Kronikk #5 - Byutvikling gjennom utprøving og hendelser

Kronikk #5

Byutvikling gjennom utprøving og hendelser

av Gisle Løkken 70°N arkitektur + Berit Steenstrup Tromsø Sjøfrontlaboratorium

https://nordnorskdebatt.no/article/byutvikling-gjennom-utproving Nordlys 02.07.2020

Å planlegge byer og samfunn er tidkrevende og omfattende prosesser, som egentlig aldri avsluttes, men revideres og starter om igjen med ujevne mellomrom. Vi kan bruke sentrumsplanen i Tromsø som et eksempel på dette. Da jeg begynte som arkitekt I Tromsø, tidlig på 1990-tallet, var byen i rask utvikling, og det var et uttrykt politisk krav om en ny kommunedelplan for sentrum.

Arbeidet startet formelt i 1998, og gjennom mange og lange prosesser utover på 2000-tallet ble det endelig vedtatt en plan rundt årsskiftet 2007/-08. I planens innledning fastslår daværende byutviklingssjef Erik Øwre at ’det er behov for en mer åpen dialog [og at dette] understreker behovet for å gjennomføre en revisjon i hver kommunestyreperiode.’ Til tross for denne erkjennelsen av at byen og behovene endrer seg raskt – og at planen derfor trenger fortløpende revisjon, tok det ti år før arbeidet ble påbegynt, og ytterligere noen år før forslag til ny sentrumsplan ble lagt ut til offentlig ettersyn 12. juni i år.

Felles for begge disse tiårsperiodene, er fornemmelsen av at den gjeldende planen ikke har fungert særlig godt, vært utdatert og lite fleksibel, og i tillegg har mye stoppet opp fordi man har hatt en ny plan på gang, og derfor ikke har kunnet (eller ønsket) å behandle prosjektforslag eller ideer – etter hverken ny eller gammel plan. Selv om all erfaring tilsier at den nye planen heller ikke vil bli spesielt funksjonell og operativ – men snarere raskt vil bli oppfattet som like statisk og utdatert som den planen den erstatter – lever troen på den store planen, som alt må vente på, og som skal rydde opp og skape orden i kaoset.

Dette er dessverre en utdatert tanke, og en oppfatning som låser oss fast i gårsdagens løsninger og gamle paradigmer. Ifølge FNs klimapanel og en økende internasjonal erkjennelse, har vi en periode frem til 2030, til å endre samfunnet radikalt – ta plan-grep og gjennomføre tiltak som kan sikre oss sosial og økologisk overlevelse. Da sier det seg selv at vi ikke kan sette alt i bero – i tiår om gangen, for å vente på planer som implementerer gamle løsninger.

Skal vi klare de mål som er satt, må planleggingen i mye større grad være åpen og strategisk – for å kunne endre retning når nye erfaringer og ny kunnskap viser at det er nødvendig. Det er krevende, fordi det ofte er de krefter med mest penger og størst politisk innflytelse som klarer å påvirke prosessene mest, og det forutsetter en kommunal prosessledelse som er vesentlig mer proaktiv, åpen og inkluderende enn i dag.

Paradoksalt nok har Tromsø hatt flere store og eksperimentelle byutviklingsprosesser de seneste 20 årene, som alle har åpnet for alternativ kunnskapsinnhenting, medvirkning, planlegging og prosessledelse. En av de viktigste hendelser var Byutviklingens år, som bragte inn stemmer i prosessen, som sjelden blir vektlagt eller hørt i planen. På tross av disse radikale og åpnende prosessene, har planleggingen en tendens til å falle tilbake til et konvensjonelt og instrumentelt mønster, og det er vanskelig å finne spor etter dette i de planene som tilslutt har blitt vedtatt.

Når det stadig konstateres at sentrum lider, eller til og med ’forvitrer’, slik Petter Stordalen så famøst proklamerte da han i februar presenterte planene for sitt nye 17-etasjers hotell på Prostneset, oppstår det naturlig nok mange ideer om hva som bør gjøres. Medisinen mot ’sentrumsdød’ er varierende, og lite av det som har vært prøvd til nå, har vist seg spesielt virksomt. At det ligger bevisst politisk styring bak den utviklingen (eller avviklingen) som har vært de seneste 30 årene, problematiseres dessverre i alt for liten grad. Uten en høy bevissthet om, og utprøving av, sammenhengene mellom årsaker og virkninger av planen og de tiltak den åpner for, er det vanskelig å vite hva det legges til rette for, og hva planen faktisk innebærer.

Det er derfor viktig at byutvikling og strategisk planlegging er oppmerksom på og tilrettelegger for mangfold. Det er fordi levende byer trenger mangfold – av mennesker og av aktiviteter, for å kunne opprettholde livskraft og robusthet. Når hotelleieren argumenterer for nødvendigheten av enda et hotell, eller når innehaveren av tre turistbutikker tilsvarende forsvarer sin forretningsvirksomhet – overser de faren ved monokulturer og fortrengning av aktiviteter som ikke når opp i den økonomiske konkurransen. Skal vi tro den legendariske by-sosiolog Jane Jacobs, så skal byen være sammensatt av nytt og gammelt, bygninger med varierende innhold og program, og muligheter for møter mellom mennesker. Byen er derfor først og fremst liv og aktivitet, og det er mulig å planlegge byen – i større grad rundt aktiviteter og hendelser, enn rundt bygninger.

I prosjektet Tromsø sjøfrontlaboratorium, testes området ved Sørsjeteen og Mack-sør gjennom aktiviteter av mange slag. Foreløpig har forbudet mot samlinger og arrangement satt begrensninger, men lørdag 12. september planlegges en større hendelse som også sammenfaller med høringen av sentrumsplanen. Gjennom aktiviteter og utprøvinger avdekkes muligheter som ikke umiddelbart er tenkt på av politikere og planleggere, og stedets betydning og store potensial for byens befolkning, kan kanskje bli tydeligere.

Hendelser og aktiviteter av og med Tromsø Sjøfrontlaboratorium våren 2020: Hen & hund - hundetreff i temporær hundgård / Tirsdagsdansens strandrydding og performance / TSL piknik- og møtesbord / Merzbau tromsøpalmeportalbygging Foto: 70°N arkitektur / Statex

Dette kalles gjerne en what if-tilnærming, som kort fortalt handler om å være kritisk til planens forslag, og samtidig ha en åpen og utprøvende holdning til konsekvensene av det som foreslås. Her har Tromsø sjøfrontlaboratorium en spesiell mulighet og rolle, der kunst og kunstneriske metoder brukes tidlig i prosessen, heller enn det som kanskje er ’normalen’ – å utsmykke plasser og bygg etter at de er laget.

I mellomtiden testes området i mindre skale, og vår samarbeidspart i prosjektet – kunstnerkollektivet Statex, inviterer til hundetreff og bygging av romlige strukturer av Tromsøs ’bambus’, tromsøpalmer – organiske materialer, strukturer og samarbeid. Byen trenger rom for aktiviteter og tilfeldig utfoldelse, men den trenger også uterom der det kommende Nordområdemuseet kan utfolde seg – og der kunstneruttrykk og kulturaktiviteter kan foregå i sjøfronten. Før sommeren har vi åpnet for, og tar imot ideer og kommentarer om Tromsø sjøfront, og ber alle tromsøboere om å komme med sine konkrete eller visjonære ideer – og å se på dette som en viktig del av det som bør, og skal være grunnlaget for planlegging og utvikling av byen.