6 minute read
Kronikk #8 - Arktisk hovedstad - Tromsøs byrom og allmenninger
Kronikk #8
Arktisk hovedstad - Tromsøs byrom og allmenninger
Advertisement
av Magdalena Haggärde & Gisle Løkken 70°N arkitektur + Berit Steenstrup Tromsø Sjøfrontlaboratorium
Kommunale planer er viktige verktøy for politisk styring, men må bygges på riktige premisser og gode analyser.
Dette er den andre av fire kronikker med en kritisk gjennomgang av forslaget til ny sentrumsplan, hvordan den er argumentert og hvorfor det er problematisk å vedta planen slik den er fremlagt.
I første kronikk om sentrumsplanen den 20.10.2020: Trenger vi en sentrumsplan?, har vi argumentert for at premissene planen bygger på må være riktige og forståelige, og at begrepene det analyseres på bakgrunn av, må være presise og akseptable. Her vises flere eksempler på uklare premisser, begreper og konklusjoner i planforslaget.
Arktisk hovedstad
I planforslaget slås det ettertrykkelig fast at Tromsø er en arktisk hovedstad (arktisk hovedstad og arktisk identitet/by/omgivelser nevnes 19 ganger i planbeskrivelsen), og skal styrke sin identitet som dette. Under Nye rammer for byform og bebyggelse, står det (s. 20): «For å gi rammer for nye prosjekter i Tromsø sentrum må vi legge til grunn sentrums arktiske identitet og bymessige kvaliteter som skal bevares». I den forklarende teksten nevnes: «byromsnettverk, bebyggelsesstruktur, vern og bevaring», men dette er generelle tema som i liten grad forklarer hva som utgjør (og skal styrke) Tromsøs arktiske identitet. Man kunne kanskje forvente at vinter og snø hadde noe men dette å gjøre, men ordet snø nevnes ikke en eneste gang i planen – på tross av at byen nylig hadde sammenhengende åtte måneder med snø på bakken. Heller ikke ordet vinter brukes i vesentlig grad (ski og spark nevnes ikke i det hele tatt), noe som gir grunnlag for kritisk refleksjon over hva planen mener med arktisk hovedstad.
I en kronikk i Nordlys den 18 september, spør leder av KOBY, Tone Marie Myklevoll: «Er det mulig å tenke seg at vi kan dra nytte av vår eksistens i Arktis? Kan vi skape byrom som bygger på vinter og til tider med ubegrensede mengder snø, men også vekslende vær?» Det er selvsagt gode refleksjoner og betimelige spørsmål, som planen burde adressere, men som den i liten grad gjør. Planen viser f.eks. et kart hvor alle markflater i hele sentrum skal varmes og smeltes vinterstid, fra sør for HT til Hansjordnesbukta i nord, fra sjøfronten opp til Gyllenborg og Mellomvegen. «Det skal være gatevarme / tineanlegg i alle strukturer (gater, torg og plasser) som er tilrettelagt for gående», står det i planen. Dette er et forståelig ønske, men det er vanskelig å kombinere med den politiske visjonen om at vår arktiske beliggenhet skal synes i form av snødekte gater og plasser – brukt til vinteraktiviteter.
For i Tromsø er det faktisk en snø-kultur, der unger og voksne bruker spark, ski og akebrett – også som transportmiddel i hverdagen. De fleste her har gjort den erfaringen, at det er bedre å leve med snøen, enn å frustreres over saltstrødde veier og fortau. Det foregår også flere arrangementer som bygger på tilgangen på snø, som snøskulpturkonkurranse og reinkappkjøring under samisk uke. Også TIFF tilbyr opplevelser, som utekinoen, som for mange fremstår som eksotisk på grunn av den vinterlige konteksten. I markedsføringen av Tromsø løftes også disse, arktiske byopplevelser frem med bilder på locals med barna på spark, fotballkamp i snøvær og reinsdyr i Storgata, på lik linje med nordlyset. Like viktig for byens ’arktiske identitet’ er alle de omkringliggende vinteropplevelser som forsterker inntrykket det vinterurbane Tromsø, med korte avstander ut i landskapet – mellom by og fjell.
Sluddete, mørke og våte asfaltflater finnes i de fleste nordeuropeiske byer, ingen reiser til Tromsø for den opplevelsen. Den oppgraderte Kirkeparken med flere fine kvaliteter blir vinterstid til et grått byrom. I stedet for å overføre prinsippet fra Storgata med snøfri gangareal på sidene men fortsatt mulighet til ferdsel på snø i midten – er det nå blitt en hindring hvor barn på ski, handleposer, spark og akebrett må bæres over. Det er selvfølgelig også i de deler av sentrum hvor snøen får ligge, og barna leker i snøhaugene, at turistene tar sine snø-selfies. Igjen er det forståelig med varmekabler som en tilsynelatende enkel løsning, men ved å fokusere for snevert på å løse delproblemer, forvitrer totalopplevelsen og den faktiske helårsbruken av byen.
Myklevoll kalte sitt innlegg ’Arktiske uterom’, og knyttet det tett til byrom og aktivitet – altså som allmenne og demokratiske rom som skal gi helt andre muligheter for utfoldelse og opplevelse, enn privatiserte byrom, som f.eks. kjøpesentre er. Selv om ordet allmenning nevnes i planbeskrivelsen, er det ingen analyse eller refleksjon over verken den historiske betydning, den fysiske utforming eller det potensialet som ligger i allmenninger med ulik karakter og beliggenhet. Planen viser f.eks. Muségata (trafikkert bilveg) og det fremtidige smauet mellom Mack og museet som allmenning, hvilket er å misbruke konseptet allmenning (s.20). I byer som Trondheim og Bergen har allmenningene spilt (og spiller) en betydelig rolle i bystrukturen, og dermed det allmenne bylivet. Også i Tromsøs nye sentrumsplan burde dette være et viktig moment, fordi det er nettopp i allmenningen at byenes komplekse økologi av aktiviteter, natur og ikke minst landskapet byen ligger i, har størst mulighet til å samvirke – og det er kanskje her den arktiske dimensjonen også best kan utfoldes fritt. 40
Arktisk hovedstad? Snø i sentrum: hverdagsbruk og vinteraktivitet med arktisk identitet. Sørsjetéen testet som allmenning under TSL Åpen dag: konsert, aktivitet, folkekjøkken, møter, kunst og lek - av og med Statex kollektivet og 70°N arkitektur + Berit Steenstrup. Foto (venstre ovenfra): Yngve Olsen, Markus Kristoffer Dreyer, Alf M. Sollund & (høyre) Ingun Alette Mæhlum
Under TSL ÅPEN DAG den 12. september ble uterommet ved Sørsjetéen ’testet’ som allmenning og rom for utfoldelse. Selv om stedet er rufsete og uplanlagt, har det også mange av de kvaliteter byer ofte savner – som et sted som tåler mye, som ikke er overdefinert og pyntelig, og som er åpent mot byen, havet og omgivelsene. Mange oppdaget Finngamslettas potensial denne dagen. At bilene var borte (fremdeles brukes byens kaier og sjønære områder til parkering) – gjorde at mange så mulighetene og storheten med dette sørvendte, (enda) ikke skyggelagte og historisk viktige byrommet, som har elementer og bygg fra både gammel industri, sjørettet virksomhet, viktige kunnskapsmiljø og kunstscener. Dette kom tydelig til uttrykk i de mange høringssvarene som ble avgitt, der de fleste fremhevet disse kvalitetene ved stedet: kontakten mellom by og landskap, mot hav og fjære, grønne lunger og allmenninger – adgang til natur, luft og vann også i sentrum, og også om økologi generelt og det å skape et byliv i samspill med moder jord.
Det er den politiske visjonen og den juridiske planen som må gjøre det mulig å etablere allmenninger, og samtidig forvente, at snøen og vinteren også skal være en del av ’den arktiske hovedstaden’ – hvor det kan bygges videre på de løsninger og den kunnskapen den arktiske befolkningen faktisk har om det å bruke arktiske byrom.
Neste kronikk tar for seg flere begreper og analyser i forslaget til ny sentrumsplan.
