Kronikk #9 - Hvor er vår felles fortid og fremtid i forslaget til ny sentrumsplan?

Kronikk #9

Hvor er vår felles fortid og fremtid i forslaget til ny sentrumsplan?

Sentrumsplanen, verneverdi og bærekraft

av Magdalena Haggärde & Gisle Løkken 70°N arkitektur + Berit Steenstrup Tromsø Sjøfrontlaboratorium

https://nordnorskdebatt.no/article/hvor-var-felles-fortid-fremtid-i Nordlys 27.10.2020

Sentrumsplanen, verneverdi og bærekraft

Kommunale planer er viktige verktøy for politisk styring, men må bygges på riktige premisser og gode analyser.

Dette er den tredje av fire kronikker med en kritisk gjennomgang av forslaget til ny sentrumsplan, hvordan den er argumentert og hvorfor det er problematisk å vedta en plan slik den er fremlagt.

I første og andre kronikk om sentrumsplanen den 20.10.2020: Trenger vi en sentrumsplan? og 21.10.2020: Arktisk hovedstad - Tromsøs byrom og allmenninger, har vi argumentert for at premissene planen bygger på må være riktige og forståelige, og at begrepene det analyseres på bakgrunn av, må være presise og akseptable. Her vises flere eksempler på uklare premisser, begreper og konklusjoner i planforslaget.

Det historiske Tromsø

I planbeskrivelsen til den nye sentrumsplanen drøftes utvikling av de eksisterende bygningsmiljøene i Tromsø sentrum – slik som ulike typologiske og historiske særtrekk, som igjen er ment å sette premisser ved videre utbygging. Det er i utgangspunktet en akseptabel fremgangsmåte, men det idemessige grunnlaget for arbeidet er aldri nøytralt, og vil styre planens formuleringer og de retningslinjer som gis for fremtiden. I forslag til ny sentrumsplan defineres f.eks. de historiske delene av sentrum som infillområder – noe som generelt bare betyr ny bebyggelse i et urbant miljø, men brukes gjerne mer spesifikt om ny bebyggelse på ledige tomter, mellom eksisterende bygninger. Altså ligger det ingen verdiladning i begrepet, eller noen form for binding til historiske bygninger eller tidsepoker. I sentrumsplanen er det nettopp det som gjøres, og uten ytterligere forklaring, skapes en kobling mellom et nøytralt og beskrivende begrep, til noe som er normgivende og bestemmende for arkitektonisk form og visuell tilpasning. Selv om det er faglig og historisk tvilsomt å lage bestemmelser om at noe nytt skal likne på, eller kopiere det omkringliggende, er det selvsagt lovlig. Men det er uansett uryddig å redefinere nøytrale begreper til upresise verdiladede begreper slik det gjøres i planen.

Planen fastslår at Tromsø har en «viktig verneverdig bebyggelse» og at dette er en «identitetsmarkør for sentrum og Tromsø». Det er opplagt en kvalitet for en by å ha gammel og velholdt bebyggelse, for befolkningen og for turistindustrien. En viktig målsetting i planen er derfor å «legge tilrette for vekst i samspill med vern». Det listes prinsipper for dette, som er f.eks. «å vektlegge en europeisk byprofil», «å vektlegge byromsstruktur, bebyggelsesstruktur og kulturhistoriske verdier», «å vektlegge nye omdanningsområder og utfyllingsområder» med «ny kapasitet i nye bygningsmasser, nye høyder og høyere utnyttelse.» Samtidig vektlegges å «styrke byens forbindelse med sundet», og «å legge tilrette for mulig landutfylling». Det er vanskelig å se hvordan de ulike prinsippene kan forenes, og at de samlet sett skal kunne styrke «verdens nordligste trehusby fra 1800-tallet» (alt fra s. 18 i planbeskrivelsen).

Det legges stor vekt på den kapasitet planen beskriver for fremtidig utfylling og stor bygningsmasse langs sjøfronten – utenfor kaipromenade som beskrives som «byens viktigste byrom» hele 22 ganger i planbeskrivelsen. Det er derfor ikke umiddelbart lett å forstå hvordan kontakten mellom den historiske byen og sundet, samt bedre offentlig tilgjengelighet, skal skje ved å bygge igjen sjøfronten i hele sentrums lengde. Det er heller ikke i tråd med slik planen beskriver prinsippene for fremtidig ’byprofil’– der det understrekes at høy bebyggelse skal komme mot nord og sør, mens planen i realiteten åpner for at det er havnefronten i øst som kan tettes igjen med høy og tett bebyggelse.

Begrepet kapasitet brukes hele 31 ganger i planbeskrivelsen. Det er i utgangspunktet et nøytralt begrep, men vil sannsynligvis i dagligtale bli oppfattet positivt, som noe som kan frigjøre energi og skape overskudd. Begrepets direkte betydning er romlighet eller yteevne. Slik det brukes i planen kan det vel forstås som et områdes potensial for utbygging, og i planbeskrivelsen etableres en direkte sammenheng mellom en god og ønsket utvikling av byen, og det utbyggingspotensialet i volum (høyhus nevnes 42 ganger i planbeskrivelsen), de ulike deler av byen har. Denne koblingen gis ingen forklaring eller begrunnelse, men fremstår som en naturgitt forbindelse. Når slike begreper brukes selvforklarende, og kobles uvilkårlig med andre underforståtte premisser, skapes uklarhet og usikkerhet om hva som faktisk menes. Dette blir potensielt et problem når begrep og kobling fremstår entydig som et gode, mens det ved en kritisk gjennomgang vil avdekkes høyst diskutable konsekvenser.

Joikeflytt på TSL Åpen dag med Mari Boine, Kristin Mellem, Berit Norbakken, Liv Hanne Haugen, Svein Schultz og Gunnar Augland. Foto: Ingun Alette Mæhlum

Det eneste planen legger vekt på og nevner under tema «vern» er altså trehusbyen fra 1800-tallet – det som ikke nevnes er kulturarv som er eldre eller fra nyere tid. Verken en av byens få fredede byggverk, Tromsøbrua fra 1960 (tegnet av Erling Viksjø), eller den samiske kulturarven nevnes – begge deler inngår ofte i ikoniske bilder av Tromsø som arktisk hovedstad. Under TSL ÅPEN DAG ble f.eks. samisk joik, kvensk og norsk folkemusikk ’flyttet’ fra Tromsø museums arkiv, til tomta ved Sørsjetéen – en magisk og symboltung markering av byens immaterielle kulturarv.

Bærekraft

Bærekraft har blitt vår tids mantra, og alle kommuner har FNs bærekraftsmål med i sine politiske erklæringer og strategier. Det har også sentrumsplanen i Tromsø, som bruker begrepet bærekraft 21 ganger i planbeskrivelsen. Men når ord som naturlig burde høre sammen med bærekraft – slik som f.eks; økologi, fjære, dyreliv, planter, rødlistet eller arter ikke er nevnt en eneste gang, gir det grunn til kritisk refleksjon over hva planen mener at begrepet bærekraft faktisk skal bety. I planen står det at man «håper at sammenhengende miljøer som er viktig for naturmangfold vil styrkes». «Håpe» kan man selvsagt gjøre, men det er ikke nok for å faktisk styrke grønne korridorer, viktige biotoper, biologisk mangfold og habitater for truede arter.

Mange byer har i dag strategier for urban økologi og biodiversitet hvor hele byen sees på som et økosystem, og alle inngrep og tiltak må ta hensyn til dette – og helst forbedre det eksisterende. Bare i området mellom Mack og Polaria er det observert og listet et dusintall rødlistede arter og mange flere ikke-truede arter som selvfølgelig er viktige deler av økosystemet. Sammenhengende naturnettverk både langs vannet og fra vannet og opp mot Tromsømarka er viktige for dyr og fugler, men også for sikker mobilitet. ’Grønne lunger’ er ikke bare ’park’ og ’plen’ (som noen har skrevet i sin merknad), det grønne kan og bør brukes til å styrke hele komplekset av arter, og samtidig gi mulighet til et mangfold av opplevelser for byens innbyggere.

Byer som har økostrategier kartlegger, beskytter og styrker vannveger, flo- og fjæresoner, åpne og grønne områder, vegetasjon og biodiversitets-hotspots – ikke bare gjennom bevaring, men også ved å gjenskape og rehabilitere våtmarksområder, åpne opp gjengravde vannløp, og beplante etter prinsipper om økologisk mangfold. FNs bærekraftsmål er med andre ord ikke bare til pynt, men forutsetter tydelige strategier og handling for å kunne gi håp.

Neste kronikk vil drøfte om det finnes et annet planalternativ.