Kommentarer til kronikk #5

Johag 28. juli 2020 kl. 20:35

Er det ikke en selvmotsigelse i dette utsagnet : ”det er mulig å planlegge byen – i større grad rundt aktiviteter og hendelser, enn rundt bygninger”?

Planleggingen av især offentlig rom er ofte en slags funksjonell lobotomi eller kontroll av aktiviteter og hendelser. Både bygninger og uterom kan inneha en uplanlagt kapasitet.

SVAR

70°N arkitektur 10. august 2020 kl. 16:07

Først og fremst er det vel greit å slå fast at det ikke finnes noen fasit på byplanlegging. Det er vel der den største utfordringen ligger, at planen i for stor grad fremstår som en fasit på hva ting skal være, og derfor også hvordan det skal se ut. En konsekvens av planleggingens instrumentelle logikk er at det i svært stor grad tenkes form (da gjerne form, som et estetisk uttrykk akseptert av en del av befolkningen med nok dannelse og nok utsagnskraft), og i mye mindre grad funksjon og byliv.

Det kan selvsagt hevdes at planen også regulerer funksjon (formål), men formål i denne sammenheng er en like instrumentell faktor som form, og er svært sjelden åpen og foranderlig, slik livet gjerne er. Det er derfor sannsynlig at en planlegging som i større grad har byliv, aktiviteter og hendelser – og ikke minst en økologi som omfatter mer enn menneskers eksistens, må uttrykkes på andre måter enn et tradisjonelt plankart med bestemmelser.

SVAR

Johag 3. september 2020 kl. 12:36

Jeg er enig i at man er for detaljert i planleggingen, og ofte opptatt av forhold som man kanskje ikke trenger være opptatt av. Her tror jeg vi som praktiserer (i kommunen og ute i diverse firmaer) har mer skyld enn rammeverket for planlegging.

Det er mye planlegging som ikke omhandler form i planverket. Det finnes samfunnsdeler, planer for oppvekst, planer for rekreasjon, uteopphold, friluftsliv, utbyggingsplaner som alle unngår å tegne eller bestemme noen form. Disse kan beskrive overordne ideer om funksjon og byliv.

Poenget mitt var likevel at form ikke trenger å begrense funksjon eller diktere byliv. I forhold til uterom og offentlige oppholdssteder tror jeg kanskje man skal helt ned på utførelsesnivå/detaljeringen før det oppstår mange begrensninger. Ta for eksempel Strandtorget. Det har veldig mange ulike nivåforskjeller på seg, og mange faste elementer i form av kantstein, pullerter, benker etc. I utførelsen av det har man innskrenket det som kan skje der og forsøkt å styre det. Man forsøkte i utgangspunktet å styre det enda mer, ved å lage en skøytebane der.

Jeg tror Strandtorget hadde vært et mer interessant og uforutsigbart byrom, -dersom man hadde vært bevisst i utformingen av det. En ”Here anything can happen” tilnærming til form er fint mulig. Når dere sikter til at man skal fokusere på funksjon og byliv, -er det ikke en fare for at man nettopp går inn og lager planer basert på forutintatte eller subjektive ideer om funksjon og byliv, -man går i en slags form-felle, bare på andre områder? Her skal det være hundepark, her skal det være kunst?