Helen ruslet nedover den smale skogsveien. Hun hørte suset fra elva, som kom nærmere for hvert skritt. Det var over tjue år siden hun hadde vært her. Men det var som om tida hadde stått stille. Det var nesten som hun skulle ha gått her i går. Helen kom til broen, og stoppet midt utpå den. Ble nesten svimmel. Det var lenger ned enn hun husket. Og fossen som stupte nedover den ulendte bergveggen litt lenger opp, var villere enn hun erindret. Over denne broen hadde hun løpt nesten daglig, hele sommeren igjennom, Først sammen med storebroren og hans venner. Senere sammen med jevnaldrende venninner. Helen fortsatte nedover. Duren fra elva ble mer intens. Hun rundet den siste svingen, og så var hun der. Ved badeplassen som hadde vært hennes sommerparadis i oppveksten. Det var som å stupe inn i en annen verden, med det høye vannfallet på den ene siden, og klippeveggen på motsatt side. Den spesielle bergarten løsnet lett, og flakene hadde vært perfekt til å «kaste fiskesprett» med. Rekorden hennes hadde vært på åtte sprett, mente hun å huske. Minnene poppet opp. Hun så for seg den røde badedrakta hun hadde brukt til den nesten ikke hadde hengt sammen, og ikke minst baderingen, som til slutt hadde smuldret helt opp. Helen satte seg helt nede ved elva, og skuet utover den dype kulpen. Hennes beste venninne Live, hadde nesten druknet der. De hadde vært alene den dagen. Plutselig hadde Live skreket, og Helen hadde sett at Live kavet og slet der ute. Helen kan ennå føle angsten som et hugg i bringa. Lives bror hadde dukket opp på klippen, og hoppet uti, selv om
4
SOMMERmagaSinet Nr 17 - 2020
