Reisefortelling av Robert Hagen
Før hadde vi lite, nå har vi ingen ting... De siste 11 årene har jeg reist mye rundt omkring i Indonesia, både i byer og på landsbygda. Nå i løpet av den siste turen hadde jeg lyst til å lage en litt spesiell opplevelse for meg selv. Indonesia har store områder utenom allfarvei, som for meg er mye mere spennende enn de vanlige turistområdene. Derfor leide jeg meg denne siste vinteren en gammel motorsykkel og reiste rundt omkring på landsbygda på Flores og på naboøya Kupang. Mange av de stedene jeg besøkte er knapt nok reigistrert. De færreste av beboerne har satt sine føtter på et offentlig kontor, gått på skolen eller besøkt et sykehus. Ofte har de ikke engang id kort eller fødselsattester, noe som kreves av dem uansett hva de vil oppnå i samfunnet ellers. De lever av det de finner i havet og i naturen. Mennene fisker. Kvinnene dyrker jorda eller sanker ting de kan spise fra skogen. Kvinnene vever dessuten saronger. Dissee er laget av bomull som de dyrker selv. De gjør alt fra bunnen av. Fargene er fra planter de finner i naturen. En slik sarong kan brukes som et klesplagg nesten hvor som helt på kroppen .
56
Det tar lang tid å veve dem, gjerne opptil seks måndeder, og de er veldig populære. Mønstrene er også særegne for det distriktet der de er vevet. Ofte har landsbyene en eller to motorsykler med en hjemmelaget tilhenger de bruker til å frakte sarongene som de kan selge på markedene. På tilbakeveien gjør de nødvendige innkjøp som for eksempel ris som ikke kan dyrkes over alt. Dette gjelder spesiellt på Flores som har veldig lange tørkeperioder med sparsommelig tilgang på vann. Typisk for disse avsideliggende landsbyene er at de ikke har elektrisitet. Veiene er er en slags krøtterstier og som selvsagt ikke finnes på noe kart. De er opprinnelig bare brukt til ta seg fram til fots. Som bilveier er de ubrukelige, og en motorsykkel går til nød an. De har bygd sine egne småhus som ofte står på påler eller steiner for å holde regnvannet unna i monsunperioder. Slik kan de
SOMMERmagaSinet Nr 17 - 2020
også unngå det meste av det som kryper og krabber rundt omkring på bakken der det hører hjemme. Noen av husene er riktig bra og har de en slags platting nær bakken hvor de kan sitte skjermet for sola. Den kan være temmelig nådeløs midt på dagen. Hvis landsbyen er langs kysten lager de båter av trestammer som de huler ut og de blir utstyrt med en slags balansearmer på sidene av båten for at den ikke skal kantre. Alikevel er det temmelig mange menn som forsvinner på sjøen når det blåser opp til storm. På ett av disse besøkene mine glemte jeg sekken min på motorsykkelen et stykke unna der jeg var, mens jeg snakket med noen av de som satt i skyggen. Først etter omtrent en time husket jeg på den, og var selvsagt ganske nervøs da jeg gikk tilbake. De gliste godt da de så ansiktet mitt, sånn passelig bekymra som jeg var. Ta det med ro, sa de. Her stjeler vi ingen ting. Det var som de sa, ingenting var borte, penger, pass, kredittkort, alt var på plass. Nå var det temmelig dumt av meg å glemme ryggsekken min slik. På mange andre steder hadde jeg
blitt ribbet for alt på noen få minutter. Da de senere inviterte meg til å bli der i noen dager, slo jeg til. Det ble en uforglemmelig opplevelse, og jeg har sjelden kost meg så mye som akkurat der. Alle inkluderte alle. Selv om de hadde lite delte de generøst med meg. De ryddet til og med en liten hytte til meg slik at jeg fikk sove der for meg selv. Så kom Corona viruset og alle turistene forsvant fra markedene og fra denne og alle de andre øyene. Da det skjedde, stoppet salget av saronger helt opp. Med det forsvant de livsnødvendige inntektene. Nå har vi ingenting, sa min venn Kim, da jeg snakket med ham for noen dager siden. Vi trenger hjelp, la han til. Det er helt livsnødvendig. Jeg har derfor opprettet en egen bankkonto til dette, og garanterer at pengene kommer trygt fram. En hundrelapp kan du kanskje avse? For oss her i Norge er ikke det så mye. For Kim og hans venner kan det bety alt. Kto 12245110519. www.robertstravelstories.com
