Pro Patria nr. 2 - 2016 by Merkur Digitale Magasiner

+8.6%

M I L I T Æ R F A G L I G

M A G A S I N

NR . 2 | 201 6

TEMA:

UBÅT

Interpress Norge

RETURUKE

Kr. 69,-

Militærhistoriske reiser Reiser til slagmarker som endret verden Flere steder rundt om i verden dekker gress, trær og blomster over dystre minner fra fortiden – store slag som var avgjørende for historiens gang. Vista Travel tar deg med, tett på historien, til stedene det skjedde. Sammen med militærhistorisk toppekspertise som reiseledere og kåsører følger vi i heltenes fotspor, til nederlagene og seirenes marker.

KONGSBERG

Kampen om Roma og de alliertes inntog i Italia Du bor sentralt i Roma og har utflukt til Anzio og «Operasjon Shingle». Besøk bl.a. til landgangstrendene og krigsmuseet. Du opplever også benediktinerklosteret Monte Cassino, hvor slaget om Roma mellom de allierte og tyskerne stod, og som kostet 54 000 allierte og 20 000 tyskere livet. Tidligere flaggkommandør Jacob Børresen, militærekspert og spesialist på militærteori, er vår reiseleder.

KONGSBERG creates and delivers high technology solutions for people that operate under very challenging conditions – on the oceans, in the deep subsea, in defence, in space.

5–9 oktober | kr. 12 995

Det tredje rikes fall og den kalde krigen

I krigens fotspor

Vi gjenopplever de store krigsavgjørelsen og hendelsen som skjedde i og rundt Berlin. Her møttes Øst og Vest, og muren var et håndfast symbol. Vi besøker bl.a. sovjetiske krigsminnesmerker, bunkere, Wehrmacht pionerskole hvor kapitulasjonen skjedde, den tyske hovedkommandos hovedkvarter i Wünsdorf og slagstedet Halbe. I Wannsee hører vi om Wannseekonferansen, og i Potsdam besøkes Ceciliendorf-slottet hvor de allierte diskuterte Tysklands videre skjebne.

Militærhistorisk cruise på Seinen og gjennom Normandie. Reisen starter med et behagelig elvecruise på Seinen fra Paris. Foredrag om bord. Vi bor på hotell i Caen hvor vi besøker invasjonsstrendene og stedene omkring.

Reiseleder og kåserer er brigader Erik Ianke som blant annet har vært instruktør på NATO-skolen og har undervist i historie og strategi. 28 sep–2 okt | kr. 10 760 i dobbeltrom, kr. 11 980 i enkeltrom

Foredragsholder er tidligere Flaggkommandør Jacob Børresen. 31 aug–6 sep | kr. 15 290

Battle of Britain – i heltenes fotspor Bli med professor Tom Kristiansen ved Forsvarets høyskole, som beretter om menneskene, flyene og minnene fra den tapre kampen i og rundt London. Vi besøker bl.a. Churchills underjordiske hovedkvarter, Biggin Hill flyplassen, krysseren MS Belfast, og Imperial War Museums flysamling i Cambridge. 9–12 sep | kr. 13 890

Alle reisene inkluderer flyreise, de fleste måltider, stort utfluktsprogram, førsteklasses hotell/elvecruiseskip og kunnskapsrik norsk reiseleder eller foredragsholder. Be om spesialprogram på info@vistatravel.no, eller les mer på www.vistatravel.no

Besøk vår nettside for fullstendig reiseoversikt og priser på

www.kongsberg.com

www.vistatravel.no Fridtjof Nansens Plass 5, Oslo I

21 99 56 00

Kontakt oss på

info@vistatravel.no

INNHOLD

//NR

2016

16 nasjoner vil lære om Norges forsvar 16 nasjoner er i indre Troms for å lære mer om Norges forsvar. Blant dem Russland og Kina.

TEMA:

UBÅT

– Norge har alt å tjene på å samarbeide med Sverige om ny ubåt. Det sier Hans Wicklander hos Saab Kockums.

Royal Air Force reservister på vintertrening i Norge Reservister fra det britiske luftforsvaret, fra hele Storbritannia har deltatt i øvelse Wintermarch i Norge.

6 – Kall meg «Påsan» Når 50 britiske reservister trener i historiske omgivelser, følger «Påsan» og resten av de frivillige fra NROF avd. Vestfold nøye med.

24 42

NROFs HØYE BESKYTTER: HM Kong Harald V KONGELIGE ÆRES MEDLEMMER: HM Kong Harald V HM Dronning Sonja HKH Kronprins Haakon ÆRESMEDLEMMER: Oberstløytnant Rolv Brandtzæg Oberstløytnant Kåre Otto Telle Oberstløytnant Arne Heimdal Major Erik Svein Sjømæling FORBUNDSSTYRET: President: Kommandør (R) Jon Erling Tenvik (S) e-post: etenvik@online.no

1. visepresident: Major (R) Tom Gjestvang (HV) E-post: tom.gjestvang@online.no 2. visepresident: Major (R) Terje Surdal (H) terjesurdal@yahoo.no Styremedlemmer: Løytnant (R) Viggo Hanssen (S) Oberstløytnant (R) Jan Molberg (H) Kaptein (R) Svein Arne Jensen (HV) Løytnant (R) Sven-Åge Myrvang (HV) Varamedlemmer: Kaptein (R) Sturla Valderaune (HV) Fenrik (R) Christian Pedersen (HV)

SEKRETARIATET Kontoradresse: Skippergt. 17, Oslo Postadresse: PB 1550, 0015 Oslo Telefonnummer: 22 47 82 40 (mil: 0510-3238/0510-2227) Generalsekretær: Kontreadmiral (P) Jørgen Berggrav 22 47 82 41 E-post: jorgen.berggrav@nrof.no Ass. generalsekretær Kaptein (R) Ståle Sandholt 22 47 82 49 E-post: stale.sandholt@nrof.no

Informasjonsansvarlig/ redaktør NROF-nytt: Fenrik (R) Camilla Gamborg Briså 22 47 82 46 Epost: camilla.brisa@nrof.no Prosjekt: Major (R) Arne Bjerkeseth 22 47 82 48 E-post: arne.bjerkeseth@nrof.no Oberstløytnant (P) Paul Markussen 22 47 82 43 E-post: paul.markussen@nrof.no Salgssjef/administrasjon/medlemsservice: Løytnant (R) Harald Blikra 22 47 82 40 E-post: post@nrof.no eller harald.blikra@nrof.no

Høsten nyheter fra Militærhistorie

Bøkene kjøpes i alle landets bokhandlere

I HANDEL 1. DESEMBER

Ares forlag As, pb: 54, 3139 Skallestad Tlf: 481 73 918, post@mht.no - www.mht.no

PRO PATRIA Redaktør Sigbjørn Larsen Redaksjonens postadresse Postboks 1550 Sentrum, 0015 Oslo Abonnementspris 2016 : 205,Abonnement: post@nrof.no UTGIVER Norske Reserveoffiserers Forbund Skippergaten 17, Oslo Tlf: + 47 22 47 82 40 Ansvarlig redaktør: Jørgen Berggrav Annonsesalg ved NROF Salgssjef: Harald Blikra + 47 22 47 82 40/ + 47 938 78 734 E-post: post@nrof.no Annonseansvarlig: Karin Smedsrud +47 982 05 416 E-post: karin@2punkt.no Pro Patria utgis fem ganger i året. Fristene for levering av annonser og annet materiell er i 2016: 21. januar, 23. mars, 1. juni, 14. september og 11. november Redaksjonelt stoff leveres i god tid før deadline. GRAFISK DESIGN OG TRYKK Merkur Grafisk AS Tlf: 23 33 92 00 ISSN 1892-4794 Forside: Ubåtsjef og örlogskapten Paula Wallenburg, foto: Sigbjørn Larsen Fotos i bladet er hentet fra Forsvarets mediearkiv, så fremt intet annet er markert. ØMERKE ILJ T M 0672

2041

kur

G r a fi s

Merkur Grafisk er godkjent som svanemerket bedrift.

«If you want peace, prepare for war,» lød den gamle doktrine om å forebygge angrep ved hjelp av å ruste seg best mulig for krig i avskrekkende hensikt. De militære virkemidlene måtte være så sterke at kostnadene ved å gå til krig ble vurdert så store av motparten at de virket tilstrekkelig avskrekkende, og dermed også virket forebyggende mot å gå til krig. Sterke allianser som NATO og Warszawapakten stod mot hverandre i «den kalde krigens tidsalder» i en årelang «stillingskrig,» der kaldsvetten silte så snart noen nevnte Cuba, SS20 og anriket uran. Foreleserne på Blindern i internasjonal politikk trakk frem atomvåpnenes fortreffelighet i forhold til å forhindre atommaktene fra å gå til krig mot hverandre. Ingen ønsket gjensidig masseutslettelse som resultat. Men det var før glasnost, den arabiske våren, IS og hybrid krigføring. Warszawapakten falt. Sovjetunionen ble oppløst. Russland ble aldri det demokratiet som Vesten hadde håpet på. Den arabiske våren var ikke før kommet i knopp så kom vinterstormene igjen feiende gjennom ørkensanden. I Egypt ble en diktator styrtet. En lovlig valgt president avsatt og fengslet, og de militære tok igjen kontroll. Man kan selvsagt mene hva man vil om det, men direkte demokratisk er det i alle fall ikke. For Vesten virker det også vanskelig å forstå at mer konservative krefter enn de som står for en tradisjonell vestlig sekulær utvikling også kunne samle flertall i valg. Internasjonal terror har utfordret verdenssamfunnets sikkerhet og konvensjonelle militære tenkning. Fordi den er mer uforutsigbar. Det er ingen nasjonalstat som står bak, men ulike typer av mer eller mindre løst sammensatte nettverk av radikaliserte voldelige krefter. Snart slår de til i Paris, snart i Berlin og snart i Istanbul. Ingen er upåvirket av terrorfrykt. Hver gang vi skal ut å reise merker vi at verden har blitt annerledes og mer preget av strengere sikkerhetstiltak. Det er imidlertid hvordan vi takler denne frykten og hvem og hva vi retter vår oppmerksomhet mot, som kan skape en forskjell. Som bygger broer, eller skaper motsetninger. Oslo blir trukket fram som et godt eksempel på en by der integreringen har gått bedre enn i byer som Stockholm og Malmø. På Grønland snakker kristne prester og muslimske imamer godt sammen. Det kan ha noe for seg. Det kan også ha noe for seg å være «føre var». Derfor satser regjeringen på økt etterretning.

Vi må se på dagens militære utfordringer med nye øyne. Redaktøren på besøk på Karlskronaverftet.

I Ukraina utfordret Putin for alvor den gamle doktrinen om avskrekking. Ved å sende inn soldater uten flagg på uniformene som brukte makt for å oppnå politiske mål i en hybrid krigsoperasjon begrunnet med å sikre russiske interesser i utlandet, tok han sjansen på at Vesten ikke ville våge en åpen konfrontasjon. Og fikk rett. Vestens uttalte ønske om å ønske Ukraina velkommen i EU og NATO stilnet. Hovedpoenget er imidlertid at den etablerte sannhet om at angrep ikke kan finne sted takket være sterke allianser, tilstrekkelig militær makt og avskrekking i form av atomvåpen, er ikke lenger gyldig. En russisk president har utfordret keiserens nye klær. I Ukraina og i Syria. Vesten er avkledt. Avskrekkingen har mistet sin relevans. Men konvensjonelle stridskrefter og militær makt har fått økt betydning. For hva er svaret på de små grønne menn fra en ukjent planet? Jo et sterkest mulig konvensjonelt forsvar. Som evner å stå i mot en slik trussel hvis den først skulle inntreffe. Vi mangler fortsatt et fullgodt svar på hvordan vi skal takle terror og denne typen krigføring. Og vi mangler ennå fullgode adekvate virkemidler. Kanskje finner vi dem aldri? Kanskje er det umulig å gardere seg helt mot alle former for hybridkrig og terror. Men jeg tror det er mulig å komme lengre enn i dag med å forsterke innsatsen for å motarbeide arbeidsløshet, sult og fattigdom, og arbeide for bedre forståelse og integrering mellom ulike kulturer og religioner. Samtidig har det konvensjonelle militære forsvaret fått økt betydning. Det virker kanskje ikke lenger like avskrekkende. Men de bør sannelig få merke at vi er godt forberedt! Hvis vi vil ha fred. Sigbjørn Larsen Redaktør

PROPATRIA /2/ 2016/ TEMA: UBÅT

NY UBÅTKAPASIT

TET ETTER 2020? I denne artikkelen vil vi se litt nærmere på dette prosjektet, inkludert de aktuelle leverandørenes ulike løsninger. En ubåt er en meget kompleks innretning, og denne artikkelen vil på ingen måte være utfyllende. AV TOR EGIL WALTER

Den tyske ubåten «U35» Foto: Markus Scholz/dpa

åde forrige og nåværende regjering har så langt støttet nye ubåter som en avgjørende kapasitet i Forsvaret. Sammen med kampfly, langtrekkende presisjonsvåpen (og evnen til å kontrollere disse), og spesialstyrker er ubåtene unike styrkemultiplikatorer. Alle disse kapasitetene skiller seg ut med evnen til å oppnå nektelses- og kontrollambisjon i sjø- og luftdomenene, noe som er nødvendig for å kunne ha en krigsavvergende evne. Ubåtene representerer i tillegg det største usikkerhetsmomentet i en motstanders forberedelse til et eventuelt angrep med sin store ildkraft, fleksibilitet og ikke minst evnen til usynlig opptreden over hele konfliktskalaen. Dette oppnås selv om kun en enhet mistenkes å operere i det aktuelle området.

PROPATRIA /2/ 2016/ TEMA: UBÅT

Foreløpig er kun beslutningen om å gå inn i en ny prosjektfase for en eventuell nyanskaffelse tatt, ingen beslutninger rundt investeringer er så langt fattet. Innen utgangen av 2016 skal det fremmes en anbefaling, og deretter vil et eventuelt investeringsprosjekt bli fremmet for Stortinget. Leveranser vil i så fall skje fra midten av 2020-tallet. Prosjektet skal baseres på eksisterende, moderne teknologi, og den grunnleggende designen bestemmer viktige egenskaper som visuell, akustisk og magnetisk signatur for hele levetiden. Dette innebærer at spesielt irreversible valg ikke må være beheftet med høy usikkerhet. Med andre ord stilles spesielt høye krav til teknologisk modenhet. Kravene til ytelse, sjødyktighet, tid på tokt og luftuavhengighet krever en større båt enn ULA, typisk rundt 2000 tonn neddykket. Denne størrelsen muliggjør en helt annen nyttelast og fleksibilitet, (ikke minst mtp. SOF-operasjoner). I tillegg vil dette føre til mer akseptabel komfort enn tilfellet så langt har vært på eksisterende og tidligere ubåtklasser i KNM. Viktige faktorer for valg av leverandør er ikke bare teknisk og operativ ytelse, men også muligheter for internasjonalt samarbeid om anskaffelse (noe som er enklere ved stor grad av systemlikhet). Norsk alenegang (som resultatet ble med ULA etter at tyske myndigheter trakk seg fra det felles Type 210 prosjektet,) er utelukket. Valget må baseres på et eksisterende design, og systemlikhet med andre land vil være en absolutt fordel. Et tettest mulig samarbeid vil bidra til lavere anskaffelseskostnader, gi større fleksibilitet i operasjoner, og bidra til å redusere driftsutgifter til

utdanning og vedlikehold. I tillegg vil dette åpne flere muligheter til blant annet vedlikehold og etterforsyning av våpen og bunkers til sjøs. Antall ubåter, våpen og konseptvalget vil være dimensjonerende for kostnader, men det finnes i tillegg til dette en kritisk masse for hvor få ubåter som kan anskaffes. Dette vil være avhengig om hvor tett et eventuelt internasjonalt samarbeid er, og går sannsynligvis ved ca. 6 enheter for klassen som helhet. Dersom et slikt samarbeid ikke oppnås, går grensen nasjonalt

«ANTALL UBÅTER, VÅPEN OG KONSEPT VALGET VIL VÆRE DIMEN SJONERENDE FOR KOST NADER, MEN DET FINNES I TILLEGG TIL DETTE ET ABSOLUTT TALL FOR HVOR FÅ UBÅTER SOM KAN ANSKAFFES.»

omkring det samme antallet. Seks verft er innbudt til å gi opplysninger om sine aktuelle løsninger (eksempler på tilgjengelige fartøystyper i parentes): Det tyske Thyssen-Krupp/HDW (ulike versjoner basert Type 212 og 214,) det franske DCNS (ulike versjoner av Scorpene), det spanske Navantia (S-80), det italienske FincantieriCantieri (Type 212A eller S1000), det sør-koreanske Daewo DSME (versjoner basert på Type 214) og det svenske SAAB Kockums (A 26). En rask historisk oppsummering viser at alle disse produsentene har

basert sine konsepter på en felles, historisk utgangspunkt, nemlig den tyske krigsubåten U-XXI, som av ulike årsaker ikke kom i full operativ tjeneste før krigen var slutt. Dette var imidlertid det første fartøy konstruert for hovedsakelig å operere under vann, ikke bare en torpedobåt som kunne dykke. Den hadde mye større batterikapasitet og dermed evne til å opptre lenge neddykket, kunne «sprinte» i forbindelse med angrep og unnamanøver, hadde god evne til å snorkle, hydrodynamisk skrog og relativt moderne sensorer, ildlednings- og våpensystemer. Overlevende eksemplarer av denne ubåten tjenestegjorde i de britiske, franske og sovjetiske marinene i tillegg til i US Navy i ganske mange år, og er «stamfaren» til både de reaktordrevne angrepsubåtene i disse stormaktsmarinene, samt alle dieselelektriske klasser fra Whiskey-og frem til i dag. Når det gjelder status i dette familietreet nå, er det større og mindre likhetstrekk samlet i tre grener, den franske, tyske og svenske. Når det gjelder den franske grenen, er siste generasjon ubåter fra det spanske verftet i utgangspunktet prosjektert i samarbeid med DCNS, og har derfor mye av dette designet i bunnen. I dag er imidlertid dette samarbeidet brutt. Den siste italienske ubåtklassen har vært det (nåværende) tyske Type 212 designet, men uten å bryte med tyske HDW har man nå utviklet et nytt konsept i samarbeid med det russiske konstruksjonsbyrået «Rubin» i St. Petersburg. Status etter Ukrainakrisen i dette samarbeidet er ikke helt klart. Koreanerne har også bygget eksportversjonen av 212- Type 214 båter på

Den første indiske SCORPENE- ubåten «Kalvari» dagen etter sjøsetting fra Mazagonverftet i Mumbai oktober 2015. Klassen på seks fartøy bygges i India med teknologioverføring fra franske DCNS. AFP PHOTO/ Indranil MUKHERJEE

10 PROPATRIA /2/ 2016/ TEMA: UBÅT

lisens (siden tidlig på 2000-tallet), og har videreutviklet dette konseptet på egen hånd, også med leveranser til andre asiatiske land. En annen, viktig faktor er i hvilken grad de enkelte aktørene har tilgang til moderne skrogteknologi utviklet fra den første plattformen gjennom 70 års egenerfaring med raske, reaktordrevne angrepsubåter. Det er åpenbart at DCNS, som er eneleverandør av de franske ubåtene, sitter på denne teknologien. Det er videre sannsynlig at dette delvis er delt med spanjolene gjennom tidligere samarbeidsprosjekter. Imidlertid har problemene med den siste ubåtklassen ført til at skroget måtte forlenges vesentlig, og det er uklart hvordan de hydrodynamiske egenskapene er påvirket av dette. Tyskland hadde lenge restriksjoner på ubåter etter 2.verdenskrig. Først i 1957 ble et overlevende eksemplar av U-XXI satt i stand som forskningsubåt, og de første ubåtene i den tyske marinen kom først på tidlig -60 tallet. Disse var begrenset til 450 tonn (og var forløper til Kobben-klassen). Siden er skrogteknologien basert på egen utvikling. Dette gjelder også de ubåtene som tilhører samme «familiegren» - dvs. de koreanske og italienske, med mulig unntak av siste generasjons italienske ubåthvor russisk teknologioverføring kan ha skjedd. Når det gjelder Sverige, har det vært en sammenhengende ubåtutvikling (også mellom byggeperiodene for de ulike ubåtklassene) etter gjennomført «Reversed Engineering» på den tyske U 3503 av forannevnte klasse som ble senket av egen besetning utenfor Gøteborg 8. mai 1945. Dette har medført tidlige gjennombrudd på

en rekke områder, Kockums var eksempelvis tidligst ute med enmannstyring, kryssror og ikke minst luftuavhengig lading (AIP) i operativ tjeneste. Det har også vært en betydelig teknologioverføring fra amerikanske angrepsubåter på skrogsiden, basert på bilaterale avtaler. Dette var nok en av de viktigste årsakene til at USN valgte en svensk ubåt for å gjennomføre tester i San Diego 2005-2007 for å forbedre sin egen forsvarskapasiteten spesielt i «Littoral Warfare» mot denne type trusler. Kapasitet på kommando- og kontrollsystemet, våpen og sensor er vil være neppe være alternativskillende mellom kandidatene, da det med stor sannsynlighet vil være et krav at Kongsberg, basert på videreutvikling av MSI-90U MK 2, planlegger, leverer og integrerer (samt at Joint Strike Missil – JSM og HUGIN integreres i systemet.) Når det gjelder batterier, er i dag syre/kull-bly batterier stort sett enerådende. Li-ion batterier (kjent fra elektroniske «dingser» og elbilbatterier,) har mye større energitetthet og kan følgelig være en fordel å utvikle for ubåt, men sikkerhetsnivået har foreløpig ikke vært høyt nok. (Ref. Tesla og iPad-branner). DCNS, russerne, koreanerne (og japanerne-som har valgt Kockums Air Independent Propulsion (AIP)- løsning) har prosjekter for dette, men spørsmålet er teknologisk modenhet eller ikke i det tidsperspektivet vi diskuterer. Uansett- dersom beslutningen blir tatt- kan sikkert alle konkurrentene tilby løsninger med denne batteritypen. Det er videre et ganske opplagt krav at båtene må ha en eller annen form for luftuavhengig fremdrift for å forbedre evnen til å være neddyk-

ket gjennom lengre tid. («Air Independent Propulsion» - AIP). Det er pr i dag tre ulike systemer for dette (utenom atomreaktordrift,) og denne teknologiske faktoren skiller mest mellom kandidatene. Brennstoffsceller (foreløpig utviklet og «mer eller mindre» i operativ drift med 1. generasjon i godt og vel 20 år- men med 2. generasjon under utvikling/innføring.) Det andre systemet er et hybridsystem basert på forbrenning av etanol med resten av fremdriftssystemet basert på dampturbindrift som på atomdrevne angrepsubåter. Det tredje systemet er basert på Stirling, en luftuavhengig termisk motor som har vært utviklet lenge og i operativ drift siden 1990, og fortsatt videreutvikles. Felles for alle tre systemene er at de bruker flytende oksygen (LOX) i prosessen, dette må lagres å tanker om bord og representerer dermed en viss fare, (som er prinsipielt lik for alle tilbyderne, men allikevel vil utgjøre ulik risiko avhengig av tankkonfigurasjonen). Når det gjelder brennstoffceller, har disse systemene ingen bevegelige mekaniske komponenter, og produserer følgelig ingen støy. Dagens tyske, italienske og koreanske versjoner av Type 212/214 opererer 1. generasjon, med energiproduksjon (kjemisk prosess) basert på hydrogen og flytende oksygen. Hydrogen er komplisert å etterfylle, representerer en ikke uvesentlig eksplosjonsfare, og er ikke ideell for tanklagring om bord i en ubåt. I november 2015 rapporterte media om en brann i hydrogentankene i en dokksatt koreansk ubåt. Som ble slukket etter 30 min intens innsats. I tillegg finnes opplysninger i åpne kilder om at den greske marinen (som opererer

Sør-Koreansk ubåt av Son Won- II klassen under øvelse med US Navy i januar 2016. Denne klassen er videreutviklet fra den tyske Type 214, (eksportversjonen av Type 212) av verftsgruppene Hyundai og Daewo, og en enda nyere versjon basert på ytterligere videreføring er under planlegging. EPA/SOUTH KOREA NAVY SOUTH KOREA OUT HANDOUT EDITORIAL USE ONLY/NO SALES

12 PROPATRIA /2/ 2016/ TEMA: UBÅT

Type 214) rapporterer om varmgang i brennstoffcellene som angivelig medfører lavere lade effekt enn lovet. Det tyske magasin et «Der Spiegel» har i flere artikler fokusert på en rekke problemer rundt bygging og implementering av de ulike versjonene av Type 212 i Tyskland, inkludert effekten av ladingen. 2. generasjons brennstoffceller er basert på hydrogenproduksjon om bord. Et slikt arrangement, basert på oksydasjon av alkohol (metanol eller etanol- kildene er usikre,) er installert på den nye spanske ubåten. Thyssen-Krupp har et utviklingsprogram basert på oksydasjon av dieselolje. En løsning som dette vil redusere risikoen betydelig, men er så langt ikke operativt utprøvd. Prosessen bruker også en del LOX i oksidasjonsprosessen, noe som fører til at større mengder bunkers må medbringes uten at utholdenheten blir større. Om den italienske kandidaten baserer seg på 1. eller 2. generasjons tysk løsning, eller en russisk løsning (som tilbys i eksportversjoner, men som så langt ikke er materialisert,) er usikkert. Franske DCNS tilbyr et system med energiproduksjon med forbrenning av etanol og LOX. Systemet er sikkert, men har mindre virkningsgrad sammenliknet med de andre systemene. I originalversjonen med atomreaktor har dette liten betydning, der er snarere utfordringen å begrense energinivået. I tillegg er dampturbinene og pumpene i det lukkede systemet ikke like lydløse som brennstoffceller, avhengig av effektuttaket på propellerakslingen. DCNS har også andre AIP- løsninger, blant annet en alternativ brennstoffcelle, (som er levert til India), og ser også på 2. genera-

sjons hydrogenceller (oksydasjon av metanol,) kombinert med Li-ion batterier på utviklingsstadiet. Etter å ha testet ut såkalt «sluttet kretsløp diesel» på -60 tallet og 1. generasjons brennstoffceller på -70 tallet, bestemte Kockums å satse på Stirling-systemet på -80 tallet. Dette har vært i operativ drift på svenske ubåter siden 1990. Årsakene til at de to førstnevnte systemene ble forkastet, er både sikkerhetsbetraktninger, men ikke minst at disse systemene ikke tilfredsstilte det svenske kravet om enkelt vedlikehold og etterforsyn ing av bunkers og dermed ikke

«STIRLING ER EN TERMISK MOTOR MED KONTINUERLIG FORBRENNING, UTEN EKSPLOSJONER, SOM DRIVES AV EN ARBEIDS GASS I ET SLUTTET KRETSLØP.»

passet inn i det spredte basekonseptet. Stirling er en termisk motor med kontinuerlig forbrenning, uten eksplosjoner, som drives av en arbeidsgass i et sluttet kretsløp. Arbeidsgassen (helium) gjennomgår syklisk kompresjon og ekspansjon som oppnås gjennom stor temperaturforskjell mellom overside og undersiden av stemplene, og som dermed gir vrimoment på veivakselen. Forskjellen i temperatur oppnås med kontinuerlig tilførsel av varme til den varme siden, og kontinuerlig kjøling av

den kalde siden (nitrogen). Diesel og oksygen forbrennes i et separat forbrenningskammer, og varme tilføres stirlingmotoren gjennom varmevekslere. Stirlingmotoren driver igjen en generator som vedlikeholdslader batteriene. Slik at disse i teorien til enhver tid er toppladede. Hele enheten er i tillegg innkapslet og dempet, slik at ikke unødig støy og vibrasjoner sprer seg. Fordelen med Stirling er at prosessen på langt nær er så risikabel som spesielt 1. generasjons brennstoffceller representerer. I tillegg er løsningen teknologisk enklere enn både brennstoffceller og hybridløsningen basert på dampturbindrift og «alternativ reaktor». Mens brennstoffcellene ikke er ordentlig utprøvet i 2. generasjonsversjonen, bruker Stirling allerede relativt uproblematiske drivstoff som lett lar seg etterforsyne, eksempelvis fra logistikkfartøy som «KNM Dronning Maud» til sjøs. Om dette blir mulig selv med 2. generasjons brennstoffceller, er usikkert. Og, sist men ikke minst- videreutviklingen skjer langs teknologisk sikre spor, og ikke med usikre teknologisprang som hydrogenproduksjon om bord eller overgang til Li-ionbatterier representerer. Når det gjelder driftskostnader og vedlikeholdskostnader, er dette faktorer som bør tillegges stor vekt. En ting er plattformen selv, i tillegg kommer de mulighetene som ligger i internasjonalt samarbeid. Siden de vestlige stormaktene ikke opererer denne type ubåter, må man søke blant de ikke fullt så store. Land som står i ferd med å anskaffe ubåter av denne typen er Sverige, Polen og Nederland i tillegg til Norge. Polen har en «fot i flere leire,» (hos både DCNS, Thyssen Krupp og Kockums).

Nederland har tradisjon med en ca. 1000 tonns større ubåt, noe som stiller spesielle krav til samarbeid på anskaffelsessiden, og i alle fall krever det utstrakt grad av moduler for å få systemlikhet. Norge har tradisjonelt hatt en kobling til Tyskland, siden våre to moderne ubåtklasser har vært tyskbygde. Nederland, derimot, har ikke tradisjon for dette. I tillegg har nok DCNS mer erfaring med så store ubåter som det Nederland tradisjonelt har bygd selv. Logisk sett er det mest sannsynlig at Nederland ser i retning av en samarbeidspartner med denne erfaringen. Da peker de franske og spanske verftene seg ut. En forsiktig oppsummering kan være at dersom prosjektet «ny ubåtkapasitet» materialiserer seg, og under forutsetning at man legger så stor vekt på driftskostna-

der, enkelt vedlikehold, sikkerhet og fleksibilitet med tanke på bevæpning som det kan virke som, peker løsningen mot Stirling som AIP- løsning. Det vil da være naturlig å peke på SAAB- Kockums (med A 26), da det samtidig ser ut som om varianter av dette konseptet har gode muligheter ikke bare i Sverige, men også i Polen. A26 er dessuten en videreføring av Vikingprosjektet og løsningen bygger på de norske kravene i dette prosjektet. Med SAAB Kockums store fleksibilitet og modulbasering, er det også rasjonelt å anta at Nederland kan tenke seg en løsning basert på A 26, men med større tanker, flere Stirlingmoduler osv. Et samarbeid mellom den nederlandske Damen- verftsgruppen og den svenske tilbyderen er allerede etablert. Imidlertid skal man ikke dømme ut verken de tysk/italienske/koreanske

eller de fransk/spanske båtene. «Gamle FLO» har relativt ferske erfaringer både med Navantia (fregattene) og Daewoo (logistikkskipet,) og industripolitisk kan det være interessante vurderinger som kan trekke i alle retninger. Kanskje ordrer til det kriseutsatte norske maritime clusteret teller mer enn de vurderingene som er gjort i denne artikkelen, eller kanskje også lovnader om å promotere norske nisjeprodukter i nye markeder? Å spå, spesielt om fremtiden er vanskelig, og spesielt her hvor vi snakker om usikkerhet i svært mange dimensjoner. Dette gjelder både finansiering, kompliserte plattformer, ulike leverandører og ulike løsninger. Så- for å helgardere- utfallet er fortsatt åpent! ■

AKTIVITETER PÅ VETERANSENTERET

Golfturnering for Forsvarets veteraner 28. til 30. juli

Velkommen til veteranmesterskap i golf! Alle veteraner med handicap bedre enn 36 kan delta. Du må også være medlem i en golfklubb slik at gjeldende forsikringer er i orden. Du betaler selv deltageravgift, men opphold og forpleining på Forsvarets veteransenter er gratis. Det er kun 40 plasser, så vær kjapp med å melde deg på. Meld deg på via e-post til veteransenteret@mil.no med navn, tlf, e-post, golfklubbmedlemskap (og medlemsnummer) samt handicap.

Min tur ut

25. juni til 1. juli

«Min tur ut» er vår populære sommercamp for barn og ungdom i alderen 12 til 15 år, som har foreldre i internasjonale operasjoner. Uka er full av spennende aktiviteter! Kajakk, kano, gapahukbygging, ballspill, Tusenfryd, hesteridning, orientering og mye annet. Les mer om dem på forsvaret.no/veteransenteret Hele campen, og alle aktivitetene er gratis for deltagerne. Les mer og send inn påmelding på forsvaret.no/veteransenteret

14 PROPATRIA /2/ 2016/ TEMA: UBÅT

Johan Lundahl/Combat Camera/Försvarsmakten

Relativt gode arbeidsforhold for mannskapene. Foto: Jimmy Croona/Combat Camera/Försvarsmakten

Mange ting å holde styr på ombord. Foto: Jimmy Croona/Combat Camera/Försvarsmakten

DEN SVENSKE LØSNINGEN

En ubåt kan gjennomføre hemmelige operasjoner under vann. Foto: © Saab AB

Lukene sikrer adkomst gjennom vanntette skott. Foto: Johan Lundahl/Combat Camera/Försvarsmakten

Den svenske undervannsbåten er NATO-kompatibel og bygger på et annet fremsdriftsmaskineri enn konkurrentene SIGBJØRN LARSEN

16 PROPATRIA /2/ 2016/ TEMA: UBÅT

KARLSKRONAVERFTET

Vi ankommer det topphemmelige verftet i Karlskrona. Her bygges for tiden Sveriges nye ubåt A26. Verftet er klassifisert som «et spesielt skyddat objekt av vital interesse for Sverige». Her slipper ingen uvedkommende inn. Vaktholdet er skjerpet. Uniformert og bevæpnet. Det er umulig å komme inn bak de høye murene uten spesiell tillatelse. En blå heisekran troner mot himmelen sammen med et spisst, rart bygg. Utenfor verftet ligger Sveriges marinebase. Her skimtes ulike marinefartøyer. Det er strengt forbudt å ta bilder. – Våre kunder setter pris på at sikkerheten er på topp. De ønsker naturlig nok også å ha sine forsvarshemmelig heter i fred, sier Pär Nyhlin, Communications Manager, Saab.

18 PROPATRIA /2/ 2016

«SVERIGE BYGGET SIN FØRSTE UNDERVANNSBÅT I 1902.»

A26 SURFACE Foto: © Saab AB

MARKERINGSSTEDER:

PROPATRIA /2/ 2016/ TEMA: UBÅT 19

å lenge verdenshavene ikke er transparente vil en ubåt være et skjult våpen som kan operere i hemmelighet og oppholde og sette ut store kapabiliteter hos en motstander. En ubåt er også et perfekt våpen for å utføre skjulte oppdrag bak motstanderens egne linjer. Ubåten har stor mobilitet og rekkevidde, og kan angripe raskt og uventet, og forsvinne igjen like ubemerket som den kom.

Ubåtsjef og örlogskapten Paula Wallenburg

LEKTE KATT OG MUS MED US NAVY

- Vi lekte katt og mus med den amerikanske marinen i Stillehavet på øvelser i ett år, sier ubåtkaptein Paula Wallenburg. Hun er Örlogskapten og sjef for en svensk ubåt. Det endte med at vi måtte montere ekstrautstyr som kunne sende ut lydsignaler, for de fant oss simpelthen ikke!

Adm. dir i Saab Kockum, Mikael Scott

STIRLINGMOTORENS STYRKER

Sverige bygget sin første undervannsbåt i 1902. Industrien har derfor de beste tradisjoner å bygge videre på. Den første ubåten, som het «Haien», står i dag på Marinemuseet i Karlskrona. Den ble i sin tid mobilisert mot Norge. De hittil siste skuddene på stammen har fått navnet Gotlandklassen. Nå bygger Sverige igjen en ny ubåt for fremtidens forsvar, og denne gangen håper de å få Norge med på laget. I Saab Kockums bedrifts lokaler i Malmø viser administrer ende direktør for Stirling Department, Mikael Scott, Stirlingmotorens forser. – I prinsippet virker motoren som en dampmotor der kraften oppstår i vekselvirkningen mellom varmt og kaldt, forklarer han og fyrer opp en liten modell. Straks den vesle flammen varmer opp kolben setter motoren lydløst i gang. Han tar oss med videre gjennom bedriften. To store dører åpnes til en Stirlingmotor i full størrelse. Maskinen går for fullt, men den kan nesten ikke høres. I ubåten som bygges i seksjoner står alle tunge gjenstand er på «gummiklosser» for å si det litt forenklet, sier han. Så tar han frem en femkroning og setter den på toppen av maskinen. Den ballanserer på randen uten problemer. Stirlingprinsippet medvirker til at drivstoff-forbruket blir minimalt. Det som må ha brensel drives på diesel som er lett å få tak i, i forhold til konkurrerende motorer som for eksempel går på hydrogen som er mye vanskeligere tilgjengelig og krever spesialbehandling og spesielle tankings prosedyrer fra spesielle tankingssteder. Det sier seg selv at en slik løsning blir mindre fleksibel og mindre mobil.

REDNING OG SIKKERHET UNDER VANN

Tilbake ved Karskronaverftet slås dørene opp til noe som ved første øyekast minner om en forvokst rognkjeks. Et gigantisk gult undervannsmonster. De er gode hva gjelder berging og sikkerhet under vann. Det vi har foran oss er et av verdens mest moderne undervannsredningsfartøyer. Svenskene øver jevnlig på redningsoperasjoner under vann, og på å redde ut ubåtmannskaper som har fått problemer. Den svenske ubåtredningsberedskapen benyttes faktisk også jevnlig i forbindelse med øvelser av mange land, inklusive Norge. Redningsfartøyet kan manøvreres over den ubåten som har fått problemer, og så «suger den seg fast» på havaristen og lager et lufttett rom over en av lukene som gjør at mannskapene kan reddes ut trygt og sikkert.

Den svenske redningsubåten

20 PROPATRIA /2/ 2016/ TEMA: UBÅT

En ubåt fra Godtlandklassen ved Sveriges marinebase i Karlskrona.

UBÅTENS HEMMELIGHETER

Guiden, Peter B Nilsson, viser rundt på ubåten som er strandsatt i marinemuseet. Først når en ubåt ligger på land ser man den imponerende størrelsen. I mange år var dette hans arbeidsplass, og han kjenner hver krik og krok av fartøyet. Det er full ståhøyde ombord. Mannskapene har ellers ikke stor privat plass. Noen får «varm køye» som det heter når to avløser hverandre på vakt og bytter samme køye. Byssa har heller ikke direkte imponerende dimensjoner. Det imponerende er kanskje at kokken i det hele tatt er i stand til å trylle fram måltider til hele besetningen herfra. Maten ombord på ubåt er imidlertid kjent for å være bra. Det

er dagens høydepunkt. Det finnes spisebord i messa. Arbeidsplassene er ellers naturlig nok viet størst og best plass og oppmerksomhet på skipet. Fra tavler overvåkes alle systemer, og selvsagt også luft og gass ombord. Brannøvelsene er drillet til fingerspissene. Ekstra oksygenmasker med egne kriseluftsystemer henger klare til alle mann ombord. Alle seksjoner har sine faste plasser ombord, arbeidsstasjoner for navigering, styringssystemer, torpedolagere og ladesystemer. Periskopet løftes opp og ned i tårnet, men er ikke fast i godset. Dette gjør det mer fleksibelt, forhindrer skade og medvirker til at det enkelt kan byttes ut ved behov. Lydløst manøvreres det opp og ned. En ubåts mest

sårbare posisjon er i overflaten. I neddykket tilstand er det få som gjør den rangen striding. Maskinrommet er ryddig. Alt har faste plasser. Tilbake på Saab Kockums i Malmø orienteres det med uklassifisert informasjon om den nye ubåten som nå bygges. En av de nye store «hemmelighetene» er den nye store luken forut på skipet, Den kallas Flexible Payload Lock. Her er det plass til at en miniubåt kan komme inn og benyttes til ulike oppdrag. Dette er en stor forbedring i forhold til tidligere og har lenge vært ønsket av mannskapet ombord. Den best bevarte ubåthemmeligheten foreløpig er imidlertid hvilken ubåt som Norge vil velge. ■

Norges sikkerhet først! Norge befinner seg i likhet med våre europeiske venner og allierte i en krevende situasjon. ØYVIND HALLERAKER, FØRSTE NESTLEDER AV UTENRIKS- OG FORSVARSKOMITEEN, REGINA ALEXANDROVA (FORSVARSPOLITISK TALSPERSON FOR HØYRE) OG ELIN AGDESTEIN, BEGGE MEDLEMMER AV STORTINGETS UTENRIKS- OG FORSVARSKOMITÉ. Våre nærområder preges av økende ustabilitet og mer uforutsigbarhet enn på lang tid. Europa står ovenfor et sammensatt trusselbilde med terror, voldelig ekstremisme og hybride anslag. I nord ser vi et mer uforutsigbart Russland som har hatt økt aktivitet i våre nærområder og vist en mer aggressiv fremtoning. Samtidig preges Europa av en flyktning- og migrasjonskrise, mens oljeprisen har falt og arbeidsledigheten her hjemme øker. For å opprettholde Norges sikkerhet er det derfor viktigere enn noen gang at vi har en regjering og et stortingsflertall som har vilje til å prioritere internasjonalt samarbeid, alliansesolidaritet og styrket forsvarsevne. TØFFE KRAV

De store endringene i det sikkerhetspolitiske bildet stiller tøffe krav til våre fremtidige prioriteringer. Dette understreket forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og utenriksminister Børge Brende da de lanserte arbeidet med den nye utenriks- og sikkerhetspolitiske stortingsmeldingen «Veivalg». Vi står foran svært viktige veivalg når vi skal definere vår sikkerhetspolitiske fremtid. Fortsatt satsing på forsvarsbudsjettene må være en sentral del av dette. Etter mange år med nedbygging av Forsvaret er det nå tvingende nødvendig å sikre ivaretakelsen av vår suverenitet gjennom å styrke

forsvaret av landet, våre territorialfarvann og nordområdene. Vi må prioritere økt operativ evne, kortere klartider og økt tilstedeværelse på kort og lang sikt. Utfordringene Forsvaret står overfor har bygd seg opp over lang tid og vil ta tid å løse, men Regjeringen har allerede begynt arbeidet med å styrke Forsvaret. I inneværende statsbudsjett økte vi forsvarsbudsjettet med hele 9,4 prosent.

bevise at vi har evnen og viljen til å bidra til kollektivt forsvar og sikkerhet. NATOs nylige rapport viser at kuttene i forsvarsbudsjettene har stanset og at utviklingen går i riktig retning. Dette forplikter også oss. Vi må følge opp løftene som regjeringen gav under NATO-toppmøtet i Wales og fortsette satsingen mot å nå NATOs 2 %-mål av BNP i løpet av en 10-årsperiode.

ETTERSLEP PÅ VEDLIKEHOLD

For å styrke Forsvaret må vi gjøre to ting: øke forsvarsbudsjettet og bruke dagens forsvarsbudsjett smartere. Vi politikere må ta ansvaret for å sikre tilstrekkelige økonomiske rammer, mens Forsvaret må ta ansvaret for å utnytte midlene optimalt. Regjeringen har siden den tok over, økt forsvarsbudsjettene hvert år, etter åtte rødgrønne år med det som i realiteten var stillstand og reduksjon.

Etterslepet på vedlikehold og reservedeler innebærer, sammen med nedbyggingen av Forsvaret over tid, en betydelig ekstra ut fordring i arbeidet med å øke vår operative evne. Vi er inne i en fase der vi fornyer og skifter ut flere av våre militære kapasiteter. Moderniseringene fører til materiell som gir dyrere drift, dyrere vedlikehold, dyrere reservedeler og større utdanningskostnader. Det er ingen tvil om at det vil være økonomisk utfordrende, men samtidig er det helt nødvendig å ta disse grepene for å sikre en tilfredsstillende forsvarsevne. PRIORITERE OPPBYGGING

Norge må prioritere oppbyggingen av et forsvar med troverdig forebyggende avskrekking, der NATO-alliansen er en forsterkning og overbygning. Denne kombinasjonen blir kritisk for vårt totalforsvar. Vi må

TO TILTAK MÅ TIL

TRYGG STYRING

Det er tydelig at vi må gjøre tøffe prioriteringer i den krevende situasjonen landet er inne i, men prioriteringene kan ikke gå på bekostning av rikets sikkerhet. Som Forsvarssjefen understreket i sitt fagmilitære råd: Uten en betydelig økning i forsvarsbudsjettene også i de nærmeste årene starter vi en bevisst nedbygging av Forsvaret. Høyre skal styre trygt og kan ikke akseptere en slik utvikling. ■

22 PROPATRIA /2/ 2016

Frankrike og Tyskland leder ubåtkappløpet Frankrike og Tyskland seiler opp som favoritter til å bygge Norges nye ubåt. Det fremgår av en pressemelding fra Forsvarsdepartementet. AV SIGBJØRN LARSEN

– Frankrike og Tyskland er blant de største nasjonene i Europa. Et ubåtsamarbeid med en av disse vil sikre at Norge får de ubåtene som vi trenger, samtidig som vi bidrar til Smart Defence og et mer effektivt materiellsamarbeid i NATO, sier forsvarsminister Ine Eriksen Søreide.

Etter økonomiske, industrielle og militærfaglige vurderinger har Forsvarsdepartementet konkludert med at det franske selskapet Direction des Constructions Navales Services (DCNS) og det tyske selskapet ThyssenKrupp Marine Systems (TKMS) er de sterkeste leverandør-

kandidatene dersom Norge bestemmer seg for å anskaffe nye ubåter. Forsvarsdepartementet har besluttet å fokusere det videre arbeidet opp mot disse to selskapene og deres nasjonale myndigheter, heter det i pressemeldingen fra Forsvarsdeparte mentet som er datert 7. april i år.

U-Båt-Klasse 212 A fra TyssenKrupp er bygget for både den tyske og den italienske marine. Foto: PO1 Steven Myers, U.S. Navy

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide.

DCNS og TKMS er de største produsentene av ubåter i Vest-Europa, de har lang erfaring med bygging av avanserte ubåter og de har stor industriell kapasitet. Ubåtene som tilbys av disse selskapene vil være et godt utgangspunkt for Norges fremtidige ubåtkapasitet. – Norges tilnærming er å basere en eventuell anskaffelse på et eksisterende ubåtdesign. Vi unngår dermed et omfattende utviklingsprosjekt med de usikkerhetene og kostnadene det kan medføre. Våre kriterier er derfor at ubåtene skal bygges ved et verft som har lang og kontinuerlig erfaring med å bygge ubåter, sier forsvarsministeren. Regjeringen besluttet høsten 2014 at Forsvarsdepartementet skulle utrede en nyanskaffelse av ubåter til erstatning for Ula-klassen. Forsvarsdepartementet er nå kommet langt i denne utredningen. I løpet av 2016 er det planlagt å ferdigstille en anbefaling om den fremtidige ubåtkapasiteten. Deretter vil et eventuelt investeringsprosjekt bli fremmet for Stortingets godkjenning. –Jeg understreker at vi fortsatt er på planleggingsstadiet og at en beslutning om anskaffelse eller valg av leverandør ennå ikke er tatt. Det gjenstår fortsatt en god del arbeid før et eventuelt investeringsprosjekt kan fremmes for Stortinget, sier forsvarsministeren. Forsvarsdepartementet har de siste årene arbeidet for å skape et omfattende ubåtsamarbeid med andre land, blant annet med sikte på å kunne redusere kostnadene for anskaffelse og drift av ubåtene. Parallelt med arbeidet mot verftene vil prosessene for å søke samarbeid med andre nasjoner som har planer om å anskaffe, men som ikke selv produserer ubåter, fortsette. I første rekke gjelder det Nederland og Polen.

Samarbeid er viktig for å sikre at vi anskaffer en robust kapasitet som vi ikke står alene om å vedlikeholde og oppdatere i fremtiden. For å få til et slikt samarbeid må flere forhold tilfredsstilles. Det krever eksempelvis likhet i kravspesifikasjoner og at nasjonene har synkronisert anskaffelsen i tid. Nasjonene må også søke fellesløsninger for logistikk og levetidsunderstøttelse. Norges seks ubåter av Ula-klassen ble innfaset i perioden 1989 til 1992. Disse ubåtene er konstruert for en levetid på 30 år, og de vil bli utfaset på 2020-tallet. Med dagens planer vil Forsvaret klare å holde Ula-klassen seilende frem til midten av 2020-tallet. En eventuell anskaffelse av nye ubåter vil gå over minst et tiår med leveranse av første ubåt ca. syv år etter bestilling, og påfølgende ubåter levert med en takt på en hvert år. Norske bedrifter er verdensledende på noe av den teknologien som brukes i ubåter, og regjeringen vil bruke anskaffelsen som en døråpner for å sikre norsk forsvarsindustri internasjonal markedsadgang. Eksport og internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å videreføre en nasjonal forsvarsindustri. En anskaffelse av nye ubåter vil derfor bli aktivt brukt opp mot internasjonale partnere for å videreutvikle en kompetent og konkurransedyktig norsk forsvarsindustri. Stortinget har forutsatt at en anskaffelse av nye ubåter sikrer industriavtaler med ambisjon om at avtalene skal sikre oppdrag til norsk industri til en verdi som tilsvarer anskaffelsesverdien. Stortinget legger til grunn at en ubåtanskaffelse sikrer gode industriavtaler som sikrer markedsadgang for norsk forsvarsindustri i leverandørnasjonen, heter det i pressemeldingen. ■

24 PROPATRIA /2/ 2016

NASJONER VIL LÆRE OM NORGES FORSVAR

Ut av skogen så snøføyka står, kommer flere selvdrevne artilleri av typen 109 A3GN. Under stillingsbesettelsen blir den tatt i bakhold av fiendtlig styrker og forsvarer seg med sine mitraljøser. 16 nasjoner er i indre Troms for å lære mer om Norges forsvar. Blant dem  Russland og Kina. AV SIGBJØRN LARSEN

26 PROPATRIA /2/ 2016

rtilleriskytsene ankommer ikke alene. Bak den kommer kommandopostvogn, sanitets- og andre støtteelementer. Snart er det vesle, før så fredelige skogholtet, nærmest forvandlet til en slagmark. Det har vært helt umulig å få øye på de store beltevognene i terrenget. Det demonstrerer hvor gode soldatene er på kamuflering. Det er et imponerende skue som nå utspiller seg i øvelsesområdet. Artilleriet tar seg fram i den dype snøen og biter godt fra seg under angrepsilden som rettes mot dem. Saniteten hjelper ut såret personell. Snart står artilleriet oppstilt på rekke og rad og soldatene i vinterlig kamuflasjeuniformer gjør seg klare for inspeksjon. Det er oberstløytnant (P) Paul U Markussen som på vegne av Forsvarsdepartementet leder besøket fra til sammen 16 ulike nasjoner som ønsker å lære mer om Norges forsvar. Det er de ulike lands forsvarsattacheer som på denne måten får se det norske forsvaret på nært hold. VIKTIG Å MØTES

Vi lever i tider med et anstrengt forhold mellom Russland og Vesten. Noen kunne derfor gjerne finne på å stille seg spørsmålet om det er Forsvarsdepartementets oppgave å invitere med seg den våkne russiske bjørnen inn i eget hi. – Det internasjonale klimaet kan påvirkes i positiv retning med kontakt mellom forsvarsmaktene på dette nivået, selv om kontakten på høyere nivå er anstrengt, sier Markussen. – Det har stor betydning at de ulike militære utsendingene fra de ulike land på denne måten kan møtes og få anledning til å ha både

IMPONERTE: Forsvarsattacheene var imponerte over de norske soldatene. Her er artilleriet snart klare for inspeksjon.

Oberstløytnant (P) Paul U Markussen under samtale med den østerriske brigadegeneral August Reiter.

28 PROPATRIA /2/ 2016

Den kinesiske og japanske attache i gemyttlig prat.

formell og uformell dialog, sier talsmann for det internasjonale attachekorpset i Norge, oberstløytnant Adri Gerard Zwanswijk fra Nederland. Han berømmer det norske Forsvaret for åpenhet og samarbeidsvilje med forsvarsattacheene. Det er for eksempel ikke alltid at Japan og Kinas forsvarsmakter møtes under så fredelige former som her. Slike arenaer kan derfor fungere som viktige sikkerhetsventiler og bidra til å øke forståelsen landene i mellom. IMPONERT OVER DE NORSKE SOLDATENE

– Jeg er imponert over de norske soldatene, sier oberstløytnant Wiland Oerter fra Tyskland. Dere får tak i de beste folkene. De har hodet med seg. De er veltrente og de er åpne, hyggelige og imøtekommende. Vi kan bare misunne dere slike folk, sier Oerter. Talsmann for attacheene. Oberstløyt nant Adri Gerard Zwanswijk fra Nederland.

ARTILLERI OG MULTER

Oberst Sergey Ilnitskiy fra Russland fulgte spent med på demonstra-

sjonen og klatret opp i en av vognene da han fikk sjansen. Han representerer det russiske militæret. Vi merket oss på briefen at russerne var svært interesserte i hvilket artilleri Norge kom til å velge fremover. Brigadens nestkommanderende kunne ikke svare på det men sa at han håpet at Forsvaret ville sørge for å fornye materiell og gjøre nye innkjøp i samsvar med de planene for fornyelse som nå var lagt. Ilnitskiy kunne i samsvar med russisk instruks ikke gi noe intervju med norsk presse, men han kunne smilende villig vekk lære Pro Patrias redaktør det russiske navnet på multer som er marosjka! FREDELIG MØTE

Det er ikke alltid at militære fra Kina og Japan møtes i like fredelige omgivelser som under 16 nasjoners møtet. I indre Troms, fikk Oberst Shaoyuan Jin fra Kina hilse på sin japanske kollega oberst Hiroyuki Fujita fra Japan. ■

Leopard 2 på Setermoen skytefelt. Foto: Marius Kaniewski, HV.

Alle attacheene oppstilt foran hærstabens nye bygg på Bardufoss.

30 PROPATRIA /2/ 2016

Årets skytter i NROF avd. Kristiansand NROF avd. Kristiansand kårer hvert år «årets skytter». Vinneren utpekes av skyteutvalget i avdelingen og kriteriene det legges vekt på er deltagelse i arrangementer, resultater og fremgang på skytebanen. Joar Skansen utmerket seg klart i 2015 og ble overrakt vandrepremien under avdelingens årsfest i mars. Gratulerer!

Når allsidighet ikke bare er ønskelig, men nødvendig

SKAPER NYE REFERANSER INNEN FORSVAR

WWW.NEXTER-GROUP.COM

AV JON ERLING TENVIK, PRESIDENT NROF

TOTALFORSVARET Første kvartal 2016 er allerede omme. Dessverre har Europa også i de siste ukene opplevd brutal terror mot uskyldige mennesker. Denne gangen var det Brussel som var terrormål, både på Zaventem flyplassen og T-banestasjonen Maelbeek i sentrum oppholdt det seg uskyldige reisende på vei til jobb, ferie eller familiebesøk. Det er også et paradoks at Brussel som huser hovedkvarterene både til NATO og EU har blitt et brohode for internasjonal terrorisme. I etterkant av terrorangrepene i Paris og Brussel har vi sett at militære styrker har hatt viktige støttefunksjoner under politiets ledelse for å sikre vitale funksjoner i samfunnet. Ingen stater i Europa har et politivesen som er stort nok til å håndtere nasjonale sikkerhetstrusler alene over tid. Da må politiet søke støtte fra andre offentlige etater som tollvesen og forsvar. Det kan være at dagens trussel bilde hvor terror, kriminalitet og hybrid krigføring kan føre til at begrepet Totalforsvar igjen tas inn i vårt aktive vokabular. Totalforsvarsbegrepet vil få et fornyet innhold,

men kjerneideen er den samme; eksistensielle trusler mot samfunn et fordrer mer omfattende mottiltak enn det en etat kan makte å mobilisere. Derfor er det så viktig at forsvar, politi og ledelsesapparat får anledning til å øve sammen. Forsvarets samfunnsoppdrag og evne til å løse dette bør oppta stortingspolitikerne når de i vår skal behandle Regjeringens forslag til Langtidsplan (LTP) for Forsvaret. Her er det viktig at politikerne utviser ansvar i en verden som i de siste år er blitt farligere, mindre forutsigbar og mer brutal. Det er viktig at risikoen ved å gjøre

«ingenting» er svært stor da en tilsynelatende videreføring av dagens budsjettnivå egentlig er en vesentlig reduksjon av forsvarsevne over tid. Vi trenger et bredt forsvarsforlik som kan danne stabile rammebetingelser for utvikling av forsvarsevne i et ti- til 20-års perspektiv. 2016 blir et viktig år for NROF; vi har et 120 års jubileum å markere og vi har et Landsmøte i juni som vil være viktig for å stake ut kursen videre. NROF har i dag en bred portefølje av aktiviteter. Det er bra og speiler mangfoldet i medlemsmassen vår. Men det er noen fellesnevnere også i tilsynelatende ikke-relaterte aktiviteter. Fra mitt ståsted er læring, mestring og personlig utvikling sentrale elementer i våre aktiviteter. Vår overbygning er preget av en genuin stolthet av det samfunnet som er bygget opp i Norge gjennom generasjoner og en tro på Forsvarets sentrale rolle for å beskytte dette samfunnet. Min hypotese er at reservisten vil bli en viktigere del av Forsvarets bidrag enn det vi har sett på en god stund. ■

«I ETTERKANT AV TERRORANGREPENE I PARIS OG BRUSSEL HAR VI SETT AT MILITÆRE STYRKER HAR HATT VIKTIGE STØTTEFUNKSJONER UNDER POLITIETS LEDELSE FOR Å SIKRE VITALE FUNKSJONER I SAMFUNNET.» JON ERLING TENVIK

32 PROPATRIA /2/ 2016

«SITUASJONSRAPPORT» FRA BAGDAD, IRAK Mitt nye arbeidssted er for tiden i Irak med oppholdsted Bagdad. Jeg inngår i et lite EU-finansiert «Rule of Law»-prosjekt på fem medlemmer. Prosjektet skal bidra til å utvikle irakisk justissektor ved å anvende internasjonale standarder. AV ERLING FOSSE, POLITI OG NYLIG AVGÅTT LEDER I NROF AVD. OSLO

– Fullmåne over naturlandskap i Nord-Irak (Kurdistan). Fotograf Torbjørn Kjosvold, Forsvaret.

ULIK KOMPETANSE GIR GOD BREDDE

Personellet i prosjektet har ulike kompetansefelter som juridisk, fengsel, politi, og menneskerettigheter. Fagområdene samarbeider på tvers for å utvikle- og gjennomføre kurs i samarbeid med irakiske justismyndigheter. Jeg vil skrive en oppfølgingsartikkel i Pro Patria høsten 2016. Artikkelen denne gangen vil være av mer generell karakter. KREVENDE OG UTFORDRENDE

Jeg har tidligere tjenestegjort i Libanon (UNIFIL), Liberia (UNMIL) og Kosovo (EULEX). Jeg har påbegynt min fjerde måned nå i Irak. Bagdad er en stor by der med minst syv millioner mennesker. Bagdad i likhet med store deler av landet er en krigssone, og det er forbundet med risiko å være her. Arbeidet er krevende,

interessant og utfordrende. Det er utstrakt samarbeid med irakiske justismyndigheter. INGEN BEVEGELSESFRIHET

Sikkerhetssituasjonen er krevende da det er ingen bevegelsesfrihet her i Bagdad. Det gjelder for alle internasjonale. For vår del bor vi og arbeider i en villa i «Red Zone». Det er ikke tillatt å gå utenfor porten for å ta seg en rusletur i området. All forflytning ut fra villaen skjer i egnet kjøretøy med bevæpnet eskorte. Det blir en form for «fengselsopphold» som kan slite på humøret hvis perioden blir for lang før det reises ut av området. Heldigvis har vi internett og tilgang på Skype. STADIGE TERRORANGREP

Det er som kjent pågående militære stridshandlinger og

terrorangrep i store deler av landet. Irakiske myndigheter, med støtte fra internasjonal koalisasjon, har som mål å «snarlig» nedkjempe terrororganisasjonen IS (Den islamske stat), eller Daesh som de konsekvent kalles av irakiske myndigheter, som er en mer nedlatende arabisk forkortelse for å beskrive den såkalte islamske stat. I den sentrale delen av Bagdad er det et stort nærvær av sikkerhetsstyrker. Men det er dessverre hvert døgn utløsing av flere IED bomber (Improvised Explosive Device) som tidvis medfører et stort antall tap av menneskeliv og mange sårede. Det er bydeler i Bagdad som kontrolleres av ulike militsjagrupper og det er helt uaktuelt å kjøre inn i eller gjennom disse bydelene da det vil innebære ekstrem risiko.

34 PROPATRIA /2/ 2016

- Bildet viser «Hands of Victory» i Bagdad. Det er et parade- og minneområde som tidligere diktator Saddam Hussein bygget i forbindelse med Iran-Irak-krigen. Saddams hender er benyttet til å designe hendene på monumentet. Irakiske myndigheter besluttet først å rive anlegget, men etter store protester ble beslutningen omgjort. Like ved er det bygget et monument for å minnes den ukjente soldat (se lenken https:// en.wikipedia.org/wiki/Victory_ Arch). Området er avsperret inne i den lukkede internasjonale sonen «Green Zone».

NEDGANG I OLJEINNTEKTER

90 % av inntektene til staten Irak er fra oljesalg, slik at nedtrekket av oljeprisen svir godt for landet. Det har medført at mange statsansatte er sagt opp og lønninger er halvert for mange ansatte. Forholdene medfører at frustrasjonen øker blant borgerne. I tillegg koster krigføringen mye, som ikke gjør situasjonen bedre, samtidig som korrupsjon herjer og svart økonomi er utstrakt. Situasjonen er ille for mange og millioner av mennesker er drevet bort fra sine hjem. Krigshandlingene har medført store materielle ødeleggelser utenfor Bagdad i IS-kontrollerte områder. Irak står foran en stor og kostbar oppbygging når områdene er frigjort og situasjonen er stabilisert igjen. MOSUL FRIGJØRES?

Mosul er Iraks nest største by (millionby) og kontrolleres av IS. Den irakiske statsminister har lovt at byen skal være frigjort fra IS innen utgangen av året. Det vil trolig ikke bli enkelt å ta byen tilbake. Den store bekymringen er en stor demning på utsiden av

Mosul (google «Mosul Dam» og det popper opp diverse artikler). Den er i dårlig forfatning og det gis uttrykk for at det ikke kan utelukkes at den brister og i såfall vil det medføre et meget stort antall omkomne og store ødeleggelser. Demningen kontrolleres av kurdiske Peshmergastyrker. Det rapporteres nesten daglig fra Mosul og andre steder om at IS henretter folk fortløpende grunnet mindre forhold, f.eks. å ha heist opp det irakiske flagget på en bygning eller forsøkt å rømme byen. Når områder frigjøres i landet

avdekkes massegraver fortløpende. I skrivende stund er det mye som skjer i Irak (og omegn), slik at neste artikkel tilpasses situasjonen når den skrives. ■ – Artikkelforfatter foran «The Erbil Citadel», som står på UNESCOs verdensarvliste (se lenken https://en. wikipedia.org/wiki/Citadel_of_Erbil). Erbil ligger i Kurdistan i Nord-Irak. Her er det en annerledes verden enn Bagdad. Det er mulig for en utlending å gå rundt omkring på egen hånd. Det føltes godt å gå en tur etter arbeidstid og å ha bevegelsesfrihet.

Fra venstre står Per Kjus, Odd Einar Kristiansen, Hans Selvær, Øystein Arnesen, Bent Martin Jahre, Bjørn Codling, oblt. Per Kristian Dahl, Oddveig Moen og Harald Bjerke. Foto: NROF avd. Drammen.

NYKJUADAGEN Nykjuadagen arrangeres hvert år på den søndagen som er nærmest 10. mars. På den dagen i 1945 falt de to norske motstandsmennene Bjarne Wilhelm Nilsen og Kjell Pedersen i kamp med tyske og norske SS soldater som overfalt basen til hjemmefronten på Nykjua inne i Finnemarka (som ligger mellom Modum og Lier kommune i Buskerud). AV BJØRN CODLING, NROF AVD. DRAMMEN

TALE FRA HVS DISTRIKTSSJEF

I år var det oberstløytnant og distriktssjef i HV-03, Per Kristian Dahl, som holdt talen for dagen. I talen minnet han oss på det overraskende tyske overfallet den 9. april 1940. Nordmenn våknet opp til et annerledes land. Det utenkelige var blitt til en virkelighet. Krig, frykt og diktatur. Viljen til frihet var stor også her i hjertet av Finnemarka. Motstandsfolk i MILORG gjorde sitt for å forberede seg på innsats ved vesle Nykjua. Mange betalte den høyeste pris –

sitt eget liv. Vi skal derfor minnes de som falt. Vi skal minnes Bjarne Wilhelm Nilsen og Kjell Pedersen som ble drept her i Finnemarka. Oberstløytnanten la ned en krans på minnesmerket. Deretter la kaptein Bent Martin Jahre ned blomster på vegne av reserve offiserene i NROF avd. Drammen. Tilslutt la Oddveig Moen ned blomster til minne om sin onkel Kjell Pedersen. Seremonien ble avsluttet med første og siste vers av «Gud signe vårt dyre fedreland». ■

NYKJUA FAKTA Den vesle koia ved vannet Lille Nykjua inne i Finnemarka mellom Modum og Lier kommune i Buskerud ble under krigen benyttet av Milorg D-14 som base for instruksjoner, mottak og fordeling av forsyninger fra Storbritannia. Etter rapporter til den tyske sikkerhetstjenesten i Oslo om aktiviteter inne i Finnemarka med Nykjua som sentrum, ble det natten til lørdag 10. mars 1945, gitt ordre om å gjennomsøke området. Fire patruljer bestående av 12 tyske og 28 norske nazister gjennomsøkte Finnemarka. To patruljer gikk rett på hytta som ble overfalt. To norske motstandsmenn falt sammen med to tyske soldater. En bauta er reist på stedet til minne om de to norske guttene som falt. Bautaen bekranses hvert år på den søndagen som er nærmest 10. mars.

36 PROPATRIA /2/ 2016

BOKANMELDELSE

Anmeldt av Tor Egil Walter

Anmeldt av Thorvald Rud

Angrep eller forsvar kampfly, norske verdier og sikkerhetspolitiske ambisjoner,

Svetlana Aleksijevitsj KISTER AV SINK

Forfattere er Cathrine Sandnes, journalist, redaktør og leder av tankesmia Manifest, samt daglig leder av Manifest forlag og Ingeborg Eliassen, journalist og forfatter

Kagge forlag, 362 sider, kr 349,ISBN 9788248917328

obelprisvinneren i litteratur for 2015, Svetlana Aleksijevitsj, har skrevet en dramatisk og engasjerende bok fra Sovjet- Unionens krigføring i Afganistan 1979 – 1989. Gjennom hundrevis av intervjuer med soldater, offiserer, sykepleiere og soldatmødre lar hun disse komme til orde for å beskrive krigen: redselen, reaksjon ene over å bli såret, traumene, tilværelsen som invalid krigsveteran, en sønns ønske om å bli krigshelt. Hun lar intervjuobjektene tale til leseren på en direkte og gripende måte. Intervjuobjektene legger ikke fingrene imellom. De forteller oppriktig om sine opplevelser og traumer, om mangelfull utrustning, manglende trening og forberedelser, om en traumatisk hjemkomst til en befolkning som er likegyldig eller negativ til krigen, få får anerkjennelse for sin innsats. Boken gir et tankevekkende bilde av den Røde hærs indre liv. Trening og forberedelser var ofte vilkårlige og mangelfulle, soldater opplevde å bli sendt til kamp avdelinger i Afganistan etter å ha vært bare to ganger på skyteban

en. I Afganistan var det mangel på det meste, ammunisjon, mat, klær og personlig utrustning. Man måtte ofte klare seg med det man greide å organisere selv. Svært populært var amerikansk mat og utstyr når man klarte å ta eller kjøpe dette av Mujahedin. Leseren sitter igjen med inntrykket av en desillusjonert hær som forsøker å klare seg på et eksistensminimum. At nye soldater plages av veteraner synes å være utbredt på et nivå som er helt utrolig. En soldat forteller hvordan han ble truet til å gi fra seg mye av sin utrustning til en veteran og tvunget til å skaffe eldre soldater mat og drikkevarer. Hvis han nektet ble han jult opp. Invalide ble gitt dårlig oppfølging ved hjemkomsten. De fikk en lav pensjon og dårlige helsetilbud. Å klage var nytteløst, ingen hørte på dem. Ingen blir uberørt av denne boken. Både tragiske enkeltskjebner og bildet av et militært system i dypt forfall gir et dystert bilde av en krig som ble avsluttet for 26 år siden. ■

Forlaget Manifest, 144 sider, kr 244,ISBN 9788283420098

anifest er en tankesmie på venstresiden, som skal sette dagsorden i norsk politikk gjennom et kunnskapsbasert, folkelig opplysningsarbeid. Manifest Tankesmie skal dokumentere samfunnsproblemer, analysere årsaker og lansere løsninger som fremmer deltakelse, demokrati og rettferdighet. Boken gir inntrykk av å være seriøs og gjennomarbeidet. Etter anmelderens oppfatning er det imidlertid mye følelser og synsing, selv om forfatterne til tider forsøker å balansere påstandene og skriver godt. Metodisk sett virker det som om konklusjonen er bestemt på forhånd, nemlig at Norge ikke må la seg lokke med i de store landenes «krigseventyr», for sånt blir det bare flyktingekriser og terror av. Dyrt er det også! Og for å hindre politikerne i å la seg lure, må Forsvaret innrettes slik at dette ikke er mulig i praksis. Det er flere grunner til at Forsvaret har utviklet seg i en mer ekspedisjonær retning. Det ene er behovet for å

bidra i internasjonal krisehåndtering, slik forfatterne peker på. En annen, og viktigere, er å ha evne til å støtte våre allierte i kollektivt territorielt forsvar. Derfor spørs det, naturligvis, hvor mye det vil styrke Norges sikkerhet å gi seg ut på en alenegang, hvor man i praksis tar avstand fra NATOs felles mål. Vil det styrke Alliansen og bidra til solidaritet? Vil det styrke vår mulighet til å få hjelp når vi har behov? Og, ikke minst, vil det sende de riktige signaler til Russland om at Norge er så tett koblet inn mot NATO (og USA) at en konflikt med Norge ikke vil forbli bilateral? Den enkelte får tenke selv, men etter mitt syn lider boken av at kildevalget er ensidig og partisk, forfatterne har valgt henvisninger som støtter det synet som skal frem og at motforestillingene ikke på samme måte er forsøkt underbygget. Selve teksten representerer en blanding av variabler blant annet fra flyktningekrisen, (både i makro- og norsk mikroperspektiv), bombing av Tripoli, herunder «lessons identified» etter bombingen, Russland, de rødgrønnes indre forsvarspolitiske liv, det militærindustrielle komplekset,

hybridkrigføring, NATO «og sånn», nedbygging av forsvaret, og ikke minst folkeforsvaret. Hovedpoenget er imidlertid F-35- programmet, hvor forfatterne i stor grad viderefører en lang pressekampanje fra blant annet Aftenposten. Dette skjer med en utstrakt «kreativ problembeskrivelse»- og de forsøker etter beste evne å beskrive hvor dårlig systemet er, spesielt for norske forhold, hvor dyrt det er, og hvor mange usikkerheter det fortsatt finnes. Utvikling av nytt, militært utstyr er som regel (og ikke unntaksvis) belemret både med en rekke innledende feil, og ikke minst mange, kritiske røster. På tross av disse, som ofte er motivert av årsaker de ikke velger å oppgi, har allikevel spesielt amerikanske systemer vist seg i tillegg til å være «State of the Art» både meget kapable, vedlikeholdsvennlige, fleksible, fremtidsrettet og lett modifiserbare, noe som hittil har kommer brukerne til gode over lang tid. Det hevdes også å være uklokt å anskaffe et kampfly «med offensiv profil» og hvor mye det går ut over «alt det andre,» det vil si «folkeforsvaret». Jeg vil allikevel hevde at om kvaliteten på det faglige innholdet ikke holder mål og sannhetsgehalten i budskapet er tvilsom, er det ingen ting å si på evnen til å få budskapet frem for allmenheten. Dette skjedde på en offensiv og fengende måte i en debattartikkel i Aftenposten 17. januar; så profesjonell at Forsvarsdepartementet gikk til det uvanlige skritt å imøtegå. boken på regjeringens hjemmesider. Avslutningen på boken lyder:

«Ingenting er mer effektivt enn kampfly hvis oppgaven er å knuse ting på bakken. Men Forsvarets kjerneoppgaver er noe annet. Den er å bevare Norge trygt. Da er det bedre å bruke milliarder på å skaffe seg oppslutning hjemme enn på å lage seg fiender langt borte». Etter min mening klarer ikke forfatterne å overbevise leseren om at dette er sant, i alle fall ikke utenfor «kretsen av de allerede tror at det er slik». Den viktigste grunnen er at innholdet i folkeforsvaret ikke er tilstrekkelig beskrevet, og ei heller angitt hva dette eventuelt kan utrette, og ikke minst ikke er i stand til å gjøre i en skarp situasjon. I tillegg til dette kan det ikke underslås at Forsvarets (og statens) viktigste oppgave er å være troverdig i potensielle fienders vurdering, og ikke først og fremst internt. Med all mulig respekt kan jeg derfor heller ikke forstå at denne boken er et godt eksempel på Manifests høye ambisjoner for «folkeopplysning» som er gjengitt over. Dette betyr ikke at boken er uinteressant å kjøpe eller lese. Med sin store tematiske spredning inneholder den en rekke tips, både når det gjelder interessante tankerekker, og ikke minst kildehenvisninger det kan være verdt å lese for å skaffe seg en bredere oversikt. Som retningslinje for videre norsk utvikling av Forsvaret har boken derimot meget tvilsom verdi. Den antydede retningen vil føre til en marginalisering av norsk militærmakt i den grad at den vil være bortimot irrelevant både i et såkalt nasjonalt førstelinjeforsvar og i enhver koalisjon eller alliansesammenheng, både hjemme og ute. ■

38 PROPATRIA /2/ 2016

BOKANMELDELSE

Anmeldt av Harald Høiback

Fra tidligere anmeldelse i Norsk Militært Tidskrift.

Olav Bogen og Magnus Håkenstad Balansegang – forsvarets omstilling etter den kalde krigen Dreyers forlag Oslo, kr 410,ISBN 9788282651363

an skulle tro det er komplett umulig å skrive underholdende om omstilling og finansiering av Forsvaret, men boka viser til fulle at det er mulig. Bogen og Håkenstads bok er ikke bare faglig uangripelig, den er også fornøyelig, og i perioder skremmende. Et kinder egg av en bok altså. Bogen og Håkenstads bok handler om forsvarsplanlegging fra slutten på den kalde krigen og fram til i dag. Tittelen Balansegang referer til at man gjennom hele perioden, og gjennom alle forsvars studier, militærfaglige utredninger, stortingsmeldinger, stortingsproposisjoner og alt hva dokumentene heter, forsøkte å finne en bærekraftig balanse i flere dimensjoner. Det er sågar snakk om en tredobbel ubalanse, en ubalanse mellom vedtatte ambisjoner og bevilgede ressurser, en ubalanse mellom struktur og oppgaver, og en ubalanse mellom drift og investeringer. Skal man oppsummere boka Balansegang i én setning, kan vi si at Forsvarsdepartementet forsøkte, men aldri lyktes med å finne en

bærekraftig balanse langs noen av de tre dimensjoner. Det som gjør denne boka til både komisk og rystende lesning, er beskrivelsene av hvordan generaler og forsvarspolitikere gang på gang mislykkes med sine forsetter. De maktet aldri å gjennomføre det de hadde vedtatt, og hver gang de kom til den erkjennelsen, var de skjønt enige om at neste gang måtte de legge alle kluter til for å gjøre det bedre. Men igjen gikk de på trynet, hver eneste gang. De minner om en gjeng med svirebrødre som hver søndag kommer sammen med tunge hoder og tørre tunger og beslutter at dette skal de aldri gjøre igjen. Der var ikke like ille i hele period en boka beskriver. Spesielt i den siste delen av Stoltenberg II regjeringens periode var både myndighetenes betalingsvilje og forsvarsvennenes edruelighet rimelig på linje. Det er imponerende hvilke grep man i perioder var villige til å ta i Forsvaret, og anstrengelsene har i perioder vært betydelig. Like fullt er sluttsummen

ikke til å ta feil av. Ubalansen er der fremdeles. Det som gjør den vedvarende tredimensjonale ubalansen ekstra pussig, er at forsvarsplanlegging neppe har vært lettere noen gang, enn det var i Norge i overflodens tid på det tidlige 2000-tall. Vi hadde ingen fiende, og det var derfor intet behov for å virke større og sterkere enn vi egentlig var. Følgelig slo forsvarsjef general Sverre Diesen fast at: «det Forsvar et våre politiske myndigheter ikke synes de har bruk for eller råd til, trenger selvsagt ikke forsvarssjefen heller» (s.205). Det var utenkelig at ytre faktorer kunne stille Forsvaret ovenfor større oppgaver enn det man var villig til å budsjettere for. Det var derfor heller ikke noe problem at omstilling ble «definert som selve hovedmålet for forsvarssektorens virksomhet» (s.341). Hva annet skulle Forsvaret brukes til enn å omstille seg selv? Samtidig som trusselbildet tillot et lite Forsvar, hadde Norge så mye statlige penger at de i perioder tøt ut av madrassen. Vi kunne legge

ambisjonsnivået så lavt vi ville, og vi kunne (nesten) bruke så mye penger vi ville. Hvorfor maktet vi ikke å få dette i balanse? Man skulle tro at elementær kunnskap om den lille multiplikasjonstabell ens sammenhenger ville vært mer enn nok for å løse denne gåten. Det var det åpenbart ikke, noe som også bekymret FFIs direktør Nils Holme, som fant grunn til å minne folk på at: «den lille multiplikasjonstabell ikke er noen meningsytring» (s.122). Voksne mennesker som ikke har knekt koden i den lille gange tabellen, blir gjerne sett på som mentalt tilbakestående. Det kan vi vanskelig si om våre høyest gasjerte toppbyråkrater, toppoffiserer og stortingspolitikere. Hvordan kunne det da gå så galt? Bogen og Håkenstad har mange gode forklaringer på det mystiske fenomen, at gode kvinner og menn til stadighet kom fram til dårlige løsninger, men primært peker de på strukturelle faktorer. Også i Forsvaret er det slik at folk er seg selv nærmest, og man sloss hardere for sin egen garnison og sin egen våpengren, enn for Forsvarets helhet. Også på politisk side er det slik at stortingspolitik erne, som jo velges lokalt, tar lokale hensyn. For å illustrerer poenget kan vi se for oss at Stortingspolitikere, departementsbyråkrater, generaler og admiraler vandrer gjennom et stort supermarked med en diger handlevogn på deling. Opp i den kaster de så alt de synes de måtte trenge. Når de kommer til kassa er handle vognen breddfull. Når alle varene er scannet, får de selvfølgelig

bakoversveis av totalsummen, som sprenger budsjettet fullstendig. Men ingen enkeltperson rundt vogna har kastet mer opp i vogna enn de har penger til, og ingen er derfor villig til å ta noe ut. Kassadamen, dvs. statsministeren med støtte fra finansdepartementet, må derfor ganske tilfeldig ta ut noen av varene, før gjengen slipper ut. Kan hende får de kake pynten med seg hjem, men ikke kaka. Det snodige er at dette skjer hver gang denne lystige gjengen er ute handler. Vi må derfor lete etter forklaringen andre steder enn kun i strukturene, i sprikende lederskap og inadekvate styringsredskaper. Kombinasjonen av en alltid breddfull handlevogn og liten betalingsvilje, blir jo for dumt, i hvert fall i lengden. Kriminelt dumt faktisk, om vi legger Holmes analyser til grunn: «Stortingets behandling uttrykte ansvarsløshet som i et aksjestyre ville ført til straffeansvar» (s.139). Det må ligge noe mer under denne galskapen enn bare manglende helhetsblikk og fellesskapsfølelse. Seriøse forskere, som Bogen og Håkenstad, holder seg selvfølgelig for gode til å spekulere i folks motiver. Jeg derimot, som i dette tilfellet kun er en enkel bokanmelder, kan ta meg større friheter. Jeg tror at hovedgrunnen til at Forsvaret har befunnet seg i «en dyp og vedvarende strukturell krise» (s.122), til tross for usedvanlige gode rammevilkår, er å finne i godtfolks motiver. I perioden mellom murens fall og Krimkrisen i 2014, har sannsynligvis ingen ansvarlig politiker i

Norge noen gang trodd at Forsvaret ville bli tvunget til faktisk å forsvare landet. Ikke en gang russerne har i denne perioden for alvor tenkt å angripe oss. Langt mindre svenskene. Satt på spissen var derfor pengene som gikk over forsvarsbudsjettet fullstendig bortkastet, om de altså gikk til «rene» militære formål. For en fornuftig og kostnadsbevisst politiker var det derfor naturlig å forsøke å få mer ut av disse pengene enn bare (bortkastet) forsvarsevne. Kunne de også brukes til å holde liv i norske bygder, noe vi er opptatt av i dette landet, ville det være en mer fornuftig bruk av skattebetalernes penger. Kunne de også brukes til korpsmusikk, speedbåter og heavy metal, desto bedre. Dette er etter mitt syn den viktigste balanse gangen i dette, som Bogen og Håkenstad, av nærmest metodiske grunner ikke er opptatt av. Vi kan si at dette er balansegangen mellom det latterlige og det bortkastede. Ga man for lite til Forsvaret, eller mer riktig, brukte man for mye av forsvarsbudsjettet på ikke-militære ting, ville hele Forsvaret komme i latterlighetens lys. Forsvaret må være stort nok, og militært nok, til å kunne sende troverdige bidrag til internasjonale operasjoner. Det må være seriøst nok til å drive overvåkning, grensekontroll og søk- og redningsoppdrag på skikkelig vis. Grøfta på den andre siden, er som nevnt frykten for at alle pengene skulle være bortkastet om alt gikk utelukkende til militært relevante formål. I dette bildet er helhet og sammenheng helt underordnet. At

40 PROPATRIA /2/ 2016

BOKANMELDELSE Forsvaret var i tredimensjonal ubalanse spilte faktisk ingen rolle. Det viktigste var at alle, fra kommunepolitikere til sjørøvere i marineblått, fikk litt av det de ønsket seg. Forsvarsfinansiering i dyp fredstid kan sammenliknes med å kjøpe ei vaktbikkje. Om den er fryktelig sint og avskrekkende, og må holdes bak gitter hele tiden, har du ingen glede av den, spesielt ikke om ingen har tenkt å bryte seg inn oss deg uansett. Men å kjøpe en hund som er så kjærlig at den lokker fremmedfolk til gards, er heller ikke spesielt lurt. Man må finne en balanse. Hunden må være passe farlig, slik at den reagerer om suspekte individer dukker opp på gårdsplassen, men ikke så umedgjørlig at du ikke kan gå tur med den. Slik er det også med et forsvar uten trussel. Det må være passe militært og operativt, men ikke så militært og operativt at man ikke får noe glede av forsvarsbudsjettet. Denne balansegangen sier Bogen og Håkenstad lite om. En slik bok burde kanskje også tatt seg tid til å reflektere over det helt opplagte. Gjennom hele boka vises det til at man av finansielle grunner ikke kunne følge opp sine egne planer. Men penger hadde vi jo hele tiden, men vi tok oss ikke råd, ofte av gode grunner. Det lå altså en vurdering bak. Det virker som om forfatterne finner seg i det svaret vi gir vår 12-åring når han spør om å få en fotball til 1000 kroner. Når vi sier at det har vi dessverre ikke penger til, slår han seg til ro

med det, vel vitende om at vi sikkert kunne ha kjøpt 10, om vi så hadde ønsket. Det står egentlige ikke på penger, men på vår vurdering av nytte og behov. På tilsvarende måte er det når forsvarsministeren ikke får det hun ber om ved regjeringens budsjettkonferanser. Når stats- og finansminister barberer fagstatsrådenes ønsker, ligger det formodentlig en vurdering bak av hva FD egentlig trenger. I skrivende stund er Oljefondets markedsverdi ca. 7000 milliarder kroner. La oss, for å ta hardt i, si at det koster 300 milliarder å anskaffe en flåte med F-35 kampfly. Vi har tilsynelatende penger, mer enn nok, men de som styrer den nasjonale pengesekken er ikke villige til å åpne den på vidt gap for Forsvaret heller. Grunnlaget for deres vurdering, dvs. stats- og finansministerens, sier ikke Bogen og Håkenstad mye om. Har de sin egen sikkerhetspolitiske ekspertise, i konkurranse med FDs? Hvor kommer egentlig det forsvars ministeren kaller «våre rammebetingelser» i fra? Og referere til «ressursbasert tilnærming» i forsvarsplanleggingen er derfor bare halve sannheten. Noen har bestemt hvor store disse ressursene bør være. På hvilke bakgrunn har disse vurderingene funnet sted? Jeg er også fristet til å hevde at forfatternes vilje til å trenge bak førstelinjes argumenter i HV-016saken, er påfallende mye lavere enn ellers i boka. Dette kunne ha vært en ypperlig miniatyrstudie av hvor vanskelig det er å styre

sterke, selvbevisste og delvis selvrekrutterende miljøer. Også i en kommandoorganisasjon som Forsvaret, kan det grense til det umulige å få slike miljøer inn på linje, uavhengige av om de er entusiastiske weekend warriors eller snake eaters med svømmeføtter. Dette er et tema herrene Bogen og Håkenstad berører i liten grad. Det er kanskje tryggere å gå løs på gråsprengte dinosaurer på Stortinget, enn på de unge og fremadstormende? Jeg har også lyst til å lufte en gammel kjepphest som bare i begrenset grad har med denne boken å gjøre. I den mer generelle debatten om Forsvarets evne og vilje til omstilling er det ikke uvanlig å ane et snev av geografiløshet. Gjerne trekker man frem at den militære omstillingsviljen i for eksempel Danmark og Nederland har vært langt større enn i Norge. Utbyttet av å sammenlikne det danske og norske forsvarsbehov er imidlertid nærmest null. Norge er ikke bare det eneste av de originale NATO-medlemmer som grenser til et land som aktivt bruker militær våpenmakt mot sine naboer. Norge har også ansvaret for enorme land- og havområder. Å sammenligne forsvarsomstillingen i Norge med den i Danmark og Nederland blir derfor som å sammenligne epler med dorullkjerner. Det er som å kritisere politikerne i Tromsø for deres høye brøyteutgifter ved å vise til at Esbjerg i Danmark, som har omtrent like mange innbyggere, klarer seg med langt mindre. Dette må ikke forstås i retning av

at Bogen og Håkenstad ikke kan sin geografi, men som et generelt varsel til alle som engasjerer seg i denne debatten. I denne diskusjonen er det egentlig ganske få land det er naturlig å sammenlikne seg med. Det siste hjertesukket er av mer personlig karakter. Ordet ‘doktrine’ glimrer nesten med sitt fravær i boka. Det er påfallende. Ingen ringere enn bokas faglige redaktør og forfatter av forordet, professor Kjell Inge Bjerga, var svært sentral i utarbeidelsen av den Fellesoperative doktrine som kom i 2007. Forsvarets omstilling styres i Norge ikke av doktriner. Det er motsatt. Doktrinene skrives for å forklare Forsvarets innretning og operasjonsmønster etter beste militære evne, men det overrasker meg at herrene Bogen og Håkenstad ikke har funnet noe som helst i den Fellesoperative doktrinen som kunne ha kastet mer lys over noe av det de skriver om. Om ikke doktrineskriverne makter å finne mening i Forsvarets innretning, makter ingen det. Konklusjon: Til tross for de små anførsler over, får boka herved en soleklar A, og bør leses av alle med et snev av interesse for militær maktens utvikling i Norge. Den får A fordi den på en fremragende måte makter å kombinere et godt språk og en drivende god fortelling, med en grundig og samvittighetsfull omgang med et berg av departementale og ofte knusktørre kilder. Hva denne anmeldelsen får, gjenstår å se. ■

– Full konsentrasjon på standplass. Bildet er fra fjorårets konkurranse.

Politiet dominerte i toppen AV CAMILLA BRISÅ, INFORMASJONSANSVARLIG Under NROFs åpne NM i pistollangrenn på Lygna i februar var det full dominans i toppen fra Oslopolitiets idrettslag (OPIL). Det skal gåes fem runder à 3 km og det skytes ved hver vending. I år var løypa noe lengre grunnet omlegging av traséen i forbindelse med forberedelsene til NM på ski neste år. Gull Thomas Tanemsmo Sølv Olav Osen Bronse Inge Solberg

Vi gratulerer!

OPIL OPIL OPIL

42 PROPATRIA /2/ 2016

Gunnar Foldvik (t.v.) og Oddvar Fjeld tilpasser bindinger og stĂ¸vler.

Gunnar Foldvik til venstre og Oddvar Fjeld. Oddvar har mye av æren for at Vintermarsjen har blitt gjennomført i så mange år.

– KALL MEG «PÅSAN» Når 50 britiske reservister trener i historiske omgivelser, følger «Påsan» og resten av de frivillige fra NROF avd. Vestfold nøye med. AV CAMILLA BRISÅ, INFORMASJONSANSVARLIG I NROF

44 PROPATRIA /2/ 2016

år bussen ruller inn på rutebilstasjonen i Rjukan møtes Pro Patria av to eldre herrer i en stasjonsvogn. – Kall meg «Påsan». Det var dekknavnet mitt under krigen. Sier «Påsan». Vi er helt klart på historisk grunn her i Rjukan, og selvsagt møtes vi av en kar med dekknavn. Eller Gunnar Foldvik - om du vil. Så begynner bilen å rulle mot fjellstua langt der oppe hvor det forberedes til besøket av 50 britiske reservister fra Royal Air Force Reserve (RAF Reserve). Stasjonsvognen kjører stødig og sikkert oppover bakkene mot fjellet. Sjåføren er Oddvar Fjeld. Han har ikke dekknavn fra krigen, da var han bare smågutten. Nå er han en av dem med mest erfaring og best bakgrunn fra Vintermarsjen. Vi kjører forbi «Maristigen» på vår vei og historien blir fortalt med innlevelse av begge veteranene. Utsikten er formidabel, historien likeså. Vel fremme på Rjukan Fjellstue gjøres de siste forberedelsene. Britene skal være én uke i den norske fjellheimen og lære norsk vinter å kjenne. De skal gå på ski, eller forsøke å gå på ski, de skal

lære å kle seg riktig og de skal generelt lære om snø og kulde. 47. GANG VINTERMARSJEN BLIR ARRANGERT

Det er NROFs avdeling Vestfold som i alle år har arrangert Vintermarsjen, eller The Winter March, for reservister i Royal Air Force (RAF). – Vi har hatt utlendinger på opplæring i nærmere 47 år, sier formann i avd. Vestfold, Odd B. Johansen. – Helt fra avd. Vestfold ble stiftet, har vi hatt soldater på vintertrening. Det startet med marsj fra hytte til hytte, derav navnet Vintermarsjen som vi har beholdt, forteller han. Og fortsetter: -I starten hadde vi soldater fra Sverige, Danmark, Nederland, USA, Tyskland og Storbritannia. – De siste 11-12 årene har britiske reservister fra RAF Reserve vært her fast. Det er stor rift om plassene og vi har ikke mulighet til å ta i mot flere enn ca. 50 soldater, fortsetter formannen. – Vi sender invitasjon til RAF Reserve hver høst og ønsker dem velkommen til nok en vintermarsj. Britene på sin side bestemmer hvem som skal få en Norgestur. Deretter blir flere e-poster

utvekslet med alt fra navn, grad, skostørrelse og skiferdigheter utvekslet. De endelige listene har vi klare kun et par dager før de kommer, forklarer Johansen. STABSMØTE HVER ETTERMIDDAG

Hver ettermiddag kl. 1700 samles staben for gjennomgang av dagen og forberedelser til neste dag. Dagen før britene ankommer er det status på ski og støvler som er det viktige. -Har vi nok staver til alle sammen nå, spør Edmund Hanssen. Han har rollen som hovedinstruktør denne uken. Det er nok staver. Men, det gjenstår å tilpasse de siste 20 støvlene til bindingene. Det blir søndagens oppgave. Det er et kontinuerlig behov for flere skibindinger. De brukes rett og slett opp og blir slitt ut. Øvingsmålene gås gjennom og alle arbeidsoppgavene er fordelt. Det blir tre økter om dagen; Skigåing etter frokost og frem til ettermiddagen. Deretter undervisning etter middag. DUGNADEN UNDER VINTERMARSJEN ER VIKTIG

– Dette er det viktigste vi gjør gjennom året, forteller formannen.

Øvingsområdene pekes ut og løyper tråkkes. Fra venstre: Søren Hansen, Edmund Hanssen, Ole Jonny Teigen, Ole Petter Berdahl og Claus Hansen.

46 PROPATRIA /2/ 2016

-Britene betaler for oppholdet og det eventuelle overskuddet går tilbake til avdeling Vestfold og ytterligere aktiviteter der, forteller han. Avdeling Vestfold har blant annet forskuttert baneleie for 15 år på Tønsberg Skytebane til glede for alle medlemmer i avdelingen. – DETTE ER MIN SISTE MARSJ

– Vi må skravle mindre og jobbe mer, sier Oddvar Fjeld til Gunnar Foldvik. Begge to har vært med tilnærmet siden starten av vintermarsjen og jobber erfarent sammen. – Knoll og Tott holder ut Gunnar, slenger Oddvar mot Gunnar. Mye latter og kommentarer kommer fra den delen av rommet hvor gutta holder på. Militære bindinger skal settes på skiene, de skal skrus til og tilpasses de riktige støvlene. Gunnar kontrollerer deltagerlistene med oppgitt støvelstørrelse. – Kan jeg lese detta uten briller a tru’, kommenterer Gunnar. Joda, det er ikke noe problem. Alle britene får norske marsjstøvler i riktig størrelse til sin fot. Midt i rommet er det smøring av ski. Alle skiene blir smurt og gjort klare med grønn smøring. De siste dagene har det vært kaldt på morgenen, men utover formiddagen vil nok solen ta godt og da er universalklisteret gjort klart. – Jeg regner med at dette er min siste marsj, sier Oddvar. – Det sier du hvert år, parerer Gunnar. Foreløpig holder de på ufortrødent videre. Hvis det ikke er tilpasning av bindinger, kjører de til Rjukan og utfører ærender etter behov. Og, Gunnar fikk navnet «Påsan» da han var 15 år og ble vervet til

motstandsarbeidet i Stavern under krigen. Det var motstandsmannen «Pytt-i-panne» som ga ham dét navnet. ■

Opp mot 15 løyper i bredden og 200 meter lange. Her skal én av gruppene lære det grunnleggende ved skigåing.

MAI-AKTIVITETER I NROF AVD. OSLO

8. MAI Kl. 1000 Blomsternedleggelse på kaptein Martin Linges grav, Vestre gravlund Kl. 1100 Bekransning av general Carl Gustav Fleischers grav, Vår Frelsers gravlund - Æreslunden. Kl. 1115 Markering av Oberst Birger Eriksens grav, Vår Frelsers gravlund - Æreslunden i sam arbeid med Oscarsborgs Venner. Kl. 1215 -1400 Lingeklubben åpen. Enkel servering. Anledning til å ta med gjester.

15. MAI KL 1200 – MINNEMARKERING I ANDTJERNÅSEN I SØRKEDALEN 10. mai 1945 ca kl 10.00 styrtet et britisk fly i Andtjernåsen grunnet dårlig vær. Det omkom tre canadiere, 20 briter og en norsk liaisonoffiser. De skulle sikre freden i Norge. Alle er begravd på den britiske krigs kirkegården på Vestre Gravlund i Oslo. For å komme til Andtjern åsen, må man kjøre opp Sørkedalsveien, ta av ved skolen, parkere ved Pipenhusveien og gå derfra på skogsbilvei til veikrysset ved Lysedammene. Her står det «Krigsminnesmerke» og derfra er det en sti over myrlendt terreng fram til bautaen (husk godt fottøy). Turen tar i rolig tempo 1 ½ time. Det vil være mulig å få transport fra kl. 1115 ved parkeringsplassen.

17. MAI Kl. 0830 Kransenedleggelse med æresvakt fra H. M. Kongens Garde på minnesmerket over falne patrioter på Akershus festning. Kl. 0900-1100 Lingeklubben er åpen og kan tilby lettere servering. Det er anledning til å ta med gjester.

JØRGEN BERGRAV

Forsvaret i urolig AV JØRGEN BERGGRAV, GENERALSEKRETÆR NROF

«FOR FORBUNDSSTYRET VAR DET VIKTIG Å FORTSATT GI SIN STØTTE TIL FORSVARSSJEFENS ANALYSER OG VURDERINGER, I TRÅD MED DE STRATEGIER LANDSMØTET TIDLIGERE HAR VEDTATT.» JØRGEN BERGGRAV

forrige nummer av Pro Patria skrev jeg om Forsvarssjefens fagmilitære råd, behovet for langsiktighet og «skumle» utsikter hva finansieringen angår. Dessverre er jeg ikke blitt mer beroliget de siste ukene. Utfordringene er store. Noen sier at vi ikke lenger har et Forsvaret. Det er et utsagn jeg ikke er enig i. Vi har et Forsvar som leverer hver dag, 365 dager i året. Hovedproblemet er at Forsvaret ikke får penger til å opprettholde den strukturen som Stortinget har bestilt. Dermed blir strukturen uthult og forvitrer. Pengene som skulle gå til trening, øving og operativ virksomhet settes under press og det tæres på lager og vedlikehold av materiellet. Dette er alvorlig, spesielt fordi dagens sikkerhetspolitiske situasjon stiller høyere krav til beredskap enn før. Og det koster! Forsvarets situasjon var et viktig punkt på agendaen, da NROFs videre veivalg ble diskutert på Forbundsstyrets strategisamling i midten av mars. Hvor går Forsvaret, på hvilken måte kan NROF påvirke utviklingen, og hva kan reserven bidra med for å avlaste Forsvaret? Jeg tror det er tre viktige kriterier for NROFs vurdering av dette: Det første er Forsvarssjefens vurderinger. For mange av oss, er det knyttet sterke følelser til Forsvaret. Vi har tjent det med stolthet, i lengre eller kortere tid, og veldig mange har minner om

en fin og meningsfull tjeneste. Det er her helt naturlig at vi ofte fokuserer på det som var. For de som har ansvaret for å bestemme Forsvarets fremtid, er det tvingende nødvendig å vurdere hele spekteret av dagens utfordringer, se hva som gir operativ evne og setter personellet i stand til å klare jobben sin. Det er Forsvarssjefen som har det mest pålitelige etterretningsinformasjonen, kunnskapen om ulike våpensystemers stridsevne i ulike situasjoner og ikke minst et omfattende analyseapparat. Og det er Forsvarssjefen som gjennom Forsvarsministeren er ansvarlig overfor Storting og befolkning, dersom Forsvaret virkelig blir satt på prøve. For Forbundsstyret var det viktig å fortsatt gi sin støtte til Forsvarssjefens analyser og vurderinger, i tråd med de strategier Landsmøtet tidligere har vedtatt. Det andre er hvordan vi skal få «effekt i målet», det vil si, å påvirke beslutningsfatterne og ikke bare markere oss selv. Dette er ikke enkelt. I tillegg til møter med politikere, skriftlige innspill, kronikker og liknende, har NROF valgt å gå sammen med 12 andre organisasjoner for å legge trykk på politikerne. Hvorvidt vi lykkes med dette, ser vi ikke før Stortinget skal behandle langtidsplanen til sommeren. I mellomtiden tror jeg det er viktig at flere engasjerer seg i debatten. Her har NROFs medlemmer med nærhet til Forsvaret, en viktig oppgave.

farvann Først når politikerne får «budskapet» fra «alle kanter», har forsvarssaken mulighet til å få prioritet foran andre viktige oppgaver. Det er spesielt et forhold som bør fremheves: På andre samfunnsområder forholder man seg til en tilnærmet «statisk utfordring» som kan planlegges. Man kan beregne behovet for barnehageplasser, skoler, sykehus og veier. Forsvaret derimot må forholde seg til dynamiske trusler hvor en tenkende motstander bevisst ser etter svakheter som kan utnyttes. Ser vi dette sammen med at det Forsvaret i dag planlegger å anskaffe, blir levert om 5-10 år og skal brukes i 30 år etter det, er det klart at Forsvaret ikke kan styres etter kortsiktige svingninger i økonomien. Det tredje kriteriet er hva som er «lurt» for NROF. Jeg tror det er viktig å fremheve «vinnvinn» og synergi mellom et godt forsvar og motiverte reservister og en befolkning som er opptatt av forsvarssaken. Det er jo også slik, at en målrettet bruk av reservister er et viktig bidrag til å få mer forsvarseffekt ut av hver krone. Det er en av NROFs viktigste oppgaver å bidra til nettopp dette, gjennom informasjonsarbeid og aktiviteter. Derfor er det også i Forsvarets interesse å legge til rette for vår virksomhet. Når dette nummeret av Pro Patria leses, er NROF godt i gang med våraktivitetene. Jeg håper at mange får glede av tilbudene, over hele landet.

Termokopp fra LifeVenture

250,-

Termos fra PRIMUS

250,-

NROFs sitteunderlag

45,-

Ønsker du å bestille varer? Send en e-post til post@nrof.no og skriv hva du ønsker å kjøpe, navnet ditt, postadressen og medlemsnummeret ditt. Du bestiller ved å innbetale ønsket vare og antall til

kto nr: 1503.58.51302

50 PROPATRIA /2/ 2016

ØVELSEN COLD RESPONSE 2016 Fra 19. februar til 22. mars gjennomførte Forsvaret øvelsen Cold Response i Trøndelag. Rundt 15000 deltagere fra 14 land deltok i øvelsen.

velsen ble gjennomført for syvende gang. Første gang var i 2006. Øvelsen foregikk på land, til sjøs og i lufta. Øvelsen ble gjennomført i Trøndelag, men hoveddelen av bakkestyrkene opererte i området mellom Namsos og Steinkjer. Norge er ledende på vinterkrig og inviterer derfor allierte og andre samarbeid ende nasjoner for å øve under krevende vinterforhold. Øvelsen bidrar til at Norge og samarbeidsland er enda bedre rustet i en eventuell krisesituasjon. Landene som deltok var: USA, Storbritannia, Tyskland, Sverige, Danmark, Finland,

Canada, Nederland, Belgia, Latvia, Spania, Polen og Norge. Frankrike Deltok med observatører. I tillegg deltar enheter fra NATO-avdelinger. Det var Forsvarets operative hovedkvarter som ledet øvelsen. Det deltok ca 40 helikoptre, ca 30 jagerfly, 3 maritime patruljefly, 3 tankfly, 3, transportfly og 3 strategisk bombefly og 30 fartøy. I tillegg deltok over 1000 kjøretøy. Inkludert stridsvogner, forskjellige typer kampvogner, artilleri og en rekke

andre kjøretøy(lastevogner). Fra det norske Forsvaret deltok Brigade Nord(Hæren), Norwegian Task Group (Sjøforsvaret), diverse fly og helikopterressurser underlagt Norwegian Air Operation Center(NAOC), Spesialstyrker, Heimevernet og flere fellesressurser som Forsvarets Sanitet, militærpoliti og Forsvarets logistikk organisasjon. Kilde: Forsvaret

Bli med på NROFs mesterskap i nivå 3 NROF avd. Kongsberg legger alt til rette for at du kan være med lørdag 7. mai. Stedet er Heistadmoen Skytefelt, Skuddheim Påmeldingsfrist 29. april og prisen er kr. 200,(betales ved oppmøte) Påmelding til nrof.kongsberg@gmail.com Konkurransen gjennomføres etter NROFs skytereglement. Les mer om konkurransen på www.nrof.no.

Arbeid med ny våpenlov Forslagene til ny våpenlov som ble lagt fram i EU etter terrorangrepet i Paris, har fått blandet mottakelse, sier assisterende generalsekretær i NROF, Ståle Sandholt.

Assisterende Generalsekretær i NROF Ståle Sandholt. Foto: Sigbjørn Larsen

AV SIGBJØRN LARSEN

rbeidet med ny norsk våpenlov startet i 2010. Et utvalg bestående av representanter fra justissektoren og skytterorganisasjonene la frem sin utredning i 2011. Deretter har arbeidet vært på høring og videre behandling i Justisdepartementet. Høsten 2015 startet et tilsvarende arbeid i EU. EU-kommisjonen satte på sin «Sikkerhetsagenda» følgende punkter for justeringer i våpenlovgivningen, som ble lagt frem kun dager etter terrorangrepene i Paris i november 2015: Standardiserte regler for merking av våpen, utvidet våpenregister tilgjengelig for alle medlemsland, forbud mot spesielle halvautomatiske våpen, klarere regler for plombering av våpen, slik at de ikke kan reaktiveres og strengere regler for handel med våpen og våpendeler via internett. Disse forslagene har fått blandet mottagelse i medlemslandene, mens mange store jeger- og skytterorganisasjoner i EU aktivt har gått imot flere av endringene. Det er også lagt ut et eget opprop mot forslagene, som enkeltpersoner kan skrive seg opp på www.change.org. Oppropet er frivillig for enkeltpersoner å skrive under på,

men det er ikke adgang for å tegne på hele organisasjoner. – Signalene her hjemme tyder på at Justisdepartementet avventer utfallet av arbeidet i EU. Det er derfor for tidlig å antyde hvordan dette vil bli i Norge, sier Sandholt. Forslagene i lovendringene synes spesielt å kunne ramme halvautomatiske rifler av militær karakter. Det er i utgangspunktet kun Dynamisk Sportsskyting Norge (DSSN) og NROF som er godkjente skytterorganisasjoner for erverv av slike våpen i Norge. Andre halvautomatiske rifler, godkjent til jakt, og pistoler synes ikke å bli berørt av forslagene. Forbundets arbeid går videre i de samme spor som konklusjonene etter NROFs landsmøte i 2013, fremholder Sandholt. Der vedtok NROF å være nøytralt støttende til andre aktørers bestrebelser for å beholde aktuelle våpen, men ikke selv være en aktiv pådriver for idrettsargumentene. I stedet bør det argumenteres saklig for det bidraget NROFs skyterelaterte aktivitet er for Forsvaret og dermed for samfunnets beredskap. I dette ligger det også å arbeide for å fremme reservens relevans.

Untitled-2 1

– Videre må vi være forberedt på, i ytterste konsekvens, at skyting med halvautomatiske rifler i Forbundets regi kan falle bort, dersom det kommer et forbud. Det kan da bli behov for å tenke alternativt, mener han. – NROF vil uavhengig av dette arbeide videre med den avtalen som er mellom Forsvaret og NROF, for at militært personell som kan være en reell reserve for Forsvaret skal kunne opprettholde sin kompetanse på våpen, sier Sandholt. AG3 er som kjent i ferd med byttes ut med HK416. Hvordan dette vil påvirke avtalen mellom Forsvaret og NROF er det for tidlig å konkludere på. Avtalen er gjenstand for en større revisjon høsten 2016, der man ser for seg å innarbeide alt av samarbeid mellom Forsvaret og NROF, slutter Sandholt. ■

BESØK NETTBUTIKKEN BRUK RABATTKODE NROF UTSTYRSKONTROLL.NO

04.09.12 09:52

«På hjul med veteraner» er en årlig sykkeltur for å markere frigjørings- og veterandagen 8. mai. Dette er en dag der veteranene og deres pårørende skal syns på veiene. Inviter en venn eller hele familien til å bli med på sykkeltur! Familieløype/Kortdistanse

I år lanserer vi familieløypa – 20km. «På hjul med veteraner» ønsker spesielt å invitere de pårørende til å være med å skape innhold, opplevelser og minner på frigjørings- og veterandagen. Denne spesielle dagen berører i aller høyeste grad familie og venner til de som er eller har vært ute i utenlandsoppdrag for Norge. Familieløypa er en trivelig sykkeltur som skal være mulig for alle å gjennomføre, men som likevel er lang nok til å være en skikkelig sykkeltur. Vi sykler inn på Akershus festning som del av det offisielle 8. mai programmet. Denne distansen passer ALLE! Akershus festning – Fornebu – Akershus festning.

Langdistanse Kongsvinger – Oslo

For fjerde år på rad sykles denne langdistansen 8. mai. I år går turen fra Forsvarets Veteransenter på Bæreia og til Akershus festning i Oslo. På Akershus festning sykler vi stolte inn som en del av det offisielle 8- mai programmet. Dette er turen for deg som trenger et fysisk mål eller deg som ser etter en god treningsøkt. Gjennom ca. 100 km drar vi hverandre med fra start til mål. Utfordre en venn og bli med og gjør veteranene synlige på veiene 8. mai.

Meld deg på: www.paahjulmedveteraner.no

GRENADERLØPET OG NROFS PREMIE Årets Grenaderløp gikk i et forrykende uvær, men likevel stilte 340 deltakere opp til start (mange ble skremt). På grunn av føreforholdene i lavlandet måtte vi flytte til Ringkollen og løypen ble 70 km mot normalt 90 km. Dameklassen ble vunnet av Elisabeth Gløersen fra Bull Ski og Kajakk med tiden 5.15.27 og ble tildelt NROFs premie. Vinneren av herreklassen var Christian Melsom Myhre fra Milslukern Sport med tiden 4.20.50. Vi vil takke NROF for tildeling av forbundets flotte premie og håper samarbeidet kan videreføres i 2017. For SK Grenaderen, Håvard Lillegård, leder Christian Melsom Myhre.

Elisabeth Gløersen.

Fra venstre: Nr. 2 Klaus Øiseth, nr. 1 Christian Melsom Myhre og nr. 3 Steffen Sæterhagen Paulsen.

54 PROPATRIA /2/ 2016

Klar for første dag med skitrening. Foto: LAC Cathy Sharples

Royal Air Force reservister på vintertrening i Norge Reservister fra det britiske luftforsvaret, fra hele Storbritannia har deltatt i øvelse Wintermarch i Norge. AV LEADING AIRCRAFTMAN IWAN BRENNYWORTH, ROYAL AIR FORCE/ OVERSATT AV NROF

– Flight Lieutenant Nina Walkingshaw, fra No 612 Sqn RAuxAF. Foto: LAC Cathy Sharples

løpet av fem dager, ble de britiske reservistene trent av norske og danske eksperter i militær skigåing, hvordan man håndterer streng kulde og farene med snøskred. Øvelsen var også med på å bygge team, fysisk fostring og gi mestringsfølelse. Den britiske prosjektoffiseren for øvelse Wintermarch, Squadron Leader (major) Paul Chegwidden, mener at den årlige øvelsen byr på verdifull trening og gir godt utbytte for deltakerne. -Muligheten for å kunne delta i utfordrende og krevende øvelser som øvelse Wintermarch, er ofte en av hovedgrunnene til at folk melder seg til tjeneste som reservist i Royal Air Force, sier han. -Førsteklasses trening som denne er med på å utvikle ferdigheter og holdninger som reservistene vil anvende når de deltar i operasjoner sammen med regulære styrker og internasjonale allierte. Slike ferdigheter og holdninger er også meget verdifulle for reservistenes sivile arbeidsgivere. Personell fra 16 forskjellige skvadroner var samlet for å øve og bo

sammen i nærheten av den lille byen Rjukan, berømt for «Heltene fra Telemark», som gjennomførte en dristig sabotasjeaksjon mot nazistenes atomvåpenprogram under Den andre verdenskrigen. Etter to dagers trening ble reservistene delt inn i separate grupper. De med best skiferdighet gjennomførte en 15 kilometer den ene dagen og 20 kilometer den neste. Den siste dagen deltok alle reservistene i et langrenn på tre kilometer, med full fart og iver for å slå rekorden! Løytnant Søren Hansen, som har vært ski-instruktør i flere år, mener det gir mening og en god følelse å se fremgang og mestring hos elevene. -Som før, er vi også i år imponert over britene, sier han. De fortsetter å gå og kjemper for å lære seg å gå på ski. Det går greit for noen, mens andre sliter. Men, de kommer seg på beina igjen og det imponerer oss like mye hvert eneste år! Squadron Leader Chegwidden er begeistret over at øvelsen ikke bare inneholder momenter som er nye for britene, men også at reservistene får mulighet til å jobbe sammen med

militært personell fra andre land og med mennesker med en annen bakgrunn enn dem selv: -Det å arbeide sammen med NATO-allierte på vintermarsjen gir reservistene mulighet til å utvide sin horisont og løfte blikket utover sitt daglige virke. De får også en mulighet til å oppleve noe annet enn tjenesten i sin egen skvadron, og kan oppleve Royal Air Force som en større helhet. ■ – SAC Justin Neeve. Foto: LAC Cathy Sharples

PÅ ERNA SOLBERGS VAKT Dagens norske forsvar er allerede et minimumsforsvar. Likevel signaliserer regjeringen at de ikke vil prioritere det nødvendige løftet som Forsvarssjefen ber om. I så fall vil det gå alvorlig ut over Norges forsvarsevne og store deler av landet blir uten permanent militært nærvær og kampkraft. Store kystnære områder blir liggende åpne. Norges evne til å hevde sin suverenitet blir sterkt svekket. Heimevernet blir kraftig underdimensjonert og befolkningen vil miste kontakten med Forsvaret. Hæren vil ikke lenger kunne stille en brigade. Det har ikke manglet på advarsler til landets politiske ledere. Gjentatte ganger har Forsvarssjefen og andre advart mot utviklingen. Dersom utviklingen i det norske forsvaret fortsetter som nå, vil vi ikke være i stand til å forsvare oss selv mot et militært strategisk overfall. Vi vil heller ikke greie å holde ut lenge nok til at våre allierte vil kunne komme til unnsetning. Det skjer dramatiske endringer i våre nærområder. Russland ruster kraftig opp og viser økende vilje til å bruke militærmakt. I tillegg er det økende sosial uro i Europa. Ulike ekstremistiske grupper vokser. Terrorfaren øker. Regjeringen viser til at de satser på Forsvaret ved å ha økt bevilgningene f eks for i år med snaue ti prosent. Men sannheten var at dette var penger til nye kampfly som ikke øker forsvarsevnen fullt ut før om mange år. Økningen gjør for lite

med den løpende beredskapen med tanke på økt seiling av fartøyer, tilgjengelige fly/flytimer og øvete hær- og heimevernsavdelinger. Forsvaret selv har vært ute og sagt at de for inneværende år mangler driftsmidler i milliardklassen. Det er farlig å tro at vi ikke trenger et sterkt, nasjonalt forsvar i Norge. Den viktigste oppgaven for enhver regjering er å garantere for innbyggernes sikkerhet. Det er grunnmuren for samfunnet vårt og livene vi lever. Et sterkt Forsvar er en forutsetning for velferdsstaten. Politikerne våre må være garantister for dette. Erna Solberg er landets statsminister. Det er hennes ansvar å bygge et forsvar som ivaretar våre nasjonale behov. Nedbyggingen av Forsvaret fortsetter på hennes vakt. Statsministeren har både et verdivalg og utfordrende sikkerhetspolitiske realiteter foran seg. Hva slags forsvar skal vi ha i fremtiden? Tør hun å ta sjansen på å bygge ytterligere ned et forsvar som i beste fall er på et minimumsnivå? Vi representerer 13 organisasjoner med tilknytning til Forsvaret. Vi vil på det sterkeste oppfordre statsministeren og regjeringen om å være seg sitt ansvar bevisst. I den situasjonen Norge nå befinner seg i, må regjeringen styrke landets militære og reelle evne til forsvar betydelig.

OPPROP 8. APRIL 2016 NORGES OFFISERSFORBUND – BEFALETS FELLESORGANISASJON – NORGES FORSVARSFORENING NORSKE RESERVEOFFISERERS FORBUND – NORGES VETERANFORBUND FOR INTERNASJONALE OPERASJONER KVINNERS FRIVILLIGE BEREDSKAP – INSTITUTT FOR FORSVARSOPPLYSNING – DET FRIVILLIGE SKYTTERVESEN SJØMILITÆRE SAMFUND – NORGES LOTTEFORBUND LUFTMILITÆRT SAMFUND – NORSK TJENESTEMANNSLAG/FORSVARET – PERSONELLFORBUNDET

EXTENDED AWARENESS

The GIRAFFE 8A is a recent extension to Saab’s world-class line-up of surface radar systems. This 3D long-range air surveillance radar system is designed for the highest level of situational awareness and ballistic missile defence – in any climate. The GIRAFFE 8A provides exceptional range and multi-role capabilities, combined with operational flexibility that allows you to virtually look into the future.

GIRAFFE 8A – a member of Saab’s world-class line-up of Surface Radar Solutions.

With our more than 60 years of innovative radar development you can rely on Saab’s thinking edge to provide the capabilities needed to meet future threats and requirements. www.saab.com

VÅRE KRIGSMINNER:

DEL 2: GJENNOMFØRINGEN

75 ÅR SIDEN

Slåss mot Hitler med pil og bue og sekkepipe

27. desember 1941 stormet allierte soldater i land på Måløy. En av dem var britiske «Mad Jack». Han sprang i land med bue, sverd og sekkepipe! Mens slaget raste stod han på en forhøyning og spilte. AV SIGBJØRN LARSEN

60 PROPATRIA /2/ 2016

Fra Måløyraidet. Historisk foto.

v alle vanvittige fortellinger om råtasser fra 2. verdenskrig, kommer nok historien om den britiske soldaten «Mad Jack» høyt opp på listen. Mens bomber og granater regnet rundt ham, foretrakk Jack å møte fienden bevæpnet med sine tre favoritter: Sverd, en skotsk sekkepipe, og pil og bue: Historien om «Mad Jack» starter med at Jack Malcolm Thorpe Fleming Churchill ble født i England i 1906. Han jobbet senere som skuespiller og avisredaktør, og imponerte med ferdigheter i sekkepipespilling og bueskyting. Mad Jack Churchill representerte faktisk England i det internasjonale bueskyttermesterskapet i Oslo i 1939. Året etter drepte han en tysk soldat — med pil og bue. I mai 1940 angrep Mad Jack og britiske soldater en tysk patrulje nord i

Frankrike. Mad Jack ga ordren om å angripe med å drepe en tysk sersjant med en pil, og ble dermed den eneste kjente britiske soldaten fra annen verdenskrig som har drept en fiende med en langbue. Kort tid etterpå dukker Mad Jack opp i Norge. Under raidet mot den tyske garnisonen på Måløy, 27. desember 1941, gikk Mad Jack Churchill i land mens hans spilte på sekkepipen sin. Etterpå kastet han granater og løp inn til kamp i havnen. For hans innsats ved Dunkerque og Vågsøy ble Churchill tildelt Military Cross. I juli 1943 ledet Mad Jack Churchill britiske kommandosoldater på Sicilia. Han hadde sverdet sitt i beltet, en langbue og piler rundt halsen og sekkepipen under armen. Senere dro Mad Jack til Salerno, hvor han ble beordret til å angripe en tysk observasjonpost ved utsiden av landsbyen La Molina. Mad Jack ledet angrepet,

inntok posten og tok 42 krigsfanger, inkludert et tysk granatkasterlag. I 1944 ledet Mad Jack Churchill kommandosoldater i Jugoslavia. Der ble han beordret til å angripe øya Brač som var besatt av tyske soldater. Mad Jack organiserte en hær på 1 500 partisaner, 43. kommando og en tropp fra 40. kommando til angrepet. Bare Churchill og seks andre kom fram til målet. En granatkaster drepte eller skadet alle andre enn Churchill, som spilte «Will Ye No Come Back Again» på sekkepipen sin mens de tyske soldatene angrep. I slaget ble Mad Jack slått ut av en granat, tatt til fange og senere overført til Sachsenhausen konsentrasjonsleir — hvor han senere rømte fra — og ble tatt til fange igjen — før han rømte igjen og gikk til fots til Italia. Siden stillehavskrigen fortsatt pågikk, ble Mad Jack Churchill sent til Burma, men da han kom til India

var Hiroshima og Nagasaki allerede bombet med atombomber og krigen var over. Mad Jack Churchill var skuffet over at krigen var over, og uttrykte: «Hvis det ikke var for de jævla yankeene, kunne vi ha holdt på med krigen i 10 år til!» MÅLØYRAIDET

Skipene som i all hemmelighet hadde lagt ut fra Shetland med norske loser ombord hadde de tyske stillingene på Måløy som mål. Her stod det stasjonert 300 tyske soldater. De allierte hadde øvet inn landgangsoperasjonen og angrepet i detalj i Scapa Flow på Orknøyene. 27. desember 1941 var alt klart. I stuen hos dr. Storm på Måløy stod juletreet pyntet og julefrukten var kommet på bordet i en bolle. Plutselig regnet det bomber og granater. Doktoren fikk familien ned i kjelleren i all hast. Heldigvis var det ingen som hadde oppdaget angrepsstyrken. Om bord i skipene gjorde de allierte soldatene seg klare til å angripe Måløy, og går om bord i lettbåtene eller «barkassene.» Skipene åpner ild og soldatene stormer i land omgitt av røyk og ild. De alliere soldatene får kontroll over nazistenes stillinger på Moldøen. De overtar kanonen, og 48 tonn med ammunisjon som nazistene hadde lagret her sprenges i luften. De allierte går i land på Sæternes. De kommer i kamp, men slår seg gjennom, og stormer videre i snøen oppover bakkene. Andre soldater tar seg innover mot sentrum av Måløy langs hovedveien. De vinker til et krigsskip som er på vei inn på Måløy havn for å angripe tyske konvoiskip. Om bord i skipet spilles” God save the Queen ”så det gjaller over hele stedet. Flere av de tyske soldatene hadde forskan-

set seg i huset til Frode Strand. De allierte satte huset i brann, og snart var det full fyr i tre etasjer. SPRENGTE SILDEOLJEFABRIKKEN

De allierte går i land mellom kaiene på Morteneset Sildoljefabrikk for å sprenge tanken med sildolje og ødelegge produksjonsutstyret i fabrikken. Sildeolje inneholder opp til 30 prosent glycerin som ble brukt i våpenindustrien. 10.000 liter sildeolje ble sendt fra Måløy hver uke. Ved å ta ut fabrikken rammet man våpenindustrien, men også Tyskland økonomisk og militært. Sildeolje er en svært næringsrik olje som ble benytttet av mange. Snart veltet svart røyk opp fra fabrikken. Den store bua til Skår ble sprengt i filler og veltet brennende ut over båtene i sjøen. JULEFREDEN SOM BLE BRUTT

Seks soldater kommer i kamp med tyske snikskyttere, og må søke dekning i bolighuset til dr. Strand. De kommer seg inn i en julepyntet stue. Doktoren med familie har søkt tilflukt i kjelleren. Soldatene forsyner seg av julefrukten mens tyske kuler hviner gjennom vinduene. Nedenfor huset sprenger de allierte soldatene et tysk ammunisjonslager med ti tonn sprengstoff. Døde soldater ligger på marken. Kirken i Måløy skimtes gjennom røyken. Mens kampene raste utenfor husene søkte folk tilflukt i kjellerne. Lokalbefolkningen hjelpes i sikkerhet og alle sårede soldater bæres ut av selve kampsonen - for å frakte dem ut til hospitalskipet. Mange soldater går rundt huset til Skår og begynner å kaste brannbomber mot Ulvesund Hotell - her var de hardeste kampene. I hovedgaten har flere hus veltet inn i gaten. Soldatene tar seg videre inn mot sentrum og det oppstår kamper i

bakgården hos Brunsvik. En av lettbåtene henter ut en sterkt såret soldat. Flere soldater blir forbundet i kampsonen av saniteten. MARTIN LINGES DØD

Utenfor hovedinngangen på Ulvøysund Hotel ligger det en død offiser. Det er den legendariske motstandshelten Martin Linge. Han ledet Måløyraidet og ville ta seg inn i Ulvøysund Hotell der flere av de tyske soldatene hadde tilhold. Historien om hvordan han ble tatt av dage er flere, men lokalhistoriker Terje Sølvberg hevder at Martin Linge ble skutt bakfra av tyske snikskyttere fra vinduet i bakeriet på den andre siden av gaten. Uansett var dette en høy pris å betale for de allierte selv om de gjennomførte Måløyraidet med suksess og Kompani Linge levde sterkt videre med noen av Norges beste motstandshelter fra den 2. verdenskrig med mange vellykkede aksjoner mot nazistene i Norge, også etter dette. TOK KRIGSFANGER

Under postkassen på gamle Heradsheim i Måløy lå det en død tysk soldat. De allierte tar med seg de mange tyske krigsfangene ombord i lettbåtene, og trekker seg tilbake. De vinker og roper til andre marinefartøy og reiser ut fjorden. MÅLØY BRENNER

Måløy står i brann. Tyske handelsfartøy er senket. Stillinger er ødelagt. Ammunisjonslagere er sprengt. Nazistene er påført et sviende nederlag. Flere er drept, resten er tatt til fange. Måløyraidet er over. Hitler har fått beskjed. ■ Kilder Måløyraidet: Måløyraidsenteret. Sølvberg,Terje: Måløyraidsenteret. Sven-Erik Grieg Smith: borger og soldat. Måløyraidet. Film. Wikipedia: Mad Jack. Forsvarsmuseet. Hjemmefrontsmuseet.

62 PROPATRIA /2/ 2016

LESERINNLEGG

Ingen rett – ingen plikt Sterke krefter i EU vil nå gjøre private halvautomatiske skytevåpen ulovlige, og dette vil i stor grad frata Forsvarets reservemannskaper mulighet til egentrening for å opprettholde en relevant skytekompetanse. Skal samfunnet kreve verneplikt av vernepliktige borgere, må også samfunnet legge til rette for at disse borgerne kan tilegne seg og vedlikeholde den nødvendige kompetanse! Alle som har avtjent militærtjeneste i Norge blir pålagt militær verneplikt. Verneplikten er en kontrakt mellom Staten og borgerne, der borgerne skal fylle rekkene i landets forsvar om det kreves. Undertegnede er i likhet med veldig mange andre borgere i dette landet pålagt verneplikt og avtjener årlig repetisjonsøvelse i Heimevernet. Siste repetisjonsøvelse var jeg ikke ute av kontoret og uten egentrening hadde jeg ikke vært våpenfør. Dersom det blir kallet på oss vernepliktige er det ingen motstander som spør hvor mye du er øvet, og som hærmann er personlig skyteferdighet direkte tilknyttet overlevelsesevne og evne til å løse oppdrag. For de vernepliktige som ønsker det, må samfunnet innfri en mulighet til å opprettholde et relevant ferdighetsnivå, slik at en kan verge seg selv og samfunnet en er satt til å forsvare. En slik innfrielse krever at det berørte mannskapet har tilgang til relevante våpen og skytebaner for egentrening. For at treningen skal bli til så stor nytte for

Forsvaret som mulig, er det viktig at den kan skje med militære våpen eller våpen av militær karakter som gir tilsvarende trening. Gjennom NROF har 7000 medlemmer funnet et miljø for å vedlikeholde militære kunnskaper og ferdigheter utenom tjeneste. For å bli regulært medlem i NROF må en ha tjenestegjort i Forsvaret, og i motsetning til en rekke andre skytterorganisasjoner, som driver skyting som hobby eller idrett, har NROFs skyteaktivitet som målsetning å støtte opp om Forsvaret ved å vedlikeholde ferdigheter og kompetanse hos personell som samfunnet kan trekke på i beredskapssituasjoner. Dette er lovlydige borgere som på idealistisk grunnlag bruker av sin egen tid og egne ressurser på å støtte forsvarssaken. Som militære skyttere opplever de nå at tilgang til relevante våpen er under press fra deler av samfunnet, og at deres treningsbehov møter redusert aksept. Spørsmålet er om samfunnssikkerheten øker om våre aktive vernepliktige mannskaper avvæpnes og hindres i å utøve sin treningsaktivitet utenom militære tjenesteperioder? Halvautomatiske grovkalibrede rifler kan i dag i hovedsak erverves gjennom klubber og foreninger

tilknyttet Dynamisk Sportsskyting Norge, DSSN eller Norske Reserveoffisers Forbund, NROF. I begge forbund er det betydelige ervervsbarrierer tilknyttet medlemskap, aktivitetsnivå over en lengere tidsperiode og skikkethet, som skal hindre at disse våpnene kommer i uønskede hender. Skyting i regi av begge forbund gir relevant og god trening med tanke på en beredskapssituasjon og kan i all hovedsak betjene reservemannskapets behov for egentrening. Det meste av denne skytingen foregår med privateide våpen. For mannskaper med utleverte relevante tjenestevåpen, vil de i utendørssesongen også kunne benytte disse. Som i alle skytterorganisasjoner er sikker og trygg våpenbehandling i sentrum, og skytingen er forankret i en sunn og sikker våpenkultur. Norske vernepliktige til førstegangstjeneste skjøt i 2014 mellom 120 og 140 skudd, eller ett skudd hver tredje dag de var inne. Dette volumet er kanskje egnet til å lære soldatene å avgi ild med personlig våpen på en trygg og sikker måte for skytteren, men er ikke tilstrekkelig for å utdanne kompetente skyttere med et relevant ferdighetsnivå. En aktiv skytter har samme skytevolum i løpet av et par ukers

LESERINNLEGG

Sverre Diesens besværelser trening. Dette belyser også et høyst reelt behov for et miljø der de som er interessert kan vedlikeholde ferdighetene og utvikle seg som militær skytter i perioder der de ikke tjenestegjør. Et norsk forbud mot private halvautomatiske våpen vil ramme NROF-skytterne vesentlig, og vil fjerne det meste av relevansen ved skytetreningen. For DSSN skyttere vil det nedlegge idretten. Det er lite trolig at Forsvaret vil evne å fylle et utilfredsstilt treningsbehov, all den tid utdanningsnivået er utilstrekkelig allerede under førstegangstjenesten. Verneplikten er for vårt lille land den beste måten å organisere et troverdig forsvar av landet, men det vil være umoralsk av staten å pålegge krigstjeneste på mannskaper som ikke har hatt mulighet til å forberede seg. Dersom samfunnet fratar det aktive vernepliktige reservemannskapet muligheten til å holde sine våpenferdigheter på et relevant nivå, kan samfunnet prinsipielt ikke kreve verneplikt av det samme mannskapet! Med enhver plikt følger det også en rett, og følgelig: ingen rett - ingen plikt. Svein Wara Vernepliktig befal.

I Pro Patria nr. 5, 2015 («Norges forvarsevne – kan forfallet snus?», s.64) går tidligere forsvarssjef Sverre Diesen til felts mot diverse «meninger» som jeg angivelig skal ha ytret i min artikkel i Pro Patria nr. 3, 2015. Blant annet skal jeg ha ment at det å snu forfallet (av landets forsvars evne) må innebære å gjenreise det verneplikts- og mobiliseringsbaserte invasjonsforsvaret. Jeg kan ikke se å ha skrevet noe slikt, ei heller å ha argumentert for et forsvar som ikke er rettet mot dagens sikkerhetsutfordringer. Jeg skal imidlertid vedgå at det har en smule underholdningsverdi når Diesen hevder at fordelen ved et avviklet forsvar til forskjell fra det han kaller «Skagestads forsvar», er at et avviklet forsvar i det minste er gratis. Med sine betydelige pedagogiske og polemiske evner har Diesen for lengst klart å få undertegnede og andre tungnemme almuespersoner til å akseptere at «det finnes et forsvar tilpasset et hvert budsjett i utgangspunktet». Samt, å innse at «hvorvidt man mener et forsvar til 30, 40 eller 50 milliarder er tilstrekkelig er og blir et spørsmål om hvor viktig man mener sikkerhet er i forhold til andre samfunnsgoder». Ingen stor uenighet her: Jeg tror ikke min oppfatning av hvordan vårt forsvar optimalt bør innrettes, er så radikalt ulikt Diesens. Vel ikke så merkelig, Diesens fagmilitære vurderingsevne er det vel de færreste som trekker i tvil. Og de fleste av oss har vel også opp gjennom årene fått med oss hans enkle, men overbevisende mantra: At uansett et forsvarsbudsjetts størrelse, så må det vokse i takt med kostnadsveksten i forsvarssektoren

dersom vi skal greie å opprettholde den forsvarsstrukturen som budsjettet i utgangspunktet er ment å finansiere. Diesens tilbøyelighet til å tillegge andre en mening som han så kan argumentere mot, kommer tydelig frem i følgende passus: «Hvis Skagestad mener at embetsmenn skal opptre som formenn i pressgruppen for egen sektor er jeg av den mening at det er prinsipielt galt og kommunikasjonsstrategisk dumt». Nei, Diesen, noe slikt mener jeg ikke, hvilket jeg også kan innestå med henvisning til et kvart århundres fartstid som norsk embetsmann. Men jeg mener bestemt at i et demokrati som vårt er det også borgernes rett å ytre seg med frimodighet om politiske spørsmål – herunder spørsmål som gjelder landets forsvarsevne, ja endog inkludert budsjettnivået. Med denne retten følger også et ansvar. Det er en rett og et ansvar som vi alle – sivilister så vel som landets offiserskorps – bør ta på alvor. Og det er en rett og et ansvar som ikke minst påhviler politikernes øverste fagmilitære rådgiver. Debatten om hva som har gått galt med norsk forsvarsplanlegning og – politikk gjennom de siste 15-20 årene har vært en nyttig og nødvendig eksersis. Denne debatten burde imidlertid snart være et tilbakelagt stadium. Blikket bør nå med fordel rettes fremover, mot de utfordringer som fremtidsperspektivene avtegner. I så måte vil Forsvarssjefens fagmilitære råd Et forsvar i endring, som ble lagt frem 1. oktober 2015, være et nødvendig om enn neppe tilstrekkelig utgangspunkt. Odd Gunnar Skagestad, Mag. art.

64 PROPATRIA /2/ 2016

LESERINNLEGG

Angående fem fakta om Forsvaret Professor dr. philos Janne Haaland Matlary hevder i Pro Patria nr. 4/2015 at det er mye synsing i norsk samfunnsdebatt, og at dette nå også er tilfelle i norsk forsvarsdebatt.

un presenterer fem fakta om Forsvaret som hun mener bør være grunnlag for denne. Samme innlegg stod å lese i Dagens Næringsliv midt i ferietiden, 21. juli i år. I sitt første punkt, Forsvaret kan ikke forsvare Norge, hevder hun at det populære utsagnet om at Forsvaret kun kan forsvare en bydel i Oslo er irrelevant, for Forsvaret vil aldri og har aldri – selv i den kalde krigen – kunnet balansere russisk militærmakt. Det har meg bekjent aldri vært norsk offisiell forsvarspolitikk at Forsvarets kapasitet skal balanseres i forhold til russisk militærmakt. Forsvarets kapasitet bør etter min mening være balansert i forhold til de til enhver tid gjeldende utfordringer med hensyn til opprettholdelse av norsk suverenitet. I den kalde krigen hadde Norge et forsvar som var i rimelig stand til det. Etter koalisjonsstyrkens felttog i Irak i 1991, Operation Desert Storm, og den amerikansk-ledede kampanjen i 2003, Operation Iraqi Freedom, er det blitt fokusert svært ensidig på betydningen av teknologi og kvalitet fremfor kvantitet. Det leder oss over til punkt 2 i professorens innlegg, Forsvaret er

og forblir et pengesluk. Teknologien koster stadig mer, og det er ingen vits med annenrangs materiell, for da taper du, hevder hun. Fra århundreskiftet vant dessverre forkjemperne for teknologisk forsvar frem med sine synspunkt på bekostning av den kapasitet og den avskrekkende effekt som lå i vårt mobiliseringsforsvar. Det geniale og relativt genuine totalforsvaret har slumret hen i samme periode. Forsvarets rolle ble utvidet til å omfatte evne til å delta i internasjonale operasjoner, hvor teknologi ble viktig. Samtidig ble det utført en for mange uforståelig nedleggelse av forsvarsanlegg som var blitt påkostet milliarder like før nedleggelse. Høyst brukbare våpen ble destruert, slik at de ikke kan brukes av noen stridsreserve, om slik finnes. Begrunnelsen var at det ikke forelå noen invasjonstrussel lenger, og det ble hevdet at den moderne, høyteknologiske krigføring gjorde at de fleste fortifikatoriske anlegg hadde utspilt sin rolle. Disse ville bli nedkjempet i en innledende fase i en «moderne» krig. Areal, bygg og anlegg ble solgt, f. eks. Olavsvern ved Tromsø. Professor Matlary siterer general Diesen i punkt 3: Forsvaret forsvin-

ner etter hvert. Dette fordi det utvikler seg et økonomisk etterslep i Forsvaret fordi det ifølge Diesen/ Matlary ikke får tilført tilstrekkelige økonomiske midler. I tillegg skriver hun at Diesen peker på «kritisk masse»: En hær krever et bestemt antall kapasiteter for å virke, mangler noen, mangler alt, skriver hun. Eneste utvei når pengene ikke kommer er å integrere seg med andre land og eie fly og fregatter samen, fortsetter hun, men det betyr suverenitetstap, som kan bli fatalt. Dette tror jeg professoren har helt rett i, men hun kommenterer ikke det faktum at nettopp general Diesen har vært premissleverandør for mye av den utviklingen som har skjedd. Generalen har vært hovedtalsmann for innføring av det teknologiske forsvar, som er langt dyrere å opprette og drifte enn det «gamle» forsvaret vi hadde. Vi hadde tross alt luftvern, artilleri og et Heimevern som var «over alt – alltid». Det kritiske spørsmål er om denne endring var nødvendig for vårt nasjonale forsvar. Oppfølgingsspørsmålet er om det er mulig å reversere noe av dette. Professor Matlarys faktum nr. 4 er at Forsvaret er for lite - at det er altfor lite robust. Hun hevder at

gårsdagens mobiliseringshær ikke er svaret. Hun hevder at størrelse ikke er et gode hvis det ikke er topp standard på styrkene. Her berører hun den gamle debatten om kvantitet-kvalitet. Hun definerer ikke hva hun mener med topp standard på styrkene. Jeg tør påstå at standard på forsvarsstyrker ikke avgjøres av våpensystemer og teknologi alene, jfr. f. eks. utviklingen i Afghanistan. Da er vi over på professor Matlarys femte faktum: Forsvaret må være profesjonelt. Hun hevder at vernepliktige er amatører. De som skal agere i den ytterste krise og

krig, må beherske profesjonen fullt ut, fortsetter hun. Påstanden om at vernepliktige er amatører er fornærmelse mot alle våre vernepliktige både i nåtid og i historien. Våre vernepliktige soldater har aldri stått tilbake for profesjonelle soldater hverken på øvelser med allierte styrker eller i internasjonal tjeneste. Det finnes rikelig historisk belegg for å hevde at vernepliktige soldater har vært i stand til å yte i krise og krig. Avgjørende faktor er at befal og soldater får trening nok. Det har vi ikke råd til å gi dem etter at man satset på «kvalitet». Redusert øvingsaktivitet de senere år i

Heimevernet, vår mest kosteffektive forsvarsgren, er et sørgelig eksempel på dette. Avslutningen på professor Matlarys forslag til debattgrunnlag er meget interessant: I stedet for å beskjeftige seg med amatørmessige betraktninger om det militærfaglige bør politikerne ta forsvarsøkonomiens jernlover alvorlig før det er for sent. Bør jeg forstå det som at professoren går for økonomien for det teknologiske, ekstremt dyre forsvaret - ? ■ Leiv Prestegård Maj (R)

Konkurransen hvor alle kan delta, men kun ett lag kan vinne Bli med på NROFs patruljeløp 23. til 25. september. Oppmøte og forlegning blir Høytorp Fort i Østfold. Konkurransen foregår som et langt patruljeoppdrag – i dagslys og nattemørke. Løpet har innlagte poster som for eksempel sanitet, samband, skyting, hinderbaner, krisehåndtering, kunnskap om Forsvarets organisasjon og – oppdrag, generell forsvarskunnskap (f.eks. NATO) og ikke minst lederskap og soldatkunnskaper. Konkurransen starter med ordregiving til lagførere fredag kveld og avslutt es innen lørdag kveld. Innkvartering vil bli på Høytorp Fort og lagene må være selvforsynte med mat under hele oppdraget. Hvert lag må bestå av fire personer og lagfører må være befal. Forbered deg og laget ditt ved å ha gått gjennom reglementet til patruljeløpet. Her finner du blant annet en oversikt over potensielle oppgaver og poster. Klikk deg inn på www.nrof.no og les mer!

Meld på laget til post@nrof.no Startkontingenten er kr. 1000,- pr lag.

Korpfjell SASTA Jaktdress

Heggelia

Kartmappe. Unikt analogt Kartmappe. Tar vare på NATO-genser for herre og dame SASTA Jaktdress feltkontor vannfast allsom informasjon som er SASTA er etmed velrenomert finsk selskap lager Original norsk-produseret. for herre og dame SOURCE drikkesystemer notisbok nød-vendige nødvendig for å ta de rette jaktklær i og støysvakt, vann- og vindtettmateriale Laget SASTA i 100%erull, med pennelomme et velrenomert finsk selskapog som lager for montering på stridsvest eller som sekk. SOURCE drikkesystemer skrivesaker avgjørelsene ute i felt eller som puster. for alle forhold. jaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale distinksjonsklaffer på skuldrene. Passer i lårlomma på på arbeidsstedet! for montering på stridsvest eller som sekk. puster. SASTA er et velrenomert finsk som selskap som lager feltbuksa.

SASTA Jaktdress

SASTA Jaktdress for herre og dame drikkesystemer for herre ogSOURCE dame jaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale

for påselskap stridsvestsom eller lager som sekk. SASTA er et velrenomert finsk sommontering puster. SOURCE drikkesystemer jaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale

for på stridsvest eller som sekk. sommontering puster.

! Ny modell

Sealskinz;

Forsvarets fotposer Sealskinz;

vanntette sokkker og hansker med merinoull fóring.

- vanntett glidelåslukking vanntette sokkker og med - Høyere overhansker vristen merinoull fóring. - Leveres med innleggsåle

BRYNJE ull/netting - fra hode til ankel!

netting Sealskinz; BRYNJE ull/ e til ankel! - fra hod vanntette sokkker og hansker med merinoull fóring.

Sealskinz;

vanntette sokkker og hansker med YNJE ull/netting BRfóring. merinoull - fra hode til ankel!

BRYNJE ull/netting - fra hode til ankel!

MILTRAD AS Altaveien 242, 9515 ALTA tlf: 78 43 78 55 WWW.MILTRAD.NO

KONGSBERG

KONGSBERG creates and delivers high technology solutions for people that operate under very challenging conditions – on the oceans, in the deep subsea, in defence, in space.

5–9 oktober | kr. 12 995

Det tredje rikes fall og den kalde krigen

I krigens fotspor

Foredragsholder er tidligere Flaggkommandør Jacob Børresen. 31 aug–6 sep | kr. 15 290

Besøk vår nettside for fullstendig reiseoversikt og priser på

www.kongsberg.com

www.vistatravel.no Fridtjof Nansens Plass 5, Oslo I

21 99 56 00

Kontakt oss på

info@vistatravel.no

+8.6%

M I L I T Æ R F A G L I G

M A G A S I N

NR . 2 | 201 6

TEMA:

UBÅT

Interpress Norge

RETURUKE

Kr. 69,-