Pro Patria nr. 5/6 - 2013

PRO PATRIA M I L I TÆ R FA G L I G T I D S S K R I F T

Nr. 5/6 – 2013 – Utgitt av NROF

Returadresse: Norske Reserveoffiserers Forbund Postboks 1550 Sentrum 0015 Oslo Norge

POLITIKK OG STRATEGI BRIGADESTRUKTURENS UTVIKLING

Interpress Norge

Kr. 50,05

Bergans of Norway har vært med på å sette standarden for verdens mest avanserte tur- og forsvarsutrustning siden 1908.

www.bergans.no

95784_5-6_2013_omslag3-424x275_ny.indd 1

9 771503 714060

RETURUKE

03

21.11.13 10:36

HitleRS aRmeeR Historien om den tyske krigsmaskinen 1939 – 1945

Spesialtilbud til NROFs medlemmer:

Nå kun kr 390,- + porto (Ordinær pris 449,-)

Boken er på 450 sider, rikt illustrert med hundervis av bilder, tegninger og kart. Bestill nå på svarslippen nedenfor.

Kan også bestilles via epost: post@mht.no. Merk bestillingen: NROF-medlem.

Ingen bonustap hvis noen skader din parkerte bil Har du noen gang opplevd at bilen din har blitt skadet mens den stod parkert og ingen hadde lagt igjen beskjed om uhellet?

Det er irriterende og urettferdig at du skal tape på en feil som andre har gjort.

Med Tryg Bil Ekstra får du Norges eneste bilforsikring som ikke gir bonustap hvis noen skader bilen din mens den står parkert.

Gjelder for biler som er inntil 6 år gamle.

Bestill via våre nettsider eller ring prioritert nummer 800 33 669.

Medlemskap i Norske Reserveoffiserers Forbund gir deg inntil 22 prosent rabatt, og en ekstra gunstig pris på innboforsikring.

Ja, jeg bestiller Hitlers Armeer for kr. 390,- + porto.

Fyll ut og send inn.

Navn: Adresse:

Sendes til: Postnr./sted/land: Telefon/mobil:

Les mer om dine medlemsfordeler innen forsikring på www.tryg.no/nrof

95784_5-6_2013_omslag3-424x275_ny.indd 2

Response payee svaRsending noRvege

E-post:

Ares Forlag A.S Svarsending 6870 N-0095 Oslo, Norway 21.11.13 10:36

Innhold

6 10 12 18 20 24 29 45 48 52

Relasjonen mellom politikk og strategi Verneplikt for alle Den store Mannerheim EMPA-kongress i Finland Vår mann i Arktis Historien om polititroppene NROF-NYTT Veterankonferanse i Bergen Brigadestrukturens historie NH90 og Lynx

55 59 64

KNM Harald Hårfagre Historien om ”Monty” Hvordan et godt kart ble til

ProPatria 5/6-13 i 3

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 3

22.11.13 08:49

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 4

22.11.13 08:49

Leder Redaktør Liv Hegna. Pro.patria@nrof.no + 47 22 47 82 45 / + 47 995 86 838 Redaksjonens postadresse Postboks 908 Sentrum, 0104 Oslo Abonnementspris 2014: 200,00 Abonnement: post@nrof.no

Utgiver Norske Reserveoffiserers Forbund Skippergaten 17. Tlf: + 47 22 47 82 40 Annonsesalg ved NROF Salgssjef: Harald Blikra + 47 22 47 82 40/ + 47 938 78 734 Mail: post@nrof.no Pro Patria utgis fem ganger i året.

Fristene for levering av annonsemateriell i 2014 er: 24. januar, 21. mars, 6 juni, 12. september og 14. november.

Redaksjonelt stoff leveres i god tid før deadline.

Grafisk design og trykk Merkur-Trykk AS. Tlf: 23 33 92 00 ISSN 1892-4794 Fotos i bladet er hentet fra Forsvarets billedarkiv, så fremt intet annet er markert.

colorlab.no The Norwegian Color Research Laboratory

Merkur-Trykk er godkjent som svane­merket bedrift.

Merkur-Trykk er PSO-sertiἀsert.

Vi tar kvalitet på alvor!

Eksemplarisk Generalmajor Rune Jakobsen og Hærstaben i samarbeid med Den Norske Atlanterhavskomiteen går for tiden årlig sammen om en spesiell konferanse: ARMY SUMMIT. Årets konferanse bar tittelen: Predicting the Unpredictable - How to train and fight the Unknown? Tre områder stod i fokus: Strategien bak deltakelse i internasjonale operasjoner, det psykologiske aspektet i forhold til å måtte være forberedt på ”alt”, og hvilken lærdom man har høstet i næringslivet når det gjelder å forutse det uforutsette. Statoil i In Amenas og det medisinske hjelpeapparatet i landet 22. juli stod her sentralt. Militære, organisasjonsfolk, diplomater, akademia og pressen deltok på konferansen i Ridehuset på Akershus 17. september.

Den militære profesjon utvikles gjennom tenkning og praksis. Etter Sverre Diesens tid er den intellektuelle siden av saken kanskje viet enda større oppmerksomhet enn før. Bra er det. Ikke minst vurderer man nå Forsvarets virksomhet i relasjon til den politiske konteksten i Norge og i verden. Vil man ha suksess, er det viktig å vite hvem ”fi” er, hvordan vedkommende tenker, føler og prioriterer. Det er nemlig svært sannsynlig at vedkommende gjør akkurat det og handler på den bakgrunn.

Korstogenes tid er over. Men vi vil i vår tid sammen med andre gjerne spre demokratitanken til land mange av oss i utgangspunktet bare kjenner fra geografibøkene. Internasjonale operasjoner er en krevende øvelse. Krig i et post kald-krig scenario er utfordrende. Bruk av militærmakt for å oppnå politiske mål globalt krever gjennomtenkning: Hvordan forbereder vi oss, hvordan gjennomfører vi sakene og hvordan steller vi med personellet etterpå, og, ikke minst: hvordan er vi forberedt på å møte det vi ikke har forberedt oss på.

Svarene som ble gitt fra både sivil og militær sektor var entydig på at ´lederskap´ er stikkordet for å lykkes. Både Statoil og Ullevål sykehus visste en hel del om det, viste det seg under årets ARMY SUMMIT. Og kanskje er tiden kommet da sivile og militære kan gå tettere sammen om utveksling av erfaringer fra krisesituasjoner. Senere i bladet bringer vi en artikkel skrevet av en av de mest utfordrende foredragsholderne. Årets ARMY SUMMIT er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder åpenhet og vilje til å lære av både egne og andres erfaringer. Denne ­lærdommen vil nok bli tatt med inn i både kommende og deretter neste strategidokument for Hæren.

ProPatria 5/6-13 i 5

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 5

22.11.13 08:49

6 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 6

22.11.13 08:49

Denne artikkelen er en norsk versjon av professor Østeruds innlegg på Army Summit 2013, tirsdag 17. september. En fyldigere utgave kommer i Den Norske Atlanterhavskomités skriftserie.

STRATEGI OG POLITIKK I INTERNASJONALE OPERASJONER ARMY SUMMIT q TEKST: ØYVIND ØSTERUD, PROFESSOR I STATSVITENSKAP VED UNIVERSITETET I OSLO

La oss starte i fugleperspektiv og sirkle raskt ned mot bakkenivå. Det institusjonelle skillet mellom krig og fred slik vi forstår det, ble etablert med utviklingen av moderne stater, fra sent 16. og tidlig 17. århundre. Staten var slutten på anarkiet i Thomas Hobbes’ forstand, der volden lurte om hvert hjørne; staten hadde et monopol på legitim tvangsmakt, som Max Weber uttrykte det.

M

ed det moderne statssystemet ble ytre vold krig, utkjempet med militære styrker. Indre vold var feider og opprør og kriminell atferd som skulle håndteres og begrenses av politiet.

I de sentrale konfliktsonene etter den kalde krigen er anarkiet tilbake. Statssammenbrudd, regionale

konfliktklynger og indrepolitisk vold er blandet inn i systemet av stater på uoversiktlige måter. Bruddflatene mellom tidligere imperier – Balkan, Midt-Østen, Gulf-området, Nord-Kaukasus, Sentral-Amerika og betydelige deler av Afrika har vært preget av voldelige opprør, fraksjonsstrid og statssvikt.

Når statlig autoritet blir brutt ned, over hele statsterritoriet eller i deler av det,

blir det konvensjonelle skillet mellom krig og fred visket ut.

Krig er ikke «forlengelse av politikken med andre midler», men et aspekt ved en voldelig situasjon der militære virkemidler spiller sammen med de politiske omgivelsene. Politiske mål blir presset i nye og uforutsette retninger i dette samspillet; politikken blir også en forlengelse av krigen.

For sentrale aktører i konfliktområdene er ikke ProPatria 5/6-13 i 7

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 7

22.11.13 08:49

freden etterspurt. Den anarkiske voldssituasjonen gir et lønnsomt miljø for organisert kriminalitet og for maktposisjonen til paramilitære gjenger, terrornettverk og lokale krigsherrer. En situasjon som verken er krig eller fred forlenger seg selv.

Når skillet mellom krig og fred er uklart, blir også skillet mellom venn og fiende uklart.

Disse allmenne karakteristikkene har sterke implikasjoner for svake og sammenbrudte stater som krigssoner.

Hva er lessons learned fra det siste tiåret?

Blant annet dette: Vi kan ikke skape demokrati med tvangsmidler; vi kan ikke stabilisere dypt splittede samfunn utenfra; vi kan ikke rense klientelistiske samfunn for korrupsjon, siden oppslutning og politisk støtte er til salgs eller formes gjennom familiebånd. Hvis vi forsøker å sentralisere makt i hendene på en regjering som er avhengig av utenlandsk støtte, provoserer vi lokale og regionale maktfigurer og bidrar til å underminere regimet ytterligere.

Internasjonale operasjoner er kompliserte og de strategiske omgivelsene i konfliktsoner er sammensatt.

Mange grupper og individer flyter fram og tilbake på linjen mellom venn og fiende – green on blue er ikke et avvik, men et kronisk vilkår.

Vellykkede militæroperasjoner kan underminere folkelig støtte og skape motstand i internasjonal opinion. I anarkiet som følger statssam-

menbrudd, vil kriminalitet, plyndring, sosial oppstand, gjengfeider og drap blande seg med politisk motiverte motsetninger.

Dette var situasjonen på Balkan og i Somalia i 1990-årene, i Irak etter Saddam Husseins fall, i Afghanistan etter erobringen av Kabul senhøsten 2001, i noen grad i Libya både før og etter drapet på Gaddafy, og i høy grad i Syria i øyeblikket.

Denne uoversiktlige situasjonen er bakteppet for moderne opprørsdoktriner – deres vekst og fall de siste 6-7 årene. Den nye amerikanske doktrinen for counterinsurgency av 2006 – Feltmanual 3-24 – har hatt vanskelige vilkår. I Afghanistan har den slått helt feil.

Fremtredende historiske paralleller til både Irak og Afghanistan har vært villedende.

Den britiske suksessen i Malaya tidlig i 1950-årene hadde svært gunstige strategiske vilkår. Den kommunistiske oppstanden var begrenset til militante deler av den kinesiske minoriteten. Konflikten var polarisert, oversiktlig og relativt lett å isolere. Britene støttet et innfødt lederskap med løfte om avkolonisering.

Dermed var det lett for lederskapet å sikre bred, folkelig støtte. Mer hardhendte tiltak mot opprøret, som tvangsdeportering for å isolere sivile fra opprørsgrupper, kunne skjermes mot internasjonal opinion. Dette ville ikke vært mulig med dagens informasjonsteknologi, og det hadde blitt en

kontroversiell belastning for den britiske strategien.

Den franske opprørsbekjempelsen i Kabylia midt i 1950-årene var en inspirasjonskilde bak FM 3-24, men også Algeriekrigen er en falsk parallell. Fransk taktikk i opprørsbekjempelse var vellykket bare i helt begrenset militær forstand. Den gikk på tvers av grunnleggende strategiske og politiske vilkår. Den erkjente ikke at avkoloniseringsbølgen var uimotståelig og at ideen om Algerie som fransk provins var uten internasjonal støtte.

Krigføringen besto også av brutale, taktiske innslag som skapte motstand hjemme i Frankrike og som forenklet Frigjøringsfrontens kamp både innad og internasjonalt.

Frankrike tapte i Algerie så vel som i Indokina gjennom en over-militarisert strategi, på tvers av politiske vilkår på tre fronter: i Algerie og de nord-afrikanske nabolandene; innad i Frankrike; og internasjonalt.

Uavhengig av disse sviktende parallellene har internasjonale operasjoner vært overambisiøse gjennom det siste tiåret. De har undervurdert kompleksiteten i situasjonen – illusjonen om en veldefinert fiende i politisk fragmenterte samfunn (slik som merke­ lappen ‘Taliban’ på et mangfold av motstandsgrupper inn og ut av opprør); det fåfengte forsøket på å beskytte sivilbefolkningen når sikkerhetstruslene også kommer fra kriminelle aktører og til og med fra fraksjoner blant regjeringens

og invasjonsstyrkenes allierte; problemene med å skape en stabil og legitim regjering når regjeringen knapt er mer enn en politisk fraksjon blant andre.

I land som Afghanistan eksiterer det ikke noen stilltiende kontrakt mellom regime og befolkning som regimets legitimitet kan bygge på. Det er ikke noe bytte av skatteinntekter mot deltakelse og offentlige tjenester. Staten er en renteniststat som er helt avhengig av utenlandske givere. Det er beregnet at rundt 9/10 av de offentlige utgiftene stammer fra bistand utenfra. Dermed er befolkningen politisk og økonomisk irrelevant for regimet. Den stilltiende kontrakten er unødvendig.

Omfanget av bistanden har dermed vært politisk dysfunksjonell fordi den har bidratt til å øke avstanden mellom regjering og befolkning.

Det er ytterligere en mekanisme som kompliserer forholdet mellom politikk og strategi. Internasjonale operasjoner er støtte til bestemte grupper i konfliktområdene – de muslimske bosniakene i Bosnia-Herzegovina, Nordalliansen mot Taliban-regjeringen, et mangfold av opposisjonsgrupper mot Saddam Hussein eller Gadaffy eller Bashar al-Assad.

Forventningen om utenlandsk intervensjon oppmuntrer opposisjonen, gjør dem mer pågående, mer optimistiske, villigere til å løpe risiko – det stimulerer

8 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 8

22.11.13 08:49

konfliktatferd. Dette kalles moralsk risiko (moral hazard) – en metafor for risikoatferd som skyldes en god forsikringspolise. Denne mekanismen har trolig spilt en rolle i nær samtlige intervensjonsområder de siste tyve årene. Den spilte sannsynligvis en viktig rolle for den voldelige oppstanden mot regimet i Syria for to år siden, i takt med regimets voldsbruk. Den spilte trolig også en viktig rolle i motstanden mot regimet etter påvisningen av giftgass i krigføringen høsten 2013.

For å stabilisere situasjonen i Syria, og dermed i større deler av Midt-Østen, ville en mer effektiv vestlig strategi trolig ha vært betinget støtte til regimet i en tidlig fase, kombinert med krav om større lydhørhet overfor demonstrasjonene da de fortsatt var relativt fredelige. Den såkalt frie syriske hæren som vestlige regjeringer gjerne vil støtte, er for lengst i krig med andre sterke opprørsgrupper og er selv splittet innad. Nå er utsiktene til langvarig regionalt kaos langt større, uansett hvilke tiltak internasjonale organer kommer fram til. Liberale deler av opposisjonen har knapt noen sjanser til å vinne i valg, i Syria kanskje enda mindre enn i Egypt.

Hva skulle vi ha lært?

Kanskje noe sånt som dette: justere ned de semi-imperialistiske ambisjonene om demokratisere og omforme verden; støtte til regionale maktbalanser som virker stabiliserende; intervensjon

bare etter nøye vurdering av hva som står på spill; presise og kortvarige anslag mot spesifikke mål, som Al Qaidas treningsleire og skjulesteder i Afghanistan/ Pakistan. Med større ambisjonsnivå stiger faren for kostnadskrevende operasjoner og en endeløs serie av hengemyrer uten klare kriterier for tilbaketrekning.

En siste bemerkning, direkte til forbindelsen mellom politikk og strategi: asymmetriske konflikter er kjennetegnet av motstrid mellom partenes tidshorisonter. Opprørere i land som Irak og Afghanistan har en ubegrenset tidslinje, mens valgperioder og kommende valg er avgjørende for vestlige regjeringer. I USA og Europa er ikke en intervensjonsstrategi utover fire år robust. Militæroffensiven i det sørlige Afghanistan i 2009 – the surge – ­etterfulgt av en plan for styrkereduksjoner og tilbaketrekning, var tett knyttet til amerikansk innenrikspolitikk.

Med erfaringene i bakspeilet har vi fått styrket argumentene for å nedtone ambisjonene, gjøre mindre snarere enn mer. Vi har også lært at en bredere politisk opinion enn partene i selve konfliktområdet, hjemme og internasjonalt, er del av de strategiske omgivelsene.

Slik var det under Algeriekrigen og Vietnamkrigen, slik har det vært i Irak og Afghanistan, og slik vil det være i Syria.

ProPatria 5/6-13 i 9

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 9

22.11.13 08:49

VERNEPLIKT FOR ALLE Under behandlingen av Stortingsmelding 14, ”Kompetanse for en ny tid”, vedtok Stortinget å innføre kjønnsnøytral verneplikt. Hva innebærer det og hvilke endringer må vi gjøre?

FORSVARSPOLITIKK q TEKST: EKSPEDISJONSSJEF KJERSTI C. KLÆBOE, Forsvarsdepartementet

I

denne diskusjonen er det viktig å ha klart for seg forskjellen mellom verneplikt og førstegangstjeneste.

Verneplikten gir ikke en automatisk plikt eller rett til å gjennomføre førstegangstjeneste. Verneplikt er plikten til å stå til disposisjon for Forsvaret og – om en blir innkalt – gjøre tjeneste i en viss tid i alderen 19 til 44 år.

Selv om mange land har avskaffet verneplikten, har Norge valgt å beholde den. Den er viktig for Forsvarets operative evne og sikrer bred rekruttering på tvers av sosiale, geografiske og kulturelle skillelinjer. Den bidrar

således til å opprettholde båndet mellom folk og forsvar.

I dag omfattes ikke kvinner av verneplikten, de har kun sesjonsplikt.

Det vil si at de må gjennomføre første del av sesjonen, som er nett­ basert. Sesjon del 2, som krever fysisk fremmøte, er fortsatt frivillig. De kvinnene som selv ønsker verneplikt, og vurderes som skikket, gis tjenesteplikt på lik linje med menn.

Spørsmålet om å ta neste steg, å gjøre verneplikten kjønnsnøytral, ble aktualisert i utenriks- og forsvarskomiteens behandling av langtids­ planen, ”Et forsvar for vår

10 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 10

22.11.13 08:49

Innføring av kjønnsnøytral verneplikt vil styrke Forsvaret og øke den operative evnen. ... Det vil gi oss økt mangfold i form av tenkemåter, ferdigheter og kunnskaper, samt økt evne til analyse, helhetstenkning og arbeid i team.

tid”. I innstillingen av 7. juni 2012 ble det presisert at innføringen av kjønnsnøytral verneplikt først og fremst var et politisk spørsmål. 14. juni 2013, under gjennomgangen av Stortingsmelding 14, ”Kompetanse for en ny tid”, besluttet Stortinget å innføre verneplikt for begge kjønn.

HVORFOR KJØNNS­ NØYTRAL VERNEPLIKT?

Innføring av kjønnsnøytral verneplikt er viktig av flere grunner. Verneplikt forbeholdt menn er i strid med grunnprinsippet om at plikter og rettigheter er uavhengig av kjønn. Videre er det viktig at Forsvaret har god forankring i befolkning­ en, og er representert med både kvinner og menn.

Saken har også en normativ side. Bedre kjønnsbalanse og et større mangfold er i tråd med våre etiske prinsipper og samfunns­ verdier ved at det fremmer inkludering. I tillegg bidrar det til at Norge med større legitimitet kan fremstå på den internasjonale arena som et land som både forfekter og

praktiserer likeverd og likestilling.

Minst like viktig er det imidlertid at kjønns­nøytral verneplikt er nødvendig for å dekke Forsvarets framtidige kompetansebehov. For at Forsvaret skal kunne løse sine oppgaver og fortsatt ha høy operativ evne, må vi rekruttere medarbeidere fra et bredere segment i samfunnet enn vi gjør i dag. Så lenge vi fortsetter å hente inn majoriteten av våre ansatte fra den ene halvdelen av befolkningen, rekrutterer vi ikke de beste. Økt mangfold og flere kvinner er helt nødvendig for at Forsvaret skal kunne løse fram­ tidens oppgaver, der kvaliteter som analytiske evner, samarbeids­ egenskap­er og helhetstenkning vil bli avgjørende. Mangfold gir flere verktøy og et dyktigere forsvar.

Det er ikke et behov for flere soldater som er årsaken til at vi innfører kjønnsnøytral verneplikt.

Vi gjør det for å sikre at en større andel av de tjeneste­pliktige er kvinner. Det vil fortsatt være

slik at flertallet av befolkningen ikke blir kalt inn til førstegangstjeneste, det vil også framover kun være behov for mellom 8.000 og 10.000 ungdommer av årskull på ca.

60.000.

Motivasjonen til flertallet av soldatene som i dag er inne til førstegangstjeneste er i det store og hele god. Det er derfor i liten grad nødvendig å tvinge noen inn. Det er viktig at vi i det videre arbeidet forsetter å ha dette som mål. Likevel ligger det i vernepliktens natur at sanksjonsmidler og tvang kan bli benyttet mot dem som motsetter seg førstegangstjenesten eller påfølgende tjeneste i Heimevernet. Vi vet ikke hvordan kvinner som blir kalt inn vil stille seg til dette. Mange er kanskje nysgjerrige, men samtidig uvant med å tenke på Forsvaret og hva en slik tjeneste tilbyr.

INNFØRING AV KJØNNSNØYTRAL VERNEPLIKT

Forsvarsdepartementet tar sikte på å ha et lovutkast for endring av verneplikts-

loven klar for høring i løpet av inneværende år.

Målsettingen er å fremme lovproposisjonen for Stortinget i 2014, og at lovendringen iverksettes 1. januar 2015.

Innføring av kjønns­ nøytral verneplikt vil styrke Forsvaret og øke den operative evnen. Det vil gi oss et bredere segment å rekruttere de beste fra. Det vil gi oss økt mangfold i form av tenkemåter, ferdigheter og kunnskaper, samt økt evne til analyse, helhetstenkning og arbeid i team. Og det vi gi oss flere spesialist­er innen felt som logistikk og teknologi – arbeidskraft som Forsvaret sårt trenger. Innføring av kjønnsnøytral verneplikt vil derfor få stor betydning for den omstillingen som Forsvaret nå er inne i.

Menneskene og deres kompetanse er Forsvarets viktigste ressurs. Derfor er økt mangfold og flere kvinner den viktigste innsatsfaktoren i det Forsvaret som vi nå er i ferd med å bygge – et høykompetent Forsvar for framtiden.

ProPatria 5/6-13 i 11

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 11

22.11.13 08:49

12 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 12

22.11.13 08:50

Den som har besøk en finsk befalsmesse, kan ikke ha unngått å legge merke til det skarpe blikket fra en general på et sentralt plassert maleri. Generalen er ­Marskalk Carl Gustaf Emil Mannerheim, en utrolig offiser med en blanding av mot, erfaring, kunnskaper, politisk innsikt, teft og gjennomføringsevne, som løfter noen få over i kategorien statsmenn.

Dette, kombinert med den spesielle situasjonen som rådet da Finland fikk sin selvstendighet og den vanskelige ”oppveksten” landet måtte gjennom, gjorde at han gjorde full bruk av sine evner og sin pliktfølelse og lyktes med det. Det er et eksempel at det ikke bare er militær seier som fører til den nasjonale målsetningen om selvstendighet, men i like stor grad klok politikk og det muliges kunst.

IKON, OFFISER OG NASJONSBYGGER

CARL GUSTAF EMIL MANNERHEIM MARSKALK AV FINLAND PROFILEN q TEKST: JØRGEN BERGGRAV FOTO: SA KUVA

E

n leder blir til Carl Gustaf Emil Mannerheim kom til verden på herregården Villnäs, i et Finland som var et stor­ fyrstedømme under den russiske tsaren. Hjemmet der Gustaf vokste opp var preget av liberale idéer og det ble snakket fem språk; svensk, tysk, engelsk, fransk og russisk!

Da Gustaf var 13 år gammel, gikk faren konkurs. Gustaf var en

urokråke og hadde vanskelig for å tilpasse seg. Etter gjentatte skolebytter ble det besluttet at han burde begynne på kadettskolan (en slags Forsvarets gymnas og befalsskole). Han hadde imidlertid fortsatt vanskeligheter med å underordne seg, og etter 4 år på skolen ble han utvist på grunn av tjuv-perm!

Samme sommer reiste han til Russland for å lære bedre russisk. Her ble han kjent med familien til General Gösta Aminoff.

Resultatet ble at han fortsatt ville satse på en militær karriere. Med Aminoffs hjelp fikk han plass på kavaleriskolen i St. Petersburg. Han ble uteksaminert som nr. 2, tok opp lån til ekstra uniformer og søkte seg til Chevaliergarden i St. Petersburg. Der var Tsarinaen æreskommandør. Mannerheim satset på at dette senere ville gi et fortrinn på generalstabs­ akademiet, og regnet med at det ikke ville være

bortkastet å kjenne til hoffet og hovedstadens selskapsliv.

Da Tsar Nikolai II kom til makten i 1894, ble det innført et reaksjonært regime i Russland. Den finske forvaltningen ble russifisert, landvernet ble oppløst, og de vernepliktige soldatene ble ikke lenger fritatt for å tjenestegjøre utenfor Finlands grenser.

Mannerheim var opprørt over russernes styre i hjemlandet, men mente at en offiser må være en del av ProPatria 5/6-13 i 13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 13

22.11.13 08:50

statsapparatet, og kjempe for landet, ikke for skiftende regimer. Så lenge det ikke var en direkte kollisjon mellom plikten og fødeland­ et, var det riktige å utvikle seg og skaffe seg mest mulig innsikt og erfaring.

Da den russisk-japanske krigen brøt ut i 1904, meldte Mannerheim seg derfor til fronttjeneste for å få krigserfaring. Han var en meget dyktig offiser og godt likt. I tillegg hadde han et spesielt talent for ridning og hester. Den russiske ledelsen hadde behov for etterretninger om forholdene på sørøst­ flanken og Mannerheim fikk i oppdrag å gjennom­ føre en ekspedisjon på hesteryggen gjennom Asia til Peking.

Etter ekspedisjonen i Asia ble Mannerheim stasjonert i Polen og fikk opprykk til oberst og deretter generalmajor.

I Polen fikk han se resultat­ ene av den harde russifiseringspolitikken. Den polske utfordringen var ikke ulik den finske, – om opprør eller ettergivenhet var veien å gå. I mars året etter brøt det igjen ut revolusjon i Russland. Tsaren abdiserte, og en borgerlig interimsregjering overtok. I Finland ble en mer liberal guvernør innsatt. Sommer­ en 1917 ble Mannerheim utnevnt til generalløytnant.

I september forsøkte den russiske armésjefen å begå statskupp, men mislyktes.

Mannerheim mente at krigen mot Tyskland ville bli avløst av en politisk strid, som kanskje ville

ende med at Finland ville bli slukt av et revolusjonært Russland. Han bestemte seg derfor for å forlate den russiske arméen og reise hjem.

NASJONSBYGGEREN

Mannerheim var 50 år gammel da han kom til Helsingfors og ganske ukjent blant sine landsmenn. Gjennom to tiår med hardt russisk styre hadde han først og fremst vært en lojal ”russisk” embedsmann. Det var kanskje ikke så underlig at mange finner var skeptiske til den hjemvendte offiser­ en. For å forstå den rollen Mannerheim raskt fikk i det finske samfunnet, er det viktig å se på hva slags behov den unge staten hadde, og hva Mannerheim hadde å tilby.

Russiske myndigheter hadde oppløst det finske territorialforsvaret. Det fantes paramilitære grupper, som skytterlag, foruten hjemvendte finner som hadde fått militær trening i Tyskland. Felles for disse, var at de var uten en overordnet organisasjon, høyere ledelse, logistikk og støtte for å sette det i system.

Dette var områder hvor Mannerheim hadde kompetanse, erfaring og personlige egenskaper. Han var en dyktig og selvbevisst offiser. Han hadde bekledd mange ulike stillinger både med opplæring, trening og utdanning og han hadde viktig krigserfaring fra ulike avdelinger og situasjoner. Han hadde en sterk

personlighet, og var en leder med naturlig autoritet. Han hadde dyp innsikt i russisk politikk og de utfordringer den medførte for småstatsnaboer. Han hadde innsikt i naturvitenskapelige spørsmål og et stort internasjonalt nettverk. I tillegg hadde han et bevisst forhold til rollen som embedsmann.

Egentlig må han ha vært et funn.

Regjeringen utnevnte Mannerheim til forsvarssjef, – for en hær som ikke fantes. Han foreslo derfor at man skulle organisere grupper som støttet regjeringen nord for de viktigste russiske og røde styrkene. Den første oppgaven var å dempe angrepslysten hos mannskapene og vinne tid for å organisere styrkene. Det viktigste var å utøve godt lederskap, samle troppene mot felles mål og reagere mot dårlig disiplin og sprikende handlinger.

FORHOLDET TIL TYSKLAND

Våpen og utstyr var et hovedproblem. Mannerheim arbeidet hardt for å få hjelp fra Sverige, ikke minst for å hindre at landet drev i retning av Tyskland.

Han mente at et tett forhold til Tyskland ville begrense Finlands handlefrihet og bli en belastning i fremtiden. Sverige ville imidlertid ikke å gå inn med aktiv hjelp, og i begynnelsen av mars tilbød tyskerne assistanse. Mens Mannerheims styrker vant en viktig seier i nord og

erobret det «røde» tyngdepunktet Tammerfors, gikk et tysk ekspedisjonskorps i land i sør og slo ned de røde styrkene. I løpet av april rykket Mannerheim frem til den russiske grensen. I begynnelsen av mai 1918 var borgerkrigen over, med høye kostnader i form av et splittet folk og store menneskelige tap.

Mannerheim hadde klare betenkninger med at Finland skulle basere seg på et samarbeid med Tyskland. Majoriteten av de finske politikerne mente imidlertid at Tyskland, som Russlands fiende, var den eneste som kunne gi dem tilstrekkelig støtte til å stå i mot russisk press. Keiser Wilhelms svoger, Prins Friedrich Karl av Hessen, ble valgt til finsk konge.

Den finske arméen skulle organiseres etter tysk modell, av tyske offiserer.

Mannerheim skulle få en tysk general til støtte, i teorien som rådgiver, i praksis som overordnet.

Dette kunne Mannerheim ikke gå med på. I juni 1918 forlot han Finland, sammen med sine nær­ meste offiserer.

Høsten 1918 ble det stadig tydeligere at ­Tyskland ville tape krigen.

Friedrich Karl frasa seg tronen, uten å ha satt fot på finsk jord. Mannerheim fikk melding om at Land­ dagen («parlamentet») hadde planer om å velge ham til statsoverhode. Det var nå viktig å samle landet og bygge bro mellom de to sidene. Formelt sett befant Finland seg fortsatt i krig

14 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 14

22.11.13 08:50

med Russland, hvor borgerkrigen fortsatt raste.

Med freden i Dorpat (Tartu) i 1920, gikk Finland inn i en periode med nasjonsbygging, nå med Kaarlo Ståhlberg som nyvalgt president. Mannerheim ble parkert på sidelinjen.

VINTERKRIG

I 1931 ble Mannerheim igjen utnevnt til forsvarssjef og formann i forsvarsrådet. Sommeren 1939 arbeidet han målrettet for at Finland skulle forbedre sitt forhold til Sovjetunion­ en. Han gikk derfor inn for grensejusteringer for å imøtekomme sovjetiske forsvarsbehov. Han ønsket også at Sovjetunionen skulle få leie de finske øyene innerst i Den Finske Viken og at Finland skulle få et område i Øst–Karelen til gjengjeld. Men 23. august 1939 møttes utenriksministrene Ribbentrop og Molotov for

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 15

å dele Øst–Europa mellom seg. Sovjetunionen ble tildelt Finland og etter det tyske angrepet på Polen økte det russiske presset.

Russerne gjorde blant annet krav på en marine­ base på Hangö på sørvestkysten og avgivelse av landområder på det Karelske Neset.

Mannerheim hadde rådet regjeringen til å føre en kompromisslinje, men finnene valgte å avbryte forhandlingene da deres forslag ikke nådde frem.

I stedet valgte man å stole på ikke-angrepsavtalen med Stalin fra 1932. Den 28. november ble ikke-­ angrepsavtalen oppsagt, og dagen etter brøt Sovjetunionen de diplomatiske forbindelsene.

Den 30. november innledet russerne krigen med bombing av Helsingfors og angrep over grensen. Mannerheim ble utnevnt til forsvarssjef, 72 år gammel! Landet var

fortsatt svakt, og forsvaret var ikke klar for en slik utfordring. I forhold til 20 år tidligere var det imidlertid en viktig forskjell; ­landet hadde vokst fra splittelsen i folket og stilte seg 100 % bak ledelsen.

Russerne angrep langs hele grensen, med tyngdepunktet rettet mot det Karelske Neset, støttet av stridsvogner og fly. Finnene hadde lite panservern, men improviserte motmiddel og klarte å holde stand. Det ble klart at sovjeterne ikke hadde den slagkraften Mannerheim hadde fryktet. Den strenge vinteren og mye snø førte til at russerne måtte rykke frem langs vei. Finnene hadde ski og kunne bevege seg friere og raskere. Og mens de sovjetiske soldatene var mangelfullt utstyrt, hadde finnene vinterutrustning og telt med vedovner. Finnene kunne isolere og omringe sovjetiske kampgrupper og

nedkjempe betydelig større styrker. Det gav selvtillit og håp. Ved Suomussalmi lyktes det å hindre store sovjetiske styrker å avskjær­e Nord-Finland.

Nesten 23.000 falt på russisk side, 900 på finsk.

På det Karelske Neset var slagfeltet annerledes og russerne kunne dra mer nytte av sine stridsvogner.

Krigen ble ikke den lettkjøpte seieren Stalin hadde regnet med. For Finland var tapene store og de måtte avstå landområd­er.

På den annen side viste krigen at de var i stand til å forsvare sin selvstendighet, samle det finske folket og sette Finland, med positivt fortegn, på det europeiske politiske kartet.

Freden førte til store utfordringer. Ca 400.000 mennesker fra de tapte områdene måtte omplasseres, og infrastruktur gjenoppbygges. Forsvaret av de sør¬østlige områdene måtte planlegges. Sovjetunionen stilte også flere politiske krav, blant annet på å få Petsamoområdet og gruvene i Nikkel. Man ville også ha rett til å transportere soldater og materiell med jernbane til marine­ basen ved Hangö som finnene hadde måttet avstå. Russerne ville også ha innflytelse på hvem som skulle kunne være presidentkandidater.

Sommeren 1940 kom det signaler fra Tyskland om at de ønsket å engasjere seg i Finland. Hovedårsaken til dette var kampene i Nord-Norge. I slutten av august gikk finnene med på

22.11.13 08:50

å sende tyske tropper gjennom Finland på vei til og fra fronten som mot­ ytelse for våpen. Det syntes uunngåelig at det igjen ville bli krig. Tyskerne ønsket å ha finsk avlastning i en krig mot Sovjetunionen. Finnene ønsket først og fremst tysk støtte dersom landet ble angrepet. Mannerheim gikk med på at finske tropper i nord kunne stilles under tysk kommando og godtok en tysk troppekonsentrasjon i Lappland.

Den 22. juni ble det tyske angrepet på Sovjetunionen innledet. Russerne svarte med flyangrep mot Finland. For Mannerheim var forholdet til Hitlers styre problematisk. Han hadde siden selvstendighet­en vært skeptisk til tysk militærvesen og tysk tenkning. Han hadde motvilje mot nazismens ideer og motsatte seg et hvert forsøk på å innføre tankegods som rase­ politikk og jødeforfølgelse.

Det viktige ble nå å føre en balansegang på en slik måte at man unngikk handlinger som ville ødelegge forholdet til Sovjetunionen på lang sikt og samtidig tilpasse seg egne og tyske militære behov.

Mannerheim motsatte seg at finske tropper skulle gå med i et angrep på Leningrad, men finnene valgte ellers en offensiv strategi, og ønsket å ta tilbake de tapte områdene på Näset og de historiske

finskspråklige områdene nord av Ladoga. Det var dette som var Kalevaladikt­ enes hjemland.

Den finske presidenten Risto Ryti, hadde også ambisjoner om ekspansjon på Norges bekostning og mente at tiden nå var moden for å kjøpe eller leie områder i Nord-Norge fra den tyske okkupasjons­ makt­en. Ryti fikk imidlertid råd fra de fagmilitære at dette ikke var hensikts­ messig.

Den 29. august tok finnene tilbake Viborg.

Fremrykningen i Karelen fortsatte. I tiden som fulgte balanserte Mannerheim på stram line mellom hva som var riktig balanse mellom å holde forholdet til Tyskland godt, uten å tirre Sovjetunionen mer enn absolutt nødvendig.

Vinteren 41 – 42 ble kald, og tyskerne manglet vinterutrustning. Tapene deres ble store, og Mannerheim så at dette bare kunne gå én vei. Strategien ble klar; komme seg ut av krigen før det var for sent.

Følere ble sendte til Sovjetunionen for å finne ut hva som måtte til for å få fred. Men, kravene var høye, både hva krigsskadeerstatning og avståelse av land angikk.

I juni 1944 satte russerne inn en stor-offensiv.

Finnene hadde fått våpenhjelp fra Tyskland, men russernes styrker var for store. Etter ti dager måtte Viborg oppgis. Sovjetunion­ en krevde nå betingelseløs kapitulasjon. Mannerheim arbeidet videre med å finne

en egen løsning med Sovjetunionen over forhandlingsbordet.

Kretsen rundt presidenten Ryti mente at han burde avgå, og overlate roret til Mannerheim. Den 4. august ble han utnevnt til president med hjemmel i en spesiallov.

Et av vilkårene i våpenhvileavtalen med Sovjetunionen, var at tyske tropper skulle forlate Finland i løpet av et par uker, om nødvendig med makt.

Planen var at tyskerne skulle trekke seg tilbake mot Norge, mens finnene skulle besette de forlatte områdene etter hvert.

Finnene hadde gjennom våpenhvileavtalen måttet akseptere russisk ”bistand” dersom de ikke klarte å kaste ut tyskerne på egen hånd. Mannerheim valgte å øke trykket mot tyskerne.

Dette må ha vært en vanskelig balansegang mellom trusselen om okkupasjon og livene til egne soldater i kamp mot en tidligere alliert. For Norge innebar dette at trykket mot tyskerne i Nord-Norge økte og at russerne kunne rykke inn i Sør-Varanger.

For Mannerheim var nå det viktigste å bygge opp et forhold til Sovjetunionen som Finland kunne leve med på sikt. Det gjaldt å utjevne motsetninger og skape tillit til at det finske lederskapet kunne «styre båten» med fast hånd.

Mannerheim mente at russerne ville respektere en selvstendig linje, så lenge den var bygget på

ryddighet og ikke på trass og ikke gikk i mot Sovjetunionens realpolitiske interesser. I møter med sine rådgivere og russiske generalstabsoffiser i presidentens residens vinteren 1945, argumenterte Mannerheim for at det også var i Sovjetunion­ens interesse at Finland hadde et forsvar som kunne rettes mot vest og på den måten bidra i et ­felles forsvar av den nordlige delen av Østersjøen.

Mannerheim var nå 78 år, og helsen var sviktende.

Han ønsket å bli ferdig med ansvarliggjørings­ prosessen, slik at han kunne trekke seg tilbake.

I mars 1946 ble han etterfulgt av Juha Paasikivi som president. Etter en stor mage­operasjon flyttet Mannerheim til Sveits, hvor han var rekonvalesent og arbeidet med sine memoarer. Den 28. januar 1951 døde han i Lusanne.

Han ligger begravet på Sandudd kirkegård i Helsingfors, sammen med sine soldater.

16 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 16

22.11.13 08:50

Nyhet

Nyhet

H7.2

P7.2

Nye ye H7.2 har blitt betydelig oppgradert i forhold f rhold til forgjengeren. fo f rgjengeren. fo Den er mer robust, har mer lysstyrke (inntil 40%), lengre brukstid, og et forbedret lysbilde gjennom den optimaliserte nye linsen. Takket være de lette materialene og den ergonomiske formen vil du knapt merke at du har på deg lykten. Du kan velge mellom alkalisk eller oppladbar variant.

Ny oppgradert modell med 60% høyere ytelse. P7.2 er vår mest popusolid teknologi og ekstremt lang levetid. P7.2 har blitt oppgradert på en rekke områder; bl.a. lavere vekt men allikevel økt lyskapasitet. For å forenkle bruken under vinterforhold, så gjør den store bryterknappen det enklere å betjene lykten med hansker på.

Lysstyrke: Batterikap: Vekt:

Lysstyrke: Batterikap: Vekt:

Veil:

300 lm (H7R.2) - 250 lm (H7.2) Inntil 30t ANSI 165g kr 699,- (H7.2) kr 899,- (H7R.2)

Veil:

320 lm Inntil 25t ANSI 175g kr 549,-

Offisiell distributør Led Lenser i Norge | Telefon: 22 57 50 50 | E-post: info@wsf.no | Web: wsf.no

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 17

22.11.13 08:50

Den europeiske organisasjonen av redaktører og utgivere av militærfaglige tidsskrift avholdt årets kongress i Helsingfors i oktober. The European Military Press Association, EMPA, er et samarbeidsorgan som skal fremme militærfaglig og pressefaglig interesser blant medlemmene.

EMPA De forskjellige europeiske vernepliktsmodellene var hovedtema for debatten.

Nordisk forsvarssamarbeid (NORDEFCO) ble presentert. Det ble også Finlands flotte militære forsvar og vertslandets viktige forsvarsindustri med ­demonstrasjoner fra f eks Patria, Sisu og Robonic. De godt over førti deltagerne med delvis eget kulturrelatert program for ektefeller, meldte om stort faglig og personlig utbytte.

MEDIA OG MILITÆRE q TEKST: LIV HEGNA FOTO: DET FINSKE FORSVARET OG LIV HEGNA

S

uppleringsvalg av ny general­ sekretær stod på dagsordenen: Norske Erling Eikli, redaktør i “F” (Forsvar­ets Forum) ble valgt.

Pro Patrias redaktør (undertegnede) etterfulgte Eikli som EMPAs revisor kommende år sammen med den sittende revisoren, ansvarlig redaktør i “F”, Tor Eigil Stordahl. Stordahl har tidligere vært president (2003-2007) i EMPA. Den spesielle organisasjonen har ialt nærmere 100

personer og organisasjoner som medlemmer fra 20 europeiske land. Land som Belgia, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Estland, Tyskland, Ungarn, Italia, Latvia, Norge, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, og Nederland er blant NATO-landene i organisasjonen. Det er tydelig at “nye” NATO-land har lyst til å “telle med” .

Forøvrig er også Sveits, Serbia, Irland, Finland og Østerrike medlemmer. Fra norsk side er fire personer medlemmer: Det er foruten Eikli, Stordahl og Hegna,

Walter Christian Haaland fra Fredrikstad. Haaland er gammel artillerist som har fått sans og behov for journalistisk aktivitet, særlig når det gjelder forsvarsmateriell, etter endt tjeneste. Samtlige norske medlemmer møtte på årets kongress.

Norge hevdet seg også godt i EMPAs foto- og artikkelkonkurranse: 39 bilder fra 7 magasiner og 9 artikler fra 4 magasiner var nominert. “F”s fotosjef Arne Flaaten dro av gårde med annen plass i fotokon-

kurransen, og (tidligere “F”s) Marte Boye Haakonsen fikk en god tredjeplass for sin artikkel “Vår kamp”, som handlet om veien tilbake for ekteparet Thomas og Caroline etter at de ble livstruende skadet i Afghanistan i 2010.

VERNEPLIKT?

Hvordan praktiseres verneplikt i de forskjellige landene, hva er begrunnelsen for de ulike systemene, fordeler og ulemper, og hvilke erfaringer ligger på bordet: Representanter fra

18 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 18

22.11.13 08:50

Presidenten, Liga Lakuca, den flotte damen midt på første rad, har norske Erling Eikli på sin høyre side, og resten av styret og mange medlemmer rundt seg på trappen foran Ständerhuset i Helsingfors, hvor årets generalforsamling bla avholdt under EMPA-kongressen.

Undertegnede ­ytterst til høyre.

Norge, Østerrike, Sveits og Finland innledet.

Vernepliktens store force er at den binder folk og forsvar sammen. Det militære forsvaret må ikke bli “en stat i staten”. Det var alle enig om. Men avgjørende for om man praktiserer verneplikt på bred front, gjør den frivillig eller forlater den (kanskje med en sovende lovbegrunnelse?), er avhengig av faktorer som landenes forsvars definerte hovedoppgaver. Norges nye system med verneplikt også for kvinner, som ble presentert av redaktør Tor Eigil Stordahl, vakte oppsikt. Den generelle politikken i landet når det gjelder kjønnsmessig likestilling betyr mye når man tar slike skritt. Sammenhengen mellom demokrati og verneplikt ble understreket. Men denne sammenhengen er ikke åpenbar: En enevoldig hersker kan også godt gjennomføre verneplikt, selv om det virker litt selvmotsigende for oss i dag. Løsninge-

ne faller mellom slike valg: Tyskland har forlatt verneplikten for et par år siden.

Finland innkaller mannskap­ er på nivå med det vi kjente fra Norge i den kalde krigens tid. Der er verneplikt frivillig for kvinner.

FINSKEBUKTA OG SVEABORG

Fire mil fra St. Petersburg (tidligere Stalingrad), med en smal korridor internasjonalt farvann og Estland på sydsiden: Det er realiteten i Finskebukta. På den bakgrunn ser finnene den nye forsvarsreformen som kommer i 2015. Kutte tropper blir visstnok uunngåelig. Foreløpig ligner det finske forsvaret mye på det forsvaret vi hadde i Norge før i tiden.

Finland holder seg med en egen brigade bestående utelukkende av svensktalende ungdom: Uudenmaan Prikaati, som den heter på finsk.

Landet Finland ligger der det ligger: Mellom Russ-

land og Sverige. Sjøfestningen ­Sveaborg rett utenfor Helsingfors er i dag en kulturskatt, som står på UNESCOs liste. Borgen ble bygget på 1700-tallet, da Finland var en del av Sverige. På 1800-tallet satte man opp kanoner vestover.

Da var det “russiske” tider i Finland. Sveaborg forble russisk marinebase i 110 år fra 1918. Da får festningen navnet Suomenlinna.

I dag bor 800 sjeler fast på Sveaborg/Suomenlinna, med en matbutikk, en kirke, bibliotek, caféer, en bil, og et postkontor, altså nesten alt hva man trenger. Det går fast rutebåt inn til hovedstaden, og på øya holder Sjøkrigsskolen hus i noen flotte festningslokaler.

NESTE ÅR

EMPA så dagens lys i 1977.

Den årlige kongressen har utviklet seg til en “møteplass” . I 2014 skjer dette i Estland, i Tallinn og på det militære universitetet litt

lenger syd i landet, i Tartu.

Da står spørsmål som samarbeid med EUs militærkomité (EUMC) på (den foreløpige) dagsordenen. Dessuten skal digitalisering av EMPA-arkivet og mange, mange andre ting, drøftes.

Styret fortsetter å jobbe intenst: President Liga Lakuca (Latvia), kasserer Jean-Paul Gudit (Sveits), visepresidentene Roman Bric (Slovenia) og Hans Wegmüller (Sveits). Og samarbeidet med den nyvalgte generalsekretæren, Erling Eikli (Norge), blir nok bra! EMPAs oppgaver er å gi støtte til medlemmene i deres arbeid, utvikle kontaktflater mellom medlemmene, utveksling av informasjon, arbeide for økt forståelse for de enkelte lands sikkerhetspolitikk og generelle politikk, arbeide for å fremme kunnskap om landenes militære forsvar, og organisere informasjonsmøter og sammenkomster med faglig innhold.

ProPatria 5/6-13 i 19

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 19

22.11.13 08:50

Hvem? Ex-stortingspolitiker Morten Høglund Hvorfor? Blir første spesialrådgiver for Arktis i UD

NORGES VAKTBIKKJE FOR ARKTIS Etter 12 år som Frps utenrikspolitiske talsmann i Stortinget la Morten Høglund partipolitikken på hylla etter valget i høst og ble spesialråd for Arktis i Utenriksdepartementet.

portrett q TEKST OG FOTO: TOR HUSBY 20 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 20

22.11.13 08:50

Ex-stortingspolitiker Morten Høglund: - Jeg trives i Arktis og elsker ü reise til Svalbard.

ProPatria 5/6-13 i 21

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 21

22.11.13 08:50

I

en tid hadde det vært dialog ­mellom Høglund og utenriks­minister Espen Barth Eide om jobb­en som er nyopprettet. At den etableres skyldes to ting: Nye land, for eksempel Kina, begynner å interessere seg for Arktis. Dernest at stat­ene rundt Arktis ser på området med fornyet interesse. For å møte det økende internasjonale engasjementet innså UD at Norge må ruste opp sitt interne apparat for området.

– Jeg går ut fra at jeg får nok å henge fingrene i. Arktis har vært et prioritert felt i Stoltenbergregjering­en og jeg er helt sikker på at også Solberg-regjeringen følger samme linje. Jeg kommer til å jobbe mye for å få plass et næringslivs­ forum der næringsaktørene og de land som jobber inn mot området kan møtes og bidra til at Arktis i årene fremover preges av samarbeid og ikke konflikt, sier Morten Høglund.

ROP ETTER LØSNINGER

For øvrig mangler det ikke på gamle oppgaver som roper etter løsninger: den økende turisme, miljøforurensning, skipsfart, energiutvikling og søk-og redningsoperasjoner til sjøs. Urfolks rettigheter blir i stigende grad også kastet inn i denne gryten.

– Om jobben min i tillegg toucher inn på det militære kan jeg ennå ikke svare på. Veien blir som kjent til mens man går. Jeg vil i alle fall ikke uttale meg om antall fregattdøgn som Marinen bør ha i nord­o mrådene. Dessuten styrer jeg ikke alene, men inngår i Nordområde­seksjonen som ledes av Anne Karin Hansen Ovind.

Ingen av oss har egne staber.

Folk i Utenriksdepartementet vil vel irritere seg over at politikere tar nok en kremjobb fra dem?

– Vi må ta i mot Kina med åpne armer, men vi må heller ikke være naive.

Norge er en betydelig aktør i Arktis og Kina kan ikke bre seg stort i området uten å ta hensyn til våre interesser.

– Jeg vet ikke hvor mange som kommer inn i Utenriks­departe­ ment­et fra andre sektorer, men det har i alle fall ikke kommet mange ­politikere inn i UD. Jeg har bare fått hyggelige meldinger fra kommende kolleger. Som Frp-politiker har jeg vært vant med at man ikke er elsket av alle. Men jeg håper å bli anerkjent for den jobben jeg skal gjøre.

Det spilte nok en avgjørende rolle at Høglund ble head-hunted til jobben at han ikke bare hadde vært sitt partis utenrikspolitiske talsmann gjennom tre perioder der nordområd­ene inngikk som en viktig del, men at han også i de siste fire år hadde vært formann for Stortingets Arktiske kommisjon.

I den egenskap ble han valgt som leder av den internasjonale arktiske parlamentarikerkomite. Der sitter det medlemmer fra alle de åtte nasjonale parlamentene. Canada og Russland har to medlemmer hver, de øvrige en hver. Også Europa­parlamentet er medlem. I tillegg møter representant­ er for de arktiske urfolksorganisasjon­ er og flere observatører som for

eksempel Nordisk Råd. Det parlamentariske arbeidet der ga ham appetitt til å være med og påvirke utviklingen i regionen.

– Jeg har fått lov til å jobbe med det jeg synes er mest spennende og skal fortsette med det fremover.

Jobbtilbud­et ser jeg på som en absolutt tillitserklæring fra Barth Eide. Det står ikke ledige jobber for avgåtte parlamentarikere i Utenriks­ departementet. Slik skal det heller ikke være!

MURMANSK-MØTE

I september var Høglund på sitt siste parlamentarikermøte i Murmansk der han ga fra seg leder­vervet til Sara Olsvig fra Danmark/Grønland.

Høglund peker på at Murmansk er en viktig brikke for norsk politikk i Arktis. Det norske generalkonsulatet i byen er en av Norges største med ca. et dusin utsendte diplomater og eksperter samt enda flere lokalt ansatte. De utsteder årlig ca. 25.000 visa til Norge. Ingen andre norske utenriks­stasjoner kommer i nær­heten av dette. Tallet er en pekepinn på hvor viktig denne regionen er blitt for Norge.

Høglund uttrykker ikke noen bekymring for Russlands opprustning.

Den handler om fornying og modernisering av gammelt forsvarsutstyr og gjøre seg relevant.

– Jeg mister ikke nattesøvnen av dette! Russland har hatt tett nærvær mot Norges grense og vi har hatt et betydelig godt samarbeid og god dialog på alle nivåer. I tillegg har vi hatt felles marineøvelser. Russland verdsetter den positive utviklingen.

Den eneste veien å gå er å utvikle samarbeidet videre. På den annen side skal vi også være tydelig overfor Russland om det er forhold vi er misfornøyd med eller der norske interesser trues. Altså ikke noe unnfallenhet! I sikkerhetspolitikken må vi altså vise fasthet kombinert

22 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 22

22.11.13 08:50

med dialog. Norges forhold til Russland er den viktigste og den mest utfordrende dimensjon av alle i vår utenriks-og sikkerhetspolitikk. All forsvarspolitikk skal ha utvikling­en i nord som bærebjelke for hvordan vi innretter vårt forsvar. Vi skal ha årvåkenhet og en beredskap som gjør oss godt rustet. Men samarbeidet er godt og det skal bli enda bedre. Det er ikke grunn til å frykte noe negativt.

Uønskete hendelser kan imidlertid oppstå og de må håndteres når det skjer.

Russland blåser liv i en gammel base i nord for å være forberedt på den økende skipstrafikken i den nordlige sjørute til og fra Asia. Bør Norge gjøre det samme?

– Norge skal følge godt med og ha en tett samtale med russerne om forholdene og ivareta norsk suverenitet på en langsiktig måte. Etter min mening er det ikke behov for norske hastetiltak.

TRE KRAV

Hva bør bli Forsvarets viktigste bidrag i nord i fremtiden?

– Langsiktig tilstedeværelse, regelmessige øvelser og aktiv suverenitets­hevdelse. Med våre store havområder er det nødvendig å å ­ivareta disse på en troverdig måte.

Det er også viktig å ha USA involvert i nord. Da jeg var i Pentagon for 12 år siden sa min samtalepartner om nordområdene: It is important for

you. It is important for us ! Uttalelsen er et bilde på USAs økende interesse for området.

Hvordan ser du på at Kina ønsker seg inn i Arktis?

– Vi må ta i mot Kina med åpne armer, men vi må heller ikke være naive. Norge er en betydelig aktør i Arktis og Kina kan ikke bre seg stort i området uten å ta hensyn til våre interesser. Kinas observatørstatus i Arktisk Råd gir mulighet for sam­ arbeid. Jeg har allerede snakket med kineserne i kraft av mitt parlamentariske hverv. Fremtidige møter i Rådet gir muligheter for å myke opp for­bindelsene til Beijing som jo har vært anstrengt i noen år.

Vil din bakgrunn som selger hjelpe deg i å ”selge” norsk Arktis-politikk i utlandet?

– Å være kontinuerlig kontakt med mennesker er nyttig. ­Posisjonene og argumentene selger seg selv uten å være avhengig av enkle salgsknep for å overbevise de vi snakker med. Norge er en seriøs nasjon som har mye å bidra med og er aktiv på alle fronter.

Min jobb blir å videreutvikle merke­ varen Norge som nordområdenasjon.

ARKTIS-ENTUSIAST

Du har også et personlig engasjement i området?

– Jeg trives å være i Arktis og jeg elsker å reise til Svalbard. Dit må jeg

ha minst EN tur i året. Jeg ser derfor frem til å fortsette med det i min nye jobb. Jeg har også reist en del i Sibir der jeg aldri har hatt en kjedelig dag.

Da ser jeg hvor stort Russland egentlig er og hvor viktig regionen er for landet.

Du får godt skussmål av de ansatte i Asker kommune der du satt i kommunestyret i 1995-2003. Hvordan vil du beskrive deg som person?

– Jeg er nok engasjert og hardt arbeidende. Men de som har besøkt meg på kontoret på Stortinget vil nok også legge til at jeg nok er en smule uorganisert. Jeg liker å ha mange baller i lufta. Som politiker har jeg vært preget av å finne kompromisser og skape resultater. Dette klarte vi å få til i Asker. I den nye jobben håper jeg å få til det samme og skape noe. Jeg mislikte sterkt å være i opposisjon og drive symbolpolitikk i 12 år. Det er mer spennende å jobbe bredt å finne løsninger. Heldigvis er det bred enighet i Arktisk Råd og der trives jeg. Egentlig er jeg ikke en typisk politiker. Jeg søker ikke konflikter.

Lidenskaper og hobbyer?

– Jeg må svare at jobb og familie står øverst. Jeg har både et lite barn og et stort barn. De krever sitt. På den kulturelle siden er jeg veldig glad i opera og konsert. Dessuten liker jeg å gå på ski. Men min store lidenskap er padling. Den har jeg et stort ønske om å gjenoppta.

ProPatria 5/6-13 i 23

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 23

22.11.13 08:50

Det er nå, i desember 2013, 70 år siden den hemmelige hæren i SveRige med betegnelsen ”Rikspoliti og reservepoliti” ble etablert.

POLITITROPPENE 70 ÅR Flykningestrømmen til Sverige økte sterkt høsten 1942, og fortsatte å øke.

Ved frigjøringen var det tallet kommet opp i overkant av 40 000 personer.

Den norske regjering i London så tidlig for seg muligheter til å skaffe fram personell til en norsk krigsmakt.

ANNEN VERDENSKRIG q TEKST: OBERSTLØYTNANT STEIN W. AASLAND, NK/FORSVARETS MUSEER ALLE FOTOS: FORSVARETS MUSEER

I

den forbindelse var ikke minst det store antallet av unge nordmenn i Sverige i vernepliktig alder av stor interesse. Saken ble i 1942 gjentatte ganger tatt opp med den svenske regjeringen, men den ville på det daværende tidspunkt ikke tillate noen form for militær opplæring av norske ­flyktninger.

tidspunkt befant seg i Sverige, skulle kalles inn til et tre ukers opphold i spesielle leirer. Her skulle de unge menn bli legeundersøkt, vaksinert, og testet fysisk.

Nye flyktninger i samme kategori (menn i samme alder som nevn ovenfor) som kom til Sverige skulle i hovedsak få sin opplæring etter de samme retningslinjer. Først på Kjesäter i Sörmland, og videre i Öreryd i Småland.

HELSELEIRER

GRØNT LYS

Den norske overlegen Carl Semb utarbeidet våren 1943 et forslag om helseleire for å gjennomføre en helseundersøkelse og registrere mannlige i vernepliktig alder i Sverige, en slags sesjon av flyktningene. Planen gikk ut på at norske flyktninger i alderen 18–45 år, som på dette

De svenske myndighetene godkjente planen og ga grønt lys for gjennomføringen. Av hensyn til arbeidskraft­ situasjonen skulle man imidlertid gå skrittvis til verks.

De første som ble innkalt arbeidet i skogen eller med veibygging, siden fulgte håndverkere og industriarbeidere,

24 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 24

22.11.13 08:50

mens flyktninger som var sysselsatt i jordbruket først skulle kunne kalles inn etter at høstens avlinger var vel i hus.

Leirdeltakerne ble organisert etter militært mønster: I kompanier, tropper og lag. Det ble undervist i hygiene og førstehjelp. På det praktiske område omfattet tjenesten gymnastikk og idrett.

Det ble etablert 47 helseleirer over hele Sverige. I løpet av 1943 gjennomgikk ca. 8000 mann kursene i leirene.

PLANENE TAR FORM

Den 20. august 1943 la overlege Carl Semb frem et nytt forslag.

Dette gikk ut på å opprette ti store ”beredskapsleirer” hvor det skulle gis militær utdannelse. Kontakten på svensk side var sjefen for Sveriges kriminaltekniske anstalt, dosent Harry Södermann. Han var en dristig, ukonvensjonell, men også omstridt personlighet. Sødermann var fremsynt, han så mulighetene og presset på svenske myndigheter for å få i stand en militæropplæring av de norske flyktningene.

Konseptet med de norske polititroppene tok form da norske legasjonsmyndigheter forstod at grensesnittet mellom de politimessige og de militære frigjørings­ oppgav­ene kunne bli flytende, og egentlig kunne ­betraktes som to sider av samme sak. En slik halvmilitær politiutdannelse ville kunne omfatte nærmere 10.000 norske flyktninger og med det bli et verdifullt nasjonalt styrkebidrag. Det ble snart klart for nordmennene at myndigheter i prinsippet var innstilt på å godta at man kunne utvide den nylig igangsatte politiutdanningen til en mer omfattende ordning med politisoldater.

Det ble utarbeidet en plan om et ”rikspoliti” og et ”reservepoliti”. Forskjellen mellom de to politikorpsene var i korte trekk at rikspolitiet ble tilknyttet norske politimyndighetene under Justisdepartementet, under Frants Kaltenborn. Rikspolitiet fikk en langt bedre kvalitativ utdanning og ble til å begynne med også langt bedre utrustet, mens reservepolitiet fikk et mer militært tilsnitt med en egen stab underlagt militærinspektør oberst Ole Berg.

ProPatria 5/6-13 i 25

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 25

22.11.13 08:50

Den svenske regjeringen ga sitt endelige samtykke til gjennomføringen av planen den 3. desember 1943. Som sjef for utdannelsen ble oppnevnt dosent Harry ­Södermann. Administrator på norsk side ble den norske forsvarsattachéen, oberst Ole Berg. Tillatelsen omfattet i første omgang opplæring av om lag 1500 mann til regulært politi, og 8000 mann til reservepoliti. Det ble i første omgang stilt til disposisjon materiell for 8 rikspolitikompanier og 8 reservepolitibataljoner. Med de to politikorpsene tok norske myndigheter sikte på å løse tre ulike oppdragskategorier; 1) ordinære politi­ oppgaver, 2) militære vaktoppgaver og 3) nødvendige kampoppgaver.

sjonspersonell. Den svenske regjeringen motsatte seg heller ikke lenger overføring av norske styrker til Norge.

OPPSETNING I BATALJONER

Man kom fram til at det var mest fordelaktig å sette opp reservepolitiet i infanteribataljoner. En slik bataljon besto først av 750, senere av 1000 mann, og var organisert slik: – bataljonstab – stabskompani med stab, motorsykkellag, sambands-, pioner-, sanitets- og trentropp – støttekompani med stab, to mitraljøsetropper, ­bombekastertropp og panservern/Luftverntropp – tre geværkompanier, hver med stab, tre geværtropper, en trentropp og to mitraljøselag.

SVENSKE FORUTSETNINGER

Den svenske regjeringen forutsatte bl.a. at de norske avdelinger som ble satt opp på svensk jord ikke skulle kunne settes inn mot Tysklands regulære tropper. Styrken skulle derimot brukes hvis den tyske hær kapitulerte eller brøt sammen i Norge. Da ville de norske avdelingene få som oppgave å sikre lov og rett, og om nødvendig nedkjempe mulige paramilitære hirdavdelinger og andre nazistiske formasjoner, samt eventuelle tropper som ikke adlød ordrer om kapitulasjon.

INNKALLINGEN BEGYNNER

Beslutningen av 3. desember 1943 la forholdene til rette for innkalling av mannskaper. I prinsippet ble årsklassene 18–45 år kalt inn. I praksis ble derimot personer over 40 år antatt bare dersom de selv ønsket det.

Utdanningen startet 5. januar 1944. Fra begynnelsen av 1944 til våren 1945 gjennomgikk det norske reservepolitikorpset en enorm kvalitativ forbedring med hensyn til avdelingenes utdannelse og utrustning. En rekke av de begrensninger som svenske myndigheter hadde operert med ble opphevet. I november 1944 ga den svenske regjeringen tillatelse til at antallet soldater ble økt til 12 000 mann, pluss 15 prosent administra-

POLITITROPPER TIL FINNMARK

Ved utgangen av 1944 ba den norske myndigheter den svenske regjeringen om å få overføre norske polititropper til de frigjorte delene av Finnmark. Bakgrunnen var den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark i oktober 1944, samt den påfølgende tvangsevakueringen av sivilbefolkningen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms.

Dette innebar at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen i de norske områdene øst for Lyngen ble brent og ødelagt. Sivilbefolkningen på nær 60 000 ble også forsøkt tvangsflyttet sørover, men omkring 25 000 mennesker gjemte seg bort, til fjells og i utmark, til de tyske soldatene hadde rømt og sovjetrusserne frigjort områdene. Nå gjaldt det for norske myndigheter å få egne styrker til Finnmark for å delta i frigjøringen og markere norsk suverenitet. En norsk militærmisjon under ledelse av oberst A.D. Dahl og 2. bergkompani fra brigaden i Skottland ankom Kirkenesområdet via Murmansk den 11. november. Russerne nådde Tana elva 28. oktober. Ved Tana bro stoppet de fremrykningen og de trakk seg så tilbake til Kirkenes. Målet deres var å sikre egen grense med 60 km. De overlot til nordmennene å frigjøre resten av Finnmark.

26 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 26

22.11.13 08:50

Med svensk samtykke og amerikansk flystøtte startet innsettingen av polititropper i Finnmark ved årsskiftet 1944/45. Den 30. desember lander ti fly av typen DC-3 transportfly på Kallax flyplass som Sverige hadde stilt til disposisjon for en amerikansk flyavdeling med bakkemannskap. De skulle transportere norske tropper til Kirkenes. Flyene skulle også fly forsyninger som skulle droppes i fallskjerm til styrkene i felt. Den amerikanske flyavdelingen ble ledet av den norske flygerhelten oberst Bernt Balchen.

I januar-februar blir Feltsykehus nr 1, rikspoliti­ kompaniene nr 1 og 2 samt feltbataljon nr 2 med kp-2 og 3 og deler av stabskompaniet inkludert en telefontropp fraktet med Balchens fly til Kirkenes. Målet var å hjelpe sivile som har rømt unna tvangsevakuering, fortsette fremrykning mot Porsanger og Karasjok på ski, herunder lokalisere tyske styrker, identifisere fiendtlige etterlatenskaper og uskadeliggjøre disse.

Etter at norske myndigheter hadde fått etablert avtale med Finland om gjennommarsj gjennom Finland, ble det i mars-april iverksatt fremrykning på en improvisert vei fra Karesuando til Kautokeino med følgende avdelinger: rikspolitikompani nr 3, feltbataljon nr 1, 4. kompani fra feltbataljon nr 2, en hestetrenavdeling, ett forsynings­element. Marsjen foregikk på ski og det ble brøytet vei med traktor og etter hvert med spade. Totalt ble det overført 1300 soldater og befal, 100 hester, men ingen kjøretøy til Finnmark.

Feltbataljon nr. 5 ble dessuten forlagt på grensen til Finland som reserve. De øvrige avdelingene i Sverige fortsatte utdanningen og forberedte seg for innsats i Norge.

FORLEGNINGER OG VÅPENTRENING

Ingen krig kan føres uten våpen, og disse soldatene ble etter hvert utrustet med nødvendige stridsmidler. Slike våpen var pistoler, maskinpistoler, geværer, maskingevær­er, mitraljøser, bombekastere og ­panservern/luftvernkanoner.

I januar, og senere i september, 1944, ble det ­opprettet skyteleirer i Mälsåker, Färnabruk, ­Bäckehagen, Älgberget, Tappudden, Skålmyra, Öreryd og Baggböle (de fire siste var bataljonsleirer). Andre utdanningsleirer var ­Holmarudden, Voxna, Stråtenbo, Gottröra, Thoresta, Berga, Emerstaw, Mauritzberg og Mossebo. Alt i alt 17 leirer. De norske styrkene i Sverige deltok i to større feltøvelser eller manøvrer.

Den første ble arrangert i Dalarna 1–8. desember 1944 og en feltøvelse i Hälsingland i tiden 4–14. april 1945.

Her var det blant annet med fem feltbataljoner, og den samlede styrke var på ca 6000 mann.

Polititroppenes innsats i frigjøringen Etter at tyskerne hadde kapitulert 8. mai 1945 ble polititroppene sendt med tog og kjøretøy til Norge.

Før innmarsjen i Norge ble de organisert i tre små grupper, eller brigader.

Oversikten nedenfor viser, med unntak av de som allerede var blitt overført til Finnmark, de øvrige overføringene til Norge: Nord-Norge: 3915 soldater og befal,

252 hester, 121 kjøretøy 2750 soldater og befal, 220 hester, Trøndelag:

149 kjøretøy Oslo, Øst-, Vestog Sørlandet: 4975 soldater og befal , 220 hester,

330 kjøretøy Polititroppene hadde også et betydelig innslag av kvinner.

De inngikk som sykepleiere, i sambandstjenesten eller arbeidet med forsyningstjeneste.

Oversikt over avdelinger totalt: 8 rikspolitikompanier, hvert kompani best av 165 mann, 9 feltbataljoner, hver bataljon besto av 780 mann, 1 artilleribataljon underoppsetning, 350 mann, 5 feltsykehus, hvert sykehus bestod av 75 kvinner og menn, 4 forsyningskompanier, hvert kompani på 130 mann, 4 arbeidskompanier, hvert kompani på 150 mann, bygge kommandoer, 4 hygieniske enheter, hver enhet på 25 personer, befalskurs, 170 mann, bilskole, 150 mann havnepoliti, 300 mann, 4 sanitetskompanier, hvert kompani på 75 mann, 4 bilkompanier, hvert kompani på 115 mann, 4 gruppestaber, hver på 30 mann, 4 stabsavdelinger, hver på 150 mann, 800 hester og 600 biler I samarbeid med Milorg, og andre deler av norske og allierte styrker overtok polititroppene tyske forlegninger, festningsanlegg, flyplasser og andre strategiske punkter samt kontrollen med krigsfangeleire, spesielt i Troms og Nordland.

Polititroppene var en betydelig faktor i stabilisering av situasjonen ved overgangen fra okkupasjon til norsk styre og administrasjon. Det var svært viktig å opprettholde lov og orden i denne overgangsperioden. Dessuten, etter at Milorg var demobilisert 15. juli, var Polititroppene den største og viktigste styrke Forsvaret hadde til disposisjon.

ProPatria 5/6-13 i 27

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 27

22.11.13 08:50

HECKLER & KOCH JEVNAKER AGENTUR Bassengveien 23, 3520 Jevnaker www.jevnagent.no post@jevnagent.no Telefon: 61311331

Etter fem års krig lå Forsvaret med brukket rygg og hæren måtte bygges opp igjen. Polititroppene ble derfor et av de fundamenter vår gjenreiste hær ble bygget på.

FALNE OG SÅREDE

Operasjoner i Norge frem til 8. mai krevde sine ofre. 26 døde og ca 30 alvorlig skadde på grunn av mineulykker etc. Spesielt 1. mai 1945 var en mørk dag for polititroppene. Da ble 22 soldater drept i en stor mineulykke i Karasjok i forbindelse med instruksjon av tyske stridsvognsmine (Tellermine).

Ulykken skjedde i forbindelse med omskolering til mine­ ryddere på grunn av den store minefaren i hele Finnmark.

POSITIVE TILTAK FOR Å BEVARE HISTORIEN

Flere militærmuseer i Norge formidler polititroppenes historie ved utstillinger og annen informasjon. I Sverige har denne historien fått sitt kulturhistoriske midtpunkt på Norsk Veteranmuseum i Furudal, nær Mora. Museet ble åpnet i 1994. Det kulturhistoriske samarbeidsprosjektet ”Scandinavian Heartland” åpnet i 2010 for direkte kontakt mellom lærere og elever i Dalarna og Hedemark. Målsettingen er å drive felles historieformidling om 2. verdenskrig. Tre norske og tre svenske gymnas er involvert, og med utgangspunkt i polititroppenes historie utvikles retningslinjer og strategier for undervisning om okkupasjonshistorien.

Den 3. august 2013 avduket veteraner fra polititroppen en minneplate ved Mälsåker slott til minne om polititroppenes historie. Oberstløytnant Benedicte Haslestad fra Forsvarets Veteranavdeling holdt en flott tale og takket veteranene som hadde deltatt i polititroppene for den innsatsen de gjorde i perioden 1943–1945. Hun poengterte at denne innsatsen var av stor betydning for norske militærhistorie.

Historien til polititroppene må ikke glemmes !

Kilder • FD/P&I-avd,1983.: De norske polititroppene I Sverige 1943-45: ISBN: 82-90390-07-6 • Poul Borgen og Thor Hofsbro: Norske Polititropper i Sverige/Norge 1943-1945, operasjoner i Norge 1944-1945, ISBN:82-997314-0-2 • Frode Færøy.: Frigjøringen, (1994) Temahefte fra Norges Hjemmefrontmuseum: ISBN: 82-9110703-3 • Grimnes, O.K.: Opptakten til de norske polititropper i Sverige, 1968 • Gunnar Eikli.: Fra flukt til Sverige til krig i Finnmark, Hamar, eget forlag, ISBN:82-993906-0-5 • Johansson, Anders.: Den glemte armé, I skyggen av hjemmefronten, (2007) Damm forlag, ISBN: 978-82-04-13699-2.

• S Solli, Også vi år det blir krevet… En beretning om III. Reservebataljon, Sverige og Norge 1944-1945, Forsvarsmuseets småskrift nr 9, 1992 • Söderman, H.: Polititroppene i Sverige, 1946 • Ørvik, N.: Norsk militær i Sverige 1943—45, 195 • Websøk: Finnmark under hakekorset, 1 mai 1945 ble 22 norske soldater drept ved mineulykke • Websøk: Militærhistorisk samling-Karasjok ulykken • www.norskveteranmuseum.se/sid_1/start.html

28 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 28

22.11.13 08:50

NROF-mesterskap i feltidrett, foto: Håvard Lillegård

NROFnytt

> NROF’ere på Øvelse Hovedstad > Befal på Madla får ekstra skytetrening med NROF > Seniorveteran i de østfoldske skoger > Gode skyte­resultater i nasjonale og internasjonale ­stevner > En NROF’er i Paris > ”Overlevelse ­barmark” i vått vestlandsvær

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 29

22.11.13 08:50

NROFnytt

NROFs Høye Beskytter: HM Kong Harald V Kongelige æresmedlemmer: HM Dronning Sonja HKH Kronprins Haakon Æresmedlemmer: Oberstløytnant Rolv Brandtzæg Oberstløytnant Kåre Otto Telle FORBUNDSSTYRET: President: Kommandør (R) Jon Erling Tenvik (S) e-post: etenvik@online.no 1. visepresident: Major (R) Tom Gjestvang (HV) E-post: tom.gjestvang@online.no 2. visepresident: Rittmester (R) Per Jacobsen (H) E-post: per.jacobsen@dbschenker.com Styremedlemmer: Major (R) Geir Birger Haug (HV) Løytnant (R) Viggo Hanssen (S) Oberstløytnant (R) Jan Molberg (H) Major (R) Terje Surdal (H) Varamedlemmer: Kaptein (R) Per Ove Sørland (HV) Kaptein (R) Svein Arne Jensen (HV) SEKRETARIATET Kontoradresse: Skippergt. 17, Oslo Postadresse: Oslo MIL/Akershus, 0015 Oslo Telefonnummer: 22 47 82 40 (mil: 0510-3238/0510-2227) Generalsekretær: Kontreadmiral (P) Jørgen Berggrav 22 47 82 41 E-post: jorgen.berggrav@nrof.no Informasjonsansvarlig/ redaktør NROF-nytt: Fenrik (R) Camilla Gamborg Briså 22 47 82 46 Epost: camilla.brisa@nrof.no Prosjekt: Major (R) Arne Bjerkeseth 22 47 82 48 E-post: arne.bjerkeseth@nrof.no Kaptein (R) Ståle Sandholt 22 47 82 49 E-post: stale.sandholt@nrof.no Salgssjef/administrasjon/ medlemsservice: Løytnant (R) Harald Blikra 22 47 82 40 E-post: post@nrof.no

Presidentens spalte: Jon Erling Tenvik

Viktige utnevnelser i Regjeringen og i Forsvaret og kampanje for nye medlemmer i NROF

I

forrige nummer av Pro Patria skrev jeg blant annet om stortingsvalget. Da var valgut­ fallet uvisst. I dag har vi fått ny Regjering og ny Forsvarsminister. Ine Marie Eriksen Søreide er en meget erfaren sikkerhets- og utenrikspolitiker. Hun var nok aktuell som statsråd for andre departementer også, men vi som forsvarsvenner har all grunn til å være fornøyd med at det var Forsvarsdepartementet som fikk henne som statsråd. Med lang fartstid fra Stortingets Utenriks- og Forsvarskomité har NROF møtt Ine Marie Eriksen Søreide ved en rekke anledninger senest i forbindelse med Army Summit i slutten av september hvor hun hadde et glimrende hovedinnlegg. Hun har også vist stor interesse for hvordan Forsvaret kan utnytte reservistene som ressurs på en bedre måte enn i dag.

I Statsråd 1. november ble brigader Tor Rune Raabye utnevnt til general­ major og ny generalinspektør for Heimevernet. Heimevernet er det viktigste kontaktpunktet i NROFs daglige samarbeid mellom Forsvaret og NROF både lokalt og sentralt. NROFs avtale med Forsvaret skal revideres innen utløpet av året og vi ser frem til å møte GIHV for å evaluere erfaringer med avtalen så langt, samt å se hvordan vi på noen punkter ytterligere kan styrke samarbeidet mellom Forsvaret og NROF. En fremtidig avtale vil måtte sees i sammenheng med hva Forsvaret

vil med reserven og således også bli influert av de premissene som ble lagt i Stortingsmelding 14 i juni; Kompetanse­ meldingen.

Ellers er det gledelig å se at den nedgangen i betalende medlemmer som vi har hatt i NROF i noen år, har stoppet opp. Med landsmøtevedtaket i juni, som åpnet for vervede som fullverdige medlemmer i NROF, har vi en stor og viktig potensiell medlemsmasse som vi gjerne vil få i tale. Det samme er tilfelle ift befal som nylig har avrundet sin tjeneste i Forsvaret. Vi kommer derfor til å dra i gang en omfattende vervekampanje i begynnelsen av 2014. Men, det er ingen grunn til å vente til nyåret med å verve. Det kan skjule seg reservister både på jobben, i nabolaget eller i andre sammenhenger hvor man ferdes.

Dersom du vet om noen som har lyst til å bli med, så er det bare å sende en mail til sekretariatet og de ordner resten. Vi trenger flere medlemmer i NROF og vi trenger flere som er villige til å ta tørn lokalt. Derfor oppfordrer jeg til innspill og konkrete forslag til hvordan vi kan skape et enda bedre og mer relevant NROF i 2014. Vi har Landsmøte i juni som skal treffe vedtak for kursen 2014 til 2016. Det er ikke lenge til!

30 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 30

22.11.13 08:50

Generalsekretærens spalte: Jørgen Berggrav

Hektisk høst

H

østen er en hektisk tid i NROF. Det har vært stort trykk på skyting og idrett, og senhøstes er det tid for kompetansebyggende kurs. Det mest spektakulære kurset i høst, er kanskje Overlevelse Barmark, som ble arrangert av avdeling Haugaland i slutten av oktober. En imponerende innsats av både instruktører og elever i et regnfullt vestlandsvær. Det ble gode mestringserfaringer og grunnlag for videre kompetansebygging i avdelingene!

Høsten er også tid for kurs «på skolebenken». Dette er viktige kurs for at Forbundet skal ha riktig bredde i sin virksomhet. Av den grunn hadde det vært ønskelig at flere av våre medlemmer deltar i kursene, og derfor ønsker vi å legge best mulig til rette for det. Det hadde vært fint å få innspill fra medlemmene om dette.

På sentralt nivå har vi brukt mye tid og krefter på å synliggjøre reservens betydning og bidrag for forsvars­ evnen. Og gleden var stor da Forsvarsdepartementet ba om et innspill til hvordan man best kan gjennomføre utredning av et reservistkonsept som er tilpasset det «nye» Forsvaret. Det er tydelig at den nye politiske ledelsen har god forståelse for at Norge kan få et bedre Forsvar og «mer for penga» ved å benytte reserven. Hva dette kan bety for Norske Reserveoffiserers Forbund, er det fortsatt for tidlig å si.

Men det er vanskelig å forstå noe annet enn at en styrket reserve både

vil bidra til at Forbundet blir mer relevant (hvis vi griper mulighetene på riktig måte), og at dette igjen vil gi aktivitetene våre en mer solid plattform.

For det er jo slik at disse tingene henger sammen. Ett eksempel er avtalen med Forsvaret, som er grunnlaget for utlån av Forsvarets våpen og tildeling av ammunisjon.

Dagens avtale ble undertegnet høsten 2011 og nå er tiden kommet for revidering. Fra NROFs side er det naturligvis svært viktig å få til en avtale som gir grunnlag for god aktivitet lokalt, for flest mulig av våre medlemmer. Samtidig må vi ha forståelse for ressurssituasjonen i Forsvaret. Dagens avtale legger til grunn at skytetreningen skal fokusere på de som «Forsvaret kan benytte, dvs. i henhold til Vernepliktsloven til utgangen av det år vedkommende fyller 55 år». Jeg tror det er viktig at man fra Forsvarets side kan «rettferdig­gjøre» ressursbruken med at det kommer Forsvaret til gode, ikke bare for å fremme forsvarsviljen, men at vi faktisk bidrar til kompetansevedlikehold hos aktive reservister. Et godt eksempel på dette, er når NROF-ere over 55 år er de som organiserer aktiviteter for de som er yngre.

Etter mitt syn er det vanskelig å se for seg at skytetreningen nødvendigvis skal begrenses til befal, dersom Forsvaret skulle ønske at NROF skal ta på seg noe av oppgaven med å tilby trening til reserven. Det er i dette lys vi må se på spørsmålet om medlem-

skap for personellet i Heimevernets Innsatsstyrker. Dette er personell på kontrakt i Forsvaret og som er aktive reservister ved at de har en plass i Forsvarets organisasjon, samtidig som de har sitt hovedvirke andre steder.

Dette gjør at de har behov for arbeidsgiverstøtte, kompetansepåfyll og trening. Hvis ikke NROF skal bidra, hvem skal gjøre det da? Og hva betyr det for NROFs relevans for Forsvaret?

Dette er spørsmål som det blir viktig å diskutere frem til Landsmøtet til sommeren. Det ville vært spennende om vi kan få synspunkter i Pro Patria også!

I mellomtiden gleder vi oss over at vi har fått en særdeles kompetent ledelse i Forsvarsdepartementet.

Fortsatt gjenstår det «tunge» brikker i det viktige puslespillet som Forsvarets ledelse er. God dialog med dem, og at vi «hjelper» dem med forståelse av reservens potensielle betydning for Forsvaret er avgjørende. Og da må vi være forberedt på å levere. Som reservistorganisasjon. Dette blir spennende for oss alle, ikke minst for avdelingene lokalt. Det er hos dere NROFs merverdi blir produsert!

Jeg takker alle for flott innsats i året som snart går mot slutten og ser frem til et nytt og givende år!

Følg med på www.nrof.no og NROFreserve

ProPatria 5/6-13 i 31

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 31

22.11.13 08:50

NROFnytt

”Øvelse Hovedstad” med NROF’ere i mange posisjoner av Camilla Gamborg Briså, presse- og informasjonsoffiser under ”Øvelse Hovedstad”

”Øvelse Hovedstad” gikk av stabelen i Oslo og omegn første uken i september.

2000 kvinner og menn var med på den største HVøvelsen siden 2004. Målet med øvelsen var å styrke HVs kompetanse på bistandsoperasjoner, evnen til å samvirke med andre militære avdelinger og sivile myndigheter, og at alle styrkene som er med får trent på relevante oppdrag.

Blant de mange NROF’ere som deltok på øvelsen som HV-soldater, var tre stykker i liasonlaget.

De tre hører egentlig til HV05, men var utlånt til HV02 og ”Øvelse Hovedstad”. Majorene Bjørn Lunde (NROF avd. Gudbrandsdal), Per Kristen Skaran (NROF avd.

Valdres) og Edvard Bjørge (NROF avd. Vestoppland) var alle klare på at det er nyttig å bidra, både for HV og for egen del. Ved å være på ”utlån”, får de erfart hvordan oppgaver løses i et annet distrikt og de tar med seg nyttig kunnskap hjem til eget distrikt. På den personlige siden poengterer alle tre at de mener det er viktig å gi innsats tilbake til samfunn­ et, samtidig som de lærer

mye nytt og møter motiverte kolleger.

–Det blir en form for livsstil å være i aktiv HV-tjeneste. Kall oss gjerne idealister, sier alle tre.

Per Kristen Skaran arbeider til daglig som avdelingsleder på Valdres Vidaregåande Skule og han mener at samme pedagogikken som brukes i HV også kan brukes i skolen.

Samspill mellom mennesker er likt enten du er ikledd grønt eller går i korridoren på skolen, sier han. Ikke minst har skolene fått en økende ”beredskap mot uønskede situasjoner” de siste årene og her kan erfaringer fra Forsvaret brukes.

– Arbeidsgivere burde generelt komme mer på banen, sier Bjørn Lunde og fortsetter: – Det blir mest fleip og tulling rundt oss som har vært på øvelse.

Arbeidsgiver burde heller konkret høre med oss hva vi faktisk har gjort og hvordan erfaringene våre kan brukes i jobbsammenheng.

Mye av det som gjøres på en øvelse har med at en organisasjon skal fungere.

Samspill og relasjonsbygging mellom mennesker kan direkte overføres til en sivil arbeidssituasjon.

Liasonene tilhørende HV-05, fra venstre: Edvard Bjørge (NROF avd. Vestoppland), Bjørn Lunde (NROF avd. Gudbrandsdal) og Per Kristen Skaran (NROF avd. Valdres).

En liasons rolle, under ”Øvelse Hovedstad”, er å være bindeleddet mellom Heimevernet og ulike sivile etater. Det opprettes kontakt med beredskaps­ avdelingen hos Fylkes­ mannen i Oslo og Akershus, beredskapsavdelingen i Oslo Kommune, Politiet i Oslo og Bærum, samt de aktuelle sykehusene. Da ­liasonene fra ”Øvelse Hovedstad” var på besøk hos beredskapsavdelingen hos FOA, kom også

fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland innom for å få med seg briefen.

– Ved å være liason, får vi også en årlig oppdatering på hva andre etater gjør i forbindelse med beredskap og samarbeid, sier Edvard Bjørge. Han forteller videre at det er god relasjonsbygging å være rundt hos andre etater.

Ikke minst er det mye vi kan ta med oss tilbake til jobben vår i hverdagen, avslutter han.

32 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 32

22.11.13 08:50

NROF avd. Vestoppland vil takke alle for deltagelsen under NROF mesterskapet 2013 av Onar Onsrud, NROF avd. Vestoppland

Vi fikk fint vær og dermed en fin skytedag på Revhiholen skytebane. Og, været bidro til at det ble noen gode resultater og sikkert noen som fikk litt blandet erfaring med 15 meter.

Vi gratulerer klassevinnere med mesterskapet: Klasse 1: Gull: Fenr. Tor Olaf Sangvik, avd. Kristiansand Sølv: Kapt. Brynjulv Herheim, avd. Voss Bronse: Kapt. Lars Tore Ruud, avd. Moss og Omegn Klasse 2: Gull: Fenr. Jakob Kråkevik, avd. Voss Klasse 3: Gull: Sjt. Odd Martin Lange Karlsen, avd. Øvre Romerike Mesterskapet 15 meter: Gull: Fenr. Jakob Kråkevik, avd. Voss Vi gratulerer alle sammen!

Sanitetskurs for nivå 2 skyttere i avd. Rogaland Av Camilla Gamborg Briså

I oktober i år gjennomførte NROF avd. Rogaland sanitetskurs for nivå 2 skytterne i avdelingen. ­Nærmere 30 skyttere deltok og det var to instruktører fra Rogaland Røde Kors i Sandnes som underviste. Til daglig arbeider instruktørene ved Stavanger Universitets­sykehus som hhv ambulansesjåfør og som en del av hjerteteamet ved sykehuset.

Kvelden var delt opp i følgende emner: • Undersøkelse av pasient • Bevisstløshet og sideleie • Livløshet og hjerte-lungeredning (HLR) • Symptomer på akutt hjertesykdom • Skuddskader Alle fikk trent på ”Anne”-dukken – 30 kompresjoner og 2 innblåsninger. Det ble blant annet utført en øvelse der hvert team bestående av to personer skulle holde ”Anne”-dukken i ”live” i 12 minutter. Dette er hardt arbeid og det var svette og slitne kursdeltagere etterpå! Det ble i tillegg til vanlig livreddende førstehjelp gjennomgått førstehjelp ved skuddskader. Det var en ivrig og interessert gjeng med deltagere som fikk lært mye nytt og gjenoppfrisket gammel kunnskap. Stor takk til de svært dyktige instruktørene fra Røde Kors!

ProPatria 5/6-13 i 33

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 33

22.11.13 08:50

NROFnytt

– Unikt samarbeid med NROF av Camilla Gamborg Briså

P

å forespørsel fra sjefen på KNM Harald Haarfagre, kommandør Tor Fredrik Johannessen, har NROF avd. Rogaland utarbeidet et undervisningsopplegg innen skyting for ungt befal på Madla. Dette er befal som er instruktør­er for rekruttene på

rekruttskolen for Luftforsvaret og Sjø­forsvaret til daglig.

Under Landsmøtet til NROF på KNM Harald Haarfagre i 2012, tok ledelsen ved KNM HH kontakt med NROF avd.

Rogaland og lurte på om de kunne være interessert i et sam­arbeid om skyteinstruksjon av deres befal. Leder i avd.

Gode skytestillinger vises og prinsippene for å kunne puste godt. Thomas Mong forklarer og Nils Helge Amdal viser.

Verdifull én-til-énundervisning

Rogaland, Gro Lundemo, ble meget glad for forslaget. –Samarbeidet ble innledet høsten 2012 hvor NK på Madla, kommandør­kaptein Trygve Jensen, og kaptein Arnstein Olsen representerte Forsvaret, sier Gro Lundemo.

Hensikten med å samle ungt befal fra KNM Harald Haarfagre til en dag med skyting, er å gi dem en mulighet til å utvikle egne skyteferdigheter og ikke minst få tips og erfaringsover­føring fra aktive og erfarne skyttere i NROF. – På den måten vil befalet fra KNM Harald Haarfagre bli bedre instruktører, når de igjen selv skal undervise rekrutter, sier kommandør Tor Fredrik Johannessengro.

Av dagens fremmøtte arbeider alle som instruktører på rekruttskolen på KNM Harald Haarfagre. De er UBkorporaler, konstabler og sersjanter.

Vennskapelig kappestrid mellom Thomas Mong og Stian Tveitane til slutt.

34 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 34

22.11.13 08:50

De hadde egne våpen med seg (HK416), men disse var nylig kvittert ut og det var behov for noe innskyting før dagens program startet. Det ble tid til Skarpskyttermerket, NAIS, Dugleik og til slutt deler av NROF-mesterskapet i skyting som foregår på 200 m. Helt til slutt ble det også tid til vennskapelig kappestrid på tid med høy puls og hurtighet. –Det er alltid spennende å skyte på tid og se om instruksjonen og øvingen i starten var mulig å omsette, da det ble stress og tidtaking, sier Kåre Sandsmark. Sandsmark, også NROF avd.

Rogaland, som er ansvarlig fra lokalavdelingen for samarbeidet med KNM Harald Haarfagre og er skyteleder på banen i dag. Han sier at de unge skal få tips og bli instruert i hvordan de skal samle sine skudd bedre på skiven, hvordan få en korrekt teknikk for avtrekk, hvordan sikre gode skytestillinger og generelt sikkerhetsmessige momenter.

–Det blir tre lørdager til i høst sammen med befal fra KNM Harald Haarfagre, sier han, og det blir kjekt.

– Vi har primært kun skutt på 30 meters hold, sier en av deltagerne. Og

det var tydelig at 200 meter var uvant for de fleste. Det var det også da de skulle prøve knestående skytestilling. Her ble det svært spredte samlinger, men etter et par runder fant alle ”sin” stilling og samlingene ble bedre og bedre. Som hovedinstruktøren fra avd. Rogaland sa: – Man må kunne treffe på langt hold (200 m) for å kunne treffe i nærskyting.

NROF-nytt spør sjefen på KNM Harald Haarfagre, kommandør Tor Fredrik Johannessen, hva det har å si for rekruttene at befalet får ekstra skytetrening. – Befalet blir sikrere på sin rolle som instruktør når de har mer erfaring, sier han. Rekruttene vil på sin side oppleve at instruktørene er tryggere i rollen sin, fortsetter han. På oppfølgingsspørsmålet om hvorfor ikke Forsvaret selv sørger for mer skyte­trening, svarer han: –Dette har med ressurser å gjøre og at rekruttskolen er åtte svært hektiske uker. Da er det fokus på rekruttene og det blir liten eller ingen tid igjen til kompetanseheving hos befalet. Jeg er svært opptatt av at det yngre befalet også skal få utviklet seg og treningen hos NROF er med på å bidra til nettopp det.

–Dette er helt annerledes skyting enn det vi er vant til, sa flere av deltagerne. Her er det jo presisjons­ skyting på 200 meter som gjelder. Når vi har skyte­trening ellers er det ”godt nok” som gjelder på nært hold.

Med seks skyttere og fem instruktører blir det verdifull undervisning. Blant

instruktørene, er flere godt plassert på toppen av listene i Militært NM. Det er mange års skyteerfaring og skytekompetanse samlet denne dagen på Fotland Skytebane i Egersund. –Det er viktig å få til en god erfaringsutveksling og gode diskusjoner mellom elev og instruktør, sier instruktør Thomas Mong. Og fortsetter: –Det er viktig å huske på at det er flere veier frem til det samme målet. Vi forsøker å gi de unge av vår lange erfaring på skytebanen. Mong er mangeårig medlem i NROF og en av forbundets mange skyteinstruktører.

Han er også ofte på de øverste plassene under Militært NM. – Det er et unikt samarbeid vi har fått til med NROF, sier Johannessen. – Samarbeidet med KNM Harald Haarfagre viser at dette er en vinn-vinnsituasjon; Forsvaret får nyte godt av mange års kompetanse og erfaring som NROF-medlemmer har ervervet gjennom mange år i forbundet, avslutter han.

På slutten av dagen og helt utenom programmet, ble en instruktør utfordret av sin elev; Stangskyting – som er en øvelse under Militært NM. Sersjant Stian Tveitane mente han burde få delta gratis på NROFs overlevelseskurs hvis han slo instruktøren. Noe han ble lovet av undertegnede. Begge skjøt med AG3 (noe sersjanten knapt hadde forsøkt før) og de fikk 16 skudd og 25 sekunder på seg. Ikke overraskende vant instruktør­en, men eleven var like blid!

Medlemskontingent for 2014 er vedlagt Pro Patria Vi ber alle mottagerne av Pro Patria om å være oppmerksomme på at medlemskontingenten for 2014 denne gangen ligger pakket sammen med bladet; adresseetiketten er det samme som kontingenten.

Som vi omtalte i PP nr. 4 i år, gikk et enstemmig landsmøte i juni inn for å justere kontingenten i Forbundet fra 2014.

For avdelingene vil den økte kontingenten være en fordel og komme godt med, ettersom 36% av kontingenten fortsatt føres tilbake til avdelingene gjennom ”kontingentrefusjonen”.

ProPatria 5/6-13 i 35

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 35

22.11.13 08:50

NROFnytt

Ildsjelen Leif av Jørgen Berggrav

D

et er ikke første gang Leif A Solbakken parkerer i Skippergata for «tjenesteoppdrag» i NROF. Denne gangen handler det om å rekapitulere et langt liv i Forbundets tjeneste.

Leif vokste opp i Drammen. Etter krigen mente venner der at den teknisk begavede Leif burde få en teknisk utdannelse og bidro til at han ble opptatt som norsk elev på det svenske forsvarets ingeniør­ høyskole i Göteborg. Det var den unge Solbakkens første utenlandstur og inntrykkene var mange: Nytt miljø og mat man ikke fikk hjemme.

Og en god utdannelse!

Som nyutdannet befalingsmann ble Leif beordret til tjeneste på det tekniske verkstedet på Fornebu Flystasjon. Det absolutte høyde­ punktet var da han som fungerende sjef fikk æren av å hilse på feltmarskalk Montgomery. Flystasjonen var underlagt Luftkommando Østlandet, og General Georg Bull ønsket å opprette en flypolitiavdeling hvor Leif Solbakken skulle være med.

MP-tjenesten ble etter dette Leifs tjenestefelt.

Etter et par år flyttet familien til Ringerike hvor kona hadde fått jobb som revisor. Helgependlingen på dårlige grusveier over Sollihøgda tok på og da Leif fikk mulighet til å leie et verksted og starte for selv, var valget klart. Det ble bilbransjen som ble yrkesvalget. Men kontakten med Forsvaret var sterk, både gjennom

disponering i IR-6 som MP, og som befal i HV. Forsvarsengasjementet gjorde det naturlig å melde seg inn i Vernepligtige Officerers Forening.

Da VOF gikk over til å bli NROF i 1975, økte aktiviteten blant reservebefalet på Ringerike. Solbakken var med i styret fra første dag, og var formann gjennom flere perioder, den siste frem til 2013.

Det var tanken om at Norge igjen kunne bli angrepet, som var den viktigste drivkraften. Den største gleden var stoltheten over å være reserveoffiser, kameratskapet og nettverket av gode venner og mennesker man kunne stole på.

Den gleden er der fortsatt, selv om verden og NROF med den, har endret seg. Som en av Forbundets nestorer, er Leif Solbakken klar på at NROF bør utvikle seg i takt med Forsvaret, men at man må klare å ta vare på stoltheten til de som har gått foran. Leifs råd er at motivasjon og stolthet over å være reserveoffiser alltid blir må stå i sentrum.

Det er ikke bare NROF som har opptatt Leif Solbakken, han har i mange år vært sentral i Psoriasis­

foreningen og i arbeidet for psykisk utviklingshemmede. Det siste er det som har betydd mest. I en periode gikk han ned til halv lønn for å jobbe med dette. Men gleden ble dobbel!

Gleden over dette, og over arbeidet i NROF har betydd svært mye og ikke minst bidratt til at det er en oppe­ gående og sprek 83-åring som setter seg i bilen, – for å fornye førerkort for buss!

Navn: Leif A Solbakken Grad: Løytnant Født: 1930 NROF avdeling: Ringerike Medlem siden: 1952 Hedersegn: 1995 A ktuell som: Ildsjel og

avgått formann

36 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 36

22.11.13 08:51

Når vinden fra Vestlandet roper av Karl-Aage Wevang, NROF avd. Oslo

E

tter å ha lagt bak meg nesten 50 mil med bil fra Oslo ankom jeg Tittelsnes. Litt svett i håndflatene etter bilkjøring langs Åkrafjorden, men med livet i behold.

Litt om øvelsesområdet: Festningen på Tittelsnes ble bygd slik at tyskerne kunne kontrollere skipstrafikken på Bømlafjorden under 2. verdenskrig.

Det er ikke mye er igjen av den gamle bebyggelsen, men restaurering av området er startet og de fleste bunkere og løpegraver er intakte.

Området er nå åpent og tilgjengelig for allmennheten. Heimevernet benytter fortsatt bygningsmassen til øvelse og kurs.

Etter en varm velkomst med god bevertning ble dagsplan med aktiviteter gjennomgått. Det var også utarbeidet en gjennomføringsplan.

Dette ga en god innsikt i kursinnhold og mål for kurset.

Hovedaktivitetene for kurset var: • Bygging av nødbivuakk • Gjøre opp ild med enkle midler under ulike forhold • Finne vann og føde i naturen, samt rensing av vann • Sanitet på enkeltmanns- og lagsnivå, samt hygiene • Kamuflasje og bruk av lende • Knuter som en speider ville være misunnelig på • Slakt og håndtering av slakt • Jakt, fiske og feller med enkle redskaper Gjennom kurset var leksjonene lagt opp slik at hver deltaker kunne komme med innspill. Dette ga alle muligheter til å oppnå god forståelse de forskjellige temaene. En positiv ting var at man opererte etter buddysystemet slik at to og to sov

sammen i bivuakk. God undervisning fra vår lokale bonde ga en meget god innsikt i slakt av lam. Det må også sies at nivået blant deltakerne når det gjaldt jakt og slakt også ga mye kunnskap. Dette ga kurset en god dynamikk og ga kursdeltakerne gode muligheter til å lære av hverandre.

Tempoet gjennom kurset ga spillerom for å prøve og å feile. Med god oppbakking fra hjelpsomme instruktører var hjelpen aldri langt unna. Gjennom kurset var vi velsignet med ekte vestlandsvær. Dette ga oss mulighetene til å prøve ut mange av leksjonene vi gikk gjennom teoretisk. Allerede det første døgnet ble vi gjort oppmerksom på at tørt brensel kan til tider være en utfordring. Det må sies at dette ble løst raskt av deltakerne. Med kunnskap fra leksjonene klarte noen til og med å finne tyrirot til brensel.

Da leksjonene dreide over på tilberedning av høne, samt røtter, skjell og snegler fra havet, gikk det som en lek.

Og hvem skulle tro at nyper og einerskudd kan gi et så utsøkt kulinarisk løft av snegle- og albueskjellsuppe?

Avslutningsmiddagen, servert av kapteinløytnant Sigurd Mølstre, ga en god avrunding av kurset. Menyen bød på viltgryte med lokal sopp, etterfulgt av lokale bjørnebær plukket av unge lovende fenrik Pedersen.

Forretten bestod for øvrig av kursslaktet lam på grill, tilberedt av kaptein Odd Bentsen.

Takk til Geir Birger Haug med instruktører for muligheten til å oppleve Vestlandet og hva det har å

by på. Takk til alle kursdeltakere for et hyggelig kurs.

Er man usikker på om man skal delta på et slikt kurs bør man ikke tvile! Gamle ferdigheter blir raskt oppjustert og ny lærdom kommer selv om du er litt rusten i feltlivet. Vi kan håpe i framtiden at man vil få muligheten til et nivå 2-kurs, da dette kurset var et godt grunnleggende kurs.

Nattens bivuakk – får håpe alle skjøtene er tette….

Rensing av nyfisket fangst – det blir ikke ferskere enn dette!

Hmmm, er det noe spiselig her da?

ProPatria 5/6-13 i 37

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 37

22.11.13 08:51

NROFnytt

Feltdag hos NROF avd. Fossumstrøget ble en kjempesuksess av Camilla gamborg Briså

I

perfekt høstvær, med fornøyde deltagere og gode medhjelpere, ble feltdagen for seniorer i Indre Østfold en suksess. 27 påmeldte på NROFs såkalte ”lavterskeltilbud” møtte frem. Dagen var planlagt slik at de som ikke helt følte seg kompetente eller i form til heftige feltstrabaser likevel fikk være med på en feltdag hvor det var skyte­ øvelse, runde i terrenget og ulike militære oppgaver på enkeltmanns­nivå som skulle løses. Det hele ble krydret med sosial arrangement i etterkant og historisk informasjon fra lokalområdet underveis. NROF avd. Fossumstrøget, som betjener alle kommunene i Indre Østfold, stod som arrangør.

Det hele startet med fremmøte og omvisning på Høytorp Fort på Mysen, som var et viktig fort i det som tidligere utgjorde Glommalinjen, en forsvarslinje sør og øst for Oslo. I veteranbuss ble deltakerne flyttet til Trøgstad Skytterlags bane på Langsrudåsen hvor feltaktivitetene foregikk. Først var det skyting med AG3 på 200 meter med elektronisk anvisning som seg hør og bør i 2013. Takket være profesjonell hjelp fra Trøgstad Skytterlag gikk dette meget bra. Deretter bar det ut i feltløypa som var i lett skogs­terreng, ca 2 km lang, og inneholdt velkjente momenter som håndgranatkasting, måloppdagelse, sanitetsoppgaver, avstandsbedømmelse og utfordringer med kart og kompass. Tilbake ved start

måtte man først løse oppgaver i våpentjeneste AG3, det vil si demontering og sammensetting på tid. Siste oppdrag var skyting med pistol, P-80, mot feltmål på 25 meter. Alt foregikk ved at små grupper på 4-5 mann, tilfeldig sammensatt, beveget seg mellom de ulike oppgavene. Yngste observatør som gikk runden var 14 år – eldste deltaker var 77 år (Per Otto Borgen) og hadde reist helt fra Danmark. Sågar et medlem bosatt i Finland deltok på hele arrangementet.

Litt bespisning i form av lapskaus og vafler, og fortelling av mer eller mindre sanne historier, var det også tid til før bussen brakte folket til en omvisning på Trøgstad Fort. Dette fortet var i drift

helt til 1992 som kommandosentral for NIKE-batteriet i Trøgstad. Og informasjonen om NIKE systemet falt i god smak hos de fremmøtte.

For mange var dette første møte med dette våpensystemet.

Lørdagskvelden ble tilbrakt på Høytorp Fort med festmiddag og premieutdeling. De som fant det hensiktsmessig innlosjerte seg like godt i oppredde senger i gamle fortsbygninger.

Kommentarene i etterkant tilsier at denne typen arrangement er svært riktige og viktige for å holde aktivitet­ ene oppe i NROF. NROF avd. Moss og Omegn tok stafettpinnen og vil prøve å arrangere tilsvarende neste år.

38 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 38

22.11.13 08:51

For mer info om denne type arrangement kontakt NROF avd. Fossum­ strøget.

Resultatene i klasse over 55 år: 1. plass, Helge Akerhaugen, avd. Moss og Omegn 2. plass, Arne Hagtvedt, avd. Oslo 3. plass, Ingolf Murberg, avd. Søndre Østfold Og, under 55 år: 1. plass, Jostein Larsen, ekstern 2. plass, Jørn Richardsen, avd. Oslo 3. plass, Paal Tokerud, avd. Oslo Vi gratulerer!

NROF avd. Nedenes har med dette glede av å invitere NROF-medlemmer med følge til:

Ball Pro Patria – nr. 35

I Arendal Gamle Rådhus lørdag 11. januar kl. 1830 Det blir: Aperitiff, gallamiddag, etter taffelet serveres det kaffe i salongene.

Avec fås kjøpt ved bordene.

Baren holdes åpen til kl. 01.00.

Etter festmiddagen hygger vi oss i nydelige omgivelser i Arendal Rådhus og åpner dansen med stilig polonaise til topp musikk

Pris pr. kuvert kr. 850,Betales til kto. 2938 12 50200 innen 18. desember. Påmeldingen er endelig når registrert på konto.

BINDENDE påmelding innen 18. desember 2013 Kapt. Lars Espeland; lars.espeland@ agderlink.no tlf. 975 35 826.

Antrekk: Damer: Selskapsantrekk/mørk uniform/ messeuniform/galla.

Herrer: Smoking/livkjole/messeuniform/ mørk uniform/galla.

Vi må ta plassforbehold - max 120 gjester. Vær tidlig ute med påmeldingen, husk at det normalt blir fulltegnet de første dagene. For Ballkomiteen: Kapt. Lars Espeland, Kapt. Jarle Christiansen, Lt. Tore Smeland, Fenr. Trond Hell Pettersen

ProPatria 5/6-13 i 39

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 39

22.11.13 08:51

NROFnytt

Reiserapport fra EROK 2013 av Bernt Noodt, NROF avd. Sør-Trøndelag

For andre gang har et norsk lag gjestet Estland i deres internasjonale skytekonkurranse EROK som ble arrangert 2,5 timer sørøstover fra Tallinn til Voru, ikke langt fra grensen mot Russland og Latvia.

Man kunne tro det var gammelt utstyr fra Sovjettiden som hang igjen, men arrangørene presenterte materiell fra forskjellige land: • Galil-rifler fra Israel, en Kalashnikov-klone i 5.56x45 • M14 rifler i 7,62 x 51 som så nesten ubrukte ut • HK USP pistoler, 9x19 mm • MP5, 9 x 19 mm • Colt 1911, .45 ACP • Elektroniske skiver fra Kongsberg Det var 5 øvelser. 3 tradisjonelle individuelle presisjonsøvelser med Galil, M14 og HK USP. Skyting med MP5 og Colt var lagøvelser og ble gjennomført som stafett. Litt uvant, men morsomt. Hvert lag hadde et antall skiver som skulle beskytes.

To og to skyttere beskjøt målene samtidig. Da de hadde skutt

tomt skulle de legge ned våpnene og 2 nye skytter hoppet inn på standplass for å fortsette. Vi fikk tid før skytingen til å legge en plan for gjennom­føringen. Resultatene ble beregnet etter poeng delt på tid. Hurtighet var altså viktig.

Siden vi har kvalifisering i Norge så gir dette ofte generelt gode resultater ute. Så også denne gangen. Petter Paulsen vant individuelt med Galil samt veteranklassen sammenlagt, og ble nr 2 totalt. Ivar Rinde ble nr 2 med M14, 0,1poeng bak vinneren. Som lag vant vi skyting med M14 og pistol og ble nr 2 sammenlagt, rett bak et lag fra arrangørlandet.

Det norske laget legger planer for konkurransen.

Solid innsats i Nederland Av Nils Bernt Rinde

Konkurransen ble gjennomført helgen 12. oktober i den operative hærbasen Harskamp i Gelderland, en drøy times togtur sør for Amsterdam. NROF stilte i tillegg til sitt «offisielle» lag med fire frivillige lag. De offisielle representantene var; Nils Bernt Rinde (avd. Lister), Tor Olaf Sangvik (avd.

Kristiansand) og Rolf Hansen (avd. Narvik og omegn). I tillegg stilte NROF Agder med et lag, samt imponerende tre lag fra NROF Romerike.

Sammenlagt alle våpen ble NROF Agder (Leif Rinde jr/avd.

Lister, Endre S. Andersen/avd. Mandal og Bjarne Skollevoll/ avd. Lister) beste norske lag med tredjeplass sammenlagt. Nest beste norske lag ble NROF ROA (det offisielle), som endte på sjetteplass (Nils Bernt Rinde/avd. Lister, Tor Olaf Sangvik/avd.

Kristiansand og Rolf Hansen/avd. Narvik og Omegn).

Foruten to NROF-lag blant de seks beste sammenlagt av 54 lag, ble nordmenn også premiert i enkeltøvelser. Gull i

Åpningsseremoni: Grytidlig lørdags morgen ble det gjennomført høytidelig åpning av konkurransen. pistoløvelsen ble det til «offisielle» NROF. Roland Paltiel fra avd. Nedre Romerike imponerte storveis i rifleklassen C7 Diemaco, hvor han sikret seg andreplass. Nils Bernt Rinde sikret seg 3. plass individuelt i pistolklassen P80.

I tillegg til disse to internasjonale skytekonkurransene hvor NROF stilte flere lag, var vi også representert i Polen i september med ett lag. I Poznan ble ”Snajper 2013” avviklet og NROF gjorde det helt greit resultatmessig.

40 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 40

22.11.13 08:51

Skyteleder Jens Berentzen (avd. Oslo), Urban Heggmälm (ROSIG), Jan Erik Bøgeberg (avd. Nedre Romerike) og Kjell Lie (avd. Oslo) (foto: Håvard Lillegård)

Sjt Håvard Brynhildsen og Grenader Charlotte Bjerkreim, begge trjenestegjørende ved FSAN på Sessvollmoen. (Foto: Håvard Lillegård)

NROF Mesterskapet i Feltidrett – 21. September av NROF avd. Oslo

K

onkurransen var i år et fellesarrangement med Fränkels Kanna, bykamp i feltidrett mellom Oslo og Gøteborg (ROSIG).

17 deltagere kan vi være fornøyde med, sett i lys av at det dessverre ble kollisjon med NROF-mesterskapet i skyting samme deg. Svært gledelig var det at vi fikk med to deltagere fra FSAN på Sessvollmoen.

Konkurransedagen startet tidlig lørdag morgen med oppmøte ved Ullensaker kirke for kartlesing. Dessverre var det tåke og vi måtte gjøre en rask forflyttning til feltskyting med pistol på Sessvollmoen bane 3. Kaptein Jens Berentzen ledet skyteøvelsene til en sikker og rettferdig gjennomføring. Skytterne ble prøvet i sterk og svak hånd, fritt grep og magasinbytter.

Beste resultat i skytingen hadde Egil Gulliksen med 93 av 100 poeng fulgt av Leif T. Andressen på 90 poeng og 89 poeng til både Arild Lohrbauer og Kåre Gulliksen.

Orienteringsløpet ble startet så snart man var ferdig med skytingen. Oddvar Hagen hadde lagt opp til 10 poster og 3 km løypelengde. De fleste kunne konstatere at det var en grei løype, men at post nr 6 var vanskelig å komme til på grunn av vindfall. Her ble det benyttet et utall ukonvensjonelle måter å komme seg frem på.

Det var for de fleste ingen overraskelse at det var Terje W. Mathisen som var raskest med 26:08. Deretter fulgte Håvard Lillegård med 34:38 og Egil Gulliksen med 36:48.

Etter o-løpet fikk vi servert feltlunch som bestod av grillpølser og brus. Dette var det Anne Berit Viken som sto for.

Nå hadde tåka lettet og vi kunne reise tilbake til kart­ lesingen som Eivind Hagen hadde laget for oss. Eivind har gjort slikt før og vi fikk 10 fine oppgaver. Terje W. Mathisen ble best her også med 89 av 100 poeng foran Arne Biørn med 84,7 poeng og Håvard Lillegård med 82,7 poeng.

Sekretariatet opprettet kontor ute i det fri ved Ullensaker kirke, og ganske raskt kunne vi konstatere at alle hadde greid Feltidrettsmerket.

Medaljene i NROF Mesterskapet gikk til: Gull: Terje W Mathisen 253 poeng Sølv: Egil Gulliksen 231,7 poeng Bronse: Leif T Andressen 222,4 poeng O-løp er gøy!

Egil Gulliksen (Oslo), Tom Sletner (Drammen) og Leif T. Andressen (Oslo) i fin driv (foto: Håvard Lillegård)

ProPatria 5/6-13 i 41

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 41

22.11.13 08:51

NROFnytt

Den Franske Stabsskolen L’École Militaire Av Stian Øyre Caspersen, NROF avd. Oslo og Vice President i Aker Solutions

Kurset CSORSEM (Cours Supérieure des Officiers Réserve Spécialistes d’État-Major) for franske reserveoffiserer ble i år gjennomført med norsk representasjon.

C

SORSEM er et stabskurs for franske reserveoffiser­ er. Det gjennomføres årlig ved l’École Militaire som ligger sentralt plassert ved Eiffeltårnet og parken Champs de Mars i Paris’ 7. arrondissement.

Skolen er en meget ærverdig monumental bygning fra 1760, der de fleste store franske generaler, inkludert Napoleon, har blitt uteksaminert.

44 franske offiserer kom i år gjennom nåløyet og ble tilbudt plass ved skolen, i tillegg til syv utenlandske offiserer fra Frankrikes allierte nasjoner.

Hensikten med kurset er å gi en grundig innføring i hvordan den franske hær planlegger og gjennom­ fører sine militære operasjoner ved bruk av offensive sammensatte brigader (BIA - Brigade Interarmes).

Etter endt kurs skal deltakerne bli i stand til å tre inn i en rolle som stabsoffiser på brigadenivå i det franske forsvaret.

Kurset startet med en to dagers seanse for de utenlandske offiserene.

Fokus var på det franske forsvarets overordnede strategi samt en generell innføring i ulike deler av det franske forsvar. I tillegg ble det satt av tid til besøk på det franske hærmuseet Musée de l’Armée og visitt til

­Napoleons grav i Invalidedomen.

Hovedkurset startet med introduksjon av le MÉDO (Méthode d’Elaboration d’une Décision Opérationnelle), dvs. det franske forsvarets operasjonsprosedyre for stabstjeneste.

Det ble øvet på planlegging av en realistisk angrepsoperasjon mot et geografisk område ved hjelp av de ulike kampenheter som BIA-brigaden var i besittelse av. Etter hvert som planleggingen av øvelsen skred frem ble man introdusert for ulike deler av operasjonsmetodikken. Det ble hardt arbeid med opptil 16 timers lange dager. All undervisning foregikk på fransk og det var franske oberster med erfaring fra ulike operasjons­ teatre som sto for opplæringen. Mye var basert på gruppearbeid der hver gruppe fikk tildelt oppgaver til­ svarende en bestemt «cellule» eller avdeling innen staben. Resultatet av arbeidet ble presentert i plenum for «Mon Colonel» som tok rollen som brigadesjef. Hver gruppes forslag til løsning ble grundig analysert av instruktørene før deres anbefaling ble gitt. Franskmennene er svært kunnskapsrike og kursopplegget var imponerende. Det var mye fokus på taktikk og en effektiv og koordinert utnyttelse av de ulike kampenheter.

På morgenen var det innlagt fysisk

fostring som foregikk i parken Champ de Mars mellom skolen og Eiffel­ tårnet.

Etter de første to ukers intense planlegging og studie av operasjonsmetodikken var det tid for praksis.

Hele kullet ble transportert ned til Loiredalen og hovedkvarteret for det franske kavaleriet ved landsbyen Saumur. Der ble man introdusert for systemet JANUS som man benyttet for trening og gjennomføring av den offensive operasjonen som man hadde planlagt i Paris. Det ble en meget interessant øvelse som gav et svært detaljert og realistisk innblikk i hvordan arbeidet foregår i en fransk brigadestab. Øvelsen ble avsluttet med en grundig debrief av hele hendelsesforløpet der man kunne observere og evaluere de ulike taktiske disposisjoner.

Før vi forlot Saumur ble det tid for besøk ved at av verdens største pansermuseer, Musée des Blindés, der flere hundre stridsvogner er samlet. Deretter gikk turen tilbake til Paris, med forberedelser til avslutningsseremoni på ekte fransk vis.

Siste dag ble innledet med parade under Triumfbuen og kransenedleggelse på den ukjente soldats grav til stor begeistring for alle turister og parisere øverst på Champs Elysées.

42 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 42

22.11.13 08:51

Avslutning på kurset hvor Norges forsvarsattaché kommandør Torbjørn Eidal kom og hilste på Stian Øyre Caspersen.

Deretter var det tilbake til L’École Militaire for storslagen oppstilling på «cour d’honneur» med militærorkester, Marseillaisen og æresgarde, bivånet av familie og de utenlandske militærattachéer. Så ble det høytidelig tildeling av diplom til kursdeltakerne under nærvær av den franske hærsjefen, for tiden fungerende forsvarssjef.

Stabsskolen CSORSEM var en svært intens, interessant og vel­ organisert utdannelse som gav meget god innsikt i hvordan franskmennene gjennomfører sine militære ­operasjoner ved hjelp av sammensatte offensive brigader. Man ble som utenlandsk offiser tatt meget vel imot. Både instruktører og elever var svært imøtekommende og man ble fra første dag innlemmet i utdannelsen på lik linje som en fransk offiser.

Under utdannelsen hadde elevene også besøk av en rekke gjesteforelesere som fortalte om ulike sider ved det franske forsvaret. Særlig interessant var en presentasjon om de pågående franske militære operasjon­er globalt. Man forstår at dette er en nasjon med stor stolthet

Fysisk fostring ble det også satt av tid til.

og ansvars­følelse for den politiske utvikling i mange deler av verden og særlig i de tidligere franske kolonier.

I tillegg må fremheves de franske offiserers store profesjonalitet, arbeidskapasitet og kompetanse - de fleste kursdeltakere hadde selv operativ erfaring fra de fleste nyere konflikter der Frankrike har vært engasjert.

For en norsk reserveoffiser var utdannelsen en meget nyttig erfaring. Det gir en fin mulighet til å kunne bidra i et samarbeid med franske stridskrefter ved et evt. INTOPS oppdrag. Samtidig gav både utdannelsen generelt og metodeverket «le MEDO» spesielt, verdifull kunnskap som i høyeste grad er anvendelig i det sivile liv. Det kan gjelde tilfeller der forretningsenheter eller store prosjektprogrammer skal koordineres mot et felles mål eller situasjoner der strategisk planlegging kreves for å sikre en bedrifts konkurransekraft.

Alt i alt har det vært en ære å få mulighet til å studere ved L’École Militaire og dermed få kjennskap til hvordan en av våre viktigste allierte gjennomfører sin stabsutdannelse.

Red. anm.: Stian Øyre Caspersen søkte på plassen hos CSORSEM da NROF utlyste den i vinter. Han har vært medlem i NROF siden 2008 og har bakgrunn fra Sjøkrigsskole, NTNU og Queensland University of Technology. Stian snakker flytende fransk, noe som var en forutsetning for deltagelse. Sivilt arbeider han i Aker Solutions som Vice President for prosjektgjennomføring. Han har også bakgrunn fra HV03s Innsatsstyrke Gunnerside.

På vei til Loiredalen og landsbyen Saumur.

ProPatria 5/6-13 i 43

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 43

22.11.13 08:51

NROFnytt

Stabsskolens øvelse Joint Effort

av major (R) Børre Jakobsen, NROF-medlem, ansatt i DSB og deltager på øvelsen

Øvelse Joint Effort 2013 (JE 13) gikk av stabelen i mai i Jørstadmoen leir. Øvelsen er en viktig del av emnet ”Militære fellesoperasjoner”, det vil si operasjoner der to eller flere forsvarsgrener samvirker, i Stabsstudiet ved Forsvarets høgskole (FHS)/ Forsvarets stabsskole (FSTS). Rundt 70 studenter deltok på øvelsen.

N

orske Reserveoffiserers Forbund (NROF) sendte i midten av januar i år ut en henvendelse til sine medlemmer med forespørsel om støtte til FSTS under forberedelsene og /eller gjennomføringen av stabsøvelsen Joint Effort 2013. FSTS hadde i forkant bedt NROF om hjelp til å skaffe personell til dette. Det ble fra FSTS stilt krav til erfaring fra arbeid på operasjonelt nivå i NATO og kompetanse på et eller flere av fagfeltene CIMIC, informasjon, management, media, relevant jobberfaring fra IO/NGO, eller andre relevante erfaringsområder.

Planleggingsperioden for øvelsen ble gjennomført fra 16. april til 16. mai i FSTS sine lokaler på Akershus festning. Under planfasen var studentene inndelt i fem ”Joint Operations Planning Groups” (JOPGs) der de gjennomførte utvalgte deler av en kampanje­ planlegging. Scenarioet for øvelsen var syntetisk og bygget på et av NATOs øvelsesscenarioer.

Gjennomføringsdelen (Command Post Excercise – CPX) ble gjennomført fra 21. mai til 29. mai hos Cyberforsvaret/Forsvarets kompetanse­senter for kommando og kontroll informasjonssystemer (FK KKIS) i Jørstadmoen leir ved Lillehammer. CPXen ble gjennom-

ført som en stabsøvelse hvor studenter ved FSTS dannet staben i et Joint Force Command Hovedkvarter (JFC HQ Naples) i NATOs kommandostruktur. Spillet var lagt opp til at deler av hovedkvarteret var deployert til operasjonsområdet (Joint Task Force Headquarters – JTF HQ). Det var knyttet veiledere til alle bransjer og seksjoner ved hovedkvarteret, herunder også veiledere til personell i sentrale stillinger.

For øvelsen var det etablert en egen responsorganisasjon (Excercises Control – EXCON/Directing Staff – DISTAFF) som spilte alle overside- og underordnede kommandoer og avdelinger i forhold til JTF HQ. I tillegg spilte DISTAFF FN og andre sentrale sivile organisasjoner som normalt er representert i en UN Kapittel VII High Intensity operasjon, samt myndigheter og utvalgte aktører i konflikten. Flere av spillerne arbeider til daglig i blant annet Utenriksdepartementet, Norges Røde Kors, Flyktningehjelpen og Politiet.

Det store antall veiledere og personell i EXCON/DISTAFF ga betydelig støtte under gjennomføring­en av øvelsen. Det var ikke mange NROFere med under denne øvelsen, men det er åpenbart at det er fullt mulig å yte verdifulle bidrag i slike sammenhenger. Med betydelig militær kompetanse på

stabsnivå og relativt fersk erfaring fra tjeneste i større stab, eller med militær kompetanse i bunnen og så sivil erfaring fra internasjonal organisasjon, Utenriksdepartement­ et, politiet eller liknende, er det fullt mulig å bidra med støtte til FSTS, i den grad de måtte ha behov for det.

Nye perspektiver som reserve­ offiserer kan bringe med seg inn, kan bidra til både berikelse og utvikling av stabsskolens øvelser og dermed til best mulig læring for studentene, hvilket er hele poenget med alle støtteelementer knyttet til øvelse Joint Effort.

Red. anm.: Børre Jakobsen søkte og ble antatt som støtte til DISTAFF på CIMICområdet, med basis i erfaring fra tjeneste ved ISAF Joint Command (IJC) i Kabul, Afghanistan 2010/11, flere år som CIMICoffiser knyttet til Brigade Nord, CIMIC-kursene ved NATO CIMIC Centre of Excellence (CCOE) i Nederland, Sjefskurset ved FHS, samt mangeårig sivilt virke innen samfunnssikkerhet og beredskap.

44 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 44

22.11.13 08:51

• Logg inn på Forsvaret.no, og du finner en hovedgruppe som heter “Veteraner” ved siden av utdanning, verneplikt, operasjoner, fakta om Forsvaret og aktuelt.

• Tok du en tur til Bergen i oktober, og du kunne du risikere å støte borti noen av de hundrevis av veteraner og ansvarlige som hadde satt stevne for å drøfte Norges tilbud til landets veteraner.

• Ordfører Trude Drevland (H) inviterte til veterankalas i Bergens storstue ­Haakonshallen, og med sin vante beskjedenhet slo hun fast at “veteraner er noe av det viktigste vi har, de er gull verd”.

VETERANer VETERANKONFERANSE I BERGEN q TEKST: LIV HEGNA

E

tter den annen verdenskrig, fra Tysklands­ brigaden via Libanon og Balkan og frem til innsats i Afghanistan, har ialt 100 000 norske menn og kvinner tjenestegjort i internasjonale operasjoner i over 40 land og på fire kontinenter. I dag utgjør våre veteraner fra internasjonale operasjoner, selve ryggraden i det norske forsvaret. Som avtroppende veteraninspektør Robert Mood sa det: –Jeg har den største avdelingen i Forsvar­ et! Implisitt mente han nok også at han hadde den beste avdelingen, uten at han presiserte det.

Forsvarssjefen, general Harald Sunde sa til Pro Patria: – Vi ønsker å møte hver enkelt med en åpen dør og en åpen linje!

Rent konkret betyr det at blant alle nye tiltak er det opprett­et en ordning hvor

hver enkelt veteran og veteranfamilie, kan ringe 800 85 000, eller sende en e-post til veteraner@mil.no dersom man har spørsmål om råd og veiledning om Forsvarets og samfunnets ulike til bud til veteraner, om veteranaktiviteter, om internasjonale operasjoner eller dekorasjoner.

BEDRE TILBUD

Dagene 22. - 24. oktober var “veterandager” i år. Fra forsvarssjef, via en rekke andre generaler, toppfolk i departementer og direktorat­ er samt en rekke veteraner og andre tjenestegjørende, ble veteranspørsmål endevendt med tanke på hva Forsvaret og samfunnet kan gjøre bedre for veteraner.

Det er på mange måter snakk om at “ressursene bedre skal finne hverandre”.

Enklere saksbehandling og kortere ventetid på vedtak var et gjennomgangstema.

To damer, Gunn og Guri, på NAVs kompetansesenter på Elverum, ble fremholdt som “standard” for hvordan veteraner bør møtes. Men ellers har jo NAV kontor i hver eneste av landets kommuner, og behandling av veteraner er en integrert del av NAVs 50-60 tjenesteporteføljer.

Men fortsatt er det mange som ikke helt er klar over veteranenes spesielle situasjon. Det foregår en betydelig forskning på området: Hovedfunn fra Helseundersøkelsen, Afghanistanundersøkelsen og Levekårsundersøkelsen ble presentert for det kompetente publikumet.

I lys av Regjeringens handlingsplan “I tjeneste for Norge” ble innlegg fra Barne-, ungdoms- og familieetaten, Statens Pensjonskasse og Helse­direktoratet. De 126 tiltakene som er foreslått i planen er delvis implemen-

tert, men skal evalueres og en sluttrapport leveres 15. februar 2014, ifølge representater fra Forsvarsstabens Veteranavdeling.

ORGASNISAJSONENE

En rekke organisasjoner jobber med og for veteran­er i Norge: Norske Reserve­ offiserers Forbund (NROF), Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO), og Veteranforbundet skadde i internasjonale operasjoner (SIOPS), og også organisasjoner som er “parter i arbeidslivet”, som Befalets Fellesforbund (BFO), Norges Offisersforbund (NOF), Krigsskoleutdannede offiserers landsforbund (KOL), Personellforbundet (PEFO) og Norsk tjenestemannslag (NTL). De var ­invitert til å spille inn til ett fremtidsrettet fokus: Hva kan bli bedre?

Fra NROFs side, fremholdt generalsekretær Jørgen ProPatria 5/6-13 i 45

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 45

22.11.13 08:51

Berggrav betydning­en av Employer Support som organisasjonen jobber mye med. Han understrek­et at veteraner er viktige for samfunnet og at det er av betydning å “friskmelde” veteranbegrepet og synliggjøre gruppen som en ressurs. NROF er opptatt av å bidra til at veteranene opprettholder relevante ferdigheter, kunnskap og kompetanse innenfor for eksempel skyting, idrett, kultur og tradisjon. NROF kan tilby en militærrelatert arena i en ellers forsvarstom hverdag, fremholdt Berggrav. Å oversette kompetanse til “sivilt språk” kan noen ganger være en utfordring.

VETERANPRIS

Dagens soldater har en helt annen profesjonalitet idag enn før fordi de alle vet at det kan bli bruk for det de lærer. For å synliggjøre ekstra profesjonell innsats, ble det for første gang i år delt ut en “veteranpris”. ­Denne prisen er ment å gå til personer eller organisasjoner som har gjort en ekstra innsats for norske veteraner. Årets pris ble delt ut av Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon, som for anledningen var kommet over fjellet.

For å markere at 2013 er det første året med veteranpriser, har Forsvar­et besluttet at det skulle deles ut to priser i år. Foruten Mood, har følgende hatt plass i veteranpriskomiteen: stortingsrepresentant/nå forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide, journalist Jon Michelet, sjef Forsvarets mediesenter Tom Ovind,

oberstløytnant og sjef dekorasjon og anerkjennelse i Forsvarets veteranavdeling Harald-David Meum samt kaptein Dag Eckhoff fra Luftforsvaret.

De to vinnerne er: Terje Sæterbø (56), som i over 25 år utrettelig har jobbet for veteraner blant annet gjennom sitt eget firma med tilbud om arbeid, bolig og sosialt nettverk til veteraner som har hatt behov for det.

Jon Ivar Kjellin (48), kommandørkaptein og sjef for Marinens jegervåpen: Våren 2010 var han sjef for Kystjegerkommandoen da den ble hardt rammet av to ulike trefninger i Nord-­ Afghanistan. Fire norske soldater ble drept, og ni ble såret i de to trefningene.

Kjelin viste et stert personlig engasjement overfor de involverte og deres familier, heter det i begrunnelsen for prisen.

Mange ble takket for at årets flotte konferanse ble så god, informativ og storslått som den ble. Robert Mood rettet en særlig takk til tidligere forsvarsminister Anne-­Grete Strøm-Erichsen (Ap) for sitt mangeårige og utrettelige arbeid for veteraner og veteransaken.

– Når man har gjort en innsats for landet og kommer hjem til et helt annet liv, tror jeg det er viktig at man fra samfunn­ ets side stiller opp og anerkjenner den jobben soldatene har gjort på vegne av Norge, fastslo Anne-­ Grete Strøm-­Erichsen på Veteran­konferansen i Bergen.

46 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 46

22.11.13 08:51

Levekårs­ undersøkelsen På oppdrag fra Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet, har Statistisk sentral­byrå (SSB) undersøkt levekårene til drøyt 2.000 forsvars- og politiveteraner fra internasjonale operasjon­er. Rapporten viser at de aller fleste ­veteranene er ressurssterke mennesker med høy utdannelse og inntekt.

Til tider kan en få inntrykk av at mange ­veteraner sliter med psykiske problemer og høy rusmiddelbruk. Det stemmer ikke, ifølge SSBs levekårsundersøkelse. De spurte veteran­ ene har minst like god fysisk og psykisk helse som resten av befolkning­en. De har heller ikke høyere forbruk av hverken alkohol eller narkotiske stoffer.

Samtidig er det en liten del av veteranene som har store levekårsproblemer. Disse er ikke fanget opp i undersøkelsen, siden dette er en ­utvalgsundersøkelse som kun omfatter veteraner med fast adresse. Over halvparten av de spurte veteranene, oppga at de hadde vært i en situasjon med akutt livsfare på oppdrag. En av ti har

skadet eller drept noen.

– Vi arbeider hardt, i samarbeid med relevante aktører i det sivile samfunn, for å bedre vilkårene for den lille andelen veteraner som har levekårsproblemer, sier generalmajor Robert Mood, Forsvarets første veteraninspektør.

Undersøkelsen viser ellers at Forsvaret er blitt bedre til å forberede og følge opp soldatene i operasjoner utenlands.

To av ti Libanon-veteraner fikk tilbud om oppfølging da de kom hjem. Blant Afghanistanveteranene hadde andelen økt til åtte av ti.

I undersøkelsen oppgir veteranene at de ikke mobbes mer enn andre.

Kvinnelige veteraner er også mindre utsatt for seksuell trakassering enn andre. Men hver fjerde kvinnelige veteran oppgir at hun har vært utsatt for seksuell trakassering sist hun var ute på oppdrag. Dette inkluderer også eventuell trakassering fra lokalbefolkningen.

Pressemelding fra Forsvaret

ProPatria 5/6-13 i 47

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 47

22.11.13 08:51

DEN HISTORIESKE UTVIKLINGEN AV

BRIGADEBEGREPET HÆREN q TEKST: GULLOW GJESETH, GENERALMAJOR (P)/ FORSKER, Institutt for forsvarsstudier

I

en ikke alt for fjern fortid, i mobiliseringshærens tid, begrenset politikere og offentligheten sin interesse til hvor mange brigader Hæren hadde og hvor de var stasjonert.

Organiseringen av den enkelte brigade var et fagmilitært spørsmål.

I dag består hele Hæren av kun en brigade. Materiell­ anskaffelser og organisering kan bety inntekter og arbeidsplasser. Dermed er dens sammensetning ikke lengre kun et rent faglig spørsmål. Spørsmål som tidligere var av faglig karakter er i langt større grad blitt offentlig felleseie. Det kan derfor være av interesse å se på utviklingen av brigade­ begrepet og hva for en organisasjon en brigade er.

BRIGADE

Brigade som avdelingsbetegnelse ble innført i Norge

i 1817, men betød ikke stort annet enn at de tidligere infanteriregimenter fikk et nytt navn. Regimentene hadde vært Hærens territorielle organisasjon siden 1628. Utover på 1800-tallet utviklet ­brigadene seg til å bli territorielle distriktskommandoer. Utviklingen i den siste halvdel av århundret førte til anskaffelse av nye våpen og utstyr som en refleks av den industrielle revolusjonen og den europeiske opprustning.

Nye elementer som ingeniøravdelinger inkludert samband og sanitetsavdelinger kom til. Ledelse på slagmarken ble mer komplisert og Hæren trengte en ny kompetanse for samordning av de forskjellige våpen. Dette materialiserte seg i en ny organisasjon av general­ staben og etableringen av et generalstabskorps fra

1850. Generalstabsoffiserene måtte være utdannet til å forstå bruken av de forskjellige våpen og hvordan de best kunne nyttes slik at det samlede resultatet ga størst effekt på slagmarken. Det var synergieffekten av våpen og utstyr sett under ett man var ute etter. Det ble videre bestemt at brigadene skulle ha stabssjef og et antall stabsoffiserer som var generalstabsutdannet og dermed hadde kompetanse i samordning av de forskjellige våpen. Hæren led imidlertid i todelingen mellom linjen og landvern­ et hvor linjen var kongens hær og landvernet Stor­ tingets, for å si de enkelt.

En omorganisering av Hæren var en av de oppgaver det nye Norge tok fatt i etter 1905.

En ny organisasjon for hæren ble vedtatt i 1909 og iverksatt i 1911. Hæren fikk

en organisasjon som mobiliseringshæren i prinsippet beholdt helt frem til årtusenskiftet.

Landet ble inndelt i seks brigadedistrikter og alle brigader hadde avdelinger fra alle våpen. Innføring av divisjonsbetegnelsen under første verdenskrig understreket at brigadene ikke kun var territorielle forband, men mobile enheter. Dette kom klart til uttrykk under kampene i Narvik hvor den nord-­ norske 6. brigade og den nyetablerte 7. brigade deltok under ledelse av 6. divisjon. På Vestlandet deltok 4. brigade som var den vestlandske brigade.

Den norske hærstyrken som ble etablert i Stor­ britannia under annen verdenskrig hadde som mål å utvikle en brigadeenhet, Skottlands­brigaden. Da Norge skulle delta i en okkupasjonsstyrke i

48 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 48

22.11.13 08:51

Skulle Hæren fortsatt søke å være i stand til å delta i moderne stridsoperasjoner, eller skulle den konsentrere seg om vakthold, sikring, krisehåndtering og internasjonale fredsoperasjoner og overlate det i dag minst sannsynlige oppdrag, forsvar av landegrensen, til fremmede makter?

Tyskland, var det brigadeenheten man grep til, selv om oppdraget var primært av politimessig karakter, men kunne bli av operativ art. Etter inntreden i Nato var oppdraget i Tyskland de facto av operativ art og krevde en organisasjon deretter.

STÅENDE BRIGADE I FRED

Den teknologiske utvikling­ en har ført til at alle forsvarsgrener har utviklet et sett med forskjellige våpensystemer som er optimalisert mot bestemte mål. I tillegg kom et økende antall støttesystem­ er. Det militærfaglige spørsmål dreide seg om å organisere disse på en måte som gjorde at systemene utfylte hverandre i forhold til oppgaven. Synergieffekten måtte utnyttes maksimalt. Etter som utviklingen av nye våpen og organisasjon skjer under fredsforhold mangler ofte relevante erfaringer noe som kan innebære blodig læring i en krigssituasjon.

Brigaden var den minste enhet i Hæren som var slik

organisert og utrustet at den kunne føre en selvstendig strid over noe tid, selv om det på slutten av 1950-tallet ble operert i bataljonsgrupper grunnet trusselen fra atomvåpen. I praksis måtte brigaden ha støtte både fra andre avdelinger i Hæren og stridskrefter fra Sjø- og Luftforsvaret. Brigaden var imidlertid en hær i miniatyr.

Mellom 1952 og 1985 ble mobiliseringsbrigadene betegnet som kombinerte regimenter. Årsaken var tidligere stortingsvedtak med bakgrunn i en annen organisasjonsmodell og neppe rasjonelt begrunnet ut fra utviklingen. De stående brigadene beholdt brigadebetegnelsen.

(Brigaden i Sør-Norge og Brigaden i Nord-Norge) Før Tysklandsbrigaden ble etablert i 1947 var brigaden et forband som kun eksisterte som levende organisasjoner etter mobilisering og ved repetisjonsøvelser (regimentssamlinger) og større øvelser. Da en stående

hærstyrke skulle etableres i Nord-Norge i 1952 var det igjen brigade den organisasjon som ble valgt som enhet. Brigaden i NordNorge (Brig N) var ikke bare en beredskaps­avdel­ ing, den var også Hærens største «skole». Brig N hadde som oppgave å utdanne soldater og befal slik at de best mulig kunne løse sine beredskaps­ oppgaver. Den var også det viktigste utdanningsred­ skapet for mobiliseringshæren, viktigere enn repetisjonsøvelsene. Dette skapte imidlertid problem­ er i skjæringspunktet mellom beredskap og utdanning i en stående avdeling.

Beredskap satte krav til permanens og minst mulig utskiftning blant personell­ et. Det gjaldt å beholde kompetansen og dermed kvaliteten som ble opp­ arbeidet i avdelingene.

Hoveddelen av personellet var imidlertid vernepliktige mannskaper med 12 måneders tjeneste. For å bevare så mye permanens i avdelingene som mulig ble

mannskapene tilført Brigaden i puljer hver tredje måned og etter at mannskapene hadde fått tre måneders utdannelse i Sør-Norge. Det menige personell var derfor ikke utdanningsmessig en enhetlig masse. Systemet var et kompromiss mellom kravene til beredskap og utdannelse og hadde klare begrensninger på begge områder. Tidlig på 1990-­tallet ble Brig N fritatt for beredskapstjeneste og førstegangstjenesten ble lagt om med hovedvekt på utdanningen. Rekruttskolene i Sør-Norge ble lagt ned og personell til førstegangstjeneste møtte ved de stående avdelinger i august og tilbrakte de neste 12 måneder i Nord-Norge.

Hensikten var å effektivisere utdannelsen, men resultatet ble at avdeling­ ene ikke var operativ før på senvinteren året etter.

Dimisjon av mannskapene skjedde i slutten av juni.

(Brigaden i Nord-Norge ble lagt ned i 1996 og avdeling­ ene gikk inn i 6. divisjon som kadre.)

ProPatria 5/6-13 i 49

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 49

22.11.13 08:51

I praksis hadde Hæren forlatt systemet med stående avdelinger for å konsentrere seg om å utdanne avdelinger for mobiliseringshæren, for øvrig lik den svenske hæren. Selv om dette ville effektivisere utdannelsen for mobiliseringshæren var det beredskapsmessig meget betenkelig, og etter en tid ble det etablert en innkalling to ganger årlig for å øke den beredskapsmessige status. På 1990-­tallet var derfor mobiliseringshæren blitt den delen av Hæren med høyest beredskap, mens de tidligere stående avdeling­ er kun var et utdanningsapparat.

MOBILISERINGSHÆREN AVVIKLET

Mobiliseringshæren ble avviklet på 2000-tallet, de siste avdelinger gikk ut av troppelisten i 2008. Dette burde logisk sett ha medført at det personell­ behovet som mobiliseringshæren hadde, og som var blitt dekket med verneplikt, ikke lengre var tilstede. Utdanningsavdelinger kunne igjen bli rene stående avdelinger med beredskapsoppdragene som kjerneoppgaver.

Hærens avdelinger fortsatte imidlertid i stor grad baserer sin rekruttering på verneplikt. Dette var delvis av ideolog­iske grunner, delvis fordi man er redd for manglende rekruttering. FFIs landmaktstudie (FFI rapport 2012/00355) går imidlertid klart inn for at mann-

skapene rekrutteres på kontraktbasis. Erfaringene fra Afghanistan bør være en veileder. Kravene til militære kunnskaper og erfaringer hos den enkelte soldat er av avgjørende betydning for avdelingenes stridsverdi. Det er ikke lenger nok med godt utdannet og erfarent befal.

BRIGADE NORD

Norge har i dag som mål at Hæren skal bestå av ca.

8800 personer, derav ca.

4300 befal og vervede mannskaper, resten vernepliktige til førstegangstjeneste. Av den samlede styrke går ca.

1300 ­personer til styrker med som i hovedsak har sikrings og politioppgaver (HM Kongens Garde og Garnisonen i Sør-Varanger). Selv om Hæren er liten må den ha et apparat av ledelse, skoler og støttesystemer. Den må også bidra med personell til fellesinstitusjoner som er nødvendige for at Forsvaret overhode skal fungere. Når alle disse har trådd ut av linjen står det igjen på ca. 4000 personer som utgjør det som kalles Brigade Nord.

Brigade Nord ble opprettet i 2009 og består av tre manøverenheter, Panser­bataljonen, 2. bataljon og Telemark bataljon. I tillegg kommer oppklaring, taktiske støtteavdelinger samt samband, forsyningsavdelinger og sanitet. Alle er forlagt til Troms med unntak av Telemark bataljon som har tilhold på

50 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 50

22.11.13 08:51

Rena. I prinsippet skal hele Brigade Nord kunne forlate sine hjemmebaser for å settes inn i andre deler av landet eller i internasjonale operasjoner. I praksis er Brigade Nord ikke bare en taktisk enhet, men også hjemmeavdeling for de som deployeres. Dette med­ fører at deler vil bli værende tilbake, ikke minst av hensyn til utdanning av nytt personell og personelltjeneste av styrkene. Det er derfor sannsynlig at Brigade Nord deployerer som bataljonsgrupper hvor manøverbataljonene er kjerner og tildeles nødvendig taktiskog forsyningsmessig støtte fra Brigade Nord. Det er vel mulig at man i operativ sammenheng vil basere seg på forskjellige former for «task-force» organisasjon.

Virkningen av moderne våpen har medført at beskyttelse av personellet er blitt et sentralt spørsmål. Løsning i Norge, som i andre land, er at personellet i stor utstrekning beskyttes i pansrede stridskjøretøyer. Hoved­ vekten på Brigade Nords infanteri skal være mekanisert. Modernisering og nyanskaffelse av stormpanservogner av typen CV 90 samt tilsvarende vogner for stridsledelse, ingeniør og oppklaringsvogner med­fører alene en kostnad på 9,3 milliarder kroner. I tillegg kommer anskaffelse av nytt feltartilleri til 1,8 milliarder samt kjøp og modernisering av 52 Leo 2 stridsvogner. En rekke

forskjellige andre støttesystemer er nødvendig for å få ut den samlede effekt av de store investeringene.

POST KALD KRIG

Under den kalde krigen hadde så vel Brigen i NordNorge (Brig N) som mobiliseringsbrigadene spesifikke oppdrag i invasjonsforsvaret. Dette var oppdrag som under gunstige forhold var håndterbare for de involverte avdelinger. Landets geografi, begrensede landverts kommunikasjoner samt hærstyrkes begrensede strategisk mobilitet, gjør at en brigade ikke kan gis noe landsdekkende antiinvasjonsoppdrag.

Den revolusjon som forsvarsreformen innebar for Hæren, satte spørsmål ved oppgavene for Hæren i fremtiden: Skulle den fortsatt søke å være i stand til å delta i moderne stridsoperasjoner, eller skulle den konsentrere seg om vakthold, sikring, krisehåndtering og internasjonale fredsoperasjoner og overlate det i dag minst sannsynlige oppdrag, forsvar av landegrensen, til fremmede makter. Det oppdraget Hæren, i praksis Brigade Nord, fikk, var et både og, nemlig: « Hæren skal styrkeprodusere og stille landmilitære kapasitet­er på beredskap for innsats hjemme og ute i hele spektret fra fred til væpnet konflikt» (Prop. 1S 2012-2013, 79). Brigade Nord store utfordring er å unngå å bli en « Jack of all trades» …

ProPatria 5/6-13 i 51

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 51

22.11.13 08:51

Meget forsinkede NH90-Helikoptre befinner seg nå på Bardufoss. I høst kom den fjerde maskinen til flyplassen, mens den femte ventes nå rundt juletider. Nummer seks kommer våren 2014. Mer enn 400 testtimer i luften er logget innen første halvår i år. Fortsatt er det lenge til de kan gi Kystvakten og Sjøforsvaret en ny, skarp snert.

Venter med lengsel og spenning:

FLERE NH90 ER PÅ VEI LUFTFORSVARET q TEKST: TOR HUSBY

D

e tre helikoptrene som har vært på Bardufoss en stund, har inntil nå vært ufullstendig utrustet. De befinner seg på det nivået som Sjøforsvaret benevner som ”Initial Operational Capability” (IOC). Foreløpig har de kun radarer, som har en mye større rekkevidde enn de gamle, og infrarøde kameraer om bord.

Først når de får en full sensorpakke med sonarer og utstyr for elektronisk krigføring, pluss torpedoer og synkeminer går de opp noen trinn til full operasjonell kapasitet (FOC). De nye sonarer vil gi Sjøforsvar­et et utstyr som man aldri har hatt maken

til. FOC-stadiet kan ikke nås med de utvalgte maskinene før tidligst i 2015. Torpedoene blir av samme type som fregattene har.

– Når helikoptrene debuterer om bord i det første Kystvaktskipet blir det i IOC-versjonen til å begynne med, kanskje allerede til neste år. Så tar man prosessen skritt for skritt videre. Ennå er det for tidlig å si når helikoptrene blir fullt operative. Dette ligger utenfor vår kontroll og er FLOs ansvar, opplyser oberstløytnant Ingvild Jensrud. Fra februar 2012 har hun vært sjef for operasjoner, test og evaluering (OT & E) på Bardufoss og dermed en sentral aktør i prosessen med å gi Kystvak-

ten og Sjøforsvaret skarpere tenner.

LYNX PÅ OVERTID

At Kystvakten prioriteres i tildelingen av de nye helikoptrene henger sammen med at de gamle Lynx-helikoptrene holdes i luften på overtid. Kystvakt­ en har seks maskiner av denne typen, derav bare to eller tre er operative og ett eller to er på fartøy til enhver tid. At noen fortsatt er flygedyktige i det hele tatt skyldes at man rapper reservedeler fra de eldste.

Ine Eriksen Søreide, dengang formann i Storting­ets utenriks-og forsvarskomite, betegnet i juni Lynxene som 10.000 reservedeler som flyr i formasjon.

Det sier seg selv at situasjonen svekker Kystvaktens evne til å gjennomføre sine oppgaver utenfor kysten. Mange syndere, som burde vært tatt, slipper unna.

Etterfølgeren til Lynx vil etablere et helt annet regime langs kysten: – NH90 er fantastiske maskiner med god driftssikkerhet, høy pålitelighet og liten grad av barnesykdommer. Vi er godt fornøyd og de vil gi fregattene og kystvakten en formidabel kapasitet. De får 3,5 – 4 timers flytid og kan ta med vesentlig flere inspektørlag slik at maskin­ ene kan sjekke flere fartøyer på en operasjon.

For Kystvakten vil dette bety den største forskjellen.

52 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 52

22.11.13 08:51

Rekkevidden vil bli større enn for Lynx, men selvsagt avhengig av hvor mye utstyr som puttes inn i dem. De nye radarer om bord i NH90 vil gi Sjø­ forsvaret også et vesentlig bedre og større overflatebilde, sier Ingvild Jensrud.

VETERAN

For flere år siden jobbet Ingvild Jensrud i anskaffelsesprosjektet og ble satt til å bygge opp 334-skvadronen som skulle operere NH90helikoptrene på fregattene.

Da den prosessen ble skutt ut i det blå, ble hun satt til andre oppgaver. 334-skvadronen kan imidlertid bli etablert om kanskje to år, mener hun.

Leveransene av nye helikoptre vil pågå i noen

år fremover mens inn­ fasingen og OT & E vil gå parallelt. I teorien kan man være ferdig med dette før leveransen er ferdigstilt. Men erfaringen fra andre flytyper tilsier at dette vil være en kontinuerlig prosess i hele flysystemets levetid. Det betyr ikke at man ikke har en fullgod leveranse på det tidspunkt­ et, men at det vil foregå en kontinuerlig utvikling med en vesentlig lenger horisont enn ren innfasing av systemet.

OVER HAVET

Brynjar Stordal, presse- og informasjonsoffiser i Luftforsvaret Nord Norge, opplyser at helikoptrene har fløyet over havet innenfor det som er naturlig

rekkevidde fra Bardufoss.

Men man har ennå ikke kommet så langt at helikoptre har deployert eller foretatt testinger fra annen base eller om bord på fartøy.

Derimot har helikoptre landet på kystvaktskip og fregatt mens de har ligget ved kai for å høste erfaring i bruk av hangar og fartøyenes utstyr for helikopterhåndtering. Størrelsen på dekkene varierer, men har ikke vært til hinder for ­operasjonene.

Operasjoner fra kystvaktfartøy vil begynne når både NH90, fartøyene og støtteorganisasjonene er klare. Inntil dette stadiet nås, jobbes det kontinuerlig på mange nivåer samtidig. Det skal gjen-

nomføres testing, utarbeid­ else av prose­dyrer og foretas personellopplæring før de faktiske fartøyoperasjoner kan starte.

Sammen med Sverige, som kjøper transport­ versjon­en av NH90 til hæren, har Norge etablert et reservedelssamarbeid.

Det ene lageret befinner seg på Bardufoss mens det svenske ligger i Sør-­ Sverige. Når det gjelder helikoptersimulator har Luftforsvaret en avtale med en nederlandsk simulator som er plassert ved AgustaWestland-­ fabrikken i Italia. Avtalen vil gå i noen år fremover.

Nederland og Norge kjøper begge den maritime versjonen av NH90. I tillegg finnes det sivile ProPatria 5/6-13 i 53

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 53

22.11.13 08:51

aktører som kan tilby Luftforsvaret noe.

139. LUFTVING

De 14 NH90 helikoptrene som Norge har bestilt vil inngå i den 139. luftving i Luftforsvaret. 337-skvadronen vil operere Kystvaktens helikoptre og den kommende 334-skvadronen skal fly fregatt-helikoptrene.

Luftvingen vil telle ca. 350 mann, som også drifter

flyplassen, Flygeskolen og Bell-helikoptrene til Hæren.

For å være klar når tyngden av nye helikoptre melder seg er det vedtatt bygging av ny hangar, verksteder, kontorer etc på Bardufoss, som forøvrig skal være hovedbasen for NH90. Det skal også etableres et helikopterdetasjement på Haakonsvern. Infrastrukturen på begge steder skal være ferdig rundt 2016.

Luftforsvaret kjøpte i sin tid en utdanningspakke hos fabrikken som en del av materiellanskaffelsen. De første gruppen på ca. 40 mann fra Luftforsvaret og FLO ble kurset på AgustaWestland-fabrikkens utdanningssenter for noen år siden. Denne gruppen har hatt hånd om utdanningen i Norge av de øvrige piloter, teknikere og logistikkfolk på Kjevik. Den

praktiske opplæringen vil skje ved skvadronene.

– Men for tiden er det ingen som er under formell utdanning. Alle som er involvert i NH90 på Bardufoss er imidlertid i en kontinuerlig opplærings-og utviklingsprosess. På den andre siden har man den siste tiden hatt avgang av erfarne folk til sivile flyselskaper, opplyser Brynjar Stordal.

Fordi Kystvakten bare har 1-2 Lynx-helikoptre tilgjengelig blir man nødt til å prioritere dem til fartøyer som opererer i Barentshavet, særlig i fiskerivernsonen rundt Svalbard. Den prekære situasjonen gjør at tallet på helikopterinspeksjoner i 2013 er mye lavere enn for 10 år siden.

ANTALL INSPEKSJONER FRA LYNX STERKT REDUSERT KYSTVAKTEN q TEKST: TOR HUSBY Kommandør Ottar Haugen, NK i Kystvakten, frem­hever at den svake helikopter­beredskapen begrenser mulig­ heten til hurtig reaksjon når noe skjer innen fiskeriforvaltning, medisinsk assistanse eller søk og redning. Opprinnelig var det seks Lynx-maskiner tilgjengelig. Men tallet på operative maskiner har dalt de siste årene ettersom alderen krevde sitt.

Planen var at Kystvakten skulle hatt sitt første NH90helikopter i 2005, men forsinkelsene førte til at Lynx måtte gjennom levetidsforlengelse flere ganger for å unngå at man stod helt uten helikopterstøtte. Men timetallet i luften har en stopp-grense.

UTSLITT TEKNOLOGI

Haugen kan ikke si når utslitt teknologi setter et endelig punktum for Lynx. Det har med timetallet å gjøre. Like

vanskelig er det for ham å spå når avløseren blir operativ.

Det blir en gradvis prosess med masse tester på land før man kan starte med fartøyintegrasjon.

Et helikopter er ingen luksus for Kystvakten: – Lynxene har gjort en utrolig god jobb for oss gjennom 30 år. Den beste måten å komme på overraskende inspeksjon­er er med et lite helikopter. Et stort kystvaktskip vises på radaren slik at eventuelle syndere som driver ulovlig fangst kan treffe sine forholdsregler i tide, sier kommandør Haugen.

Kystvaktens ansvars­område strekker seg fra svenskegrensen i sør til Barentshavet i nord. Inspeksjonene foregår over alt. Man har fire fartøyer med helikopterdekk – ”Andenes”, ”Nordkapp” og ”Senja” av ”Nordkapp”-klassen, samt ”Svalbard”. Et tokt med helikopter varer i tre uker.

54 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 54

22.11.13 08:51

NORGES STØRSTE REKRUTTSKOLE

KNM HARALD HAARFAGRE Kommer du E-39 sørfra mot Stavanger, tar av motorveien ved Hinna, og følger Madlavegen nordover kommer du først ned til sjøen innerst i Hafrsfjord, før veien følger strandkanten videre nordover til Møllebukta med det mektige minnesmerket over slaget ved Hafrsfjord i ca. år 900, ”Sverd i fjell”. 350 meter lenger fremme, på venstre siden av veien, ligger Madlamoen med Norges største rekruttskole KNM Harald Haarfagre.

SJØFORSVARET q TEKST: JACOB BØRRESEN

F

ire ganger i året, i januar, april, juni og oktober, hvert år siden 1952, har i gjennomsnitt rundt ett tusen håpefulle rekrutter møtt til førstegangstjeneste på Madlamoen. Ikke alle fullførte den rundt to måneder lange rekruttskolen. Men fra begynnelsen av og til og med 2012 har, uansett, rundt regnet 240 000, eller nesten en kvart million, unge menn og etter hvert også unge kvinner, vært innom KNM HH. Fram til 1994 var det kun rekrutter til Marinen og etter hvert Kystvakta, som gjennomførte rekruttutdanningen på Madlamoen. Fra 1994 var KNM HH rekruttskole for hele Sjøforsvaret og fra 2002 også for Luftforsvaret.

De første jentene kom inn til tjeneste i 1985 som et resultat av at det da ble innført frivillig verneplikt for kvinner. Siden den gang har antall jenter sakte men sikkert økt, og i juli i år var hver fjerde av de 1400 rekrutte-

ne som møtte til tjeneste jente. Det er ny rekord. Årsaken til økningen er ny sesjonsordning med sesjonsplikt for kvinner som ble innført i 2010. 14. juni i år innførte Stortinget kjønnsnøytral verneplikt. Når det første kull kvinner med verneplikt ankommer, formodentlig i 2015, vil andelen kvinner være stabilt høy.

TIDLIG HISTORIE

Madlamoen tilhørte opprinnelig Hæren. Området ble tatt i bruk som ekserserplass for Stavanger bataljon i mai 1871 og fra 1876 også for Kristiansands bataljon. Til å begynne med var soldatene innkvartert i telt og offiserene innlosjert på omkringliggende gårder. Først i 1900 var leiren ferdig utbygd med brakker, befalsforlegninger og messebygg osv.

Bygningsmassen var konsentrert på to områder: nordre leir, som huset Stavangerbataljonen og søndre leir hvor Kristiansandbataljonen holdt hus.

Som resultat av hærordningen av 1910 ble Madlamoen året etter standkvarter for Vesterlen regiment bestående av Jæren, Stavanger og Ryfylke bataljoner. Under regimentssamlinger kunne det være så mye som 2500 mann stasjonert i leiren. Mellom 1916 og 1922 var regimentet forlagt til Evje­ moen, men i 1923 var det tilbake igjen.

Under 2. verdenskrig ble Madla­ leiren overtatt av de tyske okkupant­ ene. Den ble først brukt til å internere norske militære, men så snart disse var sendt hjem ble leiren overtatt av Wehrmacht som benyttet den til innkvartering av personellet som bygde ut og bemannet de tyske festnings­ anleggene i distriktet. Et par brakker ble også brukt til innkvartering av russiske fanger.

Etter krigen ble Madlaleiren overtatt av Hærens Infanteriregiment nr. 8 (IR 8). Til å begynne med ble den brukt til beredskapsstyrkene som holdt vakt over og foresto hjemsendelsen av tyske ProPatria 5/6-13 i 55

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 55

22.11.13 08:51

krigsfanger. Da dette arbeidet var avsluttet ble leiren benyttet som rekruttskole, blant annet for kontingenter til Tysklandsbrigaden.

MARINEN OVERTAR

I 1949, mens IR 8 enda bestyrte leiren, begynte også Marinen å utdanne rekrutter på Madlamoen. Marinen hadde på denne tiden rekruttskoler spredt over det ganske land. Madla­ moen tilfredsstilte ikke lenger Hærens behov for øvingsområder og Marinen så nå en mulighet for å samle alle sine rekruttskoler på ett sted. I 1952 vedtok

Stortinget at Sjøforsvaret skulle overta Madlamoen og at Marinens rekruttskole skulle legges dit. I 1955 ble leiren døpt KNM Harald Haarfagre, etter seierherren i slaget ved Hafrsfjord.

Marinen iverksatte straks en omfattende nybygging. Hele nordre leir og mesteparten av søndre leir ble revet og ble erstattet med nye moderne kaserner, spisemesse, kantine og velferdsbygg med bibliotek, kino, reisebyrå og frisørsalong. Det ble satt opp undervisningsbygg som kunne måle seg med det beste i landet, og bygget gymnastikksal og flere idretts-

baner. Nede ved stranden ble det bygget et havneanlegg og båthus for ro-travaljer. I 1974 kom det opp et eget kapell.

Etter den kalde krigen, da Kystartilleriets anlegg og sjøforsvarsdistriktene først ble redusert i antall og deretter nedlagt, samtidig som antall fartøyer i Marinen ble sterkt redusert, ble det betydelig ledig kapasitet ved Madlamoen. Fra 1. januar 1994 ble KNM ­Harald Haarfagre derfor rekruttskole for hele Sjøforsvaret. Fra 1. august 2002 ble leiren også Luftforsvarets rekruttskole i tillegg til at enkelte

56 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 56

22.11.13 08:51

til NATOs Joint Warfare Center med forlegning, noe forpleining og støtte til øvingsaktivitet. Det ble derfor satt opp nye forlegningsbygg og i 2007 også et nytt og moderne messebygg.

REKRUTTUTDANNINGS­ PROGRAMMET

lærlinger som skal tjenestegjøre i Hæren også har sin rekruttskole her.

Ettersom Hæren for øvrig, med unntak av gardeskolen på Terningmoen ved Elverum, driver sin rekruttutdanning ute ved avdelingene, gjenstår derfor KNM Harald Haarfagre som Norges største rekruttskole.

Sommeren 2005 flyttet Befalsskolen for Marinen inntak og grunnutdanning fra Horten til KNM Harald Haarfagre.

Fra 2004 overtok KNM Harald Haarfagre Regional Støttefunksjon (RSF) for Forsvarets personell ved Jåtta og Sola. Oppdraget omfattet også støtte

Rekruttiden er på rundt sju uker.

Målsettingen er å kvalifisere mannskap­er for videre tjeneste i Sjøforsvaret. Det skjer for det første gjennom grunnleggende enkeltmannsutdanning, militær opptreden – det å kunne bære uniform, sluttet orden, opplæring i det å ta vare på deg selv om du f eks faller over bord og gjennom grunnleggende våpenopplæring. 40 til 50 prosent av rekruttene har aldri tatt i et våpen før de kom inn. Rekruttene skal også bringes opp på et tilfredsstill­ ende fysisk nivå. En viktig del av grunnutdanningen er i tillegg å motivere rekruttene for videre tjeneste i Sjøforsvaret.

Rekruttskolen omfatter også en musikktropp og en verkstedstropp. Her kan rekrutter med interesse og talent for hhv musikk og mekanikk utfolde seg på disse fagområdene i tillegg til den regulære rekruttutdanningen.

Etter KNM Oslos forlis i januar 1994 fikk KNM Harald Haarfagre også i oppdrag å gjennomføre kurs i redningstjeneste for mannskapene til Marinens fartøyer. Heretter skulle ikke én mann beordres om bord uten gjennomført redningskurs.

Rekruttskolens andre hovedfunksjon er selektering av mannskaper. Det går ut på, gjennom en grundig legekontroll og gjennom samtaler med psykolog og skoleledelse og ved observasjon av den enkelte gjennom utdanningstiden, å skille ut de som ikke er egnet for videre tjeneste så tidlig som mulig. Viser det seg når personellet kommer sitt fartøy at vedkommende ikke er egnet til tjeneste om bord, har rekruttskolen antakelig ikke gjort jobben sin godt nok.

Relativt tidlig i rekruttskolen gjennomføres en orienteringsdag for

rekruttene. Her får de vite hvilke kurs og fartøystjeneste de kan søke. Orienteringsdagen blir primært gjennomført av befal fra rekruttenes framtidige tjenestesteder, skipssjefer, avdelings­ sjefer eller skolesjefer eller deres representanter kommer og orienterer og rekruttene kan stille spørsmål. De kan deretter sette seg opp på liste over foretrukne tjenestesteder. Hver rekrutt har tre ønsker og vanlig vis får mellom 70 og 80 prosent oppfylt ett av dem.

BEFALSKURSET

KNM Harald Haarfagre har i alle år utdannet sitt eget troppsbefal. I dag leverer befalskurset også befal til avdelinger og enheter utenfor rekruttskolen. Utdanningen tar ett år. Først kommer en elevperiode ved befalskurs­ et som varer i seks måneder. Så følger en praksisperiode på seks måneder som befal ved et av rekruttkompaniene ved KNM HH eller ved andre avdeling­ er i Sjøforsvaret. I praksisperioden kan man gjøre tjeneste som instruktør og lagfører ved tropp eller få arbeidsoppgaver innenfor undervisning, forvaltning og andre oppgaver.

Befalskurset ved KNM Harald Haarfagre er også en viktig rekrutteringsbrønn. Mange prominente yrkesoffiserer i Sjøforsvaret har sin bakgrunn herfra. Det ferskeste eksempelet er vår Norges neste forsvarssjef, admiral Haakon BruunHanssen som gjennomgikk befalskurs­ et i 1980.

AVSLUTNING

I over 60 år har Sjøforsvaret ved KNM Harald Haarfagre satt sitt markante preg på Stavanger by. Forholdet mellom skolen og byen har hele tiden vært godt. Det samme har forholdet til lokalbefolkningen på Madla vært.

Andelen av rekrutter som sier at de trives har vært vedvarende høyt i mange år. Skolen har i årenes løp opparbeidet seg et ry som en veldrevet og profesjonell avdeling og er en verdig ambassadør for Sjøforsvaret.

ProPatria 5/6-13 i 57

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 57

22.11.13 08:51

58 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 58

22.11.13 08:51

Feltmarskalk Montgomery, 1. Viscount of Alamein

MONTY

ELSKET OG HATET På 60- tallet underviste gamle general A. D. Dahl i krigshistorie på Krigsskolen.

Han la gjerne inn historier om de mange personligheter han hadde møtt.

Han var DK- sjef i Nord- Norge i 1951 og fikk inspeksjon av ”Deputy SACEUR” – feltmarskalk Montgomery. Dahl presenterte forsvarsplanene og Montgomery erklærte seg enig. ”Da”, sa general Dahl, ”forsto jeg at han var en stor general!”

Litt senere sa Dahl: ”Montgomery skrøt så fælt av seg selv at det var ille å høre på.” For oss kadetter var dette ”snadder”.

MILITÆRHISTORIE q TEKST: ERIK IANKE

F nederlag!”.

Tilbake til England i 1897 gikk Bernhard på skole i ­ anterbury og London. Så fulgte krigsskolen på SandC hurst hvor han nesten ble utvist for vold og dårlig oppførsel. I 1908 ble han uteksaminert som fenrik i 1. Bn. Royal Warwickshire Regiment og sendt til India.

I 1910 ble han løytnant og i 1912 adjutant i bataljonen.

UNGE ÅR

1. VERDENSKRIG

Bernard Law Montgomery ble født i London i 1887, fjerde barn av ni. Faren, en anglikansk prest, ble i 1889 utnevnt til biskop i Tasmania. Biskopen var mye hjemmefra i ”embets medfør”. Barna fikk privatlærere, men den stri og egenrådige Bernard kom i sterk opposisjon til den strenge moren som prioriterte biskopfruens representative plikter. Bernard, som ofte fikk ris, utviklet seg til å bli litt av en bølle med et meget dårlig forhold til moren. Mye av forklaringen på Montgomerys oppførsel senere i livet ligger her. Han tilga aldri moren, nektet sønnen å ha noe med bestemoren å gjøre og gikk ikke i hennes begravelse da hun døde i 1949.

Da krigen brøt ut ble bataljonen sendt til Frankrike. Han kom i kamp i Belgia og 13. oktober 1914 ble han såret og dekorert for tapperhet. Skader i lungene skulle prege ham resten av livet. Han var kortpustet, drakk ikke og tålte ikke røyking i sitt nærvær. Friskmeldt ble han vinteren 1915 operasjonsoffiser i brigade i England. I 1916 kom han som generalstabsoffiser til 33. divisjon og deltok i Arras-slaget i april/mai 1917. I juli 1917 ble han overført til IX. korps og deltok samme høst i slaget ved Passchendaele. Da krigen sluttet var han stabssjef i 47. divisjon. Han var forferdet over franske og britiske generalers likegyldige holdning til soldatenes liv, og la i

å- om noen- militær leder fra siste verdenskrig har vært så kontroversiell som felt­ marskalk Montgomery. Han ledet den britiske hær til seier. Churchill sa: ”Før El Alamein hadde vi aldri en seier. Etter- aldri et

ProPatria 5/6-13 i 59

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 59

22.11.13 08:51

Som general var Monty forsiktig og metodisk. Tyskerne ­visste hvor de hadde ham. Fra ham kom det ingen overraskelser.

Men, når Monty først angrep ville han normalt lykkes.

resten av sitt militære liv stor vekt på trening og ildstøtte for å redusere tap.

MELLOMKRIGSTIDEN

Etter krigen var han bataljonssjef i okkupasjonsarmeen ved Rhinen før han gikk tilbake til fredsgraden kaptein (midl major). Så fulgte Staff College Camberley og operasjonsoffiser i 17. brigade i Irland (1921) på slutten av den bitre frigjøringskrigen.

I 1925 ble han major, og i 1926 ble han sendt som instruktør til stabsskolen i Camberley som midlertidig oberstløytnant. Der ble han til 1929. I 1927 giftet han seg med Elizabeth Carver og de fikk en sønn i 1928.

Han ble i 1931 oberstløytnant og sjef for sin gamle bataljon med tjeneste i Palestina og India. Oberstgraden kom i 1934 og han var elev og så instruktør på ”Indian Army Staff College” i Quetta (Pakistans hærs stabsskole i dag). I juni 1937 ble han sjef 9. brigade i England og midlertidig brigader. Samme år mistet han sin kone.

Hun fikk et insektbitt som ble infisert og hun døde.

Montgomery tok dette meget tungt, men kastet seg tilbake i arbeidet etter begravelsen. Han ble ikke mere sosial etter dette.

I 1938 organiserte han en stor landgangsøvelse og imponerte sine overordnede.

Han ble forfremmet til generalmajor og fikk en infanteri­divisjon i Palestina hvor han slo ned et araberopprør før han i 1939 overtok 3. infanteridivisjon i England KRIGENS FØRSTE ÅR

Storbritannia erklærte Tyskland krig 3. sept 1939 og 3. divisjon ble sendt til Frankrike som en del av British Expeditionary Force (BEF). Høsten 1939 og vinteren 1940 var det stillstand og med BEF forlagt i franske landsbyer oppsto det mange problemer. Montgomery

løste disse, men fikk sterk kritikk. Hans korpssjefg­ eneralløytnant Allan Brooke- forsvarte Montgomery.

Brooke ble senere britisk generalsstabssjef og Montgomerys støtte. Montgomerys vekt på trening betalte seg da tyskerne angrep 10. mai 1940. Divisjonen løste sine oppdrag effektivt inklusiv tilbaketrekningen til Dunkirk og evakueringen, og med små tap.

Montgomery var svært kritisk til hvordan BEF ble ledet i Frankrike. War Office (hærdepartementet) reagerte skarpt på kritikken, men i juli ble han likevel midlertidig generalløytnant og sjef for V. korps i Hampshire og Dorset. Der røk han uklar med sin nye sjef Claude Auchinleck. I april 1941 ble han sjef VII. korps i Kent og i desember sjef for syd- østkommandoen. Hele tiden kjørte han et hardt treningsopplegg med strenge krav og fjernet offiserer som ikke holdt mål. I denne perioden orienterte han noen amerikanske generaler, og da storrøykeren Eisenhower tente en sigarett ”bjeffet” Montgomery skarpt at han ikke tillot røyking i sitt nærvær.

NORD- AFRIKA

Beslutningen om å holde Midt-Østen (med Suez­kanalen) var en av krigens viktigste. Etter Dunkirk prioriterte britene materiellet dit, og store styrker ble bygget opp med bidrag fra Storbritannia, India, Australia, New Zealand og Syd-Afrika. Styrkene i Egypt hadde først stor fremgang og ødela de italienske styrkene i Øst- Libya.

Oppgavene var imidlertid enorme. Støtte til grekerne våren 1941, ta kontroll over Iran og Irak, de franske koloniene Syria og Libanon og italienske Etiopia og Somalia. Dette trakk styrker bort fra Nord-Afrika og da Rommel med ”Afrikakorpset” kom til støtte for italienerne fikk britene problemer. Kampene raste mellom Tobruk og den egyptiske grensen i over et år til Rommel januar 1942 brøt gjennom, Tobruk falt og britene ble presset tilbake til El Alamein utenfor Aleksandria. Der ble

60 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 60

22.11.13 08:51

Rommel stoppet av 8. arme nå under Auchinleck.

Churchill hadde flere ganger skiftet ut sjefene i NordAfrika. Kunne ingen slå Rommel? Også Auchinleck ble nå skiftet ut.

Alexander ble sjef for Midt- Østen og korpssjefen Gott ble sjef 8. Arme. På vei til Cairo ble hans fly skutt ned og Gott drept. Montgomery (skulle bli sjef for britiske 1.arme i operasjon ”Torch”- landgangen i Nord- Afrika) var Brookes kandidat, godkjent og sendt til Cairo. Han tok kommando over 8. arme 13. august 1942, og satte umiddelbart i gang reformer og trening. Han forsterket og forlenget fronten ved El Alamein fra Middelhavet til Quattaradepresjonen, og ble raskt meget populær blant soldatene.

Rommel angrep 31. august 1942 og forsøkte å ut­ flankere 8. arme, men ble slått tilbake. Montgomery ble kritisert for ikke å følge opp med et motangrep, men avviste kritikken. 8. arme var ikke klar og selv planla han en offensiv i oktober. Han reorganiserte styrkene, intensiverte trening, bedret samarbeidet med flyvåpenet og fikk på plass nytt utstyr. Dette var Montgomerys måte å føre krig på. Han ville ikke angripe før han selv mente han var klar.

Det andre El Alameinslaget startet 23. okt 1942 og endte 12 dager senere med den første store allierte seier i krigen. 8. arme (231 000) brøt gjennom de tysk- italienske linjene. Rommel var på sykehus i Tyskland, ­fungerende tyske sjef døde av hjerteslag, og den neste i kommandorekken ble tatt til fange sammen med 30 000.

Igjen ble Monty kritisert for ikke å følge opp, og Rommel som i all hast kom tilbake kunne trekke sine stryker tilbake til Tunisia uten for store problemer.

Montgomery fulgte etter, men utnyttet ikke muligheter til å ødelegge Afrikakorpset.

Montgomery ble nå britenes store helt, adlet, utnevnt til general og kjent som Monty.

I Tunisia bygget tyskerne opp nye styrker for å ­bekjempe den allierte landgangen i Algerie og Marokko.

Ved Marethlinjen i Syd- Tunisia møtte Monty sterk tysk motstand. Ved en utflankering ble de tyske styrkene presset tilbake, dog ikke hardere enn at tyskerne kunne løsrive store styrker og påførte amerikanerne et sviende nederlag ved Kasserine- passet. Kapitulasjonen i Tunisia (ca 300 000 tyskere og italienere tatt til fange) 12. mai 1943 var et nederlag på størrelse med Stalingrad.

SICILIA OG ITALIA

Monty blandet seg raskt inn i planleggingen for invasjon­ en på Sicilia, og fikk endret planene til en konsentrert landgang på syd og sydøstkysten.

Monty hadde liten tro på amerikanernes stridsevne og den uerfarne Eisenhowers lederskap. Han ga høylydt

uttrykk for det, noe som skapte sterke reaksjoner blant amerikanerne. De mente at britene nå hadde tapt i tre år og andre måtte overta. Samarbeidsklimaet var ikke det beste og britene søkte å styre mest mulig.

Landgangen på Sicilia var vellykket, men Monty rykket igjen langsomt frem. Rivaliseringen mellom armesjefene Patton (USA) og Monty ble sterk, og i kappløpet mot Messina kom Patton (med den lengste veien) først frem.

Monty ledet overgangen over Messinastredet og rykket opp langs ”tåen”. Den allierte landgangen ved Salerno holdt på å bli en katastrofe. Fremrykningen i fjellandet Italia gikk langsomt og Monty var meget misfornøyd med ledelsen. ”OVERLORD” OG SLAGET OM NORMANDIE

Med den allierte styrken etablert på det italienske fast­landet, ble ledere med erfaring i landgangsoperasjon­ er trukket til Storbritannia for den store invasjonen­operasjon ”Overlord”. General Eisenhower ble sjef for operasjonen og Montgomery sjef for 21. armegruppelandstyrkene i invasjonen.

Han satte raskt preg på planleggingen. Landoperasjonsplanene ble revidert og antall landgangsstrender økt fra tre til fem. Styrkeoppbyggingen og slaget om Normandie ble grundig planlagt, og en omfattende plan lagt for å avlede tyskernes oppmerksomhet bort fra Normandie.

Han besøkte alle divisjoner som skulle delta i operasjonen, men ved sin egenrådige og arrogante opptreden fikk han mange fiender i Eisenhowers hovedkvarter SHAEF (Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force), ikke bare amerikanere.

Invasjonen 6. juni 1944 var imperiets siste opptreden som likeverdig stormakt med tre av fem landgangs­ strender, 5 av 10 divisjoner, litt under 50% av flystyrkene og over 80% av flåtestyrkene. Etter 90 dager skulle styrkene være ute av brohodet og til Seinen.

Landgangen var vellykket, og Monty etablerte 8. juni sitt hovedkvarter ca 5 km bak fronten. Forbindelsen tilbake til SHAEF var dårlig og meldingene hopet seg opp.

Eisenhower hadde de første dagene lite informasjon om hva som foregikk i brohodet.

Koordineringen skrantet og Montys fiender ved hovedkvarteret hadde fritt spillerom, mens Monty hadde liten mulighet til å forklare seg. Britene kjørte seg fast foran Caen (skulle vært tatt D- dag) og led store tap som de ikke lenger kunne erstatte. Monty avviste all kritikk og hevdet at alt gikk ”etter planen”.

De gjentatte britiske angrepene mot Caen trakk til seg store tyske styrker, amerikanerne etablerte en egen 12. armegruppe og 31. juli kom utbruddet i vest med Pattons 3. arme som svingte rundt de tyske styrkene ved Falaise.

Selv om mange tyskere slapp unna (50 000 av 110 000) ProPatria 5/6-13 i 61

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 61

22.11.13 08:51

gikk den tyske fronten i oppløsning og de allierte kom raskere til Paris (11 dager) og Brussel enn planen.

Beskytning av London med V-våpnene (V-1 og V- 2) la press på Montys operasjoner langs kanalen for å ta utskytingsområdene.

Slaget om Normandie var en suksess. Selv om mye gikk galt kom invasjonsstyrken på land, ble bygget opp, brøt ut og tok Paris og Brussel foran tidsskjemaet.

Med så stor amerikansk overvekt (i 1945 var 72 av 85 allierte divisjoner amerikanske) måtte sjefen for land­ styrkene etter utbruddet være amerikansk. Dette var avklart på forhånd. Eisenhower tok selv 1. september 1944 funksjonen som sjef landstyrkene. Dette kunne Monty vanskelig akseptere. Han hadde vunnet i ­Normandie og var sikker på at han var best. Monty beholdt kommandoen over den britisk/ kanadiske ­ 21. armegruppe.

Churchill utnevnte han til feltmarskalk som et plaster på såret- en grad over Eisenhower!

MARKET GARDEN

Montys styrker tok Antwerpen 4. september så og si intakt, men fikk ikke åpnet innseilingen før 28. november.

Andre havner var enten ødelagt eller under tysk kontroll, og forsyningssituasjonen ble vanskelig. Dermed kunne Eisenhowers ide om fremrykning på bred front ikke gjennomføres og fremrykningen stoppet opp. Tyskerne etablerte nye styrker og fronten ble stabilisert.

Striden om videre fremrykning sto mellom Patton som ville rykke frem mot Metz og Saar, og Monty som ville rykke gjennom Nederland mot Ruhr (og Berlin) og hadde en ide om et dristig støt på smal front med flere luftlandsettinger for å sikre overgangene over elver og kanaler på veien- operasjon ”Market Garden”. Det var forsyninger kun til et støt og Montys plan ble akseptert. En meget dristig og komplisert plan, men utilstrekkelig planlagt.

Angrepet på broen over Rhinen ved Arnhem slo feil, og det hele stoppet opp mellom Nijmegen og Arnhem.

Boken og filmen om operasjonen fikk også navnet”A Bridge too far” . Fronten i Nederland ble stort sett liggende i ro resten av krigen. Monty selv la skylden på ”dårlig vær” og sa at operasjonen var 90% vellykket.

ARDENNERSLAGET

Da Ardenneroffensiven startet 17. desember 1944, ble den amerikanske 12. armegruppe delt med store styrker nord for det tyske innbruddet. Armegruppesjefen Bradley var syd for innbruddet, og Eisenhower overførte 20. des. kommando av US 1. og 9. arme til Montgomery som var nærmest. Han tok raskt grep, besøkte aktuelle arme-, korps- og divisjonshovedkvarter, etablerte et nettverk av liaisonoffiserer og reorganiserte fronten nord for inn-

bruddet. Dette sammen med rask amerikansk overføring av reserver bidro til å stanse og slå tilbake angrepet.

Tyskerne led store tap, og mistet evnen til offensive operasjoner på vestfronten resten av krigen.

Monty fremstilte Ardenneroffensiven som om han alene hadde reddet den amerikanske hær. Dette vakte på nytt storm hos amerikanerne, og forholdet til Eisenhower kjølnet ytterligere. Da det var liten tysk motstand igjen lot Eisenhower og SHAEF Monty drive med sitt innen sitt oppdrag og i sin teig.

23. mars 1945 krysset britiske styrker Rhinen, og en tysk armegruppe ble omringet i Ruhrområdet. Churchill var fast bestemt på å holde russerne unna Hamburg og Schleswig- Holstein og la press på Monty for å komme først. Motstanden var svak, og 3. mai ankom en tysk delegasjon Montys hovedkvarter for å forhandle kapitula-

62 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 62

22.11.13 08:51

sjon av tyske styrker i Nederland, Danmark og NordTyskland til britene. Heller det enn til russerne. Kapitulasjonen på Lüneburger Heide 4. mai 1945 var nok Montys høydepunkt.

Han ble nå sjef for ”British Army of the Rhine” (okkupasjonsarmeen) og britisk medlem av den allierte kontrollkommisjonen. Så fulgte en periode med feiring, overrekkelse av dekorasjoner og seiersparader.

I britisk okkupasjonssone var det over 1,5 mill. flyktning­er og stor mangel på mat og drivstoff. Monty løste problemene i britisk sektor så godt som det var mulig.

ETTERKRIGSTIDEN

Da generalstabssjefen Allan Brooke gikk av overtok Montgomery. Ikke det beste valget, men andre ­kandida­t­er var opptatt andre steder. Montgomery hadde aldri tjenestegjort i ”War Office”, og hadde et anstrengt forhold til politikere. I fredstid og med en nyvalgt Labour­regjering gikk det heller ikke bra. Han manglet de strategiske, politiske og sosiale evnene en slik stilling krevde, og foretrakk å reise rundt i Imperiet. Kompliserte oppgaver sto i kø: demobilisering, okkupasjonen av Tyskland, forholdet til Sovjet, Palestina og den gryende avvikling av imperiet. Forholdet til kollegene fra Royal Navy og Royal Air Force var dårlig, og han sendte gjerne sin stedfortreder til møter i sjefsrådet. Statsminister Attlee forlenget ikke perioden og Monty var glad for å komme over i en internasjonal stilling. Han ble formann i den Vest- Europeiske Unions forsvarssjefskommite. Der kom han på kant med den franske sjefen for landstyrkene.

Så kom NATO i 1949 og overtok oppgavene. I NATOs nye kommandoapparat fikk han stillingen som Eisen­ howers stedfortreder (deputy SACEUR). Som ­”generalinspektør” var han effektiv, organiserte gode øvelser og beholdt stillingen til han gikk av i 1958 -71 år.

Han skrev så sine memoarer hvor han kritiserte kolleger og allierte, og beskyldte Eisenhower for å ha forlenget krigen gjennom dårlig lederskap. Sirkuset var i gang igjen, og der røk siste rest av vennskapet med Eisenhower (nå president). Feltmarskalk Auchinleck truet med rettssak etter Montys beskrivelse av forhistorien til El Alamein, og Montgomery måtte i BBC erkjenne at Auchinleck hadde stabilisert fronten før Monty kom.

Bråket fortsatte med nye påstander i nye utgaver. Støtte til apartheidregimet i Syd- Afrika skapte oppstyr, likeså uttalelser etter et besøk i Kina. På 60- tallet kom han med krass kritikk av amerikanernes strategi i Vietnam. I 1976 døde Montgomery i sitt hjem i Islington Hampshire og etter en seremoni i Windsor ble han begravet i Binsted.

Utenfor det britiske forsvarsdepartementet i London står en statue og i Brussel har han en plass med en statue

og en metrostasjon oppkalt etter seg. Stabsbiler og kommandovogner er stilt ut i flere militærmuseer i England.

MONTGOMERY SETT I ETTERTID

Monty er stadig gjenstand for debatt. Nye bøker og studier belyser nye sider i det kompliserte samarbeidet mellom de allierte. Mens amerikanerne la stor vekt på ”teamwork” og raskt skiftet ut ledere som ikke tilpasset seg, var Monty skjermet. Han var Eisenhowers vanskeligste underordnede, men et britisk ikon som ikke kunne røres. En annen ville neppe funnet seg i en så egenrådig underordnet. Eisenhowers største fortjeneste var at han klarte å få alle ”primadonnaene” (Monty var ikke den eneste) til å trekke sammen.

Som general var Monty forsiktig og metodisk. Tyskerne visste hvor de hadde ham. Fra ham kom det ingen ­overraskelser, men når Monty først angrep ville han normalt lykkes.

Montys planer var grundige og solide. Han visste hva han gjorde, og kastet ikke bort sine menns liv unødig.

Han lot nok sjanser gå fra seg, men etter El Alamein gikk det stort sett alltid ”etter planen” som han sa når han fikk kritikk. Han ledet meget godt både i Normandie og under Ardennerslaget. At ”Market Garden” slo feil må belastes flere enn Montgomery.

Kilder og anbefalt lesning: – Montgomery of Alamein. Alun Chalfont. Methuen Paperbacks Ltd. London 1976.

– Churchill and his Generals. Raymond Callahan. University Press of Kansas.

Lawrence Kansas. 2007 – Patton, Montgomery, Rommel. Masters of War. Terry Brighton Crown Publishers. New York 2008 – The War between the Generals. David Irwing. Penguin Books Ltd. Harmondsworth England 1981.

– The Memoirs of Field Marshal Montgomery. Collins. London 1958.

www.bns.no Spesialtilpasning | Kjøl & Frys | ISO | Sprengstoff | Lager |

Brakker | Brukte | NSPA-rammeavtale

ProPatria 5/6-13 i 63

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 63

22.11.13 08:51

KARTLEGGING AV

NORGE MILITÆRHISTORIE q TEKST: BENEDICTE GAMBORG BRISÅ, CAND. PHILOL., FORSKNINGSBIBLIOTEKAR VED NASJONALBIBLIOTEKET

F

rem til midten av 1700-tallet var det hoved­ sakelig nederlandske, tyske, engelske og franske kartografer som tegnet og publiserte kart over Norge. De utenlandske kartografene var fra europeiske land som var involvert i skipsfarten og handelsvirksomheten som foregikk langs norskekysten, på Kolahalvøya og i Kvitsjøområdet. Der ble det blant annet handlet med pels, levende dyr og fisk, spesielt tørrfisk. Siden handelen foregikk langs kysten og transporten skjedde med båt, hadde de utenlandske kartografene naturlig nok fokus på næringsdrift og handel langs kysten, ikke på innlandsområdene. På de kartene der Innlands-Norge har antydninger om terrengforhold og navn, er innsjøer og vassdrag gjennomgående blandet sammen og forenklet

til en slags kortversjon av norsk geografi; noen fjell, daler, elver og innsjøer er tegnet inn, men det er få korrekte geografiske detaljopplysninger. Når man ser disse kartene kan det se ut som om Norge kun var bebodd langs kysten, noe som selvfølgelig ikke stemmer, kartene er tegnet slik fordi de speiler de utenlandske handelsinteressene.

KOLORERING - OGSÅ ET POLITISK VIRKEMIDDEL

Europeiske atlas inneholdt ofte nye og gamle kart om hverandre, og mange av kartene er ikke datert. Det var heller ingen automatikk i å utgi nye og oppdaterte kart når fredsavtaler og landfordeling endret seg. Flerfarget trykk er moderne teknologi, de gamle kartene er trykket kun med sort. De av kartene som har farger er alle håndkolorerte. Kartene har

forholdsvis sjelden trykte landegrenser, grenser ble ofte vist ved fargelegging. Utover det estetiske var derfor kolorering svært viktig, og en del konger og fyrster hadde derfor egne kolorister. Noen av de store kartforlagene tilbød sine kunder forlags­ kolorering. Det er naturlig å gå ut fra at kartkjøperens ønsker når det gjaldt kolorering ble nøye fulgt; det må ha vært vesentlig hvorvidt England og Skottland hadde samme farge eller ikke, eller om Finnmark hadde samme farge som ­Norge eller Sverige…

NATO-MEDLEMSKAPET FORÅRSAKET NYE NORSKE KARTSERIER

Norges Geografiske Oppmåling, i dag Statens Kartverk, ble grunnlagt i 1773 og startet da opp med kartlegging av Norge. Kartverket har håndtegnede lokalkart fra slutten av 1700-tallet og ga

også ut flere trykte kartserier med lokalkart på 18- og 1900-tallet. Imidlertid ble ingen av kartseriene sluttført, det var alltid noen områder som manglet, og det var først med NATO-medlemskapet etter annen verdenskrig at hele landet ble detaljert og enhetlig kartlagt i én og samme kartserie.

Det var imidlertid flere motiver enn handel som lå til grunn for kartlegging i Norge. Før 1773 ble en del lokalkart laget i forbindelse med private og offentlige grenseoppganger og i forbindelse med kriger.

Mesteparten av slike lokalkart er håndtegnede, og det fantes ingen standard for målestokk eller symbolbruk.

Kartene er derfor svært forskjellige både i innhold og utseende, og byr på ulik type informasjon. Eksempelvis er ikke den informasjonen som er tatt med på kart laget i forbindelse med et felttog

64 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 64

22.11.13 08:51

Utsnitt av Cadet Peder Heidenreichs Croqui over Vejen fra Brekke Gaard i Maridalen til Henriksens Møller, ca 1805

sammenfallende med kart laget for å vise nye gårder i den gamle allmenningen.

Fiskeplasser eller vanndybde er heller ikke med på kart der poenget er å vise de forskjellige hæravdelingenes plasseringer og deres skuddretninger under et slag.

Også i dag har vi forskjellige typer kart med ulikt informasjonsinnhold: Vi har orienteringskart med høydekurver og ulik kolorering for myr og barskog, vi har veikart og økonomiske kart med eiendomsgrenser og gårds- og bruksnummer.

I løpet av utviklingsarbeidet som ligger bak alle kartutgivelser foretas det vurdering­ er. Dette gjelder blant annet hvilke stedsnavn som skal være med eller hva et hav­område skal kalles (noe som flere steder i verden er politisk betente spørsmål), valg av språknorm og hvordan navnene skal fordeles på de ulike steds-

navnsnivåene. Er det antall innbyggere eller sentrumsfunksjon som skal legges til grunn for å plassere et gitt stedsnavn i kategorien med tredje tykkest skrifttype?

Man har selvfølgelig laget klarest mulige utvalgskriterier og retningslinjer for dette på forhånd, men sannsynligvis er ingen av diskusjonstilfellene helt sammenlignbare; de er alle enkelttilfeller. Hva gjør så en kartredaksjon med de problematiske tilfellene?

De gjør som vi mennesker stort sett alltid har gjort; de legger lokalkunnskap og kvalifisert skjønn til grunn for sine avgjørelser med det mål at det endelige produkt­ et skal oppfattes som meningsfylt. Våre moderne kart er altså, i likhet med våre forgjengeres kart, hverken sanne eller riktige gjengivelser av virkeligheten; de er alle presentasjoner og tolkninger, basert på selektert informasjon.

KRIGSSKOLEN

I 1750 ble Krigsskolen grunnlagt, da kalt Den mathematiske Skole. Der ble det undervist i militær og sivil arkitektur, matematikk og tegning. Ingeniøroffiser Georg Michael Døderlein, konduktør ved Fortifikasjonsetaten, ble ansatt som lærer.

Under annen verdenskrig ble Krigsskolen nedlagt og lokalene i Tollbugata 10 overtatt av Hirden. Krigsskolens bibliotek ble pakket ned og lagret i Paleet. 14. mai 1942 brant Paleet ned til grunnen og mesteparten av biblioteket gikk tapt.

Restene, en knapp hylle­ meter bøker, befinner seg i dag på Krigsskolen på Linderud. Nasjonalbiblioteket har imidlertid en rekke håndtegnede 1800-tallskart tegnet av krigsskolekadetter.

Alle disse kartene er brannskadet i kantene, de var sannsynligvis oppbevart sammen med Krigsskolens

bibliotek da Paleet brant.

Kartene er ikke nevnt i Krigsskolens biblioteks­ katalog, de var trolig ikke regnet som en del av bibliotek­et, men ser ut til å ha vært oppbevart der.

Fra 1861 er det bevart en bunke eksamensbesvarelser i en rekke ulike fag, til sammen 154 blad, hvorav 127 blad er tekst og 27 blad er kartskisser. Eksamens­ besvarelsene er blant annet i fagene norsk, tysk og fransk, krigskunst, krigshistorie, militær administrasjon, fortifikasjon, artilleri, militær topografi, samt rekognosering og kartskisser fra feltarbeid i Jarlsbergs og Laurvigs Amt. Som en del av rekognoseringen noterte kadettene blant annet antall husdyr på gårdene de kartla, slik at man kunne beregne hvor mange soldater hver gård kunne fø i en krise­ situasjon. Mange av kartene har navnetrekket til Lars ProPatria 5/6-13 i 65

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 65

22.11.13 08:51

66 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 66

22.11.13 08:52

Jodocus Hondius’ Europakart, 1623.

Koloreringen viser Finnmark som svensk.

Broch nederst i høyre hjørne, trolig var det han som var sensor. Broch var lærer i astronomi og landmåling ved Krigsskolen og fra 1866 sjef for Norges Geografiske Oppmåling.

Nasjonalbiblioteket har også 43 kadettkart som hovedsakelig ble tegnet mellom 1805 og 1809.

Kartene viser oftest veien fra et sted i Aker til et gitt sted i Christiania, eksempelvis veien fra Grorudsmeden til Lakkegården. Siden kartene viser veien og lokalitetene langs veien, har de et litt uvanlig format; de er opptil fire meter brede og bare 20-30 cm høye. Det finnes forholdsvis få gamle lokalkart fra innlandsområdene, og Aker var et av de minst kartlagte områdene. Kadettenes kart, med alle sine detaljer langs veiene, er derfor gode lokalhistoriske kilder.

KRIGSKARTLEGGING

Krig forårsaker kartlegging av landområder, og offisers­ utdannelsen inneholdt derfor også opplæring i karttegning. Kartlegging skjer, helst og om mulig, i forkant av felttog, men også i etterkant når man kjenner det gitte området og når resultater og konsekvenser av slag og felttog foreligger.

Secondløyntnant Johan Wilhelm Klüwer skrev en øyenvitneskildring fra Den store nordiske krig 17001721, der han blant annet

forteller om en utmattende reise foretatt i de trønderske grensetraktene i midten av desember 1716. Bakgrunnen for reisen var en mulig forestående svensk invasjon, og dermed et økt dansknorsk behov for kartlegging av områdene der man antok at angrepet kunne ventes.

Klüwer skriver at de skulle rekognosere ”Jemtelands Field”, samt området fra Meråker til Sul, med det formål å forfatte et kart.

Brigader Vincent Budde og oberst Severin von Hiort ledet ekspedisjonen. Været var imidlertid så dårlig, med snø, sludd og sterk vind at de gikk seg vill på fjellet i to netter og tre dager. Klüwer forteller videre at han aldri hadde opplevd slik frost og at det blåste slik at en av offiserene - og hesten hans blåste over ende og måtte hjelpes opp. Reisen resulterte ikke i at det ble laget noe kart over området.

Den store nordiske krig byr imidlertid på et av de i etterkant best kartdokumenterte felttog i Norge, nemlig Armfeldttoget i Trøndelag.

Innmarsjen fant sted nøyaktig i de traktene Budde og Hiort hadde til hensikt å kartlegge. Høsten 1718 ledet Karl 12. selv den svenske hovedstyrken på 40.000 mann mot Fredriksten festning i Halden, mens general Karl Gustav Armfeldt ledet ca. 10.000 mann mot Trondheim. Den svenske kongens plan var at Armfeldt ProPatria 5/6-13 i 67

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 67

22.11.13 08:52

skulle følge Skalstuguvägen over grensen og å ta Trondheim i løpet av seks sensommer­uker. Sommeren 1718 hadde vært regnfull, og den skilte seg dermed ikke ut fra de siste tiårenes somre, med alle sine feilslåtte avlinger. Det fortelles at det regnet så mye at kornet mugnet på rot, at det ikke var nok sol til at kornet modnet og at frosten gikk sent og kom tidlig. Hele Midt-Sverige var så utarmet at forsyningskompaniene hadde store problemer med i det hele tatt å skaffe mat og utstyr. Armfeldt var imidlertid under press fra kongen, som begynte å få dårlig tid, og bestemte seg for ikke å vente på forsyningene, men heller starte marsjen og å få forsyningene ettersendt.

Allerede på vei til Skalstugan var veier og stier så gjørmete og ufremkommelige at Armfeldt ble nødt til å etterlate de store kanonene.

Da Armfeldt krysset norskegrensen i begynnelsen av september, var det derfor uten tungt artilleri, og med allerede utslitte, sultne og frosne soldater. I november slo svenskene leir like øst for Trondheim. Armfeldt hadde imidlertid ikke utrustning til å innta byen, og Vincent Budde valgte å vente på fienden. Sult, frost og

epidemier forårsaket store lidelser og tap på begge sider, og Armfeldts armé var allerede på dette tidspunktet betraktelig redusert.

Kulen som drepte Karl 12. brakte en brå slutt på beleiringen av Fredriksten.

Allerede dagen etter kongens død ble beleiringen hevet, og retretten av de svenske styrkene i sør foregikk uten tap av betydning. For de svenske styrkene i nord betydde imidlertid retretten en katastrofe. Arméen fulgte ikke samme rute tilbake som den hadde kommet, hovedstyrken gikk isteden sydover, inn Haltdalen og derfra over fjellet Bukkhammeren til Tydal. Videre fra Tydal og over til Sverige foregikk tilbaketoget i sprengkulde, snøstorm og, naturlig nok, i spredt uorden. Av de 10.000 som krysset norskegrensen tidlig på høsten 1718, var det ved avmarsjen fra Tydal ca.

5800 igjen. Av disse nådde ca. 2800 ned til Handöl på den svenske siden. 600 av dem er begravd der, og ytterligere 451 fikk avskjed på grunn av frostskader.

Fire klüwerbrødre, blant dem den allerede omtalte Johan Wilhelm, deltok i trefningen ved Stene skanse i Inndalen i september 1718.

En annen av brødrene, Lorentz Diderich, ble senere

oberstløytnant og kommandør for den Nordenfjeldske skiløperbataljon. I 1760-årene tegnet han flere kart som viser både svenskenes innmarsj i Trøndelag og det fatale tilbaketoget. I fjellområdene der karolinerne ble overrasket av uvær, har Klüwer på et kart markert dette med store svarte skyer; én over Bukkhammeren og to ved Essandsjøen. På samme kart har han også skrevet inn referansebokstaven E i området for arméens første overnattingssted etter at den forlot Tydal, og under E i rammen på siden av kartet oppgir han: ”…300 Mand […] blot tilbage paa Fieldet død…” Dette stemmer godt med det man i dag vet om denne leiren; stedet ligger på Øyfjellets vestside og kalles Svenskelegret, svenskeleieren.

Klüwerfamilien var fra Trøndelag, og det går klart frem av kartene at Klüwer var godt kjent i regionen; elver, fjell, daler og små og store innsjøer er rimelig riktig plassert. Det er også åpenbart at Klüwer hadde stor kunnskap om Armfeldts marsjruter og leire og om den tragedien felttoget endte i. Trøndelagsbygdene lå tilbake fullstendig utplyndret etter svenskehæren, noe som

må regnes som en av grunnene for Klüwers, og ettertidens, store interesse for felttoget. Sult og sykdom herjet i mange år etterpå.

Mannsunderskuddet var stort, og dødeligheten økte, noe som fikk konsekvenser for eiendomsforholdene i Trøndelag.

Det ble også tegnet flere kart i forbindelse med Karl 12.s felttog i Sør-Norge, spesielt kart som viser beleiringen av Fredriksten festning.

NORDKALOTTEN OG GRENSEPROBLEMATIKK

Mange har gjort krav på, eller benyttet seg av, de enorme naturressursene nordområdene har å by på.

Dette har i årenes løp forårsaket mange interessekonflikter. Grenseforholdene i den nordlige delen av Skandinavia og Russland var i flere hundre år svært uklare, og innbyggerne i enkelte områder ble avkrevet skatt fra flere land. Vardøhus festning ble opprinnelig bygget for å markere norsk suverenitet i nordområdene og for å sikre nærforsvaret av Vardø. Dagens festning ble bygget på 1730-tallet, men har aner tilbake til en borg anlagt allerede under kong Håkon V Magnussons regjeringstid (1270-1319).

www.sandefjordpaintball.no post@sandefjordpaintball.no Alt innen luftvåpen og softguns 10 % rabatt til NROFs medlemmer.

Rabattkode: NROF0812.

BESØK NETTBUTIKKEN BRUK RABATTKODE NROF UTSTYRSKONTROLL.NO

68 i ProPatria 5/6-13 Untitled-2 1

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 68

04.09.12 09:52

22.11.13 08:52

Noe sterkt militært anlegg har Vardøhus aldri vært, men symbolverdien som Norges ”flaggpost mot øst” har alltid vært viktig. Etter Kalmarkrigen 1611-13 frafalt Sverige sine krav på kystområdene i Finnmark, men opprettholdt kravet på innlandsområdet. Dette området hadde hovedsakelig en samisk befolkning, det var uten nasjonale grenser og både nordmenn, svensker og russere hevdet sine interesser der.

Allerede i 1737 ble det klart at hele den norsk-svenske grensen skulle gås opp, ikke bare de delene det rådde tvist om, og i 1738 begynte grenseoppgangen fra syd. På de steder der det ble oppnådd enighet om grensens beliggenhet ble det oppført røyser. Øvrige steder nøyde man seg med å utrede og protokollføre ulike påstander om grensens riktige plassering, såkalte pretensjonspunkter. Som ledd i forberedelsene til grense­­ forhandlingene med Sverige i 1747-51 står major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller sentralt, spesielt når det gjelder ”Finnmarkstvisten”. Thomas Hans Heinrich Knoff var offiser og arbeidet med landmåling i flere tiår, blant annet med grenseoppmåling i NordNorge i 1744-1749. Hans håndtegnede kart over Finnmark fra 1749 er trolig utarbeidet i forbindelse med forberedelsene som munnet ut i grensetraktaten av 1751.

I forbindelse med denne traktaten ble hele den norsk-svenske grensen fra syd til nord endelig slått fast.

Dette gjaldt også riksgrensen mot Finland, som da lå under Sverige.

Knoffs kart er det første kjente kartet der innlandet i Finnmark er kartlagt. Kartet inneholder både et vell av stedsnavn, naturlig nok svært mange samiske, og viktige opplysninger for kunnskapen om tilblivelsen av de nasjonale grensene på Nordkalotten. I Finnmark ble Tana valgt som grenseelv, og Norge fikk dermed de store landområdene Kautokeino, Karasjok og den delen av Utsjok som ligger vest for Tanaelven. Den samiske inndelingen i siidaer, kollektiver som hevder, utnytter og forvalter rettighet­ene i et område, hadde tidligere vært det nærmeste man kom grenser på Nordkalotten. Utsjok var en slik siida og Knoff nevner den i den forklarende teksten på kartet, da stavet ”Utziocki”.

Kartet som regnes som det første trykte norgeskartet tegnet av en navngitt norsk kartograf, Ove Andreas Wangensteen, ble utgitt i 1761. Det finnes enkelte norsktegnede norgeskart før dette, men ingen av dem var særlig kjent i sin samtid.

Wangensteens kart er svært gjennomarbeidet og regnes som en milepæl i norsk karthistorie. Det inneholder imidlertid en liten pussighet: Kartet er utgitt ti år etter den norsk-svenske grensetraktaten, men gjengir likevel på ett punkt riksgrensen i henhold til det svenske territorialkravet; at riksgrensen skulle gå rett gjennom Femunden. Imidlertid endte

Lorentz Diderich Klüwers kart over Trøndelag. Udatert, trolig ­tegnet på 1750-60-tallet. Kartet viser armfeldttogets tilbake­ trekning etter beleiringen av Trondheim i 1718-19. De mørke skyene over fjellet Bukkhammeren og over Essandsjøen viser til uværet resten armeen var utsatt for.

forhandlinger med at grensen ble trukket mellom de høyeste fjellene øst for innsjøen. Året etter, i 1762, utga Wangensteen et kart over Akershus stift, og da var femundfeilen rettet opp.

Norsk kartografihistorie er et lappeteppe, ofte med flere hull enn lapper, og det var ulike behov som avgjorde hva man kartla og hvordan man gjorde det. På 15-16- og til dels 1700-tallet var det hovedsakelig utenlandske handelsinteresser som forårsaket kartlegging av

Norge, da primært kartlegging av kysten. Parallelt med dette, noe på 1600-tallet og spesielt utover på 1700-tallet, var det en del norske, eller dansk-norske, karttegnere som av ulike årsaker tegnet lokalkart. Da Norge selv kom i gang med systematisk kartlegging sent på 1700-­tallet, ser man at det kartografiske fagmiljøet omfattet både Krigsskolen og Norges Geografiske Opp­ måling, da det er flere av de samme personene som går igjen begge steder.

ProPatria 5/6-13 i 69

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 69

22.11.13 08:52

SIDEN SIST k FORSVAR+POLITI=SANT? Forsvarets bistand til politiet ved ­terrorangrep er fremdeles avhengig av et system som er langsomt, uforutsigbart og politisk risikabelt, skriver forsker Magnus Håkenstad ved Institutt for forsvarsstudier. Bistandsregimet inneholder fremdeles fallgruver for alle involverte, skriver Magnus Håkenstad.

Dagens Næringsliv, debatt, side 26, lørdag 5. oktober ÅPNER FOR SIVILE TIL RORS Sivile vil bli et stadig vanligere innslag i Forsvaret, ifølge Frank Brundtland ­Steder ved Forsvarets Forsknings­ institutt (FFI). Forskeren ser ingen problemer med at sivile kan stå til rors ved landets største krigsskip.

Også i uniform, om nødvendig med et kurs med den nødvendige militære opplæring bak seg. I vår ledet han arbeidet med rapporten “En sterk

norsk maritim næring – en trussel for ­Sjøforsvaret”, som er omtalt i magasin­ et Norges Forsvar.

Aftenposten, side 4, lørdag 12. oktober MÅ VIKE FOR STØY Inntil 100 bolighus står i fare for å bli jevnet med jorden på grunn av støy fra Norges nye kampflybase. Et tilbudsbrev til 15 boligeiere på Ørland har ført til raseri fra Støygruppa på Ørland, en organisasjon som jobber for de 900 boligene som får økt støy som følge av etableringen av kampflybase for F-35 flyene. Hans Kristian Norset, som leder Støygruppa, mener Forsvarsbygg opptrer arrogant.

VG, side 25, lørdag 5. oktober

flyprodusenten Lockheed Martin som har startet prosessen, og den første delen er en ramme som skal sitte rundt jetmotoren.

VG, side 48, tirsdag 1. oktober LIGGER TIL KAIS Norge har kjøpt store krigsskip for over 200 milliarder kroner. Men reservedeler fulgte ikke med på kjøpet. Idag er bare én til to av de fem fregattene fullt ­operative. En av fregattene ligger til kais, ribbet for vitale deler. Det vil ta år å gjøre den istand til å seile som krigsskip - om det i det hele tatt skjer.

Aftenposten, side 4, mandag 30. september

NORGES FØRSTE F-35 Nå er den første delen til det første av Norges nye kampfly produsert.

Det er en av underleverandørene til

70 i ProPatria 5/6-13

95784_propatria_5-6_2013_ny.indd 70

22.11.13 08:52

HitleRS aRmeeR Historien om den tyske krigsmaskinen 1939 – 1945

Spesialtilbud til NROFs medlemmer:

Nå kun kr 390,- + porto (Ordinær pris 449,-)

Boken er på 450 sider, rikt illustrert med hundervis av bilder, tegninger og kart. Bestill nå på svarslippen nedenfor.

Kan også bestilles via epost: post@mht.no. Merk bestillingen: NROF-medlem.

Ingen bonustap hvis noen skader din parkerte bil Har du noen gang opplevd at bilen din har blitt skadet mens den stod parkert og ingen hadde lagt igjen beskjed om uhellet?

Det er irriterende og urettferdig at du skal tape på en feil som andre har gjort.

Med Tryg Bil Ekstra får du Norges eneste bilforsikring som ikke gir bonustap hvis noen skader bilen din mens den står parkert.

Gjelder for biler som er inntil 6 år gamle.

Bestill via våre nettsider eller ring prioritert nummer 800 33 669.

Medlemskap i Norske Reserveoffiserers Forbund gir deg inntil 22 prosent rabatt, og en ekstra gunstig pris på innboforsikring.

Ja, jeg bestiller Hitlers Armeer for kr. 390,- + porto.

Fyll ut og send inn.

Navn: Adresse:

Sendes til: Postnr./sted/land: Telefon/mobil:

Les mer om dine medlemsfordeler innen forsikring på www.tryg.no/nrof

95784_5-6_2013_omslag3-424x275_ny.indd 2

Response payee svaRsending noRvege

E-post:

Ares Forlag A.S Svarsending 6870 N-0095 Oslo, Norway 21.11.13 10:36

PRO PATRIA M I L I TÆ R FA G L I G T I D S S K R I F T

Nr. 5/6 – 2013 – Utgitt av NROF

Returadresse: Norske Reserveoffiserers Forbund Postboks 1550 Sentrum 0015 Oslo Norge

POLITIKK OG STRATEGI BRIGADESTRUKTURENS UTVIKLING

Interpress Norge

Kr. 50,05

Bergans of Norway har vært med på å sette standarden for verdens mest avanserte tur- og forsvarsutrustning siden 1908.

www.bergans.no

95784_5-6_2013_omslag3-424x275_ny.indd 1

9 771503 714060

RETURUKE

03

21.11.13 10:36