Propatria 4 - 2018

Returadresse: Norske Reserveoffiserers Forbund Postboks 1550 Sentrum 0015 Oslo Norge

M I L I T Æ R F A G L I G

M A G A S I N

NR . 04 | 201 8

DETROIT, TEXAS, SIBIR OG BANGKOK Men hva er begrepet for å sjekke hodet?

“DAVID MOT GOLIAT:”

MÅLRETTEDE MOTANGREP I Forsvaret har man begreper for alt fra vedlikehold av kjøretøy til intimvask. Alt er gjennomtenkt og ivaretatt. Bortsett fra en ting. Det finnes ingen kontrollrutine for psykisk helse, ingen oppfordringer om å sjekke hodet. For mange er fraværet av en psykisk kontrollrutine et større problem enn såre føtter eller en girkasse som fusker. SIOPS jobber for åpenhet rundt psykisk helse, og for at opplevelser og inntrykk skal bli tatt på alvor – både under og etter utenlandstjeneste.

TIDSAM 1295-04

SIOPS tlf. 22 69 56 50

RETURUKE 51

89766_4_2018_omslag.indd 1

9

771503

714077

04

Kr. 69,-

04.10.2018 09:36

KJEKT Å HA

KONGSBERG KONGSBERG creates and delivers high technology solutions for people that operate under very challenging conditions – on the oceans, in the deep subsea, in defence, in space.

ENHÅNDS TURØKS

HENDIG ”TISSETUT”

Hvor mange tur- og vedøkser trenger man egentlig?

Som med alt annet turutstyr; bare en til. Og selv om du tilhører kategorien ”vi som ikke har øks og heller ikke ser behovet”, så er en kompakt enhånds turøks smart å ha for alle friluftsentusiaster. Gerber Bear Grylls Hatchet er godt egnet til mindre jobber som kan bli for krevende for en turkniv, som f.eks. å gjøre opp opptenningsved til bålet. Øksen er konstruert med full tang (det vil si at hode og skaft er smidd i et stykke) og er laget av stål med god rustbeskyttelse. Den har gummiert grepsflate for å hindre at den glipper ut av hånden. Kommer med eggbeskytter av nylon, boka Bear Grylls “Priorities of Survival” Pocket Guide og Gerber livstidsgaranti.

Har du vært på en kald høst- eller vintertur og opplevd at det ikke frister å dra ned buksa for å tisse?

Da bør du vurdere å legge en Tinkle Belle i toalettmappen. Dette er nemlig en kjekk ”tissetut” som gjør det mulig for jenter å tisse stående – og bare med smekken åpen. Tuten er lang nok til at den kommer godt ut fra buksen, og er laget i et antimikrobielt materiale. Leveres med en smart oppbevaringspose, bestilles på nett.

Pris kr: 749,www.norma.as

749,-

Pris ca kr: 220,www.thetinklebelle.com

220,-

ULL ER FREMDELES GULL

EXPOSURE MOB CARBON SEARCH LITE En liten og hendig lommelykt er alltid bra å ha for hånden i den mørke årstiden, også om du vanligvis bruker hodelykt. MOB Carbon Search Lite er laget av en kombinasjon av karbon og aluminium. Den yter hele 1000 lumens, veier kun 95 gram og lyser minst 1,5t på maks lysstyrke. Lykten er vanntett, flyter og går automatisk i blinkmodus når den havner i vann. Lades enkelt og raskt via USB. Pris kr 1499,www.hodeovervann.no

Vi nordmenn har lange tradisjoner med ull – naturens egen vidunderfiber. Supermyk merinoull fungerer veldig bra i undertøy og lettere plagg, men uansett så er det deilig å ”krabbe inn” i en tykk, grovstrikket ullgenser på sure høst- og vinterdager. Feral er strikket med ull fra norsk villsau og holder deg varm i kaldt vær. Den er i tillegg hardfør og slitesterk, og passer like bra når du sitter på post på elgjakta som den gjør foran bålet en vinterkveld.

Pris kr: 1999,www.ulvang.no

1999,1499,-

CARINTHIA G-LOFT ISG 2.0 JACKET På utkikk etter en funksjonell og allsidig vinterjakke? Som helst ikke har altfor fancy farger?

ISG er en forkortelse for Insulated Shell Garment (fôret skalljakke) og jakken har aner fra spesialstyrker rundt om i verden. Den har smidig softshell utvendig for bevegelighet og er isolert med G-LOFT® for god varme på kalde dager. Videre er jakken vannavstøtende, vindtett og puster. Kommer med kompresjonsbag.

Pris kr: 2499,www.norsegear.no

2499,-

www.kongsberg.com

89766_4_2018_omslag.indd 2

04.10.2018 09:36

INNHOLD

//

NR4

//

”DOTMLPFI” – et alternativ til to-prosentregelen

16 Flukten med den tunge bagasjen

18

- Små stater kan avskrekke store ved målrettede motangrep

06

2018 Seksten mil på asfalt ER ubehagelig

52 Trumps rådgivere reddet NATO-­ toppmøtet

Det kunne bli kritisk for Alliansen. Men så fikk NATO hjelp fra uventet hold.

12 NROFs HØYE BESKYTTER: HM Kong Harald V

KONGELIGE ÆRES­MEDLEMMER: HM Kong Harald V HM Dronning Sonja HKH Kronprins Haakon ÆRESMEDLEMMER: Oberstløytnant Rolv Brandtzæg Oberstløytnant Kåre Otto Telle Oberstløytnant Arne Heimdal Major Erik Svein Sjømæling FORBUNDSSTYRET Jørn Buø (H) jorn.buo@gmail.com

1. visepresident: Viggo Hanssen (S) hanssenviggo@gmail.com 2. visepresident: Christian Berning Pedersen (HV) chrispede@hotmail.com Styremedlemmer: Svein Arne Jensen (HV) Daniel Hagen (HV) Sofie Hildebrandt Nilsen (HV) Nils Otto Pleym (HV) Varamedlemmer: Arnfinn Vik (L) Hilde Kristin Stensen (HV)

SEKRETARIATET: Besøksadresse: Bygning 60, Akershus Festning Postadresse: PB 1550 Sentrum 0015 Oslo Telefonnummer: 22 47 82 40 (mil: 0510-3238/0510-2227) Generalsekretær: Jørgen Berggrav 22 47 82 41 jorgen.berggrav@sekr-nrof.no Ass. generalsekretær: Ståle Sandholt 22 47 82 49 stale.sandholt@sekr-nrof.no

Informasjonsansvarlig: Camilla Gamborg Briså 22 47 82 46 camilla.brisa@sekr-nrof.no Prosjekt: Morten Wroldsen 22 47 82 48 morten.wroldsen@sekr-nrof.no Fredrik Rye-Ramberg 22 47 82 43 fredrik.rye-ramberg@sekr-nrof.no Administrasjon/medlemsservice: Harald Blikra 22 47 82 40 post@sekr-nrof.no eller harald.blikra@nrof.no

kr 275,-

portofritt levert

kr 250,-

portofritt levert

Per Arnt Harnes: Gulltransporten – dramaet dag for dag.

Hans Olaf Brevig: Heimevernet i Møre og Romsdal 1947-2003

3. opplag, Molde 2017, 136 sider.

Molde 2004, 272 sider.

Detaljert register.

Vi har et lite restopplag som vi selger så langt det rekker.

Detaljert register.

Datoliste fra 8. april til 29. mai Boka er til salgs direkte fra utgiver: Romsdal sogelag, Birkelandvegen 1A, 6416 Molde e-post: Post@romsdal-sogelag.no Mobil: 976 61 964

PRO PATRIA Redaktør Roy Thorvaldsen +47 22 47 82 45/+47 916 03 806 E-post: redaktor@nrof.no Redaksjonens postadresse Postboks 1550 Sentrum, 0015 Oslo Abonnementspris 2018: 205,Abonnement: post@sekr-nrof.no UTGIVER Norske Reserveoffiserers Forbund Bygning 60, 2. etg, Akershus Festning Tlf: + 47 22 47 82 40 Ansvarlig redaktør: Jørgen Berggrav Annonsesalg ved NROF Salgssjef: Harald Blikra + 47 22 47 82 40/ + 47 938 78 734 E-post: post@sekr-nrof.no Pro Patria utgis fem ganger i året.

Fristene for levering av annonser og annet materiell er i 2018: 22/1, 22/3, 31/5, 13/9, 13/11 Redaksjonelt stoff leveres i god tid før deadline.

ISSN 1892-4794 Forside: Testskyting av landbasert Naval Strike Missile (NSM) fra lastebil.

Foto: Kongsberg Defence Systems. Ønsker du å bidra med leserinnlegg i Pro Patria?

Da er rammene følgende: Kronikk: 4000 tegn inkl. mellomrom Leserinnlegg: 2000 tegn inkl. mellomrom Replikk: 400-750 tegn inkl. mellomrom Legg med, som eget vedlegg, et portrettfoto til kronikkinnlegg.

N VA

E MER K

E

T

S

GRAFISK DESIGN OG TRYKK Merkur Grafisk AS Tlf: 23 33 92 00 Merkur Grafisk er godkjent som svane­merket bedrift.

Nye tanker ■■■ Kan et lite land avskrekke en stor, mulig angriper ved sin evne til å slå tilbake der motstanderen har en svakhet, dersom han angriper? Dette kalles også å stikke bjørnen i siden (”poke the bear”) i en overraskelsesmanøver for å få den til å stoppe et overfall og trekke seg tilbake. En dristig tanke kanskje, som nå brer om seg i Sverige. Nabolandet har ikke en forsvarsallianse å lene seg på, slik Norge har med NATO. Vi spør om dette kan være en aktuell strategi også for Norge.

Allegorien ”bjørn” er nok ikke helt tilfeldig valgt av svenskene, gitt geografien. Den store, potensielle overgriperen er Russland.

For Norges del ville det være ubåter og missiler som eventuelt kunne brukes i et motangrep av denne type.

Vi kan i dette nummeret også fortelle en lite kjent historie om hvordan flere av Donald Trumps nærmeste rådgivere i sommer overraskende gikk bak ryggen på presidenten. Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, forsvarsministeren og utenriksministeren satte alt inn på å forhindre at NATO-toppmøtet i Brussel i juli endte i fiasko på grunn av Trumps uberegnelige utspill og antipati, slik som G-7 møtet i Canada hadde gjort noen uker i forveien.

Under tittelen ”det klamme toprosent-målet”, setter vi søkelys på NATOs USA-­ drevne krav om andelen av bruttonasjonalproduktet som forutsettes brukt på forsvar.

Spørsmålet er om ikke dette tallet i seg selv, er et lite presist mål på forsvarsevne – og vi presenterer en alternativ, mindre kjent måte for å komme frem til hva størrelsen på budsjettene bør være. Denne fremgangsmåten har vært brukt av USA selv, og av NATO, i minst ti år.

Men det berømte toprosent-målet er antakelig likevel ”en politisk realitet det er krevende å sno seg unna”, slik vår artikkelforfatter uttrykker det.

Vi gir deg i et nøtteskall alt du trenger å vite om høstens store NATO-øvelse Trident Juncture, der store deler av landet blir berørt og et gjeninnført norsk totalforsvar spiller en stor rolle. Evnen til å ta imot allierte forsterkninger på en effektiv måte er trolig det viktigste øvelsesutbyttet for Norge.

NROF gjør seg også bemerket internasjonalt. Politiske forhold i Polen gjorde at medlemslandet som skulle ta over ledelsen i den interallierte reservekonføderasjonen CIOR under årets sommerkongress, måtte trekke seg. Kloke hoder kom sammen for å finne en løsning som var til det beste for alle parter – og sentralt i bestrebelsene stod den norske delegasjonsledelsen.

Også i CIORs søsterorganisasjon CIOMR, som organiserer sanitetsoffiserene, gjorde Norge seg bemerket under årets hovedmøte i Quebec City, Canada, med opprettels­en av Nordisk Forum for Militærmedicin. Det nordiske samarbeidet er viktig for NROF, både på regionalt plan og i større internasjonale sammenhenger.

Vi kan by på mye spennende lesning på de kommende sider!

Roy Thorvaldsen Redaktør

6

PROPATRIA /4/ 2018

- SMÅ STATER KAN AVSKREKKE STORE GJENNOM MÅLRETTEDE MOTANGREP Dette var den dristige påstanden på et nylig seminar i regi av Institutt for Forsvarsstudier (IFS).

PP/ ROY THORVALDSEN

N

y teknologi og nedleggelse av, eller iallfall kraftige reduksjoner i, invasjonsforsvaret har tvunget flere land, inkludert Norge og Sverige, til å tenke nytt om forsvaret av eget territorium. For å belyse og få en diskusjon rundt utfordringene med små nasjoners militære styrker, et mer offensivt Russland, og spredningen av presisjonsangreps­ våpen som raskt kan nå mål langt inne på et lands territorium, hadde IFS blant andre invitert forskerkollega Robert Dalsjö fra den svenske søsterorganisasjonen, Toltalförsvarets forskningsinstitut (FOI).

Små stater kan avskrekke store gjennom å slå til der motstanderen er svak, mener professor Robert Dalsjö ved Toltalför­ svarets forskningsinstitut (FOI) i Sverige.

Foto: Roy Thorvaldsen.

UBÅTEN KNM UTVÆR I EN FJORD UTENFOR BERGEN. FOTO: MATS GRIMSÆTH/ FORSVARET.

“HVORFOR FORSØKE Å FORSVARE OSS MOT INVASJON FRA EN OVERLEGEN FIENDE NÅR VI HELLER KAN SLÅ TILBAKE DER MOTSTANDEREN ER SVAK?”

En F-35 sender av gårde to Joint Strike Missiles (JSM). Foto: Kongsberg Defence Systems.

– Vi kan ikke hindre angrep med presisjonsmissilvåpen, slik vi kunne hindre eller iallfall forsinke og øke kostnadene ved en invasjon (”deterrence by denial”). Og det er så få igjen i våre væpnede styrker at vi heller ikke lenger kan hindre en invasjon. Vi kan ikke være til stede overalt samtidig.

Og hvorfor skulle vi bruke alle tilgjengelige ressurser på for eksempel å forsvare en ubebodd øy i Østersjøen som er blitt invadert, om vi i stedet kunne gå til gjengjeldelsesangrep mot andre mål der motstanderen er svak.

Dette ville kunne virke som avskrekking mot (flere) angrep, sier Dalsjö.

Han legger til at dette ikke bare gjelder ved missilangrep, men også ved for eksempel dataangrep og andre ikke-kinetiske aksjoner mot et lands infrastruktur og systemer.

– IDEEN HAR OPPHAV I NORGE

– Denne tanken om ”straff” som avskrekking (”deterrence by punishment”) har sitt opphav i Norge, sier Dalsjö, og fortsetter: - Ideen er at kan vi ikke forsvare, så får vi heller gå til motangrep, og fordelen er da at vi kan velge tid og sted. Slik kan vi både vise en motstander at vi har evne til å ramme ham, og samtidig lykkes i å trappe opp konflikten slik at vi ”internasjonaliserer” den, det vil si at andre land griper inn. Slike motaksjoner ville altså ha en stor signaleffekt til omverdenen og samtidig være en lærepenge for bøller, poengterer den svenske professoren.

Det dreier seg ikke om å gå til et massivt motangrep, som man ikke ville være i stand til, men å slå tilbake der motstanderen er svak, sier han.

>

8

PROPATRIA /4/ 2018

– For eksempel i tilfellet med Russland så har landet egentlig bare et par havner for sin marineflåte, og innseilingene kan med enkle og rimelige midler sprenges slik at fartøyene ”korkes” inne, sier han.

Han kaller fremgangsmåten å stikke noe i siden på bjørnen (”poke the bear”) for å få den til å trekke seg unna.

IKKE FERDIGTENKT

– Man kan lett argumentere for at ”straff som avskrekking” av større makter er en farlig vei å gå, hvor grundig har farene ved denne fremgangsmåten blitt analysert og vurdert?

– Ikke grundig nok. Men vi har tenkt mye på dette. Og nå etter riksdagsvalget i Sverige er jeg sikker på at dette er en av flere strategier som kommer til å bli diskutert i forbindelse med fremtidige forsvarsbudsjett, sier han til Pro Patria.

– Men ville man ikke risikere både en ukontrollerbar opptrapping av konflikten og at allierte vender en ryggen fordi man har vært dumdristig?

– MOTANGREP MÅ KALIBRERES NØYE

– Jo, og derfor ville det være nødvendig å kalibrere motangrepet til den allierte man ønsker skal komme en til unnsetning. For eksempel har USA sans for at den svake part viser mot og tar igjen med en bølle.

Men det må gjøres slik at man ikke fremstår som uforsvarlig, sier Dalsjö. Han legger ikke skjul på at den strategiske kommunikasjonseffekten ville være noe av det viktigste ved slike motangrep.

– Har Sverige ”råd” til å risikere mot­ reaksjonene fra et Russland som blir gjenstand for straffeangrep på denne måten?

– Jeg er overrasket over suksessen som denne ideen om å heve terskelen for potensielle angripere har hatt i Sverige, sier Drevsjö. - Det er nå noe som ”alle” snakker om. Det handler ikke om å vinne mot en sterkere motstander, men å få ham til å tenke seg om før han slår til igjen, fordi det koster for mye, sier Drevsjö. ■■■

Fare for at motstanderen slår hardere tilbake Er dette en strategi som kunne være aktuell også for Norge?

PP/ PALLE YDSTEBØ, OBERSTLØYTNANT OG SEKSJONSSJEF FOR LANDMAKT PÅ KRIGSSKOLEN (KS).

■■■ – For det første legger konseptet opp til at motstanderen slår til først, dermed vil egne mottiltak bare fungere for å hindre en videre opptrapping.

Skal dette gjøres til en åpen forsvarsstrategi for å avskrekke motstanderen fra i det hele tatt å angripe, må motstanderen være overbevist om at motangrepet gjør så stor skade at risikoen ikke er verdt å ta, sier Ydstebø.

– Det vil kreve en temmelig solid konvensjonell annenslagskapasitet fra vår side, i praksis et stort nok volum av ulike virkemidler til at det vil påføre motstanderen så stor skade på kritiske kapasiteter at hans vilje til videre angrep brytes. Faren er at han ikke gir seg, men tvert om øker innsatsen for å ødelegge vår kapasitet til videre motstand. Da spørs det om vi har mer å svare med, om ikke NATO blir engasjert, poengterer han.

– I OVERKANT OPTIMISTISK

– Siden vi for alle praktiske forhold snakker om Russland, så er det i overkant optimistisk å tro at småstater kan påføre Russland så store ødeleggelser at de velger å gi seg. Et slikt motangrep risikerer også å legge

Oberstløytnant Palle Ydstebø er seksjonssjef på Krigsskolen (KS).

Foto: Forsvaret.

ansvaret for eskaleringen på den stat som “straffer” og dermed gi Russland en fordel i informasjonskampen.

– VANSKELIG Å PÅVIRKE EN MOTSTANDERS VILJE FRA AVSTAND

– Hovedargumentet mitt er at det er vanskelig å påvirke en motstanders vilje med avstandsbekjempning. Israel klarte det ikke mot Hezbollah i 2006. De gikk i tillegg tomme for presisjonsvåpen etter halvannen uke.

Selv med deler av fire brigader inne i Sør-Libanon var ikke Hezbollah til å rikke. Russland er ikke Hezbollah og Russland er større enn Sør-Libanon. Og verken Sverige eller Norge kan matche Israels militærmakt, sier Palle Ydstebø. ■■■

- Kan virke, på visse betingelser PP/ JACOB BØRRESEN, FLAGGKOMMANDØR (P), FORSVARSDEBATTANT

■■■ Avskrekking er betegnelse på en troverdig evne til å gjengjelde et angrep slik at kostnaden ved å angripe, sett med angriperens øyne, er større enn gevinsten, slik at han velger å avstå. Er det tenkelig at et norsk forsvar vil kunne avskrekke en stormakt som Russland fra å angripe Norge militært? Svaret er ja, men det er et betinget ja.

VERDIEN AV ET ANGREP

En første betingelse er knyttet til verdien, for Russland, av et vellykket angrep på Norge. Fortoner verdien seg som liten skal det mindre til for å avskrekke et angrep. Fortoner verdien seg som stor, skal det mer til. Verdien av et angrep er situasjonsbetinget. I krise og krig vil den kunne være større enn i fredstid. Verdien er også nært knyttet til formålet med angrepet.

Formålet kan være å styrke bastionforsvaret, ved f.eks. å ødelegge norske havner, flyplasser, eller sensorer, for å hindre at de blir tatt i bruk av Norges allierte som ledd i et angrep på Russland, eller å erobre dem for selv å ta dem i bruk. Formålet kan også være å framtvinge endringer i norsk utenrikspolitikk i tråd med russiske interesser, som f.eks. å tvinge Norge ut av NATO, ved eksempelvis å erobre et stykke norsk territorium, og sitte på det inntil norske myndigheter bøyer seg.

Verdien av et angrep vil også ha sammenheng med Norges opptre-

Et lite land som Norge kan klare å avskrekke en stormakt fra å angripe, men bare dersom visse betingelser er innfridd, sier Jacob Børresen, flaggkommandør (P) og forsvarsdebattant.

Foto: AldriMer.no.

den overfor Russland, militært, diplomatisk og politisk. Opptrer Norge slik at det utfordrer stormakt­ens prestisje, vil verdien av et angrep, og viljen til å ta kostnadene, fortone seg som større.

KOSTNADENE VED ET ANGREP

En annen betingelse er knyttet til Russlands vurdering av kostnadene ved et angrep på Norge. Fortoner de seg som store, vil et angrep sitte lenger inne. Fortoner de seg som små, vil terskelen for angrep være lavere. Det norske forsvaret kan neppe, isolert sett eller alene, påføre Russland eller russiske styrker så store omkostninger eller tap at det vil påvirke russisk kost-nytte-kalkyle knyttet til å angripe Norge.

Om Norge derimot kan forsvare seg på et slikt nivå og av en slik varighet at det, sett fra Moskva, sannsynligvis vil føre til krig med

USA, vil det kunne ha en avskrekkende effekt på russiske beslutningstakere. Moskvas vurdering av kostnadene ved å angripe Norge militært er dessuten ikke primært eller bare knyttet til en vurdering av det norske forsvarets evne til å motstå et angrep. Den har et mye videre perspektiv og omfatter også langsiktige økonomiske, diplomatiske og politiske kostnader.

AVSKREKKINGENS TROVERDIGHET

En tredje betingelse er knyttet til avskrekkingens troverdighet.

Dersom Moskva tror det vil være mulig å angripe Norge uten å komme i krig med USA, vil den norske avskrekkingen kunne svikte.

Lykkes det f.eks. å etablere et fait accompli gjennom et overraskende angrep på Norge, kan det bli utfallet. Men det forutsetter at Russland, sett med amerikanske øyne, har en troverdig evne og vilje til å ødelegge USA med atomvåpen. Norges evne til å avskrekke Russland er slik sett knyttet til den kjernefysiske maktbalansen mellom USA og Russland.

■■■

BESØK NETTBUTIKKEN BRUK RABATTKODE NROF UTSTYRSKONTROLL.NO

10

PROPATRIA /4/ 2018

Forsvarets nye håndvåpen

Det norske Forsvarets håndvåpen besto lenge av MP5 og AG-3. Våren 2007 ble det bestilt nye våpen: Heckler & Koch MP7, Heckler & Koch HK416 og Heckler & Koch HK417. I dag ser vi nærmere på sistnevnte, som blant annet brukes av spesialstyrkene.

PP/ ROY THORVALDSEN HK 417 SKARPSKYTTERGEVÆR

​​​​​​​ HK417 er Forsvarets skarpskyttergevær. Våpenet ble tatt i bruk av norske avdelinger omtrent på samme tid som HK416. Den erstatter tidligere skarpskyttergevær i de fleste avdelingene i Forsvaret som er utrustet med denne typen våpen. Våpenet er et gassdrevet, halvautomatisk våpen og blir levert med picatinnyskinner for påmontering av siktemiddel, taktisk lys og annet tilbehør.

Våpenet ble brukt av norske soldater i Afghanistan.

Våpenet fåes med 13, 16 og 20 tommers lengde på løpet. Det er sistnevnte som er skarpskyttervarianten, og som følgelig er kjøpt inn av Forsvaret.

NORGE LÅ ETTER

På grunn av vekt, alder, ammunisjonstype og små tilpasningsmulig-

heter begynte Forsvaret fra midten av 1990-tallet arbeidet med å bytte ut AG-3 med et mer moderne våpen. Spesielt hadde skarpe oppdrag i utlandet på 1990- og 2000-tallet gjort situasjonen prekær. De fleste NATO-land hadde allerede gått over til å bruke 5,56 × 45 millimeter NATO-ammunisjon til sine enhetsvåpen. Norge var blant få land som fortsatt brukte 7,62 x 51 millimeter.

LETTERE Å BÆRE EKSTRA AMMUNISJON

En av fordelene med 5,56 mm ammunisjon er at den er lettere enn 7,62. Dette gjør store utslag når soldatene er på skarpe oppdrag og har med seg ekstra mye ammunisjon. Med 200 patroner i tillegg, er det snakk om flere kilo.

Før den endelige beslutningen om hvilket våpen som skulle erstatte

Forsvarets nye skarpskyttergevær HK417, med forlenget (20 tommer mot 13 eller 16) løp. Foto: Heckler & Koch.

AG-3en ble tatt, kjøpte Forsvaret inn noen få eksemplarer av andre typer automatgeværer til spesialsoldater på skarpe oppdrag i utlandet.

SELGES IKKE PÅ DET SIVILE MARKEDET

HK417 selges ikke på det sivile markedet. Et konkurransevåpen, MR308, som er basert på HK417, er under utvikling, og har blitt godkjent av tyske politimyndigheter. Dette er også blitt typegodkjent for dynamisk sportsskyting i Norge. Men vesentlige deler av MR308 er laget annerledes enn HK417, slik at det ikke skal være mulig å bygge det om til et helautomatisk våpen. ■■■ Kilder: Forsvaret, Heckler & Kock, Wikipedia.

• Produsent: Heckler & Koch (HK), Tyskland • Introdusert: 2005 • Lengde: 1005–1085 mm • Løpslengde: 508 mm • Vekt, uladet: 4,6 kg​ • Kaliber: 7,62x51 mm • Magasinkapasitet: 10–20 • Siktemidler: Optisk • Utgangshastighet: 850 m/s • Skuddtakt: 10–20 skudd/min (presisjon), 60–80 skudd/min (nedholdende ild)



BOKANMELDELSE:

Sir Anthony Beevor: «ARNHEM – The Battle for the Bridges» PP/ KOMMANDØR JON ERLING TENVIK Penguin Books 2018, utgitt på norsk av Cappelen Damm Forlag

M

ye gikk bra for de allierte i Europa sommeren 1944; landingen i Normandie var svært vellykket og fremrykkingen mot Tyskland skjøt fart. Forholdet mellom de allierte derimot var ikke alltid like harmonisk.

General Eisenhower anså Feltmarskalk Montgomery som meget vanskelig å samarbeide med.

Montgomery på sin side så på Eisenhower som en ren skrivebordsgeneral. General Patton syntes Montgomery var overforsiktig og passiv. Med dette som bakteppe innledes Antony Beevors glimrende bok om kampene ved Arnhem og Nijmegen i september 1944.

Mange husker Richard Attenboroughs storfilm «A Bridge too far» fra 1977 basert på Cornelius Ryans bok. Den viktigste forskjellen på «A Bridge too far» og «ARNHEM» er at den førstnevnte er skrevet av en krigskorrespondent mens «ARNHEM» er skrevet av en faghistoriker.

FREMSTILLER STRIDENDE SOM MENNESKER, IKKE HELTER OG SKURKER

Beevor har nedlagt et enormt arbeide i kildestudier også i nedgradert materiale og private brev og dagbøker. Dette materialet bidrar til å skape en levende historie. Videre fremstiller han de stridende parter som mennesker, ikke som karikerte helter og skurker.

Han fletter også inn viktige element­er av sivilbefolkningens

opplevelser og lidelser i fortellingen. Beevors metode har han tidligere demonstrert i bestselgende bøker som «Stalingrad», «Berlin – The Downfall», «D-Day» og «Ardennes 1944».

Den allierte planen for å sikre seg broene over Rhinen var avhengige av overraskelse, presis og god etterretning samt en fleksibel operasjonsplan. Dessverre manglet den allierte operasjonen det meste av dette; plasseringen av landingssonene for de luftbårne styrkene og den store avstanden til forsterkningene gjorde at mye av overraskelsesmomentet bortfalt. General Boy Browning hadde valgt å overse opplysninger om tysk styrkeoppbygging i området, og planen var avhengig av at alt skulle klaffe hele veien for ikke å gå i stå.

Antony Beevors bok ARNHEM – The Battle for the Bridges byr på spennende og levende fortalt historie, mener vår anmelder.

law Sosabowski, som var en av få som hadde innvendinger i forkant - og hvis soldater kjempet intenst til tross for at polakkene var dårlig utrustet, og svært dårlig etterforsynt i forhold til de øvrige allierte.

Avslutningsvis vil jeg sitere Beevor: «The British fascination for heroic failure has clouded the battle for Arnhem in myths, but there is so much more to this story than just the desperate attempt to get across the Rhine and finish the war in 1944.» ■■■

MYE GIKK GALT FOR DE ALLIERTE

Det allierte forsøket på å ta broene over Rhinen ved Arnhem og Nijmegen gikk fullstendig galt, og bidro til å forsinke den allierte fremrykkingen med flere måneder.

I etterkant opplevde også nederlenderne hevnaksjoner og hungersnød helt frem til vårparten 1945. Man regner at over 20 000 sivile sultet i hjel i denne perioden.

Boken beskriver også mye av fordelingen av skyld, «the blame – game», som fant sted etter at de allierte hadde trukket seg ut eller overgitt seg. Særlig nedslående er det å lese om behandlingen av den polske styrkesjefen general Stanis-

Området der kampene som beskrives i boken fant sted, bør være kjent for deltakere i Nijmegen-marsjen, som omtales et annet sted i bladet. Kartet viser ruten for den første dagen av utholdenhetskonkurransen. Skjermdump fra Google Maps.

12

PROPATRIA /4/ 2018

TRUMPS RÅDGIVERE REDDET NATO-TOPPMØTET I forkant av NATO-toppmøtet i Brussel i sommer fryktet mange at USAs president Donald Trump i siste øyeblikk ville nekte å undertegne slutt­ erklæringen – slik som under G-7 møtet i Canada noen uker tidligere. Det kunne bli kritisk for Alliansen. Men så fikk NATO hjelp fra uventet hold.

PP/ ROY THORVALDSEN

P

resident Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton, som bemerket seg som litt av en ”hauk” da han var USAs FN-ambassadør, var en usannsynlig hjelper for NATO, som ”sabotør” av det mange var redd for ville bli enda ett av Trumps kontroversielle og uberegnelige utspill. Men i en til nå lite kjent historie kan Pro Patria

fortelle at det var akkurat det som skjedde.

HISTORIEN BEKREFTET VED NATO-HOVEDKVARTERET

Historien sto først på trykk i New York times den 9. august. Pro Patria har senere fått bekreftet innholdet i artikkelen i grove trekk av kilder ved NATO-hovedkvarteret i Brussel som ikke ønsker å stå frem av

Han har god grunn til å smile, president Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton (i bakgrunnen, t.h.), under NATO-toppmøtet i juli. Hans initiativ, diplomatisk press og godt stabsarbeid hindret Trump i å sette enigheten under møtet i fare ved å komme med impulsive og emosjonelle utspill. Foto: NATO HQ.

hensyn til samarbeidet i Alliansen.

Som regel er et utkast til slutt­ erklæring laget før alle NATOs toppmøter engang begynner. Man vet stort sett hva medlemslandene mener, og hva de er villige til å forplikte seg til – og i mer kontroversielle saker foretar staben ved Alliansens hovedkvarter i Brussel de nødvendige sonderinger for å avklare hva alle kan enes om, slik at man ikke

risikerer åpen uenighet under selve møtet, når ”hele verden” følger med.

MYE PRESS I SISTE LITEN ER NORMALEN

Det meste er derfor ”teater” under selve toppmøtet. Men detaljene er ofte ikke på plass før den siste dagen.

Og siden dokumentet fortsatt er ”åpent” kan ethvert av medlems­ landene få de andre med på innrømmelser – spesielt når tidspresset mot slutten gjør NATO-sekretariatet og de ledende landene i Alliansen nervøse for at det ikke skal oppnås enighet. Denne taktikken er noe spesielt små nasjoner benytter seg av. Det er en måte å få innflytelse på, som de ikke har til daglig.

HAR ALDRI SKJEDD FØR

Det som skjedde i sommer var derfor eksepsjonelt. Det har aldri skjedd før.

Tre av president Trumps rådgivere gikk sammen om å prøve å oppnå alle landenes forpliktende enighet om et ferdig kommuniké før toppmøtet engang begynte. John Bolton, utenriksminister Mike Pompeo – hvis utnevnelse også var kontroversiell, blant annet fordi han åpent har støttet amerikanske styrkers bruk av tortur i Irak – og forsvarsminister James (Jim) Mattis, stakk hodene sammen for å hindre at Trump påny forårsaket en internasjonal krise.

I en instruks til den amerikanske NATO-misjonen, beordret Bolton den amerikanske staben i Brussel til å presse de andre NATO-landenes ambassadører til enighet i god tid før møtet. Det virket: en erklæring var klar innen Trump landet på europeisk jord.

NATO-LANDENE LA EGENINTERESSER TIL SIDE

Frykten for Trumps mange ”elefant i porselensbutikk”-utspill gjorde at alle la sitt sedvanlige taktikkeri til

side. Slutterklæringen ble vedtatt raskt, og med det som er beskrevet som en ”rørende enighet”. Det inkluderte tiltak om å møte Russlands utfordring av NATO blant annet i Øst-Europa og Atlanterhavet.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg skal ha forsterket Boltons direktiv under det ukentlige møtet til NATO-ambassadørene, onsdag den 4. juli. Den vanlige dragkampen om utfallet av møtet, sa han, måtte droppes. Stoltenberg skal ha bedt delegasjonene om å fullføre arbeidet med slutterklæring­ en i løpet av kvelden den 6. juli – fem dager før toppmøtet skulle starte.

Forut for møtet skal Trump bare ha blitt orientert om de store linjene i dokumentet. De unngikk detaljene.

Totalt var dokumentet på 23 sider, inndelt i 23 avsnitt.

NESTEN KRISE LIKEVEL

Trump skapte riktig nok likevel nesten-krise på møtet da han kom med en vag trussel om at USA kunne komme til å gå sine egne veier om ikke NATO-landene gikk

med på å øke sine forsvarsbudsjetter, kanskje til og med til mer enn de berømte to prosentene av BNP. I etterkant av møtet skapte han påny bølger da han satte spørsmålstegn ved artikkel 5 i NATO-traktaten – om at et angrep på ett av medlemslandene er å anse som et angrep på dem alle.

Men i det store og hele endte det altså godt denne gangen. Mye takket være den normalt ”haukete” sikkerhetsrådgiveren John Boltons spill bak kulissene.

– PRESIDENTENS TEAM GJORDE EN GOD JOBB

– Presidentens team gjorde en god jobb med å sikre iallfall et minimum av suksess på toppmøtet, sier pensjonert firestjerners admiral James G. Stavridis - tidligere øverstkommanderende for NATOs strategisk-operasjonelle hovedkvart­ er (SACEUR/SHAPE) til New York Times. –Men det er uheldig, sier han, at presidentens åpenbare antipati mot NATO fortsetter å skape friksjon i en allianse som har bestått tidstesten. ■■■

HOVEDINNHOLDET I ENIGHETEN FRA NATO-TOPPMØTET I BRUSSEL I JULI: Mot russiske protester vedtok NATO formelt å invitere Makedonia til å bli

Alliansens 30. medlem, og å etablere et nytt maritimt NATO-hovedkvarter i

Norfolk, Virginia (USA), spesielt for å møte den fornyede russiske interessen for

Atlanterhavet (se PP nummer 3, 2018). Og kanskje viktigst av alt, alle medlemmene forpliktet seg til en kraftig oppbygging av forsvarskapasitetene sine: Innen 2020 skal NATO-landene samlet kunne bidra med 30 mekaniserte bataljoner, 30 fly-­

skvadroner og 30 krigsskip på 30 dagers varsel. Målet er raskt å kunne svare på

ethvert angrep på Alliansen eller ett av dens medlemmer. De ble også enige om at det må bli enklere og raskere å kunne krysse hverandres grenser under deployeringer.

Det er ingen hemmelighet at det er Russland som blir sett på som den største potensielle trusselen, spesielt mot enkeltland i Baltikum og Øst-Europa.

14

PROPATRIA /4/ 2018

DET KLAMME TOPROSENT-MÅLET Målet to prosent av BNP er et lite presist mål på forsvarsevne – men en politisk realitet det er krevende å sno seg unna.

PP/ KARSTEN FRIIS, LEDER AV NUPIS FORSKERGRUPPE PÅ SIKKERHET OG FORSVAR USAs pågående press på europeiske NATO-land om å bruke minst to prosent av BNP på Forsvaret har som kjent økt i intensitet etter at Trump ble president. Det man ble enige om på Wales-toppmøtet i 2014 var å «arbeide mot å oppnå to prosent innen 2024». Mange land, inkludert Tyskland og Norge la særlig vekt på «arbeide mot» -delen av setningen.

Den forpliktet med andre ord ikke at de to prosentene skulle være nådd innen 2024.

USA ØNSKER RASKERE VEKST

Dette har vi også hørt i Erna Solbergs uttalelser om saken.

Forsvarsbudsjettet økes ganske betydelig – men ikke i en takt som gjør at to-prosentmålet nås i 2024.

Imidlertid ble det tydelig etter det siste NATO-toppmøtet i Brussel at USA forventer raskere vekst. Under et ekstraordinært møte på toppmøtets andre dag signaliserte Trump tydelig at to prosent bør nås innen 2024, og at alle NATO-land bør lage planer for å oppnå dette.

For både Norge og Tyskland – med langt høyere BNP enn sammenlignbare land – er det snakk om svært mye penger. Det tyske forsvarsbudsjettet i 2018 er på ca.

41 milliarder euro, mens Norge bruker 55 milliarder kroner, noe

Karsten Friis, leder av NUPIs forskergruppe på sikkerhet og forsvar. Foto: NUPI.

som tilsvarer ellevteplass i NATO, og som er nesten dobbelt som mye som for eksempel Danmark - og omtrent ti ganger så mye som våre baltiske naboland.

BARE USA BRUKER MER PÅ ­FORSVAR ENN NORGE, PER INNBYGGER

Per innbygger bruker Norge nest mest på forsvar i NATO, bare slått av USA. Norge bruker også mye på nyinvesteringer; omtrent 26 prosent i 2018, noe som er omtrent samme prosentandel som USA bruker. NATOs retningslinje er at minst 20 prosent bør brukes på investeringer, og det er en kjent sak at flere av landene som scorer

bra på toprosent-målet ikke gjør det bra på investeringssiden.

Det er med andre ord liten tvil om at to prosent av BNP bare i begrenset grad sier stort om hvor slagkraftig forsvar man har. Det reflekterer ikke den reelle størrelsen på forsvarsbudsjettene, og det måler også bare «input», og ikke effekt. Det er et mål på hvor mye man bruker, men altså ikke på den militære slagkraften man får ut av pengene.

– TO-PROSENTMÅLET KAN GI FEIL FOKUS

I tillegg til dette er det en fare for at et for stort fokus på to­ prosent-målet kan svekke motivasjonen for større integrasjon av de europeiske forsvarene. De europeiske forsvarene har i dag et skrikende behov for større integrasjon. Dersom alle land primært blir opptatt av å nå målet - og ikke å skape felles kampkraft - er det få insentiver til å finne felles løsning­ er, våpenplattformer eller andre samarbeidsformer.

Der USA har 30 større våpenplattformer har Europa 178. Vi har 17 stridsvogntyper mens USA har én, og 20 kampflytyper mot amerikanernes seks. Listen kunne vært gjort lenger.

– PRESSET BURDE VÆRE PÅ NYE STRUKTURER OG NYTT MATERIELL

Det finnes altså flere gode argumenter for at toprosent-målet burde tillegges mindre vekt, og at presset heller burde være på at europeiske land investerte i nytt materiell og nye strukturer, og at disse i langt større grad ble basert på integrasjon og fellesløsninger.

Det er noe av dette EU forsøker å bidra til gjennom European Defence Fund, men det vil fortsatt være av relativt begrenset effekt. Det er også motstand i Europa mot å handle utenlandsk. Forsvarsindustriene er fortsatt en slags vernet sektor i mange land. Frykt for å gjøre seg avhengig av andre stikker dypt – noe som går på bekostning av den felleseuropeiske forsvarsevnen.

Imidlertid er den politiske virkeligheten slik at for USA er to prosent fortsatt den viktigste målestokken.

Det er ikke så lenge siden Norge og mange andre europeiske land hadde forsvarsbudsjett på godt over to prosent, så det er ikke noen umulighet. At man har høyt BNP er heller

ingen unnskyldning, snarere tvert imot. Og selv om to prosent ikke er en optimal målestokk gir det tross alt en viss indikasjon om politisk vilje til å bidra til egen sikkerhet.

INNKJØP AV AMERIKANSK MATERIELL HAR LETTET PRESSET PÅ NORGE

Norge og andre land som kjøper mye amerikansk (slik som F-35) har hittil unngått altfor sterk kritikk fra USA, men det er ingen grunn til å tro at det amerikanske presset vil opphøre. Det strategisk viktige for Norge er å sørge for at USA fortsatt viser interesse for Europa og våre nærområder. Det vil si at de ser en egeninteresse i å være engasjert her, men også at de ser en verdi i at Norge påtar seg oppgaver på vegne av Alliansen i nord.

Skulle vi miste tillit i Washington DC fordi vi ikke lenger klarer å overbevise om at vi er villige til å gjøre vårt for sikkerheten i nord, kan vi risikere at USA i større grad begynner å operere på egen hånd i våre nærområder. Da vil vi kunne bli satt på sidelinjen, med en pågående

stormaktrivalisering rett utenfor stuedøra vår. Det kan øke spenningen, men også ha konsekvenser for hvorvidt USA er villig til å støtte oss i en eventuell krise. Dét er ingen ønsket utvikling.

- NATO UTEN USA ER LITE TROVERDIG

NATO uten USA er per i dag en lite troverdig forsvarsallianse. Selv om Europa på papiret har en stor felles forsvarsevne, er disse håpløst fragmenterte. Det er derfor helt avgjørende for de europeiske NATO-landene at Trump-administrasjonen ikke mister tilliten til sine europeiske allierte.

Man må derfor komme USA i møte i tilstrekkelig grad til å unngå at forholdet forsures på politisk nivå.

Men slik det ser ut i dag blir to prosent innen 2024 neppe en realitet i verken Norge eller Tyskland.

Så får vi se hvor klamt det blir å være norsk i NATO de neste årene.

■■■

Amerikansk­ produserte F-35, Norges nye jagerfly.

Foto: Staff Sgt. Jensen Stidham, 56th Fighter Wing Public Affairs (USA).

16

PROPATRIA /4/ 2018

”DOTMLPFI” – et alternativ til to-prosentregelen I NATOs kapabilitetsutvikling analyseres behovene for pengebruk gjennom en metodisk og balansert helhetstilnærming, som forkortes DOTMLPFI. Akronymet har sin opprinnelse i hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon, og bokstavene står for: Doktrine; Organisasjon; Trening; Materiell; Ledelse og utdanning (”Education”); Personell; Fasiliteter (bygninger etc.); Interoperabilitet (denne siste er lagt til for NATO-formål) PP/ ROY THORVALDSEN

USAs forsvarsminister Jim Mattis på vei opp trappen til Forsvarsdepartementet sammen med den norske forsvarsministeren, Frank Bakke-Jensen, under lynvisitten i Norge i juli. Foto: Forsvarsdepartementet.

USAs forsvarsminister hadde også møte med utenriksminister Ine Eriksen Søreide, da han besøkte Oslo etter NATO-toppmøtet i juli. Her fra pressebriefingen etter møtet.

Foto: Roy Thorvaldsen.

■■■ Den metodiske tilnærmingen og analysen vil identifisere på hvilke områder, og hvor mye man trenger å investere, for å nå et gitt mål.

- Det er ikke en teknologiprosess, og dreier seg ikke om å kjøpe mest mulig moderne utstyr, poengterer NROFs generalsekretær Jørgen Berggrav, som blant annet har bakgrunn som europarepresentant for den strategiske allierte transformasjonskommandoens sjef, Jim Mattis – nåværende amerikansk forsvarsminister. Mattis talte den gang varmt for DOTMLPFI-tilnærm­ ingen.

I et foredrag i Oslo Militære Samfund i 2009 i kapasitet av NATO-stillingen, fremholdt Berggrav: “En stor del av omstillingen av det norske Forsvaret har vært preget av å organisere Forsvaret på mest mulig effektiv måte. Tradisjonelt har imidlertid fokuset vært størst på materiellbiten av denne ”likningen”.

Det er ikke så merkelig. Materiellstruktur involverer investeringpenger, industri, og er lett å måle. Båtene langs kaia, hæravdelingene i struktur­ en og et visst antall flyskvadroner er lette å telle, lette å assosiere seg med og gir prestisje.

I manges øyne var kvalitet [under den kalde krigen] en funksjon av antallet. De fleste vil være enige om at dette ikke [lenger] er en riktig måte å vurdere den operative evnen.

Måten vi løser oppgavene på, måten vi organiserer forsvaret, i hvilken grad vi er nettverksbaserte, om vi bruker moderne teknologi riktig, om vi sørger for å ha profesjonelle militære ledere, trener styrkene, kan deployere og vedlikeholde engasjement utenfor et forhåndsbestemt område, og ikke minst om vi er interoperable med våre allierte, er mer beskrivende.

Og det er viktig at det er en balanse i disse faktorene. Endrer man én, må man vurdere justering av de andre.”

Mange vil hevde at disse tankene har minst like stor gyldighet i dag. ØNSKET IKKE Å SVARE

Da USAs forsvarsminister Jim Mattis besøkte Norge i etterkant av ­NATO-toppmøtet i juli i år, ønsket Pro Patria å spørre om det ikke ville være bedre å presse NATO-landene til å bruke DOTMLPFI-modellen, enn at de skal bruke to prosent av BNP på Forsvaret. Enten analysen gir som

resultat at man må bruke to prosent, én prosent eller ti prosent. Fordi to-prosentmålet ikke sier noe om hvordan pengene faktisk skal brukes.

Sagt litt flåsete kunne man jo i ytterste konsekvens bare kaste pengene ut av vinduet på forsvars­ departementet og hevde at to-­ prosentkravet er innfridd, uten at forsvarsevnen selvsagt ville blitt noe bedre av det.

Spørsmålet ble formulert i en skriftlig henvendelse til Mattis’ kontor i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon, men ble som ventet høflig avvist. Man ønsker trolig ikke å komplisere kravet om større europeiske bidrag til NATOs samlede operative evne og skape bølger i alliansen på et allerede betent område ved å introdusere noe helt nytt.

En DOTMLPFI-tilnærming ville også ha vært enda vanskeligere å følge opp enn to-prosentmålet, selv om sunn fornuft tilsier at den mest sannsynlig ville ha gitt et bedre sluttresultat. Da er det tross alt mye enklere å sette et prosenttall på pengebruken – selv om det ikke nødvendigvis øker den operative evnen. ■■■

18

PROPATRIA /4/ 2018

FLUKTEN MED DEN TUNGE BAGASJEN Da Norges Banks gullbeholdning ble reddet fra de tyske okkupasjonsstyrkene i april-mai 1940.

PP/ PER ARNT HARNES

FORBEREDELSER I NORGES BANK

Før krigsutbruddet i Norge ble størsteparten av den norske gull­ beholdningen transportert på handelsskip over til USA. Regelverket tilsa imidlertid at en del av gull­ beholdningen, seddeldekningsgullet, måtte oppbevares i Norge. Seddeldekningsgullet var likevel pakket og klargjort for uttransportering. Over 49 tonn gull ble oppbevart i 1503 kasser og 39 små eiketønner i hvelvet i Norges Bank i Oslo.

Natt til 9. april ble bankdirektør Nicolai Rygg varslet om kamphandlingene som pågikk mot invasjonsstyrken i Oslofjorden. Da krysseren «Blücher» ble senket, fikk både Stortinget, regjeringen, konge­ familien, og også direktør Rygg verdifull tid til å iverksette transport ut av hovedstaden.

fått omkring to tonn gull på lasteplanet, fulgte to bankfunksjonærer hver lastebil nordover mot Lillehammer.

Instruksene for bankfunksjonærer ved Norges Bank tilsa at man hadde tilgang til skytevåpen. Våpenopplæring var det dårligere med, men man skulle gjennomføre en årlig skytetrening med minst 20 skudd. Etter hvert som lastebilene forlot bankplassen, fikk bankfunksjonærene utlevert revolvere med beskjed om å beskytte den dyrebare lasten.

FRA OSLO TIL LILLEHAMMER

Den siste lastebilen forlot Bankplassen 9. april omkring kl. 13.30, omtrent på samme tid som de første

LILLEHAMMER VALGT SOM NYTT OPPBEVARINGSSTED

I 1940 hadde Norges Bank flere avdelingskontorer. Ettersom det tyske angrepet kom sjøvegen, ble avdelingen på Lillehammer utpekt til nytt oppbevaringssted for gull­ beholdningen. I løpet av morgen­ timene 9. april rekvirerte Rygg i alt 26 lastebiler med sjåfører fra ulike transportfirma i Oslo.

Bilene møtte ved sideinngangen i bankbygget der bankfunksjonærer ble satt til å laste opp gullbeholdningen. Etter hvert som bilene hadde

Nicolai Rygg var leder ved Norges Bank fra 1920 til 1946. Foto hentet fra boka «Gulltransporten – dramaet dag for dag».

tyske soldatene viste seg i hoved­ stad­en. Bankfunksjonærene byttet på å sitte inne hos sjåføren, mens en mann satt ute på lasteplanet med revolveren innenfor bukselinningen.

De kunne observere stor tysk flyaktivitet i området rundt Fornebu og Kjeller, men alle lastebilene kom seg velberget fram til Lillehammer i løpet av dagen.

Sjefen for Norges Bank reiste også til Lillehammer, der gullbeholdningen ble plassert i det store, nye hvelvet i løpet av kvelden. Kontorsjef Andreas Lund overtok ansvaret for gullbeholdningen med beskjed om å avvente nærmere instrukser. Rygg møtte senere finansminister Oscar Torp og regjeringsmedlemmer, før han returnerte til Oslo. Etter den tid viste det seg umulig å oppnå kontakt med bankdirektøren.

Fram til 19. april befant seddeldekningsgullet seg på Lillehammer, og det ble organisert vakthold rundt bankbygningen. Ettersom direktør Rygg var utilgjengelig, ønsket ikke kontorsjef Lund å ta ansvaret for å transportere gullbeholdningen ut av Lillehammer. Da grep finansminister Torp inn.

Tidligere sekretær for Arbeider­ part­iets stortingsgruppe, Fredrik Haslund, fikk fullmakt fra Torp til å lede gulltransporten videre. Planene som ble lagt, gikk ut på å transportere beholdningen videre til Åndalsnes og derfra over til England på skip.

Maleri av Rolf Roven som beskriver situasjonen ved Storkaia i Molde natt til 30. april 1940. Maleriet tilhører Rica Seilet Hotell i Molde.

>

20

PROPATRIA /4/ 2018

Norges Banks hovedkontor i Oslo omkring 1940. Foto hentet fra boka «Gulltransporten – dramaet dag for dag».

MED JERNBANEN FRA LILLEHAMMER TIL ÅNDALSNES

Hærens Overkommando (HOK), med general Ruge, hadde hovedkvarter på Tretten i disse dagene. Gjennom HOK fikk Fredrik Haslund tildelt en vaktstyrke på 30 soldater og befal fra Jørstadmoen ledet av major Bjørn Sunde. Et togsett med fem gods­ vogner og to passasjervogner ble rekvirert til Lillehammer stasjon natt til 19. april.

Oppsatt togavgang kl. 01.00 måtte utsettes. Den første forsinkelsen oppsto da overfallslåsen i panser­ døren skulle åpnes. Bare kontorsjef Lund kjente koden, og han fikk problemer med sifferlåsen. I over en halvtime strevde Lund med den nye låstypen som han bare hadde prøvd et par ganger tidligere. Over telefon ble også finansminister Torp involvert, og bruk av dynamitt for å sprenge døren, ble vurdert.

Da lyktes endelig Lund i sine anstrengelser.

Overflyttingen av de tunge kassene tok også lengre tid enn antatt. Selv om bankbygningen lå like ved jernbanestasjonen måtte gullkassene bæres ut på lastebiler, før gullet deretter kunne kjøres til

stasjonen og lastes inn på jernbanevognene.

De 685 minste kassene som veide 26-27 kilo, besto av to gullbarrer. Så var det 818 større kasser på ca. 40 kilo. De inneholdt enten tre gullbarrer, eller fem lerretsposer med 1000 gullmynter i hver pose. De 39 eiketønnene med gullmynter i lerretsposer veide omkring 80 kilo. Bokstavene NB var trykt i svart på de trehvite kassene som var solid spikret og forsterket med stålbånd.

Først kl. 04.15 kunne toget forlate Lillehammer, og i 07-tiden ankom gulltoget Otta. I tillegg til den militære styrken hadde Haslund med seg Andreas Lund og Julius Pettersen fra Norges Bank. Den militære

ledelsen anmodet Haslund om å la toget vente på Otta utover dagen ettersom krigssituasjonen i Dombås-området ennå var uavklart.

Knutepunktet Dombås ble forsøkt besatt av 180-190 tyske fallskjerm­ jegere i dagene etter 14. april.

Infanteriregiment 11 under ledelse av oberst David Thue gjennomførte en vellykket motstandskamp og de tyske elitesoldatene ble nedkjempet i løpet av den 19. og 20. april. I løpet av natten til 20. april kunne gulltoget dermed fortsette over Dombås via Raumabanen til Åndalsnes uten fiendtlige angrep. ÅNDALSNES BOMBES

Da toget ankom Åndalsnes stasjon, var det stor aktivitet i sentrum av

Fra stasjonsområdet på Åndalsnes omkring 20. april 1940 med britiske soldater i forgrunnen og soldater fra IR-11 bakenfor. Foto hentet fra boka «Gulltransporten – dramaet dag for dag».

Den britiske krysseren MHS «Galathea» fraktet 8 tonn av gullbeholdningen fra Åndalsnes 24. april 1940.

Foto: Gudbrandsdal krigsminne­ samling, Kvam.

Gullkasser ligger midlertidig lagret, trolig ved kaia på Gjemnes. Foto: Thore Boye.

tettstedet. Britiske militærstyrker hadde blitt landsatt, og flere marinefartøy kunne observeres i havneområdet.

Fram til 20. april hadde de tyske flyene bare sporadisk rekognosert over Åndalsnes, men ut på formiddagen kom de første bombetoktene som var ment å treffe havnen og jernbanestasjonen.

Om ettermiddagen bestemte Halsund at det var tryggest å flytte gullbeholdningen åtte kilometer tilbake til Romsdalshorn stasjon. Der ble de fem gullvognene satt på et sidespor.

I dagene som fulgte ble det opprettet telefonkontakt med finansminister Torp, HOK og den britiske militærledelsen. Planene gikk

ut på å fordele gullbeholdningen på mist tre marinefartøy som skulle frakte gullet til England.

Ved Romsdalshorn stasjon ble Haslund og militærstyrken innkvartert ved stasjonsbygningen og stasjonsmesterboligen. Andreas Lund og Julius Pettersen returnerte til Lillehammer, mens Fredrik Haslund møtte sin søster Nini Haslund Gleditsch og svogeren Kristian Gleditsch på Åndalsnes.

Blant de trauste soldatene fra gudbrandsdalsområdet skilte dikteren Nordahl Grieg seg ut med sin bergensdialekt. Grieg tjenestegjorde i Alta-bataljonen, men hadde meldt seg ved Jørstadmoen etter krigsutbruddet. Sammen med major Sunde ble dette viktige støttespillere for

Haslund under gulltransporten videre fra Åndalsnes, da kodeordet «den tunge bagasjen» ble tatt i bruk.

Den 23. april kom det tilbud fra den britiske militærledelsen om transport med HMS «Galathea» som skulle gå til England natt til 24. april. Sent på kvelden hentet et lokomotiv en av godsvognene som inneholdt åtte tonn gull. I løpet av et par nattetimer foregikk lastingen av 200 kasser om bord i krysseren ved kaia på Åndalsnes.

Samtidig gikk skipsfartsdirektør ­Øyvind Lorentzen og major/banksjef Arne Sunde, bror av major Bjørn Sunde, om bord i HMS «Galathea».

Lorentzen skulle iverksette regjering­ ens vedtak om å opprette rederiet Nortraship, mens Sunde fikk opp-

De fem fiskeskøytene fra Bud og Hustad ligger ved Frøya der 18 tonn gull ble lastet over i fiskebåtene «Stølvåg» og «Alvhild». Foto hentet fra boka «Gulltransporten – dramaet dag for dag».

>

22

PROPATRIA /4/ 2018

gaven med å følge gullet og ivareta Norges Banks interesser overfor Bank of England.

TIL MOLDE - LANDETS HOVEDSTAD I SLUTTEN AV APRIL 1940

Den 24. april kom alarmerende meldinger fra kampene nord i Gudbrandsdalen. De tyske troppene var på rask frammarsj, samtidig som Åndalsnes daglig ble utsatt for bombeangrep fra tyske fly. Gull­ beholdningen måtte flyttes, og fra Setnesmoen militærleir fikk Haslund rekvirert lastebiler og sjåfører.

De resterende 41 tonnene med gull ble 25. april fordelt på 25 lastebiler som la i veg gjennom Åndalsnes i brennende ruiner, rundt Isfjorden til fergestedet på Åfarnes. Tyske fly kretset over bilkolonnen som ble utsatt for to angrep, men uten at noen kom til skade.

Gjennom direktør Samuel Sten­ marck ved Fylkebåtane hadde Haslund rekvirert to ferger ved Åfarnes. Fergene var små, og det tok seks timer å frakte alle lastebilene over til Sølsnes i løpet av kvelden og natta. Derfra bar det langs gjørmete grusveger i vårløsning rundt Fannefjorden. Noen av lastebilene fikk motorproblemer, og noen kjørte seg fast. Da måtte soldatene trå til og flytte gullkasser over på de andre bilene Ut på morgenen 26. april kom gullet fram til Molde. Etter råd fra fylkesmann Utheim, ble gullkassene plassert i solide kjellerrom ved Confektionsfabrikken Superb der det ble organisert vakthold.

Kong Håkon og kronprins Olav hadde reist fra Åfarnes til Molde med rutebåten «Romsdal» natt til 23. april, mens regjeringsmedlemmene ankom byen i biler samme dag. Regjeringen tok inn på Hotell Knausen, mens kongefølget bodde i skogvokter Preuthuns villa på Glomstua. Fram til

30. april var Molde landets reelle hovedstad, og det ble avholdt to statsrådsmøter på Knausen.

Arnold Ræstad ble utnevnt til ny styreleder for Norges Bank og skulle opprette et avdelingskontor i London.

Flere bankansatte fra Norges Bank hadde også samlet seg i Molde, og flere millioner kroner i kontanter var plassert i hvelvet ved Molde Sparebank.

NORDOVER MED «GLASGOW» OG «DRIVA»

Etter 25. april ble også Molde utsatt for daglige bombeangrep fra den overlegne tyske flystyrken. Det fantes lite luftvernskyts, men jageren «Sleipner» ytte god motstand ute på Moldefjorden. Den 29. april ble det klart at de britiske troppene skulle trekkes ut av Romsdal-området, og natt til 30. april måtte regjeringen og kongefølget forlate Molde med den britiske krysseren «Glasgow».

I løpet av noen dramatiske timer fikk Haslund ordnet lastingen av 23 tonn gull om bord i «Glasgow».

Rutebåtene «Legona» og «Rovdehorn» ble rekvirert for å frakte gullet fra Apotek-kaia til utsiden av krysseren ettersom det brant intenst i et kullager på Storkaia.

Etter tre timer ved kai der HMS «Glasgow» ble angrepet av flere tyske fly, forlot krysseren Molde med kurs for Nord-Norge.

Tilbake i byen var det fortsatt 18 tonn gull som Haslund og medhjelperne måtte ta seg av. Samme natt ble rutebåten «Driva» innleid fra Fylkesbåtane. Ti tonn gull ble lastet om bord, samtidig som en gruppe bankfunksjonærer, Nini og Kristian Gleditsch og flere departements­ ansatte fulgte med «Driva» nordover.

Allerede neste dag måtte imidlertid «Driva» settes på land ved Visnes da rutebåten ble angrepet av et tysk fly.

En bankansatt ble såret av mitraljøse-

skudd, mens bankfunksjonær Sverre Belle døde av hjertesvikt dagen etter på grunn de store påkjenningene.

MED FISKESKØYTER TIL TROMSØ

I løpet av 1. mai hadde Haslund og vaktstyrken tatt seg fra Molde til Gjemnes i lastebiler med de siste åtte tonnene av gullbeholdningen i tillegg til 25 kasser og 30 lerretssekker som inneholdt Norges Banks kontantbeholdning. Om bord i «Driva» ved Visnes ble alle gullkassene lastet over til akterenden, og på flo sjø kom rutebåten seg av grunn og gikk til Gjemnes. Gjennom lensmenn i Bud og Hustad fikk Haslund rekvirert fem fiskeskøyter som møtte på Gjemnes for å ta seg av transporten videre nordover.

Bankfunksjonærene ble værende igjen på Nordmøre, men flere departementsansatte og vaktstyrken fulgte med resten av gullbeholdning­ en om bord i fiskebåtene til Frøya.

Der ble den militære vaktstyrken dimittert, mens to større fiskeskøyter fraktet gullet sammen med Fredrik Haslund, Nordal Grieg, Nini og Kristian Gleditsch videre til Tromsø.

Krysseren HMS «Enterprise» fraktet gullet fra Tromsø til England 24. mai.

GULLTRANSPORTENS BETYDNING

Etter hvert som begivenhetene rundt gulltransporten ble kjent, blant annet gjennom radiokåseri fra USA, styrket dette moralen og entusiasmen både hos nordmenn og våre allierte.

Likeledes gav kapitalreservene fra Norges Bank regjeringen i London betydelig økonomisk handlekraft til å finansiere den militære motstandskampen i krigsårene. ■■■ Boka som artikkelen er basert på er tilgjengelig gjennom Romsdal Sogelag: www.romsdal-sogelag.no

TRIDENT JUNCTURE

Nå i oktober og november er Norge vertsland for Trident Juncture, en av NATOs største øvelser noensinne, og den desidert største manøveren for forsvarsalliansen siden den kalde krigen.

PP/ ROY THORVALDSEN ■■■ Målet med øvelsen er i følge Forsvaret ”å skape sikkerhet for Norge og trygghet for befolkningen”. Dersom det blir en større konflikt, er landene i Alliansen avhengige av å stå sammen, fremheves det. Og derfor er også grunnprinsippet i NATO-traktaten «én for alle, alle for én». Men, samspillet og stridsevnen må settes på prøve for å være sikre på at alt fungerer som det skal den dagen

det eventuelt er alvor, og for å kunne bedre effektiviteten.

– Å TESTE EVNEN TIL Å TA IMOT FORSTERKNINGER ER VIKTIGST

– Trident Juncture er viktig for Norges forsvarsevne. Våre militære styrker får verdifull øving sammen med de allierte. Men aller viktigst er å øve evnen til å ta imot forsterkninger fra NATO, og det gjelder både soldater og utstyr, sier sjef for

Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), generalløytnant Rune Jakobsen.

NÆRMERE 40 000 SOLDATER FRA 30 LAND DELTAR

– Øvelsen ledes fra NATO-hovedkvarteret i Napoli (“Joint Force Command Naples”), og inntil 50 000 soldater skal delta på norsk jord - fra indre Østfold og opp til Nord-Norge. Vår rolle blir å sørge

Heimevernssoldater fra HV-01 holder vakt ved Borg havn i forbindelse med at NATO-materiell ankommer Norge før øvelse Trident Juncture. Foto: Torgeir Haugaard/ Forsvaret.

>

24

PROPATRIA /4/ 2018

Amerikansk AV-8 Harrier II under trening i Bodø før Trident Juncture. Foto: Foto: Jonas Selim/ Forsvaret.

for infrastruktur og logistikk for deltakerlandene, sier FOH-sjefen.

- Øvelsen vil merkes i havner, på flyplasser og i form av tunge jernbane-­og veitransporter, særlig på riksvei 3 og E6. Det blir en gedigen nasjonal dugnad. Vi vil aldri kunne forsvare Norge alene, og må være i stand til å ta imot NATOs hjelp når den kommer, sier Jakobsen.

Så mange som 130 fly, 70 skip og 10 000 kjøretøy deltar i øvelsen, som i hovedsak foregår i Trøndelag, Møre og Romsdal, Oppland, Hedmark og Østfold. Også Sverige og Finland har stilt sine luftrom og havner til disposisjon.

Offiserer fra Norge og Tyskland på befaring ved Borg kaiområde utenfor Fredrikstad. Foto: Torbjørn Kjosvold/ Forsvaret.

Bilder på motstående side: Nato-materiell ankommer Norge før øvelse Trident Juncture.

Foto: Torgeir Haugaard/ Forsvaret.

NORD-ATLANTEREN TILBAKE PÅ NATO-KARTET

For Forsvaret har det vært en nasjonal målsetting å få Nord-­ Atlanteren tilbake på NATO-kartet.

– Dette har vi også lykkes med, og det har en enorm verdi for oss alle, understreker Jakobsen. (Om de nye utfordringene i Atlanteren, se Pro Patria nummer 3, 2018.)

- MÅ UT AV TORNEROSESØVNEN

– Vi skal ikke skape krigsfrykt, men Norge må ut av tornerosesøvnen – og viljen [blant alle involverte] til å bidra er veldig stor. Dessuten er det viktig å konstatere at totalforsvaret

virker også i fredstid, så nytten av dette blir veldig stor på flere måter, sier Jakobsen.

EN VIKTIG TEST FOR DET GJENINNFØRTE TOTALFORSVARET

Øvelsen blir en test for det gjeninnførte totalforsvaret, den samlede innsatsen fra nasjonen i krise og krig – militært og sivilt. I dette systemet er sivilsamfunnet og Forsvaret gjensidig avhengig av hverandre dersom en alvorlig situasjon oppstår, og alle parter samarbeider derfor tett når alt dette nå skal øves.

I en krise eller konflikt vil en rekke sivile yrkesgrupper og bransjer kun-

ne bli berørt. Blant disse er helsevesenet, transport og logistikk, landbruk, næringsmiddelindustrien, media og bygg og anlegg – og det er også disse som skal trenes og testes under Trident Juncture.

Som vertsnasjon for høstens kjempeøvelse Trident Juncture må de norske vertene sørge for at flere titusen NATO­-soldater får gjort jobben sin.

måter både å skaffe treningserfaring på, og å kunne demonstrere en avskrekkende stridsevne overfor potensielle motstandere.

Den første Trident Juncture-øvelsen fant sted i Italia, Portugal og Spania i 2015. Det ble da besluttet å holde en ny øvelse etter tre år, og Norge tok imot tilbudet om å være vertskap for øvelsen nå i 2018 med begge armer.

VIL PREGE TRAFIKKEN

TREDELT

Trafikkbildet mange steder i Norge vil være endret denne høsten på grunn av militære kolonner og individuelle militære kjøretøy som ferdes på veiene i øvingsområdene.

Forsvaret har derfor et spesielt tett samarbeid med politiet og Statens vegvesen.

TRENINGSERFARING OG DEMONSTRASJON AV STRIDSEVNE

Det var under NATO-toppmøtet i Wales for fire år siden at Alliansen igjen besluttet å holde store øvelser i Europa, under betegnelsen høyprofiløvelser (“high visibility exercises”). Grunnen var at man etter slutten på 20 år med operasjoner, hovedsaklig på Balkan og i Afghanistan, måtte finne andre

Øvelsen er delt i tre: En deployeringsfase fra august til oktober, en feltøvelse fra 25. oktober til 7. november, og en kommandoplassøvelse fra 13. til 24. november.

Under deployeringsfasen i august ble soldater, utstyr og materiell fraktet inn fra de deltakende landene til 27 ankomststeder i Norge. I alt ble det gjennomført omtrent 180 transporter med fly og 60 transporter med skip. Og deretter ble alt utstyret fraktet til øvingsområdene med tog og lastebiler.

Det er etablert og bygget rundt 50 leirer i forbindelse med øvelsen.

Halvparten av disse vil huse over 500 personer hver, og i den største leiren kommer det til å bo så mange som 5 500 mennesker.

“KAMPENE” PÅGÅR SØR FOR TRONDHEIM OG NORD FOR RENA

Feltøvelsen fra 25. oktober til 7. november foregår i områdene sør for Trondheim, og nord for Rena i Østerdalen. I tillegg blir det aktivitet til sjøs, i Nordsjøen og langs kysten, samt i begrensede områder i Østersjøen og Skagerrak. Det blir også aktivitet i luftrommet over Norge, Sverige og Finland.

Kommandoplassøvelsen (“command post exercise/ CPX”) fra 14. til 23. november er en datasimuleringsøvelse som trener hovedkvarterene uten at det er styrker på bakken, på sjøen eller i luften.

Denne øvelsen skal ledes fra NATOs Joint Warfare Centre i Stavanger.

STORE DIMENSJONER, MANGE SIVILE KONTRAKTER

NATO og Forsvaret har inngått kontrakter for rundt 1,5 milliarder kroner med norsk næringsliv i forbindelse med øvelsen. Det er etablert 35 000 senger, det serveres 1,8 millioner måltider og leveres 4,6 millioner flasker med vann i ukene som øvelsen pågår. Det skal også vaskes 660 000 kilo med klær under øvelsen. ■■■

KRONIKK

PP/ TOR ARNE MORSKOGEN, STIPENDIAT, STATSVITENSKAP, UIT

Bristende forutsetninger i forsvarsdebatten Stormaktene rører på seg

I Landets nasjonalforsamling er altfor ofte arena for prestisjekamp mellom forsvarsgrenene, og da blir det «omkamp» om avgjørelser som bygger på Forsvarssjefens råd, sier kronikkforfatteren. Foto: Stortinget.

løpet av tre tiår har kloden gått fra å ha en bipolar verdensorden, via en unipolar verdensorden, til at vi nå nærmer oss en multipolar verdensorden. Fremveksten av Kina, India og et revitalisert Russland gjør aktørbildet mer usikkert enn før. I 1990 postulerte den amerikanske statsviteren John Mearseheimer at «Why we soon will miss the Cold War». I 2018 er det flere indikatorer på at han var inne på noe.

Konsekvensen av dette er et økt behov for forsvarsevne. Noe som igjen medfører økte bevilgninger til Forsvaret, nedleggelser av arbeidsplasser og full krig i kommentarfeltene. Innenfor få politiske felt er menn med «livserfaring» så tydelig til stede i meningsutvekslingen. Og det med en pondus som kun overgås av kjærligheten til nasjonen og flagget.

Dessverre er debatten om Forsvaret preget av systemromantikk og strukturkjærlighet, fremfor at man ser det store bildet. I kommentarfeltene synes baser og våpensystemer man allerede har etablert også å være nøkkelen til fremtidig suksess i Forsvaret. Slik gjør mange av Forsvarets selvutnevnte venner og «eksperter» seg til bremseklosser som i praksis står i veien for byggingen av et velfungerende moderne forsvar.

TROEN PÅ STADIGE SMÅ FOR­ BEDRINGER AV DET EKSISTERENDE

Et forsvar er en blanding av mennesker og materiell. Materiellet preges av hvilket teknologisk nivå det har og hvor godt det fungerer. Generelt er det en fordel at materiellet har omtrent samme teknologiske nivå, forutsatt at ikke

enkeltkapasiteter har så stor betydning at disse kan kompensere for andre strukturers lavere nivå (for eksempel vil mange hevde at F-35 har slike kapasiteter). Å justere balansen mellom forsvarsgrenene og det teknologiske nivået på materiellet som er til disposisjon er essensen i debatten om Forsvaret.

Likevel er det et annet premiss som ser ut til å dominere i debatten om Forsvaret både i kommentarfeltene og på Stortinget. Her synes debatten i stedet å være preget av å argumentere for stadige små påplusninger på det eksisterende (på fagspråket kalt «inkrementalisme») hvor man antar at alle systemer automatisk skal gradvis forbedres. Har man stridsvogner i dag synes det å være en selvfølge at man skal ha det i fremtiden, men i en noe modernisert variant. Har man fregatter skal man ha nye, men med mer moderne sensorer og våpen.

HVA ER VIKTIGST: EFFEKT ELLER VERKTØY?

Det er flere grunnleggende problemer med denne tenkningen. Den hviler på en feilaktig antagelse om at våpensystemer i seg selv er løsninger på utfordringer. Men, det er på ingen måte gitt at stridsvogner er det som best løser oppdraget: «Hvordan stanse fiendens stridsvogner mest mulig effektivt».

Dette kan kanskje løses av andre kapasiteter.

Historien er full av eksempler på at Forsvaret har vært for fastlåst i etablerte strukturer, og motsatt seg endring til det bedre. Vi så det for eksempel da ubåten kom og da hangarskipet kom. Den institusjo-

>

KRONIKK nelle motstanden fra slagskipmiljøet i USA mot hangarskipet var såpass omfattende at man måtte snikinnføre det ved å ansette en tidligere slagskipkaptein som prosjektleder. I tillegg måtte man love at hangarskipene kun skulle «være speidere» for slagskipene, de skulle altså være støtte, ikke en selvstendig stridende komponent.

Dette til tross for at mange utenfor marinen i USA visste at slagskipenes tid var over. Hangarskipene løste de fleste oppgaver bedre.

Listen over slike eksempler er lang.

«HADDE «FORSVARS­VENNENE» BESTEMT HADDE VI (FORTSATT) HATT KAVALERI TIL HEST, MED HELDEKKENDE KEVLARRUSTNINGER OG KROPPSMONTERTE MASKINGEVÆR.» For å si det litt flåsete: Hadde forsvarsvennene bestemt hadde vi hatt kavaleri til hest med heldekkende kevlarrustninger og kroppsmonterte maskingevær, mens stridsvogner ikke hadde fått plass. Troen på stadige små forbedringer av det eksisterende kombinert med egen erfaring fra avdelinger og kapasiteter gjør at diskusjonen fort handler om virkemidler, fremfor løsninger på problemene man står ovenfor.

Dette gjør at Forsvaret ofte har stor motstand mot å ta i bruk nye løsninger. Særlig om disse løsningene medfører endringer i balansen mellom forsvarsgrener eller utfordrer kjente og etablerte systemer.

Forsvarsdebatten bygger på bristende forutsetninger, mener kronikkforfatteren, Tor Arne Morskogen.

Tor Arne Morskogen. Foto: Troms fylkeskommune.

I debatten om Forsvaret synes det også å henge igjen en idé om at det finnes et «optimalt forsvar» av Norge. Et forsvar som ifølge tilhengerne er det objektivt beste forsvaret til enhver tid av vårt territorium og interesser. Men allerede her er det vanskelig å se hvordan en slik balanse kan se ut. Hva skal man prioritere? Interessene eller territoriet?

Jeg har ofte spurt om de som forfekter dette «optimale» forsvaret mener andre sektorer i staten har optimale løsninger. Svaret her har som regel vært «nei» og at dette er unikt for Forsvaret. Forsvaret er nemlig så spesielt at det ikke kan

sammenliknes med andre oppgaver skjøttet av det offentlige.

Denne logikken demonstrerer at de som deltar i debatten om Forsvaret for sjelden deltar i debatter om andre samfunnsforhold. Forsvaret er ikke spesielt. Det handler om akkurat samme avveininger som man må gjøre på andre politikkområder som helsevesen eller utdanning. Hvordan skal man få flest mulig studieplasser som også er tilpasset samfunnets behov? Hvordan skal vi sikre best helse for flest mulig? Sjelden hører vi om et «optimalt helsevesen» når dette diskuteres. Forsvarspolitikk er en del av politikken. Det er akkurat like lite mulig å finne et optimalt forsvar som med andre oppgaver skjøttet av staten. Ved å unnlate å ta dette innover seg, forhindrer man en helt nødvendig debatt om hvordan Forsvarets ressurser best kan innrettes.

«FORSVARSPOLITIKK ER EN DEL AV POLITIKKEN. DET ER AKKURAT LIKE LITE MULIG Å FINNE ET OPTIMALT FORSVAR SOM MED ANDRE OPPGAVER SKJØTTET AV STATEN.» Debatten om Forsvarets budsjett er preget av to ytterpunkter. Det ene ytterpunktet er (famøst) formulert av tidligere forsvarssjef Sverre Diesen der «ethvert budsjett er stort nok». Det andre ytterpunktet er et idealforsvar der budsjettet ikke

spiller noen rolle. Begge disse synspunktene er etter mitt skjønn vanskelige å stå inne for.

På den ene siden, fra en forsvarssjefs perspektiv, er ethvert budsjett stort nok. Hans oppgave er å få mest mulig ut av pengene Stortinget bevilger. På den andre siden kan man argumentere for at forsvarssjefens oppgave også er å si at nå er budsjettene så små at det ikke er mulig å produsere noe forsvarsevne for pengene. I tillegg kommer forsvarssjefens oppgave med å meddele politikken at pengene de bevilger ikke er tilstrekkelige til å løse de oppgavene Forsvaret er pålagt. Så ethvert budsjett er stort nok, men bare under gitte forutsetninger.

På den andre siden er illusjonen om et idealforsvar rotfestet i løse luften. Et vesentlig utgangspunkt for faglighet er overordnede rammer.

For å si det på en annen måte: En forsvarssjef som leverer et fagmilitært råd uten å ta hensyn til realistiske budsjetter ender fort med å spille seg selv ut over sidelinjen.

Relevansen for et slikt råd vil raskt falle bort om ikke politikken bevilger pengene. Det er derfor et paradoks når mange mener Forsvarssjefen skulle lagt frem et slikt estimat. Han ventes altså å gjøre politikkens oppgave ved å estimere hvor store budsjetter Stortinget vil være villig til å bevilge. Logikken må være motsatt. Stortinget og Regjeringen må sette økonomiske rammer for Forsvaret. Uten en slik ramme blir Forsvarssjefen politiker.

– SUNT PRESS

Innenfor politikken oppstår også et annet problem som venner av Forsvaret burde være mer opptatt

av. Politikken forventer lojalitet av Forsvaret og at Forsvaret skal løse de oppgavene de settes til, med de midler politikerne gjør tilgjengelig for dem. Det er et ensidig forhold rent formelt. Gitt denne ensidigheten er det viktig at velgere som er opptatt av Forsvaret legger press på politikerne om å prioritere Forsvaret. For at dette ikke skal være kontraproduktivt, men resultere i en reell forbedring av forsvarsevnen, er det særlig to områder man bør fokusere innsatsen på.

Det første er å sørge for at politikerne følger opp egne planer. Når Stortinget har vedtatt en langtidsplan for Forsvaret må det også være politikkens plikt å følge opp denne planen med de midlene som er nødvendig for å realisere den.

Det andre er at Stortinget må slutte å vedta enkeltelementer som ikke tar hensyn til helheten.

På den ene siden må man stå for de inntektene man har lovet, på den andre siden må politikken også tåle at Forsvaret selv legger ned elementer de ikke anser som nyttige innenfor den rammen som Forsvarsdepartementet har fått tildelt.

– DET ER KAMPKRAFT I DEN SPILLEKLARE KLARINETT

Et eksempel er Stortingets intervensjon og opprettholdelse av to av de fem musikkorpsene som Forsvaret har. Regjeringen, basert på forsvarssjefens råd, ville legge ned disse to og omdisponere midlene til mer operative oppgaver. Man kan for øvrig også føle kampen mellom Forsvarsdepartementet og Kulturdepartementet i

saken. Det er tydeligvis kampkraft i den spilleklare klarinett. Effekten av dette er lavere forsvarsevne og svekket troverdighet i forsvars­ planleggingen. Og i forlengelsen av det, en uthuling av langtids­ planen, siden slike enkeltvedtak som regel «finansieres innenfor rammen». Ergo går de på bekostning av finansieringen av faglige anbefalinger.

Enkelt oppsummert må Storting­ et ikke falle for fristelsen å detalj­ styre Forsvaret i det små, men heller forsøke å holde en overordnet debatt om budsjettets størrelse. Ideelt sett, opp mot de behov og planer Stortinget har vedtatt og det budsjettnivået som kreves for å oppfylle disse.

LOJALITET OG GRENSEGANG

Et siste poeng som fremheves ofte er fagmilitære råd. Her er det mange rare argumenter som fremsettes i offentligheten. Det finnes mange som har fagmilitær kompetanse. På et mikronivå kan dette for eksempel være en vurdering av hva som er best av en AG-3 og en HK-416.

Mange i Forsvaret er eksperter på akkurat slikt: Enkeltelementer og de kapasitetene enkeltelementene representerer. Dette kan være både skip (for eksempel kystkorvetter) og infrastruktur (for eksempel baser). Dette skaper en asymmetrisk debatt der tilhengerne av enkeltstående kapasiteter kan stå frem med sine budskap.

Mens de som har gjort utredningene om at ressursbruken på disse kapasitetene har større nytte andre steder, i mindre grad kan forklare i offentligheten årsaken til at dette er tilfelle.

>

KRONIKK

Dette er problematisk av to årsaker. Først fordi ansatte i Forsvaret har en lojalitet til forsvar­ et av landet. Helheten i denne ivaretas av Forsvarssjefen og hans vurderinger av hvilke kapasiteter som er relevante. Den andre er at en debatt om svikt i Forsvarets kapasiteter neppe bør foregå i offentligheten. For eksempel vil man med temmelig enkle søk finne påstander om beredskap og tilgjengelighet på stridsvogner og kampfly. Jeg tror denne kunnskapen bør forbli i Forsvaret. Den bør i alle fall ikke brukes som slegge i en offentlig kamp for egne budsjetter.

Det andre problemet er at kompetanse på et våpensystem ikke er det samme som den kompetansen man behøver for å planlegge et helhetlig forsvar. For eksempel kan kystkorvetter være utmerkede plattformer til sitt bruk, men det er noe annet enn at ressursene som kreves for å drifte dem ikke har en bedre og mer hensiktsmessig anvendelse et annet sted.

Grunnen til at dette er vesentlig å få med seg er at mange i Forsvaret har kompetanse på plattformer og systemer, men dette gjør dem ikke til fagmilitære rådgivere. Kompetanse på en plattform eller et system gjør en ikke i stand til å se helheten når mange systemer skal virke sammen. Det finnes derfor kun ett fagmilitært råd. Det er det rådet som ivaretar budsjettnivå og militærfaglige avveininger og strukturer - og setter disse i sammenheng. Derfor er det positivt feil når det hevdes at det

finnes «flere fagmilitære råd» – det finnes kun ett: Forsvarssjefens.

Andre råd er å regne som innspill forsvarssjefen ikke har vektlagt. Da bør også politikken være forsiktig med å ivareta disse. Både fordi det faglig neppe er lurt, men også fordi Stortinget ikke bør bli en arena for omkamp om faglige vurderinger som Stortinget ikke har selvstendig kompetanse på. I et såpass komplekst system som et nasjonalt forsvar bør strategiske prioriteringer overlates til de som har den relevante kompetansen på det. Landets nasjonalforsamling bør ikke bli en arena for prestisjekampen mellom forsvarsgrenene.

Politisk er dette problematisk fordi Stortinget da blir «utsatt» for sprikende råd, noe som gjør konsekvente beslutninger vanskelige. En mulig langsiktig konsekvens av dette er at Forsvaret i fremtiden taper budsjettkampen fordi det er så stor usikkerhet om hva som er faglig anbefalt, at man anser det lite verdifullt å søke råd. Da er man tilbake til detalj- og impulsstyring av Forsvaret fra Stortingets talerstol. Det er neppe bra for forsvars­ evnen på sikt.

DOBBELTKOMMUNIKASJON OG DOBBELTMORAL

Paradokset er at mange i forsvarsdebatten på den ene siden mener at politikken må intervenere for å berge akkurat deres base eller favorittkapasitet, mens man på den andre siden kjefter på politikere fordi de ikke aner hva de holder på med.

Debattene om Forsvaret er harde. Kunnskapen om hvordan man fører en sivilisert debatt er

også tidvis manglende. Angrep på egenskaper ved avsendere er nærmest normen. Særlig er det to personer som får så hatten passer.

Høyres forsvarspolitiske talsmann Hårek Elvenes idioterklæres såpass ofte at jeg beundrer at han holder ut. Den andre er tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Det har gitt opphav til det jeg omtaler som «Diesens lov»: «Enhver debatt om Forsvaret bør avsluttes når det første personangrepet på Diesen kommer». I diskusjonsfora der Forsvaret er tema er det sjelden mer enn fem poster i debatten før dette skjer.

Det er etablert flere Facebook-grupper som ivaretar særbehov og som ytrer seg på vegne av alle medlemmene i gruppen. Dette er en utvikling som Stortinget bør vise robusthet mot – og ikke henfalle til forsvarspopulisme. Det vil på sikt føre til at Norge igjen står med et forsvar med relativt store budsjetter, men som produserer lite forsvarsevne for pengene – ”den doble ubalansen” som Diesen omtalte det som.

Til de som har vært i Forsvaret, eller er i Forsvaret, så krever det litt å tenke gjennom at de har lovet å forsvare Kongen og Fedrelandet.

Ikke avgitt en ed for å forsvare en enkelt struktur eller et enkelt våpensystem. Særlig ikke når «fienden» er flertallet på Storting­ et, som gjennomfører en plan Forsvarssjefen selv har utarbeidet.

■■■ (Kronikken ble først publisert av Minerva, og en redigert versjon er gjengitt med avisens og forfatterens tillatelse.)

- Grensjefenes kamp må opphøre når forsvarssjefen har gjort sin prioritering PP/ HANS J. RØSJORDE, TIDLIGERE PRESIDENT I NROF, STORTINGSPRESIDENT OG LEDER AV STORTINGETS FORSVARSKOMITÉ Grensjefenes kamp må opphøre når forsvarssjefen har gjort sin prioritering, mener Hans J. Røsjorde, tidligere Stortingspresident og leder av forsvarskomiteen på Stortinget. Foto: NRK

D

agens trusselbilde er ganske annerledes enn det som var antatt og observert etter bortfallet av den kalde krigen. Da kreves også andre løsninger og nye prioriteringer. Det har vært og er en utfordring for forsvarsdebatten at omlegginger og utstyrsanskaffelser krever lange horisonter, og stø kurs når et valg først er gjort. Anskaffelsesprosedyrer og teknologisk fordyrelse virker sterkt inn på budsjettenes evne til å understøtte valgt struktur.

«DET ER BARE Å ERKJENNE AT DET KUNNE VÆRE LETTERE Å FÅ FLERTALL FOR EN STRUKTUR, TILSATT EN LETT DOSE NOSTALGI, ENN FOR STRUKTURENS KOSTNADER.» Med blikk tilbake til egen tid som leder av Stortingets forsvarskomité er det bare å erkjenne at det kunne være lettere å få flertall for en

struktur, tilsatt en lett dose nostalgi, enn å få flertall for strukturens kostnader. Stortinget er vel ikke så langt unna den samme fellen i dag.

For de som med rette er bekymret for nasjonens nåværende og fremtidige sikkerhet er det ikke nok å være nostalgisk og samtidig rope om mer penger.

Pengene må settes inn i tråd med Forsvarssjefens prioriteringer. Slik situasjonen er i dag bør det være klart at vi er et stykke fra målet på 2% av BNP, som vi har forpliktet oss til gjennom NATO. Samtidig bør det synliggjøres fra forsvarssjefens side hva oppnåelse av 2% BNP betyr for styrkestruktur og materiell. Men med forsvarssjefen integrert i departementet er nok det utfordrende. ISL (Integrert Strategisk Ledelse) som ble implementert i 2003, er etter min mening en betydelig årsak til at forsvarsdebatten fra tid til annen løper noe løpsk.

Med forsvarssjefen pakket inn i den politiske høyborg, er det nesten umulig for den som ikke er en del av systemet å skille mellom politikk og

militære prioriteringer. Da generalinspektørene i tillegg ble desentralisert var forsvarssjefens fremste rådgivere satt noe på sidelinjen. Vi burde ha en ryddig debatt om dette nå, etter 15 års erfaring med integrasjon av forsvarssjefen i departementet.

– DET KREVDE MOT AV DIESEN Å GÅ TILBAKE I EGNE SPOR

Det krever mot å gå tilbake i egne spor som tidligere forsvarssjef Sverre Diesen gjorde i Aftenposten 25.09.2009. «Jeg startet som tilhenger av integrert strategisk ledelse som en god modell, men har revurdert det. Det handler ikke om kritikk av enkeltpersoner (….). Jeg tror ikke løsningen er bra hverken for forsvarssjefen eller forsvarsministeren. Statsråden kommer svært nær forsvarets operative virksomhet, ikke i betydningen av at hun styrer soldater i felten, men at hun allikevel blir direkte ansvarlig for det som skjer i min etat, den militære delen av Forsvaret, og ikke bare konstitusjonelt ansvarlig» (1)*

*1 Lars Omberg , Masteroppgave. 30.04.2012 : En studie av erfaringer med integrert politisk og militærfaglig strategisk ledelse i Forsvaret.

>

KRONIKK

Morskogen berører i sin artikkel også forholdet mellom Stortinget og Forsvaret. Jeg er altså enig med Morskogen i at Stortinget bør følge opp egne vedtatte planer og tilhørende budsjetter, men han bør også huske på at Grunnloven lyder: ”Kongen har høyeste befaling over rigets land- og sjømakt. Den må ikke forøkes eller ets forminskes uten Stortingets samtykke når han advarer Stortinget om å styre i smått.”

Hva utgjør så en ”forminskning”?

Morskogen illustrerer dette gjennom Stortingets ivaretagelse av musikkorps. At det fra tid til annen blåses til strid om Forsvarets musikkorps er gjennom tidene mer regelen enn unntaket. En gang i 1870-årene hadde Stortinget en debatt der representanten Svendsbø avsluttet sitt innlegg med følgende: ”Ingen fiender lader seg slå av musikk”.

– VIKTIG Å VÆRE KONSEKVENT OG HOLDE SEG TIL FAKTA

Ved samme anledning ga statsminister Frederik Stang uttrykk for irritasjon etter at Stortinget hadde foretatt noen kutt i det fremlagte forsvarsbudsjett. Han påpekte at når Stortinget klager over utgiftene, så hadde departementet i sitt forslag bare gjort det Stortinget tidligere hadde bestemt. Det koster. Da får en være konsekvent.

Han sa videre: Det er ikke mulig å bygge en armé etter konjunktursvingninger.

Mye er endret siden den tid, men en del prinsipper forblir tilnærmet de samme.

Fjerning av hestetjenesten i Forsvaret, gjennom nedleggelsen av kløvkompaniet fant sted i 1984.

Da hadde Stortinget gjentatte ganger forsøkt å forholde seg til at så vel helikoptre som terrenggående kjøretøy for lengst var en del av Hærens materiell. Støynivået fra debatten var høyt og langvarig.

Onde tunger har gitt uttrykk for at bygdeidretten hesteskokasting oppsto i kjølvannet av nevnte debatt.

«MED FORSVARSSJEFEN PAKKET INN I DEN POLITISKE HØYBORG, ER DET NESTEN UMULIG FOR DEN SOM IKKE ER EN DEL AV SYSTEMET Å SKILLE MELLOM POLITIKK OG MILITÆRE PRIORITERINGER.» I en tid der stadig færre gjør førstegangstjeneste er det viktig at det er bredest mulig deltagelse i forsvarsdebatten for å veie opp mot mulige konsekvenser av dette.

At noen debattdeltakere i kampens hete bruker kraftige ladninger, bør en ikke la seg skremme av – men bakteppet for debatten bør være bygget på fakta.

– KAN VÆRE VANSKELIG Å SKILLE MELLOM FORSVARSSJEFENS RÅD OG DEPARTEMENTETS POLITISKE VURDERINGER

Dette kan fagmilitære som fremmer egne våpen bidra med.

For­svars­sjefen prioriterer, og regjering og storting vedtar. Det er ikke unaturlig at grensjefer og våpensjefer i trange budsjettider fremhever og kjemper for sine kapasiteter, men kampen må opphøre når Forsvarsjefen har gjort

sin prioritering og Stortinget har tatt sin beslutning. Det er dog en ting som har endret seg som kan påvirke forståelsen av Forsvars­ sjefens prioriteringer: Som nevnt ovenfor, med Forsvarssjefen integrert i departementet kan det være vanskelig å skille mellom Forsvarssjefens råd og Forsvarsdepartementets politiske vurderinger.

Det er ikke lenger slik at et stort antall av de folkevalgte på Stortinget har tjenestegjort i Forsvaret og dermed automatisk har et inntrykk av hva Forsvaret er.

Det er heller ikke slik at det er forsvarspolitikk som oftest kommer øverst på listen når stortingsaspiranter skal fremme sitt kandidatur. Derfor er det viktig og nødvendig at flest mulig engasjerer seg på en positiv måte. Debatten er viktig så lenge den er faktabasert. Og da må noen kunne gi fakta usminket.

■■■

L

ED EREN NR 4

FORSVARSVILJE, FORSVARSEVNE OG PERSEPSJON

Kjære NROF-medlemmer! Etter tidenes rekordsommer, håper jeg at alle har fått benyttet det fine været til å hvile ut og lade batteriene. Selv fikk jeg plass til et besøk på Arendalsuka og standen til NROF og de andre frivillige forsvars­ organisasjonene.

PP/ JØRGEN BERGGRAV ■■■ Det er alltid flott å møte mennesker som brenner for en sak, og det ble et besøk til ettertanke om hva frivilligheten og forsvarsviljen egentlig betyr. Det er engang slik, at forsvarsevne ikke bare utgjøres av hvor stor strukturen er, men måten den er organisert på, hvordan personellet er trent og ledet, hva slags doktriner og stridsopplegg som legges til grunn, materiell og teknologisk nivå, ledelse og samband og interoperabilitet, for å nevne noe. Dette er et komplisert «regnestykke», som må basere seg på de ressursene som står til rådighet, og en grundig analyse av hvilke trusler vi kan stå overfor. I tillegg er NATOs rolle helt avgjørende, både samholdet og den troverdigheten som demonstreres gjennom Alliansens operasjoner. Jeg tror fortsatt at Forsvarssjefen med sin stab er den beste til å vurdere dette og at NROF ikke skal være en «alternativ» militær rådgiver!

Men, og det er et MEN, det er ikke slik at målbar nasjonal forsvarsevne og

krigsforebyggende terskel er akkurat det samme, for det mangler et element i regnestykket. Det som mangler, er elementet forsvarsvilje, og forankring av forsvarsviljen i befolkningen. Dette er ikke et element som er Forsvarets ansvar alene, det er først og fremst en politisk vurdering som må legges til grunn. Forsvarsvilje er viktig av flere grunner. For det første, er forsvarsvilje og forståelse av Forsvaret i dagens situasjon avgjørende for folkets betalingsvilje, og dermed for å nå målet om å nå målet om å øke forsvarsbudsjettene til 2 % av brutt nasjonalprodukt.

Hva betyr dette for oss i dag? Først og fremst er det viktig at forsvarsviljen blir satt på kartet og tatt med i beregningene, når våre myndigheter legger planer for å heve den krigsforebyggende terskelen. Dette må gjenspeiles i respekt for den innsatsen som frivillige og forsvarsvenner legger ned. Det kan være symbolske ting som militære salutter og bæring av uniform

ved passende anledninger, eller det kan være å gjøre reell nytte av den kompetansen og arbeidskraften som er villig, for å bøte på huller i Forsvaret.

Troverdighet skapes av mennesker, og de som er best til å gjøre dette, er mennesker som står Forsvaret nært.

Alt er ikke bra i Forsvaret, som på de fleste andre steder i samfunnet, men veldig mye går den rette veien. Jeg tror vi trenger en omdømmekampanje som ikke er politisk styrt av at «nu går alt så meget bedre»…, men som tar frivillighet og forsvarsvilje inn over seg.

Jeg tror vi i NROF er viktige påvirkningsagenter i en slik prosess. Reserveoffiserer har en sterk forankring i Forsvaret og i sine nærmiljøer, og de blir lyttet til. Jeg håper mange av dere bruker Norske Reserveoffiserers Forbund som en arena for diskusjon og læring, slik at vi alle kan bidra i debatten basert på både innsikt og følelser. ■■■

34

PROPATRIA /4/ 2018

- Fikk reservistene på kartet igjen Nylig avgått president i NROF Terje Surdal, hva er det viktigste du synes du fikk utrettet i din lederperiode?

PP/ ROY THORVALDSEN

■■■ – Jeg mener vi lyktes godt med å få reservistene på kartet igjen. Dette har vært en høyt prioritert oppgave for forbundet, og et nytt reservistkonsept skal nå innføres. Dette er først og fremst et resultat av langsiktig arbeid, og det gir oss både muligheter og utfordringer fremover.

– Vi er også blitt tiltrodd og tildelt nye oppgaver av Forsvaret.

At disse er løst på best mulig vis, understøttes av de mange positive tilbakemeldingene. Og hadde ikke vært mulig å gjennomføre om det ikke var for det engasjementet vi har blant våre medlemmer.

- Som skytterorganisasjon har vi hatt fokus på Våpenloven, og vi har fått godt gjennomslag for vår argumentasjon om å kunne få skyte med spesielle våpen. Da den nye loven var til behandling i mars, var NROF eneste organisasjon som ble nevnt som eksempel fra Stortingets

talerstol når det gjelder unntaks­ bestemmelser.

– Det har også vært mitt ansvar som leder for en medlemsorganisasjon å sørge for at de økonomiske rammebetingelsene er på plass.

Vi har gjennom et spleiselag mellom medlemmenes kontingent og bidrag fra Forsvarsdepartementet, snudd underskudd til overskudd. Et arbeid som min forgjenger la et godt grunnlag for, og som gjør at vi nå blant annet kan bruke penger til å skaffe materiell til avdelingene. Kjøp av avdelings­ våpen er et godt eksempel.

– Som forbund har vi også klart å stabilisere medlemstallet, og har faktisk økt noe de siste par årene.

Dette har langt fra vært en selvfølge, tatt i betraktning at mange av våre medlemmer hadde sin militære bakgrunn i det tallmessig mye større mobiliseringsforsvaret.

Er det noe du gjerne skulle ha gjort annerledes, om du fikk sjansen til å gjøre det om igjen?

– Min holdning og tilnærming til etterpåklokskap er omtrent som de forventinger jeg har til soldaten i felt. Man må gripe mulighetene når de er der, og gjøre store og små valg fortløpende basert på det beslutningsgrunnlaget man til

enhver tid har for hånden. Det viktigste er at man ikke snevrer inn handlingsrommet for tidlig, og er en lærende organisasjon, som evaluerer erfaringer og beslutning­ er – og tilpasser og justerer retning og fart i forhold til det.

Hvis det er noe du savner fra tiden som president, hva er det?

– Først og fremst de mange arenaer og treffpunkter hvor jeg som den øverste tillitsvalgte har deltatt aktivt, og møtt mennesker med stort engasjement for forsvarssaken og samfunnsutviklingen for øvrig. For meg har det også vært svært inspirerende å jobbe med et hardtarbeidende og kunnskapsrikt sekretariat som gjør en formidabel innsats til beste for forbundet, dets medlemmer og ikke minst for forsvarssaken.

Kommer du til å fortsette å være aktivt engasjert i NROF? – Selvsagt! Men etter mange år som tillitsvalgt i lokalforening, forbundsstyre og internasjonalt gjennom det nordiske reservistsamarbeidet og den interallierte reservistorganisasjonen, er det første gang siden begynnelsen på 2000-tallet at jeg ikke har noen sentrale verv i forbundet. ■■■



Denne artikkelen er brukt med tillatelse fra FFI, og er gjengitt uredigert. Den ble første gang publisert i “VITEN”,

­forskningsfaglig rapport nr. 2/2017.

HVA NÅ, NORGE? Siden 2011 har forsvarsbevilgningene i Russland økt mer enn veksten i landets bruttonasjonalprodukt (BNP). Gammelt, nedslitt og teknologisk utdatert materiell er blitt oppgradert eller skiftet ut. Samtidig har treningsog øvingsaktiviteten økt i alle forsvarsgrener.

PP/ KRISTAN ÅTLAND, FORSVARETS FORSKNINGSINSTITUTT (FFI) ■■■ Som resultat av dette er Russlands væpnede styrker langt mer kapable i dag enn de var da forsvarsmoderniseringen startet i 2007–2008. Siden 2014 har det vært flere profesjonelle kontrakt­ soldater enn vernepliktige i det russiske forsvaret. Styrkene er dessuten bedre organisert, utstyrt og ledet enn de var i 2008, og langt mer mobile.

RUSSLAND – EN SIKKERHETSUTFORDRING

For makthaverne er de væpnede styrkene i dag et stadig viktigere virkemiddel i russisk utenrikspolitikk. Særlig når bruken av dem kombineres effektivt med andre virkemidler som cyberoperasjoner, informasjonsoperasjoner og internasjonalt diplomati.

Russland ønsker åpenbart å «vise muskler» overfor Nato og USA. I senere år har dette blant annet kommet til uttrykk i den russiske luft- og sjømilitære aktiviteten som utspiller seg i Østersjøregionen, Svartehavsregionen og den østlige delen av Middelhavet.

NATO MED MOTTILTAK

Nato har i samme periode styrket sitt militære nærvær i og over de østlige medlemslandene, særlig Estland, Latvia, Litauen, Polen og Romania. Nato ønsker å «berolige»

disse landene og samtidig styrke evnen til kollektivt forsvar overfor den store naboen i øst.

I samarbeid med EU har Nato og partnerlandene Sverige og Finland også tatt skritt for å styrke evnen til å forsvare seg mot såkalte hybride trusler. I april 2017 ble det etablert et nytt europeisk senter for forsvar mot hybride trusler i Finland, European Centre of Excellence for Countering Hybrid Threats. Senterets arbeid støttes av flere EU- og Nato-land, inkludert Norge, og av EUs utenrikstjeneste og Natos internasjonale stab.

Disse og andre tiltak på vestlig side baserer seg blant annet på erfaringene fra Krim og Øst-Ukraina.

RUSSLAND ØVER MER I NORD

Samtidig bør det understrekes at den sikkerhetspolitiske situasjonen i Nord-Europa og Arktis ikke uten videre kan sammenliknes med situasjonen i Baltikum eller Ukraina.

Russlands militære tilstedeværelse og aktivitet i nord har utvilsomt økt siden 2008, både i omfang og geografisk utbredelse. Øvelsene i nord er større, hyppigere og mer komplekse enn før. Ofte blir de gjennomført uten at det blir gitt forhåndsvarsel til nabolandene. Tokthyppigheten for de strategiske ubåtene og bombe-

flyene har også tatt seg opp sammenliknet med 1990-tallet og første halvdel av 2000-tallet.

I Nordvest-Russland (inkludert rakettoppskytingsbasen i Plesetsk) og i tilstøtende havområder (særlig Barentshavet og Kvitsjøen) testes jevnlig land- og sjøbaserte ballistiske missiler, kryssermissiler, sjømålsmissiler, torpedoer og andre våpensystemer.

Det er naturlig å se denne aktiviteten i sammenheng med den pågående moderniseringen av Russlands kjernefysiske og konvensjonelle styrker.

FORTSATT STABILT OG FORUTSIGBART

Den generelle forverringen av Russlands forhold til Vesten, særlig etter Ukraina-konflikten i 2014, har trolig også medvirket til et større russisk militært nærvær i nordområdene og Arktis. Likevel framstår situasjonen i de nordlige havområder og på den norsk-russiske grensen fortsatt som mer stabil og forutsigbar enn situasjonen i for eksempel Østersjøregionen og Svartehavsregionen.

I perioden 2014–2017 har antallet og alvorlighetsgraden av militært relaterte hendelser og episoder, såkalte «close military encounters», vært langt lavere i førstnevnte enn i sistnevnte

>

36

PROPATRIA /4/ 2018

regioner. Vi kan likevel ikke utelukke maktbruk eller militært press mot Norge fra russisk side. Russland kan fortsatt bli en sikkerhetsutfordring for Norge i årene som kommer.

PUTIN «GJØR SOM HAN VIL» PÅ HJEMMEBANE

Fenrik Caroline Holst blir intervjuet av russisk media under en erfaringsutveksling mellom norske og russiske grensevakter i Norge. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret.

Russlands innenrikspolitiske utvikling og landets vilje til militær maktbruk utenfor egne grenser har ikke akkurat skapt forutsetninger for et «strategisk partnerskap» mellom Russland og Nato. I Vladimir Putins tredje president­ periode (siden 2012) har Russland tatt nye og til dels store skritt i autoritær retning.

I praksis innebærer dette at det finnes få konstitusjonelle og demokratiske begrensninger for det sittende regimets mulighet til å gripe til militære maktmidler. Det betyr også at statsledelsen, med sin utstrakte kontroll over statsapparatet, mediene og organisasjonslivet, har større mulighet til å styre, koordinere og ensrette virkemiddelbruken enn hva den ville hatt i et liberalt demokrati.

LITEN TOLERANSE FOR KRITIKK AV REGIMET

Grensejegere fra OP tårn 247 patruljerer langs grensa til Russland. Foto: Mats Grimsæth, Forsvaret.

Med enkelte unntak er det generelt liten toleranse for regimekritikk og for ytringer eller virkelighets­ beskrivelser som avviker radikalt fra regimets. Denne toleransen vil trolig være enda mindre i en krise, konflikt eller krigsliknende situasjon.

Dette tilsier at Russlands president og maktapparatet hans i praksis har relativt frie tøyler i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Også i tiden som kommer kan det tenkes at de vil bruke militærmakten som et redskap for å styrke sin popularitet på hjemmebane.

Hvor omfattende og langvarig maktbruken blir, vil naturlig nok avhenge av den regionspesifikke

konteksten, og hva Russland ønsker å oppnå. Samtidig vil maktbruken trolig begrenses for å dempe negative reaksjoner fra omverden, eller unngå en utløsning av Natos kollektive forsvarsklausul, Atlanterhavspaktens artikkel 5.

LITE SANNSYNLIG MED ANGREP I NORD

Dersom det skulle være behov for det, vil Russland raskt kunne trappe opp sitt land-, sjø- eller luftmilitære nærvær i nord for å oppnå en styrkemessig overlegenhet og «eskaleringsdominans ».

Det kan skje ved å overføre styrker fra andre deler av det vestlige militærdistriktet eller fra andre militærdistrikter.

Fra russisk side kan eskaleringen skje både langs den horisontale aksen, ved at konflikt- eller operasjonsområdet utvides geografisk, og langs den vertikale aksen, ved at konfliktens intensitet eller voldsnivå trappes opp. Eventuelt kan det være tale om en kombinasjon av horisontal og vertikal eskalering. ”WORST CASE” SCENARIO – IKKE EN SANNSYNLIG UTVIKLING

Eksempelet ovenfor er snarere å betrakte som et «worst case»-­ scenario enn som en beskrivelse av sannsynlige hendelser i nord­ områdene. Selv om Russland har styrket den militære evnen sin og vist vilje til å bruke den i Georgia, Ukraina og Syria, er det på ingen måte gitt at landet vil forsøke å gjøre noe liknende mot Norge eller Norges allierte.

Den historiske og geopolitiske konteksten i nord er en annen enn i Russlands sørlige randsone. Vi må dessuten anta at Russland ikke ønsker å havne i en væpnet konflikt med verdens sterkeste forsvarsallianse. Nato har fortsatt fire ganger så mange soldater som Russland,

befolkningen er seks ganger så stor som Russlands og forsvarsbudsjettene er i sum 18 ganger så store som Russlands.

EUROPEISKE NATO-LAND BRUKER FEM GANGER MER PÅ FORSVAR

Samlet sett bruker de europeiske Nato-landene (det vil si uten USA og Canada) fem ganger så mye på forsvar som det Russland gjør, og deres BNP er i sum 12 ganger så stort som Russlands.

Utfordringen, sett fra perspektivet til Natos østlige medlemsland og partnerlandene Sverige og Finland, er at Russland fortsatt har en styrkemessig overlegenhet på det regionale nivået.

NORGE OG NATO MÅ DEMME OPP

For at en krigsforebyggende terskel skal være effektiv, dvs. bidra til å hindre et militært angrep eller andre former for maktbruk mot forsvarerens territorium, må forsvareren – i vårt tilfelle Norge eller Nato – ha en reell evne til å påføre en angriper militære tap.

Et terskelforsvar baserer seg på en antakelse om at det er en sammenheng mellom forsvarerens «tapspåførende» evne og angriperens risikovurderinger. Dersom en potensiell angriper anser at det finnes en reell risiko for uakseptable tap eller et ydmykende militært nederlag, vil det være i hans interesse å avstå fra militær maktbruk.

RISIKO OG GEVINSTVURDERING

I motsatt fall, dersom den militære risikoen regnes som liten og den potensielle politiske gevinsten framstår som stor, kan militær maktbruk være et fristende scenario. Det siste gjelder særlig i situasjoner der angriperen anser at han kan vinne raskt, for eksempel gjennom å overraske motstanderen.

Russlands oppfatning av en potensiell motstanders forsvarsevne

og -vilje, og ikke minst reaksjonstid og sannsynlig reaksjon, vil være svært viktig for landets risikovurderinger ved et slikt scenario.

Dersom Russland anser at Norge i praksis ikke har noe å stille opp med på det militære området (i betydningen «potensielt tapspåfør­ ende nasjonale kapasiteter»), og i tillegg at Natos interne beslutningsprosesser er så omstendelige at alliansen trolig ikke vil rekke å komme på banen før det hele er over, vil de trolig ha langt færre motforestillinger mot å bruke militære maktmidler mot Norge enn om det motsatte hadde vært tilfelle.

Denne erkjennelsen bør være en viktig rettesnor for Norges og Natos bestrebelser for å bygge et mest mulig effektivt «totrinns» terskelforsvar på henholdsvis nasjonalt og alliert nivå. Det er viktig at Norge anskaffer de kapasitetene som skal til for å gi den nasjonale terskelen troverdighet og en tilstrekkelig grad av overlevelsesevne og utholdenhet.

VIKTIG AT NORGE KLART KOMMUNISERER VILJE TIL FORSVAR

I tillegg er det viktig at Norge på en utvetydig måte kommuniserer sin vilje til å forsvare eget territorium, både verbalt og gjennom tilstedeværelse og øvingsvirksomhet.

Uansett valg av konsept, er det også viktig at Nato styrker reaksjonsevnen, at planene oppdateres, at beslutningsprosessene blir mer effektive og at det jevnlig øves på overføring av allierte forsterkninger.

■■■

38

PROPATRIA /4/ 2018

Diplomati løste CIOR-floke Da Polen trakk sitt kandidatur til det roterende president­ skapet i CIOR – den interallierte konføderasjonen der NROF er medlem – av innenrikspolitiske årsaker, tilbød Estland seg å ta over. Noen dager senere tilbød Storbritannia det samme.

PP/ ROY THORVALDSEN ■■■ Quebec City: Diplomati på høyt plan ble satt i spill for å løse flokene under den årlige sommer­ kongressen, der ny ledelse skulle velges. Og i sentrum for begiven­ hetene sto blant andre den norske delegasjonsledelsen.

- Det var om å gjøre å finne en løsning som var til det beste for alle parter, sier NROFs generalsekretær Jørgen Berggrav – som ikke nøler med å understreke alvoret i situasjon­en, og å uttrykke glede over resultatet.

– CIOR har stått i fare for å bli utdatert. Det er mange gode krefter blant de nasjonale delegasjonene, men etter noen år der organisasjonen ikke har vært tilstrekkelig fremoverlent, var det behov for et robust presidentskap som kan fornye organisasjonen og transformere den for å gjøre den relevant for en ny tid, sier han.

Mange samtaler og uformelle møter fant sted i pauser og på kveldstid. Det var om å gjøre å finne en løsning som både ivaretok hensynet til kandidatene og som samtidig bidro til å gi CIOR det løftet som organisasjonen sårt trenger.

Sentrale i de diplomatiske bestreb­ elsene var foruten Norge og Sverige, også Storbritannia og Tyskland.

Løsningen ble at Storbritannia tok over presidentskapet for de neste to årene, med integrert deltakelse fra Estland, og Tyskland – som overtar

roret etter britene, før det endelig blir Estlands tur i 2022. Estland får også oppgaven med å være vertsland for neste års sommerkongress.

- Dette vil gi viktig synlighet for den spesielle situasjonen Estland er i; et lite land med begrensede ressurser, og med Russland som dominerende nabo. Også for Norge er dette viktig.

Rollen som forsvaret og reservistene spiller i Estland vil være en viktig ballast for presidentskapet i CIOR, sier Jørgen Berggrav. - Den valgte løsningen gjør at estlenderne får nyttig erfaring i denne type arbeid, og britene kan lære mye av tenkemåten til et lite medlemsland. Dette gjør det lettere å finne løsninger som er gode for alle.

– Dette er mer enn et kompromiss for å hindre dårlige relasjoner mellom CIORs medlemsland, sier nyvalgt president, Chris Argent. – Vi får her en unik kontinuitet i CIORs ledelse, der fornyelse og strategiutvikling for fremtiden kommer til å stå sentralt de neste seks årene. En så lang periode med stø kurs har organisasjonen aldri hatt, sier han.

– Løsningen vi kom frem til og måten vi gjorde det på, viser CIOR på sitt beste. Det ble en vinn-vinn situasjon mellom samarbeidende nasjoner som løfter hverandre frem. Vi får et robust presidentskap de neste fire årene med to NATO-land som rår over store ressurser, samtidig som Estland kan forberede seg skikkelig til

NROFs generalsekretær Jørgen Berggrav på CIOR-møte.

(Arkivfoto: Henry Plimack/ CIOR.)

å ta over og sikre at deres tørn blir en suksess. At vi klarte dette, borger bra for CIORs fremtid, poengterer Berggrav. ■■■

CIOR er en forkortelse for den

internasjonale, ikke-statlige (formelt en NGO) organisasjonens franske navn

Confédération Interalliée des Officiers de Réserve , på engelsk: Interallied

Confederation for Reserve Officers, eller på norsk: Den Interallierte

Konføderasjonen for Reserveoffiserer.

NROF er en av 34 nasjonale reserveoffiserorganisasjoner i CIOR, som også har en søsterorganisasjon for medisinsk

reserveoffiserpersonell (CIOMR). CIOR

og CIOMR arbeider for kompetansehe-

ving og for å synliggjøre at de ofte høyt kvalifiserte reservistene kan utgjøre et

viktig bidrag til å dekke nasjonenes og

NATOs militære behov, i fredstid, krise og krig. Utveksling av erfaringer og

ideer på områder som kompetanseda-

tabaser, arbeidsgiverstøtte, opplæring og trening står sentralt. CIOR er

dessuten en rådgivende organisasjon

for NATOs militærkomite, sammen med den regulære NATO-komiteen NRFC

(National Reserve Forces Committee), om bruk av reservister, og driver

foruten alt dette også både kurs,

seminarer og symposier. CIOMR og CIOR ble etablert i 1948, ett år før

undertegnelsen av NATO-traktaten.

Norge bak Nordisk Forum for Militærmedicin PP/ ROY THORVALDSEN

U

nder årets sommerkongress i den interallierte konføderasjonen for reservesanitetsoffiserer CIOMR, CIORs søsterorganisasjon, ble Nordisk Forum for Militærmedicin stiftet. Bak initiativet står NROFs representant i CIOMR, oberstløytnant Johan Storm Munch (NROF avd. ­Gudbrandsdal). Det har lenge eksistert et nordisk samarbeid blant reserveoffiserene i CIOR – Nordisk Presidium. Under årets kongress ble det også dannet et formelt militærmedisinsk samarbeid– Nordisk Forum for Militærmedicin.

Representanter for Danmark, Sverige og Norge var tilstede under stiftelsesmøtet, og også Finland har meldt sin interesse.

– I dette forumet ønsker vi å videreutvikle det nordiske samarbeidet innen militærmedisin, både faglige oppdateringer og hvordan man utøver medisinen. Spesielt vil det legges vekt på kuldemedisin som et naturlig satsningsområde for de nordiske landene, sier Munch. Han ble ikke uventet valgt til å lede forumet.

– EN SVÆRT GIVENDE KONGRESS

– Også i år var kongressen svært givende, sier Munch. – Det faglige innholdet var bredt, med både praktiske workshop’er og interessante presentasjoner. Spesielt holdt den britisk-kanadiske workshop’en om medisinske utfordringer ved Stratevac (strategisk evakuering,

red. anm.) høy kvalitet. Svært interessant var også kanadiernes presentasjonen om kuldeskader fra Resolute Bay. Det var til ettertanke og oppfølging at de fant så mange kuldeskader som ikke var rapportert til helsetjenesten, sier Munch.

ANERKJENT FORUM

CIOR og CIOMR har felles sommerkongress, men CIOMR har for det meste sitt eget program. Dette programmet fokuserer utelukkende på nyvinninger og deling av erfaringer innen militærmedisin.

Innholdet holder et høyt faglig nivå, og kongressen er et anerkjent forum også utenfor militære kretser. ■■■

NROFs representant i den interallierte konføderasjonen for reservesanitetsoffiserer (CIOMR) Johan Storm Munch, ledet stiftelsesmøtet til Nordisk Forum for Militærmedicin under årets CIOR-­ CIOMR sommerkongress i Quebec City, Canada.

Med på møtet var også CIOMR-veteran og tidligere president Lasse Roger Braathen (t.v.)

Foto: Roy Thorvaldsen.

40

PROPATRIA /4/ 2018

VIKINGER OVER 120 reservister konkurrerer i Canada for å finne ut hvilken nasjon som har det beste laget. Fire norske deltagere skal forsvare Norges og NROFs ære.

PP/ TOR EGIL FJALESTAD, NROF AVD. KRISTIANSAND AKKLIMATISERING

Canada er årets vertsland for CIORs sommerkongress og MilComp. En halvtime vest for Quebec ligger Valcartier, Base des Forces Canadienne, og dette er leiren hvor konkurransen foregår og deltagerne bor.

Vi blir møtt med 30-32 grader og en ekstrem luftfuktighet.

Til tross for ulemper for bønder og grunneiere, har det norske sommerværet forberedt deltagerne på å takle varmen under konkurransen.

Væskebalanse er viktig for alle utekonkurransene, som orienteringsløpet og hinderbanekonkurransen.

Det er også tidsforskjell på seks timer.

IMPONERENDE TRENINGSFASILITETER

Konkurransen for reservister kalles militær mangekamp, og ligner mye på militær femkamp. Grenene er skyting med pistol, rifle, hinderbane, vannhinderbane og orientering med innlagte tester av sanitet, granatkasting, kartlesing og avstandsbedømmelse.

Skytingen gjennomføres med vertslandets standardvåpen, men først etter at vi har fått brukeropplæ-

Det gjelder å ha fart og å være konsentrert for å komme over hinderet. Foto: NROF.

ring. For Canada gjelder da Colt C7-rifle, basert på AR-plattformen slik som mange andre kjente våpen, blant annet vår egen HK416.

Pistolen som brukes av reservistene i Canada er en gammel traver, Browning Hi-power 9 mm.

Fasilitetene i leir imponerer. Her er det ny hinderbane og et enormt treningsanlegg med svømmehall, klatrevegger, crossfitavdeling, squash-haller og flere styrkerom.

STERKE KONKURRENTER

Dessverre klaffer ikke alt under konkurransen i skyting og en del

ATLANTEREN poeng mistes på grunn av det som kanskje var dårlig fokus på pistolskytingen. Likevel blir Norge nr. fire etter skytingen.

På hinderbanen vet vi at Tyskland og Nederland er sterke og vi heier på dem. Stoppeklokken stanses uansett ikke før sistemann på laget er inne og vi legger en plan for de to vanskeligste hindrene. I den tunge «bjørnegropen» skal førstemann fremme ned på alle fire, slik at de neste kan sparke fra på hans rygg og lettere komme videre. Strategien fungerer og vi ender på rett over fire minutter totalt.

Dette er ingen kjempetid, men vi er utslitte og fornøyde med lagarbeidet.

VANSKELIG ORIENTERINGSTERRENG

På svømmingen sendes det sterkeste kortet i venstre bane. Han kommer da tidlig frem for så å hjelpe siste-

mann opp på bryggen som skal forseres etter ca. 30 meter. Oppveksten ved den flotte innsjøen Nisser har dessverre ikke hjulpet skribenten med svømmeferdigheter utover det vanlige, noe som resulterte i feil fraspark under «bryggehinderet» og med påfølgende kollisjon med lagkameraten rett etter hans vending.

Likevel svømmer vi et sekund bedre enn på trening dagen før, og er faktisk godt fornøyd med resultatet.

Under forberedelsene til orienteringen ser vi med skrekk og gru på terrenget og lendet. Det består stort sett av tett løvskog og kratt overalt.

Terrenget er ikke veldig kupert, men består for det meste av flatt landskap med noen spredte åser og bakker.

Den høye luftfuktigheten og varmen skaper stadig skiftende vær, og under de få timene vi er ute varierer det fra blå himmel til et imponerende fossefall av et regnvær med lyn og torden som får busta til å reise seg! Det hjelper ikke at dette været inntreffer i det vi starter på en ny etappe – i kano. Vi synker ikke, men i løpet av etappen fyller kanoen seg godt opp med regnvann. Vi løper feil i en sump, bommer med en del av granatene, men spurter det vi har mot mål. Krampen i beina alle har under den siste etappen, glemmes.

Vi ender opp på en 15. plass (av 40 startende lag) og med to nybegynnere og en veteran, er vi veldig fornøyde med avslutningen.

Sammenlagt er det ikke uventet at vinneren blir Tyskland med «Deutschland 6», tett på følger Finland og med nok et tysk lag på tredjeplass.

■■■

Strategien er klar i bjørnegropa; ryggen brukes som springbrett for å komme opp. Foto: NROF

CIORs Military Skills Competition 2018 120 deltagere fordelt på 40 lag

Det norske laget bestod av Morten Bergheim, Lars Mørk, Rune Sandve og Tor Egil Fjalestad.

Er du interessert i militær mange-

kamp, ta kontakt med Ståle Sandholt i NROFs sekretariat.

42

PROPATRIA /4/ 2018

Denne artikkelen er brukt med tillatelse fra FFI, og er gjengitt uredigert. Den ble første gang publisert i “VITEN”, forskningsfaglig rapport nr. 2/2017.



SLIK BRUKER RUSSLAND SIN MILITÆRMAKT Små grønne menn: Kreml nektet lenge for at de utenlandske militære styrkene i Ukraina kom fra Russland. Foto: Ukjent.

I august 2008 rullet bilder av kamper mellom russiske og georgiske styrker over TV-skjermer i hele verden. Gjennom intervensjonen i Georgia demonstrerte Russland for første gang siden den kalde krigen vilje til å bruke ­betydelig militær makt i offensive operasjoner mot et naboland.

PP/ KRISTIAN ÅTLAND, FORSVARETS FORSKNINGSINSTITUTT (FFI)

D

en russiske offensiven munnet ut i en militær seier og russisk anerkjennelse av Abkhasia og Sør-Ossetia som «uavhengige stater».

MODERNISERING HAR GITT ØKT KAMPKRAFT OG MOBILITET

Siden 2014 har Russland påny brukt militære maktmidler, både i Ukraina (først på Krim og deretter i Øst-Ukraina), og siden 2015 i Syria.

Landet har her vist en betydelig

evne til å benytte et bredt spekter av militære virkemidler og operasjonstyper. Moderniseringen som det russiske forsvaret har gjennomgått siden 2008, har for lengst begynt å gi konkrete resultater i form av økt kampkraft og mobilitet.

Også på konsept- og doktrinesiden har det skjedd mye. Russland har kort sagt befestet sin posisjon som en aktør med evne og vilje til å bruke militærmakt og ikke-militære påvirkningsformer, både

innenfor og utenfor det postsovjetiske rom.

«RUSSLANDS MILITÆRE MODERNISERING HAR SATT LANDET I STAND TIL Å FØRE EN STADIG MER SELVHEVDENDE OG EKSPANSIV UTENRIKSPOLITIKK.» Russlands intervensjoner i Georgia, Ukraina og Syria er slik sett vel verdt en nærmere analyse.

INTERVENSJONEN I GEORGIA

Russlands «femdagerskrig» mot Georgia ble på mange måter en vekker, både for Vesten og for Russland. Selv om Russland seiret over Georgia militært, så innrømmet den russiske militære ledelsen i ettertid at mye ikke hadde gått som det skulle. De lovte at erfaringene fra krigen skulle føre til endringer, noe som også skjedde i årene fram mot intervensjonen i Ukraina i 2014.

Bakkeoperasjonene i Sør-Ossetia var nok den mest vellykkede delen av felttoget i 2008 sett fra militær­ ledelsens side. I tillegg ser det ut til at russernes evne til å lede og koordinere større operasjoner var klart bedre enn georgiernes. Spesielt kan det virke som om koordinerin-

Russlands militære modernisering har satt landet i stand til å føre en stadig mer selvhevdende og ekspansiv utenrikspolitikk – først i Georgia, deretter i Ukraina og nå sist i Syria.

gen mellom artilleri og infanteri fungerte godt.

LUFTKAMPANJEN MINST VELLYKKET

Den russiske luftkampanjen, og spesielt problemene med å nedkjempe georgisk luftvern, var antakelig den minst vellykkede delen av den russiske krigsinnsatsen i Georgia.

Offisielt har Russland innrømmet at de mistet fire Su-25 kampfly og ett Tu-22M mellomdistanse bombefly.

Andre russiske kilder antar imidlertid at de mistet minst åtte Su-25. Dette skjedde til tross for at Russland ved starten av krigen hadde omtrent 14 ganger så mange fly som Georgia.

Mye tyder på at Russland verken greide å undertrykke det georgiske

luftvernet eller å støtte egne bakkestyrker på effektivt vis. Da det georgiske luftvernet til slutt ble satt ut av spill, så var det av russiske bakkestyrker og ikke av luft-til-bakke-missiler.

SVAKHETER INNEN RUSSISK KOMMANDO OG KONTROLL

Intervensjonen avdekket også betydelige svakheter innenfor russisk kommando og kontroll. Overlegen ildkraft kompenserte i noen grad for disse svakhetene. Dessuten var de russiske styrkene forholdvis godt organiserte og kjempet bedre enn mange trodde de ville. Georgia-krigen i august 2008 var en klassisk, om enn kortvarig, mellomstatlig konflikt.

På russisk side deltok regulære hæravdelinger, oppsatt med stridsvogner og tunge kjøretøyer, og med et betydelig antall vernepliktige (rundt 30 prosent). Disse deltok i til dels intensive kamphandlinger mot regulære georgiske styrker.

SPESIALSTYRKER OKKUPERTE KRIM OG ØST-UKRAINA

Når det gjelder intervensjonen i Ukraina, er det hensiktsmessig å skille mellom Krim og Øst-Ukraina. Okkupasjonen av Krimhalvøya i februar–mars 2014 ble gjennomført som en spesialstyrkeoperasjon, nærmest uten at det ble avfyrt skudd. De russiske soldatene kom primært fra profesjonelle avdelinger som tilhørte spesialstyrkene (Spetsnaz), Luftlandestyrkene og Marineinfanteriet.

Soldatene opptrådte besluttsomt, disiplinert og med stor selvtillit, og hadde tidsriktig individuell utrustning som inkluderte moderne håndvåpen, kryptert kommunikasjonsutstyr, satellittbaserte navigasjonssystemer og utstyr for nattobservasjon. Styrken var i ut­gangs­­­punkt­et ikke så stor (rundt 10 000 soldater), men den var godt organisert og tilsynelatende effektivt ledet.

>

44

PROPATRIA /4/ 2018

MOBILITET, HURTIGHET OG MANØVEREVNE

I denne intervensjonen ble det ikke primært satset på overlegenhet i antall, materiell og ildkraft som i Georgia. Denne gangen satset de heller på mobilitet, hurtighet og manøverevne, i tillegg til interaksjon med den etnisk russiske befolkningen på Krim.

Informasjonsoperasjonene rettet mot befolkningen på Krim og i andre deler av Ukraina og Russland, var også omfattende. Hensikten var å vinne folkelig støtte for det overordnede målet med operasjonen og dermed svekke grunnlaget for væpnet motstand fra ukrainsk side.

Store ressurser ble satt inn på å vinne lokalbefolkningens «hearts and minds», primært gjennom å framstille de nye makthaverne i Kiev som nazisympatisører og antirussiske kuppmakere.

AGITASJON OG VILLEDNING SENTRALE VIRKEMIDLER

Det ble brukt propaganda rettet mot befolkningen, både i sosiale medier og russiskkontrollerte nyhetsmedier. I tillegg hadde russerne mange aktive støttespillere i konfliktområdene. Det er mye som tyder på at agitasjonen og villedingen var et sentralt virkemiddel i operasjonen som helhet.

Påstandene om at styrkene som inntok halvøya ikke var russiske, men lokale «selvforsvarsstyrker», bidro dessuten til å skape forvirring på ukrainsk side, særlig i den tidlige fasen av operasjonen.

Den væpnede oppstanden i Øst-Ukraina startet i april 2014.

Russlands rolle her kan deles i fire hovedkomponenter: (1) å støtte opprørerne når det gjelder organisering, økonomi og våpen, (2) å drive massiv propaganda gjennom russiske medier, (3) å sette ut russiske styrker langs Ukrainas nord- og østgrense,

og (4) å sette inn regulære russiske avdelinger i kampene mot de ukrainske regjeringsstyrkene fra august 2014.

SAMME FREMGANGSMÅTE I ØST-UKRAINA OG PÅ KRIM

Russlands handlemåte i Øst-Ukraina er med andre ord nokså ulik handlemåten på Krim. Separatistene i Donbas-regionen har ikke bare fått organisatorisk og økonomisk støtte fra russisk side. De er også blitt støttet med trening, militært materiell og regulære styrker, uten at dette er blitt innrømmet fra offisielt russisk hold. Når det gjelder operasjonen på Krim, innrømmet Putin etter hvert at regulære russiske avdelinger var involvert.

Det er lite trolig at han noen gang vil innrømme det samme når det gjelder Øst-Ukraina. Konflikten har også vært langt blodigere. Mer enn 10 000 menneskeliv er gått tapt, og hundretusener er blitt drevet på flukt av kamphandlingen i Donbas.

RUSSLAND HAR FÅTT TESTET UT ET BREDT SPEKTER AV VIRKEMIDLER GJENNOM KONFLIKTENE I GEORGIA, UKRAINA OG SYRIA. ERFARINGENE HERFRA VIL FÅ BETYDNING FOR HVORDAN DE BRUKER MILITÆRE MAKTMIDLER I FRAMTIDEN. SYRIA ANNERLEDES

Russlands intervensjon i Syria i 2015–2017 skiller seg grunnleggende fra intervensjonene i Ukraina i 2014 og Georgia i 2008. Under operasjonene i Syria har Russlands luft- og sjømilitære maktmidler spilt hovedrollen, og «hybridkrig»-dimensjonen har vært langt mindre framtredende enn den var i Ukraina og Georgia.

Til forskjell fra de to andre intervensjonene skjedde denne intervensjonen på anmodning fra, og i samråd med, lederen i landet der kampene utfoldet seg og til støtte for hans regime.

Russlands krig i Syria er på forskerhold blitt omtalt som «Russia’s first U.S.-style war». Styrkene har operert langt hjemmefra, og for første gang har russerne brukt langtrekkende presisjonsvåpen, som kryssermissiler levert fra luften og sjøen i en skarp operasjon.

BEMERKELSESVERDIG UTHOLDENHET

Selv om de har støtt på ulike utfordringer underveis, har de russiske styrkene vist en bemerkelsesverdig utholdenhet. Det har også vært langt færre problemer forbundet med logistikkstøtten til styrkene enn det mange forventet da intervensjonen startet høsten 2015.

Intensiteten i Syria-kampanjen overgår alt som det russiske luftforsvaret tidligere har levert i den postsovjetiske perioden. I løpet av den fem og en halv måned lange perioden mellom kampanjens offisielle oppstart (30. september 2015) og starten på den delvise tilbaketrekkingen (15. mars 2016) skal russiske fly ha gjennomført rundt 9000 bombetokt.

EFFEKTIVT OG VELFUNGERENDE SYSTEM

Dette tilsvarer en gjennomsnittlig tokthyppighet på rundt 55 tokt per døgn, noe som er et høyt tall sett i forhold til antallet fly som har deltatt i kampanjen. Det tyder på at russerne trolig har hatt et effektivt og velfungerende system for vedlikehold og klargjøring ved flybasen i Khmeimim nordvest i Syria.

Russlands luftkrig i Syria viser at investeringene i luftforsvarets materi-

ellpark, kombinert med organisatoriske endringer og mer trening og øving, har gitt betydelige resultater.

De russiske luft- og romstyrkene (VKS), som formelt ble etablert som egen forsvarsgren bare noen uker før kampanjen i Syria startet, fikk sin ilddåp i denne operasjonen.

GODT FORBEREDT

Både styrkeledelsen og mannskapene synes å ha vært godt forberedt for oppgaven og dessuten innforstått med krav og forventinger fra Russlands politiske ledelse. De russiske styrkene har hatt svært få tap og heller ikke mange ulykkeshendelser.

RUSSLAND HAR I DET SISTE TIÅRET IKKE BARE STYRKET SIN MILITÆRE EVNE, MEN OGSÅ VIST VILJE TIL Å BRUKE DEN. DETTE HAR POTENSIELT STORE KONSEKVENSER FOR SIKKERHETSSITUASJONEN TIL RUSSLANDS VESTLIGE NABOLAND, INKLUDERT NORGE.

IKKE PÅ HØYDE MED USA OG NATO MILITÆRT

Russlands militære evne er åpenbart blitt styrket siden 2008, dels gjennom nyanskaffelser, dels gjennom oppgradering av eldre materiell og dels gjennom økt trening og øving på alle nivåer. Likevel kan vi neppe konkludere med at Russland nå er militært på høyde med USA og Nato.

Mange av de russiske systemene er fortsatt mindre avanserte enn de vestlige. Dette gjelder blant annet kommando- og kontrollsystemene, kanskje særlig på taktisk nivå. I tillegg til teknologiske begrensninger er den hierarkiske militære kulturen en vesentlig hindring for å introdusere et moderne, nettverksbasert forsvar.

LANGTREKKENDE LUFTVERN

De presisjonsstyrte våpnene som er blitt brukt i Syria, herunder laser- eller satellittstyrte bomber og missiler, utgjør neppe mer enn 20 prosent av all ammunisjonen som er blitt brukt i operasjonen som helhet. På andre områder, for eksempel langtrekkende luftvern, er dagens russiske

systemer etter alt å dømme mer enn fullt på høyde med de vestlige.

Måten Russlands militære intervensjoner i Georgia, Ukraina og Syria ble gjennomført på, kan si oss mye om makthavernes syn på militærmaktens relevans og anvendelighet som utenrikspolitisk virkemiddel. Ikke minst kan det si oss mye om hvordan Russlands militære evne har utviklet seg i perioden 2008–2017.

FIKK TESTET BREDT SPEKTER AV VIRKEMIDLER

Samtidig bør det understrekes at de tre konfliktområdene er ulike. Det er også store forskjeller i Russlands tilnærming til og praktiske håndtering av de aktuelle konfliktene, og forskjeller når det gjelder maktbruk­ ens art, omfang og innretning.

Russland har slik sett fått testet ut og vist fram et bredt spekter av virkemidler, og ikke minst ulike kombinasjoner av virkemidler.

Erfaringene fra disse tre konfliktene er åpenbart viktige for den videre utviklingen av det russiske forsvaret, og hvordan Russland vil bruke makt­­­midler i årene som kommer. ■■■

Pro-russisk milits danser og skyter i luften etter å ha tatt kontroll over en militær enhet i Donetsk, Øst-Ukraina i 2014.



FORSVARSPOLITISK SPALTE

Bevar den velprøvde basepolitikken PP/ BJØRNAR MOXNES, LEDER, RØDT

 Da Norge meldte seg inn i NATO, var det tverrpolitisk enighet om at man måtte ta grep for å sikre stabilitet og forutsigbarhet i forhold­et til Russland. I 70 år har Norge derfor stengt døren for permanente utenlandske militærbaser i Norge, et prinsipp som ble formalisert med baseerklæringa i 1949. På den måten har vi kombinert avskrekking med beroligelse, slik at Russland ikke har sett på Norge som et potensielt oppmarsjområde for en amerikanskledet aggresjon, men som en forutsigbar nabo.

Nå ser det imidlertid ut til at Solberg-regjeringen er i ferd med å forhandle bort denne bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk ved å, i første omgang, tillate permanent amerikansk militær tilstedeværelse på Værnes i Trøndelag. Dette har regjeringa gjort i skjul uten at det norske folk har fått si sin mening, og uten at Det norske Storting har blitt informert, i hvert fall i inneværende periode.

Regjeringa klamrer seg gjerne til halmstrået «rotasjonsbasert», som viser til at det amerikanske personellet byttes ut med jevne mellomrom. Men alle militærbaser har en eller annen form for rotasjon av personell. Det sentrale faktum er at USAs militære er permanent til stede på Værnes.

Noe av det mest betryggende med hovedprinsippet i den norske basepolitikken er at den har blitt satt på prøve, og bestått, gjennom svært skiftende omstendigheter.

Den har fungert i de fredsoptimistiske årene etter annen verdenskrig; gjennom den kalde krigen og etter Sovjetunionens oppløsning, både under Jeltsins vestvennlige, men kaotiske Russland, og under Putin-epoken fra 2002.

Det samme kan dessverre ikke sies om Solberg-regjeringens pågående sikkerhetseksperiment.

Dette eksperimentet går ut på å bruke dagens åpenbart mangel­ fulle norske forsvarsevne som påskudd for å la USA bruke norsk territorium til stadig mer aggressiv og risikofylt militarisering med brodd mot Russland. Solberg-­

regjeringa har altså valgt å gjøre dette nå mens den ustabile Donald Trump er president og USA framstår mer uforutsigbart og splitta enn på svært lenge. Dette eksperimentet framstår som gambling med Norges trygghet og langsiktige sikkerhetsinteresser, og utgjør en klar uthuling av det som har vært basepolitikkens bokstav og ånd.

Det bør være unødvendig å si at Rødts ønske om en ansvarlig norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, som inkluderer å bevare basepolitikken, ikke beror på noe støtte til den russiske regjeringa. På samme måte som det var selvsagt at tidligere norske regjeringer som overholdt basepolitikken heller ikke støtta Sovjetunionens. Basepolitikken bygger tvert imot på det faktum at Norge er et lite land, som grenser til verdens største land og at vi har en vital egeninteresse av å opprettholde et konstruktivt forhold til dette nabolandet. Dette er en geografisk realitet, som man ikke kan ønske seg bort fra, uansett hvor mye haukene i Washington prøver å overtale oss til det motsatte. ■■■

EN AKTIV OG FRISK 50-ÅRING På Drevjamoen, i HV-14s teig, feirer NROF avd. Helgeland sine første 50 år.

Helgen blir brukt til historisk tilbakeblikk på avdelingens etablering i 1968, militærhistorisk foredrag fra 2. verdenskrig og et besøk på skytebanen sammen med HV-14.

PP/ CAMILLA BRISÅ OG SVEIN ARNE JENSEN Det ble en våt økt på skytebanen, men det bekymret ikke deltagerne der de fikk forsøke ulike typer våpen sammen med Heimevernet.

Foto: Svein Arne Jensen.

STARTEN PÅ EN NY AVDELING

Idéen om NROF avd. Helgeland ble sådd da Rolv Brandtzæg (æresmedlem i NROF) møtte Lars Mjelle på Drevjamoen under et kurs i 1968.

Brandtzæg var da blitt medlem i VOF (De Vernepligtige Officerers Forening - senere NROF). Kontakten mellom dem resulterte i at Lars Mjelle i november 1968 ble valgt til avdelingens første formann. Stiftelsesmøtet ble holdt på Holmen Hotell i Mo i Rana, og i følge Pro Patria var det åtte personer tilstede den dagen.

STOR HONNØR TIL HV-14

Hovedtyngden av gjestene er naturlig nok egne medlemmer. Men også medlemmer fra naboavdelingene er tilstede, gode venner fra de nordiske søsterorganisasjonene i Sverige og Finland likeså. President Jørn Buø og Harald Blikra fra sentralt hold gratulerer med de første 50 årene. Ledelsen

ved HV-14 ønsker alle velkommen og legger til rette for at feiringen blir best mulig.

Den militærhistoriske avdelingen i Mosjøen, “Oladalens venner” med Oskar Fagervik, ønsker gjestene velkommen på lørdagen. Det blir et interessant foredrag om våpentransport (Operasjon Jupiter) til England fra Helgeland under 2. verdenskrig. En operasjon tyskerne etter hvert avslørte og som endte i den tragiske «Majavasstragedien».

LANGE OG KORTE VÅPEN

På Drevjamoens skytebane stiller HV-14 med våpeninstruktør. Forsvarets nyere våpen, som HK 416, MP 5 og MP 7, blir testet under kyndig instruksjon. En uhøytidelig test med enhåndsvåpen blir også gjennomført.

Regnet legger ikke særlig demper på deltagernes humør. HV-14 har også tatt med samtlige våpen Heime-

vernet er oppsatt med. For mange er dette spennende da mange av våpnene er ukjente for dem. Æresmedlem Rolv Brandtzæg loser deretter en lydhør forsamling trygt og fint gjennom norsk historie med overskrifter som «bygdens beste menn», om leidangstiden og Norges første organiserte hær fra 1628. Vi får høre om den første skolen for utdanning av befalingsmenn: «Den Frie Mathematiske Skole i Christiania» etablert i 1750. Vi får også høre om foranledningen til etableringen av VOF. NROF avd. Helgeland er en av forbundets eldste lokalavdelinger, men er ung, frisk og en særs aktiv avdeling. I 2015 var de en klar vinner av «årets avdeling», blant annet for samarbeidet med aktører i nærområd­ et som politiet, Kystvakten, kommunen og andre forsvarsrelaterte organisasjoner. ■■■

48

PROPATRIA /4/ 2018

FN-soldater blir hilst velkommen av unge landsbyboere i Pinga, Kongo, etter at militsen som holdt dem fanget stakk av og MONUSCO sikret området. Foto: Sylvain Liecht, MONUSCO.

BESKYTTELSE AV SIVILE I KRIG – et problem for både FN og NATO

Når NATO eller FN setter inn militære styrker i et konfliktområde, er en av årsakene oftest behovet for å beskytte sivile mot vold. Likevel er dette en av de tingene som både NATO og FN har lyktes dårlig med.

PP/ PETTER HF LINDQVIST, OBERST, FORSVARETS HØGSKOLE

SIVILE HAR BLITT ET MÅL

Det er farligere å være sivil enn å være soldat i et konfliktområde.

Over nitti prosent av de som drepes er sivile. Går vi hundre år tilbake i tid, var det omvendt; soldatene var de som hovedsakelig ble drept på slagmarken. I dag er slagmarken flyttet til hus, hjem, barneskoler, sykehus og lekeplasser.

Et hovedtrekk i dagens konflikter, er at sivile rammes fordi det er en del av en strategi hos den som forårsaker volden. I konfliktrammede områder er sivile mest utsatt som potensielle mål. Konvensjoner om beskyttede grupper spiller liten rolle i konflikter der væpnede opprørsgrupper, kriminelle, og autoritære regimer kjemper for egen overlevelse.

Virkemidler og taktikker spenner fra regulære angrep med militære styrker, via massehenrettelser og likvideringer, til alle former for seksualisert vold, bortføring av barn, samt ødeleggelse av sykehus, skoler, avlinger og annen livsviktig infrastruktur. Selv humanitære hjelpearbeidere og helsepersonell er mål.

MANGE EKSEMPLER FRA DAGENS KONFLIKTER

Årsakene til at sivile angripes, varierer. Folkemordet i Rwanda i 1994 er eksempel på et forsøk på å utrydde en hel folkegruppe. Det samme skjedde i Srebreniza, der over 8000 bosnisk-muslimske gutter og menn ble henrettet av serbiske militære. Krigen i Syria viser et regime som kjemper for overlevelse, og som målrettet går etter opposisjonen i egen befolkning – også sivile som ikke har noen rolle i dette, men som trues fordi de bor der hvor opprørerne velger å være.

I Sør-Sudan har ulike etniske grupper ligget i konflikt med hverandre i mange år. Strid om beitegrunn, og

tilgang på dyrkbar mark og ressurser har blitt mer og mer blodig etter hvert som tilgangen på våpen har blitt enklere. Motivasjonen for volden er fortsatt en kombinasjon av hevn for tidligere angrep og forsøk på å avskrekke nye. Regjeringshæren i Sør-Sudan har utnyttet og angrepet befolkningen langs de samme konfliktlinjene.

I det sentrale Afrika har væpnede grupper som Lord’s Resistance Army (LRA), Democratic Forces for the Liberation of Rwanda (FDLR), Allied Democratic Forces (ADF), og tallrike andre i det vestlige Kongo overlevd ved å angripe lokalsamfunn, landsbyer, stammer og så videre. På denne måten har de tvangsrekruttert nye soldater til egne rekker, og skaffet mat og våpen og andre nødvendigheter.

I Afghanistan har Taliban angrepet sivile for å undergrave befolkningens tillit til regjeringen. Hensikten er å få støtte fra den samme befolkningen til egen maktovertakelse. Den samme logikken har drevet Al Shabaab i det østre Afrika; vold som ofte rammer tilfeldig, som skaper kaos og som svekker myndighetenes evne til å sikre egen befolkning.

Det er altså mange ulike aktører som angriper sivile – og med ulike motiver. De kan ha veldig forskjellige strategier og virkemidler, avhengig av ressurser og hvilken kostnad det vil ha å bli knyttet til ugjerningene.

For en gruppe som har en politisk motivasjon om å overta makten i et land, er det viktig ikke å bli sett på som en generell trussel mot befolkningen. En væpnet gruppe som kjemper for egen overlevelse derimot, vil på mange måter være tjent med å ha et rykte for brutalitet, blant annet fordi det vil kunne avskrekke rivaliserende grupper.

Det samme vil gjelde befolkningsgrupper som er i konflikt med hverandre.

BESKYTTELSE AV SIVILE I FNS FREDSOPERASJONER

FNs fredsoperasjoner er blitt konfrontert med hele bredden av trusler, fra folkemord, etnisk rensing og vold mellom etniske grupper, til opprørsgrupper, militser og undertrykkende regimer. Etter fredsoperasjonen i Rwanda, der FN nærmest trenerte FN-styrkens egne fortvilte forsøk på å forhindre eller begrense folkemordet i 1994, har mye blitt gjort for å beskytte sivile. Det meste i form av mandater og policydokumenter. Men det har også skjedd endringer på bakken.

I dag har FN rundt 100 000 soldater i 16 fredsoperasjoner, de fleste av dem i Afrika. Alle operasjoner iverksatt etter 1999 har fått mandater som pålegger dem å bruke nødvendig militærmakt for å beskytte sivile.

Adgang til å bruke dødelig makt har også gjort at FN-styrkene har fått pansrede kjøretøyer, tyngre våpen, og avdelinger som skal støtte både økt mobilitet og gi beskyttelse.

«EVNEN TIL Å OMSETTE MANDATER TIL REELLE HANDLINGER PÅ BAKKEN ER FORTSATT EN UTFORDRING.» FN-styrken MONUSCO i Kongo har fått kamphelikoptre, og FN-styrken MINUSMA i Mali har fått spesialstyrker og etterretningskapasiteter. Men evnen til å omsette mandater til reelle handlinger på bakken er fortsatt en utfordring.

FN-operasjoner med militære styrker fra land som ikke er samtrent, ulike språk og veldig ulike kulturer forventes å løse svært sammensatte og krevende opp-

>

50

PROPATRIA /4/ 2018

drag. For å kunne avskrekke væpnede grupper eller regjeringssoldater, må man ha en viss militær overlegenhet. FN-operasjoner har liten evne til å koordinere operasjoner mellom styrker fra ulike deltakende land.

Bare det å sørge for at helikoptre kan kommunisere med styrkene på bakken og spille en form for støtterolle, er svært vanskelig. I tillegg kommer at der for eksempel statlige sikkerhetsstyrker utgjør den største trusselen mot sivile, vil det være risikabelt å bruke militære maktmidler for å beskytte, særlig i lys av at FN-styrker ikke har nok militære muskler til å gjenspeile det totale antallet soldater i operasjonen.

Evne til å beskytte sivile har derfor ofte blitt begrenset til å beskytte sivile fra angrep, for eksempel ved å opprette leire eller områder der sivile kan søke tilflukt.

Problemet med dette er selvsagt at truslene ikke forsvinner; volden utenfor leirene fortsetter, og konflikten vedvarer selv om FN har reddet mange fra volden.

Det tydeligste eksemplet på passiv beskyttelse på denne måten, er de såkalte POC- (Protection of Civilians) leirene i Sør-­ Sudan. Under kampene i desember 2013 åpnet FN-styrken UNMISS leirene og slapp inn titusener av sivile på flukt fra militære styrker som tilhørte rivaliserende etniske grupperinger.

Kampene utviklet seg til full borgerkrig, og UNMISS har fortsatt nærmere 200 000 internt fordrevne som holder til i seks av fredsoperasjonens baser i landet. FN-styrken har doblet antallet soldater siden 2013, men evner bare å beskytte de som bor i IDP-campene. (IDP: Internally displaced person, eller flyktning i eget land).

OGSÅ NATO HAR PROBLEMER MED Å BESKYTTE SIVILE

Selv om det stort sett er FN-operasjoner som kritiseres for manglende effektivitet og evne til å beskytte sivile, har heller ikke NATO lykkes godt i dette. En av årsakene er at man i NATO stort sett har fokusert på å unngå såkalt collateral damage, altså at sivile rammes som følge av egne operasjoner.

Men hovedproblemet er at sivile angripes av aktører som har dette som en del av sin strategi.

ISAF-styrken i Afghanistan innførte i 2008 taktiske direktiver for å redusere antall drepte sivile som følge av egne operasjoner.

Men samtidig øke antallet drepte.

Det viktigste budskapet til ISAF, var et løfte til den afghanske befolkningen om økt trygghet. Det var bare det at befolkningen opplevde en stikk motsatt virkelighet.

Foruten at beskyttelse av sivile er et moralsk ansvar for NATO, er det også en strategisk utfordring når befolkningens støtte til operasjonen forvitrer og operasjonens legitimitet undergraves. Også

NATO har derfor utviklet et militært konsept for beskyttelse av sivile, som faktisk henter erfaringer fra FNs tilsvarende konsepter.

Selv om FN- og NATO-operasjoner er svært ulike, er det også slik at bruk av militærmakt for å beskytte sivile mot vold fra ulike trusler krever mange av de samme tilnærmingene. Det gjelder uansett hva slags type militær styrke som skal løse oppdraget. Et viktig poeng er at bruk av makt for å beskytte, ikke får ringvirkninger som truer eller rammer enda flere sivile.

MILITÆRMAKT ELLER HUMANITÆR ASSISTANSE

Beskyttelse av sivile dreier seg om langt mer enn bruk av militær makt mot angripere. Men i mange tilfeller er det å fjerne eller å redusere en trussel helt nødvendig for å skape en sikkerhet som varer. Humanitær innsats er i mange tilfeller også avhengig av en viss innsats fra militære styrker. Dette utgjør ofte krevende dilemmaer som må håndteres av de som har det operative ansvaret på bakken.

Amerikanske marineinfanterister beskytter sivile i Afghanistan. Fra HBO-dokumentaren “Slaget om Marjah”.

Foto: JC Mcilwaine/ UNMISS (Sør-Sudan).

IKKE VÅRT PROBLEM?

De fleste erfaringer man har høstet med militære operasjoners evne til å beskytte sivile fra ulike aktører er altså fra Afrika, Midt-Østen og Asia.

Betyr det at dette ikke er en utfordring i konfliktscenarier man kan se for seg i vår del av verden? Neppe.

Allerede i dag ser vi tegn på hvordan såkalt hybride – eller sammensatte – trusler retter seg mot befolkningen – ved å påvirke meninger og å demonstrere evne til å ramme en stat på sårbare områder. Dette kan skje på mange måter, for eksempel ved å spre sykdom, lamme data- og telekommunikasjon, eller ødelegge strømforsyning og annen kritisk infrastruktur. Vi må være forberedt på at sivile vil være mål for alle typer angrep, fra en rekke ulike ”trusselaktører” – også her hjemme.

Sårbarheten til sivilbefolkningen i vår del av verden er forskjellig fra Sør-Sudan, Mali, Kongo, Syria og Afghanistan. Dermed vil også truslene være annerledes. Likevel vil fysisk beskyttelse av sivile i en konflikt være et ansvar som hviler på militære styrker, men sammen med mange ulike samfunnsaktører.

Militære styrkers evne til å operere effektivt uten samtidig å undergrave sin viktigste rolle, nemlig å beskytte og ivareta befolkningen, er på mange måter enda mer krevende her hjemme. Menneskelig sikkerhet som et mål på militær suksess, vil kreve endringer både i planlegging og gjennomføring av militære operasjoner, like mye i NATO som i FN. HVA GJØR FN OG NATO?

FN har siden tidlig på 2000-tallet arbeidet med å utvikle policyer og doktrine for beskyttelse av sivile i moderne konflikter. Deretter ble det utviklet et konsept for beskyttelse av sivile, som beskriver politiske, militære, humanitære og andre virkemidler i en FN-operasjon, alt under en felles ledelse som skal koordinere og prioritere innsatsen.

I løpet av de siste fem årene har FNs hovedkvarter gitt ut en rekke feltmanualer, operative retningslinjer og utdanningsprogrammer for militære FN-styrker. Dette danner grunnlaget for å kunne få bedre effekt av den militære innsatsen, noe som igjen vil gi bedre evne til aktiv beskyttelse av sivile.

Først i 2016 kom NATOs policy for beskyttelse av sivile. De to siste årene har alliansen utviklet et konsept som forteller hva beskyttelse av sivile betyr for NATOs militære styrker. Prosessen med å beskrive hvordan NATOs militære styrker skal operere for å ivareta menneskelig sikkerhet er så vidt kommet i gang. NATO har gjennom utdanningsprogrammet Military Contributions to Peace Support også hentet erfaringer fra FN, blant annet om beskyttelse av sivile.

FN og NATO har veldig forskjellige utfordringer når det gjelder beskyttelse av sivile, og det er langt frem - men for begge organisasjoner er det helt grunnleggende å få på plass.

Artikkelen er i hovedsak basert på Forsvarets forskningsinstitutts og Norwegian Defence International Centre´s publikasjon ”Protecting Civilians from Violence - A Threat based Approach to Protection of Civilians in UN Peace Operations”, samt forfatterens arbeid med beskyttelse av sivile både innenfor FN og NATO de siste årene. ■■■

52

PROPATRIA /4/ 2018

SEKSTEN MIL PÃ… ASFALT ER UBEHAGELIG

Uansett om man trener mye, lite eller ingenting, er 16 mil på nederlandsk asfalt i flatt terreng ubehagelig. Det gjør til og med vondt.

PP/ CAMILLA BRISÅ

«Er det ikke bare å ta støvlene på og gå?» sier flere. De som sier det, er nok de som ikke vet hva Nijmegenmarsjen er.

Pro Patria har snakket med flere som på det sterkeste avviser utsagnet og som kan fortelle om ulike tilnærmingsmåter til marsjen.

Noen trener bevisst mye, andre trener bevisst lite eller ikke i det hele tatt.

MINNERIK MARSJ

Ungdomsavdelingen til HV-12 på vei mot mål tredje dagen.

Det har mye å si for det psykiske at man kommer seg i mål denne dagen – for da er det bare én dag igjen. Ikke minst hjelper det å ha gode kolleger som bidrar når føttene protesterer litt ekstra.

Foto: Det nederlandske forsvarsdepartement.

Raymond Jensen har i ti år reist til Nijmegen med vernepliktige soldater og er overbevist om at treningen er alfa og omega for dem.

– Det er ingen tvil om at man får vondt uansett. Om man går 30 mil i forkant eller ingenting. Man vil kjenne det uansett, sier han.

Jensen er opptatt av at både trening og selve marsjen skal bli minnerik og noe å huske. Under treningen lærer alle å kjenne hvor gnagsårene kommer og hvor man får trykksmerter. Ikke minst vet de hvilket utstyr som passer - og ikke passer.

– Vi kjenner hverandre godt etter hvert gjennom treningene. Det er spesielt å gå i en tropp. Du får samhold og nestekjærlighet, og det trenger du. Det kommer tunge tider - og da er det greit å ha noen som kjenner deg og kan få humøret opp igjen, fastslår han.

VIKTIG Å HOLDE JEVNT TEMPO

Oddbjørn Witsø har gått marsjen flere ganger og de to siste årene

>

54

PROPATRIA /4/ 2018

som marsjerende leder for en avdeling. Han er overbevist om at det er treningen i forkant som sier noe om hvordan opplevelsen av marsjen blir.

– Jevn trening fra april bidrar til at marsjen blir en lek, hevder han.

– Går man to mil i uken og plusser på noen tre-fire-mils helger, vil man være godt forberedt. Sliten blir man uansett, men man vet hva man går til.

Anette Carita Wichman Johannessen (t.v.) og Helen Christensen er straks inne i leir tredje dag. Ikke noe er så hyggelig og støttende som en hjelpende hånd til en av våre svenske naboer. Foto: Det nederlandske forsvars­ departement.

For at avdelingen skal fungere sammen mener Oddbjørn at det er viktig med et jevnt og forutsigbart tempo.

– Det er trivelig å gå i avdeling.

Vi synger, backer hverandre opp og har det slitsomt sammen. Og vi er stolte sammen når vi har gjennomført. Det blir ingen «tur i parken» uten tilstrekkelig trening, fastslår han.

TRENER IKKE

Jørgen Fodstad trener ikke til Nijmegen. Likevel kommer han seg greit gjennom 16 mil hvert år.

Hverken tiden eller lysten gjør at han setter av timer til å traske på norske veier på våren, til det er hverdagen for hektisk.

– Resultatet av den beslutningen er at jeg sikkert føler litt mer på ubehaget enn de som trener mye

til marsjen. Til gjengjeld kommer jeg tilbake år etter år og gjennomførte for 15. gang i sommer, sier han.

Jørgen er enig med Raymond Jensen om at det å gå 16 mil uansett gjør vondt.

– Jeg tror nok forskjellen mellom å trene mye, lite eller ingenting i hovedsak er ubehagsnivået. Det å gå 16 mil på hard nederlandsk asfalt er vondt, mener Fodstad.

LYTT TIL ERFARNE FOLK

Jørgen understreker at førstegangsgåere må snakke med erfarne deltagere i forkant. I tillegg bør de kanskje ta den første marsjen som en «oppvarming» for senere år.

– Jeg mener det er viktig å lese informasjonen som ligger på NROFs sider, da kommer du langt.

Jeg er også enig i at man kan lytte til de erfarne, men samtidig må man huske på at de er individer med egne behov og at det de gjør ikke passer for alle, sier Karen.

Sommerens marsj var den første for henne og hun kom seg greit gjennom. Hun sier seg også enig i at man ikke trenger mye marsj­ trening i forkant, men at det er greit å være generelt i god form.

– Tromsø maraton gikk av stabelen en måned før Nijmegen. Å løpe maraton på asfalt var faktisk vondere enn å gå marsjen, fremholder hun.

Friheten til å velge tempo i løpet av dagen, antall pauser og lengden på pausene, gjør at Karen ikke ønsker å gå i avdeling.

– Men gå ikke alene. Det er veldig kjekt å ha noen å prate med og lede oppmerksomheten vekk fra smerter i ben, hofter eller andre steder, eller hvis man holder på å sovne, avslutter hun. ■■■

Påmelding til Robin Vidnes:

robin.vidnes@ibf.no eller på tlf. 900 39 790 innen 1. november.

NROF AVD. OSLO INVITERER TIL FOREDRAGSKVELD PÅ FORSVARETS STABSSKOLE I samarbeid med International Business Forum og Forsvarets stabsskole, inviteres det til «Fengselskirken» på Akershus Festning mandag 5. november kl. 1600.

VERDEN I GÅR, I DAG OG I MORGEN – FALLER DEN FRA HVERANDRE? (SLIK VI KJENNER DEN) Dette seminaret er det 20. i rekken som avholdes på Akershus, og hvor vi søker å sette fokus på geopolitiske utviklingstrekk. De tre siste seminarene har hatt USA, Kina og Russland på agendaen. Dette seminaret vil ta utgangpunkt i disse seminarene HVOR STÅR VI I DAG? - Den liberale internasjonalismen etter at USA har abdisert?

- Militærmaktens status i noen utvalgte land - Videre global økonomisk integrasjon eller flere konflikter?

AV FOREDRAGSHOLDERE KAN NEVNES: Sverre Lodgaard, seniorforsker ved NUPI Tom Henry Knutsen, generalmajor (P) Luftforsvaret Herbert Kristoffersen, fagsjef i Finansdep.

Palle Ydstebø, oberstløytnant og seksjonssjef på Krigsskolen Spesielt innbudte gjester er August Rathke og Erling Lorentzen, begge fra Kompani Linge. Møtet er gratis. Middagen på Artilleriloftet har en kuvertpris på kr. 700,-. Det er opp til den enkelte om man vil delta på middagen.

Antrekk jakke/slips. Legitimasjon må forevises.

56

PROPATRIA /4/ 2018

ESTLANDS UAVHENGIGHETSKRIG 1918–1920:

SLO TILBAKE ANGREPENE FRA DEN RØDE ARMÉ Den estiske uavhengighetskrigen var en av krigene som ble utkjempet i Øst-Europa i kjølvannet av første verdenskrig, i sammenheng med den russiske borgerkrigen. Den nylig etablerte estiske republikken lyktes i å slå tilbake angrep fra det sovjetiske Russland, noe som sikret landets uavhengighet.

Krigen hjalp også latviere og litauere med å holde på sin uavhengighet.

PP/ LAURI VAHTRE, HISTORIKER, ESTLANDS MILITÆRMUSEUM TYSKLAND – FIENDE OG ALLIERT

Da første verdenskrig sluttet den 11. november 1918, ble den estiske republikken – som hadde blitt erklært opprettet 24. februar 1918, rett før den tyske invasjonen – okkupert av det tyske rike. I henhold til vilkårene i våpenhvilen skulle tyske styrker holde seg i de okkuperte østlige områdene av landet, i første omgang for å hindre at disse områdene ble tatt av bolsjevikene.

Men majoriteten av de tyske soldatene ønsket å reise hjem til Tyskland, og selv om den åttende armé, som var stasjonert i Estland, ikke ble oppløst, og holdt på disiplinen, måtte avdelingens ledelse ta hensyn til stemningen blant soldatene. Resultatet ble at de nye landene Estland, Latvia og Litauen, og andre nasjonstater som hadde dukket opp i Øst-Europa, sto overfor en reell trussel om invasjon fra Den røde armé.

TYSKERNE TRAKK SEG TILBAKE, DEN RØDE ARMÉ ANGREP

Ettersom tyske styrker trakk seg tilbake, ble herredømmet over området overført til til den estiske overgangsregjer­ ingen. Den 28. november 1918 angrep Den røde armé Estland. Fremdeles i sin barndom, ble den estiske staten nødt til å forsvare seg uten særlig militær styrke. Etablering av avdelinger og anskaffelse av våpen måtte skje på veldig kort varsel.

Heldigvis fikk de estiske styrkene snart en ung og talentfull leder, oberst Johan Laidoner. Oberst Laidoner hadde alle de nødvendige karaktertrekkene. Han var

dyktig, rolig og med naturlig autoritet, hadde godt grep på strategisk tenkning, forsto utenrikspolitikk, og var en habil politiker.

BERØMMET INITIATIV, TILGAV FEIL

Øverstkommanderende Laidoner fikk aldri panikk, var alltid i stand til å identifisere hva som var viktig i en gitt situasjon med tanke på det langsiktige målet: å sikre at Estland fremdeles kom til å være en uavhengig stat når krigen var over. Han nektet til og med å degradere kommandører hvis de gjorde feil, så lenge de var dedikerte offiserer i stand til å vise initiativ, mens han var rask til å skifte ut passive og ubesluttsomme ledere.

Estiske avdelinger måtte i første omgang trekke seg tilbake. Soldatene hadde ikke troen på at de skulle vinne, det var ikke noe artilleri til å støtte dem, og avdelingene som var sendt til fronten var bare delvis satt opp. Den røde armé rykket frem til omtrent 30 kilometer fra hovedstaden Tallinn, som stod for hovedddelen av industriproduksjonen i Estland.

ENGELSKMENN OG FINNER KOM TIL UNNSETNING

En britisk skvadron kom til Estlands unnsetning i desember, og beskyttet hovedstaden for angrep som måtte komme sjøveien. Det kom også informasjon om at finske frivillige styrker var på vei for å tilby assistanse.

Det var ikke en panisk retrett, men organisert i ånden av “aktivt forsvar”, med konstant motstand, for å vinne tid.

Faktisk viste den nøyaktige beregningen av tidsfaktoren

4

1 6

1 P ansrede tog viste seg å være viktige for utfallet av 2 3 4 5 6 7

krigen.

S oldater i det estiske niende regiment.

E stisk enhet på forsvarslinjen, Estlands sørlige grense.

F ørste kavaleriregiment, fjerde skavdron.

E stisk soldat på et av de pansrede togene. Ø verstkommanderende, oberst Johan Laidoner under Hovedvåpenet på de pansrede togene.

en inspeksjon på sørfronten.

8 E stisk avdeling under Landeswehrkrigen, bevæpnet med lette maskingevær.

3

(Alle fotografier: Estlands militærmuseum)

2 5

7 8

>

58

PROPATRIA /4/ 2018

seg å være nøkkelen til seier: hver dag de klarte å komme seg gjennom, virket i de estiske styrkenes favør, ettersom det samtidig var hektisk aktivitet i bakgrunnen med å etablere og bevæpne flere avdelinger.

PANSREDE TOG

Estlands første improviserte pansrede tog ble sendt til fronten allerede i november 1918, og ble raskt etterfulgt av flere. Utstyrt med feltkanoner og maskingeværer, ble de pansrede togene en av de avgjørende faktorene for utfallet av krigen.

Estland hadde et sumpete og skogkledd landskap, med spredt bosetting og befolkningstetthet. Dette økte betydningen av å ha forbindelsesruter, spesielt jernbane, som gjorde det mulig å forsvare seg mot en overlegen fiende.

TILPASNINGSDYKTIGE ESTISKE SOLDATER

Bestående i hovedsak av soldater med erfaring fra første verdenskrig, tilpasset de estiske styrkene seg raskt til å kunne kjempe under de rådende lokale forhold, med et begrenset antall stridende – og utviklet en spesiell taktikk.

Dette inkluderte fraværet av en etablert frontlinje og kamper som foregikk på forbindelsesrutene for å oppnå kontroll med strategiske punkter som bakketopper og veikryss, mens de utførte raske raid bak fiendens linjer – og brukte også andre geriljakrigmetoder.

Selv om disse metodene ikke legger til rette for å kunne erobre større landområder, så kan de, gjennom vellykkede avledningsmanøvre, skremme fienden og tvinge ham til å trekke seg tilbake. Esterne hadde også fordelen av å ha mange lette maskingevær, mens Den røde armé var mer begrenset utstyrt med slike våpen.

“STRAM SOM EN BUE”

Ved årsskifet 1918/1919 var den estiske hæren “stram som en bue” (godt organisert og bevæpnet – og veltrent, red. anm.) og startet sitt motangrep. Det tok mindre enn én måned å frigjøre estisk territorium fra de sovjetiske styrkene, noe som ble en ubehagelig overraskelse for Den røde armé og forpurret planene om videre fremrykking inn i Europa.

Et av de viktigste slagene for Estlands frigjøring ble utkjempet den 31. januar 1919 sør i landet, nært et strategisk viktig veikryss i Paju-godset i nærheten av Valga.

Det var et typisk slag for frigjøringskrigen: målet var å erobre den tykkveggede godsbygningen som lå på en bakketopp, for å få kontroll over terrenget og en jernbane og en vei – som var to viktige kommunikasjonslinjer.

De stridende på Estlands side inkluderte estere fra

Kuperianovbataljonen og finske frivillige fra “Sønner av nord”-regimentet, mens den andre siden besto av russiske/ latviske styrker fra Den røde armé. Av flere grunner bestemte estiske kommandører seg for å angripe godset over et åpent område.

TAKTIKKEN SLO FEIL, VANT LIKEVEL

Denne taktikken, som setter motstanderens nerver på prøve, hadde med hell vært brukt før – selv i tilfeller der infanteri med håndvåpen ble møtt med maskingevær.

Taktikken feilet imidlertid i kampene ved Paju-godset, og beskytningen fra Den røde armé førte til store tap på estisk side.

Godset ble til slutt tatt, men altså til en stor kostnad i estiske og finske soldaters liv. Erobringen åpnet veien til Valga og avskjærte Den røde armé fra en viktig logistikkrute, og truet på den måten bolsjevikenes styre i nabolandet Latvia. ØNSKET FRED

På dette tidspunktet ville Estland ha foretrukket å slutte fred, men det ville ikke Ententemaktene1: de ville at Estland skulle fortsette å kjempe mot bolsjevikene – spesielt for å støtte “de hvite” i den russiske borgerkrigen. Estland støttet “de hvite”, både med styrker og ved å la dem bruke landet som base.

Gjennom vårmånedene i 1919 angrep Den røde armé intenst, men i mai var estiske styrker i stand til å krysse grensen og erobre den sovjetrussiske byen Pskov. Operasjonen var motivert av strategiske forsvarsvurderinger – å få krigen lenger bort fra grensen, og å bruke “de hvites” nordvestlige armé som buffer mellom “de røde” og hjemlandet.

BETYDNING OGSÅ FOR LATVIA

Sommeren 1919 støtte esterne sammen med de tyske styrkene som hadde tatt kontroll over Latvia. Tyskerne ble sett på som erkefienden, og seieren i slaget ved Cesis i Latvia i juni 1919 styrket selvtilliten til de estiske styrkene.

Esterne hjalp også til med å gjenopprette myndigheten til den nasjonale regjeringen i Latvia, noe som var viktig også for Estland.

Den nordvestlige arme startet to store offensiver mot Petrograd (senere Leninggrad, nåværende St. Petersburg) om sommeren og på høsten i 1919, men var ute av stand til å erobre byen. Frontlinjen ble presset tilbake til den estiske grensen, der estiske styrker påny forsvarte seg mot 1 Ententemaktene er en betegnelse på de landene som kjempet mot sentralmaktene under første verdenskrig. Betegnelsen kommer fra Entente cordiale (fransk for «hjertelig overenskomst»), som var en rekke samarbeidsavtaler mellom Storbritannia og Frankrike inngått i 1904.

angrep fra Den røde armé. De klarte å holde stand, til tross for at de var styrkemessig svært underlegne, og dette kalles ofte for “mirakelet ved Narva”.

STILLINGSKRIG

På dette tidspunktet hadde frontlinjen satt seg, og lignet med sine skyttergraver, piggtrådhindre og tetthet på forsvarslinjene fra første verdenskrig.

Forsvarsslagene ved Narva varte fra midten av november 1919 til slutten av året. De siste dagene av kampene viste seg å være de vanskeligste. Estlands styrker ble angrepet av “de rødes” sjuende armé fra nordøst og av den 15. armé fra sørøst. De ble møtt av Estlands første division og de siste resterende enhetene av “de hvites” nordvestlige hær.

Det nøyaktige styrkeforholdet på begge sider er vanskelig å beregne, med anslag som trolig lå langt over det relle antallet. Men man regner med at det var omtrent 15 000 aktivt kjempende på sovjetisk side, mot omtrent 10 000 på estisk side.

TI PROSENT AV BEFOLKNINGEN I HÆREN

Størrelsen på den estiske uavhengighetskrigen var ganske moderat i antall soldater, men siden det bare var én million innbyggere i landet, var det en bragd å klare å samle en hær på 100 000 mann. Støttet av flere hundre feltvåpen, gikk Den røde armé til en desperat motoffensiv – spesielt kraftig i landsbyområdene Fedorovka, Orly, Sala og Dubrovka – men den offensiven endte i maskingeværilden foran piggtrådhindringene som beskyttet Estlands skyttergravslinje.

situasjonen, ettersom sovjetrusserne var ute av stand til å bryte gjennom frontlinjen – og fremrykkingen ble hindret av de pansrede estiske togene. Det må også nevnes at presisjonen til de estiske styrkene var vesentlig bedre enn Den røde armés gjennom hele krigen og dette spilte en viktig rolle i de endelige slagene.

I tillegg til psykisk tretthet, ble Den røde armé satt tilbake av kanoner som sluttet å virke ordentlig, og som trengte reparasjoner på grunn av intens bruk.

TOTALT SAMMENBRUDD

Innen 30. desember hadde “de røde” brukt opp stridskapasiteten sin, og kommandøren av den sjuende armé innså at Den røde armé ikke engang ville ha vært i stand til å forsvare seg mot et estisk angrep på moderlandet.

Esterne hadde imidlertid ingen interesse av å angripe Russland.

Til slutt ble sovjetrusserne tvunget til å medgi at å ta Estland var umulig, i hvert fall til en akseptabel kostnad.

Den 2. februar 1920 undertegnet partene Tartu-fredsavtalen, der Russland for all fremtid gir avkall på alle tidligere hevdede rettigheter til å underlegge seg det estiske territorium og folk.

Sovjetunionen brøt dette løftet etter å ha inngått en avtale med Hitler, og annekterte Estland i 1940. Men den estiske republikken og de estiske forsvarsstyrkene ble gjenopprettet i 1991, etter “Den syngende revolusjonen” og kollapsen i Sovjetunionen. ■■■ Teksten er oversatt fra engelsk av NROF.

EKSEPSJONELL BESLUTTSOMHET

Siden den estiske hæren hadde etablert en forsvarslinje som besto av skyttergraver, bunkere, skyteposisjoner og piggtrådhindre, var Den røde armé ute av stand til å utføre store militæroperasjoner. I stedet forsøkte de å gå til frontalangrep, støttet av tung artilleriild, i håp om å bryte gjennom. Men Den røde armé lyktes ikke i dette, ettersom de estiske avdelingene kjempet med eksepsjonell besluttsomhet.

Esterne i fremste linje ventet til fienden var nær nok og åpnet så ild med maskingeværene. Dette skjedde gang etter gang, og denne nervekrigen testet den psykiske utholdenheten til begge parter.

BEDRE PRESISJON ENN SOVJETRUSSISKE SOLDATER

Den røde armé hadde litt fremgang sør for Narva-Ymburg jernbanen, men dette forandret ikke på den generelle

Om artikkelen: I en serie artikler tar vi for oss uavhengighetskrigene til de tre baltiske landene som fant sted for 100 år siden – og først ute er Estland.

Om forfatteren: Lauri Vahtre er historiker og arbeider ved

Estlands Militærmuseum, med frigjøringskrigen 1918-1920 som spesialfelt. Han leder gruppen som studerer og

oppdaterer historien om krigen. Vahtre deltok aktivt i «den syngende revolusjonen» 1988-1992, var medlem av

nasjonalforsamlingen i Estland i to perioder (1992-2003 og 2007-2011) og i parlamentarikerforsamlingen til Europarådet (2001-2003). Vahtre tjenestegjorde ikke under

Sovjetrepublikken, men tok det estiske reserveoffiserkurset (2004-2005) og innehar fenriks grad.

60

PROPATRIA /4/ 2018

MESTEREN FRA SØRLANDET

Ivar Rinde ble norgesmester i militært NM i Stjørdal i sommer. Han jobber i Oslo, bor i Drammen, men reiser hjem til Lista på Sørlandet der han trener med NROF avd. Lister.

PP/ CAMILLA BRISÅ ■■■ Ivar Rinde har skutt siden han var 12 år gammel og da var det kaliber 22 som gjaldt. Som 13-åring fikk han en AG-3 i hånden for første gang og ble med i en konkurranse mellom det lokale skytterlaget og flystasjonen. På spørsmål om hva det er med skytingen som er så spennende, blir han stille en lang stund.

– Det var ikke et spørsmål jeg hadde ventet å få. Det er nesten så jeg må tenke meg om, sier han.

– Jeg husker at min far kom hjem med AG-3. Det var en revolusjon.

Han hadde før hatt en gammel HV-mauser, og fikk så plutselig et automatgevær som var treffsikkert, driftssikkert og kraftig. Det var en

fantastisk opplevelse å skyte med AG-3. Geværet sa «pang»! Og var klar med neste skudd allerede.

Han forteller at det er en sport hvor man kan ha det gøy og møte kompiser.

– Det har jo også en sammenheng med forsvarssaken. Det har jo det, poengterer han.

En overrasket og svært glad norgesmester øyeblikket etter at resultatet foreligger. Lillebror Nils Bernt Rinde står til venstre for vinneren og fikk selv 2. plassen. Foto: Tom-Vegard Feltstykket, DFS.

Rinde har likt å skyte med det han kom over, det være seg pistol eller gevær. Han har også en fortid som konkurranseskytter i Det frivillige Skyttervesen (DFS), men forklarer at han alltid har skutt med AG-en og at faren og brødrene dro ham med seg på konkurranseskyt­ ing. Gjennom tjenesten i HV, ble han etter hvert også skyteinstruktør på AG-en.

OPPKJØRING TIL NM PÅ SØRLANDET

Det går mye tid med til skyting.

Hjemme på Lista er det treningsleir hvert år, som han deltar på. I tillegg reiser han til Agder noen helger og får skyte sammen med NROF-avdelingen på Lister. Ellers skytes det sammen med DFS hjemme i Drammen, og i HV. – Det var NROF på Lister som ringte først i år og spurte om jeg ville stille for dem under militært NM. De har et godt opplegg og av og til har de supplert meg med ammunisjon når det har vært vanskelig. Så, jeg skyldte dem å delta, forteller han.

Begrenset mengde med ammunisjon gjør at han ikke får trent så mye med AG-en som han kunne tenkt ha seg. Det naturlige er et intensivt treningsopplegg på forsommeren med militært NM for øyet senere på sommeren. En annen utfordring i år gjorde også oppkjøringen utfordrende, -nemlig den tørre sommeren.

-Skytebanene var stengt veldig mange steder og vi kjørte flere timer én vei for å finne en vi kunne få bruke. Men dette gjaldt jo ikke bare meg, sier Ivar.

HÅPET Å NÅ FINALEN

Militært NM består av fire øvelser: Feltskyting, felthurtig, stangskyting og baneskyting. Ivar mener at han

ikke er god nok til å vinne noen av disse, men som en såpass god allrounder håpet han likevel på en finaleplass.

– Men så kom jeg på 2. plass i to av øvelsene likevel (baneskyting og felthurtig, red. anm.) og det var overraskende. Særlig felthurtig.

Jeg pleier ikke å være fullt så rask der, hevder norgesmesteren.

I finalen, hvor de ti beste deltar, mener Ivar at opplegget er slik at flere kan klare å skyte fullt. Men, utfordringen er å gjøre det der og da.

– Du skal prestere tolv gode skudd og det å skyte avsluttende finale har jeg gjort såpass mange ganger at jeg har en fordel. Det er kjempespennende å ligge der som én av de ti beste.

VIKTIG Å GJØRE JOBBEN MAN HAR TRENT PÅ

Brødrene og gode kolleger fra lokalavdelingen på standplassene ved siden av ham, er viktige for at Ivar skal prestere godt. Da blir det litt mer som å konkurrere på hjemmebane.

– Det betyr noe for underbevisstheten og gir en følelse av trygghet. Det høres idiotisk ut, men det betyr noe.

Jeg ser ikke meg selv stå øverst på pallen før finalen. Jeg går inn og gjør jobben der og da. Planen har jeg tenkt ut: Man må tenke «opp med

geværet, skulder, pang-pang, fem skudd, bytte magasin, skyte videre».

Hendene hans viser magasinbyttet i luften. Det kommer helt automatisk når han forteller.

– Og passe på ikke å øke tempoet.

Skyte vanlig som jeg har trent på. Jeg finner ikke på noe nytt i finalen, da er løpet kjørt.

– TRENEREN KAN SKYLDE SEG SELV AT JEG VANT

Nils Bernt Rinde (lillebror) skjøt 12/7 i finalen. Da er det tolv treff i skiven og syv av disse er innertreff. Ivar mener at dette var mer enn godt nok til å vinne, men så får han selv resultatet 12/8. Altså åtte indre treff, ett mer enn broren.

– Da trodde jeg at jeg kom til å vinne. Jeg sa til broren min etterpå at han kunne skylde seg selv for at jeg vant og at han kom på andre plass.

Det er jo han og jeg som har trent sammen og han har plukket av meg unotene. Jeg har også fått mye hjelp av minstebror, og er dem begge to stor takk skyldig!

Når resultatene er klare, ser vi at hele fem NROF-medlemmer er med på topp-ti-listen i årets militære NM. Vi gratulerer! ■■■

I ÅRETS MILITÆRE NM VAR DET FEM NROF’ERE I TOPP TI: 1. plass 2. plass 3. plass 4. plass 5. plass 6. plass 7. plass 8. plass 9. plass 10. plass

Ivar Rinde Nils Bernt Rinde Trond Glidje Halvor Ajer Alf Stensli Jørn Arve Vedhugnes Thomas Mong Jo Ivar Løvseth Tom Olav Moldskred Leif Rinde

NROF avd. Lister NROF avd. Lister HV-08 NROF avd. Oslo HV-08 HV-17 NROF avd. Lister FPVS HV-11 NROF avd. Lister

62

Når stier blir til PROPATRIA /4/ 2018

Det er et vått og regntungt Hengsvann som ligger klart og venter. Starten går klokken fire på morgenen og regnet, som har gitt oversvømmelse lenger sør i landet, har kommet til skogene ved Heistadmoen.

PP/ CAMILLA BRISÅ

■■■ Årets poster lagene skal gjennom, favner om mye. Det skal testes i sanitetskunnskaper og hvordan gjøre opp ild. Klassikerne som kjenningstjeneste, avstandsbedømmelse, håndgranatkasting og meldingstjeneste er selvfølgelig med. Mange husker kanskje «Kims lek» fra barndommen. Nå får lagene to minutter på å huske ulike militære gjenstander. I år var det ikke lagt opp til bading eller forsering av vann av noe slag og det var kanskje greit med tanke på været, men generalsekretæren var på plass med sin quiz.

SITATJAKT

På en av de ubemannede postene skal lagene klare å koble ulike sitater til hvem som uttrykte ordene. Hvor mange visste at det var Platon som sa at “only the dead have seen the end of war”?

-Vi gjorde et forsøk med elimineringsmetoden. Det funket ikke, ler Haakon Knudsen, lagfører for vinnerlaget Derby Emeritus.

-Men vi gjorde det bedre i quizen enn vi har gjort tidligere, poengterer han.

Derby Emeritus vant også konkurransen for fem år siden, i 2013. I år var det den aller første oppgaven som tok mye energi.

-Det var en skikkelig syreøvelse.

Vannkannebæring i motbakke var slitsomt, forklarer Haakon.

TYSK-NORSK LAG

Ett av lagene fra HV-01s innsatsstyrke hadde bare tre deltagere på laget. Dette ble enkelt løst ved å tilby den fjerde og ledige plassen til en av de tyske reservedeltagerne.

-Det var bare hyggelig det, sier lagfører Hermund Arntzen Dale.

-Da gikk turen og oppgaveløsningen på engelsk, men det var jo ikke noe problem. Vi hadde en utfordring på sambandsposten.

Tyskeren kjente ikke til 77’en, men det gjorde ikke vi andre heller, ler han.

Laget fra Polar Bear VI, HV-01, brukte patruljeløpet som en aktivitet for å bli bedre kjent med hverandre. De er alle befal i en ny tropp i innsatsstyrken i HV-01, og kjenner hverandre ikke godt foreløpig.

-Det mest vriene under konkurransen var å gjøre opp ild på tid.

Det klarte vi ikke innen tidsfristen.

Vi hadde en god plan, men vi fikk ikke fyr i regnet. Vi får satse på bedre vær neste år. Da regner jeg med at vi deltar igjen, avslutter lagføreren.

Vi gratulerer så mye til alle konkurransedeltagerne! I tillegg rettes en stor takk til NROF avd.

Kongsberg, NROF avd. Grenland, NROF avd. Moss, NROF avd.

Haugaland og NROF avd. Ringerike for innsats og arbeid gjennom helgen. ■■■

1650 meter skal løpes på tid. Her er Gunnerside Jeger i gang med sin etappe. Foto: Reidar Sæther

vannveier To minutter til å huske det de ser, deretter to minutter til å skrive ned det de husker. Kims lek kan brukes på mange måter. Foto: Reidar Sæther.

Vinnerlaget Derby Emeritus med Nils Erik Dahle og Magne Nilsen i front. Bak kommer lagfører Haakon Knudsen og Mads Hilden.

Foto: Reidar Sæther.

Hvor langt er det frem til figurene ute på myra?

Fenrik Askeladdens soldater forsøker å bli enige.

Foto: Ståle Sandholt

RESULTATLISTEN SER SLIK UT: 1. plass 2. plass 3. plass 4. plass 5. plass 6. plass 7. plass 8. plass 9. plass 10. plass 11. plass

Derby Emeritus Krigsskolen 1 Charlie Gunnerside NROF avd. Lister NROF avd. Rogaland Gunnerside Jeger Wettkampfkader Mittelfranken 2 Wettkampfkader Mittelfranken 1 HV-01 Innsats Tr3 Fenrik Askeladdens soldater Ringerike Ranglers

Det var ikke alle som kjente til ANPRC-77, men det gikk likevel greit for de fleste lagene å sende og motta en melding. Foto: Reidar Sæther.

64

PROPATRIA /4/ 2018

BUEKORPSENE GIR BERGENSERNE IDENTITET PP/ ROALD JØNSSON, NROF AVD. BERGEN En særegenhet ved Bergen er buekorpsene. Her er et av byens buekorps fotografert foran Bryggen, på Buekorpsenes Dag. Foto: Willy Haraldsen / NTB scanpix.

HVILKET ER ELDST?

Skulle man være en Skuteviksgutt vil man øyeblikkelig hevde at Skutevik­ ens Buekorps er det eldste, stiftet tre år tidligere en Dreggens Buekorps.

Denne gamle rivaliseringen mellom korpsene hører med i buekorps-­ folkloren – og har endatil utkrystallisert seg i en såkalt Murphys lov: Uansett hvilke buekorps i Bergen som er eldst, er det alltid ett som er eldre.

Vi vet ikke i dag hvilke som var det aller eldste. Buekorpshistorikerne Kristian Bing og Torstein Sletten peker på at man helt fra salige Ludvig

Holbergs tid finner beretninger om buekorpslignende enheter i Bergen.

Det man i det minste kan enes om, er at dagens tradisjon oppstod i 1850-årene. Og på tross av at flere buekorpshistorikere viser til urolige tider i Europa og guttenes interesse for militærmakten i Bergen, er det alminnelig antatt i dag at forbilde for buekorpsene var den tids heimevern, Borgervæpningen. Byens handelsmenn og andre borgere hadde plikt til å forsvare byen sammen med besetningen på Bergenhus festning, og hadde også plikt til å ha de nødvendige våpen i beredskap. Dette var en bestemmelse fra før reformasjonen, men mønstringene var noe uregelmessige den første tiden.

Bare én gang – i 1564 – deltok byens innbyggere i en krigshandling. Fra da av var forsvaret av byen, daglig brannvakt og polititilsyn, borgervæpningens eneste oppgave. Borgevæpningen stod sterkere i Bergen enn andre steder fordi Bergen hadde et stort og mektig borgerskap. På 1800-tallet var det nærmest blitt en allmenn verneplikt for voksne menn.

BORGERBEVÆPNING OG GUTTELEK

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Borgervæpningen var inspirasjonen til buekorpsene. Hans Wiers-Jenssen har i en av sine Bergenskrøniker en aldeles herlig beskrivelse av hvordan det kunne arte seg når «borgere mønstret», kom rett fra sine kjøpmannskap, sine verksteder og kontorer for i mer eller mindre fullstendige uniformer å bedrive eksersis under kommando av medborgere som hadde lært seg kjennskapet av denne. Det er klart at guttene hang rundt og fulgte skuespillet med stor interesse. Ville ikke gutter alle steder gjøre det?

Men i Bergen nøyet ikke kjuaguttene seg bare med å se. De apet etter

de voksne, og guttene i Dreggen hadde i tillegg Bergenhus festning som nærmeste nabo og fulgte med i eksersisen der.

Slik oppstod buekorpsene. Som guttelek, som en slags fortsettelse av den strid mellom strøkene man finner mange steder. Guttene organiserer sine korps selv, uten innblanding fra de voksne på en meget demokratisk måte. Det ble dannet korps og kompanier og bataljoner i omtrent hvert smitt og smau. I dag er det 14 korps igjen.

VIKTIG IDENTITET

Hvordan klarer man å holde liv i noe så gammelmodig militær-inspirert med eksersis og drill i alskens vær og vind og på tvers av antikrigsholdning­ er og likestillingsidealer? Det tok noen årtier, men så bet tradisjons­ begrepet seg fast. Og det sitter i en god bergenser. Dessuten samlet korpsene guttene i et strøk – selv om de i dag må samles fra mange strøk. I moderne tid er vi blitt familiære med ordet «identitet», og buekorpsene er med på å gi bergensere – og for den saks skyld Bergen – identitet.

Man skulle tro at den andre verdens­krig hadde tatt grundig knekken på interessen for eksersis, marsjering og uniformer. Men nei – vårdagene 1945 strømmet guttene til korpsene igjen, flere enn noensinne.

Faner og effekter ble funnet frem fra sine gjemmesteder, og buekorps­ bevegelsen blomstret som aldri før.

17. mai 1945 var en skue i oppvisning av mangfoldet av buekorps som ikke viser sidestykke. Og så er det noen som venter en logisk forklaring på fenomenet buekorps. ■■■

Kilder:

Lotte Schønfelder – De bergenske buekorps Torstein Sletten – Buekorpsene i Bergen

Diverse buekorpshistorikere og -trykksaker

Feltcaps SASTA Jaktdress

Combatshirt MK2

“One-size fits all” med borTeknisk uniformsgenser for herre og dame relåsstramming i bakhodet.

Laget i en effektiv coolmax SASTA er et velrenomert finsk selskap som lager SOURCE Norsk kamo ogdrikkesystemer ørkenkamo er i versjon med høy evne til fuktjaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale for på stridsvest eller sekk. erme og skulder rip-stop materiale.

Ensfarget i som transport, sommontering puster.

100% bomull med norsk kamo.

NATO-genser SASTA Jaktdress

SASTA Jaktdress Original fornorsk-produseret. herre og dame Laget SASTA i 100% med pennelomme erull, et velrenomert finsk selskapog som lager SOURCE drikkesystemer Jaktdress jaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale for herre og damedistinksjonsklaffer på skuldrene. for montering på stridsvest eller som sekk.

SASTA SASTA er et velrenomert finsk selskap som lager drikkesystemer for herre ogSOURCE dame jaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale som puster.

for påselskap stridsvestsom eller lager som sekk.

SASTA er et velrenomert finsk sommontering puster.

SOURCE drikkesystemer jaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale

for på stridsvest eller som sekk. sommontering puster.

!

Ny modell

Vanntette Sealskinz;

Forsvarets fotposer Sealskinz;

Sokker ogsokkker hansker vanntette og hansker med med merinoull merinoull fóring. foring

- vanntett glidelåslukking vanntette sokkker og med - Høyere overhansker vristen merinoull fóring.

- Leveres i olivengrønn og sort

BRYNJE ull/netting - fra hode til ankel!

netting Sealskinz; BRYNJE ull/ e til ankel!

- fra hod vanntette sokkker og hansker med merinoull fóring.

Sealskinz;

vanntette sokkker og hansker med YNJE ull/netting BRfóring. merinoull - fra hode til ankel!

BRYNJE ull/netting - fra hode til ankel!

MILTRAD AS Altaveien 242, 9515 ALTA tlf: 78 43 78 55 WWW.MILTRAD.NO

KJEKT Å HA

KONGSBERG KONGSBERG creates and delivers high technology solutions for people that operate under very challenging conditions – on the oceans, in the deep subsea, in defence, in space.

ENHÅNDS TURØKS

HENDIG ”TISSETUT”

Hvor mange tur- og vedøkser trenger man egentlig?

Som med alt annet turutstyr; bare en til. Og selv om du tilhører kategorien ”vi som ikke har øks og heller ikke ser behovet”, så er en kompakt enhånds turøks smart å ha for alle friluftsentusiaster. Gerber Bear Grylls Hatchet er godt egnet til mindre jobber som kan bli for krevende for en turkniv, som f.eks. å gjøre opp opptenningsved til bålet. Øksen er konstruert med full tang (det vil si at hode og skaft er smidd i et stykke) og er laget av stål med god rustbeskyttelse. Den har gummiert grepsflate for å hindre at den glipper ut av hånden. Kommer med eggbeskytter av nylon, boka Bear Grylls “Priorities of Survival” Pocket Guide og Gerber livstidsgaranti.

Har du vært på en kald høst- eller vintertur og opplevd at det ikke frister å dra ned buksa for å tisse?

Da bør du vurdere å legge en Tinkle Belle i toalettmappen. Dette er nemlig en kjekk ”tissetut” som gjør det mulig for jenter å tisse stående – og bare med smekken åpen. Tuten er lang nok til at den kommer godt ut fra buksen, og er laget i et antimikrobielt materiale. Leveres med en smart oppbevaringspose, bestilles på nett.

Pris kr: 749,www.norma.as

749,-

Pris ca kr: 220,www.thetinklebelle.com

220,-

ULL ER FREMDELES GULL

EXPOSURE MOB CARBON SEARCH LITE En liten og hendig lommelykt er alltid bra å ha for hånden i den mørke årstiden, også om du vanligvis bruker hodelykt. MOB Carbon Search Lite er laget av en kombinasjon av karbon og aluminium. Den yter hele 1000 lumens, veier kun 95 gram og lyser minst 1,5t på maks lysstyrke. Lykten er vanntett, flyter og går automatisk i blinkmodus når den havner i vann. Lades enkelt og raskt via USB. Pris kr 1499,www.hodeovervann.no

Vi nordmenn har lange tradisjoner med ull – naturens egen vidunderfiber. Supermyk merinoull fungerer veldig bra i undertøy og lettere plagg, men uansett så er det deilig å ”krabbe inn” i en tykk, grovstrikket ullgenser på sure høst- og vinterdager. Feral er strikket med ull fra norsk villsau og holder deg varm i kaldt vær. Den er i tillegg hardfør og slitesterk, og passer like bra når du sitter på post på elgjakta som den gjør foran bålet en vinterkveld.

Pris kr: 1999,www.ulvang.no

1999,1499,-

CARINTHIA G-LOFT ISG 2.0 JACKET På utkikk etter en funksjonell og allsidig vinterjakke? Som helst ikke har altfor fancy farger?

ISG er en forkortelse for Insulated Shell Garment (fôret skalljakke) og jakken har aner fra spesialstyrker rundt om i verden. Den har smidig softshell utvendig for bevegelighet og er isolert med G-LOFT® for god varme på kalde dager. Videre er jakken vannavstøtende, vindtett og puster. Kommer med kompresjonsbag.

Pris kr: 2499,www.norsegear.no

2499,-

www.kongsberg.com

89766_4_2018_omslag.indd 2

04.10.2018 09:36

Returadresse: Norske Reserveoffiserers Forbund Postboks 1550 Sentrum 0015 Oslo Norge

M I L I T Æ R F A G L I G

M A G A S I N

NR . 04 | 201 8

DETROIT, TEXAS, SIBIR OG BANGKOK Men hva er begrepet for å sjekke hodet?

“DAVID MOT GOLIAT:”

MÅLRETTEDE MOTANGREP I Forsvaret har man begreper for alt fra vedlikehold av kjøretøy til intimvask. Alt er gjennomtenkt og ivaretatt. Bortsett fra en ting. Det finnes ingen kontrollrutine for psykisk helse, ingen oppfordringer om å sjekke hodet. For mange er fraværet av en psykisk kontrollrutine et større problem enn såre føtter eller en girkasse som fusker. SIOPS jobber for åpenhet rundt psykisk helse, og for at opplevelser og inntrykk skal bli tatt på alvor – både under og etter utenlandstjeneste.

TIDSAM 1295-04

SIOPS tlf. 22 69 56 50

RETURUKE 51

89766_4_2018_omslag.indd 1

9

771503

714077

04

Kr. 69,-

04.10.2018 09:36