Barnevennlig byplanlegging by Mathias Midbøe

Mathias MidbĂ¸e

NTNU Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Faktultet for arkitektur og billedkunst Institutt for byforming og planlegging

Masteroppgave

Barnevennlig byplanlegging Fysisk planlegging som virkemiddel for ĂĽ dekke barns behov for fri lek Masteroppgave i Fysisk planlegging Veileder: Tor Medalen Trondheim, juni 2016

Mathias MidbĂ¸e

Barnevennlig byplanlegging Fysisk planlegging som virkemiddel for ĂĽ dekke barns behov for fri lek

Masteroppgave i Fysisk planlegging Veileder: Tor Medalen Trondheim, juni 2016 Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

NTNU Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Fakultet for arkitektur og billedkunst Institutt for byforming og planlegging TILGJENGELIGHET: ÅPEN

MASTEROPPGAVE 2016 FAGOMRÅDE: Fysisk planlegging

DATO: 17.06.2016

ANTALL SIDER: 74

VEDLEGG: 2

TITTEL: Barnevennlig byplanlegging

UTFØRT AV: Mathias Midbøe

For å gjøre det bra for barn å bo i by er det sett på hvordan fysisk planlegging kan brukes som et virkemiddel for å gi barn mulighet til å dekke behovet sitt for fri lek. For å leke bør barn ha varierte omgivelser og andre barn å leke med. Aksjonsradiusen til seks barn på Rosenborg i Trondheim og ti barn på Grünerløkka i Oslo er kartlagt gjennom intervjuer med barna selv, og deres foreldre. Intervjuene har dannet grunnlaget for å peke ut hvordan en kan øke barns aksjonsradius ved hjelp av fysisk planlegging. Økt aksjonsradius vil øke barnas muligheter til å leke. Det viktigste virkemiddelet for å øke aksjonsradiusen til barna er å redusere trafikken. Andre virkemidler er å øke den sosiale kontrollen, gjøre området lett å orientere seg i og ha gradvise overganger fra det private og trygge til det offentlige og ukjente.

STIKKORD: Arkitektur, byplanlegging, barn, oppvekst, Grünerløkka, Rosenborg, trafikk, sosial kontroll, miljøpsykologi, arkitekturpsykologi

VEILEDER: Tor Medalen VEILEDER UTENFOR INSTITUTTET: UTFØRT FOR:

Postadresse Institutt for byforming og planlegging 7491 Trondheim

Telefon Org. nr.

+47 73 59 50 20 974 767 880

Masteroppgave Ekstrakt

NORGES TEKNISK-NATURVITENSKAPELIGE UNIVERSITET FAKULTET FOR ARKITEKTUR OG BILLEDKUNST INSTITUTT FOR BYFORMING OG PLANLEGGING

INSTRUKS FOR MASTEROPPGAVEN Besvarelsen leveres under fullt navn og med erklæring fra kandidaten om at hun/han har utført arbeidet selvstendig. Kandidaten skal redegjøre for hvem hun/han har rådført seg med, faglitteratur som er brukt og eventuell annen assistanse. …….

ERKLÆRING Jeg erklærer med dette at jeg har fulgt gjeldende instruks for utarbeidelse av masteroppgaven ved Fakultet for arkitektur og billedkunst, NTNU

Trondheim, 17.06.2016

III

Forord Høsten 2011 startet jeg på arkitektstudiet ved NTNU. I likhet med de fleste andre som startet på arkitektur visste jeg lite om hva arkitektur egentlig var og enda mindre om hvordan man lager det. Den første oppgaven vi fikk: «Gå gjennom byen og tegn mellomrom», var svært krevende for meg. Tidligere hadde jeg alltid tenkt objekter, ikke rom. Selv om jeg synes det var utfordrende, opplevde jeg det også som svært inspirerende å se verden på en ny måte. På arkitektstudiet er det mange som arbeider for å bruke arkitektur som et middel for å skape gode rammer for våre liv. Jeg opplevde likevel at hovedfokuset på studiet var rettet mot hva som er et estetisk rom, hva som er «ærlig» bruk av materialer, hvordan få til et svevende uttrykk, eller hvordan få ute til å bli inne. Middelet ble målet. Etter tre år på arkitektur startet jeg på master i fysisk planlegging. Her har hensynet til den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner stått sentralt. Det har vært spennende å få bruke dette semesteret på å utforske sammenhengen mellom våre fysiske omgivelser og barn. For at arkitekter og planleggere skal forbli relevante tror jeg vi trenger mer kunnskap om hvordan vi kan forbedre folk sine liv, gjennom formgivning. Jeg håper denne oppgaven kan være et lite bidrag. Jeg har møtt mange positive personer i arbeidet med denne masteroppgaven. Jeg vil takke veilederen min, Tor Medalen, for å ha tro på at jeg skulle få det til. Takk til Kommunal- og moderniseringsdepartementet for økonomisk støtte. Jeg har fått god hjelp fra folk på Byplankontoret i Trondheim, Bymiljøetaten i Oslo, Rodeo arkitekter, Norconsult og DOGA. I innspurten har jeg satt spesielt pris på det kritiske blikket til Runar og Maria. Til slutt vil jeg takke mamma og pappa som har vist stor interesse for faget mitt og oppgaven.

Sammendrag Å gjøre det bedre for barn å bo i by kan føre til at flere barnefamilier vil foretrekke å bo i byer. Det vil være et viktig virkemiddel for at vi skal klare å redusere klimagassutslippene og for at vi skal lykkes med integreringen. Det er sett på hvordan fysisk planlegging kan brukes som et virkemiddel for å gi barn mulighet til å dekke behovet sitt for fri lek. Å leke er viktig for barns utvikling og læring. For å leke bør barn ha varierte omgivelser og andre barn å leke med. Aksjonsradiusen til seks barn på Rosenborg i Trondheim og ti barn på Grünerløkka i Oslo er kartlagt gjennom intervjuer med 16 barna og 15 foreldre. Det viser seg at aksjonsradiusen til barna som bor på Rosenborg er mange ganger større enn aksjonsradiusen til barna på Grünerløkka. Det samme gjelder variasjonen i omgivelsene innenfor aksjonsradiusen og tilgangen på andre barn. Med utgangspunkt i intervjuene med barna og foreldrene og eksisterende teori er det utarbeidet en oversikt over faktorer som er med på å bestemme aksjonsradiusen til barn. Dette er utgangspunktet for å si noe om hvordan man kan bygge barnevennlige byer. Det viktigste virkemiddelet er å sikre barn mot trafikken ved å redusere antallet kjørende, og bygge gater og veier på fotgjengere og barn sine premisser. Dette vil også bidra til bedre sosial kontroll i gatene. De områdene som tilrettelegges for barn bør ligge på steder med høy sosial kontroll. I tillegg til å gjøre det trygt for barna bør omgivelsene gjøre det enkelt for barna å gradvis mestre større deler av nærområdet sitt. Da må omgivelsene gi gradvise overganger mellom det trygge og utrygge og fra det private til det offentlige. Omgivelsene må være mulige å orientere seg i og de være varierte og tilby venner som gjør leken mulig og morsom.

VII

VIII

Innhold 1 Innledning 1.1 Bakgrunn 1.2 Barn som løsningen 1.3 Barnepolitikk 1.4 Formål og problemstilling 1.5 Oppgavens oppbygning 1.6 Definisjoner

1 1 1 2 3 3 4

2 Barns utvikling og behov 2.1 Barns behov 2.2 Barns bo-behov 2.4 Behov for lek – attraksjoner (mål) og virkemidler

5 5 6 11

Metode 3 3.1 Presentasjon av områder 3.2 Valg av målgruppe 3.3 Metode for datainnsamling 3.4 Hvordan finne tilgjengelighet til attraksjoner? 3.5 Feilkilder og reliabilitet

13 13 16 16 20 21

4 4.1 4.2 4.3

Sammenligning av Rosenborg og Grünerløkka Barns aksjonsradius Barns tilgjengelighet til andre barn Barns tilgjengelighet til varierte omgivelser

23 32 32 32

5 Faktorer som påvirker aksjonsradiusen 5.1 Alder og kjønn 5.2 Opplevd trygghet 5.3 Attraksjoner 5.4 Byform og områdekvalitet 5.5 Kultur

37 37 38 52 55 61

6 Konklusjon 6.1 Viktigste virkemidler for å øke barns aksjonsradius 6.2 Videre forskning

69 69

Kildeliste

70 71

Tabell Tabell 1:

Vurdering av grad av variasjon i arealene

Figurer Alle figurer er egenproduserte med mindre det er oppgitt en kilde. Figur 1: Figur 2: Figur 6: Figur 7: Figur 9: Figur 8: Figur 10: Figur 11: Figur 13: Figur 12: Figur 14: Figur 15: Figur 17: Figur 16: Figur 18: Figur 19: Figur 20: Figur 21: Figur 22: Figur 23: Figur 24: Figur 25:

Figur 26: Figur 27: Figur 28:

Barns behov (Socialstyrelsen, 2015). Grünerløkka (Google Earth, 2016). Fra innsiden av tunet til et av borettslagene. Utsnittets plassering på Rosenborg. Kart hentet fra Google Earth (2016). Utsnittets plassering på Grünerløkka. Fra bakgården til det store kvartalet på Grünerløkka. Fra bakgården til det store kvartalet på Grünerløkka. Kart hentet fra Google Earth (2016). Utsnittets plassering på Grünerløkka. Fra bakgården til det middels store kvartalet på Grünerløkka. Fra bakgården til det middels store kvartalet på Grünerløkka. Kart hentet fra Google Earth (2016). Utsnittets plassering på Grünerløkka. Fra bakgården til det lille kvartalet på Grünerløkka. Fra bakgården til det lille kvartalet på Grünerløkka. Aksjonsradiusen sitt areal. Potensielt ilgjengelige barn i sin egen alder +/- 1 år innenfor barnets aksjonsradius. Fra bakgården til det middels store kvartalet på Grünerløkka. Fra et fellestun på Rosenborg. Andel som oppgir biltrafikken som en begrensende faktor. Her er aksjonsradiusen til barna på Rosenborg lagt over hverandre. Tykkelsen på de rød strekene angir hvor mange barn som sa de ble begrenset av veien. Ingen av barna opplevde Bjørnsons gate som ”skummel”. Her er gangveien fysisk adskilt fra kjørebanen. Holbergs gate ble av to barn beskrevet som skummel på grunn av biltrafikken. I følge barna kjører bilene i Henrik Mathisens vei veldig fort. XI

5 14 25 25 26 26 27 27 28 28 29 29 30 30 31 31 32 32 33 34 39

39 40 40 41 95

Figur 29: Figur 30: Figur 31: Figur 32: Figur 33: Figur 34: Figur 35: Figur 36: Figur 37: Figur 38: Figur 39:

Stadsingeniør Dahls gate ble omtalt som ”motorvei”. Fartsgrensen er 50 km/t. Det går an å krysse Stadsingeniør Dahls gate gjennom denne undergangen. Flere barn og foreldre var ekstra bekymret for trikken. Antall barn drept i trafikken fra 1970-2015 (Trygg trafikk, 2016). Andel foreldre som mener trafikken legger begrensninger på hvor barnet kan være ute og leke. ”Skumle folk” som begrensning. Ingen av barna brukte Olaf Ryes plass til fri lek. Lekeplass på Rosenborg. Det er mange mennesker i gatene på Grünerløkka. Fra leilighetene på Grünerløkka har man god oversikt over bakgården.

41 41 42 43 43 45 46 46 48 48

På Rosenborg har alle boligene utsyn til fellestunet. Flere av barna på Grünerløkka har blitt kjent med de som jobber i marmeladebutikken. Utenfor butikken står det et bord med smaksprøver. NIvåer av sosial kontroll på Grünerløkka. Nivåer av sosial kontroll på Rosenborg. En jente på Rosenborg går av og til hit på vei hjem fra skolen for å se på enhjørningen. Ønske om å besøke venner er større enn frykten for trafikken i Stadsingeniør Dahls gate. ”Lukas” fikk lov til å sparke sparkesykkel utenfor bygården. Attraksjon: Barna på Rosenborg fortalte at de akte her om vinteren. Attraksjon: To av barna på Grünerløkka fikk lov til å spille ball alene på ballplassen ved skolen. Aksjonsradius (avstand mellom bolig og leke- og oppholdssted ute) for barn i ulike aldersgrupper. Prosentvis fordeling for observerte

Figur 51:

barn (Kolbensvedt m.fl. 1978). Avstanden fra boligen et barn beveger seg handler om hvordan omgivelsene er utformet, og ikke hvor mange meter unna boligen de er. Grünerløkka: Her må du ha nøkkel, eller kjenne noen med nøkkel, for å komme inn. Rosenborg: Tunet er tilgjengelig for alle via småveier. De private

Figur 52: Figur 53: Figur 54:

hagene er adskilt med busker og hekker. Grünerløkka: Bakgården er kun tilgjengelig for beboerne. Rosenborg: Gradvise overganger mellom privat og offentlig. Grünerløkka: Det er få graderinger mellom det private og offentlige.

57 57 58 58

Figur 40: Figur 41: Figur 42: Figur 44: Figur 43: Figur 45: Figur 46: Figur 47: Figur 48:

Figur 49: Figur 50:

XII

49 50 50 53 53 54 54 55

56 56

Figur 55: Figur 56: Figur 58:

Figur 57: Figur 59: Figur 60: Figur 61: Figur 62:

Grünerløkka med sin karakteristiske kvartalstruktur. Rosenborg uten et tydelig overordnet system. Innenfor de nederste fem etasjene er det mulig å holde kontakt mellom bygning og bakkenivå. Etter fem etajasjer forsvinner denne kontakten fort. (Gehl, 2010). Hvor ofte barn sier de oppholder seg utendørs uten at voksne er med, etter boligtype (Hjorthol og Nordbakke, 2015). Andel foreldre som gir ulike forbud, angitt i prosent (Hjorthol og Nordbakke, 2015). Antall forbud foreldre har gitt barna etter bosetning (Hjorthol og Nordbakke, 2015) Mange foreldre på Rosenborg fortalte at barna skulle gå undergangen for å krysse Stadsingeniør Dahls gate. Aksjonsradiusen til barn i England har endret seg dramatisk på noen

59 59

får generasjoner (Hillmann m.fl. 1990)

XIII

60 60 62 62 63

1 Innledning 1.1 Bakgrunn 2015 ble et år som for alvor viste at verden er globalisert og har felles utfordringer som klimaendringer og flyktningestrømmen. Disse utfordringene blir ofte diskutert i media av profilerte personer. Regjeringsmedlemmer i ulike land møtes for å få til avtaler mellom landene som kan løse utfordringene. Det er viktig. Men det er ikke hele løsningen. Det er summen av alle handlinger vi som enkeltpersoner gjør som til slutt ender som diskusjonsmateriale på møtene i toppolitikken. Utfordringene vi står ovenfor må løses av deg og meg. Det er “hverdagsintegreringen” Erna Solberg snakket om i årets nyttårstale som må til for å få til reell integrering (Solberg, 2016). Det er summen av alle små og store valg i folk sine liv som til sammen gjør at vi klarer å begrense klimagassutslippene. Planleggere kan ikke ta disse valgene for folk. De kan derimot legge til rette for at det skal bli enklere for hver enkelt å ta de små valgene i hverdagen, som til sammen skaper det samfunnet vi ønsker.

1.2 Barn som løsningen Stortinget vedtok i 2012 klimaforliket med målsetninger for hvordan Norge skal klare å redusere klimagassutslipp. Et av målene stortinget vedtok, var at all vekst i personbiltransporten skal tas med kollektivtrafikk, sykkel og gange (Regjeringen, 2012). For å få til dette er det avgjørende å planlegge for korte reiseavstander som gir lavt transportbehov og lavere klimagassutslipp. Å bo med korte reiseavstander mellom våre daglige gjøremål er en fordel som blir etterspurt av unge, studenter og eldre. Problemet er at den store befolkningsgruppen barnefamilier ofte ønsker å bo med mer plass og hage. Foreldre vil gjøre det som er best for seg og sine barn, og da kan byen virke både farlig og trang. En av de vanligste måtene for voksne personer å bli kjent med nye mennesker på er gjennom barna (Brattbakk, 2013). For voksne mennesker kan det være vanskelig å stifte nye bekjentskaper. Spesielt hvis du er fra et fremmed land og snakker et ukjent språk. Voksne møter andre voksne når de henter barna hjemme hos hverandre, gjennom oppfølging av barnas fritidsaktiviteter og gjennom arrangementer i barnehagen og på skolen. Det å tilrettelegge for at barn kan møte og bli kjent med mange andre barn kan øke sannsynligheten for at det oppstår kontakt mellom flere nordmenn og innvandrere. Sosiale relasjoner mellom folk vil være et mye viktigere integreringstiltak enn all verdens kurs, tester og krav. Hvis det finnes møteplasser hvor mennesker kan møtes og etter hvert bli kjent med hverandre, vil det også gi folk muligheter til å støtte hverandre, lære av hverandre og også få til hverdagsintegreringen som statsminister Erna Solberg oppfordret til i nyttårstalen. Men vi skal ikke bare ha lave CO2-utslipp, og vi skal ikke bare være sosiale. Vi mennesker har også mange andre behov. I denne oppgaven vil barns behov bli undersøkt for å kunne vite 1

mer om hvordan vi kan bygge byer som er gode for barn å vokse opp i. Hvis byene kan ivareta barns behov for lek og utvikling, kan det også bli mer attraktivt for barnefamilier å bo mer sosialt og klimavennlig.

1.3 Barnepolitikk I Norge er det tradisjon for å ta barns rettigheter på alvor. I 1981 ble Barneombudet opprettet som det første i verden (Barneombudet, 2014). I 1989 vedtok FN konvensjonen om barns rettigheter som bygger på prinsippet om at barns beste skal alltid komme først i alle situasjoner, over alt. Konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1991 (FN-sambandet, 2016) og er senere inkludert i norsk lov i 2003, før rettighetene ble grunnlovsfestet i 2014 (Brekke, 2014). I praksis betyr dette at innholdet i konvensjonen står over andre lover. I Kongeriket Norges Grunnlov står det: Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie. (Grunnloven, 2014, § 104.) Barn er også nevnt i formålsparagrafen til Plan- og bygningsloven: Prinsippet om universell utforming skal ivaretas i planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak. Det samme gjelder hensynet til barn og unges oppvekstvilkår og estetisk utforming av omgivelsene.

(Plan- og bygningsloven, 2008, §1-1.)

Intensjonen om å ivareta barnas hensyn er altså godt fundamentert politisk i Norge, men i hvilken grad dette har fått konsekvenser i praktisk politikk, er vanskeligere å få øye på. Hva er egentlig barns beste? Hvordan sikre barnas rett til å bli hørt? Hvor mye tilrettelegging må

egentlig til for at dette er oppfylt? Her finnes det mange ulike tolkninger og skjønnsmessige vurderinger. Å øke kunnskapsnivået rundt hva som faktisk er barnas beste i byplanleggingen, kan altså være et viktig steg i å gjøre det mulig å tilrettelegge for barnas beste.

1.4 Formål og problemstilling Formålet med oppgaven er å øke kunnskapen om hvordan vi bør forme våre fysiske omgivelser for å gjøre det godt for barn å vokse opp. I dette ligger også en erkjennelse om at barn i stor grad blir påvirket av forhold som ikke er styrt av byplanlegging. For eksempel vil foreldre, skole, barnehage og fritidsordninger bety mye for hvorvidt barn får dekt sine behov. Det som blir undersøkt i denne oppgaven er den frie leken. Det er leken barna styrer selv, og som foregår i nærmiljøet uten oppsyn av foreldre. Den frie leken er avhengig av hvilke andre barn som barna har mulighet til å leke med og hvilke muligheter omgivelsene gir til ulike aktiviteter. Den fri leken er med på å dekke flere av barns behov. Det hjelper barn med å oppnå kontakt med andre mennesker som er viktig for å kunne fungere godt som et sosialt vesen. Det hjelper barnet med å lære gjennom å sanse verden. Det bidrar også til å dekke behovet for å utfolde seg og bli kjent med sin egen kropp, i relasjon til andre mennesker, og omgivelsene. Dette fører til problemstillingen: Hvordan kan man ved hjelp av fysisk planlegging øke mulighetene barn har til å dekke sitt behov for fri lek?

1.5 Oppgavens oppbygning Kapittel to er en gjennomgang av de behovene barn har. I slutten av kapittelet vil jeg forklare hvorfor jeg har valgt å fokusere på den frie leken. I kapittel tre vil jeg redegjøre for hvilken metode jeg har brukt og hvordan jeg har angrepet problemstillingen. Jeg har intervjuet barn og foreldre i ett område i Trondheim og ett i Oslo, og disse to områdene vil bli presentert her. I kapittel fire presenteres en sammenligning av barnas aksjonsradius (området barna beveger seg uten tilsyn fra voksne) i de to områdene. Her vil jeg undersøke hvordan området barna beveger seg i kan bidra til å dekke deres behov for fri lek, og kunne si noe om fysisk planlegging er med på å bestemme hvilke muligheter barn har til å dekke det behovet eller ikke. I kapittel fem vil jeg bruke informasjonen fra undersøkelsene i disse to områdene, sammen med eksisterende litteratur på feltet, til å peke ut hvilke faktorer innen fysisk planlegging som er med på å øke mulighetene barna har til å leke fritt.

1.6 Definisjoner De fleste begreper vil forklares underveis, men disse fire begrepene er det greit å få avklart med en gang. Aksjonsradius Området barna beveger seg fritt i uten tilsyn fra foreldre eller andre omsorgspersoner. Attraksjon Noe som virker tiltrekkende (Store Norske leksikon, 2016). I denne oppgaven er andre barn og varierte omgivelser hvor det er mulig å leke beskrevet som attraksjoner. Skolevei blir ikke regnet som en del av aksjonsradiusen hvis de kun beveger seg der for å komme seg til og fra skolen. Barn FNs barnekonvensjon definerer alle mennesker under 18 år som barn (FN-sambandet). I denne oppgaven er det kun undersøkt hvordan omgivelsene er for barn i alderen seks til åtte år. Fri lek Lek barna selv tar initiativ til og organiserer på egen hånd eller med andre barn.

2 Barns utvikling og behov Jeg spør i innledningen om hvordan man ved hjelp av fysisk planlegging kan øke mulighetene barn har til å dekke sine behov. I dette kapittelet vil jeg gå nærmere inn på hvilke behov barn har, og spesielt vil jeg presentere hvilke behov barn har som omgivelsene i nærmiljøet kan bidra til å dekke. Til slutt vil jeg vise hvilke behov som er mest relevante for den frie leken, og som vil bli brukt videre i vurderingen av de to ulike områdene.

2.1

Barns behov

Det meste som finnes av forskning på barn omhandler hvordan barn har det med foreldre, på fritidsaktiviteter, på skolen eller i barnehagen. Barns behov i centrum (2015) er en «grundbok» utarbeidet av Socialstyrelsen i Sverige hvor de har gått gjennom store deler av litteraturen rundt barns behov og oppsummerer de viktigste kriteriene for en god oppvekst.

Figur 1: Barns behov (Socialstyrelsen, 2015).

Under barnets utvikling finnes kategoriene helse (hälsa), utdanning (utbildning), følelser og oppførsel (känslor och beteende) og sosiale relasjoner (sociala relationer). Som det meste av forskningen som foregår på barn, handler det om relasjon og oppførsel mellom barn og andre mennesker som foreldre, lærere, andre barn og helsepersonell. Kategoriene helse og sosiale relasjoner kan knyttes mot våre fysiske omgivelser fordi omgivelsene påvirker mulighetene for å være aktiv og for å oppnå sosiale relasjoner. Barn som er i aktivitet gjennom lek og senere trening, har redusert risiko for å utvikle psykososiale problemer. Det samme gjelder barn som opplever gode sosiale relasjoner med foreldre, venner og andre mennesker. (Socialstyrelsen, 2015). Aktivitet og gode sosiale relasjoner virker positivt for barns generelle utvikling. Mye av forskningen på barns utvikling omhandler ting som kan virke traumatiserende eller gi barn psykiske lidelser. Vold i hjemmet, overgrep og omsorgssvikt er temaer det blir forsket mye på. Hvordan de fysiske omgivelsene påvirker barna har ikke vært et like populært tema. Den kanskje beste sammenkoblingen mellom psykologi og de fysiske omgivelser sin påvirkning på barn er gjort av psykologen Ingrid Gehl i boka Bo-miljø fra 1971. I boka argumenterer 5

Ingrid Gehl for at det finnes tre hovedgrupper av bo-behov eller bo-relevante behov. Disse bo-behovene kan hjelpe oss med å forstå hvordan vi kan forme omgivelsene for å gjøre de egnet for hvert enkelt mennesket sitt behov.

2.2 Barns bo-behov Alle mennesker i alle aldersgrupper har bo-behov, og en generell inndeling av disse bo-behovene er som følger: • Fysiologiske behov • Behov for sikkerhet • Psykologiske behov

2.2.1 Fysiologiske behov Her inngår: Søvn, mat, å skille seg med avfallstoffer, hygiene og luft, lys og sol (Gehl, 1971) De fysiologiske bo-behovene vil ikke bli brukt i denne vurderingen. Søvn, mat, å skille seg med avfallstoffer og hygiene blir ivaretatt inne i boligen. Det er her hensyn til luft, lys og sol som kanskje er viktigst å være oppmerksom på. Behovet for luft, lys og sol bør også inngå som en del av utformingen av omgivelsene våre utenfor boligen, men dette hensynet blir i stor grad ivaretatt av eksisterende krav som praktiseres av kommunene, og vil derfor ikke bli sett på i denne oppgaven. 2.2.2 Behov for sikkerhet Her inngår: Å være trygg for tyver og dyr, unngå skadelig sansepåvirkning som støy, forurenset luft, og ekstrem kulde eller varme, å være sikret mot ulykker og å kunne bevege seg uten å være i fare for trafikken eller å bli trakassert av andre mennesker (Gehl, 1971) En stor del av sikkerhetsbehovet blir ivaretatt i boligen gjennom at man har vegger, tak og en låst dør som holder dyr, tyver, ekstreme temperaturer og støy på avstand. Dette behovet blir også i stor grad ivaretatt av teknisk forskrift og vil ikke bli sett nærmere på i vurderingen av de to områdene. Det å være i fare for trafikken eller å bli trakassert av andre mennesker viser seg å være noe som kan hindre barn i å dekke behovet for fri lek og blir diskutert i kapittel fem, men det er ikke brukt til å vurdere i hvilken grad de to områdene dekker barnas behov for fri lek. 2.2.3 Psykologiske behov Her inngår: Kontakt med andre mennesker, isolasjon fra ytre påvirkning, opplevelse, utfoldelse, lek, å kunne orientere seg, å identifisere seg med omverdenen og estetikk – motta påvirkninger som oppleves som vakre (Gehl, 1971) 6

De psykologiske behovene handler om hvordan vi som mennesker utvikler oss gjennom opplevelser og hvordan vi kan oppleve glede utover det å bare være til. Det å lære og utvikle seg er noe av det mest fundamentale ved det å være barn, og for barn foregår denne utviklingen og læringen i stor grad gjennom lek og samhandling med andre barn. For å dekke behovet for opplevelse, utfoldelse og lek må man ha tilgang på varierte omgivelser. For å dekke behovet for kontakt er man avhengig av andre mennesker. Graden av variasjonen i omgivelsene og tilgjengeligheten til andre mennesker vil brukes for å sammenligne de to områdene i kapittel fire. Først vil jeg gå gjennom hvorfor Ingrid Gehl mener de psykologiske behovene er viktige og hvorfor det bør ha konsekvenser for hvordan vi formgir omgivelsene våre. 2.3 De psykologiske behov De psykologiske behovene gjelder for alle mennesker i alle aldersgrupper. Ingrid Gehl har analysert hvordan vårt fysiske miljø har sammenheng med disse behovene, og hun har også sett på hvordan det er forskjellig for ulike aldersgrupper. Her vil behovene presenteres slik de gjelder for alle mennesker. I noen sammenhenger vil barn og unges behov skille seg fra andre aldersgrupper, og da vil det inngå i presentasjonen. For denne oppgaven er aldersgruppene 0-6 år og 7-14 år fra Ingrid Gehl sin analyse relevante. 2.3.1 Behov for kontakt Her inngår: Å se på, høre på, snakke med eller gjøre noe sammen med andre mennesker (Gehl, 1971) Gjennom kontakt utvikler man seg som menneske og man stimuleres til å fungere i samfunnet. Gehl viser til studier om barn med hemmet emosjonell utvikling på grunn av manglende kontakt med sine foreldre, og psykiske lidelser hos mennesker som lever isolert eller uten å være i kontakt med andre mennesker. Vinneren av Nobels minnepris i økonomi, psykolog Daniel Kahneman har gjort omfattende studier på hva som påvirker lykkefølelsen til mennesker. Det viser seg at hvis du skal anslå hvor lykkelig en person er og du kun stiller et spørsmål, vil du få det beste estimatet om du spør hvorvidt vedkommende har vært med en person han/hun bryr seg om og som bryr seg om han/hun tilbake (Kahneman, 2011). En av verdens lengst pågående studier har også forsket på hvilke mennesker det er som er mest fornøyde med livet sitt. Studien har pågått over 75 år og de har undersøkt hvilke faktorer som er viktige for å få et godt liv. Selv om de fleste som deltok i studien trodde at anerkjennelse og penger ville være de viktigste faktorene, viste det seg at de som hadde prioritert å dyrke kontakt med familie og venner var de som var mest

fornøyd med tilværelsen (Waldinger, 2015). Dette avslører også at folk ikke nødvendigvis selv alltid er klar over hva som vil bidra mest til sin egen trivsel. For at relasjoner mellom mennesker skal oppstå må folk ha mulighet til å møtes. Å tilrettelegge for kontakt er altså viktig. Knyttet opp mot det å bo, mener Gehl at det må legges til rette for at kontakt kan oppstå så enkelt som mulig. Det fysiske miljø må tilby kontakt for at man så kan akseptere tilbudet eller avslå. I følge Gehl foretrekker barn å leke i rom med små dimensjoner, og ser dette i sammenheng med barnas sanseapparat. Hun viser til en rapport fra Statens byggeforskningsinstitut som viser at barn som bor høyt over bakkeplan leker mindre ute uten voksne enn barn som bor i de lavere etasjene. 2.3.2 Behov for isolasjon Her inngår: Muligheten til å redusere eller stenge ute påvirkninger fra omverdenen, slik som andre mennesker, støy og lignende (Gehl, 1971) Behovet for isolasjon blir i stor grad ivaretatt gjennom boligen, og er således ikke relevant for denne oppgaven. Mennesker har et behov for å være sammen med andre mennesker, oppleve og sanse som er viktig for trivsel og utvikling. De har imidlertid også et behov for å roe ned, bearbeide og få fri fra inntrykk. 2.3.3 Behov for å oppleve Her inngår: å se, høre, erfare, erkjenne og motta avvekslende påvirkninger (Gehl, 1971). Å oppleve inkluderer alle sansepåvirkninger. Ingrid Gehl tydeliggjør også her at det mangler god dokumentasjon på hva som skjer når dette behovet blir tilfredsstilt, men viser til at folk som kun har fått reduserte sanseopplevelser over tid utvikler adferds- og tankeforstyrrelser. Varierte sanseopplevelser er viktig, og derfor kritiseres de ensformige boligene som var typiske for samtiden. Voksne personer reiser mellom ulike miljøer som hjem og arbeid i løpet av dagen. Barn og eldre har ikke den sammen muligheten til å bevege seg mellom ulike miljøer. Når de kun oppholder seg i et miljø, er det ekstra viktig at det miljøet er variert for å dekke opplevelsesbehovet. Ulike sanseopplevelser bør bestå av både varierte sosiale og fysiske opplevelser. Sosiale opplevelser kan være møter med ulike mennesker som gjør ulike handlinger og aktiviteter. Fysisk variasjon handler om utforming, materialer, romstørrelser, farger, lukter, planter og så videre.

2.3.4 Behov for å utfolde seg Her inngår: Å være aktiv, å skape, å utrette noe eller å prestere noe og gjennomføre noe vanskelig (Gehl, 1971). Å utfolde seg handler om alle de forskjellige aktiviteter man gjør. Aktivitetene trenger ulike rom og romlige tilpasninger. Ved at have mulighed for at udøve nogle af de egenskaber, der rummes i udfoldelsesbehover, er vi med til at bekræfte os selv som mennesker, der kan skabe og udrette noget, og vi kan herigennem give os selv mulighed for at leve et rigere og mere varieret liv. (Gehl, 1971, s. 57) Hvordan vi bygger er med på å gi eller begrense muligheter for utfoldelse. Utforming for bestemte aktiviteter, for eksempel en lekeplass med kun en huske, vil gjøre at bruken blir begrenset til kun noen få aktiviteter. På en annen side kan en for åpen utforming av en plass gjøre at en ikke ser potensiale for å bruke stedet. Variert og fleksibel utforming av rom og steder kan gi mange muligheter for aktiviteter. 2.3.5 Behov for lek Ingrid Gehl skriver at lekebehovet rommer flere av de andre behovene som kontakt, utfoldelse og opplevelse. Lekebehovet handler om å lære å bruke sin egen kropp og oppdage hvordan en selv fungerer i relasjon til omgivelsene er. Dette er barnas måte å lære å fungere sammen med andre mennesker på. Med denne forståelsen vil lekeplasser bare kunne tilfredsstillelse en avgrenset del av lekebehovet (Gehl, 1971). Forskning på lek viser at lek er viktig for å styrke og utvikle en rekke egenskaper. En gjennomgang av litteratur om lek gjennomført av National Children’s Bureau i Storbritannia, viste at lek var viktig for å regulere følelser, ha positive opplevelser, takle stress, utvikle kreativ tenkning, lære og føle seg knyttet til personer og steder (Lester og Russel, 2008). Studien konkluderer også med at barn leker overalt og at barna trenger tilgang på varierte steder for å bidra til mer lek. Omgivelsene spiller en stor rolle for hvordan barn leker (Karis og Jakobsen, 2014). Barn må ha fysisk tilgang til stedene, men de må også få sosial aksept for å være barn, der for å bruke stedene til lek (Lester og Russel, 2008). Utfoldelse henger nøye sammen med lek og for barna er det spesielt viktig å øve på å bruke kroppen på mange ulike måter. Området som barna er i må legge til rette for dette. Det bør både være utfordrende for barna og samtidig gi mulighet for mestringsfølelse (Gehl, 1971). Ingrid Gehl presiserer at jo mindre lekeareal som finnes, jo flere konflikter oppstår rundt hvordan lekearealene skal brukes. Dessuten vil lavere befolkningstetthet føre til at det er vanskeligere å finne andre barn å leke med. 9

2.3.6 Behov for å orientere seg (behov for at strukturere) Her inngår: Å kunne orientere seg og plassere ting i omverdenen i forhold til seg selv (Gehl, 1971). Det å kunne orientere seg gjør at du kan finne veien hjem eller finne andre ting. Dette gir en følelse av sikkerhet, ifølge Gehl. Kevin Lynch sine undersøkelser i USA frem mot 1960 kartla hvordan vi mennesker orienterer oss i byer. Det er fem visuelle grunnelementer vi orienterer oss etter: Paths, Edges, Districts, Nodes og landmarks (Lynch, 1960). I tillegg fremhever Ingrid Gehl at vi også bruker andre sanser enn synsansen for å orientere oss, for eksempel luktesansen. Hvordan barn orienterer seg og strukturer verden sier ikke Gehl mye om, men i og med at området barna beveger seg på er mindre, kan det også hende at de orienterer seg etter mindre detaljer enn hva voksne mennesker ofte orienterer seg etter. Områder som er enkle å orientere seg i vil også gjøre det mulig å erfare større deler av nærmiljøet sitt. Når barna erfarer sitt eget nærmiljø vil det gi erfaringer som er nyttig for barns utvikling. De vil lære seg å forholde seg til et større spekter av ulike mennesker, de vil få testet sin egen frykt og sine egne grenser, lære å ta større ansvar, oppleve kontroll og slik vil de også kunne styrke sitt eget selvbilde (Heurlin-Norinder, 2005). Hvor viktig det er å kunne orientere seg virker heller ikke å være helt avdekket. I 2014 vant May-Britt og Edvard Moser nobelprisen i medisin for forskningen sin på stedssansen. Det viser seg at vi i hjernen har et gridsystem som vi kobler til ulike landemerker, avhengig av hvilket miljø vi er i. Dette brukes blant annet til å lagre minner. Dette hjelper oss til å skille minner fra hverandre. Alzheimer starter gjerne også med en degenerasjon av stedssystemet i hjernen (Tidsskrift for den norske legeforeningen, 2007). Hvordan vi orienterer oss og hvordan dette har betydning for våre liv, har vi mennesker bare så vidt begynt å forstå, men at måten vi orienterer oss på har betydning for oss er sikkert. Hvordan dette bør påvirke utformingen av omgivelsene bør derfor utforskes mer. 2.3.7 Behov for identifisering Her inngår: Å gjøre seg til ett med noe av sin omverden og forene seg med deler av den (Gehl, 1971). Behovet for identifisering går både på det fysiske og det sosiale. Hvis du er delaktig i de sosiale prosessene og beslutningene som tas i et område vil du føle tilhørighet og eierskap til den sosiale gruppen. Det samme gjelder hvis du har mulighet til å påvirke hvordan dine omgivelser ser ut eller fungerer. Når man påvirker sitt eget miljø føler man seg også mer i ett med det, man identifiserer seg med det. Å ha mulighet til å påvirke sitt eget nærmiljø vil ikke bare 10

være positivt for en selv, men vil også kunne være med på å dekke andres behov fordi miljøet vil bli mer mangfoldig og spennende. Det vil skape muligheter for å reagere på hverandres handlinger og meninger og slik sett bekrefte hverandre som mennesker. 2.3.8 Behov for estetikk Estetikk handler om påvirkninger som hver enkelt opplever som vakre (Gehl, 1971). Hvorfor vi har et behov for estetikk er Gehl usikker på, men at vi har det er det lite tvil om. Folk ønsker å bo i omgivelser de opplever som vakre. Behovet for estetikk henger nøye sammen med de andre behovene, men Gehl ønsker å ha det som et eget punkt fordi det er en fundamental del av det vi krever av stedet vi bor. Estetikk er likevel et vanskelig begrep fordi hva som er vakkert ofte kan variere fra person til person, og det er vanskelig å definere sikkert hva som gjør at noe oppleves vakkert. Dessuten er det et ladet begrep fordi det ofte kan virke snobbete og finkulturelt å være opptatt av estetikk. Hva som er vakkert er også noe som endrer seg med tid og er forskjellig i ulike kulturer, men at vi ønsker å leve i omgivelser vi selv oppfatter som vakre, er det liten tvil om.

2.4 Behov for lek – attraksjoner (mål) og virkemidler Til nå har vi sett at vi mennesker har mange ulike behov, og at omgivelsene kan vær med på å gjøre det mulig for oss å dekke mange av disse behovene. Barns skal lære og utvikle seg på en positiv måte og forberede seg på voksenlivet. Lek har en viktig rolle i denne prosessen. Vi så i kapittel 2.3.5 at lek tar opp i seg mange av de andre behovene som kontakt, utfoldelse og opplevelse. Derfor har jeg valgt å fokusere på barnas muligheter for fri lek i denne oppgaven. For å leke trenger barna to ting. Det ene er omgivelser som muliggjør mange ulike former for utfoldelse og opplevelser. Det andre er noen å leke med som muliggjør kontakt. Varierte omgivelser og andre barn blir i denne oppgaven definert som attraksjoner. De to attraksjonene blir brukt for å vurdere de to områdene i kapittel fire. Metoden som er blitt brukt er å kartlegge barnas aksjonsradius og hva som øker eller begrenser den. Hvilke omgivelser og hvor mange barn som er innenfor aksjonsradiusen er det som bestemmer potensialet for lek. I kapittel fem vil det undersøkes hvilke faktorer som er med på å øke tilgjengeligheten til disse to attraksjonene. De faktorene vil for arkitekter og planleggere være virkemidler som kan brukes for å tilrettelegge for barn.

3 Metode Jeg skal undersøke hvordan man ved hjelp av fysisk planlegging kan øke mulighetene barn har til å dekke sine behov for fri lek. Som det er blitt forklart i kapittel 2.4 innebærer det å undersøke hvordan man kan øke tilgjengeligheten til andre barn og varierte omgivelser. Dette gjøres ved å se på hva det er som øker eller begrenser barnas aksjonsradius og slik påvirker barnas potensiale for fri lek. Jeg har valgt å sammenligne to ulike områder. Det ene er i Trondheim og det andre ligger i Oslo. Her vil jeg finne hvordan aksjonsradiusen er i å begge områdene. Deretter vil jeg regne ut potensiale for at det kan finnes barn innenfor aksjonsradiusen, og vurdere hvor varierte omgivelsene er. Jeg vil vurdere hvilke faktorer som er med på å bestemme barns aksjonsradius ved hjelp av denne sammenligningen og eksisterende teori på området. Først kommer en presentasjon av de to områdene som er valgt ut i undersøkelsen.

3.1 Presentasjon av områder De to områdene som er valgt ut er Rosenborg i Trondheim og Grünerløkka i Oslo og blir presentert på neste side.

Middels kvartal

Grünerløkka skole

Lite kvartal Birkelunden Ballplassen Akerselva

Sofienbergparken

Stort kvartal

Olaf Ryes plass Thorvald Meyers gate

Figur 2: Grünerløkka (Google Earth, 2016).

3.1.1 Grünerløkka i Oslo Grünerløkka ligger relativt sentralt i Oslo. Området er strukturert i et rutenettmønster som går i nord-sør- og østvest-retning. Bygningene er ordnet i lukkede kvartaler. Det er vanlig med en felles bakgård som disponeres av beboerne. På Grünerløkka finnes det to store parker, Olaf Ryes plass og Birkelunden. Området avgrenses av Akerselva i vest og Sofienbergparken i øst. Grünerløkka er delt inn i to Figur 3: Oslo sentrum. skolekretser, og barna går enten på Grünerløkka skole eller Grünerløkka er markert med hvit firkant (Google Møllergata skole. Earth, 2016)

Bygårdene på Grünerløkka har ulike størrelser. Det er gjort en sammenligning for tre av de. Et stort, et middels og et lite kvartal. Antall barn intervjuet: Antall foreldre intervjuet:

10 9

Bispehaugen skole Stadsingeniør Dahls gate

Typisk borettslag med fellestun

Festningsparken Det sentrale åpne området

Figur 4: Rosenborg (Google Earth, 2016)

3.1.2 Rosenborg i Trondheim Rosenborg ligger rundt tjue minutters gange fra Midtbyen i Trondheim. Området har flere ulike typologier. Nord for Stadsingeniør Dahls gate er det en- og tomannsboliger og noen frittstående lameller. På sørsiden av Stadsingeniør Dahls gate er det nylig bygget blokker som åpner seg mot sør. På østdelen av Rosenborg består bebyggelsen av firemannsboliger organisert rundt tun. Noen av tunene er felles, Figur 5: Trondheim. og noen er delt opp i private hager. Sentralt i området er det Rosenborg er markert med hvit firkant (Google et stort åpent areal med lekeplasser, åpne områder, kunstgressbane og grusbane/skøytebane. Området er avgrenset av Earth, 2016) Festningsparken i vest. Antall barn intervjuet: Antall foreldre intervjuet:

6 6

3.2 Valg av målgruppe Målgruppen for oppgaven er barn i alderen 6-8 år. Valget på målgruppen kom fra et ønske om å studere barn som nylig begynte å bruke nærområdet sitt på egen hånd. Etter en samtale med professor i sosialpsykologi ved NTNU Christian Kloeckner falt valget på denne aldersgruppen. Kloeckner fortalte at dette var aldersgruppen hvor barn begynte å få frihet fra foreldrene sine til å være ute alene, men at de fortsatt bevegde seg over relativt små områder, noe som gjør det enklere å kartlegge. Det at de er så unge gjør også at de kanskje er mer vare på omgivelsene. Noe som virker litt hemmende for en tiåring vil virke en god del mer hemmende for en seksåring.

3.3 Metode for datainnsamling For å finne aksjonsradiusen til barna valgte jeg å gjennomføre gående intervjuer med barna hvor de selv viste meg hvor de beveger seg på egen hånd. Jeg vil først gå gjennom noen metoder fra lignende studier som hjalp meg å velge hvordan jeg skulle gjennomføre intervjuene. Deretter vil jeg beskrive hvordan prosessen med å få arrangert intervjuene var og til sist si hvordan intervjuene med barna og foreldrene deres ble gjennomført. 3.3.1 Undersøkelser om barn og byplanlegging Barns aktiviteter og daglige reiser – Transportøkonomisk institutt Det er gjennomført flere større spørreundersøkelser om hva barn gjør og hvordan de beveger seg, senest av Transportøkonomisk institutt i 2015. Dette er en god metode for å si noe om befolkningen generelt og til å fange opp endringer over tid. Det vil derimot være vanskelig å si noe om omgivelsene på et lokalt nivå fordi dataene baserer seg på et stort antall personer med ulik bosetning. Barnetråkk – Norsk form I medvirkningsprosesser med barn er det ikke så vanlig å intervjue barn direkte fordi det tar tid og er ressurskrevende. Barnetråkk er et verktøy utviklet av Norsk form som er en effektiv måte for kommuner å kartlegge hvordan barn opplever og bruker nærområdet sitt, spesielt skoleveien. Dette verktøyet er ikke brukt i denne oppgaven fordi det først og fremst er beregnet på barn i alderen 10 år og oppover. Verktøyet er heller ikke utviklet for å kartlegge aksjonsradiuser, men mer for å kartlegge områder som er viktig for barna eller som kan trenge forbedring. Trafikkagenten – Bymiljøetaten Trafikkagenten er et annet datainnsamlingsverktøy jeg kom over da jeg var hos Bymiljøetaten i Oslo. Dette verktøyet lar barna bruke smart-telefonen til å ta bilder av positive og negative

ting der de ferdes. Rutene barna går blir også GPS-sporet så det ville vært mulig å se hvor barna faktisk beveger seg. Dette verktøyet kunne vært veldig nyttig for å kartlegge aksjonsradiusen til barna, men det krever at barna har smarttelefon som de kan laste ned applikasjonen på. Få barn i aldersgruppen 6-8 år bruker smarttelefon (kun noen få), og verktøyetet derfor ikke tatt i bruk. Intervju i omgivelsene – Børn i bykvarteret (Jensen m.fl. 2001) I en undersøkelse om barns opplevelse av boligområdet sitt som ble gjennomført i og rundt København i 2001 poengteres det at i intervju med barn er det viktig å være sammen med barna i de fysiske omgivelsene de snakker om. Det vil være avgjørende for å forstå og tolke de utsagnene barna kommer med (Jensen m.fl. 2001). Vandrende observasjon – Architecture is Participation I boka Architecture is Participation foreslås det å gå med barn i området de lever og observere dem og forstå hva de sier i samspill med omgivelsene. Hofmann trekker fram denne metoden som spesielt godt egnet for barn i alderen rundt åtte år. (Hofmann, 2014) 3.3.2 Vandrende intervju som metode For å samle inn informasjon fra barn i aldersgruppen seks til åtte år virker det mest hensiktsmessig å intervjue dem i de omgivelsene som skal undersøkes. Da har barna mulighet til selv å vise hvilke steder de beveger seg på, og forklare hva som er årsaken til at de beveger seg der de gjør. For å registrere svarene tok jeg med kart over området hvor barna bodde. Jeg tegne inn hvor vi gikk. Svarene på spørsmålene ble skrevet så jeg kunne se hvor på kartet samtalen fant sted og hvilke elementer samtalen dreide seg om. Intervjuene med foreldrene la jeg opp slik at de ble gjennomført etter at jeg hadde intervjuet barna. Da hadde jeg med kart som foreldrene tegnet på og snakket rundt. Intervjuene med foreldrene var først og fremst for å kunne forstå barnas svar bedre og kunne plukke opp mulige misforståelse som ville blitt avdekket om foreldrene og barna svarte svært ulikt. 3.3.3 Opprette kontakt med målgruppen For å finne barn som kunne stille til intervju ble skolene som barna på Rosenborg og Grünerløkka sogner til kontaktet. De informerte om at de hadde dårlig tid og ikke mulighet til å sette meg i kontakt med foreldre for å gjennomføre en slik undersøkelse. Det ble igjen tatt kontakt med Byplankontoret i Trondheim for å høre om de hadde noen råd til hvordan det var best å komme i kontakt med folk. Tilfeldigvis bodde en som arbeidet der på Rosenborg og hadde selv et barn i rett aldersgruppe. Hun hadde mulighet til å kontakte foreldrene i klassen og slik skaffet hun totalt seks barn og foreldre som kunne svare på spørsmål på Rosenborg.

På Grünerløkka ble det forsøkt å få kontakt med barn og foreldre i målgruppen gjennom en facebookside for foreldrene til en klasse på Grünerløkka skole. En forelder ga positivt svar og hjalp meg med å finne andre foreldre og barn som kunne delta. I tillegg viste det seg at en mor jeg intervjuet på Rosenborg hadde en søster som hadde bodd på Grünerløkka som igjen kjente mange foreldre i området. Det gjorde at jeg til slutt fikk ni foreldre med til sammen ti barn i riktig aldersgruppe på Grünerløkka. 3.3.4 Intervjue barn Første møte De fleste av barna møtte jeg på skolen de gikk på når de ble hentet av en av foreldrene sine. Dette var en fin måte å møte barna på fordi det gjorde at vi kunne snakke litt sammen om skoledagen, skoleveien eller andre interesser og slik bli litt kjent før selve intervjuet startet. Dette tror jeg kan ha hjulpet barna til å svare friere under selve intervjuet, og kanskje det gjorde det enklere for meg å stille spørsmål som barna forstod. Informere om undersøkelsen Før jeg gikk i gang med intervjuene fortalte jeg både barnet og forelderen om hva undersøkelsen gikk ut på. Foreldrene fikk også et skriftlig samtykkeskjema. For å intervjue barn skal både barnet og foreldrene samtykke om å delta. Jeg brukte derfor litt tid på å fortelle barnet om at det var de som bestemte om de ville være med, og at de kunne trekke seg fra undersøkelsen når som helst om de ville det. Gjennomføringen av intervjuet Intervjuet med barna foregikk ved å la barna vise de stedene de selv var komfortable med å bevege seg. Det ble underveis stilt spørsmål som: «Hender det at du går i den retningen?», «Hva gjør at du av og til går hit?» og «Hvem pleier du å gå hit med?» for å forsikre meg om at aksjonsradiusen beskriver områder som barna beveger seg på og at de ikke kun går der med foreldrene. Å stille de spørsmålene viste seg av og til å avdekke at barna kun gikk dit sammen med foreldrene, og jeg fikk da korrigert aksjonsradiusen til å bli mer riktig. Det å være tydelig på hvilke områder jeg ville at barna skulle vise meg var viktig for å få en så presis og riktig avgrensing av aksjonsradiusen som mulig. Det at aksjonsradiusen av og til ble korrigert etter spørsmål viser også at det kan hende at den ikke stemmer 100 % med virkeligheten. Jeg tror imidlertid at det å stille disse spørsmålene har gjort registreringen av aksjonsradiusen så riktig at hovedtendensen vil gi et godt bilde på barnas aksjonsradius i området. En merker også godt om barna virker kjent i et område eller ikke og det ga meg også en pekepinn på om det burde stilles flere oppfølgingsspørsmål.

I tillegg til å få barna til å vise hvor de beveget seg, stilte jeg spørsmål for å finne ut av hva det var som gjorde at de beveget seg nettopp der de gjorde. Spørsmålene kunne da være «Hva er det som gjør at du går hit?» eller «Hva er det som gjør at du aldri beveger deg ditover?». Svarene fra disse intervjuene brukes i kapittel fem for å forklare hva det er som gjør at aksjonsradiusen er som den er. På Grünerløkka viste det seg at området de aller fleste barna beveget seg på var innenfor bygården. Spørsmålene handlet derfor i stor grad om hva de tenkte var årsaken til det. Spørsmålene som ble stilt barna har hele tiden vært åpne. Jeg har ikke hatt en intensjon om å teste teorier om hvorfor barn beveger seg som de gjør. Jeg har aldri nevnt faktorer med mindre jeg stilte et oppfølgingsspørsmål for å få utdypende svar på en faktor barna nevnte. Svarene jeg har fått vil derfor representere hva barna selv opplever som viktig, og hva de selv er bevisste på. Noe jeg også var nysgjerrig på var om barna ville synes det var kjedelig å delta i undersøkelsen. Min opplevelse er at barna som ble intervjuet satte stor pris på å hjelpe til med prosjektet. Det virket som om de var stolte over at de hadde noe å bidra med og at deres kunnskap ble verdsatt. Når vi passerte andre barn som lurte på hva de drev med på kunne noen svare, «Jeg blir forska på». Alt i alt virket barna svært fornøyde med å bli intervjuet. Av hensyn til barnas personvern er alle navn anonymisert, og det er ikke markert hvor barna bor. Barna har blitt tildelt navn ved en tilfeldig trekning av de ti vanligste gutte- og jentenavnene i Norge i 2015. Flere foreldre sa at det var viktig for dem at dataene ikke ble koblet direkte mot deres barn. 3.3.5 Intervjue foreldre Etter at intervjuet med barna var gjennomført snakket jeg med foreldrene. Foreldrene intervjuet jeg der de ønsket det, ofte i stua eller like utenfor boligen. Foreldrene tegnet det de mente var barnas aksjonsradius rett på kartet og kartet ble utgangspunktet for intervjuet. Foreldrene fikk åpne spørsmål på samme måte som barna Under intervjuene på Rosenborg svarte alle foreldrene stort sett det samme. Det er mulig det gjorde at jeg antok at det var stort sett de faktorene som ble nevnt på Rosenborg som var gjeldene for aksjonsradiusen. Da jeg begynte å gjøre intervjuer på Grünerløkka var svarene til foreldrene mye mer sprikende, og de var opptatt av andre ting enn foreldrene i Trondheim. Jeg var kanskje derfor flinkere i Oslo på å stille oppfølgingsspørsmål. Et oppfølgingsspørsmål i Oslo kunne være: «Hvis det ikke var noe biltrafikk, ville det da vært noe som begrenset hvor barna kunne bevege seg?».

En del av foreldrene var også interesserte i oppgaven og begynte å snakke om en del ting som jeg ikke hadde planlagt å snakke om på forhånd. Noen av foreldrene begynte å tenke tilbake til hvordan aksjonsradius de hadde hatt da de var små, og noen sa de hadde tenkt en del på dette med aksjonsradius før selve intervjuet. De fleste foreldrene virket interesserte i temaet og de virket positive til å svare på spørsmålene som ble stilt.

3.4 Hvordan finne tilgjengelighet til attraksjoner? I foregående kapittel forklarte jeg hvordan jeg har samlet informasjon for å kartlegge hvordan barnas aksjonsradius er i de to områdene Rosenborg og Grünerløkka. Denne aksjonsradiusen blir brukt til å se i hvilken grad barn har tilgang på andre barn, og i hvor stor grad omgivelsene barna beveger seg i er varierte. 3.4.1 Antall potensielle barn – GIS For å kunne si i hvor stor grad barna har mulighet til å leke med andre barn har jeg undersøkt hvor mange barn som potensielt bor i området barna beveger seg i. Premisset for sammenligningen er at befolkningen i de to områdene har samme fordeling som gjennomsnittet i resten av landet. Dette vil kunne si noe om hva som er det gjennomsnittlige potensiale til området. Det er undersøkt hvor mange barn i barnets alder +/- 1 år og +/- 3 år som er tilgjengelige innenfor ak¬sjonsradiusen til barnet. Dette er gjort ved å beregne grunnflaten til alle boligbyggene som er tilgjengelige fra aksjonsradiusen, multiplisert med antall etasjer. Kun boligetasjene er medregnet. Her er det ikke tatt hensyn til ulike planløsninger og hvor mye som reelt er bruksareal inne i byggene. For å kunne si noe om hvor mange barn dette egentlig er snakk om, er det regnet ut hvor mange personer som ville bodd på dette arealet, gitt at hver person i snitt har 46 kvadratmeter (Rosa, 2012). Dette tallet er sannsynligvis lavere i sentrale byområder og er først og fremst brukt for å kunne gi et inntrykk av hvor mange barn som sannsynligvis vil bo i et område. Videre viser tall fra Statistisk sentralbyrå (Statistisk sentralbyrå, 2016) at 19,1 % av befolkningen er mellom 0 og 15 år. Hvor store kullene er varierer fra år til år. I denne sammenhengen er det tatt utgangspunkt i en gjennomsnittlig fordeling av barn som vil si at 2,39 % av befolkningen vil være din egen alder +/- 1 år når du er barn og 7,16 % hvis man ser på sin egen alder +/- 3 år. Resultatene av disse utregningene blir presentert i kapittel fire.

3.4.2 Variasjon i omgivelsene – Observasjoner For å si noe om hvor varierte omgivelsene er, har jeg gjort en skjønnsmessig vurdering av omgivelsene innenfor aksjonsradiusen til barna i de to områdene. Det er ikke tatt stilling til kvaliteten på omgivelsene barna har tilgang på, men det er gjort en skjønnsmessig vurdering av hvor varierte omgivelsene de har tilgang på er. Dette er gjort for følgende faktorer: - Terrengforskjell - Harde/myke flater - Natur/trær, lekestativer - Variasjon i romlighet - Nivåer mellom offentlig og privat. De ulike kategoriene har ikke blitt vektet eller prioritert etter hvor viktige de er. De er kun ment for å gi et inntrykk av variasjonen som området kan tilby.

3.5 Feilkilder og reliabilitet Dataene som er samlet inn om aksjonsradius gir et bilde på hvor barna er komfortable med å bevege seg uten foreldre. Det betyr ikke at de nødvendigvis beveger seg de ulike stedene ofte. Sannsynligvis så vil de områdene som befinner seg i nærheten av hjemmet bli brukt mest, og det er hvordan omgivelsene nærmest hjemmet som vil være viktigst for barnet. I denne oppgaven blir alle arealer som inngår i aksjonsradiusen til de ulike barna fremstilt med lik verdi, uavhengig av hvor barnet bor. Aksjonsradiusen som er samlet inn sier likevel noe om potensialet som finnes for å tilrettelegge for aktiviteter og venner. Noe som kan ha ført til at aksjonsradiusen og svarene på spørsmålene er feil, er at barna kan finne på å svare det de tror at voksne ønsker å høre, eller hva de tror er «riktig». Det kan også være at de ikke har turt å være helt ærlige av frykt for at jeg skulle fortelle noe videre til foreldrene. Det var noen barn som fortalte at de gjorde ting de egentlig ikke fikk lov til, så det kan virke som om barna har vært ærlige. Et annet problem med å intervjue barn og foreldre om dette temaet er at det er et vi mennesker lærer oss til måter å se verden på. Vi mennesker har en evne til å tro at det vi ser er alt som finnes (Kahneman, 2011). Det er ikke sikkert at det barna og foreldrene har svart, er den egentlige grunnen til at aksjonsradiusen er som den er. Omgivelsene våre påvirker oss på måter som vi mennesker enda ikke helt forstår, og det kan være mange forhold som er med på å forme valgene vi gjør, uten at vi er bevisste på det selv. Svarene som er samlet inn i denne undersøkelsen er en god representasjon av hvordan folk opplever verden, men det er ingen garanti for at svarene er en god forklaring på hvorfor barna og foreldrene opplever verden slik.

De fleste barna på Rosenborg og mange av barna på Grünerløkka kjente hverandre. Det kan ha ført til at de har utviklet en kultur for hvordan de bruker omgivelsene sine på. Kanskje ville en annen sammensetning av mennesker i de to områdene gjort at resultatene ble annerledes. Svarene jeg fikk på Rosenborg var så like fra forelder til forelder at jeg kanskje ikke var god nok på å stille oppfølgingsspørsmål, på samme måte som jeg gjorde på Grünerløkka. Det kan ha gjort at jeg har gått glipp av informasjon som kunne vært med på å forklare aksjonsradiusen bedre. Samtidig så ser svarene på Rosenborg ut til å stemme godt overens med hvordan barna brukte nærområdet sitt, så det kan hende at det ikke har hatt store konsekvenser. Når jeg gikk inn i intervjuene, visste jeg lite om hva det var som styrte barns aksjonsradius. Jeg ønsket derfor å undersøke hva foreldrene og barna svarte, uten at jeg kom med forslag. Dette kan ha ført til at barn og foreldre ikke har nevnt ting som kan ha vært relevante. Hvis jeg hadde spurt hva de tenker om andre faktorer enn det som de nevnte, kan det hende at de ville vært enig, eller uenige. På en annen side så er det lett å bli fanget i tankespor hvis noen har nevnt et tema for deg, og det kunne vært med på å ødelegge resultatene. Svarene som er gitt i Trondheim virker å samsvare med svarene som Syversen (2015) fikk gjennom sine intervjuer på Ila og Romolslia. Det gjør det mer sannsynlig at svarene som er gitt er typiske for Trondheim. Barnas aksjonsradius på Rosenborg skiller seg tydelig fra aksjonsradiusen til barna på Grünerløkka. Innad på Rosenborg skiller ikke resultatene seg like mye fra hverandre, det er mulig å se et mønster. Det samme kan sies om aksjonsradiusene internt på Grünerløkka. De ligner på hverandre, og det ser ut til at de følger samme «regler». Dette gjør det sannsynlig at resultatene har riktig informasjon. Det ville selvfølgelig vært bedre om disse undersøkelsene ble gjort med enda flere barn i begge områdene.

4 Sammenligning av Rosenborg og Grünerløkka I dette kapittelet vil jeg sammenligne mulighetene barn har til lek på Rosenborg og Grünerløkka. Dette gjøres ved å først presentere aksjonsradiusen til barna i de to områdene. Deretter bruker jeg den mest typiske aksjonsradiusen til å regne ut hvor mange jevnaldrende barn barna har tilgang på, og hvor varierte omgivelsene innenfor aksjonsradiusen er. Dette vil kunne si noe om i hvilken grad fysisk planlegging er med på å tilrettelegge for barnas muligheter til å leke fritt. Kunnskapen som er samlet inn gjennom intervjuene, og i denne sammenligningen, vil brukes i kapittel fem. Der vil jeg også trekke inn eksisterende teori. Videre vil jeg peke ut hvordan man ved hjelp av fysisk planlegging kan tilrettelegge for mer fri lek.

Stadsingeniør Dahls gate

Det sentrale åpne området

Aksjonsradius

M=1:2000

Figur 6: Fra innsiden av tunet til et av borettslagene.

Rosenborg Seks barn og seks foreldre på Rosenborg ble intervjuet. Under er det illustrert aksjonsradiusen til et av barna. Barna på Rosenborg bevegde seg ulike steder, og eksempelet under er valgt ut fordi det er mest typisk. Aksjonsradiusen til de andre barna finnes som vedlegg.

Figur 7: Utsnittets plassering på Rosenborg.

Tilgjengelig innenfor aksjonsradiusen: Barn +/- 1 år: 15 Areal: 32 492 m2

Olaf Ryes plass

Thorvald Meyers gate

Figur 9: Kart hentet fra Google Earth (2016).

Aksjonsradius

M=1:2000

Stort kvartal på Grünerløkka Her ble fem barn og fire foreldre intervjuet. Barna var i alderen seks til åtte år. Illustrasjonen viser typisk aksjonsradius. To barn fikk også gå alene til ballplassen ved skolen og venner i andre bygårder. For de fleste var bygårdens fysiske grenser også grensen for aksjonsradiusen. Tilgjengelig innenfor aksjonsradiusen: Barn +/- 1 år: 9 Areal: 4 151 m2

Figur 8: Utsnittets plassering på Grünerløkka.

Figur 10: Fra bakgården til det store kvartalet på Grünerløkka.

Figur 11: Fra bakgården til det store kvartalet på Grünerløkka.

Thorvald Meyers gate

Birkelunden

Grünerløkka skole Figur 13: Kart hentet fra Google Earth (2016).

Aksjonsradius

M=1:2000

Middels kvartal på Grünerløkka To barn og to foreldre ble intervjuet. Det ene barnet bevegde seg kun innenfor bygårdens fysiske grenser. Et barn fikk også bruke asfaltområdet utenfor gjerdet til å sparke sparkesykkel. Tilgjengelig innenfor aksjonsradiusen: Barn +/- 1 år: 5 Areal: 2 234 m2 Figur 12: Utsnittets plassering på Grünerløkka.

Figur 14: Fra bakgården til det middels store kvartalet på Grünerløkka.

Figur 15: Fra bakgården til det middels store kvartalet på Grünerløkka.

Ballplassen

Figur 17: Kart hentet fra Google Earth (2016).

Aksjonsradius

M=1:2000

Lite kvartal på Grünerløkka Ett barn ble intervjuet og kartet viser aksjonsradiusen til dette barnet. Aksjonsradiusen er den samme som de fysiske grensene på bygården. Der det ikke er bebyggelse er det stengt ved hjelp av gjerder.

Tilgjengelig innenfor aksjonsradiusen: Barn +/- 1 år: 3 Areal: 537 m²

Figur 16: Utsnittets plassering på Grünerløkka.

Figur 18: Fra bakgården til det lille kvartalet på Grünerløkka.

Figur 19: Fra bakgården til det lille kvartalet på Grünerløkka.

4.1 Barns aksjonsradius Som det kommer frem av kartene er det stor forskjell i aksjonsradiusen til barna på Grünerløkka og Rosenborg. På Grünerløkka er aksjonsradiusen begrenset til bygården barna bor i. På Rosenborg er det ikke like tydelig å se begrensningene. Tilgjengelig areal 32492

4151

Borettslagene Grünerløkka på Rosenborg (stort kvartal)

2234

Grünerløkka (middels kvartal)

537

Grünerløkka (lite kvartal)

Figur 20: Aksjonsradiusen sitt

På Rosenborg beveger barna seg over et område som er nesten 60 ganger større enn for barna som bor i et lite kvartal på Grünerløkka. Forskjellen på kvartalene på Grünerløkka gjør at barna i noen bygårder har nesten åtte ganger så stort areal å bevege seg på. Barna på Rosenborg ga ikke uttrykk for at de benyttet seg av alle områdene de hadde tilgjengelige og det virker som om de har tilgang på mye areal som de ikke bruker. På Grünerløkka derimot kan det ha betydning for et barn å ha et areal på 500 m2 eller å ha det 4 000 m2, fordi de gir uttrykk for at de bruker hele bakgården.

areal.

4.2 Barns tilgjengelighet til andre barn Tilgjengelige barn: 15

5 3

Borettslagene Grünerløkka på Rosenborg (stort kvartal)

Grünerløkka (middels kvartal)

Grünerløkka (lite kvartal)

Gitt en representativ fordeling av befolkningen vil et barn på Rosenborg ha tilgang på 15 barn i sin egen alder +/- 1 år. Dette er mer enn 50 % mer enn barna i det store kvartalet på Grünerløkka. Her vises det også tydelig at selv om arealet barna på Rosenborg beveger seg på er mange ganger større enn på Grünerløkka, så er Grünerløkka bygd med så høy befolkningstetthet at forskjellen i andelen tilgjengelige barn er mindre. Hvor store kvartalene på Grünerløkka er har sammenheng med hvor mange barn de har tilgang på.

Figur 21: Potensielt ilgjengelige barn i sin egen alder

4.3 Barns tilgjengelighet til varierte omgivelser

Her følger en sammenligning av omgivelsene på Rosenborg barnets aksjonsradius. og Grünerløkka. Det er gjort for å gi et bilde av mulighetene barna har til å utfolde seg gjennom fri lek. +/- 1 år innenfor

Tabell 1:

Vurdering av grad av variasjon i arealene Rosenborg

Grünerløkka

Terrengforskjell

I stor grad: Først og fremst gjennom en kolle i vestenden av Rosenborg park. Hele Rosenborg ligger i et hellende terreng mellom Møllenberg og Tyholt, og det er derfor flere variasjoner i terrenget med slake overganger og noen større høydesprang.

I liten grad: Innenfor bakgårdene de fire bakgårdene som er besøkt er det lite nivåforskjeller. To av bakgårdene hadde ingen nivåforskjell i det hele tatt, og to hadde litt forskjell mellom nordenden og sørenden av bakgården

Harde/myke flater

I stor grad: I liten grad: Alle barna på Rosenborg har til- I tre av bakgårdene var det hogang til både asfalt og gressflater. vedsaklig myke flater, og noen få gruspartier. I en bakgård var det hovesakelig asfaltdekke, og noen mindre områder med planter. Tabellen fortsetter på neste side.

Figur 22: Fra bakgården til det middels store kvartalet på Grünerløkka.

Fortsettelse på tabell 5: Vurdering av grad av variasjon i arealene.

Natur/trær

Lekestativer

Rosenborg

Grünerløkka

I stor grad: Barna som bor på Rosenborg har ofte variert beplantning i fellesområdene i borettslaget sitt, eller de har tilgang på en liten “skog” øverst på kollen. I stor grad: På Rosenborg park er det mange ulike lekestativer og antallet lekestativer er stort. Lekestativene er også spredt utover et stort område.

I stor grad: Alle bakgårdene hadde variasjon i planter og trær. Flere av bakgårdene hadde stor variasjon, oget vel så stort tilbud som Rosenborg park.

Figur 23: Fra et fellestun på Rosenborg.

I noe grad: I bakgårdene på Grünerløkka fantes det noen lekestativer, men ikke i nærheten av det mangfoldet som finnes f.eks. på Rosenborg park.

Fortsettelse på tabell 5: Vurdering av grad av variasjon i arealene.

Variasjon i dimensjonene på rommene

Gradering fra offentlig og privat

Oppsummert

Rosenborg

Grünerløkka

I noe grad: Rosenborg park preges av store åpne områder, uten tydelig adskillelse. I områdene mellom boligene finnes det flere, mer intime og avgrensede områder, men variasjonen er liten. I stor grad: For barna som bor i borettslagene kan de bevege seg fra det helt private, til det halv-private, til det halv-offentlige til det helt offentlige.

I liten grad: Barna i bygårdene har ett stort rom som de bruker, men det finnes bygninger og trær som er med på å dele opp bygårdene i noen romlige soner. Variasjonen er liten.

Områdene på Rosenborg fremstår som svært varierte med tanke på barns muligheter for å utfolde seg

I liten grad: Når barna går ut av hjemme sitt er de ute i bygården som er halv-privat. Kun et fåtall av barna bevegde seg på egen hånd i det offentlige rom, og det eneste private er innenfor sin egen leilighet. Barns tilgjengelige områder på Grünerløkka har noe variasjon i muligheter for utfoldelse, men tydelig mindre enn på Rosenborg.

Sammenligningen viser at aksjonsradiusen til barna har betydning for hvor mange jevnaldrende barn de har tilgang på og vi har også sett at det virker sannsynlig at om man har større areal tilgjengelig vil man også ha tilgang på, omgivelser med større variasjon. Det er viktig å huske på at dette i stor grad også avhenger av hvordan omgivelsene som barna beveger seg på er utformet. Det vil for eksempel ikke hjelpe at et område er stort hvis det kun har asfalt. For å bygge barnevennlige omgivelser så er det opplagt at hvordan man bygger innenfor barnets aksjonsradius, vil ha betydning for hvor egnet området er for fri lek. Det kan være mulig å øke befolkningstettheten og gjøre omgivelsene mer varierte. Det er en viktig del av å tilrettelegge for barn, men det vil ikke bli diskutert videre i denne oppgaven. Den andre muligheten for å gjøre et område mer barnevennlig er å bidra til å øke aksjonsradiusen til barna. Da vil de også få tilgang på mer varierte omgivelser og flere barn. Hvordan vi kan bidra til å øke aksjonsradiusen til barna og gjøre det enklere å bevege seg til lekearealer og andre barn, er det som vil bli diskutert i neste kapittel.

5 Faktorer som påvirker aksjonsradiusen

I kapittel to viste jeg til at et av barns viktigste behov for utvikling og læring er fri lek. I kapittel fire har jeg vist hvordan aksjonsradiusen er med på å gjøre andre barn og varierte omgivelser tilgjengelig for barn slik at de har flere muligheter til å leke. Nå vil jeg bruke resultatet fra intervjuene som er gjennomført til å se på hva det er som er med på å styre hvor barna beveger seg i nærområdet. Denne kunnskapen vil være nyttig for å kunne tilrettelegge for at barn skal bo godt i byen. Etter å ha gjennomført intervjuer og lest teori er det utarbeidet fem hovedgrupper med faktorer som er med på å avgjøre barns aksjonsradius. De fem gruppene er: 1. 2. 3. 4. 5.

Alder og kjønn Opplevd trygghet Attraksjoner Byform og områdekvalitet Kultur

Hver gruppe inneholder flere faktorer og jeg vil gå gjennom hver faktor enkeltvis. Jeg gjør det ved å først definere faktoren der det kan være nødvendig. Deretter vil jeg presentere resultater fra intervjuene som omhandler denne faktoren. Så vil jeg vise til eksisterende teori, og til slutt drøfte hvordan dette kan ha noe å si for hvordan barna beveger seg i nærområdet sitt.

5.1 Alder og kjønn 5.1.1 Alder I og med at det kun er tatt for seg én aldersgruppe i denne oppgaven, er det ikke undersøkt hvordan aksjonsradiusen øker i takt med alderen. Det har kommet fram at aksjonsradiusen på Grünerløkka og Rosenborg er svært ulik, til tross for at de er i samme aldersgruppe. Flere foreldre på Grünerløkka fortalte at det var vanlig at barna fikk bevege seg mer alene i byen når de gikk i tredje klasse på barneskolen. På Rosenborg virket det ikke som om det var en felles forståelse om når aksjonsradiusen skulle øke, men at barna i stedet gradvis økte sin aksjonsradius etter hvordan hvert enkelt barn følte det var behov for det. På Grünerløkka fortalte en forelder at de var mer komfortable med å la yngste gutten bevege seg fritt enn den eldste gutten, fordi de har ulike personligheter og ulike styrker. I Nasjonal gåstrategi oppgis aksjonsradiusen til barn i alderen seks år å være rundt 100 meter (Berge 2012) og 50 meter for småbarn.

Diskusjon: For hvert enkelt individ øker aksjonsradiusen i takt med alderen, men det er tydelig at andre påvirkninger gjør at aksjonsradiusen øker forskjellig i ulike områder. Det ser også ut til at det er forskjeller mellom ulike barn. Det gjør at selv om vi kan si at barn får større aksjonsradius etter hvert som de blir eldre, så kan vi ikke si noe om aksjonsradiusen i et bestemt område, før den er blitt undersøkt. Og fortsatt da vil det være variasjoner fra barn til barn. Det betyr at en i praksis må være forsiktig med å anta hvordan barns aksjonsradius kommer til å være i et område kun ut fra alderen på barnet. 5.1.2 Kjønn Det er undersøkt om det er noen ulikheter mellom hvordan gutter og jenter bruker nærområdet i denne undersøkelsen, men det er ikke klart å se noen forskjell på kjønnene. Dette kan sammenheng med at utvalget er så lavt. En masteroppgave om barns uavhengige mobilitet gjennomført i Trondheim viser heller ingen forskjell mellom hvor gutter og jenter beveger seg på egen hånd (Syversen, 2015). Transportøkonomisk institutt fant en forskjell mellom hvor mye tid jenter og gutter bruker utendørs uten voksne, men den generelle konklusjonen fra rapporten Barns aktiviteter og daglige reiser er at det er minimal forskjell mellom gutter og jenter (Hjorthol og Nordbakke, 2015). En studie i England hvor det ble gjort dybdeintervju med 16 barn konkluderte derimot med at jenter opplever det som noe mer utrygt å være alene ute enn hva gutter opplevde (Matthews, 2003). Diskusjon: Den eneste rapporten med stort datagrunnlag er gjennomført av Transportøkonomisk institutt. Som vist i figur 18 er det forskjell i hvor mye tid jenter og gutter bruker utendørs uten en voksen. I likhet med denne undersøkelsen, har Syversen (2015) og Matthews (2003) et lite datagrunnlag med så vage konklusjoner at det vil være vanskelig å påstå at det er store forskjeller mellom kjønnene. Det er mulig at kjønn har liten innvirkning på hvor mye barn bruker området sitt, men om dette har konsekvenser for aksjonsradiusen virker lite sannsynlig.

5.2 Opplevd trygghet 5.2.1 Trafikk Med trafikk menes motorisert transport. På Rosenborg gjelder det biler og busser, på Grünerløkka går det også en trikk. Trafikken ble nevnt av 6/6 av barna på Rosenborg som en begrensende faktor for aksjonsradiusen. 6/10 av barna på Grünerløkka mente også trafikken var begrensende i mer eller mindre grad. Av enkeltfaktorer er trafikken det som er blitt nevnt oftest, og det virker også som det er

2 7

den faktoren som virker mest begrensende på barnas bevegelsesfrihet.

Barn Foreldre Barn Foreldre (Rosenborg) (Rosenborg) (Grünerløkka)(Grünerløkka)

Nei

Figur 24: Andel som oppgir biltrafikken som en begrensende faktor.

Barna på Rosenborg ble intervjuet mens de svarte på spørsmål om hver enkelt gate vi var i. Som det kommer frem av figur 19 er det noen gater hvor barna ikke opplever trafikken som farlig. Det er noen gater hvor barna har delte meninger om trafikken er farlig eller ikke. Dette førte til at flere av barnas aksjonsradius stanset ved disse gatene. Bjørnsons gate har trafikk, men virket likevel ikke begrensende på noen av barna. Bjørnsons gate skiller seg fra de andre begrensende gatene ved at den har tydelig og fysisk adskilt fortau fra bilveien, med både parkering og trær. Fortauet er

Christian Monsens gate Weidemanns vei

Undergangen

Stadsingeniør Dahls gate

Klingenbergs vei

Bjørnsons gate

Holbergs gate

Festningsgata

Henrik Mathisens vei Aksjonsradius Begrensende veier

Figur 25: Her er aksjonsradiusen til barna på Rosenborg lagt over hverandre. Tykkelsen på de rød strekene angir hvor mange barn som sa de ble begrenset av veien.

også bredere enn de i Holbergs gate og Henrik Mathisens vei. Bjørnsons gate er heller ikke en gate som mange beboere bruker, og trafikkmengden er sannsynligvis liten. Holbergs gate har mer trafikk og smalere fortau. Fortauene er heller ikke fysisk adskilt fra veien. Det var to av barna som ikke krysset Holbergs gate på grunn av trafikken. Henrik Mathisens vei er en gate som en stor del av boligområdet benytter seg av for å kjøre til og fra eiendommene. Her mente barna at bilene kjører veldig fort, og det var to av barna som ikke ville krysse veien på grunn av trafikken. De barna som ikke krysset Holbergs gate uttalte seg ikke om Henrik Mathisens vei.

Figur 26: Ingen av barna opplevde Bjørnsons gate som ”skummel”. Her er gangveien fysisk adskilt fra kjørebanen.

Figur 27: Holbergs gate ble av to barn beskrevet som skummel på grunn av biltrafikken.

Stadsingeniør Dahls gate ble nevnt av alle barna på Rosenborg som skummel. Dette er en gate som binder Lade sammen med Singsaker, Gløshaugen og deler av Tyholt og den har mye trafikk. Noen av barna omtalte denne gaten som en «motorvei». Fartsgrensen i Stadsingeniør Dahls gate er 50 km/t og det går også flere bussruter gjennom gaten. Foreldrene til barna på Rosenborg har lært opp barna til at de skal bruke undergangen når de krysser gaten, men halvparten av barna fortalte at de av og til benytter seg av fotgjengerfeltet. Da de viste hvordan de gjorde det, viste de tydelig at de så seg godt for til begge sider og forsikret seg om at bilene stoppet før de gikk over på grønt lys. Barna som alltid gikk undergangen hadde også dette som en naturlig del av sin skolevei, og tapte ikke tid på å gå en ekstra omvei. Noen av barna på Rosenborg ville aller helst at foreldrene skulle være med hvis de skulle besøke venner som bodde et sted som gjorde at de måtte krysse farlig trafikk. Det vil derfor være mulig å påstå at trafikken ikke bare er skummel for barna, men viser seg også å være til hinder for barnas muligheter for utfoldelse fordi det begrenser når og hvor de kan bevege seg dit de vil. Alle barna på Rosenborg beveget seg i gater med biltrafikk, men det var et barn som virket veldig motvillig til å gjøre det, med mindre andre venner også var med samtidig.

Når barna har fortalt om hvor de leker, har de trafikkerte gatene aldri blitt nevnt. Flere av barna har brukt gangveier uten eller med minimal biltrafikk til å leke, men både Holbergs gate og Henrik Mathisens vei er udiskutabelt forstått som bilens område. Gatene som går internt mellom husene i borettslagene blir derimot brukt til ulike typer lek.

Figur 28: Ifølge barna kjører bilene i Henrik Mathisens vei veldig fort.

Figur 29: Stadsingeniør Dahls gate ble omtalt som ”motorvei”. Fartsgrensen er 50 km/t.

Alle foreldrene på Rosenborg opplevde også trafikken som begrensende for barna sine, og noen av foreldrene hadde også satt opp tydelige grenser for gater som barna ikke fikk lov til å krysse. Som nevnt ønsket foreldrene at barna skulle bruke undergangen ved Stadsingeniør Dahls gate, og to foreldre hadde også fortalt barna at de ikke skulle krysse Henrik Mathisens vei. En forelder hadde tidligere hatt en regel om at barnet ikke skulle gå lenger enn et merke ved Klingebergs vei. Foreldrenes trygghetsfølelse er altså påvirket av trafikkmengden i området. Flere av foreldrene kunne også fortelle at en av kampsakene til Foreldrenes arbeidsutvalg ved Bispehaugen skole har vært å redusere fartsgrensen i Stadsingeniør Dahls gate. På Grünerløkka er situasjonen annerledes. I motsetning til Rosenborg mente ikke alle barna og foreldrene at trafikken var noe problem. 6/10 barn og 7/9 foreldre så på trafikken som en begrensende faktor. Flere av foreldrene mente barna var trafikkvante og leste trafikksituasjonen godt. Fire av barna mente også at de godt visste hvordan de skulle oppføre seg i trafikken. I og med at barna på Grünerløkka ikke beveger seg fritt utenfor bygården, har de heller ikke svart på spørsmål om trafikksituasjonen i de omkringliggende gatene. Det er derfor vanskelig å si noe om de generelt synes det er greit å bevege seg i trafikken og noen gater kan virke farligere enn andre, eller om det ikke er noen særlig forskjell.

Figur 30: Det går an å krysse Stadsingeniør Dahls gate gjennom denne undergangen.

Noen av barna ble også spurt om de tror de ville gått utenfor bygården dersom det ikke var noe biltrafikk.

Da ville jeg gått ut i parken, eller til ballplassen på den andre siden. («Mathias»)

Hvis det ikke var noen trafikk, da ville du sett en gutt som gikk rundt hele jorda. («Jakob»)

Noen foreldre på Grünerløkka var ikke engstelig for biltrafikken, men de mente derimot at trikken var veldig farlig. «Trikken bruker lang tid på å stoppe, og den har ikke vikeplikt for barn i fotgjengerfelt».

Figur 31: Flere barn og foreldre var ekstra bekymret for trikken.

Når barna skal gå til og fra skolen har mange av barna fått beskjed om å krysse trikkeskinnene på bestemte områder. Et problem dukket imidlertid opp da det startet veiarbeid i Thorvald Meyers gate. Arbeidet pågår på fortauet på begge sider av trikkeskinnene, og det gjør at folk blir nødt til å gå en del meter ute i kjørebanen. Dette har gjort at mange av barna blir fulgt til og fra skolen, og andre barn har trent på en alternativ rute å krysse trikkeskinnene på. Det at trafikken er et stort hinder for barn kommer tydelig fram av mange undersøkelser gjort de siste tiårene og i ulike byer rundt om i verden (Kaul, 1975; Ofstad m.fl. 1995; Alexander m.fl. 1977; Montgomery, 2013; Gehl, 2007; Carstensen, 2004; Fyhri m.fl. 2011). Barn på Tøyen poengterte i en undersøkelse fra 1975 at biltrafikken gjør at de ikke kan bruke gata til å sparke fotball, hoppe paradis og lignende (Kaul, 1975). Barna går glipp av store arealer som er avsatt til parkering og kjørebane, som kunne vært brukt til lekeareal på ulike måter.

Figur 32: Antall barn drept i trafikken fra 1970-2015 (Trygg trafikk, 2016).

Det har heldigvis vært en stor nedgang i trafikkulykker hvor barn har vært involvert. Trygg trafikk (2016) sier at antallet barn som omkommer som fotgjengere eller på ski eller kjelke/ akebrett er kraftig redusert siden 70- og 80-årene. Det skyldes flere trafikksikre lekeområder, lavere fartsgrenser i boligstrøk og bedre trafikkregulering. I tillegg kommer trafikkopplæring og foreldre som i større grad passer på at barna ikke leker i trafikken.

100 %

Det at foreldre passer på at barna ikke leker i trafikken kommer også fram i rapporten til Transportøkonomisk institutt om barns aktiviteter og daglige reiser. 43 prosent av foreldrene svarte at trafikken legger begrensninger for hvor barna kan være ute og leke og fire prosent Andel foreldre som mener trafikken legger svarte at trafikken store begrensninger. Det viste seg også at jo mer gjennomgangstrabegrensninger på hvor legger barnet kan være ute og leke fikk det var i et nabolag, jo flere foreldre svarte at trafikken la store begrensninger for barnas utfoldelsesmuligheter (Hjorthol og Nordbakke, 2015). Andel foreldre som mener trafikken legger begrensninger på hvor barnet kan være ute og leke

80 %

60 %

40 %

20 %

100 %

Figur 33: Andel foreldre som mener trafikken legger begrensninger på hvor barnet kan være ute

80 %

60 %

og leke.

40 % 0%

Området er bilfritt

Bare lokaltrafikk

Mye 20 % gjennomgangstrafikk

Ja, store begrensninger Ja, noen begrensninger Nei, ingen begrensninger

Området er bilfritt

Bare lokaltrafikk

Mye gjennomgangstrafikk

Ja, store begrensninger Ja, noen begrensninger Nei, ingen begrensninger

Diskusjon: Trafikken er den enkeltfaktoren som er nevnt av flest av både barna og foreldrene. Dette bekrefter altså hva som kommer fram av de fleste andre undersøkelser, som er at trafikken i stor grad begrenser barns bevegelsesfrihet og muligheter til lek. Bilen har gitt mange mennesker økt frihet, men dette har samtidig i stor grad gått på bekostning av barnas frihet. For å sikre barnas muligheter til å bevege seg er det nødvendig å gjøre noe med trafikkproblemet. Jeg vil drøfte to ulike strategier for å få til det. Strategi 1: Separere trafikken En strategi kan være å samle trafikken til noen få veier. Dette kan få både positive og negative konsekvenser for barna. Å samle mye trafikk i spesifikke gater vil gi store bilfrie områder som er trafikksikre for barna. Disse gatene vil derimot bli enda større barrierer enn det de var i utgangspunktet. Barna som beveger seg i de trafikksikre områdene vil ikke lære å bevege seg i trafikken, som kan bidra til at det tar enda lenger tid før de får bevege seg i områder større enn det bilfrie området. Det at barna ikke er en del av trafikken kan også bidra til at bilførere ikke er like bevisste på risikoen det er for at barn kan dukke opp i trafikken. De forsvinner fra folks bevissthet. Kanskje vil det også gjøre at planleggere og politikere ikke husker på å ta hensyn til barn når nye områder skal utvikles. En utfordring til er at det å skille aktiviteter kan gjøre at det blir færre mennesker som oppholder og beveger seg i de områdene barna leker. Da kan den sosiale kontrollen i områdene barna leker bli mindre. Strategi 2: Legge til rette for myke trafikanter Å legge til rette for myke trafikanter innebærer å prioritere plass til fotgjengere og syklister fremfor plass til biler. Det kan for eksempel være å gjøre veibanen smalere for å redusere hastigheten på biltrafikken, noe som kan gi plass til bredere fotgjengerfelt eller planter mellom biler og fotgjengerne som vil øke sikkerheten for fotgjengerne. Lavere hastigheter på bilene vil gjøre trafikken mer oversiktlig både for de kjørende og for de gående. Som det kom frem av intervjuene på Rosenborg var noen gater «skumlere» enn andre, og det virker sannsynlig at både utformingen av gaten og trafikkmengden var med på å avgjøre hvor «skummel» gaten var. Det å tilrettelegge for gående og syklende vil også kunne bidra til at flere velger disse transportformene. Det vil gi færre biler på veiene som igjen gjør trafikken sikrere. Flere fotgjengere og syklister vil også styrke den sosiale kontrollen i området, noe som beskrives nærmere i kapittel 5.2.3 Sosial kontroll. 5.2.2 Skumle folk Med skumle folk menes fremmede mennesker som kan skade barnet. Ingen barn eller foreldre på Rosenborg uttrykte engstelse for at andre mennesker skulle skade barna og det var ingen som tok det opp som tema heller. På Grünerløkka derimot tok nesten 44

alle foreldrene det opp som tema, enten fordi de følte seg utrygge på grunn av skumle folk, eller fordi de fortalte at de ikke var engstelige for folk. På Grünerløkka var det 2/9 barn og 3/9 foreldre som var engstelige for «skumle folk».

3 2 Barn Foreldre Barn Foreldre (Rosenborg) (Rosenborg) (Grünerløkka)(Grünerløkka)

Nei

Figur 34: ”Skumle folk” som begrensning.

Faren til «Lukas» mente at sønnen godt visste hvordan han skal oppføre seg, og var ikke engstelig for folk i det hele tatt. Han mente det ikke var noen som hadde interesse av å gjøre barna noe vondt. Faren til «Sara» sa det enda tydeligere: «De gutta som selger hasj vil ikke gjøre dem noe, hvorfor skulle de det? Det er foreldrene rundt her som holder liv i hasjmarkedet. Det er når barna er 14-15 år at det kan begynne å bli farlig». Det virker som om narkotikaproblemet er den viktigste faktoren for at menneskene på Grünerløkka oppfattes som skumle. En forelder var redd for at noen rusa personer skal gjøre ukontrollerte ting som går utover barna. Moren til «Nora» sa at det er mange kommunale boliger i nærheten og at det har vært episoder hvor folk ligger livløse på bakken etter en overdose. Hun ønsker ikke å utsette barna for slike opplevelser, og er også usikker på hvordan barna ville reagert om de fant en livløs person alene. En annen far ønsket ikke at barna skulle etterligne dårlige rollemodeller, og det var en av grunnene til at barna ikke fikk være alene i Sofienbergparken. «Sofienberg er en kombinasjon av alt mulig, med folk som drikker hele dagen og afrikanere som doper seg, det er ikke et sted egnet for de (barna)». Han sa også at han ikke trodde noen av dem ville plage ungene på noen som helst måte. En av barna hadde hatt en episode hvor han ble kjefta på av narkomane. «William» opplevde det som ubehagelig. Foreldrene til «William» er også de som i størst grad var redd for at folk faktisk skulle gjøre barna noe. De var engstelige for at barna kunne bli kidnappet hvis de gikk alene. 45

Figur 35: Ingen av barna brukte Olaf Ryes plass til fri lek.

Et annet foreldrepar mente det er mye tryggere på Grünerløkka enn for eksempel på Rosenborg i Trondheim fordi det er så mange mennesker i gatene som passer på, og de sa at statistisk er det egentlig få overgrep per innbygger i Oslo. «Kanskje er Grünerløkka et av de tryggeste stedene i hele Norge». De var likevel blant de foreldrene som var bekymret for «skumle folk». De lurte selv på om det hadde sammenheng med yrkene deres som jurist og politi. De får stadig høre om overgrepssaker, og er kanskje overeksponert for tilfeller som gjør at de opplever risikoen som større enn den egentlig er. De sa også at de fleste overgrep foregår i nære relasjoner, og at tilfeldige overgrep i byen ikke er noe man burde gå rundt og engste seg for. I en undersøkelse med barn på Romolslia og Ila i Trondheim var det heller ingen foreldre som nevnte skumle folk som noe de var engstelige for (Syversen 2015). I en studie fra Storbritannia svarte 39 % av barna at de var redde for fremmede (Matthews, 2003). Den opplevde tryggheten skiller seg fra den faktiske tryggheten. Statistisk Sentralbyrå kan ikke påvise at det samlet sett er farligere for barn å bo i by enn i landlige områder (Skjæveland, 2001).

Figur 36: Lekeplass på Rosenborg.

Diskusjon: Det er et tydelig skille mellom Grünerløkka og Rosenborg ved at redselen for skumle folk virker fraværende på Rosenborg, men derimot er noe som opptar de fleste på Grünerløkka. På Rosenborg er det ikke noe åpenlyst narkotikamiljø som oppholder seg på de samme områdene som barna. Uten det synlige narkotikamiljøet på Grünerløkka kan det hende at flere av foreldrene ville vært mer komfortable med å la barna bruke lekeplasser og parker alene. Rus og narkotika kan få folk til å oppføre seg uforutsigbart og handle på måter de ellers ikke ville gjort. I hvor stor grad foreldrene generelt er redd for folk, eller om det først og fremst handler om rusproblemet, er ikke helt avklart. Selv om datagrunnlaget både i min undersøkelse og Syversen (2015) sin er lite, kan det virke som om det er en for-

skjell på Trondheim og Oslo i og med at ingen i Trondheim snakket om dette, men de fleste foreldrene i Oslo nevnte det på en eller annen måte. Det at foreldre i Trondheim i liten grad bekymrer seg over fremmede mennesker, virker også sannsynlig fordi Syversen (2015) fikk samme resultat (På Ila og Romolslia). Det kan være at den opplevde utryggheten kommer av at rusmiljøene er så synlige. Hendelsene man hører om kommer tettere på når man bor i en større by. Dette bidrar til at man lettere reflekterer mer over potensielle farer. Et foreldrepar mente at Grünerløkka sannsynligvis er det stedet hvor det er tryggest å vokse opp i Norge. Men de sa også at det skjer så mange hendelser i Oslo at man kanskje er mer urolig der, enn hvis man bor på et mindre befolket område. Selv om sannsynligheten for at barna skal bli utsatt for fare er svært liten, vil det være svært dramatisk og belastende for de pårørende hvis noe først skulle skje. Hvis risikoen oppleves stor nok, kan det derfor føre til at foreldre ser på det som nødvendig å innskrenke barnas bevegelsesfrihet. Hvis barna får god sosial trening og har gode opplevelser med fremmede i byen, kan det gjøre den opplevde faren av «skumle folk» mindre. Et virkemiddel som reelt kan gi større trygghet mot trakassering og kriminalitet, er sosial kontroll. 5.2.3 Sosial kontroll Sosial kontroll defineres her i tre nivåer. Nivå 1: Defineres som tryggheten det å være i nærheten av familie og nære venner gir. Hvis du leker utenfor ditt eget hus og roper, vet du at familien vil komme til unnsetning. Nivå 2: Defineres som den tryggheten man oppnår i et nabolag med folk som er bekjente og kan gripe inn hvis noe skulle skje. Nivå 3: Defineres slik Jane Jacobs(1961) definerer sosial kontroll: Opplevelsen av sosial kontroll skapes når folk tror at fremmede vil komme en til unnsetning, selv om han eller hun ikke har noe å tjene på det selv. Dette skapes gjennom erfaring, enten ved at folk gir tillit til at du kan hjelpe dem, eller ved at du selv får hjelp fra andre. Den sosiale kontrollen i gatene foregår ved at fremmede kan komme deg til unnsetning. Den sosiale kontrollen i bakgården foregår ved at naboer eller familie kan komme til unnsetning. Opplevelsen av sosial kontroll er med på å skape følelse av trygghet for barna i både bakgården og i gatene på Grünerløkka. 47

Selv om enkelte opplevde noen av menneskene på Grünerløkka som «skumle», var det igjen en stor andel av de som bodde på Grünerløkka som mente at de folkerike gatene gjorde det tryggere. En mor trakk fram at om færre mennesker kjørte bil, og flere hadde gått eller syklet ville hun følt at det var tryggere for barna, fordi det ville vært flere mennesker i gatene som kunne «normalisere» de «gærne» folka. Flere av foreldrene så på det som en kvalitet at hvis noe Figur 37: Det er mange mennesker i gatene skulle hende med barna i bakgården, er det svært sannsynlig på Grünerløkka. at det finnes noen i umiddelbar nærhet som kan hjelpe til. Vanligvis så er det flere som bruker bakgården samtidig, både andre barn og voksne. I tillegg så har de aller fleste leilighetene vinduer inn mot bakgården og det er sannsynlig at noen vil få med seg hva som skjer der, og gripe inn om det skulle være nødvendig. På Rosenborg er husene organisert omtrent på samme måte, nemlig rundt et fellestun. Når barna er her har de fleste foreldrene mulighet til å se barna fra boligen sin. Barna får også bevege seg utenfor sitt eget tun, der foreldrene ikke har mulighet til å følge med. Figur 38: Fra leilighetene på Grünerløkka har man god oversikt over bakgården.

Barns lek må skje på trygge premisser. En konsekvens av manglende sosial kontroll i et område vil være at foreldre trekker barna vekk fra disse områdene og bare lar de delta i avgrensede og kontrollerte områder (Frønes 2003). Jacobs (1961) hevder at de mest utrygge områdene barn kan oppholde seg i er store parker og lekeplasser, og hevder trakassering og overgrep først og fremst foregår slike steder fordi det er få mennesker der. Gater med mange mennesker vil derimot være svært sikre for barn å oppholde seg i.

Figur 39: På Rosenborg har alle boligene utsyn til fellestunet.

I 2013 lagde Aftenposten en oversikt over hvor lesere oppfattet det som utrygt å ferdes i Oslo. Da var Slottsparken og Sofienbergparken høyt oppe på lista. «Jeg føler meg utrygg her selv midt på lyse dagen» hadde en leser skrevet om Slottsparken. «Jeg bor og trives på Grønland/Tøyen, men

akkurat langs Vaterlandsparken er det et stort, tomt, dårlig belyst område hvor jeg går ekstra fort», skrev en annen leser (Mellingsæter og Buan, 2013).

Figur 40: Flere av barna på Grünerløkka har blitt kjent med de som jobber i marmeladebutikken. Utenfor

Å endre reisevaner fra bil til sykling og gåing vil gjøre at det befinner seg flere mennesker i gatene, og de vil også i større grad få med seg hva som skjer. Det skyldes at en fotgjenger bruker lenger tid enn en bilist på å tilbakelegge en distanse (Gehl, 2007). Det handler også om at hastigheten en fotgjenger beveger seg i, er en hastighet hvor vi mennesker klarer å få med oss detaljer og hendelsesforløp mye bedre enn i kjørende hastighet (Gehl 2007).

butikken står det et bord med smaksprøver.

For at folk skal ha tillit til at sosial kontroll fungerer, må man selv oppleve at det fungerer (Jacobs, 1961). I følge Jane Jacobs vil det å la barn leke på egne lekeplasser, adskilt fra resten av livet i byen, være en katastrofe. Da vil ikke barna få oppleve at mennesker hjelper hverandre, uten at de tjener på det selv. Hvis barna derimot får leke i områder som er en integrert del av byens liv, vil de lære nytten av sosial kontroll og selv bli en del av den kulturen (Jacobs, 1961). Diskusjon: Både bakgårder, lekeplasser og gatene bør ha mennesker i nærheten på en eller annen måte for å sikre sosial kontroll. Det gir barna trygghet til fri lek og det gir foreldrene trygghet til å la barna leke fritt. Fotgjengere kan også i lettere grad gripe inn i en situasjon sammenlignet med en bilist. Det å redusere bilbruken til fordel for fotgjengere kan altså være et tiltak som både gjør faren fra trafikk mindre, men også gir større trygghet gjennom økt sosial kontroll. For at barna skal ha glede av sosial kontroll, er det viktig at de stedene hvor barna leker er i områder hvor det også finnes mange andre mennesker. Barn bør derfor ikke ha egne områder som er beregnet kun på barn. Barns lek bør integreres som en del av de områder og trafikkårer som blir brukt av alle mennesker i byen. Jane Jacobs argumenterer med at overgrepene som skjer mot barn foregår i parker og på 49

lekeplasser, men nesten aldri i gatene. Den sosiale kontrollen i gatene er stor, og å gjennomføre et overgrep vil være umulig uten at noen forbipasserende skal få det med seg. Å gjennomføre overgrep i en park hvor det er få mennesker vil være mye lettere. Å integrere muligheter for lek der hvor det ferdes mange mennesker, og ikke bare i egne lekeplasser, kan være et godt tiltak for å gjøre det tryggere for barn og gjøre at foreldrene også opplever at barna sine er trygge.

Figur 41: Nivåer av sosial kontroll på Grünerløkka.

Hvem som sørger for sosial kontroll: Bolig Nivå 1: Familie Nivå 2: Bekjente Nivå 3: Fremmede

Det å kunne følge med på hva barna gjør opplever flere foreldre at gir en økt følelse av trygghet. Noe som skiller Rosenborg fra Grünerløkka er at det på Rosenborg er en gradvis overgang fra å ha barna under eget og naboenes oppsyn (nivå 1 og 2) til at barna er i offentligheten (nivå 3). På Grünerløkka er barna enten inne i bakgården med sosial kontroll på nivå 1 og 2. Hvis de er utenfor sin egen bygård har de plutselig ikke noe kontroll fra nivå 1 og 2, men kun fra totalt fremmede (nivå 3). For foreldrene på Grünerløkka kan det å gi barna frihet til å bevege seg fritt utenfor bygården være en stor terskel å gå over fordi de da går fra å ha god oversikt over hva barna gjør, til å ikke ha oversikt i det hele tatt. For foreldrene på Rosenborg vil dette kunne foregå mye mer gradvis. 5.2.4 Orienteringsevne I denne studien bør orienteringsevne forstås som evnen til å forstå hvor man er geografisk i forhold til hjemmet sitt og om man klarer å plassere steder og ting i forhold til seg selv. Trygghetaspektet går på å klare å finne veien hjem igjen.

Figur 42: Nivåer av sosial kontroll på Rosenborg.

To foreldre på Grünerløkka mente at barna klarte seg godt i trafikken og at det ikke var noen grunn til å engste seg for folk. Likevel hadde begge foreldrene omtrent samme begrensning for barnas aksjonsradius som de andre på Grünerløkka. Moren til et av barna i det store kvartalet mente at det handler om trygghet og tilhørighet. «Hvis barna går for langt hjemmefra kan de gå seg bort, det er noe vi må teste ut etter hvert». Hun mente også at grensen for hvor barna kan bevege seg henger sammen med modenhet. Om de bodde

på en bondegård ville det også vært noen begrensninger. «De må mestre nærmiljøet, lære seg hvordan ting fungerer». Faren til «Sara» mente at grunnen til at de hun ikke fikk gå utenfor bakgården alene, med unntak av opplærte ruter, er fordi barna kan gå seg bort, og kanskje ikke finne veien tilbake. «Hun får ikke gå helt fritt selv om hun spør». Foreldrene som begrunnet aksjonsradiusen med barnas orienteringsevne, var også blant de første til å la barna gå alene til og fra skolen. Det var totalt tre foreldre som nevnte barnas orienteringsevne som en medvirkende årsak til at barna ikke fikk gå alene utenfor bakgården. Noe som var felles for både Grünerløkka og Rosenborg er at foreldrene trener på å gå til skolen med barna før de får gå alene. Det kan tyde på at det å være sikre på at barna finner fram og «mestrer nærmiljøet» er noe som er viktig for alle foreldre. De vil forsikre seg om at barna forstår hvordan de skal krysse veiene riktig og at de finner fram. Her skiller imidlertid Rosenborg og Grünerløkka seg fra hverandre. På Rosenborg virker det som om barna får gå alene i løpet av første og andre klasse. På Grünerløkka er den generelle regelen at barna går alene fra tredje klasse av, med noen unntak. Når foreldrene er blitt intervjuet, har de av og til fått spørsmål for å finne ut om det er flere årsaker til at barna ikke får gå alene. Et eksempel på det kan være: «Tenk deg at det ikke er noen motorisert trafikk, ville det da vært noe som ville satt grenser for hvor barnet får gå?» Foreldrene sier da at det ikke ville være noe som gjorde at barna ikke fikk gå fritt, og det kan derfor virke som om mange av foreldrene ikke opplever at barnas orienteringsevne er et problem. Det var to av barna som nevnte at de kunne gå seg bort om de gikk for langt hjemmefra. De barna og foreldrene som nevnte dette som grunn var ikke i familie. Barna som viste fram skoleveien sin på Grünerløkka visste veldig godt hva som lå hvor. Det ble for eksempel spurt «hvordan vet du veien nå». Da svarte et barn at «Det gule huset der kjenner jeg igjen, da skal vi til høyre». Barna var også klar over hvor de ulike butikkene i nærheten lå, og de kjente også til hvem som jobbet i enkelte av butikken der. På Rosenborg var det en jente som ville vise fram en hemmelighet på vei hjem fra skolen. Inne i et kvartal er det noen som har tagget en enhjørning på en vegg. Jenta fortalte at av og til gikk hun inn dit på vei hjem fra skolen og så på enhjørningen en liten stund, før hun gikk hjem. Diskusjon: Det å kunne finne veien hjem gir en følelse av trygghet (Gehl, 1971), det gjelder både for den enkelte og for omsorgspersonen. Det er vanskelig å si noe om i hvor stor grad barna på Rosenborg og Grünerløkka klarer å orientere seg. Ut fra intervjuene virket det som om barna kjente sitt eget nærmiljø godt begge steder, men det kan også skyldes det at de kun har vist de stedene de beveger seg på. Det kunne vært interessant å undersøke hvordan barn orienterer seg i sine omgivelser, for å vite mer om hvordan en kan tilrettelegge for at det skal bli tryggere å 51

la dem utforske sitt eget nærmiljø i større grad. Når foreldrene trener på å gå ruter med barna skyldes det delvis at de skal sikre at barna krysser gatene på riktig måte, men det er også for at barna skal vite hvor de skal gå. Det virker derfor sannsynlig at evnen til å orientere seg er noe foreldre hjelper barna med å trene opp, og som er viktig for at foreldrene skal føle seg trygge når barna beveger seg fritt. Da vil det også være viktig at omgivelsene er utformet slik at barna har mulighet til å forstå de, orientere seg i de og til slutt oppleve å mestre de. 5.2.5 Kommunikasjon Blant barna på Rosenborg er det ikke vanlig å ha telefon i alderen seks til åtte år. Det var heller ikke vanlig på Grünerløkka, men noen av barna hadde mobiltelefon som de kunne ringe og sende meldinger med. Dette mente spesielt faren som hadde en datter som gikk på Steinerskolen, at var viktig. Datteren hans tar buss og trikk alene gjennom byen til og fra skolen. Hvis hun skulle trenge hjelp til noe, eller planene for dagen endres, har de mulighet til å kontakte hverandre. For at barna skulle få besøke hverandre etter skoletid var det viktig at de ringte hjem til foreldrene sine når de kom fram, slik at de visste hvor de var og hvor lenge de tenkte å være der. Diskusjon: Det at barna har mulighet til å bruke telefoner gir foreldrene økt trygghetsfølelse, som igjen kan være med på å gi barna større frihet til å endre planer i løpet av dagen og bevege seg friere. Dette var en generell oppfattelse for alle foreldrene som kom inn på temaet om telefon.

5.3 Attraksjoner Attraksjoner kan forstås som noe som virker tiltrekkende (Store Norske Leksikon 2016). For barna på Grünerløkka og Rosenborg er det to ting som virker tiltrekkende utenfor eget hjem: andre barn å leke med og steder å leke. 5.3.1 Andre barn På Rosenborg var det veldig tydelig at det å besøke venner var en viktig grunn til å gå enkelte steder. Som det kommer frem av kartene er det enkelte av barna som går langs noen veier som ikke ender opp i et sted, men i stedet rett ved et hus. F.eks. er det en jente som går langs Festningsgata for å besøke en venninne. Langs denne gaten liker hun egentlig ikke å gå alene, men det hender likevel at hun gjør det fordi ønsket om å besøke venninnen er større enn redselen for å gå langs gaten. Mange av barna brukte også fraværet av venner som en grunn til å ikke gå enkelte steder. «Jeg kjenner ingen som bor der» var flere ganger en årsak til at barn ikke gikk i enkelte retninger. De fleste av barna gikk også til steder hvor de visste at det finnes andre barn å leke med. Hvem barna leker med har også vært en viktig del av samtalen med barna. Når barna har vist hvor de leker har de samtidig fortalt hvilke venner de leker med og

pekt på husene de bor i. Når barna forteller om aktiviteter, nevner de som oftest også hvilke venner de pleier å gjøre den aktiviteten med. I en undersøkelse fra Springtown i Storbritannia ble det undersøkt hvordan barn i alderen 12 til 15 år følte tilhørighet til et område. Barna i undersøkelsen ble bedt om å ta bilder av steder, ikke personer, som var viktige for dem, men barna fant ofte måter i inkludere vennskapene sine inn i disse bilFigur 44: En jente på Rosenborg går av og til dene (Morrow 2003). hit på vei hjem fra skolen for å se på enhjørningen.

«This road is the most important road because it leads to my friend’s house» (Tom, 14) «My old school: I often play football there with my friends» (Bob, 14)

Stadsingeniør Dahls gate

Figur 43: Ønske om å besøke venner er større enn frykten for trafikken i Stadsingeniør Dahls gate.

Hva barna følte om stedet de bodde henger nøye sammen med nærheten til venner (Morrow 2003). Barna som var fornøyd med området de bodde i, hadde også mange venner i nærheten. De som var misfornøyde med området sitt hadde heller ikke mange jevnaldrende venner i nærheten. Forskning på lykke viser også at gode relasjoner mellom mennesker er den desidert viktigste faktoren for hvor lykkelig folk føler seg (Kahneman 2011 og Waldinger 2015). Barn er viktige for hverandre, og barna er mest ute i de nabolag hvor de har felles møtesteder. Små barn liker å være sammen med og lære av eldre barn (Björklid 1982). Uten kamerater er ingen aktivitet interessant; er det ikke noen kamerater ute, er det like greit å selv gå hjem til sitt (Krogh & Skår 2009, Heurlin-Norinder 2005, Lidén 1999). Diskusjon: Andre barn er sannsynligvis den aller største attraksjonen for barn. Det å være med andre barn vil også gjøre gleden over ulike aktiviteter større. Det er derfor svært viktig å legge til rette for vennskap mellom barn og la de utvikle 53

relasjoner mellom hverandre. Den sosiale treningen barn får ved å leke sammen vil også være nyttig for å kunne oppnå nye relasjoner i fremtiden, og er kanskje en av de viktigste egenskapene barna kan trene på. Begrensninger på barnas aksjonsradius betyr også begrensinger på hvilke andre barn barna kan leke med. Attraksjoner og aksjonsradius henger altså nøye sammen. Hvis barna hadde gode venner som bodde andre steder er det mulig at aksjonsradiusen ville sett annerledes ut. Dersom barna ikke hadde noen venner ville sannsynligvis også aksjonsradiusen vært annerledes. 5.3.2 Varierte omgivelser for lek Det var to ting barna snakket om: hvem de lekte med og hvor. Arealene barna har tilgang på danner også utgangspunktet for hvilke muligheter de har til lek og utfoldelse. På samme måte som barna kunne bruke fraværet av venner som begrunnelse for hvorfor de ikke ville gå enkelte steder, så er fraværet av lekemuligheter også en årsak til at barna ikke går lenger hjemmefra. Flere barn svarte «Det er ingen ting å gjøre der» som forklaring på at de ikke gikk i enkelte retninFigur 45: ”Lukas” fikk lov til å sparke sparke- ger. Det var også noen barn som trosset trafikk de egentlig sykkel utenfor bygården. syntes var skummel for å komme seg til en skråning hvor det fantes en liten hule i fjellet. Når barna på Grünerløkka svarte på hvor de ville gått dersom det ikke var trafikk som hindret dem, var det til en av ballplassene eller en av parkene. Lite variasjon i tilgjengelig lekeareal kan også være med på å utvide aksjonsradiusen. «Lukas» fikk lov til å sparke sparkesykkel utenfor bygården fordi det ikke fantes asfalt inne i bygården.

Figur 46: Attraksjon: Barna på Rosenborg fortalte at de akte her om vinteren.

De områdene barna gikk til på Rosenborg er også områder som har ulike muligheter for aktivitet. Barna fortalte at de beveget seg til lekeplassen ved barnehagen, men parkeringsplassen rett ved siden av var de ikke interessert i å gå til. Den store kunstgressbanen var heller ikke særlig interessant. Bakken til å ake på om vinteren og trærne som de klatrer

i var derimot innenfor bevegelsesområdet til de fleste av barna. Arealene barna har til rådighet er utgangspunktet for både den sosiale og den motoriske utviklingen, og det foregår først og fremst gjennom lek (Morrow 2003). Diskusjon: Barna trenger varierte arealer som gir mulighet til å bruke Figur 47: Attraksjon: To av barna på Grünerfantasien og kroppen på ulike måter, og dette behovet gjør løkka fikk lov til å spille ball alene på at barna ønsker å bevege seg i områder som gir dem denballplassen ved skolen. ne muligheten. Uten omgivelser som muliggjør lek vil det heller ikke være noen grunn for barna til å bevege seg ut av hjemmet på egen hånd.

5.4 Byform og områdekvalitet 5.4.1 Avstand til hjemmet Ut fra intervjuene gjennomført på Rosenborg og på Grünerløkka er det ikke mulig å se at det skal være lengden hjemmefra som er avgjørende for hvor langt barna beveger seg. Lengden barna beveger seg fra huset sitt kan være 40 meter i en retning og 400 meter i en annen retning.

Figur 48: Aksjonsradius (avstand mellom bolig og leke- og oppholdssted ute) for barn i ulike aldersgrupper. Prosentvis fordeling for observerte barn (Kolbensvedt m.fl. 1978).

Aksjonsradius 100 meter radius

I Nasjonal gåstrategi oppgis aksjonsradiusen til barn i alderen seks år å være rundt 100 meter (Berge 2012). En undersøkelse fra Oslo i 1978 fant ut at de fleste barn på 5-6 år oppholder seg mindre enn hundre meter fra egen inngangsdør (Kolbenstvedt m.fl, 1978). Diskusjon: Barn leker oftere på områder som ligger nære hjemmet, og det kan forklare hvorfor aksjonsradiusen i snitt vil ligge opptil 100 meter for barn. Det som kom tydelig fram gjennom intervjuene med barna var at det ikke er lengden hjemmefra i seg selv som er den viktigste faktoren for hvor barna beveger seg, men forhold som trafikk og hvor det er mulig å leke. Å bruke lengdemål på hvor langt hjemmefra barn

beveger seg vil derfor være grovt misvisende. Når en skal seg handler om hvordan omgivelsene planlegge for barn bør en derfor vurdere aksjonsradiusen ut er utformet, og ikke hvor mange meter fra de andre faktorene nevnt i dette kapittelet, og bruke det som utgangspunkt for å si noe om hvor barna kan komme til unna boligen de er. å bevege seg i området.

Figur 49: Avstanden fra boligen et barn beveger

5.4.2 Lukkede/åpne rom I denne oppgaven er lukkede rom definert som områder som en fysisk kan hindre mennesker i å bevege seg inn eller ut av. Åpne rom har ikke mulighet til å begrense mennesker i å bevege seg inn og ut av området.

Figur 50: Grünerløkka: Her må du ha nøkkel, eller kjenne noen med nøkkel, for å komme inn.

«Sofie» har en mor som bor på Grünerløkka og en far som bor et annet sted i Oslo. «Sofie» fortalte at der faren bor, er det blokker og det er mindre trafikk enn på Grünerløkka. Hos faren er det heller ingen lukket bakgård. Når hun er hos faren får hun bevege seg over mye større områder enn når hun er på Grünerløkka. «Sofie» har altså ulik aksjonsradius når hun bor ulike steder. På Grünerløkka er bygningen organisert i lukkede kvartaler. Det er ikke mulig å gå inn eller ut av kvartaler uten nøkkel. Det betyr at fremmede mennesker ikke kan komme inn uten at noen slipper de inn, men barna kommer seg heller ikke ut, med mindre noen slipper de ut. På Rosenborg har man et tun

som kan minne om bakgårdene på Grünerløkka, men bygningene står ikke inntil hverandre og det er mulig for hvem som helst å bevege seg inn og ut av dette tunet. Dette gjør at foreldrene ikke egentlig har kontroll over hvor barna beveger seg hvis de er ute og leker, og de vet heller ikke om det er noen fremmede som vil treffe barna.

Bygning Privat hage Figur 51: Rosenborg: Tunet er tilgjengelig for alle via småveier. De private hagene er adskilt med busker og hekker.

Bygning Figur 52: Grünerløkka: Bakgården er kun tilgjengelig for beboerne.

Det om bebyggelsen er fysisk tilgjengelig for allmenheten eller ikke, ser ut til å påvirke aksjonsradiusen. Tunene oppleves å være forbeholdt de med bolig rundt, så fremmede vil bli lagt merke til av beboerne. Dette kan bidra til at terskelen for å la barna bevege seg fritt over større områder også er lavere for foreldrene på Rosenborg enn på Grünerløkka. Når foreldrene på Grünerløkka skal gi barna lov til å bevege seg på egen hånd, går de derimot fra å ha full kontroll over hvem barna møter og hvor de er, til å ha tilnærmet ingen kontroll. Denne overgangen må også være et aktivt valg fra foreldrenes side, og overgangen er kanskje også så stor at foreldrene vegrer seg for å gi barna større frihet for tidlig. 5.4.3 Overgang mellom offentlig og privat I tillegg til at Rosenborg og Grünerløkka skiller seg fra hverandre i om de er fysisk åpne eller lukkede for omverdenen, så skiller de seg også fra hverandre ved hvordan overgangen fra det helt private til det helt offentlige er lagt opp. På Rosenborg er du helt privat når du er inne i ditt eget hus. Når du er i hagen er du fortsatt på privat område, men det er innsyn fra de andre naboene. Muligheten for impulsiv kontakt med forbipasserende er til stede, men du har likevel mulighet til å holde deg for deg selv om du ønsker. Dette defineres her som et halv-privat område. Utenfor de halv-private hagene er det et tun som borettslaget har ansvaret for sammen. Dette ligger i midten av alle husene, som gjør at det er tydelig at dette først og fremst er for de tilgrensende husene, selv om hvem som helst i praksis kan gå dit og oppholde seg der. Dette defineres som halv-offentlig. Utenfor borettslagene er det helt offentlige området som alle som bor i Trondheim bruker på samme vilkår. Det 57

1 2 3 4

Figur 53: Rosenborg: Gradvise overganger mellom privat og offentlig.

Privat

Halv-privat

Halv-offentlig

Offentlig

Figur 54: Grünerløkka: Det er få graderinger mellom det private og offentlige.

gjelder for store deler av Rosenborg park og for gatene og veiene. Det finnes altså mange grader av hvor offentlig og privat de ulike områdene er. Dette skiller seg klart fra Grünerløkka. På Grünerløkka er det private området leiligheten. Neste steg er bakgården som er felles for alle som bor i kvartalet, men adskilt fra resten av byen. Måten den blir brukt på gjør at den fungerer mest likt som det halv-offentlige området på Rosenborg. Utenfor kvartalet er det total offentlighet. Overgangen fra det private til det offentlige har færre overganger på Grünerløkka og overgangene vil derfor kunne oppleves som større. Dette kan også være med på å påvirke hvordan barna gradvis utvider sin aksjonsradius og det kan også påvirke hvordan barnas sosiale liv foregår. I tillegg til at det er færre nivåer mellom det private og det offentlige, så er også stegene fysisk avgrenset på ulike måter. På Rosenborg vil man alltid kunne stå ved hekken i egen hage og nesten være en del av det halv-offentlige fellestunet, og man kan stå like utenfor sin egen hage, og være en del av fellesområdet, men raskt kunne trekke seg tilbake om ønskelig. På Grünerløkka er de fysiske skillene mellom nivåene av offentlighet veldig tydelige. Man er enten inne i leiligheten, eller så er man ute i bakgården. Det er enten eller. Man er enten i bakgården, eller ute i de offentlige gatene. Det er ikke noe område hvor du kan stå i overgangen og være litt begge steder og gradvis nærme deg fellesområdene på. 5.4.4 Orienterbarhet Evnen barna har til å orientere seg er allerede dekket i kapittel 5.2.3 Orienteringsevne, men temaet om orientering må også sees på som en kvalitet for området, og ikke kun en egenskap til det enkelte barn, selv om disse to henger nøye sammen.

Organiseringen av Grünerløkka og Rosenborg er ulik. Grünerløkka har lange parallelle gater i rutenettmønster, mens Rosenborg har ikke en enhetlig typologi. Gatene på Rosenborg har likevel et hierarki som gjør at de er lette å skille fra hverandre. Gatene varierer med ulik høyde på bygningene, bredde på gatene og i hvor stor grad gaten beveger seg rett eller svinger. Det er ikke gjort noen Lynch-analyse av området, men med utgangspunkt i elementene paths, edges, districts, nodes og landmarks, virker det sannsynlig at området rundt Rosenborg park vil være enklere å orientere seg i enn den relativt homogene gatestrukturen på Grünerløkka. Det å kunne orientere seg i et område er en forutsetning for barns bevegelsesfrihet og tilgjengelighet (Heurlin-Norinder, 2005). Bevegelsesfrihet er på samme måte en forutsetning Figur 55: Grünerløkka med sin karakteristiske for å kunne orientere seg. Det å beherske nærmiljøet sitt er kvartalstruktur. essensielt for å kunne oppdage nye ting, steder og mennesker. For at dette skal skje må barna få tillit til å kunne «rote seg bort». Denne tilliten foreldrene gir barna vil også bero på i hvor stor grad de mener det er mulig for barna å orientere seg i området og løse de utfordringene barna eventuelt vil møte på. Når barna erfarer sitt eget nærmiljø vil det gi erfaringer som er nyttig for barns utvikling. De vil lære seg å forholde seg til et større spekter av ulike mennesker, de vil få testet sin egen frykt og sine egne grenser, lære å ta større ansvar, oppleve kontroll og slik vil de også kunne styrke sitt eget selvbilde (Heurlin-Norinder, 2005). Hvis barn ikke har noe å fortelle om eller vise fram, kan det også tyde på at barna ikke kjenner nærmiljøet sitt og at de bor «isolert» i et «dødt» område (Heurlin-Norinder 2005). Denne erfaringen vil være nyttig for utfordringer også i fremtiden. Når barna gradvis lærer seg å kjenne sitt eget Figur 56: Rosenborg uten et tydelig overordnet nærmiljø, vil også mulighetene for utfoldelse og sosiale system. møter økes. For at barna skal ønske å utforske området er det også viktig at stedet kan tilby opplevelser som stimulerer til videre utforskning og nye oppdagelser. Tilknytningen til stedet vil også avhenge av i hvilken grad barna kjenner og mestrer området. 59

5.4.5 Etasjeantall Kolbenstvedt m.fl. undersøkte sammenhengen mellom hvilke arealer barn brukte, og hva slags boligområde de bodde i. De fant ut at barn som bor i blokker med mange etasjer i mindre grad bruker områdene utenfor boligen til lek. Det samme viste en undersøkelse foretatt av Statens byggeforskningsinstitut: «Børns leg uden voksne i boligområdet er afhængig af boligens højde over terræn» (Gehl, 1971). En årsak til at mange etasjer påvirker hvor barna leker er at steder med mange etasjer ofte har høy befolkningstetthet og mer trafikk. Trafikken er den største begrensningen for barna og det kan hende at etasjehøyden i seg selv ikke er det mest avgjørende, men at konsekvenser av høy tetthet fører med seg økt biltrafikk som slik gjør at barnas lekemuligheter blir begrenset. (Kolbenstvedt m.fl, 1978). Jan Gehl (2010) viser hvordan kontakten med bakken forsvinner jo høyere opp i en bygning man kommer, og at et grensen for kontakt nesten helt har forsvunnet når en passerer fem etasjer. Transportøkonomisk institutt har funnet ut at barn som bor i frittliggende blokker og bygårder leker mindre utendørs uten tilsyn fra voksne enn barn som bor i eneboliger, rekkehus og flermannsboliger. Hvor ofte barn sier de oppholder seg utendørs uten at voksne er med etter boligtype. 100 % 80 % 60 % 40 % 20 % 0%

Figur 58: Innenfor de nederste fem etasjene er

Enebolig Hver dag

Rekkehus

Flermannsbolig Frittliggende blokk

En eller flere ganger per uke

Bygård

Sjeldnere

det mulig å holde kontakt mellom bygning og bakkenivå. Etter fem

Figur 57: Hvor ofte barn sier de oppholder seg utendørs uten at

etajasjer forsvinner denne kontakten

voksne er med, etter boligtype (Hjorthol og Nordbakke,

fort. (Gehl, 2010).

2015).

Diskusjon: Når etasjeantallet stiger så vil det også føre til at avstanden mellom bolig og uteområdet blir større. Barna må bruke mer tid og krefter på å komme seg ut. Det vil også være vanskeligere for foreldrene å bidra med kontroll som kan gjøre at både barna og foreldrene føler at det er mer utrygt. En annen årsak kan være det at den sansemessige kontakten forsvinner når avstanden ned til bakken blir større. Hvis barna bor nære bakken og ser at andre barn er ute og leker, kan det virke som en stor attraksjon som får barnet til å ville delta på leken. Hvis den visuelle kontakten forsvinner må barnet selv undersøke om noen leker. Det kan også være en forklaring på hvorfor barn i høyere etasjer leker mindre ute enn andre. I tillegg vil det være vanskeligere for foreldre å hente barna inn fra leken til middag, eller hvis de skal si i fra at det er leggetid. Utfordringene som ekstra etasjer gir, kan bidra til at barna har litt mindre motivasjon for å bevege seg ut av boligen enn barn som bor på bakkeplan. Det å gjøre det enkelt for barn å bevege seg ut og inn av boligen, er derfor viktig for at barnet skal bruke tid ute og bli bedre kjent med nærområdet sitt.

5.5 Kultur 5.5.1 Restriksjoner Summen av forholdene som er med på å påvirke barns omgivelser danner også grunnlaget for en felles oppfattelse av hvordan man skal sette grenser og restriksjoner for barna. Hvis foreldrene mener et område er utrygt eller lite egnet for barna, kan de sette restriksjoner for hvor barna får bevege seg. På Grünerløkka var alle foreldrene enige om at det å bevege seg utenfor bygården ikke var hensiktsmessig for barn i aldersgruppen seks til åtte år, og i praksis fikk ikke barna bevege seg alene utenfor, med enkelte unntak. Reglene for når barna skal få gå alene til skolen, alene til venner og alene utenfor bygårdene, er et av de vanligste samtaletemaene for foreldrene på fotballtreningen. Flere av foreldrene brukte også argumentet: «Jeg opplever at det er helt vanlig aksjonsradius» som begrunnelse for restriksjonene de satte for barna. Summen av den opplevde sikkerheten foreldrene i mellom danner altså grunnlaget for de restriksjonene som blir lagt på barna. Det å lage sine egne regler for egne barn kan være vanskelig hvis det er en bred enighet om hvordan restriksjonene bør være. Faren til «Sara» fortalte at det å la «Sara» reise alene gjennom byen til Steinerskolen sannsynligvis har vært å bryte litt med kulturen hos resten av foreldrene.

På Rosenborg hadde noen foreldre satt restriksjoner mot å gå i enkelte gater, for eksempel at barna helst skulle gå undergangen når de krysser Stadsingeniør Dahls gate, men de fleste sa at de ikke hadde satt noen forbud for hvor barna kunne gå. Transportøkonomisk institutt sine undersøkelser om barns aktiviteter og reisevaner har også avdekket i hvor stor grad foreldre gir restriksjoner, eller forbud til barna.

Andel som gir forbud i Prosent 70 60 50 40 30 20 10 0

Ikke sykle i Ikke krysse Ikke gå for langt bestemte gater bestemte gater unna boligen

Bare leke ute alene på bestemte tider

Ikke leke ute alene

Figur 59: Andel foreldre som gir ulike forbud, angitt i prosent (Hjorthol Nordbakke, 2015). har Antallogforbud foreldre

bosetning

gitt barna etter 40

100

Oslo Omegnskommuner til Oslo Bergen/Trondheim/Stavanger Omegnskommuner til B./Trh./Stv. De neste 6 største byer Mindre byer Resten av landet Ingen forbud

Ett forbud

To forbud

Tre forbud

Fire forbud

Fem forbud

Figur 60: Antall forbud foreldre har gitt barna etter bosetning (Hjorthol og Nordbakke, 2015)

De fleste av barna hadde ett eller annet forbud som de måtte forholde seg til. Faktorene som forklarer forbud best er bosted og alder på barnet. Flest forbud har foreldrene bosatt i Oslo. Jo eldre barna blir, jo færre forbud har de også. 94 % av førsteklassingen hadde et eller annet forbud. I sjuende klasse hadde 43 % av barna forbud. Det var ikke forskjell mellom gutter og jenter når det kom til hvor mange eller hva slags forbud de hadde. 62

Diskusjon: Det virker som om disse restriksjonene gjelder for alle barna i samme alderstrinn, uavhengig av hvor moden eller hvor egnet hvert enkelt barn er til å bevege seg på egen hånd. Det ser ut til at disse restriksjonene blir akseptert, selv om det kan hende foreldrene ikke alltid er helt enige om hvor stor frihet barna skal få. Det virker også som om det er en sammenheng med restriksjonene foreldrene gir og hvor trygt de opplever at området er. Det at foreldrene på Rosenborg hadde færre restriksjoner enn foreldrene på Grünerløkka, kan ha sammenheng med det. Det at det kan være vanskelig å lage egne regler som skiller seg fra andre barns regler, virker også viktig, slik som faren til ”Sara” kunne fortelle. Hensynet til hvert enkelt barn må tydeligvis veies opp mot hensynet til fellesskapet. Ulike begrensninger kan oppfattes urettferdig hos barna og skape utfordringer for foreldrene som kanskje ønsker å være mer restriktive enn andre. Det virker som foreldrene har funnet ut, bevisst eller ubevisst, at det er best å ha felles restriksjoner, selv om det betyr at noen barn må vente ekstra før de får økt frihet, og andre kanskje får økt frihet før de egentlig er klare for det selv.

Figur 61: Mange foreldre på Rosenborg fortalte at barna skulle gå undergangen for å krysse Stadsingeniør Dahls gate.

5.5.2 Ulikhet mellom generasjoner Flere av foreldrene begynte å reflektere over sin egen barndom i løpet av intervjuene. De tenkte tilbake til hvordan de hadde beveget seg da de var rundt seks år, og hvilke grenser deres foreldre satte for dem da de var små. Det som slo dem var at de selv hadde større bevegelsesfrihet enn deres egne barn. En mor på Rosenborg hadde selv vokst opp på sentrumspregede Bakklandet i Trondheim og beveget seg rundt i hele byen da hun var liten. Hennes barn hadde også den største aksjonsradiusen av alle barna som ble intervjuet. Hun merket at det var mye mer trafikk enn da hun selv vokste opp, og mente det kunne være en årsak til at barna nå ikke beveger seg like fritt rundt. En av fedrene på Grünerløkka fortalte at både han selv, faren hans og bestefaren hadde vokst opp i Oslo, og at da han var liten reiste han over store avstander alene. En mor som vokste opp på Madla utenfor Stavanger, fortalte at da hun var liten tok hun buss alene til barnehagen. Det ville hun aldri latt sine egne barn gjøre. En annen mor på Grünerløkka fortalte at hun også måtte reise gjennom Oslo for å dra på pianotimer. Det virker som om det har vært en stor reduksjon i aksjonsradiusen til barn. I studien One False Move fra 1990 er det intervjuet et barn, en mor, en bestefar og en oldefar i samme familie. De har alle vokst opp på samme område i England. Forskjellen i hvor stort område de har beveget seg på egen hånd da de ble åtte år er stor. Den yngste sønnen beveger seg på det meste til enden av veien, 274 meter hjemmefra. Moren ble åtte i 1979 og beveget seg da på det meste til svømmehallen 800 meter hjemmefra. Faren hennes ble åtte i 1950 og han beveget seg 1,6 km hjemmefra og til skogen. Faren hans igjen ble åtte år gammel i 1919, og han husker at han dro alene på fisketur til et vann som ligger nesten en mil unna der han bodde (Hillman m.fl. 1990). Aksjonsradiusen til barn ser ut til å ha krympet kraftig, og dette er en trend som virker å ha skjedd i både Norge og Storbritannia. Per Olav Tiller viser hvordan barn brukte gatene på Møllenberg til å leke på 60-tallet, som var før «biltettheten ble for stor» (Tiller, 1998). Undersøkelser gjennomført i Storbritannia i 1971 viser at 80 prosent av barna i aldersgruppen syv og åtte år fikk gå til skolen på egen hånd. I en ny undersøkelse gjennomført i 1990 var andelen barn som fikk gå alene til skolen falt til 9 prosent. De samme tendensene kunne man også se hos barn som var litt eldre. I løpet av perioden fra 1971 til 1990 hadde tidspunktene for de ulike utvidelsene av barns frihet økt med omtrent to og et halvt år. Hva som var greit å gjøre for en syvåring (krysse trafikkerte gater, ta bussen, gå andre steder enn skolen) i 1971 var først greit å gjøre for barn på ni og et halvt år i 1990 (Hillman m.fl. 1990). På samme tid økte biltrafikken, mens antall barn innblandet i ulykker gikk ned. Myndighetene tolket dette som at arbeidet med trafikksikkerhet var vellykket. Konklusjonen i studien var derimot at den økte trafikken førte til at barnas bevegelsesfrihet hadde blitt begrenset, og at det derfor var færre ulykker (Hillman m.fl. 1990). Lignende studier ble gjennomført etter dette i Canberra, Milano og Amsterdam, og de viste samme utvikling (Heurlin-Norinder, 2005) 64

Figur 62: Aksjonsradiusen til barn i England har endret seg dramatisk på noen får generasjoner (Hillmann m.fl. 1990)

Ved utgangen av 2013 var det registrert 2,5 millioner personbiler i Norge, noe som er 1,2 million flere enn i 1980 (TØI, 2015). Samtidig er det også færre dødsulykker i biltrafikken i Norge. I 1970 var 94 av 560 personer som døde i trafikken barn. I 2015 døde 120 mennesker i trafikken, tre av dem var barn under 15 år (Trygg trafikk, 2016). Diskusjon: Utviklingen siden 70-tallet har altså vært at vi har fått flere biler i gatene, barnas aksjonsradius har blitt innskrenket og antallet drepte barn i trafikken har gått dramatisk ned. Trafikken blir av de fleste opplevd som den største trusselen mot barnas sikkerhet. Det virker derfor ikke unaturlig at den økte trafikkmengden også har skapt en større opplevelse av utrygghet for barna, og vært med på å legge begrensninger for hvor de kan bevege seg. Den økte friheten som bilene har gitt de voksne har gått på bekostning av barnas frihet og muligheter. 5.5.3 Teknologisk underholdning En annen tendens som har pågått parallelt med den økte trafikken er utviklingen av teknologisk underholdning. I en litteraturstudie fra Høgskolen i Telemark spør de om dataspillene har erstattet den frie uteleken. Helsedirektoratet bemerker at forskjellene mellom aldersgruppene i tid brukt på TV og/eller internett er sammenfallene med observasjonene av forskjellen i aktivitetsnivå mellom de to aldersgruppene. Det understrekes at det er en spekulasjon. (Tordsson m.fl. 2013) Diskusjon: Data, tv og andre digitale plattformer er åpenbart blitt en viktig del av både voksne og barn sine liv og er blitt en stor konkurrent om hva barna skal bruke tiden på. Desto viktigere vil det da være å gi muligheter for barn i nærmiljøet sitt til å være i aktivitet og utvikle seg gjennom fri lek. Dataspill kan ikke ta hele æren for at barn nå er mindre aktive enn tidligere. Barns muligheter til utfoldelse var allerede kraftig innskrenket før videospillene ble allemannseie. 5.5.4 Organiserte aktiviteter En annen trend som det også blir pekt på i litteraturstudien er at barns fritid i stadig større grad er blitt fylt opp av organiserte aktiviteter, hvor foreldrene gjerne kjører barna til og fra trening. Selv om barnas timeplaner er fylt opp med aktiviteter, er de likevel mindre intenst aktive enn tidligere. Barna har gått fra å finne på aktiviteter på egen hånd til å bli fortalt hva og hvordan de skal gjøre ulike ting av de voksne. Tiden barna har til å utforske nærmiljøet sitt er blitt innskrenket. Det blir også pekt på at samværet mellom «barna i gata» forsvinner og tilknytningen til nærmiljøet går tapt. Barna er i stedet knyttet til de ulike institusjonene som de

er en del av, skole, idrettslag, kulturskole, og leken i nabolaget blir begrenset til noen få timer (Tordsson m.fl. 2013). Det å delta på organiserte fritidsaktiviteter viser seg også å ha sammenheng med hvor ofte barn besøker venner (Hjorthol og Nordbakke, 2015). I motsetning til hva mange tror så er det de som deltar i organiserte aktiviteter som oftest besøker venner. Diskusjon: Organiserte aktiviteter gir barna mindre tid til å styre leken selv, men det gir også barna arenaer hvor de blir kjent med andre barn. Hvor mye tid barna bruker på å være med venner og om det er i forbindelse med at de skal delta på aktiviteten er usikkert. Det kan også være at tallet lyver litt fordi det spørres om hvor ofte du besøker andre venner. På Rosenborg og på Grünerløkka foregår mye av barns fritid på områder som ikke er hjemme hos andre. Hvis tre barn på Grünerløkka leker sammen i bakgården, er de ikke på besøk hos hverandre, fordi de alle sammen er «hjemme». Det kan også være at de stedene hvor det er få barn også har få tilbud om fritidsaktiviteter og at dette også synes i statistikken.

6 Konklusjon

Problemstillingen for denne oppgaven er: Hvordan kan man ved hjelp av fysisk planlegging øke mulighetene barn har til å dekke sitt behov for fri lek? Lek er barnas måte å lære og utvikle seg på. Det å leke bidrar til at barna får dekt sine behov for kontakt, utfoldelse og opplevelse. Den frie leken foregår uten voksne, den oppstår på initiativ fra barna selv. Hvilke omgivelser barna har til å leke i, og hvor mange andre barn som finnes i dette området legger premissene for hvordan barna kan leke. Omgivelsene vil bidra til å muliggjøre mange ulike former for utfoldelse og opplevelser. Andre barn muliggjør kontakt. Hvor varierte omgivelser, og hvor mange andre barn som er tilgjengelige, bestemmes av aksjonsradiusen til hvert enkelt barn. Fysisk planlegging kan legge til rette for at barna får større aksjonsradius, og slik påvirke mulighetene barna har til fri lek.

6.1 Viktigste virkemidler for å øke barns aksjonsradius For å øke barns aksjonsradius vil det viktigste virkemiddelet være å øke barnas og foreldrenes opplevelse av trygghet. Det de opplever som mest utrygt er omfanget og hastigheten på trafikken. For å gjøre det tryggere for barn vil det derfor et virkemiddel være å redusere transportbehovet. Det kan skje ved at en planlegger og bygger byer med korte avstander mellom folks daglige gjøremål. Problemet er selvfølgelig at dette tar lang tid å få til. Et raskere virkemiddel er å legge til rette for gående og syklende. Da må en bygge gatene slik at bilførere holder en lav hastighet, og omgivelsene må utformes på en måte som gjør at folk skjønner det er fotgjengere og barns område. Det å tilrettelegge for flere gående og syklende vil også bidra til å gjøre området tryggere ved at den sosiale kontrollen blir styrket. Fotgjengere og syklister bruker lenger tid på å bevege seg gjennom et område enn bilister. De kan enklere følge med på hva som skjer, og de har mulighet til å gripe inn i en situasjon om nødvendig. I tillegg til å redusere trafikken, er det viktig at barns områder for lek ligger steder hvor det finnes mange andre mennesker. Lekeplasser som ligger adskilt fra bylivet vil være et farligere sted å leke enn hvis barna kan leke i gater eller på plasser og torg. Det siste hovedtiltaket en kan gjøre er å bygge omgivelser som gir barna mulighet til å gradvis utvide og utforske nærområdet sitt. Da må omgivelsene gjøre det enkelt for barna å orientere seg og da bør overgangene fra det private til det offentlige foregå gradvis. Foreldre bør ha mulighet til å gi barna mer tillit og ansvar, litt etter litt. Da vil barna stadig oppleve å mestre nye deler av omgivelsene sine.

6.2 Videre forskning I arbeidet med denne oppgaven er det sett på hvordan fysisk planlegging kan være med på å dekke mennesker sine behov. Det er tatt utgangspunkt i Ingrid Gehl sin teori om bo-behov fra 1971. Det ville være svært interessant å gjøre et dypdykk i psykologien for å få en mer oppdatert og grundigere oversikt over menneskelige behov og se på hvordan utformingen av omgivelsene våre kan være med på å dekke de ulike behovene. Det kunne vært interessant i større grad å ta utgangspunkt i mennesker sine behov i vurderingen av prosjekter og planer. For at det skal gå an må sammenhengen mellom omgivelser og menneskers behov undersøkes nærmere. Av de faktorene som er pekt på i denne oppgaven, -virker det spesielt interessant å se nærmere på hvordan barn orienterer seg i omgivelsene sine, og hva det egentlig har å si for hvordan de bruker nærområdet sitt. Denne oppgaven har tatt et øyeblikksbilde av hvordan aksjonsradiusen til barn i alderen 6-8 år er på Rosenborg og Grünerløkka i 2016. Det gjør at det er mulig å gjøre en ny kartlegging om ti år, og se på om aksjonsradiusen har endret seg, og om det er noen endringer i utformingen av omgivelsene som kan ha bidratt til det.

Kildeliste Alexander, C., Ishikawa, S. & Silverstein, M. 1977. A pattern language : towns, buildings, construction, New York, Oxford University Press. Backe-Hansen, E. og Vestby, G. 1995. Når barn bidrar i barneforskningen : etiske spørsmål, Oslo, Den Nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora. Barneombudet. 2014. Historie [online]. Tilgjengelig på: http://barneombudet.no/sporsmalsar kiv/historie/ [Hentet: 06.06.2016]. Brattbakk, I. og Midbøe, M., 2013 Integrering i Oslo [telefonintervju] Telefonsamtale med Brattbakk, I. Brekke, T. 2014. Grunnlovsfester barns rettigheter [Online]. Tilgjengelig på: https://www.unicef.no/nyheter/6376/grunnlovsfester-barns-rettigheter [Hentet: 06.06.2016.] Carstensen, T. A. 2004. Giv børn en stemme i byplanlægningen : hvorfor, hvornår, hvordan?, Fredriksberg, Skov og Landskab. Christensen, P. O. O. B., Margaret 2003. Children in the City: Home, neighbourhood and community, London, RoutledgeFalmer. FN-sambandet. 2016. FNs konvensjon om barnets rettigheter [Online]. Tilgjengelig på: http://www.fn.no/FN-informasjon/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-konven sjon-om-barnets-rettigheter-Barnekonvensjonen [Hentet: 06.06.2016]. Frønes, I. 2003. Moderne barndom, Oslo, J. W. Cappelens Forlag as. Fyhri, A. H., Randi; Mackett, Roger L.; Fotel, Nordgaard, T.; Kyttä, Marketta 2011. Children’s active travel and independent mobility in four countries: Development, social contributing trends and measures. Transport Policy, 18. Gehl, I. 1971. bo-miljø, København, Teknisk forlag. Gehl, J. 2007. Livet mellem husene, 6. utg København, Arkitektenes forlag. Gehl, J. 2010. Byer for mennesker, København, Bogværket. 71

Gulløv, E. 1999. Betydningsdannelse blandt børn, København, Gyldendal. Berge, G. 2012. Nasjonal gåstrategi - Strategi for å fremme gåing som transportform og hverdagsaktivitet. Vegdirektoratet. Hart, R. A. 2011. Planning Cities with Children in Mind, New York. Heurlin-Norinder, M. 2005. Platser för lek, upplevelser och möten Ph.D. Lärarhögskolan i Stockholm. Hjorthol, R. og Nordbakke, S., 2015. Barns aktiviteter og daglige reiser i 2013/2014. Oslo: Transportøkonomisk institutt. Hofmann, S. 2014. Architecture is participation : Die Baupiloten - methods and projects, Berlin, Jovis Verlag. Jacobs, J. 1961. The Death and Life of Great American Cities, New York, Vintage Books. Jensen, T. A. og Gertrud, O. J. 2001. Børn i bykvarteret - hvad børn kan fortælle om dere boligkvarter. Nordisk arkitekturforskning. Johannessen, A. Christoffersen, L. og Tufte, P. A. 2010. Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode, Oslo, Abstrakt. Kahneman, D. 2011. Thinking, Fast and Slow, New York, Farrar, Straus and Giroux. Karis, A., Jakobsson, L., Masoumi, D. og Gustafsson, C. 2014. Att barn får leka är det viktigaste: En kvalitativ studie om pedagogers och barns reflektioner kring fri lek och lek. Kaul, S. 1975. Bygata : et bidrag til forståelse av konflikter mellom trafikk og bomiljø : lokale og overordnete planleggingsmål, Oslo, Norsk institutt for by- og regionforskning. Kloeckner, C. A. og Midbøe, M., 2013 Integrering i Oslo [telefonintervju] Intervju med Kloeckner, C. A. 07.12.2015. Kolbenstvedt, M og Strand, A. 1978. Utearealer i boligområder : hvordan brukes de?, Oslo, Norsk institutt for by- og regionforskning.

Lester, S. R., Wendy 2008. Play for a Change - Play, Policy and Practice: A review of contemporary perspectives. University of Gloucestershire. Lynch, K. 1960. The image of the city, Cambridge, Mass, M.I.T. Press. Matthews, H. 2003. The street as a liminal space - The barbed spaces of childhood. In: Christensen, P. O. O. B., Margaret (ed.) Children in the City - Home Neighbourhood and community. London: RoutledgeFalmer. Mellingsæther, H. O. B., Vibeke. 2013. Her føler oslofolk seg utrygge [Online]. Aftenposten.no. Tilgjengelig på: http://www.aftenposten.no/osloby/Her-foler-oslofolk-seg-utrygge129110b.html [Hentet: 10.06.2016 2016]. Montgomery, C. 2013. Happy City. Penguin United Nations 2015. Adoption of the Paris Agreement. Conference of the Parties. Paris. Norsk institutt for by- og regionforskning. 1972. Barn og bomiljø, Oslo. Norsk institutt for by- og regionforskning. 1979. Tiltak i lokalmiljøet : idéer til Barneåret for borettslag og boligbyggelag, Oslo, Ofstad, S., 1995. Trafikk, oppvekst & nærmiljø : en oppsummering av TON-prosjektet, Oslo, Miljøverndepartementet. Paulsen, V. og Kittelsaa, A. 2012. Barn, bolig og nærmiljø. Regjeringen. 2012. Meld. St. 21 (2011–2012) - Norsk klimapolitikk [Online]. Tilgjengelig på: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-21-2011-2012/ id679374/?ch=1&q= [Hentet: 06.06.2016 2016]. Regjeringen. 2015. Meld. St. 13 (2014-2015) - Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU [Online]. Tilgjengelig på: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ meld.-st.-13-2014-2015/id2394579/ [Hentet: 07.06.2016 2016]. Rosa, I. D. 2012. Vi bor på stadig færre kvadratmeter [Online]. Aftenposten. Tilgjengelig på: http://www.aftenposten.no/norge/Vi-bor-pa-stadig-farre-kvadratmeter-146457b.html [Hentet: 28.05.2016 2016].

Statistisk sentralbyrå. 2014. Befolkningsframskrivinger, 2014-2100 [Online]. Tilgjengelig på: https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/folkfram [Hentet: 06.06.2016 2016]. Statistisk sentralbyrå. 2016a. Nøkkeltall for befolkning [Online]. Tilgjengelig på: https://www.ssb.no/befolkning/nokkeltall/befolkning [Hentet: 28.05.2016 2016]. Skjæveland, O. 2001. Babel eller Edens hage? I: Jahr, E. (red.) Barn drikke ikke caffé latte - om barn i by. Skien: Akribe forlag. Socialstyrelsen 2015. Grundbok i BBIC - Barns behov i centrum, Falun, Edita Bobergs. Solberg, E. 2016. Nyttårstalen 2016 [Online]. Tilgjengelig på: https://www.regjeringen.no/no/ aktuelt/nyttarstalen-2016/id2469087/ [Hentet: 07.06.2016 2016]. Store Norske Leksikon. 2016. Attraksjon [Online]. Tilgjengelig på: https://snl.no/attraksjon [Hentet: 28.05.2016]. Syversen, T. 2015. «Det er mest de som er mindre som leker på lekeplassene». Master, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Tidsskrift for den Norske legeforeningen 2007. Hvordan husker vi? Nummer 11. 11.- 31.06.2007 Tiller, P. O. 1998. Møllenberg på Rosenborg og Bakke, Oslo, Pax. Tordsson, B. og Vale, L. S. 2013. Barn, unge og natur : en studie og drøftelse av faglitteratur. Høgskolen i Telemark. Trygg trafikk 2016. Barn og trafikkulykker [Online]. Tilgjengelig på: https://www.tryggtrafikk.no/tema/ulykkesstatestikk/faerre-barn-mister-livet-i trafikken/ [Hentet: 25.05. 2016]. UNICEF. 2013. Why Early Childhood Development? [Online]. UNICEF. Tilgjengelig på: http://www.unicef.org/earlychildhood/index_40748.html [Hentet: 8. desember 2015 2015]. Waldinger, R. 2015. What makes a good life? Lessons from the longest study on happiness [Online]. Tilgjengelig på: http://www.ted.com/talks/robert_waldinger_what_makes_a_ good_life_lessons_from_the_longest_study_on_happiness [Hentet: 28.05.2016 2016]. 74

Vedlegg 1

Forespørsel om deltakelse i forskningsprosjektet

”Masteroppgave om fysiske omgivelser sin påvirkning på barn” Bakgrunn og formål Formålet med studien er å forstå mer om hvordan vi som arkitekter og planleggere kan legge til rette for gode oppvekstmuligheter for barn. Studien gjennomføres som masteroppgave ved NTNU, institutt for byforming og planlegging. Dere er forespurt om å delta fordi dere bor studieområdet og fordi aldersgruppen studien tar for seg er fra seks til åtte år. Hva innebærer deltakelse i studien? Studien går ut på at barnet blir med på å gå en tur i nærmiljøet hvor barnet viser hvilke områder han/hun er komfortabel med å bevege seg alene og hvilke områder som brukes til ulike aktiviteter. Spørsmålene som stilles vil være: Hender du at du leker her? Har du noen gang gått dit? Svarene noteres i en notatbok og på kart. Etter at turen er avsluttet vil foreldrene bli stilt mange av de samme spørsmålene om hvor og hvorfor barnet beveger seg der han eller hun gjør. Hva skjer med informasjonen om deg? Alle personopplysninger vil bli behandlet konfidensielt. Ingen personidentifiserende opplysninger lagres, men opplysninger og kart fra boområdet samt aldersgruppe vil kunne være indirekte personidentifiserende. I oppgaven vil det være nødvendig å vise kart over boområdet samt å opplyse om at alderen på barna som er intervjuet er fra seks til åtte år. Barna vil ikke omtales med eget navn, og det vil ikke bli brukt bilder av personer. Prosjektet skal etter planen avsluttes 17. juni 2016. Etter at studien er gjennomført vil informasjon som ikke er brukt i studien fjernes. All data som blir brukt i oppgaven vil være anonymisert, men det er viktig å påpeke at kart som viser bevegelsesområde og alder kan være indirekte personidentifiserende i oppgaven. Grunnen til det er at bevegelsesområdet og alder er hele grunnlaget for studien. Frivillig deltakelse Det er frivillig å delta i studien, og du eller ditt barn kan når som helst trekke ditt samtykke uten å oppgi noen grunn. Dersom du trekker deg, vil alle opplysninger om deg og ditt barn bli fjernet. Dersom du ønsker å delta eller har spørsmål til studien, ta kontakt med Mathias Midbøe 99381298 mathias.midboe@gmail.com

Tor Medalen (veileder) 73595012 / 91636340 tor.medalen@ntnu.no

Studien er meldt til Personvernombudet for forskning, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS.

Vedlegg 1

Samtykke til deltakelse i studien Jeg og mitt barn ______________________har mottatt informasjon om studien, og er villige til ĂĽ delta (navn pĂĽ deltakende barn)

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------(Signert av prosjektdeltaker, dato)

Vedlegg 2

Aksjonsradius

M=1:4000

Vedlegg 2

Aksjonsradius

M=1:4000

Vedlegg 2

Aksjonsradius

M=1:4000

Vedlegg 2

Aksjonsradius

M=1:4000

Vedlegg 2

Aksjonsradius

M=1:4000