2000-05 Midtøsten i fokus

26. årgang

SEND INN ADRESSER!

Organ for Med Israel For Fred OHAYON AVI (GPO)

Nr. 5/2000

Du kan gi så mange abonnement du bare vil!

PÅ BAKSIDEN

MIFF MENER

Bruk av barnesoldater vekker avsky.

Med et unntak: Når man bruker barnesoldater mot jøder, er det jødene som har skylden!

Er volden ”..som en scene, som skapt for media, i kamp om oppmerksomhet og sympati?”

Sharm e-Sheikh-møtet Side 8 Bestialske mord Side 9 Tempelhøyden Side 11 De israelske araberne Side 13 Religiøs kamp Side 17 Neppe storkrig Side 19

OHAYON AVI (GPO)

OHAYON AVI (GPO)

Magne Olsen, Stavanger Aftenblad, i reportasje fra trefninger

2

Jødene har skylda MIFF

D ISRAEL ME

FO

R FRED

Medlemskap og abonnement

Med Israel For Fred Postboks 8848 Youngstorget 0028 Oslo Tlf. 22 11 26 30 Fax. 22 41 22 64 Org. nr.: 970 550 232

Midt-Østen i fokus

Nå oss best på e-post: redaksjonen@israel-miff.no

Redaktør: Odd Myrland Bjaalandsgt. 32 4016 Stavanger Tlf. 51 58 01 65 Mob. 95 88 69 77 Fax: 85 02 25 75 (Nytt!)

Layout: fredrik@myrland.com conrad@myrland.com Annonser: Conrad Myrland mob. 950 81 882

Medlemsregister Midt-Østen i fokus PB 31 4097 Sola

Provokasjon

Flere medlemmer av Knesset besøkte Tempelplassen. Det er jordens helligste sted for jøder, og 3. helligste sted for muslimene. Sharon og de andre besøkte ikke moskeene, forstyrret ikke gudsdyrkelsen der og gjorde eller sa ingenting som håner Islam. De bare hevdet sin rett til også å besøke Tempelplassen. Dette mener Aftenbladet er en så stor provokasjon at det gir palestinerne rett til å starte krig.

Derimot er det naturligvis ikke noen provokasjon at Arafat åpent sier at det aldri har stått noe jødisk tempel i dette området, og at stedet, inkludert Vestmuren (”Klagemuren”) derfor ikke er noe hellig sted for jøder. Det ligger da i kortene at jødene skal nektes adgang (”demonstrasjoner” ordner det). Det var visst heller ikke noen provokasjon at palestinerne, da de fikk kontroll over Josefs grav ved Nablus, ødela helligdommen. Og aller minst er det noen provokasjon når palestinere kaster stein på jøder som ber ved Vestmuren.

Er det noen annen religion hvor tilhengerne provoserer ved bare å besøke sitt helligste sted, men det er ingen provokasjon at andre bruker vold mot fredelig gudsdyrkelse der?

Eller er det bare jøders gudsdyrkelse Aftenbladet vurderer slik?

israel-miff.no

Å være medlem i MIFF koster kr 240 for enkelt-medlemmer, kr 350 for ektepar.

Pensjonister og studenter betaler kr 150 for enkeltmedlemmer, kr 180 for ektepar. Medlemmer får denne avisa gratis.

Det går an å abonnere på avisa uten å være medlem. Et abonnement koster kr 150.

r MED ISRAEL FOR FRED er religiøst og partipolitisk nøytral. r Hovedformålet er å gi opplysninger som kan bidra til økt forståelse for Israel og jødenes situasjon. r Hos oss skal ulike oppfatninger komme til orde. Stikkordet er mangfold.

Dette var en innlegg til Stavanger Aftenblad, skrevet av Odd Myrland.

Redaksjonen er avsluttet 20. november.

Innrømmelser

Her er noe av det Ehud Barak gikk med på i Camp David-forhandlingene: Hele Gaza og over 90 % av Vestbredden skal under Arafats kontroll.

Det kan drøftes at palestinerne får deler av Israel i bytte for det området Israel får av Vestbredden.

De arabiske bydelene av Jerusalem skal være under Arafats styre (selv om

de fleste der nok heller vil være under Israel av økonomiske grunner).

Det palestinske flagget skal vaie over moskeene på Tempelplassen, og muslimene skal ha det meste av kontrollen. Også jødene skal ha rettigheter der. Men Arafat har avvist at jøder skal kunne be i et hjørne av plassen.

Titusener av palestinske flyktninger skal få vende tilbake til Israel, til tross for at det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel.

De arabiske flyktningene skal få enorme erstatninger av det internasjonale samfunnet.

Varig fred

I bytte for en slik fred forlanger Israel en erklæring som gjør slutt på konflikten for godt. Den vil Arafat ikke skrive under på. Den krigen Aftenbladet støtter, føres for å hindre varig fred og for å kunne stenge jødene ute fra tempel-området for all framtid.

Barnesoldater

Når noen bruker barnesoldater, vekker det avsky. Med ett unntak: Når motparten bruker barn mot jøder, er det jødene som har skylda!

Palestinske ”demonstranter” vil si steinkastere fremst, så noe som kaster Molotov-cocktails og lenger bak ”demonstranter” som skyter. Hver gang det er trefninger mellom israelske soldater og slike ”demonstranter”, er det palestinerne som angriper israelerne. Men naturligvis er det jødene som har skylda. Forrige gang Arafat satte i gang krig (september 1996), i mindre skala enn nå, ble 16 israelere drept og mange skadet for livet. Denne gangen har israelerne laget en taktikk som begrenser egne tap. Det er noe lignende som de allierte gjorde i Kosovo: De bombet fra stor høyde, selv om det fører til mer feilbombing. Men i motsetning til serberne har palestinerne i hvert tilfelle et valg.

22 11 26 30 85 02 25 75 Nytt faxnummer til redaksjonen

mDu nner PDF-lene på www.israel-miff.no/moif/

MIFF STYRET

Landsmøtet

Landsmøtet 2001 blir på Solborg folkehøgskole i Stavanger, 29.juni-1.juli.

Kilder

Den viktigste kilden for stoffet i denne avisa er Jerusalem Post, den internasjonale utgaven som kommer hver uke. Men også Jerusalem Report er viktig.

Andre kilder er mer sporadiske.

Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

Ny fotoavtale

Midt-Østen i fokus kjøper nå nyhetsaktuelle bilder fra Government Press Office (GPO) i Israel.

Forfattere

Dersom det ikke har skjedd en feil/forglemmelse, har redaktøren skrevet alle artikler som det ikke står forfatternavn på.

Det er fritt å gjengi stoff fra denne avisa hvis kilde oppgis.

Nyheter og kommentarer

Når redaktøren selv skriver en så stor del av stoffet som tilfellet er i denne avisa, er det vanskelig å skille mellom nyheter (som skal være nøytrale og ufarget av journalistens egne oppfatninger) og kommentarer.

Men jeg forsøker. Når det står OM under en artikkel, er det ment å være en kommentarartikkel.

MIFF STAVANGER

Siste høstmøte

Nytt telefonnummer til hovedkontoret

Les avisen på Internett

Nr. 5/2000

Les

Møtene er den første mandagen i måneden. Alle møtene er på Solborg folkehøgskole, kl. 19.00.

4. desember: Herman Kahan: ”Jiddisch språk og dets bidrag til den vestlige kultur”. Kahan har overlevd Auschwitz, og kan også svare på spørsmål om Holocaust.

MIFF OSLO

Siste høstmøte

NB!! NY DATO: Torsdag 23. november Taler: Herman Kahan Møtet begynner kl. 19.00 Sted: Tidemandstuen, Tidemandsgt. 44 i bydel Uranienborg-Majorstuen. (0260 Oslo)

Nr. 5/2000

3

Jødehatets forskjellige avskygninger Gunnar Søyland

En foruroligende bivirkning av internasjonale mediers ensidige hardkjør mot Israel de siste ukene er et økende antall episoder av vold mot jøder og jødiske institusjoner over store deler av verden. Vi hører således om påtenning av synagoger i Tyskland og Sør-Afrika, samt voldelige demonstrasjoner som må slås ned med makt av politiet både i Oslo og København.

Det har også vært eksempler på grove antisemittiske overtramp i diverse politiske karikaturtegninger, blant annet i Stavanger Aftenblad.

Når den gamle kommu-

nisten og NRK-journalisten Knut Olsen flere ganger i løpet av et debattprogram nærmest forlanger at vår utenriksminister skal si at ”jødene har skylden”, må vår lisensfinansierte rikskringkasting bære noe av ansvaret for at jødehatet øker også i vårt land. Myten om det palestinske folk som er fratatt sitt land kan aldri bli noen sannhet selv om den i beste Josef Göbbels-stil gjentas i det uendelige.

Jødehatets monster har både en ”høyrearm” og en ”venstrearm”. Venstrearmens representanter er ”antirasister”, internasjona-

lister og antisionister. De motarbeider aktivt jødenes rett til å bosette seg i sitt eldgamle fedreland Israel.

Høyrearmens representanter er rasister, nasjonalister og antisemitter. De vil ha jødene bort fra alle andre land på jorden. Dersom verden ikke våkner i tide, kan det samlede resultat av deres felles anstrengelser lett bli fullførelsen av det som Hitler startet for om lag 60 år siden: ”Die Endlösung der Judenfrage”. Selv om disse to armenes representanter ofte ikke tåler synet av hverandre, virker det av og til som om de lever etter filosofien om at ”min fien-

des fiende er min venn”.

Representanter for begge leirer ser således ut til å trives utmerket hånd i hånd med Jasser Arafat, som står i spissen for forsøkene på å fjerne tilfluktsstedet for verdens forfulgte jøder, enten de nå har unnsluppet nazismen, kommunismen eller islam.

Det finnes også jødehat med sterke religiøse overtoner. Islam kan aldri godta noen jødisk suverenitet i et område der de en gang har hatt herredømmet. Selv om Jerusalem ikke er nevnt direkte ved navn en eneste gang i Koranen, påstår mus-

limene at byen representerer det tredje helligste sted på jorden i følge deres religionen. Resultatet ser vi tydelig i form av såkalt ”hellig krig”.

Det finnes ingen respekt for hverken eget eller andres liv når de, beruset av kampropet ”Allahu akbar” og løftet om martyrstatus og ”72 jomfruer i paradiset” som belønning, gladelig løper inn i folkemengder og detonerer selvmordsbomber.

Også store deler av den historiske kristenheten bærer på en tung byrde av skyld overfor jødene. I Galaterbrevets kap. 4 identifiserer apostelen Paulus jødene

med ”trellkvinnens sønn”, og de kristne med ”den frie kvinnens sønn”. Selv om det videre heter at trellkvinnens barn forfulgte den frie kvinnens barn, har det likevel i store deler av kirkehistorien vært omvendt, spesielt etter at keiser Konstantin gjorde kristendommen til romersk statsreligion på 300-tallet.

Fremdeles er store deler av kristenheten delvis negativt innstilt til jødene og staten Israel. Også langt inn i rekkene av dagens norske protestanter vekker begrepet ”gammeltestamentlig” negative følelser med mer eller mindre antisemittiske overtoner.

Frode F. Jacobsen

Demokrati kan ikke bare besluttes gjennom vedtekter, det må vinnes. Og, det må vinnes daglig gjennom at folk engasjerer seg i konkrete saker og overfor konkrete institusjoner for at deres stemme skal bli hørt.

Vi deler alle et ansvar for den grad av demokrati vi til daglig opplever, eller ikke opplever.

I den siste tiden har vi vært vitne til om mulig en enda skjevere dekning fra NRK av begivenhetene i Midtøsten enn det vi har opplevd tidligere de siste par tiår. Siden konflikten nå har blusset opp igjen rundt Tempelhøyden i Jerusalem, har vi opplevd flere nyhetsog debatt-programmer i NRK der viktige faktaopplysninger systematisk har blitt underslått og der ensidige følelsesladede reaksjoner mot Israel har fått fritt spillerom. Særlig påtagelig var dette da journalist Knut Olsen stilte følgende spørsmål to ganger under annonseringen av Redaksjon 21 den 9. oktober: ”Bør ikke Jagland nå si rett ut at jødene har skylden”? Det er vanskelig å unngå å høre et ekko her fra 30-årenes Europa.

I dette programmet deltok Torbjørn Jagland,

sammen med en debattant han fikk velge selv: Kåre Willoch. I P4 nyhetene dagen derpå kom det fram Jagland ikke ønsket å møte sammen med Anita Apeltun Sæle, som opprinnelig var invitert av NRK. Denne type politisk styring av vår rikskringkasting, og som vi har ant konturene av mange ganger tidligere, kan umulig være et demokrati verdig.

Og debatten mellom Jagland og Willoch ble som vi kunne vente: En skinndebatt der de to syntes enige om det meste, og der israelerne ble ensidig kritisert.

Flere andre nyhets- og debattinnslag gjennom NRK føyer seg inn i rekken, som da journalist Skavland i Redaksjon 21 fredag 6. oktober bent fram nektet Leif Røssaak, som var invitert sammen med Kåre Willoch, å komme til orde når han ønsket å svare på Willochs innlegg.

Willoch selv, derimot, tok ordet gjentatte ganger og fikk snakke ut så lenge han ønsket det hver gang.

Disse debattprogrammene har blitt etterfulgt av radio-programmer der NRK har invitert lyttere til å komme med kommentarer. Flere av lytterne som har sluppet igjennom nåløyet har kommet med til

dels sterke antisemittiske utsagn, som det påhviler NRK en klar plikt å stoppe.

En lytter sa rett ut at ”problemet er at jødene styrer verden”. En annen lytter fra Voss, med erfaring fra FN-battaljonen i sørLibanon, uttrykte en rekke formuleringer som kan beskrives i følgende sammenheng: Jødene styrer Amerika, som styrer israelerne, som dreper palestinske barn.

Senere har vi fått vite at biler tilhørende norske jøder i Bærum er blitt tilgriset med ordet ”Jøde” spraylakkert på panseret. Vi kan selvsagt ikke vite hvilken innflytelse våre massemedia her har hatt. Det vi vet, er at de ensidige anti-israelske (og til dels anti-jødiske) innslagene i NRK den siste tiden ikke er representativt for holdningene i hele det norske folk.

Det kan neppe herske tvil om at NRK i lang tid har vært i utakt med store deler av den norske befolkningen. Dette bør vi gjøre noe med. Det er på høy tid at vi får en politisk debatt på følgende spørsmål: Er vårt demokrati tjent med at NRK skal beholde retten til å innkreve lisenspenger?

Foto: MILNER MOSHE (GPO)

Er NRKs offentlige støtte berettiget?

Da Jagland la ned ”veto” i NRK, ble det for mye for en del MIFFere som startet postkortaksjon. Send inn!

Til NRK

Porto

Fortell om de palestina-arabiske skolebøkene!

Mandag 9. oktober deltok Torbjørn Jagland og Kåre Willoch i Redaksjon 21, hvor de diskuterte den arabisk-israelske konflikten. Også stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle var invitert, og hun ønsket å snakke om hvordan palestina-arabiske barn brukes aktivt i kampen mot Israel.

Jagland nektet å diskutere dette og krevde at Sæle ikke skulle få delta (jfr. P4-nyhetene 10. oktober og pressemelding i NKK). Programledelsen etterkom Jaglands krav, og dermed fikk han diktere hvem han skulle møte til debatt.

Palestina-arabiske skolebøker oppfordrer småbarn til å gi sine liv i hellig krig mot Israel. (Rapport om palestina-arabiske skolebøker, engelsk versjon: http://www.edume.org/reports.html.

Norsk oversettelse: http://www.israel-miff.no/pa.html.) Det er NRKs plikt å informere om dette. Vi krever at NRK ser sitt ansvar og gir en balansert Midt-Østen-dekning.

Med hilsen Navn: Adresse:

NRK

Nyhetsredaksjonen

Bj. Bjørnsonsplass 1 0340 OSLO

Nr. 5/2000

4

Av Shlomo Avineri Karl Marx var ikke kjent for sin sympati for jødene, på tross av sin avstamning fra en rekke av fremstående rabbinere. Hans essay om ”Det jødiske spørsmål” inkluderer noen av de mest usympatiske utsagn om jødedommen som noen gang har blitt sagt av en person av jødisk opphav.

Det kan derfor komme som en overraskelse at det eneste sted i hans verk der Marx ser ut til å huse noen empati for jødene er i forbindelse med Jerusalem. I en tid hvor alle slags historiske og mytiske berettigelser påberopes i forbindelse med byen og dens hellige steder, kan det være av en viss interesse igjen å se på Marx’s bemerkelsesverdige tekst.

Konteksten er en artikkel Marx skrev i april 1854 i forbindelse med utbruddet av Krim-krigen, som blant andre også hadde sin årsak i krangel om suvereniteten

Jan Brøgger

Marx og Jerusalem

over Den Hellige Gravs kirke.

Marx var på denne tiden en pengelens innvandrer i London, og prøvde å skrape sammen til en mager eksistens som bidragsyter til New York Daily Tribune, den tids ledende radikale amerikanske avis.

Etter å ha beskrevet den komplekse etniske og religiøse sammensetning innenfor det Otto- manske imperiet, starter Marx sin beskrivelse av den jødiske befolkning i Jerusalem ved å bemerke at ” - Den fastboende befolkning i Jerusalem består av om lag 15.500 sjeler, hvorav 4.000 er muselmaner og 8.000 jøder.-” Han stadfester tydelig at det var en jødisk majoritet, og nevner i fortsettelsen at ” – Muselmanene, som utgjør om lag en fjerdedel av befolkningen –” ikke er noen ensartet gruppe, i det de ” – består av tyrkere, arabere og maurere. - ”

Marx fortsetter med å beskrive det jødiske samfunnet: ” – Ingenting – ”, sier han, ” – kan måle seg med elendigheten og lidelsen blant Jerusalems jøder, som bebor det mest smussige kvarter i byen, kalt hareth al-yahoud, det skitne kvarter, mellom Zion og Moriah. – ” I hva som for Marx er et usedvanlig uttrykk for sympati med jødene, fortsetter han: ” – De er vedvarende utsatt for muselmansk undertrykkelse og intoleranse, fornærmelser fra de greske (ortodokse), forfølgelse fra de latinske (romerskkatolske), og lever kun av sparsomme almisser overført fra sine europeiske brødre. – ” Han peker på at jødene i Jerusalem kommer fra land langt borte og ” er bare tiltrukket av Jerusalem ut fra ønsket om å bebo Josafats dal og dø på det nøyaktige sted hvor forløsningen forventes å ta plass.

–”

Før han nokså detaljert beskriver de skiftende holdninger fra den første protestantiske biskop i Jerusalem (Solomon Alexander, en konvertitt fra judaismen), siterer Marx en fransk forfatter, og igjen er språket overraskende: ” – De lider og ber mens de venter på sin død.

Med respektfull oppmerksomhet vendt mot Morias berg hvor Libanons tempel en gang reiste seg, og som de ikke våger å komme nær, feller de sine tårer over Zions ulykke og sin spredning utover verden. – ” Det finnes myriader av beskrivelser av Jerusalem i det nittende århundre; men akkurat denne fra en person med en slik kritisk holdning mot Jerusalem, er nok et vitnemål på den måten Jerusalem ble oppfattet i det nittende århundre, til og med blant radikale og sosialistiske tenkere som var meget klar over at det var en jødisk majoritet på den tiden.

Sovjetunionen eksisterer ikke lenger, og Israel har nå utmerkede forbindelser med Kommu-nist-Kina. Likevel finnes ironisk nok et ekko av Marx’s beskrivelse av Jerusalem og dens jødiske samfunn, fremdeles blant oss.

La meg tilføye en personlig merknad. I egenskap av generaldirektør for utenriksdepartementet i 1976, ledet jeg den israelske delegasjonen til Unescos hovedforsamling i Nairobi. På den tiden var Israel nesten fullstendig utestengt fra Unesco på grunn av arabiske anklager – støttet av Sovjetblokken – om ”judaisering” av Jerusalem.

I det jeg responderte på disse anklagene, refererte jeg kort til Marx’s utsagn om at det var en jødisk majoritet i Jerusalem på midten av nittenhundretallet, til og med før zionismens begynnelse. Det som fulgte var som en scene fra en Fellini-film. Sovjet-delegaten ba umiddelbart om ordet for en

kommentar. Tydeligvis uten å ha lest sin Marx særlig nøye, anklaget han meg for falskneri og påstod at Marx aldri hadde sagt noe slikt.

I mitt tilsvar tok jeg frem Moskva-utgaven av Marx’s skrifter, utgitt av Sovjets Utenlandsk-språklige Forlag. Jeg tilføyde at jeg var helt sikker på at Sovjet-delegaten ikke kunne mene at en offisiell Sovjet-publikasjon kunne inneholde forfalskninger av Marx.

Det allmenne latterbrølet overdøvde Sovjet-delegatens haltende svar. Om kvelden, i en ambassademottakelse, henvendte lederen for den kinesiske delegasjonen seg til meg.

Han presenterte seg via tolk, uten å ta meg i hånden, men sa: ” - Vi var selvfølgelig uenige med ditt utsagn. Men vi liker alltid når noen siterer Marx overfor den sovjetiske delegasjon.-” Oversatt fra engelsk av Gunnar Søyland 18.september 2000.

Karikaturens janusansikt

Norge er en stormakt i politisk karikatur med røtter i den europeiske tradisjon tilbake til William Hogarth og Honore Daumier. Sjangeren fikk sine første pioneerer i midten av det nittende århundre og hadde sin storhetstid frem til 1920-årene.

I Skarpt Sett (Andresen og Butenschøn 1999) fremhever Bredo Berntsen særlig Olaf Gulbransson og Rangvald Blix. Gulbransson ble et verdensnavn gjennom det tyske Simplicissimus, hvor han senere fikk følge av Rangvald Blix.

Sin største innsats gjorde vel Blix i sin ukentlige tegning i Dagbladet. Her satte han en særdeles høy standard og kan vel sies å ha dannet skole. Takket være denne uformelle skole ligger kvaliteten på den politiske karikatur i de store norske dagsavisene fortsatt på et internajonalt nivå. Mange fortjener å nevnes. Men listen blir for lang. For oss i Kulturelt Perspektiv vil vi likevel fremheve Ellen

Auensen og Jan O. Henriksen, som etter en tid i Aftenposten nå daglig underholder Midt-Norge med sine sylskarpe streker i Adresseavisen. Det må også være lov å nevne Grødem i Aftenposten og Finn Graff i Dagbladet. Begge viser nesten hver dag at humor er guddommelig. Den kan lyse opp i den mørkeste krok, og er en av tilværelsens nådegaver.

Av hensyn til disse tradisjoner er det naturlig at vi omtaler en bemerkelsesverdig bidrag til en politisk analyse av den politiske satire av Arieh Stav, direktøren for Ariel Center for Policy Research. I boken Peace: The Arabian Caricature. A Study of Anti-Semitic Imagery (Gefen Publishing House, New York 1999) får vi trukket opp de store linjer i den billedlige fremstilling av jødene tilbake til middelalderen. Ved siden av de to foregående århundrer nådde antisemittismen i Middelalderen et tragisk høydepunkt.

Gjengangeren i demonise-

ringen av dette folket er bildet av det innbildte ritualmord hvor jødene tapper blod av kristne, fortrinnsvis barn. Men de fremstilles likevel som mennesker. Det nye i det nittende og tyvende århundre er at jødene fremstilles som ikke-mennesker, delvis som demon, delvis som menneskeartens svar på rotter, lus og ugress.

Atnismittismen vokste seg farlig nettopp i den tid hvor det hersket størst optimisme blant de europeiske jøder.

Etter at de ved opplysningstidens gjennombrudd fikk alminnelige menneskerettigheter, var det mange som trodde at forfølgelsens tid var over og troen på assimilasjon var alminnelig.

De liberale strømninger i europeisk åndsliv skapte en filo-semittisk atmosfære hvor ledende personligheter som Zola i Frankrike og Lessing i Tyskland i rettferdighetens navn tok avstand fra enhver form for jødeforfølgelsen. Dette ga direkte demokgrafiske utslag. Den jødiske befolkning i Europa

var i 1820 ca to millioner i 1900 var den steget til 8.7 millioner. Dette er en økning på 322 prosent.

Befolkningsøkningen for øvrig lå i samme tid på 222 prosent.

Med det liberale gjennombrudd vokste også den jødiske radikalisme frem, en moderne radikalisme med sympati for sosialisme og kommunisme, og en tro på en ny og mer rettferdig verdensorden. I den reaksjonære fantasi ble jødene som folk sett på som en alvorlig trusel mot det bestående, ordnede samfunn.

Denne fantasi antok paranoide former i krisetider.

Etter revolusjonsforsøket i i Russland i 1905 ble jødene sett på som tsar-Russlands farligste fiende. omellomkrigtidens Tyskland ble den kosmopolittiske jødiske kultur oppfattet som en sammesvergelse mot menneskeheten.

Mens Blix og hans etterfølgere bruker karikaturen i demokratiets tjeneste og avslører hykleri og makt-

misbruk viser Arieh Stav at den også kan brukes til forfølgelse, undertrykkelse og demonstrerer hvordan den ondskapsfulle strek kan nære hat og fiendskap.

I demoniseringsprosessen av jødene spilte den politiske karikatur en sentral rolle og den ble utfoldet med særlig talent av Philip Ruprecht i Julius Streichers beryktede Der Stürmer. Mellom 1922 og 1945 trykket Der Stürmer flere tusen karikaturer av Ruprecht (undertegnet Fipps). Målet med denne fremstillingen var å modne den tyske opinion for Holocaust.

Størst oppmerksomhet vier Stav fremstilling av jødene i arabisk karikatur.

I sin tekst tegner han et så dystert portrett av Islam hvor det er vanskelig å følge ham. Det islam han beskriver må være det mest fanatiske og uopplyste. Det har lite til felles med storhetstidens islam på Harun al Rashids tid. Han beskriver en form for islam som profeten selv neppe ville kjenne

igjen. Han gjør dett med stort talent, og utvalget av karikaturer viser at Der Stürmer har dannet skole. Man kan av og til dra kjensel på Ruprechts strek i noen av de groveste fremstillingene.

Det er ikke egnet til å forbause når man tar i betraktning at billedlig fremstilling ikke har noen tradisjon i islam.

Det er ansett for kjettersk i det hele å avbilde noe i kunstnerisk form. Arabisk estetikk har derfor særlig kommet til uttrykk i det abstrakte ornament, i arabesken. Med sin begrensede tradisjon har arabisk karikatur valgt nazistene som læremestre kan det ikke herske tvil om. Arieh Stavs bok gir en skarpsindig idehistorisk analyse av hvordan karikaturen kan settes i propagandaens tjeneste, og gir selv et betydelig bidrag.

(Jan Brøggers anmeldelse av boken Peace: The Arabian Caricature. A Study of Anti-Semitic Imagery i Kulturelt Perspektiv, nr. 5-2000)

Nr. 5/2000

5

Ina, Jonathan og lille Boris - Tre gode grunner til å nyte MIFF-matinéen 2000.

OSLO: De unge israelske musikerne ble hovedpersoner da professor Jan W. Brøgger måtte melde avbud.

Men Ina (14), Jonathan (14) og Boris (11) klarte å sjarmere publikum i slik grad at Gunnar Gravdahl nærmest gav dem bindende invitasjon til gjenvisitt.

Ambassadør Amos Nadai strålte om kapp med de unge kunstambassadørene. Det pågående palestinske opprøret ble glemt for et lite øyeblikk da Boris lot buen danse over strengene.

Bare et ekstraordinært sikkerhetsopplegg minnte de feststemte MIFF’erne på at verden ikke er så harmonisk som lille Boris’ spill.

- Jeg dro til Norge i Israels navn - fordi jeg elsker Israel, fortalte Ina Ryvkin. Familien hennes kom fra St. Petersburg i den første store invandringsbølgen i 1989. Pausen i matinéen brukte hun til å gi ambassadør en egen spesialkonsert.

Under avslutningen kvitterte Nadai med spontant å dele ut roser til de de flotte musikerne. Alle forstod hvem som var Israels fremste ambassadører på årets matiné.

6

Ambassaderåd Sagi Karni:

Den aktuelle situasjonen Mandag 2.10 hadde MIFF Stavanger besøk av den nye ambassaderåden ved Israels ambassade i Oslo. Han heter Sagi Karni. Han kom til Norge i august etter 3 år i ambassaden i Kina. Det var litt av en overgang å flytte fra Kina til Norge. Det var ingen grupper av Israelvenner i Kina, så det er hyggelig å være her.

Noen få dager før foredraget brøt den nye runden med opptøyer ut, og det var naturlig at Karni tok opp noe om det på slutten av foredraget. Men først det foredraget han hadde forberedt før opptøyene begynte.

Han begynte med Camp David-forhandlingene [som denne avisa behandlet nokså grundig i forrige nummer].

I Israel er 2 måneder en lang tid. Men det er viktig å forstå at det som skjer nå, har sammenheng med Camp David-forhandlingene.

Ehud Barak vant valget i Israel 17. mai 1999. Han vant med et valgskred, de tidligere statsministrene har fått et mye mindre flertall.

Han sa at han ville snu enhver stein og gå enhver vei for å gjøre slutt på konflikten. Han besøkte Oslo i oktober 1999, og gjentok sin vilje til å sitte ned med syrere og palestinere for å få en altomfattende avtale.

Barak sa: ”Det er på tide at lederene i området tar de vanskelige avgjørelsene. Vi kjenner hverandres meninger. Nå må avgjørelsene tas.”

At forhandlingene i Camp David endte uten avtale, var skuffende. Men det betyr ikke at fredsprosessen brøt sammen.

Israel kom til Camp David med en oppriktig vilje til å få slutt på konfliktene. Grensen, flyktninger, bosetninger, Jerusalem, osv. Israel la fram et forslag på alle disse punktene. Israel strakk seg

så langt som mulig uten å gi opp sine vitale interesser.

Israel gikk ”den ekstra mil”.

Men palestinerne viste seg uvillige, eller kanskje ute av stand til, å gi de nødvendige innrømmelsene. Israel hadde håpet at andre arabere ville støtte opp om de aktuelle fredsforslagene, bl. a. om Jerusalem. Men de andre landene gav ikke prosessen den støtten palestinerne hadde trengt for å inngå kompromisser.

Men selv om det ikke ble noen avtale, var toppmøtet viktig og nødvendig. Partene nærmet seg hverandre, og man fikk bedre forståelse av hverandres synspunkter.

For første gang ble de avgjørende spørsmålene tatt opp i fullt alvor og i sin helhet.

Det ble enighet på en del felter. I det siste møtet ble det avgitt en uttalelse mellom Barak, Arafat og Clinton: De gjenstående spørsmålene skulle løses ved forhandlinger, ikke ved vold eller press. Og det skulle ikke bli foretatt ensidige handlinger.

På denne bakgrunn har Israel understreket at ensidige handlinger fra palestinerne virker mot sin hensikt.

Forholdet må bygges på gjensidig avtale. Det gjelder særlig ensidig erklæring av en palestinsk stat. Det kan bety en katastrofe for begge parter. For bare med samarbeid og samordning kan det bli en varig fred.

Noen palestinske ledere har erklært at de vil bruke vold hvis de ikke oppnår det de vil i forhandlingene. Men det er imot selve ideen om forhandlinger. Vold vil ikke føre til avtale.

Israel vil gjøre det som er mulig for å unngå vold.

Israels regjering og folk satser fremdeles på fred.

Den prosessen som startet i Oslo, er fremdeles den veien man vil følge. Israel vil fortsette veien uten å la seg hindre av tilbakeslag. Israel håper at dette målet kan oppnås ved gjensidige kompromisser til fred kan bli oppnådd. Israel søker samarbeid med alle land til å motarbeide ensidige handlinger, og ønsker støtte venner i Norge og alle andre land.

Opptøyene

I uttalelsene på Camp David ble det sagt at bruk av vold skal opphøre. Det skrev også Arafat under på.

Hvordan går det sammen med opphissende uttalelser og vold i Judea, Samaria og mest i Jerusalem? Man skulle jo løse konflikter ved forhandlinger med god vilje. Å kaste stein på politikere og politifolk er ikke forhandlinger med god vilje.

Vi har tidligere hørt trusler etter Camp Davidforhandlingene: Palestinerne ville bruke vold i stedet for kompromisser.

Israel advarte mot at dette kunne skje. Det kan ikke godtas. Men det begynte i forrige uke.

Palestinerne brukte det som et påskudd for volden at Ariel Sharon besøkte Tempelplassen, fredelig og uten å håne eller angripe noen. Dermed ville Arafat slippe å ta de nødvendige avgjørelsene. Men Israel kan ikke godta vold eller gi etter for vold. Israel vil forsvare seg og holde orden ved alle midler, og da mener han alle nødvendige midler.

Jerusalem

Da Israel gjenforente Jerusalem i 1967, var det oppfyllelsen av en eldgammel drøm for alle jøder. Men muslimene fikk full frihet til å tilbe Gud, også på Moria-fjellet [Tempelplassen med Al Aqsa- og Omarmoskeene], selv om det var der Abraham fikk sin pakt med Gud tusener av år før Muhammed.

Var Ariel Sharons fredelige besøk på Tempelplassen en provokasjon? Har ikke israelske politikere rett til å på opp der? Israel vil aldri gi opp denne retten.

Arafat kaller seg den nye Saladin. Men kristne burde kanskje huske at det ikke var jødene Saldadin erobret Jerusalem fra, men fra de kristne korsfarerne.

Israel har nå den kanskje vanskeligste tiden siden 1948. Vi trenger støtte fra venner som kjenner sannheten, kjenner historien og som tror på profetiene.

Situasjonen

Situasjonen hjemme er nokså avgjørende. Det er opptøyer i Jerusalem, Gaza, Judea, Samaria og også blant araberne i Galilea. Det er meget urovekkende.

Mens Israel forsøker å skape fred, blir det konfront a s j o n e r.

De fleste i verden forstod at Israel kom med et oppriktig tilbud, men fikk ikke noe tilbake.

I virkeligheten endret ikke Arafat sin stilling på noe punkt under forhandlingene. Det er ikke forhandlinger.

Det er ikke slik man opptrer hvis man forsøker å løse problemer.

Det er slik man opptrer hvis man tror at man kan få alt. Alt eller ingenting er ikke måten å løse problemer på. Hvis Israel må forsvare seg, vil det gjøre det. Israel har et sterkt forsvar. Men volden gjør bare freden fjernere. Det er ikke måten å finne en løsning på.

Det har vært optimisme i Israel. Men når en ser opptøyer slik det har vært de siste dagene, forstår man at noe er alvorlig galt. Israel har tatt vanskelige avgjørelser, men den andre parten ser ikke ut til å være klar til å ta sine avgjørelser. Dette vil verken Israel eller noen andre godta. Vold vil bli møtt med motvold. Israel håper at verden vil gi palestinerne gode råd.

Mange av dere har venner i Israel. Hele min familie bor der. Jeg vet det som skjer førstehånds. Min lillebror er i hæren. Det dere ser på TV nå, presentert slik at den sterke israelske hæren går mot palestinske barn, tjener

ikke fredens sak.

Tvert imot.

Jeg er sikker på at dere vet hva som skjer.

Men det er viktig at andre får vite det, hvor galt det

Nr. 5/2000

Nr. 5/2000

Vold for å unngå forhandlinger

Jeg vil si en ting til: Et menneskeliv er et menneskeliv.

Det er meget trist at palestinerne lar mennesker dø som ofre i stedet for (for å unngå) reelle forhandlinger, for det er det som skjer. I stedet for å ta avgjørelser i forhandlinger, ser vi folk som er sendt ut på gatene, vi ser opptøyer, vold, og det fører til tap av liv. Det er det verste som kan skje, at folk blir drept for å tjene sta uvilje til kompromisser. Det er selve kjernen i forhandlingene for unngå tap av menneskeliv. Vi ser en klar demonstrasjon av uviljen mot reelle forhandlinger.

Spørsmål:

Hva mener israelerne om at Ariel Sharon gikk opp på Tempelplassen? Generelt: Fører volden til at rekkene sluttes eller til at man blir mer splittet?

Mht religionen, bestemte overrabbinerne at jøder ikke skulle be på Tempelfjellet av religiøse grunner, det krever visse prosedyrer og kjennskap til hvor de ulike delene av templet lå.

Politisk: Ariel Sharon er medlem av Knesset, partileder, israelsk borger. Han gikk opp på Tempelfjellet, uten noen vold og provokasjon, bare en tur. Det har han full rett til.– Dette blir oppfattet som en del av kampen om suverenitet over Tempelfjellet og Jerusalem.

Det viser de to sidene, hvordan de reagerer. Mens Israel tilbyr å ta opp sakene ved diskusjon, vil motparten løse problemene ved vold.

Karni tror at opptøyene mest bidrar til å styrke folk i den holdningen de hadde på forhånd.

1. Er Arafat enig i volden? Kan han stoppe den? Vil palestinerne lyde ham?

2. Er det mulig å skille befolkningene slik at soldatene ikke kommer inn i steinkastinger?

1)Arafat har de palestinske soldatene, han har ganske mange soldater. Soldater adlyder. Hvis han gir ordre til å kontrollere situasjonen, vil de gjøre det. Det har han vist før. Det er et spørsmål om vilje. Om han vil stanse volden, hvor lenge han vil la den gå, om han vil slippe ut damp. Når noe skjer, kan det føre situasjonen ut av kontroll. Men Karni tror at hvis Arafat vil, kan han stoppe volden når som helst.

2)Etter de første opptøyene i Jerusalem torsdag og fredag, bestemte hæren seg for å blokkere inngangen til

7 Judea, Samaria og Gaza for israelere for å unngå trefninger. Men det er opptøyer på grensene. Landet er lite.

I Jerusalem bor arabere ti meter fra jøder. Det var også opptøyer i Nord-Israel. Det kan ikke godtas at veier er stengt. Israelerne har forsøkt å unngå konfrontasjon og la araberne lage bråk blant seg selv. Men i et så lite område er det umulig å unngå fullstendig. –I Gaza var det voldshandlinger mot israelske vaktpost i Rafah mellom Gaza og Egypt. Det er også militære poster ved bosetningene ved Netzarim i Gaza-stripen. De ble også angrepet. Israel vil ikke evakuere sine borgere derfra uten som ledd i en avtalt fred. – At landet er så lite, og at befolkningen bor så om hverandre, gjør løsninger vanskelig. Folk bor der, veiene må være åpne så folk kan komme hjem.

Hva kan vi gjøre som venner av Israel?

Takk til alle for støtte.

Det er viktig for Israel, kanskje mer enn noen gang siden 1948, siden vi står overfor de spørsmål som vil forme strukturen og formen for Israel i framtida. Det avhenge av hva som vil skje den kommende perioden.

Snakk med folk. Dere vet ting andre ikke vet. Dere vet at Israel ikke nødvendigvis er den bad guy. Vi står ikke overfor den samme holdningen. Snakk med andre.

Tror palestinerne at en palestinsk stat vil føre til varig fred?

Har de infrastruktur til å få en stat som fungerer: Helsestell, skoler, arbeidsplasser m.m.

Det grunnleggende i fredsforhandlingene er dette: Etter over 100 år med konflikt mellom israelere og palestinere vil Israel ikke styre over dagliglivet til palestinere. De får stelle med sine egne problemer. Vi vil styre vårt. La dem styre sin stat slik de selv vil, og selv ta opp sine problemer.

Israel vil være et demokrati. La palestinerne bestemme hvordan de vil gjøre det.

Man kan ikke velge sine naboer. Derfor må vi snakke med dem, og så får de bestemme sitt eget liv. Det er deres problem. Så får vi bestemme Israel, symboler, verdier, systemer i Israel som en stat for det jødiske folket. Det er det som er viktig for oss.

I Norge har jeg hørt ordtaket: Gode gjerder skaper gode naboer.

Vil en palestinsk stat være trussel mot Israel?

Dette er en viktig sak.

Zahal er sterk, trolig sterkest i Midtøsten. Men når vi forhandler med palestinerne om en varig løsning.

Vi snakker også om sikkerhet. Vi forlanger at palestinerne ikke vil kunne bygge opp en hær som kan true Israel. De kan ha styrker som kan holde orden, men ikke en hær som vil true Israel.

Og Israel forlanger også en artikkel som forbyr palestinerne å undertegne militære allianser med noen mot Israel.

Men hele dette feltet blir diskutert. Derfor er det viktig for Israel å ta opp alle emnene, som flyktninger og vann. Dere kan ikke forstå hvor lite vann det er der – for israelere, jordanere, palestinere. Mulige løsninger er avsalting, import fra Tyrkia, men også å utnytte grunnvannet og fordele det på beste måte. Det er viktig at det ikke blir forurensning. En fabrikk i Ramallah kan forurense vannet i Tel Aviv).

Araberne i Israel har vært forholdsvis vennligsinnet. Er økt uro en trend på at holdningen blir mer fiendtlig?

Jeg håper at det ikke er en trend. Jeg tror at det ikke er det. Israel beklager sterkt volden fra de araberne som er borgere av Israel. Men dette kan være et tegn på hvor viktig Jerusalem-spørsmålet er.

Jerusalem er svært viktig for jøder, for kristne og muslimer. Det er ikke bare en sak for israelere og palestinere. Det gjør saken så komplisert. Derfor er det enda større behov for vilje til å gjøre kompromisser, gi opp drømmer og bli mer realistisk, spesielt fra den arabiske siden. Det er godt å ha drømmer. Men det er ikke alltid de kan gå i oppfyllelse. I virkelighetens verden må man forstå at det finnes praktiske løsninger som ikke oppfyller drømmene.

I historien ønsket jødene å ha en større stat. I Bibelen skal jødenes rike være fra Eufrat til Middelhavet.

Men det er ikke realiteten i år 2000, og det forstår folk.

Israel har gitt enorme innrømmelser. Barak risikerte sin politiske framtid ved å tilby så mye. Jeg tror ikke at noen israeler vil tilby palestinerne mer. Dette er de meste de kan få. Vil de ikke ha det, får de ikke noe.

IDF-styrker på plass i Gilo, etter palestinsk skyting mot bydelen. Foto: OHAYON AVI (GPO)

Palestinsk suverenitet I et leserbrev i begynnelsen av september fra prof.

Manuel Hassassian, visepresident ved universitetet i Betlehem (palestinsk), slår han fast at det ikke kommer på tale med noe kompromiss om Tempelfjellet. ”Jeg kan bare si at suverenitet over Al-Aksa-moskeen er fullstendig muslimsk.”

De fleste vil vel ha forståelse for dette nå vi forstår det om selve moskeen (og de andre moskeene). Det er neppe noen som kan tenke seg at Israel ville sende tropper inn i helligdommene.

Men poenget er at muslimene tolker dette som hele Tempelfjellet. Og hvordan jøder (og kristne) behandles da, vet vi fra før, og fra en rekke uttalelser: Det kan i høyden bli tale om en begrenset besøksrett, ikke noen form for gudstjenester og tilbedelse.

Det som gjør dette enda mer alvorlig, er at palestinerne tolker Al-Aqsa til også å gjelde Vestmuren (”Klagemuren”). Den anerkjente, israelske reporteren Ehud Ya’ari skriver i Jerusalem Report for 25.9 at Arafat

forlanger palestinsk suverenitet over hele Øst-Jerusalem, også over Vestmuren, unntatt de jødiske bydelene.

Israel derimot foreslår en maktfordeling hvor det bl. a. skal kunne heises palestinsk flagg på Tempelplassen, men hvor Israel i siste omgang skal kunne sikre at jøder skal ha likeverdig rett til å dyrke Gud, den retten alle andre religioner er innrømmet.

Massakrene i 1982

Denne artikkelen bygger på en bokanmeldelse som stod i Jerusalem Report som er datert 7.6.99. Boka heter Fra Israel til Damaskus. Den er kommet ut i USA og er blitt forbudt i Libanon.

Hovedpersonen i boka er Elie Hobeika. Han er kjent fra flere sammenhenger: Under Israels aksjon i Libanon i 1982 var han etterretningssjef for de kristne falangistene i Libanon, og da ledet han de libanesiske troppene som utførte massakrer av hundrevis av mennesker i flyktningeleirene Sabra og Shattilla mens området leirene lå i, var under israelsk kontroll.

Siden har Hobeika vært minister i den libanesiske regjeringen. Han er en nær venn av diktatoren i Syria, Hafez al Assad. Nå er han

parlamentsmedlem og en mulig presidentkandidat.

Forfatteren av boka heter Robert M. Hatem. Han var Hobeikas livvakt i 1970- og 80-åra. Han navngir folk som Hobeika drepte. Blant andre var det ham som stod bak bomben som drepte den valgte, kristne presidenten Bashir Gemayel. Han stod også bak drapet på kristne politikere som Danny Chamoun og Tony Franjieh.

Hatem beskriver de metodene Hobeika brukte, med svindel og utpressing. Han navngir også mange kvinner som Hobeika hadde et forhold til, blant annet kona til en tidligere president.

Hobeika var regnet for å være en alliert av Israel, og han tilbrakte hvetebrødsdagene der. Men ifølge Hatem

var han dobbeltagent, og arbeidet egentlig for Syria.

Noen har kommet med spekulasjoner om at Israels daværende forsvarsminister Ariel Sharon på en eller annen måte var med på massakrene i 1982. Men Hatem beskriver Sharons raseri da han fikk vite om massakrene. ”Dere vil betale dyrt for dette,” skal Ariel Sharon ha sagt til Hobeika. (Sharon var utenriksminister i Netanyahus regjering og er nå midlertidig leder for Likudpartiet.)

Hobeika truer med å saksøke forlaget, Pride International Inc. Han hevder at det er israelsk etterretning som står bak boka og forsøker å sverte ham. Men det er vel kanskje slikt man må si i en slik situasjon.

Nr. 5/2000

8

Like før bråket

I Jerusalem Report datert 10.10, men skrevet like før opptøyene startet, gir Hirsch Goodman en beskrivelse av situasjonen mellom israelere og palestinere da.

Nesten hver femte bil han møter de fire gangene ukentlig han kjører mellom Tel Aviv og Jerusalem, har palestinske skilt.

Kanskje en av femti er fra Jordan.

I kasinoet i Jeriko er det åpnet en kosher restaurant. Titusener av israelere handler uten frykt i Jenin, Nablus, Tul Karm og gamlebyen i Jerusalem, særlig på sabbaten. Restauranter i Betlehem og Ramallah er igjen fulle av israelere. Og det er ”in” i Israel å ligge på stranden i Gaza i weekenden.

Så langt etter Goodman. Det vil ta lang tid, selv i beste fall, før situasjonen kan komme tilbake til dette. Palestinerne vil lide enorme, økonomiske tap på grunn av ”Al-Aksa-intifadaen”.

Møte i Paris

4.10 var det toppmøte i Paris mellom Ehud Barak, Yasser Arafat. Den franske presidenten, Jaques Chirac, var vert.

Ifølge det som er lekket ut etterpå, var partene meget nær til å komme fram til en våpenhvile. (Erfaringene siden viser riktignok at palestinerne ikke holder slike våpenhviler.)

Ifølge meldingene ble avtale ikke inngått fordi Chirac insisterte på at Arafat skulle kreve en internasjonal undersøkelseskommisjon av opptøyene. Altså en kommisjon som består av land som allerede hadde dømt Israel som den skyldige i FN.

Hva koster volden?

Død og personskader er omtalt i andre artikler. Denne artikkelen handler om økonomi.

Turistnæringen står for 3 % av de samlede inntekter i Israel.

Den er sterkt rammet av den nåværende volden. Flere hoteller har måttet stenge, mange andre har permittert en del av staben.

Anleggssektoren, og til dels jordbruket, har i stor grad vært avhengig av arbeidere fra de palestinske områdene, som nå er avstengt. De er også sterkt rammet.

Selskapene på børsen i Tel Aviv mistet ca. 15 % av sin markedsverdi de tre første ukene av volden.

Veksten i israelsk økonomi var ventet til å bli mellom 5 og 5,5 %. Nå venter man at den blir 0,5-1 % lavere. Så selv om situasjonen er alvorlig, er Israel godt i stand til å mestre krisen.

Da er situasjonen langt verre for palestinerne.

Clinton hadde problemer med å få partene med seg på Sharm e-Sheikh-møtet. Foto: OHAYON AVI (GPO)

Sharm e-Sheikh-møtet I midten av oktober var det et toppmøte i Sharm e-Sheikh, på sørspissen av Sinai-halvøya. Hensikten var først og fremst å få til en våpenhvile etter de blodige trefningene, og helst også å få i gang en utvikling av ”fredsprosessen” igjen. I tillegg til Barak og

Arafat var Egypts president, Hosni Mubarak, og USAs president Bill Clinton.

Israel krevde at Arafats styre skulle arrestere medlemmer av Hamas og Islamsk Jihad som det slapp ut av fengslene, at Tanzim (Fatahs ungdomsmilits) og

det palestinske ”politiet” skulle slutte å skyte, at de palestinske mediene skulle slutte å hisse opp folk til vold og at jødiske hellige steder skulle bli ivaretatt (som Josefs grav i Nablus og en synagoge i Jeriko).

Palestinerne krevde at israelerne straks skulle opp-

heve sin ”beleiring” av de palestinske byene og forsvarte palestinernes rett til å kaste steiner i protest mot den israelske okkupasjonen. (At det også blir skutt ved ca. halvparten av ”demonstrasjonene”, forbigås gjerne i taushet.)

Da møtet var slutt, annonserte Clinton en ”avtale”, som partene ikke hadde underskrevet. Palestinerne gjorde ikke noe forsøk på å holde den, men lot volden fortsette.

Dermed var heller ikke israelerne bundet av avtalen.

Et ord med i laget Zohair Hamdan er en av araberne i Øst-Jerusalem, en av dem statsminister Ehud Barak lovte på Camp David å gi bort til Arafats styre.

Hamdan samler underskrifter. Det de skriver under på, er kravet om en folkeavstemning blant Jerusalems arabere. ”Vi er ikke en sekk poteter som man kan gi fra den ene til den andre.” Hamdan har skrevet til president Clinton, til kong Abdullah av Jordan, FNs generalsekretær Kofi Annan. Han vil skrive til den internasjonale domstolen i Haag.

Han har også snakket med en rekke israelske politikere: Tidligere statsminister Binyamin Netanyahu, ordfører Ehud Olmert i

Jerusalem, den åndelige lederen for Shas-partiet, rabbi Ovadia Yosef og mange andre.

Foreløpig har han fått 12.000 underskrifter fra arabere på kravet om folkeavstemning. Det er ikke slik som når vi skriver under på å bevare noen trær, eller noe slikt. For de som setter navnet sitt på en slik liste, risikerer ulike former for hevn.

Hamdan selv mener at det palestinske styret er et eksperiment som har slått feil, og han har ikke noe ønske om å bli en del av fiaskoen. Han har selv vært i Arafats elitestyrke, Styrke 17, fra 1968 til 1972.

Han sier at Arafats metode er blodsutgytelser, først i Jordan, så i Libanon.

Den israelske hæren graver seg ned i sikkerhet i Gilo, etter skyting fra Beit Jalla.

Foto: OHAYON AVI (GPO) Hamdan og de andre araberne har lange lister med klager over at israelerne behandler dem urettferdig og diskriminerende.

Men de sier: Selv om det er mye galt med Israels styre, er det bedre enn det palestinske. Å bli gitt over til Arafat vil ta fra de ara-

biske innbyggerne i Jerusalem mange av de sosiale godene de nå har under israelsk lov.

Mange avfeier Hamdans aksjon som useriøs. Men den har betydelig sympati på høyresiden i Israel, blant dem som ønsker å beholde Jerusalem udelt.

Meningsmålinger (før de siste opptøyene) har vist at 70 % av araberne i Jerusalem ønsker å forsette under Israel. En folkeavstemning med et slikt resultat ville utvilsomt styrke Israels krav.

Nr. 5/2000

9

Bestialske mord Rabbi Lieberman

I slutten av artikkelen om Josefs grav.. på s. 10 i denne avisa står det om rabbi Hillel Lieberman, som ble myrdet med kaldt blod i forbindelse med at israelerne trakk seg tilbake fra Josefs grav i Nablus.

Soldater i Ramallah

Onsdag 11.10 fikk to israelske reserve-soldater innkalling til sin avdeling (i forbindelse med opptøyene), og dro av gårde til sin base. De tok feil av veien og kom til en palestinsk politisperring.

Der fikk de beskjed om å følge med til politistasjonen i Ramallah. De kjørte i sin egen bil, under eskorte av palestinsk politi. Dette skjedde om formiddagen.

Ryktet om at soldatene var fengslet, spredte seg fort blant palestinerne. En mobb samlet seg ved stasjonen, de fleste kom fra begravelsen til en palestiner som var drept i en trefning. De trengte seg inn i stasjonen og slo og sparket soldatene til døde.

Et italiensk TV-team filmet angrepet. Det viste at de kastet kroppen til en soldat ut fra 2. etasje, hvor en annen mobb fortsatte å slå ham.

Ifølge det israelske forsvaret var den ene soldaten

enda levende da mobben bandt ham til en bil og dro ham gjennom hovedgaten i Ramallah.

Et øyenvitne

Den britiske fotografen Mark Seager, 29 år gammel, holdt på med en billed-studie av palestinske flyktninger da han plutselig fant seg selv midt inne i den gryoppvekkende lynsjingen. Han forsøkte å ta bilder. Men det førte til at flokken vendte seg mot ham med et slikt hat at han fryktet for sitt liv.

De ødela kameraet hans.

Han så en stor flokk hvor noen dro en kropp etter føttene. Den nedre delen av kroppen var i brann og hodet så ut som gelé, bare en rød masse. Selv om mannen måtte være død, fortsatte de å slå ham og sparke ham i hodet. ”De var som dyr,” sier Seager. De ropte høyere og høyere Allanhu Akbar.

De dro den døde mannen etter seg.

Seager har vært mange steder og bl. a. sett serbere slå albanere. Men han har aldri sett noe som ligner på dette.

Seager så ikke den andre mannen, han som ble kastet ut av vinduet.

Etter oppfordring

Ifølge en israelsk talsmann viste palestinsk TV en generalprøve dagen før lynsjin-

gen fant sted hvor de brukte en dokke (en slik som klesbutikker bruker). Mobben så lynsjingen demonstrert den ene dagen. Den neste dagen kunne den selv utføre handlingen i virkeligheten.

Gjengjeldelse

Kl 2.55 startet israelernes gjengjeldelses-angrep. De var blitt varslet på forhånd, og ingen palestinere ble drept. Blant de målene som ble rammet, var det palestinske styrets radio-stasjon, som i ukevis hadde oppfordret væpnet ungdom fra Tanzim-militsen og andre til å angripe israelske sivile og sikkerhetsstyrker. Politistasjonen hvor lynsjingen fant sted, ble jevnet med jorden. Likeså hovedkvarteret til Styrke 17 (Arafats personlige vaktstyrker), en etasje i politistasjonen som Tanzim bruker, likeså tre palestinske militærbåter. Det var også noen flere mål som ble truffet.

Virkningen i Israel

Som nevnt var en slik lynsjing vist på TV dagen før, så den palestinske ledelsen ønsket altså noe slikt. Hensikten var vel å skremme israelske soldater, samt å gi utløp for de mest primitive instinktene i den palestinske befolkningen.

Palestinske ungdommer samlet i Ayosh-krysset. Foto: OHAYON AVI (GPO)

Men det var nok en strek i regningen at det ble filmet.

Se artikkelen ”Journalistiske prosedyrer”, som forteller om hvordan reporterne lover å ikke vise noe som kan skade Arafats store sak. De fine ordene om troverdighet gjelder tydeligvis ikke det bare er jøder det går ut over.

I Israel førte lynsjingen til sterk avsky. Det intense hatet som ble åpenbart, har bidradd kanskje enda sterkere enn volden ellers til å gjøre israelerne skeptiske til ”fredsprosessen” og ”fredspartneren” på den andre siden. Se artikkelen Holdningene i Israel på s. 18 i denne avisen.

Lynsjere arrestert

Ut fra filmen har israelske sikkerhetsstyrker funnet ut hvem en del av lynsjerne er. I slutten av oktober var minst 8 av deltakerne arrestert. Noen hadde klart å flykte til de palestinske selvstyreområdene før israelerne fikk tak i dem. Noen er blitt arrestert i områder under delt kontroll, hvor Israel altså har sikkerhetskontrollen. Men israelske agenter har også vært inne i Ramallah og tatt med seg noen.

Og etter at disse reservistene ble tatt på den måten de ble, er det nå forbudt å møte til militærtjeneste i egen bil.

”Journalistiske prosedyrer”

I artikkelen Bestialske mord leser vi om øyenvitnet Mark Seager som forsøkte å ta bildet av lynsjingen av en israelsk soldat, men mobben angrep ham og ødela fotoapparatet.

Han var glad at han berget livet.

Italienerne som filmet lynsjingen kom fra den statlige TV-stasjonen RAI. De måtte flykte fra landet etterpå og gjemme seg bort fordi de ble truet på livet.

Det førte til at en annen representant for TV-selskapet, Riccardo Cristiano, skrev leserbrev til den palestinske dagsavisen Al-Hayat al-Jadida, som utkommer i Gaza. Der skrev han at det ikke var noen fra hans egen stasjon som hadde filmet, men fra konkurrenten Mediaset. Han lovte at det italienske TV-selskapet for framtida ville ”respektere de palestinske myndighetenes arbeidsprosedyrer og utføre sin jobb lojalt”!

Ifølge Jerusalem Post innrømmer mange utenlandske korrespondenter privat at dette kaster lys over de palestinske myndighetenes utpressingstaktikk, men de vil ikke diskutere saken. Men det er klart at de ”arbeidsprosedyrene” for journalister som det henvises til, for ikke å si punktet om å utføre sin jobb ”lojalt”, som gjør alt snakket om ”journalistisk standard” og ”troverdighet” til en vits.

Israel tok pressekortet fra Cristiano. Hans overordnede ble flau, og kalte ham hjem igjen. I en offisiell uttalelse sa Israels pressekontor at hans leserbrev ”innebærer at han aldri mer filme begivenheter som kan kaste et negativt lys over det palestinske styret”. Andre sier at de ikke vil dømme Cristiano for hardt. Under bråket i Jaffa ble han angrepet av en mobb israelske arabere som brakk hans ribbein og kanskje skadet varig en lunge og hans syn.

Konkurrenten som fikk ”skylda” for filmen i leserbrevet, Mediaset, sier at de vil holde Cristiano ansvarlig for alle angrep deres folk måtte bli utsatt for.

Og denne redaktøren vil bli veldig overrasket dersom det noen gang skulle skje at noen store, norske medier drøfter presset fra palestinerne mot mediene på en seriøs måte. For når den manglende troverdigheten bare går ut over jøder, gjør det nok ikke så mye.

OM

Nr. 5/2000

10

Josefs grav og rabbinerdrapet Da Bibelens Josef var skulle dø, lovte fikk han sine brødre til å love at når Gud førte Israel tilbake til Israels land, skulle hans ben føres med og begraves der (1Mos 50:24f). Da Israels folk dro ut fra Egypt, tok de derfor Josefs levninger med seg (2Mos 13:19). Josef ble begravd ved Sikem (Nablus) på det jordstykket som Jakob hadde kjøpt av Hemors, Sikems fars sønner (1Mos 33:19). – I sin siste, store tale omtaler også Stefanus dette stedet (Apg 7:16). Det var alså et hellig sted også den gangen.

I Nablus er det fremdeles et sted som man peker ut som Josefs grav. Det er ett av de helligste stedene for jødene.

Under urolighetene i september 1996 angrep palestinerne stedet, 6 israelske soldater ble drept i den forbindelsen. Israelerne måtte trekke seg ut, og stedet ble

ødelagt. I oktober ble stedet åpnet igjen.

Da opptøyene startet nå i september, startet palestinerne en lang serie angrep mot de israelske soldatene som holdt vakt ved stedet.

En israelsk soldat ble såret 1. oktober i nærheten.

Palestinske sikkerhetsstyrker (bevæpnede) hindret sanitetspersonell i å nå fram til 19-åringen. Han blødde i hel. Først etter 5 timer kunne han evakueres. Da var det for seint.

Etter vel en uke trakk israelerne seg ut fra stedet. Det ble sagt at tilbaketrekningen var midlertidig. En grensepoliti-soldat ble såret under operasjonen. Soldatene tok med seg mange av de hellige tingene, inkludert Torah-rullen og bønnebøkene. Stedet ble overgitt til palestinske sikkerhetsstyrker.

Ødeleggelse

Det var meldinger om at amerikanerne var innblan-

det i saken i den forstand at de fikk i stand en avtale hvor israelerne trakk seg ut mot at palestinerne skulle beskytte det hellige stedet. Men avtalen nyttet ikke mye: Væpnede palestinere og sivile stormet graven og yeshivaen like ved. De rev i stykker bønnebøker og kommentarer og tente fyr på deler av området, bare noen timer etter at de israelske soldatene evakuerte stedet før grålysningen.

bekymring” over de fortsatte konfrontasjonene.

Andre hellige steder

Forakt for andres helligdommer

Det var også angrep mot Rakels grav ved Betlehem.

Likeså ble en gammel synagoge i Jeriko ødelagt.

Fordømmelse fra EU

EU kom med en uforbeholden fordømmelse av hærverket på Josefs grav, og gav uttrykk for ”dyp

Omgjøres til moské

Da fordømmelsene fra EU og andre deler av verden kom, ble det sagt at Arafat hadde gitt ordre om å bygge opp igjen bygningene ved Josefs grav.

Men det viser seg at de er malt grønne. Det er første skrittet mot å gjøre dem om til moské.

Dette er typisk for den manglende respekten for andres hellige steder som vi finner så mange steder i den muslimske verden, og som har vært der i århundrer.

Selv Shimon Peres gav uttrykk for at dette. I en leder 8.10 gjengir Jerusalem Post hans synspunkter slik: ”Som Shimon Peres ettertrykkelig har påpekt, bør den

øyeblikkelige og brutale ødeleggelsen av et jødisk hellig sted knuse Yasser Arafats krav om eksklusiv kontroll over det stedet som er helligst for det jødiske folket, Tempelfjellet.” Lederen fortsetter: ”Gårdsdagens overgrep minner om det vi opplevde i 1948 da det jødiske kvarteret i Gamlebyen i Jerusalem falt til Jordan. Dusinvis av gamle synagoger ble utsatt for hærverk. Femti år senere har Arafat demonstrert at den arabiske holdningen til å ha kontroll over jødiske hellige steder ikke har endret seg.”

Rabbi Lieberman

Israelske soldater trakk seg bort fra Josefs grav i Nablus tidlig om morgenen lørdag 7.10. Noen timer etterpå ble det kjent at palestinerne holdt på å ødelegge stedet.

Rabbi Hillel Lieberman gikk da alene til fots fra den jødiske bosetningen Eilon

Moreh og mot Josefs grav.

Lieberman var 37 år gammel og far til 7 barn. Han var følelsesmessig sterkt knyttet til Josefs grav, hadde vært med på å grunnlegge en yeshiva (bibelskole) der og holdt selv daglig bibel-forelesninger i yeshivaen. Han gikk for å forsøke å redde noen av de hellige skriftene i helligdommen fra å bli ødelagt.

Lieberman var ubevæpnet. Han hadde på seg en tallit (bønnesjal).

Hans lik ble funnet søndag kveld. Det var gjennomhullet av mange kuler.

De som hadde myrdet ham, hadde lagt liket i en hule i et område under israelsk kontroll. Han var myrdet i kaldt blod.

Gravfølget ble stanset i nesten en time av at palestinere skjøt mot det. To israelere ble såret. Skytingen tok ikke slutt før israelerne sendte flere tanks til området.

Har Arafat kontroll?

Israels myndigheter sier meget klart at det er Arafat som har ansvaret for volden som brøt ut. Han har planlagt den, han befalte den å bryte ut, og han kunne gi ordre om å stoppe den.

Forskjellige palestinske talsmenn sier at Arafat ikke har kontroll. Han kan ikke forhindre volden, og hvis han prøvde å gjøre det, ville han miste tilliten på grasrota og undergrave sitt eget styre.

Her er noe av det som viser at volden var planlagt og styrt (i det minste i stor grad) fra ledende folk i PLO:

Sommerleirer

I sommer kjørte Arafats styre tusener av ungdommer gjennom en treningsleir.

Der ble de grunnleggende synspunktene innprentet i dem, og de synspunktene innebærer ikke at staten Israel skal være et varig fenomen.

Inn i programmet gikk også en omfattende ”mili-

tær trening”. Det vil si at ungdommene trente på slike opptøyer som nå har vært.

Tanzim

Marwan Barghouti er blitt en velkjent person under opptøyene.

Israelerne mener at det er han som, på Arafats ordrer, styrer det vesentlige av opptøyene.

Det er mange uttalelser og opplysninger som tyder på det. Men jeg vil nøye meg med å bruke stoff fra en helsides intervju-artikkel av Peter Beck i Aftenposten lørdag 7.10.00.

Barghouti sier at i utgangspunktet sa han til dem som skulle ”demonstrere” at de ikke skulle skyte, av taktiske grunner.

Men israelerne ”skjøt på oss, og vi skjøt tilbake”. Ja, israelerne måtte selvsagt skyte, ellers ville det ha gått dem som det gikk soldatene som ble tatt til fange i Ramallah.

Barghouti sier at ”denne intifadaen er langt mer effektiv enn den forrige” (som varte, mer eller

mindre, fram til Oslo-avtalen). For den gangen var det aksjoner overalt, sier Barghouti. ”Nå kunne vi konsentrere kreftene om bestemte mål”. Dermed sier han jo åpent at denne gangen blir aksjonene koordinert, i motsetning til sist.

Det er en stor forskjell til, sier Barghouti: ”Nå hadde vi våpen!”

Barghouti er til stede ved hver eneste av sine folks begravelser og er en av de siste som forlater dagens ”slagmark”. Når det er bråk ved Ayalon-krysset, ”overvåker han det hele fra

toppen av en fylling hundre meter unna”.

Konklusjon

Det meste tyder på at Israel har rett i sine vurderinger av bråket som noe Arafat har satt i scene for å presse til seg det han ikke kan oppnå ved forhandlingsbordet. Og, etter min oppfatning, antakelig aller mest for å slippe å skrive under på en erklæring om at konflikten er løst, alle stridsspørsmål avgjort.

OM

Hvis Arafat ikke har kontroll Som det framgår av artikkelen Har Arafat kontroll ovenfor, tyder det meste på at volden er satt i scene av Arafats nære medarbeidere og i hovedsak styrt av dem.

Men la oss et øyeblikk tenke oss at det virkelig var sant at Arafats regjering ikke har kontroll over situasjonen, til tross for at den er valgt ved et mer eller mindre demokratisk valg (det var

20.1.96, valgperioden er forlengst utløpt uten at noe nytt valg er berammet), og selv om Arafat har kjempestore ”sikkerhetsstyrker”. I så fall er jo en ekte fred umulig.

Og da er det også umulig å få til en stat som fungerer. Da er det duket for et pøbelvelde.

Da bør i så fall både Israel og verden justere sin politikk etter dette.

Nr. 5/2000

11

”Israelerne skal være fullstendig utestengt fra sine helligste steder, samme hva avtalene måtte si.”

Tempelfjellet under palestinsk kontroll Fredag 6.10, etter vel en uke med opptøyer, gjorde israelerne noe nytt: De gav palestinerne full kontroll over inngangen til Tempelfjellet. Det var statsminister Barak selv som tok avgjørelsen. Tankegangen bak var at når israelerne gir en slik innrømmelse, vil palestinerne gjengjelde med innrømmelser andre veien, og dermed ville denne fredagen forløpe fredelig.

Og hva skjedde?

Palestinsk ungdom kastet steiner fra Tempelfjellet og ned på jøder som drev fredelig gudsdyrkelse på det som for dem er verdens helligste bønnested: Vestmuren (”Klagemuren”).

Siden gikk ungdommene ned til en politistasjon ved Løveporten, satte fyr på den og ødela den fullstendig. – 26 israelske politimenn og ca. 60 palestinske ungdommer ble skadet i trefningene.

Dette skjedde altså etter at palestinerne for en dag fikk den fulle kontrollen de forlanger over Tempelplassen.

Det er helt åpenbart at det palestinerne er ute etter, er det samme som kong Hussein praktiserte fra 1948-1967: Israelerne skal

være fullstendig utestengt fra sine helligste steder, samme hva avtalene måtte si. Og dette skal være den varige avtalen.

Og dette vil verden godta, nesten uten noen protester.

For steinkasting, også mot jøder som ber på sitt helligste sted, er definert som en fredelig syssel.

Dan Meridor var minister i Likud-regjeringer, men stilte for Sentrumspartiet ved siste valg. Han sa i forbindelse med disse opptøyene: ”Volden i dag viser hva som vil skje hvis vi ikke har suverenitet over Tempelfjellet. Hvis de som lager forstyrrelser ser at det virker, vil det bare bli mer vold og mer terror.”

Men politiet i Jerusalem mente at dersom det hadde gått opp på Tempelfjellet for å stanse volden, ville det ikke bare ha vært sårede, men også mange døde. Men de få jødene som bad ved Vestmuren, måtte flykte i all hast. – Da det skjedde, stanset steinkastingen etter et kvarters tid.

Palestinere kalte dagens begivenheter ”det første skrittet mot frigjøring av Tempelfjellet”.

Tempelhøyden Like etter at Israel hadde gjenforent Jerusalem i 1967, snakket forsvarsminister Moshe Dayan med araberne som administrerte Tempelfjellet. Til deres store forbauselse lovte han dem å ikke blande seg i hvordan de administrerte stedet, så lenge alt gikk fredelig og skikkelig for seg.

Hensikten var å vise Israels respekt for andre religioner, og kanskje også som en gest mot hele den muslimske verden.

Dayan satte to betingelser: I moskeene på Tempelfjellet skulle opprørsk tale mot Israel være forbudt, og jøder skulle ha adgang til Tempelfjellet uten begrensninger og uten betaling

(fremdeles så lenge alt gikk fredelig og skikkelig for seg).

Muslimene unnlot ganske enkelt å følge disse betingelsene, og israelske myndigheter oppgav dem ganske snart. Allerede samme sommer ble forbudet mot jødisk gudsdyrkelse gjeninnført. Sekulære jøder kunne gå opp som alle andre turister. Men jøder som så ortodokse ut, fikk følge av representanter for wakf (de muslimske myndighetene) og ble bortvist hvis de beveget leppene i noe som så ut som bønn.

De siste årene har de muslimske myndighetene gjennomført et lignende forbud mot kristen gudsdyrkelse.

Palestinere kaster stein på israelsk politi fra Tempelhøyden. Foto: OHAYON AVI (GPO)

Sharon på Tempelplassen Tempelplassen (med den tilhørende Vestmuren, i Norge ofte kalt ”Klagemuren”) er jordens helligste sted for jødene. Muslimene sier at det er det 3. helligste stedet for dem.

Ariel Sharon og flere medlemmer av Knesset gikk opp på Tempelplassen i forbindelse med de store, jødiske helligdagene (nyttår). De besøkte ikke moskeene der, og gjorde ingenting som forstyrret muslimenes gudsdyrkelse. De spyttet ikke verken på eller mot moskeene, og gjorde eller sa ingenting som håner Islam. De sa at de kom med fred. De ville ikke på noen måte stenge Tempelplassen for muslimer. De hevdet bare den retten også jøder har til å besøke sin religions helligste sted.

Dette skulle være en så stor provokasjon at politikere og kommentatorer i Norge mener at det gav muslimene rett til å starte krig! Ariel Sharon har jo vært general og forsvarsminister. Se artikkelen Massakrene i 1982 på side 7, om det han er sterkest anklaget for.

Vi må da spørre: Hvilke hinduer er det som ikke skal ha lov til å besøke Ganges, sin religions helligste sted?

Hvilke muslimer skal ikke ha lov til å besøke Mekka?

Hvilke katolikker skal ikke kunne besøke Petersplassen? Eller er det bare jøder som provoserer ved å

besøke sin religions helligste sted?

Sikkerhetsoppbud

En av anklagene mot Sharons besøk er at over 1.000 israelske sikkerhetsfolk var med opp på Tempelplassen. Det var for at de skulle kunne være sikre på at Knesset-medlemmene ikke ble drept eller såret, og at de skulle kunne håndtere eventuelle episoder uten å måtte skyte. Den palestinske sikkerhetssjefen, Jibril Rajoub, sa nemlig først at besøket var i orden, deretter at det kunne føre til bråk. Da det dagen før var et selvmordsangrep i Gaza, ble sikkerhetsopplegget økt ytterligere.

Det som er en provokasjon i denne saken, er at det i det hele tatt skal være nødvendig med noen form for sikkerhetsoppbud ved slike anledninger. At enhver person, inkludert jødene, skal ha rett til å besøke sin religions hellige steder i fred og trygghet, burde være helt selvsagt.

”Provokasjon”

Derimot synes verden naturligvis ikke at det er noen provokasjon at Arafat åpent sier at det aldri har stått noe jødisk tempel i dette området, og at stedet, inkludert Vestmuren (”Klagemuren”) derfor ikke er noe hellig sted for jøder.

Det ligger da i kortene at jødene skal nektes adgang (”demonstrasjoner” ordner

det). Det var visst heller ikke noen provokasjon at palestinerne, da de fikk kontroll over Josefs grav ved Nablus, ødela helligdommen. Og aller minst er det noen provokasjon når palestinere kaster stein på jøder som ber ved Vestmuren.

Er det noen annen religion hvor tilhengerne provoserer ved bare å besøke sitt helligste sted, men det er ingen provokasjon at andre bruker vold mot fredelig gudsdyrkelse der? Eller er det bare jøders gudsdyrkelse som vurderes slik?

– Jødehatets logikk sitter sterkt i.

Ros til Sharon

29.10 så det ut for at Ariel Sharon ganske snart skulle inn i regjeringen. Da sa Nabil Abu Rudaineh, en talsmann for Yasser Arafat, at palestinerne også kunne forhandle med en regjering som inkluderte Sharon. Han påpekte at Sharon var med i samtalene som førte til Wye River-avtalen i Netanyahus tid, at Sharon var med i statsminister Menahem Begins stab da Begin sluttet fred med Egypt, og at det var Sharon som forsvarsminister som evakuerte bosetningen i Yamit i Sinai. – Så mye for hvor reelt det var at Sharons besøk var provokasjon nok til å lage krig.

Ofre barna

Hoda Husseini er en journalist fra Libanon, men hun arbeider i London i den arabiske dagsavisen Al Sharq alAwsat. 25.10 skrev hun en artikkel hun kalte Til forsvar for Palestinas barn. Hun går imot å bruke barn i kampen, og spør om hva slags opplyst uavhengighet det som kan oppstå av barnas blod, mens lederne og deres barn og barnebarn blir holdt unna farene.

30.10 svarte Hafiz Barghouti, som er redaktør i den palestinske dagsavisen Al Hayat al-Jadida. Han skrev et bitende svar. Men

han gikk ikke inn på det saklige. I stedet gikk han til lange angrep på Husseinis karakter. Probelemet er, ifølge Barghouti, at noen arabiske medier er blitt for ”utlendiserte” og underlagt innflytelse av ”jødiske penger”. Hun burde slutte å skrive.

Noen dager før (27.10) skrev Barghouti at å forhindre barna fra å delta i ”protestene”, utgjør ”en av de mest alvorlige overtredelsene”, og vil ”skade oss mer enn kulene” fra israelerne. De som nekter sine barn å delta, ”utgjør en femtekolonne”.

Nr. 5/2000

12

Palestinske frustrasjoner Når palestinerne og deres talsmenn skal forklare situasjonen, sier de at opptøyene skyldes ”frustrasjon på grasrota”. Folk er lei av fredsforhandlinger som ikke fører noe sted hen.

Frustrasjonen er forståelig og rimelig, men bare fordi Arafat og hans folk ikke har forklart folk de store innrømmelsene Israel gjorde ved Camp David. Vi har for øvrig ikke registrert at dette er kommet skikkelig fram i NRK og de andre store mediene i Norge heller. Se artikkelen Israels innrømmelser, s. 17 i denne avisa.

Arafat ikke har forberedt sitt folk mentalt på de kompromissene som blir nød-

vendige. Til sammen skaper dette en negativ atmosfære.

Ifølge en israelsk ekspert, Menahem Klein, skyldes frustrasjonen mest dårlig informasjon.

Arafat har heller ikke fortalt palestinerne om de kompromissene han selv tross alt har inngått. Dette tyder på at Arafat ikke har tenkt seg at innrømmelsene skal bli noe av, men at han ved hjelp av volden skal kunne oppnå mer. For Jerusalems vedkommende er hovedkravet nå (etter alle de israelske innrømmelsene) full palestinsk suverenitet over Tempelfjellet. Blant de innrømmelsene han ikke har opplyst om, og tydeligvis vil

Barnesoldater En rekke land og organisasjoner har brukt og bruker barnesoldater.

Det fører alltid til avsky mot dem som bruker barna.

Vi husker f. eks. Iran, som utstyrte guttunger med en plastnøkkel til paradiset og sendte dem i store flokker mot irakske styrker, der de ble meiet ned. Det var svært få, om noen, som vendte avskyen i denne saken mot irakerne som skjøt disse ungene. Avskyen var rettet mot dem som bruker barn i krig. Ingen seriøs reporter ville finne på å gjøre seg til mikrofonstativ for dem som

sendte ut barna og for det barna var indoktrinert

til å si.

Det er bare ett unntak fra avskyen for barnekrigere: Når barna brukes mot jøder, er det de jødene som blir angrepet av barn som har skylda for at motparten bruker barn!

Jeg kan ikke se noe annet enn at holdningen er ren antisemittisme.

forsøke å omgjøre ved disse krigshandlingene, er at han hadde oppgitt full palestinsk suverenitet over hele Gamlebyen, inkludert Vestmuren (”Klagemuren”).

Når han samtidig har begynt å si at det aldri har stått noe jødisk tempel i dette området, og at det derfor ikke er noe hellig sted for jøder, betyr dette bare en ting: Det store deler av verden nå støtter Arafat i, er at han skal ha rett til å stenge jødene ute fra sine helligste steder for all framtid. For det man forhandler om nå, er den varige avtalen. – Det er meldinger om at president Bill Clinton vil støtte dette palestin-

ske kravet offentlig så snart valget er over. Han tør ikke gjøre det før valget, for han er redd for at kona skal tape stemmer på det i New York.

Finnes det ingen som kan stanse vanviddet?

I alle forhandlingene siden Oslo-avtalen ble inngått i 1993 har regelen vært at når neste runde begynte, gikk palestinerne tilbake på det meste av det de hadde lovet gangen før, samtidig som de forlangte at Israel skulle stå fast ved alle sine innrømmelser. Dette har USA og verden stort sett tvunget Israel til å følge.

Evakuering sjøveien

Det har vært mye bråk i Gaza de siste ukene. De jødiske bosetningene der er en torn i øyet på araberne, og det er vel få i Israel som venter at de vil være der etter en avtale med palestinerne. (Ehud Barak gikk med på å oppgi hele Gaza på Camp David.)

Noen av de mer isolerte bosetningene ligger ganske utsatt til for at veiene kan sperres i kamphandlinger. Derfor har den israelske marinen utarbeidet planer om å evakuere dem sjøveien om nødvendig.

En av bosetterne uttaler at sjøveien kan være aktuell også til annet enn evakuering. Tidligere har en luftputerute vært vurdert. Det finnes også en flystripe i Gush Katif, men flyruten svarte seg ikke på grunn av for liten trafikk.

Dessuten er det en oppfordring til gjentakelse: Så lenge reporterne gir Arafat full uttelling for all bruk av barn, kommer praksisen til å fortsette, hvis ikke mange nok av oss som ikke er reportere slår i bordet og avslører det skuespillet vi er vitne til.

Foto: OHAYON AVI (GPO)

Nr. 5/2000

13

Dersom israelerne ikke hadde skutt, ville hvert enkelt av de 3.743 episodene endt på samme måten som lynsjingene i Ramallah.

De israelske araberne

Denne artikkelen bygger mest på en artikkelen Isabel Kershner hadde i Jerusalem Report i oktober 1999.

Den beskriver noe av situasjonen før de siste opptøyene startet.

3.743 episoder En skadet israelsk grensepolitimann blir hjulpet under opprør ved Løveporten i Gamlebyen. Foto: OHAYON AVI (GPO)

15. og 16.11 stod følgende tall i Jerusalem Post, gjengitt etter den israelske øverstkommanderende, Shaul Mofaz: Mot de israelske soldatene hadde det da vært over 1.400 skyte-episoder, 70 bomber, 15 granat-angrep. I alt hadde det vært 3.743 angrep (der det ikke ble skutt, brukte

man steiner, brannbomber, slynger, ..)

Bare i vel 10 % av skyteangrepene ble noen arabere drept. I nesten 9 av 10 tilfeller der det blir skutt mot israelske soldater, blir altså ingen drept på den andre siden.

De som kaster steiner, blir stort sett såret av gummikuler. Noen få blir drept, særlig

de som rekker å komme svært nær israelerne. Israelerne skyter derfor ofte mens ”demonstrantene” er såpass langt unna at gummikulene ikke vil gjøre altfor alvorlige skader på de fleste.

La oss minne om at i de aller fleste episodene er de israelske soldatene i mindretall, angriperne er mange

ganger så mange. La oss også minne om at soldater med skytevåpen er mye sterkere enn folk som bare kaster stein. Men de er bare sterkere når de skyter.

Dersom israelerne ikke hadde skutt, ville hvert enkelt av de 3.743 episodene endt på samme måten som lynsjingene i Ramallah.

Han angrep USA fordi det ”opprettet Israel her, i det bankende hjertet til den arabiske verden, i Palestina … [som en] utpost for deres sivilisasjon – og fortroppen for deres hær …”

Med hensyn til land, erklærte sjeiken: ”.. Vi vil ikke gi opp et eneste korn av Palestinas jord, fra Haifa, Jaffa, Akko, Mulabbas [Petah Tikva] og Salamah, Majdal [Askelon] og hele landet, og Gaza og Vestbredden..” – Altså hele Israel.

Problemet hadde vært alvorlig, men ikke veldig alvorlig, hvis denne talen hadde vært den eneste i sitt slag. Det er dessverre langtfra tilfellet. Slike taler er uhyggelig vanlige.

slik lynsjing som den som skjedde i Ramallah vist dagen før på palestinsk TV med en dokke (en slik som brukes til å utstille klær).

Under de verste opptøyene gikk kameraene rett inn i operasjonsrommene, og viste folk som hadde fått hodet blåst av, leger som trakk kuler ut av døde kropper osv. Dette foregikk hele døgnet. Og samtidig kom kommentatoren med bakgrunnskommentarer: Dette er ansiktet til den zionistiske staten. Dette er zionistenes fred. Dette er Baraks sanne ansikt. Dette er prisen vi betaler for staten vår.

Språket var tilbake til det ”gode, gamle”: Det var oppfordringer om å slå til mot den ”zionistiske enheten”, eller ”Tel Aviv-regimet”. Tonen har ofte vært hånlig og latterliggjørende: Vi vil vente på dere bak hvert hjørne. Hvor vil dere gjemme dere?

Hele tiden, også før opptøyene begynte, var det stadig opphissende stoff fra den forrige intifadaen, med bilder som alltid skulle framstille israelerne som onde.

Oppegge til hat Tempelplassen

Artikkelen ”Al-Aksa i fare” på side 14, forteller om hvordan angivelige israelske planer om å ødelegge moskeene på Tempelplassen er blitt brukt til å opphisse ungdommen.

I moskeene

Dagen etter at to israelske soldater ble lynsjet i Ramallah, ble en muslimsk gudstjeneste fra Gaza vist direkte på palestinsk TV. Predikanten het sjeik Ahmad Halabaya. Han sa at Allah ville ”torturere” og ”ydmyke” jødene ved muslimenes hånd. Jødene, sa han, ”må bli slaktet og drept”. Han sa til sine tilhørere: ”Ha ikke noen medynk med jødene, uansett hvor de er, ikke i noe land. Kjemp mot dem, samme hvor du er. Når som helst du møter dem, så drep dem. Hvor du er, så drep disse jødene og amerikanerne, som er lik dem”.

Opphissende medier

Som nevnt i artikkelen Bestalske mord, s. 9, ble en

Israels innrømmelser ikke vist

Baraks innrømmelser (artikkel s. 17) er ikke vist i palestinske medier. Dermed har de kunnet bevare inntrykket av at ”ingenting skjer” i fredsprosessen. – Derimot har det stadig vært framme at hele Palestina, inkludert hele Israel, skal vinnes tilbake, slik sjeik Ahmad Halabaya sa i sin tale i Gaza.

De palestinske mediene har altså, på samme måten som skoleverket, arbeidd bevisst for å skape hat og en krigersk innstilling i palestinerne i alminnelighet og ungdommen i særdeleshet.

Kershner har intervjuet Salem Jubran, tidligere leder for kommunistpartiet og en respektert kommentator. Vi kan merke oss at i motsetning til flere andre arabiske partier, anerkjente kommunistpartiet staten Israel (fordi Sovjetunionen gjorde det i 1948).

Jubran sier at de israelske araberne lever bedre enn sine forfedre materielt sett, og de har det også bedre enn sine brødre i noe arabisk land, og absolutt bedre enn palestinerne på Vestbredden og i Gaza. Men samtidig har de aldri følt seg så ulykkelige og utenfor som nå.

De trodde at problemet var at ”mitt folk er i krig med mitt land”. Freden ville løse alt. Men i 1999, da freden så ut til å være innen rekkevidde, følte de israelske araberne at krisen økte: De var ikke blitt fullt ut integrerte, selv om de stort sett hadde vært gode borgere i 50 år.

De er blitt holdt fullstendig utenfor fredsprosessen.

De var ikke nevnt i noen avtaler. Verken Israel eller PLO ville komplisere forhandlingene ved å trekke inn dem.

Måten Ehud Barak behandlet dem på, svir.

Han fikk støtte av over 90 % av de israelske araberne ved valget, men han har nesten ikke gjort noe for å øke deres muligheter til å nå topposisjoner. Som et minimum hadde de ventet en arabisk minister – for jordbruk eller hva som helst.

Riktignok ble en araber statssekretær i utenriksdepartementet, og det finnes arabiske ambassadører og komiteledere i Knesset. For første gang kom en araber inn i Utenriks- forsvarskomiteen i Knesset. Men de mener at han blir holdt utenfor de store statshemmelighetene. De føler at

de fremdeles blir behandlet som annenklasses borgere.

Arabiske byer og landsbyer får langt mindre penger enn de jødiske. Selv om det var en sterk økning under Rabin og Peres, er det ennå langt igjen. Av Netanyahu hadde de ikke ventet så mye. Men de er skuffet over at lite har skjedd under Barak.

Det ser ut for at forsøket på skape en egen israelsk-arabisk identitet er feilslått. I økende grad føler de fleste av dem at de er palestinere, selv om det også finnes et mindretall som har gjennomgått politisk, økonomisk og kulturell ”israelisering”.

Vil tilhøre Israel

Salem Jubran uttrykker det synet mange palestinere har (når det kommer til stykket): De ønsker ikke å være en del av den palestinske staten, men vil tilhøre Israel. Han sier at en fri presse og frihet for kvinnene, slik det er i Israel, kan man ikke ta for gitt i MidtØsten. Hvis den palestinske staten ender opp som et åpent samfunn som respekterer menneskerettighetene og kvinnene, ”vil jeg elske den mer enn jeg elsker mine barn,” sier Jubran. Men hvis den blir som Irak, Syria eller Egypt, vil han føle seg trist. Uansett vil han ikke være der, han vil være i Israel.

Et stort flertall av de israelske araberne støtter de palestinske kravene: Jerusalem som hovedstad for den palestinske staten, de arabiske flyktningene fra 1948 skal ha rett til å vende tilbake til selve Israel, osv. I praksis betyr dette siste at Israel opphører som en stat med jødisk flertall. – Araberne sier at dette ikke gir noen lojalitetskonflikt.

Det har vært lite terror fra de israelske arabernes side. I 1999 var det noen som forsøkte å sprenge bomber i Tiberias og Haifa.

Deres familier tok fullstendig avstand fra dem.

Bomber mot sivile blir ikke ansett som ”militære handlinger”, bare som barbari.

Nr. 5/2000

14

Atskillelse

Palestinerne truer med ensidig å erklære en palestinsk stat. Israel svarer med å true med en plan for å skille palestinere og israelere: Israel tar kontrollen over en større del av Vestbredden.

Så lages det et gjerde som skal skille mellom palestinere og jøder. Det blir da praktisk talt slutt på at palestinere får komme på arbeid i Israel.

Et hovedproblem med planen (som Barak har atskillig sympati for) er at mange israelere i små ”bosetninger” vil komme på den andre siden av gjerdet, nesten uansett.

GM sponser konferanse i Ariel

General Motors har ikke bøyd seg for press fra arabiske grupper, men sponser en konferanse i Ariel. Ariel ligger på Vestbredden. Konferansen er upolitisk, og handler om Matematisk modellering og simulering av metall-teknologier. GM sa at konferansen ville gagne alle folk, og selskapet hadde ingen interesse av å bli innblandet i en politisk konflikt.

”Al-Aksa er i fare” Israelske arabere er like sterke motstandere som sine palestinske brødre av israelsk kontroll over Tempelfjellet. Og de har brukt mer tid og penger på å restaurere Al Aksa.

I årevis har det stått plakater i Umm al-Fahm, en av de største arabiske byene i Israel med 30.000 innbyggere. Den største står ved innkjøringen til byen, men mindre utgaver står en rekke steder. Teksten på plakaten er: ”Al Aksa er i fare.” På plakaten er det et bilde av Klippemoskeen i lenker, et øye er tegnet inn i datagrafikk, og fra øyet drypper tårer ned på det gylne taket.

Dette begynte da den hasmoneiske tunnelen ble åpnet i 1996. Plakaten har hengt siden i arabiske byer over hele Galilea. Da Ariel Sharon besøkte Tempelplassen (i følge med over 1.000 israelske politifolk i fullt opprørsutstyr), traff det en åpen nerve blant araberne.

Da varaordføreren i Umm al-Fahm, Suleiman Eghbariyah, ble spurt noen dager før uroen begynte hva faren mot Al Aksa består i, sa han: ”… det er de stadige utgravningene som israelske arkeologer gjør under moskeen som virker på fundamentet”. [I virkeligheten har de israelske arkeologene avstått fra å grave for ikke å irritere muslimene. Det er overhodet ikke gjort noe som på noe vis kunne true de muslimske bygningene. Dermed er det jo heller ikke gjort funn. Det brukes slik av Eghbariyah:] ”.. hittil har arkeologene ikke funnet noe [på stedet] som tilhører jødene.”

steder, og ikke minst med uttalelsene om at det aldri har vært noe jødisk tempel der, er det ikke vanskelig å tenke seg hva det betyr: Jødene skal stenges ute.

Det er da viktig å være klar over at for muslimene betyr Al Aksa ikke bare den bygningen som kalles Al Aksa-moskeen, det er hele Tempelplassen. Ja, ikke bare det: De mener at også Vestmuren (”Klagemuren”) hører med til Al

Ingen deling

Utenriksminister Robin Cook i samtale med Ehud Barak. Blair-regjeringen får kritikk i Storbritannia for å støtte Israel for mye. Foto: OHAYON AVI (GPO)

Og så slipper han katten ut av sekken: Muslimene skal ha Tempelplassen alene, de skal ikke dele med jødene. Eghbariyah uttrykker det slik: ”Og nå i denne perioden med fredsforhandlinger truer snakket om å dele [kontrollen] over Al Aksa selve dens eksistens. Al Aksa er for muslimene. Men det er et enormt press fra USA på det palestinske styret for å gi innrømmelser til jødene der.”

Det er altså ikke snakk om at Israel forlanger for mye kontroll og bør få en mindre del.

De palestinske muslimene skal ha kontrollen alene. Når vi ser dette i sammenheng med Jødene skal stenges ute fra sine helligste steder for all muslimenes praksis angående adgang til hellige framtid. Foto: OHAYON AVI (GPO)

Da statsminister Barak var på vei hjem fra Chicago i midten av november, mellomlandet han i London. Der traff han statsministeren i Storbritannia, Tony Blair. Ifølge en person ved statsministerens kontor skal Blair ha sagt til Barak at Blair og hans regjering er under kritikk i Storbritannia for sin sterke og utvetydige støtte til Israel og mot en ensidig palestinsk erklæring om uavhengighet.

Han traff også generalsekretæren i FN, Kofi Annan, som var på vei til New York fra det muslimske toppmøtet i Qatar.

Der skal han ha fortalt Barak at det var sinne mot Israel blant de muslimske lederne. Men i tillegg var det nervøsitet for at uroen kunne spre seg til nabolandene.

Hele Jerusalem er etter israelsk lov en del av den israelske staten. De fleste araberne som bor der (i Øst-Jerusalem), er imidlertid ikke israelske statsborgere, men jordanske statsborgere. De har status som permanent bosatte (en lignende status som den en utlending har i Norge etter å ha bodd her i mange år uten å søke statsborgerskap). De har stemmerett ved lokalvalg, men ikke ved valg i Knesset.

De nyter godt av israelske trygder (barnetrygd, alderstrygd, syketrygd m.m.). De kan fritt reise i Israel, stu-

Blair støtter

Aksa, som muslimene skal ha kontrollen over alene.

Med andre ord: Jødene skal stenges ute fra sine helligste steder for all framtid.

Bygging på Tempelplassen

Moskeen var i dårlig forfatning, så i 1993-94 fikk de israelske muslimene tillatelse fra wakf (de muslimske myndighetene) til å starte renovering.

Det første prosjektet var å gjøre en undergrunnshule som jødene kaller Salomos staller om til en moské med marmorsøyler. Muslimene kaller den Marwani-moskeen. Den kan romme 15.000 deltakere.

Deretter gikk de i gang med hvelvet under dagens Al Aksa-moské. Ifølge arkeologene var det adgangstunneler til gårdsplassen på Tempelplassen, bygd mens Herodes’ tempel stod.

Deretter gikk de israelske muslimene i gang med toaletter for deltakerne i gudstjenestene.

Og i det siste har de asfaltert et område ovenfor Marwani-moskeen.

Det har foregått som et gigantisk dugnadsarbeid: Støttespillere har lånt ut utstyr og gitt materialer, og penger er samlet inn via moskeer i Israel. I høst gav 100 inviterte nesten en halv million kroner. I midten av september ble det samlet inn et par millioner kroner pluss 5 kg i gullsmykker. Bidrag kommer også fra utlandet: President Mubarak i Egypt gav teppene til Marwani-moskeen.

Ifølge israelske myndigheter har de israelske araberne presset Arafats styre til å gå lenger i ”muslimske tiltak” enn Arafats folk egentlig hadde tenkt seg. Den israelske rapporten om dette har i neste omgang fått wakf til å bli mer radikalt.

Uken før uroen begynte, stanset israelerne tilførselen av byggematerialer til Tempelplassen fordi det pågikk arbeid som ikke var avtalt med israelerne. Israelerne ville ikke la byggingen komme helt ut av kontroll. Wakf sier at de ikke spør israelerne om noe, men det stemmer ikke med den praksisen som har vært.

Fritt etter Jihad for Jerusalem av Isabel Kershner i Jerusalem Report 11.10.00.

Ikke statsborgere

dere ved israelske universiteter Og dessuten kan de fritt reise i den arabiske verden. De har en status som andre arabere i Midtøsten misunner dem.

I prinsippet kan en araber som er bosatt i Jerusalem søke om, og få innvilget, israelsk statsborgerskap.

Ca. 3.500 av ca. 200.000 arabere har gjort det. I det senere har det vært økt interesse for å søke israelsk statsborgerskap. Mange av araberne i Jerusalem, kanskje de fleste, ser med skepsis på å komme under Arafats styre, ikke minst av økonomiske grunner.

Men det har vist seg at det israelske byråkratiet saboterer søknadene. Av de ca. 700 som har søkt siden begynnelsen av 1998, har bare 13 fått søknaden innvilget. De var stort sett gift med israelske arabere, og måtte appellere til Høyesterett i hvert enkelt tilfelle.

Det israelske byråkratiet krever at søkeren skal kunne dokumentere at han har bodd i Jerusalem. Det kan mange klare. Verre er kravet om at jordanske myndigheter skal undertegne en erklæring om at de godkjenner at søkeren annullerer sitt jordanske

statsborgerskap! For det første har mange som er født etter 1967 ikke fått formalisert sitt jordanske statsborgerskap. For det andre har de jordanske myndighetene aldri villet underskrive en slik erklæring. Noen arabere som prøvde å dra fra Jerusalem til Jordan for å få en slik erklæring, ble arrestert!

Ordføreren i Jerusalem, Ehud Olmert, har tatt til orde for at Israel kjapt innvilger statsborgerskap til alle Jerusalem-arabere som søker. Han tror at det vil bli så mange at det vil svekke vesentlig Arafats krav om

kontroll over Øst-Jerusalem. Mot dette står hensynet til ønsket om Israel som en stat med jødisk flertall, titusener av nye arabiske statsborgere vil føre jødene nærmere den dagen da de kanskje er i mindretall i sitt eget land. Reaksjoner fra Jordan og/eller Arafat kan kanskje også spille en rolle.

I hvert fall har muftien i Jerusalem, Ikrima Sabri, fornyet en religiøs erklæring som forbyr muslimer i Jerusalem å bli israelske statsborgere.

Nr. 5/2000

15

Bølgen av påsatte branner startet etter at opprøret brøt ut i arabiske byer og landsbyer i Israel.

Skogene settes i brann Berit Demborg

Under åpningen av Knessets vintersesjon viser de arabiske Knesset-medlemmene, Dehamshe og El Sana bilder av arabere som er drept under opprøret i Galilea. Foto: SA’AR YA’ACOV (GPO)

Vold i Israel Volden i Jerusalem, på Vestbredden og i Gaza har kommet som et sjokk på mange israelere. Men enda større var sjokket over volden som fant sted i Galilea, blant arabere som er israelske statsborgere. Det var store opptøyer med 11 drepte, alle arabere, en rekke sårede og store materielle skader.

Bakgrunn

I forskjellige intervjuer gir de israelske araberne disse grunnene for opptøyene: Araberne føler seg generelt diskriminert i det israelske samfunnet. Se artikkelen De israelske araberne, s. 13 i denne avisen.

Den andre grunnen de gir, er ”Israels vilkårlige dreping av palestinere på Vestbredden og i Gaza”. En rekke artikler i denne avisen forteller at israelerne stort sett ikke bruker mer makt enn nødvendig i en situasjon hvor Arafats ungdom har gått til krig med steiner, Molotovcocktails og utstrakt bruk av skytevåpen.

Den tredje grunnen som blir angitt, er ”jødenes forsøk på å forgripe seg på Al-Aksa. Dette er tatt opp i artikkelen ”Al-Aksa er i fare” på motstående side i denne avisen. Etter min oppfatning har muslimene ingen legitime krav i denne sammenhengen. Tvert imot: Det er jødene som blir diskriminert.

Volden

Den største uroen i de arabiske områdene i Israel kom i begynnelsen av volds-

perioden på Vestbredden og i Gaza. Den fortsatte i langt mindre skala etterpå noen steder. Det var verst i Umm al-Fahm, men det var også vold i en rekke andre byer og landsbyer. Volden spredte seg også til Haifa og til Jaffa.

Den artet seg slik at store grupper arabisk, mannlig ungdom dro omkring og satte fyr på jødisk-eide butikker og på postkontorer og andre offentlige serviceinstitusjoner i arabiske byer og landsbyer.

Maskerte, arabiske ungdommer satte opp barrikader av stein og brente dekk på veier i Galilea. De angrep jødiske sjåfører og satte fyr på skog. For noen av disse brannenes vedkommende var det tydelig hensikten at de skulle spre seg til jødiske boligområder.

I mange tilfeller sperret de veier som gjorde at jøder var innestengt bak sperringen og utsatt for den volden som kunne komme. Dette var hovedgrunnen til at israelsk politi og grensepoliti måtte gripe inn for å åpne veiene.

Anklager

Araberne anklager politiet og grensepolitiet for å forverre situasjonen ved å bruke skarp ammunisjon i utrengsmål. Det førte til at 11 arabere døde av skuddskader og en av hjerteanfall.

Ifølge arabiske talsmenn forsøkte politiet ikke å forhandle før det brukte motvold. Det hadde ikke til-

strekkelig beskyttelsesutstyr, og måtte derfor bruke mer makt enn det som egentlig skulle være nødvendig. Politiet skjøt også med skarpt uten at deres liv var i fare, og siktet mot den øvre delen av kroppen.

Politiet svarer at det skal gi detaljerte svar til den undersøkelseskommisjonen som er nedsatt. Men ellers mener politiet at det ikke har brukt unødig makt. Politifolkene var veldig få i forhold til opprørerne. Og selv om opprørerne ikke brukte skytevåpen i Israel, opplevde politiet en rekke situasjoner som livstruende. Politiet forsøkte først å få kontroll på fredelig vis. Så tok det i bruk tåregass og gummikuler. Bare når det ikke strakk til, brukte det skarpe skudd.

Tatt i betraktning de mange og vanskelige situasjonene, kunne det fort blitt flere drepte.

Ifølge en artikkel i Jerusalem Post av Larry Defner ble 4 av de 11 araberne drept i en situasjon hvor det var minst 100 arabere mot 4 politimenn. Det haglet med steiner og Molotovcocktails. De 4 hadde brukt opp tåregassen og gummikulene, og ble til slutt nødt til å skyte med skarpt.

I et annet tilfelle kan det dreie seg om drap på en uskyldig, arabisk ungdom som forsøkte å stanse opptøyene. Men forhåpentligvis vil granskingskommisjonens rapport, når den en gang kommer, avklare sakene og gjøre det mulig å stille de ansvarlige for retten.

Hvordan jødene opplevde det

Mye av politiets arbeid gikk ut på å beskytte sivile jøder. De skulle trygt hjem på veier stengt av hundrevis av arabiske ”demonstranter”. Araberne forsøkte å brenne ned hus i kibbutzer.

Hos jødene har opptøyene ført til en sterk holdningsendring. Mens de tidligere strømte til arabiske landsbyer for å handle, særlig på sabbaten, var det i ukene etter opptøyene ingen jøder der. Ifølge en journalist i Jerusalem Post, Michael S. Arnold, ser araberne ingen sammenheng mellom forsøkene på å tenne fyr på jødiske hus og deres rop om Slakt jødene og Med blod og ild skal vi frelse Palestina på den ene siden og mangelen på jødiske kunder på den andre. En uttalte det var Ehud Barak som hadde fått jødene til å være redde araberne.

Jødene i Galilea organiserer forsvarskomiteer i sine egne nærområder, med vakt hele døgnet. Det var noe ingen tenkte på tidligere.

Folk har en tendens til å glemme fort. Men skrekken mange jøder opplevde, vil nok sitte lenge i. 17.11 ble det meldt at jøder flest fremdeles ikke handler i arabiske strø av Haifa og Israel ellers.

Jødiske arbeidere drar ikke til arabiske områder uten politi-eskorte. Det kan derfor f. eks. være problemer med å få reparert gass, telefon og strøm når noe er galt.

Urolighetene som vi har fulgt i media fra begynnelsen av oktober, forårsaket også skader på JNFs skoger. Verst gikk det ut over den vestlige delen av Galilea, hvor 3.000 mål naturlig og dyrket skog ble ødelagt. Også andre skogsområder i den nordlige delen av Israel , blant annet i Gilboa-området, ble rammet av påsatte skogsbranner. Det totale området som er ødelagt er ikke ennå kjent, men det skal være flere hundre mål.

Brannene begynte midt på natten, og den voldsomme vinden pisket på få minutter flammene opp til en ildmur på 3 kilometers lengde, som slukte alt på sin vei. Brannmannskaper og frivillige deltok i slukningen, godt hjulpet av helikoptere som sprøytet vann og skum fra luften over de brennende områdene. En av årsakene til den hurtige spredningen var den usedvanlig tørre og varme sommeren. Nå gjenstår det et stort og vanskelig arbeid for JNF med å rehabilitere de ødelagte skogsområdene.

Ifølge rapporter fra flyvere som deltok i slukningsarbeidene var det en gjeng av vandaler som sto bak de fleste brannene. Flyverne så en gruppe som var i gang med å tenne på skog i Wada Ara-området og varslet JNF og politi. Politiet hadde dessverre ikke mannskap nok til å få tak i de mistenkte.

Bølgen av påsatte branner startet etter at opprøret brøt ut i arabiske byer og landsbyer i Israel. Fly som ellers brukes til å sprøyte innsektsdrepende midler, fikk ny funksjon som brannslukningsfly. Hvert fly kunne ta

1500 liter vann. Kjemiske stoffer som forvandler vannet til skum slukket ilden ti ganger fortere enn vanlig.

Flyverne kjempet en ”duell” med ildspåsetterne, sier lederen for brannslukningsarbeidet.

I det tørre været og med sterke østlige vinder fryktet man at ilden skulle spre seg ytterligere. Man satte derfor inn større mannskapsstyrker for å bekjempe ilden. Mer enn 200 påviste tilfeller av ildspåsettelse er registrert, fra brenning av dekk til ildspåsettelse av offentlige bygninger og skoger. Noen av de største brannene fant sted i Jezreel-dalen og områdene rundt Gamla. Flammene ødela ikke bare trær, men også parker og rekreasjonsområder og bygninger i skogene. Arbeidet med å redde de brannherjede områdene kostet 25 000 dollar Israels venner som vil å bistå landet med å gjenskape et grønt og frodig land: Maktløse som de føler seg, ber israelerne dere om å hjelpe på flere måter! Vær med på støtteaksjoner for Israel. Skriv til media om ildspåsettelsene i Israel.

Skriv til lokale politiske ledere og be dem innstendig om å stille opp for å beskytte vårt hjemland. Bidra økonomisk til JNFs innsats for å redde landets skoger og gjøre Israel til et grønt og vakker land.

JNF har tatt vare på Israels natur i over 100 år og vil fortsette med dette med DIN støtte i årene fremover.

MED DITT BIDRAG HJELPER DU JNF MED Å GJENREISE ISRAELS GRØNNE LUNGER.

SAS

Scandinavia Hotel Thulinsgt. 6 og Biskop Gunnerusgt. 3 Oslo 1 Norway Telefon: 22 11 29 22

Nr. 5/2000

16

Avtalebrudd 10.10 ble det meldt at statsminister Ehud Barak hadde sagt at Arafat har brutt ”hver – hver – avtale vi har hatt”.

Det kan være tvil om hvilke av bruddene som er de verste. Vi skal ta for oss noen få.

Ulovlige våpen

I årene før staten Israel ble opprettet i 1948, stod ulike grupper av jøder i Palestina sterkt imot hverandre. Da uavhengighetskrigen begynte våren 1948, hadde jødene flere ulike væpnede grupper, og til dels var det fiendskap mellom noen av dem. Men alle var enige om at når de skulle ha en egen stat, kunne det bare være én hær som stod under én kommando. De forskjellige gruppene underla seg derfor David Ben-Gurions kommando.

Ifølge Oslo-avtalen skulle Arafat kunne ha betydelige sikkerhetsstyrker, og Israel gav dem våpen for at de skulle kunne holde orden.

Betingelsen var at det ikke skulle være andre væpnede grupper.

Arafat har økt sine sikkerhetsstyrker langt mer enn avtalene forutsatte. Og enda verre: Det ble snart tydelig at Arafat ikke hadde til hensikt å samle inn ulovlige våpen, slik avtalene krevde, men tvert imot tillot nokså åpent salg i stor stil av skytevåpen. Etter hvert har det også fått danne seg militser, ikke minst den som har vært mest aktiv nå, Tanzim. Også Hamas og andre muslimske grupper har fått lov til å væpne seg i betydelig grad.

Og dessuten har det vært mange militære våpen ute blant befolkningen generelt.

Da det var klart at dette var Arafats politikk, var det to ting man kunne vite: a) En ekte, varig fred vil ikke være mulig. Arafat vil alltid kunne beklage at noen som han ikke kontrollerer, driver med ting han er imot, men han kan dessverre ikke gjøre noe med det. Dette er det hans folk sier nå når de blir presset. (Ellers sier de at angrepene på israelske soldater er naturlige.) b) Palestinerne kan ikke få en velordnet stat, men

noe som mer er et pøbelvelde. For militære våpen i hendene på allslags folk kan også brukes og blir brukt i interne konflikter av ulike slag, i det minste som trusler.

det palestinske styret ut de terroristene som tross alt satt fengslet. Det er hovedgrunnen til at Israel måtte stenge grensen slik at palestinerne ikke kommer på arbeid i Israel.

Hat i skolebøker

Midlertidig

Av andre avtaler Arafat har brutt, er forbudet mot hat i skolebøker og undervisningsopplegg. På internettsidene våre (www.israel-miff.no) ligger en rapport om innholdet i skolebøkene i det palestinske området. Det er et oppkomme av jødehat. Det gjelder for øvrig resten av den arabiske verden også.

Ikke i noe arabisk land står Israel avmerket med navn på kartet i noen skolebok (eller atlas).

Om hva som har vært forkynt i moskeer og lagt fram i medier, kan du leser i artikkelen Oppegge til hat på s. 13.

Når skole, religiøse ledere og mediefolk pisker opp hat, er en ekte fred helt umulig.

Fengsle terrorister

Ifølge avtalene skulle Israel slippe de palestinske fangene fri, og så skulle de palestinske myndighetene sørge for at terroren stanset.

De som tross dette begikk terror mot israelere, skulle utleveres til Israel.Dette har de palestinske myndighetene ikke fulgt opp. Det heter nemlig i avtalene at før noen utleveres til Israel, skal man sone ferdig de straffer man måtte ha fått i de palestinske områdene. Oppskriften er derfor at når noen har gjort noe mot noen israeler, blir han stilt for retten i de palestinske områdene.

Etter et rettsmøte som bare varer noen minutter blir man dømt til lange fengselsstraffer (f. eks. 12 år). I praksis blir man ikke satt inn i det hele tatt eller slipper ut etter ganske kort tid.

(Noen ganger ”rømmer” man.) Derfor er ingen palestinsk terrorist overlevert til Israel.

Det hadde ikke gjort så mye dersom de palestinske myndighetene hadde straffet seriøst. Men det har vært veldig opp og ned med det.

Da opptøyene startet i slutten av september, slapp

En lang rekke ganger har Arafat sammenlikner de avtalene han har inngått med Israel med den avtalen profeten Muhammed inngikk med forskjellige stammer.

18.4.98 sa han f. eks. på den egyptiske Orbit TV: ”Da profeten Muhammed inngikk avtale med Khudaibiya, gikk han med på å fjerne sin tittel ”Allahs budbringer” fra avtalen. Da refererte Omar bin Khatib og de andre til denne avtalen som ”den mindreverdige avtalen”. Selvsagt sammenlikner jeg ikke meg selv med profeten. Men jeg sier at vi må lære av de skritt han og Salah a-Din tok. Den fredsavtalen som vi undertegnet er en ”mindreverdig fred”.”

Muhammed brøt avtalen så snart han ble sterk nok.

Arafat sier her rett ut av avtalene han har inngått med Israel er av samme type: Så snart han er sterk nok, skal han bryte dem.

Dermed blir fredsavtalene egentlig meningsløse. Men Israel har strukket seg så langt som overhodet mulig og valgt å ta en lang rekke ”risikoer for fred”. Statsminister Netanyahu forlangte riktignok gjensidighet, dvs. at palestinerne skulle holde sin del av avtalene. Da stanset det hele opp. Netanyahu fikk skylden, mens det i virkeligheten var motparten som brøt avtalene og hadde gjort det fra første dag.

”Verdighet”

I forbindelse med toppmøtet i Sharm e-Sheikh forlangte Israel at palestinerne endelig oppfyller det som har stått i alle avtaler: Avvæpne militser. Svaret fra Arafats sikkerhetssjef på Vestbredden, Jibril Rajoub, var at dette var et forsøk på å ”ydmyke” Arafat. ”Verdighet er svaret,” sa han. Det er den vanlige holdningen i arabiske land: Kritikk av myndighetene er å ”vanære” dem, og er derfor forbudt.

Sin egen verste ende

Det følgende er en fri gjengivelse av en artikkel Barry Rubin hadde i Jerusalem Post 24.10: Det var avdøde forsvarsog utenriksminister Moshe Dayan som i sin tid sa: ”Araberne lar aldri en mulighet gå fra seg til å la en mulighet gå fra seg.” Denne høstens begivenheter føyer seg pent inn i rekken i så måte: De verste lidelsene for palestinerne skriver seg fra et lederskap som ikke er opptatt av å utnytte de mulighetene situasjonen til enhver tid gir, men av å framstå som offer.

I 1947-48 godtok jødene en deling av Palestina.

Palestina-araberne avslo, og satt etterpå igjen med hundretusener av flyktninger og ikke noe land. Den gangen kunne de ha fått en stat som var større enn den de kan få nå.

I 1967 oppfordret palestinerne de arabiske statene til å gå til krig mot Israel for å ødelegge landet. Araberne tapte, Israel tok over Vestbredden og Gaza. Det resulterte i flere flyktninger.

Etter krigen tilbød den israelske regjeringen (under statsminister Eshkol) å gi tilbake Gaza og Vestbredden for en omfattende fred.

Araberne samlet seg i Khartoum i Sudan og kom med sine ”tre nei”: Nei til å forhandle med Israel, nei til å anerkjenne Israel, nei til fred med Israel.

1968-70: PLO førte krig mot Israel fra Jordan. Det førte til borgerkrig i Jordan, og PLO ble kastet ut (til Libanon). Det førte igjen til mer død og flere flyktninger.

1971-82: PLO fører krig mot Israel fra Libanon.

Israel slår PLO i Libanon.

1983: Syria angriper PLO i Jordan og dreper mange palestinere.

1987-89: Intifadaen klarer ikke å få Israel ut av

de palestinske områdene.

Mange drept og såret, økonomi og infrastruktur blir lagt i ruiner.

1990: PLO kaster fra seg muligheten for dialog med USA ved å nekte å fordømme terror fra sine medlemsgrupper.

1991: PLO støtter Irak mot Kuwait. Golfstatene kutter støtte, og et stort antall palestinere må flykte fra Kuwait og andre golfstater.

1996: Binyamin Netanyahu blir valgt som statsminister i Israel, først og fremst fordi palestinerne drev terror under valgkampen. Det betyr at palestinerne får langt færre innrømmelser fra Israel enn de ellers ville ha fått.

2000: Statsminister Ehud Barak tilbyr palestinerne en egen stat i hele Gaza og over 90 % av Vestbredden (med mulighet for også å få deler av Israel), kontroll over de arabiske bydelene i Jerusalem og nesten full kontroll over Tempelplassen. I stedet for å forhandle og komme fram til en avtale på dette grunnlaget, starter palestinerne en intifada som legger fredsprosessen i ruiner og fører til at holdningene i Israel hardner ganske mye. Det fører til mye død og lidelse blant palestinerne, og det går sterkt ut over en økonomi som så smått var begynt å rette seg litt opp.

Ødeleggende holdning

De opptrer som ofre, med rettigheter som er blitt krenket. Man kan debattere i det uendelige i hvor høy grad de har rett i dette. Men faktum er i hvert fall at denne følelsen av å ha noe å klage over ikke har ført til noe positivt for dem. Tvert imot: Det sikrer at deres nåværende, uheldige status blir videreført.

De synes det er positivt å slå tilbake, å kjempe, å ha mange ”martyrer”. Men de gode følelsene er basert på illusjoner, og de blir en erstatning for en forbedring av situasjonen.

De erklærer at de har vunnet. Selv etter at de ble drevet ut av Libanon i 1982, sa Yasser Arafat og PLO at de hadde triumfert fordi de hadde ”holdt stand” mot de israelske styrkene i flere uker.

De venter at andre (arabiske land, europeerne, verdensopinionen) skal redde dem, men deres håp blir gjort til skamme.

De undervurderer Israels styrke og utholdenhet.

Siden de mener at Israel ikke burde eksistere, venter de at det vil bryte sammen.

I virkeligheten blir Israel vanligvis sterkere.

I stedet for å oppnå en stat på grunnlag av kompromiss, sier de at de heller vil fortsette å kjempe for å få alt de ønsker i en fjern framtid.

Kort sagt: Det som skjer nå, har hendt tidligere minst et dusin ganger. Det eneste palestinerne har tjent på, er å forhandle med israelerne og inngå avtaler.

Det er overraskende at så mange verden over ikke forstår denne situasjonen.

Men verken araberne eller europeerne vil gi dem reell hjelp. Og mange steder er opinionen i ferd med å snu seg fra dem, tross propaganda-suksesser i begynnelsen av opptøyene.

Det er to valg: Enten forhandle om fred, få en stat, bosette flyktningene der og bygge samfunnet. Eller å fortsette å kjempe, ødelegge samfunnet, ha drepte og sårede og være stolt av sin stahet. Dette er den sentrale saken i dag.

Sterkt økt antisemittisme

I begynnelsen av november la minister Michael Melchior fram tall for antisemittisme i verden. I oktober var det ca. 300 angrep mot jøder og jødisk eiendom i verden. Det vanlige er 10-15 angrep.

Angrepene var også mye alvorligere enn vanlig. Det hadde vært 40-50 forsøk på å brenne ned synagoger, noen av forsøkene var ”vellykket”. Det var også en rekke fysiske angrep mot jøder.

Nå er målene for angrepene i større grad enn før religiøse, synagoger.

Det er ingen som har organisert dette som en kampanje. Det er enkeltmennesker eller smågruppers som står bak.

Nr. 5/2000

17

Israels innrømmelser Så vidt vi har kunnet registrere, er Israels innrømmelser i Camp David ikke skikkelig framlagt i norske medier. Her er noen av innrømmelsene Barak gikk med på i bytte for en skikkelig fredsavtale: Gaza: Israel skal trekke seg helt ut av Gaza.

Vestbredden: Det meste av Vestbredden (Judea og Samaria) skal oppgis, til sammen over 90 % av ”de okkuperte områdene” Bare noen små områder hvor den jødiske befolkningen er ekstra tett, skal beholdes. – Israel har gått med på å drøfte at palestinerne kan få ubebodde områder av Israel i bytte for de områdene Israel får av Vestbredden.

Jerusalem: De arabiske delene av Jerusalem skal gis til PA og utgjøre hovedstaden i den palestinske staten under navnet Al-Quds.

Israel har insistert på å beholde den endelige suvereniteten over Vestmuren (”Klagemuren”) og i det minste deler av Tempelplassen. Men like før opptøyene var det snakk om at den skulle gis til en internasjonal, muslimsk organisasjon eller noe slikt.

Og dette skjer etter at Arafat nå benekter at det noen gang har stått et jødisk tempel der.

M.a.o. at det ikke er noe hellig sted for jødene, det betyr trolig i praksis at de vil bli utestengt.

– Det verden støtter palestinerne i nå, er kravet om rett til for all framtid å utestenge jødene fra deres helligste steder.

Palestinske flyktninger skal få kjempestore erstatninger, betalt av det internasjonale samfunnet. (Det er snakk om 350 milliarder kroner, fordelt på en årrekke.

Det blir 500.000 kr pr. person som flyktet i 1948, 2 millioner for en familie på 4 i gjennomsnitt.

Jøder har nok ingen steder fått en slik erstatning. Men der er snakk om at jødiske flyktninger fra arabiske land skal kunne få erstatning av det samme fondet.

De skal ha ubegrenset rett til å ”vende tilbake” til den palestinske staten. Israel vil ta imot ”flere titusen” palestinere i selve Israel som en humanitær gest.

Det var stor avstand mellom partene da forhandlingene brøt sammen. Palestinerne forlanger full rett til å vende tilbake til selve Israel, uten hensyn til at siden 1948 har over 600.000 jøder fra arabiske land og hundretusener fra andre land kommet som flyktninger til Israel. Hvor skal de gjøre av seg?

Det er mange i Israel som er uenige i en større eller mindre del av disse innrømmelsene. Trolig har motstanden mot dem økt sterkt i løpet av opptøyene.

El Sana, arabisk Knesset-medlem, diskuterer med statsminister Ehud Barak og Shimon Peres.

Foto: SA’AR YA’ACOV (GPO)

Israelsk politikk Som nevnt i forrige nummer gikk flere partier ut av den israelske regjeringen i forbindelse med Camp David-forhandlingene i juli. Årsaken var de store innrømmelsene Ehud Barak gav på Israels vegne.

Regjeringen fortsetter nå som en mindretallsregjering, fordi Shas-partiet har gitt den en slags støtte. Når dette blir skrevet, er det ikke klart om det blir flertall for et mistillitsforslag og når nyvalget i så fall kommer. Det

Religiøs kamp

”Episode” nær Ramallah. Foto: OHAYON AVI (GPO)

kan også tenkes at det blir en samlingsregjering.

Regjeringen Barak har erklært sin vilje til å fortsette forhandlinger med Arafat der de slapp før opptøyene startet, altså med alle innrømmelsene intakt. Dette er de fleste opposisjonspartiene sterkt imot. Barak og Clinton håper å få til en avtale, og at et flertall av israelerne vil stemme for det i folkeavstemningen som følger.

Det er også uklart om Netanyahu vil komme tilbake som leder for Likud, eller om det blir Ariel Sharon som leder partiet ved eventuelle nyvalg i forholdsvis nær framtid.

Flere arabiske medlemmer av Knesset er under etterforskning for å ha kommet med opphissende uttalelser, oppfordringer til vold og lovbrudd. Ingenting er avgjort når dette blir skrevet.

Artikkelen ”Al Aksa i fare”, s. 14, forteller om hvordan selv de israelske araberne har brukt fabrikkerte, vage beskyldninger om jødiske planer om å ødelegge de muslimske helligdommene på Tempelplassen som det grunnleggende elementet i å hisse opp ungdommen.

Dette har sin bestemte grunn: Man klarte ikke å få opp stemningen tilstrekkelig ved sekulære metoder.

Forsøket på å organisere en streik blant arabiske forretningsfolk i Jerusalem i protest mot Baraks politikk, endte i en ydmykende fiasko. Antakelig ønsker de aller fleste av dem, tross alt, å bli værende under Israel.

Ehud Ya’ari fortalte i Jerusalem Report, datert 28.8, om hva som skjedde da Arafat kom tilbake fra Camp David. I de palestinske /mediene/heltene ble han framstilt som den store helten fordi han ikke var gått med på noen avtale. I Ramallah ble det da tillyst massevelkomst. Men Tanzim klarte bare å mønstre 200 ungdommer i Ramallah, og de så ut som de kjedet seg, ifølge Ya’ari.

I august forsøkte PLOs talsmann for Jerusalem, Faisal alHusseini, å arrangere en ”mønstring for Jerusalem”. Det lyktes å samle 300 deltakere, noen var busset inn. Den manglende begeistringen var til å ta og føle på, ifølge Isabel Kershner i Jerusalem Report. Husseini holdt en tale om ”denne frigjøringens morgengry”. PLO ville insistere på en tilbaketrekning til grensen fra før 1967, altså også jødiske bydeler som er bygget ut etter 1967. – Det blir bare høflig applaus etter talen. Ingen synger med når en sekkepipe spiller den palestinske nasjonalsangen.

Det foranstående er noe av bakgrunnen for at man har valgt å satse på Al Aksa: En påstått religiøs trussel kunne brukes til å piske opp en stemning, særlig blant ungdommen. De politiske sakene, hvor folk er blitt inderlig desillusjonert av Arafats regime, kunne ikke skape den nødvendige stemningen, særlig ikke i Jerusalem.

Dette er en meget kynisk måte å utnytte religionen på.

Nr. 5/2000

18

Palestinske holdninger

I midten av november ble en meningsmåling offentliggjort.

Den var foretatt av det palestinske Bir Zeit-universitetet, og forteller noe om hvilke holdninger som gjør seg gjeldende ette at ”Al Aksa-intifadaen” hadde rast noen uker.

77 % tror at oppstanden vil føre dem nærmere en uavhengig palestinsk stat. Men 74,1 % er imot at barn under 18 år skal delta.

55 % mener at det palestinske samfunnet er forberedt på en lang konfrontasjon, 38 % mener det ikke.

24,2 % betrakter fredelige metoder (ikke-voldelige demonstrasjoner og boikott av israelske varer) som det beste, mens 32,2 % støtter ”væpnet kamp”.

39 % mener at en kombinasjon er best. – 80 % støtter væpnede angrep på israelske mål, mot 33 % i 1995. 41 % støtter angrep mot alle israelske mål, mens 41 % vil begrense angrepene til militære og bosettere.

President i USA

Når dette blir skrevet, foregår fremdeles telling etter valget i USA. Så langt har Bush en viss ledelse.

Den vanligste oppfatningen i de israelske mediene ser ut for å være at det ikke har så stor betydning for Israel hvem av de to kandidatene som blir president.

Men noen mener at George W. Bush vil være den beste. Bill Clinton har blandet seg altfor mye inn i israelsk politikk, og det vil Al Gore trolig fortsette med hvis han kan.

Den demokratiske visepresidenten, Joseph Lieberman, er ortodoks jøde, og han har støttet Israel sterkt som senator.

Men historien viser at når amerikanske jøder når topposisjoner, føler de ofte behov for å vise sin ”objektivitet” og ”balanserte holdning”, og da kan de bli mer negative til Israel enn mange andre.

Bush har vært i oljebransjen.

Men han går inn for å åpne opp for økt oljeproduksjon i USA, slik at avhengigheten av arabernes olje minker. Gore vil være mer forsiktig /med ny produksjon.

Det har også vært nevnt at det er vanskeligere for president Clinton å presse Israel for sterkt i sine siste uker hvis Bush blir valgt enn hvis hans visepresident blir valgt.

Holdningene i Israel Shimon Peres i samtale med Tysklands kansler, Gerhard Schröder. Foto: SA’AR YA’ACOV (GPO)

Søndag 15.10 kom en melding i NRK radio: 500 israelere hadde demonstrert i Tel Aviv mot en samlingsregjering hvor Ariel Sharon skal inngå.

Antakelig er tallet 500 for høyt, antallet deltakere i venstreorienterte demonstrasjoner blir nesten alltid overdrevet. Men uansett: Tallet er oppsiktsvekkende.

Dersom det hadde vært tale om å ta Ariel Sharon inn i regjeringen for noen måneder siden, ville det sikkert vært nærmere 500.000 enn 500 som hadde demonstrert mot det. Israel er demonstrasjonenes hjemland. Når det er 500 deltakere på en slik demonstrasjon, betyr det at saken er død – da er det bare de aller mest innbitte som fremdeles støtter den.

Shlomo Avineri til Edward Said

22.10 stod det et brev i Jerusalem Post. Det var skrevet av Shlomo Avineri, og var rettet til Edward Said.

Said er en ledende palestinsk intellektuell, bosatt i USA, han har vært sterkt imot hele fredsprosessen.

Avineri derimot har støttet fredsprosessen helhjertet. Allerede i 1970 gikk han inn for at Israel burde forhandle med PLO, og for at det burde bli en to-

stats-løsning, altså en palestinsk stat ved siden av Israel. Etter hvert ble dette programmet for den israelske venstresiden, i form av Oslo-avtalen. Det har vært mye motgang. Men Avineri mistet ikke troen på at prosessen, tross alle mangler, ville føre til et resultat der fornuft og moderasjon ville seire til slutt.

Said derimot sluttet seg til Nei-fronten: Han kunne ikke godta noe annet enn at Israel ble fjernet. Avineri håpet at dette synet ville havne på historiens søppelplass.

Men jeg tok feil, skriver Avineri. I sommer avviste Arafat det mest generøse tilbudet noen israelsk statsmann noen gang har gitt en palestinsk leder. Barak satte sin politiske framtid inn på disse innrømmelsene, og mistet flertallet i Knesset i prosessen.

Da Arafat ikke kontrollerte den palestinske befolkningen, forstod vi plutselig at vi ikke har noen partner, bare en fiende som ikke en gang kan finne et menneskelig ord når våre folk blir lynsjet. ”Du har rett, Edward,” skriver Avineri. ”Kompromisset virket ikke. Det ble forsøkt – tross din stemme, og tross Ariel Sharons

stemme imot. Men det har nå slått feil.”

Det betyr at Israel må bestemme ensidig en tilbaketrekning fra det meste av de palestinske områdene. Så får dere deres stat.

Den skulle ha kommet etter avtale. Men det er bedre med en ensidig handling som leder til en palestinsk stat enn en illusjon om et historisk kompromiss.

Andre venstreorienterte

Lignende bekjennelser av typen ”jeg tok feil” kommer i store strømmer i dag i Israel. Det er folk som har utgjort fredsbevegelsen og venstresiden. Dels vil mange av dem stemme på høyresiden ved neste valg.

Men dels har standpunktene på venstresiden også endret seg.

Av politikere kan vi merke oss at Dan Meridor, som er leder av Utenriks- og forsvarskomiteen i Knesset, sa: ”Nå er det ikke forhandlinger mer. Vi er nå i krig.” Han er riktignok ikke venstreorientert, men ble siste gang valgt for sentrumspartiet og er i regjeringskoalisjonen.

Ministeren for kommunikasjon og boliger, Binyamin Ben-Eliezer (Arbeiderpartiet) sa at Arafat har gitt opp freds-

prosessen og ”ikke lenger er en fredspartner”. Nå, sa han, må vi bekjempe ham.

Ikke alle har endret seg, naturligvis.

Shulamit Aloni, mangeårig politiker og tidligere leder av Meretz, mener fremdeles at Israel har hele skylda for alt.

Yossi Beilin er heller neppe særlig påvirket av det som skjer, heller ikke fungerende utenriksminister Shlomo Ben-Ami og en del andre. (Noen av dem har riktignok kommet med sinte kommentarer like etter at alvorlige ting er skjedd. Men etter få dager er de, mer eller mindre, tilbake til det gamle.) Og Shimon Peres lar visst aldri noe så prosaisk som virkeligheten få forstyrre sine store visjoner.

Samlingsregjering

Vi har allerede sett hvor få som demonstrerte mot at Sharon kommer i regjeringen. Når lederen for Meretz, Yossi Sarid, har sagt at han er villig til å sitte sammen med Sharon i regjeringen (selv om han foretrekker en regjering uten Sharon), er det virkelig oppsiktsvekkende. Det er neppe noen overdrivelse å si at det blir som om Kristin Halvorsen ville sitte

sammen med Carl I. Hagen.

Og når lederen for det sterkt anti-religiøse Shinuipartiet, Tommy Lapid, sier at han er villig til å sitte i regjering sammen med det ortodokse Shas-partiet, da vet jeg ikke hva jeg skal sammenlikne det med. Det ville vel være som om Lars Gule skulle sitte i regjering sammen med Børre Knutsen.

Gjennomgripende krise

For mange av de tidligere venstreorienterte representerer disse ukene en grunnleggende krise. For mange har ”fredsprosessen” vært noe av det viktigste i deres liv. De har brukt mye tid og energi på å forsvare den. De har hatt sine framtidsdrømmer knyttet til den. Hele livsgrunnlaget er rystet.

Noen av dem er kommet ut som superhauker. Andre er bare blitt innstilt på at en ekte fred ligger langt fram i tid, og at Israel må holde kruttet tørt i mellomtida.

Det gjenstår å se hvor varige inntrykkene blir.

Dersom det, tross alt, skulle bli en slags fredsavtale, kan stemningen fort snu. Men antakelig har skepsisen i det israelske samfunnet fått en varig økning.

Nr. 5/2000

19

Granskingskommisjon I mediene var det lenge en føljetong om at Arafat ønsket en granskning av det som hadde skjedd, mens israelerne var imot.

Det er naturligvis galt.

Spørsmålet er hvem som skal granske og hva de skal granske. Israelerne har fra første stund vært villige til en upartisk granskning. Det er grunnen til at israelerne ikke ville at FN skulle spille noen rolle i granskingen. For FNs sikkerhetsråd har vedtatt at Israel er skyldig. Jeg er helt sikker på at alle i mediene ville forstå det veldig godt dersom det gjaldt noen andre i denne verden enn

jøder: Ingen vil la seg granske av noen som allerede, før granskingen, har vedtatt at man er skyldig! Det er nok bare overfor jøder man ikke kan godta et så grunnleggende prinsipp.

Et annet spørsmål er hva man skal granske. Israelerne vil ha hele bakgrunnen: Oppfordringer i medier, sommerleirer med militær trening, manglende informasjon om israelske innrømmelser, falske påstander om at Barak vil ødelegge Al-Aqsa-moskeen osv.

Palestinerne vil bare granske ”Israels brudd på menneskerettighetene”.

Shaul Mofaz hedrer soldater som falt i Yom Kippur-krigen. Foto: AMOS BEN GERSHOM (GPO)

Forsvaret tror ikke på storkrig Israels militære og politiske ledere anser ikke en storkrig for særlig sannsynlig. Men den kan ikke utelukkes heller. Israel er derfor i ferd med å fylle opp sine militære lagre og forberede seg på alle muligheter.

Den største faren for en storkrig regner man med er hvis Hizbollah angriper fra Libanon. Hvis det blir omfattende, kan Israel finne det nødvendig å angripe syriske mål i Libanon, etter som syrerne kan stanse Hiz-

bollah hvis de vil. Det kan, i verste fall, utvikle seg til en storkrig.

Før opptøyene begynte, var planen at ganske mange reservister skulle slippe å bli innkalt i 2001. Men nå går planene ut på at alle må ta

sin tørn neste år også. Det ligger an til å bli 3 uker i de palestinske områdene, tre uker grensepatrulering og 3-8 dager med vanlig kamptrening.

Da Oslo-avtalen ble inngått i 1993, var det store forventninger til den økonomiske utviklingen i de palestinske områdene. En av planene var at internasjonale investorer skulle bygge en rekke industriparker i de palestinske områdene. Det skulle skape arbeid for den raskt økende palestinske

befolkningen uten den friksjonen i forholdet til israelsk sjefer som vi finner i dag.

Dessverre er det ikke blitt noe særlig av planene. En hovedgrunn er at Arafat har nektet å gjennomføre skikkelige systemer for økonomisk gjennomsiktighet og kontroll. Det har ført til

svært liten investeringsvilje fra utlendinges side.

Og palestinerne er mistenksomme som vanlig. Man kan se argumentet at israelerne ønsker industriparker på palestinsk område for å flytte forurensningen over til palestinerne.

Men noen få industriparker er det da blitt. To av

dem har palestinske opprørere satt fyr på nå under opptøyene: Ved Tulkarm og ved grenseovergangen Erez i Gaza.

Hvordan de nåværende opptøyene vil virke på verdens investeringsvilje, kan enhver bare tenke seg.

Ødelagte arbeidsplasser

Våpenhvile Det har vært mye snakk om hvem som har skylda for volden, og i Norge har det vært opplagt at Israel har så godt som hele skylda. I denne avisen finner du mye som forteller det motsatte. Her er enda en punkt: Gjennom hele konflikten har Israel presset på for at det skal bli en full våpenhvile.

Hver gang har palestinerne sagt nei. Riktignok har det hendt at Arafat, når presset var stort nok, har kommet med vage antydninger om våpenhvile. Men samtidig har hans organisasjon, Fatah, sagt noe annet.

Bare ett eksempel blant mange: Tirsdag 17.10, i forbindelse med toppmøtet i Sharm e-Sheikh, erklærte Fatah at

volden skulle fortsette til Israel avvikler alle sine bosetninger.

– Det er bare det at Israel jo på forhånd hadde lovt å oppgi nesten alle bosetningene, men bare i bytte for en varig fred.

Volden går ut på å få israelerne ut uten noen skikkelig fredsavtale.

Her som ellers vil araberne kunne bestemme graden av krig. Hensikten er å holde en slags lavintensitets-krig som skal trette israelerne ut og gjøre at de til slutt gir opp alt.

Israels svar: Enten er det krig eller så er det fred, eller i det minste våpenhvile. Tilbudet om full våpenhvile, fra begge sider, står hele tiden åpent. Men er det krig, så er det krig. Da får palestinerne ta konsekvensene av det.

Fredsprosessen slutt

24.10 sa utenriksministeren i Egypt, Amr Moussa, at fredsprosessen i sin nåværende form er over.

Han sa at ingen arabisk leder vil gå tilbake til forhandlingsbordet etter de tidligere reglene (dvs.

Camp David). Når bør araberne først og fremst gi prioritet til å hjelpe palestinerne med å motsette seg den israelske okkupasjonen.

Palestinske talsmenn har sagt at alle arabiske land støtte dem i at det må være full palestinsk kontroll over Tempelplassen.

Det inkluderer rimeligvis også Vestmuren (”Klagemuren”).

Økonomisk støtte

Israel overfører ennå millioner av shekel til det palestinske styret.

Det er bl. a. ulike avgifter som palestinere har betalt når de arbeider i Israel (moms, m.m.). Det dreier seg om 60-100 millioner kroner i måneden, og det er viktige beløp for det palestinske styret.

Fremdeles kommer sement til Gaza via Israel. Mye av palestinernes olje, strøm og telekommunikasjon går via Israel. Og imens fortsetter palestinsk TV og radio å opphisse til vold.

Undersøkelseskommisjon Opptøyene blant palestinerne på Vestbredden og i Gaza skal undersøkes av en internasjonal undersøkelseskommisjon der utenriksminister Torbjørn Jagland er en av deltakerne.

Volden blant araberne i selve Israel skal undersøkes av en israelsk kommisjon.

Det har vært krangel om hva slags kommisjon det skulle være.

Regjeringen ville selv oppnevne en undersøkelseskommisjon med vide fullmakter. Men de israelske araberne, og mange andre, forlangte en uavhengig granskingskommisjon.

Det er en institusjon jeg ikke tror vi har helt på samme måten i Norge. Den er oppnevnt av Høyesterett, og er derfor uavhengig av både regjeringen og hæren. Kom-

KIBBUTZ-OPPHOLD

misjonen kan innkalle hvem den vil, og vitnene er nødt til å møte. Den kan også gi vitner rettslig immunitet når det er nødvendig for å få fram sannheten. Det vil si at vitnene kan få løfte om at de ikke skal bli straffet på grunnlag av det de innrømmer av skyld.

Mandatet til kommisjonen skal være å etterforske hendelseskjeden, inkludert oppførselen til dem som hisset opp, organiserte og deltok fra alle grupper, og hvordan sikkerhetsstyrkene oppførte seg.

Da regjeringen gikk med på en slik uavhengig granskingskommisjon, roet gemyttene i den arabiske befolkningen i Israel seg noe. Men en viss steinkasting fortsatte.

DE KJØPER

Er du mellom 18-35 år?

Reis til en kibbutz i Israel som volontør.

Vi hjelper deg med reisen og oppholdet.

BEST OG BILLIGST

NORKIV

Søndre gate 24 - Trodheim telefon: 73 52 19 43

PB 716, Sentrum, O106 Oslo Tlf: 63 87 73 96 Fax: 63 87 31 73

KLÆR OG SKO

Jacobsen & Bekker A/S

KRISTEN ENHET

Jesus ber i sin siste bønn i Joh. 17:21 at “de alle må være ett, likesom du Far er i meg og jeg i deg, at de alle må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.”

Ved gjennomgang av denne bønn finner vi årsaken til strid om sentrale bibelske sannheter. Vi formidler gjerne kunnskap om denne viktige bønn.

Gratis. Skriv til: MED ÅPEN BIBEL, Boks 57 1324 Lysaker

Nr. 5/2000

20

Luftforurensning Helsedepartementet i Israel mener at 293 mennesker, særlig eldre, dør før tiden i Tel Aviv hvert år på grunn av forurensninger som stammer fra biler. En representant for en miljøgruppe setter tallet for hele Israel til 1.500 pr. år. Men det er ikke noen skikkelige undersøkelser på området.

Det er flere biler pr. hode i Tel Aviv og Haifa enn i Rotterdam, Dublin og København. Omtrent 60 % av reisene i Tel Aviv blir foretatt med bil. I Zürich er det tilsvarende tallet 30 %, i Milano 20 %.

Noe av luftforurensningen, bl. a. svovelpartikler, kommer fra Balkan, Tyrkia og Hellas. Men det meste kommer fra Israel selv, særlig fra Tel Aviv-området. På enkelte sommerdager henger det nesten som et soltak av røyk over Tel Aviv.

Enkelte dager kan forurensningen være opptil 3 ganger godtatt nivå.

Noen av gassene blåser opp til Jerusalem.

Det gjelder bl. a. ozon, som er nyttig å ha oppe i ozonlaget, men skadelig på bakkenivå.

Dieselolje forurenser mer enn vanlig bensin.

Likevel er prisen på diesel vesentlig billigere enn på bensin, og det er visst ikke planer om å endre dette.

I stedet for å investere i kollektivtrafikk, bruker regjeringen pengene på veinettet.

Israel bruker 70 % av transportbudsjettet på veier, 7 % på jernbane. I Nederland er tallene 27 % på vei og 33 % på jernbane. Sykler utgjør bare 1 % av reisene i Israel, i Danmark og Nederland 7-8 %. Det fører til spredt utbygging og mer forurensning.

Det er flere forslag til kortsiktige løsninger. En av dem er å bygge store parkeringsplasser utenfor bykjernen og et godt bussnett inn til sentrum.

Men ekspertene mener at bare et godt jernbanesystem kan gi en varig løsning.

Kristne pilegrimer Japanere i Jerusalem-marsjen. Foto: MILNER MOSHE (GPO)

I en årrekke har Den kristne ambassaden i Jerusalem arrangert store feiringer i forbindelse med løvhyttefesten. Og i mange år har Israels statsminister, av skiftende politisk farge, og Jerusalems ordfører ryddet plass på sin travle timeplan for å treffe kristne venner.

Unntaket var i fjor, da statsminister Ehud Barak ikke syntes det var viktig å treffe de kristne.

I år var tonen en annen.

Barak kom riktignok ikke selv, han var opptatt med regjeringsforhandlinger.

Men han sendte Michael Melchior, minister i regje-

ringen og tidligere rabbiner i Oslo. Melchior hilste sine kristne venner og takket for et vennskap som aldri svikter.

Ordføreren i Jerusalem, Ehud Olmert, møtte også de kristne pilegrimene. Han fortalte at da bråket begynte like før, sa medarbeiderne

hans på kontoret at de kristne nok ville avlyse løvhyttefeiringa. Men Olmert svarte: ”Om alle andre avlyser, kommer de.” Han fikk rett. Bare noen få trakk seg.

Han ble overrakt 100.000 underskrifter til støtte for et forent Jerusalem under israelsk kontroll.

Les

Innbyggerne i Bat Yam blir reddet fra flom etter kraftig regnvær. Foto: MILNER MOSHE (GPO)

Nr. 5/2000

Folk og Forsvar og Libanon Nils Tore Gjerde Torgrim Kristoffersens oppslagsverk, ”Samarbeid og sikkerhet i Europa”, med undertittelen ”Minileksikon 2000-2001” har – velfortjent – fått en god mottakelse.

Leksikonet er et uunnværlig hjelpemiddel for alle som på forskjellig vis arbeider med eller er interessert i forsvarsog utenrikspolitikk.

Med så mange faktaopplysninger mellom to permer kan imidlertid feil snike seg inn. Og det har det gjort under Libanon på side 375.

Presidenten kan umulig være druser ved navn Mahoud. Dagens libanesiske president heter Emilie Lahoud og er selvfølgelig kristen maronitt. Og statsministeren heter – i hvert fall i skrivende stund – fortsatt Selim Hoss, og ikke som anført, Rafik al-Hariri.

En annen historie er at den godeste Hariri godt kan komme igjen som statsminister i løpet av høsten etter å ha gjort et brakvalg i august-september da Libanon skulle velge nytt parlament.

Hariris liste gjorde nesten rent bord i Beirut og tok der

18 av 19 mandater. Mens en skuffet Selim Hoss ikke engang kom inn i parlamentet. Antallet syriske soldater er ifølge leksikonet 30.000.

Tallet 35.000 blir også ofte referert i media.

Tallet på sivile syrere er vel umulig å anslå korrekt, men jeg har i media sett langt høyere anslag enn leksikonets 300.000. Opptil 1 million er nevnt.

Etter Israels tilbaketrekning fra Sør-Libanon i slutten av mai, har spørsmålet om syrisk tilbaketrekning kommet mer og mer på dagsorden i Beirut. I september gikk maronittenes patriark Nasrallah Sfeir ut med en klar oppfordring til syrerne om å dra hjem, og fikk snart også støtte fra druserlederen Walid Jumblatt.

Libanesisk politikk står nå ved et avgjørende veiskille.

Skal man fortsatt – i praksis – være et syrisk lydrike, eller er tiden nå moden for en selvstendig libanesisk politikk uten innblanding utenfra? Den sistnevnte linje ser det ut til at flere og flere libanesere går inn for. Høstens parlamentsvalg peker i alle fall klart i den retning.

Boikottet melding fra Libanon:

Amin Gemayel tilbake fra eksil Nils Tore Gjerde

30. juli vente tidligere president Amin Gemayel tilbake fra 12 års eksil. Amin Gemayel var den siste sivile libanesiske president som ikke var håndplukket av Syria, og han var lenge en innbitt motstander av den syriske okkupasjonen av Libanon, en okkupasjon som stadig fortsetter med minst 35.000 syriske soldater.

Etter tilbakevendingen har han imidlertid hatt en rekke møter med det syriskvennlige regimets folk, noe som i Beirut tolkes som at hans tilbakekomst skjer på klare betingelser.

I eksil har Amin Gemayel kommet i skyggen av en annen kjent libanesisk opposisjonspolitiker, Michel Aoun som i 1989-1990 militært utfordret Syria og dets allierte i Libanon. Aouns økende popularitet både blant eksil-libansere og i selve Libanon, kan være en årsak til at syrerne kunne tillate hans tilbakekomst. Man ønsket rett og slett å splitte

den nasjonalistiske libanesiske opposisjonen. Det hører også med til denne historien at Amin Gemayel ønsker å støtte sin sønn Pierres politiske karriere. I dag er Amin Gemayel tilbake i sin hjemby Bikfaya hvor han fikk en entusiastisk mottakelse.

Syria har i dag et økende problem i Libanon. Hvordan kan en rettferdiggjøre overfor den libanesiske befolkningen at deres militære – og sivile – nærvær i landet er nødvendig etter en full israelsk tilbaketrekning?

Parlamentsvalget i augustseptember viste også klart at folket i Libanon ønsker forandring. Opposisjonen gjorde nærmest rent bord i Beirut, og statsminister Hoss kom ikke engang inn som vanlig parlamentsmedlem. Valget er med rette tolket som en klar protest mot Syria. Norges holdning i denne sak bør være klar.

En klar støtte til de økende libanesiske kravene om en syrisk tilbaketrekning fra Libanon!

Læringssenter for blinde

Ved universitetet i Haifa er det opprettet et eget senter studenter som er blinde, svaksynte eller har dysleksi.

Senteret har bl. a. en datamaskin som har tastatur med blindeskrift, en printer som skriver teksten ut i blindeskrift, datamaskiner med ekstra store skjermer, en datamaskin som leser høyt det som blir skrevet inn og

en maskin som kan lese trykt tekst høyt.

Ifølge lederen for universitetets service for handicappede studenter er dette et tiltak som gjør Haifa universitet blant de ledende i verden på dette feltet. Senteret er finansiert både av offentlige penger og av en rekke organisasjoner.

Vann fra Syria I august begynte Syria å pumpe vann til sin nabo, Jordan, for å dekke opp for en alvorlig mangel på drikkevann på grunn av en regional tørke. Omtrent 60.000 m2 vann skal pumpes hver dag i to måneder ifølge avtalen. I 1999 forsynte Syria Jordan med 8 mill. m2 drikkevann.

Det er kjent at vannkrisen i Jordan er blitt forverret av mange dårlige vannledninger, med en utstrakt lekkasje. Det har vært anslått at så mye som halvparten av vannforsyningen forsvinner på denne måten. Men det er også et alvorlig problem at det rett og slett er for lite vann.

Jordskjelvrammede

Israelere har utviklet en teknikk for å redde folk som er rammet av jordskjelv, folk som er havnet under nedraste bygninger. Det kan ofte ta mange timer å grave ut en person fra en nedrast bygning. Derfor er det viktig å begynne behandlingen

Gaver

Israelske firmaer som gir gaver til velferdsformål, kan trekke inntil 80.000 kroner av gaven fra den skattepliktige inntekten.

med en gang en kan nå fram til en person.

Straks en del av kroppen blir synlig, settes det inn sprøyter med en spesiell blanding av bl. a. saltvann som kan erstatte det væsketapet man har hatt mens man lå der.

21

Shalom!!

Jeg ser i nr. 4/2000 at dere har en artikkel med EL AL som overskrift. I denne artikkelen er der en feilinformasjon mot slutten. Der står det at EL AL ikke flyr til Norge på grunn av Norge ikke godkjenner bevæpnede sikkerhetsvakter.

Dette er nok ikke helt riktig. Til info kan nevnes at vi i Fokus Reiser hadde i år i forbindelse med påsketrafikken EL AL rutefly til Gardermoen med pasasjerer både fra Israel og til Israel. To landinger hadde vi til Oslo.

Jeg var personlig naturlig nok involvert i dette og EL AL sikkerhetssjef i København var svært fornøyd med den måten de var blitt mottatt på på Gardermoen. De hadde vært svært imøtekommende og EL AL hadde fått tilrettelagt både sikkerhet og avgangsgate slik de ønsket dette. Jeg var personlig tilstede sammen med sikkerhetssjefen ved avgang og alt fungerte svært bra.

Vi kommer til å ha flere avganger fra Norge med EL AL til neste år.

Dette som en kommentar og informasjon.

Med vennlig hilsen FOKUS REISER og Rolf Solås

Familieliv

Denne vesle artikkelen handler om familie-liv, eller kanskje snarere mangel på samme. I 1999 ble 8.604 par skilt i Israel. Det er 1 % flere enn i 1998. Det siste tiåret har økningen vært på ca. 10 %. – I Haifa og Jerusalem har skilsmisseraten gått ned, mens den i Tel Aviv økte med 21 % og i Ariel med hele 59 %.

Det er også en økning i antallet samboere. Inntil nylig har tallet vært meget

lavt. For få år siden ble bare 1 % av barna født av foreldre som ikke var gifte.

Og ellers konverterte ca.

4.000 mennesker til jødedommen i 1999. Det er en økning på ca. 30 %. Men mange synes at tallet er altfor lavt, særlig på bakgrunn av det store antallet ikke-jøder som er innvandret fra det tidligere Sovjetunionen, og som kunne tenke seg å bli jøder hvis ikke kravene er altfor store.

Medløpere dømt

I første uken av august ble 23 mennesker dømt av libanesiske domstoler til fengsel fra tre uker til fem år. De ble dømt for å ha samarbeidet med eller å ha kontaktet Israel mens SørLibanon var okkupert av Israel.

Dette var den 18. runden av dommer av denne typen.

Badetøy med tilbehør spør etter

KEREN KAYEMET LEISRAEL

JØDISK NASJONAL FOND NORGE TREKONTO Bli med i spareklubben vår!

Du kan åpne en sparekonto og spare til lund, park eller skog.

Når målet er nådd, får sparerne navnet sitt på den norske veggen i Yatir i Negev-ørkenen, et vakkert diplom og innskrivning i Jerusalem Golden Book.

En lund - 1000 trær - koster 15.000 kroner, en park - 5000 trær - koster 75.000 kroner, en skog - 10.000 trær - koster 150.000 kroner.

Alle med egen park eller skog får en bauta i den norske skogen i Yatir. Du kan også spare til vanngave i Negev-ørkenen - 15.000 kroner.

Kontakt oss på tel. 22 41 22 13 eller skriv til JNF.

Vann betyr fred og liv for Israel og dets naboer Bidrag sendes til Jødisk Nasjonalfond Boks 8871 Youngstorget 0028 Oslo

22

Arrow operativ

I midten av oktober erklærte det israelske forsvaret at landets rakettforsvars-skjold basert på Arrow-2-raketten nå virker. Det er første gang i historien at noe land har et fungerende forsvar som bakke-til-bakke-raketter.

Måneden før ble det gjennomført en vellykket test med Arrow-raketten mot en virkelig angrepsrakett.

Ultra-ortodokse

For første gang er det flest skolebarn i Jerusalem som er ultra-ortodokse (haredim). Det var 67.760 haredi skolebarn, en økning på omtrent 1.000, mens det var 67.063 elever i det statlig-religiøse systemet, en nedgang på omtrent 2.000.

Statistikk

Ved inngangen til året 5761 etter den jødiske kalenderen var det 6,3 millioner innbyggere i Israel. Det er 165.000 mer enn et år tidligere, en økning på 2,5 %.

Jøder og andre som er kommet til Israel under loven om tilbakevending utgjør 82 % av befolkningen. Gruppen vokste med 2,5 %. Jødene utgjorde 4,95 millioner, 78,6 % av befolkningen.

Av de ikke-jødiske innvandrerne er ca. 180.000 kristne og 20.000 uklassifiserte. De fleste er nære slektninger til jøder.

Den arabiske befolkningen utgjorde 1,15 millioner, 18 % av totalen. Den inkluderer muslimer, drusere og kristne. Prosentdelen har vært uforandret de siste årene.

Netto-innvandring utgjorde 34 % av økningen i den jødiske befolkningen, sammenliknet med 36 % året før. Det kom ca.

63.000 innvandrere, mot 73.000 året før. Nesten 90 % av innvandrerne kom fra det tidligere Sovjetunionen, 36 % fra Russland.

Femdagersuke?

Arbeidsuken (inkludert skoleuken) i Israel er i prinsippet på 6 dager, og mange arbeider alle dagene unntatt sabbaten (fra fredag kveld til lørdag kveld).

Nå har tidligere innenriksminister Nathan Sharansky (bildet) foreslått at også søndag skal være fridag i Israel, slik at det blir femdagersuke med de samme fridagene som andre vestlige land.

Nr. 5/2000

Netanyahu ikke tiltalt

I slutten av september bestemte regjeringsadvokaten i Israel, Elyakim Rubinstein, at tidligere statsminister Binyamin Netanyahu ikke skal tiltales for korrupsjon. Politiet hadde innstilt på tiltale.

Rubinstein presenterte avgjørelsen i et skriv på 22 sider. Konklusjonen var at det ikke var nok bevis mot Netanyahu til å stille ham for retten.

Hovedsaken var Netanyahus forhold til Avner Amedi, som er entreprenør og dessuten driver med flytting. Ifølge Rubinsteins skriv traff Netanyahu og Amedi hverandre første

gang i 1988, da Netanyahu kom tilbake til Israel etter å ha vært FN-ambassadør.

Netanyahu leide Amedi til å flytte eiendelene hans.

Mellom 1991 og 1996 gjorde Amedi mange jobber og Netanyahu, men ble aldri betalt for dem.

Etter at Netanyahu ble statsminister i 1996 fortsatte Amedi å gjøre en rekke jobber for ham uten betaling. Amedi fikk jobben på en uformell måte, selv om statsministerens kontor er forpliktet til å utlyse anbud når jobbene overstiger en viss sum.

I 1998 sendte Amedi en regning på vel en million

kroner til statsministerens kontor. Han sa ikke at deler av summen – anslagsvis vel 200.000 kr – var for arbeid som var utført før 1996, og at noen av jobbene som var gjort siden også var for Netanyahu privat. Da Netanyahu så regningen, sa han til folkene på kontoret at den var overdreven, men bad dem å diskutere saken med kona si. Han fortalte dem ikke at han skyldte Amedi penger for privat arbeid.

Ifølge Rubinstein kunne det ikke bevises at det var bestikkelse når Amedi ikke fikk penger fra Netanyahu. Det var nemlig ikke

bevist at Netanyahu hadde tenkt å betale Amedi ved å misbruke sin makt, altså ved å gi Amedi urettmessige fordeler eller jobber.

Riktignok hadde Amedi fått litt fordeler, men ikke nok til at man kunne si at det forelå en gi-ogta-avtale eller at Netanyahu var oppmerksom på at Amedi ønsket noe av ham.

Netanyahus kone Sarah hadde bedt Amedi om å sende regningen til statsministerens kontor. Men det var ikke nok beviser til å tiltale ham for å ha visst at Amedi inkluderte private oppdrag i regningen, selv

Israel var blant de første landene i verden som hadde en kvinnelig statsminister, Golda Meir. Men i dag er kvinnerepresentasjonen i politikken ikke bare lavere enn i europeiske land. Den ligger også bak land som Syria, Bangladesh og afrikanske land.

Da Barak dannet regjering i fjor, var det bare 1 kvinne blant 32 ministre og statssekretærer. Siden er det kommet noen få til (regjeringen ble utvidet).

Generelt ser det ut for at kvinnenes stilling heller

er svekket enn styrket de senere år. Tidligere var Shulamit Aloni leder av Meretz-partiet, og Geula Cohen var leder av Tehyia (et parti på høyrefløyen, det er falt ut).

I Knesset økte antallet kvinner fra 9 til 14 ved siste valg. Men det er mer og mindre tilfeldig hvordan det slo ut. I Meretz er 4 av de 10 mandatene kvinner. Men den første av dem stod på 5. plass på lista, så det ville ikke vært mange kvinner derfra hvis ikke valgresultatet hadde

vært uvanlig godt. Dalia Rabin Pelossof, kvinnen i Sentrumspartiet, var den siste av de 6 kandidatene som kom inn. De religiøse partiene har ingen kvinnelige medlemmer av Knesset.

Noen mener at kvinner ikke passer så godt inn i israelsk politikk, hvor tonen er temmelig rå. Men, svarer andre, Limor Livnat (Likud) kan banne like godt som noen mann. Og Dalia Itzik kan skremme hvem som helst med munnen sin.

Det er en alminnelig oppfatning at hovedgrunnen til mannsdominansen i israelsk politikk er den betydningen militæret har i israelsk samfunnsliv. Der får man nettverk og prestisje. Selv om også mange kvinner gjør militærtjeneste, blir det ikke på samme måten. Det er i eliteavdelingene (kampavdelinger) de ”viktige” folkene treffes. Og der er kvinnene ikke med.

om det var tydelig at regningen var for høy.

Det var heller ikke nok beviser til å tiltale Binyamin Netanyahu for å ha forsøkt å gripe inn i rettsvesenets behandling av saken.

Gjennom hele saken kommer Rubinstein med kritikk mot Netanyahu for å ha opptrådt uetisk. For eksempel skriver han at Netanyahu skulle ha informert sitt kontor om at han skyldte Amedi penger for privat arbeid. Likeså burde Netanyahu ikke ha engasjert Amedi som statsminister uten at det hadde vært en skikkelig anbudsrunde.

Kvinner i politikken

Laserforsvar USA og Israel utvikler sammen Nautilus-systemet. Det er et forsvar mot raketter av typen Katyusha. Forsvarssystemet er basert på laser.

I september gjentok systemet tidligere vellykkede tester: På et amerikansk forsøksfelt ble to Katyusha-raketter skutt ned. I juni skjøt Nautilus ned en rakett og i august to raketter.

Tidligere har planen vært at systemet skal være utplassert i Nord-Israel innen nyttår. Men nå ser det ut for at dette er utsatt. Systemet kan nemlig ikke ta seg av mange raketter samtidig. Man regner med at Hizbollah har lagret et stort antall raketter og vil sende flere enn Israel kan håndtere.

Likevel er systemet viktig, og vil nok bli brukt. For det betraktes som et skritt på veien mot et system som kan dekke alle rakettangrep.

Laserkanonen ser ut som et stort søkelys. Kommandosenteret kan følge opptil 15 mål samtidig. Laserstrålen må rettet mot et mål i minst fem sekunder

Shaul Mofaz er Israelsk øverstkommanderende. Foto: MILNER MOSHE (GPO) før det blir ødelagt. Våpenet har en rekkevidde på 10 km. Det kan også brukes mot jetfly. Laserstrålen kan gjøre cockpiten ugjennomsiktig på bare ett sekund. Men laservåpenet trenger en enorm mengde elektrisitet.

USA har ingen planer om å bruke våpenet i nær framtid, bl. a. fordi det ikke er særlig flyttbart. Men det er snakk om å lage en flyttbar utgave. USA holder også på med en rekke andre laservåpen mot raketter og fly. Men det skal være minst et tiår før de er operative.

Indiske jøder

I Israel er det i dag ca. 60.000 jøder med indisk bakgrunn. Det er 5.500 jøder igjen i India.

Østerrike i Holocaust Like før Anschluss (da Hitler overtok Østerrike i 1938) bodde det 185 tusen jøder i Østerrike. 126 tusen av dem utvandret før krigen begynte i september 1939.

15.000 av dem ble tatt av nazistene i landet de flyktet til.

I alt ble 65.000 østerrikske jøder drept i Holocaust.

Limor Livnat (Likud)

Skadebehandling

Ved Technion-Israel-instituttet i Haifa har eksperter funnet ut bedre måter å behandle en del alvorlig skadde pasienter på: Når muskler er sterkt skadet, lekker det stoffer fra dem som i kan forårsake hjerte- og nyresvikt. Ved å sprøyte inn i dem 15 liter pr. dag av en spesiell saltoppløsning, kan man forhindre at disse stoffene kommer ut i blodet i for store mengder.

I disse tider har mange israelske soldater fått brannskader av Molotovcocktails. Til behandling av alvorlige brannskader har israelske helseinstitusjoner hudbanker.

Men det er en tendens til at kroppen etter hvert støter fra seg hud som er tatt fra andre. Ved alvorlige skader tar man derfor litt hud fra pasienten selv.

I løpet av en måned kan det lille stykket hud bringes til å vokse seg så stort at det kan dekke hele pasientens kropp om nødvendig. Og i og med at det er hans egen hud, blir behandlingen mye enklere.

Nr. 5/2000

Stokke kortene på nytt Det følgende er en fri gjengivelse av et leserbrev av Beate Zilversmidt i Holon, Israel. Hun forklarer palestinernes synspunkter om Jerusalem: Muligheten for fred avhenger ikke bare av de ”røde linjene” (minimumskrav) Israel har, men også av palestinernes ”røde linjer”.

Det virker klart at Yasser Arafat er villig til å overbevise sitt folk om at det aldri vil få igjen det landet som det mistet i 1948, at de fleste flyktningene ikke vil kunne vende tilbake, at de fleste israelske bosetterne vil bli værende der de er, at palestinerne vil få ørkenland i bytte for dette.

Men for å kunne møte sine egne ”hauker”, må han lykkes når det gjelder ØstJerusalem. Også blant palestinerne, og i hele den arabiske verden, er Jerusalem svært prestisjefylt. De kaller byen Al-Quds. Quds kommer fra det samme ordet som hebraisk kodesh, som betyr hellig. Herren

bruker det f. eks. da Moses stod ved den brennende tornebusken (2Mos 3:5): ”...

Kom ikke nærmere, dra dine sko av dine føtter! For det sted du står på, er hellig jord.” Hva det betyr for araberne, kan man bl. a. se av de enorme folkemengder som drar til Al-Aqsa-moskeen på Tempelplassen for å be.

Uten et virkelig og generøst kompromiss i Jerusalem, vil framtidige israelske generasjoner fremdeles være forfulgt av vold, krig og isolasjon. Og til slutt vil det undergrave den eksistensielle energien til vår lille og ambisiøse nasjon.

Odd Myrlands kommentar: Det store spørsmålet er

om israelsk generøsitet fører til varig fred eller til at Israel blir oppfattet som svakt, slik at innrømmelsene fører til skjerpede krav.

Yehuda Amichai var en av de ledende dikterne i Israel.

Han døde i september.

Her bruker Uri Dromi hans dikt til å presentere synspunkter fra den israelske, sekulære venstresiden på hvorfor Jerusalem ikke må få hindre en avtale med palestinerne.

Uri Dromi er informasjonssjef i Israel Democracy Institute, og har tidligere vært redaktør i et blad forsvaret utgir. I Jerusalem Post hadde han en artikkel skrevet under Camp David-toppmøtet. Artikkelen handler om hvorfor Jerusalem ikke må stå i veien for en fredsavtale.

Noen synspunkter fra artikkel, fritt gjengitt: Jødene og araberne i Jerusalem bor i verdens helligste by. Men de er opptatt

med hverdagslige saker.

For jøder har navnet Kong David lite å gjøre med oldtidens konge, mer med et flott hotell. Når utenlandske ledere bor der, fører sikkerhetstiltakene til trafikk-kork overalt. Og for araberne er Sultan Suleiman ikke nødvendigvis mannen som på 1500-tallet bygde byen, men den travle gaten som er oppkalt etter ham.

Hvis du snakker privat med jøder og arabere i Jerusalem, vil de fortelle deg

at i praksis er byen allerede delt. 400.000 jøder og 200.000 arabere bor i hver sine strøk.

Da Yehuda Amichai døde i september, omtalte statsminister Barak ham som Israels nasjonaldikter.

Han skriver at i Jerusalem er luften gjennomtrengt av bønner og drømmer som luften over en industriby.

Det er hardt å puste. Dette må nødvendigvis avføde fanatisme, og det fører lett til vold: ”Jihad og Jehovas

kriger brister som modne fikener.”

Både Barak og Arafat er fanget i sine respektive historiske feller. Barak bærer vekten av hele den jødiske arven, 3000 år med lengsel etter Jerusalem. I Israel vil han kunne få en motstand uten like mot enhver innrømmelse. Arafat ser seg selv som forsvarer av Jerusalem ikke bare på vegne av palestinerne, men alle arabere, til og med alle muslimer fra Indonesia til Marokko.

Arafat sier at han trolig vil bli myrdet [slik Sadat ble] hvis han gir etter. Han er også knust under byrden av arabisk og muslimsk historie. ”Jerusalem,” skriver Amichai, ”er den eneste byen i verden hvor også de døde har stemmerett.” Han satt en gang på trappen ved porten ved Davids tårn med to tunge kurver ved siden av seg. En gruppe turister stod rundt sin guide og Amichai ble brukt målangivelse.

23

Guiden pekte på ham og sa: ”Dere ser den mannen med kurver? Rett til høyre for hodet hans er det en bue fra den romerske perioden.”

Amichai sa da til seg selv at forløsningen ikke vil komme før guidene begynner å fortelle turistene: ”Dere ser den buen fra romertiden? Den er ikke viktig. Men ved siden av den, til venstre og litt ned, ser dere en mann som har kjøpt frukt og grønnsaker til familien sin.”

Returadresse: Midt-Østen i fokus, PB 31, 4097 SOLA Bankkonto

0802 22 67524

Nå er støtte til informasjonsarbeidet viktigere enn på lenge!

Les MIFFs satsningsområder

MIFF har utpekt tre hovedsatsningsområder for sin virksomhet: 1) Informasjonsspredning - Internett - Midt-Østen i fokus - Nærradio 2) Aktiv påvirkning - Debatt-hjelp på høyere utdanning - Lobbying - Foredrag i lokalforeninger - Lokale aksjoner og stands

Gi prøveabonnement på Midt-Østen i fokus!

M

Send oss adresser til venner og kjente som du vil gi gratis prøveabonnement de første 2 utgaver i 2001.

Bruk e-post: redaksjonen@israel-miff.no eller: Midt-Østen i fokus, PB 31, 4097 SOLA Fax: 85 02 25 75

Vi målbærer synspunktene til hovedgruppene i Israel

ISRAE L ED

FO

www.i

3) Forum - Øke medlemmenes kunnskap - Styrke medlemmenes engasjement

R

srael-

FRE

D

miff.n

o

q Enkelt-medlem/ MIFF q Ektepar/ MIFF q Pensjonist/student /MIFF q Pensjonist ektepar /MIFF

240,350,140,180,-

Abonnement på Midt-Østen i fokus er inkludert.

q Abonnere på Midt-Østen i fokus 150,q MOTTA MIDT-ØSTEN I FOKUS

GRATIS TO PRØVENUMMER

Navn: Adr.: Postnr./Sted:

Porto MED ISRAEL FOR FRED

MEDLEMSREGISTERET/ MØIF

Pb 31 4097 Sola D ISRAEL ME

FO

R FRED

November 2000

Eller send inn på e-post: redaksjonen@israel-miff.no