2002-03 Midtøsten i fokus

www.miff.no

Politisk nederlag ble seier

aÅpent diskusjonsforum med høy temperatur. aChatkanal for alle Israel-venner. aAlt du nner i avisen og mye, mye mer!

SIDE 17

28. årgang

Organ for Med Israel For Fred

MILNER MOSHE (GPO)

Nr. 3/2002

Gjerdet: Et nødvendig onde Den omfattende terrorkrigen mot israelske mål siden september 2000, har tvunget frem at det nå bygges et sikkerhetsgjerde mellom selve Israel og Vestbredden.

Det er den israelske venstresiden som mest helhjertet har støttet et slikt gjerde, som i fremtiden vil kunne bli en grense mellom Israel og en palestinsk stat.

Palestinerne protesterer mot gjerdet.

Det vil trolig gi den palestinske økonomien en ytterligere knekk.

Både varehandelen og yten av arbeidskraft vil bli redusert.

Høyresiden og bosetterne er også skeptiske til gjerdet. Likevel overstyrer behovet for sikkerhet disse motargumentene.

SIDE 8

Antisemittisme i arabiske medier En tegning av et israelsk regjeringsmøte fremstiller monstre med kroppsdeler på spisebordet, og blodet rennende ned over et israelsk agg (bildet).

Siden den nye intifadaen startet for to år siden, har arabiske medier tatt i bruk enda sterkere virkemidler for å demonisere staten Israel og jødene.

SIDE 12

Nr. 3/2002

2 D ISRAEL ME

Grunnlaget for Israel Odd Myrland

FO

R FRED

Hva er MIFF?

MIFF ble startet som en arbeidsgruppe i 1975, og tre år senere ble organisasjonen formelt stiftet. MIFF er religiøst og partipolitisk nøytral.

Gjennom saklig og allsidig informasjon om Midtøstenkonflikten og det jødiske folk og dets historie, ønsker MIFF å skape en større sympati for Israel og det jødiske folk.

Hos oss skal ulike oppfatninger komme til orde. Stikkordet er mangfold. Les mer om organisasjonen på www.miff.no.

MIFF utgir avisen Midtøsten i fokus omlag fem ganger årlig.

MIFF driver også nettsidene Porten til Midtøsten (www.miff.no).

Midtøsten i fokus Redaktør: Odd Myrland Bjaalandsgt. 32 4016 Stavanger odd@myrland.com Tlf. 51 58 01 65 Mob. 95 88 69 77 Fax: 85 02 25 75

Kilder

Den viktigste kilden for stoffet i denne avisa er Jerusalem Post på Internett. Men også Jerusalem Report er viktig.

Forfattere

Dersom det ikke har skjedd en feil/forglemmelse, har redaktøren skrevet alle artikler som det ikke står forfatternavn på. Kortnyheter er hentet fra Porten til Midtøsten.

Det er fritt å gjengi stoff fra denne avisa hvis kilde oppgis.

Andre kilder er mer sporadiske.

Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

Nyheter og kommentarer

Når redaktøren selv skriver en så stor del av stoffet som tilfellet er i denne avisa, er det vanskelig å skille mellom nyheter (som skal være nøytrale og ufarget av journalistens egne oppfatninger) og kommentarer.

Men jeg forsøker. Når det står OM under en artikkel, er det ment å være en kommentarartikkel.

Redaksjonen er avsluttet 2. august 2002.

I vårt debattforum #Porten på www.miff.no har en som kaller seg ”ilan” et innlegg med påstand om at ”sionismens krav på Palestina baserer seg primært på de gamle bibelske løfter”.

Han siterer folk som er uenige i det på teologisk grunnlag.

Til det er å si at på i MIFF bruker vi ikke bibelske løfter som argument. Man får forholde seg til de argumentene vi bruker og ikke tillegge oss andre. Teologien får man ta i andre fora.

Logikk til kaos?

Videre skriver han at historiske krav på et land bygger på at en selv og ens forfedre bakover er født der. I Palestina var det ”så og si ingen jødisk befolkning overhodet på nesten 1700 år”.

Så skulle jødene ha rett til Palestina fordi de bodde der en forholdsvis kort periode for meget lenge siden, måtte jo arabene ha rett til Spania og Portugal også, Italia kan kreve tilbake romerriket osv.

Kort sagt: Logikken bak Israel ville føre til fullstendig kaos hvis den blir gjennomført generelt.

Noen av disse problemstillingene er behandlet i artikkelen Mot flertallets vilje (se s. 18 i 2/2002).

Jeg er enig med ilan i at dersom jødene hadde basert sine krav på Israel bare på at jøder bodde der for lenge siden, hadde de ikke stått særlig sterkt saklig sett. Så er det da også andre grunner som er de viktigste.

Behandlet som fremmede

Jødene har vært behandlet som fremmede i mange land, selv etter lang tid der. De andre folkene ilan nevner derimot, hører hjemme ett eller annet sted. Det gjorde ikke jødene før Israel ble opprettet. Det er en

Det viktigste grunnlaget for den jødiske staten i Israel, er at jødene er blitt behandlet som fremmede, og blitt utsatt for diskiminering og forfølgelse i andre land. (Arkivfoto) avgjørende forskjell (av flere).

Alle de land, folk og individer som har behandlet sine innfødte jøder som fremmede, har med det i virkeligheten anerkjent at jødene har rett til et eget land.

Det gjelder i Europa, i arabiske land og i resten av verden. For alle fredelige, lovlydige mennesker har rett til å ha et sted hvor de blir behandlet som fullverdige innbyggere.

Jødene har forsøkt alt

Gjennom århundrene i utlendighet har jødene forsøkt alt, fra full isolasjon i påtvunget eller frivillig ghetto til full integrering og assimilering.

Ghettoen ble innført tidligere i den muslimske verden enn i Europa. Men selv i ghettoene ble jødene konstant diskriminert og tidvis utsatt for forfølgelse med vold.

Jødene har også forsøkt ulike grader av integrering i samfunnet når samfunnet gav mulighet for det. Lengst gikk nok dette i Tyskland etter 1. verdenskrig. Mange jøder hadde nesten glemt sin bakgrunn og forsøkte

i størst mulig grad å være ”vanlige tyskere”. Vi vet hvordan det gikk i Tyskland: Hver eneste jøde skulle drepes.

Noe lignende var også tilfellet i det daværende Sovjetunionen. Der var det ikke anledning til å gi jødiske barn og ungdom jødisk opplæring, så mange forbandt lite eller ingenting med sin jødiske identitet og forsøkte å være som andre folk. Men det nyttet ikke. I Russland og andre deler av Sovjetunionen fortsatte diskrimineringen.

Grunnlaget for stat

Det viktigste grunnlaget for den jødiske staten i Israel er derfor ikke at jødene bodde der for lenge siden. Det er at de er blitt behandlet som fremmede, og utsatt for diskriminering og forfølgelse. Det var et århundregammelt, verkende sår som bare kunne og kan leges ved at jødene fikk en egen stat.

Det er rimelig at denne staten ligger på tidligere arabisk område. Nesten alle jødene som bodde i det arabiske området, har flyktet derfra. Ca. 650.000 flyktet til Israel, over 300.000

Slik støtter du MIFFs arbeid Bli medlem eller abonnent!

Enkeltmedlem Ektepar Pensjonist enkeltmedlem Pensjonist ektepar Student enkeltmedlem Student ektepar Abonnement på Midtøsten i fokus

240 kr 350 kr 150 kr 180 kr 150 kr 180 kr 150 kr

Gi en gave til arbeidet!

Kontonr. for gaver/ kontingent 7877.06.54539 Kontonr. for gaver til www.miff.no 0532.51.93206

Besøk Porten til Midtøsten!

www.miff.no inneholder hundrevis av artikler fra Midtøsten i fokus, diskusjonsforum, chatkanal, lenker og mye, mye mer. Fortell dine venner om MIFFs internettportal!

Spre Midtøsten i fokus!

Kanskje du vil gi et gaveabonnement til en venn?

Kanskje du vil bestille ekstra mange Midtøsten i fokus og dele ut på arbeidsplassen din?

Takk for at du vil stå sammen med oss i arbeidet!

flyktet til Frankrike, titusener til andre land. Nå begynner forresten arabisk jødehat å gjøre sine utslag i Frankrike også, gjennom de store, muslimske samfunnene. Kanskje blir Frankrike det neste landet et stort antall jøder må forlate. Det blir i så fall for det meste jøder som egentlig kommer fra arabiske land.

Tilknytning til landet

Foranstående gjør det rimelig at jødene har fått en stat, og at denne staten ligger på arabisk område. At staten må ligge der Israel ligger nå, skyldes mest den nære tilknytningen jødene hele tiden har hatt til sitt gamle land, selv om få av dem har bodd der. Noe av det regner vi med å komme tilbake til med det første, blant annet i forbindelse med et referat av et foredrag som Jan Rantrud holdt på vårt landsmøte i Kristiansand 16. juni 2002.

(Du kan finne de gamle artiklene vi henviser til på www.miff.no. Bruke søkemotoren. Du kan også laste ned de aktuelle numrene av Midtøsten i fokus på pdf-format.)

Kontaktinfo: Adresse til hovedstyret: Med Israel for fred Postboks 601 4665 KRISTIANSAND S. www.miff.no post@miff.no

/kontaktskjema

Tlf. leder: Fax.

38 09 55 23 850 22 575

Medlemsregister/ fakturadr.: MIFF/MØIF PB 31 4097 Sola Organisjonsnummer: 970 550 232

Nr. 3/2002

Nå kan du snart kjøpe bøker om Israel på www.miff.no!

Midtøsten-torget åpner i høst I løpet av høsten åpner en ny nettbutikk på MIFFs internettportal www.miff.no.

I første omgang vil butikken blant annet inneholde bokutsalg med titler knyttet opp til Midtøsten generelt og Israel spesielt.

MIFF vil ikke selv stå for salg i nettbutikken, men knytte til seg forhandlere som har spesialisert seg på produkter som har spesiell interesse for besøkende på www.miff.no.

- En hovedhensikt med dette vil være å få utnyttet potensialet for Porten til Midtøsten som markedskanal, sier Internettredaktør Conrad Myrland. Porten til Midtøstens inntektspotensiale vil være i form av provisjon. Dette vil på sikt kunne gjøre MIFFs Internett-tjeneste mer selvfinansierende.

Store annonsører

I løpet av sommeren har Porten til Midtøsten gjort en såkalt affiliate-avtale med nettselskapet TradeDoubler.

Dette innebærer at MIFFs nettsted har fått inn store og tunge annonsører, som for eksempel: Mobiltjenesteselskapet INPOC, musikkbutikken CDON, finansieringsselskapet Real Finans, VISA-leverandøren Gebyrfri.no, boligformidlingen Bolignorge.no, og økonomisystemsleverandøren Ajour Data.

Resultatbasert

Porten til Midtøsten får betalt for ”klikk”, registreringer og salg i disse nettbutikkene.

- Hvilke politiske meninger dere står for ønsker ikke vi å legge oss opp i, men vi antar at besøkende på sidene deres vil kunne ha interesse av våre tjenester - og har derfor godkjent søknaden deres, skriver den daglige lederen.

- Må man være Israel-venn for å annonsere i Porten til Midtøsten?

- Nei, selvfølgelig ikke, svarer Myrland. Det er MIFFs høye besøkstall som først og fremst gjør oss interessante for selskapene som markedsfører seg gjennom TradeDoubler, påpeker han.

Fortjener støtte De første ukene etter at Porten til Midtøsten gjorde avtale med TradeDoubler, opplevde redaksjonen at en rekke annonsører takket nei til å samarbeide med MIFFs nettsted. I noen tilfeller kan det være grunn til å anta at avslagene var begrunnet politisk, på grunn av Porten til Midtøstens klare redaksjonelle støtte til Israel.

nen 8. mai. Avsender har tydeligvis anklaget MIFF for annonsøren. Redaksjonen kjenner ikke til innholdet i denne anklagen, men man kan ane noe av innholdet i et innlegg som dukket opp i avisen Dagens debattforum på Internett 16. mai.

Aktiv(e) motstander(e)

”I tillegg kommer nettstedet MIFF - Med Israel for Fred, som er like flink til propagandasprøyt som Goebbels i sin tid. Sharon er fremstilt som den reneste engelen hos MIFF. Jeg har stadig vært innom MIFF og sett de har hatt annonser liggende. Meg og mange med meg har klaget på dette og alle bannere er etterhvert blitt slettet fra MIFF-sidene.

Propaganda lukter ille - uansett hvor den kommer fra!”,

Porten til Midtøsten opplevde også at noen få meningsmotstandere åpenlyst motarbeidet muligheten til å hente inn kroner på annonsemarkedet.

- Nå må dere se til å fjerne annonsen [for firmaet NN].

Jeg har vært i kontakt med dem og de sa de trakk seg fra dette [avtalen] fra i går, heter det i en e-post til redaksjo-

Visste du at... r Flere jøder har flyktet fra arabiske land enn arabere fra Israel. r Israel ville tjene godt på et rettferdig erstatningsoppgjør for flyktninger. r Israel er en stor suksess på mange samfunnsområder. r Arafats styre har brutt alle viktige punkter i avtalene med Israel. r Skolebøkene inneholder antisemittisme.

r Israel er ikke inntegnet på noe kart i noe arabisk land. r Terrorgrupper blir ikke avvæpnet. r PLO-ledere stadig holder taler om at Israel skal utslettes. r Arafats politistyrker er blitt en hær som truer Israel i en eventuell krig med nabolandene.

”Propaganda lukter ille”

skriver en som kaller seg for Enigma.

Noen få annonsører avsluttet samarbeidet med Porten til Midtøsten etter slikt press på e-post .

- Men vi er glad for at det finnes profesjonelle markedsaktører som ser Porten til Midtøsten som en nyttig markedskanal, på tross av at ekstreme enkeltindivider med mangel på folkeskikk turer frem som vi her ser eksempel på, kommenterer Conrad Myrland.

Høye besøkstall interessant

Han viser til en korrespondanse med daglig leder i et av firmaene som nå kjører kampanje i Porten til Midtøsten, hvor vedkommende gjør det klart at han kjenner til innholdet på MIFFsidene.

MIFFs Internettredaktør tror også at annonsørene verdsetter den frie ytring, og påpeker at det er dette innsenderen i Dagens debattforum angriper. Det kan virke

som om Israels syn ikke skal få komme til orde.

- I Porten til Midtøsten har vi et helt åpent debattforum, hvor det står enhver fritt å ta oss på faktafeil, minner Myrland om.

- Løper annonsørene i Porten til Midtøsten noen risiko ved å annonsere på et pro-israelsk nettsted i disse boikott-tider?

- Nei, det tror jeg ikke, svarer Conrad Myrland. For det første tror han boikotten har liten støtte i det norske folk. Dernest tror han også boikott-tilhengerne klarer å se forskjell på Israel som stat og en norsk, religiøst og politisk nøytral organisasjon som MIFF. - Det blir derfor feil å si at annonsørene er ”modige”, men jeg synes nok de fortjener en ekstra stor støtte av ekte Israel-venner, avslutter Myrland.

TV-nyheter fra Israel Det er et sterkt ønske hos mange å få nyheter direkte fra Israel. Nå er det mulig. Israel har begynt å sende nyheter på satellitt, foreløpig en halvtime hver kveld kl. 19:00.

Det er tre måter å få inn disse sendingene på. Har du kabel-TV fra før kan du forsøke å forhandle med kabelselskapet om å distribuere kanalen på det eksisterende nettet. Har du allerede kjøpt satellitt mottakningsutstyr kan du gå til en TV-forhandler og kjøpe det nødvendige tilleggsutstyret for å ta ned

sendingene. Den tredje måten er å gå til anskaffelse av nytt utstyr. Hvor mye dette koster avhenger av mange ting, så det er best å snakke med en forhandler. Når en først anskaffer seg satelittutstyr er det kanskje andre kanaler en samtidig ønsker å ta ned. Til forhandleren kan du opplyse at sendingene går på en satellitt som heter Hotbird og sender på 13 grader øst. Frekvensen er 12220 Horisontalt.

Gabriel Edland

Ny ambassaderåd i Norge

I en melding 2. juli framgår det at en rekke nyutnevnte ambassadører for Israel var samlet hos presidenten i Israel, Moshe Katsav. Han gav dem noen gode råd med på veien.

Blant de nye ambassadørene legger vi merke til Hanan Goder. Mange

kjenner ham fra hans tid som ambassaderåd ved Israels ambassade i Norge.

Han har også hatt en stilling i utenriksdepartementet som inkluderte kontakt med Norge. Han og kona hans har hatt et meget gjestfritt hus, og hatt mange norske på besøk.

Men nå er det slutt for en periode. Nå skal Goder til Eritrea som ambassadør.

Ny ambassaderåd i Norge

Vi fikk ny ambassadør i fjor sommer, Liora Herzl.

Hun skal være her lenger.

3

Men ambassaderåd Sagi Karni er nå snart ferdig med sin tid i Norge. Han har gjort en god jobb. Han blir erstattet en gang i august med Tami Rachamimof. Dermed blir begge toppdiplomatene ved ambassaden i Oslo kvinner.

Nr. 3/2002

4

Universitetsbomben: Fem utlendinger blant sju drepte, 86 skadet To israelere, fire amerikanere og en franskmann var blant de drepte da en kraftig bombe eksploderte på det hebraiske universitetet på Scopus-høyden i Jerusalem 31. juli.

Den norske journalisten David Otto, som også tidvis skriver for Porten til Midtøsten, var i naborommet da terrorbomben gikk av.

- Vi hørte et dypt drønn.

Jeg fikk med en gang en dårlig følelse, og forstod at noe fryktelig måtte ha

skjedd. De første minuttene svirret ryktene. Ingen visste hva som hadde skjedd. Etter en stund ble det klart at det hadde vært en eksplosjon i den såkalte Frank Sinatrakaféen, skriver David Otto fra Jerusalem onsdag kveld.

Det hebraiske universitet har alltid vært en oase av sameksistens. Hybelhusene for studenter er blandet med arabiske og jødiske studenter.

- Universitetet var også et av de få områdene hvor folk

fremdeles følte seg trygge.

Hele området er innegjerdet, og alle som skal inn på området får veskene kontrollert, forteller David Otto.

Han mener angrepet på en kafé som i stor grad blir brukt av de utenlandske studentene, er en ny taktikk fra de palestinske terrorgruppene. Otto synes det er oppsiktsvekkende hvor beherskede israelerne er.

- Ingen lynsjestemning mot arabiske studenter. Jeg vil hevde at få andre steder

ville befolkningen holde seg så rolig. Livet må gå videre. I morgen vil universitetet fungere som normalt. Nye studenter vil møte hverandre i denne oase av sameksistens.

Ingen terrorist skal knekke universitetets ånd. Like lite som de vil knekke folk i Israel, avslutter David Otto.

[David Otto, fra Stavanger, deltar for tiden i et sommerkurs i hebraisk på universitetet i Jerusalem.]

Porten til Midtøsten, 1. aug.

Meimad: Forlat bosetningene

På et partimøte i Michael Melchiors parti Meimad, ble det onsdag tatt til orde for at Israel skal forlate Vestbredden og Gaza-stripen.

- Behovet for å forlate Judea og Samaria er ikke knyttet til sikkerhetsspørsmål, men til fortsatt eksistens av det jødiske folk i Israels land, sa den tidligere sjefen for den israelske sikkerhetstjenesten Shin-Bet, Ami Ayalon.

Melchior påpekte at den

demografiske trusselen fra den sterkt økende palestinske befolkning, gjør det nødvendig med en umiddelbar oppgivelse av bosetningene.

- Hvis vi ikke forlater territoriene [Vestbredden og Gaza-stripen], vil vi enten ikke lenger være noe demokratisk samfunn, eller vi vil opphøre å være et hjem for det jødiske folk, sa Ayalon.

Porten til Midtøsten, 13. jun.

Under overaten i Midtøsten Hanoch Marmari er sjefredaktør av den israelske avisen Ha’aretz, avisen som bringer palestinernes synspunkter og som ikke er redd for å kritisere sin egen regjering. 27. mai holdt han et foredrag i Belgia til Verdens redaktørforum. Det følgende er et kort referat av hva han sa (hele foredraget ble trykket i hans avis 9.6).

Først siterer han et “meget anerkjent og innflytelsesrikt europeisk magasin” som brakte et bilde av Abu Ali og siterte ham på å ha sagt at alle hans barn var begravet under ruinene av flyktningeleiren i Jenin.

Det viste seg etter hvert at barna alle ni - var sunne og friske. Men det brydde magasinet seg ikke om å melde. Heller ikke at totalt antall barn som ble drept under kampene i flyktningeleiren i Jenin var tre og antall kvinner fire.

Et annet tilfelle: Marmari var på ferie i Bretagne i Frankrike i august 2001. Han kunne ikke unngå å se det store oppslaget i regionsavisen: “Israel myrder palestinsk politisk leder”. Det fremgikk verken av overskriften eller historien at den “politiske lederen” det var tale om, var en aktiv terrorist som bl. a. stod bak et terrorangrep på en israelsk skole.

Han lurer på om de som sprer slike historier (og mange andre) vet hvilken virkning det de skriver har på folk i Jakarta, de muslimske bydelene i Marseilles, det jødiske samfunnet i Toronto og mange andre steder. Er de klar over at de pisker opp jødehat, og at mennesker blir rammet? Mediene er i høy grad aktører.

Han nevner fire hovedsynder som dekningen av konflikten ofte gjør seg skyldig i: Å være ensidig opptatt av spesielle sider av konflikten, fordommer, nedlatenhet og uvitenhet. Historien om Abu Ali er et fint eksempel på alle fire. Ha’aretz forsøker å unngå fallgruvene. Men det er umulig å klare det fullt ut.

Ha’aretz har ca. 100.000 abonnenter på hebraisk og engelsk.

(Engelsk-utgaven er i samarbeid med International Herald Tribune.)

Daglig klikker ca. 500.000 seg inn på Internett, hebraisk utgave, og 700.000 til på engelsk, de fleste fra utenfor Israel. Men til tross for den store interessen har de ikke tjent en shekel på Internett-utgavene.

Ha’aretz mister stadig israelske abonnenter fordi man anser avisen for å være for lite patriotisk, for villig til å gjengi palestinske synspunkter.

Selv før den første reporteren gikk inn i flyktningeleiren i Jenin, kunne vi vite sikkert at det ikke hadde vært noen massakre der. De israelske soldatene var reservister, voksne folk som i mange tilfeller var venstreorienterte. Og alle sammen hadde en mobiltelefon som de brukte flittig.

Det ville vært helt umulig å gjøre noen forbrytelse som ikke var blitt kjent. I tillegg har også palestinerne en halv million mobiltelefoner.

Ha’aretz har ni reportere som arbeider med å dekke den palestinske siden av sakene. Amira Hass, som er araber, har bodd i de palestinske områdene siden 1993, først i Gaza og så i Ramallah. Disse reporterne ser det bl. a. som sin oppgave å melde om israelske overgrep for at systemene skal bli renset.

Avisens rykte blir noen ganger utnyttet for å legitimere anti-israelsk propaganda, og det bekymrer oss, sier Marmari. Når avisen f. eks. avslører tilfeller av vandalisme fra israelske soldater under den store militæroperasjonen etter påske, er det for at den slags enkeltepisoder skal bli satt en stopper for. Men så finner de at mange ute i verden siterer Ha’aretz som bevis på at Israel er dypt og gjennomført ondt. Da lurer han på om ikke hans avis er utsatt for en femte synd som rammer dem I sine aksjoner våren 2002 har Israel oppdaget 82 fabrikker for selvmordbomber i 6 byer. Israel har arrestert 27 selvmordssom driver avis i Midtøsten: Naivi- bombere før de fikk sjanse til å sette bomben av. Av de 44.000 lette våpen som Israel gav palestinerne som en del av Oslotet. avtalen, har den israelske hæren tatt tilbake 5.000. Bildet viser en av bombefabrikkene IDF avdekket i Jenin. (Foto: IDF)

Nr. 3/2002

5

Flere israelske kvinner drept I juni offentliggjorde International Policy Institute for Counter-Terrorism (”Internasjonalt politisk institutt for terrorbekjempelse”) en studie. Her er noen korte opplysninger fra den: 1.450 palestinere var drept siden ”den andre intifadaen” startet i september 2000, 525 israelere. Flertallet av palestinerne som ble drept, var ”stridende”, blant annet selvmordsbombere. Det er sikkert mange tilfeller hvor

man kan strides om status. – For israelerne var bare hver femte ”stridende”. De andre var ofre for blind vold.

Ser vi på kvinner og jenter spesielt, er mer enn dobbelt så mange israelere drept (152) som palestinere (61).

Antallet barn som er drept, er noenlunde like stort. I det referatet vi bygger på her, står det ikke noe om hvordan ”barn” er definert.

Få vil være bussvakt Egged, det største busselskapet i Israel, har sendt en nødmelding: Det trengs 3000 sikkerhetsvakter til bussene. Og det nytter ikke med hvem som helst. Det bør være veteraner fra kampavdelinger i hæren.

I tillegg til at slike vakter vil være gode for sikkerheten, vil de bidra til å redusere den økende arbeidsledigheten, ikke

minst blant unge menn.

Departementet svarer at det er for dyrt med så mange vakter. Og det er også vanskelig å finne nok folk som vil ha jobben. Men ”noen dusin” vakter er blitt uteksaminert. Det var vanskelig nok å finne interesserte til dette, særlig i Jerusalem, selv om betalingen var god.

Sikkerhetsminister Uzi Landau (t.v.), statsminister Ariel Sharon og politiets generalinspektør Shlomo Aharonishky. (Foto: Ohyaron Avi, GPO)

Kommentarer til bombe Etter at en bombe gikk av i Jerusalem 18. juni, kom blant annet disse kommentarene fram under en hastedebatt i Knesset om denne saken: Sikkerhetsminister Uzi Landau (Likud) sa at Arafat ikke fordømmer og forbyr lederne for terrorgrupper.

Lederen for Shinui (sekulært sentrumsparti) rådet Israel til ikke å foreta noen mottiltak før det er gått minst 24 timer etter bombeangrep. For i det øyeblikket mottiltakene begynner, slutter mediene å dekke terroraksjonen. Et annet medlem

av Knesset fra dette partiet sa at Israel bør bruke ”politisk dødshjelp” på Arafat for hele regionens skyld.

Meretz og de arabiske partiene utsatte sine mistillitsforslag til uken etterpå på grunn av bomben. (De har ingen mulighet for å få flertall.)

Lederen av Meretz (Israels ”SV”), Yossi Sarid, sa at dette viste det han sa hele tiden, nemlig at ”Operasjon Forsvarsmur” ikke kunne oppnå det mange hadde ventet. Han går inn for en internasjonal styrke på Vestbredden og i Gaza.

”Tar avstand fra selvmordsbomber” Det er tydelig at når Israel gjennomfører ekstra harde tiltak, går antallet terrorangrep sterkt ned. Bildet viser åsstedet for et selvmordsangrep ved et gatekjøkken i Hanevi’m gaten i Jerusalem. (Foto: Ohyaron Avi, GPO)

Terroren kraftig redusert I påsken var det en rekke store terroraksjoner i Israel.

Det var en situasjon israelerne ikke kan leve med.

Like over påske ble derfor et stort antall reservesoldater mobilisert og gjennomførte krigen mot terroristene.

Tross en kolossal hets i våre medier, var denne krigen ført langt mer forsiktig og humant enn andre land (for eksempel Nato-land) fører sine kriger.

Under Israels aksjon og i ukene etterpå var terroren kraftig redusert. Men det varte ikke lenge, så tok terrorangrepene seg opp igjen, og et stort antall israelske sivile ble drept.

Det er bakgrunnen for at Israel igjen mobiliserte en del reservesoldater, og gikk til ny aksjon mot de palestinske områdene. Og denne gangen er de israelske soldatene blitt stående i de pales-

tinske områdene. De har ikke tenkt å trekke seg ikke ut før det er en eller annen sikkerhet for at storstilt terror ikke blir gjenopptatt.

Beinhard avstengning

Samtidig gjennomfører israelerne en beinhard avstengningspolitikk. De ulike lokalsamfunnene på Vestbredden er ikke bare avstengt fra Israel, men også fra hverandre. Det går sterkt ut over mulighetene for å komme på jobb, for å selge jordbruksvarer og andre varer, for å komme til utdanning, til lege osv. osv. Noen ganger skjer tragedier, hvor mennesker dør fordi det tar for lang tid å nå fram til sykehus. Noen steder er mennesker på grensen til sult, enkelte kanskje også over grensen.

Nødvendig

Når dette blir skrevet, har det ikke vært noen selvmordsaksjon i Israel på flere dager. Ingen tror at det aldri vil skje, men det er tydelig at når israelerne gjennomfører ekstra harde tiltak, går antallet terrorangrep sterkt ned. Det er tragisk og sykt at israelerne skal være nødt til slikt. Men det er de åpenbart.

Palestinerne har trodd at terror er et våpen de kan bruke uten at Israel kan forhindre det. Dersom de harde tiltakene klarer å begrense terroren sterkt, kan det tenkes at mange nok palestinere tar til vettet slik at det blir mulig å avvikle mest mulig av de tiltakene israelerne må gjennomføre. Helst alle sammen.

Men dersom israelerne lemper noe særlig på tiltakene akkurat nå, vil dess-

verre palestinerne ta det som en invitt til mer terror. Det viser seg gang på gang. Det lar seg simpelthen ikke gjøre.

Israel kan ikke leve med en eller flere selvmordsbomber hver dag.

Ordninger

Samtidig er det å håpe at det kan finnes ordninger slik at de største tragediene kan unngås, i hvert fall. Det betinger at de avtaler som blir inngått, ikke blir misbrukt.

I en periode satte palestinerne i gang en serie angrep mot de israelske kontrollpostene, blant annet ved at selvmordsbombere sprengte seg i lufta sammen med israelske vakter. Det har ført til at kontrollpostene har måttet opptre mer forsiktig.

Stadig støter vi på mennesker som hater Israel og alt det Israel står for. ”Men jeg tar avstand fra [de palestinske] selvmordsbomberne,” skriver de.

Ja, det er jo i og for seg fint. Men spørsmålet er hva de vil gjøre for å stanse det.

Og da viser det seg at det som regel er ingenting.

Det blir, med respekt å melde, som om jeg skulle ”ta avstand fra” innbruddstyveri. Men dersom noen vil arrestere gjerningsmannen, sier jeg at de bryter tyvens menneskerettigheter pga. ”frihetsberøvelse”.

OM

Like før bråket

Dette er fra nr. 5 i år 2000: I Jerusalem Report datert 10.10.2000, men skrevet like før opptøyene startet noen dager tidligere, gir Hirsch Goodman en beskrivelse av situasjonen mellom israelere og palestinere før Arafat satte i gang intifadaen: Nesten hver femte bil han møter de fire gangene ukentlig han kjører mellom Tel Aviv og Jerusalem, har palestinske skilt. Kanskje en av femti er fra Jordan. I kasinoet i Jeriko er det åpnet en

kosher restaurant. Titusener av israelere handler uten frykt i Jenin, Nablus, Tul Karm og gamlebyen i Jerusalem, særlig på sabbaten. Restauranter i Betlehem og Ramallah er igjen fulle av israelere. Og det er ”in” i Israel å ligge på stranden i Gaza i weekenden.

Så langt etter Goodman.

Det vil ta lang tid, selv i beste fall, før situasjonen kan komme tilbake til dette. Palestinerne vil lide enorme, økonomiske tap på grunn av ”Al-Aksaintifadaen”.

6 PRESIDENT BUSH:

Nr. 3/2002 PRESIDENT BUSH:

Støtter militære operasjoner

Vil stanse pengestrøm til palestinerne

USAs president George W. Bush erklærte 8. juli på ny sin støtte til Israels re-okkupering av palestinske byer inntil den generelle sikkerhetssituasjonen er forbedret.

Han henviste på en pressekonferanse til det han sa i talen 24. juni - han ønsker at Israel skal gi palestinerne økende bevegelsesfrihet etter hvert som sikkerhetssituasjonen er under kontroll.

På direkte spørsmål om hvorvidt han er fornøyd med den israelske tilstedeværelsen i palestinskkontrollerte områder på Vestbredden sa han: ”Jeg vil håpe at alle har forstått at vi alle har ansvar for å bortkjempe terroranslag, ja.”

USAs president George W. Bush trapper opp presset mot palestinerne for å få dem til å kvitte seg med sin nåværende leder, Yassir Arafat. 26. juni truet han med å stanse den amerikanske pengestrømmen til de palestinske områdene, hvis ikke reformarbeidet i PA nå blir gjennomført. I følge en rapport som ble presentert i forrige måned, har den palestinske selvstyremyndigheten brukt hundrevis av millioner kroner, som for eksempel er mottatt fra EU, til å finansiere terror.

- Palestinernes president Yasser Arafat vil stille som kandidat i valget i januar neste år, sa den palestinske ministeren Nabil Shaath 26. juni.

GALLUP:

Saudisk ”fredsplan”

Bare 16 prosent av de israelske jødene støtter tilbaketrekning til grensene fra 1967 i bytte mot fred med palestinerne og de arabiske landene. På den andre siden vil bare 24 prosent av palestinerne godta en slik løsning, hvis det ikke også inkluderer flyktningenes rett til å vende tilbake.

Denne trioen er lite begeistret for Yassir Arafat. Utenriksminister Colin Powell, president George W. Bush og statsminister Ariel Sharon mener alle at den palestinske lederen støtter terrorisme. Dersom palestinerne gjenvelger Arafat, velger de fortsatt krig, skriver Odd Myrland.

Hvem skal velge leder for palestinerne?

Det har vakt stor oppsikt at president Bush sier at palestinerne må velge en annen leder enn Arafat dersom det skal bli mulig å få til en fred.

Det blir understreket at palestinerne selv må få velge sine ledere. Eller skal vi

bestemme hvem som skal være president i USA eller statsminister i Israel?

Selvsagt må palestinerne bestemme selv. Men dersom de velger Arafat en gang til, betyr det etter all sannsynlighet at fred er umulig. Alt

tyder på at noen ekte fred ikke er mulig med Arafat i ledelsen. Han vil ikke ta noe oppgjør med terror, med oppfordring til vold i sine medier, med et skolepensum som gjør fredsholdninger umulige, osv. Han har hatt den ene muligheten

etter den andre, men har latt alle gå fra seg.

Palestinerne står fritt til å velge hvem de vil til leder.

Men velger de Arafat, eller en som ligner på ham, velger de fortsatt krig.

OM

LIBYA ØNSKER ATOMVÅPEN:

Uroer USA og Israel

Trusselen fra Libya har blitt diskutert i strategiske samtaler mellom Israel og USA i Washington i sommer. Det nord-afrikanske diktatorstyrte landet prøver å skaffe seg atomvåpen i sitt våpenarsenal.

Amerikanske kilder tror stans av boikotten mot Libya for tre år siden, har gjort det enklere for landet å få tak i atom-teknologi. USA tror også at Libya fortsetter sitt program for å bygge opp beholdningen av kjemiske våpen. Landet stengte en kjemisk fabrikk i Rabta, etter at internasjonale media rapporterte at den produserte 100 tonn med kjemiske våpen per. dag. Nå har fabrikken gjenåpnet som ”medisin fabrikk”.

”Det kristne høyre” og jødene i USA De amerikanske jødene i alminnelighet, og deres ledere i særdeleshet, har en sterk tendens til å være liberale demokrater: For fri abort, for å begrense adgangen til skytevåpen, for miljøvern, for ”skille mellom stat og kirke” (f. eks. mot bønn i skolen) og ikke særlig religiøse. Det kristne høyre står på motsatt side i disse og mange andre saker.

Derfor var det i mange år liten kontakt og vennskap mellom de store gruppene jøder og det kristne høyre i USA, selv om sistnevnte i mange år har vært en sterk støtte for Israel.

Men nå er situasjonen for Israel så kritisk at man i økende grad ser bort fra

motsetningene i andre spørsmål, og samarbeider om å gjøre Israels situasjon kjent.

En av de kristne Israelorganisasjonene, FOI (Friends of Israel) har 250.000 mennesker på sin liste over folk som jevnlig får opplysninger på e-post. Nå har også jødiske grupper begynt å invitere talsmenn for denne og andre kristne Israel-organisasjoner til å holde foredrag. Det er en rekke andre slike organisasjoner også. Det er arbeid på gang med å forsøke å skape et samarbeidsorgan for kristne Israel-venner.

Man håper at det vil representere 100.000 kirker!

Mange jøder finner likevel partnerskapet noe problematisk. En av grunnene er at mange kristne mest har teologiske grunner for å støtte Israel. Ut fra sin forståelse av Bibelens profetier kan de ha temmelig firkantede oppfatninger og være mye mer ”hauker” enn jøder flest i USA er.

Et annet vanskelig spørsmål er kristen misjon blant jøder. Mange jøder er redde for at de kristne gruppene skal bruke kontakten med jødene til å forsøke å omvende jøder generelt, og ungdom spesielt, til kristendommen. Men en rabbiner som har vært pioner på samarbeidet og drevet med det i mange år, beroliger jødene:

Bare en veldig liten del av de evangeliske samfunnene driver med medlemsverving overfor jøder.

Millioner av evangeliske kristne ber for Israel. Og de har en sterk innflytelse på den nåværende amerikanske administrasjonen, hvor mange av toppfolkene selv tilhører disse gruppene. I USA er det grupper som følger med de ulike politikerne, hvordan de har stemt i ulike saker gjennom årene (”track record”). Den som har stemt mot Israel i noen saker, vil automatisk bli svartelistet av store grupper evangeliske velgere. Dette gir Israels venner en sterk innflytelse på amerikansk politikk.

FANGENE I JERIKO:

Svært lette soningsforhold

Seks palestinske terrorister ble til slutt utlevert fra Yassir Arafats hovedkvarter, før Israel stanset beleiringen i Ramallah. Disse kom under britisk og amerikansk overoppsyn til et fengsel i Jeriko.

Nå opplyser den israelske sikkerhetstjenesten at fangene fritt kan omgås hverandre og at de kan motta ubegrenset med besøk. Mistanken om de liberale soningsforholdene kom til overflaten da israelske sikkerheskilder spekulerte i om en av fangene hadde deltatt i planleggingen av selvmordsbomben i Netanya 19. mai.

Trusler fra Iran

Ifølge israelsk etterretning gir russere, nord-koreanere og kinesere hjelp til Iran slik at iranerne kan få atomvåpen. Det vil de få i løpet av dette tiåret.

Iran har allerede raketter som kan nå Israel og India. I løpet av dette tiåret vil iranske raketter kunne nå hele verden.

Proporsjoner

I den kurdisk-tyrkiske konflikt har det i gjennomsnitt gått tapt 2.000 menneskeliv de sistse 18 år. Hvorfor er europeiske medier så mye mindre opptatt av denne konflikten?

Nr. 3/2002

7

Yassir Arafat:

”Godtar” Clintons fredsplan Den israelske avisen Ha’aretz hører, som mange vet, til på venstresiden i Israel. I Ha’aretz kommer palestinske synspunkter ofte fram. Israelske overgrep blir avslørt. Og kritikken mot de skiftende israelske regjeringene i alminnelighet og regjeringen Sharon i særdeleshet er ofte sterk og klar.

Derfor virker det kanskje litt ekstra sterkt å lese lederartikkelen i denne avisen søndag 23. juni.

Overskriften er Arafat er ikke overbevisende. Der tar man for seg at Arafat sa i et intervju med samme Ha’aretz at han nå godtar den planen USAs forrige president, Bill Clinton, la fram like før han gikk av i januar 2001. Avisen skriver: ”Den leksen den israelske offentligheten har lært de siste 21 månedene av Arafats oppførsel, er at

vi ikke kan stole på hans ord, siden det er et uoverstigelig gap mellom det han sier og det han gjør”.

Avisens lederskribent skriver videre: ”Til og med mange israelere som er sterkt kritiske til sin egen regjering for dens bidrag til å puste til flammene og dens manglende vilje til å gi diplomatiske kanaler en sjanse, kan ikke ha tiltro til Arafats forsonlige erklæringer. Han må dømmes etter hva han gjør og hva han unnlater å gjøre, og dette er systematisk og utvetydig det motsatte av de erklæringene han kom med” om dette.

Avisen skriver videre at Arafat ikke har forklart hva som har forandret seg siden Clintons forslag ble avvist. Og når Arafat uttrykker støtte til de palestinske intellektuelle som uttaler seg mot terror, er

det ikke troverdig. Som leder har han ganske andre midler til rådighet enn å støtte et protestskriv. Han kan stanse, eller i hvert fall begrense, de morderiske angrepene.

I tillegg til sine gjerninger skal Arafat også dømmes etter hva han sier til sine egne, i motsetning til det han sier til israelerne og til verden, mener Ha’aretz. I disse talene velsigner han terrorangrepene. Og selv når han tilsynelatende tar avstand fra dem, dropper han inn et hint om det motsatte. Han har f. eks. gjentatte ganger referert til avtalen mellom profeten Muhammed og Qureshstammen (Muhammed inngikk en avtale med dem som han siden brøt). Dermed sier han avtaler med jødene er bare taktiske, og det gir hans ord et helt annet innhold.

AMNESTY INTERNATIONAL:

Fordømmer palestinsk terror Amnesty international fordømmer alle angrep utført av palestinske væpnede grupper rettet mot israelske sivile siden september 2000. Rapporten fra juli, ”Israel, de okkuperte områdene, og den palestinske myndigheten”, er en dyptpløyende rapport som går svært langt i å fordømme angrep mot sivile israelere

- også jødiske bosettere i Judea og Samaria (Vestbredden). Rapporten inneholder kraftig kritikk av de palestinske myndighetene, og oppfordrer til å gjøre det som trenges for å hindre selvmordsangrep og andre former for terrorisme. Den ønsker også velkommen at stadig flere palestinere tilkjennegir sin motstand mot

selvmordsbombingene.

Rapporten inneholder selvsagt også kritikk av den israelske bosetningspolitikken - ”et brudd på folkeretten” - men at Amnesty så klart fordømmer angrepene mot sivile, og går i dybden med analyse av de voldelige palestinske gruppene ses på som unikt.

IDF INN I PALESTINSKE OMRÅDER:

Kontrollerer ”så lenge terroren varer” Israelske styrker gikk i natt inn i de palestinsk-kontrollerte byene Jenin, Kalkilya og Nablus på Vestbredden.

En rekke blodige terrorangrep mot Israel har kommet fra disse byene. For første gang nevner ikke den israelske regjering at innrykningen vil være kortvarig.

Den israelske nettavisen Ha’aretz skriver at Israel vil ta nye palestinsk-kontrollerte områder for hver eneste ny selvmordsbombe.

IDF har omringet de palestinske sikkerhetsstyrkenes hovedkvarter i Hebron i slutten av juni. (Foto: Yonatan Ne’eman)

Israels militære offensiv på Vestbredden er en reaksjon på tirsdagens terrorangrep i Jerusalem, hvor dødstallene nå er kommet opp i 19. Det er meldt om 70 skadde.

Tirsdag kveld gikk det israelske sikkerhetskabinettet i møte, som varte til over midnatt. Statsministerens kontor sendte i ettertid ut denne meldingen: ”Israel vil svare på hvert terrorangrep med å ta områder fra den palestinske selv-

styremyndigheten. Vi vil bli stående i disse områdene så lenge terroren fortsetter.”

Forbyr sønn å bli selvmordsbomber

Ifølge en utskrift fra en telefonsamtale som den israelske sikkerhetstjenesten sitter på, har konen til en sentral Hamas-leder nektet sin sønn å utføre selvmordsangrep mot israelske mål.

Nr. 3/2002

8

Regjeringen:

Godkjente nytt ”sikkerhetskonsept” 25 av 26 regjeringsmedlemmer stemte søndag for det Israel kaller et nytt ” s i k ke r h e t s ko n s e p t ” .

Utenriksminister Shimon Peres var den eneste ministeren som gikk imot planene, som inkluderer bygging av et sikkerhetsgjerde øst for ”den grønne linje” og rundt Jerusalem, en 20 kilometer buffersone vest for Jordan-elven og fortsatt tilstedeværelse av IDF-styrker på Vestbredden. Shimon Peres pro-

testerte først og fremst på buffersonen i Jordandalen, som utgjør omkring en fjerdedel av Vestbredden. Utenriksministeren truet med å trekke seg fra regjeringen hvis forslaget ble godkjent. Dan Naveh, minister uten portefølje, svarte at Peres hørtes ut som en nybegynner i regjeringen, og påpekte at han ikke innså at dette kartet som vil bedre Israels vanskelige sikkerhetssituasjon, er blitt presentert for regje-

ringen en rekke ganger, også når Yitzhak Rabin var statsminister. Mens Shimon Peres er motstander av ”sikkerhetskonseptet” fordi han mener det innebærer en anneksjon av for mye av Vestbredden, argumenterte de to ministrene fra NRP for at sikkerhetsgjerdet må bygges enda lengre øst for ”den grønne linje”.

Porten til Midtøsten, 24. juni

Kahan-rapporten fortsatt hemmelig Med 9 mot 7 stemme bestemte Israels regjering 23. juni at siste del av Kahanrapporten fortsatt skal være hemmelig. Det var den rapporten som tok for seg massakrene i flyktningeleirene Sabra og Shatilla i Beirut sommeren 1982, og som gav Sharon ”indirekte ansvar” (parlamentarisk ansvar) for det som skjedde.

Statsminister Sharon sa i regjeringen at rapporten burde frigis. Han avstod selv fra å stemme. Begrunnelsen for å beholde hemmelig-

hetsstemplet, er at en rekke israelske etterretningsfolk er navngitt der.

I 1985 skrev det amerikanske Time Magazine at den hemmelige delen av rapporten fortalte at Sharon hadde besøkt familien til den valgte presidenten Bashir Gemayel etter at Gemayel var myrdet.

Sharon skulle ha sagt at Israel ville overta Vest-Beirut og de kristne burde ta over flyktningeleirene.

Sharon gikk til rettssak mot Time. Den amerikanske retten fastslo at ankla-

gene var ærekrenkende og usanne.

Undertegnede lærte for øvrig i 1965 hva parlamentarisk ansvar er. Da fikk industriministeren i regjeringen Gerhardsen mistillit mot seg pga. en ulykke i en gruve på Svalbard (Kings Bay-ulykken). Det var ingen som mente at ministeren hadde gjort noe kriminelt eller hadde noe med dette å gjøre.

Men en minister er parlamentarisk (”indirekte”) ansvarlig for alt som skjer under hans departement.

Gjerdet - sikkerhet eller politisk grense?

Det er meldt i nyhetene at Israel har begynt å bygge et gjerde. Det skal bli 350 km langt og skille Vestbredden mest mulig effektivt fra selve Israel. Det er et elektronisk gjerde, og hensikten er å forhindre at noe menneske beveger seg fra Vestbredden til Israel uten at det er kontrollert at det ikke dreier seg om terrorister.

Gjerdet er beregnet å koste nærmere en milliard kroner.

Nødvendig onde

Svært få israelere har ønsket å bygge noe gjerde.

De fleste har en drøm om åpne grenser og utstrakt samarbeid mellom jøder og arabere. Men som et nødvendig onde har det vært framme i debatten i en årrekke. Tidligere statsminister Yitzak Rabin, som ble myrdet i 1996, mente at et gjerde kunne bli nødvendig.

Det har helst vært venstresiden som har tatt til orde for et gjerde. En av grunnene er at et gjerde som mer eller mindre følger grensen fra før 1967, kan oppfattes som en slags anerkjennelse av en grense mellom jøder og arabere og kan bidra til en tostats-løsning, slik venstresiden i Israel har ønsket lenge.

Det samme kan man finne i Norge. I en leder 18. juni skriver Stavanger Aftenblad for eksempel: ”Naturligvis kunne man ønske konflikten kunne bli løst på fredelig vis. Men selv om det ikke var hensikten, kan man

se gjerdet som et middel til å tydeliggjøre at Israel og Palestina er to land, og at politikerne må forholde seg til det.”

Høyresiden skeptisk

Høyresiden i Israel har vært mer skeptisk til gjerde.

De ønsker å se hele Israel og Vestbredden mest mulig som ett område, hvor også jøder skal ha rett til å bo, og hvor det er åpent og fritt.

Høyresiden har også vært skeptisk til et gjerde, fordi den går imot å gi nesten hele Vestbredden tilbake til arabisk kontroll.

Høyresiden har derfor mer sett på militære angrep mot terrorbaser og personer som står bak terror.

Nødssituasjon

Men nå, når terroren er så omfattende som den er, er regjeringen tydeligvis kommet fram til at det ikke er nok med bare militære tiltak. Også fysisk skille, altså et gjerde, må forsøkes, selv om det skulle styrke dem som vil dele landet vest for Jordan-elva.

Vil gjerdet nytte noe?

Det er neppe noen som tror at gjerdet, når det er ferdig om noen måneder, vil gjøre helt slutt på all terror. Men det er visstnok et faktum at flere av selvmordsbomberne er kommet gående fra palestinske områder til de israelske hvor de

har sprengt seg i luften. Et gjerde vil trolig begrense selvmordsbombene til en viss grad.

Problemer for palestinerne

Palestinerne protesterer mot gjerdet. Det vil trolig øke deres problemer ytterligere. Det vil bli enda vanskeligere å snike seg på jobb i Israel. Det vil trolig bli enda vanskeligere å frakte varer ut og inn. Økonomien vil få seg enda en knekk.

Men så lenge Arafats styre ikke gjør noe skikkelig for å fjerne terror-nettverket, har Israel neppe noe valg. Det er ikke ”kollektiv avstraffelse”. Det er tiltak i selvforsvar mot en fiende som åpent erklærer krig i form av åpen oppfordring til drap og vold.

Bosetterne

Mange av jødene i de såkalte ”bosetningene” vil komme på ”feil” side av gjerdet, og føle sin stilling ytterligere svekket. De er også redde for at gjerdet vil bli den framtidige grensen mellom Israel og en palestinsk stat, slik at de må flytte.

Men det ser ut for at behovet for en viss sikkerhet mot terror nå overstyrer disse motargumentene i Israel.

Statsminister Sharon lover at gjerdet ikke skal virke inn på forhandlingene om hvor grensen skal gå. Men det er vel ikke så mange som tror at det ikke vil få noen betydning i praksis.

Sikkerhetsgjerdet under bygging i nærheten av Kfar Saba. (Foto: Milner Moshe, GPO)

Nr. 3/2002

Svært ulikt syn på bosetningene Vi har forklart at når israelerne fremdeles kontrollerer store deler av Vestbredden, er hovedgrunnen at militær kontroll gjør det lettere å beskytte seg mot fiendtlige angrep. På Internett har en leser spurt oss om hvordan det da forholder seg med den israelske nybyggingen på bl. a. Vestbredden.

Knesset (Israels “Storting”).

Det fører til at det blir et stort antall småpartier. Skal en regjering fungere, må den samle et flertall av mange forskjellige grupper. I den atmosfæren av hestehandler som dette fører til, har de gruppene som er sterkt for bosetninger har hatt et betydelig handlingsrom.

Ulike syn i Israel

I dagens situasjon

Når det er så mange jødiske bosetninger som det er i disse områdene, skyldes det at det finnes mange ulike syn blant israelerne. Et lite mindretall av israelerne mener at jødene har full rett til hele Vestbredden ut fra Bibelen. De har plassert bosetninger på avsidesliggende steder og i områder som et tett befolket av arabere.

Noen flere israelere mener at jødene har rett etter folkeretten til å bygge ut tidligere ubebygde områder på Vestbredden og i Gaza. Se artikkelen fra Dagen om folkerett (like under), som mål-

Kanskje de diskuterer israelsk bosetningspolitikk? (Foto: GPO) bærer dette synet. De har også bygd mange bosetninger i områder som var tett befolket av arabere.

Arbeiderpartiet har vært negativ til dette. Men det har gått inn for bosetninger i områder som ikke er tett befolket av arabere, som militært kan være viktige for Israel. Det gjelder blant annet Jordan-dalen.

Imot bosetninger

Det er også en stor gruppe israelere som er negativ til bosetningene, særlig de i

Gaza og de områdene som er tett befolket med arabere.

De mener for det første at (disse) bosetningene er en unødvendig provokasjon mot palestinerne. Dertil har de vært et pengesluk. Og de har kostet mange liv. Det gjelder både palestinere, bosetter og (ikke minst) israelske soldater, av dem også mange som er motstandere av bosetningene. Situasjonen i Gaza nå er f. eks. at de jødiske bosetningene der krever et stort antall israelske soldater til forsvar. Dette

går ut over den militære treningen disse soldatene skulle ha hatt, og det er stadige tap i drepte og sårede.

Det politiske systemet

Når det har vært en forholdsvis rask utbygging av bosetninger selv i perioder med regjeringer fra venstresiden, er det nok mest et resultat av politiske kompromisser. I Israel kommer alle partier som får minst 1,5 % av stemmene inn i

I dag er israelerne faktisk mer enige om bosetningene enn på lenge. Et stadig økende antall mener at Israel må oppgi i det minste en del av bosetningene på lengre sikt for å få en fredelig løsning.

Samtidig er det en nesten full enighet om at på kort sikt kan ikke Israel oppgi en eneste bosetning. Det skyldes at dersom Israel skulle gjøre det, ville palestinerne oppfatte det som en seier, som et resultat av terroren.

Det er derfor lite debatt til og med om bosetningene i

9

Gaza, som mange israelere egentlig er imot.

Tilbaketrekninger kan først komme som et ledd i en utvikling hvor det er et rimelig håp om at terroren tar slutt.

Oppgi det meste for fred

Dersom en reell fred skulle bli en reell mulighet, tyder det meste på at et stort flertall i Israel vil ta de politiske belastningene det er å oppgi mange bosetninger og sørge for at de jødiske innbyggerne der får flytte til Israel. Men inntil en slik fred avtegner seg tydelig, vil det israelske systemet antakelig føre til at utviklingen fortsetter mer eller mindre som den har gjort. Kanskje kan press fra USA stanse videre utbygging av bosetningene.

Volden bidrar også til at færre jøder vil flytte til bosetninger, selv om det visst fremdeles foregår en vekst i der.

Palestinamandatet og resolusjon 242 Propaganda-påstandene om at Israel «fortsetter okkupasjonen av palestinsk land» og at det rettferdiggjør terrorisme, bygger på forvrengt lesning av Sikkerhetsrådets resolusjon 242.

Og propaganda-påstandene om Israels «fortsatte okkupasjon og ulovlige bosettingspolitikk» bygger på forvrengt anvendelse av Fjerde Genevekonvensjon og på fornektelse av Palestina-mandatets (1920) og Balfour-deklarasjonens (1917) fortsatte folkerettslige gyldighet for de omstridte territorienes vedkommende.

I Balfour-deklarasjonen av 02.11.1917 lovet Hennes Majestets britiske regjering å støtte «etableringen i Palestina av et nasjonalt hjem for det jødiske folket» og å gjøre sitt ytterste for å nå dette målet. Balfourdeklarasjonen forutsatte at jøder skulle oppmuntres til å innvandre i Palestina, slik at de ble mange nok til å opprette en egen stat. Man førte endog i forkant av Balfour-deklarasjonen bekymrede drøftelser i London om

faren for at bare få jøder ville få lyst til å innvandre.

Det var Lloyd George som var statsminister i Storbritannia i 1917. Han valgte Balfour til utenriksminister.

Og det var de to som var de britiske drivkreftene bak Balfour-deklarasjonen.

Samme år nedkjempet britene under Første verdenskrig Tyrkias Ottomanske Imperium. Tyrkerne hadde styrt i Palestina fra 1517 til 1917, dvs i akkurat 400 år.

I brev til fyrst Hussein av Mekka hadde britene året før lovet anerkjennelse og støtte til «arabisk uavhengighet». Men Høykommisær McMahon gjorde uttrykkelig unntak for «kyststripen helt øst i Middelhavet». Hussein krevde i et svarbrev arabisk styre i Beirut (det ble avvist), men reiste aldri innvendinger mot en jødisk stat lenger sør, der Jerusalem ligger.

I fredsslutningen etter første verdenskrig fastslo de allierte seiersmaktene i San Remo-konferansen av 1920 at britene skulle tildeles Palestina som mandatområde og at det skulle regnes

som en del av fredsslutningen i Versailles. Mandatets formål var å sette britene i stand til å sette i verk Balfour-deklarasjonen.

Tyrkia godtok som krigens taper denne beslutningen.

Den ble også stadfestet av Folkeforbundet. Slik ble Balfour-deklarasjonens ordlyd og intensjon folkerettslig anerkjent.

I en berømt samtale den 22.06.1921 spurte den kanadiske statsministeren koloniminister Winston Churchill ut om hva som lå i denne anerkjennelsen av Balfourdeklarasjonen. «Å gjøre en ærlig innsats for å gi jødene en sjanse til å etablerte et nasjonalhjem», svarte Churchill. «Med en regjering som de selv kontrollerer?» spurte kanadieren. «Ja, med en egen regjering så snart de er modne til det», svarte Churchill. I Illustrated Sunday Herald av 08.02.1920 uttalte Chruchill på samme måten at det «i vår levetid bør opprettes ved breddene av Jordan elv en jødisk stat som står under den britiske kronens beskyttelse og som

kanskje kan omfatte tre eller fire millioner jøder».

Palestina-mandatet definerte ellers for første gang i historien hvor Palestina ligger, hvor stort landområdet var og at det skulle etableres en jødisk stat der, sammen med en fortsatt likeverdig borett for den eksisterende arabiske befolkningen.

Nå skiftet britene straks etter politikk og gav i 1922 hele Øst-Palestina til en hasjemittisk emir under navnet «Transjordania» (det er latin og betyr: «Landet øst for Jordan»). Dette var egentlig i strid med Balfour-deklarasjonen. For den hadde lovet jødene langt mer land enn bare Vest-Palestina.

Vest for Jordan kom britene dessuten i 1921 i skade for å utnevne en fanatisk jødehater og senere nazist, Haji Amin al Husseini, til stormufti av Jerusalem, samt å tillate gjenopprettelsen av bladet «Falastin» (som tyrkerne i 1914 hadde forbudt på grunn av rasisme). Det utløste en raskt voksende arabisk motstandsbølge mot Palestinas jødiske befolk-

ning med hyppige pogromer mot dem.

Motstanden førte til at britene aldri fikk seg til å realisere løftet til jødene. I 1948 gav britene rett og slett opp hele Palstina-mandatet.

Men man opphevet det ikke.

Derfor er det fortsatt folkerettslig gyldig for de områdene som ikke er dekket av Jordans territorium før 1948 og Israels territorium etter 1948. Hvilket betyr at Palestina-mandatet fortsatt er gyldig for Gaza pluss Judea pluss Samaria.

Det var denne folkerettslige situasjonen som så ble aktualisert etter at Israel i juni 1967 vant seksdagerskrigen. Israel anekterte da ikke de befridde områdene Judea, Samaria og Gaza.

Men man tilbød å gi dem fra seg igjen i bytte for folkerettslig bindende fredsavtaler med nabolandene. De sa alle nei.

Da vedtok FNs Sikkerhetsråd den 22.11.1967 Resolusjon 242. Den pålegger partene å forhandle seg frem til en rettferdig og varig fred i Midtøsten. Den skal bygges på to prinsipper: (1)

tilbaketrekking av væpnede styrker «fra områder (OBS: ubestemt form flertall!) hvor det nylig har vært konflikt», og (2) gjensidig anerkjennelse av hverandres suverenitet etc. Grunnen til at det tok fem måneder å få denne resolusjonen klubbet var at det ble gjort ustanselige forsøk på å forandre flertallsformen «territories» fra ubestemt form til «the territories» som er bestemt form. Men det ble igjen og igjen forkastet.

I Resolusjon 338 har Sikkerhetsrådet siden gjort Resolusjon 242 folkerettslig bindende ifølge FN-charteret.

Dermed gir Palestinamandatet og Resolusjon 242 til sammen Israel rett til å fortsette å bosette jøder i de omstridte områdene, til å beholder deler av dem etter en fredsløsning og til å kreve ekte folkerettslig fred i bytte for de delene som man etter avtale gir fra seg.

Arafat valgte derimot på Camp David i år 2000 å si nei til en slik endelig fredsavtale med Israel.

Publisert som leder i avisen Dagen, 15.04.2002.

10 Costa Rica vil ytte ambassaden

For å blidgjøre araberlandene foreslår presidenten i Costa Rica å flytte landets ambassade i Israel fra Jerusalem til Tel Aviv. Costa Rica og El Salvador er de eneste landene som har ambassader i Jerusalem. Alle de andre land i verden har ambassader i Tel Aviv, noe som viser at de ikke aksepterer Israels valg av Jerusalem som hovedstad. Costa Ricas støtte til Israel har hindret dem i å utvikle forbindelser med arabiske land.

IDF gjengjelder mot Hamas

Forsvarsminister Benjamin Ben-Eliezer har godkjent hurtige israelske gjengjeldelser etter universitetsbomben i Jerusalem. Den islamske terrororganisasjonen Hamas har tatt på seg ansvaret for angrepet. Israelske stridsvogner og bulldosere rullet natt til torsdag inn i den palestinske byen Ramallah på Vestbredden, der det kunne høres eksplosjoner ved Yasser Arafats hovedkvarter, skriver Jerusalem Post. Ha’aretz skriver at man nå frykter i Ramallah at Yassir Arafat vil bli utvist. Torsdag morgen er det sterke advarsler om at en ny selvmordsbomber er i ferd med å ta seg inn i Israel fra de palestinske områdene.

(01.08)

Nr. 3/2002

Palestinsk meningsmåling:

Et ertall ønsker å ødelegge Israel

David Otto

Et flertall av palestinerne håper at uroen i Midtøsten vil føre til at Israel ødelegges, og tre av fire støtter fortsettelsen av volden som har pågått i 21 måneder.

Dette kommer frem av en ny meningsmåling som er gjengitt i Jerusalem Post.

En palestiner med kjennskap til meningsmålinger mener at meningene hos folket raskt kunne forandres og en israelsk statsviter regner med at synspunktene vil bli mer moderate dersom fredssamtalene kommer i gang igjen.

Meningsmålingen som er utført av det palestinske Jerusalem media og kom-

munikasjonssenter, avslører at meningene blant pales-

tinerne blir stadig mer ekstreme.

Målingen som ble offentliggjort på tirsdag, intervjuet

1170 palestinere, med en feilmargin på tre prosentpoeng.

Den viser at 51.1 prosent av de som ble spurt tror at palestinernes mål i konflikten er å ”frigjøre hele det historiske Palestina”. Dette innebærer hele landområdet mellom Middelhavet og Jordanelven, Israel, Vestbredden og Gaza. I desember hadde 43.9 denne oppfatningen.

42.8 prosent sa at målet med opprøret var å få en slutt på den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gaza. I desember hadde 48.1 prosent dette synet.

Porten til Midtøsten, 12. juni

Muslimsk jødehat mot alle jøder I artikkelen Eksplosjonen i Tunisia i forrige nummer (s.

14) fortalte vi om terrorangrepet mot en kjent synagoge på Jerba-øya i Tunisia 11. april. Nå har Al-Qaida (Osama bin Ladens terrornettverk) sagt at det står bak udåden, hvor 21 personer ble drept (av dem 14 tyskere).

Talsmannen Suleiman Abu Ghaith sa det slik, ifølge VG 23. juni: ”Denne operasjonen ble gjennomført av en ung mann fra al-Qaida,

som ikke orket å se sine brødre i Palestina bli drept mens jøder går rundt og nyter livet og fritt kan gjennomføre sine ritualer.”

Dette er den samme logikken som bidro til å drive så godt som hele den jødiske befolkningen bort fra de arabiske landene: ”Hevn” mot jøder i arabiske land for de syndene jødene i Israel angivelig gjør.

Dersom araberne hadde behandlet jøder som ikke bor i Israel godt, og oppfor-

dret andre land til å behandle dem godt (dvs. slik som andre blir behandlet), hadde det vært en slags logikk i kampen mot at jødene skal ha Israel som sitt eget land.

Men når også jøder utenfor Israel blir behandlet som fiender, henger det ikke på greip å nekte dem sitt eget lille land.

I nr. 1/2002, s. 20, stod artikkelen ”USA bør kvitte seg med jødene”, med sitater fra en predikant fra Departemen-

tet for islamske saker i SaudiArabia. Han heter Abdullah Bin-Matruk Al-Haddal. Han holdt talen 22. januar 2002 på Al-Jazeerah TV, som holder til i Qatar og blir lovprist som en moderne og pålitelig stasjon.

Der kaller han jødene for ”brødre av aper og svin”, og det er altså spesielt myntet på de amerikanske jødene. ”Vi advarer USA og råder dem til å kvitte seg med jødene.”

Altså: De skal bort fra de arabiske land. De skal bort fra USA. Og nå begynner muslimsk forfølgelse av jøder i Europa for alvor, særlig i Frankrike. Men jødene skal, ifølge disse samme muslimene, ikke ha rett til noe eget land.

For oss andre bør det understreke kraftig at jødene trenger, og har rett til, sin egen ørlille stat i stedet for alt de er fordrevet fra.

”Forbudt å selge statsjord til arabere” IDF INN I NABLUS: Angriper Hamas-mål

IDF har overtatt gamlebyen i Nablus, og slår nå kraftig ned på Hamas’ infrastruktur i byen. IDF tror at terrorgrupper med base i gamlebyen har stått bak en rekke av de siste terrorangrepene i Israel. I Tulkarm ødela IDF torsdag familiehuset til en selvmordsbomber som sprengte seg selv i luften i Netanya i fjor. IDF forbereder liknende reaksjoner mot en rekke av familiene til terrorister. Torsdag kveld ble også to brødre av en terrorist deportert fra Vestbredden til Gaza-stripen.

(02.08)

”Den israelske regjeringen har godkjent et lovforslag som sier at statseide landområder bare kan selges til jøder.” (Fra www.nrk.no) Dersom NRK hadde forsøkt å gi et sannferdig og rimelig bilde av Midtøsten, hadde vi i MIFF ikke behøvd å gjøre det. De har klart å vri på fakta denne gangen også.

I dette tilfellet er det ikke foreslått, og langt mindre vedtatt, at det er forbudt å selge statsjord til arabere.

Det som er foreslått, er at folk som bruker statsjord til utbygging, skal kunne bestemme (hvis de ønsker

det) at bare jøder skal kunne bo der. Altså at et bestemt byggefelt skal være reservert for jøder, slik at arabere og andre ikke-jøder blir utestengt.

Fra før er det tillatt med noe tilsvarende for enkelte grupper, blant annet arabiske beduiner. De kan lage små samfunn hvor ingen andre har lov til å bo. Det er ut fra at deres egne ønsker om å få ha en helt spesiell kultur i fred. – Enhver står selvsagt fritt til å flytte bort fra disse samfunnene. Å ha lov til å bestemme at arabere ikke kan bo i et område, kaller Ha’aretz og andre israelere for rasistisk.

Vi vil ikke forsvare lovforslaget (som antakelig ikke blir vedtatt). Det stemmer nok at en slik lov neppe kunne tenkes i noe vestlig land.

Men vi forstår hvorfor noen kan føle det nødvendig i dagens situasjon.

Det er lett å sammenlikne med vestlige land. Men det finnes ikke noe vestlig land hvor lederne for en etnisk minoritet stadig gir støtte til terror (inkludert selvmordsbombere) mot flertallsbefolkningen. En slik støtte har blant annet flere av de arabiske medlemmene av Knesset gitt. De er valgt og gjenvalgt av de isra-

elske araberne som deres talsmenn. Ikke noe vestlig land opplever en så stor legitimering av, og oppfordring til, vold og hat mot f ler tallsbefolkning ens sivile. Det er da forståelig om jøder vil sikre seg mot å få tilfeldige arabere inn som nære naboer. Ingen vet hva det kan føre til i disse terrortider.

I tillegg til terroren er det en faktor til som gjør at mange jøder ikke ønsker arabere som sine nærmeste naboer. Det er dette med ”familiens ære”: Skulle den arabiske naboen ha en ung datter, vet man aldri hva det kan føre til dersom noen

av hennes mannlige familiemedlemmer skulle få det for seg at hun har ”besudlet familiens ære”. ”Æresdrap” forekommer i Israel også, selv om det visstnok er vesentlig sjeldnere enn før.

Men, som sagt: Sannsynligvis vil prinsippene om lik rett for borgerne veie så tungt at forslaget ikke blir vedtatt. Det er ikke alt man kan godta selv om man kan forstå det. Uansett må hovedkritikken rettes mot dem som har skapt, og støtter, en så farlig og vanskelig situasjon som jødene i Israel nå befinner seg i.

Nr. 3/2002

11

PLO og München-massakren I en selvbiografi fra slutten av 90-tallet innrømmer Mohammed Odeh (også kalt Abu Daoud), en av toppene i PLO (som Arafat leder), at han var med på planlegge München-massakren i 1972, da 11 israelske idrettsfolk ble myrdet.

I Tyskland er det utstedt en arrestordre på ham. Da Israel nektet ham gjennomreise for å komme tilbake til Ramallah, hvor han bor, sa han ifølge Jerusalem Report: ”Hver [palestiner] er skyldig for det som hendte i München, akkurat som jeg er. Israel vil måtte deportere omtrent 1.000 personer med Abu Amar [Yasser Arafat] i spissen.

Det vil si at dere [israelere] sitter igjen med [Hamaslederen] sjeik Yassin.”

Tidligere har PLO nektet ansvar for denne udåden, og lagt skylden på en organisasjon de kalte Svart september. Men det er nå klart at denne organisasjonen bare var en dekkorganisasjon for PLO. Noe lignende er blitt endelig bekreftet under Israels aksjon på Vestbredden etter PLOs påskemassakrer på sivile israelere. Det er funnet en rekke dokumenter som endelig knytter Arafat til selvmordsbomber og annen terror. Og da ikke bare slik at han har gitt støtte til det i prinsippet og i generelle ordelag (det har han gjort mange ganger offentlig). Det viser seg at Arafat selv og kretsen rundt ham har støttet og godkjent helt ned på detaljnivå. <Reprise fra nr. 2/1999>

Palestinsk protest mot selvmordsbomber 20. juni kom en melding om at 55 palestinske offentlige personer har kommet med en ”oppfordring” til militante palestinere om å stanse selvmordsbombene. Siden skal det være flere som har sluttet seg til appellen. Den ble offentliggjort i den palestinske dagsavisen Al-Quds.

Blant underskriverne var Arafats mann i Jerusalem, Sari Nusseibeh, og Hannan Ashrawi (som bl. a. er medlem av det palestinske rådet).

I appellen advarer de om at selvmordsangrep ikke til føre til uavhengighet for palestinerne, men at det ”bare vil øke antallet av land som støtter den israelske okkupasjonen av det palestinske folket”. De sier at slike angrep er ”en gave” til statsminister Ariel Sharon og det ekstreme høyre i Israel slik at de kan ”fortsette sin aggresjon og sine angrep mot det palestinske folket”.

Argumentet i appellen er altså ikke at selvmordsbomber er umoralsk, bare at de skader palestinske interesser akkurat nå.

Sari Nusseibeh har sagt at de er umoralske, men han er nokså alene om det.

En meningsmåling uken før viste at 68,1 % av palestinerne støtter selvmordsbombene. Kanskje kan slike appeller bidra til å snu stemningen?

”Husarrest” I slutten av juni ble det grundig meldt i våre medier at Arafat hadde fått lederen for Hamas, sjeik Ahmed Yassin, plassert i husarrest. Det er ufattelig at de ikke blir leie av å late som om de tror på dette opplegget. Det er vel bare det intense jødehatet som får dem til å kaste over bord alle journalistiske standarden for gang på gang å gjengi, i tilsynelatende fullt alvor, palestinske meldinger som de vet er en ren bløff.

Vi viser til artikkelen Arafats arrestasjoner en bløff (nr. 5/2001, s. 17). Der er det nevnt eksempler fra en tidligere ”husarrest” av Yassin, den var allerede langt ute i rekken.

Denne gangen varte den grundig meldte ”husarresten” mindre enn en dag. Og så kom meldingen om at Yassin deltok i en demonstrasjon Hamas holdt 28.06. Han sa: ”Jeg har ingen informasjon om noen ordre til å sette meg i husarrest. Det har ingen fortalt meg, derfor er jeg her.”

Det dreier seg om lederen for en organisasjon som står bak en betydelig del av selvmordsbombene. Hele opplegget er å holde israelerne for narr og strø salt i såret til de etterlatte og sårede.

Nyhedenskap Det følgende er et kort referat av synspunkter Jonathan Rosenblum (ultraortodoks) la fram i Jerusalem Post 20. juni.

Omkring 30.000 israelere driver transcendental meditasjon.

Tusener av israelere feirer avslutningen av militærtjenesten ved å dra på pilegrimsferd til India og andre land i Det fjerne Østen.

I Israel feires et stort antall New Age-festivaler, ofte som en direkte parallell til jødiske helligdager. Nå i pinsen, for eksempel, samlet 30.000 israelere (flest unge) seg i Nord-Israel for å feire den årlige Shantipi-festivalen (hinduistisk shanti, amerikanske indianere tipi). De ”danset og mediterte, drakk te med kardemomme-smak, slo på arabiske trommer og blåste i bukkehorn (shofar)”, ifølge en beskrivelse.

Også innen jødedommen er det retningene med innslag av mystikk som ofte samler mest folk. I USA er det sentre, skriver Rosenblum, hvor Madonna kan utforske i fem lette studieøkter åndelige hemmelighe-

ter som tidligere bare var for de som hadde studert Torah hardt i mange år.

I USA er jødisk ungdom sterkt overrepresentert i kulter av ulike slag. Den smule jødisk undervisning de måtte ha fått, har tydeligvis overbevist dem om at svarene ikke finnes i deres egen religion.

Rosenblum siterer [reporter] Yossi Klein Halevi, som lenge har vært opptatt av nyreligiøse fenomener. Han har skrevet at ”de som feirer sin gud, feirer seg selv”.

Nyreligiøsiteten setter mennesket i sentrum. Men i jødedommen får livet mening ved at mennesket knyttes til Gud, den evige kilde til alt som eksisterer.

Midlet til tilknytning er mitzvot, gode gjerninger (særlig i religiøs betydning). Roten til det ordet er et hebraisk ord som betyr å føye sammen.

Guds lov, Torah, ble gitt for å fortrenge hedenskapet. Rosenblum håper at jødisk ungdom vil begynne å slukke sin åndelige tørst i Guds Ord slik det ble forkynt av profetene.

Israelske punkere i Tel Aviv. I Israel feires et stort antall New Age-festivaler, ofte som en direkte parallell til jødiske helligdager. (Foto: GPO)

Nr. 3/2002

12

Et tegning av et israelsk regjeringsmøte fremstiller monstre med kroppsdeler på spisebordet og blodet rennende ned over et israelsk flagg. [Fra en arabisk språklig tegneserie for barn.]

Monsteret i tegneserien viser en bloddrypende Ariel Sharon med Davidsstjerne på brystet. [Fra en arabisk språklig tegneserie for barn.]

Karikaturen fremstiller en hånd med Davidsstjernen som en bloddryppende klo. [Fra den egyptiske avisen ”al-Gumhuriya”, 12. desember 2001.]

Karikaturen fremstiller en jøde som med støtte fra USA eliminerer en uskyldig, fredelig palestiner. [Fra den syriske avisen ”Teshreen”, 13. februar 2002.]

Karikaturtegneren fremstiller statsminister Ariel Sharon som en arvtaker etter nazisten Adolf Hitler. [Fra den egyptiske avisen ”alGumhuriya”, 12. desember 2001.]

Antisemittisme i arabiske media David Otto Siden den andre intifadaen brøt ut september 2000, har media i arabiske land brukt stadig sterkere virkemidler for å demonisere staten Israel. Zionismen blir stadig likestilt med nazisme, og antisemittiske løgner om jøder som drikker blod fra ikke-jøder blir trykket i statlige aviser i SaudiArabia. Her følger noen eksempel på noe av det som har stått på trykk i aviser i den arabiske verden. Eksemplene er samlet inn av den amerikanske organisasjonen ADL (Anti-Defamation League).

Sammenlikninger av zionisme og nazisme

”Likhetene og sammenfallene mellom zionistiske og nazistiske tanker og handlinger er kjent. Men for å forutsi hva det neste trinnet til Sharons hær blir, må vi gå tilbake i historien og se hva Hitlers hær gjorde med alle de europeiske folkene, og særlig med jødene.

Det som er merkelig er at offeret begynner å etterlikne bøddelen, og at han staffer uskyldige ofre som har ingenting å gjøre med det som skjedde med ham. Det virker som om Hitler er levende igjen, og oppfører seg som før, men denne gangen overfor palestinerne: Hans student, Sharon, har på en ekstrem måte lært fra sin mester, Hitler…” ”Hitler og Mussolini ble begge kastet i historiens søppelkasse... Vil Sharon få en bedre skjebne?”

Al-Ahram, Egyptisk regjeringsavis, 17. april 2002 ”...det nye fenomenet nazisme.. ble vist fram av den israelske rasist staten…” ”…denne rasist hæren utførte kriminelle kollektive henrettelser, akkurat som de kjente Nazi hendelsene. I tillegg samlet de innbyggerne på offentlige plasser etter at de advarte innbyggerne om at husene ville bli ødelagt med innbyggerne dersom de ikke gikk ut. De brukte velkjente nazimetoder…”

Al-Ahram, Egyptisk regjeringsavis, 16. april 2002 ”Hvorfor er de (jødene) hatet av alle folk som har huset dem, som Irak og Egypt tusenvis av år siden, og Tyskland og Spania, Frankrike og Storbritannia?

Frem til de dager da de fikk makt over pengene og pressen, slik at de kunne omskrive historien?”

Al-Riyadh, Saudi regeringsavis, 15.april. 2002 I den egyptiske avisen ”al-Wafd” fremstilles Ariel Sharon som gjest i TV-studio i en karikaturtegning.

TV-verten henvender seg til publikum: ”Velkommen til vårt show ’Hvem vil drepe en million?’” al-Wafd, 21. januar 2002 Lederartikler og kommentarartikler i den egyptiske presse har utpekt Ariel Sharon som ”den største massemorder i verdenshis-

torien, morder av uskyldige kvinner og barn”. al-Wafd, 21. januar 2002

Holocaust fornektelse

”Slik at jødene er forbannet – jødene i vår tid, de som kom før dem og de som kommer etter dem.

Hvis noen jøder kommer etter dem”.

“Med hensyn til Holocaust-svindelen…

Mange franske studier har bevist at dette ikke er mer enn oppspinn, en løgn, og svindel!! Det er iscenesatt en handling som nøye er planlagt, der mange falske fotografi er anvendt, uten sammenheng med sannheten. Ja, det er en film, intet mer, intet mindre.

Hitler selv som de anklager for nazisme, er i mine øyne intet mindre enn en forsiktig ”elev” i en verden av mord og blodsutgytelser. Han er helt uskyldig i å ha grillet dem i hans falske Holocaust!!” ”Hele saken er som mange britiske og franske studier viser, intet mer enn et stort israelsk spill med det mål å presse den tyske staten spesielt, og de europeiske landene generelt.

Men jeg personlig, og på bakgrunn av denne løgnhistorien klager jeg til Hitler. Jeg sier til ham fra mitt hjertes dyp: Om du bare hadde gjort det bror, om bare det virkelig hadde skjedd, så verden kunne puste ut i lettelse uten deres ondskap og synder.”

Al-Akhbar, Egyptisk regjeringsavis, 29. april 2002

Onde jøder

”Våre fiender lider nå mer enn vi gjør. Hvorfor? Fordi vi er overbevist om at våre døde kommer til paradis, mens de døde jødene kommer til helvete, til en fryktelig skjebne. Så vi står fast og bestemt, i vår lydighet til Allah..” ”En troverdig hadith (muslimsk tradisjon) sier: ”Jødene vil bekjempe deg, men dere vil bli satt til å styre over dem”. Hva kan være mer nydelig enn denne tradisjonen? ”Jødene vil bekjempe deg”- jødene har begynt å bekjempe oss. ”Dere vil bli satt til å styre over dem. Hvem vil sette muslimene til å styre over jødene? Allah..Inntil jødene gjemmer seg bak steinen og treet.” ”Men steinen og treet vil si: O, Muslim, tjener av Allah, en jøde gjemmer seg bak meg, kom og drep ham.

Alle utenom Gharqad treet som er jødenes tre.” ”Vi tror på denne hadithen. Vi er overbevist om at denne hadithen varsler om islams spredning og at den vil herske over landet…”

Fra palestinsk TV, 12. april 2002. Tatt fra en fredags gudstjeneste holdt av imamen til den palestinske selvstyremyndigheten, Sjeik Ibrahim Madhi.

Flere eksempler på antisemittisme i arabisk presse: Se flere karikaturer på www.miff.no.

Gå til www.ADL.org

Nr. 3/2002

”Vennlig ild”

Ett av de store problemene i en militær kampsituasjon, er at det lett kan oppstå situasjoner hvor man blir skutt på av sine egne. Frontlinjene er ikke alltid helt klare, og i mange situasjoner er det ikke helt lett å vite om det er venner eller fiender man har foran seg.

Israel har nå utviklet et system som skal begrense problemet. Når skyting starter, tennes et lys, som regel på hjelmen. Dette lyset viser at soldaten er venn, ikke fiende.

Israel har lenge brukt systemer hvor soldatene selv markerer, med lys og på annen måte, at de er venner.

Det nye er nå at systemet blir aktivisert av lyd. Det kan programmeres til å reagere bare på bestemte typer våpen.

Det vil neppe noen gang finnes et system som er godt nok til å fjerne problemet helt. To israelske offiserer ble drept av sine egne i den siste krigen mot terror. Israeleren som skjøt, trodde at de var væpnede terrorister.

Israel har utviklet et system som skal hindre at man skyter på venner i en krigssituasjon.

(Foto: Ra’anan Cohen, IDF)

13

Begins fredsoppskrift Det følgende er et referat av en artikkel av Gerald M. Steinberg. Han hører til på høyresiden i Israel, og er direktør for Programmet for konflikthåndtering og forhandlinger ved Bar-Ilan-universitetet i Israel.

I november 1970 holdt den daværende opposisjonslederen i Israel, Menahem Begin, en tale. (Begin var leder for det som siden ble Likud-partiet, som også Sharon og Netanyahu tilhører.) I den satte han opp sine krav til en eventuell fredsløsning med arabiske land: a)Det skulle være en full fredsavtale, ikke noe midlertidig skritt. Avtalen skulle gjøre slutt på alle konflikter mellom landene. b)Forhandlingene skulle foregå direkte mellom Israel og det aktuelle nabolandet.

(Ved tidligere forhandlinger hadde araberne nektet å snakke med israelerne direkte, så FN-personell eller andre fungerte som ”mellommenn”.) c)Det aktuelle nabolandet måtte forplikte seg til, og i

praksis gjennomføre, en full oppløsning og avvæpning av alle terrorgrupper og stanse all støtte til slike grupper.

I 1977 vant Menahem Begin valget og ble statsminister. Da fikk han anledning til å gjennomføre sine prinsipper i praksis. Det gjorde han, på en gjennomført måte. Og det virket, selv om mange kritikere hadde sagt at hans betingelser var urealistiske og bare egnet til å sikre at alt Israel fikk kontroll over under krigen i 1967, skulle bli værende på israelske hender.

Begin forhandlet direkte med presidenten i Egypt, Anwar Sadat. Forhandlingene førte fram til en formell, offisiell og altomfattende fredsavtale, som bl. a. inneholdt bestemmelser som gjør det langt på vei umulig for Egypt å angripe Israel.

Det tredje kravet ble også oppfylt. Så langt Israel kjenner til, har Egypt hittil oppfylt fredsavtalens betingelser om ikke å gi terror-grupper våpen og støtte. Riktignok smugler palestinerne våpen

gjennom tunneler fra Egypt og inn i Gaza. Og israelerne mener nok at Egypt burde gjort mer for å forhindre dette. Men, tross alt: Egypt støtter ikke palestinsk terror.

Det gjør heller ikke Jordan, som Israel også har fredsavtale med. Syria, derimot, støtter og oppmuntrer Hizbollah.

Begins tre betingelser for fred er fremdeles like aktuelle. Det gjelder ikke minst kravet om en slutt på støtte til terrorisme. Hovedårsaken til at Oslo-prosessen har slått feil, er at palestinerne har fortsatt å støtte terrorisme. Og de ulike israelske regjeringene har oversett dette: Titusener av ulovlige våpen er smuglet inn, grupper som framstiller eksplosiver er blitt beskyttet, og mange andre aktiviteter er brudd med Prinsipp-erklæringen fra 1993 og senere avtaler.

Men før eller siden vil en ny ”fredsprosess” begynne.

Skal den få noen reell betydning, må Menahem Begins tre betingelser gjelde fullt ut.

Økt militærtjeneste

Det pågår, som kjent, en krig mellom palestinerne på Vestbredden og israelerne.

Den israelske regjeringen har foreslått at reservestyrkene skal innkalles 7 dager mer enn tidligere, dvs. 37 dager i stedet for 30 dager i året. Dette er den tjenesten israelske sjåfører, bønder, fabrikkarbeidere, ekspeditører, leger, lærere osv. må gjøre hvert år fra de slutter 3-4 års militærtjeneste og til de blir ca. 50 år.

Dessuten er det en stor trussel ved nordgrensen, hvor Hizbollah har hundrevis av raketter rettet mot Nord-Israel. Det er også store, syriske styrker nær grensen.

Israels stabssjef, Shaul Mofaz, sa nylig at det israelske forsvaret blir stadig mer avansert. Israel blir derfor stadig mer overlegent i forhold til det syriske. Israel har gitt USA beskjed om at dersom Hizbollah angriper Israel for alvor, vil Israel også ramme syriske mål.

Bakgrunnen er at Syria har mulighet for å stanse og/eller fjerne Hizbollah.

En skadet soldat bæres over en elv under en øvelse. Det israelske forsvaret blir stadig mer overlegent i forhold til det syriske. (Foto: Ra’anan Cohen, IDF)

Nr. 3/2002

14

220 hørte Israels ambassadør MIFF Stavanger har fast møtetid den første mandagen i måneden (hvis det ikke kolliderer med ferier, da blir det påfølgende mandag).

Mandag 6. mai hadde vi gleden av å ha Israels ambassadør i Norge, Liora Herzl, på besøk. I den situasjonen som var akkurat da, med en omfattende Israelhets i NRK og ikke minst i vår lokale storavis (Stavanger Aftenblad) hadde over 220 mennesker møtt opp for å høre på ambassadøren og vise sin støtte til Israel.

statsminister Ariel Sharon har i Israel nå, er rekordstor.

Sympati

Palestinerne driver med selvmordsbombere. Men helst vil de at det skal vises bilder hvor barn kaster stein mot tanks. På denne måten kan man få støtte fra verden.

Folk støtter dem som bruker steiner, ikke dem som bruker tanks. Da får palestinerne sympati, men ikke så mye som de ønsker. Ikke så mye at det blir avgjørende.

Selvmordsbomber som strategi

Her er et referat av ambassadørens foredrag: Jeg vil takke alle for en vennlig mottakelse. Dere følger situasjonen i Midtøsten, og hvordan den blir gjengitt i noen medier i Norge. Jeg er glad for å komme til venner og forklare hvordan vi føler det.

Jeg takker MIFF for å ha organisert dette.

Jeg velger å starte for to år siden, på Camp David, da det var håp om fredsavtale med palestinerne. Begge side var interesserte. Men i stedet for fred, begynte palestinerne med volden.

Den har utviklet seg til dagens situasjon, som er den verste siden Oslo-prosessen begynte i 1993.

Hva palestinerne sa nei til

I Camp David hadde vi forhandlinger, de førte til slutt til Clintons forslag like før han gikk av som president. Hva var det palestinerne ble tilbudt?

De ble tilbudt - en suveren palestinsk stat, - med åpen adgang mellom Gaza og Judea/Samaria (Vestbredden), - med et delt Jerusalem som hovedstad, - Tempelfjellet skulle gå til palestinerne, - det skulle forhandles om en løsning for flyktningene, - mange israelske bosetninger skulle fjernes (alle i Gaza, ca. 80 % i alt), - hele Gaza og nesten hele Vestbredden (97 % av området) skulle gå til palestinerne, - Israel skulle beholde områder med stort jødisk flertall, men palestinerne skulle få

Liora Herzl er Israels ambassadør i Oslo. (Foto: Conrad Myrland)

områder i Israel i bytte for det.

Alt eller ingenting

Når det sies at det er bosetningene og okkupasjonen som er grunnen til volden, holder det ikke. Det er viktig å huske dette to år etter. Palestinerne godtok ikke noe kompromiss, de ville ha alt eller ingenting.

Det er ikke slik man skal drive forhandlinger. I forhandlinger må begge sider føle at de kan leve med avtalen. Hvis en side føler at den ikke kan det, vil avtalen ikke holde. Man må føle at man har det bedre enn før avtalen ble vedtatt.

Israel viste ”svakhet” i Libanon

Hvorfor trodde palestinerne at de ville få mer ved

vold enn med forhandlinger? En av forklaringen var at da Israel trakk seg ut fra Libanon sommeren 2000, mente araberne at Hizbollah vant krigen mot Israel, at det viste hvor svakt Israel er.

Tilbaketrekningen viste dem at Israel ikke kan leve med daglige angrep med raketter og andre våpen, og stadige tap av liv.

Palestinerne ville gjenta oppskriften fra Hizbollah: Stadige angrep på israelere i alminnelighet og sivile i særdeleshet. Blir dette langvarig nok, vil israelerne til slutt gå med på å gi palestinerne alt de ønsker, tror de. Og det dreier seg først og fremst om ”retten til å vende tilbake”.

To metoder

Da Egypts daværende president, Anwar Sadat, kom til Jerusalem i 1977 og erklærte at han ville ha fred, rev han ned den psykologiske barrieren i Israel. Det er den ene metoden man kan bruke for å få israelerne til å inngå kompromisser. Den andre måten er den Hizbollah bruker: De tror at Israel er svakt, at stadig vold vil få Israel til å gi opp.

Hizbollah har rett, i den forstand at vi føler det vanskelig å leve når bussen, diskoteket, hotellet osv. kan eksplodere uten varsel. Da blir en Bar Mitzvah [jødisk ”konfirmasjon”] eller et bryllup vanskelig. Volden har sin virkning. Men det har ikke den virkningen palestinerne håper på. Volden har virket slik at den støtten

Selvmordsbomberne gjør det av desperasjon, sier mange. Jeg vil lese fra en artikkel i New Yord Times, av Thomas Friedman: Hvorfor har vi selvmordsbombere?

[Som resten av foredraget, blir det her et referat også av det hun leste:] Palestinerne har ikke valgt selvmordsbomber av desperasjon. Det er løgn. En rekke andre folk er desperate, men de går ikke rundt med dynamitt på kroppen. Clinton tilbød en fredsplan som kunne ha endt deres desperate okkupasjon. Palestinerne har ikke-voldelig motstand som alternativ, med appell til det israelske samfunnets samvittighet. Grunnen til volden er at de ønsker å vinne sin uavhengighet i blod og ild.

Alt de kan bli endige om, er hva de skal ødelegge, ikke hva de skal bygge. Har noen hørt Arafat tale om utdanning, helse osv. som han vil bygge i sin stat? Nei, det er han ikke interessert i. La oss være helt klare: Palestinerne har selvmordsbombere som et strategisk valg.

Hvis denne strategien lykkes i Israel, vil den bli kopiert andre steder, til slutt med bruk av atomvåpen. [Så langt referat fra Friedmans artikkel.]

Det er mulig å gå tilbake til forhandlinger. Men da må palestinerne for alvor gi opp volden.

Arafat støtter terror

Det som er skjedd de siste 20 månedene, er en utstrakt vold fra det palestinske styret. Det vi har funnet den siste måneden [da den israel-

ske hæren gikk i inn i palestinske byer], er dokumenter som viser en direkte forbindelse mellom det palestinske styret, inkludert Arafat, og selvmordsbombere, bombefabrikker, hundrevis av våpen utenom de tillatte våpen, hundrevis av laboratorier som lager våpen, særlig i Nablus og Jenin. De laget særlig eksplosive belter.

Det kan man lage nesten hvor som helst. Man fant utstyr for å se ut som ortodokse jøder.

Vanligvis vil terroristene bruke tett befolkede områder, kirker, sykehus, skoler m.m. som utgangspunkt for angrep. De skyter særlig fra Beit Jalla, et kristent område.

Når Israel skyter tilbake, vil kristne protestere. Det samme har palestinerne gjort i kirker, f. eks. Fødselskirken i Betlehem. Ca. 200 var i kirken, nå (6. mai) er det ca. 150. Blant dem er det terrorister. De holder en større gruppe nonner og prester der mot sin vilje.

Noen ganger skyter de fra kirken, og sier at Israel begynte å skyte. Israel har ordre om ikke å gå inn og skyte fra kirken. Men når noen kommer ut derfra med våpen, blir de skutt. Israel har ordre om å respektere stedets hellighet.

I Hebron skjøt fra et sykehus. Så klager de på at israelerne skyter på sykehus. I den lutherske kirke i Betlehem er det funnet våpen.

Men det er verd å merke seg: De skyter ikke fra moskeer. Bare fra kirker og andre kristne institusjoner.

Israelerne har funnet dokumenter som viser utbetalinger fra Arafat til familier til selvmordsterrorister Noen bad om f. eks. 2000 dollar til en selvmordsbombers familie. Arafat selv reduserte gjerne beløpet noe, men betalte en del av det.

Til nå trodde Israel at Arafat bare gav generell tillatelse til terror, ved uttrykke generell støtte og rose terrorister. Men det viser at han har vært direkte innblandet.

Han har f. eks. anvist noen tusen dollar til en bombekaster-fabrikk.

Det vil si at Arafat ikke bare gav folk på lavere nivå fritt spillerom til å bestemme terror. Han bestemte direkte

Nr. 3/2002

i Stavanger selv å støtte terror og terrorister. Derfor har Israel problemer med å forhandle med Arafat. Men hvis terroren stopper, vil Israel gå tilbake til forhandlinger.

Spørsmål fra salen

Det første spørsmålet gjaldt ambulanser. Svar: Palestinske ambulanser er blitt brukt til å frakte ammunisjon og eksplosiver. I en ambulanse lå en tre år gammel palestinsk gutt – under et bombebelte.

Når israelerne finner og beslaglegger et eksplosivt belte, redder de med det ca.

20 menneskeliv.

Jenin

Da FN-komiteen ble forlangt, ble det sagt at det hadde vært en massakre, 500, 800, 900 mennesker skulle være drept. I dag vet vi, også fra lite vennlige kilder, at det ikke var noen massakre. Den eneste massakren på den tiden var i Netanya i Israel, hvor 28 mennesker ble drept i påskemåltidet. Ett av ofrene var over 80 år. Det er en ren massakre, bare for å drepe.

I Haifa, Jerusalem osv. var det massakrer. I mars ble 122 mennesker drept i slike eksplosjoner.

I Jenin ble ca. 50 palestinere drept. Det har stått også i den egyptiske avisen al-Ahram at palestinerne ville gjøre en heltemodig kamp.

De la miner i hus, vannledninger, dører, innganger, biler osv. Israelerne kunne ikke gå inn. Palestinerne konsentrerte seg i et område som var omtrent så stort som en stor fotballbane. Der var den hardeste kampen.

Israel besluttet å kjempe hus for hus for å spare sivile.

Israel oppfordret de sivile til å komme ut, og de fleste gjorde det. Noen ble igjen, frivillig eller tvunget. 4 kvinner og 3 barn ble drept. På en dag mistet Israel 13 soldater i ett slag. Vi mistet over 20 soldater i Jenin.

Minelagte hus ble ødelagt.

Israel forsøkte å bare ødelegge de delene av husene der de var sikre på at det ikke var folk i. En rekke organisasjoner har bekreftet at det ikke var noen massakre, f.

eks. Amnesty International og Leger uten grenser.

Så er spørsmålet: Hva skal vi gjøre nå, blir det bedre? Er det noen mulighet for å få en forståelse i framtida?

For et par uker siden, sa jeg: Vi kan ikke bo i Midtøsten hvis vi ikke er optimister. Jeg tror det er mulig å få til en avtale med palestinerne, å endre spillereglene.

Men det trengs endringer som går dypere enn et papir.

Tankegangen må endres.

Sadat i Jerusalem sa at han ville ha tilbake hele Sinai.

Mange israelere syntes det var ganske frekt. Men han fikk alt tilbake. Det var ingen krig. Det tok noen år. Men det gikk. For Sadat endret mistilliten i israelernes hjerter.

Hvis palestinerne tror at de kan forhandle om morgenen og bruke selvmordsbomber om kvelden, kan jeg fortelle at det ikke vil virke.

Skal det bli seriøse forhandlinger, må det bli endringer i det palestinske lederskapet. Det må være ledere som ikke forsøker på vold og forhandlinger samtidig. Det står i Oslo-avtalen at partene ikke skal bruke vold. Det må være den grunnleggende forståelsen hos palestinerne.

Israelerne har en meget lav tillit til palestinerne, og slik er det vel den andre veien også. Terror vil ikke virke.

Hvis det skal bli fred, kan ikke palestinerne utdanne barna i skolene til hat. De kan ikke preke hat i moskeer, og til seere og lytter på TV og radio. Oppfordring til vold er ikke akseptabelt.

Den arabiske verden er meget ille i sin holdning til Israel. Dette gjelder dessverre ikke bare palestinerne.

Hvis de tror at når Israel trekker seg ut, kan de lage nye bombefabrikker, tar de feil.. Fra Jenin kom over 25 selvmordsbombere. Det vil de ikke kunne fortsette.

Amerikanerne har tilbudt en gradvis prosess. Begge parter må gi innrømmelser, gradvis. Med mer tillit kan man kanskje gå inn i mer seriøse forhandlinger.

Vi må ha en avtale med sikkerhet. Den må avslutte alle konfliktpunkter. Det vil si: Den må ikke være slik at

når Israel har gitt alle innrømmelsene, kan araberne begynne å kreve stadig nye ting. For å få en slik avtale vil vi gi alt: Stat, kompromiss om bosetninger, Jerusalem, flyktninger. Vi vil kunne bygge vårt land i fred.

Dette må den arabiske verden godta. Det er nødvendig med endringer der også. Vi har problemer med Libanon og Hizbollah, men det emnet rekker vi ikke å ta opp her i kveld.

Spørsmål: Hvorfor kan ikke israelerne gjøre som amerikanere, gå ut med opplysninger til pressen?

Svar: Israel kommer med mye informasjon. Det er ikke like lett for oss å få vårt stoff fram. Det er en mediakrig. Det gjelder å ha gode bilder.

Når du ser bilder av palestinerne, gjør de gjerne et inntrykk som er negativt for Israel. Den økonomiske situasjonen for palestinerne er ikke god. Mye skyldes krigen. For to år siden var det områder hvor det var livlig handel i grenseområdene, mange israelere dro til arabiske områder for å reparere bilen, titusener av palestinere arbeidde i Israel.

Palestinerne hadde det mye bedre enn de har det nå. Jeg har personlig stor sympati for deres lidelse. Men hva er grunnen til deres lidelser?

Reporterne viser den lidelsen man ser. De viser en situasjon hvor israelerne sitter i tanks, mens palestinerne kaster stein på tanken.

I en slik situasjon taper Israel i mediakrigen, selv om vi vet at slike bilder gir et galt inntrykk. Vi forsøker å bringe våre synspunkter fram. Jeg har sett hundrevis av intervjuer med israelere på CNN, BBC osv.

Men i Norge er det ikke lett å komme til i mediene som utlending. Det kan gå måneder mellom hver gang.

Men vi og våre venner får komme noe til.

Jeg nevnte Fødselskirken.

Jeg er forbauset over at det ikke er noen reaksjoner fra den kristne verden over at terrorister tar helligdommen og de som var der som gisler.

Johan I Holm: Anwar Sadat inngikk fredsavtale

15

med Egypt i 1979. Det førte til at Egypt ble utstøtt fra den arabiske ligaen (i første omgang. Sadat ble myrdet i 1981. De egyptiske mediene er fiendtlige til Israel. Man kan ikke stole på Mubarak.

Oslo-avtalen var ønsketenkning, på samme måte som München-avtalen. Israels strategiske dybde er borte i Sinai. Israel hadde hatt en bedre situasjon uten noen Oslo-avtale.

FNs første generalsekretær, nordmannen Trygve Lie, hørte på araberne i 1947. De sa: ”Vi vil aldri godta en jødisk stat. Vi vil ha en ny massakre som i middelalderen.” Han oppfattet dette som det grunnleggende problemet: Araberne godtar ikke en jødisk stat.

En eventuell ny avtale nå vil redusere Israel og landets forsvarsevne.

Svar: Trygve Lie er kjent av ethvert barn i Israel. De har hørt hans stemme fra den historiske avstemningen i FN i november 1947.

Det er et dypt og alvorlig spørsmål: Er det mulig for oss å ha en framtid med araberne? Vi ønsker å tro ja, ellers er det vanskelig. De fleste israelerne vil gjøre det meste for å få fred.

Du har rett til at freden med Egypt ikke er en europeisk fred. Men vi foretrekker en kald fred for noen krig. De fleste israelerne føler at selv om freden med Egypt er meget begrenset, er den verd det.

Vi må gjøre våre avgjørelser etter hva vi føler. Risikoen i Judea og Samaria er mye større enn i Sinai. Sinai er en buffersone. Det er vanskeligere og mer risikabelt med palestinerne. Men vi kan ikke leve uten håp for våre barn. Man må se på måter å komme til forståelse med palestinerne på.

Jeg tror ennå at begge parter vil tjene på en fred.

Men uansett må vi stole på et sterkt forsvar. Våre nære naboer er ikke demokratiske land. Det er korrupsjon, det er fundamentalisme. Og så kommer den neste sirkelen (Irak, Iran) og den tredje sirkel.

Men vi må forsøke å få fred.

Avdøde kong Husseins familie kan komme til å regjere i to forskjellige stater i Midtøsten. (Arkivfoto)

Konge av Irak?

Det er velkjent at USA planlegger et angrep på Irak. Hovedhensikten er å få styrtet Saddam Hussein. Men det nytter jo lite å styrte ham hvis det kommer noen i stedet som er omtrent like ille. Det følgende er et alternativ av en lang rekke andre som blir overveid.

Kongedømmet

I 1958 undertegnet kongen av Jordan, Hussein en avtale med sin fetter, kong Faisal II av Irak. De to landene skulle inngå i en føderasjon.

Kong Faisal skulle være på toppen, kong Hussein skulle være nestkommanderende. Men det ble liten tid til å virkeliggjøre avtalen. I juli 1958 ble kong Faisal drept av en revolusjon. - Det er verd å merke seg at det jordanske og det irakiske kongedømmet kom fra samme familie.

Kong Hussein av Jordan døde av lymfekreft i 1999. I en årrekke hadde hans halvbror, Hassan, vært kronprins. Men like før han døde, da broren overtok mye av styret fordi Hussein var syk, bestemte kong Hussein seg for å gjøre en vri. Han innsatte i stedet sin sønn Abdullah som kronprins, og denne sønnen ble da konge da Hussein døde.

Dermed finnes det en ledig prins, Hassan. Han var regnet som en dyktig hersker, og han har hatt et rimelig godt forhold både til USA og Israel.

Konferanse i London

I midten av juli var det en konferanse i London av opposisjonsfolk fra Irak, organisert av Iraks Nasjonalkongress, som er

en fellesorganisasjon for en rekke organisasjonsgrupper. Den amerikanske visepresidentens kontor hadde sendt en representant.

Men det mange oppfattet som den største begivenheten, var at Hassan (55 år gammel) dukket opp på konferansen.

Hassan holdt en tale som understreket de nære båndene det tradisjonelt har vært mellom Jordan og Irak.

Ett av de store problemene er at den irakiske opposisjonen er sterkt splittet. Ikke alle støtter tanken på en jordansk konge til å styre Irak. Men Hassan er en “kjent størrelse”. Han har gått åpent imot terror, arbeidet for samarbeid mellom folk av ulike religioner og er kjent for et godt forhold til Vesten.

Det finnes et annet kongsemne også, Sharif Ali. Hans mor var tante til kong Faisal II. Men Hassan har en stor fordel: Han stammer i rett linje på farssiden fra selveste profeten, Muhammed.

Hva mener folket?

Ett av de store usikkerhetsmomentene ved et eventuelt amerikansk angrep mot Saddam Husseins Irak, er hva irakere flest mener når det kommer til stykket. Vil de betrakte amerikanerne som befriere fra Saddam Hussein, slik at Saddams regime faller sammen som et korthus bare sjefen selv blir satt ut av spill? Mange i den irakiske opposisjonen tror det. Spørsmålet er hvor godt de kjenner sitt folk etter et ofte langvarig fravær.

Nr. 3/2002

16

Jøder og ikke-jøder

Det har vært vanlig å si at 81 % av befolkningen i Israel er jødisk, 19 % arabisk. Men nå er det altfor enkelt.

I virkeligheten har den jødiske befolkningen sunket til 72 %. 4 % er ikke-jøder med israelsk statsborgerskap (de fleste innvandrere siden 1989 fra det tidligere Sovjetunionen). 4 % er utenlandske arbeidere som oppholder seg dels lovlig, dels ulovlig i Israel (fra Ghana, Romania, Filippinene, Kina og mange andre land). 18 % er arabere med israelsk statsborgerskap. 2 % er arabere som oppholder seg ulovlig i Israel.

Det er sterk uenighet i Israel om hvordan man skal vurdere de ulike gruppene, særlig ikke-jødene fra det tidligere Sovjetunionen.

Netto utytting

En jødisk kvinne fra Jemen. Herzl mente at Israel skulle være for jøder - fra hele verden. (Foto: Mark Neyman, GPO)

11. juni kom meldingen om at flere jøder flytter fra Israel enn de som flytter til landet. Tallene ble lagt frem av det hebraiske universitetet. Ifølge en undersøkelse som blir presentert onsdag av Bar-Ilan universitetet, er mer enn en fjerdedel av alle israelere ikke-jødiske. Det er 83.868 blandede ekteskap mellom jøder og ikke-jøder i Israel, viser undersøkelsen.

Porten til Midtøsten, 12. juni

En jødisk stat eller en stat for jøder?

I Israel har det nå i noen år vært en debatt om statens karakter. En sentral gruppe intellektuelle israelere på venstresiden har sagt at Israel ikke må være ”en jødisk stat”, bare en ”stat for jøder”. Det skal ikke være noe spesielt jødisk med den.

Andre har gått kraftig til felts mot disse tankene.

Blant dem er Yoram Hazony. Han har skrevet en tykk bok, Den jødiske staten.

Kampen om Israels sjel.

Boka er et flengende oppgjør med ”postzionismen”, som går ut fra at i vår moderne tid trengs det ikke lenger noen nødhavn for jøder. Dersom jødene oppfører seg skikkelig, vil de bli behandlet skikkelig. Og Israel trenger ikke noen infor masjonstjeneste: Verden vil behandle Israel rettferdig. Dersom israelerne fører en skikkelig politikk, vil de bli skikkelig behandlet. Og dersom de ikke fører en skikkelig politikk, vil det for det første ikke nytte å forklare, for det andre fortjener de å bli kritisert og straffet. – Dette prinsippet har ligget bak når Shimon Peres var utenriksminister. Han har med vilje

lagt ned Israels hasbara, som skal forklare Israels politikk og situasjon. Det er ikke rart at Israels opplysningstjeneste har vært ekstremt dårlig. - Også den nåværende undervisningsministeren, Limor Livnat fra Likud, har gått kraftig til felts mot ”postzionismen”.

Disse ”postzionistene” mener også stort sett at det ikke bør være noe spesielt jødisk med Israel. De setter spørsmålstegn ved at alle verdens jøder har rett til å flytte til Israel og bli borgere der. De er negative til at det skulle finnes noen spesielt jødiske verdier som er verd å ta med i skolen, at det er lover for sabbaten som helligdag, at det er jødiske symboler i flagg, nasjonalsang osv. (En fremtredende representant for denne fløyen, Shulamit Aloni, tidligere undervisningsminister og leder av Meretz-partiet, er til og med negativ til at jødisk ungdom besøker Auschwitz.

Det kunne gi dem ”nasjonalistiske” tanker.) De er negative til at Israel skal fremme det jødiske folkets velferd på verdensbasis, f. eks. ved å redde jøder som ikke bor i Israel. I stedet vil de definere Israel som ”en stat hvor

jødene er i flertall”, men uten at det ellers er noe spesielt jødisk ved den.

Hva mente Herzl?

I de senere årene har noen av ”postzionistene” hevdet at den politiske zionismens grunnlegger, Theodor Herzl, heller ikke så for seg en ”jødisk stat”, bare en ”stat for jøder”. I en artikkel i Jerusalem Post 15.9.2001 tar Yoram Hazony opp dette.

Det følgende er noen korte punkter fra denne artikkelen, fritt gjengitt.

Tidligere minister Yossi Beilin (mannen som kanskje mer enn noen annen stod bak Oslo-avtalen og den ”fredsprosessen” vi ser resultatet av nå) mener at ”hvis jødene hadde oppgitt sin jødiskhet, ville ingen vært gladere enn” Herzl. Synspunktet er at jødene skal bli helt like andre folk, men har flyktet fra forfølgelsen og derfor bor i et land hvor de er i flertall.

Hazony innrømmer at Herzl begynte sin kamp for zionismen som en helt assimilert jøde, hvor jødisk tro og skikk ikke spilte noen nevneverdig rolle. Han ble vekket nettopp ved sjokket

over å oppdage at dette ikke var nok til å unngå forfølgelse. Han så at jødene (bl. a. Dreyfus) ble forfulgt selv om de var helt assimilert.

Det var vanlig den gangen å snakke om ”den jødiske rasen”. Men Herzl mente at det som bandt jødene sammen, var en felles arv og kultur. Og han kom inn i en utvikling, som langsomt brakte ham tilbake til stadig mer av hans jødiske arv. Han sa at zionismen er at jødene vender tilbake til jødedommen før de vender tilbake til jødenes land. Han tenkte ikke da på å bli en ortodoks jøde. Men likevel: Noe av den jødiske arven, kulturen og religionen burde prege det jødiske folket.

Han beskriver sin glede over å oppdage Hanukka (han hadde tidligere hatt juletre). Samtidig fortalte han historien bak festen til sine barn. Det ble en mektig opplevelse for hele familien.

Etter hvert fikk han mer og mer respekt for jødiske skikker: Gudstjenesten fredag kveld, lese fra Torah i synagogen, bønnen etter måltidene, påskemåltidet (seder), kveldsbønn på hebraisk med barna. Han gikk også inn for at templet skulle

gjenoppbygges i Gamlebyen i Jerusalem (han innså at det var umulig på Tempelplassen).

Det er sagt at Herzl var ateist. Det kan tenkes at han startet som en slags ateist.

Men i hans dagbok finner vi følgende: ”Ved hjelp av vår stat kan vi lære opp vårt folk til de oppgaver som ligger bak horisonten. For Gud ville ikke ha bevart vårt folk så lenge hvis han ikke hadde tiltenkt oss en annen rolle i menneskehetens historie.”

Herzl selv var oppvokst med en praktisk ateisme, og mente at det satte en begrensning for ham og hans generasjon. Men han var ivrig etter å gi sine barn en annen start. De skulle ha en jødisk utdanning helt fra begynnelsen av. Han skrev at jødene måtte ”gå inn i jødedommen igjen og aldri tillate seg å bli kastet ut av denne festningen”.

Men Herzl ville ikke diktere og tvinge dette på folk.

Den enkelte måtte selv finne ut i hvilken grad han ville vende tilbake til sine jødiske røtter, og så fikk utviklingen gå slik det var naturlig.

I 1903 foreslo han for de britiske myndighetene hvor-

dan det jødiske nasjonalhjemmet skulle være. Han ønsket at det skulle være basert på britisk lov med unntak av ”de endringene og tilpasningene i dem som bygger på jødisk lov”. Han ønsket at det offentlige skulle lønne rabbinere (slik staten lønner prester i Norge) og bygge synagoger. ”Vi skal ikke oppgi våre avholdte skikker. Vi skal tvert imot gjenfinne dem.”

Men han ønsket ikke et prestestyre. De offentlig ansatte religiøse lederne skulle være underlagt staten – omtrent slik det er i statskirken i Norge.

Herzl mente at når en jøde lot seg døpe, hadde han oppgitt sin jødedom. Da hørte han til i den kristne verden, og hadde et stort antall kristne land å velge mellom. Israel skulle være for jødene.

Som konklusjon skriver Hazony: ”De som ønsker at staten Israel skal endre kurs og arbeide for et nytt, ikkejødisk Israel, har selvsagt full rett til å gi uttrykk for sitt politiske syn. Men en ærlig vurdering av Herzls tanker gir lite rom for å trekke ham inn i denne saken.”

Nr. 3/2002

17

Statsbudsjettet for 2003 vedtatt i regjeringen Etter et tolvtimers regjeringsmøte gikk statsbudsjettet for neste år gjennom i den israelske regjeringen tirsdag, på tross av at representanter fra Arbeiderpartiet og Shas gikk imot budsjettet. Resultatet blir omtalt som en stor politisk seier for statsminister Ariel Sharon og finansminister Silvan Shalom. Ha’aretz melder i

dag at den dype politiske uenigheten som nå har oppstått kan føre frem til nyvalg på et tidligere tidspunkt. Alle de sju Arbeiderparti-representantene og de fem Shasrepresentantene stemte mot budsjettet, noe som gav et svært begrenset ja-flertall med 14 mot 12 stemmer.

Arbeiderpartiets leder, forsvarsminister Benjamin

Ben-Eliezer, truer med å trekke partiet ut av regjeringen. Det er ventet en enda sterkere dragkamp om budsjettet når dette skal behandles i Knesset. Sharon forventer at alle ministre da vil stemme til fordel for regjeringens vedtatte statsbudsjett. Ved deadline har saken ikke kommet opp i Knesset til avstemning.

Ny stridsvogn

IDF har presentert en ny generasjon Merkavastridsvogn, Merkava IV, som omtales som ”verdens sikreste stridsvogn”.

Renten opp

Israels nasjonalbank har satt renten opp med to prosentpoeng, til 9,1 prosent.

IDF kjøper inn 2.000 raketter

Omfattende bruk av raketter fra angrepshelikopter og bakkestyrker mot palestinske mål, har medført at IDF nå bestiller inn mer enn 2.000 TOW-raketter. Kjøpet fra USA ble varslet i Kongressen 1. juli. (www.miff.no)

-Israel må hindre at naboland får atomvåpen 26. juni talte Mossad-sjefen Ephraim Halevy på et NATO-møte i Brussel. Han advarte om at radikal islamsk terrorisme generelt, og selvmordsbomber spesielt, utgjør en ”formidabel trussel” mot NATOs medlemsland. Halevy påpekte også at den muslimske befolkningen vokser raskt i medlemslandene, og at islams innflytelse er på fremmarsj. (www.miff.no)

Ariel Sharon har snudd nederlaget for Benjamin Netanyahu (t.v.) i Likuds sentralkomité til seier for seg selv. (Foto: GPO)

Ariel Sharon:

Politisk nederlag ble seier Ny israelsk David Otto

Ariel Sharon har på grunn av noen dristige politiske beslutninger blitt en svært populær mann i Israel, både blant Likud-velgere og andre. I en artikkel i Jerusalem Post 27. mai, ser Herb Keinon nærmere på fenomenet.

Kanskje er det på grunn av alderen , kanskje et utslag av at han tror på den veg han har valgt – samme hva som skjer. Hva enn som er tilfellet, statsminister Ariel Sharon (74), oppfører seg som en mann som ikke bryr seg noe særlig om det neste valget.

Og israelerne, som er preget av en krise-mentalitet og som sulter etter lederskap som hever seg over den ”vanlige” politikken, sluker det rått.

I henhold til den vanlige israelske politikken, går ikke en partileder imot sitt eget

Generalløytnant Moshe Ya’alon er Israels nye forsvarssjef. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

partis sentralkomité. I følge vanlig israelsk politikk, presser ikke statsministeren lederne i Shas-partiet, med sine 17 representanter i Knesset.

Men det er nettopp dette Sharon har gjort de to siste ukene. Han tapte en stemmegivning i Likuds sentralkomité for erkerivalen Benjamin Netanyahu på grunn av spørsmålet om en palestinsk stat. Etterpå minnet han komitéen om at han er statsminister, og akter å gjøre hva som er best for landet.

Og sist uke, etter å ha tapt en stemmegivning over regjeringens økonomiske kriseplan i Knesset, gjorde Sharon det ingen har turt før han. Han gikk imot de økonomiske kravene til de ultra-ortodokse (Haredi) partiene.

I begge tilfellene snudde han politiske nederlag til seier, ydmykelse til hyllest.

Statsministeren bør be om flere ”nederlag” som dette.

Ikke bare har han overlevd, men hvis vi skal tro meningsmålingene, er populariteten hans i full blomstring.

Ved å frigjøre seg selv fra det politiske spillet, ved å fremstå som en leder som ikke ser ut til å bry seg om han blir valgt til Likuds kandidat neste gang. På grunn av dette er han mer populær enn noensinne, både innenfor og utenfor Likud.

Det virker som om Sharon har overvunnet tidligere hindringer, slik at han nå kan innta en helt nye holdninger til israelske politikken. ”Sharon gjør det han tror er nødvendig for at hans plan skal bli gjennomført, sier en høytstående embetsmann. Hvis det gjør at han får støtte i det neste valget, stiller han opp. Hvis ikke, stiller han ikke opp.” Sharon

ønsker ikke å bli sett på som en av mange Likud-ledere som gjorde hva som helst for å være på toppen. Han later til å tro at mulighetene for han til å bli gjenvalgt beror mer på inntrykket israelere flest har av han som stasminister, enn de indre prosessene i hans eget parti.

Militære eksperter sier ofte at det som først og fremst kjennetegner en god general, er evnene hans til å manøvrere fienden inn i et hjørne. Presse han i en situasjon der han uansett hva han gjør, vil falle i generalens felle.

Generalen Sharon perfeksjonerer nå denne taktikken i det politiske rom. Det som skjedde i Knesset under avstemningen på krisebudsjettet, er et godt eksempel på dette. Alt dette i følge Herb Heinon i Jerusalem Post.

forsvarssjef Generalløytnant Moshe Ya’alon tok i går over for Shaul Mofaz som forsvarssjef i IDF (Israel Defence Forces). Etter seremonier hvor Ya’alon (52) blant annet fikk tildelt sin nye grad, avla han et besøk hos statsmininster Sharon. ”Jeg er sikker på at du vil klare jobben. Det vil ikke bli lett.

Vanskelige år står foran oss.

Vi stoler alle på deg”, var noen av ordene Sharon hadde å si til den nye forsvarssjefen.

Det er ikke ventet noe skifte i taktikk overfor palestinerne med den nye lederen. Men andre vanskelige konflikter enn kampen mot palestinsk terror venter. På nord-fronten kommer det nok til å bli store uroligheter.

Og hva skjer om USA går til

en ny aksjon i Irak? I tillegg til slike strategiske utfordringer vil Ya’alon blant annet måtte jobbe for å utarbeide et bedre system for avdelinger innen de israelske reservestyrkene, som i den senere tid har vært belastet med oppgaver på Vestbredden. ”Du må forberede hæren på morgendagens krav”, var oppfordringen fra Sharon.

Porten til Midtøsten, 10. juli

Nr. 3/2002

18

Foredrag av Jan Rantrud på MIFF-landsmøtet 2002:

Zionismen i 2000 år.

Katastrofene

Ingen analogi

Historievitenskapelig sett eksisterer ikke staten Israel.

Denne vitenskapen er bygd opp på å analysere og sammenlikne analogier, tilfeller som ligner hverandre. Men Israel er analogiløst. Det har bare skjedd en gang i historien at et folk har vendt tilbake til det landområdet hvor de opprinnelig kom fra, og dannet og bygget opp en nasjon der, etter å ha vært spredt i bortimot 2000 år over omtrent hele verden,.

Det er ingen analogi i historievitenskapen, og det kan derfor ikke behandles historievitenskapelig. Det unndrar seg historievitenskapelig forskning. Vi er overlatt til en beskrivende historie. Men vi kan ikke trekke konklusjoner ut fra lovmessigheter som kan gi grunnlag for å si hva som vil skje. Framtida er i prinsippet ukjent. Det finnes ingen analogier, ingenting å sammenlikne med.

Zionismen

Jeg har tenkt å snakke litt om zionismen, rett og slett.

Zionismen er den tanken at Israels folk har rett til å ha en stat i Israels land. Er zionismen, slik det ofte framstilles, en variant av kolonialismen, omtrent samtidig med den europeiske kolonialismen og imperialismen fra slutten av 1800-tallets Europa?

I mitt fagfelt er det slik at verden sluttet å gå rundt på 400-tallet etter Kristus.

Men der, før år 400, finner vi røttene til zionismen, og dermed til den staten Israel vi ser i dag. Det er kontinuerlige røtter og forbindelser mellom det jødiske folket i dag, landet og jødefolket i bibelhistorien.

Zionismen ble verken oppfunnet eller lagt grunnlag for på 1800-tallet. Den går kontinuerlig tilbake til bibelsk tid.

Dette er et kontroversielt standpunkt å hevde i dag.

Det er moderne å si at den eneste kontinuiteten er det palestinske folket, som har bodd der hele tiden.

Årene 66-73 [opprør mot Roma] og 133-135 [nytt opprør under Bar Kochba, Stjernesønnen] var traumatiske katastrofer for jødedommen. Jødene mistet landet, Templet og gudstjenesten der. De hadde allerede på forhånd mistet kongedømmet. De mistet det som bandt dem kulturelt sammen: Et språk og en kultur. De mistet sammenhengen med seg selv, og måtte skaffe seg en helt ny tilværelse. Ryggraden til kulturen var presteskapet og tempeltjenesten, som forsvant. Det ble bygget et romersk tempel der i stedet.

Jødedommen kom i en krise av den sorten alle andre folk er gått under av. Jødene er de eneste som har overlevd som folk en slik traumatisk periode. Andre folk finnes bare i bøker.

Redefinere

Jødedommen måtte redefinere seg selv. Før år 135 var jødedommen sammensatt, dynamisk, mangfoldig – man kan nesten si at det fantes flere jødedommer.

Men nå ble den definert. De skriftlærde hadde allerede mange generasjoners tradisjoner bak seg. Det spørsmålet de stilte seg, var: ”Hvordan skal vi bevare oss selv som folk når vi har mistet alt som holdt sammen som folk?”

De måtte finne et paradigme, et mønster fra fortiden, som de kunne leve etter i framtiden. Noe lignende hadde skjedd før, ved det babylonske eksil vel et halvt årtusen tidligere. Jødene bevarte sin identitet og kunne komme tilbake og bygge opp igjen. De visste at denne gangen var det verre.

Romerriket var en mektigere fiende, ødeleggelsen var mer fullstendig.

I utlendigheten

Men de fant et mønster for et liv i utlendighet hos profeten Jeremia. Han skrev et brev til de forviste. Han gav dem følgende råd (kapittel 29, vers 4-7): ”Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, til alle dem som jeg har ført bort fra Jerusalem til Babel: Bygg hus

De etiopiske jødene er eksempler på hvordan zionismen har samlet jøder fra over hele verden. (Foto: Amos Ben Gershom, GPO) og bo i dem! Plant hager og spis deres frukt! Ta dere hustruer og få sønner og døtre. Og ta hustruer til deres sønner og gift bort deres døtre, så de kan føde sønner og døtre. Bli tallrike der, og bli ikke færre! Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel.” Jeremia lovte dem også at de skulle få komme tilbake til sitt eget land (30:3): ”For se, dager kommer, sier Herren, da jeg gjør ende på mitt folks, Israels og Judas fangenskap, sier Herren, og fører dem tilbake til det landet jeg gav deres fedre, så de kan ta det i eie.”

Prinsippene var altså slik: Dere skal være aktivt og frivillig atspredt. Delta i samfunnslivet. Ønsk godt for det landet dere bor i. Lev aktivt til den dagen da dere vil bli samlet og ført tilbake.

Men vit at det er i framtiden.

Det er ikke nå. Det babylonske eksilet var en tilmålt tid på 70 år. Denne gangen kan det bli mye lenger.

Jødedommen slik vi kjenner den i dag, er bygget rundt håpet om å komme hjem til landet. Den er uløselig knyttet sammen med

zionismen. Det går ikke an å skille jødedom og zionisme.

Mishna

Måten de gjorde det på, finner vi i skrifter fra den tiden, skrifter som dessverre er altfor lite kjent hos oss.

Hvor mange har lest Mishna?

Det er et skrift som er redigert ca. år 200 av det materiaalet som var tilbake. Da var atspredelsen definitiv. Det var ikke aktuelt å bygge opp templet igjen. Mishna er fullt av beskrivelser av templet, ofringer, hvordan oppførte prestene seg, hvordan skal man oppføre seg i landet, hvor veiene gikk og mye annet. Det beskriver en tilværelse i Israels land, en tilværelse som var uaktuell for dem som skrev det. Grunn: Dette var det nødvendig å bevare, ikke for forfatternes nåtid, men for en ukjent framtid, når de en gang skulle vende tilbake.

Det var elementer som måtte etterleves i diasporaen for å holde den livsviktige forbindelsen. Dette gjaldt selv om det ikke var noen øversteprest og ikke noe tempel. Mishna er fullt av beskrivelser. De overførte det som hadde tilhørt presteskapet til de lærde (rabbinerne, de skriftlærde). Deres

kunnskap var viktigere enn ritualene fra fortiden.

Det høye råd på 71 medlemmer fortsatte til 400-tallet. Det fikk sitt hovedsete først i Javne ved Middelhavet, så i Tiberias, så i Babylon. Man laget ankertrosser fra landet til diasporaen, utlendigheten.

Landet

Det ble innført ”apostler”, de første ca. år 135. De øverste jødiske lederne (”patriarkatet”) sendte utsendinger med følgende oppdrag: Å regulere den livsviktige religiøse kalenderen. Uansett hvor jødene levde, skulle de feire høytidene på den tiden av året da de ble feiret i Jerusalem.

Nymånen i Spania ble feiret etter tiden i Jerusalem.

Det som skjer i Israels land, skal bestemme jødenes liv uansett hvor de er i verden.

En domsavgjørelse ved en domstol i utlandet måtte bekreftes av en tilsvarende domstol i Israels land. Domstolene i Israel kunne overprøve dommer hvor som helst. Men ikke motsatt.

Ekteskapsregler: Hvis en av to ektefeller vil flytte til Israels land, og den andre ikke vil, kan den som vil flytte ta ut skilsmisse på det grunnlaget. Bor de i Israel,

er det skilsmissegrunnlag å bli boende når den andre vil flytte bort.

Grunnlaget var en forestilling om at ekteskapet ble innstiftet i Israels land. Paradiset kunne ikke være noe annet sted enn på det hellige fjell hvor templet hadde stått. Adam var tatt av jorden på Tempelfjellet. Et ekteskap er bare fullt og helt når det er inngått i Israels land.

Det evige aspekt av livet: Jødedommen er ikke så opptatt av en tåkete evighet som en levende og konkret nåtid.

Men oppstandelsen vil skje i Israels land. En jøde bør begraves i Israels land, aller helst på Oljeberget. Der vil man gjenoppstå. Hva skjer med dem som dør i andre land? Når en jøde blir begravet i utlandet, vil det åpne seg en kanal i jorden fra graven, og til Oljeberget. – De visste at slike fortellinger var eventyr. Men hva forteller dette? Det er landet som er det viktige i livet.

Alt som skjer i utlendigheten er midlertidig. Til slutt vil alt ende opp i Israels land.

Dette utkrystalliserte seg i jødedommen allerede før år 200. Det har vært bestemmende for jødedommen hele tiden siden.

Nr. 3/2002

19

Forbindelsen som ikke ble brutt Skriftlærde i landet

Det skulle alltid finnes et skriftlærd jødisk nærvær i Det hellige landet. For bare i Israels land kan Torahen [Moseloven] studeres fullt ut. Så mye i den er knyttet til landet at det blir bare teori i ulandet. Når noen skulle bo i Israel og studere Torah, måtte det finansieres. Før år 200 begynte jødene å samle inn penger til lærde institusjoner i Israels land. De regnet ikke med å komme tilbake til landet som folk på lenge ennå. Men de skulle bevare et nærvær. De laget eventyr om dette også.

Tanken ble klarere av å studere i Jerusalem enn i Roma.

Torahen kan bare forstås i landet.

Akkurat denne innsamlingen fra diasporaen har fortsatt kontinuerlig gjennom historien. Et par ganger ble den forbudt av romerske myndigheter, bl. a. keiser Theodosius i 399. Men forbudet varte bare i 3 år, det kunne ikke gjennomføres. Innsamlingen fortsetter fremdeles. Det er den institusjonen i verden som har den lengste kontinuerlige virksomhet.

I det nye testamentet ser vi at Paulus organiserte innsamling til de troende i Jerusalem [2. Korinterbrev kap.

8 og 9], så praksisen er trolig enda eldre. Det går derfor ikke an å nekte den historiske forbindelsen mellom folket og landet. – Et gammelt ordtak sier: Skal man finne forbindelser, så se hvor pengene går!

Sabbatsåret markerer grensen

På samme måte som menneskene skulle hvile den 7.dagen, skulle åkerjorden i Israel ha et hvileår etter å ha gitt avling i seks år, 2Mos 23:10ff., 3Mos 25. Da skulle ikke markene såes til, og vinstokkene skulle ikke beskjæres. Gud skulle gi så mye avling det 6. året at det var nok til det 7. også.

Det gamle testamentet tolker det babylonske eksilet som straff for at jødene ikke hadde etterlevd loven om sabbatsåret. Det var oversett i 490 år, med 70 sabbatsår.

Derfor måtte jødene i eksil

i 70 år, så landet fikk hvile like lenge [3Mos 26:34, 43, 2Krøn 36:21].

Budet om sabbatsår gjelder bare i Israel. Loven om sabbatsåret setter grensen for Israels land: Det er der hvor loven gjelder. – Utenfor Israel ble budet at hvert sabbatsår skulle tienden gå til de fattige i Israels land.

Grensene ble definert i Mishna like før år 200. Da hadde de altså et land og en nasjon, selv om de fleste måtte bo andre steder. Det er ikke mulig å tenke seg jødedommen, verken som folk eller religion, uten dette.

Grensen ble definert slik at utenfor landet lå Amon, Moab, Edom og Egypt.

Når trakk Norge opp sine grenser? Det var ved freden i Brømsebro i 1645.

Representanter i landet

En viktig institusjon de innførte, var søyler/pillarer: I gammeltestamentlig tid hadde prestene og levittene vært inndelt i 24 presteskift med tjeneste en uke om gangen, to ganger i året.

Disse levittene var søyler som representerte jødene fra hele landet.

Etter år 135 delte rabbinerne seg inn i slike skift på ulike steder i verden. De skulle være representert i Jerusalem. Dette fortsatte nedover historien, så langt det lot seg gjennomføre i praksis. Dermed blir det lite relevant hvor mange jøder som har bodd i Israels land.

Av og til har det vært svært få jøder. Kanskje finnes det korte perioder hvor det ikke bodde noen. Men institusjonen med å ha representanter der bestandig, har vært der hele tiden. Dermed er forbindelsen der. Den er også analogiløs i historien.

Talmud

Alt dette blir forsterket og bekreftet i utviklingen av Mishna fra ca. år 200 til 500.

Man fortsatte å diskutere hvert lærepunkt: Hva betyr det? Hvordan skal vi kunne etterleve det i nye situasjoner? ”Der hvor det er to jøder, er det tre meninger.”

Diskusjonen kalles gemara.

Samlingen av gemara-diskusjoner og Mishna er Talmud.

To hovedverk: Den baby-

lonske Talmud og den tiberianske Talmud ca. år 500.

I den tiberianske er diskusjonsdelen enda mer detaljert, om livet i Israel, enn i selve Mishna. Det gikk helt ned til zoologiske og botaniske beskrivelser (planter, dyr, fisk m.m., og hvor de fantes). Leser man noe av det, ser man at det er skrevet for folk som lever i utlandet, men har Israels land som sitt hjemland. Hjertet, forståelsen og identiteten ligger i Israels land. Det er oppsiktsvekkende og analogiløst.

Rabbi Kook og moderne zionisme

Når hopper jeg helt fram til moderne tid, til slutten av 1800-tallet. En av utformingene av zionismen har gjort uutslettelig inntrykk på meg. Den er foretatt av rabbi Avraham Kook. Han var talmudist, til dels kabbalist, en av de største rabbinerne innen jødedommen.

I en bok tar han opp kildene til zionismen, og spør: Hva er det som skiller oss fra kolonialisme, hvor noen utvandret til Amerika eller Australia? Han går tilbake til legenden om at paradiset var på Tempelfjellet. Han sier: Vi er jo, som andre mennesker, Adams barn. Vi må påta oss ansvaret for å være det. Det ansvaret Adam fikk, var ”dyrke og vokte” hagen.

Men dette er ufullstendig.

Han var skaperverkets tjener/slave, ikke at skaperverket skal tjene mennesket. Dette skal vi som jøder ta på oss. Da Gud valgte ut Israel, var det for at det skulle finnes et folk som skulle påta seg menneskehetens byrde. Slik skal Israel kunne være et lys for folkene.

Når vi vender tilbake til landet, skal vi tjene det og verge det. Den byrden skal vi påta oss, også overfor andre folkeslag der.

Mange jøder er villfarne (sekulære, nytelsessyke). Vi skal vise rikdommene i å påta oss Adams ansvar og omvende dem til Torahens rikdom. Folket som bor der, skal vi samarbeide med. Vi skal bygge landet med våre egne hender, ikke la andre bygge landet for oss. Jødedommens adel er den skrift-

lærde som også arbeider med sine egne hender. Slik skal vi leve i landet.

Etter disse prinsippene skal vi kunne leve som Adams sanne barn til Messias kommer.

Rabbi Kook er realistisk: Dette går ikke av seg selv.

Han er nesten profetisk.

Han vet at det kommer til å bli kriger og motstand.

Noen kommer til å forsøke å jage jødene ut igjen. De må lage en krigsetikk.

Rabbi Kook er kanskje den første som har laget en realistisk krigsetikk. Han lager en realistisk etikk for ekteskap og samliv. Man kan ikke være drømmende idealist. Man vil møte nederlag. Hva gjør man da? Siden Adam ble skapt i Israels land, må det folket som ble utvalgt til å bære Adams ansvar, ha sine levende røtter i Israels land.

Jeg skulle ønske at Avraham Kook hadde vært mer kjent, at zionismen som ide hadde vært et tema i interreligiøse samtaler. Zionismen unngås, i stedet snakker man om litt livsfjerne emner.

Også MIFF burde studere zionismen grundig. Det

burde også vært en del av prestenes utdanning.

Da jeg studerte teologi, fantes det (ifølge vårt pensum) ingen jødedom fra nytestamentlig tid og til i dag. Jødene oppstod i våre dager. Deres historie sluttet med Apostelgjerningene.

Personlig

De jødene som bor i Israel, er også mine søyler i landet. De viser meg at det faktisk er en uunngåelig sannhet i de bibelske og profetiske skriftene, at det er en vilje med det som skjer i denne verden, at det vi opplever til vår fortvilelse og smerte, ikke er slutten på historien. Det viser at det er en framtid og et håp. Israels land og folk er en historievitenskapelig umulighet. Men det er der. Der er framtidshåpet også en realitet.

Sabbatsåret

Etter at selve foredraget var over, fikk Rantrud spørsmål om jubelåret. Svar: I sabbatsåret skulle man ikke pløye, så eller på annen måte arbeide på jorda. I jubelåret, som var etter 7*7 år, skal all jord som er solgt eller pantet bort, føres til-

Talmud Berit Demborg

HVA ER TALMUD ELLER DEN MUNTLIGE LÆRE? Den muntlige lære inneholder noen av de viktigste deler av jødisk liv og tenkning gjennom flere generasjoner. Kort sagt kan vi si at Talmud inneholder forskrifter og bestemmelser om hvordan Bibelen skal forstås, muntlig overlevert fra far til sønn, fra lærer til elev, helt fra Israels tidligste historie til den ble nedskrevet ca. år 500.

Opprinnelig var det ikke lov å skrive ned disse muntlige forskriftene, men i år 70 etter den alm. tidsregning, da den jødiske staten og Templet var ødelagt av romerne, ble mange av de lærde redde for at den muntlige læren skulle bli glemt. Våre store lærde besluttet derfor å skrive

dem ned tross forbudet.

En av de største av disse, Rabbi Jochanan Ben Zakai, utbredte den idè at det ville være mulig for jødene å leve videre som et folk uten eget land og uten et tempel hvor man kunne ofre på de store høytidene. Man skulle heller lese og lære om jødedommen. Mange skoler og lærehus ble opprettet både i og utenfor Palestina, hvor jødedommen ble omhyggelig studert og diskutert.

Det mest kjente var lærehuset (jeshiva) i Yavne.

MISHNA - GEMARA TALMUD MISHNA er den del av loven som ifølge jødisk tradisjon ble overlevert til Moses på Sinai, men ikke ble skrevet ned. Dommere, profeter og rabbinere førte loven videre fra

bake til de rette eierne. Ingen familie skal miste sin jord.

Det er en fabelaktig god tanke økologisk og sosialt.

Det ville hindre håpløs gjeld.

Det er ikke for ingenting at profetene skriver om dette at det var fordi de ikke fulgte sabbatsåret.

I Israel følges dette med sabbatsår til en viss grad. De lager noe lurifakseri: Landet ”selges” til en araber for én dollar. Men noen ortodokse kibbutzer holder det faktisk slik det var ment.

Den rette eieren av Israels land er Gud, ifølge Bibelen.

Sabbatsår feires i hele landet samtidig. Gud at de skulle få en så stor avling det 6. året at de ikke skulle sulte det på grunn av sabbatsåret [3Mos 25:21]. Men det er vel ikke så rart at det ikke er etterlevd så mye i praksis.

Yvonne Wang har skrevet en hovedoppgave om tidlig zionisme. Mye av dette foredraget, er tatt derfra.

slekt til slekt, helt til Rabbi Yehuda Hanasi, en av den tids mest ansette lærde, ordnet Mishna i 6 hovedavsnitt og lot den bli skrevet ned ca. år 200 e. a. t.

Da Mishna var fullført, ble den grunnlaget for detaljerte diskusjoner i de neste 300 år i de babylonske og palestinske høyskolene. Disse diskusjonene ble nedskrevet ca. år 500 og kalles GEMARA. Dette verket inneholder diskusjoner om historie, legender, moral, legevitenskap m.m. Det meste av Gemara er skrevet på arameisk. Sammen kalles Mishna og Gemara for Talmud, den muntlige lære. Nest etter Bibelen har Talmud betydd mer for jødisk liv og tenkning enn noe annet som er skrevet.

20

Vannsituasjonen for Israel er i dag håpløs. Hvert år forbrukes mer vann enn det som går inn i systemet. Det vil si at Genesaretsjøen synker for hvert år. Og de underjordiske vannårene, aquiferne, får mindre og mindre vann av dårligere og dårligere kvalitet.

Israels regjeringen møter denne situasjonen stort sett med handlingslammelse.

Vannkrisen

Genesaretsjøen

Det er har vært forskjellige ”røde linjer” for Genesaretsjøen gjennom årene. Det betydde at man ikke skulle pumpe så mye vann ut av sjøen at overflaten kom under en fastsatt grense. Nå er vannstanden i sjøen ca. tre meter lavere enn ved samme årstid for noen år siden, ca.

5 meter under maksimum.

Det er plass til ca. 750 millioner m3 til i innsjøen.

I tillegg kommer det litt mer langsiktige problemet som er beskrevet i artikkelen Tilsalting av Generetsjøen.

Ikke vann fra Tyrkia?

Israel avtalte med Tyrkia å kjøpe 50 millioner m3 med vann fra Tyrkia, som har rikelig med vann. Vannet skulle fraktes med oljetankere som er ombygd til vanntankere.

Nå ser det ut for at Israel vil gå bort fra avtalen. Grunnen er at med de prisene Tyrkia krever, vil vannet komme på nesten 10 kroner for hver m3. (Anslått pris på avsaltet sjøvann blir ca. 4 kroner per m3.) Leverings-

Vannstanden i Genesaretsjøen er tre meter lavere enn det var for noen år siden. (Arkivfoto) systemet skal visstnok ikke være helt pålitelig heller. – Israel er forberedt på å betale Tyrkia over en milliard kroner i kompensasjon for at avtalen er brutt. Tyrkia har gjort investeringer i anlegg som da kanskje ikke blir aktuelle.

De som støtter importprosjekter, påpeker at en bedrift mener den kan levere vannet for ca. 6 kroner per m3. De viser også til at Israel kan risikere å tape leveringer til Tyrkia, bl. a. militært utstyr, fordi tyrkerne ønsker at det skal være et rimelig forhold mellom det de kjøper fra og selger til Israel.

Det kan tenkes at det hele er et ledd i forhandlingene, som et israelsk forsøk på å

presse prisen ned. Dersom prosjektet virkelig blir skrinlagt, vil det bidra til å forverre vannkrisen ytterligere.

Det er ennå flere år før det vil komme noen særlige mengder avsaltet sjøvann på markedet i Israel.

(Etter at foranstående ble skrevet, er det kommet melding om at avtalen er vedtatt.)

Vestbredden, er av bedre kvalitet enn ved kysten. Men også der er det i ferd med å komme inn forurensninger, bl. a. fra uebehandlet kloakk i palestinske byer.

En stor del av vannforbruket i Israel kommer fra grunnvann. Noe av dette grunnvannet er i årer, aquifere, nær kysten. En undersøkelse som ble offentliggjort i juni, viste at 15 % av dette kystgrunnvannet er uegnet som drikkevann. Nesten 60 %

av vannet er lavere enn standard for ”høy-kvalitetsvann”. Og, enda verre: Kvaliteten på dette vannet blir stadig redusert. – Det dreier seg om innholdet av klorider (salter) og nitrogen-forbindelser.

Saltene er til dels sjøvann som er trengt inn fra Middelhavet. Jo lavere vannstanden i grunnvannet er, jo mer og raskere vil det skje. Noe av det skriver seg også fra industrien. – Selv om vannet ikke blir uegnet som drikkevann, kan det være uegnet til å vanne en del avlinger med.

Nitrogen-forbindelsene skriver seg fra kloakk og kunstgjødsel, det vil da i stor grad si fra jordbruket.

Grunnvannet som ligger under fjellene, i stor grad

300 milligram per liter, mens øvre ”tillatte” grense er på 600 milligram per liter. Dette representerer likevel en økning i forhold til tidligere, og peker mot en situasjon som kan bli et alvorlig problem.

Det er flere grunner til at Genesaretsjøen tilsaltes. En er en reduksjon i de vannmengdene som når sjøen.

Det skyldes dels at det har vært lite regn de siste vintrene (selv om det var noe bedre den siste vinteren enn tidligere).

En annen er at når vannmengden i sjøen minker (så vannstanden nå ligger ca.

3 meter lavere enn det var vanlig på samme årstid for noen år siden), skyldes det ikke bare at vannet tappes, det skyldes også fordamping. Men saltet fordamper jo ikke. Dermed øker saltholdigheten.

Det finnes kilder med saltvann like ved sjøen. For noen år siden fryktet man at når nivået blir for lavt i sjøen, vil saltvann fra disse kildene trenge inn i større mengder. Det har hittil vist

seg å være en ubegrunnet frykt. Siden 1960-tallet er noe av dette saltvannet blitt ledet over i Jordan-elva, og det reduserte faktisk saltholdigheten i Genesaretsjøen.

De senere år er været blitt mer ekstremt. Kanskje faller det ikke mindre regn enn før målt i millimeter. Men det kommer gjerne i form av sterke regnskyll en nokså sjelden gang, mens det tidligere kom regn oftere med mindre mengder hver gang.

Dermed falt regnet ofte på jord som er gjennomvåt etter tidligere regn, og da vil

forholdsvis mye av det renne videre til sjøen. Men når det faller kraftig regn over knusktørt land, vil forholdsvis mye av vannet trekke ned i jorden.

Endelig har regjeringen bøyd seg for presset om å ikke redusere vanntilførselen drastisk, særlig til jordbruket.

Det gjør ikke saken bedre at vann fra Genesaretsjøen siver ned i grunnvannsreservene og bidrar til at også de blir saltere. Det kan bety at de først blir ubrukelige til drikkevann, og etter hvert

Grunnvann

Avsalting

Det er planer om å bygge avsaltingsanlegg som kan framstille 400 millioner m3 ferskvann i året. Noen av disse prosjektene er kommet langt, men det er ennå flere år før det kommer mengder som monner. Nå er den israelske økonomien i krise, og mange frykter at også avsaltingsanleggene vil bli rammet av budsjettkutt.

Mange av dem som kjenner sakene godt, advarer sterkt mot en slik utvikling. Israel er allerede på etterskudd i

Nr. 3/2002

denne saken.

Israel har Middelhavsklima.

Det betyr at praktisk alt det regnet som faller, kommer i perioden oktober til april.

Om sommeren faller så godt som ingenting regn. Det har vært flere ekstra tørre vintre på rad nå. Den siste vinteren var ikke av de aller verste, men heller ikke den bidro til å fylle opp vannforsyningene i særlig grad. Situasjonen er i ferd med å bli virkelig kritisk.

I tillegg til avsalting av sjøvann kan det, som man vil forstå av stoffet foran i denne artikkelen, kunne bli aktuelt å avsalte og rense det som i dag går rett ut som drikkevann. En slik prosess vil være mye billigere enn å avsalte sjøvann. Men også det vil koste penger og kreve at det planlegges og bygges anlegg for det.

Beslutningsprosessen

Vannsituasjonen er ett av flere eksempler på hvordan det er i Israel: Liten evne til langsiktig planlegging. Altfor mye avgjøres på kort sikt, for eksempel som et ledd i budsjettforlik. Når planleggerne ikke aner hvor mye penger det er til rådighet fordi det veksler hele tiden, er det umulig å få til en effektiv planlegging.

Israel har hele tiden mange kriser. Erfaringen viser at når situasjonen på et felt blir alvorlig nok, kan israelerne utrette utrolige ting. Men i mellomtiden kan krisen nok bli ganske ille, også på dette feltet.

Tilsalting av Genesaretsjøen Genesaretsjøen ligger i Galilea i Israel, mer enn 200 meter under havets overflate. Mange kjenner innsjøen fra bibelhistorien: Det var der Jesus gikk på vannet, Peter arbeidet som fisker der, osv.

I dag er Genesaretsjøen Israels største ferskvannsreservoar. Det er derfor egnet til å vekke bekymring at det foregår en langsom, men tydelig, tilsalting av vannet i Genesaretsjøen.

Det er neppe noen fare på kort sikt. Mengden av klorid i vannet er på snaut

til og med til vanning i jordbruket. Det kan ende med at også det som tidligere var ferskvann, må avsaltes. Generelt er grunnvannet overpumpet, og står flere steder i fare for å bli sterkt tilsaltet av vann som siver inn fra Middelhavet pga. den lave vannstanden på grunnvannet.

Fritt etter en artikkel av Zafrir Rinat i Ha’aretz 20. februar 2002 .

Nr. 3/2002

Huldaskogen Berit Demborg

Huldaskogen, også kjent som Herzlskogen, var blant de første skogplantingsprosjektene i Israel. De første trærne, inklusive en olivenlund med ca. 12.000 trær, ble plantet her til minne om Theodor Herzl som døde i 1904. JNF/KKL plantet denne lunden på jord som ble kjøpt av den arabiske byen Hulda. I 1907 ble det grunnlagt en jordbruksskole her av World Zionist Organization, som hadde ansvaret for jødisk bosetting i det daværende Palestina.

Huldagården lå i nærheten av Jaffa-Jerusalem jernbanen, en strategisk pulsåre som de jødiske lederne i Palestina gjerne ville sikre.

Aprikoser, mandeltrær og andre frukttrær samt en vingård ble anlagt på stedet.

Her skulle unge jøder utdannes til jordbruk , for siden å bli sendt utover hele landet.

Imellom trærne bygget man et attraktivt stenhus som ble kjent som Herzl House hvor forvaltere og arbeidere bodde. I hagen som var omringet av en mur ble det bygd et reservoar for pionerene som hentet vannet sitt fra en kilde som ble kontrollert av den arabiske landsbyen Hulda.

Gårdens første leder, Louis Barish, bodde selv i stenhuset, mens arbeiderne måtte sove i kjelleren. Dette ble ikke tatt godt imot av de sosialistiske jødiske ungdommene som var kommet

dit for å få en utdannelse, og Barish ble til slutt avsatt.

Han ble etterfulgt av Shlomo Levkoviz (Lavi) som senere ble en av denne periodens lysende skikkelser. Han utviklet begrepet , Kvutz Gedola, en forgjenger til kibbutzen , som kombinerte jordbruk, håndverk og industri. Den første tiden på Huldagården var full av vanskeligheter, fremfor alt fordi beboerne måtte kjøpe vannet sitt fra Hulda, som av og til forbød dem å hente vann.

Etter utbruddet av første verdenskrig ble beboerne tvunget til å forlate Huldagården på grunn av de vanskelige økonomiske forholdene som rådet i det ottomanske Palestina. Etter krigen plantet man, istedenfor oliven, andre treslag som plommer, johannesbrød og dadler. Noen av Keren Kajemets første forsøk med nåletrær ble også gjort her .

Den 23. august 1929 utbrøt arabiske opptøyer i det britiske mandatet Palestina.

Det førte til at den jødiske kolonien Hulda ble tilintetgjort. I løpet av den neste uken angrep araberne jødiske bosettinger og drepte 133 personer. De rettet sine angrep mot de relativt forsvarsløse eldre samfunnene med hovedsakelig religiøse jøder som hadde bodd i landet siden 1800-tallet.

Men da Huldafarmen ble angrepet for femte gang tok

hendelsene en annen retning. 23 pionerer forsvarte den beleirede gården mot flere hundre arabere, samtidig som en gruppe fra den jødiske hæren Hagana lyktes å overta gården. Etter timer med sammenstøt grep den britiske hæren inn og stanset fiendtlighetene, men de jødiske forsvarerne ble tvunget til å forlate stedet uten å kunne begrave sine døde.

To dager senere vendte de opprinnelige beboerne tilbake og begravet sine ledere i utkanten av skogen. Tross nederlaget ble Huldafarmens tapre holdning et symbol på jødisk motstand.

Etter ødeleggelsen av Huldafarmen overtok Keren Kajemet ansvaret for restene av bygningen og plantasjen.

I 1931 gjorde en ungdomsgruppe et forsøk på å gjenopplive gården.

De harde levevilkårene og mangelen på vann gjorde det imidlertid nødvendig å flytte gården vestover, til det som i dag er Kibbutz Hulda. Den nye kibbutzen spilte en nøkkelrolole i tidlig israelsk historie. Under selvstendighetskrigen i 1948 gjorde kibbutzen tjeneste som utgangspunkt for panserkonvoier på vei for å komme det beleirede Jerusalem til unnsetning. Man bygget også en viktig vannledning inn til Jerusaaelm.

Ledningen fikk navnet Shiloac, etter det vannsystemet som fantes på Kong Hiskias tid 700 før vår tidsregning.

Tyske jøder - før og nå Et stort flertall av de israelske jødene, og mange jøder i resten av verden også, betraktet FN-konferansen i Durban mot rasisme i september 2001 som noe som tvert imot fremmet jødehat og rasisme. Et lyspunkt var det likevel at vestlige land klarte å forhindre at det verste av dette kom fram i de offisielle vedtakene fra selve konferansen.

Omtrent samtidig ble det åpnet et museum i Berlin.

Det presenterer 2000 år med jødisk historie i Tyskland.

Berlins jødiske museum er det største og mest moderne i sitt slag i verden.

Like etter Holocaust var Tyskland et forbannet land for jødene. Det ville være vanskelig for dem å tenke seg at det jødiske samfunnet i Tyskland skulle bli det som vokser raskest i hele verden (mest på grunn av innvandring fra det tidligere Sovjetunionen), og være på over 100.000 jøder.

I november 1899 skrev Theodor Herzl til den russiske tsaren: ”Svaret zionismen gir på det jødiske spørsmålet, er at det gir en mulighet for jødene til å dra.

Det vil gjøre at de som ikke kan integreres i samfunnene der de bor, vil bli borte. De som velger å bli igjen, vil da raskere bli fullt assimilert.

De vil gå helt opp i flertallsbefolkningen, kanskje skifte religion, og gifte seg med andre. De vil forsvinne, og

sammen med dem den onde byrden som både jøder og kristne har måttet bære.”

Herzls spådom om en jødisk stat er blitt oppfylt.

Men det er klart at han tok feil mht hvordan det skulle gå med de jødene som ble igjen og samfunnene de bor i. Antisemittismen er ikke borte fra jordens overflate, som konferansen i Durban tydelig viste. Staten Israel, og likeså jødene i diasporaen, blir utsatt for et hat mer intenst enn noen gang siden 2. verdenskrig.

I årene før Holocaust forsøkte mange tyske jøder å unnslippe sin skjebne som jøder, hver på sin måte.

Mange valgte emansipasjon – like rettigheter og muligheter – som den historiske plattformen for å bli helt integrert i det tyske samfunnet. Som det nye museet i Berlin viser, var det mange suksess-historier. Jødene utgjorde bare 4 % av befolkningen i Berlin før 2. verdenskrig. Men de spilte en fremragende rolle i vitenskapen, litteraturen, teaterlivet og journalistikken i byen. De var godt representert blant dem som fikk Nobelprisen.

Michael Blumenthal er direktør for museet. Han var finansminister i president Clintons amerikanske regjering. Hans familie flyktet i 1939 til Shanghai og derfra til San Francisco i 1947.

Zionistene dro til Pales-

tina. Mange ønsket et Israel som var fritt for alle spor etter religionen og jødedommen fra diasporaen. De snakket om ”den nye jøden”, og ville at Israel skulle være akkurat som andre land. Da ville jødene bli behandlet som andre.

I dag, når Israel er tilbake til statusen som paria, har de vanskelig for å gi en logisk forklaring på de lovene som gjelder for jøders eksistens i verden.

Men i Tyskland blomstrer jødene igjen. De fleste av dem kommer riktignok fra det tidligere Sovjetunionen, og mange ble oppmerksomme på at de var jøder bare ved tilfeldigheter. Det er derfor mange ulike typer av jødisk identitet blant de tyske jødene.

Intifadaen og FN-konferansen har gjort at mange jøder i Israel har fått sitt billede av at verden hater jøder forsterket, og de vil vende tilbake til den gamle zionismen. Noen blir skremt av dette og frykter at Israel skal bli isolasjonistisk.

Men både i Durban, i Berlin og i Jerusalem kan man se at jødenes liv ikke er ”normalt”.

Fritt etter en artikkel i Jerusalem Post 9.9.01 av Avi Beker, en av lederne i World Jewish Congress.

Delner redder I begynnelsen av juli ble en fire meter lang tigerhai observert på rask tur i Rødehavet inn mot Eilat.

Men før den kom så langt, ble den omringet av seks delfiner. De plasserte seg slik at de dannet en sirkel rundt haien, som har skarpe tenner og kan være farlig for mennesker. De dunket borti haien med sine neser og haler til haien forstod at det ikke nyttet, og la på svøm utover igjen.

Dette ble omtalt i mediene i Israel, og delfinene ble framstilt som helter.

En marinbiolog ved et forskningssenter i Eilat sa til Jerusalem Post at delfiner er høyt intelligente dyr. De kommuniserer med hverandre med klikkelyder og andre lyder, noen av dem kan vi mennesker høre og andre ikke. De har et språk og kan samarbeide om en slik oppgave som den aktuelle. De er også meget sterke.

21

Delfinene handlet neppe som de gjorde for å beskytte de badende. Riktignok ser noen delfiner ut for å like seg sammen med mennesker. Og det er kjent at noen delfiner har reddet barn fra å drukne.

Men det er mer sannsynlig at delfinene hadde unger i området, og ville jage bort en fiende som kunne true deres avkom. Haien ville trolig ikke klart å gjøre noe med en voksen delfin uansett.

Nr. 3/2002

22

Korrupsjon blant lærere

Falske vitnemål brukes som virkemiddel i lønnsforhandlinger. Det fuskes i ustrakt grad ved eksamener.

To israelske leger har funnet opp en maskin som de håper kan erstatte fettsuging. (Foto: GPO)

Slankemaskin?

Israel er trolig det landet i verden hvor det blir gjort flest oppfinnelser og oppdagelser (i forhold til folketallet).

Det gjelder særlig innenfor medisin og høyteknologi, og ikke minst i skjæringspunktet mellom disse feltene.

To israelske leger, Ami Glicksman og Yoram Eshel, har funnet opp en maskin som de håper kan erstatte fettsuging, i hvert fall i mange tilfeller. Den er foreløpig bare brukt på griser, og det var vellykket. Det er meningen snart å forsøke den på pasienter. Om halvannet år håper de å ha maskinen i salg.

Prinsippet bak maskinen er at den sender en sterk ultralyd mot de områdene hvor underhudsfettet skal fjernes. Lyden skal ødelegge celleveggen i fettcellene. En behandling varer 30-45 minutter, og kan rettes mot to-tre områder. De fettcellene som blir ødelagt, flyter ut i kroppen og blir fjernet ved lymfe- og immunsystemet, og forsvinner ut av kroppen på 10 dager. På en behandling kan opptil 500 cm3 (en halv liter) fett fjernes. Det må gå en måneds tid mellom hver behandling.

Det er ingen bivirkninger, ifølge oppfinnerne. ”Den eneste smerten er på pasientens lommebok.” Det er ingen oppvarming, og ingen andre celler enn fettcellene blir berørt.

Virkningen kan rettes spesielt mot utvalgte deler av kroppen, slik at behandlingene kan bidra til å forme figuren. Et dataprogram sørger for at strålene alltid rettes der hvor de skal, selv om pasienten skulle bevege seg.

Hver maskin ventes å koste et par millioner kroner.

Lederen og nestlederen i den største fagforeningen for lærere i Israel ble arrestert i desember 2001. De er anklaget for å ha skaffet seg falske eksamenspapirer. Det er i Israel som i Norge at jo mer utdanning en lærer har, jo høyere lønn. Dette er hovedmotivet bak.

For dem som kjenner forholdene i israelsk skole, kom dette ikke som noen overraskelse. Det gjorde det ikke på politiet heller.

De har visst om det i mange år. For det er ikke bare disse to lærerne som skaffer seg falske papirer fra alle slags falske ”akademier” og ”høyskoler”. Det har vært vanlig ved svært mange skoler. Men det har også vært vanlig i politiet selv og i andre deler av offentlig sektor.

Noen steder får man et papir på en akademisk grad ved bare å betale en sum penger. Andre steder er det tilsynelatende seriøst, men det blir ikke holdt regnskap med hvor mye man er til stede ved undervisningen, og det er lagt opp slik at det er mulig å fuske til eksamen. (Man kan f. eks. gi samme oppgave som et tidligere år, og gjøre det mulig å levere inn kopier av gamle besvarelser.) Det er mange varianter og typer av slike opplegg. Noen av de falske, akademiske gradene kjøpes fra utlandet, andre er israelske.

Da en bygning for ikke så lenge styrtet sammen under en bryllupsfeiring fordi den ikke tålte vekten av alle gjestene, kom det fram at det har vært en

farlig praksis i bygningsbransjen: Det er ikke noen kontroll med sikkerheten ved et bygg før det er ferdigstilt. Men så viser det seg at et bygg kan brukes i år etter år uten en slik formell ferdigstilling. Dermed er alle slags manglende sikkerhet mulig i praksis, selv om forskriftene kanskje kan være greie nok.

I en lederartikkel 13.12.2001 går Jerusalem Post inn for en skikkelig opprydning. De tusener av lærere som har fått lønnstillegg på falske premisser, må bli fratatt dette. Så får man heller heve lønnen for å dekke tapet. Økt utdanning bør for øvrig ikke automatisk føre til mer lønn, mener Post, uten at det virkelig viser igjen på lærergjerningen.

Situasjonen for arabiske studenter

Arabiske studenter møter barrierer i det israelske utdanningssamfunnet. (Foto: GPO)

En komite av syv arabiske og fem jødiske professorer og en arabisk studentrepresentant har kom i januar med en rapport om hvilke vansker arabiske ungdommer i Israel møter når de skal komme inn på universiteter og høyskoler og hvilke problemer de møter som studenter ved disse institusjonene. Den har også en del forslag som kan gjøre det lettere for arabisk ungdom å studere. Her er noen punkter: Inntak til universiteter og høyskoler i Israel blir i stor grad avgjort ut fra opptaksprøver. De arabiske ungdommene får lov til å avlegge disse prøvene på arabisk. Problemet er at skriftlig arabisk er så forskjellig fra det arabiske talespråket at det nesten blir som et ”første fremmedspråk” for dem. Dette gir de arabiske ungdommene et handicap.

Det er på tale å droppe opptaksprøvene (også for jødiske ungdommer) og heller la ungdommene komme inn på grunnlag av karakterene i engelsk, hebraisk/arabisk og matematikk. Problemet er at for de arabiske ungdommene er engelsk ikke ”første fremmedspråk” slik det er for de jødiske ungdommene. Det er 2. fremmedspråk, fordi de også må lære hebraisk.

De har altså et fremmedartet arabisk og hebraisk de må lære først, så de kan ikke bruke like mye tid på å lære engelsk som de jødiske ungdommene kan.

Det er også en diskriminerende faktor ved poengsystemet: Jødiske ungdommer som tar 5 vekttall med studier i Bibelen eller Talmud får tilleggspoeng for det, mens det ikke blir gitt poeng for studier i Islam.

Når så studentene er kommet inn på universiteter

og høyskoler, har de arabiske studentene et stort handicap: De arabiske skolene de har gått på, følger i stor grad det opplegget som er vanlig i arabiske land, hvor elevene sitter passivt og lytter til forelesninger. Jødiske skoler legger mye større vekt på at studentene skal lære å tenke kritisk og kreativt. Dermed er de jødiske studentene bedre forberedt på miljøet og stilen i høyere utdanning.

Forslag

Blant forslagene til tiltak som kan rette opp situasjonen, kan nevnes: Det bør lages opptaksprøver som passer bedre for arabiske ungdommer.

Gi arabiske ungdommer et kvarter lenger på eksamen.

Ta hensyn til muslimske og kristne helligdager når eksamensplanen på høyskoler legges opp, ikke bare jødiske.

Opprette kurs som forbereder for studier. Det må også settes opp skyss fra de arabiske landsbyene til disse kursene.

Jødene har organisert en støtteundervisning for nye innvandrere, barn med lærevansker, soldater som har problemer med å få jobb etter at de har dimitttert, jødiske studenter fra fattige steder osv. Lærerne i dette opplegget er gjerne eldre elever/studenter, andre frivillige og kvinner som er i militæret. Hittil har arabisk ungdom ikke vært inkludert i disse programmene, men bør bli det. [Jødene kan da svare at araberne har anledning til å hjelpe hverandre på frivillig basis de også.]

Flere stipendier til dyktige arabiske studenter.

Organisere turer for arabiske skole-elever til universiteter og høgskoler, slik at de ser hva det er og venner seg til tanken om å gå der.

Nr. 3/2002

23

Den gresk-ortodokse kirken En lang rekke kristne kirkesamfunn har en avdeling i Israel. I flere av dem er arabiske kristne hovedmengden av medlemmene. De har i mange tilfeller vært en kristen minoritet i århundrer.

De har måttet bære noe av den samme skjebnen som jødene: Annenklasses borgere som vanligvis ble diskriminert og tidvis forfulgt.

Men de har hatt en stor fordel sammenliknet med jødene: De har hatt støtte fra mektige trosfeller i Europa, og til dels europeiske stater.

Nå er den kristne minoriteten i arabiske land i ferd med å bli borte mange steder. Noen blir presset til å bli muslimer. Men de fleste forsvinner til Vesten, ikke minst til USA. Denne flukten pågår fremdeles.

Den største kirken

Den største kristne kirken er den gresk-ortodokse. Tradisjonelt har den regnet med ca. 50.000 medlemmer, flertallet av dem var arabisktalende. Men i det senere har det vært en sterk økning i medlemstallet. Etter som grensen er stengt for palestinske arbeidere, er det kommet et stort antall fremmedarbeidere fra land som

En israelsk offiser hilser på en prest i Betlehem. (Foto: Yizhar Ofer, GPO) Romania, Hellas og Kypros, og mange av dem er ortodokse. Det er også kommet anslagsvis 300.000 ikkejødiske innvandrere fra det tidligere Sovjetunionen. (De er, for det meste, ektefeller eller nære slektninger av jøder.) Ifølge den greskortodokse kirken er ca. halvparten av dem ortodokse kristne som søker til den gresk-ortodokse kirken.

I dag er derfor flertallet av medlemmene i kirken ikkearabiske. Det er etter hvert blitt mistillit til kirken fra dens arabiske medlemmer.

Araberne mener at de ikke har de samme mulighetene som andre til å få ledende stillinger og at de blir holdt utenfor når de store beslut-

ningene blir tatt. – Kirken svarer at den ikke diskriminerer arabere. Men mange av de arabiske prestene er gifte, og gifte prester kan ikke bli biskoper i noen ortodoks kirke.

Det gresk-ortodokse patriarkatet i Jerusalem anser seg selv som ”kristenhetens moderkirke”. Den er administrativt uavhengig av utenlandske kirker.

Ny patriark

Den gresk-ortodokse kirken er ledet av en patriark. Hans offisielle tittel er patriark av Jerusalem, Syria, Transjordan, Galilea og Det Hellige Zion.

Diodoros I var patriark til han døde våren 2001. 15

personer ble nominert som mulige etterfølgere. Ifølge en lov som går tilbake til keiser Justinian på 500-tallet har ”landets hersker” rett til å godta eller avvise hver av disse kandidatene. Men det har aldri vært gjort i praksis. Ikke før i år. Da ble listen ifølge tradisjonen lagt fram for Israel, Jordan og det palestinske styret. Mens jordanerne og palestinerne godtok alle, avviste Israel fem av kandidatene.

Hovedgrunnen var frykt for at Irineos skulle bli valgt.

Han er 62 år gammel. Han er født som Emmanuel Skopelitis på øya Samos i Egeerhavet i 1939. Han begynte på den gresk-ortodokse skolen på Zion-fjellet som 15-åring.

SAS Vil du annonsere?

Ring 950 81 882

Scandinavia Hotel Thulinsgt. 6 og Biskop Gunnerusgt. 3 Oslo 1 Norway Telefon: 22 11 29 22

JØDENE - GUDS VITNER Men ikke alle er jøder som er av Abrahams ætt, forteller Paulus i Romerbrevet. Og profetene forutsier at jødene må gjennomgå store lidelser før de blir reddet av den Messias som de forkastet.

Les artikkelen om dette, alle dere som føler med Israel i dag, i vårt blad: MED ÅPEN BIBEL, Boks 57, 1324 Lysaker Bladet er en gave med også annen orientering om Bibelens budskap.

KIBBUTZ-OPPHOLD

Eiendommer og skandale

Noe av det som gjør denne kirken mer interessant enn de fleste for mange, er at den eier store landområder i Israel. Blant

annet eier den områdene der Utdanningsdepartementet, Knesset og Høyesterett er bygd. Likeså områder med dyre boliger, f. eks. der Israels president og statsminister bor. Mange av kontraktene skal fornyes i løpet av de nærmeste 10 år.

Irineos sier at kirken vil eie mest mulig jord, men behandle den pragmatisk.

Den skal ikke irritere staten Israel.

Den forrige patriarken er blitt beskyldt for å ha tatt imot store beløp ”under bordet” for å fornye kontrakter på landområder i ulike deler av Jerusalem.

Noe jord skal være solgt billig mot bestikkelser. Diodoros benektet at han fikk noen penger. Politiet etterforsker saken. Irineos sier at alt skal gå åpent og lovlig for seg, og at alt som har vært gjort tidligere, skal etterforskes av en ekspertgruppe.

Irineos sier at de greskortodokse prestene ikke vil diskriminere noen og elske alle, selv sine fiender. La oss håpe at den største, kristne kirken i Israel kan vise ekte, kristent sinnelag!

Fritt etter en artikkel av Patty Golan i Jerusalem Post 20.11.01.

KEREN KAYEMET LEISRAEL

JØDISK NASJONAL FOND NORGE Solidaritet med Israel:

Vann vokser ikke på trær, men trær vokser ikke uten vann

Ved å støtte JNFs miljøprosjekter, viser du din solidaritet med Israel og støtter JNF i arbeidet for fred og sameksistens.

Kjære venner!

Takk for all støtte og sympati vi har fått fra dere i disse vanskelige tider. Vi vet at vi fortsatt kan regne med dere.

Hilsen Jødisk Nasjonalfond

Be om fred for Jerusalem

DE KJØPER

Er du mellom 18-35 år?

Reis til en kibbutz i Israel som volontør.

Vi hjelper deg med reisen og oppholdet.

BEST OG BILLIGST

NORKIV

Søndre gate 24 - Trodheim telefon: 73 52 19 43

PB 716, Sentrum, O106 Oslo Tlf: 63 87 73 96 Fax: 63 87 31 73

Badetøy med tilbehør spør etter

Han studerte teologi i Aten og dro deretter tilbake til Jerusalem. Han var ansatt i kirken, bl. a. som redaktør.

I 1979 dro han tilbake til Hellas som representant for kirken i Jerusalem. Så ble han utnevnt til metropolitt.

Han kom tilbake til Jerusalem da ny patriark skulle velges.

Israel fryktet at Irineos skulle være for pro-palestinsk. Bakgrunnen var særlig den nære forbindelsen han hadde hatt med den greske regjeringen, som ikke er særlig Israel-vennlig.

Irineos og de andre avviste reiste sak ved Israels Høyesterett. Men det ble ikke noen sak. Den israelske regjeringen trakk tilbake sine innvendinger og godkjente hele listen. Så kunne Irineos velges, og han ble valgt. Det skal ha vært et ganske kraftig press fra politikere, advokater og forretningsmenn som sikret valget. Irineos ble kronet i Gravkirken i Jerusalem.

KLÆR OG SKO

Jacobsen & Bekker A/S

La det gå dem vel som elsker deg La det være fred innenfor dine murer, ro i dine saler (Davids Salme)

Bidrag sendes til Jødisk Nasjonalfond Boks 8871, Youngstorget, 0028 Oslo Gironr.: 7877.08.76817 Tlf. nr. 22 11 28 14

Returadresse: Midt-Østen i fokus, PB 31, 4097 SOLA Leserbrev av Ulf Erik Knudsen (Frp):

Synagogene brenner

folk som nører opp under jødehatet. De finnes både i form av venstreradikale journalister i aviser og NRK, og ledelsen i LO som har startet boikott av israelske varer. I Oslo ble til og med et jødisk musikkband nektet å opptre. Resultatet er bl.a. at jødiske barn mobbes på skolen og synagoger utsettes for hærverk. Dette minner om Tyskland på 30-tallet. Hetsen mot jødene er skremmende.

Ulf Erik Knudsen er stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet.

Det siste halvannet året er 70 franske synagoger angrepet med molotovcocktails, hjemmelagde bomber eller steiner.

Jødiske barneskoler er stukket i flammer, skolebusser steinet.

Angrepene på jøder er ikke tilfeldige hendelser - det dreier seg om systematisk vold mot en religiøs minoritet. Men det

er ikke nynazister eller høyreekstreme som står bak. Angrepene kommer fra arabiske ungdommer, og hyppigheten varierer i takt med situasjonen i Midtøsten. Tilsvarende ser vi i mange europeiske land.

Så langt har det heldigvis ikke kommet til slike ytterligheter her i Norge. Men det er nok av

Det ser ut til å være helt legitimt å mobbe jøder. Alle midler tas i bruk for å undergrave den demokratiske staten Israel, og midlene som tas i bruk er avskyelige. Dette må stanses før det utarter seg enda mer.

Jødeantipatien viser seg på flere områder: Jødiske skoleelever i Norge blir mobbet av medelever på grunn av Midtøstenkonflikten. Lærerne reagerer med å be mobbeofrene fjerne jødiske symboler som eksempelvis halssmykker. Dette er utrolig, lærerne skal jo forsvare mobbeofrene - ikke mobberne!

På samme tid oppfordret LOleder Gerd-Liv Valla folk til å boikotte Israel. Det er skremmende at hun bruker LO til å nøre opp under jødehetsen, men jeg er ikke overrasket med tanke på hennes kommunistiske fortid.

Få nordmenn kan forstå situasjonen til ungdom i Israel, som stadig må forholde seg til krig og terror. (Foto: Milner Moshe, GPO)

Gikk glipp av eksamen Israelske gutter har en militær førstegangstjeneste på 3 år, 4 år hvis de blir offiserer. Siden blir de innkalt hvert år til de er ca. 50 år.

Inntil nylig har den årlige tjenestetiden vært på 30 dager i året. Slik situasjonen er nå, er denne tiden utvidet til 37 dager.

Mer enn 25 % av dem som ble innkalt for å gjennomføre aksjonen i mai og juni, var universitets-stu-

denter. Innkallingen skjedde gjerne med et par dagers varsel. Et stort antall av dem gikk glipp av eksamener de skulle ta, så det får betydelige følger for mange. Riktignok forsøker mange læresteder å gi dem som rammes nye muligheter. Men likevel: Det er ikke det samme som den eksamen man hadde arbeidet fram mot.

www.israel-miff.no

Besøk Porten til

Med Midt-Østen i fokus - hver dag

Skulle du vært i Israel? Prøv: www.israelimport.no

Klassiske 7-armede lysestaker

fra 108,88 Smykkeskrin

240,350,150,150,180,180,-

Abonnement på Midt-Østen i fokus er inkludert.

fra 100,Diverse CD’er

fra 100,Pene produkter fra landet som flyter av melk og honning Morten I Refsaas Import Hjelms gate 6 A 0355 Oslo

q Enkelt-medlem q Ektepar q Pensjonist q Student q Pensjonist ektepar q Student ektepar

Tlf. 22 69 85 97 Fax. 22 69 16 98 morten@israelimport.no

q Abonnere på Midt-Østen i fokus 150,q MOTTA MIDT-ØSTEN I FOKUS GRATIS TO PRØVENUMMER

Navn:

Porto MED ISRAEL FOR FRED

MEDLEMSREGISTERET/ MØIF

Pb 31 4097 Sola

Adr.: Postnr./Sted: Eller send inn på e-post: post@miff.no

D ISRAEL ME

FO

R FRED

Aksjonsnummer, mai 2001