2002-05 Midtøsten i fokus

B-blad

Returadr: MIFF, Pb 31, 4097 SOLA

www.miff.no aÅpent diskusjonsforum med saklig debatt. aTreff Israel-venner online. Prat med dem! aAlt du nner i avisen og mye, mye mer!

28. årgang

Organ for Med Israel For Fred

Foto: Amos Ben Gershom (GPO)

Nr. 5/2002

Israel velger et nytt Knesset 28. januar kan 4.720.000 israelere gi sin stemme i Knesset-valget. På alle meningsmålinger ser det ut som om høyresiden vil styrke sin oppslutning.

5. november annonserte president Moshe Katsav nyvalg, etter at Arbeiderpartiet trakk seg fra Sharons samlingsregjering etter to års samarbeid.

Arbeiderpartiets nye leder, Amram Mitzna, er den eneste reelle utfordreren til Ariel Sharon - men partiet ligger dårlig an før valgkampinnspurten.

Yahoodi-log

Jødene i India, eller ”Yahoodi-log” som de kalles på nasjonalspråket hindi, har en historie som går helt tilbake til kong Salomos dager.

Artikkelforfatteren tar oss med til byen Cochin, sørvest i India, hvor vi får bli med inn i Indias eldste synagoge som fortsatt er i bruk.

SIDE 20-23

Likud ser ut til å doble sitt antall mandater i Knesset. En ny lov vil kunne gi Sharon større spillerom overfor ytrehøyre partiene.

VALGET SIDE 10-16

INDIA

Cochin

Nr. 5/2002

2 D ISRAEL ME

Leif Røssak slik så mange MIFF-medlemmer og Israel-interesserte kjenner ham: Som en engasjert, glødende Israel-forsvarer.

FO

Informasjonssjef ved den israelske ambassaden i Oslo, Leif Røssaak (52), døde onsdag 27. november, etter en lengre sykdomsperiode.

Han etterlater seg sin kone Birgit, sin datter Monica og et barnebarn.

- Han var en enestående kilde til opplysninger og inspirasjon. Ingen oppgave var for stor eller for liten for Leif, som mange kalte «Mr. Israel», skriver ambassadør Liora Herzi i sine minneord over Røssaak.

R FRED

Hva er MIFF?

MIFF ble startet som en arbeidsgruppe i 1975, og tre år senere ble organisasjonen formelt stiftet. MIFF er religiøst og partipolitisk nøytral.

Gjennom saklig og allsidig informasjon om Midtøstenkonflikten og det jødiske folk og dets historie, ønsker MIFF å skape en større sympati for Israel og det jødiske folk.

Hos oss skal ulike oppfatninger komme til orde. Stikkordet er mangfold. Les mer om organisasjonen på www.miff.no.

MIFF utgir avisen Midtøsten i fokus omlag fem ganger årlig.

MIFF driver også nettsidene Porten til Midtøsten (www.miff.no).

Midtøsten i fokus Redaktør: Odd Myrland Bjaalandsgt. 32 4016 Stavanger odd@myrland.com Tlf. 51 58 01 65 Mob. 95 88 69 77 Fax: 85 02 25 75

Kilder

De viktigste kildene for stoffet i denne avisa er de israelske avisene Jerusalem Post og Ha’aretz på Internett. Også Jerusalem Report er viktig.

Andre kilder er mer sporadiske.

Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

Forfattere

Dersom det ikke har skjedd en feil/forglemmelse, har redaktøren skrevet alle artikler som det ikke står forfatternavn på. Kortnyheter er hentet fra Porten til Midtøsten.

Det er fritt å gjengi stoff fra denne avisa hvis kilde oppgis.

Andre kilder er mer sporadiske.

Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

Nyheter og kommentarer

Når redaktøren selv skriver en så stor del av stoffet som tilfellet er i denne avisa, er det vanskelig å skille mellom nyheter (som skal være nøytrale og ufarget av journalistens egne oppfatninger) og kommentarer.

Men jeg forsøker. Når det står OM under en artikkel, er det ment å være en kommentar-artikkel.

Redaksjonen er avsluttet 10. desember 2002.

Minneord etter Leif Røssaak

Kjære Leif !

Jeg møtte deg og din glødende interesse for Israel og Midtøsten-konflikten da vi begge var studenter helt på begynnelsen av 1970-tallet. Gjennom kombinasjonen av politiske studier og ditt spesielle engasjement ble du en ypperlig representant for Israel her oppe i det kalde nord.

Du hadde et varmt engasjement for Israel og jødenes sak, men det som fremfor alt preget deg, var viljen til å formidle saklig og korrekt informasjon, uansett hvor mye det stormet omkring deg.

Sammen med deg hadde jeg gleden av å skape begrepet og navnet “Med Israel For Fred”.

Det ble til da vi som studenter ville lage et jakkemerke som kunne hjelpe Israel-venner til å markere sin solidaritet med Israel. Mange tror at den ensidig anti-Israelske propagandaen er noe forholdsvis nytt. Det er ikke riktig. Den begynte allerede kort tid efter 6-dagerskrigen i 1967 og ble opptakten til ditt sterke engasjement,- lenge før

Sadat hadde reist til Jerusalem og lenge før begrepene intifada og selvmordsbomber var gått inn i det norske sprog.

Utgangspunktet for vårt jakkemerke var et svensk merke hvor det stod: Med Israel För Fred i Mellan-Østern. Så strøk vi de begrensende ordene “i Mellan-Østen”. For vi var begge klare på at den zionistiske idé ikke er begrenset til en fred for bare Israel. I ungdommelig optimisme satset vi på at når det blir fred for Israel, virkelig fred, skal det være fred ikke bare for Israel, men for alle jordens folkeslag, uansett hvilken tro de måtte ha. Vi fant inspirasjon hos profeten Esaias: “For fra Zion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem…og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mere lære å føre krig.”

Slik var din visjon,- du var helstøpt og trodde på det du stod for.

Med dine kunnskaper, interesser og engasjement var det en selvfølge at du efter hvert fikk arbeide som informasjonssjef ved den israelske ambassaden i Oslo. Du var unik på mange måter,- bl.a. var du den eneste ikke-jødiske personen i en slik stilling. Det var du stolt av, og med god grunn. I det faktum lå det en stor anerkjennelse til ditt usvikelige vennskap og dine store kunnskaper.

Ikke alle visste å verdsette dine talenter. Din søknad om å bli NRK-korrespondent i MidtØsten (det er lenge siden det!) ble møtt med en kald skulder.

Noe annet var kanskje ikke å vente med det klimaet som rådet i det hvite huset på Marienlyst.

Men det forteller samtidig noe om deg som person. For deg var objektivitet ikke et tomt begrep.

For deg var det noe du strebet efter, hver eneste dag.

Du passet godt i posisjonen som informasjonssjef. Du var debatt-glad og fikk store muligheter til å utfolde deg. Mange trodde ditt ukuelige forsvar for

Slik støtter du MIFFs arbeid Bli medlem eller abonnent!

Enkeltmedlem Ektepar Pensjonist enkeltmedlem Pensjonist ektepar Student enkeltmedlem Student ektepar Abonnement på Midtøsten i fokus

240 kr 350 kr 150 kr 180 kr 150 kr 180 kr 150 kr

Gi en gave til arbeidet!

Kontonr. for gaver/ kontingent 7877.06.54539 Kontonr. for gaver til www.miff.no 0532.51.93206

Besøk Porten til Midtøsten!

www.miff.no inneholder hundrevis av artikler fra Midtøsten i fokus, diskusjonsforum, chatkanal, lenker og mye, mye mer. Fortell dine venner om MIFFs internettportal!

Spre Midtøsten i fokus!

Kanskje du vil gi et gaveabonnement til en venn?

Kanskje du vil bestille ekstra mange Midtøsten i fokus og dele ut på arbeidsplassen din?

Takk for at du vil stå sammen med oss i arbeidet!

Israel var diplomatens forsvar og at du ikke nødvendigvis mente det du sa. Der tok de feil. Det sier kanskje mer om deres forhold til Israel enn det sier noe om deg. Du hadde stor integritet og stod for det du sa. Det var aldri noen tvil i dybden og alvoret i ditt engasjement.

Det er med stor sorg vi må si farvel til deg i en altfor ung alder. Du vil bli husket lenge for den kraft og den kjærlighet du alltid viste. Vi sender våre beste tanker til din kone Birgit, dine barn og barnebarn. I embeds medfør var du mye borte fra hjemmet for å tale Israels sak.

Og svært ofte var Birgit med til god og gjensidig støtte.

Vi sender også en stor takk på vegne av alle medlemmer i Med Israel For Fred som gjennom så mange år har hatt gleden av å høre deg holde foredrag, kåserier og delta i debatter. Når vi spurte stilte du alltid opp, så sant du bare kunne.

Av Jan Benj. Rødner, styremedlem, tidligere formann i Med Israel For Fred

Kontaktinfo: Adresse til hovedstyret: Med Israel for fred Postboks 601 4665 KRISTIANSAND S. Internett: www.miff.no E-post: post@miff.no Tlf. leder: Fax.

38 09 55 23 850 22 575

Medlemsregister/ fakturadr.: MIFF/MØIF PB 31 4097 Sola Organisjonsnummer: 970 550 232

Nr. 5/2002

3

Human Rights Watch:

Arafat har ikke gjort nok for å stanse selvmordsbomber David Otto

I en ny rapport som er publisert av organisasjonen Human Rights Watch, blir det fremlagt sterk kritikk mot de palestinske selvstyremyndighetene. Lite har blitt gjort for å stanse aksjonene, som i rapporten blir klassifisert som krigsforbrytelser.

Den 170-sider lange rapporten er den første som i dybde tar for seg fenomenet med selvmordsbomber.

Rapporten legger vekt både på det individuelle ansvaret de som utfører selvmordsaksjonen har, og hvordan organisasjoner som Hamas og Islamsk Jihad aktivt støtter dem. ”Menneskene som utfører selvmordsaksjoner er ikke martyrer, de er krigsforbrytere. Det samme er de som hjelper til med å planlegge slike angrep”, sier Kenneth Roth som leder organisasjonen Human Rights Watch. ”Størrelsen og den systematiske bruken av slike angrep gjør dem unike. De faller klart inn under kategorien forbrytelser mot menneskeheten”, sier Roth.

Siden januar 2001 har 52 palestinske selvmorsbombere drept omkring 250 israelske sivile og skadet over 2000.

Etablerte prinsipper i internasjonal lov påbyr at de som har autoritet blir holdt ansvarlig når folk under deres kontroll utfører krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten. Ledere som ber om slike forbrytelser, som ikke

- Menneskene som utfører selvmordsaksjoner er ikke martyrer, de er krigsforbrytere, konkluderer Human Rights Watch. (Foto: GPO) setter i gang mot-aksjoner, eller som unnlater å straffe de skyldige er også skyldige for disse forbrytelsene.

Topplederne i Hamas og Islamsk Jihad har åpent støttet selvmordsbomber mot israelske sivile, og gitt uttrykk for at de kan stoppe dem hvis de vil. Ledere som Hamas’ sjeik Ahmad Yassin og Khalid Mish’al og Islamsk Jihads Ramadan Shalah, burde bli stilt til ansvar for deres rolle i disse forbrytelsene, mener Human Rights Watch.

Organisasjonen PFLP har påtatt seg ansvar for selvmordsbomber og bilbomber mot sivile. Lederne ser ut til å ha kontroll over organisasjonens handlinger, og

Visste du at... r Flere jøder har flyktet fra arabiske land enn arabere fra Israel. r Israel ville tjene godt på et rettferdig erstatningsoppgjør for flyktninger. r Israel er en stor suksess på mange samfunnsområder. r Arafats styre har brutt alle viktige punkter i avtalene med Israel. r Skolebøkene inneholder antisemittisme.

r Israel er ikke inntegnet på noe kart i noe arabisk land. r Terrorgrupper blir ikke avvæpnet. r PLO-ledere stadig holder taler om at Israel skal utslettes. r Arafats politistyrker er blitt en hær som truer Israel i en eventuell krig med nabolandene.

burde derfor bli etterforsket for disse. Når det gjelder al-Aqsa martyrenes brigade, ser det ut til at kontroll og ansvar ligger på det lokale nivået. De ansvarlige her må også stilles til ansvar for sine handlinger.

Human Rights Watch går i rapporten gjennom den rollen de palestinske selvstyremyndighetene og Yassir Arafat har spilt. Den konkluderer med at myndighetene ikke har gjort hva den kunne for å stoppe slike aksjoner og har unnlatt å rettslig forfølge de ansvarlige. Dette har skapt en atmosfære der slike aksjoner kan utføres uten straff. ”Den største feilen til Arafat og lederne i selvstyre-

myndighetene har vært deres uvillighet til å bruke rettssystemet til å motvirke slike aksjoner. Dette var spesielt tilfelle i 2001, da myndighetene hadde størst mulighet til å gjøre dette” sier Roth.

De palestinske selvstyremyndighetene har hevdet at israelske aksjoner som har ødelagt palestinsk politi og andre sikkerhetsinstallasjoner, har forhindret dem fra å motarbeide terroraksjoner.

Men selv da disse institusjonene for det meste var intakte, satte ikke de palestinske selvstyremyndighetene i gang aksjoner for å straffe de som oppmuntret til, planla eller hjalp til med å utføre slike aksjoner mot israelske sivile. Istedenfor

ble de mistenkte som ble pågrepet sluppet fri igjen etter kort tid.

Selvstyremyndighetene forklarte dette med at de innsatte var utsatt for fare når israelske styrker bombet stedene de var fengslet. Men myndighetene har ikke forklart hvorfor ingen mistenkte ble etterforsket eller siktet.

Human Rights Watch har foretatt grundige intervjuer med ansatte fra de palestinske selvstyremyndighetene og med medlemmer fra væpnede grupperinger. De har også sett igjennom interne palestinske dokumenter som er offentliggjort av Israel. På dette grunnlaget fant ikke organisasjonen bevis på at Arafat eller det palestinske selvstyret planla eller utførte selvmordsaksjoner eller andre angrep på israelske sivile. De har heller ikke mulighet til å effektivt kontrollere handlingene til andre palestinske grupper, i følge Human Rights Watch.

Palestinske grupper har unnskyldt aksjonene sine ved å peke på israelske angrep som har skadet og drept palestinske sivile. Rapporten konkluderer med at disse argumentene på ingen måte rettferdiggjør angrep på sivile.

Gruppene ansvarlig for aksjonene sier at Israels militære okkupasjon og landets overlegne slagkraft gjør slike aksjoner til deres eneste mulighet. Dette argumentet er heller ikke støttet av internasjonal lov som absolutt og uten unntak forbyr direkte

angrep på sivile. ”Væpnede konflikter innebærer ofte at den ene parten har mer makt enn den andre, sier Roth. ”Dersom slike forskjeller skulle rettferdiggjøre drap på sivile ville det skape et enormt problem for de internasjonale menneskerettighetene.”

Palestinske grupper bruker ofte argumentet om at målene deres ikke egentlig er sivile siden ”alle israelere er reservister”, eller at israelere i bosettingene ikke lenger har sivil status.

Rapporten påpeker at internasjonal lov er klar: Folk i militære reservestyrker er kun militære når de er i aktiv tjeneste. Ellers har de samme rettigheter som andre sivile. Selv om de israelske bosettingene på Vestbredden og Gaza er ulovlige under internasjonal lov, har personene som bor der krav på beskyttelse som sivile utenom når de aktivt med i voldelige handlinger.

Human Rights Watch ber alle palestinske væpnede grupper om å stanse angrep på sivile umiddelbart og uten betingelser. De ber også de palestinske selvstyremyndighetene om se til at de som på en eller annen måte er ansvarlige for slike angrep må bringes til ansvar. Organisasjonen ønsker også at det palestinske selvstyret skal sette i gang en offisiell kampanje der de ber om en stans i selvmordsaksjoner og andre angrep på sivile. De må klargjøre at de ikke anser selvmordsbombere som martyrer.

Israelsk parfyme på Midtøsten-torget

Fra midten av desember har det danske firmaet ADA Business solgt sine israelske parfymeprodukter på Midtøsten-torget, nettbutikken som er tilknyttet MIFFs Internettportal.

Parfymeserien ”Essence of Jerusalem” er laget av forskjellige planter som vokser i Jerusalem-områ-

det - 90 i alt. I den kjemikaliefrie parfymens 7 år lange historie er det enda ikke meldt om allergiske reaksjoner.

I serien inngår en duft for menn (Eau de Toilette), duft for kvinner (Eau de Parfume), duftlys og salveolje.

“Essence of Jerusalem” blir laget i Jerusalem av

Scent of Jerusalem Ltd. Direktøren og eieren, Motti Katzman har tidligere arbeidet som markedssjef hos Revlon i Paris i 7 år.

Midtøsten-torget

Midtøsten-torget åpnet 1. oktober. MIFF står ikke selv for salget i butikken, men inviterer uavhengige

forhandlere til å selge produkter relatert til Israel og Midtøsten. Når MIFF nå kan bidra til at israelske produkter blir markedsført for norske forbrukere, er et av hovedmålene med butikken oppnåd.

Mer informasjon om Midtøsten-torget kan du finne på side 5.

Nr. 5/2002

4

PLO: Ikke oppgi ”retten til å vende tilbake” Sari Nusseibeh er den offisielle representanten for PLO (Arafats organisasjon) i Jerusalem. Han er også professor ved Al Quds-universitetet like utenfor Jerusalem. Vi hadde en omtale av ham i nr. 1/2002 under overskriften Arafats mann (s.

15).

Nylig har Nusseibeh, som er kjent for å gå sine egne veier, utarbeidet et forslag til løsning av konflikten mellom Israel og araberne.

Det gjorde han sammen med Ami Ayalon, som er israeler og tidligere leder for Shin Beth, Israels etterretning. Etter dette forslaget skal Israel trekke seg tilbake til grensen fra før seksdagerskrigen i 1967 (noe tidligere statsminister Barak stort sett gikk med på under forhandlingene i år 2000). Palestinernes store ”innrømmelse” er at de palestinske flyktningene skal oppgi ”retten til å vende tilbake” til sine hjem som de flyktet fra i 1948.

(Det er en ”rett” jødiske og andre flyktninger fra den tiden og tidligere aldri har hatt.)

Nå har Fatah, Arafats egen grein av PLO, sendt ut et flygeblad mot avtalen mellom Nusseibeh og Ayalon. Riktignok er Nusseibeh ikke nevnt med navn, men det er tydelig hvem det gjelder. PLOs flyktningeavdeling har også uttalt seg. Den sier at den følger ”med bekymring uttalelser

som nylig er offentliggjort av noen brødre, uttalelser som ikke gjenspeiler PLOs posisjon, særlig i disse dager da det palestinske folket står overfor harde tider”. Uttalelsen understreker at PLO ”fortsatt uttrykker internasjonalt sin klare posisjon som inkluderer at den går inn for, stadig og prinsipielt, at flyktningene skal ha rett til å vende tilbake til sine hjem slik det er framsatt i FNresolusjon 194, og rett til erstatning for skade og tap forårsaket av den tvungne flyttingen”.

Folkets flyktningekomiteer i Gaza (the Popular Refugee Comittees) sier det mer rett ut. De beskylder Nusseibeh for å stikke Arafat i hjertet med en kniv fordi han oppgir ”retten til å vende tilbake”. ”Vi, de palestinske flyktningene, har ikke gitt og vil aldri gi noen fullmakt til å inngå kompromiss om våre rettigheter.”

Noen hevder at under forhandlingene høsten 2000 gikk Arafat med på en sterk begrensning av flyktningenes ”rett til å vende tilbake”. Dette blir benektet av Israels daværende statsminister Ehud Barak og andre ledende israelere. Som vi ser av blant annet denne artikkelen, tyder det meste på at internt i det palestinske samfunnet er det Baraks versjon som gjelder. Den andre versjonen er en propagandautgave beregnet på Vesten.

STATSMINISTER ARIEL SHARON:

Midlertidig palestinsk stat på 42% av Vestbredden Ariel Sharon tror han vil kunne forme en samlingsregjering med Arbeiderpartiet etter Knesset-valget i slutten av januar. Regjeringens politikk i forholdet til palestinerne vil da bygge på president George W. Bushs plan fra hans Midtøsten-tale 24. juni. I en tale i begynnelsen av desember, adopterte statsminister Ariel Sharon i det store og hele det amerikanske ”veikartet” på vei mot en fredelig løsning.

- Israel vil tillate at det etableres en palestink stat med midlertidige grenser, sa Sharon. Statsministeren sa at dette i første omgang

vil omfatte område A og B på Vestbredden, som utgjør omlag 42 prosent.

Etter at den palestinske terroren har opphørt og et nytt palestink lederskap er på plass, vil Israel arbeide for ”å lette det militære presset og skape forbindelse mellom de palestinske befolkningssentraene i Judea og Samaria [Vestbredden]”.

Ariel Sharon sa også at den palestinske staten vil være demilitarisert, med unntak av en politistyrke.

Ariel Sharon har fått hard kritikk både fra høyresiden og venstresiden for sin tale 4. desember. (www.miff.no)

IDF-styrker i byen Jenin på Vestbredden. (Foto: GPO)

Koniktens lærepenge

En israelsk tilbaketrekking eller løfte om dette fører ikke til mindre blodsutgytelser.

Det motsatte er tilfellet. Hver gang Israel trekker seg tilbake, øker volden.

David Otto Den grunnleggende konflikten i israelsk politikk virker å være denne: Hvorfor er en overveldende majoritet av israelerne “duer” i deres grunnleggende holdninger, men “hauker” når de stemmer?

Og hvorfor stemmer de på Ariel Sharon, selv om et flertall av dem ønsker å evakuere bosettinger fra Vestbredden og Gaza? I en artikkel i avisa Ha’aretz ser Ari Shavit nærmere på dette tilsynelatende paradokset.

Hovedsakelig blir det gitt enn sosial - politisk forklaring på dette tilsynelatende paradokset. Israelerne er delt etter opprinnelsesland, om de bor i sentrale eller utkantstrøk eller om de tilhører den såkalte eliten eller ”vanlige” folk. Det er disse skillene i samfunnet som gjør at folk tenker ”venstre”, men stemmer høyre. De vil ha fred, men fortsetter å stemme Likud.

Men om vi ser på statistikken over hvor mange israelere som har blitt drept siden 1986 fiendtlige angrep, kan det virke som om det ligger rasjonelle forklaringer bak stemmemønsteret. Statistik-

ken viser at disse 16 årene kan deles inn i fire klare perioder. Mellom 1986 og 1991, mens fredsprosessen var fastlåst, ble gjennomsnittelig 29 israelere drept årlig i fiendtlige angrep. Fra 1992 til 1996, mens Osloprosessen var i gang for fullt, ble gjennomsnittelig 86 israelere drept årlig. Fra 1997 til midten av 2000, perioden da Benjamin Netanyahu og Ehud Barak prøvde å gjennomføre forandringer i Oslo-prosessen, ble omtrent 40 israelere drept hvert år.

Siden tilbaketrekkingen fra Libanon og siden Camp David og Taba innrømmelsene ble tilbudt palestinerne, har omtrent 300 israelere blitt drept hvert år i fiendtlige aksjoner.

Lærepengen av disse dataene er tydelig: En israelsk tilbaketrekking eller løfte om dette fører ikke til mindre blodsutgytelser. Det motsatte er tilfellet. Hver gang Israel trekker seg tilbake, øker volden. Hver gang Israel gir løfter om å trekke seg ut fra landområder, blir flere drept. Derfor ble langt færre israelere (og palestinere) drept under tidligere statsminister Yitzhak Shamirs styre sammenlignet

med perioden til Yitzhak Rabin og Shimon Peres.

Derfor ble også færre drept under Netanyahus periode som statsminister sammenlignet med Ehud Barak. Å gi landområder fra seg fører ikke til fred i Midtøsten. Det fører heller ikke til ro. Å gi fra seg landområder fører til at menneskeliv går tapt.

Dette betyr ikke at Israel ikke skal trekke seg ut fra landområder. Før eller senere, har Israel intet annet alternativ enn å trekke seg ut.

Moral, demografi og internasjonalt press tvinger Israel til å trekke seg ut. Det er allikevel en ting Israel må ha klart for seg når landet planlegger en tilbaketrekking fra Vestbredden og Gaza. Tilbaketrekkingen vil ikke redusere terroren, men føre til en økning i denne. Den vil ikke føre til en reduksjon av penger som brukes til forsvaret, den vil heller ikke føre til at det blir fredelig i Israels byer. Tilbaketrekkingen vil snarere føre til mer vold og økt fare for krig.

I motsetning til politikerne forstår israelerne denne vanskelige situasjonen. Selv om de ikke har lest statistikken, innehar de fleste israelere en politisk

fornuft som later til å være tatt ut fra statistikken. De forstår at selv om høresidens politikk ikke er langsiktig, så er venstresidens politikk farlig på kort sikt. De forstår at Israels største utfordring er å finne en måte som gjør at landet kan forlate Vestbredden og Gaza og samtidig redusere risikoen mest mulig.

Hvordan trekke seg tilbake fra områdene med livet i behold?

Det betyr at due-hauk paradokset ikke er et uttrykk for at israelerne er hysteriske og forvirret. Paradokset viser snarere at israelerne i dag er mer modne og klarsynte i dag enn noensinne. Når israelerne forteller meningsmålere at de vil ha en leder fra høyre som vil gjennomføre en venstrepolitikk, sier de i realiteten at den farlige og viktige tilbaketrekkingen fra Vestbredden og Gaza må skje sakte, forsiktig, og med god dømmekraft. De sier at dersom det ikke skjer mens Israel viser styrke, vil det føre til at blodsutgytelsene når nye høyder. Det vil ryste Israel og true landets eksistens.

Nr. 5/2002

5

ANNONSE

aVideo om Midtøsten-konikten aLitteratur om Israel og jødedom aParfyme fra Jerusalem

Nye varer fra ADA Business:

Essence Of Jerusalem

Slik handler du på Midtøsten-torget: 1) Gå inn på Internett-adressen http://torget.miff.no/

Du kan også gå inn i Midtøsten-torget gjennom MIFFs hovedsider: www.miff.no

Kjemikaliefri parfyme fra Israel

Parfymeserien “Essence of Jerusalem” blir laget i Jerusalem av Scent of Jerusalem Ltd. Direktøren og eieren, Motti Katzman har tidligere arbeidet som markedssjef hos Revlon i Paris i 7 år. Parfymeserien består av en duft for menn (Eau de Toilette), duft for kvinner (Eau de Parfume), duftlys og salveolje.

Parfymeoljene er laget av forskjellige planter som vokser i Jerusalem-området - 90 i alt.

I den kjemikaliefrie parfymens 7 år lange historie er det enda ikke meldt om allergiske reaksjoner. Alkoholen som brukes er fra sitrustreet.

Hver gang du kjøper “Essence of Jerusalem”-produkter er du med på å støtte et hjem for husløse i Jerusalem.

Priseksempler: 2) Velg ”Opprett ny konto”

Fyll inn nødvendig informasjon - navn og adresse. E-post adressen din fungerer som brukernavn. Velg selv et passord.

3) Velg ”Logg på”

Skriv inn din e-post adresse og passordet du valgte.

2 duflys og parfyme 199,Duftlys og parfyme 109,Salveolje 119,Dameparfyme 50 ml 289,Dameparfyme 30 ml 219,-

Herreparfyme 50 ml 219,Herreparfyme 30 ml 169,-

Aktuelle bøker fra Høyer bokh.: Fra uminnelige tider

Siste melding fra forlaget, er at ”Fra uminnelige tider” kommer i første opplag ved årsskiftet. Mange Israel-venner ser frem til denne boken, og en rekke forhåndsbestillinger er allerede sendt i Midtøsten-torget.

Pris på Midtøsten-torget: 298,-

Mediekampen om Israel

Ny og brennaktuell bok om våre mediers forvrengning av Midtøsten-konflikten. Boken avslører hvordan NRK og andre medier manipulerer ved å velge bort vesentlige ting i hendelsesforløpet eller ved direkte utelatelser, samt hvordan eget ståsted farger fremstillingen i en sak.

Sjefredaktør Odd Sverre Hove i Dagen har her gitt et viktig og veldokumentert bidrag som en kan håpe vil bringe debatt og kaste kritisk lys på medieaktørenes ensidige fremstilling og den store rolle de spiller i opinionssammenheng.

Sambåndet forlag (i samarbeid med Dagen) Pris på Midtøsten-torget: 185,-

4) Fyll handlekurven

Klikk deg rundt på Midtøsten-torget, og finn de produktene du vil bestille.

Når du er inne på en produktside, kan du velge ”Legg til i kurven”. Oppe til høyre kan du nå se at handlekurven fylles.

5) Se innholdet i handlekurven

Når du har plukket ut alt det du kan tenke deg å kjøpe, kan du se alt innholdet i handlekurven ved å trykke ”Innhold handlekurv”.

6) Velg ”Sjekk ut” eller ”Gå til kasse”

Her kan du velge leveringsadresse og skrive en kommentar til din bestilling.

6) Bekreft handelen

Til slutt bekrefter du handelen når du trykker ”send”. Ordebekreftelse blir sendt til din e-post.

Varene sendes til deg med faktura

Etter at du har gjort ditt siste klikk i nettbutikken, mottar de aktuelle vareforhandlerne på Midtøsten-torget din bestilling. Dersom varene er på lager, blir disse pakket og sendt til deg på første virkedag etter bestilling. Dersom det er lengre ventetid, vil forhandleren normalt ta kontakt med deg og orientere om dette. Varene mottar du som vanlig postsending. Det medfølger faktura.

Kjøpsavtale skjer direkte mellom kjøperne og de uavhengige vareforhandlerne. Garantikrav og reklamasjoner må derfor rettes til vedkommende vareforhandler. MIFF fraskriver seg ethvert ansvar for alle transaksjoner i Midtøsten-torget.

Kjøpsbetingelser

Utfyllende kjøpsbetingelser for Midtøsten-torget er tilgjengelig i nettbutikken.

6

Vil ha nytt palestinsk lederskap

Fatah Tanzim-leder Marwan Barghouti tok i begynnelsen av desember til orde for et generasjonsskifte i det palestinske lederskapet i et skriflig intervju med AP. Barghouti ivrer for at det skal bli avholdt valg i de palestinske områdene så snart som mulig. Den fengslede Tanzim-lederen mener det er rett av palestinerne å fortsette en væpnet kamp mot Israel. (www.miff.no)

USA stemte for Jerusalem

For første gang har USA stemt imot FNs resolusjon som ber Israel oppheve den såkalte ”Jerusalem-loven”, som markerte anneksjonen av Øst-Jerusalem etter Seksdagerskrigen i 1967. I loven heter det at Jerusalem er Israels udelelige hovedstad.

Da resolusjonen ble votert over i begynnelsen av desember, stemte 154 land for tilbaketrekning. USA, Micronesia, Marshall-øyene og Costa Rica stemte imot. Ved tidligere voteringer har USA avstått fra å stemme. (www.miff.no)

Synagoge angrepet i Belgia

I slutten av november ble det kastet molotov-cocktail på synagogen i den belgiske byen Antwerpen i Belgia.

Brannmenn fikk raskt kontroll på brannen som bare gjorde mindre skader i bygningen. Det var etniske uroligheter i byen en tid før hendelsen, meldte Ha’aretz. (www.miff.no)

Terrorister angrep valglokale

To palestinske militssoldater åpnet ild mot et valglokale under Likuds primærvalg 28. november. Det ble også skutt mot passasjerer på en buss-stasjon i nærheten. Det meldes om seks drepte israelere og omlag 40 skadde.

Angrepet skjedde i byen Beit Shean, nord i Israel. AlAksa Martyrbrigaden, som er tilknyttet Yassir Arafats Fatahorganisasjon, har påtatt seg ansvaret for angrepet.

Begge terroristene ble drept av en israelsk grensepolitioffiser. (www.miff.no)

Tar statsborgerskap fra araber

En arabisk israeler som har bodd i Libanon de to siste årene, blir fratatt sitt statsborgerskap. Kayes Hassan Kamel Obeid skal aktivt ha arbeidet sammen med Hizbollah, i følge israelske etterretningsrapporter.

- En slik person fortjener ikke sitt israelske statsborgerskap, mener innenriksminister Eli Yishai. (www.miff.no)

IDF etterforsker bosetteres angrep på palestinere

Generalmajor Amos Gilad sier IDF og politiet etterforsker israelske bosetteres angrep på palestinske olivenplukkere på Vestbredden. Slike angrep er redusert den siste tiden, etter at IDF har gitt arbeiderne bedre beskyttelse. (www.miff.no)

Shamir vil ikke ha palestinsk stat

Tidligere statsminister Yitzhak Shamir sa i november at han går imot opprettelsen av en palestinsk stat.

- En slik stat vil være en fare for Israels eksistens, sa Shamir. Likevel gjør han det klart at han støtter Ariel Sharons kandiatur som statsminister. Sharon har tidligere sagt at han vil støtte opprettelsen av en palestinsk stat på visse betingelser. (www.miff.no)

- Israel vil bedra deg som Judas

Til den pro-israelske franske parlamentarikeren Francois Zimeray skal presidenten i det syriske parlamentet ha sagt at Israel vil ”bedra ham som Judas bedro Jesus Kristus”. (www.miff.no)

Vil hjelpe Israel med rakettforsvar

Tysklands kansler, Gerhard Schröder, lover å sende tyske Patriot-batterier til Israel som beskyttelse for et eventuelt rakettangrep fra Irak. (www.miff.no)

Nr. 5/2002

Hamas avslår våpenhvile I november ble det avholdt en konferanse i Cairo. Vertskapet var den egyptiske regjeringen. De viktigste partene på konferansen var begge palestinske: Fatah (Arafats egen fløy av PLO) og Hamas, den største islamist-organisasjonen. Hensikten var å drøfte en mulig våpenhvile i terror-krigen mot Israel, i hvert fall en stans i terror-angrep i selve Israel (mens de kunne gå videre i Gaza og på Vestbredden). På forhånd sa europeiske representanter at det sikkert ville bli en våpenhvile. Europeere betalte konferansen. Israel betrakter dem som uhelbredelige naivister.

Nedtoning på forhånd

Men allerede før konferansen begynte, var det klart at Hamas ikke ønsker noen våpenhvile. Det førte til at Arafat ikke sendte sin nestkommanderende, Mahmoud Abbas (også kalt Abu Mazen) til møtet. Dermed ble det en konferanse på lavere nivå. ”Våre operasjoner blir utført på grunnlag av fatwaer [religiøse erklæringer] utstedt av et flertall av de muslimske lærde,” ble det sagt i en uttalelse fra en islamistisk gruppe. Selvmordsangrep har rammet den israelske fienden i hjertet, skremt ham, fått ham til å miste sin følelse av sikkerhet og ødelagt hans økonomi og moral”. Dersom ikke noen palestinere hadde kritisert selvmords-strategien, ville Israel ha blitt tvunget i kne, ifølge islamistene.

Klartekst

Da konferansen var over, sa egypterne at ”døren til våpenhvile ble ikke lukket”.

Men Hamas snakket i klartekst: Angrepene vil fortsette. En av Hamas-lederne fra Gaza, Ismail Abu Shnab, sa ifølge MEMRI: ”Vi har bare en vei og er å stå fast i våre handlinger slik at Sharon og hans hær bryter sammen, slik Rabin gjorde i den første intifadaen.” Men ikke alle palestinere støtter dette. Noen palestinere forlanger at Hamas ikke skal bruke deres hus eller område til å skyte mot israelerne.

Ingen penger til Arafat

Egypt og Saudi-Arabia krever også våpenhvile.

- Angrepene vil fortsette, var det klare budskapet fra Hamas etter konferansen med Fatah i Egypt. (Foto: GPO) Saudi-Arabia har sluttet å betale penger til Arafat, som nå har problemer med å betale lønninger. Tidligere i år var det tale om reformer.

Salim Fayyad ble utnevnt som finansminister, han skulle sørge for en betryggende måte å kontrollere pengebruken på. Det er nå over: Arafat har igjen tatt kontroll over pengene, og finansministeren er i en pinlig situasjon.

for eksempel om en palestinsk stat. Greit. Men den tar ikke opp grenser eller hva som skal skje med de palestinske flyktningene.

Israelere flest tolker det slik at det betyr at Israel skal oversvømmes med arabere slik at det i løpet av få år ikke lenger finnes noen stat i verden med jødisk flertall.

Det er slik Arafats politikk har vært til denne dag.

Uklar uttalelse

Spørsmålet er om det ville nytte selv om Hamas skulle bli med på en våpenhvile, f. eks. for å sørge for at Amram Mitzna fra Arbeiderpartiet vinner valget 28.

Etter konferansen kom det en uttalelse i den vanlige stilen fra palestinsk hold: Uklarhet språk som er ment å villede. Uttalelsen snakker

Andre aktører

januar. Det er nemlig andre aktører også, blant annet Islamsk Jihad. Og i bakgrunnen ligger Syria, som ikke ønsker våpenhvile og som støtter folk som driver terror av ulike slag.

Så lenge det palestinske styret ikke sørger for å bringe slike terror-grupper under kontroll, er det lite håp. Israel kan nok begrense selvmordsaksjoner. Men helt slutt blir det ikke på den måten.

Hovedkilde: En artikkel av Ze’ev Schiff i Ha’aretz 20. november 2002.

Nr. 5/2002

7

Stolt av selvmords-sønn I midten av november blåste en selvmordsbomber seg selv i lufta på en buss i Jerusalem. Han het Na’el Abu Hilayel, og var fra Betlehem-området. I det området hadde de israelske soldatene trukket seg ut i bytte for at de palestinske myndighetene der lovte å forhindre terror-angrep.

Faren til selvmordsbomberen ble intervjuet. Han sa at han var stolt over at sønnen var kommet blant de ”heroiske martyrene som har ofret sitt liv

FN-ansatt drept i Jenin

En foreløpig etterforskning av den britiske FNarbeideren Ian Hooks død indikerer at han ved en feil ble skutt av en israelsk soldat. Hook ledet FNs prosjekt for gjenreising av boliger i Jenin som ble revet under israels store militæroperasjon i byen i april 2002. Hook ble drept mens det pågikk skyting mellom israelske soldater og en gruppe palestinere i Islamsk Jihad. Foreløpig ser det ut for at en israelsk soldat skjøt mot Hook da han plutselig kom ut fra en bygning med mobiltelefon i hånda.

Soldaten skal ha antatt at Hook hadde som formål å skade israelerne, på grunn av at han kom ut på gaten i hast. Både israels utenriksminister, Binyamin Netanyahu og forsvarsminister Shaul Mofaz har i offisielle uttalelser uttrykt sorg og beklagelse over hendelsen, som ennå er under etterforsking fra den israelske hæren. (www.miff.no)

16 milliarder kroner i hjelp

USA lover Israel i underkant av 16 milliarder kroner i militærhjelp neste år, og viser til de farer landet står overfor i regionen, skriver NTB. Ifølge amerikansk UD ble det oppnådd enighet om størrelsen på neste års bidrag under møter mellom israelske og amerikanske representanter i Washington i november. (www.miff.no)

for Guds, Islams og hjemlands skyld”. Han sa at det ikke er noen forskjell mellom de ulike gruppene palestinere. ”Vi er alle ett folk som kjemper mot den felles fiende, jødene.”

Terroristens mor sa at terroristen var ute for å hevne ”daglige overgrep som israelerne begår mot vårt folk”. Det var på grunn av okkupasjonen.

Terroristens familie hadde flyttet fra en landsby sør for Hebron til ElKhader vest for Betlehem

for seks måneder siden.

Selvmordsbomberen var nummer seks av tretten søsken.

Meningene i Betlehem var delte. Mange fryktet at terrorangrepet ville føre til at de israelske soldatene skulle vende tilbake (det skjedde). En lærer sa: ”Dette er det siste vi trenger nå. Betlehem har vært rolig de siste månedene, og nå ser det ut for at vi er tilbake der vi begynte. Noen forsøker å ødelegge alt.”

Men mange, spesielt

unge menn, gav uttrykk for glede og bussangrepet og sa at det var et passende svar på ”israelske massakrer”. En uttrykte en vanlig oppfatning med å si det slik: ”Jødene må forstå en ting: Dette er vårt land og de har ingen plass her. De bør ta med alle sine bosettere og russiske innvandrere og dra tilbake dit de kom fra. Det er enten dem eller oss her.”

Kilde: Nyhetsmelding 22. november i Jerusalem Post.

TERRORANGREPENE I KENYA:

13 drept på israelsk hotell, to raketter mot passasjery Tre islamistiske selvmordsbombere angrep 28. november et israelsk-eid hotell i Kenya. Minst to raketter ble noenlunde samtidig skutt mot et israelsk passasjerfly som lettet fra flyplassen i Mombassa.

Israelske kilder har mistanke om at terrornettverket al-Qaida står bak angrepene.

Blant de døde er to israelske barn på 12 og 13 år, en israelsk mann og ti kenyanere.

- Vi kommer til å ta dem, sier forsvarsminister Shaul Mofaz om terroristene som stod bak angrepet.

Angrepet startet da en grønn jeep lastet med eksplosiver tidlig om morgenen brøt seg vei gjennom portene til Paradise Hotel i Kikambala, et feriested ved det indiske hav 20 kilometer nord for Mombasa. En terrorist løp inn i inngangspartiet til hotellet og sprengte seg selv i luften. Omtrent 80

mennesker er meldt skadet, og dødstallene har bare steget utover torsdagen.

Omtrent fem minutter før angrepet på hotellet, ble det skutt to raketter mot et israelsk charterfly på vei mot Tel Aviv. Kenyansk politi tror de to angrepene var koordinert.

Hotellet som ble angrepet driver og eies av flere utenlandske investorer, blant annet fra USA og Israel, skriver NTB.

Israel vurderer rakettforsvar på y

Israel vurderer nå å installere anti-rakett systemer på sivile passasjerfly som flyr til visse internasjonale destinasjoner.

- Ta terroristene, én og én

- Det er blitt erklært krig mot Israel av det globale islamske terrornettverket.

Endre deres prioriteringer og ta dem én og én.

Slik skal ordren gitt av statsminister Ariel Sharon til Mossad-sjef Meir Dagan (bildet) lyde i følge Sunday Times i London. Det er terroristene som står bak angrepene i Mombasa i Kenya Sharon vil ta knekken på. Mossad skal nå ha aktivert en rekke ”sovende” agenter i arabiske land. Sist gang Mossad fikk en slik ordre, var etter massakren på israelske idrettsmenn under München OL i 1972. (www.miff.no)

Avviser anklager mot Sharon

En advokat for de palestinske anklagerne mot Ariel Sharon, skal ha fått et brev fra belgisk høyesterett hvor de endelig avviser saken. I juni 2001 ble det i Belgia reist sak mot Sharon hvor han ble anklaget for krigsforbrytelser. (www.miff.no)

Vi må forhandle, selv med terrorister

- Vi må forhandle med våre verste fiender, hvis de har noe å gi og dersom vi kan nå frem til en avtale med dem, sier Amram Mitzna, den nyvalgte lederen for det israelske Arbeiderpartiet.

- Enhver israelsk leder som møtte Arafat visste at han var en terrorist, sier Mitzna i et intervju med den israelske hærens radio.

I et intervju som mandag ble offentliggjort i det tyske ukebladet Focus skal Mitzna ha oppfordret det palestinske folk til å velge en ny leder. (www.miff.no)

Mitzna kaller Arafat terrorist

I følge en tjenestemann i de palestinske selvstyremyndighetene arbeides det nå for å få i stand et møte mellom Yassir Arafat og den nyvalgte Ap-lederen Amram Mitzna.

I følge Mitznas talsmann har det ikke kommet noen invitasjon, og den nåværende Haifa-ordføreren sier han ikke vil møte Arafat med det første.

- Arafat er en terrorist. Han har aldri sluttet å gå rundt med våpen i beltet, sa Mitzna til det tyske ukebladet Focus i et intervju som ble publisert i slutten av november. Amram Mitzna lover å gjenoppta fredsforhandlinger med palestinerne dersom han blir statsminister etter Knesset-valget 28. januar. (www.miff.no)

- Stans angrep på alle israelere

PLOs sentralkomite ba i slutten av november om ”slutt på alle militære aksjoner, spesielt mot israelske sivile”.

Ha’aretz tolker resolusjonen som fredag ble vedtatt av sentralkomiteen som et utspill i den israelske valgkampen.

Resolusjonen advarer nemlig mot det PLO tror kan bli en eskalerende voldsspiral som kan bli utnyttet av den israelske høyresiden i Knesset-valget 28. januar. Hamas kritiserer fredagens vedtak i sentralkomiteen kraftig. (www.miff.no)

Hamas vil knytte bånd med Egypt

Dokumenter som israelske styrker har fått tilgang til under raid på Gaza-stripen, viser at Hamas ønsker å knytte tettere bånd med Egypt. Hamas og Fatah avholdt nylig en konferanse sammen i Kairo. Hamas tror, i følge Jerusalem Post, at Egypt ser på den islamske organisasjonen som et alternativ til de palestinske selvstyremyndighetene som er bygd opp rundt Yassir Arafats PLO og Fatah. (www.miff.no)

Hamas feiret ”vellykket” terror

Tusener av palestinere feiret i slutten av november de to siste terror-angrepene i Hebron og Jerusalem som til sammen drepte 23 israelere. De palestinske myndighetene skal ha gitt Hamas tillatelse til å organisere disse arrangementene, som blant annet innebar kraftige antisionistiske slagord og grupper av maskerte menn væpnet med automatvåpen og pistoler. Også kvinner gikk i opptog, med Koranbøker i hendene. Rantisi, en av Hamas-lederne uttalte: ”Hamas må fortsette kampen til hjemlandet er frigjort, og den siste sionist har forlatt landet vårt.” (www.miff.no)

El-Al-kaprer for retten i Tyrkia

Tyrkiske myndigheter sa 23. november at de vil prøve Tawfik Turawa, som prøvde å kapre et El-Al-fly tidligere i uken, for retten. Turawa er israelsk araber, og det har dermed vært snakket om en eventuell utlevering til Israel.

Turawa prøvde å storme cockpiten i det israelske flyet på vei til Tyrkia. Han hadde klart å smugle en liten kniv med seg inn på flyet, men ble raskt overmannet av de israelske sikkerhetsvaktene ombord. Ifølge et tyrkisk nyhetsbyrå kan Turawa risikere opp til fem år i fengsel. (www.miff.no)

Nr. 5/2002

8

Bedre enn Europa på minoriteter 25.11 hadde Amnon Rubinstein, som er reporter i den israelske avisen Ha’aretz, en kommentar-artikkel i sin avis. Artikkelen bygger på opplysninger som stod i The Economist av 22. november.

Han har så anrettet stoffet med henblikk på Israels situasjon.

”Udemokratisk”

Dersom vi sammenlikner jøder og arabere i Israel (de israelske araberne som er israelske statsborgere, i motsetning til palestinerne på Vestbredden og i Gaza), kommer araberne uheldig ut på mange statistikker. En av statistikkene gjelder utdanning. Det viser seg for eksempel at 3 ganger så stor del av jødene som av araberne studerer på universiteter og høyskoler.

Slike tall framgår av de offisielle statistikkene i Israel. For der er innbyggerne registrert på religion.

Dessuten har araberne sitt

eget skolesystem, slik at det er nokså lett å holde styr på tallene.

Den intellektuelle venstresiden i Israel, og deres åndsfrender i europeiske land, bruker disse tallene som et bevis på at Israel ikke er noe ordentlig demokrati. Der er diskriminering på grunnlag av etnisk tilhørighet og religion, noe som ikke minst viser seg på utdannings-statistikken, heter det.

Frankrike

I Frankrike tar 25 % av den generelle, franskfødte befolkningen studier på universitetsnivå. Men bare 4 prosent av barna til innvandrere tar slike studier. Det gir et forholdstall på mer enn 6 til 1. Kløften er altså dobbelt så vid som i Israel.

Omtrent halvparten av innvandrerne i Frankrike er muslimer. Man gjetter neppe mye feil når man antar at muslimene ligger under gjennomsnittet på 4 % og

andre innvandrere ligger over. (Sammenlikn tallene fra Storbritannia nedenfor.)

Kløften er altså mer enn dobbelt så vid som i Israel.

Det betyr at Frankrike, og skal være ”et land for alle sine innbyggere” og ikke deler befolkningen etter etnisk og/eller religiøs tilhørighet, har langt dårligere tall for sine muslimske innbyggere enn Israel har for sine. Og dette til tross for at det ikke er noen bitter konflikt i utgangspunktet slik som det er mellom jøder og arabere i Midtøsten.

Storbritannia

Det er finnes ikke så mange tall fra Storbritannia for utdanning etter etnisk bakgrunn. Men de tallene som finnes, forteller også om store kløfter mellom ulike folkegrupper, ikke minst ulike grupper innvandrere.

Det interessante er at på statistikkene ligger ungdom

med kinesisk og indisk bakgrunn i toppen, foran ”hvite” ungdommer. Men ungdom med bakgrunn i Indias naboland Pakistan og Bangladesh ligger langt bak.

Artikkelen har riktignok ikke nyere tall enn fra 1991, fra en folketelling hvor man undersøkte disse sakene.

Den viste blant annet at i Birmingham, en etnisk sett meget blandet by, fikk 26-27 av ungdommene med kinesisk bakgrunn studiekompetanse (eksamener fra videregående skole som gir rett til å studere ved universiteter). Bare 5 og 7 prosent av ungdommene med bakgrunn fra Pakistan og Bangladesh fikk dette.

Hvorfor forskjell?

Rubinstein lurer på hvorfor det er så store forskjeller, for eksempel mellom ungdom fra India og fra Pakistan, som jo var ett land fram til 1947. Det er for-

resten også stor forskjell mellom kristne arabere og muslimske arabere i Israel.

Den viktigste forskjellen man finner mellom hjem hvor ungdommen får høy utdanning og hvor den ikke får det, er familiestørrelse.

Jo flere søsken, jo lavere prestasjoner på skolen – i gjennomsnitt.

Men det skulle vært rart å se en solid undersøkelse som tar for seg religionens rolle i denne saken.

Sammenlikning

Dette er ett av mange eksempler på at Israel blir sammenliknet med idealer, med himmelen, faller gjennom og blir utsatt for sterk kritikk. Men når Israel sammenliknes med denne verden, med andre land, blir bildet et helt annet. I de aller fleste saker tåler Israel godt å bli sammenliknet med sine naboland, også dem som ikke er direkte berørt av konflikten med Israel.

Og ikke sjelden kommer Israel også godt fra sammenlikninger med vesteuropeiske land. Men slike sammenlikninger blir sjelden gjort.

I dette tilfellet hører det med i bildet at i Israel minker kløften mellom jøder og arabere, mens i flere europeiske land er det lite som tyder på noen særlig utjevning.

La oss bare slå det fast: Dersom Israel ikke er demokratisk på grunn av manglende likhet i utdanningen, gjelder dette enda mer Frankrike og andre europeiske land.

Kilde: Artikkel av Amnon Rubinstein i Ha’aretz 25. november 2002.

Relaterte artikler:

Hebraisk for arabere (under) Situasjonen for arabiske studenter (nr. 3/02)

Hebraisk for araberne Israel har flere systemer for grunnskolen: Statlig sekulært, statlig religiøst, og religiøse retninger har sine egne systemer, hvor de har hatt stor frihet til å bestemme pensum og metoder. Dessuten har de israelske araberne (de som bor i selve Israel, er israelske statsborgere og i bare liten grad har deltatt i volden de siste 2 årene) sitt eget system.

De ulike systemene har hatt til dels helt forskjellig pensum i skolen. Mange av de religiøse elevene har lært svært lite grunnleggende stoff: Matematikk, språk og andre basisfag. De har lært desto mer om jødedommen.

Nå forsøker undervisningsminister Limor Livnat å standardisere pensumet noe mer, slik at alle systemene må ha en del basisstoff med i undervisningen.

De israelske araberne

Det er dessverre et faktum at de israelske araberne kommer dårlig ut på de fleste statistikkene i Israel. Nå har vel ikke vi nordmenn så veldig mye å skryte av med hensyn til våre egne mino-

riteter, verken samer, tatere eller nyere minoriteter, til tross for at de ikke har vært fiendtlige i utgangspunktet.

Men i hvert fall: Det er mange problemer for den arabiske minoriteten i Israel.

Her i Norge er det bred enighet om at dersom innvandrer-ungdommen skal ha noen muligheter i det norske samfunnet, må de lære seg skikkelig norsk. Det er det samme i Israel også: Skal det bli noe som ligner på likestilling for araberne, må ungdommen lære å mestre hebraisk skikkelig.

Men slik systemet er, har arabisk ungdom store handicap. Det arabiske samfunnet får selv i stor grad bestemme pensumet i skolene. Og da blir det til at undervisningen og de viktigste prøvene er på arabisk.

Hebraisk, det språket man må kunne for å lykkes i Israel, er andre språk. Og undervisningen begynner ikke før elevene kommer i ungdomsskolen. Å legge så stor vekt på arabisk til fortrengsel fra hebraisk kan være pent som et uttrykk

for respekt for minoriteten.

Men i praksis fører det til at mange arabiske ungdommer ikke klarer å skaffe seg høyere utdanning og gode jobber. Studier på universiteter og høyskoler er stort sett på hebraisk, likeså yrkeslivet.

I praksis blir det bare de dyktigste elevene som klarer å skaffe seg skikkelige hebraisk-kunnskaper. Og selv disse elevene har et handicap når de kommer inn på studier: Pedagogikken i arabiske skoler er ofte gammeldags og dårlig egnet til å forberede elevene på de frie studieformene høyere utdanning bruker.

Dessverre får den arabiske ungdommen lite hjelp av dem som burde vært opptatt av at de lykkes. Den arabiske eliten av advokater, professorer og medlemmer av Knesset, som selv har lykkes i det israelske samfunnet, har (som gruppe betraktet) vært mest opptatt av å isolere araberne fra samfunnet ved at alt skal foregå på arabisk. Dermed dømmer de ungdommene sine til å fortsette å mislykkes. – Det

er, som sagt, den samme problematikken som vi kjenner fra innvandrerungdommen i Norge.

Et eksempel på holdningen hos den arabisk eliten kan vi finne i en artikkel av professor Majid al-Haj ved universitetet i Haifa. I den israelske avisen Ha’aretz skrev han 16. november 2001 om den ”farlige” situasjonen hvor ”den unge generasjonen [arabere] bruker mer tid på å lære hebraisk som den beste veien til å lykkes på universiteter og i yrkeslivet”.

Selvsagt er det rimelig at arabiske foreldre ønsker at deres barn skal lære deres eget språk og kultur. Men det må være ”halvt om halvt”. Hebraisk må inn i langt større grad, helt fra første klasse.

Dersom den arabiske ungdommen lærer hebraisk flytende, kan det litt etter hvert skape en situasjon hvor forskjellene mellom de to folkegruppene blir redusert.

Fritt etter en lederartikkel i Jerusalem Post 31. august 2002.

Skal det bli noe som ligner på likestilling for araberne, må ungdommen lære å mestre hebraisk skikkelig, skriver Jerusalem Post i en lederartikkel i august. (Illustrasjonsfoto: GPO)

Nr. 5/2002

9

Irak etter Saddam

I Jerusalem Post for 17. oktober gjør Danielle Pletka seg noen tanker om hva som kan skje, og bør skje, i Irak og andre arabiske land etter at Saddam Hussein er fjernet. Noen få punkter, fritt gjengitt: Iran er styrt av shia-muslimer.

Alle arabiske land har hittil vært styrt av sunni-muslimer. Hvis det skal bli noe som ligner på demokrati i Irak, vil shia-muslimene (som er den største gruppen) få en dominerende stilling. Hvilke virkninger det kan få i andre arabiske land, er det ingen som vet.

I Bahrain utgjør shia-muslimene

70 % av befolkningen, men er holdt utenfor styre og stell. I Saudi-Arabia er det også en stor shia-muslimsk gruppe, spesielt i de mest oljerike områdene, og de er undertrykt. Mange arabere frykter at shia-muslimene vil bli en slags femtekolonne for Iran.

Men det er mange faktorer som tyder på at den frykten er ubegrunnet.

Kurderne er også en stor folkegruppe. De er jaget, drept og undertrykket.

Men dersom alle folkegruppene i Irak skulle få hver sin stat, eller utstrakt selvstyre, vil det

begynne en ond sirkel av krav og motkrav om makt og ressurser, og det vil bli en uløselig knute.

Kanskje løsningen er privatisering, uten å gjøre forskjell mellom etnisk og religiøs bakgrunn?

Dersom det skulle lykkes å få til noe som er noenlunde vellykket i Irak, vil det øke presset på herskeren i Syria ytterligere. I heldigste fall kan det bli en demokratiseringsprosess der også.

Det gjenstår å se om reelt demokrati er mulig i muslimske samfunn generelt og i den arabiske verden generelt.

En kvinnelig israelsk soldat under øvelse på et biologisk angrep. Israel forbereder seg nå på Irak-krigen som de fleste eksperter er enige om kommer. (Foto: Milner Moshe, GPO)

Lite endring mellom Israel og Tyrkia Tyrkia har i flere år vært en nær alliert med Israel, blant annet ut fra at Syria og fanatiske islamister er felles fiender. Mange i Israel er urolige for hvordan det skal gå nå, når et ”moderat islamistisk” parti har vunnet valget i Tyrkia. Det er kanskje bare USA som har mer å si for Israels sikkerhet og politikk enn Tyrkia.

Historie

Fram til 1917 styrte Tyrkia over et stort imperium, som omfattet en stor del av del av den arabiske verden - inkludert det nåværende Israel.

Jødene har gjennom historien oppfattet tyrkerne som tolerante sammenliknet med andre folk. Da jødene ble utvist fra Spania i 1492, flyttet en stor del av dem inn i det tyrkiske riket. Og opp gjennom århundrene har jødene oftest heller valgt å forholdt seg til de tyrkiske sentralmyndighetene enn til arabiske lokalmyndigheter hvis de kunne.

Da staten Israel ble opprettet i 1948, fikk den et godt forhold til Tyrkia.

Dette varte gjennom 50- og 60-årene. Men utover på 60-tallet ble det kjøligere, særlig fordi Tyrkia var avhengig av olje fra de arabiske landene. Etter seksdagerskrigen i 1967 ble

forholdet enda dårligere, særlig på grunn av Jerusalem. Da Israel i 1980 vedtok at Jerusalem er landets evige hovedstad, ble den diplomatiske forbindelsen senket til 2.-sekretær-nivå.

Under Libanon-krigen i 1982-83 ble det enda verre.

Det hjalp bare litt at Israel stanset Asala, en armensk frigjøringshær som hadde operert fra Beirut og drept ca. en tyrkisk diplomat pr. måned.

Da Israel etter hvert trakk seg ut av Libanon igjen, ble forholdet bedre. I 1986 begynte Turkish Airlines å fly til Israel. Etter Madrid-konferansen i 1991 ble det for første gang opprettet fulle ambassader i begge hovedstedene. Siden har forbindelsen utviklet seg.

Islamister

I 1996 ble Necmettin Erbakan statsminister i Tyrkia. Han var leder av det muslimske Velferdspartiet.

Han hadde 21 % av stemmene bak seg. Det er sagt at han opptrådte som en ”okse i en porselensbutikk”.

Han reiste på turer (med høy medieprofil) til Libya og Iran og forsøkte å bringe Tyrkia nærmere de arabiske landene. Han forsøkte å islamisere utdanningssystemet.

Han la ikke skjul på sin motvilje mot Israel. Men han undertegnet likevel en militær og en kommersiell avtale med Israel. Men han gjorde det omringet av gene-

raler. Hans utenriksminister Tansu Ciller var også provestlig og pro-israelsk.

Han godtok at samarbeidet med Israel i praksis fortsatte. Men det skulle ikke offentliggjøres!

Etter nokså kort tid gikk generalene inn og fjernet statsminister Erbakan. Etter et militærkupp i 1980 satt han tre år i fengsel.

Forbindelsen

I 1996 ble det inngått en forsvarsavtale mellom de to landene. Den har etter hvert ført til utstrakt samarbeid: Felles militærøvelser (blant annet har israelske fly fått øve i Tyrkia, Israel er egentlig for lite til å øve skikkelig).

Israel har solgt for milliarder av dollar i våpen. Det har vært et meget verdifullt etterretningssamarbeid.

Sivil handel utgjør ca. 10 milliarder kroner i året.

330.000 israelske turister besøker Tyrkia årlig. Israel kjøper vann fra Tyrkia, likeså elektriske og elektroniske apparater (radio, TV osv.), bildekk, kjemikalier, råmaterialer, mat osv. Tyrkia kjøper blant annet datamaskiner og avanserte vanningssystemer fra Israel.

Mange mener at Israel og Tyrkia er naturlige allierte, særlig mot Syria. På syriske kart er deler av Tyrkia tegnet inn som syrisk område.

Israel har forsøkt å holde et nært samarbeid med ikkearabiske land i området (Iran

så lenge det gikk, Etiopia og altså Tyrkia).

Ny regjering

Seierherren ved valget i begynnelsen av november var Partiet for rettferdighet og utvikling (AKP). Partiet fikk nesten 35 % av stemmene. På grunn av valgreglene var det nok til å gi rent flertall i parlamentet (364 av 550 mandater). Grunnen er at de andre partiene har satt en sperregrense på 10 %, slik at partier med mindre enn 10 % av stemmene ikke blir representert. Det har tidligere virket til å holde islamistene ute, men denne gangen slo det altså motsatt vei. En stor del av velgerne stemte på partier som ikke kom inn.

Lederen for AKP heter Recep Tayyip Erdogan. Han kan ikke bli statsminister, i hvert fall ikke i første omgang. Grunnen er at han sonet 4 måneder i fengsel i 1999 for å ha lest et dikt med undertoner av jihad, hellig krig: ”Moskeene er våre barakker, kuplene våre hjelmer, minareten våre bajonetter og de troende våre soldater.” De fleste regner med at Erdogan vil bli statsminister etter at hans parti har endret lovene slik at det blir mulig. Uansett ventes han å bli den som trekker i trådene og har den egentlige makten.

Store deler av AKP utgjorde tidligere en fløy av Velferdspartiet. Men det har

lært av Velferdspartiets erfaringer, og forsøker å opptre slik at ikke generalene skal gripe inn en gang til. Men det skal nok mer til denne gangen før generalene kan gripe inn. Hovedgrunnene for mange til å stemme på AKP, var at økonomien er i en alvorlig krise og en utbredt korrupsjon. Dette har generalenes politikere ikke kunnet gjøre noe effektivt med. Den store oppslutningen om AKP vil gjøre det vanskelig for generalene å gripe inn.

Beroliger

Så langt ser det ut for at Erdogan er klar over at hans suksess dels skyldes valgordningen, dels ønsket om bedre økonomi og mindre korrupsjon, og ikke noe utbredt ønske om at Tyrkia skal bli islamistisk. Han går inn for nære forbindelser med Vesten og for at Tyrkia skal bli medlem i EU. (Når EU sier nei til det, kan det bli et problem.) AKP har heller ikke lovt å oppheve forbudet mot at kvinner bruker sjal i universiteter, skoler og regjeringskontorer. (Det er faktisk et slikt forbud i Tyrkia!) Han forsøker å framstå som et ordinært konservativt parti.

Når det gjelder forholdet til Israel, sier en talsmann for AKP at det ikke vil bli noen endring. Saken har ikke vært oppe i valgkampen. Tyrkia skal fortsette å ha omfattende forbindelser med

Israel militært og økonomisk, men kritisere Israels politikk sterkt. (En tyrkisk minister i den forrige regjeringen brukte ordet ”folkemord” tidligere i år.) En talsmann for AKP kritiserer for øvrig ikke bare Israel.

Han sier at de palestinske selvmordsbomberne heller ikke kan godtas.

Tyrkias utenrikspolitikk er basert på realpolitikk, på Tyrkias nasjonale interesser, ikke politiske syn. Dersom forholdet mellom to land er til fordel for begge land, vil det fortsette. Og for øvrig er ikke AKP et islamsk parti, sier en talsmann for partiet.

I realpolitikken inngår at Tyrkias handel med Israel er større enn med noe muslimsk land, inkludert de arabiske oljestatene.

I lengden

Det virker altså greit nok i første omgang. Spørsmålet er hva som vil skje i lengden.

Noen frykter at den islamittiske bakgrunnen til mange av lederne i AKP vil slå ut etter hvert. Andre påpeker at dette er mennesker som har reist mye i utlandet, snakker fremmede språk og har sans for mange vestlige verdier.

Men de skal være kompromissløse på det personlige planet når det gjelder islamske verdier.

Bare tiden kan egentlig gi svaret. Det vil sikkert også avhenge av mange faktorer, bl. a. hvordan det går med krigen mot terror.

Nr. 5/2002

10

Valg 28. januar 2003 5. november 2002 annonserte Israels president Moshe Katsav nyvalg i løpet av 90 dager.

Valgdato er satt til 28. januar 2003.

30. oktober raknet samlingsregjeringen til Ariel Sharon, etter at Ap-ministerne trakk seg.

Daværende Ap-leder, Benjamin Ben-Eliezer, bøyde av for venstresiden i eget parti, og trakk seg ut etter nærmere to års regjeringssamarbeid med Likud og andre partier.

Ariel Sharon kastet kortene i et møte med president Katsav 5. november. Sharon så nyvalg som “uungåelig” etter at forhandlingene med høyrepartiet Nasjonal Union brøt sammen dagen før.

6. november ble Benjamin Netanyahu, som var Sharons fremste konkurrent i Likud-partiet, tatt i ed som utenriksminister.

Følg innspurten i valgkampen på Porten til Midtøsten, www.miff.no.

Slik gikk det i de siste valgene

Mange synes det er litt vanskelig å ha oversikt over hvilke valg det har vært i Israel de siste ti årene, blant annet på grunn av endringer i valgordningen. Her er en oppsummering:

1992: Yitzak Rabin

Fram til valget var Yitzak Shamir statsminister. Det som skjedde før valget er omtalt i artikkelen Selvmål fra ytre høyre i 1992 og 1999 (s.

11).

Dette var et valg til Knesset, Israels ”Storting”. Da valget var over, hadde partiene som ønsket Yitzak Rabin fra Arbeiderpartiet som statsminister flertall.

Det ble avgjort parlamentarisk, altså ut fra styrkeforholdet i Knesset, slik det også er i Norge. Som alle andre regjeringer i Israel var det en koalisjonsregjering.

Yitzak Rabin var statsminister fram til 4. november 1995, da han ble myrdet av en israelsk jøde. Shimon Peres, som hadde vært utenriksminister, overtok da som statsminister.

1996: Benjamin Netanyahu

I mai 1996 var det valg i Israel. Dette valget var det første som var todelt: Folk stemte på et parti ved valget til Knesset. Og så stemte de på en statsministerkandidat. Det var to kandidater: Benjamin Netanyahu fra Likud og Shimon Peres fra Arbeiderpartiet. Netanyahu vant knepent.

Hensikten med å velge statsminister spesielt var å styrke hans stilling. I de koalisjonene som har vært med en rekke forskjellige partier, har statsministeren ofte vært bortimot handlingslammet i en rekke saker. Tanken var at når han var valgt direkte av folket, ville han kunne tvinge igjennom sin vilje i større grad.

valg: Ett på statsminister, ett til Knesset. Det var 5 statsministerkandidater. Men en arabisk kandidat, en kandidat fra Sentrumspartiet (som nå er nedlagt) og en kandidat fra ytre høyre trakk seg.

Ved selve valget vant Ehud Barak med stort flertall over Benjamin Netanyahu fra Likud-partiet. Bakgrunnen var særlig at Barak lovte å skaffe en varig fred.

Barak tilbød store israelske innrømmelser i bytte for varig fred. Men Arafat gikk ikke med på det, og startet i stedet den andre intifadaen i september 2000, den krigen som fremdeles pågår. Det førte til at Baraks regjering falt fra hverandre. Nyvalg før valgperioden utløp ble igjen aktuelt.

2001: Ariel Sharon 1999: Ehud Barak

I artikkelen Selvmål fra ytre høyre i 1992 og 1999 (s. 11) står det noe om bakgrunnen for at det ble valg i 1999, før valgperioden var over. Det gikk også etter samme oppskrift som i 1996, med to

I begynnelsen av 2001 var det valg igjen. Men ikke på Knesset, bare på statsminister. Knesset er fremdeles uforandret, slik det ble valgt i 1999.

Grunnen til at det ikke ble valg til Knesset, var at de religiøse partiene og Arbei-

derpartiet ikke ønsket det.

De lå an til sterk tilbakegang ifølge meningsmålingene. Hittil har det ikke kunnet bli valg i Israel før perioden utløper på annen måte enn at et flertall i Knesset vedtar det.

At det ikke ble valg til Knesset, førte til at Benjamin Netanyahu ikke ønsket å stille som statsministerkandidat for Likud. Hadde han villet, kunne han antakelig (i slutten av 2000) slått Sharon i kampen om å bli statsministerkandidat.

I stedet ble det altså Ariel Sharon som representerte Likud mot Ehud Barak.

Sharon vant stort.

statsministervalg. Som i Norge stiller de ulike partiene med en partileder, som samtidig blir statsministerkandidat. Når valget er over og sammensetningen av Knesset er klart, blir det forhandlinger om en regjering som kan samle flertallet i Knesset bak seg.

I tillegg til at det er slutt på direkte statsministervalg, får også den neste statsministeren rett til å oppløse Knesset og skrive ut nyvalg. Det er nytt. Likeså blir mulighetene for å reise mistillitsforslag mot regjeringen begrenset.

Se Ny lov svekker ytre høyre, s.

11.

Endring i valgloven

Det er nå klart hvem de store partiene skal stille med som partiledere ved neste valg.

Arbeiderpartiet: Ledervalget ble avgjort ved primærvalg, dvs. valg der alle partiets medlemmer i Israel hadde stemmerett. Resultatet var at Amram Mitzna, ordfører i Haifa, ble partiets leder og statsministerkandidat, med solid margin til nestemann, den tidligere lederen, Benjamin Ben-Eliezer. Nå diskuteres hvordan partiets liste til Knesset skal settes sammen.

Likud: Statsminister Ariel Sharon vant over tidligere statsminister Benjamin Netanyahu med stort flertall.

I de fleste andre partier er det ikke primærvalg, men ett

Ved valgene i 1996, 1999 og 2001 var det altså eget statsministervalg. Hensikten var å styrke statsministerens stilling. Det viste seg i praksis at det gikk stikk motsatt.

For når folk kunne stemme på en statsminister, viste det seg at mange ikke syntes det var viktig å stemme på hans parti. Etter at direkte statsministervalg ble innført, er de to store partiene (Likud og Arbeiderpartiet) blitt sterkt redusert, mens de andre partiene har økt sin oppslutning. Det ble ikke lettere å holde koalisjonene samlet, ikke lettere for statsministeren å føre en effektiv politikk. Kanskje heller tvert imot.

Valgloven er derfor nå endret igjen, slik at ved neste valg blir det ikke noe eget

Partiledere

eller annet partiorgan som velger leder.

Valget 28. januar

Når partiene nå etter hvert har valgt sine ledere, kan selve valgkampen begynne.

Meningsmålingene viser så langt en sterk framgang for Sharons Likud-parti. Hans parti og partier han naturlig samarbeider med ligger an til et stort flertall.

Valget blir altså som i Norge: Man stemmer på et parti, og så blir regjeringens sammensetning fastlagt etter valget i forhandlinger mellom partiene.

Lav sperregrense

Her i Norge stemmer vi fylkesvis. Når jeg stemmer i Rogaland, har det bare påvirkning for hvilke kandidater som kommer inn på Stortinget herfra, og alle partier har egen liste i hvert fylke. (Vi ser da bort fra utjevningsmandatene.)

I Israel er hele landet en valgkrets. Hvert parti har bare en liste for hele landet, og den stemmer alle partiets velgere på. Siden det er 120 medlemmer av Knesset, skulle i utgangspunktet alle partier som får minst 1/120 av stemmene være sikret en plass. Men sperregrensen er satt til 1,5 %, så partier som får mindre enn det, kommer ikke inn. Denne grensen er likevel svært lav i forhold til hvordan det er i de fleste land, og det er hovedforklaringen på at det er så mange partier i Knesset og i regjeringene i Israel.

Nr. 5/2002

11

Ny lov svekker ytre høyre Benjamin Ben-Eliezer var forsvarsminister og leder for det israelske Arbeiderpartiet. I oktober bestemte han seg for å trekke sitt parti ut av samlingsregjeringen.

Han håpet at det ville gjøre det lettere for ham å slå sin utfordrer, Amram Mitzna, i primærvalget. Men det hjalp ikke, han tapte for Mitzna likevel.

Da var samlingsregjeringen slutt. Statsminister Ariel Sharon måtte derfor vende seg til ytre høyre for å søke flertall for sin politikk. Men den kanskje mest innflytelsesrike lederen på denne fløyen, Avigdor Lieberman (med bakgrunn fra Russland), bestemte seg for å ikke samarbeide med Sharon.

Kanskje ville han tvinge fram et valg fordi han håpet at hans gamle venn Benjamin Netanyahu skulle slå Sharon og bli leder for Likud. Det virket ikke, som

kjent. Sharon slo Netanyahu stort i primærvalget om å bli leder for Likud.

Dermed har de to store partiene hver sin kandidat: Likud har Ariel Sharon og Arbeiderpartiet har Amram Mitzna. Meningsmålingene tyder på at Likud vil øke sin oppslutning betydelig, Arbeiderpartiet vil bli redusert. Men Amram Mitzna sier at han ikke vil la Arbeiderpartiet slutte seg til en regjering ledet av Sharon.

Skulle det gå som meningsmålingene sier, vil Sharon da være tilbake til den situasjonen som utløste nyvalget: Han er avhengig av ytre høyre for å få flertall i Knesset. Men situasjonen er ikke akkurat som den var før.

Ny lov for mistillit

Loven er blitt endret slik at mistillitsforslag i Knesset (Israels ”storting”) nå bare gjelder ”konstruktiv” mistil-

lit. Det vil si at den gamle regjeringen kan bli sittende helt til det er flertall i Knesset for en annen og ny regjering.

Det vil si at ytre høyre ikke lenger kan kaste regjeringen dersom de ikke er villige til å gå i regjering sammen med Arbeiderpartiet og Meretz (Israels ”SV”).

Det vil trolig gi statsministeren vesentlig større spillerom enn hittil.

Selvmål igjen?

Når man skriver ut nyvalg, er det ingen garanti: Det kan skje ting som gjør at valgvinden snur, og venstresiden vinner. Skulle det skje, har ytre høyre klart det igjen: Fjerne en statsminister står dem nokså nær og skaffe Israel en som står langt fjernere.

Men foreløpig tyder det meste på en overlegen seier for Ariel Sharon.

Den høyreorienterte partilederen Avigdor Liberman på talerstolen i Knesset under debatt om mistillitsforslag mot Sharon-regjeringen i november.

Selvmål fra ytre høyre i 1992 og 1999 Den som ønsker et godt eksempel på folk som lar ”det beste bli det godes fiende”, på en slik måte at det virker stikk motsatt av det man ønsker å oppnå, bør ta et langt og godt blikk på ytre høyre i Israel, partiene til høyre for Likud.

1992

Det var ytre høyre som tvang Yitzak Shamir til å skrive ut nyvalg i 1992. De ville ikke godta Madrid-forhandlingene, hvor Israels innrømmelser var nokså små. (Bl. a. var palestinerne en del av den jordanske delegasjonen, Israel anerkjente dem ikke som en egen forhandlingspartner.) Resultatet ble at Arbeiderpartiet vant valget og Yossi Beilin og Shimon Peres gav Israel Oslo-avtalen, traktatfesting av at Israel skulle trekke seg

ut av deler av ”Erez Israel” og de første tilbaketrekningene. For å forhindre noe som, sett fra ytre høyres side, var ille, sørget de altså for at det ble noe som ble mye, mye verre.

1996

I 1996 ble Benjamin Netanyahu valgt, ikke minst takket være aktiv støtte fra bosetterne og ytre høyre.

Etter noen måneder skrev han under Hebron-avtalen, som nesten var ferdigforhandlet av regjeringen Peres.

Det førte til at Benny Begin gikk ut av regjeringen og at ytre høyre begynte å aktivt motarbeide Netanyahu.

Regjeringen Netanyahu fikk gjennomført ganske mye, tross vanskelige forhold. På feltet ”fredsprosessen” fikk den gjennomført lite. Men det var jo i virke-

ligheten det Netanyahu var valgt for: Så lenge palestinerne ikke gjennomførte sin del av avtalene, skulle prosessen stå stille fra Israels side også. I mellomtida etablerte israelerne ”fakta på bakken” (bosetninger) som ville styrke Israels stilling.

Wye-avtalen i oktober 1998

Netanyahu lot seg presse av president Bill Clinton til å delta i forhandlinger i USA. Med seg hadde han bl. a.

Ariel Sharon. Netanyahu og Sharon ble presset til å skrive under på en avtale som var i strid med det de ønsket. Men avtalen hadde også klare forpliktelser for palestinerne, og Netanyahu erklærte at han ikke ville gjennomføre Israels del av avtalene uten at palestinerne gjennomførte sin. De som kjente situasjo-

nen, kunne ane at det ikke ville bli mye ut av det i praksis.

Tross dette valgte ytre høyre å erklære Netanyahu full krig. De erklærte at de ville velte regjeringen og motarbeide Netanyahu på alle vis. Rasjonelle folk på høyresiden advarte og sa at dette var selvmål, på samme måten som i 1992. Men de talte for døve ører.

Motarbeidet i valgkampen

Da så valget var fastsatt til mai 1999, fortsatte ytre høyre å motarbeide Netanyahu. Og i hvert fall gjorde de ingenting for å støtte ham.

Mens Meretz og andre velgere på venstresida mobiliserte for Barak, manglet gløden fullstendig på høyresida. Det førte til at Baraks tilhengere i stor grad ble

alene på banen.I tillegg ble det klart for velgerne at en regjering Netanyahu ikke kan fungere. For med høyresida som motstandere i stedet for medspillere, ville han ikke ha flertall bak seg og ville være handlingslammet.

Dagen før

Høydepunktet i høyresidas harde arbeid for å ødelegge for egen sak, kom dagen før valget. Da var det klart at både den arabiske kandidaten og sentrumskandidaten trakk seg slik at Ehud Barak ble stående alene igjen på venstresida, trakk omsider kandidaten for ytre høyre, Benny Begin seg.

Men selv ikke i en slik situasjon kunne han få seg til å oppfordre velgerne til å stemme på Netanyahu, som

jo tross alt måtte være en mye ”mindre dårlig” statsminister (sett fra hans side) enn Barak og hans folk.

Begin sa bare at folk fikk finne ut selv hvem de burde stemme på. Med alt dette lyktes det altså ytre høyre å få i få Barak valgt som statsminister med stort flertall.

Selv ble ytre høyre sterkt redusert og fikk 4 mandater i alt.

For å hindre at Israel skulle gi fra seg noe land til palestinerne, sørget de altså med åpne øyne for å få valgt en statsminister som ønsket å gi palestinerne kontroll over mye mer enn Netanyahu ville ha godtatt, blant annet Tempelfjellet.

Og nå har de gitt Sharon samme behandling.

Se artikkelen Ny lov svekker ytre høyre over.

Nr. 5/2002

12

Amram Mitznas besteforeldre bodde Polen og Russland. De utvandret til Tyskland i begynnelsen av 1900-tallet. Hans mor ble født i Berlin, hans far i Leipzig. De kom til Israel som unge pionerer. (Foto: GPO)

ARBEIDERPARTIET: Ben-Eliezer nr. 2, Shimon Peres nr. 3

Det israelske arbeiderpartiet går inn for å få avgått leder Benjamin Ben-Eliezer og partiveteran Shimon Peres inn på henholdsvis andre- og tredjeplass på sin Knesset-liste. Den nyvalgte lederen, Amram Mitzna, sa i november at han vil fysisk adskille palestinske og israelske områder dersom palestinerne mister en ny mulighet for fred med Israel. (www.miff.no)

Amram Mitzna Amram Mitzna er den nye lederen for det israelske Arbeiderpartiet. Han regnes som en utpreget ”due” i konflikten med araberne.

Mitnas liv

Haim Ramon (t.h.) fikk 8 prosent oppslutning i Ap-valget.

AMRAM MITZNA VANT AP-VALGET: Tilbyr Ben-Eliezer andreplass på listen

Amram Mitzna ble som ventet den klare vinneren av primærvalgte i det israelske Arbeiderpartiet i november. I sin seierstale inviterte Mitzna avtroppende leder Benjamin Ben-Eliezer til å stå som nummer to på partiets Knesset-liste ved valget 28. januar. Valgdeltakelsen skal ha vært nærmere 65 prosent blant de 110.405 medlemmene som kunne delta.

Valgresultatet

Amram Mitzna: 53,9 prosent Benjamin Ben-Eliezer: 38,2 prosent Haim Ramon: ca. 8 prosent (www.miff.no)

Amram Mitzna ble født i 1945 på kibbutz Dovrat.

Han har universitetsstudier i geografi og politisk vitenskap ved Haifa Universitet, og i offentlig administrasjon ved Harvard University i Boston.

Han kom inn i hæren i 1963. Han har for det meste tjenestegjort i panservåpenet, og ble etter hvert divisjonssjef. Han ble såret både under seksdagerskrigen i 1967 og i Jom Kippur-krigen i 1973. Han har også fått medalje for fremragende tjeneste.

Under Libanon-krigen i 1982 var han brigadegeneral, og kritiserte daværende forsvarsminister Ariel Sharon for måten han håndterte krigen på.

I 1986-1990 var han øverstkommanderende i

sentralkommandoen, og var da blant annet øverstkommanderende for den israelske hæren på Vestbredden under den første intifadaen.

Han var meget tøff med opprørerne. Han gav ordre til å ødelegge hus, til deportasjoner og til å skyte mot opprørere. Men det var intifadaen som overbeviste ham om at det ikke nytter å løse konflikten med palestinerne med ren makt. Det gjorde ham til en av ”duene” i Arbeiderpartiet.

I 1993 ble han leder for det israelske forsvarets planleggingsdivisjon. I 1993 trakk han seg tilbake fra hæren med graden generalmajor.

I november 1993 ble han valgt som ordfører i Haifa.

Han ble siden gjenvalgt med 65 % av stemmene. I sine to perioder som ordfører har han hatt et utstrakt samarbeid med Likud.

I august 2002 erklærte han seg som kandidat til å lede det israelske Arbeiderpartiet, og i november ble han valgt

i et primærvalg hvor alle partimedlemmene hadde stemmerett.

Mitzna er gift og har tre barn.

Politikk

Mitzna har erklært at han vil forhandle med Arafat hvis han blir statsminister.

Hvis forhandlingene ikke fører fram, skal Israel trekke seg ensidig (uten innrømmelser fra palestinerne) tilbake fra hele Gaza og det meste av Vestbredden. De israelske bosetterne skal måtte flytte tilbake til Israel.

Mitzna sier at Israels vanskeligheter skriver seg fra okkupasjonen av Vestbredden og Gaza. Mitzna tror at det nå er ”en ny holdning, nye ledere og en ny tilnærming” fra palestinernes side.

Han vil gjenoppta forhandlinger med palestinerne ”der de stanset i januar 2001” (før Ariel Sharon ble valgt som statsminister).

Han mener at når forhandlingene under Barak stran-

det, var det fordi Barak riktignok gikk til store innrømmelser i ord, men han gjennomførte ikke konkrete tiltak ”på bakken” for å skape tillit hos palestinerne: Han gjennomførte ikke tilbaketrekninger som var avtalt. [Grunnen til at Barak ikke gjorde det, var at palestinerne ikke gjennomførte sine forpliktelser, de samme ”innrømmelsene” som de hadde gjort hver gang om å bekjempe terror, fredsundervisning i skolene osv.]

Hans politiske motstandere sier at han med det gjør Arbeiderpartiet til en ”Meretz-klone”. (Meretz er Israels parallell til SV.) Mange i Arbeiderpartiet frykter at han i stor grad vil støte sentrumsvelgerne fra seg, og det er press for at han skal moderere sine offentlige synspunkter. Når dette blir skrevet i begynnelsen av desember, tyder det meste på en stor valgseier for høyresiden.

Nr. 5/2002

Yekke - jødene fra Tyskland I 1930-åra kom det en hel del tyske jøder til Palestina, som Israel het den gangen. De flyktet fra Hitlers og andres antisemittisme. Det var et ordtak den gangen at jøder i Palestina spurte hverandre: ”Kommen Sie aus überzeugung oder kommen Sie aus Deutschland?” (Kommer De av/fra overbevisning eller kommer De fra Tyskland?)

De tyske jødene var og til dels er oppfattet som noe for seg selv i Israel. I et land hvor klesdrakten er meget uformell, markerer de tyske jødene seg med en mer formell klesdrakt. Det har gitt opphav til det kallenavnet som brukes på dem: En tysk jøde i Israel er en yekke. Det er det samme ordet som vi har på norsk i jakke, et plagg som mange

israelere bruker lite. Ordet er nå blitt aktuelt fordi Amram Mitzna, den nye lederen av det israelske Arbeiderpartiet, er en yekke, selv om han riktignok komme fra en familie som har lagt mer vekt enn mange andre på å bli integrert i det israelske samfunnet.

Historier

Det finnes mange historier som gjør seg lystig over yekkene.

En historie er fra en kibbutz i 1930-årene. Noen tyske jøder, tidligere akademikere, var blitt sendt dit. De holdt på med noe graving, og hadde lite maskiner.

Derfor organiserte de en kjede som sendte bøtter med sand fra mann til mann. En fremmed som kom dit, hørte en underlig lyd, som et slags brus. Da han kom helt borttil, hørte han hva det var.

For hver enkelt bøtte en av yekkene tok imot eller sendte videre, sa han til sin nabo: ”Tusen takk, herr overrettssakfører. Værsågod, herr professor. …..”

De har vært regnet som lite praktiske. En yekke reiste med tog fra Haifa til Nahariya. På toget satt han med ryggen i kjøreretningen. Etter turen klaget han over at han ble litt svimmel av det. ”Men rett overfor der du satt er det jo et sete som vender i riktig retning. Hvorfor spurte du ikke om noen der ville bytte plass med deg?” spurte en. ”Problemet var at det ikke satt noen der,” sa yekken, ”jeg hadde ingen å spørre.”

Fremmede i Israel

De tyske jødene kom til Palestina/Israel som flyktninger,

og opplevde livet der som hardt.

Som vi så i historien om kibbutzene, måtte mange jobbe i Israel i yrker som lå temmelig fjernt fra det de var vant med. De fleste følte seg ikke hjemme. De ønsket egentlig å være i Tyskland, men det lot seg jo ikke gjøre. Mange av dem, kanskje de fleste, ønsket lenge ikke å bli integrert i den israelske kulturen. De så på den som dårligere enn deres egen.

– Israels første statsminister, David Ben-Gurion, sa en gang at dersom de ikke hadde vært jøder, ville de ha støttet Hitler.

Ikke politikk

Men selv om mye gikk på tvers, satte de tyske jødene seg ikke ned og sturte (slik palestinerne har gjort). Mange av dem har gjort det bra i Israel som leger,

13

advokater, professorer, embetsmenn, industriledere, avisredaktører og en rekke andre yrker.

Men få av dem har forsøkt seg i politikk. Den mest kjente er Yosef Burg, som mangeårig statsråd for NRP (det nasjonalreligiøse partiet). Han er for lengst ute av bildet. Hans sønn, Avram Burg, er nå det som svarer til vår stortingspresident. Men ellers har det vært få yekker i politikken.

Kanskje kan Mitzna bane veien for flere yekker også i politikken.

Etter mange år er mange av dem nå mye mer integrerte i det israelske samfunnet enn tidligere.

Hovedkilde: En artikkel av Tom Segev i Ha’aretz 22. november 2002.

Arabere glad for Amram Mitzna Arabiske ledere i Israel har uttrykt tilfredshet med at Arbeiderpartiet har valgt Amram Mitzna til partileder. Mange regner med at han vil øke antallet arabere som stemmer på partiet.

Men araberne er blitt skeptiske til både Arbeiderpartiet og Likud. De har fått store løfter mange ganger, men det er blitt lite ut av det i praksis.

Ordfører i blandet by

Mange arabere bor i rent arabiske byer. Men det er også noen blandede byer, med både jøder og arabere.

Den største byen som har jødisk flertall og en betydelig arabisk minoritet, er Haifa.

Der har Amram Mitzna vært ordfører, Mange arabere mener at Mitzna har klart å være ordfører for alle på en bedre måte enn noen andre. Han har rådført seg med arabere og brakt noen av dem til maktposisjoner. Mitzna har lykkes i å skape gode forhold mellom jøder og arabere selv under de vanskelige forholdene som har vært under den nåværende intifadaen siden september 2000.

Forverring etter intifadaen

Før intifadaen begynte, var det utstrakt kontakt

mellom jøder og arabere, i det minste slik at jøder i stor grad handlet hos arabere (både israelske arabere og palestinere på Vestbredden). Dette var til fordel for alle parter: Det bidro for det første til forståelse. Dernest fikk jødene varer og tjenester som ofte var billigere. Og araberne tjente gode penger.

I begynnelsen av intifadaen var det store opptøyer med israelske arabere.

Arabisk ungdom sperret av betydelige områder i Israel, og angrep jøder (særlig ved å ødelegge eiendom). I tumultene ble 13 israelske arabere skutt av israelske politi- og sikkerhetsfolk. Det foregår fremdeles undersøkelser av skyldforholdene i dette.

Etter disse opptøyene ble det en kraftig nedgang i jødiske kjøp fra arabere, også israelske arabere. Opptøyene – og retorikken fra arabiske ledere – var så hatsk at få jøder tar sjansen på å bevege seg mer enn nødvendig i arabiske områder.

Nedgangen varer i stor grad fremdeles. Dette har påført ”den arabiske sektoren” i Israel en betydelig økonomisk nedgang. Det er nok en viktig grunn til at sterke krefter i det arabiske samfunnet i Israel har arbeidet

for å forhindre at det blir for mye vold mot jøder.

Gjenoppbygge tilliten

Det vil, selv i beste fall, ta tid å gjenoppbygge den tilliten som – tross alt – har vært mellom jøder og arabere i Israel, og helst utvide den. Mange arabere håper at Amram Mitzna skal bli i stand til det. De mener at han har vist gode takter i Haifa.

Men det er ikke nok med ord. De vil ha mer penger: Bedre veier, bedre skoler, bedre helsestell, redusert arbeidsledighet. Kort sagt: Like mye penger som de jødiske kommunene får.

Foreløpig er nok mange arabere skeptiske. I primærvalget hvor Mitzna ble valgt, var vel 14.500 arabere stemmeberettiget (fordi de er medlemmer av Arbeiderpartiet). Bare litt over 40 % stemte.

Og foreløpig tyder det meste på at Arbeiderpartiet og Mitzna vil gå på et solid tap ved valget 28. januar.

Hovedkilde: En artikkel av David Rudge i Jerusalem Post 21.11.02.

NY FORSVARSMINISTER: Shaul Mofaz overtar

Shaul Mofaz (bildet) erstattet i begynnelsen av november Benjamin Ben-Eliezer som forsvarsminister.

Shaul Mofaz sikkerhetspolitiske synspunkt er delvis behandlet i artikkelen ”Forsvaret om Clintons forslag”, publisert på www.miff.no januar 2001. Mofaz går for eksempel inn for at Israel beholder full suverenitet over hele Jordan-dalen.

Nr. 5/2002

14

Arabiske partier Demokratisk front for fred og likhet (Hadash) har valgt to nåværende medlemmer av Knesset, Muhammed Barakei og Issam Mahoul som sine to første kandidater. På 3. plass er Ahmed Tibi, mangeårig rådgiver for Yasser Arafat. Han ledet sitt eget parti, Arabisk bevegelse for endring, som nå har inngått en allianse med Hadash. På fjerdeplass kommer en jøde, Dov Hanin.

Forent arabisk liste (UAL) er en allianse av den sørlige greina av den fundamentalistiske Islams bevegelse og deler av Demokratisk arabisk parti. De to første kandidatene er nåværende medlemmer av Knesset,

Abdel Malik Dahamshe og Taleb a-Sanna. På tredjeplass er den islamistiske varaordføreren i Nasaret, Salman Abu Ahmad. På fjerdeplass Muhammad Kana’an, som sitter i Knesset nå og er komme tilbake til partiet etter å ha startet sitt eget utbryterparti.

Azmi Bishara er medlem av Knesset og førstemann på listen til Balad-partiet.

Han er regnet som en bråkmaker.

I tillegg er det vanlig at mange arabere stemmer på Arbeiderpartiet, Meretz og en del faktisk også på Likud.

Kilde: Artikkel i Jerusalem Post 12. desember 2002 av David Rudge.

Samling på ytre høyre Tre partier på ytre høyre fløy skal gå sammen til ett parti. Ett av dem er fra før en allianse av to partier: Nasjonal union og Yisrael Beiteinu. De to andre partiene er Moledet og Tekuma.

Navnet blir Nasjonal union.

Leder blir Avigdor Lieberman. Meningsmålinger gir det nye partiet opptil 10 mandater i det nye Knesset.

Partiet går sterkt imot at noen jøder skal flyttes fra Gaza eller Vestbredden.

Store deler av partier ønsker å ”overtale” araberne i Israel og på Vestbredden til å flytte til arabiske land.

Lieberman sier at han ”ikke ville ha noe imot” å bli finansminister i en Sharonregjering. Også Arbeiderpartiet har tidligere tatt

Kvinne i NRP NRP, det nasjonalreligiøse partiet, er det partiet i Israel som har vært med i flest regjeringer gjennom historien. Lenge var det i samarbeid med Arbeiderpartiet.

Men etter at Israel fikk kontrollen over hele Jerusalem og Vestbredden i 1967, ble partiet gradvis radikalisert og nasjonalisert. I dag står partiet til høyre for Likud.

NRP er såkalt ”moderne ortodokse”. Det betyr bl. a. at ungdommen som sogner til dette partiet, gjør militærtjeneste. Dette i motsetning til haredim, de såkalt ultraortodokse, hvor et stort antall menn studerer teologi hele livet og slipper

partier fra ytre høyre med i regjeringen. For det er i utenrikspolitikk de er ”ytre høyre”. I økonomisk politikk og innenrikspolitikk kan de være sentrumspolitikere.

Og det trengs jo flertall i slike saker også.

Lieberman har erklært at dersom en palestinsk stat blir opprettet, vil det bety slutten på staten Israel. Han ønsker å forby Den islamske bevegelse og Azmi Bishara (medlem av Knesset) å stille til valg.

Lieberman sier at Israel først må overvinne terroren. Deretter kan de økonomiske og sosiale problemene løses.

Hovedkilde: Artikkel av Etgar Lefkovits 26. november i Jerusalem Post.

Shinui-partiet 3. størst Ifølge meningsmålingene i siste delen av november ligger det an til at Likud blir det største partiet ved valget 28. januar. Arbeiderpartiet blir nummer to, men langt mindre. Det er vel ingen overraskelse for dem som følger med litt på hva som skjer i Israel.

Mindre kjent er det partiet som ligger an til å bli nummer tre: Shinui. Det er et nokså spesielt parti. Det nærmeste vi kunne sammenlikne det med ut fra norske forhold måtte være om Humanetisk forbund (eller kanskje til og med Hedningesamfunnet) stiftet et politisk parti, der antikirkelige synspunkter var hovedsaken.

Irritasjon mot haredim

Bakgrunnen er en sterk misnøye i det israelske samfunnet med en del rettigheter haredim (de såkalt ultra-ortodokse) jødene har skaffet seg. Det gjelder særlig at de som studerer teologi på fulltid, slipper militærtjeneste. Da ordningen ble vedtatt i de første år av staten Israels eksistens, dreide det seg om noen hundre studenter. Men nå er det blitt slik at tusener av studenter i

hvert årskull studerer teologi hele livet. Mange av dem er ikke spesielt begavet teologisk, og det er en alminnelig oppfatning i Israel at de gjør det først og fremst for å slippe å gå i militæret. De gifter seg etter hvert, og får ofte mange barn. Når de så er studenter og ikke har inntektsgivende arbeid, blir et stort antall barnerike familier en belastning på Israels sosialbudsjetter. I tillegg er det en alminnelig oppfatning at skoler og andre institusjoner som haredim driver, får uforholdsmessig mye penger. Summen av alt dette er en sterk irritasjon, i noen tilfeller hat, fra store deler av det israelske samfunnet rettet mot haredim.

(For ordens skyld: Det vi kunne kalle ”vanlige ortodokse” jøder gjør militærtjeneste i minst like stor grad som andre og deltar i samfunnslivet ellers.)

Shinui

Et av problemene for Shinui er at partiet riktignok er samlet i kravene om at haredim skal fratas sine spesielle privilegier, men i flere andre spørsmål er det ulike syn i partiet.

I forholdet til araberne og ”fredsprosessen” er par-

tilederen, den frittalende Yosef (Tommy) Lapid, en ”hauk”. Han har hittil fått med seg de andre lederne også på å støtte regjeringens politikk. Men ikke alle er like begeistret, noen er mer ”duer”. Hvordan dette vil slå ut etter hvert som valgkampen skrider fram, er ikke godt å si.

Ved flere tidligere valg har det vært sentrumspartier som gjorde det godt, men det har vært vanskelig å etablere seg på permanent basis. På 70-tallet var ”Demokratisk bevegelse for forandring” en viktig brikke i spillet som gjorde at Menahem Begin fra Likud kunne bli statsminister i 1977, mens Arbeiderpartiet til da hadde hatt monopol på statsminister (David Ben-Gurion, Moshe Sharet, Levy Eshkol, Golda Meir, Yitzak Rabin).

Nylig er Sentrumspartiet, en av vinnerne ved forrige valg til Knesset i 1999, blitt oppløst.

Ikke i regjering

Da Sharon ble valgt til statsminister tidlig i 2001, satte Shinui som betingelse for å gå inn i hans samlingsregjering at de ultra-ortodokse partiene ikke skulle være representert der. Da

Sharon ikke gikk med på det, ble valgte partiet å stå utenfor regjeringen.

Markedsøkonomi

Ved siden av Shinui er det Meretz som er det mest fiendtlige partiet mot haredim. Meretz er sosialistisk, sekulært og europeisk, med mange universitetsutdannede medlemmer. (Det minner mye om det norske SV.) Shinui derimot er sterkt for en markedsøkonomi. Og i tillegg er Shinui sentrumhøyre-orientert i konflikten med araberne.

Utsikter

Det skal bli interessant å se hvordan Shinui klarer seg i valgkampen, når partiet må ta standpunkt i saker hvor det er ulike syn i ledelsen.

Det blir også interessant om Shinui klarer å vinne fotfeste blant innvandrerne fra Russland og de andre landene i det tidligere Sovjetunionen. Mange av dem er sterkt sekulære og reagerer negativt på måten haredim opptrer på.

Hovedkilde: Lederartikkel 21. november i Jerusalem Post

Olmert om Sharon

å gjøre militærtjeneste. De moderne ortodokse deltar også i utdanning og yrkesliv på linje med flertallsbefolkningen.

Kvinne på 5. plass

Ingen ultra-ortodokse partier har noen kvinner på sine kandidatlister. NRP hadde forrige gang en kvinne på 8. plass. Med 4-5 mandater i Knesset var det en urealistisk plassering.

Denne gangen er det bestemt at en kvinne skal ha 5. plass på listen. Det er første gang et ortodokst parti har en kvinne på en ”realistisk” plass ved valget i Israel.

Slik begrunner Jerusalem-ordfører Ehud Olmert hvorfor han støtter Ariel Sharon fremfor Benjamin Netanyahu: For tre år siden overtok Sharon et parti som var sterkt skadet etter å ha tapt valget. Det hadde bare 19 mandater i Knesset, hadde millioner av shekel i gjeld. I dag er Likud regjeringspartiet, og ligger an til å få 40 mandater i neste valg. Det er et gjeldfritt, levende parti med 300.000 medlemmer. Noe slikt har aldri skjedd før i Israel.

Sharon har også lykkes mer enn noen annen israelsk leder med å føre krig mot terror, å mobilisere en internasjonal koalisjon ledet av den amerikanske presidenten for å minske innflytelsen fra Yasser Arafat. Olmert mener at det er ”en enorm prestasjon av Sharon-regjeringen”. Olmert tror også at Sharon er den kandidaten som kan få flest til å stemme på Likud ved valget 28. januar. Fritt etter en artikkel i Ha’aretz 19. november 2002.

På bildet får Olmert (t.h.) og Sharon en orientering av en IDF-offiser. (Foto: Amos Ben Gershom, GPO)

Nr. 5/2002

Ny samlingsregjering?

President George W. Bush regnes som den mest Israelvennlige presidenten som noen gang har vært. Men også han må ta, og tar, et visst hensyn til den arabiske verden. Derfor har han bestemt at han går inn for at det skal opprettes en palestina-arabisk stat.

Ariel Sharon har lenge sagt at med alle de innrømmelsene Israel tidligere har gjort, og som han selv var imot da de ble gitt, er en palestinsk i dag uunngåelig.

Han fastholder dette nå etter at han ble statsminister. Det gjør det også lettere å ha et godt forhold til USA. Men Sharon stiller mange betingelser for denne staten – betingelser som inntil videre nok i praksis fører til at palestinerne ikke vil ha den.

Bl. a. ser Sharon for seg at bare 42 % av Vestbredden skal bli palestinsk.

Ledervalgene

Benjamin Netanyahu godtar ikke prinsippet om en palestinsk stat lenger, selv om han godtok tanken da han var statsminister. Da medlemmene av Likud valgte Sharon til leder med stort flertall, kunne det

derfor ses på som en seier for en ”moderat” linje.

I Arbeiderpartiet ble Amram Mitzna valgt med stort flertall. Han har gitt beskjed om at han går inn for ensidige tilbaketrekninger og ensidige innrømmelser til palestinerne (altså uten å forlange motytelser). Og han er ikke villig til å sitte i regjering sammen med Sharon. Det bringer Arbeiderpartiet nokså langt til venstre.

Primærvalgene

Men så var det nye valg, denne gangen for kandidater til valget 28. januar. Og da gikk begge partier motsatt vei av det ledervalgene kunne tyde på: I Likud gjorde Sharons folk det dårlig. Ingen av de første på listen støtter Sharon i tanken om en palestinsk stat. Ganske mange på listen er kjent for å være støttespillere av Benjamin Netanyahu. Listen var altså ganske høyreorientert.

I Arbeiderpartiet gikk det også mot høyre. Mens lederen, Amram Mitzna, står langt til venstre (”Yossi Beilin med skjegg”), gjorde høyresiden nesten rent bord

byttet også parti. Hun får 12. plass hos Meretz.)

Beilin sa at den avgjørende grunnen til at han forlot Arbeiderpartiet, var at et flertall av dem som ligger an til å bli valgt i Arbeiderpartiet, støtter Ariel Sharons samlingsregjering. – Mange vil finne det rimelig at Beilin er i Meretz, for det er der han hører til politisk.

Oslo-avtalen

Beilin er 54 år gammel.

Han kom inn i Knesset i 1988. Han er framfor noen andre mannen bak Osloavtalen. I dag er vel den vanligste oppfatningen i Israel at den var en ulykke for landet – og for palestinerne også.

I nr. 2/1997 av Midtøsten i fokus finner vi følgende: ”Yossi Beilin, som var Peres’ nærmeste medarbeider, fortalte i et intervju med den israelske Ha’aretz 7.3.1997 at han selv aldri noen gang spurte seg selv hvor fredsprosessen skulle føre hen,

Sharon 55,8 %, Netanyahu 40,08 %

Valgdeltakelsen ved Likud-valget var 46 prosent. Ariel Sharon vant med over 15 prosentpoeng over Benjamin Netanyahu.

I en telefonsamtale like etter valget, inviterte Ariel Sharon sin utenriksminister til fortsatt samarbeid. I følge Hærens radio skal Netanyahu ha svart at han ser frem til å fortsette som utenriksminister i Sharons regjering. Ariel Sharon er storfavoritt også til å vinne Knesset-valget for Likud 28. januar, og dermed etablere en ny regjering. Han tror Likud vil doble oppslutningen ved valget. På bakgrunn av terrorangrepene i Kenya, avlyste Sharon feiring av seieren i primærvalget. (www.miff.no)

Yisrael Ba’aliya Sharon må fortsette sin politiske balansekunst etter valget. (GPO) på listen. Meningsmålinger viser at partiet kan regne med ca. 20 mandater. Et flertall av dem som i så fall blir valgt, har en plattform som ikke ligger så veldig langt fra Ariel Sharons.

Samlingsregjering?

Dersom valget går omtrent som meningsmålingene viser, vil Sharon kunne danne en sentrum-høyreregjering uten Arbeiderpartiet. Men ut fra hensynet til USA, for ikke å si resten av verden, vil han antakelig ønske å ha Arbeiderpartiet som en viss balanserende faktor i regjeringen.

Dette vil ikke være populært i Likud. For dersom Arbeiderpartiet skal komme inn i regjeringen, blir det færre ministerposter og andre gode stillinger på Likud-medlemmer. Og det vil føre til en politikk som ligger til venstre for det flertallet i Knesset ønsker.

Hva vil skje? Det er ikke godt å si. Men det meste ligger til rette for at Ariel Sharon, den politiske taktikkens mester, vil få rikelig anledning til å utfolde sine talenter i så måte også i neste periode.

Yossi Beilin går til Meretz Under primærvalget i Arbeiderpartiet i 1999 fikk Yossi Beilin nest flest stemmer. (Shlomo Ben-Ami, som ble utenriksminister i regjeringen Barak, fikk flest.

Barak selv var allerede valgt og ikke med i valget.)

Denne gangen fikk Yossi Beilin så få stemmer at han kom på 36. plass på listen til valget 28. januar. Når meningsmålingene bare gir Arbeiderpartiet omkring 20 plasser i det neste Knesset, vil det si at hans muligheter for å komme inn i Knesset, var små.

Beilin bestemte seg da for å forlate Arbeiderpartiet og stille på listen til Meretz (Israels SV). Men siden den listen egentlig var klar på forhånd, fikk han bare en 11. plass. Det er mulig, men ikke sannsynlig, at han da kommer inn i Knesset. (Yael Dayan, datter av avdøde Moshe Dayan, står minst like langt til venstre som Beilin og kom enda lenger ned ved primærvalget. Hun

15

hva fredsprosessen skulle ende med. Han snakket heller aldri noen gang verken med Rabin eller Peres om dette, og visste ikke om at de snakket sammen om det heller! Beilin sier: ”Jeg ønsker å leve i en verden hvor det finnes en mulig løsning på våre eksistensielle problemer. Jeg har ikke noe bevis på at det er tilfellet. ... Jeg er ganske enkelt ikke innstilt på å leve i en verden hvor ting ikke kan løses.” Så langt vårt sitat fra 1997.

Noen vil kalle det uansvarlig å bygge et lands politikk, og et lands skjebne, på hva en enkelt person er ”innstilt på å godta”.

Etnisk strid

Fram til Amram Mitzna vant primærvalget nå i november, var tidligere forsvarsminister Benjamin Ben-Eliezer leder for Arbeiderpartiet. Beilin hadde ført en lang og seig kamp for å få ham fjernet. Det lyktes, altså.

Ben-Eliezer er orientalsk (orientalske er jøder med bakgrunn i arabiske land).

Og han selv og mange andre orientalske jøder mener at Beilin og mange andre europeiske jøder i Arbeiderpartiet ikke tåler at noen orientalske får lederstillinger i samfunnet. (Fram til 1977, så lenge Arbeiderpartiet hadde statsministeren, var de orientalske jødene – som var i flertall i Israel – praktisk talt holdt helt utenfor maktposisjoner. Det var Menahem Begin fra Likud som fikk endret på dette.)

For mange orientalske jøder var det å hindre at Beilin ble valgt ikke bare et spørsmål om utenrikspolitikk, men også om kamp mot det de anser som rasisme.

Ellers er spenningen mellom europeiske og orientalske jøder i Israel sterkt redusert de senere årene.

Men fremdeles kan altså slike motsetninger gjøre seg slike utslag som vi har sett her.

Partinavnet betyr ”Israel for innvandring”. Lederen er Nathan Sharansky, som satt mange år i fengsel i Sovjetunionen som ”Zions fange” (fordi han ønsket å reise til Israel). Han er nå minister for boliger og utbygging, og partiet satser på saker som spesielt angår innvandrere. 5. desember ble Sharansky gjenvalgt som partileder. Partiet står på moderat høyreside.

Partiet har 4 mandater i Knesset. Det er regnet som et ”russisk” parti. Det merker konkurransen fra Avigdor Liebermans parti Yisrael Beiteinu, som står på ytre høyre. Det gjenstår å se om Yisrael Ba’aliya vil tjene på at dette partiet nå går i allianse med andre høyrepartier og dermed får svekket sin ”russiske” profil, selv om Lieberman fremdeles blir leder.

Partiet arbeider nå for å få kontakt med innvandrere også fra andre land enn det tidligere Sovjetunionen. Ikke minst innvandrere fra engelsk-talende land mener at de får liten hjelp og støtte til å etablere seg i det israelske samfunnet.

Det gjenstår å se om Yisrael Ba’aliya lykkes i å etablere seg som en talsmann også for andre innvandrere.

Uenighet om å gå tilbake til Ap

Partileder Michael Melchior ønsker å opprettholde partnerskapet med Arbeiderpartiet, mens Yehuda Gilad som er partiets gruppeleder i Knesset mener partiet bør operere mer selvstendig. Melchior skal ha inngått en avtale med Ap som sikrer partiet minst én ministerplass og én statssekretærplass dersom Arbeiderpartiet går inn i en nasjonal samlingsregjering. (www.miff.no)

David Levy forlot Likud i 1995, etter personlige uoverenstemmelser med Benjamin Netanyahu. (Foto: GPO)

David Levy kommer tilbake til Likud

Leder av partiet Gesher og Knesset-medlem David Levy har akseptert statsminister Ariel Sharons tilbud om å komme tilbake til Likud-partiet. Levy var utenriksminister i Ehud Baraks regjering, inntil han trakk seg fordi han mente Barak gav for store innrømmelser til palestinerne.

Levy støttet Sharon i statsministervalgkampen årsskiftet 2000/2001. (www.miff.no)

16

Nr. 5/2002

Hvem er Benjamin Netanyahu?

Tidligere statsminister Benjamin Netanyahu ble utenriksminister i Israel 6. november.

Benjamin Netanyahus far, Benzion Netanyahu, er professor og har vært sjefredaktør for Encyclopedia Hebraica.

Han er ekspert på inkvisisjonen, det katolske forfølgelsesapparatet fra slutten av middelalderen og utover.

Han har utgitt en murstein av en bok om dette. Hovedtesen er at inkvisisjonen var basert på rasebasert antisemittisme, nærmest av nazistisk type.

Benjamin bodde i USA i deler av sin oppvekst, og snakker derfor engelsk som en innfødt amerikaner.

Soldat

I 1967-1972 var han soldat og offiser i en elite-avdeling mot terror. (Blant annet var han med på å storme et kapret fly under ledelse av sin senere politiske motstander, Ehud Barak.) Siden studerte han ved Massachusetts Institute of Technology. Han har arbeidet som konsulent og leder i industrien i USA og Israel. Fra 1976 av har han ledet Jonathan-instituttet, som studerer hvordan man kan bekjempe terror. (Jonathan Netanyahu, populært kalt Yoni, var hans bror, som ledet den

israelske Entebbe-aksjonen og var den eneste israeleren som falt der.)

Yitzak Rabin. Men da Rabin ble myrdet, gikk hans etterfølger Shimon Peres sterkt opp. Det som ødela for Peres, var en serie palestinske selvmordsaksjoner våren 1996, og særlig det faktum at Arafat ikke gjorde noe særlig for å forsøke å stanse dem. Det økte oppslutningen om Netanyahu sterkt.

Diplomat og politiker

Netanyahu var med i den første israelske delegasjonen som drøftet strategisk samarbeid med USA i 1984.

Han har skrevet bok om å bekjempe terrorismen, og hans synspunkter har vært livlig diskutert i USA og andre land.

I perioden 1984-1988 var han Israels FN-ambassadør.

I 1982-1984 var han nestkommanderende ved den israelske ambassaden i Washington. Som FNambassadør ledet han arbeidet med å få åpnet FNs krigsforbryterarkiv, noe som lyktes i 1987.

Netanyahu var statssekretær i utenriksdepartementet i tida 1988-1991, og statssekretær på statsministerens kontor 1991-1992. I 1991 var han medlem av Israels forhandlingsdelegasjon til Madrid-konferansen og de påfølgende fredssamtalene i Washington. Han var medlem av Knesset fra 1988 til han tapte valget i 1999 for Ehud Barak fra Arbeiderpartiet. Han ble leder for Likud-partiet i 1993.

Netanyahu har skrevet et stort antall artikler i amerikansk presse og har deltatt

Statsminister

Benjamin Netanyahu ble født i Tel-Aviv 21. oktober 1949. Han vokste opp i Jerusalem. Netanyahu var statsminister i Israel fra 1996 til 1999. i en rekke amerikanske TVprogrammer om Midtøsten.

Han har skrevet og redigert flere bøker, bl. a. Terrorism: How the West Can Win (1986) og International Terrorism: Challenge and Response (1991).

I 1993 utgav han boka A Place Among Nations: Israel and the World. I 1995 kom boka Fighting Terrorism: How

Democracies Can Defeat Domeestic and International Terrorism.

Valget i 1996

I 1996 ble Netanyahu statsminister ved å slå Shimon Peres fra Arbeiderpartiet knepent. Netanyahu hadde ledet på meningsmålingene mot statsminister

Det er vanlig å beskrive Netanyahus tid som en fallitt, en katastrofe for Israel.

Men det er for enkelt.

Netanyahu fikk gjennomført viktige reformer i økonomien, og bidro sterkt til å stabilisere den. Det er ikke uten grunn at meningsmålinger nå viser at Likudmedlemmene mener at Netanyahu er mer skikket enn Sharon til å håndtere Israels økonomi.

I forhandlingene med palestinerne forlangte Netanyahu gjensidighet, dvs. at Israel ikke ville gi noe uten at palestinerne oppfylte sine forpliktelser. De som synes det er helt i orden at palestinerne bryter avtaler, sier at Netanyahu ”stanset fredsprosessen”.

Netanyahus regjering brøt til slutt sammen i 1999 fordi ytre høyre, som han var avhengig av, gjorde det umulig for ham å styre. Høy-

repartiene godtok ingen av de kompromissene Netanyahu ble presset av amerikanerne til å inngå. Det samme skjedde med Yitzak Shamir i 1992 og med Sharon nå i 2002.

I 1992 ble resultatet den Arbeiderparti-regjeringen som inngikk Oslo-avtalen.

I 1999 ble resultatet Ehud Barak som oppgav de hellige stedene i Jerusalem, blant annet, og som skaffet Israel intifadaen. Hva ytre høyre vil klare å oppnå denne gangen, gjenstår å se. Når dette blir skrevet, tyder meningsmålingene fremdeles på at Likud-kandidaten vil vinne valget og høyresiden vil bli styrket.

En pause

Etter tapet i 1999 trakk Benjamin Netanyahu seg fra politikken. Men hele tiden har han drevet og bygget seg opp igjen. I Likud har han en sterk stjerne. Han kunne, om han hadde villet, blitt den mannen som ble leder i Likud og slo Ehud Barak i begynnelsen av 2001. Men han valgte å vente siden han ikke fikk til at det skulle velges et nytt Knesset.

Varm og tørr periode i vente?

Eksperter fra Ben-Gurion-universitetet i Beersheba har foretatt en undersøkelse. Den har vært støttet av UNESCO, og har vart i 15 år. I undersøkelsen er det blitt samlet inn data om vann i nåtid og fortid, ut fra bl. a. historiske beretninger, isotoper i stalagmitter i huler, hvordan vannstanden har vært i Dødehavet og mange andre opplysninger.

Undersøkelsen viser at klimaet i Israel har skiftet gjennom historien. Det har vært perioder da det var ekstra varmt. I slike perioder har det også vært ekstra tørt, omtrent 20 % mindre nedbør totalt. Det har ofte ført til at byer og landsbyer i

utkanten av ørkenen ble fraflyttet. Innimellom har det vært kjøligere perioder. Og da har det også vært mer regn. Det har ført til en økning i folketallet og fruktbare forhold.

Mye tyder på at det nå har vært en kjølig periode, men at en varm og tørr periode er i ferd med å begynne. Det kan tenkes at drivhuseffekten og den generelle oppvarmingen på jorden øker varmen og tørken. – Det er allerede en tendens til at nedbøren i Nord-Israel ligger under det tidligere gjennomsnittet. Generelt er somrene i Israel varmere og varer lengre, mens vintrene er varmere og tørrere enn før.

Det er ikke bare at den samlede nedbørsmengden reduseres. Regnet faller i et annet mønster. I stedet for å falle forholdsvis jevnt, og dermed ofte på en jord som er fuktig og lett kan absorbere mer vann, kommer det sjeldnere og i store mengder når det kommer, slik at mye av vannet skaper flom og renner bort.

Kinneret lavest

11. desember ble det meldt at Kinneret (Genesaretsjøen) hadde vært nede i 214,42 meter under havflata.

Men nå var den steget med 5 cm. Det var den første stigningen denne vinteren.

Håpet er at det vil bli mye mer slikt regn. Men dersom

sjøen igjen skulle nå sitt maksimum, 208,90 m under havet, må overflaten stige med ca. 5,50 m. Det svarer til en milliard m3, og det ville kreve at det skulle regne nesten i ett i hele regntiden.

Det er nok ikke særlig sannsynlig. Men det har vært meldinger om regn i dagene etter også.

November var usedvanlig varm og tørr. Dersom det ikke blir mye nedbør framover, vil vannkvotene til bønder måtte bli kuttet med 20 % til, på toppen av de 50 % som er kuttet tidligere år.

Regnmakeri

Israel har i en årrekke drevet med ”regnmakeri”.

Det dreier seg om partikler av sølvjodid. Disse partiklene blir sprøytet inn i skyer. De skal danne en slags kjerner som vanndråper skal danne seg rundt. Metoden krever at det finnes skyer av høvelig type. Sølvjodiden blir ”sådd” inn i skyene fra fly. Dersom skyene ligger lavt, kan man også bruke varmluft til å bringe sølvjodiden opp i skyene. Det øker faktisk regnmengden med 10-15 %, i alt ca. 80 millioner m3. Men inntil nylig har det vært få skyer av egnet kvalitet denne vinteren.

Underjordisk brakkvannsjø

En av de få plussfaktorene i dagens triste vannsi-

tuasjon, er at forskerne har oppdaget en brakkvannsjø under Israels ørken i sør, Negev. Det dreier seg kanskje om så mye som 200 milliarder m3 med brakkvann, dvs. vann som er salt, men mindre salt enn havvann.

De nevnte forskerne ved Ben-Gurion-universitetet anbefaler at Israel tar skritt til å pumpe dette vannet i store mengder og avsalte det. Avsaltingen blir dyr, men billigere enn å avsalte sjøvann, slik Israel er i ferd med å forberede i stor stil.

Kilder: To artikler i Jerusalem av David Rudge (11. desember og 27. november)

Nr. 5/2002

17

”De skal bygge opp de ødelagte byene og bo der og plante vingårder”

Berit Demborg

For over 3000 år siden vandret et folk fra ørkenen til de nakne høydene i Judea.

Her var det den første økologiske utviklingen fant sted i landet. Terrasser ble bygd for å hindre erosjon og ta vare på det verdifulle regnvannet. Tunneler ble gravd i fjellsidene for å finne naturlige vannkilder til irrigasjon Vi tenker oss at vi ser på gamle bilder fra Palestina for

over 100 år siden. Alt vi ser er grått og brunt. Fargene manglet, livets og gledens grønne farger.

Her i landet vokser vi opp med skog. Hvert barn kjenner gran og furu, eik og bjerk.

Der måtte mennesker selv skape skog, grave et hull, sette en stikling i det, vanne den, følge den, beskytte den mot sandstormer i Negev og snøstormer i Galilea, verne den mot sykdom og stolt

kunne si: Dette treet har jeg plantet den gang jeg kom hit som ny immigrant.

Slik begynte det hele, ikke med skoger i Russland og Polen, ikke med jungel i Afrika, en grønn plett i et ødelagt land, en skog hvor hver stikling har navn og fødselsår, en skog med visjoner og drømmer, en drøm om fuglesang og blomsterduft, om zionistiske røtter i Palestinas jord

Siden hundretusener av jøder kom tilbake for å slå seg ned i den unge staten, har JNF med hjelp fra venner over hele verden hjulpet til med utviklingen: treplanting, jordforbedring, vannreservoarer, arbeidsplasser, infrastruktur for nye hjem. Tross engelskmennenes protester fortsatte man å kjøpe jord i Jisreeldalen og i Negev, og da grensene ble trukket opp av FN i 1947,

var JNFs jordkjøp av vesentlig betydning for den nye staten.

Over 100 år er gått. Ørkenen er temmet, pionerene sang, jorden gav trær, landet ble grønnere år for år. Da den unge staten ble til, var det 5 mill. trær i landet, i dag 220 millioner hvorav 20 millioner i Negev. Et under er skjedd med menneskers hjelp. Profeten Amos ville sikkert ha gledet seg over

det han fikk se i dag. Hør bare hva han spådde: ”Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap, og de skal bygge opp de ødelagte byene og bo der og plante vingårder, drikke deres vin , dyrke opp hager og ete deres frukt. Og jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer rykkes opp av det land som jeg har gitt dem, sier herren din Gud.”

En pelikanflokk i naturreservatet Hachula i Israel. (Foto: Amos Ben Gershom, GPO)

Ørkenen kan fordrives

Berit Demborg

År etter år går millioner mål åkerland tapt i Asia og Afrika, og stadig flere mennesker lider nød. Trær hugges til brensel, og ørkenen brer seg. Hvordan kan man snu en slik utvikling?

Israel har bevist at det går an. De fleste jordbruksområdene, parkene og byene i Israel var en gang sumper, sanddyner eller klipper. Det viser at menneskene kan vinne i kampen mot naturen. Menneskene har skapt ørkenen, men de kan også stanse den og hindre den i å spre seg.

Hvert år kommer mennesker fra den 3. verden til Israel for å lære av israelske eksperter hvordan de gjør det mulig å leve der hvor det før var ørken. Arkeologiske

Bibelsk fruktbarhet gjenvinnes i Israel

utgravninger har vist at det ble drevet jordbruk på Bibelens tid der hvor det i dag er ørken.

Forskerne kombinerer moderne teknikk med gamle bibelske metoder, og det har lykkes dem å gjenskape de gamle terrassene, plante skog og drive ørkenjordbruk som på Bibelens tid.

Trær er symbol på optimisme, livskraft og tro på fremtiden. Hvert år plantes det minst 3 mill. trær i Israel, mange av dem på områder med minimal nedbør, slik som i Yatir i det nordlige Negev hvor det faller mindre enn 250 med nedbør hvert år. I dette området vokser de fleste av

de norske skogene. Der hvor det er plantet store områder med trær, øker nedbøren, og ørkenen gir tapt. Fjellene nær Eilat, sand- og løssområder rundt Beersheba kalksteinsfjell ved de bratte skråningene ned mot Dødehavet og Aravadalen mellom Dødehavet og Rødehavet hører til de tørreste og varmeste områdene i verden, og de var lenge ansett som helt ufruktbare. Disse ørkenområdene utgjør over halvdelen av Israels areal. De har god plass og er nøkkelen til Israels framtid.

To store skoger

Hvordan har det vært mulig å forvandle disse tørre

områdene? Ett eksempel er Yatir på Judeafjellenes sydskråning. Da treplantingen begynte der i 1965, mente ekspertene at forsøket var dømt til å mislykkes. I dag teller de to store skogene Lahav og Yatir over 20 mill. trær og gir rekreasjonsmuligheter til borgerne i Beersheba, Arad og Dimona.

Foruten skogene er det plantet to store parker, den ene i Negevs vestlige del, Park Eshkol nær Ofakim, hvor tamarisker, daddelpalmer og peppertrær danner et grønt paradis. Den andre store parken er Park Golda med en stor dam midt inne i ørkenen. Det plantes trærlangs hovedveiene og rundt

ørkenbyene for å hidre frammarsjen av sand som ellers ville vandre og dekke veier og marker. Skogplanting er bare ett ledd i kjeden av JNF/KKL-foretagender som skal beskytte menneskene som bor ved ørkenranden og bringe framskrittet ut til dem.

SATAF er et område i utkanten av Jerusalem med gamle eroderte terrasser ca.

600 m.o.h. Man har funnet tunneler utgravd i fjellene helt fra bibelsk tid med to naturlige kilder, som bringer vann fra den ene terrassen ned til den neste. Israelsk ungdom, speidere og skoleelever bruker av sin fritid til å restaurere de gamle ter-

rassene og dyrke grønnsaker der vannet på naturlig måte fra kildene. Der kommer også folk fra Jerusalem som ønsker å leie en parsell for å dyrke sine egne grønnsaker.

Man får ikke bruke kunstgjødsel, og all vanning må skje på naturlig måte. Stedet blir passet av to familier som bor fast der.

Gammel keramikk

I dette området har man funnet keramikk fra romersk og byzantinsk tid. Terrassene var forfalt og erodert før israelsk ungdom tok fatt og begynte restaureringen med hjelp fra JNF. Vinranker, grønnsaker og frukttrær vokser til, og. alt dyrkes som i gamle dager. Det går bilvei fram til Sataf, og derfra har man utsikt til Hadassa-sykehuset.

Nr. 5/2002

18

Karl Johan Hallaråker i MIFF Stavanger:

Hva kan vi gjøre for Mandag 2. desember hadde vi i MIFF Stavanger gleden av å ha Karl Johan Hallaråker, generalsekretær i Indremisjonsforbundet og profilert Israel-venn, på besøk. Han talte på et nydelig nynorsk. Det er såpass uvant for referenten at han valgte å skrive dette referatet på bokmål.

Temaet er hva vi kan gjøre for Israel. Jeg må grunngi det også.

Noe vil gå på politikk og noe på teologi.

Alle som skal tale, uansett tema, bør grunngi opplegget sitt. Jeg kommer til å berøre en del praktiske spørsmål, og noen teologiske poeng, både ut fra Bibelen og Islam. Jeg beveger meg også litt på det åndelige plan.

Utgangspunkt

Av min professor i religonsfilosofi, Nome, lærte jeg aksiomkritikk, å se på de forutsetningene man har for ulike konklusjoner og standpunkter, å gjøre greie for sitt eget utgangspunkt.

Mitt utgangspunkt er, slik det er naturlig for meg, i Bibelen. Det er et bibelord som fanget meg opp som ung, og som jeg aldri blir ferdig med. Det står i 1Mos 12:2: ”Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.” Det fanget min interesse som ung teologistudent. Jeg har vært opptatt av å følge det ordet. Jeg har hørt noen si at det var gammeltestamentlig og ikke aktuelt i dag. Men jeg mener at dersom det finnes et bibelsted som ikke er relevant lenger, må jeg kunne finne et sted i Bibelen som opphever det. Jeg har lest Bibelen fra 1. Mosebok til Åpenbaringsboka, og ikke funnet noe bibelord som har opphevet dette utsagnet. Det er noe jeg ikke kommer forbi. Det er mitt aksiomatiske utgangspunkt.

Det har gitt meg frimodighet som teolog og kristen leder, åndelig. Men det har også gitt meg frimodighet til å tale om Israelspørsmålet i sekulære sammenhenger, innenfor det politiske. Så langt jeg kan bedømme, er det ikke et avgrenset, åndelig spørsmål. Det har også relasjoner til samfunnsmessige og sekulære sider. Vi har et skjebnefellesskap med det jødiske folk, alle som en, enten vi liker det

eller ikke. Det bør vi ta på alvor, og ta ad notam.

Med det utgangspunktet vil jeg forsøke å besvare hva vi kan gjøre i vårt Israel-engasjement.

Søke kunnskap

Vi bør være opptatt av å søke sann og sunn kunnskap. Det er viktig når vi skal være meningsberettiget og nå fram i den vide verden. Jeg har lagt merke til at Israel-venner ofte blir stigmatiserte som kunnskapsløse fanatikere og fundamentalister. Min erfaring etter å ha møtt mange av denne sorten, er at det er kunnskapsrike og innsiktsfulle mennesker som er flinke til å nyansere og være saklige. Men vi skal stadig ha det som utfordring å søke kunnskap. Det er fint at det er ulike grupper som støtter Israel. Det er fint at noen har Internett-sider og kunnskapsformidling om Israel.

Det finnes mange bøker. Det er fint at det blir synliggjort på Internett. Jeg vil nevne Mediekampen om Israel av Odd Sverre Hove. Norge i dag har utgitt Svar. Fra Lunde har vi Kampen om Jerusalem, av en tysk teolog og journalist, Johannes Gerloff. Også andre forlag, bl. a.

Rex, har mange bøker om dette.

Jan Otto Johansens bøker om antisemittismen er fine.

Jeg oppmuntrer til å studere disse spørsmålene og ikke la seg fange inn av ensidig propaganda fra visse hold.

Poenget med dette er at vi har ingen grunn til å skjems, vi som er Israel-venner og engasjert i dette.

Det finnes mye kunnskap å hente.

Vi kan frimodig stille opp i det åpne rommet. Det er ingen grunn til å gå og se ned og være falskt ydmyke. Vi har dekning for det vi sier.

Fokus på media

Det er viktig at vi også har fokus på media, og avsløre mye av den mediakrigen som er på dette området i dag. I vår tid, i TV-tida, er TV et medium som klart kan brukes til mye positivt. Men TV er også et medium som er veldig lett til å manipulere gjennom. Bilder gir mulighet til å assosiere og fange oppmerksomheten. Det vi ser, er vi vant til å tro er sant. Men det er ikke alltid.

De som er vant med å kjempe for en sak, er opptatt av hva slags bilde folk har på netthinnene.

Jeg har bakgrunn fra organisasjonen Livsrett og menneskeverd, som kjemper det ufødte liv. På 70-tallet stod kampen om hva slags bilde folk hadde. Bildet våre motstandre fikk fram var av noen gamle, flintskalla leger og ei stakkars ung, gravid jente på den andre siden av bordet. Og så satt legene og bestemte over hennes liv og skjebne. Hvem vil du støtte: De gamle, flintskalla menn eller den unge, ugifte kvinna. – Det er jo ikke så vanskelig dersom det er

valget. Vi ønsket å vise sannheten om det ufødte liv. Men det var vanskelig å slippe til.

Når det gjelder Mediafokuset på Israel og Midtøsten, er det nettopp denne TV-krigen, hvilket bilde folk skal ha, som er veldig sentralt.

Vi må ikke la oss fange inn av det vi ser. ”Hvilken kommentar har du til det du ser her?” Det ble presentert noe som skulle være fakta. Sannheten var at det en så, var ikke hele sannheten. I Odd Sverre Hoves bok og dokumentasjon har han gitt oss mange eksempler på det.

Hans første eksempel er den amerikanske jødestudenten som var i Israel. Han tok drosje i Jerusalem.

Det var den jødiske nyttårsaften.

Han kom inn i arabiske områder, og ble angrepet av palestinske ungdommer. Forskjellen mellom Grossman og de andre i drosjen var at han var svaksynt. Han mistet også linsene sine. Han ble nedslått og skamslått. Men han fikk rope ut kraftig, slik at angriperne trakk seg til side. Og jødiske politimenn kom til stedet. En politimann ropte ut og løftet politi-kølla. Så står det i New York Times: Israelsk politimann og palestiner på Tempelfjellet. Så brutale er de. Men faren til denne gutten kjente igjen bildet av sønnen. Det var en jødisk gutt som ble berget.

Vær på vakt på det du ser! Det du ser, er ikke alltid sannheten, slik en kunne tro. Det finnes også mange andre slike eksempler.

Vi husker i Betlehem, det ble sagt at Israel drepte både prester og nonner ”som var i bønn”.

Det er et ganske sterkt budskap.

Brutal framferd overfor folk som er på bønnemøte! – Når mediene kommer med tilbakemelding, skjer det ofte slik vi leser med små skrift bak på forsikringsbrev, om hvor forsikringen ikke gjelder. Derfor er det viktig for meg å sette fokus på dette: Tro ikke alt som du ser, hører eller leser. Dette er også en mediakrig som er ganske formidabel. Derfor må vi være opptatt av at sannheten kommer fram.

Det har vært mye snakk om barn og om sykebiler. Det er sterke inntrykk. Balansen mellom David og Goliat. Det gis inntrykk av spontane barneopptrinn. Og av at Israel stanser sykebiler. – Det finnes ganske god dokumentasjon på at dette er velregissert og velorganisert i denne kampen. Det er så regissert at barna blir organisert, hentet fra skoler og andre sammenhenger. Og likeså at syke-

biler bytter mellom barn og steiner. Det er ikke rart at Israel er på vakt.

Et palestinsk angrep kan starte med snikskyting, fortsette med steinkastende barn, og innimellom skarpladde angrepsvåpen. Vi må derfor være ekstra på vakt på dette området.

Vær på vakt mot antisemittismen

Hva kan vi gjøre? Vær på vakt og vær aktiv i kampen mot antisemittismen. Jeg vil sitere min gode venn i Verdikommisjonen, Julius Paltiel, som sa det mange ganger: ”En ting er den åpne antisemittismen. Men det er vanskeligst å forholde seg til det skjulte.”

En vanlig kommentar er at jødene er problematiske, ”men jeg mener ikke deg, altså”.

Jeg nevnte bøkene til Jan Otto Johansen. Det er skremmende å lese hvordan antisemittismen har bosted i mange land. De får skylden for sult, bl. a.

Men Norge skal gå ydmykt fram på dette området. I vårt land og vårt folk vet vi at antisemittismen har vært sterk. En bok kom på Hermon Forlag, skrevet av Vebjørn Selbekk: Antisemittisme på norsk.

Det var to grunner til at Eidsvollsmennene fikk inn i paragraf 2 i Grunnloven at jødene ikke har adgang til Norge: Den første var at det var farlig å slippe jødeneinn , for de ble lett så mange. Den andre grunnen var at jødene var av en ringere kvalitet, hadde lavere menneskeverd enn oss. Det ville bli en skade på den norske folkesjelen å slippe dem inn. – Dette er tankegodset hos de norske Eidsvollsmennene som vi hyller, for så vidt med rette, hver 17. mai.

Det er et bevis på at det ikke alltid er de eldste som har rett. Gamle Wergeland støttet flertallet. Men sønnen, Henrik, hadde heldigvis bedre vett. Men skampletten ble ikke borte før i 1851, 7 år etter Henrik Wergelands død.

Jeg er blitt grepet det siste året av kontakten med jøder i Norge som er engstelige og redde fordi de kjenner dette på kroppen. Derfor skal vi stå frimodig fram i kampen mot antisemittismen både i vårt eget folk og i verden ellers.

Delta i det offentlige rom

Delta frimodig i det offentlige rom. Vi har ulike kanaler. Jeg vil oppmuntre til å være frimodig og stå fram i det offentlige rom: Samtalen i nabolaget, familien, arbeids-

Nr. 5/2002

19

Israel? plassen, lokalmedia, og ellers der vi har anledning. I det offentlige rommet vil jeg særlig nevne skolen og undervisningsinstitusjoner. Vi må kunne stille spørsmål til skolen om hvordan dette temaet blir undervist. Skolen har lett for å bygge på det mediaskapte bildet: Israel er den sterke, angripende part. Det er all grunn til å stille skolen til regnskap og spørre hva de underviser. Det går også an å tilby skolen litteratur slik at de ikke uten videre kan leve i uvitenhet om dette. Formidle tips om personer. Julius Paltiel og andre ressurspersoner kan ikke møtes med bare kalde skuldre.

Det er viktig at våre barn og unge får sann kunnskap, og får hjelp mot antisemittismen.

Politikere

I det offentlige rom er det viktig å holde fokus på politikerne og det politiske miljøet. Vi skal være sanne demokrater som nytter oss av stemmerett og gir klar melding om hvordan vi vurderer disse spørsmålene. Lederne må vite at vi følger med.

De står overfor mange vanskelige avgjørelser og veikryss. Men det er all grunn til å ha søkelys på dem og det de står for og gjør.

Jeg har kritisert også nåværende regjering og nåværende statsminister fordi de i altfor liten grad har vært kritiske overfor mediekampanjen mot Israel.

Oslo-avtalen

Oslo-avtalen: Den første tida var jeg litt fascinert, ikke minst over at Norge kom på verdenskartet. Jeg tenkte at det kanskje kommer noe godt utav det. Nå ser jeg ikke stort på avtalen. For i den ligger det at PLO skulle anerkjenne Israel.

Det var en forutsetning. Men i de palestinske områdene er Israel fremdeles ikke på kartet. Arabiske barn blir opplært til at det er et zionistregime som skal jages på sjøen.

Selvmordsbombere er ikke fanatikere utenom systemet i det palestinske området, men det er intelligent ungdom som bevisst ser dette som en del av propagandaen, kombinert med et religiøst og politisk tilsnitt. Tar vi ikke det på alvor, er vi blinde for noe av virkeligheten. – Ikke en gang premisset om å anerkjenne Israel har de tatt konsekvensen av.

Personer

Vi skal se politikerne rett i øynene og konfrontere dem med denne typen spørsmål.

En av de store er jo Kåre Willoch. Mange har respekt for ham.

Men på dette området vil jeg si at det som er tankekorset mitt på dette feltet, er at han snakker om respekt for de ulike FN-resolusjoner, men hopper galant over den viktigste, nemlig at FN vedtok å opprette staten. Han sier åpent at det ikke skulle vært gjort. I november 1947 ble en jødisk og en arabisk stat vedtatt. Bare Israel godtok det. Araberne kjempet mot hele tiden.

Utgangspunktet er at hvis en vil ta FN-systemet på alvor, må en særlig ta det utgangspunktet på alvor. Er det noen som har hatt respekt for det, er det israelerne.

Stemmeretten

Jeg vil bruke min demokratiske rett slik at Israel-spørsmålet er et viktig kriterium for hvilket parti jeg vil gi min stemme. Vi kan ikke drive kirketukt på hvilket parti folk tilhører. Men la Israel-spørsmålet være et viktig kriterium.

Israelske varer

Det neste poenget: Knytt vennskapsbånd med jøder, reis til Israel og kjøp israelske varer.

Gerd Liv Valla i LO holdt sin første store tale bl. a. om å boikotte israelske varer, og LO stilte opp og sperret m.m. – Jeg skal ikke påstå at LO-lederen er antismitt. Men slike utspill gir grobunn for det, og gir andre frimodighet til å bli det. Vi bør stille handelskjeder til ansvar og etterspørre israelske varer. Still handelskjeder slike spørsmål. La oss ikke tie det i hel.

Spør etter israelske varer.

Turismen fra Skandinavia og Europa har gått kraftig ned. En kristen forkynner sa: ”Her forkynner vi at vi er i Guds hender, og så våger vi ikke å reise til Israel.” Vi trenger frimodighet, også på dette området.

Islam

Det trengs en oppvåkning i det norske folket omkring Islam. Jeg vil gjerne presisere følgende: Det er viktig at vi har klart for oss å skille mellom Islam som religion, muslimske ledere og muslimer generelt, og likeså har respekt for religionsfrihet. Jeg har for eksempel ment at muslimene har samme rett som andre til å ha egne skoler, selv om jeg egentlig ikke ønsker muslimske skoler. Vi skal ikke være antipalestinske.

Men det er en utrolig naivitet i norske medier og samfunnet generelt. Islam er ikke en religion som andre. En moské er ikke som en

kirke eller et bedehus. Islam er en religion som blander sammen politikk og religion.

Islam deler verden inn i fredens rom og krigens rom. Vi kjenner jihad og sharia. En skal bruke makt, også militær, for å gjennomføre åndelige saker. For eksempel denne kvinnen i Nigeria som skal kunne steines fordi hun har fått barn utenfor ekteskapet. – Å få barn utenfor ekteskapet er synd også etter Bibelen. Men det er ikke jeg som skal utføre dommen, det er Guds sak. Vi bør heller stille opp og være glad for at de ikke tar abort.

Taqija: En muslim kan inngå en avtale med vantro, men den kan alltid forstås som en midlertidig avtale. Når Arafat omtaler Oslo-avtalen, bruker han det ordet blant sine egne. Dette er altfor lite framme i Norge.

Israel som demokrati

Stå vakt om Israel.

Israel som demokrati. For meg er det fint at Israels venner er ulike, både innenfor kristne sammenhenger, men også på politisk og sekulært hold. For meg er det viktig at vi er positive til og oppmuntrer et slikt bredt engasjement.

Vi må respektere Israels demokrati. Også innenfor Israel er det ulike partimessige innfallsvinkler og vurderinger. Jeg er betenkt hvis norske Israel-venner automatisk støtter ytre høyre i Israel. Vi må godta at vi kan se ting ulikt. – Media forsøker å skape det bildet av norske Israel-venner at vi er på ytterste høyre i Israel.

Sharon har støtte ikke bare fra Likud-sida. Også sterke krefter på venstresiden har stilt seg bak offisiell israelsk politikk. Ha respekt for Israel som demokrati, og vær glad for ulikt politisk hold støtter Israel.

Israel gjør feil

Jeg trenger ikke nødvendigvis forsvare alt Israel regjering eller hær gjør. Jeg er veldig på vakt mot å bli manipulert av media. Men prinsipielt skal lederne i Israel prøves på det samme rettferdighetskravet som andre. Guds Ord taler hardt også til Israel.

Teologi

Siden jeg er generalsekretær i en kristen organisasjon, vil jeg til slutt si litt om teologien: Stå vakt om Guds løfter til Israel.

Noe av den sterkeste grobunn for antisemittismen kommer, ikke fra Islam, men fra den kristne kirken.

I århundrer var jødene jaget og

fritt vilt fordi ”de drepte Jesus”.

Og oppfatningen var erstatningsteologien: Jødenes plass i Guds frelsesplan var avsluttet med Jesus og at den kristne menigheten ble dannet.

Antisemittismen har hatt støtte fra erstatningsteologien, dessverre.

Vi må stå vakt om løftene til Israel!

Da Golda Meir tok imot en gammel jøde fra Jemen på flyplassen i Lod, spurte hun ham om det ikke var rart for ham å komme med fly, som jødene i Jemen ikke hadde sett tidligere. Han svarte at det hadde jødene visst hele tiden.

Det står hos profeten Jesaja (60:8): ”Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?”

Som kristen vil jeg oppmuntre både til misjon overfor jøder og holde fast på frelsesløftet. Men det er viktig å legge til noe. Det har jeg ikke minst erfart i møtet med jøder: Etter min mening kan en samarbeide på tvers av livssyn, også med jødiske miljøer, både i Norge og utover. I den sammenhengen vil det være unaturlig å benytte samarbeide til å drive misjon. Da utnytter vi at jødene trenger oss som venner. Vi må være nidkjære med skjønnsomhet.

Reaksjoner fra salen

Etter foredraget var det reaksjoner fra salen. Møtelederen sa at hun var glad for at foredraget var vinklet så positivt, på det vi kan gjøre. Det er så mye som kunne ta makten fra oss.

En tilhører reiste spørsmål om fred er mulig. Hallaråker svarte at det står i Bibelen at vi skal be om fred for Jerusalem (Salme 122:6).

Gud styrer verden. Jeg tror at vi skal arbeide seriøst også på det politiske planet.

Det var spørsmål om hva erstatningsteologien går ut på. Hallaråker svarte at det er den grunnforståelsen at Israel hadde sin misjon fram til Jesus og den kristne menighet. Deretter overfører en løftene Israel fikk til menigheten, den kristne kirken. Dette synet har preget mye teologi, ikke minst konservativ, opp gjennom årene. Øyvind Andersen forteller at han var på forelesning hos professor Ole Hallesby. Hallesby ble spurt om jødene noen gang får tilbake sitt land. Han svarte: ”Nei, mine kjære studenter, det vil dere aldri oppleve.” Men han fikk selv

oppleve at det skjedde. Det går an å snu.

Jerusalem

Et spørsmål Hallaråker av tidshensyn hoppet over, var Jerusalem. Vi må stå frimodig fram for Jerusalem som Israels hovedstad.

Det har vært hovedstad for jødene fra Davids tid, og ikke for noen andre.

Arafat benektet overfor president Clinton at det noen gang har vært et tempel i Jerusalem. Clinton ble meget sint.

Det kalles ikke Moskefjellet eller Kirkefjellet, men Tempelfjellet.

Jesus sa at Jerusalem skulle ligge nedtrådt inntil hedningens tid er forbi [Luk 21:24]. En gang skal hedningenes tid være forbi, inklusive tiden for de to moskeene. Det vil skje i Guds tid. Men det er ikke vi som skal gjøre det.

Vi må legge vinn på saklighet.

Det er en styrke. Vi trenger ikke å skjemmes over vårt syn. Vi trenger ikke gjøre som i den gamle predikanthistorien: ”Argumentet er svakt, hev stemmen.” For våre argumenter er ikke svake. Jeg har gjort mange ulike erfaringer det siste året.

FN-resolusjon 242 (som man kan finne på MIFFs internettside) krever at Israel skal trekke seg tilbake fra ”okkuperte områder”, ikke nødvendigvis fra alle områdene. Israel har ikke innlemmet disse områdene i sin egen stat, men administrerer dem.

En i salen spurte om muslimenes Allah og den kristne Gud er den samme. Hallaråker svarte at språklig sett er ordet Allah brukt om Gud eldre enn Islam, det var det ordet som ble brukt om Gud i bibeloversettelser også før Islam ble til. Men teologisk er det stor forskjell på gudsoppfatningen i de to religionene, særlig oppfatningen av Jesus som Guds Sønn – noe Islam ikke kan godta.

Til slutt: Stå frimodig på for Israel i deres egne sammenhenger.

Men det er også fint med noen felles møteplasser. Det er viktig med fellesnevnere, hvor Israelvenner fra ulike miljøer møtes og samarbeider. Vi kan engasjere oss både politisk og åndelig.

Nr. 5/2002

20

INDIA

Cochin

Encyclopaedia Judaica

Det store engelskspråklige 17 bindsverket “Encyclopaedia Judaica” - selve standardverket om flere årtuseners jødisk liv og historie over hele verden - forteller i bind fem blant annet følgende om de meget interessante om mysteriøse jødene fra den sørindiske byen Cochin: “Opprinnelsen til den jødiske forbindelse med byen Cochin og Malabarkysten i sørvest India er uklar. Lokale legender og tradisjoner forbinder de tidligste tider med forskjellige begivenheter i Israels og Judahs historie, etter ødeleggelsen av det første tempel i Jerusalem i år 70 etter Kristus. Jødene i Cochin området er delt i 3 endogame grupper - de såkalte “hvite jøder” , “sorte jøder” og “meshuhrarim”, (etterkommere av frigitte slaver).

De “hvite jøder” , (også kalt “Paradesi”, utlendinger); er en blanding av jødiske flyktninger fra Cranganore - den opprinnelige jødiske bosetning og tidligere selvstendige jødiske kongedømme ca. 20 mil nord for Cochin på Malabarkysten, som portugiserne dessverre helt ødela i 1523 - og senere jødiske landflyktige fra både Spania, Portugal, Aleppo, Holland, og Tyskland. De har en hvit hudfarge og følger den sefardiske synagogeseremonien med også noen ashkenazi former. De “sorte jøder” er av samme farge som andre indere flest, og har også andre synagoger enn de “hvite jødene.” Influert av det indiske kastesystem så gifter ikke de tre jødiske gruppene seg med hverandre. Den tredje gruppen, “meshuhrarim”, er altså etterkommere av frigitte slaver, og de er knyttet til enten den ene eller andre av de to jødiske samfunnene. Men inntil 1932 hadde de ingen rettigheter til å sitte i synagogene eller bli kalt til å assistere i gudstjenestene…..”. (sitat slutt)

Jawaharlal Nehrus verdenshistorie

Den store indiske statsmann og det frie Indias første statsminister fra 1947 - 64 etter frigjøringen fra kolonimakten England i 1947, Jawaharlal Nehru, var opptatt av jødenes ofte grusomme historie og skjebne i denne verden, og forundret seg over hvilke uhyre sterke bånd som har holdt jødene sammen som et folk i flere årtusen. I sitt imponerende storverk “Verdens historie” bind I - IV - (skrevet før 2. verdenskrig) - gir Nehru i bind I dette meget tankevekkende bilde av jødenes svært så omtumlende kanossagang opp gjennom historien i et langt kulturhistorisk perspektiv: “Jødene er og har alltid vært et merkelig utholdende folk. Etter David og Salomos korte storhetstid fikk de onde dager. Selv denne storhet var av liten betydning, men den vokste i deres bevissthet fordi den ble en slags fortidens gullalder som ville komme tilbake i tidens fylde når jødene skulle bli et stort og mektig folk. De slo seg ned i hele Romerriket og andre steder, men de holdt sammen i den sterke tro på at deres store dag skulle komme og at Messias skulle bebude den. Det er en av historiens underfundigheter hvordan jødene, hjemløse og uten noe tilfluktssted, herjet og forfulgt på det grusomste, kan ha opprettholdt sin identitet og holdt sammen i over 2.000 år!”

Jødisk krydderbutikk i “jødegaten” i den jødiske bydel Mattancheri i Cochin, søvest i India.

Diasporajøder i India

Yahoodi-log

Den jødiske minoritetsbefolkningen i India kalles “Yahoodi-log” på nasjonalspråket hindi et av dette store landets i alt 15 meget ulike hovedspråk [Yahoodi = jøde, log = folk]. (Det er for øvrig interessant å merke seg at denne hindibetegnelsen for jøde, “yahoodi”, ikke er helt ulik det hebraiske ordet for jøde, - nemlig “jehudi”).

Tekst: Arne Bergsaker.

Foto: David Kristian Bergsaker [Sept. 2002]

Disse sørasiatiske jødene bor hovedsakelig i den kjente vestindiske mangemililonbyen og Indias kommersielle hovedstad Mumbai, (tidligere Bombay), og også i flere av Indias øvrige storbyer, for eksempel i Indias såkalte politiske hovedstad, New Delhi, og kulturelle hovedstad Calcutta, hvor de blant annet livnærer seg som dyktige forretningsfolk. I tillegg finner vi sørasiatiske jøder i mange mindre byer og tettsteder langs den flere

hundre kilometer lange og historiske Malabarkysten i delstaten Kerala, langt sørvest på det veldige indiske subkontinent.

Til denne tropiske og meget frodige kyststrekning på Deccanhalvøya langs det indiske hav - også kalt Pepperlandet eller Krydderkysten - skal ifølge årtusengamle lokale jødiske tradisjoner de første jødiske handelsmenn ha kommet seilende i sine handelsskip av koffardi-typen allerede for om lag 3000 år siden på den bibelhistoriske Kong Salomos tid, 10. århundre før Kristus. Den svært mektige og stenrike jødiske oldtidskongen hadde ifølge 1. Kongebok 11,3 i Det Gamle Testamentet hele 700 koner av fyrstelig rang, og dessuten ikke mindre enn 300 medhustruer! - For øvrig sies han å ha vært den aller rikeste monark i hele jødefolkets flere årtusengamle historie.

Ja, så velstående skal denne berømte og styrtrike orientalske fyrsten ha vært, at han ifølge både 1. Kongebok 10,27 og 2. Krønikebok 9,27 “……gjorde sølvet i Jerusalem likeså alminnelig som sten……!” For øvrig står det i ettertid sterk glans

av Kong Salomos navn ikke bare på grunn av all rikdommen i hans kongerike, men også av “all visdommen ved hans hoff ”. Kong Salomo, en av bibelhistoriens største legendariske skikkelser, er av bibelforskere dessuten blitt regnet som forfatteren av både Salomos ordspråk, Predikerens bok og Salomos høysang i Det Gamle Testamentet.

Paradesisynagogen i Cochin

Inni det som hevdes å være Indias og de 52 såkalte Commonwealth-landenes eldste synagoge som fortsatt er i bruk den dag i dag den vel 400 år gamle, svært interessante og rikt utsmykkede Paradesisynagogen fra 1568 i jødebydelen Mattancheri i den gamle indiske havnebyen Cochin i sørvest India - henger et stort, fargerikt maleri som blant annet forteller om hvilke indiske handelsvarer disse tidlige jødiske handelsfolkene kom til den historiske Malabarkysten for å kjøpe på kongelige oppdrag av Kong Salomo. For under dette malte synagogebildet står det en meget interessant engelskspråklig tekst

som får følgende ordrette norske språkdrakt: “Det var handel mellom Kong Salomos Palestina (992 - 952 før Kristus) og Malabarkysten.

Det bibelske navn på India var Odhu. Teaktre, elfenben, krydder og påfugler ble eksportert til Palestina.”

Men den eldgamle og meget severdige Paradesisynagogen, som utvilsomt må være en av kulturbyen Cochins aller største turistattraksjoner i dag, vitner om at den indiske Malabarkysten slettes ikke bare har drevet handel vestover. For det flotte, dekorative synagogegulvet av kinesisk porselen er importert fra havnebyen Kanton i Kina.

Hver enkelt blåhvite og håndmalte gulvflis med piletremønster er et godt eksempel på interkulturell mangfoldighet. For øvrig har den meget vakre Paradesi - (utlendings)- synagogen med andre klenodier som blant annet sølv- og gulldekorerte Torah-pergamentruller, to store skinnende bronsesøyler, mange hengende sølvlamper og Torah kroner av massivt gull prydet med edelstener, blitt karakterisert som “et av de mest imponerende gudshus

Nr. 5/2002 i hele India”. Denne flotte synagogen har et meget interessant hvitmalt klokketårn i hollandsk byggestil med tre ulike urskiver med hebraiske talltegn i retning av synagogen, romerske talltegn i retning av et nærliggende hindupalass og indiske talltegn i retning Cochin havn!

Da 400-årsdagen for grunnleggelsen av synagogen, sammen med 1900-årsdagen for stiftelsen av det jødiske samfunn i Cochin ble feiret i 1968, var Indias daværende statsminister Indira Gandhi tilstede for å kaste glans over det store jubileet. Den indiske regjering ga samtidig ut et minne frimerke for å markere jubileet, der Paradesi synagogen var avbildet på frimerket. I tillegg finnes det i Cochin-området rester av to andre jødiske bedehus, Kadvoobagam og Theckoobagam synagogene, som etter sigende er grunnlagt i henholdsvis år 1150 og 1625 etter Kristus.

Om den store betydning synagogen generelt sett har hatt for jødene i alle land de har vært bosatt i opp i gjennom tidene, skriver professor i religionshistorie ved København Universitet, Arild Hvidtfeldt, i bind 6 (verdensreligionene), i Cappelens 20 bind store “Verdenshistorie” fra 1983, blant annet følgende: “Synagogen ble overalt i landflyktighet jødenes faste samlingssted og det er synagogen som institusjon som har bidratt mest til å sikre at jødedommen fortsatte å bestå”.

“Hvite og svarte” jøder

På begynnelsen 1950-tallet reiste den kjente danske globetrotteren og reiselivsjournalisten Karl Eskelund og hans kinesiske kone Chi-yun rundt omkring i det kolossalt folkerike India som sies å være det land i verden som har den mest utpregede blandingsbefolkning.

(Ja, Indias etniske forhold er umåtelig komplekse, så vel i rasemessig som i kulturell henseende. Etter mange års uhyre omfattende og tidkrevende kartlegging av det enorme indiske storsamfunn gjennom utallige etnografiske undersøkelser blant om lag hele 1 milliard mennesker, har Indias “Anthropological Survey” nylig avsluttet identifiseringen av hele 4.599 distinkte kulturer i India, med ikke mindre enn 1.652 språk fra 12 ulike

21 språkfamilier og hele 24 alfabeter!).

Blant de meget interessante folkegruppene det ovenfor nevnte ekteparet Eskelund var særlig interessert i å treffe, var de såkalte Cochinjødene. Den gamle jødiske koloni av diasporajøder, (jøder i landflyktighet utenfor Palestina), som de hadde hørt var bosatt i “Det arabiske havs dronning”, “Østens Venezia”, “Porten til India” og “Malabarkystens vakreste by”. Alle smigrende navn på den eldgamle, historiske, meget interessante og severdige havnebyen Cochin. Ja, i den svært tradisjonsrike handelsog kulturbyperlen Cochin på Malabarkysten i sørvest India formelig oser det av både nær og fjern kulturhistorie.

På sin oppsøkende vandring rundt omkring i denne meget fargerike multikulturelle møteplass og internasjonale smeltedigel av en sørasiatisk by - som i mange århundrer har vært et veldig viktig handels- og kultursenter for både jøder, indere, kinesere, arabere og forskjellige europeiske nasjonaliteter, og som i dag dessuten også er en av Indias største og strategisk beliggende flyog marinebaser - møtte Eskelunds en viss dr. Simon med et sterkt forhold til fortiden. Han var en eldre, vennlig, ganske kulturbevisst og historiekyndig jøde som mer enn gjerne ville fortelle det han visste om de eksotiske indiske jødenes om lag hele 3.000 år lange fartstid i et mangeartet India. Et India som nå på flere måter er i ferd med å forsvinne. I Karl Eskelunds fascinerende bok “Så kjører vi til India” (fra 1953), gjengir han blant annet følgende fra sin meget interessante kulturhistoriske samtale og tilbakeskuende Cochin-byvandring med den kunnskapsrike jødiske kulturbæreren og ciceronen dr.

Simon, som først gikk årtusener tilbake i jødenes indiske historie. En svært begivenhetsrik historie hvor man virkelig fornemmer historiens vingesus: Sitat: “Dr. Simon viste oss alt som var å se i jødebyen, og han fortalte om sitt folks lange historie i denne delen av verden. De første jødene kom dit på Kong Salomos tid. De drog til India for å kjøpe teak, røkelse og silke til det store tempelet i Jerusalem, og noen av dem slo Forts. side 22 og 23.

Øvre del av klokketårnet til Paradesisynagogen i Cochin, i hollandsk byggestil og med romerske talltegn på urskiven.

Jødenes vei gjennom historien Ja, hvordan i all verden jødene har maktet å bevare sin nasjonale identitet og religiøse egenart i over 2.000 år, gjennom både oldtid, middelalder og nyere tid, har “det moderne Indias samfunnsarkitekt”, J. Nehru, så langt ifra vært alene om å undre seg over. En som har gjort et virkelig hederlig forsøk på å gi noen svar på dette store mysterium - ved blant annet å gi et innblikk i jødedommens kjerne og fortelle hva det har kostet jødene å holde fast ved denne uhyre seiglivede religionen - er den kjente norske radiomannen og NRKs tidligere utenrikskorrespondent i Bonn i seks år, Anton Blom. For i åpningskapittelet i sin både svært så kunnskapsgivende, gripende og ikke minst tankevekkende bok fra 1978 som også er en perle av informasjonskunst - “Jødenes vei gjennom historien” - så formulerer Blom følgende i et megetsigende “nøtteskall”, om hva den enormt begi-

venhetsrike og bemerkelsesverdige, flere årtusenlange jødiske overlevelseshistorie i virkeligheten dreier seg om: “Jødenes historie er annerledes enn all annen historie.

Det er en historie om religion og om store religiøse gleder.

Det er en historie om lidelser, forfølgelser, intoleranse, mord og sosial elendighet.

Det er historien om en evne til å overleve som menneskeheten ikke har noen parallell til.

Det er historien om religiøs, kulturell, sosial og politisk isolasjon - både selvforskyldt og påtvunget.

Det er historien om et folk som mistet sitt land, men bevarte sin religion og sin kultur og som fikk landet tilbake etter 2.000 år!”

Nr. 5/2002

22 Fortsetter fra side 21.

Jøder i India fra kong Salomos tid

seg ned der. “Deres etterkommere er de svarte jøder,” fortalte dr. Simon. “Det er nesten 3.000 av dem.. “ “Svarte jøder?”, spurte jeg.

“Hva mener de med det?”

“Vi liker i grunnen ikke å bruke det uttrykket”, forklarte han. “Det klinger nedsettende. De første jødene som kom hit, var meget ortodokse. Ifølge vår religion måtte de bare spise mat som var tillaget av jøder. De hadde ikke råd til å importere kokker fra Palestina, og i denne varmen er det ikke moro å stå over en komfyr å lage mat. Og derfor fremstilte de sine egne jødiske kokker - de tok seg indiske elskerinner og fikk barn med dem, og barna ble betraktet som jøder. Senere giftet disse halvjødene seg med hverandre. I dag er det vanskelig å skjelne dem fra inderne. Men det underligste er at de er meget mer ortodokse enn oss. Dessverre har forholdet mellom dem og oss ikke vært riktig godt. I mange år behandlet vi dem mer eller mindre som slaver, og inntil nå nylig fikk de ikke lov til å komme inn i synagogen vår. De påstår selv at de ikke har det minste indisk blod i årene. “Vi er mørkere fordi vi har vært her lenger”, sier de. “Det kommer av solen.” Det er som sagt nesten 3.000 av dem, og de har 7 synagoger.

Vi har bare en!”.

Jeg siterer fortsatt Eskelund: “I løpet av århundrene jaget hver jødeforfølgelse i Europa nye skarer av flyktninger til den vesle kolonien i India. De nyankomne nektet å gifte seg

med de halvblods og tok seg aldri indiske elskerinner. Det var ikke lenger noen grunn til å gjøre det, for nå var det lett nok å få seg en jødisk kokk. Fra disse flyktningene nedstammer de hvite jøder som dr. Simon hørte til.

Omkring år 800 (etter Kristus) dro noen av jødene mot øst for å knytte nye handelsforbindelser, og etter en lang reise kom de til Kina, hvor de tydeligvis likte seg godt. De slo seg ned ved Hoangho, og etterkommerne deres bor fremdeles i byen Kaifeng. Men i tidens løp er de blitt helt kinesiske når en ser bort fra nesene.

Da portugiserne i 16. århundre erobret Cochin, begynte en hard tid for jødene. Synagogen deres ble ødelagt, og de fikk ikke lov til å drive handel med omverdenen. Den tidligere velstanden i synagogegaten ble avløst av fattigdom.

Omtrent hundre år etter kom hollenderne. Jødene blir den dag i dag rent rørt når de snakker om dem.

“Det var strålende mennesker”, sier de. “Vi ble behandlet fullstendig som likemenn.” Senere kom englenderne som raskt lot jødene forstå at de ikke hørte til samme klasse som angelsakserne. Det var vanskelig for jødene å konkurrere med de engelske forretningsmenn, som ofte fikk støtte av myndighetene. Mange av de hvite jødene utvandret til USA eller Europa. I dag er det bare litt over 150 igjen.

De fleste av dem arbeider som kontorfolk og håndverkere. Det er bare noen ganske få som er velstilte”

Handel med Kong Salomo

Inne i den flotte, vel 400 år gamle Paradesi-synagogen i Cochin, med prekestolen i forgrunnen.

“Er det mange av jødene her som vil til Palestina?” spurte jeg dr. Simon. Han stoppet og pekte mot synagogen. “Kan de se taket til den store bygningen der bakom?”, spurte han. “Det er et hindutempel. I hundrevis av år har det ligget ved siden av synagogen vår. Og lenge før det ble bygd, lå det et annet tempel der ved siden av en annen synagoge.

Gjennom alle disse århundrene har vi levd i fred med inderne, mens jødene er blitt forfulgt og drept i resten av verden. Noen av de unge vil gjerne dra herifra. Resten av oss føler at vi ikke skylder Palestina noe, men at vi har meget å takke India for. Her er hjemmet vårt, og her vil vi bli.”” (Slutt på sitat fra Eskelund).

Jødisk kongerike

Tekst under maleri i Paradesi-synagogen i Cochin: “Det var handel mellom Kong Salomos Palestina (992-952 før Kristus) og Malabarkysten. Det bibelske navn på India var Odhu. Teaktre, elfenben, krydder og påfugler ble eksportert til Palestina.”

At de indiske jødene, uansett hudfarge, visstnok skal ha mye å takke India for, er også en annen dansk forfatter inne på i sin meget interessante Indiabok ved navn “Tusen og en dag” - (dansk originaltittel: “En barbar i Indien”) - fra 1957. For i denne boken skriver nemlig Ralph Oppenhejm blant annet følgende meget tankevekkende og bemerkelsesverdige om hvordan jøder flest har blitt nærmest oppsiktsvekkende godt behand-

let av inderne opp gjennom tidene. I sterk motsetning til hva jøder i et globalt historisk perspektiv dessverre så ofte har opplevd i en ellers ikke sjelden fiendtlig innstilt antisemittisk og lovløs verden, med et sterkt jødehat og en blodig jødeutryddelse. - Sitat: “Cochin jødene har aldri - og det er nesten enestående i verdenshistorien - vært utsatt for forfølgelse fra indisk side i alle de lange århundrene de har levd i landet!”

Videre skriver Oppenhejm følgende om fargerikt jødisk liv, kulturarv samt lange og fengslende historie i India: “Tradisjonen vil ha det til at de første jødene kom til havnebyen Cranganore med Kong Salomos handelsflåte. De eldste ordene på tamil, (et stort sørindisk språk), som i det hele tatt er nedskrevet, er betegnelsen for ape og påfugl, slik de forekommer i den hebraiske tekst til Kongebøkene, og det tyder på at det allerede så tidlig har vært forbindelse mellom de to landene. I Toledo, Spanias gamle hovedstad, støtte jeg en gang på et lite dikt av Rabbenu Nissim, en av de fineste poeter i det 14. århundre: Jeg dro ut fra Spania.

Hørt hadde jeg om staden Shingly.

Jeg lengtet etter å se en israelsk konge, Og ham så jeg med disse mine øyne.

Shingly er middelalderens betegnelse for Cranganore, som ligger 20 mil nord for Cochin, og her lå virkelig et jødisk kongerike! I den vakre, gamle Paradesisynagogen i Cochin, med skinnende bronsesøyler og det skjønne dekorative gulvet av kinesisk porselen finnes det noen kobberplater fra 379 etter Kristus, som på klassisk tamil gir jødene øverste suverenitet over store landområder på Malabarkysten.

Platene, som er et av de eldste indiske dokumenter, sier: “Hil og fremgang! De følgende gaver ble allernådigst skjenket av ham som smykker seg med tittelen Kongenes Konge, Hans Majestet Sri Parkaran Iravi Vanmar, hvis forfedre har løftet septeret i mange hundre tusen år, i det tre og sekstiende år etter det annet år på den dag da han dvelte i Muyiricote. Vi har til Josef Rabban skjenket Anjuvannam til like med to og sytti eiendomsrettigheter, toll på skip og kjøretøyer, skatt fra og tittel konge av Anjuvannam, rett til en lampe ved høylys dag, en løper utbredt foran seg når han er til fots, en bærestol, en tromme, en parasoll, en æresport, en blomsterkrans og andre ornamenter. Vi har skjen-

ket ham lands- og vektskatt.

Ytterligere har Vi med disse kobberplater forordnet at han ikke som Våre andre prinser skal svare avgift til det kongelige palass, og at han skal nyte de samme privilegier som de. Til Josef Rabban, Konge av Anjuvannam, og hans etterkommere, sønner og døtre, nevøer og svigersønner, som ekter hans døtre i rett linje. Så lenge verden og månen består skal Anjuvannam være hans arv og eie. Hil!” (sitat slutt) Videre skriver Oppenhejm: “Så følger underskriftene til Kongenes Konge og hans ministere. Fra det 4. til det 16. århundre da maurerne og siden portugiserne begynte å herje på Malabarkysten, levde jødene sorgløst i sitt rike. Men gjennom Portugal strakte den spanske inkvisisjon armen så langt at de måtte flykte til Cochin, hvor hindufyrsten tok dem under sin beskyttelse og med ufattelig gavmildhet skjenket dem jord til en by like ved siden av sitt palass og familietempel, og her ligger den fremdeles. Maharajaslekten skjenket hovedsummen til byggingen av Paradesisynagogen, og den er bare skilt fra slottet med en mur. Portugiserne erobret også Cochin, og først da de tolerante hollenderne i det 17. århundre fikk vristet det fra dem, kunne jødene på ny puste lettet ut.”

Nr. 5/2002 Under portugisisk kolonityranni

Angående det 165 år lange portugisiske kolonityranni i India fra 1498 - 1663 skulle man nesten tro at et gammelt og meget tankevekkende tibetansk ordspråk var myntet på de krigerske portugisiske okkupantene i et av Tibets naboland, India.

For det sier nemlig: “Der folk fra Vesten går, følger krigen i deres fotspor!” Noe av det aller verste som skjedde de indiske jødene var i 1523, da de ubarmhjertige portugiserne erobret og ødela det ca. 1200 år gamle blomstrende kongeriket i Cranganore, som altså bestod fra det 4. - 16. århundre. Nådeløst plyndret og massakrerte de hensynsløse portugiserne mange av den jødiske befolkning der, og brant deres kjære hjem, flotte synagoger og hellige bøker. Som om ikke dette var nok ondskap, så nektet de brutale portugisiske koloniherrer, etter dette fryktelige blodbadet, de gjenlevende jødene å drive handel med omverdenen.

Dette førte til at jødene flyktet i vill panikk til flere andre bosettinger på Malabarkysten, først og fremst til Cochin.

Ganske tankevekkende måtte det altså en av datidens europeiske stormakter, nemlig Portugal, til for å forfølge jødene også i det ellers

23 for dem så fredelige India.

Ja, den skjellsettende portugisiske okkupasjonen av den indiske sørvest kysten kom sannelig til dramatisk å forandre på jødenes tilværelse i India. I det hele tatt så må vel de indiske jødenes utvilsomt verste trengselstid i hele sin omtrent 3.000 år lange India tilværelse ha vært nettopp de 165 katastrofeårene under portugisisk koloni tyranni fra 1498-1663.

Om den “hellige portugisiske vrede” og forfølgelsestrang - ja, om hvor helt igjennom ubarmhjertige de katolske portugisiske okkupantene oppførte seg, og om hvor nærmest himmelropende religiøst intolerant dette herrefolket var mot annerledes tenkende og troende i “eventyrlandet” India - skriver de to norske globalhistorikerne A. St. Langeland og Haakon Holmboe blant annet følgende i sitt store historiske verk “India og Sørøst-Asia” fra 1981: “Den voldsomme religiøse intoleranse, hensynsløshet og arroganse portugiserne nesten uten unntagelse la for dagen, gjorde dem forhatt over alt, slik at de ble stående helt alene da de senere måtte ta opp kampen med nederlendere og engelskmenn.”

Tre jødiske kaster Etter ikke mindre enn ca. 3.000 års fredelig sameksistens mellom jøder og blant annet hinduer i India ser det ut til at den religiøse minoritetsgruppen jøde har tatt en viss “farge” av majoritetsreligionen hinduismen og dets meget omfattende og rigide hinduistiske rangsystem, kalt kastevesenet, med sine flere tusen ulike kaster. Et jødisk samfunn som for øvrig i noen grad også har tilpasset seg de sosiale og kulturelle mønstre i sine hinduomgivelser. Det antyder i hvert fall den før nevnte og siterte danske forfatteren Ralph Oppenhejm. For i sin svært interessante bok “Tusen og en dag” skriver han følgende om Indias såkalte hvite, sorte og også brune jøder: “De indiske jøder deler seg som sine hinduistiske landsmenn i kaster: hvite, sorte og brune jøder. De hvite er ikke hvite, de sorte ikke sorte, mens de brune snart har teint som sitrontre, snart som mahogni.

Men til forskjell fra hindukastesystemet, hvor de lavere lagene ikke bare anses, men også føler seg

som dårligere mennesker, holder jødene - iallfall de hvite og sorte - gjensidig hverandre for å være av lavere kaste, samtidig med at de betrakter seg selv som aristokratene, det rene blod, de eldste familier. De “hvite” - middelhavstypene - hevder at de er de eneste rettmessige, direkte etterkommere av de første innvandrerne, og påstår at de sorte er omvendte slaver. De “sorte”, som ikke er til å skjelne fra andre indere og har langt vakrere trekk og farger enn de “hvite”, er overbevist om at deres forfedre var de første israelitter som bosatte seg i India, og at de “hvite” først kom langt senere. “Hvite” og “sorte” gifter seg ikke med hverandre, besøker ikke hverandres bedehus, og ville like lite som hindukastene brahmaner og sudraer drømme om å spise ved samme bord.

De “brune” inntar den vanskeligste stilling, de er etterkommere av frigitte slaver som har antatt sine herrers tro, og har for så vidt forbindelse med begge menigheter. Men

SAS Vil du annonsere?

Ring 950 81 882

Scandinavia Hotel Thulinsgt. 6 og Biskop Gunnerusgt. 3 Oslo 1 Norway Telefon: 22 11 29 22

HVA LÆRTE APOSTLENE? Vi har fått en studiehåndbok som gir en konsentrert oversikt over Bibelens og apostlenes budskap.

Boken er på dansk. Et begrenset antall tilbys tilsendt uten omkostninger.

Skriv til: MED ÅPEN BIBEL v/ Sverre Petersen, Langoddveien 76A, 1367 Snarøya

KIBBUTZ-OPPHOLD

For øvrig er det som har vært karakterisert som hinduenes egen form for svært diskriminerende, undertrykkende og fornedrende apartheid system det flere årtusengamle og forvirrende mysterium av et kastevesen - for lengst offisielt blitt opphevet i India. Men klasse- og kasteuvesenet lever fortsatt videre i beste velgående, og praktiseres fremdeles nesten overalt i landet av ca. hele 80 % av Indias vel 1 milliard mennesker, i dag på begynnelsen av det 21. århundre. Ja, til tross for at det hinduistiske kasteuvesenet altså ble formelt avskaffet i India for flere tiår siden, så er de fleste indiske landsbysamfunn fortsatt organisert etter dette mønster! I sin helt glimrende Indiabok fra 1999, “India - stevnemøte med skjebnen”, sier den kjente norske utenriksreporteren Torbjørn Færøvik at “dagens India består av blant annet fire

store hovedkaster og mer enn 2.000 underkaster!”.

“Selv ikke-hinduene i India, - blant annet både muslimer, kristne, sikher, jainer, parsere og jøder er oppdelt i grupper som ligner kaster”, skriver den indiske kulturforsker Ravindra K. Jain i sitt meget interessante og opplysende kapittel “Sosial lagdeling i India” i bind 7 av det store antropologiske tibindsverket “Jordens folk”.

Angående fenomenet Indias “sorte” jøder skriver Gordon T. Bowles, en kjent amerikansk professor i sosialantropologi ved Syracuse universitetet i New York, - kort følgende i sitt verk “The people of Asia”, fra 1977: “Det fins to små jødiske samfunn på Malabarkysten i dag. Den ene - kjent som “de sorte jøder”, hevder å ha vært i Cochin siden romersk tid. Den andre har dokumentert bevis for å ha vært bosatt der siden det 10. århundre.”

KEREN KAYEMET LEISRAEL

JØDISK NASJONAL FOND NORGE Solidaritet med Israel:

Vann vokser ikke på trær, men trær vokser ikke uten vann

Ved å støtte JNFs miljøprosjekter, viser du din solidaritet med Israel og støtter JNF i arbeidet for fred og sameksistens.

Kjære venner!

Takk for all støtte og sympati vi har fått fra dere i disse vanskelige tider. Vi vet at vi fortsatt kan regne med dere.

Hilsen Jødisk Nasjonalfond

Be om fred for Jerusalem

DE KJØPER

Er du mellom 18-35 år?

Reis til en kibbutz i Israel som volontør.

Vi hjelper deg med reisen og oppholdet.

BEST OG BILLIGST

NORKIV

Søndre gate 24 - Trodheim telefon: 73 52 19 43

PB 716, Sentrum, O106 Oslo Tlf: 63 87 73 96 Fax: 63 87 31 73

Badetøy med tilbehør spør etter

deres rettigheter er sterkt begrenset, og det var først for noen ganske få år siden de klarte å skaffe seg noenlunde tålelige forhold.”

KLÆR OG SKO

Jacobsen & Bekker A/S

La det gå dem vel som elsker deg La det være fred innenfor dine murer, ro i dine saler (Davids Salme)

Bidrag sendes til Jødisk Nasjonalfond Boks 8871, Youngstorget, 0028 Oslo Gironr.: 7877.08.76817 Tlf. nr. 22 11 28 14

Returadresse: Midt-Østen i fokus, PB 31, 4097 SOLA BLINKSKUDD: Irrasjonell økonomi 16.10 hadde Calev Ben-David noen tanker rundt Nobelprisen, mest litteraturprisen. Han kommenterer folk som har fått litteraturprisen (som Karl Gjellerup, Henrik Pontoppidan og Carl Gustaf von Heidenstam og andre som få kjenner noe særlig til nå) og folk som ikke har fått det, som Leo Tolstoi, Henrik Ibsen, James Joyce og andre. Årets litteraturpris til den ungarsk-jødiske Holocaust-overleveren Imre Kertész ble kanskje gitt mer som en markering mot den økende antisemittismen i Europa enn som en påskjønnelse av hans litterære arbeider.

Og så kommenterer Ben-David årets økonomi-pris, med typisk jødisk selvironi: ”.. en israeler vant en Nobelpris dette året, Daniel Kahneman fikk prisen i økonomi. Kanskje regnet ikke det sven-

ske akademiet med at han er israeler, for han har også amerikansk statsborgerskap og har bodd noen år i USA. Personlig tror jeg [skriver Ben-David] at Kahnemans israelske arv har spilt en stor rolle i hans arbeid. Han vant prisen for å ha ’motbevist de vanlige oppfatningene om at økonomiske beslutningsprosesser er rasjonelle’.

Det er noe nesten alle israelere kunne fortelle deg, særlig i de ukene da Knesset diskuterer budsjettet. [Det er ikke mye som er rasjonelt der.] Ja, jeg tror faktisk at Kahnemans teori kan utvides til å gjelde så godt som all beslutningtaking i dette landet [Israel]. Og, for dens saks skyld, utvelgelsesprosessen av Nobelpriser i det svenske akademiet.”

Veggkunst i Jerusalem

Hackeren som slettet MIFFs debattforum i november, la igjen signatur på arabisk.

MIFFs debattforum hacket

Søndag 17. november ble MIFFs debattforum på nettsidene Porten til Midtøsten slettet. Hackerne la igjen en signatur på arabisk hvor det heter: ”Jeg er en arabisk hacker.”

Dette var det siste angrepet av en hel rekke som pågikk en liten uke.

Det begynte fem dager tidligere da en hacker endret forumets tittel og undertittel til: ”Cybers Satans Cracking Group Brazil rulez”

Ved to andre anledninger endret hackeren(e) forumets navn. Lørdag 16. november la de igjen meldingen: ”WHA was here. Flags: Plese dont attack muslims”

Raskt ordnet

Mandag 18. november klarte vår Internettleverandør å få lagt inn igjen en versjon av debattforumet som inneholder innlegg til og med fredag 15. november.

Hackerne har sannsynligvis utnyttet et sikkerhetshull i forumløsningen som MIFF bruker. Løsningen er bygd opp på en åpen kildekode, og kan ha inneholdt svakheter som hackerne har utnyttet. MIFFs forum er nå oppgradert, og skal ikke inneholde kjente sikkerhetshull.

Angrepet gikk ikke ut over MIFFs redaksjonelle stoff, som er langt bedre beskyttet.

Skulle du vært i Israel? Prøv: www.israelimport.no

Klassiske 7-armede lysestaker

fra 108,88 Smykkeskrin

q Enkelt-medlem q Ektepar q Pensjonist q Student q Pensjonist ektepar q Student ektepar

180,-

240,350,150,150,180,-

Abonnement på Midt-Østen i fokus er inkludert.

fra 100,Diverse CD’er

fra 100,Pene produkter fra landet som flyter av melk og honning Morten I Refsaas Import Hjelms gate 6 A 0355 Oslo

På veggen til et leilighetskompleks i Adripas-gaten i Jerusalem, har en kunstner malt et bilde hvor grensen mellom fiksjon og virkelighet kan være vanskelig å oppdage. (Foto: Amos Ben Gershom, GPO)

Tlf. 22 69 85 97 Fax. 22 69 16 98 morten@israelimport.no

q Abonnere på Midt-Østen i fokus q MOTTA MIDT-ØSTEN I FOKUS GRATIS TO PRØVENUMMER

150,-

Navn: Adr.:

Porto MED ISRAEL FOR FRED MEDLEMSREGISTERET/ MØIF

Pb 31 4097 Sola D ISRAEL ME

Postnr./Sted: Eller send inn på e-post: post@miff.no

FO

R FRED