2003-01Midtøsten i fokus

Nr. 1/2003

29. årgang

B-blad

aNYHET: Test dine kunnskaper i ”20 spørsmål”! aNYHET: Omfattende turistguide til Israel. aNYHET: Kart og faktaside om Israel.

Returadr: MIFF, Pb 31, 4097 SOLA

www.miff.no

Organ for Med Israel for fred

Rett høyre Israel har fått en ny sentrum-høyre regjering ledet av Ariel Sharon etter Knesset-valget 28. januar.

Likud kk tillit fra 29,4 prosent av velgerne.

Meretz-leder Yossi Sarid har trukket seg etter at hans venstreorienterte parti nesten ble halvert.

Ap er dypt splittet. Knesset-representanter i partiet gleder seg til den dagen leder Amram Mitzna trekker seg.

SIDE 12, 13, 14 og 15

Arabere vil tilhøre Israel

Deling av Jerusalem vil bety at terrororganisasjoner blir brakt inn i de arabisk-kontrollerte delene av byen, mener Zuheir Hamdan. Sammen med andre arabiske ledere i Jerusalem går Hamdan mot deling.

SIDE 4

I verdenstoppen på satelitter

SIDE 17

Foto: Ohayon Avi (GPO)

Nr. 1/2003

2 D ISRAEL ME

FO

- De israelske soldatene som må avbryte sine vanlige jobber og studier for å stå på kontrollposter, ser med glede fram til den dagen da palestinerne selv tar kontrollen over terroristene og gjør slutt på deres onde virksomhet, skriver redaktør Odd Myrland i kommentarartikkelen.

R FRED

Hva er MIFF?

MIFF ble startet som en arbeidsgruppe i 1975, og tre år senere ble organisasjonen formelt stiftet. MIFF er religiøst og partipolitisk nøytral.

Gjennom saklig og allsidig informasjon om Midtøstenkonflikten og det jødiske folk og dets historie, ønsker MIFF å skape en større sympati for Israel og det jødiske folk.

Hos oss skal ulike oppfatninger komme til orde. Stikkordet er mangfold. Les mer om organisasjonen på www.miff.no.

MIFF utgir avisen Midtøsten i fokus omlag fem ganger årlig.

MIFF driver også nettsidene Porten til Midtøsten (www.miff.no).

Midtøsten i fokus Redaktør: Odd Myrland Bjaalandsgt. 32 4016 Stavanger odd@myrland.com Tlf. 51 58 01 65 Mob. 95 88 69 77 Fax: 85 02 25 75

Kilder

De viktigste kildene for stoffet i denne avisa er de israelske avisene Jerusalem Post og Ha’aretz på Internett. Også Jerusalem Report er viktig.

Andre kilder er mer sporadiske.

Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

Forfattere

Dersom det ikke har skjedd en feil/forglemmelse, har redaktøren skrevet alle artikler som det ikke står forfatternavn på. Kortnyheter er hentet fra Porten til Midtøsten.

Det er fritt å gjengi stoff fra denne avisa hvis kilde oppgis.

Andre kilder er mer sporadiske.

Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

Nyheter og kommentarer

Når redaktøren selv skriver en så stor del av stoffet som tilfellet er i denne avisa, er det vanskelig å skille mellom nyheter (som skal være nøytrale og ufarget av journalistens egne oppfatninger) og kommentarer.

Men jeg forsøker. Når det står OM under en artikkel, er det ment å være en kommentar-artikkel.

Redaksjonen er avsluttet 12. mars 2002.

Når kontroller redder liv 27. november 2002 hadde Amira Hass en artikkel i Ha’aretz, en avis for venstresiden i Israel, om de israelske kontrollpostene på Vestbredden. Hun fortalte at kontrollpostene betyr en stor belastning for palestinerne på Vestbredden. Hass er araber og skildrer situasjonen slik forskjellige palestina-arabere opplever den, blant annet noen som har problemer med å komme til sykehus i Ramallah til sin vanlig behandling for nyreproblemer.

Når soldatene har fått beskjed om å være strenge fordi det er meldinger om terror, men ikke kan snakke arabisk, er det ikke så lett. Hass forteller også om soldater som utnytter sin situasjon til å la palestinere vente uten noen grunn, og andre overgrep som forekommer.

lig er sjef for en tank, har gjort tjeneste i 5 lange uker, og skal nå tilbake til sitt vanlige, sivile liv. Bataljonssjefen studerer til embetseksamen ved universitetet i Haifa. Ratner tar mest for seg den avdelingen som bemannet en bestemt kontrollpost.

I løpet av disse 5 ukene har de tre ganger klart å finne utstyr til terroraksjoner. 2. november kom en bil med israelske skilt.

Soldatene kontrollerte identitetskortene til folkene i bilen, og fant ut at en av passasjerene var ettersøkt. De tok full kontroll av bilen, som hadde med seg mange esker med bukser i.

Den aller siste eska var tyngre enn de andre. Den inneholdt et eksplosivt belte. Denne bilen skulle ta beltet med til en selvmordsbomber i Israel.

To uker etterpå kom en drosje, også den med israelske skilt. Israelske biler slipper ofte ganske raskt gjennom slike kontroller. Men uten å ha noe spesielt å bygge på, bestemte de seg for å kontrollere denne bilen mer grundig. De sjekket identitetspapirene, men fant ikke noe mistenkelig. Men i bagasjerommet fant de to datamaskiner. Da de kjente på dem, kjentes de uvanlig tunge ut. De

PCer med bomber

Samme dag var det en artikkel av David Ratner. Han skildret tilværelsen for en reservebataljon (altså voksne israelere innkalt til ”rep”-tjeneste). De var egentlig en panseravdeling, men måtte nå gjøre tjeneste som infanterister og grensepoliti. En avdeling fra bataljonen, under ledelse av en offiser som egent-

åpnet dem, og fant to eksplosive belter. Dessuten fant de en bag med et gevær i. Soldatene fikk se da ingeniørsoldatene satte av beltene i en kontrollert eksplosjon, og ble forbauset over hvor sterk eksplosjonen var. – Israelsk etterretning fikk innført en midlertidig sensur på det som var skjedd, slik at de berørte palestinerne ikke skulle få vite om det. Den israelske sjåføren gav opplysninger i avhør som gjorde at israelerne fikk tatt dem som hadde laget beltene.

Like før de fem ukene var over, gjorde disse soldatene en siste fangst: På en vei i nærheten stoppet de en palestinsk jeep og fant to menn med geværer og ammunisjon. Disse mennene var mistenkt for å være med og planlegge selvmordsaksjoner.

De israelske soldatene er godt beskyttet, med skuddsikre klær og en hjelm som også tåler mye.

(Det bidrar til den statistikken vi ofte hører om: Det blir drept flere palestinere enn israelere.)

Det er en kjedelig tjeneste, for det aller meste av det som skjer, er jo fredelig og uskyldig. Ofte har soldatene bare sin intuisjon å gå etter når de skal avgjøre hvem de skal undersøke mer

Slik støtter du MIFFs arbeid Bli medlem eller abonnent!

Enkeltmedlem Ektepar Pensjonist enkeltmedlem Pensjonist ektepar Student enkeltmedlem Student ektepar Abonnement på Midtøsten i fokus

240 kr 350 kr 150 kr 180 kr 150 kr 180 kr 150 kr

Gi en gave til arbeidet!

Kontonr. for gaver/ kontingent 7877.06.54539 Kontonr. for gaver til www.miff.no 0532.51.93206

Besøk Porten til Midtøsten!

www.miff.no inneholder hundrevis av artikler fra Midtøsten i fokus, diskusjonsforum, chatkanal, lenker og mye, mye mer. Fortell dine venner om MIFFs internettportal!

Spre Midtøsten i fokus!

Kanskje du vil gi et gaveabonnement til en venn?

Kanskje du vil bestille ekstra mange Midtøsten i fokus og dele ut på arbeidsplassen din?

Takk for at du vil stå sammen med oss i arbeidet!

grundig. De får noen spesielle opplysninger fra israelsk etterretning om at en terroraksjon er på gang. Da blir avstengningene og kontrollene strengere enn ellers.

Tiltakene er nødvendige

Ved hjelp av disse tiltakene, som er meget harde for den palestinske befolkningen fordi de forhindrer normal bevegelsesfrihet, har Israel klart å begrense antall terroraksjoner sterkt. Det er fremdeles mange forsøk. Men de aller fleste blir tatt før de får utført sine terrorhandlinger. Men så snart Israel letter på restriksjonene, går det galt. Dessverre. Slik er det.

Men de israelske soldatene som må avbryte sine vanlige jobber og studier for å stå på slike kontrollposter, ser med glede fram til den dagen da palestinerne selv tar kontrollen over terroristene og gjør slutt på deres onde virksomhet. Da vil israelerne med glede gi palestinerne sin bevegelsesfrihet tilbake. Men bare så lenge friheten ikke blir brukt til å drepe jøder.

Det er å håpe at palestinerne klarer å få valgt en ledelse som forstår dette.

Kontaktinfo: Adresse til hovedstyret: Med Israel for fred Postboks 601 4665 KRISTIANSAND S. Internett: www.miff.no E-post: post@miff.no Tlf. leder: Fax.

38 09 55 23 850 22 575

Medlemsregister/ fakturadr.: MIFF/MØIF PB 31 4097 Sola Organisjonsnummer: 970 550 232

Nr. 1/2003

3

IDF DREPTE HAMAS-LEDER:

Svarer med trussler

Hamas truer “de politiske lederne for sionistene”, etter at deres leder for den militære delen av terrororganisasjonen ble drept i et israelsk rakettangrep 8. mars. Tre av Ibrahim al-Makadmes livvakter ble også drept.

- Drapet på Ibrahim Al-Makadme betyr et nytt stadium av krigen mot jødene, sier en talsmann for Hamas til Reuters.

- Alle israelske ledere vil bli åpne mål for oss, fortsetter Abdel-Azziz Rantissi.

I begynnelsen av mars avslørte den israelske sikkerhetstjenesten en Hamas-celle som hadde planer om å angripe statsminister Ariel Sharon. (www.miff.no)

INFILTRASJON PÅ VESTBREDDEN:

Israelsk ektepar drept

I begynnelsen av mars satte IDF inn en kraftig offensiv mot infrastrukturen til Hamas på Gaza-stripen. Et av hovedmålene med operasjonen har vært å ta kontroll over områder som palestinsk milits har brukt som utskytningsområder for Kassam-raketter. De høyeste palestinske dødstallene har kommet i Jabalya. Deler av denne palestinske flyktningeleiren har blitt brukt som utskytningssted for en rekke rakettangrep mot den israelske byen Sderot. (Arkivfoto)

PLO visner, Hamas blomstrer 23. februar skrev Khaled Abu Toameh i Jerusalem Post at det palestinske styret (Arafats styre) hadde bestemt at konflikten med Israel skulle ”avmilitariseres” for ett år.

Det vil si at det ikke skal være noen terror-aksjoner, i hvert fall ikke i selve Israel.

Det var Mahmoud Abbas, nr. 2 i PLO, som sa det under et offisielt besøk i Russland. Det ble bekreftet av en minister i Arafats regjering, Saab Erekat.

Men Hamas, Islamsk Jihad og andre organisasjoner har avvist kravet. De vil tvert imot trappe opp sine angrep mot Israel, og kjempe til palestinerne når alle sine mål.

Hamas styrket

3. februar skrev Danny Rubinstein en artikkel i

Ha’aretz om forholdet mellom de ulike palestinske organisasjonene. Konklusjonen er at den muslimske organisasjonen Hamas er kraftig styrket i den senere tid, mens Arafats palestinske styre er kraftig svekket.

Mange av aktivistene i det palestinske styrets ”militære” styrker, Al-Aqsa-martyrbrigadene, går åpent ut mot lederskapet i Arafats parti Fatah og støtter Hamas i ord og handling.

Det palestinske styrets institusjoner fungerer bare delvis, og de palestinske sikkerhetstjenestene på Vestbredden ble i stor grad brutt opp under Israels Operasjon Beskyttelsesmur våren 2002.

Det samme er nå i ferd med å skje i Gaza. – Arafat er som en fange i Ramallah. Og

Visste du at... r Flere jøder har flyktet fra arabiske land enn arabere fra Israel? r Israel ville tjene godt på et rettferdig erstatningsoppgjør for flyktninger? r Israel er en stor suksess på mange samfunnsområder? r Arafats styre har brutt alle viktige punkter i avtalene med Israel? r Skolebøkene inneholder antisemittisme?

r Israel er ikke inntegnet på kartene i de arabiske landene? r Terrorgrupper blir ikke avvæpnet av PA? r PLO-ledere stadig holder taler om at Israel skal utslettes? r Arafats politistyrker er blitt en hær som truer Israel i en eventuell krig med nabolandene?

det palestinske parlamentet, med alle sine komiteer, har nesten sluttet å fungere.

Arafat ville ikke ha Hamas med

For mer enn 10 år siden ble det diskutert å bringe Hamas inn i PLO. Hamas forlangte da 40 % av representantene i Det palestinske nasjonalrådet (PNC, parlamentet i PLO, med representanter for palestinere i mange land) og i PLOs styringskomite. Arafat mente at kravet var overdrevet og avviste det.

I dag tror mange i Hamas at de har støtte av et flertall av palestinerne. Talsmenn for Hamas ønsker palestinske institusjoner utenfor PLOs eneveldige kontroll.

Med andre ord: At PLO skal være ”den eneste legitime

representanten for det palestinske folket”, blir ikke godtatt av Hamas. Det var på et arabisk toppmøte i 1974 at PLO ble utropt som palestinernes representanter. Siden fikk dette aksept i hele verden (inkludert staten Israel i Oslo-avtalen).

Hamas har frie tøyler

I Gaza har Arafats styrker forgjeves forsøkt å arrestere dem som bortførte og drepte Rajah Abu Lehiya, en høytstående offiser i Arafats sikkerhetssystem. Bakgrunnen var at han hadde hatt kommandoen da Arafats styrker kom i en trefning med demonstranter, og en slektning ble drept. – Arafats styrker sier at de ikke lenger kan hamle opp medHamas.

Landsmøtet 2003

- Jeg vil oppfordre medlemmene i MIFF til å sette av helgen 20.-22. juni, sier leder Gabriel Edland. Dette blir datoen for årets landsmøte i MIFF, og stedet blir Holtekilen folkehøgskole og ungdomsherberge i Oslo. Flere detaljer om programmet vil bli tilgjengelig etterhvert.

Gabriel Edland røper allerede nå at det kommer til å bli spesiell markering av MIFFs 25-års jubileum på årets landsmøte.

Med Israel for fred ble formelt stiftet i 1978, etter at en arbeidsgruppe med samme navn hadde vært virksom fra 1975.

- Vi sees på Holtekilen, avslutter Edland.

To palestinske terrorister tok seg 7. mars inn i en jødisk bosetning på Vestbredden utkledd som jødiske, religiøse studenter. Terroristene gikk videre inn i et privat hjem, hvor de skjøt og drepte et jødisk ektepar som var i ferd med å innlede sabbatsfeiringen.

IDF og bosetningens sikkerhetsvakter skjøt og drepte de to palestinske terroristene. Åtte israelere ble skadet i skuddvekslingene. Et eksplosivbelte ble funnet på den ene av terroristene.

Hamas har tatt på seg ansvaret for angrepet, og også et tilsvarende infiltrasjonsforsøk som ble avverget kort tid senere. Begge de to terrorangrepene var rettet mot jødiske bosetninger i Hebron-området. (www.miff.no)

PALESTINSKE ANKLAGER AVVISES:

IDF sier høye dødstall skyldes eksplosjon i palestinsk hus

IDF avviser palestinske anklager som sier at åtte palestinere ble drept og minst 30 skadet av en stridsvogngranat i flyktningeleiren Jabalya på Gaza-stripen 6. mars. En IDFoffiser sier at majoriteten av de 11 drepte palestinerne omkom da eksplosiver ble utløst inne i en palestinsk bygning i flyktningeleiren. Først senere skjøt en stridsvogn mot en palestinsk militssoldat væpnet med anti-stridsvogn rakett.

Under de militære operasjonene i Jabalya ødela IDF en palestinsk våpenfabrikk. (www.miff.no)

SELVMORDSANGREP I HAIFA:

17 mennesker drept, 40 skadet

Onsdag 5. mars ble Israel igjen rystet av et terrorangrep i krigen som palestinske terrorgrupper fører mot landet.

Tallet på drepte har i skrivende stund kommet opp i 17.

Fire dager etter terrorangrepet lå fortsatt 14 israelere på sykehus. Terrorbomben rammet bussen like i nærheten av universitetet i Haifa. Det var terrororganisasjonen Hamas som stod bak angrepet.

George W. Bush fordømmer terrorangrepet.

- Presidenten står tett ved siden av det israelske folk i deres kamp mot terrorisme, heter det i en uttalelse fra Det hvite hus. (www.miff.no)

MIFF arrangerer sommerskole I år planlegger MIFF en sommerskole for ungdom.

Noe for deg - eller noen du kjenner?

Tid: 4. - 8. august Sted: Skjærgårdsheimen (Øygarden, like ved Bergen) Aldersgruppe: 16-25 år Pris: ca. 1000 kr.

Tema: Sionisme, Israels historie, Osloprosessen

m.m. Flere av MIFFs tillitsvalgte deltar.

Naturskjønne omgivelser. Sosialt fellesskap. Påmeldingsfrist: 15. mai Påmelding: mortrasmus@hotmail.com (eller ta kontakt med MIFFs hovedkontor eller din lokalforening)

Nr. 1/2003

4

Palestinere vender seg til Jordan FNs delingsvedtak i november 1947 gikk inn for at landet mellom Jordanelva og Middelhavet skulle deles i to stater: En jødisk og en arabisk stat. Men da krigene var slutt, ble den arabiske staten ikke opprettet.

De områdene den skulle ha bestått av, ble styrt av staten Transjordan (senere Jordan) og, for Gazas vedkommende, Egypt. I årene fram til 1967 var det ikke noen særlig kamp for en palestinsk stat.

Da Israel tok kontroll over Vestbredden under seksdagerkrigen i 1967, fortsatte staten Jordan og kong Hussein å ha en utstrakt innflytelse på Vestbredden. For eksempel var pensumet i

Yassir Arafat truer med fengsling

skolene jordansk, eksamener ble sendt til Jordan for karaktersetting, og lærerne fikk lønn fra Jordan. Kong Hussein så nok for seg en fredsløsning hvor det meste av Vestbredden igjen skulle komme under hans kontroll.

Kong Hussein oppgir

Den første intifadaen startet i desember 1987. Den hadde en klar retning mot en egen palestinsk stat med PLO som ”eneste representant for det palestinske folket” og PLO-lederen Yasser Arafat som leder for denne staten. Dette førte til at kong Hussein frasa seg

enhver befatning med Vestbredden og så å si overlot den til Arafat.

Ikke alle på Vestbredden var like glade for det. Det har hele tiden vært noen som ønsker at Vestbredden og Jordan skal bli en stat under det jordanske kongedømmets ledelse. Men noe av det første det palestinske styret gjorde da det fikk kontroll over de palestinske områdene, var å slå ned på dem som arbeidet for dette.

Noen fikk et fengselsopphold. Avisen An-Nahar, som var pro-jordansk, fikk problemer. De som ønsker å være en del av Jordan, har

derfor ligget lavt i terrenget i en del år nå.

Brev til kong Abdullah II

Nylig sendte 22 ledere for ulike palestinske organisasjoner et brev til kong Abdullah II av Jordan. Der bad de om økonomisk støtte. I brevet sies det at det palestinske styret ikke lenger er i stand til å betale lønn til sine ansatte. Titusener av mennesker kan ikke lenger skaffe melk til sine barn, og situasjonen blir verre og verre. ”Vi appellerer til Deres majestet på vegne av våre barn, våre gamle og kvinner,

og på vegne av våre martyrer, sårede og fengslede, på vegne av våre kjempere, at De fortsetter med deres generøse hjelp. Vi stoler på at Deres majestet ikke vil spare Dem noen anstrengelse nå eller i framtiden for å gi rundhåndet til Palestina og dets folk,” heter det i brevet.

Blant underskriverne er organisasjoner for studenter, lærere, arbeidere, kvinner, leger, ingeniører, sykepleiere og andre yrkesgrupper.

Arafat reagerer sterkt

Dette er første gang siden det palestinske styret kom på plass at palestinske grupper har bedt Jordan om økonomisk hjelp. Da brevet ble kjent, ble det rabalder i

det palestinske styret. Arafat innkalte representanter for gruppene til sitt kontor og gav dem en skikkelig overhaling. Han truet med å fengsle dem som var innblandet.

Arafat frykter tydeligvis at ved å søke økonomisk støtte fra Jordan, vil gruppene forberede å gjenopprette noe av det jordanske kongedømmets stilling på Vestbredden.

Så mislykket som hans eget styre er, kan det vel være at flere og flere får tanker i den retningen.

Kilde: En artikkel av Khaled Abu Toameh i Jerusalem Post 5. februar 2003.

Arabere i Jerusalem vil tilhøre Israel To ganger tidligere har vi fortalt om Zuheir Hamdan, muktar (lokal leder) i den arabiske bydelen Sur Baher i Jerusalem. Han går inn for folkeavstemning blant Jerusalems arabere om de ønsker å tilhøre Israel som nå eller bli underlagt Arafats styre.

Han mener at et stort flertall av dem ønsker å være under Israel. Se Et ord med i laget (som stod i Midtøsten i fokus nr. 5/00). Hans kampanje for folkeavstemning førte til at han ble truffet av fem skudd 5. oktober 2001, trolig utført av Arafats menn. Vi har beskrevet det i Vold mot ytringsfriheten (nr. 1/02).

Før valget programfestet det israelske Arbeiderpartiet å dele Jerusalem. Det har brakt Hamdan på banen igjen. Han hevder at det vil bety at Hamas, Islamsk Jihad, Styrke 17, Tanzim og de andre terror-organisasjonene blir brakt inn i de arabisk-kontrollerte delene av byen. (Tempelfjellet skal, ifølge Arbeiderpartiet, enten være under felles administrasjon eller styres på en annen måte som begge parter kan godta.)

Hamdan synes det er rart at så mange israelere ikke har lært noe av de siste to årenes terror. Dersom Israel trekker seg ut av ØstJerusalem, vil terroristene komme til Damaskusporten, Scopus-fjellet og Oljeberget.

De fleste araberne i Jerusalem har ikke noe tro på Arafats korrupte styre.

De vil ”gjøre Jerusalem til Gaza”, sier han.

Hamdan sier at hvis Arbeiderpartiet ønsker å trekke seg ut av steder hvor det bor arabere, bør de også

ta Nasaret, Negev og ”den arabiske trekanten”.

Han sier også at det ikke bare er de sosiale godene i Israel som gjør at de fleste av de 200.000 araberne vil bli værende under israelsk kon-

troll. De fleste tror ikke på Arafats korrupte og tyranniske styre. Se på hva han gjorde i Libanon, Jordan og nå på Vestbredden og i Gaza. Han har brakt den

ene ulykken etter den andre på folket sitt.

Sammen med andre ledere fra den arabiske delen av Jerusalem forbereder Hamdan en kampanje mot å dele byen. Hovedkravet er en

folkeavstemning. De vil gjøre sitt krav kjent for president Bush, FNs generalsekretær Kofi Annan, president Hosni Mubarak i Egypt og kong Abdallah av Jordan.

Nr. 1/2003

5

ANNONSE

aVideo om Midtøsten-konikten aLitteratur om Israel og jødedom aGaveartikler fra Israel

Nye varer fra Israelimport.no:

Slik handler du på Midtøsten-torget: 1) Gå inn på Internett-adressen http://torget.miff.no/

Flagg og gaveartikler fra Israel

Israelimport.no selger nå deler av sitt varesortiment på Midtøsten-torget. Her er noen eksempler på utvalget:

Flagg 120x80

Du kan også gå inn i Midtøsten-torget gjennom MIFFs hovedsider: www.miff.no

200,Bordflagg

70,-

2) Velg ”Opprett ny konto”

Fyll inn nødvendig informasjon - navn og adresse. E-post adressen din fungerer som brukernavn. Velg selv et passord.

3) Velg ”Logg på”

Skriv inn din e-post adresse og passordet du valgte.

7-armet Menorah

400,-

Davidsstjerne i oliven 40,-

Kamel i oliventre

50,-

Aktuelle bøker fra Høyer bokh.: Fra uminnelige tider

Siste melding fra forlaget, er at ”Fra uminnelige tider” kommer i første opplag ved årsskiftet. Mange Israel-venner ser frem til denne boken, og en rekke forhåndsbestillinger er allerede sendt i Midtøsten-torget.

Pris på Midtøsten-torget: 298,-

Mediekampen om Israel

Ny og brennaktuell bok om våre mediers forvrengning av Midtøsten-konflikten. Boken avslører hvordan NRK og andre medier manipulerer ved å velge bort vesentlige ting i hendelsesforløpet eller ved direkte utelatelser, samt hvordan eget ståsted farger fremstillingen i en sak.

Sjefredaktør Odd Sverre Hove i Dagen har her gitt et viktig og veldokumentert bidrag som en kan håpe vil bringe debatt og kaste kritisk lys på medieaktørenes ensidige fremstilling og den store rolle de spiller i opinionssammenheng.

Sambåndet forlag (i samarbeid med Dagen) Pris på Midtøsten-torget: 185,-

4) Fyll handlekurven

Klikk deg rundt på Midtøsten-torget, og finn de produktene du vil bestille.

Når du er inne på en produktside, kan du velge ”Legg til i kurven”. Oppe til høyre kan du nå se at handlekurven fylles.

5) Se innholdet i handlekurven

Når du har plukket ut alt det du kan tenke deg å kjøpe, kan du se alt innholdet i handlekurven ved å trykke ”Innhold handlekurv”.

6) Velg ”Sjekk ut” eller ”Gå til kasse”

Her kan du velge leveringsadresse og skrive en kommentar til din bestilling.

6) Bekreft handelen

Til slutt bekrefter du handelen når du trykker ”send”. Ordebekreftelse blir sendt til din e-post.

Varene sendes til deg med faktura

Etter at du har gjort ditt siste klikk i nettbutikken, mottar de aktuelle vareforhandlerne på Midtøsten-torget din bestilling. Dersom varene er på lager, blir disse pakket og sendt til deg på første virkedag etter bestilling. Dersom det er lengre ventetid, vil forhandleren normalt ta kontakt med deg og orientere om dette. Varene mottar du som vanlig postsending. Det medfølger faktura.

Kjøpsavtale skjer direkte mellom kjøperne og de uavhengige vareforhandlerne. Garantikrav og reklamasjoner må derfor rettes til vedkommende vareforhandler. MIFF fraskriver seg ethvert ansvar for alle transaksjoner i Midtøsten-torget.

Kjøpsbetingelser

Utfyllende kjøpsbetingelser for Midtøsten-torget er tilgjengelig i nettbutikken.

Nr. 1/2003

6

YASSIR ARAFAT:

Gjenopptar pengestøtte til terroristers familier

Til tross for det amerikanske presset på Saddam Hussein, har det ennå ikke lykkes å få den irakiske diktatoren til å stanse pengestøtten til familier av palestinske selvmordsbombere. Amos Harel i den israelske avisen Ha’aretz skriver mandag 10. mars at Yassir Arafat har gjenopptatt tradisjonen med å sende pengestøtte til døde og skadde terrorister. Dette skyldes, i følge Harel, at Arafat frykter for å tape innflytelse i de palestinske områdene. I parentes bemerker journalisten at Arafat ikke har sendt penger til familiene etter selvmordsbombere.

Saddam Husseins støtte til selvmordsbomberes familie er på 25.000 dollar. Da irakiske penger sist ble utlevert i januar, var representanter fra de palestinske selvstyremyndighetene til stede. Disse uttrykte ingen reservasjoner mot lovprisningen av selvmordsangrep fra de irakiske utsendingene. (www.miff.no)

YASSIR ARAFAT:

Vil ha Abu Mazen som statsminister

Yassir Arafats høyre hånd, Abu Mazen, har fått tilbud om å bli statsminister for den palestinske selvstyremyndigheten. Mazen vil vente med å akseptere tilbudet til han får avklart hvor mye reell makt han vil få som statsminister.

Mazen var med på å grunnlegge Fatah-fraksjonen av PLO. På begynnelsen av 1990-tallet var han en sentral figur under Oslo-forhandlingene. I følge israelske talsmenn skal Mazen nylig ha gitt uttalelser som rettferdiggjør væpnede angrep på israelske bosetninger på Vestbredden og Gazastripen.

- Det er vår rett å gjøre motstand. Intifadaen må fortsette, sier Abu Mazen. (www.miff.no)

ISRAEL FORBEREDER:

Traktat mot selvmordsbombere

Det israelske utenriksdepartementet har fullført et utkast til en internasjonal konvensjon mot selvmordsbombere.

Israel vil arbeide for å hente inn støtte fra andre land, slik at dette kan bli en internasjonalt anerkjent traktat.

I utkastet heter det at oppmuntring og hjelp til selvmordsangrep vil bli sett på som internasjonal kriminalitet. Stater og organisasjoner blir også forbudt å gi økonomisk støtte til selvmordsbomberens familie. Israel foreslår også å opprette en ny internasjonal organisasjon under FN, som kan hjelpe stater som blir utsatt for selvmordsangrep. (www.miff.no)

FØRSTE GANG PÅ FEM MÅNEDER:

På ti år har Yassir Arafat gått fra å være en tilhyllet ”statsmann” og fredsprisvinner, til å være isolert i et utbombet hovedkvarter i Ramallah.

(Foto: GPO)

Arafat er ”irrelevant” I sitt hovedkvarter i Ramallah har Arafat lenge ventet på at noen arabisk leder skulle ringe til ham.

Men ingen har ringt. Den fremste arabiske personen som har besøkt ham de siste månedene, var Omer Suleiman, den egyptiske etterretningsministeren. Det besøket endte med krangel.

Det er slutt på den tida da Arafat og hans organisasjoner kontrollerte alt. Egypt inviterer lederne i de radikale organisasjonene. Storbritannia inviterer offisielle, palestinske ledere, men Israel

nekter dem utreise. En og annen leder av Arafats grupper besøker av og til Jordan.

Ellers er det helt stille fra Arafats hovedkvarter i Ramallah.

Det er ikke lenger tabu i de palestinske områdene å drøfte hvem som skal etterfølge Arafat. Den muslimske organisasjonen Hamas vil stille en egen kandidat ved valgene som en dag skal holdes. Mustafa Barghouti, Abu Ala, Abu Mazen og andre kandidater blir drøftet åpent i arabisk presse, i hvert fall utenfor de palestinske områdene.

På overflaten er dette en stor suksess fra Sharon, som erklærte Arafat ”irrelevant” mens verden ellers syntes at han ikke var det. Men det har også gått slik venstresiden i Israel sa: Det har gitt Hamas og andre islamske organisasjoner mer innflytelse. Og det svekker troverdigheten når Israel gir Arafat skylden for alt som skjer.

Irak-situasjonen, som antakelig vil fortsette å ta stor oppmerksomhet også etter en eventuell krig, gjør at konflikten mellom Israel og palestinerne trolig vil få

mindre oppmerksomhet, omtrent slik konflikten mellom Russland og Tsjetsjenia, mellom India og Pakistan og i Afghanistan får. Kanskje vil til og med konflikten på Kypros bli betraktet som viktigere.

Resultatet er at også Sharon har gjort seg selv nokså irrelevant. Både palestinerne og israelerne venter at et relevant lederskap skal oppstå.

Fritt etter en artikkel av Zvi Bar’el i Ha’aretz 14. januar 2003.

Palestinerne skyter mot Gilo

I begynnelsen av mars skjøt palestinsk milits mot den jødiske bydelen Gilo sør i Jerusalem, for første gang på fem måneder. De første månedene av intifadaen som begynte i september 2000, kom Gilo under daglig beskytning fra palestinere i Beit Jala. (www.miff.no)

IDFs AVIS:

PFLP planla drap på Shas-leder

En terroristcelle tilknyttet PFLP skal ha planlagt drap på den politiske og religiøse lederen rabbi Ovadia Yosef.

Ifølge IDFs offisielle avis ble et 23 år gammelt medlem av terroristcellen tiltalt i en militærdomstol på Vestbredden i slutten av februar. (www.miff.no)

PALESTINSK PARTILEDER:

Innrømmer ledelse av terrorangrep mot Israel

Ibrahim Abu Hijla er medlem av Det palestinske nasjonalråd og partileder for Den demokratiske front for frigjøring av Palestina. I februar avslørte den israelske sikkerhetstjenesten Shin Bet at Abu Hijla er arrestert. Den palestinske lederen skal ha tilstått ledelse av terrorangrep mot israelske mål. (www.miff.no)

Terrorister skjulte bombe i moské Litt forsinket bringer vi en melding fra den arabiske byen Taiba, som ligger i Israel like ved grensen mot Vestbredden (det israelerne kaller ”den grønne linjen”).

Fredag 7. februar kom et stort antall sikkerhetsfolk til en moské i byen. De evakuerte folkene der og gjennomførte et søk inne i bygningen. De fant et slikt eksplosivt belte som selvmordsbombere bruker, med omtrent 10 kg sprengstoff, inne på toalettet i moskeen.

Sikkerhetsfolkene brakte beltet til et steinbrudd i nærheten, hvor det ble brakt til å eksplodere uten å skade

noen eller noe.

Bakgrunnen var at to terrorister fra Islamsk jihad ble arrestert ved en veisperring mellom Nablus og Tulkarm torsdag ettermiddag. Opplysninger disse terroristene gav i forhør, førte til at moskeen ble gjennomsøkt. – Terroristene forsøkte å forlate byen med beltet, men snudde da de så alle veisperringene. De fikk tydeligvis panikk, og tenkte at moskeen måtte være det sikreste stedet å gjemme beltet.

Siden ble de altså arrestert, selv om de ikke lenger hadde beltet med seg.

Blant de 40.000 innbyg-

gerne i Taiba var det mange som reagerte sterkt. Det var 1500 deltakere ved gudstjenesten fredag kveld. Dersom beltet ikke var blitt oppdaget i tide, og hadde eksplodert, kunne det ha gitt en skremmende ødeleggelse. Mange mener at en moské ikke er stedet til å gjemme slike våpen.

Ordføreren, Salah Jabara, sier at ingen av innbyggerne i Taiba deltok i terroren.

Han oppfordrer de palestinske gruppene til å ikke trekke de israelske araberne inn i sin voldskamp.

Hundrevis av innbyggere fra Vestbredden krysser

fremdeles daglig inn i Taiba og de andre byene i ”den arabiske trekanten”, for det nye gjerdet er ikke bygget der ennå. De israelske araberne kan ofte se på dem at de kommer fra Vestbredden ut fra klesdrakt og oppførsel. De fleste er bare ute etter en jobb så de kan fø sine familier. Men det skjuler seg altså terrorister iblant.

Men de som skal inn i moskeen, blir nå sjekket.

Kilde: Artikkel 9. februar av Daniel Ben-Tal i Jerusalem Post.

Nr. 1/2003

7

Palestinsk forfatter:

– Det var feil å avvise fred Khaled Abu Toameh er araber og fast reporter i Jerusalem Post. Mye av det han skriver, er saker som ikke stiller det palestinske styret i noe særlig godt lys.

17. februar hadde han en artikkel om en ”innflytelsesrik palestinsk forfatter”, Tawfik Abu Baker.

Abu Baker har skrevet en artikkel han kalte ”Palestinske ekstremister stemte to

ganger for Sharon”. Artikkelen ble trykket i Al-Ayyam, som Toameh kaller ”PA’s daily”, altså dagsavisen til Arafats ”palestinske autoritet”.

Abu Baker kritiserer Arafats styre fordi det ikke fikk brakt ekstreme elementer under kontroll og for å ha avvist fredsinitiativet til tidligere president Bill Clinton.

Vi har flere ganger omtalt Sari Nusseibeh. Han er blant annet representanten for PLO, Arafats ”paraply-organisasjon”, i Jerusalem.

I artikkelen Palestinsk strid om Jerusalem (se www.miff.no) forteller vi at Arafat har utnevnt en ny mann, Samir Ghosheh, til å gjøre mye av det samme som Sari Nusseibeh, uten å avklare forholdet mellom de to. Det har også vært ulike utspill fra andre palestinske organisasjoner som ville ta avstand fra Nusseibeh, og til dels har truet ham.

Bakgrunnen er at Nusseibeh flere ganger har uttalt at palestinerne må oppgi ”retten til å vende tilbake”.

Denne ”retten” går ut på at 6-700.000 arabere som flyktet fra Israel i 1948, og deres 4-5 millioner etterkommere, skulle ha en ”rett” til å vende tilbake og overta sine gamle eiendommer.

Denne problematikken er nærmere behandlet i Med rett til landet (se www.miff.no).

Det største palestinske universitetet på Vestbredden heter an-Najah. Mandag 13. januar var det et seminar der.

Det hadde tittelen Politiske utviklingstrekk på den palestinske arenaen. Et av emnene på sakslisten var NusseibehAyalon-dokumentet. Ami Ayalon er israeler, tidligere sjef for etterretningsorganisasjonen Shin Beth. I dokumentet skisserer Nusseibeh og Ayalon sammen et forslag til løsning, en løsning som blant annet innebærer at palestinerne gir opp ”retten til å vende tilbake” (en ”rett” ingen andre flyktninger fra den tiden har hatt).

Da Nusseibeh møtte opp på universitetet for å delta i seminaret, kom han ikke inn. Et stort antall palestinske studenter stengte fysisk veien for ham. Noen hadde plakater som kalte ham en forræder, andre snakket stygt til ham. Han ble tvunget til å forlate området til

Det er ikke lenger så veldig spesielt å komme med en slik kritikk i de palestinske områdene, skriver Abu Toameh.

Abu Baker tilhører et økende antall palestinere som begynner å stille spørsmål ved hvor klok politikk de palestinske lederne har ført og ved hva virkningen blir av terrorisme. De mener at den mest skjebnesvangre feilen palestinerne har gjort,

Nusseibeh utestengt fra universitet

KAMPER PÅ VESTBREDDEN:

20 år gammel israelsk sersjant drept i Hebron

Sersjant Tomer Ron ble drept da minst en palestinsk snikskytter angrep israelere i Hebron natt til tirsdag 11. mars. Det brøt ut intens skuddveksling mellom palestinsk milits og israelske styrker etter angrepet, som fant sted på veien mellom Kiryat Arba og Makpela-hulen. Fire israelere ble skadet.

En væpnet palestiner ble funnet i restene av huset som ble brukt av militsen.

Palestinsk milits har de siste ukene konsentrert deler av sine angrep i Hebronområdet. Nattens angrep fant sted nesten nøyaktig samme sted som hvor to israelske polittjenestemenn ble drept av terrorister for to måneder siden. 25 israelere er drept i Hebron-området de siste fire månedene. (www.miff.no)

var å ”militarisere” konflikten ved å bruke våpen og selvmordsbomber, skriver Abu Toameh.

Nabil Amr, et tidligere medlem av Arafats regjering, var den første som offentlig anklaget det palestinske lederskapet for å ha ”latt en historisk anledning ved Camp David gå fra seg”. I de senere ukene har et stort antall palestinske kommen-

tatorer og politikere oppfordret det palestinske styret til å treffe tiltak mot radikale elementer som tilhører Hamas, Islamsk Jihad og Fatah, slik at situasjonen kan bli roet ned. Dette er noe nytt siden volden begynte i september 2000.

Abu Baker sier at det er de palestinske ekstremistene som har fått israelerne til å stemme på Sharon, både i

2001 og i 2003. De ønsket i 2001 at statsminister Ehud Barak ikke skulle bli gjenvalgt, fordi det kunne ha ført til en politisk løsning. Det var det samme i 1996, da Shimon Peres tapte med en halv prosent mot Benjamin Netanyahu. Abu Baker forstår ikke, skriver han, hvorfor det palestinske styret lot dette skje.

dette palestinske universitetet.

Dr. Abdel Sattar Kassem, en universitetsprofessor som har erklært seg som motkandidat til Yasser Arafat hvis og når det en gang blir valg, sier at fellesdokumentet fra Nusseibeh og Ayalon ikke representerer ”den palestinske gaten” (folk flest), fordi det fratar det palestinske folket sine lovlige rettigheter, særlig ”retten til å vende tilbake”.

Studentrådet på universitetet, hvor det muslimske Hamas står sterkt, arrangerte en avstemning før seminaret. 87 % av studentene var imot å gi innrømmelser angående ”retten til å vende tilbake”. De andre 13 % sa at de ikke hadde noen mening om saken.

Kilde: En artikkel av Khaled Abu Toameh i Jerusalem Post 14. januar 2003.

Palestinsk krigsplakat. (Foto: GPO)

HAMAS:

Avviser Abu Mazen

I følge en Hamas-leder på Gaza-stripen vil utnevnelsen av Abu Mazen som palestinernes statsminister ikke endre på noe.

- Dette er en lek som de aggressive zionistene og amerikanerne spiller med oss, sier Ismail Haninya.

- Intifadaen vil fortsette, understreker Haninya til Jerusalem Post.

Det var ventet at Abu Mazen skulle bli formelt utnevnt som statsminister onsdag 12. mars. Yassir Arafat vil fortsatt være øverstkommanderende for de væpnede palestinske styrker. Han vil også ha mandat til å avsette statsministeren. (www.miff.no)

”Israel vil opphøre” Hamas er den største av de islamistiske, fundamentalistiske organisasjonene i det palestinske området. 27. desember sa den åndelige lederen for Hamas, sjeik Ahmed Yassin, at Hamas vil fortsette å gjennomføre selvmordsbomber og skyting, også i selve Israel. Han talte til mer enn 35.000 tilhengere på et massemøte som markerte 15-års-dagen for at Hamas ble opprettet.

Yassin hadde et godt budskap til sine tilhørere. Han

venter at Israel vil bli borte (slutte å eksistere) innen 25 år.

Han sa det som en kommentar til at Hamas var invitert sammen med Fatah (Arafats organisasjon) til Kairo for å drøfte et forslag om midlertidig stans i angrepene i selve Israel, i hvert fall til etter valget. Hensikten skulle blant annet være å hjelpe venstresiden i Israel til å gjøre det bedre. Det er Egypt og EU som arrangerer disse samtalene.

Men verken Hamas eller andre fra ”nei-fronten” vil gå med på noe slikt.

En talsmann for Hamas har likevel sagt at hans organisasjon er villig til å overveie å oppgi midlertidig retten til å ”frigjøre” hele Palestina fra Jordan til Middelhavet, og godta en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza (som et første skritt). Det gjenstår å se hva som vil skje.

Nr. 1/2003

8

Bekymring for krigen mot Irak Et stort flertall av israelerne støtter den krigen mot Irak som de fleste regner med at USA, Storbritannia og kanskje også andre vil føre i løpet av våren. Mange håper at den skal føre til at Irak blir demokratisk, og at dette skal føre til en bølge av

Israel frykter panikkreaksjoner i befolkningen

demokrati og moderasjon i arabiske land. Det er sikkert delte meninger om hvor realistisk dette er. Men det er jo tillatt å håpe.

Men i en slik krig er det også mye som kan gå galt for Israels egen del. I den forrige runden av krig mellom Irak og andre land, i 1990-91,

sendte Irak 39 raketter mot Israel. Utrolig få israelere ble drept av rakettene, men det ble betydelige skader på bygninger og annen infra-

struktur. Og det har selvsagt sterke psykiske virkninger for befolkningen å bo et sted som man vet er mål for rakettangrep.

Forrige gang fryktet israelerne at rakettene skulle inneholde giftgass eller farlige sykdommer, blant annet er det kjent at Irak har store mengder av smittestoffer av den meget farlige sykdommen miltbrann. Hva Irak vil forsøke å gjøre denne gangen, kan ingen utenforstående vite. Israel har store mengder vaksiner mot noen aktuelle sykdommer, og alle innbyggere har hver sin gassmaske.

En av forskjellene mellom forrige gang og denne gangen, er at Israel denne gangen regner med å ha et bedre rakettforsvar. Forrige gang hadde Israel Patriot-raketter som skulle skyte ned innkommende raketter. Patriot-rakettene viste seg svært lite effektive i praksis.

Denne gangen er det meste av Israel dekket av Arrow-raketter. Under øvelser har disse rakettene truffet innkommende raketter høyt oppe og langt unna, og håpet er at de vil klare å forhindre at eventuelle angripende raketter vil nå fram til målet i Israel. Israel har Patriot-raketter denne gangen også, og de skal være vesentlig forbedret siden sist.

Terror

I en periode nå har Israel lykkes med å forhindre de aller fleste selvmordsbomberne fra å utføre sin uhyggelige gjerning i Israel. Men dels kan slike tiltak neppe noen gang bli hundre prosent effektive. Og dels kan terror-organisasjoner allerede ha terrorister på plass i Israel, men beholder dem ”sovende” i påvente av en ekstra viktig situasjon slik som en krig kan oppfattes.

Israel må derfor være forberedt på at en terrorbølge vil ramme landet i forbindelse med krigen.

Et amerikansk batteri av patriotraketter utplassert i Jaffa i begynnelsen av mars. (Foto: Milner Moshe, GPO)

En ekstra frykt er et mega-angrep. Angrepet i New York på World Trade Center var et slikt megaangrep, der et stort antall

mennesker ble drept. Våren 2002 var det et forsøk på å starte en kjempebrann på Pi Glilot, en stor lagerplas for brennstoff og drivstoff av mange slag. Hadde dette angrepet vært ”vellykket”, ville hundrevis eller kanskje tusenvis av israelere ha blitt drept, ifølge eksperter. For i det lille og tett befolkede landet lå disse lagrene altfor nær store folkemengder, og nær hovedveien langs kysten.

Det er en viss uro for hva Israels egne arabere vil finne på. Stemningen blant dem er blitt mer og mer anti-israelsk i den senere tid. Under tidligere kriger har denne folkegruppen opptrådt passivt, og til dels kommet med direkte støttetiltak som å melde seg frivillig i betydelig antall til å utføre arbeid som mobiliserte jødiske soldater ikke kan utføre (innhøstning på gårder, sanitetsarbeid og annet). Hvordan det vil gå denne gangen, er en stor usikkerhetsfaktor.

Angrep i nord

Hizbollah, en stor muslimsk organisasjon i Libanon, har store mengder raketter som kan nå mange mål i Nord-Israel. Det er frykt for det vil sette i gang et storstilt angrep som tvinger Israel til å gå til full krig i Libanon. I verste fall kan også Syria bli innblandet. Israel regner med å kunne vinne en slik krig, men mange mennesker vil bli drept.

Panikk i Israel

Noe av det myndighetene frykter mest, er at rykter og ulike former for angrep skal føre til panikk i store deler av den israelske befolkningen, i hele landet eller i de store byene. Dersom nesten hele befolkningen i Tel Aviv plutselig skulle begi seg ut på veiene i panikk for å komme seg bort fra byen, kan det få store og triste konsekvenser.

Myndighetene i Israel legger derfor stor vekt på å ha en omfattende og troverdig informasjonstjeneste som kan veilede befolkningen på en god måte.

Israel er godt forberedt på hva som kan skje under den kommende krigen. Men det er aldri mulig å sikre seg mot alt som kan skje.

Nr. 1/2003

Hva den arabiske ligaen burde være opptatt av I en lederartikkel 26. februar 2003 tar Jerusalem Post opp møtet i den arabiske liga, med 22 medlemsland, lørdag 1. mars i Sharm e-Sheikh i Egypt. Selv om møtet altså ennå ikke hadde vært på det tidspunktet, var det en hel del man kan vite temmelig sikkert om det.

Møtet vil rette fokus mot Irak og mot ”Palestina”. Om Irak vil møtet være enig om at krig er en dårlig ting, men ikke om hva de skal gjøre med den. Om ”Palestina” er de enige om at Israel er en dårlig ting, men de kan ikke bli enige om hva de skal gjøre med det heller.

Derimot kommer de ikke til å snakke om hvordan de skal få innført demokrati i sine egne land. I en verden truet av arabisk og muslimsk uorden, møtes den arabiske liga ikke for å ta ansvar, men for å unndra seg det.

Historien

Ligaen ble opprettet med støtte fra britene i Kairo 22. mars 1945. Den skulle fremme arabisk enhet. Da Israel ble opprettet 15. mai 1948, gikk ligaen imot en tostatsløsning.

Azzam Pasha, den daværende generalsekretæren, sa at krigen

mot jødene ”vil bli en utryddelseskrig og en stor massakre som vil bli snakket om slik som den mongolske massakren og korsfarerne”.

Ligaen gikk i spissen for en arabisk boikott av Israel.

Det var også ligaen som kom med erklæringen om de ”tre nei” etter seksdagerskrigen i 1967: ”Ingen fred, ingen anerkjennelse og ingen forhandling” med Israel. I 1974 vedtok ligaen at PLO var ”den eneste legitime representanten for det palestinske folket” og sluttet seg til planen om å ødelegge Israel i faser.

I 1977, etter at Anwar Sadat hadde vært på besøk i Jerusalem, vedtok ligaen at besøket var et alvorlig brudd på prinsippene og målene i den felles-arabiske kampen mot den zionistiske fienden.

I mars 1979, da Egypt inngikk fredsavtale med Israel, ble Egypt suspendert fra ligaen.

Men i 1981 var ligaen blitt litt mer opptatt av å gi et godt inntrykk. Den kom med en fredsplan, Fahd-planen – som ikke nevnte den jødiske staten ved navn.

Hosni Mubaraks Egypt ble gjeninntatt i ligaen i

1989. I 1990 vedtok et toppmøte at ”innvandring av sovjetiske jøder og andre til Palestina og de andre okkuperte områdene” var ”en ny aggresjon mot det palestinske folket”.

Da palestinerne slapp løs volden i oktober 2000, kom ligaen med oppmuntring og irettesatte medlemmer som beholdt forbindelser med Israel.

I 2002 vedtok ligaen at dersom Israel vender tilbake til våpenhvile-grensene fra 1948-67, vil den arabiske verden inngå ”normale forbindelser” med Israel. Men samtidig vedtok medlemmene av ligaen at ingen av dem skulle ”bosette” de palestinske flyktningene, som altså da skulle tilbake til Israel. [Se artikkelen Saudi-Arabias ”fredsplan” i nr.

1/2002, s. 3.]

Kort sagt: Den arabiske ligaen har mye av ”æren” for å ha brakt palestinerne inn i det uføret de er i.

Hva ligaen burde være opptatt av

Arabiske land har utviklet seg langsommere enn sammenliknbare land andre steder. Mer enn halvdelen av de arabiske kvinnene er

analfabeter. Spebarnsdødeligheten er dobbelt så stor som i Latin-Amerika, og fire ganger Øst-Asia. I de siste 20 årene har den økonomiske veksten vært lavere enn noe annet sted bortsett fra Afrika sør for Sahara. – Dette er hva ligaen burde være opptatt av og forsøke å gjøre noe med. I stedet er man opptatt av å kjempe mot demokrati og framskritt.

Ligaen frykter et fritt og demokratisk Irak. Diktaturer motsetter seg endringer. Ligaen kan ikke kjempe for frihet når medlemmene avskyr den. Den kan ikke gå inn for en realistisk løsning på konflikten mellom araberne og Israel når den ble født for å motsette seg jødenes stat. Den kan ikke lede folk flest, for lederskapet mangler legitimitet. I den arabiske verden betyr enhet en blanding av lammelse og ekstremisme.

Jerusalem Post ønsker at de arabiske landene en gang vil ta ansvar for å bygge et verdig samfunn i sine egne land. Det ville gjøre dem til bedre naboer, og gjøre verden til et tryggere sted.

Pass opp for massakrer Ehud Ya’ari har i mange år vært fast reporter i Jerusalem Report. Han er også TV-reporter i Israel. Han er israelsk jøde, men snakker arabisk og følger godt med på det som skjer i nabolandene.

I nummeret som er datert 10. februar har han en artikkel som heter Se opp for en ’farhoud’. En farhoud er et uttrykk i irakisk-arabisk dagligtale. Det betyr omtrent det samme som det jødene har kalt en pogrom (etter et russisk ord som betyr ødeleggelse): Angrep på etnisk/ religiøst grunnlag mot mer eller mindre forsvarsløse mennesker i en ghetto med mange drepte og store ødeleggelser.

Det har vært mange slike farhouder i Irak. Og hver gang er det noen som får noe å hevne. Kurderne er blitt drept i og/eller jaget fra

300 landsbyer, ifølge Ya’ari.

[Ketil Volden i Norsk Folkehjelp skrev i Dagbladet 10.10.2001 at 180.000 kurdere var drept og 4.000 landsbyer jevnet med jorden. Jeg kan ikke redegjøre for forskjellen i tall.]

Både kurderne, turkomanerne og assyrerne ønsker byen Kirkuk. Shia-muslimene i sør har lange lister med klager over grupper som har handlet på vegne av Saddam Hussein og har drevet dem ut, drept og undertrykt dem alle, fra deres høyt ærede religiøse ledere og til de siste overlevende fiskerne i sumplandet.

Sunni-klanene i ”jern-triangelet”, Saddams høyborg i det sentrale Irak, har en lang historie med blodhevn-kriger. Listen kunne gjøres mye lenger.

Det kan lett gå som det gjorde i 1991, da shia-

muslimene gjorde opprør etter at de allierte hadde befridd Kuwait. Opprøret sluttet med at de allierte tillot Saddam å bruke angrepshelikoptre til å slå det ned.

Ya’ari mener at det eneste som nytter, er om amerikanerne klarer å nå Bagdad i en lynkrig. Dersom troppene bruker mer enn to-tre dager på strekningen fra Kuwait til Bagdad (den kan kjøres på 10 timer i privatbil i fredstid), vil det være en invitasjon til farhoud.

Regulære irakiske tropper må få klar beskjed: De som holder seg i sine barakker, vil bli spart. De som våger å bevege seg, vil bli smadret fra luften.

Amerikanerne bør la det irakiske Ba’ath-partiets byråkrati være intakt. Mottoet bør være, skriver Ya’ari: ”Saddam først. Av-saddamisering mye senere. Av-

ba’athisering etter det igjen.”

Det aller viktigste er at irakerne får beskjed om at modellen for styret av Irak er klar på forhånd: Et samarbeid mellom shia-muslimene og kurderne, samtidig som sunni-muslimene og andre etniske minoriteter får sine rettigheter sikret. Men hvis de ulike gruppene får inntrykk av at de kan oppnå noe med å bruke makt, kan amerikanerne komme til å stå overfor en fryktelig situasjon. Da tror Ya’ari at det blir mange og store farhouder.

Det er mye som kan gå galt: Hvis de amerikanske, militære kommandantene feilberegner i planlegging eller utførelse av krigen, er for forsiktige eller klossete, kan de oppdage at de taper freden midt under krigen, skriver Ya’ari.

9

ISRAEL FÅR INNSYN I IRAK-KRIG:

USA gir krigsinfo direkte til Tel Aviv

Like ved den amerikanske ambassaden i Tel Aviv, har Israel og USA satt opp et felles militært kommandosenter.

Her vil israelske offiserer være i stand til å følge amerikanske flybevegelser over Irak på direkten.

USA har også gitt Israel tilgang til informasjon fra spionsatelitter som gir Israel umiddelbar varsling dersom Irak sender ut raketter i deres retning. I følge Wall Street Journal er Israel det eneste landet i verden som på denne måten er knyttet direkte opp til den amerikanske sentralkommandoens kommunikasjonssystem. (www.miff.no)

TARIQ AZIZ MØTTE PRESSEN:

Nektet å svare israelsk journalist

Iraks visestatsminister nektet å svare en israelsk journalist under en pressekonferanse i Roma i midten av februar.

Ma’ariv-korrespondenten Menachem Gantz spurte om Irak vurderer et angrep på Israel som en mulighet dersom landet blir angrepet av USA. - Da jeg kom til denne pressekonferansen var det ikke min plan å svare på spørsmål fra israelske media. Beklager, svarte Aziz. Selv etter oppfordring fra formannen i presseklubben som arrangerte pressekonferansen, nektet Aziz å svare. (www.miff.no)

IRAKS TARIQ AZIZ:

- Vi kan ikke angripe Israel

- Vi har ikke mulighet for å angripe Israel slik vi hadde i 1991, sier den irakiske visestatsminister Tariq Aziz i et intervju med fransk TV. - Vi er ikke en trussel mot noen, hevder Aziz. FN-resolusjoner har gitt Irak forbud mot å ha raketter med større rekkevidde enn 150 kilometer. Den korteste luftlinjen mellom Irak og Israel er 370 kilometer.

IDF på sin side er forberedt på at Saddam Hussein nok en gang vil fyre Scud-raketter mot Israel, slik han gjorde i 1991. Reservemannskap til å bemanne anti-rakett batteriene er kalt inn. Statsminister Ariel Sharon sier at sjansene er små for at Saddam Hussein vil angripe Israel. I 1991 skjøt Irak 39 Scud-raketter mot israelske byer. (www.miff.no)

MENINGSUNDERSØKELSE:

20% av israelerne mot Irak-angrep

75 prosent av de arabiske israelerne er under enhver omstendighet mot et amerikansk-ledet angrep på Irak. Tilsvarende måling i hele den israelske befolkningen er 20 prosent.

I en måling som ble offentliggjort i Ha’aretz i midten av februar, mener 46 prosent av israelerne at USA bør angripe Irak “så snart som mulig”. 23 prosent støtter det som omtales som den “europeiske løsningen”. (www.miff.no)

USA:

Israelske krigslekkasjer lite populære

Til tross for advarsler fra amerikanske og israelske toppledere kom israelske generaler og forsvarseksperter de første dagene av mars med de ene krigslekkasjene etter de andre.

- Det amerikanske angrepet på Irak vil begynne i neste uke, sa sjef for den israelske etterretningen til regjeringen i et søndagsmøte.

I det israelske utenriksdepartementet strømmet det inn med rapporter om skarp kritikk fra amerikanske medier, som så seg lei på de løsmunnede israelerne. Statsminister Ariel Sharon svarte med å gi forbud til underordnede tjenestemenn å kommentere en eventuell Irak-krig. (www.miff.no)

KRIGSFORBEREDELSEAR:

Informasjonsapparatet klart

Statsminister Ariel Sharon godkjente denne uken planene for et nasjonalt informasjonsapparat som skal tre i kraft i en evt. krigssituasjon.

Systemet skal bringe oppdatert informasjon ut til befolkningen flere ganger daglig, både på hebraisk, russisk, arabisk og engelsk. Ledelsen for apparatet vil være en kommitte med representanter for en rekke statlige organer. (www.miff.no)

Nr. 1/2003

10

KONGRESSMANN I USA:

Gav jødene skyld for Irak-krisen

- Dersom det ikke var for den sterke støtten fra den jødiske befolkningen for en krig mot Irak, ville vi ikke ha gjort dette, sa kongressmannen James Moran fra Virginia nylig. Etter sterk kritikk fra jødiske ledere har Moran bedt om unnskyldning for kommentarene. (www.miff.no)

PRESIDENT GEORGE W. BUSH:

Krever først full terrorstans

PRESIDENT BUSH:

- Saddam Hussein truer USA og Israel

- Vi trenger ikke tillatelse fra noen til å forsvare oss selv, sa president George W. Bush under en sjelden TV-sendt pressekonferanse i begynnelsen av mars. Den amerikanske presidenten mener Saddam fortsatt skjuler masseødeleggelsesvåpen.

- Jeg er ikke villig til å ta risikoen med å gjøre ingenting, sier president Bush. USA kommer til å gripe inn mot diktatoren i Bagdad uavhengig av hva andre land mener. Militære ledere sier USA er klar til å angripe Irak på kort varsel. (www.miff.no)

INNENRIKSMINISTER:

Statsborgerskap til alle israelske soldater

Avraham Poraz sier innenriksdepartementet er klar til å gi statsborgerskap til alle som har fullført verneplikten i Israel, men som av en eller annen grunn ikke har statsborgerskap. Det blir nå utarbeidet en liste over familiene dette gjelder. Israels borgerlov sier at fullført militærtjeneste gir rett til statsborgerskap uten andre vilkår. (www.miff.no)

SIBIR I RUSSLAND:

Synagoge vandalisert

Hakekors og antisemittiske tegn er blitt malt på en synagoge i byen Krasnoyarsk i Sibir. Vandalene har signert med forkortelsen til en ultranasjonalistisk gruppe i Russland.

Antisemittiske angrep av denne typen er nokså vanlig, skriver nyhetsbyrået AP fra Moskva, men det er første gang dette blir knyttet til en navngitt politisk gruppe. (www.miff.no)

ISRAEL OM PALESTINSK GRUNNLOV:

- Forlenger konikten

Et utkast til en nasjonal grunnlov som er utarbeidet av en palestinsk gruppe ledet av Nabil Sha’ath, blir kraftig kritisert av talsmenn i det israelske utenriksdeparementet.

- Dette er ikke en grunnlov for et folk som tenker på forsoning og å leve i fred, sier en kilde som Ha’aretz siterer.

Tett rom mot gass Under Golfkrigen i 1991 sendte Irak 39 raketter mot Israel. Alle rakettene hadde sprengladning. Som ved et mirakel ble svært få israelere drept av rakettene, men det ble betydelige materielle skader. Men israelerne fryktet at noen av dem kunne ha kjemiske eller biologiske våpen.

Derfor fikk israelerne beskjed om at når flyalarmen gikk, skulle de alle gå inn i sine ”tette rom” og ta på seg gassmaske. Hver familie hadde nemlig et rom som de hadde tettet godt igjen med plast og tape, slik at det i størst mulig grad skulle holde eventuell giftgass ute.

Dessuten hadde alle isra-

elere, fra babyer til oldinger, beskyttelse mot giftgass i form av gassmasker eller annen beskyttelse.

Det var i 1991. Nå er det ”på’an igjen”. Butikkene melder om økt salg av plastark, maskeringstape og annet utstyr som kan gjøre rom forholdsvis tette. Mange kunder har med seg utklipp fra aviser hvor det står liste over de anbefalte tingene.

Dessuten sørger folk for å ha en gassmaske som virker. De skal skiftes ut med noen års mellomrom. Men det er få som kjøper beskyttelsesdrakt til over 700 kroner.

- Det første som må skje i Midtøsten, er at palestinerne stanser terroren, sier George W. Bush. Først etter at reformer i PA er gjennomført og Yassir Arafat er erstattet er den amerikanske presidenten villig til å presse Israel til innrømmelser.

Som en del av oppkjøringen til den kommende krigen mot Irak, forsøkte USA å få støtte fra EU. De europeiske landene krevde at krigen ble knyttet sammen med ”framgang i fredsprosessen” mellom Israel og palestinerne. En ”kvartett” bestående av USA, EU, Russland og FN utarbeidet et forslag til ”veikart”, hvordan ”fredsprosessen” skal utvikle seg i retning av en ”selvstendig og levedyktig palestinsk stat” i løpet av få år. USA var ikke helt enig i forslaget, fordi det tok for lite hensyn til Israels situasjon. Men det ble da framlagt som et kompromiss.

Men da EU og Russland valgte å ikke slutte seg til USAs prosjekt, men tvert imot å motarbeide det, følte USA seg fri i forholdet til Israel og palestinerne. President Bush har derfor, ut fra samtaler med statsminister Sharon, gjort tilpasninger i ”veikartet”. Det gikk mye i samme retning som de tankene statsminister Sharon presenterte da han ble innsatt som statsminister igjen

27. februar. Bush presenterte sin politikk i en stor tale dagen før. Talen var til The American Enterprise Institute. Instituttet er konservativt, og kommer med ideer som skal påvirke samfunnsutviklingen på ulike vis.

Vi merker oss at president Bush gjorde disse endringene på tross av at statsminister Tony Blair i Storbritannia – hans nærmeste alliert – bad ham om ikke å gjøre det.

vil si at Israel skal trekke seg tilbake fra så mye av Vestbredden at det skapes et sammenhengende palestinsk område, ikke bare kantoner eller enklaver. Men dette skal altså først skje etter at ”terrortrusselen er opphevet og sikkerheten forbedret” for Israel. Den jødiske bosetningen på Vestbredden må stanse, men bare ”når framskritt mot fred er oppnådd”.

Palestinske innrømmelser først

Det meste tyder på at det ennå vil gå lang tid før palestinerne kommer i nærheten av å oppfylle de betingelsene Bush setter for dem.

Bush’ tale tyder på at selv etter Irak-krigen vil USA først og fremst presse palestinerne, ikke Israel. Sharon kan derfor konsentrere seg om andre saker: Å få liv i økonomien, som er i en katastrofal forfatning. Å få klargjort forholdet mellom de ulike religiøse gruppene i Israel.

Dette opplegget fra Bush’ side var grunnen til at partiet National Union, som ikke

I sin tale sa president Bush at det første som må skje i Midtøsten, er at palestinerne stopper terroren. Så skal de gjennomføre ordentlige reformer i retning av demokrati og erstatte formann Yasser Arafat med en annen. Bush vil også motarbeide andre regimer som støtter terror.

Først deretter skal Israel gjøre innrømmelser. De vil være umulige å svelge for ytre høyre. For de forutsetter at det skapes en ”levedyktig” palestinsk stat. Det

Andre saker først

kan godta noen palestinsk stat, gikk med i regjeringen.

For Sharon kunne si til dem at det de er uenige med ham i, først blir aktuelt etter at palestinerne har oppfylt sine krav. I mellomtiden kan de to partiene konsentrere seg om å gjennomføre det de er enige om.

Sharon brukte den samme logikken overfor Amram Mitzna i Arbeiderpartiet.

Men han ble ikke overbevist.

Etter krigen i Irak vil Sharon antakelig besøke Egypt. Datoen er naturlig nok ikke klar. Deretter skal Sharon til Washington og besøke president Bush.

Overfor palestinerne har Sharon gjort det klart at dersom det skal bli noen meningsfylte forhandlinger, må de oppgi ”retten til å vende tilbake”, tillate israelske ”sikkerhetssoner” på Vestbredden og gå med på et forent Jerusalem. Israelerne håper at en amerikansk seier i Irak vil gjøre forhandlinger på dette grunnlaget mulig.

Nr. 1/2003

Nye toner fra Egypt Ariel Sharon har vært statsminister i to år. I denne tiden har presidenten i Egypt, Hosni Mubarak, ikke ønsket å være på talefot med Sharon.

Noen dager før Sharon ble valgt i 2001, uttrykte Mubarak bekymring for at han skulle være nødt til å snakke med Sharon. Sharon svarte at det trengte Mubarak ikke bekymre seg om, ”jeg har ikke tenkt å ringe ham”. De har nesten ikke hatt direkte kontakt. Men de snakket sammen på telefon i mars 2002 og noen få ganger siden. Mubarak har invitert en rekke israelske ledere til Egypt (Shimon Peres, Benjamin Ben-Eliezer med flere), men ikke Sharon. Og bortsett fra i Yitzak Rabins begravelse, har Mubarak aldri besøkt Israel. Ellers har kontakten mellom de to landene i stor grad gått gjennom deres etterretningssjefer.

Sommeren 2002 var den egyptiske etterretningssjefen Omer Suleiman invitert til Sharons bondegård. (Sharon er bonde, og regner med å gå tilbake til bondegården når han avslutter i politikken.) Sharon er jo ikke blant de slankeste, for å si det slik, og er kjent som en matmons. Egypterne ble

derfor fornærmet og klaget da Suleiman bare fikk to pølser og en tomat. Sharon svarte: ”Neste gang skal han få tre pølser.” – Noen dager etter ringte Mubarak til Sharon for å drøfte en diplomatisk sak. Sharon ville ikke ta telefonen, han sa at han var opptatt. Men han ringte Mubarak dagen etter.

Nye toner

På bakgrunn av den holdningen som har vært, vakte det positiv oppmerksomhet i Israel at Mubarak ringte etter valget 28. januar og gratulerte Sharon med seieren.

Han inviterte også Sharon til samtaler når den nye regjeringen er klar. Detaljer for møtet skal avtales siden. De to diskuterte fredsprosessen i Midtøsten, ifølge statsministerens kontor.

Men allerede før valget sa Mubarak offentlig at Egypt nå må samarbeide med Sharon, som vil bli gjenvalgt. For det har ikke nyttet å ikke ha kontakt.

Egypt har forsøkt å opptre konstruktivt i den senere tid, og har blant annet invitert ulike palestinske grupper til samtaler i Egypt for å forsøke å få til en våpenhvile ”som skal gjøre Israel forlegen”, men palestinerne godtok det ikke.

[Tanken bak en slik bemerkning er at israelerne egentlig ikke ønsker våpenhvile, men blir nødt til å godta hvis palestinerne kommer med det. Det tror jeg er en helt feilaktig oppfatning.]

Ny holdning eller USA-tur?

Men israelerne er ikke så sikre på at dialogviljen i Egypt stikker så dypt. Mubaraks sønn Gamal skal dra til USA for å presentere Egypts syn på de ulike konfliktene i Midtøsten, og be om amerikansk støtte hvis Egypt blir rammet av krigen mot Irak.

Det har vært kritikk mot Egypt fra den amerikanske Kongressen, og noen representanter der har stilt spørs-

mål ved hvor vel anvendte penger støtten til Egypt er.

De tilsynelatende positive tonene fra egypterne kan derfor først og fremst være rettet mot å blidgjøre Kongressen. I samme retning håper de at det virker at de har løslatt Saad el-Din Ibrahim, Han er en amerikansk-egyptisk forsker som ble dømt til 7 års straffarbeid sommeren 2001 fordi han arbeidet med å dokumentere valgfusk og diskriminering av Egypts kristne minoritet, kopterne. Se artikkelen Undertrykkelse i Egypt, som stod i Midtøsten i fokus nr.

4/2001.

Hovedkilde: Artikkel av Aluf Benn i Ha’aretz 30. januar 2003.

PRESIDENT MUBARAK:

Trekker tilbake invitasjon av Sharon

Like etter at Ariel Sharon vant Knesset-valget 28. januar, annonserte den egyptiske presidenten Hosni Mubarak (bildet) at han ønsket mer kontakt med den israelske statsministeren.

I begynnelsen av mars gav imidlertid Egypts utenriksminister beskjed om at det ikke ligger til rette for noe møte mellom de to statslederne på det nåværende tidspunkt. (www.miff.no)

Saddam Husseins jøder

I 1969, ikke lenge etter at Ba’ath-partiet hadde tatt makten i Irak, ble ni jøder hengt på den største plassen i hovedstaden Bagdad. De var anklaget for å ha spionert for Israel.

Kort etter henrettelsene kom Saddam Hussein med en kommentar som viste hva som egentlig lå bak. Han sa at partiet måtte finne flere spioner å henge, og at de måtte henges offentlig, slik at hele folket kan se dem og verden vite at vi er fast bestemt på å rense Irak for alle spioner og forrædere.

Saddam Hussein var allerede da den reelle lederen i Irak selv om han ikke hadde tittelen ennå. Han innrømmet altså nesten rett ut at regjeringen plukket ut folk, anklagde dem for å være spioner og hengte dem offentlig til skrekk og advarsel, uten at de hadde gjort det de var anklagd for. Og hvem var vel mer naturlige å plukke ut enn den svakeste og mest diskriminerte gruppen i Irak, nemlig de få jødene som da var igjen?

De aller fleste jødene hadde flyktet til Israel og andre land ca. 20 år tidligere. Ca.

150.000 jøder flyktet fra Irak, etter at det hadde bodd jøder der siden lenge før Kristus.

Denne holdningen til jødene som bodde i Irak, viser også hvorfor det er nødvendig at jødene har en stat hvor de er flertall og ikke er brikker i de spill herskerne til enhver tid spiller.

Om mange andre arabiske ledere nå uttrykker seg vagt om sitt ønske om å fjerne Israel fra kartet, er Saddam Hussein klar. Han har bygd opp et sett med myter som ut fra oldtida. Babylonerne og assyrerne, som begge

holdt til i det som nå er Irak, erobret store riker i Midtøsten. Blant annet tok de kontrollen over Israel. ”Irakerne er utvalgt til å gjøre enda en gang det som deres forfedre babylonerne og assyrerne gjorde, nemlig å forsvare nasjonens ære og befri Palestina”, sa Saddam Hussein i Disse gamle rikene fordrev jødene fra sitt Israel, og det ligger i kortene at det er den slags ”befrielse” Saddam Hussein ser for seg også nå.

Artikkel er forkortet. Se www.miff.no for full versjon.

11

PAs MUFTI I JERUSALEM:

Vil ikke ha jøder på Tempelplassen

Jerusalems politisjef, Mickey Levy, har nylig kommet med forslag om å gjenåpne Tempelplassen for jøder etter en krig i Irak. Dette blir på det kraftigste avvist av de palestinske selvstyremyndighetenes mufti i Jerusalem, sjeik Ikremah Sabri. (www.miff.no)

F-16 JAGERFLY:

Styrtet i snøstorm

Et israelsk F-16 jagerfly styrtet 24. februar omkring én mil nordvest for Jenin på Vestbredden. Piloten kom trygt ned i fallskjerm, etter å ha skutt seg ut fra cockpiten.

Israel har benyttet de amerikansk-bygde F-16 jagerflyene siden 1970-tallet, og hadde inntil mandag mistet fem jagerfly. I år 2000 bestilte Israel 50 nye F-16 jagerfly til en prislapp på over 350 millioner pr. stk. (www.miff.no)

ISRAELERE I THAILAND:

Innblandet i narkokrig

Minst sju israelere ble arrestert i Thailand i løpet av februar, under regjeringens storstilte anti-narkotika krig. En av israelerne kan risikere livstidsstraff i fengsel, etter at han ble arrestert med 1.200 ecstasy-tabletter i en hårspray-boks.

Verdien av ecstasyen på det åpne markedet blir anslått å være over 200.000 kroner. (www.miff.no)

Om FN-resolusjoner Dette er noen sentrale punkter fra en lederartikkel i Jerusalem Post 4. oktober 2002, fritt gjengitt. Artikkelen heter Speaking of the UN. Den tar utgangspunkt i en tale av Storbritannias statsminister Tony Blair.

Det blir ofte sagt at Israel bryter et stort antall FNresolusjoner. Det er riktig.

Men de fleste anti-israelske resolusjonene er vedtatt av FNs generalforsamling, og de er ikke bindende, ifølge FN-pakten.

De bindende resolusjonene er vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Men heller ikke alle resolusjonene der er bindende. De fleste resolusjonene som har med Israel å gjøre, er vedtatt under kapittel 6, som ikke er bindende.

Det skiller dem fra resolusjonene om Irak, som er under kapittel 7. Det dreier seg om konflikter som truer internasjonal sikkerhet.

Men det er også en rekke bindende resolusjoner som Israel tilsynelatende ikke har oppfylt. Den mest kjente av dem er 242 (se www.miff.no for full tekst). Der står det at Israel skal trekke seg tilbake fra ”områder” som ble erobret under krigen i 1967.

Men det står mer der. Det står at de arabiske statene skal slutte fred med Israel i bytte for en slik tilbaketrekning. Uten at araberne er villige til å oppfylle sine forpliktelser, kan heller ikke Israel forventes å oppfylle

sine forpliktelser etter resolusjonene. – Noe lignende gjelder en rekke andre resolusjoner også.

Siden resolusjonen ble vedtatt, har Israel gitt tilbake områder til Egypt, Jordan, Syria, Libanon og palestinerne. Det er dessverre ikke noe som tyder på at dette har brakt en varig fred så mye nærmere. ”En nøytral observatør kan bare konkludere med at Israel har tatt drastiske skritt for å følge opp den bindende resolusjon 242, det er store deler av den arabiske verden som står for det trossige bruddet”, skriver Jerusalem Post.

Mange vestlige observatører har begynt å ta det for gitt at man ikke kan vente at araberne holder sine forpliktelser, og retter kravene ensidig mot Israel. Det er hykleri.

Udemokratiske land

En av de største svakheter ved FN er at det riktignok kan virke demokratisk at hvert land har en stemme.

Men de fleste av de landene som stemmer er selv udemokratiske. Blair ser ut til å forstå at når det gjelder Irak, kan det bli forskjell mellom hva vestlige demokratier må gjøre og hva FN, slik det er sammensatt, vil være med på.

Men lignende synspunkter har vekt i konflikten mellom arabere og israelere også.

Nr. 1/2003

12

Valgresultatet 2003

Bakgrunnn for Knesset-valget: 5. november 2002 annonserte Israels president Moshe Katsav nyvalg i løpet av 90 dager. En uke tidligere hadde samlingsregjeringen til Ariel Sharon raknet, etter at Ap-ministerne trakk seg. Daværende Ap-leder, Benjamin BenEliezer, bøyde av for venstresiden i eget parti, og trakk seg ut etter nærmere to års regjeringssamarbeid med Likud og andre partier. Da Sharon ikke klarte å bringe høyrepartiet National Union inn i regjeringen, kastet han kortene og ba Katsav annonsere nyvalg.

Da alle stemmer var talt opp etter valget 28. januar, så resultatet slik ut:

PARTI Likud Labor-Meimad Shinui Shas National Union Meretz National Religious P. Uni. Torah Judaism Hadash Am Ehad BaLaD Yisrael B’Aliyah* United Arab List Sum

PROSENT 29,4 14,5 12,3 8,2 5,5 5,2 4,2 4,3 3 2,8 2,3 2,2 2,1 96,1

MANDATER 38 19 15 11 7 6 6 5 3 3 3 2 2 120

* Yisrael B’Aliyah har slått seg sammen med Likud i Knesset etter valget.

Bak fra venstre: Sikkerhetsminister Tzachi Hangebi, turistminister Benny Elon, landbruksminister Yisrael Katz, fi portefølje Uzi Landau, minister uten portefølje Gideon Ezra, innenriksminister Avraham Poraz.

Foran fra venstre: Utdanningsminister Limor Livnat, immigrasjonsminister Tzipi Livni, helseminister Danny Nave Lapid, arbeids- og sosialminister Zevulun Orlev, minister uten portefølje Meir Sheetrit, transportminister Avigdor L uten portefølje Natan Sharansky.

Sittende i forgrunnen: Statsminister Ariel Sharon og president Moshe Katsav. For full oversikt over regjeringen, med

Israels regjerin Siden Ariel Sharon begynte sin valgkamp mot Ehud Barak i desember 2000, har han hele tiden forsøkt å lede sitt parti, Likud, inn i allianser mot venstre.

Partileder Amram Mitzna er svært lite populær i deler av Aps Knesset-gruppe. (Foto: GPO)

Mitzna overveier å trekke seg Valget i januar var et kraftig slag for venstresiden i Israel. Arbeiderpartiet ble redusert. Og Meretz, Israels parallell til SV, hadde en sterk tilbakegang. Til sammen betyr det at disse partiene og deres slagkraft er betydelig svekket.

Arbeiderpartiets vedtekter sier at når partiet har tapt et valg, skal det være nytt valg på leder i partiet i løpet av 14 måneder etter valget. I det siste har Amram Mitzna, som ble leder i Arbeiderpartiet like før valget og som av mange får hovedskylden for det dårlige valgresultatet, antydet at det ikke er sikkert at

han vil stille opp i en ny periode. Med andre ord at han trekker seg som leder.

Begrunnelsen er at han har så sterke motstandere i partiets gruppe i Knesset at han ikke har kontroll over partiets politikk. Dessuten har partiet en kjempemessig gjeld: Partiet skylder hele 200 millioner kroner.

Og på grunn av det dårlige valgresultatet blir støtten til partiet redusert.

Stemningen i partiledelsen er meget dårlig. Det er stadige konfrontasjoner hvor folk skjeller hverandre ut.

Det gjelder også toppledere som Benjamin Ben-Eliezer, Shimon Peres og andre.

Mens Amram Mitzna fremdeles ikke ønsker å gå inn i en Sharon-regjering, snakker Shimon Peres om ”nye betingelser som endrer situasjonen” og gjør det mulig å delta i regjeringen. Den tidligere lederen, Benjamin Ben-Eliezer, har sagt at Arbeiderpartiet vil gå inn i regjeringen ”innen seks måneder”. Dalia Itzik, ”innpisker” i partiet og tidligere minister i Sharonregjeringen, holder kontakt med toppolitikere i Likud.

Kilde: To artikler av Yossi Verter i Ha’aretz 26. og 27. februar 2003.

Sharon forsøker å gjøre Likud-partiet om fra et høyreorientert parti til et sentrumsparti i den israelske politikken.

I sin forrige regjering (fra 2001) gjorde han Shimon Peres, kjent som ”due” overfor araberne, til utenriksminister.

Også forsvarsministeren Benjamin Ben-Eliezer var fra Arbeiderpartiet.

Ville ha Ap med

Både før og etter valget nå i januar gav Sharon uttrykk for at han ønsker en regjering hvor Arbeiderpartiet er med. Men dette partiet ville foreløpig ikke. Dermed satt Sharon igjen med Shinui, som vi omtalte på s. 14 i forrige nummer. Det er et sekulært sentrumsparti (mange av lederne har fortid på venstresiden).

Likud har 40 mandater (inkludert 2 som kom da Nathan Sharanskys parti Yisrael B’Aliyah slo seg sammen med Likud). Shinui har 15 mandater. Det gir til

sammen 55 mandater, mens det trenges 61 mandater for å ha flertall. Og siden ikke alle medlemmer av Knesset alltid stemmer med regjeringen (enten de stemmer annerledes eller ikke har anledning til å være til stede), bør flertallet være større.

Sikret seg ertall

Derfor valgte Sharon å knytte til seg to partier til: Det nasjonalreligiøse partiet er ortodokst, men ikke ultraortodokst. Det står langt til høyre i forhold til palestinerne.

National Union, som er mer sekulært og står på ytre høyre i utenrikspolitikken.

Ap kan komme inn

Ariel Sharon har lenge sagt at Israel neppe kan forhindre at det blir dannet en palestinsk stat. Derfor er det viktig å sørge for at denne staten i minst mulig grad blir i stand til å true Israel som en demokratisk stat med jødisk flertall. De to høyre-partiene sterkt imot

selve tanken om en palestinsk stat, og har presisert at de ikke vil delta i en regjering som forhandler om det.

Men slik de politiske forholdene er for tiden, kan slike forhandlinger ikke foregå i den nærmeste framtid uansett.

Og skulle dagen komme at det blir aktuelt med reelle forhandlinger og ”smertefulle kompromisser” (israelsk tilbaketrekning), vil det trolig være mulig å få Arbeiderpartiet inn i koalisjonen i stedet for de partiene som da vil trekke seg.

Uten haredim

En helt annen type saker er også på sakslisten: Denne regjeringen er den første på lenge hvor det ikke sitter noen ultra-ortodokse partier.

Det er ventet at den vil forsøke å ordne opp i en del forhold i konflikten mellom religiøse og sekulære i Israel.

Det er nærmere behandlet i artikkelen Ortodokse og ultraortodokse på side 15.

Nr. 1/2003

Glimt fra politikken Her skal vi nevne en rekke forhold som har det til felles at de angår valget som var 28. januar og den politiske situasjonen i forlengelsen av det:

Mistillit vanskeligere

finansminister Benjamin Netanyahu, boligminister Effie Eitam, vitenskapsminister Eliezer Sandberg, minister uten

eh, infrastrukturminister Yosef Paritzky, industri- og handelsminister Ehud Olmert, justisminister Yosef ”Tommy” Lieberman, utenriksminister Silvan Shalom, miljøminister Yehudit Naot, forsvarsminister Shaul Mofaz og minister

ng nummer 30

d bilder og biografier, se www.miff.no.

Fire ”statsministre” truer regjeringens stabilitet.

Yoel Marcus er fast kommentator i avisen Ha’aretz.

Som avisen generelt står han på venstresiden i israelsk politikk. 4. mars hadde han en artikkel han kalte Sharon og hans fire statsministre. Jeg skal gjengi fritt noen poeng fra den artikkelen.

Ifølge en meningsmåling i avisen Ma’ariv har israelerne små forventninger til statsminister Sharon. 66 % tror ikke at han vil klare forsvaret bedre enn hittil, 67 % venter ingen forbedring i økonomien. Likevel vant han altså en slik brakseier. Marcus tror det er en ”sentimental stemmegivning”. [Det er vel kanskje også et uttrykk for realisme med hensyn til hva som er mulig i en krigssituasjon.]

Med i regjeringen er det fire ministre som alle ved ulike anledninger har gitt uttrykk for at de ser på seg selv som en framtidig statsminister. Finansminister Benjamin Netanyahu har jo allerede vært det, og utfordret Sharon før dette valget, men tapte i primærvalget.

Han skal nå være ”økonomisk statsminister”. Han har

fått omfattende fullmakter og frie hender til å føre den økonomiske politikken han mener er best, uten at Sharon skal blande seg noe særlig opp i det. Som tidligere statsminister vil han utvilsomt være med på de store politiske og militære avgjørelsene også. Det gir store muligheter for å bygge seg opp som neste statsminister, men vel også en betydelig fallhøyde.

Ehud Olmert, inntil nylig ordfører i Jerusalem, er Sharons mann. Marcus mener at ingen industri- og handelsminister noen gang har deltatt i så mange typer beslutninger: Israels landadministrasjon, arbeidsminister, Israels kringkasting (det som svarer til NRK), med i den ”indre regjeringen” i politiske og økonomiske saker. Og kanskje det viktigste: Det er han som overtar som fungerende statsminister når Sharon er borte.

Limor Livnat har vært, og er fortsatt, utdanningsminister. Det er alminnelig anerkjent at hun har gjort en meget god jobb, mange vil si at hun har vært ”den

flinkeste i klassen”. Hennes departement har nå også ansvar for kultur, vitenskap og sport. Hun ser også på seg selv som en framtidig statsminister.

Silvan Shalom var finansminister, mange vil si at han ikke gjorde det så veldig bra.

Med økonomien i krise følte Sharon at det trengtes et signal om endring. Sharon ble presset av et truende ”orientalsk” opprør i Likud til å gi Shalom et viktig departement, kabalen endte med at han ble utenriksminister. Han er også visestatsminister og medlem av ”kabinettet” (en slags indre regjering som tar de viktigste avgjørelsene). Han er at han er orientalsk jøde (født i Tunisia), og bruker argumentet om ”etnisk diskriminering”. Men det er også et farlig argument, som lett kan slå tilbake.

Disse fire, som alle er fra Likud-partiet, vil konkurrere med hverandre på ulike vis.

Hvordan det vil slå ut med hensyn til framtidige posisjoner, kan ingen si i dag.

Det er usikkert hvordan Sharons regjering vil bli sammensatt. Men når den først er dannet, sitter den tryggere enn tidligere regjeringer har gjort. Tidligere har en regjering kunnet fjernes ved at et flertall i Knesset stemte for et mistillitsforslag. Nå må 61 medlemmer stemme for et mistillitsforslag (altså et flertall ikke bare av dem som er til stede i salen, men av alle medlemmene). Men ikke bare det: Dersom vedtaket om mistillit skal være gyldig, må det inneholde navnet på en ny statsminister. Det vil derfor antakelig i praksis bli umulig for partier til høyre og til venstre for regjeringen å fremme et felles mistillitsforslag.

Lavere valgoppslutning

Bare 68,5 % av velgerne stemte ved dette valget, sammenliknet med 78,7 % i 1999 og 79,3 % i 1996.

Nå er jo 68,5 % ikke dårlig sammenliknet med mange andre land. Men nedgangen er beky mringsfull. Følgende forklaringer er gitt:

Partiene, særlig Arbeiderpartiet, satset denne gangen veldig sterkt på TV-reklame.

Men de siste åra har kommersiell reklame på TV gjort at folk er mer kresne. Den politiske reklamen hadde derfor lave seertall: Nesten null på Kanal Ti, mindre enn 5 % på Kanal 1 og omtrent 8 % på Kanal 2.

Til sammen mindre enn 15 %. En artikkelforfatter foreslår at Knesset pålegger TVselskapene å bringe debatter mellom lederne for de store partiene, og pålegger lederne å stille opp. Før dette valget ledet Ariel Sharon, og ønsket ikke å stille opp i en debatt som kunne ødelegge noe av ledelsen. Dette bidro til redusert glød og dermed til mindre oppslutning.

I deler av Israel var det dårlig vær. Det påvirker oppslutningen.

Men i tillegg til alt dette var nok generell skuffelse og frustrasjon også en grunn til den forholdsvis lave oppslutningen. Mange støtter Sharon – mer eller mindre – i sikkerhetssaker. Men han har ikke lykkes i økonomisk politikk, og mange israelere har det dårligere enn før.

Selv om det er mange gode forklaringer, både i krigstilstanden med palestinerne og i verdensøkonomien, bidrar det til en oppgitthet som nok påvirker oppslutningen.

13

Kvinner i Knesset

Israel er blant de landene som har lavest kvinnerepresentasjon i nasjonalforsamlingen. I det forrige Knesset var det 17 kvinner av de 120 medlemmene. Ved valget nå økte antallet kvinner, men bare til 18.

I Sharon-regjeringen var det tre kvinnelige ministre: Limor Livnat (Likud, utdanning), Dalia Itzik (Arbeiderpartiet, industri) og Tzipi Livni (Likud, jordbruk). Antallet statssekretærer (viseministre) er vesentlig lavere i Israel enn i Norge.

To av dem var kvinner: Dalia Rabin-Pelossoff (Arbeiderpartiet, forsvar) og Nomi Blumenthal (infrastruktur).

Arbeiderpartiet nesten konkurs

Mens partiene på ytre høyre, og deler av Sharons eget Likud-parti, forsøker å samle sine krefter for å forhindre at Sharon går med på opprette en palestinsk stat, krangler lederne i Arbeiderpartiet om de skal slutte seg til Sharons regjering, og hva de eventuelt skal kreve i den forbindelsen.

Men ifølge Hannah Kim (Ha’aretz 31. januar) er Arbeiderpartiet nesten konkurs. Partiet skylder ikke mindre enn 200 millioner kroner.

Yossi Sarid er lite begeistret for Meretz-partiets dårlige valgresultat. (Foto: GPO)

MERETZ-LEDER YOSSI SARAD:

Trekker seg etter stort valgnederlag Den mangeårige lederen i Meretz (Israels ”SV”), Yossi Sarid, har trukket seg etter at partiet ble redusert fra 10 til 6 mandater i Knesset. Han fortsetter som medlem av Knesset.

Nr. 1/2003

14

Sharon godtar ”palestinsk stat” Sharon har sagt (også før han ble statsminister) at med Oslo-avtalen og alle de innrømmelsene Israel gav der, og med det palestinske selvstyret, vil det ikke nytte for Israel å forhindre at det kommer en palestinsk stat.

Selv Bush-regjeringen i USA, Israels beste venn i internasjonal politikk, går inn for en slik stat i prinsippet. Oppgaven må være å forhindre at denne staten blir en trussel mot Israel militært eller gjennom terror. – Sharon er også villig til ”smertefulle innrømmel-

ser”, det betyr å evakuere en del jødiske bosetninger på Vestbredden og i Gaza.

Da Benjamin Netanyahu var statsminister, godtok han Oslo-prosessen fordi han var tvunget av USA. Men nå er han talsmann for dem som ikke under noen omstendighet vil godta tanken på en palestinsk stat.

Han legger ikke skjul på at han tar mål av seg til å erstatte Sharon som statsminister, jo før jo heller.

Sharon forsvarer seg

Jerusalem Post fortalte fra det første møtet Sharon hadde med den nye Likudgruppen i Knesset (”Stortinget”) etter valget. Der svarte han på kritikken mot at han vil samarbeide til venstre og i prinsippet har godtatt en palestinsk stat. Han sa at gjennom hele valgkampen hadde han sagt tydelig hva han stod for i begge sakene. ”Det var tydelig at det ikke skadet oss ved valget,” sa han. ”Dere kunne ha klaget

dersom vi hadde fått 21 mandater. Men vi fikk 38.”

Sharon sa at han ikke leser aviser. Men det hender at hans rådgivere leser opp overskrifter for ham. Han var ikke sint på grunn av kritikken fra høyresiden. Men han mener at den er uberettiget, fordi Sharon bare oppfyller valgløftene sine med den politikken han fører.

Han sa at han står fast ved den diplomatiske planen til president George W. Bush, inkludert tanken om en palestinsk stat. Dette reduserer det internasjonale pres-

set mot Israel i en tid hvor hæren i perioder må gjenokkupere palestinske byer. Han sa at han jevnlig har kontakt med moderate palestinere.

I ulike sammenhenger har Sharon også påpekt at det ikke bare var i valgkampen han åpent har stått for denne politikken. Han la den også klart fram i primærvalget, da medlemmene i Likud valgte ham og ikke Benjamin Netanyahu som leder for partiet.

Noen timer etter at valgresultatet i Israel var kjent, holdt president Bush den årlige talen om rikets til-

stand. Der sa han følgende om Midtøsten, og det var alt han sa om emnet: ”I Midtøsten vil vi fortsette å søke fred mellom et sikkert Israel og et demokratisk Palestina.” Det beskriver en situasjon som for det første er langt fra situasjonen i dag, hvor de palestinske områdene ikke er demokratiske.

Og dernest at det skal være ordninger som sikrer Israel både mot terror og mot militære angrep fra øst. – Det er nok veldig ulikt hva en europeisk leder ville ha sagt.

SHARON JUBILERTE:

75 år gammel statsminister

Ingen nålevende israelsk politiker kan vise til en så bred og dyp militær og politisk bakgrunn som Ariel Sharon, og ingen har skapt en så dyp strid i det israelske samfunnet som han, ifølge Bradley Burston, som er korrespondent i Ha’aretz.

På 1950-tallet endret han den israelske hærens oppfatning av fedayeen (arabere som krysset grensen fra nabolandene for å drepe israelere), som han bekjempet ved å angripe dem i deres baser.

Han spilte en stor rolle i krigene, kanskje særlig i 1973 (da han ledet avdelingene som krysset Suezkanalen og omringet den 3. egyptiske armeen). Han stod bak Libanon-krigen i 1982.

Det var i sin tid Ariel Sharon som skapte Likud-partiet. Han spilte også en viktig rolle bak Netanyahus valgseier i 1996.

Han står bak opprettelsen av et stort antall jødiske bosetninger. Og nå har han i stor grad klart å samle og styrke det israelske folket i en vanskelig periode.

Noen mener at Sharon ikke vil avslutte sin karriere uten å ha inngått fred med palestinerne. Andre tror at han mener at tiden ikke er moden for det, og at det ennå må gå “en valgperiode eller to” før det er mulig.

Statsminister Ariel Sharon har fått sin gode støttespiller Reuven Rivlin inn som ordfører i Knesset. (Foto: Amos Ben Gershom, GPO)

Sharons mann som ”stortingspresident”

Det var klart etter valget at Sharons parti, Likud, ville få den stillingen som svarer til ”stortingspresidenten” i Norge, altså personen som blant annet skal være ordstyrer og sørge for at det som skjer i nasjonalforsamlingen går ordentlig for seg.

Likud ble jo det klart største partiet.

Men det var ikke uten videre klart hvem Likuds kandidat skulle være. I sentralkomiteen har Benjamin Netanyahu stor innflytelse, og det var den som stilte opp

Likuds kandidater til valget.

Det er en alminnelig oppfatning at Netanyahu fikk inn uforholdsmessig mange av sine kandidater høyt oppe på lista, og altså nå i Knesset.

Da Likuds gruppe i Knesset skulle velge kandidaten, var det derfor betydelig spenning. Sharon ønsket sin nærmeste venn i den forrige regjeringen, kommunikasjonsminister Reuven Rivlin, til stillingen.

Hans fremste motstander heter Avraham Herschson

og har lenge støttet Netanyahu. Valget mellom de to ble sett på som en styrkeprøve mellom Sharon og Netanyahu om hvem som står sterkest i Likud-gruppen i Knesset. Det ble en seier for Sharon: Knessetgruppen valgte Rivlin med 29-11 stemmer. (Da listen til Knesset ble satt sammen, sørget Netanyahus folk for å skyve ham helt ned til 36. plass.)

Det er likevel ikke sikkert at Sharon egentlig står så sterkt som dette stemme-

tallet skulle antyde. Mange av Likud-representantene håper å få en plass i regjeringen. Med Rivlin ute av regjeringskabalen, blir det plass til en Likud-kandidat til der.

Mange håper at de selv kan bli den kandidaten.

Da Likud hadde sin kandidat klar, ble han valgt i Knesset uten motkandidat. Den politiske situasjonen er slik at det var åpenbart for alle at Likuds mann måtte være president. Noen av kandidatene fra de arabiske partiene unnlot å stemme, ellers

stemte alle for ham. Rivlin er en populær mann i Israel, ikke minst som tidligere formann i Betar Jerusalem, et av de største fotballagene.

Statsminister Sharon sa at ingen andre kan lede Knesset, med alle sine konflikter, med like mye gemyttlighet, sunn fornuft, visdom, tålmodighet og mye humor.

Selv utgående president for Knesset, Avraham Burg (som står på venstresiden i Arbeiderpartiet) sa at Rivlin er den av alle som passer best for jobben.

Nr. 1/2003

15

Strid i Shas Shas-partiet er religiøst, ortodokst. Dessuten er det et parti som i alt vesentlig består av orientalske jøder.

De orientalske jødene kom først og fremst fra arabiske land, men også fra Iran og andre muslimske områder.

De fleste kom som rene flyktninger, med lite eiendeler. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel.

Ved valget i 1999 fikk partier 17 mandater i Knesset. Denne gangen ble det nedtur. Resultatet var bare 11 mandater. Det er mange forklaringer som kan bli gitt, men det har forsterket maktkampen som allerede på forhånd var i gang i partiet.

Mannen som mer enn noen annet bygde opp Shas-partiet, heter Aryeh Deri. Han var en av de absolutte toppene i israelsk politikk, nær venn og koalisjonspartner både i Arbeiderparti-regjeringer og Likud-regjeringer. (Ledelsen i partiet er moderat i forholdet til araberne, men må ta hensyn til at mange av velgerne står noe lenger til høyre. Men det er feil når partiet av og til blir framstilt som ekstremt i utenrikspolitikk.)

Aryeh Deri opplevde det som mange politikere som gjør suksess på høyresiden får oppleve: Israels rettsvesen finner noe å anklage dem

for. I motsetning til mange andre, som er blitt frifunnet av retten, lyktes det å få dømt Deri for å ha tatt imot bestikkelser. Det forelå riktignok ikke håndfaste beviser, men retten fant indisiene gode nok. Rettsprosessen foregikk akkurat under valget i 1999, og det sterke resultatet for Shas var nok et tegn på at en stor del av den israelske befolkningen opplever slike rettssaker som ren forfølgelse fra et venstreorientert rettsvesen.

Deri ble fengslet. Og selv om tilhengere flest mener at man er uskyldig dømt, kan man ikke lede et stort parti fra en fengselscelle. Det måtte velges en ny leder.

Valget falt på Eli Yishai.

(Som i bibelsk tid er Eli mannsnavn i Israel, slik som for eksempel overpresten som Samuel kom til som gutt, se 1. Samuels bok, kapittel 3.) I Shas er ikke det viktigste hva medlemmene og de tillitsvalgte mener. Det avgjørende ordet ligger hos en gruppe rabbinere, aller mest hos rabbi Ovadia Yosef, som etter hvert er blitt 80 år gammel.

I dommen fikk Aryeh Deri forbud mot å drive politikk (da han ble satt fri i juli 2002, kunne han ikke være medlem av Knesset på 11 år og minister på 7 år).

Likevel er det nå en sterk maktkamp mellom Deris

mange tilhengere og tilhengerne til Eli Yishai.

Deris tilhengere anklager Yishai for å ha kastet bort 180.000 stemmer og 6 mandater. Og et av de mandatene Shas tross alt fikk, kom fordi partiet hadde listeforbund med partiet United Torah Judaism, og to (ifølge Deris folk) fordi det var dårlig vær slik at de store partiene fikk færre stemmer enn de ellers ville ha fått.

Yishais folk svarer at 11 mandater er bra. I 1999 tjente Shas stort på at man kunne stemme på statsminister uavhengig av hvilket parti man stemte på, noe som ikke lenger er tilfellet. Derfor stemmer flere

på statsministerens parti nå.

Deris folk sier at de andre religiøse partiene ikke har opplevd en slik effekt. Yishais folk svarer at det nok mest skyldes at mens de aller fleste som stemmer på de andre partiene selv er sterkt religiøse, har Shas hatt mange velgere som er lite religiøse, men har stemt på Shas mest fordi det også representerer jødene fra arabiske land. Mange av disse velgerne er nå gått tilbake til Likud.

Spørsmålet er om Shas klarer å samle seg om et lederskap, eller om indre strid og uklarhet vil fortsette å bringe partiet nedover. Det gjenstår å se.

Sharanskys parti slår seg sammen med Likud Nathan Sharansky, den gang kjent som Anatoly Sharansky, er født i 1948 i Ukraina, som da var en del av Sovjetunionen. Han har utdanning i datateknologi og fysikk. Han har for øvrig en gang slått verdensmesteren i sjakk. – Han ble først kjent i utlandet som tolk for Andrei Sakharov. Siden ble han en av lederne for de sovjetiske jødene. Han var en ”Zions fange”, dvs. han satt 9 år i ulike former for fangenskap fordi han krevde å få utvandre til jødenes hjemland, Israel. Da han ble frigitt i februar 1986 og reiste til Israel, var det en begivenhet som ble meldt i hele verden.

Se artiklene Bevisstgjøring av de sovjetiske jødene (skrevet i 1995) og Sharansky tilbake i Russland (skrevet i 1997).

at dette i virkeligheten beviser at innvandringspartiene har vært en suksess: De har lykkes i gjøre forholdene for innvandrerne så gode at innvandrerne er glidd i flertallsbefolkningen og har virkelig slått rot i Israel, og derfor stemmer på de vanlige partiene.

Sharansky har tatt konsekvensen av dette, og har fått gjennom at partiet han har startet og ledet skal slå seg sammen med Ariel Sharons Likud. Det har vært motstand mot dette i lokale partilag, særlig på bakgrunn av at det skal være kommunevalg i oktober. Mange mener at lokalt står partiet for saker som vil kunne gi en betydelig oppslutning mange steder.

Det har vært snakk om at Yisrael B’Aliyah skal bestå inntil videre på lokalt nivå.

Innvandrerpartier ute

Ny karriere for Etter hvert startet han sitt Sharansky

eget parti, Yisrael B’Aliyah (”Israel for innvandring”).

Ved valget i 1999 fikk partiet 6 mandater i Knesset.

Men ved valget nå i 2003 ble antallet redusert til 2. En lederartikkel i Jerusalem Post 6. februar tar opp dette. Den lister opp flere partier i Israels historie som var spesielt rettet mot etniske grupper i den jødiske befolkningen i Israel. Alle disse partiene er etter hvert blitt svekket.

Hovedpåstanden i lederen er

Den nevnte lederartikkelen nevner tre hovedpunkter hvor Sharansky har stått for en sterk politikk som avisen oppfordrer ham til å bringe videre: Sammenhengen mellom demokrati og fred: Sharansky har hevdet med styrke at det ikke vil være mulig å få til en fred i Midtøsten uten at de arabiske landene blir demokratisert. Diktatorer vil alltid ha en interesse av å ha en ytre fiende.

Nathan Sharansky trakk seg som medlem av Knesset etter at hans parti, Yisrael B’Aliyah (”Israel for innvandring”) ble redusert fra 6 til 2 mandater. Men han fortsetter som partileder.

Denne grunnideen er etter hvert i stor grad blitt godtatt av Ariel Sharon og til og med av president George W. Bush. Økonomisk har Sharansky og hans parti stått for kapitalisme og liberalisme.

Margaret Thatcher klarte å snu stagnasjon i Storbritannia til vekst. Det var så vellykket at også senere statsministre, inkludert Tony Blair, i betydelig grad har fortsatt å følge hennes opp-

skrift. Sharansky hevder at noe lignende må gjøres i Israel også. Lederskribenten støtter ham i at det vil være umulig å gjennomføre Sharons drøm om å bringe en million innvandrere til Israel i dette tiåret uten en skikkelig økonomisk reform, og håper at Sharansky og de andre fra hans parti vil klare å prege Likud med sitt økonomiske grunnsyn. Fra før er Likuds syn nokså utydelig.

Valgreform: Sharansky går inn for å endre dagens valgordning, hvor hele Israel er en valgkrets, til en mer regional ordning. Det kan være noe slikt som vi har i Norge, med fylkesvis inndeling. Eller det kan være som i Storbritannia, med enmannskretser. Eller en kombinasjon.

Diaspora-minister

Diasporaen er de jødene som bor utenfor Israel. Det er ennå flertallet. Det blir

meldt at Sharon har lovt å gjøre Sharansky til minister for diasporaen og for Jerusalem. Sharansky skal da styrke forbindelsen med jødene i utlandet, og hjelpe til med å styrke dem menneskelig og som jøder.

Sharansky skal også være med i ”sikkerhetsregjeringen”, en indre krets av statsråder som tar de store avgjørelsene i militære og andre sikkerhetsrelaterte saker.

Nr. 1/2003

16

Israel nner nye venner i Øst-Europa Israelerne har forstått at de er blitt meget lite populære i Vest-Europa. Det er ikke bare i Norge det drives kampanjejournalistikk mot Israel og USA. Samtidig er de i en situasjon hvor de føler at de ikke har mulighet for å forandre mye på sin politikk uten at det ville gi katastrofale følger.

I denne situasjonen hadde Jerusalem Post en lederartikkel 21. februar om Israels ”nye venner i Europa”. Her er noen punkter fra artikkelen, fritt gjengitt:

Forholdet til USA

Mens millioner av vesteuropeere demonstrerte nylig mot å fjerne Saddam Husseins folkemordsregime,

var gatene i Øst-Europa stille. Budskapet i stillheten var at folk i Øst-Europa forstår forskjellen mellom dem som vil ødelegge sivilisasjonen og dem som vil forsvare den.

Etter at Sovjetunionen falt, er det islamsk fascisme som nå representerer trusselen fra totalitære systemer.

I denne situasjonen har de tidligere Sovjet-satellittene framstått som en motvekt mot den delen av Europa som er preget av frykt og av ønsketenkning. De har et annet historisk perspektiv. Vest-Europa ser situasjonen i lys av Vietnam-krigen, mens land som Polen og Tsjekkia mer ser den ut fra München-sviket i 1938.

Tradisjonell antisemittisme

I mange av disse landene har det vært jødeforfølgelse i århundrer, og det kulminerte med Holocaust. På grunn av deres anti-jødiske fortid har Israel og jødene generelt vært nokså skeptiske til disse landene. Kontakten har i stor grad gått ut på at jødene har krevd erstatning for eiendom som ble beslaglagt under 2. verdenskrig. Noen steder har klassisk antisemittisme igjen reist hodet, blant annet med skjending av jødiske graver.

Tenk nytt

I de senere år har flere ledere fra Øst-Europa reist til Israel og gitt uttrykk for

anger for fortidens jødeforfølgelse. Dette og de holdningene som er beskrevet foran, til USA og til terror, tilsier at Israel og jødene tenker nytt i forhold til disse landene.

Det er på tide å innse at trusselen mot jødenes eksistens i dag kommer fra den systematiske demoniseringen av den jødiske staten.

Som vi ser av den belgiske beslutningen om å tiltale Ariel Sharon for ”krigsforbrytelser”, kommer trusselen fra Vest-Europa, ikke fra Øst-Europa.

Faktum er at øst-europeere har en tendens til å føle sympati med Israel som et lite land i vanskelige omgivelser, og til å beundre

hva det moderne samfunnet Israel har lykkes med å skape. I Vest-Europa blir Sharon demonisert i vide kretser som Midtøsten-versjonen av Slobodan Milosevic. I Øst-Europa er det mer utbredt å se Sovjetunionens gamle allierte, Yasser Arafat, som skurken.

Det kan være ødeleggende om jødene fremdeles bruker gammelt jødehat i disse landene som utgangspunkt for kontakten. I stedet må det skapes en dialog. Når israelsk ungdom drar på studietur til Polen, bør de også treffe polsk ungdom.

I 60-årene, knapt to tiår etter Holocaust, begynte ungdomsutvekslinger mellom Israel og Vest-

Tyskland. Det er kanskje uten sidestykke i forholdet mellom ofre og deres tidligere forfølgere. Men det var en riktig avgjørelse. Og nå er tiden endelig kommet til å søke kontakt med folkene i den tidligere Sovjetblokken.

Disse landene forstår at ettergivenhet ikke virker. I den nye pro-amerikanske alliansen som skapes, bør Israel styrke sine bånd til alle medlemmene av den koalisjonen. På tross av alle de bitre minnene fra historien, er det på tide å forholde seg til land som Polen og Ungarn som allierte og venner.

Belgisk rett og Israel Den belgiske utenriksministeren, Louis Michel, erklærte at han var sjokkert da Israel anklaget det belgiske rettsvesenet for å være partisk, først og fremst rettet mot Israel. Det mener mange israelere at han ikke har grunn til å være. Her er et referat av noen punkter Evelyn Gordon gav i Jerusalem Post 17. februar: Et stort antall klager er brakt inn for det belgiske rettsvesenet i henhold til loven fra 1993 om ”universell kompetanse”, altså at belgisk rett kan behandle forbrytelser mot menneskeheten begått hvor som helst i verden. Blant en rekke andre gjelder det Yasser Arafat, Saddam Hussein, Fidel Castro og Augusto Pinochet. Alle disse er direkte ansvarlige for hundrevis eller tusenvis av døde.

For de fleste gjelder det antall som er mye større enn det Sharon er anklaget for ved Sabra og Shatilla i Beirut i 1982. Saddam Hussein har f. eks. drept mer enn 50.000 kurdere.

Men alle disse sakene er blitt liggende i den belgiske anklagerens skuffe. Den eneste anklagen som aktoratet har brakt inn for retten, er den som er rettet mot Sharon og andre israelere.

Dette til tross for at israelerne i høyden har et indirekte ansvar for tragedien: Det var libanesiske, kristne falangister som planla og utførte massakren på noe slikt som 800 palestinere under Libanon-krigen. I ethvert rettsvesen vil man først stille dem som har utført en handling for retten, kanskje sammen med dem som gav ordrene. Først siden, når faktaene fra primærsaken ligger på bordet og straffene er utmålt, kan det komme på tale å vurdere om noen har en mer indirekte skyld. Men Belgia har ikke vist noen interesse for å tiltale falangistene (mange av dem framstående libanesere) som faktisk gjorde dette. Det dreier seg bare om israelerne.

Av alle de sakene som er brakt fram for den belgiske domstolen, er det bare en som allerede på forhånd har vært gjennom en grundig juridisk utredning, nemlig den ene som Belgia vil kjøre på framfor alle andre. Massakren i Sabra og Shatilla ble grundig undersøkt av en kommisjon med framstående jurister (blant andre nåværende leder for Høyesterett i Israel). Kommisjonen fant at Ariel Sharon hadde politisk ansvar som

minister, men ikke noe kriminelt ansvar. Den kom til en lignende konklusjon med hensyn til de israelske offiserene som var innblandet. De var altså ikke på noen måte aktivt med i det som skjedde.

De godkjente noe de trodde var en militær opprenskningsaksjon mot væpnede fiender, utført av framtredende medlemmer av det libanesiske samfunnet.

Den belgiske loven om ”universell kompetanse” er fra 1993. Siden har en eneste sak vært ført i Belgia etter den loven. Den var i tilknytning til de store massakrene i Rwanda. I den saken hadde Belgia en tilknytning, i og med at 10 belgiere fra en fredsbevarende styrke var blant ofrene.

En lavere domstol i Belgia avviste for en tid siden saken mot Sharon med den begrunnelsen at Belgia måtte ha en viss tilknytning til saken for at den skulle kunne behandles for belgisk rett. Det førte til at fire senatorer fra ulike partier foreslo en endring av loven for at en slik forbindelse ikke lenger skulle være nødvendig. Det stod spesielt i lovforslaget at den skulle ha tilbakevirkende kraft. Det gjaldt da den ene saken som allerede var for retten, den mot Sharon og

andre israelere. Dette ble støttet av statsministeren og vedtatt av et stort flertall av Overhuset i parlamentet, og vil trolig bli vedtatt av et stort flertall også i Underhuset. Dette ble et kraftig signal til Høyesterett om å omgjøre kjennelsen i den lavere retten. Så nå kan Belgia tiltale enhver som de mener har gjort ”krigsforbrytelser” uten at saken eller personene på noen måte har tilknytning til Belgia. Alt som er skjedd hittil, tyder på at iveren i disse sakene vil være veldig liten – unntatt når man kan ramme jøder.

Belgia har ingen kvaliteter som gjør deres rettsvesen bedre enn noen andres, kanskje heller tvert imot. Det er derfor like naturlig for andre land å gjennomføre ”universell jurisdiksjon” som det er for Belgia. Alle land skal altså kunne stille alle for retten for enhver forbrytelse gjort hvor som helst i verden. Det vil kunne bli et internasjonal mareritt.

Manglende effektivitet

Den store effektiviteten som det belgiske samfunnet, altså både rettsvesenet og lovgiverne, legger for dagen i forholdet til israelere, står i grell kontrast til det som er vanlig. I en artikkel i Ha’aretz

21. februar skriver Daniel Ben Simon fra Brussel om en belgisk journalist som sier at han ikke kunne huske ett eneste tilfelle av at Belgias rettsvesen handlet raskt og effektivt. Den pedofile Marc Dutroux er ikke stilt for retten, selv om to lik av jenter ble funnet i kjelleren hans. Etter seks år er ingenting skjedd. Ifølge en lederartikkel i Jerusalem Post 14. februar fikk politiet en rekke tips og advarsler mens drapene pågikk (ofrene var holdt fanget i kjelleren hans i lang tid), men til tross for husundersøkelser lyktes det ikke lovens lange arm å finne ut at noe galt pågikk.

En belgisk parlamentarisk undersøkelseskommisjon fant med at det var vanskelig å unngå å konkludere med at Dutroux ”kan ha blitt beskyttet av politiet”.

Israels reaksjon

Da belgisk Høyesterett hadde bestemt at Ariel Sharon kan tiltales i Belgia (når han går av som statsminister), startet en flom av henvendelser fra israelere av alle slag til kongen, statsministeren, Høyesterett osv. i Belgia. Utenriksminister Benjamin Netanyahu har gitt Israels talsmenn i USA beskjed om å motarbeide Belgia i Kongressen

og ellers. Han oppfordrer alle jøder til å be alle de har kontakt med om ikke å besøke Belgia i noen sammenheng, verken kulturell eller forretningsmessig.

Dette har gitt raske resultater. Kontrakter mellom amerikanere og belgiere er sagt opp. Noen få medlemmer av Kongressen har forlangt at den amerikanske regjeringen skal følge opp det Netanyahu sier.

Det har vært meldt i Belgia at generalmajor Oren Shahor i reservehæren i Israel har foreslått å opprette en israelsk kommandostyrke som kan redde israelere som blir arrestert på grunnlag av anklager om krigsforbrytelser.

Turistminister Yitzak Levy har foreslått en luftbro for å redde jødene i Belgia.

Men de 30.000 jødene i Belgia synes selv at de har det godt, antakelig er det få som kan tenke seg å bytte med tilværelsen i Israel for øyeblikket. Men de fleste av dem er neppe glade for den aktuelle loven og måten den hittil har vært praktisert på.

I mellomtiden har Israel kalt sin ambassadør hjem til Israel. Det vil nok gå lang tid før forholdet mellom Israel og Belgia blir normalt igjen.

Nr. 1/2003

17

Israel til himmels!

Når det gjelder satellitter, er israelerne blant de fremste i verden.

Det er kjent at en israeler, Ilan Ramon, var med på romferga Columbia, som ble ødelagt under innflygingen, og døde sammen med de andre astronautene. Han var med som USAs gjest. Israel har selv ikke drevet med noen bemannet romfart. Israel har heller ikke brukt mye penger på teoretisk forskning av verdensrommet.

Men når det gjelder satellitter, er israelerne blant de fremste i verden. Det gjelder først og fremst militære satellitter, men også satellitter til sivilt bruk.

Den siste satellitten Israel sendte ut, heter Ofek 5. Den kan bringe meget gode bilder fra de landene som truer Israel: Irak, Iran, Libya, Syria, …. Israel kunne nok ha fått bilder fra USA. Men det har vist seg i tidens løp at ulike presidenter i perioder har holdt tilbake viktige opplysninger for Israel ut fra sine egne interesser. Israelerne ønsker derfor å være uavhengige og selv kunne skaffe seg de opplysningene de trenger.

Det er bl. a. tale om å få lengst mulig varslingstid

hvis en rakett blir skutt ut mot Israel.

Ofek-satellittene er skutt ut med israelske raketter.

En israelsk satellitt (Amos) ble skutt ut i 1996 med en fransk rakett. EROS ble skutt ut med en russisk rakett. Eierne av den siste gjør god forretning med å selge høyoppløselige bilder til det israelske forsvaret og til utenlandske kunder.

Men ikke alt har gått på skinner i den israelske romfarten. Raketter har eksplodert og dyre satellitter er gått tapt. Det har vært sterkt

motstand mot å bruke så mye penger på satellitter, både fra finansdepartementet og fra flyvåpenet. Det hadde en viss sammenheng med at bildene fra de første satellittene ikke var gode nok til å rettferdiggjøre utgiftene.

Men Yitzak Rabin og flere politikere presset programmet gjennom.

Og da Ofek 3 leverte bilder av virkelig høy kvalitet, snudde stemningen etter hvert. Nå er det temmelig full enighet om at det israelske romprogrammet må få de pengene det trenger.

ARIEL SHARON ETTER AT ILAN RAMON OMKOM I COLUMBIA-ULYKKEN:

- Israel skal tilbake i rommet - Menneskehetens ferd ut i rommet vil fortsette. Amerikanskisraelsk samarbeid på dette området vil også fortsette. Dagen vil komme når andre israelske astronauter blir skutt ut i verdensrommet. Jeg er viss på at minnet om Ilan Ramon, Israels første rompionér, vil brenne seg fast i våre hjerter, sa statsminister Ariel Sharon i en minnetale for den avdøde obersten i det israelske luftforsvaret.

Israel reagerte med sjokk, sorg og vantro da de 1. februar mistet sin store nasjonalhelt i Columbia-ulykken.

Ilan Ramon var sønn av en Holocoust-overlever, og denne romferden spilte en sterk symbolsk rolle for en hardt prøvet nasjon.

Ba over Jerusalem

I løpet av de 16 døgnene romferden varte, var Ramons bedrifter i verdensommet noe som kunne få israelernes oppmerksomhet bort fra de daglige angrepene fra palestinske terrorgrupper.

President Moshe Katsav sendte med en spesiell gave: Et kort med størrelse som et kredittkort, som inneholdt bibelen.

Ombord i Columbia var det vitenskapelige hovedfokus for den israelske astronauten å avdekke hvordan sandstøv fra Sahara påvirker værforholdene i Middelhavet.

Idet romferjen passerte høyt over Jerusalem fremsa Ramon en jødisk bønn, og han holdt en felles pressekonferanse sammen med statsminister Ariel Sharon.

Gravlagt i Israel

5. februar ble israelske myndigheter varslet om at Ilan Ramon var funnet. 10. februar ble det avholdt en minnesamling, og Ramon ble gravlagt i Nahalal med full militær æresbevisning.

Ilan Ramon etterlater seg kona Rona og fire barn - Assaf (14), Tal (12), Yiftah (9) og Noa (5).

- Ramon var en mann som ikke fortjente å bli tatt ifra oss, sa statsminister Ariel Sharon.

Det amerikansk-israelske romsamarbeidet går tilbake til 11. desember 1995, da president Bill Clinton og statsminister Shimon Peres varslet at USA kom til å trene israelske astronauter. (Mer info: www.miff.no)

Redusert forsvarsbudsjett Utskytning av kommunikasjonssatelitten Ofek 5. (Foto: IAI)

Det er økonomisk krise i Israel. En følge av det er at forsvarsbudsjettet er redusert med mer enn 8 milliarder kroner.

Det har ført til at en del planlagte investeringer må utsettes. Og reservestyrkene blir ”bare” innkalt til fire

ukers tjeneste dette året.

Men det meste av dette vil trolig bli brukt på militære operasjoner. Rene øvelser i ”vanlig” krig vil trolig bli skadelidende.

Soldatene under førstegangstjeneste må ta hovedbyrden av de militære

operasjonene på Vestbredden, i Gaza og langs grensen mot Libanon. De får også mindre trening i ”vanlig” krigføring enn egentlig ønskelig. Men de har 3 år å ta av, så det kan tilpasses.

Alle soldatene skulle få et nytt og bedre personlig

våpen. Det må utsettes.

Likeså må en forbedring av Israels egen tank, Merkava, utsettes noe.

Kilde: En artikkel av Margot Dudkevitch 6. februar i Jerusalem Post.

Nr. 1/2003

18

Omlag 50.000 bedrifter i Israel la ned i løpet av år 2002. På bildet er sementfabrikken Nesher i Ramleh. (Foto: Milner Moshe, GPO)

Lite kriminell vold

Statistisk sentralbyrå i Israel har utgitt en oversikt over ulike typer kriminalitet i Israel og andre land i år 2000.

På en liste over land i den rike del av verden, ligger Israel på femteplass nedenfra i voldskriminalitet, målt i personlig risiko for å bli utsatt for ”kriminell” vold (altså ikke terror).

Det er ganske bemerkelsesverdig at voldsraten internt i det israelske samfunnet er så lav med den utstrakte militærtjenesten.

4,3 % av familiene meldte at et barn var blitt utsatt for vold, og 60 % av dem flere ganger. Det meste av volden (60 %) foregikk på skolen, og 80 % av volden mot barn kom fra andre barn.

Om voldskriminaliteten er forholdsvis lav, ligger Israel høyt på listen over forbrytelser mot eiendom (tyverier av alle slag). Bare Australia, Danmark og England har høyere tall på dette feltet. Det er få land med større fare for at bilen

skal bli stjålet, for eksempel. Uten at det står i vår kilde-artikkel, vil vi likevel tro at dette er lavere nå enn det var i år 2000.

For en ganske stor del av biltyveriene og en del andre tyverier ble foretatt av palestinere som så brakte tyvegodset til de palestinske områdene.

Nå er det mer avsperret, og trolig vanskeligere å få til.

I den jødiske befolkningen ble antallet forbrytelser mot eiendom per person redusert i løpet av 1990-tallet med 24 %.

Mer enn 60 % av dem som ble utsatt for eiendomskriminalitet, unnlot å melde fra til politiet.

Det betyr vel for det første at det ofte dreide seg om forholdsvis små beløp, og for det andre at folk vet (i Israel som i Norge) at det er mange saker politiet bare legger bort.

Kilde: En artikkel av Moti Bassok i Ha’aretz 11. februar 2003.

Lite lystelige økonomitall Her er noen glimt fra de økonomiske nyhetene. De er ikke særlig lystelige.

Statens inntekter

Statens samlede inntekter ble nesten 6 % lavere enn statsbudsjettet opprinnelig tilsa, og nesten 1 % lavere enn det reviderte budsjettet fra i sommer. Det var ca. 5 % lavere enn i 2001 (i fast pengeverdi).

Denne tendensen fortsetter. I desember kom det inn 3,6 % mindre enn i desember 2001. Inntekts- og eiendomsskattene gikk ned med hele 10 %.

Det som har reddet statsbudsjettet såpass som tilfellet har vært, er at momsen (merverdiavgiften) økte fra 17 til 18 %. Dessuten er flere avgifter økt (bl. a. på

diesel og sigaretter).

Skattebyrden er redusert, fra 31,1 % i 2001 til 30,2 % i 2002. Skattebyrden er forholdet mellom skatter og avgifter på den ene siden og brutto nasjonalprodukt på den andre.

Rammer de fattige

Utbetalingene til arbeidsledige er redusert, i noen tilfeller med så mye som 34 %. Subsidier til folk i lavt betalte jobber er redusert med 44 %.

Billettprisene for offentlig transport er økt. Egenandelene i helsevesenet er økt.

Enslige mødre ventes å arbeide fra barna er tre år.

Før var grensen 7 år. Støtten til enslige mødre er redusert.

Bedrifter som legger ned

Ifølge Organisasjonen for uavhengige bedrifter i Israel la 35.000 bedrifter ned i 2001.

I fjor var tallet ca. 50.000.

I år ventes det å øke til 60.000.

En av mange grunner til økningen er at forsvaret (som kjøper mye mer fra mange flere bedrifter enn i Norge) har gitt beskjed om at regninger som forfalt i desember ikke blir betalt før i april. Mange små bedrifter må stenge. De har ikke råd til å betale lønninger og regninger uten å få penger i så lang tid. Noen kan riktignok få hjelp av at bedrifter som har mer enn 50 % av salget til det offentlige, kan få utsettelse med å betale inn mva.

Nedgang i salget

Ifølge Organisasjonen for uavhengige bedrifter i Israel faller salget i de fleste delene av økonomien. Turismen er redusert med 80 % (det må vel være siden før intifadaen startet i september 2000), salg av møbler er reduserrt med 30-40 %, klær og kultur begge ca. 30 %, mat og elektronisk utstyr med 15-20 %.

Organisasjonen frykter at regjeringen vil øke inntektsskatt og/eller eiendomsskatt. I så fall vil enda flere bedrifter gå over ende. Det samme gjelder hvis prisen på vann, gass og strøm øker.

Organisasjonen ber regjeringen om å være rask med å utbetale arbeidsledighetstrygd til dem som har mistet jobbene sine.

LYSPUNKT:

ISRAELS MARINE:

Antallet arbeidsledige i Israel gikk ned med 0,3 prosentpoeng fra tredje til siste kvartal i år 2002. Totalt sett sto 259.400 israelere uten jobb ved inngangen av år 2003. Det eneste europeiske landet som har høyere arbeidsledighet enn Israel er Spania, med sine 11 prosent. Økonomiske observatører ser ikke på nedgangen i arbeidsledighet som noe tegn på økonomisk vekst, skriver Jerusalem Post. (www.miff.no)

Den israelske marinen ønsker å bygge ut sin flåte av tyske ubåter av klassen Dolphin. De tre ubåtene som Israel overtok i 1999 og 2000 ble i praksis gitt som en gave fra Tyskland, skriver Ha’aretz. Også denne gang er Israel på jakt etter utenlandske midler for å finansiere kjøpet. To Dolphin-ubåter vil kunne ha en prislapp på rundt seks milliarder kroner. IDF mener tre ubåter er for lite til å opprettholde god militær beredskap under havoverflaten. (www.miff.no)

Ledighet ned til 10,1 prosent

Ønsker to nye ubåter

Nr. 1/2003

19

Ortodokse og ultra-ortodokse Som kristendommen og andre religioner er jødene delt i mange religiøse retninger. Hovedretningene er reform, som står meget sterkt i USA. De tilpasser de gamle reglene til det de finner rimelig å praktisere i vår tid. Konservative er gjennomsnittlig noe strengere enn reformjødene, men ligner ellers mye.

De ortodokse er strenge med å følge Bibelens regler og tolkningene av dem fra Talmud og tradisjonen ellers.

Også de tilpasser seg tiden, men har langt sterkere begrensninger på hvordan det kan gjøres og hvilke regler som gjelder. I Israel er denne retningen nesten enerådende blant de religiøse jødene. Resten av artikkelen handler om de ortodokse i Israel.

Moderne ortodokse (nasjonal-religiøse)

Det finnes alle mulige slags varianter og kombinasjoner av hva ortodokse jøder tror, mener og gjør.

Men en hovedtendens er at de moderne ortodokse også er opptatt av nasjonale verdier. De støtter i stor grad høyresidens synspunkter i konflikten med araberne (jødiske bosettinger på Vestbredden og i Gaza, en hard politikk overfor palestinerne m.m.).

De gjør militærtjeneste, og utgjør en uforholdsmessig stor del av dem som melder seg frivillig til farlige og krevende stillinger i militæret. De deltar i studier og yrkeslivet på linje med den sekulære (ikke-religiøse) befolkningen, selv om de ofte også bruker noe av sin tid på religiøse studier og oppgaver.

Det partiet som vesentlig består av slike jøder, er NRP (det nasjonal-religiøse partiet).

Men mange moderne ortodokse stemmer også på andre partier på høyresiden (Likud, National Union). Noen, særlig de som har orientalsk bakgrunn, stemmer også på Shas (men det er blitt færre av dem nå enn tidligere).

Et mindretall av dem stemmer med partier på venstresiden. Et eksempel på det er rabbiner Michael Melchior.

Ultra-ortodokse (haredim)

I den tiden da staten Israel var ny, ble det bestemt at de

som studerer jødisk teologi på fulltid, skal slippe å gjøre militærtjeneste. Den gangen gjaldt det noen hundre menn, mange av dem høyt begavede på sitt felt.

Men etter hvert begynte noen ortodokse retninger i Israel å legge opp livsstilen etter dette. Resultatet er at i noen retninger i Israel studerer en stor del av mennene teologi på heltid hele livet. De gjør altså ikke militærtjeneste, og de kommer aldri ut i yrkeslivet, men lever på offentlige trygder og på penger som deres bevegelse har samlet inn i USA eller andre steder. Når så disse svært ofte har mange barn, blir resultatet fattigdom, i hvert fall på materielle ting.

Men mange ultra-ortodokse mener at de har åndelige verdier som oppveier den materielle fattigdommen.

De ultra-ortodokse har også egne skoler. Mange sekulære mener at disse skolene får altfor mye penger i forhold til elevtallet. Noen av skolene har hatt veldig lite opplæring i ”verdslige” fag som matematikk og engelsk.

Andre er regnet som glimrende skoler.

De ultra-ortodokse har også vært nøye med at jødiske lover for sabbat, kosher mat (tillatt etter de religiøse lovene) og andre lover skal gjelde for hele det jødiske samfunnet i Israel.

Butikker er stengt, offentlige transportmidler står, osv.

Summen av dette virker en sterk irritasjon i resten av befolkningen i Israel: Her er en stor befolkningsgruppe som lever av trygder fra staten, men de nekter selv å delta i militærtjenesten og yrkeslivet, og samtidig vil bestemme over resten av befolkningen.

Militærtjenesten har en førstegangstjeneste på 3-4 år og en årlig ”rep” på kanskje en måned. Den tar mange år av israelske menns liv, og er ofte farefull. Dette unndrar altså svært mange haredim seg.

De ultra-ortodokse svekket

Etter dette valget er de ultra-ortodokse ikke lenger ”på vippen” i Knesset. Dessuten opplevde det største av disse partiene, Shas, en sterk tilbakegang ved valget.

Deres innflytelse i politikken er derfor sterkt svekket.

Shinui nektet å være med i regjeringen dersom noe ultra-ortodokst parti skulle være med. For første gang på lenge er det derfor dannet en regjering hvor ingen ultraortodokse er det, bare det nasjonalreligiøse NRP.

Avtale mellom NRP og Shinui

Shinui har først og fremst vært rettet mot de ultraortodokse, og har spilt på misnøyen med dem. De moderne ortodokse og deres parti NRP vekker langt mindre irritasjon.

Når Shinui nå er kommet i en ansvarlig posisjon (regjeringen), vil den forsøke å komme fram til ordninger som alle parter kan leve med, men som fjerner de viktigste irritasjonsmomentene. Det kan gjøres ved å få til avtaler på ulike felter med NRP. De står også haredim nær nok til at de kan få til løsninger som ikke rammer altfor hardt.

Koniktfelter

Sabbaten: Ingen vil nekte noen å overholde alle sabbatsreglene for sin egen del.

Spørsmålet er hvor mye staten skal påtvinge alle (eventuelt alle jøder) gjennom lovverket. Antakelig blir butikker fortsatt stengt på sabbaten, mens andre steder (restauranter, kinoer m. m.) i større grad får være åpne. NRP går inn for at også søndag skal være fridag i Israel, det vil gjøre det lettere å holde stengt på sabbaten (lørdag). Men i og med at sabbaten begynner fredag kveld, vil fredagen måtte bli redusert som arbeidsdag.

Med søndagen fri vil det da bli to og en halv fridag. Det er en tanke andre partier har stor sympati for, men de fleste mener at det blir

Uri Lupolianski ble i januar den første ultra-ortodokse ordføreren i Jerusalem, etter at Ehud Olmert trakk seg til fordel for regjeringen. Lupolianski fungerer midlertidig frem til ordførervalget 3. juni. dyrere enn landets skrantende økonomi tåler. NRP vil gjøre opp for dette ved å ta lengre arbeidsdager fra mandag til torsdag, men det gjenstår å se om forslaget går gjennom.

Militærtjeneste: Det ligger nok i kortene at langt flere haredim må gjøre en eller annen form for militærtjeneste. Ikke nødvendig like lang som andre, og tjenesten må tilrettelegges slik at deres strenge regler for sabbat, kosher mat, skille mellom kjønnene osv. blir respektert. Men det omfattende fritaket blir nok redusert. Det

vil kanskje føre til at flere begynner i vanlige jobber også.

Barnetrygd: Barnetrygden per barn har vært større for dem som har mange barn (mer enn tre) enn for dem som har få. Det har først og fremst kommet haredim og de israelske araberne til gode. Mange ønsker å endre på dette, å gjøre den mer ”flat”. Hvor stor endringen eventuelt blir, gjenstår å se.

Støtte til skoler og pensum i skoler: Det er grunn til å anta at reglene for støtte vil forhindre at haredi skoler blir favorisert. Arbeidet med å

sikre at alle skoler underviser i et felles kjernepensum, vil trolig også fortsette og bli utviklet.

Spenning mellom ortodokse

Akkurat nå er de ultraortodokse meget sinte på de nasjonal-religiøse fordi de har gått inn i denne regjeringen, med de forandringene som ligger i kortene.

Men NRP mener at det kan bli bedre ordninger for alle religiøse dersom de har “en hånd med på rattet”, så politikken ikke bare blir bestemt av sekulære politikere.

4000 syriske soldater ut av Nord-Libanon Nils Tore Gjerde

Overraskende startet Syria den dominerende politiske og militære makt i Libanon - sin tredje tilbaketrekning fra Libanon i slutten av februar. De syriske styrkene kom fra baser i Batroun og Meniyeh, og tilbaketrekningen omfattet om lag 4 000 av de 20 000 syriske soldatene som antas å være stasjonert i landet. Men deres eksakte antall og hvor de egentlig dro, til Øst-Libanon eller tilbake til Syria, vites ikke.

Tilbaketrekningen kom etter møter på topplan mellom Libanon og Syria, og det ble annonsert at tilbaketrekningen foregikk for å følge opp den såkalte Taif-planen. Men denne planen har en helt annen timeplan for syrisk tilbaketrekning fra Libanon enn det Syria har fulgt opp. De syriske styrkene skulle være tilbake til Bekaadalen fra Beirut-området allerede i 1992, men ble først trukket ut i juni 2001, altså ni år etter planen. Den andre til-

baketrekningen skjedde i april i fjor, og nasjonalistiske partier i Libanon, blant annet det nasjonalliberale, krever nå en fullstendig syrisk tilbaketrekning.

Det er vanskelig helt nøyaktig å vite bakgrunnen for den siste syriske tilbaketrekningen.

Et motiv kan være å “kjøpe” tid og venner i libanesisk politikk, et annet - og langt mer nærliggende - kan være å få vestlig velvilje i tilfelle en krig mot Irak. Uansett motiv er nå

tiden overmoden for en snarlig og vilkårsløs syrisk tilbaketrekning fra Libanon. Dette bør også være norske myndigheters politikk. Å henvise til Taif-avtalen - en avtale for syrisk dominans og okkupasjon i Libanon - burde norske myndigheter av prinsippielle årsaker ikke gjøre. Taif-avtalen er nemlig en lydrikeavtale som ingen norsk politikker ville finne på å sette sitt navn under!

20

Morten Høglund (Frp) gav svar - Med Frp i regjering ville det ikke blitt så mye vingling Stortingsrepresentant Morten Høglund ga klart svar da han fikk spørsmål om norsk Israel-politikk ville fremstått mer enhetlig med Frp-regjering.

Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann ble mandag 9. desember 2002 den første nettmøte-gjesten i Porten til Midtøsten.

Møtet foregikk i chatkanalen #Chatporten, og gledelig mange hadde møtt frem.

Mandag 17. mars ble nettmøte nummer to avholdt. Denne gang var det stortingsrepresentant Lars Rise (Krf) som var hovedgjest. Følg med på www.miff.no for å få opplysninger om neste nettmøte, og for å finne mer informasjon.

Her skal vi bringe noen av spørsmålene som ble gitt Frp-talsmannen, og svarene han gav.

Personlig

Nr. 1/2003

online

[om] Får du mange reaksjoner og eventuelt hva slags - fra ”vanlige folk” på ditt syn på Midtøsten?

[Høglund] Det er klart dette er brennbart og engasjerer. Jeg får mange reaksjoner og det er omtrent like mye positivt som negativt. Det gjør at det selvsagt er tøft å uttale seg for skjellsordene kan være sterke, men det er bare å stålsette seg.

Ambassaden

[aphazel] Kommer Frp til å kreve at Norges ambassade flyttes til Jerusalem?

[Høglund] Vi har tatt opp flytting av ambassaden med jevne mellomrom og vil nok gjøre det fremomver, men fart på dette blir det ikke før USA iverksetter sitt vedtak om flytting av sin ambassade.

Handel og boikott

[om] Jeg lurer på om du har noen tanker om hvorvidt, og eventuelt hvordan, det er mulig å øke handelen mellom Israel og Norge vesentlig? Israel har jo svært mye å tilby, særlig mht høyteknologi.

[Høglund] En frihandelsavtale mellom EFTA og Israel kunne vært en god idé, og noe jeg skal ta opp. [fmyrl] Ser Frp noen grunn til å begrense våpenhandel med Israel, det være seg enten import eller eksport?

[Høglund] Nei, ingen begrensning av våpenhandel utover det vi har med andre demokratiske stater. Etter min vurdering må vi behandle Israel likt med f. eks. våre allierte i NATO på dette området.

[Sofus] Hva tenkte du da Valla kjørte igang boikotten av israelske varer?

[Høglund] Jeg ble helt lamslått av at Valla som leder for den største fagorganisasjonen i Norge kunne finne på noe sånt. Jeg kunne gitt henne en liste på mange land som istedet burde vært boikottet, men generelt tror jeg vi skal være forsiktig med boikott som virkemiddel, og bruke det kun i helt ekstreme situasjoner.

Turisttall ned til 1967-nivå Antallet gjestedøgn for utlendinger på israelske hoteller var i 2002 det laveste siden 1967.

Men i 1967 fantes det 10.000 hotellrom i Israel, i 2002 var det 47.000. Det gjennomsnittlige belegget var på bare 40 %.

Før palestinernes ”andre intifada” begynte i september 2000, stod utlendinger for omtrent halvparten av overnattingene ved israelske hoteller. I år 2001 var det blitt en kraftig nedgang. I 2002 var det en ytterligere nedgang på 31 %. Den utenlandske delen av overnattingene var da nede i 18 %.

Lyspunktet i en vanskelig situasjon er at antall israelere som overnatter på hotell, øker noe.

Den israelske staten har gitt en viss støtte til næringen, bl. a. til markedsføring rettet mot israelere.

I Jerusalem er det bare ett hotell som har stengt. Men mange har redusert bemanningen betydelig, så antall arbeids-

plasser i hotellbransjen er kraftig redusert. I håp om bedre tider tærer hotellene på egenkapitalen, og eierne skyter inn ny kapital for å holde det gående. En talsmann for hotellforbundet sier at hotelleierne har tatt ca. 10 milliarder kroner av egen lomme til lønninger og vedlikehold siden intifadaen begynte.

I en turistby som Tiberias (like ved Genesaretsjøen) har nedgangen i utenlandske turister vært på hele 94 % siden intifadaen begynte.

Irak-krig

Det har vært enkelte meldinger om at den krigen som er ventet mellom USA og Irak vil kunne bety en viss lettelse for hotellbransjen. Under Golfkrigen i 1991 var det en del israelere fra Tel Aviv-området som bestilte hotellrom i Jerusalem.

For rakettene rammet et distrikt i Tel Aviv-området hvor det bor få arabere. I Jerusalem bor det mange arabere, og Saddam for-

Antallet overnattingsdøgn på israelske hoteller stuper. På bildet Orchid hotell i Eilat. (Foto: Sa’ar Ya’acov, GPO) søkte å unngå å treffe dem. Men så langt er det bare noen ganske få israelere som har reservert hotellrom i tilfelle krig.

Enkelte utenlandske journalister har reservert plass i tilfelle krig. Men israelerne frykter at de

som kommer pga. en eventuell krig, er vesentlig færre enn dem som uteblir på grunn av krigen.

Hilton hotell i Tel Aviv har bygd et nytt underjordisk parkeringshus som skal kunne fungere som et helt moderne tilflukts-

rom. Det skal kunne motstå angrep med biologiske og kjemiske våpen, og til og med atomvåpen.

Kilder: To artikler i Jerusalem Post av Haim Shapiro (22. oktober 2002 og 28. januar 2003).

Nr. 1/2003 [Sofus] Hvordan tror du denne boikotten har påvirket Norge i utlandet?

[Høglund] Boikottaksjonen blir ikke forstått i utlandet og gjør at vi får et problem og må forsvare oss, det er merkelig at man ikke tenker seg bedre om før man starter slike aksjoner.

[Sofus] Vet du om denne boikotten har påvirket norsk eksport?

[Høglund] Det vet jeg ikke nok om, men jeg vet jo at det har gitt en del negative presseoppslag og det er klart at i f. eks.

USA som er en stor handelspartner så virker slik boikott veldig negativt.

NRK

[Kinga] Hva syns du om NRK-dekningen av Mitdøsten-konflikten!

Hvorfor gjøres det så lite for å motvirke LO boikotten av Israel?

[Høglund] NRKs dekning er forferdelig og en av grunnene til at vi sliter med opinionen. Nå har jo heldigvis ikke LO fått offisielt gjennomslag, men det er klart at det sitter en del i enkelte fagforbund og jobber aktivt mot Israel.

Israel og EU

[danny] Hei, jeg lurer på en ting: Hvordan vil norsk Midtøsten-politikk bli påvirket av et eventuelt EU-medlemskap?

[Høglund] Blir vi med i EU så vil deler av vår utenrikspolitikk måtte bli felles med EU f. eks. handelspolitikk, det kan slå begge veier. I FN vil vi fortsatt kunne ha en egen linje i vår politikk. [om] Vet du noe om hvordan Norges forhold til Israel er i forhold til andre europeiske land?

[Høglund] Tradisjonelt har vi nok vært av de mer Israel-vennlige landene, men det er dessverre i ferd med å endre seg. Det er dessverre, etter mitt syn, alt for mange land i EU som ikke tar Israels side i kampen mot terror. [om] Ja, det er en påfallende forskjell i holdning mellom USA og Europa.

[Høglund] Ja nettopp, her er det et stort sprik, noen få ganger opplever jeg at Jan Petersen legger seg mellom USA og EU

21 og det gir meg et lite håp. [danny] Hva mener du er Storbritannias syn på MidtØsten konflikten?

[Høglund] Storbritannia har ikke vært av de mest markerte land i å uttale seg, de har en historie i området som ikke bare er vakker og som kanskje gjør at ser seg tjent med å ligge litt lavt.

Midtøsten-konikten

[Spm. på mail] Hvilken kontroll har norske myndigheter med de penger som overføres til Arafat og hans regime? Hva kan Fremskrittspartiet gjøre for å stanse denne pengestrømmen?

[Høglund] Etter min mening har vi alt for lite kontroll med bistandspenger til palestinerne, noe jeg flere ganger har tatt opp med UD og i Stortinget, men så lenge det er et bredt politisk flertall som ønsker å bevilge penger til Arafat er det lite vi får gjort.

[Spm. på mail] Er du tilhenger av en demokratisk, vennlig palestinsk stat uten Arafat?

[Høglund] Jeg tror ikke vi kommer utenom et mål om en fremtidig palestinsk stat, men jeg tror det er en lang vei frem og palestinerne har ikke bestått eksamen. Vi må kunne forlange langt mer av dem før det overhodet kommer på tale med noen egen stat.

[Kim] Hva vet du om PLO? Hvor stor trussel er det fra PLO? [Høglund] PLO og dets underorganisasjoner har en åpen agenda for fred, men under hånden er det dessverre nok dokumentasjon på at det langt inn i PLO er krefter som kan settes i forbindelse med terror.

[Kim] Men hvorfor er det så viktig å støtte Israel når de angriper Palestina?

[Høglund] Israel angriper ikke palestinerne, men forsvarer seg mot terror.

[Kim] Få Arafat til å stoppe alle selvmordsbomber og få Sharon ut av Palestina, da mener jeg alt vil gå sin gang til ro, og at Palestina blir en egen stat.

[Høglund] Ja vi får håper at palestinerne kan ta til vettet. Jeg er sikker på at blir det slutt på terroren, så er viljen til fred fra Israels side til stede.

[Kinga] Hver gang IDF forsøker å trekke seg ut, smeller det en ny selvmordsbombe. Det tenker ikke kritikerne på.

[Høglund] Du har et kjempepoeng og det er noe av det som gjør dette svært vanskelig. For det er helt klart at vi har å gjøre med grupper som livnærer seg på at det ikke blir fred, og ved enhver tilnærming mellom partene vil ødelegge.

Ariel Sharon

[Spm. på mail] Sharon lovte ”fred og sikkerhet” før forrige valg. Har han lykkes?

[Høglund] Sharon har ikke lykkes, men når så mange motkrefter går sammen for at han skal mislykkes så er det ikke lett. Det er dessverre nok ekstreme grupper i området til å destabilisere situasjonen hver gang det kommer små fremskritt mot fred.

Israel i Stortinget

[fmyrl] Det kan av og til virke som norske politikere og ambassadører i Israel prøver å gjøre seg til kamerater med begge sider i konflikten (jfr. f. eks. Juuls nylige opptreden på en åpning av et ”sionistisk” Hjelp Jødene Hjem-prosjekt). Ville norsk Israel-politikk framstått mer enhetlig med Frp-regjering?

[Høglund] Ja, med oss i ledelsen i UD ville vi ikke vinglet slik jeg opplever nå, vi ville klart sagt fra i forhold til palestinerne på en helt annen måte, men selvsagt også hatt en kritisk dialog med Israel. [om] Er det noe liv i Israels venner på Stortinget, skjer det noe konkret der?

[Høglund] Israels venner på Stortinget er aktive og jeg vet at flere derfra var i Israel for noen uker siden, det er veldig gledelig at det er mange som har engasjert seg.

[Sofus] Er det ingen fra Arbeiderpartiet med i Israels venner?

[Høglund] Så vidt jeg vet er det ingen fra Arbeiderpartiet i Israles venner og det er skuffende.

[om] Hvor stor uenighet er det i Frps stortingsgruppe om Israel? Jeg registrerte bl. a. at Siv Jensen ikke ville gå til mottakelse på Israels ambassade.

[Høglund] Siv Jensens deltakelse på en mottakelse var en misforståelse som hun oppklarte, men det er klart vi har diskusjoner. Det store flertall er imidlertid klart innenfor den linjen vi kjører i utenrikskomiteen, og som jeg er talsmann for. [om] Hva slags holdninger merker du fra andre partier i utenrikskomiteen? Blir det sterke følelser når Israel er på sakslisten?

[Høglund] Vi merker jo at først og fremst SV er meget engasjert og helt klart på en annen side enn hva vi er, greit nok, men når Regjeringen har fått kjeft fra både oss og SV så føler de at de er godt plassert i midten, det blir nødvendigvis ikke god politikk av det.

[Spm. på mail] En av våre nettgjester lurer på om du kan dra opp skillelinjene partiene i mellom, i synet på Israel.

[Høglund] Høyre og KrF følger midt-linjen og skyter litt til begge sider, SV har jeg fortalt om, AP er noe midt imellom H, KrF og SV. [fmyrl] Kjenner Høglund til om Norge bedriver noen grad av etterretningsvirksomhet i Midtøsten, og mottar i så fall utenrikskomiteen informasjon fra denne virksomheten?

[Høglund] Vi mottar ingen spesiell informasjon, den beste informasjonen får jeg gjennom Israel-venner i Norge og utlandet, og i en del utenlandsk presse.

[Raymond] Når jeg snakker med Frps medlemmer ute i det ganske land, er det ikke mye kunskap å spore om Israel. Hvorfor det?

[Høglund] Det kan jeg bare beklage, jeg har selv prøvd å skrive litt i vår partiavis, vi har hatt litt foredrag etc, men det er klart vi kan nok bli mye bedre.

Israel og FN

[wagger] (Från Sverige): Anser du att Israel kan lita på FN, och att FN är opartisk i den pågående konflikten?

[Høglund] FNs medlemsland har mange ulike interesser og det er klart at det gjenspeiler FN som organisasjon.

Enkelte eksempler som f.eks. episoden i Jenin tyder på at FN har et problem, det synes jeg er trist og hadde helst sett at FN kunne bli betraktet som et nøytralt organ.

ikke har kunne få stengt disse bør være en skam for palestinske myndigheter.

Flere spørsmål om Midtøsten-konikten

[Kinga] Hva mener du om de direkte løgnaktige fremstillinger av alt som er jødisk i arabisk presse, og den bevisste målsetting med å angripe jødene på deres helligdager og høytidsfester?

[Høglund] Hvordan arabisk presse driver med jødehets er grusomt, og bringer frem tunge tanker hos mange. Dette er noe vi er nødt til å snakke om og påtale, vi kan ikke som ansvarlige politikere unnlate å påtale at her foregår det ganske massiv jødehets av verste sort.

[medisrael] Hvorfor støtter du Israel?

[Høglund] Jeg støtter Israel fordi det er en demokratisk stat opprettet for å gi jødene et hjemland og en stat som trues på mange kanter, og har et enormt behov for støtte og aktiv politisk hjelp.

[aphazel] Som vi alle vet pøser den norske stat ut millioner til ”idealistiske organisasjoner” som AUF, SOS Rasisme, Islamsk Råd, Norsk Målungdom (RIP), Transportarbeiderforbundet, Palestinakomiteen og andre tiltak som aktivt motarbeider Israel og slutter opp om terroren.

[Høglund] Jeg vet vi jobber i andre komiteer med å få kontroll med hvilke organisasjoner vi støtter, her er det mye å gjøre.

[medisrael] Hva er Frp sitt syn på Midtøsten?

[Høglund] Vi har et syn på at Israel må ha en rett til å eksistere og at enhver fredsløsning må ivareta Israels behov for sikkerhet for sine innbyggere.

Spørsmålet ditt er omfattende og krever nok mer enn et par linjer på en chat.

[medisrael] Gjør Frp noe for å forbedre norsk Midtøsten-politikk?

[Høglund] Vi jobber aktivt for å skyve den norske regjerings Midtøsten-politikk i vår retning, men det er klart en vanskelig jobb når det er flere politiske krefter som jobber i helt motsatt retning. Men jeg er ikke fornøyd med dagens situasjon og skal love at vi ikke skal sitte stille.

[Spm. på mail] En av våre nettgjester lurer på om du støtter Israel som jødisk stat, eller bare fordi det er en demokratisk stat?

[Høglund] Støtten til Israel er først og fremst en støtte til en demokratisk stat som er truet av terrorisme og det burde være mer enn nok for at alle verdens demokratier sto opp for Israel.

[Kim] Hva vet du om de barneleirene som er i Palestina, hvor de lærer å hate Israels folk og bli servmords bombere osv?

[Høglund] Det er grusomt at man helt åpent har kunnet drive leire som utdanner barn til selvmordsbombere og at man

[aphazel] Hva vil FRP gjøre for å få skrudd igjen pengekrana?

[Høglund] Vi må i hvert fall stille krav om at man ikke motarbeider norske interesser eller norsk lov, men det er klart at støtter man organisasjoner som står på listen over terrorganisajsoner så burde det også være nok til å få avviklet støtten, etter min mening. [wagger] Anser du att Norge ska bidraga ekonomiskt till säkerhetsarragnemangen vid synagogorna?

[Høglund] Det er et vanskelig spørsmål som jeg ikke har tenkt på før, men jeg mener at når vi bruker millioner på palestinerne må vi også kunne bruke noen av disse midlene i Israel.

Følg med på www.miff.no for å delta i fremtidige nettmøter!

Nr. 1/2003

22

Jødene i Sovjetunionen i 1948

I 1917 var det kommunistisk revolusjon i Russland, og landet ble til Sovjetunionen. Etter hvert ble også naboland ”velsignet” med kommunismen og innlemmet i Sovjetunionen. Etter 2. verdenskrig omfattet kommunismen det meste av ØstEuropa fram til den brøt sammen omkring 1990.

En av de viktigste virkningene kommunismen fikk for jødene, var at jødene i Sovjetunionen – og det var mange – ble skilt fra jødene ellers i verden. Det var generelt forbudt å forlate Sovjetunionen, å flytte (flykte) fra landet var ansett som forræderi og ble strengt straffet hvis forsøket mislyktes.

Det kunne også føre til at gjenværende slektninger fikk store ubehageligheter. Til og med brevskrivning kunne være farlig.

Israels ambassade i Moskva

Da staten Israel ble opprettet i 1948, anerkjente Sovjetunionen landet. Det betydde at det ble opprettet en sovjetisk ambassade i Tel Aviv og en israelsk ambassade i Moskva. Den israelske ambassadøren i Moskva ble Golda Meir, som senere (1969-74) var statsminister i Israel. Hennes selvbiografi er hovedkilden til denne artikkelen.

Noen av israelerne ved ambassaden hadde nære slektninger (søsken, foreldre) i Sovjetunionen. Men de våget ikke å ta kontakt med dem, ikke en gang å sende mat til en fattig, gammel og syk mor. De fryktet ikke at det skulle skje dem selv noe om de gjorde det. Men for deres slektninger kunne det bli farlig. Kontakt med Vesten førte nemlig ofte til at de som hadde det ble arrestert og kanskje sendt til arbeidsleirer, hvor gjennomsnittlig levetid ikke var lang.

Dette var mens Stalin styrte i Sovjetunionen. – Det var flere som omkom i de sovjetiske arbeidsleirene enn i Hitlers leirer. (Kommunistene hadde riktignok flere år å gjøre det på.) I de sovjetiske leirene var det ikke så mange som ble direkte drept. Man døde av sykdom etter å være svekket av matmangel, kulde og slit.

Den første israelske ambassadøren i Moskva var Golda Meir, som senere (1969-74) var statsminister i Israel. På bildet sitter hun sammen med Israels første statsminister David Ben-Gurion i Knesset i 1962.

Jødene i Sovjetunionen

Golda Meir forteller at da de israelske ambassadefolkene kom til Moskva i september 1948, hadde jødene i Vesten vært skilt fra jødene i Sovjetunionen i omtrent 30 år. ”Vi visste nesten ingenting om dem,” skriver hun. ”Hvordan var de? Hvor mye var igjen av deres jødiskhet etter å ha levd så mange år under et regime som hadde erklært krig ikke bare mot alle religioner generelt, men også spesielt mot jødedommen, og som anså zionisme for en forbrytelse som fortjente opphold i arbeidsleirer eller forvisning til Sibir.”

Besøk i synagogen

En av de første lørdager (sabbater) de var i Moskva, gikk hele staben i ambassaden til en av de to synagogene som var åpne. Det var ikke mer enn 100-150 eldre jøder til stede under gudstjenesten, slik det var vanlig.

På slutten av gudstjenesten skal man be for landets herskere. Da gikk de utenom det vanlige ritualet og bad også for Golda Meir. Hele

forsamlingen snudde seg mot henne. Ingen sa noe.

”Ikke noe jødisk folk”

Noen få uker senere var det Rosh Hashana, jødisk nyttår. Et par dager før kom det en artikkel i Pravda, kommunistpartiets hovedorgan.

Den var skrevet av Ilya Ehrenburg, en berømt jødisk journalist som var kjent for å forsvare Stalins handlinger uansett. Der stod det (som sant var) at hadde det ikke vært for Stalin, ville det ikke ha blitt noen jødisk stat. Det stod at det var nødvendig med en slik stat fordi jødene blir så sterkt forfulgt i ”kapitalistiske land”. Men Israel hadde ingenting med de sovjetiske jødene å gjøre, for i Sovjetunionen var det ikke noe jødeproblem, skrev han.

Og forresten: Det finnes ikke noe slikt som et jødisk folk, skrev Ehrenburg. Folk forstod budskapet: En advarsel mot å demonstrere sin jødiskhet for sterkt og åpent.

Rosh Hashana

Så kom høytidsdagen, og ambassadefolkene skulle gå

i synagogen igjen. Noen hadde fortalt Golda Meir at da pleide det å komme ca.

2.000 jøder til gudstjenesten.

Men da israelerne kom til synagoge-området, fikk de se at på gatene utenfor stod det tettpakket med folk: Foreldre som bar små barn på armen, tenåringer, soldater og offiserer i uniform, nærmere 50 000 mennesker av alle slag. Det var jøder som var kommet, tross advarselen, for å vise sin tilknytning til Israel, landet i deres håp og drømmer, og landets ambassadør. Da hun kom, omringet de henne, løftet henne nesten opp og sa navnet hennes om igjen og om igjen. Til slutt gikk de til side og lot henne komme inn i synagogen. Der kom det stadig kvinner (i ortodokse synagoger er menn og kvinner atskilt under gudstjenesten) bortom henne.

De tok på hennes hånd, hennes kjole, noen kysset kjolen til og med. Ingen sa noe.

For Golda Meir var dette en opplevelse som var så sterk at hun var nesten lamslått. ”Staten Israel betyr

ingenting for jødene i Sovjetunionen,” hadde Ehrenburg skrevet. Og så kom disse menneskene bare for å vise støtte. Alle dem det ikke var plass til i synagogen, stod fortsatt utenfor da gudstjenesten var slutt. Golda opplevde en så intens kjærlighet fra menneskemassen at hun var på nippet til å besvime.

De omringet henne og ropte til henne: ”Nasha Golda” (vår Golda) og Shalom, shalom.

Mange av dem gråt.

Det var umulig for Golda å komme fram og gå tilbake til hotellet. Så selv om det er forbudt i den jødiske religionen å kjøre bil på slike helligdager, var det noen som dyttet henne inn i en drosje.

Men drosjen kom heller ikke fram gjennom den jublende, leende og gråtende menneskemassen.

Golda Meir følte at hun måtte si noe til disse menneskene. Men hun var fylt av så sterke følelser at det låste seg for henne. Hun fikk bare fram ”Takk for at dere er forblitt jøder”. Hun hørte at denne ”miserable inadequate sentence” (ynkelige og utilstrekkelige setningen) ble

gjentatt fra den ene til den andre i flokken ”som om det skulle være et vidunderlig, profetisk uttrykk”.

Da israelerne omsider kom hjem til ambassaden, var de så rystet i sitt innerste av det de hadde opplevd at de samlet seg i et rom og satt der i flere timer uten å si noe. Noen gråt. Noen (blant dem Golda Meir) satt der bleke og ubevegelige.

Dette var svaret på spørsmålet om hvorvidt jødene hadde forblitt jøder.

Det var naturligvis forskjell på jødene i Sovjetunionen.

Men det viste seg etter hvert at mange beholdt sin jødiske identitet, selv om de visste veldig lite om jødedommen, jødisk historie og jøder andre steder i verden.

Noen hadde tatt et bilde av Golda i denne situasjonen. Til tross for at det var farlig, ble det trykket opp og spredt i et stort antall.

Da mange jøder lenge etter kom til Israel, hadde noen av dem bildet med. Enten det eller et bilde som hadde stått i et sovjetisk blad av Golda Meir under en offentlig mottakelse.

Fortsatt frykt

Det var flere slike jødiske demonstrasjoner i Sovjettiden. Elie Wiesel skildrer noen av dem i boka De tause jøder. På slike dager slapp store mengder jøder seg løs. Til daglig var det frykten som rådde, og de unngikk noe særlig kontakt med Vesten. Men mange lyttet på Israels radio i smug, i den grad det var mulig gjennom støysenderne (radiostasjoner som sendte rente bråk på samme frekvens som andre stasjoner man ville forstyrre).

Endret holdning

Etter denne store massedemonstrasjonen i 1948 endret holdningen hos de sovjetiske lederne seg. De innså at de hadde en slags tikkende bombe i sin egen jødiske befolkning, og forsøkte å motvirke det med en sterk propaganda mot Israel og jødiske verdier.

Men den videre utviklingen for jødene i Sovjetunionen fram til mange av dem i dag er i Israel, ligger utenfor rammen av denne artikkelen.

Nr. 1/2003

23

Å lære å leve med ørkenen Berit Demborg

Helt siden 1950-årene har JNF vært ledende i forskning på skogbruk, jordbruk og utvikling av ørkenland.

Revolusjonerende teknologier har gjort det mulig for mennesker å bosette seg i ørkenen. I senere år har JNF gjort enda mer for å slåss mot forørkning, lært oss å forstå ørkenen bedre, forutsi konsekvensene av våre handlinger og beskytte denne sårbare regionen mot framtidig ødeleggelse. Ørken kalles områder som får mindre enn 250 mm regn om året, og 60 % av Israel er ørken. Der fins det naturlig plante- og dyreliv som er tilpasset tørre forhold. Ørkenspredning er en prosess hvor tørt land mister evnen til å opprettholde liv.

Jorden blir mindre produktiv, vegetasjonen skades, matproduksjonen går ned, ville dyr lider, og omgivende regioner påvirkes. Resultatet blir erosjon, oversvømmelser og støvstormer.

Negevs framtid avhenger av å finne mulighet for at mennesker kan leve i ørkenen. Det fins mange grunner til utbredelse av ørken: overgressing, overkultive-

ring, utvidelse av byområder. Israels ørken er i dag full av drivhus og vingårder hvor man bruker solvarme og dryppvanning. Men ørkenen er ikke så øde som man tror. Egentlig er den full av liv: snegler, insekter, frø. Hovspor fra geiter, gaseller og kameler bryter opp den harde løss-skorpen som dekker ørkenen.

Denne skorpen består av mose og små organismer.

Graver man litt dypere, finner man termittreder fulle av frø. De skaper næringsrik jord som andre planter kan vokse på. Uten termittene ville ørkensand bli spredt med vinden og gå tapt. Alt fra de minste sneglene til naturlig buskvekst bidrar til å gjøre ørkenen produktiv.

Når det så endelig regner, og det kan skje i form av voldsomme regnskyll som gir oversvømmelser, renner gjerne 30-40% av vannet bort. En plutselig voldsom regnskur kan vaske bort flere tonn jord. Men det er to slags jord i ørkenen: Den ene sorten er vannavstøtende løss, den andre er flekker under busker og trær som absorberer vann. Tusenvis av mikroorganismer lever her som ”ørkenens ingeniø-

rer”. Dette er de små dyrene og plantene som skaper nytt liv for andre vekster. En av ørkenens viktigste ingeniører er ørkenpinnsvinet. Den graver groper for å finne sin yndlingsføde, planteløker. I

gropene fanges det opp frø, vann og organiske stoffer som gir næring til forskjellige vekster. Sneglene er en annen type ingeniører. De spiser av fjellsidene for å nå fram til sin viktigste føde,

ringormer som lever i fjellet. Når sneglene bryter ned fjellet, skaper de jord som igjen gir grunnlag for plantevekst. Akkurat som penger i banken er frøene en viktig del av ørkenens investering

i framtiden. Frøene hviler i ørkengropene og venter på de riktige forholdene før de springer ut , når regnet endelig kommer.

Mandeltreet blomstrer i Jerusalem, februar 2003. (Foto: Ohayon Avi, GPO) KIBBUTZ-OPPHOLD

Vil du annonsere? post@miff.no

Er du mellom 18-35 år?

Reis til en kibbutz i Israel som volontør.

Vi hjelper deg med reisen og oppholdet.

NORKIV

PB 716, Sentrum, O106 Oslo Tlf: 63 87 73 96 Fax: 63 87 31 73

HVA LÆRTE APOSTLENE? Vi har fått en studiehåndbok som gir en konsentrert oversikt over Bibelens og apostlenes budskap.

Boken er på dansk. Et begrenset antall tilbys tilsendt uten omkostninger.

Skriv til: MED ÅPEN BIBEL v/ Sverre Petersen, Langoddveien 76A, 1367 Snarøya

SAS

Scandinavia Hotel Thulinsgt. 6 og Biskop Gunnerusgt. 3 Oslo 1 Norway Telefon: 22 11 29 22

Badetøy med tilbehør spør etter

KEREN KAYEMET LEISRAEL

JØDISK NASJONAL FOND NORGE Solidaritet med Israel:

Vann vokser ikke på trær, men trær vokser ikke uten vann

Ved å støtte JNFs miljøprosjekter, viser du din solidaritet med Israel og støtter JNF i arbeidet for fred og sameksistens.

Kjære venner!

Takk for all støtte og sympati vi har fått fra dere i disse vanskelige tider. Vi vet at vi fortsatt kan regne med dere.

Hilsen Jødisk Nasjonalfond

Be om fred for Jerusalem

La det gå dem vel som elsker deg La det være fred innenfor dine murer, ro i dine saler (Davids Salme)

Bidrag sendes til Jødisk Nasjonalfond Boks 8871, Youngstorget, 0028 Oslo Gironr.: 7877.08.76817 Tlf. nr. 22 11 28 14

Returadresse: Midt-Østen i fokus, PB 31, 4097 SOLA

Når snøen en sjelden gang gjør en gjestevisitt i Jerusalem, blir hele den israelske hovedstaden snudd på hodet. I slutten av februar ble store deler av Israel berørt av en fire dagers lang snøstorm. I Jerusalem ble innbyggerne anbefalt å holde seg hjemme og skolene stengte. Innfelt: Snøfall ved Vestmuren. (Foto: GPO)

Store nedbørmengder i vinter Både i Israel og nabolandene er det tørt. Det har for Israels vedkommende ført til at Kinneret (Genesaretsjøen), som er det fremste ferskvannsreservoaret, har mye mindre vann enn den burde ha. Når sjøen er full, ligger overflaten 208,90 meter under havets overflate. Men denne vinteren har den vært nede i 213,57 meter under havflata. Hele årets regn kommer i vintermånedene.

Men denne vinteren har det falt store nedbørmengder. Og regnet kom de riktige stedene, det vil si i nedslagsområdet til Kinneret og de største underjordiske vannårene.

I Galilea og på Golan stod veier flere steder under vann, og enkelte hus ble oversvømt.

På Hermon-fjellet ligger det meterhøy snø i de laveste bakkene, høyere oppe mer enn dobbelt så mye.

Kinneret

I februar steg Kinneret med 1,83 meter. Det er rekord. Den forrige rekorden var i 1992, da var stigningen på 1,80 meter. I begynnelsen av mars hadde vannet steget med 2,50 meter fra det laveste punktet denne vinteren. Det var 2,93 meter fra maksimum.

Regnet har ført til at jordsmonnet er gjennombløtt. Det betyr at mer av vannet renner videre til Kin-

Skulle du vært i Israel? Prøv: www.israelimport.no

Klassiske 7-armede lysestaker

fra 108,88 Smykkeskrin

pumpe vann fra underjordiske vannårer.

Nye vannkilder

Israel har ennå ikke tatt i bruk avsalting av sjøvann.

Men landet er nå i ferd med å bygge flere avsaltingsanlegg. Når de etter hvert står ferdige fra neste år av, vil de kunne bety en viss lette i vannkrisen.

Det blir forsket på nye metoder slik at kloakkvann kan utnyttes bedre. Allerede

q Enkelt-medlem q Ektepar q Pensjonist q Student q Pensjonist ektepar q Student ektepar

240,350,150,150,180,180,-

q Abonnere på Midt-Østen i fokus q MOTTA MIDT-ØSTEN I FOKUS GRATIS TO PRØVENUMMER

150,-

Abonnement på Midt-Østen i fokus er inkludert.

fra 100,Diverse CD’er

fra 100,Pene produkter fra landet som flyter av melk og honning Morten I Refsaas Import Hjelms gate 6 A 0355 Oslo

neret enn tidligere, da mye av det gikk til å væte grunnen. Noen frykter at de strie strykene vil bringe med seg mer av gjødning og andre stoffer enn ønskelig, slik at det kan bli uønsket algevekst i Kinneret til sommeren.

Vannforbruket er nå mye lavere enn vanlig: På grunn av alt regnet er det langt mindre behov enn vanlig for kunstig vanning av planter. Derfor holder det for en kortere periode med å

Tlf. 22 69 85 97 Fax. 22 69 16 98 morten@israelimport.no

Navn: Adr.:

brukes renset kloakkvann til å vanne en del typer avlinger. Men nye høyteknologi-anlegg skal kunne kombinere biologiske prosesser med membran-teknologi. Vannet skal da bli av så god kvalitet at det kan brukes til å vanne alle slags planter, også i parker og hager. Det skal også kunne brukes i en rekke industriprosesser.

Kilde: Flere artikler i Jerusalem Post av David Rudge.

Porto MED ISRAEL FOR FRED MEDLEMSREGISTERET/ MØIF

Pb 31 4097 Sola D ISRAEL ME

Postnr./Sted: Eller send inn på e-post: post@miff.no

FO

R FRED