2003-03 Midtøsten i fokus

B-blad

Returadr: MIFF, Pb 31, 4097 SOLA

www.miff.no aOver 100.000 besøk hittil i år! aDebattforum med mer enn 150 brukere. aSiste nytt fra Israel hver dag.

Nr. 3/2003

29. årgang

Organ for Med Israel for fred

Smal vei til fred En annen deling er minst like aktuell: På den ene siden dem som tror at en full, varig løsning er mulig. På den andre siden er dem som bare tror på praktiske løsninger som begrenser konlikten.

Når statsminister Ariel Sharon (t.h.) snakker om fred med araberne, mener han det. Men han tror ikke at en ”full løsning” er mulig på kort sikt. - Det blir det en lang og en smal vei fremover.

SIDE 3

(Alle bilder: Ohayon Avi, GPO)

Israelske politikere blir ofte delt inn i ”hauker” og ”duer” etter hvor mye de er villige til å oppgi for å oppnå fred.

TUSEN TERRORDØGN Palestinske militsgrupper har gjennomført over

NY ENIGHET I ISRAEL Venstresiden og høyresiden har beveget seg

18.000 angrep i løpet av de tre siste årene. Mange israelske barn har nærmere hverandre på felter som tidligere skapte sterke og følelsessymptomer på post-traumatisk stress etter terrorangrep.

SIDE 15 ladde skiller mellom dem.

SIDE 6

Nr. 3/2003

2 D ISRAEL ME

FO

R FRED

Hva er MIFF?

MIFF ble startet som en arbeidsgruppe i 1975, og tre år senere ble organisasjonen formelt stiftet. MIFF er religiøst og partipolitisk nøytral.

Gjennom saklig og allsidig informasjon om Midtøstenkonflikten og det jødiske folk og dets historie, ønsker MIFF å skape en større sympati for Israel og det jødiske folk.

Hos oss skal ulike oppfatninger komme til orde. Stikkordet er mangfold. Les mer om organisasjonen på www.miff.no.

MIFF utgir avisen Midtøsten i fokus omlag fem ganger årlig.

MIFF driver også nettsidene Porten til Midtøsten (www.miff.no).

Midtøsten i fokus Redaktør: Odd Myrland Bjaalandsgt. 32 4016 Stavanger odd@myrland.com Tlf. 51 58 01 65 Mob. 95 88 69 77 Fax: 85 02 25 75

Kilder

De viktigste kildene for stoffet i denne avisa er de israelske avisene Jerusalem Post og Ha’aretz på Internett. Også Jerusalem Report er viktig.

Andre kilder er mer sporadiske.

Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

Forfattere

Dersom det ikke har skjedd en feil/forglemmelse, har redaktøren skrevet alle artikler som det ikke står forfatternavn på. Kortnyheter er hentet fra Porten til Midtøsten.

Det er fritt å gjengi stoff fra denne avisa hvis kilde oppgis.

Nyheter og kommentarer

Når redaktøren selv skriver en så stor del av stoffet som tilfellet er i denne avisa, er det vanskelig å skille mellom nyheter (som skal være nøytrale og ufarget av journalistens egne oppfatninger) og kommentarer.

Men jeg forsøker. Når det står OM under en artikkel, er det ment å være en kommentar-artikkel.

Redaksjonen er avsluttet 18. juli 2003.

Ingen avvæpning av terrorgrupper Det er blitt en våpenhvile mellom Israel og palestinerne. Mange i Israel er meget skeptiske til den. Den 27. juni hadde Aluf Benn en artikkel i den israelske avisen Ha’aretz der han forklarer hvorfor. Denne artikkelen er en fri gjengivelse av synspunkter fra denne artikkelen og annet israelsk stoff.

Når Israel ikke lenger vil ha noe med Arafat å gjøre, er det fordi det etter hvert er blitt bevist at han ikke bare har godtatt terror og oppmuntret den i generelle ordelag, men faktisk vært aktivt engasjert i konkret støtte til konkrete terrorister og konkrete terrorangrep. Alt dette mens han snakket fred når det passet slik.

Når Israel valgte å satse på den nye statsministeren, Abu Mazen (Mahmoud Abbas), og hans sikkerhetssjef Muhammad Dahlan, var det fordi de sa at de ville avvæpne og oppløse Hamas og de andre terror-organisasjonene. ”Veikartet” stiller også helt klare krav om det.

nesten ingen legger vekt på at palestinerne ikke oppfyller sine.

Scenario

Dermed avtegner det seg et bilde av en palestinsk stat hvor det finnes sterke og aktive terror-organisasjoner.

De vil gjøre det umulig å få ordnede forhold innad i det palestinske samfunnet. Og de vil sørge for en krigstilIsraelske soldater på jakt etter terrorister i Hebron. (Foto: Yoav Guterman) stand mot Israel. Opplegget fra arabisk side er tydeligvis at den palestinske regjerinOg hva skjer? Abbas og de skal være nok til å få den gen ikke skal få skylden for Dahlan har fått til en avtale palestinske staten på plass. det terroristene gjør, og at om våpenhvile med Hamas De regner med at det da vil Israel skal være forhindret og de andre terror-organi- bli vanskeligere for Israel å fra omfattende militære svar sasjonene. Det som ”over- gripe inn mot terroristene på terroren.

Israels syn er at dersom talte” terroristene til å godta når det er skjedd. palestinerne ikke avvæpner en våpenhvile, var nok at Forutsetningen brutt og oppløser terror-organisaIsrael truet med å utslette Dermed er selve forutsetsjonene, behøver heller ikke hele toppledelsen der. ningen for ”veikartet” brutt.

Men når våpenhvilen nå er Men det tar palestinerne Israel å gjennomføre sin del trådt i kraft, sier Abu Mazen rolig. De vet at ingen vest- av forpliktelsene i ”veikarog Dahlan at de ikke har lige politikere (utenom kan- tet”. Det er noe som gjelder tenkt å avvæpne terroristene, skje enkelte amerikanere) vil begge parter.

Det kommer nok til å bli til tross for at de har godtatt bry seg noe særlig om det. det ”veikartet” som krever De regner med at nesten veldig mye kritikk mot Israel nettopp dette. Terroristene hele presset vil bli rettet mot hvis og når statsminister skal bare holde en midler- Israel som vanlig: Israel skal Sharon handler i samsvar tidig våpenhvile. Det håper oppfylle sine forpliktelser, med dette synet.

Kristenfundamentalister?

I ulike fora blir MIFF stadig omtalt som ”kristenfundamentalistisk”, ”stiftet av personer fra det kristenfundamentalistiske miljøet” o. l.

Det er ingen hemmelighet at mange av oss i MIFF, inkludert redaktøren, er aktive kristne. Om vi skal kalles fundamentalister, avhenger sikkert av definisjonen. Vi har for øvrig mange varianter av

kristendom i våre rekker.

Det burde heller ikke være noen hemmelighet at mange av MIFFs medlemmer og tillitsvalgte ikke er kristne. Det gjelder ikke minst mannen som framfor noen er stifteren av MIFF, Jan Benjamin Rødner. Som sekulær jøde er han ikke kristen i noen betydning av ordet, og ikke fundamentalist i noen betydning av ordet. Han er advo-

kat av yrke. Det hører også med at han nå i vår er valgt til leder i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn her i Norge, med stemmene fra blant andre muslimene. – Jan var leder av MIFF i en årrekke. Han er fremdeles et aktivt styremedlem.

MIFF feirer i år sitt 25 årsjubileum. Blant landslederne vi har hatt i denne tiden, har vi hatt både helt ikke-

Slik støtter du MIFFs arbeid Bli medlem eller abonnent!

Enkeltmedlem Ektepar Pensjonist enkeltmedlem Pensjonist ektepar Student enkeltmedlem Student ektepar Abonnement på Midtøsten i fokus

240 kr 350 kr 150 kr 180 kr 150 kr 180 kr 150 kr

Gi en gave til arbeidet!

Kontonr. for gaver/ kontingent 7877.06.54539 Kontonr. for gaver til www.miff.no 0532.51.93206

Besøk Porten til Midtøsten!

www.miff.no inneholder hundrevis av artikler fra Midtøsten i fokus, diskusjonsforum, chatkanal, kunnskapstest, lenker og mye, mye mer. Fortell dine venner om MIFFs internettportal!

Spre Midtøsten i fokus!

Kanskje du vil gi et gaveabonnement til en venn?

Kanskje du vil bestille ekstra mange Midtøsten i fokus og dele ut på arbeidsplassen din?

Takk for at du vil stå sammen med oss i arbeidet!

religiøse personer og jøder.

Jøder, kristne og sekulære deltar på like fot i MIFF på alle nivåer i organisasjonen.

Og skulle det komme noen som er aktive i andre religioner, er også de hjertelig velkomne, så sant de er venner av Israel. Det er det som forener oss. I andre saker er vi veldig forskjellige.

Kontaktinfo: Adresse til hovedstyret: Med Israel for fred Postboks 601 4665 KRISTIANSAND S. Internett: www.miff.no E-post: post@miff.no Tlf. leder: Fax.

38 09 55 23 850 22 575

Medlemsregister/ fakturadr.: MIFF/MØIF PB 31 4097 Sola Organisjonsnummer: 970 550 232

Nr. 3/2003

3

Intet israelsk agg

4. juni meldte Herb Keinon fra Akaba i Jordan, hvor toppmøtet mellom president Bush og statsministrene Ariel Sharon og Mahmoud Abbas pågikk, at det var rikelig med flagg i byen, særlig ved Raddison hotell hvor den jordanske regjeringen hadde satt opp et pressesenter.

Der kunne man se det amerikanske flagget, EU-flagget, det jordanske, syriske og palestinske flagget.

Og det israelske? Ingen steder.

Veikartet

Tekst til det mye omtalte veikartet for en tostats-løsning på Midtøsten-konflikten er tilgjengelig i sin helhet på www.miff.no.

Sharon håper å nå fram til en ”uavhengige palestinske stat med foreløpige grenser” som ”veikartet” har som et stadium. Her er Ariel Sharon sammen med president George W. Bush og statsminister Mahmoud Abbas på toppmøtet i Akaba i begynnelsen av juni. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

Varig eller midlertidig løsning?

De fleste som vurderer israelske politikere i forhold til en mulig fred med naboene, har delt dem i ”hauker” og ”duer” etter hvor mye de er villige til å oppgi for å få til en fred. Men i det siste har det vært påpekt at en annen inndeling er minst like aktuell: Det handler på den ene siden om dem som tror at en full, varig løsning er mulig å få til. Ari Shavit i Ha’aretz siterer rabbi Yoel Bin Nun, som plasserer Ehud Barak, Yossi Beilin og (kanskje noe uventet) Benjamin Netanyahu i denne gruppen. På den andre siden har vi dem som bare tror på praktiske løsninger som begrenser konflikten til noe begge sider i praksis kan leve med til hverdags, men ikke tror at det er mulig å få på plass de vanskelige sakene.

Henry Kissinger

Tidligere utenriksminister i USA, Henry Kissinger fant ut at det ikke fantes noen fellesnevner mellom arabernes minimumskrav og det maksimum Israel kan gi. Det mener han fremdeles. Han er derfor tilhenger av små, praktiske skritt for å gjøre forholdene mest mulig levelig, mens man lar de ”umulige” sakene ligge.

En av Kissingers fremste elever var Yitzak Rabin. Men ikke bare han. Kissinger og Sharon har i mange år hatt møter som mediene ikke fikk greie på.

Ariel Sharon

Mannen som ble Israels første statsminister da landet ble opprettet i 1948, David Ben-Gurion, sa i 1919 at problemet med konflikten mellom jøder og arabere om

Palestina er at det ikke finnes noen løsning på den. Araberne vil ikke godta jødene der, ”selv om vi lærer arabisk”.

Ariel Sharon er en disippel av Ben-Gurion. Og altså av Henry Kissinger. Han tenker i lignende baner. Når han snakker om ”fred” med araberne, mener han det. Men han tror ikke at en ”full løsning” er mulig, i hvert fall ikke på kort sikt. Det dreier seg om å begrense konflikten til en slags ”kald krig” som man kan leve med.

Sharons løsning

Det Sharon håper å nå fram til, er den ”uavhengige palestinske staten med foreløpige grenser” som ”veikartet” har som et stadium. Sharon tror ikke at det er mulig å komme lenger i overskuelig framtid. En hovedgrunn er at araberne ikke

vil oppgi ”retten til å vende tilbake”. Greit, sier Sharon. Men da får palestinerne bare en begrenset stat med grenser som Israel kontrollerer.

Det ser ut for at Sharon mener alvor med at han vil sørge for fraflytting av 17 jødiske bosetninger, slik at palestinerne får et sammenhengende område til en midlertidig stat. Det vil han gjøre uten at de store spørsmålene (flyktninger, Jerusalem, grenser m.m.) blir løst.

Risikoen er hva som vil skje den dagen palestinerne har fått det de kan få ut av denne midlertidige ordningen, og forlanger mer.

Sharon håper at med foreløpige grenser på plass og en palestinsk regjering som har ansvaret for å kontrollere sitt område, og med en velvillig administrasjon i USA, vil

det være mulig å holde situasjonen under kontroll.

Manglende begrunnelse

Noen israelere er bekymret fordi Sharon ikke har begrunnet sitt syn i særlig grad overfor verden, og frykter at verden skal tvinge ham til å gå lenger enn det er grunnlag for.

Men Sharon har åpenbart klarert dette med president Bush, som en rekke ganger har sagt at palestinerne å få et ”sammenhengende” område til en foreløpig start. Det er altså akkurat hva Sharon ser for seg.

Kilder: Artikkel av Saul Singer (Sharon’s not-so-secret plan) i Jerusalem Post 13. juni 2003 Artikkel av Ari Shavit (Kissinger’s attentive protege) i Ha’aretz 13. juni 2003.

4 SHARON OG ABBAS: Besøker Washington i slutten av juli

Med få dagers mellomrom planlegger både den palestinske og den israelske statsministeren besøk i Washington i slutten av juli. Kilder ved Mahmoud Abbas’ kontor sier at han kommer til å treffe president George W. Bush 25. juli. Dette er det første besøket av en palestinsk leder i Washington siden Bush ble president.

Ariel Sharons besøk i Washington planlegges 29. juli, og er den israelske statsministerens åttende besøk hos Bush. (17.07)

Nr. 3/2003

”Veikartet” tvinger Israel til å godta i utgangspunktet, før forhandlinger begynner, at en palestinsk stat skal opprettes i områder som Israel har minst like stor lovlig rett på som PLO.

De este yktninger ønsker ikke å vende tilbake

Bare ti prosent av flyktningene som mistet deres hus under Israels uavhengighetskrig for 55 år siden kan tenke seg å bygge opp sitt hjem under israelsk styre, viser resultatene av en fersk meningsmåling fra Palestinian Center for Policy and Survey Research. Litt over halvparten svarer at de vil returnere til en uavhengig palestinsk stat, 17 prosent ønsker å forbli der de er og to prosent ønsker å dra til utlandet.

(14.07)

Sharon: Ingen fred så lenge terror fortsetter

31. juni holdt statsministerne Mahmoud Abbas og Ariel Sharon en felles pressekonferanse i Jerusalem.

- Vi ønsker å leve i fred med alle våre naboer, sa Sharon.

- Håpet om fred er i dag større enn noen gang, fortsatte statsministeren som har vært aktiv deltaker i hele Israels historie.

- Mitt største ansvar overfor det israelske folk er sikkerhet. Det kan ikke bli noen fred uten sikkerhet, sa Sharon.

Den palestinske statsministeren sa at det har vært nok lidelse på begge sider.

- Vi må glemme fortiden og arbeide for fremtiden, sa Abbas.

Toppmøtet mellom Abbas og Sharon var det første i løpet av den siste måneden. Det er ventet at Abbas vil kreve frigjøring av flere palestinske fanger, mens Sharon vil kreve konkrete tiltak mot de palestinske terrororganisasjonene.

- Terroristenes infrastruktur må bort

En talsmann for president George W. Bush ønsket i slutten av juni velkommen den palestinske erklæringen om tre måneders stans i angrep på Israel.

- Alt som reduserer volden er et skritt i riktig retning, sa Ashley Snee på telefon fra president Bushs ranch i Texas.

- Men det er fortsatt mer arbeid å gjøre, fortsatte Snee. Den amerikanske presidenten krever at terrorismens infrastruktur ødelegges.

Sharon, Bush og Abbas samtaler under toppmøtet i Akaba. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

Kritisk til ”veikartet” Israelere på høyresiden er kritiske til det ”veikartet” statsminister Ariel Sharon har godtatt (riktignok med klare forbehold).

Det følgende er, fritt gjengitt, en del synspunkter fra en artikkel Caroline B. Glick hadde i Jerusalem Post den 30. mai 2003.

Da hennes artikkel ble skrevet, noen få dager før mai utløp, hadde det vært gjennomsnittlig 12 terrorangrep mot israelske mål per dag så langt i måneden. Det inkluderte selvmordsbombere, væpnede terrorister som klarte å ta seg inn i israelske byer, skyting mot biler, angrep med granater og panservernraketter, bombekastergranater, rakettangrep, overfall og knivstikking.

Den israelske marinen stanset nylig en båt som var på vei til Gaza.

Den hadde med seg mye våpen.

Den hadde også med seg 36 CDplater med instruksjoner om hvordan man lager bomber, raketter og forskjellige andre typer eksplosiver. Og likeså om hvordan man kan klare å drepe flest mulig ved selvmordsangrep på busser.

Den nye palestinske statsministeren, Mahmoud Abbas (også kalt Abu Mazen) har gjentatt for n’te gang at han ikke har tenkt å treffe noen tiltak mot terrorgruppene.

Han kan inngå en avtale om midlertidig å stanse angrepene mot Israel. Men han vil ikke avvæpne

dem og oppløse dem. ”Vi vil aldri ha borgerkrig,” sier han.

Abbas sier det diplomatisk. En annen av toppene i det palestinske styret, Saeb Erekat, sier det mer rett ut: Abbas forsøker å få Hamas og Islamsk Jihad til å gå med på å vente med mer terror til etter at en palestinsk stat er opprettet. ”Vi trenger to år i en fredelig, meningsfull fredsprosess.” [Deretter kan terroren begynne igjen, tydeligvis.]

Mens alt dette skjer foran våre øyne, har Israels regjering godtatt ”veikartet” fra ”kvartetten” (USA, EU, FN og Russland) om at en palestinsk stat skal opprettes i nær framtid. Noen av ministrene stemte for det selv om de sa at ”veikartet” er i strid med Israels nasjonale interesser. De unnskyldte seg med at Bush-administrasjonen har godtatt å ”overveie” Israels presiseringer når avtalen gjennomføres, selv om den amerikanske utenriksministeren har sagt at det ikke vil bli noen forandringer i ”veikartet”. ”Veikartet” tvinger Israel til å godta i utgangspunktet, før forhandlinger begynner, at en palestinsk stat skal opprettes i områder som Israel har minst like stor lovlig rett på som PLO. [Mange israelere oppfatter folkeretten nokså forskjellig fra det som er vanlig i Norge.]

Ifølge ”veikartet” skal ikke Israel få lov til å ta de nødvendige skritt for å forsvare sine innbyggere.

Palestinerne derimot skal bare komme med uttalelser om at de er imot ”væpnet aggresjon” mot Israel. Palestinerne skal heller ikke måtte erklære at de har godtatt at Israel har rett til å eksistere som en jødisk stat. Veikartet krever heller ikke at palestinerne skal oppgi sitt krav om at millioner av palestinere skal kunne bosette seg i selve Israel (”rett til å vende tilbake”).

Israel har følt seg presset til å godta ”veikartet”. Det amerikanske utenriksdepartementet gikk inn for å nekte Israel lånegarantier og militær støtte hvis Israels regjering ikke godtok at en palestinsk stat skal opprettes innen dette årets slutt.

Siden Bush ble president har mange israelere, inkludert Glick selv, ansett ham som den beste vennen Israel noen gang har hatt i Det hvite hus. Men de handlingene vi nå ser, vil hun anse som direkte fiendtlige mot Israel, og vil sette et spørsmålstegn ved hele vennskapet. Ingen tidligere amerikansk president har snakket så klart om en palestinsk stat som Bush har gjort.

Den første gangen Bush kom med et slikt krav, var 29. august 2001. Det var 36 timer etter at Saudi-Arabias ambassadør i USA, prins Bandar, hadde overlevert et

sterkt fiendtlig budskap fra kronprins Abdullah [den egentlige herskeren i Saudi-Arabia]. Ifølge det som har lekket ut, informerte ambassadøren den amerikanske sikkerhetsrådgiveren Goldoleezza Rice om at fordi administrasjonen støtter Israel, føler kronprinsen ”at han ikke kan fortsette sine forbindelser med USA.” Deretter støttet USA en resolusjon i FNs sikkerhetsråd som for første gang støttet tanken om å opprette en palestinsk stat. Bush har riktignok godtatt at Israel har rett til å forsvare seg. Men han har alltid sørget for å begrense denne retten så mye at Israel ikke har kunnet vinne noen avgjørende seier.

Bush-administrasjonen nekter å godta at terror mot Israel kan sidestilles med terror mot USA og andre land.

Vi må dessverre se sannheten i øynene: Slik det ligger an nå, er den politikken Bush-administrasjonen fører i strid med Israels nasjonale sikkerhetsinteresser.

Så langt en fri gjengivelse av Caroline B. Glick. Andre meldinger går ut på at Bush fører sin politikk i nært samarbeid med statsminister Ariel Sharon, og at Sharon har innsett at en palestinsk stat er nødvendig fordi israelerne ikke kan fortsette i det uendelige å styre over et annet folk.

Nr. 3/2003

5

Sharon populær i USA Fra 28. april til 15. mai i år ble det gjennomført en stor meningsmåling i 20 land. 16.000 personer ble spurt om sine synspunkter på en rekke saker. Undersø-

kelsen ble gjennomført for Pew Research Center for the People and the Press, dels som personlige intervjuer, dels gjennom telefon. Undersøkelsen kan sammenliknes

Statsminister Ariel Sharon er statslederen amerikanerne har mest tillit til etter statsminister Tony Blair og president George W. Bush.

(Foto: Ohayon Avi, GPO)

med en lignende undersøkelse i 44 land sommeren 2002.

Ikke uventet etter Irak-krigen viste undersøkelsen at oppfatningen av USA er blitt vesentlig dårligere. I Frankrike hadde antallet mennesker som hadde en positiv oppfatning av USA gått ned fra 63 % til 43 %. I Russland var nedgangen fra 61 % til 36 %. I Storbritannia var nedgangen mindre: Fra 75 % til 70 %. Det eneste landet i undersøkelsen hvor oppfatningen hadde bedret seg, var Pakistan. Men der var det uansett på et lavt nivå: Opp fra 10 % til 13 %.

Israel ble undersøkt den siste gangen, men ikke forrige gang. Der var støtten til USA 79 %. I Jordan og de palestinske områdene var den 1 %.

Et flertall i syv muslimske stater sa at det er ikke mulig å gi palestinerne deres rettigheter så lenge Israel fortsatt eksisterer. I de palestinske områdene sa 80 % at fredelig sameksistens ikke er mulig.

Det samme mente 68 % av de israelske jødene og 62 % av de israelske araberne.

På spørsmål om hvilke ledere man hadde tillit til, svarte 71 % av palestinerne at de hadde tillit til Osama bin Laden, 69 % hadde tillit til Yasser Arafat. I Israel fikk president George W. Bush topplassering med 83 %, deretter Tony Blair med 76 % og Ariel Sharon med 68 %.

Spesielt interessant er det at amerikanerne hadde Sharon på tredje plass, med 49 %, etter Blair og Bush.

Skulle du vært i Israel? Prøv: www.israelimport.no

Klassiske 7-armede lysestaker

fra 108,88 Smykkeskrin

fra 100,Diverse CD’er

fra 100,Pene produkter fra landet som flyter av melk og honning Morten I Refsaas Import Hjelms gate 6 A 0355 Oslo

Tlf. 22 69 85 97 Fax. 22 69 16 98 morten@israelimport.no

ANNONSE

aVideo om Midtøsten-konikten aLitteratur om Israel og jødedom aGaveartikler fra Israel Slik handler du på Midtøsten-torget: 1) Gå inn på Internett-adressen http://torget.miff.no/

Du kan også gå inn i Midtøsten-torget gjennom MIFFs hovedsider: www.miff.no

2) Velg ”Opprett ny konto”

Fyll inn nødvendig informasjon - navn og adresse. E-post adressen din fungerer som brukernavn. Velg selv et passord.

3) Velg ”Logg på”

Skriv inn din e-post adresse og passordet du valgte.

4) Fyll handlekurven

Klikk deg rundt på Midtøsten-torget, og finn de produktene du vil bestille.

Når du er inne på en produktside, kan du velge ”Legg til i kurven”. Oppe til høyre kan du nå se at handlekurven fylles.

5) Se innholdet i handlekurven

Når du har plukket ut alt det du kan tenke deg å kjøpe, kan du se alt innholdet i handlekurven ved å trykke ”Innhold handlekurv”.

6) Velg ”Sjekk ut” eller ”Gå til kasse”

Her kan du velge leveringsadresse og skrive en kommentar til din bestilling.

6) Bekreft handelen

Til slutt bekrefter du handelen når du trykker ”send”. Ordebekreftelse blir sendt til din e-post.

Varene sendes til deg med faktura Etter at du har gjort ditt siste klikk i nettbutikken, mottar de aktuelle vareforhandlerne på Midtøsten-torget din bestilling. Dersom varene er på lager, blir disse pakket og sendt til deg på første virkedag etter bestilling. Dersom det er lengre ventetid, vil forhandleren normalt ta kontakt med deg og orientere om dette. Varene mottar du som vanlig postsending. Det medfølger faktura.

Kjøpsavtale skjer direkte mellom kjøperne og de uavhengige vareforhandlerne. Garantikrav og reklamasjoner må derfor rettes til vedkommende vareforhandler. MIFF fraskriver seg ethvert ansvar for alle transaksjoner i Midtøsten-torget.

Kjøpsbetingelser

Utfyllende kjøpsbetingelser for Midtøsten-torget er tilgjengelig i nettbutikken.

Nr. 3/2003

6

De unge støtter Likud

- PA må stanse terror

Ved siste valg fikk statsminister Ariel Sharons parti, Likud, 40 av de 120 mandatene i Israels parlament, Knesset. Det var en oppgang fra 19 i forrige periode. Arbeiderpartiet derimot gikk tilbake fra 26 til 19 mandater.

Utslagene er enda sterkere når vi ser på partiene som er i allianse med de to store partiene. Meretz, Israels ”SV”, gikk ned fra 10 til 6 mandater. Også de arabiske partiene gikk noe tilbake. Sentrum og høyresiden gikk sterkt fram.

Forskjellen mellom Likud og Arbeiderpartiet er stor også på andre måter. I aldersgruppen 18-21 år støtter ikke mindre enn 40 % Likud, mens bare 3 % støtter Arbeiderpartiet. Kjernevelgerne i Arbeiderpartiet er eldre.

Den norske FN-koordinatoren, Terje Rød-Larsen, roste 19. mai statsminister Sharon for gjentatte ganger å ha støttet to-stats-løsningen. Rød-Larsen sa at ”veikartet” krever at palestinerne stanser alle angrep på Israel. Begge parter må treffe tiltak. Men den viktigste faktoren er at den nye, palestinske regjeringen har vilje til å stanse angrepene.

I motsetning til tidligere sa RødLarsen nå at palestinerne selv har noe av skylda for sin triste situasjon. Han innrømmet at hvis israelerne opphever avstengningen, kan det føre til flere terrorangrep. Han sa også at det er viktig ”å påpeke at ulovlige væpnede elementer i de palestinske områdene bærer et tungt ansvar for volden som berører palestinske sivile ved å legge sine baser i sivile områder, i strid med internasjonal humanitær lov.”

20. mai sa Israels forsvarsminister, Shaul Mofaz, at den nye palestinske statsministeren, Mahmoud Abbas (Abu Mazen), er i stand til å stanse terrorangrep mot israelske sivile. Mofaz har også sagt at han ikke finner at det palestinske styret har gjort noe for å ta ansvar for hva som skjer i de områdene det kontrollerer.

Mofaz sa at det viktigste hinderet for fred er Yasser Arafat, som gjør alt han kan for å sabotere fredsbestrebelsene.

Tempelfjellet er åpnet igjen

Etter at den nåværende intifadaen startet i september 2000, har Tempelfjellet vært åpent bare for muslimer. Vi synes at vi hører protestene fra norske kirkeledere og ”menneskerettighetsforkjempere” dersom noe viktig muslimsk hellig sted var blitt avstengt. Men siden dette bare gjelder jøder og kristne, har det visst ingen interesse.

På en pressekonferanse i slutten av februar ble politimesteren i Jerusalem, Mickey Levy, spurt om når Tempelfjellet igjen vil bli åpnet for jøder og kristne. Han svarte at etter Irak-krigen ville det bli vurdert på nytt. Han sa at det ikke er tvil om at atmosfæren på Tempelfjellet er blitt mindre fiendtlig.

Fatah har mindre kontroll over befolkningen i Øst-Jerusalem, sa han. Men han ville ikke antyde noen dato for når Tempelfjellet kan bli åpnet.

(Foranstående er skrevet før Irak-krigen. Siden er Tempelfjellet åpnet igjen for korte besøk av jøder og kristne.)

Ellers opplyste han at antallet tyverier (blant annet av biler) var redusert med 36 % i år 2002 sammenliknet med 2001. Han tilskrev det først og fremst bedre kontroll med palestinere som beveger seg inn og ut av Jerusalem uten tillatelse.

I 2002 var det 41 terrorforsøk i Jerusalem. Av de 17 forsøkene fra selvmordsbombere ble 11 avverget.

Politiet arresterte 5.674 mistenkte. Siden det bare finnes 250 plasser til varetektsfanger, hendte det at politiet måtte bryte loven ved å la fangene sove på golvet.

Israelerne står mer samlet enn på meget lenge. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

Ny enighet i Israel

I disse tider, med mye dårlige nyheter for israelerne, er det i hvert fall ett lyspunkt: Israelerne står mer samlet enn på meget lenge.

Denne samlingen har foregått på to måter: a) Det meste av venstresiden har innsett at det ikke finnes noen arabisk partner for ekte fred. Dette har vært høyresidens oppfatning i mange år. De fleste israelerne er blitt ganske kyniske overfor ulike typer ”fredsutspill” fra arabisk side, fordi de ser at deres angivelige fredspartnere ikke har tenkt å gjøre noe effektivt for å avvæpne terrorgrupper og stanse hat-propaganda i medier og under-

visning. Og enda viktigere: Deres ”fredspartnere” holder fast på den såkalte ”retten til å vende tilbake” som ca. 700.000 arabiske flyktninger fra 1948 og deres 4-6 millioner etterkommere angivelig skal ha. (Ingen slik ”rett” er godtatt for noen annen flyktningegruppe fra den tiden.) Det ville gjøre slutt på Israel som et sted hvor jødene kan ha kontroll over sin egen skjebne.

Israelere flest ser derfor ikke lenger for seg noe alternativ til at Israel selv må fortsette å bekjempe terror, og ser ingen mulighet på kort sikt til noen varig fred. b) På høyresiden har det også foregått en endring i syn. De fleste

har innsett at det er uholdbart i lengden at israelerne styrer den arabiske befolkningen på Vestbredden og i Gaza. Det er derfor stadig færre som hevder høyresidens gamle syn om at Israel må styre hele landet vest for Jordanelven.

Ikke minst har statsminister Sharon bidradd til denne endringen. Han har sagt en rekke ganger, både før og etter at han ble statsminister, at landet må deles mellom jøder og arabere. Han har tidligere vært imot det. Men Israels innrømmelser i Oslo-prosessen har gjort det uunngåelig.

En følge av dette er at det nå er få protester mot sikkerhetsgjerdet, selv om det skaper et nesten uoverstigelig skille mellom Israel og de palestinske områdene. En annen er at de fleste jødene i Israel har godtatt at det blir nødvendig å oppgi en del av de jødiske bosetningene på Vestbredden også i forbindelse med en midlertidig løsning.

Dermed har venstresiden og høyresiden beveget seg mot hverandre på felter som tidligere skapte sterke og følelsesladede skiller mellom dem.

Nr. 3/2003

Hva gikk galt med Oslo?

1. mai brukte Saul Singer sin vanlige spalte i Jerusalem Post til å lage en analyse av hva som gikk galt i Oslo-prosessen. Her er hans hovedsynspunkter gjengitt fritt: Da Oslo-avtalen ble undertegnet i september 1993, var holdningene blant folk flest langt borte fra det som er nødvendig for en varig fred.

Israelere flest kunne ikke tenke seg en palestinsk stat. Og palestinere flest kunne ikke tenke seg en ekte fred med en jødisk stat som var kommet for å bli.

I tiåret etterpå har det foregått en sterk utvikling i holdninger på israelsk side. I dag er det bortimot full enighet blant israelske jøder om at det må bli en palestinsk stat.

Og selv under krigen Arafat startet i september 2000, og som varer fremdeles, har denne enigheten i stor grad holdt seg.

Grunnfeilen ved Oslo-prosessen er at det ikke har foregått en tilsvarende utvikling på den palestinske siden. Selv da det tilsynelatende var et godt forhold mellom israelerne og palestinerne, gjorde

de palestinske lederne ingenting for å forberede sitt folk på hva en ekte fred med Israel må innebære. Det gjelder først og fremst den såkalte ”retten til å vende tilbake”. Tvert imot: Den tanken at de palestina-arabiske flyktningene fra 1948 skal vende tilbake til sine hjem i Israel, er forblitt en viktig del av palestinsk propaganda og mytologi til denne dag. Det gjør ethvert snakk om ”fred” meningsløst.

Hvordan palestinerne skal endre sine holdninger slik at de mulig-

7

gjør fred, er ikke godt å si. Men det er i hvert fall umulig så lenge situasjonen er som nå, nemlig at de ikke en gang har begynt på prosessen.

Palestinerne har mye å ta igjen før de når det punktet hvor de virkelig godtar at det jødiske folket har rett til selvbestemmelse i dette landet. Det er ikke mye Israel kan gjøre for å fremme prosessen, bortsett fra å blokkere alternativene. Det er derfor ikke mye håp om noen ekte fred i overskuelig framtid.

Israels målsetninger Siden Israel ble opprettet i 1948, har en del grunnleggende prinsipper styrt landets politikk: a) Israel skal være et åpent hjem for alle jøder i verden som ønsker å bo der. Jøder som kommer til Israel, får straks statsborgerskap hvis de ønsker det. b) Israel har forsøkt å bli anerkjent av flest mulig land og grupper i verden. Mange land, særlig muslimske, protesterte da Israel ble opprettet. Og siden brøt også landene i Øst-Europa og mange land i Afrika med Israel. Israel har hatt som mål å opprette eller gjenopprette normal kontakt med flest mulig land. c) Israelerne har forsøkt å utvikle en økonomi som er livskraftig nok til å gjøre Israel tiltrekkende for innvandrere og samtidig i stand til å betale for et forsvar som er sterkt nok til å møte alle utfordringene fra fiendtlige omgivelser. d) En del av det samme bildet har vært at Israel hele tiden har forsøkt å skaffe seg strategiske allierte. På 1950-tallet var det Frankrike. Siden ble det USA. Israel første statsminister, David BenGurion, så for seg en naturlig allianse med de ikke-muslimske og ikke-arabiske minoritetene i regionen: Iran, Etiopia, Tyrkia, kurderne, kristne i Libanon og Egypt og til og med berberne i Marokko.

Gideon Meir, som er sentral i det israelske utenriksdepartementet, tror våpenhvilen PA og de palestinske terrororganisasjonene har inngått vil vare for en kort stund. Når den bryter sammen og IDF svarer på terrorangrepene, vil Israel bli anklaget for å “bryte våpenhvilen”. Diplomatiske kilder i Jerusalem tror statsminister Mahomoud Abbas håper å kunne bruke de tre månedene med midlertidig våpenhvile til å organisere selvstyremyndighetenes sikkerhetsapparat. Abbas håper også å vinne popularitet i de palestinske gatene dersom slutt på terrorangrep fører til lettelser fra israelsk side.

Israel ønsker amerikanske garantier på at PA vil ødelegge terroristenes infrastruktur i områder hvor de skal overta sikkerhetskontroll.

Den palestinske forhandlingslederen Mohammed Dahlan, skal ha sagt at han ikke har planer om å arrestere aktivister eller avvæpne terrororganisasjonene.

Det er ventet at en formell bekreftelse på en palestinsk midlertidig våpenhvile vil bli gitt i løpet av helgen. (27.06)

PRESIDENT BUSH: Ber EU stanse all hjelp til Hamas Israel har i hele sin moderne historie forsøkt å skaffe seg strategiske allianser. (Foto: Amos Ben Gershom, GPO) Flere viktige, uventede begivenheter har hatt stor betydning for Israels situasjon: a) Fredsavtalen med Egypt i 1979. Den gav tro på at en fred med araberne tross alt er mulig. b) Israels allierte i Iran, sjahen, ble styrtet. Det regimet som kom etterpå, viste at tradisjonell fiendtlighet mellom iranere og arabere ikke nødvendigvis gjør noen av dem til venner av Israel. I dag er Iran på mange måter Israels kanskje farligste fiende. – I mindre grad skjedde noe av det samme da keiseren av Etiopia, som også

var en venn av Israel, ble styrtet i 1974. c) Bashir Gemayel, lederen for de kristne i Libanon, ble drept i en terror-handling. Det demonstrerte hvor sårbart vennskap med religiøse minoriteter i arabiske land kan være. En allianse med andre minoriteter spiller i dag liten rolle i israelsk tenkning. d) Da Sovjetunionen brøt sammen, var det et positivt sjokk for israelerne. I dag har de fulle diplomatiske forbindelser og til dels nært vennskap med land som Russland, Kina, India, Kenya og hele Øst-Europa. Utenfor den

muslimske verden er Israel nå mer anerkjent enn noensinne.

Hva et nytt regime i Irak eventuelt kan skape av positive muligheter, gjenstår fremdeles å se.

Foreløpig ser Israels strategiske forbindelse med USA ut til å være solid.

Men historien tar som regel andre retninger enn de fleste venter på forhånd. Vi lever i spennende tider.

Fritt etter en artikkel av Amotz Asa-El 15. mai 2003 i Jerusalem Post.

Han er redaktør for den internasjonale utgaven av avisen.

Fredsavtalen og ”rett til å vende tilbake” Etter internasjonal lov er grenser urørlige. Har en regjering inngått en avtale om grenser, er alle senere regjeringer bundet av den.

Selv om en stat forsvinner og blir erstattet av en annen, gjelder de grensene som ble etablert.

Derfor er det for eksempel grensene mellom det britiske mandatet og Palestina som ble avtalt i fredsavtalene mellom Israel på den ene siden og Egypt og Jordan på den andre.

UTENRIKSDEPARTEMENTET: - “Våpenhvile” er gift dekket av honning

Derimot har det aldri vært noen formell grense mellom Israel og de palestinske områdene. Mellom 1949 og 1967 var det bare en våpenhvile-linje. Derfor må grensene fastsettes i forhandlinger mellom de to partene. Når grensen er fastsatt, gjør det per definisjon slutt på konflikten om land.

Det finnes mange store flyktningegrupper fra tiden under og like etter den 2. verdenskrig. Det er ingenting i internasjonal lov som anerkjenner noen ”rett” for disse

gruppene til å vende tilbake. Det har derfor ingen mening for Israel å forlange at palestinerne skal ”oppgi” noen slik ”rett”. Man kan ikke oppgi noe man ikke har. Israel må være forsiktig så det ikke godkjenner indirekte noen slik ”rett”.

En god fredsavtale inneholder to elementer: En klar og permanent politisk grense, og forpliktelser til å unngå vold. Om noen palestinere vil drømme om å flytte tilbake til Haifa eller Jaffa [i selve Israel], må de gjerne det. Israelere

kan også drømme om å vende tilbake til Hebron, Shiloh og Beit El [”bosetninger”]. Man kan ikke forby drømmer. Men grensene må være fastsatt, og det må ikke være voldsbruk.

Fritt etter en artikkel 2. mai i Ha’aretz av dr. Robbie Sabel, som underviser i internasjonal lov ved Det hebraiske universitetet og er tidligere juridisk rådgiver i det israelske utenriksdepartementet.

- Jeg oppfordrer lederne i Europa og over hele verden, til å gjøre raske, besluttsomme tiltak mot terrorgrupper som Hamas, sa president George W. Bush i et møte mellom USA og EU. Den amerikanske presidenten vil at statene i Europa skal stanse finansieringen av Hamas. EU har tidligere forbudt gaver til Hamas militære ving, men fortsetter å se på den politiske delen av organisasjonen som noe uavhengig fra terroren til de militante medlemmene. Det er dette skille Bush vil ha helt bort.

Den amerikanske presidenten mener terrorgruppene må avvæpnes fullstendig, og at det ikke hjelper med en midlertidig stans i angrepene.

- Fremgang mot en rettferdig og omfattende fred i Midtøsten, vil bare være mulig dersom alle sider gjør alt i sin makt for å nedkjempe fiendene av fred, slik som Hamas og andre terrorgrupper, sa Bush.

(26.06)

JORDANS KONG ABDULLAH II: - Saddam Hussein lever

I et intervju med ABC sa Jordans konge at irakernes frykt for Saddam ikke må undervurderes.

- Det er viktig at det kommer en endelig avklaring når det gjelder Saddams skjebne, sa Abdullah II. Han tror både Saddam og minst én av to sønner er i live. (23.06)

Nr. 3/2003

8

Jødene lever et utrygt liv i hele den muslimske verden. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

Israel er nødhavn

Hadde den muslimske verden gått inn for at jødene skal behandles skikkelig i resten av verden, hadde det vært en slags logikk i at de vil nekte jødene å ha sitt eget land.

Men når jøder over hele verden skal jages fra stedene de bor, vil rett-tenkende mennesker se at det innebærer at disse jødene har rett til en ”nødhavn”.

I Frankrike har det vært en bølge av vold og hetsing rettet mot jøder som bor i Frankrike, i stor grad fra muslimers side. En stor del av disse jødiske familiene er opprinnelig flyktninger fra det muslimske Nord-Afrika. Bakgrunnen for volden mot jøder er de angivelige ugjerningene jødene i Israel gjør mot palestinere.

11. april 2002 ble en synagoge i Tunisia utsatt for en terror-eksplosjon, hvor 16 mennesker ble drept.

Ti av dem hadde tysk statsborgerskap, og Tyskland godtok ikke Tunisias forsøk på å dysse saken ned. En talsmann for Al-Qaida sa at terrorhandlingen ble utført fordi en ung muslim ”ikke orket å se sine brødre i Palestina bli drept mens jøder går rundt nyter livet og fritt kan gjennomføre sine ritualer”. Jødene skulle altså rammes til tross for at ingen av dem var israelere. Vi meldte om dette i nr.

2/2002 av Midtøsten i fokus, I nr. 1/2002 refererte vi en tale holdt 22. januar 2002 på Al-

Jazeerah av Abdullah Bin-Matruk Al-Haddal, en predikant fra Departementet for islamske saker i SaudiArabia. Han kalte de amerikanske jødene ”brødre av aper og svin”. ”Vi advarer USA og råder dem til å kvitte seg med jødene.” – Det uhyggelige er at den slags forkynnelse nok ikke er noe enestående, men veldig lite av det som tales i moskeer når fram til oss utenforstående.

Nå nylig har vi hatt terror-handlingen i Casablanca. Den var rettet blant annet mot et jødisk samfunnshus og et jødisk gravsted.

Statsministeren i det muslimske Malaysia, Mahatir Muhammad, sa 17. mai at disse bombeangrepene er et direkte resultat av muslimsk sinne mot ”den aggressive politikken Israel fører mot palestinerne”. Dermed har han jo langt på vei legitimert voldshandlinger som blir rettet mot jøder som ikke bor i Israel. De få jødene som er igjen i Marokko, skal åpenbart jages bort.

Rammer dem som har valgt å ikke ytte til Israel

Sterke røster i den muslimske verden vil altså fordrive jødene fra Marokko (hvor det bor ca. 4.000 jøder) og Tunisia, de to arabiske landene hvor det vel er flest jøder igjen. Det er under 10.000 jøder i arabiske land av ca. en million rundt andre verdenskrig. Det er jøder som har valgt å ikke flytte til Israel, selv om de fleste av deres tidligere naboer gjorde det.

Bevis for at Israel trengs

De samme muslimene som støtter bruk av terror mot jøder i arabiske land, bruker sterke ord om at jødene ikke er noe folk som hører sammen. Men når muslimer forfølger ”sine” jøder for det jøder i andre deler av verden gjør, innebærer jo det at de anerkjenner at jødene hører sammen – til og med i den grad at noen straffes for det andre gjør.

Hadde den muslimske verden gått inn for at jødene skal behand-

les skikkelig (dvs. som andre mennesker) i resten av verden, hadde det vært en slags logikk i at de vil nekte jødene å ha sitt eget land.

Men når jøder over hele verden skal jages fra stedene de bor, vil rett-tenkende mennesker se at det innebærer at disse jødene har rett til en ”nødhavn”. Det har de da også fått i ørlille Israel. Det er helt urimelig at de som vil drive terror mot jødene i resten av verden, skal nekte dem å ha sitt eget land hvor de kan være i flertall og kontrollere sine egne liv.

Naturlig konklusjon

Lederen for Forbundet av marokkanske jøder, Sam Ben-Sheetrit, har da også trukket den eneste naturlige konklusjonen av det som skjer.

Han oppfordrer de gjenværende jødene i Marokko til å flytte til Israel så fort som mulig. Det er ikke noen plass for dem i den arabiske verden.

Nr. 3/2003

Terrorister er ”beskyttede sivile” Antonio Cassesse er tidligere president i FNs internasjonale forbrytertribunal. I et rettspapir til Israels høyesterett har han forklart hva som er tillatt i terrorbekjempelse ifølge internasjonal lov: Alle mennesker blir delt i to kategorier: Stridende og sivile. Sivile er beskyttet så lenge de ikke tar i bruk våpen. En sivil som bruker våpen, kan drepes så lenge han er med i kampene eller bærer våpen på vei til et slag. Ellers kan han arresteres og stilles for retten.

At en sivil person deltar i væpnet kamp, fratar ikke ham eller henne en sivil status. Det gjelder både når de har gjort terrorhandlinger tid-

ligere og når de planlegger terror i framtida. Men palestinere som gjennomfører ”fiendtligheter” uten å skille seg fra befolkningen (altså bruke uniform), begår med det krigsforbrytelser.

Så langt er det synspunkter fra Antonio Cassesse, fritt gjengitt.

Fri adgang til å drepe

Resultatet av denne ”internasjonale loven” er altså at palestinere fritt kan planlegge, lære opp, utruste og sende ut palestinere på terroroppdrag mot israelere.

Så lenge de oppholder seg i de palestinsk-kontrollerte områdene, skal de ikke en gang kunne arresteres. Riktignok blir de stemplet

som ”krigsforbrytere”. Men det har ingenting å si når de er helter i sitt eget miljø og det palestinske styret ikke fengsler dem, og heller ikke fratar dem dødens redskaper.

Og de som blir arrestert av Israel, skal settes fri igjen etter kort tid, ellers blir det ikke noen ”fredsprosess”. Dette er et krav Israel møtes med akkurat nå.

Nødvergerett

Israel godtar ikke dette. Dersom lovene virkelig skulle være slik, må de endres. Det kan ikke være riktig at noen skal få drive drap på israelske sivile i stor stil uten å måtte stå til rette for det. Israel må, som alle andre, ha nødvergerett.

Selvsagt skulle de aktuelle terroristene vært arrestert og fengslet, ikke drept av israelske raketter.

Israel har da også gitt det palestinske styret lister over hvem som leder og driver terror, og forlangt at disse folkene sperres inne. Men når palestinerne ikke gjør noe som monner, men lar disse terroristene stort sett gå fri, har Israel ikke noe annet valg enn å henrette terrorlederne.

Selv finner jeg det meget rimelig at de som erklærer at de er i krig med Israel, og opptrer i samsvar med det, må finne seg i at krigen går begge veier.

9 IDF I RAMALLAH: Reddet kidnappet drosjesjåfør

Israelske spesialstyrker stormet natt til onsdag et hus på Vestbredden, og reddet en drosjesjåfør som ble kidnappet av palestinske terrorister fire dager tidligere. Ikke et eneste skudd ble fyrt av under aksjonen, da kidnapperne hadde rømt bygningen som Eliyahu Gurel satt bundet i. Israels utenriksminister rettet tirsdag pekefingeren mot den palestinske ledelsen, og sa at tiden holder på å renne ut for å avvæpne de militante palestinske bevegelsene. (16.07)

DORE GOLD: Saudi-Arabia nansierer Hamas

- Mer enn 50 prosent av pengestrømmen til Hamas kommer fra Saudi-Arabia, og den er økende på tross av president George W. Bushs krav om å stanse støtten til palestinske terrorgrupper, sa den tidligere israelske FN-ambassadøren Dore Gold i Washington tirsdag. Gold hevder Saudi Arabia gir direkte støtte til Hamas’ militære avdelinger og skriver ut sjekker til selvmordsterroristenes familier.

(16.07)

TERRORANGREP I TEL AVIV: En israeler knivdrept

Tyve år etter revolusjonen i Iran har islamistene ennå ikke lykkes i å ta makten for alvor i Midtøsten. (Foto: GPO)

Islamistenes terrorstrategi I løpet av få dager i mai var det store terrorangrep på steder så langt borte fra hverandre som Saudi-Arabia og Casablanca. I Saudi-Arabia ble ingen jødiske mål rammet, for jøder har ikke hatt adgang til det hellige landet på mange hundre år. Så de muslimske helligdommen blir ikke forurenset av at det er jøder der.

I Marokko derimot var et jødisk samfunnshus og et gammelt jødisk gravsted blant målene for terrorhandlingene. Men ingen jøder ble drept eller skadet, for samfunnshuset var ikke åpent akkurat da.

Islamismen mislykket

Tyve år etter revolusjonen i Iran har islamistene ikke lykkes i å ta makten i regionen. Egypt og de fleste andre arabiske statene har slått dem tilbake ved å bruke en kombinasjon av tiltak: Fengsling og annen undertrykkelse, manipulering av nasjonalisme, ettergivenhet overfor islamismen på enkelte felter og en dyktig bruk av de religiøse verdiene regimene måtte rå over [som f. eks. at kongeslekten i Jordan stammer i rett linje fra profeten, Muhammed].

Islamistene står derfor svakt i de fleste arabiske land. Og de har ikke så mye støtte i befolkningen heller.

De siste aksjonene tyder derfor på at de islamske terroristene ikke ønsker å drepe arabere eller true de arabiske regimene. Angrepene ble derfor rettet mot jødiske og vestlige mål.

Terror mot Vesten i arabiske land

Det er interessant å se at disse angrepene ikke foregikk i noe vestlig land, men i arabiske land. Etter de store angrepene i USA, har kampen mot terror fått en ny kraft i Vesten. Selv om kampen er vanskelig, ser det ut for at den har vært tilstrekkelig til at terroristene finner det vanskelig å slå til i vestlige land, og i stedet konsentrerer oppmerk-

somheten mot vestlige mål i arabiske land og Pakistan.

Dersom dette viser seg å være riktig, er det (tross alt) oppmuntrende. Det betyr i så fall at selv om europeerne har vært ivrige etter å gjøre innrømmelser på Israels vegne, og dermed oppmuntret terroristene, har det lykkes USA å begrense deres virksomhet.

Det viser seg også at terroristene sjelden oppnår noen egentlige politiske resultater ved terroren.

Ofrene blir sinte, og det virker ofte mot sin hensikt.

Fritt etter en artikkel i Jerusalem Post 20. mai av Barry Rubin.

En 23 år gammel palestinsk terrorist fra Øst-Jerusalem gikk mandag kveld til angrep på sivile israelere i Tel Aviv med en stor kniv. En israelere ble drept og to skadet. Terroristen ble skutt i bena av en sikkerhetsvakt, og får nå medisinsk behandling, opplyser politiet til Jerusalem Post.

Under forhør skal terroristen ha opplyst at han er medlem av Al-Aksas Martyrbrigade, som er tilknyttet Yassir Arafats Fatahbevegelse.

Terrorangrepet er det første angrepet utført av en palestiner i en israelsk by siden de palestinske terrorgruppene erklærte en tre måneders våpenhvile 29. juni.

(15.07)

HAMAS OG ISLAMSK HELLIG KRIG: Truer med brudd på våpenhvile dersom PA avvæpner dem

I en felles uttalelse publisert på Gaza-stripen, truer Hamas og Islamsk hellig krig med å bryte våpenhvilen dersom PA konfiskerer våpnene deres. På tross av statsminister Ariel Sharons krav, har statsminister Mahmoud Abbas avvist å avvæpne terrororganisasjonene i frykt for en borgerkrig.

(14.07)

10 Palestinerne avkrefter sin egen Jenin-løgn

En ny rapport om kampene i Jenin april 2002 utgis av Jerusalem Center for Public Affairs i neste måned, og refereres tirsdag av Jerusalem Post. Med hjelp av uttalelser fra palestinere som deltok i kampene tegnes det et bilde som avslører Jenin som en viktig base for de palestinske terrororganisasjonene.

Rapporten avslører at de palestinske terrororganisasjonene så på seg selv som væpnede kampenheter og ikke som sivile som ble slaktet ned i en massakre.

Fatah, Islamsk hellig krig og Hamas hadde forberedt seg grundig på en militær konfrontasjon med IDF. Den palestinske militsen var utstyrt med automatvåpen, granater, anti-stridsvogn raketter og bomber. Terrororganisasjonene etablerte også et felles militært hovedkvarter.

- Rapporten motsier de grunnløse anklagene som lederne i den palestinske selvstyremyndigheten kom med, sier tidligere FN-ambassadør, Dore Gold til Jerusalem Post.

Minst 34 væpnede palestinske terrorister ble drept i kampene i Jenin mellom 4. og 11. april 2002.

Det totale palestinske dødstallet i byen var 52, i skarp kontrast til tallene som de palestinske propagandistene opererte med.

Israel har tidligere blitt grundig hvitvasket for anklager om en Jenin-massakre i en FN-rapport som ble utgitt i fjor. (15.07)

Brev fra Kongressen

313 medlemmer av Representantenes hus i den amerikanske Kongressen har skrevet brev til president Bush. Slike brev har ingen formell status, men de blir nok lest nøye.

I brevet går representantene inn for ”veikartet” og en to-stats-løsning på konflikten mellom israelere og palestinere. Men de advarer mot å presse israelerne til innrømmelser før palestinerne oppfyller de kravene som settes til dem. Det blir feil å fokusere på datoer i stedet for på hva partene har utrettet.

Det som ligger bak, er at Israel ikke kan lette noe særlig på sine tiltak så lenge ikke palestinerne selv gjør noe effektivt for å stanse terroren. Ellers vil det bli en ny runde med meget dødelig terror i stor stil.

88 av 100 senatorer har sendt et lignende brev til president Bush.

FAR TIL MYRDET BABY: Arrestert av Shin Bet

I mars 2001 ble den 10 måneder gamle babyen til Yitzhak Pas drept av en palestinsk snikskytter i Hebron. Nå er faren og svigerbroren arrestert av den israelske sikkerhetstjenesten, mistenkt for å utgjøre en sikkerhetsmessig trussel mot palestinere.

Nr. 3/2003

q q

Strammer grepet om pengesekken.

Kontrollerer to tredjedeler av sikkerhetsavdelingene i PA.

Arafat er fortsatt aktør Arafat og ”fredsprosessen”

15. mai 1948 ble Israel opprettet.

Palestinerne markerer dette hvert år som dagen for nakba, katastrofen. (Israel markerer dagen som en frihetsdag. Den følger den jødiske religiøse kalenderen, slik at den blir på litt forskjellig dato i forhold til vår kalender hvert år. I år falt den på 7. mai.)

15. mai holdt Yasser Arafat en tale på palestinsk TV fra sitt hovedkvarter i Ramallah. Der gikk han til angrep på ”den zionistiske konspirasjonen” mot palestinerne. Han beskrev dagen da Israel ble opprettet som ”en uheldig dag”. Israel ble opprettet, sa han, ”ved våpenmakt og som et resultat av en stor zionistisk kolonialistisk konspirasjon på ruinene av vårt hjemland, Palestina”.

Han sa at palestinerne har gjort et strategisk valg for fred for å få en uavhengig palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad. Hva slags fred han tenker seg, sa han også noe om: ”Ingen fred er mulig uten en fullstendig israelsk tilbaketrekning fra de palestinske og arabiske områdene som ble erobret 4. juni 1967 [under seksdagerskrigen]. Alle [de jødiske] bosetningene må fjernes og bosetterne må forsvinne fra våre områder.” For dette ville palestinerne være villig til å inngå ”de modiges fred”.

Men denne ”freden” har ett viktig element til: Palestinske flyktninger ser fram til den dagen da de skal bli gjenforent med sitt hjemland. ”Palestina er vårt hjem og vi har ikke noe alternativt hjemland,” sa han. Med andre ord: De 6-700.000 araberne som flyktet fra Israel og deres 4-6 millioner etterkommere skal ha rett til å ”vende tilbake” til vesle Israel og få tilbake sine eiendommer. Det betyr at Israels jøder, som for de flestes

vedkommende er flyktninger (ikke minst fra arabiske og andre muslimske områder) skal miste en gang til alt de har. Og denne gangen har de ikke noe alternativt sted å dra til.

Det er verd å merke seg at ingen andre av de mange flyktningegruppene fra tida rundt 2. verdenskrig sies å ha noen slik ”rett til å vende tilbake”.

Dette er den lovpriste ”freden” jødene i Israel blir tilbudt: Tilbake til den statusen de kjenner så inderlig vel som mindretall i muslimske land, med århundrers systematiske diskriminering og periodevis forfølgelse.

Strammer grepet

En ny palestinsk regjering er innsatt, med Mahmoud Abbas (Abu Mazen) som statsminister. Den skulle ha den virkelige makten i de palestinske områdene, og gjøre at Yasser Arafat etter hvert skulle få en mer seremoniell rolle.

Men ifølge israelsk etterretning tyder det meste så langt på at Arafat snarere har styrket sitt grep om makten. Blant annet er det tydelig at han igjen personlig har overtatt kontrollen med pengesekken i større grad enn han har gjort i den senere tid. Som et eksempel nevnes at Arafat personlig skrev under en godkjenning av å bevilge 140 000 kroner til 6 000 meter av tøy. Det skal brukes til nye uniformer til det palestinske politiet. Og ”stakkars [finansminister] Fayyad dersom han ikke gjennomfører noe Arafat har skrevet under på”, sier en ledende palestiner.

Mahmoud Abbas (Abu Mazen) har problemer med å vinne støtte i befolkningen. Han ser ut til å være for svak til å kunne avvæpne terror-organisasjonene – hvis han da i det hele tatt ønsker å gjøre det.

Israel har fremdeles et visst håp til den nye sikkerhetsministeren,

Mohamed Dahlan. Han forhandler for tiden med Arafats tidligere sikkerhetssjef på Vestbredden, Jibril Rajoub. Om det kan bli noen avtale mellom dem og hva den eventuelt i så fall kan føre til, gjenstår å se.

Beholder kontroll

Stabssjefen i det israelske forsvaret, Moshe Ya’alon, holdt nylig en av sine vanlige orienteringer til Utenriks- og forsvarskomiteen i det israelske Knesset (parlamentet). Han sa blant annet at Arafat har beholdt kontrollen over to tredeler av sikkerhets-avdelingene i det palestinske området. Like før Abu Mazens regjering ble innsatt (hvor Muhammad Dahlan mot Arafats ønske fikk ansvar for sikkerheten), opprettet Arafat et nasjonalt sikkerhetsråd hvor Dahlan ikke er medlem. I tillegg tvang han Abu Mazen til å innsette noen av sine tilhengere som statsråder i viktige departementer.

Stabssjefen understreket at de kravene USA og Europa har stilt om bare tre sikkerhetstjenester som alle skal stå ansvarlige overfor den nye statsministeren, ikke er

oppfylt. Arafat har beholdt så mye kontroll at han kan bestemme seg for om han til enhver tid vil styrke eller svekke Abu Mazens stilling. – Ya’alon er ansett som en profesjonell etterretningsmann uten politiske ambisjoner, og har også stor tillit i det israelske Arbeiderpartiet.

Det samme gjelder Avi Dichter, lederen for Shin Beth (etterretningen). Han er også pessimistisk med hensyn til utviklingen i det palestinske området. Han tror ikke at valget av Abu Mazen som statsminister vil nøytralisere Arafats innflytelse.

Begge de to israelerne mener at dersom Abu Mazen går til kraftige tiltak mot Hamas og de andre terror-organisasjonene, vil det ikke nødvendigvis føre til borgerkrig blant palestinerne. Erfaringer fra tidligere viser at når Arafat har truet med å bruke makt mot dem, har de gitt seg og gjort det de fikk beskjed om.

Fritt etter Uzi Benziman i Ha’aretz 3. mai 2003.

Arafats gjester får ikke møte Sharon Israel ønsker at hele verden skal boikotte Yasser Arafat. Hver minister som besøker Arafat, svekker dermed den nye statsministeren, Abu Mazen, mener Israel. Men mange politikere i alminnelighet, og europeere i særdeleshet, insisterer på å treffe Arafat når de er på besøk i Midtøsten. Besøk hos Abu Mazen derimot er ansett som ønskelig fra israelsk hold.

Derfor er statsminister Ariel

Sharon og utenriksminister Silvan Shalom blitt enige om at utenlandske regjeringsmedlemmer kan velge: Vil de treffe Arafat, godtar Israel det. Men da velger de samtidig å ikke treffe statsminister Sharon. Om utenriksminister Shalom skal besøke dem, blir avgjort i hvert enkelt tilfelle.

Sharon ”hadde ikke tid” til å treffe den japanske utenriksministeren Yoriko Kawaguchi da han

besøke Midtøsten nylig og insisterte på å treffe Arafat. Men utenriksminister Shalom hadde et møte med ham. Byråsjefen på Sharons kontor, Dov Weisglass, nektet å treffe en gruppe amerikanske kongressrepresentanter som også hadde vært hos Arafat.

Javier Solana, EUs utenrikspolitiske sjef, får trolig ikke treffe Sharon hvis han også besøker Arafat.

Utenriksministrene fra Hellas, Frankrike, Danmark og Norge har utsatt besøk i Israel på grunn av problemer i forbindelse med dette.

– Alt dette ifølge en artikkel av Herb Keinon 1. mai i Jerusalem Post.

For egen regning vil vi tilføye at det sikkert er en lettelse for israelerne å slippe alle disse rådene de ikke har bedt om.

Nr. 3/2003

11

”Gi kurderne en stat” Shlomo Avineri er professor i politisk vitenskap ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Han har også tidligere vært ansatt ved det israelske utenriksdepartementet, blant annet var han med på forhandlingene med Egypt fram mot fredsavtalen i 1979. I en artikkel 8. juni 2003 tar han for seg kurdernes situasjon, og går inn for at de skal få sin egen stat. Her er noen poeng fra hans artikkel, fritt gjengitt.

Den situasjonen som nå er oppstått i Irak, burde ikke komme uventet: Det er ikke lett å eksportere demokrati. Det ser vi i det området Sovjetunionen tidligere styrte: Polen, Tsjekkia og Ungarn er suksesshistorier. Men flere land, blant andre Russland, har store problemer fordi den politiske kulturen var så forskjellig. Den generelle mangelen på demokratiske

og liberale tradisjoner i den arabiske verden gjør at det er enda mindre håp om demokrati i Irak.

Det finnes ingen rollemodell i den arabiske politiske kulturen verken i nåtid eller fortid.

Undertrykkelse

Britene slo sammen de tre ottomanske provinsene Mosul (i nord, kurdisk), Bagdad (sunni-muslimsk) og Basra (i sør, shia-muslimsk) til ett land. Når da det sunni-muslimske mindretallet skulle styre også over to helt forskjellige provinser, måtte det bli et undertrykkende regime.

Historien fra 1900-tallets Irak viser at den sunni-muslimske sentralregjeringen i Bagdad stadig har undertrykket de kurdiske og shiamuslimske minoritetene, og likeså kristne assyrere og turkomaner. En

Fredsinitiativ fra grasrota

rekke ganger har det også vært massakrer på disse minoritetene.

Kurdisk selvstyre

En åpenbar vei til å få en situasjon som ikke er så undertrykkende, er å la kurderne få styre seg selv. Det burde være en enkel konklusjon for dem som går inn for at palestinerne skal få slippe å være under israelsk kontroll.

Det er ikke noe hellig i å ”bevare Iraks territoriale integritet”, altså holde Irak sammen. Det er riktig bare så lenge landet selv utgjør en fornuftig enhet. Vi har sett at når det ikke går, brytes staten (Jugoslavia og det tidligere Sovjetunionen, og for den saks skyld Tsjekkoslovakia). Land som Slovenia, Kroatia og Serbia har bedre muligheter for en demokratisk utvikling hver for seg enn når noen skal bruke

makt for holde dem sammen i en stat.

Riktignok truer Tyrkia med maktmidler for å forhindre en kurdisk stat. Men tyrkerne har selv ført en så undertrykkende politikk overfor sine egne kurdere at deres ord ikke bør ha noen stor vekt.

Avinery mener at i områder med vold mellom etniske grupper har minoritetene rett til å skape sine egne, uavhengige samfunn. Den retten som nesten alle vil gi palestinerne, må jo også gjelde for andre.

Riktignok kan vi vente at araberne, som ellers går veldig sterkt inn for selvstendighet for palestinerne, vil protestere mot at kurderne skal få en tilsvarende rett. Men moralsk og logisk er det rimelig at kurderne får en egen stat. Det vil også øke muligheten for at araberne i Irak kan få et regime som ikke er så undertrykkende.

Saudi-Arabia:

Religiøs diskriminering 15 % av de 20 millioner innbyggerne i Saudi-Arabia er shia-muslimer. De fleste bor i den oljerike provinsen al-Sharkiyah. Mange av dem tilhører middelklassen i byene.

De er godt representert i frie yrker og i det private næringslivet.

Men som religiøs minoritet er de holdt utenfor i offentlig sektor. Av de 400 høyeste stillingene i regjeringsapparatet, er bare en undersekretær shiamuslim. Av de 120 medlemmene i parlamentet (som er utpekt ovenfra) er bare to shiamuslimer.

Den ledende retningen av Islam i Saudi-Arabia er Hanbali-retningen, som er sunni-muslimsk. De ledende teologene der sier offentlig

at shiamuslimene ikke kan regnes som muslimer. Domstolene godtar ikke vitnemål fra shiamuslimer.

Det er forbudt for folk fra den herskende retningen å gifte seg med shiamuslimer. De radikale sunniteologene vil ikke bli ”urene” ved å håndhilse på en shiamuslim!

Presset mot shiamuslimene er så sterkt at mange av dem fortier sin tro overfor myndighetene. Hvordan de blir behandlet, går riktignok i bølger: Det varierer fra at de blir oversett og til aktiv undertrykkelse.

På 1980-tallet sendte nabolandet Iran agitatorer ut til shiamuslimene i Saudi-Arabia for å få dem til å støtte Khomeini. De lyktes

ikke, shiamuslimene var lojale. Men dette ble et påskudd til nye forfølgelser. Mange shia-muslimer dro derfor fra landet, særlig til Iran og Storbritannia.

Etter som militante utgaver av sunniretningen av Islam har vokst, har shiamuslimene valgt å støtte kongedømmet. Faller det, kan makten i landet gå til fanatikere som vil gi dem tre valg: Omvende seg til den ”rette” versjonen av Islam, dra fra landet eller dø.

Shiamuslimene krever å bli anerkjent som ekte muslimer. De krever å få fjernet fra skolebøkene slike påstander som at ”shia-troen ble oppfunnet av en jøde for å splitte Islam” og at shiaene praktiserer

incest og kannibalisme. De forlanger også likhet for loven og adgang til å vitne for retten.

Kilden for denne artikkelen er en artikkel av Amir Taheri 15. mai i Jerusalem Post. For egen regning vil vi tilføye at dette mønsteret minner svært mye om hvordan religiøse minoriteter, ikke minst jødene, har hatt det i muslimske land gjennom århundrene. Selv om Saudi-Arabia er mer fanatisk enn de fleste, blir religiøse minoriteter undertrykket på ulike vis i de fleste arabiske land fremdeles. Det er en viktig grunn til at jødene må ha en stat hvor de er i flertall og kan ha kontroll over sin egen skjebne.

Landsmøtet 2003 D ISRAEL ME

FO

R FRED

Igjen har vi bak oss et vellykket landsmøte. Landsmøtet 2003 var på Holtekilen folkehøgskole på Stabekk. Den blir drevet av baptistene. Det var fredag 20. til søndag 22. juni.

Landsmøtet stod denne gangen i 25-års-jubileets tegn. Lørdag kveld hadde vi en jubileumsmiddag hvor MIFFs stifter og mangeårige formann, Jan Benjamin Rødner, fortalte fra historien. Det var også andre fine innslag. Vi regner med

å komme tilbake med litt historie i neste nummer.

Fredag kveld hadde lokalforeningen, MIFF Oslo, et fint program i dikt, fortellinger og toner.

Lørdag formiddag hadde vi generalforsamling.

Lørdag ettermiddag var det foredrag av Vebjørn Selbekk: Jødehat på norsk. Vi viser til referat på s.

20.

Deretter var det utflukt til Bærum rådhus og Henie-Onstad

Kunstsenter. Om kvelden var det, som nevnt, jubileumsmiddag.

Søndag formiddag var det et meget interessant foredrag av Jon Victor Selle i Norsk Misjon i Øst: Kan jøder, kristne og muslimer leve i fred med hverandre? Vi håper å komme tilbake til dette foredraget i neste nummer av avisen.

Så hadde vi foredrag av Israels ambassadør, Liora Hezl, om den aktuelle situasjonen. Til slutt hadde vi lunsj med musikalske innslag.

Det er kommet et nytt initiativ for fred, en prosjekt som kaller seg En stemme. Det henvender seg til ”grasrota”.

Blant initiativtakerne finner vi ”vår egen” rabbiner Michael Melchior, Yasser Abbas (sønn av den nye palestinske statsministeren), sjeik Tayseer Tamini (ledene palestinsk muslimsk geistlig), ledere for jødiske og arabiske organisasjoner i USA, Brad Pitt og andre kjente personer.

Tanken bak er at man skal gå rundt til vanlige folk i Israel og de palestinske områdene og få deres underskrifter på en prinsipperklæring. Underskriverne vil i neste omgang få gi sine meninger til kjenne via e-post, telefon og husbesøk. Håpet er at hundretusener av mennesker skal bli med på prosessen.

Et ekspertpanel på 15 israelere og et lignende antall palestinere og internasjonale eksperter skal møtes i august for å formulere forslag til løsning av kjernesakene: Jerusalem, grenser, palestinske flyktninger, fordelingen av vann, økonomi, sosiale spørsmål, kultur osv.

De som har underskrevet erklæringen, skal komme med synspunkter ut fra en skala.

For å gjøre dette lettere, vil hundrevis av dataterminaler bli satt opp i samfunnshus, skoler og kontorer til frivillige organisasjoner i Israel og de palestinske områdene. Det vil også bli mulig å bruke et system som registrerer tale inn på EDB. Etter omtrent to år vil de opprinnelige forslagene bli justert i lys av resultatene av undersøkelsene hos grasrota.

IBM har gitt ca. 10 millioner kroner i datautstyr til prosjektet. Et lignende beløp er samlet inn til å få prosjektet startet opp.

Styret

Lederen Gabriel Edland ble gjenvalgt. Nestlederen Gunnar Gravdahl var ikke på valg. Av styremedlemmer ble Håkon Rudnick og Jan Benjamin Rødner gjenvalgt.

Nye i styret er Kari Surland Riska (sekretær), Eric Mandelville (representerer MIFF Oslo i hovedstyret) og Morten Rasmussen (styremedlem). Varamenn ble Tommy Beck og Frode Jacobsen.

Nr. 3/2003

12

Lysere økonomiske utsikter Opposisjonen stormet ut av Knesset da ertallet gikk inn for å godkjenne regjeringens økonomiplan tidlig om morgen 29. mai.

Finansminister Benjamin Netanyahu (bildet) gikk på talerstolen etter den siste avstemningen og erklærte at dette var svært viktig for Israels økonomi.

Behandlingen av økonomiplanen i Knesset tok mer enn 14 timer, og ble først ferdig klokken tre på natten.

I slutten av januar og begynnelsen av februar var det sterke krisetegn i israelsk økonomi. Israels valuta, shekelen, var meget svak i forhold til dollar. Kursen var nesten oppe i 5 shekel per dollar. Mange trodde at shekelen ville fortsette å falle.

Men slik gikk det ikke. Benjamin Netanyahu ble finansminister, og han satte straks i gang med en økonomisk redningsplan.

Publikum hadde stor tillit til Netanyahu. Det førte til at kursene på børsen begynte å stige. Også shekelen begynte å stige. Da så president Bush i USA gav Israel garanti for lån, slik at det ble mulig for Israel å låne til en rimelig rente, var man over den mest umiddelbare krisen.

I mai vedtok Knesset en økonomisk kriseplan. Selv om underskuddet i statsbudsjettet fremdeles er for stort, har også den bidradd til en bedret situasjon for næringslivet.

Da usikkerheten om Israels økonomi i stor grad ble borte, begynte pengene å strømme tilbake til Israel. Det har ført til at kursene er gått opp på børsen, blant annet.

En viktig grunn til dette er at rentenivået er mye høyere i Israel enn i andre vestlige land. Derfor er det lettere for investorer å få høyt utbytte i Israel enn andre steder.

Kilden for dette stoffet er en artikkel skrevet i Ha’aretz 19. juni av Nehemia Strasler. Han gir til slutt den israelske sentralbanksjefen, David Klein, det råd å sette renten vesentlig ned. For dersom shekelen blir for sterk, blir det store problemer for den israelske eksportindustrien. Dessuten

vil lavere rentekostnader også gjøre israelske bedrifter mer konkurransedyktige og bidra til det oppsvinget stadig flere nå venter.

Ledighet

Ledighetstallene for april, som er de ferskeste vi kjenner når dette ble skrevet, var på 10,8 %. Det svarer til 281.400 ledige, ifølge Statistisk Sentralbyrå i Israel. Det er frykt for tall opp til 12 % i slutten av året. Siden desember i fjor har ledigheten økt med 0,4 %.

Byrået gir den palestinske volden hovedskylden. Det har redusert både turismen og utenlandske investeringer sterkt. En forventet nullvekst i økonomien i år betyr at det ikke blir noen tilvekst av nye jobber. Men produktiviteten per ansatt har økt, noe som kan styrke Israels konkurranseevne på litt lengre sikt.

I en stor avtale med Histadrut, Israels LO, er det vedtatt å si opp 2.000 offentlig ansatte over de neste to årene. Dessuten skal den offentlige arbeidsstyrken minke med 3 % fordi folk går av med pensjon eller slutter av andre grunner. Håpet er at flest mulig av dem skal finne jobb i en privat sektor som øker. Dessuten har de offentlig ansatte gått med på en reduksjon i reallønnen.

Fremmedarbeidere

Et stort antall fremmedarbeidere fra Ghana, Romania, Filippinene og mange andre land bidrar også til å skyve israelere ut av lav-inntekts-jobber. I et forsøk på å få bedriftene til å ansette flere israelere, har regjeringen fått innført en ekstra arbeidsgiveravgift på 8 % lønnen til fremmedarbeidere.

Nr. 3/2003

13

Utdanningen svekket En del undersøkelser har vist at det går nedover med grunnleggende ferdigheter hos norske skole-elever: Leseferdigheten og de matematiske ferdighetene har sunket de senere år.

Som på så mange andre felter har Israel de samme typene problemer, men de slår sterkere ut. For 40 år siden lå Israel på førsteplass i en internasjonal undersøkelse i aritmetikk (”vanlig” matematikk). For 20 år siden var Israel på sjetteplass. I 1999 kom Israel på 28. plass, bak land som Romania og Moldava. Omtrent halvparten av alle åttendeklassinger i hebraisk-talende skoler og hele tre firedeler i arabisk-talende strøk på nasjonal matematikkeksamen.

En tilsvarende tilbakegang har foregått i lesing. En test av leseforståelse nå i vår viste at 29 % av de hebraisk-talende og 58 % av de arabisk-talende elevene ikke var flinke nok.

Gapet mellom barn fra fattige og velstående hjem har økt de senere årene, særlig i den arabiske delen av befolkningen.

Problemet skyldes delvis økonomi. Det er økonomisk krise i Israel. De siste tre årene er budsjettet blitt kuttet 11 ganger.

Det gjør det vanskelig å planlegge. Det er også en økende tendens til at de pengene som går til ekstratiltak i skolen, går til grupper av flinke elever for at de skal gjøre det enda bedre, mindre til de svake.

Men også skoler med god økonomi gjør det dårlig i testene. Det tyder på mer grunnleggende problemer. Mange legger mye av skylden på undervisningsmetodene. I den tiden israelsk skole var vellykket sammenliknet med resten av verden, brukte den tradisjonelle metoder. Siden er det blitt mer og mer at elevene skal ”undersøke” og finne svarene selv, de skal ”tenke” for ”forstå”. Timene løses opp og elevene arbeider ”fritt”. Dessuten er det færre og færre lærere som har grundig utdanning i et fag som matematikk.

Kilder: To artikler i Ha’aretz 18. juni 2003, den ene en leder, den andre skrevet av Gideon Samet.

Overfylte fengsler Haredim er allerede blant de fattigste i det israelske samfunnet. (Foto: GPO)

Krise for haredim De innstrammingstiltakene finansminister Benjamin Netanyahu har foreslått, og som nok i hovedsaken blir vedtatt i Knesset, vil ramme de ultra-ortodokse (haredim) langt hardere enn de fleste andre i det israelske samfunnet, og vil bringe mange av dem under sultegrensen.

En stor del av haredim har levd i fattigdom, på grensen til nød, på forhånd. De nedskjæringsforslagene som er kommet, vil ramme dem spesielt. Haredim har gjerne mange barn. En familie med 8 barn under 18 år får etter dagens satser vel 7.500 kroner i måneden i barnetrygd. Når nedskjæringene er fullført i løpet av noen få år, blir beløpet bare på vel 1.800 kroner, en reduksjon på over 75 %. Det vil bringe en stor del av de barnerike familiene ut i ren nød. De foreslåtte satsene ligger lavere enn i nesten noe annet vestlig demokrati.

Bevilgningene til de ultra-ortodokse utdanningsinstitusjonene skal også kuttes så drastisk at en stor del av dem må legge ned, helt

fra barneskolene og til teologiske skoler for gifte menn.

Man kan forstå at alle grupper av det israelske samfunnet må bære sin del av byrden slik situasjonen er. Men tiltakene rammer haredim så mye sterkere enn andre at de må være drevet av et ønske om å straffe haredim.

I statsbudsjettet for 2002 var det mer enn halvannen milliard kroner i støtte til teologiske utdanningssteder. I forslaget er mer enn 80 % blitt kuttet.

Grunnskolene generelt får oppleve store kutt. Men kuttene i de religiøse skolene er langt større enn i andre skoler. Og kuttene kommer i et nivå som på forhånd var lavere enn det burde være.

Titusener av haredi menn studerer teologi hele livet. Det nest største partiet i regjeringen, Shinui, og mange andre israelere, mener at det er altfor mange og vil tvinge de fleste av dem ut i arbeidslivet. Det kan man ha forståelse for. Men det står ingen arbeidsplasser og venter på dem. 250.000 israelere er i dag arbeidsledige. En stor del

av de som allerede er ledige, har høyere utdanning på de aktuelle feltene enn haredi teologistudenter har noen mulighet for å skaffe seg på kort eller middellang sikt. Alternativet til teologistudier vil for de fleste være – ingenting. Det er heller ikke noe i budsjettet som gir disse menneske løfte om noen alternativ utdanning.

Siden haredim allerede er blant de fattigste i det israelske samfunnet, er det forholdsvis mange av dem som ikke har bil. Mange av dem bor på noe avsidesliggende steder, fordi der er bokostnadene lavest.

Resultatet er at haredim rammes hardere enn andre av økte priser på offentlig transport.

Summen av alt dette er at titusener av haredi barn hver dag vil måtte legge seg sultne og gå på skole på tom mage. Det er realistisk å vente utstrakt sult.

Fritt etter en artikkel av Jonathan Rosenblum i Jerusalem Post 15. april 2003. Rosenblum er ultraortodoks og fast spaltist.

Den nåværende palestinske voldsbølgen begynte i september 2000. Siden er antallet ”sikkerhetsfanger” i israelske fengsler tredoblet. Tallet er ventet å fortsette å øke.

Det er i alt 11.669 fanger i israelske fengsler, ifølge minister for indre sikkerhet, Tzahi Hanegbi. Det er så mange at det ikke en gang er senger til alle: 600 fanger må sove på golvet.

Gjennomsnittlig har hver fange 3 kvadratmeter golvplass. I Europa er standarden 9 kvadratmeter.

2.500 av fangene er ”sikkerhetsfanger”, mot 800 før voldsbølgen startet.

Det trengs flere fengsler, men det er økonomisk krise og vanskelig å finne plass til det på budsjettene. Regjeringen har derfor godkjent et privat fengsel i Beersheba-området. Det skal gjøres ferdig til 2006, og ha plass til 1.600 fanger. Hvis dette prosjekter viser seg å være vellykket, skal det bygges ett fengsel til.

Fengselsvesenet driver forsøk med hjemmesoning for mindre alvorlige forbrytelser. Fangen skal da ha elektronisk merking som tillater overvåking hele tiden. Noen slipper også å sone siste del av straffen sin for å gi rom for nye fanger.

Redusert repetisjonstjeneste Den israelske økonomien er i krise. Det er kutt i budsjettene til mange gode saker.

En følge av det er at den israelske hæren har redusert antallet dager voksne menn skal gjøre reservetjeneste fra 32 til 25 dager i året.

Ingen vet hvor lenge en slik beslutning blir stående. I mars tillot Knesset at hæren kan kalle inn til hele 43 dagers tjeneste årlig: 32 dager med felttjeneste, 5 dager med øvelse og 6 enkelt-

stående dager. Men dette året kaller hæren altså inn betydelig mindre enn denne øvre grensen.

Reduksjonen har gått sterkest ut over øvelsen, treningen i ”vanlig krig”.

Men dersom det blir mye terror, kan det hende at hæren utvider tjenesten igjen.

Uansett er jo også 25 dagers militærtjeneste hvert år til man er nærmere 50 år svært mye.

Nr. 3/2003

14

Et tysk syn

- Tyskland har et ”spesielt forhold” til Israel.

David Ben-Gurion og Konrad Adenauer begynte denne tradisjonen da de møttes i 1960 og 1966.

Dette forholdet er siden blitt en hjørnestein i tysk utenrikspolitikk. Det må fortsette.

Skulle Israel bli ødelagt, har Hitler triumfert, skriver Friedbert Püger i CDU/CSU. Den 18. juni i år stod det et innlegg i Jerusalem Post. Det var skrevet av Friedbert Pflüger. Han er utenrikspolitisk talsmann i CDU/CSU, den største opposisjonsgruppen i det tyske parlamentet, og medlem av landsstyret i CDU. Her er noen poeng fra hans innlegg, fritt gjengitt.

Israel er et medlem av den europeiske familien. Det har bygget opp et imponerende demokrati, og har fått ørkenen til å blomstre. Og dette til tross for at Israel ikke er omgitt av demokratier.

Den andre intifadaen, som begynte høsten 2000, har vært en stor belastning på det israelske samfunnet. Over 800 israelere er døde. Ut fra folketall ville det svare til nesten 10.000 døde i Tyskland.

Hvilket annet land enn Israel ville vært villig til fredsforhandlinger under slike forhold?

At Saddam Hussein er fjernet, har redusert den støtten terrorgrupper hadde. Syria er også svekket. Men hvis Israels naboer ikke får stanset terroren, er det ikke noe håp om fred.

Golfkrigen i 1990-91skapte forutsetninger som i neste omgang førte til fredsforhandlinger og til Osloavtalen. ”Veikartet” er basert på Oslo-avtalen, og setter en bestemt timeplan mot en varig fred.

Internasjonale forhandlinger er blitt hemmet av at Yasser Arafat har nektet å demokratisere det palestinske styret og med det avgi noe av sin makt. Men nå er Mahmoud Abbas (Abu Mazen) utnevnt til statsminister, som resultat av et sterkt, internasjonalt press. Vi må fortsette å presse for å få flere innrømmelser fra det palestinske styret.

Var det feil av den tyske utenriksministeren Joschka Fischer å besøke Arafat nå i april? Kanskje, men det er ikke sikkert. Kanskje bidro det til å styrke Arafat i den interne maktkampen. Men det kan også hende at det i stedet bidro til at Arafat gjør mindre for å hindre at Mahmoud Abbas gjør det han må gjøre. Uansett er det et faktum at Arafat fremdeles står sterkt i det palestinske området.

Våren 2002 fant israelerne dokumenter i Arafats hovedkvarter i Ramallah. De viste at penger fra EU var misbrukt til å støtte aktiviteter som er knyttet til terror. To journalister fra det tyske ukebladet Die Zeit oppsporet hvordan penger

fra EU kom fram til de radikale bevegelsene. Det er dokumentert 6. juni 2003: Arafat bomber, Europa betaler.

Da det var klart, skulle EU ha stanset sin direkte betaling til det palestinske styret. Nødvendig nødhjelp og annen hjelp skulle ha funnet andre kanaler til det er blitt den gjennomsiktigheten i økonomien som man må kunne forvente.

Det er spesielt problematisk med palestinske skolebøker. Dette utdanningsmateriellet er delvis finansiert av EU. Det fortsetter å preke hat. I tekstene finnes ikke staten Israel, og israelske byer finnes ikke på kartet.

Det er også problemer den andre veien. Den israelske bosetningspolitikken er en av de største hindringene for å utvikle gjensidig tillit og å skape en atmosfære for forhandlinger. Det må bli slutt på å ødelegge palestinske hjem for å skaffe plass for flere bosetter-hus.

Det er oppmuntrende at Sharon har sagt at israelerne ikke trenger å styre over palestinerne. Han har også sagt at Israel vil måtte oppgi en del bosetninger. Det er også positivt at Mahmoud Abbas har erklært at hans regjering vil forsøke endelig å begrense den makten de radikale gruppene har og deres vold.

Tyskland har et ”spesielt forhold” til Israel. David Ben-Gurion og Konrad Adenauer begynte denne tradisjonen da de møttes i 1960 og 1966. Dette forholdet er siden blitt en hjørnestein i tysk utenrikspolitikk. Det må fortsette.

Skulle Israel bli ødelagt, har Hitler triumfert.

Forfatteren var sammen med den tyske forbundspresidenten Richard von Weizsäcker på hans statsbesøk i Israel i 1985. Presidenten skrev i besøksprotokollen i Yad Vashem et bibelord fra Sakarja 2:12: ”For så sier Herren, hærskarenes Gud: For sin æres skyld har han sendt meg til hedningefolkene som plyndret dere. For den som rører ved dere, rører ved hans øyesten.”

Etter krigen med Irak åpnet det seg et mulighetenes vindu. Det må ikke få bli lukket igjen. Vi må gripe de mulighetene som er for å kombinere Israels rett til ål eksistere med verdighet for araberne og palestinerne. Det er en utfordring til alle.

Solsikkeåker i Latrun. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

Sharons besøk i Storbritannia Statsminister Sharon har vært på besøk i Storbritannia. Det har vakt en viss oppmerksomhet i Israel. Og så har han vært på besøk i Norge. Det vekker mindre oppmerksomhet. I denne artikkelen skal vi ta med litt av hva som skjedde under besøket i Storbritannia.

Det er kommet fram i Norge at Sharon krevde at Storbritannia skal bryte med Arafat, og at det ble avvist. Det stemmer. Men Sharon sa mer, ifølge et referat i Jerusalem Post.

Sharon oppfordret EU sterkt til å øke den økonomiske støtten til den palestinske befolkningen. Hamas har ikke bare vært en terror-organisasjon, men har også drevet et omfattende arbeid innenfor helse, utdanning og sosiale tjenester. Dersom det skal lykkes å oppløse terror-organisasjonene, må noen overta de sosiale oppgavene de hadde.

Sharon håper at EU i stor grad vil gjøre det. Der kommer nok også Norge inn.

Støtte til palestinerne

Den saken hvor Sharon kanskje oppnådde mest, gjaldt Irans atomvåpen. Sharon gav Blair en detaljert oversikt over hva iranerne driver på med, og advarte om at situasjonen kan ”bli kritisk” og ”irreversibel” hvis det ikke blir gjort noe de neste 18 månedene. Det mest kritiske er at iranerne bygger et anlegg i Natanz for å anrike uran. Iranerne hevder at det dreier seg om

Sharon gjorde det helt klart at dersom det skal bli framgang i fredsprosessen, må palestinerne ødelegge terroristenes infrastruktur (avvæpne og oppløse terrororganisasjonene). Hvis det ikke skjer, vil det ikke bli noen framgang. Terrorgrupper vil være en stor fare for Israel, ”og en enda større fare for det palestinske styret”, sa Sharon.

Irans atomvåpen

lav-anriket uran til sivile reaktorer. Men det er frykt for at det er lett å bygge om anlegget til å produsere høy-anriket uran som kan brukes i atomvåpen.

Sharon la også fram opplysninger om de rakettene Iran har.

De kan nå Israel og vestlige styrker i Midtøsten.

EU har gått inn for ”konstruktiv dialog” med Iran. I praksis betyr det at iranerne kan gjøre hva de vil. En britisk talsmann sa at han trodde at Blair har ”forandret syn” i denne saken etter samtalen med Sharon.

Andre emner

Blair avviste (som Bondevik) å bryte kontakten med Arafat.

Men de drøftet hvordan statsminister Abbas kan styrkes. Sharon avviste Blairs innvendinger mot det israelske sikkerhetsgjerdet.

Sharon gjorde det også klart Israel ikke vil løslate palestinske fanger ”med blod på hendene”.

Nr. 3/2003

15

Statistikk for 1006 dager med intifada

Terrortraumer hos barn

811 568 243

drepte israelere sivile fra hæren og politiet

80

drepte israelere på Gaza-stripen drepte israelere på Vestbredden drepte israelere innenfor 67-grensene

Fagfolk tilknyttet Tel Aviv Universitet har undersøkt 3.000 jødiske barn i 7.-9. klasse, både i Israel og i de jødiske bosetningene på Vestbredden og i Gaza. 70 % av barna sa at terroren har innvirkning på hvordan de lever. 20 % sa at de hadde en slektning som var rammet av terror. 2 % var selv direkte berørt av et terrorangrep.

Rundt 40 % lider av moderate til alvorlige symptomer på post-traumatisk stress. 15 % viste middels til alvorlige symptomer og 9 % trenger behandling.

De fem skolene som hadde flest alvorlige tilfeller, var alle religiøse. De to mest utsatte ligger i Gaza og på Vestbredden. Generelt har de religiøse jødene flere slektninger som er utsatt for terror.

En tidligere undersøkelse viste enda verre tall på Vestbredden. 70 % av barna der viste symptomer på posttraumatisk stress, 37 % av dem i en høy grad. 50 % av arabiske barn i selve Israel viser symptomer.

276 455

5600 sårede israelere 190 8454

2229

938

19

1428 1811 598 115

202

Kasam-raketter avfyrt fra Gaza-stripen palestinske beskytninger mot militære utposter palestinske beskytninger mot israelske biler palestinske beskytninger mot israelske bosettinger bilbomber mot israelske kjøretøyer har vært “vellykkede”. palestinske bombekastere er avfyrt palestinske angrep med håndgranater palestinske antitankraketter er avfyrt selvmordsterrorister lykkedes i sine handlinger selvmordsterrorister er blitt stanset

Israeleren ”Avi” Oversatt av Reidun Bugge 30.juni 2003.

Shalom fra Jerusalem til venner i Norge!

Idag er det 1006 dager siden den siste intifada begynte. Idag er første dagen av “hudna”, - den såkalte våpenhvilen.

Den første “hudna” var mellom profeten Muhammed og innbyggerne i Mekka by, i det 7. århundre.

Etter at Muhammed hadde miskykkes i å erobre Mekka, ble det inngått en 10-års fredsavtale.

3 år etter, da Muhammed igjen hadde bygget opp en sterk hær, brøt han våpenhvileavtalen og erobret Mekka likevel.

Det er viktig å forstå at det for nåværende ikke er noen våpenhvileavtale mellom Israel og palestinerne, - det er i bestefall en slags intern palestinsk avtale. Årsaken er

e g a d 1000 åpenbar: Det er en ting PA nødvendigvis må gjøre, men nekter å gjøre, nemlig å avvæpne Hamas og andre lignende grupperinger som er operasjonsbaser for terrorismen, dersom Israel skal kunne inngå i noen som helst slags avtale.

Denne såkalte avtalen gir PA en unnskyldning for å la Hamas og andre terrorgrupper i fred til å bygge seg opp igjen, for så å komme sterkere tilbake.

Det har alltid vært i Arafats interesse å beholde og bevare disse gruppene, slik at når noe hender kan han alltid uttrykke sin beklagelse til internasjonale media og bedyre at PA er imot terror.

Og hva hender så idag, på den første “hudna-dag”? Klokken er i skrivende stund 16.00 lokal tid.

Hva resten av dagen vil bringe vet vi ikke, men så langt: * I morges fant IDF-soldater en 15-kilos bombe, klargjort som selmordsbelte, i Tul Karem.

r o r r e t d e rm

* En israelsk veiarbeider ble drept i et væpnet angrep nær Jenin på Vestbredden. Al Aqsa-brigaden, en gruppe nært knyttet til Arafats Fatah-parti erklærer at de påtar seg ansvaret. * En palestiner angrep en ung kvinne med kniv i morges i Hebron. Han ble stanset før han fikk gjort større skade. * En militærbil ble beskutt utenfor Betlehem. * En palestiner med fire skytevåpen og dertil hørende ammunisjon ble stanset ved en kontrollpost i Øst-Jerusalem.

Dette er bare hva jeg har hørt over radio så langt idag.

Jeg tillater meg å være svært skeptisk til denne “hudna”, men den bør få en fair sjanse.

Om vi ser på det hele som statistikk, så trenger vi vel alle et pusterom. Se statistikk for 1006 dager med intifada!

Til sammen hittil har det vært over 18.000 palestinske angrep av forskjellige slag og styrkegrader.

Av disse var 730 innenfor pre -67grensene.

Jeg vet at for de fleste av dere som kan hende leser disse linjene, blir dette bare tall uten noen dyprere mening. Jeg forventer ikke at folk generelt i Norge skal forstå hva dette gjør med oss fra dag til dag.

Men jeg vil likevel be deg å se på tallene, stanse opp og tenke litt.

Du vil ved enkel og rask hoderegning se at det blir i gjennomsnitt 18 angrep hver dag. Det betyr at det omtrent døgnet rundt er terrorsituasjoner å forholde seg til i dette landet.

Jeg vet at det i mange land i lengre tid har blitt skrevet en hel del negativt om Israel. F. eks. at vi bygger en kjempestor sikkerhetsmur for å mure palestinerne inne,

for å mure dem ute, for å putte dem i en ghetto etc.

Så tillater jeg meg å undres og å spørre: Hvordan ville du, ditt folk og dine styresmakter handle dersom ditt land sto overfor statistikker og tall lik dette?

En våpenhvile høres nok bra ut i norske ører. Det er da alt å vinne, intet å tape, på å stanse opp og holde fred!?

Jeg skulle ønske at jeg, som israeler i Midtøsten, også kunne tenke slik. Men her er det slik at frykten for konsekvensene av denne “hudna” er meget sterk og antagelig svært reell. Islamsk ekstremisme har et annet forhold til begrepene “salam” og “hudna” enn de assosiasjoner du antagelig har til ord som “fred” og “våpenhvile”.

Med de beste ønsker om fremtid og fred for oss alle.

Nr. 3/2003

16

En norsk meningsmåling Søndag 13. juli er det store nyhetsoppslaget her i Norge en meningsmåling som Opinion har utført for NRK. Ifølge NRKs nettside viser den at 36 % av de spurte mener at den norske regjeringen er ”for vennlig innstilt til Israel”. Dette ble framstilt som en stor nyhet. Saken må jo ses på bakgrunn av at statsminister Ariel Sharon er invitert til Norge, og den ensidige hetsen i den forbindelsen.

Jeg synes at tallet er bedre enn ventet. Det betyr jo nemlig at resten, 64 %, ikke synes at den nåværende regjeringen er for vennlig mot Israel. Når statsministeren er Kjell Magne Bondevik og utenriksministeren er Jan Petersen, er det et gledelig tall. Riktignok kunne vi nok ønske dem med en sterkere Israel-profil enn de viser. Men de er, tross alt, bedre enn mange andre, sett fra en Israel-venns synspunkt. De er også regnet som ganske gode venner i Israel.

Noen vil sikkert påpeke at det blir feil å ta alle de 64 % til inntekt for at regjeringen er ”balansert”. Det har jeg da heller ikke

gjort. 36 % synes at regjeringen er ”balansert”. Altså like mange som de som synes regjeringen er ”for vennlig mot Israel”. Omtrent de samme tallene viser støtte til eller motstand mot å invitere statsminister Sharon til Norge. Men vi må ha lov til å regne ”vet-ikke”-svarene med blant dem som ikke er imot Israel.

Tallene viser at vi Israel-venner har en jobb å gjøre. Men det kunne vært verre.

Støtte til palestinerne

Bare 3 % mener at regjeringen er for vennlig innstilt overfor palestinerne. Det lave tallet skyldes kanskje at mange av oss Israel-venner synes det er greit at Norge støtter palestinerne med penger og annen hjelp. Det synes Israels regjering også.

Noe annet er det naturligvis at vi må stille de samme kravene til prosjekter i palestinske områder som i resten av verden når det gjelder kontroll med at pengene virkelig kommer dit de skal, og at de er til hjelp for dem som trenger det mest.

Israels statsminister Ariel Sharon gjestet Norge i fem timer 16. juni. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

Libanon i 1982 og ”massakren” Onsdag 16. juli skal Israels statsminister, Ariel Sharon, komme på besøk til Norge. I den forbindelsen får vi igjen en strøm av stoff om ”massakren” i Libanon i 1982, den eneste som har noen interesse.

Det var nemlig en rekke massakrer, både i 1982 og i årene før og etter. Palestinerne var offer i noen, aktører i andre. Så vidt jeg har forstått, var flere av massakrene av større omfang enn ”massakren”.

Krigen sommeren 1982

Bakgrunnen for massakren i flyktningeleirene Sabra og Shatilla i Beirut sommeren 1982 var at Israels hær gikk til krig i Libanon. Men det var ikke krig med den libanesiske regjeringen og den libanesiske hæren, og ingen egentlig okkupasjon. Den libanesiske regjeringen og den libanesiske hæren var intakt hele tiden, og støttet i stor grad Israels aksjon. Selv den shia-muslimske Amal-militsen støttet i første omgang Israels aksjon, som først og fremst var rettet mot palestinske militsgrupper.

Massakren i Beirut

Det er velkjent hvem som gjennomførte massakren i Beirut i 1982 og hvem som ledet den. Lederen het Eli Hobeika. Den skulle være en militær opprenskningsaksjon (avvæpning av palestinerne), gjennomført av kristne libanesere som stod regjeringen meget nær. Det

var derfor ikke uventet at det var en del skyting. I stedet utartet det til en massakre.

Israelerne insisterer på at de ikke ventet noen regelrett massakre, slik det ble.

De skyldige går fri

Da det var klart hva som var skjedd, ble det et meget stort oppstyr. Man skulle jo da tro at oppstyret først og fremst skulle rette seg mot dem som faktisk gjorde dette. De var ikke hvem som helst.

Hobeika ble i årene etter medlem av parlamentet, og var på tale som presidentkandidat. Det ble også etter hvert klart at han var Syrias mann i Libanon. Men både han og de andre som faktisk gjorde dette, har fått drive med sitt i fred. Ingen er dømt for noe som helst.

Bare mot israelere

De som nesten all oppmerksomhet rettet seg mot, er de israelerne som var i nærheten. De deltok selv ikke i massakren i det hele tatt.

Men de ble kritisert for ikke å ha forutsett hva som kunne komme til å skje, og ta de nødvendige mottiltak. – Oppmerksomheten mot israelerne er så total, og mot de som faktisk gjorde dette så liten, at mange ikke har fått med seg at det faktisk ikke var israelerne som gjorde dette. I en e-post vi har fått kalles Eli Hobeika (som altså fysisk ledet operasjonen) for et ”vitne”

til en rettssak mot Ariel Sharon. – Hobeika døde nylig.

En sammenlikning

Tenk deg en mordsak her i Norge hvor det foreligger en morder og dessuten en politimann som kunne hatt mulighet for å forhindre mordet (i hvert fall i ettertidens klare lys). Tenk deg at morderen gikk fullstendig fri, og ble medlem av kommunestyret og var aktuell til ordfører. Men politimannen ble stilt for retten og dømt til mange års fengsel, med morderen som vitne ved rettssaken.

Akkurat slik er den justisen Israel og Sharon rammes av i denne saken. Og så blir vi kritisert for at vi antyder at det muligens kan være tale om at Israel blir forskjellsbehandlet.

Dersom alle de skyldige libaneserne hadde vært dømt, kunne det vært rimelig å vurdere om også noen israelere skulle straffes for en eller annen type tjenesteforsømmelse. Men det som skjer nå, er helt sykt.

Sharons ”ansvar”

Det blir ofte hevdet her i Norge at en israelsk kommisjon fant at Sharon var ”skyldig” i massakren.

Men det stemmer ikke. Det kommisjonen fant, var at det var en alvorlig sak at den israelske hæren, som stod like i nærheten, ikke hadde forutsett at massakren

kunne skje og ikke fikk stanset den tidligere. Sharon fikk det parlamentariske ansvaret for dette. Det er et formelt og indirekte ansvar.

Det har ikke vært tale om noe kriminelt ansvar, at han altså selv skulle ha beordret eller tillatt massakren.

En relevant sammenlikning kan være Kings Bay-ulykken i Norge på 1960-tallet, da industriministeren fra Arbeiderpartiet fikk mistil-

lit mot seg i Stortinget på grunn av en gruve-ulykke på Svalbard og måtte gå av. (Hele regjeringen fulgte med, det åpnet veien for den første borgerlige regjeringen i Norge etter 2. verdenskrig, Lyngregjeringen.) Ingen har noen gang antydet at industriministeren hadde noe personlig, for ikke å si kriminelt, ansvar for ulykken. Men den øverste sjefen er politisk ansvarlig for alt som skjer i departementet.

Sharon og freden med Egypt I en lederartikkel 16. mai skrev Jerusalem Post blant annet om statsminister Ariel Sharons rolle i forbindelse med fredsavtalen med Egypt på slutten av 1970-tallet. Her følger en fri gjengivelse: I 1978 var Begin-regjeringen i Israel i gang med å forhandle med Egypt om det som siden ble en fredsavtale. Statsminister Menahem Begin ringte til Ariel Sharon og bad om råd fra ham som minister og framstående militær. Spørsmålet var hva Sharon mente om at Israel skulle gi land (Sinai) for fred med Egypt. Sharon anbefalte at avtalen ble inngått, og stemte siden for avtalen i Knesset. Flere regjeringsmedlemmer (blant

annet Yitzak Shamir og Moshe Arens) stemte imot.

Det var Sharon som, i egenskap av forsvarsminister, sørget for at de israelske bosetningene i Sinai ble avviklet.

Ved det viste Sharon at han er i stand til, og villig til, og inngå kompromisser for å oppnå fred.

Så langt etter lederartikkelen i Jerusalem Post. Bakgrunnen for at forhandlingene i det hele tatt kom i gang, var at Israels etterretning oppdaget et attentatforsøk mot Egypts president Anwar Sadat, og advarte ham mot det. Dette at Israel reddet Sadats liv, satte i gang en prosess.

Nr. 3/2003 JERUSALEM POST: - Norgesbesøket har stor symbolverdi

Det sier Zalman Shoval, en utenrikspolitisk rådgiver til den israelske statsministeren.

- Invitasjonen fra den norske statsministeren var viktig, med hensyn til opposisjonen fra andre norske partier og fra de venstreorienterte, sier Shoval. Han tror invitasjonen fra Kjell-Magne Bondevik er et tegn på at “den europeiske is” holder på å smelte. “Å dra til Norge er som å gå til den anti-israelske løvens hule”, skriver Jerusalem Post.

I følge israelske diplomater skal Bondevik ha vært den statsministeren i Skandinavia som har gitt Israel mest støtte. (17.07)

AFTENPOSTEN: Bondevik vender Arafat ryggen etter møtet med Sharon

Når statsminister Kjell Magne Bondevik til høsten drar til de palestinske områdene, slik han kunngjorde i går, er det statsminister Mahmoud Abbas han først og fremst ønsker å treffe. For nå er fredsprisvinner Yasir Arafats stjerne raskt dalende i offisielle norske øyne.

- Det kan tenkes at Bondevik drar til palestinerne uten en gang å møte Arafat, sies det til Aftenposten.

Den norske statsministeren beskrev samtalene med Sharon både som “åpenhjertige og konstruktive”, og som “ærlige og direkte”. - Det ble en dialog med klare meningsutvekslinger, sa Bondevik, som i løpet av sin pressekonferanse også fastslo at “det var ingen koseprat” han hadde hatt med Sharon.

Den massive protesten mot Ariel Sharon uteble. Demonstrantene klarte ikke å samle mer enn noen hundre personer - knapt flere enn politistyrken.

NETTAVISEN: - Norge et vakkert land

– Norge er et vakkert land, og jeg er glad for å være her, sa Israels statsminister Ariel Sharon da han landet i Molde.

17

”Frekt forslag” fra Sharon Aftenposten, VG og sikkert også andre norske medier er sjokkert. Bakgrunnen for sjokket finner vi på nettsiden til The Jerusalem Report, et israelsk nyhetsblad som utkommer hver 14. dag.

Der står det litt av hva som skal ha blitt sagt mellom statsministrene Sharon og Bondevik i Molde, det som statsministrene selv har nektet å fortelle noe særlig om.

Bondeviks krav til Israel

I det angivelige referatet i Jerusalem Report står det at Bondevik bad Sharon om at Israel må fjerne “alle veisperringene” og “tillate palestinske arbeidere å komme fritt inn i Israel”.

Om dette kunne vi si mye. Det første er naturligvis at erfaringene viser at inntil det palestinske styret eventuelt griper skikkelig inn mot terror, ber Bondevik i realiteten Israel om å tillate at hundrevis av israelere blir drept.

Men det er ikke alt. Bondevik krever fri adgang for palestinere

til å komme inn i Israel for å arbeide. Det ville det være rimelig for Bondevik å si til Israel når Norge har åpnet for fullstendig fri arbeidsinnvandring fra Russland, som er et fattig naboland for oss. Det kan vi selvsagt ikke tenke oss å gjøre. Men alt er så mye lettere for Israel, ikke sant?

Sharons forslag

Ifølge VG svarte statsminister Ariel Sharon med å tilby seg “å sende noen titalls tusen palestinere til Norge”. Øystein Djupedal i SV kaller det arrogant.

Turid Smith Polfus ved “Senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo” sier at det er “hinsides all fornuft”.

Dersom vi så ser etter i Jerusalem Report hva Sharon faktisk har sagt, står det ingenting der om å “sende” en eneste palestiner. Han spurte høflig om Norge kunne ta imot “noen få titusener palestinere som midlertidige arbeidere for en kort periode”.

Israel ville i så fall hjelpe til med det praktiske.

Det handler ikke om å “sende” noen. Det handler om at Norge innvilger arbeidstillatelser for palestinere som selv, helt frivillig, søker om å være gjestearbeidere her i landet på korttidskontrakter (kanskje fra et halvt til to år). Uten å vite noe konkret om det vil jeg tippe at et stort antall palestinere heller ville jobbe i Norge noen måneder enn i Israel. Norge har lenge brukt korttidstillatelser til sesonghjelp i landbruket. Sveits har brukt det i betydelig grad på mer generell basis.

Om vi nordmenn ønsker å ta imot noen titusener palestinere, er et helt annet spørsmål. Men det er verken frekt eller rasistisk eller noe annet galt av Sharon å komme med en slik forespørsel til en statsminister som nettopp har fortalt ham at Israel skal slippe inn palestinske arbeidere uten begrensninger. Og mange palestinere ville bli veldig glade hvis vi gjorde det.

Kongen vant valget i Jordan

Overhuset i Jordan har 40 medlemmer som alle er utpekt av kong Abdullah II. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

I midtenav juni var det valg til nasjonalforsamlingen i Jordan.

Selv om funksjonsperioden fram til nytt valg bare er fire år, er det seks år siden forrige valg. Kongen oppløste nasjonalforsamlingen da perioden utløp i 2001. Men han har utsatt valget. Hovedgrunnen er nok de store tapstallene i konflikten mellom Israel og palestinern på Vestbredden. De har vakt sterke følelser i Jordan, hvor mer enn halvparten av de 5,1 millioner innbyggere er palestinere.

I Jordan (og andre arabiske land) har ikke nasjonalforsamlingen så mye den skulle ha sagt. Kongen kan nedlegge veto mot lover, oppløse nasjonelforsamlingen og styre med dekreter (altså uten grunnlag i vedtak i nasjonalforsamlingen).

Overhuset har 40 medlemmer som alle er utpekt av kong Abdullah.

Men den jordanske nasjonalforsamlingen kan avsette en statsminister og hans regjering.

Det var 4 registrerte partier ved valget. Dessuten stilte mange kandidater opp som uavhengige.

Systemet i Jordan favoriserer klanlederne. De får de høyeste stillingene i regjeringen og hæren.

Dessuten får deres undersåtter goder som gratis utdanning og helsetjenester og mye jord hvor de tidligere nomadene kan bosette seg.

Lojale klanledere og andre kongevennlige kandidater fikk i alt 62 av de 110 plassene i nasjonalforsamlingen, altså et solid flertall.

Det største opposisjonspartiet ble Islamsk aksjonsfront, som fikk 18 plasser. I tillegg regnes 6 av de uavhengige kandidatene som sympatisører av dette partiet. Altså i alt 24 plasser. Representanter for partiet har beskyldt regjeringspartiet for valgfusk, men innenriksministeren avviser det og ber dem komme med bevis. – Partiet går inn for å gjennomføre islamsk lov, sharia (med slør for kvinner og forbud mot alkohol, blant annet).

Det vil også oppheve fredsavtalen av 1994 med Israel.

Ved valget i 1989 fikk islamistene nesten halvparten av plassene i nasjonalforsamlingen. (Det var det første valgtet på 22 år.) I 1997 boikottet de valget i protest mot endringer i valgloven. Så resultatet nå er en tilbakegang fra resultatet i 1989.

Ifølge loven skal 6 av representantene være kvinner. Ingen kvinner ble valgt på ordinær måte. Da får de 6 kvinnene som har flest stemmer plass uansett. Hun som fikk flest stemmer, er islamist. Hun går inn for å gjennomføre islamsk lov (sharia).

Nr. 3/2003

18

Den store forfalskningen I Stavanger Aftenblad for 30. mai 2003 hadde Jarle Natland et intervju med vår utviklingsminister, Hilde Frafjord Johnson. Egentlig ligger hele innholdet i intervjuet utenfor rammen av det vår organisasjon driver med. Men slutten av det synes vi likevel gir en fin bakgrunn for noe vi ofte tenker på. Vi tillater oss å gjengi følgende fra intervjuet: Et besøk i Sør-Sudan på forsommeren 1998 er det som har gjort sterkest inntrykk på Hilde Frafjord Johnson.

-Der så jeg mennesker dø foran øynene mine. En utmagret mann bar kona og sin 14 år gamle datter i seks timer for å komme til helsestasjonen og få hjelp.

Han kom for sent.

Sultkatastrofen i Sør-Sudan skyldtes tørke og borgerkrig, en krig som har drevet millioner på flukt.

-To millioner er døde og fire millioner på flukt som følge av konflikten i SørSudan. Det setter krigene i Afghanistan og Irak i perspektiv. Den akutte nøden stjeler oppmerksomheten fra den langsomme døden. Der ser jeg min oppgave.

Så langt fra Stavanger Aftenblad. Dette er en grotesk illustrasjon av den største forfalskningen i mediene, en forfalskning som har vært nokså konsekvent i en årrekke: Hva som dekkes og ikke dekkes av de store mediene, og hvordan det dekkes. Uten at det ligger noen vitenskapelig undersøkelse i bunnen, er vårt inntrykk at mønsteret er nokså klart (og det går mange år tilbake i tid): a)Alt som Israel gjør galt, eller som kan vris til å være galt, blir dekket som om verden skulle være uten virkelige problemer, mange ganger så sterkt som tilsvarende episoder andre steder.

b)Noe av det samme gjelder USA, men bare noen ganger. Jeg har inntrykk av at det dekkes mest når muslimer rammes. c)Andre land får stort sett drive med sitt i fred. Det gjelder for eksempel Frankrike, og selvsagt Russland. For ikke å si Kina. d)Det muslimer gjør av galt mot andre muslimer, har som regel liten interesse, men det hender at det utløser et visst engasjement. e)Det muslimer gjør mot ”vanlige” europeere og amerikanere, dekkes noen ganger, mer jo ”nærmere” vedkommende ”hvite” står oss. f)Det muslimer gjør mot kristne og andre minoriteter i sine egne land, har praktisk talt null interesse. Det kanskje mest groteske eksemplet på det er SørSudan, hvor et muslimsk regime driver terror mot den innfødte befolkningen i sør i et omfang som ministeren forteller ovennevnte intervju i Aftenbladet. (Der står det helt ”anonymt” på slutten av et intervju som handler om andre ting.) I det muslimske Indonesia er tusener av kristne drept og hundretusener jaget på flukt. Det har liten interesse. Det Israel gjør av virkelige og påståtte ”ugjerninger”, dekkes mange ganger så sterkt (antakelig flere hundre ganger). g)Så lenge kommunismen fantes, og den grad den finnes fremdeles, er det samme mønsteret: Kommunister kunne og kan drepe mennesker i tusener (tidligere i millioner) uten at det har noen særlig interesse, verken mens det skjer eller etterpå.

OM

Snakker ikke med Likud

Caroline B. Glick er fast reporter i Jerusalem Post. Hennes synspunkter ligger langt på vei på linje med Benjamin Netanyahus, altså på høyresiden av det regjerende Likud-partiet.

I en artikkel 15. mai forteller hun at hun nylig hadde hatt en hyggelig lunsj med en ledende (senior) diplomat fra et vestlig land. På slutten av samtalen sier diplomaten: ”Jeg har vært i Israel i to år og har aldri snakket med noen som har slike synspunkter som deg.”

Glick ble temmelig forbauset, og sa til ham at ut fra siste valg og det som finnes av meningsmålinger, deler et flertall i Israel mange av hennes synspunkter.

Og alle som har vært i Israel, vet at det er ikke vanskelig å få israelere til å si hva de mener. Men disse vestlige diplomatene snakker altså ikke med ”folk flest” i det hele tatt. Han innrømmet det for så vidt da han fortalte at diplomat-kolleger hadde rost ham for det ”motet” han viste ved å ha en

fredelig lunsj med en israelsk journalist (med ”farlige” synspunkter)!

Det betyr igjen at den regjeringen denne diplomaten representerer, utformer sin politikk og vil påtvinge Israel den uten å ha hørt hva den jevne israeler er opptatt av og redd for. (Frykten er en sterk faktor blant jødene i Israel. Den er reell og godt begrunnet.)

Det ser ut som et mønster i de store mediene her hjemme også: Man kan forholdsvis ofte finne gjengitt synspunkter til israelere på venstresiden, særlig når de kritiserer Israels offisielle politikk. Og man kan forholdsvis ofte finne synspunktene til ytre høyre og sterkt religiøse, det brukes til å gi Israels synspunkter et skjær som er latterlig i mange nordmenns øyne. Men en skikkelig gjengivelse av hva det israelske sentrum og moderate høyre mener, er sjelden.

Men slike synspunkter er blant dem vi forsøker å formidle her i MIFF.

- Det muslimer gjør mot kristne og andre minoriteter i sine egne land, har praktisk talt null interesse i norske medier, konkluderer Odd Myrland i kommentarartikkelen.

CNNs dilemma, fakta underslått Denne artikkelen bygger mest på en artikkel redaktør Odd Sverre Hove hadde i avisen Dagen 16. april.

Stoffet er altså ikke ferskt. Men selve problemstillingen er brennaktuell hele tiden. Vi har derfor funnet artikkelen fram igjen.

Hoves artikkel kommenterer en artikkel Eason Jordan hadde i New York Times dagen før. Jordan er øverste nyhetsredaktør i CNN. Her forteller han hvordan CNN unnlot å rapportere om tortur og brutalitet fra Saddam Husseins regime.

Jordan skriver at han de siste titolv årene hadde vært 13 ganger i Bagdad for å påvirke Saddam-regimet til fortsatt å tillate CNN å ha kontor i Bagdad. For hver gang ble han mer bekymret over det han så.

Men CNN kunne ikke lage reportasjer om det, for da ville det ha kostet irakiske menneskeliv, ikke minst i CNNs egen stab.

For eksempel ble en irakisk kameramann som arbeidet for CNN bortført. I tre uker utsatte de ham for slag og elektrosjokk i kjelleren hos det hemmelige poli-

tihovedkvarteret. Grunnen var at han nektet å bekrefte at Jordan i CNN skulle være sjef for CIAs stasjon i Bagdad. Dersom CNN hadde meldt om det, ville det nesten sikkert ha kostet medarbeideren livet. Det ville også ha satt familien og de andre medarbeiderne i fare.

Det var mange historier som ikke kunne meldes. En tjenestemann i det irakiske utenriksdepartementet fortalte hvordan han ble tvunget til å skrive gratulasjonsbrev til Saddam Hussein etter at Saddam hadde latt hans bror henrette. En av hjelperne til Saddams sønn, Uday, viste fram kjeven sin.

Alle fortennene var slått bort under tortur. Deretter hadde han fått ordre om å gå resten av livet uten fortenner som en påminnelse om hva det kostet å være ”illojal”. ”Jeg har ofte følt meg syk og svart innvendig fordi vi fortiet disse beretningene. Nå når Saddams regime er borte, antar jeg at det vil bli fortalt mange slike ting. Og nå er jeg i hvert fall fri

til å fortelle,” skriver CNNs øverste nyhetsredaktør, Eason Jordan, i New York Times.

Så langt etter artikkelen i Dagen.

Spørsmålene strømmer på: Hvor mye stoff blir underslått av lignende grunner andre steder i verden? Og hvor mye blir underslått av andre og ikke fullt så aktverdige grunner? Hvor stor har iveren vært etter å få slikt stoff fram nå når det er fritt å gjøre det for Iraks vedkommende? Hvorfor kommer så lite fram av de historiene som danner grunnlaget for asylsøknader i vestlige land? Og hvorfor er det så lite fokus på konflikter med tusener av drepte på steder som Sør-Sudan og Indonesia, hvor regjeringene er muslimske?

Når et stort antall mennesker i europeiske land mente at president Bush er verre enn Saddam Hussein, burde nyhetsformidlerne i de store mediene få noe å tenke alvorlig gjennom. Hvis det da ikke er et slikt bilde de arbeider bevisst på å skape.

Kirken og jødene

Nr. 3/2003

Jødene hadde fryktet at etter hvert som Holocaust kommer mer på avstand, ville de kristnes skyldfølelse minke og interessen for dialog med jødene minke.

Men hittil har det gått motsatt.

Dialogen øker.

[Artikkelen er fra 1996.]

I januar 1996 hadde Jerusalem Report en 5 siders artikkel om de kristnes forhold til jødene. Hovedvekten lå på den største kirken, den romersk-katolske, men det var også sideblikk til andre kristne kirker. Innholdet var overraskende for meg, og vil antakelig også overraske noen av leserne. Forfatteren var Yossi Klein Halevi.

Senere leserkommentarer til artikkelen avslører ingen feil av betydning i innholdet. Jeg går derfor ut fra at det stemmer. Denne artikkelen har tidligere stått i nr. 4/1996.

DEN ROMERSKKATOLSKE KIRKEN

For over 30 år siden, under det andre Vatikankonsilet, utgav den katolske kirken et dokument som begynte med ordene Nostra aetate (i vår tid). Og som vanlig i de kretser er åpningsordene blitt navnet på dokumentet. Dokumentet benekter at jødene har kollektiv skyld for Jesu død. Det stadfester kristendommens jødiske røtter. Og det slår fast at Guds pakt med jødene fremdeles er gyldig.

Antisemittiske betegnelser

Den gamle beskyldningen om jødene som ”Guds mordere” er langt på vei i ferd med å forsvinne, hevder en katolsk prest. Og selv om det ville være altfor sterkt å si at antisemittismen er borte i den katolske kirken, er det teologiske grunnlaget for den vesentlig svekket.

Uttrykk som ”de vantro jøder” er fjernet fra langfredags-liturgien og erstattet med bønn for jødene, ”som var de første til å høre Guds Ord”. En rekke erklæringer fra Vatikanet har bestemt at det jødiske perspektivet i Jesu liv og død skal understrekes: Jesus levde et fullt ut jødisk liv, de baktalte fariseerne

stod på mange måter Jesus nær teologisk, at noen jøder forsøkte å advare Jesus mot faren som truet, at bare noen av lederne og ikke jøder flest var imot Jesus. Ifølge en undersøkelse fra 1992 i amerikanske lærebøker, er disse retningslinjene blitt gjennomført.

En undersøkelse i USA i slutten av 80-åra viste at 85 % av de katolske lærerne gikk imot den såkalte erstatningsteologien, at den kristne kirken har overtatt jødenes rolle som Guds utvalgte folk. De mente at jødene fremdeles er Guds folk.

Frelst uten tro på Jesus

Det mest oppsiktsvekkende punktet i artikkelen er at ifølge gjeldende katolsk teologi kan jøder bli frelst uten å ta imot Jesus som sin frelser. En av de ledende teologene ved Vatikanet, Georges Cottier, svarer ”selvfølgelig” på spørsmålet om jøder som ikke mottar Jesus kan bli frelst bare gjennom å praktisere jødedom. - Dette gjelder ikke bare de jødene som levde før Jesu tid, eller dem som ikke har hørt om ham. Det gjelder også jøder som kjenner det kristne budskapet og med åpne øyne velger å holde Jesus utenfor. En katolsk geistlig i Jerusalem, Stransky, sier: ”Før .. trodde vi at Gud kan frelse ikkekatolikker til tross for deres uvitenhet. Nå er vi kommet til at Gud arbeider gjennom deg fordi du er en jøde, ikke til tross for det.”

I 1991 ble et hyrdebrev lest i alle katolske kirker i Polen. Det gikk til angrep på gammel, antisemittisk teologi. Samtidig ble jødiske studier innført i seminarer.

Vatikanet og Israel

Nå har Vatikanet omsider også anerkjent staten Israel. Med det er det største irritasjonsmomentet mellom jøder og katolikker ryddet av veien. Og det er klart at den katolske kirken ikke lenger holder fast ved tanken om at jødene er det ”evig vandrende” folket til straff for at det ikke tok imot Jesus.

Paven har nylig sagt klart at det er jødenes ”rett” å ”vende tilbake til sine forfedres land”. Og i møte

med Leah Rabin (enken etter den myrdede statsministeren) sa paven at Jerusalem har en ”dobbel rolle” som hovedstad for Israel og som sentrum for tre religioner. Selv om uttalelsen ble fulgt av en uttalelse om at Vatikanet ikke har endret sitt syn på Jerusalem, er dette det klareste uttrykk noensinne for at den katolske kirken godtar israelsk suverenitet over byen.

Et spørsmål som fremdeles er vanskelig, er hvor langt kirken skal gå i å erkjenne skyld for Holocaust. Det foreligger forslag om et dokument som bl. a. setter kristen, antijødisk ”opplæring til forakt” som en forutsetning for Holocaust.

Jødene mener at et slikt uttrykk er nødvendig dersom det skal være snakk om ekte omvendelse, men noen katolikker føler at det er å gå for langt.

Uansett: Etter jødisk syn er den nåværende paven den klart beste som har vært. Han er den første som har fordømt antisemittisme som ”synd mot Gud og mennesker”, den første som har besøkt en synagoge (i Roma i 1986), og han har fulgt opp Nuestra aetate, erklæringen vi så på innledningsvis i denne artikkelen.

ANDRE KIRKESAMFUNN

Slik det fortoner seg fra jødisk side, er den katolske kirken kommet lenger på mange felter enn de fleste protestantene. Men på protestantisk side er det store variasjoner.

Fiendtlige retninger

Den anglikanske kirken i New Zealand har fjernet ordene Israel og Zion fra sin salmebok, så ikke noen skulle komme på den tanken at den er forurenset av zionisme.

Kirkenes Verdensråd, som representerer 324 store protestantiske og ortodokse kirker, har vært meget fiendtlig mot Israel. Først etter Oslo-avtalen (i 1993) har det vært et visst forsøk på mer likebehandling. Men mange kirker har vært påvirket av ”frigjøringsteologi”, som er sterkt anti-israelsk.

Vennligsinnede retninger

De første samtalene på like fot mellom jødedom og kristendom var det ikke den katolske kirken som stod for, men noen protestantiske kirker i Nederland, Tyskland og Sveits. Og blant protestanter (”evangelicals”, de som noen ynder å kalle ”fundamentalister”) er det en voksende bevegelse som vil undersøke kristendommens jødiske røtter. Det gjelder spesielt de 70 millionene evangelicals i USA. Mange understreker de jødiske sidene ved Jesus, og

tar gjerne opp jødiske elementer i sin feiring av høytidene. Mange av disse gruppene er også sterkt pro-israelske. Den internasjonale kristne ambassaden må vel sies å være en del av dette mønsteret.

I USA er det nå et interessant fellesskap under utvikling mellom ortodokse jøder og evangeliske kristne. I tillegg til en generell skepsis mot Oslo-avtalen og mot Islam, er de i ferd med å oppdage at de også har mange felles verdier, særlig innenfor feltet familieliv.

Nylig har en luthersk kirke med 5 millioner medlemmer i USA vedtatt å gå imot antisemittisme hos Martin Luther. Jødehatets historie skal belyses i kirkens utdanning.

Ledere fra kirkesamfunnet foretok en symbolsk pilgrimsferd til en synagoge i Chicago, bekjente den lutherske kirkes synd mot jødene og bad de tilstedeværende om tilgivelse.

Kirkesamfunn som før ikke har vært opptatt av forholdet til jødene, trekkes nå etter hvert inn i samtalene. I den gresk-ortodokse kirkens liturgi har ”jødene” fremdeles skylden for at Jesus ble drept.

Men teologer fra denne kirken har bekreftet at Guds pakt med Israel fremdeles er gyldig.

Selv den russisk-ortodokse kirken, som mange frykter er blant dem som er minst interessert i en dialog, er det tegn til indre strid om forholdet til jødene.

Misjon eller dialog?

Jødedommen er en ikke-misjonerende religion. Jødene opplever det som umoralsk og nedverdigende å bli utsatt for misjon. De føler det som en stempling av deres tro som mindreverdig. Deres holdning skriver seg vel ikke minst fra de utallige forsøk på tvangsomvendelse som de har vært utsatt for gjennom historien.

Situasjonen i dag er at noen av de evangeliske kirkene som sterkest har en pro-israelsk og til dels pro-jødisk profil, samtidig er de som mest driver misjon, mer eller mindre direkte. Jews for Jesus (jøder for Jesus) har gjort et omfattende arbeid i USA, og fått mange jøder til å gå over til kristendommen.

Noen kristne tror at jødene må omvende seg før Jesus kan komme igjen. Andre mener at det er Guds sak om, når og hvordan jødene skal bli frelst. Det viktigste akkurat nå er det Gud gjør med folket, og den viktigste ”misjon” kristne kan gjøre er rett og slett å støtte Israel og jødene i den situasjonen de er nå.

Noen kristne driver ikke organisert misjon. Men de ”vitner” for

19

jødene. Mange jøder føler at det langt på vei er det samme.

Artikkelen i Jerusalem Report nevner ikke messianske jøder. Men det er en kjent sak at det finnes tidligere jøder som er blitt kristne, og som mener at de kan kombinere jødedom og kristendom. Den tradisjonelt jødiske holdningen til dette har vært at det ikke lar seg gjøre. Enten er man jøde, eller så er man kristen.

Noen jøder innrømmer at man vanskelig kan vente at kristendommen, som har misjon som en viktig del av selve troen, kan oppgi misjon helt. Men dersom Guds pakt med Israel gjelder, og jødene har en rolle å spille i tida som ligger foran, må det jo finnes jøder til å spille rollen. Dersom misjonen lykkes, vil det ikke lenger være jøder i verden, sier jødene.

Det er vel et faktum også i Norge at dette med misjon og jøder er en vanskelig sak. Folk som ellers enige om mye, kommer til ulike konklusjoner i denne saken.

Forholdet til hverandre

Jødene hadde fryktet at etter hvert som Holocaust kommer mer på avstand, ville de kristnes skyldfølelse minke og interessen for dialog med jødene minke. Men hittil har det gått motsatt. Dialogen øker.

Det er også en viss tendens til trialog, dvs. samtaler der også muslimer er med.

Jødene føler det ennå ubehagelig at mange kristne oppfatter deres tro som en noe primitiv ”lovreligion”, en foreløpig religion som først blir fullkommen i kristendommen.

Men klagene er ikke bare enveis.

Hittil har det i stor grad vært kristne som har kommet jødene i møte.

Nå er det et økende krav fra kristen side om at jødene skal gjennomgå på nytt sin negative holdning til kristendommen og kristenheten.

En vanlig oppfatning er at kristendommen er en slags forvridd jødedom for hedninger.

Ned på grasrota?

Det som er skrevet i denne artikkelen, er først og fremst utviklingstrekk som har foregått på bevisst, teologisk hold. Hvor mye som er trengt ned på grasrota, blant jøder og kristne, kan være en annen sak.

Artikkelen tyder på at dette er enda mindre kjent blant jøder, ikke minst i Israel, enn blant kristne.

Dermed ligger det ikke bare fortsatt spennende samtaler, men også en stor pedagogisk oppgave, og venter.

Nr. 3/2003

20

Foredrag av Vebjørn K. Selbekk på Landsmøtet 2003:

Jødehat på norsk

På vårt landsmøte sommeren 2003 var vi så heldige å få besøk av Vebjørn K. Selbekk (bildet). Han er redaktør av den kristne ukeavisen Magazinet, og kjent som en varm Israel-venn. Temaet bygger på hans bok Jødehat på norsk fra Eidsmennene til Boot Boys. Boken anbefales på det beste.

Alle emnene i dette referatet er grundigere behandlet der, sammen med mange andre emner.

tasjonen, sammen med hirdpolitiet. Nazistene tvang ikke politiet til dette. I Nederland, Belgia, Luxembourg m.m. nektet politiet, tyskerne måtte gjøre det selv.

Og det kom ikke noe særlig protester. Det finnes positive unntak: Noen gjemte jøder, hjalp dem til Sverige, protesterte. Den ”midlertidige kirkeledelsen” (Ole Hallesby, Ludvig Hope) sendte en sterk protest til Quisling. Men også i de kristne organisasjonene fantes svarte får. Den norske Israelmisjonen sendte et brev med støtte til ”restriksjoner” mot jødene, riktignok ”uten vold eller personlig forulempelse”.

Den katolske kirken ville ikke være med på protestbrevet.

De bad bare om at konverterte jøder skulle slippes løs. Men NS svarte at det ikke kom på tale, fordi jødespørsmålet ikke er religiøst, men rasemessig.

Norsk politi bisto med å frakte jødene til slaveskipet Donau, som fraktet jødene til dødsleirene. Tyskerne drev fangene opp landgangen med spark og slag.

Av de ca. 770 jødene som ble deportert, kom 26 tilbake.

De fleste ble sendt rett til Auschwitz. De fleste som overlevde, kom seg over til Sverige før de ble arrestert.

Jødehat

I Esters bok i Bibelen, kapittel 3, får vi et blikk inn i antisemittismens vesen og opphav. Haman er jødenes fiende.

Hvor mange jøder hadde irritert ham? Jo, en jøde. Da måtte hele folket utryddes, på grunn av det en mann hadde gjort.

Det illustrerer jødehatets mysterium.

Noen tror at jødehat bare hører Nazi-Tyskland, og eventuelt Øst-Europa, til. Men sannheten er at Norge bærer på en tung, antisemittisk arv som er like gammel som vår nasjons eksistens. Jeg vil ta dere med på en slik reise gjennom antisemittismens historie i Norge. Det er en dyster reise. Men jo mer disse faktaene går i glemmeboken, jo større er sjansen for at jødehatet igjen får vekstvilkår hos oss. Historieløsheten er en av våre verste fiender.

Feldman-saken

Grunnloven

Vi feirer 17. mai med glede. Vi feirer dem som snekret sammen vår grunnlov på Eidsvoll for demokrati, nasjonal suverenitet osv. Men faktum er at 17. mais ja til nasjonal selvstendighet var samtidig et nei til jødene. Eidsvollsmennene satt sammen i flere uker. Paragraf 2 handler om vår religion. 16. april ble denne passusen behandlet, og det var en god del debatt om hva som skulle stå i paragraf 2. Det var flere ulike forslag.

Georg Sverdrup sa at ifølge jødisk religion og moralsyn er det en fortjenestefull handling for jøder å bedra kristne.

Hans Jakob Grøgård bekymret seg over at utskuddene i ”denne sjakrende nasjon” ville oversvømme landet.

Lauritz Weidemann fryktet for nasjonens sikkerhet: Den jødiske nasjons historie viser intriger, de danner en stat i staten m.m.

Nicolai Wergeland, far til Henrik, mente at en sann jøde aldri kan bli noen god borger. Han ville ikke at noen jøde skulle kunne komme innenfor Norges grenser, langt mindre bosette seg der.

Prost Peter Magnus Hount syntes at det gikk for langt i jødefientlig retning. Hvis alle land gjorde som Norge, ville ikke jødene ha noe sted å bo. De bør få lov til å bo ”et sted på Guds grønne jord”.

Men resultatet ble at ”Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til riket”. Det hadde de vært på forhånd også.

Henrik Wergeland

Henrik Wergeland kjempet utrettelig i en årrekke. Han mente at jødeparagrafen var en skamplett på vår grunnlov.

Den ble opphevet i 1851. Henrik Wergeland døde 6 år før.

Men hans utrettelige kamp mot loven blir markert hvert år av norske jøder.

Det ble ingen stor invasjon av jøder. Rundt 1870 var antallet jøder i Norge ca. 25. På slutten av 1800-tallet var det pogromer i Øst-Europa. Da kom det noen flere. Det ble et jødisk miljø i Oslo og senere i Trondheim. I 1910 var antallet jøder blitt ca. 1.000.

Slaktemetode

I 1914 var jødene tema i Stortinget. Det gjaldt den jødiske slaktemetoden. Den er en del av kosher-forskriftene. Det er noenlunde samme metode som samer bruker for å slakte rein. Dyret mister bevisstheten og kjenner ikke smerter.

Debatten gikk over fra å være et dyrevernspørsmål til å bli en sak med antisemittiske overtoner. I 1929 kom saken igjen opp i Stortinget. Da ble den jødiske slaktemetoden forbudt. Den debatten er nok noe av det mer giftige som er sagt om jøder fra Stortingets talerstol gjennom tidene.

Dette vedtaket plasserte Norge i en særstilling internasjonalt. Tyskland fikk også lovforbud mot den jødiske slaktemetoden da Hitler kom til makten i 1933. Men i 1945 ble det opphevet som et selvsagt resultat av oppgjøret med nazitiden. I Norge gjelder loven fremdeles i 2003. Det er veldig påfallende. Det er veldig lett å bevise at denne loven kom til med veldig sterke antisemittiske overtoner. Likevel beholder vi loven i dag. Ortodokse jøder må altså importere kjøttet de spiser fra Danmark eller Tyskland. For de jødiske menighetene er det fortsatt et stort problem. Det er også problemer med importkvoter m.m.

Det mosaiske trossamfunnet vil ikke kjempe for saken.

Da må jødenes venner ta tak i denne saken.

Mellomkrigstiden

Jens Hundseid i Bondepartiet var en ivrig taler på Stortinget. I 1931 var temaet rasehygiene. Han sa at mange innvandrere var av mindreverdig rase. Ett år etter ble han statsminister i Norge. Vi hadde en jødehater og raseteoretiker som statsminister i Norge ett år før Hitler kom til makten. Han havnet på nazistenes side under krigen.

Aftenposten tillot seg lenge å tvile på ”de påståtte jødeforfølgelsene i Tyskland”.

Aftenposten og Nationen advarte mot jødisk innvandring.

(Det var da et par tusen jøder i Norge.)

2. verdenskrig

De norske jødenes skjebne under krigen skiller seg sterkt ut fra de danske. I Finland stod myndighetene på nazistenes side under deler av krigen. Men jødene fikk mye bedre beskyttelse. Her i Norge mistet 739 jøder livet i det norske Holocaust, nesten halvparten av den daværende jødiske befolkningen.

Tyskerne begynte tidlig å kartlegge jødene. Det var det vanlige sivile, ikke-nazifiserte embetsverket (sorenskrivere, lensmenn m.m.) som hjalp tyskerne med å sette opp lister over norske jøder og deres formuesforhold m.m. – Ingen er straffet for det de hadde gjort.

I Nord-Norge ble jødiske menn arrestert allerede i 1941.

Så kom turen til statsløse jøder.

Deportasjon

26. oktober 1942 skulle alle norske jødiske menn arresteres kl. 06.00. Kvinner og barn ble arrestert en måned etter.

Det vanlige, hjemlige politiet hjalp nazistene med arres-

Vi har en skamplett på vårt rettssystem. Rakel og Jakob Feldman. De var flyktninger fra Russland, men hadde bodd i Norge i nesten 30 år. Jakob var barberer, men begynte etter hvert en klesforretning. De ble etter hvert velstående.

I oktober 1942 måtte de flykte. To unge, norske grenseloser skulle bringe dem over til Sverige. Men ungdommene fikk se at paret hadde betydelige verdier med seg. De tok en annen rute, mot et avsidesliggende tjern, Skrikerudtjernet. De slo i hjel ekteparet med kaldt blod. I januar 1947 tilstod guttene. Men de sa at de hadde handlet i nødverge, for flyktningeruten kunne bli oppdaget av tyskerne ettersom ekteparet Feldman ikke ville ha klart å komme seg over til Sverige. – Men små barn og handicappede ble brakt over der.

Morderne var hjemmefrontfolk. I august 1947 ble de stilt for retten. Vitneprovene gikk i de unges retning. De ble frifunnet, og har ikke hatt problemer siden. Jeg mener at det var et opplagt rovmord. – Forfatteren Sigurd Senje har skrevet boken Ekko fra Skriktjenn om denne saken

Etter krigen

I mars 1945 vedtok regjeringen Nygaardsvoll i London at Norge ikke skulle bruke penger på å hjelpe ”statsløse som på grunn av sin avstamning hadde måttet forlate landet” tilbake til Norge. Det dreier seg altså om jøder som var kommet som flyktninger til Norge i årene før krigen. Men man ville ikke nekte dem adgang til å komme tilbake til landet.

Dette harmonerer med den holdningen som var generelt. ”De hvite bussene” kom, som kjent, til Tyskland for å hente de skandinaviske fangene der. Alle unntatt jødene, enten de var norske statsborgere eller ikke. De jødene som overlevde, måtte ta seg hjem på egenhånd.

Zions vises protokoller

”Protokollene” er et kjent falsum som beskylder jødene for å være ute etter verdensherredømmet. De ble utgitt på nytt i Norge i 1999 av en nazistisk, norsk gruppe.

Det ble politianmeldt for tre år siden, men det førte ikke til noen form for reaksjon.

Farlig utvikling

Vi begynner i dag å se starten på noe som ikke er hyggelig. Sperrene mot rent jødehat faller i de store medier.

Gamle naziskrifter blir spredt i Norge uten at noe skjer. Jeg vil oppfordre oss alle til å være oss vårt ansvar bevisst, og arbeide på den måten vi kan – mot antisemittisme.

Vi må vite hva som er skjedd.

Nr. 3/2003

Jøder i Tunisia

13. juni hadde Nicole Argo en artikkel i Jerusalem Post om jødene i Tunisia. Bakgrunnen var en konferanse under tittelen Jødene i Tunisia: Opphav, arv og kultur. Den var organisert av et senter under BarIlan-universitetet i Israel. Denne artikkelen er hovedkilden for det følgende stoffet: Det er 1.600 jøder igjen i Tunisia. 800 av dem bor på øya Djerba, som kom i fokus i april i fjor da en bombe gikk av og drepte 21 personer, de fleste turister fra Tyskland.

Den tunisiske regjeringen forsøkte å si at det var en ulykke, men Tyskland forlangte skikkelig etterforskning. Det førte til at det ble bevist – og siden innrømmet – at det islamske nettverket stod bak, og var utført at muslimer som ikke kunne tåle at jødene lever i fred i Tunisia.

Terrorbomben var rettet mot den gamle synagogen. I sin opprinnelige form ble den bygd noen år etter at Salomos tempel i Jerusalem ble ødelagt i 586 f. Kr., den inneholder en stein fra dette templet og regnes derfor som ett av jødedommens hellige steder. Synagogen har også en av de eldste bibelrullene i verden.

Frykter hevn

Det er vanskelig å få intervjue jødene i Tunisia. Selv deres slektninger i Frankrike og Israel forlanger anonymitet av frykt for at deres slektninger i Tunisia vil bli rammet av muslimenes ”hevn” hvis de kommer med ”kritikk”.

Denne frykten har vært et grunnleggende element i livet til jødene i arabiske land i århundrer, og jødene trengte mange år i Israel før

21

Gennesaretsjøen

de lærte seg å snakke fritt. (Den samme frykten finnes nå blant kristne og andre minoriteter i de muslimske landene.)

Jødisk turisme

Den tunisiske regjeringen, og muslimer flest på Djerba, ønsker at jødene skal bli boende i Tunisia.

Dels har de tiltrukket seg mange jødiske turister til den hellige synagogen, noe også muslimene tjener på. Dels er mange av jødene gullsmeder, og bidrar vesentlig til økonomien i området. Men mange av de mer radikale muslimene er lite begeistret for å ha ”vantro” mennesker iblant seg.

Det skal bli interessant å se hvor lenge det går før denne lille gruppen av jøder må slå følge med de over 900.000 andre jødene som forlot arabiske land på 1900-tallet.

I midten av mai stiger ikke lenger vannflaten i Gennesaretsjøen, slik den har gjort i hele denne vinterperioden. Nå renner det ikke mer vann inn i sjøen enn det som erstatter vannet som blir pumpet ut og det som fordamper.

Israel har middelhavsklima, det vil si at det regner i vinterhalvåret og er tørt i sommerhalvåret. Siden regnsesongen begynte i vinter, har vannet i innsjøen steget med 4,70 m. Det er ny rekord. Nå er overflaten 209,72 meter under havets nivå. Dersom vannet hadde steget

mer enn 82 cm til, ville Israel ha åpnet portene ved Deganya og latt vann renne videre ned til Dødehavet. Ellers kunne det ha blitt flom i Tiberias.

I Bibelen kalles sjøen Gennesaretsjøen, Galiea-sjøen og Tiberiassjøen. Det var sjøen hvor Peter og hans bror Andreas var fiskere, og hvor Jesus ifølge evangeliene gikk på vannet, stilte stormen og hjalp sine disipler til rekordfangst.

Den er nå Israels største vannreservoar.

Fluor i drikkevannet Israel har begynt med å ha fluor i drikkevannet. Det var vanlig inntil for nesten ti år siden. Men da fluoriserings-anlegget gikk i stykker, var det ikke penger til å reparere det. Men for noen få år siden vedtok Knesset at alle kommuner med mer enn 5.000 innbyggere måtte ha fluor i drikkevannet. Så nå er fem millioner israelere koplet til fluoriseringen.

Innbyggerne i Jerusalem får vanligvis vann fra grunnvannet. Fluoranlegget for dette er ikke ferdig ennå. Akkurat nå brukes vann fra

Genesaretsjøen fordi det har vært så mye regn der.

Fluoriseringen av vannet er ikke blitt bekjentgjort spesielt. Men tannleger har fått beskjed om å fortelle foreldrene at de ikke lenger bør la barna innta ekstra fluor på annen måte.

Helsemyndighetene sier at fluor er helt ufarlig. Men de er imot det, kan la drikkevann stå i en åpen beholder så fluorgassen fordamper.

Kilde: Judy Siegel-Itzkovich i Jerusalem Post 11. april 2003.

Økte vannkvoter Artikkelforfatteren anbefaler nettstedene www.lebaneseforces.com (t.v) og www.freelebanon.org (t.h.) som kilder til mer informasjon om Libanon.

Massakre på kristne i Libanon Nils Tore Gjerde At Libanon har en stor kristen befolkning vet de fleste, men at ca halvparten av landets kristne har reist, vet de færreste. Men de kristne i Libanon har også blitt utsatt for massakre, opp i gjennom tidene.

I den kristne avisen Vårt Land 21. oktober 1983 kan en lese den dramatiske overskriften: ”Druserne fjerner alle spor etter kristen bosetting. Kirker utslettes i Shouf-fjellene.”

Kirker, klostre, boliger og 65 kristne landsbyer i Shouf-fjellene i Libanon jevnes med jorden. Alle spor etter en århundregammel kristen befolkning utslettes. Selv gravplassene ødelegges, hevdet generalsekretæren i de kristne maronittenes verdenunion til avisen Vårt Land for snart 20 år siden. Dette kalles i dag etnisk rensning. Men generalsekretær Simon Khoudry, som selv er libaneser, hevdet også at

omtrent 1500 kristne ble massakrert i kampene, og at maronittene har navnelister på de massakrerte. Mellom femti og hundre tusen kristne ble fordrevet da druserne overtok de kristne landsbyene.

Den byen som oftest blir nevnt i forbindelse med massakre på kristne i Libanon, er landsbyen Damour 20 kilometer sør for Beirut som da hadde omtrent 25.000 innbyggere. Ifølge presten Mansour Labakay ble byen angrepet 9. januar 1976 av en styrke på ca. 16.000 soldater, hovedsakelig bestående av PLO og syrere, men også andre prosyriske libanesiske militser forsterket med leiesoldater fra Iran, Afghanistan, Pakistan og Libya.

Presten varslet fort den muslimske sheiken i området, men fikk klar beskjed om at han ingenting kunne gjøre.

Druserlederen Kamal Jumlatt ble også varslet om angrepet,

men han la skylden på PLO og Yassir Arafat. Kampene om landsbyen og ødeleggelsene varte helt til 23. januar. Byen forsvarte seg så godt den kunne med ca.

225 unge menn. De fiendtlige styrkene etablerte en beleiring allerede første dag, og kuttet både mat- og vannforsyningene til Damour. 582 personer ble drept under stormingen av Damour.

Presten Mansour Labakays gripende og detaljerte vitnesbyrd om Damours skjebne finner du på Internett ved å søke på lebaneseforces.com, og gå inn på spesialseksjonen ”Historical Facts”. Ønsker du å følge utviklingen i Libanon – landet som verden glemte – går du inn på Internettportalen freelebanon.org. Her finner du den anti-syrisk libanesiske opposisjon, den eneste engelskspråklige avisen i Beirut, Daily Star, og også den maronittiske kirken.

Det er tidligere bestemt at de israelske bøndene får bare 50 % så mye vann som tidligere. Nå er denne kvoten økt litt: De får 58 %. Bakgrunnen er at denne siste vinteren gav vesentlig mer nedbør enn vanlig, slik at Gennesaretsjøen steg helt opp til 209,76 m under havets nivå. Det er bare 86 cm fra maksimum. (Dersom nivået blir høyere, blir det flom i Tiberias.

Det unngås ved at man i så fall lar vann renne fra Gennesaretsjøen og sørover mot Dødehavet, noe som ellers ikke gjøres lenger.) – Siden nedbørsesongen er over, har vannet begynt å falle igjen i Gennesaretsjøen. Det faller med ca. en tredel av en centimeter per dag.

I 2001 gikk 658 millioner kubikkmeter ferskvann til bruk i hjemmene og privat bruk i byene. 120 millioner kubikkmeter vann gikk til industrien, og 563 millioner kubikkmeter til jordbruket. I tillegg fikk jordbruket 459 millioner kubikkmeter renset spillvann.

Vannproblemet framover skal løses ved at mer vann brukes om igjen til jordbruksformål. Og så er israelerne i ferd med å bygge en rekke avsaltingsanlegg for sjøvann.

Kilde. Artikkel i Jerusalem Post 11. juni 2003 av David Rudge.

Økt rasisme i Frankrike Antallet tilfeller av rasistisk vold i Frankrike økte fra 71 i 2001 til 313 i 2002. 192 av disse angrepene var rettet mot jøder, mot 32 i året 2001, ifølge en rapport fra National Consulting Committee on Human Rights.

Voldsbølgen har rammet jødiske skoler, synagoger og gravsteder.

En synagoge i Marseilles brant ned til grunnen. Frankrike har en av

de største muslimske befolkingene i Europa, og den største jødiske befolkningen. Forholdet mellom folkegruppene er spent.

Også det muslimske samfunnet har vært rammet av vold. Av 47 angrep ble 25 tilskrevet høyreekstreme grupper.

I tillegg til volden var det et stort antall trusler og rasistiske ytringer av ulike slag.

Nr. 3/2003

22

Sharansky tilbake i Russland

Nathan Sharansky er minister for Jerusalem-saker i Sharon-regjeringen. Her maler han et skilt i Sakharov-hagen i Jerusalem.

(Foto: Milner Moshe, GPO)

Denne artikkelen stod i nr.

1/1997 av vår avis Midtøsten i fokus.

Nye kommentarer er i hakeparentes.

I januar [1997] var industri- og handelsminister Nathan Sharansky på besøk i Russland. [Det var det første besøket siden han fikk reise til Israel. Siden er det blitt flere, det er nå i 2003 et godt forhold mellom Israel og Russland.]

Mange mener at Sharansky mer enn noen annen var mannen som sprengte det gamle Sovjetunionen.

[Se artikkelen Bevisstgjøring av de sovjetiske jødene.]

Hovedhensikten med turen var å arbeide for økt handel og kontakt mellom Israel og Russland. Men Sharansky nyttet også anledningen til å foreta private markeringer.

Han besøkte Lefortovo-fengslet, hvor han satt i nesten 9 år. Sharansky var der nesten 30 minutter lenger enn planlagt. Han bad om å få besøke en straffecelle. Lederen for fengslet prøvde seg med at slike celler ikke lenger fantes, men Sharansky gav seg ikke. Til slutt fikk han gå dit. Han tok med seg

kona si, Avital, inn i cella, og de to var der i 10 minutter alene. ”Den var enda mindre enn jeg husker,” sa Sharansky. ”Det var stedet han vant sin største seier,” sa Avital, ”seieren over seg selv”.

Sharansky ble satt i straffecelle fordi han nektet å undertegne et papir om at det var galt å delta i den jødiske utvandringsbevegelsen i 1970-åra.

Sharansky ble spurt om han kunne tilgi dem som hadde fengslet og voktet ham. Han svarte: ”Det er ikke nødvendig å tilgi dem som tapte.”

Han besøkte sin fars grav for første gang. Han stod stille foran grava lenge. På farens grav stod det: ”Må han hvile i fred, og må hans ætt blomstre i Israel.” Nathan valgte dette mens han satt i fengsel.

Siden besøkte han grava til Andrei Sakharov, mannen som viste Nathan at selv ikke det mest undertrykkende regimet kan hindre en mann i å være tro mot seg selv.

Bevisstgjøring av de sovjetiske jødene Denne artikkelen var opprinnelig manuskript til et nærradio-program i oktober 1995.

Fra staten Israel ble opprettet i 1948 og fram til seksdagerskrigen i 1967 hadde jødenes stat diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen. I begynnelsen var kommunistene vennlige mot Israel.

Men etter hvert skar det seg, og tonen ble mer fiendtlig.

Noen israelere med kommunistiske tilbøyeligheter forsøkte å utvikle og utvide samarbeidet mellom Israel og Sovjetunionen. Men det ble ikke så mye utav det. Grunnen fikk en israeler høre en dag han snakket med den sovjetiske ambassadøren i Tel Aviv. Ambassadøren sa at han hadde all mulig sympati for israelerne. ”Men du forstår,” sa han, ”at våre eksperter har funnet ut at Israel kommer til å bli utslettet av araberne. Derfor vil vi ikke satse på dere. Vi satser ikke på tapere.”

Israeleren ble helt forskrekket. ”Hva skal vi gjøre da?” sa han. ”Dere får be en bønn,” sa den sovjetiske ambassadøren. Dette er et russisk uttrykk som først og fremst betyr at nå er det like før en skal dø. Da ble israeleren sint, og sa

til ambassadøren: ”Ja, vi skal be.

Vi skal rope til Den allmektige til Kremls murer sprekker.” Og slik gikk det.

Det var Sovjetunionen som stod bak seksdagerskrigen i 1967, ved å komme med falske beskyldninger om at Israel bygget opp til en krig mot Syria. Til tross for at Israel stilte grenseområdet åpent for alle journalister og diplomater som ville komme og se at beskyldningene var falske, valgte araberne å late som om de trodde på dem.

Dermed oppstod en situasjon som måtte eksplodere i krig. Det skjedde 5. juni 1967. I løpet av seks dager smadret Israel hærene til Egypt, Jordan og Syria.

Før seksdagerskrigen var de fleste jødene i Sovjetunionen ikke særlig bevisst på sin nasjonalitet og religion. Men før denne krigen kjørte det sovjetiske propagandaapparatet voldsomt ut, ikke bare mot Israel, men mot jøder generelt. Det førte til at jødene ble mye mer oppmerksomme på sin identitet.

Da så krigen kom, med Israels knusende seier, ble det en mektig opptur for de sovjetiske jødene.

Russere flest respekterer styrke, og

for første gang kunne de russiske jødene se sine naboer i øynene med løftet hode. Det førte til at mange av dem begynte å lytte til sendinger på russisk på Israels radio. Vestlige kurerer smuglet litteratur inn til jødene. En sterk, jødisk bevissthet vokste fram hos en del jøder.

I Sovjetunionen var det mange jøder. Ingen visste eller vet hvor mange, for det har vært vanlig at de jødene som kunne, fikk forandret sin registrerte nasjonalitet til noe annet. Dessuten er det ikke entydig hvem som skal regnes som jøde. Men det var vel ett eller annet mellom 2 og 4 millioner jøder.

Deres uoffisielle leder het Anatoly Sharansky. Han krevde å få reise til Israel. Men det var et farlig krav. For den sovjetiske staten var bygd på myter om at den var toppen på alt, og at bare noen få syke sinn kunne ønske seg vekk fra arbeiderparadiset og til de vestlige klassesamfunnenes tyranniske undertrykkelse. Det at først noen få jøder, og siden mange andre, åpent sa at de ønsket å forlate det sovjetiske systemet, og var villig til å gå i fengsel for sin rett til å reise, bidro i sterk grad til å sprenge mytene og knuse kommunismen.

Kommunismen var bygd på myter,

illusjoner og løgner - offisielt var alt i orden og såre vel. Jødene kom med sannheten. Ikke bare de, men de stod i fremste linje.

I dag [1995] har Anatolij Sharansky skiftet fornavn. Han heter nå Nathan Sharansky. Han planlegger å stifte en nytt politisk parti i Israel, og mange tror at partiet vil få stor innflytelse. [Nå i 2003 er dette partiet, Yisrael B’Aliyah, slått sammen med Likud-partiet.] Hensikten skal være å legge forholdene i Israel enda bedre til rette for innvandrere, slik at også resten av jødene i Russland og andre steder føler seg fristet til å flytte til Israel.

Ingen vet når dørene i Russland blir stengt igjen, slik at ingen kan komme ut. Og antisemittismen jødehatet - er sterkt der. Derfor gjelder det å få flest mulig ut så fort som mulig. Men mange kvir seg.

Omstillingsproblemene i Israel er store. Og fremdeles er det mange høyt utdannede innvandrere som har jobb med å sope, kjøre en heis opp og ned eller andre yrker de er sterkt overkvalifisert for. [Dette er det siden blitt mindre og mindre av.]

Sett utenfra er Israels innvandringspolitikk en stor suksess, og Norge bør ha mye å lære. Først og

fremst klarer israelerne å få innvandrerne i arbeid. Om de kanskje først må ta noe som ikke passer så godt, får de vær-så-god ta den jobben. Så kan de søke videre, mens de jobber, på noe som passer bedre. Det viser seg da at etter hvert kommer flere og flere over i jobber de trives med.

Ikke minst har Israel hatt en kjempevekst i høyteknologi-bedrifter av mange slag. Over 60 % av Israels produksjon kommer i dag [1995] fra høyteknologi-bedrifter.

Israel moderniserer fly, lager tomografer til sykehusene, lager skoleprogrammer til barn i Tyrkia, eksporterer maneter som delikatesser til Østen, legger opp telesystemet i Indre Mongolia, leverer kommunikasjons-systemer til den nye flyplassen i Hongkong - for å ta noen få meldinger fra de siste ukene.

Israels økonomi har økt med 6-8 % i året siden innvandringen begynte for alvor i 1989. Det skyldes aller mest at det har lykkes å få innvandrerne på banen, at de bidrar med ideer, oppfinnelser og kvalifisert arbeid. [De siste årene har økonomien vært i stagnasjon, kanskje først og fremst på grunn av krigen mot palestinerne.]

Nr. 3/2003

23

JNF sikrer veier i Nord-Israel Berit Demborg Inntil 1970-årene var grensen mot Libanon fredelig. Men i begynnelsen av 80-årene, med stigende terroristvirksomhet, etablerte Israel det som ble kalt den nordlige sikkerhetssonen på den andre siden av grensen. Selv etter denne tid opplevde noen av grensekibbutzene angrep med Katushya-raketter.

Tilbaketrekning

I mai 2000 trakk den israelske hæren seg tilbake til den internasjonale grensen. Mange av veiene mellom Israels nordligste kibbutzer var nå synlige fra Libanon, og kibbutz Misgav Am ligger direkte på grensen. Det ble nødvendig å forsterke grensegjerdet, og samtidig ble det viktig å anlegge sikkerhetsveier som ikke var synlige fra Libanon.

Sikre veier

Dette arbeidet ble en av KKL/ JNFs oppgaver, og det er nå mulig å ferdes sikkert mellom de bebodde stedene, for barna på vei til skolen

og for de voksne som skal ut til sine marker og plantasjer hvor det dyrkes epler, plommer og kiwi.

Selv om sikkerheten er viktig, må det også tas hensyn til den enestående utsikten over fjell og daler i Øvre Galilea.

Kibbutz Migav Am

Fra Misgav Am som ligger ca.

850 m.o.h. kan man mot øst se Golanhøydene, mot nord Hermonfjellet som med sine 2260 meter hever seg majestetisk over hele området, og mot vest helt til Middelhavet og kystbyene Tyrus og Sidon. Kibbutzen ble grunnlagt i 1945 på jord som KKL hadde kjøpt. Helt siden den gang har KKL deltatt i utvikling av kibbutzens infrastruktur. Det er stier og fiskedammer, utsiktsplattform og amfiteater, og det er plantet skog nedover fjellet. Misgav Am og flere av de andre kibbutzene har hyggelige hoteller med svømmebasseng til gjestene.

Landskapsutforming

Veianleggene formes slik at de tilpasses landskapet, og tilsvarende

sikkerhetsveier fins nå flere steder, ikke bare ved Libanon-grensen .

Disse anleggene er nødvendige, men dessverre også dyre. Mange av KKLs venner støtter disse store arbeidene.

Israels mest dramatiske sikkerhetsvei ble anlagt under uavhengighetskrigen i 1948. Den jordanske hæren behersket veien fra Tel Aviv til Jerusalem ved Latrun, og hvis man ikke hadde klart å bygge denne såkalte Bumra-veien , ville Jerusalem blitt tapt til jordanerne. Veien gikk parallelt med hovedveien og kunne ikke sees fra Latrun, og det lyktes i siste øyeblikk å komme gjennom med forsyninger til den beleirede byen Jerusalem. Israelerne kalte veien Burma Road til minne om verdenskrigens “riktige” Burma-vei som i 1944 ble anlagt skjult for japanerne og ble hugget gjennom jungelen i Burma.

Veien fikk avgjørende betydning i kampen mot japanerne. Slik knyttes fortidens og nåtidens dramaer sammen.

34.000 nye immigranter Berit Demborg Som vanlig, i forbindelse med uavhengighetsdagen, kan det være interessant å få en oppdatert statistikk over Israels befolkning. Den jødiske befolkningen teller ca. 5,36 millioner av en total befolkning på 6,7 milioner. Det har vært en pen vekst, når vi tenker på at det bare var 600.000 jøder i 1948, da staten ble til.

Siste år kom det 34.000 nye immigranter (olim) til Israel.

19.000 kom fra det tidligere Sovjet, 6.000 fra Argentina, 3.000 fra Etiopia, 2.000 fra Frankrike og resten fra forskjellige andre land. Byer som har absorbert flest nye olim er Jerusalem, Ashdod, Natanya og Bet Shemesh.

Reagerte på jødehat i Italia Berit Demborg

Jødisk Nasjonalfonds formann, Jehiel Leket, var nylig i Rom, hvor han ble forferdet over å oppdage grafitti med hatefulle slagord, hakekors og andre former for motbydelige grafitti i nærheten av synagogen og Israels ambassade. Da han spurte medlemmer av den lokale menighet om hvordan de kunne tolerere dette, sa de bare at de var vant til det og at dette var noe de ikke kunne gjøre noe med.

Politiet kaller det for illegal vandalisme og nekter å gjøre noe med det.

Leket uttrykte sin forferdelse og sa til dem at vi aldri må venne oss til den slags krenkelser og må gjøre hva vi kan for å fjerne dem. Neste dag besluttet han seg for å gå foran med et godt eksempel, kjøpte maling og malte over de anstøtelige grafittiene. Vel hjemme i Israel sendte han ut en oppfordring til studenter over hele verden, og ba dem danne en “studentkommando” med det formål å fjerne slike grafittier.

Jøder i New York I følge en studie utgitt av en jødisk organisasjon skal det nå være under én million jøder i New York City. Dette er første gang på hundre år. Særlig de siste 20 årene har antallet jøder blitt redusert. På slutten av

1950-tallet var det over 2 millioner jøder i New York.

Nedgangen i antall jøder forklares hovedsakelig med fraflytting til forsteder og landområdene rundt byen.

KIBBUTZ-OPPHOLD

Vil du annonsere? post@miff.no

Er du mellom 18-35 år?

Reis til en kibbutz i Israel som volontør.

Vi hjelper deg med reisen og oppholdet.

NORKIV

PB 716, Sentrum, O106 Oslo Tlf: 63 87 73 96 Fax: 63 87 31 73

HVA LÆRTE APOSTLENE? Vi har fått en studiehåndbok som gir en konsentrert oversikt over Bibelens og apostlenes budskap.

Boken er på dansk. Et begrenset antall tilbys tilsendt uten omkostninger.

Skriv til: MED ÅPEN BIBEL v/ Sverre Petersen, Langoddveien 76A, 1367 Snarøya

SAS

Scandinavia Hotel Thulinsgt. 6 og Biskop Gunnerusgt. 3 Oslo 1 Norway Telefon: 22 11 29 22

Badetøy med tilbehør spør etter

KEREN KAYEMET LEISRAEL

JØDISK NASJONAL FOND NORGE ILAN RAMON

“Jeg oppfordrer enhver jøde i verden til å plante et tre i Israel dette året. Det er mitt ønske å se om et år, på årsdagen for oppsendelsen av romfergen, at minst 13 millioner nye trær er plantet i Israel.”

Israels første astronaut fikk selv aldri se sitt ønske bli oppfylt. Et kvarter før romferjen skulle lande, eksploderte den i luften over Texas.

Ilan Ramon omkom sammen me de seks andre astronautene.

Hjelp oss å oppfylle hans siste ønske: Israel-venner i Norge vil plante en skog i Ilan Ramons navn i Israel.

Berit Demborg

Bidrag sendes til Jødisk Nasjonalfond Boks 8871, Youngstorget, 0028 Oslo Gironr.: 7877.08.76817 Tlf. nr. 22 11 28 14

Returadresse: Midt-Østen i fokus, PB 31, 4097 SOLA DYPT RØRT

“Jeg abonnerer på deres avis, og er daglig inne på nettsidene deres. Jeg må bare si at jeg er dypt rørt over at dere støtter min store hjertesak, nemlig jødenes sak. Jeg har en nettside hvor jeg bruker mange av deres artikler.”

Kenneth Bakken

VELDIG BRA!

“Jeg vil bare fortelle dere hvor veldig bra alle i min familie synes informasjonsarbeidet deres er! Jødehatet er voldsomt på fremmarsj, og derfor er det desto viktigere at noen våger å tale Roma midt imot, slik dere gjør. Tusen takk for innsatsen, fortsett slik!”

Elisabeth Fearnley, Bodø

KEEP UP THE GOOD WORK!

“Vil takke dere for å bringe saklig og nøytral informasjon fra Midtøsten. Deres side er en motvekt til den anti-Israel propagandaen vi dessverre finner i mange andre medier. Israel trenger venner som dere!

Keep up the good work!!”

Frode Strand, Australia

STÅ PÅ

“Godt at ikke alle har denne anti-israelske holdningen. Et fantastisk folk og land.

STÅ PÅ.”

Rolf M. Landaas

KJEMPEGLAD FOR AVISEN

“Jeg er kjempeglad for avisen deres.

Skulle ønsket at den kom ut litt ISRAE oftere. Jeg anbefaler den til alle D L ME kjente.”

Bjarte Gauksheim, Bergen

Støtt MIFFs viktige arbeid!

MIFF gir saklig og allsidig informasjon om Midtøsten-konikten gjennom avisen Midtøsten i fokus og nettstedet Porten til Midtøsten.

Vårt ønske er å skape større sympati for Israel og det jødiske folk.

Vil du være med å støtte vårt viktige arbeid?

Fyll ut blanketten under, og send den til oss! q Enkelt-medlem q Ektepar q Pensjonist q Student q Pensjonist ektepar q Student ektepar

240,350,150,180,-

Abonnement på Midt-Østen i fokus er inkludert.

q Abonnere på Midt-Østen i fokus 150,q MOTTA MIDT-ØSTEN I FOKUS GRATIS TO PRØVENUMMER

Navn: Adr.: Postnr./Sted:

150,-

Porto

180,-

MED ISRAEL FOR FRED

MEDLEMSREGISTERET/ MØIF

Pb 31 4097 Sola

FO

R FRED

GLIMRENDE ARBEID

“Takk for det glimrende arbeidet dere gjør i MIFF og Porten til Midtøsten! Leser sidene veldig ofte!”

Jon Åge Skuland, Kristiansand

MYCKET GLAD

“Jag blev mycket glad när jag såg Porten til Midtøsten!”

Mikael Schvili, Sverige

MYCKET VÄLKOMMET

“Er sida är ett mycket välkommet inslag i Norden.”

Hampus Forssell, Sverige

USEDVANLIG FLOTT

“Vil takke dere for en usedvanlig flott nettside, og et usedvanlig flott arbeid!”

Arnfinn Nordbø, Randaberg

BLE GLAD

“Heisan!! Jeg har ikke noe spesielt å si, jeg må bare fortelle dere hvor GLAD jeg ble for å snuble over nettstedet deres! Antisionismen er sterk i dag, og nyhetsbildet er helt forskrudd. Fortsett slik!”

Kent Hallman

ENORMT FLOTT

“Jeg synes, det er en enormt flot side, I har. Har kun lige kigget lidt på den, da det var en tilfældighed, at jeg kom ind på den.

Desværre har vi vist ikke noget der i kvalitet og omfang svarer til den her i Danmark - selv om behovet givetvis også er stort her, hvor der også findes megen hadefuld antisemitisk propaganda.”

Morten Pedersen, Danmark