2003-04 Midtøsten i fokus

B-blad

Returadr: MIFF, Pb 31, 4097 SOLA

www.miff.no aSiste nytt fra Israel hver dag. aDebattforum med mer enn 200 brukere. aOver 15.000 besøk i september.

Nr. 4/2003

29. årgang

Organ for Med Israel for fred

Nytt arabisk jødehat

Fra den mørkeste delen av Europas historie blåser arabiske antisemitter nytt liv i jødeendtlige løgner. SIDE 8 og 9

Raketter truer Israel

(Foto: Ohayon Avi, GPO)

Rekkevidden på palestinernes Kassam-raketter økes stadig.

SIDE 12 og 13

10 år etter Oslo-avtalen

Terrorgruppene aldri avvæpnet Trygg i Jerusalem

Kristine Østhus Ben-Chaim (bildet) forteller fra hverdagen i Israel.

SIDE 20 og 21

Palestinerne har aldri oppfylt sin viktigste forpliktelse etter Oslo-avtalen, nemlig å avvæpne terrorgruppene. Dermed ble ikke bare fred med Israel umulig. Det ble også umulig å få til en palestinsk stat.

I tillegg kommer stadig oppfordring til vold i medier og skolesystem. Brudd på grunnleggende forutsetninger for fred, har gjort det umulig for Israel å gjennomføre sine innrømmelser. SIDE 6 og 7

Nr. 4/2003

2 D ISRAEL ME

FO

R FRED

Hva er MIFF?

Med Israel for fred (MIFF) ble startet som en arbeidsgruppe i 1975, og tre år senere ble organisasjonen formelt stiftet. MIFF er religiøst og partipolitisk nøytral.

Gjennom saklig og allsidig informasjon om Midtøsten-konflikten og det jødiske folk og dets historie, ønsker MIFF å skape en større sympati for Israel og det jødiske folk.

Hos oss skal ulike oppfatninger komme til orde.

Stikkordet er mangfold. Les mer om organisasjonen på www.miff.no.

MIFF utgir avisen Midtøsten i fokus omlag fem ganger årlig. MIFF driver også nettportalen Porten til Midtøsten (www.miff.no). Dette er en av de beste pro-israelske nettressursene i Norden.

Kontaktinfo E-post: post@miff.no

Telefon: Gabriel Edland 38 09 55 23 Adresse til hovedstyret: Med Israel for fred Postboks 601 4665 KRISTIANSAND S. Adresse til medlemsregister og kasserer: MIFF/MØIF PB 31 4097 Sola

Organisjonsnummer 970 550 232

Medlemspriser Enkeltmedlem Ektepar Pensjonist - enkeltmedlem - ektepar Student - enkeltmedlem - ektepar Abonnement på Midtøsten i fokus

240 kr 350 kr

Vil bruke “våpenhvile” til Framstående palestinske ledere har foreslått en ny våpenhvile mellom Israel og de ulike palestinske gruppene. Selv terrororganisasjonen Hamas er interessert.

Slik israelerne oppfatter det, ligger det først og fremst tre forhold bak de palestinske ledernes ønske om våpenhvile: a) Krigen har belastet palestinerne meget sterkt. Israelerne gjør angrep inne i de palestinske områdene, for å arrestere terrorister og ødelegge terrorvåpen og produksjonssteder av slike. Noen ganger fører det til skuddvekslinger. Det er veisperringer og avstengninger og en økonomi som er hardt rammet. b) Israelerne jakter på terrorledere som driver krig mot israelerne, fortrinnsvis sivile. De får finne seg i at dersom det skal være krig, går den begge veier. Terrorlederne er nå i dekning og på flukt hele tiden, men tross det klarer israelerne av og til å ramme noen av dem. Situasjonen er farlig og slitsom for dem. De har ingen betenkeligheter med å sende andre i døden, enten de er jøder eller arabere. Men selv vil de gjerne leve og ha det rimelig komfortabelt. De kan tenke seg en våpenhvile nå. c) Palestinske terrorledere ønsker en våpenhvile så de i ro og fred kan bygge opp sin terrorkapasitet (rekruttere, trene opp, legge opp ruter og steder, etablere “hvilende celler” i Israel, bygge opp et stort lager av selvmordsbomber og - ikke minst - raketter).

Israel avviser

Svaret fra Israel på invitten om våpenhvile er et klart “nei”. Det har vært slike våpenhviler før, og de har ikke ført til noe annet enn en kortvarig reduksjon av terroren. Det verste ved slike våpenhviler er at de brukes til å bygge opp potensialet for nye terrorangrep, som nevnt under punkt c ovenfor.

150 kr

Bankkontonummer Gaver/ kontingent 7877.06.54539 Andre innbetalinger 0532.51.93206

Det israelerne kanskje frykter aller mest akkurat nå, er at palestinerne på Vestbredden skal få mange raketter som kan skytes mot Jerusalem, Tel Aviv (inkludert flyplassen), Netanya og mange andre byer. Avstandene er meget små, Israel er på størrelse med et norsk fylke. Se artikkelen Vil spre frykt med Kassam-raketter på side 10.

Avvæpne og oppløse

I Oslo-avtalen og de påfølgende avtalene mellom Israel og palestinerne høsten 1993 var ett av de viktigste elementene at det ikke skulle finnes noen væpnede pales-

tinske grupper utover dem som er under direkte kontroll av regjering i selvstyremyndighetene. Det var nøye spesifisert hvor mange våpen av ulike typer som skulle være i det palestinske området. Israelerne gav selv palestinerne mange av disse våpnene.

Yassir Arafat har aldri gjort noe som helst for å oppfylle dette løftet. I noen perioder har han sagt at han var ute av stand til det, fordi Hamas og andre grupper var så sterke og han selv så svak. (Det er det palestinerne sier nå.) Men i løpet av de ti årene som er gått siden avtalene ble inngått, har det

også vært perioder hvor det absolutt burde være mulig. Men Arafat har fulgt denne strategien hele tiden i Jordan fram til 1970, i Libanon fram til 1982 og siden: Parallelt med hans egne organisasjoner skal det være terrororganisasjoner som kan utføre volden, og så sier Arafat bare at han beklager det. I perioder, for å få størst mulig innrømmelser fra israelerne, har han forhindret terrorhandlinger. Men han har aldri gjort noe for å frata terrorgruppene evnen til terror.

At det ikke finnes væpnede grupper i konkurranse med politiet og andre lovlige organer, burde jo

- Midtøsten i fokus -

150 kr 180 kr 150 kr 180 kr

Seks mennesker mistet livet og en stor mengde ble skadet da en selvmordsterrorist utløste bomben sin på denne populær kafeen i Jerusalem 9. september. (Foto: Milner Moshe, GPO)

Redaktør

Odd Myrland Bjaalandsgt. 32 4016 Stavanger odd@myrland.com Tlf. 51 58 01 65 Mob. 95 88 69 77 Fax: 85 02 25 75

Deskansvarlig Conrad Myrland

Nyheter og kommentarer

Når redaktøren selv skriver en så stor del av stoffet som tilfellet er i denne avisa, er det vanskelig å skille mellom nyheter (som skal være nøytrale og ufarget av journalistens egne oppfatninger) og kommentarer.

Men jeg forsøker. Når det står OM under en artikkel, er det ment å være en kommentar-artikkel.

Kilder

De viktigste kildene for stoffet i denne avisa er de israelske avisene Jerusalem Post og Ha’aretz på Internett. Også Jerusalem Report er viktig.

Andre kilder er mer sporadiske.

Dessuten kan man trekke på stoff som er tilegnet i årenes løp.

Forfattere

Dersom det ikke har skjedd en feil/forglemmelse, har redaktøren skrevet alle artikler som det ikke står forfatternavn på. Kortnyheter er hentet fra Porten til Midtøsten (www.miff.no).

Det er fritt å gjengi stoff fra denne avisa hvis kilde oppgis.

Redaksjon avsluttet: 5. oktober 2003

Nr. 4/2003

opprustning

3

Israelerne frykter for sin eksistens Det er vanlig å si at palestinerne er den svake parten i konikten, israelerne er ”en av verdens sterkeste militærmakter”. Men militær slagkraft sier nok ikke alt om styrkeforhold.

På mange måter er Israel den svake parten. Hvorfor? Jo, uansett hva som skjer, vil muslimske arabere alltid finne land hvor deres egne har makten, hvor de kan føle seg hjemme. Kanskje må de flytte, slik jøder har måttet utallige ganger i historien.

Men de vil alltid ha et sted hvor deres etterkommere kan høre hjemme.

Jødene har bak seg århundrer som diskriminert og forfulgt minoritet både i Europa og i arabiske land. De frykter sterkt å komme tilbake til denne situasjonen: Å ikke ha noe sted i verden hvor de kan styre sin egen skjebne.

Britisk ambassadør

Sherard Cowper-Coles har vært Storbritannias ambassadør i Israel i nesten to år. Nå skal han overflyttes til Saudi-Arabia. Han er ”arabist”. Han kunne fra før arabisk (egyptisk dialekt). Mens han var i Israel, lærte han seg et brukbart hebraisk.

I et avskjedsintervju med Ha’aretz 23. juli sier han at han

være selvsagt ikke bare av hensyn til Israel, men også i høy grad ut fra de interne forholdene i det palestinerne håper skal bli deres egen stat. Ingen seriøse stater har private militser som driver terror innover og utover.

Israelerne og palestinerne har inngått flere avtaler. Hver gang har palestinerne gitt som “innrømmelse” at de skulle avvæpne og oppløse terrororganisasjoner. Og hver gang har de gjort nøyaktig ingenting for å oppfylle løftene.

Derimot er det kommet fram at det har vært forståelse og til dels samarbeid mellom Arafats nærmeste medarbeidere, og til og med

Visste du at...

r Flere jøder har flyktet fra arabiske land enn arabere fra Israel? r Israel ville tjene godt på et rettferdig erstatningsoppgjør for flyktninger? r Israel er en stor suksess på mange samfunnsområder? r Arafats styre har brutt alle viktige punkter i avtalene med Israel? r Skolebøkene inneholder antisemittisme?

ham selv personlig, og terrorgruppene.

Terrorgruppene må bort

I dagens situasjon, med selvmordsbombere og rakettfare, vil israelerne neppe inngå våpenhvile med palestinerne uten at terrorgruppene blir oppløst og avvæpnet på seriøst vis. (Arafats folk har noen få ganger fått med seg journalister til å dekke at noen ganske få våpen ble beslaglagt. Det er helt useriøst.) Uten fullstendig avvæpning er fred umulig, og en seriøs palestinsk stat er umulig. Da vil konflikten etter alt å dømme fortsette på ubestemt tid.

r Israel er ikke inntegnet på kartene i de arabiske landene? r Terrorgrupper blir ikke avvæpnet av PA? r PLO-ledere stadig holder taler om at Israel skal utslettes? r Arafats politistyrker er blitt en hær som truer Israel i en eventuell krig med nabolandene?

var godt forberedt til jobben i Israel. Og så oversetter vi ordrett fra intervjuet: Men han sier at det er en side ved livet i Israel som overrasket ham da han først kom dit, og fortsatt overrasker ham: ”Hvor usikker engstelig og skremt – eksistensielt – folk her føler seg.

Det er noe som er vanskelig å ta alvorlig når man ser det utenfra,” sier han. ”Vi ser Israel som den regionale supermakten, med en blomstrende økonomi. Og selv om den går gjennom en vanskelig periode for øyeblikket, er det fremdeles en ganske ekstraordinær økonomi. Men likevel føler folk seg usikre og skremt og frykter for landets eksistens.

De ligger bokstavelig talt våkne om nettene. Kanskje de ikke er så redde for sin egen framtid.

Men de frykter for framtiden til sine barn og barnebarn. Det er noe politikerne og folk som uttaler seg skråsikkert om fredsprosessen må ta hensyn til både først og sist.” Han sier også, etter å ha unnskyldt seg med at det kan høres ut som en talemåte, at det er umulig å ”…. overvurdere hvor viktig Holocaust er for å forstå hvorfor israelere og jøder ønsker sitt eget normale land hvor de kan ha et tilfluktssted og sikkerhet etter så mange år med forfølgelser

og pogromer.” Så langt den avgående ambassadøren ifølge intervjuet med Charlotte Halle i Ha’aretz.

Hva som kan gå galt

Noen av de tingene som kan gå galt, som gjør at Israel forsvinner: At Israel taper militært, særlig når naboene om få år har fått atomvåpen.

At araberne kommer i flertall i selve Israel. Det ligger i dag an til det noen få tiår fram i tida, fordi araberne i Israel (og i de palestinske områdene) har en høyere befolkningsvekst enn nesten annen noen folkegruppe i verden.

En type frykt gjelder at leveforholdene i Israel blir slik at landets elite, som alltid kan få plass andre steder, forlater Israel og etterlater landet så svekket at det i neste omgang vil bukke under. Det er særlig to ting som kommer inn her: Terror: Det var ikke minst det som gjorde at Israel var nødt til å slå til såpass sterkt mot terrorbølgen våren 2002, og nå bygger sikkerhetsgjerde. Økonomi: Dersom situasjonen klarer å skade økonomien tilstrekkelig, kan det også føre til at mange av de best kvalifiserte gir opp og blir borte.

MIFF fyller 25 år I forbindelse med 25-årsjubileet til Med Israel for fred, er det satt opp en liste over formenn, redaktører og webredaktører i organisasjonens historie. Midtøsten i fokus ble utgitt fra 1975, tre år før MIFF ble ofsielt stiftet.

Redaktører Midøsten i fokus

Formenn i MIFF

Fra 1975 1977 1980 1981 1983 1984 1985 1985 1986 1986 1990 1992 1992 1994 1994

Fra 29.07.1978 29.07.1984 26.06.1988 1989 30.06.1991 30.06.1993 30.06.1996 05.07.1998 26.06.2001

Navn Hans Petter Grønvold og Nicolai Midthun Bjarne Slyngstad Øivind Bernatek Betzy og Olav Heen Betzy Heen Øivind Bernatek Kjell Sandvik Øivind Bernatek / Sidsel Wold Øivind Bernatek Kjell Sandvik Ellen Elisabeth Hansen Terje Østebø John Arne Moen Jan Rantrud Odd Myrland

Navn Jan Benj. Rødner Knut M. Hansson Søren Kjendlie Bjarne Schirmer Kåre Kristiansen Jan Benj. Rødner Eli Finsveen Johann Bjerke Gabriel Edland

Redaktører for MIFFs nettsider Fra 1998 2001

Navn Jan Sigve Særsten Conrad Myrland

Nr. 4/2003

4

Tempelfjellet er stengt igjen for jøder og kristne, ”midlertidig for å unngå bråk”. På bildet er det gjester i opplevelsesparken ”Mini Israel” som ser på en modell av Tempelfjellet. (Foto: Mark Neyman, GPO)

”Stor forbrytelse” å besøke Tempelfjellet Sommeren og høsten 2000 var det forhandlinger mellom daværende statsminister Ehud Barak i Israel og palestinernes leder Yasser Arafat om en varig løsning på konikten mellom jøder og arabere. Det ble ikke enighet, og i september startet palestinerne intifadaen, med en omfattende voldsbruk.

Det var mer enn noe annet to saker som gjorde at det ikke var mulig å komme fram til enighet: a)Palestinerne insisterte på en ”rett til å vende tilbake” for de arabiske flyktningene fra 1948 og deres millioner av etterkommere.

Det er en ”rett” ingen andre flyktninger fra den tiden har (finner til Karelen, tyskere til Tsjekkia og Slovakia, muslimer til India og hinduer til Pakistan, grekere til Tyrkia og tyrkere til Hellas). Den ville bety slutten på Israel som en stat hvor jødene kan kontrollere sin egen skjebne. b)Den andre saken, som vi skal se mer på her, var kravet om at palestinerne og muslimene skal ha 100 % av kontrollen over steder som er hellige for både jøder og muslimer, og jødene skal ikke ha adgang der. Det skal ikke være

noen regler som hindret palestinerne i å ødelegge de restene som måte finnes under bakken av Templet. Arafat og andre hevder at ”det har aldri vært noe tempel der.”

For alle muslimer

Arafat sa at han ikke hadde noen rett til å gjøre innrømmelser angående et hellig sted, det tilhører alle verdens muslimer. Og den arabiske verden avviser ikke dette.

President Bill Clinton tryglet den egyptiske president Hosni Mubarak og den saudiske kronprinsen (og reelle hersker) Abdullah om å presse Arafat til å inngå et kompromiss om Jerusalem. Begge avslo.

Når Arafat derfor kalte sin krig mot Israel (“intifadaen” fra september 2000 av) for “Aksa-intifadaen” (den hellige moskeen på Tempelfjellet) og terroristene i hans egen Fatah-organisasjon for “Aksa martyr-brigader”, er det et budskap til hele den arabisk-islamske verden om at kampen mot den jødiske staten er på vegne av dem alle.

Stengt for jøder og kristne

Da intifadaen brøt ut i slutten av september 2000, ble Tempelfjellet stengt for jøder og kristne.

Tidligere fikk vi gå opp som turister. Jøder fikk ikke be der, mens kristne lenge kunne ha små andakter. For noen år siden ble også det forbudt.

Vi snakker nå ikke om at jøder og kristne går inn moskeene på Tempelplassen. Det dreier seg om å gå på plassen utenfor. Det er jordens helligste sted for jøder. Også kristne kan få spesielle tanker og følelser på det stedet Bibelen sier så mye om, både de gamle og det nye testamentet. Men muslimene forlanger monopol på hele området.

Åpning

I midten av juli ble det kjent at Tempelplassen var åpnet for korte besøk av jøder og kristne. Det var etter avtale mellom israelske myndigheter og underordnede folk fra wakf, de muslimske myndighetene for Tempelfjellet. Det hadde da pågått i et par måneder, men var ikke blitt offentliggjort. Heller ikke Arafat visste om det.

Det er rykter om at til gjengjeld for åpningen, skulle muslimene få bygge mer på Tempelfjellet.

”Stor forbrytelse”

Da Yasser Arafat hørte om det, ble han sint. Han holdt en tale

til barn fra en sommerleir for en skole i Jerusalem. Der sa han at det var en ”stor forbrytelse” at jøder besøkte Tempelfjellet fredelig noen minutter.

Han sa også at jødene hadde gått inn i Patriarkenes grav i Hebron og bedt der. Det var også en forbrytelse. (Siden stedet er hellig både for jøder og muslimer, har jødene gitt de to religionene hver sine tider der. Det har skjedd siden 1967, så vidt jeg vet. Men Arafat godtar det altså ikke.)

Og “fredspartneren”, den [nå avgåtte] palestinske statsministeren Mahmoud Abbas, kaller besøkene “provoserende”. Generalsekretæren i Den arabiske liga, Amr Moussa (tidligere utenriksminister i Egypt) har kalt disse fredelige besøkene “veldig farlige” og “en fornærmelse mot muslimer i hele verden”.

Stengt igjen

Tirsdag 22. juli kom meldingen om at vakter fra wakf hadde forsøkt å stenge en av portene som leder opp til Tempelfjellet etter at en gruppe jøder hadde gått opp der under politibeskyttelse. Vaktene rapporterte at de hadde sett

at noen av jødene bad og leste fra Bibelen oppe på plassen.

Dette kaller wakf for ”forsøk fra jødiske ekstremister på å storme den hellige al-Aksa-moskeen”. Det er ”en alvorlig provokasjon mot muslimenes følelser”. Siden er det meldt at Tempelfjellet er stengt igjen for jøder og kristne, ”midlertidig for å unngå bråk”. Siden er den åpnet igjen.

Konklusjon

Mange av Bibelens store menn og kvinner, og mange av dens begivenheter, er også nevnt i Koranen og muslimsk tradisjon. Derfor er flere steder hellige for både jøder og muslimer. Arafat og andre ledende palestinere mener at jøder overhodet ikke skal ha adgang til slike steder, i hvert fall ikke for å be der. Muslimene skal ha alt, jødene ingenting.

Dette er noe som selv mange sekulære israelere ikke er innstilt på å godta. De forlanger en eller annen form for kompromiss, der også interessene til jødene og de kristne blir ivaretatt.

Nr. 4/2003

5

ANNONSE Den nye ordboken har tydelig skrift, og er vakkert innbundet i skinnimitasjon med gulltrykk.

Inneholder i alt 12.000 hebraiske ord.

aVideo om Midtøsten-konikten aLitteratur om Israel og jødedom aGaveartikler fra Israel Slik handler du på Midtøsten-torget: 1) Gå inn på Internett-adressen http://torget.miff.no/

Du kan også gå inn i Midtøsten-torget gjennom MIFFs hovedsider: www.miff.no

For salg på Midtøsten-torget

Hebraisk-norsk ordbok Da Jerusalem Forlag ga ut læreboka Hebraisk på eiga hand i 1999 gikk det ikke lenge før folk begynte å spørre etter ei ordbok.

Hemda og Arne Meltvik har i høst kommet med en hebraisk-norsk ordbok.

Hemda kommer fra Israel og har bodd snart 15 år i Norge. Hun driver hebraiskundervisning og har eget forlag som heter Jerusalem Forlag.

Interessa for hebraisk i Norge er stadig økende og etterspørselen etter ei ordbok har nærmest tvunget seg fram. Tvilen var der.

Skulle man sette i gang med

et så stort prosjekt? Etter utallige oppfordringer fra elevene sine og andre hebraiskinteresserte fra hele landet, bestemte Hemda seg for å gå i gang.

Ettersom arbeidet i begynnelsen ble utført i fritid og i ledige stunder har det tatt lang tid. Men i 2002 fikk Hemda et stipend frå Norsk Faglitterær Forfatter og Oversetterforening som gjorde oss i stand til å ta et krafttak.

Boka er altså resultatet av flere års arbeid og av et stadig sterkere ønske om å kunne oversette hebraiske ord uten å gå via engelsk.

2) Velg ”Opprett ny konto”

Fyll inn nødvendig informasjon - navn og adresse. E-post adressen din fungerer som brukernavn. Velg selv et passord.

3) Velg ”Logg på”

Skriv inn din e-post adresse og passordet du valgte.

Hemda Meltvik. (Foto: Privat) Boka er på 604 sider og inneholder 12000 hebraiske ord, både moderne hebraisk og bibelsk hebraisk.

Den nye ordboken kan kjøpes fra Midtøsten-torget, MIFFs egen Internett-portal på www.miff.no.

Skulle du vært i Israel? Prøv: www.israelimport.no

Klassiske 7-armede lysestaker

fra 108,88 Smykkeskrin

fra 100,Diverse CD’er

fra 100,Pene produkter fra landet som flyter av melk og honning Morten I Refsaas Import Hjelms gate 6 A 0355 Oslo

Tlf. 22 69 85 97 Fax. 22 69 16 98 morten@israelimport.no

4) Fyll handlekurven

Klikk deg rundt på Midtøsten-torget, og finn de produktene du vil bestille.

Når du er inne på en produktside, kan du velge ”Legg til i kurven”. Oppe til høyre kan du nå se at handlekurven fylles.

5) Se innholdet i handlekurven

Når du har plukket ut alt det du kan tenke deg å kjøpe, kan du se alt innholdet i handlekurven ved å trykke ”Innhold handlekurv”.

6) Velg ”Sjekk ut” eller ”Gå til kasse”

Her kan du velge leveringsadresse og skrive en kommentar til din bestilling.

6) Bekreft handelen

Til slutt bekrefter du handelen når du trykker ”send”. Ordebekreftelse blir sendt til din e-post.

Varene sendes til deg med faktura Etter at du har gjort ditt siste klikk i nettbutikken, mottar de aktuelle vareforhandlerne på Midtøsten-torget din bestilling. Dersom varene er på lager, blir disse pakket og sendt til deg på første virkedag etter bestilling. Dersom det er lengre ventetid, vil forhandleren normalt ta kontakt med deg og orientere om dette. Varene mottar du som vanlig postsending. Det medfølger faktura.

Kjøpsavtale skjer direkte mellom kjøperne og de uavhengige vareforhandlerne. Garantikrav og reklamasjoner må derfor rettes til vedkommende vareforhandler. MIFF fraskriver seg ethvert ansvar for alle transaksjoner i Midtøsten-torget.

Kjøpsbetingelser

Utfyllende kjøpsbetingelser for Midtøsten-torget er tilgjengelig i nettbutikken.

Nr. 4/2003

6

”Ett enkelt hurra for Oslo” Calev Ben-David skriver fast i Jerusalem Post. Han er en amerikansk jøde som har valgt å flytte til Israel på slutten av 1980-tallet og bo der sammen med sitt folk.

Han er heldig som vokste opp i et land hvor han kunne velge det selv. De fleste av jødene som er kommet til Israel, har egentlig ikke hatt så stort valg. Det gjelder nok aller mest den halvparten som er kommer fra arabiske (og til enkelte andre muslimske) land.

Nesten alle disse jødene har flyktet, de fleste til Israel.

Når israelere sier og skriver ”Oslo”, tenker de sjelden på byen her langt oppe i nord. Det dreier seg om ”Oslo-avtalen” og ”Osloprosessen”. Det er slik Ben-David bruker det i sin artikkel 10. september. Den var skrevet i anledning av at det tre dager etter var ti

år siden Oslo-avtalen ble undertegnet 13. september 1993.

Det er lite feiring i Israel, skriver Ben-David. Tiåret etter Oslo-avtalen har vært det mest blodige terror-tiåret i Israels historie. Og oppfølgingen, ”veikartet for fred”, varte bare i 10 måneder før de fleste innser at det er dødt.

– Ben-David var blant det flertallet i Israel som i sin tid støttet Oslo-avtalen. Nå anser han det hele mest som en fiasko, selv om hans meninger og holdninger nok står klart til venstre for midten i Israel. En varig fred virker meget fjern.

Men når dette er sagt, har Osloprosessen medført i hvert fall en positiv utvikling: Israelerne kontrollerer ikke lenger de områdene hvor de fleste palestinerne bor, og palestinerne trenger ikke lenger

gå til israelerne for å få bilsertifikat og andre dagligdagse papirer og tillatelser.

Ben-David opplevde å gjøre militærtjeneste (reservetjeneste) i sentrum av Nablus og midt inne i flyktningeleirer. Han opplevde å stadig bli kastet steiner på.

Israelske soldater var stasjonert på hustak for å kontrollere hele byene. Han mener det er positivt at dette ikke lenger er nødvendig.

Israel kan ikke styre over palestinerne, verken for palestinernes skyld eller sin egen.

Det er få i Israel i dag som ønsker at israelerne skal gjenoppta den omfattende kontrollen israelerne hadde før Oslo-avtalen med hele det palestinske området. Det synes han, tross alt, er verd et enkelt ”hurra” ti år etter.

Yossi Beilins syn Yossi Beilin var økonominister i regjeringen Rabin til han ble myrdet i november 1995, minister ved statsministerens kontor under Shimon Peres til Arbeiderpartiet tapte valget sommeren 1996 og justisminister i regjeringen Barak fra 1999 til Ariel Sharon vant valget i februar 2001. Ved valget i januar 2003 kom han ikke inn på noen realistisk plass på Arbeiderpartiets liste, fordi folk i stor grad forbandt ham med en Osloavtale et stort flertall israelerne nå mener var en stor feiltakelse.

Det førte til at Beilin gikk over til Meretz-partiet, men kom ikke inn i Knesset (Israels ”Storting”).

11. september var han en av dem som skrev om sitt syn på Oslo-avtalen i Jerusalem Post. Her er et referat av Beilins synspunkter:

Eneste alternativ

Det er mange som kritiserer Oslo-prosessen. Men de har ikke noe alternativ som man kan forvente å få godtatt av de to partene.

Noen snakker om ”overflytting” av palestinerne til Jordan og andre arabiske land, om at ”Jordan er Palestina” eller at palestinerne må nøye seg med et begrenset selvstyre for alltid. Men dette er det ingen utsikt til å få anerkjent. Da finnes det ikke noe realistisk alternativ til en israelsk-palestinsk løsning som vil sikre Israel et stabilt jødisk flertall og gjøre slutt på volden mellom partene.

Det er derfor ingen tilfeldighet at ”veikartet” som ”kvartetten” (FN, USA, EU, Russland) for-

mulerte, bare utvider den midlertidige perioden av Oslo-avtalen fram til 2005, med tillegg til en palestinsk stat med midlertidige grenser. Det finnes ganske enkelt ikke noe alternativ til dette opplegget.

Oslo-avtalen undertegnet

Oslo-avtalen ble undertegnet på bakgrunn av økende palestinsk vold. En dag etter av Oslo-avtalen ble undertegnet, ble en israelskjordansk prinsipp-avtale undertegnet i Washington. Den førte til en fredsavtale mellom de to landene før det var gått et år. Den førte til en sterk økning i forbindelsene med arabiske land og bedre status overfor EU og FN. Turismen blomstret og det ble et økonomisk oppsving med en vekst enestående vekst. Antallet fattige minket, og ulikhetene i samfunnet ble redusert.

Ting går galt

Etter en periode med forholdsvis lite vold myrdet en religiøs bosetter, en lege i israelsk militæruniform 29 deltakere i en muslimsk gudstjeneste i Abraham moskeen, patriarkenes gravsted, i Hebron. 40 dager etterpå kom den første palestinske selvmordsbomberen i den israelske byen Hadera.

Mordet på Rabin, at Benjamin Netanyahu ble valgt og at han besluttet å ikke holde Oslo-avtalen, bidro til å undergrave prosessen. Da den varige avtalen skulle være på plass 4. mai 1999, var

ikke forhandlingene om en varig ordning startet en gang.

Alt dette skapte en så dyp krise at ikke engang statsminister Ehud Barak kunne forhindre at det gikk galt. Camp David-forhandlingene sommeren 2000 gikk galt fordi Barak gjennomførte den på en klosset måte, det palestinske lederskapet manglet mot og den menige palestiner var sterkt frustrert. Så når Ariel Sharon gjennomførte sin unødvendige og provoserende tur til Tempelfjellet, ble det en unnskyldnng for å starte den intifadaen som fremdeles varer.

Framtida

Den eneste rimelige avgjørelsen nå er å fortsette forhandlingene der de brøt sammen i januar 2001. Det må bli en varig avtale etter mønster fra Clinton-planen: To stater etter grensene fra 1967 med gjensidige endringer (altså at palestinerne skal få land fra Israel og Israel fra de palestinske områdene), Jerusalem som hovedstad for begge statene og sikkerhetsordninger som inkluderer en demilitarisert palestinsk stat. Den skal løse det palestinske flyktningeproblemet uten at de får noen rett til å vende tilbake til Israel.

Det var en feil med en så lang ”midlertidig” periode som Osloavtalen la opp til. Jo fortere en varig avtale blir inngått, desto bedre for alle.

Arafat, Peres og Rabin kk Nobelprisen som belønning for starten på Oslo-prosessen. (Foto: GPO)

Derfor ble

11. september brakte Jerusalem Post en rekke korte artikler hvor forfatterne skrev sitt syn på Oslo-avtalen og den utviklingen som fulgte i fotsporene av den, i anledning av at det er 10 år siden avtalen ble undertegnet. En av forfatterne er Mackubin Thomas Owens, amerikaner, professor i strategi og styrkeplanlegging ved The Naval War College i Newport, Rhode Island. Noen punkter fra hans artikkel, fritt gjengitt.

Israels grunnleggende mål er å overleve og trives. Men samme hva Yasser Arafat og hans nærmeste sier til vestlige tilhørere, er deres mål å utslette staten Israel.

Oslo-avtalen brakte Arafat på fote da han lå nede for telling, på randen å bli sparket ut av Tunisia og skydd av de arabiske lederne fordi han støttet Saddam Hussein under angrepet på Kuwait i 1990-91.

Israel overså i en årrekke tegnene på at de palestinske lederne ikke ønsker ekte fred. Men som en amerikansk general, Gordon Sullivan, har

sagt: Håp er ikke en strategi. Osloavtalen var basert på et håp om at israelske innrømmelser ifølge Osloavtalen ville gi palestinerne en stadig med liberal tankegang.

Erstatte hele Israel

MEMRI, Middle East Media Research Institute, oversetter noe av det araberne sier til hverandre på arabisk.

(Vi har lenke til dem på vår lenkeside.) 2. juli 2001 framla MEMRI en oversettelse av et intervju Faisal AlHusseini (palestinernes ”moderate” representant i Jerusalem til han døde av sykdom) gav til en egyptisk avis.

Al-Husseini kalte Oslo-avtalen for ”en trojansk hest”, skapt for å oppnå et midlertidig mål på veien mot det strategiske, langsiktige målet å skape en arabisk stat fra Jordan-elva til Middelhavet, altså også i hele det som nå er Israel.

Israel har ikke fått noe igjen

Og i juli 2002 talte Abu Mazen, den ”moderate” palestineren som måtte gi seg som statsminister nylig

Nr. 4/2003

7

Tok fremdeles feil

Oslo-avtalen mislykket

på grunn av motstand fra Arafat, til palestinske militære ledere i Gaza.

Abu Mazen sa at Oslo-avtalen var ”den største tabben Israel noen gang har gjort” fordi palestinerne oppnådde mye uten å gi noe igjen.

Så langt etter Owens. Dette siste (at palestinerne ikke har gitt israelerne noe i forhandlingene) er en grunnleggende sannhet som ikke er kommet noe særlig fram her i landet.

Avvæpne terrorgrupper

I den første runden av forhandlinger var det palestinernes viktigste ”innrømmelse”: Det skulle bare være en væpnet gruppe i de palestinske områdene, nemlig Arafats egne sikkerhetsstyrker. Israel forsynte dem selv med våpen. Alle andre væpnede grupper (terrorgrupper som Hamas, Islamsk Jihad osv.) skulle avvæpnes og oppløses.

Fra første dag gjorde Arafat absolutt ingenting for å gjennomføre dette. I hver runde av senere for-

handlinger har Arafats folk gjort den samme ”innrømmelsen”, og ikke gjort noe for å gjennomføre den.

Dette var også det viktigste kravet som var stilt til palestinerne i forbindelse med det såkalte ”veikartet for fred” som skulle gjennomføres nå. Men nå som før har palestinerne nektet å gjennomføre dette tiltaket.

Dermed ble ikke bare fred med Israel umulig. Det ble også umulig å få til en palestinsk stat. Ingen seriøse stater har væpnede organisasjoner som utøver vold innover og utover i samfunnet uten statens kontroll.

begjærte en palestiner for terror, har de selv arrestert ham og gjennomført en ”rettssak” på noen få minutter. Der ble palestineren ”dømt” til ”12 års fengsel” eller en annen lang straff. Så ble han ”satt inn” på et hotell eller lignende. Etter noen dager ble han løslatt, eller ”klarte å flykte”. Når USA og Israel ”maste” for mye etter terror-aksjoner, ble noen av dem ”arrestert” igjen under stor mediedekning, og så frigitt stille og rolig etter kort tid (såkalt ”svingdør-politikk”).

Arrestere terrorister

Andre sentrale ”innrømmelser” har vært å ikke oppfordre til vold i mediene og å ha en undervisning som fremmer fred mellom de to folkene. Heller ikke dette har vært gjennomført, unntatt kanskje noe i perioder hvor man følte at det ville gjøre Israel mer villig til å gjøre innrømmelser fra sin kant.

I sammenheng med dette har palestinerne gitt andre ”innrømmelser” også: De som begikk terrorhandlinger mot Israel, skulle bli utlevert til israelerne. Det var ett unntak fra dette: De som allerede sonet i palestinske fengsler, skulle først sone ferdig før de ble utlevert.

Så dermed har palestinerne ordnet det på en ”grei” måte: Når Israel

Andre ”innrømmelser”

Israel

At palestinerne har brutt de grunnleggende forutsetningene for fred, særlig i forhold til terrorister og terrorgrupper, har gjort det umulig for Israel å gjennomføre sine innrømmelser også. Avtalene forutsetter en situasjon med fred og sikkerhet. I stedet ble det en situasjon med en stor terror-trussel, som krevde ganske andre forholdsregler enn dem avtalene forutsatte.

At terror-organisasjonene ikke er oppløst, er også en hovedgrunn til at høyresiden har vunnet en rekke valg i Israel. Det tjener til å bekrefte at ekte fred ikke er mulig uten en grunnleggende holdningsendring på arabisk side. Benjamin Netanyahu sa det rett ut da han var statsminister: Det må være gjensidighet i gjennomføring av avtaler. Israel kan ikke holde avtalene så lenge motparten bryter dem.

Jerusalem Report er den israelske venstresidens nyhetsmagasin, det kommer hver 14. dag (www.jrep.com). Det ble opprettet i 1990 da Jerusalem Post, som hadde vært en venstreorientert dagsavis, ble overtatt av en mer høyreorientert eier. En av dem som gikk over i Jerusalem Report for å holde venstresidens fane høyt, var Ze’ev Chafets. Han brukte ironien som våpen, og øste eiter og galle over alle religiøse og alle som ikke var like sikre som han selv på at araberne i alminnelighet og Arafats krets i særdeleshet var ekte fredsduer.

Sammenbruddet i forhandlingene mellom statsminister Ehud Baraks regjering og Arafat på Camp David sommeren 2000, de videre forhandlingene utover høsten og intifadaen fra september, rystet Chafets verden. Hva rystelsene førte til, viste seg i en artikkel som stod i Jerusalem Report av 1. januar 2001. Den hadde overskriften I was wrong. Et referat av denne artikkelen, under overskriften Jeg tok feil, ligger på www.miff.no. Det stod også i nr.

1/2001 av Midtøsten i fokus.

I forbindelse med 10-års-dagen for Oslo-avtalen bad Jerusalem Post en lang rekke personer om å skrive sin oppfatning av den. Chafets, som nå er spaltist i New York Daily News, hadde en kort artikkel, med samme overskrift som ovennevnte (Jeg tok feil), og følgende innhold (litt forkortet): I 1991 skrev jeg en artikkel hvor jeg tok til orde for en palestinsk stat. Det var før Oslo-avtalen, men preget av den samme optimistiske ånd: Jeg trodde at palestinerne var villige til en ekte fred i bytte for en uavhengig stat i det meste av Vestbredden og Gaza.

Jeg tok feil. Men jeg beklager ikke Oslo-avtalen. Den var en nødvendig test på virkeligheten. Den viste a palestinene ikke vil ha en fred som israelerne (bokstavelig talt) kan leve med. De foretrakk krig.

Denne krigen må Israel vinne å en måte som ikke kan bortforklares av den andre siden. Så må Israel diktere betingelse som er så generøse som en skeptisk forsiktighet tillater.

Nr. 4/2003

8 STREIKEN FORTSETTER:

Havnestreik koster 400 millioner hver dag

Økonomiske beregninger viser at streiken blant havnearbeiderne i Israel koster landet omkring 400 millioner kroner hver dag.

Fredag ettermiddag satt Histadrut-leder Amir Peretz, transportminister Avigdor Lieberman og finansminister Benjamin Netanyahu i forhandlinger for om mulig å få en slutt på streiken.

Arbeiderforeningen Histadrut truer med å trappe opp sin streik etter at Jom Kippur-høytiden er over. (04.10)

HIZBOLLAH OG ISRAEL:

Forhandler fortsatt om fanger

Kilder i Hizbollah opplyste onsdag at Israel hadde brutt forhandlingene om fangeutveksling med den iransk-støttede terrororganisasjonen. Dette blir avvist både av Israel og den Hizbollah-kontrollerte TV-stasjonen Al Manar. Den tyske forhandleren Ernst Urlau vil dra til Beirut i løpet av noen få dager for å gjennomføre nye samtaler med Hizbollah. (02.10)

JØDISK TERRORCELLE:

Får mellom 12 og 15 år i fengsel

Tre jødiske menn tiltalt for planlegging av bombeattentat mot en arabisk pikeskole på Oljeberget, ble dømt til fengsel i en periode på mellom 12 og 15 år tirsdag. Yarden Morag (26) fikk en redusert 12-årig straff fordi han samarbeidet med etterforskerne.

Den jødiske terrorcellen forsøkte å gjennomføre sitt angrep på den arabiske skolen 29. april 2002. Israelsk politi arresterte to av mennene tidlig om morgenen utenfor den arabiske pikeskolen, da de fant det mistenkelige at jøder befant seg i et arabisk nabolag på den tiden av døgnet. Da politiet gjennomsøkte bilen fant de en stor bombe og ulovlige håndvåpen. (01.10)

PRESIDENT BUSH:

Vil se på Pollard-saken

I et møte med amerikanske rabbier, lovte USAs president George W. Bush å se på saken til den tidligere etterretningsoffiseren Jonathan Pollard som sitter fengslet i USA med en livstidsdom. Pollard ble dømt skyldig for spionasje for Israel. (01.10)

TRE ISRAELSKE ARABERE:

Tatt for kipdnapping og drap på IDF-soldat

Tirsdag blir tre israelske arabere tiltalt for kidnapping og drap på korporal Oleg Shaikhet, som ble drept i juli. Arrestasjonen av de tre mennene fra Kafr Kana har blitt holdt hemmelig en stund.

Det skal være første gang araberne var involvert i terror. (30.09)

FORSVARSSJEF MOSHE YA’ALON:

Hemmeligstempler Yom Kippur-krigen i 20 år til

Størstedelen av IDFs offisielle rapport om Yom Kippur-krigen i 1973 vil bli holdt hemmelig for offentligheten frem til 2023. Det har forsvarssjef Moshe Ya’alon bestemt. Deler av rapporten vil imidlertid bli publisert før den endelige frigjøringsfristen 50 år etter krigens slutt. (30.09)

FORSVARSMINISTER MOFAZ:

- Pilotenes brev styrker terrororganisasjonene

I forrige uke skrev 27 israelske piloter under på et brev hvor de sier nei til flyoperasjoner i tette befolkningsområder på Vestbredden og Gaza-stripen. Mandag gikk forsvarsminister Shaul Mofaz til verbalt angrep på pilotene. Han sa blant annet at deres handling er med på å styrke palestinske terrororganisasjoner.

- En soldat har ingen rett til å avvise en lovlig ordre, og IDF gir bare lovlige ordre, sa Mofaz.. (29.09 ETTERMIDDAG)

Sommerleir til vold

Mange i Norge kjenner av erfaring til hva det er å ”dra på leir”. Særlig kristne leirer har nok etterlatt mange minner hos mange.

Det palestinske styret har også brukt leirer i stor grad denne sommeren. Og i en tid hvor stadig flere innser at Arafat er et problem, har de gjort det slik at flest mulig av barna har besøkt ham i hans hovedkvarter i Ramallah.

Arafat har gjentatt sitt budskap til gruppe etter gruppe: De må følge eksemplet til Fares Odeh. Han var en 13 år gammel gutt som ble drept 8. november 2000 av israelske soldater.

Det finnes et bilde av ham der han kaster stein mot en tank. Denne gutten får altså barna beskjed om å ha som sitt forbilde!

Arafat har for øvrig brukt Fares Odeh som mønster i en rekke taler og kommentarer tidligere også. Og nå gjorde han kjent at 10. juli skal markeres årlig som Fares Odehs dag.

Noen sommerleirer i Gaza er oppkalt etter Odeh eller andre palestinske ”martyrer”. En fotballturnering i Tulkarm ble oppkalt etter en annen Odeh, Adbel Baset Odeh. Det var selvmordsbomberen som utførte angrepet mot påskegjestene i Park Hotell i Netanya i mars 2002, den verste av en rekke episoder som tvang israelerne til å gå inn og ta kontrollen over store deler av det palestinske området.

Som man vil se: Det åndelige klimaet i det palestinske området oppfordrer til barnesoldater. Hadde det ikke vært fordi det er jøder som er motparten til disse barna, ville verden ha fordømt dette, som man fordømmer alle annen bruk av barnesoldater.

Og så er det nok ikke lenge til vi får høre at barnas vold er helt spontan, ingen har oppfordret til den, og foreldrene og andre forsøker å holde dem igjen. Og at Yasser Arafat fortjener sin Nobelpris.

Hovedkilde: Den arabiske journalisten Khaled Abu Toameh i Jerusalem Post 13. juli 2003.

Ny arabisk 22. juni 2003 stod en artikkel i den britiske avisen The Observer. Den var skrevet av David Aaronovitch og hadde overskriften Den nye antisemittismen. Det følgende er et referat av artikkelen.

Abdel-azis al-Rantisi er en av topplederne i terrororganisasjonen Hamas, som står bak en stor del av selvmordsaksjonene rettet mot israelere. Han ble kjent i Vesten da Israel i juni forsøkte å drepe ham. Det var etter at han klart og tydelig hadde avvist en våpenhvile og gått inn for at krigen mellom Israel og palestinerne skulle fortsette. Og er det krig, så er det krig. Den som går inn for krig mot israelske sivile, må finne seg i å være krigsmål.

Aaronovitch’ artikkel tar utgangspunkt i et intervju han gjorde med Rantisi et par uker før israelernes

drapsforsøk. Han ville særlig stille Rantisi ett konkret spørsmål: Hvorfor inneholder Hamas’ charter, artikkel 32, en positiv henvisning til Zions vises protokoller, et skriv som er bevist å være et falsum? – Protokollene handler om hvordan jødene angivelig planlegger å ta over kontrollen i hele verden.

På spørsmålet om ”protokollene”, svarte Rantisi at han først hadde vært skeptisk til dem. Men da han så hva som skjedde i Palestina, ”kunne jeg se at de var ekte”.

Aaronovitch skriver at det kommer store mengder antisemittisk [det betyr anti-jødisk, det er det ordet betyr i praksis] litteratur, journalistikk og TV-stoff i arabiske land.

Journalister og politikere jakter på gammelt, europeisk søppel etter argumenter mot jødene og Israel. Da

Nr. 4/2003

9

Hvor skal gjerdet gå?

Israelerne bygger ”sikkerhetsgjerde” mellom seg og de palestinske områdene. Noen har arbeidet for dette i mange år. Blant dem som var for et slikt gjerde, var statsminister Yitzak Rabin. Det var en logisk følge av at palestinerne ikke ville oppløse og avvæpne terrorgruppene. Det gjorde det umulig å ha åpne grenser.

Statsminister Ariel Sharon har lenge forsøkt å unngå gjerdet. Og selv etter at byggingen startet, har han forsøkt å bremse tempoet. For han og de fleste andre på høyresiden ønsker å se landet vest for Jordan-elven mest mulig under ett.

Selv om palestinerne skal ha mest mulig selvstyre, har mange på høyresiden ønsket mest mulig åpne grenser, med fri handel og anledning til å reise i hele området. De har håpet at palestinerne ville gå med på ordninger som skulle gjøre det mulig å unngå gjerdet.

Terroren tvinger

Men etter hvert er det blitt klart at det ikke bare er slik at Arafat ikke har vært villig til å gjøre en skikkelig innsats mot terror. Han og hans nærmeste krets har åpent tillatt og støttet terror-grupper, og noen ganger til og med enkelte terrorister og enkelte terroraksjoner.

Det samme ser ut for å gjelde alle aktuelle palestinske statsministerkandidater. De er ganske enkelt

ikke villige til å gjøre noe reelt for å avslutte terroren.

Dermed har selv Sharon og andre som egentlig var imot gjerdet, blitt tvunget til å revurdere sine ønsker. Nå er tanken å ha et fullstendig skille mellom Israel og de palestinske områdene. Håpet er at ingen person skal bevege seg mellom disse områdene uten at de blir kontrollert, slik at selvmordsbombere og andre terrorister ikke skal slippe gjennom. Det skal også forhåpentligvis redusere strømmen av våpen inn i de palestinske områdene.

Hvor skal gjerdet gå?

Opprinnelig var tanken at gjerdet i hovedsak skulle gå langs grensen fra 1967. Dersom Arbeiderpartiet hadde vært villig til å gå inn i den nåværende Sharonregjeringen, ville resultatet kanskje ha blitt noe som ikke lå så veldig langt fra dette. Men Arbeiderpartiet ville og vil ikke det, og dermed blir Sharon avhengig av høyreorienterte partier. Disse partiene har et meget nært forhold til de jødiske ”bosetterne” på Vestbredden. Og kravene har vært sterke: Flest mulig jødiske bosetninger må ligge på vestsiden av gjerdet.

Et dilemma er at når jødiske bosetninger på Vestbredden kommer på vestsiden av gjerdet, blir det lett slik at også palestinere i samme området kommer der. Og

jo flere palestinere som kommer på den ”israelske” siden av gjerdet, jo mer undergraves tanken bak gjerdet. For hva skal man med et gjerde når de som skal stenges ute, kommer innenfor?

Det foregår kraftige debatter nå om hvor gjerdet skal gå. I noen områder er det allerede ferdig bygget. I andre områder er det fremdeles bare planlagt. USA presser på for at gjerdet skal gå så nær grensen fra 1967 som mulig.

Bosetterne vil ha det så langt øst som mulig. I siste omgang må statsminister Sharon ta avgjørelsene.

Flyplassen

Men selv israelere som ønsker at gjerdet skal gå så nær grensen fra 1967 som mulig, slik at palestinerne får et så stort område som mulig, gjør ett unntak: Det må gå minst 9 km, helst en god del mer, fra Israels internasjonale flyplass, Ben-Gurion-flyplassen i Lod. Israel kan ikke risikere at raketter i hendene på terrorister kommer innen rekkevidde av den og rammer sivile fly.

Hele problemet kunne vært løst dersom de palestinske myndighetene ville opptre seriøst i forhold til sine egne terror-grupper. I mellomtiden er en egentlig løsning umulig.

Konstruksjon av sikkerhetsgjerdet. (Foto: GPO)

antisemittisme

finner de for eksempel beskyldningene om ritualmord: Jødene kidnapper ikke-jøder, dreper dem og bruker blodet i mystiske ritualer. (Det er aldri blitt bevist at noen jøde har gjort noe slikt. Det ville være helt i strid med den jødiske religion, som blant annet ikke tillater at man drikke blod.)

Men anklager om ritualmord finner man for eksempel i den største avisen i Egypt (Al-Ahram), i en bok av den syriske forsvarsministeren og i kringkastede taler fra ulike palestinske moskeer.

Holocaust-benektelse er vanlig i arabisk stoff. Aaronovitch intervjuet barn i en skole i Gaza. En middelaldrende engelsklærer kom med et langt utfall mot jødene. Var det ikke jødene som stod bak alle kriger, kanskje? Hadde ikke jødene skapt

problemer overalt hvor de bodde?

Hadde de ikke laget problemer for tyskerne? Til det siste spurte Aaronovitch hvilken tid han tenkte på. ”Før Hitler fikk makten,” svarte han.

– I det klimaet som rår i arabiske land, er slike antisemittiske myter regnet som etablerte fakta.

Aaronovitch snakket med dr.

Musa Al-Zubut, lederen for utdanningskomiteen i det palestinske lovgivende rådet (folkevalgt). Zubut forklarte hvorfor det ikke finnes noen henvisning til Holocaust i det nye, palestinske pensumet. Zubut forklarte at Holocaust ”selvfølgelig” er overdrevet. Jødene led ikke så mye som ”1 prosent av hva vi har lidd i Palestina”. Dette er også etablerte sannheter for arabere flest, og det også er utbredt blant muslimer i Europa.

En del imamer preker om jødene ut fra selve Koranen. Ifølge dem er jødene blant annet evig upålitelige.

Noen ganger blir prekenene sendt på radio eller TV, og blir dermed kjent utenfor de troendes krets. Det er ikke bare i de palestinske områdene det forekommer. En muslimsk predikant fra London ble dømt for flere tilfeller av oppfordring til mord, delvis basert på en preken som var tatt opp på bånd. Den hadde tittelen Ingen fred med jødene. Predikanten, Faisal, hevder at hans synspunkter bare er det man finner i Koranen.

Hvis det stemmer, er det ”dypt urovekkende”, skriver Aaronovitch.

Se også artikkelen Zions vises protokoller. Den er også gjengitt i Midtøsten i fokus nr. 1/2001, s. 22.

TERRORISTER FENGSLET I JERIKO:

Nyter stor grad av frihet

USA og Storbritannia reagerer på de løse soningsforholdene som fem palestinske terrorister nyter i Jeriko. Etter at IDF i fjor beleiret Arafats hovedkvarter, ble disse fem palestinerne overflyttet til fengsel i Jeriko med amerikansk og britisk overoppsyn. Nå kan fangene forlate fengselet i perioder, og en stor del av deres telefonsamtaler blir ikke kontrollert, skriver Ha’aretz. USA frykter at de fem mennene kan bli helt frigitt, og at dette vil utløse målrettede drap fra på dem fra israelsk side. (29.09)

TERRORANGREP PÅ VESTBREDDEN:

To israelere drept, baby og 30 år gammel mann

To israelere ble drept og to andre lettere skadet da en terrorist infiltrerte en bosetning sørvest for Hebron på Vestbredden fredag kveld. Den væpnede palestineren tok seg inn i bosetningen gjennom et område som ikke hadde sikkerhetsgjerde.

Terroristen banket på en av de første dørene han kom til i utkanten av bosetningen, og skjøt ned 30-åringen som åpnet døren med sin M-16 angrepsrifle. To israelere skjøt mot terroristen, som fortsatte å skyte mot huset. Et av skuddene traff en sju måneder gammel baby som døde kort tid senere av skadene. En reserveavdeling fra hæren som kom til stedet drepte terroristen.

Ingen av de palestinske terrororganisasjonene har hittil påtatt seg ansvaret for angrepet.

- Vi har informasjoner som viser at de palestinske selvstyremyndighetene ikke har gjort noe for å forhindre angrep som dette under den jødiske nyttårsfeiringen, sier Avi Pazner, en talsmann for den israelske regjering.

Den 22 år gamle terroristen som stod bak angrepet ble frigitt fra israelsk fengsel for to måneder siden, etter å ha sonet en dom på 14 måneder. (27.09)

UTENRIKSMINISTER SHALOM I FN:

Høstet stor applaus

- Intet land har vært utsatt for så mange urettferdige angrep og systematisk diskiminering i FN-systemet. Tiden har kommet for å stanse denne diplomatiske oppvigleri-kampanjen, sa Israels utenriksminister Silvan Shalom fra FNs talerstol. For å understreke sitt poeng holdt han opp et 175 siders tykt dokument som var de anti-israelske resolusjonene vedtatt i fjor.

Shalom oppfordret FN til å “heve seg over gårsdagens politikk, og ta en ny, modig kurs for fremtiden”.

Etter den 20 minutter lange talen fulgte kraftig applaus.

Under sitt tre dager lange besøk i New York har Israels utenriksminister hatt møter med 30 statsledere og utenriksministere.

Blant dem er kongen av Marokko og utenriksministerne i Jordan, Qatar, Oman og Tunisia. (26.09)

UTENRIKSMINISTER SHALOM:

- Trusselen mot Arafat bærer frukter

Den israelske regjerings beslutning om “fjerne” PLOleder Yassir Arafat bærer frukt på bakken i Israel, mener utenriksminister Silvan Shalom (bildet). Siden Israels beslutning 11. september, har Arafat arbeidet for å få terrorgruppene til å stanse angrep på israelere, i følge Shalom. Utenriksministeren tviler imidlertid ikke på at Yassir Arafat fortsatt opprettholder sin terrorstrategi.

Til tross for fordømmelse i FN i forrige uke, forsvarte Shalom regjeringens avgjørelse i møte med reportere i FN-bygningen onsdag.

- Jeg tror virkelig at Arafat, mer enn andre, tar oss alvorlig. Han tror at et stort [terror]angrep vil ødelegge mye for ham. Jeg vil ikke si nøyaktig hva vi vil gjøre dersom et slikt angrep finner sted, men jeg tror Arafat forstår veldig godt hva det betyr. (25.09)

Nr. 4/2003

10 ETTER TERRORAKSJONEN I HAIFA:

IDF angrep palestinsk treningsleir i Syria

Israelske styrker har gjennomført et angrep mot en palestinsk militær treningsleir “dypt inne på syrisk territorium”, melder IDF. Angrepet kommer som et svar på terrorangrepet mot Maximrestauranten i Haifa lørdag, som foreløpig har krevd 19 menneskeliv.

Palestinske kilder i Beirut sier israelske fly angrep leiren til en anti-israelsk gruppe i nærheten av den syriske hovedstaden Damaskus. Ein Tzahab er en treningsleir for Islamsk hellig krig som skal bli støttet av Iran og Syria, skriver Jerusalem Post.

Før soloppgang søndag, hadde israelske styrker også ødelagt huset til den 29 år gamle kvinnen Hanadi Jaradat fra Jenin som gjennomførte det dødelige angrepet i Haifa.

- Ødeleggelse av terroristers hjem sender ut en melding til alle militante og deres medhjelpere, at de vil bli straffet for deres handlinger.

Sent lørdag kveld angrep israelske helikopter to mål på Gazastripen, og israelske styrker gikk igjen inn i byen Jenin på Vestbredden. (05.10)

TERRORAKSJONEN I HAIFA:

Fire barn blant de 19 terrorofrene

Blant de flere titalls israelere som fortsatt ligger på sykehus etter lørdagens terroraksjon i Haifa, er situasjonen alvorlig for fem av dem. Søndag morgen var 18 av de 19 terrorofrene identifiserte.

Blant ofrene er tre generasjoner av Zer-Aviv familien fra kibbutz Yagur, fire medlemmer av familien Almog fra Haifa og den lokale TV-reporteren Mark Biani og hans kone Naomi.

Selvmordsterroristen var en 29 år gammel palestinsk kvinne fra Jenin på Vestbredden. Det er fjerde gang palestinske terrorgrupper har brukt kvinnelige selvmordsterrorister. (05.10)

ARAFAT-TILHENGERE:

Samlet seg som skjold rundt Arafat

Flere titalls israelske og utenlandske tilhengere av Yassir Arafat samlet seg lørdag kveld utenfor PLO-lederens kontor i Ramallah.

Hensikten er å beskytte Arafat, i tilfelle den israelske regjeringen skulle bestemme seg for å gå til aksjon mot den palestinske lederen de holder ansvarlig for terroren. Statsminister Ariel Sharon hadde ikke noe møte i sitt sikkerhetskabinett lørdag kveld. En kilde Ha’aretz siterer, sier en fullstendig isolasjon av Yassir Arafat kan være det mest sannsynlige virkemiddel på det nåværende tidspunkt. (05.10)

Vil spre frykt med Ved siden av selvmordsbomber er det Kassem-rakettene som er de mest typiske våpnene i den palestinske intifadaen.

Hittil har de bare vært skutt fra Gaza. Rekkevidden har vært kort og treffsikkerheten dårlig, så de har gjort liten skade. Men det er ikke hyggelig å bo innen rekkevidde av dem, tross alt.

Kassem-rakettene er hjemmelagde, det vil si laget i enkle fabrikker i de palestinske områdene. Enkelte deler og oppskrifter blir smuglet inn fra

arabiske land, ikke minst fra Hizbollah i Libanon.

Nå under våpenhvilen arbeides det hardt med å forbedre raketten. Rekkevidden er i ferd med å bli økt fra noen få kilometer til opptil 17 km, kanskje enda noe mer. Det bringer byen Ashkelon innen rekkevidde av raketter fra Gaza. Det har vært prøveskyting av slike raketter ut i Middelhavet.

Produksjon på Vestbredden

Det er nå tegn til at palestinerne begynner å produsere Kassem-raketter på Vestbredden også til bruk

derfra. Det kan bli langt mer alvorlig. Grunnen er at en stor del av den israelske befolkningen bor innen rekkevidde av en Kassem-rakett med rekkevidde på opptil 20 km og utskutt fra Vestbredden. På det smaleste (ved Netanya) er Israel bare 16 km bredt.

Et stort antall mål vil være innen rekkevidde. For eksempel vil Knesset (Israels ”Storting”), hovedveier, den internasjonale flyplassen og et stort antall store bygninger med mange mennesker komme under direkte trussel fra rakettene.

Avviste mulighetene

I 1937 avviste araberne den første delingsplanen av Palestina.

Det førte til en ny delingsplan i 1947, denne gangen satt opp av FN Den gav palestinerne mindre enn den første planen. De avviste den også. Det førte til at de mistet det som ble Israel, men beholdt hele Vestbredden og Gaza. Deretter avviste de fred på grunnlag av grensene fra 1949-1967. Det førte til at de mistet Vestbredden og Gaza i 1967. (De fikk riktignok noe av det igjen under Oslo-prosessen.) Så avviste de statsminister Ehud Baraks forslag og forbedringene av det i år 2000, det ville ha gitt dem mer enn de nok kan få nå.

Nå sitter palestinerne igjen med en mur som bygges gjennom Vest-

bredden. Israel har utsatt i det lengste å bygge muren. Men når palestinerne heller ikke nå ser ut for å ville avvæpne terroristene og oppløse terrororganisasjonene, ser de seg nødt til å bygge den. Muren gir palestinerne mindre enn Barak tilbød.

Palestinerne kan minnes hvordan daværende statsminister Shimon Peres våren 1996 nesten tigget dem om å velge å være konstruktive og bruke de mulighetene som fantes til jobber i felles industriparker og i Israel. Men Arafat valgte å tillate terrorister å drive nesten fritt. Resultatet var at israelerne valgte Benjamin Netanyahu som statsminister i en situasjon hvor Shimon Peres i utgangspunktet hadde alle muligheter for å

vinne. Siden har utviklingen gått videre dit den er i dag. Leveforholdene for palestinerne er kraftig forverret fordi deres ledere har nektet å utnytte mulighetene og hele tiden krevd alt eller ingenting.

Det var vel Moshe Dayan som i sin tid sa om de palestinske lederne at ”they never miss an opportunity to miss an opportunity” (de lar aldri en anledning gå fra seg til å la en anledning gå fra seg). Det er å håpe at en mer konstruktiv holdning omsider kan trenge gjennom.

Fritt på bakgrunn av en artikkel av Amotz Asa-El i Jerusalem Post 4. juni 2003.

KAMPER MED PALESTINSK MILITS:

Fem soldater skadet, re palestinere drept

I de sentrale områdene av Gaza-stripen ble to palestinere tilknyttet Hamas drept da IDF gjennomførte arrestasjoner av militante medlemmer av Islamsk hellig krig og Hamas tidlig torsdag morgen. Fem israelske soldater ble skadet da de ble beskutt under aksjonen.

I byen Hebron på Vestbredden, ble israelske elitestyrker beskutt da de omringet en bygning med tre militssoldater tilknyttet Islamsk hellig krig. IDF besvarte ildgivningen, og to av palestinerne ble drept - den tredje alvorlig skadet. (25.09)

BELGISK HØYESTERETT:

Avviste anklagene mot Ariel Sharon

Belgias tiltale mot Ariel Sharon for krigsforbrytelser bortfaller etter onsdagens avgjørelse i høyesterett. Under internasjonalt press ble det belgiske parlamentet i august nødt til å endre på lovene som gjorde landets domstoler i stand til å føre internasjonal rettergang. Parlamentet garanterte også diplomatisk immunitet for statsledere og andre regjeringsmedlemmer som besøker landet.

- Vi er fornøyd med avgjørelsen. Nå vil både Belgia og Israel arbeide hardt for å de samme vennlige forbindelser som vi hadde før, sier en talsmann ved den israelske ambassaden. (25.09)

Muslimer i Europa Vi i MIFF forsøker å gjøre kjent hvordan israelere flest ser på verden i alminnelighet og Israel og nabolandene i særdeleshet. I dag skal vi presentere fakta slik de blir gjengitt i en artikkel i Jerusalem Post av Caroline Glick den 17. juli 2003.

Hensikten er åpenbart å informere om at de problemene Israel har med radikalt Islam, raskt kan bli problemer for flere land også.

Nå i juli ble en moské åpnet i Granada i Spania. Like etter at åpningsseremonien var over, samlet 2000 muslimer fra hele Europa seg til en islamsk konferanse. Deltakerne der ble fortalt at målet for muslimer i Europa er å gjøre slutt på det kapitalistiske systemet. Ifølge BBC sa Umar Ibrahim Vadillo (en muslimsk leder i Spania) at muslimer burde slutte å

bruke vestlige valutaer som dollar, euro og pund, og i stedet bruke gull-dinar. Det ville føre til et økonomisk sammenbrudd i Vesten av en slik størrelse at børskrakket i 1929 ville se ut som en liten begivenhet i forhold.

Abu Bakr Rieger, muslimsk leder i Tyskland, sa at muslimer i Europa ikke må tilpasse sin religiøse praksis til europeiske verdier og tradisjoner. I Tyskland er det radikale islamister som leder det muslimske samfunnet.

I april valgte de franske muslimene et nasjonalt råd på 50 medlemmer. 14 av dem var radikale islamister. Michael Radu, en amerikansk terrorekspert, sa til UPI at halvparten av de unge muslimene i Frankrike avviser den franske identiteten. De ser på seg selv som

muslimer, ikke som franskmenn.

– Den franske innenriksministeren, Nicholas Sarkozy, kommenterte den økende radikaliseringen av franske muslimer slik: ”Det er uansvarlig å spørre om hvorvidt Islam kan forenes med vår republikk. For hvis svaret er nei, hva vil du gjøre da?”

Så langt etter Glick. Disse opplysningene reiser spørsmål som europeiske politikere og akademikere (inkludert norske) burde ta på alvor. Mediene burde slå slike holdninger opp og bekjempe dem.

Ellers kan Europa bli noe helt annet enn vi ønsker. – Det burde også øke forståelsen for de nesten umulige dilemmaene Israel står midt oppe i.

Nr. 4/2003

Kassam-raketter

Rakettene blir laget bare noe få steder. Dersom det ikke hadde vært våpenhvile, ville Israel ha grepet inn og hindret at det skjedde. Ifølge ”veikartet”, som Abbas sier at han har godtatt fullt ut, skulle det palestinske styret hindre at terror-gruppene får våpen, og da selvsagt aller mest slike farlige våpen som dette.

Men Abbas og hans folk sier rett ut at de overhodet ikke vil gjøre noe som helst i den retningen.

Det vil at så lenge våpenhvilen fortsetter, får terroristene stadig flere raketter som de kan ramme

mesteparten av Israels innbyggere med. Og når disse rakettene først er laget, er de lette å spre og gjemme bort. Det kan bli vanskelig å få tak i alle selv om israelerne går inn igjen i de palestinske områdene. Det er produksjonen som må forhindres mest mulig.

Terrorisering

En israelsk militær ekspert, Ya’acov Amidror, sier til Jerusalem Post at raketter skutt fra Vestbredden vil forverre situasjonen i Israel betydelig. Når en rakett en gang har truffet rullebanen på Ben Gurion-flyplassen, vil alle

utenlandske fly slutte å fly på Israel.

Og det er nok med noen få raketter av og til mot Jerusalem og andre israelske byer. Det vil skape en usikkerhet og frykt som vil forverre livskvaliteten betydelig.

Dette betyr at Israel kan bli nødt til å gjøre slutt på våpenhvilen for å hindre at produksjonen av raketter blir altfor stor. Israel kan neppe leve med et stort antall raketter i hendene på rene terrorgrupper.

Hovedkilde. En artikkel av Caroline B. Glick i Jerusalem Post International, papirutgaven datert 15. august.

11 PRESIDENT BUSH I FN:

- Palestinerne blir bedratt av sine ledere

USAs president George W. Bush oppfordrer palestinerne til å ta seg ledere som vil “gjøre reformer, bekjempe terror og bygge fred”. Dette er den eneste vei til statsdannelse, me ner Bush.

Synspunktene kom frem da den amerikanske presidenten talte i FN tirsdag.

Uten å nevne Yassir Arafat direkte, tok Bush til orde for et nytt lederskap på Vestbredden og Gaza-stripen.

- Den palestinske sak blir ødelagt av ledere som klorer seg til makten ved å gi føde til gammelt hat og ødelegge den gode jobben som andre gjør, sa Bush.

Han ba også de arabiske landene om å stanse finansiering av terrorgrupper.

USAs utenriksminister Colin Powell sier at de palestinske selvstyremyndighetene må slå ned på terrorgruppene først, før det kan forventes av Israel å bøye av for amerikansk press når det gjelder bosetninger. (24.09)

SPESIALSTYRKER:

Arresterte 12 sentrale Tanzim-menn

Sent mandag kveld gikk spesialstyrker i israelsk grensepoliti, utkledd som arabere, inn i en kafé i Nablus. Der overmannet de 12 ettersøkte Tanzim-terrorister som holdt et planleggingsmøte.

Ingen skudd ble avfyrt under arrestasjonen, selv om flere av terroristene var bevæpnet med pistol.

Minst fem av de arresterte har vært involvert i selvmordsterror mot Israel. Hele gruppen var nå i ferd med å planlegge et nytt terrorangrep. (24.09)

UNIVERSITET I NEW JERSEY:

Tilgriset med hakekors

I forrige uke ble Natan Sharnsky, minister i den israelske regjering, angrepet med en kremkake av en pro-palestinsk gruppe på Rutgers universitetet i New Jersey, USA. Dagen etterpå fortsatt anti-jødiske markeringer da vandaler malte hakekors på universitetetsbygningene. (24.09) Palestinske fanger blir frigitt av Israel, som et ledd i tillitsskapende arbeid mellom partene. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

Intifadaen mislykket?

Ehud Ya’ari er en kjent israelsk reporter. I en årrekke har han hatt en fast spalte i Jerusalem Report (som i sin tid ble opprettet da Ya’ari og andre reportere fra venstresiden i Jerusalem Post sluttet i protest mot en ny, mer høyreorientert eier). Han er også TV-reporter i Israel. Han snakker arabisk og regnes som spesialist på arabiske saker. Det ser ut for at han har et nettverk av kontakter blant palestinerne.

I Jerusalem Report fra 28. juli i år har han en artikkel som heter Det er over. Her er noen punkter fra hans artikkel: I et år har intifadaen langsomt visnet hen. Nå er den død. De fleste gruppene palestinere har omsider innsett det. Deres ”betingelser” er mest et røykteppe. Saken er at intifada-volden var mislykket.

Bak lukkede dører sier palestinerne at det var en fryktelig feiltakelse, at Arafat og de andre ansvarlige må forklare seg og at når tiden er moden, må man ta ta et oppgjør med dem som står bak terroren.

Riktignok vil det ennå kunne forekomme terrorepisoder. Og det

vil hele tiden være en trussel om at den blir tatt opp igjen for fullt.

Det vil også stadig komme klager over at Israel ikke oppfyller sine forpliktelser.

Skyldes Israels tiltak

Våpenhvilen hadde ikke vært mulig uten at israelerne hadde ført en så kompromissløs politikk som de har gjort: Ta kontroll over mye av det palestinske området og komme med troverdige trusler om å gjøre det samme i Gaza, drap på terror-ledere, arrestasjon av et stort antall palestinere som er knyttet til terror, avstengninger av palestinske byer. Sikkerhetsgjerdet som Israel bygger, har også bidradd sterkt til presset som fikk palestinerne til å inngå våpenhvile.

Uten disse tiltakene ville Arafat og hans folk ha fortsatt terror-krigen.

Framover

Ya’ari mener at Israel må fjerne veisperringer og oppheve avstengninger, sette fri en del fanger og forsøke å gjenopplive en døende palestinsk økonomi. Israel bør

også overveie på nytt hvor gjerdet skal gå og hvor raskt det skal bygges, herunder å holde muligheten åpen for ikke å bygge så mye mer.

Til gjengjeld må Israel stå hardt på at det palestinske styret fjerner infrastrukturen til Hamas og de andre terrororganisasjonene. Våpnene må for eksempel ikke gjemmes av, men konfiskeres. Et annet ufravikelig krav må være at palestinerne endrer sin retorikk. Det er ikke bare snakk om å slutte å oppfordre til vold rett ut. Hele det underliggende budskapet må endres. [Ya’ari nevner ikke eksempler. Men ett kan være å slutte å kalle steder som ligger i Israel fra før 1967 for ”okkuperte”.]

Til slutt vil vi bare nevne at andre israelere frykter at hele våpenhvilen er en felle fra palestinsk side. Terrororganisasjonene bruker våpenhvilen til å bygge seg opp, og vil kunne utrette atskillig større skade i Israel hvis og når volden gjenopptas enn før våpenhvilen. Se artikkelen Vil bruke ”våpenhvile” til opprustning på side 2.

JUS-PROFESSOR PÅ HARVARD:

- Drap på Hamas-terrorister bryter ikke internasjonal lov

- Det er “absolutt ingen tvil” om at Israels målrettede likvidasjoner av sentrale Hamas-terrorister er lovlig etter internasjonal lov, sier jus-professoren Alan M. Dershowitz ved Harvard universitetet.

- Hamas har erklært krig mot Israel. Alle deres ledere er kjempende, enten de bærer uniform, dress eller religiøs kledning, skrev Dershowitz i en artikkel publisert i avisen Toronto Globe and Mail i forrige uke.

- Israels målrettede drap på “tikkende-bombe terrorister” fortjener ikke den fordømmelsen det får, konkluderer Dershowitz.

- Ethvert demokrati som står overfor trussel mot sin sivilbefolkning tilsvarende Israel ville svart på stort sett den samme måten, skriver jus-professoren. (23.09)

SIKKERHETSMINISTER HANEGBI:

- Ingen vil gi Barghouti i fangeutveksling

Etter forhandlinger med Hizbollah kan det være aktuelt å utveksle palestinske fanger med israelere som holdes i fangenskap av terrororganisasjonen i Libanon. Israelsk presse skrev mandag at det kan være aktuelt å frigi den sentrale Fatah-mannen Marwan Barghouti i denne utvekslingen. Dette blir tirsdag avvist av sikkerhetsminister Tzachi Hanegbi.

- Ingen vil frigi denne mannen. Han er en erkemorder, sa Hanegbi til Israels radio.

Barghouti er den viktigste palestinske fangen som for øyeblikket sitter i israelsk fengsel. Han er tiltalt for personlig å ha stått bak brutale mord på titalls israelere. (23.09)

12

NEW YORKS ORDFØRER

New Yorks ordfører Michael Bloomberg (t.h.) sammen med Jerusalems ordfører Uri Lupolianski ved Vestmuren. (Foto: Amos Ben Gershom, GPO)

- Israel kan ikke forhandle under trussel av terror

Michael Bloomberg, New Yorks ordfører, var tirsdag på et kort spontanbesøk til Israel i privatfly. Det korte besøket varte bare sju timer. Bloomberg bestemte seg for turen etter forrige ukes terrorbombe i Jerusalem. I solidaritet med terrorens ofre og deres pårørende kjørte Bloomberg buss i Jerusalem og besøkte de terrorskadde.

Bloomberg oppfordret Israel til å fortsette med å slå tilbake militært mot terroristene som angriper sivilbefolkningen.

- Når noen holder en pistol mot hodet ditt kan du ikke forhandle. Du må stanse volden først, sa Bloomberg. (27.08)

Nr. 4/2003

Sett fra en alminnelig For to dager [10. juni 2003] siden var jeg gjest i brylluppet til naboens sønn. Han arbeider for ”Magen David Adom” (Davids Røde Stjerne).

(Den Israelske ambulanse og redningstjeneste).

Det var der han møtte sin tilkommende kone, da hun begynte som frivillig. Begge de unge valgte denne tjenesten etter endt militærtjeneste på henholdsvis i 3 og 2 år. De valgte yrker og oppgaver med tanke på å hjelpe og redde medmennesker.

Det var omkring 500 mennesker samlet til fest for å feire bryllup. De fleste gjestene var ungdommer som fremdeles gjør tjeneste i hæren.

En del var, i likhet med bruden, nettopp kommet fri fra uniformen og står på terskelen til å ta fatt på sin sivile utdanning. Mange av dem feiret og danset med riflene hengende over skulderen.

”Dancing with ries”

Da vi skulle dra fra bryllupsfesten, fikk vi problemer med å komme ut fra parkeringsplassen, fordi seks ambulanser var parkert i innkjørselen.

Slik er livet her: Til og med når du går i bryllupsfest, hvis du er soldat, må du bære med deg ditt våpen. Og hvis du er i medisinsk førstehjelpstjeneste må du ha ambulansen i nærheten. Du har aldri fri. Du må alltid regne med oppbrudd og utrykning.

Eyal, brudgommen sa til min kone: ”Jeg håper virkelig ingen ting skjer i kveld, - jeg glemte å ta med personsøkeren min”. Selv brudeparet regnet det som selvsagt at de måtte rykke ut om noe skulle skje! - Vel, - Eyal var heldig, han fikk sin fest og sin brud!

Det var et fantastisk flott bryllup!

Neste dag så vi på TV: Ofrene for et nytt selvmordsangrep. Døde, skadede, sjokkerte. Vi så også flere av bryllupsgjestene fra kvelden før. Ungdommer som hadde danset i bryllupet. Nå jobbet de for livet for å forsøke å redde liv!

4. juni møttes Bush, Sharon og Abbas til toppmøte i Aqaba.

Det ble holdt vakre og diplomatiske taler om fred. Antagelig var ordene velmente også.

Jeg velger å tro det!

Den neste uken ble 23 israelere regelrett myrdet av terrorister.

I løpet av den samme uken ble 10 palestinske selvmordsterrorister registrert. Ni av dem ble stoppet, overmannet eller drept av den israelske hæren.

En ble ikke oppdaget og 16 israelere døde som følge av det. Fire - fem

SHIMON PERES 80 ÅR

Bill Clinton og Shimon Peres på den israelske politikerveteranens 80-års fest. (Foto: Ohayon Avi, GPO)

- Dimona og Oslo det største jeg har oppnådd

I et jubileumsintervju med Jerusalem Post, sier Shimon Peres at han vil fortsette sitt offentlige virke til han blir 90 år. På spørsmål om hva han selv anser som det største han er oppnådd, svarer Peres: - Det jeg vil oppnå i morgen. Men historisk sett vil jeg si Dimona [etableringen av en atomreaktor i Negev-ørkenen] og Oslo [Osloavtalene]. Jeg tror Dimona ledet til Oslo, fordi Dimona gjorde et inntrykk på araberne som påvirket dem til å bevege seg mot fred.

(13.08)

Unge israelske kvinner tjenestegjør i to år i hæren. (Foto: GPO)

DUBAI:

Israels agg hengt opp for første gang

Verdensbanken og IMF arrangerer i disse dager sitt årlige møte for medlemslandene i arabiske Dubai. - For første gang er det israelske flagget hengt opp i landet, skriver Jerusalem Post. Dubai prøver å etablere seg som det ledende finanssenter i Den persiske gulf, og ønsket den israelske delegasjonen velkommen på tross av at De forente arabiske emirater ikke annerkjenner den jødiske staten. Finansminister Benjamin Netanyahu bestemte seg for ikke å dra til møtet, men sendte sin høyrehånd, Meir Sheetrit.

Den israelske delegasjonen er blant 17.000 deltakere fra 184 land.

(23.09)

Dette er synspunkter fra en artikkel av Uri Dan. Han er journalist, og kanskje mest kjent for å være en nær venn av statsminister Ariel Sharon.

Artikkelen stod i Jerusalem Post 27. mars 2003.

Ser vi på amerikanernes krig i Irak, ser vi hvor viktig landstyrkene er selv i en så moderne krig. Andre land misunner amerikanerne de nøyaktige

bombene og andre moderne våpen.

Men til og med supermakten må flytte infanteri, panservogner, artilleri og ingeniørvåpen for å vinne en krig. Og landstyrker trengs for å sikre kommunikasjonslinjene.

Israel er i økonomisk krise. Det betyr at den israelske hæren må gjennomgå meget store endringer. Det har vært slike endringer før. En av de

Hæren største var i forbindelse med krigen i 1973. Da var hæren ikke klar for krig, men vant likevel til slutt en stor seier.

Etter den krigen ble Israels landstyrker tredoblet.

Men siden er landstyrkene blitt forsømt. Det skyldes ikke minst at militære strateger har fortalt at moderne presisjons-ammunisjon kan gjøre mye av landstyrkene overflø-

Nr. 4/2003

g israelers synspunkt ganger så mange ble såret. Her er ingen stans i terroraktiviteten. Jeg vil snarere hevde det motsatte. Hamas og andre terrorgrupper som er totalt imot alle fredssamtaler og fredsprosesser, gjør alt de kan for å skade Israel og underminere de såkalte fredsanstrengelsene.

Og verden forventer at Israel skal være passiv. På den ene siden sies det: ”Ikke forvent at palestinernes ”statsminister” Abbas kan stoppe Hamas. Han er for veik politisk til å klare det.” Samtidig forteller verden oss: ” Vær passive, ikke gjør noe.

Stopp aksjonene mot terroristene, fordi disse aksjonene bare underminerer de palestinske anstrengelsene for selv å kontrollere terrorismen og det gjør Abbas enda svakere”.

Jeg vet ikke om den politiske ”timing” var den beste for det mis-

lykte forsøket på å eliminere Hamaslederen Abdel Aziz Rantisi, som overlevde da et Israelsk helikopter skjøt mot hans bil i Gaza by sist tirsdag. Jeg vet bare at vi ikke har råd til å vente på at Abu Abbas ”skal bli sterk nok” til å løse problemene!

Dette koster oss liv, blod, sorg og angst hver dag.

Eller som statsminister Ariel Sharon uttrykte det da han sa til parlamentslederne i Knesset: ”De palestinske lederne er som sutrende småbarn. De bekjemper ikke terror.

Abbas er som en kylling som fjærene ennå ikke er riktig utvokst på”. Han sa videre at Israel vil fortsette å reagere på terroren inntil den palestinske ”statsministeren” virkelig begynner å gjøre det samme.

Jeg en en alminnelig mann, med en alminnelig forstand, en alminne-

lig familie, alminnelige følelser og ganske alminnelige tanker. Jeg er ingen stor Sharon-tilhenger. Likevel, jeg vil takke Sharon for at han er villig til å forsøke, villig ti å ta upopulære avgjørelser, villig til å vise at Israel vil strekke seg langt etter en fredeligere tilværelse enn den vi lever under nå. Og ikke minst er jeg takknemlig til Sharon for at han er villig til å stå i den umenneskelige, umulige og utakknemlige jobben det er å være dette landets statsminister just nå og for at han ikke er villig til å inngå kompromisser med terroren.

Dette er bare litt slik sett fra mitt ståsted. Fra en helt alminnelig israelsers synspunkt.

Israeleren Avi, oversatt av Reidun Bugge

13

UTENRIKSMINISTER SHALOM

Utenriksminister Silvan Shalom besøkte Marokkos kong Mohammed VI i begynnelsen av september. (Foto: Milner Moshe, GPO)

- Marokko vil gjenoppta bånd til Israel

Israels utenriksminister Silvan Shalom har denne uken møtt Marokkos kong Mohammed VI. I følge Shalom har kongen tatt en strategisk beslutning om å gjenoppta diplomatiske forbindelser med Israel. Diplomatiet mellom de to landene ble brutt i oktober 2000, på bakgrunn av anti-israelske strømninger i den arabiske verden ved utbruddet av intifadaen.

Kong Mohammed VI ønsker å spille en viktig rolle i fredsarbeidet i Midtøsten. Han håper Shaloms besøk i Rabat vil oppmuntre andre arabiske stater til å åpne seg for dialog med Israel. (03.09 ETTERMIDDAG)

MOSSAD-SJEF MEIR DAGAN

Meir Dagan har fått ansvar for å stanse Irans atomvåpenprogram. (Foto: GPO)

Ansvar for å hindre Iran i å få atomvåpen

Israel anser Irans atomvåpenprogram som den største trusselen mot landets sikkerhet, skriver Ha’aretz torsdag. Israelsk etterretning antar at den svorne fienden i øst vil ha operative atomvåpen allerede i 2006. De siste seks årene har Israel gjort diplomatiske forsøk på å stanse Irans atomvåpenprogram, eller i det minste forsinke det. Nå planlegger statsminister Ariel Sharon å gi ansvaret for koordineringen og ledelsen av dette arbeidet til Mossadsjef Meir Dagan. (04.09)

ns rolle dige. En del av disse militære mente samtidig at det gjorde det mulig å trekke seg tilbake fra Golan og Vestbredden. Hvis Israel besvarer terrorangrep med bruk av ”smarte bomber”, kan det trekke seg tilbake til grensen fra 1967.

Dette er ikke holdbart militært, skriver Dan. Men det er brukt så mye penger på moderne våpen at man

ISRAELSK ØKONOMI:

Større forskjell mellom rik og fattig har måttet legge ned militære avdelinger. Og dette kan bli forsterket nå når det er økonomisk krise. Og de oppblåste hovedkvarterene blir ikke rørt, med lønninger (og dermed pensjoner) til folk som ikke lenger gjør noen egentlig nytte.

Landstyrkene i Israel lider nå av knapphet på utstyr og andre mangler som minner om situasjonen like før krigen i

1973. Det betyr ikke at Israel vil tape en eventuell krig. Soldatene er førsteklasses.

Tross mangler kan den jødiske staten forsvare seg hvis det skulle bli nødvendig.

Men det er nødvendig å gjenreise landstyrkene. Så langt Uri Dan. Om dette også er statsminister Ariel Sharons syn, vites ikke. Det er, som det framgår av artikkelen, ulike syn i denne saken.

De økonomiske forskjellene i Israel økte i fjoråret, viser ny statistikk fra Statistisk sentralbyrå. Gjennomsnittsinntekten blant de 10 prosent rikeste er 13,5 ganger større enn de 10 prosent fattigste. Gjennomsnittshusstanden gikk ned 4,2 prosent i inntekt fra 2001 til 2002. (23.09)

GAZA-STRIPEN:

Inltratør drept av IDF

En palestinsk terrorist ble tirsdag morgen drept av israelske styrker. Den væpnede mannen ble skutt etter å ha blitt oppdaget i et angrepsforsøk på en jødisk bosetning på Gaza-stripen. (23.09)

Nr. 4/2003

14

Irak-krigen kostet Israel dyrt I juni 1973 samlet egypterne tropper ved Suez-kanalen, som den gangen var våpenhvilelinjen mellom Israel og Egypt. Nå etterpå vet vi at tanken var å angripe israelerne. Israel innkalte en del reservesoldater, og egypterne avlyste angrepet. Men den gangen visste ikke israelerne sikkert at dette hadde vært noe mer enn en øvelse for egypterne.

Slike innkallinger er svært dyre: Reservesoldatene skal ha lønn, bedriftene de forlater kan få problemer, studenter kan gå glipp av eksamener, osv. Den israelske finansministeren klaget sterkt på innkallingen. Ingen kunne jo bevise at Egypt ville ha angrepet hvis ingen var blitt innkalt. For å unngå en ny runde med kritikk, bestemte de militære lederne seg for nesten ikke å innkalle noen da situasjonen igjen ble truende i oktober.

Så da krigen kom i form av et samtidig angrep fra Syria og Egypt, var israelerne lite forberedt. Den faste hæren var for liten til å håndtere angrepet. I første omgang hadde derfor både egypterne og syrerne stor framgang i krigen. På den syriske fronten, på Golan, var det så ille at dersom

syrerne ikke hadde gjort en taktisk feil, ville de trolig ha klart å renne det israelske forsvaret helt i senk og kjørt rett inn i Israel. (Feilen var at de fulgte sovjetiske militære lærebøker og stanset opp om kvelden for å konsolidere dagens framgang. Hadde de kjørt videre om natten, kunne det ha gått riktig ille for israelerne. Men i løpet av natten fikk israelerne såpass mange reservesoldater på plass at syrerne ikke hadde så fritt spillerom neste dag.)

Etter hvert som det ble kjent i Israel hva som var skjedd, ble det et fryktelig sjokk for israelerne.

Siden har det vært en sterk tendens til at israelerne ikke har tatt noen risiko, selv om det var dyrt.

Irak-krigene I 1991, under USAs første krig mot Irak, sendte Saddam Hussein av gårde 39 raketter mot Israel.

Som ved et mirakel ble svært få mennesker drept, men de materielle skadene var betydelige.

Før Irak-krigen brøt ut nå i vår, kom det fram i Israel at det var lite sannsynlig at Israel ville bli rammet denne gangen. Men det var en ørliten mulighet for at Saddam hadde raketter og kjemiske våpen som han, hvis han

ble desperat nok, ville sende mot Israel. Og fordi så mye stod på spill, ble det bestemt at israelerne skulle ta strenge forholdsregler, til tross for at faren var så liten.

Tiltak i Israel Alle israelere har hver sin gassmaske. I forbindelse med krigen fikk israelerne beskjed om å klargjøre maskene for bruk. Det vil si at de skulle pakke ut filteret og skru det på masken. Det fører til at maskens levetid blir sterkt forkortet, og gir altså store utgifter til en ny runde med gassmasker til over 6 millioner israelere.

Alle israelere fikk beskjed om å lage til et ”tett rom”: Tape igjen alle sprekker i ett av husets rom slik at giftgass eventuelt i minst mulig grad kunne trenge inn.

Det kostet vel ikke noe særlig for staten, men det kostet jo for den enkelte israelske familien.

12.000 reservister ble innkalt. De skulle ta seg av tiltak som måtte settes i verk dersom Israel ble truffet av raketter, særlig dersom de hadde kjemiske våpen. Det koster mye penger.

Israelske jetjagere var på vingene hele tiden for å stanse eventuelle fly som forsøkte å trenge

gjennom og kanskje også raketter. Det er dyrt.

Luftvernbatterier ble utplassert over hele landet. Likeså antirakett-raketter (de israelske Arrow og de amerikanske Patriot). Økonomien I tillegg ble den israelske økonomien rammet. Eksporten fra og salget i Israel ble redusert.

Utenlandske flyselskaper innstilte sine ruter. De siste restene av turismen (som fra før var rammet av den palestinske terroren) stanset opp.

Det er vanskelig å beregne nøyaktig hva krigen kostet. Men en beregning går ut på nærmere 6

milliarder kroner, til tross for at det altså ikke ble noen krig.

Undersøkelse Knesset (Israels ”Storting”) har nedsatt en komite som skal undersøke om Israels etterretning gjorde noen feil og om militæret overreagerte.

I lys av hva vi vet nå etterpå, er det jo klart at israelerne ikke behøvde å ha gjort noen forberedelser. Men det kunne de neppe vite helt sikkert på forhånd. Vi får håpe at ikke kritikken mot de militære beslutningstakerne blir så sterk at de siden i framtida gjør nye tabber av samme type som i oktober 1973.

Kontant advarsel til Assad Nylig var det en del skyting på grensen mot Libanon, den muslimske organisasjonen Hizbollah skjøt inn i Israel og drepte en israelsk gutt på 16 år.

Det er Syria som i siste omgang kontrollerer Hizbollah. Israelerne sendte derfor kampfly av gårde til Syria. Der fløy de lavt over det slottet hvor Bashir Assad, diktatoren i Syria, akkurat da var på ferie! Det var i Latakia, som ligger ved Middelhavet nær grensen til Tyrkia. Det blir meldt

at Assad både så og hørte jetflyene.

På veien hjem fløy de også lavt over Beirut.

Budskapet ble oppfattet, og Hizbollah roet seg ned.

Episoden sier noe om hvor mye israelerne vet om Assad.

Kilde: Israelsk TV, kanal 1, slik det er gjengitt av Arieh O’Sullivan i Jerusalem Post 17. august 2003. Episoden fant sted ei uke tidligere.

IRAN:

Viste frem rakett som kan nå Israel På sin årlige militærparade, visste de væpnede styrkene i Iran for første gang frem sine Shahab-3 raketter for publikum.

Disse nyutviklede rakettene kan bære atomstridshoder over en

rekkevidde på 1280 kilometer.

På militærparaden skal rakettene være kledd av bannere hvor i følge vitner stod: “Rakettene er i stand til å nå fiendens hjerte”.

Den israelske regjering anser Irans atomtrussel som en av de største farene for landet.

(23.09)

Kong Abdullah i Iran

Et Boeing-y fyller drivstoff på jety under en oppvisning på ybasen ”Hatzerim”.

(Foto: Amos Ben Gershom, GPO)

I begynnelsen av september var kong Abdullah II av Jordan på besøk i Iran. Det er første gang en jordansk konge er der siden sjah Mohammad Reza Pahlavi ble styrtet i 1979. Sjahen var en nær venn av kong Hussein av Jordan, den nåværende kongens far.

Det gjorde ikke forholdene bedre at Jordan støttet Irak i krigen mot Iran (1980-1988).

Men i 1992 ble de diplomatiske forbindelsene gjenopprettet, og siden har forbindelsen bedret seg.

Det vil nok overraske mange i Norge at den pro-amerikan-

ske regjeringen i Jordan og den muslimske regjeringen i Iran har samme syn på den midlertidige administrasjonen som amerikanerne bygger opp i Irak. Begge landene støtter 25-manns-rådet.

”Folkets krig” Nr. 4/2003

15

En jøde i Ninive I Nord-Irak, nær grensen til Syria og Tyrkia, ligger byen Mosul. Det var den som i oldtiden het Ninive. Bibellesere husker den kanskje best som byen Gud sendte profeten Jona til.

Da han heller ville dra til Tarsis, kk han et opphold ”i skens buk”, før han dro og framførte sitt budskap.

Det er omtalt i profeten Jonas bok i Bibelen.

24. juli stod det en artikkel i Jerusalem Post om byen og jødene der. Den er skrevet av Carlos C. Huerta. Huerta er feltrabbiner i den amerikanske hæren. Hans avdeling er stasjonert i Mosulområdet. Innimellom sine plikter som rabbiner har han gjort et arbeid for å forsøke å dokumentere

mest mulig av jødisk historie i byen.

Det er ikke en eneste jødisk fastboende i Mosul nå, og har neppe vært det på over 50 år.

Men slik har det ikke alltid vært.

I byen ligger angivelig gravene til både profeten Daniel og profeten Jona. Det har derfor vært en hellig by for jødene. Det har også vært framstående rabbinere der, virkelig lærde menn.

Huerta har, når han skriver artikkelen, funnet 6 synagoger, flere skoler og mange jødiske hjem. Den første synagogen fant han nærmest ved en tilfeldighet.

Han kom over en bygning hvor halve taket var borte, og hvor det var tykke lag av alle slags avfall, inkludert avføring, over det meste av golvflaten. Men han fant hebraiske skrifttegn der, og innfødte kunne fortelle at det var

et hus ”der jødene bad”. Flere hus har ”løven av Juda” tegnet øverst på dørstolpen.

Huerta har ikke funnet noe jødisk gravsted, til tross for at det jo må ha vært et slikt. Noen har fortalt ham at irakerne bygde en hovedvei over den jødiske gravplassen.

Huerta skriver at han føler nærværet av tidligere tiders jøder veldig sterkt. De var handelsfolk, lærere, rabbinere, leger, skreddere osv. Han følte at han så dem da de hastet for å gjøre alt klart for sabbaten, og da de feiret de andre høytidene. Han så barna for seg på skolene og lekte i gatene. Men han hørte også for seg deres gråt da de ble drept eller jaget bort etter å ha bodd der i århundrer.

Det er mange byer, både i Europa og i de arabiske land, hvor det er få eller ingen jøder

igjen, men hvor bygninger har spor etter jødisk liv. I Polen var det over 3 millioner jøder. Etter 2. verdenskrig var det ca. 300.000.

Tallene for hvor mange jøder det er i Polen nå, varierer mellom 3.000 og 15.000, det avhenger blant annet av hvordan man definerer ”jøde”.

I Irak var det ca. 150.000 jøder.

Da krigen kom nå i vår, var det ca. 35 igjen. Nå er det sikkert færre.

Så jødene har rikelig erfaring med å flykte og starte på nytt på helt andre steder, i helt andre kulturer, med andre språk osv. Det har skjedd utallige ganger gjennom historien. Men aldri har de satt seg ned og sturt, slik palestinerne har gjort. De har gjort det beste ut av situasjonen.

Tiltak ved kjemiske og biologiske angrep Ved Ben-Gurion-universitetet i Beersheba har israelske forskere arbeidet med konkrete tiltak for hva som kan gjøres ved kjemiske og biologiske angrep. Det er jo noe israelerne stadig må være forberedt på, enten i forbindelse med en stor krig eller som en terroraksjon.

Dr. Robert Marks har utviklet genetisk modifiserte bakterier som sender ut lys når de kommer i kontakt med et forurensende stoff i vann. Lysstyrken stiger når graden av giftighet stiger. En optisk fiber leser av resultatet, som kan foreligge i løpet av tre timer. Det er vesentlig raskere enn tidligere testmetoder, som kunne ta opptil flere dager. Systemet virker ute i felten, ikke bare i et laboratorium.

Det er også utviklet en metode til å oppdage giftige bakterier i vann. Det er utviklet følere basert på antistoffer. Et antistoff som

binder den forurensede bakterien, er knyttet til en optisk fiber. Så blir dette dyppet i en løsning som skaper lys. Lysmengden som blir utsendt viser hvor mye gift det er i vannet.

Universitetet har også utviklet en metode til å rense bort organiske forbindelser etter et kjemisk angrep. Det blir gjort ved hjelp av en ”reaktor” med ultrafiolette stråler. Tester viser at når vann er behandlet i 10 timer på denne måten, er mer enn 99 % av den opprinnelige forurensningen fjernet.

Marks og hans medarbeidere skal være med å skrive retningslinjene som det amerikanske helsevesenet skal følge ved angrep med eller trusler om bioterror.

Kilde: En artikkel av Judy Siegel-Itzkovich i Jerusalem Post 3. mars 2003.

Modernisering av Islam?

Amir Taheri er iransk forfatter og journalist, og redaktør av Politique Internationale i Paris.

Han er også blitt fast kommentator i Jerusalem Post. Dette er en oppsummering av en artikkel fra 7. august. Taheri er tydeligvis shia-muslim. Siden undertegnedes kunnskaper om disse sakene er temmelig begrenset, bygger det følgende utelukkende på det Taheri skriver.

På grunn av prestestyret i Iran har shia-retningen av Islam fått ord på seg i Vesten for å generelt være mer fanatisk enn sunniretningen (som utgjør ca. 85 % av verdens muslimer). Men det er et galt inntrykk.Shia-retningen tror at den menneskelige fornuften (aql) må anses som overordnet tradisjonen (naql).

Religiøse tekster er utgangsunktet for resonnementene, men ikke den eneste autoriteten. Å utvikle et syn som bygger på tekstene, men går utover dem, kalles ijtihad. Det kan oversettes med å ”streve for nå sannheten”. Her tillates tankene å blomstre fritt.

Ingen teolog kan overstyre andre.

Og når en teolog dør, dør tankene hans med ham bortsett fra når levende teologer bruker dem for sin egen regning.

Sunni-retningen mener også at den tankeutviklings-prosessen som ijtihad representerer, er viktig i Islam. Men den var bare aktuell til en gang på 1200-tallet. Da var alle aktuelle spørsmål stilt og besvart, siden dreier det seg bare om å tolke de eksisterende tekstene. Dette er en teologisk tvangstrøye som gir lite rom for debatt, for ikke å si uenighet.

Ayatollah Ruhollah Khomeini beholdt den tradisjonelle shialæren om en teologisk utvikling.

Men han gav den øverste mullahen enerett til slik nytolkning.

Det er et avvik fra tradisjonell shia-lære.

Dagens situasjon Najaf i Irak er den helligste byen, stedet hvor de store spørsmålene i shia-retningen er blitt avgjort i over 1200 år. Etter årtier med forfall under Saddam Hussein, er den nå inne i en blomstring. Tusener av pilegrimer kommer fra flere land. Anslagsvis 1.000 teologer og teologistudenter er kommet til Najaf. Også et økende antall iranske teologier kommer for å unnslippe den kvelende atmosfæren i Teheran.

De amerikanske troppene gir dem den friheten de har mistet

i Iran og tidligere i Irak. Dette er mange av dem meget bevisst på. Blant dem er Hojat al-Islam Hassan Mussavi Khomeini, et barnebarn av den iranske ayatollahen. Han ville ikke ha noe imot om amerikanerne frigjør Iran også, og kaller prestestyret for ”det verste diktaturet i verden”, på linje med kirken i ”de mørke periodene” i Europa.

De øverste mullahene i Irak drøfter nå å skape en atmosfære av åpenhet og pluralisme. De er meget bevisst på at de ikke ønsker en slik stat som Iran ble.

Taheri håper at disse kreftene vil lykkes i shia-retningen, og at det etter hvert kan åpne for frihet etter nesten 800 år i tvangstrøye i sunni-retningen også. Så langt fra Taheri.

Av nyhetene framgår det at i det shia-muslimske Sør-Irak er de allierte troppene blitt bedre mottatt enn i de sunni-muslimske delene rundt Bagdad. Den misnøyen som er, dreier seg i stor grad om manglende forsyninger av vann, strøm og andre grunnleggende goder. Men det vil naturligvis alltid være grupper som er mer fanatiske.

Nr. 4/2003

16

”Folkets krig” 11. september hadde Jerusalem Post en serie artikler om ”Oslo-prosessen”. Vi refererer flere av dem. Her kommer noen av synspunktene til Joel Fishman, fritt gjengitt. Han er medarbeider i Jerusalem Center for Public Affairs.

PLO anså fredsprosessen som en anledning til å arbeide for sitt viktigste politiske mål, å ødelegge den jødiske staten og erstatte den med en arabisk, palestinsk stat. Det var ingen hemmelighet, PLOlederne erklærte det åpent.

Bare ett eksempel av mange: 10. mai 1994 sammenliknet Yasser Arafat i en moské i Johannesburg Oslo-avtalen med våpenhvilen profeten Muhammed inngikk med Kureish-stammen i den klare hensikt å bryte den stå snart han var sterk nok. Israels ledere valgte å overse slike klare uttalelser og benekte at de hadde noen sammenheng med det som foregikk av terror og oppfordring til vold.

Faser

Fra 1969 til 1974 forsøkte PLO geriljakrig mot Israel.

Men det mislyktes fordi den manglet en territorial base. I 1974 vedtok den Faseplanen, hvor målet i første omgang var å få tilstrekkelig internasjonal støtte til å bli godtatt som ”fredspartner”.

Med Oslo-avtalen fikk PLO den territoriale basen som manglet, noe som var av enorm strategisk verdi, i bytte for vage løfter. I juli 2002 sa Mahmoud

Abbas (Abu Mazen) at Israel gjorde sin største feil ved å godta Oslo-avtalen fordi palestinerne oppnådde mye uten å gi noe igjen. [Mazen er den nå avgåtte palestinske statsministeren.]

Nå strever det palestinske styret med å bygge opp sin militære styrke og organisere en regulær hær. Det arbeider med å ødelegge Israels evne til å forsvare seg ved å skade økonomien, demoralisere befolkningen ved terror og ved å spille på ”fredsfløyen” til å undergrave samhørigheten i det israelske samfunnet.

”Folkets krig”

PLO følger strategien for ”folkets krig” som ble utviklet i Kina og i Vietnam. Den kombinerer politisk og militær krigføring. En slik langvarig krig er ny for israelerne, som har foretrukket korte, konvensjonelle kriger utkjempet på fiendens område.

Israel har misforstått fiendens strategi. PLO har bare oppgitt vold i ord. En fred hvor det også finnet et Israel, et hvilket som helst kompromiss, er ganske ikke enkelt ikke aktuelt for PLO. Israel må tenke gjennom de forutsetningene det har bygd politikken på det siste tiåret.

De har ikke brakt fred, men gjort at Israel er utsatt for en ny trussel, og den er like alvorlig som noe Israel har stått overfor i fortiden.

Belte i baksetet Vi hører mange nyheter fra Israel om terror, politiske maktkamper og annet stoff.

Men i tillegg til alt det som gjør Israel spesielt, er det jo også et vanlig land. Her er en liten ”vanlig” nyhet: I begynnelsen av september satte israelske trafikkmyndigheter en kampanje for å øke bilbeltebruken. Undersøkelser viser at mer enn 90 % av sjåførene og passasjerene i forsetet bruker belte. Men bare 31 % av passasjerene i baksetet

bruker belte, så hovedbudskapet er rettet mot dem.

Ikke minst er det viktig med barna. 83 % av barna i alderen 0-4 år bruker belte. Men det er verre med aldersgruppen 5-11 år, der gjelder det bare 27 %.

Et viktig mål med kampanjen, som går over to måneder, er å øke den prosenten vesentlig.

Den som blir tatt i ikke å bruke belte, får en bot på 1200 kroner. Når mange blir tatt, vil det forhåpentligvis ha en varig virkning.

Moské revet i Nasaret Nasaret er en by i Israel, i Galilea. Den har arabisk flertall. Tidligere var de fleste araberne der kristne. Nå er ca. 70 % muslimer.

Det betyr at de kristne har fått oppleve noe av den muslimske arrogansen som er omtalt i artikkelen Synagoger og kirker i muslimske land.

Den mest kjente bygningen i Nasaret er Bebudelseskirken, reist over stedet hvor jomfru Maria skal ha fått besøk av engelen som fortalte henne at hun skulle bli mor til Jesus.

Denne kirken har lenge vært en torn i øyet for de mer fanatiske muslimene (som står sterkt i Nasaret). De har derfor gått i gang med å bygge en moské like i nærheten. Moskeen skulle være langt større enn vanlig, med hele fem minareter og i fem etasjer. Hensikten var opplagt: Den skulle overskygge den kirken som hittil hadde en altfor dominerende plass i bybildet, sett fra muslimsk synspunkt. Den manglende respekten for andre religioner fra mange muslimers side, er dessverre altfor typisk i muslimske land, og burde ikke være tabu her hjemme.

Den muslimske bevegelsen har ikke fått tillatelse til å bygge mos-

keen. Men det bestemte seg for å bare begynne. De tenkte kanskje at araberne i Israel bygger så mange ulovlige bygninger uten at staten reagerer noe særlig, så en til eller fra gjør vel ikke så mye. Men i mars gav regjeringen ordre om å stanse byggingen, som bare var i innledningsfasen.

Noe av området hvor moskeen skulle bygges, tilhørte muslimer.

Noe var offentlig eiendom. Muslimene sier at det er et hellig sted for dem. En nevø av Saladin skal nemlig ha stoppet og hvilt der en gang på 1100-tallet! Saladin var mannen som slo korsfarerne i Jerusalem. Denne nevøen het Shibab el-Din. Men stedet har tydeligvis ikke vært viktig nok til å bygge en moské i alle århundrene tidligere.

Ikke mindre enn fire israelske regjeringer har hatt moské-saken på bordet uten å våge å gjøre noe.

Islamistene truet med omfattende vold dersom regjeringen våget å røre ved deres prestisjeprosjekt.

Men, som JerusalemPost skriver i en lederartikkel 2. juli: ”Den jødiske staten har ikke råd til å vise seg ute av stand til å vokte Det Hellige Land.” Den kjempemessige moskeen like ved siden av et av kristenhetens helligste steder ”er

Synagoger og kirker i muslimske land Ifølge den såkalte Omar-pakten, opprinnelig fra 600-tallet da Islam var en ny religion, skal jøder og kristne få lov til å beholde sin religion. Men de skal være klart diskriminert. Blant annet skal de betale ekstra-skatter og ha klær som viser at de er ”vantro”. Deres vitnemål har mindre vekt enn muslimenes når de vitner i retten.

En annen regel er at jøder og kristne ikke skal få lov til å bygge nye gudshus i det muslimske området, bare beholde de gamle. Disse religionene er nemlig ansett som døende. Dette har ikke alltid blitt

håndhevet særlig strengt. Men jøder og kristne har ofte måttet betale ganske mye penger i bestikkelse for å få bygge et gudshus, og det har ofte tatt lang tid å få det til.

Det er også blitt skikken i muslimske land (f. eks. i Egypt, der det er en forholdsvis stor kristen minoritet) at når de kristne endelig har fått bygd seg en kirke, bygges en mye større moské like ved siden av. Det tar sjelden lang tid for muslimene å få de nødvendige løyver.

ingenting annet enn en provokasjon”.

Tirsdag 1. juli sendte Israel inn en gruppe arbeidere som rev ned det som allerede var bygget, under beskyttelse av politi. De store protestene som var bebudet, ble det ikke noe av. Riktignok ble 10 muslimer arrestert for å ha ”forstyrret freden”. Det var også en fredelig demonstrasjon med omtrent 200 muslimer i nærheten. Men fredelige demonstrasjoner på anviste steder er lovlig i Israel, så det var greit.

Når det er blitt klart for muslimene at de ikke vil få den store moskeen, har de foreslått en mye mindre. Denne saken har, så vidt jeg vet, ikke vært behandlet av Israel.

Vatikanet har en rekke ganger tatt opp moskeen med israelerne, og bedt dem stanse arbeidet siden moskeen ville ødelegge for Bebudelseskirken. Nå etterpå har en representant for Vatikanet takket Israel for å ha fjernet moskeen.

Men Vatikanet strøk denne saken i referatet fra møtet. Israel skal tydeligvis bære byrden alene overfor muslimene. Det styrker ikke akkurat respekten i Israel.

Fødselskirken i Betlehem

Etter en pause på noen år besøkte jeg sommeren 1998 Fødselskirken i Betlehem. Det var nesten ingen andre turister der enn oss tre som reiste sammen. Mens vi stod på plassen like utenfor kirken, begynte plutselig ropene fra moskeen som er kommet like ved kirken. Det hørtes ut som om noen stod rett ved siden av oss og ropte inn i øret. Slikt kan umulig fremme turismen til Betlehem. I hvert fall blir det nok lenge til undertegnede finner grunn til å besøke Fødselskirken igjen.

Muslimer klager uten grunn I slutten av juli hadde den iranske journalisten Amir Taheri en artikkel i Jerusalem Post. Der fortalte han om en konferanse som hadde vært i Kuala Lumpur i Malaysia.

Der var omtrent 900 muslimske teologer og lærde samlet. Som på nesten alle slike samlinger var de først og fremst opptatt med å synes synd på seg selv om legge skylda på andre for alt som er galt. Ifølge Taheri brukte de mesteparten av tiden til å jamre seg over hvordan de var ofre for urett, misforståelser og fiendtlig propaganda. De fiendtlige menneskene var ”korsfarerne”, orientalistene, imperialis-

tene, zionistene, kommunistene, de liberale, de sekulære og så videre.

Dette er ikke særlig overraskende. Muslimske intellektuelle er først og fremst opptatt av å skylde sine problemer og mangler på andre, i stedet for å se i speilet.

Hjelp for muslimer

Det er en helt feil beskrivelse at Vesten er ute etter å skade og motarbeide muslimene. Tvert imot: Mye av Vestens politiske energi det siste tiåret er brukt til å støtte palestinernes sak. Og de største vestlige militære operasjonene etter den kalde krigen har vært for å

hjelpe muslimer: Kuwaitiske muslimer i 1991, muslimer i Bosnia og Kosovo i midten og slutten av 1990, muslimer i Afghanistan i 2002 og i Irak i 2003.

Det vil neppe bli satset slik for Liberia, like lite som det ble i Rwanda, Kongo og Sør-Sudan.

Det finnes ingen solidaritetsbevegelse av betydning for tibetanere i Tibet eller bahaier i Iran. De er nemlig ikke muslimer. Muslimer har mye mer støtte.

Fritt og forkortet etter en artikkel av Mark A. Heller i Jerusalem Post 1. august.

Nr. 4/2003

17

En israelsk forsyningskolonne krysser over til vestsiden av Suez-kanalen under Jom Kippur-krigen. (Foto: Ron Ilan, GPO)

Jom Kippur-krigen 1973 Det er nå 30 år siden krigen i oktober 1973. Det som skjedde, var i korthet følgende: Kl. 14.00 den 6. oktober 1973 gikk Syria og Egypt til angrep på Israel på Golan og ved Suez-kanalen (som den gangen var våpenhvile-linje mellom Israel og Egypt).

Israel hadde bare innkalt noen ganske få reservesoldater, og de få israelske soldatene klarte ikke å stå imot angrepet.

Det israelske forsvaret fikk vite først samme morgen at angrepet ville komme, til tross for at etterretningsorganisasjonene hadde fått materiale som forutsa krigen. Blant hadde kong Hussein av Jordan advart Israel noen dager før. – På Golan nådde denne opplysningen fram til kampavdelingene noen få timer før angrepet. I Sinai visste de israelske soldatene ingenting da angrepet kom, noen var opptatt av å vaske klær da det smalt.

Angrepet kom på Jom Kippur, jødenes helligste dag da alle biler

står og de fleste jødene faster.

Egyptere har siden insistert på at det var rent tilfeldig, dagen var valgt av militære grunner uten at de visste at det var en spesiell dag for jødene. Noen israelere mener at det reddet Israel at det var på den dagen. For med tomme veier i utgangspunktet kunne reservesoldatene komme raskere fram til fronten enn det som ellers hadde vært mulig.

Ut fra erfaringene under seksdagerskrigen i 1967, da israelerne med letthet knuste de arabiske hærene, hadde israelerne undervurdert de arabiske soldatene. Araberne hadde fått bedre trening.

De fulgte en plan og visste hva de skulle gjøre. Og de hadde fått særlig ett nytt våpen som israelerne nok visste om, men ikke tok hensyn til: En bærbar rakett som gjorde det mulig for fotsoldater å sette tanks ut av spill. Det førte til at israelerne måtte legge om taktikken og blant annet bruke tanks

mindre og artilleri mer. Det førte til at israelerne trengte etterfylling av ammunisjon fra amerikanerne.

Araberne hadde også fått luftvernraketter som i første omgang skjøt ned mange israelske fly .

Syria

På Golan var situasjonen desperat. Syrerne brøt gjennom i den sørlige delen og klarte nesten å krysse hele Golan og komme inn i Galilea.

Etter hvert som reservesoldater nådde fronten, ble situasjonen stabilisert. Langsomt snudde den militære stillingen seg. Israelerne hadde fått mobilisert hele hæren, og var ikke lenger så underlegen i antall soldater. Israelske soldater hadde holdt stillingen i den nordlige delen, noe som muliggjorde et angrep som i stor grad avskar de syrerne som hadde trengt inn på Golan. Etter hvert fant israelske fly ut hvordan de kunne nøytralisere luftvernrakettene.

Da våpenhvilen kom, stod israelske styrker et stykke inne i Syria på veien mot Damaskus. 867 syriske tanks var etterlatt på Golan, 1150 ble ødelagt i alt. Et stort antall israelske tanks var truffet, men bare 100 kunne ikke repareres.

Egypt

Ved Suezkanalen krysset de egyptiske soldatene med letthet kanalen og gikk inn i Sinai. Israelerne forsøkte å angripe med tanks, men de ble ødelagt av de bærbare panservernrakettene. Men da krigslykken begynte å snu på Golan, satte egypterne inn et stort panserangrep mot israelerne. Det førte til store tap for egypterne.

Under harde slag klarte israelske styrker å ta seg fram til Suezkanalen og krysse den, under ledelse av nåværende statsminister Ariel Sharon. Egypterne hadde små styrker på vestsiden, nesten hele hæren var flyttet over på østsiden. Israelerne kunne ødelegge utskytningsrampene for luftvernraketter. Det

gav de israelske flygerne større spillerom.

Da krigen sluttet, var store deler av den egyptiske hæren omringet og avskåret, og for de israelske soldatene hadde veien ligget åpen til Cairo om de hadde ønsket å angripe byen.

Konklusjon

Objektivt sett var krigen en stor seier for Israel. Men i Israel ble krigen opplevd som meget traumatisk, rett og slett fordi den viste at selve Israels overlevelse var truet.

Som det framgår av artikkelen Irakkrigen kostet Israel dyrt på s. 14, har krigen i oktober 1973 preget israelsk tankegang siden. 2.522 israelske soldater, og enda flere arabiske, ble drept under krigen. – Men i Egypt feires krigen fremdeles med en årlig fridag, og mediene forteller ingenting om at Egypt egentlig ble grundig slått.

Nr. 4/2003

18

Kidnapping som strategi Hizbollah er en lovlig, shiamuslimsk organisasjon i Libanon. Den fungerer som et politisk parti. Men israelerne kjenner den best som en motstands- og terrororganisasjon.

Hizbollah er meget stolt av at den klarte å drive den israelske hæren ut av Sør-Libanon sommeren 2000, etter å ha gjennomført stadige angrep gjennom flere år slik at israelerne til slutt ble trette og gav opp.

Blant de tingene Hizbollah driver med nå, er kidnapping av israelere. Det er ille nok.

Men det som er enda verre, er at terroristene ikke forteller noe som helst om dem de har kidnappet. Lederen, Hassan Nasrallah, holdt nylig en tale.

Der nevnte han den israelske forretningsmannen, Elhanan

Tannenbaum, som ble kidnappet i oktober 2000. Han ropte ut: ”I dag kan jeg si til israelerne at Tannenbaums skjebne er … ukjent. Hvem vet om han lever fremdeles.” Familien skal altså fortsatt holdes i total uvisshet. – Han truet med flere kidnappinger.

Et beslektet tema: Som et ”tillitsskapende tiltak” slapp israelerne nylig fri hundrevis av palestinske fanger, blant dem Ahmed Jbarra, som myrdet 14 israelere i 1975. Arafat utnevnte ham til rådgiver. Han har kvittert for tilliten ved å oppfordre palestinerne å trappe opp forsøkene på å kidnappe israelere.

Kilde: Lederartikkel i Jerusalem Post 30.07.2003.

”Martyrleir” i Galilea I artikkelen Sommerleir til vold på side 8 forteller vi om sommerleirer for arabiske barn som ikke er israelske statsborgere (fra Jerusalem, Vestbredden og Gaza). Der blir ungdom som har brukt vold og er blitt ”martyrer” satt opp som forbilder for barna og de unge. Det ser ut for at det bygges opp til en ny ”intifada”, som sikkert skal bli like ”spontan” som den forrige.

Nå er det skjedd noe som mange israelere betrakter som enda verre: En tilsvarende sommerleir (for 300 arabiske barn i grunnskolealder) er blitt holdt i Israel, for barn som er israelske statsborgere.

I leiren

I leiren lærte de om helter: Selvmordsbombere og ledere for terror-organisasjoner.

Spesielt populær er Yihye Ayyash (”ingeniøren”), som stod bak mordet på over 60 israelere ved selvmordsbombere før han selv ble drept av israelske sikkerhetsfolk i 1996.

(Drapene var under regjeringen Peres.)

Barna lærte sanger: ”Vi vil ikke ha mel. Vi vil ikke ha sardiner. Vi vil ha bomber, at bomber styrer.”

En annen sang: ”Løft hodet, se din hellighet. Overvinn Washington. Vi vil ikke ha ID-kort [israelsk statsborgerskap]. Vi vil lovprise martyrenes blod.”

Barna lærte også at jøder ikke har noen rett til å bo i Israel.

Og hvor skal jødene gjøre av seg?

De skal dra tilbake dit de kom fra, til Polen og Russland. [Av en eller annen grunn er det ingen som nevner de landene hvor ca. halvparten av jødene kommer fra, nemlig de arabiske og andre muslimske.] Og ellers fikk barna et halssmykke hvor kartet over Israel var dekket av et palestinsk flagg.

Barna fikk høre at de lever under israelsk okkupasjon både i Haifa og Majd el-Kurum (som ligger i selve Israel) og i ”områdene” (Vestbredden og Gaza). ”Vi vil fortsette å kjempe til Palestina er frigjort.” I en bok som ble lest, heter det: ”Det er best å dø som martyr for

sitt hjemland, sin nasjon, for landet du kom fra og som du vil dra til.”

Målsettingen for leiren var å tømme barnas hode for det de har lært i israelske skoler (”det zionistiske utdanningssystemets propaganda”).

Etter leiren

Leiren fant sted i den arabiske Kabul-landsbyen, som ligger mellom Karmiel og Akko. Den ble rapportert på israelsk TV, kanal 10. Det førte til at politiet kom og stengte leiren, og startet etterforskning av om noen har brutt loven (bl. a. ved å oppfordre til vold).

Flere innbyggere i landsbyen ble sinte da de forstod hva som var skjedd på deres område. Tidligere har den hatt andre typer sommerleirer, hvor jødisk og arabisk ungdom har vært sammen. Ordføreren sa at han ikke ønsker slike ting i sin landsby.

Men mange israelere frykter for det som ser ut til å utvikle seg blant araberne i Israel.

Å være foreldre i Israel - en fars tanker Denne artikkelen er like aktuell i dag, selv om det har gått ett år siden den ble skrevet av en israelsk far.

Denne søndagen og mandagen (4. og 5. august 2002) har det vært 5 terrorangrep i Israel. En terrorbølge som spenner over mindre enn 24 timer, drepte nye 13 mennesker. Flere av de som ble skadet kommer kanskje i tillegg. Dette betyr minst 606 israelske liv, fra spedbarn til oldinger, jøder og arabere, de fleste sivile.

De siste offer så langt var Avi Volanski (29) og hans kone Avital (27), - drept da de kjørte hjem, et stykke nord for Ramallah. ”De var settlere, så det var ok å drepe dem”, var kommentaren fra terrorhold.

Deres to år gamle sønn ble sterkt skadet, mens deres 8 måneder gamle baby kom uskadet fra angrepet.

Bare to nye foreldreløse barn.

Jeg har hittil taklet vår hverdagssituasjon noenlunde greit, forsøkt å ikke la følelser ta overhånd, tenkt rasjonelt, holdt hodet kaldt, sett min oppgave i å gi styrke, trøst og oppmuntring til familien, vært opptatt av å tenke positivt.............., men i dag.

For noen timer siden fulgte min kone og jeg vår nest eldste sønn, Avi, til oppmøteleiren for nye sol-

dater. Min kone gråt, andre mødre gråt. Men sønner og fedre gråter ikke. På et vis er vi oftest i stand til å skjule våre vanskelige følelser dypt på innsiden, - skjønt i dag – jeg gråt sammen med Miriam da vi kom hjem igjen.

Avi avsluttet high school med eksamen i begynnelsen av juli.

Vi har lenge visst at denne dagen for innrullering i armeen nærmet seg. Og vi har skjøvet det bort. ”Hver dag har nok med sine egne utfordringer”.

Etter eksamen farget Avi håret knallrødt, signalrødt! Lenge leve friheten!

Denne siste måneden har han hatt det travelt med å ”leve livet”, alltid på farten med venner, på disco-kvelder, på kino, på pizzabar, hatt masse venner hjemme.

Sist fredag kom han hjem etter en uke med 7 venner på en av de greske øyene.

Vel, frihet i knapt en måned. I dette landet er der ikke mye tid for unge mennesker til å være unge og uansvarlige. Det er omtrent ingen pause i det hele tatt mellom skolegang og nødvendigheten av å være voksen og ta ansvar.

På lørdag sa han til meg: ”Far, jeg er ikke klar ennå, jeg kan ikke dra i hæren nå. Jeg trenger mer tid

før andre skal ta kontroll over livet mitt. Far, hva skal jeg gjøre?”

Han gråt ikke, - ikke der og da.

Men han måtte raskt en tur på badet, uten å vente på mitt svar.

Han tok ikke opp temaet etterpå, spurte ikke mer, han visste svaret.

Klar, eller ikke klar. I går kveld kom hans nærmeste venner hjem til oss. Med barbermaskin. Vi tok alle del i ”skalperingen”. Hans forferdelig stygge røde hår, hans vakre, signalrøde, opprørende hår!

Hans venner ble her til midnatt, så dro ungdommene på disco-dans.

Lenge leve friheten - noen få timer til!

Den ene dagen løper du etter pikene, den neste følger du en offisers anvisninger og innen et halvt år er gått skal du jakte på terrorister, min sønn. Min elskede sønn!

Det er slik det er å være israeler, forstår du, min kjære sønn.

Ikke av hat til mennesker, men av kjærlighet til dette ditt land.

Hvordan kan du forlange av andre hva du selv ikke er rede til å gjøre? Hva slags person er du da?

Vår eldste sønn, Yohay, er stasjonert på Gaza-stripen i en tanks-enhet. Hvor Avi etterhvert stasjoneres vet vi ennå ikke, men han vil også om noen måneder være i stridende styrker.

Jeg har aldri forsøkt å fortelle mine sønner hvordan de skal utføre sine oppgaver i armeen. Jeg har aldri forsøkt å gi dem ”mine” råd. De må lære av sine overordnede, av egne erfaringer, lære egne reaksjoner, grenser og styrke å kjenne. De må lære å ta raske beslutninger i livstruende situasjoner.

Jeg har forsøkt å lære mine barn å skjelne mellom rett og galt.

Jeg har forsøkt å lære dem å ta ansvar for seg selv og andre.

Jeg har forsøkt å lære dem noe om humanisme, toleranse og respekt for alt liv.

Jeg har forsøkt å lære dem å ha sin trøst i Den Allmektige.

Som foreldre håper og ber du om at dine barn må komme uskadd hjem, både på kropp og sjel.

Ja, spesielt tenker jeg mye på hva dette gjør med mine gutters sjeler.

Fordi, - noen ganger vil der oppstå store motsetninger mellom det jeg har sett som viktig i oppdragelsen og forsøkt å formidle til dem, og hva de vil være nødt til å gjøre i armeen. Jeg vet det, - jeg er selv en ”gammel” soldat på 40 år.

Er det nødvendig å foreta invasjon i palestinske byer for å hindre terrorisme i Israel? Utvilsomt!

Er det forferdelig at at sivile må oppholde seg innendørs i time

etter time under portforbud? Utvilsomt!

Er det vanskelig og hardt for soldatene å se små skremte arabiske barn titte fra vinduene, uten å kunne komme ut å leke? Utvilsomt!

Er det vanskelig å være 18 - 19 år og skulle håndtere krigssituasjoner profesjonelt og med livet som innsats? Utvilsomt!

Jeg sa til min sønn Yohay for to år siden, og jeg gjentok for min sønn Avi i dag: ”Vær forsiktig og ta vare på deg selv, men glem aldri å være ”Mensch” (et humant, realt og ekte menneske) i alle møter og konfrontasjoner”.

Slik var vårt liv i Israel denne dagen.

Vi skal engste oss, tenke på dem, be for dem, be om beskyttelse og fred, leve i frykt, håp og tro i lange tider framover.

Når eldstemann er ferdig med sine 3 år i armeen skal vårt yngste barn, Sarah, i armeen i to år.

I 1950-årene var deres bestefar i krig, i 1970-årene var jeg i krig, nå er mine barn i krig. Om 25 - 30 år er mest sannsynlig mine barnebarn i krig i dette landet. ”Du Allmektige, gi oss fred!” ’ Far Yuvi Oversatt av Reidun Bugge

Nr. 4/2003

19

Kapsel i stedet for ”slange” Noen av oss har hatt den litt tvilsomme fornøyelsen å ”svelge slangen”. Dvs. at vi besøker gastroenterologisk avdeling på sykehuset hvor en lege stikker en spesiell slange inn gjennom munnen og manøvrerer den ned i magen og kanskje videre ned i tarmene. Der kan de finne polypper, svulster og andre ting som kanskje må fjernes. En annen type slange kan også brukes til å operere bort uønskede ting.

Dette er nå gammeldags. Et israelsk firma lager kapsler på 2,5 cm. Man svelger en slik kapsel hel, og den beveger seg ned gjennom spiserøret, magesekken og tarmene på samme måte som maten, det vil si ved de muskelbevegelsene magen og tarmene gjør. Den kommer ut med avføringen.

Kapselen har et lite videokamera, og den kan lyse opp

En danseoppvisning under utdelingen av Israel-prisen. (Foto: Amos Ben Gershom, GPO)

Betaling for skole Israel har tvungen og gratis skole for alle. Målt i antall år ungdommen tar utdanning, ligger Israel høyt på statistikken sammenliknet med andre land.

Men budsjettene er stramme i Israel. Israelerne har på den ene siden et langt høyere forsvarsbudsjett enn andre vestlige land.

Men når Israel skal tiltrekke seg utenlandske investeringer og (stort sett jødiske) eksperter fra utlandet, nytter det ikke å ha et mye høyere skattenivå enn andre land.

Altså har israelerne større utgifter enn andre land, men kan ikke sikre seg tilsvarende høyere inntekter.

Resultatet av det er at budsjettene ikke går ihop. Dette problemet er skjerpet de siste årene på grunn av palestinernes krig mot Israel, intifadaen. Det har brakt økonomisk stagnasjon og svekket inntektssiden ytterligere, samtidig som utgiftsdelen er økt på grunn av krig og sikkerhetstiltak.

Denne situasjonen, med budsjetter som ikke strekker til, kan i prinsippet løses på to måter på kort sikt: Den første er å kjøre budsjettene med underskudd, dvs. ta opp lån. Det har ulike regjeringer gjort i stor grad. Statens gjeld er på 103 % av årlig bruttonasjonalprodukt, mens gjennomsnittet i OECD (de rike land) er 75 %. I 2002 gikk ikke mindre enn 31 % av statsbudsjettet til å betale renter og avdrag på gjeld. Å oppta lån, kan fungere på kort sikt, men på lengre sikt forverrer det ofte problemene.

For lave bevilgninger

Den andre måten å løse en slik budsjettkrise på, er å gi for lave bevilgninger. Israel ønsker å være et land på vestlig nivå, og standarder settes på det nivået. Men bevilgningene som skal til for å gjennomføre dette, strekker ganske enkelt ikke til.

En sektor som opplever det, er skolen. Der er den økonomiske situasjonen mange steder blitt prekær. Resultatet av det er at skolepenger innføres bakveien.

I år vil foreldrene betale mer enn 3 milliarder kroner i ulike former for betaling til skolene.

Det blir krevd betaling for ulykkesforsikring for elevene, skoleturer, ulike kulturelle begivenheter, avslutningsfester, klassefester, ekstra undervisning i kunst, musikk og annen fordypning.

En komite under ledelse av lederen for undervisningskomiteen i Knesset bestemme maksimumssatser skolene har lov å ta. Skolene skiller mellom ”frivillig” betaling og ”valgfri” betaling. Det kan høres likt ut, men er nokså forskjellig. ”Frivillig” betaling er nærmest en innsamling, for eksempel til å ansette en ekstra vakt på skolen (alle skoler har vakter som skal beskytte mot mulige terrorangrep) eller til å pusse opp gymnastikksalen. Når foreldre ikke deltar i dette, skjer det ingenting med eleven.

Annerledes er det med ”valgfri” betaling. Det kan for eksempel være for en klassetur. Det er valgfritt å betale, men når foreldrene ikke betaler, får ikke eleven være med på turen. Det er ikke

alltid lærerne har den klokskapen som skal til for å begrense skaden heller. En elev som ikke fikk være med på avslutningsfesten fordi foreldrene ikke kunne betale, fikk vitnemålet utdelt i klassen foran alle de andre elevene. De skulle få det på festen.

Det hender at betalingen ikke går til det elevene angivelig betaler for (som da ikke blir gjennomført likevel), men til nødvendighetsartikler som toalettpapir. Skolene får så lite penger at ikke alle har råd til slike ting. Det hender også at rektor forlanger betaling høyt over de grensene som er satt.

Resultatet av alt dette rammer hardt. En tredel av foreldrene klarte ikke alle ”valgfrie” betalingene i fjor. Men dette er bare gjennomsnittstall. Ordningen fører også til at det blir stor forskjell mellom skolene. De skolene som rike foreldre og mange som betaler (kanskje også ”frivillig”), får råd til å skaffe godt utstyr, for eksempel gode datarom. Disse rommene kan i neste omgang leies ut til ulike kurs og annen virksomhet, noe som skaffer skolen ytterligere penger. Skoler i fattige områder kommer inn i en ond sirkel.

Noen mener at staten må gjennomføre en skatteøkning og dekke det skolepengene i dag betaler. For skolepengene er jo i i virkeligheten en skatt, men den rammer på en meget uheldig og skadelig måte.

Men regjeringen har hittil ikke vært villig til det.

Stoffet bygger i stor grad på en artikkel av Eetta Prince-Gibson i Jerusalem Post 21. august 2003.

Nedgang i lønn

Det er økonomisk krise i Israel, og den viser seg på mange måter. En av måtene er et fall i gjennomsnittslønnen i store deler av det israelske arbeidslivet. Det er et forsøk på å unngå konkurser og styrke konkurransekraften på eksportmarkedet.

Gjennomsnittlig månedslønn i Israel var 2. kvartal 2003 på 11.400 kroner. Det var 6,4 % lavere enn et år tidligere. Nedgangen kom i de fleste bransjene. Blant dem som jobber med utdanning var fallet på hele 9,5 %.

Den høyeste gjennomsnittslønnen er i blant dem som arbeider med vann og strøm. Der er det store monopolbedrifter, og sterke fagforeninger har kunnet

veggene i tarmen. Den sender signaler til en mottaker som henger i et belte rundt livet. Den kan motta signaler som kapselen sender via et sett mottakere på pasientens kropp. Resultatet av dette blir videobilder av høy kvalitet i farger av det området kapselen passerer gjennom.

Tester gjennomført i Canada med barn ned til 10-års-alderen tyder på at kapselen kan brukes også av dem, selv om de har en trangere og mindre robust fordøyelskanal.

Dermed skulle ”slangen” bli overflødig, i hvert fall i mange situasjoner. Kapslene koster ca.

2.200 kroner stykket. Den er et eksempel på hvordan israelere ligger i fremste linje på mange felter av medisinsk forskning.

Kilde: Jerusalem Post 9. august 2003.

presse dem til et gjennomsnittlig lønnsnivå på 24.000 kroner i måneden. Ansatte i bankvesenet tjener 21.800 kroner i måneden. Lavest ligger de som jobber med næringsmidler og i hotellbransjen. Der er gjennomsnittslønnen bare 5.700 kroner i måneden!

Ca. 122.000 personer hadde en ekstrajobb på toppen av en full jobb.

I tillegg til disse tallene kommer en svart økonomi, slik at mange nok i virkeligheten tjener mer enn tallene viser.

Hvor mye det dreier seg om, er ikke godt å si.

Ledigheten er fremdeles på litt over 10 %.

Flere palestinere i Israel Ifølge Statistisk Sentralbyrå i Israel arbeidet 89.000 utlendinger i Israel det første halvåret i år. De er fra Filippinene, Ghana, Romania og mange andre land, likeså palestinere fra de palestinske områdene. Det er 7,3 % av jobbene i den israelske økonomien.

Siden intifadaen startet i september 2000, har det vært økonomisk krise i Israel. Adgangen for utlendinger til å arbeide i Israel er derfor blitt strammet inn, og mange som oppholdt seg ulovlig i Israel, er blitt hjemsendt. Antallet utenland-

ske arbeidere har sunket med 7,3 % fra første halvår 2002 til første halvår 2003.

Tross det har antallet palestinske arbeidere i Israel økt, og er nå nærmere 15.000. Den lønna de får i Israel, representerer et kjærkomment tilskudd i en situasjon hvor et stort antall palestinere er arbeidsledige. Egentlig ønsket Israel et mye større antall palestinere. Men så lenge de palestinske myndighetene ikke setter en stopper for terroren, kan Israel ikke åpne grensene slik de fleste israelerne egentlig kunne ønske.

20

Nr. 4/2003

Trygg i en utrygg

Mandag 1. september hadde MIFF Stavanger besøk av Kristine Østhus BenChaim (bildet). Hun er norsk og kristen, og bor i Jerusalem. De som leser avisen Dagen, kjenner henne fra hennes faste spalte der. Hun er gift med en kristen pastor av jødisk bakgrunn, en av dem som kaller seg messianske jøder. Han er israelsk statsborger og er kampsoldat i den israelske hæren.

På vårt møte fortalte hun veldig personlig om sin situasjon, som på mange måter samtidig er situasjonen til de israelske jødene. Dette referatet er skrevet under hennes foredrag, og er dermed en gjengivelse av hva undertegnede oppfattet, og rakk å skrive ned, av det.

Det er veldig fint å være her og treffe dere.

Jeg vokste opp på Fogn i Ryfylke.

Som 19 år reiste jeg ett år som voluntør på en kibbutz. Så gikk jeg et år på bibelskole i Mandal. Jeg var i et kristent team i Israel i to år.

Da traff jeg en kjekk, ung israelsk amerikaner. Vi har nå vært gift i 4 år. Jeg har altså bodd i Israel i til sammen 7 år. Min mann Seth er pastor i en messiansk menighet.

Jeg er nå nettopp ferdig utdannet sosionom.

Seth blir innkalt til militærtjeneste flere ganger i året etter å ha gjort tre års førstegangstjeneste.

Utrygg situasjon De fleste er enige i at vi har en utrygg situasjon. Det er nettopp det terroristene ønsker å oppnå: Ingen israeler skal føle seg trygg noe sted. Samme hvilke tiltak vi treffer, skal vi ikke kunne føle oss sikre.

Mange tar ulike forholdsregler for å føle seg mer trygge. Flere av venninnene mine på universitetet unngår sentrum, tar busser som tar omveier. Jeg skulle en gang treffe en venninne på en kafé, og foreslo et sted i sentrum. Men hun ville heller være på en som lå i utkanten av sentrum. Den het kafé Moment.

Et par uker etter var det et selvmordsangrep der.

Folk forsøker å unngå sentrum, busser, overfylte steder. Men så blir det angrep på steder som hittil har vært trygge, og dermed øker utryggheten.

Universitetet

I fjor sommer (2002) hadde jeg besøk av noen av mine søsken. En varm dag viste jeg dem rundt på universitetet. Jeg fortalte dem at det var strengt vakthold der, og det var regnet som trygt. Det er også mange arabere der, og vi regnet med at de ikke ville angripe sine egne. Vi gikk til kafeen Frank Sinatra. Der var det helt fullt, selv midt på sommeren. Så vi bestemte oss for heller å gå på en annen kafe.

Neste dag, 31.7, satt vi hjemme i leiligheten. Så hørte vi mengder av sirener. Jeg skrudde på radioen.

En kafeteria på universitetet var sprengt i lufta. Det var der vi hadde vært dagen før, og vi kunne like godt ha vært der den dagen. Så en kan ikke være trygg noe sted. - 7 ble drept, 86 såret. Også arabere og utlendinger ble såret, mange meget alvorlig, med store brannskader.

En lå i koma i over en måned, mer enn 50 % av kroppen var alvorlig forbrent. De som besøkte ham, kjente ham ikke igjen.

I dette tilfellet var det en araber som arbeider på universitetet som hadde smuglet inn bomben i en sekk som han kastet over gjerdet kvelden før. Terroristen la bomben igjen i kafeen med en israelsk avis over. Så gikk han bort, og ble ikke rammet av eksplosjonen. Dagen etter kom han på arbeid, og oppførte seg helt som vanlig. Men politiet fant hele gruppen bak. En rekke arabere på jødiske arbeidsplasser hadde planlagt ulike former for terror. På restauranter og kafeer skulle de forgifte maten, for eksempel. Det førte til at det ble vanskeligere for alle arabere å få jobb. - Det blir ingen vinnere, bare tapere av denne terroren.

Trygghet

Men hvordan kan jeg kjenne meg trygg? Her må jeg være personlig. For meg er det troen på Gud som gjør at jeg kjenner meg trygg. Midt i en usikker framid vet jeg at Gud aldri vil forandre seg.

Når jeg ikke kan stole på noen forholdsregler, kan jeg stole på den allmektige Gud. Gud har gitt meg denne freden. Så lenge jeg er i Guds plan og er der han vil ha meg i livet, er jeg på det tryggeste stedet jeg kan være. Situasjonen rundt kan være utrygg, men jeg er på det tryggeste stedet. Det er det som holder meg oppe i livet i hverdagen. Jeg minner ofte meg selv på dette.

I Israel opplever man dette på en mer reell måte enn her i Norge.

Freden og tryggheten blir mye mer reell.

Leve normalt

Terroristene vil at vi ikke skal føle oss trygge. Jeg må si at jeg er ikke interessert i å gi terroristene denne seieren. Dersom vi ikke går i sentrum, i Gamlebyen osv., bygger vi på en måte opp murene selv og gir fra oss noe av landet vårt.

Av disse grunnene beveger jeg meg så fritt som mulig i Jerusalem og Israel. Gamlebyen er fremdeles vår, så jeg går der når det passer slik. Jeg ber om Guds beskyttelse, og tar ikke unødige sjanser. Jeg holder meg borte fra Betlehem, der er vi blitt advart mot å gå. Man skal ikke være dumdristig. Men jeg vil ikke gi etter for terrorismen.

Jeg vil ikke gi terroristene den seieren å holde oss borte fra viktige steder.

Det siste halvåret

Det siste halvåret har vært veldig intenst. Israelske sikkerhetsstyrker har klart å stanse det meste av terrorforsøkene. Hver dag er det noen som forsøker på terror. Det er sikkerhetsfolk som sjekker ved innganger, gatehjørner, i busser osv. Det blir en vanlig del av livet ved å bo i Israel.

Men tross det har dessverre altfor mange klart å gjennomføre sine planer.

I mars ble en buss sprengt i Haifa.

Blant de drepte var en 14 år gammel jente jeg kjenner, Abi-

gail. Seth og jeg hadde truffet foreldrene mindre enn en uke før.

Begravelsen var vond og vanskelig.

Men samtidig fikk vi også kjenne at vi har et høyere håp, en visshet om at Abigail og vi alle er i Guds hender, og at hun var gått til et sted som er bedre enn hun noen gang kunne ha fått det noe sted på jorden. Så håpet var sterkt midt i sorgen.

Nære på

Mange av oss har vært nær ved å bli rammet. En venn fra menigheten arbeidet i en sportsbutikk.

Da de stengte en kveld, spurte en kollega om han ville bli med

på en kopp kaffe. Det passet ikke for ham akkurat da. Kollegaen ble sprengt i luften av en selvmordsbomber. Vi kjenner lignende historier.

Jeg tror at Gud leder oss og bevarer oss. Vi takker Gud for hans vern. Men det betyr ikke at Gud ikke bryr seg om dem som blir drept. Jeg tror at Gud sørger og lider over terroren og alt det vonde.

Irak-krigen

En ekstra utfordring denne vinteren var Irak-krigen. Mange trodde at Irak ville angripe Israel.

Vi var opptatt av krigsforberedelser. Vi fikk gassmasker. Det stod hundrevis i kø for å få maske, og det var en veldig spesiell stemning der. Folk fra alle lag av samfunnet stod sammen. Vi ble opplært til å forsegle et rom mot gassangrep. Forsegle og teipe.

Vi lagret vann og mat. Folk som ikke hadde rom som egnet seg til å bli forseglet (små vinduer, blant annet), gjorde avtale med andre.

Også på arbeidsplasser var det forseglede rom.

Vi forsøkte å finne nærmeste bomberom på de veiene vi gikk.

Det var en spesiell stemning da vi forsøkte å ha på gassmaskene, kvelden før

Nr. 4/2003

situasjon det kunne bli alvor. I et par uker gikk vi rundt og bar maskene med oss overalt. Noen valgte å legge maskene igjen hjemme, og de ble flere og flere etter hvert.

Selv gjorde jeg alt det staten bad oss om å gjøre.

Det var diskusjon folk imellom om maskene ville hjelpe i det hele tatt.

Noen sa at det bare ville føre til en mer langvarig og pinefull død.

Noen hadde beskyttende tøy også.

Vi fleipet med en av dem: “Kanskje du vil leve i 10 minutter lenger enn oss andre.” Men det er klart at selv om utstyret kanskje ikke kan beskytte hvis vi kom like ved sentrum i et gassangrep, kan det hjelpe hvis man er et stykke unna.

Jeg takker Gud for at Israel ikke ble angrepet. Men alle var forberedt. På barnehjemmet hvor jeg hadde praksis, ble også barn opplært til å forsvare seg mot sennepsgass m.m. Så trist at så små barn må forholde seg til en slik situasjon. De som vokser opp i Israel, blir fortere voksne enn i Norge.

Mange av soldatene er bare 18 år, og har foreldre og søsken og venner. Det kan du tenke på neste gang det står at ingen sivile ble drept, bare en soldat: Det er kanskje en gutt på 18 år, med foreldre, søsken og venner.

Seth i Gaza

Den siste gang min mann, Seth, var ute i militæret, ble han innkalt for en måned. Når han er i militæret, føler vi oss i særlig grad med i det israelske samfunnet. Seth og jeg er ikke pasifister. I mai-juni var han innkalt, og fikk beskjed om at han skulle til Gaza. Der var han også under førstegangstjenesten.

Selv var han glad for å tjene i Gaza.

Han vil gjerne være et sted hvor han føler at han gjør et meningsfull arbeid. Det er farlig, men Seth ser det slik at de som tror på Jesus, er klar til å dø.

Under tjenesten hans hadde vi mye telefonkontakt med samtale og meldinger. Det ble lite søvn for ham, med 6 timer på og 6 timer av. De 6 timene da han ikke hadde vakt, skulle brukes til alt mulig annet enn å sove også. Og når han sov, var det med alle klær og støvlene på. De måtte ha hjelm og skuddsikker vest også i områder inne på basen.

Etter to uker kom det en telefon søndag 7. juni, litt over 6 om morgenen. (Søndag i Israel er som en mandag her, dagen etter ukens fridag.) Det var Seth som ringte.

Han hadde liten tid og var kort: “Det er skjedd noe her. Jeg er OK, jeg er glad i deg, ha det bra.”

Nyhetene fortalte hva som var skjedd: Det hadde vært et angrep mot våre styrker i Gaza, og 8 var såret. Det siste tok jeg med en klype salt, for de pleier å si at alle bare er skadet til de har fått informert familiene til de døde.

- Angrepet var rettet mot selve basen hvor Seth var. Angriperne var utkledd som israelske soldater, og hadde derfor kommet seg helt inn. Det viste seg at 4 av de 8 var drept. En av dem, Odi, var sosionom (slik jeg er i ferd med å bli), og Seth hadde fortalt meg mye om ham. En av de drepte hadde jeg også truffet på en middag hvor også konene var med.

Jeg besøkte en av de sårede. Han var amerikaner som Seth, derfor hadde de to hatt mye kontakt. Han fortalte at da han kom rundt et hushjørne, så han en som tilsynelatende var en israelsk soldat, han hadde til og med israelsk hjelm.

Men det var en av angriperne.

Amerikaneren fikk tre skudd i kneet. Hans store lidenskap hadde vært basketball. Nå var det slutt.

Han hadde en leilighet i tredje etasje uten heis. Nå måtte han forsøke å finne en leilighet i første etasje. Men han var optimistisk, og håpet en dag å bli så frisk at han kunne vende tilbake til avdelingen!

Dette skjedde i skumringen om morgenen. Det var tykk tåke. I tillegg til å være kampsoldat er Seth i saniteten. Vi så Seth på TV da han tok seg av døde og sårede og vasket blod. Han var også på bilder i aviser. Jeg fikk av Gud en følelse av trygghet og fred.

Situasjonen på basen ble ikke bedre av dette. De arbeidet dag og natt for å forsterke basen. De fikk nesten ikke sove, og klarte også lite å sove når de egentlig hadde tid til det.

Jeg kan ikke forklare hvorfor dette skjedde, hvorfor konene ble enker og barna farløse. Men jeg kan legge mine føleser fram for Gud og være i hans nærhet.

Mer terror

4 dager etter ble Jerusalem rammet av et terrorangrep. En buss ble sprengt midt i Jaffa-gaten, med 17 drepte og over 100 sårede.

Det ble nesten for mye for meg.

Skulle dette aldri ta slutt? Det skjedde like ved menighetens lokale, og bussen gikk til vårt strøk.

Når det har vært terror, ringer alle for å si “Jeg er OK, er du også OK?”. Hvem skulle jeg ringe til nå? En stor del av dem jeg kjenner, kunne være rammet.

Det viste seg etter hvert at mange hadde vært utrolig nær. En

av mine venninner pleide stå der det skjedde på det tidspunktet, men var blitt forsinket den dagen.

En kollega fra bibelskolen stod på den andre siden av gata og så det som skjedde. En jeg kjenner stod på holdeplassen. Han så de døde like for øynene, og ble oversprøytet med blod og kjøttrester.

Reaksjoner

Etter denne terroraksjonen kom en mann og gav meg et klistremerke: “Ingen arabere - ingen terror.” Det er lett å forstå at noen reagerer slik, og vil ha alle arabere bort. Men jeg limte ikke merket på bilen. Araberne er også mennesker og elsket av Gud. Jeg får også telefon fra en arabisk venninne med spørsmål om hvordan det går. Vi er uenige om mange ting, og er blitt enige om å være uenige. Vi bygger på et høyere perspektiv: Vi har Gud til far, og da er vi søsken tross alt.

Hvem vil at barna skal vokse opp i en slik verden? Men jeg vet at Gud forbereder framtida for meg, hver dag. Han kjenner meg og vet hva jeg kan takle. Jeg vet at han gir ikke mer enn jeg kan klare. Dette gjør meg trygg i en utrygg situasjon.

Vanlig liv også

Livet i Israel er mye mer enn en utrygg situasjon. Vi fokuser ikke alltid på den. Familie, hjem, jobb, studier, venner, menighet. De som har vært i Israel, vet at vi også lever et normalt liv.

Vi har også spesielle privilegier, særlig i Jerusalem. Jeg kjører forbi muren rundt Gamlebyen nesten hver dag. Det er fint, særlig om kvelden når det er opplyst. Tenk å kunne gå til Vestmuren så ofte en vil. Jeg bor i nærheten. Jeg kan

21

stikke innom Jesu tomme grav på vei fra jobben. Det er en privilegium å få feire jødiske og kristne høytider i Bibelens land.

Spørsmål fra salen

Hvordan opplever israelerne holdningen fra resten av verden?

Det er begge deler. Vi føler at vi står mye alene i verden, det ser vi for eksempel når vi ser på andre nyhetskanaler enn de israelske. Vi føler oss nokså verdiløse i manges øyne. Men å treffe forsamlinger som denne, gjør godt.

Føler de kristne jødene seg godtatt som ekte jøder?

De gjør nok ikke det, av de fleste.

De kaller seg messianske jøder.

Men ortodokse er sterkt imot det.

Jøder som blir kristne, blir sett på som forrædere. Jødene har opplevd mye vondt i kristendommens navn. Vi forsøker å rive ned barrierene. Noen synes også det er interessant å treffe oss, men det er et mindretall. Det er lettere å forklare hva vi står for med handlinger enn med ord.

Det finnes jødiske organisasjoner som arbeider mot misjon. Det hender at noen kommer på våre møter og fotograferer deltakerne, og særlig lederne. De finner ut hvem lederne er, oppsøker deres arbeidsplass og forsøker å skape problemer for dem på jobben.

Tilhører som nettopp har vært i Israel: Folk i Israel virker mer oppgitte enn før. Og folk er negative til Norge. Stemmer mitt inntrykk?

Ja, mange har en negativ holdning til Norge. Det er blitt forsterket av at de negative følgene av Oslo-avtalen kommer fram. De

har også sett norsk presse omtalt som noe av det verste, norsk LO har gått til boikott osv. Det finnes butikker i Israel med flagget fra Norge og et par land til i vinduet med kryss over: “Vi boikotter disse landene.”

Intifadaen har konsekvenser.

Folk blir trøtte, slitne og leie. Det blir for mye. Jeg forstår ikke helt hvordan folk takler det når de ikke har en Gud å gå til. Jeg kjenner folk som har dobbelt statsborgerskap som har reist fra Israel, for eksempel til USA, selv om de tidligere hadde tenkt å bli boende i Israel.

Er det mye fattigdom i Israel?

Det er mye fattigdom. Levestandarden har gått ned de siste tre årene, ikke minst på grunn av redusert turisme. I Gravhagen, der jeg har arbeidet, har det gått ned fra kanskje over 1000 og kanskje helt ned til 10 om dagen. Men Israel er også et vestlig, moderne land.

Man sulter og fryser ikke.

Det beste rådet til dem som vil støtte Israel, er: Bruk penger i Israel, støtt økonomien.

Det er finnes nødhjelpsorganisasjoner i Israel.

Hva slags folk er tiggerne?

Israel har et sosialt system. Man skal ikke trenge å komme i den situasjonen, selv om jeg ikke vil dømme om enkeltskjebner. Jeg synes jeg så like mange tiggere da jeg var i Oslo nylig. En sa til meg at “det er dyrt å være narkoman”.

Det finnes også hjelpeprogrammer blant religiøs og andre.

Jeg gir av og til litt mat. Penger gir jeg ikke, man vet ikke hvordan de ville bli brukt.

Israelerne er fornøyde Statistisk sentralbyrå i Israel har gjort en stor undersøkelse om hvordan israelerne oppfatter sin situasjon. Denne artikkelen bygger på et lite utdrag av tallene fra undersøkelsen i en artikkel av Liat Collins i Jerusalem Post 17. september. Den bygger på intervjuer med 7.000 voksne, representative israelere.

Undersøkelsen er interessant, for den forteller om et land som har en høy livsstandard og et folk som, tross vanskelige forhold, er grunnleggende tilfreds med sin situasjon. Hele 83 % sier

at de er fornøyde med livet. Og 53 % venter at det vil bli enda bedre i de kommende årene, 33 % at det ikke vil bli verre. Det er 86 % til sammen. - Kanskje ikke helt uventet synes flere unge (89 % i alderen 20-24 år) at de har grunn til å være “meget fornøyd” enn eldre, men 75 % i aldersgruppen over 75 år er ikke lite det heller.

I et land i økonomisk krise frykter 17 % at de skal miste jobben i løpet av året. Men halvparten er “fornøyde” eller “meget fornøyde” med sin øko-

nomiske situasjon. Hele 94 % er fornøyde med sine familieforhold. 77 % sier at de har god helse. (Levealderen i Israel er på samme nivå som i de skandinaviske land.)

Og 75 % føler seg trygge når de spaserer om kvelden i strøket der de bor.

Undersøkelsen viser, skriver Collins til slutt, det som kanskje er den endelige, israelske seieren: Tross alt klarer de fleste å leve et lykkelig liv.

Nr. 4/2003

22

Hodeverk av Cola

En nevrolog ved sykehuset i Kfar Saba i Israel, Rahel Hering-Hanit, har studert 36 barn og unge i alderen fra seks til atten år. De var alle henvist til sykehuset på grunn av hodeverk. Hun fant at mange av dem hadde et fellestrekk: De drakk mye Coca Cola. Hun fant at hvis de drikker minst 1,5 liter per dag, fører det lett til hodeverk. Smerten kan komme på begge sider av hodet, og føles som et press eller som murrende smerter.

Hun fant at dersom mengden blir redusert gradvis, med en kopp i uka over flere uker, forsvinner hodepinen.

En vanlig boks med Cola inneholder 45,6 milligram koffein, mens Pepsi inneholder 37,2 milligram. Dette gjelder også lett-versjonen. Lettversjonen inneholder i tillegg søtningsstoffet aspartam, som også kan føre til hodepine. Den vanlige versjonen inneholder store mengder sukker.

Turismen øker igjen I 2002 kom det 2,4 millioner turister til Israel. Den nåværende intifadaen startet i september 2000. Så i 2001 kom det 1,2 millioner. Og i 2002 kom det 0,86 millioner. Israels turistminister håper at det vil bli 1,2 millioner dette året.

Etter at Irak-krigen sluttet, og etter at det for alvor ble tale om veikartet, har turismen igjen vist en økende tendens. I juni var den 44 % høyere enn juni 2002. Vardit Kaplan fra turistdepartementet sier til Jerusalem Post 23. juli at det er en sterk forbindelse mellom turisme og fredshåp.

De siste årene har Israel lagt om turistreklamen. I stedet for å rette den mot hele befolkningen i vestlige land, har den vært rettet mot spesielle målgrupper: Jødiske og kristne ledere og jødiske organisasjoner. Fra USA kommer ofte kristne ledere med store grupper turister.

Det har også vært en viss økning av jødiske ungdommer som kommer på studieturer til Israel, mest fra USA. Inntil år 2000 kom ca. 13.000 hver sommer. Nå siste sommer kom 3.000. Det var dobbelt så mange som i 2002.

Fanget falk satt fri!

Et samarbeidsløft mellom det israelske Naturvernforbundets fuglesenter og Palestine Wildlife Senter har klart å redde flere rødfalker som var fanget ulovlig og holdt fanget i det palestinske området. Fuglene ble fraktet til den Bibelske Zoologiske Hagen i Jerusalem til behandling og rehabilitering. Da de hadde fått tilbake kreftene, ble de tatt tilbake til den palestinske organisasjonen for å bli sluppet fri i et område i ørkenen i Judea i det palestinske selvstyreområdet.

Dan Alon, direktør for Fuglesenteret, sier at vellykket samarbeid mellom israelere og palestinere, spesielt i fugleprosjekter, har foregått over tid og til stadighet viser seg å være viktig og velykket. ”Vi håper på at våre relasjoner med palestinere vil kunne bli utbygget og overskygge all politisk uenighet.”

Oversatt fra nyhetsoppdatering fra det israelske Naturvernforbundet (Society for protection of nature) av Hanne Paltiel.

Opplev fugler i Israel!

Israel er fugleelskeres Mekka, særlig under trekket da et stort antall fugler flyr over Israel på vei mellom sommer- og vinterområdene sine. Hanne Paltiel har sendt oss denne informasjonen fra det israelske Naturvernforbundet (SPNI): Israels Kibbutzhotell-kjeder og Naturvernforbundet (SPNI) har gått sammen for å kunne tilby en spesiell pakke hvor man kan oppleve fuglelivet i Israel på egenhånd. Opplegget inkluderer en leiebil, 7 overnattinger på Israel Kibbutz-gjestehus, en guidebok om fuglelivet og seks

gratis inngangsbilletter til Israels fuglereservater rundt om i landet.

Denne ”fly- og kjør-pakken” tillater at man reiser i eget tempo. Samtidig blir hver dag et ekte eventyr for fugle- og naturelskere. Programmene dekker fugletrekk om høsten i Israel (september til november), vinter (desember til februar) og vår (mars til mai).

En del av inntekt fra programmet blir gitt i gave til fuglvern-arbeid i Israel.

For mer informasjon: khc_rsv@kibbutz.co.il

En kibbutz i endring Hagoshrim, som en gang var en klassisk kibbutz i det nordlige Galilea, utgjør nå et moderne kooperativt samfunn som opprettholdes gjennom effektiv forretningsførsel, profesjonell markedsføring og produktivitet i jordbruket. For å støtte jordbruksproduksjonen oppførte KKL/JNF nylig et vannreservoar med det formål å ta vare på avfallsvann fra kibbutzer og moshaver i området og avhjelpe de stigende prisene på rent vann.

Rensing av vannet er en lang prosess. Reservoaret består av tre store dammer som vannet går i gjennom. I det første utfelles faste partikler. Herfra ledes vannet til neste basseng hvor man renser bort salter. Når vannet til slutt når det tredje bassenget, kan det brukes til overrisling.. For øvrig har det vist seg at avocado og industritomater trives med vann som har relativt høyt saltinnhold.

For så vidt er man heldig her hvor det ikke fins industri i nærheten som kan avgi tungmetaller til vann i området. Å rense vann for tungmetaller er en kostbar og omstendelig prosess.

Men en forsker ved Hebrew University i Jerusalem fant en vannbregne som absorberer metaller fra vannet den vokser i. Ved å få bregnen til å vokse på vannoverflaten og siden fjerne bregnen, kan vannet brukes til overrisling.

Endring i kibbutzen

Som flere andre kibbutzer hadde Hagoshrim stor gjeld. Et kosme-

tikkfirma som kibbutzen drev, gikk konkurs, og dermed ble flere av medlemmene arbeidsledige. Med utgangspunkt i denne triste situasjonen leide kibbutzen inn en konsulent som skulle hjelpe dem til å få orden på økonomien. Man avskaffet en del av de kostbare service-funksjonene, som felleskjøkken, spisesal og fellesvaskeri og fokuserte på profitable virksomheter. I dag lever Hagoshrims 135 kjernefamilier sitt daglige liv økonomisk uavhengige av kibbutzen.

70% av de voksne pendler til arbeid i nærliggende byer. Resten tjener til føden gjennom privat kibbutzvirksomhet. Alle betaler for kost, tøy, strøm, vann, gass og sykeforsikring for hele familien. Resten av utgiftene, som vedlikehold av veier, utelys og avfallstømming blir dekket gjennom en skatt som medlemmene betaler.

De eldste medlemmene motsatte seg reformen til å begynne med. Men så snart de så at de var sikret pensjon fra et sosialt garantifond, trakk de forbeholdet tilbake og godkjente reformen. Nesten 1/3 av de eldre er pensjonister.

Mange har vel utdannede barn som arbeider og bor langt fra kibbutzen. Den eneste muligheten de gamle har, er den statlige minstepensjonen, så fondet er en god hjelp. Så snart de unge hadde sikret foreldrene en rimelig pensjon, kunne de forlate kibbutzen til fordel for sine karrierer.

[Et stort antall kibbutzer har gjennomgått liknende endringer i sin struktur.]

Hagoshrim har fått leve i fred for naboene i nord. Siden de israelske styrkene trakk seg tilbake fra grensen i nord, har ingen katyusha-raketter blitt avfyrt mot Hagoshrim. Man håper at dette vil fortsette.

Kibbutzen har idag gode inntekter fra innenriks-turisme. Et hotell med 180 rom i idylliske omgivelser har konferanse- og restauranttilbud, et helsesenter og vannsport (bl.a. kajakkroing på Jordanelven).

Lite turister

De voldelige begivenhetene det siste året har bremset på kibbutzens turistaktiviteter, etter som både israelere og utlendinger foretrekker å bli hjemme. men hotellet regner med fullt belegg i feriene og under de store høytidene. Da våren kom til Galilea, sto hele området malt i grønne nyanser og med ville blomster i dalbunnen og på skråningene .

Den andre inntektskilden er jordbruket, hvor kibbutzen disponerer 50 hektar jord til frukt og grønnsaker og 4 store hønsegårder som produserer 1000 tonn hønsekjøtt hvert år. Den tredje større inntekts-kilden er utleie av 100 leiligheter til studenter ved Tel Chai teknologiske universitet.

Vannreservoaret som KKL er med og støtter, behandler 350 000 kubikkmeter vann om året. Dette er til stor hjelp for kibbutzen. Hver kubikkmeter renset vann betyr en kubikkmeter spart til kjøp av rent vann.

Berit Demborg

Vann fra Tyrkia Vannsituasjonen i Israel er kritisk. Riktignok er det blitt en foreløpig lettelse i situasjonen fordi det var uvanlig mye regn siste vinter.

Men erfaringsmessig blir det ikke så mye regn flere år på rad, og da slår problemet til for fullt.

På lengre sikt er nok den viktigste løsningen avsalting av sjøvann.

Israel er nå i gang med å bygge de første store avsaltingsanleggene.

Men det har også lenge vært tale om vann fra Tyrkia. Tyrkia har nemlig et stort overskudd av vann.

Dersom det hadde vært fred i området, hadde det naturlige vært en stor vannledning gjennom Syria til Libanon, Israel og Jordan. Det kunne ha løst vannproblemet i området for lang tid. Men slik forholdene er, nytter det ikke å tenke på noen ledning. Selv om det usannsynlige skulle skje at alle regjeringene gikk med på å bygge ledningen, ville det være umulig å overvåke hele ledningen hele tiden,

og den ville trolig bli utsatt for omfattende sabotasje.

Avtale med Tyrkia

Etter fem år med forhandlinger skal det nå være like før en avtale blir undertegnet med Tyrkia. Riktignok er ikke prisen fastsatt ennå.

Men skal det svare seg for Israel, må ikke vannet være noe særlig dyrere enn avsaltet sjøvann. Det koster 60 cent (vel 4 kroner) per kubikkmeter i Israel. Landene forhandler om å redusere forskjellige skatter slik at vannet skal bli billigere.

Slik det ser ut nå, vil Israel kjøpe vann fra Manavgat-elva ved sørkysten av Tyrkia. Den vil bli fraktet til Ashkelon (nesten helt i sør ved kysten, like nord for Gaza) og koplet til Israels vannsystem der. Det trengs en vannledning på 13 km. Tanken er at israelerne skal begynne å drikke tyrkisk vann i slutten av 2004. Det er tale om 50 millioner kubikkmeter i året i 20 år.

Det har vært en rekke kreative forslag til hvordan vannet kan fraktes.

Det har blant annet vært foreslått store gummiballonger som blir tauet.

Men det ser ut for at det blir bygget to nye tankbåter for formålet.

”Diplomatisk” vann

Med de nye avsaltingsanleggene, og muligheter for å bygge flere, trenger Israel egentlig ikke dette vannet så veldig sterkt. Det er like mye diplomatiske som økonomiske hensyn som ligger bak den avtalen som avtegner seg. Tyrkia er Israels nærmeste allierte etter USA. Tyrkerne har truet med å holde israelske firmaer utenfor ved store utbyggingsarbeider og å la være å kjøpe militært materiell fra Israel. Avtalen vil bidra til å bedre forholdet mellom Israel og Tyrkia.

For tyrkerne er det viktig å selge dette vannet. Men enda viktigere er det at de håper at når handelen er gjort, vil andre land henge seg på. Flere andre land, blant annet Libya, skal ha uttrykt interesse for å kjøpe vann fra Tyrkia.

Nr. 4/2003

Høst i Nahal Hadera-parken Denne artikkelen er ett år gammel, men skulle fremdeles være like aktuell.

I løpet av Sukkot-løvhyttefesten – har skolebarna flere fridager, og på slike dager er det populært å dra til skoger og parker. Slik var det også det siste året, og ett av de mest populære målene var den nylig resturerte Nahal Hadera-parken. Nahal betyr elv, og denne elven har tidligere vært beryktet for sin stank, som kom fra fabrikkene oppe i byen Hadera hvor elven har sitt utspring..

Lærerne som kom med skoleklasser i år uttrykte sin store forundring over hvilken forandring som hadde skjedde med elven og parken langs elvebreddene. Nahal Hadera var ikke til å kjenne igjen.

Alt det negative som tidligere var sagt om elven og omgivelsene var borte. Helt frem til begynnelsen av 1990-årene var den nedre delen av elven en miljøkatastrofe. Kloakken fra fabrikkene var sluppet rett ut i elven og var grunnen til den forferdelige stanken.

Keren Kajemet – Jødisk Nasjonalfond –besluttet da, i samarbeide med det lokale elektrisitetsverket, å restaurere elven og parken. Prosjektet resulterte i en revolusjonerende forandring. Parken er blitt et samlingspunkt for de mange besøkende som kommer hit fra Hadera og landsbyene omkring og kan glede seg over det rene vannet og den vakre parken.

Under høstens høytider går turen ofte til skoger og parker, hvor grillen blir ittig brukt. (Foto: GPO) Michael Tuchfield som er redaktør for radioprogrammet Voice of Israel, hadde hørt i radioen at JNF inviterte familier til å besøke parken under Sukkot-ferien. Han tok med seg familien på en slik tur og sa siden at ”dette var som en drøm, at det gikk an å forandre en forurenset elv til et slikt prosjekt gjør godt for sjelen.” sa han Restaureringen har skapt en elv med rent vann, en naturlig kanal fra Shomron-fjellene ned til kystsletten og gir innbyggerne en grønn lunge. Nahal Hadera-parken er helt eksepsjonell for Israel. Den kan skryte av å være Israels eneste elv med rent sjøvann.

Hva er grunnen til dette? Vannet kommer fra kraftstasjonen hvor man bruker havvann til å avkjøle maskinene med. Vannet absorberer en god del av varmen, og når det har oppfylt sin funksjon kanaliseres det tilbake til elven, varmt og rent, og videre ut i havet igjen.

Hver time blir det pumpet ca. 16 000 kubikkmeter vann ut i havet.

Elven er hele 40 meter bred, og en stor demning hindrer ubehandlet kloakk fra å trenge inn i den øvre delen av elven. Dette er enda et eksempel på JNFs miljøskapende virksomhet.

Berit Demborg

23

Nyheter frå israelsk tv Israelske nyheter på engelsk: Dersom du har eller vil skaffa deg parabol, kan du få inn ein israelsk TV-kanal og to franskjødiske TV-kanalar.

A) IBA Arabic Channel sender nyheter på engelsk kl.19.00 kvar dag (20.00 israelsk tid) sundag-torsdag 30 min., fredag og laurdag ca.15 min.

På denne kanalen er elles det meste på arabisk, men ein kan ”snubla” over ein del på hebraisk, også noko engelsk dokumentar m.m. (IBA: Israel Broadcasting Authority, Israels ”NRK”).

IBA sender på 12220 Horisontal og på HotBird satelitten 13 grader øst.

B) TFJ er ein fransk-jødisk kanal som sender heile døgeret, her er det meste på fransk, men mykje frå Israel og på hebraisk, dernest er noko også på engelsk.

TFJ sender på 11034 Vertikal, også her er det på HotBird.

C) CHAI TV, ein franskjødisk TV kanal, men her er engelsk likestilt med fransk ser det ut til. NB: Denne kanalen har prøvesending no. Og byrjar for fullt i november. Denne kanalen vil gjeva sjåarane innblikk i jødisk liv og kultur over heile verda.

Chai sender på 11623 Vertikal.

Israelsk Radio

A) Reshet Aleph sender på same frekvens som IBA, men eigen lydkanal.

B) Israel Radio internasjonal same frekvens som Reshet Aleph.

C) Radio 2000 sender på 12245 Horisontal D) Kol Haneshema 12380 Vertikal I dagens mediapress brukar dei ”store” Canal Digital og Viasat sitt tilnærma monopol på å tilføra porno og vold inn i programflata si. Det du skal vita er at det er mogeleg å laga ein pakke med gode program utan slikt, lovlig og gratis. Der kjem desse israelske/jødiske kanalane inn som eit godt tilskot til kulturprogram, ikkje minst nyhetene på IBA kl.19.00 kvar dag.

PRISEN: Du kan få eit anlegg frå kr 1600. (Gjeld mottak frå HotBird satelitten.) Ta gjerne kontakt om alt som er omtala her.

I dette vil du få inn mange hundre andre kanalar.

Det er fleire detaljar på teknisk innstilling, men ein tunar vil finne dette sjølv.

Er det behov for teknisk assistanse eller kjøpsveiledning, kan du taka kontakt med: Audun Gravdal, augrav@tiscali.no eller telefon 51 43 82 98/ mobil 41123960

KIBBUTZ-OPPHOLD

Vil du annonsere? post@miff.no

Er du mellom 18-35 år?

Reis til en kibbutz i Israel som volontør.

Vi hjelper deg med reisen og oppholdet.

NORKIV

PB 716, Sentrum, O106 Oslo Tlf: 63 87 73 96 Fax: 63 87 31 73

Livet på jorden er Guds skaperverk Utviklingslærens teorier er oppdiktede fantasier.

Følg med i vår artikkelserie med en rekke beviser i: MED ÅPEN BIBEL v/ Sverre Petersen, Langoddveien 76A, 1367 Snarøya

SAS

Scandinavia Hotel Thulinsgt. 6 og Biskop Gunnerusgt. 3 Oslo 1 Norway Telefon: 22 11 29 22

Badetøy med tilbehør spør etter

KEREN KAYEMET LEISRAEL

JØDISK NASJONAL FOND NORGE La oss plante en skog til minne om Leif Røssaak

Det var med stor sorg vi måtte si farvel til Leif i en altfor ung alder. Han vil bli husket i mange år for den kjærlighet han alltid vist overfor Israel.

Leif hadde et varmt engasjement for Israel og jødenes sak, men fremfor alt var han opptatt av korrekt og saklig informasjon. Sammen med Jan B. Rødner stiftet han MIFF i 1978. Gjennom en kombinasjon av politiske studier og sitt spesiell engasjement ble han en ypperlig representant for Israel i Norge. Ingen oppgave var for liten, ingen for stor for Leif. Hans arbeide som informasjonssjef i Israels ambassade var en naturlig oppgave for Leif.

Ingen fortjener vel som han å få en egen minnsekog i Israel. Hjelp oss å støtte JNFs innsamling til Leifs minneskog i den norske skogen i Yatir i Negevørkenen.

Berit Demborg

Bidrag sendes til Jødisk Nasjonalfond Boks 8871, Youngstorget, 0028 Oslo Gironr.: 7877.08.76817 Tlf. nr. 22 11 28 14

Returadresse: Midt-Østen i fokus, PB 31, 4097 SOLA DYPT RØRT

“Jeg abonnerer på deres avis, og er daglig inne på nettsidene deres. Jeg må bare si at jeg er dypt rørt over at dere støtter min store hjertesak, nemlig jødenes sak. Jeg har en nettside hvor jeg bruker mange av deres artikler.”

Kenneth Bakken

VELDIG BRA!

“Jeg vil bare fortelle dere hvor veldig bra alle i min familie synes informasjonsarbeidet deres er! Jødehatet er voldsomt på fremmarsj, og derfor er det desto viktigere at noen våger å tale Roma midt imot, slik dere gjør. Tusen takk for innsatsen, fortsett slik!”

Elisabeth Fearnley, Bodø

KEEP UP THE GOOD WORK!

“Vil takke dere for å bringe saklig og nøytral informasjon fra Midtøsten. Deres side er en motvekt til den anti-Israel propagandaen vi dessverre finner i mange andre medier. Israel trenger venner som dere!

Keep up the good work!!”

Frode Strand, Australia

STÅ PÅ

“Godt at ikke alle har denne anti-israelske holdningen. Et fantastisk folk og land.

STÅ PÅ.”

Rolf M. Landaas

KJEMPEGLAD FOR AVISEN D ISRAEL ME

Støtt MIFFs viktige arbeid!

MIFF gir saklig og allsidig informasjon om Midtøsten-konikten gjennom avisen Midtøsten i fokus og nettstedet Porten til Midtøsten.

Vårt ønske er å skape større sympati for Israel og det jødiske folk.

Vil du være med å støtte vårt viktige arbeid?

Fyll ut blanketten under, og send den til oss! q Enkelt-medlem q Ektepar q Pensjonist q Student q Pensjonist ektepar q Student ektepar

240,350,150,180,-

Abonnement på Midt-Østen i fokus er inkludert.

q Abonnere på Midt-Østen i fokus 150,q MOTTA MIDT-ØSTEN I FOKUS GRATIS TO PRØVENUMMER

Navn: Adr.: Postnr./Sted:

150,-

Porto

180,-

MED ISRAEL FOR FRED

MEDLEMSREGISTERET/ MØIF

Pb 31 4097 Sola

FO

R FRED

“Jeg er kjempeglad for avisen deres.

Skulle ønsket at den kom ut litt oftere. Jeg anbefaler den til alle kjente.”

Bjarte Gauksheim, Bergen

GLIMRENDE ARBEID

“Takk for det glimrende arbeidet dere gjør i MIFF og Porten til Midtøsten! Leser sidene veldig ofte!”

Jon Åge Skuland, Kristiansand

MYCKET GLAD

“Jag blev mycket glad när jag såg Porten til Midtøsten!”

Mikael Schvili, Sverige

MYCKET VÄLKOMMET

“Er sida är ett mycket välkommet inslag i Norden.”

Hampus Forssell, Sverige

USEDVANLIG FLOTT

“Vil takke dere for en usedvanlig flott nettside, og et usedvanlig flott arbeid!”

Arnfinn Nordbø, Randaberg

BLE GLAD

“Heisan!! Jeg har ikke noe spesielt å si, jeg må bare fortelle dere hvor GLAD jeg ble for å snuble over nettstedet deres! Antisionismen er sterk i dag, og nyhetsbildet er helt forskrudd. Fortsett slik!”

Kent Hallman

ENORMT FLOTT

“Jeg synes, det er en enormt flot side, I har. Har kun lige kigget lidt på den, da det var en tilfældighed, at jeg kom ind på den.

Desværre har vi vist ikke noget der i kvalitet og omfang svarer til den her i Danmark - selv om behovet givetvis også er stort her, hvor der også findes megen hadefuld antisemitisk propaganda.”

Morten Pedersen, Danmark