2013-05 Midtøsten i fokus

B-POSTABONNEMENT

Med Israel for fred PB 9101, 3006 DRAMMEN

Midtøsten

i fokus

Nr. 5/2013 | 39. årgang | Løssalg kr 40,- | www.miff.no

Representantene fra Venstre (f.v.), KrF, Høyre og FrP lovet alle en ny retorikk i forhold til Israel under MIFF Oslos store debattmøte i valgkampen. Men det er også viktig at en ny regjering gjør reelle politiske kursendringer, understreker Conrad Myrland, daglig leder i MIFF. Han kommer med noen forslag på side 2. (Foto: Atle Hansen, MIFF)

Lover nye ord om Israel I valgkampen har de borgerlige partiene varslet en ny retorikk overfor Israel. Selv om det kan bli nye toner fra regjeringen,

ser vi at Israel fortsatt blir utsatt for demonisering, dobbelstandard og delegitimering med fullt trykk fra annet hold i Norge. Kir-

keuka "for fred" er bare ett siste eksempel. MIFFs informasjonsarbeid må derfor fortsette med intensivert styrke.

SIDE 2, 3, 4, 10 og 11 + mye mer på miff.no

Bestill den viktige boken!

Bestill boken i dag! Kun kr. 298,Tlf. 41 17 67 80 Les mer på baksiden.

«Arabiske nasjonalister, islamister og nazister fant hverandre i felles jødehat. Denne ideologiske alliansen, som jaget jødene ut av arabiske land, avviser også et jødisk Israel og er hovedhinderet for en løsning på den arabisk-israelske konflikten.»

Jan Benjamin Rødner, styremedlem i MIFF, i bokens forord.

2

NR 5/2013

www.miff.no

Siv Jensen (FrP) og Erna Solberg (H) leder partier som har varslet en politikk med mer forståelse for Israel enn det de rødgrønne har vist de siste åtte år. På bakgrunn av intervju med Conrad Myrland i MIFF skrev Jerusalem Post om stortingsvalget 11. september. - Blant Israel-venner i Norge er det generelt en følelse av lettelse over at det norske folk stemte ut fra makten de som har veldig liten forståelse for Israel og noen som arbeidet for boikott av Israel, sa Myrland til den engelskspråklige avisen. Dagen etter ringte statsminister Benjamin Netanyahu for å gratulere Erna Solberg med valgseieren. (Foto: Eirik Helland Urke, flickr.com)

En ny kurs i forholdet til Israel Alle de fire borgerlige partiene som nå sitter i regjeringssonderinger, har i valgkampen varslet en ny tone i forholdet til Israel. Men det må også komme reelle politiske endringer.

Conrad Myrland

Betydningen av nye toner må ikke undervurderes. Retorikk er

Midtøsten i fokus

Utgiver: Med Israel for fred.

Første utgave utgitt i 1975.

Utkommer seks ganger årlig.

Redaksjon av denne utgave avsluttet mandag 30. september 2013.

Avisredaktør Odd Myrland Mob. 95 88 69 77 E-post: myod@online.no Du kan fritt gjengi artikler dersom kilde oppgis.

viktig i seg selv. Hvilke holdninger norske politikere formidler, har betydning for folkets oppfatning av Israel. Nordmenn lar, mer enn andre europeere, sin holdning til jøder bli påvirket av handlinger gjennomført av staten Israel. Derfor vil vennlig kontakt og gode ord når det er berettiget også ha positiv effekt i den hjemlige kampen mot jødehat. Når kritikk er basert på fakta og ikke-diskriminerende kriterier, vil antisemittiske strømninger i mindre grad bli satt i bevegelse. Graden av antisemittisme er størst blant de ivrigste tilhengerne av palestinerne. Det er grunn til å tro at de har fått servert størst dose med demonisering, delegitimering og dobbeltstandarder rettet mot Israel.

SV har fått prege de rødgrønnes retorikk om Israel i altfor

stor grad. Da MIFF gjorde en gjennomgang av SVs nettsted i februar, var det flere artikler som nevnte Israel enn artikler om syv av verdens mest blodige konflikter til sammen. 3 av 4 artikler hadde klart anti-israelsk budskap allerede i overskriften. Skjevheten og urettferdigheten har vært overveldende. En ny retorikk er derfor helt nødvendig.

Ny retorikk er ikke nok

Men det er også viktig at en ny regjering gjør reelle politiske kursendringer. Det er mye uforløst potensial i det bilaterale samarbeidet med Israel. Ikke bare for Israels skyld, men kanskje mest for sivile araberes skyld, må Norge begynne å forholde seg til Hizbollah og Hamas på samme måte som USA og EU – som terrororganisasjoner.

Dersom en borgerlig regjering virkelig vil gi et bidrag til opprettelse av en palestinsk stat ved siden av Israel, må de bestemt avvise palestinernes krav om “rett til å vende tilbake” for 1948-flyktningenes millioner av etterkommere. Dette er en “rett” ingen andre store flyktninggrupper har fått. Det har gått alt for lang tid og jødiske flyktninger fra ara-

biske land har tatt palestinernes plass. Skulle Israel bli presset til å gi etter for kravet, ville det blitt en “tostatsløsning” hvor begge stater er arabiske. De rødgrønne har årlig gitt flere hundre millioner kroner til organisasjoner som overfører gamle sår til nye generasjoner og dyrker fram en urealistisk drøm om tilbakevending.

Regjeringen kan begynne med å strupe pengeoverføringene til organisasjoner som kjemper for tilbakevending.

En ny kunnskapsminister må sørge for å få historien til jødiske flyktninger fra arabiske land inn i norsk skole. Det må også bli slutt på at jødenes århundrelange historie under systematisk diskriminering i muslimske og arabiske land forties. Kongressen har instruert amerikanske tjenestemenn til også å nevne jødiske flyktninger fra arabiske land når de snakker om arabiske flyktninger fra Israel. En slik balanse må også den nye norske regjeringen adoptere.

Ny profil på bistand

Sist, men ikke minst, må Norge endre sin økonomiske bistand til palestinerne. Millioner av kroner som i dag finansierer svertekampanjer mot Israel kan bli brukt

til mer fredsfremmende prosjekter. Norge kan ikke lenger godta at palestinerne bruker sine bistandsfinansierte budsjetter til å formidle jødehat og hylle terrorister i statsfinansierte og statskontrollerte medier. Regjeringens representanter i Ramallah må gi streng beskjed: Vi ønsker ikke å se en eneste norsk skattekrone brukt til å finansiere skoler og idrettsparker oppkalt etter terrorister som med overlegg og stolthet drepte flest mulig jødiske kvinner og barn.

Norge bør følge Canadas eksempel. De siste årene har regjeringen i Ottawa i økende grad øremerket sine bistandsmidler til prosjekter som samsvarer med “canadiske verdier”, som for eksempel til oppbygging av et bedre palestinsk rettsvesen. På den Hamas-kontrollerte Gaza-stripen gir Canada kun humanitær bistand, for å hindre at terrorgruppen nyter godt av noe støtte.

Et større antall stortingsrepresentanter fra Høyre, FrP og KrF ga oss tydelige løfter under valgkampen om granskning av bistanden til palestinerne. Det er en god begynnelse.

www.miff.no

3

NR 5/2013

Ernas gratulasjon til Israel Stortingsrepresentant Erna Solberg (H) skrev denne hilsen i forbindelse med Israels 60-årsdag i mai 2008. Første gang publisert i boken Med Israel for fred – Israel 60 år i september 2008.

Det er en glede og ære for meg å kunne delta i Israels 60-årsjubileum, og MIFFs kommende 30-årsjubileum, gjennom denne unike boken som feirer både Israel og norsk-israelske forbindelser.

DET BEGYNNER å bli ganske lenge siden Israel var en nyfødt stat i 1948. I sitt seks­tiende år fremstår Israel mer enn noensinne som et etablert land, også i økende grad i sine urolige nærområder. Når den israelske nasjonen i 2008 kan vise frem imponerende økonomisk, vitenskapelig og teknologisk styrke, sammen med et levende demokrati, har Israel på mange felt oppfylt – og overoppfylt – Theodor Herzls visjoner.

PÅ ET ÅR SOM DETTE har Israel all grunn til å gratulere seg selv og være stolt av sin fremgang. Som en nasjon som nylig feiret hundre års uavhengighet, kan Norge lett identifisere seg med Israel i anledning dette viktige jubileet. Partiet Høyre og jeg personlig står derfor i rekken av gratulanter og er glade for å kunne bidra til denne bok.

KULTURELT, HISTORISK OG POLITISK er det ingen land i Midtøsten som står Norge nærmere enn Israel. Dette låter kanskje som en selvfølge, men bør ikke være det. Uansett hvilken målestokk man velger, er Israel trolig et av de mest sammensatte samfunn i den vestlige verden. Det er nesten umulig

å konkludere noe som helst om israelerne – mangfoldet av unntak vil alltid tre frem. Dette mangfoldet har lenge vært et av Israels sterkeste varemerker, og en klar fordel i dagens globaliserte verden – en verden Israel har klart å nyttiggjøre seg på en imponerende måte.

SAMTIDIG er det kanskje nettopp dette mangfoldet som utgjør Israels største utfordring: å samle alle israelere om én fremtidsvisjon, og som i tillegg vil kunne samle støtte i den jødiske diasporaen, blant nabofolkene i Midtøsten og i resten av verden. Også Norge er et lite land. Vår utfordring vil alltid ligge i å identifisere hva som er aller viktigst, erkjenne begrensningene på vår egen innflytelse over egen fremtid, og utvikle samarbeidsformer med andre land som lar oss utfylle hverandre.

HVA ANGÅR SAMARBEID mellom våre to land, føler jeg at mulighetene langt i fra er uttømt selv etter 60 lange år. Jeg tenker ikke kun på handel, selv om også dette feltet er viktig. Både Norge og Israel er teknologinasjoner, vi har sterke forskningsmiljøer, en gründertradisjon og betydelige internasjonale nettverk. I tillegg bør nyere temaer som klima- og miljøspørsmål kunne bringe oss enda nærmere sammen. Jeg konstaterer også at det er betydelig interesse blant israelere for å besøke Norge og Skandinavia – dette ser jeg på som et godt og hyggelig tegn på et godt tosidig forhold mellom våre to land.

JEG ØNSKER ISRAEL HJERTELIG TIL LYKKE med 60-årsjubileet, og som det visstnok heter på hebraisk – «helt til 120» – og enda lenger.

MIFF Oslo arrangerte en debatt med omlag to hundre tilhørere 27. august. Erik Borge Skei (V), Hans Olav Syversen (KrF) og Stefan Heggelund (H) varslet alle en ny retorikk overfor Israel. (Foto: Atle Hansen, MIFF)

Hva MIFF gjorde før valget MIFF arrangerte flere Midtøstendebatter og fikk viktige svar fra stortingskandidater før valget 9. september.

Conrad Myrland

MIFFs lokalforeninger i Stavanger og Østfold arrangerte debatter om Israel og Midtøsten før sommerferien. 27. august avholdt MIFF Oslo en debatt i Storsalen i Oslo. I publikum satt over to hundre personer. Videoopptaket fra debatten er sett av nesten tusen personer på YouTube, og første del ble også sendt to ganger på tv-stasjonen Visjon Norge før valget.

MIFF fikk svar

En drøy uke før valget sendte MIFF ut syv spørsmål til de fleste kandidater som meningsmålingene ga gode utsikter om å komme inn på Stortinget. I løpet av noen dager fikk vi 33 svar fra 15 ulike fylker. KrFs og FrPs kandidater svarte stort sett ja eller støttende på alle MIFFs spørs-

mål, Høyres kandidater utarbeidet felles svar som bekreftet at partiet er interessert i å føre en annen politikk i forhold til Israel enn den avgående regjeringen.

De eneste rødgrønne kandidatene som tok seg tid til å svare, var Liv Signe Narvasete og Jens Stoltenberg (svarte at han ikke kunne proritere å svare). Se alle spørsmålene og svarene i artikkelen Stortingskandidatene svarer MIFF på miff.no.

MIFF listet spørsmål

6. september presenterte MIFF en oversikt over de aller fleste Israelrelaterte spørsmål som stortingsrepresentanter har sendt skriftlig til regjeringen i stortingsperioden 2009-2013. Til sammen listes 55 spørsmål hvor ordet “israel” er inkludert i spørsmål eller svar.

Noen ytterst få tilfeller er utelatt, hvor Israel er nevnt i svar med en perifer tilknytning.

FrPs representanter har til sammen reist Israel-relaterte spørsmål minst 33 ganger. Øyvind Vaksdal (8), Jørund Rytman (6), Morten Høglund (6) og Peter N. Myhre (5) har vært de mest aktive.

KrFs representanter har til sammen reist Israel-relaterte spørsmål minst 15 ganger. Hans Olav Syversen (8) og Dagfinn Høybråten (5) har vært de mest aktive. Syversen ledet Israels venner på Stortinget i toårsperioden 2009-2011, og var siden nestleder i vennskapsforeningen.

Venstres Trine Skei Grande har stilt to Israel-relaterte spørsmål, begge imot israelske interesser.

Høyre har stilt spørsmål ved støtten til palestinske områder, om israelske selskap er nektet å levere anbud til Forsvaret og hvorvidt utelukkelse av to israelske selskaper fra pensjonsfondet innebærer en endring i forvaltning. Se oversikten på miff.no.

Har du vonde muskler og ledd?

-Bruk en Muskel- & Leddkrem med dybdeeffekt.

Kampanjepris: 7.okt-31.okt

Send Helse til 2065

Helsekrem.no tlf 47 17 41 96

Bok & Media- Bodø Bok & Media -Kristiansand Bok & Media- Stavanger Bok & Media -Ålesund

tlf 75 52 53 54 tlf 38 12 05 60 tlf 51 56 31 00 tlf 70 17 40 30

Anbefales av helsepersonell Bok & Media- Drammen tlf 32 83 52 95 Bok & Media -Lillestrøm tlf 63 80 29 60 Bok & Media- Trondheim tlf 73 52 73 80 Koinonia Bok & Musikk- Bryne tlf 51 48 65 20

www.torget.miff.no

Bok & Media -Finnsnes Bok & Media -Sandnes Bok & Media- Ulsteinvik 3,16 - Åsane Senter

tlf 77 84 24 50 tlf 51 66 55 15 tlf 70 00 79 90 tlf 55 19 82 00

Særlig effektiv muskel-og leddkrem.

Finnes også mot eksem og psoriasis.

Bok & Media- Haugesund Bok & Media -Sarpsborg Odd´s Bok & Musikk- Skien OKS Bok & Musikk-Kjeller

tlf 52 72 15 30 tlf 69 15 14 69 tlf 35 53 00 25 tlf 64 84 64 40

4

NR 5/2013

www.miff.no Skjermdump fra TV2.no 31. mai 2010.

MIFF-møter

Se www.miff.no/Moter/ for mer info og møter som er gjort kjent etter trykketid.

Arendal, 10. okt. kl. 19.00 Ola H. Grytten holder foredrag i MIFF Arendal. Israel og den økonomiske situasjonen i Midtøsten. Filadelfia konferansesenter, Langsæveien 10.

Tønsberg, 16. okt. kl. 19.00 Conrad Myrland holder foredrag på Israel-seminar i Elihumenigheten, Husvikveien 13. Hvordan skapes det falske bildet av Israel?

Drammen, 17. okt. kl. 19.00 Repr. for Jødisk Nasjonalfond holder foredrag i MIFF Drammen.

JNFs arbeid i Israel. Peisestuen til Bragernes menighetshus. Dørene åpnes kl. 18 for sosialt samvær, enkel servering og salg av Israelprodukter og litteratur. Østfold, 21. okt. kl. 19.00 Redaktør og forfatter Vebjørn Selbekk holder foredrag i MIFF Østfold. Korset og Davidsstjernen Norge, jødene og Israel 1814-2014.

Skogveien 24, Ekholt kirke.

Hallingdal, 29. okt. kl. 19.00 Journalist og forfatter Halvor Tjønn holder foredrag i MIFF Hallingdal. Muhammed liv og virke inspirasjon for islam i dag. Solstad Hotell, Gol. Oslo, 29. okt. kl. 19.00 Redaktør og forfatter Vebjørn Selbekk holder foredrag i MIFF Oslo. Korset og Davidsstjernen Norge, jødene og Israel 1814-2014.

Slemdalsveien 3, Majorstuen Seniorsenter.

Porsgrunn, 31. okt. kl. 19.00 Jan Benjamin Rødner i MIFF Grenland. Se miff.no for tema.

Kjølnes ring 56, Høyskolen i Telemark avd. Porsgrunn.

Stavanger, 4. nov. kl. 19.00 Herman Kahan holder foredrag i MIFF Stavanger. Forholdet mellom jødedom og kristendom m.m.

MERK nytt møtested! Bergelandsgata 38, Salem.

Arendal, 5. nov. kl. 19.00 Jørgen Høgetveit holder foredrag i MIFF Arendal. Verdens naturressurser - forvaltning og jødisk økologitenkning. Filadelfia konferansesenter, Langsæveien 10.

Kristiansand, 7. nov. kl. 19.00 Ervin Kohn fra DMT holder foredrag i MIFF Kristiansand.

Markering av Krystallnatten.

Ynglingeforeningen, Dronningens gt. 37.

Drammen, 21. nov. kl. 19.00 Tore Lie holder foredrag i MIFF Drammen. Peisestuen til Bragernes menighetshus. Dørene åpnes kl. 18 for sosialt samvær, enkel servering og salg av Israelprodukter og litteratur.

Bryne, 21. nov. kl. 19.00 Conrad Myrland holder foredrag på Israel-møte i pinsemenigheten Zion på Bryne, Meierigaten 24. Hvordan skapes det falske bildet av Israel?

Oslo, 26. nov. kl. 19.00 Historiker Bjarte Bruland holder foredrag i MIFF Oslo. Øyenvitneskildringer av norske jøder som overlevde Holocaust.

Slemdalsveien 3, Majorstuen Seniorsenter.

Stavanger, 2. des. kl. 19.00 Conrad Myrland holder foredrag i MIFF Stavanger. Se miff.no for aktuelt tema. MERK nytt møtested!

Bergelandsgata 38, Salem.

Kristiansand, 5. des. kl. 19.00 Hanukka-samling i MIFF Kristiansand. Ynglingeforeningen, Dronningens gt. 37.

MIFF-turer Kunnskaps- og hyggetur 25. april-4. mai 2014 arrangerer MIFF vårtur til Israel for andre gang. Reiseledere Hallgrim Berg og Mette Follestad. Ta kontakt med Sabra Fokus Reiser for mer informasjon. Tlf: 38 12 56 60 post@fokusreiser.no. Se mer www.miff.no/besoek-israel/

Norsk-eide leiligheter i Israel På nettsiden miff.no/besoek-israel/leiligheter kan du finne syv leiligheter som nordmenn tilbyr til kort- eller langtids leie i Israel.

Leilighetene ligger i Ramot, Tel Aviv, Bat Yam og Jerusalem.

Ta kontakt med de norske eierne for å avtale tid og pris.

Støtt MIFF gjennom Grasrotandelen Du kan velge å la fem prosent av din innsats i Norsk Tippings spill gå til MIFFs lokallag.

Tre lokallag er foreløpig med i ordningen. Dersom du bor andre steder i landet, kan du likevel velge å støtte ett av disse lagene.

Du finner dem ved å søke på “MIFF Oslo” (org.nr. 995611929) “Med Israel for fred – Kristiansand” (org.nr. 994622145) “MIFF Vestfold” (org.nr. 996972526) I årets åtte første måneder har lokalforeningene fått følgende innteker: MIFF Oslo, over 25.000 kroner, MIFF Kristiansand over 37.000 kroner, MIFF Vestfold over 36.000 kroner.

“Grasrotandelen” gjelder for alle spillene til Norsk Tipping, bortsett fra Flax og Extra.

En dårlig dag på jobben for Stoltenberg Når Jens Stoltenberg skal se tilbake på sine år som statsminister vil forhåpentligvis 31. mai 2010 peke seg ut som en ekstra dårlig dag på jobben.

Conrad Myrland

I morgentimene 31. mai 2010 bordet israelske spesialsoldater skipet Mavi Marmara i Middelhavet. Skipet var på vei for å bryte Israels lovlige sjøblokade av det fiendtlige Hamas-regimet på Gaza-stripen. Ni aktivister som møtte spesialsoldatene med vold ble drept under bordingen.

Lang tid før det ble skikkelig kjent hva som hadde skjedd ombord, og før statsminister Jens Stoltenberg tok lunsj samme dag, fordømte han Israel under “en improvisert pressekonferanse utenfor høyblokka i regjeringskvartalet”.

– Den norske regjeringen er rystet over nyheten om at det israelske militæret har angrepet skipene som hadde humanitær bistand på vei til Gaza, sa Stoltenberg, ifølge tv2.no. ” Den norske regjeringen fordømmer bordingen av skip med nødhjelp på vei til Gaza,” heter det i ingressen.

– Denne typen militære angrep på sivile aktivister er helt uakseptabelt, og det er nødvendig med en internasjonal uavhengig granskning av hva som skjedde, sa han også.

De første meldingene fra aktivistene ombord inneholdt sterkt overdrevne dødstall. TV2-artikkelen som ble publisert klokken 11.43 mandag 31. mai sier for eksempel at “19 mennesker skal være drept”.

Den norske regjering nøyde seg ikke med Stoltenbergs raske fordømmelse. Utenriksminister Jonas Gahr Støre uttrykte “sjokk” over hendelsen, og fortalte TV2 at den israelske ambassadøren var innkalt på teppet. Også dette skjedde bare noen timer etter at nyheten om bordingen ble kjent,

og hendelsesforløpet var uklart.

Statsministeren krevde “at blokaden av Gaza må oppheves så raskt som overhodet mulig”.

Den norske regjeringen hadde spilt helt på lag med de Hamasallierte provokatørene ombord i Mavi Marmara, som hadde som et hovedmål å sverte Israel i opinionens øyne.

Diskriminering

I ettertid er det grunn til å stille flere spørsmål ved Jens Stoltenbergs reaksjon.

De siste årene har det vært daglige “militære angrep mot sivile aktivister” rundt omkring i verden, ikke minst i Israels nabolag. [I Israels tilfelle var det ikke snakk om sivile aktivister, men voldelige islamister.] Hvor mange av disse har Stoltenberg fordømt?

I hvor mange andre episoder har han krevd “internasjonal uavhengig granskning”? Hvor mange ganger er den syriske eller egyptiske ambassadøren i Norge blitt kalt inn på teppet når hundrevis av mennesker er drept i deres hjemland? I hvor mange andre tilfeller har norske medier møtt opp på en improvisert pressekonferanse utenfor høyblokka i regjeringskvartalet for å få en uttalelse av statsministeren før lunsj?

Det lukter bedervet fisk

I år har det kommet frem opplysninger som stiller Stoltenbergs reaksjon i et enda grellere lys. I oktober 2005, like etter at Jens Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen hadde kommet til makten, mobiliserte norske myndigheter en styrke på 70

norske spesialsoldater som skulle borde to russiske fiskefartøyer som hadde drevet ulovlig fiske i norske territorialfarvann ved Bjørnøya.

Det er uvisst om Stoltenberg var involvert i saken, men ifølge TV2s artikkel fra 12. august var Forsvarsdepartementet orientert da 70 spesialsoldater ble sendt nordover til Banak flystasjon i Finnmark.

“Forsvarsdepartementet krevde fullstendig taushet om den dramatiske operasjonen,” skriver journalist Kjell Persen.

Norske myndigheter fortalte ikke den fulle og hele sannheten om hva som skjedde i 2005. Den gang meldte NRK at 20 politifolk var på vei mot de russiske skipene. I virkeligheten var det snakk om 70 soldater fra Forsvarets spesialkommando (FSK).

Ifølge TV2s gjengivelse av hendelsen, var det Sysselmannen på Svalbard som til slutt nektet å gi grønt lys til operasjonen. Da skal noen av soldatene allerede ha vært i et Kystvaktskip på vei mot de russiske fartøyene.

Norske myndigheter var på god vei til å borde fiskeskip med 70 spesialsoldater, og ingen har reagert mer på det enn at det har vært stort sett ukjent for de fleste i åtte år. Nordmenn er gode på å reagere raskt og hardt når Israel kan anklages for å bruke overproporsjonal styrke. Forskjellen på Israel og Norge, er at vi står over for naboer som vi mener stjeler fisk, Israel står overfor naboer som ofte truer menneskeliv. Jeg regner med alle kjenner lukten av bedervet fisk.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) beskriver boikott-utspillet i 2006 som en av sine “største tabber i politikken”.

Stoltenbergs raske fordømmelse i mai 2010 var en annen tabbe fra den rødgrønne regjeringen som rammet Israel. Særlig siden seks toppledere i europeiske stormakter hadde gitt sin støtte til Israels sjøblokade av Hamas-regimet etter Gaza-krigen i 2009.

www.miff.no

5

NR 5/2013

Israel-konferansen 2014

MIFFs landsmøte og generalforsamling i 2014 blir avholdt på Quality Hotel Tønsberg fredag 13. juni til søndag 15. juni 2014. Vi kommer tilbake med informasjon om foredragsholdere og andre programinnslag når dette er klart, men vi oppmuntrer flest mulig medlemmer til å holde av helgen allerede nå. MIFFs Israel-konferanse er et av årets høydepunkt for Israel-venner over hele landet.

Israels turistminister Uzi Landau (t.v.) sammen med MIFFs grunnlegger og styremedlem Jan Benjamin Rødner. Til høyre er turistministerens kommunikasjonsrådgiver Hagit Genish. Hovedstyret i MIFF arrangerte en æresmiddag for Landau på Holmenkollen Park Hotel Rica.

Israels turistminister roste MIFFs arbeid - Hjertelig takk for deres støtte i gode og tøffe tider, sa Israels turistminister Uzi Landau da han talte på MIFF Forum i Oslo 29. september.

Conrad Myrland

Like før denne avisen gikk i trykken avholdt MIFF et to dagers seminar i Oslo. Deltakelsen var rekordstor. Medlemmer fra hele landet kunne dra hjem inspirert til å arbeide videre for Israels sak.

Lørdag 28. september var hovedtemaet Vestbredden.

MIFFs avisredaktør Odd Myrland og IDFs talsmann Bjørn Hermann holdt foredrag.

Hermann holdt også det første foredraget på Litteraturhuset

søndag 29. september. Deretter holdt Israels turistminister Uzi Landau et foredrag om Israel og Jerusalem i historisk og aktuelt lys.

I foredraget takket Landau hjertelig på vegne av den israelske regjeringen for all innsatsen som gjøres av MIFFere for Israels sak i Norge.

Foredragene vil bli tilgjengelige på MIFFs YouTube-kanal og på miff.no/foredrag.

Med Israel for fred (MIFF)

Organisasjonen Med Israel for fred (MIFF) ble startet som en aksjonsgruppe i 1975 og formelt stiftet i 1978.

MIFF samler alle norske Israelvenner, uavhengig av religion og ideologi. MIFF gir saklig og allsidig informasjon om Israel og konflikten med naboene.

Dette skjer gjennom avisen Midtøsten i fokus, nettstedet miff.no, møter i lokalforeninger, radio­programmer, bøker, foredrag m.m. Hensikten med alt arbeidet er å skape større sympati for Israel og det jødiske folk.

- MIFF støtter det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland i Erez Israel.

- MIFF støtter en løsning av flyktninge­problemene som ikke innebærer en trussel mot Israels eksistens.

- MIFF mener konflikten mellom Israel og dets naboer bør løses ved direkte forhandlinger mellom partene.

- MIFF tar avstand fra organisasjoner som ikke vil anerkjenne staten Israel.

- MIFF er partipolitisk uavhengig.

Alle som støtter MIFFs formål og grunnlag kan bli medlemmer.

Les mer på www.miff.no.

Styreleder Morten Fjell Rasmussen, Bergen 92 24 39 63 | morten@miff.no Sekretær Gabriel Edland, Kristiansand 40 41 42 98 | gabriel@miff.no Daglig leder/ nettredaktør Conrad Myrland, Drammen 41 17 67 80 | post@miff.no Medlemspriser 2013 MIFF Medlem MIFF Familie MIFF Pensjonist MIFF Pensjonist Familie MIFF Student MIFF Student Familie MIFF Avis MØIF

295,400,195,245,195,245,195,-

Postadresse MIFF, Pb 9101, Fredag 27. september presenterte MIFF boken Halvmåne og hakekors

3006 Drammen Kontonummer 7877.06.54539

under en pressekonferanse på Thon Hotel Opera. Frilansjournalist Lars Akerhaug (bildet), som er ekspert på Midtøsten og islamisme, sa

Under besøket i Norge har Uzi Landau også gitt flere intervjuer med

at MIFFs bok er interessant og viktig. Få journalister møtte fram, men

medier og møtt norske politikere og næringslivstopper. (Alle foto:

det var veldig hyggelig at hotelleieren kom!

Conrad Myrland, MIFF)

Org. nr. 970 550 232

6

NR 5/2013

www.miff.no

Spill om Irans atomvåpen Israels regjering frykter at verdenssamfunnet skal inngå tilsynelatende fine kompromisser med Iran, men som ikke forhindrer at ayatollaene får atomvåpen.

Irans ledere har hevdet gang på gang at landet bare driver med atomteknologi til fredelige formål, og at man ikke tar sikte på å lage atomvåpen.

Vestlige land, og særlig Israel, mener at dette ikke er forenlig med fakta. Det som Iran har og gjør på atomfeltet, forteller klart at det er atomvåpen som er målet.

To faktorer har gjort at Iran har holdt noe igjen på utviklingen av atomvåpen: a) USA, FN, EU og andre land har innført kraftige økonomiske sanksjoner mot Iran. For eksempel har EU forbudt å kjøpe og transportere iransk olje og produkter laget av den. Disse sanksjonene har redusert levestandarden i Iran betydelig. De iranske lederne ønsker å få til avtaler som kan lette på dette presset. b) Det ligger en trussel fra Israel, og også fra USA, om militært angrep (kraftig bombing med fly og raketter)

for å forhindre Iran i å utvikle ferdige bomber.

I 2012 holdt Israels statsminister Benjamin Netanyahu en tale i FNs generalforsamling. Der la han noen “røde linjer” som vil utløse militære aksjoner hvis Iran krysser dem. Iran skulle ikke få lov til å framstille mer enn 250 kg av uran som er anriket til 20 % renhet.

Så vidt Israel vet, har Iran ikke krysset denne linjen. Men det Iran har gjort, er å utvide sin kapasitet til å anrike veldig sterkt. Man bruker sentrifuger til anriking. Iran har 10.000 slike sentrifuger som er operative, og 7.000 til som snart blir det. De nyeste arbeider tre-fire ganger så raskt som de gamle.

Det betyr at selv om Iran ikke har nok uran som er så anriket at det kan brukes i atomvåpen, kan det som mangler

anrikes så raskt at fra den prosessen settes i gang for alvor, vil det bare gå 8-10 uker før det er nok materiale til en atombombe, og deretter ganske raskt til enda 5-6 atom-stridshoder.

Det er også en annen måte Iran kan omgå de røde linjene på. Som MIFF tidligere har meldt, er Iran også i gang med å lage atomvåpen av plutonium.

Der er man kanskje ikke kommet like langt som med den andre måten, men på lengre sikt er også dette en trussel.

Irans ledere vil nå forhandle med Vesten for å få lettet på sanksjonene og vel også for å være sikrere på at det ikke blir noe militært angrep mot Iran. Iran er nå kommet så langt i utviklingen av atomvåpen at landet har råd til å være litt fleksibelt.

President Hassan Rouhani har

antydet at Iran kan være villig til mer “åpenhet”. Det skal inkludere ikke varslede besøk av inspektører til de stedene hvor Iran arbeider med ting som kan være relatert til atomvåpen.

Dersom denne inspeksjonen er omfattende nok og det ikke er viktige steder som blir holdt utenfor, vil det kunne forhindre at Iran lager atombombe uten at Vesten vet om det.

Men Iran kan når som helst stenge inspektørene ute. De kan satse på at Vesten trenger så lang tid på å bestemme seg for militær-aksjon at de vil rekke å få den første bomba ferdig før Vesten får reagert. Det som er skjedd i forbindelse med Syria, ser ut for å bekrefte en slik oppfatning. Og har de ei bombe, regner de med at Vesten ikke tør å angripe. – Dersom Iran lykkes å

Den viktige erkjennelsen I Midtøsten “er det to små landområder som er mest fredelige”, Israel og Vestbredden. Det sa utenriksminister Espen Barth Eide til Jerusalem Post.

Conrad Myrland

En slik erkjennelse sitter nok veldig langt inne hos en norsk Ap-politiker. I store deler av det norske samfunnet har konflikten mellom Israel og palestinerne de siste tiår blitt frastilt som “alle konflikters mor”. Uttrykket ble brukt av Dagbladet i en lederartikkel senest i slutten av august.

“Fra denne håpløse striden mellom to folk som gjør krav på samme territorium, har nye problemer og kriger oppstått stadig flere steder,” fikk redaktørene seg til å skrive.

Dagbladets konspirasjonsteori blir punktert med noen enkle spørsmål. Har konflikten mellom shia og sunni-muslimer oppstått etter 1948, eller går den tilbake til Muhammeds fetter Ali på 600-tallet? Oppstod konflikten mellom muslimer og koptere i Egypt da jødisk innvandring begynte til Palestina på 1800tallet, eller går den over tusen år tilbake, til tiden da Egypt hadde kristent flertall og muslimene kom inn som fremmede erobrere? Har drusere, alawitter, arabere og beduiner levd uten problemer og kriger før jødene fikk sin egen stat? Det finnes utallige og lange konfliktlinjer i hele det store Midtøsten som ikke har noe med Israel å gjøre.

Og flere kunne lett ha blitt mye mer blodige dersom Israel ikke hadde blitt opprettet. Ta som to eksempel Israels innsats for å forhindre massemorderne Saddam Hussein (1981) og Bashar Assad (2007) fra å få atomvåpen.

Alle fakta i saken til tross er to generasjoner norske journalister og politikere blitt flasket opp med troen på den ville påstanden som Nils A. Butenschøn presen-

terte i sin bok “Drømmen om Israel” i 1984: Konflikten som opprettelsen av Israel har skapt, er “kanskje det største moralske dilemmaet i vår tid”. En slik påstand må bygge på minimal global oversikt eller grovt feilinnstilt moralsk kompass. Det har ikke hindret at Butenschøns karriere er blitt kronet med direktørstilling i Norsk senter for menneskerettigheter.

Ikke alle nordmenn med aksjer i “fredsprosessen” er så politiserte som Dagbladet og Butenschøn.

For flere er nok engasjementet drevet fram av et oppriktig ønske om å hjelpe partene, og en tro på at det vil hjelpe verden. Kan vi bare få slutt på denne konflikten, vil freden senke seg over jorden, synes mange å mene. Derfor har man brukt mye tid og milliarder av kroner på prosjektet.

Nå beskriver utenriksministeren i Jerusalem Post det som alle ser – “de dramatiske hendelsene over alt i regionen, fra Egypt til Syria, Libanon og den apokalyptiske terroren vi har sett over alt”. Deretter nevner han “at det er to små landområder som er mer fredelige” – Israel og Vestbredden. Journalist Herb Keinon skriver at Barth Eide gjorde det “uten å påpeke ironien”.

Israelerne kan ikke annet enn å se ironien. Her kommer den ene utenlandske topplederen etter den andre for å lage fred mellom Jerusalem og Ramallah, mens tusenvis av mennesker blir drept hver uke i nabolandene. Hvorfor ikke begynne med å gjøre en fredsinnsats der dødstallene er sekssifret og flyktningtallene syvsifret? spør israelerne seg.

Utenriksminister Espen Barth Eide møter Israels president Shimon Peres i Jerusalem 27. august 2013.

(Foto: Frode Overland Andersen, UD)

Det er ikke et spørsmål for å avspore veien til fred med naboene. Israelerne lengter etter aksept for å forbli en jødisk stat i fred med naboene. De spør fordi de er usikre på framtiden, og status quo er mye bedre enn det de fikk etter Oslo-avtalen fra 1993.

Jeg blir redd når jeg hører ordet “fredsprosess”, sa en israeler som stilte spørsmål fra salen under MIFFs Israel-debatt i Oslo 27. august. Hans frykt deles av mange israelere. De har opplevd at internasjonalt press mot Israel tvang landet til tilbaketrekninger og kompromisser som åpnet en flodbølge av vold og terror.

Barth Eides erkjennelse av situasjonen i Midtøsten bør bane vei for en mer realistisk og forsiktig linje fra Ap mot Israel.

Samme hvilken farge en ny norsk regjering får, må den innse at vi ikke nødvendigvis har løsningen på problemet. Vi forstår kanskje ikke en gang hva problemet er?

www.miff.no

holde ett eller flere viktige steder hemmelig, vil de kunne gjøre ferdig så mye av atombomben at den tiden trengs for å gjøre den helt ferdig, blir enda kortere enn de 8-10 ukene det har vært tale om. I verste fall kan de gjøre den helt ferdig uten at verden vet det før det er for seint.

En annen innrømmelse det har vært tale om, har vært å flytte uran som er anriket til 20 % ut av landet. Men, som nevnt: Med det antallet sentrifuger Iran har nå, kan de ganske raskt anrike store nok mengder selv om de som utgangspunkt bare har uran med 3,5-5 % av uranisotopen U-235.

Iranerne har lekket til det tyske bladet Der Spiegel at de kan være villige til å lukke ett av sine anlegg, det i Fordo. Der er det 3.000 sentrifuger.

7

NR 5/2013

Men når det er 14.000 sentrifuger andre steder, gjør det ikke noen særlig forskjell i praksis.

Den øverste lederen i Iran, Khamenei, sa dette til offiserer i Revolusjonsgarden: “Noen ganger viser en bryter fleksibilitet av tekniske grunner. Men han glemmer ikke hvem som er hans motstander og hva det virkelige målet er.” Det Israel frykter nå, er at verden skal inngå kompromisser som ser fine ut på diplomatenes papirer, men som ikke forhindrer at Iran får atomvåpen.

Israelerne håper at USA i hvert fall vil gi dem diplomatisk støtte hvis de ser seg tvunget til å angripe. Statsminister Netanyahu stiller følgende krav til Iran: Stanse all anriking av uran. Fjerne alt anriket uran. Stenge anlegget i Qom [som anriker uran]. Stanse produksjon

av plutonium. Foreløpig er det ikke andre land som stiller slike tydelige krav. Vi går en spennende tid i møte.

Kilde: En artikkel av Ron Ben-Yishai på ynetnews.com (Yedioth Aharonoth) 20. september 2013.

Les flere artikler om Irans atomprogram og forhandlingene med vestlige stormakter på miff.no.

Odd Myrland

Irans president Hassan Rouhani i møte med Russlands president Vladimir 13. september 2013. (Illustrasjonsfoto:

Pressekontoret

til Russlands president)

- Palestinske fanger er helter Gershon Baskin mener palestinerne ønsker å frigjøre fanger, på grunn av heltestatusen de blir gitt.

Odd Myrland

På den engelske dagsrevyen på IBA (Israel Broadcating Authority, Israels “NRK”) tirsdag 13. august 2013 var det et intervju med dr. Gershon Baskin, en ekspert på palestinske spørsmål.

Her skal vi gjengi fritt noe av det han sa om to emner som er aktuelle i forbindelse med den fredsprosessen som pågår nå: Palestinske terrorister som settes fri av Israel og om jødiske boliger som blir bygd på Vestbred-

den og i Øst-Jerusalem. Han fikk blant annet spørsmål om hvorfor palestinerne synes det er så viktig å få frigitt palestinske fanger fra israelske fengsler.

Baskin sa at mer enn 800.000 palestinere har vært innom israelske fengsler siden 1967. Nesten alle palestinske familier har hatt noen fengslet. Det er et spørsmål som går dypt inn i det palestinske samfunnet. Fangene blir sett på som helter.

[Disse tallene har Baskin fra palestinske kilder. Andre tall fra palestinske kilder gjengitt på Wikipedia, gir kanskje et litt annet inntrykk. I 2010 var det ”mer enn 7.000” palestinere under arrest av Israel, av dem 264 i administrativ forvaring, altså en slags langvarig varetekt uten å være dømt for noe konkret. Når det gjelder tall for ”barn”, kan det være greit å være klar over at alle under 18 år regnes som ”barn” i denne sammenhengen.]

De terroristene som blir frigitt nå, ble arrestert før Oslo-prosessen startet. De er oppfattet som folk som kjempet for frigjøring.

Palestinerne mener at ifølge Oslo-avtalen av september 1993

skulle alle palestinske terrorister fra før Oslo-avtalen settes fri, og at det var avtale-brudd fra Israel at så ikke skjedde.

[Israel svarer at det også var en del av avtalen at Arafat og de palestinske lederne skulle sørge for at alle terror-grupper ble avvæpnet og all terror stoppet. Da det absolutt ikke skjedde, men terroren fortsatte som før, var grunnlaget for å sette terroristene fri revet bort.]

Israel annonserer at det skal bygges flere leiligheter for jøder på Vestbredden. [Ifølge Mark Regev, talsmann for statsminister Benjamin Netanyahu, er det i sin helhet innenfor områder av Vestbredden som også palestinske

forhandlere har innrømmet vil tilfalle Israel ved en fredsløsning.

Israel har tidligere tilbudt palestinerne deler av Israel i bytte. I Jerusalem-området forekommer det også planer om utbygging i områder som det kanskje ikke er like opplagt vil tilfalle Israel.]

Men Baskin påpekte at det ikke er snakk om at bulldosere skal begynne å grave i neste uke. Det er en lang prosess før det. Baskin sa at palestinerne bør ta det som en oppfordring til å få løst grense-spørsmålet så raskt som mulig. Når grensen er klar, blir det enkelt: Israel bestemmer hva som skal bygges på den ene siden, palestinerne på den andre.

En israelsk spesialsoldat prøvde å stanse de arabiske 11. september terroristene Internett-utvikleren Daniel Lewin, som hadde tjenestegjort i den israelske spesialstyrken Sayeret Matkal, tok opp kampen mot de arabiske terroristene ombord i American Airlines Flight 11.

Conrad Myrland

12. september 2013 publiserte Dagbladet en artikkel hvor historien til Daniel Lewin blir fortalt.

11. september 2001 var den amerikansk-israelske dataingeniøren passasjer på American Airlines Flight 11, det første av de to flyene som krasjet inn i Twin Towers i New York. Et hemmelig dokument som nå er lekket fra Federal Aviation Administration (FAA) viser hvordan Lewin skal ha forsøkt å hindre kapringsforsøket. Til slutt skal han ha blitt stukket ned med kniv av terroristen Satam al Suqami.

Dagbladet skriver blant annet: “Daniel Lewin hadde tjenestegjort fire år i det israelske militæret i spesialstyrken

Sayeret Matkal, hvis spesialitet er kidnappingssituasjoner og antiterrorvirksomhet. Med sin militærbakgrunn og arabiske språkkunnskap, er det svært sannsynlig at Daniel Lewin raskt forsto hva som var i ferd med å skje om bord på flyet.”

Daniel Lewin hadde studert på Massachusetts Institute of Technology (MIT) og startet selskapet Akamai Technologies.

Selskapet jobbet med å gjøre internett raskere og mer stabilt for vanlige brukere. (CNN var et av selskapets tidlige kunder og har fremdeles et kundeforhold til selskapet.) Lewins professor Tom Leighton beskriver Lewin som ekstremt smart. Vennene tror

Skjermdump fra dagbladet.no 12. september 2013.

han kunne gjort politisk karriere eller utmerket seg i dataverdenen dersom han hadde fått leve.

Daniel Lewins liv tok altfor brått slutt 11. september 2001, drept av terrorister som var ute etter å

ramme USA, Israel og den vestlige verden.

Dagbladets hovedkilde ser ut til å være en CNN-artikkel, som omtaler den nye biografien om Daniel Lewins liv. No Better Time: The Brief, Remarkable Life

of Danny Lewin, the Genious Who Transformed the Internet er skrevet av Molly Knight Raskin.

Lewins familie flyttet til Israel i 1984, da han var 15 år gammel.

Flyttingen ble til stor inspirasjon for tenåringen, forteller Raskin. “Å flytte til Israel var som å tenne en ild under hans stå-på-vilje,” sier Raskin til CNN. “Han ønsket å presse ut hver minste dråpe av hvert minutt ut av hver time av hver dag,” legger hun til. Israels intensitet og israelernes måte å være på påvirket Lewin betydelig.

Dagbladet nevner ikke dette.

De nevner ikke heller at historien slår i stykker de ville konspirasjonsanklagene om at 11. september angrepene var noe Israel stod bak. Tvert imot! En israelsk spesialsoldat på forretningsreise prøvde å forhindre at det skulle skje med all sin makt.

Daniel Lewin kjempet mot terroristene med sitt eget liv som innsats. Da American Airlines Flight 11 krajset inn i tårnet hadde han allerede vært død i omlag en halv time.

8

NR 5/2013

www.miff.no

Hva er rasisme?

“Jeg ønsker at kommunen min skal forbli norsk.” Ville du anklaget en norsk ordfører for rasisme dersom hun sa noe slikt i en valgkamp? Debatten raser i Nazareth Illit.

Conrad Myrland

Nazareth Illit er en nabokommune til Nasaret, den største arabiske byen i Israel. Nazareth Illit ble etablert på 1950-tallet, som en by for jødiske immigranter. Hensikten var blant annet å etablere et sterke jødisk nærvær i Galilea. Fortsatt har kommunen et klart flertall jødiske innbyggere, men opplever også tilflytting av arabere som ønsker å bo i kommunen. Kommunen har over 50.000 innbyggere.

“Nazareth Illit skal forbli jødisk”

Til høsten er det kommunevalg i Israel, og den jødiske ordføreren i Øvre Nasaret, Shimon Gapso, kjemper for gjenvalg. Denne uken presenterte Gapso noen av sine valgkampbudskap på plakater i byen.

“Nazareth Illit vil for alltid være jødisk,” heter det på en plakat. “Jeg vil ikke tillate at byens jødiske karater blir endret.

Jeg vil stanse etableringen av en arabisk skole og bygge nabolag for jødiske innbyggere. Nazareth Illit er en jødisk by,” står det på en annen plakat.

To israelske organisasjoner, Tag Meir og Israel Religious Action Center, har rapportert Gapsos valgkampbudskap til riksadvokat Yehuda Weinstein. De anklager ordføreren for å drive en valgkamp som består “utelukkende av rasistisk oppvigleri”, skrev Ha’aretz 7. august.

Omkring 1900 arabiske skoleelever fra Nazareth Illit må dra til skoler, ofte privatskoler, i nabokommuner for å få skolegang, skrev Ha’aretz i januar 2013.

Er det mer rasistisk av en jødisk ordfører å si nei til arabisk skole i sin kommune enn norske politikere å si nei til muslimske skoler eller sharia? (Skjermdump fra haaretz.com)

Jeg er en stolt rasist

Den venstreorienterte avisen har latt Gapso svare på kritikken.

- Ja, jeg er ikke redd for å si det høyt, å skrive det, undertegne det eller erklære det foran kamera: Nazareth Illit er en jødisk by og det er viktig at den forblir det.

Dersom det gjør meg til en rasist, da er jeg det med stolthet, skriver Gapso.

Og da er jeg ikke alene om å være rasist, påpeker han.

Rasismen går da helt tilbake til Abraham. “Til deg og til dine etterkommere gir jeg dette landet,” sa Gud til Abraham, ifølge 1. Mosebok. Da var Josva en rasist da han inntok landet.

Theodor Herzl var en rasist da han skrev Jødestaten. Lord Balfour anbefalte etableringen av et jødisk hjemland. David BenGurion med flere etablerte Jødisk

Stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande (Ap) til Aftenposten 3. februar 2012.

Nasjonalfond. Rasistiske FN vedtok å opprette en jødisk stat.

- Vi kan sitte i Nord Tel Aviv å rope “rasisme” for å se opplyste og godhjertede ut i våre egne øyne. Vi kan bli sjokkert når en ordfører foretrekker at hans by, som er like ved siden av den største arabiske byen i Israel, opprettholder et jødisk flertall og ikke blir slukt opp av det arabiske område som omgir den. Det vil ikke være en eneste jøde i den framtidige palestinsk stat, men det er helt i orden. Det er ikke rasisme, skriver Gapso med bitende ironi.

Han avslutter sitt innlegg med følgende avsnitt: “Nazareth Illit er en jødisk by. Mindre enn 20 prosent av innbyggerne er arabiske, og de nyter fulle kommunale og nasjo-

nale rettigheter. Mange av dem er mine venner, og jeg liker og respekterer mange av dem. Jeg skulle ønske at jøder ble behandlet på samme måte som araberne i Nazareth Illit blir – ikke bare de jøder som levde i Europa i tidligere tider, men også de som bor i arabiske land i dag. Dersom det var tilfelle, var det ikke sikkert vi i Nazareth Illit hadde trengt å være “rasister”.”

Demografi og rasisme

Nesten alle jøder har flyktet fra det arabiske området (og i stor grad fra resten av det muslimske området også), og nesten ingen kan tenke seg å flytte tilbake ut fra den statusen alle slags minoriteter har der. Israel er det eneste ørlille området jødene har. Da er det meget rimelig, og overhodet

ikke rasistisk, at jødene sørger for å få beholde flertallet i Israel, skriver Odd Myrland i kommentarartikkelen Demografi og rasisme.

Hva er rasisme?

Mange er raske med å heve rasismekortet mot jødene i Israel.

Men dersom Gapso er rasist, er vel alle norske foreldre som uttrykker bekymring når norskspråklige elever kommer i mindretall på skoler også rasister?

Hva når norsk venstreside og Frp går imot etablering av muslimske skoler? Eller hva når en stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet erklærer at sharialover aldri vil bli innført i Norge? Ligner ikke det mye på at Nazareth Illit alltid skal forbli jødisk?

Forholdet mellom PA, Hamas og Egypt Maktskiftet i Egypt skaper en ny dynamikk i forholdet mellom Kairo, Gaza og Ramallah.

Odd Myrland

Den avsatte presidenten i Egypt, Mohammed Morsi, tilhørte Det muslimske brorskapet. Hamas, som styrer i Gaza, er også en del av brorskapet.

Når da det egyptiske militæret har avsatt Morsi, og står i et fiendtlig forhold til brorskapet, betyr det at også forholdet

mellom Egypts regjering og Hamas er blitt dårligere. Og siden president Mahmoud Abbas’ parti, Fatah, har et dårlig forhold til Hamas, er forholdet mellom Egypt og Fatah blitt forbedret.

Fatah styrer på Vestbredden, og har støttet de militære i Egypt.

Den nye regjeringen i Egypt har tettet til hundrevis av tunneler mellom Gaza og Egypt.

Hovedhensikten er vel å stanse våpensmugling. Men en stor del av importen til Gaza har gått gjennom tunneler, så dette vil nok også virke inn på andre måter.

Et dårligere forhold til Egypt gjør krisen i Gaza dypere enn tidligere. Et bedret forhold til Egypt vil kanskje styrke PA og bedre forholdene på Vestbredden.

Da Hamas tok kontrollen over Gaza i 2007, godtok ikke Fatah

det. Det palestinske styret, PA (hvor Fatah er største parti) fortsatte derfor å sende penger til Gaza, som om de fortsatt hadde kontrollen. Titusener at palestinere i Gaza-stripen har fått og får lønn fra PA, selv om de fleste er fratatt jobben de gjorde for Fatah.

Ifølge vår kilde-artikkel av Khaled Abu Toameh, en dyktig muslimsk araber som har skrevet for Jerusalem Post i mange år, overveier nå PA å stanse utbetalingene til Gaza. Hamas har på sin side tilbudt Fatah å få en

finger med i styret i Gaza. Det var Hamas’ statsminister Ismail Haniyeh som foreslo dette. Fatah har i første omgang avvist tilbudet.

Hamas beskylder PA for å forsøke å få til et opprør i Gaza etter forbilde fra Egypt.

Kilder: En artikkel av Khaled Abu Toameh på jpost.com (Jerusalem Post) 26. august 2013.

En artikkel av Diana Atallah og Linda Gradstein fra The Media Line, gjengitt på ynetnews.com (Yediot Aharonot) 26. august 2013.

www.miff.no

9

NR 5/2013

- Det er i Israels interesse at Assad taper Militærkorrespondent Mitch Ginsburg har snakket med to israelske eksperter, som mener Israel har mest å tjene på at Assad-regimet i Syria blir kastet.

Kenneth O. Bakken

Bashar Assad-regimet tok i bruk kjemiske våpen mot lokalbefolkningen i Damaskus-regionen Ghouta i august, har etterretnings- og strategiminister Yuval Steinitz tidligere bekreftet. På mandag bruker han enda tøffere ord til Jerusalem Post, der han forteller at etterretningsbevisene for at regimet brukte slike våpen er “krystallklare”.

Den britiske avisen The Independent og andre medier skrev 25. august 2013 at både USA, Storbritannia, Tyrkia og til dels Frankrike kan vurdere å gå til angrep på Syria, selv uten Sikkerhetsrådets velsignelse. Russlands og Kinas manglende vilje til å akseptere militær innblanding har gjort at tålmodigheten til mange andre stormakter kan være i ferd med å renne ut. Amerikanerne har fire av sine store krigsskip plassert i Middelhavet.

25. august publiserte den russiske avisen Izvestia et intervju med Assad, hvor han hevder at vestlig militær innblanding “er dømt til å mislykkes”. USA vil ikke få støtte for det i befolkningen, hevdet han. Dette blir bekreftet av en nylig Reuters-undersøkelse.

Skulle en invasjon finne sted, vil det fortsatt være vanskelig å få på plass et demokratisk styresett. Det er en etterhvert kjent sak at for eksempel Storbritannia og Frankrike har slitt med å få sendt våpen til noen av de “sekulære” opprørsgruppene i Syria, fordi islamister fra verden over har infiltrert de aller fleste gruppene. Innbyrdes kamper mellom opposisjonsgrupper har også vært vanlig.

Har skiftet “side”

Så hva tjener Israels interesser mest? Et fortsatt alawittisk

Assad-regime, eller et nytt Syria – hva nå det måtte ende opp som til slutt? Times of Israels militærkorrespondent Mitch Ginsburg har fått et par israelske eksperter til å analysere dette, i en artikkel som ble publisert på søndag.

Seniorforsker ved Instituttet for nasjonale sikkerhetsstudier, Shlomo Brom, forklarer at han har endret synet på dette underveis i borgerkrigen, etter hvert som voldsbruken har blitt grovere og grovere.

- Først tenkte jeg at det best mulige scenarioet var at Assad fikk stanset opprøret slik hans far gjorde. Men nå har Syria begynt å spille et helt annet spill.

Syria-krigen har også spredt seg utenfor landets egne grenser. Ikke først og fremst militært, men diplomatisk. Forholdet mellom Russland og USA er dårligere enn på lenge. Saudi Arabia og Qatar har vel knapt stått lenger unna Iran enn nå. Derfor tror Brom at det totalt sett er best om Assad taper.

En reell og effektiv amerikansk invasjon, eller en éngangsoperasjon mot et tungt syrisk mål som kan skremme Assad fra å bruke kjemiske gasser, er begge deler bra for Israel. Men dersom amerikanerne skulle gjennomføre en ineffektiv invasjon, som kanskje Irak er et bedre eksempel på enn mye annet, så vil det være “et dårlig alternativ”, forklarer han.

En evigvarende konflikt mellom en rekke grupperinger rett utenfor Israels stuevindu er farlig.

- Assad må bort

- Det er ingen gode løsninger på dette. Men Israels interesse er at Bashar ikke overlever, sier professor Eifram Inbar ved BESAsenteret for strategiske studier.

Syrias president Bashar Assad har klart å manøvrere seg bort fra trusselen om et umiddelbart amerikansk angrep etter gassangrepet i august. På miff.no kan du lese et stort antall artikler om Syria-situasjonen som vi ikke prioriterte plass til i avisen. Se temasiden Syria. (Illustrasjonsfoto: Michael Fleshman, flickr.com)

Han vender blikket mot Iran, for å forklare hvorfor dette er det minst tragiske alternativet.

Assad er Irans støttespiller. Selv en sunnimuslimsk ekstremiststat er derfor å foretrekke, er Inbars oppfatning.

Professoren sammenlikner situasjonen med Gulf-krigen på begynnelsen av 1990-tallet.

Iraks president Saddam Hussein fyrte av langdistanseraketter mot Israel, for å dra israelerne inn i krigen. Det ville splittet den sam-

lede arabiske motstanden mot Hussein på denne tiden dersom Israel slo tilbake.

- Denne gang finnes det nesten ikke noe samlet arabisk standpunkt i det hele tatt, forklarer han.

Hvorfor kjemiske våpen er rød linje USA har lovet i over ett år at dersom Syria beviselig bruker kjemiske våpen, vil det føre til militære mottiltak. Men hva gjør krigføring med kjemiske våpen noe verre enn dødelig krig med konvensjonelle våpen?

Første gang i moderne tid at kjemiske våpen ble brukt i krigføring i utstrakt grad, var under første verdenskrig.

Det er ikke uten grunn at krigen også omtales som “skyttergravskrigen”. I lang tid kjempet nasjoner mot hverandre i en stillingskrig på slagmarken. Når vinden blåste i retning mot fienden, ble flere ganger giftig gass sluppet ut.

Snudde vinden plutselig, hadde en ikke oppnådd annet enn å ta livet av sine egne. Verdens første kjemiske krig ble

naturlig nok også den første krigen med vidstrakt bruk av gassmasker.

Totalt døde så mange som 37 millioner mennesker som følge av krigen mellom 1914 og 1918. Fire prosent av dem var soldater som ble gasset ihjel, eller som døde av skadene gassen påførte dem. Men den psykiske effekten var den verste.

På grunn av de grusomhetene som verden så i Europa under denne krigen, ble Geneve-protokollen vedtatt i 1925.

Nå var det ikke lenger tillatt å bruke gift, gass eller bakterier i krigføringen.

Mange anser denne avtalen som en del av krigens folkerett i dag. Verden var enige: Å drepe mennesker ved kjemiske midler er for fælt – selv for krig.

I 1972 kom en ny avtale på plass, kalt ikke-spredningsavtalen for biologiske våpen, som siden har blitt revidert sju ganger. Ifølge avtalen får ingen nasjoner som har ratifisert avtalen bruke bakterier eller gift som våpen. Den ble fulgt opp av ikke-spredningsavtalen for kjemiske våpen fra 1993, som trådte i kraft i 1997.

Syria er blant de sju nasjonene som aldri har undertegnet denne.

Under andre verdenskrig ble kjemiske våpen kun unntaksvis tatt i bruk av Japan i Kina. Siden har også bruken vært svært begrenset, med enorme internasjonale reaksjoner hver gang. På 1980-tallet gasset Saddam Hussein sine egne i Irak. Israel fryktet også at Hussein ville ramme dem med kjemiske våpen,

da flere av hans Scud-raketter rammet Israel under Gulf-krigen. Syrias president Bashar Assads far, Hafez, tok også i bruk kjemiske våpen i borgerkrigen som raste under hans regime. Egypt brukte gass under krigen i Jemen i 1960.

USA har en rekke ganger lovet at “den røde linjen” i den syriske borgerkrigen er bruk av kjemiske våpen. Inntil det ville de ikke blande seg inn. Over 100.000 mennesker er drept i krigen med konvensjonelle våpen, men verden har ikke gjort stort annet enn å krangle om hva de skal gjøre. Washington har hatt andre muligheter til å gripe inn allerede, hvor bevisene for bruk av kjemiske våpen ikke har vært like gode som tilfellet i sist uke. Men denne gangen føler

amerikanerne at de ikke har noe valg.

De må handle.

Hovedårsaken er faren for presedens. De som opplevde første verdenskrig på slagmarkene, har fortalt hvor hjerteskjærende kjemisk krigføring er. De som siden har blitt offer for det samme, kan fortelle like gripende eksempler på krigshistoriske nullpunkt.

Så konsekvensene av at innholdet i ikke-spredningsavtalene blir lagt til side, selv av landene som ikke har undertegnet dem, er alt for alvorlige.

Brytes tradisjonen verdens nasjoner har for å ikke bruke de kjemiske arsenalene mange av dem faktisk har, i vår tett befolkede verden, blir den straks et mer utrygt sted.

10

NR 5/2013

www.miff.no

Kirkeuka til ensidig hets mot 22.-28. september arrangerte flere kirkelige organisasjoner “Den internasjonale Kirkeuka for fred i Palestina og Israel”. Her er hele MIFFs analyse av programmet og innholdet.

å vende tilbake”. Dersom Israel skulle bli tvunget til å gå med på dette kravet, ville den jødiske staten i løpet av kort tid blitt arabisk.

Onsdag 25. september inviterer Rettferdig fred, Politisk Utvalg i KFUK-KFUM Global og Norges Kristelige Studentforbund til “Rettferdig Filmkveld: Ungdom fra Palestina“. Fire unge palestinere skal fortelle, og filmen Mellom murene skal vises. Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at det ikke vil bli servert noen israelske perspektiver denne kvelden heller. Den andre filmen som Kirkeuka synes det er viktig at folk får se, er The Village under the Forest. Du gjettet riktig, også dette en anti-israelsk film som blir varmt tatt imot av boikott-tilhengere verden over.

Torsdag 26. september skal Kvekerne arrangere et seminar.

Det er ikke overraskende, da kvekerbevegelsen internasjonalt er aktive tilhengere av boikott.

Conrad Myrland

18. september presenterte Den norske Kirkes nettside det norske programmet og et engelskspråklig ressurshefte for Kirkeuken.

Alle menigheter oppfordres til å slutte opp om “fredsuka gjennom bønn og andre aktiviteter”.

Hovedoverskriften for årets kirkeuke er “Jerusalem: rettferdighetens og fredens by”.

Sammendrag

Etter en gjennomgang av Kirkeukas program og ressurshefte kan vi oppsummere i følgende punkter.

Den totalt ensidige trenden fra 2012 fortsetter. Ifjor ble ikke en eneste israeler invitert til å delta, mens palestinere deltok i alle møtene. I år har man hentet én israelsk stemme, men den er på ingen måte noe representativ. Israeleren kommer fra ytre venstreside og arbeider for at israelske ungdommer skal nekte førstegangstjeneste. Samtidig har man en lang rekke talere og filmvisninger som formidler palestinernes side.

Ressursheftet inneholder en lang rekke anklagepunkter mot Israel, blandet med bibelvers som brukes til å gi kritikken en teologisk forsterkning. Det finnes ikke spor av at argumenter fra Israels skiftende regjeringer eller representative jødiske stemmer kommer til uttrykk. Å blande religion med politikk er tydeligvis sann gudstjeneste, bare det kan gå ut over israelere.

I det engelske liturgiforslaget til kirkeuka skal presten og menigheten erkjenne at kirken er “medskyldige i synden til den israelske okkupasjonen”. De palestinske kirkelederne feller tårer over mangler og feil de ser i Jerusalem, men lukker effektivt øynene for etnisk rensning i arabiske land og grove menneskerettighetsbrudd hos palestinske selvstyremyndigheter. Redslene vi ser i den arabiske verden, forstyrrer ikke de palestinske (og norske) kristenlederne, dersom de bare kan demonisere den zionistiske staten i gudstjenester. Liturgien nevner ikke Israels folk eller jødene med et ord, og fremstiller palestinere som uskyldige offer.

Nesten alle de norske arrangørene av Kirkeuka går inn for boikott av Israel i en eller annen form. “Siktemålet er å gi et kirkelig bidrag til å sikre legitime rettigheter og en sikker fremtid

for begge folk,” heter det i første avsnitt. Når man ser på sammensetningen av program og ressurser, er det lite grunn til å feste tiltro til de fine ordene.

Palestinernes væpnede terrorkamp mot Israel nevnes ikke med et ord, heller ikke i tilfeller hvor israelske sikkerhetstiltak blir fordømt.

Konklusjonen er klar: Også i år er Kirkeuka en ensidig hetsfest mot Israel.

Under følger en mer grundig gjennomgang av materialet.

Det norske programmet

I Norge vil det bli avholdt en rekke møter, filmvisninger, seminarer og andakter i løpet av kirkeuka. Programmet er ensidig lagt opp til å formidle palestinernes sak.

Det er ikke én eneste mainstream israelsk eller jødisk stemme som skal dele sine perspektiver på noen av samlingene.

Det er heller ikke invitert noen nordmenn som er kjent for å formidle informasjon med forståelse for Israel.

Kun én israeler er listet i programmet, Ruth Hiller fra New Profile. Organisasjonens mål er å “demilitarisere det israelske samfunnet” og “avslutte okkupasjonen av Palestina”. De forsøker å få flest mulig unge israelere til å nekte militærtjeneste. Ifølge et intervju med amerikansk-israelske Hiller publisert på nettsiden til Jewish Voice for Peace, har gruppen kun 40-60 aktive medlemmer. Det sier mye om hvor lite representativ gruppen er for israelere flest. Hiller skal tale på et lukket møte ved Rønningen folkehøgskole og delta på et seminar i Domkirka i Bodø.

Hind Khoury er en av de andre gjestene fra Midtøsten. Hun presenteres i programmet som “tidligere palestinsk minister for Jerusalem”. Ifølge Wikipedia fungerte hun i denne rollen fra mars 2005, og litt ut i 2006, etter at hun mislykkes å bli valgt inn i parlamentet.

Khoury er neppe noen talsmann for kompromisser med Israel. “Palestinerne vil holde fast på sine rettigheter, samme hva som skjer,” erklærte hun i dette videointervjuet fra 2011. I det samme intervjuet priset hun den arabiske våren, og så på det som “en vei opp” for den arabiske

Det internasjonale ressursheftet

Israels argumenter er fullstendig fortiet i programmet og materialet til Kirkeuka. Elendighetsbeskrivelsen av palestinernes situasjon, fremstår svært overdreven, tatt i betraktning at "Palestina" på FNs siste rangering over levekår ligger på 110. plass, foran Egypt og Syria og 74 andre land. (Illustrasjonsfoto: B. Ystebo, flickr.com)

verden og det palestinske folk.

Khoury, som selv er en kristen palestiner, mener kristne i hele verden burde være opptatt av “urettferdigheten” som palestinerne opplever. I et videointervju på YouTube presenterer hun det palestinske samfunnet som “pluralistisk” og “veldig tolerant”. Freedom House gir selvstyremyndighetene i Ramallah strykkarakterer når det gjelder politiske rettigheter og borgerrettigheter.

Det er verdt å merke seg at Khoury er tidligere talsmann for de palestinske selvstyremyndighetene. Fra israelsk side gis det ikke noen lignende representasjon på kirkeuka. Til tross for dette kan Khoury vise seg å bli en av de mer moderate stemmene under Kirkeuka.

Eilert Rostrup står oppført som kontaktperson for andakten som skal bli avholdt onsdag 25. september. Andakten skal handle om “Fred i Midtøsten”.

Rostrup er direktør for Karibu stiftelsen, som samarbeider tett med Kairos Palestine. De palestinske kristenlederne i sistnevnte gruppe målbærer ikke bare tra-

disjonell erstatningsteologi, men en gjennomgående anti-israelsk retorikk blandet med bibelvers.

Kairos Palestine er også ivrig tilhenger av boikott og sanksjoner mot Israel, “alt som er produsert av okkupasjonen”. De ser det som en kristen plikt å “gjøre slutt på den eksisterende ondskap, å frigjøre både overgriperen [Israel] og ofrene for urettferdigheten [palestinerne]“.

Berit Hagen Agøy skal også ha ansvar for en andakt om “Fred i Midtøsten”. I 2010 sa hun til Vårt Land at det “naturligvis” er viktigere at 1948-flyktninger og deres etterkommere får vende tilbake enn at jødene forblir i flertall i Israel. Hun har også antydet at jødene i Israel, bare i kraft av sitt ønske om å beholde flertallet i landet, skaper fiendebilder.

Blant de andre norske programinnslag i Kirkeuka, er kanskje biskop Atle Sommerfeldt den mest kjente. Som tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp har han ledet en organisasjon som har kommet med en lang rekke ensidige fordømmelser mot Israel. Kirkens Nødhjelp kjemper for palestinernes “rett til

Kirkeukas ressurshefte er på engelsk. Forfatterne av det 21 siders store dokumentet erklærer som sitt mål på forsiden å bidra til “en slutt på den israelske okkupasjonen av Palestina og en rettferdig fred for alle i Palestina og Israel”.

På side to begynner første setning slik: “Jerusalem er hjemmet til tre verdensreligioner: Jødedom, kristendom og islam.” Man kan bare undre seg om forfatterne, tolv palestinere og medforfattere fra syv andre land, ikke kjenner til Mekka og Medina? I mange århundrer, da ulike muslimske imperier kontrollerte Jerusalem, hadde den bare noen få tusen innbyggere. Byen ble aldri gjort til en politisk hovedstad, men ble styrt fra fjerne hovedsteder. Mens jøder i eksil hele tiden hadde en religiøs lengsel tilbake til byen, misbrukte muslimske herskere og den lokale arabiske befolkningen sjansen til å utvikle byen.

Jerusalem er “tragisk delt” og innbyggerne “lever under en ulovlig militær okkupasjon”, fortsetter teksten i ressursheftet.

“Staten Israel hevder eksklusiv suverenitet over Jerusalem, et krav som bare kan bli opprettholdt med undertrykkelse og urettferdighet, nektelse av menneskerettigheter, forakt for internasjonal lov, stengt tilgang til religiøse steder og ytringsfrihet.” Forfatterne vil ha en “åpen og inkluderende by for alle”.

Zionistenes eksklusive krav på Jerusalem går imot det bibelske budskap om kjærlighet, rettferdighet og forlikelse, hevder de.

“Jerusalem har blitt en kilde til kamp i stedet for fred,” siterer forfatterne fra Kairos-dokumen-

www.miff.no

11

NR 5/2013

Israel - full analyse økonomisk, kulturell og akademisk boikott, sanksjoner og tilbaketrekning av investeringer fra selskaper og institusjoner som er direkte involvert i Israels overgrep,” uttalte årssamlingen til Changemaker i juni 2010. Merk at boikotten av bosetninger bare er et “foreløpig” tiltak.

Invitasjonen

Arrangørene for kirkeuka har laget en invitasjon hvor de oppfordrer flest mulig menigheter og bispedømmer til å delta. “Siktemålet er å gi et kirkelig bidrag til å sikre legitime rettigheter og en sikker fremtid for begge folk,” heter det i første avsnitt. Når man ser på sammensetningen av program og ressurser, er det lite grunn til å feste tiltro til de fine ordene.

Arrangørene foreslår å legge inn elementer fra ressursheftet til Kirkeuka i “allerede faste møtepunkter”. Det betyr at deltaker på gudstjeneste i Den norske Kirke kan bli møtt med oppmuntringer til boikott av Israel førstkommende søndag.

Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig Råd og biskop Atle Sommerfeldt skal begge delta i Kirkeuka. (Foto: Kirken)

tet. Samtidig intensiverer de selv denne striden og bringer den innenfor kirkeveggene.

Mandag 23. september er temaet “Jerusalem – en åpen og inkluderende by for kristne, jøder og muslimer”. Forfatterne nevner en rekke klagepunkter som den arabiske befolkningen i Jerusalem har mot israelske myndigheter, uten å nevne israelske argumenter med et ord. “I dag er det vår bønn at Jerusalem, og hele Palestina, må bli frigjort fra okkupasjonens synd.” Menighetene som deltar i Kirkeuka blir oppfordret til å demonstrere mot Israels eksklusive krav på Jerusalem. Forfatterne nevner ingenting om de muslimske vaktene på Tempelplassen som nekter jøder og kristne å be på en synlig måte.

Tirsdag 24. september er temaet “Avvikle bosetningene, og deltakelse i rettferdige forhandlinger om Jerusalems status”.

Igjen får vi en liste over klagepunkter, uten at et eneste israelsk argument kommer fram. Kristenlederne kobler sine anklager mot israelske myndigheter til Jesu klage over Jerusalem i Lukas evangeliet 13. Å blande religion og politikk er tydeligvis sann gudstjeneste. Forfatterne krever en slutt på alle husødeleggelser “som en forløper til fred”, uten å nevne at bygninger som bryter med lokale areal- og bygningslover eller står i veien for viktige infrastrukturtiltak blir ødelagt i alle voksende storbyer.

Forfatterne gjengir anklager om at palestinerne i Øst-Jerusalem blir behandlet som “immi-

granter”, og det fremholdes gjentatte ganger at de bare har “permanent oppholdstillatelse”.

Mange arabere er fornøyd med den statusen, de ønsker ikke å være israelske statsborgere. Samtidig viser flere meningsmålinger at en høy andel av araberne i Øst-Jerusalem foretrekker å være en del av Israel i stedet for Palestina.

Ressursmateriellet forteller om palestinere på Vestbredden som har problemer med å komme seg inn i Jerusalem. Beskrivelsen av problemene er nok betydelig overdreven, og til dels utdatert, men det mest alvorlige er at forfatterne konsekvent utelater å forklare hvorfor Israel har innført sikkerhetstiltak. Det blir heller ikke nevnt at Israel de siste årene, etter at kapasiteten til terrorgruppene på Vestbredden er redusert til et minimum, har blitt stadig mer liberale med innreisetillatelser.

Forfatterne bruker et ord fra Salmene til å argumentere for at jorden tilhører alle, og anvender det som kritikk mot Israel. De samme forfatterne argumenterer sterkt for at “hele Palestina” er deres. De anbefaler leserne å kontakte lokale reisebyrå for å sikre at turer til Jerusalem blir “korrekt beskrevet som reiser både til Israel og Palestina”.

Den engelske liturgien

For søndag 22. september har palestinske kristne utarbeidet et eget forslag til liturgi på syv sider.

Lederen for gudstjenesten, eller presten, skal bekjenne på vegne

av deltakerne at “vi er medskyldige i synden til den israelske okkupasjonen ved å akseptere de urettferdige tiltak som er påført resten av dine barn, og spesielt i din by, Jerusalem”. Deltakerne i gudstjenesten skal svare: “Tilgi oss, vi ber deg, du Miskunnelige.”

Presten skal videre fortelle Herren [Jesus] i bønn at landet hvor han levde og underviste “selv på den tiden var kjent som Palestina”. Han, eller hun, skal “gråte for de undertrykte byer og spesielt for Jerusalem, hvor rigide lover fengsler friheten, hvor tenkning er begrenset og samvittigheten svekket, hvor de som stiller spørsmål blir hengt ut som forrædere, hvor kreativitet og rettferdighet blir slått ned på og hvor pluralisme er i lenker”.

Det er mange byer i Midtøsten hvor man med rette kunne felt tårer av disse grunner. Jerusalem er vel en av de med størst frihet, friest tenkning, mest spørsmål og høyest grad av pluralisme, både politisk og religiøst. Det forstyrrer ikke de palestinske kristenlederne, dersom de bare kan demonisere den zionistiske staten i gudstjenester rundt omkring i verden.

Forfatterne foreslår å dele ut symbolske oliventregrener, som et symbol på fred. “Ødeleggelsen og fjerningen av oliventre av den israelske okkupasjonen er ikke bare et uttrykk for økologisk respektløshet og vandalisme, men også et hån mot Guds skapning og [det palestinske] folket, som på tross av undertrykkelse og lidelse, fortsatt kan rekke sine

hender frem med en olivengren til soldater og undertrykkere.”

Gjennom hele liturgien blir Israel nevnt kun to ganger, begge ganger i tilknytning til okkupasjonen som en synd. Israels folk, jødene, jøder, jødisk blir ikke nevnt med et ord. Muslimer blir heller ikke direkte nevnt, men indirekte som “brødrene i dine moskeer”. Jerusalems synagoger blir ikke nevnt, men det kan være dem det blir referert til når forfatterne skriver “andre i deres tilbedelsessteder”.

Liturgien fremstiller palestinerne som uskyldige offer, som lengter etter “rettferdighet”. Israelerne er synderne, som ødelegger trær og undertrykker.

Forfatterne lengter etter tiden da “ondskapens krefter er nedkjempet av ditt [Guds] bud om kjærlighet, respekt og ære”.

Arrangørene

Kirkeuka lister opp følgende arrangører: Changemaker, KFUK-KFUM Global, Norske kirkeakademier, Kirkens Nødhjelp, Kvekerhjelp, Mellomkirkelig råd for den norske kirke, Norges Kristelige Studentforbund, Sabeels Venner Norge, Stiftelsen Karibu og Vennenes Samfunn Kvekerne. De fleste av disse – kanskje alle – går inn for boikott av Israel i en eller annen form.

“Changemaker støtter det palestinske oppropet for BDS og oppfordrer det norske Kirkemøtet, Storting og regjeringen til å gjøre det samme. Vi går foreløpig ikke inn for en full boikott, men snarere effektiv og målrettet

Det som mangler

I alle de titalls sidene vi har lest med materiale angående Kirkeuka finner vi ikke et kritisk ord om Hamas-regimet på Gazastripen eller Fatah-regimet i Ramallah. Norske kristenledere bør gjøre seg kjent med hvilken utforming Fatah valgte på sin logo da de feiret 48-årsdag i januar. De bør også få med seg hvorfor fødselsdagen ble lagt til 1965. Fatah markerer som sin fødsel dagen da deres terrorister forsøkte å ødelegge vannforsyningen til hundretusenvis av israelere. Mahmoud Abbas brukte jubileumstalen til å hylle grandmuftien av Jerusalem som var alliert med Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Dette er bare noen eksempler på utallige eksempler som kunne vært nevnt. Når det gjelder Hamas rekker det å vise til organisasjonens politisk plattform, hvor det uttrykkes en religiøs lengsel etter at naturen skal hjelpe muslimer å drepe jøder. Selv ikke de mest «moderate» palestinske lederne godtar at Israel skal forbli en jødisk stat.

Vi finner selvsagt heller ingenting i Kirkeukas materiale om jødenes historie under muslimsk dominans, eller om jødenes masseflukt fra den arabiske verden.

Israels argumenter er fullstendig fortiet.

PS! Etter MIFFs kritikk mot Kirkeuka ble saken disktuert i Kirkerådet, hvor flere rådsmedslemmer kritiserte Mellomkirkelig råd for politiserte bønner.

12

NR 5/2013

www.miff.no

De kristne fordrives slik jødene Sterke krefter i en rekke muslimske land i Midtøsten går nå inn for å fordrive de kristne, selv om de kristne har vært der siden like etter Jesu tid. Vi ser mye av de samme mekanismene som førte til at jødene ble fordrevet fra 1948 og utover.

Odd Myrland

For 100 år siden var ca. 20 % av den totale befolkningen i Midtøsten kristne. Nå er prosenten sunket til 5, og den minker, skriver Peter Bergen and Jennifer Rowland i CNN. Noe av det skyldes den meget raske befolkningsøkningen blant mange muslimer – når muslimene øker raskt, vil prosenten av kristne gå ned selv om også de skulle øke i antall. Det er også en faktor at kristne i større grad utvandrer til vestlige land.

Forfølgelse pågår

Men slike faktorer er ikke hele bildet. Det pågår en omfattende marginalisering av ikke-muslimske grupper, og mange steder direkte forfølgelse. Her er noen eksempler fra ulike land.

Egypt

De kristne i Egypt gjorde dårlige erfaringer med Det muslimske brorskapet i den perioden da brorskapets president, Mohammed Morsi, styrte Egypt. For det første var det mange episoder av vold mot og diskriminering av kristne, en rekke kirker ble ødelagt og mange kristne drept. Og ingen muslim ble stilt for retten – og langt mindre straffet – for vold mot kristne. I tillegg fikk Morsi vedtatt en grunnlov som fratok kristne rettigheter.

Derfor gav mange kristne uttrykk for støtte til de militære

som avsatte Morsi. De fleste kristne i Egypt tilhører den koptiske kirken. Kopternes pave, Tawadros II, møtte offentlig de ledende offiserene. – Kopterne utgjør 8-10 % av hele befolkningen i Egypt.

Mange islamister legger skylden på de kristne for at Morsi ble avsatt og for den brutale måten militære har opptrådt på.

52 kirker i ulike deler av Egypt ble angrepet bare på ett døgn, ifølge en rapport. En annen rapport snakker om 30 kirker, det spørs vel kanskje hvor alvorlig angrepene må være før de regnes med.

En mobb væpnet med økser drepte en kristen forretningsmann nær Luxor i Sør-Egypt. Så fortsatte de å gå amok i landsbyen Nagaa Hassan. De brant ned dusinvis av kristne hjem og drepte tre andre kristne.

Det har også vært mange andre episoder både før, under og etter at Morsi var president.

Syria, Irak og Libya

I Syria har mange kristne støttet president Bashar al-Assad. Han kommer fra en forholdsvis liten shia-muslimsk sekt, alawittene.

Siden alawittene selv er en minoritet, har de generelt beskyttet og til dels favorisert andre religiøse minoriteter, som de kristne.

Som en følge av dette har jihadister og andre islamister som

Bilder fra en film laget av Human Rights Watch, hvor flere av angrepene på egyptiske kirker etter 14. august 2013

dominerer store deler av opprørsbevegelsen i Syria, kommet til å betrakte de kristne som en gruppe som skal angripes.

For eksempel ser det ut for at de har bortført og drept en italiensk prest, Paolo Dall’Oglio, som har drevet med å rehabilitere et kloster nord for Damaskus, og som forsøkte å få frigitt en gruppe gisler som var kidnappet av en gruppe knyttet til al Qaida.

I Irak har det vært en omfattende etnisk rensning siden Saddam Hussein falt i 2003.

Mens de ulike etnisk-religiøse gruppene tidligere bodde blandet mange steder, bor folk nå

mye mer i “rene” områder: Shiamuslimer i sør, sunni-muslimer i midten og kurderne i nord. Problemet for de kristne har vært at de ikke har hatt noe eget område å flykte til. Mange har derfor måttet flykte til Syria, hvor det ikke lenger er trygt for kristne å bo.

Også i Libya er kristne utsatt for vold akkurat nå.

Som nevnt har andelen kristne i Midtøsten gått ned fra 20 til 5 prosent det siste hundreåret. Det er nå en ny bølge av forfølgelse, og dermed av flukt.

Peter Bergen og Jennifer Rowland siterer folk som bor i

Nordøst-Syria, hvor den største konsentrasjonen av kristne tradisjonelt har vært. De anslår at en tredel av de kristne der har forlatt Syria de to siste årene.

Den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA anslår at den kristne befolkningen i Irak er halvert siden Saddam Hussein ble styrtet i år 2003. I 2010 utgjorde de kristne anslagsvis 3 % av befolkningen i Irak. Men halvparten av dem som flyktet fra landet, var kristne, ca. 200.000.

De kristne var altså sterkt overrepresentert blant de eksterne flyktningene.

Gilberts legekollega: – Jødene var mye mer - Jødene var mye mer humane enn det ga en nokså detaljert beskrivelse av hendelsene allerede 15. som skjer her [i Kairo], sier en arabisk august. Han nølte ikke med å omtale det som en massakre. lege som var i Gaza under krigen i Beach snakket blant annet med 2008/2009. “I løpet av tolv dagers kamp en lege, “Ahmed”, som behandlet de skadde på et sykehus i nærhei Gaza, var det færre døde enn det var [i ten av der kampene utfoldet seg.

Kairo] på mindre enn seks timer.”

Mye verre enn Gazakrigen

Conrad Myrland

Stadig flere dystre detaljer kommer fram om hva som skjedde i Kairo onsdag 14. august.

Flere hundre mennesker ble drept da egyptiske soldater rykket inn for å rydde bort aktivister fra Det muslimske brorskapet. Hæren har lagt fram overvåkningsbil-

der som de hevder viser aktivister som skjøt mot soldatene.

Aktivistene og internasjonale journalister forteller om massiv ildgivning i timevis fra soldatene inn i tettbefolkede områder.

Journalist Alastair Beach i den britiske avisen The Independent

Ahmed kunne fortelle at han også arbeidet som lege på Gazastripen under krigen mellom Israel og Hamas og deres allierte terrorgrupper i desember 2008 og januar 2009. Om han arbeidet på det samme sykehuset som de to norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse er ukjent, men han

var deres kollega og medarbeider i kampen for å redde mest mulig palestinske liv.

Ahmed mener det som skjedde i Kairo 14. august var mye verre enn det som skjedde på Gazastripen.

- Jeg arbeidet som lege under Gaza-krigen. Jødene var mye mer humane enn det som skjer i dag. Selv i en krig er reglene mer respektable enn dette, sa han til The Independent.

- I løpet av tolv dagers kamp i Gaza, var det færre døde enn det var [i Kairo] på mindre enn seks timer, la han til.

Ahmeds uttalelser stemmer med konklusjonen til den norske forskeren Cecilie Hellestveit, som

sier Israel fulgte krigens regler “godt over gjennomsnittlig” under krigen på Gaza-stripen.

Kommentator Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv siterte Ahmeds uttalelse til The Independent i en kommentar fredag 16. august. Det skal han ha honnør for. Normalt blir ikke Israels krigføring sammenlignet med andre lands krigføring i norsk presse.

Norges forhold

Israelerne følger nøye med på hva som skjer i Syria og Egypt og andre arabiske land med såkalt “vår”, og forstår bedre enn noen gang hvor viktig det er for dem å bevare et militært overtak som

www.miff.no

13

NR 5/2013

ble fordrevet

Trefninger i Sinai En småskala borgerkrig ser ut til å være i gang nord i Sinai. Hæren skal ha mobilisert den største avdelingen mot indre fiender i moderne egyptisk historie.

Lørdag 7. september meldte det palestinske nyhetsbyrået Ma’an at den egyptiske hæren har samlet den største avdelingen i moderne egyptisk historie beregnet på innenlandske fiender.

Minst 31 personer skal være drept eller såret denne dagen under store operasjoner i Nord-Sinai fra den egyptiske hæren.

Noen dager tidligere, om tirsdagen, skal den egyptiske hæren ha drept 15 væpnede “terrorister” under angrep fra

hærens helikoptre.

Om lørdagen oppdaget egyptiske soldater at eksplosiver var plantet på jernbanelinja mellom Suez og Ismailia, som begge ligger ved Suez-kanalen.

Blant annet lå bombekaster-granater der.

På torsdag var det et attentat-forsøk mot Egypts innenriksminister. Det ble brukt ei bilbombe.

Lørdag 31. august åpnet væpnede menn ild mot et skip i den nordlige delen av Suez-kanalen. Egyptiske myndigheter sier at det er “terrorister” som gjorde det. Hensikten er åpenbart å forsøke å forhindre at skip går gjennom

Suezkanalen, som er 192 km lang og sparer skip for å seile rundt Afrika. Den egyptiske regjeringen får store beløp i avgifter fra båter som passerer kanalen.

Dette var noen spredte glimt, sett over bare noen få dager, av volden som med kort mellomrom pågår mellom det egyptiske militærstyret og tilhengere av den avsatte presidenten, Mohammed Morsi, fra Det muslimske brorskapet.

Det er vel nærmest en småskala borgerkrig, som vesentlig skjer i Sinai.

Kilde: En artikkel fra Reuters og staben i Jerusalem Post lørdag 7. september 2013.

Odd Myrland

- Egypts kristne kan bli utryddet Egypt-aktivist Maikel Nabil frykter at de kristne i landet kan bli utslettet, slik de blir behandlet av Hæren og Brorskapet.

- Noen estimerer at så mange som én tredjedel av Egypts 12 millioner koptere har forlatt landet de siste fem tiårene. Det er hundretusenvis som forlater landet hvert år. De blir presset

ut og jeg frykter at vi til og med kan se et folkemord og at de blir utslettet fra Egypt, forklarer den egyptiske aktivisten Maikel Nabil til Times of Israel.

Han har selv vært fengslet i ti måneder for sine meninger, da tidligere Hosni Mubarak ble fjernet fra makten i 2011. Nabil sier både Det muslimske

brorskap og det egyptiske militæret har arbeidet systematisk for å undertrykke kristne. Og når kirker stadig står i brann etter at Mohamed Morsi ble presset til å gå av i sommer, gjør den midlertidige regjeringen som hæren har nedsatt ingenting.

Kenneth O. Bakken

Utviklingen i Egypt skriker om behovet for en jødisk stat blir dokumentert. Mobben angrep minst 42 kirker, ødela og brant minst 37.

Også fra Egypt drar et stort antall kristne. Ingen har full oversikt. Men det er anslått at det kan ha dreid seg om rundt 100.000 bare i år 2011. Utviklingen framover vil avgjøre hvor raskt flukten går.

Som jødene?

På 1940-tallet var det ca. en million jøder i de arabiske land.

Men da Israel ble opprettet i 1948, var det sterke krefter – nasjonalistiske og islamistiske – som ville hevne seg på de lokale jødene for det som Israel gjorde. Mange jødiske samfunn i arabiske land hadde eksistert

i århundrer, noen ganger årtusener. Nå er nesten alle jødene borte.

Peter Bergen og Jennifer Rowland avslutter slik: “En kan bare håpe at ikke de kristne i Midtøsten får samme skjebne.”

Og vi vil gjenta det vi i MIFF har sagt før: Den store feilen i Midtøsten er ikke at jødene har fått en ørliten stat hvor de kan leve i trygghet og frihet.

Den store feilen er at ikke også andre minoriteter har fått sin egen stat.

Hovedkilde: En artikkel av Peter Bergen og Jennifer Rowland på CNN 22. august 2013.

humane hindrer naboene å gå amok med våpen i israelske byer.

I Norge ser vi en fullstendig ulik dekning av Israels krigføring sammenlignet med andre lands krigføring. På ti år kan norske styrker ha drept flere afghanere enn antall palestinere drept av israelske soldater under den første og andre intifadaen til sammen! Tenk hvor ulikt norsk krigsinnsats og israelsk krigsinnsats er dekket av NRK og NTB! Ingen norske organisasjoner mottar millioner av kroner fra myndighetene for å overvåke og straffeforfølge hva norske soldater har gjort på Balkan, i Libya og i Afghanistan. Tvert

imot – Norges allierte i Afghanistan har til og med straffet en offiser som lekket opplysninger om afghanske tapstall til en menneskerettighetsgruppe.

Det norske forsvaret har konsekvent avvist å lage statistikk over antall drepte afghanere.

Når israelske styrker kjemper mot fiender som opererer noen få steinkast fra israelske tettsteder, støtter Norge med millioner av kroner dem som står klar for å fange opp den minste ureglementerte handling. Det er å håpe at en ny regjering vil gjøre slutt på slik grov diskriminering av Israel.

Egyptiske muslimer lar det gå hardt ut over den kristne minoriteten i landet.

Tidligere var det jøder som måtte lide som syndebukker i den arabiske verden.

Conrad Myrland

Hundrevis av mennesker er drept i Egypt de siste ukene, etter at de militære styrker tok makten fra president Mohammed Morsi og Det muslimske brorskapet. Islamister har brukt uroen i landet som påskudd til å angripe, vandalisere og ødelegge flere titalls kirkebygg. Det kommer også rapporter om terrorisering og utpressing i kristne nabolag, samt angrep mot kristne bokhandlere og mot bibelselskapet.

- De kristne blir syndebukker, sier biskop Thomas av Kusai til Dagens Næringsliv lørdag 27. august. Han er overbevist om at det er Det muslimske brorskapet som står bak angrepene. Fafoforskeren Mona Abdel-Fadil sier det ikke er en ukjent taktikk at kristne blir valgt ut som syndebukker.

- Dette er et gammelt problem, bekrefter Berit Thorbjørnsrud, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Hun forteller at angrep mot kristne tidligere ikke er blitt etterforsket. “Det er tradisjon for å ta de kristne når det skjærer seg. I tillegg til at [den koptiske] paven stilte seg bak kuppet, blir kristne identifisert som representanter for Vesten,” forklarer hun.

Det er veldig mye å skrive om situasjonen i Egypt. Her vil jeg bare understreke ett viktig

poeng i tilknytning til Israel og jødene: Det vi nå ser skje mot kristne i Egypt, skjedde tidligere mot jøder i den arabiske verden.

Det er en enkel forklaring på at lokale jøder ikke lenger blir syndebukk i Egypt, det er en enkel forklaring på at jødiske gudshus ikke er vandalisert. – Det er fordi det nesten ikke finnes noen jøder igjen i Egypt.

For 70 år siden bodde det omlag 80.000 jøder i Egypt. I 1948 lot lokale muslimer sin vrede gå ut over lokale jøder, som i mange tilfeller ikke hadde noe med opprettelsen av Israel å gjøre i det hele tatt. Minst 70 jøder ble drept og nesten 200 skadet i bombeangrep i jødiske bydeler. Presset fortsatte og ble intensivert utover på 1950- og 60-tallet.

Det resulterte i en jødisk masseflukt fra Egypt. Det var først og fremst frykten for egen og etterkommernes sosiale og materielle trygghet som presset jødene ut av de arabiske land etter 1948, konkluderer forskeren Johannes Due Enstad. Jødene som flyktet fikk sine eiendommer konfiskert, og måtte i stor grad forlate landet uten sin oppsparte livskapital.

I 1958 ble det offisielt bestemt at ingen jøde som forlot Egypt, noen gang kunne vende tilbake.

I dag er det bare noen få titalls jøder igjen i Egypt.

- Det er tradisjon for å ta de kristne når det skjærer seg, sier Berit Thorbjørnsrud, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Tidligere ble også jøder skadelidende for denne tradisjonen. (Foto: UiO)

Før var både jøder og kristne syndebukker. Når det nå ikke er jøder igjen, går det tydeligvis hardere ut over de kristne.

Før den moderne staten Israel, ble opprettet hadde ikke jødene fra den arabiske verden noe nasjonalt hjemland å flykte til når presset økte. Etter 1948 har jødene heldigvis et tilfluktssted, og alt som skjer i Egypt, Syria og andre arabiske land viser med all tydelighet hvor viktig det er at en jødisk stat bevares. En ny norsk regjering må være krystallklar i sin støtte til Israel som en jødisk stat, og ta avstand fra palestinske krav som vil føre jødene tilbake i diskriminering, utpressing og vold under arabisk og muslimsk dominans.

14

NR 5/2013

www.miff.no

- Det jødiske folket står samlet i enhet

Tall fra Statistisk sentralbyrå på det jødiske årets siste dag, viser at Israel har omlag 8.081.000 innbyggere. 75,1 prosent er jøder og 20,7 prosent er arabere. I året som har gått (5773 etter jødisk kalender) har Israel fått 148.000 flere statsborgere enn på samme tid i fjor. 160.749 nye babyer ble født, mens 19.968 gjennomførte “aliyah“.

Et nytt jødisk år er i gang i Israel. Som i Norge rundt vår egen feiring, holder statsministeren hvert år sin årlige nyttårs­ tale. 4. september kveld talte Benjamin Netanyahu til den jødiske verden om Israels styrke og om styrken til det jødiske folk gjennom enhet.

- Det er ingen tvil om at de jødiske samfunn rundt fordi i verden vil fortsette å stå sammen med Israel, akkurat som Israel vil fortsette å være der for det jødiske folket over hele verden. [...] Jødisk enhet er en stor del av vår kollektive styrke, sa Israels statsminister.

Men Netanyahu nevnte også de truslene som truer Israel, og lovte å møte landets fiender med besluttsomhet.

Kenneth O. Bakken

Kenneth O. Bakken

Israel høyt verdsatt i USA

Israels popularitet i USA fortsetter å stige, viser den årlige undersøkelsen til amerikansk Gallup. 71 prosent av amerikanerne ser “i hovedsak positivt” eller “svært positivt” på Israel. Andelen som sier “svært positivt” (29 prosent) er den høyeste registrerte siden disse målingene begynte i 1989 (se tabell på miff.no).

Også i år topper Canada listen. 96 prosent har et positivt inntrykk av nabolandet. Et annet engelsktalende land, Australia, var for første året representert i undersøkelsen. Landet fikk 93 prosent “oppslutning”.

På de andre plassene foran Israel finner vi Storbritannia (90 prosent), Tyskland (86 prosent), Japan (83 prosent), Frankrike (75 prosent) og India (75 prosent).

Minst populære er Iran, som kun 10 prosent av de spurte svarer at de har et positivt forhold til. Rett foran kommer Nord Korea (13 prosent), Afghanistan (14 prosent), Pakistan (15 prosent) og Syria (17 prosent).

Kenneth O. Bakken

8,081 millioner innbyggere i Israel

Tiden er på Israels side Dersom ikke Israel raskt bøyer av for palestinernes krav, vil framtiden til den zionistiske staten være truet, argumenterer noen. Professor Efraim Inbar gir argumenter for at tiden er på Israels side.

Conrad Myrland

Israels kritikere, noen av dem vil se på seg selv som velmenende venner, hevder ofte at Israel har kort tid på seg for å sikre en fred med palestinerne. Dersom ikke Israel raskt bøyer av for de palestinske og arabiske krav, vil den zionistiske staten bli historie, hevder de.

Professor Efraim Inbar (bildet), direktør for Begin-Sadat senteret for strategiske studier ved Bar-Ilan universitetet, er av en annen mening. Tiden er på Israels side, argumenterer han i en artikkel publisert 1. september.

Israels relative styrke

Ifølge Inbar er den første suksessfaktoren til Israel landets forsvarsstyrker og deres relative styrke i forhold til styrken til nabostatene og militante grupper i området. IDF er en avansert og effektiv organisasjon, som bruker høyteknologiske våpen.

“IDFs seire har signalisert til de arabiske statene at Israel ikke kan bli utslettet med makt, og at slike forsøk vil bli veldig smertefulle [for dem som forsøker].

Israels militære overlegenhet har bidratt betydelig til reduksjonen i intensiteten i den arabisk-israelske konflikten,” skriver Inbar.

Den siste større konvensjonelle krigen hvor Israel stod overfor en fiende som brukte fly og stridsvogner, var i 1982. IDF har overvunnet terrorgruppene på Vestbredden og skapt teknologi

som beskytter mot rakettene til Hizbollah og Hamas. “Israel har også et velutviklet atomalternativ,” skriver Inbar. Akademikeren bryter med dette israelske myndigheters policy med å ikke bekrefte eller avkrefte at landet har atomvåpen.

I Israels nabolag er det sterke krefter som ønsker å se at landet blir ødelagt, men alle disse kreftene har store utfordringer på hjemmebane.

“Framveksten av politisk islam kan skape en større motivasjon til å ødelegge den jødiske staten, men det som teller til slutt er evnen,” skriver Inbar. Han mener Israels fiender ikke har evne til å ødelegge Israel, og mener Israel har kapasitet til å stanse atomtrusselen fra Iran alene.

Sterk økonomi

Den andre suksessfaktoren for Israel er den sterke økonomien.

Den er et resultat av “god politikk, som vektlegger markedet og tilpasser seg globaliseringen”, skriver Inbar. I tillegg til militærteknologi, er Israel verdensledende i landbruk, medisin, kommunikasjon og høyteknologi. I mai 2010 ble Israel tatt opp i OECD, organisasjonen med de 33 mest utviklede økonomiene i verden.

I perioden 2008-2012 hadde Israel en økonomisk vekst på 14,7 prosent i brutto nasjonalprodukt.

Gjennomsnittsveksten blant OECD-landene skal ha vært 1,4 prosent i samme periode, ifølge Inbar. Arbeidsledigheten i Israel er også lavere enn gjennomsnit-

Disse israelske guttene kan se fram til en lys framtid, til tross for fiendtlige holdninger i naboene, argumenterer

tet i OECD. Landets statsgjeld er redusert betydelig.

Israels økonomiske suksess og høye utdanningsnivå gjør landet attraktivt for utenlandske investorer og multinasjonale selskaper.

Mens vestlige land har alt for lave fødselstall til å opprettholde sin egen befolkning, har Israel tre barnefødsler per kvinne. Fødselsoverskuddet gir “vind i ryggen” til økonomien, skriver Inbar.

Israel har hatt stor suksess i 65 år uten betydelige naturressurser. Nå er dette endret. I løpet av noen få år vil landet være nettoeksportør av naturgass.

Sterkt samfunn

Den tredje suksessfaktoren er Israels sterke samfunn. Det

stemmer ikke at det israelske samfunnet er preget av dypere og større interne konflikter enn noen gang, argumenterer professoren. I flere saker hvor det før var dyp splittelse, har det vokst fram en konsensus. De fleste israelere stemmer på partier som står for markedsliberal økonomi.

Konflikten mellom jøder fra europeiske og arabiske land er i stor grad tilbakelagt, og immigrantene fra det tidligere Sovjetunionen er bra integrert. Det er fortsatt konflikt mellom religiøse og sekulære, men dette er ikke noen større konflikt enn det man finner i andre vestlige land med identitetskrise, hevder Inbar.

Den store konflikten om hva Israel skal gjøre med landom-

rådene som ble erobret i 1967, er også på mange måter over.

“Etableringen av en palestinsk stat, som en gang ble sett som en dødelig fare, er akseptert av det israelske folk, selv om skepsisen til statsbygningsevnen til palestinerne er utbredt,” skriver Inbar. Samtidig har ikke israelere flest noen illusjoner om at fred er rundt neste sving. Israelerne forstår at de er låst i en tragisk konflikt med palestinerne, men de er villig til å vente på bedre tider.

Levende demokrati

Den fjerde suksessfaktoren er Israels levende demokrati. De siste 36 årene har skiftende politiske eliter fra tre ulike politiske partier (Likud, Arbeiderpar-

www.miff.no

Stor økonomisk vekst “ut av det blå”

Israelsk økonomiske vekst har i flere måneder vært rundt halvparten (et sted mellom 2-4 prosent) av “normalveksten” de siste årene på mellom 5-7 prosent.

Den positive overraskelsen var stor, da Statistisk Sentralbyrå (SSB) i Israel la fram sine tall for andre kvartal 2013.

Stort statlig gjeldsetterslep fra fjorårets budsjett, dårlige EU-tider, strammere statsbudsjett 2013-2014, lav lønnsvekst og høy vekst i boligprisene har alt sammen pekt i retning av at tallene ville bli moderate. Men i andre kvartal vokste den israelske økonomien med hele 5,1 prosent, omregnet til årsbasis. Det er dobbel så mye som veksten i første kvartal på 2,7 prosent.

Kenneth O. Bakken

Israelerne scorer høyt i lykke

- Israels sikkerhet del av vår nasjonale filosofi

Rikskansler Angela Merkel (CDU) mener det er en del av Tysklands “ethos”, å stille seg bak Israels rett til sikkerhet. Anti-zionisme er ikke et legitimt politisk standpunkt, sa Angel Merkel i et intervju med det tysk-jødiske magasinet Jewish Voice from Germany under valgkampen. - For dem som deler mine synspunkter på at jødene er et folk som har selvbestemmelsesrett, er zionismen som en nasjonal bevegelse for det jødiske folk selve legemliggjøringen av denne retten, som våre meningsmotstandere nekter dem, sa Merkel. CDU-lederen vant valget i Tyskland.

hvor den sivile regjeringen tatt viktige strategiske avgjørelser på tvers av IDF-toppenes anbefalinger. Militæret ble holdt utenfor de hemmelige forhandlingene som førte fram til Oslo-avtalen i september 1993, og IDF gikk imot de ensidige tilbaketrekningene fra Sør-Libanon i 2000 og Gaza-stripen i 2005.

Internasjonal kontakt

Den siste suksessfaktoren er Israels internasjonale legitimitet. Ved utgangen av 2012 hadde Israel diplomatiske forbindelser med 156 av 193 medlemsstater i FN. Israel har uformell kontakt og også hemmelige handelsforbindelser med en rekke arabiske land. “Den arabiske økonomiske

På en ny rangering av verdens mest lykkelige innbyggere kommer israelerne på 11. plass, like bak Australia (10) og foran land som USA (17), Storbritannia (22) og Tyskland (26).

The World Happiness Report 2013 ble publisert 8. september. Danmark, Norge og Sveits inntok de tre øverste plassene på lykkerangeringen.

Israels resultat – 11. plass – er oppsiktsvekkende høyt når man sammenligner landets sikkerhetssituasjon og nabolag med de andre landene foran og bak på listen. Israel har klatret tre plasser på listen siden 2012-rapporten.

I 2013-rapporten kommer Israels nærmeste naboer i Midtøsten langt bak på listen – Jordan (74), Libanon (97) og Egypt (130).

Faktorer som helse, familie, jobbsikkerhet, politisk frihet, sosiale nettverk og fravær av korrupsjon inngår i rangeringen. Rapporten er utarbeidet av Vancouver School of Economics, Canadian Institute for Advanced Research, London School of Economics og Columbia University.

I 2010 kom israelerne på 8. plass i en lykkerangering utarbeidet av Forbes.

Conrad Myrland

Kenneth O. Bakken

professor Efraim Inbar. (Illustrasjonsfoto: IDF)

tiet og Kadima) ledet israelske regjeringer. Israel har et sterkt uavhengig rettssystem, som har tiltalt (og i noen tilfeller dømt skyldig) president, statsminister, regjeringsmedlemmer og Knesset-medlemmer. Israel har en mer mangfoldig presse enn noen gang tidligere. Når det gjelder rettigheter for minoriteter, er situasjonen i Israel bedre enn mange demokratiske land, skriver Inbar.

Noen kritikere hevder at Israel er et militaristisk samfunn, hvor generaler har for stor makt.

Inbar tilbakeviser denne “grunnløse påstanden” med å påpeke at landet aldri er blitt utsatt for noe militærkupp. Han nevner tre eksempler bare fra de siste 20 år

15

NR 5/2013

boikotten har mistet mye av sin styrke. På samme måte har de internasjonale kampanjene for å boikotte, trekke seg ut og sanksjonere [BDS] Israel ikke lykkes med å gjøre et skikkelig innhugg i landets diplomatiske status eller kraftfulle økonomi, og det har påvirket det kulturelle livet bare marginalt,” skriver Inbar.

Mange av Israels naboland står overfor en situasjon hvor mer kontakt med Israel er i deres sterke egeninteresse. Sunnimuslimske land føler seg truet av Irans og shia-muslimenes trusler. I allianse mot Iran har Israel også bygd ut sterke forbindelser til muslimske land i Kaukasus og Sentral-Asia.

De siste årene har Israels forbindelser til Kina og India blitt styrket. Begge land bygger på gamle sivilisasjoner som ikke bærer på en antisemittisk historie som i Europa og den muslimske verden. Kinesere og indere ser på den jødiske staten med beundring, og føler slektskap med jødenes gamle, men revitaliserte sivilisasjon.

Israels forhold til USA er kraftig forbedret de siste 40 år, og støtten til den jødiske staten i det amerikanske folket er stabilt høy.

“Washington vil fortsette å være den ledende globale makt i en tid fremover, noe som er godt for Jerusalem,” skriver Inbar.

Konklusjon

Inbars analyse av variablene som påvirker Israels evne til å lykkes i en langvarig konflikt gir grunn til optimisme. 65 år gammel er Israel en stor suksesshistorie, og dersom landet lykkes med å videreføre sin zionitiske basis og ikke gjør noen store feil, ser fremtiden lys ut, konkluderer professoren.

“Selv om fred er ønskelig, er det ikke en nødvendig betingelse for overlevelse.”

Se foredraget Why Israel is winning av Inbars kollega David M. Weinberg på MIFFs YouTubekanal.

Stadig tettere bånd med Aserbajdsjan Tette militære og økonomiske bånd og en felles fiende i Iran gjør at forholdet mellom Aserbajdsjan og Israel blir stadig bedre.

Kenneth O. Bakken

Jewish Telegraph Agency (JTA) publiserte tirsdag en sak om utviklingen i forholdet mellom det muslimske, eks-sovjetiske landet Aserbajdsjan og Israel.

Det er to land som har knyttet stadig tettere bånd de siste årene, spesielt etter at Israels gode forhold til Tyrkia ble kjølig.

Det tette forholdet ville nok ikke vært mulig, hvis ikke det var for den muslimske nasjonens avslappede forhold til jøder, sammenliknet med araberverden og Iran. Det hevder i det minste regjeringstalsmann Fuad Akhundov til JTA: - Jøder har alltid blitt sett på som markedsførere av framgang, en del av eliten, som noe med inneboende potensial.

Disse positive følelsene har hatt en rolle i å etablere de tette båndene, mener han.

Det er kun en måned igjen til innbyggerne i Aserbajdsjan skal gå til valgurnene og sannsynligvis velge Ilham Aliyev som president for tredje gang. Under Aliyevs regime får landet kritikk for brudd på menneskerettigheter og den politiske opposisjonen forfølges, men samtidig retter presidenten landet inn på samarbeid med Vesten generelt og Israel spesielt.

- Partnerskapet mellom Israel og Aserbajdsjan er komplisert på grunn av politiske faktorer, men beveger seg likevel videre framover på grunn av økonomiske hensyn. Aserbajdsjan er en stabil oljeleverandør til Israel

og Israel er en stabil leverandør av høyteknologi og våpen, forklarer Israels tidligere EUambassadør Oded Eran.

I dag står Baku-regjeringen for 40 prosent av oljeleveransene til Israel. Andre veien går det også mye varer, ikke minst militært materiell. Totalt utgjør handelen mellom de to landene nå mer enn 18 milliarder kroner i året, på tross av at Aserbajdsjan fortsatt ikke har noen ambassade i Tel Aviv. Selv beskrev Aliyev i 2009 forholdet til Israel som et isfjell, der 90 prosent er skjult under overflaten.

Forholdet mellom de to landene forsterkes ytterligere av at de to har en sterk, felles fiende i Iran, som grenser til Aserbajdsjan. Angivelig skal etterretningssamarbeid ha ført til at et Iran-ledet terrorangrep mot USAs og Israels ambassader i Baku ble avverget i fjor. Reuters skrev det året at Israel ville få tilgang til flybaser i Aserbajdsjan, dersom et angrep mot Iran skulle finne sted. Begge landene har i ettertid avvist dette. Men ingen av landene har verken bekreftet eller avkreftet Irans påstander om at Aserbajdsjan var innblandet med Mossad i mordene på iranske atomeksperter.

Israels ambassadør i Aserbajdsjan, Raphael Harpaz, har tro på at båndene mellom Jerusalem og Baku kan fortsette i den positive retningen, ikke minst siden han oppfatter at antisemittisme nærmest er fraværende her.

16

NR 5/2013

www.miff.no

NTB nevner ikke alle lettelsene “Israel har etablert hundrevis av kontrollposter, veisperringer og andre hindringer på Vestbredden,” skriver NTB. Men de nevner ikke at hindringene er bygd gradvis ned ettersom terroren er overvunnet.

Conrad Myrland

Mandag 26. august publiserte Aftenposten, BA og sannsynligvis flere andre norske aviser en NTB-artikkel med tittelen Norge hardt ut mot Israels kontrollregime. Utenriksminister Espen Barth Eide besøker Jerusalem med krav til Israel om å lette “kraftig på sine kontroller på den okkuperte Vestbredden og over hva som slipper inn og ut av Gazastripen”.

NTBs foreldede informasjon

Nyhetsbyrået NTB skriver følgende avsnitt: “Ifølge FN-organet OCHA har Israel etablert hundrevis av kontrollposter, veisperringer og andre hindringer på Vestbredden. Disse har en dramatisk negativ effekt på den palestinske økonomien, ifølge rapporter fra pengefondet IMF og Verdensbanken.”

Det er riktig at Israel etablerte et stort antall kontrollposter da den andre intifadaen raste, og israelere ble utsatt for skyting daglig og forsøk på selvmordsbombeangrep flere ganger i uken. Men etterhvert som Israel fikk kontroll på volden, har de gradvis lempet på hindringene.

Les hva NTBs egen kilde skriver om saken, i sin siste rapport publisert 23. august 2013: “Lettelsene i tilgangen til Ramallah og Hebron er konsistent med en trend siden midten av 2008 med økt bevegelse[sfrihet] mellom de viktigste landsbyene og byene på Vestbredden, med unntak av Øst-Jerusalem.”

OCHA forklarer at de fleste av lettelsene besto i åpning av blokkerte ruter. Veisperringer er byttet ut med veibommer (“som normalt står åpne” og lukkes kun når det er et sikkerhetsbehov), veibommer som før stod lukket er nå åpne og permanent bemannede kontrollposter har nå bare bemanning på ad-hoc basis. Se note 8 på side 11 i juli-rapporten.

Bare i sin rapport for juli lister OCHA opp en rekke eksempler på at Israel åpner veier og fjerner hindringer.

De israelske forsvarsstyrkene har konkrete tall for de gradvise lettelsene som har kommet de siste fem årene. Antallet sjekkpunkter er redusert fra 40 i juli 2008 til 12 i oktober 2012. Disse sjekkpunktene er bare i bruk når trusselbildet tilsier at det er nødvendig, opplyser IDF – noe som samsvarer med de oppdaterte opplysningene til OCHA. Kartet til OCHA fra desember 2012 lister opp flere hundre ulike sperringer som de mener hindrer bevegelsesfrihet, men det er svært kritikkverdig at NTB ikke har fått seg til å nevne alle lettelsene Israel har gjennomført.

NTB skal ha ros fordi de tar med på slutten av artikkelen ett argument for de israelske varerestriksjonene til palestinske områder, og særlig til Gaza. “Årsaken til de strenge israelske restriksjonene er frykt for at radikale palestinske grupper skal bruke kunstgjødsel, armeringsjern, sement og andre materialer til å produsere våpen som kan

Grafitti på sikkerhetsmuren i Betlehem-området. (Illustrasjonsfoto: krebsmaus07, flickr.com)

brukes mot Israel,” skriver NTB. Nyhetsbyrået nevner ikke at selvmordsbombere og våpenmenn hadde tilnærmet full bevegelsesfrihet inn og ut av israelske byer før de fysiske barrièrene og kontrollpostene kom opp under den andre intifadaen.

Les også artikkelen: Hvorfor satte Israel opp hindringer på Vestbredden på miff.no.

Barth Eide slår inn åpne dører

Som vi ser av fakta på bakken, har Israel allerede gjort som

utenriksminister Espen Barth Eide krever – de har lettet kraftig på sine kontroller på Vestbredden. Barth Eide hevder lettelsene er nødvendig for å få økonomisk vekst i palestinske områder.

Hvordan kan det da ha seg at økonomien i “Palestina” vokste

Eksempler på MIFFs arbeid inn mot norske Dagbladet Dagbladet.no valgte søndag 22. september en meget spesiell vinkling og ordbruk på de ubekreftede meldingene om at israelske soldater var med for å bekjempe terroristene og risikere livet for gislene i Nairobi.

Kl. 15.11 sendte MIFF følgende spørsmål til Dagbladet og journalisten som mindre enn to timer tidligere hadde skrevet en nyhetssak fra Nairobi.

"Blir det ikke feil av dere å framstille redningsoperasjonen som et angrep?"

MIFF fikk raskt svar fra Dagbladets redaksjonssjef som hevdet forsidehenvisningen ga "et korrekt bilde" når tittel og ingress leses sammen. "Det er foreløpig litt motstridende meldinger

etter svarte MIFF med følgende replikk.

"Her skriver du at de angriper gisseltakerne, og det er jo helt korrekt.

Hvorfor ikke bytte ut gisseltakerne med kjøpesenteret i overskriften? To ord med like mange bokstaver…"

Kort tid senere hadde Dagbladet oppdatert forsidehenvisningen til teksten: "Motstridende meldinger om israelsk storming av kjøpesenteret".

om Israels involverting, men dersom disse rapportene stemmer, så angriper de gisseltakerne – for å frigjøre gisler og skadde," skrev Stian Haraldsen. Like

Aftenposten og NTB “Israel bomber palestinsk leir i Libanon,” het det i en overskrift på Aftenposten. no fredag 23. august. Like før MIFF sendte e-post for å kommentere overskriften, ble overskriften oppdatert til “Israel bombet palestinsk base i

Libanon”. Etter endringen gjorde henvisningen på forsiden det helt tydelig at Israels angrep rettet seg mot et militært mål.

Overskriften “Israel bomber palestinsk leir i Libanon” kan gi inntrykk av at Israel bombet en leir med sivilbefolkning. Som ingressen til NTB slo fast, var det imidlertid snakk om “et militært mål”. Det er uvanlig at NTB kommer med slike presiseringer når det gjelder

israelske angrepsmål, så det må også noteres som noe positivt.

NRK Det skjer gang på gang at norske medier blåser godkjenning av nye boliger opp til å bli godkjenning av nye bosetninger. Da det skjedde i august i NRK Dagsnytt, ble det toppet med to andre feil.

Journalist Katrine Nybø leste føl-

www.miff.no

17

NR 5/2013

Israel har gjort Et jødisk guttekor i Egypt. Hebraiske toner har stilnet helt i landet.

17. februar blir markeringsdag for jødiske flyktninger 17. februar 1947 anbefalte Den arabiske liga sine medlemsland å legge begrensninger på liv, eiendom og rettslig status for jødene i sine land.

Jøder skulle interneres og eiendommer konfiskeres.

Odd Myrland

11 prosent i 2011, slik NTB skriver? – Det var delvis fordi Israel hadde gjennomført lettelsene allerede før den tid. Hvordan kan det ha seg at den økonomiske veksten sank til 4 prosent i 2012? Det kan ikke være fordi Israel innførte nye restriksjoner

og flere hindringer, for lettelsene fortsatte gradvis gjennom hele denne perioden. Økonomien i de palestinske områdene skyldes mange andre faktorer.

Hver gang norske politikere hever pekefingeren mot Israel alene, kan korrupte PA-ledere

igjen gå med sine bredeste smil i banken for å se om de kan hente ut noen nye norske kroner, dollar eller euro.

medier gende nyhetsbolk på NRK Dagsnytt kl.

10.00 tirsdag 13. august 2013.

“Israelske styresmakter godkjenner bygging av 942 nye busetnader i det okkuperte Øst-Jerusalem, i tillegg til de 1.200 bustadane som vart godkjent på søndag. Nyheita om nye busetnader i dei okkuperte områda har provosert palestinske styresmakter som lenge har truga med å trekke seg fra forhandlingane om Israel held fram med busetnadspolitikken i det okkuperte område. Partane skal etter planen møtas til nye fredsforhandlinger i USA i morgon.”

Nybø forveksler bosetninger med boliger i to tilfeller (se MIFFs uthevninger). Det er som å forveksle en leilighet

med et tettsted.

I dette tilfellet gjaldt det 942 nye hjem i bydelen Gilo i Jerusalem, et område som Israel planlegger å beholde i en grensedragning mot en eventuell palestinsk stat. Det har ikke kommet som noen overraskelse på palestinske ledere.

Forvekslingen var ikke den eneste feilen i nyhetene kl. 10.00 tirsdag 13. august. Det er minst to andre feil.

1) Palestinske myndigheter har de siste årene brukt bygging i bosetninger ikke som en trussel om å forlate forhandlinger, men som et påskudd for å ikke forhandle i det hele tatt. Stans i bygging har vært et forhåndskrav.

2) Partene skulle ikke møtes til freds-

forhandlinger i USA 14. august. Møtet skulle etter rapportene skje i Jerusalem. I første omgang lykkes partene med å holde det nøyaktige møtestedet i byen hemmelig, rapporterte Times of Israel.

Det er ellers å bemerke at journalisten har maktet å bruke ordet okkupert tre ganger i de tre setningene og 67 ordene.

Det tjener til NRKs ære at det feilaktige nyhetsinnslaget ikke ser ut til å ha blitt repetert verken før eller senere.

Også tidligere har NRK forvekslet boliger og bosetninger. Det tok lang tid før NRK rettet opp. Aftenposten og NTB var raske med å rette opp da MIFF påpekte deres forveksling i mai 2013.

Den største suksessen palestinerne har hatt i sin propagandakrig mot Israel, er at de har lykkes å få gjort flyktninger til et begrep de fleste i Europa mer enn noe annet knytter til araberne som forlot staten Israel da Israel ble opprettet i 1948. Mange sitter i leirer fremdeles.

Det har vært et stort antall andre flyktningproblemer i verden etter andre verdenskrig.

De er løst på samme måte: Først en periode på noen måneder eller noen få år i teltleirer eller lignende, så hjelp til et nytt liv dit de flyktet eller i et tredjeland.

Jødiske flyktninger fra arabiske land

Israel har nylig vedtatt en lov som gjør 17. februar til markeringsdag for jødiske flyktninger fra arabiske land. Datoen er ikke tilfeldig. På den datoen i 1947 vedtok Den arabiske liga (en organisasjon av alle arabiske stater) å anbefale sine medlemsland å legge begrensninger på liv, eiendom og rettslig status for jødene i sine land. Jødenes bankkontoer skulle fryses. De skulle interneres og deres eiendommer skulle kunne konfiskeres.

Fra Israel ble opprettet i 1948 og til 1951 kom ca. 260.000 jødiske flyktninger fra arabiske land til den nye staten, Israel. Det var 56 % av alle innvandrerne til Israel i den perioden. I 1972 var over 600.000 kommet til Israel fra arabiske land. I tillegg flyktet mange jøder til andre land, blant annet ca. 300.000 til Frankrike.

Noen av dem overveier nå å flytte videre til Israel på grunn av tra-

kassering fra den raskt økende muslimske minoriteten i Frankrike. Lignende trakassering foregår i ulik grad mange steder i Vest-Europa, også i Norge. Alt i alt har ca. 1 million jøder flyktet fra arabiske land på 1900tallet. I tillegg har over 130.000 jøder forlatt Iran, og titusener til kommer fra muslimske deler av det tidligere Sovjetunionen. Ca. halvparten av jødene i Israel har bakgrunn i muslimske land.

Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Det er nå svært få jøder igjen der, antakelig godt under 10.000 til sammen. De aller fleste jødene kom som flyktninger, med minimale eiendeler, og mange av dem i hemmelighet.

Jeg anbefaler filmen The Forgotten Refugees om jødenes historie i arabiske land. Du finner filmen på YouTube.

En rettferdig fred

Dersom det skal bli en rettferdig fred, må de palestinske flyktningproblemet løses slik det jødiske og alle andre flyktningproblemer er blitt løst: Hjelp til å starte et nytt liv i landet de flyktet til eller et tredje land. Dersom det skal betales noen erstatning utover det, må jødiske flyktninger fra arabiske land og andre land få erstatning etter de samme satsene. Det vil da vise seg at det jødiske folket netto har store beløp til gode.

Hovedkilde: En artikkel av Noah Beck 10. august 2013 på ynetnews.com (Yediot Aharonot).

18

NR 5/2013

www.miff.no

Rask vekst i antallet arabiske kristne i IDF

Soldaten Tomar Haszan ble lurt inn på Vestbredden, kidnappet og drept 20. september. Soldaten Gabriel Kobi ble skutt i nakken og drept av en skarpskyter i Hebron 22. september.

Omlag hundre kristne israelske arabere har i år vervet seg til forsvaret. Det er en tredobling i forhold til 35 som vervet seg for ett år siden.

I tillegg fortsetter antallet som melder seg til siviltjeneste å stige. For første gang har antallet kristne arabere som gjør siviltjeneste passert 500.

Statsminister Benjamin Netanyahu møtte mandag den gresk-ortodokse presten Gabriel Nadaf, som har det åndelige ansvaret i Forumet for verving av kristne ungdommer til IDF. Myndighetene og de kristne lederne vil arbeide for å beskytte de som verver seg fra trusler og vold, opplyser The Algemeiner.

Kenneth O. Bakken

Kenneth O. Bakken

Færre soldater i grenseområdene

Ny teknologi gjør at Israel kan trekke tilbake mange av sine soldater i grenseområdene mot Gaza-stripen, Sinai og Libanon.

Totalt vil soldater i 22 israelske grenselandsbyer bli trukket tilbake.

Ifølge IDF vil endringene ikke gjelde for bosetningene på Vestbredden. i24news skriver at årsaken til den nye strategien er stadig bedre teknologi og overvåkningsutstyr langs grensene. Behovet for soldater er ikke lenger like prekært som tidligere.

IDF har også endret mye på hvordan bevoktningen av grensene foregår.

Nå benyttes i langt større grad enn tidligere patruljeenheter, overvåkningstårn og bevegelsessensorer. Forsvaret melder også at Israel for første gang på seks år vil slippe inn materialer til Gaza-stripen, som skal brukes i private byggeprosjekter. Hver uke vil 350 lastebiler med sement, stål og betong slippes gjennom grensekontrollen, skriver Jerusalem Post.

Tidligere har byggevarer til prosjekter i regi av internasjonale organisasjoner og selvstyremyndighetene sluppet gjennom.

Kenneth O. Bakken

To soldater drept på Vestbredden

Hvilken vei går forsvaret?

De israelske forsvarsstyrkene legger langtidsplaner fram mot år 2025.

God etterretning og overlegen luftstyrke står i fokus. oDD Myrland

Det israelske forsvaret (IDF, Israel Defence Forces) har lagt fram en ny plan for hva som skal prioriteres og hvordan forsvaret skal organiseres fram mot 2025.

Bakgrunnen er at forsvaret må regne med reduserte bevilgninger, så pengene må utnyttes så godt som mulig.

Etterretning

Aller mest skal etterretning prioriteres. I så måte spiller droner – ubemannede fly – en meget stor rolle. De finnes i størrelsen fra ganske små og opp til like store som et stort passasjerfly. De surrer over Gaza og Vestbredden og samler opplysninger. De kan operere over Iran. På slike fjerne steder blir de kontrollert via satellitt. Og ellers drives det sikkert alle andre typer etterretning også.

Slå ut fienden raskt

En viktig årsak til at etterretning er så viktig, er at Israel vil beholde og forbedre sin evne til å ramme flest mulig mål med presisjons-skyting, mest fra lufta.

Det gjør det mulig å slå ut fienden i løpet av en forholdsvis kort krig. Når man holder nøye rede på hvor flest mulig av de fiendtlige målene er, kan man i løpet av kort tid redusere fiendens evne til å skade Israel ganske sterkt ved raketter og presisjons-bombing. Våpnene kan skytes ut fra fly, fra bakken, fra båter og fra undervannsbåter.

Det er ekstra viktig for Israel å svekke fienden raskt. For med alle de rakettene både Hizbollah, Syria og Hamas har, må den israelske sivilbefolkningen

regne med store ødeleggelser.

Riktignok håper man å begrense antall drepte og sårede ved å holde befolkningen i tilfluktsrom. Men det er likevel viktig å ødelegge mest mulig av fiendens angrepspotensiale så raskt som mulig. Derfor: En omfattende og grundig etterretning som blir brukt direkte av dem som slipper bomber og skyter granater og raketter, vil kunne spare Israel for store tap og gjøre at Israel framstår som en klar vinner i en krig.

Aktivt forsvar

Et annet satsingsområde er “aktivt forsvar”, våpen som kan stanse raketter som er på vei mot mål i Israel før de når fram. Israel har også våpen som kan stanse panservern-raketter på vei mot tanks. I forbindelse med dette blir også gode radarer et satsingsområde. Blant annet skal radarer kunne finne ut nøyaktig hvor raketter og granater blir skutt fra, slik at det aktuelle våpenet kan ødelegges.

Fly og undervannsbåter

Ifølge planen vil innkjøp av undervannsbåter og kampfly gå som planlagt. Israel skal etter hvert kjøpe 48 kampfly av typen F-35. De første av dem vil bli levert i slutten av 2016. Noen av undervannsbåtene kan utstyres med atom-raketter. De er Israels garanti for at ingen fiende kan tro at de kan bruke massedrapsvåpen mot Israel uten å selv bli rammet sterkt etterpå.

Rommet

Israel satser også på satellitter.

Noen prosjekter blir kanskje kuttet bort, men satellitter vil fremdeles være viktige redskaper for etterretning og kommunikasjon.

Israel har også begynt å forberede seg på at det kan foregå krig i verdensrommet. Noen land arbeider med å sette andre lands satellitter ut av drift. En av måtene til å unngå å bli lammet under krig, er å ha et lager av små satellitter som kan skytes ut i rommet fra kampfly. – Ellers er det meldt at Israel har forbedret sine bakke-til-bakke-raketter, som har en rekkevidde på hundrevis av mil, og som vel også kan brukes til å skyte opp satellitter.

Bakkestyrker

Når mye skal styrkes, og bevilgningene gå ned, er det noe som må rammes. Mange israelere er betenkte over at det som først og fremst rammes, er bakkestyrkene.

De vil fremdeles finnes. Men de får mindre trening, ikke minst mobiliseringshæren. Produksjonen av tanks vil bli redusert, og produksjonen av Namer pansrede personell-kjøretøyer vil bli stanset. Det vil bli økt bruk av lette, raske kjøretøyer med hjul i stedet for belter.

Lav-intensitetskonflikter

Planen forutsetter at det ikke vil bli noe storangrep mot Israel, men at det vil dreie seg om lavintensitets-konflikter, slik det har pågått i Midtøsten med intifadaer og pågår i Irak, Afghanistan og andre land.

Mange er betenkt over det. Planene tar lite hensyn til forhold som at kongedømmet i nabostaten Jordan kan bryte sammen, at fredsavtalen med Egypt kan bryte sammen og at det kan bli en tredje fullskala intifada. Og

Nyutdannede piloter på avslutningsseremonien for flyskolen i juni 2013.

atomtrusselen fra Iran ligger der hele tiden.

Hvor stor hær trengs?

Mange eksperter mener at for å virkelig kontrollere et område (særlig dersom befolkningen er fiendtlig, selvsagt) trengs det en større hær enn for å erobre det i en tradisjonell krig. Erfaringer fra mange land (som Bosnia 1966, Kosovo 1999, Somalia

1993, Haiti 1994, Afghanistan 2002 og Irak 2003) viser at for en vellykket operasjon kreves minst 20 soldater per 1000 innbyggere i det aktuelle området. Dersom antallet soldater er vesentlig mindre, vil volden fortsette, og man vil ikke få full kontroll.

Hvor stort område som skal kontrolleres, virker også inn. Jo større område, jo mer soldater trengs.

www.miff.no

Fire soldater skadet ved grensen til Libanon

Onsdag morgen meldte IDF at fire soldater ble lettere til moderat skadet i en eksplosjon ved nordgrensen, men israelske kilder har vært forsiktige med å gi detaljer eller kommentarer til hendelsen. IDF patruljerer jevnlig grensen til Libanon, som har vært relativt rolig siden krigen mot Hizbollah i 2006.

Det er motstridende meldinger om hvor soldatene befant seg da eksplosjonen fant sted. Ifølge den libanesiske hæren var soldatene inne i libanesisk territorium. Hizbollah meldte noen dager senere at de stod bak eksplosjonen.

Conrad Myrland

19

NR 5/2013

Finner beklager

Israels forsvarssjef (midten) tok imot sin amerikanske kollega Martin E. Dempsey i august. Forsvarssamarbeidet mellom USA og Israel er svært tett. (Foto: IDF)

I juni 1938 var det et mesterskap i Helsinki, Finland. Et fotografi viser at førstemann over målstreken på 100 meter sprint var Abraham Tokazier.

Mesterskapet ble arrangert for å feire at den olympiske stadion i Helsinki ble åpnet.

Tokazier ble først erklært som vinner. Men så kom det melding om at han var kommet på fjerdeplass, uten noen forklaring. Den erklærte vinneren ble en annen finne, Aare Savolainen.

Det er vel ganske mange som mistenker at dette har sammenheng med det faktum at Tokazier var jøde.

Nå har det finske amatør-idrettsforbundet beklaget og bedt om unnskyldning for det som skjedde. “Enhver manipulering av resultater er sjokkerende og går imot våre fundamentale verdier i idretten.”

Det er i dag ca. 1500 jøder i Finland. En stor del av dem stammer fra jødiske soldater fra den russiske hæren på 1800-tallet, da Finland var et storfyrstedømme under Russland, men med mye indre selvstyre. De jødiske soldatene var tvunget inn i hæren som barn, og måtte tjenestegjøre i minst 25 år.

Generelt er Finland ansett som et land med relativt lite antisemittisme.

Conrad Myrland

oDD Myrland

USAs forsvarssjef på besøk

Elektronisk krigføring Elektronisk krigføring er blitt et avgjørende del av Israels forsvar.

De som først og fremst driver med dette, har sin base på en av flyvåpenets baser.

Soldatene som driver med elektronisk krigføring er delt i to avdelinger: En som arbeider på bakken og en som sitter i spesialtilpassede fly og driver krigføringen fra luften. De to avdelingene samarbeider nært med hverandre, med flyvåpenets hovedkvarter i Tel Aviv og med flyverne de hjelper.

Israels fiender har tilsvarende avdelinger. Det er en evig katt- og mus-lek, hvor det er rask utvikling. Israel må alltid ligge et skritt foran. Noe av det farligste er å undervurdere sine motstandere.

Soldatene

(Illustrasjonsfoto: IDF)

Libanon 2006

Israel fikk oppleve at disse forholdene ikke kan overses sommeren 2006. Det ble krig med Hizbollah i Libanon. Da hadde Israel i flere år kjørt hæren etter et lignende opplegg som det man tenker seg framover nå: Mobiliseringshæren var dårlig utstyrt og hadde fått lite av relevant trening. Antall dager til trening ble redusert fra 30 til 14

i året. Noen reserve-avdelinger ble faset ut.

Tanken var å avgjøre krigen fra luften. Men det viste seg at det trengtes store og effektive hærstyrker også. Resultatet var en krig som Israel ikke vant klart, og som styrket Hizbollah.

Et annet resultat var at nedbyggingen av hæren ble stanset.

Men nå skal den altså starte igjen.

Kilder: To artikler utgitt av BESA, Begin-Sadat-senteret for strategiske studier i juli og august 2013. Den ene er skrevet av Amir Rapaport, som er forsker ved senteret og forsvarsmedarbeider i den israelske avisen Ma’ariv. Den andre er skrevet av professor Avi Kober ved Bar-Ilan-universitetet i Israel og forsker ved senteret.

Hvert kull på skolen for elektronisk krigføring er på 18 elever.

Antallet kvinner varierer, men totalt sett utgjør kvinner ca. en tredel av disse soldatene.

Mange av kandidatene er bedt om å søke. Noen av dem har først forsøkt å bli kampflygere, men har mislykkes med det. Å bli kampflyger er meget prestisjefylt i Israel, folk vet at nasjonens skjebne i stor grad avhenger av deres dyktighet.

Før studiet begynner, har kandidatene gjennomgått en rekke fysiske og mentale tester. Under studiet, som er på ett år, avsluttes hver uke med en test. Deretter har de to års plikttjeneste. Og så går de inn i reserven, slik mange israelske soldater i andre våpengreiner også gjør. I reserven blir soldatene innkalt til øvinger rett som det er, og når det trengs til aktiv krigføring.

Blant de emnene som inngår i utdanningen for soldatene i elektronisk krigføring, er å lære å slåss som vanlige infanterisoldater. For de som er i fly, kan bli skutt ned, og plutselig befinne seg i fiendtlig område. Avdelingen har mistet 14 soldater i

Israels avdeling for elektronisk krigføring er en prestisjefull tjeneste for vernepliktige soldater.

(Illustrasjonfoto: IDF)

tidens løp, 13 av dem av fiendtlig ild. Øverstkommanderende for avdelingen holder kontakt med familiene til alle de omkomne.

Det som skjer under tjenesten, er hemmelig. Soldatene kan ikke snakke hjemme og der de ellers er om ting som angår tjenesten.

Krigføringen

Disse avdelingene skyter ikke med raketter, kanoner og lignende. Mye av det de driver med, er hemmelig. Blant de tingene vår kilde nevner, er følgende: Alle israelske fly som kan bli utsatt for fiendtlige våpen, blir “pakket inn” elektronisk. Da blir det “veldig, veldig, veldig” vanskelig for fienden å finne flyet.

I sammenheng med dette kan de forstyrre og blinde fiendens radarsystemer. De kan forhindre at fienden gjør noe tilsvarende med israelske fly.

De kan lamme fiendens kommunikasjons-systemer. Når en fiendtlig fly, for eksempel en drone fra Hizbollah, kommer inn over israelsk luftrom, kan de forhindre at dronen kommuniserer med sin bakkestasjon.

Dette må de klare å gjøre selv under en full krig, når raketter hagler mot Israel.

Kilde: En artikkel av Yaacov Lappin på jpost.com (Jerusalem Post) 21. september 2013. oDD Myrland

20

NR 5/2013

www.miff.no

MIFF skaper stort engasjement på Facebook

Det verdensledende mobil- og dataselskapet Apple ønsker å dra nytte av Israels enorme teknologiske kompetanse.

Apple har undertegnet en kontrakt om leie av et kontorbygg på 12.500 kvadratmeter i Herzliyas industrisone. Bygningen har kontorplass til mellom 600 og 1.200 ansatte. Selve byggeprosessen ble startet i fjor og vil fullføres i 2014, melder Ha’aretz.

- Apple setter tydeligvis pris på det som blir gjort i Israel. Deres utvidelse, når det gjelder antallet arbeidere de har og nye utviklingsområder, er et resultat av deres globale politikk: Apple arbeider med å droppe alle sine eksterne leverandører, for å kontrollere hele produksjonsprosessen [...] Selv om Apple kun har vært aktive i Israel i kort tid (siden 2011), har de blitt imponert av hva de har sett her, tror Shlomo Gradman, lederen for Explace. Selskapet vil trolig doble antallet ansatte i Israel når det nye kontorbygget er ferdig.

Under regjeringssonderingene i september publiserte MIFF bildet til høyre på Facebook. Dette er bare ett eksempel på de daglige oppdateringene MIFF gjør i det sosiale mediet. Ifølge Facebooks statistikk når MIFFs oppdateringer flere titusen personer hver uke. MIFF har 10.860 personer som følger vår side, i tillegg til 5106 medlemmer i gruppen Nordmenn som støtter Israel. Når disse deler MIFFs bilder og oppdateringer, kan det nå deres venner og venners venner.

Kenneth O. Bakken

Conrad Myrland

Apple utvider i Israel

17 nye jemenittiske jøder hjulpet hjem

Antallet jøder i Jemen fortsetter å gå ned.

Det skal nå være færre enn 90 jøder igjen i landet, hvor jøder har hatt en sivilisasjon som går flere tusen år tilbake i tid.

14. august landet 17 jemenittiske jøder landet på Ben Gurion flyplass i Israel. I en topphemmelig operasjon ble de reddet ut fra frykt, undertrykkelse og redsel i sitt gamle hjemland. Fire av personene skal ha blitt fløyet direkte fra Jemen til Ben Gurion på onsdag. Resten kom fra Argentinas hovedstad Buenos Aires, etter å ha blitt smuglet ut av den jødiske smuglergruppen Satmar så langt tilbake som i 2011. De har vært involvert i arbeidet med å bringe jemenittiske jøder til Israel i en årrekke.

Kenneth O. Bakken

Forholdet mellom Israel, Kina De siste årene er kontakten og samarbeidet mellom Israel og Kina blitt kraftig styrket, men amerikanske interesser og Kinas avhengighet av arabisk olje legger en demper på utviklingen. oDD Myrland

Israel ble opprettet i 1948. Kina ble kommunistisk året etter. Israel var det første landet i Midtøsten som anerkjente kommunist-regimet. Men USA var så sterkt imot en nærmere kontakt at det ikke ble diplomatiske forbindelser før i 1992. Men før det hadde det vært en omfattende “hemmelig” kontakt.

Våpensalg

Kontakten gikk først og fremst på at Israel solgte våpen til Kina.

Det foregikk hemmelig på 1980tallet, men mer og mer åpent på 90-tallet. Israel ble Kinas nest største våpenleverandør.

Dette fortsatte gjennom 1990tallet. I år 2000 besøke den kinesiske presidenten Jiang Zemin Israel. Det store spørsmålet akkurat da var at Israel skulle selge et meget spesielt fly, Phalcon, til Kina. Flyet har radar og mange andre instrumenter for etterretning. Det kan også brukes til kampledelse, altså til å koordinere og dirigere styrker på egen side. USA gikk sterke imot at Kina skulle få kjøpe slike fly. Amerikanerne sa at slike fly ville øke Kinas kampkraft så mye at det ville kunne friste Kina til å angripe Taiwan. Det var også kritikk for at Israel ulovlig skulle ha solgt Kina våpen med amerikansk teknologi, som Patriotraketter og Lavi kampfly (som Israel utviklet, men gav opp – det ble for dyrt). Mange i Israel mente at USA ikke så mye fryktet at Kina skulle få for gode våpen som at USA skulle bli delvis utkonkurrert på det meget lukrative våpenmarkedet.

Valg mellom USA og Kina

Som nevnt besøkte Kinas president Israel i år 2000. Der lovte statsminister Ehud Barak at salget av Phalcon-flyet ville bli gjennomført til tross for at USA var imot det. Men to måneder senere gav han etter for et beinhardt press fra USA og annullerte salget. Den kinesiske presidenten tok dette som en personlig fornærmelse, og forholdet til Kina ble kraftig forverret. Det som måtte være igjen av godt forhold etterpå, røk fem år senere da USA tvang Israel til å slutte å selge våpen, til og med til å la være å oppgradere droner som Kina hadde kjøpt tidligere.

Dette førte til noe bortimot brudd mellom Israel og Kina.

Ny runde

I 2007 besøkte Israels daværende statsmnister, Ehud Olmert, Kina.

Det ble på mange måten starten på en ny runde med nært forhold mellom de to land, og fra 2010 har det utviklet seg enda mer.

Riktignok var forbundet mot våpensalg fremdeles i kraft. Men ellers er det samarbeid og utvekslinger på mange felter: Kommersielt, politisk, kulturelt – og faktisk også militært.

Det er i stor grad Kina som har tatt initiativet til en lang rekke samarbeidstiltak. Det dreier seg om handel og investeringer. Fra Israels side gjelder det adgang til det enorme, kinesiske markedet.

Fra Kinas side gjelder det særlig å få adgang til israelsk høyteknologi, og ikke minst til å lære

Israels statsminister Benjamin Netanyahu møter kinesiske næringslivsledere i Shanghai i mai 2013.

seg selve den tankegangen som ligger bak innovasjon – finne på nye ting – i stedet for bare å kopiere andre. De fleste tror at hvis det ikke blir en sterk nedgang i kinesisk økonomi, vil samarbeidet øke.

Det er altså forbudt for Israel å selge våpen til Kina, selv om det ryktes at USA stilltiende godtar noe. En del av det sivile salget er på felter hvor det også kan tenkes militær bruk. Det gjelder for eksempel innenfor data og datasikkerhet. Det gjelder også droner. Og det gjelder på mange andre felter. Nylig kjøpte kinesere opp et israelsk firma for 15 milliarder kroner. Dette firmaet

lager sprøytemidler til bruk i jordbruket.

Det finnes planer om at Israel skal eksportere noe av sin nyfunne naturgass til Kina. Og likeså at Kina skal bygge ei jernbanelinje gjennom Negev som et alternativ til Suez-kanalen.

Militært samarbeid

Det er, som nevnt, noe uklart om Kina nå kjøper våpen fra Israel og om USA i så fall har godtatt det. Men det er klart at det finnes et militært samarbeid på andre felter. Det har vært en rekke besøk av militære toppfolk begge veier. Og Israels nåværende ambassadør i Kina er en

ledende militær. Vår kilde tror at kineserne nå får mye av sin etterretning på forhold i Midtøsten fra Israel. Et resultat av det er at Kina er blitt mer kritisk overfor Iran enn tidligere. Kanskje er det også tale om at kinesiske krigsskip kan få adgang til israelske havner.

Men både samarbeid om høyteknologi, etterretning og eventuell adgang til israelske havner er spørsmål som USA vil finne brennbart. Vår kilde tror at Israel nå ikke går lenger enn hva USA kan leve med.

På økonomiske felter er det i stor grad Kina som har tatt initiativ til samarbeid med Israel.

www.miff.no

21

NR 5/2013

Gamle manuskripter blir hele på ny

Jødisk medaljong fra tidlig 600-tallet

Barth Eide: – Jeg ble feilsitert av NTB

Odd Myrland

Conrad Myrland

Conrad Myrland

For 120 år siden fant man deler av mer enn 300.000 manuskripter fra 1000 år av jødisk historie i Middelhavs-området. De lå i en synagoge i Egypt. Samlingen kalles for Kairo geniza. Nå er hele samlingen skannet inn og lagt ut på internett, slik at alle som kan lese det som er skrevet i genizaen, har adgang til den. Det er blant annet mange brev, kontrakter m.m. der som skildrer dagliglivet for vanlige folk i perioden. Det er også mye av den jødiske arven, religion og kultur fra hele denne perioden. Noen av dokumentene er ikke hele. Et nytt program kan sammenligne hvert enkelt fragment med alle andre og finne om det er særegenheter som er felles. Slik kan puslespillet settes sammen.

Arkeologer fra Hebrew University melder om et nytt funn ved gamlebyen, blant annet en gullmedaljong preget med de jødiske symbolene torah, menorah og shofar Funnet ble gjort i den sørlige enden av Gamlebyen, like i nærheten av Tempelplassen (se funnområdet avmerket i luftfoto i topp av artikkelen). I funnet inngår 36 gullmynter preget av bysantinske herskere, armringer og øreringer av gull og sølv og en 10 cm gullmedaljong med jødiske symboler. (Bilde fra MIFFs Facebook.)

og USA

Historien om et annerledes Iran

(Illustrasjonsfoto: Avi Ohayon, GPO)

Men på kulturfeltet er det i stor grad israelere som har tatt initiativet. Det er opprettet akademiske sentre, kultur-utstillinger, bøker er blitt oversatt, det holdes språk-kurs, lages opplegg for turisme og samarbeides om mediedekning av hverandre.

Over 800 israelske studenter tar eksamen i kinesisk hvert år.

Israel er i ferd med å skape seg et image i Kina som “oppstartnasjon”, landet med mange nye ideer.

Arabisk olje

Men Kina er sterkt avhengig av å importere olje fra de arabiske land. [I tillegg kommer

at de muslimske landene har 57 stemmer i FN. Kina er redd for at Taiwan skal bli stemt inn i FN som selvstendig stat, Kina betrakter landet som en del av Kina.] Derfor er det også faktorer som gjør at Kina ikke vil bli så nær venn med Israel at det går for mye ut over forholdet til de arabiske landene.

Kina må altså balansere vennskapet med Israel med behov for et godt forhold til den arabiske verden. Israel må balansere sitt vennskap med Kina med et godt forhold til USA. USA og Kina er i økende grad blitt rivaler på flere felter. Det er handelskonflikter. Det har vært

I et intervju med journalist Herb Keinon i Jerusalem Post publisert 28. august slår utenriksminister Espen Barth Eide fast at han ble feilsitert av nyhetsbyrået NTB tre dager tidligere. NTB-artikkelen “Eide: Oslo-prosessen kan oppfylles eller begraves” ble gjengitt i en rekke norske medier, blant annet Aftenposten, Dagen og NRK. NTBs gjengivelse av Barth Eide angående fangeløslatelsen lød slik: [Espen Barth Eide] sier Israels statsminister Benjamin Netanyahu «høres tiltakende troverdig ut» i sin vilje til å skape fred. Han viser til Israels løslatelse av palestinske fanger. - Det er ikke et spesielt stort offer, men dog et første tegn, sier Eide.

Nå slår utenriksministeren fast at han ble feilsitert. Espen Barth Eide understreker til Jerusalem Post at han mener det stikk motsatte – at løslatelsen av 26 terrorister var “en veldig viktig og veldig vanskelig innrømmelse som jeg vet det var vanskelig å gjøre”. Kan vi håpe utenriksministeren får NTB til å rette opp sin feil?

I sitt intervju med Herb Keinon kommer Barth Eide med en advarsel til både palestinsk og israelsk side. Verdenssamfunnet kommer ikke til å kunne finansiere PAs statsbygging i all evighet.

angrep på data-systemer. Så Israel må trå forsiktig.

Europa

I forbindelse med at EU har vedtatt visse boikott-tiltak mot israelske bedrifter og institusjoner som har virksomhet på Vestbredden, har det vært røster i Israel som går inn for å satse mye mer på handel og annen kontakt med land som Kina og India, og mindre på Europa. Det skal bli spennende å se utviklingen framover.

Kilde: En artikkel av Sam Chester 28. juni 2013 på Tablet Magazine.

Teheran på 60- og 70-tallet var mange israeleres paradis. Regissør Dan Shadur, som var en liten gutt i Iran på denne tiden, tar verden med tilbake til et annerledes Iran i dokumentaren “Before the Revolution” som hadde premiere i Israel i september.

Shah Mohammad Reza Pahlavi inntok et annerledes forhold til Israel og israelere enn dagens ayatollah-herskere. Han var den første statslederen i Midtøsten som anerkjente Israel som en stat og hadde under overflaten et svært tett samarbeid. Og israelere strømmet til landet hans, for å være med å bygge det opp mot god betaling. De levde i sus og dus, med den største respekt fra landets øverste leder.

Så kom revolusjonen. Venstreorienterte og islamister ønsket å styrke Pahlavi-dynastiet, som var støttet av både USA, Storbritannia og Israel. Det er fortsatt dagens tre erkefiender for islamistregimet. Israelerne fikk under revolusjonen skylden for de økonomiske forskjellene i landet. I 1977 startet demonstrasjonene. I utgangen av 1978 begynte befolkningen å streike og paralysere landet og shahen rømte for sitt liv. Populariteten vokste for den eksildømte Ayatollah Ruhollah Khomeini, som i januar 1979 returnerte for å fylle tomrommet etter Pahlavi.

Resten er historie. Iranerne ønsket seg bedre levekår, frihet og håp. Men i stedet for bedre levekår, fikk de fortsatt fattigdom.

I stedet for frihet fikk de lenker.

I stedet for håp, fikk de knuste drømmer og et av de strengeste prestedømmene i verden.

Paradiset Iran

Historien om israelerne som bodde i Iran under shahen, er med dagens briller en surrealistisk fortelling. Det er en fortelling som nå har blitt film. “Before the Revolution” (2013) av Dan

Shadur, som selv var barn i Iran, gir et blikk på innsiden av det ubegripelige livet de levde. For de fleste av israelerne som var en periode i Iran, mener det var den beste tiden i deres liv. Et paradis.

Nå forteller de sine historier og om refleksjonene de har gjort seg i ettertid.

Ofer Nimrodi, en nåværende forretningsmann som bodde mange år i Iran, forklarer i filmen.

- Jeg ble født i Iran, men ikke fordi foreldrene mine var persere. Jeg ble født i Iran fordi min far var på et oppdrag for Mossad.

På et tidspunkt ble ikke-offisielle diplomatiske kanaler opprettet mellom shahen, Iran og staten Israel. Min far ble utnevnt til militærattaché i Teheran. Han gjorde at Israel og Iran ble to gode venner, sier han.

- Det betydde at Iran forsynte Israel med olje og Israel forsynte Iran med alt som Iran trengte.

Israelere bygget de største demningene i landet. Vi tok for oss vannsystemene deres. Israelske kibbutzer utviklet iransk landbruk. Vi bygget landet deres, sier Nimrodi.

Den økonomiske situasjonen til israelerne i Iran var så god, mimrer flere av de som intervjues, at de fleste hadde sin egen hushjelp og kunne kjøpe seg boliger uten lån når de vendte tilbake til Israel.

- Shahen beundret Israel, i all hovedsak på grunn av deres militære suksesser. Etter Seksdagerskrigen, da IDF vant over sju arabiske armeer på seks dager, forstod han at Israel er kortet han må ha på hånden, forteller Nimrodi. En beundring ble altså til en gjensidig “byttehandel”. Israel fikk olje, Iran fikk ekspertise tilbake. Begge land hadde dessuten samme hovedfiende, nemlig araberne. Les fullversjon av artikkelen på miff.no.

Kenneth O. Bakken

22

NR 5/2013

www.miff.no

Vil bruke 750 millioner på å få ultra-ortodokse i jobb

Kunstig kjøtt fascinerer verdens jøder

For første gang i jødedommens lange historie vil en jøde kunne spise burger med ost og likevel leve kosher. Mange av oss fikk med oss nyheten i august om at Ma’astricht University i Nederland, delvis finansiert av Google, har skapt en burger av kunstig lab-produsert kjøtt.

Vegetarianere, miljøforkjempere og kosher-praktiserende jøder ønsker nyheten ekstra varmt velkommen. For første gang kan det bli mulig for en jøde å spise burger med ost og likevel ikke bryte kosher-regelen om å skille melk og kjøtt. Det burde være unødvendig å påpeke at jødedommen er noen tusen år eldre enn cheeseburgeren.

Den aktuelle burgeren ble skapt ved å ta en porsjon stamceller fra en skuldermuskel på en ku, for deretter å multiplisere dem i en petriskål for å skape muskelfiber. Lederen for Orthodox Unions kosheravdeling i Israel, sier til Ha’aretz at det nye “kjøttet” kan bli klassifisert som kosher-nøytralt. I så fall kan matvanene i Israel endre seg betraktelig de neste årene.

Kenneth O. Bakken

Har israelske forskere funnet redningen mot sultkatastrofer?

Et forskningsteam i Israel, ledet av professor Shimon Gepstein ved Kinneret College, har genetisk bearbeidet en plante som kan “fryse seg selv” dersom den ikke får vann over en gitt periode. Når planten igjen får vann, kommer den tilbake til liv. Alt dette skjer uten at noe negativt inntreffer med den fysiske utviklingen til avlingen.

Kenneth O. Bakken

Handelsdepartementet har satt i gang en femårsplan for å få ultra-ortodokse menn ut i arbeidslivet. Diskriminering fra arbeidsgiversiden og et høyt antall ultra-ortodokse bibelskolestudenter på statsstipend har ført til at kun 45 prosent av ultra-ortodokse menn i dag er i arbeid.

Men handelsdepartementet ønsker å bruke 750 millioner over fem år på å endre dette. Arbeidsgiver- og arbeidstakerforeningene i Israel har allerede sagt at de vil samarbeide for å integrere flere ultra-ortodokse menn i arbeidslivet. Det vil bidra til sårt trengte skatteinntekter og en bedre levestandard for en av de fattigste minoritetene i Israel.

Kenneth O. Bakken

Refaeli ber Waters slutte å bruke bilde av henne Roger Waters oppfordrer til Israel-boikott. Det har fått den israelske supermodellen Bar Refaeli til å be ham fjerne et bilde av henne i sitt sceneshow.

Etter at den britiske rockelegenden Roger Waters sendte ut et brev til sine musikerkolleger og oppfordret til boikott, har den israelske supermodellen Bar Refaeli tatt til motmæle. På sin Twitter-konto skriver hun at han ikke lenger får bruke bilder av henne i videokunsten, som er en del av sceneshowet.

- Roger Waters, du bør fjerne bildet av meg på videokunsten på dine konserter. Dersom du boikotter – så gå hele veien, skriver modellen.

Refaeli twitret også sin frustrasjon over Rogers’ boikott dagen i forveien, da hun hadde hørt om boikottbrevet hans.

Som andre Israel-boikottere, klarer heller ikke Roger Waters å være konsekvent.

PS! Artisten Rihanna boikotter ikke Israel. Hun skal ha konsert i Tel Aviv 22. oktober.

Kenneth O. Bakken

Den israelske supermodellen Bar Refaeli protesterer på boikottkampanjen til Roger Waters. (Illustrasjon: Hoong Wei Long, flickr.com)

For store moralske krav til ledere?

Når alle mørke sider ved topplederes fortid blir brettet ut i mediene, vil det gjøre at færre faglig dyktige kandidater er villig til å ta jobben?

Odd Myrland

Det har vakt oppsikt både i Israel og verden ellers at to faglig sterke kandidater til vervet som sentralbank-sjef i Israel har trukket seg fra ansettelses-prosessen.

På IBAs engelske dagsrevy ble professor Shimon Shetreet, som

også har vært minister, intervjuet om saken.

Spørsmålet var: Blir det stilt så store krav til moralsk og juridisk standard hos ledere at Israel går glipp av de faglig beste folkene til slike viktige jobber som sjef

for sentralbanken (som svarer til Norges Bank hos oss)?

Intervjueren, Yochanan Elrom, sier at de to kandidatene trakk seg fordi de ble ydmyket, særlig av mediene. Shetreet svarte at Israel er blitt et veldig undersøkende (investigative) samfunn.

Og israelerne forventer et meget høyt nivå av åpenhet og innsyn.

Hvis vi graver grundig nok i fortiden til hver av oss, er det kanskje ganske mange som har ting de ikke uten videre ønsker skal bli offentlig.

Den første av kandidatene, Jacob A. Frenkel, hadde en episode i Hong Kong hvor han

hadde spasert ut av en forretning uten å betale for varene. Nøyaktig hva som skjedde, er ikke klart.

Frenkel selv sier det er en misforståelse. Men han ønsket tydeligvis ikke å ha denne saken og alle slags andre saker som måtte kunne graves opp offentliggjort i detaljer og ikke alltid vennlig i mediene. Shetreet antyder at den andre kandidaten hadde en kvinnehistorie som han ikke ville ha brettet ut. Og han kunne ikke vite hva som ellers kunne dukke opp.

Mange ønsker ikke å bli behandlet på den måten, å måtte forklare seg for alle slags medier

om alle slags saker. Dermed er de ikke aktuelle kandidater til slike jobber.

Et problem i denne saken er at standarden for hva som kan godtas, er strammet inn de senere år. For 30 og 20 år siden, kanskje til og med for 10 år siden, var det mye som var godtatt som ikke er godtatt nå [for eksempel av seksuelle sidesprang]. Når folk dømmes etter dagens standard for ting de gjorde for mange år siden, blir det vanskelig for mange.

Kilde: Den engelske dagsrevyen på IBA søndag 4. august 2013.

www.miff.no

Unge amerikanske jøder har sterkere Israel-tilknytning

Unge amerikanske jøders tilknytning til Israel er på vei opp, viser nye undersøkelser. Studiene viser også at alle israelerne som flytter til USA, bidrar til å øke alle amerikanske jøders bevissthet om landet. De fleste israelere flytter “over dammen” for å studere eller arbeide i teknologisektoren.

Meningsmålinger blant amerikanske jøder viser ofte at de politiske uenighetene mellom dem og Israel, stadig blir større. Men ifølge studiene som ble presentert under konferansen, trenger ikke det å ha noe å si for følelsen av tilknytning til staten.

Kenneth O. Bakken

23

NR 5/2013

Polioutbrudd i Sør-Israel

NRK sender fjernsynsserieren “Hatufim”

NRK sender første sesong av den kanskje mest berømte israelske fjernsynsserien Hatufim. På norsk blir den kalt “Hjemkomsten”. Hatufim ble skapt kort tid etter at IDF-soldaten Gilad Shalit ble kidnappet av Hamas. Den har også vært inspirasjonen bak amerikanske Showtimes actionserie “Homeland“. Serien hadde premiere på NRK2 torsdag 12. september. Første episode har over 33.000 visninger på tv.nrk.no.

De israelske helsemyndighetene har bestemt at alle israelske barn under ni år skal vaksineres mot poliomyelitt. I sommer ble det oppdaget polio-virus i beduinbyen Rahat i Negev (Sør-Israel).

Først tenkte man å vaksinere 200.000 barn i Sør-Israel. Men nå er det bestemt at alle barn i hele Israel skal vaksineres. Aksjonen skal ta 60 dager, og vaksinasjonen skal foregå i skoler og klinikker.

Israel har bestilt 500.000 doser av medisinen. Vaksinen blir gitt som en medisin som blir tatt via munnen.

Allerede i forrige uke kom det melding om at polio kunne spre seg nordover i Israel gjennom kloakksystemet.

Vaksinering for polio bærer med seg vanskelige etiske spørsmål, melder Ha’aretz. Ved bruk av levende virus sprer sykdommen seg videre fra barna til omgivelsene. Hensikten er altså å spre et virus, for å gjøre dem immune.

Faren er at det kan smitte andre barn, noe som kan være dødelig om deres immunforsvar er svakt fra før.

Kilde: Den engelske dagsrevyen på IBA søndag 4. august 2013.

ODD Myrland og Kenneth O. Bakken

Kenneth O. Bakken

Jihad på hjemmebane Det er interessant å merke seg hvor lite boken Norsk jihad handler om Israel og jøder. De norske muslimske ekstremistene er opptatt med en enda større krig.

Conrad Myrland

For noen uker siden lanserte Kagge Forlag boken Norsk jihad av Lars Akerhaug (32). Journalisten har bakgrunn fra den radikale venstresiden og Palestinakomiteen, men har de senere år skiftet politisk standpunkt i en rekke saker. Nå er han journalist i det konservative tidsskriftet Minerva. Tidligere har han jobbet i Aftenposten og VG.

Lærte feil på Blindern

Et nytt syn på islamisme har tydeligvis vært en del av Akerhaugs politiske reorientering. I forordet til boken forteller han hva han måtte innse da han dykket mer ned i de radikale terrorgruppenes ideologi.

“Hva ville de? Svaret var helt annerledes enn det jeg lærte på Blindern.” I denne siste setningen ligger det en skremmende anklage mot norsk akademia.

Akerhaug skriver videre: “Disse islamistene er langt fra ufarlige. Terrorgrupper som alQaida ønsker ikke dialog, og de hater demokratiet. De vil opprette en stat basert på en streng tolkning av islamsk lov. Samtidig er det noe som fascinerer med mennesker som går inn i denne altoppslukende ideologien. Som ung var jeg selv inspirert av marxistisk ideologi. Islamisme er ikke helt ulikt. Det er et ideologisk system der islam og Koranen har et svar på absolutt alt.

For den som lar seg oppsluke av dette universet er det fullkomment perfekt, logisk og uangripe-

lig. Jeg blir nysgjerrig. Finnes det mennesker i Norge som mener det samme? Åpenbart. Hvem er de?”

Det er det siste spørsmålet Akerhaug gir oss svar på i boken.

Han forteller historien til noen godt kjente tilfeller, som Mulla Krekar, Arfan Qadeer Bhatti og Mohyeldeen Mohammad, men også mange mer ukjente islamister og jihadister.

Global sharia-stat

Det kanskje mest interessante å merke seg i boken, er hvor relativt lite Israel og jøder ser ut til å være inne på de norske islamistenes radar. Selvsagt er jøder en fiende – det er ikke uten grunn at Bhatti ble dømt for medvirkning til skyting mot synagogen i Oslo, og viljen til å tro på konspirasjonsteorier om Israel og det jødiske folk er stor (“åtti prosent av det norske Stortinget er en gjeng sionister”, hevder en muslim i boken).

Kampen for islamistene er mer omfattende enn å fjerne Israel fra kartet. De kjemper for seier for sine likesinnede i krigsområder som Somalia, Syria og Afghanistan, men mest av alt drømmer de om og kjemper for en global sharia stat, en verden hvor alle underkaster seg Allah. Jødene og Israel er bare en av de første hindringene som må ryddes av veien.

Dersom nordmenn flest kan bli mer oppmerksom på dette, vil det antakeligvis skape betydelig større forståelse for Israels forsvarskamp mot radikal islam.

Det kanskje mest skremmende med boken, er å se hvor nært ideologisk slektskap det er mellom

Forsiden til boken Norsk Jihad - du kan bestille på torget.miff.no.

mange av de etablerte muslimske ledere i Norge og Europa og de unge, mer radikale islamistene.

Målet om en framtid uten Vestens demokrati, ytringsfrihet og likestilling deler de, det er mest uenighet om metoder og midler på vei til målet. Det er også skremmende å se at andre generasjons innvandrere, som er født og oppvokst i Norge, ofte er mer radikaliserte, mer konservative og mer bokstavtro enn sine foreldre. “Det er ingen forskjell på radikale og moderate muslimer,” sier flere av intervjuobjektene til Akerhaug.

Norsk jihad bygger på mange intervjuer med navngitte og anonyme kilder i norske sikkerhetstjenester og muslimske miljøer.

Akerhaug har også brukt sosiale medier flittig til å hente inn informasjon.

De som vil lære om jihad mot Israel bør prioritere andre bøker.

De som vil forstå de lokale islamistenes verdensbilde kan med fordel lese Norsk jihad.

Viktige fakta i boken

Til slutt vil jeg nevne noen punkter som jeg har merket meg i boken, som det kan være greit å kjenne til.

Rabita-moskeen i Oslo, hvor Basim Ghozlan er forstander, “har en løs tilknytning til den verdensomspennende islamistbevegelsen “Det muslimske brorskapet”. Rabita er ifølge Akerhaug den moskeen i Norge hvor flest muslimer fra Midtøsten går.

I to av Norges største moskeer, International Cultural Center (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita-moskeen) er det ingen imamer som snakker norsk.

De mest ytterliggående islamistene nekter å se befolkningen i Vesten som sivile. Nordmenn som betaler skatt eller stemmer på partier som har sendt soldater for eksempel til Afghanistan, blir derfor sett på som lovlige mål i jihad.

De norske muslimene som drar til Syria ønsker seg ikke et demokrati, men en framtid for landet som del av et verdens-

omspennende kalifat styrt etter islamske lover.

Nesten alle i det radikale islamistiske miljøet i Norge har bakgrunn fra kriminelle miljøer. De fleste har formelt sett vært muslimer, men først senere i livet fått en islamsk oppvåkning og blitt praktiserende muslimer. Det er også noen konvertitter i miljøet.

Islamismen forener innvandrere i Norge på tvers av etniske skillelinjer.

De ekstreme muslimene kjemper for en utopi. Det er ingen land i verden som i dag fungerer slik de mener er riktig etter sharia. De holder til dels Vesten hovedansvarlig for dette.

Historiene fra Profeten Muhammeds tid forteller at det er tre måter man kan opptre overfor de vantro på. Man kan invitere dem til islam, kreve jizya, skatt, fra dem eller gå til krig mot dem om de gjør motstand.

Rashid Ali kom til Norge fra Somalia i 1994, ti år gammel. I mars 2011 ble han drept i et slag mot etiopiske regjeringsstyrker i Mogadishu. Han skal være den første norske statsborger som er meldt død i kamp for islamister, ifølge Akerhaug. Siden har det blitt flere, ikke minst i Syria.

Det tsjetsjenske miljøet omtales som mest lukket av de aktive islamistmiljøene i Norge.

PST er svært aktive inn mot de radikale miljøene, men har ofte mangel på ressurser til å følge flere ulike “tikkende bomber” tett over tid. “Kilder i de hemmelige tjenestene har også hevdet at radikale muslimer fra Norge har fått opplæring i bruk av eksplosiver. Det gir grunn til bekymring for de som jobber med å beskytte Norge mot terrorangrep,” skriver Akerhaug. Journalisten får bekreftelse fra en kilde i sikkerhetstjenesten når han anslår at “kanskje femti” i det radikale miljøet er farlige, med risiko for at de gjennomfører eller støtter terrorhandlinger.

RETURADRESSE: MIDTØSTEN I FOKUS, PB 9101, 3006 DRAMMEN

NR 5/2013

TEMAREISER

TURER TIL ISRAEL

I høst sender vi 1.000 turdeltakere til Israel på forskjellige gruppereiser. De fleste gruppene er fulltegnet, men enkelte har noen få plasser ledig. Ta kontakt med oss dersom du ønsker deg til Israel i høst.

272 sider. Vakkert design. Pris kr. 298,- pr. stk. Forsendelse kr. 50,- (fritt for alle som melder seg inn i bokklubben)

Bestill boken!

Halvmåne og hakekors er historien om alliansen som kunne kvalt den moderne staten Israel før den ble født. Helt fra nazistene kom til makten i 1933, hadde muftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, sett for seg at Adolf Hitler kunne løse hans «jødeproblem».

De to tyske forskerne som har skrevet boken peker på det dystre faktum at det aldri ble tatt et oppgjør med nazismen i den arabiske verden. Fører-dyrkelsen levde videre i de arabiske diktaturer. Jødehatet

fortsatte å bre om seg og resulterte i store overgrep mot jøder i hele den arabiske verden. To tiår etter at hakekorsets dødsskvadroner var beseiret i Europa hadde halvmånens antisemitter jaget nesten alle jøder ut av den arabiske verden. Boken er nå i salg!

Ta kontakt for å bestille!

Tlf. 41 17 67 80 | post@miff.no

Mange av brosjyrene for reiser til Israel vinter og vår 2014 er nå ferdigprodusert.

Ta kontakt for å få tilsendt brosjyre.

Vi nevner spesielt turen med MIFF 25/4 – 4/5 2014, reiseledere Mette Follestad og Hallgrim Berg.

Bestill boken Dobbeltspill, Sviket mot fredsprosessen samtidig, og få nedsatt pris 198,- (før 298,-)

Bli med i MIFFs bokklubb Boken Halvmåne og hakekors er den andre i en serie på syv MIFF-bøker med aktuelle temaer knyttet til Israel, jødene og Midtøsten.

Siste bok i serien

Sjette bok

Femte bok

Fjerde bok

Tredje bok

Halvmåne og hakekors

Medlemsfordeler a Du mottar alle bøkene rykende ferske fra trykkeriet, uten ekstra forsendelseskostnad. Giro medfølger.

Dobbeltspill

Det blir 1-2 utgivelser i året. Alle bøkene kommer i et vakkert og moderne design. Når alle syv bøkene har fått plass i bokhyllen din, vil de danne MIFFs vakre logo (se bilde). Bli medlem av MIFFs bokklubb fra første stund for å sikre deg alle utgivelsene!

Medlemskapet er gratis.

1

2

3

4

5

6

7

MIFF

MIFF

MIFF

MIFF

MIFF

MIFF

MIFF

a Du får 10 prosent rabatt ved kjøp av 3 bøker, 20 prosent ved kjøp av 5 bøker og 30 prosent rabatt ved kjøp av 10 bøker.

Se mer på www.miff.no.

Våre reiser finner dere på www.fokusreiser.no

Tlf 38 12 56 60 • post@fokusreiser.no