2014-06 Midtøsten i fokus

B-POSTABONNEMENT

Med Israel for fred PB 9101, 3006 DRAMMEN

Midtøsten

i fokus

Nr. 6/2014 | 40. årgang | Løssalg kr 40,- | www.miff.no

Slik ble jeg sionist

- Hvorfor lar palestinske foreldre sine egne barn konfrontere soldater? Spørsmålet Mona Sunde stilte på ungdomsskolen var første skritt på veien til å bli sionist.

SIDE 2

Gilbert og sannhet

Israel utestenger Gilbert fra Gaza fordi de er redd sannheten, får vi høre. Men verken Gilbert eller de norske mediene formidler noe i nærheten av sannheten om Israel.

SIDE 10-11

- Senterpartiet vil ikke anerkjenne Palestina før Palestina anerkjenner Israel, sier Liv Signe Navarsete. Senterpartiets utenrikspolitiske talskvinne leverte fredsnøkkel, kommenterer MIFF. Navarsete setter fingeren på det store problemet - at palestinerne nekter å anerkjenne at Israel har kommet for å forbli en stat med jødisk flertall og identitet. (Foto: Sp)

Norge avviser å anerkjenne Sverige har anerkjent «Palestina».

I Norge står SV alene i å ville følge svenskene før det er kommet en løsning i forhandlinger.

Forslaget blir ikke bare avvist av regjeringen og støttepartiene KrF og Venstre, men også av Ap og Sp. Denne avvisningen

Benny MorrIs er bla, bla, bla

be n n y morris

1948 Den første arabiskisraelske krigen

benny morris

1948

benny morris (f. 1948) er professor i historie ved avdeling for Midtøstenstudier ved Ben-Gurion-universitetet i Israel. Han er den ledende av de såkalte «nye historikerne», som de siste tre tiårene har omformet forståelsen av konflikten mellom arabere og israelere.

Han har tidligere utgitt blant annet bøkene The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited; Righteous Victims; Israel’s Border Wars, 1949–1956 og One State, Two States.

Den første

arabisk-israelske krigen

Israel under lupen Frimerker som propaganda

for- og etterord av Morten fjell rasmussen Olav V. Landsverk

d reye r

d reye r

MIFF

Gi MIFFs bøker i gave til deg selv eller en venn!

Se side 17

må stå fast helt til palestinerne eventuelt anerkjenner Israel som jødenes nasjonale hjemland.

SIDE 6, 7, 8 og 9

2

NR 6/2014

www.miff.no

Langt ute på landet, på en øy i havgapet i Hordaland fylke satt jeg og lurte. Hjemme hadde jeg lært at farlige ting skulle voksne gjøre, skriver Mona Sunde (innfelt). Allerede som tenåring reagerte hun på at palestinerne sendte barn ut i farlige konfrontasjoner med soldater. (Illustrasjonsfoto: Book of Wander, flickr.com)

Slik ble jeg sionist Hvorfor lar palestinske foreldre sine egne barn konfrontere soldater? Spørsmålet Mona Sunde stilte i samfunnsfagtimen på ungdomsskolen var første skritt på veien til å bli sionist.

Mona Sunde

Mona Sunde skrev denne artikkelen på MIFFs Facebook-gruppe "Nordmenn som støtter Israel" under Gaza-krigen sommeren 2014. Gjengis med tillatelse av forfatteren.

Vi satt i klasserommet. Det var dagens runde med å diskuterer nyheter i samfunnsfag. Vi lærte hva ordet intifada betydde. Vi hadde alle fått med oss at det

Midtøsten i fokus

Utgiver: Med Israel for fred.

Første utgave utgitt i 1975.

Utkommer seks ganger årlig.

Redaksjon av denne utgave avsluttet fredag 28. nov. 2014.

Avisredaktør Odd Myrland Mob. 95 88 69 77 E-post: myod@online.no Du kan fritt gjengi artikler dersom kilde oppgis.

betydde steinkastende barn mot skytende soldater. Så urettferdig!

Barn mot soldat, det får deg til å grøsse. Jeg husker jeg var opprørt av bildene. Barna på nyhetene var på min alder, tidlig i tenårene. Noen enda yngre. Så urettferdig at soldatene skjøt på dem! Vi snakket mye om dette i samfunnsfagtimen på ungdomsskolen. Så stilte jeg læreren et spørsmål: “Men hvorfor er det barna som er med i intifadaen da? Hvor er mammaen og pappaene deres?” .

Jeg spurte bare fordi jeg lurte.

Svaret uteble. Det vil si, det ble mumlet noe om kulturforskjeller og slemme Israel. Men hvorfor sto barna der mot soldatene? Jeg lurte veldig nå.

Jeg fikk klar beskjed om å ha respekt for at slik måtte det være, for de hadde det så tøft og vanskelig. Litt kjeft fikk jeg også, for jeg var jo så intolerant! Det er intolerant å lure på ting. Det lærte jeg i den samfunnsfagtimen.

Flere spørsmål i andre timer ble møtt med sinne fra læreren.

Ja, for jeg var litt rasist egentlig som spurte. Hvorfor er det greit å sende barn ut i krig? Hvorfor kaster barna stein og brannbom-

ber mot soldatene? Hvorfor stopper ikke noen snille voksne barna i å gjøre slikt? Ingen spørsmål ble besvart, det eneste det var lov å si var: Slemme Israel, stakkars undertrykte barn.

Langt ute på landet, på en øy i havgapet i Hordaland fylke satt jeg og lurte. Hjemme hadde jeg lært at farlige ting skulle voksne gjøre. Min far lot meg ikke en gang bruke plenklipperen, det var jo så farlig. “Gå ikke til sjøen alene, du kan falle uti og drukne!”

“Sykle ikke ut på hovedveien, der kommer det biler!” “Husk hjelm på hodet!” “Ta med småpenger, slik at du kan ringe hjem dersom det skjer noe!” (Ja, det var den gang det fortsatt fantes telefonkiosker!)

Men de palestinske barna kastet stein på soldater… Hvorfor får jeg ikke lov å spørre hvorfor mammaer og pappaer der nede ikke bryr seg om de dør?

Jeg fulgte aldri strømmen da jeg var liten. Jeg ble ofte anklaget for å være uenig med voksne av prinsipp. Stille spørsmål betyr nemlig at man opponerer og er uenig. Jeg ville egentlig bare vite, derfor leste jeg mer og mer.

Jeg spurte mer og mer. Til slutt hadde læreren insinuert så ofte at mine spørsmål bygde på rasisme, at medelever uunngåelig begynte å kalle meg rasist. Stempelet fikk jeg fordi jeg ikke bare godtok mumlingen om kulturforskjeller.

Jeg fortsatte å stille spørsmål.

Tilegnet meg kunnskap. Når ble Israel opprettet? Så det har bodd jøder der hele tiden altså? De dukket ikke bare plutselig opp og

tok seg til rette? Så jøder har vært forfulgt i flere tusen år? Hvorfor lærte vi ikke om jødeforfølgelsen under den spanske inkvisisjonen? Når ble grensene til Israel slik de er i dag? Hvem startet hvilken krig?

Jeg trakk mine egne slutninger.

Skal en soldat slutte å være soldat fordi andre mener det er greit at barn skal være soldater? Skal man stille krav til de som virker svakest? Skal man støtte noen bare fordi de virker svakest? Har den svakeste alltid rett? Jeg synes lite om å kjempe for en sak som ikke tåler spørsmål. Jeg vil ikke godta at “sånn er det bare”.

Om noen har en annen kultur enn meg, så endrer ikke det på mine verdier. Jeg forkaster ikke mine verdier for å tekkes en annen kultur, samme hvor mange barn de sender ut for å kaste stein. At barn står først i fronten betyr ikke at en part har rett. Det er helt andre ting som avgjør det. Sender du dine barn ut først i fronten så er det tydelig tegn på at du er en part man bør være skeptisk til.

Jeg endte på et sted hvor jeg anerkjente Israels rett til å eksistere og å forsvare seg. Jeg kan ikke se at noe annet er riktig, jeg er da ikke for utryddelse av jøder!

Derfor er jeg nå ikke bare rasist, men i kategoriene “kald, hater og forsvarer av folkemord”.

Hadde jeg forsvart mord på israelere derimot så hadde jeg vært en helt, jeg hadde i hvert fall fått lov til å breke i kor med de andre sauene. Og ikke minst hadde jeg fått tonnevis med “likes” på Face-

book (det er viktig har jeg hørt).

Men slik er det ikke.

Som 30-åring ble jeg kristen, og min støtte til Israel fikk et nytt element. Men jeg hadde vært venn av Israel i årevis som ateist før den tid. Det er glemt av mine venner når jeg nå argumenterer for Israel. Jeg blir avfeid som en hjernevasket overkristelig kaldhjertet kvinne som er blind for realiteter, en som aldri drar nesen sin opp av Bibelen. Dette er noe jeg på ingen måte kan akseptere!

Jeg er kvinne, jeg kan ha mer enn én tanke i hodet om gangen. Jeg kan støtte Israel ut i fra logikk, historie, folkerett, felles verdier, følelser, åndelighet – alt på en gang!

I virkeligheten er jeg en sionist. Jeg var helt ærlig ikke klar over det før nylig. Jeg var egentlig mest opptatt av å si i fra om urett, å stå opp for de som ikke får sin sak hørt. Jeg brenner også for kurderenes sak. Jeg brenner for folket i Nord-Korea, at de skal få sin frihet! Jeg har også engasjert meg i kampen mot dødsstraff i USA. Men siden jeg er sionist, så er jeg nå kald og liker drap, får jeg høre.

Når jeg er stemplet kan de overse alle mine argumenter, all informasjon, alle spørsmål.

Bort med det! Logikk teller ikke!

Spørsmål stilles ikke, og Israel skal ikke støttes under noen omstendigheter.

Beklager, men så blind klarer jeg ikke å bli. Dere må breke mot utslitte israelere og jøder uten meg.

www.miff.no

3

NR 6/2014

Strid om lov om jødisk stat Initiativet til en lov om Israel som jødisk stat kom som en reaksjon på arabiske grupper som krevde like store rettigheter for arabere til å flytte inn i Israel som jøder har. Tonen i debatten blir forsterket av at et nyvalg ser ut til å nærme seg.

Odd Myrland

I 2006 og 2007 dannet israelske arabere grupper som forlangte at Israels jødiske karakter skulle opphøre. Jøder skal ikke ha større rettigheter enn andre. Det går særlig på at araberne skal ha like store rettigheter som jødene til å flytte inn i Israel, flyktninger skal få tilbake sine eiendommer fra før flukten, m.m.

Det førte til at en gruppe israelere, både fra høyre, sentrum og venstre politisk, startet et arbeid som nå er blitt minst to, tre ulike forslag om en lov for Israel som jødisk nasjonalstat. Hovedpunktene er de aller fleste israelere enige om. Det man krangler om, er detaljer og formuleringer. Det dreier seg særlig om formuleringer som understreker at Israel er både jødisk og demokratisk, og hva det skal bety i praksis.

Maktkamp

Israel har ikke noen samlet grunnlov. I stedet finnes det noen Basic Laws (grunnleggende lover) om er vedtatt en om gangen gjennom mange år.

Den israelske Høyesterett har tiltatt seg en makt som ikke er hjemlet i noen lov, verken vanlige lover eller grunnleggende lover.

Den makten innebærer blant annet at Høyesterett kan erklære et hvilket som helst vedtak i Knesset (Israels “Storting”) ulovlig hvis Høyesterett mener at det strir mot en av de grunnleggende lovene. Loven om Israel som jødenes nasjonalstat, som er oppe til debatt og behandling i Israel nå, er derfor også en del av en maktkamp mellom Høyesterett og Knesset om hvem som skal bestemme hvordan Israel skal være. Mange medlemmer av Knesset vil ha dette saksfeltet inn i en “basic” lov som Høyesterett ikke så lett kan se bort fra, slik de har gjort med vanlige lover – for eksempel lover for å begrense innvandringen av ikke-jøder fra Afrika.

Politiske konflikter

Det dreier seg også om at det er store konflikter innenfor Netanyahus regjeringskoalisjon. Ulike standpunkter i nasjonalstat-saken kan brukes til å posisjonere seg i forhold til et eventuelt valg og mulige regjerings-konstellasjo-

ner. Det er ikke alltid uenigheten er så stor som det høres ut.

Jødisk nasjonalstat

Alle partiene i regjeringskoalisjonen, og flere av opposisjonspartiene, er enige om at Israel skal være det nasjonale hjemlandet for det jødiske folket. Noen av de aktuelle sakene i den forbindelsen: De jødiske helligdagene skal være landets offisielle helligdager (akkurat som de kristne er det i Norge – det meste er stengt første juledag, for eksempel).

Hatikvah skal være nasjonalsang. Den handler om lengselen jødene hadde gjennom århundrene til å bli frie mennesker i sitt eget land.

Hebraisk, jødenes språk fra oldtida, er offisielt språk i Israel.

Et av de punktene som nesten alle jøder er enige om, men som mange andre er imot, er at en hvilken som helst jøde, samme hvor han eller hun bor i verden, har rett til å flytte til Israel og få statsborgerskap der. Grunnen til at det er rimelig, er at jødene er blitt og blir behandlet som fremmede i mange land og/eller er fordrevet fra dem, selv om jødene har bodd der i århundrer. Blant de landene som er slik, er alle de muslimske landene, pluss en rekke andre land i tillegg. Ikke alle land forfølger jødene like hardt hele tida. Men sett over noen tiår blir jødene diskriminert, forfulgt og fordrevet fra et stort antall land. Denne situasjonen, som ikke er bedre nå enn tidligere, gjør det rimelig at jødene har sikret seg et ørlite område (litt mindre enn NordTrøndelag fylke) hvor de kan være frie og styre seg selv. – Det er tre faktorer som jeg synes viser at en stat hvor jødene er i flertall, er berettiget: a) Så godt som alle jøder er fordrevet fra alle arabiske land. Det var ca. 1 million før 2. verdenskrig, nå er det færre enn 10.000 jøder i hele den arabiske verden. b) Det største partiet blant palestinerne, Hamas, har i sitt charter at det kommer en dag da alle verdens jøder skal drepes.

Dette er noe profeten Muhammed skal ha sagt, så det er noe alle islamister egentlig tror på.

Statsminister Benjamin Netanyahu har fått skarp kritikk fra Tzipi Livni i Kadima for lovforslaget. I forrige Knesset-periode støttet nesten hele Kadimas Knesset-gruppe et lignende lovforslag. (Foto: GPO)

c) De orientalske jødene, som har bodd i Midtøsten i århundrer, utgjorde ca. 2 % av befolkningen i det området PLO (palestinernes organisasjon) kaller “det arabiske hjemland”. Lille Israel utgjør snaut 0,2 % av dette området, og jødene er da fordrevet fra de øvrige 99,8 %. Tar man ikke hensyn til det jødene har mistet i de 99,8 %, får man et feil bilde av det de har sikret seg i de 0,2 %.

Beslektede temaer er hvilke rettigheter og plikter jødiske minoriteter skal ha, særlig ultraortodokse (også kalt haredim).

De fleste av dem gjør ikke militærtjeneste, og en stor del av mennene kommer aldri ut i arbeidslivet – de studerer teologi på fulltid i årtier.

Minoritetenes rettigheter

I Israel har altså jødene flere nasjonale rettigheter enn de har i andre land. Hva med ikkejødiske minoriteter (kristne arabere, muslimske arabere, drusere, ikke-arabiske kristne osv.)?

De må finne seg i at jødenes språk, helligdager m.m. er det rådende i Israel. Men generelt har de vanlige rettigheter på det personlige og politiske planet.

De største minoritetene (særlig arabiske muslimer) innkalles ikke til militærtjeneste (og heller ikke til siviltjeneste). Det er etter et sterkt ønske fra deres valgte

representanter, som ikke ønsker å delta i krig mot sitt “eget folk”.

De fleste vil vel regne det som en fordel at de slipper jødenes 2-4 års militærtjeneste med årlige repetisjonsøvelser etterpå. Men i et samfunn hvor mange bedrifter arbeider for forsvaret, og hvor ansatte i slike bedrifter i stor grad trenger en sikkerhetsklarering som bare blir gitt dem som gjør militærtjeneste, kan dette oppleves som diskriminering. Men de araberne som mener det, kan melde seg frivillig til militærtjeneste. Et lite, men økende, antall arabere (særlig kristne) gjør det.

Arabisk er også offisielt språk i Israel. Men hva det bør bety i praksis, er det uenighet om.

Arabiske kommuner får generelt mindre penger enn jødiske.

Men det er ikke slik at alle jødiske kommuner får mer enn alle arabiske. Mange av arabernes valgte ledere er så negative til staten Israel at de ikke er ordentlig med i det politiske spillet med avtaler og hestehandler. Hvilke rettigheter og plikter ikke-jøder skal ha i Israel, er også en viktig del av debatten om lov om Israel som nasjonalstat. Vi viser ellers til et foredrag av George Deek om Israel som verdens beste land for arabere på miff.no.

Palestinerne

Statsminister Benjamin Netanyahu har forlangt at palesti-

nerne på Vestbredden og Gaza anerkjenner Israel som en jødisk nasjonalstat langs de retningslinjene som jeg har nevnt her. Den viktigste faktoren er dette med “rett til å vende tilbake”. Så lenge araberne generelt, og palestinerne spesielt, står fast ved dette kravet, er en ekte tostatsløsning umulig.

Da blir løsningen to stater: En arabisk, muslimsk stat hvor jøder ikke har adgang. Og så blir det en stat hvor jødene først er i flertall, men ganske snart kommer i mindretall. All erfaring fra før, og det som skjer i Israels naboland akkurat nå, tilsier at det vil føre til at jødene først blir undertrykt og så etter hvert jaget og kanskje massakrert. Og det store poenget er da at dette lille området er det eneste jødene har. De vil ikke ha noe sted å flykte til, akkurat som før Israel ble opprettet. Palestinerne har en stat, Jordan, hvor de er i flertall, jødene har ingenting annet enn Israel.

En prosess

Når dette blir skrevet, er den endelige loven om jødenes nasjonalstat langt fra vedtatt.

Det gjenstår en lengre parlamentarisk prosess, og i dagens situasjon foreligger det flere forslag. Det blir spennende å se hva dette ender med. Kilder: Artikler i Times of Israel og Jerusalem Post, pluss en rekke andre artikler og meldinger.

4

NR 6/2014

MIFF-møter

Se www.miff.no/Moter/ for flere møter og mer info. Østfold, 8. des. kl. 19.00 Rebekka Rødner holder foredrag om Arbeidet til Hjelp Jødene Hjem i Ekholt kirkes kjellerstue, Skogveien 24, Dilling.

www.miff.no

Oslo, 9. des. kl. 19.00 MIFF Oslo har Hanukka-samling i Majorstuen Seniorsenter, Slemdalsveien 3. Se miff.no for info om foredragsholder.

Trondheim, 10. des. kl. 18.30 Rachel Suissa holder foredrag om Den aktuelle situasjonen i Tomasskolen 3. etasje, Festningsgata 2.

Skattefradrag Minstebeløpet for å få fradrag er 500 kroner i gave i løpet av året.

Maksimalt fradrag for gaver til én eller flere organisasjoner er 16.800 kroner. Ektepar eller samboere kan til sammen få fradrag på hele 33.600 per år. Fradraget gir en redusert skatt med 27 pros-

ent av den totale gavesummen.

For å få skattefradrag for din gave til MIFF i 2014 er det viktig at du sender oss ditt personnummer og registrert navn i folkeregisteret. Send inn ditt personnummer til post@miff.no eller bruk SMS 41 17 67 80.

MIFF i Grasrotandelen Du kan velge å la fem prosent av din innsats i Norsk Tippings spill gå til MIFFs lokallag. Søk på navn eller organisasjonsnummer: Med Israel for fred, Gjøvik (913691245) MIFF Oslo (995611929)

NYE BØKEr

Med Israel for fred – Kristiansand (994622145) MIFF Vestfold (996972526) MIFF Østfold (998124085) MIFF Molde og omegn (912903559) MIFF Tromsø (913190041)

vIgdIs HJorTH:

Jørgen gUnnerUd:

brages HedersPrIs side 20–21

anmeLdeLse side 25

Pornografens revansj

,,

anne birgitta nilsen om siv Jensens «snikislamiserings»uttalelser kronIkk side 6–7

korrUPsJonssaken:

ber næringsministeren ta grep i Telenor

noen av de nye varene som er lagt ut for salg de siste ukene.

Økologiske velvære­ produkter fra Negev

DAGENS MENING:

Årgang 129 Uke 47 nr. 268 LøssaLg kr 25,-

Begrepet hører hjemme i konspirasjonsteorien om Eurabia.

Det gir støtte til små norske Israel-importører og en provisjon av salget blir inntekt for MIFF. På bildet er

solid om krigen i Finnmark

onsdag 19. november 2014

«snIkIsLamIserIng»:

Med Israel for fred (MIFF) oppmuntrer alle til å gjøre innkjøp av hanukka- og julegaver på torget.miff.no.

Regjeringens nye miljøDAGENS MENING: tiltak: xxx xxxØkt xxxresirkulering xxx xxx xxx gjenvinning av xxx xxxogxxxx xxxx xxxxx PR-rådgivere. xxxxxxxxxxxx.

HEGE UlSTEIN NAvN EllEr lEDErside side4–5 x

En ny importør av israelske varer selger nå sine produkter på torget.miff.no.

Faran tilbyr økologiske og organiske velværeprodukter fra Mizpe Ramon i Negev.

vErDEN vENTEr PÅ ISrAElS rEAKSJON:

Tenner han gnisten? l Israels statsminister, benjamin netanyahu, varsler «et hardhendt svar» etter drapene på fire personer i en synagoge i Jerusalem. l etterspillet etter angrepet kan bli starten på en tredje intifada, mener midtøstenkjennere.

Conrad Myrland

verden side 14–15

foto: menahem kanana/ntb scanpix

samFUnn side 8–9

PremIere I dag:

4

sterk og ndUre:19. norges beste2014.

Faksmile forsiden tilJays Dagsavisen november sårbarav heltinne Jennifer Lawrence i «The Hunger games: mockingjay Part 1»

sprinter skjøvet ut i kulda sPorT side 28–29

Hvem tente gnisten? anmeLdeLse side 22–23

Tenner han gnisten? spør Dagsavisen på forsiden 19. november, illustrert med et bilde av Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Jeg trodde drap på fire bedende jøder og en drusisk politimann i en synagoge nettopp var å tenne en gnist.

Men væpnet med kjøttkniver og pistol, oppglødet av marxistisk revolusjonsdrøm, islamistenes utsikter om jomfruer i paradis og palestinernes nasjonalisme, er man kanskje ute av stand til å tenne en gnist, slik Dagsavi-

sen ser på verden? (Dagen før hadde to palestinske terrorister drept fire bedende jøder og en drusisk politimann i en synagoge i Jerusalem.)

I den form dette innlegget ble sendt til Dagsavisen, hadde det 73 ord. “Vi har stor pågang til papiravisens debattsider, og finner dessverre ikke plass til bidraget ditt der,” lød svaret fra debattredaktøren. Mangel på logisk tenkning må ikke bli avslørt for avisens lesere.

Conrad Myrland

MIFF har helt siden 2002 drevet Norges største Israel-relaterte nettbutikk, hvor en rekke uavhengige forhandlere og Israelimportører selger sine varer. I forrige uke kunne vi ønske en ny norsk importør av Israel-produkter velkommen. Faran Norge tilbyr 42 ulike produkter innenfor kategoriene bad/ spa, omsorg, ansikt og barn og mamma.

Faran-produktene er produsert i Mizpe Ramon, som ligger på kanten av Ramon-krateret i Negev-ørkenen.

– Produktene blir produsert etter naturens egne prinsipper, med Negevørkenen som kilde til inspirasjon, sier Haldis Kleppe Akselsen og Inger Braut Malmin i Faran Norge. De to norske kvinnene ble inspirert til å importere produktene til Norge da de var på Israel-reise og besøkte Mizpe Ramon i april 2012. Salget i Norge startet de 13. mars i Friluftshuset ved Orrestranden på Jæren, ikke langt fra der de bor.

– Faran bruker lokale ingredienser fra Middelhavsområdet og produserer under de strengeste kosmetiske standarder, sier de norske importørene. De aller fleste produktene er av naturlig opprinnelse, noe som skal være sjelden i den internasjonale kosmetikkindustrien. I tillegg er de aller fleste produktene sertifisert av Ecocert, som er den første og en av de mest anerkjente merkingene for økologiske produkter.

– Vi tilbyr økologiske hudpleieprodukter som virker. Produktene er trygge å bruke og anbefales til hele familien, da de inneholder noen av de beste og mest næringsrike ingredienser som naturen kan by på, sier Haldis Kleppe Akselsen. Eksempler på råstoffer er avokado, aloe vera, oliven, lavendel, sitrus, peppermynte, rosmarin, kamelmelk.

Dersom du har allergi mot «ikke-naturlige» ingredienser som finnes i de fleste såper eller hudpleieprodukter, kan disse produktene være løsningen.

Haldis Kleppe Akselsen og Inger Braut Malmin fra Jæren har startet nytt importselskap fra Israel.

(Foto: Privat)

– Vi har kunder med slike allergier som har prøvd ut Faranproduktene med veldig gode resultater, sier importørene.

Bestill Faran-produktene fra torget.miff.no nå!

www.miff.no

5

NR 6/2014

Stadig nye filmer fra MIFF

På youtube.com/medisraelforfred finner du en mengde nye filmer med aktuell informasjon fra MIFF. Hjelp oss å spre informasjonen til en ny generasjon!

Mye av nyhetsstoffet fra oktober og november har (som vanlig) ikke fått plass i denne avisen. Se miff.no for daglige oppdateringer.

Landsmøtet 2014

For andre år på rad inviterer MIFF til Israel-konferanse på Quality Hotel Tønsberg. Merk helgen 12.-14. juni 2015 i kalenderen allerde nå, og følg med i aviser på nyåret for program.

Kunnskap og hyggetur til Israel

Bli med på MIFFs vårtur til Israel med Hallgrim Berg og Mette Follestad som reiseledere! Turen går 24. april til 4. mai 2014. Denne gangen går turen også til Eilat og Petra i Jordan.

Se miff.no for program eller kontakt Sabra Fokus Reiser for mer informasjon. Tlf. 38 12 56 60.

Med Israel for fred (MIFF)

Søndag 30. november deltok nestleder i MIFFs hovedstyre Bengt-Ove Nordgård (fremme til høyre i bildet) og daglig leder Conrad Myrland på en konferanse i Brussel hvor det ble drøftet veien videre for å danne en europeisk allianse for Israel-organisasjoner. Myrland ble nominert som én av fem visepresidenter som skal sitte i styret for alliansen frem til formell oppstart i Berlin våren 2015. Les mer på miff.no.

Siterer resolusjon 242 feil De rødgrønnes artikkel om ”Fred og forsoning i Midtøsten” ligger fortsatt ute på regjeringen.no. Her blir FNs resolusjon 242 gjengikk ukorrekt.

Bengt-Ove Nordgård, Nestleder i MIFFs hovedst yre

Bengt-Ove Nordgård, nestleder i MIFFs hovedstyre, har sendt følgende brev til utenriksminister Børge Brende, utenriksdepartementet og utenrikskomiteen på Stortinget.

Det har dannet seg et feilaktig inntrykk i den norske offentlighet av at et samlet verdenssamfunn med FN i spissen krever full israelsk tilbaketrekking fra alle de områder som Israel erobret i Seksdagerskrigen i 1967, det vil si hele Sinai, Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gaza og Golanhøydene.

Denne misoppfattelsen av FNresolusjon 242 gjentas hyppig i ulike norske media – både i gjengivelser av saker fra NTB, av kommentatorer, akademikere og politikere. Den nye blå-blå regjeringen har gjort tidligere regjeringers formuleringer til sin egen, og gjengir eksplisitt en åpenbar feiltolking av resolusjon 242 på sine hjemmesider, og understreker at dette er offisiell norsk politikk.

Allerede i første avsnitt i artikkelen «Fred og forsoning i Midtøsten» demonstrerer regjeringen sin feiltolkning ved at de skriver at FNs Sikkerhetsråds resolusjon 242 slår fast «at Israel skal trekke seg tilbake fra landområdene som ble okkupert i 1967.»

Dette er ikke hva resolusjonsteksten faktisk sier, og jeg forventer at UD korrigerer denne feilen.

Det er i hovedsak tre mangler ved denne feilaktige tolkningen av resolusjon 242: Man overser at teksten i res.

242 faktisk sier noe annet enn den tolkningen norsk UD gir.

Man overser at Israel langt på vei har oppfylt sin viktigste forpliktelse, og Man overser forpliktelsene som rettes mot den palestinske/ arabiske siden.

For det første overses det at teksten krever tilbaketrekking av israelske styrker fra «okkuperte territorier» i ubestemt form, og ikke fra «de okkuperte territoriene». Forskjellen er vesentlig og

ikke tilfeldig! Den ble til etter hard tautrekking i FN hvor man var meget bevisst forskjellen.

Man var bevisst at det var behov for å justere de våpenhvilelinjene som hadde vært i forkant av krigen. For Vestbreddens del ble våpenhvilelinjen kalt “den grønne linje” og våpenstillstandsavtalen fra 1949, artikkel 5 punkt 2 slår fast at den ikke var en grense, verken politisk eller territoriell.

Mange glemmer at Seksdagerskrigen var en forsvarskrig der Egypts president Gamal Abdul Nasser eksplisitt uttalte at målet var ødeleggelse av Israel. Under krigen erobret Israel Vestbredden, Øst-Jerusalem, Golanhøydene, Gaza og Sinaihalvøyen og forsatte fra den tid en lovlig okkupasjon, da områdene var vunnet i en forsvarskrig. Knapt en uke etterpå tilbød Israel tilbaketrekking i bytte mot en fredsavtale, men svaret fra den arabiske siden var de velkjente «tre nei fra Khartoum» – nei til fred med Israel, nei til forhandlinger med Israel, og nei til anerkjennelse av Israel. I påvente av en fredsavtale er Israels okkupasjon derfor like lovlig etter folkeretten som de alliertes okkupasjon av Tyskland etter 2. verdenskrig.

Som et ledd i fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979 trakk Israel seg ut fra Sinaihalvøyen, som alene utgjorde ca 90

prosent av de okkuperte områdene fra 1967. Som kjent trakk Israel seg også ut fra Gaza i 2005, og har dermed langt på vei oppfylt sine viktigste forpliktelser i res. 242.

Dessverre har den palestinske/ arabiske siden fullstendig unnlatt å oppfylle sine forpliktelser, som blant annet er «opphør av alle krav og tilstander av fiendtlighet og respekt for og anerkjennelse av suverenitet, territoriell integritet og politiske uavhengighet av enhver stat i området, og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri fra trusler eller maktbruk.»

De palestinske selvstyremyndighetene (PA) har siden Osloavtalen systematisk bygget en kultur av hat og vold mot jøder og staten Israel ved bruk av massemedia, skolevesen og moskéer, der Israel blir omtalt som «okkupert Palestina», jødenes historiske tilknytning til landet blir benektet, og terrorister med jødisk blod på hendene blir fremstilt som rollemodeller og forbilder for den oppvoksende slekt.

Norge må derfor rette fokus mot PAs og president Mahmoud Abbas` manglende vilje til å rette seg etter FN-resolusjon 242, og ikke bruke en feil framstilling av resolusjonen til ensidig kritikk mot Israel.

Organisasjonen Med Israel for fred (MIFF) ble startet som en aksjonsgruppe i 1975 og formelt stiftet i 1978.

MIFF samler alle norske Israelvenner, uavhengig av religion og ideologi. MIFF gir saklig og allsidig informasjon om Israel og konflikten med naboene.

Dette skjer gjennom avisen Midtøsten i fokus, nettstedet miff.no, møter i lokalforeninger, radio­programmer, bøker, foredrag m.m. Hensikten med alt arbeidet er å skape større sympati for Israel og det jødiske folk.

- MIFF støtter det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland i Erez Israel.

- MIFF støtter en løsning av flyktninge­problemene som ikke innebærer en trussel mot Israels eksistens.

- MIFF mener konflikten mellom Israel og dets naboer bør løses ved direkte forhandlinger mellom partene.

- MIFF tar avstand fra organisasjoner som ikke vil anerkjenne staten Israel.

- MIFF er partipolitisk uavhengig.

Alle som støtter MIFFs formål og grunnlag kan bli medlemmer.

Les mer på www.miff.no.

Styreleder Morten Fjell Rasmussen, Bergen 92 24 39 63 | morten@miff.no Sekretær Gabriel Edland, Kristiansand 40 41 42 98 | gabriel@miff.no Daglig leder/ nettredaktør Conrad Myrland, Drammen 41 17 67 80 | post@miff.no Medlemspriser 2013 MIFF Medlem MIFF Familie MIFF Pensjonist MIFF Pensjonist Familie MIFF Student MIFF Student Familie MIFF Avis MØIF

295,400,195,245,195,245,195,-

Postadresse MIFF, Pb 9101, 3006 Drammen Kontonummer 7877.06.54539 Org. nr. 970 550 232

6

NR 6/2014

www.miff.no

Forholdet mellom Israel og USA Etter mellomvalget i USA kontrollerer republikanerne nå begge hus i Kongressen. I Jerusalem er det nå håp om mindre press fra Obama-administrasjonen, men det er også mulig Obama vil konsentrere seg mer om utenrikspolitikk.

Odd Myrland

Det var valg i USA tirsdag 4. november. Hele Representantenes hus og en del av Senatet stod på valg. I 2016 skal det også være valg på Kongressen, og da også på ny president. Obama har da sittet sine to perioder og kan ikke gjenvelges.

Når de anti-israelske vindene blåser som verst her i Norge, hjelper det å se – helt eller delvis – talen som Israels statsminister Benjamin Netanyahu holdt i den amerikanske Kongressen, i et fellesmøte mellom Senatet og Representantenes hus, i 2011. Jeg anbefaler dem som ikke har sett denne talen om å gjøre det (hvis man forstår engelsk). Den tar 46 minutter.

Kongressen har vært, og er, sterkt pro-israelsk. Men det kan man ikke uten videre si om presidenten og den staben han har valgt seg.

I militære saker, Israels militære sikkerhet, har Obamaadministrasjonen vært helt patent. Samarbeidet mellom Israels og USA om etterretning, for eksempel, er bedre enn noen gang før. Israel får kjøpe amerikanske våpen, til dels subsidiert av amerikanske skattebetalere.

Legger man størst vekt på disse sakene, kan det faktisk sies med rette at forholdet mellom Israel og USA er bedre enn noen gang tidligere. Men på det politiske

planet er det annerledes. Der er det både personlige motsetninger og politisk uenighet.

Helt siden 1967 har USA ment at Vestbredden og Øst-Jerusalem i sin helhet skal tilhøre en framtidig palestinsk stat. Alle amerikanske presidenter har kritisert Israel for jødiske bosetninger på Vestbredden. Men siden det var så mye annet som partene var enige om, og siden palestinerne når det kom til stykket ikke viste noen reell vilje til virkelig fred, fikk slike saker ikke ødelegge det grunnleggende forholdet.

Men under Obama har det vært annerledes. Der har kritikken fra amerikansk side vært hardere enn tidligere. Enda verre er det at det personlige forholdet mellom ledende israelere, ikke minst Netanyahu selv, og ledende amerikanere har vært giftig.

Når ledende amerikanere, for eksempel Kongress-representanter, er på besøk i Israel, får de høre om hvor problematisk president Obama er sett fra israelsk synspunkt. Det fremmer ikke akkurat velviljen fra amerikansk hold.

Israels forsvarsminister Moshe Ya’alon har karakterisert USAs utenriksminister John Kerry som “påståelig” og “messiansk”, altså en som ser på seg selv som en slags frelser. Det var riktignok

USAs utenriksminister John Kerry i møte med statsminister Benjamin Netanyahu og kong Abdullah II av Jordan

sagt privat, men amerikanerne sørget for å lekke det.

Grunnproblemet

Sett fra israelsk side er grunnproblemet at USA ikke tydelig nok forlanger av palestinerne at de skal anerkjenne jødenes rett til å ha en varig stat med jødisk flertall. Det palestinske kravet om “rett til å vende tilbake” til selve Israel for 10-12 millioner mennesker som har minst en stamperson (for eksempel en oldefar) som flyktet fra Israel i 1948, vil

føre til at Israel får arabisk flertall i løpet av kort tid. Det er også andre krav som er uforenlige med en ekte fred hvor det finnes en varig stat med jødisk flertall.

Noe av det Israel frykter, er at USA ikke vil nedlegge veto mot en resolusjon i FNs sikkerhetsråd for en palestinsk stat på palestinske premisser, uten avtale med Israel. For første gang er dette en reell fare.

Israelerne mener at USA tar altfor lite hensyn til de ødeleggende palestinske kravene

som vil gi Israel arabisk flertall (som nevnt) og/eller gjøre livet for israelerne uutholdelig ved terror og vold. Svært mange israelere opplever Kerry på lignende måte som Ya’alon, urealistisk og naiv. Og Kerry har full støtte av Obama.

Etter valget

Ved mellomvalget i USA tirsdag 4. november fikk republikanerne flertall både i Representantenes hus og i Senatet. Det vekker tilfredshet i Israel. Israelerne håper

Stipendiatenes stupide sammenligning Historiestipendiatene Marte HeianEngdal og Jørgen Jensehaugen gir den norske regjering råd om hva den bør gjøre i framtiden basert på en uholdbar sammenligning av Israel i 1949 og Palestina i 2014.

Conrad Myrland

I Dagbladet 6. november framfører Marte Heian-Engdal, stipendiat i historie ved Universitetet i Oslo, og Jørgen Jensehaugen, stipendiat i historie ved NTNU,

følgende argument: Israel ble anerkjent som stat av FNs generalforsamling i mai 1949 før det var inngått fredsavtale og grenser var formelt avklart med naboene,

derfor bør Norge også kunne anerkjenne Palestina før fredsavtale med Israel er på plass.

Av en rekke grunner er sammenligningen uholdbar.

1) Israel hadde i 1949 de facto kontroll over området de hevdet suverenitet over. Det var i hovedsak inngått avtaler om våpenhvilelinjer med naboene, og ingen var i tvil om hvor linjene gikk.

Palestinske selvstyremyndigheter (PA) har de siste 20 årene hatt kontroll i de store palestinske byene og landsbyene på Vestbredden, men hevder suverenitet over et mye større område. PA hevder suverenitet over hele

Vestbredden (som Israel kontrollerer militært) og over Gaza (som blir fullt ut kontrollert av den islamistiske terrorgruppen Hamas). I tillegg blir det stadig kommunisert i PAs offisielle medier at israelske byer som Beersheba, Haifa og Jaffa tilhører Palestina. Det bidrar ikke til fred i verden å gi statsanerkjennelse til organisasjoner som truer allerede etablerte FN-staters territoriale integritet. Det kan i seg selv være et brudd på FN-pakten artikkel 2.4.

2) I 1949 hadde ikke Israel politiske krav som ville ødelegge eksistensen til nabostatene. PA

har krav om å flytte millioner av palestinere inn i Israel – noe som vil gjøre Israel til en arabisk og muslimsk stat.

3) I 1949 hadde ikke Israel noen sterke militsgrupper som stod utenfor sentralregjeringens kontroll. I det palestinske samfunnet er det flere slike, Hamas og Islamsk Jihad er bare to av de største.

4) I 1949 var Israel i sin spede begynnelse, omgitt av fiendtlige stater, som ikke ga anerkjennelse, heller ikke etter at landet ble tatt opp i FN. Israels naboer møtte den nye staten med boikott og kriger i flere tiår etter 1949. I 2014

www.miff.no

7

NR 6/2014

etter mellomvalget Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif i samtale med EUs avtroppende utenrikssjef Catherine Ashton i Wien i oktober. (Foto: Samuel Kubani, flickr.com)

Irans dobbelt­ spill fortsetter Regimet i Teheran fortsetter de diplomatiske forhandlingene om atomprogrammet, samtidig som de fremmer nye trusler om utslettelse av Israel.

Tor-Bjørn Nordgaard

i november. (Foto: GPO)

å kunne forhandle med Obamaadministrasjonen med mer støtte fra Kongressen.

Noe slikt har til en viss grad vært praktisert tidligere også.

Ikke minst de to foredragene Netanyahu har holdt i Kongressen med noen års mellomrom og den overveldende mottakelsen han fikk der, bidro til å styrke Israels sak også i forhold til Obama.

Men dette er også en risikabel strategi. Hittil har israelerne lagt stor vekt på å ha støtte av

begge de store partiene, republikanere og demokrater. Dersom de nå tydelig favoriserer det ene partiet, kan det slå tilbake etter framtidige valg hvor flertallet er annerledes.

En annen risiko er at presidenten har grunnlovfestede rettigheter som den som fører USAs utenrikspolitikk, delvis uavhengig av Kongressen. Med et republikansk flertall mot seg i begge kammer i Kongressen, er det fare for at Obama ikke vil få gjennomført så mye av sin

innenrikspolitikk. Mange frykter at det vil føre til sterk aktivitet i utenrikspolitikken generelt og den israelsk-arabiske konflikten spesielt, og som nevnt med for lite hensyn til de politiske truslene mot Israel.

Det blir to spennende år fram mot neste valg.

Hovedkilde: En artikkel av Alex Fishman i Yedioth Aharonoth.

i Dagbladet er “Staten Palestina” anerkjent av alle naboene, men naboene anerkjenner fortsatt ikke at Israel skal forbli en stat med jødisk flertall og identitet. I mars 2014 fikk PApresident Mahmoud Abbas med seg hele Den arabiske liga på å gi en “absolutt og kategorisk avvisning til å anerkjenne Israel som en jødisk stat”.

Stipendiatene har rett at det var viktig å gi Israel medlemsstatus i FN i 1949. Dette var et viktig signal for å vise den arabiske verden at Israel var kommet for å bli.

I 2014 er det viktig at Palestina ikke blir gitt medlemssta-

tus før de er villig til å avklare permanente grenser mot Israel og før de oppgir sitt mål om å overvinne den jødiske staten demografisk med innflytting av millioner av 1948-flyktningenes etterkommere. Å gi anerkjennelse av Palestina nå vil være et signal til palestinske nasjonalister: Dere kan opprette arabisk stat nummer 23, samtidig som dere kjemper for at verdens eneste jødiske stat skal forsvinne.

I stedet for å belønne dette, burde stipendiater og politikere gi det sitt rette navn: Hykleri. Å gi anerkjennelse av Palestina nå vil være et signal til palestin-

ske islamister: Dere kan fortsette krigen, og verve nye generasjoner av barnesoldater, og likevel bli belønnet av det internasjonale samfunn.

Stortingsrepresentant Liv Signe Navarsete har forstått hva det dreier seg om. Hun leverte en fredsnøkkel og avslørte bedre historisk oversikt enn stipendiatene da hun slo fast: “Senterpartiet vil ikke anerkjenne Palestina før Palestina anerkjenner Israel.”

Dette må forbli standpunktet til den norske regjering og til alle som ønsker fred hvor et Israel fortsatt eksisterer. Les mer på side 8 og 9.

To uker etter at Irans øverste leder twitret om utslettelse av Israel, ble de diplomatiske forhandlingene om landets atomprogram nok en gang forlenget.

– Ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale, sier Netanyahu.

– Israels sikkerhet minsker for hver dag, sier Ayatollah Khamenei.

- Ingen tvil om Irans mål

I et intervju med BBC gjentok statsminister Benjamin Netanyahu at han hele tiden har ment at det er bedre at det ikke inngås noen avtale enn at det inngås en dårlig avtale.

- Den avtalen som Iran gikk inn for, var forferdelig. Den ville ha gitt Iran muligheten til å anrike uran til en atombombe samtidig som sanksjonene ble løftet, sa han.

- Den avtalen man behøver, er en avtale om å avvikle Irans kapasitet til å lage atombomber, og først deretter løfte sanksjonene. Siden dette ikke er oppe til diskusjon, er dette resultatet bedre enn en avtale, sa Netanyahu.

Han mener ingen bør være i tvil om at Iran forsøker å utvikle atomvåpen, og viser til Iran samtidig med urananrikningen har utviklet interkontinentale missiler som kan bære atomstridshoder.

Status quo

Den siste runden med forhandlinger mellom Iran og ”P5+1”landene har foregått i Wien, og skulle etter planen ha vært avsluttet 24. november. Målet var en avtale om nedbygging og begrensning av Irans atomprogram, mot løfting av interna-

sjonale økonomiske sanksjoner mot landet. ”P5+1” er de fem faste medlemslandene i FNs sikkerhetsråd (USA, Storbritannia, Frankrike, Kina og Russland) pluss Tyskland. Heller ikke denne gangen ble det inngått noen endelig avtale. Resultatet ble en avgjørelse om å fortsette å snakke sammen, med en ny frist 1. juni. I mellomtiden er Iran ikke forpliktet til å destruere sitt lager med høyanriket uran, som bare kan brukes til våpenutvikling og ikke er nødvendig til de fredelige formålene regimet hevder de har med atomprogrammet sitt. Iran er heller ikke forpliktet til å nedbygge noen av sine fasiliteter for videre anriking av uran. De er imidlertid etter avtalen forpliktet til å begrense seg til å kun lavanrike uran i perioden da forhandlingene pågår.

Truer fortsatt Israel

- Vit at uansett om vi oppnår en atomavtale eller ikke, minsker Israels sikkerhet dag for dag, sa Irans øverste leder Ayatollah Khamenei tre dager etter at forhandlingene ble forlenget.

Reuters har gjengitt uttalelsene fra en tv-overført tale til den paramilitære Basij-militsen torsdag 27. november.

Søndag 9. november postet Khamenei et dokument på Twitter med tittelen ”Ni nøkkelspørsmål om elimineringen av Israel”. Der tar han til orde for å oppløse staten Israel gjennom en folkeavstemning for ”de opprinnelige innbyggerne i Palestina”. Inntil dette er mulig, bør palestinerne bevæpnes til ”motstand mot sionistregimet”.

Khamenei omtaler planen sin som ”rettferdig og logisk”.

8

NR 6/2014

www.miff.no

Navarsete leverte fredsnøkkel Senterpartiets utenrikspolitiske talskvinne Liv Signe Navarsete viser at hun forstår mer om veien til fred i Midtøsten enn den svenske regjeringen og venstresiden i det britiske parlamentet.

Se hvorfor Navarsete fikk rekordmange ”liker”-klikk på Facebook.

Conrad Myrland

Fredag 31. oktober meldte nyhetsbyrået NTB at også opposisjonspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet avviser SVs forslag om å anerkjenne Palestina.

Dermed har regjeringen støtte fra nesten hele Stortinget når de avviser forslaget. Dersom alle representanter fulgte sine partigrupper, og SVs forslag om å anerkjenne en palestinsk stat kom til votering i plenum i Stortinget, ville forslaget falle med 7 eller 8 (Miljøpartiet De Grønnes standpunkt er ukjent) mot 161 stemmer.

Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talskvinne Anniken Huitfeldt sier hun ønsker å kunne være blant de første i rekken til å anerkjenne en palestinsk stat.

– Men det må være en realitet vi anerkjenner – ikke en visjon, sier hun. Ap er dermed ikke klar for å støtte SV nå. Arbeiderpartiet skal ha honnør for dette.

Senterpartiets utenrikspolitiske talskvinne Liv Signe Navarsete har en enda klarere og mer prinsipiell avvisning.

– Med forbehold om at partigruppa ikke har drøftet dette forslaget, er Senterpartiet sin holdning at vi ikke vil anerkjenne Palestina før Palestina anerkjenner Israel, sier Navarsete til NTB. Nyhetsbyrået forsøker å innvende at Norge har samarbeid med flere av de over 30 land som ikke anerkjenner Israel. Dette er et argument som Navarsete avviser.

– Så vidt jeg vet har ingen av disse landene en organisasjon som Hamas, som stadig går til angrep, sier hun.

Tenk om andre europeiske politikere kunne være like klartenkte som Navarsete i denne saken! Helt siden 1947 og frem til i dag har palestinernes manglende anerkjennelse av Israel vært hovedhinderet for at de selv skulle få sin egen stat. Dersom Europa hadde fulgt Senterpartiets linje, kunne palestinerne muligens komme på bedre tanker. Dessverre får de andre signaler, og tror at de derfor er best tjent med ikke å løse konflikten i direkte forhandlinger med Israel.

Da MIFF delte Liv Signe Navarsetes uttalelse på Facebook, høstet hun en strøm av ”liker”klikk og mange delinger.

MIFFs forventning

I februar 2014 leverte MIFF et 16 siders notat med forventninger til regjeringen Erna Solberg.

Her pekte vi nettopp på behovet for å avvise alle forslag om å anerkjenne en palestinsk stat, så lenge palestinerne avviser å anerkjenne Israel som jødenes nasjonale hjemland.

Sitat fra notatet følger: PAs Basic Law ble vedtatt av palestinernes lovgivende forsamling i 1997 og ratifisert av daværende PA-president Yasser Arafat i 2002. Siden har loven gjennomgått to endringer.

- Senterpartiet vil ikke anerkjenne Palestina før Palestina anerkjenner Israel, sier Liv Signe Navarsete.

I lovens introduksjon leser vi om ”det nasjonale hjemland Palestina”, og ”retten til å etablere en uavhengig palestinsk stat, med Jerusalem som hovedstad, under lederskapet til Palestinernes Frigjøringsorganisasjon [PLO], den eneste legitime representanten til det arabisk palestinske folk hvor de enn måtte befinne seg”.

Loven har videre slike artikler: Art. 1: ”Palestina er en del av den større arabiske verden, og det palestinske folk er en del av den arabiske nasjon. Arabisk enhet er et mål som det palestinske folk skal arbeide for å oppnå.”

Art. 4: ”1. Islam er den offisielle religion i Palestina. Respekt for helligheten til andre gud-

dommelige religioner skal bli opprettholdt.

2. Prinsippene for islamsk sharia skal være den grunnleggende kilde for lovgivningen.

3. Arabisk skal være det offisielle språket.”

De palestinske lederne som har vedtatt denne Basic Law om Palestina som en arabisk og muslimsk stat, avviser samtidig bestemt at Israel skal kunne være en jødisk stat. De krever anerkjennelse av en arabisk stat nummer 23 og en muslimsk stat nummer 57 (”Staten Palestina” har vært medlem i Organization of the Islamic Conference siden 1969), men nekter Israel retten å kunne være et nasjonalt hjemland for jøder.

Senest 2. februar 2014 gjentok PA-president Mahmoud Abbas dette i intervju med New York Times. ”On recognition of Israel as a Jewish state, Mr. Abbas said, ’This is out of the question.’”

Vi tar for gitt at regjeringens støtte til opprettelse av Palestina ved en ”fremforhandlet løsning” er en støtte til Palestina som et nasjonalt hjemland for arabiske palestinere, slik PAs Basic Law slår fast.

En balansert holdning må derfor være å gi støtte til Israel som et nasjonalt hjemland for jøder. ”Palestinerne må anerkjenne at Israel vil forbli en jødisk stat,” sa president Barack Obama da han talte i Jerusalem 21. mars 2013. Palestinerne trenger også å

Regjeringen ga det eneste riktige svaret SV foreslo i oktober at Norge anerkjenner Palestina. Regjeringen fulgte opp sin egen regjeringsplattform da forslaget ble avvist.

Det er uvisst hvor mange ganger SV prøvde å få Arbeiderpartiet med på å anerkjenne Palestina som stat da den rødgrønne regjeringen hadde makten og flertall på Stortinget fram til høsten 2013. Dersom regjeringen Jens Stoltenberg hadde fått fornyet tillit av velgerne ifjor, er det mulig Norge ville ha kommet

Sverige i forkjøpet med å anerkjenne Palestina.

Det er imidlertid verdt å merke seg at regjeringen i Stockholm ikke ennå har anerkjent Palestina. Statsminister Stefan Löfven sa ved tiltredelsen at Sverige kommer til å gjøre det, men anerkjennelsen vil bli gitt på et framtidig tidspunkt og etter dialog med USA, Israel og andre land. Det kunne Ap-leder i Israel, Isaac Herzog fortelle til Ha’aretz 6. oktober.

Høyre-FrP-regjeringen valgte å gi andre signaler enn svenskene

ved sin tiltredelse. I regjeringsplattformen heter det: “Regjeringen vil legge til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten, og aktivt støtte målet om en fremforhandlet løsning som innebærer at Israel og Palestina, som to stater, eksisterer i fred innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser.”

– Dersom vi nå anerkjenner Palestina som egen stat, sender vi et signal om at vi gir opp en forhandlet løsning, sa statssekretær Bård Glad Pedersen (Høyre) til NRK mandag 20. oktober. Slik

avviste han forslaget til stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell (SV) om å anerkjenne Palestina.

Regjeringen skal ha ros for å avvise SVs forslag.

Storbritannia har ikke anerkjent ”Palestina”

Det var ikke reelt flertall i det britiske parlamentet for å anerkjenne ”Palestina” som stat på det nåværende tidspunkt, da det 13. oktober ble gjennomført en symbolsk avstemning om dette i Underhuset. Flertallet av representantene i det britiske

parlamentet avsto nemlig fra å stemme i saken.

Hele 364 av de 650 parlamentsmedlemmene avsto fra å stemme over britisk anerkjennelse av en palestinsk stat.

Kun 274 av 650 ga sin støtte til en slik umiddelbar anerkjennelse av ”Palestina”.

Imidlertid var det bare et lite mindretall på 12 av de fremmøtte parlamentarikerne som stemte imot anerkjennelsen.

Den britiske ambassadøren i Israel, Matthew Gould, sier i et intervju med Israel Radio

www.miff.no

9

NR 6/2014

- Går i søvne mot enstatsløsning Hvorfor går israelere i søvne mot en énstatsløsning? spør kommentator Sever Plocker i en artikkel i Israels nest største avis Yedioth Aharonoth 3. november.

Hvor er masseprotestene?

Hvor er de hundretusener av folk ut i gatene? Hvorfor kan vi ikke se og høre dem?

Plocker mener israelerne bør protestere på at regjeringen ikke presenterer nye fredsinitiativ og fortsetter med bygging på Vestbredden som han finner skadelig.

Kommentatoren ser ikke ut til å ha illusjoner om åpne grenser og at en ekte fred kan komme over natten, men han ønsker å skille Israel klart fra den palestinske befolkningen på Vestbredden.

En énstatsløsning, mener han, “vil være en klar risiko for våre liv og livene til våre barn”.

– Helvete på jorden i dette landet, legger han til.

– De fleste av oss er ikke forberedt på å leve i en tonasjonal stat [felles stat for palestinere og jøder], selv om den har et lite jødisk flertall. Langt mindre om jødene er en minoritet som lever på palestinernes nåde, skriver Plocker.

Men veteranjournalisten ser ikke noen bevegelse mot en løsning med to stater for to folk.

(Foto: Senterpartiet)

høre dette fra sine europeiske venner.

Når vi ser hvordan ulike etnisk-religiøse grupper behandler hverandre i arabiske land i dag (Irak, Syria, Libya, Jemen, Libanon etc.), blir det enda klarere enn før at også jødene trenger en stat hvor de kan være i flertall og forsvare seg selv. Å støtte Israel som et nasjonalt hjemland for jøder har tett sammenheng med å avvise ”rett til å vende tilbake” for millioner av 1948-flyktningenes etterkommere. Det innebærer en aksept for at demokratiet Israel selv kan bestemme sine innvandringregler og avvise palestinernes krav som vil gjøre

slutt på Israel som en stat med jødisk flertall. MIFF forventer at regjeringen - gjør det tydelig overfor palestinsk og arabisk side at Norge krever anerkjennelse av Israel som et nasjonalt hjemland for jøder.

- stemmer imot alle forslag om å anerkjenne en palestinsk stat eller å ta opp Palestina som medlem av nye internasjonale organisasjoner så lenge palestinerne står fast på å avvise Israel som jødisk stat.

Alle ære til Senterpartiet, som ser ut til å ha forstått denne argumentasjonen.

at Storbritannia kommer til å anerkjenne en palestinsk stat ”på det tidspunktet som er mest gunstig for fredsprosessen”, og at et slikt utfall kun vil være mulig å oppnå gjennom direkte forhandlinger med Israel.

Gould understreket at avstemningen i Underhuset mandag kun var symbolsk og ikke bindende, og at verken statsminister David Cameron eller andre regjeringsmedlemmer møtte opp for å delta.

Ambassadøren mener at avstemningens resultat reflek-

terer at det er i ferd med å finne sted et skifte i den britiske oppfatningen av Israel i etterkant av sommerens konflikt i Gaza og den fortsatte boligbyggingen i bosetninger på Vestbredden.

Han ser på avstemningen som et betydningsfullt signal om folkets oppfatninger, samtidig som han sier den ikke vil ha noen påvirkning på regjeringens politikk.

Conrad Myrland Tor-B. Nordgaard

Han ønsker seg en ny protestbevegelse mot utbygging av bosetninger og det han ser som en aksept for en énstatsløsning.

Organisasjonen Peace Now er ikke mer enn en syltynn skygge av seg selv, skriver han.

Det er ikke økonomien som er problemet i Israel. I 2013 hadde lønnede arbeider en reell inntektsvekst på 5,5 prosent, husholdningens sparing øker og forskjellene ble redusert, ifølge Plocker. Han mener alle de som tier til utviklingen eller fokuserer på å mobilisere motstand i sosioøkonomiske spørsmål, bør vite at de gir en hånd til ødeleggelsen av zionismens og jødenes flere generasjoner lange drøm.

Plockers argumenter ligner på argumentene til den venstreorienterte forfatteren Amos Oz, som MIFF gjenga i januar 2013. Dagens regjeringskoalisjon er “den mest anti-zionistiske i Israels historie” fordi den overser den demografiske trusselen, mener Oz.

Israelernes syn

Plocker har rett i at jødene i Israel frykter å komme i mindretall i en énstatsløsning. Dette var en viktig motivasjon for å trekke seg helt ut av Gaza i 2005. Derfor

er det også veldig få som ønsker å annektere hele Vestbredden og gi palestinerne der stemmerett.

Samtidig frykter israelerne for militær opptrapping av konflikten dersom de oppgir sikkerhetskontrollen i Judea og Samaria (Vestbredden). Erfaringene fra tilbaketrekningene fra Sør-Libanon og Gaza-stripen er ikke gode.

Mange israelere vil innvende mot Plocker at videre byggeaktivitet i jødiske bydeler i Øst-Jerusalem og i bosetningsblokker på Vestbredden ikke trenger å være noe hinder for en løsning med to stater for to folk. Tvert imot er det israelere som håper videre israelsk utbygging kan være med på å motivere palestinerne til å komme til reelle forhandlinger.

Etter over 40 år med utbygging av bosetninger på Vestbredden, dekker ikke bosetningens inngjerdede eller patruljerte områder mer enn 3 prosent av arealet.

Andre israelere tenker at jødene på sikt vil forbli i en stort flertall også dersom de palestinske byene på Vestbredden skulle bli en del av Israel. Dette bygger de blant annet på tall som de hevder viser at antall palestinere i området er betydelig færre enn i offisielle statistikker.

Conrad Myrland

Hvorfor araberne i Israel ikke vil bli del av palestinsk stat Det er langt fra fullkomment for araberne i Israel. Men hva skjer når det kommer forslag om at arabiske byer som i dag ligger i Israel overføres fra Israel til en palestinsk stat?

Dette er en replikk til et debattinnlegg av Kathrine Jensen, leder av Palestinakomiteen, i Ny Tid 10. oktober.

10. oktober lister Kathrine Jensen, leder i Palestinakomiteen, opp en del sitater fra israelere, utsagn som hun betegner som “vanvittige”. Det er mye som blir vanvittig når nye og gamle uttalelser blir tatt fullstendig ut fra sin (ofte religiøse) sammenheng, eller når det kommer i en krisesituasjon fra løse kanoner uten politisk innflytelse. Rasistiske kommentarer og oppfordring til vold må uansett fordømmes. Jeg skulle ønske Palestinakomiteen ville fordømme når tilsvarende utsagn kommer fra Fatah-ledere og i offisielle palestinske medier.

Jensen ser ut til å mene at israelsk retorikk mot araberne og palestinere kan forklare at 95 prosent av israelerne støttet krigen i sommer. Mer enn 20 prosent av Israels befolkning er selv arabere. Det er lite trolig at langt over halvparten av disse støttet Israels forsvarsoperasjoner fordi jødiske ekstremister har drevet oppvigleri mot arabere.

Det er nok mer trolig at det var reell frykt for rakettangrepene og angrepstunnelene til de islamistiske terrorgruppene Hamas og Islamsk Jihad som fikk dem til å støtte den israelske regjeringen.

De arabiske statsborgerne i Israel ser hva som skjer med religiøse og etniske minoriteter i Israels naboland. De som blir drevet på flukt er ofte de mest heldige, andre blir holdt som sex-slaver av Islamsk Stat eller drept i hundrevis hver uke i land som Syria og Irak. Antallet kristne på Gazastripen har falt dramatisk etter at Hamas tok makten i området i et blodig kupp i 2007. Den gang så de hvordan Hamas kastet Fatahmenn ned fra høyhus. I sommer så araberne i Israel hvordan Hamas gang på gang brøt våpenhviler, og insisterte på å fortsette en krig som ble en dyp tragedie for det palestinske sivilsamfunnet.

Hver gang de tenker på hva som skjer i nabolaget, blir araberne i Israel mer takknemlig for at de kan bo i et fritt demokrati med levekår på nivå med Danmark og Finland (ifølge FN). Det er langt fra fullkomment for araberne i Israel. Men hva skjer når det kommer forslag om å utvide grensene til et framtidig Palestina, slik at arabiske byer som i dag ligger i Israel, men opp mot

grensen til Vestbredden, overføres fra Israel til Palestina? Da kommer det kraftige protester! 20 års med palestinsk selvstyremyndigheter framstår så mislykket at de foretrekker en minoritetstilværelse i Israel.

Hovedproblemet i konflikten mellom Israel og naboene er at naboene, og framfor alt palestinerne, ikke har akseptert at Israel skal forbli en stat med jødisk flertall. De krever at Israel skal åpne grenser for millioner av palestinere, slik at jødene mister sin eneste stat i verden. Samtidig understreker de at Palestina skal være arabisk og muslimsk, arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 57.

Jødene i Israel ser dette hykleriet. Derfor er det bred enighet om å avvise palestinernes krav om såkalt “rett til å vende tilbake”. Den dagen Israel ikke har mulighet til å forsvare sine grenser, eller at jødene skulle komme i mindretall, vil det ikke være retorikk som er det største problemet.

Den dagen Israels naboer aksepterer at en stat med jødisk flertall skal bestå, står flertallet av jødene i Israel klare til å gjøre de smertefulle territorielle kompromisser som vil avklare grensene for en palestinsk stat.

Conrad Myrland

10

NR 6/2014

www.miff.no

- Den palestinske enheten er et falskt bilde

Hva er i veien med Israel? åpnet programleder Gry Blekastad Almås. Det ga antiIsrael aktivisten Max Blumenthal anledning til å servere en lang rekke løgner om Israel uten avbrytelser eller kritiske spørsmål. På Miff.no kan du lese MIFFs avsløring av løgnene. Foto: Gry Blekastad Almås og Max Blumental i NRK Urix 11. november.

(Skjermdump fra NRK)

- De store samarbeidsproblemene mellom Hamas og Fatah er ikke løst, og Hamas insisterer på å beholde sine våpen, påpeker Yossi Beilin. Derfor er ikke arkitekten bak Oslo-avtalene så optimistisk. ”Den palestinske ‘konsensus-regjeringen’ ble etablert uten at man løste de seriøse uenighetene mellom de to store palestinske politiske bevegelsene: Den nasjonalistiske og den islamistiske,” påpeker han.

- Det mest fundamentale problemet er at Hamas insisterer på å beholde sine våpen og sin ammunisjon, sier Beilin.

Les mer om Beilins bekymringer på miff.no.

Conrad Myrland

Tor-Bjørn NOrdgaard

Fatah fordømmer med én tunge, og lovpriser terroristene med en annen

Yasser Arafat ble motvillig presset til å fordømme terrorangrep i Israel.

- Men det var ikke sant at han var imot drap på sivile, sa tidligere livvakt til BBC 3. april 2014.

Følgerne på Fatah-bevegelsens Facebook-side ble minnet om livvaktens uttalelse etter at Mahmoud Abbas fordømte terrorangrepet mot en synagoge i Jerusalem. Med videolenken la Fatah ved teksten: “For dem som har innvendinger med Fatah: Hvorfor selvstyremyndighetene fordømmer martyr-operasjoner.”

– Dette viser at Fatah måtte rettferdiggjøre at Abbas, lederen for PA og Fatah, kom med en fordømmelse av synagogeterroren på vegne av PA, påpeker Palestinian Media Watch.

Samtidig som Abbas fordømte terrorangrepet, kommer hans medarbeidere med hyllest av terroristene og oppmuntringer til nye angrep.

Conrad Myrland

NRK Urix hjalp ytterliggående amerikaner å sammenligne Israel med ISIL

Gilbert, sikkerhet og sannhet Mads Gilbert blir nektet innreise til Gaza via israelske grensestasjoner fordi israelerne er redde for sannheten, hevder Israel-kritikerne. Men verken Gilbert eller de store norske mediene formidler noe som er i nærheten av sannheten om Israel.

Odd Myrland

Israel har inntil videre nektet Mads Gilbert å passere israelske grensestasjoner inn til Gaza. Den offisielle begrunnelsen er at han er en sikkerhetsrisiko. Hva dette innebærer helt konkret, vil israelerne ikke si noe om. Men antiisraelerne har svaret klart: Det skyldes at israelerne er redde for sannheten. Så nå skal vi ta opp forholdet mellom Gilbert, sikkerhet og sannhet.

Sikkerhet i forhold til Hamas

En rekke nordmenn, fra statssekretær Bård Glad Pedersen og nedover, føler seg kompetent til å fastslå at Gilbert ikke er en sikkerhetsrisiko. Selv vil jeg si at når en person gang etter gang reiser til det bygningskomplekset hvor Hamas har sitt hovedkvarter, vil jeg ikke utelukke at israelerne kan ha en reell sikkerhetsgrunn i forholdet mellom, og samspillet mellom, Gilbert og Hamas.

Jeg har også stor forståelse for at israelerne ikke kan brette dette ut i detalj og dermed røpe sine kilder.

Sikkerhet i forhold til jødehat

Undersøkelsen gjennomført av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HLsenteret) i 2012 viste at 38 % av den norske befolkningen mener at Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig (altså

industrielt massemord), og 29 % til kan ikke svare på spørsmålet.

Gilbert har sin store del av “æren” for at dette er så utbredte oppfatninger i Norge. Når vi ser på sommerens krig, kommer det særlig inn at han hevdet at 90 prosent av de drepte var sivile.

Hvis det hadde vært sant, ville det betydd at Israel med vilje siktet på og drepte sivile. Det bidro i høy grad til å skape hat mot Israel.

I forbindelse med meldingen nå om at Israel har nektet ham å reise inn i Gaza fra Israel, sa han: “Hva blir det neste? Ei kule i pannen?” Slike uttalelser er sagt med vilje for å gi et bilde av Israel som han vet ikke stemmer, og som er egnet til å fyre opp jødehatet.

Gilbert har til og med brukt ordet “folkemord” om Israels krigføring.

Hele måten Gilbert snakker på, er egnet til å skape, vedlikeholde, øke og legitimere jødehatet som finnes både i den etnisk norske befolkningen og i innvandrerbefolkningen. De store mediene vet det. Og siden noen der tydeligvis har samme agenda selv (å skape, øke og legitimere hat til Israel i den norske befolkningen), opptrer de som mikrofonstativ uten å stille kritiske spørsmål, og slipper Gilbert til langt mer enn han fortjener. Det måtte en dansk journalist til for å få stilt kritiske spørsmål.

Hvordan jødehatet slår ut

Jødehatet slår ut ved at den norske befolkningen har et mye dårligere bilde av Israel enn Israel fortjener, slik vi så om oppfatningen av Israel behandling av palestinerne.

Det slår ut ved at “jøde” er blitt det vanligste skjellsordet i norske skolegårder. Det brukes rimeligvis mest mot jøder. Men det er et meget vanlig skjellsord også ikke-jøder imellom. Og norske myndigheter bryr seg så godt som ingen ting, så langt jeg har kunnet registrere.

I januar 2009, da MIFF og en annen Israel-organisasjon demonstrerte til støtte for Israel, var det store opptøyer. De rammet i første omgang demonstrantene. Men så gikk det rykter blant muslimer om at McDonalds og noen til støttet Israel.

Det ble ramponert for flere titalls millioner kroner.

Det har vært skutt mot synagogen i Oslo, som kjent. Men det regnes ikke som terror. Flere av oss i MIFF har fått dødstrusler.

(Skjellsord regner vi ikke med.)

Sannheten

Det er sagt at israelerne ikke vil slippe Gilbert inn i Gaza fordi de ikke tåler “sannheten”. Det stemmer ikke. Israel tåler godt sannheten. Det er noe annet med løgnen.

Dersom det utenkelige skulle skje at Gilbert ville fortelle det norske folket at Israels krig er slik som krig er, og at Israel ikke er verre enn vestlige land i så måte, er jeg redd for at NRK og andre medier ikke ville slippe ham til. – Det ville da også være naturlig å nevne at i Syria er 80-100 ganger så mange drept i borgerkrigen som i Gaza-krigen i sommer.

(Eventuelt et noe lavere antall ganger hvis en går tilbake og tar med flere runder i Gaza-krigen.)

Senest 14. mai 2014 tok Mads Gilbert til orde for steinkasting og skadeverk tevise stemmer som demoniserer Israel. Utdanningsdirektoratet ga i stedet sen, flickr.com)

Hva er sannhet?

En politiker som jeg hadde mye med å gjøre i en periode for mange år siden, fortalte hvordan det var den gangen da toppene i kommunen var samlet til festlig lag. Som avholdsmann var han edru hele kvelden. Ofte følte han et stykke ute i festen at han måtte forlate stedet. For det var nedverdigende for de berusede kommune-toppene at det satt en der som var klar i hodet og hørte og så hvor dumt de opptrådte.

La oss så tenke oss at lokalavisa dukket opp på slike fester og så valgte å skrive om SV-politikere, hvor beruset de var og hvor dumt

de opptrådte. Ikke et ord om folk fra de andre partiene. Også i andre saker der politikere måtte gjøre dumme, umoralske og/eller ulovlige ting gikk avisa utelukkende etter SV-folk, mens folk fra andre partiene slapp omtale selv om de gjorde minst like ille ting.

Leserne måtte da nødvendigvis få inntrykk av at SV-politikere er verre enn andre, selv om det ikke ble sagt rett ut. (Jeg går da ut fra at umoral og dumhet i virkeligheten er nokså jevnt fordelt.)

La oss videre tenke oss at hvert eneste ord og hvert eneste bilde i alle disse sakene var fullt ut i samsvar med det som faktisk

www.miff.no

Universitet hyller terrorist som drepte to israelere

Det palestinske Al-Quds universitetet i Øst-Jerusalem holdt nylig en sportsturnering oppkalt etter bilterroristen Ibrahim al-Akari. Han er en ”heltemodig martyr”, forklarer lederen for avdelingen for sportsundervisning.

5. november kjørte palestineren Ibrahim al-Akari inn i en flokk mennesker som stod ved trikkeholdeplassen i Jerusalem. To ble drept og minst 13 skadet.

Allerede 9. november arrangerte avdelingen for sportsutdanning ved Al-Quds universitetet en turning i samarbeid med Burj Luq Luq Social Centre Society til ære for terroristen.

Conrad Myrland

Palestinernes øverste shariadommer oppmuntret til religiøs kamp

Palestinske selvstyremyndigheter har lagt på vent sitt forsøk på å få et flertall i FNs sikkerhetsråd med på å anerkjenne dem som stat, melder Ha’aretz. I resolusjonsforslaget til palestinerne ligger det også inne en tidsfrist for Israel å avslutte okkupasjonen innen november 2016. PAs utenriksminister Riad Malki innrømmer at palestinerne ikke klarte å få støtte fra 9 av 15 medlemsland. (Foto: FN)

5. november oppmuntret palestinske selvstyremyndigheters øverste shariadommer til religiøs kamp, og gjorde det klart for alle palestinske tv-seere at Mahmoud Abbas støtter dem og ber om mer.

- Ja, vi oppvigler [det palestinske] folket i Jerusalem til å gjøre Ribat, sa PAs øverste shariadommer Mahmoud Al-Habbash på palestinske selvstyremyndigheters offiselle tv-stasjon (PA TV) 5. november. I klassisk islamsk lære er ribat fronttjeneste for å beskytte dar al-Islam, den del av verden som har vært eller er under kontroll av islam.

“For det første, la meg si at vi kysser pannen, hver hånd og til og med hver fot som utfører Ribat på Al-Aqsa moskéen og i Jerusalem… Vi er bak dem. Lederskapet støtter dem. Vi er med dem hvert øyeblikk, i hver aksjon og hver handling, og vi ønsker velkommen hva de gjør på den velsignede Al-Aqsa moskéen,” sa Al-Habbash.

Minst tre ganger de siste ukene har Al-Habbash gjort det klart at han ser på kampen mot Israel som en religiøs krig, og at målet er “å frigjøre Palestina fra [Jordan-]elven til [Middel-]havet”.

Les mer på miff.no.

Conrad Myrland

Conrad Myrland

Palestinerne fikk ikke støtte i Sikkerhetsrådet

under et foredrag i Bergen. OSSE har rådet norske myndigheter til å tilretGilbert en mikrofon til å nå 50.000 norske avgangselever. (Foto: Bernt Sønvi-

skjedde. Ville dette være sannheten som ble formidlet?

Jeg tror de fleste er enige i at det ville det ikke være når det skapes et feil hovedbilde. Men når Israel blir behandlet akkurat på denne måten, synes mange at det er helt OK.

Sannheten om Israel

Sannheten om Israels krigføring er at Israel ligger “godt over gjennomsnittlig” i å følge krigens regler. Alle mediene som gir folk et annet inntrykk, lyver – selv om hver enkelt melding skulle være nøyaktig sann.

11

NR 6/2014

Her er noen faktorer som må dekkes slik at folk legger merke til det dersom sannheten om Israels situasjon skal tre klarere fram: Andre kriger, særlig der vestlige land er med, må dekkes på samme måten som Israels kriger dekkes. Det betyr både endring av dekning om Israel og kanskje enda mer om andre lands kriger, også Norges.

Flertallet av jødene i Israel har bakgrunn fra muslimske land.

Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere (palestinere) fra Israel.

Hvordan de kristne og andre minoriteter blir behandlet akkurat nå i den muslimske verden.

Slik er jødene blitt behandlet før, og vil bli det igjen dersom Israel forsvinner.

Dersom alle flyktninger skulle få full erstatning for det de mistet under flukten, vil Israel netto ha kjempebeløp til gode.

Araberne i Israel har et bedre liv enn noen andre arabere i Midtøsten.

Palestinerne på Vestbredden og i Gaza ligger på plass nr. 107 av 187 land (har altså 80 land under seg) på FNs levekårsindeks HDI. Israel ligger i toppsjiktet i verden på mange felter (høyteknologi, medisin, jordbruk, …)

Et stort flertall av israelerne støtter en tostatsløsning hvor en av statene er palestinsk. Betingelsen er at den andre staten har jødisk flertall og at den får leve i varig fred. Når det ikke er blitt fred for lenge siden, skyldes det først og fremst at araberne generelt, og palestinerne spesielt, ikke godtar en varig stat med jødisk flertall. Denne avvisningen skjer først og fremst gjennom et krav om “rett til vende tilbake” for alle flyktingene fra 1948 og alle deres etterkommere. Ingen andre flyktninger har fått godtatt noen slik “rett”. En slik “rett” betyr at Israel på få år vil få arabisk flertall, og jødene vil være tilbake til statusen de flyktet fra: Minoritet overalt.

Så lenge ingenting av dette dekkes, men mediene ensidig og kritikkløst gir mikrofonen til Gilbert, vil det norske folk være langt borte fra å kjenne sannheten om Israel. Man bør heller spørre hvem det er som er redd for sannheten.

Den som sprer hat mot verdens eneste jødiske land og til og med sier at det landet driver folkemord, bør avgjort stenges ute inntil han eventuelt begynner å opptre anstendig.

Gilbert utestengt for kontakt med Hamas-topper - Mads Gilbert har hatt kontakt med høytstående representanter for Hamas, ikke bare menige i organisasjonen, sier en informert kilde til VG 21. november.

Conrad Myrland

Fredag for en uke siden gjorde VG kjent at Mads Gilbert er utestengt fra Gaza-stripen. MIFF påpekte at Gilbert var hindret fra å komme inn på Gaza via Egypt allerede i sommer. Norske medier lot fjæra vokse, og meldte at Gilbert er utestengt på livstid, noe som ikke stemmer.

MIFF har flere ganger påpekt at Mads Gilbert, gjennom sitt virke på Shifa-sykehuset, må ha hatt nær direkte eller indirekte kontakt med Hamas-ledere som har operert fra samme bygning.

Vi skrev forrige fredag: ”23. juli skrev Mads Gilbert under på et åpent brev sammen med Paola Manduca og Swee Ang. Israelske myndigheter vet hvem de har med å gjøre. I august spredte de to legene konspirasjonsteorier om jødisk makt kokt sammen av nynazisten David Duke.

Ja, de vet hvem de har med å gjøre. Mads Gilberts kollega, Erik Fosse, har fortalt hvordan legene på Shifa-sykehuset jublet da Hamas skulle la det regne terrorraketter ned over Tel Aviv. En rekke internasjonale journalister har rapportert om hvordan terrorgruppen Hamas bruker Shifa-sykehuset som base for aktivitet. Israel reagerer som ethvert NATO-land ville ha gjort – de som har jevnlige nære eller indirekte kontaktpunkt med terrorister, kommer under mistanke. Gilbert hevder at han ikke har truffet Hamas-ledere,

men skryter av at han traff Yasser Arafat og Abu Jihad i Libanon på begynnelsen av 1980-tallet.

I 2009 skrev Mads Gilbert en SMS der han anklaget Israel for å ha bombet et grønnsaksmarked, et angrep hvor 20 skal ha blitt drept og 80 skadet. Det finnes ikke spor av et slikt angrep i noen av de grundige rapportene etter krigen, og heller ingen rapporter i medier som ikke har Gilbert som kilde. Gilbert har ikke vært i stand til å vise til andre kilder.

Legen har aldri vært et sannhetsvitne om det som skjer utenfor sykehuset.”

Det er kontakten med Hamasledere som nå blir bekreftet fra israelsk etterretning via en anonym kilde som gjengis av journalist Erlend Skevik i VG. – Gilbert har hatt kontakt med høytstående representanter for Hamas, ikke bare menige i organisasjonen. Det gir ikke grunnlag for å arrestere han, men slik kontakt med lederne for en terrororganisasjon er nok til å nekte han innreise til Gaza, sier en kilde med tilgang til etterretningsinformasjon til VG. Kontakten ble avdekket gjennom Israels overvåkning av lederskikkelser i Hamas.

– Gilbert dukket opp på radaren i forbindelse med overvåkning av terrormål, mens han hadde møter og annen kontakt med dem, sier kilden. “Behandlingen av Gilbert-saken er en ren «administrativ avgjørelse».

12

NR 6/2014

www.miff.no

Tiltak mot ensomme terrorister Under den andre intifadaen var det mange som hevdet at det er umulig å overvinne terroren militært, Israel blir nødt til å gi etter for terroristenes krav.

Men Israel overvant den organiserte terroren, og leter nå etter tiltak for å overvinne soloterroristene.

Odd Myrland

Våren 2002 var den andre intifadaen på sitt høyeste, med et stort antall selvmordsbombere og andre terrorister. Israelsk etterretning lærte å overvinne slik organisert terror. Det var en infrastruktur, det var kontakt og kommunikasjon mellom de ulike leddene i kjeden, det var en kvinne i en avsidesliggende landsby som sydde bombebeltet til en i den neste landsbyen, osv.

Israelsk etterretning kom meget langt i utnytte etterretningsinformasjon til å stanse volden.

Siden Israel altså har temmelig god kontroll med organisert terror, er den nå uorganisert.

Det er “ensomme ulver” som driver angrep på egenhånd. Det er ingen som hjelper terroristen konkret med bombebelter, skytevåpen, hvor terroren skal skje osv. Men oppfordringen til terror ligger i lufta. Og de som har gjennomført terrorangrep, blir feiret som helter – også i de tilfellene når Abbas lar seg presse av USA til å “fordømme” terroren. Alle vet at det som gjelder, er det hans nære medarbeidere sier, og de gir hyllest til terroren og terroristene.

En vanlig terrormetode har vært at en palestiner på egenhånd har kjørt en bil inn på en holdeplass eller et annet sted hvor det er mange mennesker.

Knivstikking har vært vanlig. Og ellers hærverk og vold. Dette gjør en eller to terrorister alene.

Hvordan bekjempe den uorganiserte terroren?

Jeg husker i 2001 og 2002 at mange eksperter sa: Det er umulig å stanse terroren. Israel blir nødt til å gi etter for terroristenes krav. Men det viser seg altså at Israel klarte den organiserte terroren som var den viktigste den gangen.

Nå sies og skrives det igjen at den uorganiserte terroren kan Israel ikke stanse. Men Ron Ben-Yishai godtar ikke det. Han kommer med en rekke forslag som han håper i hvert fall kan begrense den sterkt. Økt nærvær av sikkerhetspersonell og bruk av teknologiske midler i Øst-Jerusalem.

Pådriverne må identifiseres, likeså de som viser tegn til religiøs “oppvåkning”. Hva slags sosialt nettverk man har, hører med.

Noe som det kanskje er mulig å gjøre noe med, er rene misforståelser. Mange palestinere tror på ramme alvor at Israel vil ta over Tempelfjellet, ødelegge moskeene der og gjenoppbygge oldtidens jødiske tempel. De aller fleste israelere, også mange

Fra begravelsen til rabbi Mosheh Twersky, som ble drept i terrorangrepet mot en synagoge i Jerusalem 18. november. Tre andre jøder og en drusisk politimann ble også drept av to terrorister tilknyttet PFLP.

nasjonalister og mange i det religiøse høyre, har overhodet ikke noe ønske om det. Det er helt uaktuell politikk.

Mange jøder tror at mange palestinere vil ha dem vekk ikke bare fra Tempelfjellet, men fra hele Jerusalem. Ben-Yishai mener at det ikke stemmer.

Ben-Yishai håper at det kan være mulig å få klargjort disse spørsmålene. Det vil hjelpe ekstra godt dersom israelske ledere hjelper med å oppklare misforståelser om palestinerne og omvendt.

Ben-Yishai tror at økonomisk støtte til den palestinske befolk-

ningen og jobber til arbeidsledig ungdom vil hjelpe godt på.

I leser-kommentarene under Ben-Yishais artikkel kommer det fram mange tanker. En nevner at alle israelske statsborgere har IDkort. Han mener at de bør gjøres slik at man kan følge med hvor eierne er.

En skriver: “Vår fiende kjenner ikke en gang til fred innenfor sin egen religion og kultur. Hvordan kan man da vente at de skal kunne inngå fred med Israel?”

Flere går inn for at langt flere israelere må bære våpen til daglig. Det var slik for mange år

siden, og det var meget effektivt mot terror.

Når en palestiner bestemmer seg for å utføre en terror-handling, er det mange faktorer som har virket inn. En sak er økonomi, etterlatte etter selvmordsterrorister får store beløp (etter standarden i Midtøsten) i belønning. Dersom det er nødvendig for å redusere terror-bølgen, vil Israel rive husene til terrorister eller deres nærmeste familie. Det vil forhåpentligvis få potensielle terrorister til å tenke seg om en gang eller to ekstra.

En eventuell krig mot Hizbollah Israel er i en kritisk situasjon i forhold til Hizbollah slik styrkeforholdet er i dag. Terrorgruppen har mellom 100.000 og 150.000 raketter.

Odd Myrland

Et av de store spørsmålene i Israel akkurat nå er om, og eventuelt når, det blir en ny krig med Hizbollah i Libanon. Hizbollah er shia-muslimsk, og deltar i borgerkrigen i Syria på president Assads side. Det største shia-landet, Iran, har gitt Hizbollah mye støtte.

Under kampene i Syria har Hizbollah mistet over 1.000 soldater, ifølge noen rapporter. Men de som ikke er drept eller alvorlig

skadet, har fått kamptrening. Og ifølge Hizbollah selv har innsatsen i Syria ikke svekket kampberedskapen mot Israel.

Hvordan blir en eventuell krig?

Israelske anslag over hvor mange raketter Hizbollah har til bruk mot Israel, varierer fra 100.000 til 150.000. Til sammenligning hadde Hamas anslagsvis 9.000 da Gaza-krigen i sommer begynte.

Med fratrekk av dem Israel ødela og dem som ikke var brukt når krigen sluttet, skjøt Hamas 4-5.000 raketter. Men Hizbollah har ikke bare langt flere raketter.

Mange av rakettene kan nå store deler av Israel, kan ha store krigshoder (minst ett tonn) og kan styres nøyaktig.

Det israelske rakettforsvaret Iron Dome kan ikke håndtere så mange raketter. Et stort antall raketter kommer til å lande i byer og tettsteder, og alle strategiske steder (kraftverk, atomreaktoren i Dimona, forsvarsdepartementet osv.) vil være utsatt. Hizbollah har raketter som kan nå mål i hele Israel.

Nasrallah har holdt noen truende taler i det siste. Han har blant annet sagt at Israel vil bli

nødt til å stenge havnene og BenGurion-flyplassen hvis det blir krig.

Israel svarer

Israelske kilder innrømmer at israelske mål vil være veldig utsatt for raketter. Det store antallet bomberom Israel har vil forhåpentligvis føre til at ikke altfor mange sivile blir drept og såret.

Transportminister Yisrael Katz svarte Nasrallah. Han sa at dersom det blir krig, er det ikke mulig for Israel å leve med slike ting som stengte havner og flyplasser. Israel kan bli nødt til å legge Libanon flatt, bombe det tilbake til steinalderen og begrave Nasrallah i ruinene.

I september sa en rapport på israelsk TV at det israelske forsvaret legger planer og øver for en meget voldelig krig mot Hizbollah i Sør-Libanon. Sammenlignet med krigen mot Hamas sommeren 2014 vil dette være en helt annen sak. Israel blir nødt til å bruke mye makt for ganske raskt å få kontrollen over Hizbollah, sa en israelsk oberst.

Iran

Israel er altså i en kritisk situasjon i forhold til Hizbollah slik styrkeforholdet er i dag og i overskuelig framtid. Dersom Iran skulle få atomvåpen, og true med å bruke den hvis Israel forsvarer seg mot Hizbollah, kan situasjonen bli helt umulig. Israel kan ikke leve med at Iran får atomvåpen.

www.miff.no

NR 6/2014

13

1 av 4 palestinere er helt eller delvis positive til IS Doha Institute for Reseach and Policy studies har intervjuet 5.100 respondenter i syv arabiske land og blant syriske flyktninger i Libanon, Jordan og Tyrkia. Her er noen tall fra en undersøkelse som ble publisert 11. november 2014. Her ble det blant annet tatt opp respondentenes holdning til den islamske staten (IS). Feilmarginen er +- 4 %.

På spørsmål om holdningen til IS, svarte 11 % at de var positive eller positive til en viss grad til den. 13 % der negative til en viss grad, 72 % er negative. 4 % “vet ikke”.

De fleste landene i undersøkelsen ligger nokså nær dette gjennomsnittet. Det er to grupper som skiller seg ut: I Libanon er 0 % positive til IS, 1

% er negative til en viss grad, 98 % er negative. 1 % “vet ikke”. Den andre veien, som mindre negative enn andre til IS, skiller folk i “Palestina” (Vestbredden og Gaza) seg sterkt ut. 4 % finner IS positiv, hele 20 % “positiv til en viss grad”, 36 % negativ til en viss grad, 36 % negativ og 3 % “vet ikke”.

På spørsmålet om holdningene til luftangrepene mot IS, svarte 26 % at de støtter dem sterkt, 33 % til at de støtter dem. 26 % er imot, 12 % sterkt imot, 4 % vet ikke. Blant palestinerne er motstanden noe sterkere og støtten noe lavere enn gjennomsnittet, men ikke dramatisk. I Libanon er støtten sterkest, med Irak på annenplass.

På spørsmål om hvordan man oppfatter USAs politikk mot den

arabiske regionen, svarer 8 % positiv, 12 % positiv til en viss grad, 15 % negativ til en viss grad, 58 % negativ og 7 % “vet ikke”. I Irak og Saudi-Arabia er oppfatningen noe mer positiv enn gjennomsnittet.

Den sterke støtten til og lave motstanden mot IS blant palestinerne (langt færre palestinere enn andre arabere er entydig negative til IS) kan etter hvert få betydning for situasjonen for Israels vedkommende. Denne sorten tall er nok blitt registrert hos IS, og vi må regne med at de vil forsøke å fiske i rørt vann. Økt radikalitet vil rimeligvis bidra til økt vold og gjøre motstanden mot en ekte fred enda sterkere.

Odd Myrland

Når Apollon skaper formørkelse I gresk mytologi er Apollon guden for lys, sannhet og profetisk klarsyn.

På Universitetet i Oslo er Apollon et forskningsmagasin som ikke alltid når opp til den samme guddommelige standard.

Conrad Myrland

I siste utgave av Apollon er side 16 til 43 satt av til temaet “Midtøsten”. Forsiden er illustrert med et blodig hjerte kleiset oppå et over hundre år gammel tysk kart fra området. Det var den gang Palestina var en geografisk betegnelse som inngikk i storområdet Syria – okkupert og fjernstyrt fra Istanbul i det osmanske riket.

På 28 sider er det selvsagt interessant lesestoff. Alt er på ingen måte formørket. Men det er prioriteringer, tekst og bilder som ikke burde være et forskningsmagasin verdig.

Midtøsten og Nord-Afrika har stått i flammer i snart fire år. Likevel avslører Apollon at redaksjonen har et helt sykelig overfokus på palestinere og deres konflikt med israelerne. Vi kan lese om palestinernes folkehelse (2 sider), fødestuer (2), uvisshet og håpløshet (2) og kristne (4).

I tillegg kommer tre sider om USAs forhold til Israel. I to artikler på seks og tre sider drøftes den arabiske våren (her er man igjen innom Israel) og islamisme i mer generelle vendinger av forskere ved UiO. De seks siste sidene handler om hellige steder i Libanon, kristne i Midtøsten og arabernes ordhistorie.

På 13 av 28 sider får altså ulike palestinske talsmenn og norske forskere beklage seg over palestinernes situasjon, og alt for ofte peke anklagende pekefingre mot Israel, mens det ikke er en eneste artikkel som setter hovedfokus på Syria hvor over 200.000 mennesker er drept eller Irak som går

i oppløsning. Årets store nyhet – det islamske kalifatet som ble erklært i juni, blir avspist med en drøy spalte i den ene artikkelen om den arabiske våren.

Land som Egypt, Jemen, Marokko ligger under palestinerne på FNs levekårsindeks, men Apollon gir ikke spalteplass til deres folkehelse, fødestuer, håpløshet, minoriteter eller konflikter.

Forskningsmagasinet har ikke klart å komme seg ut av den norske tvangstrøyen der Midtøsten er ensbetydende med Israel-Palestina. Når forskningsmagasinet gir en slik ekstrem overdekning, og uten å snakke med en eneste israeler, sier det seg selv at vrengebilder blir skapt.

Også bildebruken er betenkelig. Man kan spørre hva et bilde fra electronicintifada.net har å gjøre i et norsk forskningsmagasin. Bilder av palestinske småjenter er lett tilgjengelig på nett, man trenger ikke gå til et nettsted som så åpenbart støtter palestinernes voldelige kamp.

På side 30 er det avbildet en lidende kvinne bak et krusifiks og stearinlys. “Jerusalem og Damaskus tømmes [for kristne]“, heter det i overskriften som er lagt inn over bildet. Bildet er verken fra Israel eller Syria, men fra Egypt. Det viser koptiske kristne som sørger etter at flere av deres egne ble drept av politiet. Men her er overskriften mest misvisende. Jerusalem tømmes ikke for kristne. I motsetning til andre land i Midtøsten

Apollon, nr. 4/2014.

har antallet kristne i Israel økt de siste tiårene.

Formørkelsen fortsetter. Apollon skriver om “muren” som nå er “blitt omlag 700 kilometer lang”. Sikkerhetsbarrieren kan bli så lang, om den noen gang blir fullført, men traséen består i all hovedsak av et gjerde. Apollon hevder “den grønne linjen” er “den formelle grensen mellom Israel og et framtidig Palestina”.

Fullstendig feil. “Den grønne linjen” er våpenhvilelinje, og det blir uttrykkelig slått fast i avtalen fra 24. februar 1949 at dette ikke

skal bli ansett som en politisk eller territoriell grense.

Andre feil er mer uskyldige.

“Til tross for okkupasjonen og alle vanskeligheter som følger av den, er Birzeit-universitet rangert som det tredje beste i den arabiske verden,” skriver Apollon.

Universitet i Ramallah er rangert som 24 i den arabiske verden og som nummer 2245 i verden hos Webometrics. Al-Najah i Nablus er rangert høyere.

Formørkelsen topper seg i intervjuet med Bjørn Olav Utvik. Uten kritiske spørsmål

får UiO-professoren sammenligne islamister med “kristne vekkelsesbevegelser i Norge på attenhundretallet”. Hadde bare redaktør for Apollon, Trine Nickelsen, passet på at sine intervjuobjekter fulgte hennes gode anvisning i lederartikkelen: “Det er ingen løsning å politisere forskningen ved at det trekkes sterkere eller mer entydige konklusjoner enn det forskningsresultatene gir grunnlag for.” Det er tid for å gjeninnføre de gode prinsippene til Apollon.

14

NR 6/2014

www.miff.no

Fagforbundets dobbelkomm ”Fagforbundet og Norsk Folkehjelp tar skarp avstand fra jødehat,” skriver en av Fagforbundets ”Palestina-ambassadører”. Noen setninger senere røper han støtte til palestinske krav som vil fjerne verdens eneste jødiske stat fra kartet.

Conrad Myrland

Bengt-Ove Larsen er Fagforbundets “Palestina-ambassadør” fra Nordland fylke. 6. november publiserte fagforbundet.no en artikkel av Larsen med overskrift “Fagforbundet tar avstand fra jødehat“. Ikke bare det, men de tar avstand fra hat mot alle folkegrupper, skriver han videre.

Så langt så bra. Men så fortsetter det, og vi siterer hele avsnittet: “Å være kritisk til staten Israels okkupasjonspolitikk betyr ikke jødehat. Israels okkupasjon av FN-erklært palestinsk territorium må opphøre. Muren som de israelske myndighetene har bygd for å skille jøder og palestinere må rives, akkurat slik Berlinmuren måtte rives. Bosettingene på palestinsk jord må stanses. De palestinske flyktningene har rett til å vende tilbake eller motta kompensasjon, om de velger det.

Det må komme en politisk løsning i Midtøsten som krever at alle må lære å leve i fred med sine naboer.”

Hva er okkupert?

Når Larsen kommer til Vestbredden bør han spørre sine palestinske venner hva de anser som okkuperte områder. Spør dem om de anser Jaffa, Beersheba og Haifa okkupert. I palestinske skoler og medier blir disse israelske byene omtalt som okkuperte og palestinske. Hvis man er kritisk til at Israel okkuperer områdene som ble Israel i 1948, betyr det at man støtter en politikk som vil fjerne verdens eneste stat med jødisk flertall og identitet.

Larsen ser ut til å mene at Israel (bare?) okkuperer Vestbredden, og han mener den okkupasjonen må opphøre. Det er ikke jødehat å mene det, men det kan få katastrofale følger dersom man ensidig kjører fram denne idéen.

Vi har et godt eksempel fra fersk historie. Israels okkupasjon av Gaza opphørte i 2005. Hvis man tar til orde for israelsk tilbaketrekning på Vestbredden, uten samtidig å presentere seriøse forslag for å hindre en reprise

Fagforbundet tar avstand fra jødehat med palestinaskjerf og seierstegn. (Skjermdump fra fagforbundet.no)

av Gaza 2005-2014, viser man i beste tilfelle forakt for jødisk liv.

Etter at Israel trakk seg helt ut av Gaza, ble resultatet tusenvis av raketter og granater, og titalls angrepstunneler under grensen.

Etter at Israel trakk seg ut ble resultatet mer demonisering og sterkere boikottkampanjer enn før. Etter – ikke før – Israel trakk seg ut fra Gaza har Fagforbundet begynt å arbeide for full internasjonal handelsblokade av Israel.

Hvis “ambassadørene” tror det skaper lyst hos israelerne til å gjøre nye kompromisser, har de ikke fått opplæring i grunnleggende diplomati.

Forakt for jødisk liv

Larsen vil ha ned muren. Igjen: Hvis man krever å rive sikkerhetsbarrieren, uten samtidig å presentere seriøse forslag for hvordan selvmordsterrorister skal stanses på annen måte, viser

han i beste tilfelle forakt for jødisk liv. Berlinmuren ble bygget for å stenge folk som ønsket å flykte til frihet inne. Israels sikkerhetsbarriere ble bygget for å stenge angripere som ønsker å ramme Midtøstens mest frie stat ute.

Bosettingene på palestinsk jord må stanses, skriver Larsen.

Ifølge “ambassadørens” egen organisasjon rommer bosetningene 3 prosent av Vestbreddens areal. Den dagen palestinske

Fagbladet la lokk på debatt like Ikke alle Fagforbundets medlemmer støtter organisasjonens anti-israelske linje, men de får få muligheter til å protestere mot den ensidige journalistikken i det offisielle organet Fagbladet.

Like før forbundet vedtok Israel-boikott stengte de leserspalten for Midtøstendebatt.

Conrad Myrland

“Jeg savner en journalistikk i Fagforbundet hvor også motparten kommer til orde,” skrev Wolfgang Müller i Fagbladet nr.

8/2013.

Ansvarlig redaktør Kirsti Knudsen svarte kontant i samme utgave: “Israel bryter FN-resolusjoner, og bygger murer og ulovlige bosetninger på palestinsk jord. Vi kan ikke se at det strider mot Vær varsom-plakaten at vi

ikke har latt okkupasjonsmakten komme til orde i vår reportasje.

Israel har sterke støttespillere, blant andre USA, og jeg er ikke bekymret for dets muligheter til å nå ut med sine synspunkter.”

I Fagbladet nr. 9/2013 var det tre leserinnlegg som klaget på Fagforbundets ensidige antiisraelske linje. Sigve Djursvoll påpekte at forbundet vil boikotte “det eneste demokratiet i områ-

det”. “La heller blikket vandre til de land og særlig kvinners rettigheter blir krenket på det groveste.

Lykke til!” avslutter han.

“Israels barn vokser opp med daglige trusler og rakettangrep fra Fagforbundets ‘venner’,” skrev Jorun Paulsen. Også Trygve Bendiksen tok Israel i forsvar.

I Fagbladet nr. 10/2013 kom det tre leserinnlegg som gikk andre vei. Britt Lien mente det

var “bortkastet spalteplass” å diskutere Midtøsten når “argumentene fra israelvennene er – unnskyld uttrykket – fullstendig hinsides når de mener at det er gud (ikke sett, ikke hørt) som har bestemt at Palestina er israelernes land”. Eddie Whyte, som er kjent Palestina-aktivist i LO-systemet, var også på banen.

Trygve Natvig fortalte at han har bakgrunn som prest, og at det

ikke er ofte han banner. Men han begynner med å banne allerede i overskriften av sitt innlegg, for han har lest innlegg av “norske såkalte israelvenner”. “De tror ikke bare at de har Gud på sin side og derfor alle rettigheter, men de har også en utrolig frekkhet når det gjelder å beskrive situasjonen for det palestinske folk,” skriver han. Ingen av innleggene i Fagbladet nr. 9/2013 refererte til

www.miff.no

15

NR 6/2014

unikasjon ledere er villig til å avklare permanente grenser, vil det være avklart hva som er palestinsk jord og hva som er israelsk jord, og bosetningsspørsmålet vil være avklart. Da Israel inngikk våpenhvileavtale med Jordan i 1949, ble det understreket at den grønne linjen var en våpenhvilelinje, ikke en grense. FN er ikke et organ for å bestemme hvor grenser skal gå.

Støtter slutt på Israel

Det er i nest siste setning Larsen og Fagforbundet røper at de støtter palestinske krav som vil gjøre slutt på Israel som en stat med jødisk flertall. “De palestinske flyktningene har rett til å vende tilbake eller motta kompensasjon, om de velger det,” skriver han.

Av Israels 8,2 millioner innbyggere er 1,7 millioner arabere. De fleste av palestinerne som ble flyktninger i krigen de startet i 1947/1948 (ca. 700.000) er døde for mange år siden, men fordi palestinerne forskjellsbehandles fra alle andre flyktninggrupper, regnes alle deres mange millioner av etterkommere også som flyktninger.

Dersom disse etterkommerne skal få rett til å vende tilbake til eiendommene til sine forfedre, vil jødene i løpet av kort tid vil komme i mindretall i sitt eget land. MIFFs artikkel Støtter løsning som vil gjøre slutt på Israel forklarer mer om hvorfor dette er en trussel.

Også om man ser bort fra de skremmende konsekvensene av en tilbakevending, viser FNs vanlige praksis at palestinerne ikke har noen rett til å vende tilbake. Av alle de store flyktninggruppene fra tiårene etter andre verdenskrig er det bare palestinerne som fortsatt sitter i leirer.

Flyktningene fikk først nødhjelp, og deretter var hovedregelen ny permanent bosetning i området de flyktet til eller i et tredje land. Det samme vil løse problemet for palestinerne. Det hører med i bildet at flere jøder har flyktet fra arabiske land enn arabere (palestinere) fra Israel.

To forslag

“Det må komme en politisk løsning i Midtøsten som krever at alle må lære å leve i fred med sine naboer.”

Absolutt! Jeg foreslår at Fagforbundets ambassadører starter opplæringen i områder hvor dødstallene er astronomisk høye og hvor dyptgående konflikter har vart lengst. Når de er ferdig med å skape forlikelse mellom alle sunni- og shiamuslimer og mellom kurdere og arabere , kan de jo forsøke å hjelpe israelere og palestinere.

Et annet velment forslag til Fagforbundet kunne være å konsentrere seg om fagorganiserte medlemmer og deres interesse i Norge. Den dagen det skjer, vil mange av jødene som Fagforbundet hevder at de ikke hater, puste lettet ut.

Skjermdump fra den nye dokumentarfilmen "UNRWA Goes to war" som du finner med å søke på YouTube. UNRWA hevder filmen gir et misvisende bilde.

Gamle minner fra Gaza Et av MIFFs nye medlemmer har erfaringer fra Gaza-stripen helt tilbake til slutten av 1950tallet. Per Eiliv Moi kan fortelle om noe som allerede den gang bar i seg varsel om katastrofale resultater.

Per Eiliv Moi fra Røyse i Buskerud var blant 1500 medlemmer som meldte seg inn i Med Israel for fred (MIFF) under Gaza-krigen i juli og august.

I den forbindelse delte han erfaringer fra Gaza-stripen som går nesten 60 år tilbake i tid: “Jeg husker med forferdelse det jeg opplevde i Gaza i 1957/1958 da jeg tjenestegjorde i UNEF.

Det som gjorde mest inntrykk var de daglige skoleoppstillingene på en skole i nærheten av Beit Hanun der vi i stabskompaniet til DANOR bataljonen var forlagt. For oss var disse oppstillingene så fundamentalt ulike de fredelige oppstillingene i Norge. I Gaza så oppstillingene mer ut som militære bataljonsoppstillinger.

Oppstillingene sluttet med en høylytt og unison besvergelse: “Vi sverger at vi ikke skal slå oss til ro før hver eneste jøde er drept eller drevet på havet.”

Jeg kan ikke arabisk, men jeg spurte de sivile arabiske leirarbeiderne i leiren vår hva som ble

sagt under skoleseremonien, og det var de som forklarte meg hva innholdet i besvergelsen var.

Hvem som var ansvarlig for driften av skolen vet jeg ikke, men på et stort blått skilt ved skoleinngangen kunne en lese bokstavene UNRWA. Når barn inndoktrineres på denne måten må jo resultatet bli katastrofalt.”

Moi var norsk soldat i United Nations Emergency Force (UNEF), en styrke som ble opprettet etter Suez-krisen i 1956.

Hatopplæringen pågår fortsatt ved UNRWA-skoler på Gaza-stripen.

før vedtak om boikott Gud, og det er tvilsomt at noen andre innlegg har gjort det de siste mange år.

Mest interessant i nr.10/2013 er det å merke seg hva redaksjonen skriver som haleheng til de tre artiklene: “Pause fra Midtøsten.

Vi følger oppfordringen om å ta en pause fra leserbrev om Midtøsten. Det betyr at debattinnlegg om dette temaet ikke kommer på trykk på ei stund.”

Stans i leserinnlegg om Midtøsten ble annonsert i oktober 2013. I november 2013 vedtok Fagforbundets landsmøte å arbeide for en internasjonal handelsboikott av Israel, men nå var porten stengt for protester i organisasjonens fremste organ.

Fagforbundet gjorde det som må være organisasjonens mest radikale utenrikspolitiske vedtak gjennom historien, men sørget for stenge døren for all internkritikk i forkant.

Samtidig fortsetter Fagbladet sin kampanje med anti-israelsk

journalistikk på redaksjonell plass. Allerede i Fagbladet nr.

11/2013 vies det over tre sider til Fagforbundets “Palestinaambassadører”.

Fagforbundets “Palestinaambassadører” setter seg ned for gruppebilde under overskriften “Stop Palestine Genocide”. Slik gjenforteller de løgnene som fikk landsmøtet til å gå inn for boikott av Israel, skrev MIFF den gang.

Heller ikke i Fagbladet nr.

1/2014 blir det gitt noen pause fra Midtøsten. Palestineren Mohammed Omer får male ut om situasjonen på Gaza-stripen over to sider.

Redaktør Knudsen holder ord. Utgavene i første halvår er fri fra Midtøsten i debattspaltene. I Fagbladet nr. 6-7/2014 er Mohammed Omer tilbake i sin faste gjesteskribent-spalte.

I Fagbladet 8/2014 er det igjen fullt trøkk med sverting av Israel i Fagbladet. Mest grotesk er karikaturtegningen på side 3 (se

toppen av artikkelen). Mohammed Omers reportasje fra Gaza har overskriften “Israels hær dreper kvinner og barn”. Rakettangrep og infiltrasjonsangrep fra Hamas og andre terrorgrupper på Gaza-stripen blir ikke nevnt med et ord. Det blir heller ikke de gjentatte våpenhvilebruddene til Hamas.

Forbundsleder Mette Nord skriver artikkel hvor hun anklager Israel for “slaktingen av sivile palestinere”. Hun krever at “blokaden oppheves” (fri leveranse av våpen til islamistske terrorgrupper) og at “muren rives” (fri ferdsel for islamistiske terrorgrupper inn i Israel). Da hjelper det lite å hevde at “Fagforbundet støtter ikke Hamas”.

Fagforbundet varslet i samme utgave at de gir 1 kroner per medlem til partnere i Gaza.

I Fagbladet 9/2014 fortsetter kampanjejournalistikken mot Israel. Kampanjen mot SodaStream og konsert for Gaza blir

omtalt. Ambulansesjåføren Olav Aannerud Bjørseth får fortelle om opplevelser fra palestinsk flyktningleir i Libanon på to sider og Mohammed Omer skriver om “stadig nye overskrifter om israelske massakrer”. Heller ikke denne gang nevner han militær aktivitet fra palestinsk side.

For første gang på ett år inneholdt nr. 9/2014 et leserinnlegg om Midtøsten. Liv Melberg uttrykker skuffelse over Fagbladets ensidige dekning av Gazakonflikten, og påpeker at dette er utenfor Fagbladets naturlige stoffområde. Melberg skriver: “Jeg ser vanskelig at det kan bli gode, kvalitative og konstruktive debatter og kommentarer når det bare blir gitt opplysninger fra én part. Det som fikk begeret til å renne over for min del, var tegningen på side tre. Jeg syns dette er unødvendig, virker useriøst, og kan vanskelig se hvordan dette kan gi noe faglig oppdatering…”

Som et haleheng til innlegget skriver Fagbladets redaksjon: “Fagbladet har fått flere liknende reaksjoner på vår Gazadekning. Vi har valgt å trykke dette. Red.” I Fagbladet nr. 10/2014 fortsetter ensidig journalistikk. Denne gang ble det gitt tre sider til boikottaksjonen mot SodaStream.

Samtidig åpnet Fagbladet for nok et kritisk leserinnlegg. “At Gazas befolkning lider, er det ingen tvil om. Men det er trist og betenkelig at Fagbladet gjennom slike artikler bidrar med så grove faktafeil og usannheter,” konkluderer Svein Lochner i sin artikkel.

Trist og betenkelig! Virkelig!

PS! Etter at MIFF publiserte denne artikkelen på miff.no, har Fagbladet i nr. 11/2014 intervjuet Ervin Kohn, styreleder for Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Kohn påpeker blant annet at Israels okkupasjon av Vestbredden er lovlig og sier han støtter sikkerhetsbarrieren.

16

NR 6/2014

www.miff.no

Hva som ikke ryster anti-israelske professorer og journalister Professor Nils A. Butenschøn er ”skaka” over at professor Benny Morris mente det var og er nødvendig å sikre at det finnes en liten stat med jødisk flertall. Den store feilen i Midtøsten er at kristne og andre minoriteter ikke har fått slike stater de også.

Odd Myrland

Fredag 31. oktober hadde professor Nils. A Butenschøn en bokanmeldelse av boken 1948 i Dag og Tid. Boken er utgitt av Dreyer Forlag i samarbeid med Med Israel for fred.

Butenschøn er “skaka” (rystet) over at Benny Morris mener at det var nødvendig i 1948, og kanskje kan bli igjen, å gjøre det som var nødvendig for å sikre at det finnes en liten stat som har jødisk flertall.

Butenschøn og en rekke andre anti-israelere har vært “rystet” lenge. Det har gitt seg uttrykk i en rekke bøker og en lang rekke debattinnlegg, foredrag, innslag på radio og TV osv. om hvor galt det var at Israel ble opprettet og at noen palestinere flyktet.

Vurdert etter hva man har observert av uttrykk for “rystelse” angående andre saker fra disse folkene, tror jeg at vi kan lage ei lita liste over saker de ikke er særlig rystet over.

a) At 4-500.000 finner måtte flykte under 2. verdenskrig og ikke har kunnet vende tilbake til sine hjem i Karelen, b) at 14-18 millioner etniske tyskere måtte flykte fra ØstEuropa (mange etter at 2. verdenskrig var godt og vel over, med full støtte fra vestmaktene), hundretusener døde i forbindelse med flukten, c) at millioner av ukrainere og polakker måtte flykte etter 2. verdenskrig, d) at 10-15 millioner hinduer og muslimer måtte flykte fordi de bodde i “feil” land religiøst sett da India ble delt (og hundretusener ble drept), e) at millioner måtte flykte i det tidligere Jugoslavia for å komme til områder hvor det etnisk-religiøse flertallet godtok dem, med hundretusener av drepte. f) Det er heller ingenting som tyder på at Butenschøn og noen av de andre anti-israelerne blir særlig rystet over den storstilte

Professor Nils A. Butenschøn.

(Foto: UiO)

etniske rensningen som har skjedd og skjer for våre øyne, for eksempel i Irak. Millioner av shia-muslimer som bodde i blandede områder, er jaget på brutalt vis til “sine” etniske områder i sør. Tilsvarende er sunnier jaget til “sine” områder i midten, og kurderne til “sine” områder i nord. Titusener, kanskje hundretusener, er drept i prosessen.

Tilsvarende prosesser er i gang i Syria, Libya og (såvidt jeg har forstått) Jemen. Odd Karsten

Tveit og andre venter at noe lignende skal skje i Saudi-Arabia og flere land, uten at de visst er noe særlig “rystet” av det. g) Svært få blir rystet av de kristnes situasjon i den arabiske verden akkurat nå. Antallet kristne i Irak er gått ned fra 1,6 millioner til 2-300.000 siden 2003, og er fremdeles raskt minkende. Kristne blir i beste fall diskriminert og utsatt for vold som i Egypt, og mange steder direkte fordrevet. h) Aller minst blir Butenschøn og andre rystet over at så godt som alle jøder er fordrevet fra de arabiske land, det er veldig sjelden og lite omtalt. Av ca. en million jøder er det nå færre enn 10.000 igjen. De fleste av dem er dradd til Israel. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere (palestinere) fra Israel.

Og med økende jødehat i Europa etter som vår verdensdel blir mer og mer muslimsk, ser mange av jødene som flyktet til Frankrike og andre land nå i stadig mindre grad noen framtid her for sine barn, og flytter til Israel. i) Man er selvsagt heller ikke rystet av at palestinernes religiøse leder under 2. verdenskrig oppholdt seg hos Hitler og oppmuntret ham til “den endelige løsningen på jødespørsmålet”.

Man er ikke rystet over at jødene i det som ble Israel ble truet av arabiske talsmenn i 1947-48 (for eksempel i FN) med å bli utryddet.

j) Og man er absolutt ikke “rystet” over at Hamas har i sitt charter (artikkel 7) et sitat av profeten Muhammed om at det kommer en dag da alle verdens jøder skal drepes. Man er selvsagt heller ikke “rystet” over at dette jevnlig forkynnes i moskeer, også under TV-sendte gudstjenester.

Jødene utgjorde tradisjonelt grovt regnet 2 % av befolkningen i “det arabiske hjemland”.

Israel utgjør snaut 0,2 % av arealet i dette området. Israel er litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke. Jødene har derfor heller fått for lite enn for mye land.

Når jødene ikke kan leve i fred, frihet og verdighet i den arabiske verden, er det meget rimelig at de har sikret seg et slik lite område hvor de kan være i flertall og styre eg selv.

Den store feilen i Midtøsten er ikke at jødene har sikret seg en liten stat hvor de kan være i flertall og være frie. Den store feilen er at kristne og andre minoriteter ikke har fått en slik stat de også.

Det foregår, som nevnt, en blodig etnisk rensning i en rekke arabiske land, og en rekke andre land står sannsynligvis for tur i så måte. Løsningen som ble fulgt da Israel ble opprettet som en stat med jødisk flertall, var god og kostet langt færre liv enn det vi ser ellers i den arabiske verden.

Dersom denne løsningen blir gjort til modell, kan mange liv bli spart og regionen kan bli langt mer stabil enn det nå ligger an til.

Falske toner fra Musikernes fellesorganisasjon Musikernes fellesorganisasjon vil arbeide for ”boikott av israelske kulturinstitusjoner i ulovlige bosettinger på Vestbredden”. Landsmøtevedtaket er ikke bare umusikalsk, det er diskriminerende. Les hvorfor det er falske toner.

Conrad Myrland

På landsmøtet i oktober gjorde Musikernes fellesorganisasjon følgende vedtak.

“MFO ønsker å vise solidaritet med kunstnere og kulturarbeidere på tvers av landegrenser ved å arbeide for en boikott av israelske kulturinstitusjoner i ulovlige bosettinger på Vestbredden.

MFO vil også styrke samarbeidet med israelske og palestinske artister og kulturorganisasjoner

som driver fredsskapende arbeid i regionen.”

Uttalelsen ble publisert på organisasjonens nettside 24. oktober.

Av alle de mange omstridte områder i verden hvor det pågår bosetningsaktivitet, er det bare kulturinstitusjoner i israelske bosetninger MFO velger å boikotte. De tyrkiske bosetningene på Nord-Kypros er bare ett eksempel på flere.

Forbundsleder Hans Ole Rian, som også er aktiv politiker i SV, ønsker ikke å kommentere saken overfor MIFF. Denne diskrimineringen skriker ikke bare i ørene til MIFF, også blant medlemmer av Musikernes fellesorganisasjon er det flere som ikke får det til å harmonere.

– Synes det er flaut at MFO holder på med dette, sier et MFO-medlem til MIFF. Kan ikke dere som er uenig med boikotten skrive et protestbrev?

– Det er dessverre umulig.

Tenk på at Kultur-Norge i prinsippet styres av SV. Det ville være økonomisk selvmord for en musiker eller kunstner å protestere offentlig. Da blir det ingen bidrag og støtte vet du, sier den anonyme boikottkritikeren.

Det er grunn til å frykte at de falske tonene vil fortsette i ekkokammeret.

Skrikende, falske toner kommer fra Musikernes fellesorganisasjon.

(Illustrasjonsfoto: rafaelsoares, flickr.com)

www.miff.no

17

NR 6/2014

Bestill den nye boken 1948 av Benny Morris Benny MorrIs er bla, bla, bla

benny morris

be n n y morris

1948

1948 Den første arabisk-

Den første

israelske

arabisk-israelske krigen

krigen

for- og etterord av Morten fjell rasmussen dreyer

dreye r

Bokens forfatter Benny Morris er professor i historie ved avdeling for Midtøsten-studier ved Ben Gurion-universitetet i Israel.benny Damorris boken kom ut på en(f. 1948) er professor i historie ved gelskavdeling i 2008, uttalte Aftenposfor Midtøstenstudier ved Ben-Gurion-unitens versitetet anmelder at den er bedre i Israel. Han er den ledende av annen de såkalte «nye enn noen beretning om historikerne», som de siste tre tiårene har omformet denne delen av Midtøstens hisforståelsen av konflikten torie.mellom arabere og israelere.

Han har tidligere utgitt "Både Morris’ meningsfeller blant annet bøkene The Birth of the Palestinian Refugee og -motstandere lovpriser hans Problem Revisited; Righteous Victims; Israel’s Border Wars, grundighet og nøyaktighet i 1949–1956 og One State, Two States. fremstillingen av fakta. Denne boken, som langt på vei er en oppsummering av over 25 års forskning på opprettelsen av Israel i 1948, vil derfor være interessant for en vid leserkrets. I den norske offentlige debatten males det dessverre så altfor

ofte med bred pensel i en følelsesladet agitasjon mot Israel.

Undertegnedes håp er at denne boken kan være et bidrag i retning av en mer nyansert og rettferdig debatt," skriver MIFFs styreleder Morten Fjell Rasmussen i forordet. Han har også oversatt boken til norsk.

For kun kroner 399,- får du en innbundet bok på 624 sider med den beste innføringen i hva som skjedde under Israels uavhengighetskrig i 1948.

Dersom du tegner medlemskap i MIFFs bokklubb eller i tillegg bestiller én eller flere av de tre andre bøkene under sender vi deg boken med gratis forsendelse.

Ypperlig julegave!

Israel under lupen Frimerker som propaganda Olav V. Landsverk

MIFF

Israel under lupen avslører arabernes frimerkekrig mot Israel. Arabiske stater har illustrert store deler av Israels historie på frimerker. Når filatelisten Olav Vidar Landsverk kommenterer og korrigerer propagandaen blir det en unik, spennende og lærerik reise fra britisk mandattid til i dag.

Halvmåne og hakekors avslører alliansen som holdt på å kvele Israel i fødselen. Viktig for alle som ønsker å forstå bakgrunnen for dagens konflikt. Israel ble opprettet for sent til å redde Europas jøder, men i tide til å bli en nødhavn for jøder fra arabiske land.

Dobbeltspill avslører sviket fra palestiske ledere, som snakker om fred på engelsk til Vesten, men forbereder sine egne innbyggere på krig når de kommuniserer på arabisk. Viktig for alle som ønsker å forstå hva som hindrer fred i dagens situasjon.

352 sider.

272 sider.

320 sider.

PRIS 298,-

NÅ KUN 198,- for MIFF-medlemmer (Før 298,-)

NÅ KUN 198,- for MIFF-medlemmer (Før 298,-)

Forsendelse kr. 90,- for 1948 og kr. 50,- for andre. Gratis ved kjøp av to eller flere bøker.

Bestill bøkene på MIFFs nettside www.miff.no, på e-post post@miff.no eller på tlf. 41 17 67 80.

18

NR 6/2014

www.miff.no

Fortjener Sidsel Wold OssietzkyNRKs utenriksmedarbeider Sidsel Wold mottar Ozzietzky-prisen. Folk lurer på hva MIFF sier til det.

Conrad Myrland

Sidsel Wolds arbeidsgiver kan i dag (10. november) melde at NRK-journalisten får Ossietzkyprisen. Prisen gis av Norsk PEN for “fremragende innsats for ytringsfriheten”, og deles normalt ut på Fengslede Forfatteres Dag. Det tok ikke lang tid fra nyheten ble kjent før MIFF mottok spørsmål på Twitter: Hva mener dere om at Sidsel Wold får prisen?

Wold har kommet en lang vei siden hun i sin spede begynnelse på sin journalistiske karriere var medredaktør for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus kortvarig i 1985.

Norsk PEN har publisert begrunnelsen for pristildelingen på sin nettside. Det er denne det er verdt å kommentere.

“I flere år har Sidsel Wold rapportert fra Midtøsten og særlig om Israel-Palestina konflikten.

Med engasjement, innlevelse, gode kunnskaper og omfattende kontaktflate har hun bidratt til viktige nyanser og god bredde i dekningen av konfliktene og utviklingen i området.”

Det er nettopp god bredde Sidsel Wold med rette er kritisert for ikke å ha. Hun er selv veldig åpen om at det er sider ved konflikten hun ikke dekker og stemmer fra området hun ikke formidler. Wold velger seg et “kompass” og dekker ut fra det, og er ikke så opptatt av balanse.

“Hva er balanse?” spurte hun tilhørerne under debatten i Litteraturhuset 27. august. “Og nå vil jeg at alle skal glemme Israel-Palestina-konflikten.

Bare trekk ned rullegardinen, jeg skal gi noen andre eksempler. Hvordan skal man dekke en dag i Sør-Afrikas apartheid balansert? Hvordan skulle man dekke en dag under folkemordene i Rwanda balansert? Det er snakk om store forskjeller og maktforskjeller. Hvordan dekker

man ISIL balansert? Hvordan dekker man en dag under krigen, altså Sachsenhausen, balansert?

Jeg sammenligner ikke Israels regjering med nazistene nå, jeg gjør det ikke. Jeg bare spør om tankegangen balanse. Når en av verdens mektigste, mest avanserte hærer bomber løs på et klaustrofobisk lite område med fattige mennesker som har vært de aller fleste sperret inn i mange år, så er det ingen balanse, og da dekker man ikke det balansert.

Det andre er at den dekningen jeg gjør fra Gaza, som jeg gjorde fra Gaza, det utfylles fra desken hjemme. Når jeg er i Gaza og rapporterer om barn som blir drept, så lager desken en sak på byråstoff at det er blitt skutt ut raketter fra Gaza.”

Wold hevder hun ikke sammenligner Israel med nazistene, men skaper samtidig assosiasjoner mellom Israel og apartheid, Israel og folkemord, Israel og islamistiske terrorister og Israel og nazistenes utryddelsesleirer.

Dette er en vanlig brukt teknikk, og muligens det priskomiteen mener representerer “nyanser”?

Wold tilhører samme skole som NRK-kollega Odd Karsten Tveit. Også han har slått fast at balanse ikke er noe mål i dekningen.

Midtøsten-forsker Cecilie Hellestveit slo fast i 2011, etter analyse av NRK-program i tiden da Wold var korrespondent i Jerusalem, at NRKs narrativ “rommer på langt nær alle virkelighetsforståelsene som finne i og om konflikten”.

Wold har uten tvil stort engasjement og innlevelse, og av og til har hun også bidratt med viktige nyanser. I januar 2014 leste hun den norske stemmen i det franske dokumentarprogrammet om Det muslimske brorskap. “Fra da av [fra 1953] var den israelskpalestinske konflikten ikke bare

en lokal konflikt mellom naboer.

Nei, den ble til en hellig sak.

For om hele regionen var å anse som islamsk, var Israel et fremmedelement,” leser Wold. Det er svært sjelden hun har fått med seg denne viktige nyansen i sine egne reportasjer.

Vi siterer videre fra begrunnelsen for pristildelingen: “Norsk PEN vil understreke hennes evne til å formidle møter med enkeltmennesker og deres liv. Historier som er vesentlige for å forstå lange linjer, sterke følelser og konkrete konsekvenser av politisk maktspill. Samtidig som Sidsel Wold utsetter seg selv for fare, behersker hun den vanskelige kunsten å være krigsreporter med et bredere perspektiv enn dekning av de enkelte aksjoner og reaksjoner. Hennes reportasjer preges av bred kunnskap, god kjennskap til regionen og presise observasjoner i møte med mennesker, enten de utøver makt eller er ofre for voldsbruk og brutalitet.”

Wold sier selv at hun er avhengig av desken for å sette sine saker i et bredere perspektiv.

Det var særlig en helt upresis “observasjon” fra Sidsel Wolds side som vekket oppmerksomhet under sommerens krig. “Gazafolk er livredde, for da vet de [ved en bakkeinvasjon] at det kommer inn masse nervøse israelske soldater som skyter på alt som rører seg,” sa Wold i Dagsrevyen 11. juli.

Upresis språkbruk er ikke fremmed for Wold. “Men du vet jo det at hver gang du hører et smell er det antakeligvis noen som dør,” sa hun i Dagsnytt 12. juli. Det var ikke bare upresist, men selvsagt helt feil.

La oss ta et eksempel til, fra debatten i Litteraturhuset. “Bygging av bosetninger på okkupert land er forbudt. Det står i Genève-konvensjonen,” sa Wold.

Det står ikke noe slikt i Genèvekonvensjonen. Artikkel 49 gjelder et forbud om tvangsflytting av mennesker inn eller ut av okkuperte områder, og alle som er interessert i å lese teksten vil se at verken bosetninger eller bygging er nevnt. Wold referer

Sidsel Wold under debatten i Litteraturhuset i august 2014. (Foto: Arad Yanai)

i virkeligheten til en tolkning av konvensjonen, men er så upresis at hun sier noe helt annet.

Wold er uten tvil kunnskapsrik om Midtøsten, men av og til håner hun lytternes hukommelse. “Netanyahu ville ikke snakke med palestinerne da de var splittet, men heller ikke når de samler seg,” sa hun 17. juni.

Hele verden vet at Netanyahu snakket med palestinere i store deler av det foregående året, og at han har erklært vilje til forhandlinger uten forhåndsbetingelser gjentatte ganger siden 2009.

Av og til kan det også stilles spørsmål ved kunnskapen.

Hamas hadde ingenting å tjene på å drepe tre jødiske bibelskoleelever, sa Sidsel Wold på NRK Dagsrevyen 1. juli. Hun gikk hardnakket imot israelske talsmenn som sa at Hamas stod bak.

I ettertid har det vist seg hvem som hadde rett.

“Norsk PEN vil berømme Wold for hennes mot og integritet. Hun har gjennom flere år stått midt i stormen; både i de dramatiske hendelsene i MidtØsten og i møte med kritikk her hjemme. Hennes styrke er evnen til å formidle ulike inntrykk fra de mennesker hun har møtt og det hun selv har sett og opplevd.

Dikter NRK for å framstille en jødisk Israels statsminister «lover hevn med full styrke», meldte NRK 1. Men Netanyahu har ikke snakket om hevn.

Conrad Myrland

Dette er uttalelsen som Israels statsminister Benjamin Neta-

nyahu publiserte etter terrorangrepet mot en synagoge i

Jerusalem tirsdag 11. november: “Dette [terrorangrepet] er et direkte resultat av oppvigleriet som blir ledet av Hamas og Abu Mazen [Mahmoud Abbas].

Det er uansvarlig av det internasjonale å overse det. Vi vil svare med en tung hånd [svare kraftig] på de brutale mordene av jøder som kom for å be og ble møtt av

forkastelige mordere,” sa Netanyahu.

Ikke et ord om hevn.

Likevel, da NRK tre timer senere, laget nyhetsoppslag om terrorangrepet i 12.00 sendingen, var det Netanyahus varsel om "hevn" som var hovedsak.

Israels statsminister «lover hevn med full styrke», innle-

det programleder Jarle Roheim Håkonsen. Senere gjentar han, men moderer: Da lover Netanyahu bare “kraftfull hevn”.

Reporter Kristian Aanensen gjentok det samme. Etter kort å ha oppsummert noe av det som skjedde under angrepet, fortsatte han.

www.miff.no

NR 6/2014

prisen?

Som hennes seere og lyttere blir vi gitt mulighet til å forstå mer av hvilke verdier, tradisjoner og opplevelser som former holdninger og begrunner beslutninger hos mennesker på begge sider av konflikten.”

Sidsel Wold ville vist større integritet dersom hun rettet opp feilen hun formidlet 28. mai 2013. “Ein ny praksis i Israel forbyr besøkande å reise til den okkuperte Vestbredden, der Jesu fødeby ligg,” skrev Wold. Alle vet at titalls nordmenn og tusenvis av turister ukentlig reiser inn i Vestbredden. Feilen ligger der

fremdeles, men Wold nekter å rette.

Dersom kritikken av Wold de siste årene har vært en “storm”, lurer vi på hva det skal kalles når norske redaksjoner jakter på politikere eller byråkrater i flokk.

Wold på sin side har fått støttende artikler og store oppslag i de fleste store norske medier.

“I denne type sensitive konflikter er det umulig ikke å bli utsatt for kritikk. Men når kritikken mot en sannhetssøkende journalist tar form av hets og trakassering, har kritikerne gått langt over grensen.

“Norsk PEN mener Sidsel Wold fortjener en pris for sitt arbeid. Både på grunn av den innsats hun nedlegger for å sikre en bredest mulig formidling av inntrykk og konsekvenser av konflikten for vanlige mennesker, og fordi hun i dette arbeidet har måttet tåle skarp kritikk for å benytte sin ytringsfrihet. Sidsel Wolds reportasjer er tydelige, klare og profesjonelt gjennomført.”

I Litteraturhuset begynte Wold med å slå fast at hun ikke er utsatt for hets. Vi siterer ordrett hennes aller første ord i debatten.

“Det snakkes veldig mye om hets og mobbing av meg, av typen som jeg fikk her om dagen ‘Goebbels når jo deg ikke til knærne en gang’. For meg er dette hverdagskost. Jeg føler ikke at dette er hets, dette er for meg en del av en propagandakrig. Dette er ikke en hetskampanje mot meg, det er en del av en propagandakrig.”

Hvem vi skal tro, Norsk PEN eller Wold, får leseren selv avgjøre. Vi er glad for at Wold kunne fortelle i sommer at hun ikke hadde mottatt noen trusler.

Hets og trakassering hører aldri hjemme, enten journalistene er sannhetssøkende eller ikke.

Det er de to siste setningene Norsk PEN for alvor avslører sin mangel på kompetanse. Ingen har kritisert Sidsel Wold for å bruke sin ytringsfrihet. Bortsett fra noen sinte og kanskje også noe usaklige e-poster og Twitter-meldinger, koster det ingen norske journalister å dekke Israel slik Wold gjør. Tvert imot, det sikrer forfremmelser, priser og stor popularitet både blant kollegaer og i det norske folk.

Sidsel Wold kan ytre og mene hva hun vil. Wold er kritisert fordi hun som journalist har brutt Vær Varsom-plakaten og NRK-plakaten. Wold er kritisert fordi hun som journalist fortier viktige nyanser, gir smal bredde og perspektiv og stenger av for innspill og kritikk. Det er derfor ingen bombe at MIFF er uenig i priskomitéens konklusjon: ”Sidsel Wold er en verdig mottager av Ossietzkyprisen.”

leder hevnlysten?

“Angrepet kan nå få konsekvenser. For nå varsler Israels statsminister Benjamin Netanyahu hevn og lover over for israelske medier at angrepet skal gjengjeldes.”

Tre ganger nevner NRKs folk hevn. Netanyahu har ikke snakket om hevn eller gjengjeldelse, men et svar, en respons.

Forsvarsminister Moshe Ya’alon utdyper mer hva dette svaret vil bestå i: “Vi vil jakte dem som gjennomfører angrepene og de som sender dem. Jakten vil finne sted overalt og på en hver måte, innenfor Israels grenser og utenfor dem,” sier Ya’alon.

Svaret Israel vil gi er en jakt på terrorister for å hindre nye

angrep, ikke en hevn. Svaret er et anti-terror arbeid slik som andre land driver.

“Angrepet kan nå få konsekvenser,” sa NRKs journalist.

Som om det ikke allerede hadde fått tragiske konsekvenser – med drap på fire jøder og enda flere skadde.

19

Sidsel Wolds “men”

Sidsel Wold overser fullstendig hvordan Mahmoud Abbas og hans Fatahbevegelse oppildner til hat og vold gjennom offisielle og sosiale medier.

Conrad Myrland

NRKs programleder Jon Gelius satte reporter Sidsel Wold på det sedvanlige NRK-sporet under Dagsrevyen 18. november. Fire israelere var drept i et brutalt terrorangrep i en synagoge – det femte offeret døde tirsdag kveld – og Gelius spør hva terrorangrepet vil føre til av opptrapping. Alle som ser på saken uten NRK-brillene på, vil forstå at terrorangrepet i seg selv var en kraftig opptrapping.

Wolds forklaring på terror

Men Sidsel Wold gjør ikke noe forsøk på å svare på spørsmålet til sin kollega. Hun begynner i stedet å lage sin egen forklaring på hvorfor palestinerne gjennomfører terror.

Bakteppet er at de arabiske bydelene i Øst-Jerusalem forfaller, begynner Wold.

Hun vet at terrorgruppen som terroristene kommer fra, PFLP, er motstandere av enhver tostatsløsning. I forhandlinger mellom israelere og palestinere både i 2000/2001 og i 2008, har det vært temmelig klart at arabiske bydeler i Øst-Jerusalem ville bli del av en palestinsk stat.

Palestinerne har til slutt avvist tilbudene. Men det vil ikke Wold fortelle sine seere. Da ville de kanskje forstått bedre at Jerusalem kommune ikke gjør så relativt store investeringer der. Hun forteller heller ikke at PFLP i mange tiår har hatt som mål å skape en marxistisk stat gjennom væpnet revolusjon.

Palestinerne får ikke bygge hus i Øst-Jerusalem, fortsatte Wold. Det pågår en storstilt ulovlig palestinsk bygging i området, i tillegg til den lovlige.

I 2010 sa Jerusalems ordfører Nir Barkat at det var omkring 20.000 ulovlige bygninger satt opp i kommunen. Nesten alle disse er i Øst-Jerusalem. Senest 24. september gjorde Jerusalem kommune kjent byggeplaner for over tusen nye arabiske boliger i Givat Hamatos sørøst i Jerusalem. Det er ikke bare bosettere som får bygge i Øst-Jerusalem, slik Wold hevder. Fra 1995 til 2011 økte antallet muslimske arabere i byen med 100.000, en økning på 54 prosent.

De siste argumentene for palestinsk terror, som Wold lister opp, er fravær om håp om

fredsforhandlinger og at “jøder presser på for å be” på Tempelplassen. Hun nevner ikke at Hamas, som feiret terrorangrepet på Gaza-stripen, er med i den palestinske regjeringen.

Tempelhøyden er like stor som ca. 14 fotballbaner i maksimal størrelse, omkring 150.000 kvadratmeter. Jøder blir nektet å be selv i den minste krok av plassen, men at noen jøder er så frekke at de likevel uttrykker ønske om å be, skal visstnok være argument for palestinere til å drepe jøder som ber et helt annet sted.

Sidsel Wolds “men”

Hvordan skal vi tolke at Mahmoud Abbas fordømmer dagens terroraksjon, undrer Gelius.

Abbas har tatt avstand på den skarpeste måte, men Netanyahu skylder på Abbas “for at han har drevet fram en stemning som har ført til dette grufulle angrepet, svarer Wold. “Men det er israelerne som har full kontroll over Øst-Jerusalem, og hele Jerusalem, og ikke Abbas – han har ingen kontroll over denne byen.”

Under krigen i sommer ble Sidsel Wolds “men” lovprist av mediekommentatoren Svein Egil Omdal i Stavanger Aftenblad. “I dette lille ordet samles hele journalistikken,” skrev Omdal.

Her brukte Wold to “men”, men resultatet blir mer propaganda enn journalistikk.

Eksemplene på hvordan Mahmoud Abbas og representanter for palestinske myndigheter og Fatah har oppmuntret til vold de siste ukene er mange. I denne avisen kan du lese noen eksempler, på miff.no kan du lese enda flere.

Men Wold fortier dette, og bruker som argument at Abbas ikke har kontroll i Øst-Jerusalem. Abbas har ikke politistyrker i byen, men gjennom palestinske medier har Fatahbevegelsen og Abbas stor innflytelse. De store palestinske politiske bevegelsene har også mye aktivitet i området, og tydeligvis mange sovende terrorceller.

Når vil NRK begynne å gjøre kritisk journalistikk på Fatah?

20

NR 6/2014

www.miff.no

Fant våpenlast på vei mot Jerusalem

- Jeg mener Israel gikk ekstraordinært langt i forsøket på å begrense ødeleggelser og tap av liv for sivile, sier USAs forsvarssjef Martin Dempsey. Han peker at Israel blir holdt til en annen standard enn Hamas.

En containerlast med flere tusen kniver og elektrosjokkvåpen ble 20. november konfiskert av det israelske politiet. Lasten var på vei til Jerusalem, som forsyninger til palestinske opprørere.

Det registrerte innholdet i containeren var julelys, men politibetjentene og tollerne som inspiserte lasten etter å ha mottatt etterretningsinformasjon, fant et ganske annet innhold. Containeren viste seg å inneholde 5.200 kniver, 4.300 lommelykter med elektrosjokkfunksjon, 5.000 andre elektrosjokkvåpen og 1.000 sverd, ifølge politirapporten, som refereres av Times of Israel. Dessuten inneholdt lasten også 18.000 kinaputter som blir brukt mot israelske sikkerhetsstyrker.

Conrad Myrland

Tor-Bjørn Nordgaard

Grorud opprettholdt ugyldig vedtak

Kommuner og fylker i Norge kan ikke drive egen utenrikspolitikk. Det kan heller ikke bydelsutvalg. Det bryr ikke flertallet i Grorud seg om. 13. november vedtok de nok en gang boikott av Israel i ren trass.

I september vedtok et flertall i Grorud bydelsutvalg boikott av Israel.

Seks av åtte Ap-representanter, SV, Rødt og én uavhengig gjorde vedtak som ifølge Utenriksdepartementet “er i strid med folkeretten, norsk lov, EØS-avtalen og WTO-avtalen”.

I møtet i bydelsutvalget torsdag 13. november varslet bydelsdirektør Marit Jansen at vedtaket er blitt anket til Oslo kommune. Bystyret har gjort vedtak som erklærer alle vedtak om boikott av Israel eller andre stater “ugyldige”, skriver lokalavisen Groruddalen. I møtet ga bydelsdirektøren en siste mulighet til bydelsutvalget å trekke vedtaket. Men nei, med 9 mot 5 stemmer ble boikottvedtaket opprettholdt. Det er som MIFF skrev i september: Kan de sverte Israel, er folkeretten, norsk lov, EØS-avtalen og WTO-avtalen ikke mer verdt enn papiret det er skrevet på.

Conrad Myrland

Dempsey: Israel gjorde “ekstraordinære” tiltak for å hindre sivile tap

Ikke overraskende at Israel blir syndebukk på konfirmasjonsleir Sokneprest i Asker kirke, Tor Øystein Vaaland, hengte ut Israel som syndebukk på konfirmasjonsleir. For dem som har lest boken hans fra 2013 kommer det ikke som noen overraskelse.

Conrad Myrland

Dag Ousdal i Asker reagerte da barnet hans for noen måneder siden opplevde å få Israel-kritikk servert på konfirmasjonsleir.

– Jeg som forelder sendte mitt barn av gårde i den tro at det skulle få opplæring i den kristne tro. At det i tillegg skulle agiteres for politiske standpunkter, ante jeg ingenting om. Å sende sine barn på utflukter i andres regi, innebærer å vise tillit til de ansvarlige. Når denne tilliten misbrukes, er det et grovt overtramp, sier Ousdal til avisen Dagen. Ousdal skal ha all ære fordi han reagerer.

Teologen som presenterte Israel som syndebukk på konfirmasjonsleiren var Tor Øystein Vaaland, sokneprest i Asker kirke. I 2013 utga han boken “På stengte stier. Tre vandinger gjennom dagens Israel og Palestina” på Verbum forlag.

Ifølge Vaaland gjengir han omlag åtti kilder i boken. Av palestinerne hevder han å ha snakket med like mange kristne som muslimer. De førstnevnte er ofte minst like uforsonlige og kritiske overfor Israel som de sistnevnte. “De israelske lederne valgte en terrorvei, og med det mener jeg at de har bygd en separasjonsmur, kontrollposter og militære anlegg på Vestbredden, heller enn fred med oss,” sier for eksempel fader Firas. Vaa-

Sokneprest Tor Øystein Vaaland lar den palestinske biskop Munib Younan snakke om “ondskapen i muren”.

land finner det ikke nødvendig å påpeke at de nevnte anlegg ble etablert som et resultat av, og som et forsvar mot, palestinernes terrorvei. Soknepresten siterer også fader Ioustinos: “Jeg hater sionismen!” Biskop Younan snakker om “ondskapen i muren”.

Svært få israelere er intervjuet i boken. Soknepresten bruker en velprøvd teknikk – han har snakket med noen ytterst få israelere som er enig med ham og Den norske kirke i Israel-kritikken, noen bosettere fra ytre høyresiden (“ortodokse jøder som leser Bibelen som en politisk kokebok”) og “messianske jøder som strever med å finne sin plass i det jødiske demokratiet”.

Jeg har ikke funnet ett eksempel i boken på at Vaaland snakker med mainstream israelere, jøder som er overbeviste sekulære sio-

Boken På stengte stier kom ut på slutten av 2013.

nister og stemmer på noen av sentrumspartiene eller de moderate høyrepartiene i Knesset.

Dette er i tråd med profilen til Palestina-vennene i Den norske kirke, og frem for alt arrangørene av den årlige Kirkeuka. Israelere som ivrer for boikott av Israel vil de gjerne snakke med. Argumentene til israelsk konsensus blir møtt med døve ører.

Soknepresten har besøkt en lang rekke kirker og moskéer.

De eneste jødiske forsamlinghus som har fått besøk er synagogen til noen ytterliggående bosettere og en gammel synagoge i Kairo.

“På stengte stier” er tittelen på boken. Det eneste stedet forfatteren virkelig møter et stengsel som hindrer ferdsel, er når han skal ut av Israel og inn i Egypt. “På grunn av politisk uro i landet,” kunne ikke presten følge Den hellige families fortspor gjennom Sinai. I frykt for konflikten mellom islamister og den egyptiske hæren begrenset han reisen i Egypt kun til Kairo. Dette blir i utrolig liten grad problematisert.

En overfladisk leser sitter igjen med inntrykk av at stengslene ene og alene skyldes Israel. Kanskje det nettopp er de israelske sikkerhetsstyrkers kontroll over

Vestbredden som forhindrer blodige oppgjør mellom islamister og andre maktgrupper og slik sikret soknepresten fri ferdsel?

Vaalands bok inneholder mange interessante og lærerike observasjoner fra det palestinske samfunnet. Noen få ganger i boken kommer modererende palestinske stemmer til orde.

“Det koster å si dette, men jeg er glad for at Israel er et demokrati. De okkuperer Palestina, de ødela huset vårt, de har nektet oss utreise på usaklig grunnlag og de holder tilbake kroppen til min bror. Men i et arabisk system på sitt verste, ville hele familien vår ha vært utryddet som hevn.

Israelerne kom til et punkt der de faktisk bestemte seg for å avslutte saken,” sier palestineren Khaled Budeir. Broren hans var selvmordsbomber.

Historien til familien Sawalmeh viser hvordan internasjonal solidaritet med palestinerne kan virke kontraproduktivt og sementere konflikten. Da familien bygde et fireetasjes hus i “flyktningleiren” Faraa på 1990tallet, krevde FN at de skrev under på et papir hvor de fraskrev seg alle økonomiske rettigheter til det nye huset. Dermed sikret FN at flyktningstatusen fortsetter i generasjoner, som et politisk pressmiddel mot Israel. Så lenge norske prester og biskoper ikke synger ut mot FNs misbruk av palestinske flyktninger, men heller gir støtte til palestinernes illusjon om å få “vende tilbake” i milliontall til Israel, bidrar de til å stenge stien mot fred.

I mellomtiden vil nye generasjoner konfirmanter i Asker og ellers bli opplært i det som har vært omkvedet i kirkens antisemittiske historie i Europa gjennom to tusen år: Israel er syndebukken. Punktum.

www.miff.no

Antatt bilulykke var terrorangrep

Tre israelske soldater ble skadet da de ble påkjørt av en varebil sørvest for Betlehem 5. november. Det israelske forsvaret opplyste tidligere at det muligens dreide seg om en trafikkulykke, men nå viser etterforskningen at soldatene var ofre for et målrettet terrorangrep.

Om kvelden onsdag 5. november svingte en stor palestinsk varebil ut av hovedveien Route 60 sørvest for Betlehem, og inn på en holdeplass der tre israelske soldater oppholdt seg. En av soldatene ble alvorlig skadet, to moderat.

Bilen kjørte bort fra åstedet straks etter påkjørselen. Dagen etter ble bilen funnet forlatt i nærheten av den palestinske landsbyen El Arub, nær Hebron.

Tor-Bjørn Nordgaard

21

NR 6/2014

Professor sammenligner islamister med norske vekkelsesbevegelser

CNN likestilte offer og angripere i en tidlig nyhetsmelding om terrorangrepet i synagogen tirsdag. CNN beklaget samme dag, men det hindret ikke NRK Urix å gjøre den samme feilen noen timer senere. NRK-reporter Hallvard Sandberg oppsummerte slik i sin reportasje: “Angrepet i dag tok vekk seks menneskeliv, fire jødiske og to palestinske.”

Apollon er forskningsmagasinet til Universitetet i Oslo. I den siste utgaven er “Midtøsten” tema. I den anledning er professor Bjørn Olav Utvik intervjuet om den arabiske våren, mulighet for demokrati i arabiske land og islamister.

Hva er en islamist? spør journalist Bror Hagemann. Vi gjengir professorens svar i sin helhet.

“En islamist kan defineres som et menneske som mener at islam ikke bare handler om den enkeltes forhold til Gud. Religionen innebærer også et samfunnsrelevant budskap som må reflekteres både i lovverk og politikk. Å være en god muslim, er for islamistene en altomfattende idé som forplikter også utenfor den religiøse sfæren, man tar seg av sine nærmeste, bidrar i nærområdet, deltar i fagforeningssaker, kjemper mot fattigdom og så videre. Vi kan sammenlikne med kristne vekkelsesbevegelser i Norge på attenhundretallet, som gjennom sin orientering og sitt engasjement bidro til å svekke embetsstandens makt, og beredte veien for modernisering og demokrati.”

Forholder professoren seg i det hele tatt til empiriske data?

Conrad Myrland

Conrad Myrland

“Angrepet tok vekk seks liv”

Ekstremister i prestekrage Palestina-aktivisten Odd Kristian Reme sammenligner nordmenn som gjør frivillig siviltjeneste for IDF med ISkrigere. - Forskjellen er himmelvid.

Det handler om forskjellen på godt og vondt, svarer Ståle Halsne.

Skjermdump

fra

Aftenbladet.no.

Ståle Halsne og Gabriel Edland

18. november publiserte Stavanger Aftenblad en artikkel av Odd Kristian Reme med tittelen Bedehusets voldelige ekstremister.

Reme er leder for Kirkelig Dialogsenter i Stavanger. Men dialog med Israel-venner ser presten ikke ut til å være interessert i. Han stempler frivillige som gjør sivil tjeneste for det israelske forsvaret som “bedehus-soldater” og sammenligner dem med IS-krigere.

20. november publiserte Stavanger Aftenblad et svar på Remes innlegg av Ståle Halsne fra Hjelmeland. Vi gjengir, med forfatterens tillatelse, innlegget i sin helhet.

Reme er ideologisk forblindet

Prinsippielt er forskjellen mellom IS-krigere og frivillige til Israels hær himmelvid. Det handler nemlig dypest sett om forskjellen på godt og vondt.

Odd Kristian Reme fra Kirkelig Dialogsenter i Stavanger skrev 18. november om «Bedehusets voldelige ekstremister» i Stavanger Aftenblad. Han sikter til at avisen tidligere i uken hadde en artikkel om norske bedehusfolk som verver seg til tjeneste i Israels hær (IDF).

I kronikken sammenligner Reme disse frivillige med norske krigere i IS (Islamsk stat). Han skriver: “IS-krigere framstår uten tvil som mer skremmende og bestialske enn disse godt voksne bedehusfolkene fra Rogaland og Agder. Men stridsvognene de poserer foran, er dødsmaskiner,

redskaper for ondskap og okkupasjon og krigsforbrytelser. (…)

Men disse tjenestene frigjør israelsk militær kapasitet til drap.

Prinsipielt sett gjør de derfor det samme som IS-krigere fra Norge.”

Heldigvis satt jeg ikke med morgenkaffen da jeg leste dette.

For det kunne blitt stygt. Reme gjør her det utrolige i å sammenligne frivillige som gjør sivile oppgaver i IDF med krigere i IS. Det er ikke bare sørgelig å registrere. Mest av alt er det fryktelig skremmende. For prinsipielt er forskjellen himmelvid. Det handler nemlig dypest sett om forskjellen på godt og vondt.

Israel er en nasjon med et organisert forsvar. En soldat i et organisert forsvar kjemper for alles frihet, og beskytter folk som ikke kan beskytte seg selv.

En soldat i et organisert forsvar velger seg ikke ut en motstander eller en kamp, men er trenet for å forsvare sivilbefolkning og unngå så mange sivile tap som overhodet mulig. En soldat i et organisert forsvar går så langt at han er villig til å beskytte sivile liv med sitt eget. Målet er å skape så mye trygghet og sikkerhet for sivilbefolkningen som mulig i en gitt situasjon.

IS er noe av det mest ondskapsfulle vi har sett i moderne tid. Det er en terrororganisasjon som bruker uhyrlige midler for å nå sine mål. Sivile liv betyr ingenting. De er bare et middel, og man går ikke av veien for å likvidere på direktesendt nett-

TV. Uttrykket å «gå over lik», har blitt bokstavelig. De bruker sivile liv for å skape så mye frykt og panikk som mulig.

Når Reme presterer å sammenligne deltakelse i IDF med deltakelse i IS er det så ideologisk forblindet, at man kan lure på om det skyldes at man ikke vet bedre. Men vi vet at Reme ikke uttaler seg i et vakuum. Han støtter det palestinske kravet om at Israel ikke skal forbli en jødisk stat. Å bruke så simple midler som å sammenligne det israelske forsvar – IDF – med IS, er derfor bare kronen på verket i Remes lange kamp mot verdens eneste jødiske stat.

Ståle Halsne, Hjelmeland.

--Også Gabriel Edland, sekretær i MIFFs hovedstyre, har skrevet leserbrev om saken. Dette stod på trykk i Fædrelandsvennen torsdag 20. november.

Militæruniform?

I Fædrelandsvennen på fredag og lørdag i forrige uke var det store oppslag om sivile frivillige i de israelske forsvarsstyrkene (IDF). Jeg hadde selv gleden av å delta på et slikt tre ukers opphold sammen med min kone og

en stor gruppe fra Sør- og Vestlandet i 2013. Vi fikk utlevert arbeidstøy, skjorte og bukse, med eller uten belte. Det var ingen beret, militærstøvler eller annet.

Tøyet hadde ingen militære distinksjoner eller andre merker, slik soldatenes uniformer hadde. Å beskrive denne “arbeidsuniformen” som en militæruniform, sier mye om journalisten som skrev, og er en fornærmelse mot IDF. Du vil ikke finne en eneste israelsk soldat med en slik påkledning i en israelsk militærleir.

Vi vet at norske soldater har vært med å bekjempe terror og terrorister i Afghanistan i mange år, i militæruniform og med våpen. Vi var med og bombet Libya og er villige til å ta del i kampen mot IS i Syria og Irak.

Det er den samme ideologiske terror som Israel står over for, og har kjempet mot i mange år, og som truer deres eksistens hver eneste dag. Omringet av fiender som har forsøkt å utslette dem flere ganger. Med mellom 100.000 og 150.000 raketter rettet mot seg fra Hezbollah i Libanon i nord, et stort antall raketter og terrorsoldater fra Gaza. Iran som er i ferd med å utvikle atombomber og IS som rykker stadig nær-

mere. Sannelig har Israel mye å kjempe mot.

Jeg vet det er mange som bærer på en sterk sympati for Israel i Norge. Det kom til uttrykk da IDF, for ikke lenge siden, kjempet mot terroristene og deres raketter på Gaza-stripen. MIFF (Med Israel for fred) fikk 40 til 50 nye medlemmer hver dag, da krigen raste på det hardeste.

Det kan ikke tolkes annerledes enn en måte å vise sympati med Israel på.

Norge har i mange år bidratt til å få slutt på konflikten mellom Israel og palestinerne, uten å lykkes. Tvert imot så har våre skattepenger/ bistandsmidler til palestinerne bidratt til palestinske skolebøker med hatpropaganda mot Israel og jødene.

Radio- og tv-programmer for barn og unge med oppfordring til å drepe jødene, og feite månedslønner til fengslede terrorister i israelske fengsel. Er det ikke en skandale?

Honnør til de som bruker av sin fritid og for egne penger reiser for å vise sin sympati med Israel, og det jødiske folk, ved å delta i Sar-El (sivile frivillige i IDF) og på andre måter.

Gabriel Edland, Kristiansand.

22

NR 6/2014

www.miff.no

800.000 fattige barn i Israel

Syv jødiske bibelskolestudenter i 20-årene var på vei til kveldsbønn på Oljeberget da de ble angrepet av en gjeng palestinske ungdommer med steiner, metallstenger og planker fulle av spikre 21. november. En ble truffet i hodet av en stein, og en fikk en spikerplanke i ryggen. Foto: Yeshiva-skolen i Beit Orot.

Mer enn ett av tre barn i Israel lever under fattigdomsgrensen. Blant i-landene i verden har Israel den fjerde høyeste andelen fattige barn, viser en ny rapport fra UNICEF. Rapporten viser at hele 35,6 prosent av barna i Israel nå lever i fattigdom. Det betyr at dette gjelder om lag 800.000 barn – mer enn ett av tre. I den industrialiserte verden er det bare i tre land at det står verre til: Hellas (40,5 prosent), Latvia (38,2 prosent) og Spania (36,3 prosent). Det samme tallet bekreftes av Israels nasjonale forsikringsinstitutts siste rapport om fattigdom. Den forteller at 439.000 israelske familier er fattige, til sammen 1.754.700 personer – blant dem 817.200 barn.

Tor-Bjørn Nordgaard

Tor-Bjørn Nordgaard

Spurte hva Norge kan lære av Israel

Saul Singer, Daniel Ras-Vidal og Anita Krohn Traaseth deltok i et frokostmøte arrangert av tenketankene Civita og Skaperkraft og Oslo Innovation Week tirsdag 14. oktober.

Civita presenterte møtet slik: “I boken START-UP NATION undersøker Saul Singer hvordan Israel, et land med kun åtte millioner innbyggere, i konstant konflikt med sine naboer og uten noen naturressurser, evner å produsere flere oppstartsbedrifter enn land som Japan, Kina, Sør-Korea, Canada og Storbritannia.

Hvordan har Israel, mot alle odds, blitt en entreprenørnasjon, som har den høyeste andelen oppstartsbedrifter pr. capita i verden? Og hva kan Norge lære av Israel?

I panelet: Forfatter av boken Start-up Nation: The Story of Israel’s Economic Miracle og tidligere redaktør for Jerusalem Post, Saul Singer, daglig leder i FIN (Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge), Daniel Ras-Vidal, og administrerende direktør i Innovasjon Norge Anita Krohn Traaseth."

Conrad Myrland

Bibelskolestudenter skadet i Jerusalem

Israel i en egen Midtøstendivisjon i likestilling The Global Gender Gap Report fra World Economic Forum plasserer Israel langt foran naboene i kvinners rettigheter og muligheter, men Israel ligger bak Vest-Europa.

Conrad Myrland

Helt siden 2006 har World Economic Forum laget en årlig rapport om likestilling og mangel på likestilling i verdens land. Den niende rapporten ble nylig publisert.

På The Global Gender Gap Report 2014 kommer Israel på 65. plass av 142 land som er med i rangeringen. Israel ligger foran land som Chile (66), Italia (69) og Brasil (71), men bak land som Estland (62), Singapore (59) og Polen (57).

Det er få eller ingen land som skiller seg så entydig ut fra sine naboer som Israel. I Midtøsten og Nord-Afrika plasserer andre land seg på 113.-142. plass på rangeringen. «I Midtøsten og

Nord-Afrika regionen er det bare Israel som har lukket over 70 prosent av kjønnsgapet, mens fem land har lukket mindre enn 60 prosent av kjønnsgapet,» heter det i rapporten.

I delrangeringen for politiske muligheter ligger Israel på 49. plass, foran USA som ligger på 54. plass.

Israel ligger bak de vesteuropeiske land i likestilling. Det siste året har den totale scoren til Israel i Gender Gap-rapporten falt på grunn av lavere score i delrangeringen for økonomisk deltakelse og mulighet. Israel ligger også langt bak når det gjelder likelønn for samme arbeid.

Israel ligger langt foran sine arabiske naboland i likestilling, men har fortsatt et stykke igjen for å nå vesteuropeisk nivå. (Illustrasjonsfoto: Noam Chen, flickr.com)

Israels totale score har økt 1,7 prosent fra 2006 til 2014. Norge har til sammenligning økt 4,8

prosent. Israels nærmeste naboland Jordan har hatt negativ

utvikling i perioden, minus 2,3 prosent i total score.

Bred fordømmelse av utestengelse av arabiske arbeidere Ashkelons ordfører vil nekte arabiske arbeidere å delta i renovasjon av barnehager i byen. – Det skal være null­ toleranse for rasisme i arbeidslivet, sier økonomiminister Naftali Bennett.

Conrad Myrland

19. november varslet Ashkelonordfører Itamar Shimoni at kommunen vil nekte arabiske

arbeidere å jobbe med renovasjon av bomberom i byens barnehager. Han meldte også at

bevæpnede vakter vil bli utplassert ved barnehager og førskoler i nærheten av byggeplasser hvor arabere jobber. Shimoni vil gjøre disse tiltakene for å hindre at det blir utført angrep mot byens barn fra arabere som kan begå nasjonalistisk eller islamistisk motivert vold.

Tiltakene blir møtt med full motstand fra rikspolitikere. Økonomiminister Naftali Bennett sier Israel skal ha nulltoleranse for rasisme i arbeidslivet.

– 99,9 prosent av Israels arabere er lojale og ønsker å bli integrert. Det er en liten minoritet som bruker vold og terror, og vi må slå ned på det, men også integrere og inkludere det store flertallet av israelske arabere. Det er en nøkkel til vår framtid her, sier Bennett. Han leder Bayit Yehudi, det mest nasjonalistiske jødiske partiet i nasjonalforsamlingen Knesset.

Forsvarsminister Moshe Ya’alon sier arbeidsnekt for ara-

bere er imot «våre fundamentale verdier».

– Spesielt nå må vi fordømme enhver rasistisk handling og diskriminering av israelske arabere og hvert menneske, sier han.

– Å ikke ansette arabere er rasistisk, uakseptabelt og utålelig, sier finansminister Yair Lapid.

Fordømmelsene av tiltakene i Ashkelon kommer også fra opposisjonen. Arbeiderpartiets leder Isaac Herzog sier ordførerens avgjørelse er «umoralsk».

www.miff.no

Brussels Airlines trapper opp forbindelsen fra Oslo til Tel Aviv

Hva er det vanligste guttenavnet i Israel?

I 2014 lanserte Brussels Airlines en sommerrute mellom Oslo og Tel Aviv via Brussel. I 2015 trappes tilbudet opp fra fire dager i uken til hver dag.

Fra 29. mars til 24. oktober kan du starte fra Gardermoen kl. 06.35 og lande på Ben Gurion i Tel Aviv kl. 14.55.

Hjemreisen starter kl. 15.55 fra Ben Gurion, og etter nok en mellomlanding i Brussel er du på Gardermoen kl. 22.50, opplyser Jan-Otto Hermansen, manager i Brussels Airlines Norge. Brussels Airlines har flere daglige avganger fra Stockholm, Gøteborg, København og Oslo til Brussel – med videre forbindelse til over 70 destinasjoner i Europa, Afrika og USA.

Tre palestinere fra Vestbredden er siktet for å ha planlagt attentat mot Israels utenriksminister Avigdor Lieberman. Attentatet skulle etter planen ha vært gjennomført i midten av august, for å bidra til å stanse militæroperasjonen i Gaza. De tre siktede ble imidlertid pågrepet av det israelske forsvaret før de rakk å sette planene ut i livet.

Kanskje du får deg en overraskelse når du ser hvem som troner øverst på listen? Statistisk sentralbyrå i Israels har offentliggjort tre lister over de vanligste navnene i Israel. Ei liste over jødiske navn, ei liste over muslimske navn og ei liste over navn totalt.

Det viser seg da at det aller vanligste guttenavnet i Israel er Mohammad.

15,65 % av muslimske gutter heter det. Det nest vanligste guttenavnet er Noam. 2,36 % av jødiske gutter heter det.

De neste jødiske guttenavnene er Uri, Itay og Yossef. De mest populære guttenavnene blant muslimene er – etter Mohammad – Ahmed, Omar og Yusuf.

De mest populære navnene på jødiske jenter er Noah, Shira og Tamar.

De mest populære navnene på muslimske jenter er Jana, Miriam og Aleen.

Navnet Josef, i ulike varianter, ligger høyt både blant jøder og muslimer.

Amir og Omer er også vanlig i begge gruppene, men ikke så vanlig.

Omkring 20 prosent av Israels befolkning er muslimer. Israel er verdens beste land for arabere, sier den israelske diplomaten George Deek.

Kilde: En artikkel av Yaron Druckman fra 21. november 2014 på ynetnews.com.

Tor-Bjørn Nordgaard

Odd Myrland

Planla å drepe utenriksministeren

Befolkning BNP

BNP

Bistand

Bistand

(millioner)

(kroner per innbygger)

(milliarder kroner)

(kroner per innbygger)

Palestinerne

23

NR 6/2014

(milliarder kroner)

4,2

67,8

18 620

13,3

Etiopia

94,1

312,6

3 325

21,7

Liberia

4,3

13,3

2 727

3,8

Kenya

44,4

293,3

6 185

18,0

Politisk orientering

3 165 Største politiske gruppe, Hamas, er en terrorgruppe.

233 Aktiv deltaker i krig mot terror.

884 406 Aktiv deltaker i krig mot terror.

Tabellen som professor Hillel Frisch bruker i sin artikkel, oversatt til norsk og konvertert fra dollar til

Palestinerne har grunn til å feire at de er de store vinnerne i det inter-

norske kroner av MIFF. Tallene for bistand er hentet fra Verdensbanken.

nasjonale bistandsmarkedet. (Foto: Rob Stothard, flickr.com)

http://data.worldbank.org/indicator/DT.ODA.ALLD.CD

Hvorfor får palestinerne mye mer bistand enn mye fattigere afrikanere?

Dersom nasjonale ledere hadde fordelt penger slik det internasjonale samfunn deler ut penger til palestinerne, ville de blitt satt bak lås og slå for grov diskriminering, om ikke rasisme.

Conrad Myrland

Det skriver den israelske professoren Hillel Frisch i en artikkel 22. oktober. Han påpeker med nye tall hva Med Israel for fred (MIFF) også har meldt flere ganger tidligere: Palestinerne får mange ganger mer bistand per hode enn andre folkeslag med langt dårligere levekår. I 2010 fikk palestinerne fire ganger mer i norsk bistand per innbygger enn mye fattigere folk på Haiti. I 2006 fikk palestinerne fem ganger mer i norsk bistand per innbygger enn de afrikanske land som fikk mest norsk bistand per innbygger.

Store forskjeller

Når velferdsgoder og offentlige investeringer skal fordeles i

et land, kommer det klager om diskriminering dersom noen distrikter får mye mindre eller mye mer enn landsgjennomsnittet. Hva ville du tenkt dersom Vestfold fikk 14 ganger større statlige overføringer enn Østfold per innbygger, og det samtidig med at folk i Vestfold fra før var nesten seks ganger rikere enn folk i Østfold?

Det er akkurat disse forholdstall som gjelder for palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen på den ene siden og Etiopia i Afrika på den andre siden.

Palestinerne er som vårt fiktive Vestfold, de får 14 ganger mer i internasjonal bistand per innbygger enn Etiopias innbyggere.

Diskrimineringen fremstår i enda grellere lys dersom man sammenligner økonomien til palestinerne og etiopierne. Brutto nasjonalprodukt per innbygger for Etiopia er rundt 3300 kroner per innbygger. Palestinernes brutto nasjonalprodukt er rundt 18.600 kroner per innbygger.

Denne skjevheten kan ikke forklares i at Etiopia har relativt mange innbyggere og palestinerne er relativt få. Liberia, et av verdens fattigste land, har omtrent like mange innbyggere som det er palestinere på Vestbredden og Gaza-stripen. Likevel får de nesten fire ganger mindre i bistand per innbygger enn palestinerne. Og det selv om de er nesten 7 ganger fattigere enn palestinerne.

Hvordan kan det ekstraordinært høyre bistandsnivået til palestinerne forklares, undrer Frisch. “Mye av det kan bli forklart med europeerne og amerikanernes tro på at med økonomisk hjelp kan man kjøpe seg fred og ro. Men noe av diskrimineringen kan være fordi man tenker at afrikanerne er mindre

verdt innsatsen, en tanke som må kalles ‘rasistisk’,” svarer professoren.

Bistand frigjør til terroraktivitet

Professor Frisch påpeker at Etiopia er en stat som deltar i kamp mot terror, blant annet mot terrorgruppen al-Shabab. På den andre siden, er den største politiske og religiøse bevegelsen blant palestinerne nettopp en islamistisk terrorgruppe. Internasjonal bistand til palestineren gir derfor, indirekte, en støtte til islamistisk terror. Bistandspenger som selvstyremyndighetene bruker på Gaza-stripen, omkring en tredel av budsjettet, frigjør Hamas til å bruke penger på våpen og andre krigsforberedelser.

Bistandspengene går også til å finansiere selvstyremyndighetenes skoler og offisielle medier, hvor islamistiske terrorister jevnlig blir hyllet som helter. Penger fra utlandet frigjør midler for palestinerne til å fortsette med å gi store økonomiske belønninger til dømte terrorister.

MIFF krever derfor at regjeringen, før det blir sendt nye bistandspenger til palestinerne, for det første fordømmer selvstyremyndighetenes indoktrinering til hat og hyllest av drap på sivile i skoler og myndighetsstyrte medier og krever innføring av tiltak for at dette opphører. For det andre krever at PA avvikler belønningssystemet for dømte terrorister og deres familier.

Det må settes økonomisk makt bak dette kravet. Til slutt må regjeringen gjøre avvæpning av Hamas og de andre terrororganisasjonene på Gaza-stripen til en ufravikelig betingelse før ny bistand blir gitt.

Les mer om MIFFs bistandskrav til utenriksminister Børge Brende på miff.no eller i Midtøsten i fokus nr. 5/2014.

Hillel Frisch er professor i statsvitenskap og Midtøstenstudier ved Bar-Ilan universitetet og en forsker ved Begin-Sadat Center for Strategic Studies.

RETURADRESSE: MIDTØSTEN I FOKUS, PB 9101, 3006 DRAMMEN

NR 6/2014

TEMAREISER Sakarias Johansen og Georg Kristiansen.

(Foto: Privat)

Reddet jøder i Skagerak En stormfull novemberdag i 1938 seilte Sakarias Johansen og Georg Kristiansen ut i Skagerak fra Flekkerøya. Det ble redning for en tysk-jødisk familie, og det skulle senere også bli en redning for en av naboene til Sakarias.

Historien er et utdrag fra en bok som ble utgitt på Flekkerøya i Kristiansand i 2013. Forfatter er Steinar Kristiansen. Gjengitt med tillatelse av tidligere aviskorrespondent i Fedrelandsvennen Else Helene Larsen. Historien står gjengitt i en noe mer utførlig versjon i Flekkerøy Historielags årsskrift nr 10, side 18-22.

Sakarias Johansen fra Berge på Flekkerøya var født i 1899. Han ble kalt for Sakki. Han hadde sammen med broren Georg Kristiansen ei skøyte og de var kjent som djerve fiskere.

En uværsdag med landligge og sterk kuling med regntykke i begynnelsen av november 1938 fikk Sakki for seg at han måtte gå til sin bror, for de måtte ruste seg ut til en tråletur på Revet.

(Revet er et trålefelt i Skagerrak der Norskerenna skrår opp mot Danmark, ca. 4-4,5 times kjøring fra Norge.) Sakki slo tanken fra seg som vanvidd. – Igjen kom tanken for ham, og enda en gang slo han det vekk, for uværet var blitt verre. – Men, da ideen kom til ham for tredje gang som en tydelig stemme, gikk Sakki til sin bror. «Er det slik, da må vi dra,» svarte Georg.

Snart etter stampet ei lita 42 fots skøyte med en ca. 45 HKs maskin ut Vestergapet mot trålerevet. Vinden kulte på fra kuling til stor, ja sterk storm.

Dagene er korte i november, når det i tillegg til sterk høststorm striregner fra lavt skydekke, blir sikten minimal. Og timene gikk! Georg Kristiansen stod til rors på tur til Revet. Han fortalte at han prøvde å snu flere ganger, men rattet lystret ikke.

Det stod bom fast.

Uværet var så heftig at det ikke var rådelig å snu båten, derfor sto brødrene i styrehuset

og mente de fikk kaste drivankeret og legge skøyta bi. Just da fikk de øye på ei knekt stormast og et flerret seil. En havseiler holdt på å bli brukket ned.

Skøyta kom seg bort til havaristen, som viste seg å være en tysk havseiler med en familie om bord. Det ble pumpet ut olje, og etter hvert ble barna og moren deres reddet. Da familiefaren ble halt over rekka og kom om bord i skøyta, reiste havseileren baugen og gikk ned. Akkurat i det øyeblikket stilnet vinden som ved et trylleslag. (Selv om vinden stilner, kan sjøen være grov i flere døgn, men uværet har kulminert.)

Det viste seg at det var en tysk/jødisk familie som var reddet. Familiefaren var professor i medisin ved et universitet i Tyskland, men de hadde hatt en anelse om at det «brant under føttene» og besluttet å flykte til England, slik at han kunne slutte seg til det medisinske miljøet der.

Det hører med til historien at Sakki i ungdommen hadde reist over til Amerika og fått jobb hos en farmasøytisk industribedrift i Chicago som hette Park & David’s Pharm Ltd. Sakki jobbet i den avdelingen som produserte vaksine mot rabies (hundegalskap). En dag kom to nye menn som ikke var kjent med hvordan hundene ble håndtert.

Den ene var professor i medisin og den andre professor i kjemi.

Just den dagen skulle prøven tas fra en kjempesvær hund – den største hunden Sakki hadde sett – kanskje en irsk ulvehund eller en grand danois. Hunden slet seg og gikk til angrep på de tre mennene. Sakki var spenstig og sterk og klarte på utrolig vis å komme seg opp på et høyt skap. Her klarte han å dra

de to professorene også opp og reddet dem dermed. Resultatet av denne opplevelsen ble et livslangt vennskap mellom en professor i medisin, en professor i kjemi og en fisker fra Flekkerøya.

Den jødiske familien endte ikke opp i England, men ble tatt imot med åpne armer av Sakkis venner i Chicago. Kontakten dette «trekløveret» imellom, ble holdt helt til krigen brøt ut i 1940 og all kontakt med Amerika og de allierte ble brutt.

Et viktig moment er at denne redningsdåden i Skagerrak skjedde 2-3 døgn før Krystallnatten 9.-10. november 1938. Årene gikk. Etter krigsutbruddet og okkupasjonen av Norge i 1940, ble et nettverk av motstandsgrupper etablert.

De representerte sterke krefter mot tyskerne og nazistyret, noe som appellerte til ungdommen.

Sønnen i et av nabohusene til Sakki ble arrestert og etter hvert sendt til en konsentrasjonsleir i Tyskland. Dit kom Folke Bernadotte med sine «hvite busser» og fikk blant annet reddet denne Flekkerøyungdommen som var aldeles utmagret, samtidig som han var sterkt angrepet av tuberkulose. Via Røde Kors fikk hans mor vite at sønnen levde, var på sykehus i Sverige og hadde fått penicillin, uten effekt.

Denne nyheten gikk «som ild i tørt gress» i nabolaget og via Røde Kors fikk Sakki kontaktet sine venner i Chicago og spurt om det fantes en nyere og bedre medisin enn penicillin.

Det viste seg da at streptomycin nylig var fremstilt og ble sendt til Sverige. Denne medisinen hadde effekt, og den dødssyke ble reddet. Etter freden, da forholdene ble stabilisert og kontakten med Amerika gjenopptatt, viste det seg at den tysk/ jødiske medisinprofessoren som sammen med sin familie ble reddet fra sin havarerte havseiler i 1938 hadde vært med i det teamet som fremstilte streptomycin.

At Sakarias fulgte impulsen til å dra ut på Skagerak ble dobbel redning.

REISER TIL BIBELENS LAND

RUNDREISE Sigmund Nakkim, Øystein Sjølie ISRAEL OG JORDAN Magne Rydland RUNDREISE MED FRIDAGER I EILAT Harald Sundsbø MED FOKUS PÅ FOLKET OG LANDET Marit og Per Bergene Holm 6/3 ISRAELSTUR MED JERUSALEM MARATON Terje Fauske 6/3 RUNDREISE BLANT BIBELENS FOLK Anna og Gunnstein Nes, Ariel Frøytland 8/3 VINTERFERIE I ISRAEL Kari Rønholt Hansen 11/3 RUNDREISE John Foldøy, Sveinung Foldøy 26/4 EN LITT ANNERLEDES RUNDREISE, bl.a. flere vandrestrekk utenom allfarvei. Dag Johansen

14/2 16/2 24/2 27/2

16. – 27. MARS DIREKTEFLY TIL ISRAEL FØR PÅSKE

BIBELFERIE I BIBELENS LAND Eilat ved Rødehavet. Alfhild og Steinar Harila, Hanne Risvold. Med fra Norge i dag blir Anita Apelthun Sæle og Finn Jarle Sæle.

SPENNENDE VÅRTUR Unni og Gordon Tobiassen RUNDTUR med bosteder Tel Aviv, Tiberias, Dødehavet og Jerusalem. Turid og Kjell Dahlene FRA NORD TIL SØR Helge Krosli, Agnar Spanne 20/3 KVINNER I NETTVERK Elin Linde Fagerbakke, Mette Vestberg Sørensen 27. MARS - 6. APRIL DIREKTEFLY TIL ISRAEL, PÅSKEGRUPPER

I ABRAHAMS OG JESU FOTSPOR I samarbeid m. bladet Evangelisten. Kurt Urhaug, Sigmund Måge PÅSKETUR MED KNOTTEN OG MORKEN FAMILIETURKONSEPT RUNDTUR I SAMARBEID MED DEN NORSKE ISRAELSMISJON Håvard Kleppe, Tom Børge Frøvik RUNDTUR MED JUDEA OG SAMARIA Tore Thaulow Christiansen 8/4

18/4 24/4 25/4 20/6 25/6

VÅRT LANDS REISEKLUBB, ISRAEL, DE PALESTINSKE OMRÅDER OG JORDAN Helge Simonnes, John Edv. Olsen BLI MED VARDÅSEN MENIGHET TIL ISRAEL OG PALESTINA Dag Håland ISRAEL. VÅRTUR I SAMARBEID MED MIFF For kunnskap og hygge. Mette Follestad, Hallgrim Berg RUNDREISE Thorbjørn Torp SOMMERTUR MED KNOTTEN OG MORKENS FAMILIETURKONSEPT SOMMERFERIE I ISRAEL Opplev Bibelens land og folk.

Bente Irene og Charles Hansen, Ariel Frøyland ØVRIGE DESTINASJONER

15/1 ETIOPIA, PILEGRIMSREISE Barbro R. og Tore Thomassen, John Gunnar Raen 7/3 SPANIA. BIBELCAMPING I MALAGA Misjon Sarepta, Jan-Tore Olsen, Hans Bergane 26/3 NEPAL, NATUR, KULTUR OG MENNESKER Anne Marie og Asbjørn Voreland 23/4 VÅRT LANDS REISEKLUBB. TYSKLAND, FOTBALL OG FILOSOFI Rune Bratseth, Henrik Syse 22/5 HELLAS I Paulus’ Fotspor. Per Larsen 27/5 HELLAS I Paulus’ Fotspor. John Edv. Olsen 3/6 TYRKIA Med øynene til Paulus og Johannes.

Monica Nilsen, Thorbjørn Thomsen

KATALOGEN FINNER DU PÅ

FOKUSREISER.NO

Tlf 38 12 56 60 post@fokusreiser.no