Ryggen mot havet - Odd Myrland (1988)

Myrland, Ryggen m

bakgrunn for Isr

Ryggen mot havet

ODD MYRLAND

Ryggen mot havet Bakgrunn for Israels holdninger

Ansgar Forlag, Oslo 1988 Omslag: Trykk: Østlands Postens Boktrykkeri, Larvik Innbinding: Kristoffer Johnsen, Skien ISBN 82-503-0816-6

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven og fotografi loven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Inte resseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inn dragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Innhold Forord Kort oversikt Hva boka skal ta opp Myter om Midt-Østen Er jødeproblemet europeisk?

Var det et jødeproblem i arabiske land?

Dhimmi Positive og negative forhold 6. Dhimmi i Palestina 7. Hvorfor flyktet jødene fra arabiske land 8. Jødenes flukt fra de arabiske land 9. Forskjell på flyktninger?

10. Palestinernes nasjonale identitet 11. Hvorfor er skjebnen til de jødiske flyktningene så lite kjent og påaktet?

12. Hvilken rolle spiller jødene fra arabiske land i Israel?

De orientalske jødene i israelsk politikk Utjevning 13. Jødene og landet Ut av landet Diasporaens forhold til landet Regnet som fremmede Ren rase Bakgrunnen for politisk zionisme i Europa Israels betydning for verdens jøder 14. Araberne og Palestina (Israel) «Palestiner» To års ansiennitet Palestina-jøder Arabisk befolkningsreduksjon Nesten folketomt Arabisk innvandring Ingen fortrengning De arabiske innvandrerne Kritikken mot Peters Konklusjon om den arabiske befolkningen 15. Ble palestina-araberne fordrevet?

Retten til å være i flertall Ble palestina-araberne jaget i 1948?

1.

2.

3.

4.

5.

s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s.

11 13 16 17 19 21 22 24 26 30 33 35 38

s. 41 s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s.

43 46 47 50 50 51 54 55 56 58 59 59 59 60 61 62 63 63 64 65 68 69 70 71 5

Antall flyktninger s. 74 16. Er palestina-araberne uten eget land? s. 76 Palestinerne i Jordan s. 77 Statsløse folk s. 78 Jødiske og arabiske flyktninger s. 80 Spredningen av palestina-araberne s. 81 Likegyldighet overfor Jordan s. 82 17. PLO nekter normalisering for statsløse s. 84 Bedre forhold for flyktningene? s. 85 18. Er palestina-araberne fattige og bor i leir? s. 87 19. «Verdens fjerde sterkeste militærmakt» s. 90 20. Sikkerhetsdilla? s. 95 Ulikt terreng .. . s. 95 PLO-stat? s. 96 21. Araberne (palestinerne) i Israel s. 98 Klage-katalog s. 98 Kommentarer til klagene s. 99 Arbeidsmuligheter s. 99 * Lavere bevilgninger s. 100 Eiendom s. 100 Utdanning s. 101 Politisk frihet s. 103 Hjemland for all verdens jøder s. 105 Hovedsynspunkt s. 107 22. Palestina-araberne på Vestbredden og i Gaza .... s. 108 Vestbredden og Gaza 1948 - 1967 s. 108 Junikrigen (seksdagerskrigen) i 1967 s. 109 Sinai s. 110 Gaza s. 110 Judea og Samaria s. 111 Militær sikkerhet s. 111 Frykt for terror s. 111 Forhandlingskort s. 111 «Bosetningene» s- 112 Rett til å bo s. 113 «De administrerte områdene» i israelsk politikk . s. 114 Jordansk lov s. 114 Framgang på Vestbredden s. 115 Opptøyer s - 118 23. Terrorisme s- 123 PLOs oppbygning s. 124 Israels krig mot PLO i Jordan s. 125 Forskjellen mellom terror og «terror» s. 126 6

Mord eller terror?

24. Terror mot arabere Terror på Vestbredden Terror i Libanon 25. Forhandlinger?

I klartekst Religiøs dimensjon Oppnår PLO ingenting ved anerkjennelse?

Grobunn for ekstremisme Norge og Vestbredden under okkupasjon Internasjonal konferanse Araberne avgjør valget i Israel 26. Internasjonale garantier 27. Løsninger , PLOs løsning Muslimsk løsning Syrias løsning Elias Freijs løsning Kong Husseins løsning Israelske løsninger Meir Kahanes løsning Det israelske Arbeiderpartiets løsning Ariel Sharons løsning Likud-alliansens løsning Camp David-løsningen 28. «Libanon-krigen» 29. Målsetting med krigen 30. Hva gikk galt?

31. Massakrene i flyktningeleirene Sabra og Shatilla .

32. Virkninger av Libanon-krigen .

33. Drømmen om Israel 34. Israel som «tiggerstat» 35. Jødene i Polen 36. Jødene i Sovjetunionen 37. Israel og undertrykkende regimer 38. Troverdighet Manipulerings-teknikker 39. Vår holdning

s. 126 s- 129 s. 129 s- 130 s- 132 s- 1 35 s - 136 s. 137 s. 138 s. 138 s. 139 s. 141 s. 143 s - 146 s. 146 s. 149 s. 149 s. 150 s. 150 s. 151 s. 151 s. 152 s. 154 s. 155 s. 156 s. 157 s. 161 s. 163 . s. 167 s. 170 s. 173 s. 180 s. 182 s. 184 s. 189 s. 192 s. 193 s. 195

7

8

Vedlegg nr. 1: PLOs Nasjonal-Charter Vedlegg nr. 2: Al Fatahs politiske plattform (1980) Vedlegg nr. 3: Den fjerde konferansen ved Det islamske forskningsakademiet

s. 199 s. 202 s. 207

Kilder Noter Oppsummering Kartskisser

s. s. s. s.

215 220 232 238

Ryggen mot havet Dette er en bok som provoserer. I alle fall i disse dager da uro lighetene i Gaza, på Vestbredden og Judea opprører nordmenn.

Uten tvil er den et debattinnlegg, men den inneholder dokumen tasjon og bakgrunnsstoff som må tas på alvor om man vil gjøre seg opp meningen om det som skjer i Israel nå.

I Aftenposten sier ambassadør Yehiel Yativ: «Mediene har . . . fokusert på på de daglige begivenhetene, men de har konsekvent unnlatt å presentere dybden i det fenomen vi står overfor». Vide re sier han: «De spontane demonstrasjonene ble ganske snart omgjort til et organisert anfall mot Israel, der islamske funda mentalister spiller en enorm rolle».

Hvilket fenomen? Odd Myrland tar opp jødisk liv i arabiske land fra gammelt og fram til våre dager. Han viser hvilke erfar inger størstedelen av Israels befolkning, jødene fra arabiske land, har. Den som tar seg tid til å lese boken, vil se hvor mange sider denne konflikten har. Er konflikten mellom Israel og na bostatene løst ved at Israel oppgir Gaza og Vestbredden? Var dette tilfelle, ville det ikke være noen konflikt før 1967. Odd Myrland viser hvor dypt konflikten sitter, med Islams holdning til jødene og århundrelang undertrykkelse i arabiske land.

Myrland er pro-Israel. Skulle det avskrive boken? Nettopp nå skulle den gjøre det motsatte! - For, hva er det som skaper vol den og frykten? Her er litt av svaret.

Oslo, mai 1988 Ansgar Forlag

9

Forord Dette er ei bok om konflikten i Midt-Østen. Det er ei ærlig bok, i den forstand at den ikke gir seg ut for å være «nøytral». Hoved vekten ligger på de vanligste vurderingene blant jødene i Israel, hvilke erfaringer som har formet deres holdninger. Jeg har da aller mest tenkt på flertallet av jødene i Israel, som er flyktnin ger fra arabiske land. Hovedsynspunktet er at det er araberne, særlig PLO, som blokkerer fred i Midt-Østen. De vil nemlig ikke slutte varig fred med en stat hvor jødene er i flertall, uansett grenser og betingelser ellers. Dette har sin rot i tradisjonelt jø dehat i den arabiske verden.

Det er ikke mitt mål at du skal bli enig med israelerne i alt, og synes at de alltid har rett. Det er forresten umulig, i og med at israelerne ofte er rykende uenige seg imellom. Men jeg håper at du forstår israelerne bedre enn før når du har lest boka.

Jeg startet arbeidet med boka våren 1985. Bakgrunnen var at Israels grunnleggende situasjon er svært lite kjent. De opplys ningene som kan gi norsk ungdom forståelse for Israel, mangler i lærebøker og leksika. Også mange journalister ser ut til å mangle en slik bakgrunn. Det har vi ikke minst sett i forbindelse med opptøyene i Gaza og på Vestbredden siden 9. desember 1987. Det er visst mange som ikke forstår hvorfor Israel føler seg tvunget til å handle omtrent som det gjør.

Bakerst i boka gir jeg en oppsummering. Denne oppsumme ringa kan kopieres fritt (i sin helhet), og brukes i alle sammen henger. Jeg har forsøkt å skrive boka lettlest, i håp om å gjøre den tilgjengelig for flest mulig.

Av og til gir jeg uttrykk for egne vurderinger. For det meste har jeg nøyd meg med å referere israelske holdninger. Jeg har 11

forsøkt å gjengi synsmåtene til de ulike hovedstrømningene i Is rael slik taleføre representanter for gruppene ville gjøre det hvis de kjente forutsetningene hos norske lesere.

I Israel er det ytringsfrihet. Det er ikke vanskelig å finne isra elere som har langt mer PLO-vennlige synspunkter enn dem jeg framfører her. Men de tilhører små utkant-grupper, seiv om noen av dem ofte er blitt sitert i Europa.

Jeg har i betydelig grad brukt stoff fra boka From Time Imme morial av den amerikanske journalisten Joan Peters. Denne boka har møtt til dels sterk kritikk. Kritikken går mest på de be folkningstallene Peters gir for jøder og arabere i Palestina fram til 1948. Disse tallene spiller ikke noen særlig rolle i denne boka. Mye av kritikken mot Peters, også på disse feitene, er for øvrig ugrunnet eller overdrevet. Det er kommentert i kapitel 14.

Noe av kritikken er imidlertid berettiget. Det har jeg tatt hensyn til, ved å utelate eller ta klare forbehold overfor omstridte opp lysningen Jeg står ikke inne for Peters' vurderinger og konklu sjoner, men hennes bok presenterer et omfattende og stort sett verdifullt materiale i form av sitater fra førstehåndskilder. Dette materialet har jeg forsøkt å utnytte - med rimelig forsiktighet.

Jeg har forsøkt å være forsiktig også med andre kilder. Jeg har veid opplysninger fra ulike kilder mot hverandre og forsøkt å av gjøre hva som er pålitelig. Mens jeg arbeidde med boka, har jeg imidlertid vært fullt beskjeftiget på andre feiter (vesentlig med å studere økonomi og EDB). Jeg har derfor ikke hatt tid til å gjennomgå på langt nær så mye materiale som jeg skulle ønske.

Men jeg håper å ha fått med det vesentligste.

I tillegg til de oppgitte kildene har jeg lest uke-utgaven av Je rusalem Post i en årrekke, og lyttet en del på kortbølgesendinger på engelsk fra Israel. Jeg har også samtalt noe med israelere og arabere med ulike oppfatninger.

Jeg vil takke dem som har hjulpet meg i løpet av tida jeg har arbeidd med dette stoffet. Flere personer har lest gjennom ma nuskriptet og kommet med nyttige kommentarer.

Stavanger, 4/3-88.

Odd Myrland

12

1. Kort oversikt Etter som det rimeligvis vil være stor variasjon i bakgrunns kunnskap blant dem som skal lese denne boka, skal jeg begynne med en kort oversikt over det emneområdet vi skal ta for oss.

Det dreier seg om den såkalte Midt-Østen-konflikten (PLO tilhengere sier gjerne Palestina-konflikten). Egentlig er det galt å bruke «Midt-Østen» om de arabiske landene og Israel. Dette området er fra gammelt av kalt det Nære Østen eller den Nære Orient. Det fjerne Østen er landene øst for India, mens MellomØsten var Iran, Afghanistan og kanskje den delen av India som nå er Pakistan. Men etter hvert er uttrykket Midt-Østen blitt vanlig å bruke om den arabiske verden, særlig den delen som ligger i Asia. (Se kart nr. 1.)

«Midt-Østen-konflikten» dreier seg om en ørliten del, ca. en kvart prosent, av det arabiske området, nemlig om området mel lom Jordan-elva og Middelhavet. Dette området, gjerne inklu dert nabo-områder, har gjennom historien vært kalt Kanaan, Is rael, Judea, Det hellige land, Sør-Syria og Palestina. Konflikten er i alt vesentlig mellom jøder og arabere. Den gjelder hvem som skal bo i dette området og hvor, samt hvilke rettigheter den enkelte gruppa skal ha.

Det omstridte området er delt i flere deler, som kart nr. 2 vi ser. Staten Israel med grensene slik de var fra 1949 til 1967 ut gjør mesteparten av Vest-Palestina (vest for elva Jordan). Norge er ca. 15 ganger så stort som Israel, men folketallet er omtrent det samme. I tillegg til staten Israel har vi Judea og Samaria, som til sammen også kalles Vestbredden, nemlig av Jordan-elva. (Østbredden blir da staten Jordan. Jordan er både ei elv, kjent 13

kjent fra Bibelen, og en stat hvor kong Hussein styrer.) Også Gaza hører tradisjonelt med til Palestina, men det er heller ikke en del av staten Israel nå. Men under krigen i 1967 kom Vest bredden og Gaza under israelsk kontroll. (Kapitel 22.) Israel ok kuperer nå disse områdene. Israel mener at en varig ordning for disse områdene må bestemmes ved forhandlinger, og hittil har ingen villet forhandle med Israel om dette.

Vi legger altså merke til at staten Israel i dag ikke utgjør hele det området som fra gammelt er kalt Palestina eller Israel. I til legg til Vestbredden og Gaza har også staten Jordans område tra disjonelt vært en del av Palestina. Denne østlige delen av Pale stina er ca. 3 ganger så stor som Vest-Palestina. I det følgende vil jeg stort sett bruke «Palestina» om landet når jeg omtaler tida før 1948, seiv om dette navnet først ble offisielt da britene fikk kontrollen i 1917.

Befolkningen i staten Israel er for det meste jøder. De fleste av de jødiske familiene der er innvandret til dette landet i løpet av det siste hundreåret, fra alle deler av verden. Det bor ca. 3,5 millioner jøder i Israel.

Det bor også arabere i Palestina/Israel. I selve Israel bor det 6-700.000 arabere. I Judea, Samaria og Gaza bor det ca. 1,3 mil lioner arabere til. Disse araberne kaller seg gjerne palestinere.

I staten Jordan er et stort flertall av befolkningen av (vest-)pale stinsk opprinnelse. Dessuten bor det mange palestinere i en rek ke andre arabiske land. Mange av dem flyktet fra Israel da den ne staten ble opprettet i 1948.

Den gruppen som sterkest kjemper mot at Israel skal være en stat hvor jødene er i flertall, er PLO. Bokstavene står for Palesti ne Liberation Organisation, «den palestinske frigjøringsorgani sasjonen». Denne organisjonen har støtte - mer og mindre hel hjertet - av et flertall av palestina-araberne utenfor Israel, og den har som målsetting å oppløse Israel og sikre at dette områ det igjen kommer under arabisk kontroll.

Et par begreper bør man kjenne før vi går videre. Ett er zio nisme. Den moderne, politiske zionismen daterer seg fra slutten av forrige århundre. Den gikk og går ut på at det jødiske folk skal ha en egen stat i Israels gamle land, i det minste i deler av det. Alle jøder i verden skal ha rett til å flytte dit. Zion er et fjell i Jerusalem, og allerede i Det gamle testamente kan vi finne det som et symbol på lengselen fordrevne jøder føler etter land et. (Se f. eks. salme 137.) Før jødene var i stand til å arbeide politisk, dvs. før de var så innflytelsesrike at de ble tatt alvorlig 14

som en politisk faktor, fant zionismen andre utløp, først og fremst religiøse.

Man bør også kjenne begrepet antisemittisme. Likesom for zi onismens vedkommende er dette et forholdsvis nytt ord for en eldgammel virkelighet, nemlig jødehat. Egentlig er «semittisk» en språklig betegnelse, både hebraisk (jødenes språk) og arabisk er semittiske språk. Av og til sier talsmenn for araberne at ara berne ikke kan være antisemitter, de er semitter seiv. Det er en lek med ord. De kan være, er og har ofte vært jødehatere, også lenge før den moderne innvandringa av jøder til Israel. I FN har arabiske land truet åpent med «antisemittisme» mot jøder som hadde bodd i arabiske land i århundrer. x

15

2. Hva boka skal ta opp Det er to hovedhensikter med denne boka: a) For det første å bringe fakta som er lite kjent. Deler av jødenes historie er bra kjent i Norge, særlig at jødene ofte har vært forfulgt i Europa opp gjennom historien, aller mest av nazistene under 2. verdenskrig. Da ble ca. 6 millioner jø der drept - for de aller flestes vedkommende uten at det had de noen sammenheng med selve krigen. Det var mest übe væpnede, forsvarsløse sivile, fra babyer til oldinger av begge kjønn, som ble utsatt for historiens verste folkemord. Det var religiøse og ateister, late og flittige, dyktige og udugelige, be skjedne og frekke, rike og fattige, vitenskapsmenn og analfa beter - og som alltid var de fleste naturligvis noe midt imel lom. Det eneste ofrene hadde felles, var at de var jøder. Sid en dette altså er forholdsvis godt kjent, skal vi ikke ofre noen særlig plass på det i denne boka.

Derimot er det få her hjemme som vet noe særlig om hvilken skjebne jødene har hatt, og har, i de arabiske land, og hvilken rolle jødene fra arabiske land har spilt og spiller i Israel. Dette vil vi derfor se mer grundig på. Likeså en rek ke andre forhold som er kommet lite fram i våre masse medier. b) Like viktig som å gjøre fakta kjent, er det å sette dem inn i ei ramme, å vise hvilken betydning de har for å forstå situa sjonen i Midt-Østen. Av og til er det forbløffende hvordan sentrale fakta blir omtalt uten at man trekker de aktuelle kon klusjonene av det.

16

3. Myter om Midt-Østen Konflikten mellom jøder og arabere er i stor grad omgitt av my ter. Seiv folk som frimodig deltar i den politiske debatten om emnet, bygger for en stor del på løse påstanden Nedenfor har jeg satt opp en oversikt over argumenter som har gått igjen i årtier fra PLO-fløyens side i Norge. 2 a) Israel er et resultat av Europas rasisme, og araberne har ingen skyld i dette problemet. Europeerne har latt araberne unn gjelde for sin egen dårlige samvittighet. b) Palestinerne (palestina-araberne) har bodd i landet i århun drer, og er et eget folk som klart har en egen nasjonal identitet. c) Jødene kom fra Europa og Amerika og fordrev palestinerne fra deres hjemland, og har stjålet deres eiendommer. d) Palestinerne bor i flyktningeleirer. De er fattige og under kuet. e) Palestinerne har ingen stat. Dette til tross for at det er almin nelig enighet hos oss om at alle folk har rett til å ha sitt eget land. f) Israel er verdens fjerde sterkeste militærmakt, og har ingen ting å frykte fra naboene fra naboene. g) Israel driver terror mot palestinerne i større grad enn palesti nerne driver terror mot Israel. h) Israel driver en sterk diskriminering av palestinerne både i selve Israel, på Vestbredden og i Gaza. i) PLO ønsker å forhandle med Israel, men Israel er urimelig.

Punktene ovenfor er i hovedtrekk de temaene denne boka skal behandle, og det kan være lurt å ha dem i tankene underveis.

17

Det er klart: Hvis de anførte opplysningene hadde gitt et noen lunde riktig bilde av situasjonen, måtte man bli nokså skeptisk til Israel, ellers ville man ikke ha vært et anstendig menneske.

Denne skepsisen har da også utviklet seg i noen år nå. Saken er imidlertid at denne bakgrunnsbeskrivelsen, som i økende grad er blitt oppfattet som riktig, er så ufullstendig og til dels feilaktig at den er helt übrukelig som utgangspunkt for en opp fatning om situasjonen i Midt-Østen, noe som skulle framgå av denne boka.

18

4. Er jødeproblemet europeisk?

Det er, som nevnt, en vanlig oppfatning at jødeproblemet er spe sielt europeisk, og at det derfor var umoralsk å løse det ved å opprette en jødisk stat på arabisk område. Ikke få har gitt ut trykk for at jødenes stat burde ha ligget i Europa, fortrinnsvis på tysk område. Da ville betalingen bli krevd av skyldneren, ikke av en uskyldig tredjepart.

Dette argumentet er rimelig - men bare så lenge man overser en rekke grunnleggende forhold, blant annet at flertallet av jøde ne i Israel ikke kommer fra Europa og Amerika, men er flykt ninger fra arabiske land.

Nils A. Butenschøn er magister i statsvitenskap og aktiv i Palestina-gruppene. 3 Han har skrevet ei bok som heter Drøm men om Israel (se kildelista). Den handler om flere ting, men særlig er det forfatterens påstand at Israel er en europeisk settler-stat av tilsvarande type som Sør-Afrika, Amerika, Au stralia m. fl., og at konflikten da blir mellom en europeisk sett lerbefolkning (jødene) og de innfødte (araberne, palestinerne).

Dette forhindrar ikke at han (s. 289) har en grafisk framstilling som viser at av jødene i Israel er 1,63 mill. «orientalske»4 (fra de arabiske land), mens bare 1,33 mill. er europeiske (1975). Jeg kan imidlertid ikke se at han gir dette faktum noen plass i sine konklusjonen 19

Det har i århundrer vært noe som er kalt et «jødeproblem» i Europa. Det betyr først og fremst at jødene har hatt problemer her. PLO-propagandaen sier at Israel er et forsøk på å løse de europeiske jødenes problemer. Og det kan ikke være noen tvil om at svært mange jøder av europeisk/amerikansk bakgrunn be trakter staten Israel som en løsning på det historiske «jødepro blemet». Det gjelder selvsagt først og fremst dem som har valgt å flytte til Israel. Men det gjelder også dem som har valgt å bli boende i diasporaen (utlendighet, dvs. utenfor Israel). Det er nærmere behandlet i kapitel 13.

Men ser vi på hva som har skjedd i dette århundret, springer det oss i øynene at i praksis har Israel mer enn noe annet tjent som en løsning på «jødeproblemet» i de arabiske land. Bare ca.

12% av de europeisk/amerikanske jødene har flyttet til Israel.

Men av jødene fra arabiske land bor nå 77% i Israel. 5 Og de aller fleste av de resterende 23% har også flyktet fra det arabi ske området, til Frankrike og andre europeiske land. Mer enn 850.000 jøder har flyktet fra arabiske land etter 1948, de fleste av dem til Israel. I tillegg dro et betydelig antall tidligere i dette århundret, i alt dreier det seg rundt regnet om en million men nesker. Dette er betydelig flere enn de palestina-araberne som flyktet fra Israel i 1948, og som mange tror er de eneste flyktnin gene i Midt-Østen.

Dette reiser en rekke sentrale spørsmål: a) Hvordan har jødene tradisjonelt hatt det i arabiske land? b) Hvorfor har nesten alle jødene flyktet fra det arabiske området? c) Hvor mye eiendom etterlot de seg? d) I hvilken grad er det naturlig å se disse jødiske flyktningene fra arabiske land i sammenheng med de arabiske flyktningene fra Israel? e) Hvorfor er deres skjebne så lite kjent og regnet med? f) Hvilken rolle spiller disse jødene i Israel?

20

5. Var det et jødeproblem i arabiske land?

PLO er altså organisjonen som framfor noen andre står som motstander av den jødiske staten og alt det den står for. Artikkel 1 i PLOs grunnlov (charter) lyder slik: «Palestina er ... en ude lelig part av det arabiske hjemland, og det palestinske folk er en integrert del av den arabiske nasjon.» (Se vedlegg 1). Dette «ara biske hjemland» strekker seg fra Atlanterhavet med Marokko i vest til Irak i øst, fra Sudan i sør til Syria i nord. Det er store variasjoner i kultur, rase, levestandard og levevis innenfor dette området. Det som binder sammen, er nok først og fremst det arabiske språket. Det er felles, riktignok med ulike dialekter.

Dernest er, i nesten hele området, Islam den dominerende reli gionen - noen vil kanskje sette den som den fremste sammen bindende faktoren. Det er også mange elementer av felles histor ie, felles håp, felles myter, felles drømmer, felles fiender - for hold som binder større og mindre deler av den arabisktalende befolkningen sammen.

Det var'på 600-tallet muslimene startet sin store erobring.

Kjernen i dette riket var arabiske stammer i det nåværende Saudi-Arabia. Muhammeds religion lovte dem Paradiset i kam pen mot de vantro - og rikelig med bytte fra slagne fiender.

Blant de første som ble utsatt for den nye tro, var jødene. De utgjorde et betydelig befolkningselement i området rundt Mekka og Medina, hvor Islam hadde sitt utspring. Ja, Medina er trolig grunnlagt av jøder. 6 På Muhammeds ordre ble jødene massak rert, drept i stor stil. De overlevende måtte flykte fra Arabia.

21

Saudi-Arabia er fremdeles stengt for jøder, uansett hvilket stats borgerskap de har. 7 For oss kan dette virke uten betydning i dagens situasjon. Det som imidlertid gjør at disse gamle episodene har større betyd ning enn som så, er at de blir tolket normativt av mange musli men Det vil si at disse handlingene, hvor profeten seiv spilte en viktig rolle, blir ansett som rettesnor for hvordan muslimer skal behandle jødene til alle tider. Nå var ikke profetens holdning til jødene helt entydig negativ, man kan også finne et og annet posi tivt utsagn i Koranen. Men det var nok negative ord og handlin ger som slo sterkest ut, og mange ledende muslimer baserer fremdeles direkte, uttrykkelig sin holdning til jødene på det man finner i Koranen. (Se vedlegg 3.)

Dhimmi Ganske fort oppstod det et behov blant muslimene for å regulere forholdet mellom de «troende» (muslimene) og de «vantro». De eldste reglene er fra så tidlig som ca. 640, mindre enn 20 år etter at Islam oppstod. Det var de betingelsene Omar dikterte til en syrisk by da den overgav seg. 8 Reglene blir kalt Omar-pakten.

De fikk etter hvert en del tillegg, og ble tatt i bruk i hele det muslimske området. Dessuten var det gjerne en del lokale spesi alregler også som endret seg med tid og sted. Omar-pakten slik jødene har møtt den opp gjennom historien inneholder blant an net disse reglene: a) Jøder og kristne fikk status som dhimmier, det vil si «be skyttede» personer. De skulle i prinsippet ha rett til å bli bo ende under muslimsk kontroll, men bare på nærmere defi nerte vilkår. b) Jødene skulle betale en ekstra skatt pr. hode («koppskatt», av tysk Kopf, hode). Størrelsen på den ble fastsatt vilkårlig av herskeren til enhver tid. Koranen fastsatte spesielt at jødene skulle «ydmykes» når de betalte denne skatten. I praksis ble det gjerne ordnet slik at jøden fikk et slag i hodet som «kvit tering» når han betalte. c) Jøder fikk ikke ri på hest. Vanligvis fikk de i prinsippet ri på esel, men som regel måtte de stige av dyret når de møtte en muslim. Ellers kunne man jo risikere at en dhimmi så ned på en troende! Ofte gjaldt også den regelen at man måtte sitte med begge føttene ned på samme side, og jødene fikk absolutt ikke lov til å bruke sadel.

22

d) Jøder fikk ikke bygge nye gudshus (synagoger), og heller ikke reparere gamle. Denne loven kunne man imidlertid ofte bestikke myndighetene til å lukke øynene for. e) Jødenes religiøse aktivitet måtte ikke sees eller høres av mus limene. De måtte be lavt, de fikk ikke følge sine døde til gra ven i prosesjon, osv. f) Jødene måtte ha klær som klart skilte dem ut fra muslimenes.

Denne regelen ble oftest praktisert strengt, ikke sjelden un der trussel om dødsstraff. Det varierte mye hvordan dette ble ordnet i praksis. Det kunne være hodeplagget, beltet, skoene eller hva som helst som skulle vise at de var jøder. 9 g) En jøde måtte aldri slå en muslim, heller ikke i selvforsvar.

En jøde måtte ikke bære eller eie noe som kunne kalles et vå pen. Jødene var altså fullstendig forsvarsløse ved ethvert angrep. h) En jøde måtte ikke heve stemmen mot en muslim. I praksis betydde det at han ikke kunne svare igjen når han ble utskjelt. i) Jødene måtte ikke ha høyere hus enn muslimene. Vanligvis måtte de også bo i ghettoer, og ghettoene var gjerne stengt om natten. Ofte måtte de kunne forklare hvilket ærend de hadde når de beveget seg utenfor ghettoen. j) Jøder kunne ikke ha offentlige stillingen Denne regelen så man bort fra periodevis, særlig når muslimene eller den her skende muslimske gruppe var i mindretall og trengte påliteli ge allierte. I sin forsvarsløse stilling var jødene vanligvis nødt til å være lojale mot herskerne. k) En meget viktig regel var at en jøde ikke kunne vitne mot en muslim i retten. Langt på vei kunne jøden heller ikke forsvare seg, fordi en jødes ed alltid hadde mindre verdi enn eden fra en muslim. Når man så vet at det ofte var dødsstraff for jøder som «forbannet profeten» eller lignende, kan man tenke seg hvor hjelpeløse jødene var overfor falske beskyldninger fra enhver muslim som ville dem vondt, eller som gjerne ville overta den eiendom jøden måtte ha skaffet seg. 10 1) Det som kanskje mer enn noe annet viser at jødene var regnet som fremmede, var at de ikke fikk lov til å eie jord.

Disse reglene, og mange flere, var stort sett i kraft i den arabiske verden helt til kolonitida. Det varierte fra område til område når den startet, mange steder økte europeisk innflytelse etter hvert.

Stort sett tvang europeiske makter gjennom reformer i løpet av forrige århundre. 11 23

Men overalt vil det, fremdeles, være muslimske grupperinger som mener at slik Omar-pakten sier, slik skal det være. Boka av Green (1976), som jeg har gjengitt i kort utdrag i vedlegg 3, har eksempler på slik tale fram til like før den ble gitt ut. Peters (1984) har eksempler på hvordan hun konkret møtte slike hold ninger, bl.a. i universitetsmiljø, da hun var i Egypt i 1975-77.

Når sterke grupper fremdeles forkynner tradisjonell lære, og ingen tar noe skikkelig oppgjør med den, er det klart at holdnin gene bak «Omar-pakten» ennå spiller en stor rolle i den arabiske verden. Seiv om «moderne» mennesker kanskje trekker litt på skuldrene av de gamle ideene, er de en så sterk realitet i så vide kretser at de ennå preger bildet sterkt. - Etter min oppfatning er det dette som er kjernen i Midt-Østen-problemet: Altfor mange arabere godtar ikke jødene som likeverdige mennesker.

Positive og negative forhold Dersom man av dette slutter at situasjonen for jødene alltid var håpløs i de arabiske land, tar man feil. Jødene hadde også for deler på sin side: Man slakter ikke gåsa som legger gulleggene. Mange steder betalte jødene en stor del av skattene, og herskerne var interes sert i at de var i stand til å fortsette med det.

Ifølge Koranen kan en muslim ikke ta renter av en annen mus lim. (Den samme regelen var også vanlig kristne imellom i mid delalderen.) Men en jøde kan ta rente, og han var derfor ypper lig som stråmann for pengeklassen.

Jødene hadde utstrakte forbindelser internasjonalt. De hadde trosfeller både i hele den arabiske verden (unntatt Saudi-Arabia) og i Europa. Med sitt hebraiske fellesspråk kunne de overvinne ellers uoverstigelige språkbarrieren En stor del av kontakten mellom den arabiske verden og Europa foregikk ved hjelp av jø dene. Dette hadde også araberne fordel av, og det virket som en beskyttelse for jødene.

Det var forskjell på ulike retninger innenfor Islam. I enkelte perioder var de muslimske lederne i bestemte områder virkelig liberale mennesker, som ikke trengte noe påskudd eller noen grunn for å gi jødene gode forhold. Det bør likevel understrekes at ser vi hele det muslimske området og den muslimske perio den under ett, er liberale tilstander unntak. Etter ca. 1400 er sli ke unntak sjeldne.

24

Situasjonen var altså ikke uten lyse sider, men den overskyg gende faktoren ble likevel at jøden i praksis var rettsløs, prisgitt vekslende herskeres luner. Når en jøde ble overfalt og plyndret, kunne han ikke forsvare seg. Han kunne ikke vitne mot forbryte ren, seiv om han visste hvem det var. Den eneste muligheten for å få forbryteren straffet, var at to muslimer vitnet på jødens veg ne. Det forekom av og til, av grunner som er nevnt foran, men straffen ble vanligvis nokså lett for muslimen. Periodevis førte disse reglene til rent slaveri, der jøder kom fullstendig i lommen på «beskyttere». 12 Den vanlige situasjonen var at jødene gjemte seg så godt de kunne, gjorde sin ghetto så uanselig som mulig og unngikk å vekke oppsikt.

Men det skjer jo at folk - ikke minst herskere - har behov for syndebukken Jødene var alltid takknemlige objekter i så måte.

Når som helst man hadde behov for å avlede oppmerksomheten, stod jødenes ghetto laglig til for hogg. Det kunne også være en ny hersker som lot soldatene sine feire innsettelsen ved å gi dem rett til fri herjing i jødeghettoen et par dager. 13 Det artet seg of test som plyndring og voldtekt, gjerne mens familien så på. For di jødene ikke torde gjøre motstand, var det kanskje forholdsvis få som ble drept. Slike pogromer (ødeleggelser, 14), da mobben gikk amok, var alltid en uhyggelig opplevelse for de voksne og barn som var offer. Det gikk sjelden så svært mange år mellom hver pogrom, frykten ble holdt levende.

På det mer dagligdagse plan foregikk det på en annen måte.

Som nevnt under Omar-pakten måtte en jøde alltid ha klær som viste hvem han var, og han måtte ikke slå eller skade noen mus lim. Det førte til at det ble en vanlig skikk at gutter kastet stein mot jøder som gikk gjennom byen, eller hvor det nå var. Jødene var jo fullstendig forsvarløse, de kunne ikke ta igjen, ikke en gang «heve stemmen». Det fins utallige vitnesbyrd av europeere som har vært vitne til dette opp gjennom århundrene. Fremdeles bor det i Israel jøder som seiv har opplevd dette som fast regel, eller i hvert fall har hørt sine foreldre fortelle om det fra sin barndom. En annen variant, som mer ble praktisert av voksne, var å tildele jøden et slag når man møttes. Dette skjedde særlig hvis jøden skulle ha kommet til å dunke borti araberen i de tran ge gatene.

Som nevnt måtte jødene ta imot skjellsord uten å kny. Ordet «jøde» var i seg seiv et skjellsord. Man brukte det som tegn på den dypeste forakt, for eksempel mot sitt esel når det var ekstra uvillig. 15 25

6. Dhimmi i Palestina Siden bibelsk tid har det alltid bodd jøder i Palestina, i lange pe rioder riktignok forholdsvis få. Jødene i Palestina har ikke hatt det et grann bedre enn jødene i resten av området, kanskje sna rere tvert imot. Det fins utallige vitnesbyrd om de daglige over grepene mot jødene, og nesten utallige vitnesbyrd om større ak sjoner med plyndring og vold. Rett som det var ble jødene jaget vekk fra en større eller mindre del av landet. Når PLO propagandaen stadig hamrer på at jødeproblemet er europeisk, mens jøder og arabere har levd «i fred og fordragelighet», er det te langt fra de faktiske forhold.

Den følgende lista er laget ut fra boka From Time Immemori al, s. 176 - 194. Såvidt jeg vet, er det ingen som seriøst har be stridt disse opplysningene hos Peters, heller ikke de øvrige opp lysningene om jødenes historie i arabiske land. (Enkelte vil rik tignok hevde at hun fokuserer for ensidig på det negative.)

Episodene er direkte sitater av øyenvitne-beskrivelser av euro peere. I stor grad dreier det seg om britiske diplomater, men også reisende av ulike slag (forfattere, geografer, m.m.) En rek ke av vitnene var slett ikke sympatisk innstilt til jødene. Meste parten av forfølgelsene ble aldri nedskrevet av europeere, og jø dene seiv torde ikke skrive stort. Det som er gjengitt i denne Hi le oversikten, er så bare en liten del av det skriftlige materialet som tross alt finnes. Vi får altså bare et ørlite utsnitt av en virke lighet som jødene levde med daglig. - Vi skal være klar over at jødene ikke på noe tidspunkt før slutten av forrige århundre var part i noen konflikt eller utgjorde noen form for trussel mot ara biske grupper. De hadde jo ikke lov til å ha våpen, og stod også 26

seiv for gjennomført pasifistiske holdninger. Situasjonen neden for gjelder en fredelig minoritet i fredstid.

På 1500-tallet var det en periode da tiltakene mot jødene var svært harde. Tusenvis av jøder sultet ihjel, blant annet 600 enker i Jerusalem. Man kan jo undres på hvordan det gikk med barna deres!

En lang rekke vitnesbyrd forteller at seiv om alle innbyggerne i landet var utsatt for beduin-overfall, gikk det hardest ut over jødene, som også var mest forsvarsløse.

Omkring 1600 var livet for jødene i byen Safed «det fattigste og mest miserable en kan tenke seg», særlig på grunn av meget tunge ekstraskatter som jødene måtte betale.

På 1600-tallet ble alle synagogene i Jerusalem ekspropriert.

Jødeskatten gjorde at nesten ingen jøder hadde økonomisk mu lighet for å bo der, de måtte flytte vekk.

Det kom en tørkeperiode, og jødene fikk skylda. Store flok ker muslimer angrep jødeghettoene.

I 1660 var det bare en jøde som overlevde en stor massakre i Safed.

I 1674 skrev en jesuitt-munk (de pleide ikke å ha noen varme følelser for jødene) at jødene i Jerusalem var meget fattige pga. ekstraskatter. Han fant det nesten utrolig at de fortsatte å bo der.

Deres kjærlighet til landet var «utrolig» under så harde forhold.

Jødene i Hebron ble beskyldt for ritualmord i 1775, som så ofte ellers, og det førte til mye vold. (Ritualmord vil si mord som er utført som et ledd i gudstjenesten. En gammel beskyld ning mot jødene er at de drikker ikke-jøders blod i sine gudste nester, særlig i påsken. Det er aldri ført bevis for noe slikt, og det ville da også gå imot alt det den jødiske tro står for. Jøder har bl. a. religiøst forbud mot å innta blod og blodmat overhod et. Men slike beskyldninger ble ofte brukt av folk som ville his se mobben opp mot jødene.)

Jødekvarteret i Safed ble fullstendig rasert i 1799.

På 1800-tallet måtte jødene, som bodde i landet først og fremst for å dyrke sin Gud mer inderlig, betale svære beløp i «beskyttelsespenger» for å få besøke sine hellige steder.

En lang rekke eksempler forteller at når jødene ble tilstrekke lig plaget, klaget de sin nød til britene, som hadde en viss inn flytelse hos de tyrkiske myndighetene. Men jødene trakk som regel anklagen tilbake av frykt for hevn fra sine arabiske naboer.

Vi kjenner mønsteret igjen fra kvinnemishandlingssaker.

27

I 1832-1840 var Palestina under egyptisk herredømme, og det ble en rekke opprør som ble slått brutalt ned. 16 Jødene - vå penløse som de var - stod utenfor dette, men ble stadig utsatt for at alle parter betraktet dem som «lovlig bytte». Blant annet ble jødeghettoen i Jerusalem plyndret og herjet i 6 sammenhen gende dager, med en utstrakt bruk av voldtekt fra pøbelens side.

Jødene i Hebron ble massakrert av egyptere.

Jødene hadde ofte en forkjærlighet for å bo i byen Safed i Ga lilea, fordi en gammel tradisjon forteller at Messias skal styre denne byen i 40 år før han tar makten i resten av landet. Man ville derfor være på plass. I 1834 var den britiske forfatteren Kinglake vitne til at jødene ble overfalt av muslimer og drusere.

Jødene torde nesten ikke fortelle hva som skjedde, og trakk til bake ønsket om at Kinglake skulle be om hjelp fra myndighete ne, av frykt for hevn. I 1837 var det nye forfølgelser i området - jødene fikk skylda for et jordskjelv.

I 1839 fant muslimene på at ingen jøde skulle få be i sitt eget (jødens) hjem, det var streng straff for å gjøre det!

I 1840 var jødene i Damaskus utsatt for svære forfølgelser med drap og tortur pga. ritualmordbeskyldninger. Det forplantet seg til Palestina også.

I denne tida forteller britiske diplomater om nesten daglige overgrep mot jødene. Muslimer, særlig soldater, gikk bare rett inn i jødiske hjem og tok det de ønsket. Av og til var disse jøde ne britiske statsborgere. Forsøk fra britisk side på å vinne rett ferdighet for jødene, ble møtt av dyp og ekte forbauselse: Det var vel ingen som brydde seg om hva som ble gjort mot jøder?

I midten av forrige århundre var store grupper jøder på gren sen til å suite ihjel, bare utstrakt innsats fra jødene ellers i ver den hindret det. Men uansett måtte de betale sine høye ekstras katter.

Det er en rekke vitnesbyrd om jødenes rettsløshet - fra hele perioden i en rekke arabiske land. Ingen muslimsk rett godtok jødiske vitnemål mot muslimer. Gikk det altfor langt, slik at det kunne true jødenes evne til å betale skattene, fikk gjerne bråk makerne en liten bot, etter å ha plyndret, voldtatt og kanskje drept i stor stil.

En europeer melder at det var vanlig at jødene ble slått offent lig, ute på gatene, i Hebron.

I 1858 var en brite vitne til innbrudd i jødiske hjem i Hebron.

Det foregikk helt åpent. Da han prøvde å gripe inn, ble han møtt med steinkast. Et medlem av byrådet uttalte: «Min familie har 28

rett fra uminnelige tider til å gå inn i jødiske hjem og ta det vi vil når som helst, uten å stå til regnskap for noen.»

Det er en rekke vitnesbyrd om daglige fornærmelser mot jø dene i Jerusalem: Slag, steinkasting, tilrop.

En muslimsk tyv i Jerusalem hadde tilstått, men det ble ingen rettssak, fordi det bare var jødiske vitner.

Livet i Palestina var nok miserabelt for andre enn jødene.

Men jødene var den mest utsatte av alle gruppene. De var for svarsløse, de var sett ned på av alle andre grupper, de hadde ikke europeiske makter eller lokale makter i ryggen, de var fattige, de kunne ikke flykte til nabolandene når det røynet som verst.

Det gjorde araberne i stor grad - som vi siden skal se.

Vi skal også være oppmerksomme på at mange av jødene som holdt ut i Palestina, hadde reelle muligheter for å leve i Europa i både større velstand og større trygghet. Når de likevel valgte å bli i Det hellige land, innebærer det en bekjennelse til troen på at jødene er et folk som hører til der, og på en Messias som vil komme og gjenopprette jødenes stat. Dette var en tro de vir kelig ofret noe for.

På denne bakgrunnen blir det temmelig søkt når araberne bru ker det som et argument mot jødene at de ikke har bodd i landet i stort antall gjennom århundrene. Deres egne forfedre gjorde dette umulig.

29

7. Hvorfor flyktet jødene fra arabiske land?

Som nevnt ble livet lettere for jødene i arabiske land etter hvert som europeiske makter tvang gjennom at den verste diskrimine ringa skulle ta slutt. Når man så stiller spørsmålet om hvorfor jødene da flyktet i tida omkring 1948, kan det gis flere svar på det. Ett svar går på den nære tilknytningen jøder flest - ikke minst i arabiske land - har hatt til Israels land helt siden de ble presset ut av romerne. Det var imidlertid også et annet svar, nemlig de forholdene jødene har mattet leve under i de arabiske land i dette århundret. For mange ble nok det den mest umiddel bare grunnen.

De europeiske maktene tvang altså gjennom at alle skulle være like for loven, og jøder skulle ha de samme rettighetene som andre. Dette ble imidlertid møtt med sterk motstand fra sto re deler av den religiøse (muslimske) ledelsen i landene, og like så fra betydelige deler av «grasrota». 17 Det ble derfor fortsatt pogromer (herjing) rundt om i de arabiske land, riktignok kan skje i noe mindre målestokk enn før. 18 Men det var da de arabiske landene ble uavhengige at diskri mineringa virkelig startet igjen for alvor. For Iraks vedkommen de ser en oversikt slik ut: 1933: 20 jøder myrdet.

1935: Jøder sparket fra offentlige stillingen Forbudt for jøder å reise til Palestina.

1936: 10 jøder drept i opptøyer. Jødenes eldgamle, hellige språk, hebraisk, ble forbudt 30

1937: Voldsomme anti-jødiske demonstrasjoner, eiendom ble ødelagt.

1941: Under pogromer i Bagdad ble 175 jøder drept, 1000 skadd, mange torturert. Tusener ble plyndret, 900 hus ødelagt.

1946: Hundrevis av jøder såret, mye eiendom ødelagt.

1947: Etter omfattende hærverk måtte jødene i Faluja flykte til Bagdad. En jøde ble lynsjet. Jødiske barn bie nektet ad gang til offentlige skoler.

1948: Mange jøder ble arrestert, noen drept, mye jødisk eien dom beslaglagt.

1948: Mange jøder såret i opptøyer.

1958: All eiendom til den jødiske menigheten konfiskert.

1969: 17 jøder henrettet for «spionasje» 0.1. Det var da bare gan ske få tusen jøder igjen, og de var godt overvaket.

1972: En stor del av jødene arrestert, 36 drept eller «forsvunnet» Med i dette bildet hører det at i løpet av få år etter at Israel ble opprettet i 1948, flyktet det store flertallet av jødene fra Irak. Av ca. 130.000 (150.000 tidligere i århundret) var det bare noen gan ske få tusen igjen. Nå telles jødene i landet i hundrer. 19 Lignende skjedde i nesten alle arabiske land. I denne omgan gen skal vi ikke ta noen flere eksempler. Vi skal bare gjengi et avisinnlegg fra ei egyptisk avis i 1948. 20 Her skriver en egyp tisk muslim: «Det ser ut for at egyptere flest ikke er klar over at blant egyptiske muslimer er det noen med lys hud. Hver gang jeg tar trikken, hører jeg folk rundt meg si, mens de peker på meg med fingrene: «En jøde ... en jøde ...» Jeg har blitt banket opp mer enn en gang av denne grunnen. Derfor ber jeg om at dere vennligst trykker et bilde av meg, og gjør det klart at jeg ikke er jøde og at jeg heter Adham Moustafa Ghaleb.»

Dette sier mer enn tykke bøker om hvordan jødene kunne opple ve hverdagen.

I nesten alle arabiske land er den lokale jødiske befolkning blitt forfulgt, med skiftende begrunnelse, til tross for at de ofte hadde bodd i landet i hundrevis eller tusenvis av år. 1 tida om kring 1948 ble forfølgelsen begrunnet med konflikten mellom jøder og arabere i Palestina. Det meste av den jødiske aktivite ten i Palestina ble foretatt av jøder fra Europa. Araberne forfulg te altså «sine» jøder for det de europeiske jødene fant på. Dette innebærer en klar anerkjennelse av at jodene hører sammen, at 31

de er ett folk, og slik virket det på jødene også. Etter å ha for fulgt jødene som ei felles gruppe, har araberne ingen moralsk rett til å påstå at jødene ikke er et folk. Tross dette hevder bl. a. PLOs grunnlov (charter) at jødene ikke er noe folk. (Vedlegg 1.) Det er en av mange grunner til at jødene ikke kan godta PLO.

32 >z

8. Jødenes flukt fra de arabiske land Som man vil ha forstått av det foregående, var «klimaet» for jø der ikke spesielt gunstig i de arabiske land i alminnelighet, og særlig ikke i tider da det var konflikter mellom jødene i Israel og deres arabiske naboer. Dette «klimaet» var nok hovedgrunnen til at titusener av jøder forlot de arabiske land allerede før 1948, og hundretusener i løpet av få år etterpå. Men sterkt medvirken de var også en århundregammel lengsel etter å oppleve at jøde nes egen, frie stat skulle gjenoppstå.

De fleste av de jødene som forlot de arabiske land, dro som rene flyktninger. De var enten fråtatt all eiendom og kom bare i det de gikk og stod i, eller i beste fall hadde det lykkes dem å seige sine ting til sterkt reduserte priser. 21 len rekke tilfeller ble tusener av jøder arrestert, og en del av dem fikk beskjed om at de måtte forlate landet for godt hvis de ville bli fri. 22 I Jemen gjaldt Omar-paktens gamle regler fremdeles i 1948.

Jødene levde altså under sterk diskriminering (annerledes klær, ikke ri, ekstraskatter, forbud mot å gå utenfor ghettoen uten å ha konkret ærend, portforbud om natta, osv.)23 Likevel lyktes det i 1948 å overtale herskeren der til å la jødene dra til Israel.

De fikk bare ta med seg det de seiv og ett esel pr. familie kunne bære. Turen gikk til fots mange mil gjennom ørken. 98 % av flyktningene var syke da de kom fram til Aden (nå Sør-Jemen, dengang under britisk kontroll). Dette forhindrer naturligvis ikke at Jemen hevder i FN at jødene ikke har noe i Israel å gjøre, de skulle holdt seg der de var. - Enkelte jødiske håndverkere 3 - Rvoppn mot havi

33

fikk ikke dra i 1948, de måtte være igjen for å lære opp arabiske etterfølgere. De opplevde at grensen igjen ble sperret for jødisk utvandring, og de er fanger i Jemen fremdeles.

Irak bestemte i 1950 at alle jøder som ønsket det, skulle få for late landet i løpet av et år. 24 Deres eiendom ble konfiskert.

Nesten alle de 130.000 jødene som ennå bodde i Irak, valgte å dra. Det store flertallet av dem dro til Israel. Det var åpenbart for alle hva som skjedde, det gikk i realiteten luftbru mellom Irak og Israel. Ikke desto mindre har Irak alltid siden vært blant de land som står aller hardest på at Israel aldri skulle vært opp rettet og aldri må anerkjennes.

Det er ganske vanlig å høre at jødene kom fra Europa og «stjal» landet fra araberne i Palestina. Seiv om mange kanskje ikke vil uttrykke det så brutalt, føler man nok at Israel har gjort araberne en urett og egentlig burde gå nokså stille i dørene. Det kunne da være av interesse å vite at Israel mange ganger har foreslått for de arabiske land en ordning med full erstatning til alle flyktningene i Midt-Østen. En slik ordning ville være den israelske finansministerens drøm. Den ville løse alle Israels økonomiske problemer for lang tid framover. Saken er at jødene etterlot langt større eiendommer i arabiske land enn dem palestina-araberne etterlot i Israel. Ifølge israelske oversikter var forlatt jødisk eiendom flere ganger så mye verd som forlatt arabisk eiendom. 25 1 kolonitida ble nemlig mange jøder ien del arabiske land ganske rike, siden de europeiske maktene i stor grad hadde avskaffet formell diskriminering. Europeiske jøder finansierte oppbygginga av et - etter forholdene - fremragende jødisk skolesystem i den arabiske verden. 26 Jødene hadde også fordelen av internasjonale forbindelser i handel.

34

9. Forskjell på flyktninger?

I 1948, i forbindelse med at staten Israel ble opprettet, flyktet noe slikt som 600-650.000 palestina-arabere fra det som ble Israel.

Antallet og bakgrunnen for flukten er omstridt, det er behandlet i kapitel 15. En del av disse menneskene og deres etterkommere har fremdeles - nærmere 40 år etterpå - status som flyktninger.

De er statsløse, og en del av dem bor i flyktningeleirer.

I årene før og særlig like etter dette flyktet det på den andre sida mer enn 900.000 jøder fra de arabiske land, de fleste til Is rael. Dette er et faktum som er lite kjent, men det er ikke om stridt. Noen vil kanskje sette et lite spørsmålstegn ved ordet «flyktet». Men mange som dro, følte seg direkte truet. I andre tilfeller var det kanskje ikke et slikt umiddelbart press der de kom fra, men i hele den arabiske verden var det en truende at mosfære mot jødene. Flere arabiske land truet åpent i FN med «hevn» mot sine egne jøder da staten Israel ble opprettet. 27 Jø dene kunne ikke unngå å føle at de levde på en vulkan, og en betydelig del av dem hadde vært vitne til direkte brutalitet på ganske nært hold. Derfor er det ikke mindre rett å bruke beteg nelsen flyktninger om disse jødene enn om de araberne som flyktet fra Israel.

Det har vært mange grupper flyktninger i verden siden slutten av den 2. verdenskrig. Den nærmeste store gruppen sett fra Norge var de finnene som forlot Karelen, området Sovjetunion en tok fra Finland. Det var nærmere en halv million mennesker, altså nesten like mange som palestina-araberne. Ellers flyktet 10-12 millioner tyskere for å unngå den framrykkende Røde Arme. Det var flyktningene fra Ungarn i 1956. Langt over en 35

million vietnamesere har dradd ut som «båtflyktninger». Flere millioner afghanere har flyktet til Pakistan og Iran.

Felles for de gruppene vi her har nevnt, og mange andre (ikke minst i Afrika), er at det er enveis flyktningeproblemer. Det vil si at stort sett har folk flyktet en vei, få eller ingen dro den mot satte veien. F. eks. har få, om noen, dradd fra de vestlig orien terte landene til Vietnam. I flere tilfeller har de forholdene som var grunnen til at folk flyktet, ført til sterk fordømmelse fra rest en av verden. Men neppe i noe tilfelle har det ført til virkelig reelle krav om å sende dem tilbake til hjemlandet (repatriere dem). Det har visst heller ikke vært noe land som har betalt er statning til folk som flyktet fra dem. Vest-Tyskland har riktignok betalt en viss erstatning til flere land på bakgrunn av 2. verdens krig, men det er vel skadeserstatning, ikke erstatning til flykt ningen Enda sterkere gjelder dette i tilfeller hvor flyktningestrømmen har gått begge veier. Det mest kjente tilfellet er vel den store be folkningsutvekslingen som fant sted i 1947. Da ble India delt i en overveiende muslimsk del (Pakistan) og en overveiende hin duistisk del (India). I alt ca. 15 millioner mennesker flyktet den gangen, begge veier. Ingen ville komme på at ett av landene en sidig skulle betale erstatning.

Bare i ett tilfelle kreves det at flyktningene skal få erstatning, og det er i Midt-Østen. Kravet rettes ikke på vegne av den stør ste flyktningegruppen, de jødiske flyktningene. Nei, kravet ret tes mot ofrene, mot jødene som seiv er flyktninger! Det er 40 år siden araberne flyktet, og fremdeles krever mange land på palestina-arabernes vegne erstatning for tapt eiendom - i penger og ved rett til å vende tilbake. Dette er gjerne land som seiv har fordrevet titusener eller hundretusener av jøder hver (arabiske land, Sovjetunionen, Polen osv.), og som aldri kunne drømme om å betale ei krone i erstatning til jødene. Man mener i virke ligheten at jøder skal betale erstatning, men de skal ikke få det.

Dette er en del av innholdet i PLOs kodeuttrykk «like rettigheter for alle».

Rent konkret: Araberen Muhammed flyktet fra Israel, og et terlot seg sitt hus og sin forretning der. Jøden David flyktet fra Syria, og etterlot seg sin eiendom der. David kom så til Israel, og ble plassert i den eiendommen som tidligere hadde tilhørt Muhammed. Denne eiendommen ble altså hans erstatning, seiv om den var mindre enn hva han hadde hatt i Syria. Muhammed 36

derimot fikk ingen erstatning, Davids tidligere eiendom tilfalt syrere.

I tida som er gått siden dette skjedde har verden i alminnelig het, og Syria i særdeleshet, krevd at Muhammed skulle få erstat ning. David har, heter det, stjålet Muhammeds eiendom, noe som må gjøres godt igjen. Og det skal altså skje ved at David gir tilbake til Muhammed - uten seiv å få noe igjen. Dette er en del av det som i arabisk sjargong kalles «en rettferdig løsning av Palestina-spørsmålet» eller «palestinernes legitime ret tigheter».

Tidligere i århundret utgjorde jødene 1-2 % av befolkningen i «det arabiske hjemland». 28 Dersom vi summerer arealet av alle de arabiske land og sammenlikner med vesle Israel, ser vi at Israel utgjør 0,2% av området. En brøkdel av en prosent! Isra el er som et norsk fylke, Norge er ca. 15 ganger så stort. Sett i forhold til folketallet har altså jødene fra arabiske land nå fått et område som bare er en brøk av det de egentlig hadde krav på.

Dersom vi regner med Judea og Samaria (Vestbredden) og Gaza, utgjør Israel i dag ca. 0,25% av det arabiske området.

Vi kommer nå til spørsmålet: Er det rimelig å regne de jødi ske og de palestina-arabiske flyktningene mot hverandre slik vi har gjort her? Kan vi se alle arabere under ett? I hvor høy grad er palestina-araberne noe for seg seiv, og i hvor høy grad er de simpelthen arabere?

37

10. Palestinernes nasjonale identitet Avdøde Golda Meir var statsminister i Israel. Hun er blitt kjent, mange vil si beryktet, for noe hun en gang uttalte i et intervju.

Hun sa at palestinerne eksisterte ikke da jødene kom til Pa lestina. 29 Slik dette ofte blir framstilt, er det egnet til å gi folk det inn trykket at Golda Meir simpelthen ønsket å se bort fra palestiner nes eksistens, overse ethvert krav og enhver rettighet for pale stinerne.

Noe slikt var naturligvis aldri Golda Meirs mening. Hun gav ganske enkelt uttrykk for et historisk faktum: Da jødene begynte å innvandre til Palestina for alvor, var det ingen personer i dette området som kalte seg for, eller følte seg som, palestinere. Det var arabere der, men de følte seg ikke som forskjellige fra ara berne i det som nå er Israels naboland (Libanon, Syria, Jordan, Irak, Egypt). Det hadde i århundrer vært utstrakt flytting mel lom disse områdene, og ikke få av dagens «palestinere» har i vir keligheten temmelig korte røtter i Palestina. (Se kapitel 14.) Den manglende nasjonale identitet blir også innrømmet fra PLO hold. Eksempelvis er dette uttrykt slik i Palestina-nytt nr. 1/83 (utgitt av Palestina-fronten): «På det tidspunkt (i 1948, anm.) var den nasjonale bevissthet dårlig utviklet blant palestinerne,..»

Om situasjonen nå heter det slik: «Et annet fundamentalt nytt trekk i bildet er en høyt utviklet bevissthet om at palestinerne utgjør ett folk som har et rettmessig krav til sitt eget land. Denne nasjonale bevissthet er intimt knyttet til framveksten av 38

PLO.»30 PLO ble dannet i 1964, og en framvekst av betydning skjedde fra 1967. Det blir altså fastslått også av Palestinafronten at en nevneverdig nasjonalbevissthet blant palestinere flest ikke er eldre enn dette tidspunkt. Golda Meir, som snakket historisk, hadde med andre ord rett.

Men dette er bare ei side av saken. Går vi til PLOs grunnlov (charter), leser vi i artikkel 1: «Palestina er .. en udelelig part av det arabiske hjemland, og det palestinske folk er en integrert del av den arabiske nasjon.» Artikkel 12 lyder slik: «Det palestinsk-arabiske folk tror på arabisk enhet. For å lykkes i sin oppgave med å oppnå denne målsetting må de, i denne fase av sin kamp, bevare sin palestinske personlighet og utvide bevisst heten om dens eksistens, og motstå enhver plan som tar sikte på å oppløse eller svekke den.» Studer denne artikkelen langsomt en gang eller to til. Her står det vitterlig at den «palestinske per sonlighet» er noe man bare skal holde på «i denne fase av sin kamp», dvs. for å bli kvitt Israel. Dette er noe man gjør «for å lykkes i» å oppnå arabisk enhet! PLO sier altså med rene ord, i grunnloven, at en palestinsk identitet er et trick man bruker midlertidig i kampen mot Israel. PLO har grunnlovfestet at det ikke er noen varig målsetting å bevare «sjølråderetten»!

Mot dette kan det innvendes at det er lenge siden PLOs char ter ble skrevet. 31 Det har skjedd mye siden den gang. Men det er ikke så lenge siden mai 1980. Da hadde Al Fatah sin fjerde konferanse i Damaskus. Fatah er den største organisasjonen i PLO og blir ledet av Yassir Arafat. I 1983 ble den riktignok splittet, men den var samlet da nevnte konferanse fant sted. På dette møtet vedtok Fatah en politisk plattform, og den har jeg gjengitt i utdrag som vedlegg 2 bak i denne boka. Det framgår klart at Fatah i 1980 mente at grensene i den arabiske verden er et resultat av at den internasjonale kapitalismen hadde gått inn i en imperialistisk fase, og drevet utnyttelse og dominering av det arabiske hjemland for å dele det opp og derved svekke det.

Med andre ord: PLO ønsker seg ikke noen egen stat for palesti nerne, men ønsker å være en del av en fellesarabisk stat! Og det te er det ikke Kåre Kristiansen, Arthur Berg, Israels ambassade el. lign. som sier - dette er sitater fra PLOs egen grunnlov og fra offisielle erklæringer av PLOs største organisasjon, Al Fa tah. - Arafat og PLO har også ved andre anledninger uttrykt øn ske om å være en del av en større, arabisk stat.

Nå er det kanskje noen som sier at dette kan ikke tas alvorlig, det er bare prat (retorikk). Det er faktisk noen som får seg til 39

å si slikt om ulike erklæringer fra arabisk hold. Jeg kan ikke skjønne annet enn at en slik holdning må være rasistisk. Når voksne mennesker vedtar en erklæring etter en grundig debatt, må de regne med å bli tatt alvorlig. Vi kan da ikke umyndiggjøre dem fordi de er arabere!

Det materialet som er presentert viser etter min oppfatning at det er rett å se den arabiske verden under ett i forholdet til jøde ne. Det er PLO seiv som understreker sin pan-arabiske karakter og sine pan-arabiske mål. Det er også klart at en betydelig del av dagens palestina-arabere stammer fra arabere som har flyttet fritt og ofte over de nåværende grensene i Midt-Østen, fra gam melt og helt til etter annen verdenskrig.

Araberne, i Palestina og ellers, har forfulgt jødene opp gjen nom historien på lignende måte som europeerne. Det skjedde også lenge før den politiske zionismen oppstod og den systema tiske innvandringen av jøder begynte. Skal jødene overhodet ha noe eget land, er det derfor like naturlig å velge Israel som land i Europa, også om vi ser bort fra den helt spesielle tilknytningen det jødiske folket har hatt til Israels land.

40

11. Hvorfor er skjebnen til de jødiske flyktningene så lite kjent og påaktet?

Det er i grunnen litt forbløffende hvor lite seiv ellers velorien terte personer kjenner til jødene fra arabiske land, og hvor liten rolle disse sentrale fakta har spilt i debatten. Dette har mange grunner, og noen av dem skal vi nevne her: a) Jødene i de arabiske land har stort sett vært «umælende» gjennom mange hundre år. De var vant til å leve i en rettsløs stilling, uten noen nevneverdig beskyttelse fra myndighete nes side. Dersom det ble kjent at de hadde klaget til utlendin ger, ville det føre til kraftige «hevnaksjoner» fra flertallets side. Det fins, som vi har sett, mange vitnesbyrd om tilfeller da europeere kom til områder hvor forfølgelse pågikk, men enten ble de ikke informert i det hele tatt, eller så fikk de bare hviskende informasjon under den klare forutsetning at de ikke gikk videre med dette. 32 Jødene fra de arabiske land har århundrers trening i å bite i seg ydmykelser og tie med sine vansker, og mye av denne holdningen har sittet igjen hos dem i Israel også. b) Forholdsvis få av jødene fra arabisk land har kunnet engelsk særlig godt. I den grad de kunne noe europeisk språk, var det gjerne fransk. De har stort sett ikke vært særlig opptatt av det som skjer politisk i Vesten. c) Uvant som jødene fra arabiske land var med fri debatt, fri 41

presse osv., har de i bare liten grad vært representert i masse medier, som politiske talsmenn, ambassadører 0.1. d) De europeiske jødene har nok heller ikke vært altfor ivrige etter å informere om jødene fra arabiske land. Det står ikke til å nekte at de orientalske jødene representerer en annen kultur, med trekk som europeiske øyne lett oppfatter som lite sympatiske. Politikken i Israel - særlig så lenge Arbeiderpar tiet satt ved makten - gikk ut på forandre disse jødenes hold ninger i «europeisk» retning, og man ville unngå å bygge opp under den orientalske identiteten. e) En del gamle myter er fremdeles ute og går. De skriver seg fra forrige århundre, da europeiske forfattere på helt urealist isk grunnlag tegnet et glansbilde av jødenes situasjon i de arabiske land, og brukte dette som et argument mot jødehatet i Europa. f) Sist, men ikke minst: Det har vært i arabisk interesse å tegne det bildet vi gjengav innledningsvis: Jødeproblemet er euro peisk, og jøder og arabere har levd i «fred og fordragelighet».

Dette har det lykkes å få gjennomslag for, og fakta som kun ne forstyrre dette bildet, blir ansett som propaganda.

42

12. Hvilken rolle spiller jødene fra arabiske land i Israel?

Befolkningen i Israel blir ofte delt i tre, og denne delinga har at skillig for seg: 1) De europeiske jødene, inkludert jøder av europeisk bak grunn fra Amerika (USA, Canada, Latin-Amerika). Denne gruppa har hatt makta på nesten alle feiter i Israel til nylig, og har det i stor grad fremdeles.

2) De orientalske jødene, som utgjør flertallet av jødene i Israel.

De fleste av dem er altså flyktninger fra arabiske land. Noen er også kommet, mer eller mindre frivillig, fra andre land utenfor den europeiske kulturkretsen. Særlig gjelder det Iran, hvor det for få år siden var mer enn 80.000 jøder. (Iran er muslimsk, men hovedspråket er det indo-europeiske farsi.)

Det har også kommet mindre grupper fra India, China og en rekke andre land - mest kjent i det siste er jødene fra Etiopia.

3) Araberne, også kalt palestinerne. De fleste av dem er sunnimuslimer, en del er kristne (særlig katolikker). Araberne ut gjør omtrent 17 % av befolkningen i Israel.

Det sies da gjerne at Israel er et lagdelt samfunn. På toppen kommer de europeiske jødene, i midten de orientalske jødene og helt på bunnen araberne. De orientalske jødene seiv kommer gjerne med anklager mot «dere hvite» for den måten de har be handlet sine mer mørkhudede trosfeller på. Butenschøn antyder 43

i Drømmen om Israel, s. 286, at det her dreier seg om en slags rasisme.

Forholdet for araberne i Israel skal vi se på i kapitel 23. Her skal vi se på forholdet mellom de europeiske jødene og de orientalske (flyktningene fra arabiske land).

Det er uten videre klart at det er en markert forskjell mellom de to gruppene med hensyn til inntekt, utdanning, boligstan dard, makt, sosial status, innflytelse i massemedier osv. På alle feiter ligger jødene fra arabiske land langt etter jødene av euro peisk bakgrunn. Det gikk nokså mange år før orientalske jøder ble noenlunde skikkelig representert i styre og stell. Det har vært sterke spenninger i den orientalske befolkningen, seiv om dette i forbausende liten grad har funnet uttrykk i bruk av vold.

Når vi spør om grunnen til denne forskjellen, og hvordan situ asjonen utvikler seg etter hvert, blir svarene kompliserte. Vi skal her påpeke noen momenter.

De europeiske jødene var toneangivende fram til staten Israel ble opprettet i 1948. I stor grad dreide det seg om jøder som var lite religiøse, men som bygde sitt zionistiske engasjement på en blanding av jødisk nasjonalisme og en eller annen form for sosi alisme. I Palestina levde de et hardt liv, ofte i kamp både med araberne og med naturen (ørken og sumpland skulle omformes til fruktbart land). Samtidig forsøkte de, ofte med betydelig hell, å holde et høyt kulturelt nivå: Debatter i filosofi og politikk, kunst av høy kvalitet, god undervisning, osv. Ofte utgjorde disse menneskene kremen av Europas intellektuelle elite før de kom til Israel.

Så skjedde det da at det plutselig veltet en flom av flyktninger inn fra arabiske land. Disse menneskene var av mange ulike slag, men gjennomsnittlig var de lavt utdannet etter europeisk standard. Utdanning i den arabiske verden legger gjerne meget stor vekt på pugging, på å kunne gjengi autoritetene riktig. De europeiske jødene derimot var vant til intellektuell frihet, til å sette spørsmålstegn ved alle vedtatte sannheter, til moderne forskning. I skolevesenet, hvor pensum og opplegg var av vestlig karakter, falt jødene fra arabiske land sørgelig gjennom, og ble gjennomsnittlig liggende langt etter «de hvite».

De orientalske jødene kom fra samfunn hvor det er selvsagt at enhver som kommer seg litt opp, bruker sin stilling til å hjel pe slektninger og venner. I europeisk tradisjon heter slikt kor rupsjon, og anses som umoralsk.

44

Moderne teknologi var ofte lite kjent for jødene fra arabiske land.

Jødene fra arabiske land var opplært til en type høflighet og underdanighet som gjorde at de ofte ble stående og se på mens de europeiske jødene albuet seg fram.

Jødene fra arabiske land ble ofte plassert i grensestrokene, hvor det var trefninger, terrorangrep og annen uro, og hvor lo kalsamfunnet måtte bygges opp fra grunnen av. De så med mis unnelse på de europeiske jødene i deres mer etablerte og ofte velstående strøk. Europeernes motargument er at noen år tidli gere hadde også de mattet slite seg fram fra ingenting, og da lå deres boliger ved grensen, men dette gjør gjerne lite inntrykk på de orientalske jødene.

Først og fremst reagerte de orientalske jødene på «de hvites» arroganse. Det første sjokket kom allerede ved ankomsten til Is rael, da folk fra asiatiske og afrikanske land ble sprøytet med insektmidler før de fikk komme inn i «løftets land». Dette er noe som fremdeles er et åpent sår for mange orientalske jøder. Det nytter lite å fortelle at også «hvite» jøder fra britiske fangeleirer i Afrika fikk samme behandling. Det ble ikke bedre etter hvert: For europeerne var det selvsagt at deres egne skikker og verdier var overlegne, at de orientalske jødene måtte omskoleres så også de ble «moderne». Denne nedvurderingen av hele deres livsstil, deres utdanning, deres kultur, deres verdier såret de orientalske jødene dypt, og førte til mye bitterhet. 33 Jødene fra arabiske land hadde århundrers trening i å bite i seg ydmykelser. Politisk arbeid, protester, demonstrasjoner - alt slikt var helt ukjent, og det tok lang tid for dem å venne seg til de rettighetene de hadde i Israel. De var ikke trent i debatt, og følte seg ofte underlegne når de møtte europeerne ansikt til an sikt. Dertil kom at mange også seiv kom til å se mye i det euro peiske samfunnet som overlegent, de fikk på en måtede samme verdiene som «de hvite».

Jødene fra de forskjellige arabiske land har også følt på ulik heter seg imellom, og har bare delvis opplevd seg som ei samlet gruppe. De stadige konfliktene med araberne og strevet med det daglige bidro også til at de fleste har godtatt - knurrende - ho vedlinjene i systemet slik som det er.

Som en konfliktdempende faktor har nok militæret virket aller best. I en vanlig israelsk militærenhet er alle typer israelere sammen dag og natt i tre år, og siden i halvannen til tre måneder 45

årlig til man har fylt 55 år. Her lærer man hverandre å kjenne, og her utvikles det en betydelig toleranse og respekt på tvers av alle skillelinjer.

De orientalske jødene i israelsk politikk Totalt er nok kløften mellom gruppene blitt mindre de senere åra. La oss se på noen få faktorer i bildet: Jødene fra arabiske land er etter hvert blitt seg mer bevisst at de har de samme politiske rettighetene som alle andre, og at de utgjør flertallet i Israel. Dette har imidlertid ikke ført til at de har sluttet opp om egne partier. Flere partier er opprettet spe sielt for orientalske jøder, men de har bare hatt begrenset suk sess ved valgene. Derimot har disse partiene tjent som et slags ris bak speilet for de større partiene, og ført til at jøder fra arabi ske land er blitt bedre representert i landets ledelse. David Levy, som kommer fra Marokko, var på nippet til å bli statsminister da Begin gikk av i 1983. Ikke mindre viktig er det at lederen for Histadrut, Israels mektige LO, er jøde fra Jemen. Nå er så man ge ministre og andre innflytelsesrike personer fra arabiske land at dette ikke lenger er noe spørsmål av betydning.

Mye kan sies om tidligere statsminister Menahem Begin. I Europa har han fått et meget dårlig image. Det kan ikke benek tes at Begin ofte førte en ganske tøff politikk, og forklarte den med et meget direkte språk. Det er i dag klart at Begins politikk var feilslått på mange feiter: Krigen i Libanon har ikke ført til «fred i førti år», økonomien kom fullstendig i krise, PLO ble ikke knekket, men riktignok svekket, osv.

Men på ett punkt har Begin utført en historisk gjerning, og jeg tror det er den han vil bli husket for i jødisk historie: Han klarte i stor grad å bringe jødene fra arabiske land inn i det isra elske samfunnet og gi dem følelsen av å høre til der, en følelse av stolthet over sin egenart. Mange orientalske jøder hadde, og har fremdeles, et nesten religiøst forhold til Begin, og delvis til Ariel Sharon. 34 Når lederne fra Arbeiderpartiet kom på besøk til orientalske strøk, var det nærmest slik at her kommer en opplyst misjonær nådigst på besøk og skal bringe litt lys inn til de primitive.

Ovenfra-og-ned-holdningen førte til at store deler av den orien talske befolkningen nærmest la Arbeiderpartiet og dets ledere for hat. Hos Begin opplevde de en mann som snakket til dem som likemenn, som respekterte deres skikker og verdier, og som 46

dertil var en sterk leder. Begins Likud-parti og dets allierte åp net også flere porter for dem til innflytelsesrike stillinger i sam funnet, gav dem flere «bein». Likud-regjeringen fikk satt i gang det såkalte «Prosjekt fornyelse», hvor kombinert innsats av isra elere og utenlandske jøder skulle fornye og utvikle slumområder i Israel. Og den stod for en «realistisk» holdning til araberne, som jødene fra arabiske land «kjenner ut og inn ut fra århun drers erfaring».

Perioden med Likud-regjering (1977-1984) dempet de etniske motsetningene i Israel. Man hører riktignok ofte det motsatte, nemlig at Likud-regjeringen førte til økt polarisering. Men de som sier dette, er nesten alltid representanter for det europeiske mindretallet, som hadde levd på myter om et land som skulle være «et lys for folkene» i europeisk, liberal forstand. De så landet overtatt av «pøbelen», av «det andre Israel», og var lite villige til å godta situasjonen. Flertallet i Israel har opplevd situ asjonen annerledes enn det taleføre, europeisk orienterte min dretallet.

Det ser imidlertid ut til at samlingsregjeringen fra høsten 1984 av har bidradd til å utjevne de etniske motsetningene i Israel yt terligere. I de to åra Shimon Peres fra Arbeiderpartiet var stats minister, opptrådte han klokt og samlende. Han har nok lykkes i å dempe spenningene vesentlig.

Utjevning En meget viktig faktor i utviklingen av forholdet mellom euro peiske og orientalske jøder er ekteskapene: Omtrent hvert fjerde ekteskap i Israel blir nå inngått på tvers av denne etniske kløf ten. Det skulle være en solid garanti for at situasjonen vil bli normalisert i løpet av noen tiår, og forteller også at rasisme ikke er videre utbredt i Israel.

Men samtidig er det klart at det israelske samfunnet til en viss grad er i ferd med å skifte karakter, å bli orientalisert. Den polit iske hestehandel er mer vanlig enn den var, og snevre egeninte resser og gruppeinteresser dominerer bildet i betydelig grad.

Dette er noe vi bare må godta, i Israel som i så mange andre land. Det er vel mer slikt hos oss også, uoffisielt, enn vi kanskje tenker over til daglig. Israel er et ekte demokrati, med tale- og trykkefrihet, et land hvor konfliktene avgjøres ved avstemninger, ikke ved våpen.

47

Grunnen til at hauker som Menahem Begin og Jitzak Shamir kan bli statsministre i Israel, og at Ariel Sharon fortsatt er i re gjeringen, er altså at flertallet av jødene fra arabiske land har stemt på dem. Grunnen til dette er dels at de behandler de orien talske jødene med respekt, dels at jødene fra arabiske land seiv i betydelig utstrekning er hauker (men sj elden ytterliggående).

Dette kan vi ikke forstå uten å huske på de erfaringene jødene tradisjonelt har gjort i arabiske land: Diskriminering, forfølgel se, rettsløshet, og til slutt ble de ofte jaget som hunder. For disse menneskene står det skrekk av tanken på å komme under ara bisk herredømme igjen. De tror ikke på de fine orda PLO av og til kan lire av seg (særlig i Europa og Amerika) om «like rettig heter for alle». Et annet moment er at de kan arabisk, og kan følge med hva araberne sier til sine egne på radio og TV. Store deler av Israel kan ta inn både jordansk og syrisk TV. De som lurer på hva de da kan høre, kan lese vedlegg 3 bakerst i denne boka.

Jødene fra arabiske land har altså mange og sterke klager på det israelske samfunnet. I stor grad faller disse klagene sammen med de klagene araberne i Israel kommer med. Men det er vik tig å være klar over at samtidig er de orientalske jødene patrioter på sin hals. De vil absolutt ha seg frabedt noen form for støtte fra mennesker som støtter PLO, som egentlig er ute etter å svek ke Israel som jødisk stat. De klager, javel. Men konfliktene mel lom de ulike jødiske gruppene skal avgjøres av jødene seiv, uten innblanding utenfra. Det er, tross alt, en strid mellom brødre, og det står de meget sterkt på.

Det hevdes av og til at det er i Israel de orientalske jødene har lært å hate arabere, de gjorde det ikke på forhand. Dette er helt sikkert riktig - for noen. Det er riktig for de fleste i den forstand at de ikke drømte om å forsvare seg aktivt mens de bodde i ara biske land, der var det bare å finne seg i alt. Men en del fakta er helt klare: De orientalske jødene i Israel har, som vi har sett, vært utsatt for mye uforstand og europeisk hovmot. Mange av dem er ennå bitre på det israelske samfunnet. Tross dette har praktisk talt ingen jøder flyttet tilbake til arabiske land. Det gjorde de heller ikke i den rikeste «oljetida», seiv om fiere arabiske land offisielt inviterte «sine» jøder «hjem». 35 Derimot har mange jøder (også orientalske) reist fra Israel til andre deler av verden (Europa, Amerika - en del jøder fra Sojetunionen maser på myndighete ne der om å få reise tilbake dit). Dette er et klart tegn på at når 48

det kommer til stykket, vet også de orientalske jødene som kla ger sterkest på Israel hva realiteten er i arabiske land.

Det er ett unntak fra dette, og det er Marokko. Det er fremde les enkelte jøder som flytter frivillig til Marokko, også fra Isra el. Den nåværende marokkanske kongen er positiv til jødene. I sentrale deler av landet kan jødene ha det virkelig godt. I mer avsidesliggende strøk, derimot, slår det tradisjonelle jødehatet gjerne gjennom i Marokko også. - Men ingen vet hvor lenge kongedømmet holder seg, og hva som skjer med jødene etterpå.

Det er en av grunnene til at over 90 % av jødene har reist fra dette landet også. I Marokko bodde det tidligere ca. 250.000 jø der, nå er det under 20.000 igjen.

4-Rvoopnmrvtho,,,

49

13. Jødene og landet PLO-folk hevder at araberne i Palestina har bodd der sammen hengende «i århundrer», «i årtusener», «gjennom alle tider». Jø dene derimot, heter det gjerne, har vært borte fra landet de siste 1.900 år, men fikk plutselig interesse for det i slutten av forrige århundre. Og så tilføyes det: Det ville være som om vi nord menn plutselig skulle begynne å kreve deler av Irland fordi nors ke vikinger styrte der i sin tid, eller som om vi skulle forlange å «få tilbake» Normandie i Frankrike. «Skulle sionistenes måte å kreve Palestina på gjøres til et universelt anerkjent prinsipp for territorielle krav, måtte verdenskartet trekkes opp på nytt.»36 Innforstått i ovenstående ligger det to grunnleggende forutset ninger: a) De araberne som i dag går under betegnelsen «palestinere», har ei slektslinje i Palestina som går flere hundre år tilbake i tida. Det skal vi behandle i kapitel 14. b) Jødene har stort sett hatt det samme minimale forhold til Israel (Palestina) i århundrer som vi nordmenn har hatt til de gamle vikingrikene. Dette skal vi se på nå.

Ut av landet Det er nokså velkjent at romerne knuste en jødisk oppstand iår 70 etter Kristus, at Jerusalem med templet da ble ødelagt, og at mange jøder ble ført i utlendighet. Enda større betydning fikk imidlertid et opprør som kom ca. 60 år seinere (år 132-135) un der ledelse av den såkalte «Stjernesønnen» (Bar Kochba). Det førte til meget sterke og langvarige mottiltak fra romersk side.

50

Jøder fikk blant annet dødsstraff for å komme innenfor synsvid de av det som hadde vært Jerusalem, og jødene fikk forbud mot å praktisere en lang rekke av sine viktigste religiøse leveregler.

I tillegg ble mange jøder drept, og det ble mye fattigdom og nød blant jødene i Israel. 37 Dette virket i praksis slik at mange jø der fant det helt nødvendig å flytte bort fra landet, det var utenke lig for dem å bryte Israels hellige lover. Andre ble igjen i landet, og levde sitt religiøse liv mest mulig hemmelig. Etter hvert ble forholdene noe lettere, i hvert fall i deler av landet. Galilea ble det jødiske senteret i Israel.

Men de fleste jødene ble altså presset utenlands, og det er også et faktum at mange jøder hadde flyttet ut allerede tidligere.

Det kan vi blant annet finne klare spor av i Det nye testamente (f. eks. var det jøder og synagoger i en lang rekke av de byene Paulus kom til på sine misjonsreiser). Slik er det jo også i dag.

I Israel er det omtrent 3,5 mill. jøder. I USA er det 5-6 millioner jøder, og de har full anledning til å flytte til Israel hvis de ønsker det. Flere hundre tusen jøder i Vest-Europa er i samme situa sjon. Men de fleste av dem ønsker ikke å flytte til Israel. De blir boende utenfor Israel, i diasporaen.

Diasporaens forhold til landet Det er imidlertid helt galt å slutte av foranstående at jødene bare hadde et beskjedent forhold til Israels land. La oss se på noen av de faktorene som gjør jødenes forhold til sitt land til noe helt spesielt: Jødene har hele tida regnet seg som et folk, en nasjon. De har hele tida kalt seg «am Israel», og det betyr nettopp Israels folk.

De er også blitt regnet som utlendinger i alle land hvor de har bodd, i hvert fall fram til ca. år 1800.

Fra år 70 til år 1948 er det nærmere 700.000 dager. Hver enes te en av disse dagene har det store flertallet av jøder bedt om at Israels folk må få igjen Israels land. Hver eneste gang de bad for maten, var dette nevnt i bønnen, og ofte ellers. Hele jødenes religion er bygd opp omkring landet. Det første bud Gud gav Abraham var «Dra ut til .. landet..» Jødene feirer innhøstningen i Israel samme hvor i verden de seiv befinner seg. De ber om regn når Israel trenger det, seiv om det høljer ned der de bor.

Slik har det vært hele tida, og slik er det fremdeles.

Jøder som hadde anledning til det, reiste gjerne til Israel for å dø og bli begravd der. Det var regnet som en ære.

51

De jødiske menighetene i mange land samlet stadig inn penger for å støtte de trosfellene som bodde i Det Hellige Land. Det var regnet som en übrytelig plikt.

Jødene har hele tida beholdt sitt eget språk, hebraisk. Det har spesielt vært brukt i religiøs sammenheng. Men det har også til dels vært i daglig bruk, særlig blant jødene i Israel. Det har også vært brukt som fellesspråk mellom jøder fra ulike land, og har gjort det mulig for jødene å spille en viktig brubygger-rolle mel lom ulike kulturer. Hebraisk har altså aldri vært noe dødt språk, seiv om det i dette århundret har mattet tilpasse seg moderne teknologi og moderne forhold ellers. 38 Mange nordmenn har flyttet utenlands for godt. Motivene kan være så ymse, men for de flestes vedkommende er det så enkelt som at man håper på høyere levestandard der man kommer.

I århundrenes løp har tusener av jøder flyttet til Palestina. For manges vedkommende har dette betydd at man gikk ned i leve standard, ofte til ren nød. De jødiske samfunnene i Israel har ofte levd på og under eksistensminimum, og mange jøder har sultet ihjel. 39 Enda flere ville ha gjort det uten store bidrag fra jødene i resten av verden. Mange av dem flyttet dessuten fra en relativ trygghet i Europa og andre steder til en omfattende for følgelse og bruk av vold fra omgivelsenes side i Israel. 40 For mange jøders vedkommende var det altså et offer å bo i Israel.

Likevel var det mange som gjorde det, med åpne øyne, fordi det å bo i landet hadde verdi for dem i seg seiv.

«Was der Jude glaubt, ist einerlei. In der Rasse liegt die Schweinerei.» (Hva jøden tror, er likegyldig. Det er i rasen svi neriet ligger.) Slik het det i den tyske antisemittismen (det tyske jødehatet) fra slutten av forrige århundre av. Men i den arabiske verden har jødedommen stort sett vært betraktet som en religiøs sak, og jødene har alltid hatt den fristende muligheten å skifte religion. Det har nok også hendt at jøder som har omvendt seg til Islam, er blitt behandlet med mistenksomhet. Det har i blant hatt sin grunn, fordi de ikke sjel den har forsøkt å beholde sine jødiske skikker så langt det gikk etter å ha blitt tvunget til å for nekte sin egentlige tro. Men i prinsippet har det vært slik at når en jøde godtok Islam, ble han muslim, og ble likestilt med andre muslimer. Samtidig skiftet man nasjonalitet, fra jødisk til arabisk.

Likevel har jødene holdt på sin tro gjennom århundrene, til tross for stadige voldshandlinger og ydmykelser rettet mot dem fra omverdenen. Det har for de flestes vedkommende hatt bare 52

en grunn: Man ventet på Messias og på Israels forløsning i sitt eget land. Uten dette håpet, denne troen, ville jødenes lidelser ikke ha noen mening, heller ikke for dem seiv. Derfor har selve det faktum at de har forblitt jøder innebåret en bekjennelse til jødenes tro - og den er uløselig knyttet til jødenes land.

Butenschøn hevder (s. 255) at jødene i de arabiske land «ikke har en sionistisk tradisjon». Det er ikke riktig. Det jødene i ara biske land ikke har, er en tradisjon for politisk zionisme. De har ingen tradisjon for politisk arbeid på andre feiter heller, som før forklart. Men deres lengsel etter løftets land har vært minst like reell som den de europeiske jødene har hatt. Den har bare mat tet finne andre utløp.

Det viktigste utløpet for sin lengsel har jødene fra arabiske land funnet i religionen. Dels har dette artet seg på samme måte som for andre troende jøder: I daglige bønner. Dels, som nevnt, i selve det faktum at man har holdt på sin jødiske tro tross de ulemper og farer dette innebar. Men særegent for jødene fra de muslimske land er en lang rekke Messias-skikkelser. Den opp slutningen en rekke av disse figurene fikk, er et levende vitnes byrd om intensiteten i den jødiske nasjonalfølelsen og i lengse len etter landet. De trodde nemlig at bare en Messias kunne gjenskape Israels rike.

Den mest kjente i den lange rekken er Sabbattei Zevi. Han var født i Tyrkia, i Smyrna (Izmir), i 1626. Han var ensom og inn advendt allerede som barn. Når han oppdaget at et menneske el ler et dyr led, fikk han tårer i øynene. Han studerte jødisk my stikk, Kabbala, med fantasifulle utlegninger av den hellige skrift (der bl. a. tallverdien av ordene spiller en stor rolle - de ulike bokstavene har tallverdi også).

I 1648 proklamerte han seg som Messias, og ble jaget fra sin hjemby. Han vandret da rundt fra land til land, og stadig flere begynte å tro at han var den som skulle gjenreise riket for Israel.

Mystikere, både blant jøder og kristne, regnet med at det ville bli noe ekstra med året 1666 (1000 + 666, som er «Dyrets tall» i Apenbaringsboka). Det var sterke jødeforfølgelser mange sted er, og dette ble også betraktet som et tegn på at Messias var i vente. Etter hvert som det «avgjørende» året nærmet seg, ble de fleste jødene nesten overalt fylt av en nærmest ekstatisk sinnstil stand. Man lot sine forretninger forfalle - alle jøder skulle jo snart reise til Israel! Og ikke bare jødene ble grepet av masse psykosen: Hos bookmakerne i London gikk veddemålene 10 mot 1 i favør av at Zevi ville bli konge i Jerusalem!

53

«Messias» møtte opp hos sultanen i Tyrkia for å ta makten over Israel fra han som styrte der. I stedet ble han arrestert, og stilt overfor trusselen om død, valgte han den utveien som gjor de alle stolte forhåpninger ynkelig til skamme: Han gikk over til Islam.

Historien om Shabbetei Zevi viser hvor sterkt drømmen om landet, og om Messias i tilknytning til det, levde i jødene også på 1600-tallet - slik det har gjort hele tida. 41 Men lengselen ytret seg også på andre og mer praktiske mater.

Det var ikke bare fra Europa det var innvandring til Israel. Også fra arabiske land foregikk det en forholdsvis betydelig innvand ring av jøder opp gjennom århundrene. 42 Reisene til det Helli ge Land ble gjennomført til tross for at det var meget risikabelt å reise i hine dager, hvor det ofte var konflikter mellom lokale herskere og hvor røvere ikke var sjeldne. Kiær og skikker røpet jødene, og for dem var det dobbelt farlig, både i Europa og i den arabiske verden. I perioder la den katolske kirke aktive hindrin ger i veien for jøder som ønsket å reise til Israel. 43

Regnet som fremmede La oss igjen sammenlikne med nordmenn som flytter utenlands.

De fleste blir jo foreldre. Seiv om begge foreldrene er norske. vil barna vanligvis først og fremst være amerikanere, australiere eller hva det måtte være. Tredje generasjon kan bare et par set ninger på et slags norsk. For fjerde generasjon er den norske bakgrunnen noe man såvidt har hørt om, hvis man da ikke er havnet oppi motebølgen med «rotter» og kan si «lutefisk». Man er, kort sagt, blitt fullstendig hjemmehørende der hvor familien i sin tid flyttet.

For jødene har situasjonen vært en ganske annen. Etter 2000 år er jødene fremdeles regnet som utlendinger i mange land, slik de har vært hele tida. I noen tilfeller har jødene bevisst holdt på sin egenart. I andre tilfeller har de prøvd ulike grader av assimilering. (Assimilere: gjøre lik eller smelte sammen.)

Mest assimilert til da var trolig jødene i Tyskland i årene før Hitler. De fleste hadde et ytterst begrenset forhold både til den nasjonale og den religiøse delen av jødedommen. De følte seg ganske enkelt som alminnelige tyskere, og var kanskje enda litt varmere i sin tysk-nasjonale glød enn andre tyskere. Men det nyttet ingen ting. De ble ikke godtatt, fikk ikke være som de andre. Som vi alle vet: Det endte i gasskamrene.

54

I Sovjetunionen har det vært en lignende situasjon. Det var neppe noen folkegruppe som stilte større forventninger til den kommunistiske revolusjonen enn nettopp jødene. Men skuffel sen er enorm. Jødenes situasjon i Sovjetunionen kommer vi til bake til i kapitel 36. La oss bare fastslå at seiv om de fleste jøde ne i Sovjetunionen har hatt liten kontakt med sin jødiske arv, har diskriminering og forfølgelse av jøder fortsatt.

Etter min oppfatning stiller dette jødene i en særstilling i ver den. Vi er nordmenn, og glade i landet vårt. Men flytter vi fra det - frivillig eller tvungent - vil vi finne oss til rette i vårt nye hjemland og bli behandlet som hjemmehørende der, i hvert fall etter et par generasjoner. Jødenes skjebne har vært, og er, at de ofte blir behandlet som fremmede seiv etter 2.000 år. Etter min oppfatning gir dette jødene en tilknytning til landet sitt og en rett til landet sitt som er større enn den noe annet folk har til sitt hjemland. Vi kan flytte, og det går bra. For jødene derimot har utlendigheten fortsatt å være et åpent sår i altfor mange tilfeller.

- Jeg synes nok også at araberne og andre folk som direkte har behandlet jødene som fremmede, har enda mindre grunn enn andre til å nekte jødene en egen stat.

Ren rase Så en sak som ofte omtales i PLO-propagandaen: Bare få av dagens jøder er av det en kunne kalle ren rase. De fleste stam mer ikke direkte og üblandet fra oldtidens jøder i Israel. Dette kan enhver se ved å kaste et blikk på befolkningen i en hvilken som helst gate i Israel: Det er store variasjoner i farge på hud, hår osv. I århundrenes løp har enkelte andre mennesker gått over til jødisk tro, f. eks. Men hva så? Når noen emigrerer til USA, eller Norge for den saks skyld, blir de etter en generasjon eller to å regne som ekte amerikanere (nordmenn). Jødene har ikke hatt noe landområde man kunne innvandre i for å bli en del av det jødiske folk. Men man innvandrer i en tradisjon. Den som vil bli jøde, får opplæring i jødisk tro og praksis. Man vil be gynne å holde sabbaten, begynne å be, overholde de jødiske spi seforskriftene, osv. Når så en familie daglig har bedt sine bønner i tilknytning til «Zion» (Israel, Palestina) i f.eks. fire generasjo ner, synes jødene at det har liten interesse om de rent genetisk stammer fra oldtidens jøder. De er innvandret i folket og opptatt i folket på samme måten som innvandrerne i et land blir opptatt 55

i folket der de kommer. Rase har aldri interessert jødene noe særlig. Det som fører til konflikter, er uenighet om hva som er den rette jødiske praksis religiøst sett.

Det er ellers naturlig å nevne her at jødene ikke driver mi sjon, men tvert imot frarår kristne å bytte tro. Jødedommen er for dem som er født jøder. Andre har like gode muligheter til å få det godt i det neste livet ved å være «en god kristen». Men de som insisterer på å bli jøder, og vil påta seg de forpliktelsene et troende liv innebærer, blir ikke nektet.

Bakgrunnen for politisk zionisme i Europa La oss se på jødenes situasjon i Europa og hva det var som førte til at den politiske zionismen begynte å vokse fram i siste halv del av forrige århundre.

Fram til ca. år 1800 hadde jødenes situasjon i Europa på man ge mater vært omtrent som den var i arabiske land: De var reg net for å utgjøre et fremmed folk, og de hadde svært begrensede rettigheter. De kunne ikke eie jord, de måtte bo i ghettoer, ha klær som viste at de var jøder, osv. osv. Den første som gav dem fulle borgerrettigheter, var keiser Napoleon. Dette skapte enor me forventninger blant mange jøder, særlig i Vest-Europa: Nå gikk undertrykkelsen mot slutten, nå ville også jødene kunne nyte godt av opplysning og framskritt. Denne utviklingsoptimis men førte til en kraftig svekkelse av Messias-håpet blant jødene.

Messias-riket mistet, for mange, sin religiøse karakter, og ble overtatt av drømmer om en mer eller mindre fullkommen stat av liberal/humanistisk type. En betydelig del av jødene valgte å framskynde utviklingen mot fulle rettigheter for sin egen del ved å la seg døpe, altså anta den kristne tro, og de gikk derved tapt for det jødiske folk. Etter hvert kom jøder inn i politikken, og begynte å tenke i politiske baner. Når dette ikke hadde skjedd før, var det altså først og fremst fordi jødene hadde vært ute stengt fra det politiske liv og ikke hadde noen muligheter i den retningen. Jødene hadde også vært fattige - førestillingen om jø der som rike skriver seg fra de siste 150 år.

Dette er, kort skissert, bakgrunnen for at den lengselen etter deres eget land som hele tida hadde ligget der, etter hvert begyn te å finne uttrykk i konkret, politisk arbeid. Dette skjøt fart etter hvert som mye av den første optimismen gav seg. Stadig flere innså at jødehatet nok ikke var døende, men var en faktor man fortsatt måtte regne med.

56

Til å begynne med var de fleste jødene skeptiske til zionis men. Det skyldtes vel ikke så mye at de hadde andre verdier enn zionistene, mer at de hadde en annen oppfatning av hvordan framtida ville forløpe: De trodde at jødehatet var døende. Det har jo siden vist seg at de tok grundig feil - de som ikke forstod dette på forhand, gjorde det under Hitlers regime.

De trodde at det var umulig å få til en jødisk stat i Palestina.

Det har vist seg at denne oppfatningen var feil.

De trodde at zionismen, og en jødisk stat, ville øke antisemit tismen i verden. Man må vel kunne si at også det har vist seg ikke å slå til. Nå har forfulgte jøder et sted å flykte til, og Israel har skaffet seg såpass respekt at det virker som en beskyttelse også for jøder ellers i verden.

Motargumentene mot zionismen er altså tilbakevist av histo rien. Derfor er et stort flertall av verdens jøder i dag zionister, dvs. de støtter tanken om Israel som en stat for de jødene som ønsker å bo der.

En liten del av de ortodokse (sterkt religiøse) jødene er ennå imot staten Israel. Også de tror at Israel skal opprettes som jø disk stat når Messias kommer. Men de mener at staten Israels «ugudelige» karakter hindrer at Messias kommer. Det er likevel bare ganske få jøder som er anti-zionister.

Den første praktiske muligheten til å virkeliggjøre zionismen fikk man i 1917, da britene erobret Palestina fra tyrkerne. Brite ne utstedte den såkalte «Balfour-erklæringen», som lovte jødene et «nasjonalt hjem» i Palestina. Av Folkeforbundet fikk Storbri tannia, etter første verdenskrig, «mandat» over Palestina - inklu dert det nåværende Jordan - for å gjøre det til nasjonalt hjem for jødene. I 1922 skilte imidlertid Storbritannia ut 76% av Pale stina, nemlig Jordan (også kalt Transjordan), og gjorde det til et område hvor jøder ikke får bo. En jødisk innvandring til land et begynte, men etter hvert innførte britene en serie begrens ninger for jødene. Store deler også av landet vest for Jordan-elva ble stengt for dem. Landet hadde angivelig ikke plass til flere mennesker. Samtidig lukket britene øynene for en betydelig ara bisk innvandring til det samme området. Like før 2. verdenskrig - da jødene stort sett ikke hadde noe sted å flykte til fra naziste ne - stengte britene landet praktisk talt fullstendig for jøder.

Denne politikken ble opprettholdt gjennom hele 2. verdenskrig.

Samtidig hentet britene inn tusener av arabere fra nabolandene.

(Kapitel 14 og 26.)

57

Israels hetydning for verdens jøder Det er et faktum at en stor del av verdens jøder i dag ikke ønsker å flytte til Israel. En vesentlig grunn til det er nok den usikre og byrdefulle situasjonen for Israel. Livet i Israel blir simpelt hen for farlig og for hardt.

Men når jødene blir boende i Europa og Amerika, blir ikke da proklamasjonene om jødenes tilknytning til landet noe huie?

Etter min oppfatning blir de ikke det. Likesom i oldtiden er ikke det avgjørende viktige for den enkelte jøde å bo i landet. Det blir det først når Messias kommer. Men det føles viktig at det fins et Israel. Derfor kan vi også se i dag at de amerikanske jødene gir sin støtte til Israel. Det har vel aldri hendt i historien at en så stor gruppe mennesker har gitt så mye penger til et uten landsk formål. Langt på vei gjelder det samme europeiske jøder også. Hvorfor?

For det første føler man at det er viktig at det er et senter for jødisk liv, hvor jødene kan få utfolde sin egenart. Tradisjonelt har det vært mange myter om jødene: De er lure og griske han delsmenn, men uegnet som bønder, for ikke å si soldater. De er snyltere som ikke kan leve uten å utnytte vertsland, osv. Staten Israel er et levende bevis mot disse mytene, og det kommer alle verdens jøder til gode.

For det andre er Israel en nødhavn. De fleste jøder har opp levd jødehat på nært hold, mer eller mindre. Man vet aldri hva jøder kan få skylda for om noen år, om jøder igjen må flykte fra sine hjem. Det føles betryggende at en seiv og etterkommer ne har et sted i verden hvor jøder alltid er velkomne.

Stortingspresident Jo Benkow, som seiv er jøde, oppsumme rer dette: «På få unntak nær føretrakk .. de norske jødene å bli i Norge (også da staten Israel var opprettet, anm.). .. Det er til heder og ære for det land og det folk jeg regner som mitt, at det er blitt slik. Det er nemlig ikke en selvfølge alle andre steder.

Likevel tror jeg det er grunnlag for å påstå at opprettelsen av sta ten Israel ga den trygghet jeg tross alt alltid har følt i Norge, en helt ny dimensjon. Mange jøder over hele verden rettet ryggen, gikk litt rankere og opptrådte med større sikkerhet og frimodig het. Nå hadde man ikke lenger den samme nedarvede følelsen av å leve på nåde.»44 Kort sagt: Israel føles meget viktig også for de fleste av de jø dene som velger å bo utenfor dette landet. Og likeså for mange jøder i Sovjetunionen og i arabiske land som gjerne ville reise dit, men ikke får lov.

58

14. Araberne og Palestina «Palestiner» Her er kanskje tida inne til å si noe om ordet «palestiner», brukt i den betydningen PLO står for. I PLOs grunnlov (charter) lyder artiklene 5-6 slik: «Palestinerne er de arabiske borgere som nor malt bodde i Palestina inntil 1947, enten de ble utvist eller ble igjen. Enhver som er født med en palestinsk-arabisk far etter dette tidspunktet, i eller utenfor Palestina, er også palestiner. Jø dene som normalt hadde bodd i Palestina fram til begynnelsen på den sionistiske invasjon, vil bli betraktet som palestinere.»

(Se vedlegg 1.)

«Begynnelsen på den sionistiske invasjon» er et klart definert tidspunkt i PLOs språkbruk, nemlig 1917. Da erobret britene Pa lestina og åpnet for jødisk innvandring. Det vil si at flertallet av jødene i Israel ikke skal ha rettigheter i en eventuell PLO-stat.

De er nemlig kommet som flyktninger fra arabiske land etter 1948.

To års ansiennitet En interessant presisering av denne definisjonen finner vi i den definisjonen UNRWA bruker. UNRWA er den organisasjonen FN opprettet for palestina-flyktningene, en organisasjon som også Norge gjennom FN har bevilget betydelige midler til gjen nom årene. Organisasjonen gir støtte til «personer eller etter kommere av personer som var bosatt i Palestina i minst to år før den arabisk-israelske konflikten brøt ut i 1948, og som på grunn av denne konflikten mistet både sine hjem og sine midler til liv 59

sopphold.»45 Denne definisjonen er oppsiktsvekkende. Den be tyr jo at blant dem som smykker seg med betegnelsen «palesti nere», og skal ha bodd i landet «gjennom alle tider», er det folk med ned til bare to års ansiennitet i landet!

Palestina-jøder Mange israelere reagerer på PLOs bruk av begrepet «palesti ner», fordi PLO omtaler Palestina som en arabisk stat, og «pale stinere» blir vesentlig arabere. Dermed blir altså jødene stort sett utestengt. Dette er desto mer skeivt fordi det er jødene som gjennom århundrene har brukt den gamle, romerske betegnel sen «Palestina», ved siden av «Israel». For araberne har landet vært Sør-Syria. Det har aldri vært noe eget land, aldri hatt noen egen hovedstad. Det har heller aldri vært noe sentrum for religi øs eller verdslig lærdom i Palestina, i motsetning til i nabo områdene. Seiv i de arabiske storhetstidene, med universiteter og andre kulturinstitusjoner som var helt på topp i verdensmåle stokk, stod Palestina fullstendig utenfor det hele, som en utkant av Syria. Det har ikke vært noen grense mellom de nåværende statene Israel (med Vestbredden og Gaza), Libanon, Syria og Jordan. Grensene ble fastsatt av briter og franskmenn etter 1. verdenskrig. Syrerne har derfor aldri anerkjent verken Libanon eller Jordan som selvstendige staten Det har aldri vært noen sy risk ambassade verken i Beirut eller Amman. Syrerne regner at disse områdene, og Israel, hører til i deres land. Palestina araberne har aldri utgjort noen egen nasjon, og som vi har sett (kapitel 10) er det PLOs erklærte mål at deres «Palestina» skal bli en del av en stor-arabisk stat. Arafat har da også ved flere anledninger uttrykt ønske om å slutte seg til noen av de tallrike unionsforsøkene som har vært i den arabiske verden. Disse for søkene har først og fremst strandet på grunn av rivalisering av den typen som oppstår når det har vært to eller flere statsmini stre, utenriksministre osv., og så plutselig er det bare bruk for den ene av dem. 46 Det var altså romerne som gav området navnet Palestina, og det skjedde etter jødenes opprør omkring år 130. «Palestina» er ukjent i Bibelen, da het det Israel eller Judea. Først i 1917 fikk området igjen navnet Palestina som offisiell betegnelse, og da av britene. I mellomtida var det særlig europeerne og til dels jøde ne som brukte dette navnet. Også under det britiske styret bruk 60

te jødene navnet Palestina. Blant annet het avisa Jerusalem Post den gangen Palestine Post. - I sammenheng med dette insisterer mange israelere på å bruke uttrykket «palestina-araber» i stedet for bare «palestiner» om araberne i/fra Israel. Det gir nemlig også rom for begrepet «palestina-jøde», et begrep som er vel kjent gjennom jødisk historie. 47

Arabisk befolkningsreduksjon Vi kommer nå til det stoffet som er mest omstridt i Peters' bok og debatten ellers, og hvor opplysningene må gis med klare for behold. Men det fins en lang rekke vitnesbyrd fra forrige århun dre og tidligere om at Palestina var nesten folketomt. Midt i hundreåret var den totale befolkningen kanskje nede i 300.000.

Fra 1893 foreligger det en folketelling som viser at den arabiske befolkningen i hele landet på det tidspunktet var ca. 420.000.

Svært mange av dem bodde utenfor det området som ble Israel, nemlig i Judea, Samaria (Vestbredden) og Gaza. Seiv om det er grunn til å tro at denne folketeliingen undervurderer befolkning en (kanskje med ca. 10 %), forteller den om en drastisk reduk sjon i folketall i forhold til oldtida. Da bodde det 2,5-5 millioner mennesker i landet (tallene er usikre). Nå er det 5-6 millioner mennesker i området vest for Jordan-elva.

Det var en rekke grunner til at befolkningen gikk så mye til bake. Ingen av disse grunnene har sammenheng med jødene, hvis vi da ser bort fra at i perioder med ekstra voldsom jødefor følgelse sank antallet jøder drastisk. Hovedgrunnen til befol kningsreduksjonen blant araberne var lovløse og feudale tilstan der: Rike godseiere eide jorda. Bøndene bare leide den, og måt te betale en stor del av avlingene i leie. Ofte måtte de også betale betydelige beløp i skatt. Når de så ikke kunne skaffe det som ble krevd av dem, måtte de låne enda mer, til høye renter. Etter ei tid ble byrden av skatter, avgifter og gjeld så knugende at bøn dene rett og slett flyktet og slo seg ned i et annet område, ofte i det som i dag er et annet land. Fra perioden 1810-1816 ble det for eksempel rapportert at «få individer . . . dør i den samme landsbyen som de ble født i. Familier flytter hele tida fra et sted til et annet, .. . med få års mellomrom . . .». 48 Under slike forhold ble folk lite oppmuntret til innsats med langvarige sikte mål. Det ble å pine mest mulig ut av jorda på kort sikt, med enk le metoder og små investeringer.

61

I tillegg til den økonomiske undertrykkinga av folket kom en utstrakt lovløshet. Den artet seg særlig ved at beduiner dro på stadige plyndringstokter. De tyrkiske myndighetene, som styrte hele dette området fram til slutten av 1. verdenskrig, kunne eller ville ikke gjøre noe effektivt for å handheve lov og orden. Han del ble nesten umulig, og ethvert tilløp til velstand for vanlige folk ble kvalt i fødselen, i hvert fall i mange områder. I forrige århundre kom perioden med egyptisk invasjon og en rekke blo dige oppgjør i den forbindelsen.

Resultatet av alt dette var at Palestina ble fattig og tilbakelig gende, seiv i forhold til nabolandene. Det ble et område hvor folk flyttet inn og ut, mest ut.

Nesten folketomt I Palestina var befolkningen altså ved midten av forrige århundre kommet ned i en liten brøk av hva den hadde vært i oldtida, og hva den er i dag. Det blir bl. a. bekreftet av Butenschøn. Han skriver om situasjonen da den jødiske innvandringa begynte for alvor: »..Palestina var da ikke et folketomt område, befolkningstettheten var omtrent som Norges i dag.»49 Dette virker ganske sterkt, helt til vi begynner å tenke litt nærmere: Norge er 15 ganger så stort som Israel. Folketallet i Norge og Israel er i dag omtrent likt. Det vil si at dersom folketettheten over hele Pale stina den gangen var jevn, er den i dag 15 ganger større enn like før århundreskiftet. Det er verd å merke seg at den var minst halvparten så stor i oldtida som i dag.

Dette gjennomsnittstallet gir ikke hele bildet. Innenfor Pale stina var det store variasjoner i bosettingsmønsteret. Peters mener at den arabiske befolkningen omkring 1860, da jødenes innvandring begynte i litt større skala, var på under 100.000 i de områdene av Palestina hvor jødene etter hvert slo seg ned. 50 Araberne bodde først og fremst utenfor den delen av Palestina som siden ble staten Israel. Disse vurderingene hos Peters er sterkt omstridte. Men seiv om de skulle være vesentlig gale, synes det klart at i de områdene der jødene slo seg ned, og som i dag er de tettest befolkede områdene av Israel, var det mindre enn gjennomsnittet på 1/15 (7 %) av nåværende folketetthet.

62

Arabisk innvandring Som vi har sett, forlanges det bare to års ansiennitet i Palestina for at en araber skal ha rett til å kalle seg palestiner. Dette gjen speiler en viktig historisk realitet: En betydelig del av palestina araberne kom som innvandrere til Palestina i årene før staten Is rael ble etablert. Det er umulig å framskaffe nøyaktige tall, for britene unnlot i stor grad å føre statistikk over den ulovlige, ara biske innvandringen.

Anslagene over hvor stor denne innvandringen var, varierer derfor sterkt. Men det er neppe noen som seriøst bestrider at det var en netto innvandring av arabere til Palestina siste hundreåret før 1948. Det ble hovedmønsteret helt fram til staten Israel ble opprettet: I de områdene som tyrkerne og siden britene stengte for jødisk bosetting, vokste tallet på arabere forholdsvis lang somt. Det samme gjelder Midt-Østen forøvrig. I de områdene hvor jødene slo seg ned derimot, vokste tallet på arabere opp siktsvekkende fort, raskere enn noen naturlig folkeøkning kunne gjøre mulig.

Ingen fortrengning Det er derfor galt når det blir framholdt at jødenes innvandring til Palestina fortrengte araberne fra den jorda de hadde bodd på i århundrer. Naturligvis kan man finne enkelttilfeller der det skjedde. Jødene måtte kjøpe hver eneste kvadratmeter jord, stort sett til langt høyere priser enn det som ellers var vanlig i MidtØsten. Det hendte nok da at bønder, som jo ikke seiv eide jorda, måtte gå fra den jorda de drev. Kanskje det til og med kunne forekomme, i sjeldne tilfeller, at familien hadde dyrket denne jordlappen lenge, til tross for den stadige flyttinga som fremde les var vanlig langt inn i dette århundret. Men dette er ikke det vanlige. Det viser blant annet det som skjedde fram til 1937, da britene forbød alt jødisk oppkjøp av dyrket jord. Britene tilbød ny jord til arabere som var blitt fordrevet fra jorda de tidligere hadde dyrket. Bare 347 bønder benyttet seg av tilbudet. 51 Det var en stor «flukt fra landsbygda» på den tida, fordi forholdene for arabiske bønder fremdeles var svært dårlige, mens byene gav bedre muligheter. Svært få arabere (palestinere) ble altså «for drevet» fra jord de ønsket å drive videre.

63

Som sagt: Det var i de «jødiske» deiene av landet at tallet på arabere økte virkelig fort. Etter som det ikke var noen slik ut vikling i noen annen del av det området britene styrte i MidtØsten, kan dette bare skyldes at jødene skapte muligheter også for araberne. Britene styrte Palestina (inkludert Jordan), samt Irak, Egypt og Sudan.

De arabiske innvandrerne Hvor kom så disse arabiske innvandrerne fra? En betydelig del av dem kom fra andre deler av Palestina, særlig fra Vestbred den. Men de kom også i titusener fra de arabiske nabolandene, og faktisk også fra enda fjernere omkrets, særlig mens tyrkerne styrte (før 1917): Kaukasus, kurdiske områder, Sudan (man kan ennå finne negroide deler av den palestina-arabiske befolkning en), Balkan, m.m. Dels var det mennesker tyrkerne brakte inn av ulike grunner, men først og fremst var det bønder uten egen jord som drev omkring fra sted til sted. I tillegg til innflytterne var det også mange fra landene omkring som var kortids arbeidere i Palestina. Det gjør snakket om at jødene fortrengte araberne enda mer uholdbart. 52 I samme retning virker det at det også var flytting innenfor Palestina, fra de områdene hvor jødene ikke fikk bo og til de områdene hvor jødene skapte mu lighetene.

Hvor mange arabere var det som flyttet til Palestina? Det offi sielle britiske tallet på arabiske innvandrere i perioden 1920-1945 er 36.800. Dette tallet er åpenbart altfor lavt. Seiv om det er sterke innvendinger mot mye av det Peters framfører i denne saken, er det for lettvint å sette fullstendig strek over det omfattende materialet hun bringer.

Alle britiske tjenestemenn hadde ordre om å lukke øynene for denne innvandringen. Arabiske innvandrere skulle bare avvises hvis de kom til grensestasjonen, dvs. hvis de kom på selve vei en. Man skulle ikke gjøre noe for å oppsøke dem. Dersom en ulovlig innvandrer begikk en forbrytelse, skulle han følges til grensen og få beskjed om å dra hjem. Noen av innvandrerne var ikke «mors beste barn», og britene nyttet de anledningene som var til å overtale bråkmakere til å dra igjen. Hemmeligstemplede dokumenter fra den tida er nylig blitt frigitt, og der har Peters funnet mye interessant lesning. Den britiske høykommisæren skriver at «så lenge de (bråkmakerne) drar frivillig (bort fra Pa 64

lestina igjen), er jeg ikke redd for noen kommentar fra araber ne.» Det var frykt for «kommentar» fra araberne som bestemte den britiske politikken, samt en solid porsjon antisemittisme hos mange britiske uttenrikstjenestemenn. (Se også kap. 26.)

Britene avviste gjennom hele mandatperioden på det mest be stemte ethvert forslag om å bedre kontrollen med arabisk inn vandring. Det dreide seg både om forslag om bedre grensekont roll og om å innføre identitetskort. 53 Samtidig med dette voktet britene nidkjært på hver eneste jø disk innvandrer, og såtte meget strenge begrensninger for hvor mange jøder som fikk komme inn i landet. Under 2. verdens krig, etter at man visste hva som foregikk i Hitlers dødsleirer, var grensene fremdeles stengt for jøder, fordi landet angivelig ikke hadde plass til flere mennesker. Samtidig, under krigen, sendte britene seiv ut busser og lastebiler for å bringe inn arabe re fra nabolandene, fordi man trengte arbeidskraft. Disse, og folk som kom for egen regning, utgjorde trolig bare i denne siste bølgen titusener av nye «palestinere», som nå sies å ha bodd i landet «gjennom alle tider». 54

Kritikken mot Peters Dette siste er et av de punktene som er blitt kraftig angrepet av Peters' motstandere. De bygger i stor grad på en amerikansk statsviter, Norman Finkelstein. I en dansk anmeldelse av hennes bok (av Torben Retbøll i Informationen) heter det eksempelvis: «Når den britisk-amerikanske undersøgelse fra 1945-46 siger, at 3.800 arbejdere fra Syrien og Libanon i oktober 1942 blev hentet til Palæstina «på grund av en nødsituation», bliver de 3.800 hos Peters til «titusinder» og den legale arbejdskraft til «illegale ara biske immigranter». - Dette kommenterer Isaac (1985) slik: «Mye av Finkelsteins ondskapsfulle angrep er . . . galt . . .

Han angriper henne for å «forfalske» den anglo-amerikanske Survey of Palestine fra 1945-46 ved å hevde at den viser at titu sener av illegale arabiske immigranter ble brakt inn i landet un der krigen (2. verdenskrig), mens den i virkeligheten (ifølge Finkelstein) bare viser at 3.800 arbeidere ble brakt inn. Men un dersøkelselsen lister mange tusen arbeidere som ble brakt inn ved offisielle ordninger eller kom på egenhånd. Egyptisk ar beidskraft, f. eks., ble importert av sivile entreprenører for det militære, uten avtale med den sivile administrasjonen. Under 5-R™«Mir«>th m,

65

søkelsen er forvirrende, det må innrømmes. Et sted sier den at det ikke er noen tilgjengelige tall som viser hvor mange som kom på denne måten, og like etterpå anslår den litt under 10.000 i denne kategorien. Også de som ble brakt inn «offisielt» talte langt mer enn 3.800, undersøkelsen nevner i tillegg 4.000 illega le immigranter som ble ansatt direkte av krigsdepartementet, og 380 av Luftvåpenet. Ut fra undersøkelsen synes det derfor rime lig å konkludere, som Peters gjør, at «titusener» av illegale ara biske immigranter kom til Palestina under krigen.»

Siden vi er i gang med kritikken mot Peters' bok, skal vi ta noen punkter til. Peters legger forholdsvis stor vekt på antall jø der og arabere i de ulike deler av landet i 1893, da de tyrkiske herskerne hadde folketelling. En av de faktorene som har fått kritikerne til å ta fram ord som «svindel», er at Peters baserer sine tall for arabere på den tyrkiske folketellinga, mens tallet for jødene bygger hun på en fransk geograf, Vital Cuinet, som var i Palestina på den tida. Poenget er da at de tyrkiske tallene trolig er noe for lave (eksperter er uenige om hvor mye) for arabere, mens Cuinets tall for jøder er svært mye høyere enn de tyrkiske tall, og noe høyere enn de fleste andre kilder. Dette kalles for «manipulering». Men tyrkernes opptelling gjaldt bare tyrkiske (ottomanske) statsborgere. De aller fleste araberne tilhørte den ne kategorien, mens en stor del av jødene hadde europeisk stats borgerskap (fordi det gav en viss beskyttelse mot den alminne lige forfølgelse). Derfor er det rimelig å bruke ulike kilder for jøder og arabere. 55 En vanlig kritikk mot boka er at den er «stort sett oversett i Israel - der vet seiv jødene bedre». Det er bare det at denne opp lysningen stemmer ikke. Riktignok hadde avisa Davar (Israels «Arbeiderblad») en negativ anmeldelse. Men de fleste anmel delser i Israel var positive. Boka blir utgitt på hebraisk av Kib butz Hameuchad, et forlag som tilhører Arbeiderpartiet, og oversettelsen er foretatt av en av Israels topp-oversettere. 56 En yngre israelsk historiker, Yehoshua Porath, har vært sterkt kritisk mot boka. Kritikken gjelder først og fremst befolknings statistikkene. (Han mener også, med en viss rett, at Peters er for ensidig i valg av materiale når det gjelder jødenes historie i ara biske land.) Som man vil se, har jeg brukt Peters' befolknings opplysninger med stor forsiktighet. Men uten å gå mer i detalj, vil jeg bare si at også mange av Poraths vurderinger er omstrid te. Porath er åpenbart venstre-orientert, og hans holdninger er 66

preget av det. Kompetente fagfolk i Israel og verden for øvrig har til dels ganske andre synspunkter.

Også folk som deler hovedsynspunktene i Peters' bok, mener at boka fortjener en viss kritikk. En ting er at boka er rotet, med en masse gjentakelser og til dels dårlig språk. Det er også riktig at hun har valgt materialet nokså ensidig. Hun har vel også manglet faglig kompetanse til å handtere en del av det mer inn viklede materialet av befolkningsmessig art - seiv om hun ikke nødvendigvis har gjort så dårlig arbeid som mange vil ha det til.

Det kan også påvises enkelte direkte feil.

Den verste feilen er kanskje en misforståelse som hun gjentar over 20 ganger. Hun siterer fra den britiske Hope-Simpson rapporten fra 1930 en uttalelse om at ulovlige innvandrere tok den plassen jødiske innvandrere skulle hatt, og tolker det som en innrømmelse at ulovlige arabiske innvandrere fylte opp land et slik at det ikke ble plass til jøder. I virkeligheten gikk uttalel sen på at ulovlige jødiske innvandrere, som snek i køen, gjorde at jøder som ellers ville ha fått lovlig adgang til Palestina, ble utestengt. (Et anslag for ulovlig innvandring ble trukket fra kvo ten av lovlige innvandrere.) - Denne misforståelsen skyldes visstnok først og fremst at rapporten fører uklart språk på dette punktet.

Et annet punkt, som Peters også vender tilbake mange ganger, er en påstand om at mer enn 30.000 syrere innvandret (fast) til Palestina i løpet av noen få måneder i 1934. Hun siterer her en syrisk embetsmann, som fikk en viss oppmerksomhet fra Folke forbundets representanter. Britene benekter disse tallene. Mer nøkterne rapporter fra den tida anslår at 20-25.000 syrere var kommet, og at 6-8.000 av dem slo seg ned i Palestina for godt, mens resten etter ei tid dro tilbake til Syria. Men dette siste har ikke Peters med, hun kjører på det høyeste tallet. 57 Det er likevel min påstand at Peters' bok ikke er mer ensidig enn mange bøker med motsatt tendens. Det gjelder bøker som har vunnet priser og er blitt berømmet og brukes til undervis ning. Man skal ta motstandernes voldsomme kritikk av Peter med en stor klype salt. Finkelstein, som beskylder Peters for svindel 0.1., er seiv meget lite overbevisende i sin kritikk, med en rekke faktiske feil. Britene lan og David Gilmour (far og sønn), som også er kjent for å ha kritisert boka sterkt, kan neppe kalles nøytrale. lan Gilmour var konservativ talsmann for ute nriksdepartementet, og misliker naturligvis den sterke kritikken av britisk politikk. Hans holdning til sakskomplekset framgår av 67

at han var første formann i «Foreningen til fremme av britisk arabisk forståelse», og sønnen David har vært både informa sjonsleder og nestformann i denne foreningen. De må naturlig vis få lov å ha, og framføre, sitt syn. Men man må ta det for hva det er: Et partsinnlegg.

Peters' påstand om arabisk innvandring blir for øvrig styrket av en faktor de fleste synes å ha oversett: Det var også en ikke übetydelig arabisk utvandring fra Palestina i tida 1917-1948. Det var først og fremst kristne arabere som utvandret, i stor grad fra Betlehems-området. Mange av dem bodde i områder av Palesti na hvor det ikke var jøder, så det var ikke jødene som «jaget» dem. Det var vel mer det at også kristne har følt et press i mus limske omgivelser, de var halvveis dhimmier de også. Og når økningen i folketallet er større enn det som er mulig ved naturlig tilvekst, betyr det at hver person som utvandrer blir erstattet med en innvandrer, i tillegg til den netto-innvandringa som øker folketallet.

Konklusjon om den arabiske befolkningen Seiv om det hadde vært riktig at hver eneste arabisk familie som bodde i Palestina i 1947 hadde bodd der i århundrer, og seiv om alle PLO-tall hadde vært riktige, ville det ikke forandre hoved saken: Det som skjedde omkring år 1948, var en befolkningsut veksling. 500-780.000 arabere flyktet fra Israel til arabiske land.

Og over 900.000 jøder flyktet fra arabiske land, de fleste til Israel.

Når det likevel har interesse å konstatere flyttingen av arabere til og fra Palestina før 1948, henger det først og fremst sammen med den spesielle rollen Palestina-flyktningene er tildelt. Så godt som alle andre flyktningegrupper i verden har søkt å bli in tegrert der hvor de er kommet, og er blitt det etter hvert. Men palestina-flyktningene har på kunstig vis beholdt sin flyktninge status.

Palestina-araberne er altså i betydelig grad innvandrere fra det som nå er naboland. Hele kulturen og livsstilen er temmelig lik innenfor området. Dette kaster et ekstra grelt lys over Palestina flyktningenes situasjon som gisler for PLO og lignende strøm ninger. De blir fremdeles hindret i å bli integrert i disse samme nabolandene 40 år etter flukten i 1947/48, i motsetning til det som er skjedd med jødene og andre flyktninger som er kommet til land de hadde langt mindre felles med.

68

15. Ble palestina-araheme fordrevet?

Spørsmålet i overskriften må behandles i to atskilte deler: 1) Ble palestina-araberne fortrengt av jødisk innvandring før staten Israel ble opprettet i 1948, slik at dette skulle være hovedgrunnen til fiendtligheten mot jødene den gangen?

2) Var det jødene som jaget araberne i 1948, eller hadde det andre grunner at 550-650.000 palestina-arabere flyktet?

Når det gjelder det første spørsmålet, om den jødiske innvan dringen fra slutten av forrige århundre av fortrengte araberne fra deres eiendommer og fråtok dem livsgrunnlaget, er det i stor grad besvart i forrige kapitel ved å vise til den kanskje mest påli telige meningsmålinga der det ikke er frie valg: Hvilken vei folk flytter. Når folk i stor grad flytter til et område, er det fordi de totalt sett finner dette området bedre enn det området de kom fra. Likeså er det klart at når den arabiske befolkningen økte meget sterkt i de områdene hvor jødene slo seg ned, var det ikke fordi det ble færre arabiske arbeidsplasser der. Tvert imot. Det er ikke riktig at jødene, totalt sett, fortrengte araberne før 1948.

For hver araber som måtte ha blitt fortrengt, var det en rekke som fikk arbeid ved den økonomiske aktiviteten jødene skapte, ved å lære av jødiske jordbruksmetoder, m.m. Det gjaldt både arabiske innvandrere og korttids-arbeidere, som vi så.

69

Retten til å være i flertall Den retten zionistene ville ta fra araberne i Palestina, var retten til å være iflertall. De individuelle rettighetene - religiøse, øko nomiske, språklige osv. - skulle araberne beholde. Man kan hevde at man ved å frata araberne retten til å være i flertall og dermed være den dominerende gruppen, samtidig fråtok dem en vesentlig del av menneskeverdet. Folkeforbundet var forløperen for FN, før 2. verdenskrig, og det var Folkeforbundet som gav Storbritannia mandatet over Palestina. (Et mandat gav en euro peisk makt rett til å styre et område utenfor Europa. Ordet betyr egentlig oppdrag, det var forutsetningen at mandatmakten skulle legge grunnen for selvstendighet.) I mandatet for Palestina var det fastlagt at Storbritannia skulle gjøre dette til et jødisk nasjo nalhjem. I den forbindelsen vurderte Folkeforbundet argumen tet om arabernes rett til å beholde flertallet, men fant det riktig å avveie jødenes totale situasjon og arabernes totale situasjon.

Annerledes sagt: Var det ikke rimelig at jødene fikk en liten del av det arabiske området hvor de kunne være i flertall? De var jo i mindretall overalt ellers, ofte diskriminert og forfulgt. Kun ne ikke en ganske liten del av den arabiske befolkningen tåle å være i mindretall der de bodde, slik alle jødene hadde vært?

Disse araberne hadde da mulighet for å flytte noen få mil til rent arabiske områder, mens jødene ikke hadde noe område med jø disk flertall å flytte til. Det området jødene skulle få, var en mindre del av «det arabiske hjemland» enn jødenes andel av be folkningen der skulle tilsi. (Kap. 9.) - Det sies ofte fra arabisk hold at Folkeforbundet ikke hadde noen rett overhodet til å gi noe arabisk område til jødene mot ønsket til flertallet av befolk ningen der. Det er i virkeligheten det samme som å si at ver denssamfunnet ikke har rett til å gripe inn til fordel for forfulgte minoriteter, men at disse alltid skal være prisgitt flertallets «nåde». For min del finner jeg Folkeforbundets tankegang riktig, på bakgrunn av hvordan også araberne har behandlet jødene.

Med et så inngrodd jødehat fantes det ikke noen brukbar løsning basert på fortsatt minoritets-status for jødene. Dette er i grunnen selve kjernepunktet i debatten mellom Israel og PLO. Godtas denne helhetsvurderingen, har jødene uten tvil rett til Israel.

Godtas den ikke, blir retten noe mer tv il som.

70

Ble palestina-araberne jaget i 1948?

Det er vanlig å fortelle at jødene i 1948 aktivt fordrev araberne. lei lærebok for den videregående skolen heter det f. eks.: ». .dei (araberne) ville setje seg imot at det vart grunnlagt ein jødisk stat. Irgun og andre jødiske organisasjonar retta derfor terrorå tak mot arabiske byar for å få innbyggjarane til å flykte. Mest kjend er massakren på over 250 arabiske menn, kvinner og barn i landsbyen Deir Yassin i april 1948. »58 Ifølge nøytrale og pålitelige framstillinger av begivenhetene i 1947/48 er dette ikke riktig. 59 Bakgrunnen for angrepet på Deir Yassin var at araberne hadde omringet den jødiske delen av Je rusalem, og gjennomførte en fullstendig blokade. Situasjonen i Jerusalem var desperat. Jødene hadde få og dårlige våpen, lite ammunisjon, nesten ikke drikkevann. Og seiv med den aller strengeste rasjoneringa av alle matvareressursene var matvare beholdningen i ferd med å ta slutt. Det var simpelthen snakk om at jødene kunne suite ihjel, bokstavelig talt.

Angrepet på Deir Yassin var planlagt som et ledd i et desperat forsøk på å bryte blokaden og få forsyninger fram til Jerusalem.

Det var ikke planlagt noen massakre. Tvert imot: Jødene gav fra seg overraskelsesmomentet ved å sende fram en høyttalerbil som advarte araberne om det forestående angrepet og gav dem ei sikker rute de kunne følge bort fra kamphandlingene. Dess verre falt denne høyttalerbilen ned i ei panserverngrøft, slik at bare et fåtall av innbyggerne virkelig fikk advarselen.

Når de sivile tåpene ble såvidt store under angrepet på Deir Yassin, hadde det to grunner: For det første kjørte jødenes an grep seg nokså snart fast. De jødiske soldatene hadde liten og dårlig trening. En av grunnene til dette var at de hadde mattet holde seg skjult for britene. Britene var nemlig meget aktive i å konfiskere jødiske våpen, mens de seiv trente araberne og for synte dem med våpen. For å komme videre, fant jødene å måtte bruke den metoden at de kastet sprengstoff inn i hvert hus det ble skutt fra, og det var en stor del av husene. Dermed ble jo alle som var innenfor drept eller såret. For det andre gikk en gruppe jøder amok under en del av slaget, og det forekom mord og kanskje seksuelle overgrep. Dette ble imidlertid stanset av jø denes ledere, og det var ikke planlagt noe slikt. Fra jødisk hold hevdes det at den umiddelbare årsaken til råskapen var at ara berne først overgav seg, og deretter begynte å skyte da jødene skulle ordne med overgivelsen - et brudd på krigens lover.

71

Angrepet på Deir Yassin var altså ikke noe terrorangrep i van lig forstand. Det var et militært sett velbegrunnet angrep for å bryte blokaden av Jerusalem. Overgrep forekom, slik de stort sett forekommer i enhver krig. Men drap på sivile var ikke plan lagt, og det ble stanset av de jødiske lederne da de ble klar over hva som foregikk. Overgrepene ble fordømt av hele den ansvar lige ledelsen for det jødiske samfunnet.

Det var senere statsminister Menahem Begin som ledet en av organisasjonene som foretok angrepet ved Deir Yassin, men han hadde ikke noe med dette spesielle angrepet å gjøre. Episoden er ofte blitt brukt for å vise at Begin var terrorist. En annen epi sode som ofte siteres med samme formål, er at han ledet en ak sjon hvor det britiske hovedkvarteret i Palestina ble sprengt i luf ta. Det holdt til i en fløy av King David-hotellet i Jerusalem.

Mange briter, jøder og arabere omkom.

Det er imidlertid helt klart at det ikke var Begins skyld at det gikk med menneskeliv. Begins folk ringte til hotellets ledelse, Palestine Post og den franske generalkonsulen i så god tid før eksplosjonen at alle ville ha rikelig tid til å komme seg ut (minst 25 minutter). Advarselen nådde den britiske ledelsen inne i ho tellet, men sjefen sa at han ikke ville motta ordrer fra jødene, det var han som skulle gi ordrene. Det er grunnen til at menne sker omkom. Hovedkvarteret ble sprengt fordi britene like før hadde beslaglagt en rekke dokumenter som gav detaljer om hvordan jødene var organisert både militært og sivilt, og det kunne bli katastrofalt for jødene om britene fikk kjennskap til alt dette.

Det er ingen tvil om at episoden i Deir Yassin økte arabernes frykt og økte omfanget av flukten. Dette skyldtes først og fremst den måten arabisk propaganda overdrev hendingene på. Men da episoden fant sted, i april 1948, hadde arabernes flukt allerede pågått i flere måneder. Vi skal gjengi noen av grunnene til dette: a) Lederne stakk. De rike hadde gjerne eiendommer også i na bolandene, og de hadde ofte slektninger der. Det brygget opp til krig i Palestina, og det var allerede kamphandlinger. Hvor for skulle de utsette seg for risiko? Det faktum at lederne ble borte, førte til mye usikkerhet blant folk flest. 60 b) Det ble ført et meget truende språk fra nabolandenes side.

Krigen mot jødene skulle bli en massakre som skulle gå inn i historien som en av de største. Dette skapte mye frykt, også 72

hos araberne. Tenk om angriperne tok feil av jøde og araber?

Tenk om man skulle havne i skuddlinja?61 c) Man var redd for å bli beskyldt for samarbeid med jødene.

Det som skjedde i byen Haifa er meget godt kjent, fordi både britiske soldater og et betydelig pressekorps var til stede da de fleste araberne som bodde i byen, flyktet fra den. Det had de vært kamphandlinger, men de tok slutt. Jødene tilbød ara berne å bli værende som likeverdige borgere. Faktisk tok re presentanter for jødene den personlige risikoen det var å kjø re rundt med høyttalerbil i arabiske områder og be araberne om å bli. Men til tross for at det var personlige vennskapsfor hold mellom de arabiske og de jødiske lederne, tok araberne ikke sjansen på å bli. De sa at de var redde for å bli stemplet som forrædere hvis de på noen måte samarbeidet med jødene.

Den 23. april 1948 meldte den arabiske kringkastings stasjonen Al Inqaz at «ingen (araber) vil bli værende (i Haifa) for å godta jødenes betingelser». 62 d) Araberne var overbevist om at det bare var få uker før jødene ble kastet på sjøen. Alle de arabiske nabostatene lovte å være med på å knuse jødene. Med de få og dårlige våpen jødene hadde i begynnelsen av krigen, var det få som levnet dem noen sjanse. Araberne regnet med at fråværet ville bli av kort varighet. 63 e) Araberne overdrev sterkt sine tap i kampene med jødene.

Særlig ble episoden i Deir Yassin blåst opp til helt urimelige proporsjoner, og løsrevet fra den kampsituasjonen som var bakgrunnen. Litt av det stoffet Zimmerman (1974) bringer: Radiostasjonen Al Inqaz hevdet 18/5 at i en jødiske landsby var det funnet lik av arabere som var «skutt gjennom hodet og med sterkt mishandlede kropper». 15/6 beskyldte Cairo radio jødene for å angripe husene til fredelige arabere, og jø dene nølte ikke med å drepe kvinner og barn. 13/9 meldte ra dio Damaskus at en FN-rapport hadde bekreftet at jødene hadde drept 20.000 arabere. (I virkeligheten konkluderte rap porten med at «det er ikke funnet noe som støtter klager om massakrer».) - Det sier seg seiv at slike beskyldninger bidro sterkt til å øke panikken.

Jødene jaget araberne aktivt to steder. Det ene var i Lydda (el ler Lod, der Israels internasjonale flyplass ligger). Det som skjedde der, var at israelerne inntok byen, som overgav seg. Is raelerne lovte innbyggerne at de skulle få bli boende hvis de holdt fred. Men etter overgivelsen gjorde innbyggerne opprør, 73

og mange jødiske soldater ble drept. Dette bruddet på krigens lover førte til at jødene gav beskjed om at alle friske muslimer måtte ut av byen på kort varsel. Panikken spredte seg til naboby en Ramle, og de fleste arabeme flyktet også fra denne byen. 64 Også i deler av Galilea ble arabeme direkte jaget. Arabiske sol dater brukte landsbyene der til baser og forsyningssteder, og jø denes hær kunne ikke holde området med så mange fiendtlige punkter bak fronten. Derfor ble disse landsbyene ødelagt etter at innbyggerne først var jaget vekk. 65 - Det kan vel heller ikke nektes at jødene noen steder utnyttet panikken blant arabeme ved å fyre av noen skremmeskudd i nærheten av landsbyer, eller ved å sette ut «farlige» rykter.

Men flertallet av arabeme flyktet uten å ha sett noen jødisk soldat, uten å ha fått ordre fra jødisk side, og ikke sjelden på tross av at jødene innstendig bad dem om å bli, som i Haifa. 66

Antall flyktninger Det har vært diskutert siden flukten foregikk hvor mange det var som egentlig flyktet. PLO sier 780.000, mens israelske tall går fra 450.000 til 650.000. Israelske tall er framkommet ved at man har tatt antall arabere som bodde i området før flukten og så trakket fra dem som var igjen etterpå. Arabernes tall er fra mkommet ved å telle flyktninger i leirene. Jeg skal i det følgen de gjengi den forklaringen israelere flest gir av tallene, og gjør samtidig oppmerksom på at mye av det er omstridt - uten at jeg har noen mulighet for å fastslå sikkert hva som er fakta i alle sammenhenger.

Det er mulig at de jødiske tallene ikke har med alle de araber ne som var kommet til landet bare kort tid før konflikten brøt ut. Akkurat de kan vel snaut nok regnes som ekte flyktninger heller. Men det er et faktum at arabeme fikk FN til å gå med på at også fattige mennesker fra området utenfor Israel skulle kunne registreres som flyktninger. Dette var mer enn 100.000 i første omgang. Disse må i hvert fall trekkes fra FN-tallene for å gi et riktig bilde. Fødsler er alltid blitt registrert, noen ganger dobbelt. Men dødsfall ble sjelden rapportert. FN gav nemlig hver flyktning en viss mengde mat og andre nødvendighetsartik ler, og man ønsket å kunne fortsette å heve den dødes ra sjoner.67 74

De første arabiske tallene over flyktninger var betydelig lavere enn de ble etter hvert. Under alle møtene om saken i FN mens flukten pågikk, var det ingen arabisk representant som beskyldte jødene for å stå bak den. (Referatene fra disse møtene finnes fremdeles.) Dette til tross for at de beskyldte jødene for mye annet. 68 Mange av de registrerte flyktningene var altså fattige menne sker fra områdene utenfor Israel, og en del flyktninger var kom met til Palestina ulovlig, kort tid før flukten. Begge disse faktor ene bidrar til å redusere tallet på «ekte» flyktninger.

Så langt den forklaringen som er vanlig i Israel. Jeg vil gjerne understreke enda en gang at seiv om PLOs tall på flyktninger (780.000) skulle være korrekt, og alle disse var «ekte» flyktnin ger, flyktet det likevel flere jøder fra arabiske land i årene før og etter 1948.

Så kan man spørre: Hvis jødene ikke jaget araberne i 1948, hvorfor har de ikke da latt dem komme tilbake? Det har særlig to grunner: a) I en situasjon hvor mange arabere fortsetter å betrakte den tradisjonelle dhimmi-rollen som det normale og riktige for jø der, og hvor motsetningene var blitt så store som de ble, ville det bli en uholdbar situasjon for jødene, og kanskje også for araberne. b) Like etter at araberne flyktet, startet masse-innvandringa av jøder fra arabiske land til Israel. Israelerne, og også noen ara bere, mener at dermed gikk det hele opp i opp, og at denne befolkningutvekslinga egentlig er naturlig og riktig. Men den burde ha foregått på en fredelig og ordnet måte. 69

75

16. Er palestina-araherne uten eget land?

Når PLO-tilhengere forklarer situasjonen, heter det gjeme om trent slik: «I århundrer har jødene vært spredd over hele verden, uten noe eget land, forfulgt og diskriminert. I dag er det palesti nerne som er spredd omkring i verden. De er flere hundre tusen mennesker i elendige flyktningeleirer i inntil tredje generasjon, andre er annenrangs borgere i det Palestina de har bodd i gjen nom århundrene, andre er fremmedarbeidere i arabiske land og mange andre land. Uten en egen stat vil de aldri kunne reise hod et og føle seg likeverdig med andre. Det er en egen stat for pale stinerne som er PLOs mål.»

Dette med at det må bli en palestinsk stat, er noe vi ofte horer.

Situasjonen i dag er at PLO benekter at en slik stat fins. Men en ting kan man ikke benekte: Det fins i dag en stat med palestinsk flertall. I staten Jordan er et stort flertall av befolkningen palesti nere i PLOs betydning av ordet. Hvor stort dette flertallet er, er noe omstridt. De offisielle, jordanske tallene sier 65%. Men fra PLO-hold har det vært hevdet at det er så mye som 75 %! 70 1 Bibelen hører store deler av dagens Jordan med til Israel, og også siden har dette området vært regnet med til Palestina. Der for ble det ganske naturlig inkludert i det området Folkeforbundet i 1922 gav til britisk mandat, under den klart uttrykte forutset ningen at hele Palestina, også det nåværende Jordan, skulle bli et «jødisk nasjonalhjem». Men etter få måneder skilte britene ut det østlige Palestina (Transjordan, nå bare Jordan), og gjorde det til et område hvor jøder ikke får bo. Denne rent arabiske delen av 76

Palestina er tre ganger så stor som det vestlige Palestina (Israel, Vestbredden og Gaza). (Se kart nr. 3.) Araberne fikk altså med denne operasjonen full kontroll over vel 76% av det historiske Pa lestina, og jøder fikk forbud mot å bo der. Dette forbildet gjelder fremdeles, og det er dødsstraff i Jordan for å seige jord til jøder!

Jordan fortsatte imidlertid å være en del av det britiske manda tområdet Palestina fram til 1946. 71 Når Israel sier at staten Jordan historisk var med i Palestina, svarer PLO-folk gjerne at landet vest og øst for elva Jordan ikke har vært noen felles stat siden bibelsk tid. Og det er jo riktig, i og med at alt dette bare har vært en del av Syria, som igjen bare var en del av det ottomanske (tyrkiske) riket. Men det har vært meget utstrakt flytting over elva. Man snakker samme språk. På grunn av jødene har utviklingen gått fortere i de vestlige område ne. Men det har vært fri bevegelse over den nåværende grensen.

Mange arabere vil si at palestinere og jordanere er samme folket.

Det fins en rekke uttalelser både av ledende PLO-folk, av kong Hussein og andre som viser det. 72 Mange vil også inkludere li banesere, syrere og kanskje irakere og egyptere i dette med felles folk. La oss igjen minne om at både PLOs grunnlov (charter), Al Fatahs politiske plattform fra 1980 og andre sentrale PLO dokumenter snakker om at palestinerne vil bli en del av en stora rabisk stat. (Vedlegg 1 og 2.)

Palestinerne i Jordan Uansett: I staten Jordan er palestinerne i flertall. De kom som flyktninger i 1948. Da bodde det svært få mennesker der fra før.

Det kom en ny bølge flyktninger i forbindelse med krigen i 1967.

Resultatet er altså at det i dag fins en stat med palestinsk flertall, og resten av befolkningen er også arabere som mange vil si er av det samme folket.

I Jordan utgjør palestinerne flertallet ikke bare i befolkningen, men også i hæren. Palestinerne har statsborgerskap. De er ikke i flertall i regjeringen, men det mangler ikke mye. De har fler tallet i nasjonalforsamlingen, som riktignok ikke har spilt noen særlig rolle. I stor grad utgjør palestinerne den øverste delen av samfunnet både økonomisk og særlig utdanningsmessig. De kontrollerer 70% av økonomien. Ledelsen i mange banker, også sentralbanken, er palestinere. 75% av de offentlig ansatte i Jor dan er palestinere. De er ledende i pressen. 73 77

Mange av statsministrene i Jordan siden 1950 har vært palesti nere. Utenriksministre, FN-ambassadører og andre ambassadø rar har vært palestinere. Det er vel en smaksak om man skal si at palestinerne har de samme rettighetene som jordanerne (eller skal vi si øst-palestinerne). Kong Hussein velger selvsagt sine medarbeidere med omhu, og mer radikale typer blir automatisk satt utenfor styre og stell, enten de er palestinere eller ikke. Hit til har kongen også sørget for at (vest-)palestinerne ikke har hatt flertallet i noen regjering. Men på mange feiter og langt på vei deltar palestinerne på like fot i samfunnet.

Palestinerne utgjør altså 65-75% av befolkningen i Jordan, og Jordans landområde utgjør 76% av Palestina slik det har vært tradisjonelt. Israels Arbeiderparti foreslår at store deler av Vest bredden og mesteparten av befolkningen der skal slås sammen med Jordan. I så fall vil staten Jordan utgjøre over 80% av det tradisjonelle Palestina, og (vest-)palestinerne vil utgjøre over 80% av befolkningen der!

Det de «moderate» deiene av PLO prøver å gi inntrykk av at de går inn for, er at det skal bli «en palestinsk stat» på det områ det som ikke er selve Israel, men som Israel nå kontrollerer (Gaza og Vestbredden). Det ville i så fall bli en palestinsk stat nummer to. Da ville vi få en stat, Jordan, med 65-75% palesti nere og en stat på Vestbredden med over 90% palestinere. Den ne siste staten skulle da være ledet av PLO. Denne terrororgani sasjonen har, i tillegg til mye annen voldsbruk, utkjempet en blodig borgerkrig mellom ulike PLO-grupper så sent som i 1983. 74 Ingen er tjent med å bli styrt av noe slikt. For øvrig synes det klart at PLOs tradisjonelle standpunkt - at den jødiske staten må oppløses og at jødene må underlegges arabisk herre dømme - fremdeles står fast, tross alle ordkunster.

Det kommer for øvrig fram av og til, i ærlige øyeblikk, at PLO også regner at deres stat skal inkludere Jordan. 75 Det er da også helt naturlig, bl. a. fordi en stor del av befolkningen på Vestbredden har nære slektninger i Jordan, og omvendt.

Statsløse folk I debatten har det vært sagt fra PLO-tilhengeres side at vi som støtter Israel, diskriminerer palestinerne. De fleste nordmenn mener at alle folk på jorda har rett i prinsippet til å bestemme over sin framtid og ha sin egen stat. Vi gjør unntak for ett folk, 78

palestinerne. Noen av oss nekter at folket eksisterer, noen mener at det bør gå opp i de arabiske folk og forsvinne. Dermed setter vi det palestinske folket i en diskriminert særstilling blant Jor dens folk. Dette må kalles rasisme. Så langt argumenter en kan høre fra PLO-vennlig hold.

Dette er langt fra å beskrive de faktiske forhold. Jeg har ikke registrert noen aktivitet på Stortinget for at alle folk skal ha sin egen stat. Jeg tenker eksempelvis på baskere, bretonere, sikher, kurdere, armenere, iboer, eritreere, samer, indianere, kroater, tibetanere, tamiler, utallige stammer i Afrika. Og på estere, lat viere, litauere, ukrainere og andre folk som befinner seg lite vel med den begrensede «sjølråderetten» de innrømmes i Sovjetuni onen. Det er ganske enkelt ikke sant at nordmenn flest vil at alle disse skal ha en egen, uavhengig stat. Tvert imot, stort sett hol der vi på at de får finne seg i de vilkårene de blir budt i de state ne hvor de er i mindretall. Eventuelle reformer får de arbeide for på fredelig vis.

Felles for foranstående grupper er at i det minste deler av dem regner seg som et eget folk, og at de ikke har noen egen stat.

Noen har ført krig mot flertallet i årevis (kurderne er vel det beste eksemplet i så måte). Noen er spredt for alle vinder, inn enfor og utenfor det området hvor de en gang hadde sitt eget rike (det gjelder særlig armenerne).

I tillegg har vi folkegrupper som riktignok har sin egen nasjo nalstat, men hvor større eller mindre deler av folket bor i nabo land og ofte føler seg diskriminert (tyrkere i Bulgaria, albanere i Jugoslavia, kinesere i Indonesia). I noen tilfeller får de bare holde en meget begrenset kontakt med sitt etniske hjemland.

La oss slå det fast: Mange av disse folkegruppene ville juble hvis de kunne få det slik som palestinerne har det: En stat hvor de er i flertall. Mange ville også juble hvis de kunne få det slik som palestina-araberne har det i Israel og på Vestbredden, hvor de blant annet har skoler på sitt eget arabiske språk. Ellers i ver den er nemlig en rekke minoritetsspråk forbudt, eller i hvert fall så kraftig undertrykt at det ikke gis noen skikkelig skolegang på det. (Kurdisk i Tyrkia, tyrkisk i Bulgaria, for eksempel.)

79

Jødiske og arabiske flyktninger La oss foreta en sammenlikning mellom jødenes og palestina arabernes situasjon: a) Mange palestinere bor i områder hvor de ikke utgjør flertal let, og utenfor det historiske Palestina. (Vi velger da å se bort fra at mange av palestinerne bare hadde kort ansiennitet i landet, og at Palestina bare var en del av Syria.)

På jødenes side er det bare et ganske lite mindretall av fa miliene som i dag bor i samme land som de bodde i for hun dre år siden. (Et unntak er jødene i Sovjetunionen, mange av dem har bodd der lenge - deres situasjon er behandlet i kap.

36). Flyttinga har oftest hatt karakteren av flukt. De fleste jø dene bor også i områder hvor de er i mindretall (USA, Sovjet unionen, Europa, arabiske land). b) Palestina-araberne flyktet i 1948, og følte ofte at de ble jaget.

Lignende opplevelser, ofte mye verre, har de fleste jødiske familiene i Israel. De fleste er flyktet fra jødehat under nazismen, kommunismen eller arabisk/muslimsk nasjonalisme, c) Palestinerne flyktet en kort vei (svært mange bare et ensifret antall mil, avstandene i dette området er små). Der de kom var det samme språk, samme klima, samme religion, samme kultur, samme skikker, samme økonomiske struktur - stort sett. Og ikke få av dem vendte i virkeligheten tilbake til land et de kom fra få år tidligere.

Jødene har oftest mattet flykte langt. Som regel har de mat tet lære et nytt språk. De kom til en helt annen kultur, med helt andre skikker og verdier. Deres utdanning var ofte uten relevans der de kom. De måtte starte fra det absolutte null punktet. De siste hundre år har jøder flyktet i større mengder fra Russland til Vest-Europa og USA, fra Tyskland (i forrige århundre), fra nazismen til nøytrale land og til nye land når nazistene fulgte etter, fra arabiske land til Israel og til Europa, fra Polen og andre kommunistiske land til Vesten og Israel et ter 2. verdenskrig. Ofte har flyktningenes levestandard gått kraftig ned i første omgang. Mange, særlig flyktningene fra arabiske land, fikk både måneder og år i teltleirer da de kom til Israel. d) Palestinerne har fått omfattende hjelp av FN (UNRWA) nes ten siden flukten.

Jødene har mattet klare seg seiv. Flyktningene har fått hjelp av jøder i og utenfor Israel, lite fra verden ellers.

80

e) En kan si at en vesentlig forskjell mellom de to gruppene er at jødene flyktet til det landet de føler som sitt hjemland, mens palestina-araberne flyktet fra hjemstedet sitt. Men det store flertallet av jødiske flyktninger det siste hundreåret har flyktet til andre land enn Israel.

Konklusjon: De fleste jødiske familiene har opplevd større om stillinger, større kultursjokk, ofte også større farer enn palesti nerne opplevde ved flukten. Jødene har aldri satt seg ned og sturt, enten de ble jaget til Israel eller til andre land. De har all tid forsøkt å gjøre det beste ut av situasjonen. De har aldri dyr ket gammel urett på den måten araberne gjør, nesten 40 år etter 1948.

Når mennesker klynger seg til gammel urett og ulykke i pri vatlivet, og ikke vil la livet gå videre, blir de etter hvert en plage for seg seiv og sine omgivelser. Det er en livsfiendtlig holdning, særlig når den varer i årtier. En slik holdning står PLO for.

Jødene vet at verden aldri ville ha godtatt at de skulle starte terror mot de landene som har jaget dem. De opplever det som dypt urettferdig at verden tydeligvis regner det for verre for ara bere å flykte enn for jøder, at verden tydeligvis vil godta mer når jødene er offer enn den godtar ellers. De kan kort sagt ikke forstå hvorfor palestinernes situasjon skal være så ille på bak grunn av det de har opplevd seiv.

Tenk over dette: Utallige ganger gjennom historien har jødene vært regnet som heldige når de slapp med det palestina-araberne har opplevd: En kort flukt innenfor samme språk- og kulturom råde. Jødene har også ofte vært regnet som heldige seiv om de måtte flykte til en helt annen kultur, og måtte omstille seg til nytt språk, nytt yrke, ny kultur. De uheldige jødene var og er de som ikke får lov til å flykte, som ikke slipper unna sine plage ånder (som i Sovjetunionen og i arabiske land), men må leve un der forfølgelse og diskrimering. For ikke å snakke om alle de jødene som er blitt drept.

Spredningen av palestina-araberne La oss igjen se på det historiske Palestina: a) Staten Jordan, hvor palestinerne er i stort flertall, utgjør 76% av arealet. b) I Israel er palestinerne statsborgere som stort sett har fulle borgerrettigheter.

6 - Ryggen mot havet.

81

c) På Vestbredden og i Gaza bor de under israelsk okkupasjon og styres (stort sett) etter jordansk lov. Det har vært betydelig framgang på mange feiter, det omtales i kapitel 22. Hadde araberne vært villige til å slutte fred med Israel, ville det blitt en varig ordning for disse palestinerne for lenge siden.

Et stort flertall av palestinerne bor altså fremdeles innenfor de historiske grensene for Palestina, inkludert Jordan. Faktisk er det vel en større del av den norske befolkningen som har flyttet ut fra vårt land. Og nordmenn har vel gjennomsnittlig også flyt tet lengre avstander enn palestinerne. Leseren kan jo følge sin egen familie hundre år bakover i tida og se på hvordan den er spredt siden. - Et stort flertall av palestina-araberne bor så nær sitt tidligere hjem i Israel at de lett kan ta en helge-tur dit med bil når det en gang blir fred og åpne grenser. Det står ikke på Israel at det skal skje.

Likegyldighet overfor Jordan I staten Jordan er palestinerne altså i stort flertall, det er uomtvi stet. Likevel heter det i PLO-propagandaen at Jordan ikke er en palestinsk stat. Det må bety at man mener at staten Jordans ka rakter ikke gjenspeiler befolkningens ønsker. Israelerne, og vi som er deres venner, undrer oss ofte over dette: Hvorfor er det aldri noen aksjoner i Norge til fordel for pale stinerne i Jordan og andre land? Hvorfor kjører man ikke på at når flertallet i Jordan er palestinere, skal de også ha flertallet i regjeringen? Hvorfor klages det f. eks. stadig på israelernes sen sur på Vestbredden, men aldri på sensuren i Jordan - som klart er verre?76 Våre PLO-tilhengere har sikkert en forklaring på dette, men den forklaringen bør være virkelig god. Det har visst ikke vært en eneste politisk aksjon for bedring av palestinernes rettigheter i Jordan på mange år (siden borgerkrigen der i 1970). Derimot har det jo vært en lang rekke aksjoner mot udemokratiske for hold i Hellas og Spania (mens disse landene var diktaturer), Sør-Afrika, en lang rekke latin-amerikanske land, for ikke å snakke om påståtte skjevheter i Israel. Det manglende engasje mentet for forholdene i Jordan kan vel logisk sett bare bety en av to ting: Enten er forholdene for palestinerne bra i dette land et. I så fall skal det bli vanskelig å benekte at staten Jordan er 82

en palestinsk stat. Eller også er det slik at det har liten interesse å arbeide for palestinerne hvis man ikke samtidig kan rakke ned på Israel.

Kong Hussein og makteliten i Jordan er langt på vei feudal herskere av den gamle sorten. Men slik var jo samfunnet i Pale stina (inkludert Vestbredden) også inntil israelsk innflytelse my ket det opp. PLO-tilhengere påstår at palestinere flest ikke liker kong Husseins styre. Det er ikke sikkert at det uten videre er riktig, mye tyder på at kongen er ganske populær blant de pale stinerne som bor i Jordan. Uansett er det ingen grunn til å hevde at landet ikke er en palestinsk stat. Ingen av de 22 arabiske state ne er demokratiske. I alle arabiske land vil det være store grup per som ønsker et annet styre. Veien fram må bestå av demokra tiske reformer, og her kunne vel palestinerne trenge oppbakking fra Vesten?

83

17. PLO nekter normalisering Er palestinerne statsløse? Ja og nei. De som bor i Israel, er isra elske statsborgere, og har stort sett de samme rettighetene som jødene. Og skulle de ønske det, kan de fritt reise fra landet. De som bor i Jordan, er jordanske statsborgere. De som bor på Vestbredden, er også jordanske statsborgere.

For palestina-arabere som bor i andre arabiske land, er det blandet: En del har fått statsborgerskap i det landet de bor. Men de fleste er nok fremdeles statsløse, seiv om de har bodd i Syria, Egypt, Libanon, Kuwait osv. i over 30 år. Nå tenker vel leseren: «Her har vi et eksempel på noe denne boka glømmer, nemlig at palestinerne ofte er blitt dårlig behandlet av andre arabere.»

Men det er ikke det som er grunnen. La oss lese fra Al Fatahs politiske plattform av mai 1980: «Med hensyn til kontakten med arabiske regjeringer: ... 4 . . . de (arabiske regjeringene) skal avstå fra ethvert forsøk på å gi våre folk fast bosetting noe sted utenfor vårt hjemland, Pale stina.» (Se vedlegg 2.) - Dette er den politikken PLO har stått for hele tida: Palestinerne skal holdes statsløse, i leirer, med midlertidig status. Dermed holdes hatet mot Israel ved like, samt kravet om at araberne skal tilbake til Palestina (Israel).

Hvis du eller jeg flytter til Frankrike, USA eller et annet land, kan vi etter noen år søke om statsborgerskap i det nye landet.

Og har vi ikke gjort noe alvorlig galt, blir det innvilget. Tilsvar ende gjelder utlendinger som flytter til Norge. PLO har aldri krevd at de vanlige reglene for statsborgerskap skal gjelde for 84

palestinere. Tvert imot: PLO har aktivt motsatt seg normali sering!

8. juni 1976 stod det en annonse i flere amerikanske aviser.

Den var betalt av regjeringen i Libya. Hensikten med annonsen var å få arabiske arbeidere fra andre land til det tynt befolkede landet. Man lovet en rekke fordeler, blant dem libyisk statsbor gerskap. Og så stod det: «Tiltak som naturalisering (statsbor gerskap) for immigranter under denne loven, gjelder ikke for palestinere.» Altså: Alle andre arabere enn palestinere kan få statsborgerskap i Libya fort og lett. - Libya er et oljeland, og hadde til nylig forholdsvis høy levestandard. Mange grupper der opplevde lenge Ghaddafis styre som godt, seiv om vi synes at han har opptrådt som en villmann.

Irak har hatt gående en kampanje for å lokke til seg egyptiske bønder, fordi store deler av landet er underbefolket. Mottoet er: «Det arabiske land er et hjem for hele det arabiske folket.» Men palestina-arabiske flyktninger får ikke plass i særlig grad.

Saudi-Arabia har invitert titusener av fremmedarbeidere fra Korea og andre land i det fjerne Østen. Men det er meget be grenset hvor mange palestinere man slipper inn. 77

Bedre forhold for flyktningene?

La oss igjen minne om at det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn de araberne som flyktet fra Israel. Men bare i svært beskjeden grad har man latt palestinerne få jødenes eiendom mer. Den arabiske verden kunne lett tilby de palestinske flykt ningene en verdig tilværelse, som bønder eller i andre yrker.

Verden har gang på gang tilbudt storstilt hjelp til bosettingspro grammer. Men araberne har konsekvent nektet palestinerne å motta hjelp. Eksempelvis opplyste Israels utenriksminister, Shi mon Peres, i desember 1986 at Israel nettopp hadde spurt tre land om hjelp til å normalisere situasjonen for flyktningene på Vestbredden. Landene hadde svart nei, fordi «de arabiske land er imot det». Og denne negative holdningen har altså PLOs vel signelse, som vi så tidligere i dette kapitlet (eller kan se i ved legg 2).

I januar 1988 var en britisk minister på besøk i Israel. Han dro bl. a. til Gaza, og kom med uttalelser om at flyktningene der levde i uverdige forhold, og at Israel skulle ha gjort noe for lenge siden.

85

Uttalelsene vakte stor forbitrelse i Israel. For mange år siden laget Israel en storstilt plan for å gi alle flyktningene i Gaza en bedre tilværelse i nye boliger utenfor flyktningeleirene. Planen krevde store økonomiske uttellinger. Slik den økonomiske situa sjonen er i Israel, og tatt i betraktning alle de flyktningene Israel seiv har tatt imot, mente Israel det var rimelig at verden delte disse kostnadene. Men Israel startet opp på egenhånd, og noen tusen av de mange palestina-flyktningene som meldte seg frivil lig til å være med i prosjektet, fikk nye og bedre hjem. Hva skjedde? Jo, siden er Israel blitt fordømt for dette hvert eneste år av FN! Fordømmelsen går ikke på at de nye boligene even tuelt skulle være av for dårlig kvalitet, men på at Israel laget en varig løsning for flyktningene. De skal holdes i leir, for å styrke kravet om at de skal «vende tilbake». Israel har ikke fått noen støtte i ord, for ikke å snakke om i penger, fra noe land til dette og en serie lignende prosjekter som har vært foreslått.

Politikken på dette feltet utgjør kanskje den aller største for brytelsen fra PLOs side mot sitt folk. PLO-lederne holder i vir keligheten sitt eget folk som gisler, og titusener av palestinere er offere for PLOs kynisme. Her er det i sannhet rom for prote ster og aksjoner fra alle venner av palestinerne. I stedet har ver den valgt å bøye seg for PLOs krav om at disse menneskene skal holdes i leir. Og så legger man skylda på Israel. Det er skammelig.

86

18. Er palestineme fattige og bor i leir?

Det sies gjeme at palestineme bor i elendige leirer, i tredje gene rasjon.

Dette er et bilde man liker å skape av den typiske palestina araber: Fattig, elendig, et ulykkelig menneske på jorden.

Naturligvis fins det fattige palestinere. Og naturligvis var man ge flyktningeleirer elendige, og enkelte er det ennå. Grunnen til mye av det så vi i forrige kapitel. Men det fins også mange fattige arabere som ikke er palestinere, og svært mange palestinere var fattige før de flyktet fra Israel, som vi før har sett.

Faktum er at da den første, kaotiske tida etter flukten var over, ble det klart at ikke få av palestineme hadde fått en bedre tilvær else enn de hadde før, på mange mater. Som det heter når pale stinske flyktninger i Libanon skulle skildre sin tidligere situasjon: «Riktignok hadde vi ikke biler, elektrisitet eller skoler, og veiene våre var dårlige, men vi var lykkelige og skikkelige folk.»78 Det er kanskje ikke mer enn rimelig at man romantiserer de «gode, gamle dager», men det er nok en betydelig overdrivelse at forhol dene var idylliske for de fleste av de fattige bøndene. De var lei lendinger, og klarte såvidt å berge livet. Ofte måtte de, som før nevnt, rett og slett flykte fra gjeld og undertrykking fra godseier nes side.

I flyktningeleiren var forholdene dårlige på mange mater. I første omgang var det å bo i telt, siden ble det gjeme ørsmå hytter tett i tett, med små muligheter for et privatliv. Livet i leiren hadde imidlertid også sine fordeler: FN sørget for at alle fikk et mini 87

mum av mat. Heke overflod på noe vis, men man hadde noe hver dag. Ikke alle hadde det tidligere. I leiren var det en viss adgang til kvalifisert helsetjeneste. Det var også nytt for mange. Og, ikke minst: I leiren var det skoler. Før hadde de aller fleste vært anal fabeter. Nå begynte palestina-araberne å få en utdanning som var bedre enn det noe annet arabisk folk fikk.

Dersom vi tenker at alle flyktningene ble sittende i leir, tar vi feil. Mange hadde slektninger i nabolandene allerede før de flyk tet, pga. flyttinga som hadde vært før 1948. De flyttet inn hos dem i første omgang. De rike hadde gjerne eiendommer i nabo landene også. En del palestinere hadde utdannelse, og fikk gan ske snart bra jobber. Og etter hvert som tida gikk, flyttet stadig flere palestinere ut av leirene. Nå bor trolig 10-15 % av palestina araberne i leirer. Disse leirene holder en høyst varierende stan dard, de er ikke alltid dårligere enn andre landsbyer i området.

Ganske mange av dem som er blitt boende i leirene, har også ar beid utenfor, slik at de i grunnen lever en nokså normal til værelse.

I dag, 40 år etter flukten, utgjør palestinerne ikke så lite av en overklasse i Midt-Østen. La meg sitere litt fra boka «Det ukjente Israel» av Per A. Christiansen: «Materielt sett har det israelske statsborgerskapet fart pent fram med den arabiske minoriteten (i Israel, anm.) - dens levestandard ligger godt over gjennomsnittet på Vestbreden og i Gaza-stripen, eller for den saks skyld i alle de arabiske naboland.» (s. 192). «Palestinerne utenfor Israels grenser er nemlig det høyest utdannede folk i den arabiske ver den. Omkring 80.000 av dem har universitetsutdanne!se. Det vil si at hver tiende arabiske akademiker er palestiner.

Når det gjelder antall studenter i forhold til folkemengden, ligger palestinerne høyt på verdensstatistikken, foran for eksem pel Storbritannia og jevnt med flere andre vest-europeiske land.» (S. 194) En kort oversikt kan se slik ut: Araberne i selve Israel har bra almennutdanning, men for holdsvis få av dem har høyere utdanning. Likevel ligger deres gjennomsnittsinntekt høyere enn den jødene fra arabiske land har. Deres levealder er over 70 år - noe som også forteller om høy helsemessig standard. Sammenliknet med den den grå fat tigdommen fra før staten Israel ble til, har det skjedd en enorm utvikling.

På Vestbredden har levestandarden også økt sterkt siden 1967, seiv om den ennå ikke er på høyde med den araberne i Israel 88

har.Det har skjeddenrenrevolusjonpåutdanningsfronten,hvor man har gått fra u-lands-standardopp til europeisknivå.

I dearabiskelandeneutgjørpalestinerneoftestdenøvredelen av middelklassen.I kraft av sin godeutdanninghar de fått le dendejobber. Ogsåi leireneer standardenoftebra etterstandar den i Midt-Østen, men det varierer.

Det vi kan håpepå, er en fredsløsningi Midt-Østenmed en eller annenform for erstatningsoppgjør.

Dersomen rimelig del avdettekanaliseresi retningavde fattigepalestina-araberne, vil dennefolkegruppabli den folkegruppa mangeandre i MidtØstenmisunner.Det vil ogsåkunne skje før det blir en varig løsning hvis arabernetillater verdenå gjøre noe effektivt for flyktningene.Allerede i dagligger palestinerneofte bra an. Jeg tror ikke en gjennomsnittspalestiner kunnetenkesegå byttele vevilkår med en gjennomsnittegypter,for eksempel.

89

19. «Verdens fjerde sterkeste militærmakt» Et «faktum» som har nådd inn til bevisstheten hos mange, og som går igjen som et dogme i debatten, er dette: «Israelerne er ver dens fjerde sterkeste krigsmakt, og har ingenting å frykte fra na boene militært.»

Såvidt jeg har registrert, oppstod denne påstanden like etter Libanon-krigen sommeren 1982. Det som skjedde da, var blant annet at det israelske flyvåpenet skjøt ned ca. 80 syriske fly og ødela et system av luftforsvars-raketter, uten seiv å miste ert enes te fly. Israelerne fant også ut av hvordan de skulle ødelegge den nyeste sovjetiske tanken, som mange trodde var nesten usårbar.

Dette vakte beundring i fagmilitære kretser, og førte til at den nevnte vurderingen ble foretatt.

Det er mulig at vurderingen var riktig, men i så fall varte dette bare i noen dager eller uker. Det som skjedde, var naturligvis at russerne umiddelbart såtte i gang forskning for å finne ut hva som, fra deres side sett, var gått galt. (Syrernes utstyr var sovje tisk.) Dette førte ganske fort til forbedringer og nyskapningen I dag er det ingen som vet hvordan situasjonen er. Kanskje har russerne akkurat nå et forsprang, slik at deres siste nye ide kan slå det israelske flyvåpenet i lignende grad som det var omvendt sist. Sommeren 1986 ble det meldt at mange sovjetiske tanks nå er usårbar for viktige israelske (og andre vestlige) antitank våpen. Om kort tid kan det være annerledes igjen. Ingen kan vite dette sikkert.

90

Arne Haugan er pensjonert generalmajor, og han har vært spesielt interessert i Midt-Østen. Han har karakterisert det som «gedigent sludder» at Israel er verdens fjerde sterkeste militær makt. Men seiv om det virkelig skulle ha vært riktig, hele tida, ville det ikke være så veldig interessant. For hva nytter det vel om Israel er sterkere enn hvert enkelt arabisk land? Israel må regne med å stå overfor hele den arabiske verden på en gang, de samlede styrkene fra 22 stater! Arabernes styrke i antall sol dater, fly, tanks osv. vil da være minst 5 ganger så stor som isra elernes, seiv om israelerne stiller med alt som kan krype og gå.

Det følgende stoffet er inntrykk som sitter igjen fra en lang rekke artikler og reportasjer, særlig i Jerusalem Post og i isra elsk radio: I alle kriger mellom jøder og arabere hittil har jødene vist seg overlegne. Dette skyldes naturligvis ikke at de er en bedre rase, mer intelligente eller noe slikt. Det er spørsmål om bl. a. fem faktorer: a) Hva slags utstyr man har. b) Hvor mye utstyr man har. c) Hva slags utdanning den enkelte soldat har. d) Hvordan ledelsen er. e) Hvor lang tid man bruker til å bli kampklar. f) Hvem som bestemmer opplegget for krigen. a) I tidligere kriger har israelernes utstyr stort sett vært araber nes overlegent. Israelerne har brukt vestlig utstyr, i de senere år vesentlig fra USA, foruten det de har produsert seiv. Ara berne har mest brukt sovjetisk utstyr. Men forskjellen i kvali tet er nå i ferd med å jevne seg ut. Det skyldes for det første at det sovjetiske utstyret er blitt mye bedre, kvalitetskløften er blitt smalere enn den var. Dernest skyldes det at også ara berne har fått store mengder vestlig materiell. Saudi-Arabia, Jordan og Egypt har fått mye virkelig moderne utstyr fra USA, men også land som Syria har en hel del vestlig utstyr, ikke minst fransk. b) Israel har ingen mulighet for å følge med i våpenkappløpet med de arabiske statene. Det er økonomisk krise i Israel, og det må skjæres ned, også til en viss grad på forsvaret. Seiv om Israel får betydelig militær støtte fra USA, er det ikke nok til at man kan holde tritt med de kjempemessige våpe ninnkjøpene mange arabiske land foretar. Som eksempel kan 91

jeg nevne at i 1980-81 var Saudi-Arabias militærbudsjett stør re enn Israels nasjonalinntekt. Hvis israelerne altså hadde brukt hver eneste shekel de tjente til militæret, og ingenting til mat eller andre ting, ville de ennå ikke ha brukt like mye på militæret som Saudi-Arabia. Og så er det 21 arabiske sta ter til, og mange av dem har også stor opprustning. 79 c) Arabernes trening er også blitt mye bedre de siste åra enn den var før. I de første krigene stilte jødene ofte mot analfabeter.

Araberne kunne innbilles nesten hva som helst, blant annet flyktet de for «atombomber» som egentlig var hjemmelagde granater som brakte mer enn de skadet. Araberne var lite i stand til å bruke utstyret sitt og reparere det. Men i takt med en sterkt økt levestandard i store deler av den arabiske ver den, står Israel i dag overfor velutdannede soldater, ofte med universitetsutdanning. Den militære treninga er blitt mye bedre. Også her er altså kløften blitt smalere enn den var tid ligere. Og når det, før eller siden, blir fred mellom Iran og Irak, vil Israels mulige fiender også telle titusener av soldater med krigserfaring. d) I spørsmålet om ledelse har forskjellen mellom det israelske demokratiet og de arabiske diktaturene kommet tydelig fram.

De arabiske offiserene har vært redde for å ta ansvar, og har i stor grad ventet på ordrer ovenfra på en slik måte at hele systemet har vært tungrodd. Den israelske befalingsmannen derimot har stor frihet i kampsituasjonen, og kan ta initiativ etter som situasjonen tilsier det. Israelske offiserer av alle grader har også vært lydhøre for forslag og ideer fra alle sine menn, helt ned til menige. Det har i langt mindre grad vært tilfelle blant araberne. Ofte har arabiske offiserer i den grad opptrådt ovenfra og ned at de er blitt hatet av sine menn. Et annen moment, som er viktig når det røyner som verst, er at israelske offiserer alltid går først i striden, tar de største risikoene seiv, og er dermed til inspirasjon for sine menn.

Arabiske offiserer har hatt en tendens til å tenke mest på sin egen sikkerhet, og overlate de risikofylte oppdragene til un derordnede.

Etter som de arabiske landene er blitt modernisert, er imidlertid forskjellen blitt mindre også på dette feltet. Ennå har nok israelerne en klar fordel med hensyn til ledelse. Det te er da også et felt man har satset sterkt på de senere år, spe sielt på å få alle våpengrener til å samarbeide perfekt. Men araberne arbeider nok også med saken.

92

Mange vil hevde at det har skjedd en nivåsenking i ledelsen i den israelske hæren i de seinere år. For den europeiske eli ten har det ikke vært like prestisjefylt som tidligere å gjøre militær karriere. Mens Likud-blokken styrte, sa de gjerne at de ikke ønsket å stille opp for en regjering (Likud) som bruk te hæren - og dermed såtte soldatene i livsfare - også når det ikke var strengt nødvendig. Det har vel også vært en økende tendens, i hæren som i samfunnet ellers, til å ansette folk i ledende stillinger ut fra partibok og vennskapsforhold mer enn dyktighet.

I den grad Odd Karsten Tveit står til troende, står det dårlig til med den israelske hæren. Et eksempel blant flere lignende vurderinger: «I en Pentagon-rapport beskrev amerikanske of fiserer ... Israels hær som en «uskikket, udisiplinert horde», som ofte representerte en større trussel mot sivile og seg seiv enn fienden. Det var særlig mangelen på disiplin og leders kap, og dårlige kommunikasjoner som amerikanerne mente var grunnen til de fleste selvforskyldte tåpene.»80 e) Det er litt over 3,5 mill. jøder i Israel, og de 6-700.000 araber ne gjør for det meste ikke militærtjeneste. Til sammenlikning er araberne 150-200 mill. mennesker. Et resultat av dette er at araberne stort sett har stående hærer: Soldatene er i tjenes te hele tida, og kan forsåvidt slå til når som helst. Den israel ske hæren består av nesten alle jødiske menn opp til en alder av 55 år, og mange kvinner. Det er en mobiliseringshær, hvor de fleste til daglig er hjemme, i utdanning, på jobb, på ferie osv. De møter til trening og annen tjeneste av og til, men i tilfelle krig er det bare en mindre del av hæren som er klar med en gang. Det går gjerne 2-3 dager før de fleste er på plass der de skal tjenestegjøre.

I den tida hæren trenger for å bli fullt kampklar, er Israel uhyre sårbart. Det fikk man lære i oktober 1973, da Syria og Egypt gikk til samordnet angrep (Yom Kippur-krigen eller Oktoberkrigen). Det var da nære på at Syria klarte å renne det israelske forsvaret i senk før det ble kampklart. I flere timer trodde faktisk Israels ledelse at krigen var tapt. Men sy rerne gjorde den feilen å stanse opp angrepet om kvelden, i stedet for å kjøre på rett inn i Israel mens veien lå apen. I løp et av natta fikk israelerne organisert et forsvar som var til strekkelig til å avverge krisen. f) Det er klart at det er en vesentlig forskjell mellom kriger hvor Israel kan bestemme opplegget ved å slå til først etter nøye 93

innstudertex planer, og hvor landet blir angrepet og må føre krigen mer eller mindre slik fienden ønsker det. Det viste seg tydelig i 1973, også etter at den farlige åpningsfasen var over.

Det er en viktig geografisk faktor til: Landet er lite som et fylke i utgangspunktet, men det store flertallet av befolkning en bor i bare en liten del av dette landet. En sirkel med radius på 5-10 mil vil omfatte både Tel Aviv, Jerusalem og meste parten av befolkningen i Israel. Dette vil si at Israel er enda mer sårbart enn andre land for angrep med atomvåpen. Og li keså for en trussel som er meget aktuell, nemlig giftgass. Det er kjent at Syria har store mengder av effektiv giftgass, og ra ketter som kan levere den over omtrent hele Israel. Det er gass som taper sin giftighet i løpet av et døgn, slik at den ikke utgjør noen stor trussel mot avsenderen. (Ellers kvir man seg for å bruke giftgass fordi den kan blåse tilbake.) Irak har vist i krigen mot Iran at landet ikke går av veien for å bruke gift gass. Hva Syria vil gjøre i en konflikt, kan man bare spekule re om.

Holder vi de ulike momentene opp mot hverandre, blir hovedfa siten at israelerne befinner seg i en usikker situasjon: De kan ikke vite sikkert hvordan det tekniske kappløpet vil slå ut til enhver tid. Plutselig kan de befinne seg i en situasjon hvor de er underlegne på ett eller flere feiter, kanskje avgjørende. Og Israel kan ikke tape en eneste gang. Gjør de det, er det slutt, kanskje for alltid. Araberne derimot kan tape krig etter krig, uten at det betyr noe vesentlig unntatt for de forholdsvis få som blir direkte berørt.

I øyeblikket (1987) er den arabiske verden splittet, og gulf statene er mest opptatt av krigen mellom Irak og Iran. Men på temmelig kort tid kan det dukke opp en leder, eller en situasjon, som klarer å forene den arabiske verden, og få den til å samle seg mot Israel. Det er noe man alltid må regne med. Da kan det komme til å stå om livet for den jødiske staten. Det er den eneste staten det jødiske folket har hatt på 1900 år. Ryker den, frykter de nye århundrer som dhimmier, i ghettoer, under diskriminer ing, forfølgelse, slik det har vært og slik det fremdeles er i enk elte land.

94

20. Sikkerhetsdilla?

Judea og Samaria er et sentralt stridsspørsmål i Israel. Israelsk politikk er delt på midten med hensyn til om Israel skal beholde kontrollen over hele dette området eller gi det tilbake til arabisk kontroll under bestemte forutsetninger. Men alle ansvarlige par tier i Israel er enige om at de mest strategiske deiene må Israel beholde den militære kontrollen over. Grunnen til dette er «sik kerhet».

Mange har en tendens til å avfeie dette med sikkerhet som et påskudd. Jeg håper at forrige kapitel gjorde det klart at dette er forhold som israelerne virkelig tar alvorlig, og med god grunn.

De tenker i generasjoner framover, fordi de må regne med stadig nye kriger. I denne saken kan det ellers være nok å tenke få år framover. Det trenger ikke være lenge til det blir virkelig hardt for israelerne militært.

Ulikt terreng Av kart nr. 4 framgår det at grensen fra 1949, mellom Israel og Judea/Samaria (Vestbredden), går vest av fjelltoppene. Vi kan også ane at landskapet er forskjellig i Israel og på Vestbredden.

I Israel skråner det nokså jevnt ned mot havet, og det er forholds vis flatt. I militær sammenheng vil det si at det nytter ikke for israelerne å opprette noen sperring eller anlegge festninger her og der innenfor statens grenser. Fienden vil kunne kjøre rundt, ta en annen vei. Står fienden på Vestbredden, må israelerne bemanne ei forsvarslinje som mer eller mindre dekker hele grensen. Når 95

vi så tenker tilbake til forrige kapitel, husker vi at den israelske hæren til vanlig er ganske liten. Dertil kommer at på det smaleste er det bare 16 km fra Middelhavet til grensen fra 1949. På denne bakgrunnen håper jeg leseren kan forstå at dette er alvorlige spørsmål, og at det ikke er noen tilfeldighet at nesten alle jødene i Israel er enige om at Israel må beholde en viss militær kontroll over Judea og Samaria (Vestbredden).

I Judea, og delvis Samaria, er forholdene ganske annerledes.

Der er det fjell og daler, og disse dalene går øst-vest. Det er få veier, og flere steder er det så trangt at militære kjøretøyer bare kan komme ert eller noen få i bredden. Det vil si at små styrker kan holde igjen store fiendtlige avdelinger i første omgang. Det er lett å tenke seg en framtidig situasjon hvor store styrker er samlet i øst (jordanske, syriske, saudi-arabiske, irakske, iranske og flere). Dersom de får komme til den gamle grensen, vil Israel være i en helt uholdbar strategisk situasjon. Men står fienden på andre sida av Jordan-elva, slik at forsvaret kan foregå i Judea og Samaria, vil det klare seg med langt mindre styrker. Det kan komme vel med, både i de første kritiske timene av krigen og et terpå. Det er jo nemlig en front mot Syria, mot Libanon og kan skje Egypt også, samt mulige angrep fra sjøen og luften.

PLO-stat?

Tidligere president i USA, Jimmy Carter, gjentok nylig det han før har sagt en rekke ganger: Gjennom alle sine fire år som pre sident førte han en aktiv politikk i Midt-Østen, og hadde en ut strakt kontakt med arabiske ledere. Ikke en eneste av dem støttet noen gang privat tanken om en PLO-stat, verken på Vestbredden eller noe annet sted. 81 Noe av det samme så vi sommeren 1982, da Israel tvang PLO-soldatene til å dra fra Beirut i Libanon.

Men hvor skulle de dra hen? I utgangspunktet ville ingen arabi ske stater ha dem. Saudi-Arabia tilbod andre land milliarder av dollar for å ta imot PLO-folka, men ville ikke ha dem seiv.

Grunnen er at de er terrorister, og araberne vet det. Det blir be handlet i kapitel 23 og 24.

Dette er en grunn til at ingen ansvarlige partier i Israel vil til late en PLO-stat i Judea/Samaria. Men det er en viktig grunn til: Israel frykter Sovjetunionen. Dersom PLO fikk makten noe sted, ville lederne lett kunne «invitere» sine nære venner i Kreml 96

til å sende soldater. Slike «invitasjoner» har fbrekommet før, som man vil vite. Dette ville stille Israel i et fryktelig dilemma.

Det ville nok være praktisk umulig for russerne å sende så store styrker i første omgang at ikke israelerne i og for seg kunne slå dem. Men det ville samtidig bety full krig med Sovjetunionen.

På den andre sida ville sovjetiske soldater ved grensen bety at Israel ikke kunne slå til mot PLO-staten, og den ville på sin side være fri til å terrorisere befolkningen i Israel. Størsteparten av befolkningen i Israel bor innenfor rekkevidde av artilleri plas sert på Vestbredden.

For oss kan dette virke utenkelig. Men for israelerne er det en realistisk mulighet. Vi skal huske at Sovjetunionen også har en innenrikspolitisk grunn til å ødelegge den jødiske staten: Det er 2-3 millioner jøder der, og på grunn av diskriminering er de i ferd med å utvikle en større grad av jødisk, nasjonal bevissthet enn tidligere. Dette er noe sovjetledelsen åpenbart har store pro blemer med, som vi skal se i kapitel 36.

Ryggen moi havet

97

21. Araberne (palestineme) i Israel Det er to grupper palestina-arabere som bor under israelsk kon troll i dag. Den ene gruppa bor i Judea/Samaria (Vestbredden) og i Gaza. De kom under Israel ved krigen i 1967 (kalt junikrigen eller seksdagerskrigen). Disse områdene hører ikke med til staten Israel, det er vesentlig jordansk lov som gjelder der. Dem skal vi behandle i kapitel 22. Den andre gruppa er de araberne som bor i selve Israel, og som har vært israelske statsborgere siden 1949.

Som vi så i kapitel 15, flyktet de fleste palestina-araberne fra Israel i 1948. Men noen ble igjen, i første omgang ca. 150.000. 82 Ved naturlig folkeøkning, og ved at araberne i Jerusalem er blitt innlemmet i Israel, er tallet nå kommet opp i ca. 650.000. Ara berne i Jerusalem står imidlertid i en noe spesiell stilling. Områ det de bor i er en del av staten Israel, men de fleste av dem er fremdeles jordanske statsborgere. De kan bli israelske statsborge re ved å søke om det, noe bare få har gjort.

Klage-katalog Mange av Israels arabere har ei lang liste med klager over hvor dan jødene i Israel diskriminerer arabere. Det går på bl.a. følgende: a) Araberne er diskriminert på arbeidsmarkedet, de får ofte de dårligste jobbene.

98

b) Arabiskelandsbyerfar laverebevilgningerenn de jødiske. c) Jødenehar tatt mye av arabernesjord. d) Araberneblir diskriminert m.h.t. utdanning. e) Arabernehar begrensetfrihet politisk sett. f) Alle jøder i verdenhar rett til å kommetil Israel og slå seg nedder,og defår da straksstatsborgerskap.

Derimoter detat skillig vanskeligerefor ikke-jøderå få statsborgerskap i Israel, ogsåde somer flyktninger fra dagensIsrael. Detteinnebærer en diskriminering.

Kommentarertil klagene Da statenIsraelble oppretteti 1948,ble dennyestatenstrakska stetut i enkrig, derdeti startensåut til atjødeneville tape.Sam tidig komdetveltendeinn overlandetenflyktningestrøm.I første omgangbestodde flesteflyktningeneav overlevendefra Hitlers redselsregime,menganskesnartble flertalletjøder fra arabiske land. Den nye statenmangletnestenalt: Boliger,jobber, utdan ningsvesen,osv.Næringslivetvar svaktutviklet. Landetvar sim pelthenkonkursi utgangspunktet.

Såble det våpenhvile,mendetble ikke fred. Heletida har na boeneutgjort en trussel, og gjort det nødvendigå satselangt sterkerepå militæretennnoeannetland i verdengjør. Hver en estemannligjøde i Israel må gjøre 3-4 årsmilitær førstegangs tjeneste,og sidenblir han innkalt til ny tjenestehvert år til han har fylt 55 år. Det er gjernefra 40 til 90 dagerpr. år, avhengig av hvilken funksjonhan fyller og av situasjonentil enhvertid.

Samletmilitær tjenestetider gjerne 7-9 år.

I dennesituasjonener Israelsaraberefritatt for militærtjene ste. Det er etter et sterkt ønskehos de fleste av dem, og dette ønsket har Israels ledere respektert. Til sammenlikninghar samtligenasjonaleminoriteter i europeiskeland mattet gjøre militærtjenestei landet de bor, og de har mattetværemed på krig mot «sineegne»i naboland.Deler av den arabiskebefolk ningen støtter åpent PLO, som fremdelesvil utslette (eller i hvert fall oppløse)statenIsrael.

La oss se ganskekort på de anklagenesom er nevnt:

Arbeidsmuligheter Deter riktig at betydeligedeleravdetisraelskearbeidsmarkedet i dagi praksiser stengtfor arabere(palestinere).Det dreier seg 99

bl. a. om store deler av industrien, særlig tekniske fag. Dette skyldes først og fremst at store deler av israelsk næringsliv har oppdrag for militæret. Når man skal arbeide i slike bedrifter, må man sikkerhetsklareres. Og vil man ikke gjøre militærtjeneste, blir man ikke sikkerhetsklarert. Det er en beklagelig situasjon, men den burde ikke være vanskelig å forstå når Israel befinner seg i en påtvunget krigs-situasjon. Utover dette forekommer det vel også annen diskriminering. Men ikke verre enn at Israels arabere i dag har høyere gjennomsnittsinntekt enn de orientalske jødene (jødene fra arabiske land).

La det også være nevnt at en del arabere i Israel gjør militær tjeneste. Det gjelder druserne og enkelte mindre samfunn, men det er også en del arabere (særlig beduiner) som melder seg fri villig til Israels hær. I slike tilfeller blir de sikkerhetsklarert og har de samme rettighetene som jødene.

Lavere bevilgninger Det er nok riktig at arabiske landsbyer i gjennomsnitt får bevil get mindre penger enn jødiske. Det er også riktig at myndighete ne bruker slike bevilgninger som virkemiddel eller trussel mot «vanskelige» ordførere, mens de mer «samarbeidsvillige» ligger bedre an, stort sett.

Det man kan si til dette, er at det er knappe ressurser som er til fordeling. Israels inntekt ligger betydelig under nord europeisk nivå, og militæret tar det meste. I denne situasjonen blir det gjerne slik at de som roper høyest, og som er politisk innflytelsesrike, får mest. Dette rammer ikke bare araberne, men også mange jødiske grupper. Blant annet fins det mange fattige byer og bydeler med jøder fra arabiske land. Saken er at en del grupper har karret til seg en nokså urimelig stor del av kaka, ofte fordi de er i parlamentarisk vippeposisjon. Andre får da tilsvarende mindre, særlig de som står utenfor det som til en hver tid er den politiske hovedstrømmen.

Eiendom I 1948 flyktet de fleste araberne, som vi har sett. Eiendommene de etterlot seg, ble overtatt av den israelske staten. I neste om gang ble de stort sett gitt til de jødiske flyktningene som kom strømmende til Israel.

100

Imidlertid ble det også laget en del lover som virket annerle des. Det var nemlig en del arabere som nok flyktet fra sine hjem i 1948, men de ble boende innenfor Israel, og ble israelske stats borgere. Israelerne laget lovene slik at også disse ble regnet som fraværende, og også deres eiendommer ble overtatt av staten.

Dette har skapt atskillig vondt blod, og kan neppe forsvares.

Men det må ses på bakgrunn av den generelle situasjonen, med krig og med flyktninger som kom strømmende inn. I denne situ asjonen fant man å ville prioritere de jødiske flyktningene, som oftest var ribbet til skinnet og i mange tilfeller hadde fæle opple velser bak seg. Man valgte da å prioritere jødene. - Det vi kan håpe på, er den endelige fredsløsningen, der alle parter får er statning for de tap man har hatt.

Også siden har det forekommet ekspropriasjoner av arabisk jord, jord som i neste omgang ble brukt til jødisk nybygging.

Dette gjelder særlig i Galilea, hvor araberne er i flertall i store områder, og hvor det har vært satset betydelig på å oppmuntre også jøder til å slå seg ned. Dette må ses i sammenheng med den generelle situasjonen: I tilfelle fredsforhandlinger er jødene redde for at araberne vil kreve at områder med arabisk flertall skai tilhøre en arabisk stat, og de synes at Israel er lite nok som det er. I noen tilfeller har man også tatt jord for å bruke den til å lokke til seg ressurspersoner (eksperter og folk med kapital) fra Amerika og andre vestlige land. Man ville da prøve å få fart på næringslivet i området.

Men araberne har også fått tildelt jord som tidligere var isra elsk statsjord. Såvidt jeg forstår, går det staten har tatt og det den har gitt mer eller mindre opp i opp de senere åra. For tida er det en utstrakt misnøye blant jødene med at arabere i stor grad har fått lov til bare å slå seg ned i tidligere unyttede områder, mens jødiske bosettinger har vært strengere regulert. I motset ning til hva PLO-propagandaen hevder, kan arabere både kjøpe og leie jord i Israel på samme måte som jødene.

Det arabiske jordbruket i Israel er for øvrig i mange tilfeller helt moderne, fullt på høyde med jødenes. Araberne nyter også godt av statlige støttetiltak og veiledning, og mange av dem har forstått å benytte seg av dette.

Utdanning Det klages over hvordan araberne blir diskriminert i Israels ut danningssystem. Det foreligger statistikker som skal vise dette.

101

Det er nemlig et faktum at når vi ser på høyere utdanning, ligger araberne i Israel betydelig dårligere an enn både jødene i Israel og palestinerne på Vestbredden og i nabolandene.

Det er vanskelig å gi noe fullgodt svar på hva dette skyldes.

Det som er sikkert, er at det er de samme tendensene både for araberne i Israel og for jødene fra arabiske land. De orientalske jødene gjør det også bedre utenfor enn i Israel med hensyn til utdanning, og de klager også over diskriminering. Men snakker man med israelske lærere, får man et bestemt inntrykk av at det på ingen måte foreligger noen bevisst diskriminering. Tvert imot: Israelske skoler satser sterkt på å bringe jødene fra arabi ske land på nøyde med de europeiske jødene. Det er kulturkolli sjon som blir gitt som grunn. For eksempel er den tradisjonelle holdningen i arabiske land at barn ikke skal være «frekke», det betyr blant annet ikke stille spørsmål. Barn får ordrer, og utfø rer dem, og ferdig med det. Egne vurderinger er ikke ønskelige.

Om slike forhold er tilstrekkelige til å forklare situasjonen, vet ikke jeg. Men, som sagt: Problemet er felles for araberne og for de orientalske jødene, og så langt jeg kjenner til, er det ingen som har noen patentløsninger.

Kanskje en delforklaring for arabernes vedkommende er at deres ledere, herunder folk med utdanning, stort sett flyktet i 1948, slik at de gjenværende familiene hadde en tendens til ikke å være særlig akademisk anlagt. For øvrig var utdanningsnivået svært dårlig blant palestina-arabeme før staten Israel ble oppret tet. De fleste var analfabeten Sett på den bakgrunnen har Israel ingenting å unnskylde seg for. Det har i virkeligheten vært en revolusjon i utdanninga for araberne i Israel: Både arabere og jøder har et års obligatorisk førskole fra fylte 5 år, og 9 års obligatorisk utdanning etterpå. Standarden i grunnskolen er noenlunde lik for de to gruppene. De aller fleste arabiske ungdommene fortsetter utdanninga etter at 9. klasse er fullført, og formelt konkurrerer de på like fot ved opptak til vi deregående utdanning. Men reelt sett har de nok et par handi cap: Høyere utdanning foregår stort sett på jødenes språk, he braisk. Det er for lite befolkningsgrunnlag til omfattende høys koleundervisning på arabisk i Israel. Seiv om de fleste araberne snakker hebraisk, kan nok dette være et handicap. Og ellers får man, i Israel som i Norge, praksispoeng for utført militært)ene ste. Siden tjenesten for jødene er 3-4 år, slår nok dette ganske sterkt ut. - Men det går i hvert fall rette veien: Antallet arabere ved høyere læreinstitusjoner har økt betydelig de senere år.

102

På den andre sida skal vi ikke se bort fra at araberne har store fordeler sammenliknet med jødene ved at de slipper militærtje neste. De israelske soldatene får ei lønn på ca. 5 kroner dagen, mens araberne kan være i arbeid eller utdanning i disse 3-4 åra.

De slipper også de stadige innkallingene etterpå, innkallinger som forstyrrer jødene i utdanning og yrkesliv. At araberne slip per dette, irriterer mange jøder i Israel ganske sterkt, og det er stadige krav om at også araberne må gjøre en eller annen form for tjeneste.

Politisk friket Det har vært gjort forsøk i Israel på å danne partier som ligger på linje med PLO, men de har ikke fått lov å stille opp ved val gene. Ingen kan velges til Knesset («Stortinget») eller andre an svarlige stillinger hvis de går inn for at staten Israel skal opplø ses. Dette framhever PLO-tilhengere som urettferdig og diskri minerende. La oss skissere bakgrunnen for Israels holdning i denne saken: I mange land må de som velges til nasjonalforsamlingen, av legge ed på landets grunnlov. Israel derimot har ingen grunnlov.

Det har sammenheng med flere forhold. For det første er det de religiøse gruppene, som mener at Israels grunnlov allerede er gitt: Det er Bibelen (Det gamle testamente) og Talmud (kom mentarer til Bibelen). For det andre er staten Israel noe helt nytt og enestående: At et folk som er spredt over hele verden får et felles hjemland, med rett til å vende tilbake dit dersom de vil.

Israel består av ei lang rekke vidt forskjellige grupper, med dype kløfter i kultur, religion, skikker, utdanning osv. I denne situa sjonen føles det ikke riktig å låse det hele fast ved en grunnlov.

Det er i dag det vi kunne kalle en dynamisk situasjon i Israel, der ingen riktig vet hvilken vei utviklingen vil ta, men der erfar ingene og debatten avgjør etter hvert hva slags samfunn det skal bli.

Like fullt er det en del grunnleggende prinsipper som det sto re flertallet i Israel er enige i. For det første at det er et hjemland for alle verdens jøder, dvs. at alle jøder skal ha rett til å bo i Isra el. For det andre at religiøse jøder skal ha rett til å praktisere sin tro fritt og fullt ut. (Derimot er det uenighet om i hvor stor grad disse religiøse skal ha rett til å prakke sine ideer på de jø dene som har andre oppfatninger av religion.) For det tredje at Israel er, og skal være, et demokrati - seiv om det er et høyrø 103

stet, men ganske lite mindretall som ønsker et «mer jødisk» sty re enn parlamentarisme.

De partiene som går imot disse grunnleggende prinsippene, og særlig mot selve tanken om Israel som et hjemland for jøde ne, får ikke lov til å stille til valg. Man må altså godta statens grunnleggende karakter, på samme måte som man i mange land må avlegge ed om troskap mot grunnloven.

La oss igjen påpeke situasjonen: Israel er et land i krig, med en svært anstrengt økonomi, og med mektige fiender som øns ker å ta knekken på landet «økonomisk, politisk, militært og kulturelt» (Al Fatahs politiske plattform fra mai 1980, se vedlegg 2). Jeg er ikke historiker, men jeg våger påstanden: Det fins ikke noe annet land i verdenshistorien som har klart å bevare en så stor grad av demokratisk frihet (tale- og trykkefrihet, åpne og demokratiske valg til nasjonalforsamling og fagbevegelse, uav hengige domstoler, m.m.) under så vanskelige forhold som Isra el har hatt. Israel er jo et land som må leve på krigsfot ustanse lig, og det har større indre motsetninger enn de fleste andre land. Men alt dette har man klart å handtere på demokratisk vis.

Ingen borgerkrig, lite vold. Frihet for pressen, som stadig kriti serer regjeringen sterkt. En uavhengig fagbevegelse. En uavhen gig og aktiv opposisjon. Også araberne har ytringsfrihet i Israel, og de bruker den.

Men samtidig setter Israel klare begrensninger. Man godtar ikke støtte til terror. Man godtar ingen partier som går inn for voldsbruk uten i forsvar av borgernes liv. Man godtar ikke par tier som vil oppløse staten Israel og gjøre jødene til dhimmier igjen. Der går grensen - i hvert fall så lenge krigstilstanden fort setter.

Arabernes situasjon i Israel er den situasjonen et mindretall har i et demokrati, med litt ekstra problemer på grunn av krigs situasjonen. Med de begrensningene som er nevnt foran deltar araberne på like fot med jødene ved valgene, både som velgere og kandidaten Arabisk er, ved sida av hebraisk, offisielt språk i Israel. Det er egne radio- og TV-sendinger på arabisk, og ara biske barn har arabisk som hovedspråk i skolen.

Omlag halvparten av araberne stemmer på zionistiske partier ved valgene til Knesset. Det vil si på Arbeiderpartiet og andre partier som sitter eller har sittet i regjeringen i Israel.

Den andre halvparten stemte ved valget i 1984 på to partier som står PLO nær. Siden ingen partier får lov til åpent å gå inn for å oppløse staten Israel, stiller disse partiene på linje med de 104

aller mest moderate ytterkantene av PLO: De går inn for fred basert på en arabisk (palestinsk) stat på Vestbredden og i Gaza, anerkjennelse av jødenes rett til å ha en stat hvor de er i flertall og full likestilling mellom jøder og arabere i Israel (for noen av dem betyr dette full erstatning til araberne uten hensyn til at jø dene også er flyktninger). Hvor stor del av araberne som støtter denne forholdsvis «moderate» linja og hvor mange som deler PLOs offisielle syn om å oppløse Israel, kan vel ingen vite sik kert. Men vi kan vel gå ut fra at i hvert fall den halvparten som stemmer på zionistiske partier, pluss en del av de andre, støtter tanken om at det skal finnes et Israel med jødisk flertall. - Dette kapitlet er skrevet før opptøyene i Gaza og på Vestbredden star tet i desember 1987. De har nok hatt en viss innvirkning på hold ningen hos araberne også i selve Israel. Men i slutten av februar 1988 har det praktisk talt ikke vært vold mellom jøder og arabe re i selve Israel. Hvordan utviklingen vil bli nå, har jeg i skri vende stund ingen mening om.

Hjemland for all verdens jøder Jøder fra hele verden har rett til å komme til Israel, og hvis de ønsker det, får de da straks israelsk statsborgerskap. For ikke jøder er det derimot vanskelig å komme inn i Israel som noe an net enn turist. (Det er jo vanskelig i alle vestlige land for tiden, israelerne mener at det er lettere for ikke-jøder å få bosette seg i Israel enn det er for utlendinger å bosette seg i Norge.) Dette stemples av noen som rasisme, som en forskjellsbehandling et ter etniske kriterier. Vi kan imidlertid også se saken under en annen synsvinkel: Som vi har sett tidligere i denne boka, har jødene utgjort 1-2 % av befolkningen i den arabiske verden. De er i praksis jaget fra 99,8 % av dette området. Er det da urimelig at de skal ha fortrinnsrett til å komme inn i 0,2% av dette området? Denne tankegangen blir ikke dårligere om vi trekker inn resten av ver den i tillegg.

Det er her på samme måten som vi så med erstatninger til flyktningene: Man ser fullstendig bort fra den urett jødene har lidt og lider i den arabiske verden og ellers.

En PLO-tilhenger fortalte meg at han hadde løsningen på jø denes problem, seiv i en situasjon hvor Israel ble oppløst: En «internasjonal garanti» om å ta imot jøder når de må flykte fra 105

sine hjemland. Det er å tro på julenissen. I Sovjetunionen er det ca. 3 mill. jøder. Hva vil skje hvis lederne i Kreml plutselig ja ger sine jøder fra landet, slik de kommunistiske lederne av Po len gjorde i 1968? (Se kapitel 35.) Jødene ville da kanskje i prin sippet være velkomne i land som til sammen har en befolkning på ca. 400 mill. mennesker, altså 100 ganger så mye som Norge.

Norges andel ville da være 1%, altså 30.000 flyktninger! Og skulle nå PLO lykkes i å «frigjøre» Israel, ville det bety 3-4 mill. jødiske flyktninger fra Israel også. Dersom noen tror at den vestlige verden ville kunne absorbere så mange mennesker uten særlige problemer, har man liten forståelse for realitetene i en verden med økonomisk krise.

Og forresten: Dersom jødene i Sovjetunionen får lov til å flykte fra det kulturelle folkemordet som pågår der, og blir ka stet ut i en vanskelig tilværelse i land med helt andre språk og skikker, med omskolering og overgangsproblemer - hvem er det da som har rett til å fortelle dem at dette skal skje noe annet sted enn i deres hjemland? Hvem har rett til å fortelle disse menne skene at de skal være minoritet igjen i et annet land, land som seiv ofte vil ha et temmelig svart rulleblad når det gjelder be handlingen av jøder gjennom historien? Noe annet er det selv sagt når de seiv foretrekker andre land.

Israel er blitt til fordi jødene trengte det, og de trenger det fremdeles. Den tragedien som har rammet palestina-araberne, er liten sammenliknet med den store grupper av jøder har opp levd, også om man ser bort fra nazistenes redsler. Det som er spesielt for palestina-araberne, er at deres problemer har fått en helt abnorm varighet, først og fremst fordi PLO går imot en normalisering av forholdene.

Joda, vil enkelte si, dette kan vi forstå og godta. Men hvorfor skal retten til fri innvandring gjelde også for jødene i USA og andre land hvor det ikke er forfølgelse? Det har særlig tre grunner: a) Ingen vet hvordan utviklingen i USA vil bli i åra framover.

Seiv om jødene i dag står sterkt der, fins det også et skrem mende jødehat i en rekke miljøer, og ingen vet hva jødene kan få skylda for i framtida. b) Mesteparten av befolkningen i Israel er tidligere u-lands befolkning. Landet har behov for innvandring fra vestlige land, for jøder med høy utdanning og kanskje også kapital, og med de holdningene som preger vestlige industriland.

106

c) Jødenes historiske og religiøse tilknytning til landet (kapitel 13).

Hovedsynspunkt Alle anklager som ikke tar hensyn til jødenes bakgrunn som flyktninger, og til den krigssituasjonen Israel befinner seg i, er å betrakte som lite seriøse. Likeså klager som sammenlikner det jødiske gjennomsnittet med det arabiske, uten å ta hensyn til at den europeiske delen av befolkningen i Israel var en intellektuell elite, mens palestina-araberne var en u-landsbefolkning. Det er mer naturlig å sammenlikne araberne og jødene fra arabiske land, og da faller det ofte ut til arabernes fordel. Det gjelder alt så bl. a. en så viktig sak som gjennomsnittsinntekten, det tallet som tross alt er viktigst når det gjelder økonomi. Og ellers er klagene ofte nokså ensidige og ikke sjelden vridde m.h.t. fakta. 83

107

22. Palestina-araherne på Vesthredden og i Gaza Vestbredden og Gaza 1948 - 1967 Det er mange klager på Israels oppførsel mot de israelske araber ne, men det er likevel lite mot de stadige klagene på forholdene i Judea og Samaria (Vestbredden) og i Gaza. Bakgrunnen for at Israel kontroller disse områdene, er slik: I november 1947 bestemte FN at Palestina skulle deles i en jø disk og en arabisk del. Det ble praktisk mulig da britene trakk seg ut og oppga sitt styre i mai 1948. Da opprettet jødene sin stat, Israel. Araberne opprettet ikke noen stat vest for Jordan-elva, og det er verd å merke seg. Det var heller ikke noen nevneverdige krav om dette, verken blant palestina-arabere eller andre. Der imot ble Vestbredden annektert av (innlemmet i) Jordan. Jordan var tradisjonelt en del av Palestina, som nevnt, og man fant dette naturlig. Dette med at det er så viktig med en egen stat på Vest bredden, er noe man har funnet på etter 1967. Og som vi ser i PLOs grunnlov og flere andre steder i denne boka, regner også PLO med at deres stat skal slås sammen med Jordan på en eller annen måte når Israel er overvunnet. (Det var riktignok bare Storbritannia og Pakistan som formelt anerkjente at Jordan an nekterte Vestbredden.) - Gaza ble ikke innlemmet i Egypt, men ble styrt av egypterne som en okkupasjon. Gaza lå nemlig i Pale stina mens britene styrte der, så egypterne fant det ikke naturlig å innlemme dette området i sitt land. Man regnet at det skulle til høre en framtidig palestina-arabisk stat.

108

Junikrigen (seksdagerskrigen) i 1967 Denne situasjonen varte fra 1948/49 og fram til 1967. Våren 1967 ble det skutt med artilleri fra syrisk område inn i Israel, gang på gang. (Kart nr. 3.) Israel gav beskjed om at dette ikke kunne tales, og gjennomførte enkelte straffeaksjoner. Sovjetunionen begynte å hevde at Israel var i ferd med å samle store styrker til et angrep på Syria. Dette var tatt rett ut av lufta, og Israel inviterte alle jo urnalister og diplomater i landet - også sovjetiske - til å kontrol lere at de sovjetiske «opplysningene» ikke hadde rot i virkelighe ten. (Sovjetunionen hadde fremdeles diplomatiske forbindelser med Israel, men brøt dem etter denne krigen.) Egypterne valgte å late som om de trodde på sine sovjetiske venner, og samlet styr ker ved Israels grense. Det førte til at Israel måtte innkalle reser vestyrkene (folk som ellers var i vanlig arbeid), og den israelske økonomien stoppet nesten opp. Denne situasjonen var ikke hold bar i lengden. Dertil kom at Egypts diktator, Nasser, bestemte at israelske skip ikke lenger skulle få seile inn Rødehavet til den is raelske havnebyen Eilat. Det var et hardt slag mot Israel, for landet fikk en stor del av oljeforsyningen gjennom Rødehavet, fra Iran. Også Suezkanalen var stengt for skip til og fra Israel. Det framgår tydelig av senere president Anwar Sadats selvbiografi at den egyptiske regjeringen visste at dette betydde krig, men likevel vedtok den dette med åpne øyne. 84 Nasser bestemte også at FN troppene (bl.a. norske) skulle vekk. De hadde vært stasjonert langs grensen mellom Israel og Egypt og passet på at det var no enlunde fredelig der.

I denne situasjonen slo Israel til først - mot Egypt. Samtidig gav landet beskjed til kong Hussein av Jordan om at det ikke vil le bli noen krig mot ham hvis Jordan holdt seg i ro. Kong Hus sein valgte å angripe Israel. Han lot sitt artilleri bombardere Je rusalem, og såtte i gang et mindre infanteriangrep. I kampene som fulgte, erobret Israel hele Judea og Samaria (Vestbredden) fra Jordan. Samtidig ble hele Sinai-halvøya erobret. De siste dagene av krigen gikk Israel til angrep mot det området syrerne hadde skutt fra (Golan-høydene), og okkuperte det. Golan er så strategisk at få israelere - heller ikke de fleste mer utpregede «duene» - kan tenke seg å gi det tilbake til et så ustabilt styre som den syriske regjeringen. I denne krigen tok Israel altså Go lan fra Syria, Judea og Samaria fra Jordan og Sinai-halvøya fra Egypt, alt dette i løpet av seks dager. 85 109

Etter krigen vedtok de arabiske lederne, samlet til toppmøte i Sudans hovedstad Khartoum, sine «tre nei»: Ingen forhandling er med Israel, ingen fred med Israel, ingen anerkjennelse av Is rael. Dermed ble Israel stående i hele det området som var ero bret. Det ble gjort helt klart at araberne ville få landet tilbake bare i bytte for en skikkelig fred.

Sinai I 1979 inngikk Israel og Egypt en fredsavtale. Det ble der bl.a. bestemt at Israel skulle levere tilbake hele det området det tok fra Egypt i 1967. Israel gikk med på dette for åfå fred, seiv om det var sterke betenkeligheter: a) Det er lett å tenke seg en revolusjon i Egypt av grupper som opphever fredsavtalen og starter krigstilstanden på nytt. Da vil Israel ha store sikkerhetsmessige ulemper av å ha rømt Si nai. Med kontrollen over Sinai kunne den israelske hæren trekke seg tilbake mange mil uten at det truet Israel direkte.

- Fredsavtalen fastsetter imidlertid at Egypt ikke får ha mili tærstyrker i Sinai, og så lenge Egypt holder det, er det ingen direkte militær trussel mot Israel fra Egypt. b) Israel hadde foretatt betydelige investeringer i Sinai: Veier, flyplasser, bygninger, oljeleting m.m. Alt dette overtok egyp terne vederlagsfritt, til tross for at det var Egypt som bygde opp til krigs-situasjon i 1967. c) Mesteparten av Sinai har ikke tilhørt Egypt historisk sett.

Fram til 1906 var dette en del av det ottomanske riket. Men i 1906 fikk engelskmennene flyttet grensen lenger bort fra Suezkanalen. Sinai var under egyptisk militær-administra sjon, og innbyggerne var ikke fullt ut egyptiske statsborgere.

Likevel valgte Israel, ved statsminister Menahem Begin, å satse på en fred alle visste var usikker. Det var en kalkulert risiko. Hittil (1987) har fredsavtalen virket, langt på vei, seiv om egypterne har holdt forbindelsene på et minimum.

Gaza De landområdene Israel leverte tilbake til Egypt, omfattet imid lertid ikke Gaza. Dette området var, som nevnt, en del av Pale stina fram til 1948.

110

Judea og Samaria (Vestbredden) Gaza kommer dermed langt på vei i samme situasjon som Ju dea/Samaria. Når det gjelder dette området, er det et sterkt min dretall i Israel som sier at uansett må Israel aldri gi tilbake en tomme av noe land vest for Jordan-elva. Dette er nemlig bibelsk land, med bl. a. mange hellige steder. Det er også et område hvor jøder har bodd uavbrutt siden bibelsk tid, med unntak av tida 1947-1967. Da ble området gjort «Judenrein», ingen jøder fikk bo der.

Det er bare et mindretall blant jødene i Israel som tillegger disse bibelske synsmåtene avgjørende vekt m.h.t. en fredsløs ning. Det er imidlertid også andre grunner som hittil har talt for å beholde kontrollen over dette området:

Militær sikkerhet Vi behandlet emnet i kapitel 19-20. Dette anser de aller fleste israelere for å være så viktig at de vil beholde en viss kontroll over deler av Vestbredden i overskuelig framtid, dvs. til en even tuell fred virkelig er blitt stabil. Man vil da forsøke å konsentre re den militære aktiviteten mest mulig i strategisk viktige områ der hvor det bor få arabere. - De fleste av dem som vil beholde Vestbredden for alltid, legger nok hovedvekten på sikkerheten.

De tror ikke at en varig fred med araberne er mulig. Skulle det bli en «løsning», kan araberne bare gå fra den igjen, før eller etter en revolusjon i vedkommende land. Denne skepsisen kan bare fjernes ved at araberne åpent og klart anerkjenner Israel.

Frykt for terror Israel vil ha «vanntette» regler og reguleringer i forholdet mel lom seg og den staten Vestbredden måtte bli en del av, for å gjøre det umulig å drive terror fra dette området. Dette mener så godt som alle jøder, og mange arabere, i Israel. Israel kan ikke bare gi fra seg Vestbredden når ingen vil forhandle med dem om ord ninger.

Forhandlingskort Araberne behandler den jødiske staten som pestbefengt. Ingen israeler får offisielt besøke noe arabisk land utenom Egypt og 111

delvis Marokko. Araberne kjøper offisielt ikke israelske varer.

(Uoffisielt derimot er det en viss handel.) Utenlandske firmaer som vil handle med arabiske land, må underskrive boikottklau sul om ikke å handle med Israel. Arabiske diplomater nekter stort sett å hilse på sine israelske kolleger i FN, osv. osv.

Alt dette har sammenheng med at de arabiske statene nekter å godta selve tanken om at jødene har rett til å ha en egen stat, til tross for at flertallet av jødene der altså er flyktninger fra de res egne land. Det er de gamle dhimmi-forestillingene som slår gjennom.

Dette er også en faktor som gjør at Israel ikke kan gi fra seg Vestbredden uten videre. Det er det enighet om i Israel, også blant dem som helst vil bli kvitt så mye av dette området som det er militært forsvarlig. Vestbredden er framfor noe agnet som skal lokke araberne til forhandlingsbordet. De skal vite at uten ordentlige forhandlinger, og anerkjennelse av Israel som en va rig stat der jødene har rett til å være i flertall, vil Vestbredden aldri komme under arabisk styre igjen.

«Bosetningene» Dette med forhandlingskort er også en av de synsvinklene vi må se de såkalte jødiske bosetningene under. Som vel få har kunnet unngå å registrere, fordi det stadig fokuseres, har en del jøder flyttet inn i «bosettinger» i Judea og Samaria. Det dreier seg om omtrent 70.000 jøder, i en befolkning på ca. 750.000 arabere.

Prosenten av jøder blir altså 8. De aller fleste av dem bor i ny bygde hus langt uti steinrøysa, på fjelltopper og andre steder som aldri har vært nyttet til noe som helst. Lite dyrket mark er tatt til noe jødisk formål. Det er noen få tilfeller der arabere har dyrket jord som det er omstridt at de har eiendomsretten til. Jø dene regner at de har like stor rett som noen andre til å dispone re statsjord, land som ikke har vært privat-eid.

Likud-regjeringen, som ble erstattet av en nasjonal samlings regjering i 1984, offentliggjorde for noen år siden planer om en storstilt jødisk innflytting på Vestbredden. Det var snakk om opptil en million jøder. Dette var bare bløff, fordi så godt som alle slike jødiske kolonialiseringsprosjekter går med stort un derskudd økonomisk. Den israelske staten har simpelthen ikke råd til noen storstilt utbygging, og nå er da også det aller meste lagt på is. Men en vesentlig hensikt med alle de" store planene 112

var å forsøke å presse araberne, særlig kong Hussein, til for handlingsbordet. Og Hussein brukte, uten hell, argumentet vi dere overfor Arafat: Hvis vi ikke forhandler nå, mister vi Vest bredden for godt. - Man kan derfor kanskje si at det eneste lille håpet om en forhandlingsløsning ligger i fortsatt jødisk utbyg ging på Vestbredden - i hvert fall før denne prosessen er kom met for langt.

Det israelske Arbeiderpartiet har imidlertid gått imot en del av disse «bosetningene». Det gjelder særlig de besetningene som ligger inne i eller like ved arabiske byer eller tettbygde strøk. Slike jødiske bosetninger fører bare til konflikter, mener man. Likud svarer at det tvert imot fører til at de to folkegruppe ne blir vant til hverandre, men det må vel sies at hittil har det vært så som så med forbrødringen.

Rett til å bo En viktig sak er imidlertid nesten alle jøder i Israel enige om: Jøder skal ha en prinsipiell rett til å bo i Judea og Samaria. I de årene kong Hussein styrte var jødene, som nevnt, totalt ute stengt fra området. Hussein ødela jødenes gudshus (synagoger), og brukte bl.a. jødiske gravsteiner til heller og til bygningsmate rialer i toaletter. 86 Jødene har hatt et meget nært forhold til landet, enten de fikk bo der eller ikke. Nesten alle jøder er der for enige om at de har en naturlig rett til å bo i hele det gamle Israels land når dette, vel å merke, ikke kolliderer med de øko nomiske og religiøse rettighetene til andre som bor der. Jødene skal altså ha rett til å bruke tidligere übrukt land, og rett til å kjøpe jord fra dem som måtte ønske å seige. Israel vil aldri god ta noen bestemmelse om at Judea og Samaria igjen skal bli «Ju denrein», stengt for jøder. Dette er det nesten fullstendig enighet om i Israel. Uenigheten går på hvor langt det er klokt å utnytte denne retten, på enkelte grensetilfeller hvor det nok kan sies at bosetninger skader arabere økonomisk og på hvor sterkt man skal være villig til å begrense disse bosettingene for å oppnå va rig fred.

I våpenhvileavtalen av 1949 inngikk det et punkt om at jødene skulle ha rett til å besøke Vestmuren (Klagemuren), deres hellig ste sted. Men tross avtalen ble alle hellige steder stengt for dem, og nesten alle ble ødelagt. Den overlegne og hensynsløse måten kong Hussein behandlet jødene og deres religiøse følelser på, 8 - Ryggen mot havet.

113

har gjort Jerusalem og Vestbredden til en mer følelsesladet sak enn den ellers ville vært. Jødene nekter å bli behandlet som dhimmier.

«De administrerte områdene» i israelsk politikk M.h.t. Judea og Samaria er israelsk politikk delt på midten: Ca. halvparten av politikerne vil helst gi mesteparten av området til bake til arabisk styre, men bare i bytte for en varig fred. En ho vedgrunn til at man gjerne vil bli kvitt området, er det som kal les «den demografiske homben«: Araberne (palestinerne) har langt høyere fødselstall enn jødene, så hvis Vestbredden og Gaza skal være en del av Israel, vil det ikke gå så mange tiår før jøde ne er mindretall i sitt eget land.

Den andre halvparten vil ikke gi tilbake noe, men kan tenke seg det man kaller et funksjonelt kompromiss. Det vil si at isra elske myndigheter, jordanske myndigheter og lokalbefolkningen skal dele rettigheter og plikter etter en formel man forhandler seg fram til. Som nevnt er bakgrunnen for dette først og fremst mistillit til arabernes fredsvilje og behovet for sikkerhet. Dette skal vi behandle grundigere i kapitel 27.

Jordansk lov Opptøyene fra desember 1987 av skal vi ta opp på slutten av det te kapitlet, under overskriften «Opptøyer». Ellers er dette kapit let skrevet før disse opptøyene begynte.

Det vrimler av anklager mot israelerne for deres politikk i dette området. Det har f. eks. vært eksempler på at man har for talt hvor ille palestinske lærere blir behandlet. De får dårligere betaling enn jødene, de får ikke lov til å være medlem av noen klubber, osv. Grunnen er ganske enkel: I alt vesentlig er det jor dansk lov som gjelder på Vestbredden. Lærerne der er ansatt av den jordanske regjeringen. Når elevene har hatt eksamen, blir deres papirer sendt til Jordan for retting og karaktersetting. Så lenge Vestbredden ikke er en del av Israel, er det galt å sammen likne noe som helst i dette området med tilsvarende i Israel. I Jordan er det ikke demokrati, derfor heller ikke på Vestbredden.

Vestbredden må sammenliknes med Jordan, så ser man hvordan Israel og Jordan praktiserer de samme lovene. Man må også ta 114

hensyn til at deler av befolkningen på Vestbredden arbeider for å ødelegge staten Israel.

Men kan ikke Israel bare forbedre de lovene som ikke holder mål sammenliknet med vestlig, demokratisk tenkning? Nei, det kan Israel ikke. Det ville være et maktmisbruk som ville gjøre forhandlinger og en løsning enda vanskeligere. Skal det bli en løsning, må den skje i åpne forhandlinger.

Framgang på Vestbredden Det er et übestridelig faktum at det har vært en sterk framgang for folk flest på Vestbredden siden Israel fikk kontrollen der i 1967. Her er noen tall som jeg fikk fra Israels ambassade i 1984: I 1967 hadde 20 byer og landsbyer elektrisk strøm. 11984 had de 150 byer og landsbyer, med ca. 90% av befolkningen, dette.

I 1967 hadde snaut 5% av befolkningen kjøleskap, nå over 60%.

11967 var det ca. 1.300 privatbiler, nå er det over 20.000. Reg ner vi motorkjøretøyer i alt, har tallet gått opp fra snaut 5.000 til over 40.000.

Avlingen av korn (alle sorter) har økt fra 23.000 til ca. 50.000 tonn. Grønnsaker fra ca. 60.000 til 175.000 tonn. Sitrusfrukter fra ca. 30.000 til 90.000 tonn. Andre typer frukt fra 48.000 til 150.000 tonn. Kjøttproduksjonen har gått opp fra ca. 10.000 til 38.000 tonn. Melkeproduksjonen har økt fra 30.000 til 52.000 tonn. Antall egg har økt fra 25 millioner til 65 millioner.

I 1967 var det i ulike former for undervisning 4.400 klasser med 142.000 elever. I dag er det 11.000 klasser med 289.000 ele ver. I 1967 hadde 38.000 personer mer enn 9 års skolegang, i dag gjelder dette 180.000. I 1967 var det 172.000 personer som ikke hadde noen skolegang bak seg overhodet (analfabeter). I dag er dette tallet 98.000 personer, og det vil da stort sett være mennesker som var over skolealderen da det israelske styret be gynte i 1967.

Tre ganger så stor del av fødslene foregår i dag på sykehus som i 1967. Antall helsesenter for mor og barn har økt fra 23 til 84. Antallet vanlige klinikker har økt fra 89 til 152.

Dette var bare noen få eksempler på utviklingen. Israelerne opplever det som ytterst urettferdig at de fleste europeiske mas semedier aldri fokuserer på denne framgangen, og heller ikke på framgang på andre feiter - som i kvinners rettigheter.

115

Jeg sitter og ser på et avisutklipp. Det er fra VG fra 1969, og det er skrevet av den norske reporteren Albert Henrik Mohn. På det tidspunktet raste det stadige kamper over Jordan-elva. Mohn hadde vært i landsbyen Shuneh, som befant seg på østsida av elva (i staten Jordan), like ved grensen. Han forteller om en middelaldrende mann som han fant «bak noen gamle olivent rær». «Han er leilending og må ut med halvparten av avlingen til eieren. Ingen av eierne har tenkt på å redusere avgiftene til tross for risikomomentet forbundet med å være bonde i Jordan dalen.» Familien var sendt bort, bonden måtte bli. Når det smalt som verst, søkte han dekning under et tre, for han var blitt spådd at han ikke skulle dø under et oliventre.

Dette er et typisk eksempel på hvordan det har vært tradisjo nelt i Palestina: Det viktigste var at samvittighetsløse jordeiere fikk sin store del av det magre utbyttet fattige bønder kunne skrape sammen. Krig eller katastrofer spilte ingen rolle. Når så bonden ikke kunne betale, kom han i gjeld, og måtte slite med høye renter i tillegg. Til slutt måtte han forlate garden han hadde dyrket siden forrige gang han måtte stikke fra gjelda.

I denne situasjonen har jødenes nærvær betydd en revolusjon, en frigjøring. Mange (også jeg seiv) finner det krampaktig når en del israelere kaller Judea og Samaria for «befridde» områder, og det er nok få av de arabiske innbyggerne som vil gå med på en slik betegnelse. Like fullt er det ingen tvil om at Israels styre har betydd en reell frigjøring for mange fattige mennesker. De kom, for første gang, i forhandlingsposisjon overfor godseierne.

De fikk det reelle alternativet å ta arbeid i Israel, noe 70-100.000 av innbyggerne på Vestbredden har gjort. Når vi tenker på at hver av dem gjerne brødfør flere, vil det si at en ganske stor del av befolkningen på Vestbredden er mer og mindre avhengige av arbeid i Israel. Vel er deres lønninger ofte lave, og de må reise flere mil fram og tilbake hver dag. Men for de fleste er det like vel et stort framskritt sammenliknet med tilværelsen som fattig leilending.

Feudal systemet var trolig en vesentlig faktor bak den arabiske motstanden mot jødene helt fra begynnelsen av: Jordeierne pis ket opp stemningen mot jødene først og fremst for å verne sine egne interesser. Det kunne de naturligvis ikke si. I stedet spilte de på det århundregamle jødehatet som dhimmi-holdningene er et uttrykk for, og som mange arabere var oppvokst med. Denne klassen av feudalherskere solgte jord til jødene, samtidig som de protesterte mot at jødene fikk kjøpe jord! - Det er ingen tvil om 116

at jordeierne har hatt grunn til å frykte for sine privilegier. De res makt er blitt sterkt redusert pga. Israels innflytelse, til glede for menigmann.

Som Per A. Christiansen skriver: «Den økte velstanden de se nere årene, arbeidsmulighetene i Israel, endringene i den sosiale struktur og den styrkede nasjonalfølelsen har alt sammen bidratt til å sette fart i utviklingen. Befolkningen i de okkuperte områ dene er kommet inn i en modnings- og moderniseringsprosess som trolig savner sidestykke i Midt-Østen. Og den foregår langt raskere enn den tilsvarende prosess blant de orientalske jødene, som utgjør en majoritet av Israels befolkning.» 87 Dette er momenter som også hører med i vurderingen. Det har skjedd en betydelig framgang på mange feiter i Judea/Sama ria, både økonomisk, sosialt, medisinsk, utdanningsmessig og på andre feiter. Israels eksempel har betydd mye i den retningen.

Og fra Vestbredden har det også i stor grad spredt seg over Jordan-elva og til de arabiske nabolandene. Særlig i Jordan bru ker mange bønder israelsk utstyr og israelske metoder.

Hva så med israelernes behandling av folk på Vestbredden? Vi får jo bl. a. vite at israelerne har det med å stenge universiteter, gjerne akkurat når det skal være eksamen, slik at studentene ikke får ta eksamen før (tidligst) et halvår etterpå.

Når man skal kommentere alle disse anklagene med noen få ord, må det bli omtrent slik: Stort sett er det bare noen få læresteder som blir stengt, og det har direkte sammenheng med bruk av eller oppfordring til vold mot Israel. Det er imidlertid i nokså begrensede områder at vold er vanlig. Det er f. eks. sjelden bråk i Jeriko, som ligger like mye på Vestbredden som Nablus og Hebron.

PLO beskriver den virksomheten aktivistene deres driver på Vestbredden som «krig». Men som alltid vil man at krigen skal være enveis. Seiv har man en «hellig rett» til å kjempe mot jøde ne, men hver gang Israel svarer, blir det bråk.

Israels standpunkt er, her som ellers: Araberne får velge mel lom krig og fred. Oppfører man seg alminnelig og greit, så er det OK. Men driver man med steinkasting (det er ikke noen spøk mot biler i fart), med opplæring i å lage bomber eller med proklamasjoner om at Israel skal ødelegges, da må man finne seg i at det blir reagert.

117

Opptøyer 9. desember 1987 startet en serie opptøyer i Gaza og på Vest bredden. Når dette blir skrevet, er det ingen ende i sikte på dem.

Israels reaksjon på opptøyene har ført til omfattende fordøm melse internasjonalt, ikke minst i Norge. Mye av denne fordøm melsen røper liten forståelse for forholdene.

La oss begynne med å få de grunnleggende fakta klare: Når palestina-arabere blir drept og skadd, er det ikke fordi Israel plutselig har bestemt seg for å gå løs på disse menneskene. Det er fordi de seiv bruker vold. Den dagen opptøyene stopper, er Israels reaksjoner slutt.

Et kjernespørsmål som verden i stor grad har oversett, er det te: Er det rimelige krav demonstrantene stiller?

Fra min side er det helt klart at dersom demonstrantene hadde sagt: «Vi vil leve i varig fred med jødene i Israel hvis de trekker seg ut av Vestbredden og Gaza», var denne boka ikke blitt utgitt.

Da hadde jeg seiv hatt stor sympati for deres sak. Men deres holdning er ganske annerledes.

Den israelske befolkningen har mistet noe av sin sympati med palestina-araberne på grunn av opptøyene. Det har først og fremst sammenheng med at demonstrantene åpent gir uttrykk for at deres mål ikke bare er å få israelerne ut av Vestbredden og Gaza. Målet er som før: Israel skal ødelegges, det skal ikke finnes noen jødisk stat. Meningsmålinger viser at et stort flertall av folket på Vestbredden og i Gaza mener dette, og vel halvpar ten synes det er «akseptabelt» å jage jødene vekk etter at seieren er vunnet. Dette har ført til at mange israelere har fått en harde re og mer pessimistisk holdning til palestina-araberne og mulig heten for å leve i fred med dem. Fra deres synspunkt fortoner situasjonen seg slik: Israel kan ikke trekke seg ut av Vestbredden og Gaza. Skulle det skje, ville de araberne som er forholdsvis moderate, være helt prisgitt de harde lederne for demonstrasjonene. Det ville også meget lett kunne føre til en strøm av våpen til Vestbredden, kanskje også av soldater fra nabolandene. Det ville skape en helt ukontrollerbar situasjon, som trolig ville utvikle seg til en ny storkrig. Israel håper i så fall å kunne vinne en slik krig, men sikker kan man ikke være. Og i hvert fall ville ødeleggelser og tap av menneskeliv ligge på et ganske annet og høyere nivå enn det som, tross alt, følger av opptøyene nå.

118

Israel må altså fortsette å beholde kontrollen. Men opptøyene var så omfattende at grensepolitiet ikke mestret situasjonen.

Man måtte sende inn vanlige soldater, i stor grad 19-20-åringer.

Disse ung-guttene er kommet ganske langt i sin trening i å føre vanlig krig, men de har ingen trening i å være opprørspoliti. På grunn av den stadige trusselen mot landets eksistens, kan Israel ikke bruke store ressurser på å trene soldatene som politifolk.

De må først og fremst bli gode soldater.

Disse ungdommene ble utsatt for steinkast, bensinbomber, knivstikking, sprettert, slynger m.m. I tillegg kom de fornær mende tilropene fra mennesker som mener at jøder bare skal være dhimmier. Ca. 5 uker etter at opptøyene begynte, meldte Jerusalem Post at til da hadde de israelske soldatene vært utsatt for ca. 1200 episoder av steinkast m.m. siden opptøyene startet.

I denne perioden var 35-40 palestina-arabere drept. - Soldatene har instruks om at de ikke skal skyte hvis de ikke seiv er i alvor lig fare. Da skal de først skyte over hodet på demonstrantene.

Hvis det ikke nytter, skal de skyte etter beina. Hvis heller ikke det nytter, og de er i alvorlig fare, kan de skyte for å treffe. I en trengt situasjon er det ikke alltid lett å skille mellom de uli ke fasene. Det er heller ikke alltid lett å sikte så godt når man utsettes for steinkast, slynger, bensinbomber, knivstikking m.m., og er i klart mindretal!. Hva skal Israel gjøre? Si til sol datene sine at de bare skal stå der og ta imot? Det er en umulig het. Det ville jo føre til at mange soldater ville bli drept og langt flere såret enn nå, og mer alvorlig. Og det ville føre til at opp tøyene tok fullstendig overhand.

Opptøyene førte til at palestina-arabere stadig ble drept (etter nærmere tre måneder er ca. 65 personer drept, og hundrevis skadd), som regel barn og unge. Det har nemlig mest vært de som stod for opptøyene. Israelernes tap begrenset seg stort sett til sårede, men det er da altså fordi de har reagert såpass hardt som de har gjort. Det er vanskelig å se hvordan skadene kan unngås med mindre Israel direkte kapitulerer.

Den israelske regjeringen analyserte situasjonen og prøvde å finne metoder til å bekjempe opptøyene uten at det gikk med menneskeliv, og samtidig uten at de israelske ungdommene skulle føle at de bare var skyteskiver. Man kom fram til at det eneste brukbare alternativet var køller som soldatene kunne bru ke til å spre og jage vekk demonstranter som bruker vold. Filo sofien er at køller skader, men dreper ikke. Men slag med køller er jo veldig lette å filme, og denne taktikken har ført til at kritik119

Ken mot Israel har økt ytterligere, seiv om køllene har redusert tåpene av menneskeliv. Noe av kritikken skyldes at en del solda ter har gått amok, slik at mange uskyldige personer er blitt skadd. Det kom kanskje delvis av at forsvarsministerens ordre om køllebruk ble gitt i et nokså hardt språk. Hittil (slutten av februar 1988) har Israel valgt å la reportere få arbeide noenlunde fritt, til tross for at det øker urolighetene at journalister er til ste de. (Fra demonstrantenes side er det jo først og fremst snakk om å vinne verdens støtte.) Friheten for reportere er et klart tegn på at Israels regjering ikke ønsker grove overtramp, og ønsker at soldatene skal være under oppsikt av mediene. Ellers ville man stengt alle journalister ute fra uro-områdene, slik alle andre land i Midt-Østen og de fleste andre land i verden ville ha gjort. Situ asjonen diskuteres intenst i Israel, hele tida. Israelske journali ster er seiv med på å grave fram grove tilfeller av maktmisbruk.

Det arbeides med å utdanne soldatene og lære dem hvor grense ne går. - Men voldsbruk kommer nok ikke Israel utenom, dessverre.

Israelerne tar imot den harde kritikken fra verden ellers med et oppgitt skuldertrekk. De er takknemlige for seriøse forslag til hvordan situasjonen skal mestres. Få eller ingen i Israel vil hev de at alt er gjort riktig. Opptøyene kom helt uventet. Tiltakene bar preg av at man ikke visste hvordan de ville virke, og av at soldatene ikke var trent for denne typen oppdrag. Flere tiltak har hatt mindre virkning enn ventet. Ledelsen i Israel hadde bl. a. ventet at bruk av køller skulle gjøre slutt på opptøyene. Slik er det ikke gått. Forhåpentligvis lærer både ledelsen og soldate ne etter hvert å møte vanskelighetene på bedre mater. Men det er ikke lett. Hvilken ordre skal en offiser gi når barn kaster be nsinbomber eller tunge gjenstander ned på avdelingen hans fra et hustak? Skal han sende folk inn i huset og arrestere barna med den makt som er nødvendig? Eller skal han si at man ikke straf fer barn og dermed i virkeligheten gi apen tillatelse til denslags aktiviteter, med fare for sine menns liv og helse? Det er masse vis av slike dilemmaer. Vi skal huske at det er bevisste provoka sjoner man har med å gjøre, der de farlige angrepene ofte fort setter så lenge israelerne bare truer uten å gjøre noe. Seiv mange av «duene» i israelsk politikk kan ikke se noe egentlig alternativ til dagens politikk, hvor mye de enn kunne ønske det. - Jo, isra elerne er takknemlige for gode ideer til effektive mater å stoppe volden på. Men de godtar ikke at de bare skal la sine soldater være skyteskiver. «Hva skal vi gjøre?" spør israelerne. «Noe an 120

net,» sier kritikeme. Ola Nordmann, blåøyd som alltid, sier gjeme at «Israel må forhandle». Jeg håper at denne boka viser at dette ikke nødvendigvis er et godt råd i dagens situasjon.

Skal ingenting av det Israel gjør kritiseres? Jeg seiv kan ikke se annet enn at regjeringen har gjort så godt den kunne i en meg et trengt og uvant situasjon, og endret ordrene i takt med de er faringene som er vunnet. (Man kan vel riktignok si at forsvars ministeren burde ha forutsett at den harde bruken av køller ikke ville virke som han håpet.) Men klare overgrep fra soldater og andre enkeltpersoner må påtales og straffes. Det har f. eks. vært en rekke tilfeller der israelske soldater har slått med køller etter at demonstrantene var arrestert. Det var en episode der demon stranter ble levende begravd. Slikt kan selvsagt ikke godtas. Det blir da heller ikke godtatt i Israel, de skyldige i slike saker blir straffet. Det er bra at massemedier og menneskerettsorganisa sjoner tar opp og påtaler slike overgrep, og det er naturlig å mel de om slikt i Norge også, i samme grad som tilsvarende episo der meldes fra andre land. Men da synes jeg det er rimelig at man samtidig viser forståelse for den umulige situasjonen Israel og dets soldater befinner seg i. - Og ellers kan man jo lure på hvordan alle typer norske ungdommer, slik vi finner dem i en vanlig militæravdeling, ville forholdt seg overfor slike provoka sjonen Jeg er ikke overbevist om at de ville klart det bedre enn israelerne. Ikke noe annet lands soldater heller, for den saks skyld. Når man er utsatt for vold som truer liv og helse, er man redd. Og når man er redd, kan mye skje. Følelsene blir ikke re dusert av at man står overfor folk som ikke vil godta at en seiv og ens folk har en prinsipiell rett til å leve i frihet og verdighet.

Hovedreaksjonen, fra Norge og verden ellers, skulle vært en kel og grei, hele tida: Israels naboer må anerkjenne, i utvetydige ordelag, jødenes rett til å leve i fred og trygghet i selve Israel.

Inntil så er skjedd, er ikke arabernes krav om å bli kvitt okkupa sjonen legitimt, og ingen ekte fredsprosess er mulig. Opprører ne skulle ikke møtt noen sympati for sine krav før befolkningen på Vestbredden åpent og greit anerkjenner Israels eksistens.

Hvis dette hadde vært verdens klare svar, var det håp om at araberne ville besinne seg. I stedet har verden i stor grad valgt å overse de grunnleggende forhold, og rette nesten all kritikk mot Israel. Demonstrantene møter omfattende sympati. I stor grad er det oversett at Israels soldater handler som svar på pro vokasjoner som truer deres liv og helse. Dermed har araberne 121

fått nytt håp: Det skal nok lykkes å få Israel vekk fra Gaza og Vestbredden, med verdens hjelp, uten å inngå en varig fred.

Deretter kan man gå løs på neste trinn: Ta knekken på selve Isra el, med den arabiske verdens hjelp.

En virkning av dagens holdning fra omverdenen er altså at araberne kommer lenger og lenger vekk fra tanken om en ekte fred. En annen er at den israelske befolkningen blir mer og mer «hanker», og at fredsbevegelsen svekkes. (Mens «Fred Nå«bevegelsen tidligere kunne sarnle titusener av mennesker, kom det bare 1500 på en demonstrasjon i februar 1988.) Det sies i Is rael at for hver stein araberne kaster, får Kahane en ny velger.

(Se kap. 27, under overskrifta «Meir Kahanes løsning».) Jeg håper det ikke er riktig, og jeg synes det er trist, men jeg kan på en måte forstå dem. Når verden ikke forlanger at araberne skal anerkjenne Israel på skikkelig vis, men retter nesten all kri tikk mot Israel, gir de opp håpet om at det noen gang skal bli fred mellom folkegruppene vest for Jordan-elva. Disse virknin gene, på arabere og jøder, bør journalister og andre tenke over.

Israel er blitt kritisert for at folk i flyktningeleirene lever un der elendige kår. Det er behandlet i kapitel 17 i denne boka. Ver den skulle oversett protestene fra PLO og tatt et et virkelig kraft tak for en varig bedring av levevilkårene i Gaza og i Judea og Samaria (Vestbredden). Kanskje ville det også ha bidradd til å gjøre en ekte fred mulig.

Hvordan vil det gå i tida framover? Jeg vet ikke. Urolighetene har mange virkninger. Blant annet har de ført til at mange arabi ske kjøpmenn står uten inntekter, fordi demonstrantene forlan ger at de skal streike nærmest permanent. Noen steder prøver demonstrantene å hindre folk i å dra på jobb i Israel, så de må reise under beskyttelse av israelske soldater. Noen steder har de lokale lederne bedt israelerne om å gjenopprette normale til stander. Hvordan de ulike erfaringene virker på folk i det lange løp, er det umulig å si. Vi kan bare håpe det beste.

122

23. Terrorisme Det er mange definisjoner av begrepet «terror», og i stor grad er vel de avhengige av hvilke politiske mål man seiv har. Definisjo nen blir gjerne slik at venner er frihetskjempere, fiender er terro rister. Jeg regner det for terror når en person eller gruppe utøver planlagt vold mot fredelige sivile uten at dette er nødvendig for å avverge en reell trussel mot utøveren seiv. Det vil si at vold som kan forekomme i en krigssituasjon (f. eks. hvor bombing av mili tære mål også vil ramme sivile), ikke er terror. Jeg vil ikke kalle det terror når sikkerhetsstyrker bruker vold mot sivile for å av verge en reell trussel mot deres eget liv og helse, slik vi så i forri ge kapitel. Jeg vil heller ikke kalle det terror når soldater med tynnslitte nerver går amok - hvis de får en skikkelig straff for overgrepene etterpå.

Når Israels venner nevner terror i forbindelse med PLO, får vi gjerne til svar at terror foregår begge veier. Det er et faktum at antall sivile palestinere som Israel har drept, er vesentlig høyere enn antall sivile jøder som PLO har drept. Dette har fått mange til å konkludere at begge parter driver tenor, og at Israel er verre enn motparten. En slik tankegang tilslører imidlertid en del ve sentlige forhold.

PLO tar offisielt avstand fra terror, det vil si væpnede aksjoner mot tilfeldige sivile. Men går vi organisasjonens talsmenn nær mere på klingen, blir det klart at deres definisjon av terror er noe snever: I begrepet terror regner de nemlig ikke med noen aksjo ner i selve Israel.

6. desember 1983 plasserte PLO ei bombe på en buss i Jerusa lem. De som satt i den, var ganske alminnelige mennesker, de 123

fleste var på vei hjem fra jobben. Blant de seks drepte var flere barn. Likeså blant de 44 sårede. En av topplederne i Al Fatah (Arafats «moderate» del av PLO), Khalid Hassan, var i Norge ak kurat da dette hendte. Han uttalte til VG at med hensyn til slike væpnede aksjoner i Israel, er det ingen forskjell mellom de ulike gruppene i PLO. Alle støtter dem. - PLOs talsmann Abdul Ra hman Alawi (han som ble nektet arbeidstillatelse i Norge) har ved flere anledninger sagt rett ut at bombeaksjoner ikke er terror når de rettes mot israelere. Bare utenfor Israel er de terror, ifølge PLO.

PLOs oppbygning PLO er kalt en «paraply-oranisasjon», en slags felles overbygning for en rekke mer eller mindre frittstående organisasjoner. Den største er Al Fatah, som er ledet av Yassir Arafat. Arafat er samti dig leder for hele PLO. Men hans lederskap er ikke uomtvistet verken i Fatah eller PLO. Det er også en rekke andre organisasjoner innenfor PLO. Her er noen av dem: 88 Saika (med nær tilknytning til Syria).

Den demokratiske folkefront for frigjøring av Palestina (ledet av Naif Hawatmeh).

Folkefronten for Frigjøring av Palestina (ledet av George Habash).

PLF - Den palestinske frigjøringsfronten (ledet av Abu Abbas).

I tillegg til disse organisasj onene, og flere, er det en del som ligger i utkanten av PLO, periodevis utenfor. Blant dem er Abu Nidals gruppe. Likevel hevder israelsk etterretning at det ofte fins et betydelig samarbeid mellom disse mer ekstreme gruppe ne og det mer «moderate» PLO - at det er mest av taktiske grun ner PLO velger å tø avstand fra terror utenfor Israel. Dette ble klart demonstrert i 1985 da Arafat tok avstand fra kapringa av cruise-skipet «Achille Lauro». Men siden viste det seg at aksjo nen ble ledet av Abu Abbas, som sitter sammen med Arafat i ledelsen av PLO. Til tross for forskjeller mellom de ulike gruppene i PLO, er det også en hel del som er felles. 81. a. har alle organisasjonene godtatt PLOs grunnlov (charter), som jeg her gjengir i utdrag som vedlegg 1. Stridighetene går ikke først og fremst på målset 124

tinga: At staten Israel skal oppløses og erstattes av en stat styrt av araberne. Men det er sterk diskusjon om metodene for å nå dette målet. Noen ønsker å kreve alt på en gang, mens andre for svarer en «trinnvis» løsning, hvor første trinn er en PLO dominert stat på Vestbredden og i Gaza. 89 Det er strid om graden av terror PLO skal anvende utenfor Is rael. I perioder har det vært forholdsvis omfattende terror mot jødiske mål i Europa. Men store grupper av PLO tar avstand fra dette, fordi det virker mot sin hensikt politisk. Deler av PLO har imidlertid ikke gått av veien for samarbeid med andre terror-organisasjoner, til og med nynazistiske grupper. Å sam arbeide med nazister i «den gode saks» tjeneste er ellers ikke noe nytt. Under 2. verdenskrig hadde palestina-arabernes frem ste talsmann, muftien av Jerusalem, sitt hovedkvarter i Berlin, hos Hitler. I store deler av den arabiske verden var det meget nær kontakt med nazistene før og under 2. verdenskrig. Blant annet erklærte Irak krig mot Storbritannia, og muftien erklærte «hellig krig» mot Storbritannia fra sitt hovedkvarter i Berlin.

Seiv etter krigen, i 1950-åra, sendte Egypts senere president Anwar Sadat et «åpent brev» til Hitler, med erklæring om støtte i fall han ennå levde. Den ledende egyptiske forfatteren Anis Mansour skrev i 1973 at «Folk over hele verden har kommet til å erkjenne at Hitler hadde rett, siden jødene .. er blodsugere ... som er ute etter å ødelegge hele verden. ... Hitler skulle bare ha gjort jobben sin ferdig!" En slik uttalelse er på ingen måte enestående i arabiske land. 90

Israels krig mot PLO i Jordan I juni 1967 gikk jordanske styrker til angrep på den israelske de len av Jerusalem. (Kapitel 22.) I kampene som fulgte, erobret Israel hele Judea og Samaria (Vestbredden). Siden tilbød Israels regjering (Arbeiderpartiet) å gi mesteparten av dette området tilbake i bytte for en skikkelig, varig fred. Det har naboene ikke vært villige til å inngå ennå, derfor okkuperer Israel hele dette området fremdeles.

Like etter krigen i 1967 kom PLO fram i rampelyset. Organi sasjonen var egentlig dannet i 1964, og det var Nasser (diktato ren i Egypt) som hadde fått den i stand. I 1968 startet PLO for alvor terror mot Israel fra jordansk område, dvs. med angrep på tilfeldige sivile. Resultatet av dette var at israelerne såtte i gang 125

en utstrakt bombing og beskytning av «palestinske mål» i Jor dan. Da som siden fulgte PLO den taktikken å legge sine militæ re baser midt inne i flyktningeleirene, i de tettest befolkede om rådene. Og da som siden ble Israel beskyldt for «terror» mot de sivile som også ble rammet av angrepene mot PLO. Men i 1970 forsøkte PLO å ta makten i Jordan fra kong Hus sein. Det kunne han ikke godta, og såtte hæren sin inn mot PLO. Noen brutale kamper fulgte, og PLO ble jaget fra Jordan. - Det sies av og til at «palestinerne» ble jaget fra Jordan i 1970, men det var bare de palestinerne som var aktive PLO-soldater som ble jaget. En del av dem valgte å krysse grensen og overgi seg til israelerne. Tusener av palestinere ble drept, mange av ofrene var sivile. De fleste PLO-folka dro til Libanon.

Dermed stoppet terroraksjonene fra Jordan mot Israel, og med det stoppet også alle angrep fra Israel mot palestinere på jordansk område. Siden 1970 har det ikke kommet ei eneste isra elsk bombe eller granat mot Jordan.

Forskjellen mellom terror og «terror» Av det foregående ser vi at PLO har angrepet sivile israelere, og Israel har angrepet sivile palestinere. Den store hovedfor skjellen er at PLO hevder å ha rett til å drepe enhver israeler fordi han bor i Israel, mens Israel ikke mener å ha rett til å dre pe noen unntatt for å beskytte sin nasjonale sikkerhet og israel ske liv.

Altså: Alle grupper palestinere som lar Israel være i fred, får seiv være i fred. Hvis alle palestinske grupper holder fred, får de alle være i fred, slik som i Jordan - eller i Libanon før PLO kom dit. Det gjelder også palestinerne på Vestbredden. Men en slik regel gjelder ikke fra PLOs side. Seiv om Israel lover alle palestinere full fred, insisterer PLO på å fortsette sine «militære aksjoner» mot busser, supermarkeder, skoler, barnehager, biler osv. i Israel.

Jeg vil be leseren tenke grundig over denne forskjellen, den er vesentlig.

Mord eller terror?

For ei tid siden ble en jøde drept av en palestina-araber et sted i Judea (på Vestbredden). Nyhetssendingene på Israels radio 126 '

viste at saken vakte betydelig oppstuss i Israel, for dette hadde vært et fredelig område, Men dagen etter kom en kort melding, som sa at drapet var kriminelt, ikke terror. Dermed var den store interessen borte. At folk dreper hverandre av ulike grunner (vin ning, fornærmelse, hevn, sinnssykdom, sjalusi, selvforsvar osv.) er et beklagelig faktum som man må leve med, og som be handles etter loven. I denne sammenhengen gjør det ingen for skjell om offeret er jøde og drapsmannen araber, eller omvendt.

Et mord er et mord, evt. et drap man bør frifmnes for.

Men når mennesker som ikke er sinnssyke står åpent fram, slik PLO gjør, og forteller at de har rett til å drepe jøder, evt. ismelere, fordi de er det, da er det å regne for en full krigserklæ ring, uansett. I slike tilfeller er det ingen pardong. Da reagerer Israel knallhardt, Synspunktet er å forhindre at nye terror aksjoner finner sted. Det gjøres med alle tilgjengelige midler, inkludert bombing og annen krigføring. Slik har det vært, og slik vil det fortsatt være. Israels motstandere har bare to valg: Enten full våpenhvile (helst fred) eller full krig. Israel venter ikke på at slike Ilender skal utføre angrep først eller få anled ning til å forberede seg i fred. Israel teller heller ikke lik, slik at det skal være omtrent like mange på hver side, Insisterer noen på at de er i krig med Israel, må de ta folgene.

PLO har flere ganger proklamert at den skulle starte en ter rorbølge mot Israel av et slikt omfang at alle israelerne skulle skjelve av frykt. 91 De israelske mottiltakene har imidlertid vært effektive. Enhver som har reist med et israelsk fly, vet at flyka prere ikke har store muligheter til å komme ombord der. Overalt i Israel hvor mange folk samles, blir vesker 0.1. undersøkt. Isra elerne er observante, og forlatt bagasje fører straks til bombea larm. Ved hver skole og hver barnehage i Israel skiftes foreldre ne om å holde vakt, hver dag. Effektiv overvaking av grensene og av havet utenfor Israel har stoppet de fleste terrorangrepene før de kunne gjøre skade. Og endelig har nok også Israels straf feaksjoner (bombing m.m.) fråtatt mange PLO-folk mye av ly sten til å gjøre ting som kan utsette dem for Israels vrede. Når PLOs terror tross alt har hatt begrenset omfang, skyldes dette derfor ikke manglende vilje, men Israels mottiltak.

Jeg tror nok at de aller fleste land ville ha reagert på samme måte i Israels situasjon. I israelernes tilfelle skal vi også huske på deres erfaringer, både fra Europa og fra de arabiske land: Jø denes liv var billig. Det var ofte liten eller ingen straff for å plyndre jøder, skade jøder og drepe jøder. Det var ofte liten eller 127

ingen beskyttelse fra myndighetenes side. Denne rettsløsheten sitter dypt i det jødiske folkets bevissthet. Det er noe man ikke vil tåle. Den som hevder en «rett» til å drepe israelere, den per sonen er en fiende av det jødiske folket og blir behandlet som en slik.

Jeg håper med dette å ha klargjort forskjellen mellom PLOs terror og Israels «terror». Israel tilbyr stadig alle arabere, også palestinerne, en fullstendig, varig fred. De løsningene man ten ker seg, er skissert i kapitel 27.

128

24. Terror mot arabere Terror på Vestbredden PLOs terror har imidlertid ikke bare vært rettet mot israelere og andre jøder. I praksis har den rammet arabere atskillig hardere.

En type terror som er kommet lite fram her i Norge, er rettet mot arabere på Vestbredden og i Gaza, altså i det området man i første omgang vil ha som en «palestinsk stat». En lang rekke moderate folk er her blitt drept av PLO. Det er ingen tvil om skylds-spørsmålet, for PLO har både truet på forhand og tatt «æren» etterpå. I noen tilfeller dreier det seg om arabere som opptrådte som israelske lakeier på en bøllet måte, og som kan skje truet med våpen. Men i de fleste tilfellene dreier det seg rett og slett om politisk uenighet, uten at offeret har brukt eller truet med vold. Blant mange andre tok PLO livet av den øverste muslimske lederen i Gaza fordi han reiste til Cairo og uttrykte støtte til daværende president Sadats fredspolitikk. Ifølge Odd Karsten Tveit ble 392 arabere fra Judea/Samaria og Gaza drept av PLO fra 1967 til 1982. 92 Enhver kan tenke seg hvordan det virker på folk som ønsker å protestere mot PLO når PLO svarer med slike «argumenter».

I tillegg har PLO også brukt annen vold og hærverk for å brin ge sine motstandere til taushet. Det kan dreie seg om brannstif telse, skader på bilen, at en seiv eller ens barn blir banket opp, 0.1. Dette er et element man må ta med i enhver vurdering av situasjonen på Vestbredden, seiv om det nok er klart at PLO har støtte av de fleste der.

9 - Ryggen mot havet.

129

La oss også minne om at PLO har utkjempet en blodig bor gerkrig så sent som vinteren 1983. Alle hovedmotstanderne var mangeårige og til dels ledende medlemmer av Al Fatah, Yassir Arafats «moderate fløy» av PLO. Det har også vært en lang rek ke andre dråps- og voldshandlinger mellom ulike grupper i PLO, og innenfor de enkelte gruppene.

Terror i Libanon Under Israels aksjon i Libanon sommeren 1982 klaget Israel og dets venner svært over den dekningen mediene gav det som skjedde. Ikke først og fremst på de meldingene man brakte, men mest på det man ikke sa og skrev. Vi kommer tilbake til dette i kapitel 28-32, men ett punkt skal jeg framheve allerede nå: Det var praktisk talt fullstendig taust i Norge om de klagene mange libanesere kom med om overgrep fra PLOs side i de om rådene hvor den hadde makten.

Det var ikke det at man manglet kilder. Israelske massemedier vrimlet av intervjuer med libanesere av nesten alle slag som kom med klager. Amerikanske medier brakte en del ma teriale. 93 Fra 1975 og utover foregikk det en borgerkrig i Libanon, og PLO var en av partene i den. Det har kommet fram til en viss grad her i Norge hvor brutalt kristne (falangister) har gått fram i krigføringa, med massakrer på sivile. I det seinere har det også kommet fram at shia-muslimene kan opptre på samme måten.

Men det har vært nesten fullstendig taushet om at PLO også har lignende svin på skogen.

En del av klagene på PLO gikk altså på brutal krigføring, hvor sivile ble drept i større grad enn militært nødvendig, av og til i rene massakrer på forsvarsløse mennesker. Men det var andre klager også: I de områdene hvor PLO hadde makten, rådde en stor grad av lovløshet. Det var f. eks. ganske vanlig at PLO-folk opptrådte bevæpnet når de gikk rundt i byen. Ofte var PLO-folka ganske unge, og ofte var de veldig stolte av våpenet sitt. De brukte det gjerne til å vise hvor tøffe de var. Det kunne f. eks. være farlig å kjøre forbi en bil med PLO-folk i. De skulle ha seg frabedt å bli forbikjørt av noen. Mange butikkeiere fikk ofte besøk av bevæpnede PLO-folk. De tok det de ville og fastsatte prisene seiv. Unge jenter torde sjelden å gå ut, særlig om kvelden. For 130

PLO-folk tok de jentene de hadde lyst på, og gjorde med dem som de ville. Å klage nyttet ingenting. De libanesiske myndighetene hadde fatt streng beskjed om å holde fingrene unna alle med tilknyt ning til PLO, og torde ikke gjøre noe som helst. PLO hadde ikke seiv noe rettsapparat som fungerte, til tross for at deler av Liba non i virkeligheten var en PLO-stat, og man hadde 10-12 år til å ordne seg på. Og det er dette siste jeg vil understreke sterkest: Denne lovløsheten, med fritt fram for et rent pøbelvelde, viser mer enn kanskje noe annet PLOs karakter som terror organisasjon. Ikke bare mot israelere og jøder, og ikke bare mot arabere som var motstandere, men også mot arabiske grupper som i utgangspunktet støttet dem. PLOs styre gjorde at shia muslimene, som fullt ut støttet PLOs målsetting i første om gang, har utviklet det hatet mot dem som vi har sett resultatet av i Beirut. Det gjorde også at israelerne ble mottatt med jubel av befolkningen i Sør-Libanon sommeren 1982, som befriere fra PLO. Foranstående var skrevet før Odd Karsten Tveits bok «Neder lag» kom. I boka si bekrefter han fullt ut disse opplysningene, og at han hadde fått klager på PLOs oppførsel siden 1978. 94 Jeg har ikke hatt inntrykk av at folk i Norge har kjent til dette stof fet, slett ikke mens Tveit var NRKs mann i Libanon og altså vis ste om det.

Samme typen klager på PLO - om bøllete og provoserende oppførsel - var det også i Jordan i 1970. Dette er hovedårsaken til at de arabiske landene prøvde å unngå å få PLO-folk til sine land.

Til sammenlikning: Noe av det første Israels daværende stats minister David ben Gurion gjorde etter at staten ble oprettet, var å oppløse alle væpnede grupper utenom dem som var underlagt regjeringen. Fordi ben Gurion mente at senere statsminister Me nahem Begins gruppe kom inn under denne definisjonen, opp levde samme Begin å være i en båt som ble beskutt med kanoner etter ordre fra hans egen regjering, og flere av hans venner om bord ble drept og såret. Dette var mens Israel fremdeles utkjem pet en krig på liv og død, like etter at staten var opprettet! 95 Og så tror norske politikere, som ellers kan være rimelig for nuftige, at PLO skal kunne skape «like rettigheter for alle» og fred i Midt-Østen!

131

25. Forhandlinger?

Sommeren 1982 var store deler av ledelsen og soldatene i PLO beleiret i Vest-Beirut. De var omringet dels av den israelske hæ ren, dels av falangistene (kristne libanesiske soldater). I løpet av denne tida skjedde det noe som for en kort tid fanget hovedopps lagene i vestlig presse og kringkasting: Arafat hadde satt sitt navn på et stykke papir. På det papiret stod det at PLO godtok alle FN resolusjoner om Midt-Østen. Det ble tolket slik at nå hadde PLO anerkjent Israel, så nå måtte Israel anerkjenne PLO. Arafat de menterte imidlertid dagen etter at han hadde anerkjent resolusjon 242 og 338, og dermed anerkjent Israels rett til varig fred. 96 Blant de resolusjonene FN har avgitt i Midt-Østen-spørsmålet, er det en som sier at de arabiske flyktningene skal ha rett til å «vende hjem igjen». Det er en problemstilling vi har drøftet i ka pitel 9. Det betyr i praksis slutten på den jødiske staten. Det betyr at de jødiske flyktningene skal gi erstatning til de arabiske flykt ningene - uten seiv å få eller ha fått noe som helst. Det betyr at jødene igjen er overlatt til en usikker status, som kasteball, syn debukker og dhimmier.

I februar 1985 kom det et felles initiativ fra PLO og kong Hus sein av Jordan. Det ble atskillig oppstuss om dette i mediene her.

De to partene hadde nemlig inngått en avtale om et opplegg for forhandlinger. Tydeligvis visste ingen hva opplegget gikk ut på, Arafat kom bare med vage antydninger. Det hadde visst ikke noen særlig interesse at Demokratisk Front for frigjøring av Pale stina offentliggjorde teksten. Fronten er med i PLO, men er ofte uenig med Arafat. Teksten var slik: 132

«Inspirert av resolusjoner vedtatt på toppmøtet i Fez, og FN resolusjonene om det palestinske spørsmålet, i samsvar med FN pakten og på basis av den felles forståelsen for å opprette et spe sielt (distinctive) forhold mellom det jordanske og det palestinske folk, er regjeringen av det hashemittiske kongedømmet Jordan og PLO blitt enige om å bevege seg mot en rettferdig og fredelig ordning for Midt-Østen, gjøre slutt på den israelske okkupasjo nen av okkupert arabisk område, inkludert Jerusalem, i samsvar med de følgende grunnsetninger og prinsipper: 1. Land tilbake for fred, slik det er fastsatt i FN-resolusjoner, in kludert de som kommer fra Sikkerhetsrådet.

2. Retten til selvbestemmelse for det palestinske folket. Palestine re vil utøve den retten når jordanerne og palestinerne kan opp nå dette innenfor rammen av den planlagte arabiske konfødera listiske unionen mellom statene Jordan og Palestina.

3. Løse det palestinske flyktningeproblemet i samsvar med FN resolusjoner.

4. Løse alle sider ved det palestinske spørsmålet.

På dette grunnlaget vil fredsforhandlinger bli holdt i sammenheng med en internasjonal konferanse med deltakelse av de fem faste medlemmene av FNs Sikkerhetsråd og alle parter i konflikten, inkludert PLO, som er den lovlige representanten for det palestin ske folket, i en felles delegasjon.»97 22. februar hadde Jerusalem Post en lederartikkel om dette «fredsinitiativet» under overskrifta «Ingen ble lurt». Her heter det blant annet: ».. Folkefronten offentliggjorde en versjon av avtalen som åpenbart var mer pålitelig enn Arafafs (versjon), og det viser fram hele dokumentet som en grusom svindel.

Den viste, med rene ord, at til og med etter et bytte av land (fra Israel) for fred (fra araberne), etablering av en palestinsk stat i konføderasjon med Jordan, og etter at de palestinske flykt ningene er kommet tilbake til sine hjem i Israel, vil det fremde les være behov for å «løse alle sider ved det palestinske spørs målet». Hva denne kryptiske formuleringen betyr er snaut noen hemmelighet: Den betyr ødeleggelsen av staten Israel.« Det kan kanskje være av spesiell interesse å gjøre oppmerk som på punkt 1 i avtalen. Den viser at man ikke bare regner med de FN-resolusjonene som etter FNs regler er bindende, nemlig de fra Sikkerhetsrådet, men også med resolusjoner fra General forsamlingen. Med det automatiske anti-israelske fleitallet som 133

er der er det gitt at Israel ikke har noen sjanse hvis denne for samlingens resolusjoner skal legges til grunn. 98 Det viste seg da også at kong Hussein måtte oppgi å få Arafat og PLO med på reelle forhandlinger. Arafat snakket og snakket, men når det kom til selve saken, var han ikke villig til å aner kjenne Israel som en varig stat, heller ikke indirekte. Det sam me opplevde statsministeren i Storbritannia, Margareth Thatc her. Hun hadde lovt å ta imot representanter fra PLO offisielt, seiv om hun ble sterkt kritisert for det. USA og Storbritannia har nemlig ikke offisielle kontakter med PLO på regjeringsnivå så lenge PLO ikke vil anerkjenne Israel. PLO hadde lovt å aner kjenne Israel. Men da hun forlangte at PLO-representantene skulle skrive under på en erklæring som inneholdt det de før hadde sagt de mente, nektet de - og møtet ble avlyst få dager før det skulle finne sted.

For noen år siden ble det i Danmark gjort et forsøk på å lage et nyhetsmagasin av samme type som Time og Newsweek. Det het NB. Jeg har foran meg en artikkel fra bladets utgave 19/6-70.

Artikkelen heter «Min bror er min fjende». Den tar utgangs punkt i den spente situasjonen mellom kong Hussein og PLO i Jordan, en situasjon som noen måneder etterpå eksploderte i full borgerkrig.

Blant de mange temaene som behandles, er PLOs løfte om at i deres «demokratiske og sekulære stat» skal alle behandles likt, både muslimer, kristne og jøder. Artikkelen viser til at bare to år før, i juli 1968, ble PLOs charter (vedlegg 1) vedtatt. Der het er det i artikkel 6 at bare jøder som bodde i landet før «begyn nelsen av den zionistiske invasjon» (1917), skal bli betraktet som palestinere. Og så siterer jeg fra artikkelen: «Dette strider mod el-Fatahs påstand om et «pluralistisk» og «ikke-sekterisk» Palæ stina, sagde en delegeret i Nationalrådet dengang. Jasser Arafat rejste sig og forsvarede artikel seks: «Den behøver ikke gribe ind i den versjon, el-Fatah bruker i udlandet.» Og til udlandet siger el-Fatah, at immigranterne ikke behøver at rejse tilbage, hvor de kom fra. De kan blive, hvis de vil.»

Dette er et typisk eksempel på PLOs taktikk. Man sier det man til enhver anledning håper å kunne innbille det ærede pu blikum, og det som man antar har en god propagandaeffekt. Da kan PLOs offisielle talsmann, Abdul Rahman Alawi, få seg til å si at arabiske barn i Israel ikke får noen skolegang, at araberne i Israel ikke får noen form for legehjelp og at ingen arabiske le ger får lov til å praktisere i Israel."

134

Man kan hevde ønske om fred, at PLO kan «tenke seg» å aner kjenne Israel, osv. Alt dette er beregnet på å gi inntrykk av at man mener det man egentlig ikke mener, nemlig at man er villig til å inngå en varig fred med en stat som skal ha jødisk flertall.

Det har vært interessant å legge merke til at hver gang, tror jeg, når norske politikere har vært på pilgrimsferd til Tunis, Amman eller Stockholm for å møte PLO-ledere, har de kommet tilbake og «hatt inntrykk av» at nå vil PLO endelig anerkjenne Israel, el. lign.

Den danske artikkelen var fra 1970, men det er akkurat det samme forholdet i dag. Det eneste er at Yassir Arafat vel neppe sier dette seiv lenger - nå overlater han det til medarbeidere. En av lederne i Arafats fløy av Al Fatah, Abu lyad, uttalte for ek sempel til avisa Al-Qabas i Kuwait den 20/11-84: «Den palestin ske staten (på Vestbredden, anm.) vil bli begynnelsen på frigjør ingen av hele landet. Vi skal ikke stoppe ved disse grensene.

Den palestinske staten - om den blir opprettet - vil være begyn nelsen på slutten for Israel.» På jordansk TV sa han noen dager etterpå (26/11): «Vi ønsker en stat på hele landområdet Palestina.

Vi ønsker å dra tilbake til Jaffa, og vi skal få hele landet, bit for bit.» 100 PLOs offisielle representant i Norge, Omar Sabri Kit mitto, uttalte 15/11-86 til Stavanger Aftenblad: «Dette er krig. Vi kjemper for å få tilbake vår jord som ble tatt fra oss ved dannel sen av Israel i 1948, ..» Altså ikke bare Vestbredden og Gaza, også selve Israel.

I Europa blir dette kanskje oppfattet som tomt prat. Men etter Hitler, som viste seg å mene alt han sa, tar jødene alle trusler alvorlig. Den som kommer med slike ord, må regne med å bli tatt alvorlig og bli behandlet deretter!

Det er ingen ende på krokete ord fra arabisk hold. Man kan f. eks. godta på et møte i Europa å anerkjenne «alle stater» i Midt-Østen. Og så tror naive politikere og journalister at det be tyr at man har anerkjent Israel. Men i neste omgang kommer det et dementi i hjemlandet, hvis saken er blitt kjent der. Der forklarer man at «den zionistiske enheten» er ingen stat, den er en forbrytelse. («Den zionistiske enheten» er et uttrykk man bruker for å slippe å si Israel.)

I klartekst Israelere flest har for lenge siden gått lei av alt dette snakket.

De tror ikke på noen antydninger, hentydninger og «fredelige 135

løsninger» lenger. De vil ha det i klartekst: Betyr en «fredelig løsning» at man anerkjenner jødenes rett til å ha en stat hvor de er i flertall, at man anerkjenner at staten Israel har rett til å bestå i generasjoner framover? Når dette ikke sies klart og tydelig, tror de ingenting på det. Da er det bare utflukter som i virkelig heten betyr en «løsning» hvor jødene mister sin selvstendighet og er tilbake til den gamle usikkerheten igjen. Og Israel tror ikke på noen erklæring om fredsvilje så lenge den bare uttryk kes i Europa. Fredsbudskapet må også sies klart og tydelig på arabisk til hjemmepublikumet. Før det skjer, har snakket ingen verdi overhodet.

De nordmennene som snakker med PLO-representanter, bør forlange utvetydig svar på følgende spørsmål: Godtar PLO selve prinsippet om at jødene har rett til å ha en stat hvor de er i flertall, en stat som skal bestå i århundrer framover?

Så lenge svaret på dette er utflukter («det er vi som ikke har noen stat» 0.1., til tross for at palestinerne altså utgjør flertallet i Jordan og dette igjen bare er en av 22 arabiske stater), kan man trygt gå ut fra at PLO er som før, og står på prinsippene i charte ret (vedlegg 1) og Al Fatahs politiske plattform fra 1980 (vedlegg 2). Men skulle det skje at representanten sier ja, så be om å få det skriftlig. Slikt har ledende PLO-folk nemlig ofte sagt, men de dementerer det igjen etterpå hvis det er blitt kjent i den arabi ske verden. Dette er et mønster som har gjentatt seg, omatt og omatt og omatt. Det er ufattelig at journalister og politikere i Vesten ikke har gått lei av dette for lenge siden.

Religiøs dimensjon I hvert fall er israelerne lei av dette evindelige spillet, hvor PLO ustanselig kommer med tomme ord, og ustanselig blir trodd i store deler av Vesten. Saken er at det ikke bare er snakk om po litikk. Det er også et spørsmål om religion. De tolkningene av Islam som jødene har møtt, har svært ofte vært diskriminerende.

For mang en muslim er det en tanke som opprører ham i hans sjels innerste at jødene - dhimmiene - skal ha en stat hvor de har makten, og det på et område som tidligere var muslimsk.

En stat hvor jødene, som skulle «ydmykes», styrer muslimer!

Det er en alvorlig synd av muslimene å tillate noe slikt. Og det er et tegn på Allahs vrede over sine tilhengere at han tillater jø 136

dene å vinne over dem i krig. Tanken på jødene, dhimmiene, som frie og like mennesker, den er simpelthen utenkelig for mange arabere. Derfor fastslås det ofte at jødenes stat er et mid lertidig fenomen. Den skal tjene til å rense de troende, men den er skjebnebestemt til å ta slutt. I Koranen er det eksempler på at profeten inngikk en avtale med jødene, men han brøt den etter ti år, og derfor kan heller ikke muslimer i dag inngå bindende fredsavtaler med jødene for lengre tid. Det var det svaret Sadat fikk fra de muslimske lærde da han bad om deres råd før fred savtalen med Israel. For nærmere eksempler på holdninger fra ledende muslimer, kan du lese vedlegg 3. Denslags tanker for kynnes fremdeles, og står ennå sterkt i viktige deler av befolk ningen. I større eller mindre grad preger det trolig holdningen hos de fleste, siden det ikke har vært noe oppgjør med antise mittismen.

Det religiøse elementet i hatet mot Israel har fått en del israe lere til å slutte at situasjonen er håpløs, at det ikke er mulighet for ekte fred. Noen mener at det er en naturlov at ikke-jøder ha ter jøder. Hatet har de møtt når de var fattige, når de var rike, når de var uvitende (bortsett fra sin religiøse kunnskap), når de var lærde, når de bodde i ghetto, når de bodde sammen med andre. Uansett - jødene skulle forfølges og «tas». Andre mener, og jeg vil håpe at de har rett, at araberne før eller siden vil godta den jødiske staten som en varig nabo.

Sikkert er det at Vest-Europas lefling med PLO er en av de kreftene som virker sterkest til å hindre fred i Midt-Østen i dag.

Det gir nei-fronten blant araberne troen på at på en eller annen måte skal det nok lykkes, før eller siden, å bli kvitt Israel.

Oppnår ingenting ved anerkjennelse?

Situasjonen i dag er at Israels regjering ikke under noen omsten dighet vil forhandle med PLO. Likud sier rett ut at det gjelder seiv om PLO skulle anerkjenne Israel. Fra Arbeiderpartiet heter det gjerne at for å anerkjenne Israel må PLO endre sin grunnlov, og dermed står man overfor en ny organisasjon. PLO sier da slik: «Det har ingen hensikt for oss å anerkjenne Israel, vi får ikke noe igjen for det når ikke Israel vil anerkjenne oss .« Dette er bare utflukter - det vanlige snakket for å skjule at når det kommer til stykket, vil man under ingen omstendighet inn rømme jødene rett til å ha en varig stat. Det er nemlig helt klart 137

at hvis PLO anerkjenner Israel, vil USA anerkjenne PLO. Det er helt usannsynlig at Israel kunne stå imot et amerikansk press for å anerkjenne PLO hvis PLO anerkjenner Israel, ikke minst fordi det altså er delte meninger i Israel om dette på forhand.

Det ville ikke gjøre presset mindre at Storbritannia og andre land sier det samme.

Grohunn for ekstremisme Israel er altså beleiret. Forsvarbudsjettet sluker det meste av de ressursene som trengs så sårt til å løse landets sosiale og økono miske problemer. Mennene må gjøre militærtjeneste i 7-10 år av sitt liv, mye av det er en inderlig kjedelig vakt-tjeneste. Araber ne fortsetter med sitt snakk, og verden velger å tro på det så langt det er mulig, og enda litt lenger. På den andre sida får Isra el aldri hederlig omtale for alt som er oppnådd for araberne.

Hver minste feil ved samfunnet blir forstørret og vridd i medie ne for å få israelerne til å se ut som vonde mennesker, aller helst trekkes sammenlikninger med nazistene.

Hele denne situasjonen sliter på humøret og moralen når den varer i tiår etter tiår. Dessverre er noen israelere i ferd med å miste håpet. De er kommet til at det ikke nytter å høre på hva verden sier, den hater jødene uansett. Og det nytter ikke å vente fred med araberne, heller ikke med de arabeme som bor i Israel og på Vestbredden. Araberne fortsetter å spre sitt hat mot jødene i Israel og over hele verden, de fortsetter å kaste stein og smelle bomber, de takker aldri Israel for noe, uansett. Dette er bak grunnen for det triste fenomenet som kaller seg Kach. Dette er nærmere omtalt i kapitel 27, under overskrifta «Meir Kahanes løsning».

Norge og Vestbredden under okkupasjon Det hender at man sammenlikner den situasjonen palestina araberne er i med Norges stilling under krigen. «Vi kjempet jo også mot okkupanten!» heter det. Det er imidlertid minst en meget stor forskjell: Tyskerne angrep ikke Norge fordi vi hadde angrepet dem først. Det var ingen norske partier som, før kri gen, gikk inn for å kaste tyskerne ut av Tyskland! Det var jo det som var situasjonen i jødenes tilfelle. Hvis tyskerne hadde ok kupert Norge fordi vi arbeidet aktivt for at Tyskland skulle tilin 138

tetgjøres - ja, da kunne vi bare hatt det så godt! Da hadde mot standsbevegelsen ikke fortjent den ringeste sympati. Det gjelder spesielt hvis okkupasjonen fortsatte fordi man ikke ville oppgi dette kravet.

Når Israels okkupasjon av Judea, Samaria og Gaza fortsetter, er det jo simpelthen fordi ikke en eneste ansvarlig palestina arabisk leder har villet - eller våget - stå fram og forhandle med Israel om en varig fred. PLO, som er «den eneste lovlige repre sentanten for det palestinske folket», fortsetter med å insistere på at Israel skal ødelegges, eller i hvert fall oppløses og erstattes med en stat hvor araberne har kontrollen. I Judea og Samaria fins det riktignok en rekke ledere som sier privat, og av og til offentlig, at nå må PLO se å få tatt seg sammen til å anerkjenne Israel. Særlig kjent i så måte er ordføreren i Betlehem, Elias Freij. Men de tør ikke ta avstand fra PLO, de bare anbefaler PLO å skifte politikk. Der går nemlig grensen. Den araber fra Vestbredden eller Gaza som åpent tar avstand fra PLO, kommer på PLOs dødsliste. Og disse menneskene har det til felles med deg og meg at er det noe de ikke vil, er det å stå på ei dødsliste.

Som nevnt (kap. 24) har PLO myrdet ca. 400 palestinere fra dis se områdene. Altså uttrykker de seg forsiktig.

Det er en fornærmelse mot Norge å sammenlikne tyskeraes aldeles uprovoserte okkupasjon av vårt land med situasjonen i Judea, Samaria og Gaza - hvor israelerne holder området under kontroll fordi talsmennene for innbyggerne der insisterer på å ødelegge deres land.

Internasjonal konferanse Begrepet «internasjonal konferanse» går stadig igjen i debatten.

Det inntrykket man kanskje har, er at PLO og de andre araberne går inn for en slik konferanse, likeså USA og resten av verden, mens Israel er delt i spørsmålet: Arbeiderpartiet (særlig dets leder Shimon Peres) går inn for en slik konferanse, mens Likud blokken i Israel går imot. Når konferansen ikke er holdt for lengst, skal det da skyldes at Likud blokkerer noe alle andre er enige om.

Dette er ikke uten videre riktig, fordi det er en rekke forskjel lige utgåver av en slik konferanse, så enigheten er mindre enn den virker. Alle ansvarlige israelere, også Shimon Peres, er f. eks. enige om at Israel ikke vil forhandle med PLO, mens PLO naturligvis har et ganske annet syn på dette.

139

Det er liten tvil om at israelere flest er meget skeptiske til en slik internasjonal konferanse. Kjernepunktet er at man frykter at araberne vil forsøke å bruke en slik konferanse til å få en «løs ning» som gir dem kontroll over Vestbredden og Gaza, uten å anerkjenne Israel, uten å inngå varig fred. Dette vil, som før forklart (kapitel 19 og 20), kunne sette Israel i dødelig fare.

Shimon Peres sier at for at han skal være med på en konferanse, må det foreligge vantette garantier for at Israel ikke skal be høve å godta noen slik løsning. Skeptikerne mener at uansett ga rantier, er dette farlig. De tenker da bl. a. på følgende forhold: a) Verden regner åpenbart arabere for «moderate» seiv om de åpent går inn for å utslette Israel som stat, slik f. eks. SaudiArabia gjør. Det gjelder også USA og til dels venstresida i israelsk politikk. De frykter at Israel blir tvunget til å godta en løsning hvor araberne «anerkjenner» Israel i form av tvety dige formularer som de kan løpe fra igjen. Og så starter kri gen igjen, med dårligere utgangspunkt for Israel enn før. b) Ved konferansebordet vil det være alle mot Israel, mer eller mindre. Israel vil gjerne oppfatte USA som en venn, men trenger presidenten en utenrikspolitisk «seier», har Israels sikkerhet lett for å bli en salderingspost. Resultatet av en feil vurdering vil kanskje først vise seg etter noen år, og for poli kerne vil kortsiktige vurderinger gjerne være mest avgjøren de. De frykter at Israel vil bli tvunget til å gjøre noe som sid en viser seg å være helt ødeleggende. c) De frykter at Israel vil måtte strekke seg inn på tvilsomt om råde fordi landet ikke vil tåle å ta belastningen ved å ha skyl den for at konferansen bryter sammen. d) Da Israel underskrev fredsavtalen med Egypt i 1979, påpekte statsminister Begin følgende overfor sine amerikanske verter: «Her er vi samlet tre israelske statsministre: En som har vært (Jitzak Rabin, nåværende forsvarsminister), en som er (Begin seiv) og en som gjerne vil bli (Shimon Peres, nå er utenriks minister). Alle tre står bak den avtalen Israels lovlige regjer ing inngår, og vil følge den opp.»

Noe slikt er ikke tilfellet på arabisk side. Israelere flest frykter for at seiv om man skulle få en ekte fred, med åpne grenser og alt som ellers hører med, vil den bli brutt etter noen år. Det er kjent at de ledende muslimske teologene mener at ingen muslim er bundet av noen fredsavtale med Israel i mer enn ti år, fordi profeten Muhammed seiv brøt en fredsavtale etter en slik perio 140

de (og fikk i gang store massakrer av jødene). I de arabiske lan dene kan det lett komme en revolusjon, hvor neste regjering set ter strek over gamle avtaler.

Israel er nødt til å tenke langsiktig i disse sakene. Det gjør nemlig naboene. Det er f. eks. nokså typisk å høre arabere sam menlikne jødene med korsfarerne (fra ca. år 1100 av). «Vi skal nok overvinne jødene til slutt. Vi klarte korsfarerne, seiv om det tok århundrer.» Dette er noe israelerne må forholde seg til.

Kort sagt: Mange israelere frykter for at uansett hva araberne måtte gå med på, er det bare ment å være en midlertidig ordning som skal tjene det endelige målet: Å få vekk dhimmi-staten.

Skepsisen blir ikke mindre av at PLO og andre faktisk sier rett ut at det er dette som er hensikten, som vi bl.a. har sett tidligere i dette kapitlet. Det er også mange i Egypt som går inn for at freden med Israel bare skal være midlertidig, og snaut nok det.

Mange i Israel (et solid flertall, skulle jeg tro) synes at Shimon Peres' holdning er naiv. De mener at Israel allerede har latt seg presse av USA til å godta for mange tvetydige formuleringer som tilstrekkelige. For eksempel begrepet «moderat». Og at det skal være nok for araberne å anerkjenne forskjellige FN resolusjoner i stedet for å uttrykke sin fredsvilje i klartekst.

Som et eksempel kan jeg nevne at i det siste nummeret av Je rusalem Post (ukeutgaven) som jeg har fått når jeg skriver dette (uken som slutter 13. februar 1988), er det et leserinnlegg av Y. Panigel. Han skriver at han er født og oppvokst i et arabisk land, og siden han flyttet til Israel har han vært i daglig kontakt med arabere. Han har ikke truffet en eneste araber som ikke vil er statte Israel med en arabisk stat. Forskjellen dreier seg bare om metode: De «moderate» vil ta det bitvis, de «radikale» vil ta alt på en gang. De «moderate» sier at jødene skal bli en «tolerert minoritet» (dhimmier) i Palestina, de «radikale» vil jage dem vekk.

Araberne avgjør valget i Israel Senest 1. november 1988 skal det være valg i Israel. Den israel ske velger kan grovt sett velge mellom venstresida og høyresida.

Venstresida, med Arbeiderpartiet som det viktigste element, tilkjennegir åpent at de, så langt det sikkerhetsmessig er noen lunde forsvarlig, vil gjøre det de kan for å få slutt på at Israel skal kontrollere en fiendtlig befolkning i Judea og Samaria 141

(Vestbredden) og i Gaza. Partier lenger til venstre vil gi fra seg de okkuperte områdene nesten uten betingelser. - Felles for dis se partiene er at de forutsetter at når Israel er villig til kompro misser og innrømmelser, vil araberne satse på en varig fred.

Problemet for venstresida har vært og er at det ikke fins noe som sannsynliggjør at deres analyse er riktig. Seiv ytre venstre i israelsk politikk, som vil gi fra seg de okkuperte områdene uten betingelser, har store problemer. De kaller seg «duer med avklipte vinger». De arbeider for palestina-araberne og støtter dem, men føler at de ikke får noe igjen. De opplever at palestina-araberne er takknemlige for deres støtte i konkrete saker (mot jødisk kolonisering, mot brutal behandling, for ret tigheter av ulike slag, for at Israel skal trekke seg ut av Vestbred den og Gaza), men det er ingen arabere utenfor Israel som vil snakke med dem om en samlet fredspolitikk som gir rom også for en jødisk stat.

Høyresida, med Likud som viktigste parti, sier at når det kommer til stykket, kan Israel bare stole på seg seiv, og politik ken må derfor legges opp etter Israels sikkerhetsbehov. Likud forutsetter at man ikke kan stole på noen fredsvilje hos araber ne. Araberne vil bare holde fred så lenge Israel er sterkt nok.

Hvis Israel er ettergivende, vil araberne tolke det som svakhet og stille stadig nye krav, helt til det ikke er noe Israel igjen.

Dersom araberne heller ikke før dette valget kommer med noen utspill som kan gjøre venstresida troverdig, vil nok velgere flest konkludere med at det er Likud som har rett: Araberne vil aldri gå lenger enn å holde fred med Israel så lenge det er sterkt nok, men ta knekken på Israel så snart de får sjansen. Det er et kynisk utgangspunkt, som mange føler det vondt å ha. Men de mener at det er det eneste som er realistisk. Det er verd å merke seg at jødene fra arabiske land er atskillig mer skeptiske til araberne enn de europeiske jødene er. Det kan ikke minst ha sammenheng med at de forstår arabisk, og kan følge med i hva naboene sier til sine egne på radio og TV. Hvis araberne åpent anerkjenner at jødene har rett til å ha en varig stat innenfor grensene fra før 1967, tror jeg at velgerne vil gi venstresida en sjanse. Da, og bare da, virker venstresidas holdninger troverdige.

La meg til slutt ta et forbehold om at også andre faktorer (in dre stridigheter i partiene, økonomisk politikk m.m.) påvirker valgresul tåtet.

142

26. Internasjonale garantier Det sies av og til at stormaktene eller Vest-Europa må garantere en løsning i Midt-Østen. «Israel må godta bindende, internasjo nale garantier,» heter det.

Dessverre har jødene ytterst dårlige erfaringer med det interna sjonale samfunnet når det røyner på. Noen eksempler: Alle vet om, og nesten alle fordømmer, at nazistene drepte 6 millioner jøder. Mindre kjent er holdningen fra de vestlige land under Hitlers styre. Den skal derfor kort gjennomgås nå.

Før krigen sa Hitler en rekke ganger at han ikke hadde noen interesse av å gjøre noe vondt mot jødene. Han ville bare ha dem vekk fra sitt område. Jødene kunne fritt reise hvor de ville, «gjer ne med luksusbåt for vår skyld». Etter hvert som stadig flere jø der «forsvant» i Tyskland og Østerrike, ble panikken større og større blant de gjenværende. Tusenvis av desperate jøder stod i kø utenfor vestlige lands ambassader og konsulater for å få innre isetillatelse til disse landene. Av og til kom nazistene og tok med seg noen fra køen. Som regel stod jødene forgjeves. De fleste lan dene tok bare svært begrensede antall. I Norge advarte f. eks. Af tenposten på lederplass mot å ta imot mer enn noen få jøder. Lig nende skjedde nesten overalt. 101 Så kom krigen, og det ble etter hvert kjent blant de allierte le derne hva som foregikk i dødsleirene. Jødene i USA og Storbri tannia kom med fortvilte appeller om å gjøre noe for å redde i hvert fall noen av jødene. Amerikanske jøder bad om at det ble opprettet fangeleirer for jødiske flyktninger langt ute i ørkenen i USA, slik at de kunne holdes i live på et vis til krigen var slutt.

Jødene kunne komme til USA med skip, som gikk mer eller 143

(Vestbredden)og i Gaza.Partierlengertil venstrevil gi fra seg de okkuperteområdenenestenutenbetingelser.- Fellesfor dis separtieneer at de forutsetterat når Israel er villig til kompro misser og innrømmelser,vil arabernesatsepå en varig fred.

Problemetfor venstresidahar vært og er at det ikke fins noe som sannsynliggjørat deresanalyseer riktig. Seiv ytre venstre i israelsk politikk, som vil gi fra segde okkuperteområdene uten betingelser,har storeproblemer.De kaller seg«duermed avklipte vinger». De arbeider for palestina-araberneog støtter dem, men føler at de ikke får noe igjen. De opplever at palestina-araberneer takknemlige for deres støtte i konkrete saker(mot jødisk kolonisering,mot brutal behandling,for ret tigheteravulike slag,for at Israelskaltrekkesegut avVestbred den og Gaza),men det er ingenarabereutenfor Israel somvil snakkemed dem om en samletfredspolitikk somgir rom også for en jødisk stat.

Høyresida, med Likud som viktigste parti, sier at når det kommertil stykket,kan Israelbarestolepå segseiv,og politik ken må derfor leggesopp etter Israelssikkerhetsbehov.Likud forutsetterat man ikke kan stolepå noenfredsvilje hos araber ne. Arabernevil bareholde fred så lengeIsrael er sterkt nok.

Hvis Israel er ettergivende,vil arabernetolke det som svakhet og stille stadignye krav, helt til det ikke er noe Israel igjen.

Dersom araberneheller ikke før dette valget kommer med noenutspill somkangjørevenstresidatroverdig,vil nok velgere flest konkluderemedat det er Likud somhar rett: Arabernevil aldri gålengerennå holdefred medIsraelsålengedet er sterkt nok, men ta knekkenpå Israel så snart de får sjansen.Det er et kynisk utgangspunkt,som mangeføler det vondt å ha. Men de menerat det er det enestesom er realistisk. Det er verd å merkesegat jødenefra arabiskeland er atskillig mer skeptiske til araberneennde europeiskejødeneer. Det kan ikke minst ha sammenhengmedat de forstårarabisk,og kan følgemedi hva naboenesier til sine egnepå radio og TV. Hvis araberneåpentanerkjenneratjødenehar rett til å ha en varig statinnenforgrensenefra før 1967,tror jeg at velgernevil gi venstresidaen sjanse.Da, og bare da, virker venstresidas holdningertroverdige.

La megtil slutt ta et forbeholdom at ogsåandrefaktorer(in dre stridigheteri partiene,økonomiskpolitikk m.m.) påvirker valgresultatet.

144

raketter mot tanks. Det førte til at israeleme ikke kunne bruke sine tanks på langt nær så mye som planlagt, og i stedet måtte satse desto mer på artilleriet. Dette førte igjen til at man etter et par uker var i ferd med å slippe opp for ammunisjon til ka nonene.

Situasjonen ble desperat, og amerikanerne besluttet å sende ammunisjonen med fly til Israel. Men flyene kunne ikke klare turen direkte fra USA, de måtte mellomlande og fylle drivstoff.

Samtlige europeiske land nektet mellomlanding, til tross for at Israel altså var i en desperat situasjon. Til slutt fikk USA bruke ei øy som Portugal kontrollerte ute i Atlanterhavet. Mens forbe redelsene og forhandlingene pågikk, tok USA en del ammuni sjon fra sine egne, amerikanske lagre i Vest-Tyskland og brakte til Israel. Da dette ble kjent, nektet den vest-tyske kansleren (statsministeren) amerikanerne å frakte ammunisjonen over vest-tysk område! Kansleren var Willy Brandt, som er vinner av Nobels fredspris. Den tyske kansleren mente altså å ha moralsk rett til dette, snaut 30 år etter 2. verdenskrig.

Jeg tror ikke det finnes noen israeler som ville spandere en shekel på noen garanti fra Europa, seiv om den skulle være un derskrevet av hver eneste statsminister. Det måtte i så fall være hvis autografene har samlerverdi. Ellers ville garantien ikke være verd papiret den står på.

10 - Ryggen mot havet.

145

27. Løsninger Vi skal nå se på de løsningene en del av partene i konflikten øns ker, og hvordan de vil slå ut for de ulike gruppene. Vi ser først på de arabiske løsningene som føreligger.

PLOs løsning Først tar vi løsningen slik den står i PLOs grunnlov, og slik man ge PLO-folk (bl.a. lederne av den «syriske» delen av Al Fatah) fremdeles sier åpent at de ønsker: Israel skal oppløses som stat. De jødene som har bodd i landet før 1917, kan få bli værende. Det sies ingenting om etterkommere, men i heldigste fall gjelder dette også etterkommere på fars-sida.

De andre må dra fra landet, «dit de kom fra». For de fleste vil det altså si de arabiske landene. Det som i dag er Israel, Vest bredden, Gaza og Jordan skal bli en palestina-arabisk stat, under ledelse av PLO. 103 De gjenværende jødene skal være en minori tet i et arabisk samfunn. De palestinerne som flyktet i 1948, skal ha full rett til å komme tilbake og overta sine eiendommer, som det da er jøder som har i dag.

Som vi så i kapitel 25, i sitatet fra 1970 fra det danske bladet NB, har det vært strid i PLO om dette med å sende jødene vekk fra Israel. Arafat sa altså den gangen at i utlandet skulle versjonen være en stat med like rettigheter for alle, og dette sier de mest «moderate» til europeere fremdeles. I så fall blir PLOs løsning som ovenfor, men jødene som bor i Israel i dag, skal ha rett til å bli boende. Såvidt jeg vet, har man ingen konkrete anvisninger 146

på hvordan det skal gå til når araberen Muhammed kommer til bake til den gården jøden David nå dyrker. Hvem skal ha gården da? Man tar vel neppe mye feil hvis man går ut fra at David ikke har rare sjansen. PLO har aldri krevd noen form for erstatninger fra araberlandene på vegne av de jødiske flyktningene som et ledd i noen løsning.

For palestina-araberne skulle PLOs løsning bli slik: De som bor i Israel, skal i prinsippet fortsette som nå. Men det er vel grunn til å tro at det blir en omfattende «hevn» mot de mange ara berne som har hatt nært samarbeid med den israelske staten.

Noe tilsvarende gjelder på Vestbredden og i Gaza. Det er vel grunn til å tro at det vil bli kamper mellom de ulike fløyene i PLO. Det kan allerede nå gå hardt for seg i så måte. Disse stridig hetene blir neppe mindre når det kommer titusenvis av arabere som har bodd i nabolandene. Som vi så tidligere, har det vært en svært rask utvikling på mange feiter blant araberne i Israel og på Vestbredden, mens utviklinga til dels har tatt andre retninger i de arabiske landene. Motsetningene ville derfor være store.

PLO sier at når bare «zionismen» er slått, blir det lett å skape fred i Midt-Østen. Dette hadde vært litt mer troverdig hvis ikke PLO hadde hatt borgerkrig så seint som i 1983, og hvis ikke samfunnet hadde vært så lovløst i det området som i virkelighe ten var en PLO-stat i Libanon. Hadde PLO maktet å skape har moni mellom de ulike arabiske gruppene i sin «stat», hadde det vært en smule troverdig at de skulle kunne klare å skape harmo ni mellom alle grupper i Palestina. Men når PLO ikke klarer å holde fred med seg seiv en gang, får man ha dem unnskyldt som er skeptiske til terroristenes evne til å skape fred mellom grup per med enda større motsetninger.

Påstanden om at det er «palestinernes situasjon» som er nøk kelen til fred i Midt-Østen, hadde også vært en smule mer tro verdig hvis det ikke hadde vært for konfliktene (til dels væpne de) mellom Algerie og Marokko, Libya og Tchad, Libya og Egypt, Libya og Sudan, Nord-Jemen og Sør-Jemen, Syria og Jordan, Syria og Irak, araberne og kurderne i Irak, arabere og svarte i Sudan, og selvsagt krigen mellom Iran og Irak. Ingen av disse konfliktene har noe med konflikten mellom Israel og araberne å gjøre.

PLO sier at styreformen i et «frigjort Palestina» skal være et «sekulært demokrati». Når man vet hvordan PLO hittil har løst sine indre problemer, med attentater og trefninger, og altså til og med ren borgerkrig, må man få lov til å tvile på at det er 147

snakk om demokrati i vår betydning av ordet. Det er grunn til å frykte at det er duket for omfattende og langvarige stridigheter av samme typen som i Libanon.

Jødene blir lovet «like rettigheter» både i PLOs Palestina og i de arabiske landene, der jødene «alltid har hatt det godt». De vil i virkeligheten være tilbake til sin tidligere situasjon, hvor dårlige tider veksler med mindre dårlige, av og til gode, men hvor man har liten kontroll med sin egen skjebne, og er avheng ig av vekslende herskeres luner. I den arabiske verden vil de gamle «dhimmi«-reglene alltid spøke i bakgrunnen, og på steder og i tider hvor en tradisjonell tolkning av Islam står sterkt, vil disse reglene igjen bli tatt i bruk.

Israelerne tror ikke at PLOs «moderate» løsning (at jødene skal få bli boende i Israel) har store sjansene hvis PLO skulle få makta i Palestina. For det første tviler de på hvor oppriktig de «moderate» mener dette, når det altså blir sagt rett ut at dette er noe som sies «i utlandet». Og for det andre vil det neppe være særlig rom for de «moderates» røst i jubelen like etter den mili tære seieren som må gå forut for PLOs løsning.

For jødene ville dette også bety at det ikke lenger fins noen stat i verden hvor de har flertall, og ingen stat som automatisk er apen for jødiske flyktninger.

PLOs proklamasjoner om hvor utmerket jødene skal få det under deres styre hadde vært litt mer troverdig hvis det ikke hadde vært jøder som langt på vei bor under PLOs styre allere de. Jeg tenker nå på jødene i ghettoen i Syrias hovedstad Da maskus. Syrerne har delvis gjort det som i prinsippet er en rik tig løsning, nemlig å la palestina-arabere flytte inn i områder de syriske jødene var flyktet fra. Javel, nå hadde PLO sjansen til å vise at de kan skape gode vilkår for andre grupper. Som i Li banon er mulighetene dårlig brukt. Jødene i Syria har det slik: a) De har ikke lov til å ha telefon. b) De kan ikke skrive til utlandet. c) De må søke om tillatelse for å bevege seg mer enn 3 km fra sitt hjem. d) Utlendinger kan ikke besøke jødeghettoen i Damaskus uten i følge med «guider» fra den syriske sikkerhetstjenesten. e) Syriske militære og offentlige tjenestemenn får ikke handle i jødiske forretninger. f) Jødene blir holdt under meget streng oppsikt. Man er, ikke uten grunn, redd for at de skal flykte. De som prøver å flykte 148

ut av landet, pleier ikke å si farvel til sine slektningen Jo mindre slektningene vet, jo bedre. g) Det er sterke vitnesbyrd om at jødene stadig blir plaget, mob bet på tradisjoelt vis med slag og tilrop, av syrere og aller mest av palestinere. Dette gjelder både voksne og barn.

Ikke alt dette er i kraft hele tida, det veksler litt med den uten rikspolitiske situasjonen og den oppsikt saken vekker i utlandet.

I tillegg til en rekke rapporter i forskjellige bøker og aviser, har Peters en meget omfattende og grundig dokumentasjon av dette. 104 Som man vil se, er PLOs «løsning» katastrofal for jødene, og trolig heller ingen fordel for palestina-araberne. Israel vil aldri gå med på noen løsning der PLO spiller noen rolle.

Muslimsk løsning Det er en sterk muslimsk vekkelse i mange land i Midt-Østen.

Mange frykter at både Egypt og andre land i området vil falle som offer for en muslimsk revolusjon, og at det vil komme regi mer som i våre øyne er fanatiske.

Også blant araberne i Israel, i Judea og Samaria (Vestbred den) og i Gaza gjør disse ideene seg gjeldende. Slike krefter har spilt en stor rolle under opptøyene som startet i desember 1987, særlig i Gaza.

Blant muslimske fundamentalister er de gamle dhimmi reglene fremdeles gangbar mynt. De legger ikke skjul på at det er slik jøder skal behandles. - Også den store kristne minoriteten i Egypt, kopterne, ser framtida dystert i møte etter som «rettro ende» retninger vinner stadig større oppslutning i den muslim ske befolkningen.

For disse rettroende kommer det ikke på tale med en jødisk stat. Jødene skal være styrt av muslimer. De tror slik vi finner det i vedlegg 3.

Syrias løsning Nordmenn har ofte en tendens til å overse at Syria betrakter seg som en part i konflikten. Det er alminnelig enighet blant syrerne om at både Libanon, Jordan, Israel, Vestbredden og Gaza egent lig er en del av deres land, slik det var til etter 1. verdenskrig.

149

Syrias holdning er en grunnleggende kjensgjerning vi ikke må overse når vi skal forsøke å forstå situasjonen.

Skulle araberne noen gang beseire Israel militært, kan det be traktes som temmelig utelukket at det vil bli noen egen pale stinsk stat, verken i første omgang eller i neste. Hvis Syria på noen måte har mulighet for det (den eventuelle hindringen måtte være Egypt), vil landet gjøre kort prosess og innlemme hele det te området i Syria. Og de kan jo da bl. a. vise til artikkel 12 i PLOs charter (grunnlov) (se vedlegg 1). Israel har ved flere an ledninger reddet staten Jordan fra å bli erobret av Syria. Israel truet med å angripe Syria hvis ikke Jordan fikk være i fred. Siste gangen var i 1980. Og ellers kontrollerer Syria i dag i praksis Libanon, og store deler av landet er direkte okkupert.

Syria er et av de hardeste diktaturene i den arabiske verden, og det sier ikke lite. Jødene har tradisjonelt vært undertrykt der, og som nevnt like foran her, er de det fremdeles. Det er sann synlig at ganske mange palestina-arabere i Israel og på Vestbred den ville ha foretrukket å komme tilbake til et israelsk styre etter å ha prøvd syrernes.

Elias Freijs løsning Elias Freij er ordfører i Betlehem, som ligger i Judea (på Vest bredden). Flertallet i byen er kristne, og har gått for å være for holdsvis moderate. Freij har mange ganger tatt til orde for at PLO må anerkjenne Israel. Men av og til sier han omtrent slik: «Dersom araberne er sterke nok til å vinne over Israel, så ta den krigen. Hvis ikke, inngå fred med Israel.» Det er jo ikke mye å bygge en varig fred på. Israelerne hevder også at Freij stort sett gir sine uttalelser til utlandet, men han arbeider ikke aktivt for en varig fred blant sine egne.

Kong Husseins løsning Shimon Peres i Arbeiderpartiet satser sterkt på en løsning knyt tet til kong Hussein av Jordan. Hussein sier visstnok ofte privat at araberne må anerkjenne Israel. Men det er uklart om han med det mener å anerkjenne Israel som en uunngåelig og beklagelig realitet inntil videre, eller om han egentlig ønsker en ekte fred.

Han spiller i hvert fall ingen stor rolle i å motarbeide tradisjonelt jødehat.

150

Og ellers er det jo slik at ingen vet hvor lenge kong Hussein beholder makten. Det er vel heller ingen opplagt sak hvor lenge han bør beholde makten - ingen kan beskylde Hussein for å være særlig demokratisk innstilt. En fred som bare bygger på en konges eventuelle fredsvilje, kan vise seg å bli mer enn skjør.

Israelske løsninger Vi har nå sett på ulike arabiske løsninger. De har alle det til fel les at de ikke gir jødene noe egentlig håp om en framtid i frihet.

Vi kommer så til ulike israelske løsninger. Før jeg starter på dem, vil jeg minne om kapitel 25, stoffet som stod under oversk riftene «Internasjonal konferanse» og «Araberne avgjør valget i Israel»: For de fleste israelerne vil deres holdning til «fredspro sessen» avgjøres av hvordan de oppfatter arabernes fredsvilje.

Venstresida tror at araberne vil venne seg til tanken om en varig, ekte fred hvis Israel er kompromissvillig. Høyresida sier at det ikke er noe som tyder på det i virkeligheten, og at fred bare er mulig så lenge Israel er sterkt nok til at naboene ikke ser seg tjent med å angripe det. Inntil det foreligger ekte fredsutspill fra araberne, mener de fleste israelerne at høyresida har den realist iske holdningen.

Meir Kahanes løsning Kanane er lederen av det israelske «Kach»-partiet. Partiets em blem er en knyttneve med teksten «Kach», som betyr «slik», alt så slik skal politikken være. Ved valget i 1984 fikk partiet litt over 1% av stemmene. Det er en bemerkelsesverdig lav prosent tatt i betraktning at Israel er et land i krigssituasjon. I en lang rekke vestlige land har fascistiske partier større oppslutning enn som så. - Det er fare for at oppslutningen om Kach har økt siden valget. Men gjennom 1987 var partiets oppslutning, ifølge me ningsmålingene, synkende. Det var ikke minst et resultat av at massemediene, alle de andre partiene, skoleverket, militæret og mange organisasjoner har mobilisert mot rasismen og gjennom ført en bevisst kampanje mot Kahanes ideer. Men opptøyene på Vestbredden og i Gaza har nok økt oppslutningen ganske mye, og det vil vel nå gå lang tid før den kan bringes nedover igjen.

151

Kahanes politikk bygger på den uttalte forutsetningen at ara berne aldri vil slutte varig fred med Israel. Det gjelder både de araberne som bor i Israel, på Vestbredden, i Gaza og i resten av «det arabiske hjemland». Dessuten venter Kanane også en kraftig oppblussing av jødehatet i resten av verden. Han advarer blant annet mot en forestående masse-utryddelse av jøder i USA! I denne fiendtlige verden er den eneste logiske politikken at araberne må vekk fra Israel, inkludert Judea/Samaria og Gaza. Araberne skal få en anstendig betaling for eiendommene sine. (En rekke arabere som ønsker å flytte utenlands er kommet til Kachs kontorer for å få dem til å hjelpe til med salg av eien dommene.) En svakhet med dette opplegget er at man ikke har noen oppskrift på hvordan man skal finansiere de enorme ufbe talingene som trengs hvis den arabiske utvandringen virkelig skulle skyte fart.

Kach-partiets løsning innebærer altså at araberne får 99,75% av området i «det arabiske hjemland», mens jødene får 0,25% (Israel, Gaza og Vestbredden). Palestina-araberne vilfå 76% av det historiske Palestina, nemlig Jordan, og jødene 24%. Araber ne vil få kompensasjon for forlatt eiendom.

Dette er det mest ekstreme standpunktet noen organisert gruppe jøder står for, såvidt jeg vet. Jeg tar det med først og fremst for å sammenlikne med PLOs standpunkt: Araberne skal ha 100% av «det arabiske hjemland», jødene (som har utgjort 1-2 % av befolkningen) skal ha 0%. Palestina araberne skal ha 100% av det historiske Palestina, jødene 0%.

Jødene skal ikke ha erstatning for eiendom de må forlate eller har forlatt tidligere.

Jeg kan ikke forstå annet enn at Kahane er mindre ekstrem enn PLO.

Det israelske Arbeiderpartiets løsning Forutsetningen for en løsning er at araberne er villige til åpne forhandlinger med Israel, og anerkjenner jødenes rett til å ha sin stat i fred i generasjoner framover. Når det er skjedd, tenker Ar beiderpartiet seg følgende løsning (som et utgangspunkt for for handlinger): Israel skal bestå med de grensene landet hadde fra 1949. Hele Jerusalem, også den arabiske delen, skal tilhøre Israel, men det 152

kan forhandles om spesielle ordninger for hellige steder og om utvidet kommunalt selvstyre. Mesteparten av Vestbredden skal gis tilbake til Jordan, særlig tettbygde strøk. Flest mulig arabere skal bo utenfor Israel, for å unngå at araberne noen gang kom mer i flertall på grunn av sine høye fødselstall. Arbeiderpartiet er villig til å godta et utstrakt selvstyre for Vestbredden, en kon føderasjon med Jordan. Israel skal beholde en del militære baser i strategiske områder på Vestbredden. Jøder skal ha en begrenset rett til å bo på Vestbredden. Det må avtales om disse jødene skal være israelere eller jordanere. Det skal være åpne grenser med fri handel og turisme. Det skal betales erstatninger til flyktnin gene, både jødiske og arabiske. Men israelerne skal være be skjedne i sine erstatningskrav, som egentlig er de største. Flykt ningeleirene må vekk, innbyggerne i dem skal få varige boliger og ha rett til å bli statsborgere der de bor.

For jødene ville dette bety trygghet, og ikke minst at man da kunne konsentrere seg langt mer om skapende arbeid og tilsvar ende mindre om militæret.

Araberne i selve Israel ville merke freden på et mye bedre kli ma mellom folkegruppene. Det ville vel bli utbetalt erstatninger til folk som har mistet sin eiendom. Dessuten ville de israelske araberne fritt kunne besøke slektninger i hele den arabiske ver den, noe de arabiske land unntatt Egypt nekter dem i dag. Og de ville kunne studere i den arabiske verden. Det er et savn at de ikke får det (heller ikke i Egypt), særlig m.h.t. religiøse stu dier for muslimer. Det ville også bety at araberne ville gjøre mi litærtjeneste på linje med jødene, og at problemet med sikker hetsklarering ville bli borte.

Araberne på Vestbredden og i Gaza ville, for de flestes ved kommende, bli en del av den palestinske staten Jordan (kanskje man valgte å kalle den Palestina?), hvor palestinerne ville ha et overveldende flertall av befolkningen. Denne staten burde kunne bli et slags «hjemland» for all verdens palestina-arabere på sam me måten som Israel er det for all verdens jøder. Forskjellen vil le være at mens et stort flertall av verdens jøder bor langt borte fra Israel, ville et flertall av palestina-araberne bo i denne sta ten, og de fleste andre så nær at de kan ta helge-turer dit med bil.

Palestina-araberne i resten av «det arabiske hjemland» skal få fulle borgerrettigheter der de bor, men de skal ha rett til å flytte til den palestinske staten om de ønsker det, slik jødene har rett til å flytte til Israel. Det skal ytes erstatning for tapt eiendom.

153

Tradisjonelt har Palestina vært vel så fattig som nabolandene.

På grunn av jødene har de fleste palestina-araberne hatt en stor framgang på mange feiter. Jeg tror nok at når en slik fredsløs ning hadde fått virke ei tid, ville man måtte innrømme at alt i alt har også palestina-araberne tjent på det som har skjedd. Det har de i stor grad allerede.

I dagens situasjon har denne løsningen omtrent halve den isra elske befolkningen bak seg. Jeg er overbevist om at dersom ara berne virkelig sier åpent og rett ut - på arabisk i sine egne land - at de vil inngå en varig fred med Israel, vil en slik løsning samle et stort flertall av israelerne. Men så lenge araberne ikke vil anerkjenne Israels rett til å leve, så lenge føles denne løsnin gen urealistisk, og mer ekstreme standpunkter vinner opp slutning.

PLO-propagandaen henviser ofte til at Israel ikke har noen lov som fastsetter landets grenser. Det viser at landet bare er ute etter å ta mer og mer land fra naboene, heter det.

Saken er at Israel fra første dag har tilbudt sine naboer en fredsavtale med faste grenser. I første omgang skulle staten være mindre enn dagens Israel, fra 1949-67 var det fred på basis av staten Israel, mens de nåværende «okkuperte områdene» skulle fortsette å være arabiske. I dag er Israels tilbud slik dette kapitlet viser. Men så lenge araberne insisterer på å fortsette krigstil standen, vil ikke Israel låse grensene fast. Det ville være å for tolle araberne at de fritt kan angripe Israel uten å risikere varige konsekvenser. Araberne skal vite at krig medfører risiko for va rig tap av land. Det er også slike faktorer som ligger bak det Odd Karsten Tveit nevner flere steder, om diskusjoner innad i Israel m. h. t. hvor grensen mot Libanon skulle gå. Diskusjonen har gått på en situasjon hvor det ikke er fred, og hvor grensene derfor må settes slik at de er lette å forsvare.

Ariel Sharons løsning Sharon har, bl.a. på grunn av Israels aksjon i Libanon i 1982 (han var da forsvarsminister), fått ord på seg for å være en super-hauk. Og det er riktig, men det er også andre sider ved hans personlighet. Sharon har tatt mål av seg til å bli den som bringer varig fred til Midt-Østen, med en løsning alle parter kan leve med. Libanon-aksjonen var et (åpenbart mislykket) forsøk 154

i så måte (kap. 28 - 32). Det er ikke så mange år siden Sharon stilte til valg på et program som bl. a. innbefattet forhandlinger med Arafat. Siden har han kommet til at det ikke kan føre fram.

Sharon mener at det bør være en palestinsk stat, og den bør være Jordan. Hans oppfatning er at Israel bør hjelpe palestina araberne med å få makta i Jordan, der de altså er i flertall. Kong Husseins feudalistiske kongedømme har ikke framtida for seg.

Når så Jordan er blitt en stat med palestinsk flertall også i le delsen, skal utviklingen avgjøre veien videre. Dersom denne staten velger fred med Israel, skal den få stor innflytelse på Vest bredden og i Gaza. Dersom den velger krigstilstand, blir Vest bredden innlemmet i Israel for godt. Sharon ønsker også at det blir gjennomført harde tiltak mot alle som driver noen form for terror-virksomhet mot jøder.

Likud-alliansens løsning Sharon-modellen er et stykke på vei den grunnleggende ideen innenfor Likud også. Det er mange forskjellige nyanser i synet, men stikkordet «funksjonelt kompromiss» for Vestbredden dek ker hovedideen. De fleste vil neppe forsøke å blande seg i hvor dan styret er i Jordan. Men man ser gjerne at den jordanske re gjeringen er villig til å inngå en virkelig fred med Israel, og er da villig til å innrømme den omfattende makt på Vestbredden.

I praksis styrer de jordanske myndighetene atskillig på Vest bredden nå også, og det har de gjort helt siden 1967. Jordanske tjenestemenn fordeler bl. a. atskillig penger, de ansetter lærere og andre offentlige tjenestemenn, osv. Uformelt er det utstrakt samarbeid mellom jordanerae og israelerne. De fleste på Vest bredden er jordanske statsborgere, noe de ifølge Likud skal fort sette med å være. - Etter kong Husseins brudd med PLO i 1985 er for øvrig denne «funksjonelt kompromiss«-politikken til en viss grad blitt virkeliggjort uoffisielt. I 1987 var det et mer ut strakt samarbeid mellom Jordan og Israel om politikken på Vestbredden enn det har vært noen gang før. Hvordan dette vil virke når opptøyene er over, kan ingen si.

Seiv om noen i Israel mener at jødene egentlig har historisk og/eller bibelsk rett på staten Jordans landområde også, er det såvidt jeg vet ingen som vil kreve dette området i dag. Seiv Kach-partiet snakker bare om landet vest for Jordan-elva som jødisk, resten skal være arabisk.

155

Camp David-løsningen I september 1978 inngikk Egypt og Israel en avtale i USA, på president Jimmy Carters landsted Camp David. Den gikk bl. a. ut på «selvstyre» (autonomi) for Vestbredden og Gaza: Innbyg gerne skulle velge et «administrativt råd» som skulle styre de in dre forholdene (utdanning, helse, transport, ...) i områdene, men ikke med utenriks- og forsvarspolitikk. Man kan forstå at innbyggerne ikke fant dette tilfredsstillende. Men poenget var at dette klart skulle være en overgangsordning, tidsbegrenset til 5 år. I mellomtida skulle man forhandle om en varig løsning. På den bakgrunnen burde opplegget absolutt vært interessant. Men PLO og de som representerer innbyggerne i Gaza og på Vest bredden sa nei - fordi Camp David-avtalen innebærer at man anerkjenner Israel. Det er det som i siste omgang er problemet overalt: PLO og mange andre arabere vil ikke inngå en varig fred med en stat hvor jødene er i flertall, uansett grenser og be tingelser ellers.

156

28. «Libanon-krigen» Da jeg begynte å arbeide med denne boka, var Israels aksjon i Libanon ennå aktuell. Seiv om den nå er kommet noe på avstand, er jeg kommet til at jeg skal ha med noen hovedsynspunkter. For noen av leserne vil kanskje de grunnleggende fakta være ukjent stoff.

En kort repetisjon av krigen: I juni 1982 gikk israelske styrker til aksjon i Sør-Libanon. Hensikten var å rydde vekk PLO. Deret ter fulgte en to måneders beleiring av Vest-Beirut, hvor PLO var omringet av israelske og libanesiske (kristne) styrker. Israel gjen nomførte et omfattende bombardement med fly og artilleri i den ne tida. Det endte med at PLO forlot Beirut. Etter at den libane siske presidentkandidaten, Bashir Gemayel, var drept i et bombe attentat, gikk israelske soldater inn i Vest-Beirut. Mens de stod der, drepte libanesiske falangister (kristne soldater) 6-700 sivile palestinere i flyktningeleirene Sabra og Shatilla. - Hele Israels aksjon ble kraftig fordømt fra de fleste hold i norsk presse og po litikk, og det samme var tilfelle i Europa ellers.

24/4-84 stod det en artikkel i avisa Vårt Land. Den var skrevet av NTB-journalisten Helen Vogt. Hun er ingen hvemsomhelst i denne sammenheng. Det var hun som hadde ansvaret for å dekke Libanon-konflikten under Israels aksjon og etterpå. Hun skrev de fleste av NTBs bakgrunnsartikler om emnet, stoff som aviser landet over brukte i stor grad. Hun skriver bl. a.: «De israelske soldatene som for halvannet år siden (like etter at Israel hadde okkupert Sør-Libanon, anm.) slentret avslappet omkring i Sør-Libanons landsbyer, sitter nå barrikadert i sine ut kikksposter bak piggtråd og høye jordvoller. De har streng ordre 157

om ikke å fraternisere med lokalbefolkningen. Etter å ha blitt øn sket velkommen med blomster og sjokolade av libanesere som var lei av PLOs arrogante framferd, er det et sjokk for de israel ske soldatene å oppdage at innbyggerne i Sør-Libanon nå har vendt seg mot dem. Det som begynte som en gradvis misnøye har i løpet av den siste vinteren (83/84, anm.) utviklet seg til en aktiv geriljakrig ....« Her skriver altså Helen Vogt at israelerne under innmarsjen i 1982 ble «ønsket velkommen med blomster og sjokolade» fordi libaneserne var «lei av PLOs arrogante framferd», I tida etterpå kunne israelerne slentre avslappet omkring i Sør-Libanons lands byen Det framgår av sammenhengen at dette ikke minst gjaldt shia-muslimske landsbyen Ved siden av Helen Vogt var det Odd Karsten Tveit, NRKs da værende mann i Midt-Østen, som var den sentrale personen i det norske mediabildet av krigen. I 1985 utgav han boka «Nederlag», som handler om «Israels krig i Libanon», med bakgrunn i palestina-arabernes flukt i 1948 og indre konflikter i Libanon.

Før jeg siterer fra boka, må jeg nevne en eiendommelighet: Ide deiene av boka som handler om begivenhetene sommeren 1982, kan jeg ikke se at det kommer noe særlig fram hvor positive liba nesere flest var til Israel. Derimot kommer det fram der boka handler om 1983/84, da forholdet mellom Israel og libaneserne etter hvert ble meget dårlig. Først da kommer stoffet, som jo hør te til sommeren 1982, som et tilbakeblikk - åpenbart for å vise hvor fæle israelerne er som ikke klarte å holde på et godt forhold.

Noen sitater: S. 306 (note med Tveits egen kommentar): «I og med at PLO var borte og lokalbefolkningen stort sett viste liten motstand mot IDF (den israelske hæren, anm.) og ofte mottok soldatene med åpne armer, lå alt til rette for å gjenopprette ryddige forhold i sør, ...»

S. 255: «De fleste shia-muslimer holdt seg sommeren 1983 langt unna demonstrasjoner og aksjoner mot de israelske solda tene.» (Det var altså et år etter Israels innmarsj.)

S. 257, Tveits egen kommentar: «Hæren (den israelske, anm.) forandret en stort sett vennligsinnet sivilbefolkning til partisa ner. Blomster og ris ble til håndgranater og hjemmelagede bomber.»

Sommeren og høsten 1982 forelå det store mengder meldinger som kunne forklare Israels aksjon. 105 Det israelske Arbeider partiets eksperter var på forhand meget skeptiske til muligheten 158

for å oppnå noe varig med en slik krig i Libanon. I utgangs punktet var størstedelen av den israelske befolkningen også skeptiske til krigen. Og siden den israelske hæren er en folke hær, vil den israelske befolkningen si soldatene og deres slekt ninger, naboer og venner. I løpet av noen uker skjedde det at over 80 % av den israelske befolkningen kom til å støtte hoved linjene i krigen. Til og med Jerusalem Post, hvor ledelsen er yt terst negativ til Begin og hater Sharon, kom på lederplass med et visst forsvar for Sharons «stå-på-linje». Hovedgrunnen til denne ekstraordinære støtten var den sterke begeistringen og støtten israelerne opplevde i Libanon - fra libaneserne.

Ifølge «Heradstveitrapporten» fra Norsk Utenrikspolitisk In stitutt om NPvKs dekning av Libanon-konflikten ble det nevnt fire ganger i Dagsrevyen og en gang i Dagsnytt at mange libane sere var positive til Israels aksjon. Uansett hvordan disse mel dingene hadde vært formet, ville fire meldinger vært helt util strekkelig. Det er jo snakk om en periode på nesten 3 måneder, hvor Libanon var hovedoppslag praktisk talt hver eneste dag.

Utilstrekkeligheten blir ytterligere forsterket ved at seiv de få meldingene som var om dette, underslo de vesentligste opplys ningene. Meldinga i Dagsnytt, som også var en av de fire i Dagsrevyen, lød slik: «Sivilbefolkningen i de kristne forstedene til Beirut har i dag ønsket den israelske invasjonsstyrken vel kommen med blomster og morellen Det samme gjorde de i 1976 da de syriske styrkene rykket inn i byen for å få slutt på borgerk rigen i Libanon.» Det som ellers er nevnt fra Dagsrevyen, går også på kristne i Libanon. Den største befolkningsgruppa i SørLibanon, shia-muslimene, ser ikke ut til å ha vært nevnt over hodet i denne sammenhengen!

NRK hadde i lange perioder ulike medarbeidere i Israel, men de klarte (?) aldri å få med seg at israelske massemedier hver dag brakte intervjuer i massevis med libanesere som stort sett støttet Israels aksjon. Det gjaldt også den engelskspråklige avisa Jerusalem Post og de engelske programmene på Israels radio.

Det er altså dokumentert i Heradstveit-rapporten at dette stof fet, som forelå i store mengder, ble sensurert vekk av NRK, til tross for at dette vel på mange mater var den mest avgjørende opplysningen som kunne gis. Tenk om en fullstendig reportasje fra 2. verdenskrig bare skulle behandle de alliertes invasjon i Frankrike som et spørsmål om bomber og død for dem som bodde der, og underslå at de allierte tross dette var meset velkomne!

159

Det føreligger ingen undersøkelse om NTBs dekning av dette stoffet. Men jeg tar neppe mye feil når jeg sier at telegrambyrået i hvert fall ikke brakte mer slikt stoff enn NRK. De nordmenn som bare var henvist til nyhetsstoff fra NTB og NRK, hadde ikke den ringeste mulighet til å vite at da israelerne gikk inn i Libanon i juni 1982, ble de mottatt som befriere av nesten alle grupper libanesere: Kristne, shia-muslimer, sunni muslimar, drusere, rike, fattige, soldater, sivile, t. o. m. av en del palestinere.

Det andre hovedpunktet hvor norske massemedier stort sett var fullstendig tause i 1982, var m.h.t. det Helen Vogt omsider kalte «PLOs arrogante framferd». I denne boka er dette behand let i kapitel 24. Det føreligger riktignok ikke noen undersøkelse om dette heller. Men vi som brakte disse meldingene hele tiden, fikk tydelig merke at det var noe folk ikke kjente til fra andre kilder. Man kan også finne vitnesbyrd i pressen om total uviten het på dette feltet. 106 I flyktningeleiren Ein Hilweh, like ved Sidon (Saida), var noen norske helsearbeidere stasjonert. Derfor ble det grundig meldt i Norge hvordan Israel la leiren helt flat med bomber og granater. Det var kanskje ikke så mange som la merke til Israels versjon av begivenheten: Israels hær ventet i to døgn med å gå til angrep på leiren, mens den forsøkte å få PLO-folka til å over gi seg. PLO nektet å gå med på det. Til slutt slapp Israel ned flygeblad som bad sivile om å trekke vekk fra leiren til nærmere bestemte områder. Og så ble leiren bombet flat, simpelthen for di PLO kjempet fra hus til hus, og Israel ikke ville la mange sol dater bli drept og såret ved å kjempe med lette våpen. Flere and re flyktningeleirer slapp krigføring fordi de ikke bød på motstand. 107

160

29. Målsetting med krigen Dersom Israel hadde oppnådd det som var målsettingen med krigen, hadde den vært verd sin pris, særlig sett fra Libanons side. Noen uker delte israelerne og libaneserne store håp for framtida. Odd Karsten Tveit skriver det slik: »... hosten og vin teren 1982/83. Optimismen blant libaneserne var til å ta og føle på. PLO og syrerae var slått, og nå skulle libaneserne over ta.» 108 Målsettinga var i hovedsaken slik: 1) Å ødelegge PLO som en militær og politisk faktor. Hovedhensikten med dette var å prøve å få til at moderate palestina arabere skulle våge å forhandle med Israel. (Det har imidlertid ingen hittil våget, heller ikke kong Hussein av Jordan.)

Dertil ville det redusere PLOs terror mot Israel.

2) Å gjøre slutt på den libanesiske borgerkrigen. Den hadde rast siden 1975, og ifølge president Amin Gemayel ble ca. 100.000 mennesker drept i denne krigen, og mange lemlestet. Libane sere av de fleste grupper sa på forhand at fikk man PLO vekk, skulle de nok klare å holde fred seg imellom. Det har siden vist seg å være vanskeligere enn libaneserne trodde.

3) A få fredsavtale mellom Israel og Libanon. Dette hadde Bashir Gemayel stilt Israel i utsikt på forhand.

Den israelske regjeringen håpet at fred med Libanon, i til legg til Egypt, ville få i hvert fall Jordan til å følge etter, og kanskje også flere arabiske land. Kort sagt: Aksjonen skulle bringe fred i Libanon, fred med Libanon og fred i området.

4) A normalisere forholdene for palestinerne i Libanon. Det var en vanlig oppfatning at en del av palestinerne i Libanon burde flytte til andre arabiske land. Men hovedmålet var å få vekk ,»\ 11 - Ryggen mot havet.

161

leirene, som hadde vært dominert av PLO og som hadde vært utklekkingsanstalter for hat mot Israel, og få palestinerae inn i vanlige boligstrøk.

Dette strandet på at libaneserne nektet blankt å integrere palestinerne i sin egen befolkning.

Odd Karsten Tveit gjengir en uttalelse av en israeler som gikk inn for å «forandre omgivelsene» i Libanon: «Vi må gjøre det i kommende ti-år, ellers vil vi ikke overleve som stat.» 109 Tveit røper ingen forståelse for israelernes desperate situasjon, men den er meget viktig for å forstå israelernes handlinger. Her er kanskje selve grunnen til at man forsøkte et slikt eksperiment som krigen var. På mange mater arbeider tida mot Israel, omgitt som landet er av fiender - til dels ganske ressurs-sterke.

Libanon-aksjonen var et forsøk på et gjennombrudd mens det ennå var mulig. Det var et forsøk som mange israelere, og man ge libanesere, håpet og trodde skulle lykkes. Dessverre gikk det ikke slik.

162

30. Hva gikk galt?

Hva var det så som gikk galt? Det enkleste svaret, som kanskje også er det riktigste, er at selve målsettinga var urealistisk: Den tok ikke hensyn til Libanons karakter, man gjorde den tabben å tro at libanesiske grupper ville holde hva de lovte. Men enkelte konkrete faktorer kan likevel påpekes: a) Den kanskje viktigste enkeltbegivenheten var at Bashir Gemayel ble drept i en bombe-eksplosjon. Bashir var bror til den nåværende presidenten, Amin Gemayel, men en ganske annen type. Hovedforskjellen var kanskje at Bashir satset på å ha et godt forhold til shia-muslimene, mens broren har sat set på sunni-muslimene. Dessuten var Bashir langt «sterke re», mer slu og hensynsløs. Under libanesiske forhold kan det like gjerne være positive som negative egenskaper.

Bashir Gemayel ble drept i et bombeattentat. For oss som fulgte med i israelsk radio, var det påfallende hva som skjed de over natta. Mens Bashir levde, stod nesten alle slags liba nesere åpent fram i israelsk radio. Etter Bashirs død var det ingen som ville det. De få som lot seg intervjue, gjorde det anonymt. b) Massakrene i Sabra og Shatilla. Vi kommer tilbake til dem i kapitel 31. c) Det europeiske og særlig amerikanske presset: Ved et par an ledninger grep USA inn og hindret Israel i å «gjøre jobben ferdig». Noen israelere tror at dersom de hadde fått fortsette krigføringa mot Syria, ville det ha vært mulig å oppnå en av tale med Syria om at både israelerne og syrerne skulle trekke seg helt ut av Libanon. Et meget kraftig syrisk press ble kan163

skje avgjørende for at Libanon ikke så seg i stand til å inngå en skikkelig avtale med Israel. Men det er vel nokså tvilsomt om libaneserne hadde klart å få landet til å fungere, seiv om syrerne hadde trukket seg ut. d) Den amerikanske støtten til president Amin Gemayel: Etter israelsk syn hadde shia-muslimene og druserne for liten inn flytelse i Libanon i forhold til de kristne, som var i mindre tall. (Dette synet kom særlig fram da Moshe Årens overtok som forsvarsminister etter Ariel Sharon.) Men USA bestemte seg for å støtte den kristne presidenten, og sendte marinesol dater for å bakke ham opp. Etter noen aksjoner mot amerika nerne trakk de seg ut. Da var imidlertid forholdet mellom gruppene i Libanon langt på vei ødelagt. e) SLA-styrkene: Dette er soldater i Sør-Libanon. De blir betalt og utrustet av Israel. Sett fra israelsk synspunkt hadde Had dads hær (etter hans død kalles de SLA-styrkene) i SørLibanon sin misjon fram til PLO ble fjernet fra Sør-Libanon sommeren 1982. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det.

Det er nok en del i Israel som angrer på at man ikke nyttet sjansen til å si «takk for hjelpa, nå trenger vi den ikke lenger» da PLO var blitt borte. Den gangen kunne man kanskje ha fått en avtale, offisielt eller i det minste underhånden, med den shia-muslimske Amal-militsen under Nahbi Berri. Den ne militsen er mer effektiv enn SLA-styrkene.

Ifølge israelske meldinger var det kretsen rundt president Amin Gemayel som ikke ville at Amal skulle ha kontrollen i Sør-Libanon, og Israel bøyde seg for dette.

Mange i Israel ville nok ha oppløst SLA nå hvis det lot seg gjøre. Men det gjør det neppe. Det ville bl. a. gi israelerne et rykte for å la sine venner i stikken. Dersom Israel bare slår handa av SLA, vil nok mange av soldatene der bli utsatt for «hevn» av forskjellige slag. Dermed ville ethvert håp om at moderate palestina-arabere skulle våge å stå fram offentlig være borte for alltid.

La oss for øvrig fastslå at det svært negative ryktet SLA har fått i Norge (på grunn av FN-soldatene), ikke er helt rettfer dig. Joda, jeg vet at soldatene der er pøbler, dårlig trente og så videre. Men det vi har sett av militsgrupper ellers i Liba non, er jo enda verre. Først og fremst mer ukontrollert grusomt.

Jeg sitter med en artikkel fra Dagbladet 7/9-83 foran meg; Den er skrevet av Dagbladets reporter Jan-Erik Smilden på 164

grunnlag av en rapport utarbeidd av «en uavhengig vestlig un dersøkelseskommisjon» om overgrep mot palestinere. Her heter det bl.a.: «Det overraskende med overstående rapport er at Haddads militssoldater får så mild kritikk. Svært få av overgrepene blir ført tilbake til dem. Årsaken kan være at is raelerne passer ekstra godt på dem.» f) Det var en serie episoder og forhold som til sammen bidro sterkt til å ødelegge forholdet mellom israelerne og shia muslimene. 110 1) Den første israelske tilbaketrekkingen fra deler av Libanon ble meget dårlig mottatt av shia-muslimene. De ønsket at israelerne skulle stå der de stod og gjøre flere forsøk på å få Libanon til å fungere som en enhet. (Shia-muslimene bor spredt i landet, og motsetter seg en oppdeling av Liba non.) Israel føretok sin tilbaketrekning fordi det ble for dyrt i lengden å holde et stort område, og fordi libaneserne ikke viste noen vilje til å rydde opp i egne konflikten Det er ikke riktig som Tveit skriver (s. 238) at israelerne trakk seg ut «uten forvarsel». Tilbaketrekkingen hadde vært vars let i månedsvis, det kunne enhver som fulge en smule med konstatere. Det var bare det nøyaktige tidspunktet som var hemmeligholdt, for å minske risikoen for «aksjoner» mot israelerne under tilbaketrekningen.

2) Shia-muslimene markerer hvert år et bestemt slag mellom ulike grupper muslimer på 600-tallet, og dette er årets vik tigste religiøse begivenhet for dem. Israel hadde lovt å hol de sine soldater unna denne feiringa. Dessverre var det en israelsk avdeling som ikke visste om dette. (Det var stort sett reserve-avdelinger som skiftet om å være i Libanon, og denne avdelingen var nettopp kommet dit.) Israelerne kjør te uforvarende rett inn i det helligste av alle shia muslimenes opptog. Det førte til rasende angrep fra delta kernes side. Israelerne måtte skyte i selvforsvar, og noen shia-muslimer ble drept og såret. Denne ulykksalige episo den ødela mye.

3) Det begynte etter hvert å dukke opp fanatiske shia ungdommer som hadde blitt opplært hos iranere. Israeler ne brukte kanskje feil taktikk da disse begynte sin aktivitet.

De fulgte ei hard linje, blant annet med å arrestere lederne for landsbyene der disse brushodene bodde.

4) Da det etter hvert ble klart at ulike libanesiske grupper ikke kunne eller ville oppfylle det de hadde stilt Israel i 165

utsikt før innmarsjen, gjennomførte israeleme en rekke harde tiltak for å forsøke å presse gjennom i hvert fall noe.

Men til slutt satt de igjen med å ha oppnådd svært lite annet enn å ha ødelagt forholdet til grupper som var posi tive til dem på forhand.

5) Det som måtte være igjen av godt forhold ble ødelagt de siste månedene før Israel trakk seg ut. Israel kjørte da be visst knallhardt ut. Hensikten var å sikre seg at den liba nesiske befolkningen skulle unngå terror mot Israel fordi de skulle være redde for å få israelerne tilbake.

Det er ingen tvil om at Israels aksjon var en feiltakelse, som først og fremst bygde på en mangelfull forståelse av Libanons karakter. Man falt for fristelsen til å godta det bildet Bashir Ge mayel og kretsen rundt ham gav av forholdene. Men som vi har sett, var det også mange libanesere som var optimister i en periode.

Offisielt er det i dag ikke noe samarbeid mellom Israel og shia-muslimene. Men shia-muslimene og Israel har felles inter esse av å begrense PLOs rolle i Libanon. I øyeblikket (høsten 1987) er PLO i ferd med å bygge seg noe opp igjen, men Amal og andre libanesere forsøker å hindre PLO i å bli for sterkt.

166

31. Massakrerte i flyktningeleirene Sabra og Shatilla Som de fleste lesere nok vil huske, ble flere hundre palestina arabere og libanesere drept i flyktningeleirene Sabra og Shatilla.

Det var vanlig å si at de som drepte dem kom fra falangistene og Haddad-militsen, men det er ikke riktig. Den israelske undersø kelseskommisjonen, som vel vant allmenn respekt for skikkelig arbeid, frifant Haddad-militsen (SLA) fullstendig.

Når man skal si noe om denne hendelsen, blir det først og fremst å beklage det som fant sted. Det skulle ikke ha kunnet gå an med israelske soldater like utenfor leirene, og Israel har da også tatt selvkritikk siden.

Her er noen korte momenter i tilknytning til saken: I ukene før Gemayel ble drept, hadde optimismen vært svært stor både blant israelere og libanesere flest. Man trodde oppriktig at nå skulle det være mulig å få ordnede forhold i Libanon, og skikkelig fred mellom de to land.

Da så Bashir Gemayel ble drept, ble situasjonen atskillig mer usikker. Israelerne fryktet (med rette, skulle det vise seg) at de gjenlevende lederne ikke var i stand til å mestre oppgåvene som lå foran. Men frerndeies håpet man det beste.

Israelerne fant grunn til å tro at det frerndeies var våpenlagre, og PLO-soldater, i flyktningeleirene. Det man var redd for, var at PLO skulle få anledning til å bygge seg opp igjen. I så fall ville det hele være forgjeves, både for Israels og Libanons del. Det 167

stod om Libanons framtid, og framtida for hele området, slik man så det da.

For israelerne var situasjonen slik: Noen måtte inn i flyktnin geleirene og fjerne grunnlaget for nye blodbad. Dersom israeler ne gikk seiv, ville det gå forholdsvis humant for seg - til krig å være. Men da ville det gå med israelske liv. Dersom falangistene gikk inn, ville de oppføre seg mer slik alle grupper i Libanon (også PLO) har gjort, men da ville ingen israelske liv gå tapt.

Dette med israelske liv er noe hæren legger meget stor vekt på.

(Det kunne man se i 1983 da Israel slapp fri ca. 4000 PLO fanger, mange av dem med mord på samvittigheten, for å få frigitt 6 - seks - israelske fanger i Libanon.) Israel valgte altså å la liba neserne gjøre «jobben» som måtte gjøres, valgte å tro at det ikke ville gå altfor galt. Det kan ikke unnskyldes, men vi bør forstå at det var resultatet av et dilemma.

Det het av og til at «de ansvarlige israelerne» skulle vært stilt for en «Nurnberg-domstol» slik krigsforbryterne fra 2. verdens krig ble. I så fall ville de alle ha blitt frifunnet. De som ble dømt etter 2. verdenskrig, ble dømt enten for seiv å ha utført forbrytel ser, eller for å ha gitt andre ordre til å gjøre det. Israelernes synd var at de ikke gjorde nok for å hindre massakrer. Ingen ble dømt for slike forhold etter 2. verdenskrig. Det ble ikke en gang gitt noen disiplinærstraffer, f. eks. til britiske offiserer som i 1941 stod med sine avdelinger like i nærheten av jødeghettoen i Bagdad uten å gripe inn mens pøbelen gikk amok der. (175 jøder ble drept, hundrevis såret, 14.500 jøder led materialle tap.) Ingen ble straffet på noe vis for at de allierte unnlot å bombe dødsleirene heller. (Se kapitel 26.) I Israels tilfelle derimot ble flere personer avskjediget eller degradert, blant dem forsvarsminister Ariel Sharon.

I særklasse står også de store demonstrasjonene i Israel i pro test mot massakrer av fienden midt under en krig. (Se neste ka pitel, pkt. f.)

Vi bør være oppmerksom på at det har vært en lang rekke massakrer i Libanon, både større og mindre, og både før og et ter. F. eks. er trolig flere kristne libanesere drept i massakrer siden 1982 enn de palestinerne som ble drept i leirene. Ifølge li banesere hadde noen av bødlene seiv opplevd at PLO-folk myr det og voldtok noen av deres nære familie. 111 - Det har vært påfallende hvor liten oppmerksomhet det har vært omkring de andre massakrene, og hvor lite omtalen også av massakrene høsten 1982 fokuserte på libaneserne - som vitterlig var de som 168

gjorde dette. Nesten hele oppmerksomheten gikk på Israels rol le. Det har nesten ikke vært kommentert at han som ledet mas sakrene, Eli Hobeika, er i full aktivitet i Libanon i dag, som Sy rias mann.

Kanskje jeg også skulle si et par setninger om situasjonen for de kristne i Libanon. Jeg har ikke noe spesielt ønske om å for svare dem. Men også de har langt på vei vært behandlet som dhimmier opp gjennom historien, og det preger dem. De har seiv vært utsatt for en rekke massakrer, både før og nå.

Ovenstående er et forsøk på å sette tingene i perspektiv. Men det er helt klart at vi må kunne vente en høyere standard av Isra el enn den som ble vist i forbindelse med disse massakrene. Det som skjedde i leirene, vil alltid stå som en mørk plett i Israels historie.

169

32. Virkninger av Libanon-krigen Det er vanskelig å ha noen oversikt over de totale virkningene av Israels aksjon i Libanon. Men noen punkter kan nevnes: a) PLO er svekket, militært og politisk. Dessuten er organisasjo nen sterkt splittet, og bortimot handlingslammet. b) Shia-muslimene er styrket. Dette ville nok også ha skjedd uten Israels innmarsj, men neppe like fort. Om dette vil tjene det gode eller det vonde, kan neppe noen si i dag. Flertallet av shia-muslimene i Sør-Libanon har vært forholdsvis rimelige personer. c) Syria er blitt styrket, seiv om landet ble slått militært. Sovjet unionen har bygd opp igjen og modernisert Syrias væpnede styrker. Syria har vært i stand til å styre utviklingen i Libanon til en viss grad og forhindre at Israel og USA fikk noe igjen for sitt engasjement der. Men etter hvert har også Syria fått føle at Libanon er uregjerlig. d) Aksjonen ble kalt «Fred for Galilea» (Nord-Israel), og dette var en viktig faktor bak aksjonen. Hittil har dette virket stort sett. Det ser ut for at shia-muslimene jevnt over vil la Israel få være i fred innenfor egne grenser. Men det er usikkert om dette vil vare. e) Styrking av ekstremisme i Israel: Dette er nok dessverre en viktig følge av den ukontrollert hatske måten massemedier i vestlige land omtalte begivenhetene på, med overdrevne tap stall og med fortielse av viktige momenter, som vi har sett.

170

Det som skjedde i utenlandsk presse og kringkasting i 1982, har bidradd til å gjøre tanken om at ikke-jøder flest hater jøde ne, uansett hva jødene gjør, til noe som virker rimelig for man ge israelere. f) Massakrene i flyktningeleirene (kap. 31) ble skikkelig dekket av israelske massemedier. De samme scenene som ble vist på TV i Norge, ble vist i Israel også. Israelske journalister spilte en ledende rolle i å finne ut hva som egentlig var skjedd. Det førte til at flere hundre tusen israelere (det er vanlig å si 400.000, Odd Karsten Tveit sier 200.000) samlet seg i Tel Aviv og gikk i en protestdemonstrasjon gjennom byen. Så mange is raelere møtte opp for å protestere mot at libanesere hadde drept palestinere som i alt vesentlig hadde et nært forhold til PLO! Når vi da regner med at mange ikke hadde mulighet for å møte opp (sykdom, nødvendig omsorgsarbeide, militærtjene ste eller arbeid, problemer med transport, osv), vil det si at en meget stor del av Israels befolkning ikke bare var sjokkerte over det som hadde skjedd, men tok bryet med å møte opp for å protestere. Dette er visstnok den største spontane demonstra sjon som har vært i noe land i forhold til folketallet. Den kom altså midt under en krig, og var til fordel for «fienden».

Ikke før var arabeme (i Israel, på Vestbredden og ellers) i ferd med å komme seg etter sjokket over at jødene virkelig brydde seg så mye om palestina-arabiske liv, så begynte den israelske undersøkelseskommisjonen sitt arbeid. Der ble statsministeren og andre øvrighetspersoner underkastet harde forhør, til dels for apen scene. Da kommisjonen var ferdig med sitt arbeid, fikk forsvarsministeren sparken og flere ledende militære ble degra dert, til tross for at det altså bare var snakk om et indirekte an svar av en type som ingen fikk noen straff for etter 2. ver denskrig.

Dette virket også meget sterkt på araberne. Massakrer er ikke noe nytt i den arabiske verden, verken i Libanon eller andre steder. Men det var helt uhørt at militære og politiske ledere ble straffet etter slike forhold. Tvert imot: Det vanlige har vært at de ble feiret som helter! Her fikk araberne se et demokrati i funksjon, de fikk se hvordan en retts-stat virker. Det har virket i modererende retning. Blant annet førte det til at terror aksjoner mot jøder ble mindre populære på Vestbredden enn de var tidligere, seiv om dette nok siden har snudd seg igjen. Det har også ført til at arabere på Vestbredden (inkludert slike som er nært knyttet til PLO) nå lar seg intervjue i israelske masseme171

innbyggerne pĂĽ Vestbredden.

172

33. Drømmen om Israel Den boka av Nils A. Butenschøn som jeg har sitert en del her, heter Drømmen om Israel. Forfatteren mener at Israel ikke leng er er det man drømte om at det skulle bli, og det har landet for resten heller aldri vært.

Det er typisk for debatten at forholdene i Israel - og i områder Israel kontrollerer - oftest blir sammenliknet med idealsam funn, med «drømmer». La oss si et samfunn slik som det norske framstår når vi ikke «skraper for dypt i lakken»: Ekte demokra ti, sosialt ansvar, svake spenninger mellom ulike befolknings grupper, osv. Israel sammenliknes med samfunn som ikke føler noen reell trussel mot sin eksistens eller noen terror-trussel.

Når landet ikke holder mål mot dette glansbildet, blir det kritikk.

Zionismens grunnleggere drømte store drømmer. Den jødiske staten skulle bli noe nytt, noe stort, noe hittil uhørt: Den skulle bli et mønsterland, en modell for all verden. Man skulle bygge på ekte humanisme, intellektuell frihet og demokrati. Alle skul le være like, klasseforskjeller skulle være bannlyst. Og landet skulle leve i fred med sine naboer og verden ellers.

Det er ikke vanskelig å se at det ikke er slik i Israel i dag. Det fins mennesker som lever i direkte fattigdom, seiv om det neppe er noen som sulter. Og det fins mennesker som lever i grov luk sus. Demokratiet fins, men det er skjemmet av en ofte uverdig bruk av taktikkeri og politisk utpressing for å fremme særinte resser. Særlig en del mer ekstreme religiøse grupper har vært flinke i så måte: De slipper i stor grad militært]eneste, de får 173

store beløp i støtte til sine skoler og andre institusjoner, de tvinger folk som er mindre religiøse til å bøye seg for påbud som kan fortone seg gammeldagse for andre, osv. Det er mellom religiøse og mindre religiøse jøder, ikke mellom jøder og arabe re, at det har vært mest vold i Israel. (I selve Israel har det i slut ten av februar 1988 praktisk talt ikke vært vold mellom jøder og arabere i forbindelse med opptøyene på Vestbredden og i Gaza heller.) Det er en betydelig korrupsjon i den forstand at venn skap og kjennskap betyr mye på mange feiter. Det er atskillig strid mellom de etniske gruppene også, som vi har vært inne på.

På bakgrunn av slike faktorer (lista kunne uten vanskelighet forlenges) trekker mange den konklusjonen at Israel er en fias ko. Israel er drømmen som har slått feil, og det er et stort spørs mål om det hele var verd sin pris.

Etter min oppfatning er det galt å tenke i slike baner. Naturlig vis skal vi ikke lukke øynene for det som er galt i Israel, og na turligvis må Israel kunne tåle kritikk. Vi må bare vite hva kritik ken dreier seg om, og det gjelder både de som framsetter kritik ken og de som hører eller leser den.

Israel tåler kanskje ikke noen nøye sammenlikning med store idealer. Men, og her kommer det avgjørende spørsmålet: Hvem tåler vel det?

De fleste av oss som ikke er helt unge lenger, har vel opplevd at livet ble noe annet enn vi hadde tenkt oss. Etter hvert lærer vi å resignere, å godta at de supermenneskene vi drømte om å bli - i hvert fall på enkelte feiter - ble det ingenting av. Mange har nok med å holde fasaden, og av og til sprekker den. Slik er det på det personlige planet, og slik er det for statene.

Den dagen dette ble skrevet (i 1985), kom det meldinger om ren rasehets i Danmark, med bruk av vold fra dansker mot iran ske flyktninger. Undersøkelser viser at rasistiske holdninger er uhyggelig utbredt. Dette til tross for at disse flyktningene ikke opptrer som fiender av det danske folket.

For en del år siden sminket noen norske journalister seg, gikk ut i norske byer og snakket gebrokkent. De opplevde da å bli be handlet som «pakkiser», og det de kunne fortelle, tjente vårt norske samfunn til liten heder. Det er fare for at deres opplevel ser ikke ville være hyggeligere i dag. - Dette er også diskrimi nering av en befolkningsgruppe som, totalt sett, er positiv til det norske samfunnet og gjerne vil være lovlydige medlemmer av det.

I Storbritannia lever fargede i stor grad i slum. Deres barn far 174

dårlig utdanning, og det ligger an til at problemet blir forlenget og kanskje forsterket i flere generasjoner framover. Tilsvarende gjelder USA. Det er bare i ganske få land i verden at det er noenlunde fritt for presse og andre massemedier, og der det er noenlunde frie valg. I Afrika er det vel ingen land som svarer til et slikt signale ment, i Asia er det ganske få (muligens bare Japan, Israel og delvis India). I Latin-Amerika er det smått stell, i Øst-Europa likeså. For ikke å snakke om de arabiske land. Ingen av dem er noe som ligner på demokratier. De er diktaturer av ulike politis ke farger.

Dette var meget spredte glimt av verdens elendighet, og de gjelder til dels også land vi tross alt må regne blant de bedre.

Lista over bedrøveligheter kunne selvsagt forlenges til den ble mange og tykke bøker.

Målt mot høye idealer og luftige drømmer holder vel også Is rael dårlig mål. Men målt mot forholdene slik de nå en gang er i denne skrøpelige verden, holder Israel mål og gjør det glim rende på de fleste feitene. De zionistiske drømmerne ønsket at Israel skulle bli «et lys for folkene». Etter min oppfatning er det nettopp det Israel er blitt. Særlig for sine naboland, men også for den tredje verden ellers, til dels også for vestlige land.

Det er pressefrihet i Israel. Avisene har riktignok en slags selvsensur som forhindrer at militære opplysninger blir røpet.

Kanskje blir «militær» av og til tolket noe vidt. Men det er like vel min påstand at ikke noe land i verden har klart å bevare en så stor grad av frihet under så vanskelige forhold gjennom så lang tid. Når man følger litt med i israelske massemedier (for min del blir det gjennom Jerusalem Post og sendinger på en gelsk fra Israels radio, inkludert deres referater av hebraiske medier), blir det klart hvor omfattende og sterk den indre kritik ken er, og hvor fri debatten er. Bortsett fra militære saker og oppfordring til vold, kan man ta opp hva som helst, og det blir da også gjort. Tonen i debatten er skarpere enn i Norge, og jour nalistikken er ikke mindre oppsøkende. Dette er forhold som er totalt ukjente i Israels naboland.

Likevel er det Israel som får mest kritikk. Det var påfallende sommeren 1982 da Libanon-krigen og Falklandskrigen pågikk nesten samtidig. (Falklandskrigen var en krig mellom Argentina og Storbritannia om noen forblåste øyer i Sør-Atlanteren.) Den britiske sensuren var langt mer omfattende enn den israelske, men det var nesten bare den israelske som ble kritisert.

175

Israel er - i motsetning til alle nabolandene - et samfunn hvor konflikter avgjøres ved debatter, avstemninger og noenlunde fre delige demonstrasjoner.

Til tross for krigssituasjonen er det rettssikkerhet i Israel.

Domstolene er uavhengige, og tar ofte avgjørelser som er i strid både med politikernes og de militæres ønsker. Dette er utenkelig i Israels naboland, hvor diktatoren stort sett er eneveldig. Spe sielt det forhold at israelske ministre kan bli dømt for korrup sjon, og det som skjedde i Israel etter massakrene i Sabra og Shattila (kapitel 32), har imponert mange arabere sterkt. I den arabiske verden har det tradisjonelt vært slik at makta rår, og blodhevn har vært det bærende rettsprinsippet. Slik er det i stor grad fremdeles. Israel derimot er en moderne rettsstat.

Israel bruker til dels harde metoder for å bekjempe terroris me, særlig utenfor selve staten Israel (på Vestbredden/i Gaza, hvor israelsk lov ikke gjelder). Blant annet hender det at man sprenger i stykker huset til foreldre eller andre slektninger av folk som deltar i terror-angrep. Det er lett å sammenlikne dette med forholdene i vårt land og fordømme. Men dersom man skal finne et noenlunde rimelig sammenlikningsgrunnlag, kan man kanskje gå til Nord-Irland. Britene blir sure hver gang israelerne sammenlikner forholdene i Nord-Irland og på Vestbredden, men på flere feiter er situasjonen temmelig lik. Både IRA og PLO bruker terrorist-metoder. Det som er ulikt, er naturligvis først og fremst at PLO er opptatt av å kaste israelerne ut av Isra el, mens IRA ikke vil kaste britene ut av Storbritannia, bare av Irland. Med andre ord: Det er ingen trussel mot selve Storbri tannia, mens det er en trussel mot Israel. Noe av det som kan sammenliknes, er de metodene de to regjeringene bruker i kam pen mot terrorismen. Og da kommer Israel slett ikke så dårlig ut av det.

Det er stadige anklager mot Israel for tortur av fanger. Noen ganger er sikkert klagene berettiget. Vi bør imidlertid være klar over at slike beskyldninger er en del av PLOs propaganda-krig, og dessuten at arrestasjoner ofte skjer fordi de israelske sikker hetsstyrkene seiv er utsatt for vold som truer deres liv og helse i forbindelse med arrestasjonen. Men det har vært en lang rekke anklager mot britene i Nord-Irland også. Riktignok har det vært færre klager i det siste enn før, men det skyldes at britene nå bruker et system hvor de holder folk fengslet i årevis på grunn lag av en meget vag mistanke - nemlig vitnemål fra anonyme fanger som seiv får straffen redusert ved å gi de forklaringene 176

som legges til grunn. Britene trenger altså ikke lenger å presse folk for å få bevis, de bare holder dem innesperret uansett.

Det har også såvidt kommet fram at britiske soldater har myr det IRA-folk som var tatt til fange, uten at noen er blitt anklaget for det. Hadde det skjedd i Israel, var det blitt en sak for FN. Poenget er at i en situasjon med terror, må myndighetene fra mskaffe opplysninger som kan gjøre dem i stand til å bekjempe terroristene, og/eller holde potensielle terrorister bak lås og slå.

Og da nytter det ikke å klappe terroristene på skulderen og be dem vennligst fortelle hva de seiv og deres organisasjon driver med. Så enkelt er det. Men Israels metoder i slike saker tåler trolig sammenlikning med hva som helst i andre land, vel å mer ke under forhold som ligner dem israelerne er i. I denne sam menhengen er det naturligvis fint at Amnesty International og andre er påpasselig og folger med, ellers kan volden lett gå over alle grenser slik fiendskapet er. Det fins for øvrig en betydelig og våken menneskerettighetskamp på arabernes vegne blant is raelske jøder også.

Det hender også at Israel utviser folk fra Vestbredden og Gaza, sender dem over til nabolandene. Gjennom de siste 10 år gjelder det visstnok under 200 personer totalt. Det skjer vel særlig når de det gjelder, er ledere for PLOs voldsbruk, men hvor Israel ikke kan legge sine beviser fram for en rett - fordi vitnene ville bli røpet og satt i livsfare. (Se kapitel 24, under overskriften «Terror på Vestbredden»: PLO har drept ca. 400 arabere på Vestbredden og i Gaza.) Ved flere anledninger har verden protestert i stor stil når Israel utviste en handfull slike.

Jeg synes nok at som behandling av erklærte fiender, som orga niserer terror, er utvisning en meget rimelig behandling.

Snaut halve den jødiske befolkningen i Israel er fra Europa, den andre halvparten fra arabiske og andre u-land. Ca. 17% er arabere, representanter for den folkegruppen som ligger i krig med Israel. Hvor i verden har man oppnådd at stridighetene og motsetningene i et slikt samfunn blir løst med så lite vold, og klart å beholde debatt og frie valg som det våpen man bruker for å fremme sine synspunkter? Og hvor har det vært en så rask utvikling i en u-lands-befolkning m.h.t. utdanning, helse osv.?

(Jeg snakker her om selve Israel.)

Det er nok mye å klage på m.h.t. Israels behandling av den arabiske minoriteten. Men når vi tenker på den spente situasjo nen i utgangspunktet, blir det i virkeligheten imponerende at det har gått så bra. Det har vært en sterk utvikling i levestandard, 12 - Ryggen mot havet.

177

utdanning, helsemessig standard, frihet for kvinner, rettssikker het osv., og dette under en krigssituasjon der minoriteten nekter å gjøre militærtjeneste for sitt land. Araberne får undervisning på sitt eget språk, og har full rett til å bruke det i offentlige og andre sammenhenger. Dette i motsetning til en rekke andre mi noriteter som ikke får bruke sine egne språk (blant andre kur derne i Tyrkia, tyrkerne i Bulgaria og jødene i Sovjetunionen).

Flertallet av dagens befolkning i Israel (araberne og jødene fra arabiske land) er altså tidligere u-lands-befolkning. I dag holder utdanningsnivået i Israel europeisk standard, seiv om økono misk krise nå også har brakt utdannings-systemet i krise. Også tusener av ungdommer fra land i den tredje verden, særlig Afri ka, har nytt godt av israelske utdanningsinstitusjoner. (Det gjelder også fra land som formelt har brutt kontakten med Isra el.) Israelsk u-hjelp regnes som meget effektiv.

Før 1948 lå den arabiske befolkningen i Palestina på u-lands nivå helsemessig. I dag er levealderen i Israel over 70 år, også for araberne.

Israel er en velferdsstat, seiv om det under en økonomisk kri se og krigstilstand er vanskelig å gjennomføre det man egentlig ønsker. Også her er Israel en modell for naboland med atskillig romsligere økonomi.

I den arabiske verden - både blant araberne og jødene - har kvinnene hatt meget begrensede rettigheter, men desto fiere plikter. I Israel har de, i hvert fall formelt sett, samme rettighe ter som menn i utdanning, og de er like for loven. (Imidlertid er familieretten underlagt religiøse domstoler, og der er det til dels andre regler som gjelder.) Jentene blir lært opp til å utnytte lovene. De kan seiv velge ektefelle, og i arbeidslivet foregår mye av den samme kampen vi har vært vitne til i Norge, seiv om Is rael ligger en del år bak oss. Når arabere påstår - på kvinnekon feranser og ellers - at Israel ødelegger livskvaliteten for arabiske kvinner i Israel og på Vestbredden, da er dette en uhyrlighet.

Det har f. eks. tradisjonelt vært vanlig blant araberne at når ei jente ble mistenkt for å ha «vanæret» familien ved å ha seksuell omgang med en mann, skulle både mannen og jenta drepes. Det var gjerne brødrene som hadde ansvaret for å drepe søstera.

Mistanke var nok. Enhver kan tenke seg hvordan dette virket på jentenes muligheter for å leve sitt eget liv. Dette er det nesten slutt på blant araberne i Israel, og det er sterkt redusert på Vest bredden også. - I store deler av den arabiske verden er utdan ningsmulighetene for jentene fremdeles langt mer begrenset enn 178

for guttene, hvis de fins i det hele tatt. - De første arabiske kvin nene som fikk stemmerett, var de israelske, allerede fra Israel ble opprettet. Først i de aller siste åra har enkelte av Israels na boland fulgt etter.

Israelsk forskning er blant de ledende i verden på en rekke fei ter. Også her har Israel i stor grad vært et «lys» for land som er villige til å ha noe med Israel å gjøre, og også for enkelte land som ikke er det. (Seiv Libya under Ghaddafi har importert isra elske storferaser.) Noen eksempler: Israel er blant de aller fremste landene i verden m.h.t. medi sin. Mens Norge f. eks. nå midt i 80-åra begynner å kjøpe inn «kroppsøyne» av ulike slag, har Israel laget slike maskiner i årevis.

Israel er kanskje ledende i verden m.h.t. utvikling av alterna tive energikilder. En meget stor del av alle husene får sitt vann oppvarmet av solenergi, og ulike former for solenergi spiller en stadig større rolle i landets energiforsyning.

Israel er ledende innen mange feiter av jordbruk, særlig i å ut nytte små vannressurser på beste måte. Her har Israel også lært bort mye til afrikanske land - og til arabiske land. (Hver som mer kommer flere hundre tusen arabere fra nabolandene til Isra el på ferie, og mange studerer samtidig israelsk landbruk, evt. landbruket på Vestbredden, som i stor grad har lært av Israel.)

Israel har tatt imot flyktninger fra omtrent hele verden, og vil gjøre det igjen hvis og når f. eks. de sovjetiske jødene får lov, eller blir tvunget, til å dra. Israel er en nødhavn for jøder overalt i verden, og som en slik har den vært en suksess. Hundretusener av flyktninger fra arabiske land er brakt fra en livsførsel som ofte tilhørte tidligere hundreår og til et moderne liv, i relativ vel stand, trygghet og frihet.

Dette står i skarp motsetning til arabernes behandling av de arabiske flyktningene, slik vi så i kapitel 17.

Israel er, som vi har sett, i en umulig situasjon på Vestbredden og i Gaza. Verden blokkerer løsninger som kunne bety en ve sentlig forbedring av levevilkårene for de fattige, og kritiserer samtidig Israel for fattigdommen. Israel har ikke noen å inngå en varig, ekte fred med. Og Israel står overfor voldsbruk som dessverre bare kan møtes med vold. Med samarbeid fra naboe ne, og verden forøvrig, ville disse problemene ikke være uover stigelige. Det står ikke på Israel.

Konklusjon: Alt i alt er Israel en suksess, og har levd opp til det man med rimelighet kan forvente.

179

34. Israel som «tiggerstat» Det hevdes av og til at Israel er en kunstig sak, som ikke egentlig er levedyktig og som ikke kunne eksistere uten store gåver fra USA. Ikke mindre enn 12 % av Israels samlede inntekter i 1985 bestod i overføringer fra utlandet, vesentlig fra USA. (Det gjelder både militær og sivil hjelp fra den amerikanske staten og gåver fra jødene i USA og verden ellers.)

Denne saken kan imidlertid ses fra flere sider, og her er noen av dem: 1) De fleste land i verden har et militærbudsjett som utgjør 2-10 % av nasjonalinntekten (hos oss ca. 3 %). For Israels vedkommende er det oppimot 30 % (det har blitt skaret ned en del de siste få åra). Dersom vi trekker støtten på 12 % fra Israels militærbudsjett på 30 %, vil det si at situasjonen netto er at Israel er selvhjulpen med et militærbudsjett på 18 %, dvs. flere ganger så stort som hos oss.

2) Av og til antyder folk som skulle vite det at USA slett ikke gir noen hjelp til Israel, men bare yter en rimelig betaling for militære tjenester som egentlig er enda mer verd, seiv om det er vanskelig å fastsette priser på slikt. Slike saker er naturlig vis «hysj, hysj». Men det dreier seg om etterretning som dan ner noe av grunnlaget for amerikansk utenrikspolitikk, sær lig i Midt-Østen, men også i verden for øvrig. (Det er f. eks. kjent at det var israelsk etterretning som i 1963 gjorde de oppdagelsene som gjorde det mulig for USA å hindre Sovjet unionen i å montere atomraketter på Cuba.) Ikke mindre viktig er den rent militære etterretningen. 81. a. har israelerne i en rekke tilfeller fått tak i avanserte sovjetiske våpen, de har 180

til og med fått arabiske piloter til å komme til Israel med av anserte kampfly. Dette har gjort det mulig for amerikanerne å utvikle teknikker for å overvinne sovjetiske våpen. Israelerne har også foreslått en lang rekke forbedringer på ameri kansk utstyr.

Israels sterke militærpotensiale er av strategisk betydning for USA og Nato. Seiv om Israel ikke er formelt alliert, lig ger bl. a. et veltrent flyvåpen der som en faktor alle må ta hensyn til.

3) Israel har tidligere tatt opp store lån. I stor grad skyldes dette krigene, som alltid blir meget dyre. Situasjonen i dag er at renter og avdrag på tidligere lån ligger på omtrent samme be løp som de stønadene Israel mottar fra utlandet, slik at netto er stønadene omtrent null. - Den samme situasjonen er for øvrig mange land i den tredje verden i.

Israel er altså i høy grad funksjonsdyktig i en freds-situasjon, men byrden av fiendtlighetene fra naboene er i høyeste laget.

Ingen land ville klare slike trusler fra en nabo-befolkning som er så mange ganger større og til dels rikere uten at det ville ska pe problemer. Men også på dette feltet har Israel klart seg bedre enn en skulle vente ut fra situasjonen.

181

35. Jødene i Polen Før annen verdenskrig var det ca. 3 millioner jøder i Polen. De bodde gjerne i sine egne landsbyer, shtetl, og brukte til daglig sitt eget språk, jiddish. (Ordet betyr «jødetysk», og er i utgangs punktet en tysk middelalderdialekt, oppblandet med hebraisk, polsk og andre slaviske språk.) Forholdet mellom den polske og den jødiske befolkningen var ofte anstrengt.

Etter krigen var det bare ca. 300.000 jøder igjen i Polen. Rest en var blitt drept av nazistene, og den polske befolkningen hadde gjort lite for å hjelpe dem. Tvert imot: Ikke sjelden kunne ty skerne regne med samarbeid når det gjaldt jødene, seiv fra po lakker som ellers hatet tyskerne av fullt hjerte.

Da de overlevende jødene kom tilbake til sine hjemsteder etter krigen, opplevde de at de ikke var velkomne. Ved flere anlednin ger kom det til direkte pogromer fra den polske befolkningens side, med atskillige drepte jøder. Resultatet var at de fleste jøde ne forlot Polen i løpet av forholdsvis kort tid.

I 1968 ble det en stor anti-jødisk kampanje i Polen. Jøder mistet jobben, jødiske barn ble mobbet. Jødene fikk direkte be skjed om å dra, og de måtte si at de ville dra til Israel - seiv om mange ikke kunne tenke seg det. Mange av de polske jødene var helt mot det Israel stod for. En stor del av dem var lojale kommunister, og hadde gjerne ytt en stor innsats for partiet.

Men vekk fra Polen måtte de. Etter 1968 var det bare noen hun dre jøder igjen i Polen, mest eldre mennesker. Likevel var det også spredte forsøk på å gi jødene skylda for krisen i 1980-åra.

Det er verd å merke seg at i Polen i 1968 ble jødene forfulgt som jøder, uansett hvilke synspunkter de hadde. Alle ble tillagt 182

«zionistiske» og vonde egenskaper, samme hva de sa og hadde sagt tidligere. Her ble verdien av det vanlige snakket om at man ikke har noe mot jøder, bare «zionister», klart demonstrert.

La meg tilføye at i Polen av i dag er det sterk sympati for Isra el blant menigmann. Det har ikke minst sammenheng med at polakkene beundrer Israels vilje til å hevde sin uavhengighet overfor mektige naboer som er støttet av Sovjetuionen. Israelere som besøker Polen, rapporterer derfor om at de har ei fin tid der. - Det er også en viss offisiell kontakt mellom Israel og Po len, men i juni 1987 ikke formelle, diplomatiske forbindelser på ambassade-nivå.

183

36. Jødene i Sovjetunionen I mange hundre år var «det hellige russiske riket» stengt for jø dene. Men etter hvert som tsaren, og siden sovjetstaten, la under seg nabolandene, ble en betydelig jødisk befolkning styrt fra Moskva. Under tsaren var forholdene til dels meget harde for jødene, og de var ofte blant de fattigste av de fattige. Ordet po grom er russisk. Som nevnt betyr det ødeleggelse, og betegnet at mobben gikk amok i dagevis (med plyndring, voldtekt og drap) i jødenes ghettoer, uten at politiet gjorde noe for å hindre det. Situasjonen førte til at mange jøder emigrerte, mest til USA, men også en del til Vest-Europa og Palestina.

Neppe noen annen folkegruppe hadde større forhåpninger til revolusjonen i 1917 enn jødene, og jøder var i stor grad med på begivenhetenes gang - seiv om de fleste jødene var liberale. Til å begynne med så det også lovende ut. Antisemittisme ble for budt. Og jødene fikk i stor grad lov til å utfolde seg med sitt tra disjonelle dagligspråk jiddish. - Men det viste seg snart at det tradisjonelle, russiske jødehatet fremdeles lå latent, og det duk ket stadig opp i ulike former. Det førte blant annet til at jødene fikk liten støtte og hjelp mot nazistene under 2. verdenskrig.

Mange jødiske skoler og kulturinstitusjoner ble etter hvert stengt av myndighetene.

Men da Israel ble opprettet i 1948, var det med sovjetisk støt te. Det blir vel aldri helt klart hvorfor sovjetlederne valgte denne politikken, kanskje det var for å svekke Storbritannia. I hvert fall var kommunistiske land (særlig Tsjekkoslovakia) de eneste 184

som var villige til å levere våpen til den nye staten. Uten dette våpensalget - som var godkjent av sovjetlederne - ville jødenes stat ha vært dødsdømt. Det ble opprettet diplomatiske forbindel ser mellom Israel og Sovjetunionen, og Israels første ambassa dør i Moskva ble den senere statsministeren Golda Meir.

En kjent episode kom til å få mye å si: Golda Meir avla et be søk i jødenes gudshus, synagogen, i Moskva. Det gikk greit. Da hun imidlertid kom dit på Rosh Hashana (en av jødenes store høytidsdager), viste det seg at i stedet for de 2.000 menneskene som pleide å besøke synagogen i denne høytiden, var 50.000 jø der møtt opp for å hilse på «vår» ambassadør. Bare få av dem kom inn i synagogen, resten stod i gatene rundt. Dette gjorde de til tross for at Pravda et par dager før hadde hatt en artikkel med kraftig advarsel til de sovjetiske jødene mot å ha noe spe sielt forhold til Israel: «Det fins ikke noe slikt som et jødisk folk.» Så stod de da der: Offiserer i Den røde hær, soldater, ten åringer, gamle, småbarn - kort sagt alle slags mennesker. Da Golda Meir kom, omringet de henne, nesten bar henne, sa nav net hennes omigjen og omigjen. Inne i synagogen kom det sta dig kvinner og bare tok på klærne hennes (i en ortodoks, jødisk synagoge sitter kvinner og menn åtskilt). Også på tilbaketuren var hun omringet av jøder. Noen gråt, noen 10, de ropte «vår Golda». 112 Dette var mer enn de sovjetiske myndighetene kunne tåle, og i løpet av kort tid ble resten av den jødisk kulturen mer eller mindre avviklet: Teater ble stengt, aviser ble stoppet, forlag ble nedlagt, og resten av jødisk undervisning (på jiddish) ble det stort sett slutt på. Men de diplomatiske forbindelsene ble opp rettholdt til 1967 (jfr. kapitel 22).

Men sovjetmyndighetene klarte ikke å knekke jødene. Jeg skal nå sitere fra Og det ble morgen av den danske presten Poul Borchsenius (s. 89): «I oktober 1957 ble det holdt en verden sungdomskongress i Moskva. Israel var invitert og sendte en de legasjon som bl. a. omfattet en gruppe dansere og sangere. Isra elerne reiste med båt til Odessa, og videre med toget til Moskva . . .

Allerede da skipet la til i Odessa, så de tusenvis av jøder stå på kaien for å ta imot dem. På hver stasjon der toget stanset, myldret det av jøder. Noen sto tause. De bare så, de stirret på de unge, som kom fra deres lengslers land. Andre var ivrige, de prøvde å røre ved israelerne, de ba om en souvernir, en nål, et prospektkort, ja, en bete av en hebraisk avis ble tatt imot som 185

noe stort, nesten hellig. Da de israelske kunstnerne skulle opp tre, var teateret fylt til siste plass. Israelerne sto først på pro grammet, mens jugoslaverne hadde den andre halvdelen. Men da den israelske avdelingen var forbi, forlot publikum teateret, så jugoslaverne spilte for tomme benkerader. Nå ble myndighe tene nervøse. Neste kveld var israelerne satt på programmet i et stort teater i Moskvas sentrum. Et par timer før forestillingen ble de underrettet om at av «tekniske grunner» måtte de flyttes over til en annen scene. Den viste seg å være et lite utkantteater, som lå ti kilometer unna og bare hadde to hundre plasser. Da israelerne i siste liten kom dit, var torget svart av mennesker. De tusener som hadde kjøpt billetter til kvelden, hadde gått den lan ge veien, ikke for å komme inn, for de visste at de kunne ikke få plass i teateret, men for å se når israelerne gikk inn i teateret og siden forlot det.« Det er 2-3 millioner jøder i Sovjetunionen, og de represente rer et problem for myndighetene. De fleste av dem er lojale sov jetborgere, men samtidig føler de på at de er jøder. For mange har dette vært noe de ikke syntes det er vanskelig å kombinere, men myndighetenes holdning har bidradd til å gjøre stadig flere bevisste sin jødiske særegenhet.

Situasjonen for jødene i Sovjetunionen i dag kan beskrives slik: Det står stemplet «nasjonalitet jødisk» i passene deres, men de blir nektet alle nasjonale rettigheter. De sovjetiske myndighete ne har vært nøye med å sørge for at ikke-russiske språkgrupper får skoler, aviser, kringkasting, bøker osv. på sitt eget språk. Det gjelder til og med ganske små språkgrupper. Men jødene er nektet alt dette. Deres tradisjonelle talespråk, yiddish, blir mo tarbeidd. Det jødiske folkets fellesspråk siden bibelsk tid, he braisk, er i praksis helt forbudt for jødene. En rekke jøder har fått mange års fengsel for den ene «forbrytelsen» at de har un dervist i fedrenes, og Bibelens, språk hebraisk! Mest kjent i så måte er Josef Begun, som fikk 12 års fengsel for dette. Men han er bare en av flere. I løpet av våren 1987 er riktignok Begun og en rekke andre jøder blitt løslatt, og det er en viss tendens til oppmyking. Men signalene fra myndighetene er motstridende, og ingen vet hva det vil bli til for jødenes vedkommende. - Det er ingen undervisning i jødenes historie og kultur i Sovjetunion en. Sovjetstaten driver altså et regelrett kulturelt folkemord, der alle særtrekk ved det jødiske folket fjernes.

186

De sovjetiske myndighetene motarbeider all religion. Men jø dene har enda større vanskeligheter enn andre med å få praktise re sin tro.

I matematikk og en del andre fag er det to sett opptaksprøver til sovjetiske universiteter: En meget vanskelig for jødene, en lettere for alle andre. De blir i stor grad utelukket fra ledende stillinger i militæret og i det politiske liv. Dette gjelder også jø der som ikke er aktive nasjonalt eller religiøst, og som er fullt ut lojale sovjetborgere og kommunister - bare fordi de er jøder.

Jøder som søker om å få reise til Israel, mister straks sitt ar beid. De må enten leve på venner eller gjøre jobber de er sterkt overkvalifisert for, som når vitenskapsmenn må arbeide som heisførere. Ofte blir de utsatt for fysisk trakassering av volds menn som politiet aldri viser noen interesse for å finne. Navne ne på ca. 9000 slike jøder er kjent i Vesten, de fleste av disse navnene representerer en familie. Det er nok også flere som ikke er kjent i Vesten. Nesten 400.000 jøder har bedt om å bli invitert til Israel, noe som er første trinn i prosessen for å få utreise.

(Under de rådende forhold er det mange som foretrekker å vente med selve søknaden.) Men de siste åra har sovjetmyndighetene stoppet utvandringen nesten fullstendig. Ca. 250.000 sovjetiske jøder fikk reise ut i en periode for noen år siden.

Sovjetisk presse har begynt å gi jøder skylda for nesten alt som er galt i verden. Det skal f. eks. være amerikanske jøder som står bak krigen i Afghanistan, fordi de er ute etter å tjene penger på våpensalg. Tanken om en mystisk verdensjødedom som driver et ondsinnet spill, går stadig igjen. Man refererer de forfølgelsene det jødiske folket har vært utsatt for gjennom hi storien, men bagatelliserer dem og unnskylder voldsmennene.

Det forties at Hitlers rasisme rammet jødene spesielt. Antise mittisk stoff er kommet inn i skolen. Det er en stor belastning for jødiske barn, og fører til mye mobbing av jøder i skolen.

Den voldsomme hetsen kan neppe ha noen annen hensikt enn å forberede den sovjetiske befolkningen på å godta, og utføre, voldshandlinger når myndighetene måtte trenge en syndebukk.

Ingen kan jo vite når det kan oppstå en krise av lignende type som vi har sett i Polen og andre øst-europeiske land, og da er det greit å ha noen å skylde på. Hva det kan føre til, er det umu lig å forutsi. Det virker ikke urimelig at noe lignende kan skje som det som skjedde i Polen: At jødene blir kjeppjaget. - Nå i 1987 er det imidlertid, som nevnt, også oppmuntrende tenden187

det?

188

37. Israel og under trykkende regimer Israel blir av og til beskyldt for å støtte og ha støttet en rekke regimer og grupperinger som er svært lite demokratiske og som har et syltynt forhold til alt som menneskerettigheter heter. Det dreier seg f. eks. om grupperinger i Uganda, Nicaragua, Haiti, Namibia, Sør-Afrika, Angola, Sri Lanka, Argentina og Iran.

Israel er et lite land, med vel 4 mill. innbyggere og med en levestandard som er halvparten av vår. Israelerne er omgitt av 22 arabiske land med nærmere 200 millioner innbyggere, med et areal ca. 400 ganger deres eget og til dels med enorme olje rikdommer. De fleste araberne vil ikke anerkjenne jødenes rett til å ha sitt eget land. Israel må derfor, som før vist, bruke en uhyggelig stor del av sine ressurser til militære formål. Landet er nødt til å holde en stor våpenproduksjon, og ressursene er strukket til det aller ytterste. Man er simpelthen nødt til å seige overskuddsproduksjonen av våpen. Israel ville helst ha solgt den til demokratiske land, men de har i stor grad latt være å kjøpe i Israel, bl. a. etter press fra arabiske land. I denne situasjonen har israelerne ikke råd til å være så kresne som de kunne ønske i valget av kunder. De har altså vesentlig mindre handlefrihet enn oss, uten at vi derfor trenger tro på alle beskyldningene om israelsk engasjement nesten overalt. For riktignok er det israel ske militære eksperter både her og der. Men i mange tilfeller stiller de som privatpersoner. De har fått sin militære utdanning i Israel, og ingen kan nekte dem å reise fra landet, heller ikke å ta godt betalte oppdrag der de måtte finnes. Det fins også nors 189

ke leiesoldater flere steder i verden, men det er nok langt flere fete tilbud for israelere enn for nordmenn.

For noen land kommer det spesielle betraktninger inn. I Ar gentina er det f. eks. over 200.000 jøder - og et sterkt jødehat i deler av befolkningen. Israelsk våpensalg har bl. a. vært et for søk på å beskytte den jødiske befolkningen ved å skape goodwill i militære kretser, hvor det er atskillig politisk brunfarge. Det ble slått stort opp at israelerne leverte våpen til Argentina under Falklandskrigen mot Storbritannia sommeren 1982. Men alle is raelske leveringer var avtalt lenge i forveien, og bare en brøkdel av de våpen Argentina brukte var av israelsk fabrikat. Det foku seres mindre på f. eks. franske våpen, til tross for at Storbritan nia opptrer som en alliert overfor Frankrike, men behandler Is rael som en fiende i denne sammenhengen. Storbritannia selger nemlig våpen, i til dels store mengder, til de fleste av de landene som åpent sier at de skal bruke dem mot Israel. Praktisk talt det eneste landet i Midt-Østen som den britiske regjeringen forbyr våpensalg til, er Israel. Slik har det vært siden lenge før Falk landskrigen.

Iran er et muslimsk land, men ikke arabisk. Det er ennå en betydelig jødisk minoritet der, og den er i en utsatt stilling. Et hvert samarbeid mellom Israel og Iran må ses i lys av dette.

I Sør-Afrika bor det mange jøder. De fleste jødiske familiene kom dit ved århundreskiftet som flyktninger fra det området som nå er Sovjetunionen. Disse jødene er naturligvis en del av samfunnet i Sør-Afrika, men de er kjent som et forholdsvis libe ralt element innenfor den «hvite» befolkningen. For øvrig blir de seiv i økende grad utsatt for motstand fra de mest rasistiske kret sene. Mange har flyttet fra Sør-Afrika til Israel, og det betyr at det er slektskap og nære kontakter mellom jøder i Sør-Afrika og Israel. Men Israel benekter på det sterkeste at landet har mer omfattende kontakt med Sør-Afrika enn land som Frankrike og Storbritannia har. Israel nevnes ofte sammen med Sør-Afrika både m.h.t. handel og våpensalg. Men Israels handel med SørAfrika er forsvinnende liten sammenliknet med f. eks. Frankri kes. Det er også Frankrike, Vest-Tyskland og Storbritannia som har stått for det aller meste av våpenleveransene til Sør-Afrika, mens Israels leveranser er helt übetydelige i forhold. Det snak kes om et mulig samarbeid mellom Israel og Sør-Afrika m.h.t. atomvåpen. Dette er rene spekulasjonen Derimot er det et fak tum at Frankrike har levert et kjernekraftverk til Sør-Afrika, og at dette kraftverket bruker anriket uran fra China.

190

Israel har gang på gang fordømt apartheid-systemet, og forsø ker å påvirke forholdene i liberal retning. Når for eksempel de svartes fagforeninger er blitt mer effektive de senere år enn før, skyldes det bl. a. at Israel har satset spesielt på skolering av svarte fagforeningsledere fra Sør-Afrika og Namibia.

Hovedsynspunket i denne saken er: Bare når Israel ikke er truet av utslettelse, kan man stille de helt store krav til landets oppførsel. Inntil en varig, trygg fred foreligger, er Israel truet på livet, og har mindre handlefrihet enn det kunne ønske seg.

191

38. Troverdighet Odd Karsten Tveit avslutter boka «Nederlag» slik: «Israels ver sjon av det som skjedde ble ikke lenger automatisk akseptert.

Troverdigheten var gått tapt.

Det var en annen side ved Israels første nederlag.« Det er forsåvidt riktig. Det har aldri vært noen grunn til å sto le blindt på Israels offisielle versjon av begivenhetenes gang, slik det vel aldri er grunn til å stole på noen i krig. Imidlertid har det vist seg at det israelske samfunnet seiv har vist stor in teresse for å få fram fakta, og alt i alt har man ut fra israelske medier kunnet få et bilde av begivenhetenes gang som i det vesentligste ligger rimelig nær de faktiske hendelser.

For min del er jeg i hvert fall overbevist om at legger man Is raels troverdighet ved siden av NRKs troverdighet (særlig der som man ser på de israelske mediene og ikke bare på offisielle erklæringer), er det ingen tvil om at Israel kommer best ut. La meg gjenta fra kapitel 28 at NRK med åpne øyne underslo bl. a. det helt avgjørende faktum at flertallet i Sør-Libanon ønsket israelerne velkommen i 1982.

Litt til når det gjelder Tveits bok: Det er positivt at han brin ger en del av de meldingene som ble underslått i 1982. Han har ellers bodd i Libanon og hatt mulighet for å jobbe med dette på fulltid både i Norge og Midt-Østen. Han kan sitere det utvalget av mennesker han ønsker på den måten han ønsker. Men enkelte ting har slått meg: Dersom Israel hadde opptrådt så ensidig hen synsløst og til dels hensiktsløst ondsinnet før 1982 som han gir inntrykk av, da måtte libaneserne være dummere enn jeg tror de er for å ønske israelerne velkommen med blomster og sjokola 192

de. Han har ellers svært mye om Israels bombing av Vest-Beirut under beleiringen. Det gir vel et noe annet inntrykk enn Tveit når varaordføreren i Beirut, etter at det hele var over, opplyste at bare 25 % av skadene i byen skyldtes Israels bombardement, resten krig mellom ulike grupper i Libanon.

Jeg kan for øvrig ikke se at Tveit gir noe alternativ, hva annet Israel kunne ha gjort for å få PLO vekk. Han har visst heller ikke tatt med det momentet at PLO hadde tilbud fra Israel om fritt leide helt fra begynnelsen av, slik at krigføringa kunne vært avbrutt langt tidligere. (Grunnen til at PLO holdt ut så lenge, var vel først og fremst at verdens reaksjoner gav grunn til å håpe at Israel kunne presses til å la den få bli værende.) Tveit har visst ikke fått med en eneste av PLOs erklæringer om krig mot Israel.

Og heller ikke røper han noen forståelse for Israels grunnleg gende situasjon og den trusselen landet lever under.

Manipulerings-teknikker Det er flere vanlige teknikker reportere bruker for å manipulere publikum. De brukes ofte, ikke bare i forbindelse med Israel: a) Siling av fakta. Viktige opplysninger som ikke passer inn i det mønsteret man ønsker å skape, blir ganske enkelt utelatt. b) Den parten en liker, får komme til orde ved hjelp av profesjo nelle snakkere, som kan uttrykke seg på en overbevisende måte. Motparten blir representert ved mennesker som ikke har propaganda som yrke. c) Språkbruken er viktig. PLO omtales som «frigjøringsorgani sasjon», og terroristene omtales som «geriljasoldater» også når de har sprengt en buss el. lign. (Når det ikke er israelere som er offer, men folk som blir sprengt av baskere, armenere o. 1., kalles tilsvarende handlinger terror og gjerningsmenne ne terrorister.)

Den syriske okkupasjons-styrken i Libanon kalles «den fredsbevarende styrken».

Når Israel påpeker at «frigjøringsorganisasjon» ikke er noe passende navn på PLO, svares det gjerne at «vi kaller organi sasjoner det de kaller seg seiv». Men det er ikke sant, fordi «de israelsk-støttede høyreorienterte Haddad-styrkene» aldri har kalt seg dette, men «de frie libanesiske styrker» eller lignende.

13 - Ryggen mot havet.

193

d) Regimer en ikke liker, sammenliknes med demokratier. I praksis gjelder det gjerne vestlig orienterte regimer, hvor det stadig påpekes mangel på demokratiske rettigheter. Til regi mer en liker, derimot, stilles det ikke slike krav. Der er det en masse forklaring på at man ikke er «modne for» demokra ti. Dette siste gjelder særlig Afrika og til dels kommunistiske land. Etter min oppfatning er det rasisme å ikke stille krav om anstendig oppførsel og demokratiske valg til herskerne i alle land. Skal ikke alle herskere oppføre seg slik at de kan møte sitt folk i frie valg, i det minste etter noen år med makten?

Dette er særlig påfallende å se m. h. t. Nicaragua. De sam me politikerne som aldri har lagt den ringeste vekt verken på at Israel er i krig, at palestina-araberne er blitt «alfabetisert», at deres helsetilstand er sterkt forbedret, osv., legger stor vekt på disse faktorene i Nicaragua.

Det er temmelig misvisende når noen sier at «i 40 år har vi bare hørt Israels versjon, det er på tide også å høre PLOs». Tvert imot: Leksika, lærebøker og nyhetsmedier har i økende grad utelatt Israels versjon av fortid og nåtid, mens motpartens argument-type kjøres i sterk grad.

Denne boka, og oppsummeringa bakerst, er ment å hjelpe til med å bøte på dette.

194

39. Vår holdning Vi nordmenn har vel lett for å overvurdere vår vesle innflytelse på verden omkring oss. Men vi danner oss jo oppfatninger om forhold rundt om i verden - forhåpentligvis på noenlunde infor mert grunnlag. I denne saken er det åpenbart at begge hovedpar tene - Israel og PLO - legger en viss vekt på hva vi mener. Jeg vil derfor antyde hvilke holdninger jeg mener bør prege Norge som stat og oss som enkeltmennesker overfor denne konflikten.

Vi bør forlange at det blir slutt på at PLO og de arabiske le derne bruker palestina-flyktningene som gisler og brikker i ha tet mot Israel. Vi må forlange at araberne godtar prosjekter som kan fjerne flyktningeleirene og gi innbyggerne der en varig til værelse på et anstendig nivå utenfor Israel. Den nåværende poli tikken er en indirekte støtte til kravet om at disse menneskene skal «tilbake». Vi må satse skikkelig for å gi disse menneskene gode levevilkår.

Vi må være klar over at Israel blir utsatt for en sterk belast ning av situasjonen slik den er. En nesten total arabisk boikott stenger israelerne inn i sitt lille land. (De kan riktignok nå besø ke Egypt som turister.) Den påfører israelerne store ekstra utgifter i form av handelsboikott som også ikke-arabiske land blir presset til å være med på.

En enda større belastning er den stadige militære trusselen.

Den gjør at Israel må bruke aldeles uforholdsmessige ressurser på militæret. Det som mer enn noe annet gjør dette til noe full stendig umoralsk, er at boikotten og truslene kommer fra de samme land som har gjort livet uutholdelig for sine jøder og gjort at de følte seg tvunget til å dra til Israel. Seiv når de arabi 195

ske landene ikke løsner et skudd mot Israel, er situasjonen en enorm belastning, i penger og stress, hele tida. Jeg er helt over bevist om at et hvilket som helst europeisk land - vårt eget ikke unntatt - ville opptrådt hardere enn Israel gjør overfor ethvert land som oppførte seg sånn mot oss.

Israels sterke satsing på militæret framstilles av og til som ag gressivitet. Vi bør kunne forstå at i et land hvor deltakerne ved frie valg er de samme som både må betale utgiftene og være sol dater, er en slik satsing ikke uttrykk for noe annet enn fortvilel se. Israelerne har de samme ønskene om offentlig innsats på alle feiter som vi har i Norge. De vet at de ofrer andre ting for sin sikkerhet. Det er en forbrytelse at de samme land som har hund set og jaget jødene i århundrer, skal tvinge Israel til en slik uver dig bruk av sine ressurser. - Det ville ikke være av veien med økonomisk støtte fra Norge til Israel, f. eks. i forbindelse med flyktninger til Israel fra ulike land.

Vi må forlange at PLO forandrer sitt charter (sin grunnlov) og anerkjenner jødenes rett til å være i flertall i sin egen stat. Før dette skjer, må vi nekte å ha noe med organisasjonen å gjøre.

Handelen mellom Israel og Norge er altfor liten. Jeg har ikke noe konkret å si i den forbindelsen, annet enn at jeg håper at noen av leserne har mulighet for å gjøre noe med det.

Norske politikere og andre som har kontakt med Sovjetunion en, må kreve at jødene blir behandlet på linje med andre nasjo nale minoriteter: Full rett til å bruke sitt eget språk, dyrke sin egen religion, lære om sin egen historie og kultur. Det må ikke være noen forbrytelse å søke om å få reise til sitt nasjonale hjemland Israel, og ha kontakt med dette landet. Tvert imot, det må være en selvsagt rett.

Norsk u-hjelp bør gjøre bruk av israelsk ekspertise. Det gjeld er særlig ørkenbekjempelse og vanning.

Den måten nordmenn flest kanskje best kan støtte Israel på ved siden av å vise sin holdning i skole, på arbeidsplass, i of fentlig debatt og nærmiljø - er å reise til Israel som turist. Israel har en lang rekke fremragende turistmål, enten man er bibel interessert eller ikke. Fra april til oktober er det ikke ei regnbyge i Israel - været er helt stabilt. Israel har alt fra snø på Hermon fjellet til tropiske forhold og korallrev ved Rødehavet. Og landet er trygt, det forekommer praktisk talt aldri terror-episoder som rammer utlendingen Det skyldes bl. a. at både jøder og arabere lever av turismen, og har felles interesse av at turist-trafikken skal fortsette. Kriminaliteten er lav. Men trafikken er nok noe 196

«orientalsk» og kaotisk i stilen. Man trenger ikke noe annet do kument enn et norsk pass for å komme inn i Israel, inkludert Vestbredden. - Heller ikke opptøyene fra desember 1987 av har gjort det utrygt å reise til Israel. Riktignok kan det være klokt å unngå deler av Judea og Samaria i urolige tider. Men i selve Israel har det vært rolig, og jeg har ikke registrert at urolighete ne på noen måte har gått ut over turister, bortsett fra at noen har valgt å flytte fra hoteller i Øst-Jerusalem (den arabiske delen) til Vest-Jerusalem (den jødiske delen). Også bråkmakerne på Vestbredden unngår å ramme turister (og pressefolk).

En vanlig problemstilling er: Skal alt Israel sier og gjør for svares? Kan og skal ikke venner kritisere Israel?

Naturligvis gjør Israel feil. Men beslutningene tas i vanskeli ge situasjoner, ofte under tidspress, på basis av ufullstendige opplysningen Eller på grunnlag av opplysninger som må fortset te å være hemmelige. Det kan f. eks. dreie seg om uoffisielt samarbeid med arabiske land, eller at man har fått kjennskap til PLO-planer som skal kveles i fødselen. Mye av kritikken mot Israel bygger rett og slett på uvitenhet. Dersom mye i denne boka var nytt for deg, har du i hvert fall ikke hatt rett til å kritise re, etter min oppfatning.

I alle kriger gjøres det feil. Til og med i vårt rike og problem frie land lever en del mennesker i uverdige forhold. I Israel er problemene langt større. Likevel inneholder den politiske pro sessen i Israel en stor grad av moralske vurderinger. Vi bør ikke godta det når israelerne blir framstilt som onde, hensynsløse menneskeplagere. De prøver og feiler, javel. Men de som har satt dem i den umulige situasjonen de er i, har ingen rett til å kritisere. De som insisterer på at de er i krig med Israel, har ing en rett til å klage på at Israel fører krig. (Jeg snakker her om moralsk rett, naturligvis. Juridisk må ordet være fritt.)

Skal ikke også palestina-araberne være gjenstand for solidari tet? Ja og nei. Vi bør støtte konkrete hjelpeprosjekter til palestina-arabere etter de samme kriterier som vi legger til grunn for støtte ellers i verden, dvs. ut fra behov og virkning.

Men solidaritet i betydningen politisk støtte til palestineres krav må være betinget av at de palestinerne det gjelder, klart og utve tydig godtar jødenes rett til å ha sin egen stat i fred i generasjo ner framover, og sier det rett ut til sine egne. Det gjelder ikke minst overfor kristne palestina-arabere. De politiske probleme ne palestinerne har, er stort sett selvforskyldte - de skyldes PLOs og andre arabiske lederes politikk. Enhver kritikk mot Is 197

rael som overser at PLO og andre insisterer på å utslette landet (se bl. a. vedlegg 2), og på at det er krig, er usaklig og fortjener ingen støtte. Hovedproblemet har vært og er: Arabere flest vil ikke innrømme at jødene har en prinsipiell rett til en stat hvor de er i flertall. Det må være klart at Israel har svært lite spille rom for innrømmelser før arabernes holdning er endret, og vår anstrengelse må gå i retning av å oppnå det.

Vi må selvsagt ikke godta klare overtramp fra israelsk side i kampen for «lov og orden». Det er fristende for israelerne å bru ke ulovlige metoder mot erklærte fienden Det bør være i alles interesse at slikt bli tatt opp og straffet. Men samtidig bør vi være klar over den vanskelige situasjonen Israel er i.

Når Midt-Østen-konflikten synes uløselig, er det ikke fordi det er noen objektiv grunn til det. Som vi har sett tidligere, har andre grupper enn palestina-araberne både mattet flykte i større antall og i sum opplevd langt større lidelser enn palesti na araberne. Det gjelder også innenfor det «arabiske hjemland».

Borgerkrigen i Libanon har flyttet om på flere mennesker enn de som flyktet fra Israel i 1948. Drusere og kurdere er vel også blitt flyttet på i større grad av Syria og Irak. Borgerkrigen i SørSudan er en langt større tragedie enn noe palestina-araberne har vært utsatt for.

Det er bare en ting som gjør Midt-Østen-konflikten til noe helt spesielt: Svært mange arabere har ennå den holdningen at jødene er, og skal være, dhimmier. De kan ikke tåle at jødene er frie og selvstendige mennesker. De synes rett og slett at det strir mot naturens orden. Dette er bakgrunnen for at de reagerer annerledes i denne konflikten enn i noen andre av lignende type.

Dette må vi i Norge ikke godta, og det bør vi fortelle araberne rett ut.

Jeg håper at denne boka vil bidra til å mobilisere Israels ven ner, slik at de grunnleggende fakta kan nå ut til folk flest.

198

Vedlegg nn 1 PLOs Nasjonal-Charter Charteret er PLOs grunnlov. Det kan bare endres med 2/3 flertall.

Det ble først vedtatt av Den første palestinske kongress i Jerusalem i mai 1964 (det var før Vestbredden og Gaza kom under israelsk kontroll i 1967). I juli 1968 ble det gjort enkelte endringer i det, men siden har det vært uendret, og det har aldri vært alvorlige for slag om å endre det heller. Det kan derfor tas som et uttrykk for de prinsippene som har fulgt PLO fra begynnelsen av og til dags dato.

Foråt ikke altfor mye av boka skal gå med til å gjengi arabisk pro paganda, er ikke hele charteret gjengitt her. Jeg har tatt med de ar tiklene jeg anser er mest klargjørende for hva PLO står for. Parente ser inneholder mine kommentarer. For en fullstendig tekst henvises til Leif Røssaak: Israel, PLO og Libanon, (Lunde 1982.)

Artikkel 1: Palestina er det palestinsk-arabiske folks hjernland, og en udelelig part av det arabiske hjernland, og det palestinske folk er en integrert del av den arabiske nasjon.

Artikkel 2:: Palestina, med de grenser som stod ved makt under Det britiske mandatet, er en udelelig territoriell enhet. (Også det nå værende Jordan tilhørte mandatet fra 1922 til 1946.)

Artikkel 3: Det palestinsk-arabiske folk har den juridiske rett til sitt hjernland, og vil - når frigjøringen av hjemlandet er fullført utøve selvbestemmelse utelukkende i henhold til eget samtykke og egen vilje.

199

Artikkel 4: Den palestinske identiteten er et medfødt, iboende ka rakteristikum. Den overføres fra foreldre til barn Artikkel 5: Palestinerne er de arabiske borgere som normalt bodde i Palestina inntil 1947, enten de ble utvist eller ble igjen. Enhver som er født med en palestinsk-arabisk far etter dette tidspunktet, i eller utenfor Palestina, er også en palestiner.

Artikkel 6: Jødene som normalt hadde bodd i Palestina fram til be gynnelsen på den zionistiske invasjonen (1917), vil bli betraktet som palestinere. (Det står ingenting om etterkommere her, i hel digste fall vil man følge den «født-med-far«-filosofien som vi så i art. 5.)

Artikkel 9: Væpnet kamp er det eneste middel for frigjøring av Pale stina, og må derfor betraktes som en strategi og ikke bare som en taktisk fase. ...

Artikkel 12: Det palestinsk-arabiske folk tror på arabisk enhet. For å lykkes i sin oppgave med å oppnå denne målsetting, må de i denne fase av sin kamp bevare sin palestinske personlighet og utvide bevisstheten om dens eksistens, og motstå enhver plan som tar sikte på å oppløse eller svekke den. (Her har altså PLO grunnlovfestet å droppe hele den berømte palestinske «identite ten» når de har fått vekk Israel.)

Artikkel 13: Arabisk enhet og frigjøring av Palestina er to sammen fallende mål. Hvert av dem baner veien for realisering av det andre . . .

Artikkel 15: Frigjøring av Palestina utgjør, sett under en arabisk synsvinkel, en nasjonal plikt til å slå tilbake den zionistiske og imperialistiske aggresjonen mot det arabiske hjemland, og å fjerne zionismen i Palestina. Det fulle ansvaret for dette påligger den arabiske nasjonen, dens folk og regjeringer, med det palestinsk-arabiske folket i spissen . . .

Artikkel 19: Delingen av Palestina i 1947 og opprettelsen av Isra el er å anse som fundamentalt ugyldige, uansett hvor lang tid som går, fordi det var i strid med ønskene til det palestinske folk og deres naturlige rett i deres hjemland, og uforenlig med prinsippene i FN's charter, særlig retten til selvbe stemmelse.

Artikkel 20: Balfour-erklæringen, mandat-dokumentet og alt som er basert på disse er å anse som ugyldige. Påstanden om historiske og åndelige band mellom jøder og Palestina stem mer verken overens med de historiske realitetene eller den sanne oppfatningen av hva som er en stat. Jødedommen som er en religion - er ingen uavhengig nasjonalitet. Heller 200

ikke er jødene en enkelt nasjon med sin egen identitet. De er borgere i de stater de tilhører. (Her vil altså PLO sette strek over tusenårgamle jødiske oppfatninger, likeså over det faktum at jødene er blitt behandlet som utlendinger nesten overalt - ikke minst i den arabiske verden, Palestina ikke unntatt.)

Artikkel 22: Zionismen er en politisk bevegelse som er organisk forbundet med verdensimperialismen og fiendtlig mot alle bevegelser for frigjøring, og mot progressive bevegelser i verden. I sin form er det en rasistisk og fanatisk bevegelse, i sine mål er den aggressiv, ekspansiv og kolonialistisk, og fascistisk i sine metoder. Israel er den zionistiske bevegelsens redskap, og en geografisk base for verdensimperialismen, plassert strategisk i hjertet av det arabiske hjemland, som et slag mot drømmene om en frigjort arabisk nasjon, enhet og framgang . . .

Artikkel 26: Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), som representerer de revolusjonære palestinske kreftene, er ansvarlig for den palestinsk-arabiske folkebevegelsen i dens kamp for å gjenopprette deres hjemland, frigjøre det, vende tilbake til det og utøve sin rett til selvbestemmelse over det, i alle militære, politiske og finansielle saker, og alt annet som det palestinske spørsmålet krever på det inter-arabiske og in ternasjonale plan.

Artikkel 33: Dette Charter kan ikke endres uten ved totredels flertall blant samtlige medlemmer av Nasjonalkongressen i Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, sammenkalt i en spesiell sesjon for dette formålet.

201

Vedlegg nr. 2 Al Fathas politiske plattform Innledende kommentar: I mai 1980 var den viktigste fløyen i PLO, Al Fatah, samlet til møte i Damaskus, på deres fjerde konferanse. Der ble det ved tatt en politisk plattform, som det heter. Den er for lang til å gjengi i sin helhet i denne boka, men vi skal ta med en hel del.

Det som står i parenteser, er mine kommentarer. Vi gir ordet til Al Fatah, den største organisasjonen i PLO, den som Yassir Ara fat tilhører og leder: 113 Det arabiske hjemlandet har gjennom tidene vært utsatt for ut allige koloniale herjetokter (raids), den siste av disse var det ko loniale sionistiske raidet på Palestina. (Merk hvordan Israel gjøres til noe midlertidig, til et «raid».) Dette har skjedd på grunn av at landet vårt historisk sett har vært så strategisk vik tig. Denne betydningen har økt i moderne tid, da internasjonal kapitalisme gikk inn i den imperialistiske fasen. Denne fasen har gjort det nødvendig med utbytting og ekspansjonisme, sær lig siden olje ble oppdaget i vårt område, oljen er livsnerven for hjula i den vestlige industrien.

For at utbyttinga og kontrollen skulle fortsette måtte det arabi ske hjemlandet bli revet fra hverandre og delt opp i små, rivali serande stater. (Det er altså europeiske imperialister som har skylda for at «det arabiske hjemlandet» er delt i mange stater.)

Følgelig ble en politikk med oppdeling i smådeler den grunnleg gende normen for imperialismen. Derfor har de europeiske im 202

perialistmakter tydd til å ødelegge de lokale produksjonskrefte ne, og innlemme dem i det internasjonale kapitalist-markedet.

Deres mål har vært å forhindre at de lokale markedskreftene blir forent og at det blir etablert en nasjonalstat. De tydde også til å skape en zionistisk enhet (dvs. Israel, navnet unngås) som en base for aggresjon mot folkene i vår arabiske nasjon. Zionistisk kolonialisme brukte utvisning for å sikre den aggressive basen.

Framveksten av den zionistiske bevegelsen ble fulgt av en to delt historisk prosess, som viste seg i sammenbruddet av føydal systemet i Europa og den følgende trussel om at den jødiske ghettoen skulle bli oppløst, og på den andre sida av den imperia listiske ekspansjonistbevegelsen. Det ble derfor et interessefel lesskap mellom europeisk kapitalisme og jødiske kapitalister, og den «jødiske staten» ble opprettet for å sikre fortsatt imperiali stisk utbytting og utplyndring av vårt land. (Sammenlikn dette f. eks. med det faktum at samtlige vestlige land nektet jødene våpen i 1948.) Fra starten av den jødiske innvandringen på slut ten av 1800-tallet har det palestinske folket hele tida forsvart og beskyttet sitt land, særlig etter Balfour-erklæringen (i 1917, hvor britene lovte jødene et nasjonalhjem i Palestina) og opprettelsen av det britiske mandatet i begynnelsen av 1900-tallet.

Palestina har vært vitne til voldsomme opprør og glødende re volusjoner av de palestinske massene mot de britiske imperiali stene og de zionistiske innvandrerne. Det palestinske folket har skrevet, gjennom en periode på over tretti år, de mest ærerike kapitlene av heltemot og offervilje. Men den lokale og globale maktbalansen, og den forræderske sammensvergelsen fra de arabiske regimers side brakte over oss den palestinske ulykken i 1948. I sitt eksil hvor de hadde emigrert og hadde blitt kastet ut har vårt folk lidd en fryktelig situasjon av ødeleggelse, opp splintring og oppdeling, og ble utsatt for motbydelige former for ydmykelse og terror. Alt dette varte til den historiske framvekst av vår Fatah-bevegelse i begynnelsen av januar 1965. Dette var begynnelsen til en ny fase i historien til vårt folk og nasjon.

Siden vår bevegelse tror at Palestina er en del av det arabiske hjemlandet, og at det palestinske folket er en del av den arabiske nasjonen, og siden denne troen forutsetter at det zionistiske nærværet i Palestina er en del av den zionistiske aggressive ko lonialistiske invasjonen og en imperialistisk ekspansjonistisk base, derfor er den palestinske revolusjonen en fortropp for den arabiske nasjonen i sin kamp for frigjøringa av Palestina. Kam pen denne revolusjonen fører er en del av den arabiske nasjo 203

nens kamp. Fatah-bevegelsen utgjør den revolusjonære fortrop pen til det palestinske folket, og deres kamp er en del av den felles kampen verdens folk fører mot zionismen og verdensim perialismen.

Fatah-bevegelsen er en nasjonal, revolusjonær, uavhengig be vegelse med disse målene: Frigjøring av Palestina, en full og fullstendig frigjøring; utslettelsen av den zionistiske enheten (Is rael) i alle dens økonomiske, politiske, militære og kulturelle yt ringer (!!); og opprettelsen av et uavhengig, demokratisk Palesti na som skal styre over hele landet Palestina, ta vare på de lovlige rettighetene til alle dets borgere på grunnlag av rettferdighet og likhet og uten å diskriminere med hensyn til rase, religion eller overbevisning. Hovedstaden vil bli Jerusalem. (Legg merke til at det her ikke sies noe konkret om hvilke jøder som skal ha rett til å bli statsborgere.) Styret i denne staten vil være et demokra tisk, progressivt samfunn som sikrer menneskerettigheter og sørger for de universelle frihetene til alle sine borgere. Denne staten vil kunne ta aktivt del i arbeidet med å oppnå målene for den arabiske nasjonen, nemlig å frigjøre de forskjellige område ne og å opprette et progressivt, forent arabisk samfunn. (Her sies det altså rett ut at Palestina skal inngå i en større, arabisk stat. Man kan bare lure på hvilken plass jødene skal ha i dette bildet, og hva slags stat PLO vil velsigne den arabiske verden med.) . . .

Vår metode for å oppnå våre målsettinger er væpnet folkere volusjon, det er den endelige og eneste måte å frigjøre Palestina på. Den væpnede kampen er strategi, ikke taktikk. (PLO erklæ rer seg altså i krig med Israel.) Den væpnede kampen til det pa lestinske folket er en avgjørende faktor i kampen for frigjøring og for å fjerne den zionistiske enheten. Denne kampen vil bli fortsatt uten avbrudd til den zionistiske enheten er utslettet (!!) og frigjøring av Palestina er oppnådd. I vår kamp regner vi med det palestina-arabiske folket som en fortropp og en base, og på den arabiske nasjonen som vår partner i vår kamp og skjebne.

Derfor arbeider vi for å møte alle nasjonale styrker som virker på slagmarken gjennom væpnede aksjoner for å oppnå nasjonal enhet og virkelig samhold mellom den arabiske nasjonen og det palestina-arabiske folket, ved at de arabiske massene tar del i kampen innenfor en forent arabisk front. .... Vi blander oss ikke inn i indre forhold i disse (arabiske) land (det var nok atskillige libanesere som kunne ha kommen tarer til det), og vil ikke tillate andre å blande seg inn i våre sak 204

er, eller til å hindre kampen til det palestinske folket for frigjø ring av vårt hjemland. .... Vi prøver også å overbevise de aktuelle regjeringene i ver den om å stoppe jødisk innvandring til Palestina som deres bi drag til å løse problemet (på det tidspunktet var innvandringen fra Sovjetunionen betydelig), og til å gå imot alle politiske løs ninger som blir tilbudt i stedet for utslettelse av den zionistiske enheten (!!) som okkuperer Palestina, og alle planer som tar sik te på å fjerne eller internasjonalisere den palestinske saken, el ler plassere det palestinske folket under herredømme av noen andre parter.

I det vi tror på dette, og tar prinsippene, målsettingene og me todene til vår bevegelse som et utgangspunkt, gjør den fjerde ge neralkonferanse følgende resolusjoner:

Det palestinske området 5. A støtte den trossige motstanden fra vårt folk innenfor de ok kuperte områdene; å skaffe den nødvendige materielle støtte for å fortsette sin motstand og trappe den opp (det dreier seg da særlig om bomber o.l.); å utvikle sine nasjonale institusjo ner i alle sine former; å gjøre en ekstraordinær anstrengelse for å styrke båndene med de palestinske massene som bor i områder som er okkupert siden 1948 (dvs. i selve Israel) for å gjøre dem i stand til å motstå intriger som ønsker å skade deres enhet og viske ut deres arabiske identitet.

Det arabiske området A. I forhold til massene: 3. A konsolidere forbindelsene med de nasjonale libanesiske styrkene, som står modig i samme skyttergrav som den pale stinske revolusjonen, mot fiendene både av det palestinske og det libanesiske folket og den arabiske nasjonen; å samarbeide med disse styrkene for å beskytte enheten og den arabiske ka rakteren av Libanon (dvs. hindre at de kristne og kanskje shia-muslimene skal få for mye å si).

4. Solidariteten med de libanesiske massene og deres tapre holdning, side om side med den palestinske revolusjonen stilt overfor en krig for å fjerne og utrydde, må bli styrket, be205

skyttet og utviklet slik at den blir en modell for båndene med massene gjennom hele det arabiske hjemlandet. (De ulike li banesiske gruppene er enige om at i dette har PLO lykkes usedvanlig dårlig, derfor er hatet mot PLO så stort hos nesten alle gruppene i Libanon.)

6. Å styrke skjebne-solidariteten med det egyptiske folket som har ytt enorme ofre på veien til frigjøring av Palestina; likele des å øke evnen til de nasjonale og progressive styrkene i Egypt for å gjøre slutt på Camp-David-sammensvergelsen og virkningene av den (det vil si fredsavtalen mellom Egypt og Israel), å få Egypt til å vende tilbake til den arabiske folden slik at den igjen kan ta sin naturlige stilling i lederskapet for den arabiske kampen. (Egypt er det mest folkerike landet i den arabiske verden. Egypterne oppfordres altså til å si opp fredsavtalen.)

B. I forhold til de arabiske regimene: 4. Ikke å blande seg inn i våre indre forhold og avstå fra forsøk på å presse noe slags formynderskap eller splittelse på vårt folk, eller forsøke å undertrykke og utnytte det; likeså å avstå fra noe forsøk på å skaffe vårt folk nye hjem (!!) noen steder utenfor dets hjemland, Palestina. (Her slår PLO altså fast at man setter seg imot enhver normalisering for palestinere som bor i flyktningeleirer, er statsløse, osv.)

Så langt Al Fatahs politiske plattform fra mai 1980.

Denne «plattformen» er jo i virkeligheten en full krigserklæ ring til Israel, med trussel om «væpnet kamp» osv. Vi kan bare spekulere på hva PLO hadde gjort hvis ikke Israel hadde slått så hardt til. Israel trenger ingen spesiell «grunn» for å føre krig mot grupper som vedtar slikt. I lignende språk går propaganda en fra PLO ustanselig.

206

Vedlegg nr. 3: Den fjerde konferansen ved Det islamske forsknings-akademiet 11971 var D.F. Green - som jeg ikke kjenner nærmere til - opp tatt med forskning på biblioteket ved Oxford-universitetet. Hans øyne falt da på et tykt bind som inneholdt det som hadde skjedd på en konferanse om den arabisk-israelske konflikten. Konfe ransen hadde funnet sted på Al-Azhar, som er det viktigste uni versitetet i den arabiske verden for studier av Islam. Det var den fjerde konferansen til Det islamske forskningsakademiet (The Academy of Islamic Research). Dette forsknings-akademiet ble grunnlagt i juni 1961, og ble knyttet til Al-Azhar-universitetet i Cairo. Det var den egyptiske nasjonalforsamlingen som bestem te dette, og det ble også bestemt at akademiet skulle bestå av femti egyptere og opp til tyve utlendinger som alle skulle utpe kes av Egypts president. Denne konferansen fant sted hosten 1968, mens det hadde vært tre tidligere konferanser (i 1964 1965 og 1966).

Temaet på den fjerde konferansen var de grunnleggende for hold ved Midt-Østen-konflikten, særlig den åndelige og teologi ske betydningen og de historiske forbildene. Hussain Al-Shafe'i, som var visepresident i Egypt både under Nasser og Sadat, mot tok deltakerne på vegne av president Nasser. Det var 77 deltak ere og inviterte gjester.

I 1970 ble et fullstendig referat fra konferansen trykt på ara bisk i 3 bind og på engelsk i ett bind (935 sider). I den engelske utgaven står det at den er trykt ved «U.A.R. Government Prin 207

ting Office», altså ved regjeringens trykkeri i Den forente arabi ske republikk (Egypt). At man tok bryet med å oversette dette til engelsk og utgi det, viser at det ble ansett som viktig at ver den blir kjent med disse synsmåtene.

Herr Green fant snart ut at han burde hjelpe egypterne med å gjøre innholdet kjent. Men 935 sider er mye. Han tok derfor og plukket ut en del typiske deler av boka og utgav dem separat.

For å unngå enhver beskyldning om fusk, er Greens utgave gjengitt som fotokopi av originalen, slik at både til dels dårlig typografisk kvalitet og et nokså übehjelpelig engelsk blir gjen gitt nøyaktig slik det så ut i originalen. Green har også noen sid er til med annet stoff. Men plassen i denne boka er begrenset, så vi må nøye oss med noen ganske få gullkorn fra de lærde muslimers skattkammer. Det er sunni-muslimer det er snakk om, ikke shia-muslimer, seiv om det er sistnevnte som har fått rykte for å være mest fanatiske, særlig pga. Khomeini.

Før vi starter de direkte sitatene, vil jeg presisere at det her ikke dreier seg om noen slags hobbypredikanter eller selvbestal tede «pastorer». Vi har foran oss toppen av den islamske eliten, de mest utsøkte lærde fra hele den arabiske verden, utplukket for formålet av den egyptiske regjeringen. Det framheves da også stadig i innleggene hvor avansert denne forsamlingen er.

Skulle vi sammenlikne med noe hos oss, måtte det minst bli Kirkenes Verdensråd samlet til sesjon. Det er i hvert fall atskil lig mer enn et skarve Geilo-møte, om jeg kan få si det slik uten å fornærme noen. Når jeg ikke bringer nyere stoff, er det fordi muslimene såvidt jeg vet ikke har stilt senere konferanser til rå dighet for verden på samme måte. Men tilsvarende forkynnelse som den vi finner nedenfor, er vanlig i mange moskeer fremde les. Og så over til de lærde herrer: Sjeik Kamal Ahmad Own, vise-rektor ved Tanta-instituttet i Egypt: Overskrifta er «Jødene er fiender av menneskelig liv slik det vises av deres hellige bok.»

Han har lest det gamle testamentet i Bibelen forholdsvis grun dig: «. . . emnets natur tvang meg til å dvele ved det og finne hva som er galt med den skadelige oppførselen hos jødene. De res ondskap kan ikke leges hvis de ikke blir undertrykket med makt. Ikke noe godt kan ventes fra dem hvis de ikke lever under Islams vern som loyale og lydige undersåtter. Det muslimske samfunnet vil da behandle dem generøst og tolerant, som det alltid har gjort.

208

Kort som denne avhandlingen er, viser den at jødene, slik det framgår av deres hellige bok, er fiendtlige mot alle menneskeli ge verdier i dette livet, at deres onde natur ikke lett kan bli hel bredet ved midlertidige eller halvhjertede tiltak . . . Israelitte nes vandring i Sinai-ørkenen var bare et forspill til deres evige vandring . . .

En kunne spørre hvorfor så mange ulykker og katastrofer kom over dette folket spesielt. Svaret på dette spørsmålet er ikke vanskelig. Deres onde natur, som alltid har støtt menneskeheten fra seg, ligger bak dette faktumet . . .

Derfor er både deres hellige bok og Talmud fulle til randen av slike fryktelige gjerninger, ondskap og forbrytelser som får oss til å føle at de fortjente alle de katastrofer og all den lidelsen som kom over dem . . .

Hva bør vi lære fra denne oversikten over det Gamle Testa mentet som er et jødisk historisk dokument fullt av motsetnin ger? Det første vi lærer er at jødenes onde natur og iboende syn dighet forklarer de katastrofene, den lidelsen og den forfølgel sen som har kommet over dem i historiens løp. Vi lærer også at jødene aldri forandrer seg. Deres natur, vaner og skikker har forblitt uendret siden begynnelsen av deres historie. Moderne sivilisasjon har bare økt deres hykleri, deres velstand og deres fordekte infiltrasjon i det sosiale livet i andre nasjoner.»

Så langt sjeik Own. - Lenger ute i boka er det et innlegg av sjeik Abd Allah Al Meshad, også han visstnok fra Egypt. (Nav nene er forskjellig stavet i referatet og i lista over deltakere, så det er ikke alltid greit å vite sikkert hvem som er hvem.) Temaet for hans foredrag var «Jødenes holdning til Islam og muslimer i den første islamske perioden». Han lister så opp jødenes hold ninger ut fra Koranen. Her er overskrifta på noen av punktene, hvert punkt er «belagt» med ett eller flere sitater fra Koranen: 1. De forteller løgner om Gud. 4. Opprør (vantro) mot hans (Allahs) budbærere (apostler).

5. Lettvint bruk av snikmord.

6. Opphevelse av avtaler (løftebrudd).

7. Hard-hjertethet.

8. De var kranglevorne og viste to ansikter.

9. De undertrykket sannheten og førte vill.

10. Hykleri.

11. Egoisme.

12. Ønske om å forderve folk.

13. Mangel på god samvittighet.

14-Ryggen mot havet.

209

14. De elsket at det gikk galt for andre (var skadefro).

15. De hadde motvilje mot velgjerninger gjort for folk.

17. Innbilskhet og hovmot.

18. Utbytting og opportunisme.

20. Feighet.

23. Den mest ytterliggående selviskhet.

(Det er 25 punkter, alle går i samme dur.)

Vi går så over til Muhammad Azzah Darwaza. Den eneste opplysningen jeg kan finne om ham, er at han er fra Syria, og er altså en av de få derfrå som er funnet verdige til å være med i denne lærde forsamlingen. Hans tema er «Jødenes holdning til Islam, muslimer og Islams profet, fred være med ham, ved tida for hans ærefulle profetgjerning.» Her lister han opp en rekke klager mot den tids jøder, med bakgrunn i Koranens versjon av begivenhetene. På denne bakgrunnen trekker han bl. a. følgende konklusjon: «Derfor fortjente jødene rettmessig Allahs vrede og forbannelse, slik det er opptegnet gjennom mange vers. Gud brennemerket dem med ydmykelser og usseldom. Allah har sendt til dem slike som torturerte dem alvorlig og vil fortsette å forfølge dem til den siste dag. Det er foreskrevet for dem at de skal være spredd utover jorden.

Det er ytterst forbausende å se at dagens jøder er akkurat et typisk bilde av dem som er nevnt i den hellige Koranen og de viser den samme dårlige oppførsel og kvaliteter som sine forfe dre, til tross for at deres miljø, omgivelser og stilling er ulik den deres stamfedre hadde. Denne dårlige oppførselen og de dårlige kvalitetene som jødene har bekrefter Koranens påstand om det dypt rotfestede instinktet som de har arvet fra sine forfedre.

Alle folk føler denne jødenes medfødte natur overalt og til alle tider. Og de som ikke er av jødisk opprinnelse, har overtatt disse trekk ved at de bodde sammen med dem i noen tid, de overtok dem nemlig ved sin kontakt med dem som er av jødisk opp rinnelse.

Følgelig unngår alle folk jødene, og de forakter og hater dem.

Folk er alltid forsiktige når de kommer i kontakt med dem slik at de kan unngå deres ondskap og bedragerske oppførsel.»

Lenger ute i sitt foredrag kommer herr Darwaza mer inn på be givenhetene på 600-tallet, og Muhammeds forhold til jødene: «Profeten rådet Bani Qoraiza (en jødisk stamme, anm.) til å god ta Islam, og noen fulgte hans råd. Men de andre mennene ble drept og de andre kvinnene og barna ble tatt som slaver. Etterpå ble disse slavene sendt til Irak, hvor de ble solgt og i stedet ble 210

det kjøpt våpen til muslimene. Eiendommene, våpnene, alle ei endelene, frukthagene og plantasjene til Bani Qoraiza ble tatt hand om (av muslimene, anm.) . . . Profeten, fred være med ham, tillot de jødene som ikke laget bråk å bli værende for å se etter plantasjene og frukthagene. De fikk være på betingelse av at de skulle være übevæpnet og de skulle betale halve avlingen til profeten. De farlige og plagsomme jødene ble drevet ut.»

Ganske få år etterpå ble alle jøder drept eller fordrevet fra Ara bia. Herr Darwaza gjør det også klart at Koranen har betydning i dagens politikk: «Muslimene og araberne kan ikke godta det seiv om jødene skulle oppgi deler av det (landområdet, anm.) de har tatt og beholder bare de deiene (av Israel, anm.) som FN tildelte jødene (i 1947 - området var atskillig mindre enn staten Israel, anm.). Det er muslimenes og arabernes hjemland og der for har FN ingen rett overbodet til at jødene skulle eie den min ste del av det. Ingen muslimer og arabere har rett til å godta noe slikt. Svakhet og ettergivenhet i denne saken er forræderi mot Allah, hans Apostel og mot muslimene.« Hans høyhet, sjeik Abdul-Hamid Attiyah al-Dibani var rektor ved Det islamske universitetet i Libya. Også han bidro med et foredrag. Noen korte utdrag: «... zionistene .. har en slags kontroll over alle informa sjons-medier i vår verden av i dag.» «... Gud gjorde det klart at de (jødene) var blitt preget av ydmykelse, elendighet og underkastelse, og at de skulle være spredt og plaget til dommens dag.» «... våre dagers muslimer bør aldri forhandle med dem (jø dene) om fred, fordi det er bevist, uten enhver tvil, at de bare er en gjeng røvere og kriminelle, og for dem betyr tillit, tro og samvittighet ingenting.»

Professor Abdul Sattar El Sayed, muftien av Tursos, Syria: «Jøder i et hvilket som helst samfunn har alltid bidradd til opp vigleri. De har likeledes vært en forbannelse som spredte seg i folket og brakte korrupsjon, de sådde fiendskap og hat og ødela broderlige forhold mellom folk, som deretter ligger i endeløst fiendskap . . . Dette er et faktum vi seiv kan se, og det kan alle folk som har vært hjemsøkt av jødene individuelt eller gruppe vis. For jødene er som ondskap som har samme virkning enten den er stor eller liten, eller lik bakterier som sprer lumske syk dommer hvor bare en bakterie er nok til å utslette en hel na sjon ... vi som arabere så ikke jødene i et annet lys enn andre folk, dvs. som en pest som menneskeheten måtte tåle og leve 211

med på samme måte som andre ulykker og sykdommer her i verden ... I Koranen er jødene helt klart framstilt som folk som fortjener ydmykeise, skam og fordømmelse.» La oss bare understreke at denne professoren, og de andre, er slike som mener at jødene ikke skal ha et eget land, men bo der de bodde - det vil altså for flertallet av jødene i Israel si i muslimske land!

Så gir vi ordet til dr. Said Abdel Fattah Ashour, som var pro fessor i middelalder-historie ved Cairo Universitet: «Det hatet ulike folk på jorden gjennom historien har følt mot jødene, skyldes ikke deres (jødenes) tro men deres handlinger og holdninger til de folk de bodde blant. Det er en uforanderlig oppførsel, som alltid er grunnlagt på utbytting, utakknemlighet og onde gjerninger som takk for vennlighet (fra flertallet, anm.) . . .

I Tyskland var den største bølge av jødeforfølgelse i middelal deren knyttet til korstogene. Det var jødene seiv som inntok en fiendtlig holdning, for de trodde at korstogene ville hindre dem i deres finansielle aktiviteter . . . Ridderne og prinsene . . . følte at det ikke var noen annen måte å bli kvitt gjelda til jødene på enn å kvitte seg med jødene seiv. Mainz, og andre byer i Rhindalen, var vitne til massakrer i stor skala i 1096, og der ble store mengder jøder drept.» (Det var altså jødene seiv som had de skylda for dette!)

Hans høyhet sjeik Nadim Al-Jisr var medlem av det islamske forskningsakademiet, og libaneser. Hans foredrag hadde tittelen «Godt budskap om det avgjørende slaget mellom muslimer og Israel, i lys av den hellige Koran, de profetiske tradisjoner, og de grunnleggende lover i natur og historie.» Noen utdrag: «Med hensyn til Israel, er det dens skjebne at den ikke skal bestå. De som skapte den, sier at den ble brakt til liv for å leve og vare.

Men jeg sier at den er blitt opprettet for å slutte å eksistere . . .

Den nye staten Israel vil aldri bli værende i Palestina, seiv om alle jøder i diasporaen, spredt over hele jorden, skulle emigrere til Palestina, og der bli væpnet til tennene.» Han siterer så en gammel tradisjon (Hadith) om hva Profeten skal ha sagt, seiv om det ikke er med i Koranen. Det blir gitt flere versjoner av profetens utsagn. En versjon er slik: «Timen (oppstandelsen, anm.) vil aldri komme før muslimene kjemper mot jødene.

Muslimer vil gjøre ende på dem. Jødene vil gjemme seg bak steiner og trær som skal si: «O muslim, Guds tjener! Der er jø der bak meg, kom og drep dem.»

212

Professor Wafiq Al-Qassar var libanesisk medlem av akade miet. Utdrag: «De ulike former for forfølgelse som jødene ble utsatt for i noen land i Øst-Europa og i Nazi-Tyskland, skyldtes hemmelige bevegelser ledet av jødiske stormenn mot etablerte myndigheter og styringsformer; det skyldtes også deres domine ring ved finansiell makt og listige metoder av de sosiale klasse ne i de land hvor de bodde og ved at de holdt fast ved religiøs rasisme . . . Merkelig nok har jødene som sier at de er ofre for grusomheten fra nazistene seiv overgått nazistene i sine massak rer og brutale handlinger mot araberne i Palestina.» - Vi merker oss altså at den lærde professor gir jødene seiv skylda for Hitler.

Samtidig sier han at palestina-araberne, som har hatt en befol kningsvekst nesten uten sidestykke i verdenshistorien, er blitt drept i større stil enn jødene, som ble redusert med en tredel på 4-5 år!

Sjeik Abdullah Ghoshah var høyesterettsdommer i Jordan.

Tittelen på hans foredrag var «Jihad er måten å vinne seier på».

Noen glimt fra hans foredrag, som sier noe om mange musli mers holdninger også til ikke-jødiske «vantro»: «Ordet 'jihad' betyr å gjøre enhver anstrengelse. Det betyr også å streve hardt til du føler deg helt utslitt . . . Jihad er et islamsk ord som andre nasjoner bruker i betydningen 'krig' . . .

11. Krig er grunnlaget for forholdet mellom muslimene og deres motstandere hvis det ikke er forsvarlige grunner for fred slik som å godta Islam eller å ha gjort en avtale med dem om å holde fred.

111. Islams hus (the abode of Islam) er det området som er underlagt Islams regler, og som garanterer sikkerheten til sine innbyggere, enten de er muslimer eller bokens folk (kristne og jøder, han snakker her om «dhimmier», anm.).

Krigens hus (the abode of war) er det området som ikke er un derlagt Islams lover, og innbyggerne der er ikke så sikre som muslimer Muslimene har rett til å bryte pakten med sine fiender hvis de føler den übehagelig foråt ikke fiendene skal bedra dem. ...

Løgner er synd unntatt hvis de blir sagt for å bedre velferden for en muslim eller for å redde ham fra ulykke.» - Dette er noe av bakgrunnen for at mange israelere ikke er altfor villige til å satse altfor mye på bare ord fra arabisk hold, seiv om politikere fra vestlige land står i kø og sier at Israel skal godta tåketale fra PLO og andre hold, med såkalt «implisitt anerkjennelse».

213

Så forlater vi muslimkonferansen, og skal gi et ganske lite ut drag av den talen som ble holdt i Cairo radio 25/4-72 til minne om profeten Muhammeds fødselsdag. (Denne talen er også gjengitt i den samme boka, som er utgitt i 1976. Den har sitater fram til 1975, alle av samme type. Denslags tale fortsetter frem deles.) Så over til fødselsdagstalen: ».. Vi tror, slik Allah sier, at vi (muslimer, anm.) er en nasjon utvalgt over alle nasjoner. ... Jerusalem er .. eiendommen til den muslimske nasjon ... Vi skal ta den tilbake ved Guds hjelp fra dem som omtales slik i Koranen: «Det er skrevet om dem (jødene, anm.) at de skal bli nedverdiget og gjort elendige. ...

De er en nasjon av løgnere og forrædere, folk som klekker ut sammensvergelser, et folk født til forræderske gjerninger. .. vi skal ikke forhandle med Israel, uansett omstendighetene, og vi skal ikke kjøpslå med dem om en eneste av det palestinske fol kets rettigheter. .... vi skal overvinne israelsk arroganse og rase ri, slik at de skal vende tilbake og være som Koranen sa om dem: «fordømt til ydmykelser og elendighet» Vi skal sende dem tilbake til deres tidligere status.»

Med dette er denne boka slutt. Jeg håper at du har funnet at lesningen var bryet verd, at det har bidradd til et klarere syn på Midt-Østen-konflikten.

214

Kilder Aumann, Moshe: Den palestinske labyrint - en utvei. Oslo 1985. Israels Ambassade i Oslo. Engelsk utgave: Israel Aca demic Committee on the Middle East, Jerusalem, 1985. For fatteren er israeler.

Begin, Menahem: The Revolt. New York 1977. Deil. - Israels senere statsminister Menahem Begin gir sin versjon av begi venhetene i Palestina/Israel i tida før Israel ble opprettet i mai 1948.

Borchsenius, Poul. Den (nå avdøde) danske presten har skrevet en hel serie om jødenes historie. Serien er kalt «Den lange vandring». Bøkene utkom i norsk oversettelse på 1950-tallet på Lunde forlag: 1953: Stjernesønnen. Den jødiske stats sammenbrudd i oldtiden.

1955: De tre ringer. Mest om jødene i Spania under mus limsk styre.

1957: Bak muren. Jødene i ghetto-tiden i Europa.

1958: Løste lenker. Om hvordan jødene fikk (en viss grad av) likeverd i Europa fra ca. år 1800 av, med tilbakeslag og problemer.

I tillegg til disse bøkene fra tidligere tider, har Borchsenius også skrevet en rekke bøker om staten Israel.

Benkow, Jo: Fra synagogen til Løvebakken. Oslo 1985. Gylden dal. - Stortingspresidentens personlige, varme bestselger om sitt liv som norsk jøde.

Butenschøn, Nils A.: Drømmen om Israel. Historiske og ideolo giske forutsetninger for staten Israel. Oslo 1984. Universi215

tetsforlaget. - Butenschøn er universitetslektor og medlem av Palestina-gruppa. Boka har en tilsynelatende objektiv form, men er ensidig i sitt valg av synsvinkler og fakta. Den er sterkt kritisk mot Israel.

Christiansen, Per A.: Det ukjente Israel. Oslo 1980. Cappelen.

- Boka handler om indre problemer og konflikter i Israel: Mellom europeiske og orientalske jøder, mellom jøder og arabere, religiøse og sekulære, kjønnene, osv. Christiansen er journalist i Aftenposten. Hans synspunkter står atskillig nærmere PLOs enn Israels.

Collins, Larry og Lapierre, Dominique: O, Jerusalem. New York 1973. - Forfatterne av Is Paris burning? leverer et grun dig studium av begivenhetene i Palestina/Israel omkring 1948, mest kampen om Jerusalem. Den er basert på lesning og ikke minst på intervjuer med en lang rekke personer som deltok i konflikten på alle sider.

Davis J. og Decter, Moshe: Myths and Facts 1982. A Concise Record of the Arab-Israeli Conflict. Washington 1982. Near East Research Inc. - Gir korte fasit-svar (pro-israelske) på en lang rekke spørsmål om konflikten. (Det foreligger også en nyere utgave av boka.)

Desecration. Pamflett av 1977 fra Israel Information Centre, Je rusalem, på engelsk, fransk og spansk. Den handler om hvordan jordanerne ødela jødiske gravsteder og andre religi øse helligdommer fra 1948-1967, og bl. a. brukte gravstøtter til byggematerialer i mange slags bygninger.

Dimbleby, Jonathan: Palestinerne. Oslo 1980. Universitetsforla get, bokklubben Nye Bøker. PLOs synspunkter framstilt av britisk journalist.

Facts about Israel, 1977. Boka inneholder en kort oversikt over mange israelske forhold. Boka er utgitt av Israels informa sjonstjeneste. (Det fins også en nyere utgave av denne boka.)

Gilbert, Martin: The Arab-Israeli Conflict. Its History in Maps.

London 1979. Weidenfeld and Nicolson. - Oversikt på kart form laget av historikeren som var Winston Churchills offi sielle biograf.

Gilbert, Martin: Jewish History Atlas. London 1981. Weidenfeld and Nicolson. Oversikt på kart-form av jødenes historie.

Green, D. R: Arab theologians on Jews and Israel. Geneve 1976. Editions de lAvenir. - Green har skrevet korte kom mentaren Ellers er boka fotokopi av The fourth Conference of The Academy of Islamic Research, utgitt 1970 i Cairo av 216

«General Organization for Government Printing Offices».

Boka gjengir også enkelte religiøse (muslimske) utsagn fra 1970-åra.

Hansson, Svante: Myten som våpen. Antisemittism, antisionism - två folks drøm om ett land. Sverige 1986. Askelin & Hagg lund. Første del av boka tar for seg arabere og jøder i Palesti na gjennom historien med utgangspunkt i Peters' bok. Andre delen tar for seg antisionisme og antisemittisme på prinsi pielt grunnlag.

Heradstveit, Daniel: Mediakrigen i Libanon. Var NRK balan sert? Norsk Utenrikspolitisk Institutt. - En undersøkelse av den dekningen NRK Dagsnytt og NRK Dagsrevyen hadde gjennom nesten 3 måneder av konflikten i Libanon somme ren og høsten 1982.

Isaac, Erich og Rael Jean: «Whose Palestine?» I tidsskriftet Commentary, New York, juni 1985. Erich Isaac er professor i geografi i New York, Rael Jean har skrevet to bøker om is raelsk politikk. - Artikkelen tar for seg kritikken mot Peters' bok og bringer stoff i tilknytning til dette. Den er atskillig mindre kritisk mot Peters enn mot hennes kritikere Israeli, Raphael (red.): PLO in Lebanon. Selected documents.

London 1983. Weidenfeld og Nicholson. Utvalg av PLO dokumenter Israel fant i Libanon, med arabiske originaler (i faksimile) og engelsk oversettelse.

Johansen, Jahn Otto: Min jiddische mamma. Oslo 1980, Cappe len. - Handler mest om jøder i Øst-Europa. Har også med noe stoff om antisemittisme i USA. Katz, Smuel: Battleground. Fact and Fantasy in Palestine. New York 1973 (2. utgave). Bantam. - Framstående israelsk de battant fra demokratisk høyrefløy legger fram sitt syn på kon fliktens bakgrunn, historie og løsning.

Kurzman, Dan: Genesis 1948. The first Arab-Israeli War. New York 1972. New American Library. - Resultatet av grundig forsknmg om krigen i 1948-49, med omfattende lesning og en lang rekke intervjuer med sentrale og perifere personligheter pa alle sider. Han har intervjuet sivile, menige, offiserer, po litiske ledere og deres rådgivere. Mange av hans intervjuob jekter er ikke navngitt av hensyn til deres sikkerhet. Blant de over 200 mtervjuobjektene som er navngitt finner vi Mena hem Begin, David ben Gurion, Sir Alan Cunningham (brite nes øverstkommanderende), Emile al-Ghouri (assistent hos stormuftien av Jerusalem), Fawzi el-Kaoukji (kommandant 217

for palestina-arabiske krigere), Hafez Abu Kuwaik (mukhtar - leder - i den nordre delen av Lydda), Abdullah Omari (as sistent til palestina-arbernes militære leder Abd el-Kader Husseini, som seiv ble drept i kamp), Abdullah Tel (kom mandant i den arabiske delen av Jerusalem, han hadde en meget nær kontakt med kong Abdullah av (Trans-)Jordan.

Laffin, John: The PLO connections. Corgi Books 1982 (min ut gave er et opptrykk fra 1983). - John Laffin er en fremtred ende reporter som bl. a. har hatt utstrakt personlig kontakt med ledende personer i PLO. Han har skrevet en lang rekke bøker.

Meir, Golda: My life. London 1975. Weidenfeld & Nicholson.

(Min utgave er fra 1976, Futura Publications Ltd.) - Selvbio grafien til den tidligere israelske statsministeren.

Morse, Arthur: While Six Million Died. New York 1967. Hart Publishing Co. Boka er også kommet ut på norsk under titte len Mens seks millioner døde. Boka er vel fremdeles stan dardverket om de alliertes holdning til jødene før og under 2. verdenskrig.

Oz, Amos: I landet Israel. Oslo 1984. Cappelen. Forfatteren, som tilhører venstre-fløyen i Israel, har intervjuet en rekke jøder og arabere med høyst ulike oppfatninger om konflikten.

Peters, Joan: From Time Immemorial. New York 1984. Harper & Row. - 600 sider (inkl. en omfattende note-del) med solid dokumentasjon av jødenes liv i arabiske land i muslimsk tid, og av araberne i Palestina/Israel. Forfatteren er en ameri kansk journalist. 7-års intens forskning ligger bak boka.

Boka har vært utsatt for sterk kritikk fra PLO-vennlig hold, mens mer balanserte eksperter finner at den i det vesentlige holder mål.

Retbøll, Torben: «Mere 'pro-israelsk' enn Israel: En debatbogs storhed og fald.» Anmeldelse i Informationen av Peters' bok.

Sterkt kritisk mot Peters, men ikke mot hennes kritikere.

Roumani, dr. Maurice M.: The case of the Jews from Arab co untries: A neglected issue. Tel Aviv 1977. World Organizati on of Jews from Arab Countries (WOJAC). - På vegne av verdens-organisasjonen for jødene fra arabiske land gir Rou mani en kortfattet oversikt over deres historie, og bakgrunnen for deres flukt. Forfatteren er seiv fra Libya.

Rødner, Jan Benj.: Løgnere iblant oss. Oslo 1976. Exodus for lag. - Advokat Rødner tar for seg heftet Israel - Propaganda, 218

Virkelighet, utgitt i 1974 av Palestina-komiteen i Norge. Rød ner påviser en lang rekke tilfeller av direkte forfalskning av fakta i Israel-hatets tjeneste. Boka anbefales for alle som er interessert i å se hvordan falske «fakta» kan brukes i propa ganda, og hvor mye arbeid det krever å avsløre forfalsk ningene.

Røssaak, Leif: Israel, PLO og Libanon. Oslo 1982. Lunde. Røssaak er ansatt som informasjonsmedarbeider ved Israel ambassade i Oslo. Boka gir en solid dokumentasjon av PLOs historie, karakter og handlinger.

Sadat, Anwar el: In search of Identity. Britisk utgave, Fontan ta/Collins. Årstall ikke oppgitt, men første britiske utgave kom i 1978 etter avtale med Harper & Row Publishers Inc., New York. - En selvbiografi av Sadat. Sadat var visepresi dent i Egypt under Nasser, og ble siden seiv president.

Stillman, Norman A.: The Jews ofArab Lands. A history and source book. Philadelphia 1979. The Jewish Publication So ciety of America. - Først vel 100 sider med kortfattet fra mstilling av jødenes historie i de arabiske land i muslimsk tid. Deretter vel 300 sider med originaldokumenter fra hele epoken (i engelsk oversettelse der hvor originalen var på et annet språk).

Sveen, Asle og Aastad, Svein: Verda 2 etter 1850. - Cappelen 1983. Lærebok i historie for videregående skole.

Tveit, Odd Karsten: Nederlag. Israels krig i Libanon. Oslo 1985. Cappelen. - NRKs tidligere reporter i Midt-Østen gir sin egen versjon av begivenhetene.

Zimmerman, John: Radio Propaganda in the Arab-Israeli war 1948. Trykket av Institute of Contemporary History, London etter The Wiener Library Bulletin, 1974, bind XXVII New Series Nos. 30/31. - Gir en rekke sitater av arabiske og jødi ske radiostasjoner på grunnlag av utskrifter fra BBCs Sum mary of World Broadcasts, del IV og Daily Report, som ble utarbeidd av CIAs kringkastingsavdeling.

219

Noter for boka Ryggen mot havet Bakgrunn for Israels holdninger 1. Se f. eks. Peters (1984), s. 37, som siterer den egyptiske FN-ambassadøren i 1948. Se også note 27.

2. Når jeg gjennom boka gjengir uspesifiserte «PLO-hold», «PLO-tilhengere» o.L, har jeg gjengitt synsmåter jeg har lest og hørt i tidens løp slik jeg seiv oppfaner dette. Ingen person eller gruppering hefter for det. Det gjelder også der jeg har valgt å sette stoffet i anførselstegn. Ingen må bruke denne boka til å fastslå hva PLO, Palestina-komiteen eller andre mener om ulike saker ut fra disse frie gjengivelsene av uspesifiserte personer.

Noe helt annet blir det selvsagt når jeg siterer navngitte PLO ledere og PLO-dokumenter.

3. Palestina-gruppene er en av de to organisasjonene i Norge som mest støtter Israels fremste motstander, PLO, og er mot stander av det staten Israel står for. Det er vel ikke galt å si at den er dominert av SV og grupperinger som står SV nær. Den andre organisasjonen er Palestina-komiteen (som har tilknyt ning til AKP-ml). Palestina-gruppene het tidligere Palestina fronten.

4. Orienten betyr opprinnelig den oppgående sols land, Østen. Det brukes nå i praksis i omtrent samme betydning som Midt-Østen.

5. Butenschøn (1984), s. 289.

6. Peters (1984), s. 142. Stillman (1979), s. 9 og 16-19.

220

7. Det blir gjort unntak bare for enkelte meget prominente jø der, som USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger.

8. Den fulle teksten (i engelsk oversettelse) finnes hos Still man (1979), s. 157.

9. Roumani (1977), s. 26. Peters (1984), s. 35. - Stillman (1979), s. 418 har eksempler fra siste del av forrige århundre (Tunisia).

10. Kildene har en lang rekke eksempler på dette, fra forskjel lige land og tider. Se f. eks. Peters (1984), s. 59, 189 og 194 og Stillman (1979), s. 385.1 alle tilfellene siteres samtidige øyenvit ner, ofte britiske diplomater. En del av jødene i Palestina var nemlig britiske statsborgere, og de britiske diplomatene kom derfor i direkte kontakt med mange jøder.

11. Enkelte arabiske områder (som Nord-Jemen) kom ikke un der europeisk kontroll, og der fortsatte slike regler langt inn i dette århundret, faktisk til jødene forlot landet i 1948-49.

12. Roumani (1977), s. 28 og Peters (1984), s. 53.

13. Fri herjing for soldater i jødeghettoen ser ut til å ha vært særlig utbredt i Marokko. Roumani (1977), s. 27.

14. Pogrom er et russisk ord, som betyr ødeleggelse. Det ble kjent omkring århundreskiftet da det var en rekke eksempler på at den russiske tsaren tillot store folkemasser å herje vilt i de jø diske ghettoene i Russland, mens politiet i beste fall bare stod og så på. I verste fall deltok politifølkene seiv.

15. Det oppgis å ha vært vanlig i Cairo i forrige århundre at folk stod og skjelte ut gjenstridige esler for å være jøder. Stillman (1979), s. 325. «Jøde» som skjellsord har ikke vært uvanlig i Eu ropa - inkludert Norge - heller.

16. Det egyptiske styret var preget av blodige oppgjør mellom okkupant og befolkning med jødene som «fritt vilt» for alle par ter. Peters (1984), s. 182ff.

17. Det hendte at kristne i det tyrkiske riket protesterte mot de «europeiske» lovene. Riktignok betydde de nye lovene økte ret tigheter også for de kristne, som hadde vært en slags halv dhimmier. Men mange kristne ville heller leve i denne situasjo nen enn å bli stilt på linje med de foraktede jødene! Stillman (1979), s. 361, som siterer Jevdet Pasha, en muslim fra Ankara (1856).

18. Gilbert: «Jewish History Atlas» gir en lang rekke eksempler pa slike «episoder». S. 67 (Tunisia), 68 (Jemen og Aden) 78 (Marokko), 91 (Libya), 92 (Algerie), 109 (Irak), 114 (Egypt) 221

19. Flere kilder, mest Gilbert (se note 18).

20. Avisa het Akhar Saa, dato 22/7-48. Gjengitt etter Peters (1984), s. 49.

21. Kildene gir mange eksempler på dette. Noen ganger ble ei endelene konfiskert når jødene flyktet fra landet, andre ganger før. Se bl. a. note 18. Peters gjengir (s. 29) Sabri Jiryis, medlem av den palestinske nasjonalråd (PLO). Han skrev i mai 1975 i Beirut-tidsskriftet An Nahar: ».. jødene fra de arabiske land ble drevet ut av de hjem de hadde hatt fra gammel tid, .. skammelig deportert etter at deres eiendom var blitt fråtatt dem eller over tatt med lavest mulig kompensasjon, .. Dette gjelder flertallet av de jødene det er snakk om.»

22. Dette gjaldt spesielt Egypt. Katz (1973), s. 36. Peters (1984), s. 49. Roumani (1977), s. 6.

23. Foruten en rekke av bøkene i kildelista har bl. a. Leon Uris Exodus noe om dette.

24. Peters (1984), s. 46.

25. Peters (1984), s. 107. I pressen har tallet 5 ganger så stor jødisk som arabisk eiendom vært nevnt. Men man må jo for handle seg fram til en rimelig tallfesting av verdiene. Få vil vel, ved nærmere ettersyn, protestere mot at det er jødene som har verdier til gode, totalt sett.

26. Stillman (1979), s. 418. Den jødiske organisasjonen som or ganiserte undervisningen het «Alliance Israelite Universelle».

27. Roumani (1977), s. 31: Iraks utenriksminister truet med at «skjebnen til jødene i muslimske land er avhengig av utviklingen i Palestina». Den egyptiske delegaten erklærte 24/11-47 at det kunne bli vanskelig å kontrollere mobben i de arabiske land.

Den syriske delegaten sa at det ville bli vanskelig å beskytte jø dene i de arabiske land.

28. Mine kilder har ikke sammenliknbare tall for jøder og ara bere i det arabiske området. Butenschøn (1984) siterer etter Ja botinsky, en høyreorientert jødisk leder, tallet 35 millioner ara bere totalt. (S. 166.) Jeg vet ikke når det var og hvor stor del av den arabiske verden det omfattet. Men jødene utgjorde iallfall en andel av befolkningen i det arabiske området som var flere ganger større enn de 0.2 % av landområdet som Israel dekker.

29. Sveen (1983).

30. Dag Petterson i en anmeidelse av «Det nye Palestina» av Per A. Christiansen. Palestina-nytt nr. 1/83.

31. Se innledningen til vedlegg 1 bak i denne boka, som gjengir charteret i utdrag.

222

32. Eksempler fra Palestina finner vi på s. 182, 186, 187 og 193 i Peters (1984). Jødenes frykt for «hevn» fra araberne er typisk for hele den arabiske verden.

33. Se f. eks. Oz (1984), kapitlet «Krenkelsen og vreden». Inn holdet der er typisk for det en hører i samtaler med jøder fra arabiske land.

34. I kapitlet fra note 33 kan en bl. a. finne følgende uttrykk brukt om Begin: Faren vår, «Han har holdt alt han lovte.», han tilgav, grunnløs kjærlighet, helgen.

35. Davis & Decter (1982), 123: Irak inviterte jødene i 1975.

Den eneste som reiste, het Yusef Navi, men etter et år reiste han tilbake til Israel. - Peters (1984) forteller om følgende invitasjo nen Fra PLO (gjennom Farouk Khaddoumi) i 1975 til alle jøder fra arabiske land, at de kunne «vende tilbake og utøve sine fulle rettigheter». (s. 11) Samme år rykket Irak store annonser inn i bl. a. the New York Times, the Toronto Star og Le Monde med invitasjon til «irakske jøder» (s. 11). I 1970 inviterte Libya sine jøder tilbake (s. 70). I 1977 inviterte Sadat egyptiske jøder til å «vende tilbake» (s. 127).

36. Butenschøn (1984), s. 296.

37. Borchsenius: «Stjernesønnen», s. 190 ff. Peters (1984) s. 141.

38. Peters siterer s. 90f. britiske diplomater om bruk av he braisk i Palestina. Hebraisk var bl. a. i utstrakt bruk i det briti ske konsulatet i en periode.

39. Peters (1984), s. 177 og 188.

40. Se kapitel 6 i denne boka og Peters, s. 190. Hun siterer en generell vurdering av den britiske utenriksministeren i 1841 Palmerston. Den store jødiske filosofen Maimonides, som var sin tids fremste kjenner av jødiske samfunn rundt om i verden skrev 11172 om araberne: «Aldri har en nasjon plaget, nedverdi get og hatet oss så mye som de.» Sitatet er fra et brev Maimoni des skrev til jødene i Jemen. Brevet er gjengitt i sin helhet hos Stillman (1979), s. 233-246.

41. Peters (1984), s. 85f. Borchsenius: «Bak muren» s 204ff 42 Peters s. 206 (persiske jøder), og s. 92 (jemenittiske jø der). Davis og Decter, s. 3 (fra Jemen, Marokko, Irak og Tyr kia) Før 1948 var det kommet 45.000 jøder til Israel fra arabi ske land, og i tillegg flyktet mange til andre land 43. Katz, s. 97. Det ble i praksis ordnet slik at de italienske stå lene nektet jøder plass ombord i skip som skulle til Palestina 44. Benkow: «Fra synagogen..», s. 162.

223

45. Dimbleby: «Palestineme.», s. 177.

46. Egypt heter vel fremdeles «Den Forente Arabiske Repu blikk» til minne om unionen med Syria. Og ellers har praktisk talt alle arabiske land vært innblandet i en eller flere unioner hittil har alle vært kortvarige.

47. På s. 596 har Peters (1984) nesten ei hel spalte med henvis ninger under stikkordet «Palestinian» Jews. Slår vi opp på disse stedene, får vi en utstrakt dokumentasjon av bruken av «palestina-jøde» gjennom historien.

48. Peters, s. 163, som siterer John Lewis Burckhard: «Travels in Syria and the Holy Land» (London 1882). I samme kapitel gjengis en rekke andre, lignende rapporter.

49. Butenschøn (1984), s. 292.

50.1 kapitel 12 og Appendix 6 gjør Peters rede for de studiene som ligger bak hennes konklusjonen Enkelte av hennes forutset ninger har visstnok mer karakter av gjetninger enn av vitenska pelig holdbarhet. Det synes likevel ikke urimelig at hennes tall kan ligge i noenlunde nærhet av de riktige.

51. Davis & Decter, s. 11. De siterer Government of Palestine Memoranda, London, 1937, Colonia No. 133, s. 37. Peters har en rekke opplysninger som tyder på det samme. Peters (1984), s. 300ff.

52. F. eks. siterer Peters på s. 265 en omfattende sosiologisk studie foretatt av Richard T. Antoun om landsbyen Kufr al-Ma i Jordan (Transjordan). Byen ble valgt fordi den ble antatt å være representativ. Antoun oppgir at de fleste innbyggerne av lands byen flyttet til (Vest-)Palestina i den britiske mandat-tiden. Seiv landsbyhøvdingen Muflih al-Hakim bodde der lenge, og kom først tilbake til landsbyen sin (som «palestiner») i 1951. Peters har også en rekke eksempler på at britene besvarte jødiske kla ger om ulovlig arabisk innvandring med at «de kommer bare midlertidig».

53 På s. 270 - 325 har Peters skildret britenes (manglende) be handling av arabisk innvandring til Palestina meget inngående.

Hun viser konkret hvordan de ledende britiske myndigheter av viste forslag om bedring av kontrollen med arabisk innvandring (og fikk forflyttet en brite som gjentok forslaget etter først a ha fatt det avvist), hvordan politiet fikk ordre om ikke å oppsøke ulovlige arabiske innvandrere, osv. Seiv om mange er kritiske til dette stoffet, og enkelte detaljer ikke holder mål, er materialet for omfattende til at det bare kan avvises.

224

54. Peters (1984), s. 377ff.

55. Isaac (1985), s. 35.

56. Isaac (1985), s. 31.

57. Isaac (1985), s. 34.

58. Sveen (1983).

59. Jeg bygger, foruten på israelske kilder, mest på Collins & Lapierre (1973), s. 302-308 og Kurzman (1972), s. 170-182. Col lins & Lapierre bygger mest på rapporten fra Jacques de Reynier fra Det internasjonale Røde Kors og tre britiske rapporter om saken på bakgrunn av britisk etterforskning i form av intervjuer med overlevende og undersøkelse av de fysiske bevis som fant es. De har også intervjuet en rekke overlevende, samt jøder som kom til stedet like etterpå. - Blant de personene Kurzman per sonlig har intervjuet, er følgende innbyggere av Deir Yassin: Sjeik Khalil Jaber og kona hans Amineh Salim Knabeh Jaber, Mohammed Kassim, Ahmad Radwan, hans mor Aziza Radwan!

Nazeeha Radwan.

60. Collins & Lapierre (1973), s. 386: ».. den utvandringen som allerede hadde funnet sted, den til den arabiske middel- og overklasse-ledere. .. (De fleste) var overbevist om at deres frå vær var midlertidig, at de snart ville komme tilbake sammen med de hevnende arabiske hærene.» - Davis & Decter (1982), s. 79 f. siterer den arabiske avisa Ash Sha'ab i Jaffa, som skrev 30. januar 1948: «Den første gruppen i vår femtekolonne består av de som forlater sine hjem og forretninger og drar for å bo andre steder. ... Ved første tegn til bråk tar de beina fatt for ikke å måtte dele kampens byrde.» Avisa As Sarih, også den fra Jaffa og dermed arabisk, refset arabiske ledere fra Tel Aviv-kanten (Jaffa var den arabiske delen av byen, Tel Aviv den jødiske) den 30. mars 1948 for å «bringe vanære over oss alle» ved å «forlate sine landsbyer».

I FN insisterte arabiske talsmenn på at flukten var frivillig. Ja mal Husseini, palestina-arabisk talsmenn, sa til Sikkerhetsrådet i april at «araberne ønsker ikke å underkaste seg en våpenhvi le.... de vil heller forlate .. alt de eier ..» (UN Security Council Official Records Third Year N. 62, April 23, 1948, s. 14) Dette iflg. Katz (1973), s. 20.

61. Mest kjent er uttalelsen fra generalsekretæren i Den arabi ske liga, Azzam Pahs, den 15. mai 1948. Han sa: «Dette vil bli en utryddelseskrig og en storstilt massakre som vil bli omtalt på samme måte som mongolenes massakrer og korsfarerne.» Og muftien av Jerusalem, Haj Amin al Husseini, som vel må sies 15 - Ryggen mot havet.

225

å ha vært palestina-arabernes leder, sa: «Jeg erklærer en hellig krig, mine muslimske brødre. Drep jødene! Drep dem alle!"

(Begge uttalelsene er sitert etter Davis & Decter (1982), s. 199, men de er kjent fra mange sammenhenger.)

62. Kurzman behandler flukten fra Haifa meget inngående, og godt dokumentert, på s. 183 - 194. Det viser seg at de arabiske ledeme i Haifa ikke torde ta ansvar for noen avtale med jødene, og de fikk ingen svar på henvendelser til ledere som oppholdt seg i andre arabiske land. Collins & Lapierre nevner dette kort på s. 385, og sier: «Noen ganger forsøkte de jødiske lederne ak tivt å overtale sine arabiske naboer til å bli værende sammen med dem. I Haifa .. gav overrabbineren til og med tillatelse til at de jødiske bakerne kunne bake brød på sabbaten til araberne i de områdene som var inntatt av Haganah (jødenes hær).» (Det er slike sabbatsbrudd religiøse jøder ser svært alvorlig på, og som fører til steinkasting og vold jøder imellom. Det skal svært mye til før religiøse ledere godtar noen form for sabbatsbrudd, slik de gjorde her.) - Sitatet fra radiostasjonen Al Inqaz: Zim merman (1974), s. 6.

63. Dette framgår av en lang rekke kilder. En er nevnt i note 60. Jeg skal bare gjengi en til, nemlig Dimbleby: «Palestinerne», s. 94: «De arabiske styrkene klarte for en kort stund å hindre den israelske angrepsbølgen, men ganske snart måtte de slå re trett. Dette var en stor skuffelse for palestinerne som var blitt forledet til å tro at deres arabiske brødre med største letthet ville overvinne de sionistiske okkupantene.« 64. Kurzman behandler dette grundig på s. 570-583.

65. Collins & Lapierre (1973), s. 385.

66. Peters (1984),5. 13, siterer en undersøkelsesrapport av Insti tuttet for palestinske studier i Beirut, som erklærer at «flertallet» av de arabiske flyktningene i 1948 ikke ble utvist, og «68 %» dro uten å ha sett en israelsk soldat. (Peter Dodd & Halim Barakat: «River without Bridges: A study of the Exodus of the 1967 Arab Palestinian Refugees». Beirut 1969. Institute for Palestine Studies.)

67. Dette er påstander som ofte kommer fra jødisk side. Jeg har bygget mye på Katz (1973), s. 22ff. - Det var for det første umu lig for noen å kontrollere om en person som kom og registrerte seg som flyktning, hadde bodd i Israel eller ikke. Siden ble det faktisk formelt vedtatt at enhver nødlidende araber i Palestina skulle godkjennes som flyktning, enten han hadde bodd i Israel eller ikke. Da Israel inntok området i 1967, viste det seg at gan 226

ske mange «flyktninger» i virkeligheten hadde bodd utenfor Is rael hele tida. Både de (stort sett arabiske) ansatte i FNs flykt ningeorganisasjon og flyktningene seiv hadde interesse av at tal let på registrerte flyktninger var høyest mulig, slik at det ble størst mulig forsyninger og flest mulig jobber. - Peters har på s. 17-19 en serie sitater fra UNRWA-rapporter og andre kilder som viser hvordan antallet flyktninger ble overdrevet. 81. a. hevdet UNRWA-lederen Howard Kennedy i 1950 at flyktninge tallet allerede fra starten av var minst 100.000 for høyt. Han refe rerte i november 1950 til «de 600.000 flyktningene», seiv om det offisielle tallet på det tidspunktet var 860.000.

68. Katz (1973), s. 13. Katz siterer at palestina-arabernes ho vedtalsmann ved FN kom med en lang tale 27. april 1948. Den var preget av et sterkt hat til «zionistene», men han nevnte ikke flyktninger. Tre uker senere (mens flukten var på det sterkeste) kom generalsekretæren i Den arabiske liga, Azzam Pasha, med meget sterke uttalelser om Palestina - men han hadde ikke et ord om flyktninger.

69. I 1939 trakk Mojli Amin, et medlem av den arabiske For svarskomiteen for Palestina, opp en plan som ble offentliggjort i Damaskus og spredt blant arabiske ledere. Den het «Utveks ling av befolkninger». Det het: ».. alle araberne i Palestina skal dra og bli spredt i de arabiske nabolandene. Tii gjengjeld skal alle jødene i arabiske land dra til Palestina. .. på samme måte som Tyrkia og Hellas byttet befolkning. ..» Den tidligere irakske statsministeren Muzahim el Pachachi: «Vi bør undersøke om det ikke er mulig å bytte våre jøder med araberne fra Israel . » (Pe ters (1984), s. 25 og 78). - Iflg. Zimmerman (1974), s. 4 siterte radio Cairo 28/7-48 den kristne arabiske lederen biskop Hakim.

Han sa at «arabiske land studerer nå et forslag om å bruke peng ene fra jødene i Midt-Østen til de (palestinske) flyktningene.»

Dette ble det imidlertid ikke noe av.

70. Dr. Abdel-Qader Yassine fra PLO var gjest hos Palestina fronten, bl. a. i Stavanger, og gav tallet 75 % til Rogalands Avis (23/11-82).

71. Transjordan, det nåværende Jordan, ble fortsatt kalt ØstPalestina i offisielle, britiske regjeringsdokumenter. Først i 1946 ble Transjordan erklært som uavhengig stat. Konge ble Abdul lah, bestefar til nåværende kong Hussein, enda han kom fra Saudi-Arabia. (Peters (1984), s. 239f.)

72. Jeg har før sitert fra charteret (se vedlegg 1), som sier at Palestina skal være inkludert i en større, arabisk stat. Kong Hus 227

sein og andre ledende jordanere har sagt at «Jordan er Palestina og Palestina er Jordan». Også Arafat har kommet med lignende uttalelser. Zuheir Muhsin, leder for PLOs militære Operasjon savdeling og medlem av PLOs eksekutivråd, sa til den neder landske avisen Trouw 13. mars 1977: «Der er ingen forskjell mellom jordanere, palestinere, syrere og libanesere. ... Vi er ett folk. Det er bare av politiske grunner vi omhyggelig understre ker vår palestinske identitet. For det er av nasjonal interesse for araberne å oppmuntre eksistensen av palestinerae i motsetning til zionismen. Ja, eksistensen av en^ separat palestinsk identitet blir brukt bare av taktiske grunner. Å opprette en palestinsk stat er en hensiktmessig måte å kjempe mot zionismen og for ara bisk enhet.» Det fins mange andre, lignende uttalelser. Sitert et ter Peters (1984), s. 240, 137, 139. Aumann (1985), s. 16 og 26 og brosjyrer utgitt av Israels informasjonstjeneste.

73. Jeg har opplysningene fra stoff utgitt av Israels informa sjonstjeneste. De stemmer godt med det inntrykket en lang rek ke ulike meldinger gir.

74. Det skjedde i og ved Tripoli i Nord-Libanon. Arafat uttalte at kampene der var verre enn det som skjedde i forbindelse med Israels beleiring av Beirut i 1982, men medienes interesse var temmelig laber.

75. I 1970 forsøkte PLO å ta makta i Jordan, det førte til bor gerkrig. - 14/4-77 var Farouk Khaddoumi (leder av PLOs polit iske avdeling) intervjuet i Newsweek. Han fikk der følgende spørsmål: «Men støtter du at det til slutt skal være forbindelse mellom en palestinsk mini-stat og Jordan?" Svaret var: «Det skal være en slags forbindelse, for PLO anser jordanerne og pa lestinerne for å være ett folk.» - I det intervjuet som er sitert i note 72 sa Zuheir Muhsin det mer direkte: «Når vi en gang har oppnådd alle våre rettigheter og hele Palestina må vi ikke utsette et øyeblikk gjenforeningen av Jordan og Palestina.« 76. Oz (1984), s. 147. Han siterer Abu Haled, kulturredaktør i den arabiske avisa Al Fajir i Øst-Jerusalem.

77. Davis & Decter (1982), s. 93 f. Peters (1984) har på s. 19-25 en nokså fyldig dokumentasjon som viser at både Irak og Syria oppfattet seg seiv som underbefolket og søkte etter hundretuse ner av bønder fra andre arabiske land til å være med på å utvikle landet. Men av politiske grunner fikk ikke så mange palestinaflyktningene bosette seg fast.

78. Dimbleby: «Palestinerne.», s. 28.

79 Davis & Decter (1982), s. 244f. Saudi-Arabia brukte 27,7 228

milliardar dollar på militæret, Israel 7,3 milliarder. Israels sam lede inntekt var 23 milliarder.

80. Tveit (1985), s. 159.

81. Jimmy Carters uttalelser om dette var referert i presseomta ler av hans siste bok.

82. Facts about Israel, 1977, s. 69.

83. Jan Benjamin Rødner (1976) har en lang rekke eksempler på direkte forfalskning av fakta.

84. Sadat: «In search of Identity.» På s. 209f. gir han referat fra møtet der det ble besluttet å stenge Tiran-stredet. Han skri ver bl. a.: «Nasser sa: «Nå med våre konsentrasjoner i Sinai, er mulighetene for krig 50-50. Men hvis vi stenger Stredet, vil krig være en hundre prosent sikkerhet.» Så snudde han seg mot Amer (militær) og spurte: «Er de væpnede styrkene klare, Ab del Hakim?" Amer pekte på nakken og sa: «På mitt hode, sjef, det er de. Alt er i tipp topp stand.» - Mot en stemme ble det så besluttet å stenge Tiranstredet.

85. Jeg fulgte seiv den gangen med i begivenhetene, og klippet ut reportasjer og vurderinger i en lang rekke aviser og blad fra inn- og utland. Omtalen bygger vesentlig på dette materialet.

86. Pamfletten «Desecration» omhandler dette. - I Betania er det beholdt et slags museum med jødiske gravsteiner brukt til slike formål som nevnt.

87. Christiansen (1980), s. 194f.

88. Røssaak (1982), s. 38.

89. Dette kommer ofte fram i uoffisielle uttalelser. Det er også grunnen til de tilsynelatende sprik mellom «moderate» uttalelser fra PLO og de mer «ekstreme» slik som i charteret eller «platt formen» (vedlegg 2): De «moderate» uttalelsene gjenspeiler et kortsiktig mål, de «ekstreme» de langsiktige mål.

90. Sadats brev: Peters s. 37. Muftiens opphold og innsats i Berlin (bl. a. for å hindre at jødiske barn fikk komme vekk fra gasskamrene): Peters s. 435-442. Iraks krig mot Storbritannia og muftiens «hellige krig» i den forbindelsen: Peters s. 361-362.

Forbindelser mellom PLO og nynazisten Laffin (1982) s. lOOf. og Røssaak (1982) s. 78ff.

91. Davis & Decter (1982) siterer det tyske bladet Stem, 30. juli 1981. Farouk Khaddoumi, lederen for PLOs politiske avdeling, sier der: «Jeg skal gjøre det fullstendig klart for deg. Vi vil aldri anerkjenne Israel, aldri godta utbytteren, kolonialisten, imperi alisten. .. Vi vil aldri tillate Israel å leve i fred. Vi vil aldri tillate det full sikkerhet. Hver israeler skal føle at bak hver mur kan 229

det ligge en geriljasoldat og sikte på ham...» Peters (1984) gjen gir på s. 15 en «prominent palestina-arabisk strateg», AlHaytham Al-Ayubi, som etter krigen i 1973 trakk opp strategien for arabernes kamp videre. Der heter det bl. a. at fordi tap av menneskeliv er et sårt punkt hos fienden (Israel), kan stadig ge riljakrig undergrave Israels selvtillit og verdens tro på «den isra elske politimannen». Nettopp dette er det de stadige «nålestikk» skal oppnå i det lange løp: Slite israelerne ut psykisk.

92. Tveit (1986), s. 284.

93. Se f. eks. The International Herald Tribune, 27/7 og 28/7 1982.

94. Tveit (1985), s. 117 f.

95. Kurzman (1972) behandler episoden på sidene 515-544. Be gin (1977) gir sin egen versjon på sidene 214-242.

96. Ifølge reglene i FN er det bare Sikkerhetsrådets resolusjo ner som er bindende. FNs hovedforsamling har vedtatt så mye anti-israelsk at hvis vi legger «alle FN-resolusjoner» til grunn, er det over og ut for Israel.

97. Jerusalem Post, uken som slutter 23/2-1985.

98. Se note 96.

99. Ifølge Knut M. Hanssons referat i Aftenposten 13/2-85 av et møte i Det Norske Studentersamfunn.

100. Uttalelser som disse er referert av Israels informasjonstje neste, og jeg siterer etter den.

101. Gilbert: «Jewish History Atlas» bringer på s. 93-98 et uhyg gelig stoff om hvor vanskelig det var for jødene å komme seg i sikkerhet. Peters gjengir på s. 332ff. reaksjonen fra verden i den perioden da Hitler åpent tilbød alle jødene å reise fra sitt rike - hvis de bare hadde noe sted å dra. Se også note 102.

102. Standardverket om de alliertes holdning under 2. verdens krig er vel fremdeles Arthur Morse: «While Six Million Died» (New York 1967, Hart Publishing Co.). Boka er også kommet ut på norsk under tittelen «Mens seks millioner døde.« 103. Artikkel 6 i charteret sier at bare jøder som er kommet til landet før 1917 (og muligens deres etterkommere, det står det ingenting om), vil bli betraktet som palestinere. Det vil si at det store flertallet av jødene, f. eks. fra arabiske land, vil falle uten for. - Lederen for den «syriske» fraksjonen av Al Fatah, Abu Moussa, sa rett ut i en rekke intervjuer under borgerkrigen i 1983 at jødene skal tilbake dit de kom fra. Han var i mange år nær medarbeider av Yassir Arafat.

104. Peters (1984), s. 109ff, 119, 123-127.

230

105. Seiv fikk jeg min informasjon gjennom kortbølgesendinger på engelsk fra Israels radio (de går på FM og mellombølge i Midt-Østen), uke-utgaven av Jerusalem Post, samt diverse uten landske blad og aviser som kan kjøpes i vanlige butikker i Sta vanger. På denne måten fikk jeg et ganske annet bilde av begi venhetene enn det som ble formidlet av NRK og NTB. Med Is rael For Fred, Stavanger, offentliggjorde en del av dette stoffet gjennom nærradioen (Siddis Radio).

106. Et eksempel: Under overskriften «Jenter voldtatt av PLO. Propaganda fra Sarons Dal» gir Birger Folmar i Dagbladet 31/12-82 sitt «referat» fra et opplysningsmøte i Sarons Dal om Libanon-krigen. De opplysningene som skal rettferdiggjøre overskriften om «propaganda», er «hundrevis av libanesere .. torturert av PLO», at befolkningen i Libanon sa: «Vi er lykkelige over at Israel har kommet og befridd oss.», at libanesernes døtre nå er trygge. - Denne type opplysninger var tydeligvis helt ukjent for Dagbladets mann, og betraktes som ren propaganda.

I de deiene av verden hvor de ikke var sensurert vekk, var de velkjent. Og de er altså nå blitt bekreftet av Odd Karsten Tveit og Helen Vogt.

107. Jerusalem Post, 11.-17. juli 1982 108. Tveit (1985), s. 228.

109. Tveit (1985), note s. 295.

110. Tveit omtaler disse episodene - på sin måte. Mitt kapitel var skrevet før Tveits bok forelå, på grunnlag av israelske kilder.

Særlig bygger det på en stor artikkel i Jerusalem Post, uken 12.-18. februar 1984. Artikkelen heter «Who are the Shi'a?" og er skrevet av Jerusalem Posts reporter David Richardson.

Ul. Marie Berg i avisa Dagen 22/10-82.

112. Golda Meir (1975), s. 204 ff.

113. Israeli (1983) gjengir dokumentet i sin helhet i arabisk origi nal og engelsk oversettelse.

231

Det er tillått å gjengi eller kopiere denne oppsummeringa. Også vedlegg 1 og vedlegg 3 kan kopieres fritt, likeså kart.

Kort oppsummering av stoffet som blir dokumentert i boka

Ryggen mot havet.

Bakgrunn for Israels holdninger.

Av Odd Myrland. Ansgar forlag, 1988 Det har bodd jøder i Israel siden bibelsk tid. Men under romer ne, fra år 70 av, ble de fleste etter hvert presset ut, og lenge var det andre folk som styrte over landet. Likevel har jødene hele tida holdt fast på sin nasjonalitet og sitt forhold til Israels land.

De har kalt seg «am Israel», Israels folk. De har snakket sitt he braiske språk. Seiv om forholdene i Palestina (Israel) var meget vanskelige for jøder, har mange av dem forsøkt å bo der, og jø dene i verden ellers har støttet dem økonomisk. Jødene verden over har bedt flere ganger hver eneste dag, i hundrevis av år, om at de måtte få landet igjen. Men på grunn av sterk diskriminer ing og forfølgelse har jødene ikke kunnet flytte til Palestina i stort antall før i dette århundret.

Jødene har vært forfulgt i Europa opp gjennom historien, mest under 2. verdenskrig. Men de fleste jødene i Israel har flyktet fra diskriminering og forfølgelse i arabiske land: I den muslimske verden har jødene vært behandlet som dhim mier, 2.-klasses borgere. Dette gjelder alle arabiske land, også Palestina. Med unntak av kortere perioder i enkelte områder, gjelder det siden Islam ble innført på 600-tallet. «Omar-pakten» var et regelverk som ble innført i året 640. Den fastsatte hvordan 232

dhimmier skulle behandles: Jødene måtte betale store ekstra skatter, de fikk ikke ri på hest, fikk ikke bygge gudshus, måtte ha klær som skilte dem fra muslimene, måtte ikke eie våpen, måtte ikke bruke vold (heller ikke i selvforsvar), måtte ikke «heve stemmen» mot muslimer uansett hva som ble sagt og gjort mot dem, måtte ha lavere hus enn muslimene, måtte bo i ghetto er, kunne ikke ha offentlige stillinger, kunne ikke vitne mot muslimer i retten, kunne ikke eie jord. Jødene er altså blitt be handlet som fremmede i de arabiske land. I tillegg til denne diskrimineringa har jødene vært utsatt for utallige «episoder»: Overfall med plyndring, vold og drap. Denne diskrimineringa fortsatte til europeiske makter fikk kontrollen over de fleste ara biske land i løpet av forrige århundre, og mange steder begynte den igjen da europeerne trakk seg ut (mellom verdenskrigene), Omkring 1850 var folketallet i Palestina under 10 % av hva det er i dag. De fleste jødiske familiene i Israel har kommet dit det siste hundreåret. Men det har mange av de arabiske (palestin ske) familiene også - de kom til Palestina fra nesten hele det ara biske området. Araberne regnet Palestina/Israel som en del av Syria, noe Syria fremdeles mener at det er. PLOs grunnlov (charter) erklærer at det som nå er Palestina/Israel, skal inngå i en større, felles-arabisk stat etter at jødene er overvunnet.

I 1948 flyktet 600-650.000 arabere (palestinere) fra Israel til nabolandene pga. krig. I løpet av årene før og etter 1948 flyktet over 900.000 jøder fra arabiske land, de fleste til Israel. Det er nå bare få jøder igjen i de arabiske land. Jødene etterlot flere ganger større eiendommer i arabiske land enn palestina araberne etterlot i Israel.

Den innfødte jødiske befolkningen i det arabiske området ut gjorde 1-2 % av befolkningen der ved århundreskiftet. Staten Is raels område utgjør ca. 0,2 % av det arabiske området. Norge er 15 ganger så stort som Israel. Judea og Samaria (Vestbred den) og Gaza kom under israelsk kontroll under krigen i 1967, men er ikke med i selve Israel (det er jordansk lov som gjelder der). Regner vi med disse områdene, utgjør Israel ca. 0,25 % av det arabiske området. I resten av det arabiske området (99,75 %) er forholdene for jøder slik at nesten alle jødene har flyktet derfrå.

Jødene fra arabiske land var flyktninger i like stor grad som palestina-araberne. De har altså heller fått for lite enn for mye av det arabiske landområdet i forhold til antallet.

233

I den arabiske verden har det aldri vært noe oppgjør med det gamle jødehatet. Det er forestillinger om at jøder ikke er full verdige mennesker som i stor grad preger holdningene fremde les. Kjernen i Midt-Østen-problemet er at araberne ikke vil an erkjenne at jøder har rett til å leve i trygghet i en stat hvor de er iflertall. En slik holdning finner vi bl. a. i PLOs grunnlov (charter).

Likud-alliansen (som er «hauker») fikk makten i Israel i 1977, og har beholdt en sterk stilling i israelsk politikk siden. Det er vesentig de «orientalske» jødene, flyktningene fra arabiske land, som støtter Likud. Under Likud-styret ble jødene fra arabiske land i større grad enn før integrert i det israelske samfunnet. Det har vært motsetninger (uten vold) mellom «orientalske» og «eu ropeiske» jøder, men de er blitt dempet.

Mange palestina-arabiske flyktninger var uskyldige ofre for situasjonen. Men det var de jødiske også, i ikke mindre grad.

Araberne foretok en kort flukt innenfor samme språk- og kultu rområde. De fleste jødene har flyktet langt, til en helt annen kultur enn den de kjente fra før.

Det jødiske folket har tatt seg av sine flyktninger, enten de kom til Israel eller til andre deler av verden. Araberne har ikke bare latt være å ta seg av sine, men har til og med hindret Israel og verden forøvrig i å gi dem varig hjelp. Araberne insisterer på å fortsette å holde dem som flyktninger, som et politisk våpen mot Israel. Ellers hadde det arabiske (palestinske) flyktninge problemet vært løst forlengst.

Særlig PLO har hindret normalisering for de palestina arabiske flyktningene. PLO går imot at de skal bli statsborgere i arabiske land seiv om de har bodd der i 40 år. Israel har fore slått full erstatning til alle flyktninger og hjelp til en ny start på et normalt liv. Men PLO vil at flyktningene skal «vende til bake», uten hensyn til at de fleste jødene i Israel seiv er flyktnin ger fra arabiske land og bare har en tilværelse som dhimmi å «vende tilbake» til. PLO vil at jødene skal betale erstatning, men ikke få det. Dette kalles «like rettigheter for alle».

Palestina-araberne har en stat hvor de er i flertall: I staten Jor dan utgjør de over 70 % av befolkningen. Staten Jordan utgjør 76 % av området i det tradisjonelle Palestina. Alt burde ligge til rette for å utvikle Jordan til en stat med palestinsk særpreg. Ar beiderpartiet i Israel har tilbudt å gi fra seg Gaza og mesteparten av Judea og Samaria (Vestbredden) i bytte for en varig fred. Dis se områdene skal gå sammen med Jordan. I en slik stat ville 234

palestina-arabeme utgjøre langt over 80 % av befolkningen, og denne staten ville utgjøre over 80 % av området i det tradisjo nelle Palestina.

Men hittil har de fleste araberne ikke villet gå med på noen varig fred, på at jødene har rett til å ha en stat hvor de er i fler tall. Når PLO snakker om «fredelig løsning», betyr det at PLO vil ha kontroll over Vestbredden, og så bruke dette området som «springbrett» for å «frigjøre» hele Israel. Det skal ikke være noen stat hvor jødene har flertall. Denne arabiske staten (Pale stina) skal slås sammen med Jordan og kanskje flere land også.

Dette sier PLO rett ut i arabiske land, men fortier det mest mu lig i Europa. - Denne holdningen er årsaken til at Israel må be holde kontrollen over Vestbredden og Gaza. Og kommer det ikke klare tegn på at araberne vil leve i varig fred med sine jødi ske naboer, vil israelere flest kanskje ikke se noe alternativ til å støtte «haukene» i israelsk politikk. De mener at det aldri vil bli en så trygg fred at Israel kan ta sjansen på å gi fra seg Vest bredden.

Jødiske menn i Israel har en militær førstegangstjeneste på 3-4 år, og siden 1-2 måneders tjeneste hvert år til de er 55 år. Til sammen må de bruke 7-10 år av sitt liv på militærtjeneste. Mili tæret sluker omtrent tredjeparten av landets samlede inntekt (nesten 10 ganger så mye som hos oss). Dette er Israel nødt til fordi nesten alle arabiske land truer med å være med på å utslet te den jødiske staten. Mens Israel har en befolkning på vel 4 mil lioner innbyggere, er araberne ca. 150 millioner i 22 land. Flere av disse landene er rikere enn Israel. - Det er ikke skyting mel lom Israel og de arabiske landene til daglig. Men PLO gjør sta dig forsøk på terror-angrep mot israelske sivile. Nesten alle ara biske land er stengt for israelere (Saudi-Arabia er stengt for alle jøder uansett hvor de er fra). Og araberne boikotter Israel på alle mater - seiv om flertallet av israelerne altså er flyktninger fra deres egne land.

Av militære grunner kan ikke Israel oppgi kontrollen over Ju dea og Samaria (Vestbredden) unntatt i bytte for en varig fred.

Vestbredden består i stor grad av kupert terreng som er lett å forsvare. Selve Israel er mye mer åpent. En liten hær som den israelske kan ikke stoppe en hær fra mange arabiske land hvis kampene foregår i selve Israel.

Opptøyene i Gaza og på Vestbredden fra desember 1987 av tar sikte på å tvinge israelerne vekk uten at det blir varig fred, og så få den arabiske verden med seg på å ødelegge Israel. Israel 235

kan ikke gå med på dette før araberne åpent går inn for en varig fred. Israel er ikke interessert i vold, men kan ikke tillate at sol datene bare står som skyteskiver for steinkast, bensinbomber, knivstikking, slynger m.m. Det gjelder også når det er barn el ler kvinner som utfører dette. Enkelte israelske soldater har brukt vold lenger og sterkere enn nødvendig (mot fanger, f. eks.), de blir straffet. Når palestina-araberne stanser sin volds bruk, er det også slutt med vold fra Israels side.

Israelske arabere (palestinere) har hatt en sterk framgang på mange feiter. De har høyere inntekt enn jødene fra arabiske land i Israel, og en levealder på europeisk nivå. Tatt i betraktning at det er krigs-situasjon, har forholdene vært forbausende bra. Is raels arabere har undervisning på sitt eget språk, og de kan fritt følge sin egen religion. De kan også fritt reise fra og til Israel.

- Også i Judea og Samaria (Vestbredden), og i mindre grad i Gaza-området, har det vært stor framgang under israelsk styre m.h.t. utdanning, inntekt, helse osv.

PLO driver terror mot arabere som er uenig med den. Blant annet har den myrdet ca. 400 palestina-arabere på Vestbredden og i Gaza siden 1967. Det er også en lang rekke eksempler av voldsbruk innenfor PLO, av politiske og personlige grunner. I 1983 var det full borgerkrig (i Nord-Libanon) mellom ulike de ler av den største organisasjonen i PLO, Al Fatah.

PLO erklærer åpent at den har rett til å drepe israelske jøder fordi de er det. Israel derimot går til aksjon bare mot grupper som seiv insisterer på at de er i krig med Israel, og er til enhver tid villig til å godta en full våpenhvile. Seiv om flertallet i Jor dan er palestinere, har det ikke vært noe angrep mot dem fra Is rael siden 1970. Siden da har de nemlig latt Israel være i fred.

Men de som erklærer at de har rett til å drepe jøder, må regne med at Israel slår igjen. Israel vil ikke finne seg i å være utpekt som slaktoffer, og vil ikke vente til erklærte fiender har fått dre pe israelere først.

Israel gikk til krig mot PLO i Libanon i 1982, og ble da ønsket velkommen av mesteparten av befolkningen der. PLO hadde nemlig drevet et terror-regime, så både shia-muslimer og krist ne tok imot israelerne som befriere. En rekke libanesiske grup peringer hadde lenge bedt Israel om å foreta en slik aksjon.

Hensikten var å gjøre libaneserne i stand til å bli herrer i eget hus. Nesten alle libanesiske grupper hevdet at med PLO og sy rerne borte ville det bli slutt på indre voldsbruk i Libanon. Sid en har det vist seg at de ikke klarte det.

236

Da utviklingen i Libanon tok en annen kurs enn de forskjelli ge partene hadde tenkt seg, ble forholdet mellom Israel og liba neserne stadig dårligere (i løpet av ca. halvannet år). Israel trakk seg etter hvert ut av Libanon igjen. - Fremdeles er hatet mot PLO sterkt blant de største gruppene i Libanon.

Israel tåler i høy grad sammenlikning med andre land som er i en krigssituasjon - og ikke minst med de arabiske land. Det gjelder på hele feltet av menneskerettigheter, inkludert rettssik kerhet, ytringsfrihet med en levende debatt, politisk frihet, de mokratiske valg, behandling av minoriteter, osv. Det gjelder også utdanning, helse og sosial omsorg.

Før 2. verdenskrig var det ca. 3 mill. jøder i Polen. Etter kri gen var det ca. 300.000 overlevende. De fleste av dem flyktet fordi polakkene forfulgte dem. I 1968 ble nesten alle de jødene som var igjen i Polen, jaget fra landet. Det gjaldt uavhengig av hva jødene mente og hadde gjort - bare fordi de var jøder.

I Sovjetunionen i dag er jødenes språk og kultur sterkt diskri minert sammenliknet med andre minoriteters. Hitlers forfølgel se av jødene blir fortiet, annen forfølgelse gjennom historien ba gatellisert. Jødene i Israel, USA og ellers får skylda for svært mye av det som er galt i verden. Jøder som ønsker å reise til Is rael, mister jobben og kanskje boligen. Seiv jøder som ikke er aktive nasjonalt eller religiøst, blir diskriminert i utdanning, og de har små karrieremuligheter innenfor politikken og militæret.

Fra 1987 av har det imidlertid vært enkelte oppmuntrende tegn, og de jødiske fangene (politiske) er løslatt.

Boka begrunner og utdyper disse emnene nærmere. Dessuten tar den for seg en rekke andre sider ved konflikten i Midt-Østen.

237

Kart nr. 1

ISRAEL I DEN ARABISKE VERDEN

Kart nr. 2

Kart nr. 3

Akko

/ /

/ \

Safad

"^""

Tel Aviv r© / / Ben Gurion*. / flyplass I — .

:-\ *^g 4r% *> A X A

Jerusalem A*Ashkelon /F 4 w o*o0 *o + /'<£? Kiryat Gat Gaza > / V'"

/ f ; '

%£%< 'JUDEA x S^v" CV^~

Arad y' \ 0 • I • 0 \

10

Beersheba' 20 miles

10 20 km g carta, jepusalem Pre-1967 Lines mm»»»

Kart nr. 4

x

i

956-34ri

hyrlhhd, odd RY99en moi navet.

1983

&IM A/L BIBLIOTEKSENTRALEN - OSLO

Art nf 13870

Denne boka tar opp erfaringene til jøder fra arabiske land. Disse jødene utgjør flertallet i Israel. Den viser hvor dypt jødehatet stikker i arabisk tradisjon, og at slike holdninger ennå ligger under arabisk politikk. Den gir bakgrun nen for Israels «harde» politikk, og hvorfoi» is i raelere flest ikke ser noe alternativ til den. « * ISBN 82-503-0816-6

«

76g0 95 034

'%