Dina savner mamma. Hun måtte reise til storbyen for å jobbe.
Centro Creer
Les om senteret med det store hjertet for barn og unge med funksjonsnedsettelser.
Tem IKG på plass i Kambodsja
Fem ungdommer har reist til Kambodsja i seks uker. Les om deres høydepunkt!
S. 42
S. 21
S. 9
Kristiansandskameratene samlet inn over 90 000 kroner
Et misjonsløp med 50 deltakere engasjerte og førte til giverglede.
Reisebrev: Brasil
Hanna har vært i Brasil og møtt både fattigdom og håp.
S.34
Med bibel på flyttelasset
Les om hva som dukket opp i en safe på Misjonsalliansens kontor.
Misjonsalliansen avslutter i Kina
Les om hva vi sammen har fått til og hvordan prosjektene vil leve videre.
S. 46
Faste spalter
LEDER SIDE 5
2 PÅ GANGEN SIDE 6
VINDUET SIDE 7
NÆR MEST SIDE 8
NORSKE NYKKER SIDE 13
FORSKJELLIG SMAK SIDE 14
VINDUET SIDE 15
IDÉBANK SIDE 18
ÅPEN HIMMEL SIDE 29
GIVERGLEDE SIDE 32
ORDET SIDE 34
REISEBREV SIDE 36
BROBYGGEREN SIDE 38
ANDAKT SIDE 41
GIVERGLEDE SIDE 44
UTGIVER: MISJONSALLIANSEN, STORGATA 51, 0182
OSLO POST: PB 6863 ST. OLAVS PLASS, 0130 OSLO TLF: 22 94 26 00 E-POST: info@misjonsalliansen.no BANKGIRO: 3000 16 00040 REDAKTØR: FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM, MOB. 473 91 094 fride.maria.nasheim@misjonsalliansen. no KORREKTURLESER: MARIT WIBE EVENSEN BIDRAGSYTERE I DETTE NUMMER: SE BYLINE PÅ HVER ENKELT SAK. BRUK AV KUNSTIG INTELLIGENS: IDÉUTVIKLING, RESEARCH, TEKSTUTKAST, OVERSETTELSE OG MINDRE BILDEJUSTERINGER. ANSVARLIG REDAKTØR: HEIDI SANDVAND HEGERTUN. KONSEPT & DESIGN: BLÆST DESIGN, GEIR HENRIKSEN GRAFISK DESIGN: KLAUS A. KUHR, TRYKK: MEDIEHUSET ANDVORD, MILJØMERKET
Mammaen til Dina (9) har måttet forlate familien for å jobbe i storbyen.
Det Dina ønsker seg til jul er ikke dukker eller
Lego. Hun ønsker at mamma skal komme hjem igjen.
Kan du hjelpe henne med dette?
Gi mamma en trygg jobb nær familien
Kjære leser
Når vi tar fatt på den lange turen fra Kambodsja til Norge, går det ikke lang tid før det første spørsmålet fra barna kommer. – Er vi snart framme? – Hvor lenge er det igjen?
Før vi har kommet til flyplassen begynner tålmodigheten å ta slutt. Og jeg kan kjenne meg igjen i spørsmålene. Tålmodigheten er ikke alltid så god.
Vi vil forflytte oss raskt, og vi vil se resultater fra arbeidet som vi gjør.
Misjonsalliansen jobber langsiktig. Det betyr at vi ikke alltid vil se de resultatene som en gang vil oppstå. Da jeg i mai reiste for å besøke arbeidet i Kina, fikk jeg se mange gode eksempler på hva som skjer når man er i et land over lang tid. Det kan du lese om i dette magasinet.
Vi skal være utålmodige i møte med urettferdighet og ondskap i verden. Men vi må noen ganger skynde oss sakte. Vi må ta ett steg av gangen, og vi må begynne i riktig rekkefølge. Jeg glemmer aldri et sitat en kvinne i Liberia ga meg da jeg var der for å besøke en skole. – Det hjelper ikke å bygge skoler hvis barna ligger utenfor og dør på grunn av mangelen på rent drikkevann.
Vi må bygge sten for sten, prosjekt for prosjekt og år for år. For en med dårlig tålmodighet kan dette være en prøvelse. Men historiene fra land som Kina viser hva som skjer hvis man er tålmodig og investerer over tid. Da skaper man varig forandring. Og ikke minst forandrer man mange menneskers liv.
Takk til dere som gjør det mulig for oss å skynde oss sakte med å stå opp imot verdens urett og forskjeller, ett steg av gangen.
HVA RØRER SEG I ORGANISASJONEN? VI HAR
FUNNET TO TILFELDIGE FORBIPASSERENDE PÅ
GANGEN OG SLÅTT AV EN PRAT.
ANN-LOUISE HOLTEN VIGNES, GIVERKONSULENT
Hei, Annlo! Jeg må spørre deg om noe … Hva jobber du med akkurat nå?
– Akkurat nå planlegger jeg turneen til Team Idrett Krysser Grenser. Vi skal besøke mange skoler og menigheter, og jeg legger siste hånd på programmet teamet skal følge på hvert sted.
Fortell!
– Team IKG består av fem engasjerte unge voksne som ønsker å gjøre en forskjell. Akkurat nå er de i Kambodsja, hvor de tar del i idrettsprosjektene våre og samler inn historier som de skal dele på turneen når de kommer tilbake.
Og så hørte jeg at du også lager basar?
– Stemmer! Jeg organiserer basar sammen med en frivillig komité som ønsker å bruke fritiden på noe meningsfylt. Vi planlegger basaren til 28. november.
Men er ikke basarer litt gammeldags?
– Jo, kanskje, men vi har en ungdommelig vri! Vi har premier, morsomme konkurranser, show og musikkbingo. Det skjer masse gøy!
Hva er det beste med jobben din?
– Det beste er at jeg får være med og utgjøre en forskjell, samtidig som jeg kan mobilisere andre til å bli med på det samme.
TRINE GRØNBORG CHRISTENSEN, UTENLANDSSJEF
Hola, Trine! Hva skjer?
– Jeg har akkurat kommet tilbake fra Bolivia. Dette er jo et land jeg har hørt mye om, men jeg har faktisk aldri vært der selv. Det var så imponerende å se! Jeg var der for å følge opp arbeidet vårt knyttet til safeguarding.
Kult! Hva er «safeguarding»?
Safeguarding er ett av Misjonsalliansens viktigste arbeidsområder. I Bolivia jobber vi blant annet med barn med nedsatt funksjonsevne og kvinner og barn som er utsatt for prostitusjon. Under oppholdet diskuterte vi også veien videre i Bolivia, som innebærer tett dialog mellom Misjonsalliansen i Bolivia og Diakonia Mikrofinansbanken.
– Mikrofinansbanken Misjonsalliansen startet en gang i tiden?
Ja, stemmer. Det var utrolig spennende å se hvordan Diakonia har vokst til en etablert finansinstitusjon.
Hva er det beste med jobben din?
– Jeg er utrolig takknemlig for de flotte kollegaene mine i Oslo og rundt omkring i verden! At vi sammen kan bekjempe fattigdom og støtte mennesker i vanskelige livssituasjoner.
BRASIL: BARN OG UNGE I NABOLAGET SÃO REMO FÅR TILBUD OM FRITIDSAKTIVITETER ETTER SKOLEN. GJENNOM
IDRETT KRYSSER GRENSER FÅR BARN DRIVE MED SPORT OG HA TRYGGE VOKSNE FORBILDER RUNDT SEG.
NÆR MEST
Sammen skaper vi forandring. I 1993 startet Misjonsalliansen sitt arbeid i slumområdene i Guayaquil i Ecuador. Forholdene var preget av ekstrem fattigdom med over 30 000 gatebarn som var utsatt for sykdommer som malaria og kolera.
Avisen Vårt Land omtalte utreisen til de første misjonærene, Eldbjørg og Arvid Hølleland, med overskriften «Galskap om ikke Gud var med». Kanskje satte dette tonen for vårt 30 år lange arbeid i landet?
Helt fra starten har vi i Misjonsalliansen lagt vekt på å jobbe langsiktig og bygge tillit i lokalsamfunnene. Gjennom årene har vi samarbeidet tett med lokale ledere, kirker og organisasjoner for å fremme bærekraftig utvikling. I 2023 alene nådde vi ut til 10 223 personer i lokalsamfunnene rundt Milagro og nordvest i Guayaquil.
Du og andre støttespillere har fulgt denne reisen. Mange har hatt fadderbarn fra Ecuador hengende på kjøleskapet, støttet prosjekter eller som meg – arbeidet som volontør i Guayaquils slumområder. Sammen har vi skapt forandring.
I dag ser vi resultater: barn som går på skole, omsorg for funksjonshemmede, og familier med tilgang til lån og inntektsmuligheter. I 2023 mottok 400 kvinner, jenter og gutter omfattende støtte gjennom psykososial og juridisk oppfølging. I tillegg deltok 863 barn og ungdom i idrett og kulturaktiviteter, mens 119 kvinner og unge startet egne små bedrifter som økte familieinntektene.
I år markerer vi også 20 år i Brasil. For oss handler langsiktig tilstedeværelse om å bygge tillit, forstå konteksten og tilpasse oss endringer – alt for å skape varig forandring.
Gjennom endringer har vi støttet lokalsamfunnene til å løse sine egne problemer. Når vi ser den forandringen vi har skapt, vet vi at det var verdt det.
HEIDI
SANDVAND
Centro Creer – Et senter med et stort hjerte!
En viktig del av Misjonsalliansens arbeid i Ecuador er Centro Creer. Her har utallige volontører og utsendinger jobbet side om side med ecuadorianere, alle med et bankende hjerte for barn og unge med funksjonsnedsettelser.
Fra dør til dør Nå skal prosjektene fortsette uten Misjonsalliansens støtte, noe som viser seg å være en del av en solskinnshistorie. Men først må vi tilbake til hvordan det hele startet. Jeg ringer tidligere utsending og Centro Creer-engasjerte Lina Ytreland Eidsaa for å høre litt om historien til Centro Creer. – Da vi reiste til Ecuador, jobbet Misjonsalliansen i et område som ikke engang fantes på kartet. Nina Mersland og Reidun Jerpstad, som var utsendinger på den tiden, gjorde forundersøkelser hvor de rett og slett gikk fra dør til dør for å finne ut hvilke behov menneskene som bodde her hadde, forteller Lina. En ting de raskt så og hørte var at mange familier gjemte bort barn som hadde en funksjonsnedsettelse.
Etter dette startet Misjonsalliansen å tilby fysioterapi på en skole. Dette arbeidet utviklet seg raskt, og det var tydelig at foreldrene trengte et trygt sted hvor barna kunne være. Derfor opprettet Misjonsalliansen det første senteret for barn og unge med funksjonsnedsettelser, og det fikk navnet Centro Creer. Senteret så ganske annerledes ut enn det gjør i dag. – Centro Creer var i starten et lite murhus. Tenk at de i dag har aircondition og flere ulike sentre, forteller Lina.
– Vi skjønte raskt at det barn og unge med funksjonsnedsettelse trengte var å inkluderes i arbeidslivet. Her var Astrid Aasen veldig aktiv, og Inger Egeland gjorde også en kjempeinnsats i å jobbe for dette, forteller Lina.
Arbeidstrening på Centro Creer
Det var mye prøving i starten, og etter hvert ble modellen slik som vi i dag kjenner til: Et senter som ser
ECUADOR: GUAYAQUIL. Misjonsalliansen jobber i Guayaquil, som er den største byen i landet og nå også rangert som én av verdens ti farligste byer. Ecuador er et lite land (litt mindre enn Italia), og det bor ca. 18 millioner mennesker der. I Ecuador snakker de spansk, og nasjonalretten er cuy, helstekt marsvin.
det enkelte barnet eller ungdommen og som lærer dem å gå i butikken, lage mat eller gi arbeidstrening. Dette har ført til at flere av ungdommene har fått komme ut i arbeidslivet.
Lina kommer raskt på flere rørende historier om barn og ungdom som har fått forandret livet sitt gjennom Centro Creer. – En gutt som het Alejandro hadde ikke noe språk. Vi tenkte derfor veldig på hva vi kunne tilby ham og hvor han kunne få seg en jobb. Bestemoren fant ut at Alejandro likte å vaske. Derfor fikk han etterhvert en praksisplass i et bussfirma. En av de ansatte på Centro Creer var med ham og fulgte ham tett opp. Han ble så god til å vaske at han senere fikk en ny jobb med å vaske sementposer til gjenbruk. Han tjente etterhvert så mye at familien kunne bygge et murhus ved siden av bambushuset de tidligere bodde i.
Det er mange av disse historiene om ungdom som gikk fra å bli gjemt bort til å kunne forsørge hele familien.
Samarbeid og forandring
Jeg kontakter Noemi Espinoza som jobber i Misjonsalliansen i Ecuador for å høre litt om hvordan Centro Creer opererer i dag og hva som er veien videre. – På den tiden da Misjonsalliansen startet Centro Creer fantes det ingen organisasjoner som jobbet for å ta seg av barn med funksjonsnedsettelser i familier som levde i ekstrem fattigdom. Centro Creer har vært viktig både for personer med funksjonsnedsettelse og for foreldre og familiene til disse personene, forteller Noemi.
Noemi trekker fram samarbeid som viktig i Misjonsalliansens arbeid i Ecuador. – Gjennom hele prosessen har vi jobbet med universiteter, skoler og andre frivillige organisasjoner og ledere, og dette har gitt styrke og fart til arbeidet.
En fortelling Noemi deler handler om den unge moren Maria. En mor på 26 år som har en sønn med funksjonsnedsettelse. Maria lette etter et sted hvor hun kunne få hjelp, og på en skole fikk hun høre om Centro Creer. Hun merket raskt at terapien de fikk på Centro Creer skilte seg ut fra tidligere erfaringer. Hun var mer delaktig og tettere på sønnen. Noemi forteller at Maria
FRA MURHUS TIL SENTER: CENTRO CREER BLE STARTET ETTER AT UTSENDINGER I MISJONSALLIANSEN SÅ ET STORT BEHOV FOR ET SLIKT SENTER FOR BARN MED FUNKSJONSNEDSETTELSE OG FAMILIENE DERES.
FRA SKAM TIL ARBEID: MANGE BARN HAR FÅTT EN NY START PÅ CENTRO CREER, OG GJENNOM ARBEIDSTRENING HAR MANGE UNGDOMMER KOMMET UT I ARBEID.
har sett store endringer på sønnen: – Hvordan han nå kan kommunisere, motorikken og at han er mer sosial.
Da Maria fødte sønnen sin, fikk hun beskjed om at sønnen aldri kom til å lære seg å gå, at han ikke kunne lære noe eller utvikle seg. Nå kan han gå, og Maria har stor tro på at sønnen kan få til mange ting! Sønnen løper, hopper og maler med de andre barna og har samspill med andre.
Barn med verdi
Noemi forteller at en ting som mødre som Maria også trekker fram er jobben Misjonsalliansen og Centro Creer har gjort rundt det å spre kunnskap om mennesker med funksjonsnedsettelser. – Nå vet samfunnet mer om mennesker med funksjonsnedsettelser, og de er mer akseptert.
Lina forteller om dette viktige arbeidet, også om hvordan foreldre ble sjokkert over måten de ansatte på Centro Creer behandlet barna deres. – For mange foreldre var det sterkt å se at noen er glad i barna deres. At barnet har verdi! Mange var veldig overrasket over hvordan barna ble behandlet. Vi så også at noen ganger holdt foreldrene igjen fordi de var blitt fortalt at barna ikke kunne få til ting.
Veien videre
Misjonsalliansen har drevet Centro Creer i mange år, men nå skal senteret drives videre av lokale myndigheter. – Denne avtalen mellom Misjonsalliansen og kommunen er veldig viktig, forteller Noemi. De lokale myndighetene har nå forbedret sin kapasitet til å ta seg av fattige barn med funksjonsnedsettelser. Misjonsalliansen vil fortsatt påvirke det offentlige til å fortsette å styrke de statlige institusjonene slik at enda flere kan få hjelp.
Centro Creer vil fortsatt bestå, og tilbudet til familiene er det samme. For Misjonsalliansen gir dette mulighet til å bruke pengene andre steder, så flere fattige kan få hjelp!
Nordmenn og sola. For oss som bor i varme land er sola en konstant følgesvenn, den gjør at vi må huske solkrem og vi leter alltid etter steder med skygge. For nordmenn er hver stråle fra sola en grunn til å feire.
Det er som om sola er en svært sjelden og kjær besøkende, som bare dukker opp en gang iblant. Når vi får nordmenn på besøk, føler vi at de går inn i en slags solhypnose. De nyter sola hvert sekund, uten å bekymre seg for intensiteten. Det er som om de må absorbere alt lys som kommer deres vei. Denne lidenskapen for sol er smittsom, og den får oss til å verdsette det som er hverdagslig for oss.
Dere inspirerer oss til å omfavne solstrålene og rette blikket oppover.
Hva er det nordmenn gjør som mennesker i andre land legger merke til? Vi har spurt lokale kollegaer rundt om i verden om hvilke nykker de ser, som kan engasjere eller irritere.
NORSKE NYKKER
Mat kan knytte oss sammen og skape sterke minner. Jeg tror vi alle har øyeblikk hvor vi smakte på noe for første gang, noe vi likte eller noe som smakte helt forferdelig. Verden er full av ulike smaker og mattradisjoner. Her får du mattradisjoner fra ulike land, med ulike og kanskje ukjente smaker.
FORSKJELLIG SMAK
Filippinsk fruktsalat
PÅ FILIPPINENE STARTER de med å pynte til jul allerede i september. Byene fylles opp av julelys og juletrær i alle verdens farger. Som hos oss er julemiddagen en stor begivenhet, og til dessert kan du få servert en filippinsk fruktsalat.
Hvis du vil prøve å lage den, kommer oppskrift og fremgangsmåte her:
Det tar 30 minutter å lage fruktsalaten, og så skal den stå kaldt i fire timer før den serveres.
Oppskrift:
2 bokser fruktcocktail
425 revet kokosnøtt (her kan man bruke kokos på boks i sirup eller rive selv)
225 gram kaffefløte
En halv boks søtet kondensert melk
1 ts vaniljeekstrakt
En klype salt
Fremgangsmåte:
Sett et dørslag over en stor bolle. Hell boksene med fruktcocktail og revet kokosnøtt i dørslaget. La sukkerlaken renne av og kast den.
La dørslaget fortsatt stå over bollen og la frukten renne av seg i ca. 30 minutter til.
Dette kan gjøres ved romtemperatur eller dekket til i kjøleskapet i opptil 24 timer.
I en stor bolle visper du fløten for å fjerne eventuelle klumper. Tilsett søtet kondensert melk, vaniljeekstrakt og salt. Visp til alt er blandet godt.
Vend inn fruktblandingen til den er helt dekket med kremblandingen. Dekk til og oppbevar i kjøleskap i minst fire timer, helst over natten.
Rør sammen før servering. Serveres kaldt. Du kan pynte med kirsebær eller annen frukt om du ønsker!
KINA: PÅ LANDSBYGDA I KINA BOR MANGE ELDRE MENNESKER. LANGT UNNA SYKEHUS OG HELSEHJELP. GJENNOM MISJONSALLIANSENS PROSJEKTER FÅR DE HJELPEN HELT HJEM. HER FRA REHABILITERING ETTER ET SLAG.
VINDUET
Misjonsløp samlet inn over 90 000 kroner
Søndag 13. oktober arrangerte Kristiansandkameratene Håndball et misjonsløp til inntekt for Idrett Krysser Grenser.
OVER 50 DELTAKERE meldte seg på for å løpe så mange runder som mulig for å samle inn penger til barn og unge i Misjonsalliansens prosjekter i Brasil, Bolivia, Ecuador og Kambodsja. Totalt ble det samlet inn over 90 000 kroner, som skal gi disse barna muligheten til å delta i idrettsaktiviteter i trygge omgivelser.
«Det var god stemning i løypa hele veien, og folk heia og stod på. Vi syntes det var en vellykka dag!» sier komiteleder Kamilla Tofte som har hatt hovedansvaret for arrangementet.
Løpet varte i én time, der deltakerne løp uten stopp for å samle inn så mye penger som mulig. Engasjementet fra både løpere og tilskuere var stort.
Giverkonsulent Ann-Louise Holten Vignes i Misjonsalliansen er svært takknemlig for innsatsen fra Kristiansandkameratene. – Pengene som er samlet inn, vil bety en enorm forskjell for barn og unge i de landene vi jobber i. Disse barna lever ofte i usikre omgivelser og står i fare for å bli rekruttert til rus og kriminalitet. Idretten gir dem et trygt alternativ og et fellesskap der de kan vokse og utvikle seg, sier hun.
GIVERKONSULENT AV: SILJE GRENDAL EIDE
EN IVRIG HEIAGJENG: DET VAR GOD STEMNING, OG MANGE SOM HADDE KOMMET FOR Å HEIE OG SKAPE GOD STEMNING I LØYPA.
Ønsker du å leve mer bærekraftig og finne nye og kreative måter å løse hverdagsutfordringer på? Her får du tips og triks som kan gjøre hverdagen enklere.
Sy julen inn
Bærekraftig innpakning
VI BLIR STADIG mer bevisste på hvordan vi påvirker miljøet, og her vil vi inspirere deg med ideer til hvordan du kan pakke inn gavene dine på en kreativ og bærekraftig måte. Med noen stoffrester og litt kreativitet er det bare fantasien som setter grenser. La innpakningen bli en del av opplevelsen og sett et personlig touch på gavene dine.
En gjenbrukbar stoffpose er et supert alternativ til engangsinnpakning og kan brukes igjen og igjen –både av deg og mottakeren. Det er kreativ bærekraft på sitt beste! Her er en oppskrift på hvordan du kan sy ulike stoffposer selv: La deg inspirere av bildene og sett i gang!
ENKEL STOFFPOSE MED KNYTEBÅND
DU TRENGER
• To stykker stoff, gjerne i ulik farge/mønster
• Saks
• Målbånd eller linjal
• Nål og tråd eller symaskin
• Snor, bånd eller garn til lukking
1
2
Klipp stoffet: Klipp ut to rektangler av stoff. Størrelsen bestemmer hvor stor posen din blir.
Sy sammen: Legg stoffstykkene oppå hverandre med forsiden inn. Sy langs sidene og bunnen, men la toppen stå åpen.
EKSTRA TIPS:
Dekorer posen med maling, brodering eller strykemerker for å gjøre den mer personlig.
Pakk inn gavene dine med omtanke og gi dem videre med god samvittighet!
4
Brett ned toppen: Brett den øvre kanten ca. 1 cm ned to ganger og sy for å skjule råkanten.
Vreng posen: Vreng posen slik at sømmene kommer på innsiden.
LANDKJENNING: KAMBODSJA. Innbyggertall ca. 16 millioner. Størrelsen på landet er ca. 1/3 av Frankrike og består i hovedsak av jordbruksområder.
En livsforvandlende julegave
Hvis du noen gang kjører gjennom en landsby i Kambodsja, vil du se hus som står på stolper. Under husene har familien ofte kjøkken, og det er her de oppholder seg. Kyllinger og andre dyr går rundt på gårdsplassen, og klesvasken henger på en tørkesnor. En vanlig hverdagssituasjon, men det er noe i dette bildet som kan skape forandring for en familie.
UNDER ETT AV disse husene sitter det en ung mor som heter Sokhoeun, hun synger rolig for den lille datteren som ligger i en hengekøye. Sokhoeun er 24 år gammel og bor her sammen med mannen sin Pheak og sine to barn Sophan og Nary. De er en harmonisk familie som har det bra, og de har en inntekt å leve av, men det har ikke alltid vært sånn.
Et ønske om å engasjere
– Jeg måtte slutte på skolen i syvende klasse. Familien min hadde ikke penger, moren min var veldig syk, og jeg måtte begynne å jobbe for at familien skulle tjene penger, forteller hun. Både Sokhoeun og mannen er fra denne landsbyen, og de jobber begge som bønder. – Vi jobbet på jordet, og vi hadde ikke mye kunnskap, forteller Sokhoeun. Historien til familien kunne stoppet her, og de hadde fortsatt jobbet for liten lønn for andre, men så startet Misjonsalliansen et prosjekt i landsbyen.
Det første familien ble involvert i var en rydde- og rensedag i lokalsamfunnet. – På én dag ryddet vi søppel i hele landsbyen og gjorde den ren. Vi gjorde dette fordi søppel kan føre til sykdommer. Sokhoeun
var klar for å engasjere seg mer, og hun ble med i en spare- og lånegruppe. I 2023 fikk hun sine første kyllinger fra prosjektet.
– Jeg måtte slutte på skolen i syvende klasse. Familien min hadde ikke penger, og moren min var veldig syk.
Vil ikke reise fra barna – Jeg startet med fem kyllinger, nå har jeg 23. En kylling kan jeg selge for ca. 50 kroner, vi kan også spise kyllingene og gi barna næringsrik mat. Kyllinger er verdifulle, de skaper inntekt for oss, forklarer Sokhoeun. Et problem vi ofte hører om og ser er at foreldre må reise fra barna sine i jakt på jobb og inntekt. Når jeg ser Sokhoeun og mannen Pheak, er de tett på barna, og det er også andre barn i landsbyen som strømmer til dem.
Sokhoeun lyser varme og omsorg, og hun er tydelig på at dette er en viktig prioritering for familien. – Mitt ønske er å gi varme til barna mine. Jeg vil ikke være borte fra dem, og jeg vil at de skal ta en utdanning. Jeg ser foreldre som må reise til jordene og lar barna være,
de kan ikke gi dem ordentlig mat eller passe på dem. Barna kan leke i vann og drukne! Jeg er glad for at jeg kan være med barna mine, forteller hun.
Det er ikke bare kyllingene som gir trygghet til familien, men også spare- og lånegruppen. Gruppen skal samles, og vi får være med. Det er flest kvinner, men også noen menn og dessuten noen barn som krabber rundt på det flislagte gulvet. Sparegruppen møtes i et lite hus, rett ved siden av huset til Sokhoeun og familien. Gruppen har eksistert i tre år, og medlemmene møtes for å spare, men også for å snakke sammen om utfordringer de møter. En viktig del av gruppen er også at medlemmene kan ta opp lån.
Et økende problem
Å lære å spare og å ha et trygt sted for å ta opp et lån kan bety mye for økonomien til en familie. Jeg spør om noen har trengt å ta opp et lån fra gruppen og samtlige sier ja. Lånene kan være til mye forskjellig: en måtte ta opp lån for å redde bedriften sin, en trengte gjødsel til jordet, en måtte betale for skoleutstyr til barna og flere måtte ta opp lån hvis noen i familien ble syke og trengte legehjelp.
VARME
OG OMSORG: SOKHOEUN TAR VARE PÅ BÅDE KYLLINGER, HØNER OG BARN!
Hvis ikke medlemmene kunne ta lån her, måtte de låne av banker eller andre institusjoner som har høyere renter. Mange mennesker lever i stor gjeld, og derfor kan en spare- og lånegruppe få mennesker ut av dette.
Den lille datteren til Sokhoeun har våknet fra hengekøya, og vi forlater den lille familien. Det er fint å se at kyllinger kan gi trygghet for en familie.
Sia jobber for Misjonsalliansens partner, og hun forteller at det er et økende problem at foreldre må reise fra barna for å jobbe i byen. Hun forteller om en familie som er en del av prosjektet hvor moren har reist inn til Phnom Penh for å jobbe på en tekstilfabrikk. Faren og de to barna bor i dette området, og vi reiser for å besøke dem.
Savner mamma
Moren som har reist heter Chenda, og vi skal møte henne senere. Først møter vi mannen Pich, sønnen Phoudeth og datteren Dina. Dina er ni år, og hun drømmer om å bli lege. Hun er en glad og aktiv niåring, men når vi begynner å snakke om at mamma har reist, fylles øynene med tårer. – Jeg savner mamma mest på kvelden, når jeg skal legge meg. Jeg håper mamma kan komme hjem snart fordi jeg drømmer om at familien min skal bli hel igjen.
Mannen Pich forteller at familien kom i en vanskelig situasjon etter at de måtte ta opp et lån, de så ingen andre muligheter enn at kona reiste inn til byen for å jobbe. – Vi har det vanskelig, og vi jobber hardt ute under stekende sol, og vi har ingen fritid. Vi trenger inntekt til barnas skole, forteller han og legger til at han bekymrer seg for framtiden. Hele familien savner mamma, og noen dager senere reiser vi til Phnom Penh for å møte henne.
Hun er en glad og aktiv niåring, men når vi begynner å snakke om at mamma har reist, fylles øynene med tårer.
En gave som forandrer alt Vi er i et fabrikkområde i Phnom Penh. Sammenlignet med den stille og idylliske landsbyen hvor Chenda egentlig bor, må hverdagen her stå i sterk kontrast. Scootere farer forbi, hunder og barn flokker seg rundt oss og sola steker. Chenda starter med å vise oss det lille rommet hun bor på. Her bor hun sammen med to andre, og rommet kan ikke være mange kvadratmeterne. Rommet har ikke vindu, og det er en sterk lukt som møter oss der inne.
Chenda er bare 25 år gammel. Historien hennes ligner på mange
SAVNER BARNA: CHENDA HADDE IKKE NOE ANNET VALG ENN Å DRA FRA BARNA FOR Å JOBBE PÅ EN TEKSTILFABRIKK.
HJEMME ALENE: DINA SAVNER MAMMA, SPESIELT NÅR HUN SKAL LEGGE SEG OM KVELDEN.
FAKTA
Hvordan kan kyllingene som går rundt på gårdsplassen skape forandring?
• Kyllingene formerer seg og vokser seg store. Når de er blitt store nok, kan de selges på markedet.
• Kyllingene kan også spises og gir næringsrik mat til familien.
• Kyllingene kan familien passe på hjemmefra, og de trenger ikke å dra fra barna for å jobbe.
måter historien til Sokheoun. Hun droppet ut av skolen på grunn av familiens situasjon og måtte begynne å jobbe på jordene. Men fordi familien var i en desperat situasjon med gjeld, måtte Chenda reise fra familien. Familien hadde til slutt kun penger til litt ris, men ikke noe annen mat som kjøtt eller fisk. Stemmen til Chenda skjelver når hun snakker om det umulige valget som familien måtte ta. – Vi som foreldre skal ta vare på og oppdra barna. Det er viktig at familien er samlet.
Chenda og familien ser på kyllinger som en mulighet til å få mer inntekt og til å bo sammen i landsbyen. Gjennom prosjektet kan de og andre familier slippe å reise andre steder for å jobbe. Historien til Sokhoeun viser at det er mulig! At tryggheten en spare- og lånegruppe gir sammen med inntekten fra kyllinger kan skape forandring.
Denne julen vil givere som deg hjelpe mødre som Chenda! Gaven du gir denne julen vil gå til kyllinger. Tenk at noe så enkelt kan skape så stor forandring.
ET ØNSKE: ALT DINA ØNSKER SEG ER AT FAMILIEN SKAL VÆRE SAMLET IGJEN.
Bønn
Gi oss i dag vårt daglige brød, våre daglige tortillas, vår daglige ris.
Gud, gi oss ekte mat, gi oss gaven at vi har nok. Måtte vår respons når vi ser mangel og behov være generøsitet, for vi er dine barn og fra deg mottar vi alt. Gi oss i dag ønsket om at naboen skal bli mettet.
Fri oss fra en mangel på fantasi om hvor du er i våre liv og hvordan du allerede viser deg i meg, men også i min neste.
Fri oss fra selvtilfredshet. Fri oss fra å være følelsesløse. Fri oss fra å være likegyldige.
Hjelp min kjærlighet og mitt mot til å forandre det som gnager, det som er feil og det som er urettferdig rundt omkring oss.
Tilgi oss når vi hater det du elsker. Hjelp oss å se deg i alle rundt omkring oss, både de vi avskyr og de vi elsker.
Omslutt oss alle med din nåde, din fred og din kjærlighet. Din vilje skje på jorden som i himmelen. Din vilje – og ikke vår – skje.
I Jesu navn, Amen
Ikke vær i tvil, dere er med på å redde liv!
Dette var ordene vår landdirektør i Brasil, Bebeto, begynte med da han møtte Sør-Cup og oss fra Misjonsalliansen på landkontoret i Brasil.
Så forklarte han hvordan de jobbet med kirkene og lokalsamfunnet hånd i hånd med hovedoppdraget kirken har fått: gå til de fattige, de utstøtte, de marginaliserte, slik Jesus gjorde hele tiden.
Sør-Cup støtter arbeidet «Idrett Krysser Grenser» i Brasil, og nå hadde vi reist dit sammen for å besøke prosjektene ute i favelaen.
Ganske raskt etter undervisningen på kontoret ble vi tatt med ut til en familie med mor og seks barn som levde i et skur av et hus. En smilende varm alenemor møter oss med åpne armer. Selv hadde hun problemer med rus, og midt inne i en bitteliten stue lå ei lita jente på sofaen.
Jenta på 3-4 år hadde ikke hår på hodet, hun sov tungt, og når mor forteller at hun har kreft med spredning til lungene og lite håp om å overleve, ble det nesten for sterkt for oss. Vi var ikke forberedt, vi visste ingenting før vi gikk inn der og ble møtt av livet slik det er for altfor mange i Brasil.
Det var tungt, og hvordan de beholder håp i en slik situasjon, det var vanskelig å forstå.
Den lille jenta så døende ut, men mor forteller at midt i sykdommen
er hun en blid og positiv jente. Plutselig våkner hun til og ser menneskene på besøk. Hun fester blikket på de hun kjenner fra kirken og kommunens sosialsenter og smiler med hele ansiktet.
Vi ble svært overrasket da hun reiste seg opp og spurte: Kan jeg gi gjestene en klem?
Da hun kaster seg rundt halsen min og klemmer hardt, brister noe inni meg. Det føles som en guddommelig klem, og jeg står i undring og lurer på … hva skjedde nå? Jeg føler jeg står på «Hellig grunn». I dette
HIMMEL
er Gud, tenker jeg flyktig. Hun blir på en underlig måte trøsteren når vi ikke har ord som kan trøste noen.
I dette møtet kjente jeg også sterkt på den ubehagelige følelsen av forskjellig maktforhold i et menneskemøte. Hvite, rike, privilegerte oss kommer klampende inn i deres private stue og private livssituasjon, riktignok invitert og varmt tatt imot, men allikevel.
Så opplever vi at de deler det mest sårbare i livet samtidig som de viser oss en kjærlighet jeg sent vil glemme. Tryggheten og varmen i relasjonen til våre medarbeidere i området var allerede etablert, og vi fikk smake frukten av dette i nærheten de viste oss.
Guds rike sammenlignes av og til med bølger i vann som sprer seg. Her opplevdes det slik.
Landdirektør Bebeto flyttet selv inn i en favela sammen med sin familie,
bodde og kjempet for menneskeliv, verdighet og rettigheter for fattige som pastor der i 15 år. Han tror ikke på søndagskirken som lever for seg selv, men på hverdagskirken som spør om hva folk er opptatt av og lever sammen med dem. Han tror Gud vil reise oss opp i fellesskap som mennesker og samfunn. Han vet hva han snakker om, Bebeto.
Bebeto hørte Guds stemme i sitt hjerte når Jesus sa: «Det du gjør mot en av disse mine minste, gjør du mot meg». Han har fulgt det kallet siden.
Han ber en bønn hver dag: «Kjære Jesus, ikke la meg gå glipp av det du gjør i verden!»
Jeg dro av gårde til Brasil med et hjerte preget av litt mismot og tunge tanker. Hvor er du Gud, hva gjør du Gud, bryr du deg Gud? Hva er frukten av det vi jobber med og hvor er den? Nytter det, finnes det håp? Ja, alle disse tankene som kan få oss til å gi opp. Verden er for stor, og jeg er for liten.
Så er det i møte med en av disse mine minste jeg finner håp og tro. Nesten som i juleevangeliet, i et hus like dårlig som en stall, i øynene til et dødssykt barn finner jeg kjær-
lighet og livsglede. Om verden preges av lidelse og frykt, så erfarer jeg at kjærligheten ikke er død allikevel, det oppleves som om Jesus er midt iblant oss, selv i alt det vonde. Og om jeg skal velge noe å leve for, er det vel mye bedre å velge kampen for kjærlighet og rettferdighet enn å synke ned i mismot og håpløshet!?
Vi reiste videre til flere av våre sentre midt i områder kontrollert av narkotikabander. Og der hvor jeg følte meg utrygg, fant vi barn som lekte, sang, spilte fotball, danset, lærte capovejra og speideraktiviteter. Trygge voksne formidlet nærhet og verdi, respekt og toleranse.
Åndens frukter er kjærlighet, glede, fred, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Disse verdiene ble brukt og undervist, og vi så fruktene av det. Glade og trygge barn. Eldre barn som hadde fått nok støtte til å gjennomføre skole og fått seg jobb. Flere av disse var fremdeles på sentrene for å hjelpe nye barn.
Bebeto påpekte:
«Dette ville aldri skjedd i disse barnas liv uten Gud og mennesker som vil leve som medvandrere i Jesu fotspor!» Og jeg tenker: Takk Gud for at kjærligheten er en kilde til liv for alle som vil la seg bruke og berøre! For det vi var vitne til her var diakoni, Guds ord og vilje i handling.
Realiteten traff oss igjen da vi gikk inn i favelaen hvor disse barna bodde. Skuddsalver gikk av, men lederen for senteret beroliget med at dette var vanlig.
Narkobanden som styrer der bruker det som varsling, enten om at vi
kom inn nå, eller at et parti med narkotika har landet i området.
For en stund siden ble senteret robbet for datautstyr m.m. Men etter kort tid ble vår leder for senteret ringt opp av en leder i narkobanden. Hun sa: «Nå har vi tatt dem, skal vi kvitte oss med dem eller bare kappe av dem hendene?»
Lederen for senteret svarte forsiktig: «Kunne du bare fått dem til å levere tilbake, så er det nok for oss.» Og de kom og leverte tilbake utstyret. Bandelederen hadde selv barn i familien på senteret.
Jo lenger inn i favelaen vi kom, jo verre ble det. Søppel, gjørme, falleferdige plankehus, ekstrem fattigdom. Samtidig fikk vi lære om alle familiene som strevde med rus
og vold i nære relasjoner og barnas traumer som de møter på senteret.
Dette var hverdagen til barna vi akkurat hadde lekt med, og da forsto vi Bebetos ord om at møtet med disse lekende barna aldri kunne ha skjedd om ikke noen fulgte kallet fra Jesus til å gå ut og gjøre evangeliet, vise at kjærligheten ikke er død, vise at vi bryr oss og at Gud bryr seg.
Jeg er en som kan preges av mismot og tunge tanker om håpløshet. Men dette jeg nå har sett og hørt, det gir meg håp og tro og forhåpentligvis nok kjærlighet til å dele videre.
Vi lever under en «Åpen himmel», og midt iblant oss, helt nært i det daglige, finnes Gud og Guds rike. Det er ikke bare åndelig, det er helt fysisk og praktisk, det gjelder ikke bare for menneskers sjeler, men for situasjonen og menneskene du lever sammen med nå.
GIVERGLEDE
NÅ: ER BÅDE BARNEBARN MARCUS (26) OG DAVID ØSTBY (89) ALLIERT I KAMPEN MOT URETTFERDIGHET.
DAVID ØSTBY: VISER FREM DEN FINESTE JULEGAVEN HAN FIKK I FJOR – EI GEIT, SOM HAN FIKK GI TIL EN FAMILIE I VIETNAM.
Misjonsalliansen er ingenting uten deg og andre givere! Mennesker som finner på både sprø og morsomme ting for å gjøre verden til et bedre sted. Her ønsker vi å vise initiativ som blir skapt rundt om i landet, og vi håper å inspirere deg og gi en følelse av at vi er mange som står sammen for en mer rettferdig verden.
Fadderskapet binder dem sammen
David Østby fikk en helt spesiell julegave av barnebarnet sitt – en geit på landsbyen i Vietnam.
DAVID ØSTBY HAR vært predikant i rundt 75 år. Han er ikke så aktiv på talerstolen lenger, men han skriver bøker om forholdet til Gud.
Og så har han blitt fadder i Misjonsalliansen! For det lå to ganske spesielle gaver under treet til jul, en til han og en til kona Laila.
Levende geiter På julaften fikk vi en fantastisk overraskende gave, to koselige kort der det står «ei geit til hver». Så vi driver en liten farm, sier jeg på spøk. Vi har et par geiter, et eller annet sted i verden. Og jeg synes den ideen der er helt genial, ler morfar Østby.
Det var barnebarnet Marcus (26) som gav dem gaven. Han tenkte at besteforeldrene hadde alt de trengte.
Hvorfor skal de ha enda mer?
Marcus ville mye heller gi besteforeldrene sine muligheten til å hjelpe noen som trenger det. Nå har han også vervet dem til å bli fadder i Misjonsalliansen. Marcus er selv fadder, og nå har han fått med seg sine kjære som allierte i kampen mot urettferdighet.
To generasjoner – ett budskap
Det er nesten 60 år mellom de to mennene som sitter i sofaen med hver sin grønne hatt på. Morfar og barnebarn. Likevel har de mye til felles.
To generasjoner, ett budskap, sier de, nesten i kor.
Morfaren har vært et viktig forbilde for unge Marcus. Han husker godt den gangen han fikk Bibelen, med håndskrevet hilsen fra morfar inni:
«Lær den unge veien han skal gå, så viker han ikke fra den når han er blitt gammel.»
Og lært, det har han gjort. Nå deler de den samme troen og de samme verdiene. Marcus blir tankefull.
Det er interessant hvordan han har levd et helt liv før meg og at jeg kan få lov å lære av dette verdigrunnlaget. Det noe jeg kan ta med i videre generasjoner, sier Marcus.
Morfaren har vist gjennom eget liv hvor viktig det er å være sjenerøs og hvor fint det kan være å bety en forskjell for andre. Også mennesker på andre siden av jorden.
Når jeg får lov til å være med og støtte dette prosjektet, så føler vi, både Laila og jeg, at vi bruker litt av midlene våre til noe som er veldig verdifullt. Det er ikke et krav, og det er ikke noe vi må gjøre, men det er en glede. Så er det ekstra fint å ha noe du kan dele med barnebarnet ditt.
Nestekjærligheten gir håp David har reist mye med misjonen, og han tenker mye på situasjonen i verden i dag. Menneskeverdet er under press.
Vi som ser mye TV, vi ser snart ikke en eneste nyhet som er til glede. Det er bare sorg, elendighet og bomber.
Så jeg tror det er viktig å ta frem en annen kikkert: Vi må løfte frem nestekjærligheten. Jeg tror kjærligheten er noe praktisk. Vi kan ikke bare si at de greier seg selv, sier David.
Nestekjærligheten er en av styrkene som Misjonsalliansen har, mener David. Når sjansen byr seg, vil han fortelle flere om det å være fadder. Om geitene, og om menneskene han får være med og løfte ut av fattigdom
Alle har lyst til å gjøre noe. Det som Misjonsalliansen gjør, er jo så medmenneskelig. Det varmer, og det gjør godt for mange mennesker.
Venner
«Venner» er mitt favorittord fordi det symboliserer dype relasjoner, trofasthet og fellesskap – det handler om mennesker som betyr noe for meg og forbindelser som gir livet mitt mening.
Arnt Jerpstad – Daglig leder i AMAS
Inspirasjon
Jeg synes språk er kjempespennende og holder for tiden på å lære meg fransk. I går på kurset lærte jeg at det franske verbet inspire betyr å puste inn og at det er opphavet til ordet inspirasjon. Det vil si at det å bli inspirert betyr å puste inn frisk og ny luft, og det synes jeg var så fint å tenke på. Å bli inspirert er noe av det beste som finnes.
Eva Holhjem – Rådgiver for monitorering
Sol
Mitt favorittord er sun eller sol på norsk. Jeg bor i Kambodsja, og på skolen snakker vi engelsk, og jeg vet ikke hvordan jeg skriver på norsk enda. Jeg liker sol fordi jeg ble født på sommeren og jeg liker å bade. Det er sol nesten hele året her i Kambodsja.
Sara Naomi – Utsendingsbarn i Kambodsja
Gi et julegavekort
til noen du er glad i
Gi bort kyllinger til jul! Ved å gi kyllinger hjelper du en familie med en trygg jobb. Kyllingene skaper inntekt, gir mat og holder familien samlet.
Scan QR-koden for å kjøpe julegavekort eller gå inn på Misjonsalliansen.no
Årets julegave varer i mange år fremover. Kan du tenke deg noe mer meningsfylt?
Sjelden har jeg møtt
så mye håp!
I SLUTTEN AV SEPTEMBER var jeg så heldig å få være med og møte flere av disse menneskene gjennom Misjonsalliansens prosjekter. Å komme til Brasil var noe helt nytt, og jeg merket allerede de første dagene at landet var fylt av liv! Det var gatemusikanter, livlige samtaler ved bord og på benkene i parkene, og barn som lo og pratet på vei til eller fra skolen. Det var et land fylt av mye glede! Jeg opplevde en åpenhet og kjærlighet i menneskene jeg fikk møte, som på mange måter ikke reflekterte at flere av dem hadde veldig vanskelige liv.
Kristoffer var én av ungdommene jeg fikk bli kjent med på et av Misjonsalliansens prosjekter. Prosjektet tilbyr fritidsaktiviteter for barna i en favela bare et steinkast utenfor Curitiba, en av de rikeste byene i Brasil. Selv om favelaen ligger så nær byen, blir menneskene som bor der glemt og oversett av myndighetene. Fordi mange ikke har fødselsattest og identitetskort eksisterer de ikke. De er ikke innbyggere i Brasil, og på papiret er de ikke mennesker. I snitt tar det ni generasjoner før man i Brasil klarer å bryte ut av en favela. Dette skyldes blant annet at mange av favelaens innbyggere ikke har de samme forutsetningene for å få seg jobb og utdanning. Denne statistikken åpner ikke opp for mye håp.
Da jeg besøkte favelaen som barna i prosjektet vokste opp i, vekket det en følelse av takknemlighet over min egen oppvekst, samtidig som jeg kjente på en følelse av urettferdighet overfor alle familiene som bodde her. De små skurene som var bygget tett sammen og nærmest oppå hverandre oppover skråningene, var hjem til hele familier. De få menneskene vi så, sto i enden av favelaen i en haug av tomflasker og plastikk og sorterte og presset søppel. Det lille vi hørte av lyd var et løsskudd som enten varslet at en ny ladning med narkotika hadde kommet eller at det hadde kommet ukjente inn på området. Å stå der og vite at dersom jeg vil, så kan jeg snu. Jeg har muligheten til
LIV OG RØRE: Å KOMME TIL BRASIL VAR NOE HELT NYTT, JEG
MERKET ALLEREDE FØRSTE DAGEN AT LANDET VAR FYLT AV LIV!
å gå ut herfra fordi jeg var heldig. Jeg hadde flaks som ble født i et trygt land. Jeg har fått alt jeg trenger. Det var en overveldende følelse av urettferdighet som jeg fortsatt kan kjenne på kroppen.
Kristoffer hadde vokst opp i denne favelaen, og som de fleste andre som vokste opp der, hadde han i utgangspunktet en fremtid som narkotikalanger eller søppelplukker. Men da Kristoffer var seks år, fikk han plass i Misjonsalliansens prosjekt hvor han fikk begynne å ta sangtimer og spille trombone. Da jeg møtte Kristoffer, hadde han akkurat fylt sytten år. Han hadde de siste ti årene brukt alle anledninger han fikk til å spille og synge. Da jeg spurte Kristoffer om hva han ville bli når han ble voksen, lyste øynene hans opp, og han svarte med den største selvsikkerhet at han ville studere musikkteater og bli skuespiller. Kristoffers historie ble for meg et tydelig bilde på hvor viktig Misjonsalliansens arbeid er! Prosjektene gjør ikke bare en forskjell de timene i løpet av en uke hvor barna kommer på trening, i kirken eller på musikktimer. De er avgjørende for at utrolig mange liv endres. Kristoffer opplevde at han ble sett og ivaretatt hver gang han kom til senteret. Han fikk undervisning i noe han fant glede i, og han ble møtt med kjærlighet og optimisme. Kristoffer fikk møte trygge ledere som hadde troen på ham – så stor tro at han til slutt også fikk troen på seg selv.
HÅP: JEG OPPLEVDE EN ÅPENHET OG
KJÆRLIGHET I MENNESKENE JEG FIKK
MØTE, SOM PÅ MANGE MÅTER IKKE
REFLEKTERTE AT FLERE AV DEM HADDE
VELDIG VANSKELIGE LIV.
Jeg har sett fattigdom før. Men sjelden har jeg møtt så mye håp. Mange av dem vi traff i prosjektene bar på en sterk tro på framtiden. Fattigdom handler ikke bare om mangel på mat og penger, men om mangel på muligheter. Nå som jeg har kommet hjem igjen til den trygge hverdagen her i Oslo, tenker jeg på alle de fantastiske menneskene jeg har møtt, både de på kontoret, ledere, lærere, frivillige og deltakerne i prosjektene. Jeg tenker på hvor mye kjærlighet og varme jeg har sett i disse menneskene som ikke har fått de samme mulighetene som jeg har, men som likevel bærer med seg et håp!
Gjennom prosjektene sine gir Misjonsalliansen nettopp disse menneskene muligheter. Jeg er overbevist om at dette vil forkorte veien ut av favelaen betydelig – en vei som ellers ville tatt ni generasjoner.
Å være en brobygger er å skape forbindelser der det er avstand, å forene mennesker på tvers av forskjeller.
Det handler om å bygge broer av forståelse og tillit, slik at mangfoldet blir en styrke, ikke en barriere.
Å leve ut evangeliet
I favelaene i Rio viser pastor Vladimir de Oliveira hva diakoni i praksis kan bety. Casa Semente tilbyr utdanning og omsorg til barn og unge – et livsviktig håp i en ellers krevende hverdag.
MIDT I DE TRANGE GATENE og beryktede favelaene i Rio de Janeiro finner vi Vladimir de Oliveira, en mann med både hjerte og handling i sentrum. Som pastor i en lokal kirke og leder for Casa Semente – et fritidssenter for barn og unge i favelaen – lever han ut sin tro gjennom praktisk diakoni. I en by der offentlige tjenester ofte glimrer med sitt fravær, står Casa Semente som et fyrtårn av håp for mange.
Vladimir begynte å arbeide ved Casa Semente i 2016. «Det har vært en utfordrende opplevelse», sier han. «Å arbeide her inviterer til refleksjon over teologien din og hvordan du kan bekjempe fattigdom på en god måte. Vi bruker teknologi, utdanning og entreprenørskap for å støtte lokalsamfunnet.»
Casa Semente er mye mer enn bare et fritidssenter. Det er et sted for læring, støtte og tilhørighet for barn og unge i sosialt utsatte situasjoner. Her får barna mat, undervisning og mulighet til å bygge relasjoner. «Utdanning er viktig for oss, og vi jobber også med matsikkerhet. Mange av barna opplever for første gang et måltid eller en dusj som en del av vårt tilbud», forklarer Vladimir. Casa Semente dekker grunnleggende
MED KJÆRLIGHET SOM DRIVKRAFT: SOM PASTOR
OG DIAKONAL LEDER KJEMPER VLADIMIR FOR DE MEST
UTSATTE OG VISER HVA PRAKTISK NESTEKJÆRLIGHET
BETYR I ET SAMFUNN DER STATEN OFTE ER FRAVÆRENDE.
behov som mange tar for gitt, som tilgang til rent vann og hygiene – noe som gir barna verdighet og et bedre grunnlag for fremtiden.
Men prosjektet står ikke alene. Vladimir understreker betydningen av samarbeid med lokale kirker og lokalsamfunn. «Vi er en del av et større prosjekt for å tjene de fattige. Vi har mange menigheter som støtter oss, selv om Casa Semente ikke er en kirke i seg selv», sier han. For Vladimir er det viktig å bringe diakoniens perspektiv inn i kirkerommet. Casa Sementes utfordringer blir en del av menighetens refleksjon, liturgi og sanger. Det er en tro som ikke bare skal praktiseres i kirken, men i lokalsamfunnet og i hverdagen.
Vladimir legger også stor vekt på inkludering. Han ser på det kristne fellesskapet som et bord hvor alle er velkomne, uavhengig av kjønn, klasse og rase. «Jesus ble født i Nasaret, en fattig og undertrykt region», sier han. «En kirke som ikke inkluderer alle ved bordet har ennå ikke forstått evangeliet.» For ham er diakonien Kristi kjærlighet i handling – en kjærlighet som utfordrer sosiale skiller og som omfavner alle.
Med et dypt engasjement for å styrke både enkeltmennesker og samfunn er Vladimir de Oliveira en tydelig stemme for praktisk diakoni i Rio de Janeiro. For ham handler tro om handling, og gjennom Casa Semente får barna i favelaen et glimt av hva et rettferdig og omsorgsfullt samfunn kan være.
BARNET I KRYBBEN: PÅ EN KLODE HAR ET LITE BARN SØKT TILFLUKT I EN KRYBBE. MOR OG FAR VOKTER DEN SÅRBARE.
KRISTUS: EN ENORM KRISTUS STÅR PÅ KLODEN
MED UTSTRAKTE HENDER. VENDT MOT BYEN SOM
HAR SETT SÅ MYE HEMNINGSLØS VOLD.
ANDAKT ANDAKT AV AMBULERENDE SJØMANNSPREST PÅ
FILIPPINENE, STEIN VANGEN
JESUS I BETONG. DILI, Øst-Timor. Et land herjet av kolonialister, okkupanter og indre splid. Fikk sin uavhengighet for snart 25 år siden. I byen er det mange bilder av Jesus. Noen i betong.
Åpner disse menneskeskapte bildene mitt indre øye for hvem Jesus er?
Min tro er i spennet mellom to av statuene. Utenfor en kirke var det i 2007 en leir av internt fordrevne flyktninger. Unge og gamle søker trygghet innenfor kirkemurene, mot drap og hevndrap. Ved kirkeporten er det også et monument. På en klode har et lite barn søkt tilflukt i en krybbe, mor og far vokter den sårbare. Født på den kloden Herren ikke har gitt opp. Ei flyktningjente vil være med i familiebildet.
På andre siden av bukta er en annen statue reist – faktisk som en slags forsoningsgave fra en indonesisk diktator er den gitt det timoresiske folket. En enorm Kristus står på kloden med utstrakte hender, vendt mot byen som har sett så mye hemningsløs vold.
Hva så ofrene i denne figuren, der i det fjerne? En oppgitt gest over menneskenes hat? Et hvorfor-rop fra den allmektige som står avmektig mot sine skapningers forakt for hans vilje og hverandre? Eller, ser de et håp i de utstrakte hendene? Kom til meg dere som er offer for vold, strever med å finne kjærlighet og forsoning. Leter etter mat og trygt husly.
Vi i Kristus, Kristus i oss. Hvilke hender er vi på hans kropp? Som han sårbar – og i Guds kraft.
Det skjedde på Betlehemsmarken før Herodes gikk bananas i maktens blodtåke:
«Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»
Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Historiens første team IKG er på plass i Kambodsja!
I seks uker skal Team Idrett Krysser Grenser besøke prosjekter i Kambodsja. Med spesielt fokus på Idrett Krysser Grenser-prosjektene og på å bli kjent med landet og kulturen. Det er første gang vi har et team som dette, og jeg ønsket å ta tempen på hvordan oppholdet har vært så langt og spørre hvorfor de ønsket å være en del av Team IKG.
– Jeg syns at Idrett Krysser Grenser er et vilt bra prosjekt, og jeg føler meg privilegert som får være en del av dette, forteller Berit. Hun legger også til at hun vil gi av seg selv og spre Guds godhet til menneskene hun møter her i Kambodsja.
TEAM IKG BESTÅR AV:
Filip 20 fra Randaberg
Sindre 20 år fra Bryne
Berit 21 år fra Sandane
Håvard 19 år fra Måløy
Hanne Solveig 22 år fra Stavanger
For både Filip og Sindre var kombinasjonen av reising og å få se Misjonsalliansens arbeid en motivasjonsfaktor. – Jeg er lidenskapelig opptatt av å forstå nye kulturer, forteller Sindre. Filip legger til: – Det å få se Kambodsja og prosjektene tett på og få reise rundt i både Norge og Kambodsja virket som et perfekt halvår for meg.
Akkurat nå befinner teamet seg i Mondulkiri. Mange timer fra storbyen. Her lever de et enkelt liv, tett på lokalbefolkningen. Hver ettermiddag hjelper de til med etter-skolen-aktiviteter på ulike skoler i området. De fleste trekker fram dette som høydepunktet så langt. – Å få delta i Mondulkiri på etter-skolen-aktiviteter, som er en del av Idrett Krysser Grenser, har
vært et høydepunkt. Å få se hvor utrolig gøy barna syns det er, forteller Hanne Solveig.
Håvard stiller seg bak dette: – Det er sterkt å se hva etter-skolen-tilbudet betyr for barn og unge. Han legger til at han liker hvordan disse prosjektene bruker idrett som middel i arbeidet og at det er fint å være med på noe hvor man gjør noe for andre.
Etter seks uker i Kambodsja reiser teamet til Norge for å besøke skoler, menigheter og for å være med på Krik Explore nyttårsleir. Dette er nok ikke siste gang du hører noe fra denne gjengen!
FØLG TEAM IDRETT KRYSSER GRENSER PÅ INSTAGRAM
UTSENDING I KAMBODSJA
AV: FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM
LEK: PÅ STRANDEN VAR DET LEK OG KONKURRANSER. DET VAR HØYT LYDNIVÅ, MASSE LATTER OG NOEN UFORSTÅELIGE LEKER.
GIVERGLEDE
VALGTE BRASIL: – SELV OM DET ER HYGGELIG Å INVITERE FOLK, SÅ ER DET UTFORDRENDE Å ØNSKE SEG GAVER.
Misjonsalliansen er ingenting uten deg og andre givere! Mennesker som finner på både sprø og morsomme ting for å gjøre verden til et bedre sted. Her ønsker vi å vise initiativ som blir skapt rundt om i landet, og vi håper å inspirere deg og gi en følelse av at vi er mange som står sammen for en mer rettferdig verden.
Droppet gaver – samlet inn penger til barn i Brasil
Odd Borgar og Lise Mette Jølstad lot være å ønske seg bursdagsgaver og samlet i stedet inn over 23 000 kroner til Misjonsalliansens arbeid i Brasil.
– DET ER utrolig inspirerende å tenke på hva hver krone betyr, forteller Lise Mette.
Da hun og Odd Borgar for en tid tilbake begynte å snakke om en felles «60 + 61-års bursdagsfeiring», var de begge enige om at de ønsket å gjøre noe annerledes.
– Selv om det er hyggelig å invitere folk, så er det utfordrende å ønske seg gaver. Vi føler at vi har alt vi trenger, forklarer Lise Mette.
I stedet valgte de å ønske seg penger til Misjonsalliansens arbeid blant fattige barn i Brasil. De opprettet et Facebook-arrangement hvor de delte bilder fra prosjektene og lenker, hvor gjestene kunne finne mer informasjon.
– Vi snakket om det, mannen min og jeg, hvordan det å gjøre noe meningsfylt ga oss ekstra lyst til å feire. Det føltes godt å kombinere en sosial anledning med å bidra til noe viktig, sier Lise Mette.
At valget falt på Misjonsalliansen skyldes at parets svoger, Sverre Vik, er nettverks- og menighetsansvarlig i organisasjonen og hadde snakket varmt om alt det
gode som gjøres i prosjektene. Sverre deltok også i feiringen og uttrykte stor takknemlighet for parets engasjement.
– Jeg var beæret og rørt over at de ville gi alle gavene fra sin bursdagsfeiring til arbeidet vårt i Brasil, og at jeg fikk lov til å ha en så sentral plass i selskapet til å fortelle om prosjektene, sier han.
– De er jo min svoger og svigerinne, men også to av de varmeste menneskene jeg kjenner, med glødende hjerter!
Midlene som ble samlet inn vil gå til prosjekter som støtter flere hundre barn og deres familier i fattige områder i Brasil, hvor kriminelle bander og narkotika utgjør store trusler. Disse prosjektene, som springer ut fra lokale kirker, gir barn et trygt sted å delta i fritidsaktiviteter, skolehjelp og tilgang til trygge voksne.
– Dette arbeidet er en del av kirkens diakonale identitet. Det handler om å leve ut det kristne livet i praksis, stå opp for rettighetene til de svakeste og utøve nestekjærlighet, sier Sverre.
LANDKJENNING KINA: MISJONSALLIANSEN
JOBBER I YUNNANPROVINSEN I KINA. Den største byen heter Kunming og har 8 millioner innbyggere. Flere av menneskene på landsbyen lever i stor fattigdom.
Drømmen om helse og frelse
Historien til Misjonsalliansen startet i Kina, i byen Kalgan. I mai i år fikk jeg endelig reise til Kina for å se hva arbeidet har ført til. Ingenting hadde vært mulig uten støtten fra gavmilde givere.
AV: FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM, UTSENDING I KAMBODSJA
COLLAGE: KLAUS KUHR, FOTO FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM
ETTER MANGE ÅR og prosjekter i Kina er 2024 det siste året hvor Misjonsalliansen skal gi støtte til landet. Historiene du nå skal få høre viser hvordan prosjektene har styrket lokale institusjoner og myndigheter og hvordan dette er modeller og tilbud som nå vil tas videre. Et eksempel på langsiktig og bærekraftig arbeid!
Før jeg reiste til Kunming, som er byen hvor Misjonsalliansen i dag har kontorer, fant jeg frem en gammel artikkel som stod trykket i bladet vårt Tsjili. Bladet hadde navn etter den første provinsen Misjonsalliansen startet opp i.
I Tsjili-provinsen ligger byen Kalgan, og til denne byen reiste syv misjonærer, klare for å dele Jesu kjærlighet i ord og handling. Historien forteller at én av dem mistet livet allerede det første året, og to av de første misjonærene som reiste ut er gravlagt i Kalgan. Disse første misjonærene ofret alt for å bringe helse og frelse til Kina. De var modige pionerer i noe som har vokst til et stort og viktig arbeid over hele verden.
En rød tråd gjennom Kina
Det vakre i møte med Kina og arbeidet der er at det fortsatt er tydelig at arbeidet har hatt en rød tråd hele veien. Min reise starter i byen Kunming og videre derfra til provinsen Yunnan. Her møter jeg fire år gamle Rui.
Historien til Rui og familien startet bare noen måneder etter at hun ble født. Faren begynte å reagere på at datteren ikke utviklet seg som andre barn. – Vi gikk til en lege, og vi fikk beskjed om at Rui trengte rehabilitering, forteller Yuning, moren til Rui. Det eneste alternativet for behandling var å reise til Kunming som ligger flere timer unna provinsen de bor i. Å reise til Kunming er ikke bare kostbart, det gjorde også at moren til Rui ikke kunne jobbe.
Livsforvandlende behandling Å få vite at datteren ikke utviklet seg som normalt var tungt for foreldrene. – På dagtid gikk det fint fordi jeg var opptatt med å hjelpe Rui, men når kvelden kom,
knakk jeg sammen. Hver kveld gråt jeg og var langt nede. Hvorfor har dette skjedd med oss? Har jeg gjort noe galt, forteller Yuning. Rui var en glad baby som aldri klagde og alltid hadde et smil om munnen, og dette hjalp foreldrene i den slitsomme situasjonen. Etter hvert fikk foreldrene svar på at utfordringene til Rui skyldtes en veldig sjelden genfeil.
Lille Rui og moren bodde på sykehuset i Kunming i lange perioder, og dette gikk ikke i lengden. Sparepengene var brukt opp, de hadde solgt leiligheten og flyttet inn hos besteforeldrene. – Jeg var utslitt. Ruis eldre søster skulle begynne på skolen, og jeg var ikke til stede. Hun spurte meg en dag: Elsker du Rui mer enn du elsker meg? forteller Yuning. Fra Rui var to år har de fått rehabilitering på det lokale sykehuset, som ligger en kort gåtur fra leiligheten de nå bor i. Denne rehabiliteringsavdelingen er støttet av Misjonsalliansens prosjekt.
Et kreativt prosjekt
Når vi er på besøk hos Rui og familien, er to terapeuter sammen med oss. De leker med Rui, og hun lyser opp når de tuller med henne. De gjør øvelser som hjelper Rui. Rui er som andre 4-åringer, hun løper rundt og er høyt og lavt. Dette er umulig å forstå når vi får se en film som er et par år gammel, hvor Rui nesten ikke kan bevege seg. En periode så det også mørkt ut for at Rui skulle få gå i barnehagen.
Veronica, landdirektør i Kina, forklarer at prosjektene må utvikle seg etter behov og at det er rom for å være kreative. – Da vi hørte om at barn som Rui ikke fikk gå i barnehagen, så vi at dette var noe vi kunne jobbe med. Terapeutene gikk til den lokale barnehagen og ga dem opplæring i hvordan de kunne tilpasse for barn med spesielle behov. Nå får Rui gå i barnehagen, og vi har nå fått inn tre barn i vanlige barnehager.
Rui elsker barnehagen, og da jeg spør om hva hun liker best, kommer svaret kjapt: – Jeg liker å lage ting!
Apropos barnehage, så må vi avslutte intervjuet fordi Rui skal til barnehagen. Hun løper ned trappene og ut
OPP IGJEN: WENCHANG ER 72 ÅR GAMMEL OG TRENER SEG NÅ OPP IGJEN ETTER ET SLAG.
TRYGGERE: TERAPEUTENE BRINGER TRYGGHET OG STØTTE TIL PASIENTER SOM BOR PÅ LANDSBYGDA I KINA.
i livet, med moren ved sin side! Jeg tenker over hvor viktig det er å ha tilbud som dette i nærheten av der mennesker bor. Dette skal de neste dagene vise meg.
Utenfor allfarvei
Neste dag skal vi ut på en lang reise på landsbyen i Kina. Vi kjører i flere timer på snirklede veier, opp åser og ned bratte bakker. Omsider kommer vi frem til et hus som ligger opp en liten bakke og med utsikt utover risåkre og grønnkledde åser.
Her møter vi 72 år gamle Wenchang. Han bor her sammen med kona si. Wenchang har jobbet som bonde hele livet, og han har dyrket ris og andre grønnsaker. – Jeg har bodd her hele livet. Det er et kinesisk ordtak som sier: Du er en sopp, du vokser opp her og råtner her. Det er meg! Når Wenchang viser oss rundt lener han seg hele tiden mot en stokk. Denne stokken har han blitt helt avhengig av etter at han fikk slag i 2021.
– Det startet på morgenen klokken åtte. De fleste bønder sover ikke lenge, så jeg hadde stått opp tidlig. Jeg følte hele tiden at venstre side, spesielt beina og føttene, var nummen. Og fordi jeg vet at slag kan lamme venstresiden skjønte jeg at det var det jeg hadde fått, forteller Wenchang. Han ringte sønnen sin, som måtte forte seg å kjøre fra Kunming. Dette kombinert med covid-pandemien gjorde at det tok lang tid før han fikk komme inn på sykehuset for å få hjelp.
Hjelpen kommer fram
Veronica forteller at en viktig del av prosjektet har vært å få tjenestene helt ut. – Rehabilitering er fortsatt nytt i Kina, og på landsbygda er den underutviklet. I vår strategi bestemte vi oss derfor for å bygge ut denne kapasiteten. Vi har styrket de som jobber med rehabilitering, og dette har ført til et bedre tilbud også på landsbygda.
For Wenchang har denne hjelpen vært livsviktig. –
Terapeutene kommer hit for å behandle meg, og de gir meg øvelser jeg kan gjøre. Jeg er fornøyd med hva
terapeutene har gjort for meg, og med deres hjelp kan jeg bli bedre.
Terapeutene viser noen øvelser, og de tar seg god tid til å forklare for Wenchang hvorfor og hvordan han skal gjøre det. Han tuller med dem og sier at: Dere har sikkert vokst opp med å spise noe av maten jeg har dyrket, men dere har selv ingen erfaring med å dyrke den.
Det som påvirker livet til Wenchang mest etter slaget, er at det er vanskeligere å være sosial med de andre i landsbyen. Huset hans ligger nær veien, og det kan være en del trafikk som gjør det utrygt for ham å gå der. Flere av vennene bor langt unna, og han er derfor mer ensom nå. En ting som også er viktig for Wenchang er verdighet. – Jeg vil vaske mitt eget fjes, mine egne føtter, og jeg vil vanne mine egne planter. Jeg vil ikke gi opp! Å gjøre noen ting selv er viktig for meg. Jeg har levd hardt for å skape livet jeg nå har, og jeg vil ikke gi opp, avslutter han.
Arbeidet slutter ikke her
Tilbake i Kunming forteller Veronica oss at det finnes flere eksempler på at arbeidet til Misjonsalliansen varer. – Vi har hatt prosjekter på lokale universiteter, og vi designet den første skoleboken i ergoterapi. Dette er kanskje 20 til 30 år siden. Det er vakkert å se hvordan misjonen og kallet fortsetter, forteller hun. Veronica legger også til at prosjektene har oppnådd mer enn hun hadde turt å drømme om. – Det har skjedd store endringer, og det har jeg sett hvert år. Dette har vært en god investering.
Turen til Kina ga meg en ny innsikt i det å jobbe langsiktig. At det å oppnå resultater tar tid! Men også at et sterkt kall og ønske om å bringe helse og frelse til verden startet opp noe som i dag har vokst seg så stort og som skaper varig endring i Kina. Jeg tror og håper at de første misjonærene hadde vært stolte av det som i dag blir gjort av Misjonsalliansen i Kina og i andre land vi jobber i.
Hva betyr Misjonsalliansen for deg?
Misjonsalliansen har betydd mye for mange gjennom årene – en arbeidsgiver, samarbeidspartner, et personlig engasjement og et fellesskap som jobber sammen for å forandre liv. Under vår innflyttingsfest stilte vi disse spørsmålene: (1) Hva er ditt forhold til Misjonsalliansen? (2) Hva betyr organisasjonen for deg i dag? (3) Hvilke minner har satt spor?
Nils-Tore Andersen
1) Jeg var generalsekretær i mange, mange år og har opplevd organisasjonen i to ulike kontorer, nå er dette det tredje. Jeg er her for å gratulere med nye, flotte, egnede lokaler.
2) Betyr mye. Et engasjement som tenner kristen tro, tjeneste og som er fattigdomsorientert. De tre tingene betyr mye. Trosbasert tjeneste for mennesker.
3) Det er vanskelig å velge, men et av de sterkeste er fra slummen i Manila. Arbeidet der viser at det er mulig å gjøre noe selv i de verste situasjonene. Også Ecuador hvor jeg møtte en som bygde en liten kirke i slummen. Han hadde en frimodig tro på Jesus.
Hjalmar Bø
1) Jeg jobbet i Kina og delte kontor med Misjonsalliansens ansatte. Vi jobbet mye sammen. Mye kontakt. Nå er jeg generalsekretær i Digni og
har kontakt med Misjonsalliansen på den måten.
2) I dag er Misjonsalliansen en viktig partner. Misjonsalliansen er den organisasjonen som mottar mest av Digni. De er en god profesjonell partner som vi jobber godt sammen med.
3) De beste minnene er fra Kunming i Kina, da jeg jobbet for NLM og vi samarbeidet mye med Misjonsalliansen. Vi reiste og besøkte hverandres prosjekter.
Sander Sæbø
1) Jeg er ansatt, jobbet mest med å stå på stand og verve faddere.
2) Fantastisk organisasjon som jobber målrettet for å hjelpe flere til et bedre liv. Det er fantastisk!
3) Det må være å stå på stand på Impuls 2024, fordi da var det mange nye givere som viste stor interesse for arbeidet og ble faddere!
Jon Ragne Bolstad 1) Jeg var landdirektør for Misjonsalliansen i Vietnam i 6 år.
2) Først og fremst en organisasjon som har et sterkt og tydelig diakonalt oppdrag. Heier på det. Synes det er veldig bra!
3) Det arbeidet som vi gjorde i Vietnam både for barn med funksjonshemninger og arbeidet rundt klimaendringer synes jeg var utrolig flott. Det er både gode minner og viser at Misjonsalliansen gjør veldig viktig og særdeles profesjonelt arbeid ute.
Karoline Bjerkreim
1) Jeg har vært volontør i Kambodsja. Har også fått reist og besøkt onkel og tante som var utsendinger i Ecuador. Det var der mitt engasjement startet. Nå er jeg med i en komité som lager basarer og sånn. Ellers har familien min en Ecuador-basar i Ålgård som vi har drevet med i 20 år.
FOTO: GUNNHILD GRAVAAS
TEKST: BJØRN J. SØRHEIM QUESETH
2) Synes det er en veldig fin organisasjon, som bidrar med mye godt arbeid både lokalt og globalt. Veldig fine verdier og mange hyggelige folk.
3) Det er kanskje tiden som volontør i Kambodsja og det å komme tett innpå en kultur i en lengre periode med de som jobber og bor der.
NILS-TORE ANDERSEN
Vivian Evita Lunde
Holhjem og Frida
Noelle Lunde Holhjem
1) Frida: Når jeg hører Misjonsalliansen, tenker jeg at mamma jobber der. Vivian: Og den er grønn!
2) Vivian: Mitt forhold til Misjonsalliansen? At det er et vanskelig
HJALMAR BØ
ord. Frida: Vi har hatt om misjon på skolen så jeg tenker kristendom og sånn.
3) Vivian: Beste minne? Hæ? Jeg har vært med på basar to ganger. Og husker at en fra barne-TV kom og så solgte jeg kaker til han.
Frida: Nå!
SANDER SÆBØ
JON RAGNE BOLSTAD
KAROLINE BJERKREIM
VIVIAN EVITA LUNDE HOLHJEM OG FRIDA NOELLE LUNDE HOLHJEM
Med Ludvig Eriksens bibel på flyttelasset
Da jeg sto omgitt av flyttekasser, klar til å forlate Misjonsalliansens gamle lokaler i Sven Bruns gate, gjorde vi en uventet oppdagelse. I en gammel safe på et kontor, fant vi Ludvig Eriksens gamle bibel.
LUDVIG ERIKSEN ER neppe et navn folk i dag kjenner til, men for oss i Misjonsalliansen er han mannen med bart og fippskjegg, som har kikket på oss fra veggen i møterommet de siste 35 årene. Han var teologen fra Vikersund som dro til Kina i 1891 for å gi menneskene der «helse og frelse», og som da han returnerte til Oslo i 1901, stiftet oss – Misjonsalliansen.
Da jeg blar gjennom Ludvigs gamle, godt brukte bibel, slår det meg at denne bibelen må ha vært med ham til «misjonsmarken» for over 120 år siden. Var det mellom silkebladene her han fant motet til å dra?
«For vi er i hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger ... » Dette er et vers jeg selv er glad i og som vi ofte refererer til i Misjonsalliansen. I Ludvig Eriksens bibel har verset en klar, rød strek under seg.
Når jeg lar fingrene gli over skinnpermen og leser de sirlige notatene hans, kan jeg ikke la være å kjenne på at vi er del av en større historie; av noe som begynte før oss og som vil fortsette etter at vi er borte.
Da Misjonsalliansen flyttet inn i Sven Bruns gate i 1998, må noen ha tenkt at grunnleggerens gamle
bibel hadde en naturlig plass i de nye lokalene.
Vi var en annen organisasjon i 1998 enn vi er i dag. I gamle misjonsblader kan vi lese om Misjonsalliansens arbeid i store slumområder på Filippinene; om fattige barn i plankehytter og under bølgeblikktak. Misjonsalliansen gav dem mulighet til å gå på skole, gav dem helsehjelp og det ble bygget klasserom og kirkesentre. De forteller om vårt pionerarbeid blant Aymara-folket på den bolivianske høysletta. Jeg finner bilder av værbitte adobe-hus, kvinner i mønstrete sjal og med bowlerhatter på hodene.
I 1998 var Misjonsalliansens arbeid i stor grad finansiert av faddere som «fjernadopterte» et barn i prosjektene. Til tross for at Misjonsalliansen gjorde mindre ut av seg enn mange andre misjonsorganisasjoner, hadde tusenvis av norske familier et skolebarn fra Filippinene, Taiwan, Japan eller Bolivia hengende på kjøleskapsdøren.
I løpet av de 26 årene Misjonsalliansen holdt til i Sven Bruns gate utvidet vi arbeidet til nye land i Asia og Sør-Amerika, og vi etablerte oss i Afrika. Store mikrofinansbanker
ble bygget opp i Ecuador, Bolivia, Vietnam og Liberia. Disse har gitt hundretusener av fattige mennesker en jobb og en inntekt. Vi startet «Idrett Krysser Grenser», som aktiviserer utallige barn fra belastede områder i sport- og fritidsaktiviteter. Vi har bygget skoler, brønner, kirker og helsesentre. Vi har drevet gjestehusene Casa Alianza og huset flere hundre norske ungdom som har jobbet frivillig for oss på skoler, handikapsentre og i fotballklubber. Prosjekter har blitt startet. Og avsluttet. De er en del av vår historie.
Organisasjonen som flytter ut av Sven Bruns gate er en annen enn den som flyttet inn. Vi bygger ikke lenger skoler, helsesentre, idrettsanlegg eller kirkesentre. Og det er lenge siden noen brukte ordet «fjernadopsjon». Våre godt over 10 000 faddere gir sin støtte for å hjelpe alle mennesker i prosjektene.
Vi har lært, vi har endret oss. Nå arbeider vi for å gi fattige mennesker de samme mulighetene som vi i Norge har. De skal få tilgang på finansielle tjenester, som lån og sparing, for å kunne forsørge seg selv og sin familie. Vi arbeider for å forebygge vold og overgrep mot barn og andre sårbare grupper. Vi
GENERALSEKRETÆR I MISJONSALLIANSEN AV HEIDI SANDVAND HEGERTUN
IKKE UNDERSTREKET
arbeider for å styrke små lokalsamfunn, slik at mennesker kan få innflytelse over egne liv og beslutninger som angår dem.
Misjonsbladene våre fremover, og ikke minst nettsiden og SoMe-kontoene, vil heller fylles av historier om barn i slummen som beskyttes mot nettovergrep, om bønder som får veiledning i jordbruk og forretningsdrift via apper vi har utviklet for dem, og om lokale kirker, som engasjerer seg i kampen mot fattigdom og urettferdighet.
På 26 år, og ikke minst på 123 år, siden Ludvig Eriksen grunnla Misjonsalliansen, har vi forandret oss. Endring kan være krevende, men det kan også gi verdifulle muligheter for vekst og nyskaping. Men kjernen vår er fortsatt den samme. Og den er å finne mellom permene i Ludvig Eriksens bibel.
Når vi nå finner oss til rette i nye lokaler like ved Jernbanetorget i Oslo, skal Ludvigs bibel få en sentral og synlig plass. Vi skal se på
den og la den minne hverandre om hvorfor vi gjør det vi gjør.
Fordi vi tror, akkurat som våre forgjengere gjorde i 1901 og i 1998, at «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»
Og om mange år, når Misjonsalliansen sikkert jobber med helt andre prosjekter i helt andre land, og tiden er inne for å flytte på seg igjen, håper jeg at Ludvig Eriksens bibel blir med på flyttelasset.
NOK: LUDVIK ERIKSEN HAR UNDERSTREKET ORDET «MINSTE» I MATT. 25,40 FEM GANGER.
BLADET DU HOLDER I HÅNDEN er til for at vi sammen skal få motivasjon til å kjempe for en mer rettferdig verden. Vi trenger å høre historier som berører oss for at vi så kan gjøre opprør mot den urett som skjer rundt oss.
Takk for at du engasjerer deg! Du er viktig for at arbeidet kan fortsette.
EN BØNN FOR DET NESTE ÅRET: I andaktsboka Telle dager av Jostein Ørun skriver han om nådetid. Å Gud, vi ber om at din nåde skal bære verden enda et år. Min bønn og mitt håp for denne julen og det neste året er mer fred i verden, fred inni oss og at vi alle skal få kjenne på den fineste gaven man kan få: Nåden.
