HABITAT (n.) Indikativ av habitare "bo" frekventativ av habere "å ha, å holde, å eie" (se habit (eng)). Habitat er et begrep som brukes innenfor økologien ved beskrivelsen av stedet hvor en populasjon av en bestemt art, eller en gruppe av arter kan leve og utfolde seg. Habitatet er derfor et element eller en samling av elementer i et landskapsområde som rommer tilstrekkelige ressurser til at en populasjon av en art kan leve og formere seg. Noen mener at et habitat på lang sikt ikke egner seg for en bestemt art som lever der - kun på kort sikt. Det kan være de snakker om en romlig dimensjon som over tid vil ha behov for å skape lokale variasjoner for å sikre stedets kontinuitet som ett samlet sted.
Vi elsker å kategorisere, sette ting i systemer og dermed i forhold til hverandre. Det minner oss om livstegnene som er tilgjengelige for oss; lyden av andre som går rundt i huset og arbeider med å holde det i gang, knirkende føtter som beveger seg over kalde gulv, støvsugere, lyden av TV-en et sted der ute. Toalettet, følelsen av å trykke ned håndtaket og døren som sitter fast, den stritter imot, låst, det må være noen der inne. Vi må sove når vi ikke orker å holde oss våkne lenger, spise hvis sultfølelsen blir for stor eller finne varme når vi blir for kalde. Disse tingene minner oss på at vi fremdeles er levende. Vi kan spørre hverandre; synes du dette lyset er fint? og få ja eller nei til svar, men vi kan ikke spørre så mange om hvorfor lyset er. Der stopper i mange tilfeller vårt fellesskap til hverandre.
Et flott hus. En mørk himmel. Hav, grus, fuktig gress, dampende flatt gress. Naturen er autonom. Det er egentlig ingen som har valgt naturens temperament. Vi bygger våre hjem; vegger og tak for å være avskåret fra følelsen av naturen.
sommerregn
REKKEFØLGE 27a 31b 31a 29d 33f 27c 35d 29c 33a
Vi eide huset på enden av vår rekke. Rommet, som jeg husker det fra den gang, var gigantisk: Et stort vindu. Sengen står i høyde med vinduets nedre kant. Å sove her er som å ligge utendørs. Egentlig finnes ikke dette rommet, tenker jeg. Det er mellom to steder. Der ute og der inne. Det er bare sengen, bøkene og bordet som holder dette rommet fast. Jeg følte en stor trygghet i å være her, høyt oppe i andre etasje, på høyde med trekronen til kirsebærtreet som var det beste sted da de saftige bærene ble rødere og rødere, nærmest sorte, desto lengre sommeren ble. Vi var nødt til å klatre høyere hver dag for å få tak i de røde kulene som kilte mellom tungen og ganen da de ble presset sammen for å få skjøvet kjernen ut av fruktkroppen; steinene som vi spyttet ned og ut på andre siden av hekken, mot menneskene, mot bilene, som små prosjektiler som hadde fått i oppdrag å felle alt som var i live. Om natten drømmer jeg at jeg er der ute, ikke som et fragment av naturen, men som natur. Menneskene endrer seg ikke, det er kun omgivelsene som skifter stoff. Disse grunnleggende forflytningene lever på en form på forutsigbarhet.
27a
27a
Kim André og jeg var venner uten egentlig å være det. Avstanden mellom våre to hjem var så marginal at vi var nødt til å være venner. Ingen av oss fikk lov til å gå lenger enn til der husrekkene våre sluttet, der de litt større veiene som omkranset tunet vårt la seg som elveløp omkring en delta. Kim André bar en slags blek skrøpelighet med seg. Ofte kunne vi ikke være sammen fordi han var syk og måtte være inne. Jeg har ingen minner fra noen av gangene vi var sammen, foruten én gang da jeg kom inn til dem, ned i kjelleren hvor faren hans var i gang med å forvandle rommet under huset fra å være en rå kasse, støpt i betong, til noe beboelig. På gulvet var det lagt store trefliser som underlag for det nye gulvet man kunne bo på, og himlingen var holdt oppe av tynne stolper i stål, satt sammen av to stykker i et mekanisk ledd så man kunne justere høyden for å oppta trykket i rommet. De framstod like skrøpelige som Kim André, men de holdt likevel rommet sammen. På den motstående veggen falt lyset direkte inn gjennom de små vinduene, og skapte en enorm dybde i det ganske lille rommet.
31b
31b
Jeg fikk nettopp vite at Pantin var død. Pantin bodde i A. Vi bodde i A. Det lå en viss prestisje i å eie huset på enden, men også et stort ansvar for å holde den store endegavlen fri for skjolder. Pantin fra Trinidad i endehuset, han med den sorte og hvite Border Collien, han som alltid snakket som om noe satt fast i halsen, som om det var språket hans som ikke helt var kommet frem, men filtrert før munnhulen og kun forløst med en kraftig amerikansk aksent. Han kjørte en sort Daewoo, skinnende sort med sølvdetaljer, som ansiktet hans, glatt, i en mørk brunsort tone med et lysende grått hår.
31a
31a
Ståle Henden var far til Christian Henden som ofte gikk rundt i tunet med dartpiler som han slynget mot beina til de andre barna. Ståle var albino. Melkehvit hud og rødlige, flimrende pupiller. Øyne som øyne i fotografier tatt med sterk blits som farger øynene røde og lukker dem inne. Ikke øyne til å se ut av. Jeg tenkte at det måtte være grunnen til at Christian alltid kom gående med piler i hendene; at faren hans aldri kunne se trusselen han bar med seg for alle andre.
29d
29d
I mange år var jeg overbevist om at Monika og hennes mor var tvillingsøstre. De hadde et ubestemmelig utseende: Var begge to like gamle? Eller var de like unge? At de bodde sammen uten foreldre virket i så fall fremmed. Dette måtte også bety at de på en eller annen måte hadde hver sin leilighet der inne.
33f
33f
Et par ganger om uken fylles gaten av plystring. Og rennende vann. En slags elv av høyfrekvente toner spretter mellom husveggene og fjellet som rekken vender mot, inn i husene, videre ut i gaten som fortsetter forbi den neste rekken av hus. Tormod Hansen i C vasker bilen. En lys blå Opel Kadett, samme modell og farge som min farfars. Tormod Hansen er åpenbart knyttet til bilen sin, men samtidig er dagene hans så åpne at bilen får ordentlig god pleie. Han er bestefar, kanskje pensjonist? Barnebarnet hans kastet en gang en stor stein i hodet mitt da jeg syklet forbi ham. Til tross for dette ble jeg av og til spurt om å være med ham ned i kjelleren til bestefaren, Tormod Hansen, for å se gamle Supermannfilmer. Kjelleren der luktet svakt av urin. Jeg tenkte at alt vannet som skulle brukes til å vaske huset innvendig kanskje var brukt til å vaske bilen utenfor ren.
27c
27c
Karl-Kristian hadde en maskinaktig gange, som om leddene hans ikke var i stand til å absorbere støt, og en langsom om utholdende artikulasjon hver gang han snakket. Faren hans, en tidligere sjømann med fulltatoverte armer og åpen skjorte, forklarte oss at Karl-Kristian hadde Cerebral Parese. Til tross for at han åpenbart var annerledes, var det som om det fantes en grunnleggende forståelse blant alle for at det ikke var noe galt med ham, men at det snarere lå to forskjellige tider mellom hans indre og ytre fysikk.
35d
35d
En dag gikk jeg inn den hvite porten og ut på det porøse landskapet; den knudrete jordskorpen mellom rekkene med tulipaner. Jeg tror ikke engang det var et hus der, kun et felt, mettet av blomster. Jeg plukket fire av dem, helt nederst i hjørnet. Fordi det åpenbart ikke var noen som eide tulipanene, så jeg det som min oppgave å fordele dem i tunet. Jeg gikk fra 35 til 33 til 31 for å prøve å selge de fire jeg hadde plukket, før jeg kom til Kim Andrés mor som kjøpte alle sammen. Det var antakelig ikke så mange i tunet som likte tulipaner.
29c
29c
Vi var fire i familien, men vi hadde bare tre soverom. Derfor var det vanskelig å forestille seg hvordan de sju vietnamesiske mennene vi pleide å spille fotball med ute på den store gressplenen i midten av tunet, bodde sammen. De bodde på enden av den rekken som lå parallelt med vår på den andre siden av plenen, på kanten av den lille bergknatten som bestemte linjen husrekken lå på. Utenfor stod det parkert tre-fire biler i en formasjon som heller enn å være oppstilt bar preg av å være bestemt av at alle bilene skulle få plass. Og formasjonen endret seg alltid etter hvilken bil som skulle ut først den neste dagen. Jeg forestilte meg at det bak fasaden var skapt et hagerom, fylt opp av mindre hus så alle skulle kunne ha hvert sitt rom. Så sterk var ideen om den klassiske inndelingen vi levde med i huset; kjeller med oppbevaring og datarom, oppholdsstue og kjøkken i førsteetasje, og soverommene på toppen, at det var umulig å forestille seg at hele huset hver dag var fylt opp av mennesker.
33a
33a
Denne samlingen av kort, skal ses som utgangspunktet for et videre arbeid med litterÌre topos. Grunnet arbeidets begrensede omfang, kan samlingen leses som en serie av overganger mellom litterÌre teksturer og potensielle arkitektoniske motiver, bundet til en allerede eksisterende enhet, og til den sporadiske oppløsningen av denne typologiens uniforme karakter.
Nå, mens jeg vokser, kan jeg fornemme at en virkelighet er i ferd med å få feste. Den trygge posen som inneholdt de få tingene som var viktige - en slags utvidet livmor, begynner å ese og trykke mot en omkrets. Det indre rommet formes langsomt av den og truer med å bli mer og mer regulær. Samtidig som dette skjer, betones livet av nye, ukjente instrumenter hver dag. Skrivebordet, sengen og vinduet og resten som et stort gulv med en blankpolert overflate som reflekterer himmelen og lyset, fortsetter videre inn i kjøkkenet, vaskebøtten, huslånet, bilforsikringen; snart skal alt pleies med samme presisjon, kreve samme tid. Snart skal planen ha et snitt, og man skal vite mest mulig om det som foregår utenfor denne huden - skrøpelig, men mottagelig for avtrykk, som en slags ny oppbygning. En ny form. Snart skal man kunne skille mellom en god og en dårlig konstruksjon, til tross for at minnet om trehytta er et arkitektonisk et. Våre nåtidslogikker går i direkte dialog med bildet av fortidens rom.
POETIKK, VÅR 2015 KKA