arkitekturbussen_12-15

Transkripsjoner

1980 Chevrolet Starcraft G30

1

2

Kjære Erik Jeg tok meg friheten til å lage denne boken til oss, som et vitnesbyrd om våre handlinger i verden (bokstavelig talt) i det tidsrommet vi eide Arkitekturbussen sammen.

Materialet har gjennomgått flere transformasjoner og ender opp i et slags kortprosaformat, som små utdrag eller fullverdige tekster og subtekster som kan inspirere til videre arbeider.

Det er som det er med tiden, at uansett hvor vanskelig alt er når det står på, er det feltarbeidet og studiene som fører ting fremover. Jeg håper dette verket er et bevis på at vi utrettet noen ganske utrolige ting; kanskje meningsløse da vi befant oss midt i det, men fylt av en sitrende essens etter at kantene er blitt slipt og at alle delene er satt sammen.

Jeg setter så stor pris på deg i alle sammenhenger. Jeg håper du føler det.

Marius.

3

4

5

22. mai. 2012 Hei, ser du har ringt. Hva gjelder det? Kan bare ta imot sms.

22. mai. 2012 Hei. Erik her. Vi lurer bare på et par ting med bilen.

I bil og tilhengerregisteret står bilen oppført etter kontroll 18. mai med kun to seter, og bilens egenvekt på over 3000 kilo (altså nyttelast på max 90 kilo) Stemmer dette? Ring gjerne når du har mulighet.

23. mai. 2012 Hei erik, nå er bilen eu godkjent uten mangler. Jeg har et vekt skjema i bilen, der det står at den veier 2650 kg, og har nyttelast på 707 kg. Jeg dro til biltilsynet i drøbak også, men der var det stengt.

Har ikke fått det nye vogn kortet enda, men regner med at det står der. Ellers er det bare å veie den på nytt. Det står også at den har to ekstra seter bak. Jeg er hjemme i kveld- så du kan hente den hvis du vil. Mvh. Asle.

7. juni. 2012 Hei asle. Hva er status på bilen (team astro)?

Hilsen erik.

7. juni. 2012 Hei erik - belager at jeg ikke har ringt - men - Jo - Jeg har fått time hos biltilsynet den 16.7. Først lang ventetid, men de Trenger dobbelt time for veiing og sjekk av tre stoler - samt utskriving av nytt vogn kort - med riktige vekter. Har også mulighet for å skaffe fire flotte lett metall felger med fine sommer dekk til dere - hvis dere vil ha det. Det koster 6. Tusen ekstra 11. juni. 2012 Hei. Jeg glemte å svare deg på torsdag. Det er flott med time på biltilsynet i juli. Jeg har snakket med de andre og jeg tror vi dropper felgene og sommerdekka. Vi snakkes senere om henting av bilen o.s.v. Vi gleder oss. Erik.

6

11. juni. 2012 Ok - det er greit. Snakkes.

11. juli. 2012 Hei erik - vi skal på ferie i juli, og er tilbake den 6.

8. Kan vi ta overtagelse av bilen etter det en dag?

12. juli. 2012 Hei. Ja det er greit for oss å overta den i august. Men hvordan er det med timen på biltilsynet den 16.7?

Får du gjennomført den? Erik 13. juli. 2012 Hei, ja det rekker jeg akkurat - men det tar jo en ukes tid før de sender det nye vogn kortet, og da er vi på ferie. Takk for tålmodigheten :). God sommer - vi snakkes. Asle.

5. aug. 2012 Hei. Fikk du levert bilen til kontroll i juli? Den er nemlig ikke endret i bil og henger registeret. Vi forventer at den er klar til midten av august.

Hilsen erik 5. aug. 2012 Hei erik, timen i juli kunne jeg ikke benytte - men har ny time - så den er antagelig klar i midten av aug. :) Jeg gir nærmere beskjed når.

10. aug. 2012 Hei erik, siste nytt fra astro team : det skal være to punkts sikkerhets sele på det sete som sitter baki. Den skal være festet gjennom gulvet. Dette må spesial bestilles - og det tar tid, og koster en hel del ekstra. Jeg har nå vært hos biltilsynet tre ganger, og hver gang sier de noe nytt, som gjør at jeg må bygge om og skaffe deler. Det begynner å bli dyrt for meg, og ta lang tid. I dag stod jeg opp kl. Fem, for å være tidlig nok ute til drop in kl. Åtte - og fikk denne beskjeden. Jeg har en bestillt time den 7.9. Hvis det blir for lenge å vente - kan jeg ta ut det tredje sete, veie den, og få nytt vogn

7

kort i løpet av neste uke. Det er virkelig vanskelig med biltilsynet. Ser fram til å høre fra dere hvordan dere vil ha det. Jeg var sikker på at det sete som bilen hadde som beredskaps bil, var godkjent. Beklager. Bilen kan selvfølgelig ha tre seter, men da må det være løst satt inn!

15. aug. 2012 Hei Igjen dere - gode nyheter fra astro team ;).

Jeg har nå bestillt sikkerhets sele fra Loyd godkjent to punkts på 192 cm. Den kommer på mandag 20. Onsdag 22. Kan jeg dra på drop in igjen - og da er nok bilen klar - omsider. Beklager vente tiden. Jobber på spreng for dere nå.

Hilsen Asle.

15. aug. 2012 Hei. Tusen takk for det. Og beklager jeg ikke har svart på sms tidligere. Jeg har vært i utland uten mobilen ser du. Hilsen erik 23. aug. 2012 Hei Erik - nå er astro team endelig klar for levering :D. Jeg er på hamar i helgen - men neste uke er jeg hjemme. Asle.

28. aug. 10:53 Hei erik - sendte deg en melding for noen dager siden - om at astro team er klar for levering. Når passer det for dere? Jeg kan hele uka - ikke fredag lørdag. Asle.

28. aug. 12:45 Hei. Det er fantastisk. Kan vi hente den i dag?

28. aug. 12:46 Ja- det går bra. Når ca?

28. aug. 13:06 Kan vi hente den om halvannen time?

8

28. aug. 13:10 Ja, Jeg er hjemme da - og du har sikkert pengene i orden ?

28. aug. 13:24 Jada. Jeg har 36 tusen klar. Har du kontrakt?

28. aug. 13:25 Ja 28. aug. 13:36 Flott. Vi tar bussen 14.05 fra oslo s.

28. aug. 13:38 Ja, jeg kan jo hente dere på holde plassen - gi beskjed når dere ankommer.

28. aug. 14:35 Takk. Hva heter busstoppet igjen?

28. aug. 14:38 1. Etter vinterbro :D. akkenhaug eller no !

28. aug. 14:51 Hei. Vi er her men vi går bare opp til huset.

Ses om ti min 28. aug. 16:20 Hei. Takk for hyggelig handel. Bilen kjører fint, men vet du hva gnisselyden i førstegiret er?

28. aug. 16:28 Hei, nei, vet ikke, men det er nok litt lyd fra en så stor gir kasse - litt slitt 1. kanskje - men det kan og hende at der er slik på de. Kjøre pent, så går det nok lenge enda ;)

9

28. aug. 16:31 Erik - nå ser jeg at du glemte kode brikken din her.

28. aug. 16:33 Oi søren. Kan jeg hente den imorgen? Når er du eventuellt ferdig på jobb i morgen?

28. aug. 16:37 Jeg jobber her hjemme - men jeg kan legge den i post kassa mi hvis jeg drar ut på noe. Når omtrent kommer du?

28. aug. 16:38 Supert. Da kommer jeg på formiddagen.

Skriver imorgen når jeg er på vei.

28. aug. 16:39 Ok.

10

11

12

Transkripsjon

ASKEHAUG

29.08.2012 13

14

15

Det dirrer i kroppen med én gang en historie begynner.

Hva er det du har lyst til å åpne med

med... sen-ti-men-ta-li-teten. ... jeg føler jeg har hatt den ganske lenge allerede.

Den er

samlingen av... store, gode rom og masse lys, og noen trær fordi det er deilig med en kabine luft.

Alt må komme fra én brønn

16

?

På samme måte som en sol som gjør naturen grønn,

Et klart lys fra himmelen, som

arkaisk oversettelse.

har en klar

Og oversatt dårlig eller ikke, det vet vi jo ikke noe om

Og kan du egentlig spørre noen om det, ikke sant?

17

Hva var det du tenkte på første gangen du kom hit og sa: “oi, shit, generisk landskap”?

Du har sett det hele ditt liv.

Ja, hele mitt liv har jeg sett dette her.

Det er den IKEAgardinen som alle har og som alle egentlig synes er sånn: “oi, hvilken gardin er det? åja, men det er IKEA. Åja, jeg har den samme selv hjemme da”.

Men samtidig er den farget av solen på sin helt egen måte, og klippet i sin helt egen høyde Og det gjør

det litt mer sakralt

18

Som i at druer lager vin, han kommer dit og ser den bugnende druegĂĽrden, de tomme stakene som vinrankene skal vokse seg opp pĂĽ

19

For en oppbevring eller en lagring er jo ogsĂĽ en som ikke kjenner sin tid.

utstilling,

20

21

22

Transkripsjoner

OSLO - SKJOLDEN

26.09. 2012 - 27.09.2012 23

24

25

26

27

28

29

30

31

32

33

34

35

36

37

38

Transkripsjoner

CENTRALIA

17.10. 2012 - 18.10.2012 39

40

41

42

Merker du at naturen

står helt stille?

Det er den gamle gruvemalmen som skjules av løv som er et monument over alle de de

som bodde her før, forkulla skjelettene som er blitt til

diamanter om ti

Men beskrivelsen av motellet og mannen som mottok oss og teppeskuffen som vi skulle legge penger på justerer seg noen ikke husker

hvis

veiene og blyet som asfalt, forstår du?

At teksten handler om hvordan alvor berører måten en sanser omgivelsene på.

Det er idiotisk at du har bosatt deg her, er det ikke det?

43

millioner år.

Jeg ante det ikke. Jeg hadde aldri sett for meg that when they were burning the trash, they left it for the weekend, then came back at the beginning of the next week and discovered that it was still burning.

Now the houses are

basically

burning right under our feet.

I must admit I haven’t been here long enough to memorise anyone. They because

appreciate the nature

there is no work

44

45

Jeg begynte ĂĽ se for meg arbeid i morgen eller arbeid i natt.

46

47

48

Og hvordan samhold har vĂŚrt

49

en felles situasjon

50

oppfyller

51

forsinkelsen i tiden

Det

Her

er det et hus,

som har vĂŚrt en brannhydrant og en kurv og en stol et sted...

52

Det er som om jeg har en forpliktelse til ĂĽ fortelle en historie

53

Hva vil det deg med tror du?

Det vil hjelpe meg med ĂĽ fĂĽ inn huset i kartet fordi jeg ikke vet hvor husene ligger lenger.

54

hjelpe

55

Det ligger en Jeg ser det nĂĽ.

by her.

56

57

Det treet virker som det har felt mange blader siden i gĂĽr.

Det

avdekker

at de døde kunne oppleve verden ved inn i

ĂĽ skrive seg

en tekst.

En energi der ord lager en kobling mellom all informasjon i nĂĽtid ...

58

59

60

Transkripsjoner

BERGEN

14.03.2014 61

62

En dagbok har en råskap i at den tør å ikke være relevant.

Kanskje angst handler om å forutse synligheten av alt. Virkelighetens ortofoniske tegn, som et klangbilde, et øyeblikk som gjør at virkeligheten produserer synlig bevegelse over flaten i passiv presens.

Hvis ikke det motivet finnes, så finnes heller ikke ønsket om å være andre steder.

Vinduet gjør deg i stand til å se ut. I øyeblikket du går ut... så forstår du at vinduet gir illusjonen om at vinduet er viktig for oss. Fordi vi ser opp på fjellene... jeg er i fjellene. Jeg ser de. Og den illusjonen om at jeg er i de, blir som å sitte inne i et hus, og se ut uten å gå ut og lengte etter fjellet, lengte etter naturen.

Periferien er så lang øyet kan nå.

Fjorden er knytta sammen med sjøen, og sjøen er kobla sammen med resten av verden. Det lille rommet får en betydning til midtøsten hvis du vil.

Til Libanon, Syria.

Fløyen.

På Fjellveien ser du fortsatt menneskene, du ser huset ditt, om kvelden, om natten, når naturen slutter å eksistere. Det er sort, du kan fornemme at den blir en vegg. Og så forholder du deg til vinden i trærne idet fjellene forsvinner.

63

Jeg kan høre de, jeg vet at de finnes, men de finnes samtidig ikke. Jeg kan ikke gå inn i de, fordi det er mørkt. Og da begynner Bergen å eksistere. Det er et mørkt kammer der det er noen som lytter; langsomme, synaptiske rom.

Oppe i lia så blir det spinklere og spinklere og spinklere. Lette konstruksjoner. De er et lappverk, så skrøpeig at de forsvinner bit for bit. Og så komplisert å beskrive med ord...

Det er ingen grunn til at dyre leiepriser og ullgensere er kultur. Eller at en by trenger å manifestere sin identitet gjennom en fysisk virkelighet.

Hva er en by da?

Samlingen av mennesker, for eksempel, som hver og én har en identitet. Det er en tilstand.

De som bor sitt eget sted - det er der kontinuiteten finnes.

En sjømann der nede han er min tilgang til resten av verden.

På Nygårdshøyden kan du gå over en seksetasjes bygning og se over taket og skue ut, det er et ekstremt øyeblikk. Du ser døden. Du ser avslutningen. Du ser at hele byen er i ett.

Plutselig for deg, så er den sammenbrakt som en natur.

Det er kanskje bare et traume, at jeg har sovet inne i den mest betydningsfulle bygningen. Jeg har stått og lagd suppe i et av husene, jeg har drukket meg full i det huset, samme hus jeg har sovet i, uten at det har gjort stort inntrykk.

Det er som å se Akropolis; den samme plastiske oppbygningen. Litt mer kynisk medet material som tre, eller mange trær, underinndelt i mindre og større.

Frakten av hele huset som en konstruksjon i en båt, blir til den samme helheten igjen ut ifra minnet.

64

65

3 E: Det gir veldig god mening at den bilen der begynner å jobbe inn mot det der utstillingsrommet, og begynner å jobbe med et akademisk publikum, og hele den der Bergensforestillingen om å være i et galleri, og henvende seg til et kunstpublikum. Det har og vært en spekulativ fase, fordi en går og spekulerer, altså ikke spekulativ som noe negativt, men fordi at en går og spekulerer i hva dette prosjektet skal være. Eller hva det kan være, eller potensielt kan være. Og, og igjen; kan det snakkes i stykker? Det kan det jo åpenbart ikke. Men hvis det kan det, så er det jo bare å kjøre ut, kjøre videre.

M: Det som var fint var å sette den hendelsen i direkte forlengelse med den reisen som vi skal ut på. Som med én gang begynner å bringe frem noen litt andre tematikker. Nettopp den nomadiske tilstanden. Du må søke hjem andre steder. Som jeg synes er en ganske viktig ting. Fordi den direkte går inn og diskuterer hvor du er… fysisk. Hvor er du mentalt, og hvor er du fysisk? Jeg tenker det ligger en form for synkope i det. Akkurat som du sa; det med å flytte seg fra et sted, gjør at du ser stedet mye tydeligere fordi, alle de der; vi har jo kalt det virkelighetens ortofoniske tegn, som jobber som en form for klang, et form for støybilde, klangbilde, er ekstremt vanskelig å sanse og abstrahere over og reprodusere idet du er inne i det.

Hva er det det stedspesifikke betyr romlig? Det er de rommene en produserer selv. Altså, sånne dekontekstualiserte rom, som kun jobber med følelsen, fornemmelsen. Det er litt det samme som i Skjolden, for eksempel.

Den robuste Wittgenstein-hytta, den steinen blant steinen. Stablingen. Som har, det har jo en eller annen form for poetisk karakter. Det med å bare si det; “steinen blant stein”. Hvilken stein er det? En Wittgen-stein?

Utstillingen i Galleri Bokboden markerte begynnelsen på en reise langs vestkysten av Norge og foregikk fra onsdag 5. mars kl.15.00 til torsdag 6. mars kl 15.00

Erik Tonning Jensen, Marius Nærum

66

67

68

DOBBELTPARKERING

69

70

71

DOBBELTPARKERING

72

73

74

HAVRÃ…TUN

15.03.2014 75

76

77

78

Transkripsjoner

NORHEIMSUND

15.03.2014 - 16.03. 2014 79

80

81

82

AGATUN

17.03.2014 83

84

85

86

87

88

89

90

91

92

93

94

95

96

97

98

99

100

Transkripsjoner

ODDA

17.03. 2014 - 19.03.2014 101

102

103

104

105

106

107

108

109

110

111

112

Transkripsjoner

SANDNES

19.03. 2014 - 22.03. 2014 113

m.

m.

det, eller kanskje du må gjøre noe helt annet.

ERIK: Ja, jeg tror vi gjør noe helt annet. En så jo at

det var den gata oppe, bilveigata, det var jo den som på en måte var handlegata. Så kanskje en skal akseptere… akseptere, veldig mange utkantssteder har noen veldig faktisk gode flyter med, dette ergater, et fleksibelt der videt ståreri en direkte altså det der med bilfrie er veldigfelt sånn… relasjon byav ogeksempler strand, bypå og…..sånn veldig fint, men det er ogsåmellom massevis Oleat; snakka at det er noen steder her steder der - hvis ensom tenker okay,om, vi har biltrafikk er regulert og gågate - og densom biltrafikken er til siltjordbruk ut, sånn så at det er ikke bebygd, bebodd trafikkert mark, detsituasjon, er kun produktiv ikke blir en sånn hektisk, så er det,mark da. Og der erÅenkjøre jo også inne i enutenfor direkte dialog, hva er på det er jo supert liksom. og parkere en måte, hvaser er på denenarkaiske boformen biblioteket og gå rett inn - jeg måte ikke noe som allikevel noe,mangla og somder, hele tiden, mener negativt i det. Kanskje det gir var byen det som jegaltså… da, harjeg et vet potensial som arkitektur ikke minst at det ikke var nok, ikke jeg. da. I materialer, i den der byggingen da. Sånn som…jeg synes jo nå, det vi går gjennom er jo Ja, at det ikke var nok bil. Parkering.

MARIUS: forskjellige arkitektoniske akter av en eller annen formkunne for bearbeidning ERIK: Eller at en ikke kjøre inn fraav natur. Og jeg vil jo kalle….kanskje man kan reintrodusere et begrep busstasjonen, eller… som jeg har fått fra litteraturen, den som jeg har skrevet litt om idag, som ble innført med MARIUS: Men det vil jo ligge i… tenker jeg da, Baudelaire med prosa, den prosaiske litteraturen. viktig del i å transformere gjennom det punktet Som heter Natur morte, som betyr død da. natur da.på en måte lukker det igjen. Der vil en Som Eller falsk natur eller liksom bearbeida natur. jo også kunne begynne å bygge en diskusjon på det. Hva er det torget egentlig? Og det er veldig fint sett at torget består av bevegelsen til andre steder. Fordi det er jo ikke nødvendigvis MARIUS: Som vi har sett en karikert form av - torget som sted tilhører en urban situasjon. torget i Odda der naturen har foredla en kraft,Og en Norheimsund urkraft, er jo ikke urban. Det er ikke en, om til noe som er ekstremt grovt industriellt, det er og ikke en by som kan det samme. Dette er jo som hele tiden springer utover da. Og som hele en by som kan - at du kjenner alle stedene, du kan tiden nedbygger seg selv. Det er jo sykt spennende på en måte… da. Så en kan jo liksom lage en liste da, kanskje hellerhvis enn vi å jobbe med emosjonelle begrepspar, ERIK: Nei, det er klart, introduserer torget med materielle innendørs, men påjobbe vannet forekstremt eksempel, så kan jobegrepspar. det torget. Ja, nettopp, som du sier, tenkes om.

Fordi, hva er et torg?

MARIUS: Og så begynner plutselig det åMARIUS: refere Men et torg er jo et sted der alt møtes.

ERIK: Er det?

til Chittagong igjen, hva er liksom nedbygging Det er vel konstituert som en eller annet av velferdstaten eller den vestlige velferdsindustrien form for infrastrukturelt sentrum. Ja, på samme i de skipsvraka som kommer inn og blirmåte foredla kan man si at livet imellom smelteverks… og blir bearbeida mennesklig og kroppslig.

Oddadet da… tekstilet, nå holdt jeg på å si hva Iheter har du maskinen I Chittagong har du barnet, det.

Det er Michael Jackson, altså den mennesklige maskinen da. Som Piehele Iesu. tiden lever for en sånn ekstrem dichotomy da. I et globalt perspektiv. Det motstandsforholdet mellom et overskudd og noe som man kvitter seg med for at andre skal overta det og foredle det.

m.

MARIUS: Så den, jeg mener jo at de her…en må

finne de objektive aktene og gjennom faktisk

114

115

116

117

118

119

120

121

122

123

124

125

126

127

128

129

130

131

132

133

134

135

136

137

138

Transkripsjoner

EGERSUND

23.03. 2014 - 25.03. 2014 139

140

141

sted. Sånn som den der - en treting som bare er skrudd inn. Og den eneste måten den kan være der på, er jo å skru den inn i inn i mørtelen. Den trelista som står på den murpipa der.

Ja, for apropos urkraften, så handler det jo om den - det som vi snakka om i transkripsjonen da vi kom til Sandnes, og var sinnsykt optimistisk om de der tektoniske aktene, som beskriver tid. Jeg er helt med, helt med på å innføre nye spor i de tingene vi har allerede.

Og vi har jo noen ting som har… det er jo én ting som har et ledd, den ene planken har jo to sånne pinner som stikker ut.

ERIK: Er disse brukt?

MARIUS: Ja. ERIK: Kaster de. Mm Bare oppi der, rett og slett.

MARIUS: Åja. Apropos å være i naturen. Bare

mose

noen kunstige ting inn i det.

Ja, men det er veldig interessant å iaktta de der, de gangene en blir sånn passiv fordi en kanskje… en føler jo hele tida at en skal tilbake til noe. Det er jo veldig viktig ting da.

Det ville en ikke unngått med bilen heller, tror jeg.

At en skulle komme tilbake til det.

På et eller annet tidspunkt

ERIK: Hva mener du? Eller, nå.. forstod jeg ikke MARIUS: At når en er ute og gjør noe, så skal en

bare inn.

ERIK: Men det er interessant å være sånn…

det der med fraværet av bilen.

Så nå bruker vi den ganske enkelt som et kjøretøy.

MARIUS: Ja, med noe frakt.

ERIK: Ja, med noe fraktmulighet, som en heller

ikke skal kimse av. Men det er interessant og at det der fraværet av å bo i bilen, og liksom forholde seg så mye til bilen, det er og lengselen etter å bruke den igjen. Sånn at jeg allerede, det er og det, de siste dagene har jeg tenkt enormt mye på det - hvordan

142

en måte fullbyrda, så den kofferten kunne vi ta med oss igjen, sant. Og noen andre steder - det blir spennende å se her da. For her og, her vet jeg jo at jeg kommer ofte. Det kan godt være at en setter igjen en koffert, eller at en fullbyrder, eller liksom, men… Men jeg tror ikke det er noe galt i, i å egentlig bare og reise rundt og sette igjen kofferter. Det kunne det potensielt sett og vært.

Altså…

Men det er litt farlig, fordi vi har mye tid nå, så er det litt farlig - ofte når jeg er eller, jeg vet ikke; når jeg er i Brøndby, jeg er jo ofte i Brøndby i lang tid om gangen, sant. Så tenker jeg; okay, burde jeg gjort, eller liksom, skal jeg jobbe nå?

Og så gjør jeg ikke det. Men det er en skog rett der ute, sant, der en kan gå ut og herje eller et eller annet. Det er jo kanskje litt sånn som her, egentlig.

At du kan gå, du kan bare gå ut og grafse i en skog, men jeg gjør det jo aldri. Og så er det jo, hvis vi hadde kjørt til Brøndby nå - hadde jeg gjort det da?

Eller hadde jeg satt igjen en koffert om at det kan jeg gjøre neste gang, eller sånn. Det er en balanse der som er sånn vanskelig da.

MARIUS: Ja, men det er vel idet en bestemmer

seg for å bygge noe opp og, at en gjør de tingene.

Jeg merker jeg sidestiller det - det er veldig gøy å høre om de historiene med Ole som frakter ting, for det kan jeg jo kjenne igjen fra det med å bygge kjøkkenet, for eksempel. Og det med å hele tida være på jakt, og samle inn rett og slett. Det gjorde jeg og. En eller annen form for nesting, men en ganske målretta en. Fordi en vet alltid hva en er ute etter, fordi det har en viss kvalitet.

Men her er det kanskje noe en er ute etter som en mengde av noe, som har et veldig annet forløp da.

Dette er jo gratis, for den saks skyld. Så er det gratis materie til å lage…

ERIK: Hva som helst MARIUS: Ja, eller lage en ny ting av. Som jo er

veldig fin - altså den der, grunnen til at Odda var så fullbyrda var vel at en rett og slett samla inn det som var der, og systematiserte det. Det var det vi sa til Knut-Eirik i går; det var veldig lett å forklare det Odda-prosjektet. Med at en legger ut en samling - det tror jeg og blir viktig med alle de drivved altså å få styr på alle formatene, og i en

143

144

ERIK: Ja, nedi Arizona. Som, som er bare helt sånn

- okay, men der begynte noen, fordi der er det en - på det hjørnet, mellom disse to veiene, vi snakker om 200 mil, ikke sant, så er det noen som selger noen interessante stein, for eksempel. Og så er det - okay, men til høyre der, og så 200 meter lenger nede for eksempel. Det er sånn, det er sånn, helt sånn - ingenting som gjør, okay, men da, for det er et referansepunkt, okay, men der er det noen som selger stein. Og så begynner folk å campere der, og så, så oppstår det sånne vanvittige kollektiver. Også som formerer seg, jeg tror han har studert de ulike mobile hjem-konstellasjonene.

De lager jo mobile landsbyer. Det finnes kollektiver av liksom sånn, og så kommer en ned der, og så; åja, der er det jævla mange, og så kjører de inn, og så, og så konfigurer en bilen i forhold til det, og det er helt vanvittig liksom… de forskjellige logikkene i det og sånt. Men den kunne vært interessant og lest tror jeg. I forhold til det temporærere av alt da. Ikke minst det temporære hjem da, som kollektiv struktur. Men… ja.

Hva heter han? Han har sånne kurs i København der de… de runker veldig på de der, han har hatt et kurs i hvertfall, jeg tror med god suksess, på skolen i København, som handler om sust… altså, København som sustainable, altså ideen om bæredyktigheten i København. Det er jo et sånt vanvittig begrep og sånn, og så bare dykke ned i alle strukturer av hva som ligger i det da. Eller ikke ligger i det, eller få fjerna endel myter og sånn.

Og sånn, det er veldig sånn research; finne ut av alt i hele verden, og så kan en på en måte begynne å avkrefte ideene en allerede har om hva det handler om. Og nærmest sånn, jobbe mot et bilde, en statistikk mot et bilde og sånn. Og det prosjektet, det er i hvert fall en bok der det er sinns…

En milliard AutoCAD… MARIUS: Åja, det er han som har det der Atlas ERIK: Ja, Atlas of… der det bare er folk som sitter

og tegner axoer i AutoCAD. Noe vanvittig med axoer.

MARIUS: Ja, hvem var det som hadde den, jeg

leste den, jeg kom nettopp over den.

ERIK: Ja, jeg har ikke lest den, jeg har bare…

145

En sånn fin totalitær øvelse, å gjøre det.

MARIUS: Jeg tror, noen ganger så skal man være

konsekvent da.

ERIK: Okay, her må vi ha noen stoler. Nå må vi ha

noen stoler, fordi det er sol og sånn. Og så bygger vi noen stoler av drivveden vi har der nå, og så kjører vi fra den, samler masse drit, nye stedet vi stopper hva er behovet nå, eller hva vil vi nå, eller…

Den kunne vært…

MARIUS: Den kan vi jo begynne med nå, altså,

apropos læring da selvfølgelig. Det med å begynne en ny serie gjennom å ha avslutta en… altså den gamle metoden, kan man jo si da. Eller, eller dyrke den metoden i mye større grad da. Fordi den, en kan jo være reell og si at den trappa, det var jo ingenting vi bygde. Så den var jo sånn sett ikke, det var jo bare et overskudd fra et annet sted, sånn sett. Men kanskje - det var jo en fin representasjon at den kom fra skolen, og så flytta praksisen fra skolen og ut da. Ut i det landskapet. Den første trappa ja.

ERIK: Jojo, men den… altså MARIUS: Og så i neste omgang - det som var

fint var jo at vi fikk både penger - det er jo en veldig fin mentalitet i det - at en får penger for å utføre en oppgave det kan hende at en skal dyrke det et eller annet sted da, flytte sofaer, eller flytte…

ERIK: Det der Finn-småjobber var jeg jo interessert

i i begynnelsen da vi skulle kjøre rundt, og at en hele tida skulle gjøre de tingene.

MARIUS: Eller så er det å stå i Kvinesdal eller å

stå i Lyngdal og er noe sånn; åja, flyttebyrå, trenger du å få noe flytta, vi vil gjerne bare ha noen ting - at en jobber med det igjen da. Kanskje det, jeg vet ikke, jeg må alltid referere til noe, men den kristenkulturen handler liksom om å bytte tjenester kanskje mer, eller, det blei surrete da, men det handler om å ikke, det handler om å utføre gode tjenester da. Den er jo - når en begynner å gå inn i det mytiske landskapet, det

146

147

148

jo ikke lyst til det.

MARIUS: Neinei, vi gjør ikke det.

ERIK: Og liksom, bare, det er det der med

inspirasjonen da - hvis det gir mer inspirasjon å bygge det her, så må en bare gjøre det da.

Og det er ikke en rasjonell inspirasjon, eller det er ikke, det kan godt være, det kan godt være det er dårligere planlegging, men…

MARIUS: Neinei, det er ikke det jeg mener. Jeg

synes det bare handler om - nettopp som du sier - å finne inn til hva det er som er inspirasjonen.

Altså å lytte til hva det er. Og det er det jeg mener med å skissere opp de to metodene da. Det kan godt være det er uklart; det ene er mer praktisk enn det andre. Men en søker ikke det praktiske.

Kanskje det er det alt handler om da.

Som et visst manifest, altså at man anerkjenner at kunst og arkitektur har en irrasjonell karakter.

ERIK: Men det har det jo MARIUS: Det har det absolutt.

Og det er jo, det er jo privilegiet til historiefortelling - at det har evnen til å formulere sin egen virkelighet.

Alle har behov for en ny virkelighet; altså som Hanna Arendt sier… Nei, hun sier ikke akkurat det. Men det hun sa om, det hun skriver om måneekspedisjonen; det var jo og bare Gagarin rundt månen da. Idet det er mulig, så endrer en og den faktiske virkeligheten.

Altså, på en måte som, som berører hele folket.

ERIK: Ja, bestemt.

MARIUS: Det er ganske sterkt. Apropos

ting som… er skjelsettende for en verdens, ja for en verdensbefolkning og et bilde av en selv som menneskehet. Nesten en referanse til tårnet av Babylon. Kan det finnes en felles rettferdighet i verdensrommet? Altså, hvis en oppretter en ny planet…

ERIK: Men det sier og bare sånn, fra den helt

andre skalaen igjen da - idet det skjer en indre endring da, en kognitiv endring i oppfatningen av noe så vil ingenting være det samme etterpå.

149

150

Transkripsjoner

HAUGE I DALANE

25.03. 2014 - 26.03. 2014 151

152

153

og samlinger av ting som ikke er noe.

Mye ting på gang rett og slett.

MARIUS: Mye kjøring av bil. Og noe….ja veldig

mange forskjellige områder som har en utydelig men ganske stedspesifikk generisk karakter. Det finnes på en måte sånne generiske enklaver som hele tiden produserer ting en har sett før.

ERIK: Men collagen av de merkelige møtene er jo

på en måte ting man ikke har sett før. Dersom en ser lenge nok, og det er jo hele det utsagnet til Joachim i den første transkripsjonen. Altså nå snakker jeg om urban fabric.

MARIUS: Jaja, idag har vi jo funnet noe ganske

iøyenfallende ny urban fabric ide på gang borte ved den nye betongflateKiwien som jeg synes er ganske flott faktisk. Som jobber med noen ganske riktig materialitet og skala.

E. Oi! Her det jo fantastisk! (legger seg på liggeunderlaget). Hæ, ikke kaldt her.

MARIUS: Nei der er det jo dritvarmt.

ERIK: Der er jo litt trekk men. Ellers varmt.

MARIUS: Men i den anledning der da så har vi jo

funnet et felt, rett ved der jeg bæsjet ute. På noe eksospotte som lå på noe gress.

ERIK: Tilgrensende en hekk til en hage.

MARIUS: Ja men det var offentlig, det må jeg bare

si. Det var ikke inne hos noen. Ehh. Der det er et veikryss som er artikulert som et torg, fordi det har en klatt med brostein.

ERIK: Som jobber både i veifeltet og i

fotgjengerfeltet. SÅ territoriumllt er det veldig interessant. Eller atferden, den mennesklige atferden der er veldig interessant. Fordi en opphever hierarkiet mellom fotgjenger og bil.

MARIUS: Mhm. Ja og i forlengelsen av det så

ligger det et felt som ikke er…som ikke har den….som er en sånn nisje, nesten hagerom som ikke har den, men som er asfaltert, ved siden av

154

MARIUS: Mhm. Jeg synes det som er sterkt her

da, i motsetning til den boka, er at en kan gjøre noe som er en mer immateriell gest. da. Som er synlig. Altså noe som trekkes inn og ut altså noe som har et system.

Jeg synes ja, de der reorganiseringsgreiene blir ofte litt for søkt for meg. Litt for tenkt.

ERIK: Hvordan da for tenkt?

MARIUS: Men det…ja, det er vanskelig å

forklare, men det er bare en sånn følelse jeg har da.

At det bare er tilfeldigheter da. Eller at det er det som er tenkt i det eller at……..ja, oi her var det to ting, eller det er så lettvint.

ERIK: To ting som ikke passer sammen,

nå setter jeg de opp mot hverandre.

MARIUS: JA. Oi det var kult. Men det gjør jo

folk her hele tiden. Det er jo på en måte forholdet mellom Hagen som er full av skrot og huset eller... om en claimer det eller gjenskaper den strukturen som ting har eller den rekkefølgen som ting har da, det er mye mer interessant å begynne å lese det. Jeg vil jo alltid synes, men det er jo det temperamentet jeg har da, jeg vil alltid synes at et arkitektonisk grep som danner en ramme rundt de tingene ved siden av, står sterkere enn en sånn tvetydig samling som ikke starter og stopper noe sted.

ERIK: Jaja.

MARIUS: Men det er jo en holdning til den

typen kunst da. Men jeg synes vi har gang i noen helt andre ting som handler om å være konsekvent i å bringe ting sammen helt konsekvent og bevisst da. Så den har en helt annen klarhet, en jobber med tid.

ERIK: Jaja. Men det jo også fordi vi vier dette

større oppmerksomhet. Det er på en måte ikke på vei hjem fra byen, så kan en velte en palle og så fotografere.

MARIUS: Ja men det er litt den følelsen jeg får.

ERIK: Ja av den boken ja?

155

MARIUS: Ja. ERIK: Jaja, det er det jeg mener. Men jeg synes,

altså i den boka da, så synes jeg det er ganske skarpt som serie.

MARIUS: Jeg synes noen av de er skarpe.

ERIK: Ja det er veldig forskjellig kvalitet på de og.

MARIUS: Mhm. ERIK: Men det er egentlig også bare en slags

dokumentasjon på en måte å betrakte rom... eller... urban fabric og på en eller annen måte dokumentere det gjennom å endre bittelitt.

Det fungerer jo som en form for speil for de da.

MARIUS: Mhm. Men hva er det den prøver å

endre da? Hva er målet. For det er jo en bykontekst.

ERIK: Mhm. Den prøver ikke nødvendigvis

å endre men bare å beskrive noen collagetilstander.

MARIUS: Det å ta på seg språk.

ERIK: Mhm. MARIUS: Men kan ikke det språket være noen

annet enn det mulige på en måte?

ERIK: Det handler jo om deres tid og temperament

da, som er noe helt annen enn en arkitekturskala for eksempel.

MARIUS: Ikke nødvendigvis. Fordi en kan også

sette seg ned og stille spørsmål til hva, ja jeg vet ikke om de bearbeider den serien etterpå da. Stille spørsmål til hva…hvordan man kan bringe den måten å handle på videre på da. Ved å introdusere noen nye regler, hvis det er så bevisst da, fordi det virker jo som en ikke bidrar med noe når en stabler ting sammen på den måten der. Fordi alt er tilgjengelig, ingenting er valgt, alt skal være så uartikulert egentlig, eller alt skal være så intuitivt og tilfeldig.

156

ERIK: Jeg vet ikke om det intuitivt og tilfeldig

egentlig, det leser jeg det ikke som, men det er mer et potensial i det minimale. Kanskje en bare skal rotere dette nitti grader for å gjøre det til noe annet eller endre en persepsjon i denne sammenheng, i denne by, eller som territorium.

Som språk. Så jeg leser det som et potensiale i alt som finnes. Enten i akkurat som det er funnet eller ved en bitteliten endring. Ved å flytte noe en meter så endre hele verden.

MARIUS: Men det gjør den jo ikke.

ERIK: Jo det synes jeg. På en måte.

MARIUS: Men der er jo hele verden en ekstrem

overdrivelse da, hvis den….på en måte. Hvis det var på alle måter så ville jo hele verden endre seg.

Det er bare noe med Betydningslagene i det som er skrot og et overskudd og det som en eller annen fyr bare kommer og hiver vekk dagen etter. Kan en tenke seg da.

ERIK: Mhm. MARIUS: Og vi hadde jo litt en diskusjon i

forhold til det forrige prosjektet, hvor viktig er det å oppleve skogsrommet, er jo for den neste som kommer. Det er jo alltid viktig for meg, sånn sett. Og det kan en jo styre til en viss grad og det er jo der kunst er med til å forme et felleskap, jeg tror det finnes en linje mellom det en gjør for seg selv, fordi en synes det var gøy, og det en gjør fordi en synes det har noe å komme med da.

Og det synes jeg i den boka at det ligger på grensa da, hele tiden egentlig. Og det er jo bare utifra mitt temperament, min lesning og mine ambisjoner.

ERIK: Mhm MARIUS: Ja, så synes jeg det er litt fjollete da.

ERIK: Ja, det interessant at du synes.

MARIUS: Men det bare fordi jeg leser det

kontekstuelle inn i det så sterkt. Som er det aller viktigste da. Og det er jo kunsten da, kunsten er å

157

kunne flytte ting og la det være sant. Men av og til så er det sånn at ja her flytta jeg en søppeldunk opp på en benk. Hva faen er det for noe.

ERIK: Er der det inne i boka?

MARIUS: Ja, og det er liksom….apropos det med

sentrum og periferi så er det ting som står for nært hverandre til at det noen gang kan være kunst, for meg da.

ERIK: Mhm. MARIUS: Selv om en claimer det eller har lagd

det.

ERIK: Mhm. MARIUS: Men jeg vet ikke, jeg er jo litt mer

under ordna forhold da. Da må en ta ut alt søppelet og sortere det. Og begynne å legge det ett eller annet sted, jeg vet ikke. Prøve å trekke det litt lenger enn akkurat det man har lyst til da. Men det er jo greit.

ERIK: Altså det de har trukket langt er jo på en

måte mengden. Det at de har hundre dokumentasjoner. Og grunnen til at det finnes er fordi de har sett det er fotografert. det. Og så er det boka som gjør det til ett verk, kanskje mer en hvert enkelt.

MARIUS: Men det tror jeg ikke på i den

sammenheng da. Fordi når det er dårlige verk i den serien som blir dårlige av å stå i den serien så bør en jo også…..det bør en jo også vurdere da.

ERIK: Jaja, bestemt. Jeg oppfatter det ikke på

den måten, men jeg har heller ikke studert det så grundig for jeg har ikke boka selv. Men jeg blir veldig fascinert av den lettheten faktisk.

MARIUS: Mhm. Men det tror jeg mer er at

lettheten representerer bevegelsen rundt. I det, som jo er den mest synlige bevegelsen.

ERIK: Hva er det du tenker på da? Bevegelsen rundt?

MARIUS: At de gjør det.

158

ERIK: Ja. MARIUS: At de går rundt, sånn som vi gjør. Men

den lettheten forplikter jo noe ekstremt.

ERIK: Men for min del er noe som inspirerer.

Som en dokumentasjon av noen som har gått rundt og sett noe, og hatt det gøy med noen ting.

Så det inspirerer på ett nivå.

MARIUS: Men nesten uten å ta i de tingene da.

ERIK: Ja men med å se dem. Og noen ganger er

det nok. Og for dem så har det vært nok.

MARIUS: Men så er det som å gå inn i et galleri

og si at den var god kunst, og så ta bilde av det og så ha det som sin egen.

ERIK: Mhhh, ja det kan en godt si men dette er

ikke i et galleri.

MARIUS: Jo, det urbane galleri.

ERIK: Og det er noe litt annet. Men de kan også

gjøre det også viss de vil. Men det urbane galleri er annerledes på grunn av kuratering.

MARIUS: Men det er også En søppelkasse i en by.

Den er også kuratert.

ERIK: Ja men denne står oppe på en benk.

Som er en ny konfigurasjon.

MARIUS: Men er det et verk eller en kuratering.

ERIK: Det er et verk. Eller så er det et verk og så

er potensialet i eh….

MARIUS: Fotografiet har kuratert verket.

ERIK: Eller så er verket på sett og vis å fotografere

potensialet i at søppelbøtten står akkurat der den står.

Og den tilstanden.

Men de jobber jo ikke med fotografiske ehh……tilstander, annet enn å fotografere de objektene.

MARIUS: Men hva tenker du jobber aldri med

fotografiske tilstander.

159

ERIK: Sånn som jeg husker det så er fotografiene

dokumentasjoner av ett eller to eller tre objekter som performer i et byrom. Som endrer noe territorium i et byrom.

MARIUS: Men det er jo gjennom optikken, det er

jo gjennom utskjæring av kamera. Utstnittet.

ERIK: Ja. MARIUS: Og det er jo det jeg mener det er der en

begynner å si at fotografiet å hevde retten til at alt innenfor den rammen er tenkt. Og skapt.

Men av og til synes jeg bare, eller ofte så kan en lese at det der handler mer om å bare sette opp kamera nesten, og ta bilde av de tingene som var der.

ERIK: Men det kan også være nok i den serien der

synes jeg. Der er det ikke nødvendigvis viktig om en har flyttet noe og så fall hvor langt. I forhold til om en bare har sett en sammenstilling og tar bilde av den.

Det er egentlig litt slik Mathilde jobber, eller har jobbet, jeg vet ikke om hun gjør det lenger. Med å begynne når hun jobbet der i galleriet, Oslo Kunsthall. Der hun driver å betrakter, som en del av å sette i stand andres ting, der hun begynner å dokumentere objektene som finnes i oppsetningen av en utstilling. Den store plastrullen, pallen o.s.v.

Så begynner hun å dokumentere det og kalle det kunst. Og så begynner hun å sette ting sammen av disse objektene; to paller og en stol former noe som hun kaller kunst. Og forskjellen mellom dem, eller det er jo vanskelig, for jeg synes ikke nødvendigvis plastrullen er dårligere enn arrangementet da som innebærer en eller annen for for flytting.

MARIUS: Ja, hvorfor skal det være så diffust hele

tiden?

ERIK: Hvordan da diffust?

MARIUS: At det er ett eller annet, som er et eller

annet.

ERIK: Neinei det er jo to paller og en papirrull da for eksempel.

MARIUS: Jeg prøver bare sånn…å trekke noen

koblinger til den as found

160

perioden. For det er

161

162

163

164

liksom litt frem og tilbake da.

ERIK: Så det en sitter og blir litt sjokkert over er at

en hele tiden, og det går jo begge veier, det går mot et samfunn, samfunnet bevokter oss fordi de ikke kjenner vår intensjon men også at vi føler oss som inntrengere i deres samfunn til tross for at vi kjenner våre intensjoner. Og det er det samme, jeg hadde jo en…som vi snakket om i går, når jeg gikk inn på toalettet i forbindelse med med kinoen og prøvde å vaske en gryte. Og den situasjonen idet det står en mann utenfor toalettet, og en annen kommer inn, og vanskeligheten med å være i en slik situasjon fordi at en selv føler en bryter seg inn på et territorium.

Bruke noe man ikke har lov til. Og det går litt på hvilken agenda en føler en selv har. For selvfølgelig skulle jeg vaske den gryta, men samtidig så…

MARIUS: Ja det er jo åpent.

ERIK: Ja det var åpent. Vi beveger oss jo kun i

offentlig rom. Vi gjør jo ingenting ulovlig.

MARIUS: Mhm. Ja som våre skattepenger er

med til å hehe finansiere. Ja det er veldig interessant, det med eiendomsrett og eierskap. Det er jo andre konfrontasjon på veldig kort tid da.

Med Jonas da.

ERIK: Ja til og med når vi var i Egersund og grafset

litt i en skog der så ble vi konfrontert med det.

MARIUS: Men der var det jo, i den så var det

sagingen som avslørte, jeg bare tenker på Centralia, der var det jo samme problematikk.

ERIK: Ja der kom jo politiet.

MARIUS: Og der overvåket de med helikopter.

Så det var greit nok så lenge vi bare kjørte rundt og så, men med en gang vi begynner å pille i noen ting, å bearbeide noe stoff som er der inne, så blir proposjonen mellom det å være en seende og det å være en byggende person…..da blir det med en gang, en blir liksom mistenkt for noe. For å ha noen andre…eller hensiktene blir utydelige.

Og her handler det nok om verktøyet, en kunne også hatt en hvit Peuegot Partner…

165

MARIUS: Ja til å kjøre rundt på offentlig vei ja.

ERIK: Langsomt. Luskende.

MARIUS: Vi kjører under fartsgrensa da, det er

det eneste som er galt.

ERIK: Men så er det jo dette med at

Ingen ønsker oss her.

MARIUS: Men det er jo litt både og er det ikke?

En er jo ikke bosetter i samme grad som andre da.

Og det er vel nettopp gjennom, denne bilen signaliserer at den ikke vil være et hus i mengden av hus her, som har forankra seg sinnsykt godt i disse kontekstene. De har liksom satt på masse forskjellige greier på husene sine, noe som konstituerer et sentrum og noe en periferi.

ERIK: Mhm. MARIUS: Og den periferien er ikke nødvendigvis

så sammensatt. Eller den er kompleks men det er ikke så stor enighet om hva det stedet skal være da.

ERIK: Mhm. MARIUS: Ja det er veldig, ja. Nå har vi jo carte

blanche til å luske noe sinnsykt. Eller så er det jo et ønske om å ikke luske så sinnsykt.

Men også den der stille konfrontasjonen da. Den er jo vanskelig for plutselig så står en, altså fordi en ikke driver å går rundt, for når en går rundt så er en jo turist.

Ja men det er jo som om vi leter etter noe. noe kidnapping eller…

ERIK: Ja det er jo som om vi leter etter noe.

Og det gjør vi jo også. Vi leter jo hele tiden.

MARIUS: Ja vi leter etter essensen av stedet.

ERIK: Men det som er bra, fordi politiet har fått

den meldingen, er jo at vi ikke bygde noe inatt, eller kanskje det hadde vært bra med den konfrontasjonen også. Eller at vi stod ved krysset og la noen heller når de kom for å sjekke oss.

Men da måtte vi jo bare tatt geir stilen og sagt åja, men da må vi bare legge det tilbake.

166

ERIK: Ja, men det kommer fra et kinesisk bakland.

MARIUS: Ja absolutt. Men det er Det dette

begynner jo å ligne på et eller annet form for vokterskap. da. Og jeg vet ikke om det har noe med den der pietistiske kotymeholdningen til hva som skjer rundt om i byen. Og det der med de ungdommene som kjører moped, er det greit.

ERIK: Ja. Men det er også noe med det der

blikket til befolkningen her. De ser på deg i fem sekund og så går de videre.

MARIUS: Ja de ser på bilen?

ERIK: Ja. MARIUS: Ja det er jo ikke så mye mer vi kan gjøre

egentlig. Vi er jo bundet til denne identiteten.

Men det er veldig skarpt, nå kan vi jo dyrke denne som et offentlig sted.

ERIK: Mhm. Men det er det jo. Men det er

samtidig et offentlig sted som folk er redd og mistroisk til. Skal du være med på bensinstasjonen?

MARIUS: Skal du på do? Jaja, vi kan jo bare gå ut

og gå litt.

Transkripsjon slutt

167

Så hvis vi legger heller ved lyskrysset nå så ringer de fra lys og miljø.

MARIUS: Mhm. ERIK: Kanskje det er det, kanskje vi skal prøve

å få ut politiet en gang til?

MARIUS: Ja det kunne jo vært, altså, politiet ville

jo snakket på vegne av……..men det er jo prinsipielt.

ERIK: De snakker jo på vegne av lovbrudd. Det

har vi ennå ikke gjort. Og de var jo ekstremt nøytrale sånn sett.

MARIUS: Ja, de var jo ikke inne å så i

bagasjerommet. De stolte veldig på oss følte jeg.

Det var jo vanskelig å ikke, det var jo bare noe sinnsyk refleksjon over hva det var en drev med egentlig. Og det var ikke så vanskelig.

ERIK: Da jeg ble stoppa av politiet på Bru var det

mer den, men det var ikke en bekymringsmelding, men da jeg forklarte om prosjektet så sa de: ”åja så spennende, da har jeg kanskje lest om det i avisen” osv. De gikk rett inn i innlevelsen av prosjektet.

MARIUS: Ja men det er kult. Men politiet er jo

vant til å være objektiv og dekke et større territorium. Og sånn er det jo fordi hvis du hadde brukt en for dette er jo en gammel ambulanse hvis du hadde brukt en ny ambulanse, hvis en ambulanse hadde luska rundt, så en ville en jo aldri, En ville jo ha stolt på en offentlig tjenestemann. Nå fikk jeg veldig den der ai wei wei-greia faktisk.

ERIK: Hvordan da?

MARIUS: Det at han skriver om å være en

offentlig tjenestemann og det må å være en pliktoppfyllende offentlig tjenestemann må være det verste livet å ha noen gang. Men hvis man er En korrupt offentlig tjenestemann så blir du, for det første så blir du behandla på lik linje som alle andre offentlige tjenestemenn, men du lever mer selvstendig i den rollen.

168

MARIUS: Ja eller klatre opp i et tre. Det er jo noe

som får offentligheten til å skifte fokus - hele tiden da. Og tror jeg er veldig viktig.

ERIK: Ja det tror jeg og. Så du han danske, en sak

her for ikke så lang tid siden, hvor han her står oppe på en bossdunk og pisser et verk på en vegg, altså han pisser en form for…

MARIUS: Skulptur, eller maleri.

ERIK: Ja han pisser et maleri, sant.

Med en omgang piss.

MARIUS: Ja, hadde han skisset først?

ERIK: Nei det tror jeg ikke. Eller det vet jeg ikke, men…

MARIUS: For det er jo kanskje litt essensiellt i

den…

ERIK: Men så blir jo det fotografert og han

beholder det som maleri eller gatekunst eller hva det nå er. Og så får han jo en bot da for å pisse på offentlig sted. Og det er jo en standard bot på femhundre kroner eller noe sånt, men han får femtusen i bot.

MARIUS: Men det går vel også under hærverk.

ERIK: Fordi det er planlagt?

MARIUS: Nei fordi det er på en bygning.

ERIK: Men det er jo det samme hvis en står og

pisser på en bygning.

MARIUS: Men det er jo det kan vel sidestillet

med grafitti. Altså pisset har en form for kraft i den nedbrytning.en.

ERIK: Jaja, men han gikk i retten med dette.

Fordi han prinsipielt ikke ville….han ville gjerne betale en bot men han ville ikke betale en bot som er større enn å pisse på offentlig sted.

MARIUS: Jaja

169

ERIK: Han pisset jo på offentlig sted og gjorde

noe vakkert ut av det. Sånn kan en vel nesten også forsvare det i en eller annen forstand.

MARIUS: Men han ble vel heller ikke tatt i

handlingen, han kunne og bare stått og sprayet vann sånn sett, og det er jo og regnet, en bot fordi regnet regner, legger vann på offentlig sted da.

Apropos den territoriumsdiskusjonen om sølepytten.

ERIK: Jaja.

MARIUS: I hvor stor grad Må en sølepytt søke om

å få ligge på et spesifikt sted? da. Det er jo veldig interessant.

ERIK: Mhm. Kanskje det er det vi skulle ha gjort,

kjørt rund og med noen sinnsyke vanndunker og hevet vann rundt omkring. Men ehh….

MARIUS: Ja men det er jo interessant, igjen da

det der forholdet mellom kultur og natur da. Og forholdet mellom å lukke inne en urkraft som urinering ute i hvilket som helst miljø da, som urin i siste ende kommer til regner jeg med da.

Selv om den er gjennom en renselsesprosess eller et eller annet. Den blir jo oppfanget, eller alt blir jo omsatt til noe atmosfærisk. da. Om det er urinstøv på Roskilde eller om Det er en stor rensetank et annet sted sier jo noe om det kollektivet, de der vanene og ritualene folk har. da.

ERIK: Kan jeg bare spørre, det du snakket om

med uniform, hva var det?

MARIUS: At hvis du har et kommune….altså

sånn som jeg gjør om sommeren for eksempel, kjører rundt i den røde Toyota Hiacen som egentlig ikke er, den skulle vært kondemnert for lenge siden, den finnes ikke som bil engang, og det står Kristiansand kommune på. Og jeg har på en bukse med en eller annen farge, lysgul, fluorescent grønn eller orange, og en t-skjorte. Ikke noe parkvesen-logo eller noen ting. Og så står jeg bare og grafser i et bedd. Folk regner jo med at jeg er fra kommunen. Denne bilen er jo Astro Team det vil si at det er noe uavklart, den sier jo noe, den er jo kunst sånn sett.

170

eller anerkjenner gode materialer på kroppen da.

ERIK: Mhm. MARIUS: Men det er ikke nødvendigvis det

forholdet en har til noe hvis en, ja hvis en går her og har noe Bergansjakke og en barnevogn. Det er liksom en annen, man har valgt en annen verden.

ERIK: Men hvis vi hadde valgt å uniformere oss

i forhold til som forankrer oss til bilen eller en form for arbeid men som fortsatt spilte på noe en visste hva var. En arkitekturbusslogo, en hvit skjorte og en dressbukse kanskje, ikke sant. Hadde det vært mer greit da, det kunne vært interessant å sett egentlig. Dette med å gå inn å vaske igår, åja det er noen form for embedsmannsdiskusjon da. For eksempel den der referanseperformancen jeg bruker med disse To menn i dress som står og graver et hull i hagen utenfor kunstnernes hus. Og man kan kanskje si at to menn i dress muligens hadde fått lov til å stå og grave et hull her i litt lengre tid enn det vi hadde fått lov til.

MARIUS: Ja eller hvis en hadde hadde dress så

hadde folk kommet bort da. Fordi det er en representasjon av noen som har en rolle. Og det synes jeg er veldig interessant. Apropos det så kommer jeg til å tenke på at politibilen var ikke uniformert og de hadde ikke uniform. De var jo sivilpoliti og det sier jo også litt. Den der politibilrepresentasjonen er bare en sølvgrå passat som ikke vekker noe oppsikt og han som er inne i den er yngre en oss.

ERIK: Ja. MARIUS: Ehm, men det skiltet han hadde rundt

halsen gjorde at man ikke stilte noen tvil med det da.

ERIK: Det er jo litt det NRK-jakken jobber med.

Eller en skulle ha laget slike skilt som man henger rundt halsen, slik som politimannen hadde, med plastikkort hvor det stod Arkitekturbussen og så nettadresse og billed-id. Litt sånn adgangskortaktig.

171

172

MARIUS: Absolutt. Det hadde vært en veldig

god idé faktisk. Som en gest å gi til folk da. Altså fordi den kommersialiserte verden er så opptatt av tegn og alle vet hvor lett det er å lure de konvensjonene der. Og vi jobber jo med en form for ærlighet da, i dette er vår bil, vi har bygd den, den heter Astro Team fordi den ikke får lov til å hete Katastrofeteam og vi har vårt eget tøy på. Og det jobber vi i og sover i og… den jobber også litt med en uteliggerestetikk sånn sett.

ERIK: Jaja. Og det har vært viktig for oss nå,

men jeg tenker til neste det er vel samme semantikk i det… hvis vi hadde hatt et jævla stort kamera med et stativ, altså som om noen profesjonelle filmet, så kunne vi bare satt det her, for da hadde det vært greit at vi satt her. For da er det noen som lager noe som har med noe å gjøre.

MARIUS: Jaja, klart.

ERIK: En kunne nesten anskaffet seg et gammelt

kamera som ikke virket. Og så bare satt det ut.

MARIUS: Eller bare kjørt noe landmålingsutstyr.

ERIK: Ja MARIUS: For det kunne en jo også ha gjort.

ERIK: Ja bestemt. Kanskje det er det vi skal gjøre

i Kristiansand. Kanskje vi skal anskaffe oss id-kort og hvite skjorter for eksempel, og så henger det klar til neste tur. Så henger det bare inne i bilen på noen bøyler og så er det bare siste verk i denne serien da, erfaringen fra vanskeligheten angående eiendomsrett og intervensjon.

MARIUS: Mhm. ERIK: Som et svar på en ny begynnelse som handler

om å finne noen nye verktøy for å begynne å jobbe.

Så avslutningen er å lage disse verktøyene til fortsettelsen.

MARIUS: Absolutt. Jeg husker jeg var veldig imot

det med å lage en grafisk profil rundt det, men nå skjønner en jo hvorfor en skal ha det. Og det er

173

ERIK: Ja og nesten visittkort også.

MARIUS: Men hvordan gjør sosialantropologer

det?

En går bare rundt med den (peker på opptakeren). Det gjorde Theis som kom og intervjua meg på arkitektskolen. - Jeg undersøker begrepet kreativitet, kan du si noe om det. Rett på. Jeg har snakka om det før. Stod med headset så han var på en måte ikke en del av det rommet som jeg stod i, men han fikk det bare gjennom mikrofonen. Jeg synes det var ganske bra.

Fordi han kommuniserte jo gjennom… han sørga jo bare for at det opptaket var bra. Så han brukte jo bare verktøyet sitt veldig bevisst.

ERIK: Mhm. MARIUS: Jeg tror det er jo sånn reportere fra

NRK gjør. De har jo også bare headset: ”Hallo, hvordan går det?” Men den også, liksom den inntreden i folks private sfære da som en selvfølgelig bygger opp om seg selv når en er ute i det offentlige rom.

ERIK: Mhm. MARIUS: Ja det krever litt å komme gjennom

den. Det krever desto mer når det generiske…vi vet jo ikke noe om hvem som har anmeldt oss. Det er antakelig noen som har sittet i noen bygninger.

De som har sitter der, altså inni husene det er jo veldig passivt. Ja det er jo ja, en blir jo veldig sjokkert. Samtidig så var det jo ikke noen overraskelse. Jeg tenkte det da han kom inn, jeg visste nesten at det var det da han stoppa. Jeg kjente igjen stilen. De lusker jo noe sinnsykt, det er jo samme ærend. Undercover politi i denne bilen. ”Her er id”.

ERIK: Ja for vi driver og lusker mye rundt her,

vi brukte jo ordet lusking til politiet, og de var jo helt med på det. For de kjenner jo det begrepet.

Det er jo det samme de driver med, de har bare forkledd seg litt bedre enn oss.

MARIUS: Ja og de har noen annen utdanning enn

oss. Så for de så er det jo greit å gå rundt og se.

174

ERIK: Men det er jo fint, det skulle vi sagt; ja vi gjør

egentlig det samme som dere.

Kjører rundt og observerer.

MARIUS: De hadde sikkert oppfattet det som

en provokasjon da. Så hadde de tatt den verdidiskusjonen da; ja, hva mener dere med det, hva er dere ute etter liksom? Er dere ute etter å holde ro og orden? jeg synes det er motsatt her, hadde de sagt. Og det er jo motsatt fordi vi er jo også uniformert egentlig. Altså vi er uniformert som en gammel sykebil med shabby overstrykning på kat og fe, så det er Astro Team. Det er veldig utydelig da. Men det kan vi jo jobbe med, det er jo veldig interessant, nå kan vi jo teste hele den…

ERIK: Det er jo bare å jobbe videre med de utydelige

sporene da. Det er jo nettopp den med, åja nå er skjorta rød og så er det nok i forhold til bilen.

Og så kan det stå Arkitekturbussen på og så videre.

Og de signalene er sterke nok til å knytte de sammen.

Tegnene i det.

MARIUS: Ja…eller om det blir dEn samme

dobbelt utydelighet. da. Eller at en bare kjører én ting. At det ikke er noe tvil om det. NRK har jo ikke skrevet norsk stats-TV utenpå, de har jo bare noe logo, det er jo bare gjennom, åja nå ser jeg NRK på den hetta du har på mikrofonen.

ERIK: Ja, det er sant. Jeg bare tenker lavpraktisk

også fordi det står Astro Team på bussen da.

MARIUS: Jaja men hvis vi hadde fått skrevet

på Arkitekturbussen på bilen så ville en jo hatt, så ville det ligget i tittelen og så hadde folk sett; åja Arkitekturbussen det har noe med arkitektur å gjøre. Så hadde en ikke trengt noe mer.

ERIK: Det er sant.

MARIUS: Så det ikke blir den russebilstilen.

ERIK: Ja. Sånn som han mannen spurte på stranda;

hva er Astro Team. Han var jo sinnsykt glad og nysgjerrig for han tenkte at dette er noe helt spesifikt.

Og Astro handler om noe med himmelen.

Er dette noen som forsker på noe som jeg ikke vet noe om.

175

MARIUS: Ja. ERIK: Men med Arkitekturbussen så hadde en

jo sett åja….

MARIUS: En kunne jo ha dikta en sinnsykt god

historie om at vi var ute å så på lysforholdene her til et observatorium Som vi skal bygge for å se det ytre rom.

ERIK: Ja eller vi kjører rundt i landet med

stjernekikkert og jobber.

MARIUS: Hoho, den er skarp. Og her har vi et

sort kammer som vi sitter inne i. Og her er det noe Deleuze og Hanna Arendt på gang.

ERIK: Ja sant. Vi tegner stjernene på denne tavla her.

MARIUS: Vi har glemt den Camera Obscuraen.

Den må vi kanskje få testa i Kristiansand. Det går jo an der. Nå driver det og blåser.

Transkripsjon slutt

176

177

ERIK: I Odda så er de jo i motsetning til her vant

med å se seg selv fra det perspektivet, at her har en industri opphørt og det er det andre enn oss som synes er interessant, og derfor deltar ulike eksterne aktører i byen. Kunsthøgskolen i Bergen har vært der og gjort prosjekter.

MARIUS: Ja og vi har vært der.

ERIK: Ja og arkitekthøgskolen går rundt, sant.

Så der er det egentlig ikke noen som legger merke til at vi kjører rundt i en bil og bygger noe.

Og driller og banker.

MARIUS: Og det er bare noen indere som

kommer og demonterer smelteovnen og tar den med seg.

ERIK: Mhm. MARIUS: Så det er veldig mange ytre krefter

der. Pluss at jeg tror jo monumentet og miniatyren er så ekstremt viktig som den der karakteristiske kulturinstitusjonen som sier noe om stedet. Så det monumentet som på en eller annen måte her er en kirke eller et stort menighetsbygg. Og en industri, det er liksom en sammenføyning av de to. Der blir miniatyren en helt annen holdning til seg selv. Utenfra da. Nettopp fordi det handler om det der dype indre. Og nå har vi jo nettopp gått forbi en skulptur som var anti-janteloven, der De har begravd janteloven. Og det var jo så sent som i 2005, måtte de begrave janteloven her, og det var jo sikkert for det hadde vært en del….. jeg vet ikke, altså det er jo en eller annen form for konflikt da. Hvis det monumentet er anti-at du ikke tilgodeser din neste som jeg ville si kristendommen er veldig tufta på da. Men innenfor visse rammer selvfølgelig. Den norske kristendoms-representasjonssamfunn er noe annet den den katolske for eksempel som bare handler om at det er et sted en møtes sosialt. Det har det her også men her er det en sosial undertone i det.

I hvert fall sånn som jeg opplever det. At en ser hvem som er der, og så anerkjenner en de, og de som ikke er der er på en måte likegyldig da. De har liksom ikke et liv. Eller ikke i samme grad.

ERIK: Du ser alle er vanvittig interesserte.

178

ERIK: I Odda så er de jo i motsetning til her vant

med å se seg selv fra det perspektivet, at her har en industri opphørt og det er det andre enn oss som synes er interessant, og derfor deltar ulike eksterne aktører i byen. Kunsthøgskolen i Bergen har vært der og gjort prosjekter.

MARIUS: Ja og vi har vært der.

ERIK: Ja og arkitekthøgskolen går rundt, sant.

Så der er det egentlig ikke noen som legger merke til at vi kjører rundt i en bil og bygger noe.

Og driller og banker.

MARIUS: Og det er bare noen indere som

kommer og demonterer smelteovnen og tar den med seg.

ERIK: Mhm. MARIUS: Så det er veldig mange ytre krefter

der. Pluss at jeg tror jo monumentet og miniatyren er så ekstremt viktig som den der karakteristiske kulturinstitusjonen som sier noe om stedet. Så det monumentet som på en eller annen måte her er en kirke eller et stort menighetsbygg. Og en industri, det er liksom en sammenføyning av de to. Der blir miniatyren en helt annen holdning til seg selv. Utenfra da. Nettopp fordi det handler om det der dype indre. Og nå har vi jo nettopp gått forbi en skulptur som var anti-janteloven, der De har begravd janteloven. Og det var jo så sent som i 2005, måtte de begrave janteloven her, og det var jo sikkert for det hadde vært en del….. jeg vet ikke, altså det er jo en eller annen form for konflikt da. Hvis det monumentet er anti-at du ikke tilgodeser din neste som jeg ville si kristendommen er veldig tufta på da. Men innenfor visse rammer selvfølgelig. Den norske kristendoms-representasjonssamfunn er noe annet den den katolske for eksempel som bare handler om at det er et sted en møtes sosialt. Det har det her også men her er det en sosial undertone i det.

I hvert fall sånn som jeg opplever det. At en ser hvem som er der, og så anerkjenner en de, og de som ikke er der er på en måte likegyldig da. De har liksom ikke et liv. Eller ikke i samme grad.

ERIK: Du ser alle er vanvittig interesserte.

179

180

Transkripsjoner

KVINESDAL

27.03. 2014 - 28.03. 2014 181

182

ERIK: Hallo hallo. Da sitter vi i…

MARIUS: Åhåhåh, proft ERIK: …utsikten over Kvinesdal, på et sted som heter

Utsikten, og vi sitter i forlengelsen av et form for hotellkonferansesenter, nybygd og kunstmuseum, der det er en liten plass på baksiden som er en liten, ja, egentlig utsiktsplass som jeg ikke tror er riktig i bruk lenger.

Det håper vi i hvert fall, for vi har campert ut, og krager ut over en skråning, og ser ned på Kvinesdal.

Vi har vært i Kvinesdal siden i dag, klokka to og...

MARIUS: Det er veldig godt med at noen bare har lagd en plass her som har, tilfeldigvis har en betongbjelke på enden, og så er en usikker på om den er i bruk eller ikke.

Den er jo sikkert det. Men den er god den.

ERIK: Jeg tror ikke det kommer noen folk her nå.

MARIUS: Nei, men kanskje folk er lei, ja, men Kanskje folk er lei av å skue ut over Kvinesdal, og se hvordan det står til. på en måte. De vil heller være i Sarons Dal, eller nede og synge litt på Kulturhuset.

ERIK: Jeg tror det altså.

MARIUS: Oi, shit.

ERIK: Og, så vi sitter og lager mat da, så nå så skal

vi ha bogskinke-potet-pesto-middag. Og det er siste overnatting her. Vi har vært to uker, to dager har vi overnatta ute nå, så dette blir tredje, men… vi har sovet bedre i natt enn natta før, og er ved godt mot.

Det vi prøver å unngå hele tida, det er at det skal regne hele tida. Det er samtidig noe som vi ikke klarer å unngå, men nå regner det, og hagler litt, og det er litt slapt. Fordi det er vanskelig å holde varmen når det er regn ute.

MARIUS: Men jeg merker at jeg har ikke noe etter å ha vært på biblioteket så har jeg ikke så mye behov for sånn direkte varme. Så lenge det er litt - altså, det er bare den der gradvise nedkjølinga som er problematisk. Og den får en jo når en sover selvfølgelig, fordi kroppstemperaturen går ned og alt det der. Men

183

institusjonen ved siden av kirka, selvfølgelig. En annen menighet, som jobber med en helt annen form. Som jobber med en idrettshall.

Og vi kjørte forbi en hall i Lyngdal, som jobbet med litt de samme tingene. Som er, jeg vet ikke hvor det kommer fra, altså. Det med å samle…

Det er jo en moderne, en veldig moderne holdning til kirkerommet.

Det blir bare så… jeg vet ikke hvorfor jeg blir så, synes det er så rart.

Den er kanskje ikke noe annerledes enn den kirka… Den er ganske monumental der nede. Tre kuber. Eller to kuber og et massivt tårn. I tre. Det har allikevel en annen skala da, altså vinduene har en annen skala.

ERIK: Men kirkearkitektur skal jo være monumental.

Og med én gang den ikke er det, så blir jeg i hvert fall redd. Fordi da forsvinner den avstanden da.

MARIUS: Til…?

ERIK: Nei, til… fordi hvem - i et drivhus da,

som var Johannes’ Åpen Bar heter det, så er det på en måte… fordi det er religiøse rom, driver og jobber med forholdet mellom bakke og himmel da. Gjennom noen høyder, gjennom en type monumentalitet, gjennom å… oppfattelsen av rom, som gjør noen helt klare ting da. Som har noen helt klare virkemidler, programmatiske virkemidler, i å sette en stemning da. Eller i å… skape en stillhet MARIUS: Men det er jo og, det handler jo og om underkastelsen da, så det er og kanskje, det er kanskje ikke så bra i seg selv.

ERIK: Nei, det er ikke bra i seg selv, men mye av

religion handler jo om en form for underkastelse.

Og jeg tenker på - hvilke virkemidler er det han bruker, Johannes Åpen Bar, for å på en måte frembringe den samme underkastelsen i et så, i et så merkelig, eh, miljø. Det kan en jo bli skeptisk det. Underkastelsen er en premiss for… for et eller annet nivå i en kollektiv Gudsdyrkelse.

MARIUS: Er det det? Altså i en moderne, altså, hva skal man si, nærmest modernistisk tradisjon hvis en tar, hvis en overfører den det innforståtte begrepet, en form for kollektiv, ideen om en

184

kollektiv humanisme - så er jo religionsutøvelsen individuell, og i den underkastelsen, som er monumental. så jobber den jo med et veldig sterkt hierarki arkitektonisk.

ERIK: Men rommet jobber og på sett og vis med

en individuell, et individuelt forhold synes jeg, med å sitte på bakerste kirkebenk, og forsvinne vekk da.

MARIUS: Ja, sånn sett ja. Å være en del av fellesskapet.

ERIK: At avstanden, avstanden gir et personlig,

en personlig type nærhet da. På et eller annet nivå.

Hvis det er en kirke - Johannes’ Åpen Bar, det kan være det bare er et klubbhus, eller.

MARIUS: Ja, ja, det kan det godt være. Det er ikke sikkert det har noe med; altså, det var en veldig… veldig sterk referanse til Johannes’ åpenbaring når det er sagt, så jeg regner jo med at det var et eller annet bibelsk i det.

ERIK: Det var det, men, men om det liksom

blir brukt som ungdomshus, eller som…

MARIUS: Ja, det kan det godt være. Det ville jeg jo nesten tro ERIK: Eller om det blir brukt som… altså,

musikk, ungdomshus - konsert.

Men jeg var jo i noen kirker i Texas.

MARIUS: Jaja. Ja, fortell om det, det er en god

referanse.

ERIK: Det var spennende, da var jeg med på,

da skjedde det en del ting inni der, som var litt spesielle. I form av en, ja… det kom og ei opp og sa noe til meg. Det er sånt som veldig sjeldent, eller, ja, det skjedde i hvert fall. Men… de var ganske nøytrale de rommene, det var blackboxer jeg var i… ehm… blackboxer der de helt tydelig brukte noen andre virkemidler da. Enn den arkitektoniske. Der de spilte veldig på noen lydanlegg og noen skjermer der det skjer noen ting, og noe høy, høy, høye lyder da, noe musikk, og altså noen helt andre ting. Men jeg tror at det er en del

185

det handler så mye om rom og arkitektur, på én måte, men det handler jo… ja, jo, men det gjør jo det. Det gjør jo det.

ERIK: Ja, jeg vet ikke. Men vi snakket tidligere,

for en annen ting, fordi jeg fortalte i bilen opp, det der med; fordi jeg trodde jo at Bibelbeltet langs kys…

MARIUS: Oi, nå slukka den. Det er bra.

ERIK: Oi. At Bibelbeltet her, langs kysten,

handla om… nei. Den har kanskje litt å gå på.

MARIUS: Prøv den andre ERIK: Skal jeg, ja… hvis den er ladd opp.

MARIUS: Den der snurrelykta.

ERIK: Nei… MARIUS: Det gjør ikke noe. Vi kan bare prøve å finne ut av det sånn her. Det er jo veldig bra, samtalen, den der leirbålsamtalen, en merker jo det. Det flyter jo mye bedre. Mens en driver og jobber med noen ting.

Men hva skulle du si? Langs Bibelbeltet.

ERIK: Ja, så trodde jeg at det handla om…

MARIUS: Kunne tatt skinka, kanskje ERIK: Ja, jeg må ha lys til det.

MARIUS: Nei. Det går bra.

ERIK: At kystkulturen - jeg må bare finne det.

MARIUS: Kystkulturen…

ERIK: At det handla om en kystkultur, der en

hele tida forholder seg til horisonten. men og der den primære næringen er fiske. Og der mennene tradisjonelt sett har reist til havs.

Noen har kommet tilbake med hell, og andre har ikke da. Og i det er det noen andre da, som har stått igjen med noe bruk for noe håp, og bruk for noe å henvende seg til.

Og ikke minst - dersom dette skulle gå galt. da,

186

for de som ikke kom tilbake, og at det var en større mening med det, enn at havet tok fra de noen da. Og derfor trodde jeg at den… kristendommen oppstod langs kysten her.

Men dette er jo ikke et kystsamfunn i så måte.

MARIUS: Nei, men det er jo i… det er jo i direkte forlengelse av den. Men jeg tror mer det handler om de der - det er jo ekstremt amerikanisert her, altså, den Bibelkulturen er, ja, kristendomskulturen, utøvelsen - og det har jo selvfølgelig med veien til Amerika å gjøre. At det var mange som emigrerte herfra fra kysten da, og så slo, så kom de tilbake for å finne røttene sine. Og selvfølgelig andre og som har familie i… i, ja, visse steder der det er veldig - jeg vet ikke om det er baptistkirkemenighet, eller, jeg er veldig lite innsatt i det.

Men som jobber veldig med tungetale, og som jobber veldig med… noe sånn veldig sånn åndelig trosutøvelse, religionsutøvelse.

Men det virker jo som…

ERIK: Hohoi.

MARIUS: Shit, ikke den veien.

ERIK: Nei, jeg skal bare…

MARIUS: De krymper litt de potetene her.

ERIK: Kunne dette noe? Ja. MARIUS: Ja, absolutt. Men jeg synes bare det virker som den henger så dypt inne i naturen her.

Den der, Urkraften. igjen da - apropos det som vi hele tida snakker om da. Og urkraften er jo… det er det som er så Lumsk. På en eller annen måte så er jo alle mennesker like. Alle folk lever et ytre liv.

ERIK: Skal jeg bare hive oppi? Skinka oppi her?

MARIUS: Ja. Bare del den opp. Er det noe at vi skal dele opp sjøl med gaffel et eller annet, en halv skinke på gang? Hver?

187

ERIK: Og du vil fortsatt, du insisterer fortsatt

på den geleen?

MARIUS: Ja, jeg kan godt ha det.

ERIK: Nå har jeg bare delt den som en pizza.

MARIUS: Åja. Det er veldig skarpt.

ERIK: Sånn, så er det en halv til hver. Men du skal

ha en halv porsjon nå, sant?

MARIUS: Jeg vet ikke jeg.

ERIK: I forbindelse med potetene.

MARIUS: Jaja, vi kan jo bare, jeg tror vi må steike

det.

ERIK: Åja, vi må steike skinka MARIUS: Nei. Neinei. Skinka kan bare være kald.

Den får ikke så mye av steke…varme.

Jo, men den, den… det er jo kanskje det en hele tida er nødt til å rettferdiggjøre, at det ytre liv er jo på en måte, det er alltid tvetydig, sånn sett. Altså, måter å se et samfunn på - du skal liksom være ganske god til å avkode bare det som ligger bak fasadene da. Altså, heldigvis i Hauge i Dalane så klarte de, så gjorde de det sjøl, på en måte. De avmystifiserte seg selv som… altså som noen som var redde da. Eller, ja.

En vet jo selvfølgelig ikke hvem det var, men.

ERIK: Nei, og på hvilket grunnlag.

MARIUS: Mm. Annet enn noe skikkelig luskegrunnlag, rett og slett. Det er jo noe med det, at en truer, på en måte, det var jo det vi snakka litt om, at det er veldig påfallende at et sted er så lite at det der fanges opp da. For som vi snakka om, altså i Kristiansand så er ikke det noe problem, noe sted, eller… jo, kanskje egentlig når jeg tenker meg om. Altså det er jo liksom bare et sted som miljøet, som ofte fanger det opp. Og den boliggreia, den med at vårt hus kom inn der, og var noe, hadde noen merkelige proporsjoner da.

Det hadde jo sikkert litt å si.

ERIK: Vårt hus, som i…?

188

MARIUS: Denne bussen.

ERIK: Mm. MARIUS: Mm. Ja, vi har i hvert fall gått for å sammenligne de tre byene vi har på øret nå, på en måte… Farsund var ekstremt kompakt og sammensatt. Forholdsvis lang arkitekturtradisjon vil jeg si, eller… En etablert arkitektur i hvert fall.

ERIK: Mm. MARIUS: Og det har jo noe med velstand å gjøre, og kystfart, og det er jo helt tydelig da. Mens Lyngdal er jo og sånn… eller, de innlandsbyene de har jo ikke den samme næringa. Det er vel bonde - etterlevninger av en bondekultur. En landbrukskultur. Som jobber, som har et ekstremt abrupt forhold til sin egen organisering. Så ting liksom flyter ut, og er veldig basert på kjøring tror jeg. Bil. Lange linjer, lange boulevarder nesten da. Og så bare et sånt bittelite bysentrum - stjerne egentlig torg med tre utløp, der alt har, på en måte, en, en, en sammenføyd, sammenvevd skala, med brystninger, sånne overdekninger, ballustrader, er det det det heter? Som samler alle, gata til en kropp. da. Og så nå, Kvinesdal som vi har vært nede i, som er ekstremt klattete. Klattvis. Jobber med noe sentrum, men så har det vann, en å, på dansk heter det selvfølgelig en å. Det er kanskje det på norsk og egentlig, å, en å, det er en elv… elle.

ERIK: Det der er nok en elv. Å er nok mer

det som var i Hauge.

MARIUS: I Hauge var det å ja. Det er noe femseks-metersdimensjon. Her er det 30-40 kanskje.

Lav konsentrasjon, og sånne merkelige fortetningspunkter. Og et ganske sånn komisk kommunemanifest.

ERIK: Ja, men sånn er alle de manifestene der.

MARIUS: Jaja, absolutt. Men det sier jo litt mer om kommunekulturen - på generell basis.

ERIK: Ja.. Eller.

Men de var jo, de var veldig ærlige i det manifestet. Eller, manifestet… kommune…

189

ERIK: Jeg var sulten nå, after all.

MARIUS: En blir sulten av å lese bok.

ERIK: Mm.

MARIUS: Den er litt mer kryptisk denne delen av

reisen.

ERIK: Hvordan da?

MARIUS: Signalene er ikke så tydelige. Fra sted til sted, hva det er som skal… hva det er en skal jobbe med.

Det er og fordi metoden og har vært ganske krevende - eller det er jo en ny metode for hvert steg.

ERIK: Ja. MARIUS: Så jeg vet liksom ikke helt hva… hva denne søken her er. Annet enn at det er på veien, og at en liksom er litt forplikta til å dykke inn i det da. Og se.

Det er jo interessant da når det byråkratiet faller fra, når en ikke, på en måte oppsøker hva det er folk gjør her.

Statistisk sett. eller…

ERIK: Nei, det er sant. For det gjør vi jo ikke.

MARIUS: Men det har jo kanskje ikke vært målet heller da. Eller det har kanskje vært det motsatte da.

ERIK: Det tror jeg. Det kunne vi og gjort på forhånd.

MARIUS: Ja, den Hauge, den kunne vi i hvert fall ikke forutsett Skal jeg skjære opp pølsene og lage en pølsegryte?

Er det kult?

ERIK: Det kan du godt MARIUS: Så kan du ta de i lompe etterpå, hvis du

vil.

ERIK: Men bare lag det hvis du har plass i gryta

sammen med poteten.

190

MARIUS: Ja, jeg tror det. Jeg kan jo vente litt, kanskje, med… å hive de oppi.

ERIK: Skal jeg videredistribuere skinka da?

MARIUS: Åja, det var mer. Jeg trodde du sa du hadde tatt halve til hver.

ERIK: Jeg har tatt over… jeg har delt den i to

og tatt over halve av den første delen, holdt jeg på å si.

MARIUS: Så det var en kvart en vi fikk.

W Ja, litt mer.

MARIUS: Okay.

Trangia må være tysk, tror du ikke det? Tysk turhåndverk.

Det høres ut som folk ruser bilen noe sinnsykt, men de må bare ha fart for å komme opp bakken her.

Det er ganske majestetisk det rommet her. Jeg vil si det er litt sånn som Kvinesdals Holmenkollåsen.

ERIK: Mm. MARIUS: At en bare bor her oppe, på det mest eksplosive stedet.

Kanskje denne transkripsjonen er ferdig?

ERIK: Ja, for lenge siden.

MARIUS: Den kom litt i rykk og napp egentlig.

Vi må huske å sjekke opp hva diaspora betyr. Kanskje det er religiøst. Nei. Jo. Dia… ERIK: Hvor har du lest det hen?

MARIUS: Jeg vet ikke, det er bare sånn.. eller, jeg har lest det, antakelig i Morgenbladet et sted. Det er bare sånn ord som dukker opp av og til, idet en ikke er bevisst. Altså terminologien vanligvis rommer ikke ord som det. Og fordi en ikke skriver akademisk, så finnes det liksom ikke.

Kanskje du kan sjekke det opp på 3gen. Så kan vi bare få det rett inn i transkripsjonen.

191

det.

Og så kan vi avslutte etter Bra.

ERIK: Bare skjære opp denne kattematen her.

MARIUS: Ja, det er jo det.

De spiser jo sånn de og. Med gelatin rundt.

Lurer på om det, ja, om det er sånn tekstsamling. eller et eller annet.

ERIK: Hva da?

MARIUS: Diaspora? Det skrives ofte, det benevnes ofte med diasporaen. Som om det er en samle, et fellesskap.

Nå begynner den å jobbe. Det er kult.

ERIK: Pølsene er kanskje et annet sted.

MARIUS: De er i posen. All ferskvare. er i posen.

Ting som skal kjøles.

ERIK: Oi. Skal de bare…

MARIUS: Kan skjære det som… ja, hvis du vil.

Kan bare hive de oppi her.

ERIK: Da må en bare vaske… det må en kanskje

uansett.

MARIUS: Det er bare å ta noe serviett på.

Har du merka det noen ganger det, med folk som du har kjent lenge, når du møter de - hvis det er lenge siden du har møtt de igjen, og det har liksom skjedd noen ting… i livet deres;Man blir jo bare eldre da - at folk skifter språk? Eller skifter liksom person, fullstendig.

ERIK: Ikke så veldig mye MARIUS: For det, jeg merka jo det i fjor, på en

måte ERIK: Hva da?

MARIUS: Med to, altså med to av mine gode venner som var blitt ekstremt avskåret. Altså, de

192

famlet ikke, de hadde ikke sånn usikkerhet lenger.

De var blitt sånne maskiner, sånne retorikkmaskiner, salgsmaskiner. Sykt merkelig.

Det virka som de liksom ikke stod bak det de snakka om. I det hele tatt. Det var som alt de gjorde var så kalkulert.

ERIK: Gjorde de det før da?

MARIUS: Ja, men før så var kanskje de tingene ikke så oppe i fokus - de tingene de snakka om.

ERIK: Men da er det jo kanskje bare at det var noen

andre forventninger i samfunnet til de, akkurat nå.

MARIUS: Ja, det kan godt være ERIK: For de går inn i noen nye roller i forbindelse

med alder og sånn. Tar på seg noen nye strukt… familiestrukturer.

MARIUS: Ja, det kan faktisk godt være. Jaja, den farsgreia. Det er sant. Jeg er bare ikke så vant til det, for jeg har på en måte møtt folk som kan gjøre det der uten å skifte helt. Det var ganske merkelig. Det var nesten sånn Asbergeraktig, eller folk bare… de hadde liksom bare nok med å gi den presentasjonen av det de tenkte hele tida. Nesten som lysbilder-slideshow.

Ikke noe… ikke noe vandring rund, ikke noe pondering, ikke noe doodeling, hva heter det drodling. Ikke noen refleksjon tror jeg, altså bare sånne argumenter som ble gitt gang på gang da. Jeg kom bare til å tenke på det, apropos det der kommunespråket. Det finnes en måte å karakterisere - språklig sett, en måte å karakterisere steder på, og intensjoner og liv på, som er så ekstremt sånn uflatterende egentlig. Det er der en har poesien og diktninga som gjenerobrer troen på individualis… eller, ja, jeg vet ikke - den enestående blant kollektivet, og at alle på en eller annen måte er sånn da. Alle er der. Alle har den stemmen. Anti-demokratisk nesten. Men det er greit. På en eller annen måte.

ERIK: ‘Såing av en frø… er en bevegelse, utvandring,

spredning av et folk’ MARIUS: Ja, det er det. Spredning av et folk, tror

193

jeg. Passer ikke helt.

ERIK: Bevegelse, utvandring, spredning av et folk fra

deres opprinnelige sted, eller fra deres forfedres land.

MARIUS: Ja, den, ja, den jødiske diasporaen. Det er riktig. Det var der jeg hadde fütt det fra. Hva var det jeg snakka om egentlig?

ERIK: Hm? MARIUS: Hva var det jeg brukte det i forbindelse med? Husker ikke.

ERIK: Jeg vet ikke MARIUS: Kanskje det var noe diaspora-aktig, der alle disse stedene var knytta sammen.

Transkripsjon slutt

194

MARIUS: Der kunst på en måte kan være den drodlingen da, som er den… den mediatoren mellom det målbare og det ikke-målbare da.

ERIK: Mm. MARIUS: Altså, fordi det hele tida maner etter å skape frem en stemning da. Selvfølgelig er det sånn estetisk vanskelig å… å jobbe med at ting ikke har en uniform karakter da, eller, men det er jo - disse stedene er jo og unike sånn sett, altså. Og det er jo det vi hele tida har hatt som utgangspunkt å forutse da. Hva er det på en måte som er den spontane kvaliteten? Eller hva som helst annet som måtte melde seg i vårt møte med stedet. Og hva - i forlengelsen av det - hva slags type følelsesregister evner en å nedfelle fra et annet sted da?

ERIK: Ja. MARIUS: Det blir veldig relevant. Og en blir jo helt sånn utpusta av virkeligheten. Fordi virkeligheten er ikke noe som endrer seg… på ett sekund. Men virkeligheten er noe som blir tydeligere med ett sekunds distanse.

ERIK: Ja. MARIUS: Det tror jeg er en veldig viktig erkjennelse da, og det tror jeg også er viktig for å hele tida skjønne forholdet mellom reisen - altså, det bundne, og det ikke bundne. At en velger helt selv da, ut ifra det tidsperspektivet en skaper for seg selv. Og det er den, bare den kontinuiteten hos Kristine, som hun snakka om med; kanskje jeg gjør meg ferdig inne når det er vinter, når det er naturlig å være inne, og jobbe mellom noen sinnsykt flotte forhold mellom to hus - det ene er produksjonshus, og det andre er det du faktisk setter inn de tingene du produserer i. Og når det ligger, når det blir sesong for ute, så ligger det inne brakk da - og sånn går det bare i en syklus.

Og i En progressiv betraktning så er det noen behov og noen krav som hele tida endrer seg, basert på det man allerede har gjort.

ERIK: Ja, nå har jeg det, da kan jeg drømme,

og da kan jeg lengte etter det.

195

196

å gjøre det på den måten der, hvis man er konsekvent da. Og prinsipiell. Og det er jo nettopp fordi man… det er kanskje et poeng å komme litt ut av det målbare og på et tidspunkt, eller at en må… konkurransen og målbarheten er noe som er unaturlig egentlig, eller kanskje det er så naturlig egentlig at det er unaturlig, at det er det unaturlige som har evnen til å bringe frem det siviliserte mennesket. Kollektivet, som en egentlig snakker om. Og jeg tror liksom at de som er mest kritiske til dette prosjektet for eksempel, altså det som Kristine har der oppe, hvis det er kritikere av det som står utenfor og inn, så er det fordi, de er liksom, de er noen luksusdyr da, eller de er sånne overfladiske… teoretikere. I en eller annen grad da. Som synes at det som genererer en verdi i kraft av seg selv ikke finnes. Men at en jobber frem den, jeg vet ikke… det er vanskelig da, fordi en.. jeg tror, det en egentlig har lyst til, det er jo bare å bo der, for alltid.

Og leve med den tida og den erfaringa da. Men så tror jeg selvfølgelig og det, det fordrer liksom - det som er priviligert nok, det er at en har en annen forgrunn. Eller at en har en historie med seg. Som gjør at… at, en hele tida, det blir hele tida en gyldig refleksjon. De refleksjonene en gjør om… om det stedet da.

Og der byen på mange måter gjør… den fungerer på samme premiss; det er jo alltid mellomrommene, det er alltid den der generøsiteten, det er alltid den der balansegangen mellom det lukka og det åpne som de fundamentale romlige ting, som en søker da, fordi en, fordi en søker tilbake til en form for organisk uvilje… i.

ERIK: Hva er den tørre, brente lukten?

MARIUS: Det er bare at det er noen som brenner noen greier her. Tror du ikke det?

ERIK: Litt før?

MARIUS: Hæ? Ja. Jeg tror dte er mange som brenner i dag.

Der, for eksempel.

Oi, shit. Det er vel og det som skjer når, sånn som vi snakka om der oppe når… når det ikke stilles så store krav til hva det er en gjør.

ERIK: Ja.

197

MARIUS: Altså, hvilken del av samfunnet en er.

ERIK: Men det er vel ingen som kritiserer

det prosjektet?

MARIUS: Nei, men jeg vet om folk som godt kunne gjort det og kalt det, altså… en antiprogressiv, nostalgisk eller romantisk måte å se livet på.

ERIK: Fordi du ikke prøver å løse andres problemer,

hele tida?

MARIUS: Jajajaja. Ja, bestemt. Ja, men kun fordi du går inn og tetter - du tar liksom over den kampen som andre har, for at du skal ha nøyaktig det samme livet i prinsippet da. Som jo er veldig…

Men det er jo sånne Fremtidsteoretikere. Folk som kun er opptatt av fremskritt, for å legge noen ting, for hele tida å hoppe over noen trinn, å hoppe over… erfaringer om resten av verden og alle de stedene der.

ERIK: Men han, han Øystein. Han var jo mer på

de ideologiske spekulasjonene.

MARIUS: Jaja.

ERIK: Enn hun for eksempel, som fullstendig…

altså, begge gjør det jo, som et personlig prosjekt da.

Og av en personlig erfaring. Men hans ideer var jo tydeligere speila opp mot en refleksjon mot et samfunn. Mot en fremtid.

MARIUS: Ja. Ja, eller det…

ERIK: På en annen måte. Ikke bra eller dårlig.

Det var bare litt forskjellig temperament i de, det var og litt interessant å se.

MARIUS: Absolutt. Det er jo veldig interessant, for det er jo fundamentet for… hvor stort, hvor stor kjernen av et lite samfunn kan være. Eller stammen, eller. Det er jo veldig interessant.

ERIK: Fartskontroll, rett og slett MARIUS: Var det det?

198

ERIK: Nei. MARIUS: Jeg vet ikke, det er kanskje derfor jeg synes det har en eller annen, det har liksom en grad av kunst i seg, nettopp fordi det har… det jobber så skjult og ambivalent med masse ting samtidig.

ERIK: Ja.

Det er og derfor hun blir invitert til å… snakke om det på kunstseminar.

Men ikke gjør det, på en måte.

MARIUS: Ja, blei hun det?

ERIK: Ja, jeg leste det et eller annet sted.

MARIUS: Åja.

ERIK: Jeg vet ikke om det stod i Harvest

eller et annet sted.

MARIUS: Åja, det var om det, med at i Lisboa, så trodde de at det var kunst. Så sa hun nei. Det er bare en livsstil. Det kan jo også være kunst. Å reprodusere jorda, eller å reprodusere naturen. Og det er jo også…

ERIK: Kunstnere claimer det ofte som kunst.

Fordi de er bevisst… eller de har en annen grad av bevissthet i forhold til… det de gjør, opp mot noe da. Det driter jo hun i. Som gjør det til… enda mer interessant, nesten.

MARIUS: Ja. Ja, men det er jo og et postulat, som sannsynligvis stemmer, om hva det er kroppen er i stand til å gjøre, og hvor viktig det er. Og hvor viktig det er at… organisk estetikk er noe. Altså, hvorvidt det er, altså, organisk er et begrep som er tydelig eller ikke. Det kan en jo diskutere. Men det med den der… ja, men urkraften igjen, som vi har snakka om; urkraften og roen og… livet.

Og det er jo mange relevante spørsmål å stille da, om den der - kan ikke Norge på en måte bare være et samfunn; fordi NAV er så populært, på en eller annen måte da. Kan en ikke skifte jobb hele tida, og så liksom ha en base. Er det noe vi dyrker? Det er jo ikke det. Norge dyrker jo ikke noe. Altså i den forstand at en dyrker en særlig kultur og en

199

stolthet for en kultur. Men jordbruket er jo antakelig ikke en del av det da. Fordi det ser en jo alltid vekk fra, eller det blir en jo bare bedt om… å sette i noen kasser og effektivisere og industrialisere.

Veldig interessant å diskutere fremskritt i post-modernismen. Sånn sett. Fremskrittstanken. Og selvfølgelig apropos den der Hanna Arendt-referansen. Det menneskelige vilkår; eller The Human Condition.

Den urkraften er å produsere. Et eller annet. Hele tida. Jobbe med et eller annet hele tida.

Jeg synes det arkitekturbegrepet blir mer og mer interessant.

Som i at arkitekturen er en skapelse, eller det er noe som… en utpekning av sted. Abstrake steder. Tilføyelsen.

Hva er, liksom… hva er det arkitektoniske instinkt? Nå? Er det bare tilføyelser?

ERIK: Det tror jeg. Det er.

MARIUS: Uten, altså, uten en historiefortelling da. En tydelig en. Nå driver den og danser noe sinnsykt rundt.

Den bråker for mye, kanskje.

Transkripsjon slutt

200

201

202

Transkripsjon

KRISTIANSAND

29.03. 2014 203

204

205

MARIUS: Ja, men jeg, jeg vet ikke, jeg har bare

ikke lyst til det.

ERIK: Det er jo ikke noe han presser det?

MARIUS: Neineinei, men det er jo bare fordi det

spørsmålet har aldri kommet før. Og det var jo for det, det var jo akkurat det vi snakka om i Sandnes.

Men… altså en eller annen form for sånn drodling da; hva hvis. Og så, ja, hvis jeg har lyst til å jobbe, hvis jeg kunne tenke meg å jobbe som arkitekt med noe Vegvesen-greier, eller i Plan- og Bygningsetaten - hvorfor vil jeg ikke jobbe på arkitektkontor da?

Jeg tror det har et eller annet med den designgreia å gjøre. Det med å lage noe.

ERIK: Men vil du ikke det?

MARIUS: Jeg vet ikke jeg.

Jo, det kan jo godt være. Det virka jo veldig kjekt å sitte og holde på det med, hos Lars Berge der.

Altså fordi det var jo også ting jeg følte jeg kunne mestre da. Den der, det var jo og veldig konkret da. Jeg tror jo kanskje jeg har litt, at jeg har litt talent for det. Det konkrete der. Å finne ut hvordan ting er satt sammen, og…

Det er noe med formgivning som er veldig uforløst hos meg. Jeg tror det er fordi jeg leiter etter en geometri. Eller et uttrykk, eller en eller annen form for klarhet da.

Eller noe som er - fordi… geometrien kan så mye plutselig, og så kan den plutselig og ingenting da, hvis den blir brukt feil. Men Kanskje det er en eller annen lignelse da, mellom tekst teksten som enhet, og teksten som språk.

Og det med å etablere de figurene, altså, som bare er en helt annen tegningsverden da. Altså, det er jo litt der kunst starter. Med å drodle frem et eller annet, som ofte er veldig karikert. Men som kan fungere.

ERIK: Mm. MARIUS: Og det er jo derfor jeg har lyst til å

gi meg selv de arkitekturoppgavene, for eksempel, for å se; hva nå hvis jeg, liksom styrer alt… uten å ha noe press, og uten å ha noen samtaler da om hva det er. Om jeg gjennom materialet i seg selv kan klare å etablere en form for sans for form

206

da. Sånn sett.

Ja, eller om jeg kan klare, og om, ja, hvis det får lov å forbli urealistisk… i hvilken grad blir det det da? For jeg er jo så vant til å hele tida skulle detaljere ting. Og gjøre det til noe. Gjøre det til beboelige rom, sånn sett. Det er jo veldig bra å lage en sånn serie da, med samlings… samlingspunkter. Og det er også veldig bra å lage en serie som… understøtter arkitekturens potensial til å skape en individualitet da. Som bygger på stedet. Det er jo akkurat som alle de figurene på en måte, det var jo en geometri på spill, i veldig stor grad, i Odda. Altså i noen av de delene. Det med å jobbe med noen former som kan være en metafor, men og være noe i seg selv da. Den tvetydigheten er jo ganske… det har vi jo snakka litt om før da; med å lage en samling eller lage en… altså lage et tekton… som jobber med et formspråk. Eller rett og slett jobber med å abstrahere over form. En konstruksjon er noe annet da, sånn sett. Det er jo derfor de der, altså… Det er jo kanskje det vanskeligste en gjør, sånn sett. For eksempel i de Bygg3diplomene, der form er form, fordi de bare var det.

Sånn som den bølgebjelken da, det vet en jo hva handler om.

Det var dårlig.

ERIK: Hm? Det er greit.

Sinnsykt barnehagelukt.

MARIUS: Ja. Den er viktig den der barnehage…

det var jo sinnsykt imponerende den der kulturskoleproduksjonen der. Med altså, en eller annen form for… ja, det er jo den der leken.

ERIK: De unge, de der små maleriene, eller hva

det nå var, den yngste aldersgruppen, det var vanvittig sterkt, synes jeg.

MARIUS: Og det er jo typisk, det er jo den…

hvis en hadde hatt en god idé, og spurt ti barn hvordan de ville lagd det… så ville du fått noen ganske fantastiske ting da. Som begynner å bryte ned de systemene som tingene er skapt under da, og som også lider av verktøyet, kan en si da. Til en viss grad. Samtidig som en har en annen bevissthet om det. Og det er jo problemet, det er jo problem med de… den industrialistiske produksjonen, og bare

207

208

det som pappa snakka om da, med det gjerdekonstruksjonsprinsippet… til den der terrassen de hadde lagd, eller den der prefabgreia… som jo er en, eller, altså, skal en først sette ting sammen - skal en ikke også prøve å produsere det en setter sammen da? Prøve å få mest mulig kunnskap om det? Det ville jo jeg ha jobba med.

Og det tror jeg kanskje, og det er selvfølgelig en sånn arkitektonisk higen etter å gjøre finne alle stedene i en ting du tegner.

Om det er en gjenstand, eller om det er et bygg, eller… en overordnet historie da. Det er jo komplisert med historiefortelling sånn sett. Man skal jo liksom… Man skal by på sin egen stemme.

Og ofte så er det vanskelig å fremkalle den, uten at det blir en klisjé, eller ironisk, eller… En gjemmer seg jo litt da. Apropos Lars Lillo Stenberg, som bare druser noe sinnsykt tynn synging. Eller ja, eller mulig… ja, evnen til å sitte utenfra og skue inn. på musikken som den der “Hver gang vi møtes’ kanskje, det er kanskje derfor det blir platt - ihvertfall for meg da, fordi du ser det utenfra. Og så føler du ikke lyden, du føler ikke landskapet som er der.

ERIK: Har du lyst til å kjøre inn her?

MARIUS: Skal du tisse? Det finnes bedre steder

enn det.

ERIK: Men jeg syntes det var godt der MARIUS: Nei, det var dårlig. Heller gå inn og

tisse på noen industrigreier. Jeg skal også tisse. Må bare finne noe felles. Tisse på stadion.

ERIK: Her er det jo videoovervåkning MARIUS: Oi. Sinnsykt godt hus. Det har jeg aldri

sett før, det der firkanthuset der. Det var veldig sterkt.

ERIK: Bilvask er åpent.

MARIUS: Ja. Han er god han ene på Heros

dekksenter her. Jeg tror han er polsk. Sinnsykt hyggelig fyr.

Den er jo interessant den formen, der. Det er et eller annet sted her.

Ja, det er mye kameras rundt omkring.

209

ERIK: Her. MARIUS: Er det det? Bare her. I de buskene der.

Ta hver vår side av hjørnet da.

Tar på parklyset.

Det er så typisk sånn, så kommer den historien; ”Ble frastjålet bil mens de var ute og tissa”.

Sjekk det snekkerverkstedet der. Et usannsynlig lys.

Jeg tror virkelig den, i Generisk Landskap da, virkelighetsflukt, jeg kom bare til å tenke på det - det er jo en ekstremt stor virkelighetsflukt en er i gang med, i hvert fall sånn for eksempel med å lage situasjonsmodeller, begynne å liksom utfordre hva det er for noen komponenter en setter i spill.

ERIK: Mm. MARIUS: Altså om den - vi skal jo lage en

situasjonsmodell som er en utstilling, på en måte. En… skal de og tisse? En form for abstraksjon som vil videre i å bearbeide den materien. Fordi det er en så uendelig stor og kompleks materie en begir seg ut i da. Altså hele holdnings… holdningssettet til stedsbygging og… altså, det er jo også abstrakte steder sånn sett, men bare de veldig konkrete bildene på hva… om man reflekterer over hva det er man lager… eller hva det er for noen behov en har, eller på en måte det med å skape… interessant å diskutere den vei, den nye veistrukturen da, som pappa og er enig i den… den er jo noe som skjærer hele bynerven over da, og gjør, og isolerer sentrum som en øy i seg selv da, som nesten bare er et sted du kan nå fra bil, eller fra… Det er liksom ikke, det er ikke en opplevelse, eller - det er det jo selvfølgelig, det er en veldig tydelig opplevelse i at byen og det som ligger rundt har to forskjellige hastigheter da. Og det er jo en elendig by, sånn sett. Samtidig som… ja. Som det er en identitet. Eller, det er veldig lett når en bor i det, å oppleve det… over tid er det jo veldig lett å uttale seg om hva det er som fungerer og hva det er som ikke gjør det.

Men jeg er helt sikker på at, hvis det hadde vært noe bybane på gang, fra et eller annet sentrum i… ute i disse små, nesten drabantbyene da, som vi bor i da, Slettheia. Så ville jo det, så

210

211

ville sentrum hatt en helt annen - det ville vært bundnet sammen på en helt annen måte enn resten. Så kan en jo si at det der historiske sentrum, eller sånn som byen var planlagt er jo bare en representasjon av, for det tidspunktet der bystrukturen blei artikulert. Og det er ikke noe en trenger å fortette i en uendelighet da. Men ting vokser jo sammen. Det er jo også noe med hvordan en tenker at byen skal utvides.

Hvordan skal den bli større?

Nei… den kom med der, apropos ukritisk.

Det er noen ganske fine… jeg bare begynte å lese Hanna Arendt da. ‘The Human Condition’, som jobber med å skille de engelske begrepene ‘labour, work og action’ fra hverandre. Og den ene er… labour er den fysiske tilknytningen en har til… eller den eksistensielle tilknytningen en har.

Kroppslig, til væren. Der work og action er mer… noen ad hoc-begreper da.

Sinnsykt mye merkelig ute på veien da. Masse sånn.. blir forfulgt av noe hele tida. Han kjører bare en moped han der.

Jeg tror den kan noen ting den boka der. Det blir deilig å få lest den.

Det er vel bare hele tida snakk om den kontinuiteten da, som jeg har snakka om.

Skal vi se på skolen der? Til Evy Ann. Det var fint med Theis forresten, han som heter Theis, han sosialantropologstudenten, som jeg har snakka om, som jeg refererte til tidligere. Da han sa at, eller han spurte, ja, hva er kreativitet, og så sa jeg, ja, jeg tror liksom kreativitet er evnen til å gå inn i forskjellige modi… når man skal fortelle noe. Og så skulle jeg forklare litt om det prosjektet vi holder på med, altså utgangspunktet for hele den der kulturelle lesningen, og rom og tradisjoner der det kroppslige rommet der. Og så sa han; ja, du må forklare det, men da må du… du må forklare det nøye, for de som hører det, de ser det ikke. Det var ganske interessant. Det er kanskje litt apropos det der forsøket med… det er her Ingunn skal bo forresten, forsøket med å lage noe som er helt mørkt, for eksempel. Eller, det. Thomas snakka om det, broren til Aleksander, at den samtalen du har når det er mørkt, gir noen helt andre ting.

Der jobber mamma. Hun er inni der. Det er en god lignelse i det og med… det var kanskje derfor den Norheimsundrepresentasjonen, nei, hva heter det,

212

det der Hauge i Dalane-representasjonen av den dystre mørke og stille by, som bare har en sånn perifer lys, eller representasjonslyset på.

Uten øyne på en måte, eller Døde øyne da, for den saks skyld. Åh, det er stort det her. Den er så treffende da, for den stemningen. Og den sier jo også noe om hva det er den, hva det er bygninger kan når det er kveld. Og som vi og, og det jobber jo helt, det er jo den der galleritanken og ideen med Galleri Bokboden, at verket fungerer best når lyset er med til å samle de rommene det er snakk om.

Det her er interessant, når en velger å belyse fasaden, for eksempel. Det er noe gul bygning.

Og ofte det med å komme… det er veldig interessant synes jeg, å komme inn, for eksempel sånn som da jeg kom til Bergen, så kom jeg jo inn i mørket. Og det gjorde jo at Bergen som sted var fullstendig vekk. Altså, det var, det var bare, en eller annen form… jeg måtte bare gjenskape, egentlig gjenskape ideen om hvordan Bergen var bygd opp, fordi det var ikke synlig. Og sentrum forsvinner jo når det er mørkt. Eller… det er jo kanskje litt…

Sentrum ja, det finnes jo, men det er vanskelig å se hva det er som er en del av det.

Oi. Vegarbeid her. Jeg blei sinnsykt trøtt jeg, selv om klokka bare er ti egentlig.

Det er jo sommertid nå. Det var bra det at reisa endte i at tida endra seg.

ERIK: Ja, det er vilt.

MARIUS: Det var ganske flott. Ikke tilfeldig.

ERIK: Det var lyst sinnsykt lenge i dag.

MARIUS: Ja. Vi må ned til byen igjen. Kanskje

vi skal ha noe kebab, på Luga grill. Skal vi det?

Men jeg ble veldig interessert i det - kanskje det er en sånn kunstting det å være interessert i optikk og representasjon. TVen for eksempel, som prøver å formidle noe. Vi så en konsert-DVD den første dagen. Joni Mitchell der. Da hadde jo lyden ganske mye å si, at lyden liksom var… jaja. God refleks på gang. Det var bra, apropos mørket. At en plutselig ikke ser folk.

Ja, men nettopp det som Rybakk

213

214

dreiv med da. Bare det å gi videre en følelse.

Opplevelsen av å føle noe, gjennom enheten musikk, lyd og sang. Eller tekst, mener jeg.

Det er jo der en søker på, det er kanskje derfor jeg er så ekstremt opptatt av det forholdet til musikk.

Stedspesifikk musikk, altså evnen til å lage nye systemer eller nye klangbilder, nye landskaper og rom, fordi det er så konkret romlig, i en eller annen forstand. Men så oversette den musikken til fysiske strukturer i et landskap da. For det er jo litt det samme… det er det samme da. Den takten du velger å sette inn. Den visuelle strukturen… som for eksempel takt eller krefteløp er.

Konstruksjon rett og slett, i det du velger å bygge opp. Om det er lange linjer, om det er elementer, om det er farger, eller noe utskjæring eller hva som helst - det er jo med til å betone ideen om naturen til en spesifikk bevegelse på et sted. Som kan noe helt særlig da. Som kan kalles en institusjon da. Og hvis de institusjonene; altså, nå er det er jo noe veldig sentralt på gang, den… nå kom jeg bare til å tenke på boliginstitusjonen, at Folk kopierer hverandre fordi de ser hva andre gjør og kan. Det husker jeg vi snakka litt om med Kristine, fordi hos Kristine så er jo det territoriet på en måte, der er det alt landet som finnes. Og hun har laget en rydning, så potensielt sett så kan det finnes rom overalt der. Så det er et landskap som er klar for å, for å få rom. For å få rom. For å få nye vaner, nye bevegelser i landskapet. Nye holdninger til - nye perspektiver til naturen da. Til opplevelsen av å være i friluft. Å være i det fri. Og da brer en jo liksom ut alle romlighetene da. Men en har jo fremdeles behov for - sånn som på Havråtun da, eller Agatun da - å skape en eller annen form for beskyttelse. Så det er litt begrensa hvor langt en kan trekke det der og. Det er noen naturlige begrensninger i det.

Men veldig interessant med en forestilling om noe; for eksempel sånn som det sprossemotivet.

Forestillingen om at sprosser bare er en estetisk, visuell ting. Men sprosser er jo noe som deler en, underinndeler en vindusflate, så hver enkelt - oi, er det lov å kjøre igjennom her? Yes, nå får vi den gamle råneruta tilbake. Det var jo sykt skarpt. Se her. Yes! Nå kan vi kjøre den råneruta.

ERIK: Ja, gjorde vi ikke det i går?

215

MARIUS: Nei fordi dette, vi kjørte ikke dette siste

stykket her. Det er alltid, det har vært forbudt å kjøre inn her.

Men jo, hva var det jeg skulle si… Men ja.

Forestillinga og om et småbruk for eksempel. At et småbruk er jo selvfølgelig noe som har noen ferdige enheter da. Og en vet, en vet på en måte hvordan det ser ut. Men så gjør en ikke det likevel fordi det en hadde var potensialet til å bygge opp sitt eget småbruk. Også basert på - det vil jo også si at alle planter en dyrker er helt unike for hva det er en er interesserte i å spise og lage og… altså hva det er en synes passer da. Det er jo noe i de der boligkopiene også, den, altså som arkitekturen hele tida jobber med å nedbryte da.

Eller gjør det spesifikke til et virkemiddel.

Kopien kan jo og være et virkemiddel, sånn sett.

Men så må jo kopien fortelle historien om…

Altså det verktøyet er et ganske kraftig og intellektuelt verktøy da. Det må fortelle om opprinnelsen, eller det må fortelle om to ting som møtte hverandre, og blei, altså, står i et dialektisk forhold til hverandre. Sånn som de husene i Vardø.

Den ville vært sinnsykt flott den der, der du hadde støpt alt i ett, på en måte, så alt var bare, det var liksom bare uadskillelig bare. Hvis du hadde støpt et betonghus. Altså bare tenke seg den detaljeringen der.

ERIK: Mm. MARIUS: Jeg syntes det var veldig interessant det

der, det med å bare søke opp noe, altså det med å søke opp, for eksempel - kan man ikke bare lage det selv, hvis man mangler det. Det krever liksom… de var jo fine de beina på de lampene i dag på kunsten, som egentlig var, de var bare lagd i tre. Og egentlig er det noe som, som står og er mye mer fremmed, synes jeg da, jeg syntes det ble ekstremt, dette var en veldig sentral del av den utstillinga, at det var så bløtt. Eller at treet fikk lov til å være de beina. At det ikke var en sånn generisk stålenhet. Altså det var jo kanskje det da.

De modulene der har det der industrielle, generiske objektsforklaringen i seg.

Som gjør at den tingen er lånt, Du ser, du kan se denne tingen er satt i system ved hjelp av noen andre, denne tingen hører ikke til her, egentlig. På samme måte som en kan tenke det om for

216

217

eksempel En hytte som er lagd av stål da. Eller noe som; dette er egentlig en båt, er det ikke det?

Hvorfor ser det sånn ut?

Jeg synes de var fantastiske de der. Og sånn var det jo vanlig å lage ting før. En lagde de jo i tre. Selv om hele, altså, selv om det er en blikkboks. Luga grill er åpen. Da kjører vi rånerunda.

ERIK: Luga grill, pommes frittes. Luga grill.

MARIUS: Skal vi ha noe der?

ERIK: Kanskje.

MARIUS: Jeg så, jeg får litt sånn når jeg ser sånne

prefabrikerte, masseproduserte vinduer, med sånne vindusprofiler, så ekstremt kryptisk den måten den, for eksempel den aluminiumsprofilen som holder ramma, hvis du tar et snitt i den - jeg fatter ikke noe av hva noen av de der tappene gjør.

Eller hele den der labyrinten, i måten den er bygd opp på; det gir ingen mening for meg. Jeg forstår ikke hva det tverrsnittet kan. Og det kan jo sikkert både holde noe på plass, og styrke noe i den retningen, og være ventilerende på samme tid.

Men jeg klarer liksom ikke å lese det.

ERIK: Mye handler jo om å ikke få vann inn.

MARIUS: Ja.

Jo, absolutt.

Men da må jeg ha Et kart over den detaljen som forklarer meg hvor disse tingene foregår. da.

Shit, den var ganske kraftig den der. Det stod bare noe stor teglvegg med teglkors på. Vanvittig flott faktisk. Ganske god bygning det der. Den der klossen der. Den massive klossen. Flott den passasjen de har lagd her.

Skal vi prøve kebab på Luga? Det er lenge siden jeg har gjort det.

ERIK: Nei, jeg skal ikke ha kebab. Men ja.

Ta noe pommes frittes. Eller noe.

MARIUS: Surrealistisk å drive og kjøre råneruta

hele tida. Og så var det og, nå er det fint, for nå kan en få en veksling, fordi en måtte jo alltid den sløyfa her. Så kjører en enten ned til venstre eller til høyre. Det er ganske stas.

218

219

220

en lekt oppå den ene krakken. Hva handler det om? Og det er jo for å støtte et annet punkt der.

Så den der sitte…analogien - det med å se noe og sitte der samtidig - den blir jo bare brutt opp da.

Altså, Det vil si; ideen med tingen finnes ikke lenger, men tingens form finnes fortsatt.

Her pleide vi å kjøre, og så pleide vi å druse noe sinnsykt, det stod jo nesten ingenting her før. Det var bare å kjøre noe 501-meter opp her. Og da var det jo og helt tomt, da var det jo ingenting borte ved Kilden der...

Så stod vi her og snakka og så ut over byen. En får noen ganske flotte perspektiver på byen når en kjører rundt, det skal det jo ha. Det kan jo kjøringa, absolutt. Altså det med bare å stå - og det har jo vi, det jobber jo vi med...

Det kan jo det jobbe med kanskje, den der skiven, som en abstrakt ting. Penetreringer i norsk landskap. Samtalekonstruksjons… med den der postkort-ideen. Der postkort, eller motivet blir hele tida veldig spesifikt da. Fordi det handler om å kommunisere gjennom verktøyet, som er Samtalekabinettet og den skiven og en hvilken som helst kontekst da, sånn sett.

Kanskje det var det jeg burde gjøre, bare gå rett og slett og melke den måten å stabilisere det bordet på. Når en skal spise, for eksempel. Rett og slett lage den serien nå. Fordi det var en konkret… for meg så var det liksom det første jeg så da. Det med å sette den opp mot en stein. Og så bare gå. Eller sitte der og spise. Fordi det krever jo… det gjør jo at en…

ERIK: Opp mot den der MARIUS: Jajaja, absolutt. Kanskje det er det

i hele morgen. Bare gå rundt og lage de… gjenskape de situasjonene. Fordi det finnes jo alltid. Altså det - landskapet her er så generisk at du kan gjenfinne alle situasjoner fra der vi har vært da, egentlig. Som en kopi, eller som… rett og slett bare som ambisjonen om å skape en stedspesifikk relasjon som handler om ett stabilt punkt fra konteksten - det er jo kanskje et godt, en god referanse til den første vi gjorde, der konteksten ikke var en kontekst. Der gallerirommet var en helt sånn, det var rett og slett bare en representasjon, det fantes ingen statikk i det. Altså,

221

222

223

ideen om labour. Noen trenger et tydelig program, for eksempel Anders Abraham, for å… for å laboure.

Mens andre… har noen andre drivkrefter, og en annen type drive.

MARIUS: Hva hvis en har begge deler da? Tar de

kort tror du? Skal vi ta noe der? Kjøpe noe. Vi kan ta med. Eller vil du snakke? Laboure? Ja. Jojo.

ERIK: Men det kan og være begge deler.

Selvfølgelig. Eller forskjellig når som helst.

Jeg jobber jo med begge deler.

Kebabpause

MARIUS: Den er sykt god den her altså.

ERIK: Kan jeg få en av serviettene dine?

MARIUS: Nei. Jeg tror ikke det.

Oi. Godt

grillkrydder på gang.

ERIK: Sinnsykt mye grillkrydder.

MARIUS: Ja, du fikk ikke…

Jo, men labour, ja…

Kanskje jeg bare har veldig store problemer med innholdet i ting. Nettopp at en fort føler at det er sånn, at det ikke handler om noe.

ERIK: Det gjør det jo alltid.

MARIUS: Ja, men… hvor marginal kan den

første ideens meningsinnhold være da?

En må jo alltid ha en agenda.

Altså fordi det å se handler om å knytte noe opp til en agenda da. Eller oppmerksomheten om det en gjør.

ERIK: Men agendaens… måten den er uttalt på før

et prosjekt starter, det er ikke nødvendigvis tydelig.

MARIUS: Men hvorfor ikke?

ERIK: Den ligger jo kanskje - ikke nødvendigvis -

den ligger jo et eller annet sted inne i kroppen. da.

Må jobbes ut.

224

225

226

begynner å få en klassisk form. Klassisk, nesten sånn kunstvitenskapelig form. Eller, kunsten som brukes for… og det gjør jo, det gjør jo kunsten på en eller annen måte, det er jo en vitenskap, og bare den er utenfor det rasjonelle nødvendigvis da.

Det hypotetiske.

ERIK: Ja, men jeg tror ikke den, tid labour,

jeg tror ikke det er noe målbart.

MARIUS: TIl en viss grad er det jo det.

ERIK: I et sluttprodukt, som at i alle tilfeller at

det er nødvendig at en har investert så og så mange timer for at det er god kunst - det tror jeg ikke.

MARIUS: Nei, det kommer jo fra det spontane.

Altså den formen, den er jo veldig, den speiler jo vår tid da, i veldig stor grad. Og kunstneren som dokumentarist, tar på seg verktøyene fra det kaoset.

Det er jo kanskje en veldig presis gjengivelse av labour, for ikke å være work.

For ikke at den verksorienteringen skal bli alt.

For det handler vel kanskje litt om forholdet mellom øving og utførelse, som forholdet mellom skisse og verk. Bare som eksempel da, om vi kunne kalle det vi gjorde i går, da vi spilte musikk sammen - det er jo ikke et verk.

ERIK: Nei. Men det er jo fordi vi ikke

definerer det som det.

MARIUS: Ja. ERIK: Hvis vi hadde definert det som et verk,

så hadde det vært det. Det jo noe med vår tilfredsstillelse å gjøre. Og innenfor fag så har en… så ligger håndverket i det da.

MARIUS: Ja, men innenfor kunst, så ligger det vel

en helt annen bevissthet enn det da.

ERIK: Hva tenkte du på?

MARIUS: Altså, kunst er jo en essens

formulering der du jobber med å instrumentalisere ideer og følelser i en navigasjon i et landskap… der

227

228

229

230

MARIUS: Det er vanskelig. Kunne en vært

kunstner kun på å lage transkripsjoner?

ERIK: Ja MARIUS: Det er kult. Ja, å bare dyrke det. Trekke

det ut i mange forskjellige kontekster.

Men jeg har jo litt behov for å lage et eller annet form for sånn raffinert sanseapparat, der én metode fører til den neste metoden, på en måte.

ERIK: Mm MARIUS: Eller der tekst beskriver hvordan tekst

blir til. For eksempel. Og det er jo der form, der er jo form veldig tvetydig, når man jobber multimedielt. Fordi tekst er jo, på en måte, en kan jo dele tekst inn i noen kategorier.

Ja, som i tekstlinjer, ja… det finnes jo en struktur, det finnes noen troper. da, eller måter å stille opp steder i tekst på.

Men i siste ende er det jo selvfølgelig bare stemmen som sier noe.

Kanskje litt som at den faren er en helt annen far enn den andre faren. Fordi alle er forskjellige mennesker. Det er jo ganske grovt å kunne stole på det - at det er et metta handlingsinnhold. Eller at en gjør noe som er produktivt - fordi produktivt og er et begrep da. Bare fordi en gjør noe. Og sier at det er noe. Sånn som vi skulle sagt i morgen det, for eksempel; nå er jeg tverrfløytespiller. Og så spiller jeg ikke på tverrfløyte. Da er en jo ikke tverrfløytespiller. Selv om jeg har postulert det da.

Hva er det da.

Det krever, ja, det krever labour. Det krever den handlingen som definerer det du prøver på, eller det du identifiserer deg med.

Så hvis jeg i morgen begynner å spille tverrfløyte, og sier; nå er jeg tverrfløytespiller, så forplikter det at jeg spiller tverrfløyte stort sett på daglig basis da.

ERIK: Ja. MARIUS: Uten nødvendigvis å skulle gjøre noe

med det. Det er jo interessant. Fordi en har oppkonstruert den der mål… produktiviteten.

Som i at det å spille tverrfløyte handler om å spille i et band eller…

ERIK: Ja, elller at det handler om å spille tverrfløyte.

231

232

233

234

235

236

237

238

239

240

MARIUS: Ja. Det er en forpliktelse i det.

ERIK: Men, for eksempel, den første labouren,

den vet en jo hva er. For eksempel hva en skal gjøre i morgen. Eller. På onsdag. Og i kraft av å gjøre den, så finner en det neste.

MARIUS: Ja, bestemt.

ERIK: Så så lenge en vet hva en skal gjøre… når en

står opp om morgenen… eller, det er i hvert fall nok for meg. Akkurat nå.

Men det er jo klart at det er vanskelig med den der arkitektur… en har jo alltid behov for å vite hva det skal bli da.

MARIUS: Ja, en har jo litt det.

Eller om det er noe interessant i - selvfølgelig språklig da, også - om det er noe interessant i å gjenbebo de generiske tilfellene en har opplevd da. Eller det som vi har snakka om, at forholdet mellom det indre og det ytre er helt uavklart da. Til en viss grad da. Hovedform impliserer mange ting med en bygning. Men det er jo bare fra det perspektivet der en ser det. Det er jo kanskje interessant, å jobbe med de konstruksjonene - det er jo litt det fotocollagen kan da. Den kan utviske grensene mellom hva det er som er bygning, og hva det er som er landskap og territorier. Det vil jo være en veldig interessant diskusjon. Kristine Hognerud sin - som et ekstremt tydelig bilde på et potensial - en romlighet som er i stadig forandring, som er veldig interessant. Som er natur, og også noen andre ting. Så kanskje det er det, ja, det handler jo om det, når en har den sammenstillinga. Og det er vel derfor - samme katten, den har bare løpt etter, sykt langt - når en har alt det materialet og de scanningene og alt, jeg bare merker jeg bare sånn, noen ganger så kan jeg bli bekymra for at kvantiteten ikke var god nok. At vi ikke har nok material. For den saks skyld ERIK: I forhold til hva, på en måte.

MARIUS: Til den, til det å etablere et nytt form

for regelsett da. Rett og slett tømme den produksjonen som har vært. Men det handler kanskje bare om å bruke de elementene som er til rådighet. da, og si at det ikke handler om noe

241

242

243

244

245

246

Transkripsjon

KRISTIANSAND

29.03.

2014 03.07.2014 247

248

249

250

251

252

MATERIALOWS BEHOVSPYRAMIDE

fredag 29. mai 20-22, lørdag 30. mai 12-16, søndag 31. mai 12-16 Erik Tonning Jensen og Marius Nærum / Arkitekturbussen

253

254

255

256

257

258

259

260

261

262

KØBENHAVN

FORÅR 2016 263

264

265

266

267

268

269

270

271

272

273

274

275

276

277

278

279

280

281

282

283

284

285

286

287

288

SALG

03.03.2016 - 29.04.2016 289

290

3. mars, 2016 kl. 09.18 Rune har sendt deg en melding pĂĽ FINN. Du er klar over at du kan bli tatt for svindel, ang km stand?

Iflg vegvesenet, var denne bilen kjørt 274 tusen km i 1998.

291

4. mars 2016 kl. 19.15 Thor Erling har sendt deg en melding pĂĽ FINN. Hei. Er van solgt? Noen flere bilder av bilen?

Hilsen Thor E Nilsen

292

9. mars 2016 kl. 15.22 Bettina har sendt deg en melding pĂĽ FINN. Hallo..Hvordan er den pĂĽ bensinforbruket..? Har tenkt ĂĽ bruke den som turbil...?

Mvh Thore..

293

15. mars 2016 kl. 00.51 jan har sendt deg en melding pĂĽ FINN. Er du intrisert og gĂĽ ned litt i pris?

294

1. april 2016 kl. 06.59 Roy Hjalmar har sendt deg en melding pĂĽ FINN. Hei Ka gir kasse har du i denne bilen?

Mvh Roy kleiberg

295

14. april 2016 kl. 09.27 Andrea Cramer har sendt deg en melding pĂĽ FINN. Hei! Is the car still available?

296

19. april 2016 kl. 18.30 Kenneth har sendt deg en melding pĂĽ FINN. Hvordan er det med rust pĂĽ denne?

297

298

299

300

301

22. april 2016 kl. 23.17 Pül Robert har sendt deg en melding pü FINN. Er interressert i denne bilen, men jeg byr 20000,- for den kontant. Vennligst ta kontakt for en avgjørelse

302

25. april 2016 kl. 15.51 Edvard har sendt deg en melding på FINN. Hei :) Jeg er veldig interessert i deres bil! Er dere interessert i å bytte? Jeg har en Audi A4 1999.5 med skiltnr DJ70970 som er EU-godkjent i to år og årsavgift betalt. Jeg kan eventuelt betale et mellomlegg. Jeg fikk så veldig lyst på bilen deres! :) Tenk gjerne over det og kom med tilbakemelding.

Med vennlig hilsen Edvard Bjørnson

303

26. april 2016 kl. 00.18 Edvard har sendt deg en melding på FINN. Hei igjen :) Jeg ønsker veldig sterkt å kjøpe den for 25 tusen. Kan komme på onsdag og hente den.

Håper dere velger å selge den til meg. Hjertet mitt brenner for bil og jeg har store tanker om hva jeg skal kan gjøre med Chevroleten. Så hvis den ser og føles ut så jeg blir fornøyd så kjøper jeg den. :) Vil bare se på den og prøve den først. Jeg skal blant annet bruke den som forskningskontor til den nye nettsiden min som jeg eier, men ikke har lansert enda. vingeroghjul.no Med vennlig hilsen Edvard B Norge

304

29. april 2016 kl. 21.00 Hailey har sendt deg en melding på FINN. Hei Marius, Jeg er interessert i å kjøpe deres fantastiske bil! Jeg jobber som scenograf og tar for øyeblikket MFA i produksjonsdesign ved den Norske Filmskolen. Jeg har også jobbet en del med installasjonskunst i naturen i forbindelse med festival. Etter noen år ute i bransjen har jeg bestemt meg for å flytte ut av Oslo og starte eget rekvisittlager og verksted og trenger en bil som kan være med på adventure! Bilen virker ypperlig til transport av materialer og verktøy, men jeg har et par øvrige spørsmål.

Jeg er litt beskymret for at bilen er dyr i drift da jeg er vant til å kjøre diesel varebiler. Min mor (Amerikansk) sa "A good old gas-guzzler!" når jeg viste henne annonsen. Men, hun er lang i fra en ekspert i dette feltet :P Har du noen formening om bilen eter mer bensin enn en Hiace eter diesel?

Jeg lurer også på dette strøm annlegget fra ambulansedagene.. Kan man kjøre en sag på denne? Eller kanskje bare lade drillbatterier?

Jeg har også lekt med tanken på å installere en murphy-bed baki slik at man har mulighet til å ta seg en lur under lange scouteturer osv. Det så nærmest ut som om det hadde vært en seng på den ene veggen tidligere på et av bildene i annonsen og da falt det meg inn at kanskje "kassa" er bedre isolert enn i en vanlig varebil grunnet bruken som ambulanse og katastrofebil. Kan det være tilfellet?

Gleder meg til å høre fra deg!

Skriv gjerne tilbake på epost - (epost skjult av FINN.no) da jeg ikke har fått oppdatert epostadressen på mitt Finn konto.

Mvh, Hailey Reynolds Hall

305

306