LINN OLSEN

Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling? Jeg jobber intuitivt med å finne musikk, kunst, fotografier, farger, stemninger, tekster som inspirerer meg, og som jeg stadig vender tilbake til i løpet av prosessen. Selve manuset blir lest utallige ganger, og jeg skriver ned nøkkelord, viktige stemninger, karaktertrekk og spørsmål. For meg er det viktig å ha så mye kunnskap som mulig

nettopp for å kunne løsrive meg, å være fri til å skape «min» forestilling. Så samler jeg trådene, og deler mitt tankegods med kunstnerisk team. Det er enormt viktig for meg å gi dem frie tøyler til å tolke meg, i scenografi og kostyme, lys og lyd. Etter jeg har fått forslag på løsninger starter et aktivt samarbeid. Jeg får opp bilder, og jobber alltid i bilder med en forestilling. Jeg ser scenene, situasjonene, stemningene i bilder og prøver å inspirere skuespillerne til å ønske å gå samme vei som meg. Så kan mye skje. Jeg kan endre fokus i samarbeid med skuespillerne, gjennom leken, friheten vi alle bør ha til å påvirke resultatet. Tillit betyr mye for meg.

JEG ER NYSGJERRIG PÅ MENNESKET, PÅ SAMFUNNET, PÅ HVORFOR VI TAR DE VALG VI TAR

Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt? Fordi jeg ikke hadde noe valg, jeg må skape. Jeg er nysgjerrig på mennesket, på samfunnet, på hvorfor vi tar de valg vi tar, og på hvilke valg vi ikke har mulighet til å ta. Hva påvirker oss, hva gjør at vi blir hvem vi er. Det er på teatret jeg puster.

Du har arbeidet mye med barne- og familieteater. Er dette et spesielt interessefelt for deg? Det er ikke mitt eneste interessefelt, men jeg er lidenskapelig opptatt av godt familieteater. I barna møter vi et åpent publikum. Det er her vi kan påvirke, åpne opp for å skape toleranse, stille spørsmål, få viktige samtaler og virkelig engasjere.

Hva tiltrakk deg med Barna fra Frostmofjellet? Historien handler om mennesker på flukt, hva et menneske er verdt, og hva som kan kalles et hjem. Det beskriver virkeligheten for mange barn i alle generasjoner og alle steder i verden, deres møte med en nådeløs natur, også menneskets nådeløse natur. Det store, gjennomgående spørsmålet er «hvordan skal vi klare oss nå?». Solidariteten og kjærligheten mellom barna er så total at de etter hvert går med på å skilles fra hverandre for at flere av dem skal overleve. Vi befinner oss i skjæringspunktet mellom realisme og eventyr. Det tiltrakk meg!

Norsk regissør, med bakgrunn som koreograf og skuespiller, og utdanning fra Bårdar. Hennes oppsetning av Mary Poppins for Folketeateret fikk Musikkteaterprisen i 2015. For samme teater regisserte hun Billy Elliot. Hun har stått bak oppsetninger av Jungelboken og Nasareeren. DNS-publikum vil huske Folk og røvere i Kardemommeby fra 2018. I høst har hun regi på Barna fra Frostmofjellet.

BARNA FRA FROSTMOFJELLET

Av: Laura Fitinghoff Regi: Linn Olsen

HJEMME I HUSET

Den Nationale Scenes husregissør Annika Silkeberg mener alt arbeid balanserer på en knivtynn linje mellom uro, sinne og latter.

TEKST: LILLIAN BIKSET I FOTO: SEBASTIAN DALSEIDE

Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling? En idé ... er ... en skjør, skrøpelig ting. Noen tråder ender blindt og noen er lenge en mørk labyrint hvor lys og utvei er borte. Prosessen til ferdig forestilling kan være en time, en dag, to måneder, tre år. Selv om alle veier er mulige eller umulige og regi i høy grad er et erfaringsfag, er hver prosess unik og nekter på en måte å la seg fange, rammes inn, formuleres. For det som skjer når ord og arrangement prøves, når blikk møtes, når en prøver å finne ut av tanker og hensikter må på en måte bli i prøvesalens mørke. Hva er tomt som tom prøvesal om natten? Ingen husker hvor hardt og konsentrert det blir slitt, og den angst som er der noen dager, og den intense lykke som også kan være der, når det hele er et regnestykke som plutselig går opp. Eller faller sammen. All latter. Og kamp. Alt håp, alle drømmer.

Hva er det viktigst for deg å prioritere i arbeidet med et prosjekt? Hvilke kvaliteter ser du etter? Å lese en tekst. At bli rammet av ord. Der starter det. For det meste. Men det kan starte i rene tilfeldigheter. En teatersjef som ønsker en. Et team som har funnet en schwung. Jeg begynte å skrive da jeg var elleve, skrev og skrev. Tenkte aldri at jeg skulle være forfatter, nei. Men det å skrive var mitt innerste, sanneste, eneste. Språk og ord er livet mitt.

Hvordan ser du selv på din registil? Da jeg startet med teater var det mye snakk om at forestillinger enten hadde gode, sterke skuespillere eller god, sterk regi. Jeg ble besatt av idéen at det må jo kunne la seg gjøre å lage forestillinger med sterke skuespiller og sterk regi samtidig. Jeg vokste opp uten såkalt «kulturell bagasje», leste dikt i hemmelighet og hadde en tørst inne i meg jeg ikke forsto, jeg var en destruktiv tenåring, bodde på mange plasser, i forskjellige land, språk, fikk ingen røtter, ble bare flyvende lavt over jorden. Men jeg ble besatt av idéen at det måtte la seg gjøre å lage forestillinger med sterke skuespiller og sterk regi samtidig. Lenge, lenge arbeidet jeg som regissør og trodde jeg på en måte var usynlig. Jeg følte at jeg opphørte å eksistere som kropp, at jeg bare var to øyne, et blikk. Jeg tenker at regiarbeid mye handler om å nå frem til det jeg ser som teatrets minste bestanddel: tanken. At oppgaven min er å fortolke og avlytte forfatterens hensikt – og av å gjøre det umulige: lese tankene til skuespillerne på scenen. Og selv om det ikke lykkes: lytte mer enn å tale selv. Se mer enn å bli sett.

Hvem ser du som din viktigste samarbeidspartner, i ditt teaterarbeid? Jeg tenker på det som skjer mellom noen mennesker som en samtale som aldri blir ferdig. Siden 2007 har samtalene mellom scenograf og lysdesigner Jenny André, komponist og videodesigner Fredrik Arsæus Nauckhoff, og meg vært en strøm, vi har samme steinharde krav til oss selv og hverandre, vi har en tillit som gjør sterk, men utrettelig. I scenografien begynner alt og lyset fokuserer det. Video kan være magi, som musikk, som også i forestillinger kan være stillhet. Fravær av musikk. Pauser og ... stillhet. Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt? Teatret var på en måte den første plassen i livet mitt hvor jeg hadde følelsen av å komme hjem, patetisk og feil for det er jo ikke noe hjem. Egentlig. Det er jo en evig hjemløshet. Og en evig usikkerhet. Være god nok. Ønsket. Kunne fungere. Bli likt. Gi alt og gå i stykker og opp igjen. Videre. Igjen.

Du er husregissør ved DNS. Hvordan ser du på denne rollen? Å få den tilliten og de kravene er en drøm og jeg prøver å gi maksimalt av alt jeg har lært, av alt jeg har søkt etter, ønsket, av alt jeg kan og vet, alt jeg har håpet på og drømt om.

Til nå har du regissert tre store prosjekter for DNS: Hva tiltrakk deg med hver av disse? De urolige var først. Hva kunne være bedre egnet for en haug svensker i Norge enn å starte med historien om den verdensberømte norske skuespilleren og den verdensberømte svenske regissøren skrevet av den verdensberømte datteren deres? Jeg – var skeptisk. Men vi reiste til Fårö, teamet og jeg. De tok bilder av øyen og jeg tok bilder av dem. Vi fant stranden hvor de verdensberømte hadde gått, og vi så horisonten de hadde sett. Og vi dro til Bergen med store planer. Og skuespillerne og jeg var fremmede og vi ble kjente og vi var på en måte i, eller på besøk i, den kjærligheten som tilhørte virkelighetens trio, kanskje var dette det kaos de hadde levd i, kanskje var de også like lykkelige som vi var noen dager.