3. Wienerklassisismen

3. Wienerklassismen

Har du hørt om wienerbrød, wienerpølse eller wienerschnitzel? Hvilken by tror du disse matrettene stammer fra? Hvis du svarer Wien i Østerrike, er det helt riktig. Da forstår du kanskje også at den musikalske epoken wienerklassisismen er oppkalt etter byen Wien. Det er fordi Wien var den aller viktigste musikkbyen på siste halvdel av 1700-tallet. Der bodde blant andre de tre komponistene som regnes som de største på denne tiden: Franz Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven. Klassisisme er også et morsomt ord. Med klassisisme menes at folk var svært opptatt av stiler som var populære i «gamle dager» – helt tilbake til den greske og romerske kulturen som kalles antikken. De gamle, klassiske forbildene ble populære igjen. I stedet for å pynte med mange detaljer, som man var vant med fra barokken, skulle man nå være fornuftig og ikke overdrive alt så voldsomt. Den klassisistiske kunsten skulle være enkel, ren og balansert. Samfunnet i wienerklassisismen Se for deg at du levde i perioden som kalles wienerklassisismen. Du bodde sannsynligvis på landsbygda, for det gjorde nemlig den største delen av innbyggerne i Europa. Familien din var kanskje bønder eller håndverkere, og dyrket mat og (ca. 1750–1820) DEMO www.musikkforlagene.no laget redskaper til seg selv. Det dere hadde til overs, solgte dere til naboer. Dersom dere skulle reise langt, kjørte dere med hest og vogn. Hvis dere hadde nok penger, betalte dere for en plass inni vognen, mens de andre måtte sitte på benkene bak kusken foran vognen – uansett om det var regn eller snø. De billigste plassene var likevel på taket. Turen mellom europeiske storbyer tok lang tid, gjerne et par uker. På veien kunne man få et glimt av store, vakre slott og herskapshus hvor de rike kongene, grevene og fyrstene bodde.

Livet på slottet var veldig annerledes enn på bygda. Det glitret av gull og luksus i hvert eneste rom, og man var opptatt av å kle seg vakkert og moderne. Mennene

brukte fargerike silkedresser, og damene hadde store, elegante kjoler og skjørt som ble stivet opp med metallstenger og hvalbein. Parykkene skulle være store og krøllete, men utfordringen med de høye parykkene var at man ikke hadde hårspray. I stedet brukte man en blanding av smør og sukker. Kan du tenke deg hvilke dyr som likte å spise denne blandingen? Rotter! Det kunne altså skje at man ble bitt av en rotte når man tok på seg parykken, og derfor oppbevarte man parykkene i et bur om natten slik at rottene ikke skulle komme seg inn til dem. Selv om man pyntet seg med vakre klær og parykker, var det slett ikke sikkert at man luktet særlig godt. Det var ikke fordi menneskene likte å være skitne, men fordi de var overbevist om at man burde være forsiktige med å bade eller vaske seg. Man trodde at vann kunne trenge inn gjennom huden og spre sykdom og død, og at kvinner kunne bli gravide av å bade i samme vann som menn. For å holde seg så rene som mulig, vasket man seg med en tørr klut og gned håret inn med pudder før sengetid. Bare i nødstilfeller, dersom skitten ikke lot seg fjerne, kunne man tørke forsiktig av huden med en fuktig klut. De rike, som hadde mulighet til det, skiftet dessuten skjorter tre ganger om dagen. I løpet av 1700-tallet begynte folk å få mer kunnskap om forskjellige ting, og hvis du har lest historie så vet du at denne perioden kalles for opplysningstiden. Filosofer og lærere trodde at årsaken til at mange var fattige og hadde det DEMO www.musikkforlagene.no dårlig, var at de var «uopplyste» – altså hadde lite kunnskap. De satte i gang med å skrive bøker om alt mellom himmel og jord for å opplyse folk. De glemte at bønder og arbeidere verken hadde råd til å skaffe seg bøker eller tid til å lese dem, hvis de i det hele tatt kunne lese, da. Likevel fikk folk etter hvert mer kunnskap. Blant annet begynte de å vaske seg. De lærte at det var lurt å bruke vann, og dette førte til at sykdommer ikke spredde seg så lett.

Fremdeles var det kirken, konger og fyrster som hadde makten i samfunnet. Musikere og komponister ble fortsatt regnet som deres tjenere, akkurat som i barokkens tid. Men mot slutten av wienerklassisismen begynte dette å endre seg. Beethoven var den første komponisten som valgte å være fri kunstner i stedet for å være tjener for andre. Han ble et forbilde for senere komponister. Ettersom folk ble mer opplyste, ble de opptatte av at alle skulle ha like rettigheter og at

mennesker måtte ha frihet til å bestemme selv. Derfor begynte de å stille spørsmål ved at konger og kirker hadde så mye makt. Folket gjorde opprør, og mange steder ble det krig.

I Frankrike ble kongen og dronningen halshugd og det ble innført republikk med president. Dette kalles for den franske revolusjonen. Folk flest fikk det egentlig ikke så mye bedre, men likevel skjedde det noe viktig: I 1789 ble det laget en erklæring om at alle mennesker har rettigheter. Denne erklæringen inspirerte den norske grunnloven fra 1814 og også FNs menneskerettighetserklæring fra 1948, som fremdeles gjelder i dag. I 1781 oppfant James Watt dampmaskinen. Den førte til så mange endringer at man i senere tid kalte perioden for den industrielle revolusjonen. Nå kunne man bygge fabrikker som var mye mer effektive enn tidligere, og det ble mange nye arbeidsplasser på fabrikkene. Folk begynte å flytte nærmere byene. Selv om byene gradvis vokste seg større, var de ganske mye mindre enn i dag. Med den industrielle revolusjonen kom også rikdom. De som bygde og eide fabrikkene ble rike, og de ble en del av borgerskapet. Flere fikk råd til å kjøpe instrumenter og tid til å lære seg å spille på dem. Musikk ble noe man kunne kjøpe – som konsertbilletter, instrumenter og noter. Det var ikke lenger bare ved hoffene eller i kirkene at man kunne høre seriøs musikk. DEMO www.musikkforlagene.no

Musikken i wienerklassisismen

Musikken ble også preget av de klassiske idéene: Den skulle være ren, balansert og fornuftig. Mange syntes at musikken i barokken hadde vært altfor komplisert, og ønsket heller at musikken skulle være enkel å forstå. Dermed ble den nye musikken lettere og lysere enn den pompøse barokkmusikken.

Når du hører på musikk fra denne perioden, kan du høre etter noen spesielle ting. For det første er musikken sannsynligvis homofon, som betyr at det er lett å høre hvilket instrument eller stemme som har hovedmelodien. De andre stemmene akkompagnerer melodien. For det andre, er musikken noe vi kaller for symmetrisk. Prøv å telle taktene på hver av musikkens deler. Du vil garantert komme til partall som to, fire, åtte eller seksten. Et annet ord for dette er at musikken er peri-

odisk. Den kan lett deles inn i ulike perioder eller deler. Musikkens form er altså oversiktlig og fornuftig.

Et annet morsomt ord som brukes om wienerklassisistisk musikk, og som du kan øve deg på å si, er at den er dualistisk. Det betyr at et musikkstykke skulle ha to ulike temaer som var forskjellige fra hverandre. Dersom for eksempel «hovedtemaet» eller hovedmelodien var trist, måtte «sidetemaet» være glad. Det måtte nemlig være balanse i musikken og ikke for mye av det ene eller det andre. Husker du at i barokken var det noe vi kaller for terassedynamikk, som betyr at musikken skiftet brått mellom å være sterk og svak? Utover på 1700-tallet ble det mer populært å spille gradvis sterkere og svakere. Dermed ble dynamikken mer variert. t Instrumentalmusikk I wienerklassisismen fortsatte komponistene å skrive sonater (musikkstykker for ett eller to instrumenter) og konserter (for solist og orkester). Men det ble også utviklet noen nye former som ble veldig populære, som symfoni og strykekvartett. Komponisten Franz Joseph Haydn var viktig for utviklingen av strykekvartetten, som er et musikkstykke for to fioliner, en bratsj og en cello – altså fire instrumenter. Kvartett betyr nemlig fire. Det Haydn gjorde, var å komponere musikken slik at alle instrumentene var like viktige. Han begynte også å lage fire satser i strykekvartettene. Den første skulle være rask, den andre langsom, den tredje skulle være danseaktig («menuett») og den fjerde skulle også være rask. Haydn kalles for «symfoniens far» siden han også var viktig når det gjaldt hvorDEMO www.musikkforlagene.no dan symfonien ble seende ut i wienerklassisismen og fremover. En symfoni er et musikkstykke som er skrevet for orkester. Haydns symfonier hadde fire satser, nøyaktig slik som strykekvartettene, og de hadde samme oppbygning (rask, langsom, menuett og rask). Den første satsen skulle være skrevet i noe vi kaller sonatesatsform.

Sonatesatsform er en slags oppskrift for hvordan man kan komponere et musikkstykke. Denne oppskriften kan man bruke til å lage små og store musikkstykker, som for eksempel sonater og symfonier. Her er oppskriften på hvordan man komponerer et stykke i sonatesatsform: Del 1: Utstilling/eksposisjon. Man lager to musikalske tema, som er små melodier. Disse kaller man hovedtema og sidetema. Musikken skal selvsagt være dualistisk,

så temaene bør ha forskjellig karakter. Deretter presenterer man temaene i riktig rekkefølge – først hovedtemaet, deretter sidetemaet.

Del 2: Gjennomføring. Man leker med de to temaene. Her har man mange muligheter til å spille temaene i forskjellige varianter. Man kan spille i dur og moll om hverandre, forlenge eller forkorte, spille temaene samtidig, spille temaene i kanon, eller spille temaene i forskjellige tonearter. Del 3: Reprise. Man spiller nesten det samme som i del 1, eksposisjonen, men bruker andre tonearter. Ved behov: Legg til en avslutning som kalles coda. Kirkemusikk De fleste komponistene i wienerklassisismen skrev kirkemusikk, som messer, oratorier og kantater. Disse musikkformene kan du lese mer om i kapittelet om barokken. Opera Mot slutten av barokken, var operaene blitt fulle av underholdende elementer, som flotte kostymer, kulisser og musikk. Men handlingen i stykkene var ikke så viktig lenger. Det syntes mange var dumt. En komponist som het Christoph Willibald Gluck mente at musikken i en opera måtte være «ordets tjener». Det betydde at handlingen i en opera var det aller viktigste, og at sangene og musikken måtte tilpasses den. Mozart, som regnes som den viktigste operakomponisten i wienerklassisismen, fulgte opp dette. Han skrev mange operaer. Mozart er særlig kjent for å gi personer eller spesielle situasjoner kjenningsmelodier. Han kunne også la flere sangere synge forskjellig tekst samtidig og likevel får det til å passe samDEMO www.musikkforlagene.no men. Det kalles for ensemblesang.

Instrumenter i wienerklassisismen

Man brukte fremdeles de samme instrumentene som i barokken, men instrumentene utviklet seg noe for å passe til den nye musikkstilen. På flere av strykeinstrumentene ble halsene bredere og buene lengre og tyngre. I tillegg overtok hammerklaver og piano for cembalo, og tverrfløyte avløste blokkfløyte. Symfoniorkesteret ble større i løpet av perioden, og fikk flere instrumenter (som trompet og pauker).

Komponister i wienerklassisismen

I tillegg til Franz Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven, var det selvsagt mange andre komponister som laget musikk i denne perioden. Noen av de mest berømte er: - Carl Philipp Emanuel Bach (1714–1788), som var en av Johan Sebastian Bachs sønner. Han var en av de viktigste komponistene i overgangen mellom barokk og wienerklassisismen. - Carl Ditters von Dittersdorf (1739–1799), som egentlig het Carl Ditters, men som fikk lov til å legge von Dittersdorf til navnet etter at han ble adlet av keiseren. Han laget mange store verk, som konserter, symfonier og operaer. - Luigi Boccherini (1743–1805), en komponist fra Italia. Han begynte å spille cello da han var fem år gammel, og var med å påvirke musikkstilen slik at celloen fikk en viktigere rolle enn tidligere. - Muzio Clementi (1752–1832), som eide et stort firma som produserte pianoinstrumenter. Han er mest kjent for sine komposisjoner for piano. DEMO www.musikkforlagene.no