2. Barokken

Har du hørt ordet barokk før? Det kan bety noe som er rart eller overdådig. Barokkstilen preget musikk, arkitektur, kunst og litteratur, ja til og med klesstilen på 1600- og 1700-tallet. For å forstå barokkmusikk, er det lurt å vite mer om hva som kjennetegner barokkstilen. Se for deg at du levde på den tiden som kalles for barokken, og at du var ganske rik. Da ville klærne dine vært overfylte med pynt og små dekorasjoner. Mennene hadde ofte høye hatter med svaiende fjær, og store hvite krager i halsen. De hadde knebukser med rysjer og mønstre, og strømper som ble holdt oppe av fine silketørklær. Mennene brukte også parykk. Den skulle ha langt, krøllete hår, og kunne være pudret med en hvetemelsblanding slik at den ble helt hvit. Hvis du var dame, ville du hatt store, fargerike kjoler. Under kjolene brukte man flere underskjørt. Man kunne gjerne binde fast to store puter under skjørtene slik at hoftene ble så brede som mulig. Rundt magen brukte damene korsett, og dette strammet de noen ganger så mye at de knakk et ribbein. De sminket seg slik at huden ble hvit og blek, noe som var moderne på den tiden. Sminken var som en deig som ble lagt i et tykt lag på ansiktet. Når deigen størknet, ble masken så stram at man Barokken (ca 1600–1750)2. DEMO www.musikkforlagene.no ikke kunne smile eller le, for da sprakk sminken opp. Når man skulle pynte seg ekstra mye, brukte man musepels som øyenbryn, og den limte man rett på huden over øynene.

Når du bygget hus, ville du selvsagt valgt den overdådige stilen som var moderne i barokken. Huset hadde gjerne høye søyler på utsiden, og mellom disse kunne det være store buer. Vinduskarmer, lister og rekkverk skulle ha mest mulig detaljer og mønstre. Utsmykningen skulle snirkle

og bukte seg rundt. Til og med dørhåndtakene skulle være klumpete og snirklete og ha så mye utsmykninger og dekorasjoner som mulig. Slike utsmykninger kan også kalles ornamenter, og det er et ord som blir mye brukt når man snakker om barokken.

Samfunnet i barokken På 1600-tallet var folk flest fattige bønder som jobbet hardt for å overleve. De dyrket sin egen mat, og regnet ut nøyaktig hvor store matrasjoner familien trengte et helt år fram i tid, og de hadde full oversikt over hver minste desiliter mel. Man kunne slett ikke regne med å få spise seg mett hver dag. Likevel feiret de høytider og store begivenheter akkurat slik vi gjør i dag, og bakte gjerne både sukkerbrød og pepperkaker til fest. Hvis man hadde mye penger, ble man regnet som en del av borgerskapet. Borgerskapet besto av forretningsmenn som tjente godt på den økende handelen mellom folk og land. Det var likevel ikke borgerskapet som hadde mest makt i samfunnet på denne tiden, det var kongen, adelen og kirken som bestemte. Europa var delt inn i mange små kongedømmer. Kongene kranglet mye, og barokken var en urolig tid med mange kriger. Kongene hadde egne hærer som kjempet for dem slik at de selv kunne oppholde seg hjemme på slottene sine. Der hadde de en haug med tjenere: stallkarer, kokker, vaskehjelper og kusker, i tillegg til musikere og komponister. Musikere og komponister ble nemlig regnet som tjenere, og en av deres oppgaver var å arrangere konserter på slottet. Komponistene kunne ikke bestemme selv hva de ville komponere, men laget musikk på bestilling. En konge kunne for eksempel bestille en ny konsert for å feire sin egen fødselsdag. Kunsten og musikken som ble laget på denne tiden skulle vise fram makten til kongene og fyrstene, og derfor var det om å gjøre å ansette de dykDEMO www.musikkforlagene.no tigste komponistene og musikerne. Kirken ansatte også egne komponister som laget musikk til gudstjenester og høytider.

Barokkens musikk

Akkurat som klærne og bygningene i barokken, var også musikken pompøs, overdådig og fylt av pynt. Eksempler på pynt i musikken kan være at man legger inn triller og ornamenter. Musikken var skrevet ned på noter, men i tillegg måtte sangere og musikere improvisere, som betyr å legge til de tonene man har lyst til. Mye av musikken i barokken er det vi kaller for polyfon musikk. Polyfon er et av de viktigste ordene man trenger å kunne når man lærer om barokk-musikk, så det bør du si høyt mange ganger. Poly betyr flere. Fon betyr lyd. Polyfon betyr at alle stemmene eller instrumentene er like viktige. Det motsatte er homofon musikk.

Da er det en stemme som har hovedmelodien, mens de andre stemmene eller instrumentene akkompagnerer. Når vi hører på polyfon musikk, er det som om melodiene flyter inn i hverandre og det er slett ikke alltid lett å følge med på hva som skjer.

Terassedynamikk er et annet ord man bør kjenne til når man snakker om barokkmusikk. Det betyr at musikken veksler raskt mellom å være sterk og svak. I stedet for at man spiller gradvis sterkere eller gradvis svakere, skjer forandringen i dynamikk ganske plutselig. Dette ble brukt som et virkemiddel for å få fram stemninger i musikken, og gjorde at musikken ble preget av store forskjeller. Slike forskjeller, eller kontraster, var typisk for barokkstilen. Selv om det absolutt var mulig å spille gradvis sterkere og svakere på instrumentene man brukte på den tiden, foretrakk komponistene terassedynamikk. Selv om musikken var full av variasjoner, var det vanlig å ha en grunnstemning i hver sats eller del. Barokkens instrumenter I barokken brukte de mange av instrumentene vi kjenner i dag, men de var likevel litt annerledes. Strengeinstrumenter: Gitar, harpe og lutt. Lutt ser ut som en stor gitar med pæreformet kropp. Det fantes mange ulike typer, og de kunne ha mellom 10 og 25 strenger. Strykeinstrumenter: Fiolin, bratsj, cello, kontrabass og gambe. Slagverkinstrumenter: Pauker og tabor – som ligner på en skarptromme. Treblåsinstrumenter: Fløyte, obo, klarinett og fagott. DEMO www.musikkforlagene.no Alle disse har forandret seg siden barokken, og hadde derfor en litt annen klang enn slik vi kjenner dem i dag. I barokken brukte man både den tverrblåste fløyten (traversfløyte) og den endeblåste fløyten (blokkfløyte). Den tverrblåste fløyten var laget av tre og hadde ingen klaffer. Messinginstrumenter: Trompet, trombone og horn. Messinginstrumentene hadde ikke ventiler, og var derfor vanskelige å spille på. Trompeten var for eksempel bare et langt rør, og man måtte treffe tonene bare ved å regulere med leppene. Tangentinstrumenter: Orgel og cembalo.

Cembalo ligner på piano men har en skarpere og mer strengeaktig klang. Først mot slutten av barokken ble forløperen til pianoet funnet opp.

Barokkens ’band’

Tenk gjennom hvilke instrumenter som vanligvis brukes i et pop-band du kjenner til. Det mest vanlige er trommer, bassgitar, elgitar og et tangentinstrument i tillegg til vokal. I barokken hadde de også noen slags band. Det besto av en solist som sang eller spilte et soloinstrument, et tangentinstrument som orgel eller cembalo, og til sist et bassinstrument som for eksempel kunne være cello. Et slikt band spilte etter noe som kalles for generalbassystemet som kan sammenlignes med det vi i dag kaller besifring. I stedet for bokstaver over notene som viser hvilke akkorder som skal spilles, var det tall under notene. Barokkens affektlære Affekt betyr følelse. I barokken var man veldig opptatt av følelser. Komponistene brukte noe som kaltes for affektlære når de laget musikk. Det var en slags oppskrift på hvordan man kunne bruke forskjellige rytmer, tonearter og melodibevegelser for å fremkalle bestemte følelser hos publikum som lyttet til musikken. Noen tonearter ble regnet for å være glade, andre triste. Noen tonearter passet spesielt godt for konger eller andre mektige personer. Dersom man brukte affektlæren når man komponerte, kunne man samtidig legge inn hemmelige hint om hva musikken handlet om. Når melodien gikk oppover, kunne det bety at det handlet om himmelen. Om melodien gikk nedover, handlet det gjerne om død. Dersom melodien DEMO www.musikkforlagene.no hadde mange halvtonetrinn, hørtes det trist og sørgelig ut. Til og med de forskjellige intervallene, altså avstanden mellom hver tone, hadde sin egen betydning.

Opera

I 1597 skjedde det noe viktig. En kameratgjeng som var opptatt av musikk og teater møttes i den italienske byen Firenze. De begynte med noe nytt som de kalte for opera. Det var et slags teaterstykke med musikk til, hvor skuespillerne sang det de skulle si i stedet for å snakke.

Operaene besto av fire ulike elementer: • instrumentalmusikk hvor orkesteret spilte alene • resitativ som er en form for ’snakkesang’

• arier som er solosanger • korpartier hvor alle på scenen sang sammen

Det fantes to ulike former for operaer: opera seria, som var alvorlige, og opera buffa, som var morsomme.

Operaene ble veldig populære, særlig i Italia, men de spredte seg til alle de største byene i Europa. De som tilhørte det nye borgerskapet hadde råd til å kjøpe billett. Etter hvert ble det vanlig med store og flotte kulisser, som betyr pynten og dekorasjonene som brukes på scenen. Sangerne fikk fantastiske kostymer. Det ble mer vekt på å underholde publikum enn å fremføre et teaterstykke med en handling. De som hadde hovedrollene kaltes for primadonnaer. Det var sangerinner som var veldig bestemte på hvordan de ville ha ting. For eksempel kunne en primadonna bestemme at hun skulle synge glansnummeret sitt selv om det ikke passet inn i operaen i det hele tatt. Kirkemusikk Også i kirkene ble det fremført noe som lignet på operaer. Man fremførte historier fra Bibelen med solister, musikere og kor. En solist kunne for eksempel spille Jesus, mens koret var disipler eller en folkemengde. Den eneste forskjellen fra operafremføringer i teatrene var at det ikke var kulisser og kostymer. Derfor kalte man det ikke operaer, men oratorier. En spesiell type oratorier handlet om det vi kaller Jesu lidelseshistorie, altså fortellingen om da Jesus døde på korset. En slik fremføring kaltes for pasjon, som betyr nettopp ’lidelse’. En annen form for kirkemusikk var kantater. Dette var minioratorier med tekster fra Bibelen som ble fremført på gudstjenester. DEMO www.musikkforlagene.no

Instrumentalmusikk

I barokken var det også mange former for instrumentalmusikk, det vil si musikk som spilles av instrumenter uten at noen synger til. De mest vanlige formene var suiter, sonater og konserter.

Suiter var opprinnelig dansemusikk som folk likte så godt at de begynte å lytte til den i stedet for å danse. En suite består av flere musikkstykker som spilles etter hverandre med en kort pause mellom hver sats.

Sonate er et instrumentalstykke i flere deler. Ofte ble de fremført av to fioliner og et ’barokkband’ – da ble det kalt for triosonater. Det kunne også være bare en solist og da ble det kalt sonate.

Når vi snakker om konsert som et musikkstykke, må vi ikke blande med det å gå på konsert. Det finnes både solokonserter hvor en solist spiller sammen med et orkester, og konserter hvor flere musikere spiller solo samtidig. Da kalles det concerto grosso som betyr «stor konsert».

Fuge er et musikkstykke som ble mye brukt i barokken. I fugen har man flere stemmer, og utviklingen i stykket følger et bestemt mønster. Først spilles en melodi, kalt tema, i en stemme. Deretter utvikles temaet videre. Etter en stund kommer det inn en ny stemme, og den hermer etter det første temaet og spinner videre på det. Slik utvikles musikkstykket. Barokkens komponister Italia og Tyskland var viktige land for utviklingen av barokkmusikken. Det er lurt å kjenne til noen komponister fra barokken. Bortsett fra Antonio Vivaldi, Georg Friedrich Händel og Johann Sebastian Bach, som du får lære mer om senere i boken, er disse noen av de mest berømte: - Claudio Monteverdi (1567–1643), som var en berømt italiensk operakomponist. Etternavnet hans, Monteverdi, betyr «grønt fjell» på italiensk. - Jean-Baptiste Lully (1632–1687), som var en fransk-italiensk komponist kjent for operaer og scenemusikk. Han var en uheldig mann som døde fordi han ble syk etter å ha truffet sin egen tå med en taktstokk. - Henry Purcell (1659–1695), som arbeidet som organist i den berømte kirken Westminster Abbey i London. - Georg Philip Telemann (1681–1767), som komponerte over 3600 musikkstykker og er en av de klassiske komponistene som har laget flest DEMO www.musikkforlagene.no verk. - Jean-Philippe Rameau (1683–1764), som komponerte sin første opera som 50-åring. - Domenico Scarlatti (1685–1757), som er mest kjent for sine 555 sonater for cembalo.