Fra det fjerne. Trykte kart over Norge og nordområdene, 1482–1845

Ginsberg-samlingen

Fra det fjerne

Norsk

NASJONALBIBLIOTEKETS KARTSENTER Nasjonalbibliotekets kartsenter inneholder verdens mest omfattende samling av trykte kart over Norge, Norden og nordområdene. De eldste av disse kartene er fra 1482, de nyeste fra slutten av 1800-tallet.

Sammenstilt utgjør kartene både en historie om kunnskapen om Nordens geografi og en bred beretning om kartenes og selve geografiens utvikling.

Det aller meste av det som finnes her, er deler av Ginsberg-samlingen, som består av rundt 2000 kart, atlas og eldre geografiske bøker og reiseskildringer. I Kartsenteret er dette materialet supplert med utvalgte kart og litteratur fra Nasjonalbibliotekets øvrige samlinger. Nasjonalbibliotekets kartsamling inneholder rundt 150 000 kart og atlas. Alle kart trykt i Norge etter 1882 er bevart her, siden plikt­avleverings­ordningen ble lovfestet dette året. Nasjonalbibliotekets kartsamling inneholder imidlertid også en mengde eldre og utenlandsk materiale.

Nasjonalbibliotekets kartsenter åpnet 2. september 2019.

Heinrich Bünting: «Heele Jordenes kretz affmålningh liik ett Klöffuerbladh» fra Itinerarium Sacrae Scripturae, Stockholm 1595

Tekster ved Benedicte Gamborg BrisĂĽ og Erling Sandmo Design: Superultraplus Designstudio Trykk: Erik Tanche Nilssen AS

Fra det fjerne

Trykte kart over Norge og nordområdene, 1482–1845 Det eldste trykte kartet over Norden ble til i en tid som i dag er fjern og fremmed, og det viser et område som var ukjent for kartmakerne selv. Lengst i nord syntes verden å strekke seg ut over selve geografiens rammer og være overgitt til mørket og kulden.

De visste det ikke selv, men de som tegnet og betraktet disse kartene ville snart få et nytt og videre bilde av verden. De sto på terskelen til det som for de europeiske stormaktene skulle bli oppdagelsenes tidsalder. For menneskene som ble oppdaget, var det begynnelsen på ganske andre historier.

Norden var også ukjent land. Kartene forteller om hvordan denne regionen ble utforsket og kartlagt.

Nederlenderne som seilte langs norskekysten hadde fjernere mål, men kunnskapen de fikk underveis, la grunnlaget for stadig nye kart over landskapene de passerte.

I likhet med folk i andre regioner som ble utfor­s­ ket av de store europeiske sjøfartsnasjonene, var menneskene i nord fortrolige med sine egne omgivel­ ser. Det som var fjernt for andre, var nært for dem.

Men kartene ga nye overblikk og en ny avstand også til det egne.

Etter hvert ble det produsert kart også i Norden.

Fjernheten forsvant langsomt, men aldri helt. I denne utstillingen av fjerne land i fjerne tider finnes den fremdeles.

1

Geografiens renessanse

Omkring år 1400 ble det stadig mer utbredt blant europeiske intellektuelle å dyrke antikken. De mange hundre årene som skilte dem fra denne fjerne fortiden ble hånlig avskrevet som «middelalderen». Samtiden skulle nå bli antikkens gjenfødelse, renessansen.

Karttegningen ble avgjørende formet av renessansen da geografene gjenoppdaget grekeren Ptolemaios’ verk Geografia. Dette var et læreverk i kartprojeksjo­ ner og karttegning, skrevet i Alexandria på 100-tallet e.Kr. I 1406 ble det oversatt fra gresk til latin og kunne leses av alle lærde.

Middelalderens kristne verdenskart hadde vært bilder av Guds skaperverk og plan. De skulle ikke være eksakte bilder av den fysiske verden. Jerusalem var troens sentrum og dermed også kartets midtpunkt, og kartene var typisk tegnet med øst – der solen står opp – øverst. Ptolemaios’ Geografia var noe helt annet: Den tilbød et system av lengde- og bredde­ grader som gjorde det mulig å plassere steder eksakt på kartet. Ved hjelp av dette systemet kunne dessuten mindre områder kartlegges som deler av en hel verden, for lengde- og breddegradssystemet var det samme overalt. De ptolemeiske kartene hadde nord øverst. Noe sentrum hadde de ikke.

Verdenskart fra Ptolemaios’ Geografia, red. Nicolaus Germanus, utgitt av Leonhart Holle, Ulm 1482

1.1 Verdenskart fra Ptolemaios’ Geografia, red. Nicolaus

Germanus, utgitt av Leonhart Holle, Ulm 1482

Gjenoppdagelsen av Ptolemaios førte til at avskrifter av hans Geografia spredte seg i Europa. Etter at trykkekunsten ble oppfunnet kom verket også ut som trykte bøker. Selv om Ptolemaios representerte noe nytt for 1400-tallseuropeerne, ble det raskt klart at hans kunnskap ikke var komplett.

Eksempelvis var ikke det nordlige Skandinavia inkludert i Geografia. Allerede da boken ble utgitt i Ulm i 1482 ble det derfor tilføyd informasjon; den skandinaviske halvøy ble føyet til verdenskartet, halvveis utenfor kartets øvre ramme. Rammen er polarsirkelen, helt korrekt plassert på 66. breddegrad.

For antikkens astronomer var mørketid og midnattssol en logisk konsekvens av jordens kuleform. Siden de kjente jordens omkrets beregnet de polarsirklenes plassering – selv om de den gang ikke kjente landene som ligger der.

Med 1482-utgaven fikk man også plassert riktig land under den nordlige polarsirkel.

1.2 Nordenkart fra Ptolemaios’ Geografia, red. Nicolaus

Redaktøren for 1482-utgaven supplerte Geografia med en håndfull regionkart over områder som ikke var omtalt av Ptolemaios. Disse nylagede kartene kalles tabula novae, «nye tavler». Nordenkartet fra 1482 er en slik tabula nova – det første trykte nordenkartet. I norsk karthistorie er derfor årstallet 1482 viktig; det var første gang Norge kom med på trykte kart.

Norge er her utstyrt med fjorder, fjell og øyer, og blant de norske stedsnavnene finner vi Oslo, Stavanger, Bergen, Nidaros og Trondenes. Trondenes ligger utenfor Harstad og var høvdinggård i vikingtiden, handelssted og det religiøse tyngdepunktet i Nord-Norge gjennom hele senmiddelalderen.

1.3 Ptolemaios’ Almagest, utgitt av Johannes Regiomontanus,

Venezia 1496

Gjennom hele antikken og middelalderen var det geosen­triske verdensbildet enerådende: Jorden var en kule og utgjorde verdens midtpunkt, med solen, månen og planetene

GEOGRAFIENS RENESSANSE

Germanus, utgitt av Leonhart Holle, Ulm 1482

1

kretsende rundt. Dette verdensbildet stemte godt med Kirkens forestillingsverden, der jorden var sentrum for Guds skaperverk. Det geosentriske verdensbildet gjenspeiles i mange 14- og 1500-tallsbøkers illustrasjoner, som i denne utgaven fra 1496 av Ptolemaios’ astronomiverk Almagest.

I 1543 hevdet Copernicus at det er solen, ikke jorden, som er universets sentrum. Copernicus’ heliosentriske modell ble ikke tatt nådig imot av Kirken, og boken hans ble forbudt.

Snaut hundre år etter støttet Galileo Galilei Copernicus’ syn og ble dømt til livsvarig husarrest. Men i motsetning til hva mange tror, er ingen noen gang blitt dømt for å hevde at jorden er rund, for dét har vært den rådende oppfatningen så langt tilbake vi kjenner til.

1.4

Jean Sacroboscos Sphaera mundi, utgitt av Bonetus Locatellus, Venezia 1490 Det geosentriske verdensbildet ble fremstilt både skriftlig og i form av modeller laget av metallringer. Slike modeller var vitenskapelige instrumenter og kalles armillærer. Betegnelsen kommer fra det latinske armillae, som betyr «armbånd».

Armillærer var astronomiske instrumenter som ble brukt til å gjøre beregninger. Både kinesere og grekere laget trolig armillærer flere hundre år før vår tidsregnings begynnelse, men ingen av disse er bevart.

Her sees vitenskapen astronomi fremstilt som en kvinne kalt Astronomia. Hun flankeres av Urania, den greske musen for astronomi, og Ptolemaios, som holder sin bok Geografia.

Astronomia holder både en armillær og en astrolab, som er den flate og bærbare varianten av instrumentet.

1.5 Ptolemaios’ Geografia, utgitt av Girolamo Ruscelli,

Venezia 1564

Grekerne visste at jorden er rund, og for å få frem jordens kule­form anbefaler Ptolemaios at man tegner kart i konisk projeksjon, det vil si at de smalner mot toppen. Ptolemaios angir også lengde- og breddegradskoordinater for 6300 stedsnavn fra den verdenen grekerne kjente til. Men det var ikke Ptolemaios som oppfant lengde- og breddegrader, for gresk kunnskap bygget på persisk, indisk og babylonsk kunnskap. Man vet ikke nøyaktig når konseptet om å dele jorden

inn i lengde- og breddegrader vokste frem, dette var en lang prosess med mange blindveier og avstikkere.

Denne 1564-utgaven av Ptolemaios’ Geografia er utstyrt med en pedagogisk illustrasjon der den delen av jordkloden som Ptolemaios’ kart dekker er markert med lengdegrader.

1.6 «Tabula Moderna Prussie. Livonie, Norvegie et Gottie»

fra Ptolemaios’ Geografia, utgitt av Johann Reger, Ulm 1486

Utgiveren av 1482-utgaven av Ptolemaios’ Geografia, Leonhart Holle, fikk økonomiske problemer og endte med å selge trykkeblokkene til Johann Reger, som trykte og utga verket på nytt i 1486. Nordenkartet i de to Ulm-utgavene er like, men det er likevel en vesentlig forskjell: Da Reger trykte nordenkartet på nytt i 1486, ga han det en tittel.

Denne tittelen går igjen – riktignok i stadig kortere versjoner – på nordenkartene i Ptolemaios-utgivelsene frem til 1541.

Ulm-kartene ble trykt kun med sort, og de av kartene som har farger, er håndkolorert. Den knallblå fargen er typisk for 1482-utgaven, mens den brune fargen er typisk for kartene fra 1486-utgaven.

1.7 Nordenkart fra Ptolemaios’ Geografia, Ulm 1482/1486

Johann Reger kjøpte ikke bare trykkeblokkene, men også det ferdig trykte restopplaget fra Holle. Dette eksemplaret er en hybrid; det ble trykt til 1482-utgaven, men har fått den nye 1486-tittelen skrevet på for hånd.

fra Ptolemaios’ Geografia, utgitt av Marco Beneventanus, Roma 1507

Nordenkartet i Ulm-utgivelsene skapte presedens for hvordan nordenkart ble utformet, og vesentlige endringer og forbedringer ble ikke gjort før godt utpå 1500-tallet. Inntil da var alle nordenkart å finne i Ptolemaios-utgivelser eller i Ptolemaiosinspirerte utgivelser – som alle bygget på nordenkartet i Ulmutgivelsene.

Dette er det første nordenkartet trykt med gravert kobberplate, et såkalt kobberstikk. De foregående kartene var tresnitt, trykt med utskårne treblokker.

GEOGRAFIENS RENESSANSE

1.8 «Tabula Moderna Prussie. Livonie, Norvegie et Gottie»

1

1.9 «Tabula Moderna Norbegie et Gottie» fra Ptolemaios’

Geografia, red. Martin Waldseemüller, Strasbourg 1513

Kartets tittel stammer fra tittelen på nordenkartet utgitt i Ulm i 1486. Redaktøren Martin Waldseemüller har imidlertid droppet å ta med Prøyssen og Livonia i sin tittel. Livonia var en betegnelse på områder som i dag ligger i Latvia og Litauen.

1.10 Kart over Nord-Europa fra Hartmann Schedels

Liber Chronicarum, Nürnberg 1493

Her inneholder den skandinaviske halvøy ikke særlig mange stedsnavn. Kartografen har heller valgt å ta med to ord som ble forbundet med nord: wildlappen, som ofte ble brukt om samer, og mitnacht, som henspiller på mørketiden om vinteren.

1.11 Kart over Nord-Europa fra Johann Schönspergers

Liber Chronicarum, Augsburg (1496) 1497

Hartmann Schedels historieverk ble så populært at Johann Schönsperger allerede i 1496 ga ut en forminsket versjon.

Både i Schedels originalutgave og i Schönspergers versjon er kartene tresnitt. Hos Schedel er alle stedsnavnene skåret inn i selve trykkeblokken, mens stedsnavnene hos Schönsperger er satt med løse typer.

1.12 Verdenskart i Hartmann Schedels Liber Chronicarum,

Nürnberg 1493

Middelalderens kristne verdenskart hadde vist verden som både tid og rom. Jerusalem var kartets sentrum, omkranset av bilder som viste Bibelens begivenheter ved stedene der de hadde utspilt seg. De var hellige steder der begivenhetene dypest sett ennå fantes.

Den ptolemeiske geografien hadde ikke noe sentrum, bare et matematisk koordinatsystem. Geografien tapte sin religiøse mening, men mange kart fra 14- og 1500-tallet kunne fortsatt gi rom for tiden. På dette kartet fra Hartmann Schedels store verdenskrønike ser vi Noahs sønner, Sem, Kam og Jafet, som omkranser den verdenen de selv hadde befolket etter syndfloden. Lesere som savnet historiene fra de kristne middelalderkartene kunne lese dem i boken.

Kartet viser bare den verdenen Ptolemaios kjente, og Nord-Skandinavia er ikke inkludert. Det sørlige Sverige synes så vidt som en liten øy, Suena.

1.13 «Tab Nova Nor & Goti» fra Ptolemaios’ Geografia,

utgitt av Laurenz Fries, Strasbourg 1522

Helt siden Ulm-utgivelsen i 1482 hadde det vært vanlig å plassere Grønland nord for Norge, hektet på Nord-Skandinavia med en landbro. På Laurenz Fries’ kart er det plassert en tekst på denne landbroen. Teksten er på latin og forteller at regionene kartet viser, «…er rike på dyrebar pels, som bringes til vestlige havner. […] De ville innbyggernes ansikter ligner på samojedenes.» Samojeder er betegnelsen på en rekke urfolk som lever i Sibir, og Fries’ omtale gjelder trolig samer.

1.14 «Tab Nova Nor & Goti» fra Ptolemaios’ Geografia.

Etter Laurenz Fries’ død ga Michael Servetus ut Fries’ Ptolemaios-utgave på nytt i 1535 og 1541. Servetus var medisiner og hadde studert både teologi, jus og flere språk.

Han var protestant, ble fordømt av de katolske myndig­hetene i Frankrike og flyktet til det kalvinistiske Genève – men hans avvisning av treenigheten falt heller ikke der i god jord. På ordre fra den protestantiske reformatoren Jean Calvin ble Servetus brent på bålet for kjetteri i Genève i 1553. Medvirkende til utfallet av rettssaken mot ham var de to utgivelsene av Fries’ Ptolemaios-utgave. En av anklagene var nemlig at han på baksiden av kartet over Det hellige land hadde skrevet at landet i stor grad er ufruktbart.

Men denne opplysningen hadde vært med i boken siden Fries’ førsteutgave i 1522 og kom ikke fra Servetus’ hånd.

Mange av Servetus’ bøker ble brent sammen med ham, og kart fra disse bøkene er derfor i dag forholdsvis sjeldne.

GEOGRAFIENS RENESSANSE

Laurenz Fries’ utgave utgitt av Michael Servetus, Wien 1541

1

2

Verdens varianter

At man tidligere trodde at jorden var flat, er en moderne myte som oppsto rundt år 1800. Myten avspeiler datidens syn på middelalderen som mørk og uopplyst, og heltedyrkelsen av Columbus.

At jorden er en kule, hadde på Columbus’ tid ligget som premiss for astronomi, navigasjon og Kirkens verdensbilde i over tusen år. Om kloden var rund eller flat, var derfor ikke et spørsmål i forkant av Columbus’ reise. Usikkerheten rundt Columbus’ planer gjaldt reisens lengde; ingen hadde tidligere seilt så langt over åpent hav, og man regnet med at han ville gå tom for mat og vann. Det foreligger heller ikke historiske kilder som viser at spørsmålet om jordens form har vært oppe til debatt i andre epoker. Man kjenner kun til to historiske «flat-earthere», begge levde i senantikken, og ingen av dem var toneangi­ vende i sin samtid. Kunnskapen om jordens kuleform avspeiles i gamle verdenskart; de avbilder jorden som rund, om enn på ulike måter.

Cornelis de Jode: «Hemispherium ab aequinoctiali linea ad circulum poli artici. Hemispherium ab aequi noctiali linea ad circulum poli antarctici», Antwerpen 1593

2.1 «Orbis typus universalis …» fra Ptolemaios’ Geografia,

red. Martin Waldseemüller, Strasbourg 1513

I 1507 utga Martin Waldseemüller det eldste kjente kartet som bruker navnet Amerika. Navnet ble valgt som en hyllest til Amerigo Vespucci, den første som fastslo at det nyoppdagede landet var et eget kontinent. I ettertid må Waldseemüller ha blitt i tvil om valget, for på senere kart kaller han kontinentet Terra Incognita, «ukjent land», eller lar det være navnløst, slik som her. Navnet Amerika hadde imidlertid allerede festet seg.

Verdenskartet fra 1507 ble trykt i 1000 eksemplarer, men kun ett eksemplar har overlevd; det ble gjenfunnet på Wolfegg slott i Tyskland i 1901 og kjøpt av det amerikanske nasjonalbiblioteket for ti millioner dollar i 2003. Under en høytidelig overrekkelsesseremoni i 2007 erklærte Angela Merkel at USAs bidrag til gjenoppbyggingen av Tyskland etter andre verdenskrig og det påfølgende vennskapet landene imellom var årsaken til at Tyskland godkjente eksporten av kartet til USA. 2.2 Gerard de Jode: «Vniversi orbis sev terreni globi in plano

effigies», Antwerpen 1578

Tittelen forteller at kartet viser kloden på én flate, vist som en person. Med litt fantasi kan man tenke seg kartet som et ansikt. Dette blir dermed 1500-tallets anskueliggjøring av det engelske uttrykket «the face of the Earth».

2.3 Nina Brown Baker: Historien om Christofer Columbus,

Washington Irvings Columbus-biografi fra 1828 regnes som en av hovedkildene til myten om at man tidligere trodde jorden var flat. Boken har noe av det samme intrigeoppsettet som dagens Hollywood-actionfilmer: Columbus er helten, underdogen, den eneste som skjønner at jorden er rund – og at det dermed kunne være mulig å komme til India ved å seile vestover. Samtidig er Kirkens lærde tildelt rollen som de trangsynte og gammeldagse som tror at jorden er flat.

Oppfatningen av at de fleste på Columbus’ tid trodde at jorden var flat, henger fremdeles igjen, slik som i Nina Brown Bakers barnebok om Columbus.

V E R D E N S VA R I A N T E R

Oslo (1952) 1991

2

2.4 Johann Ruysch: «Vniversalior Cogniti Orbis Tabula»

i Ptolemaios’ Geografia, red. Evangelista Tosinus, Roma 1508

I Ptolemaios-utgivelsene ble det etter hvert vanlig å inkludere både et den gang moderne verdenskart og et Ptolemaios-kart der verken Amerika eller den skandinaviske halvøy var med.

Dette er et 1508-moderne verdenskart. Den gang var nord­ områdene fremdeles ikke utforsket, og man visste ikke hvordan områdene i nord hang sammen. Til forskjell fra Ulm-kartene, der Grønland henger sammen med Nord-Skandinavia, valgte Johann Ruysch å la Grønland henge sammen med Asia.

2.5 Benedetto Bordone: Isolario, Venezia 1528

Øyatlas var populære i middelhavsområdet på 14- og 1500tallet. Den gang var skip det viktigste transportmiddelet og dermed nødvendig for det meste av handelsaktiviteten.

Isolario ble utgitt fire ganger mellom 1528 og 1547 og var ment som en illustrert guide for sjøfolk; boken beskriver øyenes navn, myter, levemåter, klima og historie. I tillegg til øykartene inneholder Isolario et verdenskart der jorden vises som en utbrettet kule, et europakart og et nordenkart.

Disse var ment som oversiktskart til hjelp for leseren.

På baksiden av nordenkartet er det et kart over NordAmerika – det første trykte amerikakartet. Her er også Asorene tegnet inn, samt de to mytologiske atlanterhavs­øyene Asmaide og Brazil. Sistnevnte er kjent fra irske myter, som forteller at øya var dekket av tåke med unntak av én dag hvert syvende år. Den ble da synlig, men kunne fremdeles ikke nås.

2.6 «Typus orbis descriptione Ptolemæi» fra Ptolemaios’

Geografia, Laurenz Fries’ utgave utgitt av Michael Servetus, Wien 1541

Mellom 1522 og 1541 kom Laurenz Fries’ versjon av Ptolemaios’ Geografia i ikke mindre enn fire utgaver. På midten av 1500-tallet var utforskningen og kartleggingen av Amerika godt i gang, og Ptolemaios-kartene – der Amerika ikke var med – ble etter hvert regnet som historiske kart; de viste hva man på Ptolemaios’ tid visste om verden.

Dette avspeiles i dette kartets tittel, som kan oversettes med «Verden ifølge Ptolemaios».

2.7 Heinrich Bünting: «Heele Jordenes kretz affmålningh

liik ett Klöffuerbladh» fra Itinerarium Sacrae Scripturae, Stockholm 1595 Heinrich Bünting var professor i teologi i Hannover og ga ut boken Itinerarium Sacrae Scripturae i 1581. Den var en geografisk fremstilling av Det hellige land, sett gjennom bibelske figurers reiser. Boken ble raskt populær og oversatt til flere språk.

Kartet fra Büntings bok viser den gamle verdens tre deler, Europa, Asia og Afrika, knyttet sammen av Jerusalem, kristendommens sentrum. Bünting kombinerer denne middelalderske symbolske geografien med den nye ptolemeiske. Amerika kommer til syne nede i venstre hjørne, og Skandinavia er plassert helt oppe i nord, løsrevet fra Europa for øvrig. Hensikten må være å vise at de nordlige landene strekker seg forbi polarsirkelen, Ptolemaios’ geografiske yttergrense.

Denne svenske utgaven skiller seg fra originalen ved at også Norge er navngitt som en del av Skandinavia.

2.8 Illustrasjon til Daniels bok i Gustav Vasas Bibel,

Dette kartet stammer fra Gustav Vasas svenske bibelutgave fra 1541. Det viser en av profeten Daniels apokalyptiske drømmer. Denne er skildret i 7. kapittel i Daniels bok, der fire uhyrer stiger opp fra havet for å herske over verden. Daniels drømmer hadde stor betydning for middelalderens historieskrivning, ikke minst fordi de syntes å utlegge verdens historie som en serie epoker. Kartet viser verden uten Amerika, som hadde vært ukjent for Daniel.

Bildet sto på trykk første gang i 1530, i Luthers skrift Eine Heerpriedigt wider den Turcken, «En hærpreken mot tyr­kerne», gitt ut i Wittenberg av Hans Lufft. Der knytter Luther Daniels drøm til islam og trusselen fra Det osmanske riket.

Bare ett år tidligere hadde en stor osmansk hær beleiret Wien. Hæren befinner seg her midt på kartet, skjult i fjellene i Vest-Asia.

V E R D E N S VA R I A N T E R

Uppsala 1541

2

2.9 Cornelis de Jode: «Hemispherium ab aequinoctiali linea

ad circulum poli artici. Hemispherium ab aequi noctiali linea ad circulum poli antarctici», Antwerpen 1593

Her er jordkloden delt ved ekvator slik at kartet viser den nordlige og den sørlige halvkule med Nordpolen og Syd­polen i sentrum av hver sin halvdel. Denne måten å vise jorden på kalles dobbelthemisfære i polarprojeksjon.

Stjernebildet Store bjørn inneholder den mindre konstellasjonen Karlsvognen, som brukes til å peke ut Nordstjernen.

Ordet for «bjørn» på gresk er arktikos. Områdene rundt Nord­ polen har fått navn etter bjørnen og kalles Arktis. Navnene Arktis og Antarktis avspeiler kunnskapen om jordens kuleform: Arktis er i nord, og det motsatte – anti Arktis, altså Antarktis – er i sør.

2.10 Verdenskart i Ptolemaios’ Geografia, utgitt av Bernardus

Sylvanus, Venezia 1511

Dette verdenskartet fra 1511 er det første kjente kartet laget i såkalt hjerteprojeksjon.

Flerfarget trykk av kart ble ikke vanlig før ut på 1800tallet. De aller fleste kart med farge som er eldre enn dette, er derfor håndkolorerte. Det ble gjort noen forsøk med to- og trefargede trykte kart tidlig på 1500-tallet, men fargene ble kun brukt på linjer og bokstaver, ikke på flater.

Flerfarget trykk var teknisk krevende og derfor dyrt, og de fleste trykkerne som prøvde seg på dette, ga det opp.

I 1511-utgaven av Ptolemaios’ Geografia er kartene trykt i sort og rødt.

2.11 «Orbis descriptio» i Ptolemaios’ Geografia, utgitt av

Girolamo Ruscelli, Venezia 1574

I geometri er sirkelen inndelt i 360 grader. Jorden er da også inndelt i 360 lengdegrader. Ordet geometri kommer fra gresk, der geo betyr «jord» og metria «måling». Geometri betyr altså «måling av jorden».

Men hvor på jordkloden begynner man når man skal telle til disse 360 – hvor er lengdegrad 0? Antikkens – og Ptolemaios’ – vestligste kjente område var Kanariøyene, og fra gammelt av plasserte man derfor lengdegrad 0, kalt nullmeridianen, der. Tittelen forteller oss at kartet

er en beskrivelse av jordkloden. Den er for anledningen delt i en vestlig og en østlig halvkule, og delingen går ved null­ meridianen på Kanariøyene.

2.12 Antonio Salamancas verdenskart, Roma 1564

Antonio Salamancas verdenskart er en kombinasjon av dobbelthemisfære- og hjerteprojeksjon som kalles dobbelt hjerteprojeksjon.

Finner man tallet 360 nederst på den venstre halvdelen og følger linjen nordover, ser man at den går gjennom Kanariøyene. Kartet har altså Kanariøyene som nullmeridian.

Det ble senere flere konkurrerende nullmeridianer; på en del kart ble Kapp Verde-øyene brukt, mens andre opererte med Asorene – og engelskmennene brukte etter hvert Greenwich. På Den internasjonale meridiankonferansen i Washington i 1884 ble Greenwich en gang for alle fastsatt som den offisielle nullmeridianen.

2.13 O.J. Hagelstam: «Karta öfver Staden Christiania i

Også Christiania var med i kampen om å være verdens utgangspunkt. I slutten av 1820-årene utarbeidet matematikeren og astronomen Christopher Hansteen en nullmeridian med utgangspunkt i Observatoriet på Solli plass, bare noen hundre meter fra der du står nå. Denne kalles Christianiameridianen. Hansteen fant Christianias beliggenhet ved å beregne Observatoriets eksakte plassering. Før hans grundige arbeid var verken Christiania eller Norge korrekt plassert på kartet.

Hansteen må ha brukt akkurat dette bykartet under arbeidet, for notatene er i hans håndskrift. Før Observatoriet ble bygget, bodde Hansteen på madam Niemanns løkke i Pilestredet. Nederst har han regnet om et bueminutt til norske alen, som Hagelstams kart allerede angir. Hansteen bruker samme forholdstall til å regne om avstanden fra Gamle Aker kirke, Observatoriet og Domkirken og til madam Niemanns lysthus – det vil si lysthuset i hans egen hage.

V E R D E N S VA R I A N T E R

Norrige och Trakten der omkring», Stockholm 1816

2

3

Navigasjon på kulen

Standardlæreverket i astronomi var gjennom tre hundre år De sphaera, skrevet tidlig på 1200-tallet av Jean Sacrobosco, professor i astronomi ved universitetet i Paris. Ordet sfære kommer av gresk sphaira, som betyr «ball» eller «kule», og Sacroboscos bok inneholder mange illustrasjoner som viser hvordan man skal navigere på den runde kulen.

Sacroboscos bok ble skrevet av for hånd, og avskrif­ tene spredte seg over store deler av Europa. Etter at trykkekunsten ble oppfunnet i 1450-årene ble en trykt utgave av De sphaera raskt utgitt, allerede i 1472. I løpet av de neste to hundre årene ble det utgitt over åtti utgaver av Sacroboscos bok – under ulike titler og supplert med de forskjellige utgivernes resonnementer og kommentarer. I tillegg finner man illustrasjoner som bygger på Sacrobosco i en mengde bøker om astronomi og navigasjon.

Cornelis de Jode: «Totius Orbis Cogniti Universalis Descriptio», Antwerpen 1589

3.1 Cornelis de Jode: «Totius Orbis Cogniti Universalis

Descriptio», Antwerpen 1589

I 1569 presenterte Gerard Mercator kartprojeksjonen som kalles mercatorprojeksjon. Denne er fremdeles mye brukt, om enn i modernisert versjon. I mercatorprojeksjonen samles ikke lengdegradene på polene, men går rett opp og ned slik at lengde- og breddegradene danner et rettvinklet rutenett. Det er enklere å navigere etter kart i mercatorprojeksjon enn etter kart der lengdegradene er buede og samles i topp og bunn. Å gjøre navigasjon enklere var da også Mercators hensikt med å utarbeide projeksjonen. Kart i mercatorprojeksjon får imidlertid nord- og sørområdene til å se uforholdsmessig store ut.

3.2 Willem Blaeu: «Nova Totius Terrarum Orbis Geographica

Ac Hydrographica Tabula», Amsterdam 1635

3.3 Tittelblad i Jacob Coloms De Vyerighe Colom …,

Amsterdam 1648

De aller fleste bevarte eldre kart var kostbare gjenstander også i sin egen tid. De var ikke laget for å tas med på reise, men for studier og refleksjon innendørs. Et av unntakene var seilasbøkene, håndbøker for styrmenn. Fra og med Lucas Waghenaers bøker var det vanlig at bøkene også var utstyrt med kart.

N AV IG A S J O N PÅ K U L E N

Willem Blaeus verdenskart er laget i mercatorprojeksjon og omkranset av illustrasjoner. Øverst sees allegorier over månen og de kjente planetene. Planetene utenfor Saturn trenger man teleskop for å se, og disse ble derfor oppdaget etter at dette kartet ble laget. Rekkefølgen viser det geosentriske verdensbildet, som plasserte solen mellom Venus og Mars. Nå vet vi at dette er jordens plass. Til venstre sees de fire elementene og til høyre de fire årstidene.

Nederst vises verdens syv underverker, som var turist­ attraksjoner allerede i antikken.

Fra venstre: Babylons hengende hager, Kolossen på Rhodos, Pyramidene, Mausoleet i Halikarnassos, Artemis­ tempelet i Efesos, Zevsstatuen i Olympia og Fyrtårnet på Faros ved Alexandria. Blaeu har valgt å bruke romerske i stedet for greske gudenavn, og Artemistempelet er derfor presentert som Dianatempelet og Zevs som Jupiter.

3

Både Lucas Waghenaer, Willem Blaeu og Jacob Colom ga ut slike bøker. Det nederlandsk-ostindiske kompaniets skip skulle alltid ha en av Blaeus seilasbøker om bord. Blaeu og Colom var direkte konkurrenter, og bøkene deres er påfallende like, typisk med tittelblad som viste menn som lærte hverandre kunsten å navigere og tegne kart. Scenen til havs her viser til 2. Moseboks 13. kapittel, der israelittene ledes av Gud i form av en ildsøyle. Slik kunne Colom også iscenesette seg selv; navnet hans betyr «søyle».

3.4 Oronce Fine: Orontii Finei Delphinatis liberalium discipli-

narum professoris regii …, Paris 1532

Oronce Fine var professor i matematikk ved Collège Royal i Paris og redaktør for utgivelser av blant annet Evklids og Sacroboscos verker. Fine skrev også selv bøker om astronomi, kosmografi og matematikk, og sto for illustrasjonene i dem.

Illustrasjonen med skipet er inspirert av Sacrobosco og viser hvordan jordens krumning gjør at man bare kan se det som er over horisonten.

3.5 Robert Dudley: «Carta particolare della parte Australe

della Noruegia …» fra Dell’ Arcano del Mare, Firenze 1646 Robert Dudley var uekte sønn av jarlen av Leicester, en av dronning Elizabeths favoritter. Han var vitenskapsmann, matematiker, skipsarkitekt og navigatør – og en eventyrer.

Tjue år gammel reiste han på en ekspedisjon til De vestindiske øyer, der han kombinerte oppdagelsesreiser med plyndring av spanske skip. Kort etter hjemkomsten falt han imidlertid i unåde og endte opp i eksil i utlandet. Dudley bosatte seg i Firenze, der han tilbrakte tretti år i tjeneste hos storhertugen av Toscana. Hans sjøatlas Dell’ Arcano del Mare – «Havets hemmeligheter» – kom ut i 1646. I tillegg til sjøkartene omfatter sjøatlaset tekster om skipsfart, med emner som maritim jus, skipsbygging, navigasjon og astronomi.

Dell’ Arcano del Mare er det første sjøatlaset der alle kartene er fremstilt i mercatorprojeksjon. Til forskjell fra mange samtidige kartografer laget Dudley kartene fra bunnen av, og dermed er de ikke av de mest korrekte.

3.6 Andreas Cellarius: «Hemisphærium …» fra Harmonia

macrocosmica (1660), utgitt av Valk og Schenk, Amsterdam 1708

N AV IG A S J O N PÅ K U L E N

I Ciceros verk Scipios drøm, skrevet i 50-årene f.Kr., beskrives jorden som en kule inndelt i klimasoner. Cicero bygget på Aristoteles, som opererte med fem klimasoner: sonen ved ekvator, som er varm og ubeboelig, sonene nord og sør for ekvatorsonen, som er tempererte, og sonene i nord og sør som er så kalde og ugjestmilde at de ble kalt zona frigida.

På 400-tallet skrev Macrobius et kommentarverk til Scipios drøm, illustrert med kart over klimasonene. Macrobius’ verk fikk stor innflytelse og ble lest og kopiert i over tusen år. Macrobius-kart viser oftest ikke kystlinjer, kun en rund jord skjematisk inndelt i klimasoner.

Cellarius’ kosmosatlas inneholder 1600-tallets kunnskap om universet og jorden, blant annet dette kartet med klima­ sonene på den østlige halvkule. Da kartet ble laget var handelen blitt global, og inndelingen i klimasoner var derfor ikke lenger en teoretisk modell, men praktisk informasjon.

3

4

Den kaldeste snarveien

På slutten av 1500-tallet utviklet republikken De forente Nederlandene seg til en kulturell og økonomisk stormakt. I 1590-årene ble det gjort tre nederlandske forsøk på å finne en arktisk nord­østpassasje, en seilbar rute nord for Skandinavia og Russland og til Østen. Slik kunne man unngå den lange ruten rundt Afrika. I dag omtaler vi de tre ekspedisjonene som Barents-ekspedisjonene etter navigatøren og kartografen Willem Barents.

Han var sentral i både planlegging og gjennomføring av alle tre ekspedisjonene og ekspedisjonsleder for den tredje ekspedisjonen.

Gerrit de Veer var deltager på den andre og tredje ekspedisjonen og skrev dagbok fra begge reisene, supplert med informasjon fra den første reisen.

Barents-ekspedisjonene var dramatiske, spesielt den siste, der skipet frøs fast i isen på nordøstsiden av Novaja Semlja og mannskapet ble nødt til å over­ vintre i et hus de laget av drivtømmer og plank fra

Henricus Hondius: «Poli Arctici, et Circumiacentium Terrarum Descriptio Novissima», Amsterdam 1636

skipet. 12 av 17 mann overlevde strabasene og kom hjem til Amsterdam. Willem Barents døde under hjemturen.

De Veers reisebeskrivelse ble utgitt allerede i 1598, året etter at den siste ekspedisjonen kom hjem.

Boken ble en bestselger og utgitt på flere språk.

4.1 Lucas Waghenaer: «Generale Paschaerte van Europa»

fra Spieghel der Zeevaerdt, Leiden 1584–1585

Dette kartet er datert 1583 og sto første gang i Lucas Waghenaers Spieghel der Zeevaerdt i 1584–1585. 1583 er det samme året som nederlandske handelsskip begynte å seile jevnlig til Arkhangelsk i Kvitsjøen. Havet og kysten nordøst for Norge var fremdeles regnet som ukjent område da dette kartet ble utarbeidet, og Waghenaer har da heller ikke tatt med Kvitsjøen; kartet når kun til midt på Kolahalv­øya. Områdene som Barents-ekspedisjonene skulle seile gjennom, lå derfor bokstavelig talt utenfor kartet – utenfor deres kjente verden.

4.2 Petrus Plancius: «Europam ab Asia & Africa segregant

Mare mediterraneum», Amsterdam 1594

Det lille kartet øverst til høyre er et detaljkart over Novaja Semlja. Teksten under kartet forteller at i juli 1594 hadde skip reist til dette området på oppdrag fra de nederlandske myndighetene – men at de ennå ikke hadde returnert.

Skipene det dreier seg om, er den første av de tre Barentsekspedisjonene.

4.3 Nordenkart i Jan Huygen van Linschotens reisebeskri-

velse Voyagie, ofte Schip-Vaert, Franeker 1601

Den første Barents-ekspedisjonen greide i 1594 å komme seg inn i Karahavet gjennom stredet som skiller Novaja Semlja fra fastlandet. Den stiplede linjen viser reiseruten deres.

Suksessen utløste enorm entusiasme i Nederlandene, og i 1595 ble det utrustet en ny ekspedisjon på syv skip.

Skipene var lastet med handelsvarer og hadde med seg håndverkere som gullsmeder og diamantslipere. Den andre ekspedisjonen hadde også et tydelig økonomisk siktemål: De nederlandske myndighetene sendte med handelsagenter som skulle opprette handelskontorer og gjøre handelsavtaler.

Jan Huygen van Linschoten var en av disse agentene.

Også denne gangen greide ekspedisjonen å komme seg inn i Karahavet, men på grunn av isforholdene lyktes de ikke i å seile videre østover, og ekspedisjonen måtte snu med uforrettet sak.

4.4 Gerrit de Veers reisebeskrivelse, utgitt av Theodore

de Bry, Frankfurt 1601

På den første ekspedisjonen i 1594 fikk nederlenderne sitt første møte med isbjørn. Mennene visste ikke hvor sterke isbjørner er, og trodde de kunne fange en levende ved å hale den inn med et tau. Isbjørnen svarte langt mer offensivt enn de hadde forestilt seg og klatret opp i båten. Mennene hadde heldigvis flaks; tauet de hadde fått rundt bjørnens hals hang fast i roret slik at bjørnen svimte av, halvveis oppi båten. Det kan ikke ha fristet å beholde isbjørnen levende, for det var kun bjørneskinnet som nådde Amsterdam.

4.5 Gerard Mercator: «Septentrionalium Terrarum descrip-

tion» fra Atlas sive Cosmographicae Meditationes de Fabrica Mundi et Fabricati Figura, Duisburg (1595) 1602

4.6 Gerard Mercator: «Septentrionalium Terrarum descriptio»

fra Atlas sive Cosmographicae Meditationes de Fabrica Mundi et Fabricati Figura, Duisburg (1595) 1628

Spitsbergen og Bjørnøya ble oppdaget av Willem Barents i 1596 og finnes derfor ikke på Gerard Mercators nordpolkart fra 1595. Etter Mercators død kjøpte kartografen Jodocus Hondius Mercators trykkplater og gjorde endringer på trykkplaten til nordpolkartet; han fjernet deler av nordpolkontinentet slik at det ble plass til å gravere inn Spitsbergen og Bjørnøya. Disse er

DEN K ALDESTE SNARVEIEN

På mange kart fra 1500-tallet er det tegnet inn et firedelt nordpolkontinent. Kilden til forestillingen om dette kontinentet er et nå tapt 1300-tallsverk kalt Inventio fortunata, skrevet av en forfatter vi ikke lenger vet navnet på. Inventio fortunata kjennes kun fra Ruysch’ verdenskart fra 1508, som omtaler det i en kort tekst plassert ved 90. breddegrad, og fra Gerard Mercators brevveksling med John Dee, råd­giver for Elizabeth 1. av England. Ruysch’ kart kan sees i utstillingens Tema 2, Verdens varianter.

Det første nordpolkartet vi kjenner til, viser et firedelt nordpolkontinent. Dette kartet er et såkalt bikart, et innfelt kart plassert nede i hjørnet på Mercators verdenskart fra 1569. Verdenskartet finnes i dag kun i noen få eksemplarer.

Da Mercator laget nordpolkartet til atlaset sitt, tok han utgangspunkt i dette bikartet.

4

kalt t’Nieuland – «Det nye land» – og Beeren eylandt – altså «Bjørnøya».

Hondius oppgraderte også Novaja Semlja med kunnskapen som Barents-ekspedisjonene så dyrekjøpt hadde bidratt med. Barents’ vinterleir på Novaja Semlja er avmerket med t’ Behouden huys, «det sikre huset». Denne opplysningen finnes på kart ut nesten hele 1600-tallet. Hondius utga sin første av i alt 15 utgaver av Mercators atlas i 1606 – med den oppdaterte versjonen av nordpolkartet.

4.7 Lucas Waghenaer: «Universe Europeæ Maritime» fra

Spieghel der Zeevaerdt, Antwerpen (1591) 1596

Tidlig i 1590-årene var nederlenderne i full sving med handel i Finnmark, på Kolahalvøya og i Kvitsjøen. Lucas Waghenaers europakart fra 1583 viser ikke Kvitsjøen, og kartet ble derfor i 1591 erstattet med et nylaget europakart som strakte seg lenger øst slik at de nye og viktige nordlige handelsområdene kom med.

1500-tallets nederlandske kart var en konsekvens av handelen som nederlenderne drev langs kysten, og kartene gir derfor særlig detaljert informasjon om kystområder og lite om innlandet. Kartene viser mulige stoppesteder under transporten – og kan slik minne om dagens T-banekart.

4.8 Cornelis Doedsz: «Tabula Hydrographica», utgitt av

Claes Jansz Visscher, Amsterdam (1589) 1610

Førsteutgaven av Cornelis Doedsz’ kart kom i 1589 og finnes kun i ett kjent eksemplar, som er bundet inn i et eksemp­lar av Lucas Waghenaers Spieghel der Zeevaerdt fra 1596. Boken eies av British Library. Kartet som vises her er det ene av to kjente eksemplarer av andreutgaven fra 1610.

Da nederlenderne først begynte å bli kjent rundt og øst for Nordkapp gikk utviklingen av den geografiske kunnskapen fort, og forbedringen fra Waghenaers europakart fra 1583 og til Doedsz’ kart er tydelig. Som tittelen indikerer, er «Tabula Hydrographica» et sjøkart. Kartet var sin tids beste; det viser Europas nordlige kystområder langt bedre enn noe tidligere kart.

4.9 «Barentskartet», utgitt av Cornelis Claesz, Amsterdam

1598

De overlevende etter overvintringen på Novaja Semlja brakte med seg Barents’ kartskisser tilbake til Nederlandene, og det trykte resultatet kalles «Barentskartet». Ekspedisjonen oppdaget Svalbard og Bjørnøya, og «Barentskartet» er det første som viser disse øyene. Den stiplede linjen viser den tredje ekspedisjonens reiserute, og vinterleiren på Novaja Semlja er tegnet inn.

Barents tilhørte en fløy som mente at nordpolkontinentet ikke fantes. Man anså pakkis som et kystfenomen og Barents resonnerte som følger: Om det ikke finnes noe nordpolkontinent, vil det heller ikke være pakkis nord for Novaja Semlja, men åpent seilbart hav. Selv om Barents’ skip frøs fast i isen, bidro ekspedisjonen til at ideen om nordpolkontinentet svant hen; de fleste kart laget etter «Barentskartet» viser Arktis som åpent hav. Barents-ekspedisjonene fant ikke noen nordlig sjørute til Østen, og var slik sett mislykket, men bidro til bedre kartlegging av og mer kunnskap om nordområdene.

4.10 Gerrit de Veers reisebeskrivelse, utgitt av Cornelis Claesz,

Amsterdam 1600

«Med to båter, fulle med folk, sloss vi en lang stund, og ødela nesten alle våre våpen før vi klarte å overmanne bjørnen. Øya dette hendte i nærheten av, kalte vi Beyren Eylandt.»

Dette er altså isbjørnen som har gitt navn til Bjørnøya.

Etter oppdagelsen av Svalbard og Bjørnøya seilte kun Barents’ skip videre; målet var å komme seg østover ved å seile nord for Novaja Semlja. Skipet frøs imidlertid fast i skru­ isen på østsiden av Novaja Semlja i august 1596.

DEN K ALDESTE SNARVEIEN

Etter lange drøftinger vedtok nederlandske myndigheter at de ikke skulle sende ut en tredje ekspedisjon – de fryktet den ville bli stoppet av isen i Karahavet enda en gang. Bystyret i Amsterdam handlet imidlertid på egen hånd og sendte av gårde to skip i 1596, med Willem Barents som ekspedisjonsleder.

Alle de tre ekspedisjonene var stadig utsatt for isbjørn­ angrep, noe som avspeiles i Gerrit de Veers dagbok, der det er tallrike omtaler av møter med isbjørn. 17. juni 1596 skriver de Veer:

4

4.11 Gerrit de Veers reisebeskrivelse, utgitt av Levinus

Hulsius, Nürnberg 1602

Willem Barents’ mannskap bygget et hus på Novaja Semlja, men pipen tok ikke unna nok av røyken fra bålet. Mennene var derfor så plaget av røyk at de i perioder måtte fyre mindre. De Veer skriver at mindre fyring resulterte i et «… to fingre tykt lag is på veggene inne, ja til og med i køyene våre der vi lå, var det like tykt». Det hjalp imidlertid litt på kulden når de varmet opp skipets kanonkuler på bålet og brukte dem som varmesteiner i sengene.

4.12 Kart over Novaja Semlja i Gerrit de Veers reisebeskri-

velse, utgitt av Cornelis Claesz, Amsterdam 1598

Dette er det første kartet over Novaja Semlja tegnet av noen som faktisk har vært på nordspissen av øya. Den stiplede linjen viser ruten mannskapet seilte – i to åpne småbåter – fra vinterleiren de hadde bygget og til handelsplassen Kola i Murmanskfjorden. Barents døde på hjemreisen, trolig av skjørbuk, og er begravet et eller annet sted på kysten av Novaja Semlja. 12 av 17 mann overlevde strabasene og kom hjem til Amsterdam.

4.13 Henricus Hondius: «Poli Arctici, et Circumiacentium

Terrarum Descriptio Novissima», Amsterdam 1636

Etter den tredje Barents-ekspedisjonens oppdagelse av Svalbard i 1596 ble det klart at det fantes store mengder sel, hval og hvalross ved øygruppen. I 1612 startet den systematiske hvalfangsten på Svalbard. Hval kunne nemlig brukes til mye forskjellig: Av hvalbarder ble det laget parasoller og korsettspiler, og av hvalspekket ble det kokt olje til bruk i lamper.

Oljen var også en ingrediens i såpeproduksjon og i prepareringsprosesser for tekstiler og skinn. Oljekokingen foregikk under åpen himmel på hvalstasjonene på Svalbard.

På 1600-tallet var ideen om det firedelte nordpolkontinentet forlatt, og nordpolområdet vises derfor her som åpent hav.

4.14 Kart over Spitsbergen fra Samuel Purchas’ Purchas

his pilgrimage: or Relations of the world and the religions observed in all ages and places discovered, from the creation unto this present, London 1625 Den engelske presten Samuel Purchas var en flittig samler av reisebeskrivelser, som han ga ut som en rekke «pilegrims­ reiser» mellom 1613 og 1625. Til sammen utgjorde de en stor illustrert beretning om skaperverkets mangfold, overalt og til alle tider. Dette kartet er fra Purchas’ siste bok og er utstyrt med bilder av jakt og hvalfangst. Skaperverket sto til menneskenes disposisjon. Flere senere kartografer baserte seg på Purchas, men rettet opp en åpenbar feil: Purchas har anført på kartet at det viser Grønland, men det gjør det jo ikke.

Purchas oppga at forelegget for kartet var tegnet av hvalfangstskipperen Thomas Edge. Den tredje største øya i øygruppen Svalbard heter Edgeøya etter ham, men den er ikke forbundet med Spitsbergen, som her.

4.15 Illustrasjon i Cornelis Gijsbertsz Zorgdragers

Cornelis Gijsbertsz Zorgdrager seilte i mange år som kaptein på nederlandske hvalfangstskuter i havområdene rundt Grønland, første gang i 1690. Erfaringene viste ham at mye av det man hørte og leste om hvalfangst og nordområdene var tilfeldig og upålitelig. Dette hevdet han i sin bok om hvalfangst, utgitt første gang i 1720. Her presenterte han kunnskap han selv kunne gå god for, sammen med enkle og presise kart uten sjøuhyrer, men med spektakulære bilder av en farefylt tilværelse – som altså blant annet kunne gjøre det nødvendig å slåss med kniv mot bjørner.

Zorgdragers bok var en varig suksess og ble oversatt til flere språk. Denne franske utgaven ble gitt ut i år IX etter den franske revolusjonskalenderen, altså i 1800/1801.

DEN K ALDESTE SNARVEIEN

Histoire des pêches: des découvertes et des établissemens des hollandois dans les mers du nord, Paris år IX [1800/1801]

4

5

Sjøveien til rikdom

De store sjøreisene på slutten av 1400-tallet – som oppdagelsen av Amerika og rundingen av Afrikas sydspiss – viste europeerne at verden omfattet mer enn man før hadde trodd. I tillegg ble områder de før bare hadde hørt om, lettere tilgjengelig. Dette førte til et økt behov for beskrivelser av seilingsruter i de nye områdene. Den systematiske kartleggingen av verden var i gang.

Kartproduksjon i stor skala var også et resultat av trykkekunsten, og for Norges del en konsekvens av Nederlandenes handelsmessige blomstring og medfølgende produksjon av trykte kart på slutten av 1500-tallet. Nederlandske handelsmenn handlet langs norskekysten og meldte inn geografiske opplysninger når de kom hjem. Nederlandske kart­ tegnere reiste altså ikke til Norge for å kartlegge landet, men for å drive handel; kartene de laget, var et resultat av informasjonen handelsmennene tilegnet seg. Handelen foregikk med skip, og neder­ lenderne la derfor vekt på kysten, ikke på innlands­ områdene. Dette avspeiles i kartene, som primært inneholder kystnavn. På disse kartene ser det norske innlandet nærmest tomt ut, noe det selvfølgelig ikke var – det falt bare utenfor nederlendernes interesseområde.

Johannes van Keulen: «Paskaert Voor een gedeelte van de Cust van Noorwegen Beginnende van Oxefoort tot aen Gottenborg», Amsterdam ca. 1680

Det første trykte sjøatlaset

I 1584–1585 ble det som regnes som verdens første trykte sjøatlas utgitt; nederlenderen Lucas Waghenaers Spieghel der Zeevaert, «Sjøfartens speil». Sjøatlaset inneholder et europakart og 44 kart over europeiske kyststrekninger, hvorav tre over kysten fra Jæren til Båhuslen. Dette var de første lokal­kartene over norskekysten. På dem finner man steder som den gang var viktige uthavner eller blomstrende små handelssteder. Sjøatlaset inneholder også både seilingsbeskrivelser som forklarer seilingsrutene, og tegninger av kysten sett fra sjøen. Slike tegninger kalles kystprofiler, og de gjorde at man hadde seilingsmerker og sjekkpunkter underveis i seilasen. Waghenaers sjøatlas var en formidabel suksess; oppdaterte, reviderte og utvidede utgaver kom på latin, engelsk, fransk og tysk i tillegg til nederlandsk de neste tretti årene. Stedsnavn og opplysninger på Waghenaers kart ble gjenbrukt av en rekke andre kartografer, og til ut på 1700-tallet ble alle sjøatlas ofte kalt waggoner etter ham.

5.1 Lucas Waghenaer: «Hydrographica Septentrionalis

Norvegiæ partis descriptio …» fra Spieghel der Zeevaerdt, Leiden 1596

Bikartet lengst til venstre viser Vardøya med Vardø og 1300-tallsfestningen Vardøhus. Dette var et av de faste stoppe­stedene for handelsfartøyer som skulle videre østover, for eksempel til Arkhangelsk. Det andre bikartet viser øya Kildin, som ligger rett øst for Murmanskfjorden nord på Kolahalvøya. Kildin var i flere hundre år Murmanskkystens viktigste havn og handelsplass.

5.2 Lucas Waghenaer: «De Custe van Noorweghen […]

van Mardou tot Akersondt» fra Spieghel der Zeevaerdt, Leiden 1585

5.3 Lucas Waghenaer: «De Custe van Noorweghen […]

van Mardou tot Akersondt» i Spieghel der Zeevaerdt, Leiden 1586 Historien om hva Europa visste om Norge skjuler seg ofte i endringene gjort mellom de ulike utgavene av et kart. For trykkplatene, som var av kobber, ble omgravert når kartografene fikk oppdatert eller ny informasjon om et område. Her sees to versjoner av Lucas Waghenaers kart over norskekysten fra dagens Arendal til Båhuslen: Kart 5.2 er fra 1585. På dette er Akershuys og An∫loo, det vil si Akershus festning og Oslo, avmerket over en av de store fjordarmene til høyre på kartet. Om man sammen­ligner dette kartet med kartet i boken, som er fra 1586, ser man at trykkplaten er blitt omgravert slik at Bunnefjorden og Nesodden er kommet med, og at Oslo er korrekt plassert innerst i viken. Disse to kartene er trykt med samme trykkplate, men viser Oslo ulikt plassert – fra galt i 1585 til riktig i 1586.

5.4 Lucas Waghenaer: «Die zee Custe van Noorweghen

tusschen der Noess en Mardou …» fra Spieghel der Zeevaerdt, Leiden (1585) 1596

I motsetning til hanseatene, som satt i Bergen og i stor grad kjøpte opp fisk fra norske fiskere og handelsmenn, seilte nederlenderne selv langs norskekysten og handlet direkte med bøndene.

På midten av 1600-tallet var det rundt fire hundre nederlandske skip i sving langs norskekysten, og en del av dem rakk flere turer i sesongen. Det var derfor ikke vanskelig å få skyss til Nederlandene, og ikke få nordmenn utvandret til de nederlandske byene for å finne arbeid. Noen forble der, mens andre arbeidet der i en eller flere perioder som unge voksne.

Spesielt fra Agder reiste mange. I enkelte bygder emigrerte så mange som hver tredje unggutt. Denne periodeutvandringen innebar at mange nordmenn kom hjem med nye vaner, klær, gjenstander og kunnskap.

5.5 Lucas Waghenaer: «Custe van Noorweghen, tusschen

Berghen, ende de Iedder …» fra Spieghel der Zeevaerdt, Leiden (1588) 1590

I 1588 tok Lucas Waghenaer for første gang dette kartet med i sjøatlaset sitt. Allerede året etter fikk kartets i utgangspunktet blanke bakside tilføyd en lengre tekst som forteller om handelen langs kysten og om det mektige tyske Hansaforbundets kontor i Bergen. Det opplyses også om hva lengden på årets lengste og korteste dag er i Bergen: hhv. 18 timer og 6 timer.

5.6 Lucas Waghenaer: «Beschrijuinge van Noorwegen»

fra Thresoor der Zeevaert, Leiden 1592

Her vises norskekysten fra litt nord for Bergen, rundt Norges sydligste punkt, Lindesnes (Noeβ), og til Langesundsfjorden.

5.7 Lucas Waghenaer: «Beschrijuinghe vande Oost costen

van Noorweghen, tlandt van Noordtoosten» fra Thresoor der Zeevaert, Leiden 1592

5.8 Lucas Waghenaer: «Beschrijuinge van tgeweste van

Noortwegen, ghelegen tusschen Dronthen ende Bergen …» fra Thresoor der Zeevaert, Leiden 1592

Lucas Waghenaers sjøatlas Spieghel der Zeevaerdt ble en enorm suksess, og i 1592 kom oppfølgeren Thresoor der Zeevaert. Dette atlaset er ikke så høyt, men bredt. Alle kartene er midtsider, noe som gjør at fasongen på kartene er uvant avlange. Formatet kalles oblong.

SJØVEIEN TIL RIKDOM

Her vises norskekysten fra Langesundsfjorden til Skåne i Sverige. Oslofjorden og Oslo (Anslou) sees helt til høyre.

5

Her vises norskekysten fra Trondheim (Dronten) til Utvær, som er Norges vestligste øygruppe.

5.9 Gerard van Keulen: «het Eyland Wardhúÿs», håndtegnet,

ca. 1720

Gerard van Keulen var matematiker, gravør og kartograf, og det var under hans ledelse at familiens kartforlag utviklet seg til å bli verdensledende innen sjøkartutgivelser. Van Keulen tegnet også en mengde kart for hånd – så langt er det regist­ rert 758 av hans håndtegnede kart. Disse var til praktisk bruk under seilingen, og at så mange har overlevd til i dag, tyder på at produksjonen har vært svært stor.

Dette kartet over Vardøya med Vardø og Vardøhus er ett av van Keulens håndtegnede kart. Vardø er tegnet inn på flere gamle kart, men da oftest som bikart på kart over et større område. Dette er det tidligste kartet man kjenner til som er viet til kun å vise Vardøya. Under tittelen er øyas beliggenhet angitt: 70 grader og 35 minutter nord. Dette er temmelig nøyaktig, det korrekte er 70 grader og 22 minutter nord.

Festningen er imidlertid plassert på feil side av øya.

5.10 Willem Blaeu: «Pascaarte vant Noordersche deel

van Noorwegē …» i Het Licht der Zee-vaert, Amsterdam 1608

Willem Blaeu, som hadde fått sin utdannelse hos astronomen Tycho Brahe, etablerte seg i Amsterdam i 1599, der han laget navigasjonsinstrumenter og etter hvert både globuser og kart. Blaeus renommé førte til at han ble utnevnt både til Den nederlandske republikkens offisielle kartograf og til karto­ graf for Det nederlandsk-ostindiske kompani, som hadde monopol på handel med Østen. Arbeidet innebar å skaffe alle tilgjengelige opplysninger og kart, for så å sammenfatte og utdype informasjonen. Man ønsket at reisene skulle foregå så sikkert som mulig, og kompaniets skippere ble derfor jevnlig forsynt med nye og oppdaterte kart. Titlene og innsidekunnskapen var imidlertid ikke til hinder for at Blaeu også kunne ha en fot i det kommersielle kartmarkedet.

Blaeus Het Licht der Zee-vaert – «Sjøfartens lys» – ble arvtageren til Waghenaers sjøatlas og regnes som innledningen til den nederlandske kartografiens gullalder.

5.11 Johannes van Keulen: «Paskaart van de Kust van

Noorwegen Beginnende van de Wtweer Klippen tot aan Swartenos …», Amsterdam ca. 1685 På 1600-tallet var det vanlig å vise et områdes ressurser og handelsvarer på kartene – gjerne i kartenes kartusjer, som er de utsmykkede rammene rundt kartenes titler. Norsk eksport av tømmer er kjent tilbake til middelalderen, men tok først virkelig av på 15–1600-tallet. Eksporten var så omfattende at store deler av norskekysten nærmest ble avskoget. Hoved­ markedet var Nederlandene, som trengte tømmeret til husbygging i de voksende byene, til møbler, skip og bygging av havner og kanaler. Illustrerende for Norges viktige rolle som trelasteksportør er at Nederlands kongelige palass, som ble bygget som Amsterdams rådhus på midten av 1600-tallet, hviler på 13 659 påler av norsk gran.

5.12 Johannes van Keulen: «Paskaert Voor een gedeelte van

de Cust van Noorwegen Beginnende van Oxefoort tot aen Gottenborg», Amsterdam ca. 1680

SJØVEIEN TIL RIKDOM

I kartusjen vises her dyr av ymse slag, blant annet en rovfugl med et bytte i klørne. I dag er nok jaktfalken den minst kjente av de gamle norske eksportvarene. Ikke desto mindre var Norge gjennom mange hundre år storeksportør av trente jaktfalker. Eksport er kjent tilbake til 900-tallet. Trente jaktfalker var svært kostbare, de var statussymboler og ble ofte brukt som gaver mellom konger og fyrster. Norske jaktfalker ble ikke eksportert bare sørover i Europa, men også til steder så langt unna som Midtøsten og Afrika. Jaktende rovfugl var noe resten av Europa forbandt med Norge.

5

6

Livet i nord

Både den dansk-norske og den internasjonale interes­ sen for urbefolkningen i de nordligste områdene av Skandinavia var intens fra midten av 1600-tallet. Nye utgaver av Olaus Magnus’ verk De nordiske folkenes historie fikk tittelsider som viste samer i lett gjenkjen­ nelig klesdrakt. Johannes Schefferus’ Lapponia (1673) vakte stor oppmerksomhet og ble oversatt til flere språk. Vitenskapsmenn som Carl von Linné, Pierre Louis Maupertuis og Maximilian Hell reiste alle til Lappland for å studere naturfenomener, og lot seg deretter portrettere i samiske antrekk.

De nordligste landområdene var ikke bare interes­ sante som «ville» og dermed som et nordisk Amerika; de var bemerkelsesverdig rike på naturressurser.

Kartene kunne gi kunnskap om opphavet til både den kostbare hermelinen og den langt mer hverdagslige tørrfisken.

Frederick de Wit: «Norvegia Maritima. Pascaert van Noorwegen streckende van Elsburg tot Dronten», Amsterdam ca. 1690

6.1 Herman Moll: «A New Map of Denmark and Sweden»,

London 1727

Kartografen Herman Moll arbeidet både for engelske, tyske og nederlandske oppdragsgivere. På dette kartet over de danske og svenske rikene vier han stor plass til den samiske befolkningen, «det mest bemerkelsesverdige folket i Europa».

Bild­ene til høyre viser scener fra både trosliv og hverdag. De er sterkt preget av etnografisk nysgjerrighet, og de er mer eksotiserende enn fordømmende. Ikke minst er det slående at Moll fremhever at kirken er luthersk. Nettopp på dette tidspunktet var den dansk-norske misjonen svært intens. Det var bare en drøy generasjon siden den siste trolldomsprosessen i Finnmark, en prosess som knyttet samisk religion tett til hedenskap og trolldom.

6.2 Plansjer fra Knud Leems Beskrivelse over Finmarkens

Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige afgudsdyrkelse, København 1767

Synet på den samiske religionen som kjettersk og farlig preget flere av trolldomsprosessene på slutten av 1600-tallet. Tidlig på 1700-tallet satte staten inn en misjonsoffensiv, med Thomas von Westen som den første store lederskikkelsen.

Han tok initiativet til å få kalt den unge teologen Knud Leem til misjonsprest i Porsanger og Laksefjord. Senere ble Leem professor ved Seminarium lapponicum på Trondheim Katedralskole, der man utdannet lærere og misjonærer som skulle arbeide blant samene.

Under sine ti år i Finnmark gjorde Leem omfattende språklige og etnografiske studier. Hovedverket Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige afgudsdyrkelse kom ut i 1767. Det er et utpreget opplysningsskrift, opptatt av å fremme både kunnskap og den rette tro.

De hundre illustrasjonene er diagramaktige, men har samtidig et stille, nesten mystisk preg. Disse kolorerte plansjene er basert på bokillustrasjonene.

Motiver: XXXV Arbeider og måltider i telt LXXXV Offermåltid CXVII Lappemisjonær med fører på reise i snøfokk

6.3 Frederick de Wit: «Finmarchiæ et Laplandiæ Maritima»,

Amsterdam ca. 1680

I denne kartusjen vises handelsmenn på Nordkalotten.

Mannen med den røde pelskantede frakken representerer en viktig nordisk eksportvare, nemlig hermelin. Hermelin er røyskattens hvite vinterpels. Hver sorte prikk er en haletipp, og det måtte mange røyskattskinn til for å lage en slik pels­ kant. Hermelin var en ettertraktet og dyr luksusvare som det mange steder i Europa var forbeholdt høyadelen og de kongelige å smykke seg med.

6.4 Frederick de Wit: «Norvegiæ Maritimæ. Pascaert van

Noorwegen streckende van Elsburg tot Dronten», Amsterdam ca. 1690

Her er kartusjen prydet med fisk som henger til tørk. Tørking av mat er en av de eldste konserveringsmetodene man kjenner til, og i mange hundre år var tørrfisk den viktigste norske eksportvaren. Katolsk faste tillater at man spiser fisk, noe som medførte stor etterspørsel etter den langtidsholdbare tørrfisken. I Europa ble tørrfisk tidligere ofte kalt stockfish fordi den ble tørket hengende fra stillaser av tre – altså stokker.

L e Stockfish Norvegién, Fiskeridirektoratet i Bergen, 1900-tallet «Landet ville ikke være beboelig for kristne Mennesker, hvis ikke Fiskefangsten, som der er meget rigelig, lokkede Folk til at slaa sig ned der, thi denne Art Fisk, som sædvanlig kaldes Stokfisk, er så verdifuld, at den for sin Godhets Skyld udføres til næsten alle fremmede kristne Folk.»

Fra erkebiskop Erik Valkendorfs Finmarkens Beskrivelse, ca. 1520

LIVET I NORD

6.5

6

7

Norge på nært hold

På begynnelsen av 1600-tallet ble det for første gang gitt ut kart som bare viste Norge. Til da hadde kart­ produksjonen hatt to drivkrefter: forsøkene på å finne en nordøstpassasje til Asia og bestrebelsene på å lette handelen til sjøs. Kartleggingen av Norge som et helt land gjenspeiler mer systematiske geografiske og historiske interesser.

Den kunnskapen var det naturlig å søke også blant dem som bodde i Norge. Utenlandske kartografer grep begjærlig etter beretninger fra lærde som hadde vært i landet, og sentralmakten i København samlet inn stadig mer omfattende opplysninger om forhol­ dene i den nordlige delen av riket. På 1700-tallet tok denne innsamlingen form av brede undersøkelser – og av karttegning. Styringen og forsvaret av Norge kunne fra 1773 støtte seg på en egen statlig kartetat.

Den norske kartleggingen av landet ble imidlertid også en kartlegging av natur og historie, drevet av vandrere, historikere, kunstnere og andre som var drevet av nysgjerrighet og glede mer enn av strate­ giske interesser.

Jan Janssonius: «Nova et accurata Tabula Episcopatuum Stavangriensis …», Amsterdam (1636) 1644

7.1 Jan Blaeu: «Diœcesis Stavangriensis, & partes aliquot

vicinæ, operá L. Scavenii, s.s.», Amsterdam 1640

Fra en dansk 1600-tallskilde vet vi at Laurids Scavenius, biskop i Stavanger stift, tegnet et kart over stiftet sitt i 1618.

Dette var trolig håndtegnet, og i årenes løp er det gått tapt.

Jan Blaeu må imidlertid ha kjent til kartet, for på sitt kart over Stavanger stift krediterte han Scavenius i kartusjen. Blaeus kart er derfor blitt kjent som «Scaveniuskartet».

Stavanger stift innbefattet på Scavenius’ tid Valdres og Hallingdal prosti. Dette må ha gjort at Scavenius’ opprinnelige kart må ha sett ut som et kart over Sør-Norge, noe Blaeus kart også gjør. Blaeus versjon viser imidlertid at kartet innholdsmessig kun var et stiftskart; byene Oslo og Bergen er tegnet inn, men områdene rundt er ikke utdypet. Telemark var utenfor Scavenius’ ansvarsområde, noe som resulterte i at området ble tegnet som en hvit flekk. Telemark forble en hvit flekk på kart i nesten hundre år etterpå.

7.2 Jan Janssonius: «Nova et accurata Tabula Episcopatuum

Stavangriensis …», Amsterdam (1636) 1644

7.3 Barent Langenes: «Norwegia» fra Thresor de Chartes,

utgitt av Cornelis Claesz, Leiden 1602

I 1598 ble det utgitt et miniatyratlas med den nederlandske tittelen Caert-Thresoor, «Kartenes skattkammer». Atlaset ble svært populært og utgitt i mange utgaver og på flere språk av en rekke – hovedsakelig nederlandske – redaktører og utgivere frem til 1650.

N O R G E PÅ N Æ R T H O L D

Jan Janssonius var Jan Blaeus hovedkonkurrent, og gjennom flere tiår kopierte og overgikk de to hverandre i kart- og atlasutgivelser. Janssonius laget sin versjon av Scavenius’ kart fire år før Blaeu, men uten å kreditere Scavenius slik Blaeu gjorde. At både Blaeu og Janssonius brukte Scavenius’ kart som forelegg tyder på at kartet var kjent av samtidens kartografiske krets i Amsterdam.

Nederlenderne var mer interessert i utskipningshavnen for tømmer i Son enn i Oslo, og i flere hundre år kalte de Oslofjorden for Zoen vater. Janssonius’ kart er det første kartet som bruker navnet Oslofjorden – og det tolv år etter at Oslo skiftet navn til Christiania.

7

For Norges del bærer atlaset sitt navn med rette, for i den franske 1602-utgaven ble det for første gang inkludert et norgeskart – verdens første trykte norgeskart. Før dét fantes det nemlig ingen norgeskart, kun nordenkart. Norgeskartet var laget av Barent Langenes og bærer tittelen «Norwegia».

I fransk språkdrakt heter miniatyratlaset det sto i Thresor de Chartes.

7.4 Tittelblad i Thresor de Chartes, utgitt av Cornelis Claesz,

Leiden 1602

Mennene rundt bordet på tittelbladet i atlaset Thresor de Chartes er omgitt av gjenstander forbundet med kunnskap: en jordglobus og en himmelglobus, en astrolab, en jakobsstav, et timeglass – og bøker. På veggen henger det et kart over Amerika. Mennene presenteres slik som kunnskapsorienterte og velinformerte: Dette er et atlas som inneholder troverdig kunnskap om verden.

7.5 Jan Blaeu: «Norvegia Regnum» fra Atlas Maior,

Amsterdam 1662

Willem Blaeus sønn Jan Blaeu ga i 1662 ut sitt Atlas Maior i elleve bind på latin. Atlaset var på 3000 tekstsider, hadde 600 kart og var 1600-tallets dyreste bokverk, men likevel så populært at det de neste ti årene ble utgitt på nederlandsk, engelsk, tysk, fransk og spansk i tillegg til førsteutgaven.

Kartet er fra Atlas Maior og er det første trykte norgeskartet laget i stort format. Finnmark ble ikke formelt norsk før ved grensetraktaten mellom Norge og Sverige i 1751 og er derfor ikke tatt med her.

7.6 Jonas Ramus: «Delineatio Norwegiæ Novissima»

fra Norriges Kongers Historie, København 1719

Allerede Abraham Ortelius hevdet at den som vil forstå historien på riktig måte, må kjenne stedet der den utspilte seg. Blant dem som lot seg inspirere av denne tanken om geografien som «historiens øye», var Jonas Ramus, prest på Norderhov. Han utarbeidet en rekke religiøse og historiske skrifter, ofte vidløftige. Dette kartet hørte til hans historie om de norske kongene og var utstyrt med stedsnavn fra historiske kilder. Ramus’ kart er dessuten – så vidt vi vet – det

første trykte norgeskartet laget av en norsk kartograf.

I ettertid har Ramus vært mindre kjent enn sin ektefelle Anna Colbjørnsdatter, berømt for å ha skjenket svenske soldater fulle før de tapte slaget ved Norderhov i 1716.

7.7 Ove Andreas Wangensteen: «Kongeriget Norge afdeelet

i sine fiire Stifter …», Hamburg 1761

Ove Andreas Wangensteens norgeskart er det første trykte norgeskartet som ble utarbeidet av en norsk kartograf, og som fikk stor utbredelse. Kartet inneholder imidlertid en liten pussighet: Det ble utgitt ti år etter den norsk-svenske grensetraktaten, men gjengir likevel på ett punkt riksgrensen i henhold til det svenske territorialkravet, som var at grensen skulle gå rett gjennom Femunden. Under grenseforhandlingene hadde Norge vunnet frem i denne saken, og grensen ble derfor trukket mellom de høyeste fjellene øst for Femunden. Norge er altså større enn det som fremgår av Wangensteens kart.

To år etter, i 1763, utga Wangensteen et kart over Akershus stift, og da var femundfeilen rettet opp.

7.8 Ove Andreas Wangensteen: «Aggershuus stift»,

Hamburg 1763

På dette kartet har Ove Andreas Wangensteen plassert riksgrensen riktig: øst for Femunden. I kartusjen til høyre er det listet opp symboler for de ulike typene gruvedrift som fantes i stiftet: gull, sølv, kobber, jern og bly.

7.9 O.J. Hagelstam: «Geografisk, militarisk och statistisk

Før 1814 hadde ikke svenskene direkte tilgang til geografiske opplysninger om Norge, spesielt ikke til opplysninger som gjaldt militære forhold. I krigsårene like før 1814 kartla imidlertid svenskene strategisk viktige områder i nabolandet.

Disse kartene ble tegnet for hånd og er i dag oppbevart i det svenske Krigsarkivet.

Sveriges formelle tilgang til slik informasjon ble endret da Norge kom i union med Sverige i 1814. Allerede i 1821 ble dette nordenkartet utgitt – med begge landenes militære og sivile inndelinger skrevet inn ned til minste detalj. Alle sorter embets- og tjenestemenn er også listet opp. Ifølge

N O R G E PÅ N Æ R T H O L D

Karta öfver hela Sverige och Norrige», Stockholm 1821

7

reklamen for kartet inneholder det «… en samlad öfversigt af begge Brödra-Rikenas hela politiska organisation». Kartet inneholder også en rekke opplysninger om alt fra fjelltopper, gruver, loser og transportruter til klima og botanikk. Aldri før hadde Norge vært så nøye kartlagt.

7.10 Erik Pontoppidan: Det første Forsøg paa Norges naturlige

Historie, bind 1, København 1752

Erik Pontoppidan skrev tobindsverket Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie mens han var biskop i Bergen. Verket regnes gjerne som det fremste norske produktet av opplysningstiden, men det står også i forlengelsen av Olaus Magnus’ historie om de nordiske folkene: «Historie» betyr fremdeles viten om verden slik den er, og Pontoppidan skriver bare om fortiden for å forklare skikker og tenkning i samtiden. For øvrig er verket en gjennomgang av alle den norske naturens elementer, fra luften og vannet til planteliv og stadig mer avanserte dyr.

Bergen pryder tittelbladet i det første bindet og er også avbildet på denne plansjen. Pontoppidan gjenga ingen kart over Norge, men inkluderte flere oversiktsbilder med geografisk informasjon. Her er byfjellene Fløyen og Ulriken utstyrt med nummer 14 og 15.

7.11 Erik Pontoppidan: «Tvende Slags Norske Søe-Orme»,

fra Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie, bind 2, København 1753

Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie vakte stor interesse i sin samtid og ble raskt oversatt til tysk og engelsk.

Utenlandske tilreisende leste ofte boken før og under sine norgesbesøk. Som vitenskapelig verk ble den likevel snart foreldet. Erik Pontoppidan baserte sine klassifikasjoner på den franske naturhistorikeren George-Louis Buffons og ikke på Carl von Linnés system, som skulle vise seg å bli grunnlaget for ettertidens botanikk.

En annen grunn til Erik Pontoppidans synkende status var hans åpne interesse for det befolkningen fortalte ham. Han avviste historier om monstre som overtro, men gjorde unntak for havmennesker, sjøormen og den enorme kraken. Han hadde aldri sett noen av disse selv, men hadde hørt så mange

troverdige beretninger om dem at han ikke så noen grunn til å betvile deres eksistens.

7.12 Christian Jochum Pontoppidan: «Det sydlige Norge»,

København 1785

Karttegning hadde lenge vært en militær ferdighet. I 1773 ble den 34 år gamle Christian Jochum Pontoppidan ansatt som tegnemester ved det danske Landkadetkompagniet.

Han hadde allerede vært i utenlandsk krigstjeneste i 15 år.

I 1773 ble også Norges Grændsers Oppmaaling opprettet.

I dag heter institusjonen Statens kartverk.

Pontoppidans to norgeskart var de mest nøyaktige til da, og han ga ut en egen bok til hvert kart der han i stor detalj beskriver hvordan han har laget dem. Hans store fortrinn var at staten la så aktivt til rette for arbeidet og ga ham tilgang både til Opmaalingens helt nye trigonometriske oppmålinger og til alt som fantes av eksisterende kart.

Kartene ble utmerkede, men kanskje er det den statlige satsingen rundt dem som virkelig gjør dem til en begivenhet i den norske karthistorien.

Kartet kom ut i to deler med ti års mellomrom. Kartet over det nordlige Norge er nr. 7.13.

7.13 Christian Jochum Pontoppidan: «Det nordlige Norge»,

København 1795

Peter Andreas Munch var først og fremst historiker, kjent for sine studier av norsk middelalder og for sine utgivelser av kildene til den eldre norske historien. Han var også en begavet tegner og kartograf. Troen hans på geografiens betydning for historien var tradisjonell: Ideen om geografien som «historiens øye» var utbredt også på 1700-tallet og hadde preget for eksempel historikeren og kartografen Jonas Ramus.

Men Munch bygget på et bredere kunnskapsgrunnlag enn Ramus. Kartene hans baserte seg på vitenskapelige oppmål­ inger og var nøyaktige avbildninger av det fysiske landskapet i en helt annen grad enn forgjengerens.

N O R G E PÅ N Æ R T H O L D

7.14 P.A. Munch: «Det sydlige Norge», Kristiania 1845

7

7.15 Kirstine Colban: «Cart over Lofodens og Vesteraalens

Fogderi i Nordlands Amt, med dets Øer, Strømme og Sunde», Kirkevaag i Lofoten 1814

Kirstine Colban var Norges første kvinnelige karttegner. Som 24-åring laget hun dette kartet over Lofoten og Vesterålen.

Hennes far var Erik Andreas Colban, prest i Lofoten og Vesterålen, og kartet ble inkludert i hans bok Forsøg til en Beskrivelse over Lofoden og Vesteraalens Fogderie, utgitt i Trondheim i 1818.

7.16 P.A. Munchs kart over Hardangervidda i Indberetning om

hans i Somrene 1842 og 1843 med Stipendium foretagne Reiser gjennem Hardanger, Numedal, Thelemarken m.m., håndtegnet, 1842–1843 Vandringene over Hardangervidda somrene 1842 og 1843 var et slags høydepunkt i P.A. Munchs liv som både geograf og historiker. De resulterte i en stor innberetning og flere håndtegnede, detaljerte kart over et kjent, men akademisk lite utforsket område.

I ettertid ble erfaringen fra vandringene del av Munchs tanke om landskapet som historiens fysiske avtrykk. Det var en presis tanke, og den gjorde ham bevisst på behovet for nøyaktige kart. Hardangervidda beholdt en særstilling for Munch. Et talende eksempel er et brev der han forteller om sin reise fra Wien til Roma i 1858–1859: «Den hele Vej fra Civita Vecchia til Rom mindede mig uvilkaarlig om Partier af Vejen over Dovrefjeld, eller enkelte Dele af Hardangervidden, f. Eks. det store Thormodsflaaet: det samme Øde, Samme Fraværelse af Tegn paa Liv og menneskelige Sysler.»

7.17 Thomas Hans Heinrich Knoffs kart over Finnmark,

håndtegnet, 1749

Finnmark ble ikke formelt en del av Norge før ved grense­ traktaten mellom Norge og Sverige i 1751. Frem til da var grenseforholdene i den nordlige delen av Skandinavia og Russland svært uklare, og innbyggerne i enkelte områder ble avkrevet skatt fra flere land.

Thomas Hans Heinrich Knoffs finnmarkskart ble utarbeidet under forberedelsene til grensetraktaten som ble undertegnet i 1751. I forkant av traktaten ble hele den norsk-svenske grensen fra sør til nord gått opp, diskutert og forhandlet.

Dette gjaldt også riksgrensen mot Finland, som da lå under Sverige.

Knoffs kart inneholder et vell av stedsnavn, naturlig nok mange samiske. I Finnmark ble Tana valgt som grenseelv, og Norge fikk dermed de store landområdene Kautokeino, Karasjok og den delen av Utsjok som ligger vest for Tanaelven.

Den samiske inndelingen i siidaer, kollektiver som hevder, utnytter og forvalter rettighetene i et område, hadde tidligere vært det nærmeste man kom grenser på Nordkalotten. Utsjok var en slik siida, og Knoff nevner den i forklaringen øverst, da stavet Utziocki.

L orentz Diderich Klüwers kart over Trøndelag, hånd­tegnet, 1760-årene Lorentz Diderich Klüwer var norsk underoffiser og deltok i kampene da Karl 12.s armé prøvde å ta Trondheim i 1718.

Klüwer ble senere oberstløytnant og kommandør for den Nordenfjeldske skiløperbataljon, og i 1760-årene tegnet han flere kart som viser svenskenes innmarsj i Trøndelag og det fatale tilbaketoget som endte med at tusenvis av karolinere frøs i hjel i Tydalsfjellene.

Dette kartet viser karolinernes tilbaketrekningsruter.

Områdene der de ble overrasket av uvær er markert med svarte skyer. Referansebokstaven E ved skyen oppe til høyre viser til et av armeens overnattingssteder, og under E i rammen nederst fortelles det at her frøs tre hundre mann i hjel.

Klüwers kart, tegnet flere tiår etter Karl 12.s forsøk på å ta Trondheim, er de første detaljerte kartene over innlandsområdene i Trøndelag.

N O R G E PÅ N Æ R T H O L D

7.18

7

8

De nordiske folkenes historie

Den lærde presten Olaus Magnus reiste fra Sverige i 1523 som utsending fra den nye kongen, Gustav Vasa. Han skulle be paven om godkjennelse av valget av broren Johannes som ny erkebiskop. Etter få år ble det imidlertid klart at Gustavs religiøse sympatier gikk i luthersk retning, og Olaus ble værende i eksil på kontinentet for å kjempe den katolske kirkens sak. Paven utnevnte med tiden Johannes og deretter Olaus til erkebiskoper for den svenske katolske kirken, men ingen av dem vendte hjem noen gang.

Etter dem har ingen hatt denne tittelen.

Olaus ga ut et kart i Venezia i 1539. Dette var «Carta Marina», som viste de nordiske landene, Nordsjøen og Østersjøområdet. I 1555 kom hans store verk De nordiske folkenes historie, en bred fremstilling av geografi, levevis og dyreliv i Norden. Boken hadde hundrevis av illustrasjoner, og mange av dem var hentet fra kartets vell av detaljer. Norden var ukjent land for det kontinentale publikum, og både kartet og boken vakte stor oppmerksomhet. Motivene fra kartet, særlig Olaus’ mange og spektakulære sjøuhyrer, dukker opp i en rekke andre kilder til 15- og 1600-tallets historie.

Antonio Lafreris forminskede kopi av Olaus Magnus’ «Carta Marina» 1539, Roma 1572

Olaus var typisk for renessansen ved at han var opptatt av ü knytte forbindelser mellom sin egen tid og antikken. Mye av stoffet han brukte hentet han fra antikke forfattere som Aristoteles, Strabon og Plinius den eldre.

8.1 Plansje i Sebastian Münsters Cosmographia, Basel 1546

Sebastian Münsters Cosmographia – en beskrivelse av hele verden – ble gitt ut første gang i 1544 og er et av de tidligste eksemplene på Olaus’ popularitet. På dette tidspunktet var det fem år siden utgivelsen av «Carta Marina», og De nordiske folkenes historie var under arbeid.

Denne plansjen viser dyr og sjøuhyrer i de nordiske landene, og de aller fleste er lett gjenkjennelige. Münster har også tatt med noen av Olaus’ mest eksotiske landdyr. Jerven, midt på bildekanten øverst, er ifølge Olaus så grådig at den eter til den knapt kan røre seg. For å kunne komme seg videre må den presse seg mellom to trær for å få tømt seg. Slik ble den en advarsel mot fråtseri, en av de syv dødssyndene.

8.2 Olaus Magnus: Historia de gentibus septentrionalibus,

Roma 1555

I dag er tittelen på denne boken, De nordiske folkenes historie, misvisende. På 1500-tallet betød ikke «historie» først og fremst det som hadde skjedd før, men kunnskap om verden slik den er. Olaus forteller riktignok om kjemper fra tidligere tider, men fremfor alt skildrer han de nordiske landene her og nå, med rike naturressurser, fantastiske dyr og en tapper og kunnskapsrik befolkning. Boken var på latin, men ble oversatt til en rekke andre språk på 15- og 1600-tallet.

Olaus ville lære sine lesere at det ukjente Norden var rikt og fullt av kraft, og at regionen var en del av et gammelt kristent fellesskap med røtter i antikken. Slik ville han også vise hva som kunne gå tapt for dette fellesskapet hvis lutherdommen seiret i nord.

Et pussig trekk ved denne førsteutgaven er at kartet den inneholder er av en så mye lavere standard enn «Carta Marina». En presis geografi var ikke bokens hovedanliggende.

8.3 Illustrasjon i Olaus Magnus’ Historien der mittnächtigen

Länder, Basel 1567

I løpet av hundre år ble Olaus Magnus’ verk om de nordiske folkenes historie oversatt til en lang rekke språk. Allerede i 1558 kom en forkortet versjon, gitt ut i Antwerpen av Christophe Plantin, en av tidens store forleggere. De aller fleste senere utgavene var basert på denne kortere teksten.

Men selv om teksten forble omtrent den samme, var bøkene annerledes på interessante måter – gjennom nye forsider, forord og illustrasjoner.

Denne tyske utgaven, gitt ut av en annen viktig forlegger, Heinrich Petri, åpner med en beskrivelse av «Carta Marina», men den gjengir ikke kartet selv. I stedet er beskrivelsen utstyrt med denne store, tabellaktige dommedagsillustrasjonen med en rekke scener fra Johannes’ åpenbaring og bilder av jærtegn og varsler om verdens undergang. Illustra­ sjonen finnes bare i denne ene utgaven.

8.4 Nordenkart i Jacob Zieglers Palestina,

håndtegnet og udatert

8.5 Olaus Magnus: Gentium septentrionalium historiæ

breviarium, Amsterdam 1669

Olaus’ De nordiske folkenes historie er typisk for antikkens gjenfødelse, altså for renessansen. Å gjøre Norden forståelig handlet ikke minst om å avdekke sammenhengene mellom den nordiske nåtiden og den fjerne gullalderen. Denne måten å tenke på ble stadig mindre viktig utover på 15- og 1600tallet. Tittelbladet i denne utgaven fra 1669 er en slags tabell, ikke ulikt dommedagsillustrasjonen fra 1567. Men de fleste bildene her er fra samtiden og viser hvordan

DE NORDISKE FOLKENES HIS TORIE

Jacob Zieglers håndtegnede kart over Norden er så vidt vi vet det eldste der den skandinaviske halvøya er orientert nord–sør og ikke øst–vest som på Ulm-kartene. Nasjonal­ biblioteket har både Zieglers originale håndskrevne bok og den trykte utgaven, og denne orienteringen er lik og distinkt på begge. Det er imidlertid store forskjeller mellom utvalgene av stedsnavn. Moskenesstraumen er for eksempel bare med i den håndskrevne boken.

Blant de mange detaljene som er kommet til i den trykte boken, er to sjøuhyrer øst og vest for Irland. Det østlige likner et vesen som angriper et skip mellom Norge og Island på Olaus Magnus’ «Carta Marina» (B.c. – jf. referansesystemet som er forklart i teksten om Olaus’ Opera breve, kart 8.9).

Sjøuhyrene later ikke til å bety like mye for Ziegler, men Olaus har helt sikkert studert kartet hans lenge og oppmerksomt.

8

publikumsinteressen nå rettet seg mot det eksotiske, og da fremfor alt mot samene. Det største bildet viser Willem Barents’ skip, frosset fast i isen. Det var vel kjent for de mange leserne av de Veers dagbok, men de ble skuffet hvis de lette etter mer stoff om Barents-ekspedisjonen, som frøs fast nesten førti år etter Olaus’ død.

8.6 Nordenkart i Jacob Zieglers Quae Intus Continentur

Syria, Palestina, Arabia, Aegyptus, Schondia, Holmiae, Regionum Superiorum, Strasbourg 1532

Jacob Ziegler var en lærd tysk teolog og naturhistoriker som tilbrakte det meste av sitt liv i Roma. Der skrev han en geografisk bok i to deler. Den første delen var en bibelsk geografi, den andre handlet om Norden. Skildringen av Det hellige land bygget på en utbredt tanke om at den som vil forstå bibelhistorien, må kjenne landskapet hvor den utspilte seg.

Denne kunnskapen kunne man gjerne vinne ved hjelp av kart.

Det var imidlertid originalt å la den bibelske geografien inkludere Norden. Ziegler selv hadde neppe vært der: Han forteller at han var i kontakt med den norske erkebiskopen Erik Valkendorf og Olaus Magnus’ bror Johannes under Romaoppholdet, og at de fortalte og viste ham så mye om landene i nord at han kunne skrive skildringen og tegne kartet. Hans øvrige kilder kjenner vi ikke.

8.7 Antonio Lafreris forminskede kopi av Olaus Magnus’

«Carta Marina» 1539, Roma 1572

Olaus’ opprinnelige «Carta Marina» (1539) var et tresnitt, og det var uvanlig stort, 121 x 167 cm, trykt på ni blad. Bare to eksemplarer eksisterer i dag. Dette kartet er en mindre kopi i omtrent en fjerdedel av originalens størrelse, og det er et kobberstikk. Skiftet av trykketeknikk var en forutsetning for å kunne forminske det store eldre kartet.

Antonio Lafreri, utgiveren av 1572-utgaven, beholdt Olaus’ opprinnelige system av bokstaver som gjorde det mulig å identifisere figurene og scenene på kartet, men byttet ut den forklarende teksten nede i venstre hjørne. I stedet trykte han en hilsen til leseren, der han fremhevet verdien av å studere geografi og historie. Forklaringen kunne finnes i en egen liten tabell, skriver Lafreri, men ingen slik tabell er bevart.

8.8 Gerrit de Veers reisebeskrivelse, utgitt av Cornelis

Claesz, Venezia 1599

Bildet av det fastfrossede skipet til den siste Barentsekspedisjonen vakte enorm oppmerksomhet og inspirerte også markedsføringen av Olaus Magnus’ De nordiske folkenes historie. Denne versjonen er fra den første italienske utgaven av Gerrit de Veers reisebeskrivelse.

8.9 Olaus Magnus: Opera breve, Venezia 1539

«Carta Marina» var en forbløffende nøyaktig og geografisk korrekt fremstilling av Norden. Kartet var også et slags leksikon, der tilskueren kunne lære om Norden, om geografien, området, dyr og mennesker. Mye av kunnskapen kartet ga, var også moralsk: Olaus oppfordret til måtehold, trofasthet, mot og rettroenhet.

Mylderet av scener og detaljer er vanskelig å orientere seg i, og Olaus laget et system av store og små bokstaver for å hjelpe betrakteren. De store bokstavene A–I deler kartet opp i ni felt. Innenfor hvert felt får de ulike bildene en mindre bokstav. Kartet har en tekstramme på latin der hvert av disse bokstavpunktene får en kort forklaring. D.l. angir for eksempel at den oppofrende hvalmoren vil beskytte barnet sitt med sin egen kropp når spekkhoggeren angriper.

Den forklarende teksten ble også utgitt i separate hefter, på italiensk og på tysk. Dette er det italienske, som kalles Opera breve, «kort verk».

Archiepiscopi Vpsalensis, Basel 1567

Flere utgaver av Olaus’ verk De nordiske folkenes historie inkluderte kart, men det er slående hvor ulike disse kartene er fra «Carta Marina». I noen grad må dette ha dreid seg om tekniske begrensninger: «Carta Marina» var så detaljert at det ikke var mulig å forminske det til bokformat – i hvert fall ikke når man skulle bruke tresnitt.

Dette utbrettskartet ble inkludert i en utgave på latin fra 1567. Det fremstår som stilisert og forenklet sammenliknet med sin mer berømte forløper. Østersjøen er orientert loddrett mot nord, mens Finskebukta skjærer så dypt nordover at Finland blir en slags halvøy, parallell til den skandinaviske.

DE NORDISKE FOLKENES HIS TORIE

8.10 Nordenkart fra Olaus Magnus’ Historia Olai Magni Gothi

8

Disse to landområdene skaper en overraskende nordisk symmetri. Havuhyrene og de avkuttede hjørnene i nord peker likevel mot «Carta Marina» som forelegg.

8.11 Petrus Bertius’ kart over nordområdene i Olaus Magnus’

Toonneel der noordsche landen, Amsterdam 1652

Betoningen av at Olaus Magnus’ De nordiske folkenes historie handlet om det fjerne og fremmede nord, fikk en spektakulær form i denne utgaven fra 1652. Forleggeren, Paulus Ravesteyn, utstyrte den med et utbrettbart kart, opprinnelig gitt ut av Petrus Bertius i 1618. Kartet viser «Regiones Hyperborea», de aller nordligste områdene, med Nordpolen i sentrum – til tross for at Olaus ikke skrev om Nordpolen.

Hensikten med å inkludere kartet var nok ikke å støtte opp om teksten, men å gjøre boken mer eksotisk.

8.12 Olaus Magnus: A Compendious History of the Goths,

Swedes, & Vandals, and Other Northern Nations, London 1658

Den første engelske oversettelsen av Olaus Magnus kom ut i 1658, året da Oliver Cromwell døde. England var fremdeles en republikk, etter henrettelsen av den katolskvennlige Karl 1. i 1649. Regimet var tuftet på en streng reformert puritanisme og sto dermed for en kristendom så fjern fra Olaus’ katolisisme som overhodet mulig. Attpåtil dediserte forleggeren John Streater utgaven til en av Cromwells betrodde menn, Bulstrode Whitlock, som hadde vært utsending til Dronning Christina av Sverige.

Forklaringen går frem av forordet: Olaus mente at de svenske götene var antikkens gotere. Disse goterne hadde beseiret det gamle Roma. Dette var også de engelske puritanernes mål: De ville knuse pavemakten. Dermed ble den gotiske historien også deres egen. At denne historien var skrevet av en mann som hadde kjempet pavens sak, kunne man saktens leve med.

8.13 Abraham Ortelius: «Islandia» fra Theatrum Orbis

Terrarum, Antwerpen (1587) 1590

DE NORDISKE FOLKENES HIS TORIE

Dette kartet over Island ble først publisert i den franske 1587-utgaven av Abraham Ortelius’ Theatrum Orbis Terrarum.

Det er et sent eksempel på populariteten til Olaus’ sjøuhyrer.

En rekke av dem finnes her, selv om de nå er mer elegant utformet av de dyktige gravørene som arbeidet for utgiveren Plantin. Flere av dem er også ganske annerledes enn før.

«Havsvinet» med øyne på siden av kroppen befinner seg helt ute til vest hos Olaus (D.k. – jf. referansesystemet som er forklart i teksten om Olaus’ Opera breve, kart 8.9), og er også i vestre kant hos Ortelius (merket D), men det har fått pels og likner mer på en ulv eller en bjørn.

Andre detaljer er nye, som revene som holder hverandre i halene for å nå ned til fugleredene i fjellveggen. De finnes på sørkysten, like ovenfor en hvalross.

8

9

Det første moderne atlaset

Med sitt Theatrum Orbis Terrarum, som kan oversettes med «Jordklodens teater», var Abraham Ortelius i 1570 den første til å utgi et innbundet og enhetlig verk med moderne kart. Med «moderne» menes at han ikke bygget på Ptolemaios’ opplysninger, men på samtidens kunnskap om verden. Ortelius’ utgivelse regnes derfor som verdens første moderne atlas.

Atlaset ble utgitt i til sammen 42 utgaver, med mange revideringer og tilføyelser og på syv ulike språk, frem til 1612. Christophe Plantins trykke- og forlags­ hus i Antwerpen, det største i Vest-Europa, var utgiver av flesteparten av utgavene. Atlaset var ett stort bind og sin tids dyreste bokverk, men ble likevel en bestselger. Den store spredningen ga Theatrum Orbis Terrarum enorm innflytelse på hvordan verden – og Norden – ble fremstilt og avbildet.

Abraham Ortelius: «Septentrionalium regionum descriptio» i Theatrum Orbis Terrarum, Antwerpen 1570

9.1 Tittelblad i Abraham Ortelius’ Theatrum Orbis Terrarum,

Antwerpen i 1570

I løpet av siste halvdel av 1500-tallet ble det vanlig å fremstille de fire kjente verdensdelene Europa, Asia, Afrika og Amerika som kvinner. Allegoriene var ment å representere essensen av hver verdensdel, og hvert kontinent ble presentert med de elementene og symbolene man den gang forbandt med dem. Øverst er Europa fremstilt som verdens dronning, og til venstre sees Asia med en røkelseslampe. Til høyre er Afrika utstyrt med en ildglorie som symboliserer solens sterke stråler. Dette var en måte å indikere hennes mørke hudfarge på. Nederst vises Amerika med et avhugget europeisk mannshode, noe som viser tidens skrekk­blan­ dede fascinasjon for kannibalene i den nye verden. Bysten nederst til høyre representerer det antatte – men den gang fremdeles uutforskede – sydlige kontinentet som i dag heter Antarktis.

9.2 Tittelblad i Abraham Ortelius’ Theatrum Orbis Terrarum,

Fargepigmentene som ble brukt for å lage den dype knallblå fargen ble utvunnet av steinen lapis lazuli. Den største lapis lazuli-forekomsten er i Afghanistan, der man har hatt lapis lazuli-gruver i seks tusen år. Fargepigmentene ble fraktet med kamelkaravaner langs rutene som samlet kalles Silke­veien, og som går fra Kina til Midtøsten. I 1453 erobret imidlertid tyrkerne Bysants, som var endeholdeplassen for Silkeveien, og strupte Europas tilgang til luksusvarer fra Østen. Etter dette ble det vanskelig, og enda dyrere, å få tak i den ettertraktede blåfargen. De beste lapis lazuli-farge­ pigmentene kostet mer per gram enn gull. Det er ikke uten grunn man kaller det kongeblå.

Om man sammenligner dette eksemplaret med det ukolorerte, ser man at den som sto for koloreringen har kledd på Afrika og Amerika noe – muligens av bluferdighetshensyn.

D E T F Ø R S T E M O D E R N E AT L A S E T

Antwerpen (1570) 1573

9

9.3 Abraham Ortelius: «Russiae, Moscoviae et Tartariae

Descriptio» i Theatrum orbis Terrarum, Antwerpen (1570) 1573

Mellom 1558 og 1571 foretok den engelske oppdageren og forfatteren Anthony Jenkinson fire ekspedisjoner i Russland, alle på vegne av den engelske kronen og det engelske handelskompaniet Muscovy Company. Den første ekspedisjonen dro fra England, rundt Nordkapp til Moskva og hadde Kina som mål. De nådde så langt som til Bukhara i dagens Usbekistan.

På denne reisen tegnet Jenkinson et kart over Russland som har vært regnet for tapt. Man har kjent til Jenkinsons kart fordi Abraham Ortelius på sitt russlandkart henviser til det og opplyser om at det ble tegnet i 1562.

I 1987 ble Jenkinsons håndtegnede kart gjenoppdaget i Polen. På mange gamle kart er Silkeveien markert med en kamel- eller dromedarkaravane. Mengden kameler som fantes i disse områdene gjorde tydeligvis inntrykk på de europeerne som fant veien dit, for på Jenkinsons kart er det tegnet inn et vell av dem. På Ortelius’ forminskede versjon er antallet redusert til ni.

9.4 «Mini-Ortelius», utgitt av Philips Galle, Antwerpen 1593

I tillegg til de 42 store atlasutgavene ble forminskede utgaver – utgitt av en rekke forskjellige utgivere og trykt med andre trykkplater – utgitt i nesten 150 år, den siste i Italia så sent som i 1724. Disse mindre og rimeligere variantene av Ortelius’ atlas gjorde at kunnskapen om verden ble mer mobil, og at den ble tilgjengelig også for dem som ikke hadde råd til å kjøpe en stor praktutgave av atlaset.

9.5 Abraham Ortelius: Parergon, Antwerpen 1624

Gjenoppdagelsen av Ptolemaios revolusjonerte karttegningen i Europa. Den åpnet også mot en annen type innsikt: at karttegning hadde en forhistorie. Ikke bare hadde verden vært annerledes før; også kartene hadde vært forskjellige. At det ble skapt et skille mellom gammel og ny geografi ga støtte til en økende interesse for historisk endring.

Etter utgivelsen av Theatrum orbis terrarum publiserte Ortelius en rekke kart som var historiske på ulike måter. Han trykte en utgave av «Peutingerkartet», et romersk reisekart

der alle veier faktisk førte til Roma, og kart som viste både bibelhistorie og verdslig historie. Etter Ortelius’ død samlet Plantin hans historiske kart i Parergon, der vi blant annet finner dette kartet over Odyssevs’ feiltakelser på den lange veien hjem fra Troja.

9.6 Abraham Ortelius: «Typus orbis Terrarum» i Theatrum

Orbis Terrarum, Antwerpen 1570

Antarktis ble ikke oppdaget før på 1800-tallet, men man hadde helt siden senantikken forutsatt at det fantes et stort kontinent i sør. Portugiseren Ferdinand Magellan greide i 1520 å seile gjennom den farlige og kronglete passasjen mellom fastlandsdelen av Sør-Amerika og øygruppen Terra del Fuego, på norsk Ildlandet. Passasjen heter i dag Magellanstredet. På 1500-tallet visste man ikke at Terra del Fuego er en øygruppe, men tenkte seg, som man kan se her, at det Magellan hadde observert i sør kunne være en del av det antatte sørlige kontinentet.

9.7 Abraham Ortelius: «Indiae Orientalis» i Theatrum

9.8 Tittelblad i Gerard Mercators Atlas sive Cosmographicae

Meditationes de Fabrica Mundi et Fabricati Figura, Duisburg (1595) 1602

Her vises titanen Atlas, som i gresk mytologi bar himmelhvelvingen på sine skuldre, poserende med både en himmelglobus og en jordglobus. Dette signaliserte til leserne at boken

D E T F Ø R S T E M O D E R N E AT L A S E T

Orbis Terrarum, Antwerpen (1570) 1598

Ordet orientering kommer av latin oriens, som betyr «opp­ gående». Solen går opp i øst, og å orientere seg betyr derfor opprinnelig å søke solens oppgang for slik å finne ut hvor øst er. Middelalderens kart hadde øst øverst; de var orientert mot øst. Dagens kart er orientert mot nord. Denne språklige motsetningen kommer av at ordet orientering har mistet sitt opprinnelige innhold; nå betyr det å finne ut av hvor man er – ikke å finne øst.

Vi bruker imidlertid fremdeles ord som «orientalsk» om noe østlig, akkurat som på Ortelius’ tid. Dette kartet heter India Orientalis og viser det østlige India, det vil si det vi i dag kaller Sørøst-Asia.

9

inneholdt informasjon om både himmel og jord. Gerard Mercator var den første som brukte ordet atlas i en tittel, og i årene som fulgte ble atlas raskt den vanlige betegnelsen på enhetlige og gjennomarbeidede kartbøker. Siden Ortelius’ atlas ble utgitt 25 år før Mercators, er det imidlertid Ortelius’ atlas som blir regnet som det første.

9.9 Jonas Ramus: Ulysses et Otinus Unus & idem,

København 1702

I denne boken, «Odyssevs og Odin, én og samme», hevdet Jonas Ramus at Odysseen kunne leses som en beskrivelse av en reise mot nord, med Moskenesstraumen i Lofoten som Homers malstrøm Karybdis. Her kunne han støtte seg på Olaus Magnus’ «Carta Marina» (punkt E.F.). Når man sammenliknet Odysseen med Edda og den norrøne mytologien, viste det seg at Odyssevs og Odin var samme skikkelse. At navnene var nesten like, var et tungtveiende argument for Ramus, som delte tidens sterke interesse for etymologi og likheter mellom ord og navn.

9.10 Abraham Ortelius: «Septentrionalium regionum

descriptio» i Theatrum Orbis Terrarum, Antwerpen 1570

Det latinske ordet for «syv» er septem, og septentrionalium er den latinske betegnelsen på «nord». Dette kommer av at det er den syvende stjernen i stjernebildet Karlsvognen som peker ut Nordstjernen – som står i nord uansett hvor på den nordlige halvkule man befinner seg. Kartets tittel kan derfor oversettes med «Beskrivelse av de nordlige regioner».

9.11 Abraham Ortelius: «Septentrionalium regionum

descriptio» fra Theatrum Orbis Terrarum, Antwerpen (1570) 1608 øverst, 1581 nederst

Gamle kart har forholdsvis sjelden trykte landegrenser, grenser ble ofte vist ved fargelegging. De av kartene som hadde trykte grenser kunne dessuten ved hjelp av kolorering gis det utseendet eieren ønsket. Hvem legger vel merke til den tynne, trykte stiplede grenselinjen dersom grensen er kraftig markert med en sterk farge et stykke unna? Hvordan et kart skulle koloreres var i praksis opp til kartets eier, og fargelegging ble dermed ikke bare brukt til å markere de

D E T F Ø R S T E M O D E R N E AT L A S E T

områdene man udiskutabelt rådde over, men også til å markere hva man mente man hadde krav på. Kolorering var derfor et maktpolitisk verktøy, og en del konger og fyrster holdt seg med egne kolorister. Det må ha vært vesentlig hvorvidt England og Skottland hadde samme farge eller ikke, eller om Finnmark hadde samme farge som Norge, Sverige eller Russland.

9

WILLIAM B. GINSBERG William B. Ginsberg (f. 1944) er en amerikansk matematiker, samfunns­økonom og tidligere næringslivsleder. I 1983 kjøpte han et stort norgeskart under et besøk i Oslo, sammen med sin norske kone, Inger Ginsberg. Kartet skulle bli begynnelsen på den enestående samlingen som i dag befinner seg her i Kartsenteret.

XY

I 2017 kjøpte Sparebankstiftelsen Ginsbergs samling og deponerte den i Nasjonalbiblioteket.

Herman Moll: «A New Map of Denmark and Sweden», London 1727

0

Henvendelser til Nasjonalbibliotekets kartsenter rettes til: kart@nb.no Adresse: Henrik Ibsens gate 110 pĂĽ Solli plass i Oslo Ă…pningstider: se nb.no