Lov og lovgivning i middelalderen by Nasjonalbiblioteket

NOTA B E N E

Lov og lovgivning i middelalderen Nye studier av

Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip (red.)

NASJONALBIBLIOTEKETS SKRIFTSERIE

Magnus Lagabøtes landslov

Lov og lovgivning i middelalderen

Lov og lovgivning i middelalderen Nye studier av Magnus LagabĂ¸tes landslov

Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip (red.)

N a s j o n a l b i b l i o t e k e t, O s l o 2 0 2 0

Innhold

Forord

Fram frå gløymsla Jørn Øyrehagen Sunde

9 10

Forkortelser

1. Landsloven 750 år: Loven i en håndskriftkultur Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip

2. Nasjonalbibliotekets landslovhåndskrifter og deres proveniens

Mette Refslund Witting

3. I kva grad kan forholdet til Island ha påverka den norske lovgjevinga som fører fram til Landslova av 1274?

Else Mundal

4. Fra landskapslov til landslov: En studie av tekstorganiseringen i norrøne middelalderlover

Anna Catharina Horn

Nauðsyn i Magnus Lagabøters Landslov Bo Alexander Granbo

135

6. Lagmannen og Landslova – Lagmannen i norsk mellomalderrettshistorie frå slutten av 1100-talet til 1400 Jørn Øyrehagen Sunde

164

7. Kva hadde kvinnene på tinget å gjere? Kvinneroller på tinget etter norske landskapslover og Landslova

212

Else Mundal

Nektelseseder fra landskapslovene til Landsloven

Ole-Albert Rønning Nordby

9. Pant i norsk mellomalder

252

277

Brage Thunestvedt Hatløy

10. Hønse-Tores oppgjør med ny rett. En juridisk lesning av Hænsa-Þóris saga 312

Johanne Fjesme Nakrem

Forfatterpresentasjoner

345

347

Skriftserien Nota bene

Forord

Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip

Magnus Lagabøtes landslov fikk innflytelse og berørte mennesker i alle samfunnslag og på flere ulike plan. Det er derfor naturlig at forskere fra flere disipliner nå har fordypet seg i denne viktige loven fra 1274 og studert alt fra lovgivningsprosessen og endringene som loven medførte i samfunnet, til samlerne som sørget for at denne viktige kilden ble bevart frem til i dag. Antologien springer ut fra prosjektet Magnus Lagabøters lands lov og bylov ved Nasjonalbiblioteket, som vil fortsette å forske på og formidle kunnskap om lovene til Magnus Lagabøte frem til 750-årsjubileene i henholdsvis 2024 og 2026. Prosjektet har en egen nettside: https://www.nb.no/forskning/lagabote/ med informasjon om prosjektet og åpen tilgang til digitale ressurser. Vi vil takke alle forfatterne som har bidratt til denne antologien og fagfellene som har lest og kommentert bidragene. Takk til bilde redaktør Sofie Steensnæs Engedal, manusredaktør Hanne Brække Wulff og til Jóhanna Katrín Friðriksdóttir og Språkverkstaden for korrekturlesing. Sist men ikke minst sender vi en stor takk til Fossekallen Forvaltning AS og Nasjonalbiblioteket. Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip Oslo, 21. august 2020

Fram frå gløymsla

Jørn Øyrehagen Sunde

I 1974 var det 700 år sidan kong Magnus Lagabøter gav ei landslov for størstedelen av det norske riket sitt. I ettertid kan ein seia at Landslova av 1274 var ein liten sensasjon, for ho var den tredje og siste riksdekkjande lovboka som vart gjeven i Europa på 1200-talet, og den fyrste som vart mykje brukt. Likevel vart 700-årsjubileet for Landslova knapt markert i 1974. Det kom ingen bøker om lovboka og ingen artiklar i vitskaplege tidsskrift. Landslova var heller ikkje tema i fleire avisartiklar i 1974 enn i 1972. Sett litt på spissen kan ein seia at landslovsjubileet vart markert på to frimerke, og med at professor Knut Robberstad heldt eit føredrag om det på det sjuande allmenne dommarmøtet i Tromsø. I 2024 vert det annleis. Einskildpersonar og institusjonar har alt byrja å forska på og formidla om Landslova av 1274. Dette er viktig for å få eit meir heilskapleg og meir nyansert bilete av norsk samfunn, politikk og rett i høgmellomalderen, då Landslova vart skapt, og heilt fram til 1687, då ho vart avløyst av Christian Vs Norske Lov. Den store forskjellen på interessa for Landslova i 1974 og i vår samtid skuldast nok mindre lovboka enn konteksten for markeringa. Sjølv etter Woodstock og dei fyrste hippiane i Slottsparken var Noreg framleis Noreg, stat var stat, lov var lov. Den transnasjonale staten med nasjonsoverskridande lovverk kommunisert på digitale plattformer var i 1974 berre eit tema for fantastar. 10

Men det var fantastane som fekk rett. Og når det er uklart kvar vi skal gå, vert det meir presserande å vita kvar vi kjem frå. Landslova av 1274 er eit viktig utgangspunkt for det vi kjenner som Noreg, den norske staten og norsk rett, sjølv om det på ingen måte går ei udiskutabel og rett linje fram til i dag. Denne antologien er den fyrste samlinga av ny forsking om Landslova av 1274. Samstundes er boka den største samling av fors king på Landslova nokosinne. Bidragsytarane, redaktørane, Landslovs prosjektet og Nasjonalbiblioteket har vist veg for vegen vidare til 750-årsjubileet for Landslova i 2024. Jørn Øyrehagen Sunde, fagleg leiar av prosjektet Magnus Lagabøters landslov og bylov Vaksdal, 10. august 2020

Forkortelser

AB Arvebolken DN Diplomatarium Norvegicum F Frostatingsloven G Gulatingsloven HH Håkon Håkonssons saga Js Járnsíða KB Kjøpebolken KD Kristendomsbolken LL Landsleiebolken LV Landevernsbolken MH Mannhelgebolken NG Nyere Gulatings kristenrett NgL Norges gamle Love OB Odelsløsningsbolken ONP Ordbog over det norrøne prosasprog r recto TB Tyvebolken TF Tingfarebolken v verso

1. Landsloven 750 år: Loven i en håndskriftkultur

Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip

Þat er oc at þat scolo lög vera alanðe her sem áscrám standa. Enn ef scrár scilr á oc scal þat hafa er stendr a scröm þeim er byscopar eigo. Nu scilr enn þeirra scrár á. þa scal sv hafa sitt mal er lengra segir þeim orðom er male scipta með monnom. Enn ef þær segia iafn langt oc þo sitt hvar. þa scal su hafa sit mal er iscalahollti er. (Lögréttu-þáttr, Grágás, 213.) Det skal være lov her i landet som står i lovbøkene. Men om lovbøkene ikke stemmer overens, da skal det gjelde som står i de lovbøkene som biskopene eier. Nå stemmer heller ikke deres lovbøker overens, da skal den lovboken gjelde som beskriver mest utførlig den saken som partene er uenige om. Men dersom lovbøkene er like utførlige, og likevel ikke stemmer overens, da skal den lovboken gjelde som er på Skålholt. (egen overs.)

Middelalderssamfunnet var en håndskriftkultur, og avsnittet fra den islandske loven Grágás om hvilken lovbok som skulle gjelde, peker direkte til kjernen av hva en håndskriftkultur innebærer og hvordan man da kan forholde seg til tekster. Avskrivning for hånd resulterer i at lovbøkene blir forskjellige, og et gitt problem er ikke nødvendigvis beskrevet på samme måte i de enkelte håndskriftene. I Grágás uttrykkes det imidlertid ingen overraskelse eller uro over dette, det slås simpelthen bare fast. Og løsningen synes klar: Biskopenes lovbøker skal gjelde foran andres lovbøker. Den lovboken av disse som beskriver problemet mest utførlig og detaljert, skal gjelde, og hvis begge er like 13

utførlige, skal lovboken til biskopen i Skålholt gjelde. Det er ingen diskusjon om yngre og eldre bestemmelser, slik at lovboken i Skålholt kan ha vært adskillig eldre enn en annen lovbok som ble diskreditert på grunn av manglende beskrivelse av et sakstilfelle. Kontrasten til dagens lovgivning er stor. Trykte lover medfører identiske eksemplarer av samme lov, og eksplisitt datering viser hvilken lov som er den nyeste, og dermed den som skal gjelde. Den lov givende forsamlingen vedtar en ny lov, og den blir gjeldende fra en gitt dato. Hvis den nye loven erstatter en tidligere lov, blir den gamle ugyldig idet den nye trer i kraft. Tekster kopiert ved avskrivning for hånd resulterer i at teksten blir endret for hver avskrift i større eller mindre grad, enten gjennom utelatelser eller tilføyelser, eller ved omformuleringer eller endrede skrivemåter. I middelalderen kunne slike endringer være bevisste «forbedringer», eller ubevisste feillesninger av forelegget. Tekstens bokstav var med andre ord ikke det viktige, det viktigste var betydningen slik den ble oppfattet av de som leste den, der og da. I den sammenhengen var opphavsmannen, eller forfatteren, av mindre betydning, noe som forklarer de mange anonyme forfatterne bak for eksempel de gamle sagaene som ble skrevet ned i middelalderen. Det er derfor ofte et spørsmål hvorvidt en saga ble til ved første gangs utforming som en muntlig eller skriftlig ytring, eller gjennom en prosess av fortelling og gjenfortelling med tillegg og utelatelser over en lengre tidsperiode. Forfatterbegrepet og betydningen av en opprinnelig tekst, en original, slik vi oppfatter disse i dag, er resultatet av en lang prosess som ble initiert av trykkpressens kopiering av identiske tekster, som gradvis satte forfatteren i en posisjon til å ta kontroll over sitt eget verk (Cer quiglini 1999, 2–5). Det vi i dag ville kalle en «original» av en gitt saga eller annen tekst fra middelalderen, blir dermed et begrep uten reelt innhold, fordi forutsetningene for at en tekst, eller et tekstverk, skal kunne sies å stamme fra en opprinnelig original ikke var til stede. Å bruke vår tids oppfatning av «forfatter», «original» eller «tekstverk» på middelalderens tekster, vil derfor ofte bli anakronistisk og misvisende. Bo A. Wendt har foreslått en ny definisjon på tekstverket som etter hans mening vil være mer i tråd med hvordan datidens mennesker 14

kan ha oppfattet tekstverket: «[…] en abstrakt textuell storhet som av (en given grupp av) textbrukarna (vid en given tid eller i ett givet sammanhang) mer eller mindre samstämmigt uppfattas som en och densamma varje gång den tar form» (Wendt 2006, 258). Fremfor å betrakte tekstverket diakront, som en utvikling fra en original som senere endres gjennom avskriving, blir tekstverket med denne definisjonen betraktet som et dynamisk og subjektivt fenomen fra et synkront perspektiv. En gitt saga slik den ble fortalt til et publikum i en gitt situasjon, kunne bli gjenkjent som denne sagaen selv om visse deler av den var utelatt og andre deler ble utbrodert litt mer enn forrige gang de hørte den. Variasjon var normen, og identiske kopier av samme tekst var ikke-eksisterende. I en slik kontekst kan det synes naturlig at man også hadde strategier for å håndtere variasjon, særlig innen rettsområdet. Fra slutten av 1000-tallet reformerte paven i Roma kirkeorganisasjonen og konsoliderte sin makt, og nye erkebispeseter med tilhørende bispedømmer ble etablert, blant annet Nidaros i 1153. Kirken fikk slik en tydelig hier arkisk struktur med paven som øverste leder, frigjort fra verdslig makt. Det ble samtidig utstedt en stadig økende mengde dekretaler fra paven som ble spredt utover hele Europa. På denne tiden var det ennå ikke etablert systemer for arkivering, og det ble derfor etter hvert uoversiktlig og uklart med den store mengden pavelige dekretaler som ofte motsa hverandre. Gratian var den første som ca. 1140 systematiserte og diskuterte uoverensstemmelsene i kanonisk rett og de mange dekretalene i verket Concordia discordantium canonum, også kalt Decre tum, ut fra et ønske om å harmonisere motstridende bestemmelser. En senere samling pavelige dekretaler ble på oppdrag fra pave Gregor IX utarbeidet i 1234, i en egen samling kalt Liber Extra. Her var alle dekretaler som var utstedt etter Gratians Decretum samlet og systematisert tematisk. Hvor går skillet mellom gammel og ny lov? I vårt moderne samfunn er det sjelden tvil om når en ny lov eller nye lovbestemmelser blir innført. I middelalderens flyktige tekstkultur var ikke datering vanlig, nettopp fordi betydningen av original eller opphavelig tekst ikke hadde den samme betydningen som i dag. I den latinske skriftkulturen var 15

det imidlertid en forestilling om auctoritas. Det innebar at en autoritet, auctor, sto bak teksten. Tekster tilskrevet de gamle kirkefedrene, slik som Augustin, hadde stor grad av auctoritas (Minnis 1988, 9). Tekster ble således delt inn i et hierarki ut fra hvor stor auctoritas de hadde. Teologen og filosofen Bonaventura (1221–1274) delte inn tekstene i fire typer, og plasserte dem i følgende hierarki: øverst tronet Bibelen, dernest fulgte tekster til hellige menn, dernest avhandlingene til lærde menn, og til slutt de verdslige vitenskapene og filosofenes bøker (Bonaventura, Collationes in Hexaemeron). Å tilskrive en tekst til en viktig auctor, kunne dermed sikre teksten en plass høyt i hierarkiet. Dekretalsamlingen Liber Extra ble også kalt Decretales Gregorii IX, og tilknytningen til paven sikret dekretalsamlingen en plass høyt i hierarkiet. En slik tenkning kan være en forklaring på hvorfor man regnet lovboken til biskopen i Skålholt som mer «riktig» enn andre lovbøker. Han ble regnet som den mektigste på Island, og dermed hadde hans lovbok høyest auctoritas. Samtidig kan vi spørre oss om ikke dette også kunne brukes andre veien, ved at man knyttet en person til en viktig tekst for å styrke vedkommendes status. Et slikt utsagn som i Grágás kunne dermed bidra til å styrke Skålholt-biskopens status og makt. Lov og lovgivning i middelalderen Samtidig med utviklingen og etableringen av de kanoniske lovsamlingene fra 1100-tallet av ble også den gamle romerretten, Corpus juris civilis, utgitt av den romerske keiseren Justinian i årene 529–534, studert flittig, særlig ved universitetene i Bologna, Orléans og Montpellier. Disse lovsamlingene fikk stor innflytelse på rettsutviklingen i hele Europa, også i Norge, i alle samfunnslag. Utgivelsen av Liber Extra i 1234 ble etterfulgt av en omfattende utarbeidelse av lovsamlinger i flere europeiske land, inkludert Norge (Iversen 2005, 76–78). Det er imidlertid ikke grunnlag for å anta at lovgivningen begynte med kompilasjonene. Over hele Europa var det lokalt lange tradisjoner for lovgivning. Historikeren Alan Harding argumenterer for at en viktig motivasjon for å kompilere lover også var å knytte egne lover til den allerede eksisterende lovtradisjonen, og at denne gjerne ble etablert gjennom et narrativ, eller myte, om en opprinnelig lovgivende konge som opphav 16

til eksisterende lover, det vil si en auctor. Aksept var en essensiell del av lovgivningstradisjonen, og myten ble konstruert som en avtale mellom kongen og folkets representanter (Harding 1986, 249). I en slik sammenheng er det interessant at det i de gamle kongesagaene skrevet på slutten av 1100-tallet og utover pekes på kong Olav den hellige som opphavsmann til de norske lovene som var skrevet på morsmålet. Rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde definerer lovgivningen i norsk middelalder som en prosess over to faser: Først kom det han kaller kompilasjonsfasen (compilation phase) der enkeltstående lov bestemmelser og rettsbøker ble samlet i større enheter, eller kompilasjoner. Deretter fulgte selve lovgivningsfasen (law making phase), der lovgiverne utformet nye lover etter gjennomførte overordnede prinsipper (Sunde 2014, 134). Utgangspunktet var kompilasjonene som ble grunnlaget for bearbeidede lovbøker. Til denne tofasede modellen er det grunn til å legge til ytterligere en fase. Før man kunne kompilere noe som helst, må det ha vært skrevet noe ned. Innledningsvis må det derfor ha vært en nedskrivningsfase. De første bestemmelsene har vært skrevet ned, kanskje enkeltvis ettersom behovet har oppstått for å ha noe skrevet ned, enten som skipaner eller nymæler (nye rettsbestemmelser) eller som retterbøter (forbedringer av allerede eksisterende bestemmelser). Dette er med andre ord det samme mønsteret som vi så utvikle seg innen kirken. Først skriftfestes en rekke dekretaler, og nye kommer til. Deretter samles bestemmelsene i større kompilasjoner, før nye, helhetlige lovbøker utarbeides. Inspirasjonen til å kompilere lovsamlinger innen den verdslige sfæren kan derfor ha vært etter inspirasjon fra kanonisk rett og de innflytelsesrike kompilasjonene Decretum og Liber Extra. Også i Norge synes lovgivningsprosessen å ha gått gjennom disse fasene. Sunde knytter kompilasjonsfasen i Norge til perioden 1267–1269, men det er gode grunner til å legge denne fasen tidligere, til første halvdel av 1200-tallet, da de gamle landskapslovene, ulike for hvert lagdømme, ble samlet. Gulatingsloven finnes bevart nærmest komplett i ett håndskrift (DonVar 137 4to, datert 1250). Her er det gjengitt kongelige nymæler og retterbøter tilskrevet tidligere konger over et langt tidsspenn, slik som Olav Haraldsson (d. 1030) og Magnus 17

Erlingsson (d. 1184). Samtidig nevnes også menn som åpenbart har hatt fremtredende posisjoner i samfunnet, slik som lagmannen Bjarne Mårdsson (nevnt i Håkon Håkonssons saga (Holtsmark 1964, 79) i 1223), og i avskrifter av den eldre kristenretten fra Borgarting refereres det til Besse, som sa fram loven. Det vitner om at rettssystemet i den tidlige fasen av middelalderen var desentralisert og refererende, og knyttet til en muntlig overlevering av rettskunnskap som var utviklet før en skriftkultur ble etablert i Norge. Det samme er observert i det engelske materialet, der muntlige og visuelle former knyttet til rettslige prosedyrer og avtaler ikke bare overlevde lenge etter at skriftlig dokumentasjon ble vanligere, men også ble regnet som mer troverdig enn nedskrevne rettsdokumenter (Clanchy [1979] 1993, 295). Samtidig har kirken bidratt med kirkerettslige bestemmelser, en naturlig konsekvens av at kirken var den institusjonen som innførte det latinske alfabetet til landet gjennom kristningen, med latin som lingua franca. På den måten ble også Norge en del av det kristne Europa, og pavelige dekretaler fant veien også til Norge. Det er en klar innflytelse fra både romerretten og kanonisk rett på både Gulatingsloven og Frostatings loven (Sunde 2005, 103–106). Gulatingsloven er også bevart i fragmenter fra ca. 1200–1250. Det finnes dessuten fragmenter fra den gamle Frostatingsloven (NRA 1C) og ett fragment fra en lovbok fra Østlandet (NRA 1A), alle datert til midten av 1200-tallet. Dateringen sammenfaller med styringstiden til kong Håkon Håkonsson (1217–1263) og tyder på en vilje hos Håkon til å samle og ordne de gamle lovene. Etter denne kompilasjonsfasen kan vi etter Sundes modell forvente en lovgivningsfase. Historikeren Anne Irene Riisøy og norrøn filologen Bjørg Dale Spørck har argumentert overbevisende for at allerede kong Håkon, i samarbeid med erkebiskop Sigurd Eindridesson (d. 1252), utarbeidet nye kristenretter for Gulating og Borgarting (Riisøy og Spørck 1999, 66). Det er på det rene at etter kong Håkon Håkonssons død i 1263 reviderte kong Magnus Håkonsson de gamle lovene for de norske lagdømmene, og i de islandske annalene fortelles det at en Gulatingsbok ble lovtatt (logtekin) i 1267, og lovbøker for opplandene og vikverjene ble lovtatt i 1268. For året 1269 forteller annalene 18

at kong Magnus var på Frostatinget sammen med erkebiskop Jon Raude. Det ble samtykket med frostatingsmennene at Magnus skulle lage en lovbok som omhandlet de verdslige sakene (Storm 1888, 137–138). Av disse reviderte lovene er bare kristenrettene for Gulating og Borgarting bevart. Som nevnt mener Riisøy og Spørck at de ble utarbeidet allerede under Håkon Håkonsson. Kristenretten fra den reviderte Gulatingsloven, kalt nyere Gulatings kristenrett, er bevart i flere håndskrifter fra 1300-tallet. Rettshistorikeren Konrad Maurer mente at de lovene som ble vedtatt i perioden 1267–1269, var revisjoner av de respektive eldre landskapslovene for Gulating, Frostating og de østlandske lagtingene (Maurer 1878, 33). En annen rettshistoriker, Ebbe Hertzberg, argumenterte på sin side for at disse lovene allerede var sammenarbeidet til en felles lov for hele landet, og at den senere Landsloven av 1274 bare var en ytterligere revisjon av denne felles loven (Hertzberg 1890, 90). Det neste skrittet i lovgivningen var den islandske lovboken Járnsíða, som ble utarbeidet for Island i Norge og sendt til Island i 1271. Denne loven er bevart i bare ett håndskrift, AM 334 fol., datert 1271– 1280 (Staðarhólsbók).1 Járnsíða består av bestemmelser fra både den eldre Gulatingsloven og Frostatingsloven, i tillegg til bestemmelser fra den islandske loven Grágás, og særlig gjelder dette bestemmelser om kjøp av jord som er hentet fra Landabrigðisþáttr. Blant andre Maurer mente at Járnsíða var et mellomledd mellom de reviderte landskaps lovene og Landsloven (1878, 44), mens Hertzberg regnet Járnsíða som en avskrift av den reviderte lovboken for Gulating fra 1267, og slik en videreføring av ideen om en felles lov for hele riket (Hertzberg 1890, 90). Debatten om forarbeidene til Landsloven er drøftet av Horn (2018), og temaet er også behandlet i et av Else Mundals kapitler i denne boken, «I kva grad kan forholdet til Island ha påverka den norske lovgjevinga som fører fram til Landslova av 1274?».

1 AM 334 fol. https://handrit.is/en/manuscript/view/is/AM02-0334. Tidspunktet for nedskrivningen av Staðarhólsbók har senere blitt problematisert av Sigurður Líndal (1998) og Lena Rohrbach (2014).

Illustrasjon 1. Tegning av seglene til Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte, hentet fra en samling kobberstukne norske sigiller og mynter fra middelalderen, som professor Abraham Kall (1743–1821) planla å utgi. Plansjene er stukket av Oluf Olufsen Bagge (1780–1836). (Nasjonalbiblioteket Ms.4° 363. Foto: Nasjonalbiblioteket)

Bare tre år etter at Járnsíða ble sendt til Island, var Landsloven ferdig utarbeidet, og den ble vedtatt på de fire lagtingene Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting mellom 1274 og 1276. Selv om vi ikke kan være sikre på om allerede de reviderte lovene fra 1267–1269 var sammenarbeidet som en felles lov for hele landet, kan vi slå fast at med Landsloven kom en lov innen den verdslige sfæren som var lik for hele landet, som en av de første i Europa. En inspirasjonskilde til å innføre 20

en lik lov for hele landet kan ha vært den spanske lovsamlingen Las Siete Partidas, utarbeidet av kong Alfons 10., som gjaldt for hele hans rike. Norske sendemenn ble kjent med denne lovsamlingen i forbindelse med ekteskapsinngåelsen mellom den spanske prinsen Felipe og Håkon Håkonssons datter Kristine i 1258 i Castilla. Selv om Landsloven var lik i hele landet, er det imidlertid visse forskjeller i de enkelte håndskriftene som peker mot at nettopp den lovboken skulle brukes i ett bestemt lagdømme. Særlig er dette tydelig i kapittel 2 i Tingfarebolken, der det oppgis antall nevndemenn som skal møte til lagtinget. I noen håndskrifter nevnes menn fra blant annet Sogn, Firdafylke og Hordaland, og da synes det klart at disse håndskriftene er ment å brukes av lagmenn i Gulating lagdømme. I tillegg refereres flere ganger i teksten til Gulatinget eller gulatingsmennene. I andre håndskrifter oppgis det antall nevndemenn fra Hedmark og Gudbrandsdalen, i tillegg til referanser til Eidsivating. Disse håndskriftene er tydeligvis ment for bruk av lagmenn i Eidsivating lagdømme. Det er også andre forskjeller og variasjoner i alle de bevarte håndskriftene av Landsloven, selv om loven er lik og gjenkjennes av oss som Landsloven, slik vi nå vet kjennetegner en håndskriftkultur. Ingen av håndskriftene av Landslovene er helt like hverandre. De er dessuten for en stor del kontaminerte, som vil si at skriverne i mange tilfeller synes å ha brukt flere forelegg ved avskrivning. Det har derfor ikke vært mulig å sette opp et stemma, som vil si at man gjennom analyser av variantene kan rekonstruere arketypen, den teksten man mener er nærmest originalen (Rindal 1981, 62). I mangel av en original har senere utgivere valgt en «beste tekst» som grunntekst. I Keyser og Munchs utgave av Landsloven fra 1848 (NgL II) ble håndskriftet AM 60 4to brukt som grunntekst. Allerede Gustav Storm (1879) kritiserte valget og påpekte at Holm perg 34 4to måtte regnes som en bedre tekst. Holm perg 34 4to er datert til ca. 1275–1300, og er dermed blant de eldste bevarte håndskriftene av Landsloven. Prologens tekst knyttet Landsloven direkte an til avtalen på Frostatinget i 1269, og det er av den grunn antatt at det var på Frostatinget at Magnus første gang presenterte Landsloven i 1274 (Maurer 1878, 45–46). Ut fra dette 21

resonnementet er det derfor god grunn til å anta at Holm perg 34 4to er det nærmeste man kan komme originalen til Landsloven. Med Landsloven er vi over i lovgivningsfasen, etter Sundes modell. I Landsloven er de fleste referanser til tidligere lovgivere og lagmenn fjernet. Det er bare Magnus Håkonsson som er lovgiveren, men det refereres også til kong Olav og biskop Grimkjell som satte den eldste loven, og til kong Håkon Håkonsson. Mange av bestemmelsene fra Gulatingsloven og Frostatingsloven er videreført i Landsloven, men det er mange omarbeidelser av teksten med en tydelig tilpasning til nye overordnede prinsipper som gir Landsloven et gjennomført og helhetlig preg. Særlig viktig er det nye prinsippet om rimelighet som erstatter likevektsprisippet i de gamle lovene. Det gis for eksempel klare retningslinjer for bevisførsel og vurdering av disse, og om en handling var utført med vilje eller ikke. I Bo Alexander Granbos kapittel «Nauðsyn i Landsloven» i denne boken, blir dette utdypet. Flere andre endringer som kom med Landsloven, er også omhandlet i denne boken. Ole-Albert Rønning Nordby analyserer nektelsesedene i kapittelet «Nektelseseder fra landskapslovene til Landsloven, og Brage Thunestvedt Hatløy undersøker endringer i pantebestemmelsene i «Pant i norsk mellomalder». Nytt med Landsloven er også at fattige og kvinner for første gang er omtalt som juridiske subjekter med egne rettigheter, noe Else Mundal diskuterer i kapittelet «Kva hadde kvinnene på tinget å gjere? Kvinneroller på tinget etter norske landskapslover og Landslova» i denne boken. Også lagmannens rolle som dommer blir tydeligere definert. Dette blir utdypet av Jørn Øyrehagen Sunde i kapittelet «Lagmannen og Landslova – Lagmannen i norsk mellomalderrettshistorie frå slutten av 1100-talet til 1400». I 1276 ble også Magnus Håkonssons bylov ferdigstilt og vedtatt i Bergen samme år. Byloven er i struktur og innhold for det meste lik Landsloven, men mangler en odelsbolk og landsleiebolk. Istedenfor har den en bolk om byorganiseringen, Bǿjarskipan. Også Kjøpsbolken inneholder en rekke bestemmelser som ikke finnes i Landsloven. De fleste håndskriftene med Byloven inneholder også Landsloven, og de store likhetene mellom de to lovene har ført til at skriverne har kortet 22

ned på teksten i Byloven der det er felles tekst, på den måten at for hvert kapittel er bare den røde tittelen og den første linjen i kapittelet skrevet inn. Bare i ett håndskrift er Byloven skrevet fullt ut, AM 323 fol., og i dette håndskriftet finnes ikke Landsloven. I 15 håndskrifter er Byloven skrevet med forkortet tekst, og i 4 er bare Bǿjarskipan og Kjøpsbolken skrevet inn. I 1280 ble en ny lov sendt til Island med presten Jón Einarsson, og denne lovboken er senere betegnet Jónsbók. Den ble godkjent på Alltinget året etter. Også Jónsbók har samme struktur og innhold som Landsloven, men er tilpasset islandske forhold, og som i Járnsíða er det bestemmelser som er videreført fra Grágás også her. Med Jónsbók hadde kong Magnus fullendt lovgivningsfasen, selv om både han og hans etterkommere fortsatte å utstede skipaner og retterbøter. Disse ser imidlertid ut til å ha blitt regnet som tillegg til selve loven, siden de ikke ble integrert i Landsloven i senere produksjon av lovhåndskrifter. Produksjon av Landsloven Fra Landsloven kom i 1274, ble det produsert et stort antall eksemplarer av loven. Den er bevart i 39 håndskrifter, samt i fragmenter etter nærmere 50 håndskrifter som er datert i perioden 1275–1400. Ingen av disse er originalen, eller en av de fire første lovbøkene som kong Magnus reiste rundt og fikk vedtatt på lagtingene i perioden 1274–1276. Et par av håndskriftene er datert til siste fjerdedel av 1200-tallet, noen få er datert til annen halvdel av 1300-tallet, men de aller fleste er datert til perioden 1300–1350. Det betyr at de fleste håndskriftene har blitt til over en relativt kort periode på ca. 50 år. Ingen håndskrifter fra 1400-tallet er bevart, og det peker mot at etterspørselen har vært lav i den perioden, noe som er naturlig, gitt fallet i folketallet etter 1350, da svartedauden herjet. Det er ikke kjent med sikkerhet hvor håndskriftene er produsert eller hvem som skrev dem. Det er antatt at noen av de mest påkostede og rikt dekorerte håndskriftene er blitt til ved bispeseter eller i kongsgården. Bare to skrivere har signert med navn. Den ene kaller seg Eirikr Þrondarson og har skrevet det nevnte Holm perg 34 4to, og den 23

andre kaller seg Thorgerus Haquini (Torgeir Håkonsson), og han har skrevet fire lovhåndskrifter.2 Vi vet ellers ingenting om deres bakgrunn eller hvor de hadde sitt virke. Et forhold som imidlertid synes klart, er at etter at Landsloven kom, ble ikke lenger de eldre landskapslovene produsert, med unntak av kristenrettene. På den måten kan vi med en viss sikkerhet anta at også datidens mennesker regnet Landsloven som en ny lov, som erstattet de gamle lovbøkene. På 1500-tallet økte igjen produksjonen av Landsloven. Under Kalmarunionen hadde dansker stadig oftere blitt innsatt som lensherrer og rådmenn, og fra 1536, da Norge ble erklært som lydrike under den danske kronen, økte dette. Det ble derfor behov for en dansk oversettelse av Landsloven, siden de danske embetsmennene ikke kunne forstå det gamle norrøne språket. Flere initiativ ble tatt, og mange oversettelser ble skrevet, uten at det ble enighet om en endelig, autoritativ lovtekst. Først i 1604, under Christian IV, ble den første oversettelsen til dansk trykket. Fra da av ble de gamle håndskrevne lovbøkene overflødige, og mange ble kuttet opp for å tjene som forsterkning på regnskapsbøker, mens andre ble tatt vare på som samlerobjekter. Slik har mange lovbøker endt opp i danske og svenske arkiver og biblioteker. En rik samling håndskrifter, særlig oversettelser fra 1500-tallet, er likevel bevart i Norge, og de fleste av dem oppbevares ved Nasjonalbiblioteket. I Mette Refslund Wittings kapittel «Nasjonalbibliotekets lovhåndskrifter og deres proveniens» kan vi følge disse lovbøkenes reise gjennom historien frem til i dag. Eierhistorikk og øvrige notater i lovhåndskriftene setter dem inn i en historisk kontekst som synliggjør og gir kunnskap om hvordan lovene er brukt fra de ble produsert, til de endte i Nasjonalbiblioteket. Loven i bruk Den omfattende lovgivningsfasen som ble initiert av Håkon Håkonsson på 1250-tallet og videreført av Magnus Håkonsson på 1260- og

2 Torgeir Håkonsson har skrevet lovhåndskriftene AM 302 fol, AM 305 fol., AM 56 4to og AM 78 4to (alle i Den Arnamagnæanske Samling, København).

70-tallet og frem til 1280, må ha vært merkbar i sin samtid – på flere plan. Innføringen av loven førte til endringer for alle samfunnslag av befolkningen. Rettshåndhevingen ble løftet fra et lokalt nivå og opp til kongen og lagmennene, som fikk nye oppgaver. En økende bruk av skrift og dokumentasjon generelt, og et behov for å kunne konsultere lovbøkene spesielt førte til en omfattende produksjon av lovhåndskrifter i de påfølgende tiårene. Vi kan kanskje snakke om en «innføringsfase», der samfunnet sakte, men sikkert, tilpasset seg en ny rettsorden og en ny virkelighet. Studier av hvordan samfunnet reagerte eller responderte på de nye lovene, er imidlertid i liten grad utforsket. De mange bevarte diplomene fra 1300-tallet og utover gir en pekepinn om hvordan loven ble fulgt, parallelt med en stadig økende skriftliggjøring av samfunnet, som vil si at skriftlig dokumentasjon ble tatt i bruk på flere og flere samfunnsområder, og av flere samfunnslag. Også de gamle sagaene kan være en kilde til hvordan lov og lovgivning virket i samfunnet. Jørn Øyrehagen Sunde har blant annet diskutert konflikten mellom kong Sigurd Magnusson (Jorsalfare) og Sigurd Ranesson, omtalt i kongesagahåndskriftet GKS 1009 fol. (Morkinskinna) fra et rettshistorisk perspektiv (Sunde 2005, 44–45). Også i islendingesagaene tas konflikter opp til rettslig diskusjon, og i denne boken diskuterer Johanne Fjesme Nakrem forholdet mellom ny og gammel lov i en islendingesaga, i kapittelet «Hønse-Tores oppgjør med ny rett. En juridisk lesning av Hænsa-Þóris saga». Disse eksemplene tyder på at lov og rett ble tatt på alvor og var tema i det offentlige ordskiftet. Det er ikke vanskelig å se for seg at en ny rettsorden og nye prinsipper for rettslige vurderinger har vært gjenstand for diskusjon, friksjon og kanskje reforhandling. Hvordan har skriverne av Landsloven forholdt seg til en slik eventuell diskurs der de satt i tiårene etter 1274 og skrev av Landsloven for nye brukere? Håndskriftkulturens potensial for variasjon og endring kan ha åpnet for tilpasninger til gammel sedvane eller gammel rett i den nye loven. Studier av kapitteldisposisjonene i Landsloven har vist at flere av håndskriftene har nettopp slike forekomster av nyere bestemmelser som er erstattet av bestemmelser vi bare finner i de eldre lovbøkene, eller kapitlene er omorganisert slik de var i de eldre lovene (Horn 2016). 25

Anna Catharina Horn gir eksempler på dette også i denne boken, i kapittelet «Fra landskapslov til landslov: En studie av tekstorganiseringen i norrøne middelalderlover». Parallelt med den omfattende produksjonen av Landsloven i hundreåret etter at den ble innført, fortsatte kongene å gi nye lover, eller å endre de allerede eksisterende. Mange slike retterbøter er skrevet inn i håndskriftene sammen med Landsloven, men er påfallende nok sjelden skrevet inn som del av Landsloven. De er lagt til etter Landsloven, selv om de representerer en endring av bestemmelser i Landsloven. Et enkeltstående tilfelle av at en retterbot er lagt inn i Landsloven, er i eksempelet med endringene i tronfølgeloven av 1273, utstedt av Håkon V Magnusson i 1302. De nye bestemmelsene er bare ført inn i ett av Landslov-håndskriftene, Holm perg 35 4to, i Kristendomsbolken. Men istedenfor å erstatte de gamle bestemmelsene med de nye er begge skrevet inn. Først står retterboten av 1302 etter kapittel 3, og deretter følger den gamle tronfølgeloven uendret. Den manglende viljen, eller lysten, til å erstatte den gamle loven med en ny kan forklares ut fra Landslovens status eller auctoritas. Selv om det kom nye, oppdaterte bestemmelser, hadde Landsloven, innført av kong Magnus Håkonsson, med tilnavnet Lagabøte, oppnådd en særlig høy status, slik at nyere lover og bestemmelser ble regnet som tillegg. Den opprinnelige loven ble ikke rørt. Hvordan forklares da at flere håndskrifter har tillegg og omarbeidelser som er hentet fra eldre lov bøker? Det kan skyldes at de eldre bestemmelsene har vært godt innarbeidet og regnet som «rett» lov, og det kan også forklares med at det har eksistert én eller flere eldre lovbøker som har hatt høy status, for eksempel en lovbok hos biskopen eller i kongsgården. Siden dette gjelder flere håndskrifter som har slike omarbeidelser, ca. 15, kan det tyde på at disse håndskriftene i visse miljøer likevel har vært regnet som tekstverket Landsloven, selv om de har vært forskjellige fra andre håndskrifter. I den sammenhengen er det interessant å observere at i islandske avskrifter av Jónsbók er nyere retterbøter ofte skrevet inn som del av selve lovteksten der de passer inn tematisk. I håndskriftet AM 350 fol. (Skarðsbók) fra ca 1350, er dette gjort gjennomgående. Vi kan spørre oss om dette kan reflektere ulik status for kong Magnus’ lov i Norge og 26

på Island. I Norge, der kongens nærvær, og kanskje også legitimitet, var tydeligere, hadde også hans lov høyere status. På Island var makt strukturen annerledes, og biskopene hadde stor makt, noe det lille avsnittet i Grágás om hvilken lovbok som skulle gjelde, viser. En slik anvisning er ikke kjent fra noen av de norske lovhåndskriftene.

Illustrasjon 2. Et påkostet håndskrift med vakre illuminasjoner viste at eieren tilhørte det høyere lag i samfunnet. Dermed kunne det materielle uttrykket til lovboken til høystatus-personer gi uttrykk for at den var viktigere eller hadde høyere autoritet enn lovbøker til personer med lavere status, slik det står i det innledende sitatet fra Lögréttuþáttr. (Codex Hardenbergianus. Det Kgl. Bibliotek, GKS 1154 fol, 5v og 6r. Foto: Katarina Theis-Haugan / Nasjonalbiblioteket)

Landsloven er den teksten som er bevart i flest eksemplarer fra middelalderen, enten det er som håndskrifter fra 1300-tallet, som oversettelser fra 1500-tallet eller som trykt lovbok på 1600-tallet. Den lange virketiden frem til Christian IVs norske lov ble trykket i 1604, kan være en forklaring på hvorfor så mange er bevart. På 1500-tallet hadde interessen for de gamle håndskriftene fra middelalderen våknet i miljøer i særlig byene, hos de såkalte stavangerhumanistene, bergenshumanistene og oslohumanistene, noe som sikret overlevelse hos samlere og senere oppbevaring i biblioteker og arkiver. Slik kan de gamle lov bøkene regnes som kilder til kunnskap om fortiden gjennom hele 27

tidsperioden fra 1274 og frem til i dag. Med 750-årsjubileet har Landsloven fått ny oppmerksomhet fra en rekke fagdisipliner, noe denne antologien er et resultat av. Det foreligger dessuten en digital breddeutgave av Landsloven,3 samt en ny tekstkritisk utgave (Rindal og Spørck 2018), og begge utgavene har brukt håndskriftet Holm perg 34 4to som grunntekst. Slike utgaver gjør de gamle kildene lettere tilgjengelige for alle. Det er et håp om at jubileet vil avstedkomme ny forskning og interesse for norske og nordiske middelalderlover også i fremtiden.

3 Anna Catharina Horn, utg., «Holm perg 34 4to – Landslǫg Magnúss Hákonarsónar | Magnus Lagabøtes landslov», Medieval Nordic Text Archive, http://clarino.uib.no/menota/catalogue.

Kilder og litteratur Primærmateriale

Utrykte kilder Det Arnamagnæanske Institut, København: AM 56 4to. AM 60 4to. AM 78 4to. AM 302 fol. AM 305 fol. AM 323 fol. Stofnun Árna Magnússonar í íslenskum fræðum, Reykjavík: AM 334 fol. (Staðarhólsbók). AM 350 fol. (Skarðsbók). Det kongelige bibliotek, København: DonVar 137 4to. GKS 1009 fol. GKS 1154 fol. Kungliga biblioteket, Stockholm: Holm perg 34 4to. Holm perg 35 4to. Riksarkivet, Oslo: NRA 1A. NRA 1C.

Litteratur Primærmateriale

Trykte kilder Bonaventura. 1964. Collationes in hexaemeron. München: Wilhelm Nyssen. Holtsmark, Anne, overs. 1964. Håkon Håkonssons saga. Oslo: Aschehoug. NgL = Norges gamle Love indtil 1387, utgitt av Rudolf Keyser og P. A. Munch, bind II. 1848. Christiania: Chr. Grøndahl. Rindal, Magnus og Bjørg Dale Spørck, utg. 2018. Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov, 2 bind. Norrøne tekster 9. Oslo: Arkivverket. Robberstad, Knut, overs. 1923. Magnus Lagabøters bylov. Kristiania: Calmeyers boghandel. Storm, Gustav, utg. 1888. Islandske annaler indtil 1578. Christiania: Det norske historiske Kildeskriftfond. Taranger, Absalon, overs. 1915. Magnus Lagabøters Landslov. Kristiania: Cammermeyers boghandel. Vilhjálmur Finsen, utg. 1852. Grágás: Islændernes lovbog i fristatens tid. København: Det kongelige literatur-samfund.

Digitale kilder Horn, Anna Catharina, utg. «Holm perg 34 4to. Landslǫg Magnúss Hákonarsónar | Magnus Lagabøtes landslov v. 1.2.» Medieval Nordic Text Archive. http://clarino.uib.no/menota/catalogue. «AM 334 fol.» Handrit.is. https://handrit.is/is/manuscript/view/AM02-0334.

Sekundærlitteratur

Cerquiglini, Bernard. [1989] 1999. In Praise of the Variant. A Critical History of Philology. Baltimore: Johns Hopkins University press. Clanchy, M.T. [1979] 1993. From Memory to Written Record. England 1066–1307. Blackwell publishing. Hagland, Jan Ragnar og Jørn Sandnes. 1994. «Om lova og lagdømmet.» I Frostatingslova, redigert og oversatt av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, ix–xlv Oslo: Det Norske Samlaget. Harding, Alan. 1986. «Legislators, Lawyers and Law-Books.» I Lawyers and Laymen. Studies in the History of Law Presented to Professor Dafydd Jenkins on his Seventy-Fifth Birthday, Gwyl Ddewi 1986, 237–257. Cardiff: University of Wales Press.

Sekundærlitteratur Litteratur

Hertzberg, Ebbe. 1890. Nordisk Retsencyklopædi. Bind 1. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandels Forlag. Horn, Anna Catharina. 2016. «Lov og tekst i middelalderen. Produksjon og resepsjon av Magnus Lagabøtes landslov.» Doktogradsavhandling, Göteborgs Universitet. Horn, Anna Catharina. 2018. «Lovrevisjonene til Magnus Håkonsson Lagabøte – en historiografisk gjennomgang.» Maal og Minne 110 (2): 1–27. Iversen, Tore. 2005. «Den kanoniske retten som bindeledd mellom Romakirken og Bygdenorge.» I Den kirkehistoriske utfordring, redigert av Steinar Imsen, 75–90. Trondheim: Tapir akademisk forlag. Maurer, Konrad. 1878. Udsigt over de nordgermaniske Retskilders Historie. Kristiania: Den norske Historiske Forening. Minnis, Alistair J. 1988. Medieval Theory of Authorship. Scholastic Literary Attitudes in the Later Middle Ages. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. Riisøy, Anne Irene og Bjørg Dale Spørck. 1999. «Dateringen av nyere Borgartings kristenretter.» Collegium medievale 12: 57–74. Rindal, Magnus. 1981. «AM 309 fol og Eidsivatingsredaksjonen av Magnus Lagabøtes Landslov.» Upublisert manuskript. Bergen: Universitetet i Bergen. Rohrbach, Lena. 2014. «Matrix of the Law. A Material Study of Staðarhólsbók.» I The Power of the Book. Medial Approaches to Medieval Nordic Legal Manuscripts, redigert av Lena Rohrbach, 98–128. Berliner Beiträge zur Skandinavistik 19. Berlin: Nordeuropa Institut, Humboldt Universität. Sigurður Líndal. 1998. «Hvers vegna var Staðarhólsbók Grágásar skrifuð?» Tímarit lögfræðinga 48: 279–302. Storm, Gustav 1879. Om Haandskrifter og Oversættelser af Magnus Lagabøters Love. Christiania: I Commission hos Jacob Dybwad. Sunde, Jørn Øyrehagen. 2005. Speculum legale – rettsspegelen. Bergen: Fagbokforlaget. Sunde, Jørn Øyrehagen. 2014. «Daughters of God and Counsellors of the Judges of Men – A Study in Changes in the Legal Culture in the Norwegian Realm in the High Middle Ages.» I New Approaches to Early Law in Scandinavia, redigert av Stefan Brink og Lisa Collinson, 131–183. Turnhout: Brepols. DOI: https://doi.org/10.1484/m.as-eb.1.101969. Wendt, Bo-A. 2006. «En text är en text är en text. Om en terminologisk tredelning av textbegreppet.» Arkiv för nordisk filologi 121: 253–274.

2. Nasjonalbibliotekets landslovhåndskrifter og deres proveniens

Mette Refslund Witting

Målet med dette kapittelet er todelt: Jeg vil presentere en samlet oversikt over landslovhåndskriftene som befinner seg i Nasjonalbiblioteket,1 og deretter vil jeg undersøke deres proveniens. Siden de fleste av håndskriftene er oversettelser fra 1500-tallet, har jeg et avsnitt om bakgrunnen for dem. Når det gjelder en mer utdypende beskrivelse av de tre norrøne håndskriftene, vil jeg henvise til innledningen til Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov (Rindal og Spørck 2018 1:28–29, 32). Nasjonalbibliotekets landslovhåndskrifter er ikke én samling, men finnes spredt på forskjellige arkivnumre. De er kommet til biblioteket ad forskjellige veier og til forskjellige tider. Etter hvert som de er kommet inn, er de blitt summarisk katalogisert, men en samlet oversikt over dem er altså ikke tidligere blitt publisert.2

1 Nasjonalbiblioteket ble etablert i årene 1989–1999, først ved opprettelsen av Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana i 1989 og dernest ved at Nasjonalbiblioteket i Oslo ble utskilt fra Universitetsbiblioteket i 1999 (Takle 2009, 11). Her i kapittelet vil jeg bruke «Nasjonal biblioteket» når det dreier seg om nåtiden, og «Universitetsbiblioteket» når det dreier seg om historiske forhold. 2 Parallelt med mitt arbeid har norrønfilologen Magnus Rindal utarbeidet en detaljert katalog over Nasjonalbibliotekets håndskrifter av norske middelalderlover (Rindal 2020).

Illustrasjon 1. Et lite utvalg av landslovhåndskriftene i Nasjonalbiblioteket: Ms.fol. 530, Ms.4° 58, Ms.4° 553, Ms.4° 694, Ms.4° 1392, Ms.8° 29. (Foto: Rami Tayeh / Nasjonalbiblioteket)

Ideen om å se nærmere på håndskriftenes proveniens kom av at jeg som ansatt i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling3 har erfart at dette er et aspekt forskere ofte spør om, og som det er vanskelig å nøste opp i uten å ha tilgang og god kjennskap til bibliotekets interne kilder. Proveniensstudier har lenge vært en del av biblioteks- og bokhistorien. Man har ønsket å vite hvor en bok eller et håndskrift har vært før det kom til institusjonen. Slik viten setter objektet inn i en historisk kontekst og kan gi objektet autentisitet (Adams 1969, 12, 22). Proveniensstudier i større stil på hele samlinger er blitt mer utbredt de senere

3 Håndskriftsamlingen er en av flere fysiske samlinger som i dag hører under Seksjon for sjeldne bøker og privatarkiv.

årene (McQuillen 2013, 125). De nesten ubegrensede mulighetene digitale løsninger gir til å samle og dele data på tvers av institusjoner og landegrenser har sannsynligvis bidratt til å gi slike studier en større interesse. Ved å registrere proveniensopplysninger om enkeltobjekter i databaser kan de koples sammen på ulike måter. I mine proveniensstudier av landslovhåndskriftene legger jeg vekt på å beskrive hvilke kilder som er brukt, og dernest oppsummerer jeg funnene for de enkelte håndskriftene. Mitt mål – i den grad det er mulig – er å fastslå når hvert enkelt håndskrift har kommet til biblioteket, og fra hvem. I de tilfellene der jeg også finner opplysninger om tidligere eiere, tar jeg det med i beskrivelsene, men på dette punktet er mine studier ikke uttømmende. For ett av håndskriftene er oppsporingen av proveniensopplysninger gjort mer omfattende enn for de resterende. Det gjelder Ms.4° 1 som er det eldste landslovhåndskriftet i Nasjonalbiblioteket. Det er et pergamenthåndskrift fra begynnelsen av 1300-tallet skrevet for Gulating. Ms.4° 1 er et av Håndskriftsamlingens klenodier, men vi har visst lite om dets proveniens. I tillegg er det første innførsel i en av bibliotekets håndskriftserier (kvart-serien), så Håndskriftsamlingens tidligste historie er tett forbundet med dette håndskriftet. Landslovhåndskrifter i Nasjonalbiblioteket De mest komplette studiene av det bevarte landslovmaterialet er fortsatt historiker Gustav Storms utgivelser fra slutten av 1800-tallet: Om Haandskrifter og Oversættelser af Magnus Lagabøters Love fra 1879 og hans oversikt over kildene til verket Norges gamle Love i bind 4 fra 1885 (NgL IV).4 Storm bygget sitt arbeid på upubliserte beskrivelser som historikerne Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch hadde etterlatt seg da de utga Norges gamle Love bind 1–3 i årene 1846–1849 (Storm 1879, 1).

4 Muligens har utgivelsen Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov erstattet Storms arbeider, men da jeg foretok mine arkivstudier, var denne utgivelsen ikke publisert. Mine funn er dessuten innlemmet i innledningen der (Rindal og Spørck 2018 1:32, 47).

Mitt studium er basert på NgL IV. Jeg har gjennomgått oversikten over Nasjonalbibliotekets lovhåndskrifter (NgL IV, 708–750, 783–787) og har funnet frem til dem som inneholder landsloven. Dernest har jeg supplert listen med søk i bibliotekets egne kataloger og i oversikter som er utarbeidet internt. Det har resultert i ytterligere tre landslovhåndskrifter og ett landslovfragment som ikke er nevnt i NgL IV: ett som fantes i samlingen på Storms tid (Ms.4° 339), og tre som er kommet til biblioteket etter at Storm avsluttet sitt arbeid (Ms.8° 296, fragmentet Ms.8° 2037 og Ms.8° 3121).5 Jeg har valgt å avgrense studiet til håndskrifter fra før Christian IVs Norske Lov ble trykt i 1604. Denne loven er basert på landsloven og har mange likheter med den (Brandt og Hallager 1855, XXI–XXII). I dette studiet av håndskriftmaterialet regner jeg 1604 som sluttpunktet, for fra da av hadde landet en trykt lovbok, og håndskrevne avskrifter kan ikke lenger ha hatt noen viktig funksjon. Dateringer har jeg basert på Storm for de håndskriftene som er med i NgL IV. For de fire som er kommet til, har jeg støttet meg på dateringer i andre kilder: Ms.8° 296 er trolig fra annen halvdel av 1500-tallet. Dateringen bygger på en beskrivelse som ligger sammen med håndskriftet, ført i pennen av overbibliotekar Wilhelm Munthe og senere rettet med annen hånd. Ms.4° 339 er trolig fra 1700- eller 1800-tallet (Rindal 2020). Ms.8° 2037 er fra ca. år 1500 (Rindal og Spørck 2018 1:32). Ms.8° 3121 er trolig fra begynnelsen av 1700-tallet, ifølge en beskrivelse som ligger ved håndskriftet, skrevet av amanuensis Agnete Loth ved Det Arnamagnæanske Institut i København. Ut fra denne dateringen er det tvilsomt om det er skrevet før 1604, men jeg velger å ta det med her for ikke å utelukke et landslovhåndskrift som kan høre til den definerte perioden. De landslovhåndskriftene i Nasjonalbiblioteket som faller utenfor min avgrensning, kan deles i to grupper:

5 Det kan teoretisk sett finnes flere landslovhåndskrifter i Nasjonalbiblioteket. Biblioteket har til enhver tid ubehandlede arkiver med materiale som ikke er gjennomgått og registrert.

•

vskrifter og oversettelser fra etter 1604: tre avskrifter eller oversettelser A av islandske skrivere trolig fra 1700-tallet (Ms.fol. 87a, Ms.4° 695 og Ms.8° 66); en dansk oversettelse fra 1700- eller 1800-tallet (Ms.4° 339); Keyser og Munchs avskrifter i forbindelse med utgivelsen av Norges gamle Love b. II–III (Ms.4° 684–688) og historiker Oluf Ryghs avskrift av Ms.4° 1 (Ms.4° 867)

•

Fotografiske kopier fra nyere tid: Universitetets lovfotografier (Ms.4° 3441); fotokopi av AM 315, e–k, fol. (Ms.fol. 1559); fotokopi av håndskriftet Ms. J. 7 i Linköpings stiftsbibliotek (Ms.4° 1517); fotokopi av NKS 1642 qv. (Ms.4° 1481) og digital kopi av Deichman 11 oct. (Ms.8° 3855)

Etter avgrensningen står jeg igjen med 28 håndskrifter: to pergamenthåndskrifter fra 1300-tallet (Ms.4° 1 og Ms.4° 317), ett mindre fragment av et papirhåndskrift fra ca. 1500 (Ms.8° 2037), og 25 papirhåndskrifter fra siste halvdel av 1500-tallet med oversettelse til dansk. I tabell 1 er de 28 håndskriftene listet opp sortert på katalogsignaturen de har fått i biblioteket. I forbindelse med kartleggingen av materialet er landslovhåndskriftene blitt digitalisert, og bilder ligger tilgjengelig på bibliotekets nettsider.

Katalog

Datering

Språk

Materiale

Ms.fol. 4

1581

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.fol. 5

1597

Dansk oversettelse, parallelt med norrønt

Papir

Ms.fol. 230

1585

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.fol. 278

1598

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.fol. 530

1594

Dansk oversettelse, «selvstændig»

Papir

Ms.4° 1

Begynnelsen av 1300-tallet

Norrønt

Pergament

Ms.4° 14

Andre halvdel av 1500-tallet

Dansk oversettelse, «sædv.»

Papir

Ms.4° 58

1560

Dansk oversettelse, «sædv.»

Papir

Ms.4° 302

Ca. 1575

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.4° 311

Ca. 1550

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

signatur

Ms.4° 314

1596

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.4° 317

Første halvdel av 1300-tallet

Norrønt

Pergament

Ms.4° 377

1601

Dansk oversettelse, «selvstændig»

Papir

Ms.4° 502

Slutten av 1500-tallet

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.4° 526

1592/93

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.4° 528

1544

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.4° 553

Ca. 1575

Dansk oversettelse, «efter Codex Tunsbergensis»

Papir

Ms.4° 591

1588

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.4° 691:b

Slutten av 1500-tallet

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.4° 694

Slutten av 1500-tallet

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.4° 736:a

Andre halvdel av 1500-tallet

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.4° 736:b

Andre halvdel av 1500-tallet

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.4° 1392

Slutten av 1500-tallet

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.8° 29

1603

Dansk oversettelse, «den sædvanlige»

Papir

Ms.8° 71

Andre halvdel av 1500-tallet

Dansk oversettelse, «sædvanlig»

Papir

Ms.8° 296

Ca. 1550-1575

Dansk oversettelse

Papir

Ms.8° 2037

Ca. 1500

Norrønt

Papir

Ms.8° 3121

Ca. 1600

Dansk oversettelse

Papir

Tabell 1. Oversikt over landslovhåndskriftene i Nasjonalbiblioteket.

Håndskriftene fra 1500-tallet De fleste av Nasjonalbibliotekets landslovhåndskrifter er fra 1500-tallet. De er vitnesbyrd om en brytningstid: På begynnelsen av 1500-tallet var fortsatt landsloven i den opprinnelige norrøne språkformen i bruk. Men i løpet av 1500-tallet ble det nødvendig å få lovteksten oversatt, slik at den kunne bli forstått av dem som skulle bruke den. Over settelse av lovtekster til samtidens språkbruk skjedde på denne tiden også i Danmark og Sverige (Taranger 1900, 31). Rettshistoriker Knut Robberstad kom frem til at det tidligste oversettelsesarbeidet foregikk 37

1507–1508 og det neste initiativet kom 1533–1535 (Robberstad 1976, 227). De fleste av de bevarte håndskriftene bygger på disse tidlige oversettelsene, og de samsvarer trolig med dem som Storm kaller «sædvanlig» oversettelse i oversikten i NgL IV (se tabell 1). I tillegg kom det enkelte selvstendige oversettelser utover 1500-tallet. Disse forskjellige oversettelsene har eksistert side om side (Robberstad 1976, 227). Det ble derfor utover 1500-tallet prekært å få utformet en autorisert lov for hele landet. Kongen sendte oppfordringer til embetsverket i 1557, i 1572, i 1592 og igjen i 1593 om å komme med forslag til en landsdekkende lov, uten at det førte frem (Brandt og Hallager 1855, V–XI). Først i 1602 kom det fortgang i arbeidet, og en autorisert lov for hele landet ble trykt i 1604 (Brandt og Hallager 1855, XIV). Hvorfor landsloven på 1500-tallet ble oversatt til dansk og ikke til norsk, er omdiskutert. Historiker Absalon Taranger mener at dansk var et naturlig valg fordi det norske skriftspråket på begynnelsen av 1500-tallet var i oppløsning. Det danske skriftspråket var mer etablert samtidig som det samsvarte relativt godt med det norske talespråket på den tiden: «[S]kriftdansken fra 1500 stod middelnorsken ganske anderledes nær end skriftdansken efter 1550» (Taranger 1900, 28). Språkfors ker Gustav Indrebø mener at valget av dansk som språk i oversettelsene skyldtes at mange embetsmenn i Norge var danske, og at de danske styresmaktene ønsket at loven skulle oversettes til deres språk, ikke til norsk (Indrebø 1951, 303). Et annet aspekt som har vært debattert, er om det bare var danske embetsmenn som ikke forstod den norrøne lovteksten på 1500-tallet, eller om det samme gjaldt norske embetsmenn. Språkforsker Finn-Erik Vinje refererer de forskjellige standpunktene i denne debatten og konkluderer med at de danske embetsmennene hadde større vanskeligheter enn de norske med det norrøne språket. Så danskene var riktignok pådrivere i oversettelsesarbeidet, men de norske hadde etter hvert også utfordringer med å forstå lovteksten. Vinje skriver: «Det er nærliggende å tro at de norske lagmennene forsto de gamle lovbøkene slik at det klarte seg, og at respekten for det nedarvede, tradisjonelle lovspråket i bøkene var så stor at lagmennene i det lengste ville unnlate å etterkomme kravet om en oversettelse, iallfall en offisiell oversettelse» (Vinje 1967, 37). 38

Det finnes mange håndskrifter med dansk oversettelse av landsloven fra 1500-tallet også i andre nordiske arkiver. Det samlede antall er usikkert. Storm og Indrebø skriver begge minst 75 (Storm 1879, 22; Indrebø 1951, 303), mens Vinje skriver «om lag 85» (Vinje 1967, 18). I den seneste kartleggingen av landslovmaterialet oppregnes oversettelsene til 131 (Rindal og Spørck 2018 1:85). Disse håndskriftene er lite undersøkt, både fordi de er skrevet på dansk og ikke på norsk, og fordi man har regnet med at så sene avskrifter ikke har noen tekstkritisk verdi. Men alle avskrifter uansett alder kan overlevere tidligere lese måter som står originalteksten nær. Så de tekstkritiske forholdene burde undersøkes nærmere også for disse håndskriftene. De er interessante som kilder til 1500-tallet, for eksempel til studier av språkutvikling, rettspraksis, håndskriftproduksjon, bokhistorie og lese- og skrivekunnskaper. 1500-tallshåndskriftene inneholder typisk landslovteksten med forskjellige tilleggstekster: forord, register, kalender, kongerekke, ordforklaringer og retterbøter. Et par av Nasjonalbibliotekets 1500-tallshåndskrifter er dessuten innbundet sammen med andre lovtekster. Proveniensopplysninger i bibliotekets eldre kataloger Håndskriftsamlingens kataloger er de første kildene man går til når man ønsker å finne ut av når og fra hvem et håndskrift eller et arkiv er kommet til Nasjonalbiblioteket. For hver av de tre håndskriftseriene folio (Ms.fol.), kvart (Ms.4°) og oktav (Ms.8°) er katalogsignaturene i stigende orden for hånd ført inn i protokoller etter hvert som materialet er kommet til biblioteket (Ms.fol. 3872:E). På 1900-tallet ble proveniensopplysninger ganske konsekvent ført inn i protokollen samtidig, ved at navn på giver eller selger samt årstall ble notert. På 1800-tallet ble dette imidlertid sjeldnere dokumentert. Slike kataloger i protokollform ble videreført inntil man i 1996 gikk over til elektronisk registrering. På et tidspunkt ble de eldste katalogene skrevet av på maskin, noe som har ført til at vi nå har to sett kataloger i protokollform for de laveste katalogsignaturene i de tre håndskriftseriene (Ms.fol. 3872:A, E). Og det er nettopp der mange av landslovshåndskriftene finnes. Da ikke alle opplysninger i de eldste håndskrevne katalogene er overført til de nyere, må man kontrollere begge sett kataloger for å være sikker på 39

at man ikke går glipp av proveniensopplysninger. Denne undersøkelsen ble gjort for alle landslovshåndskriftene, og funnene er dokumentert i oversikten til slutt. Dessverre ga undersøkelsen intet resultat for Ms.4° 1 og åtte andre landslovhåndskrifter: Ms.fol. 4, Ms.fol. 5, Ms.4° 14, Ms.4° 58, Ms.4° 302, Ms.4° 311, Ms.4° 377 og Ms.4° 691:b. Universitetsbibliotekets tilvekstfortegnelser var de neste kildene jeg undersøkte. Det er lister over bibliotekets tilvekst år for år, den eldste fra 1817. Tilvekstfortegnelsene ble ført helt til man begynte å utgi årbøker for Universitetsbiblioteket i 1883. Fra 1837 ble tilvekstfortegnelsene også trykt, med tittelen Fortegnelse over den Tilvæxt, som det Kgl. Frederiks Universitets Bibliothek har erholdt i Aaret [...], men før 1837 ble de bare skrevet for hånd. Det er hovedsakelig trykte bøker som er listet opp, da det i begynnelsen var viktigst å få etablert en boksamling, men innimellom dukker det også opp håndskrifter. De er merket med betegnelsen «Msc» eller lignende. Proveniensopplysninger er dokumentert sporadisk fra 1831, så selv om man skulle finne håndskriftet man leter etter, er det ikke sikkert det er opplyst fra hvem det er kommet, men man får opplyst når det er mottatt. Heller ikke i tilvekstfortegnelsene fra 1817 til 1851 fant jeg Ms.4° 1. Jeg gjorde imidlertid et annet funn: I den håndskrevne fortegnelsen for 1839 på side 15 er det notert ved seks av innførslene at de ble kjøpt på auksjon etter «Prof. Steenbuch». Det er jurist Henrik Steenbuch (1774–1839), som fra 1834 til sin død satt i den første kommisjonen for Norges gamle love (NgL I, IV–V). De seks innførslene i listen ser slik ut (med dagens katalog signatur i klammeparentes); de to siste er landslovshåndskrifter: •

Frostathings Kristenret. Islandsk. Msc. 4. [Ms.4° 309]

•

eder Græve af Griffenfeldts Act og endelige Dom tilligemed endeel P andre Observationer. Msc. 4. [Ms.4° 300]

•

J uridiske Afhandlinger af Magnus Jonsson og Jon Magnusson. Islandsk. Msc. 4. [Ms.4° 308]

•

Den gamle og nye Islandske Kirkeret. Islandsk. Msc. fol. [Ms.fol. 227]

•

Kong Magnus’s Norske Lovbog. Oversættelse fra Slutningen af det 16de Aarhundrede. Msc. 4. [Ms.4° 302]

•

ragment af Magnus Lagabøters Norske Lov. Oversættelse fra SlutninF gen af det 16de Aarh. Msc. 4. [Ms.4° 311] 40

I den tilsvarende trykte fortegnelsen står det ingenting om proveniens ved disse håndskriftene. Vi vet dermed at Ms.4° 302 og Ms.4° 311 ble kjøpt av biblioteket på auksjon etter Steenbuch i 1839. Noe som er påfallende ved denne gruppen håndskrifter, er at fire av dem med sikkerhet har vært i samme boksamling før de kom i Steenbuchs eie. I Ms.4° 300, Ms.4° 308 og Ms.4° 311 står eiersignaturen «C. Anker», og Ms.4° 309 har påskriften: «Kjøbt paa Carsten Ankers Auction». Embetsmann og forretningsmann Carsten Anker (1747–1824) solgte sin store boksamling sammen med mange andre eiendeler ved en auksjon i 1823. Katalogen til auksjonen er gjengitt i boken Eidsvollsbygningen. Carsten Anker og grunnlovens hus (Risåsen 2005, 267–286), og den originale katalogen finnes i Nasjonalbibliotekets samling (Fortegnelse over endeel Tegninger 1823). Blant titlene på listen over håndskrifter fant jeg tre av de ovennevnte med henholdsvis numrene 184 (Ms.4° 311), 302 (Ms.4° 308) og 474 (Ms.4° 300). De samme numrene er notert i håndskriftene. Steenbuch har altså kjøpt håndskriftene på Ankers auksjon i 1823, og deretter kjøpte Universitetsbiblioteket dem på auksjonen etter Steenbuch 16 år senere. Slike vandringer mellom boksamlinger ser vi flere spor av i håndskriftene, men det kreves egne studier for å kartlegge dette. Etter å ha avsluttet letingen i Universitetsbibliotekets tilvekstfortegnelser var listen over landslovhåndskrifter uten kjent proveniens redusert til seks: Ms.fol. 4, Ms.fol. 5, Ms.4° 1, Ms.4° 14, Ms.4° 58 og Ms.4° 691:b. Universitetet i Oslo ble grunnlagt i 1811. Med opprettelsen av et universitet i Norge fikk man behov for en vitenskapelig boksamling, og dermed ble Universitetsbiblioteket opprettet samtidig (Drolsum 1911, 1). De første årene ble de sparsomme midlene brukt til å få bygget opp en boksamling, og det var ingen egen satsning på å etablere en håndskriftsamling. Enkeltstående håndskrifter er likevel kommet inn i biblioteket helt fra begynnelsen, trolig som gaver, eller de har fulgt med boksamlinger som ble kjøpt på auksjon. Første gang overbibliotekar A.C. Drolsum i sin gjennomgang av bibliotekets historie ved 100-årsjubileet i 1911 nevner håndskriftene som en enhet, er når han omtaler universitetsbibliotekar Georg Sverdrups årsberetning til universitetets 41

akademiske kollegium i 1828. Her rapporterer Sverdrup at «katalogen over kobberværkerne og manuskripterne, som vil udgjøre nogle bind, forhaabentlig vil være færdig i 1829». Drolsum bemerker til dette i en fotnote: «Færdig først i 1834. Hermed menes visselig de nummerfortegnelser over manuskripter og plancheværker, som senere stadig er fortsat. Andre kataloger over disse sager er der ikke spor til i bibliotheket» (Drolsum 1911, 33). Med «nummerfortegnelser over manuskriptene» mener Drolsum trolig de eldste håndskrevne katalogene i protokollform. Hvis denne opplysningen stemmer, ble de tatt i bruk i 1834. Neste gang Drolsum nevner bibliotekets håndskrifter spesielt, er i en omtale av planene for en ny bygning i 1841, hvor man ønsker et «særeget Locale for Manuscripter» (Drolsum 1911, 53). Universitetsbiblioteket flyttet inn i nye lokaler i Karl Johans gate i 1851 og da med et eget rom for bibliotekets håndskriftsamling (Drolsum 1911, 59). Ved granskning av de eldste håndskriftkatalogene i protokollform og hvordan de første katalogsignaturene i hver håndskriftserie ble ført inn, viste det seg at alle tre serier begynner med ensartede innførsler, skrevet trolig med samme penn og av samme person. Et stykke ut i alle tre serier skifter innførslene utseende: De er fra da av blitt ført av forskjellige personer med forskjellig blekk. Og omkring samme sted hvor innførslenes utseende skifter karakter, finner man også eksempler på at proveniensopplysninger (årstall og navn) skrives til i en egen kolonne. Fra det tidspunktet er innførslene gjort samtidig med at håndskriftene er kommet til biblioteket, mens frem til skiftet er det den daværende samling av håndskrifter som er ført inn i katalogen. Spørsmålet er når dette skiftet har skjedd. Det må være før biblioteket overtok deler av godseier Peter Colletts (1766–1836) boksamling i 1838, for materialet som er knyttet til hans navn, er skrevet med en annen skrift enn den som er i de første innførslene. De første håndskriftene som er oppført med proveniens, er ført inn omkring 1836. Det dreier seg om håndskrifter som er kjøpt på auksjonen etter «Krigskommisær Holm», som trolig er handelsmannen Bernt Holm (1765–1829) (Tunold 1965, 291). Dette materialet er ført inn med samme penn og av samme person som i begynnelsen. Jeg ser derfor for meg at materialet fra Holms bo er kommet inn mens utformingen av de første katalogene pågikk. 42

Ut fra disse observasjonene vil jeg konkludere med at håndskriftene med de laveste katalogsignaturene og uten proveniens er kommet til biblioteket en gang mellom oppstarten i 1811 og 1836. Hvor Drolsum har årstallet 1834 fra, er uklart, men det kan muligens stemme at det var det året man begynte å føre hele den daværende beholdningen av håndskrifter inn i katalogen, og at man deretter skrev materialet inn etter hvert som det kom til biblioteket. Hvis man ønsker å finne ut av mer nøyaktige opplysninger om proveniensen til håndskriftene med de laveste katalogsignaturene, må man bruke andre kilder enn bibliotekets egne kataloger. Ms.4° 1: Videre undersøkelser om det eldste landslovhåndskriftet Studiene i bibliotekets kataloger førte altså ikke til proveniensopplysninger om det eldste landslovhåndskriftet, Ms.4° 1. Derfor gikk jeg videre med andre undersøkelser og begynte med det mest nærliggende: å undersøke om håndskriftet har senere påskrifter med eieropplysninger. Det finnes to. De er skrevet med rød penn av samme person en gang etter 1803. Den siste påskriften er gjengitt i NgL IV (727): • •

«No 1 M:SS: membran: Bibliothecæ Ol: Irgens Epscpi» (bl. 86v) «No 1. Mss Membr in Catalogo Libr relictor: ab Olavo Irgens theol: Doct: & Episcop: Bergens: Norvag: anno ætatis 80mo denat: Ao 1803» (bl. 130v)

«Olavo Irgens […] Episcop: […] denat: Ao 1803» henviser til biskop Irgens som døde 1803, og som hadde eid håndskriftet. Det var nummer én i hans samling av håndskrifter. Ole Irgens (1724–1803) var prest først i Surnadal, hvor han ble født, og senere i Fåberg og Trondheim. I 1779 ble han biskop i Bergen og var det til sin død. Han hadde en stor boksamling som også inneholdt håndskrifter. Boksamlingen ble sammen med hans myntsamling solgt på auksjon etter hans død, og det ble trykt en katalog til auksjonen (Catalogus librorum 1804). På denne tiden var det vanlig at private boksamlinger ble solgt på auksjon, og at det i forkant ble trykt en katalog. En del av disse katalogene finnes i biblioteker i dag. Auksjonskatalogen etter Ole Irgens og etter andre 43

boksamlere knyttet til Nasjonalbibliotekets landslovhåndskrifter er registrert i en oversikt utarbeidet ved Nasjonalbiblioteket (Berg 2018).

Illustrasjon 2. Påskrift i Ms.4° 1, 130v. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

Katalogen over biskop Irgens boksamling ble trykt i København i 1804, og auksjonen som skulle foregå i Bergen var planlagt til 6. mai 1805. I Nasjonalbibliotekets eksemplar av katalogen er datoen rettet med blyant til 4. september, og det svarer til den datoen hvor auksjonen faktisk ble satt i gang (se nedenfor). Katalogen er strukturert med egne avsnitt for bøker, håndskrifter, mynter og til slutt mindre grupper for blant annet kart. Avsnittet med håndskrifter er inndelt i to grupper, og nummer én i den delen som har overskriften «Gamle Norske Pergament-Breve», er nettopp håndskriftet Ms.4° 1. I auksjonskatalogen har det fått en detaljert beskrivelse: Et Pergament-Manuskript i 4to af Magnus Lagabæters Gule-Tings Lov, og tilligemed Haandskriverens Slutning udgjør 86 Folia. De første Bogstaver i alle Hoved- og Under-Afdeelinger ere meget store og malede med forskjellige Farver; ofte er Begyndelsen og Slutningen af en Afdeeling angivet med nogle faae Ord skrevne med rød Farve. Skriften er meget siirlig og tydelig, Bogstaverne lige tykke, Distancerne jævne, og den eene Linie svarer allevegne saa nøye til den anden paa Bagsiden, som i den nøyagtigste Tryk, hvilket man og ved første Øyekast kunde fristes til at antage det for, dersom ikke nogle Blade hist og her vare skrevne med større Bogstaver, end andre. Udi Randen findes af en gl. men smuk 44

Haand endeel Rettelser og Noter udi gl. Norsk Stiil. Teg. Corii Suill. Sammesteds findes a) et af en anden Haand skrevet Brev fra Kong Hagen Magnussen til Erkebispen, samt en Forordning af Kong Hagen angaaende Skyds; b) Et af atter en anden Haand skrevet Fragment af Kirke-Retten udi 2 Columner paa hver Side 10 Folia; c) Et næsten uforstaaeligt i gammel Stiil og paa Papir haandskrevet Afskrift af endeel meget gamle Forordninger og Kongl. Breve af Hagen Magnus Lagabæters, af Magnus Smek, og hans Søn Hagen, deriblant et om Kiøbmandskab udsted i begge disse sidstes Navn og begynder: Magnus och Haakon medt Guds Naade Norges och Suia Konungar; et Brev af Høiloved Frue och Fyrstinde Frue Margaretha med Guds Naade Norges og Sverriges Dronning, samt af Erico Pomeran. Christophoro Bavar. &c. tilsammen 24 Blade. Og tilsidst d) følger 5 Pergamentblade med haandskreven Gienpart af nogle gamle Anordninger, men vanskelig at læse (279–280).

Dette svarer helt til innhold og struktur i Ms.4° 1. Det samme gjelder beskrivelsene av skriftens karakter og bruk av fargede bokstaver. Bokhistorikeren Lis Byberg har i forbindelse med doktor avhandlingen Brukte bøker til bymann og bonde. Bokauksjonen i den norske litterære offentlighet 1750–1815 (2008) gransket mange av de bevarte norske bokauksjonskatalogene. Hun har hatt fokus på bøkene og skriver at hun er overrasket over å finne håndskrifter i katalogene. Hun skriver videre at hun ikke har funnet noen «verdifulle, håndskrevne bøker […] det er først og fremst snakk om kortere nedtegnelser og nesten utelukkende på dansk» (Byberg 2008, 239–241). Funnet av det gammelnorske pergamenthåndskriftet Ms.4° 1 i en bokauksjons katalog er dermed uvanlig. Noe annet som er spesielt ved katalogen etter Irgens, er at den ble trykt i København. Ifølge Byberg er det sjelden at kataloger over bokauksjoner i Norge ble trykt i København (Byberg 2008, 158 note 566). Så langt vet vi at Ms.4° 1 var i Ole Irgens’ bo ved hans død i 1803 og frem til bokauksjonen i 1805. Men vi vet ikke når og fra hvem Irgens hadde anskaffet håndskriftet, eller hvem som kjøpte det på auksjonen i 1805. I Nasjonalbibliotekets eksemplar av auksjonskatalogen er det ikke notert navn på kjøpere – hvilket for øvrig ikke er så uvanlig (Byberg 2008, 175). Proveniensopplysningene til Ms.4° 58 nedenfor er et eksempel på det. Universitetsbiblioteket var ikke kjøper, ettersom det ikke 45

var opprettet i 1805. Håndskriftet må altså ha hatt minst én annen eier før det kom til biblioteket. I et forsøk på å finne frem til hvem som eide håndskriftet før biskop Irgens, gikk jeg i gang med en systematisk leting etter Ms.4° 1 i Nasjonalbibliotekets bokauksjonskataloger før 1803 og holdt samtidig øye med om andre landslovhåndskrifter skulle dukke opp. Men det viste seg å være en tidskrevende og lite fruktbar undersøkelse, for de landslovhåndskrifter jeg fant, var bare summarisk beskrevet og kunne derfor ikke identifiseres. To eksempler på slike funn er: • •

« St Olafs Lovbog. Mspt.» i katalogen over biskop Fredrik Nannestads boksamling (Index bibliothecæ 1778, 169). «Norgis Rigis Laugbog, som St. Oluff Konning haver udgivet, med Kong Magni Lagabœters Fortale etc. Msc.» i katalogen over toldprokurør Lorenz Ewensens boksamling (Fortegnelse over Afdøde Toldprocureur 1790, 15).

Den systematiske letingen i Nasjonalbibliotekets bokauksjonskataloger ble derfor ikke fullført, og mine undersøkelser har ikke ført til opplysninger om hvor Ms.4° 1 var før det kom i biskop Irgens eie. Fokus ble da vendt mot hvem som kjøpte håndskriftet på auksjonen i 1805. I forbindelse med private auksjoner var man pålagt å føre auksjonsprotokoll, og der kan navn på kjøpere være dokumentert (Byberg 2008, 168). En slik auksjonsprotokoll for biskop Irgens� bokauksjon finnes ikke i Statsarkivet i Bergen. Derimot har de dokumenter fra skiftet etter ham.6 Der er bokauksjonen beskrevet, men uten at det nevnes navn på kjøpere. I dokumentene er det en henvisning til avisen Bergenske Adresse-Contoir Efterretninger, hvor det var annonseringer av auksjonen ukentlig i fem uker: fra 31. august til 28. september 1805. Heller ikke i avisen er det nevnt noe om kjøpere. I Nasjonalbibliotekets digitaliserte aviser hadde jeg tidlig i letingen etter proveniensopplysninger til Ms.4° 1 gjort diverse søk uten å få nyttige treff, men uke for uke økte omfanget av digitaliserte

6 Se Nordhordland prosti, geistlig skifteprotokoll for Nordhordland nr. 2 1788–1810, fol. 477a–503b), Statsarkivet i Bergen.

aviser, og helt på tampen av undersøkelsene fikk jeg et svært interessant treff. I avisen Budstikken 31. juli 1812 er Ms.4° 1 nevnt blant gavene som i løpet av våren 1812 ble gitt til Antikvitetskommisjonen. Det var en kommisjon under Selskabet for Norges Vel som hadde til formål å samle inn og registrere oldsaker fra hele landet (Hasund 1941, 55). Samlingen ble starten på Oldsaksamlingen (Hougen 1961, 11). I Budstikken 31. juli 1812 stod det: «Et Pergaments-Haandskrift af Magnus Lagabieters Guløthings [sic] Lov, tilligemed en betydelig Samling af Pergaments-Breve og gamle Papiirs-Documenter, efter afgangne Biskop Irgens i Bergen, skjenket af Pastor Irgens til Vigøer i Bergens Stift».7 Det vil si at håndskriftet ikke ble solgt på auksjonen i 1805, men ble værende i familiens eller Bergens stifts eie. Biskop Irgens’ sønn presten Johannes Irgens (1763–1829) ga det til Antikvitetskommisjonen i 1812. Johannes Irgens var selv sentral i sogneselskapet for Vikør sogn i Bergens stift under Selskabet for Norges Vel (Øverland 1909, 179). Overdragelsen er dokumentert i papirene etter Antikvitetskommisjonen som i dag er en del av arkivet etter Oldsaksamlingen.8 Neste spørsmål var da hvordan håndskriftet kom fra Antikvitetskommisjonens samling til Universitetsbiblioteket. I 1818 ble Antikvitetskommisjonens samling formelt overdratt til universitetet (Hasund 1941, 57). I universitetets akademiske kollegium ble det november 1828 bestemt at Rudolf Keyser skulle overta ansvaret for Antikvitetsamlingen. 16. januar 1829 leverte Keyser en liste over «endeel trykte Bøger og Haandskrifter» som fantes i samlingen og spurte kollegiet hvor de skulle oppbevares. 19. januar 1829 ble det bestemt at dette skulle overdras til Universitetsbiblioteket.9 Det vil si at Ms.4° 1 ble opptatt i Universitetsbibliotekets samling i 1829.

7 Se «Indberetning fra Antiqvitets-Commissionen i det Kongelige Selskab for Norges Vel». Budstikken 31. juli 1812, 322. 8 Se Antikivitetskommisjonens deliberasjonsprotokoll og kopibok i arkivet etter Universitetets Oldsaksamling, Kulturhistorisk museum. 9 Se forhandlingsprotokoller i arkivet etter Kollegiet ved Universitetet i Oslo, Riksarkivet. Listen er ikke funnet.

Proveniensopplysninger til de enkelte landslovhåndskrifter Med bakgrunn i letingen etter proveniensopplysninger til Ms.4° 1 vil jeg bruke erfaringene til å samle tilsvarende opplysninger om de andre 27 landslovhåndskriftene. Til denne undersøkelsen har jeg brukt bibliotekets kataloger samt auksjonskataloger. I tillegg har jeg sett etter eieropplysninger i håndskriftene: påskrifter inni bindet, påskrifter i margen, eiermerker på bindet, segl og lignende. Mange av påskriftene er vanskelige å lese, og det er ikke enkelt å avgjøre om det er snakk om eieropplysninger, kommentarer til teksten eller skriveøvelser. I arbeidet med dette kapittelet har det ikke vært mulig å granske alle påskrifter like nøye. Det er derfor sannsynlig at mer inngående undersøkelser vil frembringe enda flere opplysninger. Funnene er sammenholdt med beskrivelsene i NgL IV. I noen tilfeller er det proveniensopplysninger i NgL IV som ikke er bekreftet i andre kilder, og da tar jeg med opplysningen med henvisning til NgL IV. Storm kan ha hatt muntlige kilder i sin samtid. Forslag til identifiseringer av personer uten skriftlig belegg, er formulert med ord som «trolig» eller «muligens», men jeg har vurdert at antakelsene kan være interessante uansett.

Ms.fol. 4 Håndskriftet har ingen påskrevne eieropplysninger, men navnet «D. Jens Skielderup» er satt etter en instruks (bl. 158r). Dette er trolig den Jens Skielderup som var biskop i Bergen 1557–1582. Det er ingen opplysninger om håndskriftets proveniens i bibliotekets interne kilder, men på grunn av katalogsignaturens lave nummer må det være kommet til biblioteket en gang mellom opprettelsen av universitetet i 1811 og utformingen av den første håndskriftkatalogen omkring 1836. Ms.fol. 5 Håndskriftet ble skrevet av Morten Nielssen som var lagmann i Stavanger 1591–1601. Initialene M.N. er satt etter fortalen og etter epilogen, og på forpermens innside er det senere skrevet: «Morten Nielssen forige Laugmand i Staffanger, haffuer denne Lougbog schreffuen». Dessuten har Morten Nielssen i kalenderen forrest i håndskriftet 48

notert farens dødsdag og sønnens fødselsdag. Håndskriftet må være kommet til biblioteket tidlig, en gang mellom 1811 og 1836, for i likhet med Ms.fol. 4 har det et lavt nummer og ingen proveniensopplysninger i bibliotekets interne kilder. Ms.fol. 230 Håndskriftet har følgende initialer og årstall på tittelbladet: «1585 H. G.» og «M B 92». Det er uvisst hvem M.B. er, men det er trolig initialene til skriveren. H.G. er ifølge Storm (NgL IV, 715) Henrik Gyldenstierne (1576–1592), som var lensherre på Båhus 1557–1592. Et annet navn som er skrevet i håndskriftet, er Niclas Poulssen (bl. 3r). Det er muligens Nicolas Paulsen som var landkommisær i Landkommisjonen 1661. Håndskriftet har vært i bergmester og stortingsmann Peter Petersens (1767–1850) eie, og han ga det til biblioteket i 1842 (påskrift på innsiden av forpermen; Ms.fol. 3872:E:3:1). Ms.fol. 278 Håndskriftet har tallet «98» samt initialene «I P S» preget på bindet. Det er uvisst hvem I.P.S. er, men det er antagelig et eiermerke. Håndskriftet var i historiker Jens Christian Bergs (1775–1852) eie, og biblioteket kjøpte det på auksjonen etter hans død (Fortegnelse over den Til væxt 1853). I auksjonskatalogen etter Berg er det nr. 5 blant håndskriftene. Nr. 6 er også et landslovhåndskrift, men det er ikke identifisert (Catalog over de af afgangne 1852, 231). Ms.fol. 530 Håndskriftet har initialene «H A» og årstallet 1594 preget på bindet. Samme årstall står sammen med navnet «Johannis Andreæ B.» på innsiden av forpermen. Andre navn som er knyttet til håndskriftets proveniens, er Jacob Trolle, som ifølge en påskrift på innsiden av forpermen ga håndskriftet til Niels Lange i 1599. Jacob Trolle var lensherre i Trondheim 1596–1601. Ut fra to daterte påskrifter ses det at håndskriftet senere har hatt to eiere med samme navn. Det er trolig gårdeier Iver Pedersen Bøe (1747–1827) som eide det i 1796, og hans barnebarn av samme navn (1801–1860) som eide det i 1837 (Aker 1991, 29). I NgL IV 49

(723) står det at håndskriftet «er indsendt fra Gaarden Bø i Gausdal 1837». Det må bety at det ble sendt inn til kommisjonen for utgivelsen av Norges gamle Love. I planene for kommisjonens arbeid fremgår det at man ønsket å låne inn lovhåndskrifter som var i privat eie, og at de ville bli levert tilbake til eieren når utgivelsesarbeidet var ferdig.10 Håndskriftet er senere kommet i bergverkseier Jacob Aalls (1773–1844) eie, da det ble gitt til Universitetsbiblioteket av hans arvinger i 1883 (Ms.fol. 3872:E:3:1). I Universitetsbibliotekets årbok for 1886 står det på listen over tilvekst i Håndskriftsamlingen 1885, uten navn på giver. Ms.4° 1 Håndskriftet har påskrevne opplysninger om tidlige eiere (bl. 1v): initialene «I P» sammen med årstallet 1562 og et bumerke. På samme blad ses restene av nummeret i en tidligere boksamling. Senere kom håndskriftet i biskop Ole Irgens (1724–1803) eie. Hans navn er påført i margen på bl. 86v og bl. 130v. Håndskriftet var til salg på auksjonen etter Irgens død, men det ble ikke solgt. Det ble i familiens eller Bergen stifts eie. I 1812 ble det gitt til Antikvitetskommisjonen under Selskabet for Norges Vel. Som del av Antikvitetskommisjonens samling ble håndskriftet formelt overdratt til universitetet i 1818, og i 1829 ble dokumentene i denne samlingen overdratt til Universitetsbiblioteket. Det er ingen proveniensopplysninger i bibliotekets interne kilder.11 Ms.4° 14 Håndskriftet har eiersignaturen «Lars Lünov» på første side. Påskriften er datert til 1700-tallet i NgL IV (727). Det er ingen opplysninger om håndskriftets proveniens i bibliotekets interne kilder, men på grunn av katalogsignaturens lave nummer må det være kommet til biblioteket en gang mellom opprettelsen av universitetet i 1811 og utformingen av den første håndskriftkatalogen omkring 1836.

10 Se «I Anledning af et Andragende fra Professor Lundh blev af Storthinget under 21 Juli 1830 fattet følgende Beslutning», Departements-Tidende 5. november, nr. 45, 1832, 817–818. 11 For utførlig beskrivelse og kilder til proveniensopplysningene, se avsnittet «Ms.4° 1: Videre undersøkelser om det eldste landslovhåndskriftet».

Illustrasjon 3: Eiersignaturer fra forskjellige tider pĂĽ innsiden av forpermen, Ms.fol 530. (Foto: Rami Tayeh / Nasjonalbiblioteket)

Ms.4° 58 Håndskriftet har mange påskrifter av forskjellige hender. Blant dem ses navn som trolig er tidligere eiere, men det kreves et grundigere studium for å tyde og identifisere dem. Håndskriftet har vært i den danske embetsmannen Bolle Willum Luxdorphs (1716–1788) store boksamling. Hans eiermerke er trykt på fremsiden av bindet, og hans navn er skrevet forrest. Dessuten finnes det en stikkseddel i håndskriftet med numrene 305 og 7841. Luxdorphs boksamling ble solgt på auksjon etter hans død, og i den trykte auksjonskatalogen er håndskriftet nr. 305 i avsnittet for håndskrifter i kvartformat (Bibliotheca Luxdorphiana 1789). I Nasjonalbibliotekets eksemplar av katalogen er navn på kjøpere skrevet til for hånd, og ved den aktuelle posten står det «Andersen». Den norske embetsmannen Halvor Andersen (1745– 1810) kjøpte håndskriftet på auksjonen i 1789, og det er Andersen (ikke Luxdorph som det står i NgL IV, 728) som har skrevet følgende bemerkning forrest i håndskriftet: «Denne er ikke Kong Magni Guletings Lov, men Kong Olufs norske Lovbog». Halvor Andersen ga sin samling av bøker og håndskrifter testamentarisk til Norge til opprettelsen av et universitetsbibliotek (Drolsum 1911, 3–4). Ms.4° 58 er som flere andre håndskrifter fra Halvor Andersens samling uten proveniensopplysninger i bibliotekets interne kilder, men de må være kommet til biblioteket i løpet av de første årene etter universitetets opprettelse, muligens i 1815 (Drolsum 1911, 16; Flugsrud 1986, 64). Ms.4° 302 Håndskriftet har vært i gårdeier og eidsvollsmann Teis Lundegaards (1774–1856) eie, og hans navn står på innsiden av omslaget. Omslaget må være satt rundt bindet etter 1814, for seglet som er brukt til å feste omslaget med, tilhører Finansdepartementet, og det ble opprettet i 1814. På en blank side midt i håndskriftet (bl. 77v) er det skrevet «Lundegaard den 6te February 1812. Lundegaard», samt navnene på Teis Lundegaards eldste barn. Gården Lundegård ligger i Lyngdal. Ifølge NgL IV (729) kjøpte Lundegaard håndskriftet av «Madame Holm» i 1812. Det har senere vært i jurist Henrik Steenbuchs (1774– 1839) eie, og Universitetsbiblioteket kjøpte det på auksjonen etter hans 52

død i 1839 (Universitetsbibliotekets håndskrevne tilvekstfortegnelse 1839). Sammen med håndskriftet ligger det et originalbrev datert 21. februar 1558. Det inneholder en dom avsagt i lagretten på Bergs tingsted i Lister len. Det er uvisst hvilken tilknytning brevet har til håndskriftet, men Teis Lundegaard representerte Lister amt i Eidsvollsforhandlingene. Ms.4° 311 Håndskriftet har vært i forretningsmann og eidsvollsmann Carsten Ankers (1747–1824) eie. Forrest finnes hans eiersignatur og påskrift: «Dette er desværre! kun et Fragment af den gamle norske Lov.» Håndskriftet er oppført i katalogen over Carsten Ankers boksamling som nr. 184 (Fortegnelse over endeel Tegninger 1823, 16), og samme tall står utenpå bindet, men er strøket over. Håndskriftet har senere vært i jurist Henrik Steenbuchs (1774–1839) eie, og Universitets biblioteket kjøpte det på auksjonen etter hans død i 1839 (Universitetsbibliotekets håndskrevne tilvekstfortegnelse 1839). Steenbuch har skrevet en bemerkning under Ankers påskrift. I håndskriftet ligger det en stikkseddel med nummeret 1083, og det er noen få senere påskrifter i margen. Ms.4° 314 Håndskriftet har årstallet «96» samt initialene «C: T: S:» på slutten av teksten (bl. 182v). Det er uvisst hvem C. T. S. er, men det er trolig initialene til skriveren eller opphavspersonen. Det er flere spor etter de tidligste eiere. På permens innside er det innlimt en papirlapp med følgende tekst: «Denne Lougboug haffuer ieg vnderschreffne foræritt min kiere Svoger och Broder velviise och velacte Otte Mogensen thill een villighed och tienistis Ehrbydelse. Jens Christopherssen e. h.» Skriften er i NgL IV (730) datert til ca. 1600. Øverst på bl. 8 og bl. 9r er det rester av tekst som muligens er en eiersignatur. Teksten er vanskelig å tyde fordi bokstavene er kuttet i øvre kant da papiret ble beskåret før ny innbinding. Håndskriftet har vært i bergmester og stortingsmann Peter Petersens (1767–1850) eie, og han ga det til biblioteket i 1842 (påskrift på innsiden av forpermen; Ms.fol. 3872:E:2:1). 53

Ms.4° 317 Håndskriftet var tidligere innbundet sammen med to andre håndskrifter, begge svenske lovhåndskrifter. På forsatsbladet står følgende, som beskriver en del av håndskriftets historie: «Tillhører Bernhard Rosenblad Dette Exemplar, som förut varit inbundit tillsammans med en Handskrift af Uplandslagen på pergament och en do af Medellagen på papper, (se Schlyters Upplaga af Upplandslagen, förtaled sid. 5) är numrered från 89 till 173, som innehåller sålunda 85 folier – Det har förut tillhört Juris Profesorn i Greifwald Dr Carl Schildener.» Som det fremgår av påskriften, var samlehåndskriftet i den tyske rettshistorikeren Carl Schildeners (1777–1843) eie. Han solgte det til den svenske kammerherren Bernhard Rosenblad (1796– 1855) omkring 1835 (NgL IV, 734). Rosenblad delte håndskriftet opp i tre deler, og Universitetsbiblioteket kjøpte den norske delen av ham i 1844 (Ms.fol. 3872:E:2:1). Ms.4° 377 Det eneste vi vet om proveniensen, er at håndskriftet kom til biblioteket i 1852, for det står oppført i tilvekstfortegnelsen det året, men det står ingenting om hvem det kom fra (Fortegnelse over den Tilvæxt 1852). Det er heller ikke funnet påskrifter i håndskriftet som forteller noe om eiere, men det er derimot opplysning om hvem som skrev det og når: «Her endis Lougbogen skreffuit paa Lindaas vdj Norhoreleen aff Albert Albertzøn effter Erick Pederssøn egen handskrifft Anno 1601 den 26 Decemb.» (bl. 92r). Albert Albertzøn er muligens den senere presten i Manger, som er nabosognet til Lindås. Ms.4° 502 Håndskriftet har påskrifter med eiersignaturene «Phillip Smit» og «Phillipus Georgius Fabritius», henholdsvis forrest og bakerst. Det er trolig samme person, men han er ikke identifisert. Årstallet 1764 står sammen med navnet forrest. En senere eiersignatur er påført forrest: «J P Debes». Det er høyesterettsassessor Jens Peter Glørsen Debes (1776–1832). Han hadde en større boksamling som ble solgt på auksjon i 1855. Biblioteket kjøpte håndskriftet som var nr. 15 blant håndskriftene 54

i auksjonskatalogen (Katalog over den Høiesteretsassessor 1855, 1; Ms.fol. 3872:E:2:1). Ms.4° 526 Ifølge en påskrift på innsiden av bakre perm tilhørte håndskriftet Christoffer Jørgenssøn i 1593. Videre står det at Jørgenssøn var fogd i Nedenes len og Mandals len, samt borger i Køge i 1604. En annen eier av håndskriftet var Anne Marie Larsdatter. Hennes navn er skrevet forrest i håndskriftet. Påskriften er datert til omkring 1600 i NgL IV (740). På 1800-tallet kom håndskriftet i den svenske legen Peter Olof Liljewalchs (1807–1877) eie, og han ga det til biblioteket i 1857 (påskrift på forsatsbladet; Fortegnelse over den Tilvæxt 1857). Ms.4° 528 Håndskriftet var i jurist Christian Hersleb Hornemanns (1781–1860) eie, og det ble gitt til biblioteket i 1860 (Fortegnelse over den Tilvæxt 1860). Hornemann hadde en stor boksamling og skrev i sitt testamente at først Universitetsbiblioteket og dernest Det kongelige norske Videnskabernes Selskab i Trondheim skulle få de bøker og håndskrifter de ønsket seg (Koht 1934, 346). Det er ingen eiersignaturer i håndskriftet.

Illustrasjon 4. Eieropplysninger finnes blant de mange påskriftene i Ms.4° 553. Her ses det første oppslaget med tittelside og innsiden av forpermen. (Foto: Rami Tayeh / Nasjonalbiblioteket)

Ms.4° 553 Det er mange påskrifter i håndskriftet, men det er uvisst om det er eieropplysninger blant dem. Gustav Storm gransket påskriftene og kom frem til at det blant dem er rettelser og tillegg utført omkring 1590 med tanke på at loven skulle trykkes etter dette håndskriftet. Storm oppsummerer håndskriftets tidligste historie slik: «Men dette Exemplar blev ikke sendt til Danmark, thi af Notitser i Bogen ser vi, at den i 1595–1596 fandtes paa Baahus og vistnok her brugtes som gjældende Lovbog; en Skriver ved Navn Hartvig Rasmussøn har gjort endel Optegnelser heri, leveret en Liste over Lensherrerne paa Baahus til 1595, udarbeidet et alfabetisk Register over Lovbogens Indhold og tilføiet nyere Retterbøder fra Fredrik II og Christian IV til 1596» (Storm 1879, 44–45). På 1800-tallet kom håndskriftet i Rudolf Keysers (1803– 1864) eie, og han ga det til biblioteket i 1859 (påskrift på første side; Fortegnelse over den Tilvæxt 1859). Ms.4° 591 Håndskriftet er ifølge Storm skrevet av Sander Mænn i Bergen 1588 (Storm 1879, 26). En tidlig eier av håndskriftet var gårdeier Endre Skarestad (ca. 1595–1672). Hans navn er nevnt i to påskrifter: På bl. 248r er Endre Skarestad omtalt som ombudsmann til Bøyum kirke i Fjærland som ligger i Sogn, og på bl. 266v står hans navn sammen med navnet på sønnen Anders Endresen, som trolig var håndskriftets neste eier. På 1700-tallet er håndskriftet kommet i biskop Eiler Hagerups (1685–1743) eie. Hans ex libris er innlimt på innsiden av forpermen (Høgdahl 1946, 64–65). Håndskriftet kom ifølge tilvekstfortegnelsen til biblioteket i 1863, men det er ikke opplyst hvem det kom fra (Fortegnelse over den Tilvæxt 1863). I den eldste håndskriftkatalogen er det notert noe med svak blyant som eventuelt kan leses som «L. Lange». Det kan kanskje være jurist Lorents Lange (1781–1860), men dette er veldig usikkert og ikke bekreftet i andre kilder. Ms.4° 691:b Det er to eiersignaturer forrest i håndskriftet: «G. Stenersen» og «D Brochmann». I NgL IV (746) dateres begge påskriftene til første 56

halvdel av 1800-tallet, men G. Stenersen ser ut til å være en eldre eiersignatur. Brochmann er trolig Diderik Hegermann Brochmann (1808–1875), som var sogneprest i Kvinesdal (Brochmann 1933, 9–13). Ifølge NgL IV (746) sendte Brochmann håndskriftet til kommisjonen for utgivelsen av Norges gamle Love omkring 1836. Kommisjonen ønsket å låne inn lovhåndskrifter som var i privat eie.12 Når og fra hvem håndskriftet er overdratt til Universitetsbiblioteket, er ikke dokumentert i bibliotekets interne kilder. Håndskriftet fikk ikke den neste ledige katalogsignatur som er vanlig praksis i biblioteket, men ble lagt sammen med et eksisterende håndskrift, Ms.4° 691, som da fikk endret katalogsignatur til Ms.4° 691:a.13 Det er den siste katalogsignaturen i en suite (Ms.4° 681–691) med materialet etter R. Keyser og P.A. Munchs avskrivervirksomhet på 1830-tallet i forkant av utgivelsen av NgL I–III. Dette materialet har heller ikke noen dokumentert proveniens i bibliotekets interne kilder, men ble trolig innlemmet i bibliotekets samling i 1882 eller 1883, for materialet med katalog signaturene før og etter kom inn henholdsvis 1882 og 1883. Siden Ms.4° 691:b er lagt til i etterkant, må det være kommet inn på et senere tidspunkt, men senest i 1885, for det er omtalt med katalogsignaturen Ms.4° 691:b i NgL IV som utkom i 1885. Ms.4° 694 Håndskriftet inneholder to lovtekster skrevet av to forskjellige skrivere: Tønsbergs bylov og landsloven. Anders Pedersens navn står på tittelsiden til Byloven, og hans navn og årstallet 1595 er preget i bindet. Anders Pedersen var ifølge NgL IV (746) rådmann i Tønsberg og døde 1597. Det er to senere eiersignaturer i håndskriftet: «M. Tonsberg» som ifølge NgL IV er skrevet omkring 1700, og Peder Stranger som er skrevet med runer. Den første er muligens Mathias (de) Tonsberg. Bakerst er det flere påskrifter som inneholder årstall

12 Se «I Anledning af et Andragende fra Professor Lundh blev af Storthinget under 21 Juli 1830 fattet følgende Beslutning», Departements-Tidende 5. november, nr. 45, 1832, 817–818. 13 Ms.4° 691:a har vært i.p.p. («ikke på plass») siden 1946 ifølge bibliotekets interne kilder.

og navn. På de forreste sidene i håndskriftet ses numrene 63 og 129 som trolig stammer fra tidligere boksamlinger. Håndskriftet ble gitt til biblioteket i 1883 (Ms.fol. 3872:A:2) og er nevnt i Universitets bibliotekets årbok for 1884, uten navn på giver. Ms.4° 736:a–b Ms.4° 736 består av to separate landslovshåndskrifter. A-delen er innbundet i et pergamentomslag med latinsk tekst. B-delen er et fragment som mangler både begynnelsen og slutten, og det ligger inne i a-delen. Håndskriftene lå på samme måte da Storm beskrev dem i 1885 (NgL IV, 747). I a-delen er det ifølge NgL IV nevnt to eiere i den eldste påskriften på første side: Kiethell Biosthadt og Anund Kietelsøn. NgL IV daterer påskriften til 1600-tallet. På samme side står en senere eiersignatur: «Jacob Aall Næs». B-delen har noen få påskrifter blant annet «Anno 1691» på bl. 86r. Hele Ms.4° 736 har vært i bergverkseier Jacob Aalls (1773–1844) eie og ble gitt til Universitetsbiblioteket av hans arvinger i 1883 (Ms.fol. 3872:E:2:1). I Universitetsbibliotekets årbok for 1886 står det på listen over tilvekst i Håndskriftsamlingen 1885, uten navn på giver. Ms.4° 1392 Håndskriftet har mange påskrifter på de første bladene, og blant dem kan det være tidlige eieropplysninger. I en senere påskrift står det at håndskriftet 14. august 1775 ble gitt til Kristiansands katedralskole av I. Schavland. Giveren var muligens presten Jacob Schavland (1716– 1788). Håndskriftet var i Kristiansands katedralskoles bibliotek i 1885 da Storm utga NgL IV (783–787). Skolen ga det til Universitets biblioteket i 1931 (Ms.fol. 3872:E:2:2). Ms.8° 29 Håndskriftet består av to deler som er innbundet sammen: landsloven og kristenretten. De er skrevet av forskjellige skrivere. På slutten av landslovdelen (bl. 79v) står det en del senere påskrifter, blant annet: «Denne bog er mig foræret Aff Suend Erichsøn D 4. 8bris 1676 Hendrich Hendrichsøn». De to delene er trolig bundet inn sammen 58

etter denne datoen. Håndskriftet har vært i handelsmann Bernt Holms (1765–1829) eie og ble kjøpt av Universitetsbiblioteket på auksjonen etter ham i 1835 (Ms.fol. 3872:E:1:1). Ms.8° 71 Håndskriftet har mange påskrifter i margen og blant dem kan det være tidlige eieropplysninger. Forrest og bakerst i håndskriftet er det påskrifter med opplysninger om at lærer Ingvar Hanssen Seland (1795–1858) kjøpte det i 1818, og at sønnen Andreas I. Seland (1837– 1920) overtok håndskriftet ved farens død og ga det til Universitetsbiblioteket i 1861 (Ms.fol. 3872:E:1:1). Ms.8° 296 Den tidligste eier som er nevnt i håndskriftet, er Oluf Bagger Hanssøn. Hans navn er påført flere steder og på bl. 294v sammen med årstallet 1620. Dessuten er det et bumerke på snittet, men om det er Oluf Bagger Hanssøns, er uvisst. Håndskriftet kom senere i kongehusets eie da det har kong Oscars Is (1799–1859, Norges konge 1844–1859) navnesiffer preget på ryggen av bindet. Om håndskriftet er kommet til Slottet under kong Oscar I eller allerede under kong Karl Johan (1763–1844, Norges konge 1818–1844) er usikkert, for bøkene som kom i konge husets eie under kong Karl Johans regjeringsperiode, ble ikke merket, men det ble de derimot under kong Oscar I (Eide 2012, 395). Forrest i håndskriftet finnes påskriften «indført under No 532», som trolig stammer fra en tidligere boksamling. Håndskriftet ble sammen med resten av Slottets boksamling gitt til den norske stat ved unionsoppløsningen i 1905, og den delen som kom til Universitetsbiblioteket, ble kalt Slottsbiblioteket (Eide 2012, 390). Ms.8° 296 er ikke med i NgL IV og var trolig ikke kjent for Storm i 1885. Sammen med håndskriftet ligger en udatert beskrivelse ført i pennen av overbibliotekar Wilhelm Munthe. Det er gjort rettelser og tillegg til beskrivelsen med en annen hånd. Ms.8° 2037 Det er ingen eiersignaturer i fragmentet. Det var i filolog Carl Richard Ungers (1817–1897) eie, og ble gitt til Universitetsbiblioteket i 1887 59

(Ms. fol. 3872:E:1:4), men det ble av ukjente årsaker først ført inn i Håndskriftsamlingens katalog i 1957 og har derfor et høyt nummer i oktav-serien. Det er ikke med i NgL IV og var trolig ikke kjent for Storm i 1885. Ms.8° 3121 Håndskriftet har påskriften «Scand. 270», noe som kan henvise til en boksamling det tidligere har vært en del av. Det har vært i idéhistoriker Trond Berg Eriksens (født 1945) eie, og Universitetsbiblioteket kjøpte det av ham i 1979 (Ms.fol. 3872:E:1:5). Eriksen opplyser at han kjøpte det på et norsk antikvariat. Det er ikke med i NgL IV og var trolig ikke kjent for Storm i 1885. Sammen med håndskriftet ligger en udatert beskrivelse skrevet av filolog Agnete Loth ved Det Arnamagnæanske Institut i København. Den er utført før håndskriftet kom til Universitetsbiblioteket i 1979, for papiret som er brukt, er Det Arnamagnæanske Instituts brevpapir med adresse i Proviantgården, hvor de holdt til i perioden 1957–1976. Oppsummering og veien videre Målet med kapittelet var å presentere Nasjonalbibliotekets landslovhåndskrifter og undersøke deres proveniens. Jeg avgrenset materialet til håndskrifter før utgivelsen av Christian IVs Norske Lov i 1604, og kom frem til at biblioteket har registrert 28 slike håndskrifter. Av dem er 25 oversettelser fra 1500-tallet. For alle 28 håndskrifter har jeg undersøkt når og fra hvem de er kommet til biblioteket, og kildene som er brukt i undersøkelsen, er beskrevet. I utgangspunktet var tanken utelukkende å bruke bibliotekets interne kataloger samt påskrifter med eieropplysninger i håndskriftene, men det viste seg at andre kilder i Nasjonalbibliotekets samling kunne gi supplerende informasjon om proveniensen. Da det ville bli for omfattende i forbindelse med dette kapittelet å undersøke også slike kilder for alle 28 håndskrifter, valgte jeg å gå grundigere til verks med et av dem, nemlig det eldste landslovhåndskriftet i biblioteket: Ms.4° 1. Undersøkelsen av proveniensen til Ms.4° 1 viste at bokauksjonskataloger og aviser inneholder informasjon om proveniensen til eldre 60

håndskrifter. En av utfordringene med å bruke slike kilder til å oppspore historien til et bestemt håndskrift, er at det ofte er usikkert presis hvilket håndskrift som er nevnt i kilden. Derfor må man bruke flere kilder for å sannsynliggjøre at det er akkurat dette objektet det dreier seg om. Et annet resultat av proveniensundersøkelsene rundt Ms.4° 1 var opplysningen om at dokumenter som var blitt levert til Antikvitetskommisjonen, ble utskilt fra samlingen og gitt til Universitetsbiblioteket i 1829. Det vil si at andre håndskrifter som har vært i biblioteket fra de første tiårene, og som ikke har noen dokumentert proveniens i de interne kildene, kan være kommet inn via Antikvitetskommisjonen. Dette hadde det vært interessant å undersøke videre. Hvis man ser på proveniensopplysningene til alle de 28 håndskriftene samlet, kan man se noen tendenser. Landslovhåndskriftene er kommet til biblioteket ad mange forskjellige veier. Fra bare tre personer er det kommet inn mer enn ett håndskrift: fra jurist Henrik Steenbuch, fra stortingsmann Peter Petersen og fra bergverkseier Jacob Aall. Nesten alle håndskriftene kom til biblioteket på 1800-tallet og de fleste før 1865. Det var i perioden da nasjonsbyggingen var mest intens. Håndskriftene til landsloven fikk da fornyet oppmerksomhet og status, fordi de hørte til tiden før Norge kom i union med Danmark. Etableringen av et eget universitet i Norge i 1811 og sammen med det Universitetsbiblioteket, var en viktig brikke i nasjonsbyggingen, og seks av landslovhåndskriftene var blant de aller første håndskriftene som kom til biblioteket. At det viste seg at ett av dem var kommet til biblioteket via Antikvitetskommisjonen, gjør tilknytningen til nasjonsbyggingen enda tydeligere, for denne kommisjonens formål var å samle inn oldsaker som skulle tas vare på i Norge. I samme periode ble det vedtatt at de gamle norske lovene skulle utgis, og det ble nedsatt en kommisjon. To av håndskriftene er blitt sendt inn til denne kommisjonen og senere innlemmet i Universitetsbiblioteket. I tillegg til at en del av håndskriftene var kommet til Universitetsbiblioteket i direkte tilknytning til tiltakene rundt nasjonsbyggingen, kom flere av dem inn sammen med boksamlinger som biblioteket kjøpte på auksjoner eller mottok som gaver fra samlere. Det hadde vært interessant å undersøke håndskriftenes status i disse boksamlingene. 61

Det kunne for eksempel gjøres ved å studere bokauksjonskatalogene systematisk. I mine studier viste det seg at noen av landslovhåndskriftene har vandret mellom boksamlinger før de kom til biblioteket ut på 1800-tallet, og slike spor kunne det være interessant å forfølge videre. Og kanskje vil det i en systematisk gjennomgang av bokauksjonskatalogene dukke opp informasjon om hvor Ms.4° 1 befant seg før det kom i biskop Ole Irgens’ eie.14

14 Takk til Magnus Rindal for råd og hjelp underveis, og til fagfellen for mulige identifiseringer av navn og steder i påskriftene. Takk for råd fra nåværende og tidligere kolleger: Anne Eidsfeldt, Bente Granrud, Nina Hesselberg-Wang, Espen Karlsen, Tone Modalsli, Karen Arup Seip, Bjørg Dale Spørck og Oddvar Vasstveit.

Kilder og litteratur Primærmateriale

Utrykte kilder Kulturhistorisk museum. Universitetets Oldsaksamling, Oslo Boks 8A: Antikvitetskommisjonens deliberasjonsprotokoll. Fortegnelse over de indsendte Oldsager Boks 8B: Antikvitetskommisjonens kopibok Nasjonalbiblioteket, Oslo Se tabell 1 for oversikt over Nasjonalbibliotekets landslovhåndskrifter Ms.fol. 3872. Håndskriftsamlingens kataloger i protokollform. Ms.fol. 4756. Universitetsbibliotekets håndskrevne tilvekstfortegnelser 1817–60. Riksarkivet, Oslo Universitetet i Oslo, Kollegiet, Forhandlingsprotokoller (S-2868/A): «Det norske Universitets forhandlingprotocol Decb. 1826 – Marts 1829» «Forhandlingprotokoll No. 5 Mars 1829 – August 1830» Statsarkivet i Bergen Nordhordland prosti, geistlig skifteprotokoll for Nordhordland nr. 2 1788–1810.

Trykte kilder Fortegnelse over den Tilvæxt som det Kgl. Frederiks Universitets Bibliotek har erholdt i Aaret [årstall]. 1837–83. Christiania: Feilberg & Landmark. NgL = Norges gamle Love indtil 1387, bind I–IV, utgitt av Rudolf Keyser, P. A. Munch og Gustav Storm. 1846–1885. Christiania: Chr. Grøndahl.

Litteratur Primærmateriale

Auksjonskataloger Bibliotheca Luxdorphiana, sive index librorum quos reliquit vir excellentissimus Bolle Wilhelmus Luxdorph […] Quorum sectio siet Hafniæ ad d. 14. septembris 1789. Pars II. København: J.F. Schultz. Catalog over de af afgangne Jens Christian Berg, forhen Justitiarius i Akershuus Stifts Overret, Commandeur af St. Olafs Orden og Ridder af Nordstjerne-Ordenen, efterladte Bøger, Manuscripter og Karter m.m. 1852. Christiania: P.T. Malling. Catalogus librorum nec non numismatum Varii Generis & Moduli relictorum ab Olao. Irgens. Doctore Theologiæ & Episcopo Dioeces. Bergensis p.p. Quorum publica Sectio siet d. 6. Maji & sequent. 1805. Bergis in Curia Episcopali. 1804. København: Zacharias Breum. Fortegnelse over Afdøde Toldprocureur Ewensens efterladte Bøger, som, ved offentlig Auction blive solgte her i Byen. 1790. Tronhiem. Fortegnelse over endeel Tegninger Kobberstykker, Charter, Manuscripter, samt Bøger i forskjellige Sprog og Videnskaber, Hr. Statsraad, Commandeur af NordstjerneOrdenen, Carsten Ankers Boe tilhørende. 1823. Christiania: Jacob Lehmann. Index bibliothecæ beati Friderici Nannestad, qvondam perillustris et summe venerabilis S:S:tæ theologiæ doctoris et professoris, nec non episcopi dioecesis Agershusiensis; qvæ publica auctione venibit, Christianiæ Die 6to Februarii 1778. In Ædibus Pastoris Laurentii Christiani Nannestad. Christiania: Samuel Conrad Schwach. Katalog over den Høiesteretsassessor Debes forhen tilhørende Bogsamling. 1855. Christiania: Carl C. Werner & Co.

Periodika Bergenske Adresse-Contoir Efterretninger, august–september 1805. Budstikken 31. juli, nr. 40 og 41, 1812. Departements-Tidende 5. november, 4. årg., nr. 45, 1832. Universitets-Bibliothekets Aarbog for 1884. 1885. Christiania: I Kommission hos Aschehoug Co. Universitets-Bibliothekets Aarbog for 1886. 1887. Christiania: I Kommission hos Aschehoug Co.

Sekundærlitteratur Litteratur

Adams, Frederick B. 1969. The Uses of Provenance. Los Angeles: School of Library Service, University of California. Aker, Rolf L. 1991. Kjente gårder i Gudbrandsdalen. Lillehammer: Lokalhistorisk forlag. Berg, Øivind. 2018. «Norske boksamlinger – privatpersoner, trykte auksjons kataloger, 1695–1900.» Lest 7. nov. 2018. https://www.nb.no/content/uplo�ads/2018/09/Norske-boksamlinger-20180927.pdf. Brandt, Frederik Peter og Frederik Hallager, utg. 1855. Kong Christian den Fjerdes Norske Lovbog af 1604. Christiania: Feilberg & Landmark. Brochmann, Diderik. 1933. Sogneprestene Brochmann: Litt kirke- og personalhisto rie for efterslegten. Oslo: Thronsen & Co.s Boktrykkeri. Byberg, Lis. 2008. «Brukte bøker til bymann og bonde: Bokauksjonen i den norske litterære offentlighet 1750–1815.» Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo. Drolsum, Axel Charlot. 1911. Universitets-Bibliotheket 1811–1876: Festskrift i anledning af 100-aars-jubilæet. Kristiania: Det kgl. Frederiks universitet. Eide, Elisabeth. 2012. «Bernadottenes boksamling i Norge, 1814–1905.» Fund og forskning i det kongelige biblioteks samlinger 51: 389–411. Flugsrud, Sverre. 1986. «Håndskriftsamlingen.» I Universitetsbiblioteket i ord og bilder, redigert av Bo Norlin og Bendik Rugaas, 64–91. Oslo: Universitetsforlaget. Hasund, Sigvald Mathias. 1941. Det kgl. Selskap for Norges Vel, bind 2. Gjøvik: Mariendals boktrykkeri. Hougen, Bjørn. 1961. Fra samling til museum: Opprinnelsen til Samlingen af nordiske Oldsager. Oslo: Universitetets Oldsaksamling. Høgdahl, Hugo. 1946. Norske ex libris og andre bokeiermerker: Fra biskop Arne Sigurdsson til Gerhard Munthe. Oslo: Oscar Andersens boktrykkeri. Indrebø, Gustav. 1951. Norsk målsoga. Bergen: John Grieg. Koht, Halvdan. 1934. «Horneman, Christian Hersleb.» Norsk biografisk leksikon. 1. utgave, bind 4, 344–346. Oslo: Aschehoug. McQuillen, John T. 2013. «The Uses of Provenance Evidence: Reconstructing the Fifteenth-Century Library of Scheyern Abbey, Bavaria.» Journal of the Early Book Society for the Study of Manuscripts and Printing History 16: 125–70. Rindal, Magnus. 2020. Handskrifter av norske mellomalderlover ved Nasjonal biblioteket. NB tema 8. Oslo: Nasjonalbiblioteket. https://www.bokselskap.no/ boker/mellomalderlover. Rindal, Magnus og Bjørg Dale Spørck. 2018. «Handskriftene av Magnus Lagabøtes landslov i norrøn språkform og i omsetjing til dansk, med og utan

Litteratur Sekundærlitteratur

tekstkritisk verdi.» I Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov, utgitt av Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørck, bind 1, 18–54. Oslo: Arkivverket. Rindal, Magnus og Bjørg Dale Spørck. 2018. «Landslova i dansk omsetjing.» I Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov, utgitt av Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørck, bind 1, 84–87. Oslo: Arkivverket. Risåsen, Geir Thomas. 2005. Eidsvollsbygningen: Carsten Anker og Grunnlovens hus. Oslo: N.W. Damm & søn. Robberstad, Knut. 1976. Rettssoga, bind 1. Oslo: Universitetsforlaget. Storm, Gustav. 1879. Om Haandskrifter og Oversættelser af Magnus Lagabøters Love. Christiania: Jacob Dybwad. Takle, Marianne. 2009. Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket. Oslo: Novus forlag. Taranger, Absalon. 1900. Vort retsmaals historie 1388–1604: et bidrag til vort skriftmaals historie. Kristiania: Cammermeyers boghandel. Tunold, Solveig. 1965. «Håndskriftsamlingen i Universitetsbiblioteket, Oslo. Med særlig henblikk på det topografisk-historiske stoff.» Heimen 13 (7): 289–302. Vinje, Finn-Erik. 1967. Den norske landsloven i svensk målform: En språklig- historisk undersøkelse. Oslo: Universitetsforlaget. Øverland, Ole Andreas. 1909. Vicestatholder Prins Fredrik av Hessens præsidium 1890–1813. Bind 1 av Det Kgl. selskap for Norges vel gjennem hundre Aar 1809–1909. Kristiania: Det Kgl. Selskap for Norges Vel.

3. I kva grad kan forholdet til Island ha påverka den norske lovgjevinga som fører fram til Landslova av 1274? Else Mundal

I dette kapittelet argumenterer eg for at forholdet til Island kom til å spele ei rolle for lovgjevingsarbeidet i Noreg under kong Håkon Håkonsson og kong Magnus Lagabøte som fekk konsekvensar både for islandske og norske lover. I den faglege diskusjonen har ein vore opp teken av korleis og i kva grad norske lover påverka islandsk lov i tida etter at Island gjekk i personalunion med Noreg i 1262/64. Her stiller eg spørsmålet om norske lover vart påverka av islandske lover i perioden frå kong Håkon Håkonsson byrja å justere dei norske lovene i retning av felles lov for heile landet, og fram til innføringa av Landslova. Island hadde heilt frå landnåmstida hatt ei lov for heile landet. Dette var utan tvil ein tiltalande tanke for dei norske kongane på 1200-talet. Vi veit at det var mykje motstand mot den første lova for Island som vart send frå Noreg i 1271, Járnsíða. Denne motstanden mot Járnsíða vert tolka i lys av Gizurarsáttmáli, dokumentet som var sett opp i 1262, og som inneheldt krav frå islendingane som dei ville ha oppfylt før dei godkjende den norske kongen som sin konge.1 Eitt av desse krava var at

1 Gizurarsáttmáli har namn etter den islandske jarlen Gizurr Þorvaldsson. Dette dokumentet frå 1262 har også vore omtala som Gamli sáttmáli. I samsvar med det som no ser ut til å vere vanleg mellom islandske historikarar (sjå Helgi Þorláksson 2014, 267–269), omtalar eg dokumentet frå 1262 som Gizurarsáttmáli, og eit tilsvarande dokument som skriv seg frå hyllinga av Håkon V Magnusson (1302), vert omtalt som Gamli sáttmáli.

dei ville ha islandske lover. Med bakgrunn i dette viktige politiske dokumentet vert det også drøfta om kong Håkon Håkonsson opphavleg hadde større planar enn ei lov for heile landet, og kanskje ynskte ei lov for heile Noregsveldet. Kravet frå islendingane om å få ha islandske lover kan indikere at islendingane frykta ein slik politikk. Eit viktig nytt saksfelt i norske lover frå midten av 1200-talet er fattiglovgjevinga. Her hadde islendingane vore tidlegare ute. Dei islandske lovene frå fristatstida hadde ei godt utbygd fattiglovgjeving, som det er grunn til å tru danna mønster for norske lover på dette punktet. Lovgjevinga i Noreg i siste halvdel av 1200-talet Kong Håkon Håkonsson sette i gang eit omfattande lovgjevingsarbeid rundt midten av 1200-talet. Frostatingslova vart revidert rundt 1260, og i den forma vi har denne lova overlevert, skriv ho seg frå denne perioden. Sjølvsagt går mange av føresegnene i lova langt tilbake, men det er også lett å identifisere ein del kapittel som skriv seg frå denne perioden, og som viser framover mot Landslova. Magnus Lagabøte fekk vedteke ei ny lov for Gulatinget i 1267 (berre kristenretten er bevart) og for Borgarting (og Eidsivating) året etter (også av denne lova er berre kristenretten bevart). I 1267 vart Jon Raude erkebiskop i Nidaros, og han stod sterkt på rettane til Kyrkja og ville at Kyrkja sjølv skulle ha hand om lovgjevinga innanfor kristenretten. Då spørsmålet om revisjon av Frostatingslova kom opp i 1269, ville ikkje erkebiskopen vere med å vedta ein kristenrett som var lagd fram av kongens folk. Det ser heller ikkje ut til at nokon ny verdsleg rett for Frostatinget vart vedteken. Island kom i union med Noreg i 1262–1264, og den islandske fristatslova, Grágás, vart avløyst av ei ny lov for Island som vart send til Island med Sturla Þórðarson i 1271. Denne lova er kjend under namnet Járnsíða, men er også omtalt under namnet Hákonarbók. Dette namnet er overlevert først i seine kjelder2 og har vore oppfatta

2 Det islandske handskriftet som inneheld Járnsíða, Staðarhólsbok (AM 334 fol.), vart truleg skrive i 1270-åra. Som overskrift over Járnsíða er det sett inn med yngre hand: «Logbok Hakonar kongs.». Namnet Hákonarbók er også brukt i nokre kjelder frå 1600-talet og 1700-talet (sjå Haraldur Bernhardsson 2005, 16).

som ei misforståing.3 Men det er like sannsynleg at namnet Hákonarbók på denne lovsamlinga har funnest i tradisjonen lenge før det er belagt, og at namnet viser at lovsamlinga i tradisjonen var knytt til lovrevideringsarbeidet som vart sett i gang under kong Håkon Håkonsson. Innhaldet i lova tyder på at ho opphavleg er meint for norske forhold. 1274 vart lova for heile Noreg, Landslova, vedteken, og to år seinare, i 1276, den nye lova for byane, Nyare bylov. Ei ny hirdskrå vart vedteken i 1273, og gjennom heile perioden desse lovrevisjonane gjekk føre seg, vart det utferda mange rettarbøter. På Island fekk Járnsíða avløysing alt etter ti år, i 1281, av Jónsbók, som tok inn store tekst avsnitt nesten ordrett frå den norske Landslova. Erkebiskop Jon Raude, som ikkje ville godkjenne ein kristenrett som vart lagd fram av kongens folk, utarbeidde ein kristenrett for Frostating, truleg ferdig i 1273,4 og samstundes utarbeidde den islandske biskop Árni ein kristenrett for Island som vart vedteken av Alltinget i 1275. I lovene som vart gjevne for Island etter unionen med Noreg i 1262–1264, er det openbert at norsk lov øver stor påverknad på islandsk lov, men det er også mogeleg at kongane Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte henta inspirasjon i dei islandske lovene i sitt lovrevisjonsarbeid. Kor langt tilbake kan vi spore ideen om ei lov for heile landet i det norske lovmaterialet? Ebbe Hertzberg (1890) meinte at lovene for Gulatinget (1267), Borgartinget/Eidsivatinget (1268) og lova for Frostatinget (1269), som truleg ikkje vart vedteken, er dei første lovene der revisjonane er styrte av ein klar vilje til å kome fram til ei lov for heile landet. Men denne planen kan nok førast lenger tilbake. Det finst også mangt i Frostatingslova, i revisjonen frå rundt 1260 som Håkon Håkonsson stod bak, som ber

3 Dette vanlege synet er også det som er hevda i det autoritative verket Mittelalterliches Nordisches Reckt bis 1500: eine Quellenkunde (Reallexikon der Germanischen Altertumskunde – Ergänzungsbände 73), sjå rettshistorikaren Dieter Strauch (2011, 246). 4 Kristenretten til Jon Raude varte ikkje lenge. Han vart avskaffa av formyndarstyret til Eirik Magnusson få år etter at kong Magnus Lagabøte døydde i 1280, og gamal kristenrett vart innført på nytt.

vitne om at kongen ynskte å endre lovene i landet slik at ulikskapane i lovene i dei ulike lagdøma skulle verte mindre, og at han hadde éi lov for heile landet som eit mål. Kapittel 1 i Innleiinga til lova (NgL I, 121) er forma som eit brev stila til «öllum guðs vinum oc sínum þeim sem Noreg byggia» (alle Guds vener og sine, dei som bur i Noreg).5 Den used som kongen vil til livs med den reviderte lova, blodhemnen, er ein used som har vore «í þessu landi» (i dette landet). Lova gjeld Frostating lovområde, men ordlyden i lova («þeim sem Noreg byggia» og «í þessu landi»), lèt det ikkje vere nokon tvil om at kongen tenkte vidare og ynskte dei same lover for heile landet på dette punktet. Det finst også fleire enkeltfråsegner i den reviderte Frostatingslova som viser at kongen ynskte at lovene i ulike delar av landet skulle vere så like som mogeleg. I Innleiinga, kapittel 21 (NgL I, 125–126), som gjeld rangt mål og rang vekt, står det: «Nú vilium ver þessor rangendi með engu móti lengr þola. oc vilium ver at þar standi um þessor mál sem allar lögbœkr vátta í landinu» (No vil vi ikkje tole denne urettferda lenger, og vi vil at i desse sakene skal gjelde det som alle lov bøkene i landet sannar). Kapittel 19 (NgL I, 125) i Innleiinga gjeld rydding av nye bustader i allmenningen. Om dei seier lova, eller rettare kongen: «þá vilium ver at þar standi slíc lög oc scipan um meðal konungs og karls sem austr eða suðr í landit» (då vil vi at der skal gjelde slik lov og ordning mellom konge og kar som aust eller sør i landet). Eit middel kongane hadde til å fremje lik lov i heile landet, var bruk av rettarbøter. Rettarbøtene kunne brukast til å gje lover for landsdelar, eller mindre område, når det var ynskjeleg på grunn av lokale forhold. Men i rettarbøtene hadde kongen også eit viktig hjelpemiddel til å påverke lova og gje lover for heile landet også før landet hadde felles lov. I den perioden det vart arbeidd med lovrevisjonar på 1200-talet, vart det gjeve mange rettarbøter, og mange finst som integrerte delar i lovene frå perioden. Rettarbøtene inneheld ofte ei opplys-

Omsetjingane frå norrønt her og seinare er mine eigne.

ning om at rettarbøtene er gjevne etter bøn frå folket. Dette kan vere reelt nok, men kongen trong neppe sterke oppmodingar til å gje lover om han sjølv ynskte det. Kor mykje nærmare ei felles lov for heile landet ein kom med revideringane av landskapslovene i 1267–1269, er vanskeleg å seie sidan vi berre har kristenrettane bevart både av lova for Gulating og for lova for Borgarting/Eidsivating. Vi har Járnsíða, som etter alt å døme har utgangspunkt i ei av dei norske lovene frå perioden 1267–1269, men sidan denne teksten truleg har utgangspunkt i den verdslege lova berre frå eitt lovdistrikt, har vi ikkje grunnlag for å samanlikne dei verdslege lovene, berre kristenrettane. Norrønfilologen Anna Catharina Horn (2016, 282–284) argumenterer for at dei reviderte lovene frå 1260-åra har vore langt meir like kvarandre enn vi tidlegare har rekna med, og ser dei i prinsippet som ei lov. No er det nok ei skjønnssak kor like eller ulike to lovtekstar skal vere før vi ser dei som to lover eller éi lov med lokale tilpassingar. Men kristenrettane, som vi har bevart for to av lovene, er etter mitt syn såpass ulike at eg vil sjå dei som tekstar frå to lover. Dei to lovene har rett nok så godt som identisk tekst på mange punkt, men der er også døme på at Yngre Borgartings kristenrett har tekst frå Eldre Borgartings kristenrett og Yngre Gulatings kristenrett har tekst frå Eldre Gulatings kristenrett. Dessutan er rekkjefølgja av dei emna som er behandla, ganske ulik i dei to kristenrettane (sjå Keyser og Munch 1848, vi). Det er neppe rimeleg å rekne med at dei verdslege lovene frå dei ulike lovområda stod nærmare kvarandre enn kristenret tane. Men at kongen og hans lovgjevarar i denne perioden målmedvite arbeidde for ei felles lov for heile landet, er det ingen tvil om. Den felles lova for Borgarting og Eidsivating er også eit steg i den retninga. Det er også eit forhold ved Járnsíða, som går tilbake på ei av dei reviderte landskapslovene frå 1260-åra, som tyder på at desse lovene har ein litt spesiell status. Det kan verke litt tilfeldig kva som har kome med i lova, og kva som ikkje er behandla. Teksten verkar på mange måtar uferdig og ufullstendig. Men det finst element i teksten som tyder på at Járnsíða er ei lov som var meint å vere korrigerande og utfyllande til eldre lov, og som gjer eldre lov ugyldig berre der eldre lov kjem i konflikt med Járnsíða. Detaljar som tyder på dette, finn vi til 71

dømes i Járnsíða kapittel 28 (NgL I, 269) som seier om retten til «læknisfé» (betaling for å pleie ein såra) at den skal vere etter forstandige menns råd slik «sem logbok skyrer» (som lovboka seier), men dette kan ikkje vise til Járnsíða, for «læknisfé» er nemnt berre éin annan stad i lova, og der finst det inga utgreiing eller tolking. Det same ser vi i kapittel 37 (NgL I, 272) der det er vist til ein regel om at to menn skal sverje og åtte sanne som «mælt er i logum» (som det er sagt i lovene), og i kapittel 49 (NgL I, 276) er det vist til «dulæiðar» (nektingseidar) og skuldingar som det ikkje finst lovleg vitne til, der ein framleis kan sverje eid «sem logbœkr vatta» (som lovbøkene seier). Dette må også vere tilvisingar til andre lovbøker enn Járnsíða. At Járnsíða ser ut til å vere meint til å brukast saman med dei eldre lovene, støttar ideen om at lova er meint som noko førebels medan meir gjennomgripande lovendringar er undervegs. Lova ser ut til å vere meint som korrigerande og utfyllande til eldre lov, på same måten som rettarbøter. Mogeleg islandsk påverknad på norsk lovgjeving sett i lys av politikken til norskekongen Den norske Landslova er eit tidleg døme i mellomalderen på ei lov for heile landet. Eit anna område som også fekk ei lov for heile landet svært tidleg, er Castilla.6 Det faktum at Noreg fekk ei lov for heile landet rett etter Castilla, har aktualisert spørsmålet om det kunne finnast ein samanheng her, og Noreg og Castilla hadde nære kontaktar i den aktuelle perioden. Soga om Håkon Håkonsson kan fortelje at son til Håkon Håkonsson, Håkon unge, hadde sendt ein delegasjon til kongen av Castilla og hadde med jaktfalkar som gåve. I året 1256 kom ein delegasjon frå Castilla til Noreg, og dei overvintra i Tønsberg. Håkon unge døydde våren 1257. Sendemennene frå kong Alfonso av Castilla ville knyte nærmare kontaktar med den norske kongen og bad om at kongen måtte gifte dotter si, Kristina, med ein av brørne hans – ho skulle sjølv få velje kven. Kristina vart så send til Castilla hausten 1257 med eit

6 Kongeriket Sicilia var endå tidlegare ute med ei lov for heile riket enn Castilla og vert gjerne rekna som den første europeiske staten med ei felles lov for heile riket. Denne lova er frå 1231.

stort følgje, meir enn hundre seier soga. Følgjet kom fram like før jul, og bryllaupet med prinsen Filipe vart feira rett etter påske. Følgjet til Kristina vart i Castilla til etter bryllaupet. Det fall seg slik at det var nettopp i denne perioden at kong Alfonso og hans lovlærde menn arbeidde med den nye lova for riket, og sjølvsagt har sendemennene frå den norske kongen visst om dette og kunne rapportere om det når dei kom heim. At kongen kunne ha fått ideen til ei lov for heile riket frå Castilla, er altså ikkje utenkjeleg.7 Men det fanst også eit mykje nærmare område enn Castilla som lenge hadde hatt ei lov for heile landet på 1200-talet, nemleg Island. Islandsk lov har lite vore inne i diskusjonen som ei inspirasjonskjelde og eit føredøme for norsk lov. Søkjelyset har vore retta mot påverknaden frå norsk lov på islandsk lov i perioden etter unionen med Noreg i 1262–1264 og i kva grad desse lovene byggjer på norsk eller eldre islandsk lov (sjå til dømes Magnús Már Láruson 1962). I kva grad ideen om ei lov for heile landet var inspirert av islandske tilhøve, er vanskeleg å fastslå, men ein kan i alle fall vere sikker på at Håkon Håkonsson og lovgjevarane hans var svært så medvitne om at det på Island fanst ei lov for heile landet. Om den norske kongen såg til Island for inspirasjon under arbeidet med lovrevideringane frå midten av 1200-talet, er dette noko ein bør sjå i samanheng med den politiske situasjonen og forholdet mellom Noreg og Island i tiåra før og etter at unionen var eit faktum i åra 1262–1264. Den openberre motviljen mot Járnsíða er godt dokumentert. Både den islandske uviljen mot lova og valet av det dokumentet som vart lagt til grunn for ei omarbeiding til islandsk lov, må ein truleg forstå på bakgrunn av krav som vart sette fram i dokumentet Gizurarsáttmáli frå 1262.8 Der stiller islendingane som vilkår for å gå

7 Denne historia er fortald i Hákonar saga Hákonarsonar kapittel 339, 342–343, 345, 352 og 355. 8 Gizurarsáttmáli finst berre i unge avskrifter frå slutten av 1500-talet og seinare, og det er vanskeleg å vite korleis den opphavlege teksten lydde. To variantar av ein tekst som inneheld krav frå 1262 er prenta i NgL I, 461–462. Dei punkta i teksten det er rimeleg stor semje om skriv seg frå 1262, er rekna opp i Jón Viðar Sigurðsson (2014, 185).

med i unionen at dei skal «ná friði ok íslenzum lögum» (få ha fred og islandske lover). Når islendingane stiller dette kravet, er det svært rimeleg å tru at dei veit – i det minste fryktar – at kongen har som mål å innføre felles lov ikkje berre for heile Noreg, men for heile Noregsveldet. Det har i seinare tid vore stilt spørsmål ved om Gizurarsáttmáli er eit ekte dokument. Historikaren Patricia Pires Boulhosa (2005) har hevda at dokumentet er ei forfalsking frå 1500-talet. Teorien har ikkje fått mykje støtte, men er grundig drøfta av mellom andre historikarane Helgi Þorláksson (2007a, 2007b og 2014, 267–269), Jón Viðar Sigurðsson (2014, 184–194), Már Jónsson (2007) og Randi Bjørshol Wærdahl (2011, 103–112 og 123–141), og av norrønfilologen Lena Rohrbach (2014, 231). Eg går ikkje nærmare inn på denne diskusjonen, men finn innvendingane som har vore reiste mot teorien til Boulhosa, i særleg grad argumenta i arbeida til Helgi Þorláksson, overtydande. I det følgjande vert difor det synet lagt til grunn for den vidare argumentasjonen at Gizurarsáttmáli er eit ekte dokument sjølv om handskriftforholda er slik at ein ikkje kan lite på ordlyden i alle detaljar. Seinare dokument viser, som vi skal kome attende til, at kongen strekkjer seg langt for å tilfredsstille islendingane når det gjeld kravet om eigne lover. Desse dokumenta er Gamli sáttmáli (1302), som ikkje inneheld krav om eigne lover,9 dei mange rettarbøtene for Island som kom i kjølvatnet av Jónsbók, og formuleringar frå kongen i innleiinga eller avslutninga til desse rettarbøtene. Desse dokumenta, så vel som motstanden mot Járnsíða, gjev støtte til det synet at Gizurarsáttmáli er ekte. Om dette dokumentet er ekte, vert kravet om eigne lover for Island eit sterkt indisium på at ynsket om felles lov for heile Noregsveldet har vore sett fram frå kongen. Vidare gjev ein slik politikk frå norskekongen ein god bakgrunn for å forstå kvifor kongen også bygde på

9 Også dette dokumentet finst berre i unge avskrifter frå 1400-talet og seinare. I den eldre forskingshistoria har det vore sett fram ulike teoriar om forholdet mellom dei to dokumenta og kva historisk hending dei skal knytast til, sjå Helgi Þorláksson (2007 med notar og 2014, 267–269 med notar). To versjonar av dokumentet fra 1302 er prenta i NgL, det eine i NgL I, 400–401 (her datert til 1262), det andre i NgL III, 145–146. Dei punkta i teksten det er rimeleg stor semje om skriv seg frå 1302, er rekna opp i Jón Viðar Sigurðsson (2014, 192–193).

dei islandske lovene frå fristatstida då han byrja å revidere dei norske lovene med tanke på å til slutt å kome fram til ei lov for heile landet, noko det i dette kapittelet vert hevda at han gjorde for fattiglovgjevinga. I lovrevideringane frå midten av 1200-talet (Frostatingslova), i lovene frå 1260-åra og endeleg i Landslova ser vi korleis ny lov vert skapt ved at kongen og hans lovgjevarar plukkar frå dei eldre lovene det dei har sett som det beste. Om kongen hadde som det primære målet å få Island med i ein union og eit nytt lovfellesskap, var det like naturleg å finne mønster i dei islandske fristatslovene – der kongen såg dei lovene som dei beste – som i dei norske landskapslovene. Járnsíða, norsk lov omarbeidd for islandske forhold I 1271 vart den første lovboka for Island etter unionen med Noreg send til Island med Sturla Þórðarson, Þorvarðr Þórarinsson og den norske kongelege sendemannen Einride Boggul. Dette er nemnt i Annales regii (Storm 1888, 138).10 Sturla Þórðarson hadde kome til Noreg alt i 1263. Det er noko usikkert om han hadde opphalde seg samanhengande i Noreg frå 1263 til 1271, eller om han hadde vore heime på Island ein gong i denne perioden (sjå Sverrir Jakobsson 2013, cxlii). Året etter heimkoma vart Sturla Þórðarson lagmann på Island. Annales regii og Annales vetustissimi (Storm 1888, 49 og 138) seier at Tingfarebolken og to kapittel av Arvebolken, lovreglane om born til festekvinner og om arveleiing og tegngilde, vart vedtekne i 1271. Dette er også stadfest i bispesoga Árna saga biskups, kapittel 18 (Biskupa sögur III, 27). Året etter vart resten av lova vedteken bortsett frå det som stod att av Arvebolken, som først vart vedteke i 1273. Annales regii (Storm 1888, 139) og Skálholts-Annaler (Storm 1888, 194) seier at det endelege vedtaket kom etter at Hrafn Óddsson og Sturla, som då var lagmann, hadde lagt fram saka. Árna saga biskups, kapittel 26 (Biskupa sögur III, 43), seier at det var biskop Árni, Hrafn Oddsson og Þorvarðr Þórarinsson som klarte å få lova vedteken, faktisk så seint på året som i november.

10 Annales Reseniani (Storm 1888, 28) og Henrik Høyers Annaler (Storm 1888, 68) nemner berre Sturla.

Det faktum at nokre av dei mektigaste mennene på Island måtte leggje heile sin autoritet i å få lova gjennom, viser at motstanden har vore stor. Kjeldene seier ingen ting direkte om grunnen, eller grunnane, til at det gjekk tregt med å få islendingane til å godta Járnsíða. At det var Arvebolken som stod att til slutt, kunne indikere at det var lov reglar i denne bolken som fall mange islendingar tungt for brystet. Arngrímur lærði reknar i verket sitt Crymogæa (1609) opp punkt i den «nye lova»11 som han ikkje ser som noko framsteg. Det første han nemner, er endringar i arveretten som gav kvinner betre rettar enn dei hadde hatt etter lovene i fristatstida (229). Arngrímur lærði er sjølvsagt ei svært usikker kjelde til korleis islendingane tenkte og handla meir enn 300 år tidlegare, men ein kan heller ikkje sjå heilt bort frå at det i tida etter unionen med Noreg tidleg danna seg ein islandsk tradisjon som forklarte den store motstanden mot den første lova som kom frå Noreg. Indirekte gjev også ei av kjeldene, Árna saga biskups, kapittel 26, som omtalar vedtaket av den gjenståande delen av Arvebolken i 1273, ein grunn, og truleg ein svært viktig grunn, til å forstå motstanden. I bispesoga er Arvebolken omtalt som norrœn. Av konteksten er det heilt klart at ordet her tyder «norsk». Dette vil seie at islendingane kan ha oppfatta Járnsíða som eit klart brot på den avtalen dei meinte dei hadde inngått med den norske kongen i 1262–1264, og som var eit vilkår frå islandsk side for å gå inn i unionen. Dette dokumentet var Gissurarsáttmáli, der islendingane lovde å yte kongen skatt, men stilte motkrav for å gå med i unionen. Det første kravet som vert nemnt – etter dei fleste variantane av teksten – lyder: «skal konungr lata oss naa friði ok íslendskum laugum» (kongen skal la oss få ha fred og islandske lover) (NgL I, 461). Det er ingen tvil om at Járnsíða går tilbake på ei norsk lov, same kva lagdøme denne lova var meint for, og islendingane kunne difor ha

11 Med «den nye lova» meiner han lovene for Island etter unionen med Noreg. Han skil ikkje klart mellom Járnsíða og Jónsbók, den siste lova ser han som ei revidering av den første.

grunn til å verte provoserte og yte motstand. Det er i kapittel 9 og 70 vist til óðal (odel) (NgL I, 262–263 og 281) som ikkje fanst på Island, óðalsjǫrð i kapittel 15 og 87 (NgL I, 264 og 286) og óðalsvitni i kapittel 80 (NgL I, 284–285). Men det er også tydeleg at lova på fleire punkt er omarbeidd for å passe til islandske forhold, sjølv om omarbeidinga ikkje er særleg konsekvent. Det er til dømes fleire stader i Járnsíða nemnt fem menn som skal døme eller fem grannar som skal vere vitne, kapittel 35, 84 og 92, (NgL I, 272, 286 og 288). Dette er mest truleg ei tilpassing til eldre islandsk lov og institusjonen kviðr. Den islandske nemninga hreppr, som var brukt om ei mindre geografisk eining innanfor eit herad, er også nemnd eit par gonger, i kapittel 112 og 116 (NgL I, 293–294). I kapittel 109 (NgL I, 292) vert det sendt ut kross der den norske nemninga ville vere boð. Den islandske termen lǫ gráðandi er brukt i kapittel 83 (NgL I, 285–286), og termen valdsmaðr12 vert ganske konsekvent teken i bruk for den norske nemninga sýslumaðr og dels for lendmaðr. Magnús Már Lárusson (1962, 566–568) meiner at Járnsíða er påverka av Grágás i 24 av 141 bevarte kapittel. Dessutan kan opphavlege kapittel ha vore tekne ut fordi dei ikkje var særleg aktuelle for islandske forhold. Vi veit ikkje kva strategi islendingane som la all sin prestisje i å få Járnsíða vedteken som islandsk lov, valde for å få gjennomslag for argumenta sine. Truleg har dei prøvd å tone ned det norske opphavet. Sidan dei reviderte landskapslovene ikkje er bevarte, er det vanskeleg å seie med full visse kva for ei av dei som har lege til grunn for Járnsíða. Hertzberg meinte Járnsíða var ei omarbeiding av Gulatingslova frå 1267 (Hertzberg 1890, 90), og Wærdahl (2011, 124) peikar også på Gulatingslova. Det same gjer Jón Viðar Sigurðsson (2014, 187) og viser til Ólafur Láruson (1923, 7–24) for støtte til dette synet.13 Men det er også grunnar som kan tale for at det var lovutkastet til Frostatings-

12 Denne termen fester seg i islandsk lovspråk og er også teken i bruk i Jónsbók. Ordet er også brukt i norsk, men kan her neppe oppfattast som ein lovterm. 13 Om ulike syn på Járnsíða, sjå Horn 2018.

lova frå 1269 som låg til grunn for Járnsíða.14 Om lovene frå perioden 1267–1269 framleis var ulike, ville dei alle stå nærmare dei eldre lovene i det same lagdømet enn dei andre landskapslovene, og sidan Frostatingslova hadde vore sterkt revidert rundt 1260, skulle ein rekne med at lovutkastet for Frostating frå 1269 gjennomgåande var det mest «moderne», og difor mest naturleg å leggje til grunn for ei ny lov. Det fanst også ein annan, og strategisk, grunn til å leggje lovutkastet for Frostating til grunn for den islandske lova, nemleg at denne teksten kunne verke mindre politisk provoserande sidan dette lovutkastet truleg aldri hadde vore vedteke som norsk lov og difor lettare kunne framstillast som ei «islandsk» lov. Som nemnt var lagmannen Sturla Þórðarson ein av dei som pressa på for å få Járnsíða vedteken. Det er svært sannsynleg at den lovkunnige Sturla hadde hatt ein finger med i spelet då den norske lova vart omarbeidd til ei «islandsk» lov. På eit eller anna tidspunkt har det synspunktet festa seg på Island at Sturla Þórðarson og den andre islendingen som kom til Island med Járnsíða i 1271, Þorvarðr Þórarinsson, var forfattarane av denne lovboka. I Crymogæa (1609) omtalar Arngrímur lærði fleire stader dei to som dei som sette lovboka saman (sjå Crymogæa, 227 og 232). Om Jónsbók seier Arngrímur at «henne sette islendingane sjølve saman på grunnlag av gamle lover» (Crymogæa, 228). At både Járnsíða og Jónsbók var lover som var laga av islendingar, sette Arngrímur i samanheng med at kong Magnus saman med faren, kong Håkon, høgtideleg hadde lova islendingane at dei skulle få ha sine eigne lover (Crymogæa 228–229). Det er umogeleg å vite, men om Sturla Þórðarson, og kanskje Þorvarðr Þórarinsson, tok på seg litt større ære for teksten i Járnsíða enn det strengt teke var grunnlag for, så kan dette ha gjort islendingane på Alltinget i 1271–1273 noko meir venleg stemte mot lova enn dei elles ville ha vore, og samstundes kunne forsikringa om at det stod islendingar bak lovteksten – sjølv om ting-

14 I innleiinga til Frostatingslova, «Om lova og Lagdømet» (1994) reknar utgjevarane, Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes med at Járnsíða bygde på Frostatingslova, sjå særleg s. xxxiv–xxxvii. Dei viser til ein artikkel av Trygve Knudsen (1959) som støtte for dette synet. Alt i «Fortale» til NgL I (1846, x) er det sagt at Járnsíða er forma etter Frostatingslova.

forsamlinga kanskje ikkje heilt trudde på det – gjere sitt til at islendingane med æra i behald kunne vedta Járnsíða. For ettertida vart dette også ei meir ærefull historie å tradere enn at islendingane hadde vorte pressa til å vedta ei «norsk» lov. Ynskte Håkon Håkonsson at Island og Noreg skulle ha felles lov? Alt Frostatingslova gjev, etter mitt syn, klare indikasjonar på at kong Håkon Håkonsson målmedvite arbeidde for å få ei felles lov for heile Noreg. Men kan det tenkjast at han hadde endå større ambisjonar – at han opphavleg ynskte ei felles lov for heile Noregsveldet? Kanskje var ei landslov for Noreg og dei områda som tidlegare hadde brukt Gulatingslova som si lov,15 ein plan B for Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte etter at det viste seg å vere vanskeleg å få med islendingane på felles lov som også skulle omfatte dei. Dette spørsmålet har vore reist av fleire i eldre forsking.16 Håkon Håkonsson hadde i heile si styringstid arbeidd for å få islendingane inn i ein union med seg som konge. Kravet islendingane stilte i Gizurarsáttmáli om at kongen lèt oss få ha fred og islandske lover, er etter mitt syn eit sterkt indisium på at lovfellesskap hadde vore eit diskusjonstema i tida før unionen var eit faktum. Jón Viðar Sigurðsson (2014, 192–193) forstår dette punktet slik at islendingane bed kongen om å gje seg nye lover. Dette er ei mogeleg tolking, men etter mitt syn ikkje den mest nærliggjande tolkinga korkje etter ordlyden eller i konteksten i Gizurarsáttmáli, og heller ikkje i den politiske konteksten. At islendingane bed om at lovene skal vere islandske, må vere å sjå som eit hovudpunkt i kravet, og som vi har sett, Árna saga biskups omtalte ein bolk i Járnsíða som norsk. Dei andre punkta i Gízurarsáttmáli gjeld å sikre rettar for islendingane som dei er redde for å tape ved inngangen i unionen (arverett i Noreg og rettsstatus for islendingar),

15 Dette galdt Færøyane, sannsynlegvis også Shetland og Orknøyane. 16 Sjå Ólafur Láruson (1923, 1–7 og 75–87) som gjev eit oversyn og ei drøfting av desse teoriane.

sikre handel og tilgang på nødvendige varer (eit visst tal på handelsskip), og at toll («landaurar») skulle falle bort. Det siste heng logisk saman med at unionen vert oppretta. Helgi Þorláksson (2014, 268–269) drøfter bakgrunnen for krava som vert stilte i Gamli sáttmáli, dokumentet frå 1302. Her kjem det to nye krav. Her seier islendingane mellom anna at dei ikkje vil at kongen skal stemne islendingar til seg utan i dei tilfella dette har heimel i lova, og dei krev at lagmenn og sysselmenn skal vere islendingar. Han ser desse krava i samanheng med hendingar i dei føregåande åra. I 1299 hadde kongen stemna til seg 12 islandske bønder, og i 1301 hadde fire nordmenn vore sende til Island for å verte lagmenn eller sysselmenn.17 Det er på same måten naturleg å sjå krava i Gizurarsáttmáli i samanheng med føregåande hendingar og den politikken kongen førte andsynes islendingane, sjølv om vi her ikkje kjenner dei handlingane som utløyste det islandske kravet om å få ha islandske lover. Men dette kravet har ikkje kome inn i dokumentet utan grunn. At dette vert nemnt som det første kravet frå islendingane i dokumentet frå 1262, tyder på at det var tapet av eigne lover islendingane frykta mest, og den mest sannsynlege bakgrunnen for denne frykta var at dei visste at lovfellesskap var målet for politikken til kongen. Også omgrepet «fred» er nemnt i samanheng med islandske lover. Dette kan, og er kanskje mest truleg, ein fast talemåte. Fred og gode lover høyrde etter norrøn tankegang saman. Gode lover førebyggjer ufred og sikrar freden. Men det kan også tenkjast at når islendingane bed om at kongen lèt dei få ha fred og islandske lover, så har dei hendingar i fortida i tankane. Dei norske kongane hadde ikkje sjeldan halde islendingar tilbake i Noreg som gislar og nekta dei utreise. Sturla Þórðarson fortel i Hákonar saga Hákonarsonar, kapittel 62, at Skule jarl ville sende ein hær til Island (1220) for å hemne drapet på ein nordmann. Dette sette den unge kong Håkon, ifølgje Sturla, seg rett nok imot. Skule talar ved det same høvet om for den unge kongen at han

17 Dette var nok eit viktig krav for islendingane, men samstundes eit vanskeleg krav å stå fast på sidan islendingar hadde tilgang til alle slags embete i Noreg. Om lag på same tid som dette kravet vart stilt, vart til dømes islendingen Haukr Erlendsson lagmann i Oslo.

burde leggje Island under seg. Dette får så Snorri Sturluson, som då var i Noreg, i oppdrag å få gjennomslag for på Island, men det viste seg vanskeleg å få islendingar til å gå inn for saka. Medan forhandlingane om unionen finn stad på Island, reiser kong Håkon Håkonsson med ein krigshær til Vesterhavsøyane. Når islendingane krev fred i den relativt spente situasjonen i 1262, så kan ein ikkje sjå bort frå at meininga med å nemne «fred» er så konkret som at dei vil at kongen skal avstå frå all valdsferd og hardstyre mot islendingane. Den rettslege statusen til dokumentet frå 1262 og seinare dokument av same typen, dvs. om dei er ein avtale mellom islendingane og kongen, eller om dei er dokument som berre viser krava frå islendingane, kan ha noko å seie for korleis dei skal tolkast i den politiske situasjonen og som kjelde til forholdet mellom Noreg og Island i den aktuelle perioden. Det er truleg at kongane såg på Gizurarsáttmáli, så vel som Gamli sáttmáli og seinare dokument av liknande type, som langt mindre bindande enn det islendingane gjorde, sidan dei neppe var offisielt godkjende av kongen. Som kjelde til kva islendingane ynskte og ville, spelar den rettslege statusen lita rolle. Eit unilateralt posisjonsdokument, som Gizurarsáttmåli truleg er, er kanskje til og med ei betre kjelde til islandsk politikk enn eit dokument som måtte ta omsyn til eventuell kongeleg godkjenning. Kravet om at islendingane skulle få ha islandske lover i Gizurar sáttmáli, ser ikkje ut til å ha vorte gjenteke i Gamli sáttmáli frå 1302. Sidan alle manuskripta som inneheld dette dokumentet, alle er unge, kan vi ikkje vere sikre på kor påliteleg dei gjev att teksten frå 1302, men om dette punktet har mangla, kunne ein kanskje forstå dette i samsvar med tolkinga til Jón Viðar Sigurðsson, som ei oppmoding til kongen om å gje islendingane nye lover. I 1302 hadde dei fått sine lover, først Járnsíða i 1271–1273 og deretter Jónsbók i 1281, og punktet om islandske lover skulle det difor ikkje vere nødvendig å gjenta. Når dette kravet ikkje vart gjenteke, vil eg heller sjå dette i samanheng med at islendingane etter kvart har fått større tiltru til at den norske kongen verkeleg ville godta at islendingane fekk ha sine eigne lover. Motstanden mot Járnsíða hadde vore stor, og det som kanskje redda lova, var at det var islendingen Sturla Þórðarson som kom med henne og som truleg hadde 81

hatt ein finger med i spelet då lova vart omarbeidd for islandske forhold og kunne gå god for henne. Den neste lova, Jónsbók, vart send frå Noreg med den lovkunnige islendingen Jón Einarsson, som nok hadde eit hovudansvar for utarbeidinga av lova, og lova har namn etter han. Denne lova byggjer i stor grad på den norske Landslova, noko som kunne gje grunn til motstand. Motstand var der også mot denne lova (sjå Wærdahl 2011, 125–128), men lova vart i det minste godteken i løpet av eitt år. Å setje islendingar til å utarbeide dei islandske lovene, noko som også var tilfellet med den nye islandske kristenretten som vart utarbeidd av den islandske biskop Árni i samarbeid med erkebiskopen, var sikkert ein god og konfliktdempande politikk av kong Magnus Lagabøte. At den islandske misnøya med lovene frå Noreg ikkje var over, kan vi sjå av at rettarbøtene for Island på slutten av 1200-talet og byrjinga av 1300-talet var svært omfattande. Kong Eirik Magnussons rettarbot for Island frå 1294 inneheld endringar på ikkje mindre enn 51 punkt (NgL IV, 341–346). Dette viser på den andre sida at kongen hadde vilje til å kome islendingane i møte i lovspørsmålet, og teksten frå kongen i innleiinga av brevet inneheld også formuleringar som var eigna til å roe islendingane. Han seier at lagmannen Þorlákr Narfason kom og la fram for han bøna frå islendingane og viste han kva islendingane ynskte å leggje til i lovboka eller ta ut. Dette viste han kongen og «œðrum goðum monnum þeim sem af yðro landi ero oc þa vorv j hia oss» […] (høgætta, gode menn, dei som er frå dykkar land og då var til stades hos oss […]). Dette må tolkast slik at kongen seier at lovspørsmålet har vore drøfta med islendingar i Noreg, ikkje med nordmenn. Dermed seier han at spørsmålet om islandske lover var ei sak mellom islendingane og kongen på same måten som spørsmålet om norske lover var ei sak mellom nordmennene og kongen.18 Brevet med rettarbøtene vert også avslutta med nokre frasar om at dersom dei nye

18 At kongen har drøfta rettarbøter for Island med islendingar i Noreg, går også fram av innleiinga til Håkon Magnussons rettarbot for Island frå 1314 (NgL IV, 349–353). Her seier kongen at han har rådført seg med dei klokaste menn heðan af landinu. sem þa vorv i hia os (herfrå landet som då var hjå oss). Ordet heðan (herfrå) kunne ved første augnekast tyde på at kongen har rådført seg med nordmenn, men i brevspråket er det vanleg at brevskrivaren tek synsvinkelen til mottakaren av brevet, og heðan i dette brevet tyder «her frå Island».

lovformuleringane er for harde eller for linne, då skal lagmennene skrive til kongen, og han vil gjere dei endringar som han ventar er til nytte for alle.19 Som Wærdahl (2011, 128) peikar på, har islandsk og norsk lov etter Jónsbók nærma seg kvarandre i så stor grad at ein langt på veg kan snakke om eit lovfellesskap, og kanskje var dei norske kongane ganske nøgde med det dei hadde oppnådd. Men i møtet med islendingane understrekar dei samstundes at islendingane har ei særstilling. At kongen drøfter islandske lover med islendingar i Noreg, og at han viser stor vilje til å kome islandske ynske i møte når det gjeld endringar i lova, er indirekte også eit sterkt indisium på at det fanst eldre dokument som inneheldt eit krav om at islendingane skulle få ha islandske lover, og er altså ein detalj som støttar det synet at Gizurar sáttmáli fanst på denne tida – meir eller mindre i den form vi kjenner dokumentet frå seine kjelder. Sjølv om dette skulle vere eit dokument som ikkje var rettsgyldig og ikkje hadde status som lov, så tyder formuleringane frå kongen i rettarbota frå 1294 på at han langt på veg har akseptert dette kravet. Diskusjonen kring islendingane sin rett til å ha islandske lover ser ut til å ha roa seg noko på slutten av 1200-talet, men kravet som vart formulert i 1262 om at islendingane skulle få ha fred og islandske lover, må vi forstå i ein meir spent politisk situasjon der det fanst ei reell frykt for at islendingane måtte gje opp sine eigne lover. Den rimelegaste bakgrunnen for denne frykta er at islendingane visste at det primære ynsket til Håkon Håkonsson ikkje berre var å få islendingane inn i ein union med seg som konge, men at han også ynskte felles lov for alle undersåttane sine. Om kongen hadde ein slik plan, gjev det også ein god bakgrunn for å forstå ei endring i dei norske lovene som vi kan registrere frå rundt midten av 1200-talet. Då fekk norske lover føresegner om korleis ein skulle behandle, og hjelpe, fattige. Landslova inneheldt ein god del nytt, men var samstundes ei samanstøyping av eldre norske lover. Kongen og lovgjevarane hans har plukka frå dei ulike landskapslovene

19 Liknande formuleringar finst også i kong Håkon Magnussons rettarbot for Island frå 1314 (NgL IV, 349–353).

det dei fann å vere best. Ei viss samanstøyping av eldre lover har vi også hatt i dei reviderte lovene i perioden 1267–1269, sjølv om desse er vanskelege å følgje i detalj på grunn av kjeldesituasjonen. Som vi har sett, viser alt Frostatingslova, som i den versjon vi har henne, er frå midten av 1200-talet eller frå rundt 1260, at kongens endelege mål er noko langt meir omfattande enn ei revidert lov for Frostating lagdøme. Men når det galdt fattiglovgjevinga, var det praktisk talt ingen ting å hente i eldre norske lover. Her kunne dei norske kongane, Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte, derimot finne mykje i islandske lover. Dei kunne sjølvsagt la seg inspirere av islandske lover utan å ha eit lovfellesskap i tankane. Men om målet på det tidspunktet fattiglovgjevinga først kom inn i norsk lov ikkje berre var ein union med Island, men også eit lovfellesskap, måtte det vere ekstra nærliggjande å byggje på den islandske Grágás der dei såg denne lova som den beste, slik dei bygde på alle dei norske landskapslovene. Den islandske fattiglovgjevinga som eit mogeleg førebilete for norsk lov Magnus Lagabøtes landslov av 1274 og den to år yngre Bylova og rettarbøter frå perioden inneheld ein god del nye føresegner som viser at kongen og lovgjevarane hans er opptekne av å gjere livet lettare for dei fattige i samfunnet. Det er mogeleg at fattigdom rundt midten av 1200talet hadde vorte eit større problem i Noreg enn tidlegare på grunn av veksande folketal. Det er også mogeleg at problemet auka fordi ætta etter kvart vart mindre villige til å ta seg av fattige slektningar. Ein kan seie at Landslova er gjennomsyra av ein kristen tanke om at alle treng Guds miskunn, og derfor skal ein vise miskunn mot dei fattige om ein sjølv vil ha miskunn hjå Gud. I Landslova, Landsleige bolken, kapittel 57 (NgL II, 140–141; Rindal og Spørck 2018 2:812),20

20 Nokre lover er både i handskrift og utgåver inndelte i bolkar som er markerte med romertal eller namn eller båe delar. Bolkane i Frostatingslova, Landslova og Jónsbók er det her vist til med namn på bolken. For Landslova er det vist til utgåva i NgL og til utgåva til Rindal og Spørck (2018), for den eldre Gulatingslova er det vist til utgåva i NgL og til Eithun, Rindal og Ulset (1994.) Teksten er sitert etter utgåva i NgL.

som handlar om «fátœkra manna flutning» (frakt av fattige – frå ein opphaldsstad til den neste), står det at bøndene har plikt til å frakte dei fattige som ikkje er føre til å flytte seg sjølv, «at sua þarf fatœkr maðr guðs sem hinn er meira a» (den fattige treng Gud slik som den som eig meir).21 Kapittelet vert avslutta med at den som ikkje vil hjelpe dei fattige slik lova påbyd, skal gå til skrifte og bøte til Gud for at han ikkje vil hjelpe eit kriste menneske.22 Landslova, Tjuvbolken, kapittel 1 (NgL II, 168–169; Rindal og Spørck 2018 2:951–955), fastslår også at den fattige som er svolten og stel mat for å berge livet, ikkje skal straffast. Det same seier Nyare bylov, Tjuvbolken, kapittel 1 (NgL II, 268). Landslova, Landsleigebolken, kapittel 51 (NgL II, 172; Rindal og Spørck 2018 2:786–793), fastslår at det er ulovleg å ta sild or fiskegarna til andre, men ser ut til å gjere unntak for tiggarar (sjå kapittelet til Bo Alexander Granbo i denne boka). Heilt fritt fram for å stele for dei fattige er det likevel ikkje. Landslova, Tjuvbolken, kapittel 9 (NgL II, 172; Rindal og Spørck 2018 2:972–974), og Nyare bylov, Tjuvbolken, kapittel 14 (NgL II, 272), gjer det klart at om dei stel for ein øyre, slepp dei bot om dei ikkje har pengar, men må fare til tinget og svare for seg. Av samanhengen går det fram at dei må tole korporleg straff. Å stele for mindre enn ein ørtug, gjev meir skam enn straff, men lekamleg straff, som i seg sjølv er skamfullt, må småtjuvar tole, så sant dei ikkje stel for å berge livet. Etter Landslova, rettarbot i bolk X, kapittel 2 (NgL II, 175–176; Rindal og Spørck 2018 2:992–997) og Nyare bylov, rettarbot i bolk X (NgL II, 287–288), vert borna til forbrytarar sikra midlar til livsopphald av godset til forbrytaren.23

21 Lova har litt ulike formuleringar i ulike handskrift. Eit av handskrifta har den endå tydelegare formuleringa «at sua þarf fatœkr maðr guðs miskunnar sem sa er rikare er» (for slik treng den fattige Guds miskunne som den som rikare er, sjå NgL II, 141, note 2. Utgåva av Landslova til Rindal og Spørck frå 2018 inneheld fullstendig variantapparat og bør konsulterast om ein vil ha oversyn over variasjonen mellom handskrifta. 22 Også på dette punktet finst det litt ulike formuleringar. Ikkje alle handskrift understrekar at den fattige er ein medkristen, sjå NgL II, 142, note 2. 23 Tiande bolken både i Landslova og Nyare bylov inneheld rettarbøter som er innarbeidde i lovene.

Denne meir miskunnsame haldninga til dei fattige står i ganske sterk kontrast til den haldninga ein møter i den eldre Gulatingslova. Her er omsorga for fattige, som ikkje slektningar kan ta hand om, så godt som fråverande. I kapittel 63 i denne lova (NgL I, 33; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 72) møter vi føresegna om gravgangsmennene. Av teksten går det fram at dette er frigjevne trælar og avkomet deira. Lova seier at om dei ikkje kan klare seg sjølve, skal det gravast ei grav til dei på kyrkjegarden, og dei skal setjast i grava. Den som lever lengst, skal takast opp, og den tidlegare træleeigaren får ansvaret for denne. Vi veit ikkje i kva grad denne lova har vore praktisert, men termen gravgangsmann møter vi også i samband med ei opprekning av grupper det ikkje skal «gjerast leidang for» i kapittel 298 (NgL I, 97; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 161) i same lova, så det er grunn til å rekne med at termen siktar til ei gruppe menneske som har vore behandla slik termen indikerer. No kan vi ikkje vere heilt sikre på at alle landskapslovene har hatt ei så hjartelaus haldning til dei fattigaste i samfunnet som den vi møter i den eldre Gulatingslova, for berre denne lova nemner gravgangsmenn. Men det er ikkje særleg sannsynleg at dei ulike landsdelane har hatt svært ulik praksis i behandlinga av fattige som ikkje hadde slekt som kunne ta seg av dei. Mest sannsynleg er det difor at den eldre Gulatingslova på dette punktet representerer haldning til dei fattige i lovene i tida fram til lovrevideringane under Håkon Håkonsson. Kyrkja hadde lenge teke ansvar for dei fattige. På Island vart tiend, ifølgje islandske annalar, innført så tidleg som i 1097,24 og av denne skulle ein fjerdedel, den såkalla bondeluten, gå til dei fattige. Kyrkja la også til rette for at fattige kunne skaffe seg mat, til dømes fiske ustraffa på heilagdagar, sjå til dømes Frostatingslova, Kristendomsbolken, kapittel 27 (NgL I, 140). Også andre ordningar innanfor Kyrkja, til dømes fastegåver, sikra dei fattige «smular frå dei rikes bord», sjå til dømes Frostatingslova, Kristendomsbolken, kapittel 27, 32 og 33

24 Alle islandske annalar som dekkjer perioden, bortsett frå Oddverja Annal som seier tienda vart innført i 1102, opplyser at tienda vart innført på Island i 1097 (Storm 1888, 19, 59, 110, 251 og 319). Innføringa av tienda er også nemnd i Íslendingabók, kap. 10, men ikkje med nøyaktig årstal.

(NgL I, 140–142). Tanken om at det var ei kristenplikt å hjelpe dei fattige, har truleg mognast langsamt i det norske samfunnet frå den eldste kristne tida, og denne tanken får eit gjennomslag i Landslova. Men eit medvit om at eit ansvar for dei fattige ikkje berre låg til ætta og til Kyrkja, men til det vidare samfunnet, møter vi også i verdslege lover i Noreg før Landslova, og det er kanskje særleg i desse tidlegaste føresegnene om behandling av dei fattige det er mest aktuelt å sjå etter direkte påverknad frå islandske lover. Dei islandske lovene frå fristatstida har nemleg ei svært omfattande og detaljert lovgjeving som gjev reglar for korleis fattigdomsproblemet skal løysast. Dette viser at fattigdom på eit tidspunkt må ha vorte eit omfattande samfunnsproblem i nybyggjarsamfunnet på Island, men vi ser også av dei islandske lovene frå fristatstida at islendingane hadde prøvt å løyse dette problemet og fordele byrdene med å ta seg av dei fattige på ein måte som samfunnet kunne bere. I Frostatingslova, Innleiinga, kapittel 17 og Kristendomsbolken, kapittel 23 (NgL I, 125 og 138), møter vi for første gong føresegna om «fátœkra manna flutning» (frakt av fattige – frå tilhaldsstad til tilhaldsstad). Vi kan ikkje vere sikre på at ikkje ei slik løysing på fattigdomsproblemet også har vore praktisert i Noreg tidlegare, men her dukkar dette for første gongen opp i lovs form, og samanlikninga med «hjelpa» som vart ytt gravgangsmennene i den eldre Gulatingslova, tyder helst på at dette representerer noko nytt. I Frostatingslova, Andre arvebolken, kapittel 11 (NgL I, 211–212), møter vi for første gong i norske lover ei føresegn om at etterkomarane til ein træleeigar får ansvaret for å forsørgje etterkomarane til løysingane hans, om det vert nødvendig. I Frostatingslova, Andre arvebolken, kapittel 13 (NgL I, 212), er det også sagt at dersom ein mann kjøper ein træl fri, vil han få ansvaret for trælen om han ikkje klarer å forsyte seg sjølv. Frostatingslova inneheld også eit par påbod som sikrar at nokon tek ansvar for dei mest utsette borna. Frostatingslova, Kristendomsbolken, kapittel 2 (NgL I, 131), seier at dersom ei tiggarkvinne føder barn og døyr frå det, då skal bonden der ho føder, føre barnet til kyrkje og la det døype, han skal by kven som vil å fostre det «til guðs þakka» (som takk til Gud), og om ingen vil det, skal han føde det den neste månaden, og så sende det 87

vidare til neste gard og la kopp fylgje. Då får alle fylkesmennene ansvar for barnet, og skal føde det opp «til guðs þakka». Frostatingslova, Kristendomsbolken, kapittel 6 (NgL I, 133), seier at bonden får ansvaret for barnet til ei trælkvinne som døyr, om det ikkje finst nokon mann som vedkjenner seg farskapet, og han skal ha ansvaret for det til faren vedkjenner seg det, for «barn skal eigi lata dœya handa millim» (ein skal ikkje la eit barn døy mellom hendene). At samfunnet tek ansvar for umyndige, både born og gamle, som forbrytarar som vert frådømde alt dei eig, hadde hatt ansvar for, finn vi også for første gongen i norsk lov i Frostatingslova, Bolken om ymse emne, kapittel 13 (NgL I, 179–180). I Járnsíða er det ikkje sagt mykje om behandlinga av dei fattige, bortsett frå at kapittel 131 seier om at den som ikkje har fått seg arbeid slik at han kan fø seg sjølv og stel for å redde livet, han skal ikkje straffast. Dette er nytt i forhold til eldre norske lover. Om det stemmer at Járnsíða (og lovene og lovutkastet frå perioden 1267–1269) var utfyllande og korrigerande i forhold til tidlegare lover, kan det forholdet at det står relativt lite om behandlinga av fattige i denne lova, vere eit argument for at Járnsíða bygde på lovutkastet for Frostating, for Frostatingslova var truleg den einaste av landskapslovene som på dette tidspunktet hadde fått inn føresegner som galdt behandlinga av fattige, og dermed gjorde det overflødig å gje nye lover om dette saksfeltet i dette lovdistriktet.25 Om teksten i Járnsíða var meint å vere utfyllande og korrigerande i forholdet til eldre islandske lover, var det unødvendig å ta inn noko om behandlinga av fattige, for dette var alt dekt av eldre islandske lover. Desse føresegnene i norske lover om dei fattige har klare parallellar i islandske lover frå fristatstida. I Grágás fanst det mange og detaljerte føresegner om kven som hadde plikt til å forsørgje fattige

25 Sidan den verdslege delen av dei austnorske landskapslovene ikkje er bevarte, kan ein ikkje vite sikkert kva desse har innehalde om behandlinga av fattige, men innhaldet i kristenrettane tyder ikkje på at desse lovene hadde vore gjennom ein større revisjon like seint som Frostatingslova.

som ikkje kunne klare seg sjølve, ómagar.26 Både i Noreg og på Island var det ætta som hadde det primære ansvaret om slektningar vart så fattige at dei ikkje kunne forsørgje seg sjølve eller familiane sine, men etter islandske lover er desse føresegnene langt meir detaljerte og omfattande enn etter norske lover. Bolken om ómagar er faktisk ein av dei mest omfattande bolkane i den islandske lova frå fristatstida. Dei detaljerte føresegnene som fangar opp dei fleste forhold som kunne oppstå når menneske, anten dei var born, vaksne, eller gamle, ikkje lenger kunne klare seg sjølve, tyder på at fattigdom har vore eit vesentleg problem i samfunnet, men viser også at samfunnet har teke ansvar for å løyse dette problemet. Det er eigentleg ikkje uventa at fattigdom kunne verte eit samfunnsproblem nettopp i eit nybyggjarsamfunn som Island. Landnåmsmennene som tok seg land på Island, var nok relativt velståande og ressursrike menneske. Men dei hadde, etter det biletet islendinge sogene gjev, gjerne med seg mindre velståande menneske, som kanskje fekk seg ein mindre gard, vart leiglendingar eller tenarskap. Dei hadde også med seg, eller skaffa seg, trælar, som etter kvart fekk fridom. Livet i det nye landet hadde sine utfordringar med eit klima som kunne føre til uår oftare enn i gamlelandet, vulkanutbrot kunne også føre til uår, og utmarksressursane med jakt på elg, hjort, rein og anna vilt mangla. Fleire uår på kort tid kunne ta hardt på også for dei som i utgangspunktet stod seg godt, og for dei som hadde lite, kunne uår ta bort livsgrunnlaget (sjå kapittelet til Johanne Fjesme Nakrem i denne boka). Landnåmet førte til at familiar vart splitta, nokre drog til Island, dei fleste ville truleg vere att i gamlelandet, og i dei første generasjonane fanst det kanskje ikkje så stor ætt å falle tilbake på om uhellet skulle vere ute, korkje for dei velståande eller dei eigedomslause. For slekter som i utgangspunktet var fattige, var det kanskje heller ikkje mykje hjelp å få hos slektningar, for sjansen var stor for at fattigfolk også hadde fattige slektningar.

26 Ordet ómagi vert brukt både om umyndige og om fattige som ikkje kan forsørgje seg sjølve.

Illustrasjon 1. Handskriftet Staðarhólsbók av den islandske lova frå fristatstida, Grágás. Hand skriftet inneheld også den første norske lova for Island, Járnsíða. (Stofnun Árna Magnússonar í íslenskum fræðum AM 334 fol., 36v–37r. Foto: Stofnun Árna Magnússonar í íslenskum fræðum)

Island var delt inn i fire fjerdingar, og innanfor fjerdingane fanst det ei eining som vart kalla hreppr. I ein hreppr måtte det bu minst 20 bønder. Denne geografiske eininga hadde eit styre som bestod av hrepparstjórar, og ei hovudoppgåve for dei islandske hreppar synest nettopp å ha vore å ta seg av dei som ikkje kunne klare seg sjølve, alle ómagar, anten dei var fattige eller berre hjelpelause. Av dei islandske lovene ser det ut som leiinga i ein hreppr hadde ansvaret for å organisere fattigomsorga både i dei tilfella dei fattige skulle forsytast av slektningar, og i dei tilfella der det ikkje fanst slektningar som kunne ta ansvaret. Hovudregelen var at nærmaste slektning hadde ansvaret for den som ikkje kunne forsyte seg sjølv. I lovhandskriftet Konungsbók, kapittel 128 (Grágás Ib, 3–7),27 som er første

27 Dei islandske lovene vart gjevne ut av Vilhjálmur Finsen i tre volum i 1852, 1879 og 1883. Konungsbók vart gjeven ut i 1852 og vert referert til som Grágás Ia og Ib. Staðarhólsbók vart gjeven ut i 1879, og vert referert til som Grágás II, og utgåva frå 1883 inneheld lovfragment frå ulike handskrift og ulike tider, og vert referert til som Grágás III.

kapittel i bolken om ómagar, og i det tilsvarande kapittelet i Staðarhólsbók, kapittel 81 (Grágás II, 103–105), er det gjeve reglar for dei pliktene slektningane har til å ta seg av sine nærmaste. Krava til dei nærmaste slektningane var store på Island. Om nødvendig måtte ein mann gje seg sjølv i gjeldstrældom for å forsørgje mor eller far, og han kunne også gje seg i gjeldstrældom for å forsørgje born, eller han kunne gjere borna til gjeldstrælar. Til fjernare slektningar var krava mindre harde, og om dei ikkje hadde midlar til å klare å forsyte fattige slektningar, kunne ansvaret gå til fjernare slektningar som levde i betre kår. Det ser ut for at styret i ein hreppr hadde ansvaret for å vurdere og bestemme kva slektningar som måtte ta ansvaret og føre dei fattige dit. Det verkar som samfunnet har lagt vekt på å leggje byrdene på menneske som hadde nok midlar til å bere dei. Dermed unngjekk samfunnet ein slags negativ dominoeffekt som ein lett kunne få dersom fattige vart sende til fattige slektningar med den følgja at dei også etter kort tid måtte gje opp hushaldet, og begge familiane måtte sendast vidare til nye slektningar som igjen kunne verte ruinerte etter kort tid, og dermed kunne problema i samfunnet eskalere. Det var også styret for ein hreppr som delte ut den fjerdedelen av tienda som skulle gå til dei fattige. Denne delen av tienda som skulle gå til dei fattige, vart kalla bondeluten fordi det var bøndene som disponerte han og fordelte til dei fattige. I Norden elles var det bøndene i soknet som hadde denne oppgåva. Når dette vart lagt til ei verdsleg administrativ eining på Island, kan det ha samanheng med kyrkjeordninga på Island. Der var nemleg så godt som alle kyrkjer privatkyrkjer i utgangspunktet. Men det er også mogeleg at fordelinga av tienda til dei fattige vart lagd til denne geografiske eininga fordi det var bøndene i ein hreppr som hadde ansvaret for fattigomsorga alt på det tidspunktet tienda vart innført. I tilfelle der det ikkje fanst slektningar som kunne ta seg av omsorga av ein ómagi, ville ansvaret falle på samfunnet. Etter Konungsbók, kapittel 130 (Grágás Ib, 10–14), får folket i ein hreppr ansvaret for ein ómagi eitt år, til ein eventuelt finn ein slektning. Etter kapittel 138 i det same lovhandskriftet, kan ein heil fjerding få ansvaret 91

for ein fattig som ikkje har slektningar Grágás Ib, 20). Ifølgje kapittel 30 i det unge lovhandskriftet AM 125a 4to (Grágás III, 419) vert innbyggjarane i ein hreppr ansvarlege for å ta seg av fattige som dei gjev løyve til å slå seg ned i området dersom dei ikkje klarer seg. Av dei islandske lovene går det fram at den fattige som fleire har ansvaret for, får opphalde seg relativt lenge på same stad, og om dei ikkje er friske nok til å ferdast, legg lova, til dømes Konungsbók, kapittel 133 (Grágás Ib, 44), opp til at dei får vere permanent på ein stad, og utgiftene vert delte mellom dei som har delt ansvar for den fattige. Det går klart fram av dei islandske lovene at sjølv om islendingane har gjeve seg sjølve ei detaljert og utfyllande fattiglovgjeving, kanskje den beste i Europa i si tid, så har ordninga ikkje berre vore populær. Det har ikkje alltid vore enkelt å få folk til å ta ansvaret for fattige, anten dei var slektningar eller ikkje. Dette ser vi mellom anna av Konungsbók, kapittel 129 og 130 (Grágás Ib, 7–10 og 10–14), som viser at folk kunne vere svært uvillige til å ta mot ein ómagi og kunne hindre dei som kom med han, å kome til gards. Kapittel 130 har også eit forbod mot å etterlate sin ómagi på Alltinget, det same finn vi i Staðarhólsbók, kapittel 90 (Grágás II, 121–124). Konungsbók, kapittel 128 (Grágás Ib, 3–7), og Staðarhólsbók, kapittel 83 (Grágás II, 106–110), trugar også med straff for den som let ein ómagi døy ved ikkje å ta mot han og late han kome i hus. Tigging er framstilt som eit samfunnsproblem både i sagalitteraturen og i lovene. Islandske lover er ganske brutale mot tiggarar som går gardimellom og tiggar, og som er friske og kan arbeide. Dei er faktisk rettslause så lenge dei tiggar, og skal ikkje ha hjelp. Sannsynlegvis er dette lovreglar som skal gjere fattiglovgjevinga meir akseptabel mellom dei som måtte bere byrdene med å forsørgje dei som ikkje klarte seg sjølve. Kriminaliseringa av tiggarar som kan arbeide, understrekar at å leve på andre er siste utveg. Den «fátœkra manna flutning» som er nemnd i Frostatingslova, Innleiinga, kapittel 17 og Kristendomsbolken, kapittel 23, må gjelde fattige som ikkje har slektningar. I Frostatingslova er «fátœkra manna flutning» nemnd i samband med leia for bodstikka, og i Landslova, Landsleigebolken, kapittel 57, går det fram at dei fattige som ikkje kla92

rer å flytte seg sjølve, skal fraktast same veg som bodstikka, altså frå gard til gard, ikkje berre til slektningar. Den norske fattiglovgjevinga som kom på plass frå rundt 1260, var ikkje ein blåkopi av den islandske. Medan det etter dei islandske lovene var styret i ein hreppr som organiserte fattigomsorga, er det etter Landslova, Arvebolken, kapittel 22 (NgL II, 90–91; Rindal og Spørck 2018 1:530–535), og Nyare bylov, Arvebolken, kapittel 20 (NgL II, 238), tinget eller bymøtet som bestemmer kvar ein ómagi skal vere om det vert strid om dette, og det kan sjå ut som dei islandske fattige fekk vere meir i ro på éin stad enn dei norske. Men likskapane er også tydelege. Likskapane viser seg også i detaljar som forbodet mot og straff for å vere så uvillige å ta mot dei fattige at dei omkjem. Formuleringane i islandske og norske lover er ikkje identiske på dette punktet, men innhaldet er det same. Samanlikn til dømes den islandske teksten i Konungsbók, kapittel 128 (Grágás Ib, 3–7), og Staðarhólsbók, kapittel 83 (Grágás II, 106–110), med den norske teksten i Landslova, Lands leigebolken, kapittel 57 (NgL II, 140–142; Rindal og Spørck 2018 2:811–818). Kriminaliseringa av tiggarar, som godt kan ha kome inn i norsk lovgjeving frå islandsk lov, og med den same funksjonen, nemleg å skape aksept for fattigomsorg, har heller ikkje heilt dei same formuleringane, men haldninga til tiggarar som kan arbeide, men likevel tiggar, er den same. Desse menneska er gjorde rettslause så lenge dei tiggar både etter islandsk og norsk lov, samanlikn til dømes Konungsbók, kapittel 82 (Grágás Ia, 139–140), og Landslova, Mannhelgebolken, kapittel 28 (NgL II, 71; Rindal og Spørck 2018 1:422–423). Denne lovregelen finst også i Járnsíða kapittel 40 (NgL I, 273), og om dette opphavleg var ei norsk lov, har regelen kome inn i norske lover i tida før Landslova.28

28 Rettsregelen om tiggarar i Járnsíða kunne i teorien ha kome inn som ei tilpassing til islandsk lov etter at det var bestemt at lova skulle sendast til Island. Men sidan kapittel 40 i Járnsíða vart teke inn i Landslova, indikerer det helst at regelen var opphavleg i Járnsíða og var meint å gjelde for Noreg.

Illustrasjon 2. Utsnitt frå manuskriptet Ms 4° 1 av Landslova i Nasjonalbiblioteket, Oslo. Teksten seier at folk som går gardimellom og tiggar, er rettslause. (Nasjonalbiblioteket Ms. 4° 1, 28v. Foto: Nasjonalbiblioteket)

Også det nye punktet i norske lover som gav den tidlegare træleeigaren ansvaret for løysingane sine og etterkomarane deira, har klare parallellar i eldre islandsk lov. Etter dei islandske lovene frå fristatstida har den tidlegare træleeigaren ansvaret for løysingane sine, til og med træleeigaren sine arvingar har eit slikt ansvar, sjå Konungsbók, kapittel 128, 134 og 137 (Grágás Ib, 3–7, 17 og 19–20), og kapittel 138, som gjeld bortleigd træl (Grágás Ib, 20). Prinsippet i dei islandske fristatslovene synest å vere at det alltid skal vere nokon som har ansvar for dei som ikkje klarer seg sjølve. Dette prinsippet kunne også gje vern til born som elles kunne ha kome i ei svært utsett stilling, til og med ufødde born får vern av lova. Kvinner som gjekk gardimellom og tigga, var rettslause. Men kapittel 25 i Festaþáttr i lovhandskriftet AM 125 a 4to (Grágás III, 422) seier at dersom ein mann gjer ei tiggarkvinne med barn, må han ta seg av henne til barnet er født – og barnet var etter vanlege reglar farens ansvar. Føresegnene i Frostatingslova, Kristendomsbolken, kapittel 2 og 6, om barnet til tiggarkvinne og barnet til trælkvinne som døyr, er ikkje identiske med tekstar i islandske lover, men dei er i same ånd. Også dei nye lovreglane i norske lover som sikra borna til forbrytarar underhald, har parallellar i eldre islandske lover, til dømes i Staðarhólsbók, kapittel 104 (Grágás II, 134–135), og i Konungsbók, kapittel 142 (Grágás Ib, 23). 94

Konklusjon Påverknad på norsk lov frå islandsk lov har ikkje vore mykje framme i forskinga. I dette kapittelet har det vore lagt vekt på Island som eit mogeleg føredøme for Håkon Håkonsson i hans arbeid for å innføre ei felles lov for heile Noreg. Argumenta for at Håkon Håkonsson primært kan ha hatt som mål ikkje berre å få Island inn i eit union med seg som konge, men også å innføre felles lov for heile Noregsveldet, er neppe mogeleg å føre avgjerande prov for. Men islendingane sine krav om eigne lover i Gizurarsáttmáli passar godt inn i ein slik politisk kontekst, og gjev også den beste bakgrunnen for å forstå den sterke motstanden mot Járnsíða. Eit hovudmål med kapittelet har vore å vise at i fattiglovgjevinga såg Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte til Island for mønster då revideringa av norske lover starta på midten av 1200-talet. På dette området hadde islendingane i lovene frå fristatstida gjeve seg lover for å løyse og minimalisere dei problema fattigdomen førte med seg for einskildmenneske og for samfunnet. Desse lovene vart ikkje direkte kopierte, men likskapen mellom dei nye norske lovene og tilsvarande lovreglar i Grágás på dette punktet er ofte så store at det ikkje kan vere tvil om kvar inspirasjonen kjem frå.

Kjelder og litteratur Primærmateriale

Arngrímur Jónsson. 1985. Crymogæa: Þættir úr sögu Íslands [Crymogaea sive rerum Islandicarvm libri]. Omsett av Jakob Benediktsson. Reykjavík: Sögufélag. Eithun, Bjørn, Magnus Rindal og Tor Ulset, utg. 1994. Den eldre Gulatings lova. Norrøne tekster 6. Oslo: Riksarkivet. Guðrún Ása Grímsdóttir, utg. 1998. Árna saga biskups. I Biskupa sögur, bind 3. Íslenzk fornrit 17. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag. Haraldur Bernharðsson, Magnús Lyngdal Magnússon og Már Jónsson, utg. 2005. Járnsíða. I Járnsíða og kristinréttur Árna Þorlákssonar. Reykjavík: Sögufélag. Jakob Benediktsson, utg. Íslendingabók. 1968. I Íslendingabók – Landnámabók. Íslenzk fornrit 1. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag. NgL = Norges gamle Love indtil 1387, bind I–V, utgitt av Rudolf Keyser m.fl. 1846–1895. Christiania: Chr. Grøndahl. Rindal, Magnus og Bjørg Dahle Spørck, utg. 2018. Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes Landslov: norrøn tekst med fullstendig variantapparat. 2 bind. Norrøne tekster 9. Oslo: Arkivverket. Storm, Gustav, utg. 1888. Islandske Annaler indtil 1578. Christiania: Grøndahl. Vilhjálmur Finsen, utg. 1974. Grágás. 3 bind. Gjenopptrykk av Vilhjálmur Finsens utgåve frå 1852, 1879 og 1883. Odense: Odense Universitetsforlag. Þorleifur Hauksson, Sverrir Jakobsson og Tor Ulset, utg. 2013. Hákonar saga Hákonarsonar. 2 bind. Íslenzk fornrit 31–32. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag.

Sekundærlitteratur

Boulhosa, Patricia Pires. 2005. Icelanders and the Kings of Norway. Medieval Sagas and Legal Texts. The Northern World 17. Leiden, Boston: Brill. Haraldur Bernhardsson. 2005. «Inngangur». I Járnsíða og kristinréttur Árna Þorlákssonar. Redigert av Haraldur Bernharðsson, Magnús Lyngdal Magnússon og Már Jónsson, 13–51. Reykjavík: Sögufélag. Helgi Þorláksson. 2007a. «Er gamli sáttmáli tómur tilbúningur?» I Þriðja íslenzka söguþingið. Ráðstefnurit, redigert av Benedikt Eyþórsson og Hrafnkell Láruson, 392–398. Reykjavík: Sagnfræðingafélag Íslands. Helgi Þorláksson, 2007b. Melding av Patricia Pires Boulhosa, Icelanders and the Kings of Norway. Medieval Sagas and Legal Texts (2005). Historisk Tidsskrift 86 (1): 142–147. Helgi Þorláksson. 2014. «Aristocrats Between Kings and Tax-Paying Farmers: Iceland c. 1280 to c. 1450. Political Culture, the Political Actors and the Evidence of Sagas.» I Rex Insularum.The King of Norway and His «Skattlands» as a Political System c. 1260–c. 1450, redigert av Steinar Imsen, 265–303. Bergen: Fagbokforlaget. Hertzberg, Ebbe. 1890. Nordisk Retsencyklopædie, bind 1. Kjøbenhavn: Gyldendal. Hagland, Jan Ragnar og Jørn Sandnes. 1994. «Om lova og lagdømet.» I Frostatingslova, redigert og omsett av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, ix–li. Oslo: Det Norske Samlaget. Horn, Anna Catharina. 2016. «Lov og tekst i middelalderen. Produksjon og resepsjon av Magnus Lagabøtes landslov.» Doktogradsavhandling, Göteborgs Universitet. Horn, Anna Catharina. 2018. «Lovrevisjonene til Magnus Håkonsson Lagabøte – En historiografisk gjennomgang.» Maal og Minne 110 (2): 1–21. Jón Viðar Sigurdsson. 2014. «The Making of a «Skattland»: Iceland 1247–1450. I Rex Insularum.The King of Norway and His «Skattlands» as a Political System c. 1200–c. 1450, redigert av Steinar Imsen, 181–225. Bergen: Fagbokforlaget. Keyser, Rudolf og Peter Andreas Munch. 1848. «Fortale.» I Norges gamle Love, utgitt av Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch, II:iii–x. Christiania: Chr. Gröndahl. Knudsen, Trygve. 1959. «Frostatingsloven.» Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 4, 656–661. Oslo: Gyldendal. Magnús Már Lárusson. 1962. «Járnsíða.» Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 7, 566–68. Oslo: Gyldendal. Már Jónsson. 2007. «Efasemdir um sáttmála Íslendinga og Noregskonung árið 1262.» I Þriðja íslenzka söguþingið 18.–21. maí 2006: Ráðstefnurit, redigert av Benedikt Eyþórsson og Hrafnkell Láruson, 399–406. Reykjavík: Sagnfræðingafélag Íslands.

Sekundærlitteratur

Ólafur Láruson. 1923. Grágás og lögbækurnar. Fylgjrit til Árbók Háskóla Íslands 1922. Reykjavík. Rohrbach, Lena. 2014. «Construction, Organisation, Stabilization: Administrative Literacy in the Realm of Norway, the Case of Iceland.» I Rex Insularum. The King of Norway and His «Skattlands» as a Political System c. 1260–c. 1450, redigert av Steinar Imsen, 227–263. Bergen: Fagbokforlaget. Strauch, Dieter. 2011. Mittelalterliches Nordisches Recht bis 1500: eine Quellen kunde. Reallexikon der Germanischen Altertumskunde – Ergänzungsbände 73. Berlin: de Gruyter. Sverrir Jakobsson. 2013. «Innledning, IV Magnus Lagabøtes saga.» I Hákonar saga Hákonarsonar, 2 bind, utgitt av Þorleifur Hauksson, Sverrir Jakobsson og Tor Ulset, 2:cxli–cxliv. Íslenzk fornrit 31–32. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag. Wærdahl, Randi B. 2011. To Serve a King as All Other Lands in the World: The Incorporation and Integration of the King’s Tributary Lands into the Norwegian Realm, c. 1195–1397. Leiden: Brill. Wærdahl, Randi B. 2014. «The Icelandic Elite’s Troublesome Way Through the Labyrinth of Power.» I Rex Insularum.The King of Norway and His «Skattlands» as a Political System c. 1260–c. 1450, redigert av Steinar Imsen, 305–321. Bergen: Fagbokforlaget.

4. Fra landskapslov til landslov: En studie av tekstorganiseringen i norrøne middelalderlover Anna Catharina Horn

I dette kapittelet diskuteres forbindelsen mellom de norske middel alderlovene fra annen halvdel av 1200-tallet med utgangspunkt i Landsloven. Et mål er å vise en metode der elementer fra tradisjonell tekstkritisk metode og materialfilologisk metode er ført sammen slik at nye perspektiver på avskrivingsprosesser i middelalderens håndskriftkultur kan bli belyst. Et annet mål er å vise hvordan avskrivningen av Landsloven i noen tilfeller medførte sammenblanding av eldre lover sammen med den nye loven. Studier av de enkelte lovhåndskriftene gir med den nye metoden dermed ny innsikt i lovgivningsprosessen på 1260- og -70-tallet i overgangen mellom landskapslover og landslov, og i den senere avskrivningen av Landsloven. Metoden er utviklet i en tidligere studie der variasjoner i tekststrukturen mellom 15 landslovhåndskrifter er analysert (Horn 2016). Det sentrale her er ikke innholdet i de enkelte lovbestemmelsene, men heller hvordan bestemmelsene er organisert og eventuelt omorganisert i avskrivningsprosessen. I studien fra 2016 ble det gjort flere observasjoner – for det første at det i visse deler av Landsloven var mye variasjon mellom håndskriftene hva gjaldt tekststrukturen, på den måten at kapitler og lovbestemmelser var flyttet til andre posisjoner i strukturen, samordnet, lagt til eller utelatt. I andre deler av teksten, derimot, var det tilnærmet ingen variasjon i det hele tatt. I en traderingsprosess kunne man forvente at slike endringer ville forekomme jevnt distribuert i hele lovteksten. 99

For det andre var det tydelig at denne strukturvariasjonen bare forekom i et begrenset antall håndskrifter. Man kunne forvente at endringer ville oppstå jevnt fordelt blant alle håndskriftene. For det tredje viste det seg at strukturvariantene i de fleste tilfellene også kunne påvises i eldre lovtekster, særlig den islandske lovboken Járnsíða fra 1271. Variantene syntes dermed ikke å være novasjoner i den etterfølgende produksjonen av Landsloven, men snarere lovbestemmelser som i avskrivingsprosessen ble hentet inn fra eldre lovbøker. Dette kapittelet bygger videre på metoden som ble utviklet i studien fra 2016. I tillegg til utvalgte håndskrifter av Landsloven vil materialet utvides til også å omfatte andre bevarte lovtekster, slik som de eldre landskapslovene fra Gulating og Frostating, utdrag fra den bevarte Kristendomsbolken fra den reviderte Gulatingsloven fra 1267, Magnus Lagabøtes bylov fra 1276 og de islandske lovbøkene Járnsíða og Jónsbók fra henholdsvis 1271 og 1280. På den måten er det mulig å danne seg et så bredt bilde som mulig av forholdet mellom disse og av en mulig utvikling av lovtekstene i lovgivningsprosessen. Det er imidlertid ikke rom her for å studere den fulle strukturen i alle lovene. Studien begrenses til to bolker, Tingfarebolken og Kristendomsbolken, samt et mindre utdrag fra Kjøpsbolken. Det er fortsatt tekststrukturen som vil bli studert, og de ulike utgavene vil bli stilt opp mot hverandre i oversiktstabeller for lettere å kunne identifisere variasjon. I det følgende vil først materialet bli presentert. Dernest følger en kort beskrivelse av metoden, som også er beskrevet mer utførlig tidligere (Horn 2016, 57–61). Deretter følger selve analysen av kapittelstrukturen i Tingfarebolken, utdrag fra Kjøpsbolken og til slutt Kristendomsbolken. Datering av håndskriftene i analysen er i henhold til Ordbog over det norrøne prosasprog1 med mindre annet er oppgitt.

1 «Manuscripts», ONP: Dictionary of Old Norse Prose, hentet 27. august 2020, https://onp. ku.dk/onp/onp.php?v.

100

Materialet I studien benyttes utdrag fra et bredt spekter av lovtekster fra 1200-tallet, fra de eldre landskapslovene til Magnus Håkonsson Lagabøtes nye lover for Norge og Island på 1260- og 1270-tallet frem til 1280. Av landskapslovene gjelder dette Gulatingsloven og Frostatingsloven, og av Magnus Håkonssons lovrevisjoner på 1260-tallet er den bevarte nyere Gulatings kristenrett fra 1267 tatt med. Den islandske lovboken Járnsíða fra 1271 er også viktig i dette bildet fordi store deler av innholdet er hentet fra Gulatingsloven og Frostatingsloven. I tillegg finnes det visse bestemmelser som har sitt opphav i den eldre islandske lovboken Grágás. Dernest er Landsloven fra 1274, Byloven fra 1276 og til slutt den islandske Jónsbók fra 1280 med i studien. Tilkomsten og overleveringen av disse lovene er allerede beskrevet i denne bokens innledende kapittel «Landsloven 750 år: Loven i en håndskriftkultur», og i det følgende vil jeg derfor først og fremst konsentrere meg om en nærmere beskrivelse av overleveringen av Landsloven og de mange håndskriftene der denne loven er bevart. Det aktuelle materialet er i alle tilfellene yngre enn tidspunktet da lovene ble utarbeidet, særlig for de eldre landskapslovene, der tidspunktet for utarbeidelse ikke er kjent, men der det er grunn til å anta at de er resultat av en lengre prosess med nedskrivning og omarbeidelser. Landsloven er overlevert i 39 mer eller mindre komplette håndskrifter fra perioden 1275–1400, samt i fragmenter av nærmere 50 håndskrifter fra samme periode. Håndskriftene av Landsloven er for en stor del kontaminerte, som vil si at skriverne i mange tilfeller synes å ha brukt flere forelegg ved avskrivning (Rindal 1981, 62). I den eldste utgaven av Landsloven (NgL II) grupperte utgiverne Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch håndskriftene i fire grupper etter hvilket lagting håndskriftene refererte til – Gulating, Frostating, Eidsivating eller Borgarting. Deretter etablerte de et signatursystem der den første bokstaven angir lagtinget, deretter en alfabetisk nummerering Ga, Gb, Gc og så videre for håndskrifter tilknyttet Gulating, eller Fa, Fb, Fc for håndskrifter knyttet til Frostating, og tilsvarende for håndskrifter tilknyttet Borgarting (B) og Eidsivating (E). I den videre diskusjonen vil dette signatursystemet bli benyttet også her, og hvert håndskrift med 101

en gitt signatur blir benevnt som et tekstvitne. I tabell 1 fremkommer alle de 39 tekstvitnene med signaturer, datering og hjemmehørende bibliotek eller samling.

Ant.

NgL

Signum

Datering ca.

Samling

AM 60 4to

1320

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 322 fol.

1320

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 304 fol.

1300–1320

Den Arnamagnæanske Samling, København

GKS 1154 fol.

1350–1360

Det Kongelige Bibliotek, København

AM 62 4to

1300–1325

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 56 4to

1300

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 65 4to

1320–1350

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 307 fol

1350

Den Arnamagnæanske Samling, København

GKS 3260 4to

1350

Det Kongelige Bibliotek, København

AM 57 4to

1350–1370

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 61 4to

1350–1370

Den Arnamagnæanske Samling, København

Thott 1275 fol.

1350–1400

Det Kongelige Bibliotek, København

Lund Mh 15

1305–1320

Lund Universitetsbibliotek, Lund

Holm perg 29 4to

1300–1350

Kungliga Biblioteket, Stockholm

Holm perg 33 4to

1300–1325

Kungliga Biblioteket, Stockholm

Holm perg 32 4to

1300–1350

Kungliga Biblioteket, Stockholm

NB Ms 1 4to

1300–1350

Nasjonalbiblioteket, Oslo

Holm perg 34 4to

1275–1300

Kungliga Biblioteket, Stockholm

AM 69 4to

1300–1350

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 72 4to

1300–1325

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 71 4to

1300–1350

Den Arnamagnæanske Samling, København

De la Gardie 8

1300–1350

Uppsala Universitetsbibliotek, Uppsala

Holm perg 4to 35

1350

Kungliga Biblioteket, Stockholm

AM 309 fol.

1300–1325

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 68 4to

1300–1325

Den Arnamagnæanske Samling, København

102

NKS 1640 4to

1280–1300

Det Kongelige Bibliotek, København

NB Ms 317 4to

1300–1350

Nasjonalbiblioteket, Oslo

Holm perg 30 4to

1300–1325

Kungliga Biblioteket, Stockholm

Gunnerus Ha 1

1370–1390

NTNU Gunnerusbiblioteket, Trondheim

NKS 1642 4to

1320–1330

Det Kongelige Bibliotek, København

GKS 3261 4to

1325–1350

Det Kongelige Bibliotek, København

AM 31 8vo

1325–1350

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 302 fol.

1300

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 305 fol.

1300

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 58 4to

1350

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 63 4to

1350

Den Arnamagnæanske Samling, København

AM 74 4to

1320–1350

Den Arnamagnæanske Samling, København

Holm perg 28 4to

1320–1350

Kungliga Biblioteket, Stockholm

Holm perg 11 fol.

1325–1350

Kungliga Biblioteket, Stockholm

Tabell 1. De 39 bevarte håndskriftene med Magnus Lagabøtes landslov. Håndskriftene er gruppert etter lagdømmetilhørighet, og signaturene som indikerer dette, gitt i NgL II, står i spalte nr. 2 fra venstre. Deretter følger datering (ONP) og lengst til høyre samlingen der håndskriftet oppbevares.

Tabellen viser at det er hele 17 av de 39 tekstvitnene som er knyttet til Gulating (Ga–t), det er 10 tekstvitner som er knyttet til Borgarting (Ba–l) og seks tekstvitner hver for Frostating (Fa–f) og Eidsivating (Ea–f). I Keyser og Munchs utgave av Landsloven fra 1848 ble tekstvitnet i AM 60 4to (Ga) brukt som grunntekst for utgaven. Gustav Storm (1879) argumenterte senere for at Holm perg 34 4to (Fa) var en bedre tekst. Fa er datert til ca. 1275–1300 og er dermed blant de eldste bevarte håndskriftene av Landsloven. Prologens tekst knytter Lands loven direkte an til avtalen på Frostatinget i 1269, og det kan derfor antas at det var på Frostatinget av kong Magnus første gang presenterte Landsloven i 1274 (Maurer 1878, 45–46). Ut fra dette resonnementet er det også god grunn til å anta at Fa er det nærmeste vi i dag kan komme originalen til Landsloven. Fa er dessuten uten lakuner eller andre vesentlige mangler. 103

I de nyere utgavene av Landsloven er derfor Holm perg 34 4to (Fa) benyttet som grunntekst. Det gjelder den digitale breddeutgaven til Medieval Nordic Text Archive (Menota),2 og Rindal og Spørcks tekstkritiske utgave (Rindal og Spørck 2018). Også i dette kapittelet vil Fa bli benyttet som grunntekst, eller referansetekst. Med referansetekst menes her et utgangspunkt for sammenligning med andre versjoner av samme tekst. Det ligger ellers ingen implikasjoner om «beste tekst» i en slik term. Det er liten tvil om at Landsloven bygger på de eldre landskapslovene Gulatingsloven og Frostatingsloven. Mange bestemmelser er videreført nærmest uten endringer, mens andre er justert og oppdatert, noe blant annet kapitlene til Ole-Albert Rønning Nordby og Brage Thunestvedt Hatløy i denne boken belyser på en grundig måte. Samtidig er det kapitler og bestemmelser i Landsloven som er helt nye, eller de er videreført fra tapte østlandske lovbøker eller Járnsíða. Det har tidligere vært antatt at de reviderte lovene fra 1267–1269 var revisjoner av de enkelte landskapenes eldre lover (Maurer 1878), men med utgangspunkt i Ebbe Hertzbergs argumenter for at allerede disse reviderte lovene var sammenarbeidet til en felles lov (1890), har dette i den senere tid blitt problematisert (Horn 2016, 265–266; 2018; Rindal og Spørck 2018 1:78). Spørsmålet er hvorvidt de reviderte lovene fra 1267–1269 også var samordnet som én felles lov for alle lagdømmene, og ikke bare revisjoner av de enkelte landskapslovene. Både de mange likhetene mellom de to bevarte kristenrettene fra 1267 og 1268, og enkelte påfallende likhetstrekk i tekststrukturen mellom Járnsíða og mindre grupper av landslovhåndskrifter kan bety at et tekstlag mellom de eldste landskapslovene og Landsloven er videreført i Landsloven. Dette tekstlaget representerer en samordning mellom eldre bestemmelser fra både Gulatingsloven og Frostatingsloven, og dette kan ha vært nytt med Járnsíða, men det kan også stamme fra de reviderte tapte lovene.

2 Anna Catharina Horn, utg. «Holm perg 34 4to. Landslǫg Magnúss Hákonarsónar | Magnus Lagabøtes landslov», Medieval Nordic Text Archive, http://clarino.uib.no/menota/catalogue.

104

Metode I middelalderens håndskriftkultur ble det alltid gjort endringer i teks ten, enten bevisst, hvis skriveren ønsket å forbedre teksten ved å legge til, fjerne eller omformulere deler av teksten, eller ubevisst, ved at han for eksempel feiltolket forelegget eller hoppet over ord eller linjer. Det betyr at ingen håndskrifter av samme tekst er helt identiske, slik en trykket tekst er. I Landsloven er dette særlig interessant, siden det ikke bare er gjort endringer på ord-, fraseog setningsnivå, men også på strukturelt nivå, der hele kapitler er flyttet til andre deler av teksten eller samordnet med andre kapitler og slik danner nye tekstlige enheter. Det er også eksempler på mindre grupper av håndskrifter som har lovbestemmelser som de øvrige håndskriftene ikke har, noe som ikke umiddelbart kan forklares som feil eller slurv fra skriverens side, men heller tyder på en bevisst handling fra skriverens side, som siden er tradert videre ved avskriving. Dette reiser spørsmål ved prosessen knyttet til avskriving av Landsloven, om det har versert ulike versjoner av loven, eller om det har vært lokale tilpasninger. I analysen benyttes en metode der elementer fra både tradisjonell tekstkritisk metode og materialfilologi innføres i studiet av lovenes tekststruktur. Grafiske virkemidler, som initialer og kapitteltitler, er sammen med teksten viktige elementer for å kartlegge hvordan teksten er strukturert. Teksten blir dermed ikke studert isolert fra sin materielle kontekst. Landsloven utgjør ca. 45000 ord, hvilket gjør en fullstendig tekstkritisk undersøkelse av alle de bevarte håndskriftene på ord-, fraseog setningsnivå nærmest uoverkommelig. Teksten er imidlertid organisert i kapitler, og kapitlene er samlet tematisk i bolker. Byggeklossen som tekststrukturen i Landsloven er bygget opp av, er dermed kapittelet. Kapitlene er avgrenset ved hjelp av initialer og kapitteltitler, og ved å løfte perspektivet fra ord- og setningsnivå til kapittelnivå reduseres antall enheter betydelig. På denne måten kan aspekter i relasjonen mellom store tekstmengder bli tydeliggjort, og det kan bli mulig å gruppere håndskrifter, eller deler av dem, ut fra kapitlenes plassering i strukturen. Siden kapittelet er definert gjennom sin grafiske avgrensning, vil også avvik i den grafiske avgrensningen representere variasjon i 105

tekststrukturen. Hvis skriveren har utelatt en initial og bare skrevet videre uten å markere grafisk at et nytt kapittel har begynt, vil de to kapitlene fremstå som ett kapittel. Omvendt, hvis skriveren ønsker å fremheve deler av et kapittel, kan han velge å skille det ut grafisk gjennom ny initial og kapitteltittel. Det som i forelegget var ett kapittel, blir dermed til to kapitler i avskriften. Bruk av grafiske virkemidler er imidlertid ikke alltid benyttet i håndskriftene, eller de kan være brukt bare delvis. Initial eller tittel er ikke alltid skrevet inn, men skriveren har satt av plass i form av et visst antall innrykkede linjer i venstre kant, og utgangslinjen i det foregående kapittelet står ledig for tittel. Det skilles gjerne mellom bolkene ved at første kapittel i en ny bolk har en større initial enn de øvrige kapitlene, men dette er heller ikke alltid gjennomført. I flere håndskrifter har dessuten bolkinitialen samme størrelse som kapittelinitialene. Også titlene som innleder bolkene, kan skille seg fra kapitteltitlene ved at de innledes med frasen «Her hefr […]» (Her begynner […]) og tittelen på bolken, for eksempel «Her hefr þingfarar bolkr» (Her begynner Tingfarebolken), mens kapitteltitlene innledes med «Her segir um […]» (Her står det om […]). Enkelte håndskrifter har også innholdsfortegnelse foran bolkene med titlene på alle kapitlene i bolken. Tekstkritisk metode kan tilby viktige prinsipper for analyse av tekstvariasjon. Flere av prinsippene knyttet til feiltypologi vil være høyst relevante også ved analyse av tekststrukturen, slik som oversprang – saut du même au même – der skriveren uforvarende hopper fra ett ord til et tilsvarende ord lenger ned i teksten. Dette vil gjerne medføre et brudd i teksten, slik at en leser vil skjønne at noe er feil. Hvis dette skjer på kapittelnivå, det vil si at skriveren hopper over et kapittel, er det imidlertid ikke sikkert at dette blir oppdaget og rettet ved senere avskriving, og det utelatte kapittelet vil dermed representere en mangel sammenlignet med andre tekstvitner. Men skriveren kan også ha blitt oppmerksom på dette selv, og har tilføyd det oversprungne kapittelet etterpå. Da vil kapitlene ha «byttet plass» i avskriften. Mer spesielt vil det være om et kapittel eller deler av et kapittel flyttes til en annen del av teksten, for eksempel til en annen bolk. Om dette skulle være gjort ubevisst, kan en forklaring være at skriveren i 106

vanvare har begynt å skrive av feil legg som forelegg, for eksempel etter en pause i arbeidet. Det vil i så fall høyst sannsynlig representere et brudd i tekstsammenhengen, ved at kapittelet tematisk ikke hører hjemme i sine nye omgivelser. Hvis den nye plasseringen faller naturlig, kan derimot omposisjoneringen være resultat av en bevisst handling. En annen form for strukturvariasjon er gjennom tillegg i teksten, interpolasjon, der nye tekstdeler og avsnitt er tilføyd. Dette kan være marginalia fra forelegget, eller, for lovtekster, nye rettsbestemmelser fra for eksempel retterbøter. I den sammenhengen kan det også være aktuelt at gamle bestemmelser blir tatt ut og erstattet av nye, oppdaterte bestemmelser. Et kapittel kan med andre ord omstruktureres på ulike måter, og jeg har på bakgrunn av redegjørelsen ovenfor definert fem typer strukturvarianter som jeg vil kartlegge i den følgende analysen. Utgangspunktet er som nevnt et tekstvitne som er valgt som referansetekst, og variantene i de øvrige tekstvitnene er følgelig varianter fra referanseteksten. Grafisk avgrensning: Teksten løper likt, men den teksten som i referanseteksten er grafisk avgrenset til ett kapittel, er avgrenset til to eller tre kapitler i et annet håndskrift. Dette er gjort ved at initialen og kapitteltittelen er fjernet eller en ny er lagt til inni kapittelet. Viktig i denne sammenhengen er at teksten ikke berøres, den løper likt i tekstvitnene uten tilføyelser eller ombyttinger av avsnitt. Denne varianten er markert med grønt i tabellene. Omposisjonering: Den grafiske avgrensningen beholdes, men kapittelet er flyttet ut av den opprinnelige posisjonen, enten ved at to kapitler har byttet plass, eller at et kapittel er flyttet lenger vekk fra sin opprinnelige posisjon i tekststrukturen. Omposisjoneringer er markert med blått i tabellene. Samordning: Den grafiske enheten, kapittelet, brytes opp ved at deler av et kapittel flyttes og danner en ny enhet sammen med et annet, eller deler av et annet, kapittel. Samordninger er markert med brunt i tabellene. Interpolasjon: En ny tekstlig enhet er tilføyd, enten som en del av et allerede avgrenset kapittel eller som et nytt kapittel. Denne tekstdelen er ikke en del av referanseteksten. Som interpolasjon regnes også nye tekstdeler 1 07

som erstatter «gamle» tekstdeler, det vil si tekstdeler fra referanseteksten. Interpolasjoner er markert med fiolett i tabellene. Mangel: Den grafiske enheten mangler i den angitte posisjonen. Den kan være flyttet til en annen posisjon eller være tatt helt ut av tekstvitnet. Mangler er markert med rødt i tabellene.

Strukturvariantene står ofte i relasjon til hverandre. Hvis for eksempel et kapittel er flyttet fra en posisjon til en annen, vil dette bli registrert som både omposisjonering i den nye posisjonen, og som mangel i den opprinnelige posisjonen. Det er i utgangspunktet ikke mulig å si om endringer i strukturen i et tekstvitne skyldes skriverens selvstendige vurdering av hvilken struktur som representerer loven best, eller om det skyldes ren avskriving av forelegget uten større anfektelser. Det er derfor av interesse om en bestemt strukturvariant forekommer i flere tekstvitner eller i bare ett enkelt tekstvitne, siden dette kan være et indisium på tilknytning til et felles forelegg der denne varianten første gang oppsto. Strukturtabellene Kapittelstrukturen i de analyserte håndskriftene er satt opp i en tabell. Utgangspunktet er ett av dem, her betegnet referansetekst, som er tekstvitnet Fa i håndskriftet Holm perg 34 4to. Hvert tekstvitne av Landsloven inneholder ca. 210–230 kapitler, og Fa har 212 kapitler. Hvert kapittel er gitt en egen signatur, og deretter er kapittelrekkefølgen i hvert tekstvitne ført opp i en kolonne der hvert kapittel føres opp for seg. Deretter er tekstvitnene stilt opp ved siden av hverandre i parallelle kolonner. Det enkelte kapittelets signatur er satt sammen av hvilken bolk det står i, og hvilken posisjon det har i bolken. De enkelte bolkene har følgende signatur: Tingfarebolken: TF Kjøpsbolken: KB Kristendomsbolken: KD

Hvert kapittel i de respektive bolkene får deretter et nummer i henhold til rekkefølgen: TF-1, TF-2 og så videre, og KB-1, KB-2 og så 108

videre. Det må presiseres at det er referansetekstens kapittelstruktur, det vil si Fa, som er utgangspunktet for hvert kapittels signatur. Idet det oppstår et avvik i strukturen i et annet tekstvitne, for eksempel at de to kapitlene TF-3 og TF-4 har byttet plass, vil de i tabellen beholde sine signaturer, men markeres med blå farge for omposisjonering. I tilfeller der et kapittel er delt opp og avgrenset som to eller flere kapitler i et annet tekstvitne, vil hver tekstdel bli markert med tillegget a – b – c, for eksempel TF-2a, TF-2b. G

Frijðer ok blæzsan

Svo er mælt at nefna

G 3a

I-2b

Járnsíða

TF-1

TF-2a

En ef Barrun eða

TF-2b

Þing skal standa

Mangler

Skal logmaðr lata

I-2a

Engi þeirra manna

I-2c/3

TF-2b

TF-3a

Mangler

TF-3b

TF-3c

TF-3b TF-3c

Tabell 2. Eksempel på strukturtabell. For hvert tekstvitne er det to kolonner: Den første oppgir hvilket kapittelnummer det aktuelle kapittelet har i tekstvitnet, mens den andre viser hvilken kapitteldel som står i denne posisjonen. Bare Fa har som referansetekst alltid samsvar mellom nummereringen og kapittelets signatur. I eksempelet ovenfor ser vi også at Járnsíða og Gn har lik kapittelstruktur ved at begge mangler TF-3a – her begynner kapittel 3 med TF-3b.

Tabell 2 leses slik at i første spalte fra venstre gjengis de innledende ordene i tekstdelens brødtekst fra referanseteksten Fa. Det kunne være fristende å benytte kapitteltittelen, men slike mangler ofte, og der kapittelet er delt i a- og b-deler, mangler tittel i Fa. Det er dessuten ofte stor variasjon i utformingen av kapitteltitlene, hvilket vil gjøre det vanskelig å finne igjen den aktuelle teksten i de mange håndskriftene. I brødteksten er det på sin side som regel mindre variasjon. I neste spalte fra venstre vises kapittelstrukturen i de ulike lovtekstene i relativ kronologisk rekkefølge, det vil si de eldste lovene lengst til venstre, de yngre lengst mot høyre. For hver lovtekst vises to mindre spalter: Til venstre vises hvilket nummer i rekkefølgen den aktuelle tekstdelen har i kapittelrekkefølgen i det aktuelle tekstvitnet, og deretter oppgis kapittelets signatur. 109

Siden Fa er referanseteksten, vil kapitlene i denne spalten med visse unntak stå uten markerte varianter. Variantene i de andre håndskriftene er med andre ord varianter til Fa. I analysen vil bare et utvalg tekstvitner av Landsloven bli presentert, basert på hvilke som viser størst avvik i strukturen. En komplett tabell over kapittelstrukturen i samtlige landslovhåndskrifter er tilgjengelig digitalt ved Nasjonalbiblioteket sammen med en grundig leserveiledning til tabellen, samt en liste over katalogsignaturer og forkortelser av alle de bevarte tekstvitnene.3 Analyse av bolkstrukturen En første tilnærming til tekststrukturen i lovene er å undersøke den overordnede bolkstrukturen. Her vises det hvordan de mange bestemmelsene er organisert tematisk. Utgangspunktet er Landsloven, representert ved tekstvitnet Fa (Holm perg 34 4to). Landslovens 212 kapitler fordeler seg på ni bolker: Tingfarebolken, Kristendomsbolken, Landevernsbolken, Mannhelgebolken, en tredelt Arvebolk, Odelsbolken, Landsleiebolken, Kjøpsbolken og Tyvbolken. Hver bolk inneholder et visst antall kapitler som kan variere fra tekstvitne til tekstvitne. I tillegg innledes det hele med en prolog, og det avsluttes med to retterbøter utstedt av henholdsvis Håkon Håkonsson og Magnus Håkonsson, samt en epilog. I den innledende prologen gis det opplysninger om denne rekkefølgen, og det er verdt å merke seg at Tingfarebolken her ikke regnes som en del av selve lov boken – den gir bare opplysninger om organisering og gjennomføring av tingmøtene. Det er Kristendomsbolken som er første bolken i selve lovboken, fordi, som det står i prologen, «den kristelige tro er grunnvoll og opphav til alle gode ting». Slik begrunnes hver bolk ut fra sitt innhold i kronologisk rekkefølge i Landslovens prolog.

3 «Ressurser: Strukturtabell, håndskriftene av Landsloven», Nasjonalbiblioteket, https://www. nb.no/forskning/lagabote/ressurser/.

110

Gulatingsloven

Frostatingsloven

Járnsíða

Innledning

Landsloven

Byloven

Prolog

Jónsbók

Kristendoms bolk

Tingfarebolk

Kjøpsbolk

Kristendoms bolk I

Kristendomsbolk

Kristen domsbolk

Kvinnebolk

Kristendoms bolk II

Landevernsbolk

Løysingslov

Mannhelgebolk

Landsleiebolk

Bolk om ymse emne

Arvebolk

Sakøyrebolk

Jordskiftebolk

Odelsbolk

Byordningsbolk

Jordskiftebolk

Blandet innhold

Leidangsbolk

Landsleiebolk

Mannhelgebolk

Fyrste arvebolk

Kjøpsbolk

Tjuvbolk

Andre arvebolk

Tjuvbolk

Farmannslov

Jordskiftebolk

Rettargangsbolk

Epilog

Farmannslov

Tjuvbolk

Landevernsbolk

Kvinnebolk

Saktall

Jordkaupabolk

Landsleiebolk

Epilog

Landsleiebolk 1 Landsleiebolk 2 + Tjuvbolk Brotsverksbolk Retterbøter

Tabell 3. Bolkrekkefølgen i Gulatingsloven, Frostatingsloven, Járnsíða. Landsloven, Byloven og Jónsbók.

Tabell 3 viser bolkrekkefølgen i Gulatingsloven, Frostatingsloven, Járnsíða, Landsloven, Byloven og Jónsbók. Også i landskapslovene er kapitlene systematisert i tematiske bolker, om enn ikke like gjennomført som de senere lovene til Magnus Håkonsson. Det har ikke alltid vært enighet om inndelingen i den eldre Gulatingsloven. Knut 111

Robberstad deler inn Gulatingsloven i 14 deler, mens Knut Helle deler den inn i 10 deler (Robberstad 1969, 5; Helle 2001, 5). Selv har jeg vurdert Gulatingsloven som inndelt i 12 deler, ut fra hvordan skriveren har markert en ny tematisk del med større initial enn vanlige kapitler, kombinert med en tittel som hentyder til et nytt tema. Jeg regner derfor Kvinnebolken og Løysingsloven som egne bolker, mens Helle regner disse som del av Kjøpsbolken. Som Helle slår jeg imidlertid sammen Robberstads Tingbod, Rettarbøter og Kvalrett til «Blandet innhold». I Frostatingsloven er det en tydeligere inndeling i bolker, og de fleste av dem innledes med en innholdsfortegnelse. Járnsíða inneholder totalt 141 kapitler, og de er organisert tematisk i åtte bolker. Enkelte større initialer er tegnet inn, men ikke ved innledningen av alle bolkene, og ikke alltid der en bolk begynner. Det er ikke satt inn innholdsfortegnelser, og kapitteltitler er heller ikke skrevet inn, men en initial markerer hvor et nytt kapittel begynner. Det er en lakune i Landsleiebolken, men det er ikke sikkert hvor mange blad som mangler. Keyser og Munch skriver «2 eller flere Blade», og påpeker at den islandske samleren Árni Magnússon i sin egenhendige avskrift (AM 312 fol.) har satt av «12 rene Qvart-Sider» (NgL I, 291, note 2). Bolkene er inndelt slik: Tingfarebolken, Kristendomsbolken, Mannhelgebolken, en tredelt Arvebolk, Landebridgsbolken, Landsleiebolken (med lakune), Kjøpsbolken og Tyvbolken. Det er store, fremhevede initialer ved første kapittel i Tingfarebolken, første kapittel i Kristendomsbolken, ved to av kapitlene i Mannhelgebolken (ikke det første), og ved første kapittel i Tyvbolken. Det mangler en landevernsbolk i Járnsíða. Ut fra tabell 3 synes det klart at den tematiske strukturen i Járnsíða har store likheter med strukturen i Landsloven, Byloven og Jónsbók. Det betyr at hverken tekstorganiseringen i Landsloven eller ideen om å organisere de mange bestemmelsene i denne rekkefølgen har vært nye med Landsloven, siden de ideene som ligger bak strukturen i Lands loven, har vært tenkt allerede i 1271. Strukturen i Frostatingsloven har også flere likhetstrekk med Járnsíðas og Landslovens, slik som rekkefølgen på de første bolkene, men den er ikke like godt bearbeidet og gjennomført, i og med at flere bolker i Frostatingsloven omhandler samme 112

tema, og at noen bolker består av kapitler med ulikt tematisk innhold. Den grunnleggende tematiske strukturen vi finner i Landsloven synes dermed å være utformet i perioden etter at Frostatingsloven slik vi kjenner den ble skrevet ned, og senest med Járnsíða i 1271. Neste fase i analysen blir et dypdykk i kapittelstrukturen til utvalgte tekstdeler. Disse delene er Tingfarebolken (TF), en del av Kjøpsbolken (KB) og Kristendomsbolken (KD), og de er valgt ut fordi det er tydelige trekk ved strukturen i disse delene som kan belyse forbindelsen mellom eldre og nyere lover. Analyse av Tingfarebolken Tingfarebolken (TF) beskriver lagtingsordningen og nevndemennenes oppgaver. Det er her de tydeligste forskjellene mellom tekstvitnene kommer frem, siden det andre kapittelet, TF-2, refererer til hvor mange tingmenn som skal møte fra de geografiske områdene tilknyttet det aktuelle lagtinget i den enkelte tekstvitnet. I Járnsíða og Jónsbók omtales det islandske Alltinget, mens i Byloven omtales bytinget i Bergen. Fem tekstvitner av Landsloven er valgt ut i tabellen. Disse er: Fa (Holm perg 34 4to) Gn (Lund 15) Fc (AM 72 4to) Gc (AM 304 fol.) Ee (Holm perg 30 4to)

Fa er referanseteksten, og de fire øvrige tekstvitnene er valgt ut fordi de utmerker seg med mer strukturvariasjon enn andre tekstvitner sammenlignet med Fa. I tabell 4 ser vi først på de to kolonnene som viser kapittelstrukturen i Járnsíða og Fa. Den venstre spalten for de to lovhåndskriftene viser at i Fa har Tingfarebolken ti kapitler, mens den i Járnsíða har seks. Fa har samme rekkefølge på kapitlene som Járnsíða, men flere av kapitlene som står i Fa, er ikke med i Járnsíða. Siden Járnsíða er eldre, må det tolkes slik at Tingfarebolken i Landsloven har fått tilført flere kapitler og bestemmelser etter at Járnsíða kom i 1271. Tabell 4 viser dessuten at de fleste kapitlene som står i Járnsíðas Tingfarebolk, er 113

Frijðer ok blæzsan

Svo er mælt at nefna

G 3a

I-2b

Járnsíða

TF-1

TF-2a

TF-2b

Þing skal standa

Mangler

Skal logmaðr lata

I-2a

Engi þeirra manna

I-2c/3

G 59a -

I-2d

Aller þeir men sem

I-5

TF-2b

TF-3a

Mangler

TF-3b

TF-3c

TF-4a

Mangler

TF-4b

TF-4b 4

TF-2b

TF-3b

Mangler

Þeir menn sem i log

En ef Barrun eða

Eptir gognum ok vit

TF-5a

TF-3b

TF-5a*

Hveruitna þar sem

G 3c

Mangler

TF-5b

En oll þingviti er til

G 3c

Mangler

TF-5c

TF-5d

Mangler

TF-5e

Nv ef maðr ryver

Þvi skal ok sysllu

Ef annar hvar fryr

Sva er mællt at sysl

Nu skal sysllu maðr

V-46c

V-46d

TF-7a

TF-6

TF-7a

TF-6

Mangler

TF-7b

Alla þa doma

G 32

V-46a

En ef hann vill eigi

G 32

V-45b

Hveruitna þar sem

G 102a

TF-8a

TF-8b

TF-8a

TF-8b

Mangler

9 10

TF-7a

TF-8a TF-8b

TF-9

TF-10a

A þessom timum skal

Mangler

Nu þar sem sa stefn

Mangler

TF-10b

En ef stæmdr kømr

Mangler

TF-10c

Nu skyter nokor mal

Mangler

TF-10d

Nu fær maðr eigi

TF-10e

Tabell 4. Organiseringen av Tingfarebolken i fra venstre Gulatingsloven (G), Frostatingsloven (F), Járnsíða, deretter de fem tekstvitnene av Landsloven Fa, Gn, Fc, Gc, Ee, deretter Byloven og lengst til høyre Jónsbók.

114

TF-1

Lakune

TF-2a

Byloven

Jonsbรณk

TF-1

Mangler

TF-2a

TF-2b

Mangler

TF-3b

TF-3c

TF-3a

TF-2b 3

TF-3a

TF-3b

TF-3c

Mangler

TF-4b

TF-5a

Mangler

TF-5a

TF-4a TF-4b

TF-5a

Mangler

TF-5b

Mangler

TF-5b

Mangler

TF-5c

TF-5d

TF-5e

TF-5d

Mangler

TF-5e

TF-7a

Lakune

TF-6

TF-7b

TF-8a

TF-7a

TF-6

TF-7a

TF-7b

TF-8a

TF-7b 8

TF-8a

TF-8b

Mangler

TF-10a

Mangler

TF-10b

Mangler

TF-10c

Mangler

TF-10d

TF-10e

115

TF-8b 9

TF-9

hentet fra Frostatingsloven. De er imidlertid ikke organisert i samme rekkefølge i de to lovtekstene. Det er først og fremst kapittel 2 i bolk I i Frostatingsloven som er videreført, men bestemmelsene er stokket om. Dernest er kapittel 46 i bolk V videreført, og også her er bestemmelsene omorganisert. En del av det som er lagt til i Landsloven, men som er registrert som «Mangler» i Járnsíða, er imidlertid bestemmelser fra Gulatingsloven, om enn delvis bearbeidet. Dette tyder på at Landslovens Tingfarebolk bevisst er gjennomarbeidet av en person som har hatt både Járnsíðas forelegg eller avskrift av denne, og Gulatingsloven tilgjengelig. En majoritet av landslovhåndskriftene følger samme kapittelrekkefølge som vi ser i Fa i tabell 4 – variasjonen består hovedsakelig av ulik grafisk inndeling av kapitlene. Det er imidlertid visse unntak i strukturen i flere av håndskriftene, blant annet at kapittel 6 og kapittel 7 har blitt samordnet på den måten at kapittel 6, her kalt TF-6, er plassert inni kapittel 7 (TF-7), som dermed er delt i to, TF-7a og TF-7b. TF-7a står foran TF-6, og TF-7b står etter. Varianten er markert med brun farge i tabellen. Det interessante er at også Járnsíða har konstruksjonen TF-7a og TF-6, mens i referanseteksten Fa er TF-6 skilt ut som eget kapittel og satt foran TF-7a. I illustrasjon 1 og 2 ser vi et eksempel på hvordan de to kapitlene er organisert i henholdsvis tekstvitnene Fa og Gn. Kapittel 6 (TF-6) begynner i linje 5 i Fa (ill. 1), og lenger ned på siden (linje 11 nedenfra) begynner kapittel 7 (TF-7a-b). Den første delen av kapittelet, TF-7a, utgjør bare ca 3 ½ linje, deretter begynner TF-7b («Nu skal sysslu maðr […]» (Nå skal sysselmannen […])). I Gn er disse kapitlene organisert annerledes (ill. 2). Øverst i spalten til venstre begynner TF-7a, direkte etter kapittel 5 på foregående side. På linje 8 begynner så TF-6 («En ef annar […]»), istedenfor «Nu skal sysslu maðr […]». Det er ingen markering av at det er et nytt kapittel i form av nytt avsnitt med initial ut over at ordet «EN» er dekorert med litt rødt blekk. Først etter at hele kapittel 6 er skrevet inn, fortsetter Gn med «Nu skal syslu maðr» i høyre spalte, linje 6. Det vises dessuten i tabell 4 at flere av håndskriftene mangler ett eller flere kapitler, slik de gjør i Fc, Gc og Ee. Det fremkommer tydelig 116

at Fc mangler nøyaktig de samme kapitlene som Járnsíða, i tillegg til kapittel TF-4b. Dessverre er det en lakune i Fc på ett blad som begynner i TF-7a.4 Også Gc har lakune, men her mangler de to første bladene i håndskriftet, så vi kjenner ikke til hvordan de første kapitlene er strukturert. Men fra der teksten begynner og ut bolken, er strukturen, både kapittelinndelingen og manglene, nesten identisk med Járnsíðas struktur. Bare TF-7b har kommet til. Tekstvitnet Ee skiller seg fra Fc og Gc ved at her er hele kapittel TF-5a-e på plass, men sammenstillingen av TF-3b/TF-3c/TF-4b i ett kapittel samsvarer med Járnsíðas struktur, og mangelen av TF-9 og TF-10a–d likeså. For øvrig mangler både Járnsíða og Gn, Fc og Ee første del av kapittel fire, TF-4a. Det fremkommer av den komplette strukturtabellen av Landslov-håndskrifter at åtte av de 39 bevarte tekstvitnene av Landsloven mangler TF-4a.5

4 Med visse forbehold er det mulig å anslå hvorvidt det tapte bladet i Fc kan ha hatt med TF-7b og TF-9/TF-10a–d slik Fa har, eller om de har manglet, slik de gjør i Járnsíða, Gc og Ee. Her er det flere faktorer som kan gi et misvisende resultat, slik som mulige abbreviaturer og endringer i skriften og antall skriftlinjer fra skriverens side på det manglende bladet. Det er derfor stor fare for feilmarginer, og resultatet må vurderes som et omtrentlig tall. Jeg har først beregnet antall tegn fra lakunen begynner i Fc, til den slutter, talt opp etter NgL II. Her er alle abbreviaturer løst opp, slik at talte tegn blir et absolutt, og alle kapitlene er talt med slik de står i Fa. Jeg har beregnet et gjennomsnittlig antall tegn per linje og ganget med antall hellinjer i de enkelte kapitlene, mens utgangslinjer er talt opp tegn for tegn. På den måten har jeg kommet frem til at lakunen utgjør 4634 tegn i NgL II. Av disse består TF-7b og TF-9/TF-10a–d av 2440 tegn. Med forbehold om at beregningen av gjennomsnittlig antall tegn per linje kan ha en viss feilmargin, mener jeg at det ikke er mulig at det tapte bladet i Fc har inneholdt alle kapitlene fra TF-6 til TF-10e. Fellestrekkene med både Járnsíða og Gc i strukturen peker etter min vurdering mot at TF-9 og TF-10a–d ikke har vært skrevet inn i Fc. Det kan være at heller ikke TF-7b er skrevet inn, hvilket vil samsvare med strukturen i Járnsíða. Jeg regner imidlertid dette som mindre sannsynlig, og vurderer det slik at Fc trolig har hatt samme struktur som Gc og Ee her. Dette gjelder ikke bare på grunn av at antall tegn er minst med denne løsningen, men også på grunn av at Fc er et tekstvitne av Landsloven, og dermed trolig står nærmere Gc og Ee enn Járnsíða. 5 «Ressurser: Strukturtabell, håndskriftene av Landsloven», Nasjonalbiblioteket, https://www.nb.no/forskning/lagabote/ressurser/.

117

Illustrasjon 1. Holm perg 34 4to (Fa), 11r. Tingfarebolkens kapittel 6 (TF-6a) begynner i linje 5 med initialen E (Ef annarr hvarr fryr […] / Hvis en av partene klager […]), og lenger ned på siden kommer kapittel 7, innledet av initialen S (Svo er mællt […] / Så er sagt […]). (Foto: Kungliga Biblio teket, Stockholm)

118

Illustrasjon 2. Lund Mh 15 (Gn), 64v. Øverst på siden i venstre spalte begynner Tingfarebolkens kapittel 7 (Sva er melt […] / Så er sagt […]). I åttende linje ovenfra begynner teksten som utgjør kapittel 6 i Fa (se ill. 1) – En ef annar […] Øverst i høyre spalte, sjette linje, er kapittel 6 ferdig, og kapittel 7 fortsetter (TF-7b). (Foto: Lunds universitetsbibliotek)

119

Det er i tillegg tre tekstdeler i kapittelstrukturen som jeg vil diskutere spesielt ut fra fellestrekk mellom Járnsíða og de utvalgte tekstvitnene i tabellen. Disse tekstdelene er TF-3a, TF-4a og samordningen av TF-8a-b/TF-10e. TF-3a: Den innledende formuleringen omtaler hvor lenge tinget skal vare. Teksten mangler i Gn, Fc, Ee, og dessuten i et tekstvitne som ikke er med i denne oversikten, Gd (GKS 1154 fol.). I de tekstvitnene der TF-3a mangler, innledes TF-3b, som dermed er begynnelsen av kapittelet og er markert med initial, med følgende tekst, hentet fra Gn: «Þat er nu þui nest at logmaðr skal lata gera […]» (Det er dernest at lagmannen skal la gjøre […]). Denne introduksjonen finner vi tilnærmet lik i Járnsíða: «Þat er nu þui nest at segia at logmaðr skal lata gera […]» (Det er nå dernest å si at lagmannen skal la gjøre […]) (NgL I, 260), mens i Frostatingsloven innledes kapittelet med «Þat er forn réttr at ármaðr or fylkium öllum scolo gera […]» (Det er gammel rett at årmannen i alle fylkene skal gjøre […]) (NgL I, 127). De fire landslovhåndskriftene som mangler TF-3a, slik også Járnsíða gjør, har en innledende formulering på TF-3b som i sin konstruksjon ligner både Frostatingsloven og Járnsíða, men er noe forskjellig fra dem. De fire er imidlertid identiske i sin formulering, noe som peker mot et felles utgangspunkt. De tekstvitnene som har TF-3a, fortsetter TF-3b slik: «Logmaðr skal lata gera […]» (Lagmannen skal la gjøre), det vil si uten introduksjonsfrasen «Þat er nu þui nest». TF-4a: Tekstdelen omhandler regler knyttet til vitner og vitneførsel. I tillegg til Fc, Gn og Ee mangler tekstdelen på dette stedet også i fem andre landslovhåndskrifter: Ef (Holm perg 35 4to), Gb (AM 322 fol.), Gp (Holm perg 29 4to), Bb (GKS 3261 4to) og Bl (Holm perg 11 fol.). Kapittelkonstruksjonen TF-8a-b/TF-10e: Disse tekstdelene er organisert som ett kapittel i Járnsíða, noe som også synes videreført i Fc, Gc og Ee, og dessuten i Byloven. Men Fa (og de fleste øvrige tekstvitnene av Landsloven) har fått nye kapitler imellom (TF-9 og TF-10a–d), og TF-8a-b står som et eget avgrenset kapittel. I flere av disse står imidlertid TF-10e avgrenset som et eget kapittel. 120

Det fremgår også av tabell 4 at Byloven har en kapittelstruktur i Tingfarebolken som har flere fellestrekk med Járnsíða ved at TF-4a mangler i Tingfarebolken, Også TF-5b, TF-9 og TF-10a–d mangler. Som i Járnsíða, Gc og Ee er kapitlene TF-8a-b og TF-10e i Byloven samlet som ett kapittel. Jónsbók på sin side følger Fa tilnærmet identisk, bortsett fra at kapitlene TF-9 og TF-10a–e er avgrenset som ett kapittel (grønn farge). Det synes tydelig at strukturen i Járnsíða har vært utgangspunkt for Landslovens struktur i Tingfarebolken. Alle kapitlene de har felles, kommer i samme rekkefølge, selv om Landsloven har fått tillegg og utfyllinger som enten er nytt stoff, videreført fra Gulatingsloven eller er flyttet dit fra Kjøpsbolken. Som vist i tabell 4 er det likevel tre håndskrifter av Landsloven der Tingfarebolken synes å stå nærmere den eldre strukturen fra Járnsíða enn den som står i Landsloven. Videre synes det klart at lovbestemmelser fra Frostatingsloven har vært utgangspunkt for Tingfarebolken i Járnsíða. Det er først i Landsloven at bestemmelser med opphav i Gulatingsloven har blitt flettet inn, sammen med enkelte nye bestemmelser. De fire tekstvitnene Gn, Fc, Gc og Ee er som nevnt tatt med i tabell 4 nettopp på grunn av de mange strukturelle fellestrekkene med Járnsíða. De øvrige tekstvitnene følger i det vesentlige Fa, selv om det også her er varianter. En av disse er den spesielle typen samordning av kapitlene TF-7a-b og TF-6, ved at TF-7a etterfølges av TF-6 og TF-7b, slik det vises i tabellen for Gc og Ee. Denne varianten finnes i totalt 11 tekstvitner. Det kan også nevnes det er de samme tekstvitnene som mangler TF-4a, som har denne samordningen. Analyse av Kjøpsbolken Den neste bolken som skal undersøkes, er Kjøpsbolken (KB). Kjøpsbolken omhandler blant annet inngåelser av kjøpsavtaler, pantebestemmelser og prosedyrer ved avtalebrudd. Bolken består av 21 kapitler i Járnsíða, mot 28 i Fa, men her vil bare de første tre kapitlene bli diskutert. Grunnen er at vi her finner bestemte strukturvarianter som kan knyttes til Tingfarebolkens struktur, som vi nettopp har diskutert. 121

Grovt sett kan vi si at Kjøpsbolkens innhold er en videreføring og delvis utvikling av tekst fra Gulatingslovens kjøpsbolk, via Járnsíða til Landsloven. Det er visse kapitler i Landsloven som hverken står i Gulatingsloven eller Járnsíða, slik som KB-9, som omhandler kongens førsterett til alle kjøp, og de siste kapitlene i bolken, som blant annet omhandler bestemmelser knyttet til spill om penger og om angivelser av riktig mål og vekt. Kjøpsbolken i Gulatingsloven består av 14 kapitler, enkelte av dem er lange og går over 3–4 sider. Noen av kapitlene i Landslovens Kjøpebolk har opphav i kapitler fra andre deler av Gulatingsloven også, samt i enkelte kapitler fra Frostatingsloven. I tabell 5 er det stilt opp fire tekstvitner av Landsloven. Disse er: Fa (Holm perg 34 4to) Fe (DG 8) Ee (Holm perg 30 4to) Ge (AM 62 4to)

Disse tekstvitnene oppviser i det store og hele en stor grad av homogenitet når man ser Kjøpsbolken under ett, og variantene består mest av ulik grafisk avgrensning og omposisjonering av kapitlene. Det er imidlertid flere varianter blant de innledende kapitlene som må diskuteres nærmere. Tabell 5 viser at de første kapitlene i Kjøpsbolken i hovedsak er videreført fra Gulatingsloven, bare innledningen til det første kapittelet står også i Frostatingsloven. Det første kapittelet, KB-1a–c, redegjør for enhvers bestemmelsesrett over sine egne eiendeler, og prosedyrer ved krenkelser av denne retten. Teksten er tilnærmet likelydende i Járnsíða og Landsloven, mens opphavet, kapittel 34 i Gulatingsloven, er likelydende i første halvdel, tilsvarende KB-1a, mens den andre halvdelen har annet innhold. I Járnsíða og Landsloven er de neste bestemmelsene, KB-1b-c, hentet fra andre kapitler i Gulatingsloven, G 141 og 142. Den siste bestemmelsen, KB-1c, handler om folk som drar til en annen, bryter seg inn og tar med seg eiendelene hans. Både Byloven og Jónsbók mangler dette siste leddet. KB-2a-b, om vitneførsel, er også lik i Járnsíða og Landsloven, med det unntaket at Járnsíða har et innledende første ledd som Fa ikke 122

har, og som vi gjenkjenner som første del av Tingfarebolkens fjerde kapittel, TF-4a (se ovenfor). Dette leddet står dessuten i 12 av de andre tekstvitnene av Landsloven på dette stedet i Kjøpsbolken. Járnsíða har som påpekt ovenfor, ikke TF-4 i Tingfarebolken. Det er med andre ord en direkte omdisponering av kapittelet om vitneførsel fra å stå som del av Kjøpsbolken i Járnsíða, til en del av Tingfarebolken i Lands loven. Det er påfallende at så mange tekstvitner av Landsloven følger Járnsíðas disposisjon, selv om de fleste av dem følger Fa. Vi ser også at kapittelkonstruksjonen i Járnsíða, Ee og Ge er den samme som kapittel 59 i Gulatingsloven. Like påfallende er det neste kapittelet i Járnsíða, som er det samme som kapittel 9 i Tingfarebolken (TF-9) i Fa. Dette er en videreføring fra Gulatingsloven, første del av kapittel 102. I to tekstvitner, Fe og Ee, står dette kapittelet imidlertid i Kjøpsbolken slik det gjør i Járnsíða. I Fe står dessuten kapittelet også i Tingfarebolken, men ikke i Ee. Som vist ovenfor har både Fe og Ee også deler av TF-10 plassert i Kjøpsbolken, etter TF-9. Dette er nye bestemmelser som ikke står i Járnsíða. Det er et åpent spørsmål hvorfor Fe og Ee har disse kapitlene i Kjøpsbolken. At TF-9 også står i Járnsíða i denne posisjonen i Kjøpsbolken, peker mot at det har eksistert et eldre forelegg som har dette kapittelet plassert her da Fe og Ee ble produsert. Det kan ha vært en avskrift av Járnsíða, men det kan også ha vært fra en eldre lovbok, kanskje en av de tapte reviderte lovbøkene til Magnus Lagabøte fra 1267–1269. I Járnsíða og hele 12 Landslov-håndskrifter står TF-4a i Kjøpsbolken. Strukturvarianten finnes for øvrig i håndskrifter knyttet til alle de fire lagdømmene, og tre av dem går også sammen om å mangle TF-3a, se ovenfor. Dette er med andre ord ikke en variant som kan knyttes til ett bestemt lagdømme. I Járnsíða står TF-4a altså ikke i Tingfarebolken, men i Kjøps bolken sammen med KB-2a–b. Dette er samme sammensetning vi finner i Gulatingslovens kapittel 59. Det betyr at tekstdelen TF-4a har vært en del av Kjøpsbolken i både Gulatingsloven og Járnsíða, mens den i utarbeidelsen av Landsloven er funnet mer anvendelig i Tingfarebolken. 123

124

KB-2b

KB-2a

TF-9

KB-2b

KB-2a

KB-1c

KB-1b

KB-1a

TF-10a

TF-10d

TF-10c

TF-10b

TF-9

Lakune

Tabell 5. De første fire kapitlene av Kjøpsbolken i Járnsíða, Fa (Holm perg 34 4to), Fe (DG 8), Ee (Holm perg 30 4to) og Ge (AM 62 4to).

A þesom timum skal

102a

Huærfuitna þær sæm

59c

Fermenningar at

KB-1c

KB-1b

KB-1a

TF-4a

En ef nockor skytr

59b

Nv ef maðr kræfr

59a

Eftir gognum ok vitn-

En ef stefndr kømr en

142

Nu roa menn skipi

Járnsíða

141

Nu tækr Barrun eða

X-1

Nu þar sem sa stemnir

Þat er nu þui nest

TF-10a

TF-10d

TF-10c

TF-10b

TF-9

KB-2b

KB-2a

TF-4a

KB-1c

KB-1b

KB-1a

KB-2b

KB-2a

TF-4a

KB-1c

KB-1b

KB-1a

KB-2b

Mangler

TF-4a

Mangler

KB-1b

KB-1a

Byloven

KB-2b

KB-2a

Mangler

KB-1b

KB-1a

Jónsbók

Det interessante er at i en stor andel av de bevarte tekstvitnene av Landsloven mangler TF-4a i Tingfarebolken, slik den også gjør i Járnsíða. Og i de fleste av disse er den istedenfor plassert i Kjøpsbolken. Også i Byloven er TF-4a plassert i Kjøpsbolken. I tillegg er det første kapittelet delt grafisk i to ved at KB-1b innledes med initial og dessuten har en mer utfyllende tekst enn i landslovhåndskriftene, og KB-1c mangler. Også KB-2a mangler, og denne strukturvariasjonen er Byloven alene om å ha. Jónsbók følger Fa, med unntak av at KB-1c mangler, slik den gjør i Byloven. Analyse av Kristendomsbolken Avslutningsvis undersøkes Kristendomsbolken (KD). Landslovens Kristendomsbolk er ingen egentlig kristenrett, siden erkebiskop Jon Raude på Frostatinget i 1269 nektet kong Magnus å utarbeide en kristenrett. Kristenretten fra de reviderte lovene fra 1267 og 1268 er som tidligere nevnt bevart i flere håndskrifter, en Gulatings-versjon, kalt nyere Gulatings kristenrett, og en Borgartings-versjon, kalt nyere Borgartings kristenrett. Forskjellene mellom dem består i hovedsak av at kapittelet som omhandler ulike typer kirker i de forskjellige kirkesognene, er forskjellig, på samme måte som kapittelet om nemndemennene i Tingfarebolken er forskjellig, avhengig av hvilket lagdømme den enkelte lovboken skulle gjelde for. En annen forskjell mellom Magnus’ kristenretter er at det i noen av håndskriftene er lagt til flere kapitler mot slutten som ellers ikke tilhører Kristendomsbolken. Særlig interessant for denne studien er det at det i to håndskrifter som overleverer nyere Gulatings kristenrett, Holm perg 29 4to og AM 62 4to, også står noen kapitler innledningsvis som er de samme som de første kapitlene i Landslovens Kristendomsbolk. Det er derfor naturlig å ta med de innledende kapitlene i nyere Gulatings kristenrett i diskusjonen nedenfor, også fordi disse bestemmelsene er det eneste som er bevart av de reviderte lovene fra 1267–1269. Også Járnsíða har en kristendomsbolk. I tabell 6 er nyere Gulatings kristenrett (NG) og Járnsíða stilt opp sammen med følgende fire tekstvitner av Landsloven:

125

Fa (Holm perg 34 4to) Fc (AM 72 4to) Fe (DG 8 fol.) Gn (Lund 15)

Det er bare de første åtte kapitlene som er med her. De øvrige kapitlene i nyere Gulatings kristenrett inneholder rene kristenrettslige bestemmelser, og de er som nevnt ikke med i de senere lovene. Det er et gjennomgående trekk at Kristendomsbolkens struktur i alle tekstvitnene er relativt homogen. De fleste følger Fa i kapittelstrukturen, uten vesentlige varianter. De få variantene som finnes, står oftest bare i ett tekstvitne, slik som i Fe, der kapittel KD-7 og KD-8 er slått sammen til ett kapittel (tabell 6, markert med grønt). Dette kan dermed først og fremst regnes som en variant oppstått i det ene tekstvitnet, utført av den aktuelle skriveren, og den representerer dermed ikke et mønster som kan spores tilbake til et felles opphav for de tekstvitnene som eventuelt hadde denne varianten. Kristendomsbolken i Járnsíða og de første åtte kapitlene i nyere Gulatings kristenrett oppviser på sin side også stor likhet. Den eneste forskjellen er at det tredje kapittelet i Magnus’ kristenrett er tatt ut i Járnsíða. Det handler om troskap mot biskopen og hører således ikke med i den ellers verdslig orienterte Kristendomsbolken i Járnsíða og Landsloven. I det øvrige er nyere Gulatings kristenrett og Járnsíðas kristenrett nærmest som avskrifter av hverandre, eller av et felles forelegg. Nyere Gulatings kristenretts kapittel 5 (NG-5) viser til Tronfølgeloven av 1260, mens Landslovens ekvivalent, KD-4a-n, gjengir Tronfølgeloven av 1273. Både nyere Gulatings kristenrett og Járnsíða har en kortere versjon av Landslovens KD-5a–b, og den er dessuten avgrenset som ett kapittel sammen med tronfølgeloven, NG-5, i dem begge. Sammenlignet med nyere Gulatings kristenrett og Járnsíða er det ytterligere tre kapitler som er lagt til i Landsloven: om arv for kongens datter eller sønnedatter (KD-6), troskapseden for hertug og jarl (KD-8), og troskapseden for lagmenn (KD-10). Troskapseden for hertug og jarl kan ha blitt utelatt fra Járnsíða siden det ikke var jarler eller hertuger på Island, men siden den også mangler i NG, peker det mot at den kan ha manglet allerede i Járnsíðas forelegg. Det samme 126

gjelder for lagmannseden – lagmannen fikk med Landsloven en ny rolle i det rettslige hierarkiet. Som representant for kongen skulle lagmannen tre inn som dommer. Bare ett av tekstvitnene, Gn (Lund 15), samt Byloven, mangler dette kapittelet. I tillegg har to andre tekstvitner, Fc og Fe, ikke KD-10 plassert mellom KD-9ab og KD-11a–c, men helt på slutten av Kristendomsbolken, etter KD-11a–c. Som vist i tabell 6 har Fc plassert både den fullstendige KD-7 og KD-10 til slutt i bolken. For øvrig ser vi igjen at kapittelstrukturen i Jónsbók er identisk med Fa. Kapittel KD-7 omhandler kongens ed og troskapsløfte. I Landsloven innledes dette kapittelet likt med nyere Gulatings kristenrett og Járnsíða, men er omformulert og oppdatert. Der både nyere Gulatings kristenrett og Járnsíða refererer til erkebiskop Einar (1255– 1267) og alle lydbiskopene, refererer Landslovens håndskrifter til erkebiskop Jon (1268–1282). Teksten er ellers kortet noe ned i Landsloven idet en lengre setning i nyere Gulatings kristenrett og Járnsíða om alle som var til stede på et møte på Frostatinget, er kuttet ut i landslovhåndskriftene. Dette er trolig riksmøtet i 1260, der den nye tronfølgeloven ble vedtatt. Den er derfor med i både de reviderte kristenrettene og i Járnsíða, siden det ikke kom noen ny tronfølgelov før i 1273. Den nye står i samtlige landslovhåndskrifter og viser således at Kristendomsbolken i Landsloven har et felles opphav som er en videreføring av kristenretten fra 1267, men som er oppdatert etter 1273. Sammenfatning og diskusjon I dette kapittelet har jeg undersøkt forbindelsen mellom de norske middelalderlovene med utgangspunkt i lovtekstenes tekststruktur. Ett mål har vært å vise en metode der elementer fra tradisjonell tekstkritisk metode og materialfilologisk metode er ført sammen slik at nye perspektiver på avskrivingsprosesser i middelalderens håndskriftkultur kan bli belyst. Ved å definere tekststrukturen ved hjelp av grafiske virkemidler som initialer og kapitteltitler har det vært mulig å løfte perspektivet fra ord-, fraseog setningsnivå til kapittelnivå i lovhåndskriftene. Satt opp i oversiktstabeller har dermed likheter og forskjeller i tekstorganiseringen og kapitteldisposisjonen i lovene kommet 127

Járnsíða

Þat er upp haf laga

KD-1

Nv af þui at guðs miskun

KD-2

Nv af þui at aller menn

NG-3

Nv af þui at landz folket

KD-3a

Nu at men þurfi eigi I Nafe foður ok sonar

Mangler 3

KD-3a

KD-3b 5

Mangler 3

KD-3b

NG-5

KD-3a KD-3b

KD-4a

En eptir fra fall konongs

KD-4b

Sv er onnur ærfð

KD-4c

Sv er hinn tridia ærfð

KD-4d

Sv er hinn fiorda ærfð

KD-4e

Sv er hinn v. ærfð

KD-4f

Sv er hin .vi. ærfð

KD-4g

Sv er hinn vij ærfð

KD-4h

Sv er hinn viij ærfð

KD-4i

Sv er hinn ix ærfð

KD-4j

Sv er hinn x ærfð

KD-4k

Sv er hin xi ærfð

KD-4l

Sv er hin xij ærfð

KD-4m

Nv ef engi er þerssara

KD-4n

Nv ef suo hardllega

KD-5a

Nv ef nokor lætr sik

KD-5b

Ef dotter eða sonar

Mangler

KD-6

KD-7

Mangler

KD-8

KD-9a

Nv at konongr viti sik

EN hærtoge eða iarll Nv skulu Barrunar ok

KD-7

Mangler 7

KD-9a

KD-5a KD-5b

Þess lægg ek hond

KD-9b

Nv skulu log menn

Mangler

KD-10

KD-11a

EN at bøndr ok altyða Þess lægg ek hond

KD-11a KD-11b

KD-11b

Tabell 6. Kristendomsbolken i nyere Gulatings kristenrett (NG), Járnsíða, Fa, Fe, Fc, Gn. Byloven og Jónsbók.

128

KD-9b

KD-11b

Byloven

Jรณnsbรณk

KD-1

KD-2

Mangler 3

KD-3a

Mangler 3

KD-3b 4

KD-4a

KD-3a

Mangler 3

KD-3b 4

KD-4a

KD-3a

Mangler 3

KD-3b 4

KD-4a

KD-3a

Mangler 3

KD-3b 4

KD-4a

KD-3a KD-3b

KD-4a

KD-4b

KD-4c

KD-4d

KD-4e

KD-4f

Lakune

KD-4f

KD-4g

KD-4h

KD-4i

KD-4j

KD-4k

KD-4l

KD-4m

KD-4n

KD-5a

KD-5b

KD-6

KD-7

KD-7-

KD-7

KD-8

KD-9a

KD-9b 9

KD-11a

KD-11b 10

KD-10

KD-5a

KD-5b

KD-5a

KD-5b

KD-5a KD-5b

KD-9b

KD-11a

Mangler

KD-10

KD-11a

KD-11b 12

KD-7

KD-10

KD-11a KD-11b

129

KD-11b

KD-9b

KD-11b

tydelig frem, noe som har gjort det mulig å følge en utvikling i organiseringsarbeidet fra de eldre landskapslovene, via revisjonsprosessen på 1260- og 1270-tallet og frem til 1280, og deretter i den senere avskrivingsprosessen av Landsloven. Metoden er velegnet til å analysere lengre tekster ut fra tekststrukturen. Et annet mål har vært å vise hvordan avskrivningen av Lands loven i noen tilfeller har ført til en sammenblanding av eldre og nyere lover. Analysen viser hvordan enkelte bestemmelser og rettsregler fra de eldre lovene er videreført og omstrukturert i de nye lovene. Den endelige grunnleggende tematiske bolkstrukturen er fastlagt allerede med Járnsíða, og deretter følger en videreutvikling med Landsloven der også nyere bestemmelser er lagt til. Det er imidlertid noen tekstvitner av Landsloven som har en kapittelstruktur med større likheter med Járnsíðas struktur enn de andre tekstvitnene. Det må understrekes at for de mange bevarte tekstvitnene av Landsloven er det i det store og hele en relativt sett homogen kapittelstruktur. Nettopp derfor stikker variantene seg ut. I Fa utgjør Tingfarebolken ca. 7 sider, mens Kristendomsbolken er lengre og utgjør ca 9,5 sider. Selv om det er mer tekst i Kristendomsbolken, er det likevel vesentlig mindre variasjon her enn i Tingfarebolken. Siden vi har bevart nyere Gulatings kristenrett fra 1267, kan vi se at det er gjort svært få endringer i Kristendomsbolken frem til Landsloven kom i 1274, og det er få forskjeller mellom Járnsíða og Landsloven i Kristendomsbolken. Den viktigste endringen er at tronfølgeloven fra 1273 har erstattet den forrige fra 1260. Da er det vesentlig flere forskjeller mellom Járnsíða og Lands loven i Tingfarebolken. Denne bolken fra de reviderte lovene er tapt, men det er likevel påfallende at den bolken som har endret seg mye på de tre årene fra Járnsíða ble utarbeidet i 1271, til Landsloven kom i 1274, har særlig stor variasjon mellom tekstvitnene, mens Kristendomsbolken, som er nærmest lik med få endringer, oppviser liten variasjon blant tekstvitnene av Landsloven. Flere av bestemmelsene Tingfarebolken i Járnsíða er videreført fra Frostatingsloven og Gulatingsloven, men kapittelstrukturen har funnet sin form først med Járnsíða, som deretter er videreført og 130

utviklet i Landsloven. Samtidig viser analysene at også Byloven ofte har samme kapitteldisposisjon som Járnsíða. Det er derfor en mulighet at de som skrev av Landsloven, vekslet mellom forelegg av både Landsloven og Byloven, siden store deler av Bylovens tekststruktur ellers er lik Landsloven. Dette reiser imidlertid spørsmålet om hvorfor Byloven har strukturelle fellestrekk med Járnsíða. Járnsíða ble som kjent sendt til Island i 1271, og hvis norske lovbøker har felles trekk i tekststrukturen med Járnsíða, må det enten ha vært tilbake en avskrift av Járnsíða i Norge som siden har vært tilgjengelig ved avskriving av Byloven eller Landsloven, eller så er det forelegget til Járnsíða som har blitt benyttet. Det må også bemerkes at de utvalgte tekstvitnene av Lands loven som er diskutert ovenfor, er knyttet til tre forskjellige lagdømmer, Frostating, Gulating og Eidsivating, noe som reiser spørsmål knyttet til proveniens. Det er fullt mulig at ett skriptorium har produsert lovbøker for flere ulike lagdømmer, slik at ett eller noen få håndskrifter der disse strukturvariantene har oppstått, har vært forelegg for en stor andel av de bevarte håndskriftene. Imidlertid ville det gi grunn til å forvente flere fellestrekk enn de vi har sett her, slik som felles skriverhender, i flere av håndskriftene. Det er i liten grad tilfelle, snarere tvert imot er det svært ulik stil og form på både utforming, dekor og skrift. Samtidig er det en tendens til at de samme tekstvitnene er representert flere ganger i delanalysene. Tekstvitnene Gn, Fc, Ee og Fe er alle representert i to av delanalysene, og som signaturene antyder, er de tilknyttet ulike lagting. Om håndskriftene er produsert lokalt i de ulike lagdømmene, kan variantene skyldes lokale tilpasninger, men da er det underlig at det har oppstått relativt like tilpasninger i flere lagdømmer. Det åpner for en tredje forklaring, som støttes av at variantene også finnes i Járnsíða. Det kan allerede ha eksistert eldre lovbøker i lagdømmene der disse håndskriftene er produsert, og disse lovbøkene har vært relativt like hverandre, selv om de har tilhørt ulike lagdømmer. Gjennom avskrivning har deretter både ny og gammel lov blitt innført. Et eksempel er den store variasjonen i utformingen av Tingfarebolken. Tre av tekstvitnene, Fc, Gc og Ee, samt Byloven, har en struktur som 131

er mer lik Járnsíða enn Landsloven. Ett av disse tekstvitnene hører til gruppen av Frostating-håndskrifter. Det er kanskje ikke så rart, i og med at de fleste bestemmelsene i Járnsíðas Tingarebolk er videreført direkte fra Frostatingsloven. Men disse bestemmelsene er likevel omstrukturert i Járnsíða, og det er denne strukturen vi finner i Fc og Gc. Kan en avskrift eller to av Járnsíða ha blitt distribuert parallelt med den andre versjonen av Tingfarebolken som tross alt de fleste andre tekstvitnene har? Jeg mener det er grunn til å spørre om det kan være et lovhåndskrift eldre enn Járnsíða som har tjent som forelegg for Fc og Gc. Et slikt forelegg kan ha vært en av de reviderte lovene fra 1267–1269. Járnsíða kan således bygge på disse, noe som også forklarer hvorfor Járnsíða inneholder så mange bestemmelser som er videreført fra Gulatingsloven og Frostatingsloven, selv om det også er tilpasninger til islandske forhold. Den yngste av lovene som ble utarbeidet av Magnus Håkonsson, Jónsbók, utmerker seg ved å være den loven som står nærmest Lands loven, når det gjelder de bolkene som er undersøkt her. I den grad vi kan gå ut fra at de strukturmønstrene som finnes i flertallet av tekst vitnene av Landsloven, representerer originalen av Landsloven som ble vedtatt i 1274, synes Jónsbók å være utarbeidet og tilpasset Island med utgangspunkt i et forelegg fra nettopp denne originalen. Tabellene synliggjør med andre ord strukturvariasjon og strukturfellesskap som ikke fremkommer like tydelig gjennom et tradisjonelt variantapparat. Ved hjelp av tabellene kan nye spørsmål knyttet til forholdet mellom Járnsíða og Landsloven, og mellom de reviderte, tapte lovene fra 1267–1269 og Landsloven reises. For å svare på disse spørsmålene er det nødvendig med videre studier, også på ord-, fraseog setningsnivå.

132

Kilder og litteratur Primærmateriale

Utrykte kilder Det Arnamagnæanske Institut, København AM 312 fol., Frostatingsloven. Stofnun Árna Magnússonar i íslenskum fræðum, Reykjavik AM 334 fol. (Staðarhólsbók), Járnsíða. AM 350 fol. (Skarðsbók), Jónsbók.

Trykte kilder Eithun, Bjørn, Magnus Rindal og Tor Ulset, utg. 1994. Den eldre Gulatings lova. Oslo: Riksarkivet. Guðrún Ása Grímsdóttir, utg. 1998. Árna saga biskups. I Biskupa sögur, bind III. Íslenzk fornrit: 17. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag. NgL = Norges gamle Love indtil 1387, bind I–II, utgitt av Rudolf Keyser og P. A. Munch. 1846–1848. Christiania: Chr. Grøndahl. Rindal, Magnus og Bjørg Dale Spørck, utg. 2018. Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov. Norrøn tekst med fullstendig variantapparat, 2 bind. Norrøne tekster 9. Oslo: Arkivverket. Robberstad, Knut, overs. 1969. Gulatingslovi. Oslo: Det Norske Samlaget. Storm, Gustav, utg. 1888. Islandske Annaler indtil 1578. Christiania: Det norske historiske Kildeskriftfond.

133

Litteratur Sekundærlitteratur

Hagland, Jan Ragnar og Jørn Sandnes. 1994. «Om lova og lagdømmet». I Frostatingslova, redigert og oversatt av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes. Oslo: Det Norske Samlaget. Helle, Knut. 2001. Gulatinget og Gulatingslova. Leikanger: Skald. Hertzberg, Ebbe 1890. Nordisk Retsencyklopædi. Bind 1. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandels Forlag. Horn, Anna Catharina. 2016. «Lov og tekst i middelalderen. Produksjon og resepsjon av Magnus Lagabøtes landslov.» Doktogradsavhandling, Göteborgs Universitet. Horn, Anna Catharina. 2018. «Lovrevisjonene til Magnus Håkonsson Lagabøte – en historiografisk gjennomgang». Maal og Minne 110 (2): 1–27. Horn, Anna Catharina. 2019. «Ressurser: Strukturtabell, håndskriftene av Landsloven.» Nasjonalbiblioteket: Magnus Lagabøters landslov og bylov. https://www.nb.no/forskning/lagabote/ressurser/. «Manuscripts.» ONP: Dictionary of Old Norse Prose. Lest 27. august 2020. https://onp.ku.dk/onp/onp.php?v. Maurer, Konrad. 1878. Udsigt over de nordgermaniske Retskilders Historie. Kristiania: Den norske Historiske Forening. Rindal, Magnus. 1981. «AM 309 fol og Eidsivatingsredaksjonen av Magnus Lagabøtes Landslov». Upublisert. Bergen: Universitetet i Bergen. Storm, Gustav. 1879. Om Haandskrifter og Oversættelser af Magnus Lagabøters Love. Christiania Videnskabsselskabs Forhandlinger 1879 14. Christiania: Dybwad.

134

5. Nauðsyn i Magnus Lagabøters Landslov

Bo Alexander Granbo

I Magnus Lagabøters Landslov finner vi en rekke eksempler hvor termen nauðsyn gir skjønnsmessige unntak fra lovens hovedregler. Spørsmålet er om bruken av nauðsyn kan ses i sammenheng og illustrere et system i loven. Kapittelets grunnleggende hypotese er at den hyppige bruken av nauðsyn i Landsloven vitner om en endring i rettskulturen på 1200-tallet. Bruken av termen ses i lys av en endring i retning av rettferdighetsidealet rimelighet, også kjent som equity, aequitas eller epieikeia (Ullmann 2010, 37, 41; Aristoteles 1999, 106). For å vurdere rimelighetsidealet studeres eksempler fra de 38 av Landslovens 212 kapitler hvor nauðsyn opptrer, oppstilt i tabellen nedenfor. Videre vurderes hvordan termen nauðsyn forholder seg til samtidig rettstenkning på kontinentet. Diskusjonen vil vise at nauðsyn kan kobles til termen necessitas i kanonisk rett. Den gjennomgående bruken av nauðsyn vitner imidlertid om en selvstendig tilnærming hvor termen har bredere nedslagsfelt, og åpner for generelle rimelighetsvurderinger. Et viktig funn er Sættargjerdens parallelle bruk av necessitas og nauðsyn. Bruken av nauðsyn i Landsloven kobles til rimelighet som rettferdighets ideal og Aristoteles’ tanker i Den nikomakiske etikk. 135

Tingfarebolken (TF)

Kristendomsbolken (KD)

Landevernsbolken (LV)

Mannhelgebolken (MH)

Arvebolken (AB)

Odelsløsningsbolken (OB)

Landsleiebolken (LL)

Kjøpebolken (KB)

Tyvebolken (TB)

Tabell 1. Bruken av nauðsyn fordelt på kapitlene i Landslovens bolker.

Hertzberg nevner at nauðsynjar både brukes om «nødsfald, nødvendighed, tvindende omstændighed», og «forfald, hindrende omstændighed» i Landsloven (NgL V 1895, 488). Definisjonen i Norrøn ordbok (2008, 450) dekker tre aspekter. For det første kan det vise til nødsfall, nød eller trengsel. Det kan for det andre dekke hindringer fra å handle på et bestemt vis. Nauðsyn kan for det tredje forstås som behovet for en nødvendig handling. Disse oversettelsene kan gi en ramme for forståel sen av termen. Tallmaterialet i tabellen ovenfor kan gi grunnlag for noen innledende hypoteser. Hyppig bruk av termen kan vitne om implementering av en rettslig konstruksjon. Funn på tvers av bolker tyder videre på at termens rettslige innhold ikke er låst til det vi med dagens språkbruk kan kalle et rettsområde. Grunnlaget for det empiriske materialet er den norrøne tekstkritiske utgaven med variantapparat, Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov (Rindal og Spørck 2018). Variantapparatet inkluderer alternative formuleringer i de tilgjengelige manuskriptene. Her ser vi at nauðsyn benyttes gjennomgående i manuskriptene der termen finnes i hovedteksten. Bruken av termen på tvers av manuskriptene underbygger det empiriske materialets verdi. Når termen undersøkes i det følgende, er 136

funnene representative for de tilgjengelige manuskriptene, ikke bare et utvalg. Den tekstkritiske utgaven med variantapparat gir dermed grunnlag for å trekke sikrere konklusjoner enn studier av ett manu skript, eller den eldre sammenstillingen i Norges gamle Love av Keyser og Munch (Rindal og Spørck 2018 1:11). Rettshistoriker Absalon Tarangers oversettelse Magnus Lagabø ters Landslov fra 1915 benyttes løpende i teksten (Taranger 1915). Tarangers oversettelser av nauðsyn inngår ikke i det empiriske materialet. Oversettelsen er derimot egnet til å presentere innholdet i kapitler hvor nauðsyn opptrer i den norrøne utgaven. Full nauðsyn og rimelige avgjørelser Mannhelgebolkens kapittel 18 (MH-18) er et av få kapitler som gir generelle anvisninger for metode. Overskriften på kapitlet, Om alle dommer, og teksten taler for generell anvendelse også utenfor bolken (Sunde 2014, 131). Alle lovene utarbeidet under Magnus Lagabøter har et tilsvarende kapittel, som rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde påpeker. Kapitlet behandles her selvstendig før lovens øvrige eksemp ler på nauðsyn. I oversatt form lyder utvalgte passasjer: Da bør de, som er uttat til dommere, omhyggelig ransake og med stort maatehold bedømme, om […] fuldt nødsfald (full nauðsyn) tykkes at ha drevet [gjerningsmanden] […] den skal ransake og vurdere saker og misgjerninger og saaledes lempe dommen efter sakforholdet, som tingmænd og retter finder rettest for Gud efter sin samvittighet; med ikke saaledes, som mangen daare hertil har svaret, at de dømmer ikke andet end lov. […] likevegtspunktet (nemlig paa retfærdighetens vegtskaal) er saare fint, men jo finere det er, desto sælere er de, som faar gjort de fire søstre til lags, som skal være med i alle retfærdige domme. […] det er Miskund og Sandhet, retvishet og Fredsemd. (Taranger 1915, 58–59)

Dersom full nauðsyn, eller fullt nødsfall, drev gjerningsmannen, skulle dommen lempes etter saksforholdet. Loven uttrykker videre at bare dåren kun dømmer etter loven. Sunde tolker dette som en prioritering av rimelighet over lovens bokstav (Sunde 2014, 143, 154, 168). Det som så langt er beskrevet, forklarer ikke hva som er rimelig, men at slike vurderinger skulle gjøres. 1 37

Hvordan en slik konkret vurdering skulle gjennomføres, presiseres videre i MH-18. Dommeren skal alltid velge det mildeste, om to alternativer fremstår som like sikre. For å vurdere hva som er rimelig, skal dommeren veiledes av de fire søstre Miskunn, Sannhet, Fredsomhet, og Rettferd. Kapitlet gir på denne måten et omriss av en metode for vurderingen av de abstrakte faktorene som må vurderes. De fire søstre er elementer i en rimelighetsvurdering loven legger opp til. Ideen om de fire søstre er grundig behandlet i litteraturen og vurderes ikke nærmere her (Sunde 2014, 162–169, 176–179; Vadum 2004, 19). Hva betyr det så at rimelighet var rettferdighetsidealet bak denne bestemmelsen? For å ta et steg tilbake var likevekt, som kunne gjenopprettes ved hevn, idealet for konfliktløsning i den eldre lovgivningen. Vi finner eksempler på dette i Gulatings- og Frostatingsloven. Skyld var ikke avgjørende, og konsekvensene av den objektive handlingen måtte gjenopprettes. Søsteren Miskunn skal sørge for at dommen ikke bunner i hevn. For at rettferdighet skal oppnås, og retten fungere, må en annen mekanisme styre konfliktløsningen. Essensen i MH-18 er derimot at saksforholdet skal vurderes konkret, og at dommen skal være rimelig (Sunde 2014 143–145, 154, 166–179). Dommeren skulle som nevnt vurdere om full nauðsyn har drevet gjerningsmannen. Det er dermed et relevant moment ved straffutmålingen. Vurderingen av full nauðsyn er slik et ledd i idealet om rimelige avgjørelser. Der fullt nødsfall har drevet gjerningsmannen, kan en omhyggelig vurdering av saksforholdet tilsi at dommen skal lempes. Ved vurderingen skal det sikres at dommen ikke blir for hard, skjev eller drives av hevn. Ved en subjektiv vurdering veileder dermed momentene bak de fire søstre dommeren. I motsetning til en likevektsvurdering har gjerningsmannens subjektive forhold betydning for utmåling av straff. Dette viser at det er en sammenheng mellom vurderingen av nauðsyn og overgangen til et ideal om rettferdighet fremfor likevekt. Nauðsyn som hindring fra plikt I Tingfarebolken (TF), Landevernsbolken (LV) og Kristendomsbolken (KD) finner vi en rekke eksempler på at nauðsyn brukes i forbindelse med unntak fra en plikt. Tingfarebolken omhandler den rettslige 138

organiseringen av samfunnet, som oppmøte på tinget, og når ting skal holdes. Landevernsbolken omhandler plikter knyttet til forsvar av landet til sjøs (leidangsplikten) og til lands (hærpil) (Horn 2016, 31– 32). De regulerer dermed sentrale plikter knyttet til samfunnets organisering, styre og forsvar. Tingfarebolken og Landevernsbolken skiller seg ut ved at vi finner termen nauðsyn i halvparten av kapitlene. Ved studiet av nauðsyn i Landsloven er det nærliggende å se nærmere på termen i de to bolkene, samt hvordan og hvorfor termen er så utbredt nettopp her. Bolkene regulerer innbyggernes oppmøteplikter i forbindelse med henholdsvis tinget og leidangen. Hvordan nauðsyn brukes i disse tilfellene, studeres i det følgende gjennom utvalgte kapitler. Overordnet sett er termen nauðsyn brukt i Landevernsbolken og Tingfarebolken på samme vis. Hvor noen er oppnevnt til å reise til eller oppholde seg på et bestemt sted, er de bare fritatt hvor nauðsyn hindrer dem eller tvinger dem til å handle annerledes. Det er gjennomgående tale om plikter overfor samfunnet, enten i form av en rolle på tinget eller i forsvaret av landet. Hvilke tilfeller som faller innunder termen nauðsyn i disse bestemmelsene, er ikke presisert i loven. Konteksten viser imidlertid at det kan være tale om ytre objektive hindringer, eller nødvendige handlinger som hindrer oppfyllelse av plikten. Plikt

Rettsfølge u. nauðsyn

Rettsfølge v. nauðsyn

TF-1

Møte på tinget

TF-2

Møte på tinget

En mark sølv til kongen

Fritak

TF-3

Sitte i lagretten

To ører sølv

Fritak

LV-3

Møte ved skipet

Utlæg og alt han eier

Kongen dømmer

LV-8

Reise med skipet

En øre sølv til kongen

Fritak

LV-9

Komme til skipet

En øre sølv til kongen

Fritak

LV-10

Møte på skipet

Utlægd og alt han eier

Etter omstendighetene

LV-14

Komme til skipet

En øre sølv til kongen

Fritak

LV-16

Fare etter hæren

Deres gods optages

Fritak

Tabell 2. Nauðsyn som hindring fra plikt.

139

Illustrasjon 1. Illustrasjon fra Landevernsbolken, Codex Hardenbergianus. (Det Kgl. Bibliotek GKS 1154 fol, 9v. Foto: Nasjonalbiblioteket)

140

Tingfarebolken, kapittel 3 (TF-3) regulerer lagrettemennenes plikter på tinget: Aller menn skulu J logretto sitia suo lenge sem nu er mælt þeir sem i ero nemder nema þeir gange at nauðsyníum En ef. hann. gengr otan vebanda nauðsynia laust sæckr .íí. avrum .silfrs. (Rindal og Spørck 2018 1:129) Alle de mænd, som dertil er opnævnt, skal sitte i lagretten sålænge som nu er mælt, medmindre nogen maa ut i nødvendig erinde. Men hvis nogen uten nødsfald gaar ut av lagretten utenfor vebaandene, da er han saket 2 ører sølv. (Taranger 1915, 10)

Bestemmelsen retter seg mot de som er oppnevnt til lagretten. De er altså oppnevnt til rollen som lagrettemedlem og har dermed plikter ved gjennomføringen av tinget. Hovedregelen er at de skal sitte i lagretten så lenge det er bestemt. Plikten fordrer dermed at den oppnevnte er på et bestemt sted, i lagretten. Plikten oppfylles ved at dette skjer i et bestemt tidsrom. Unntaket fra hovedregelen er om noen må forlate retten i nødvendig ærend (nauðsyn). Plikten til å sitte i lagretten er dermed ikke absolutt. Hva nødvendig ærend er, spesifiseres ikke nærmere i teksten. Handlingen som skal være nødvendig, er å forlate retten. Det er derfor tale om en type ytre nødvendighet som krever at lagrettemannen forlater stedet. Bestemmelsen åpner for en konkret vurdering av hvorvidt noe er nødvendig. Dette er i tråd med den konkrete rimelighetsvurderingen MH-18 legger opp til. Norrønfilolog Helen Leslie Jacobsen tolker passasjen slik «[to do] the necessaries [i.e. to answer a call of nature]» (2018, 136). At nauðsyn her utelukkende skulle vise til «naturens kall», anses som en unaturlig tolkning sett i lys av det øvrige materialet. Tilsvarende system finner vi i TF-1 og TF-2. På tinget skal alle møte som er oppnevnt til tinget «nauðsynia laust» (som ikke har gyldig forfall) (TF-1). Her ser vi igjen at regelen dekker de som er oppnevnt, denne gang til tinget. Tidspunktet for oppmøte reguleres etter samme system i TF-2, hvor de «nauðsynia laust» ikke skal komme senere enn edene avlegges. I alle de nevnte eksemplene fungerer nauðsyn som et unntak fra plikten, å reise til, eller bli værende på tinget. Å reise til 141

tinget kan hindres rent fysisk eller fordi man må være et annet sted. Nauðsyn viser i så fall til de forholdene som hindrer pliktig handling. Å reise fra tinget fordi det er nødvendig, er derimot en handling som fremtvinges av ytre forhold. I begge tilfeller er det tale om et avvik fra korrekt handling fordi ytre forhold fordrer det. Lignende regler finner vi i Landevernsbolken. Et eksempel er LV-8 om plikten til å fare med skipet i leidang. Nv skal styri maðr nefna haseta at fara með ser þa skulu þeir aller kylldugir at fara er nemder ero nema logleg nauðsyn banne ok se þa aðrer J stað nemfder (Rindal og Spørck 2018 1:249) Nu skal styrmanden opnævne haaseter at fare med sig; da skal alle de væra skyldig at fare, som er nævnt, medmindre lovlig nødsfald hindrer, og da skal andre nævnes i deres sted. (Taranger 1915, 34)

De som oppnevnes av styrmannen, plikter å reise med skipet, men unntak gjelder når lovlig nødsfall hindrer dem. Sett i sammenheng med Tingfarebolken er det klare likhetstrekk i systematikken. Tilsvarende system finner vi gjennomgående i Landevernsbolken for leidang til sjøs eller pilbudstikke til lands, slik tabell 2 ovenfor viser. Kristendomsbolken har bare ett unntak for nauðsyn, i forbindelse med kongevalg, som reguleres av KD-4-6. Hvis det ikke finnes en arveberettiget til kongen skal adelen, de geistlige og hirden reise til Nidaros for å velge en ny konge. Rettsfølgen hvor hirden forsømmer denne plikten, er landsforræderi. Unntaket fra bestemmelsen er at nødsfall forhindrer dem, og det åpner for en konkret vurdering. Hvis hirden forsømmer ferden, åpner KD-6 for at: «En kngr mete nauðsyniar með skynsamra manna raðe» (Kongen skal bedømme nødsfaldene med skjønsomme mænds raad) (Rindal og Spørck 2018 1:191; Taranger 1915, 23). Vurderingstemaet er hvorvidt hirden er hindret fra å oppfylle den positive plikten til å reise. Dette er i tråd med metodikken og rimelighetsidealet bak den konkrete vurderingen i Mannhelgebolken 18. Unntaket for nauðsyn sikrer dermed at avgjørelsen ikke blir urimelig, hvor hirden ikke kan klandres for hindringen. 142

Hvis man ser disse funnene i lys av rimelige avgjørelser, er det overordnede likhetstrekk. Alle de nevnte bestemmelsene forutsetter en konkret vurdering av saksforholdet. Hvis pliktsubjektet ved nauðsyn ble forhindret og ikke kan klandres, er det heller ikke rimelig at han skal være bundet. Hvorvidt vilkåret nauðsyn er oppfylt, avhenger av denne konkrete vurderingen. Nauðsyn er ikke gitt et konkret innhold, men må i likhet med MH-18 vurderes opp mot pliktens innhold og hindringens karakter. Dette skiller seg fra et likevektsideal, hvor subjektive forhold ikke var avgjørende. Den som av nauðsyn ikke kan oppfylle sin plikt, må ikke gjenopprette balansen, men er i de fleste tilfeller fritatt fra rettslige følger. Når straffen er mindre bøter, leder nauðsyn til fritak. De to mest alvorlige rettsfølgene er utlægd (lovløs) i LV-3 og 10. Her åpner nauðsyn for en konkret vurdering og lemping i tråd med MH-18. En konkret vurdering kan føre til lemping, samtidig som det er relevant ved denne vurderingen hvor alvorlig bruddet er. Nauðsyn som unntak fra skadevoldende handling Mannhelgebolken (MH) regulerer bøter og straff ved drap, skade og krenkelser av mennesker (Horn 2016, 32). Bolken har fire kapitler med ny rett som alle bruker nauðsyn i forbindelse med skade og drap på mennesker (MH-14 til 17). Bruken av nauðsyn som rettslig term i Mannhelgebolken finner vi sammenhengende fra kapittel 14 til 17. En sammenstilling kan ses i tabell 3 nedenfor. Disse bestemmelsene kommer etter MH-13, som gir uttrykk for at Magnus Lagabøter i det følgende ga ny rett. I Tarangers noteapparat fremgår det at nettopp kapittel 13 til 17 ble vedtatt på et riksmøte i Bergen 1271 og senere inntatt i Landsloven (Taranger 1915, 53). Det er dermed påfallende at disse nye bestemmelsene gjennomgående har unntak for nauðsyn. Dette kan tolkes som et eksempel på bevisst normproduksjon, hvor endringer i rettskulturen operasjonaliseres gjennom implementeringen av en ny rettslig term. For å finne ut hvordan denne endringen skal forstås, kreves det en nærmere undersøkelse av de aktuelle kapitlene.

143

Ulovlig handling

Rettsfølge u. nauðsyn

Rettsfølge v. nauðsyn

MH-14

Vådeverk

Dømmes mildere

MH-15

Knivstikking (drap)

Dødsstraff eller landsforvisning

Bøter

MH- 16

Biting

Fremtennene brytes ut på tinget

Bøter

MH-17

Hevn (drap)

Kongen bedømmer

Tabell 3. Skade på mennesker.

Som tabell 3 viser regulerer kapittel MH-14 til MH-17 vådeverk, knivstikking (drap), biting og hevn (drap). I alle kapitlene er termen nauðsyn benyttet som unntak i bestemmelser om straff. Vådeverk til egen eller andres nytte bedømmes mildere enn det som ikke skyldes «nauðsyn» (nødsfall) (MH-14). Eksempler på slikt vådeverk i nødsfall gis i bestemmelsens andre til fjerde ledd. Om to menn drar til skogs og den enes øks rammer den andre uten vilje, gis det bøter, men ikke straff. Slikt vådeverk som følger av nyttige handlinger og leder til men eller død mot gjerningsmannens vilje, skal alltid bedømmes slik (MH-14). Det gjøres dermed en generalisering fra eksempelet med øksen til alle nyttige handlinger. Slik bestemmelsen er bygget opp, er nauðsyn tilsynelatende en motsetning til vådeverk, som ikke er til egen eller andres nytte. Termen nauðsyn brukes dermed om nødvendige handlinger som gjør skade. Slikt nødvendig vådeverk leder til en mildere dom. Den negative plikten, å ikke gjøre skade, bortfaller dermed ikke når handlingen er nødvendig. Konsekvensen er at dommen skal være mildere. Den som knivstikker en mann, som dør av skadene, kan drepes (MH-15). Hvis han kommer seg unna, er han lovløs, og kan ikke komme tilbake til landet. Unntak gjelder hvor kongen finner at nauðsyn (nødsfall) har foreligget. Hvor kongen finner at nauðsyn drev drapsmannen, skal han altså ikke dømmes til døden eller være lovløs, og straffen lempes etter en konkret vurdering. Videre skal drapsmenn arresteres og føres til tinget etter MH-17. Den som hevner seg på en drapsmann utenfor retten, er lovløs. Kongen kan avgjøre saken etter de konkrete omstendighetene, og vurderer 144

om nødsfall drev gjerningsmannen. Disse tre kapitlene (MH-14, MH-15 og MH-17) regulerer alle unntak for nauðsyn ved drap. Som historiker Steinar Imsen skriver, må eksemplene ses i forbindelse med bestemmelsen om ubotelige drap i MH-3. Nauðsyn er vilkåret som gjør ubotelige drap botelige, bøter er tilstrekkelig rettsfølge (Imsen 2009, 198). Det er imidlertid relevant at også boten lempes i tråd med en rimelighetsvurdering. Når noen biter en annen, er utgangspunktet at han skal føres til tinget og la fortennene brytes ut. Unntak fra denne straffen gjelder når det har foreligget nauðsyn (MH-16); da kan han slippe med bøter. Også her er det tale om en lemping av straffen ved nødsfall, men bøter må fremdeles betales. MH-14 til MH-17 regulerer altså straffen ved skade eller drap på mennesker. Alle har dog unntak for nauðsyn. Etter MH-14 og MH-15 skal bøter betales også når vilkåret om nauðsyn er oppfylt. MH-13 og MH-16 gir anvisning på en konkret vurdering av straffen når vilkåret er oppfylt. Det er dermed ikke tale om et unntak fra hovedregelen om forbud mot vådeverk, knivstikking, biting, eller hevn. Derimot fungerer nauðsyn som en faktor som må tas i betraktning og føre til en mildere straff i tråd med MH-18. I forbindelse med rettferdighetsidealet rimelighet contra likevekt er det to aspekter som bør trekkes frem. For det første åpner unntakene for nauðsyn for en konkret vurdering av saken, hvor ubotelige handlinger kan bli botelige. Bøter må imidlertid betales. Likevekt oppnås ved bøter til slekten av offeret. Her ser vi imidlertid at nauðsyn relativiseres denne likevektstanken. Boten er ikke en absolutt størrelse som gjenoppretter likevekt. Gjennom en konkret rimelighetsvurdering kan boten lempes ved nauðsyn. Mannhelgebolkens bestemmelser har dermed elementer fra begge rettferdighetsidealene. På den ene siden er det en absolutt plikt å betale bøter uavhengig av nauðsyn. På den annen side er nauðsyn et relevant element ved utmålingen og dermed også rimelighetsvurderinger. Rimelighet gis dermed prioritet over likevekt, ved at det alltid skal gjøres en konkret vurdering fremfor en objektiv erstatningsutmåling. Sunde trekker frem bestemmelsen om vådeverk som det tydeligste eksempelet på rimelighet som rettferdighetsideal i Landslovens 145

materielle rett (Sunde 2005, 151). Etter den eldre rett skulle full erstatning betales av den som holder et tau mens den som fires ned, dør. Skyld eller rimelighet er dermed irrelevant, likevekt oppnås ved erstatning til de etterlatte (Sunde 2005, 152). Sunde og Taranger har trukket frem at distinksjonen mellom nyttige og unyttige handlinger i MH-14 kan spores til kanonisk rett (Taranger 1915, 55; Sunde 2005, 152). Elsa Sjöholm har vist at eksempelet med øksen var utbredt i eldre svensk rett, med bakgrunn i mosaisk rett (Sjöholm 1988, 201). Landslovens MH-14 har dermed vært inspirert av eldre rett, men viser selvstendighet ved å implementere nauðsyn og trekke på flere kilder. Et interessant aspekt er plasseringen av disse bestemmelsene i loven. Kapitlene 14 til 17 med regler om nauðsyn står i sammenheng. Alle bestemmelsene stammer fra riksmøtet i 1271, og det kan være tale om en revisjon hvor regler om nauðsyn gjennomgående innarbeides (Taranger 1915, 54). Det følger av MH-13 at skade på folk behandles «efter den ældre lov» (Taranger 1915, 53). Dette kan forstås slik at bestemmelsene om skade på folk i MH-1 til MH-12 er en kodifisering av eldre rett. Motsetningsvis er det nærliggende å forstå passasjen slik at de følgende kapitlene er nye. Det er derfor interessant at alle de følgende kapitlene fra MH-13 til MH-18 inneholder unntak for nauðsyn. Dette er også det eneste stedet i bolken slike unntak er inntatt med unntak av MH-11, som benytter nauðsyn i en annen sammenheng som står mer i relasjon til bruken i Tingfare- og Landvernsbolken enn i resten av Mannhelgebolken. Landsleiebolken (LL) regulerer plikter mellom leilending og landeier, samt husdyrhold, jakt og fiske. Med 65 kapitler utgjør bolken en betydelig andel av loven (Horn 2016, 32). Syv av disse kapitlene har unntak for nauðsyn. Fire av disse gjelder skade på eiendom, og behandles samlet nedenfor. Landsleiebolken bruker termen nauðsyn fire ganger i forbindelse med skade på det vi, med dagens terminologi, kan kalle annen manns eiendeler. Som det fremgår av tabell 4, er kapitlene spredt gjennom hele bolken. Forholdet mellom unntak for nauðsyn og rettsfølgen er mindre systematisk gjennomført enn vi tidligere har sett i andre bolker. 146

Ulovlig handling

Rettsfølge u. nauðsyn

Rettsfølge v. nauðsyn

LL-22

Hugge i annen manns skog

Bøte tapet

LL-28

Brannstiftelse (note)

Sakens omstendigheter

LL-36

Slå til hingst i hestekamp

Bøter

LL-51

Spille garnfangst

Bøter

Tabell 4. Skade på eiendom.

Tabellen viser at tematikken er bred og omhandler alt fra hogst og fiske til brannstiftelse og hestekamp. Som en konsekvens av dette er også rettsfølgene varierte, fra straff til bøter utenfor nauðsyn, og erstatning til unntak ved nauðsyn. I det følgende skal kapitlene redegjøres nærmere for. Hovedregelen i LL-22 er at ingen skal hugge i annen manns skog. Hvis han ikke kan få kjøpt ved, og ikke kan be om lov, men nauðsyn (nødvendighet) krever at han hugger, da skal han fremdeles bøte det tapte. Hva som er straffen utenfor nødsfall, fremgår ikke av bestemmelsen. Bestemmelsen gir dermed en rett til å hugge ved uten tillatelse hvor nødvendighet krever det. På den ene siden åpner bestemmelsen for en konkret vurdering av nødvendighet som rimelig unntaksgrunn. Samtidig gjenopprettes likevekten ved at skogeieren kan kreve en objektiv erstatning for tapet. Denne erstatningen er imidlertid ikke større enn det han ville fått om han solgte veden frivillig. Om noen slår til en hingst i hestekamp, skal de betale erstatning til eieren (LL-36). Unntak gjelder for nauðsyn (nødvendighet). Den konkrete vurderingen av nødvendighet kan føre til bortfall av erstatningsplikt. Det er dermed ingen objektiv erstatningsplikt som balanserer handling og skadefølge. Om noen uaktsomt lar garnfangst gå tapt etter LL-51, skal han fiske til eieren og bøte skaden. Unntak gjelder for nauðsyn (nødstilfeller). Også her er bestemmelsen formulert slik at nauðsyn er et unntak fra den negative plikten. Her forutsetter vilkårssiden en konkret vurdering av uaktsomhet. I motsetning til regelen om hugst faller erstatningsplikten bort hvis man etter en vurdering av saksforholdet konkluderer med nauðsyn. 1 47

Fristregler I Kjøpebolken (KB), Arvebolken (AB) og Odelsløsningsbolken (OB) brukes nauðsyn gjennomgående om fristregler. Dette er bolker hvor vi finner termen i totalt syv kapitler. En fristregel fra Landsleiebolken (LL) vil også behandles her. Krav

Frist

Rettsfølge

AB-12

kreve sin arv

Bortfall

AB-18

kreve sin arv

10 år

Bortfall

OB-4

løse sin odel

6 måneder

Bortfall

OB-8

skifte jorden

Tirsdag nest etter påskeuken

Bortfall

OB-10

skifte jorden

Da jorden var budt

Bortfall

LL-39

innfri lån

Lengre enn det var lånt

Utløp

KB-3

kreve betaling

Halv måned

Utløp

KB-20

løsningstermin

12 måneder

Utløp

Tabell 5. Fristregler.

De fem første eksemplene i tabell 5 regulerer rettigheter knyttet til arv og odel. For å gjøre krav gjeldende oppstiller loven frister, som alle har unntak for nauðsyn. De tre siste eksemplene omhandler utløpsfrister knyttet til lån av ting, lån av penger og pant. Arvebolken og Odelsløsningsbolken skiller seg fra tidligere omtalte bolker ved at de omhandler det vi med dagens språkbruk kan kalle privatrettslige forhold. De følgende eksemplene på nauðsyn gjør dermed ikke unntak for «misgjerningar eller lovbrot» med Kongespeilets ord (Brøgger 2000, 194). Kan bruken sidestilles med nauðsyn ellers i loven? Og hva kan det eventuelt si om endringer i rettskulturen mot et rimelighetsideal? Fristen for å fremme krav om arv reguleres av AB-18. Partenes tvist knytter seg til hvem som har rett til arven, ikke hvorvidt en plikt er brutt. Utgangspunktet er at det gjelder en frist på ti år for å kreve sin arv når de øvrige vilkårene er oppfylt. Unntak fra fristen gjelder imidlertid når skyldnauðsyn (nødsfall) hindrer en. Forutsetningsvis 148

faller retten til å kreve arven bort ved fristens utløp. Rettsfølgen av nauðsyn er dermed at en rettighet ikke faller bort for den som søker arven. For den kravet rettes mot, gir nauðsyn mindre forutberegnelighet, fordi han etter ti år ikke kan være sikker på at arveoppgjøret er over. Krav om å løse inn eller ta tilbake sin odel reguleres av OB-8 og OB-10. Den som vil løse sin odel, må overholde nærmere bestemte frister. På den ene siden brukes nauðsyn i disse bolkene på tilsvarende måte som i Tingfarebolken. Det er tale om et unntak fra kravet om å møte på tinget eller andre bestemte steder i et gitt tidsrom. Partsforholdet og pliktrelasjonen er imidlertid ulik. I Tingfarebolken er det tale om et unntak fra en positiv plikt uten en motpart som påvirkes direkte. I Arvebolken og Odelsløsningsbolken er det ingen plikt som brytes, men en rettighet (arv, odel), med to eller flere som krever retten. Ved å gi unntak for nauðsyn gjør man rimelighet til et vurderingstema før en rettighet faller bort som følge av hindringer fra å fremme kravet. Det er ikke utelukkende lovens bokstav, men konkrete vurderinger som avgjør om en rett opprettholdes. En annen variant av fristregler med unntak for nauðsyn finner vi i Kjøpebolken kapittel 3 og Landsleiebolken kapittel 39. Her er det en part med et krav og en part som skal levere en ting eller penger innen en gitt frist. Krav på gjeld reguleres av Kjøpebolken kapittel 3. Kreditoren kan med to vitner innkreve gjelden med en halv måneds frist. Debitoren skal betale innen fristen navðsynia laust (forfallsløst). Det er ingen nærmere vilkår eller henvisning til hva lovlige forfall etter bestemmelsen innebærer. Slik bestemmelsen er formulert, er det et generelt fristforlengende unntak. En lignende regel finner vi i Landsleiebolken kapittel 39. Hovedregelen er at ingen skal «ha laan længre end det var laant» (Taranger 1915, 137). Om han har det lenger, er han saket en mark sølv til eieren hvis ikke logleg nauðsyn banne (lovlige nødsfall hindrer, Rindal og Spørck, 2:744). Her er relasjonen mellom partene annerledes enn i forrige kapittel. Den som ikke overholder fristen har, med nåtidens terminologi, brutt kontrakten. Unntak for nauðsyn åpner dermed for en rimelighetsvurdering hvor debitor ikke klarer å overholde fristen. Bruken av nauðsyn i forbindelse med frist regler viser hvordan termen åpner for generelle rimelighetsvurderinger 1 49

også innen privatrettslige forhold, som et grunnlag for avveining av rimelighet mellom partene. Nauðsyn i Tyvebolken Tyvebolken (TB) regulerer straff og prosess knyttet til tyveri (Horn 2016, 32), og har en bestemmelse om tyveri (TB-1). Kapitlene TB-9 til TB-11 regulerer naskeri og kasuistiske eksempler på tilegnelse av annen manns eiendom. Det er bare en bestemmelse som benytter termen nauðsyn (TB-5). Dersom noen anklages for tyveri, skal han stevnes til tinget. Om tyven ikke møter, bærer han ansvaret selv, med mindre «nødsfaldsvidner» føres for ham. Slik bestemmelsen er formulert, knytter nødsfallsvitner seg til fravær og ikke selve tyveriet. Hvis tyven uten nauðsyn (nødsfall) er fraværende under prosessen, har han selv risikoen for at han ikke får forsvart seg. Nauðsyn er dermed knyttet til den anklagedes rettigheter på tinget. Det som er interessant i Tyvebolken, er fraværet av nauðsyn hvor loven oppstiller unntak for nødvendighet. Det er to kapitler som regulerer unntak for straff ved brudd på en positiv plikt. Begge har fullt unntak for nødvendige handlinger. Tyveribestemmelsen gjelder ikke den som stjeler som følge av sult (TB-1). Den som reiser med hest, kan ta så mye høy langs veien hans hest trenger å spise (TB-11). Tyveri bestemmelsen (TB-1), skal diskuteres nedenfor i forbindelse med resepsjon av necessitas. I dette kapitlet avgrenses materialet til de bestemmelser hvor nauðsyn benyttes. Bestemmelsene bør imidlertid nevnes fordi de gir uttrykk for rimelighet som rettferdighetsideal. Begge åpner for å lempe dommen etter saksforholdet i tråd med MH-18. Loven oppstiller ikke et generelt unntak for tyveri og naskeri, men gir to konkrete unntak hvor det er rimelig at straffen lempes. Bestemmelsen om fravær åpner også for en slik rimelighetsvurdering. Utgangspunktet er, som nevnt ovenfor, at tyven selv bærer risikoen for sakens utfall når han ikke møter ved stevning. I tilfeller hvor tyven ikke kan møte, fordi nauðsyn hindrer ham, kan vitner føres for dette. Selv om Tyvebolken bare har én bestemmelse hvor termen nauðsyn benyttes, er rettferdighetsidealet rimelighet fremtredende. 150

Rimelighet og necessitas i 1200-tallets europeiske rettskultur Den intellektuelle kulturen på midten av 1200-tallet var preget av gjenoppdagelsen av Aristoteles. Verkene ble først introdusert og oversatt til latin omkring 1230 (Brynteson 1966, 421; Bellomo 1995, 178, 181). Den nikomakiske etikk ble oversatt til latin i 1246–1247, og Politikken ble oversatt i 1260. Thomas Aquinas skrev en kommentar i 1269, fire år etter han begynte på Summa Theologiæ (Grendler 2004, 393; Vinogradoff 1909 45). En sentral kilde for rimelighet som rettferdighetsideal på 1200-tallet var nettopp Aristoteles’ filosofi (Sunde 2014, 169; Ullmann 2010, 36). I Den nikomakiske etikk fremmer Aristoteles et syn på rimelighet som et korrektiv til generelle lover i konkrete saksforhold. Den sentrale passasjen lyder slik: Det som skaper problemer er at det rimelige er rett – ikke det vedtektsmessig rette, men derimot et korrektiv til det vedtektsmessig rette. Grunnen er at lover er allmenne, men om enkeltsaker er det ikke mulig å si noe allment som er rett. (Aristoteles, 1999, 106)

Aristoteles fremhever utfordringen med generelle lover. En vurdering av hva som er rimelig, kan lede til en annen løsning enn streng lovtolkning. Aristoteles argumenterer for at rimelighet skal fungere som et korrektiv til loven i slike tilfeller. I høymiddelalderen fikk dette synet sin talsmann gjennom kanonisten Martinus. Et slikt syn på rettferdighet svarer til MH-18, hvor det fremheves at dommeren ikke bare skal følge lovens tekst. Han skal vurdere enhver sak konkret, i tråd med de fire søstre (Sunde 2005, 149, 151). Hva det rimelige er, fremgår imidlertid ikke av den ovenstående passasjen. Aristoteles omtaler nødvendighet i Magna Moralia og Ethica Eudemia. For det første hevder han at det som gjøres av nødvendighet, er ufrivillig og ikke gjennomtenkt. For det andre er det som gjøres av nødvendighet, verken noe man priser eller anklager noen for (Bickenbach 1983, 80). Man kan altså ikke anklages for nødvendige handlinger. Hvis slike nødvendige handlinger er i strid med loven, følger det av synet på rimelighet at man heller ikke bør straffes. Det er dermed en nær sammenheng med necessitas og nauðsyn. 1 51

Sunde har imidlertid vist at dette synet på Aristoteles ikke var dominerende da Landsloven ble nedskrevet. Streng lovtolkning (ius strictum), representert ved Bulgarus, fikk størst gjennomslag i høymiddelalderen (Sunde 2005, 148; Sunde 2014, 169). Dette synet bygget på en annen lesning av Aristoteles. Thomas Aquinas gir lovens bokstav prioritet over rimelighet i Summa Theologiæ, med grunnlag i Aristoteles’ Politikken (Sunde 2005, 161). Thomas Aquinas anerkjente imidlertid også visse nødssituasjoner som unntak fra lov. Dette behandles nedenfor. Dette viser at dersom lovgiver var inspirert av denne debatten, ble den dominerende oppfatningen valgt bort. Necessitas – nødvendighet kjenner ingen lov Flere forfattere har påpekt at det tilsynelatende er en sammenheng mellom nauðsyn og necessitas (Bagge 1987, 191; Vadum, 2004, 47). Necessitas i sin grunnleggende form korrigerer lovens bokstav for nødvendige handlinger (Bickenbach 1983, 80). Som nevnt har dette en sammenheng med Aristoteles’ syn på nødvendighet. Den kanoniske maksimen necessitas legem non habet kan oversettes til «nødvendighet kjenner ingen lov» (Van Dijk 2015, 1). Gratian populariserte maksimen i sin samling av kanonisk rett, Decretum (1140) (Pennington 2000, 357). Kanonisten Hugoccio beskrev innholdet slik (ca. 1190): In times of necessity a person is not subject to the law and is not called a breaker of the law; that is guilty of transgressing the law, even though the person had done other than what law commands. (Pennington 2000, 358)

Variasjoner av formuleringen necessitas legem non habet kan spores i en rekke kilder fra 1100- og 1200-tallet. Et eksempel fra Danmark finner vi i Anders Sunesens Parafrase af Skaanske Lov (tidlig 1200-tall). Thomas Aquinas behandler maksimen Summa Theologiæ (Pennington 2000, 356). Maksimens innhold er nær knyttet til rimelighet, da den forutsetter at konkrete vurderinger av nødvendighet går foran lovens bokstav. Vi finner imidlertid ingen slike generelle formuleringer i Landsloven. Samtidig kan de gjennomgående henvisningene til nauðsyn vise til den samme tankegangen. 152

Kongespeilet og tyverieksempelet Tyveri som følge av sult var det klassiske eksempel på necessitas i kanonisk rett. Decretum av Gratian (1140) siterer to varianter. Den første ser tyveri ved sult som en formildende omstendighet. I det andre unnskylder nødvendighet tyveri når tyven vil dø av sult. Mot slutten av 1100-tallet var dette en del av kirkens lære og en moralsk standard (Ghanayim 2006, 32; Van Dijk 2015, 10; Bagge 1987, 69; Vadum 2004, 47; Mäkinen 2006, 40; Friedenreich 2008). Den dominerende tanken på 1200-tallet var at nødvendighet unnskylder tyveri ved sult, ifølge Bagge (1987, 69). Thomas Aquinas argumenterer for at dette ikke var tyveri, fordi nødvendighet gjør eiendom felles i slike situasjoner (Mäkinen 2006, 43). Eksempelet er også behandlet i kanoniske verker som Teutonicus’ Glossa Ordinaria (1216), Raymond de Pennaforts Summae (1225–1226) og Liber Extra (1234) (Bagge 1987, 69; Ekholst 2014, 32). Kongespeilets mest sentrale avsnitt om nauðsyn lyder slik i oversatt form: Og selv om slike saker kommer frem som er de avskyeligste folk imellom, enten det er ran eller tyveri, så er det allikevel nødvendig å dømme etter hvordan saken gikk for seg. Hvis en mann blir stedt i slik nød at han ikke får mat, verken å be eller kjøpe, og han ikke kan arbeide, men hungeren og hans livstrang tvinger ham, slik at han ikke kan greie det, da skal retten gi ham nåde, selv om han blir grepet i denne forbrytelsen. Og når som helst nød tvinger en mann til misgjerninger eller lovbrudd, da skal man mildne dommen. (Brøgger 2000, 194)

Dommeren skal altså se hen til hvordan saken gikk for seg, og gjøre en konkret vurdering. Dette er i tråd med rimelighet som rettferdighets ideal, slik det kommer til uttrykk i MH-18, hvor det skal dømmes etter saksforholdet. Den siste delen av passasjen generaliserer så fra tyverieksempelet. Hvor nød (nauðsyn) tvinger en mann til misgjerninger, skal dommen lempes. Lest i sammenheng er utgangspunktet at alle saker må vurderes konkret for å sikre rimelige dommer. Ved denne vurderingen skal man alltid lempe dommen om nødvendighet tvinger noen til misgjerninger. Tyveri er et eksempel på en slik vurdering, hvor livstruende sult skal føre til nåde. Denne vurderingen er i tråd med 153

MH-18, både den generelle henvisningen til konkret vurdering og den mer spesifikke henvisningen til nødvendige handlinger som formildende faktor. Bagge viser til at Kongespeilet er i samsvar med Decre tums første eksempel (Bagge 1987, 69). Det er formildende, man skal «mildne dommen» og ikke nødvendigvis helt unnskyldende. Kongespeilets utgangspunkt om rimelige dommer, eksemplifiseres dermed med det klassiske eksempel i diskursen rundt necessitas. Fra dette generaliseres det til nauðsyn generelt. Vadum hevder dette må forstås som en henvisning til en generell lære om necessitas i kanonisk rett (Vadum 2004, 48, 50). Hvis nauðsyn gjennomgående svarer til necessitas, er det nærliggende å anta at nauðsyn også benyttes ved tilsvarende regel i Landsloven. Utgangspunktet i Landsloven er et generelt forbud mot tyveri (TB-1). Unntaket fra denne hovedregelen lyder slik i oversatt form: Nu er det dog at merke, naar en mand stjæler mat, som ikke kan faa arbeide til livsophold, og berger saaledess sit liv under sult, da fortjener det tyveri paa ingen maate revsing. (Taranger 1915, 183)

Slik teksten er formulert, kreves det årsakssammenheng mellom tyveriet og overlevelse. Det er dermed et strengt krav som samsvarer med Aquinas formulering. I motsetning til Aquinas er det fremdeles omtalt som tyveri, men rettsfølgen er fullt unntak fra straff. Bagge påpeker at Landsloven her velger en mer moderne løsning, i tråd med Gratians mildeste alternativ, og den dominerende oppfatningen i kanonisk rett (Bagge 1987, 69). Regelen er altså i tråd med den samtidige diskursen om necessitas. Den norrøne teksten bruker imidlertid ikke termen nauðsyn. Det er heller ingen eksempler på nauðsyn i variantapparatet. En mulig tolkning er at Landsloven ikke ukritisk oversetter necessitas med nauðsyn, men trekker veksler på det samme tankegodset. Sættargjerden av 1277 I Sættargjerden finner vi termen nauðsyn i den offisielle oversettelsen fra 1277. Det originale latinske manuskriptet er bevart i sin helhet, og her benyttes termen necessitas. Denne sammenhengen er ikke tidligere 154

behandlet i litteraturen. Sættargjerden avsluttet en årelang konflikt om jurisdiksjon over kristenretten, fra den tid Magnus Lagabøter ønsket å revidere Frostatingslovas Kristendomsbolk i 1269 (Hamre 2003, 384; Seip 1942, 135). Konflikten var imidlertid en prosess uten brudd mellom partene, og biskopene samarbeidet parallelt med kongen i det verdslige lovarbeidet (Helle 1981, 17; Seip 1942, 139).

Illustrasjon 2. Sættargjerden i original fra 1277. (Den Arnamagnæanske Samling, AM Dipl. Norv. Fasc. V, 6. Foto: Suzanne Reitz)

Sammenhengen mellom necessitas og nauðsyn i Sættargjerden er særlig interessant av to grunner. For det første representerer det en direkte kobling mellom de to termene i Magnus Lagabøters arbeid. For det andre er det tale om et originalmanuskript og en samtidig offisiell oversettelse. Dette står i motsetning til Landsloven som ikke er bevart i originalmanuskripter fra 1274. Bruken av de to termene kan dermed gi ny kunnskap om relasjonen dem imellom. Den følgende drøftelsen bygger på en bestemmelse om leidangsplikt, hvor Sættargjerden bruker henholdsvis nauðsyn og necessitas.1 Lignende tematikk finner vi i

For nauðsyn se NgL II, 471. For necessitas se Bagge (1973, 143).

155

Landsloven LV-10, som vil trekkes inn som sammenligningsgrunnlag. Passasjen viderefører ordlyden i et dekret fra pave Celestin III i 1194, som dannet grunnlaget for store deler av Sættargjerden (Bagge 1976, 55). Oversatt av Sverre Bagge lyder passasjen: Likeledes innrømmet han at biskoper, abbeder eller klerker ikke skal være pliktige til å dra på krigstog (leidangsferder) med kongen eller betale noe av sin eiendom til dette, om ikke en så alvorlig og åpenbar nød [necessitas, nauðsyn] truer at dette kan tillates av biskopen i bispedømmet og kirkens vise menn. (Bagge 1973, 142)

Utgangspunktet er at biskoper, abbeder og klerker ikke har plikt til å dra på leidangsferd eller yte eiendom til dem. Fra dette fritaket gjelder ett unntak: Når necessitas/nauðsyn (en alvorlig og åpenbar nød) truer, kan det tillates av biskopen og kirkens vise menn. En alvorlig og åpenbar nød knytter seg til rikets behov, ikke dem unntaket gjelder. Unntaket for nauðsyn er speilvendt i relasjon til pliktene i Landsloven. Utgangspunktet er ikke en plikt, men fritak fra plikten. Unntaket nauðsyn knytter seg derfor ikke til individuelle tvingende omstendigheter som hindrer handling. Det er derimot rikets tvingende behov som krever handling. Mens nauðsyn i LV-10 bedømmes av kongen etter gode menns råd og omstendighetene, er det her biskopen og kirkens vise menn. Vi ser imidlertid at termen nauðsyn brukes dels på samme vis. Det gir et unntak fra en hovedregel om forpliktelser i leidangen, hvor tvingende omstendigheter krever det. Vurderingen er konkret og bedømmes av henholdsvis konge eller biskop med gode menns råd. Den underliggende tankegangen er dermed lik, og termene nauðsyn og necessitas i Sættargjerden kan sammenlignes med nauðsyn i Landsloven. Hvis dette er tilfellet, er det tale om to ulike former for necessitas, slik det ble brukt i kanonisk rett. Sættargjerden behandler de mer spesifikke kanonistiske unntak for rikets behov necessitas defen sionis/regni (Post 2015, 288). Denne språkbruken finner vi da også senere i Sættargjerden «necessitatem uel regni defensionem»/nauð syniar (Bagge 1973, 145; NgL II, 472). Dette underbygger videre bevisst bruk av necessitas. På den annen side dekkes LV-10 mer generelt av 156

necessitas non legem habet (nødvendighet kjenner ingen lov). Begge variasjonene er imidlertid knyttet til samme tanke om necessitas i kanonisk rett (Post 2015, 288). Diskusjonen gir grunnlag for to viktige slutninger. I 1277 må de som skrev sættargjerden, ha vært kjent med termen necessitas og mer spesifikke varianter som necessitas defensionem/regni. De mente også at termen nauðsyn var den mest nærliggende måten å oversette neces sitas i de to omtalte eksemplene. Denne direkte koblingen er et vektig argument for at nauðsyn i Landsloven også har en sammenheng med necessitas. Bruken av nauðsyn i Landsloven: rimelighet og necessitas Spørsmålet i det følgende er om hyppig bruk av nauðsyn vitner om en endring i rettskulturen i retning av rimelighet som rettferdighetsideal. Nettopp denne hyppige bruken i alle bolkene er essensen for den følgende diskusjonen. En enkelt regel med rimelighetsvurderinger behøver ikke ha implikasjoner for det underliggende rettferdighetsidealet. Sammenligningen av de behandlede kapitlene i alle bolkene kan der imot belyse underliggende strukturer. Rimelighet som rettferdighetsideal kommer til uttrykk i Kongespeilet og MH-18 (Sunde 2005, 151). I begge tilfeller finner vi generaliseringer fra nauðsyn. Begge relaterer rimelighet til brudd på positive eller negative plikter, og erstatning eller straff. I Landsloven finner vi imidlertid en bredere anvendelse av termen. I det følgende vil derfor Aristoteles’ uttalelse i Den nikomakiske etikk være utgangspunktet for innholdet i rimelighet. Ikke fordi dette nødvendigvis er en direkte kilde for Landsloven, men fordi idealet kommer til uttrykk i sin grunnleggende form, slik det ble diskutert i middelalderens lærde miljøer.2 Rimelighet knyttes dermed til erkjennelsen av at «det vedtektsmessig rette» ikke alltid er rett (Aristoteles 1999, 106). Fordi lover er allmenne, må det rimelige være et korrektiv. Dette utgangspunktet finner vi i MH-18, enhver sak må vurderes konkret.

Se Sunde (2005, 150) om Aristoteles som indirekte kilde.

1 57

Som vi har sett brukes nauðsyn noe ulikt i de forskjellige bolkene. I Tingfarebolken og Landevernsbolken er nauðsyn et unntak fra positive oppmøteplikter. Tilsvarende bruk finner vi i Kristendomsbolken. Systemet i bolkene muliggjør oppstilling av generelle positive plikter. Det gjennomgående unntaket for nauðsyn sikrer en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Hvor nauðsyn hindrer korrekt oppfyllelse av plikten, ville det lede til urimelige resultater om sanksjonen ikke heves eller lempes etter forholdene. I Landsleiebolken finner vi nauðsyn som unntak fra hovedregler om skade på annen manns eiendom. I alle tilfeller åpner nauðsyn for en vurdering av saksforholdet, hvor rimelighet vil være avgjørende. I Arvebolken og Odelsløsningsbolken finner vi en annen løsning. Nauðsyn oppstiller ikke unntak fra plikter, men frister for å kreve en rett. Hovedregelen om fristens utløp gir generelle retningslinjer. Nauðsyn gir imidlertid rom for et korrektiv hvor nødvendighet hindrer oppfyllelse eller fristavbrudd. Nauðsyn gir dermed rom for en konkret rimelighetsvurdering av saksforholdet. I Mannhelgebolken har vi sett at forholdet mellom rimelighet og likevekt er mer komplekst. Nauðsyn åpner for en konkret vurdering av saken, lovens handlingsbeskrivelse er ikke avgjørende alene. Hvis nauðsyn har tvunget gjerningsmannen til å bryte loven, lempes straffen. Samtidig finnes det bøter som må betales uavhengig av nauðsyn. Dette kan være rester etter det gamle likevektsprinsippet i eldre lovgivning, som lovgiveren ikke evnet eller ønsket å fjerne helt på dette rettsområdet. Det sentrale for denne drøftelsen er imidlertid at nauðsyn i alle tilfeller åpner for en vurdering av sakens forhold, hvor den objektive gjerningsbeskrivelsen korrigeres av en rimelighetsvurdering før straffen utmåles. I Tyvebolken har vi sett at tankegangen om nauðsyn gir rom for en konkret vurdering hvor tyven ikke møter for å forsvare seg. Det er også eksempler på at nauðsyn ikke benyttes i regler hvor denne rimelighetsvurderingen (og necessitas) har fått gjennomslag. Tankegangen bak nauðsyn, rimelighet, er dermed mer utbredt enn termen nauðsyn selv.

158

Konklusjon Rimelighet som rettferdighetsideal er gjennomført ved nauðsyn i alle Landslovens bolker, både i forbindelse med plikter og ved vurderingen av rettigheter. Dette gjelder uavhengig av om nauðsyn brukes i forbindelse med nød og trengsel, nødvendige handlinger eller hindringer. I det empiriske materialet er nauðsyn gjennomgående et unntak fra hovedregelen og åpner for en konkret vurdering av saksforholdet. Hovedregelen er det allmenne, mens nauðsyn fungerer som et korrektiv. Nauðsyn fungerer dermed som en henvisning til den rimelighetsvurderingen som skal gjøres i enhver sak. Bruken er slik i tråd med Aristoteles’ syn på rimelighet som et korrektiv til loven. Da Magnus Lagabøter ga generelle lover, var det med en bevissthet om at ikke alle saksforhold kunne forutses. Nauðsyn brukes gjennomgående for å sikre konkrete vurderinger, og rimelige korrektiv til lovens hovedregler. Disse grunnleggende likheter i lovens bruk av nauðsyn taler for at det foregikk en endring i retning av rimelighet som rettferdighetsideal. Hva er så sammenhengen mellom nauðsyn og necessitas? Undersøkelsen av Sættargjerden belyste forholdet nærmere. Magnus Lagabøter må ha vært kjent med necessitas, slik termen ble benyttet i Sættargjerden. Han har videre ansett termen synonym med nauðsyn. Når nauðsyn gjennomgående brukes som en term i Landsloven, er det nærliggende å anta at den kan sees i lys av necessitas. Bruken er imidlertid så utbredt og gjennomgående at det trolig ikke er tale om direkte overføring av enkeltregler. Her ga tyverieksempelet et viktig perspektiv. Landsloven har ikke ukritisk hentet regler fra kanonisk rett og oversatt necessitas med nauðsyn. Nauðsyn er derimot en selvstendig term som uttrykker et rimelighetsideal i rettskulturen, som vi også finner i necessitas. Nauðsyn blir gjennomgående brukt i tråd med rettferdighetsidealet rimelighet. Når nødvendighet krever eller hindrer en handling, er ikke hovedregelens ordlyd avgjørende, men en konkret vurdering og lemping, frifinnelse, eller fristforlengelse. Dette er i tråd med necessi tas, som i sin grunnleggende form korrigerer lovens bokstav for nødvendige handlinger. Som nevnt har dette en sammenheng med Aristoteles’ syn på nødvendighet. Dette taler for at Landslovens bruk av 1 59

nauðsyn er inspirert av necessitas, men loven bruker termen selvstendig som en del av endringen i rettskultur mot rimelighet som rettferdighetsideal. Det muliggjør konkrete vurderinger i den enkelte sak og gir dommeren anledning til å korrigere lovens bokstav. Nauðsyn er dermed ikke en term med et gjennomgående og presist innhold, men et verktøy for å sikre rimelige avgjørelser.

160

Kilder og litteratur Primærmateriale

Aristoteles. 1999. Den Nikomakiske Etikk. Oversatt av Øyvind Rabbås og Anfinn Stigen. Oslo: Bokklubben Dagens Bøker. Bagge, Sverre, overs. 1973. «Sættargjerden mellom kong Magnus Håkonsson og erkebiskop Jon, Tønsberg, 1277, 9. aug.» I Norske middelalderdokumenter, utgitt av Sverre Bagge, Knut Helle og Synnøve Holstad Smedsdal, 136–151. Bergen: Universitetsforlaget. Brøgger, Anton Wilhelm, overs. 2000. Kongespeilet. De Norske Bokklubbene. Heggstad, Leiv, Finn Hødnebø og Erik Simensen. 2008. Norrøn Ordbok. 5. utgave, Oslo: Samlaget NgL = Norges gamle Love indtil 1387. bind II–V, utgitt av Rudolf Keyser m.fl. 1848–1895. Christiania: Chr. Grøndahl. Rindal, Magnus og Bjørg Dale Spørck, utg. 2018. Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov: norrøn tekst med fullstendig variantapparat. 2 bind. Norrøne tekster 9. Oslo: Arkivverket. Taranger, Absalon, overs. 1915. Magnus Lagabøters Landslov. Kristiania: Cammermeyers boghandel.

Sekundærlitteratur

Bagge, Sverre. 1976. Den norske kapellgeistlighet 1150–1319. Bergen: Universitetsforlaget. Bagge, Sverre. 1987. The Political Thought of The King’s Mirror. Odense: Odense University Press. Bellomo, Manilo. 1995. The Common Legal Past of Europe. Washington D.C: The Catholic University of America Press. Bickenbach, Jerome E. 1983. «The Defence of Necessity.» Canadian Journal of Philosophy 13 (1): 79–100.

1 61

Litteratur Sekundærlitteratur

Brynteson, William E. 1966. «Roman Law and Legislation in the Middle Ages.» Speculum, 41 (3): 420–437. Ekholst, Christine. 2014. A Punishment for Each Criminal: Gender and Crime in Swedish Medieval Law. Leiden: Brill. Friedenreich, David M. 2008. «Sharing Meals with Non-Christians in Canon Law Commentaries, Circa 1160–1260: A Case Study in Legal Development.» Medieval Encounters 14: 41–77. Ghanayim, Khalid. 2006. «Excused Necessity in Western Legal Philosophy.» Canadian Journal of Law and Jurisprudence 19 (1): 31–65. Grendler, Paul F. 2004. The Universities of the Italian Renaissance. Baltimore: John Hopkins University Press. Hamre, Lars. 2003. «Ein diplomatarisk og rettshistorisk analyse av Sættargjerden i Tunsberg.» Historisk tidsskrift 82 (4): 381–431. Heggstad, Leiv, Finn Hødnebø og Erik Simensen. 2008. Norrøn ordbok. 5. utgave. Oslo: Samlaget. Helle, Knut. 1981. «Lovgivning og rettshåndheving i Norge i høymiddelalderen.» I Utvalde emne frå norsk rettshistorie, redigert av Gudmund Sandvik, 9–34. Oslo: Universitetsforlaget. Horn, Anna Catharina. 2016. «Lov og tekst i middelalderen. Produksjon og resepsjon av Magnus Lagabøtes landslov.» Doktorgradsavhandling, Göteborgs universitet. Imsen, Steinar. 2009. «Den gammelnorske drapsprosessen.» Historisk tidsskrift 88 (2): 185–229. Leslie-Jacobsen, Helen F. 2018. «Perspectives on Translating Medieval Law: The Norwegian Landslov of 1274.» I Traddure: un viaggio nel tempo, redigert av Maria Grazia Cammarota, 131–147. Venezia: Edizioni Ca` Foscari. Mäkinen, Virpi. 2006. «Rights and Duties in Late Scholastic Discussion on Extreme Necessity.» I Transformations in Medieval and Early-Modern Rights Discourse, redigert av Virpi Mäkinen og Petter Korkman, 37–62. Springer. Pennington, Kenneth. 2000. «Innocent III and the Ius commune.» I Grundla gen des Rechts: Festschrift für Peter Landau zum 65. Geburtstag, redigert av Richard H. Helmholz, mfl., 349–366. Paderborn: Verlag Ferdinand Schöningh. Post, Gaines. 2015. Studies in Medieval Legal Thought: Public Law and the State 1100–1322. Princeton: Princeton University Press. Rindal, Magnus og Bjørg Dale Spørck. 2018. «Forord.» I Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov. Norrøn tekst med fullstendig variantapparat, utgitt av Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørck, bind 1, 11–12. Oslo: Arkivverket. Seip, Jens Arup. 1942. Sættargjerden i Tungsberg og kirkens jurisdiksjon. Oslo: I kommisjon hos Jacob Dybwad.

162

Sekundærlitteratur Litteratur

Sjöholm, Elsa. 1988. Sveriges Medeltidslagar. Rättshistoriskt bibliotek 41. Lund: Institutet för rättshistorisk forskning. Sunde, Jørn Øyrehagen. 2005. Speculum legale – rettsspegelen. Bergen: Fagbokforlaget. Sunde, Jørn Øyrehagen. 2014. «Daughters of God and Counsellors of the Judges of Men: Changes in the Legal Culture of the Norwegian Realm in the High Middle Ages.» I New Approaches to Early Law in Scandinavia, redigert av Stefan Brink og Lisa Collinson, 131–183. Turnhout: Brepols. Ullmann, Walter. 2010. The Medieval Idea of Law as Represented by Lucas de Penna. New York: Routledge. Vadum, Kristoffer. 2004. «Dom og straff i Kongespeilet: En analyse av verkets rettslære i forhold til en norsk og europeisk bakgrunn.» Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Van Dijk, Conrad. 2015. «Nede hath no law: The State of Exception in Gower and Langland.» Accessus 2 (2): 1–44. https://scholarworks.wmich.edu/accessus/vol2/iss2/2. Vinogradoff, Paul. 1909. Roman Law in Mediæval Europe. London: Harper & Brothers.

163

6. Lagmannen og Landslova – Lagmannen i norsk mellomalderrettshistorie frå slutten av 1100-talet til 1400 Jørn Øyrehagen Sunde

Noreg gjekk gjennom ei politisk omdanning i hundreårsperioden frå slutten av 1100-talet til slutten av 1200-talet. Dette skapte rom for ein ny maktelite som deltok i styringa av statsmakta som vaks fram, og som baserte rolla si i statsstyringa meir på kunnskap enn på våpenmakt. I denne perioden endra lagmannsvervet seg radikalt som ein del av dette store politiske hamskiftet. Frå slutten av 1100-talet gjekk lagmannen frå å vera ein lokal ombodsmann for bøndene som møtte på tinget, til å verta ein kongeleg tenestemann. Framleis hadde lagmannen inga juridisk makt, men var åleine tinget sin hukommelse og organisator. Fyrst i den intensive lovgjevingsperioden på 1260- og 1270talet fekk lagmannen ein ny juridisk, sosial og politisk posisjon. Dette skjedde gjennom at lagmannen fekk stor makt til å avgjera saker, at sentrale lagmenn vart tekne inn i det høgare aristokratiet og at dei hadde lange tenesteperiodar, og gjennom si juridiske verksemd var dei med å danna om det norske samfunnet slik Landslova føreskreiv. Endringa i lagmannsvervet var med å gjera perioden frå slutten av 1100-talet til slutten av 1200-talet til eit juridisk hundreår meir enn noko anna i norsk rettshistorie (Bagge 2010, 220–225). 164

Ein finn ikkje det same politiske endringstempoet og den same juridiske revolusjonen på 1300-talet. Hundreåret var likevel prega av endringar. Kjeldene til lagmannen og lagmannsvervet si historie fram til om lag 1300 er fyrst og fremst Håkon Håkonssons saga, Håkon Håkonssons nye lov frå om lag 1260 og Landslova av 1274. Alt frå byrjinga av 1200-talet har ein òg bevart to diplom der lagmannen er nemnd. Frå 1279 til 1399 har ein, som vist i figur 1, bevart 576 diplom der lagmannen opptrer som noko meir enn ein referanse. Dette materialet viser at særleg frå 1320-talet mista Vestlandet gradvis sin sentrale posisjon som eit politisk maktsentrum, sjølv om Bergen heldt fram som ein viktig handelsby. Hovudtyngda av den juridiske aktiviteten knytt til lagmannsvervet vart flytta over til Borgartings-området på Austlandet og særleg Oslo. Samstundes ser vi at lagmennene ikkje lenger vart gjorde til ein del av det høgare aristokratiet, og på 1340-talet er lagmannsvervet prega av liten kontinuitet gjennom stadig utskifting av lagmenn. Den sentrale rolla deira i rettslivet heldt seg likevel til sommaren 1349. Med den store manndauden – som vi kallar svartedauden – og dei påfølgjande epidemiane etter 1349 vart lagmennene ganske usynlege før dei i 1390-åra brått fekk tilbake sin gamle posisjon. Men den lange tenestetida til lagmennene på andre halvdel av 1300-talet sikra stabilitet og kompetanse i statsadministrasjonen, og dei bidrog til å få i gang hjula i statsmaskineriet etter den fyrste store bølgja av pestar. I det følgjande skal vi meir i detalj sjå på oppgåvene og funksjonen til lagmannen og korleis lagmannen gjekk frå å vera politisk ganske uviktig til å verta ein sentral del av styringseliten like før og etter overgangen frå 1200- til 1300-talet, for så å verta ein sentral administrativ figur som må ha vore med på å sikra stabilitet og kontinuitet etter svartedauden og ut 1300-talet. Sjølv om føremålet er annleis, vil den siste delen av undersøkinga delvis vera parallell med den som vart publisert av den norske historikaren Jens Arup Seip i Lagmann og lagting i senmiddelalderen og det 16de århundre i 1934. Seip bygde òg si undersøking av lagmannen på ein studie av diplommaterialet publisert i Diplomatarium Norvegi cum (DN). Eg har i mi undersøking òg brukt diplommaterialet som er publisert etter 1934, og gjort elektronisk søk i den digitaliserte utgåva 165

av diplomatariet.1 Til tider gjer ulik tolking av materialet, og dessutan forskjellen i undersøkingsmateriale, at eg dreg andre konklusjonar enn Seip. Delvis diskuterer eg opp mot Seip i brødteksten, og delvis i fotnotane. Diplom samla

Lagmannen i diplom

Prosent av samla diplom

1270–1279

1,7

1280–1289

117

1,7

1290–1299

239

9,6

1300–1309

346

11,3

1310–1319

325

1320–1329

456

13,8

1330–1339

501

13,2

1340–1349

707

102

14,4

1350–1359

438

6,9

1360–1369

468

6,8

1370–1379

459

6,3

1380–1389

462

1390–1399

508

101

17,4

5089

576

11,4

Figur 1. Tal på diplom der lagmannen opptrer, 1270–1399.

1 Materialet publisert etter 1934 omfattar Diplomatarium Norvegicum band XXI frå 1976, band XXII frå 1995 og band XXIII frå 2011. Diplomatarium Norvegicum er tilgjengeleg for elektronisk søk på https://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html (sist opna 11. desember 2018). Det er søkt på lagm* i samandraget, og på lag-m*, Logm*, log-m*, log m*, loghm*, logh m*, logh-m*, laugm*, laug-m*, laug m*, lagm*, lag-m*, lag m*, gma*, og legifer* i diplomteksten for å fanga opp alle dei diploma der lagmannen opererer som noko meir enn ein referanse.

166

Lagmannen frå bonde til aristokrat og elite Vi har påfallande få mellomalderdiplom der lagmennene og det juridiske virket deira er nemnt, før 1293, då vi har ganske god dokumentasjon om to rettssaker der lagmann i Gulating Sigurd Brynjulvsson til Aga var sentral (DN I, nr. 3; DN II, nr. 19; DN V, nr. 12, 14). Det vil ikkje seia at lagmannen er ein aktør som fyrst kom inn i norsk rettshistorie på 1200-talet. Men vi veit påfallande lite om lagmennene og rolla deira i samfunn og rettsliv før den tid (Tobiassen 1965, 153–162). Lagmennene si grunnleggjande oppgåve var å kjenna lova og å organisera tinget der lova vart handheva. Med andre ord var lagmannen ein nøkkelperson i organiseringa av eit samfunn, fordi han – litt enkelt sagt – skulle sikra at samfunnet vart styrt av lov og rett og ikkje rein makt. Lagmenn, og personar som utførte liknande oppgåver, kjenner ein difor frå mange stadar i Europa etter dei mange krisene som innleia mellomalderen for om lag 1500 år sidan. I den keltiske rettstradisjonen vart dei kalla brehon, i den frankiske (og italienske og tyske) for scabini, medan dei i Norden altså vart kalla lagmann – lǫgmaðr. Det er umogeleg å seia noko om når lagmannsvervet oppstod i dei områda som i dag utgjer Noreg. Den fyrste samtidsskildringa ein har av lagmenn i det norske kulturkrinsen, er frå den irske Annals of the Four Masters – Annála Ríoghachta Éireann – frå 969. Her heiter det at ein hær frå Hebridane gjorde strandhogg i Irland under leiing av «Lagmannaibh na n-Innsedh» (lagmenn frå øyane) tre år tidlegare, i 966 (Wolf 2007, 212; O’Donovan 1856, 698–699). Her er altså lagmennene høvdingar og slik politiske aktørar, og det er difor dei let etter seg spor i kjeldene. I Noreg ser derimot lagmenn ut til å ha spelt ei langt meir tilbaketrekt rolle. Det er påfallande at historieverk som Historia Norwegie (Den eldste Noregshistoria), Ágrip eller Historia de antiquitate regum Norwagiensium, alle frå siste halvdel av 1100-talet, ikkje nemner lagmenn i det heile, sjølv om dei handsamar lagting og ting. Denne gruppa juridisk kunnige personar er òg knapt nemnd av Snorre Sturlasson i kongesagaene hans. Dei få gongane Snorre nemner lagmenn, er det svenske lagmenn som spelar ei rolle i historia. I den svenske tradisjonen var lagmennene mektige og var ein slags høvdingar med militære funksjonar ved sida av dei rettslege. Dette ser altså òg ut til å ha 1 67

vore tilfellet på Hebridane, som var ein del av den norske kulturkrinsen, men ikkje i sjølve Noreg. I staden for lagmenn har ein kjeldegrunnlag for å seia at det fanst lovkloke menn som må ha hatt ein funksjon på tinget. I Gula tingslova og Gulatinget framhevar den norske historikaren Knut Helle både Torleiv Spake – opphavleg frå Gulatings-området, men seinare busett i Frostating – på 900-talet, Atle i Gulatings-området på fyrste halvdel av 1000-talet og Besse i Borgartings-området på siste halvdel av 1000-talet (2001, 41). Lagmennene som vert nemnde i Egil Skalla grimssons saga og Þingasaga med Sigurd Ranessons prosess, er det derimot vanskeleg å vita om er reelle eller eit resultat av dikting (Helle 2001, 42).2 Difor er det fyrst i Håkon Håkonssons saga vi får ein meir inngåande kunnskap om norske lagmenn. Sagaen skildrar livet til kong Håkon IV Håkonsson frå 1204 til 1263, og er skrive like etter hans død. Ifølgje sagaen var lagmennene i Noreg i 1223 kalla inn til Bergen saman med viktige personar frå heile riket, for å seia fram kven dei meinte var rette arving til den norske trona. Desse lagmennene var Gunnar Grjonbak, Bjarne Mårdsson og Torsten Åmundsson frå Frostating, Dagfinn bonde og Åmund Remba frå Gulating, Øystein lagmann og Tord Skulle frå Borgarting, og Sekse frå Haug og Tord Gudmundson frå Eidsivating (HH, 79). Det ligg i namnet at Dagfinn var av bondeætt, medan Håkon sjølv adresserte Gunnar Grjonbak og Amund Remba som bonde (HH, 83–84). Gunnar Grjonbak omtala òg seg sjølv både som fattig bondeson og som småbondeson (HH, 83). Tord Skolle sa ikkje noko om eigen sosial bakgrunn, men presiserte at han var skikka til å skifta saker mellom bønder og ikkje kongar (HH, 85). Sakse frå Haug og Tord Gudmundsson3 kommenterte ikkje eigen sosial status og sa ikkje noko om virket sitt, men berre samstemte i dei andre lagmennene sine utsegner om at det var Håkon som var rett konge

2 Helle kjem til at dei austnorske kristenrettane og Frostatingslova derimot indikerer eksistensen av lagmenn på Austland i Trøndelag før i Gulatings-området, som kan ha kome til etter påverknad frå Sverige. Men det tynne kjeldegrunnlaget for dette resonnementet kan rett og slett skuldast reine tilfelle og kan ikkje sluttast frå. 3

Dette er mogelegvis den Tor lagmann – «Þore loghmanne» – som er nemnd i DN II nr. 4, 5.

168

(HH, 85–86). Bjarne Mårdsson fekk ikkje ordet, men han var av Tjøtta- ætta og slik sett ingen vanleg bonde. Ein veit ikkje noko om bakgrunnen til Torsten Åmundsson, som heller ikkje gav ei eiga utsegn i saka, ifølgje sagaen. Spørsmålet om arverett til trona er ikkje noko lite juridisk spørsmål, og Gunnar Grjonbak og Tord Skolle kan ha eksplisitt spelt ned eigen sosial status og kvalifikasjonar for å slik redusera ansvaret dei tok på seg med å gje ei utsegn i denne viktige og store saka. Samstundes er det grenser for i kor stor grad ein kan fråvika den allmenne oppfatninga utan å mista truverdet. Gunnar, Dagfinn og Amund sin bondebakgrunn kan det ikkje stillast spørsmål med, sjølv om det ikkje er nokon grunn til å tru at dei på nokon måte var småbønder (sjå Ugulen 2007, 55–75 om bondeomgrepet). Inntrykket ein sit igjen med, er dermed at det ikkje var frå aristokratiet at ein rekrutterte lagmenn på byrjinga av 1200-talet. Men den alt nemnde lagmannen i Gulating, Sigurd Brynjulvsson til Aga, som vi finn i samband med to rettssaker i 1293, var derimot aristokrat. Når vi møter Sigurd Brynjulvsson fyrste gong i eit diplom frå mai 1285 (DN V, nr. 13), er det som medlem av formyndarstyret til kong Erik II og som «herra Siugurðr logmaðr». Tittelen herra viser at Sigurd Brynjulvsson var riddar og høyrde til den politiske eliten i landet (Helle 1972, 364–365). Kva hadde skjedd mellom møtet i Bergen i 1223 og i 1285? Sjølv om Gunnar Grjonbak og Dagfinn bonde ikkje stamma frå noko aristokrati, så var dei begge Sverre Sigurdsson sine støttespelarar, og opptrer i Sverres saga (197–198 og 234). Kong Sverre sin kamp for den norske trona kan òg sjåast på som ein kamp mot det herskande aristokratiet si politiske makt, og sigeren gav nettopp rom for framveksten av ein ny politisk elite (Helle 1972, 82). Slik sett er det typisk at Gunnar Grjonbak, som altså vart titulert som bonde, og som ifølgje han sjølv kom frå heller smålåtne kår, vart far til seinare erkebiskop Eiliv Smorbak (Bjørgo 2009). Men enno viktigare når det gjeld den dramatiske statusendringa til lagmennene i løpet av 1200-talet, er at kong Sverre gjorde dei til kongelege tenestemenn. Lagmannen må opphavleg ha vore ein lovklok mann som tinget valde som sin ombodsmann. Han hadde som oppgåve å hugsa kva som 1 69

var rett, og organisera tinget slik at det kunne handheva retten (Robberstad 1976, 146). Det er lite truleg at dette var ein småkårsbonde. Men det er òg ganske naturleg at det ikkje var ein aristokrat. For heile poenget med å organisera eit ting var nettopp å fri seg frå maktforholda i samfunnet elles og erstatta dei med ei samla samfunnsmakt som låg til tinget. Det er ikkje med dette sagt at tinget var eit sosialt utjamnande organ som sikra kvar mann lik makt og status. Men plikta til å møta på tinget for sjølv bønder som ikkje hadde råd til arbeidshjelp på garden, og ordninga med reisepengar til tingmennene som møtte både på Gulating og Frostating, viser at sjølv lagtinget – den øvste tinginstansen – var meint òg for ein langt vidare krins enn dei som høyrde til det øvste sjiktet i samfunnet (Sunde 2017, 143). Straks lagmannen vart knytt til kongsmakta som kongeleg tenestemann, var det naturleg at han òg vart ein del av styringseliten. Gunnar Grjonbak var rådgjevar for kong Sverre ved sida av å vera lagmann, og Dagfinn bonde vart seinare kongen sin stallare, som i praksis ville seia juridisk rådgjevar, under kong Inge Bårdsson si regjeringstid 1204–1217 (HH, 31–32; Helle 2009). Med eitt sveip vart dermed lagmannen lausriven frå tinget og knytt til kongsmakta. Slik vart lagmannsvervet òg ope for medlemmar av aristokratiet, og det vart attraktivt for dei. Det er påfallande at det i Sverres saga ikkje er nemnt at kongen gjorde lagmennene til kongelege tenestemenn, truleg ein gong på 1180talet. Det er òg påfallande at utanom striden kring trona i 1223 er det eigentleg berre i tilsvarande mindre stridar om trona at norske lagmenn er nemnde i denne soga (HH, 32 og 172), og i samband med at både kong Håkon og hertug Skule ved eit høve overnatta hos Amund lagmann i Eidsivating (HH, 115 og 215). I ei kjelde frå rundt 1266 er det nemnt ein Amund lagmann i Tønsberg, Erling lagmann på Romerike og Sigurd lagmann i Oslo (Munch, 163; Seip 1934, 15, note 2; Regesta Norvegica II, 165). Men ved sida av to mellomalderdiplom, som vi skal sjå på nedanfor, er det ikkje andre kjelder til lagmennene og deira virke før etter Landslova av 1274. Dette kjem nok ikkje av at dei var uviktige i det norske riket fram til 1200-talet, men berre at dei var politisk uviktige. Dermed hadde dei ikkje ein plass i kongssagaene, som noko for enkla kan karakteriserast som politisk historieskriving. Det viser òg at 170

tinget generelt, og sjølv lagtinga meir spesielt, ikkje normalt var storpolitiske organ. Det var ikkje til å unngå at å knyta lagmannsvervet til kongs makta førte til at lagmannen i større grad vart ein politisk aktør – ikkje minst fordi det skjedde under styret til kong Sverre, som i heile si regjeringstid var i strid med andre som gjorde krav på det norske trona. Gunnar Grjonbak vart gjord til lagmann av kong Sverre medan Øystein Erlendsson framleis var erkebiskop, som vil seia før 1188. Tolv år seinare, som vil seia vinteren 1200, var Simon lagmann ein av åtte som i Sverres saga vert rekna som hovudmenn i eit opprør, som byrja med at ein drap alle kongen sine sysselmenn i Vestfold, Østfold og på Ringerike (Sverres saga, 212). Simon lagmann er dermed ein politisk figur, slik i alle høve Gunnar Grjonbak og Dagfinn bonde var det, men var altså kong Sverre sin fiende og ikkje ven. Det er truleg at Simon lagmann – «Simun logh maðr» – er den same personen som var lagmann for Fillip, som sat som konge i Oslo-området mellom 1207 og 1217. Han skal ha dømt i ei sak som gjaldt munkane på Hovedøya sin rett til ein gard i Follo på byrjinga av 1200-talet (DN I, nr. 3). Dette er, saman med eit diplom om fiskerettar i Lom (DN II, nr. 4), det eldste vitnesbyrdet vi har frå mellomalderen frå eit rettsleg dokument som seier noko om ein lagmann og hans virke. Vi har sett at rundt 1266 er tre lagmenn nemnde i eit grenseoppgangsdokument på Austlandet. Dernest er det i 1279 at ein på ny har eit mellomalderdokument der ein lagmann er nemnd, nemleg Amund lagmann i Oslo – «herra Ammundi logmaðr» – som er vitne på eit makeskifte av gardar (DN II, nr. 19). Ein kan merka seg at Amund, på same viset som den alt nemnde Sigurd Brynjulvsson til Aga, er titulert «herra» og altså er riddar. Lagmennene Amund og Sigurd var ikkje dei einaste. Lagmann i Frostating frå 1307 til 1322, Sigurd Jonsson (DN II, nr. 89; DN III, nr. 127), Haldor lagmann i Ryfylke i 1295 (DN II, nr. 35), og lagmann deretter i Ryfylke 1299 til 1308, Sigurd Ormsson til Randøy (DN II, nr. 54; DN IV, nr. 76), lagmann i Oslo i 1302 Hauk Erlendsson (DN I, nr. 93; DN II, nr. 66), seinare lagmann i Gulating 1303 til 1322 (DN I, nr. 97, 165), Heming lagmann, som berre er nemnd ein gong i 1308, og lagmann Guttorm Kolbjørnsson i 171

Tønsberg frå 1304 til 1333 (DN II, nr. 72; DN I nr. 224), var alle riddarar og titulerte «herra» med jamne mellomrom.4 Var det minst ein lagmann som var ein del av det høgare aristokratiet i kvart lagdøme på slutten av 1200- og byrjinga av 1300-talet? For perioden 1279–1299 finst det berre bevart 26 mellomalderdiplom der lagmannen opptrer, og av desse er berre seks frå Frostating og ingen frå Eidsivating. Dette må ein ha i minnet når ein slår fast at det på slutten av 1200-talet sat ein riddar som lagmann i Borgarting og to i Gulating. Utvidar vi perioden fram til 1319, har vi bevart 55 mellom alderdiplom frå Gulating, 29 frå Borgarting, 16 frå Frostating, men berre sju frå Eidsivating. På byrjinga av 1300-talet sat ein riddar som lagmann i Frostating, to i Gulating og ein i Borgarting. Det kan dermed vera kjeldesituasjonen som gjer at vi ikkje kjenner nokon riddar som lagmann i Frostating og Eidsivating før 1300, og ikkje i Eidsivating etter 1300. Desse tala gjev difor grunn til å spekulera i om det i løpet av 1200-talet utvikla seg ein praksis for at det skulle vera minst ein lagmann som var ein del av det høgare aristokratiet i kvart lagdøme. For dersom vi returnerer til Håkon Håkonssons saga, så hadde kongen sin eigen juridiske rådgjevar i Dagfinn bonde som lagmann i Gulating, og han hadde Gunnar Grjonbak, som hadde vore bestefaren konge Sverre sin mann, som lagmann i Frostating. Desse støtta hans krav på trona i 1223 med vektige innlegg. Ein kan spekulera på om kong Håkon IV, og seinare sonen kong Magnus VI, heldt fast ved å utnemne sine lojale støttespelarar som ei form for hovudlagmenn i kvart av dei fire lagdøma på det norske fastlandet. Dei lojale støttespelarane hadde slik politisk makt og vart dermed ein del av styringseliten, som festna seg i eit nytt aristokrati. I så fall er det denne ordninga vi ser restane av på slutten av 1200-talet og byrjinga av 1300-talet, med lagmenn som er riddarar.

4 Seip 1934, 67 note 3 nemner seks lagmenn som var riddarar i Gulating, men oppgjev ikkje kven dei var, eller kjeldene til konklusjonen. Difor veit eg til dømes ikkje om han rekna «herra» Sigurd til Shetland mellom dei, noko eg altså ikkje gjer, sjølv om eg likevel kjem til same tal.

1 72

Dersom resonnementet ovanfor er korrekt, var lagmenn frå det høgare aristokratiet ein del av ein styringstradisjon i det norske riket på 1200-talet. Meir sikkert er det at lagmannen var ein del av den regionale eliten. Dersom vi igjen ser på lagmann i Gulating, Sigurd Brynjulvsson til Aga, så kom han frå ein familie som alt var ein del av det øvste sosiale sjiktet i Hardanger. I eit tapt mellomalderdiplom som vart publisert i 1781, gjer far hans, Brynjulv i Aga, eit makeskifte med svogeren sin Peter ung til Sandven (Schnabel 1781, 2. vedlegg s. 3). Peter ung til Sandven var far til sysselmann i Hardanger, Peter på Sponheim (Opsahl 2009). Peter Sponheim og Sigurd Brynjulvsson var dermed søskenbarn. Dei var begge riddarar (DN II, nr, 64) og ein del av same norske styringseliten samstundes som dei sjølvsagt var ein del av den lokale eliten. Vi finn dei begge som dommarar i ein tvist mellom brukarane på garden Bleie litt lenger inn i Sørfjorden. I 1293 møttest på Aga broder Gunnar og Eirik frå Lysekloster med sine to leiglendingar på Ytre Bleie, og motparten Nikolas prest og Ivar Bleie, Gaute og Tormod, som representerte Indre Bleie. Striden gjaldt ulike rettar og plikter i granneforholdet, og både Lysekloster og den lokale kyrkja sine interesser var involverte. Truleg difor var det viktig å setja domstolen med personar frå den lokale eliten, og avgjerda vart teken av Sigurd lagmann, Torolf på Jåstad, som høyrde heime i det lågare aristokratiske sjiktet, sysselmannen Peter på Sponheim og Jon prest – «Sigurðr logmaðr. Þorolfer a Jastoðom. Petr a Spannæimi. Jonn prestr» (DN IV, nr. 6). Domen vart skriven på eit pergament i to likelydande deler. Mellom dei to delane vart det så skrive cirografa. Deretter skar ein dokumentet i to med ei bølgjande linje gjennom ciro grafa, slik at ein med å leggja dei to dokumenta saman skulle kunne sjå at dei var originale og ikkje forfalskingar. Dette var etter Landslova ein framgangsmåte ein skulle nytta når ein inngjekk ekteskapsavtalar og ved kjøp av fast eigedom dersom lagmann, sysselmann eller andre gode menn ikkje var til stades og kunne setja seglet sitt på dokumentet, eller det ikkje var vitne på staden som seinare kunne bera fram vitnesbyrd i ei rettssak (sjå til dømes DN XII, nr. 10; DN I, nr. 101, 124; DN II, nr. 362), sjå Kjøpebolken kapittel 11. Men vi har altså sett at lagmannen og ikkje mindre enn tre andre gode menn var til stades, og 1 73

truleg var det dei som sette på dei fire segla som seinare har falle av Bleiediplomet. Det var med andre ord fullstendig upåkravd i tillegg å laga eit cirographum, men truleg vart det likevel gjort av same grunn som at retten var så prominent samansett – det var mykje som stod på spel for tunge institusjonar og vektige personar (Sunde 2009, 114–115). Ting, lovgjeving og lagmannen Lagmannsriddarane var ein type lagmenn som snart skulle forsvinna. For det er påfallande at det knapt vart henta inn lagmenn frå det høgare aristokratiet etter 1310. Dette skuldast nok at det politiske ved lagmannen sitt virke vart redusert utover i fyrste halvdel av 1300-talet, og lagmannen vart igjen ein lokal stormann med rettslege oppgåver, meir lik slik han truleg hadde vore fram til slutten av 1100-talet. Det er fleire grunnar til at lagmannsvervet endra seg radikalt på siste halvdel av 1100-talet, og så endra seg tilbake igjen på fyrste halvdel av 1300talet. Ei politisk forklaring kan vera at makt vart sentralisert og frigjord frå våpenmakt og i staden utøvd av ein administrasjon. I ein slik samanheng vart endringa av lagmannsvervet ei tilpassing til ein ny politisk situasjon der lagmannen gjekk frå å ha ei lokal og regional tilknyting til òg å ha sterke band til ei rikspolitisk sentralmakt. Det forklarar ikkje kvifor lagmannsvervet byrja å endra seg tilbake igjen etter vel eitt hundre år. Kanskje finn ein forklaringa om ein ser på det rettslege i tillegg til det politiske. Som alt nemnt er ikkje lagmannen nemnd i til dømes Historia Norwegie frå siste halvdel av 1100-talet. Det er derimot dei norske lagdøma. Her vert det forklart at det i sjølandet er fire lagdøme: Viken i området rundt Oslofjorden, så Gulating, Trondheim og Hålogaland. I Oppland eller Austlandet er det fire andre lagdøme, som er Romerike, Telemark, Hedemarken og Gudbrandsdalen (Den eldste Noregshistoria, 13–16). Lagtinga finn ein òg nemnde i kongesagaene til Snorre Sturlasson, skrivne på byrjinga av 1200-talet, og han hevdar at det var Håkon den gode som sette Gulating og Frostating i si regjeringstid mellom 933 og 961 (Helle 2001, 30). Begge skildringane er truverdige, men dei fortel oss eigentleg ganske lite om dei ulike lagdøma sin oppkomst, om omorganiseringar, samanslåingar og så vidare. 174

Det ein kan vita ganske sikkert, er – med den norske rettshistorikaren Knut Robberstad sine ord – at «den seden å halda ting er utgamal og har funnest i mange land» (1976, 134). Ein må tenkja seg at i eit ættesamfunn har ein interne reglar for å løysa konfliktar. Straks ein ønskjer å samhandla på tvers av ættene, så treng ein eksterne, felles reglar og konfliktløysingsorgan. Slik samhandling vil omfatta til dømes handel og forsvar. Ein må tenkja seg at tinget då veks fram. Ein kan seia at bymøtet på Agora i Athen var eit ting, og det same var bymøtet på Forum Romanum i Roma og synoden i den katolske kyrkja. For overalt i Europa fanst det ulike tingordningar, og Noreg var ikkje noko unnatak. Men når vaks lagtinga fram? Tinget var i utgangspunktet eit lokalt organ, og ein snakkar gjerne om bygdetinget som det lågaste tingnivået. Sanninga er at ein ikkje har god og detaljert kunnskap om tingorganiseringa før om lag 1200. Men det finst ei rad referansar til ting i den eldre Gulatingslova og i Frostatingslova. Dei er begge nedteikna slik vi kjenner dei i dag rundt 1260, men innhaldet er eldre, og tidvis svært mykje eldre. Tinget vi møter i desse rettsbøkene, ber preg av å vera eit organ ein kalla saman ved behov. Det vil seia at skjedde det eit drap i ei ølstove, så skulle ein kalla saman alle i stova til eit ølstoveting der og då for at konflikten ikkje skulle eskalera (G 150). Var det derimot ein konflikt om bruk av ei fjellstrekning, skulle det kallast saman til ting på den ordinære tingstaden. Då skjedde samankallinga ved at det vart sendt rundt ei bodstikke eller tilsvarande (Sunde 2017, 141–142). Kor stort område som var dekt av det lokale tinget, må ha variert med dei geografiske tilhøva. Men ein kan tenkja seg at dei lokale tinga omfatta område som om lag var på storleik med det som i dag utgjer eit prestegjeld. Lagtinget var derimot regionalt og ikkje lokalt. Det vil seia at samankalling ved behov var så tidkrevjande at heile poenget med rask samankalling for å løysa ein konflikt som elles ville eskalera, fall bort. I staden møtte lagtinget regulært ein gong i året. Det vil seia at det i utgangspunktet fanst få kontaktflater til å skapa fellesskap og felles forståing. Då måtte ein i staden ha reglar og nokon som forvalta og formidla reglane. Slik ser ein at med framveksten av lagtinget vaks òg lagmannsvervet fram – dei to er uløyseleg knytte til kvarandre. Sam175

stundes er strukturen til lagtinget, og heilt sikkert lagmannsvervet sin, tufta på ordningar som ein òg fann på lokalt nivå, men som måtte tilpassast det regionale nivået. Ei organisering av eit regionalt ting som lagtinget fordrar ikkje ei kongsmakt. Alltinget på Island er eit døme på krevjande organisering av eit ting for eit stort område utan ei sentralmakt. Difor er det slett ikkje nødvendig at lagtinga på det norske fastlandet vaks fram med kongsmakta på 900-talet, men kan vera langt eldre. Samstundes er det naturleg at framveksten av ei kongsmakt påverka organiseringa av lagtinga. Ikkje minst fordi tinget kunne gjera teneste som ein arena for kommunikasjon mellom kongsmakt og undersåttar. Det gjaldt særleg lagtinga, som møtte på faste tidspunkt og ikkje vart kalla saman etter behov. Som vi alt har vore inne på, er samstundes inntrykket at den politiske verksemda ikkje hovudsakleg var knytt til tinget. Dette var det som endra seg i løpet av 1100-talet, og som gjorde at lagmannsvervet etter kvart vart knytt til kongsmakta. Framveksten av ei kongsmakt påverka altså tinget. Samstundes utfordra dette i seg sjølv ikkje grunnstrukturar i samfunnet. Men framveksten av ei kongsmakt var berre eit forvarsel om at større endringar var på gang. Kristninga fekk dramatiske konsekvensar gjennom å endra verdigrunnlaget i samfunnet. Ikkje minst ideen om at mennesket er skapt i Guds bilete hadde konsekvensar for både ættesamfunnet og trælehald. Denne endringa i menneskesyn gjorde at individet tok steget ut av ætta og fekk både rettar og plikter i kraft av seg sjølv. Det hadde vore ætta som betalte kompensasjon for eit drap eit ættemedlem hadde gjort til den drepne si ætt, som betalte eit ættemedlem si gjeld, og som tok ansvar for uføre og gamle ættemedlemmar. På 1200-talet ser vi at dette systemet var i oppløysing, ei utvikling som truleg tok til i løpet av 1100-talet (sjå generelt Johnsen 1948, men ein skal òg ha Vogt 2010 i minnet). I Frostatingslova er det ein eigen sjette bolk som handsamar kven som skal betala bøter til kven ved drap, og kor mykje. Her heiter det innleiingsvis, i kapittel 1 (F VI-1):

1 76

Her hefr upp oc segir í frá því er flestum er myrkt oc þyrftu þó marger at vita. Fyrer því at vandræði varra manna á millum. En þeir þverra er bæði höfðu til vit ok góðan vilia. Hvesso scipta scylldi ákveðnum bótum ef þar ero dœmdar (NgL I, 184.) Her byrjar fråsegna om det som for dei fleste er mørkt, men som mange likevel vil trenga å vita, for fiendskapen veks mann og mann imellom, og dei minkar i tal som både hadde vit og god vilje i spørsmål om korleis bøter skulle fastsetjast om dei vart idømde. (Hagland og Sandnes 1994, 98.)

Det er mogeleg at denne bolken er skriven til lova på byrjinga av 1200talet då ættesamfunnet var i oppløysing. På det tidspunktet vart den alt nemnde lagmannen i Hålogaland, Bjarne Mårdsson, truleg henta til Gulating for å koma med eit tillegg til den eldre Gulatingslova om dei same spørsmåla (Helle 2001, 17), som vart den 16. bolken i lova slik vi kjenner henne i dag. Når ætteansvaret etter kvart fall bort, måtte nye reglar erstatta dei gamle for at samfunnet ikkje skulle gå i stå. Tanken om mennesket som skapt i Guds bilete gjorde òg trælhald problematisk, men ikkje meir enn at kyrkja lenge sjølv var ein stor slaveeigar (Iversen 1997, 18–19 og 289–290). Det er det problematiske med trælhald etter kyrkjeleg lære som er bakgrunnen for at det i Kristendomsbolken i den eldre Gulatingslova står i kapittel 4 og 5 at det skal gjevast fri ein træl kvar jul både i det samla Gulating og i kvart av fylka som inngjekk i lagtingsområdet. Men òg meir verdslege omsyn var ein medverkande faktor, som at trælhaldet var mindre lønsamt enn å ha frie leiglendingar til å driva jorda (Helle 2001, 129–132, som legg meir vekt på økonomi enn kyrkjeleg lære). Resultatet vart at i løpet av 1100-talet fall denne sosiale og økonomiske samfunnsstrukturen bort i Noreg (Helle 2001, 129). Dette hadde ein liknande konsekvens som bortfallet av ættesamfunnet, nemleg at gamle ansvarsstrukturar måtte erstattast av nye, og det måtte utviklast ordningar for småtjuveri, oppdyrking og jord- og husdyrleige og andre reglar som gjorde samfunnet i stand til å møta fattigdomsutfordringa. Så grunnleggjande utfordringar er vanskelege å møta utan ei overordna kraft som kan trumfa dei mange samfunnsinteressene, og 177

som kan utvikla vidtrekkande og heilskaplege ordningar. Kongsmakta hadde heilt sidan Håkon den gode utvikla leidangsordninga på fyrste halvdel av 900-talet og hatt ansvaret for den ytre freden. Med oppløysingstendensane i samfunnsstrukturar på 1100-talet fekk kongsmakta ei større og større rolle å spela for å sikra den indre freden i riket. For å fylla den oppgåva måtte kongsmakta ha eigna instrument. Eitt slik instrument var å få knytt til seg lagmannen, som var den som hugsa og framførte retten på tinget. Dette er ei viktig årsak til at lagmannen vart ein kongeleg tenestemann og ein politisk figur under kong Sverre frå 1180-talet av. I Kongsspegelen frå midten av 1200-talet var det å skapa det gode samfunnet gjennom det å døma eit sentralt tema (Sunde 2014, 136–137 og 142). Dette var eit danningsverk laga for prinsar og unge aristokratar ved hoffet som skulle inn og fylla roller i den framveksande sentraladministrasjonen. Så skal det leggjast til at lagmannen ikkje var nokon dommar, men berre la til rette for dommen som skulle fellast. Dette skal vi koma tilbake til. Dømande verksemd er i seg sjølv ikkje eit eigna middel til å svara på eit samfunnsbehov for reform – det tek for lang tid å tilfredsstilla eit reformbehov gjennom å ta avgjerder i einskildsaker. Av den grunn fekk lovgjevingsideen så stort gjennomslag i Noreg. Sjølve tanken om å regulera eit samfunn gjennom på førehand avgjorde rettslege normer som dekkjer alle samfunnsområde, er på ingen måte naturleg. Han veks fyrst fram når eit samfunn har eit stort samvirke mellom samfunnsmedlemmane som fordrar førehandsregulering. Det fekk ein i Europa på 1200-talet. Gjennom studiet av romersk rett på universiteta som vaks fram frå midten av 1100-talet, spreidde ideen om lovgjeving seg med studentane. At det fanst nordmenn som studerte romersk rett, ser ein av at både den eldre Gulatingslova og Frostatingslova inneheld idear og konkrete reglar henta frå romersk rett. Til dømes heiter det i den eldre Gulatingslova at dersom ein træl har oppført seg som om vedkomande er fri, og har vorte sett på som fri av andre i 20 år, så er trælen ein fri mann (G 61). Dette er ein regel vi òg finn i den romerske samlinga av lover kalla Codex, som vart lesen og studert av studentar frå 1100-talet av (Codex 7.22.2, sjå Buckland 1970, 649). Kor raskt kunnskap om 1 78

romersk rett påverka norsk rett, er det mogeleg ein kan lesa ut av to andre reglar i den eldre Gulatingslova. I både Kristendomsbolken og Mannhelgebolken finst det reglar om straffefritak for den psykisk sjuke drapsmannen (G 32 og 164). Truleg er regelen henta frå 1. og 48. bok i Digesta, eit hovudverk innan romerretten slik han vart lesen og undervist i mellomalderen (Pickett 1952, 26–27 med referansar til Digesta 1.18.14 og 48.9.9). Regelen i Kristendomsbolken står i den delen ein reknar vart gjeven av Magnus Erlingsson i samband med at han vart krona til norsk konge av erkebiskopen i 1163 eller 1164. I så fall vart ein romarrettsleg regel tatt inn i norsk mellomalderrett berre tiår etter at studiet av romersk rett var etablert i Bologna i Italia. Liber Augustalis frå 1231 for kongeriket Sicilia er den fyrste lovboka i Europa i mellomalderen etter romersk modell. Den var nok kjend i Noreg, men det er uvisst i kor stor grad ho påverka framveksten av ein lovgjevingsidé her. Derimot kan ein vera sikker på at Las Siete Partidas spela ei sentral rolle. Den vart laga i kongeriket Castilla på Den iberiske halvøya mellom 1255 og 1265. Våren 1258 vart prinsesse Kristina, dotter av Håkon IV Håkonsson og søster av seinare kong Magnus VI Lagabøter, gift med prins Felipe, bror av kong Alfonso X som dreiv lovarbeidet. 100 personar frå det norske hoffet reiste til Castilla i hennar følgje hausten 1257, mellom dei merkesmannen Lodin Lepp, som var mellom dei fremste ved hoffet. Dei må under opphaldet i Castilla ha fått fyrstehandskunnskap om dette store og imponerande lovgjevingsarbeidet og tatt denne kunnskapen med tilbake til det norske hoffet (Sunde 2011, 58). Håkon IV hadde alt gjeve mindre lover for å møta det store behovet for endring i det norske riket, og i Håkon Håkonssons saga heiter det avslutningsvis då kongen døydde i 1263: «Hákon konungr lét í mörgu bæta lög ok landsrétt í Nóregi. Hann lét þat setja í bókina er nú eru kölluð hin nýju lög» (Þorleifur Hauksson 2013, 2:265). («Kong Håkon lot gi betre lover og landsrett i mange ting i Norge. Han lot skrive den bok som nå blir kalt ‘Nyloven’». HH, 314). Nylova er det som i dag er kjent som innleiinga til Frostatingslova, og er ei samling ulike lovbod som regulerer eit breitt spekter av samfunnsområde. Med den nye lovgjevingsideen var alt lagt til rette for å ta steget fullt ut og gje ei heil lovbok for det norske riket. 1 79

Vegen fram mot kong Magnus VI Lagabøters landslov av 1274 er lang og krunglete, og eit stort tema i seg sjølv. Her skal vi nøya oss med å seia at arbeidet med lovboka truleg tok til alt rundt 1260, sidan kong Magnus rekna far sin, Håkon IV, som medlovgjevar, slik det er hevda i eit anna bidrag til denne antologien, ag at lova byggjer delvis på eldre rett henta frå rettsbøkene som hadde vore i bruk på dei fire lagtinga – Gula-, Frosta-, Borgar- og Eidsivating – men justert opp mot det nye menneskesynet og tilpassa samfunnet sine behov for reform etter bortfallet av ættesamfunnet og trælehaldet. Dette var slett ikkje noka lita oppgåve, som er mykje av årsaka til at lovgjevingsprosessen tok om lag 15 år. Men likevel var dette den enklaste delen av jobben. For korleis kunne ein sikra at dei store reformene ikkje vart daude bokstavar i staden for levande rett? Vi har ovanfor hevda at dei same omsyna som gjorde at lagmennene vart gjorde til kongelege tenestemenn under kong Sverre på 1180talet, er dei same som motiverte lovgjevingsarbeidet på 1260- og 1270talet. Lagmennene vart sjølve nøkkelen til å gjera Landslova av 1274 til ein realitet gjennom si verksemd på tinget. Det var difor det var nødvendig å ha lagmenn som stod nær den politiske makta, og det var difor det var nødvendig å ha leiande lagmenn frå det høgare aristokratiet – dei skulle ikkje berre ha ein nærleik til den politiske makta, men òg autoritet og representera ei eiga makt som gjorde at deira ord fekk den tyngda det måtte ha for at Landslova skulle takast i bruk og få prega samfunnsutviklinga. Lagmannen var difor ikkje berre militær riddar med skjold og lanse, men ein rettsleg riddar med lovbok og penn som på tinget skulle nedkjempa gamle oppfatningar slik at det var fritt fram for eit nytt menneskesyn og nye former for omsorg for medmenneske. Den alt nemnde Sigurd Brynjulvsson til Aga var riddar og lagmann i alle høve frå 1285 til 1303. Hans etterfølgjarar som lagmann i Gulating, Hauk Erlendsson frå 1303 til 1322 og Bård Peterson frå 1325 til 1330 (DN XII, nr. 79), var òg riddarar. Sistnemnde var til og med truleg son til Peter til Sandven, og dermed søskenbarn av Sigurd Brynjulvsson. Herra Sigurd Ormsson, som var lagmann i Ryfylke under Gulating, var verksam fram til 1308. Sigurd Jonsson i Frostating var lagmann og riddar der, og var verksam fram til 1322. Herra 180

Guttorm Kolbjørnsson byrjar sitt virke i Tønsberg i 1304 og var verksam heilt til 1333. Men så var det slutt på riddarlagmennene, om ein ser bort frå ein «herra Gudþormar logmadar» som opptrer som lagmann i Oslo ved eitt høve i 1347 (DN II, nr. 282), og ein Trond, som vi finn i kjeldene titulert som riddar og som lagmann i Oslo ved eitt høve i 1368 (DN XIII, nr. 29). Truleg skuldast bortfallet av lagmenn som høyrde til det høgare aristokratiet, at det ikkje lenger var behov for nokon med deira nærleik til den politiske makta og deira autoritet, fordi Landslova ganske raskt fekk tilstrekkeleg politisk gjennomslag og autoritet i seg sjølv gjennom å svara på samfunnsutfordringane på ein måte som vann aksept og respekt. Noko som styrkjer denne teorien, er utbreiinga av Landslova. Ein har bevart 39 komplette manuskript og 49 manuskriptfragment frå 1300-talet.5 Det er vanleg å rekna med at 10 prosent av eit mellomaldermanuskript har vorte bevart fram til i dag. Men lat oss seia at ei lov har større bevaringsfrekvens, og at heile 20 prosent av alle manuskript av Landslova er bevart. I så fall er dei 86 bevarte manuskripta eller unike manuskriptfragmenta restane etter 430 manuskript av Landslova som fanst i Noreg i året 1400. Sidan dei fleste av manuskripta er frå 1350 eller før, så tek vi utgangspunkt i folketalet då, som var maksimalt rundt 500 000. I så fall fanst det på det tidspunktet eitt manuskript av Landslova per om lag 1.150 innbyggjar. Lat oss seia at kvar av lendmennene, kvar av sysselmennene og kvar av lagmennene i Noreg hadde eit manuskript av Landslova, at kvar biskop og abbed hadde det same, at det fanst eit manuskript på kvar festning, og 10 manuskript ved erkebispegarden og 10 andre på kongsgarden. Likevel ville det finnast eitt manuskript av Landslova per rundt 1.650 innbyggjar. Denne store utbreiinga indikerer at Landslova faktisk vart nytta (Bagge 2010, 219, men motsett Næshagen 2009). Då trong ho altså ikkje lenger draghjelp av lagmenn som vart tekne inn i det høgare aristokratiet.

5 Det er bevart om lag 210 einskildfragment av Landslova. Det er vanskeleg å slå fast eksakt kor mange manuskriptfragment desse einskildfragmenta utgjer. Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørck finn at desse er frå 49 manuskriptfragment, medan Anna Catharina Horn meiner det er tale om 45 (Rindal og Spørck 2018 1:50; Horn 2018, 7).

181

Lagmannen som dommar Det å ha lagmenn som riddarar var i seg sjølv ikkje nok til å sikra at Landslova fekk den effekten ho var tenkt. Trass alt kan ein ikkje identifisera meir enn 14 lagmenn for Fastlands-Noreg rundt 1300. Ein måtte ordna rettslivet slik at dei få lagmennene fekk maksimal påverknadskraft. Ei viktig endringa av rettslivet fann truleg stad ein gong mellom 1240 og 1260, men vi kjenner henne berre frå den nye lova som vi har sett truleg er omtalt i Håkon Håkonssons saga, og som kom til om lag 1260. Her heiter det at dersom ein av partane i ei sak ønskjer det, skal saka opp for lagmannen og ikkje på tinget. Rettsmøtet vart i så fall kalla eit lagstemne, og dette var noko radikalt nytt. Som vi har sett, var lagmannen opphavleg tinget sin ombodsmann, og hadde som oppgåve å organisera tingforretningane og framføre lova. Gjennom å framføra utvalde delar av lova i konkrete saker, fekk sjølvsagt lagmannen høve til å påverka domsutfallet, fordi han henta fram den delen av retten som han meinte skulle nyttast. Gjennom sin orskurd, som dette vart kalla, kunne dermed lagmannen påverka om noko var å rekna som eit lite eller eit stort tjuveri (Robberstad 1976, 145). Men tingmennene var ikkje bundne av lagmannen sin orskurd – noko anna ville òg ha vore merkeleg så lenge lagmannen var tinget sin ombodsmann. Etter at lagmannen vart ein kongeleg tenestemann under kong Sverre på 1180talet, var det derimot ikkje ei utenkjeleg utvikling at orskurden skulle verta bindande. Det vart den altså seinast 1260, dersom ei sak kom opp på lagstemne i staden for på tinget (Sunde 2005, 165–166). Det er alt sagt at ein ikkje har meir inngåande informasjon om lagmennene sitt virke før to saker i 1293 der lagmann i Gulating, Sigurd Brynjulvsson, var sentral. Den eine saka gjaldt den alt omtalte tvisten på garden Bleie. Den andre saka vart avgjord på eit lagstemne på Aga i februar 1293. Det året kom brørne Odd på Rogn og Hallrod på Ringheim til Aga i samband med at Einar Pinning gjorde krav på garden Byrkjar på Voss. Sigurd Brynjulvsson gav brørne medhald i odelskravet deira (DN II, nr. 32). Einar Pinning kan ikkje ha vore nøgd med avgjerda og må ha tatt saka vidare, for i mars same året vart dommen stadfesta av kong Erik og hertug Håkon (DN II, nr. 33). Lagmannen på 182

lagstemne erstatta berre bygdetinget, og formelt var lagtinget rette ankeinstans om ein var usamd i lagmannen sin orskurd (Tingfare bolken kapittel 11 og 12). Men når Einar Pinning ikkje tok saka til lagtinget, var det fordi lagtinget i utgangspunktet var bunde av lagmannen sin orskurd, dei òg. Det var berre dersom dei fann han i strid med lova, at dei kunne skriva til kongen og be han døma i saka, sidan kongen som lagmannen sin overordna ikkje var bunden av orskurden (Tingfare bolken kapittel 11). Dermed var det berre kongen som øvste dommar etter Landslova som reelt kunne gjera om lagmannen si avgjerd. Dette seier ein del om kva makt lagmannen fekk etter at ordninga med lagstemne vart innført ein gong før 1260 av kong Håkon IV.

Illustrasjon 1. Tvisten mellom brukarane på Bleie vart avgjord på Aga i Hardanger 26. mai 1293 av lagmann Sigurd Brynjulvsson på Aga, aristokraten Torolf på Jåstad, riddaren Peter på Sponheim og Jon prest. (Bleiediplomet. Foto: Manuskript- og librarsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen)

183

Lagmannen var òg einedommar i ein annan type saker, nemleg saker der sysselmannen hadde føreslått ei ordning som den skulda eller partane i saka ikkje ville godta. Sysselmannen hadde nemleg etter ei rettarbot frå 1280 ein rett til å inngå forlik med personar skulda for mindre brotsverk, og til å forlika personar som var i tvist. Det siste sjølv om berre éin av partane møtte. Dersom sysselmannen ikkje klarte å forlika ei sak, skulle han skrive ned saksfakta og senda til kongen eller lagmannen, og så skulle lagmannen gje sin orskurd i saka basert på det skriftlege dokumentet. I slike saker hadde lagmannen og hans orskurd mykje same rolla som på lagstemne, berre at det var sysselmannen som møtte og høyrde partane og ikkje lagmannen sjølv (NgL III, 8–9, artikkel 24). Det er altså fyrst med Landslova at den orskurden lagmannen avseier på lagtinget, vert bindande for domsmennene på lagtinget. Men det var berre eit spesielt utslag av ei generell ordning i Landslova med at lagmannen sin orskurd var bindande for alle andre enn kongen (Tingfarebolken kapittel 4). Her heiter det nemleg at dersom domsmennene – kalla lagrettemenn – er usamde, så gjeld det som lagmannen meiner er rettast. Berre med å skriva til kongen kunne lagrettemennene få ei overprøving av lagmannen sin orskurd. Slik ser vi enno tydelegare kor viktig det vart at lagmannen vart ein del av kongen sin administrasjon på 1180-talet, og kor sentral dette kom til å gjera lagmannen i rettspleia og for gjennomføringa av Landslova.6 No er det viktig å ha i minne at lagmannen ikkje avgjorde ei sak i detalj gjennom sin orskurd, men berre sette rammene lagrettemennene skulle avgjera saka innanfor. For å sjå korleis dette fungerte i praksis, kan vi til dømes tenkja oss at nokon har tatt opp eit lån for å kjøpa seg sauer og kyr etter å ha rydda seg jord som han skal leiga. Men etter kort tid vart store delar av garden skadd i ein flaum. Kjøpebolken, kapittel 5 i Landslova handsamar kva som skjer når ein eigedomslaus

6 Seip (1934, 39, jf. s. 116) ser utviklinga av domsordninga i Landslova som ein freistnad på å kontrollera lagmannen. Landslova er tufta på eit system av gjensidig kontroll, men eg vil hevda at hovudføremålet med endringa var å gje lagmannen makt til å sikra at lova vart etterlevd, som vert det motsette av det Seip hevdar.

184

mister evne til å betala gjelda si på grunn av brann, skipsbrot eller anna ulukke. I ei slik sak vil det vera lagmannen si oppgåve å finna fram til den aktuelle regelen, og avgjera om flaumskade skal reknast som ei tilsvarande ulukke som brann og skipsbrot. Den avgjerda er bindande for lagrettemennene. Derimot er det lagrettemennene som avgjer når vedkomande er i stand til å betala tilbake gjelda si. Ein ikkje uvesentleg grunn til at Landslova vart utbreidd og faktisk nytta skuldast nok dette samspelet mellom lagmann og lagrettemenn, mellom sentral lovgjevarvilje og lokal lovbruk. Lagmannen si makt var stor både på lagstemne og på lagtinget. Men kva så med bygdetinget? Vi har alt vore inne på at det er uklart kva område eit bygdeting omfatta. Med Landslova av 1274 vart skipreidetinget det lågaste tingnivået (Landevernsbolken kapittel 12). Eit skipreid var eit område som hadde plikt til å byggja, vedlikehalda, bemanna og rusta ut eit leidangsskip til leidangsflåten, som var den maritime forsvarsordninga alt frå 900-talet av. Området var om lag på storleik med eit prestegjeld i dag. I til dømes Finnmark, som aldri vart delt inn i skipreid, var det nettopp prestegjelda som var det lågaste tingnivået. Ein må rekna med at det var på dette tinget dei fleste sakene kom opp. I Landslova er det stort sett berre reglar for lagstemne og lagtinget, medan bygdetinget berre kort er nemnt som eit nivå på lik linje med lagstemne (Tingfarebolken kapittel 12). Samstundes finst det i Mannhelgebolken, kapittel 18 i Landslova ei regel om alle dommar. Her heiter det at réttari og tingmennene må samtykkja i lagretten si avgjerd. Ei slik sensurordning er nødvendig, fordi etter denne regelen er det ei plikt å ikkje følgja lova sin bokstav dersom han er for streng eller for mild. Men dersom ein ikkje følgjer lova sin bokstav, er det ein akutt fare for at avgjerda vert vilkårleg. Botemiddelet er altså at réttari og tinget skal samtykkja i avgjerda. Både den norske rettshistorikaren Absalon Taranger, Jens Arup Seip og andre har lese sysselmannen inn som réttari. Dersom ein studerer både Landslova og den påfølgjande rettarbota frå 1280 nøye, ser ein at réttari er lagmannen (Sunde 2014, 149–154). Med andre ord føreset Landslova at lagmannen skal ha same funksjon i alle store saker, på bygdeting eller lagting, som han elles eksplisitt er sagt i Landslova å ha på lagtinget – at hans orskurd er bindande. 185

For at lagmannen skulle kunne ha ein slik funksjon som Landslova og rettarbota av 1280 ser ut til å føresetja, måtte han reisa rundt og gje sin orskurd på bygdetinget ved sida av lagtinget. I ei rettarbot av Håkon V frå 1308 heiter det òg eksplisitt at lagmannen skal reisa med sysselmannen og setja rett lokalt: Þat skipum wer ok at logmaðr fari með syslu manni þa er hann ferr at rétta menn j syslu sina og hafa ij sueina a þeirra kost slikan sem syslu maðr hefir. Einn klerk skulu þeir baðir hafa þann er skrái alla doma ok laga orskurði er logmaðr segir manna j millum ok geri bref eptir sérhuerium laga orskurðinum einsliga vndir hans jnsigli. (NgL III, 76–77) Det skiper vi også, at lagmenn skal fare med sysselmannen når han farer for å håndheve rett over folk i sine syssel, og ha to sveiner på sin kost slik som sysselmannen, og en klerk som skriver ned alle dommer og den orskurd han [lagmannen] gjør mellom folk, og [som] setter opp brev etter orskurden under hans segl. (oms. Bagge mfl. 1973, 250)

Ei rettarbot frå seinare på 1300-talet føreset òg at lagmannen skal reisa for å setja rett (NgL III nr. 107, 194–195; Seip 1934, 23, note 6). Men Jens Arup Seip hevdar at «overfor brevenes vitnesbyrd om hvad som faktisk har funnet sted, og ikke funnet sted, må dette påbud fra det kongelige kancelli legges hen i bunken av middelalderens mange virk ningsløse forordninger» (Seip 1934, 22). Dersom vi ser på dei 576 diploma der lagmannen opptrer frå 1279 til 1399 som meir enn ein referanse, så er berre noko over 20 prosent sagt å vera forfatta utanfor ein by. Dette har sjølvsagt vore vanlegast i dei områda der lagmannen ikkje har hatt tilhald i ein by, som vil seia Jemtland, Ryfylke og til ein viss grad Eidsivating.7 Men det er samstundes berre 96 av diploma som er frå desse tre rettskrinsane, og det har heller ikkje vore heilt uvanleg at lagmannen har reist og sett rett lokalt i dei andre rettskrinsane. Samla sett er det likevel slik at lagmennene ser ut til å ha hatt tilhald i

7 Samstundes var til dømes lagtinget i Jemtland gjerne halde ved kongsgarden Berg, og Avaldsnes, og seinare Stavanger, har hatt same funksjon som ein fast tingstad i Ryfylke. Sjå Seip 1934, 31–32.

186

byane, og at folk heller har reist til lagmannen enn lagmannen ut til bygdene. Eit døme på dette har ein frå Bergen i 1329. I denne saka gjorde brørne Romund og Ottar krav på erstatning frå tenestedrengen Olav fordi «moder þeira misforst j hans hondom» (mor deira døydde medan ho var i hans varetekt). Olav hevda at han var heilt utan skuld i det som hende. Bevis var tekne opp lokalt i Hardanger, og så reiste seks av lagrettemennene til lagmann Bård Petersson i Bergen med eit provsbrev. To av lagrettemennene frå Hardanger – Arne i Aga, som var svigerson til tidlegare lagmann i Gulating Sigurd Brynjulvsson, og lensmann Ogmund Olavsson – deltok deretter mellom dei ni lagrettemennene som saman med lagmannen avgjorde saka, og fann at Olav var fri alt ansvar og difor ikkje skulle betala erstatning. Deretter vart dommen skriven og forsegla, og så tok dei han med seg tilbake til Hardanger, der dommen vart effektuert (DN III, nr. 153). Ein annan indikasjon på at folk reiste til lagmennene meir enn lagmennene reiste på rundreise, ser ein av når mellomalderdiplom der lagmannen opptrer, er skrivne. Av dei 576 diploma der lagmannen opptrer, er det 531 som vi kan tidfesta til ein bestemt månad eit bestemt år. Av desse er 59 (11 prosent) skrivne i juni, som er den månaden det årlege lagtinget i alle dei fire lagdøma skulle haldast (Tingfarebolken kapittel 7). Heile 98 (19 prosent) er derimot skrivne i mars,8 medan berre 30 (6 prosent) er skrivne i juli. Ser ein på mars, april og mai, og samanliknar dei med august, september og oktober, så ser ein at 194 (37 prosent) av diploma der lagmannen opptrer, er skrivne på våren, medan 106 (20 prosent) er skrivne på hausten. Dersom lagmannen verkeleg reiste på rundtur gjennom lagdømet kvart år, burde det ha vore skrive om lag like mange diplom kvar månad på kvar side av dei to mest intense sommarmånadane, og ingen månad burde skilja seg så sterkt ut som mars gjer. I staden har truleg folk reist til lagmannen og teke opp sakene sine – og då særleg eigedomssakene – før jordbruks sesongen for alvor tok til i april. Det er heller ingen store forskjellar

8 Seip (1934, 22) meiner at den rettslege aktiviteten alt 1300 var samla om eit hovudting, men det er vanskeleg å sjå av diplommaterialet.

187

1280–1289

1290–1299

1300–1309

1310–1319

1320–1329

1330–1339

1340–1349

1350–1359

1360–1369

1370–1379

1380–1389

1390–1399

No v

t Ok

p Se

Au g

l Ju

n Ju

i Ma

r Ap

r Ma

b Fe

n Ja

1270–1279

je n

mellom lagdøma. Frå til dømes 1320-talet har ein bevart 23 diplom der lagmannen opptrer frå Gulating, 29 frå Borgarting, 8 frå Frostating og 2 frå Eidsivating.9 Av desse er ni diplom i Gulating skrivne i mars, april og mai mot 14 i Borgarting, fire i Trøndelag og eitt i Eidsivating, medan det i august, september og oktober er skrivne tre i Gulating, seks i Borgarting og ingen i Trøndelag, og for november, desember, januar og februar er det skrive to i Gulating, sju i Borgarting, eitt i Frostating og eitt i Eidsivating.10

Figur 2. Når på året diplom er forfatta der lagmannen opptrer 1270–1399.

9 Det er dette tiåret mellom 1270 og 1399 som har jamnast fordeling av bevarte diplom der lagmannen opptrer mellom lagdøma. 10 Seip (1934, 48) meiner derimot at det er store forskjellar, og at samferdsle gjer at vinter og vår er tingtid på Austlandet, medan det er hausten som er tingtid på Vestlandet og i Trøndelag.

188

Illustrasjon 2. Mars var den månaden då lagmannen var mest involvert i rettstvistar. Dette var fordi ein gjennom vinteren hadde fått tenkt på, planlagt og diskutert ulike rettsforhold som ein ville ha avklart før våronna tok til og ein vart oppteken med heilt andre ting. (Fransk tidebok frå slutten av 1400-talet, Nasjonalbiblioteket Ms.8° 70, 2v og 3r. Foto: Nasjonalbiblioteket)

Dei større byane var administrasjons- og handelssentrum. Det vil seia at folk i bygdene hadde ærend der, og det fanst veletablerte og mykje nytta kommunikasjonsvegar. Det er difor mogeleg at det i rettskrinsane der Nidaros, Bergen, Skien, Tønsberg og Oslo låg, var meir naturleg at folk reiste til lagmannen enn lagmannen til dei.11 Det hadde òg den føremonen at dersom lagmannen sat i byen, visste ein kvar han var å finna. I område utan slike sentrum var det meir naturleg at lagmannen oppsøkte bygdetinga. Men heilt så enkelt er det ikkje, fordi ein ser at lagmennene i Skien, Tønsberg og Oslo reiste meir ut enn lagmennene i Nidaros og Bergen. Det kan delvis koma av kjeldesituasjonen: Ein har bevart 300 diplom frå 1279 til 1399 frå Borgarting der lagmannen

Seip (1934, 24) si forklaring er ikkje særleg overtydande.

189

opptrer, 166 frå Gulating og 66 frå Frostating, og då er det naturleg at talet på lagmannsavgjerder utanfor ein by er større i Borgarting enn dei to andre lagdøma. Men dette kan igjen koma av ein annan faktor, nemleg at Borgarting vart konsolidert seinare som eit lagting enn Gulaog Frostating, samla av sjølvstendige og ganske likeverdige rettskrinsar. I Frostating og Gulating var ikkje berre Nidaros og Bergen dominerande administrasjons- og handelssentrum, men det var lagting som hadde trekt til seg mindre rettskrinsar på eit tidlegare tidspunkt, så dei var truleg meir hierarkisk strukturerte, noko som igjen i nokon grad dikterte kven som reiste til kven. Lagmannen hadde opphavleg ikkje sete i byen. Dette skuldast ikkje minst at lagtingsordninga er eldre enn framveksten av bysentrum. I den alt nemnde Sigurd Brynjulvsson si tid som lagmann i Gulating var tingstaden framleis i Gulen ved munninga av Sognefjorden. Truleg var det fyrst ved hans død at han vart flytta inn til Bergen i 1303. Dette skreiv seg frå den alt nemnde framveksten av byar som Bergen som administrasjons- og handelssentrum. Men det skuldast nok òg at hans etterfølgjar, Hauk Erlendsson, ikkje var ein lokal stormann slik Sigurd Brynjulvsson hadde vore. Hauk Erlendsson var frå Island og son av ein stormann der, var riddar, var lagmann på Island ei tid før han vart utnemnd til lagmann i Oslo av hertug Håkon, og var verksam i Oslo i alle høve i 1302 (sjå elles Helle 1972, 589–599). Han hadde altså ikkje sjølv noka tilknyting til Gulating, men berre til Håkon Vs administrasjon. Då var det naturleg for han å ha tilhald i Bergen og leggja lagtingsmøta dit. Sigurd Brynjulvsson hadde eit behov for eigna lokale for si verksemd som lagmann som hans etterfølgjarar i vervet, med tilhald inne i Bergen, ikkje hadde. Det er viktig å forstå lagmannsstova – som opp gjennom historia har vorte kalla Storstova – på Aga i dette perspektivet. Denne stova har vore del av eit større bygningskompleks og har truleg utgjort den delen av bygningskomplekset som var knytt til lagmannsvervet. Statsstipendiat Guttorm Rogdaberg har rekonstruert dette bygningskomplekset. Kjernen i det har vore to parallelle bygningar i tømmer på mura kjellarar, med svalgang rundt i andre høgda. I begge bygningane har det vore ein hall som har dominert, men han 190

har vore supplert av andre rom. Den nedste bygningen, som er den som i dag vert kalla Lagmannsstova, hadde eit kjøkken i bakkehøgde på nordenden, deretter kom hallen, så eit kapell, og til slutt eit privat rom på sørenden. Den øvste bygningen hadde hall – større enn den i Lagmannsstova – loft og privatrom. Dersom ein tenkjer seg at kapellet og loftet er vende mot kvarandre, så har kvar av dei to bygningane spegla den andre. Lagmannsstova har vore administrasjonsbygningen. Som vi sett var stova sett saman av hall, kapell og privatrom – aula, chapella og camera – som er heilt lik den oppdelinga residensar og viktige administrasjonsbygningar hadde i det seine romarriket, og seinare i dei ulike arvtakarane som det frankiske riket og det tysk-romerske riket (Sunde og Rogdaberg 2016, 112–113; Ekroll 2017, 41–42 og 49–51). Vi har restar av eit bygg med noko tilsvarande karakter til dømes på Sponheim i Hardanger, på Kvåle i Sognefjorden, på Talje i Ryfylke (Ekroll 2006, 198–201), og på Papa Stour på Shetland (Crawford 2017, 57–67). Ein må difor tenkja seg at det har funnest fleire slike administrasjonsbygg rundt om i Noreg. Det er på denne bakgrunnen viktig å ha i minnet at den norske lagmannen var ein del av ein europeisk administrasjonstradisjon. Ein ting er linja tilbake til administrasjonsbygg i den romerske seinantikken, via det karolingiske eller tysk-romerske riket til administrasjonsbygg som lagmannsstova på Aga. Ein annan ting er linja til dei europeiske læreseta og universiteta. Over heile Mellom- og Vest-Europa gjorde vekst i folketal, næringsverksemd og handel, og ikkje minst i samkvem og samhandling, at samfunnet vart stadig meir samansett og komplekst. Dette fordra ei utvikling og utbygging av administrasjonen. Førebiletet var kyrkja, som var ei omfattande og kompleks eining, halden saman ikkje minst av ein administrasjon tufta på kunnskap. Etableringa av og suksessen til universiteta frå midten av 1100-talet må sjåast i lyst av dette. Kunnskapsnivået og administrasjonen i den norske kyrkja vaks nærast i skuggen av borgarkrigane frå 1130-talet. Når kong Sverre gjer lagmennene til kongelege tenestemenn, er det delvis for å skaffa seg ein administrativ aktør som kan ha same funksjon i den kongelege rettspleia som biskopen i den kyrkjelege rettspleia. På den eine sida kan 191

ein, som den norske historikaren Sverre Bagge har peika på, undra seg over kor lite juridisk lagmennene som møtte i Bergen i 1223 argumenterte når dei gjev sine utsegn om kven som har best rett til den norske trona. Men samstundes så må ein merkja seg, slik Bagge òg har gjort, at striden om den norske trona i stor grad vart avgjord ved hjelp av ei slags rettsleg handsaming meir enn våpenmakt (2010, 335–339). Ein kan nesten sjå stemnet i Bergen i 1223 som startskotet på ein ny æra, og ikkje minst for danninga av ei statsmakt tufta på ein viss grad av kunnskap og administrasjon, som er attkjenneleg sjølv i dag. Dette var altså ei utvikling ein fann over store delar av Europa på 1100- og 1200-talet. På 1180-talet, då lagmennene vart kongelege tenestemenn, låg det norske riket etter i utviklinga. Hundre år etter låg Noreg i tet. No var ikkje alt berre fryd og gaman – kongen måtte med jamne mellomrom innskjerpa at folk skulle møta på lagtinget og ikkje bryta dommar (sjå elles Orning 2010). Ein skal heller ikkje gløyma dømet frå Avaldsnes i Ryfylke i 1322 der lagtinget var misnøgd med lagmannen sin ordskurd og difor bad kongen avgjerda saka i staden (DN I, nr 168). Men det var etablert ein sterk tradisjon for tiltru til og bruk av kunnskap og administrasjon. Dette ser vi mellom anna av utviklinga av diplom der lagmannen opptrer mellom 1279 og 1399. Alt i 1290–1299 utgjer slike diplom 9,6 prosent av dei samla bevarte mellomalderdiploma i perioden. I 1300–1309 er talet 11,3 prosent, så stig det til 13 prosent i tiåret etter, før det til slutt når 14,4 prosent i perioden 1340–1349. Men i august 1349 er det slutt – svartedauden gjer at talet på bevarte diplom generelt fell frå eit snitt på 707 i året i 1340-åra til 438 i 1350-åra. I berre 6,9 prosent av diploma frå 1350-åra opptrer lagmannen. Det held seg på rundt 6 prosent heilt fram til 1380-åra, då det stig til 10 prosent, før det i perioden 1390 til 1399 stig til heile 17,4 prosent. Målt i diplom der lagmannen opptrer, låg norsk rettsliv nede i underkant av 40 år, før det gjorde eit byks og var sterkare enn nokon gong. Det fortel oss at oppbygginga av rettslivet rundt lagmannen ikkje berre førte til ei stor endring i det juridiske hundreåret frå slutten av 1100- til slutten av 1200-talet, men at endringa var så robust at ho stod opp att frå svartedauden. 192

Illustrasjon 3. I denne illuminasjonen i Codex Hardenbergianus overser ein lagmann at ein tjuv vert piska for tjuveri. Vi ser lagmannen peikar opp med peikefingeren. Det er for å understreka at straffa for tjuveri er i tråd med Guds vilje. Bak lagmannen står det ein mann med eit sverd. Dette er symbolet for det sverdet Gud har gjeve kongen for at han skal styra den verdslege delen av riket. Lagmannen dømer på kongen sine vegner og har difor reint biletleg fått sverdet av kongen som teikn på den delegerte domsmakta. (Det Kgl. Bibliotek, GKS 1154 fol., 57r. Foto: Nasjonalbiblioteket)

193

Det er i denne samanhengen òg interessant å merkja seg at tenestetida for lagmenn er lang både i tida etter at Landslova kom i 1274, og i tida etter svartedauden – to periodar som har det til felles at ein måtte ta eit krafttak for å sikra at Landslova vart verksam i eit samfunn i uro. Kjeldesituasjonen gjer at vi berre kan konkludera rundt dette på bakgrunn av diplom frå Gulating og Oslo i Borgarting frå 1279 til 1399, og frå Bergen og Trondheim fram til 1349. Sigurd Brynjulvsson var lagmann i Gulating i minst 18 år, (1285–1302), Hauk Erlendsson i minst 20 år (1303–1322), Trond Halvardsson i minst 10 år (1316–1332) og Bård Petersson i minst seks år (1325–1330). Etter det finst det spor av fire lagmenn til. Vi har kjelder for at tre av dei sat i minst eitt år og éin i minst to år.12 Etter 1349 får ein i Gulating tilbake stabiliteten frå før 1330, ved at Halstein Josteinsson sit som lagmann i minst ni år (1352–1360), Gunnar Jarandsson i minst 14 år (1366–1379) og Arnulf Gunnarsson i minst 20 år (1386–1405).13 I Oslo sat Amund Ragnhildarsson som lagmann i minst 22 år (1279– 1300), Pål Einarsson i minst 18 år (1307–1324), og Torald Brandsson i minst 17 år (1323–1339). Men etter dette fekk ein same utvikling i Oslo som i Gulating med lagmenn som berre sat i korte periodar, der fem er registrert berre i minst eitt år, ein i minst tre og éin i minst fire år.14 Etter 1349 er stabiliteten tilbake i Oslo som i Gulating, og Guttorm Guldbrandsson er registrert som lagmann i Oslo i minst 30 år (1351– 1380), Torgrim Asgrimsson i minst sju år (1383–1389) og Harald Kolbjørnsson i minst 10 år (1389–1399).15

12 Bjarne Onundsson er registrert som lagmann i eitt år (1332), Ivar Andreasson i to år (1337–1338), Holte Torgrimsson i tre år (1343–1345), Geir Toresson i eitt år (1347) og Pål Knutsson i eitt år (1348). 13 Mens Torstein Jonsson (1351) og Jon Aslaksson (1382) berre er registrert å ha sete som lagmann eitt år kvar. 14 Tor Eriksson er registrert som lagmann i fire år (1340–1343), Eiliv Ansteinsson sat i eitt år (1343), Harald Nikolausson i eitt år (1344), Trond Krakesson i tre år (1344–1346), Jon Saulsson i eitt år (1348), Nilolaus Paus i eit år (1347), og Torleis Narvesson i eitt år (1349). Eg har valt å rekna Knut (1319), Einride Tolevsson (1322) og Sigurd Haftorsson (1336 og 1347–1348) som lagmenn i byen Oslo. Utvalet er gjort på skjønn. 15 Eg har valt å rekna Torleis Narvesson (1351), Trond Bjarnesson (1355-1358), Erik Eriksson (1356), Trond (1368) og Mikael Trondarsson (1384) som lagmenn i byen Oslo.

194

Tenestetid for lagmenn i Gulating og Oslo lagdøme 1279–1399 35 30 25 20 15 10 5 0

Gulating før 1349

Gulating etter 1349

Oslo før 1349

Oslo etter 1349

Figur 3. Tenestetid for lagmenn i Gulating og Oslo. Kvar søyle representerer ein lagmann si teneste tid, og vi ser at lagmenn hadde lang tenestetid på byrjinga av 1300-talet og etter svartedauden.

Tenestetid for lagmenn i Bjørgvin (Bergen) 1296–1348 og Nidaros (Trondheim) 1294–1346 25

Bjørgvin

Nidaros

Figur 4. Tenestetid for lagmenn i Bjørgvin og Nidaros. Kvar søyle representerer ein lagmann si tenestetid, og vi ser at lagmenn hadde lang tenestetid på byrjinga av 1300-talet og etter svartedauden.

For byane Bergen og Trondheim ser ein eit liknande mønster som for Gulating og Oslo. I Bergen var Ivar Jonsson lagmann i Bergen i minst 20 år (1303–1322) og Einride Simonsson var lagmann i minst 16 år 195

(1310–1325).16 Deretter hadde byen sju lagmenn der fem berre er regist rerte som lagmann i minst eitt år, éin i minst tre og éin i minst seks år.17 Trondheim hadde òg lagmenn som sat i ein lang periode fram mot 1340-talet: Sigurd Jonsson var lagmann i minst 16 år (1307–1322) og Olav Hermansson i minst 20 år (1324–1343).18 Det ser altså ut som om tenestetida har vore lang når behovet for stabilitet har vore størst, og kort når rettslivet ikkje har vore under press. Den lange tenestetida i perioden etter at Landslova vart gjeven i 1274, var altså truleg viktig for å setja dei politiske ambisjonane som låg til grunn for lovgjevinga, ut i livet. Etter svartedauden, og den påfølgjande svekkinga av statsmakta, må den lange tenestetida ha vore viktig for at Landslova ikkje fall bort som styringsgrunnlag, men kom til å vera ein del av det norske rettslivet gjennom heile mellomalderen. Truleg gjorde det òg at Landslova kunne gjera teneste som identitetsmarkør i eit etter kvart politisk svekt norsk rike. Lagmannsordninga Som vi har sett, var det ni lagmenn som møtte i Bergen i 1223 for å uttala seg om kven som var rette tronarving etter lova. Det var tre lagmenn frå Frostating, to frå Gulating, to frå Borgarting og to frå Eid sivating. Ein må tenkja seg at det ein gong har vore ein lagmann for kvart av dei fire lagtinga etter kvart som dei vart etablerte. Men over tid vart lagtingsområdet utvida, og tok inn i seg rettskrinsar som tidlegare hadde hatt ei eiga ordning og sine eigne ombodsmenn som organiserte tinget og framførte retten. Gjennom denne utviklinga fekk lagtinga fleire lagmenn. Dette avhjelpte problemet med store reisedistansar som følgde med ei slik utviding, og må ha hatt den fordelen at ei

16 Før det, er det ein overlapp mellom lagmennene Erik (1296–1299) og Nikolas (1294–1298). 17 Trond Krakasson er registrert som lagmann i tre år (1330–1332), Arnfinn Sigurdsson i seks år (1335–1340), Einar Halvarsson i eitt år (1341), Håkon Botolvsson i eitt år (1345), Tore Flik i eitt år (1346), Tore Bjørgulvsson i eitt år (1347) og Ingemund Jonsson i eitt år (1348). 18 Harald Nikolausson var lagmann i tre år (1335–1337) i den perioden Olav Hermansson var lagmann, og Bjørn Toresson var lagmann i tre år (1344–1346).

196

nd ala

d Je

Hå

log

Fro

lkj

lan

Eid

sta t

siv at

ing

ng rti Bo rg a

lat

je n

ing

innlemming av nye område ikkje stod fram som ei annektering, men ei samarbeidsprega utviding. Difor var talet på lagmenn ni sjølv om talet på lagting var fire.

1270–1279

1280–1289

1290–1299

1300–1309

1310–1319

1320–1329

1330–1339

1340–1349

1350–1359

1360–1369

1370–1379

1380–1389

-2

1390–1399

166

300

3 (5)

Figur 5. Talet på diplom der lagmannen opptrer 1270–1399, fordelt på dei fire lagdøma og med tal for rettskrinsane Jemtland, Ryfylke og Hålogaland.

Talet på lagmenn skulle enno auka. Ein viktig grunn til at talet på lagmenn var høgare på slutten av 1200-talet enn på byrjinga av hundre året, var at byane fekk eigne lagmenn med kong Magnus VI Lagabøter si bylov av 1276. På byrjinga av 1300-talet var det 14 lagmenn på Fastlands-Noreg og på Orknøyane. I ein kort periode på midten av 1320talet var det heile 16 med lagmennene i kongsgardane i Bergen og Tønsberg, og 15 i ein periode på 1340-talet då det i staden var ein lagmann i kongsgarden i Oslo (DN IV, nr. 337; DN II nr. 298). På slutten av same hundreåret var det 12 lagmenn i Fastlands-Noreg. Dei tre 197

kongsgardslagmennene fekk ingen etterfølgjarar, og i Bergen og Trondheim vart bylagmannsvervet lagt inn under virket til lagmannen i Gulating og i Frostating etter svartedauden. Den følgjande studia av dei fire lagdøma er, som nemnt i innleiinga, basert på ein gjennomgang av 576 diplom frå 1279 til 1399 der lagmannen opptrer som meir enn ein referanse. Desse diploma for deler seg på dei fire lagdøma, samt dei tre underliggjande områda Jemtland under Frostating, Ryfylke under Gulating og Hålogaland under Frostating, som det går fram av figur 5. Frostating Når Håkon IV i 1223 bed lagmann i Frostating, Gunnar Grjonbak, om å vera den fyrste som uttalar seg om kven som har best rett til den norske trona, grunngjev han det med at Gunnar er den som har vore lagmann lengst, og at han er det i det fremste av dei norske lagtinga fordi det var i Nidaros kongssete stod (HH 1964, 82–83). Dette siste er nok ein referanse til at det var der Olav den heilage var gravlagd, og som den evige kongen over Noreg – rex perpetuus Norvegiae – vart han rekna som legitimitetsgrunnlaget for både den politiske og rettslege ordninga i det norske riket. I Frostating var det i 1223 tre lagmenn, medan det rundt 1300 var fire. I eit diplom frå juni 1294 heiter det at kong Erik pålegg mellom andre Nikolas og Eilif lagmenn – «Niculose logmanne, oc Eilifi logmanne» – å hjelp korsbrørne i Nidaros i ei sak DN II, nr. 32). Eilif er fleire gonger nemnt som lagmann i Frostating, medan Nikolas må ha vore lagmann i byen Nidaros. Siste bylagmann i Nidaros var Bjørn Toresson, som er nemnd i 1346 (DN V, nr. 186). Det opphavlege Frostatings-området var Trøndelag, som så vart utvida sørover med Møre og Romsdal, og nordover med Namdalen. Hålogaland var truleg lenge ein eigen rettskrins før det vart innlemma i Frostating. I 1223 var Bjarne Mårdsson lagmann der, og i eit diplom frå mai 1321 får vi vita at presten på Trondenes og Ivar lagmann i Hålogaland – «Jwar loghmaðr a Haloghalande» – hadde vore vitne til ei betaling av gjeld i byen Vågan i Lofoten (DN I, nr. 163). Men vi har berre bevart 5 diplom der lagmannen i Hålogaland opptrer for perioden 198

1279 til 1399 (DN I, nr. 163; DN II, nr. 208; DN IV, nr. 376; DN III, nr. 481; DN XVIII, nr. 33). Truleg hadde Jemtland òg vore ein eigen rettskrins som vart innlemma i Frostating. I 1223 var Torsten Åmundsson lagmann der, og i eit diplom frå 1312 heiter det at Olav lagmann – «Olavue er þa [a Jampta lande] var loghmadr» – saman med sysselmannen har dømt i ein tvist og at partane skal underkasta seg dommen (DN IV, nr. 94). Frå denne rettskrinsen i Frostating har vi bevart 23 diplom der lagmannen opptrer frå 1279 til 1399, men heile 14 av dei er frå 1340-åra. Det er nesten eit lite mysterium at av samla 576 diplom der lagmannen opptrer mellom 1279 og 1399, så er berre 66 av dei frå Frostating. Av desse diploma er altså heile 23 frå Jemtland, som var ein svært tynt folkesett del av Frostating. Etter svartedauden finst det berre bevart åtte diplom frå Frostating der lagmannen opptrer. Med tanke på den administrative styrken som var i lagdømet, i og med at ein der hadde fire lagmenn fram til om lag 1350 og deretter tre, og at ein nærast var samlokalisert med den kyrkjelege administrasjonen, så burde alt ha lege til rette for ein i ettertid langt meir synleg lagmann. Man kanskje var den kyrkjelege administrasjonen så stor og dominerande at lagmannen vart lite synleg. Vi har alt sett at etter svartedauden vart lagmannsvervet for byen Nidaros og Frostating slått saman, slik at det i Frostating var tre lagmenn på siste halvdel av 1300-talet. Gulating Håkon IV grunngav ikkje kvifor han vende seg til Dagfinn bonde, lagmann i Gulating, etter at Gunnar Grjonbak hadde uttalt seg om arveretten til den norske trona i 1223. Ved sida av å vera ein trufast støttespelar for Håkon IV, og den som pressa gjennom at han vart teken til konge på Øyrating utanfor Trondheim i 1217, var Dagfinn lagmann i det som nok i 1223 vart oppfatta som det nest viktigaste lagdømet. Det skuldast nok både alder, omfang og ikkje minst at den viktige handelsbyen Bergen låg her. På møtet i Bergen i 1223 møtte det to lagmenn frå Gulating. Rundt 1300 var det truleg fire, ei tid fem, lagmenn i dette lagdømet. 199

Sigurd Brynjulvsson har vi alt sett er nemnd som lagmann i 1285, og var lagmann i Gulating slik Eilif var det i Frostating på slutten av 1200-talet. Men han var ikkje lagmann i byen Bergen. Det må ha vore Eirik lagmann – «Eirikr logmaðr» – som i mai 1296 var ein av fleire som skulle sjå til at dei tyskarane som var bannlyste av kannikane i Bergen for ikkje å ha betalt tiend, gjorde det Allehelgensdag (DN III, nr. 37). I 1348 dømer Pål Knutsson, lagmann i Gulating, og Ingemund Jonsson, lagmann i Bjørgvin, saman i ei sak – «Paale Knutz syni Gulaþings loghmanne ok Jngimundi Jons syni loghmanne j Biorgwin» (DN II, nr. 295). Det er siste gong ein kan sikkert seia at det var ein eigen bylagmann i Bergen. Torstein Jonsson er alt i 1351 kalla Gulatings lagmann i Bjørgvin, og Gunnar Jarandsson er kalla lagmann i Gulating og Bjørgvin – «Gunnar Hiaranda son Gulha þinghs ok Berghuinar loghman» – alt fyrste gong han er nemnt i 1366, og seinare i 1367, 1373, 1375 og 1376 (DN II, nr. 387; DN XV, nr. 480; DN III, nr. 294, 407; DN XXIII, nr. 44), sjølv om han i 1369 berre er sagd å vera lagmann i Bjørgvin (DN IV, nr. 480). I Gulating var Ryfylke ein eigen rettskrins med eigen lagmann alt i 1223, slik Hålogaland og Jemtland var det i Frostating. Av dei 166 diploma vi har bevart frå Gulating frå 1270 til 1399 der lagmannen opptrer, er 34 frå Ryfylke. Her møter vi ein anonym lagmann i eit diplom frå mars 1292 (DN II, nr. 31), men i mai 1295 møter vi riddaren Haldor – «herra Haldor logmadr» – som lagmann i Ryfylke (DN II, nr. 3). I mai 1306 er den tidlegare nemnde Sigurd Omundsson nemnd som lagmann både i Ryfylke og på Agder – «Sigurðr logmaðr i Rygiafylki oc Ægða» (DN IV, nr. 63). Jens Arup Seip tek dette som bevis for at lagmannen i Ryfylke òg dekte Agderfylka (1934, 11), og slik heile den søndre delen av Gulating. Det ville vera logisk. På den andre sida finst det ingen andre referansar til at lagmannen i Ryfylke òg var lagmann i Agder. Vi har andre referansar til lagmenn som berre i eitt høve agerte lagmann i ein spesiell rettskrins (DN I, nr. 216, 217). Ein skal difor vera varsam med å dra forhasta konklusjonar. I alle høve i ein periode har det vore ein lagmann i kongsgarden i Bergen i Gulating. I juni 1325 har ein ei sak der fem lagmenn er 200

vitne til eit forlik mellom Munkeliv kloster og lagmannen på Orknøyane. Desse lagmennene er Guttorm Kolbjørnsson, lagmann i kongsgarden, Trond Halvarsson, tidlegare lagmann i Gulating, Einride Simonsson, lagmann i Bjørgvin, Bård Petersson, Gulatings lagmann og Kolbein Jonsson, Frostatings lagmann – «Gutthormir Kolbiærnarsson logmadhir i konungs gardhe Þrondir Haluardarsson Eindridhir Simonarsson loghmadhir i Biorgwin Bardhir Petirsson Gulaþings logmadhir oc Kolbein Ionsson Frostoþings logmadhir» (DN XII, nr. 67). Guttorm Kolbjørnsson har vi alt møtt som riddar og lagmann i Tønsberg frå 1304. Men her opererer han altså i Bergen i 1325 som lagmann i kongsgarden. Han dømer òg i ei sak i Bergen i mai 1325 som lagmann i kongsgarden – «Gudþormr Kolbiærnar son loghmadr j konongs garde» (DN I, nr. 180), og i 1328 deltek han i ei anna sak i Bergen i same eigenskap (DN IX, nr. 100). I Tønsberg er Torvid Trondsson lagmann frå 1322 (DN II, nr. 148), og Ivar er lagmann i kongsgarden her i 1326 (DN III, nr. 145), så Guttorm Kolbjørnsson må ha reist frå vervet som lagmann i Tønsberg og gjorde teneste som lagmann i kongsgarden i Bergen i ein periode. I 1329 er Guttorm Kolbjørnsson igjen nemnd som lagmann i kongsgarden, men no i Tønsberg (DN I, nr. 201), der vi finn han som lagmann i kongsgarden fram til 1333 (DN I, nr. 224). Det er mogeleg at han vart henta frå Tønsberg til Bergen for å styrkja administrasjonen der i ein periode, for så å returnera til Tønsberg. Andre er nemleg ikkje nemnde spesifikt som lagmann i kongsgarden i Bergen. Både Orknøyane, Shetland og Færøyane var samla det ein kan kalla norske skattland. Men statusen deira i det norske riket var noko ulik. Orknøyane var eit eige jarledøme, og jarlen av Orknøyane var nest etter kongen i rang i det norske riket. Det er difor ikkje unaturleg at øygruppa òg var ein eigen rettskrins. Vi har alt ovanfor høyrt om ei sak frå 1325 der det var strid mellom Munkeliv kloster og Sigvart Kolbeinsson, lagmann på Orknøyane (DN XII, nr. 67, sjå òg DN XII, nr. 68). I 1338 møter vi truleg sonen, Sigurd Sigvartsson – «Sighurdhir Sigwatzsson loghmadhir i Orkneiom» – som lagmann på Orknøyane som dømer i ei sak saman med Gulatingslagmannen (DN XII, nr. 88). Truleg var lagmannen på Orknøyane ein lagmann i Gulating på same 201

vis som lagmannen i Ryfylke, men vi har for lite kjelder til å slå dette sikkert fast.19 Shetland og Færøyane var derimot underlagde den norske trona på like linje med fastlands-Noreg. Dei hadde eigne sysselmenn, men hadde dei eigne lagmenn, slik Ryfylke og Orknøyane hadde? På stemne i Bergen i 1223 møtte ein biskop frå Færøyane og ein sysselmann frå Shetland, men ingen lagmenn for dei to områda (HH, 79). I ei rettarbot for Færøyane frå 1298, det såkalla Sauebrevet – «Seyðabrævið»– heiter det at kongen har samrådd seg med biskop Erlend av Færøyane og Sigurd lagmann på Shetland – «herra Sigurdr lagmadr af Hiæltlande». (NgL I, 33). Det er naturleg å forstå dette som at det fanst ein riddar Sigurd som er lagmann på Shetland. At det samstundes fanst ein riddar Sigurd som var lagmann i Gulating, kan vera eit reint tilfelle. Men i 1307 vart ein eigedomstvist avgjort på Tingvall på Shetland av Ivar lagmann – «Jvar loghmaðr» (DN I, nr. 109). Ivar Jonsson var på den tida lagmann i Bergen i Gulating (DN I, nr. 92, 97, 106). Det kan igjen vera eit tilfelle at lagmannen på Shetland og i Bergen heiter det same.20 Men i 1360 var Hallstein Torsteisson vitne ved ei eigedomsoverføring i Sandvik på Unst på Shetland, og er kalla lagmann på Shetland – «Hallstein Þorstein son loegmadr j sama stad [Hialtlandi]» (DN III, nr. 310). På det tidspunktet var Hallstein Josteinsson lagmann i Gulating, og igjen er det truleg tale om same person. Det er svært lite truleg at lagmannen i Gulating og på Shetland heitte det same tre gonger på 63 år. Mest truleg hadde lagmannen i Gulating òg Shetland som ein del av sitt område. Trass alt var det kortare veg frå til dømes Aga til Shetland enn frå Aga til Hallingdal, som òg var ein del av Gulating. Shetland var heller ikkje meir folkesett

19 Helle (1972, 466) legg utan vidare diskusjon til at herra Sigurd er lagmann på Shetland, og gjer ikkje den kopling som eg her gjer med Sigurd Brynjulvsson som lagmann i Gulating. 20 Det vert enno mindre truleg når vi ser at det er lagmannen i Bergen Arnulf Gunnarsson, som i 1386 utgjev på ny ei gammal avgjerd gjort av drottsete Ogmund Finnsson i ein eigedomstvist mellom riddarane Jon og Sigurd Haftorssøner til Giske og Malis Sperra på Shetland, over ein eigedom der. Men ei slik sak kan avgjerast i ein annan rettskrins enn der eigedomen ligg, og drottseten hadde no ein gong tilhald i Bergen (DN I, nr. 501).

202

enn Hallingdal.21 Det at lagmannen på Shetland gav råd i samband med ei rettarbot for Færøyane, indikerer at han òg var lagmann der. I så fall kan det godt vera at lagmannen i Gulating òg dekte Shetland og Færøyane. Men igjen er kjeldematerialet for lite til at ein kan seia noko sikkert. Som i Frostating er det ein nedgang i talet på diplom der lagmannen opptrer etter svartedauden – frå 1300 til 1349 har ein bevart 103 slike diplom frå Gulating, og frå 1350 til 1399 har ein bevart 49. Men nedgangen er langt mindre enn for Frostating. Dersom ein berre ser på den rettslege aktiviteten dette diplommaterialet viser fram, så var Bergen eit langt sterkare administrasjons- og handelssentrum enn Nidaros generelt, og så sterkt at svartedauden ikkje påverka det i same grad. Som vi har sett, vart lagmannsverva for byen Bergen og Gulating slått saman etter Svartedauden, slik at Gulating på siste halvdel av 1300-talet hadde tre lagmenn. Borgarting Den alt nemnde Sigurd Brynjulvsson til Aga vert på gravsteinen sin kalla lagmann i Gulating – «Gvla Þings log madr». I eit alt nemnt diplom frå 1325, der heile fem lagmenn var involverte i ein eigedomstvist, er mellom andre Bård Peterson kalla Gulatings lagmann og Kolbein Jonsson Frostatings lagmann – «Bardhir Petirsson Gulaþings logmadhir oc Kolbein Ionsson Frostoþings logmadhir». Det same ser ein ikkje for Borgarting og Eidsivating.22 Dette kan skuldast at desse to lagdøma er yngre enn Frostating og Gulating (sjå Seip 1934, 27–29, jf. s. 22), og difor ikkje før seinare fekk ein klare felles identitet og indre hierarkisk struktur med ein lagmann som vart rekna som primus inter pares – fremst mellom likemenn. I Håkon Håkonssons saga vert Borgartings-området kalla Viken. I 1223 var det

21 Valdres høyrde òg til Gulating, men var under lagmannen i Oslo, i alle høve i 1388, jf. DN IV, nr. 545, som er tidlegare enn hevda av Seip (1934, 9). 22 Seip (1934, 26) hevdar at lagmannen i Borgarting vert kalla for «Borgartingslagmann», men har ingen referanse som underbyggjer påstanden. Det er til dømes ikkje tilfellet i DN V, nr. 379.

203

to lagmenn her, men på slutten av 1200-talet møter vi fem, ei tid seks, lagmenn rundt Oslofjorden. I 1279 og 1298 møter vi den alt omtalte herra Amund Ragnhildarsson som lagmann i Oslo (DN XXI, nr. 3). Etter eit kort intermesso er det Pål Einarsson som er lagmann her i om lag 25 år frå 1307 (DN III, nr. 70, 138). Men samstundes møter vi Knut lagmann i Oslo i 1319 (DN VIII, nr. 50), Einride Tollevsson lagmann i 1322 (DN III, nr. 129), og Torald Brandsson lagmann i 1323 (DN VII, nr. 100). I 1322 og 1323 møter vi Pål lagmann og Einride og Torald lagmann i same diplom som lagmenn i Oslo samstundes. Det at det fanst to lagmenn i Oslo-området på same tid, kan vera fordi det var éin for landområdet og éin for byen Oslo. Men det kan òg vera andre grunnar til at dei opptrer samstundes. Men vi møter Harald Nikolausson som lagmann i 1344, då Trond Krakesson òg opptrer som lagmann i Oslo (DN I, nr. 289; DN IV nr. 282), og vi møter Nikolaus Paus som lagmann i 1347, same året som Sigurd Haftorsson òg er lagmann der (DN I, nr. 303, 307). Guttorm Gudsbrandsson var lagmann i Oslo frå 1351 til 1380 (DN IV, 353; DN V, nr. 317). I denne perioden møter vi òg Nikolaus Sigurdsson som lagmann i 1351 (DN IV, nr. 352), Trond Bjarnesson som lagmann i 1355 og 1358 (DN V, nr. 220; DN IV, nr. 394), Erik Eriksson som lagmann i 1357 (DN XXIII, nr. 32), og herra Trond som lagmann i 1368 (DN XIII, nr. 29). Medan Torbjørn Asgrimsson er lagmann mellom 1383 og 1389 (DN II, nr. 482; DN IV, nr. 557), møter vi Mikael Trondarsson som lagmann i 1384 (DN VI, nr. 315). Det er mange mogelege forklaringar for kvar gong vi finn to lagmenn i Oslo som opererer samstundes eller om lag samstundes. Men alt i alt indikerer dette at Oslo hadde sin eigen bylagmann. Det indikerer òg at det i Oslo fanst ein eigen lagmann for byen og ein for landområdet òg etter svartedauden, medan bylagmannen forsvann både i Trondheim og Bergen (Seip 1934, 20, note 1).23

23 Seip (1934, 116) hevdar derimot at Tønsberg og Oslo i alle høve hadde bylagting, og tuftar det på empirien som er presentert i Seip (1934, 37), men det er eit tynt grunnlag.

204

I juni 1294 er Peter lagmann i Viken – «Petrs logmaðr a Uikenne» – til stades i ei sak som vart avgjord av lagmennene i Tønsberg og Skien (DN I, nr. 82).24 Viken vert i dette tilfelle brukt stort sett om området sør for Svinesund, som vil seia Båhuslen, der Tord Skolle var lagmann i 1223. Men frå dette området har ein få diplom der lagmannen opptrer, med eit unnatak for at vi møter lagmann Jon Saulsson – «Jone Saulæsyni logmanne i Vikene» – i 1339, og Semund Torgilsson – «Semunder Þorgiulsson logmadher j Vikinne» – i 1397 (DN V, nr. 131; DN IV, nr. 673).25 I det alt nemnde diplomet frå 1294 der vi møter Peter lagmann i Viken, møter vi òg Einar og Vige lagmenn i Tønsberg og Skien – «Einar logmaðr j Tunsberge ok Vighi logmaðr j Skiðu». Skien dekte grovt sett Telemarks-området, medan Tønsberg dekte Vestfold og delar av Østfold. For Tønsberg møter vi – som alt omtalt – òg Ivar og seinare Gutt orm Kolbjørnsson som lagmenn i kongsgarden frå 1326. Men det ser ut til at ordninga med ein kongsgardslagmann fall bort med Guttorm Kolbjørnsson i 1333. Vidare er det interessant å samanlikna talet på diplom frå Gulating med Borgarting. Frå 1279 til 1319 finn ein 55 diplom der lagmannen opptrer frå Gulating og 29 frå Borgarting. Frå 1320 til 1349 finn ein derimot 62 slike diplom frå Gulating og 105 frå Borgarting. For 1350 til 1399 er tala 47 frå Gulating og 166 frå Borgarting. Den veldige veksten i diplom der lagmannen opptrer på 1390-talet, skuldast nesten berre ein vekst i Borgarting: 82 diplom mot 15 frå Gulating, to frå Frostating og ingen frå Eidsivating. Ser ein berre på den rettslege aktiviteten som vert spegla i dette diplommaterialet, så vart stadig meir av han sentrert rundt Oslofjorden frå 1320. I siste halvdel av 1300-talet var det fem lagmenn i Borgarting.

24 Seip (1934) nemner ikkje dette diplomet. 25 Desse to referansane manglar hos Seip (1934, 18 note 5), men den siste er med (1934, 30 note 1).

205

Eidsivating I Håkon Håkonssons saga vert indre Austland referert til som Oppland og ikkje Eidsivating. Her møter vi i 1223 to lagmenn, men på 1300-talet – både før og etter svartedauden – ser det berre ut til å ha vore éin lagmann i Eidsivating. Medan Borgarting er det lagdømet ein har bevart flest diplom frå der lagmannen opptrer, med 300 bevarte diplom frå 1279 til 1399, er Eidsivating det lagdømet der ein sjeldnast møter lagmannen i dei bevarte diploma, som berre er 37 i talet. Her møter ein Harald lagmann på Eide – «haraldr logmadr a æidi» – i 1308 (DN XXI, nr. 8). Det er mogeleg at han har hatt sete på Eidsvoll, som er det opphavlege sentrumet i Eidsivating.26 Men Tore Haldorsson, som vi finn som lagmann frå 1310 til 1323 (DN I, nr. 130; DN VII, nr. 100), er nemnd som lagmann i Oppland – «Thorer Halldors sun loghmadr a Upplandum». I 1330 er det vist til lagmannen i Hamar (DN VII, nr. 132), men det finst ingenting som tyder på at Hamar hadde ein eigen bylagmann. Dette kan skuldast at Hamar, som Stavanger, var ein biskopsby. I så fall var det naturleg at det ikkje fanst ein kongeleg lagmann i byen, og at lagmannen i distriktet heller ikkje hadde fast tilhald i byen; det var biskopen sin rett handheva av biskopen sine menn som gjaldt i biskopsbyar. Men det finst altså ei tilvising frå 1330 til lagmannen i Hamar. Lagmannen og Landslova Den lagmannen vi møter i Håkon Håkonssons saga i 1223, og som vi møter på byrjinga av 1300-talet, er svært ulike.

26 Seip (1934, 15) meiner at Eidsvoll var ein del av lagmannen i Oslo sitt distrikt, og at dette var tilfellet «i alle fall for noen år» (1934, 116). I tre høve vert saker som gjeld eigedom på Eidsvoll, avgjorde av lagmannen i Oslo (DN I, nr. 199, 289, og DN IV, nr. 385). Men det er ikkje alltid lagmannen på staden der eigedomen ligg som avgjer ein tvist om han. I eitt høve vert ei sak på Eidsvoll avgjord av både lagmannen i Oslo og på Eidsvoll, (jf. DN II nr. 418). Truleg er det denne saka som gjer at Seip (1934, 115) hevdar at lagtinget for Eidsvoll var «anneks for lagmennene i Hamar og Oslo». Sjå òg Seip (1934, 25) der han konkluderer om dette på eit sviktande kjeldegrunnlag. Samstundes finst det ingen Harald lagmann i Oslo i 1308, noko som indikerer at Eidsvoll var ein del av Eidsivating, og det er det eg legg vekt på.

206

Lagmennene i Gulating og Frostating er i 1223 nær på kongsmakta, som truleg var noko nytt på siste del av 1100-talet. Det kan sjå ut til at det på slutten av 1200-talet og byrjinga av 1300-talet var lagmann i alle dei fire lagdøma som var tekne inn i det høgare aristokratiet og dermed gjorde til ein del av makteliten rundt kongen. Lagmennene hadde fram til om lag 1340 òg svært lang tenestetid, noko som sikra kontinuitet og stabilitet i rettshandhevinga. Dette må ha vore viktig for å sikra at den politiske ambisjonen som låg til grunn for lovgjevinga, vart ein realitet gjennom rettshandhevinga. Lagmannen i 1223 var tinget sin ombodsmann og ein rådgjevar. Lagmannen vart med Håkon Håkonssons nye lov frå 1260 og Landslova av 1274 ein sentral aktør på alle tingnivå som både avgjorde kva retten var, men som kunne overstyra domsmennene og berre svarte for kongen. Samstundes var lagmannen si rettshandheving berre knytt til det juridiske, og framleis spelte dei lokale lagrettemennene og nemndsmennene ei viktig rolle i rettspleia. Lagmannen i 1223 var knytt til landområde. Bylova av 1276 føresette i stor grad at byane hadde eigne lagmenn, som kunne delta aktivt i byreguleringa. Byar som Vågan, Stavanger, Skien, Tønsberg og Kongshelle ser ikkje ut til å ha fått eigne lagmenn, men har delt lagmann med landområdet rundt. Nidaros og Bergen hadde derimot eigne bylagmenn på slutten av 1200-talet. Men deira verksemd vart slått saman med den til lagmannen i Frostating og Gulating etter svartedauden. I Oslo ser det derimot ut til at det har vore ein eigen lagmann for byen både før og ikkje minst etter svartedauden. Men lagmennene for landområda utførte mykje av virket sitt i byane på heile 1300-talet. Mellom lagmennene i 1223 var lagmannen i Frostating den fremste, og i Gulating den neste i rang. Men i diplommaterialet er Frostating svakt representert, og det ser nesten ut til at administrasjonen til erkebiskopen konkurrerte ut den kongelege – og dermed lagmannen – i omfang og aktivitet. Den juridiske aktiviteten som er knytt til lagmannen i Gulating, var den største i landet fram til 1320-talet, men så tek Borgarting over og vert etter kvart totalt dominerande. Dette skjedde samstundes med at det politiske tyngdepunktet òg vart flytta frå Vest- til Austlandet. 2 07

Lagmennene hadde svært kort tenestetid på særleg 1340-talet. Etter svartedauden har dei igjen lang tenestetid, slik lagmennene hadde på byrjinga av 1300-talet. Ein må tru at deira lange tenestetid sikra både kontinuitet og stabilitet i rettshandhevinga. Vidare må dette ha bidrege til at svekkinga av statsmakta ikkje gjorde at Landslova av 1274 fall bort, men heldt fram med å vera ein sentral del av det politiske styringsgrunnlaget og ein identitetsmarkør.

208

Kjelder og litteratur Primærmateriale

Bagge, Sverre, Synnøve Holstad Smedsdal og Knut Helle, oms. 1973. Norske middelalderdokumenter. 1973. Oslo: Universitetsforlaget. DN = Diplomatarium Norvegicum, bind I–XXIII. 1847–2011. Christiania/Oslo: Riksarkivet. Gundersen, Dag, oms. 1996. Sverres saga. Oslo: Gyldendal. Hagland, Jan Ragnar og Jørn Sandnes, red. og oms. 1994. Frostatingslova. Oslo: Samlaget. HH = Holtsmark, Anne, oms. 1964. Håkon Håkonssons saga. Oslo: Aschehoug. Koth, Halfdan, oms. 1950. Den eldste Noregshistoria. 2. utgåve. Oslo: Samlaget. NgL = Norges gamle Love indtil 1387 bind I–III, utgitt av Rudolf Keyser og P. A. Munch. 1846–1849. Christiania: Chr. Grøndahl. O’Donovan, John, red. 1856. Annals of the Kingdom of Ireland, by the Four Masters, from the earliest period to the year 1616. 2. utgave. Dublin: Hodges, Smith, and Co. Regesta Norvegica. 1978, bind II, 1264–1300, utgitt av Narve Bjørgo og Sverre Bagge. Oslo: Riksarkivet. Robberstad, Knut, oms. 1952. Gulatingslovi. Oslo. Samlaget. Þorleifur Hauksson, Sverrir Jakobsson og Tor Ulset, utg. 2013. Hákonar saga Hákonarsonar. 2 bind. Íslenzk fornrit 31–32. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag.

Sekundærlitteratur

Bagge, Sverre. 2010. From Viking Stronghold to a Christian Kingdom. State Forma tion in Norway, c. 900–1350. København: Museum Tusculanum Press. Bjørge, Narvo. 2009. «Gunnar Grjonbak». Norsk biografisk leksikon. Lest 6. februar 2018, https://nbl.snl.no/Gunnar_Grjonbak. Buckland, William W. 1970. The Roman Law of Slavery.The Condition of the Slave in Private Law from Augustus to Justinian. Cambridge: Cambridge University Press.

209

Litteratur Sekundærlitteratur

Crawford, Barbara. 2017. «King Hakon’s Stofa: Structure and Purpose.» I 2017. Agatunet i mellomalderen. Innlegg frå mellomalderseminar i Agatunet 17.–19. september 2014, redigert av Helena Kjepso, 57–67. Utne. Ekroll, Øystein. 2006. Ei anna historie. Norsk mellomalder i arkeologisk lys. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. Ekroll, Øystein. 2017. «Stormannsresidensar i norsk mellomalder.» I 2017. Agatunet i mellomalderen. Innlegg frå mellomalderseminar i Agatunet 17.–19. septem ber 2014, redigert av Helena Kjepso, 34–56. Utne. Helle, Knut. 1972. Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319. Oslo: Universitetsforlaget. Helle, Knut. 2002. Gulatinget og Gulatingslova. Leikanger: Skald. Helle, Knut. 2009. «Dagfinn Bonde». Norsk biografisk leksikon. Lest 19. februar 2018. https://nbl.snl.no/Dagfinn_Bonde. Horn, Anna Catharina. 2018. «Lovrevisjonene til Magnus Håkonsson Lagabøte. En historiografisk gjennomgang». Maal og Minne 110 (2): 1–27. Iversen, Tore. 1997. Trelldommen. Norsk slaveri i middelalderen. Bergen: Historisk institutt, Universitetet i Bergen. Johnsen, Arne Odd. 1948. Fra ættesamfunn til statssamfunn. Oslo: Aschehoug. Munch, Peter Andreas. 1846. «Bemærkninger ved grændsebestemmelsen mellem Norge og Sverige i anden halvdeel af det trettende aarhundrede.» Annaler for Nordisk Oldkyndighed og historie 6: 150–168. Næshagen, Fredinand Linthoe. 2009. «Folkets rettferdighet. Strafferett i senmiddelalderen og tidlig nytid». Collegium medievale 22: 128–186. Opsahl, Erik. 2009. «Sigurd Brynjulvsson på Aga». Norsk biografisk leksikon. Lest 19. februar 2018. https://nbl.snl.no/Sigurd_Brynjolvsson_P%C3%A5_Aga. Orning, Hans Jacob. 2010. «Det rettsantropologiske perspektivet og staten: konfliktløsing og byråkratisering i høymiddelalderen». I Gaver, ritualer, konflikter. Et rettsantropologisk perspektiv på nordisk middelalderhistorie, redigert av Hans Jacob Orning, Kim Esmark og Lars Hermanson, 263–290. Oslo: Unipub. Pickett, R. Colin. 1952. Mental Affliction and Church Law. An Historical Synopsis of Roman and Ecclesiastical Law and a Canonical Commentary. Ottawa: University of Ottawa Press. Rindal, Magnus og Bjørg Dale Spørck. 2018. «Handskriftene av Magnus Lagabøtes landslov i norrøn språkform og i omsetjing til dansk, med og utan tekstkritisk verdi.» I Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov. Norrøn tekst med fullstendig variantapparat, utgitt av Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørck, bind 1, 18–54. Oslo: Arkivverket.

210

Sekundærlitteratur Litteratur

Robberstad, Knut. 1976. Rettssoga I. Oslo: Universitetsforlaget. Schnabel, Marcus. 1781. Udkast til en Beskrivelse over Hardanger i Bergen Stift i Norge. København: Gyldendals forlag. Seip, Jens Arup. 1934. Lagmann og lagting i senmiddelalderen og det 16de århundre. Oslo: Det Norske Videnskaps-Akademi. Sunde, Jørn Øyrehagen. 2005. Speculum legale – ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie. Bergen: Fagbokforlaget. Sunde, Jørn Øyrehagen. 2009. «Gode naboar har gjerde mellom seg! Bleiediplomet av 1293 og ordninga med grannestemne». Hardanger (101): 107–121. Sunde, Jørn Øyrehagen. 2011. «Lovgjeving i kongsgarden i Bergen ca. 1260 til 1281». I Fra kongssete til kulturminne – Håkonshallen og Bergenhus-området gjennom 750 år, redigert av Anne Ågotnes og Ingvild Øye, 46–63. Bergen: John Grieg. Sunde, Jørn Øyrehagen. 2014. «Daughters of God and Counsellors of the Judges of Men – A Study in Changes in the Legal Culture in the Norwegian Realm in the High Middle Ages». I New Approaches to Early Law in Scandinavia, redigert av Stefan Brink og Lisa Collinson. Turnhout: Brepols Publishers. DOI: https://doi.org/10.1484/m.as-eb.1.101969. Sunde, Jørn Øyrehagen. 2017. «Frostating og demokratiet – Var Frostating ein forløpar for det moderne demokratiet etter Grunnlova av 1814?» I Frostatinget i et historisk lys, redigert av Ole Risbøl, Gunneria (81): 131–150. Sunde, Jørn Øyrehagen og Guttorm Rogdaberg. 2016. «The Norwegian Bureaucratic Aristocracy and Their Manor Houses in the Thirteenth and Fourteenth Centuries». Danish Journal of Archaeology 6 (2): 109–117. DOI: https://doi.org/10.1080/21662282.2017.1338640. Torfinn Tobiassen. 1965. «Lagman, Norge». I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 10, 153–162. Oslo: Gyldendal. Ugulen, Jo Rune. 2007. «Haulden – bonde eller aristokrat». I Rettstekstar i mellomalderen – Idé og praksis, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde: 55–79. Oslo: Institutt for offentlig retts skriftserie. Vogt, Helle. 2010. The Function of Kinship in Nordic Medieval Legislation. Leiden: Brill. DOI: https://doi.org/10.1163/9789004189294. Wolf, Alex. 2007. From Pictland to Alba 789–1070. Edinburgh: Edinburgh University Press.

211

7. Kva hadde kvinnene på tinget å gjere? Kvinneroller på tinget etter norske landskapslover og Landslova Else Mundal

Ting, lov og rett i det norrøne samfunnet var først og fremst mennene sitt domene, og eg skal ikkje hevde noko anna. Men kanskje kan det vere behov for å korrigere biletet av det fullstendig mannsdominerte tinget aldri så lite. Norske kvinner var ikkje så fråverande på tinget som ein kan få inntrykk av i mange framstillingar av kvinnene sine roller i samfunnet i mellomalderen, og om dei ikkje nødvendigvis møtte opp på tinget, så hadde dei sine roller i saksførebuinga heime i bygda. I dette kapittelet vil eg drøfte kvinnene sine rettar og plikter på tinget og i saksførebuingane etter norske landskapslover og Landslova. Føresegnene i landskapslovene er i mange tilfelle svært vanskelege å tidfeste, men vi har haldepunkt for ei relativ tidfesting av nokre av dei, og dette vert kommentert under drøftinga. Frå dei nærmaste tiåra etter at Landslova vart vedteken, finst det rettarbøter som gjeld kvinnene sine rettar og plikter, og dei er mest truleg meinte som ei presisering av innhaldet i Landslova. Desse rettarbøtene er også tekne med i granskinga. Som døma i dette kapittelet vil vise, går det fram at det er i landskapslovene, altså i lovgjevinga før Landslova, at føresegnene som viser kvinnene si deltaking på tinget og i rettsprosessane, oftast er å finne, og dei same føresegnene viser også at det først og fremst er på dei lokale

212

tinga av ulike slag kvinner hadde ei rolle å spele.1 I samanlikning med islandsk lov i fristatstida viser det seg at kvinnene i Noreg kunne spele ei betydeleg meir aktiv rolle på tinget og i saksførebuinga enn dei islandske kvinnene. Samanlikninga med Island tener til å tydeleggjere kvinnene si rolle i det norske rettssystemet. Landslova nemner kvinner og kvinnene sine rettar og plikter på tinget og i saksførebuinga langt sjeldnare enn dei tidlegare lovene. Eit interessant spørsmål i arbeidet med Landslova er difor om det skjer ei reell endring i kvinnene sine sjansar til å delta i det offentlege livet på den tida Landslova vart vedteken, eller om den tilsynelatande skilnaden mellom lovene har ei anna forklaring. I siste del av kapittelet vert Landslova og rettarbøter frå tida etter at Landslova vart vedteken, granska med tanke på å finne haldepunkt for om dei rettar og plikter som kvinner hadde etter eldre lover med tanke på det som skjedde på tinget og i saksførebuinga, framleis var gjeldande lov. I denne samanhengen kan det også vere av interesse å sjå på andre sider ved kvinnene sitt liv som er regulerte av lova, for å sjå i kva retning utviklinga gjekk. Om ein kan fastslå at kvinnene si stilling etter lova vart styrkt eller svekt, eller var den same som tidlegare, på nokre område, kan det indirekte seie noko om kvinnene si stilling på dei områda der Landslova er taus. Lovene var normative kjelder og gav norma for handlingar og oppførsel, anten samfunnet si nedarva norm, som vil vere samanfallande med gamal sedvanerett, eller etter kvart som makta til kongen og Kyrkja auka, ei norm som kongemakt eller kyrkjemakt freista å innføre for å endre samfunnet. Vi skal leggje merke til at i fleirtalet av dei tilfella som vert drøfta i dette kapittelet, har vi ikkje ei norm som seier kva kvinner skal gjere, eller ikkje gjere, men ei norm som seier at kvinner, eller nokre kvinner, har rettar etter lovene som dei sjølve kan velje å bruke eller ikkje bruke. At ein har denne typen norm og ikkje ei norm som seier klart kva som skal skje eller ikkje skje etter lova, er ein kompliserande faktor om ein vil granske ein eventuell avstand mellom

1 Første delen av dette kapittelet med vekt på ei drøfting av landskapslovene og lokale ting byggjer på eit foredrag som vart presentert på Gulatingsseminaret 3.–4. oktober 2014.

213

norm og praksis. Dessutan er dei beste kjeldene til praksis, diploma, for det aller meste kjelder frå ein seinare tidsperiode enn det som vert granska her. I dette kapittelet vert kjelder som viser praksis, ikkje dregne inn for å korrigere eller setje spørsmålsteikn ved dei normative kjeldene. Dei normative kjeldene er interessante kjelder i seg sjølve. Dei er ikkje nødvendigvis gode kjelder til kva som verkeleg hende, men dei er gode kjelder til kva som var samfunnet sine normer. Lovene som gjev rettar til kvinner som i nokre tilfelle sidestiller dei med menn, er viktige kjelder til kvinnesynet i samfunnet. Dei er kjelder som fortel at samfunnet rekna med at kvinner hadde både kunnskapar og evner. Dette er kjelder som bør danne eit bakteppe for eventuelle seinare endringar av normene og for praksis, og det er difor viktig å få fram eit så klart bilete av dei normative kjeldene som mogeleg. Kva som var lova, får vi eit relativt godt bilete av gjennom bevarte lovhandskrifter – sjølv om det kan vere uklart om alt eit lovhandskrift inneheld, faktisk var gjeldande lov. Korleis saksgangen var, kan straks verte noko meir uklart, og korleis ulike prosedyrar verkeleg føregjekk, og kva roller kvinner eventuelt kunne ha, får vi ofte berre glimt av i kjeldene og ikkje eit fullstendig bilete. Islandske lover er på ein del punkt meir detaljerte enn norske lover når det gjeld prosedyrar, men det er faktisk ganske mykje som er litt uklart både når det gjeld norske og islandske forhold. Opplysningar om prosedyrar, saksgang og kva som gjekk føre seg på tinget, kan vi dels få gjennom sjølve lovene som inneheld enkelte føresegner som handlar om dette, dels gjennom forteljande tekstar som kongesoger, som skildrar norske forhold, og islendingesoger og andre sagagenrar som skildrar islandske forhold. Når det gjeld islendinge sogene og andre sagagenrar som gjev eit bilete av islandske tingscener, må vi vere klar over at det kan vere betydelege skilnader mellom norske og islandske forhold, kanskje ikkje minst i slikt som hadde med kvinnene sine rettar og roller å gjere. Sagatekstane, som vert dregne inn i drøftinga, er ikkje primært tekne med for å vise praksis, men fordi dei i nokre tilfelle gjev opplysningar om saksgang og prosedyrar som viser kvinnene sine roller i rettsprosessane. Sagatekstane kan også gje klare hint om i kva retning utviklinga på Island gjekk for kvinnene. 214

Når det gjeld kvinnene sine sjansar til å delta på tinget, kan det også vere betydelege skilnader mellom dei store tinga, slik som Gulatinget, og mindre lokale ting av ulike slag rundt om i distrikta. For å få eit mest mogeleg fullstendig bilete av kva kvinnene hadde på tinget å gjere, og kva roller dei spelte i rettssystemet, er det difor nødvendig å sjå på ulike typar ting i samanheng, og vi skal vere klar over at det meste av det som hadde å gjere med rettslege prosedyrar, stemning, å gjere eid, å skaffe vitne og domfelling/frikjenning, ikkje gjekk føre seg på dei store landskapstinga, men på ulike typar mindre ting og møte rundt om i distrikta. Om ein tek utgangspunkt i den islandske sagalitteraturen som skildrar tingscener på Island, så får vi i dei fleste tilfella det biletet at her hadde kvinnene lite å gjere, men dei kunne vere med på tinget. Tinget var også ein sosial arena. Her møtte ein folk, slekt og vener kunne setje kvarandre stemne, folk kunne inngå avtalar av ulike slag – og ein bonde eller hovding kunne til dømes nytte høvet til å vise fram gifteferdige døtrer. Men tinget var primært sjølvsagt ein arena for alvorlege saker. Her vart saker førte for retten, og domar vart felte, bøter vart utgreidde, folk prøvde å samle støtte for si sak, andre prøvde å mekle og få til forlik mellom stridande partar. På dei store lovgjevande tinga, som Gulatinget, Frostatinget, Eidsivatinget og Borgartinget, og Alltinget på Island, vart nye lover vedtekne. Dei store landsdelstinga var representasjonsting. Det vil seie at det var utsendingar frå dei ulike områda innanfor lovområdet som hadde plikt til å møte på tinget, og her kan vi nok gå ut frå som sikkert at desse utsendingane alle var menn. Men på dei mindre tinga rundt om i distrikta ser vi at kvinner kunne ha ei rolle å spele. Å kome seg til dei store landsdelstinga var kanskje ikkje alltid enkelt eller praktisk for kvinner, men di nærmare heimen tingstaden låg, di større grunn er det til å tru at alle kvinner som hadde ærend på tinget, kunne delta. Kvinnene sine roller på tinget etter norske lover har i liten grad vore gjenstand for omfattande gransking. Emnet har tidlegare vore drøfta i to arbeid (Mundal 1994 og 2015). Arkeologen Alexandra Sanmark (2014) har gjeve eit oversyn over kvinneroller på tinget både i 215

Noreg og på Island , og i ein tidlegare artikkel (Sanmark 2006, 44–45) kjem ho inn på retten nokre kvinner hadde til å føre sine eigne saker. Dei lokale tinga Innanfor tingområda for dei store landsdelstinga i Noreg fanst det mindre lokale ting, men tingordninga kunne variere frå landsdel til landsdel. Av dei lokale tinga er heradstinget oftast nemnt i lovene. Heradstinget kunne også kallast saman utanom den faste tingtida om det var behov for det. Vi høyrer også om fylkesting og ting for fleire fylke og om fjerdingsting, som var ting for ein fjerdedel av eit fylke. Også for ein åttung (åttandedel av eit fylke) ser det ut for at det kan ha vore halde ting i nokre område, sjå Landslova, Landevernbolken, kapittel 6 (NgL II, 38; Rindal og Spørck 2018 1:241–244).2 Innanfor skipreidene vart det halde ting som hadde med leidangen å gjere, manntalsting og våpenting. På våpentinget (vápnaþing) måtte alle som hadde plikt til å stille som mannskap på leidangsskip, møte opp og få kontrollert at dei hadde dei våpena dei skulle ha, og at dei var i god stand, og på manntalstinget måtte alle som hadde plikt til å betale for leidangsutgiftene, møte opp. Det var dessutan kalla saman ting (ekstraordinært heradsting) på staden der nokon hadde vorte drepen, manndrapsting (manndrápsþing), eller orvarting (ǫ rvarþing). Ein saksøkjar kunne også kalle saman ting framfor heimen til den han eller ho reiste sak mot. I byane vart det halde lokale ting for byen, ofte omtalte som mót, og rundt omkring på bygdene vart det halde møte mellom grannar (granna stefna) for å løyse felles tvistemål.3 Kongen kunne kalle saman ting (konungsþing) for både små og store område. Når ein

2 Nokre lover er både i handskrift og utgåver delte inn i bolkar som er markerte med romartal eller namn eller begge delar. Bolkane i Frostatingslova, Landslova og Jónsbók er det her vist til med namn på bolken. For Landslova er det vist til utgåva i NgL og til utgåva til Rindal og Spørck (2018), for den eldre Gulatingslova er det vist til utgåva i NgL og til Eithun, Rindal og Ulset (1994), og for dei austnorske kristenrettane er det vist til utgåva i NgL og til Halvorsen og Rindal (2008) Teksten er sitert etter utgåva i NgL. 3 Grannestemne er omtalt først i Landslova, Landsleigebolken, kapittel 30 (NgL II, 122–123; Rindal og Spørck 2018 2:705–708), men det er truleg at dette er ein gamal institusjon for å løyse praktiske spørsmål mellom grannar. Det er urimeleg å tru noko anna enn at husfruene har hatt sitt å seie på slike møte.

216

skal vurdere kvinnene si rolle på tinget, er det viktig å vere klar over at det meste av sakførsla gjekk føre seg på dei lokale tinga. Om tingordninga sjå rettshistorikaren Jørn Øyrehagen Sunde (2017). Kvinner og strafferettsleg ansvar Kvinnene var i norrøn tid fullt ut strafferettsleg ansvarlege, og måtte svare for handlingane sine. I norrøne lover, som i dag, ser det ut for at ein generelt reknar med at forbrytaren var ein mann. I norske lover er det to typar brotsverk som i særleg grad er framheva som kvinnelege brotsverk. Det er trolldom og barnemord. Men elles er det klart av lovene at same kva brotsverk ei kvinne gjorde seg skuldig i, så var straffa den same for kvinner som for menn. Det vil seie, i nokre tilfelle går det fram at kvinner ikkje vart fullt så hardt ramma økonomisk etter ein fellande dom som menn. I nokre tilfelle i fleire norske lover er det slik at mann og kvinne får same dom for same brotsverk, men medan mannen får konfiskert godset sitt, får kvinna behalde sitt, og om ho får ein landsforvisingsdom, slepp ho å reise åleine, frendane skal føre henne or landet, sjå til dømes Frostatingslova, Andre kristendomsbolk, kapittel 16 (NgL II, 152–153). Det synest å vere ei viss forståing for at kvinner har svakare økonomisk evne enn menn og dårlegare sjansar til å klare seg åleine, og det vert det teke eit visst omsyn til i lovgjevinga. I islandske kjelder går det fram at dom kan fellast sjølv om forbrytaren ikkje var til stades på tinget. I Gísla saga Súrssonar, kapittel 21, vert hovudpersonen dømd fredlaus utan at han er til stades på tinget, han har for lengst gått i dekning. Men som det normale må ein rekne med at den som vart klaga for eit brotsverk og stemna inn for tinget, møtte på tinget. Dette gjeld kvinner så vel som menn. Kvinner skal saksøkjast på same måten som menn seier dei norske lovene, sjå til dømes den eldre Gulatingslova, kapittel 47 (NgL I, 26; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 62–63). Alle kunne overlate forsvaret til andre, og det ser ut for at lova rekna med at det var særleg aktuelt for kvinner å gjere det (dette kjem eg nærmare inn på nedanfor), men vi må gå ut frå at ho likevel ville vere til stades på tinget der saka hennar var oppe til doms.

217

Kvinner som vitne At kvinner vart skulda for brotsverk og som strafferettsleg ansvarlege personar måtte svare for seg på tinget, drog også andre kvinner inn i rettsprosessen. I mange saker kunne ei kvinne fri seg for skuldingar med nektingseid, og eit visst tal personar (kor mange ville vere avhengig av kor alvorleg skuldinga var) måtte gjere eid saman med henne, og med eiden sanna dei at dei trudde på henne (om nektingseid sjå kapittelet til Nordby i denne boka). Desse eidane var ikkje nødvendigvis avlagde på tinget. Det har vore hevda at eidar i den eldste tida var avlagde i hovet, og seinare i kristen tid i ei kyrkje eller framfor kyrkjedøra (sjå til dømes historikaren Lars Hamre 1958). At eidar vart sagde fram i hovet, har vi ingen gode kjelder for, men teorien byggjer på bevarte termar for eidar i norrønt språk som «hofseiðr» (eid sagd fram i hovet) og «baugeiðr» (eid sagd fram ved ringen på altaret i hovet). Lovene gjev derimot nokre døme på at eid vart sagd fram i kyrka, til dømes Frostatingslova, Mannhelgebolken, kapittel 8 (NgL I, 160–161), eller framfor kyrkjedøra, den eldre Gulatingslova, kapittel 24, 30, 136 (NgL I, 15–16, 18, 56–57; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 48–49, 52–53, 104); eldre Bjarkøyrett, kapittel 37 (NgL I, 311–312). Til nektingseiden skulle der vere vitne, og desse vitna måtte så kome fram på tinget, sjå den eldre Gulatingslova, kapittel 136 (NgL I, 56–57; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 104). I Noreg ser det ut for at det vanlege har vore at kvinne gjorde nektingseid med kvinne og menn gjorde nektingseid med mann. Som eit prinsipp vert dette rett nok klart uttrykt først i ei rettarbot frå 1313 (NgL III, 98–105), men det finst eldre føresegner i lovene som tyder på at ein slik praksis har vore følgd også tidlegare. Etter den eldre Gulatingslova, kapittel 28 (NgL I, 17–18; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 50–51), er det kvinner som skal gjere nektingseid med ei kvinne som er skulda for trolldom), etter eldre Borgartings kristenrett I 16 (NgL I, 350–351, Halvorsen og Rindal 2008, 154),4 skal ei kvinne som er skulda

4 I tilvisingane til dei eldre austnorske kristenrettane står romartalet for versjon av lova. Utgjevarane av eldre Borgartings kristenrett i NgL rekna med tre versjonar av denne lova. I utgåva til Halvorsen og Rindal er det rekna med at det finst to versjonar av lova.

218

for trolldom ha vitnemål frå seks kvinner på at ho er uskuldig, medan eldre Eidsivatings kristenrett I, kapittel 42 (NgL I, 389; Halvorsen og Rindal 2008, 46), fastslår at dersom nokon er skulda for trolldom, så kan medeidsmennene vere kvinner eller menn. Ei kvinne som vert skulda for barnedrap etter å ha født eit dødfødt barn åleine, skal etter eldre Eidsivatings kristenrett I, kapittel 7 (NgL I, 377; Halvorsen og Rindal 2008, 6), og II, kapittel 3 (NgL I, 394; Halvorsen og Rindal 2008, 102), gjere nektingseid saman med to kvinner. Dette betyr at ganske mange kvinner kunne vere involverte i denne eidsavlegginga som kunne føre til frikjenning eller fellande dom. Sjølv om desse kvinnene ikkje gjorde eiden på tinget, men tidlegare som del av saksførebuinga, skulle ein tru dette førte til at mange kvinner var så involverte i saker der ei kvinne var skulda for eit brotsverk, at dei ville vere interesserte i å møte på tinget der saka vart avgjord. I tillegg til vitna som var medeidsmenn i ein nektingseid, reknar Ebbe Hertzberg i glossariet til Norges gamle Love opp tre typar vitne: 1. oppnemnde vitne, 2. erfaringsvitne, og 3 augnevitne, herunder også vitne som kan vitne om noko dei har høyrt.5 Mellom vitna i den første gruppa finn ein mellom anna vitna som var til stades då festeavtalen vart inngått, eller under bryllaupet. Nyare Borgartings kristenrett, kapittel 25 (NgL II, 304–305) seier klart at alle som er til stades i bryllaupet, er å rekne som oppnemnde vitne, og av samanhengen går det fram at ein reknar med at det er både menn og kvinner mellom desse vitna. Lovene seier ikkje mykje om dei såkalla erfaringsvitna. Det var vitne som kunne seie noko om korleis eigedomsforhold, bruksrettar, grenser og liknande hadde vore frå gamalt.6 Det verkar heilt urimeleg

5 «1. vitterlighedsvidne, som ifølge tilkaldelse el. anden formel opfordring har at mærke sig, hvad der under en retshandel foregaar, for senere, om fornødent, desangaaende at aflægge troværdugt vidnesbyrd. […] 2. vidne der udtaler sig over en iagtagelse, som det, uden at være bleven udtrykkelig opfordret dertil, erfaringsmæssigt i tidernes løb har gjort sig, ‘erfaringsvidne’. […] 3. vidne, der, uden dertil at være udtrykkelig opfordret, ved en vis leilighed iagttager, hvad der foregaar: almindeligt øienvidne (sjáandsváttr, sjónarváttr)», NgL V, 693–695. 6 Sjølv om det står lite om slike vitne i lovene, kan dei ha spelt ei stor rolle, særleg i tida før skrift kom i vanleg bruk, sjå historikaren Lars Hamre (1976).

219

om nokon skulle tape retten sin fordi det berre fanst kvinnelege vitne, så vi kan trygt rekne med at både kvinner og menn kunne vere slike vitne. Når det galdt augnevitne, eller rettare sagt vitne til noko som er høyrt, så finst det ei føresegn i eldre Borgartings kristenrett II, kapittel 14 (NgL I, 358; Halvorsen og Rindal 2008, 190), som kan tyde på at kvinner ikkje var rekna som like gode vitne som menn i alle tilfelle. Konteksten er at ei kvinne er komen i barselseng og ho har ikkje oppgitt kven som er barnefar. Då skal den som tek seg av saka hennar, sende bod på folk (av konteksten sannsynlegvis menn sidan dei ikkje får gå inn til kvinna), og dei skal gå til døra der ho kviler innanfor og spørje henne om kven som er faren, og om ho seier det og ein kan høyre henne gjennom døra, då skal dei takast til vitne. Men så står det vidare: «Ero sua konor vatbærar vm þat mal sæm karmen» (kvinner er like vitneføre i denne saka som menn).7 Situasjonen her er den at mennene som er innkalla med tanke på å vere vitne, ikkje får gå inn til den fødande kvinna, men må tale med henne gjennom døra, medan det høgst sannsynleg er fleire kvinner inne hos den fødande. Dei ville truleg vere betre og sikrare vitne til kva som vart sagt, og formuleringa i lova, som isolert sett kunne tyde på at det fanst andre saker der kvinner ikkje kunne vitne, kan vere å forstå i ein slik kontekst. Denne tolkinga får støtte av ei tilsvarande føresegn i nyare Borgartings kristenrett, kapittel 3 (NgL II, 294), der er det kvinnene som var til stades ved fødselen, som primært skal vere vitne til kven den fødande kvinna har oppgitt som barnefar. Fødestova var eit kvinnedomene, som gjer det naturleg at kvinner var vitne, men sjølve saka, kven som var barnefar, var ei sak som ikkje berre galdt den fødande kvinna, men også barnefaren, som skulle ha det økonomiske ansvaret for barnet, og kvinna sine mannlege slektningar, som normalt ville ha ansvaret for å føre sak mot barnefaren. At dette var ei sak som galdt begge kjønn, kan også vere ein grunn til at det vert understreka at vitna kan vere både kvinner og menn.

Omsetjingane frå norrønt her og seinare er mine eigne.

220

Også i eit tilfelle som gjeld ættleiing, Frostatingslova, Andre arvebolk, kapittel 1 (NgL I, 208–209), vert det understreka at kvinner like gjerne kan vere vitne som menn. Sjølv om lova tek utgangspunkt i ein situasjon der ein mann ættleier ein uektefødd son, så er kvinner involverte i seremonien. Den som vert ættleia, skal leidast «á reca scaut oc rygia» (i fanget til mannen og husfrua), og ættleiinga har konsekvensar både for dei andre sønene og døtrene til mannen, og for dei felles sønene og døtrene til mannen og husfrua. Dersom det er slik at det vert understreka at kvinner til liks med menn kan vere vitne i saker som gjeld begge kjønn, så vert desse tilfella snarare eit indisium på at det har vore ein tendens til at kvinner vitna for kvinner og menn for menn også i andre saker enn der dei var medeidsmenn, og ikkje eit indisium på at det fanst tilfelle der kvinner ikkje kunne vitne. Det finst også lover som klart viser at når det trongst, kunne alle vere vitne, utan omsyn til kjønn, stand eller alder (det siste rett nok innanfor definerte grenser). I Frostatingslova, Mannhelgebolken, kapittel 5 (NgL I, 158–159), finst det ei interessant formulering som indirekte viser at alle kvinner kunne vere vitne, til og med i dei mest alvorlege drapssaker. Det er her snakk om heimsóknarvitni, dvs. vitne i ei sak der nokon vert overfallen og drepen på garden sin. Om kven som kan vere vitne, seier lova følgjande: «svá scal þræll oc ambátt bera heimsócnar-vitni um sem friáls maðr. oc svá .viij. vetra gamall maðr sem ellri» (træl og trælkvinne skal bere heimsoknvitne på same måte som ein fri, og sameleis også ein person som er åtte år eller eldre). Det mest interessante i denne teksten er kanskje ikkje at det er presisert at også trælar og trælkvinner og eit barn heilt ned til åtteårsalderen kan bere vitne i slike alvorlege drapssaker, men at det ikkje er presisert at fri kvinne kan bere vitne. Det har det vore heilt unødvendig å presisere, for ei fri kvinne går inn under omgrepet frjáls maðr. Primærtydinga av ordet maðr i norrønt er «menneske», og det er denne primærtydinga ordet normalt har i lovene. Når ordet maðr er brukt utan nærmare presisering, må ein gå ut frå at det kan stå for både kvinne og mann så sant ikkje noko anna går fram av konteksten. Bruk av vitne spelte ei stor rolle i det norske rettssystemet, og det går ofte fram at kvinner kan vere vitne. Men det har truleg ikkje 221

vore eit krav, eller vore venta, at kvinner alltid kunne møte på tinget for å vitne; to menn kunne ta mot vitnemålet frå ei kvinne og seie det fram på tinget. Men det er også rimeleg å rekne med at mange kvinner møtte som vitne på tinget – dei var i alle fall på ingen måte utestengde. På Island spelte bruken av vitne ei mykje mindre rolle i rettssystemet enn i Noreg. Vilhjálmur Finsen, som gav ut dei islandske lovene frå fristatstida, Grágás, på 1800-talet,8 stiller seg tvilande til at kvinner i det heile kunne vere vitne på Island (Grágás III, 630). Det kunne dei nok, men dette går uklart fram av lovene.9 Men ein annan ting er at den funksjonen som vitna hadde etter norsk lov, på Island var overteken av ein særislandsk institusjon, kviðr, som var samansett av nabobønder, og kvinner var utestengde frå å sitje i kviðr. Medlemmene i ein kviðr ville ha noko av den same funksjonen som dei som gjorde nektingseid etter norsk lov. Dei trong ikkje vere vitne til noko dei hadde sett eller høyrt, men gjekk god for at dei trudde på den personen dei skulle støtte. Utestenginga frå kviðr gjorde at islandske kvinner fekk ei mykje mindre rolle å spele i rettssystemet enn norske kvinner.10 Om ein kastar eit sideblikk til svenske landskapslover, ser ein at svenske kvinner kunne vere vitne i mange av dei same situasjonane som norske kvinner (sjå Ekholst 2009, 73–76). Dette indikerer også at det er situasjonen på Island som har endra seg til det verre for kvinnene frå landnåmstida til den perioden som er avspegla i lovene.

8 Dei islandske lovene vart gjevne ut av Vilhjálmur Finsen i tre volum i 1852, 1879 og 1883. Konungsbók vart gjeven ut i 1852 og vert referert til som Grágás Ia og Ib. Staðarhólsbók vart gjeven ut i 1879 og vert referert til som Grágás II, og utgåva frå 1883 inneheld lovfragment frå ulike handskrift og ulike tider, og vert referert til som Grágás III. 9 Sjå Mundal (1994, 600–601 og 2015, 231–232) som gjev døme på at kvinner må ha vore vitne sjølv om dei ikkje er nemnde i lova. 10 Ein mogeleg grunn til at islandske kvinner vart utestengde frå kviðr, er drøfta i Mundal 2015. Hovudpoenget der er at dei mange irske kvinnene, av dei truleg svært mange trælkvinner, som på grunn av kvinneunderskotet i nybyggjarsamfunnet vart gifte oppover i samfunnet og vart husfruer, ikkje hadde den kunnskapen om lovene og heller ikkje den statusen i samfunnet som ville setje dei i stand til å fylle rolla si i ein kviðr den dagen dei vart enkjer.

222

Kvinner som skal skilja víg I eit fragment av den eldre Gulatingslova (prenta i NgL IV, 7; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 109, note 502) finn vi ei føresegn om kven som skal skilja víg, som også kan medføre at kvinner møtte på tinget, eller i alle fall kunne ha ei rolle å spele i saksførebuinga. Dei som skal skilja víg, er vitne til eit drap, men dei er meir enn vanlege vitne. Skilja víg vil seie å gjere greie for omstenda kring eit drap som har rettslege konsekvensar. Det har som føresetnad at den som skal utføre denne rettslege handlinga, har god kunnskap om lovene. Desse kvinnene legg i realiteten premissane for domen og har difor ei viktig rolle i rettsprosessen. Føresegna startar med å seie at det er dei mennene som var til stades der eit drap skjedde, som skal skilja víg, men det er tre tilfelle der kvinner skal skilja víg. Det er om ein mann vert drepen i høgsetet sitt, om han vert drepen på innmarka, og ei kvinne kan sjå dit frå husa der ho har tilhald («salhús», «búr» og «stofa») – og korkje haug eller horg stengjer utsikta. Det tredje tilfellet er om ein mann vert drepen på reise og er i følgje med ei kvinne som kan skilja víg. Dei kvinner som skal skilja víg skal vere kvinner som står i familierelasjon til mannen, kona, dotter, syster eller mor. Korleis det som står her, er å forstå, er ikkje heilt klart. Til dømes er det ikkje sagt om kvinnene som skal skilja víg i dei tre nemnde tilfella, skal gjere så dersom det ikkje finst mannlege vitne, eller om kvinnene i desse tilfella skal gå framom mannlege vitne. Spesielt i det første tilfellet – drapet i høgsetet – og kanskje i det andre – der kvinna kan sjå drapet frå husa der ho har tilhald – er det tale om drap som skjer innanfor det som kan kallast kvinnene sitt domene, «innan stokks» eller nær hus og tun. Kan det kanskje tenkjast at vi her har ein rest av ein gamal praksis som gjev kvinnene eit særleg mynde innanfor sitt territorium? Vitnemålet frå kvinnene som skal skilja víg, må kome til tinget, men av lovteksten går det fram at det normale nok har vore at to menn tok mot kvinnene sitt vitnemål og bar det fram på tinget. Kvinner som kom i den situasjonen at dei måtte skilja víg, måtte altså ikkje reise til tinget, men dei hadde absolutt eit viktig ærend der om dei sjølve ville, og i alle fall hadde kvinnene som skulle skilja víg, ei rolle å spele i saksførebuinga til tinget heime i bygda. 223

Illustrasjon 1. Tinget vert framstilt som forsamlingar av menn, men dei lokale tinga var truleg ikkje fullt sĂĽ dominerte av menn som denne illustrasjonen av ei tingscene viser. Der kan ogsĂĽ ei og anna kvinne ha mĂ¸tt fram. Illustrasjon til Snorres kongesoger av Christian Krohg. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

224

Kvinnene sine rettar og plikter til å møte på tinget og kalle saman ting etter norsk lov Ein type ting som samla menneske frå eit relativt lite område var manntalstinga. Desse tinga hadde med leidangen å gjere, og her ser vi at ei kvinne som styrde gard og var ansvarleg for den økonomiske eininga som hushaldet utgjer – det vil i praksis seie enkjer og kanskje også nokre ugifte kvinner – hadde plikt til å møte på manntalstinget. Frostatingslova, til dømes Leidangsbolken, kapittel 8 (NgL I, 199–200), understrekar heilt klart at dette var ei plikt for kvinner så vel som for menn, men seier samstundes at kvinna kan sende nokon i sin stad om ho har lovleg forfall – utan at lova seier kva det måtte vere. I den eldre Gulatingslova, kapittel 131 (NgL I, 55–56; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 102–103), finst det som ein generell regel at enkje og ufør bonde skal fare til tings berre om dei vil, men dette indikerer også at kvinner som er overhovud for eit hushald, og det var truleg ikkje så heilt få, i utgangspunktet hadde plikt til å møte på tinget. På våpentinget skulle ein tru at det berre var mennene som skulle vere med på leidangen, som møtte fram for å få våpena sine kontrollerte. Men lovene seier ingen ting om kven som har ansvaret for å vise fram våpena på ein gard som er styrt av ei kvinne, og som har plikt til å stille ein mann til leidangen. Ein type ting der ei kvinne kunne spele ei sentral rolle, var dei såkalla manndrapstinga. Dette var meir tilfeldige ting som vart kalla saman på drapsstaden etter at nokon var drepen. Den eldre Gulatingslova, kapittel 151 (NgL I, 60; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 109), slår fast at om ein mann vert drepen, er det enkja som skal skera ǫr (skjere pilbodstikke) og dermed kalle saman folk på drapsstaden, og det er ho som skal avgjere om saka kan takast opp til doms der og då på det tinget ho har kalla saman, eller om saka skal gå vidare til eit ordinært ting. Den viktige rolla enkja spelar her, er nesten oppsiktsvekkjande. Det normale var jo at det var dei nærmaste mannlege slektningane som tok leiinga nesten i alle slags saker, men her går ei kvinne framom mennene. Det går heilt eksplisitt fram av lovteksten som seier at dersom det ikkje finst ei enkje, så skal arvingen «skera ǫr». Det må likevel presiserast at det berre er den eldre Gulatingslova som har denne føresegna. 225

I Járnsíða, kapittel 31 (NgL I, 270),11 er det nærmaste arving som skal skera ǫ r når ein mann er drepen. Sjølv om dette er ei lov for Island, kan det vere grunn til å tru at dette har vore hovudregelen i Noreg, for at det er arvingen som kallar saman tinget, er den regelen som vert følgd i Landslova, Mannhelgebolken, kapittel 11 (NgL II, 56–58; Rindal og Spørck 2018 1:341–351 ). Her ser vi at to ulike prinsipp konkurrerer i norske lover, og det viser truleg at det har funnest geografiske skilnader når det gjeld kvinnene sine rettar i Noreg. I eldre Borgartings kristenrett II, kapittel 9 (NgL I, 356; Halvorsen og Rindal 2008, 187) finst det ei anna føresegn som gjev døme på at kvinner kan kalle saman ting. Etter denne lova kan ei kvinne som er skild frå mannen sin, kalle saman heradsting for å krevje å få seg tildømt jordegods som ho fekk som tilgåve frå mannen i festeavtalen. Om ho har seks vitne på dette, skal «heraðs menn» tildøme henne jorda.12 Lovteksten vidare er ikkje heilt klar, men det ser ut for at dersom kravet frå kvinna ikkje gjeld jord som var i mannens tilgåve til henne, så kan prosedyren vere litt enklare, då kan ho setje han ei fem dagars stemne til å dele godset, men ho kan sjølv bestemme om ho vil gjere det på denne enklare måten eller om ho vil saksøkje han på tinget. Denne føresegna i eldre Borgartings kristenrett II, kapittel 9 er heilt i samsvar med ein generell regel som finst i den eldre Gulatingslova, kapittel 131 (NgL I, 55–56; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 102–103). Der seier lova: «Nu scal hverr þingi raða. er þings þyckizt þurva» (no skal ein kvar bestemme [bestemme å kalle saman] ting som meiner å trenge ting). Av den generelle regelen går det ikkje utvitydig fram at dette også gjeld for kvinner, men det ser vi til dømes av dei døma som er nemnde ovanfor.

11 Járnsíða er den første norske lovboka som vart send til Island i 1271. Mange detaljar i lova viser at dette opphavleg har vore ei lov eller eit lovutkast meint for norske forhold. Det kan derfor, når det ikkje går fram av innhald eller kontekst at den bevarte lovteksten rettar seg mot islandske forhold, takast som ei kjelde til kva kongen/krinsen rundt kongen ynskte både å bevare og å endre i norsk lov i tiåra før Landslova vart innførd. Om ulike syn på denne lova sjå Horn 2018. 12 Den same regelen finst også i nyare Borgartings kristenrett 26 (NgL II, 305).

226

Av teksten i den eldre Gulatingslova, kapittel 151, går det fram at dersom 27 bønder møter og ¼ av tingforsamlinga, då kan dei felle dom. Det seier ganske klart at på dette tinget er det heile tingforsamlinga som dømer.13 Dette går endå klarare fram av eldre Borgartings kristenrett II, kapittel 9, som seier at heraðs menn, som må vere alle frå heradet som har møtt på tinget, skal tilkjenne kvinna som reiser sak, jorda. At alle tingmennene dømer, finst det svært mange eksempel på i lovene. Om det er snakk om ein dom på lagtinga, kan formuleringa at «tingmennene dømer» sikte til tingforsamlinga si godkjenning av den domen lagrettemennene og lagmannen hadde felt, men der det er sagt at det er heraðsmenn eller bœndr som dømer, eller der det går fram av samanhengen at det er tale om eit lokalt ting, ser det ut for at heile tingforsamlinga dømer. I denne tingforsamlinga ville nokre kvinner ha rett til å møte som overhovud for hushaldet. Kvinner var del av den dømande tingforsamlinga Det rimelege er å gå ut frå at dei kvinnene som møter på tinget, er med på å felle dei domane som er fatta av heile tingforsamlinga. I alle fall er det ingen føresegner i norske lover som seier at ei kvinne som har rett og plikt til å møte på tinget, ikkje skal vere med på å fatte dei vedtaka som tingforsamlinga gjer. Ein svært interessant konsekvens av at desse kvinnene hadde rett, kanskje til og med plikt, til å møte på tinget, er at dei vart del av den dømande tingforsamlinga. Vi har alt sett at det innkalla drapstinget kunne felle dom, og på dei ordinære heradstinga var det heile tingforsamlinga som dømde før lǫgretta vart innførd også på dei lokale tinga, litt usikkert når. Innføringa av lǫgretta på tinga som

13 At tingforsamlinga dømer dersom minst 27 eller ¼ av tingforsamlinga er til stades, finst også i Járnsíða, kapittel 31. Regelen om at tingforsamlinga kan seie dom dersom 27 eller ¼ av dei som skal møte på tinget, er til stades, har også ein parallell i ein regel i eldre Borgartings kristenrett I, kapittel 17 (NgL I, 351–352; Halvorsen og Rindal 2008, 156–158), som seier at ¼ av tingforsamlinga må kjenne til ryktet om eit lovbrot (i kristendomssak) før bispens årmann kan reise sak. I fragmentet av den eldre Gulatingslova (trykt i NgL IV, 8) kan 27 personar frikjenne ein mann som er skulda for drap dersom dei er vitne til at han var på tinget, i kyrkja eller i ølstova då drapet skjedde. Her er det altså minst 27 av tingforsamlinga, kyrkjelyden, eller dei som er til stades i ei ølstove, som frikjenner.

227

var allting (ting der «alle» kunne møte) og det faktum at etter lovrevi sjonane under kong Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte, fekk kongens ombodsmenn gradvis hand om domsmakta, reduserte makta til den dømande tingforsamlinga. Men i landskapslovene går det ofte fram at det er den samla tingforsamlinga som dømer. Dei store landskapstinga var representasjonsting, og vi kan neppe rekne med at kvinner vart oppnemnde som nemndemenn. Her var det dessutan lǫgretta som dømde (og domen vart stadfest av resten av nemndemennene). Men i den dømande tingforsamlinga på lokaltinga vart dei automatisk medlemmer om dei først hadde rett til å møte på tinget. Dette er noko som så vidt eg veit ikkje har vore drøfta, og eg vil peike på eit forhold som vi kanskje bør sjå i samanheng med at ein del kvinner etter dei norske lovene inngår i den dømande tingforsamlinga. Dette forholdet er kvinnegravene med våpenutstyr. Det har dels vore omstridt om dette verkeleg er kvinnegraver, eller dobbeltgraver som har innehalde både kvinne og mann. I den grad dei har vore haldne for å vere kvinnegraver, har ei vanleg forklaring vore at her har vi skjoldmøyane. Arkeologen Leszek Gardela (2013 og under utgjeving) gjev eit oversyn og ei drøfting av dette materialet. Etter mitt syn er det merkeleg at ingen av desse kvinnene med våpenutstyr, så vidt eg kjenner til, ber merke av å ha vore i strid. Etter mitt syn er det langt meir sannsynleg at vi her har kvinnene som hadde rett til å møte på tinget. Domar vart felte med våpentak. Om kvinnene verkeleg hadde med seg våpen på tinget, eller om dei på tinget kanskje fekk låne våpen av ein granne, er ikkje godt å seie. Men våpen kan i alle fall ha vore eit symbol på den rolla dei spelte i samfunnet, og som dei fekk med seg i grava. Kvinnene sine rettar til å føre sine eigne saker Enkja i den eldre Gulatingslova, kapittel 151, og kvinna som saksøkjer den fråskilde mannen for å få ut godset sitt i eldre Borgartings kristenrett II, kapittel 9, opptrer her begge som den som á sǫk, som tyder at ho har søksmålsretten i ei sak. I det islandske lovspråket vert ho også omtalt som sakaraðili. Det vil seie at ho er den som har rett, og plikt, til å syte for at den juridiske prosessen, sakførsla, vert sett i gang. Dersom sakaraðili, eller den som átti sǫk, var ein mann, ville han også ha 228

rett til å føre saka på tinget. I islandske lover er det heilt klart slege fast at kvinner ikkje kan føre sak på tinget. Det går klart fram til dømes av Grágás II, 364 (Staðarhólsbók, kapittel 336), som har formuleringa: «Eckior oc meyiar tvítögar oc ellri eigo sakar at selia […]» (enkjer og jenter på 20 år og eldre skal overlate sakene […]). Som eg kjem tilbake til nedanfor, er det i norske lover formuleringar som opnar for at nokre kvinner ikkje var utestengde frå deltaking i sakførsla, og som dermed kunne gje nokre kvinner ei viktig rolle å spele på tinget. Ein skilnad mellom islandsk og norsk lov er også at kvinner hadde søksmålsretten i fleire tilfelle og i meir alvorlege saker i Noreg enn på Island. Som vi har sett, kunne enkja vere sakaraðili i Noreg i drapssaker. Ifølgje islendingesoga Eyrbyggja saga, kapittel 38, var dette ein rett kvinnene hadde hatt på Island, men som dei miste som følgje av det som hende etter drapet på Arnkell gode, ein av heltane i soga. Då var der berre kvinner som var sakaraðilar, og difor vart ikkje saka ført med den krafta ein skulle vente etter ein slik mann. Meininga er truleg at kvinnene som hadde rett og plikt til å få saka fram på tinget, ikkje klarte å få nokon som var dugande nok, eller ivrig nok, til å føre saka, truleg fordi dei var kvinner og ikkje hadde noko å tilby som motyting i eit samfunn der mannemakt og våpenmakt avgjorde det meste. Den same soga skildrar i kapittel 26–27 ei hending som skal ha skjedd like før Arnkell vart drepen, som gjev eit godt bilete av kva det kunne innebere for ei enkje å verte sakaraðili i ei drapssak. Ein mann vart drepen, og straks han var lagd i haugen, drog enkja først til ein slektning av seg – som var nettopp denne Arnkell – for å få han til å føre drapssaka. Han svarte at det var meir rimeleg at ho først vende seg til slektningar til den drepne, og nemnde ein, og bad henne vende seg til han. Enkja drog så vidare til denne slektningen til mannen, men han viste henne vidare til ein annan slektning. Slektning nummer to viste henne tilbake til slektning nummer éin, og han viste henne tilbake til Arnkell, hennar eigen slektning. For å provosere Arnkell nok til å ta på seg saka gav han henne det rådet at ho skulle grave opp att den nyss hauglagde mannen og kappe hovudet av han, og dette skulle ho så dra fram når ho kom til Arnkell og seie at «dette hovudet ville ikkje nøle 229

med å mæle etter deg», det vil seie: føre di sak. Rådet verka. Det kunne altså vere ganske strabasiøst for ei kvinne å vere sakaraðili i drapssaker, og det var i slike saker islandske kvinner ikkje lenger fekk ha denne funksjonen frå ein gong på slutten av 900-talet – ifølgje Eyrbyggja saga. Men det fanst ein del andre tilfelle der kvinnene på Island var sakaraðili. Døme som er nemnde i lova, er til dømes om ho har sak mot eigen ektemann, om ho vil ha ut godset sitt etter skilsmisse (Grágás II, 200), om ho vert kyst mot sin vilje eller valdteken eller forsøkt valdteken. Men om ho ikkje vil krevje at det vert reist sak, går retten til formyndar/verje (Grágás Ib, 47). Det same gjeld om det vert dikta mansong (kjærleiksdikt) til ei kvinne.14 Om ho er over 20 år, á kona sök, dvs. har ho søksmålsretten, om ho vil at det vert reist sak, om ikkje går retten til formyndaren (Grágás Ib, 47). Samstundes som kvinner vert omtalte som den som har søksmålsretten i ein del slike saker som gjeld kvinnene sjølve, vert ektemann, eller dei nærmaste mannlege slektningane, også omtalte som sakaraðili i slike saker. Det kan sjå ut som ei sjølvmotseiing, men er nok slik å forstå at dei begge har søksmålsrett, og i alle fall er det ein mann som må føre saka etter islandsk lov. Kvinner kan vere sakaraðili, men ikkje sakaráberi, det vil seie den som fører saka. Kvinner har rett til å inngå forlik på eigne vegner, men også her kan formyndaren i nokre tilfelle overprøve saka. Også etter norsk lov ville kvinner ha søksmålsretten i slike og liknande saker. I norske lover, derimot, finn vi ikkje noko direkte og klart forbod mot at kvinner fører sak. Det finst faktisk nokre formuleringar i norske lover som kan peike i retning av at kvinner kunne ha ei viss rolle å spele i sjølve sakførsla. Den eldre Gulatingslova, kapittel 47 (NgL I, 26;

14 Ordet mans ǫngr vert normalt omsett med «kjærleiksdikt». Det er mogeleg at også relativt uskuldig kjærleiksdikting vart dekt av denne termen, og forbodet lèt seg forklare med at dei nærmaste mannlege slektningane til kvinna kjende seg krenkte av at nokon viste interesse for «deira» kvinner. Men ein mans ǫngr var truleg oftast erotisk dikting av så grovt kaliber at det kunne oppfattast som ærekrenkande. Sjølve det semantiske innhaldet i ordet støttar ei slik forståing. Ordet man tyder «trælkvinne». Ei trælkvinne stod nærmast utan vern av lovene, og hadde ikkje krav på bot om ho vart krenkt. Ein mans ǫngr er mest truleg primært å forstå som ei strofe med eit innhald av det slaget ein berre kunne dikte til trælkvinne utan å risikere at nokon reiste krav om bot.

230

Eithun, Rindal og Ulset 1994, 62–63), seier til dømes at ei kvinne skal saksøkjast som ein mann, men ei einsleg kvinne har høve til å overlate sókn og vǫrn til ein mann. Sókn er det ordet som vert brukt om sjølve sakførsla, vǫ rn er forsvaret eller tilsvaret. Det er klart at dersom ei kvinne kan overlate sakførsla og forsvaret til ein mann, så har ho i utgangspunktet retten til å føre sak og å forsvare seg. No har det likevel vore noko tvil om det her er tale om sjølve sakførsla eller søksmålsretten, for også søksmålsretten, det å vere sakaraðili, kan overdragast til andre. Då rettshistorikaren Knut Robberstad omsette den eldre Gulatingslova i 1937, omsette han kapittel 47 slik at det her galdt søksmålsretten og retten til forsvar. Men då Robberstad seinare skreiv den store artikkelen om «Rettergang» i Kulturhistorisk leksikon for nordisk mid delalder (1969, 32) har han ombestemt seg, og seier: «Ei kvinne som står åleine, kan føre sine saksmål sjølv, men ho har rett til å taka ein fullmektig til sakførsla.» Ein tilsvarande regel som denne i den eldre Gulatingslova, finn vi også i eldre Bjarkøyrett, kapittel 99 (NgL I, 322). Her vert det også understreka at det er ei einsleg kvinne som kan overlate sakførsla til den mannen ho sjølv vel til det. Konteksten er nok at kvinner normalt ville ha ektemann eller nære mannlege slektningar til å føre sak for seg, men lova må seie noko om kva einslege kvinner kan gjere om dei ikkje vil føre saka sjølv. Eldre Bjarkøyrett, kapittel 96 (NgL I, 321), seier at ei kvinne som er valdteken, skal saksøkje valdtektsmannen saman med frendane sine. Eldre Borgartings kristenrett II, kapittel 9 (NgL I, 356; Halvorsen og Rindal 2008, 187), har også nokre føresegner om korleis kvinner skal gå fram for å få ut godset sitt etter skilsmisse, som viser at kvinner både har rett til å kalle inn ting, i dette tilfellet heradsting, og å saksøkje. Saksøkinga kan finne stad heime, der den tidlegare ektemannen bur, eller på tinget, alt etter kva ho vil.15 Unntaket, der kvinner ikkje kan føre sak sjølve, synest å vere saker som gjeld odelsjord. Her stiller også den eldre Gulatingslova,

15 Etter nokre svenske lover hadde kvinner som vart skulda for brotsverk, i det minste rett til å forsvare seg sjølve på tinget, sjå historikaren Christine Ekholst (2009, 75).

231

kapittel 290 og 291 (NgL I, 95–96; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 158– 159), krav om at kvinnene skal overlate sakførsla til ein mann. Det er vel mogeleg at kvinner ville overlate sakførsla til menn i så mange tilfelle at det ikkje var særleg stor skilnad på islandske og norske forhold i praksis, men i prinsippet er her ein betydeleg skilnad. Norske kvinner som stod åleine, kunne i dei fleste tilfelle sjølve ta hand om sakførsla om dei ville, islandske ikkje. Kunne kvinner oppnemnast til å sitje i ein dómr? Som alt nemnt kunne kvinner ikkje oppnemnast i ein dómr, dvs. vere domar, etter dei islandske lovene i fristatstida. I norske lover finst det ikkje noko forbod mot dette. Den eldre Gulatingslova, kapittel 266 (NgL I, 86–88; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 146), seier: «En menn ero aller domsæter frialser» (alle fri menneske/menn kan sitje i dom). Det avgjerande spørsmålet er om ordet menn her har den generelle tydinga «menneske» eller om menn her står for karlmenn. I lovspråket er ordet maðr svært ofte brukt med den generelle tydinga «menneske». Om det skal understrekast at ein lovregel gjeld berre for menn, er det ordet karlmaðr som må brukast. Unntak frå denne regelen kan vi ha dersom det tydeleg går fram av konteksten at det er tale om karar eller om det er så sjølvsagt at føresegna berre gjeld menn, at det ikkje er nødvendig å presisere. I det aktuelle tilfelle kan ein ikkje seie at ein av samanhengen kan slå fast at lovregelen berre gjeld for menn. Like før i same lovkapittelet ser vi at husfrua på ein gard kan festa dómr, dvs. at ho, på vegner av den saksøkte, bind seg til å godta domen. Dette er det bonden sjølv som primært skal gjere, men lova seier at dersom han ikkje er til stades, så skal ein fri mann på garden gjere det, og om der ikkje er frie menn heime, så skal husfrua festa dómr. Her ser vi at frjáls maðr nok tyder frjáls karlmaðr, men her går dette fram av samanhengen sidan husfrua er nemnd for seg sjølv som den tredje kategorien av dei som kan festa dómr, etter husbonden og etter andre frie menn. At vi her er inne på eit svært mannsdominert område, viser seg i at husfrua, som er den som etter husbonden hadde høgst rang i familien, kjem etter alle frie menn på garden, dvs. at til og med husfrua til ein hauld, som stod på toppen av rangstigen i bondesamfunnet, ville kome etter 232

ein fri huskar eller tenar.16 Det neste spørsmålet er om det var så sjølvsagt at kvinner ikkje kunne sitje i ein dómr at det ikkje var nødvendig på presisere at dei var utestengde frå denne funksjonen i rettssystemet. Ser ein på dei funksjonane kvinner kunne ha i rettssystemet, så kan ein etter mitt syn ikkje dra ei slik slutning. Som vi har sett, kunne ei kvinne fasta dómr. Kvinner kunne også skilja víg. Ingen av desse funksjonane kan heilt sidestillast med å sitje i ein dómr, men kvinna som kan festa dómr, har ein funksjon som truleg gjer at ho må godta dei som sit i domen, og kvinnene som skulle skilja víg, har lagt premissane for domen. Som vi har sett, var det tingforsamlinga som i ein god del tilfelle felte dom i det norske rettssystemet. Kvinner som var overhovud for eit hushald, kunne vere med i denne tingforsamlinga, og det må bety at dei i slike tilfelle også var med på å felle dom. Men sannsynlegvis ville det vere slik at straks ein funksjon på tinget, til dømes å vere med på å felle dom, ikkje følgde automatisk med retten til å møte på tinget, men vart ein posisjon ein skulle oppnemnast til, vart kvinnene sine sjansar til å verte valde ut til denne viktige funksjonen, betydeleg reduserte. Det er ingen ting i norske lover som seier at kvinner ikkje kunne veljast som nemndemenn til lagtinga, men sannsynlegvis har det vore sett på som så uaktuelt at det ikkje har vore nødvendig å presisere i lova. Om det berre var menn som møtte som nemndemenn på desse tinga, har kvinner heller ikkje sete i lǫgretta på lagtinga, og det kan ha gjeve presedens for at kvinner heller ikkje vart oppnemnde då lǫ gretta vart innført på dei lokale tinga, der det i motsetning til lagtinga må ha funnest nokre kvinner å velje mellom. Eit alternativ til at heile tingforsamlinga dømde, var den såkalla skiladómr, der kvar part oppnemnde halve domen. Det er kanskje heller ikkje mykje truleg at kvinner vart oppnemnde til å sitje i ein slik dómr, men det finst i norsk lov heller ikkje noko forbod mot det. Om det verkeleg ville skje i eit mannsdominert samfunn, er eit anna spørsmål.

16 Ordet hauldr kan ha litt ulike tydingar i ulike kontekstar, men i det norske lovspråket står ordet for ei lovdefinert sosial gruppe på toppen av bondesamfunnet, sjå leksikografen Arne Bøe (1961).

233

Som nemnt kunne kvinner på Island ikkje oppnemnast i dómr. Det går klart fram av Grágás Ia, 20, der det vert presisert at medlemmene i ein dómr må vere karlmenn. Men det er likevel frå islandske kjelder vi har det sterkaste indisiet på at funksjonen å vere domar ikkje har vore heilt stengd for kvinner. Dei fleste stridsspørsmål kom kanskje aldri opp for ein dómr eller for den dømande tingforsamlinga. Å kome til forlik og unngå konflikt kunne også vere eit godt alternativ for begge partar. I skildringar i islendingesogene og i Sturlunga saga ser vi at menneske som mekla mellom stridande partar ofte kunne spele ei stor rolle i samfunnet. Dersom to partar vart samde om å inngå forlik, skjedde det ved at éin eller fleire personar vart oppnemnde til å finne ei løysing som begge partar forplikta seg til å godta. Slike meklarar fungerte som forliksdomarar, og den løysinga dei kom fram til og sa fram for partane, var ein forliksdom. Her kunne faktisk kvinner, også på Island, spele ei betydeleg rolle. Eit svært godt eksempel på dette finn vi i Þórðar saga kakala i Sturlunga saga (Sturlunga saga 2:475–476). I det store slaget på Orlygstaðir i 1238 vart Sighvat Sturluson og fire av sønene hans drepne. Ein av sønene, Þórðr kakali var i Noreg då dette hende, og då han kom tilbake til Island ville han gjerne ha hemn, og søstera hans, Steinvǫr, støtta han. Men det var sterke krefter i samfunnet som prøvde å dempe konflikt nivået og som gjerne ville få i stand forlik. Enden på visa vart at bispen i Skálholt og Steinvǫr vart oppnemnde til leggje fram ein avtale om forlik som partane forplikta seg til å godta. Men dersom bispen og Steinvǫr ikkje vart samde, seier soga, så var det hennar ord som skulle gjelde. At hennar ord skal gjelde, indikerer at det ho legg fram, er ein forliksdom. Mekling er ikkje nødvendigvis ein aktivitet som går føre seg på tinget, men som avgjort har med rettssystemet å gjere. Men skildringar i islendingesogene, til dømes, tyder på at meklarar også hadde ei rolle å spele på tinget, og i Vatnsdœla saga, kapittel 44, vert det fortalt ei historie om ei Þórdís spåkone frå Spákonufell, som opptrer som forliksdomar på tinget. Det står at ho hadde eiga tingbud og reiste til tinget med mennene sine, og at ho «var tekin til þess at gera um stórmál» (var brukt som forliksdomar i store saker). Denne Þórdís brukte noko ukonvensjonelle metodar for å løyse vanskelege saker, mellom anna 234

trolldom, og forteljinga om henne er nok ikkje den mest pålitelege, men biletet av at kvinner kunne opptre som forliksdomar på tinget, kan vere påliteleg nok. Sannsynlegvis har forfattaren hatt ei førestelling om at kvinner kunne vere forliksdomarar trass i at dei ikkje kunne oppnemnast som medlem i ein dómr. Eigentleg er det i praksis liten skilnad mellom det å vere forliksdomar og å sitje i ein oppnemnd dómr. Ein kan seie at forliksdomarane hadde ei uformell rolle utanfor det rettssystemet som var regulert av lovene. I tilknyting til slike domar var der inga stemning og inga (obligatorisk) framføring av vitne. Partane vart samde om å møtest for å prøve å kome til eit forlik, og dei fann éin eller fleire personar som gjekk inn i meklarrolla, og som til slutt sa fram ein dom som partane på førehand hadde bunde seg til å respektere. Forliksdomaren feller ofte dom åleine, og har for så vidt større makt enn den som sat i ein oppnemnd dómr. Det kan verke ulogisk at kvinner på Island ikkje kunne sitje i ein dómr, men likevel fungere som forliksdomarar. At kvinner vart utestengde frå kviðr, kunne gjevast ei logisk forklaring. Vi veit i dag at mange husfruer på Island i landnåmstida hadde irsk opphav, og truleg var mange av dei opphavleg trælar (sjå note 10 med tilvising). Når ein oppnemnde medlemmene i ein kviðr, måtte ein velje dei nærmaste grannane. Ei kvinne som var uskikka fordi ho ikkje kjende den norrøne kulturen, kunne ein ikkje unngå i dette systemet. Men ei kvinne som vart oppnemnd i ein dómr, kunne ein velje fritt. Dei irske trælkvinnene kan altså ikkje forklare at kvinner vart utestengde frå å sitje i ein dómr. Men sannsynlegvis har dei mange «framande» kvinnene på Island i landnåmstida ført til ein negativ reaksjon mot kvinner i rettssystemet som fekk konsekvensar for kvinner generelt.17 Berre som forliksdomarar, ein funksjon som i svært liten grad

17 Historikaren Anne Irene Riisøy (2015), som har granska eddadikt og dei mytologiske kvinnene sine roller på tinget, hevdar at dei mytologiske tekstane kan kaste lys over kvinnene sine roller på tinget i dei tidlege norrøne samfunna. Det er sjølvsagt metodisk problematisk å bruke mytologiske tekstar som kjelder til det verkelege livet, som Riisøy også gjer merksam på. Men i den grad dei kan brukast, indikerer dei mytologiske tekstane at islandske kvinner sine roller på tinget vart betydeleg reduserte i tida etter landnåmet.

235

var regulert av lovene, kunne islandske kvinner framleis hevde seg på 1200-talet. Endeleg er det rimeleg å sjå formuleringa i den eldre Gulatingslova, kapittel 266 (NgL I, 86–88; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 146), som sa at «menn ero aller domsæter frialser» i samanheng med parallelle formuleringar i lovene som gjeld kvinner sin rett til å ta del i rettsprosessar. Den eldre Gulatingslova, kapittel 47 (NgL I, 26; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 63), seier følgjande om kven som kan føre sak: «Sialfr scal hverr sina sokn sœkja innan landz frials oc fulltiða» (sjølv skal einkvar fri og fullvaksen føre sitt saksmål innanlands). Dei grammatiske formene «sjálfr» og «hverr» kunne tyde på at det her berre er snakk om menn, men som vi har sett, gjev dei norske lovene fleire døme på at kvinner kan føre sine saker sjølve, så her tyder frjáls maðr «fritt menneske». Den same tydinga hadde frjáls maðr i Frostatingslova, Mannhelgebolken, kapittel 5 (NgL I, 158–159), der fri kvinne som heimsoknvitne heilt opplagt var inkludert i omgrepet frjáls maðr. Slike parallelle formuleringar gjev støtte til den tolkinga at dei frjálsir menn som kunne sitje i ein dómr etter den eldre Gulatingslova, kapittel 266, også tydde «frie menneske» og altså inkluderte kvinner. I det samla materialet er det faktisk meir som peikar i retning av at kvinner kunne sitje i ein dómr etter norske lover, enn at dei ikkje kunne gjere det. Men vi saknar belegg for at kvinner verkeleg vart oppnemnde i ein dómr, og i det mannsdominerte samfunnet ville alle typar av oppnemning redusere kvinnene sine sjansar til å verte valde. Oppsummering om forholda før Landslova Som vi har sett, er kvinner nok sterkare involverte i saksførebuinga før ei sak kjem til tinget enn i det som skjer på tinget, men dei kan også ha roller på tinget, sjølvsagt som saksøkt forbrytar, men også som vitne, som overhovud i eit hushald med plikt eller rett til å møte på tinget, og som saksøkjar i eigne saker. Om kvinner etter norske lover kunne oppnemnast til å sitje i ein dom, må stå som eit ope spørsmål. Det er også verdt å leggje merke til at etter norsk lov kan kvinner også i nokre tilfelle ha rett, og plikt, til å kalle saman eit ting, og den som har retten til å kalle saman eit ting, er ikkje særleg anonym på tinget. Vi ser at kvinner 236

også kan spele viktige roller i utkanten av dei saksfelta som er klart regulerte av lova, nemleg som forliksdomarar. Så sjølv om lov, rett og ting var mannens domene i dei norrøne samfunna, så var kvinnene ikkje så fråverande på denne arenaen som ein kan få inntrykk av. Dette er viktig å få fram, for særleg i forsking i utlandet, innanfor den engelskspråklege verda, er det ein sterk tendens til å byggje på islandsk lov når forskarar skriv om rettslege forhold i Norden generelt. I mange tilfelle, og ikkje minst når det gjeld kvinnene si stilling i rettssystemet, ville ein få eit litt anna bilete om ein også såg på kva som står i norske lover. Endrar Landslova kvinnene sine rettar til å delta på tinget og i saksførebuingane? Landslova seier eigentleg svært lite om kvinnene sine roller i rettssystemet, og dette aktualiserer spørsmålet om Landslova erstatta tidlegare lover, eller om tidlegare lover framleis var gjeldande lov så sant gamal lov ikkje kom i konflikt med Landslova. Etter Landslova var det sjølvsagt framleis slik at kvinner, som tidlegare, var fullt ut strafferettsleg ansvarlege. Straffene og bøtene for kvinner var dei same som straffene og bøtene for menn for tilsvarande brotsverk. Landslova har ingen ting direkte å seie om kvinner som vitne. Men derimot slår Landslova, Kjøpebolken, kapittel 12 (NgL II, 157; Rindal og Spørck 2018 2:897–898), fast at det er allmenn vitneplikt for alle. Det same er fastslege i ei rettarbot av 1318 (NgL III, 33). Når kvinner ikkje er nemnde spesielt som vitne i Landslova, er det rimeleg å tru at grunnen er den at dette er så sjølvsagt at det ikkje er nokon grunn til å seie noko om det. I den store allmenne rettarbota til Håkon Magnusson av 1313 (NgL III, 98–105) er det prinsippet slege fast at kvinner skulle vere medeidsmenn med kvinne og menn skulle vere medeidsmenn med mann: Heðan af skolu kalmenn nefnazt til undanfœrslo og eiðuættis með kall� monnum. en konor með konum vttan kallmenn se eigi til með kallmonnum eða konor með konum (NgL III,100). 2 37

Heretter skal menn veljast til å gjere nektingseid og vere eidsvitne med menn og kvinner med kvinner så sant der ikkje er nok menn til å gjere nektingseid med menn eller kvinner med kvinner.

Som det er argumentert for i dette kapittelet, har det mest truleg funnest sterke tendensar til at dette prinsippet har vore praktisert også i tida før Landslova. I den same rettarbota vert det også sagt at «Heðan af skolu eigi almenniligar putur […] uitni bera einkannliga i storæfnum […]» (Heretter skal allment kjende horer ikkje bere vitne, særleg i store saker). Dette er teksten i rettarbota for landdistrikta, rettarbota for byane har same teksten, men sløyfer «einkannliga i storæfnum» (NgL III, 100 og 103). Når horer vert fråtekne retten til å vitne, må vi gå ut frå at alle andre kvinner har kunna vere vitne. Som vi har sett, vart også allmenn vitneplikt fastslege i ei rettarbot fem år seinare. At det vart fastslege i rettarbøter at kvinner kan vere vitne til liks med menn, og at ei kvinne sine medeidsmenn skal vere kvinner, viser kanskje at sidan Landslova ikkje seier noko om dette, har det vore behov for ei stadfesting og presisering på dette punktet. At dette ikkje er nemnt i Landslova, kan ha ført til uvisse om kva som var gjeldande lov. Sannsynlegvis har det ikkje skjedd større endringar på dette punktet frå tida før Landslova til tida etter Landslova, men den tydelegare understrekinga av at kvinne skal vere medeidsmann for kvinne, har i alle fall ikkje svekt kvinnene sine rettar, snarare sikra rettstryggleiken deira. Landslova, Landsleigebolken, kapittel 56 (NgL II, 140; Rindal og Spørck 2018 2:808–811), fører vidare føresegna frå den eldre Gulatingslova, kapittel 131 (NgL I, 55–56), om at enkje og ufør bonde skal fare til tings berre dersom dei sjølve vil. Landslova fører altså vidare ein viktig rett for kvinner som er overhovud på ein gard. Ifølgje Nyare bylov, Kjøpebolken, kapittel 16 (NgL II, 260), som er ei utfyllande lov for byane som vart vedteken eit par år etter Landslova, og som må oppfattast som ei utfyllande lov til denne, var husfaste menn (húsfastir menn) skuldige til å kome til mót, dvs. bymøte/byting. Lova gjev også ein definisjon av kven som er «husfast». I denne gruppa inngår eigar av bygard og den som leiger ein bygard, ein halv bygard eller ein fjerdedels bygard for eit halvår eller eit år. Også kvinner kunne eige eller 238

leige bygard, og den logiske konsekvensen av det er at slike kvinner inngjekk i gruppa av húsfastir menn som hadde plikt eller rett til å delta på bymøtet. Dette er også den rimelege tolkinga når ein held Bylova saman med lova for landdistrikta. Ei kvinne som åtte eller leigde bygard, står som overhovud for hushaldet, og ho får dermed dei same rettane til å møte på tinget som ei kvinne som styrer gard på landet. Kvinnene sin rett til å føre saker er også følgde opp i Landslova. Landslova, Kjøpebolken, kapittel 8 (NgL II, 154–155; Rindal og Spørck 2018 2:883–887), slår fast som ein generell regel at: «Sialfr skal huer sína sokn sœkja innan landz frials maðr oc fulltiða» (einkvar som er fri og fullvaksen skal sjølv saksøkje sine saker [dvs. føre sine saker for retten] innanlands). Her kunne ein sjølvsagt igjen drøfte om dette berre gjeld alle frie og fullvaksne menn sidan sjálfr og frjáls maðr er maskuline grammatiske former, men i lovspråket står maðr svært ofte for «menneske», og av samanhengen ser vi at det må vere tydinga også her, for lova held fram: «Sua skal kona sœkia sem kallmaðr ef hon er ein firir ser. en hon ma selia sokn sina oc uorn þeim er hon uil» (ei kvinne skal saksøkje som ein mann om ho står åleine, men ho kan overlate saksøkinga eller forsvaret til den ho vil).18 Lova held fram med at ho ikkje kan overlate søksmål eller forsvar til nokon som står klart høgare på rangstigen i samfunnet enn motparten hennar. Regelen er svært lik den tilsvarande føresegna i den eldre Gulatingslova, kapittel 47 (NgL I, 26; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 62–63). Men Landslova har også formuleringar som seier at kvinner skal skaffe seg ombodsmann, og altså ikkje føre sak sjølve. Landslova, Odelsbolken, kapittel 13 (NgL II, 100–101; Rindal og Spørck 2018 2:588), har teksten: «Nu a eckia eða mær fultiða boð a iorðu. þa skolu þeir fa umboðs mann iamnan at rette þeim er ueria skal […]». (No har

18 Denne regelen er formulert litt ulikt i ulike handskrift (sjå notar NgL II, 155, og variantane hos Rindal og Spørck). Nokre handskrift har kono i staden for kona, som vil gje tydinga: «ei kvinne skal saksøkjast som ein mann …» Denne formuleringa hadde også den eldre Gulatingslova, kapittel 47. Men denne variasjonen spelar lita rolle for meininga. Så lenge kvinna kan overlate både sókn og v ǫrn, viser det at ho har både søksmålsretten og retten til å forsvare seg.

239

ei enkje eller ei fullvaksen jente bod på jord, då skal dei få seg ein ombodsmann av same stand som den som skal forsvare seg […]).19 Dette gjeld løysing av odelsjord, og i dette tilfellet kravde også den eldre Gulatingslova, kapittel 290 og 291 (NgL I, 95–96; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 158–159), at kvinnene overlét sakførsla til ein mann. Det siterte forbodet i Landslova mot at kvinner fører slike saker er mindre klart enn i den eldre Gulatingslova sidan forma skulu formelt sett kan vere ein konjunktiv og altså innehalde ei oppmoding og ikkje eit påbod. Men når ein held lovtekstane saman, er det rimeleg å tru at Landslova vidarefører tankegangen frå den eldre Gulatingslova. Det er truleg at dette var sett som så viktig for heile slekta at saka ikkje kunne overlatast til ei kvinne. Enkja si plikt til å kalle inn til drapsting etter den eldre Gulatingslova, kapittel 131 (NgL I, 55–56; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 102–103), har ingen parallell i Landslova. Etter Landslova, Mannhelgebolken, kapittel 11 (NgL II, 56–58; Rindal og Spørck 2018 1:341–351), er det arvingen som kallar inn til eit slikt ting. På dette punktet er det svært sannsynleg at tidlegare norsk rett var ulik i ulike delar av landet. Når enkja kalla inn drapstinget, så følgjer ein prinsippet om at den som har høgst rang i familien etter husbonden, tek over hans plass når han er borte. Dette er for så vidt eit kjent prinsipp i norsk lov, og det er også etter dette prinsippet ei enkje møter på tinget etter at husbonden er død. Det andre prinsippet, og det som er hovudprinsippet i lovene, er at arvingen tek over plassen til den døde. Landslova følgjer det siste rettsprinsippet når det gjeld innkalling til drapstinget. Dette har mest sannsynleg også vore det prinsippet som tidlegare var følgt innanfor Frostating lagdøme sidan det er arvingen som kallar inn drapstinget i Járnsíða. Járnsíða her må byggje på ei anna lov enn den eldre Gulatingslova. Når lova på dette punktet truleg har variert i landskaps lovene, kan ein av dette ikkje dra den slutninga at kvinnene sine rettar generelt vart dårlegare med Landslova.

19 Nokre handskrifter har kona i staden for ekkja (sjå variantane hos Rindal og Spørck). Dei tekstane understrekar kanskje endå klarare at desse sakane kan ingen kvinner føre.

240

Landslova inneheld ingen føresegner som gjev grunnlag for å dra slutningar i spørsmålet om kvinner kunne oppnemnast i ein dómr. Men vi må rekne med at bruken av lǫgretta også på dei lokale tinga har redusert den sjansen kvinner kan ha hatt til å vere med på å felle dom. Bortsett frå dette siste saksområdet synest Landslova å vise at kvinnene sine rettar på tinget ikkje vart reduserte i 1274 sjølv om temaet ikkje får mykje plass i lova.

Illustrasjon 2. Avtalar om ekteskap kunne brukast til å løyse konfliktar mellom menn og kunne gjere kvinner til brikker i eit politisk spel. Etter at kong Harald Hardråde hadde teke livet av ein slektning til Håkon Ivarsson, dotterson til Håkon jarl, sette Håkon Ivarsson som vilkår for forlik at kongen gav han Ragnhild, dotter til Magnus den gode, til kone. Ragnhild sa tvert nei. Mannen som hadde forhandla fram avtalen med Håkon, vart fælande harm, men kongen veik først tilbake frå å gifte Ragnhild mot hennar vilje. Etter ei tid gjorde kongen Håkon til jarl, og Ragnhild føydde seg. Illustrasjon til Snorres kongesoger av Wilhelm Wetlesen. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

241

På eitt område, som ikkje har noko med tinget å gjere, ser vi at rettane til nokre kvinner vert vesentleg betre i tida like før Landslova vert innført. Dette gjeld den retten kvinner som hadde motteke arv, fekk til å bestemme over val av ektemann. Desse nye føresegnene finn vi først i Frostatingslova, Kvinnebolken, kapittel 18 (NgL I, 234), som i den forma vi har lova, vart revidert på midten av 1200-talet. Der har den nye regelen følgjande form: Mær sú er arfi verðr. hverskis arfi er hon verðr. hon má gipta sic siálf þeim er hon vill. þá er hon er .xv. vetra gömul. með þeirra frænda ráði er nánastir ero oc vitrastir. bæði í bauggilldi oc í nefgilldi. Den jenta som vert arving, same kven sin arving ho vert, ho kan sjølv gifte seg med den ho vil, når ho er femten vintrar gamal, med råd frå dei frendane som er nærmast og klokast både på farssida og morssida.

Det går fram av Frostatingslova, Kvinnebolken, kapittel 18, som av seinare lover som gjev denne nye retten til ei jente som har motteke arv, at ho skal søkje råd hjå dei næraste og visaste frendar både på farssida og morssida, men ho gifter seg sjølv. Den same føresegna finst også i nyare Borgartings kristenrett, kapittel 26 (NgL II, 305), men her er det sagt at dette gjeld jenter som har arva far sin. Av denne lova går det klart fram at jentene som har motteke arv, får denne retten fordi det er eit problem at farsfrendane, i særleg grad farbrør, er mistenkte for å ta mot muter for å gifte bort frendkoner.20 Landslova, Arvebolken, kapittel 2 (NgL II, 75–76; Rindal og Spørck 2018 1:436– 442), tek inn denne føresegna om at ei jente som har motteke arv, kan gifte seg sjølv. Formuleringa i sitatet frå Frostatingslova, Kvinnebolken, kapittel 18, hverskis arfi, kunne isolert sett tyde både «kven sin arving» og «kva slags arving» som til dømes kunne handle om arving av jord, arving av lausøyre osv.

20 Regelen finst også i eit par handskrift som inneheld tekst frå eldre Borgartings kristenrett (sjå Halvorsen og Rindal 2008, 183 og 215). Det er vanskeleg å seie om dette har funnest i eldre Borgartings kristenrett før yngre Borgartings kristenrett vart til, eller om regelen har kome inn i handskrifter av eldre Borgartings kristenrett frå yngre Borgartings kristenrett. Det siste er kanskje det mest trulege.

242

Men nokre av handskrifta til Landslova har formuleringar som viser at dette gjeld arv etter person, til dømes: «Mær su er arfe uerðr. faður sins. eða huerskyns arfe er hon uerðr […]». (NgL II, 75, note 25; Rindal og Spørck 2018 1:440, note 319 og 334) (Den jenta som vert arving, arving etter far sin, eller same kven sin arving ho vert […]). Då må «same kven sin arving» også omfatte morsarv. Det vil igjen seie at også ei jente som kanskje hadde far og brør i live, får retten til å gifte seg sjølv dersom ho har eigen formue. Det er den same retten enkjer tidlegare hadde hatt, og grunnen til at dei hadde denne retten, var sikkert også at dei hadde eigen formue. At den nye retten jenter som hadde motteke arv, fekk til å gifte seg sjølv, i alle fall etter nokre av handskrifta, også omfatta jenter som hadde motteke morsarv, men kunne ha far eller brør i live, vert støtta av eit tillegg i eit av handskrifta til Landslova der også far og bror vert mistenkte for å ta mot muter for å gifte bort dotter eller syster.21 Det må presiserast at det er stor variasjon mellom handskrifta av Landslova når det gjeld retten jente som hadde motteke arv, hadde til å gifte seg sjølv, og nokre handskrift har ikkje denne føresegna i det heile. Dette tyder på at det har vore stor usemje på dette punktet. No hadde norsk lov også tidlegare hatt føresegner som viste at også andre enn enkjer i nokre tilfelle kunne gifte seg sjølve. Av den eldre Gulatingslova, kapittel 51 (NgL I, 27–28; Eithun, Rindal og Ulset 1994, 64–65), går det fram at når far festa dottera til ein mann, så var det knytt til at det var han, som eigar av det godset som skal gå inn i heimanfylgja, som logisk nok gjorde dei bindande økonomiske avtalane. Om det ikkje var noko gods å sende med bruda, var det heller ikkje behov for at far, eller ein annan slektning, feste henne bort. Frostatingslova, Kvinnebolken, kapittel 17 (NgL I, 233–234), seier at dersom dei frendane til ei kvinne som skulle ha omsorg for henne, ikkje brydde seg, og ho sjølv skaffa seg underhald, då skulle ho også råde for sitt eige giftemål. I teorien hadde faktisk norske kvinner i mellomalderen hatt rett til å gifte seg sjølve, men dei risikerte å tape heimanfylgja og arveretten om dei trassa giftingsmannen. Det var sjølvsagt eit så sterkt

21 Sjå note 1 til Landslova, Arvebolken, kapittel 1 (NgL II, 74).

243

pressmiddel at fridomen var ganske illusorisk. I Landslova, Arvebolken, kapittel 2 (NgL II, 75–76); Rindal og Spørck 2018 1:437), kjem det også inn ein regel, som tidlegare er kjend frå islandske lover, om at dersom giftingsmannen vil gifte ei kvinne under hennar stand («firra hana iamræðe»), då kan ho gifte seg sjølv med råd frå andre slektningar. Sjølv om føresegna om at kvinner som hadde motteke arv, kunne råde for sitt eige giftemål, ikkje representerte noko radikalt nytt i norsk lov på midten av 1200-talet sidan økonomisk sjølvstende også tidlegare hadde gjeve handlefridom, så var dette likevel noko som gav mange kvinner større fridom – i teorien. Vi veit ingenting om kor mange kvinner som gjorde seg nytte av dei auka rettane etter lova. Det faktum at kvinnene sine rettar til å bestemme over eige giftemål er så sterkt kopla til kampen mot muting og korrupsjon, gjev også grunn til å mistenkje at meir makt og handlefridom til kvinner som har motteke arv, kanskje ikkje var målet, men at dette meir var eit middel i kampen mot korrupsjonen. I Landslova, Arvebolken, kapittel 2, som gjeld dei utvida rettane nokre kvinner får til å velje ektemake, vert det også, litt umotivert og ute av kontekst, retta ein trugande peikefinger mot dei kvinnene som går for langt i retning av å følgje eigne lyster: En konor þær er liazt til þess at locka til sliks eða annars saurlifis born manna eða frendkonor oc uerðr þat uitnisfast. þa bœte eptir .xij. manna dome peningum su er peninga hefir til. en hin hafe refsing eptir dome (NgL II, 75; Rindal og Spørck 2018 1:439). Men kvinner som gjev seg til å lokke folk sine born og frendkoner til slikt [ikkje lyde festemannen] eller anna usømeleg livnad, og det vert vitnefast, då skal ho som har pengar, bøte med pengar etter tolv manns dom, og hi [som ikkje har pengar] skal få refsing etter dom.

Det kan nesten verke som kongen og hans rådgjevarar har sett større fridom for kvinner som har eigne midlar, og muting i samband med giftemål som to vonde, men dei har i alle fall sett større fridom til kvinner som det minste av dei to vonda. Alt i alt gjev lovene som gjev større rettar til nokre kvinner til å bestemme over eige giftemål, støtte til det synet at kvinnene sine rettar ikkje vart dårlegare enn tidlegare. 244

Fekk dei norske lovene for Island konsekvensar for islandske kvinner? Island fekk to lovbøker sende frå Noreg i dei første tiåra etter personalunionen med Noreg under den norske kongen i 1262–1264. Sturla Þórðarson reiste til Island med lovboka Járnsíða (også kalla Hákonarbók) i 1271, og vart islandsk lagmann året etter. Han hadde kome til Noreg alt i 1263, om han hadde opphalde seg samanhangande i Noreg heilt til han reiste tilbake til Island i 1271, er noko usikkert. Vi veit av kjeldene, islandske annalar, til dømes Annales regii under åra 1271– 1273, at det var betydeleg motstand mot Járnsíða, og at det gjekk tregt med å få lova godkjend på Alltinget.22 Dei siste delane av lovboka vart godkjende først i 1273 (Storm 1888: 138–139). Den neste lovboka for Island, Jónsbók, vart send til Island alt i 1280, og vedteken på Alltinget i 1281. Lovboka vart send til Island med den islandske lagmannen Jón Einarsson, som boka har namn etter, og den kongelege utsendingen Lodin Lepp. Jón Einarsson hadde opphalde seg lenge i Noreg i 1270åra, og truleg har han ein stor del av æra for utarbeidinga av denne lovboka. Nokre av dei føresegnene i Landslova, og tidlegare norske lover, som hadde gjeve norske kvinner vidare rettar enn islandske kvinner hadde hatt til å opptre på tinget og ta del i saksførebuingane heime i bygda, vart også tekne inn i dei islandske lovene etter unionen i 1262–1264. I dei islandske lovene etter unionen med Noreg er den spesielle institusjonen kviðr ikkje nemnd. Kviðr hadde i mange tilfelle kome i staden for vitne, og i kviðr hadde kvinner ingen plass. Bortfallet av kviðr skulle, i prinsippet, gje større plass for kvinnene som vitne. I Jónsbok, Kjøpebolken, kapittel 13 (Jónsbók, 222–223), vert allmenn vitneplikt innførd i islandsk lov. Vi må gå ut frå at dette også gjeld kvinner, sjølv om kvinner ikkje er nemnde. Om endringa i lovene fekk store konsekvensar for kor ofte islandske kvinner kom til å opptre som

22 Om mogelege grunnar til motstanden mot Járnsíða sjå det andre kapittelet til Mundal i denne boka.

245

vitne, er det svært vanskeleg å dra slutningar om sidan islandske lover frå fristatstida gjev eit uklart bilete av i kva grad kvinner kunne opptre som vitne. I Járnsíða finn vi ingenting om kvinnene sine rettar til å opptre på tinget, men i kapittel 52 (NgL I, 277–278) finst føresegna om at ei kvinne som har motteke arv, har rett til å råde for sitt eige giftemål, med råd frå dei næraste frendane. Dette er den same føresegna som ein finn i Frostatingslova, Kvinnebolken, kapittel 18, i nyare Borgartings kristenrett, kapittel 26, og i Landslova, Arvebolken, kapittel 2. Sidan Járnsíða etter alt å døme var ei norsk lov eller eit utkast til ei norsk lov, er det vanskeleg å vite om denne føresegna verkeleg var meint å gje nye rettar til islandske kvinner, eller om dette var noko som litt mekanisk hadde følgt med frå ei norsk lov. Mest truleg er forklaringa den siste. Denne retten for kvinner som har motteke arv, til å råde for sitt eige giftemål går nemleg ikkje vidare til Jónsbók. Vi kan sjå av teksten i Jónsbók, Bolken om kvinnegifting og arv, kapittel 1 (Jónsbók, 70–71), at Landslova ligg til grunn, og store delar av teksten går inn meir eller mindre ordrett, men retten for kvinner som har motteke arv, til sjølv å råde for giftemålet, har ikkje kome med, berre trugsmålet mot kvinner som ville følgje sine eigne lyster (sitert ovanfor) har fått plass i den islandske lova. Å vere giftingsmann, og dermed kunne bruke døtrer og andre kvinner i ætta til å knyte alliansar, har vore ein rett islandske menn uvillig gav frå seg. Jónsbók, Bolken om kvinnegifting og arv, kapittel 34 (Jónsbók, 113), har føresegna om at enkje og ufør bonde skal ride til tings berre dersom dei sjølve vil. Formelt sett får islandske enkjer her rett til å møte på tinget (som vil seie dei lokale tinga som framleis er allting etter unionen med Noreg). Etter Jónsbók, Kjøpebolken, kapittel 10 (Jónsbók, 219–220), får også islandske kvinner som er ein fyrir sér (står åleine) no rett til å føre saker på tinget. Teksten i Jónsbók er her svært lik teksten i den eldre Gulatingslova, kapittel 47, og Landslova, Kjøpebolken, kapittel 8. I Jónsbók vert det først slege fast at: «Sjálfr skal hverr sína sókn sœkja innan lands frjáls ok fulltíða (kvar fri og fullvaksen skal sjølv føre si sak for retten innanlands). Isolert sett ville det vere nærliggjande å tru at dette berre galdt menn, men akkurat som i 246

norsk lov følgjer det ein tekst som presiserer at dette også gjeld kvinner: «Svá skal kona sœkja sem karlmaðr, ef hon er ein fyrir sér; en hon á kost at selja sókn sína ok vǫrn þeim sem hon vill» (ei kvinne skal saksøkje som ein karmann, om ho står åleine, men ho kan velje å overlate søksmål og forsvar til kven ho vil). Desse føresegnene representerer eit drastisk brot med eldre islandsk lov, og gjev islandske kvinner nye rettar, men spørsmålet er om desse endringane i lova fekk noko å seie i praksis. Vi har ikkje kjelder som fortel kor vanleg det var i Noreg at kvinner førte sak på tinget, men sidan vi har føresegner i landskapslovene som opnar for at dei kunne gjere det om dei sjølve ville, og dette vert ført vidare i Landslova, må vi gå ut frå at dette var ein rett som vart brukt frå tid til anna. Om dette hadde vore ein rett som så godt som aldri vart brukt, er det sannsynleg at han hadde vorte fjerna under ein så gjennomgripande lovrevisjon som Landslova av 1274 var. Noko heilt anna var å innføre retten til å møte på tinget (i den døde husbondens stad) og retten til å føre sak på tinget for kvinner på Island, der dei i dei føregåande hundreåra ikkje hadde hatt slike rettar. Dei nye rettane kom ikkje som eit påbod, men som ein rett kvinnene aktivt måtte velje i strid med tidlegare tradisjon og praksis. Brotet med ein innarbeidd tradisjon gjorde det vanskelegare for islandske kvinner enn for norske å ta eit slikt val. Av Jónsbók, Bolken om kvinnegifting og arv, kapittel 34, ser det også ut for at ein rekna med at enkje og ufør bonde sende ein ombodsmann til tings. Mest truleg ville mange islandske menn sjå desse lovene som gav nye rettar til kvinner i strid med eldre islandsk lov, som utidig innblanding frå den norske kongen, men kanskje har dei også meint at desse lovene var det ikkje verd å bråke om sidan dei ikkje behøvde å få konsekvensar for islandsk lovpraksis om kvinnene med meir eller mindre venleg press kunne hindrast i å nytte dei nye rettane til å opptre på tinget. Samanfatning og konklusjon I det norrøne samfunnet fanst det klare kjønnsrollegrenser, men kvinnene var mindre bundne av kvinnerolla enn mennene var av mannsrolla. Om ein mann gjekk inn i ei kvinnerolle, fekk han skam og skade av det. Om ei kvinne, derimot, var i stand til å handle som ein mann, 2 47

tente det henne til ære. Når det galdt synet på kva som var positive og sterke eigenskapar hjå kvinner og menn, var forholdet eit anna. Medan det fanst to klart skilde roller, var det dei same eigenskapane og sterke karaktertrekka som var oppvurderte både i mannsidealet og kvinneidealet. Å vere intelligent og ha kunnskapar, å vakte om si eiga og ætta si ære, å forsvare retten sin og å vise handlekraft var positive eigenskapar både hjå kvinner og menn. At den norrøne kulturen dyrka eit kvinne ideal som langt på veg var samanfallande med mannsidealet når det galdt synet på kva som var sterke karaktertrekk, har truleg nær samanheng med synet på biologisk arv i det norrøne samfunnet. Menneska i dette samfunnet var fullt klar over at born arva eigenskapane sine både frå far og mor, og sidan søner arva eigenskapar også frå mor, vart kvinneidealet ei kvinne som hadde dei eigenskapane ein mann ynskte å sjå i sønene sine (sjå Mundal, 1998). I det norrøne samfunnet var kvinna på mange måtar ein «reservemann» som på kort varsel kunne tre inn i mannsrolla når det vart nødvendig. Det er nettopp dette vi ser i dei norske lovene der nokre kvinner får roller å spele på tinget som normalt var mannsroller. Ei kvinne kunne få denne nye rolla på ulike måtar. Ho kunne overta posisjonen til ektemannen i hushaldet når han fall frå. Ho kunne verte fødd inn i rolla som «son» om ho ikkje hadde brør, eller ho kunne få denne rolla om dei nære mannlege slektningane fall frå, eventuelt om dei ikkje tok seg av henne og forsvarte rettane hennar. Eigen økonomi ville i alle tilfelle vere med på å danne basis for at kvinnene kunne gå ut av den normale kvinnerolla, men at lovene opnar for at kvinner kunne gå inn i det som normalt var mannsroller på tinget, viser også ei tiltru til at kvinner hadde dei nødvendige kunnskapar og evner. Kvinner i det norske samfunnet kunne gå inn i mannsroller på tinget frå ein solid basis i roller som tradisjonelt var opne for kvinner. Som vi har sett, kunne kvinner spele viktige roller som vitne, og det går fram av lovene at samfunnet rekna med at kvinner kjende lova og prosedyrane i sakførsla. Landslova seier mindre om kvinner enn dei eldre landskaps lovene, men det som står i lova, tyder ikkje på at kvinnene sine rettar og plikter vart innskrenka. Derimot fanst det strukturelle endringar i 248

samfunnet og i lovprosedyrane som verka til ugunst for kvinnene. Til dei store tinga for heile lagdømet vart det sendt utsendingar, nemndemenn, og lǫgretta var etter kvart innført også på dei lokale tinga. Det faktum at utsendingar til lagtinga vart valde, og like eins dei som fekk plass i lǫgretta, ville føre til at kvinner vart vraka. På Island fekk kvinnene betydeleg større rettar på tinget etter Járnsíða og Jónsbók enn dei hadde hatt etter Grágás. Men tradisjonen med den nesten fullstendige mannsdominansen i rettssystemet var truleg så sterk at dette ikkje fekk konsekvensar i praksis.

2 49

Kjelder og litteratur Primærmateriale

Björn K. Þórólfsson og Guðni Jónsson, utg. 1933. Gísla saga Súrssonar. I Vestfirðinga sǫgur. Íslenzk fornrit 6. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag. Einar Ól. Sveinsson og Matthías Þórðarson, utg. 1935. Eyrbyggja saga. Íslenzk fornrit 4. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag. Einar Ól. Sveinsson utg. 1939. Vatnsdœla saga. Íslenzk fornrit 8. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag. Eithun, Bjørn, Magnus Rindal og Tor Ulset, utg. 1994. Den eldre Gulatings lova. Norrøne tekster 6. Oslo: Riksarkivet. Halvorsen, Eyvind Fjeld og Magnus Rindal, utg. 2008. De eldste østlandske kristenrettene. Norrøne tekster 7. Oslo: Riksarkivet. Jónsbók: Kong Magnus Håkonssons lovbok for Island. 1970. Gjenopptrykk av Ólafur Halldórssons utgåve frå 1904. Odense: Odense Universitetsforlag. Vilhjálmur Finsen, utg. 1974. Grágás. 3 bind. Gjenopptrykk av Vilhjálmur Finsens utgåve frå 1852, 1879 og 1883. Odense: Odense Universitetsforlag. NgL = Norges gamle Love indtil 1387, bind I–V, utgitt av Rudolf Keyser m.fl. 1846–1895. Christiania: Chr. Grøndahl. Rindal, Magnus og Bjørg Dale Spørck, utg. 2018. Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov. Norrøn tekst med fullstendig variantapparat. 2 bind. Norrøne tekster 9. Oslo: Arkivverket. Storm, Gustav, utg. 1888. Islandske Annaler indtil 1578. Det Norske historiske Kildeskriftfonds skrifter 21. Christiania: Grøndahl. Örnólfur Thorsson, utg. 1988. Sturlunga saga, 3 bind. Reykjavík: Svart á hvítu.

Sekundærlitteratur

Bø, Arne. 1961. «Hauld.» Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 6, 251–254. Oslo: Gyldendal. Ekholst, Christine. 2009. «För varje brottsling ett straf. Föreställningar om kön i de svenska medeltidslagarna.» Doktorgradsavhandling, Stockholms universitet.

250

Sekundærlitteratur

Gardela, Leszek. 2013. «‘Warrior-women’ in Viking Age Scandinavia? A Preliminary Archaeological Study.» Analecta Archaeologica Ressoviensia 8: 273–340. Gardeła, Leszek. Under utgjeving. «Women and Axes in the North. Diversity and Meaning in Viking Age Mortuary Practices.» I Folklore and Old Norse Mytho logy, redigert av Joonas Ahola og Frog. Folklore Fellows Communications series. Helsinki: Academia Scientiarum Fennica. Hamre, Lars. 1958. «Eidsformular: Norge.» Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 3, 510–517. Oslo: Gyldendal. Hamre, Lars. 1976. «Vitne.» Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 20, 201–206. Oslo: Gyldendal. Horn, Anna Catharina. 2018. «Lovrevisjonene til Magnus Håkonsson Lagabøte – En historiografisk gjennomgang». Maal og Minne 2018 (2): 1–27. Mundal, Else. 1994. «Kvinner som vitne i norske og islandske lover.» I Sagnaþing helgað Jónasi Kristjánssyni sjötugum 10. apríl 1994, bind 2, 593–602. Reykjavík: Hið íslenska bókmenntafélag. Mundal, Else. 1998. «Kvinnesynet og forståinga av biologisk arv i den norrøne kulturen.» I Atlantisk dåd og drøm. 17 essays om Island/Norge, redigert av Asbjørn Aarnes, 153–170. Oslo: Aschehoug. Mundal, Else. 2015. «‘svá kona sem karlmaðr’. Women in Old Norse Society.» I Nordic Middle Ages – Artefacts, Landscapes and Society. Essays in Honour of Ingvild Øye on her 70th Birthday, redigert av Irene Baug, Janicke Larsen og Sigrid Samset Mygland, 227–239. Bergen: Universitetet i Bergen. Riisøy, Anne Irene. 2015. «Eddic Poetry: A Gateway to Late Iron Age Ladies of Law.» Journal of the North Atlantic 8: 157–171. Robberstad, Knut. 1969. «Rettergang: Noreg.» Kulturhistorisk leksikon for nordisk mellomalder, bind 14, 131–143. Oslo: Gyldendal. Robberstad, Knut, oms. 1937. Gulatingslovi. Oslo: Det norske samlaget. Sanmark, Alexandra. 2006. «The Communal Nature of the Judicial Systems in Early Medieval Norway.» Collegium medievale 19: 31–64. Sanmark, Alexandra. 2014. «Women at the Thing.» I Kvinner i vikingtid, redigert av Nancy Coleman og Nanna Løkka, 89–105. Oslo: Spartacus Forlag. Sunde, Jørn Øyrehagen. 2017. «Frostating og demokratiet – var Frostating ein forløpar for det moderne demokratiet etter grunnlova av 1814?» Gunneria 81: 131–150.

2 51

8. Nektelseseder fra landskapslovene til Landsloven

Ole-Albert Rønning Nordby

Hvis man ble anklaget for et lovbrudd i Norge i middelalderen, kunne man ofte sverge en ed for å fri seg fra denne anklagen.1 Disse nektelses edene var, ved siden av vitnesbyrd, det viktigste bevismiddelet i de norske middelalderlovene, og her vil jeg undersøke hvordan dette bevismiddelet endret seg fra de eldre landskapslovene, Gulatingsloven og Frostatingsloven, til Landsloven. Jeg vil undersøke hva som lå bak disse endringene, og forsøke å si noe om hva de kan fortelle oss om samtidens politiske og ideologiske klima. Vi skal se at i et samfunn hvor eder var en helt avgjørende del av sosiale relasjoner, kunne frykten for falske eder, som ble ansett som både en åndelig, sosial og politisk trussel, legge grunnlaget for betydelige juridiske endringer. I både landskapslovene og Landsloven fungerte nektelsesedene slik at den saksøkte parten i en konflikt kunne fri seg fra anklagen han eller hun sto overfor, ved å sverge en ed, og jo mer alvorlig anklagen var, jo flere personer måtte sverge sammen med den saksøkte for at eden skulle være gyldig. Eden var ikke en majoritetsavgjørelse: bare dersom alle disse såkalte edshjelperne sverget på saksøktes vegne, ville vedkommende gå seirende ut av konflikten. Fordi mer alvorlige saker

1 Kapittelet bygger på min doktorgradsavhandling «The Judicial Oath in Medieval Norway: Compurgation, Community and Knowledge in the Thirteenth Century» fra 2018.

252

krevde flere edshjelpere, var nektelsesedene i Norge inndelt i fire ulike kategorier, som lovtekstene bruker i ulike saker i henhold til alvorlighetsgrad. Eder kunne sverges av den saksøkte alene (einseiðr), med to edshjelpere (lýrittareiðr), med fem edshjelpere (séttareiðr) og med elleve edshjelpere (tylftareiðr). Ifølge både Landslovens landleiebolk, kapittel 21 (LL-21), Gulatingslovens kapittel 91 (G 91) og Frostatingslovens bolk XIII, kapittel 1 (F XIII-1) var det for eksempel slik at dersom man var saksøkt for å ha hugget ved i en annens skog, kunne man fri seg fra anklagen om man sverget sammen med to edshjelpere, gitt at det ikke var vitner til handlingen, men dersom man var tiltalt for drap, var elleve edshjelpere påkrevet (G 132; F XV-4; Landslovens tyvebolk, kapittel 13). Nektelseseder er ikke noe særnorsk fenomen og vi finner dem i så godt som hele Europa i middelalderen (Lea 1878, 32; Esmein 1915, 57; Engelmann 1928, 155; Pollock og Maitland 1968, 634–637). Men mens nektelsesedene i Europa for øvrig ble erstattet av juridiske nyvinninger som jury og prosess fra romersk og kanonisk rett utover i høymiddelalderen forble edene altså en sentral del av norsk lov slik den var skrevet og praktisert. Systemet vi finner i middelalderlovene, holdt seg relativt stabilt middelalderen gjennom og overlevde i grove trekk helt frem til innføringen av Christian Vs Norske Lov i 1687. Dette betyr derimot ikke at nektelseseden generelt forble en uendret institusjon i Norge – langt ifra: Ingen lovtekster gjorde så store endringer som Landsloven. Det er derfor interessant at nektelsesedene bare i svært liten grad har vært gjenstand for tidligere forskning i Norge. Den mest detaljerte studien er en artikkel av historiker Hans Eivind Næss som tar for seg hvordan edene ble brukt på tingene på 1600-tallet (Næss 1991), men når det gjelder middelalderen, finnes det ingen tilsvarende grundige studier. Det er talende at de viktigste analysene har blitt foretatt over en drøy side i rettshistoriker Ebbe Hertzbergs studie av middelalderens norske prosessrett (Hertzberg 1874, 238–241), og i historiker Lars Hamres artikkel i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middel alder (Hamre 1958). Begge disse forskerne er inne på viktige elementer i edenes karakter og utvikling i perioden, elementer som jeg vil komme 253

tilbake til, men disse tankene får ikke plass til å utvikles skikkelig. Nektelsesedene har heller ikke blitt nevneverdig undersøkt i Europa for øvrig. Den amerikanske historikeren Henry Charles Leas store studie av nektelseseder, gudsdommer og tvekamper i middelalderens Europa er et unntak, men den opererer på et så generelt nivå at den er av begrenset nytte for en undersøkelse av en spesifikk rettskultur (Lea 1878). Et annet viktig unntak, og kanskje den beste analysen av nektelseseder som er foretatt, er rettshistoriker Richard Helmholzs artikkel som viser hvordan edene ble brukt aktivt i engelske kirkedomstoler i middelalderen for å skape og definere offentlig mening (Helmholz 1983), og jeg vil komme tilbake til Helmholz’ analyse senere i dette kapittelet. Likevel er det klart at på tross av nektelsesedenes viktighet for middelalderens kultur og rettsliv, har de ikke blitt studert i Norge og bare i liten grad i resten av Europa. For å undersøke hvordan Landsloven endrer nektelsesedene, er det avgjørende at vi har oversikt over utgangspunktet. Hva slags system var det Landsloven endret? For å svare på det må vi se på lovtekstene som var gjeldende i de norske lagdømmene forut for vedtakelsen av Landsloven i 1274, nemlig landskapslovene.2 Av disse har to overlevd mer eller mindre i sin helhet, nemlig Gulatingsloven, som gjaldt for Vestlandet, og Frostatingsloven, som gjaldt for Trøndelag. Gulatingsloven er antagelig den eldste av disse lovene og kan i sin overleverte redaksjon antagelig dateres til slutten av 1100-tallet (Bagge 2010, 180), mens Frostatingsloven ganske sikkert kan dateres til midten av 1200-tallet (Hagland og Sandnes 1994, xxx), selv om deler av begge tekstene også kan være eldre.3

2 Mer overordnet informasjon om Landsloven er å finne i introduksjonen til denne boken. 3 Historikeren Arnved Nedkvitne har for eksempel argumentert for at deler av Gulatingsloven kan være fra midten av 1000-tallet, mens historikerne Claus Krag og senere Jørn Sandnes har argumentert for at de delene av Frostatingsloven som har å gjøre med motstandsretten, kan ha hatt en muntlig form på denne tiden. Kildegrunnlaget for disse konklusjonene virker dog svært usikkert (Nedkvitne 2004, 75–76; Krag 1969; Sandnes 2006).

254

Illustrasjon 1. Byloven for Nidaros (Bjarkøyretten) sier at eder skal sverges ved korhusdøren, mens Gulatingsloven og Frostatingsloven er mer generelle og sier at eder kan sverges ved kirkedøren. Det er derfor ikke umulig at eder har blitt sverget ved denne korportalen i Værnes kirke, datert til midten av 1100-tallet. (Wikimedia Commons. Foto: Marte ms.)

I det følgende vil jeg undersøke endringene som skjer fra landskaps lovene til Landsloven på tre forskjellige måter. Først vil jeg se på reglene for hvordan saksøkte kunne velge edshjelpere når nektelseseder skulle sverges, dernest på hvilke kvalifikasjoner disse edshjelperne skulle inneha, og til slutt på hva slags kunnskap de måtte besitte. På alle disse feltene gjør Landsloven betydelige endringer, og bakgrunnen for dem kan belyse hvilke overveielser som lå bak Landsloven som juridisk, politisk og ideologisk prosjekt.4

4 I det følgende vil jeg referere til Rindal og Spørcks utgave av Landsloven (2018). Sitater fra Gulatingsloven er fra Eithun, Rindal og Ulsets utgave (1994), mens sitater fra Frostatingsloven er fra Keyser og Munchs utgave fra 1846 (NgL I). Oversettelsene er mine egne, men bygger på oversettelsene til henholdsvis Taranger (1915), Robberstad (1981) og Hagland og Sandnes (1994).

255

Utvelgelse av edshjelpere Både Gulatingsloven og Frostatingsloven inneholder kapitler om hvordan nektelseseder skal sverges, som forklarer denne prosessen relativt detaljert. Det viktigste i disse kapitlene er reglene for hvordan edshjelpere skal velges ut, og hvilke krav som ble stilt til hvem som kunne være edshjelpere. Det er klart at dette er noe lovtekstene finner det nødvendig å regulere i detalj, og det er disse reglene Landsloven endrer mest dramatisk. Så hvem kunne være edshjelpere i landskapslovene, og hvordan skulle de velges ut? I begge lovtekstene varierer disse reglene noe med ulike nektelseseder, slik at tolvmannseden (tylftareiðr) har et eget kapittel med egne prosessregler, mens seksmannseden (séttareiðr) har et annet. Reglene for tolvmannseden er likevel et godt utgangpunkt for å forstå prosessen rundt nektelseseder generelt, fordi reglene her er relativt detaljerte. I Gulatingslovens kapittel 132 (G 132) kan vi lese at når en tolvmannsed skulle avlegges, måtte følgende prosedyre følges for å velge ut de elleve edshjelperne: Nu scal nemna .vi. menn a hvára hond hanom iamna at rette við hann. oc hava tva af þeím. oc tva nanasto níði. sialfr hínn fímtí. oc .víj. fanga vattar. Nå skal det oppnevnes seks menn på hver side av ham, av samme status som ham selv. Han skal ha to av dem og to av sine nærmeste slektninger. Selv er han den femte, og han skal ha syv fritt utvalgte edshjelpere.

Umiddelbart virker denne svært økonomiske beskrivelsen vanskelig å forstå. Først blir vi informert om at seks menn skal velges «a hvára hond hanom», «på hver side av ham», som må bety at til sammen tolv menn skal velges. Disse tolv er derimot ikke den saksøktes edshjelpere, som blir klart i neste ledd hvor vi lærer at kun to av disse tolv skal velges som edshjelpere, kanskje av saksøkte selv, men også dette er uklart. Spørsmålet blir da hva som er formålet med denne gruppen? For å svare på det må vi se nærmere på hvordan disse tolv blir valgt ut. Her er Gulatingsloven svært kryptisk. Alt vi får vite, er at de tolv kan deles inn i to grupper på seks, og at de på en eller annen måte står på hver sin side av den anklagede. Dette gir oss ikke så mye. En mulig 256

oppklaring finnes i Frostatingslovens bolk IV, kapittel 8 (F IV-8), som har en nærmest identisk regel. Her står det: «En hvervetna er tylftar eiðar sculo framfara oc nemdar vitni. þá scal sakarábere nemna hálfa vátta en veriandi hálfa» (Alle steder hvor tolvmannsed skal sverges med nefndarvitni, da skal saksøkeren oppnevne halvparten, og saksøkte halvparten). Poenget med nefndarvitni ser ifølge Frostatingsloven ut til å være at den saksøkte må sverge med to edshjelpere som han potensielt ikke har full kontroll over. Dette prinsippet kan være overførbart på Gulatingsloven. Når lovteksten sier at seks menn skal oppnevnes «på hver side» av saksøkte, kan vi derfor tolke det som at seks skal oppnevnes av den saksøkte og seks av saksøkeren. Her er altså det første prinsippet for utvelgelse av edshjelpere vi møter i landskapslovene: to edshjelpere må være såkalte nefndarvitni, det vil si plukket fra en gruppe som er oppnevnt av saksøkeren og den saksøkte sammen. Konsekvensene av dette systemet virker klart: Når den saksøkte ikke kunne velge sine edshjelpere fritt, for eksempel blant venner eller familie han kunne regne med å få støtte fra, var det vanskeligere å fri seg fra den anklagen han sto overfor. I tillegg til de to utvalgte nefndarvitni skulle to av edshjelperne være saksøktes slektninger, og jeg vil diskutere slektskapet som kvalifikasjon for deltakelse i eder i neste del av kapittelet. I tillegg til disse fire edshjelperne forteller landskapslovene at den saksøkte kunne velge syv edshjelpere fritt, som, inkludert saksøkte selv, ble til sammen tolv edsavleggere. Dette er altså den grunnleggende prosessen for hvordan edshjelpere skulle velges, og vi finner mer eller mindre det samme systemet, dog i mindre skala, for de andre nektelsesedene. I Frostatingsloven er seksmannseden (séttareiðr) ganske enkelt en nedskalert kopi av tolvmannseden. Seks menn skal oppnevnes av saksøkeren og den saksøkte, tre hver, den saksøkte må velge én, og én edshjelper må være saksøktes nære slektning. De resterende tre kan edsavleggeren velge fritt (F XV-11). Gulatingsloven er mer komplisert ettersom forholdet mellom edshjelperne er annerledes. Utvelgelsen av edshjelpere til seksmannseden begynner på samme måte som for tolvmannseden: Tolv menn skal velges av både saksøker og saksøkte. Videre skaper 2 57

loven en interessant distinksjon. Dersom den saksøkte er tiltalt for tyveri eller ildspåsettelse, skal han velge to edshjelpere fra gruppen på tolv, men i alle andre saker hvor seksmannsed skal sverges skal det bare velges én (G 133). Det er altså klart at poenget med nefndarvitni var å gjøre eden vanskeligere å sverge i mer alvorlige saker. På samme måte som mer alvorlig saker krevde flere edshjelpere, som gjorde det vanskeligere for den anklagede å velge mange nok edshjelpere de visste ville støtte dem, kunne edene også kompliseres ved at den saksøkte ble fratatt kontroll over de som skulle sverge på deres vegne. Dette er en fremgangsmåte vi kommer til å finne igjen i Landsloven. For tremannseden (lýrittareiðr) er utvelgelsesprosessen i Gulatingsloven også enkel. Her er det ingen nefndarvitni, og alt som kreves, er at den ene edshjelperen ikke er saksøktes slektning, verken av fødsel eller inngiftet (ne baugilldis maðr. ne namágr), mens den andre kun må være fri og myndig (G 135). Frostatingsloven nevner ingen prosess for utvelgelse av edshjelpere til tremannseden overhodet, så enten har denne prosessen vært så enkel og godt kjent at det var unødvendig å regulere den ved lov, eller så har den vært preget av betydelig lokal variasjon som ikke kunne fanges i en lovbok. Reglene for hvordan edshjelpere skal velges til tremannseden er altså ikke preget av regler for utvelgelsesprosessen, slik vi så var tilfellet for tolvmannseden, men snarere regler for hvem som er kvalifisert for å være edshjelpere. Dette vil jeg komme tilbake til i neste del av dette kapittelet. Når vi ser på reglene for utvelgelse av edshjelpere i Landsloven, er det umiddelbart klart at det er foretatt store, bevisste endringer på systemet vi finner i landskapslovene. I likhet med Gulatingsloven sier Landslovens tyvebolk, kapittel 13 (TB-13) at når en tolvmannsed skal sverges, må seks menn oppnevnes «på hver side» av den saksøkte som skal sverge eden. Så langt er altså prosessen gjenkjennelig, men i stedet for at edsavleggeren må velge to edshjelpere fra denne gruppen på tolv, må man ifølge Landsloven velge syv edshjelpere (TB-13). Det er mer enn en tredobling av antall nefndarvitni som kreves for å sverge en gyldig tolvmannsed. Vi finner samme trend dersom vi ser på reglene for de mindre edene. Seksmannseden skal sverges med tre nefndarvitni i stedet for én (TB-14), og tremannseden, som i Gulatingsloven kunne 258

sverges med bare fritt valgte edshjelpere, måtte etter Landsloven sverges med to nefndarvitni plukket fra en gruppe på fire (TB-15). Lands lovens regler for utvelgelse av edshjelpere representerer altså en dramatisk innstramming av systemet vi finner i landskapslovene, og dersom reglene ble satt ut i praksis, har de stått for en betydelig omveltning av bevisreglene. Dersom poenget med edshjelpere som den saksøkte ikke kunne kontrollere fullt ut (nefndarvitni), var å gjøre nektelsesedene vanskeligere å sverge, så må vi konkludere med at Landsloven opererer med et prinsipp om at nektelseseder burde være vanskeligere å sverge enn de hadde vært i landskapslovene. Grunnen virker klar. Hvis edene ikke lenger kunne sverges med primært venner og støttespillere, men utvelgelsen av majoriteten av edshjelperne var ute av saksøktes kontroll, falt risikoen for falske eder hvor edshjelperne enten velvillig eller uvitende støttet den saksøkte på usant grunnlag. Her ser vi altså det første tegnet til at det er risikoen for mened som driver frem endringene av bevissystemet i de norske middelalderlovene. Dette er interessant fordi antallet edshjelpere som trengs for å nekte anklager i det norske rettssystemet er lavt sammenlignet med andre steder i Europa, og det forble lavt gjennom hele middelalderen og inn i tidlig nytid. Å hugge ved i en annens skog, som vi så innledningsvis at kunne nektes med en tremannsed ifølge alle de norske lovbøkene, krever ifølge den danske lovboken Valdemars Sjællandske Lov fra 1241 en tolvmannsed (Tamm og Vogt 2016, 113, 140). Drap, som i Norge nektes med elleve edshjelpere, krever i Danmark hele trettifem. Vi skulle derfor tro at dersom Magnus Lagabøte og hans rådgivere ønsket å bygge opp et strengere bevissystem i det norske rettsvesenet, så ville det ha vært naturlig å øke antallet edshjelpere som var nødvendig for å sverge gyldige nektelseseder. Det gjorde de altså ikke. I stedet bevarte de den tradisjonelle strukturen, med fire kategorier nektelseseder og få edshjelpere, og økte heller det proporsjonale antallet nefndar vitni for å gjøre nektelsesedene mer krevende å sverge. Dette reiser nødvendigvis spørsmålet om hvorfor det var avgjørende at nektelseseder ble sverget med få edshjelpere i Norge. En mulighet er at Lands loven forsøker å bevare tradisjon og sedvane for å forsikre at bevissystemet ikke mistet legitimitet. Dette virker mindre sannsynlig, ettersom 2 59

loven uansett endrer dette systemet betydelig. En bedre forklaring er at det rett og slett var vanskelig å samle mange edshjelpere i Norge. Det er antatt at Norge hadde et befolkningstall på mellom tre og fem hundre tusen i middelalderen (Lunden 1995, 261-268), rundt en tredjedel av befolkningen i Danmark (Hybel og Poulsen 2007, 124–129). Videre var naturligvis den danske befolkningen mye mer konsentrert, mens den norske var spredt utover et større og lite fremkommelig geografisk område. Dessuten var den norske bosetningsformen ulik den vi finner i mye av Europa for øvrig. Mens for eksempel dansker og engelskmenn generelt bodde i relativt store og organiserte landsbyer var de norske bygdene kjennetegnet av enkeltstående gårder eller små tun (Øye 2002, 291). Alle disse faktorene må ha gjort det krevende å samle store grupper mennesker slik at de kunne sverge eder.

Illustrasjon 2. Denne illustrasjonen fra en dansk oversettelse av Landsloven fra 1500-tallet viser hvordan hånden skulle holdes når man sverget ed. Det er mulig at den samme posituren ble brukt i middelalderen, men vi har ingen dokumentasjon på dette. (Nasjonalbiblio teket Ms.4° 377. Foto: Nasjonalbiblioteket)

260

Landslovens innstramming av edsavleggelse kan altså sees som et uttrykk for at kong Magnus og rådgiverne hans har opplevd det norske bevissystemet som utilstrekkelig. Når nektelsesedene tidligere skulle sverges nesten utelukkende med edshjelpere som den saksøkte kunne velge fritt, var edene for lette å manipulere. Det var for lett å sverge falskt. Kong Magnus og hans menn ønsket altså reform, men de måtte likevel arbeide innenfor begrensningene som den norske samfunnsstrukturen påla dem, og endre systemet slik at det både ble strengere og tok hensyn til de forutsetningene som lå til grunn for nektelseseder slik de hadde figurert i de eldre landskapslovene. Landslovens reform av nektelesesedene balanserer altså mellom å bevare det gamle og å bygge nytt. Edshjelpernes kvalifikasjoner I Gulatingslovens regulering av tremannseden så vi at utvelgelsen av edshjelpere til denne eden ikke la vekt på hvordan edshjelperne skulle velges ut, men snarere på hva slags personer som skulle velges. De måtte være frie og myndige. Slike individuelle kvalifikasjoner som edshjelperne måtte inneha, er derimot ikke noe vi bare finner i reguleringen av tremannseden, men også for de større edene. Noen av disse kvalifikasjonene hadde å gjøre med edshjelpernes sosiale og rettslige status. I Gulatingsloven er dette ganske enkelt. Den eneste kvalifikasjonen vi hører om, utover at to edshjelpere i tolvmannseden må være slektninger, er at de to edshjelperne som er valgt fra den første gruppen på tolv (nefndarvitni), må være «iamna at rette við hann», det vil si av samme rettslige status som den saksøkte som skal avlegge eden (G 132). Selv om reglene for tolvmannseden og seksmannseden i motsetning til reglene for tremannseden ikke sier noe om at edshjelperne må være frie og myndige, må vi anta at det var tatt for gitt. Det er flere eksempler i loven på at verger og eiere sverger nektelseseder på vegne av henholdsvis mindreårige (G 97, 99) og slaver (G 57, 163, 259), og selv om dette ikke nødvendigvis angår edshjelpere spesifikt, kan vi anta at det er et overførbart prinsipp. Frostatingsloven går mer i detalj i reguleringen av hvilke kvalifikasjoner som kreves av edshjelpere. Reglene for tolvmannseden og de 2 61

tolv nefndarvitni som saksøkte måtte velge sine to første edshjelpere blant, er de mest detaljerte. Her finner vi at de som skal oppnevnes, må ha status som hauld (F IV-8), altså personer med høyere rettslig status enn vanlige frie bønder (Bøe 1961, 252).5 Disse hauldene måtte være fra samme fylke som saksøkte, og dersom ingen var tilgjengelig, skulle man heller ty til «böndr hina bezto», de beste bønder.6 Videre får vi vite at verken slektninger eller noen som hadde sak mot den saksøkte, skulle nomineres til denne gruppen på tolv. Vi finner de samme kravene, med unntak av utstengingen av slektninger og skadelidende, i reglene for seksmannseden (F XV-11). I begge landskapslovene er det altså tydelig krav til noen av edshjelpernes rettsstatus, spesifikt de edshjelperne som saksøkte selv ikke har full kontroll over. I Gulatings loven er dette kravet relativt, nefndarvitni må ha samme rettsstatus som edsavleggeren, mens i Frostatingsloven er kravet absolutt, nefndarvitni må være bønder av høy status. I stedet for Frostatingslovens system med haulder og gode bønder adopterer Landsloven det relative prinsippet fra Gulatingsloven i Tyvbolkens kapittel 13 (TB-13). I motsetning til Gulatingsloven gjør Landsloven det også eksplisitt at disse edshjelperne må være myndige, og at de ikke kan være skyldige i tidligere mened og falske vitnesbyrd. I tillegg adopterer Landsloven også prinsippet vi finner i Frostatingsloven, om at edshjelpere valgt fra nefnd må være upartiske – at de verken må være saksøktes venner eller fiender. Det er altså tydelig at Lands loven ønsker å tydeliggjøre kravene til edshjelpere, og da særlig kravene til nefndarvitni, som den tiltalte ikke kunne velge fritt. Behovet for å gjøre kravene til akkurat disse edshjelperne tydeligere må ha vært presserende i Landsloven, som vi har sett krevde at en mye større andel av den saksøktes edshjelpere måtte være nefndarvitni. Gitt at

5 Jo Rune Ugulen har argumentert for at hauldene må regnes som lokale stormenn og ikke som bønder (Ugulen, 2007). 6 Jeg har ikke mulighet til å gå inn i betydningen av denne distinksjonen i detalj her, men det er likevel interessant å bemerke at loven her beveger seg fra et krav til edshjelpernes rettsstatus, til et krav som gjelder deres sosiale status.

262

disse edshjelperne skulle spille en større rolle i det norske proses systemet, måtte det være klart hva slags rolle dette var. Hvordan skal vi så forstå kravet til edshjelpernes rettsstatus, som Landsloven førte videre fra landskapslovene? For å gjøre det må vi huske at utfallet av nektelseseden ikke var en flertallsavgjørelse. Dersom eden skulle være gyldig måtte alle edshjelperne sverge på vegne av den anklagede. Bare én lite vennlig innstilt edshjelper kunne derfor føre til at saksøkte tapte saken. I et slikt system må det ha vært vesentlig for samfunnets elite å beskytte sine interesser og sørge for at de som var dem sosialt og rettslig underlegne, ikke kunne sverge mot dem, og ved å begrense hvem som kunne være edshjelpere begrenset man også muligheten for at dette kunne skje. Dette må også være grunnen til at kravene for rettslig status bare gjelder for nefndarvitni, de edshjelperne som den saksøkte ikke har full kontroll over, da det bare var disse som utgjorde noen reell risiko. En alternativ tolkning kan være at formålet med reglene for edshjelpernes status var å forhindre at en saksøkt kunne basere seg utelukkende på et nettverk av klienter når en ed skulle avlegges. Dersom i hvert fall noen edshjelpere måtte inneha samme rettsstatus som den saksøkte, eller være fra det øverste sjiktet i bondesamfunnet (hauldene), ville det være vanskelig å sverge med bare lojale klienter av lavere status. Vi så også ovenfor at en annen viktig kvalifikasjon landskaps lovene stilte til edshjelperne, var slektskap. Når de store edene, tolvmannseden og seksmannseden, skulle sverges, var det en forutsetning at henholdsvis to eller én edshjelper var den saksøktes nære slektninger.7 Vi har sett at selv om Frostatingsloven påla slektninger å delta i tolvmannseden og seksmannseden, kunne disse slektningene ikke delta som nefndarvitni. Vi må forstå dette som at loven ønsker å kontrollere slektens rolle i prosessen. Slektninger kan ikke være nefndar vitni fordi de skulle være uavhengige av den saksøkte (både som venner og fiender), men det betydde ikke at de ikke hadde noen rolle å

7 Det er dog bare i Frostatingsloven at slektninger er en forutsetning når seksmannseden skal avlegges.

263

spille i edsavleggelsen. Spørsmålet er altså hva slags rolle dette var. Henry Charles Lea mente at nektelseseden har sitt opphav i slektens rolle som individets beskytter: «As the offender could summon his kindred around him to resist an armed attack of the injured party, so he took them with him to the court, to defend him with their oaths» (Lea 1878, 35). Hvis han har rett, kan vi se kravet om slektningers deltakelse i nektelseseden som et symptom på dette: De er med fordi eden springer ut av en samfunnsstruktur der slektskapet er det avgjørende sosiale båndet. Problemet med Leas analyse er at edene ikke fremstår som en institusjon som er forankret i slektskapet i de norske landskapslovene, som er de eldste kildene vi har til edsavleggelse i Norge Hvis det var tilfellet, skulle vi forventet at slekten var et mye større innslag i nektelseseden enn de faktisk var. Mer sannsynlig er det at slektningene er med fordi interessene deres skulle være representert i edsavleggelsen. En interessant parallell her er såkalt kyns nævn (eller slektsnemnd), som er en bevisform i den danske lovboken Jyske Lov fra 1241. Kynsnævn fungerte omtrent som en nektelsesed, men alle edshjelperne ble nominert av saksøker fra saksøktes slektsgruppe. Kynsnævn ble brukt i saker som handlet om eiendom, og særlig eiendom overført gjennom medgift og arv (Vogt 2005, 154). Poenget med denne bevisformen må altså ha vært å gi slektsgruppen innflytelse over de sakene som angikk dem, og det virker plausibelt at de norske landskapslovene opererer etter et lignende prinsipp. De to edshjelperne som måtte velges fra slekten når en tolvmannsed skulle sverges, kan derfor forstås som representanter, blant annet for å forsikre at slekten var representert i den rettslige avgjørelsen. I Landsloven finner vi ingen regler som sier at slektskap er en kvalifikasjon for edshjelpere. Dersom det er slik som Henry Charles Lea har hevdet, at nektelsesedene er en forlengelse av slektens beskyttelse av individet, kan det være naturlig å tolke mangelen på slektninger i Landslovens nektelseseder som et uttrykk for at edene løsrives fra tradisjonelle, kollektive strukturer og i større grad blir sentrert rundt individet. Det har blitt hevdet at tiden frem mot 1200 sto for en oppblomstring av individets rolle i europeisk litteratur, kunst, juss og teologi (Morris 1995), og det er fristende å tolke slektskapets skiftende 264

rolle i Landsloven som del av en slik utvikling. En slik tolkning kan likevel være villedende. Det er nemlig ikke nødvendigvis slik at en bevegelse vekk fra slektskapet er en bevegelse i retning av det moderne. Den danske rettshistorikeren Helle Vogt har argumentert for at slektskapets viktighet i de nordiske middelalderlovene var en rettslig innovasjon i høymiddelalderen, inspirert av slektsbegrepet i kanonisk rett og kristen ideologi. Det betyr ikke at slektskapet som sådan var innovasjon, men snarere måten det ble brukt på, ideologisk og rettslig. Vogt mener derfor at innføringen av kynsnævn i Jyske Lov var en bevisst utvidelse av slektsgruppens jurisdiksjon over sine medlemmer, med formål om å sikre fred og lojalitet innad i denne gruppen (Vogt 2005, 154). Hvis Vogt har rett i at slektskapet fikk en utvidet rolle i høymiddelalderens rettssystemer, blir det vanskelig å forene dette med at Landsloven, som fornyer de norske landskapslovene, fjerner slektskapet som faktor fra bevissystemet sitt. En mulig forklaring er at fordi Landsloven er 30 år yngre enn lovtekstene som Vogt har studert, var hensynet til det kanoniske slektskapet mindre viktig. Kanskje hadde de intellektuelle trendene endret seg, eller man tenkte at de kristne dydene var såpass innarbeidet at de ikke lenger måtte representeres i juridisk prosess. Eventuelt kan man også tenke seg at Norges spredte befolkning kan ha gjort det vanskelig å samle edshjelpere som tilhørte saksøktes slekt, og at Landsloven i motsetning til de eldre landskapslovene tok høyde for disse utfordringene. Så langt har vi altså sett at Landsloven bruker elementer i prosessen fra landskapslovene i sin egen utforming av nektelsesedene, men endrer disse elementene betraktelig. Saksøkeren har betydelig større innflytelse over hvem som er den saksøktes edshjelpere, og det stilles tydeligere og mer eksplisitte krav til disse edshjelperne, mens slektskapet forsvinner som kvalifikasjon. Edshjelpernes kunnskap Hvis vi vil forstå nektelsesedenes rolle i det norske rettssystemet i middelalderen, kan vi ikke bare dvele ved det som står i lovene, vi må også være bevisst på det som ikke står der. Viktigst å merke seg er det at edshjelpere ifølge landskapslovene ikke trenger å ha noen spesiell 265

kunnskap om fakta i saken de sverger om. For å sverge på vegne av noen som var anklaget for drap, trengte man for eksempel ikke å ha vært vitne til drapet slik at man visste at den anklagede ikke er skyldig. Dette har tidligere ledet forskerne som har studert nektelseseder, til å tenke at det som karakteriserer institusjonen, og skiller den fra vitner, er at edshjelpere ikke sverger på saksforhold, men på den saksøktes karakter. Lars Hamre mener for eksempel at edshjelpernes primære funksjon i det norske rettssystemet i middelalderen var å forsikre at den saksøkte hadde troverdighet i lokalsamfunnet (Hamre 1958, 497–498), og tilsvarende har blitt skrevet om Europa for øvrig (Lea 1878, 58; Engelmann 1928, 157). Problemet er at dette ikke egentlig står i de norske kildene. De norske middelalderlovene sier nemlig ikke at edshjelpere skal sverge på bakgrunn av den anklagedes karakter eller troverdighet. I landskapslovene er denne mangelen på informasjon mest påfallende. Disse tekstene gir ingen indikasjon på at edshjelpere skal ha noen særlig kunnskap, eller hva slags kunnskap dette i så fall måtte være. Dette er kanskje den største forskjellen på landskapslovene og Landsloven. Mens landskapslovene ikke sier noe om hva slags kunnskap edshjelpere skal ha, er Landsloven mye tydeligere. Faktisk så tydelig at det kaster nytt lys over hele institusjonen. Nefndarvitni må nemlig ifølge Landslovens tyvebolk, kapittel 13 (TB-13) være: «þa sem nester honom ero ok um þat mal ma kunnigazt vera» (de som er nærmest ham og kan mest om saken). Disse edshjelperne må altså ha kunnskap om den saken de skal sverge i, og slik kunnskap forsikres gjennom å kreve at de også må være «nær» den saksøkte. Selv om dette kravet virker abstrakt, kan en variasjon i et av manuskriptene til Landsloven hjelpe oss. Her står det nemlig at edshjelperne må bo nær den saksøkte (Rindal og Spørk 2018, 2:979, n. 860).8 Kunnskapen som kreves av nefndarvitni, er altså en lokal kunnskap, og det er saksøktes naboer som forventes å ha kjennskap til det saksøkte skal sverge på.

Manuskriptet er Gr, eller Holm perg 32 4to.

266

Illustrasjon 3. Kapitlene i Landsloven som regulerer utvelgelse av edshjelpere, finner vi på slutten av Tyvebolken, nesten bakerst i lovboken. Dette håndskriftet, Ms.4° 1, er datert til begynnelsen av 1300-tallet og er skrevet for Gulating lagdømme. Initialer og kapitteloverskrifter mangler, og manuskriptet har derfor ikke blitt ferdigstilt. (Nasjonalbiblioteket Ms.4° 1, 83v og 84r. Foto: Nasjonalbiblioteket)

Selv om landskapslovene generelt gir lite eller ingen informasjon om edshjelpernes kunnskap, er det et kapittel i Frostatingslovens bolk IV som foregriper endringen i Landsloven. I en regel om drap innomhus får vi vite at den saksøkte kan fri seg fra anklagen selv når øyevitner plasserer ham på åstedet, dersom tolv andre vitner kan gi alibi på at han hadde oppholdt seg på et annet sted (F IV-5). Denne regelen ble tatt inn i Landsloven og generalisert, slik at den ikke lenger bare gjaldt for saker der drap var begått i noens hus. Ifølge kapittel 10 i Lands lovens mannhelgebolk kunne alle drapsanklager motbevises dersom tolv vitner kunne gi tiltalte alibi (MH-10). Antallet vitner er selvsagt ikke tilfeldig. Ellers i de norske lovene er det nok med to vitner for å føre gyldig bevis,9 men her kreves det samme antall vitner som det ville

9 Vi finner ikke et slikt prinsipp eksplisitt i Frostatingsloven, men derimot i både Gulatings lovens kapittel 59 og Landslovens Tingfarebolk, kapittel 4.

2 67

krevdes edshjelpere dersom den anklagede skulle fridd seg med nektelsesed. Det vi ser, er altså at de to kategoriene vitne og edshjelper glir over i hverandre: Vitner opptrer i samme antall som er tradisjonelt for edshjelpere, og det kreves i større grad kunnskap om saken for å være edshjelper. Her er det altså en konflikt som gjør begrepene våre vanskelige å definere, og det er en konflikt som blir betydelig mer utpreget i Landsloven. Likevel er ikke dette en spenning vi bør forsøke å løse opp. Fra det middelalderske rettssystemets perspektiv har det ikke nødvendigvis vært noe problem her. Tvert imot, utglidningen mellom disse typene av bevis som vi med moderne øyne ser som distinkte, kan ha vært både villet og nyttig, fordi et bevis da kunne bygge videre på autoriteten til det andre, og fordi begge tok utgangspunkt i samme type kunnskap. Vi vet fra studier av middelalderens rettssystemer i Italia og Frankrike, hvor kildetilfanget er betydelig bedre enn i Norge, at en helt avgjørende type kunnskap i rettskulturen var den sosiale: kunnskapen om relasjoner og statusforhold mennesker i lokalsamfunnet imellom. Dette var ikke en kunnskap som ble kommunisert i rettssystemet av øyenvitner i tradisjonell forstand, fordi denne kunnskapen egentlig ikke var bundet til enkelthendelser som kunne observeres. Den var heller bundet til deltakelse i et lokalsamfunn, og middelalderens rettssystem kalte denne kunnskapen for fama – det som var allment kjent og snakket om i lokalsamfunnet (Fenster og Smail 2003; Wickham 2003; Walker 2015). Slik kunnskap var så avgjørende fordi lite av juridisk relevans ble skrevet ned og arkivert i middelalderen, så dersom man ville vite om X var sønn av Y i en arverettssak, eller hvem som hadde retten til jord i en eiendomsdisputt, måtte man ty til lokalsamfunnets kollektive minne. I sin banebrytende studie av retts kulturen i Marseille på 1300- og 1400-tallet skriver Daniel Smail om en rettssak hvor det springende punktet var spørsmålet om hvorvidt en kvinne ved navn Jacme var enken til en viss Johan. Alexander, et vitne i saken, underbygde at dette var tilfelle ved å fortelle at han ofte hadde delt mat og drikke med paret. Alexander hadde ikke sett de to bli gift, slik et vitne til et drap gjør det, kunnskapen hans var i stedet grunnleggende sosial: Alexander visste at Jacme og Johan hadde vært 268

gift fordi de hadde deltatt i lokalsamfunnet som et ektepar (Smail 2003, 227). Kanskje bør vi tenke på den kunnskapen Landsloven krever av edshjelpere på samme måte. I noen tilfeller kan den kanskje ha vært konkret og empirisk, men i de fleste saker kan ikke slik kunnskap ha vært tilgjengelig. Da må man ha grepet til fama, den sosiale kunnskapen. Det er opplagt at troverdigheten som Lars Hamre mente var det sentrale spørsmålet i nektelsesedene, er en viktig del av dette, men fama-begrepet kan likevel skjerpe vår forståelse av edene. Fama skapes og kommuniseres i sosial samhandling i et lokalsamfunn, og denne kunnskapen er autoritativ fordi den er offentlig kjent, og fordi den snakkes om. Dersom vi tenker på kravet til edshjelpernes kunnskap på denne måten, tror jeg det gir oss en dypere og mer tidsriktig forståelse for hva nektelsesedene handlet om, og hva de reflekterte. I et slikt perspektiv er heller ikke skillet mellom karaktervitner og øyenvitner så avgjørende, og skillet mellom vitner og edshjelpere er kunstig ettersom begge tar utgangspunkt i den sosiale kunnskapen de har som medlemmer av sitt lokalsamfunn. Det kan altså ikke være tilfeldig at Landsloven ikke bare krever at edshjelperne har kunnskap om saken, men også at de er den saksøktes naboer. Her er det også verdt å trekke inn Richard Helmholz’ studie av nektelsesedenes rolle i engelske kirkedomstoler, ettersom Helmholz viser hvordan edene ble brukt aktivt for å bestride rykter i et lokalsamfunn: «Purgation», eller nektelseseder, «provided a means of influencing community opinion» (Helmholz 1983, 22). Slik tok edene utgangspunkt i lokalsamfunnets mening, samtidig som de hadde som mål å endre den. Det ser altså ut til at Landsloven ønsker å gjøre det klart at nektelsesedene reflekterer kunnskap, og når vi sammenligner Norge med samtidige, men bedre kildebelagte rettskulturer, kan det se ut til at kunnskapen det er snakk om, er en slags offentlig kunnskap, den kunnskapen som medlemmer av et lokalsamfunn har i egenskap av deltakelse i det lokalsamfunnet. Dette ønsket om å spesifisere edenes forhold til kunnskap kommer klarest til uttrykk i regler for edshjelpernes edsformular, som vi finner både i den islandske lovboken Járnsíða (Js, benevnt Hákonarbók, 2 69

NgL I) og i flere av landslovshåndskriftene (Horn 2016, 374).10 Denne retterboten ble vedtatt på et riksmøte i 1271 (Helle 1972, 161–162), tre år før vedtakelsen av Landsloven, og vi blir fortalt at regelen var gyldig for alle de områdene som lå under den norske kongens herredømme (Js 42). I denne retterboten forteller kong Magnus at det er «haskasamlegt fire guðe», farlig overfor Gud, dersom edshjelpere sverger det samme edsformularet som saksøkte, den primære edsavleggeren (Js 49). Problemet med dette, sier regelen, er at edshjelperne da ikke vet om de sverger sant eller usant, og de risikerer derfor mened. Poenget er altså at edshjelpere tidligere har sverget samme formular som saksøkte, men uten at de har samme kunnskap om saken som saksøkte selv. Som Ebbe Hertzberg påpeker vil regelen gi liten mening dersom det ikke var tilfellet (Hertzberg 1874, 289). Gulatingsloven gir oss også en indikasjon på at det har vært slik i en regel om hvordan eder kan nekte gjeld, hvor det sies at edshjelperne i en tremannsed skal sverge den samme eden som saksøkte selv (G 37). Dette har altså mest sannsynlig vært et trekk ved landskapslovene generelt, som kong Magnus og rådgiverne hans tydelig ville til livs. De oppnår dette ved å kreve at edshjelperne kun sverger med basis i sin sin egen individuelle kunnskap. Etter 1271 skal edshjelperne bare sverge på at «eigi vito þæir sannare fire guðe en þæir sueria», at de ikke vet at noe er mer sant enn det de sverger, og edsformularets rekkevidde og sannhetsverdi blir på den måten betydelig begrenset (Js 49). Eden lenkes til edshjelperens egen kunnskap, men mer konkret til deres begrensede kunnskap. På den måten peker retterboten av 1271 frem mot de nye reglene for utvelgelse av edshjelpere i Landsloven, hvor nettopp edshjelpernes kunnskap kanskje er det mest sentrale elementet. Regelen fra 1271 gir oss også en mulig nøkkel til hvordan vi kan forstå endringene av nektelsesedene i Landsloven mer generelt. Poenget med å begrense edsformularet til edshjelpere er altså å forsikre at

10 For mer om forholdet mellom norske og islandske lovbøker i denne perioden, se Else Mundals bidrag i denne boken.

270

de er bevisste på sannhetsgehalten i det de sverger. Det endelige målet er klart: å begrense risikoen for falske eder. Et samfunn som i stor grad var avhengig av eder for å konstituere både sannhet og sosiale relasjoner, var helt avhengig av at edene var autoritative og troverdige, og frykten for mened er derfor et gjennomgående trekk ved alle tekster som er overlevert fra Norge på 1200-tallet, fra den høytidelige Homilieboken, via pedagogiske Kongespeilet, til eventyrlige Tristramssaga. Dette er selvsagt ikke unikt for Norge. Til en viss grad er usikkerheten rundt eder og risikoen de bærer med seg, iboende i den kristne kulturen, ettersom Jesus sier i Bergprekenen at eder som sådan er et onde, da det å sverge en ed på at man snakker sant, impliserer at man ellers lyver (Matt 5,33–37). På tross av dette forbudet var det vanskelig å kvitte seg med eder fullstendig, dels fordi de må ha vært for innarbeidet og nyttige, og dels fordi andre nytestamentlige autoriteter ikke var bevisste på forbudet; Paulus sverger selv eder i sine skrifter (Meier 2007, 188). Det er både symptomatisk og betydningsfullt at Augustin, en av tenkerne med desidert størst påvirkning på middelalderens intellektuelle kultur, ikke støttet noe kategorisk forbud mot edsavleggelse. I sine prekener var han likevel entydig i sin fremstilling av eder som farlige: «Swearing is a narrow ledge, perjury a precipice. If you swear you’re near the edge; if you don’t swear, you’re far away from it. You sin, and gravely, if you swear to what is false» (Augustin 1992, serm. 180.4). Augustin gjør det altså klart at faren for å sverge falskt fremfor alt er en alvorlig åndelig fare. Vi kan være helt sikre på at dette tankegodset har vært både kjent og virkningsfullt i Norge. I Erkebiskop Jons kristenrett, kapittel 52, som ble samlet og utstedt i 1273 av erkebiskop Jon Raude som et ledd i konflikten med kong Magnus Lagabøte om kirkens jurisdiksjon (Spørck 2009a, 163–165) finner vi tydelige spor av både Jesu lære og Augustins senere fortolkning: Af þui at guð er sialfr sanlæikr. þa uill han þat huærs manz með sanleik ia. sem ia er. oc þat næi sem næi er. En þo firir bröysklæika saker manzsens en sialdan tryr orðeno kuæðno. þa hæimftazst æiðar oftlegha oc framflytiazt. oc er þat æighi synd er sat er suaret. (NgL II, 377–378) 271

Fordi Gud selv er sannhet, så vil han at ethvert menneske skal følge sannheten, og det som er ja, skal bli ja, og det som er nei, skal bli nei. Og på grunn av menneskenes svakhet er det likevel sjelden man tror på de ordene som sies. Da henter man ofte frem eder for å hjelpe seg. Og om det som sverges, er sant, er det ingen synd. (Spørck 2009b, 137)

Formuleringen «det som er ja, skal bli ja, og det som er nei, skal bli nei» peker tilbake på formuleringen i Matteusevangeliet («men eders tale skal være ja, ja, nei, nei»), men loven tar i tråd med Augustin likevel avstand fra evangeliets kategoriske forbud og argumenterer for at eder er nyttige. Fordi loven, også som Augustin, likevel er bevisst på faren edene bærer med seg, forsøker den å gi tre prinsipper for hvordan eder kan sverges på en moralsk måte. For det første må edene være sanne og sverget med sanne intensjoner, for det andre må eder bare sverges når de er nødvendige, og for det tredje må ikke det som sverges, være syndig eller ulovlig (Erkebiskop Jons kristenrett, kapittel 52). Det grunnleggende prinsippet Jons kristenrett opererer med, er altså at eder er iboende problematiske, men også nyttige, og for at de skal kunne brukes på en nyttig måte, må de reguleres. Dette er den samme tankegangen som ligger bak Landslovens reform av nektelses edene. De to lovtekstene sto i opposisjon til hverandre i samtidens politiske klima, men i deres omgang med eder springer de ut av den samme kristne tradisjonen. Mened var altså en åndelig fare, men falske eder kunne også true den politiske orden. I Kongespeilet, den pedagogiske dialogen om politikk og moral som ble skrevet i Norge på midten av 1200-tallet, fremstilles mened som et symptom på borgerkrig og splid. Når småkonger river riket i stykker, skriver forfatteren, slipper forbrytere unna med urett ved hjelp av mened og falske vitnesbyrd (Holm-Olsen 1945, 52–53). Kongespeilet er mest sannsynlig skrevet i det samme hoffmiljøet hvor Magnus Lagabøte vokste opp, et miljø som på midten av 1200-tallet akkurat hadde kommet seirende ut av en lang serie konflikter om den norske tronen. Det er derfor ikke usannsynlig at den politiske eliten i Norge på 1200-tallet ønsket å begrense mened, ikke bare fordi det var syndig å sverge falskt, men også fordi det var intimt forbundet med intern politisk konflikt. 2 72

Konklusjon Landsloven ble samlet i en tid preget av betydelige omveltninger av europeisk rettsprosess. Dette intellektuelle landskapet, som 1200-tallets norske elite utvilsomt var en del av, må ha åpnet opp en mulighet for å reformere bevisreglene i Norge som Magnus Lagabøte og hans rådgivere var villige til å gripe. Substansen i endringene må likevel sees i et annet lys. De er gjennomført innenfor rammene av hva den norske samfunnsstrukturen tillot, på den måten at de tar høyde for landets uframkommelighet og spredte befolkning. Innenfor disse rammene er det derimot klart at reformene er vedtatt med primært ett mål for øye, nemlig å begrense risikoen for mened. Dette forklarer den dramatiske økningen i antall påkrevde nefndarvitni, for jo flere edshjelpere den saksøkte ikke kunne velge helt på egen hånd, jo mindre var sjansen for at disse edshjelperne ville bistå i en falsk edsavleggelse. Det forklarer også den økte viktigheten av edshjelpernes egen kunnskap, ettersom det var mindre sannsynlig at edshjelperne sverget falskt dersom de hadde kjennskap til omstendighetene i saken, og dersom edsformularet deres var individualisert og avgrenset. Når Landsloven reformerer det viktigste bevismiddelet i middelalderens norske rettssystem er det altså fordi den rettslige utviklingen har tillatt kongemakten å gripe tak i en åndelig og politisk trussel, mot henholdsvis individets frelse og kongerikets enhet. Nektelsesedene måtte endres fordi de representerte en fare for mened som truet individets frelse og konge rikets stabilitet.

2 73

Kilder og litteratur Primærmateriale

Augustin. 1992. Sermons 148–183 on the New Testament. Del 3, bind 5 av The Works of Saint Augustine: A Translation for the 21st Century, oversatt av Edmund Hill, redigert av John E. Rotelle. New York: New City Press. Eithun, Bjørn, Magnus Rindal og Tor Ulset, utg. 1994. Den eldre Gulatings lova. Norrøne tekster 6. Oslo: Riksarkivet. Holm-Olsen, Ludvig, utg. 1945. Konungs skuggsiá. Oslo: Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt. NgL = Norges gamle Love indtil 1387, bind I–II, utgitt av Rudolf Keyser og P. A. Munch. 1846–1848. Christiania: Chr. Grøndahl. Rindal, Magnus og Bjørg Dale Spørck, utg. 2018. Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov: norrøn tekst med fullstendig variantapparat. 2 bind. Norrøne tekster 9. Oslo: Arkivverket. Robberstad, Knut, overs. 1981. Gulatingslovi, 4. utgave. Oslo: Det Norske Samlaget. Spørck, Bjørg Dale, overs. 2009a. «Erkebiskop Jons Kristenrett.» I Nyere Norske Kristenretter (ca. 1260-1273), redigert av Bjørg Dale Spørck, 101–146. Oslo: Aschehoug & Co. Taranger, Absalon, overs. 1915. Magnus Lagabøters Landslov. Kristiania: Cammermeyers boghandel. Tamm, Ditlev, og Helle Vogt, utg. 2016. The Danish Medieval Laws: The Laws of Scania, Zealand and Jutland. Routledge Medieval Translations. London: Routledge.

Sekundærlitteratur

Bagge, Sverre. 2010. From Viking Stronghold to Christian Kingdom: State Formation in Norway, c. 900–1350. København: Museum Tusculanum Forlag. Bartlett, Robert. 1986. Trial by Fire and Water: The Medieval Judicial Ordeal Oxford: Clarendon Press.

274

Sekundærlitteratur

Bøe, Arne. 1961. «Hauld.» Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 6, 251–254. Oslo: Gyldendal. Engelmann, Arthur. 1928. A History of Continental Civil Procedure. Oversatt av Robert Wyness Millar. 2. Utgave. The Continental Legal History Series. London: John Murray. Esmein, Adhémar. 1915. A History of Continental Criminal Procedure with Special Reference to France. Oversatt av John Simpson Continental Legal History Series. London: John Murray. Fenster, Thelma S. og Daniel Lord Smail. 2003. «Introduction.» I Fama: The Politics of Talk and Reputation in Medieval Europe, redigert av Thelma S. Fenster og Daniel Lord Smail, 1–11. Ithaca: Cornell University Press. Hagland, Jan Ragnar og Jørn Sandnes. 1994. «Om lova og lagdømmet.» I Frostatingslova, oversatt av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, ix–xlv. Oslo: Det Norske Samlaget. Hamre, Lars. 1958. «Edgärdsman - Norge.» Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 3, 492–499. Oslo: Gyldendal. Helle, Knut. 1972. Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319. Oslo: Universitetsforlaget. Helmholz, Richard H. 1983. «Crime, Compurgation and the Courts of the Medieval Church.» Law and History Review 1 (1): 1–26. Hertzberg, Ebbe. 1874. Grundtrækkene i Den Ældste Norske Proces. Kristiania: A. W. Brøgger. Horn, Anna Catharina. 2016. «Lov og tekst i middelalderen: Produksjon og resepsjon av Magnus Lagabøtes landslov.» Doktorgradsavhandling, Gøteborgs Universitet Hybel, Nils, og Bjørn Poulsen. 2007. The Danish Resources c. 1000–1550: Growth and Recession. Leiden: Brill. Krag, Claus. 1969. «Motstandsbestemmelsene i Frostatingsloven.» Hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo. Lea, Henry Charles. 1878. Superstition and Force: Essays on The Wager of Law – The Wager of Battle - The Ordeal - Torture. 3. utgave. Philadelphia: Collins. Lunden, Kåre. 1995. Norge under Sverreætten, 1177–1319: høymiddelalder, bind 3, Norges historie, redigert av Knut Mykland. 3. utgave. Oslo: Cappelen. Meier, John. 2007. «Did the Historical Jesus Prohibit All Oaths? Part 1.» Journal for the Study of the Historical Jesus 5 (2): 175–204. https://doi. org/10.1177/1476869007079743. Morris, Colin. [1972] 1995. The Discovery of the Individual, 1050–1200. Medieval Academy Reprints for Teaching. Toronto: University of Toronto Press.

275

Sekundærlitteratur

Nedkvitne, Arnved. 2004. The Social Consequences of Literacy in Medieval Scandinavia. Utrecht Studies in Medieval Literacy 11. Turnhout: Brepols. Næss, Hans Eyvind. 1991. «Mededsinstituttet: En undersøkelse av nektelses edens utbredelse og betydning i norsk rettsliv på 1600-tallet.» Historisk tidsskrift 70 (2):179–201. Pollock, Frederick og Frederic William Maitland. 1968. The History of English Law Before the Time of Edward I, bind 2. 2. Utgave. Cambridge: Cambridge University Press. Rønning Nordby, Ole-Albert. 2018. «The Judicial Oath in Medieval Norway: Compurgation, Community and Knowledge in the Thirteenth Century.» Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo. Sandnes, Jørn. 2006. «Engi maðr skal atför at öðrum gera – noen merknader til motstandsbestemmelsene i Frostatingsloven.» Historisk tidsskrift 85 (2): 289–298. Smail, Daniel Lord. 2003. The Consumption of Justice: Emotions, Publicity, and Legal Culture in Marseille 1264–1423. Ithaca: Cornell University Press. Spørck, Bjørg Dale. 2009b. «Etterord.» I Nye Norske Kristenretter (ca. 1260–1273), oversatt av Bjørg Dale Spørck, 147–198. Oslo: H. Aschehoug & Co. Ugulen, Jo Rune. 2007. «Haulden – bonde eller aristokrat». I Rettstekstar i mellomalderen – Idé og praksis, redigert av Jørn Øyrehagen Sunde, 55–79. Oslo: Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. Vogt, Helle. 2005. Slægtens funktion i nordisk højmiddelalderret – kanonisk retsideo logi og fredsskabende lovgivning. København: Jurist- og Økonomforbundets Forlag. Walker, Claire. 2015. «Whispering Fama: Talk and Reputation in Early Modern Society.» I Fama and Her Sisters: Gossip and Rumour in Early Modern Europe, redigert av Heather Kerr og Claire Walker, 9–35. Turnhout: Brepols. Wickham, Chris. 2003. «Fama and the Law in Twelfth-Century Tuscany.» I Fama: The Politics of Talk and Reputation in Medieval Europe, redigert av Thelma S. Fenster og Daniel Lord Smail, 15–26. Ithaca: Cornell University Press. Øye, Ingvild. 2002. «Landbruk under press, 800–1350.» I Norges Landbruks historie, bind 1: 4000 f.Kr. – 1350 e.Kr., redigert av Bjørn Myhre og Ingvild Øye, 214–414. Oslo: Det Norske Samlaget.

2 76

9. Pant i norsk mellomalder

Brage Thunestvedt Hatløy

Å kunne stille pant for eit uteståande krav har historisk vore av stor interesse i fleire rettskulturar i Europa, og det er då kanskje ikkje så overraskande at ein også finn føresegner om pant i dei gamle norske mellomalderlovene. Ved pantsetjing stiller pantsetjar A eit av sine formuesgode som sikring til panthavar B for eit krav som B har hos A. Eit pant har som føremål å gi person B økonomisk tryggleik for kravet denne har mot person A gjennom at B får særskilde rettar til det som elles er å rekne som A sine formuesgode. På denne måten kan pantet opne for økonomisk handlingsrom for debitor A samtidig som det gir tryggleik for kravet til kreditor B. Pant aktualiserer då spørsmål om pengekrav, eigedomsrett og meir generell avtale- og obligasjonsrett. Av tilgjengeleg lovmateriale frå mellomalderen er det den eldre Gulatingslova for Vestlandet, Frostatingslova for Trøndelags-fylka, Bjarkøyretten for Nidaros, og Magnus Lagabøtes landslov og bylov frå 1274 og 1276 som har overlevd til moderne tid utover dei eldre kristenrettane. I dette kapittelet ynskjer eg å gi lesaren eit overblikk over dei sentrale panterettslege føresegnene frå Gulatingslova, Frostatingslova og Landslova, og på denne måten gi eit innblikk i nokre få av dei mange 277

formuerettslege instrumenta som var tilgjengelege.1 Gjennom å samanlikne Gulatingslova og Frostatingslova vonar eg å vise korleis det kunne vere ulike reguleringar av same spørsmål i to ulike regionar i Noreg. Etterpå skal me sjå korleis den seinare Landslova freista å harmonisere retten for bruk i heile det norske riket. Bylova ligg tett opp mot Landslova på ei rekke emne, og vil trekkast inn der den er ulik Landslova. Hovudfokuset vil vere å vise likskapar og skilnadar mellom norske rettskjelder, og kapittelet vil derfor ikkje handsame samtidige kjelder frå Europa eller innverknad frå dei andre skandinaviske landa, romarretten eller kanonisk rett. Av Landslova er det bevart 39 manuskript og fragment frå nærmare 50 handskrifter frå perioden 1275–1400, med ei rekke variasjonar mellom eksemplara. Kjeldesituasjonen er skildra av Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip i kapittelet «Landsloven 750 år: Loven i en håndskriftkultur» innleiingsvis i denne boka. For å ta høgde for variasjonane mellom handskriftene vil eg dra nytte av kartlegginga av variasjonane i Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov: Norrøn tekst med fullstendig variantapparat (Rindal og Spørck 2018). For det meste har variasjonane liten til ingen innverknad på det materielt rettslege innhaldet, og i denne framstillinga kjem eg til berre å trekkje fram dei variantane som kan tolkast som å ha ein innverknad på det juridiske innhaldet. Lov og pant i norsk mellomalder Reglar om panteliknande ordningar finn me i alle tre mellomalder lovene. Då det er tale om mellomalderkjelder, er det viktig å hugse at det kan ha eksistert andre typar pant i form av sedvanar og rettssetningar

1 I det følgjande nyttar eg omsetjingar av dei tre mellomalderlovene til moderne norsk i tillegg til opphavleg norrøn ordlyd. For Gulatingslova vil dette vere fjerde utgåve av Knut Robberstads omsetjing frå 1981, som viser retten ved Gulating slik den vart skrive ned omkring år 1260. Dette vert kalla den «eldre» Gulatingslova, i motsetnad til den reviderte «nyare» Gulatingslova frå 1267, som har gått tapt. For Frostatingslova nyttar eg omsetjinga til Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes frå 1994, som gir eit bilete av retten i Trøndelag omkring år 1260. For Magnus Lagabøtes landslov av 1274 nyttar eg Absalon Taranger si noko eldre omsetjing frå 1915.

2 78

som vart overleverte munnleg i staden for å verte skrivne ned i lovs form, men desse kjem då ikkje til uttrykk i dei overleverte mellomalderlovene (Aubert 1877, 30). I hovudsak dreier det seg om to ulike typar pant: veð og brukspant i fast eigedom. Dette skiljet i den eldre norske panteretten er lagt til grunn i fleire rettshistoriske skildringar, sjølv om innhaldet i dei to har vore noko omdiskutert. Veð kan direkte omsetjast som pant eller sikring (Hertzberg 1895, 695). I 1917 skreiv professor i rettsvitskap Francis Hagerup i Den norske panteret at «veð» er ein «suspensivt betinget eiendomsoverdragelse», det vil seie eit løfte om overføring av eigarskapet av ein gjenstand frå pantsetjar A til panthavar B (Hagerup 1917, 17). Føremålet er å sikre eit krav, normalt eit uteståande pengekrav, og om kravet ikkje vert innfridd, vert det pantsette objektet panthavaren sin eigedom. Hagerup la til at det er «omstridt» om «denne sikkerhedsstillelse har forudsat besiddelsesoverdragelse» og at ein kan finne «anerkjendt veðsetning uden besiddelsesoverførelse» (Hagerup 1917, 17). At ein panterett vert etablert for panthavaren samtidig som pantsetjaren framleis vert sitjande med panteobjektet, vert i dag kalla underpant. I si lærebok i panterett frå 2018 vel professor i rettsvitskap Jens Edvin A. Skoghøy å tyde «veð» som ein «suspensivt betinget eiendomsrett» og ei tidleg form for underpant (Skoghøy 2018, 24). I kontrast skildrar han praksisen om sal med tilbakekjøpsrett som ein «resolutivt betinget eiendomsrett», der pantegjenstanden vert overdratt til panthavar medan pantsetjar vart sitjande att med ein rett til å løyse han attende, og som Skoghøy meiner seinare vart utvikla til praksisen med handpant (Skoghøy 2018, 24). Med handpant meiner ein tilhøve der den pantsette gjenstanden vert overlevert til panthavar for å etablere panterett. I det følgjande nyttar eg dei moderne uttrykka handpant og underpant for å gjere framstillinga enklare, sjølv om ein må ha i mente at dette er anakronismar når ein talar om å stille økonomisk tryggleik i debitor sin eigedom. Sjølv meiner eg det er grunn til å tolke reglane om veð til å heimle både handpant og underpant, då reglane både skildrar tilhøve der pantegjenstanden blir overlevert til panthavar og tilhøve der pantsetjaren kan disponere ein gjenstand som det er etablert ein gyldig panterett i. Det materielle grunnlaget for dette skal me komme tilbake til. 2 79

Illustrasjon 1. Illuminasjon (dekorert initial) frå første kapittel i Kjøpebolken i Landslova i Codex Reenhielmianus. Illustrasjonen kan tolkast som at to partar gjer handtak, og på den måten inngår ei avtale som skildra i Kjøpebolken kapittel 10. (LundUB Mh 15, 118r. Foto: Universitetsbiblioteket i Lund)

Den andre forma for pant er brukspant i fast eigedom. Ordningane som vert skildra i lovene vert kalla mala iorð (målejord), stefnu iorð (stemnejord) og forsolu iorð (forseld jord), og det har vore noko diskusjon omkring kva rettshøve dei etablerer.2 Dette har vorte kalla for «sal med atterkjøpsrett», då jordeigaren sel eit stykke jord til ein annan

2 Her og i det vidare refererer eg til Knut Robberstad sine merknader i (Robberstad 1981, 386–387).

280

mann, men med mogelegheit til seinare å løyse jorda tilbake. Detaljane omkring dette skal me komme tilbake til. I sine kommentarar til Gula tingslovi seier omsetjaren Knut Robberstad seg derimot samd med juristen Gunnvald Fliflet, som i 1957 skreiv i avhandlinga Til bruksret ternes historie at stemnejord og målejord i Gulatingslova i realiteten går ut på at kjøparen får ein bruksrett på eigedomen, medan seljaren får rett til å ha og bruke pengane i same tidsrom. Kjøparen får ingen eigedomsrett på jorda eller panterett eller anna sikring for kjøpesummen. Professor i rettsvitskap Hans Fredrik Marthinussen vel å skildre det i Forholdet mellom panteretten og det sikrede kravet som eit brukspant, «der panthaveren har besittelsen til eiendommen, og hvor verdien i panteretten er retten til å besitte og benytte en fast eiendom eller gjenstand» (Marthinussen 2010, 68). Sal av eigedom med innløysingsrett er i praksis identisk med eit pengelån med sikring i brukspant på eige domen, der panthavaren kan «skaffe seg avkastning på sine penger gjennom å få hand om den pantsatte eiendommens avkastning» (Marthinussen 2010, 70–71). Dei rettslege konstruksjonane me ser i mellomalderlovene vert derfor samla sett i det følgjande kalla for brukspant i fast eigedom. Medan denne forma for pant er regulert noko ulikt i dei tre rettskjeldene, så har dei alle éin ting til felles. Det er at når pantsetjaren ynskjer å løyse ut pantet sitt, så skal han i utgangspunktet gi beskjed til panthavaren på hausten for så å betale den avtala summen på våren omkring påsketider. Fristane følgjer av landbruksåret: Den tidlegaste dagen pantsetjaren kan seie ut panthavar er etter at innhaustinga er forventa å vere fullført, og panthavaren skal få betalinga før det er tid til å pløye igjen. Desse fristane verkar å vere sette slik av omsyn til panthavaren, då han skal ha tid til å innrette seg etter eventuell utløysing. I den vidare framstillinga skal me sjå korleis dei ulike panterettslege føresegnene tilpassar seg desse praktiske omsyna. Denne handsaminga av panterett i norsk mellomalder byggjer på lovtolking, og det er derfor ei feilkjelde i at det dermed kanskje ikkje speglar faktisk bruk av dei panterettslege reglane. Det ein derimot veit ut frå historisk materiale, er at ein kan finne spor av pantsetjing av jord tilbake til 1288 og sal av jord med rett til å løyse henne tilbake til 1293 (Pettersen 2013, 350). Når det gjeld pantsetjing av lausøyre, finn ein 281

døme på det tilbake til 1338 (Pettersen 2013, 279 og 282). Så ein kan sjå panterettsleg aktivitet så langt tilbake som ein har rettslege dokument frå det praktiske rettslivet, og nær opp mot tida då reglane vart gitt. I den vidare framstillinga vil Gulatingslova handsamast først, fordi det er den eldste kjelda som regulerer både veð og brukspant i fast eigedom. I neste omgang skal me sjå på Frostatingslova, som regulerer brukspant i fast eigedom på ein annleis måte. Landslova sine forsøk på å harmonisere desse ulike rettsreglane følgjer så til slutt. Me finn reguleringar av panterettslege spørsmål to stadar i Gulatingslova. I Kaupebolken omtalast veð, som gjer at ein kan setje lausøyre og fast eigedom som sikring for mellom anna pengekrav, medan me i Odelsløysingsbolken finn sal av odelsjord med tilbakekjøpsrett, ei tidleg form for brukspant i fast eigedom. Pant i Gulatingslova – veð i Gulatingslova Kaupebolken i Gulatingslova inneheld eit variert utval av reglar om avtalar, pengekrav, kjøp og sal. Mot slutten av Kaupebolken finn me Gulatingslova kapittel 50 (G 50), som omhandlar veð. Nv leggr maðr oðrom veð fírí eínnhvern lut. þa scal sa abyrgiasc veð er tecr. En ef þeír hava gorvan eíndaga til ner út scal leysa. þa scal hann bioða i eíndaga. oc hava vatta við. En ef þa leysír engi maðr út. þa er þat forveðía orðet. (Eithun, Rindal og Ulset 1994, 64.) No set nokon pant til annanmann for eitkvart, då skal den ha vågnaden for pantet, som tek imot det. Um dei har avtala ein dag, då det skal løysast ut, då skal han bjoda det fram på den fastsette dagen og ha vitne med. Men um då ingen løyser det ut, då har eigaren tapt sin rett. (Robberstad 1981, 68.)

G 50 byrjar med å seie at om ein mann gir ein annan mann veð, så skal den som tek panteobjektet, ha ansvaret eller vågnaden for dette. Ordlyden pant eller veð kan tolkast som å vise til både sjølve pantesikringa og panteobjektet, men det er mest naturleg å forstå det slik at det i denne regelen viser til panteobjektet. Med andre ord seier regelen at det er panthavaren som ber risikoen for skadar på eller tap av panteobjektet der panteobjektet vert gitt til panthavaren. 282

I det vidare skildrar lova ein generell prosessuell regel om løysing av pant der løysingsdagen har vorte avtala på førehand. Då skal den eine mannen by det fram for den andre. Lese i samanheng med første regelen må «han» forståast som å vere den som tok pantet, altså panthavaren. På avtalt løysingsdag skal panthavaren oppsøkje pantsetjaren med vitne til stades og tilby å løyse pantet. Men om pantsetjar ikkje løyser det ut, då er pantet forfalle og panteobjektet vert panthavaren sin eigedom. Eller som Skoghøy formulerer det: «ved ‘veð’, ble dekning opprinnelig gjennomført på den måten at kreditor, dersom han ikke fikk betaling, måtte overta sikkerhetsobjektet.» (Skoghøy 2018, 24) Det lova skildrar til å byrje med, verkar tydeleg å vere eit handpant. Panthavar «tecr» («tek imot det») det fysiske panteobjektet, har ansvaret for det medan han disponerer det, og skal byde det attende etter eit avtalt tidsrom. Pantsetjaren løyser på den avtalte dagen for å få panteobjektet tilbake. Det er då snakk om handpant, så Skoghøy si tolking av veð til å berre innehalde underpant kan derfor ikkje vere riktig. Ein ting som er interessant å merke seg, er at G 50 ikkje omtalar kva føremål pantsetjinga faktisk har. Det er ingen stadar snakk om pengekrav eller betaling, sjølv ikkje der pantsetjaren skal løyse ut den pantsette gjenstanden. Ei forklaring på dette kan vere at det var sjølvsagt ut frå bruken av omgrepet veð kva det var snakk om, på same måte som ein i dag tek det for gitt at pant i dag er meint å sikre eit pengekrav. Ifølgje Hagerup var nok hovudføremålet at pantet skulle sikre «eventuelt erstatningskrav eller bøder» og «mindre hyppigt for laan, idet forudsætningen var, at sikkerhedsstillelsen kun gjaldt en kortere tid» (Hagerup 1917, 17). Etter mi meining kan den vage ordlyden tolkast som å opne for at andre funksjonar for veð kan ha vore mogeleg, som å sikre gjennomføringa av ei teneste, som utføringa av eit stykke arbeid. Ordlyden set heller ingen grenser for kva som kan pantsetjast. Nu ef maðr a fe at heímta at øðrom. oc tecr hann veð fear síns i eínum hveríum gríp. hvárt sem þat er i iorðu. æða øðro fe. Nu selr hann veð i brott øðrom manne. þa scal sa hava vatta til veðrs síns er veð atte. a fyrstum .xíj. manaðom ef hann er ínnan fylkis. En ef hann er eigi ínnan fylkis þa have hann brígt a fyrstum .xij. manaðom er hann heím kemr i fylkí. ellar a hann þess mals alldrígí upreíst. (Eithun, Rindal og Ulset 1994, 64.) 283

No har nokon pengar å krevja hjå annanmann og tek pant for pengane i eit eller anna, anten det er i jord eller i anna gods. No sel han (eigaren) pantet til annanmann, då skal panthavaren innan 12 månader føra vitne på at det er hans pant, um han er innanfylkes. Men er han ikkje innanfylkes, då skal han ha søkt pantet attende i dei fyrste 12 månadene når han kjem heim i fylket; elles får han aldri uppreisnad i denne saki. (Robberstad 1981, 68. Omsetjaren sin kontekst i parentes.)

G 50 seier at i dei høva der ein kreditor har uteståande krav mot ein debitor, så kan kreditoren ta pant i fast eigedom eller andre formuesgode som høyrer til debitoren. Om dette er ein rett eller ei mogelegheit som lova opnar for, er uklårt ut frå lovteksten. Tolka i tråd med G 34, som seier at «vár scal engi firi øðrom fe taca», eit generelt forbod mot å ta frå andre, så kan regelen i G 50 tolkast som ei lovfesta mogelegheit som kreditoren og debitoren har for å ordne opp seg imellom. Men ei anna tolking er at det er snakk om ein rett kreditoren hadde til å ta seg til rette overfor debitoren. Vidare seier regelen at om debitoren/pantsetjaren sel panteobjektet til ein tredjeperson, må kreditoren/panthavaren søkje pantet tilbake med sine vitne innan dei fyrste 12 månadane etter salet. Om han ikkje er i fylket, må han søkje pantet tilbake innan dei fyrste 12 månadane etter han kjem heim. Uavhengig av kunnskap om tilhøvet vert panteretten utsletta til fordel for seinare ervervar etter at eitt år har gått sidan panteobjektet vart selt. Kreditoren har då eit eige ansvar for å forsvare panteretten sin, og har bevisbyrda der debitoren sel panteobjektet vidare i strid med pantsetjinga. Medan dei første reglane i G 50 nok må tolkast som reglar for handpant, så verkar dei vidare reglane å omtale ein situasjon med underpant. Det er tydeleg at dei regulerer ein situasjon der panthavaren har ein reell panterett men pantsetjaren framleis disponerer objektet. Om avhending av panteobjektet var eit naudsynt krav for etablering av panteretten, er det vanskeleg å tenkje seg ein situasjon der pantsetjaren i det heile kan selje panteobjektet. Det kan tenkjast at reglane er meint for tilhøve der pantsetjaren tydeleg har gitt bindande tilsegn om at ein panterett skal etablerast, men der avhending ikkje er gjennomført. Men det verkar klart at lova meiner at panteretten er eta284

blert før det, då originalordlyden talar om at «veðrs sins er veð atte» (det er hans pant). Panthavaren har eit gyldig pant og kan gjere krav på grunnlag av dette. Den einaste forklaringa verkar å vere at lova legg til grunn at ein også kan etablere underpant. Eit spørsmål som så melder seg, er korleis ein etablerer og hevdar ein slik rett. Eit element av dette les ein av at det må vere vitne, men det vert enno tydelegare når ein ser på den siste regelen i G 50. Nu selr maðr tveím monnum eítt veð. þa a sa veð er fyr i toc. oc vítu þat vattar. en þeím er kaupfox er siðar toc. (Eithun, Rindal og Ulset 1994, 64.) No gjev nokon eitt pant til to menn, då eig den pantet som fyrst fekk [pant i] det, når vitne veit det; men det er kaupefusk for den som sist tok. (Robberstad 1981, 68. Omsetjaren sin kontekst i klammer.)

Til sist omtalar G 50 dei høva der same objekt har vorte pantsett til to personar, ei vanleg tredjepartskonflikt. Det er den som først tok pant med vitne, som har rett på pantet, og overfor den tapande tredjemann som tok pant seinare, er det «kaupfox», ei ugyldig avtale. Altså, den som fyrst har vitne for pantet sitt, har rettsvern for panteretten overfor dei som seinare hevdar å ha oppnådd panterett. Regelen kan då tolkast som at det kan etablerast ein panterett når vitne kan stadfeste det, utan overrekking av panteobjektet. Igjen verkar det å vere klårt at ein panterett kan etablerast utan avhending av panteobjektet, då han talar om at første pantehavar tok pant («veð […] toc»). Om vitne er naudsynt for å hevde gyldigheita for ein panterett i underpantstilhøve, kjem derimot ikkje klårt fram av lovteksten. Lova seier berre at vitne er naudsynte for å oppnå rettsvern mot tredjeperson der pantsetjaren freistar å selje eller pantsetje på ny noko som pant havaren allereie har eit gyldig pantekrav på. Om vitne også er naudsynt for å hevde gyldigheita av pantekravet, til dømes overfor ein pantsetjar som nektar for at ein panterett er etablert, er uklårt, då innkrevjinga av underpant ikkje er regulert eksplisitt i Gulatingslova. Dette kan ha vore ulovfesta, men to former for innkrevjing av underpant kan tenkjast gjennom analogi frå andre reglar. Det eine er at det blir nytta ei 285

tilpassa form av innkrevjing av handpant som skildra i byrjinga av G 50, med avtala løysingsdato og krav om vitne på løysinga, men ikkje på pantekravet. Det andre er at dei allmenne reglane for innkrevjing av skuld som skildra i G 34–39 vert nytta. Desse legg opp til ein privat rettsprosess mellom partane, der det førast vitne på kravet før saka eventuelt kan komme på tinget. Skuldreglane i Gulatingslova skal ikkje skildrast i detalj her, men det er verdt å merkje seg at det for alminneleg skuld ikkje treng vere vitne på kravet for at det skal vere gyldig. Særleg G 37 har utførlege reglar om korleis ein skal fremme pengekrav som vitne ikkje veit om. Den mest nærliggjande konklusjonen vert då at det ikkje er naudsynt å føre vitne på kravet ved innkrevjing, og at det derfor heller ikkje er naudsynt at det er vitne på pantekravet for at det skal vere gyldig. Reglane i G 50 må derfor tolkast som å regulere underpantstilhøve, men set berre opp reglar for tredjepersons konfliktar.

Brukspant i fast eigedom i Gulatingslova: Stemnejord og målejord Neste sett med reguleringar finn me i Odelsløysingsbolken. Som ein kan forvente, inneheld denne bolken for det meste reglar om korleis ein skal utøve odelsrett på jord, med viktige definisjonar og prosedyreskildringar. Men ein finn òg fleire reglar om disponering av jord som har som føremål å verne andre som har odelsrett. Det er i denne konteksten me finn reglane om mellombels sal av jord, eller brukspant i fast eigedom. Ifølgje Robberstad er det grunn til å tru at reglane om mellombels sal av jord i Gulatingslova er frå to ulike tidsperiodar, der reglane frå G 283 og vidare er av ein nyare dato enn resten (Robberstad 1981, 386). Dette er mellom anna synleg i at fleire rettslege høve er regulerte i to omgangar, med nokre mindre skilnadar. Grovt sagt er dei eldre reglane om mellombels sal av jord nærare knytte opp mot ordinært sal av odelsjord, medan dei nyare reglane i større grad talar om målejord og stemnejord som meir etablerte og sjølvstendige former for mellombels sal. I det følgjande vil eg leggje vekt på dei mest sentrale føresegnene 286

i Odelsløysingsbolken,3 og av dei eldre reglane om mellombels sal av jord er G 276 den mest sentrale regelen. Nu vill hann til vetrar stefnu iorð selía .xv. vetr þa scal þat kaup hallda. […] Nu líggr iorð til stefnu. þa scal hann segía hanom fírí of haust. oc gera bæðe senn. oc stemna hanom til iarðar þorsdag i pasca viku. ef hann vill taca við aurum slícum sem vattar vitu at hann reiddi hanom. (Eithun, Rindal og Ulset 1994, 154.) No vil han selja jord på årmål, på 15 vintrar, då skal den avtala haldast; […] No ligg jord til den fastsette innløysingstidi; då skal han (som vil løysa attende) segja hin ut um hausten og gjera ein ting til samstundes: stemna hin til jordi torsdagen i påskevika, um hin vil taka mot slik kjøpesum som vitne veit at han gav (då jordi vart seld). (Robberstad 1981, 254. Omsetjaren sin kontekst i parentes.)

Gulatingslova kapittel 276 handsamar sal av odelsjord og byrjar med å regulere prosessen rundt eit slikt sal slik at ikkje andre slektningar med odelsrett skal miste sin rett. Etter kvart omtalast «stefnu iorð selía .xv. vetr». Dette er då eit midlertidig sal der ein jordeigar A sel fast eigedom til ein kjøpar B til ei fastsett tid, normalt 15 vintrar. Dette vert kalla «stemnejord» i omsetjinga, og ifølgje Robberstad må desse reglane ha vorte lagde til G 276 på eit seinare tidspunkt (Robberstad 1981, 388). Kapittel 276 seier vidare at jorda skal vere kjøpar B si til den avtala innløysingstida, og når perioden for salet er over, skal seljar A stemne kjøpar B for å betale tilbake lånet og få tilbake eigedomen. A skal gi beskjed til B på hausten, og betalinga skal skje på torsdag i påskeveka om våren i samsvar med det vitnet stadfester er kjøpesummen. Men ein kunne også selje odelsjord med rett til å løyse jorda attende når ein ville, jf. G 280. Nv kaupír maðr iorð. oc scal hann aptr leysa er a. a hveríum degi sem hann vill. þa scal hann segía hanom holfum manaðe fírí þorsdag i pasca

3 Eg kjem då ikkje til å handsame G 271 (korleis løyse jord frå kongen), G 272 (om jord ligg til løysing 20 vintrar) eller G 293 (om pantsetjaren kjem i armod), som er særreglar som ifølgje Robberstad kan nyttast i særskilde høve knytt til pant (Robberstad 1981, 385).

287

vícu. at hann mege sér aura nyta þat sumar. Leysír hann iorð aptr efter fardaga. þa scal hínn hava bæðe aura oc leigu. (Eithun, Rindal og Ulset 1994, 155.) No kjøper ein mann jord, og eigaren skal løysa henne attende kva dag han vil, då skal han segja frå til den andre ein halv månad fyre torsdagen i påskevika, so han kann gjera seg nytte av pengane den sumaren. Løyser han jordi etter fardagane, då skal hin ha både pengane og leiga. (Robberstad 1981, 280.)

Å kunne løyse tilbake seld jord kva dag han vil vert kalla «mala iorð», eller målejord, i dei seinare føresegnene i Gulatingslova.4 Dette skil seg frå stemnejord der salet er for eit fast tidsrom. Men sjølv om seljaren kan løysa jorda når han vil, skal han seinast gi beskjed til den som sit med jorda to veker før påske. Dette var for at kjøparen skal kunne nytte seg av pengane den våren og sumaren medan dei ser seg om etter annan jord. Om kjøpar ikkje får beskjed om at seljaren vil løyse jorda attende før faredagane, perioden tidleg på våren då folk flytta frå jorda dei hadde nytta til ein ny stad, så skulle kjøparen ha rett til kjøpesummen og å sitje som leigar av jorda det neste året. Seljaren skulle ikkje kunne setje kjøparen i ein vanskeleg situasjon, der kjøparen ikkje kunne ordne seg jord å livnære seg av det kommande året. Desse fristane skal me komme tilbake til når me samanliknar med reglane i Frostatingslova. Reglane i G 276 og 280 skildrar ei panterettsleg ordning. Jord eigar A avhender eit stykke jord til kjøpar B med ein rett til å kjøpe den tilbake. Betalinga har då funksjon som eit lån frå B til A, som A plikter å betale tilbake på eit seinare tidspunkt. Eigedomen fungerer som pantesikring av det betalte beløpet. Tidsrommet kan vere bestemt på førehand (stemnejord) eller vere opent for seljaren å kjøpe tilbake når han vil (målejord). B får i mellomtida avkasting av å kunne nytte den pantsette jorda som si eiga, og det er derfor ein kan kalle dette eit brukspant. I det vidare vert både seljar og pantsetjar nytta for å skildre part A, medan part B vil vere både kjøpar og panthavar.

Sjå til dømes G 283.

288

Stemnejord og målejord finn ein att i seinare reglar i Gulatingslova, og det er desse ein kan lese som nyare reglar. Her vert fleire tilhøve handsama som er allereie er regulerte i G 276 og 280. I G 284 er det skildra korleis pantsetjaren skal løyse inn stemnejord. Nv vill maðr stefnu iorð sína brigða. þa scal hann segía hanom fírí of haust með vatta tva. hann ma bæðe senn gera ef hann vill oc stefna hanom til aura tocu þors dag i pasca vicu a iorð þa er þeír deila um. Nu koma þeír þar. þa scal hann setía niðr dom sínn. oc níota vatta sínna hvessu mícla aura hínn a i þeír i iorðu. þa scal hann þa reiða nema hínum bere vítní til meírí aura. þa scal hann vatta hava at. er at þeírri stemnu kemr er hann a iorð sína aptr at leysa. (Eithun, Rindal og Ulset 1994, 156–157.) No vil ein mann løysa inn stemnejord, då skal han segja den andre ut um hausten, med 2 vitne; han kann gjera ein ting til med det same, um han vil: stemna hin til å taka imot pengar torsdagen i påskevika på den jordi som saki gjeld. No kjem dei der, då skal han setja ned sin dom og føra vitni sine, kor mange pengar hin har i den jordi. So skal han reida ut dei pengane, um ikkje hin fører vitne på at summen er større. Løysingsmannen skal ha vitne som veit kva tid han har rett til å løysa inn jordi si. (Robberstad 1981, 258.)

Framgangsmåten etter G 284 er i stor grad lik den i G 276, med nokre skilnadar. Pantsetjar A skal framleis gå til panthavar B om hausten, men han skal også ha med to vitne. Panthavar stemnast til å ta imot pengane torsdagen i påskeveka som før, men pantsetjaren blir pålagd å setje ned ein dom, ein privat domstol, der pantsetjar A skal både føre vitne på at det er rett løysingsdato og kor mykje han er pliktig å betale. Det er mogeleg dette er ei skriftfesting av ulovfesta praksis. Kapittel 276 seier allereie at det skulle betalast så mykje som vitne veit at han gav, og det er naturleg at pantsetjar fører vitne, så det er sikkert at han ikkje må betale tilbake meir enn avtala. Nytt etter G 284 er at panthavar B har mogelegheit til å føre vitne på at kjøpesummen som skal betalast er større enn det pantsetjaren har vitne på. Innløysing av målejord ser ein på nytt i G 283, og igjen ser me både likskapar og skilnadar med tidlegare føresegner.

289

Nu vill maðr mala iorð sína brigða. þa scal hann segía hanom fírí holfom manaðe þors dag i pasca viku. oc fara þa a iorð oc setía dom sínn halvan við hín. oc níota þar vatta sínna. hvessu mícla aura hínn a i þeíri iorðu. þa scal hann þa aura reiða nema hínum bere […] vítní til meírí aura. Nu ef hann sva brigðir. þa raðe hann sialfr fírí iorðu sínní. En ef hann siðar brigðr. oc brigðr þo fyr en arðr se skotenn i iorð. oc se þat eigi vela verc. þa oðrlasc hann leígu en hínn abuð. En ef hann enn siðar brigðír. þa hever hann bæðe iorð oc aura uleigis þa .xíj. manaðr. (Eithun, Rindal og Ulset 1994, 156.) No vil ein mann løysa inn målejord, då skal han segja den andre ut ein halv månad fyre torsdagen i påskevika; og fara til jordi då og setja sin halve dom med hin, og føra vitni sine der, kor mange pengar hin har i den jordi. Han skal reida ut dei pengane, um den andre ikkje fører vitne på større pengesum. Um han løyser inn soleis, skal han sjølv råda for jordi si. Løyser han seinare, men likevel fyrr arden er sett i jordi, utan svik, då får han retten til landskyld, men hin [skal ha] retten til å driva garden. Um han løyser inn endå seinare, skal hin ha både jordi og pengane fritt det året. (Robberstad 1981, 258. Omsetjaren sin kontekst i klammer.)

Etter G 283 skal pantsetjaren igjen gi beskjed torsdag i påskeveka, men han skal her sette dom på same måte som skildra for stemnejord etter G 284. Også her kan B føre vitne på at dei hadde avtala ein høgare kjøpesum. Det er då snakk om gjennomgåande endringar samanlikna med dei eldre reglane. Det kan tenkjast at det førte til auka tryggleik for panthavaren at pantsetjaren var pliktig å føre vitne på løysesummen, og at det kunne førast motstridande vitne om ein høgare sum. G 283 gjer også ei endring der pantsetjar A freistar å løyse jorda for seint. Om A løyser inn etter tidspunktet som er skildra i lova, «fyr en arðr se skotenn i iorð», kan han krevje leige men panthavar B har framleis bruksrett på eigedomen det året. Ein ard er ein plogreiskap (Robberstad 1981, 389), så om arden er kommen i jorda, så er panthavaren i gang med å førebu jorda for eit nytt år som brukar av jorda, og dette skal ikkje forstyrrast. Om pantsetjaren freistar å løyse seinare enn dette, gjeld framleis regelen frå G 280 om at kjøparen har rett på å få pengane og sitje med jorda det året. Men om kjøpar B ikkje har byrja å gjere bruk av jorda enno, kan seljar A igjen verte jordeigar, og kan ta imot landskyld (leige) frå B, men grunna den seine innløysinga får B 290

framleis sitje med bruksretten. Dette er ei nyansering av den eldre regelen for dei høva der B ikkje har gjort seg nytte av jorda enno. G 288 seier at om ein mann vil etablere brukspant i odelsjorda si, så må han først by henne til dei andre med odelsrett i jorda, med mogeleg unntak for sonen. Nu vill maðr íorð selía til stemnu. æða til mala. þa scal bioða þeím fyst firí vattom er oðrle ero nester. bioða þvi at eíns syní sínum ef hann vill. (Eithun, Rindal og Ulset 1994, 158.) No vil ein mann selja jord til stemne eller til måle, då skal han fyrst bjoda henne, med vitne, til dei som er nærast til odelen; til son sin skal han berre bjoda um sonen vil. (Robberstad 1981, 288.)

I utgangspunktet var mellombels sal dekt av G 276, som også gjer seljaren pliktig å by jorda til dei andre odelsfelagane i alle høve der det er sal av odelsjord.5 Men det som er nytt etter G 288 er at det skal vere vitne på at ein sel jord til stemne eller måle, og at pantsetjaren ikkje er pliktig å by til sonen hans, om denne har gitt uttrykk for at han ikkje treng å få slikt bod. Etter G 276 skulle sonen vere nærast til å kjøpe odelsjord, så her gjer G 288 ei interessant endring. Dette viser at praksisen med mellombels sal byrjar å verte meir differensiert og nyansert, og ta litt andre former enn ordinært sal av odelsjord som skildra i den eldre G 276. Til slutt skal nemnast G 286, som inneheld fleire føresegner om stemnejord. Desse har preg av å vere konfliktløysingsreglar, der tilhøve gjer det vanskeleg å fylgje ordinær framgangsmåte. Først seier kapittelet kva pantsetjar A skal gjere om han vil stemne panthavar B for å få attende stemnejord eller målejord, om B er utanfor lagdømet eller landet på løysingstidspunktet. A kan då løyse frå «hallz manne», ein ombodsmann eller representant, og om ein slik ikkje er til så kan han løyse frå «ervíngía» eller arvingen i staden. Om arvingen heller ikkje er i lagdømet, så skal A by pengane til panthavar B på tinget, og

5 Det skal òg nemnast at ein i G 287 finn nye reguleringar av ordinært sal av odelsjord, som tidlegare var regulert etter G 276.

291

B har mogelegheit til å sende ein representant for å ta imot pengane. Om slikt ikkje skjer, skal A verte sitjande med pengane, og det vert opp til B å dra til A for å hente dei pengane han har krav på. Kapittel 286 seier i ein annan regel at om panthavar B sel vidare eigedom han har som stemnejord, så kan pantsetjar A løyse jorda anten frå B eller den som har kjøpt jorda (C), og det same skal det vere for målejord. Dette gjer at pantsetjar A kan betale til panthavar B slik som A kunne forvente, og likevel gjere krav på eigedomen frå C som faktisk sit med jorda utan å verte skuldig i ran. Reglane i G 286 skal me komme tilbake til seinare når me ser på Landslova. Brukspant i fast eigedom i Frostatingslova: forsal av jord Veð er nemnt i Frostatingslova,6 men ein finn derimot ingen reglar om korleis dette rettshøvet vert etablert i Frostatingslova. Men Jordkaupebolken (bolk XII) i Frostatingslova regulerer ulike spørsmål omkring avhending av jord og odelsrett, og i Frostatingslova kapittel XII-2 er det skildra ei ordning med å selje jord til forsal («at forsölu»). Ef maðr vill iörð sína selia at forsölu. sá er forsölu máli rettr. at slícan eyri scal maðr taca sem hann reiðir. oc vill hinn er á iörð sína leysa. þá scal hann hafa boðit hinum fé sitt fyrir helgu nott oc eptir Michialsmessu. oc hafa reitt i gangföstu á þváttdegi siauvicnaföstu. en hinn scal reiða brent silfr eða gull móti iamnmiclu sem hann mátti caupa með þuí fé. þá er hann ceypti iörðina með. oc þá gécc gull eða brent silfr. En ef hinn vill fé sitt hafa. þá scal hann beiða fiár síns fyrir helgu nott með váttum. (NgL I, 236.) Om ein mann vil selja jorda si til forsal, då er det rett avtale om forsal at den som tek jorda i pant, skal få att like mykje som han greidde ut. Og vil den som eig jorda, løysa henne inn, då skal han ha bode den som har panta til seg jorda, betalinga før julenatta og etter mikkjelsmesse og ha greidd ut betalinga i gagnfasta, på laurdag i sju-vekesfasta. Men han skal greia ut i brent sølv eller gull ein sum som svarar til det den andre gav for jorda, rekna etter verdien som gull eller brent sølv hadde då. Men om han som har panta til seg jorda, vil ha att pengane sine, då skal han krevja dei med vitne før jul. (Hagland og Sandnes 1994, 181.)

6 F IX-28 om grenser for disponering av umyndige sin eigedom nemner det høvet at ein eigedom «er i veð» («sett i pant»).

292

Det styrande prinsippet i F XII-2 er at der jord har vorte seld til forsal, skal kjøparen B få tilbake like mykje som han i utgangspunktet betalte. Det er då snakk om ei form for mellombels sal av jord, og som me såg tidlegare, er dette i praksis ei form for brukspant i fast eigedom gjennom mellombels sal av jord. Om pantsetjar A ynskjer å løyse inn pantet, skal han først gi beskjed til B mellom mikkelsmesse og første juledag, og ha betalt på laurdag i gagnfasta i sjuvekesfasta. Mikkelsmesse og tidlegaste innløysingsdag var 29. september, som var heilt på slutten av innhaustingsåret (Robberstad 1981, 329), medan gagnfasta i sjuvekesfasta tyder siste laurdag før påskeveka på våren. Pantsetjar A skal betale kjøpesummen med brent sølv eller gull – andre betalingsformar enn gull og sølv verkar ikkje F XII-2 å operere med. Dette er dei allmenne betalingsmidla etter Frostatingslova, men det er grunn til å tru at ulike formar for gods, som til dømes vadmål, vart nytta som betalingsmiddel. Som Gunnar I. Pettersen skriv i Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500, var bruken av ulike typar varer som betalingsmiddel vanleg i mellomalderen (Pettersen 2013, 1 og 49). Også panthavar B har ei mogelegheit til å krevje at den pantsette jorda vert løyst, slik at B får attende pengane som han betalte, og han må krevje det med vitne før jul. Så begge partar kan bestemme når pantet kan løysast inn, men fristen for å gjere den andre merksam på dette er i begge tilhøve før julenatta. F XII-2 legg opp til at det er panthavar B som skal føre vitne på kor mykje betalinga skal vere på. F XII-2 inneheld også ein regel om at der B ikkje har vitne, så kan pantsetjar A sverje ein eid på at han har betalt like mykje som den opphavlege kjøpesummen. Ein kan få inntrykk av at Frostatingslova sine reglar i stor grad vernar om panthavaren ved forsal av jord, særleg då panthavar kan krevje tilbake kjøpesummen kva år han vil. Dette inntrykket vert forsterka av at F XII-2 opnar med å slå fast det prinsippet at panthavar skal ta pengane likt som han betalte («taca sem hann reiðir»). Vidare inneheld F XII-2 ei rekke ulike reglar for særskilde tilhøve: særskilde løysingsreglar om panthavar er ei kvinne; økonomisk kompensasjon om panthavaren ikkje får betalinga si; og ei lengre skildring av korleis panthavaren skal gå fram om pantsetjaren nektar å 293

avgjera handelen. Som i mange av reglane i Frostatingslova er desse omstenda utførleg regulerte, men av plassomsyn er det ikkje tenleg å gå nærare inn på desse detaljane her. Samanlikning av Gulatingslova og Frostatingslova Frostatingslova har ingen generelle panterettslege reglar som dei i Kaupebolken i Gulatingslova, og heller ingen eigen bolk for kjøpe- og avtalerettslege føresegner. Medan Bjarkøyretten for Nidaros har ein Kaupangsbolk med ulike reglar om kjøp og avtalar, finn ein heller ikkje her konkrete reguleringar av pantetilhøve. Som ved Gulating var nok mykje av det privatrettslege gjerne ulovfesta, og det kan vere at det eksisterte pantetilhøve og reglar som ikkje vart tekne med i lova. Ein finn då ingen reglar i Frostatingslova som kan samanliknast med G 50. Jordkaupebolken i Frostatingslova handsamar ei rekkje ulike spørsmål rundt avhending av jord, og skil seg frå Odelsløysingsbolken i Gulatingslova, som berre regulerer tilhøve som handlar om eigedomar som det er odelsrett på. Dette medfører også at reglane om forsal av jord i Frostatingslova gjeld for alle typar jord, medan stemnejord og målejord i Gulatingslova er nær knytt til mellombels sal av odelsjord. Både Gulatingslova og Frostatingslova har lovfesta tidsfristar for innløysing av brukspant i fast eigedom, og desse har fleire likskapstrekk. For stemnejord skal pantsetjaren gi beskjed på hausten og stemne panthavaren til torsdag i påska jf. G 284, og medan målejord kan løysast når som helst, er fristen for å varsle sett til seinast to veker før torsdag i påskeveka i G 280 og 283. For forseld jord etter F XII-2, så er regelen at der pantsetjaren vil kjøpe tilbake eigedom, skal han ha tilbydd betaling mellom mikkelsmesse og jul, og betalt siste laurdag før påske. Så både Gulatingslova og Frostatingslova legg opp til at betaling for stemnejord, målejord og forseld jord er omkring påsketider. Ifølgje G 280 er det nok for at panthavar kan gjere seg nytte av pengane i løpet av sumaren og kunne ordne seg ny jordleige før såtida. Sjølv om dette omsynet ikkje er uttalt i Frostatingslova, er det naturleg å tenkje seg at det same låg til grunn for fristane i F XII-2. Etter Gulatingslova var det pantsetjar A som hadde ansvaret for å sikre vitne for betalinga, medan Frostatingslova legg til grunn at det 294

er panthavar B som har mogelegheit og plikt til å føre vitne. Dette vert viktig når me vidare ser på reglane i Landslova. I tillegg til desse skilnadane kjem det i begge lovene ei rekke reglar for særskilde høve, som denne framstillinga ikkje handsamar. Det sentrale å ta med seg vidare er at medan både Gulatingslova og Frostatingslova opnar for mellombels sal av jord, og på den måten skildrar ei form for brukspant i fast eigedom i sine regionar, så er det sentrale materielle skilnadar når ein samanliknar dei to.

Illustrasjon 2 og 3. Sumarsida (over) og vintersida (under) av ein primstav frå Bendix Christian de Fine si bok Stavanger Amptes udførlige Beskrivelse (1745). Både Landslova og Frostatingslova seier at pantsetjar skal gi beskjed til panthavar mellom mikkelsmesse og jul når han ynskjer å løyse ut forseld jord. Mikkelsmesse på hausten er det nest siste merket på sumarside (nr. 29), og er då ein av dei siste merkedagane før ein snur primstaven, medan jul er nr. 14 nært midten på vintersida. Bruken av messedagar til å setje fristdagar finn ein fleire stadar i Landslova, mellom anna i Kjøpebolken. Gulatingslova seier til samanlikning at om ein vil løyse ut stemnejord, så skal ein si frå «um hausten». Det er mindre presist, men viser nok til om lag den same tidsperioden. (Nasjonalbiblioteket Ms.fol. 333, 22v og 23v. Foto: Nasjonalbiblioteket)

Veð i Landslova Ein stor del av Kaupebolken i Gulatingslova er ført vidare i Kjøpebolken i Landslova, med varierande grad av skilnad mellom reguleringane i dei to bolkane. Reglane om veð frå G 50 er vidareførte med store materielle likskapar i Kjøpebolken i Landslova kapittel 19 (KB-19). Ein særs lik regel som KB-19 finn ein også i Kjøpebolken i Bylova kapittel 295

19, som berre inneheld ein mindre skilnad samanlikna med Landslova. I det vidare presenterast berre skilnadar mellom G 50 og KB-19, då reglane elles er identiske. En ef þa løysir eigi ut þa gerri hvart sem hann vill með skynsamra manna virðingo hafe sialfr eða seli oðrum ok hafe sa skulld sina er væð tok en eigande þat sem auk er (Rindal og Spørck 2018 2:921–922.) Men om da ingen løser det ut, da gjøre hvad han vil efter skjønsomme mænds vurdering: beholde det selv eller sælge det til en anden og pant haveren skal ha sin fordring, men eieren resten. (Taranger 1915, 176.)

Den første viktige skilnaden finn ein tidleg i KB-19. Pantsetjaren mistar ikkje lenger automatisk sin rett til panteobjektet om han ikkje løyser det på forfallsdagen. I staden kan panthavaren velje å behalde pante objektet eller selje det. Om panthavar vel å selje panteobjektet, skal pantsetjaren ha det som er att etter at panthavaren har fått dekt si fordring. Det er uklårt kva som bestemmer kva handling vert utført. Panthavaren kan gjere «hvad han vil», men likevel skal det skje etter skjønsame menns vurdering. Det er òg uklårt i kva grad denne vurderinga er bindande for panthavaren sine handlingar. Det kan tenkjast at vurderinga skal hindre at panthavaren tek over eigedomsretten for det pantsette objektet der pantet sin verdi langt overstig storleiken på kravet. Ny er også ein regel i KB-19 som set ein absolutt frist på 12 månader til å løyse pantet der ingen løysingsfrist er avtalt. Vidare finn me i Landslova nokre tillegg samanlikna med regelen i Gulatingslova. Det står i Landslova at panthavaren skal byda til pantsetjaren eller hans ombodsmann, der partane har avtala ein dato. At ein manns ombodsmann vert identifisert med ein part, er eit tillegg som me også finn i andre reglar i Landslova som ser ut til å byggje på eldre reglar, til dømes KB-2. Dette er ei endring som ein kan tenkje seg gjorde omsetnadslivet meir effektivt. I KB-19 gjer det at handpant kan løysast gjennom ein tredjeperson, som ein må tenkje seg gjer at nokre konfliktar om representasjon vert unngått gjennom ein klårare lovtekst. Men om dette tillegget er ei konkret endring eller stadfesting av tidlegare ulovfesta praksis, er ukjent. 296

Illustrasjon 4. Illuminasjon frå første kapittel i Kjøpebolken i Landslova i Codex Hardenbergianus. Illustrasjonen viser ein handelssituasjon og kan tolkast som at ein kritisk kjøpar (t.v.) undersøkjer varene til ein seljar (t.h.), så han ikkje vert offer for svindel som skildra i Kjøpebolken kap. 10. Den øvste linja i innhaldslista til høgre er overskrifta til KB-19 om veð: «Ef maðr leggr aðrum ueð huersu fara skal». (Det Kgl. Bibliotek, GKS 1154 fol, 51r. Foto: Nasjonalbiblioteket)

Neste tillegg finn ein i KB-19 i skildringa av mogelegheita kreditor har til å ta pant i debitoren sine eigedelar. Landslova legg til at om kreditor gjer dette, «þa skal væð virða». Det er usikkert korleis ein skal tolke dette tillegget, då det ikkje verkar å ha eit juridisk innhald som ikkje allereie kjem fram av kapittelet. Det kan tenkjast to mogelege tolkingar. Den første er at regelen er ein konkluderande setning som stadfestar at eit slikt beslag er ein gyldig måte å etablere pant på, og elles er utan rettsleg innhald. Den andre er at regelen presiserer at beslaget etablerer pant, og ikkje eigedomsrett. KB-1 set på same måte som G 34 eit strengt forbod mot å gjere sjølvtekt, å sjølv ta beslag i debitor sine eigedelar for å dekkje pengekrav. Korleis ein skal gå fram for å krevje inn skuld, er regulert i KB-3 til KB-6. Det kan då ha vore behov for at det vart spesifisert at pant ikkje er beslag til eige som vert råka av forbodet mot sjølvtekt. Det som talar mot den siste presiseringa, er derimot at lovteksten allereie har sagt at kreditor i slike høve berre tek pant («tækr hann væð»), og ikkje kan tolkast som å heimle beslag som gir eigedomsrett. Det er nok heller meir sannsynleg at tillegget avsluttar og stadfestar at kreditoren kan ta pant i debitoren sine eigedelar, og ikkje er meint å medføre noka rettsleg endring av regelen frå Gulatingslova. Eit argument som talar sterkt for dette er om ein tek med i betraktning at denne regelen mest sannsynleg var ny rett utanfor Gulatingsområdet. G 50 formulerer seg noko kort og ber preg av at lesaren veit bakgrun297

nen og bruken for regelen, som er naturleg så lenge han blir nytta i regionen der han er utforma. For at regelen skal kunne lesast og forståast av nye brukarar, er det derimot tenleg at lovteksten konkluderer regelen før ein går vidare til neste. Den språklege effekten kan me mellom anna sjå i korleis dei seinare omsetjarane har handsama reglane: Robberstad vel i Gulatingslovi å sjå han i samanheng med den neste regelen om sal av pantsett gjenstand, medan Taranger skil han ut som eit eige ledd i Landslova. Det siste tillegget finn me i regelen i KB-19 om sal av pantsett objekt.7 Denne talar om det same høvet som G 50, der pantsetjar A sel ein ting til ein tredjemann C som panthavar B har eit underpant i. Panthavaren må då føre vitne på pantekravet innan 12 månader om han er i fylket, eller innanfor 12 månader frå han kjem heim, om han er utanfor fylket då salet vert gjennomført. Her finn ein også den einaste skilnaden mellom reglane i Landslova og Bylova. Bylova problematiserer ikkje at panthavaren er i eller utanfor fylket, og seier berre at han skal ha løyst ut innan dei 12 første månadane. I det vidare er Bylova identisk med Landslova. Det som er nytt samanlikna med Gulatingslova, er at fristen på 12 månader ikkje gjeld om særskilde omstende («nauðsyn») skildra i lova hindrar B i å gjere kravet gjeldande. Ordlyden «nauðsyn» er nytta andre stadar i lova, både for å indikere straffridom grunna nødverje og lovleg forfall (Hertzberg 1895, 488).8 Denne siste er særleg nytta i høve der eine parten grunna særlege

7 I KB-19 vel omsetjar Absalon Taranger å tolke regelen som at det er snakk om at «han (panthaveren)» sel pantsett gjenstand og korleis «pantets eier» skal krevje pantet tilbake. Dette er då ulikt korleis seinare omsetjar Knut Robberstad tolkar same regel i Gulatingslova, der han talar om at pantsetjar sel ein gjenstand hefta med underpant. Når ein samanliknar originalordlyden i dei to reglane, ser ein derimot at dei er identiske, og må tolkast som å gi uttrykk for same regel. Begge tolkingane kan seiast å gi grunnlag for ei relevant juridisk regulering, men den som følgjer av Taranger si omsetjing, er allereie regulert i ein annan regel i Kjøpebolken. Om panthavaren sel eit panteobjekt som han har i handpant, så vil dette vere ei ugyldig avtale, jf. KB-13, då panthavaren sel noko som ikkje er hans eigedom. 8 Hertzberg 1895, 488 seier at ordlyden «nauðsynjar» nyttast i Landslova for å skildre «nødsfald , nødvendighed, tvindende omstændighed» i Landsleiebolken kap. 22, Mannhelgebolken kap. 13, 14, 16 og 17 og Tingfarebolken kap. 3. Det nyttast også for å skildre «forfald, hindrende omstændighed» i Odelsløsningsbolken kap. 4 og 8 og Tingfarebolken kap. 2, og Hertzberg viser i denne siste samanhengen også til Tingfarebolken kap. 8, Arvebolken kap. 12 og 18, Landsleiebolken kap. 39 og Kjøpebolken kap. 20 jf. kap. 18. For meir om dette, sjå Bo Alexander Granbo sitt kapittel om «Nauðsyn i Magnus Lagabøters Landslov» i denne boka.

298

omstende ikkje kan møte for å fremme eller verne kravet sitt. Den mest naturlege forståinga er at det KB-19 med «naauðsyn […] sem j bokenne ero mæltar» («forfald […] som er mælt i loven») viser til er Odelsløsningsbolken kapittel 4 (OB-4), då dette er det einaste kapittelet som skildrar kva som kan vere lovleg forfall. OB-4 regulerer korleis ein som vil selje odelsjord skal gå fram overfor odelsmennene, og lova seier først at odelsmennene innan 6 månader «nauðsynia laust». Så seier kapittelet vidare kva som er å rekna som «nauðsyniar»: Om ein mann er utan formue, er utanlands eller sendt i ærend for kongen, er sjuk eller såra, eller om han ikkje veit at odelsjorda er lovboden. Då pengar ikkje er naudsynt for å gjere krav gjeldande etter KB-19, er det ikkje aktuelt som forfallsgrunn. Dei neste to forfalla der nokon er utanlands eller er i ærend for kongen, er delvis dekte av ordlyden i KB-19, som seier at fristen byrjar frå panthavaren kjem heim til heimfylket, men ei mogeleg forståing av unntaket er at panthavaren heller ikkje mister kravet om han skulle vere utanlands eller i ærend for kongen på fristdagen. Neste forfallsgrunn er der panthavaren er «siukr eða saar» («syk eller saar»), som naturleg må forståast som at sjukdom eller sår gjer at han ikkje er i stand til å gjere kravet sitt gjeldande. Grensene for dette er derimot uvisse, til dømes kor alvorleg sjuk eller såra ein må vere, men det eksisterer ikkje vidare grunnlag for å spekulere kvar desse grensene går. Den siste forfallsgrunnen frå OB-4 er at ein ikkje hadde kunnskap om at jorda var boden. Då OB-4 i utgangspunktet snakkar om lovboden jord, kan det tolkast som at regelen ikkje kan nyttast utanfor dei odelssakene som han i utgangspunktet er meint å regulere. Men om ein tolkar han slik at forfallsgrunnen kan nyttast utanfor OB-4, kan det bety at manglande kunnskap er gyldig forfallsgrunn også etter KB-19. Vidare spekulasjon på korleis eit slikt unntak kan ha fungert i praksis, vil vere høgst usikker ut frå det tilgjengelege lovmaterialet.

299

Gulatingslova kap. 50

Landslova Kjøpebolken kap. 19

Nv leggr maðr oðrom veð fírí eínnhvern lut. þa scal sa abyrgiasc veð er tecr.

Nv læggr maðr oðrum væð firir einn hværn lut þa skal sa abyrgiazt væð er tækr

En ef þeír hava gorvan eíndaga til ner út scal leysa. þa scal hann bioða i eíndaga. oc hava vatta við.

En ef þeir hafa gorfan eín daga til ner ut skal løysa þa skal hann. bioða honom eða hanns vmboðs manne j. ein daga ok hafa. vatta við

En ef þa leysír engi maðr út. þa er þat forveðía orðet.

En ef þa løysir eigi ut þa gerri hvart sem hann vill með skynsamra manna virðingo hafe sialfr eða seli oðrum ok hafe sa skulld sina er væð tok en eigande þat sem auk er Nu er eigi. eín dage a sættr løysi innan .xíj. manada eða fare sem aðr er skilt

Nu ef maðr a fe at heímta at øðrom. oc tecr hann veð fear síns i eínum hveríum gríp. hvárt sem þat er i iorðu. æða øðro fe.

Nu ef maðr a fe at heimta af oðrum manne ok tækr hann væð fiar síns j eíns hverium grip huart sem þat er i iorðu eða oðru fe þa skal væð virða

Nu selr hann veð i brott øðrom manne. þa scal sa hava vatta til veðrs síns er veð atte. a fyrstum .xíj. manaðom ef hann er ínnan fylkis.

Nv sæler hann væð brott odrum manne þa skal hann hafa vatta til væðz síns er væð atte ok hafa løyrst a fyrstum xíj. manaðom er hann er innan fylkis nema naauðsyn banne þær sem j bokenne ero mæltar Vitnj skal hann til hafa at þær se sannar

En ef hann er eigi ínnan fylkis þa have hann brígt a fyrstum .xij. manaðom er hann heím kemr i fylkí. eller a hann þess mals alldrígí upreíst.

En ef hann er eigi. innan fylkis þa hafe. hann løyrst a fyrstum .xíj. manaðom er hann. kømr. heim i fylki elligar a. hann þerss mals alldri upp reist

Nu selr maðr tveím monnum eítt veð. þa a sa veð er fyri toc. oc vítu þat vattar. en þeím er kaupfox er siðar toc. (Eithun, Rindal og Ulset 1994, 64.)

Nu sæler maðr .íí . monum eit væð þa. a sa. at hafa er fyrri tok en hinum er væð fox er siðar tok ok vita þat vattar (Rindal og Spørck 2018 2:919–924.)

Tabell 1. Gulatingslova kap. 50 og Landslova Kjøpebolken kap. 19 side om side.

I tabell 1 er ordlyden til G 50 sett side om side med KB-19. Markert i Gulatingsteksten er den einaste passasjen ein ikkje finn att i landslovs teksten, der Landslova har ein annan regel for når pant ikkje vert løyst 300

ut på fristdagen. Markert elles i landslovsteksten er tillegg og endringar samanlikna med Gulatingslova. Figuren viser dei store likskapane som eksisterer mellom dei to reglane språkleg så vel som rettsleg. I dei ulike handskriftene av Landslova finn ein lite variasjon når det gjeld det rettslege innhaldet i KB-19, men nokre bør merkast. Den første er i regelen om at panthavaren skal føre vitne overfor den som kjøper ein pantsett gjenstand. Her seier to handskrifter med Frostatings-redaksjon at panthavaren skal ha «veð», altså pant på panteretten (Rindal og Spørck 2018 2:923 note 2005). Det er uklårt korleis dette skal tolkast, men det kan vere at «veð» her tyder sikring i vidare forstand. Vidare seier eitt einaste handskrift med Gulatings-redaksjon at den absolutte fristen på å verne seg mot sal av pantsett objekt er på ti månader, og ikkje tolv (Rindal og Spørck 2018 2:924 note 2040). Dette handskriftet er også det einaste som manglar ein «alldri» i setninga «elligar a. hann þerss alldri upp reist», som gjer at meininga at panthavar aldri vil få oppreising i saka vert motsett (Rindal og Spørck 2018 2:924 note 2046). Innhaldet vert då sterkt annleis enn i dei andre handskriftene, og det kan vanskeleg tenkast at teksten er meint å lesast sånn. Til slutt er det ein interessant variant at eit handskrift med Eid sivatings-redaksjon talar om tilhøve der same gjenstand vert pantsett til tre personar, i staden for to («Nu sæler maðr .iii. monum eit væð») (Rindal og Spørck 2018 2:924 note 2051). Elles verkar det ikkje å vere språklege variasjonar som medfører materielle juridiske skilnadar mellom versjonane. Til slutt skal me sjå på Kjøpebolken kap. 13 (KB-13). I dette kapittelet finn ein fleire reglar om dobbeltsuksesjon, det vil seie sal av same ting til to personar. KB-13 stiller fleire krav til inngåing av avtale og vitneføring, og byggjer i stor grad på andre halvdel av G 40. I Taranger si omsetjing av Landslova har KB-13 overskrifta «Om en mand [sælger eller] pantsætter en ting til to eller uhjemlet» (omsetjaren sin kontekst i klammer). Omsetjar Taranger verkar å ha dette frå versjonen av Landslova i Norges gamle Love, som har «Ef maðr selr .ij. monnum eit veð». Rindal og Spørck viser derimot at dette berre er overskrifta i fem variantar, medan resten av handskriftene ikkje nemner pant eller veð i det heile (2018 2:899 note 1206). Dei fem handskrif301

tene som har det i overskrifta, nemner heller ikkje veð i brødteksten. Då pantsetjing av same ting til to personar allereie er dekt av KB-19, om enn etter like reglar som i KB-13, så er det nok mest rett å forstå KB-13 slik at han ikkje er meint å dekke dobbel pantsetjing, men berre sal av same ting til to personar ved alminneleg kjøp og sal. I Landslova har reguleringa av veð ei rekkje likskapar med reglane om det same i Gulatingslova, men likevel finn ein også merkbare skilnadar i KB-19 når ein samanliknar nærare med G 50. Brukspant i fast eigedom i Landslova: forsal av jord I Odelsløsningsbolken kap. 12 (OB-12) regulerer Landslova spørsmålet om «forsolu iorð», og det er då forsal av jord som i Frostatingslova ein først finn teikn på i Landslova, og ikkje målejord og stemnejord frå Gulatingslova. Hovudprinsippet om at jorda løysast ved at panthavar får igjen like mykje som han betalte er også framleis rådande. Bylova har ikkje Odelsløsningsbolken og inneheld ikkje nokon lovregel om brukspant i fast eigedom. Nv ef maðr uill iorð sina selia at forsolu til aptr laustnar Sa er forsolu male retter at slikan øyri skal maðr taka sem hann ræiðir Nu vill hann løysa iorð þa skal hann hafa boðet honom fe sit firir nottena hælgu ok eptir michials messo ok geri allt isenn at stefni honum til iarðar tysdagen nesta eptir paska viku til aura toku nema hann. uili þegar við aurum taka slikum sem vattar vitu at hann. greiddi honom En ef hann. dylr þerss hallde fram sokn sini ok niote vatta sina huerssu hann. sagðe honom firir iorðu eða hann stemdi honom til aura toku En ef þat berst með fullu þa skal hann niota vatta þeirra huerssu miklla aura hann a. i þeirri iorðu þa skal hann honom slika aura bioða sem vitni hafa honom til boret. (Rindal og Spørck 2018 2:582–584.) Nu vil en mand sælge sin jord til gjenløsning efter ret forsalgsavtale. Det er ret forsalgsavtale, at han skal ta igjen slike penger som han betalte. […] Nu vil han løse sin jord, da skal han ha tilbutt ham sine penger før jule aften og efter mikkelsmesse og gjøre alt paa en gang: at stevne ham til jorden tirsdag næst efter paaskeuken og til at ta mot betaling, medmindre hin straks vil ta mot slike penger som vidner vet at han betalte ham. Men om han negter det, da holde han frem med sit søksmaal (sókn) og nyte sine vidner, hvorledes han sa ham ut fra jorden og hvorledes han stevnet

302

ham til at ta mot betaling, og om det bæres ham tilfulde da skal han nyte sine vidner om, hvor mange penger han eier i denne jord. (Taranger 1915, 105. Omsetjaren sin kontekst i parentes.)

Ein pantsetjar A som vil løyse forseld jord etter Landslova, skal tilby løysing til panthavar B på hausten mellom mikkelsmesse og jul. Framgangsmåten er då særs lik etter OB-12 som F XII-2, bortsett frå at betalinga skal skje første tysdag etter påske (Landslova) i staden for siste laurdag før påske (Frostatingslova). Ulikt Frostatingslova, men likt Gulatingslova, så er det pantsetjar A som har ansvaret for å føre vitne på kjøpesummen, men det er opna for at panthavar B kan føre eigne vitne om A ikkje kan. Der ingen av partane kan føre vitne, kan A sverje einseid om at betalinga stemmer. Det vil seie at der ingen av partane kunne føre vitne på kva kjøpesummen var, så vart det ståande som rett betaling, det som pantsetjaren var villig til å sverje eid på. Det liknar på F XII-2 sin regel om at pantsetjaren kan sverje einseid der panthavaren ikkje hadde vitne. OB-12 har også eit tillegg om at panthavar B kan føre to vitne på at det var betalt meir enn det pantsetjar A sver på. Denne opninga for panthavar til å korrigere pantsetjaren sitt utgangspunkt liknar på det me såg i dei nyare reglane om stemnejord og målejord i G 283 og 284, der panthavar kunne føre motvitne på at pantsetjaren var pliktig å betale meir enn det pantsetjaren sine eigne vitne sa. Hann skal greiða honom i sliku fe sem hann hefir til J gulli eða i brendo silfri eða J gangs silfri korn eða kyr smior eða voru iam mikit sem hann matte kaupa með þui verði er hinn køypti þa iorð með ok vi skynsamer menn meta at þetta fe se eigi værra en þat sem firir var græit (Rindal og Spørck 2018 2:584–585.) [H]an skal betale dem i slikt gods, som han har forhaanden, i guld eller brændt sølv eller gangbar mynt, kjør eller korn, smør og [skind-]varer, saa meget som han kunde kjøpe for det guld og brændte sølv som han da kjøpte jorden med; og 6 skjønsomme mænd skal taksere, at dette gods ikke er værre end det, som var betalt for jorden. (Taranger 1915, 105. Omsetjaren sin kontekst i klammer.)

303

Landslova er den einaste av dei tre rettskjeldene som går i detalj om kva pantsetjaren kan betale tilbake kjøpesummen med. OB-12 seier at han kan betale med eit stort omfang av gods: gull, brent sølv, sølvmyntar, dyr, korn, smør eller gods. For å sikre at panthavaren får pengane han har krav på, skal verdien av godset vurderast av seks skjønsame menn. Som me hugsar frå F XII-2, var pantsetjaren pliktig til å betale med brent sølv eller gull, så dette er ein merkbar skilnad. Om dette medførte noko endring i praksis, er derimot meir tvilsamt. Som Gunnar I. Pettersen skriv i Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500, var bruken av ulike typar varer som betalingsmiddel vanleg i mellomalderen. Det som vert skildra i Landslova, kan heller kallast ei opplisting av standardvarer som inngår i det Pettersen kallar eit «varepengesystem», med varer «med relativt jevn kvalitet, og de egnet seg derfor godt som betalingsmidler og verdimål med fast og innbyrdes stabil verdi» (Pettersen 2013, 49).9 Viktigare er kanskje tillegget om 6 skjønsame menn som skal vurdere om varene gir tilstrekkeleg dekning av det skuldige beløpet. Nu ef søkianda fullnazt sokn sín þa veiti hann vorð iorðu en hin aurum þui at þa hefir hann iorð sina løysta apptr at skilum ok logmale retto Nu ef hann vill hafa fe sit er iorð hefir søke sem vita fe. (Rindal og Spørck 2018 2:586.) Nu om søkeren fuldbyrdes sine vidner og sit søksmaal, da ta han vare paa sin jord, men hin paa sine penger; ti da har han løst sin jord tilbake efter skjel og ret lovmaal. […] Nu om den som har jorden [i pant], vil ha sine penger igjen, søke som vitterlig gjæld. (Taranger 1915, 105. Omsetjaren sin kontekst i klammer.)

Landslova stiller særs få prosessuelle reglar om brukspant i fast eigedom. I OB-12 står det at om pantsetjaren har klart å fremme kravet sitt og føre vitna sine, og panthavaren har fått betaling, så har pantsetjaren løyst jorda i samsvar med lova. Dette er ei formulering som liknar på ei i slutten av G 276 om betaling av kjøpesummen ved tilbakekjøp av

Sjå også Pettersen (2013, 1), der han finn støtte til dette synet hos Lunden (1978, 20–27).

304

pantsett jord. Når vitneføringa og betaling er gjennomført, blir det rettslege rekna som fullført, og OB-12 freistar ikkje å vidare grad problematisere eller regulere mogelege konfliktstilhøve. Samanlikna med F XII-2 er dei prosessuelle reglane mykje enklare, og mellom anna pantsetjaren sin rett til å gå til sak mot panthavaren som nektar å godta betalinga er ikkje å finne i OB-12. OB-12 seier til slutt at om panthavaren, som sit med jorda, vil ha pengane sine attende, så kan han krevje det som viteleg skuld. Det vil seie at panthavaren kan krevje tilbake summen på same måte som eit vanleg pengekrav etter KB-3. Dette er særs ulikt reglane i Frostatingslova. Panthavar er ikkje på same måte knytt til å krevje betaling til særskilde fristar, og står mykje friare. Som me har sett tidlegare var desse fristane opphavleg der for å verne panthavaren sine forventingar om bruken av jorda. Gjennom at panthavaren kan løyse uavhengig av desse fristane, gjer det også at han kan seie frå seg dette vernet etter eigen risiko. Det er også meir rettsteknisk effektivt og enklare å kunne vise til ein generell framgangsmåte for innkrevjing framfor å nytte den særskilde prosessen som var i Frostatingslova. Reglane for pengeinnkrevjing etter KB-3 har ei rekkje likskapar med reglane for å krevje inn skuld etter G 35. Det kan tenkjast at denne løysinga vart vald også fordi det gjer forsalsreglane lettare å bruke utanfor Frostatingsområdet. Om ein samanliknar med Gulatingslova, ville reglane om at panthavaren kunne løyse ut pantsett jord, ha vore heilt ny rett, og enklare prosessreglar gjer det lettare å introdusere den nye retten. Det eksisterer ikkje mange variantar av OB-12 som har innverknad på det materielt juridiske innhaldet. Den viktigaste er nok eit handskrift knytt til Gulating som presiserer i starten at det er snakk om «oðals iorð», og avgrensar då forsal av jord til å berre gjelde odels jord (Rindal og Spørck 2018 2:582 note 1191). Dette er derimot den einaste varianten som seier så. Eit anna handskrift med ukjent tilknyting seier at den som vil løyse forseld jord, skal gi beskjed etter «nikulas messo», i staden for mikkelsmesse (Rindal og Spørck 2018 2:582 note 1210). Dette viser nok til nilsmesse 6. desember, minnedag for biskop og helgen Nikolaus den heilage (Robberstad 1981, 33). Det vil seie at tidsrommet for å gi beskjed vert mellom 6. desember og jul, i staden 305

for mellom 29. september og jul. Tidsrommet er dermed mykje kortare enn i alle dei andre handskriftene skildrar. To handskrifter som er knytte til Eidsivating utelèt «gangs silfri» («gangbar mynt») frå betalingsmidla som pantsetjar kan betale med, og eitt av dei inkluderer heller ikkje smør i opprekninga av standardvarer (Rindal og Spørck 2018 2:584 note 1269 og 1272). Til slutt skal det nemnast at eit anna handskrift knytt til Eidsivating legg til at om panthavaren vil ha pengane sine tilbake, så skal han søkje som skuld «æptir þui sem aðr er skilt» (Rindal og Spørck 2018 2:586 note 1358). Referansen til eit anna lovbod, då mest sannsynleg KB-3 om innkrevjing av pengekrav, er då i dette handskriftet gjort enno meir eksplisitt. Til slutt skal nemnast OB-15, som følgjer ikkje lenge etter OB-12 om forsal av jord. Denne regelen inneheld to reglar om stemnejord som ser ut til å vere tekne direkte frå G 286. Nv uill maðr stefnu iorð sina brigða eða mala iorð sina ok er sa vtan laga varra eða vtan landz er hond hefir at þa skal hann vndan vmbodes manne brigða ef hann er til En ef hann er eigi til þa skal iorð brigða vndan erfingia suo sem vndan hinum skylldi Nu sæler maðr iorð at stefnu þa skal hann brigda vndan huarom sem han vill þeim er selldi eða hinum er þa er hand hafe at ok suo mala iord. (Rindal og Spørck 2018 2:590–591.) Nu vil en mand løse sin stevnejord eller maalajord og besidderen […] er utenfor vort lagdømme eller utenlands, da skal han løse fra [hans] ombudsmand, om han er til. Men om han ikke er til, da skal jorden løses fra [hans] arving som fra ham selv. […] Nu sælger en mand stevnejord [før løsningsdagen], da skal han løse fra hvem han vil: den som solgte eller den som er besidder, og paa samme maate med maalajord. (Taranger 1915, 106. Omsetjaren sin kontekst i klammer.)

Den første regelen skildrar kva pantsetjar A skal gjere for å løyse om panthavar B er utanfor lagdømet eller landet. A kan løyse frå B sin ombodsmann, eller B sin arving om det ikkje er ombodsmann. Den andre regelen skildrar det høvet der panthavar B sel stemnejord eller målejord før avtalt løysingsdag. Då kan pantsetjar A velje fritt mellom å løyse frå B eller personen som kjøpte jorda. Kapittel OB-15 vert då ein særs interessant regel, av fleire grunner. For det første omtalar han 306

direkte stemnejord og målejord, trass i at Landslova ingen stadar regulerer korleis ein skal etablere dette rettshøvet. Som me allereie har sett, byggjer Landslova på Frostatingslova sin rettslege konstruksjon om forsal av jord, og ikkje Gulatingslova sin variant med stemnejord og målejord. For det andre er reglane i OB-15 rettsleg identiske med dei ein finn i G 286. Regelen til slutt i G 286 om korleis pantsetjaren skal gå fram om det verken er ombodsmann eller arving som det kan løysast frå, er derimot ikkje teke med i Landslova. Den mest naturlege forklaringa er at reglane er tekne med i Landslova for å bli nytta på forseld jord. Spørsmålet om kva ein skal gjere om den som sit med jord, er bortreist når krav om innløysing kjem, er i Frostatingslova regulert i F XII-8. Men denne reguleringa gjeld generelt for alle innløysingskrav, og ein finn ingen spor av henne i reglane om fast eigedom i Landslova. Grunnen til dette er ukjend, men F XII-8 legg opp til ein lang og avansert prosess med privat konfliktløysing, og kan derfor ha vorte vald vekk av omsyn til bruken utanfor Frostatings-området. Dette spørsmålet lyt ein heller komme tilbake til ved eit anna høve. Brukspant i fast eigedom i Landslova – oppsummering Kort summert har reglane om brukspant i fast eigedom i Landslova ei rekkje likskapar og skilnadar samanlikna med Gulatingslova og Frostatingslova. OB-12 talar om forsal av jord nett som F XII-2, ei ganske anna løysing enn Gulatingslova si ordning med stemnejord og målejord, og opnar for at både pantsetjar A og panthavar B kan seie når pantet skal løysast ut. Men korleis B skal krevje pengane att, er særs ulikt Frostatingslova, og har mest til felles med reglane i G 35 om pengekrav. Ulikt Frostatingslova men likt Gulatingslova så er det pantsetjar A som har ansvaret for å føre vitne, men eit tillegg som ein ikkje ser i dei to landskapslovene, opnar for at panthavar B kan føre vitne der A ikkje kan føre vitne. Likt som i Frostatingslova så kan pantsetjar A sverje einseid ved betaling der ingen av partane har vitne, men som i Gulatingslova kan panthavar B etterpå føre motvitne om at betaling var høgare enn det som A sver på. Reglane om betaling med gods har store skilnadar frå Frostatingslova, men har ingen tilsvarande likskapar med Gulatingslova. Dei prosessrettslege reglane omkring 3 07

brukspant er mykje enklare enn dei i Frostatingslova, og har likskapstrekk med reglar i Gulatingslova. Og OB-15 inneheld identiske reglar om stemnejord og målejord som G 286 når det gjeld høve der panthavar B er fråverande når pantsetjar A kjem for å løyse, men utan at lova elles talar om stemnejord og målejord. Reglane om brukspant i fast eigedom i Landslova inneheld altså element av både Gulatingslova, Frostatingslova og ny rett. Konklusjonar Til slutt vil eg presentere nokre observasjonar, hypotesar og konklusjonar om utvikling og endring av rett over tid som eg har gjort meg på grunnlag av samanlikninga av panterettslege reglar i dei to landskapslovene og Landslova. I det føregåande og det vidare tek eg utgangspunkt i dei norske rettskjeldene og diskuterer bilete ein kan teikne seg av ein komparasjon av dei. Men det kan også tenkjast at delar av det kan byggje på internasjonale impulsar som eksisterte i europeisk mellomalder, der romarretten og kanonisk rett er sentrale og sannsynlege kjelder til inspirasjon for rettsutvikling også i Noreg. Det kan derfor vere interessant å i det vidare samanlikne dei norske panterettslege reglane med dei romarrettslege reglane om pignus, ei form for handpant, og hypotheca, ei form for underpant, og å sjå nærare på korleis desse igjen vart handsama i studiet av romersk rett ved universiteta i Europa i mellomalderen. Det er det dessverre ikkje høve til i dette kapittelet, og ein lyt komme tilbake til dette spørsmålet seinare. Når ein studerer dei ulike reguleringane i formueretten i norsk mellomalder, ser ein tydeleg dei eksplisitte skilnadane mellom dei ulike landskapslovene. Medan det er vanskeleg å samanlikne bruken av veð då Frostatingslova ikkje regulerer dette eksplisitt, så har brukspant i fast eigedom utvikla seg særs ulikt i dei to rettsområda. Eg vel å kalle dette ei utvikling, for dei kan tenkast å vere rettslege ordningar som byggjer på lokal sedvanar. Dei har preg av å vere gamle ordningar som med tida har vorte vidareutvikla, og vore gjenstand for nyansering og finpuss. Mest tydeleg ser vi dette i Gulatingslova, der den doble reguleringa i Odelsløysingsbolken gir uttrykk for to rundar med skriftfesting av reglane om stemnejord og målejord. Det er derimot eit 308

meir opent spørsmål om forskjellen kjem av skriftfesting til ulike tider, eller om det er eit produkt av skriftfesting av praksis frå forskjellige stadar i Gulating lagdøme, eller ein kombinasjon. Men også F XII-2 kan lesast som å vere eit resultat av lang tids vidareutvikling, med sine avanserte reglar om prosedyre og konflikthøve. Ei vidare samanlikning av reglar i dei to landskapslovene vil nok også vise fleire tydelege regionale skilnadar mellom Gulatingslova og Frostatingslova. Om ein tek med seg tanken om tydelege skilnadar mellom landskapslovene, har det vidare stor innverknad på korleis ein les Landslova. Å skape ei lov for heile Noreg kan ikkje berre ha vore eit spørsmål om å samle rett frå ulike delar av landet, men også å harmonisere retten der han var ulik. Det verkar tydeleg at OB-12 vel å regulere spørsmålet om brukspant i fast eigedom gjennom å ta utgangspunkt i korleis Frostatingslova regulerer same spørsmål. Samtidig vert det gjort fleire viktige endringar, mellom anna i prosedyren for ein panthavar som vil krevje pengane sine tilbake. Ein kan tenkje seg ulike grunnar for desse endringane, mellom anna at reglane vert enklare og meir oversiktlege. Men dei endringane som lovgivaren gjer i utviklinga av reglane i Landslova, kommuniserer også andre viktige element ved lovarbeidet. For det første viser harmoniseringsarbeidet at forfattaren må ha hatt ei grundig oversikt over det tilgjengelege rettsmaterialet i dei ulike landskapslovene. Til dømes ser ein i OB-12 reglar både frå F XII-2 og G 276. For det andre ser ein i Landslova ein lovgivingsteknikk som ein sjeldan finn i landskapslovene: referansar til andre stadar i lovboka. Det er utvilsamt at OB-12 viser til KB-3 med sin referanse til at panthavaren skal søkje den skuldige summen som viteleg skuld, og det er etter mi meining naturleg å forstå KB-19 som å vise til gyldig forfall som ein finn skildra i OB-4. Ein slik tilvisingsteknikk gjer det mogeleg å gi klårare og enklare reglar, som må ha vore verdifullt når lovreglane introduserte ny og framand rett frå ein annan landsdel. Samtidig gir det uttrykk for at Landslova skal lesast som eit heilskapleg lovverk, der retten er meint å ha ein indre konsekvens og element av eit samanhengande system. Mest tydeleg er dette i OB-12, som peikar mot ein regel som kjem i ein seinare bolk i lova. Om ein skulle lese Landslova frå perm til perm, gir 309

regelen lite meining, men det er tydeleg at det blir lagt til grunn at lesaren av Landslova skal vite at dette spørsmålet er regulert på eit seinare punkt i lova. Det er meir usikkert kvifor lovgivaren skulle velje å basere OB-12 på F XII-2. Regelen i Frostatingslova verkar meir avansert og utvikla, med sine konfliktløysingsreglar og grundige prosessreglar, men dette talar både for og imot å bruke han. Ein meir avansert regel er kanskje meir gjennomtenkt, men er også vanskelegare å introdusere i eit nytt rettsområde, og ein ser at lovgivaren vel å ikkje inkludere mange av dei særskilde konfliktløysings- og prosessreglane i Landslova. Det kan ha vore meir tungtvegande at Frostatingslova i utgangspunktet er lettare å forstå. Der regelen i Gulatingslova er tett bunden opp mot ordinært sal og odelsspørsmål, så er regelen i Frostatingslova generell og sjølvstendig. Dette gjer han lett å isolere som eit rettsleg instrument og overføre til ein ny kontekst. F XII-2 går også lengre i å verne begge partar, der han gir panthavaren mogelegheit til å krevje den skuldige summen tilbake og likestiller partane i pantetilhøvet. Samtidig verkar det som om lovgivaren ser nytta i reglane i Gulatingslova, då ein finn enkeltreglar i Landslova som liknar på dei ein finn i reglane om brukspant i fast eigedom i Gulatingslova. Sist, men ikkje minst, så må ein vere klår over dei endringane som skjer i overføringa til Landslova. Det kan vere vanskeleg å seie om nokre av endringane er lovfesting av alminneleg ulovfesta praksis, då særleg dei mindre tillegga her og der, men nokre har preg av klår lovgivarvilje og/eller impulsar frå utanfor Gulatingslova og Frostatingslova. Då tenkjer eg særleg på korleis OB-12 gjer store endringar i korleis panthavaren skal gå fram for å løyse ut pantet, ein prosedyre som er ganske annleis enn den Frostatingslova opphavleg legg til grunn. Det er etter mi meining også eit klårt signal frå lovgivaren at ei sjølvstendig gruppe skjønsame menn skal vurdere om panthavaren ved handpant skal få pantegjenstanden som eige eller berre dekning for kravet sitt, jf. KB-19. Landslova inneheld fleire slike tydelege endringar som skil seg frå reglar ein finn i landskapslovene, at ein vanskeleg kan seie at Landslova berre er eit resultat av harmonisering av rett frå ulike delar av landet. 310

Kjelder og litteratur Primærmateriale

Eithun, Bjørn, Magnus Rindal og Tor Ulset, utg. 1994. Den eldre Gulatings lova. Oslo: Riksarkivet. Hagland, Jan Ragnar og Jørn Sandnes, red. og oms. 1994. Frostatingslova. Oslo: Det Norske Samlaget. NgL = Norges gamle Love indtil 1387, utgitt av Rudolf Keyser og P. A. Munch, bind I–II. 1846–1848. Christiania: Chr. Grøndahl. Rindal, Magnus og Bjørg Dale Spørck, utg. 2018. Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov: norrøn tekst med fullstendig variantapparat. 2 bind. Norrøne tekster 9. Oslo: Arkivverket. Robberstad, Knut, oms. 1923. Magnus Lagabøters bylov. Kristiania: Cammer meyers boghandel. Robberstad, Knut, oms. 1981. Gulatingslovi, 4. utgåve. Oslo: Det Norske Samlaget. Taranger, Absalon, oms. 1915. Magnus Lagabøters Landslov. Kristiania: Cammermeyers boghandel.

Sekundærlitteratur

Aubert, L.M.B. 1877. Den norske Privatrets almindelige Del, bind 1, De norske Retskilder og deres Anvendelse. Christiania: Mallings Boghandel. Hagerup, Francis. 1917. Den norske panteret, 3. utgåve. Kristiania: H. Aschehoug & Co. Hertzberg, Ebbe. 1895. Norges gamle Love indtil 1387 – Femte Bind, indeholdende Supplement til foregaaende Bind og Facsimiler samt Glossarium med Registre. Christiania: Grøndahl & Søn. Lunden, Kåre. 1978. Korn og kaup I. Studiar over jordbruk og prisar på Vestlandet i mellomalderen. Oslo: Universitetsforlaget. Marthinussen, Hans Fredrik. 2010. Forholdet mellom panteretten og det sikrede kravet. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Pettersen, Gunnar I. 2013. Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500. Oslo: Riksarkivaren. Skoghøy, Jens Edvin A. 2018. Panterett, 4. utgåve. Oslo: Universitetsforlaget.

311

10. Hønse-Tores oppgjør med ny rett – en juridisk lesning av Hænsa-Þóris saga1

Johanne Fjesme Nakrem

Hænsa-Þóris saga er et unikt tidsbilde fra 1200-tallet. Den er karakterisert som en islendingesaga og inneholder mange problemstillinger som kan finnes igjen i lovboken Jónsbók fra samme tid. Hovedmålet med dette kapittelet er å vise eksempler på at loven har blitt brukt som inspirasjon til litterær tekst. Først vil jeg vise til handlingen i sagaen, før jeg viser til reglene som vi kjenner til var gjeldende på 1200-tallet i Grágás og Jónsbók. Rettssamfunnet på Island var i endring på denne tiden, med innføring av nye lover fra norskekongen og brudd med det gamle høvdingstyret. I Hænsa-Þóris saga skildrer forfatteren to svært ulike karakterer som han setter opp mot hverandre i en konflikt om kjøp av høy ved uår i avlinga. Temaet i hovedkonflikten i sagaen er nevnt i to andre kjente sagaer, Árna saga biskups og Brennu-Njáls saga. Disse vil jeg gå nærmere inn på for å få mer informasjon om årsaken til konflikten. Forfatteren av Hænsa-Þóris saga kan gjennom den ene av hovedkarakterene ha prøvd å illustrere hva som var bra med de nye reglene som kom med norskekongen. Karakteren er sympatisk og oppfører seg riktig i henhold til reglene i Jónsbók, mens den andre hovedkarakteren er dårlig

1 Kapittelet er basert på forfatterens masteroppgave med tittelen «Hvat villtu þá gera fyrir lǫgmálsstaðinn?», levert høsten 2016 ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

312

likt og oppfører seg riktig i henhold til den eldre lovboken Grágás. Spørsmålet er om disse to kan representere nye og gamle regler satt opp mot hverandre gjennom et litterært drama. Island hadde en sterk lovtradisjon allerede fra landnåmstiden, og i mange av de eldste kildene som ennå er bevart, finnes det spor etter et engasjement for rett og rettferdighet. Særlig i islendingesagaene er retten et tema. Her fortelles gamle historier sett med nye øyne, og leseren blir presentert for ulike konflikter knyttet til for eksempel maktbalanse og forholdet mellom individ og samfunn. I de fleste av disse konfliktene er det mulig å finne en rettslig dimensjon og å se at alle handlinger var en del av et normsystem. Rett og litteratur er to klart forskjellige felt som ikke så ofte møtes. Likevel kan de påvirke hverandre ved at litteraturen bruker tema fra jussen, og ved at retten kan se nye spørsmål stilt gjennom litteraturen. Det finnes mange romaner med en handling som direkte angår juridiske temaer. Det klassiske eksempelet er Albert Camus’ Den fremmede, med en prosess fra lovbrudd til dom, men også kriminal romaner har mye juss i seg. Ikke minst gjelder dette sjangeren true crime, hvor handlingen ofte følger en straffesak fra virkeligheten. Litteraturen kan leses uten å konsentrere seg om det juridiske, men likevel vil leseren sitte igjen med en mening om retten. Law and literature er fra 1970-årene i USA blitt betraktet som et eget forskningsområde og har siden da spredt seg til andre steder (Simonsen, Potsdam og Skov Nielsen 2007, 7). Litteraturforskerne Karen-Margrethe Simonsen, Helle Potsdam og Henrik Skov Nielsen mener at litteraturen kan vise hva enkelte samfunn har tenkt om rettssystemer gjennom historien, og viser til den amerikanske litteraturforskeren Theodore Ziolkowski, som har uttalt at «god litteratur skrives i perioder, hvor der er tvivl om den retlige orden» (Simonsen, Potsdam og Skov Nielsen 2007, 12). På grunn av konflikter mellom både høvdinger, kirke og konge på Island på 1200-tallet ble det stor tvil om den «retlige orden». Også juristen Henry Ordower hevder at kombinasjonen rett og litteratur er særlig interessant for sjangeren islendingesagaer. Særlig fordi forfatterne kunne iscenesette mer dramatiske hendelser for å få fram rettslige problemer: «By illustrating the impotence of the judicial 313

system upon which community peace is so dependent, the author expresses his despair, apparently offering a plea for political or legal reform.» (Ordower 1991, 42). For å forstå retten i en tid så langt tilbake er det nødvendig å se på alle typer kilder, også annet enn de rent juridiske tekstene. Slik kan vi danne oss et bilde av kulturen rundt lovene og hvordan samfunnet forholdt seg til rettsreglene. Det er riktignok bevart en del juridiske kilder fra samme tid, men de vil ikke gi samme innsikt som en litterær fremstilling av lovene satt i kontekst. Forfatterne bak islendingesagaene hadde gode muligheter til å ha inngående kunnskap om rettssystemet, særlig fordi de hadde en høyere posisjon i samfunnet. Jónsbók er en av tekstene på Island fra middelalderen som er overlevert i flest eksemplarer (Magnús Már Lárusson 1962, 613). Dette sier noe om interessen for det juridiske i samfunnet. Siden det ikke var så mange som behersket skriftlig norrønt, kan sagaforfatterne også ha vært med på å skrive ned og lage kopier av lovtekstene. Gjennom denne kunnskapen fikk forfatterne en mulighet til å formidle og problematisere loven gjennom den viktige litterære formen sagaer.2 Historiografi Det er tidligere forsket noe på Hænsa-Þóris saga, men dette begrenser seg i hovedsak til innledninger i ulike utgaver, og rettshistorien er lite tematisert. Historikeren Per G. Norseng har gjort en analyse av karakteren Hønse-Tore fra et økonomisk perspektiv, med temaet profittmotivert handel (Norseng 2000). Handel i Hænsa-Þóris saga er også noe historikeren Helgi Þorláksson har diskutert (Helgi Þorláksson 1992, 233). I 1976 skrev rettshistorikeren Alan J. Berger om at forfatteren bak Hænsa-Þóris saga kunne sett på seg selv som en historieskriver som koblet hendelser fra Íslendingabók med regelen fra Jónsbók (Ber-

2 Jeg har valgt å bruke Íslenzk fornrits utgave av Hænsa-Þóris saga fra 1938, siden dette er den nyeste utgaven på normalisert norrønt. Denne utgaven baserer seg på handskriftet AM 501 4to (Sigurður Nordal 1938, XXXVII). Oversettelsene er hentet fra Hønse-Tores saga i samleverket Islendingesagaene fra 2014. Av Grágás bruker jeg Gunnar Karlssons utgave fra 2001, og av Jónsbók Már Jónssons utgave fra 2004. Alle oversettelser fra lovbøkene er mine egne.

314

ger, 1976). Historikeren Björn Sigfússon er i sin analyse inne på en del juridiske spørsmål, og bruker samme argumentasjon som filologen Sigurður Nordal i sin innledning til Íslenzk fornrit utgaven (Björn Sigfússon 1962, Nordal 1938). Alt i alt er forskningen eldre, og er bare så vidt innom det juridiske. En analyse fra et juridisk ståsted vil derfor være nytt innenfor dette forskningsområdet. Historisk bakgrunn Fortellingen om Hønse-Tore er en fortelling om to parter i en rettslig konflikt. En kan finne mange ulike tema i teksten, men spørsmålet om hvem som har rett til høy under et uår, står sentralt gjennom hele sagaen. Konflikten kan se ut til å dreie seg om en aktuell rettslig problemstilling på den tiden sagaen ble skrevet. Jeg vil videre gå gjennom flere juridiske spørsmål som dukker opp i sagaen, og redegjøre for rettsgrunnlaget og bakgrunnen for dem. Aller først vil jeg presentere lovtekstene som fantes på den tiden sagaen ble skrevet, og en del historie om samfunnet på samme tid. Dette vil gjøre det lettere å forstå hvorfor konfliktene kunne ha oppstått, og hvorfor forfatteren har valgt akkurat denne problemstillingen i sagaen. Datering og tradisjon Det er antatt at Hænsa-Þóris saga ble forfattet et sted mellom år 1275 og 1281, men de håndskriftene som finnes bevart i dag, er langt yngre. Det eldste fragmentet er fra 1400-tallet, og de eldste hele håndskriftene er papiravskrifter fra 1600-tallet (ONP, 281). Siden det ikke finnes noe originalt håndskrift fra det sannsynlige nedskrivingstidspunktet, har forskere brukt historiske hendelser og andre håndskrifter fra omtrent samme tid for å forsøke å aldersbestemme sagaen. Filologen Marina Mundt viser til at Sturla Tordarson må ha brukt sagaen i sin versjon av Landnámabók, og at den derfor må være eldre enn Sturlas dødsår som er 1284 (Mundt 1972, 12–13). Et annet moment er at rettsreglene som ligger bak noe av fortellingen, tydelig er hentet fra Magnus Lagabøtes norske landslov, som ble vedtatt i 1274. Mundt mener at det er sannsynlig at forfatteren har ønsket å stille spørsmål ved endringen til Jónsbók på Island i 1281. Sagaen kan derfor dateres til 1270–1280-årene 315

(Mundt 1972, 14; Berger 1976, 8). Handlingen er derimot lagt til en tidligere tid. Sigurður Nordal har etter en studie av islandske annaler kommet fram til at handlingen finner sted på midten av 900-tallet. Han bygger dette på et syn om at forfatteren har brukt historiske personer i sagaen, og at disse personene levde på den tiden. (Sigurður Nordal 1938, XXI). Sagaer som historisk og juridisk kilde Litteraturen som ble skrevet på Island på 1100–1300-tallet, kan deles inn i kongesagaer, biskopsagaer, samtidssagaer, islendingesagaer, fornaldersagaer og tåtter. Hænsa-Þóris saga er etter denne inndelingen en islendingesaga, siden den er en historisk fortelling fra Island. Et kjennetegn for islendingesagaene fra 1200-tallet er at de er forankret i realismen og gir seg ut for å fortelle om historiske hendelser som fant sted langt tilbake i tid. Filologen Else Mundal deler videre inn islendingesagaene i tre kategorier: arkaiske fra 1200 til 1280, klassiske fra 1240 til 1310 og etterklassiske fra 1300 til 1450. Hun karakteriserer Hænsa-Þóris saga som en klassisk saga etter denne inndelingen. De klassiske islendingesagaene legger ofte handlingen til landnåmstiden, og mange av dem starter i Norge med utvandringen derfra (Mundal 2013, 421, 447– 449). Hænsa-Þóris saga skiller seg ut her, ved at den ikke har med denne typiske starten. Dette viser at Tore fra starten av presenteres som en annerledes karakter. Mange islendingesagaer har en uttrykkelig helt og kan nesten forstås som biografier. Hvorfor Tore har fått en saga oppkalt etter seg, er heller uklart. Han fremstår slett ikke som noen helt, men kanskje har forfatteren ønsket å vise fram et annet persongalleri enn heltene. Tekstens politiske prosjekt kan også ha vært viktigere enn å følge den tradisjonelle sagaoppbyggingen. Det er uansett Tore som er hovedpersonen i sagaen, og det hadde vært kunstig om sagaen hadde fått navn etter noen andre som opptrer mer heltemodig i teksten. Den muntlige tradisjonen var viktig i tiden før skriftspråket ble vanlig, og slik var det også på Island. Folkloristen Gísli Sigurðsson (2004) er sikker på at sagaforfatterne har basert seg på muntlige tradisjoner i mange tilfeller. Dette er typisk for skaldetradisjonen med den 316

fast bestemte metrikken, og historier som har blitt fortalt fra generasjon til generasjon. Dette er likevel ikke nok til å skape en saga. Han mener at sagaene ble skrevet ned etter mønster fra den latinske tradisjonen, og viser dette gjennom typiske motiv og tema som var populære der på samme tid (Gísli Sigurðsson 2004, 23, 53). Sagaene kan derfor være en blanding av gammel muntlig tradisjon og skrifttradisjoner fra Europa. Filologen Andreas Heusler satte i 1913 opp to ulike teorier for forståelsen av hvordan sagaer ble skrevet: friprosateorien og bokprosateorien. Friprosateorien går ut på at de muntlige tradisjonene hadde samlet seg til en saga allerede før skrifttradisjonen startet. Da sagaene ble skrevet ned, var det mest en skriftliggjøring av den allerede kjente historien. I bokprosateorien går de ut fra at det er en forfatter som har skrevet teksten basert på egen kreativitet, men at de har brukt fragmenter av muntlig tradisjon som råmateriale for fortellingen. Særlig for islendingesagaene har bokprosateorien stått sterkt (Mundal 2013, 436–437). Middelalderforskeren Carol J. Clover mener at den norrøne kulturen ikke hadde en muntlig langprosa, men en kortprosa som forfatterene lot seg inspirere av. Dette ligner også mer på den muntlige prosaformen i andre kulturer (Clover 1982, 65). Det har vært mange ulike syn på bruken av sagaer som historisk kilde. Rettshistorikeren William Ian Miller viser til at historikere gjerne har vært for skeptiske til bruken av sagaer, og stemplet dem som ren fiksjon. Siden islendingesagaene er en realistisk sjanger og er en av de få kildene vi har om Island på denne tiden, hevder han dette blir for strengt. For en forfatter vil det være nødvendig å finne opp en del rundt relasjonene og psykologien, men det vil ikke være noen grunn til å endre på de sosiale og kulturelle omgivelsene, eller rettssystemet. Miller mener derfor at sagaene er en viktig kilde for å forstå rammene i det islandske samfunnet på 1200–1300-tallet (Miller 1990, 45–47). På slutten av 1800-tallet konkluderte juristen Konrad Maurer med at det var så mange ulikheter mellom Grágás og islendingesagaene at det ikke var mulig at forfatterne hadde kjent denne lovsamlingen særlig godt. Andreas Heusler gikk sterkt imot dette på starten av 317

1900-tallet og mente at Maurer hadde vært for bundet av de skriftlige lovtekstene og ikke hadde sett hvordan forfatterne brukte mer tradisjonsbundet rettskultur i sagaene (Heusler 1913, XI). Han mente at jussen i sagaene kom fra en eldre muntlig tradisjon som forfatterne kjente godt til. Forfatterne hadde kanskje ikke vært så bundet av lovtekstene, men de visste hvordan retten hadde fungert (Andersson 1964, 43–44). Likevel sier ikke dette stort om troverdigheten til kildene. De er fremdeles kun et bilde en forfatter tegner i senere tid. Muntlige tradisjoner er noe som er bevart i folkets felles minne, og om de skrives ned, vil de uansett være forfatterens egne ord. Samtidig kan det virke som sagaer ikke nødvendigvis bare var ment å være historiske, men kanskje også fortelle noe relevant til samfunnet da de ble skrevet, og underholde et publikum (Jørgensen 2010, 5). Historikeren Gunnar Karlsson poengterer at sagaene var skrevet for dem som kjente til jussen i samtiden, og at grundige beskrivelser av rettssystemet derfor ikke var nødvendig for handlingen i en litterær tekst. Da må man heller gå til mer historiefortellende kilder som Íslendingabók (Gunnar Karlsson 2000, 21). Dette viser at sagaene i størst grad er egnet til å si noe om rettssamfunnet i tiden de ble skrevet i. Forfatteren kan ha brukt mye av sitt samfunns oppfatning av retten mens han skrev om fortiden, og siden han ikke levde på den tiden han skriver om, er dette helt uunngåelig. Noe av poenget med slike historiske tekster, kan være å si noe allment om temaer i samtiden ved å bruke motiv fra fortiden. Likevel mener Mundal at sagaforfatterne inntar en tradisjonsbundet fortellerrolle, og at de kan sees på som en blanding av en historieskriver og en dikter (Mundal 2013, 422–423). Noe som styrker verdien av sagalitteraturen i juridisk sammenheng er at reglene i lovbøkene ikke var så konkrete, men snarere sammensatt av andre verdier i samfunnet. Det vil være en viktig del av tolkingen av en juridisk tekst fra tidligere tider å lese litterære tekster der normene er satt i kontekst av noen som levde på den aktuelle tiden.

318

Fristat og skriftlige lover Da de første innbyggerne kom til Island på 800-tallet, var ønsket å fortsette med systemet fra Norge uten konge. Tiden fra opprettelsen av Alltinget i 930 til alliansen med Norge i 1262 har i ettertid fått navnet fristatstiden, siden Island ble regnet for å ikke ha noen sentral øverste makt. På tiden da sagaen ble skrevet, hadde det allerede eksistert skriftlige lover på Island i flere år. I 1117–1118 vedtok Alltinget å skrive ned Islands lover. Lovboken fikk navnet Hafliðaskrá etter høvdingen Havlide Mårsson. Originalmanuskriptet er tapt, men det finnes flere bevarte fragmenter av avskrifter på Island i dag. De skriftene som regnes som hovedhåndskriftene, er Konungsbók (GKS 1157 fol.) og Staðarhólsbók (AM 334 fol.) fra ca.1260–1280. Disse to utgjør til sammen den eldre islandske lovboken Grágás og er det nærmeste vi i dag kommer en lovsamling fra tiden før Norgesveldet (Schulman 2010, xiii). Samlingen består av mange ulike fragmenter, og historikerne Andrew Dennis, Peter Foote og Richard Perkins mener det er usannsynlig at alle bestemmelsene var gjeldende på samme tid (Dennis, Foote og Perkins 1980, 11). Bestemmelsene bør derfor ikke leses så mye i sammenheng, men heller som enkeltbestemmelser som har vært gyldige i en eller annen tid før den første norske lovsamlingen ble vedtatt på Alltinget i 1273 (Dennis, Foote og Perkins 1980, 10–12). At avskriften skulle være helt nøyaktig, var ikke avgjørende; det viktigste var at hovedinnholdet ble formidlet gjennom teksten (Mundal 2013, 440). Lovbøker på Island i tiden under Norgesveldet Rundt 1280, da sagaen ble skrevet, var Island innlemmet i det såkalte Norgesveldet. Da Island inngikk en allianse med Norge i 1262, var Norge inndelt i lovområder, og hvert av disse hadde sin egen lovbok. At Island også skulle ha sin egen lov, var dermed en selvfølge. Likevel var det en del nytt som måtte legges til i den islandske loven, slik som at høvdingdømmet skulle byttes ut med kongedømmet. Dette var en stor endring i tanken om hvordan lovene skulle gis. Rettshistorikeren Sigurður Líndal viser til at Jónsbók førte til store konstitusjonelle 319

endringer. Lovene i fristatstiden var et resultat av regler bestemt av høytstående menn i samfunnet på Island, mens Jónsbók var gitt av bare kongen (Sigurður Líndal 1982, 88). Selv om loven ble vedtatt på tinget, og høvdingene slik beholdt en del av makta over den, var det likevel en stor forandring at lovene ble laget i Norge langt unna befolkningen på Island. At det ble store diskusjoner rundt reglene da de ble presentert på tinget, er derfor ikke overraskende. I tillegg ville kongen pålegge flere skatter og endre strafferetten noe (Magnús Már Lárusson 1962, 566). Den første loven som norskekongen innførte, var lovboken Járnsíða. Denne ble vedtatt på Alltinget i 1273. Járnsíða var satt sammen i Norge i samråd med islendinger og bestod for det meste av stoff hentet fra Gulatingsloven og Frostatingsloven. I tillegg til at samfunnet var i stor endring med slutten på høvdingedømme, kom det nå en lovbok som folket ikke var fornøyd med. Járnsíða gikk for å være et dårlig juridisk arbeid, som heller ikke tok hensyn til de gamle islandske reglene (Magnús Már Lárusson 1962, 567). Med en så stor forskjell mellom loven og hvordan normene faktisk ble utøvd i samfunnet, ble retten dysfunksjonell. Borgerne hadde liten tro på den retten som skulle styre dem fra Alltinget, og hang fortsatt igjen i det gamle systemet med rett som bygget mer på tradisjoner. En lovsamling fra Norge var kanskje en for sterk kodifisering av normene og også en kodifisering av ukjente normer som var mer inspirert av europeisk rett og kultur. Magnus Håkonsson hadde i 1274 fått i stand en lov som skulle dekke hele Norge. Sammenlignet med denne var Járnsíða allerede utdatert. Man satte i gang arbeidet med å lage en ny lovbok for Island som skulle tilsvare Landsloven. I 1280 kom den islandske lagmannen Jón Einarsson fra Norge med en versjon av Lands loven som var spesiallaget for Island. Denne ble hetende Jónsbók. Sammenlignet med Járnsíða er Jónsbók en mye mer gjennomarbeidet lovbok med større tilpasning til islandske forhold, noe som førte til at Járnsíða raskt ble satt til side (Magnús Már Lárusson 1962, 613). Av de 251 bestemmelsene i Jónsbók kan 196 av dem finnes igjen i Landsloven eller Byloven (Magnús Már Lárusson 1962, 613). Jónsbók er ifølge historikeren Magnús Már Lárusson den best utformede lovboken som Magnus Lagabøte fikk laget (Magnús Már Lárusson 1962, 320

616). Likevel var det mange som var misfornøyde med lovutkastet, og særlig konflikten mellom konge- og kirkemakt stod sentralt. Etter sterkt press ble loven vedtatt på Alltinget i 1281, og deler av den er fortsatt gjeldende rett på Island i dag (Sunde 2005, 127). I den juridiske analysen går jeg ikke nærmere inn på Járnsíða siden denne ikke har vært interessant for forfatteren av sagaen. De juridiske problemstillingene som teksten tar opp, finnes ikke i de overleverte tekstene av Járnsíða, og de aktuelle bestemmelsene er mest sannsynlig nye for Jónsbók. I det videre vil jeg vise til Grágás for å skildre hvordan reglene var i tiden før Jónsbók. Etter en gjennomgang av disse reglene viser jeg hvordan de forandret seg med Jónsbók. Dette vil få fram hvor store endringer det var i det islandske samfunnet på denne tiden. Før jeg går inn på reglene, oppsummerer jeg handlingen i sagaen. Kort oppsummering av handlingen – Tore er dårlig likt Hønse-Tore blir introdusert i sagaen som en mann som har lite penger, og som ikke er særlig godt likt. Sagaen skiller seg ut fra det vanlige mønsteret for islendingesagaer ved at den begynner direkte på Island. I de fleste islendingesagaer har de store karakterene en genealogi som starter med utvandringen fra Norge og landnåmet på Island. Tore er en mann uten opphav og dermed også en mann uten en plass i hierarkiet i samfunnet. Det understreker at Tore er en karakter de andre ikke kan stole på. Tore reiser rundt i de ulike herredene på Island for å drive sommerhandel. Han kjøper opp gjenstander på ett sted og selger dem videre på et annet. Etter hvert blir han så velstående at han kjøper seg land ved Nordtunga, og folk i herredet skylder han stadig mer penger. Tore tilbyr Arngrim gode barnefostring for sønnen hans, Helge. Helge skal få halvparten av det Tore eier, mens Tores betaling skal være Arngrims vennskap og støtte i alt. Konflikten settes i gang – høykjøpet/-ranet Denne sommeren er det et svært dårlig grasår på Island, så folk får høstet inn for lite høy til vinteren. Karakteren Blund-Kjetil introduseres og blir skildret som den som var best likt i herredet. Han er dermed 321

Illustrasjon 1. Kanskje var det slik følget til Blund-Kjetil reiste tilbake til gården med det dyrebare høyet til Hønse-Tore? Bilde fra ukjent sted på Island rundt år 1900. (Nasjonalbiblioteket. Utgiver: Norsk geografisk selskap, J.L. Nerlien AS.)

den rake motsetningen til Tore. Kjetil har mange leilendinger, og etter at de har slaktet flere av dyrene sine for å spare på fôr, drar de til Tore for å høre om han har høy å selge. Kjetil blir med leilendingene til Tores gård, siden han mener at alle må dele på det de har, når det er uår. Når følget kommer til gården til Tore, er han tverr og sier at han ikke 322

har noe høy å selge. Ikke vil han selge noe høy til Kjetil heller. Kjetil foreslår at goden Arngrim kan sette en sum på høyet som Tore kan få, og i tillegg lover han at han skal få gaver. Tore sier nei. Gaver hadde stor betydning for framtidige allianser, så at Tore sier nei til det, er en tydelig beskjed om at han ikke ville ha noe mer med Kjetil å gjøre. Kjetil får høre av fostersønnen til Tore, Helge, at Tore har mer enn nok høy. Helge tar han med inn til høyet, og Kjetil anslår at Tore kommer til å ha omtrent fem høystakker til overs etter vinteren. Kjetil bestemmer seg for å ta med seg høyet selv om Tore ikke vil selge, og legger igjen ei rimelig betaling. Etter dette drar Tore til Arngrim for å fortelle om det som har hendt: «Blund-Ketill hefir rænt mik ollum heyjum, svá at eigi ætlak forkast eptir nautum í kǫldu veðri» (Hænsa-Þóris saga 1938, 17), (Blund-Kjetil har rant alt høyet mitt, så jeg har ikke fôr til stutene mine i det kalde været) (Hønse-Tores saga 2014, 210). Fostersønnen til Tore, Helge, sier imot han og mener at Kjetil gjorde det riktige. Tore planlegger med at han kan gjøre seg nytte av alliansen med Arngrim gode. Arngrim er uenig og mener at det er bedre at Kjetil får nytte av høyet enn at det råtner hos Tore. Tore drar videre til høvdingen Tunga-Odd. Odd vil ikke blande seg borti konflikten, men sier at han ville gjort det samme som Kjetil om han måtte. Alle mener tydelig at Tore bør la dette ligge, og at det han driver med nå, bare er å lage bråk. Torvald, sønnen til Odd, ser saken noe annerledes enn faren, og mener at det er en skam at det ikke er blitt satt i stand noe «sæzk», altså forlik mellom Tore og Kjetil. Kjetil har jo tross alt tatt høyet til Tore, og han mener at «Bærr er hverr at ráða sínu.» (Hænsa-Þóris saga 1938, 20), (Hver har rett til å rå over sitt eget) (Hønse-Tores saga 2014, 212). Hevn og brann Tore tilbyr Torvald halvparten av det han eier, for at han skal rette opp saken hans. Arngrim fraråder Torvald å gjøre dette, men Torvald tror at Arngrim er misunnelig på at det ikke er han som får tilbud om så mye gods. Tore har klart å kjøpe seg hjelp fra sønnen til en av de mektige høvdingene, og Arngrim må også være med på grunn av sine forpliktelser overfor Tore for barnefostringen. Neste morgen rir de alle til 323

Kjetil for å høre hva han har å si til saken. Kjetil kommer med et tilbud til Torvald som han synes er godt, men Tore snakker han fra å ta imot. Torvald bestemmer seg for å stevne Kjetil for ran og oppnevner vitner. Når natta kommer, setter Tore og følget hans fyr på gården til Kjetil. Kjetil forsøker å forhandle med Tore gjennom veggen, men Tore står på sitt, og alle brenner inne. Å brenne noen inne er en kjent form for hevn i islendingesagaene, og det mest kjente eksempelet finnes i Brennu-Njáls saga. Når våren kommer, samler Herstein, sønnen til Blund-Kjetil, folk og drar til Tingnes-tinget ved Borgarfjorden. Tore hadde forsvunnet fra herredet med elleve mann da han fikk vite at konflikten hadde eskalert. På Hersteins side er det 200 mann. Odd dukker opp med 400 mann, og det bryter ut kamp. Flere menn faller på hver side, men partene kommer seg likevel til tinget og legger fram kravene sine. Herstein er syk når de skal ri til tinget, og overlater stevningen til de andre. På tingplassen sitter det menn med saken og prøver å forlike dem, og det ser dårlig ut for Odd. Herstein blir frisk igjen og møter på en av farens bønder, som vil at han skal bli med og se på ei syk ku. Herstein synes han ser et skjold i skogen, og han aner at han har blitt lurt i ei felle. Bonden kaller på følget sitt, og Tore med elleve mann kommer fram. Herstein og følget hans klarer likevel å overmanne dem. De dreper alle, og Herstein selv hugger hodet av Tore og tar det med seg. De rir så til tinget hvor sakene blir behandlet, og Arngrim og Torvald blir dømt fredløse sammen med alle dem som stod for brannen. Bakgrunnen for konflikten – lovendringen? Da Jónsbók skulle vedtas på Alltinget i 1281 var det ifølge Gunnar Karlsson en del diskusjon (2000, 90–91). Rettshistorikeren Ólafur Lárusson er enig i dette, og begge begrunner det med en tolkning av Árna saga biskups (1961, 81). Árna saga biskups er datert til tidlig 1300tall, og karakterisert som en samtidssaga. Alle biskopsagaer var ifølge Mundal samtidssagaer. Det kan gjøre dem til gode historiske og kulturhistoriske kilder. (Mundal 2013, 442–443). Disse sagaene kan si oss mye om kultur- og rettshistorien på 1200-tallet, men det er likevel viktig å huske på at de også er fiksjonaliserte feamstillinger. 324

I Árna saga biskups beskriver forfatteren hvordan Lodin Lepp og Jon Einarsson kom fra Norge med en ny lovbok for Island, som kongen hadde bestemt skulle vedtas (Árna saga 1998, 80). Disse to dro så fra ting til ting med budskapet fra kongemakten i Norge, og biskop Arne viste seg som en sann venn av kongedømmet (Árna saga 1998, 86). Sagaen forteller videre at folk fra alle tingene reiste til Alltinget, og at de høsten og vinteren før hadde gjort seg kjent med lovboken. På Alltinget ble det store diskusjoner. Mange mente at flere bestemmelser, både når det gjaldt ubotemål og andre forhold, var strengere enn folket i landet var tjent med. Biskop Arne syntes mye i boken var imot Guds lov (Árna saga 1998, 86). Folket bestemte seg for ikke å vedta loven i sin helhet og delte seg i tre grupper som hver skrev ned hva de ikke samtykket i. De tre gruppene besto av de geistlige, kongens menn og bøndene. Lodin ble svært hissig over at noen kunne si imot kongen, og særlig bøndene, og satte fram krav om at loven måtte vedtas i sin helhet. Tingmennene nektet igjen, siden de ikke ville gi fra seg mer frihet til kongen. Biskopen argumenterte videre, men Lodin fikk folket med på at den norske tiendeordningen var bedre enn den islandske. Til slutt ga folket etter for kongemakten og vedtok loven, med unntak av ni legmenn som fulgte biskopen (Árna saga 1998, 96). Biskop Arne utformet et brev til kongen i Norge med punkter folket nektet å godta i den nye lovsamlingen. Alle hadde bedt om at et avsnitt i kapittelet om høysalg måtte fjernes. Dette gjaldt bortfall av erstatning hvis en blir skadet og har verget høyet og seg selv med «oddi ok eggju» når noen trengende kom for å kjøpe høy (Árna saga 1998, 100). Dette viser at bestemmelsen i Jónsbóks Búnaðarbálkur (bolken om gårdsdrift) kapittel 12 ble satt under debatt. Kanskje hadde Magnus Håkonsson merket seg den sterke tradisjonen for eiendomsrett på Island og lokket folket med at de skulle få bevare den. Når det kom til stykket, ser det ut som lovnaden ble skjøvet til side til fordel for andre prinsipper. Det ser heller ikke ut til at folkets ønske om å fjerne deler av bestemmelsen i Búnaðarbálkur kapittel 12 førte noen vei, siden den fremdeles står uforandret i de nyere håndskriftene.

325

Illustrasjon 2. Utdrag fra Grágás, Rannsóknaþáttr. (Stofnun Árna Magnússonar í íslenskum fræðum GKS 1157 fol., 63r. Foto: Stofnun Árna Magnússonar í íslenskum fræðum)

326

Ran? Jeg vil først ta for meg reglene om eiendomsrett og ran i den eldre lovboken Grágás, som kan ha inspirert forfatteren av sagaen til karakteren Hønse-Tore. Videre vil jeg vise de nye reglene i Jónsbók som kan ha inspirert forfatteren til karakteren Blund-Kjetil, og som kan være bakgrunnen for hele handlinga i sagaen. I Grágás er det ingen bestemmelse som tvinger noen til å gi fra seg høy til andre. Siden Tore har nektet Kjetil å kjøpe høyet og ikke vil gi det som gave, blir det å regne som en ulovlig borttaking etter Grágás. For at en handel skal være gyldig, må eieren selv ha oppgitt eiendomsretten, jf. Grágás, Rannsóknaþáttr (bolken om ransaking) kapittel 1. Se bilde med utdrag fra Grágás ovenfor. Det kommer ikke fram av sagaen hvor mye høyet er verdt, så det er derfor to sanksjoner som kunne være aktuelle. Hvis høyet er verdt «pennings […] eða meira» har Tore krav på dobbel erstatning fra Kjetil, og kan stevne han for gertæki, tyveri av mindre verdifulle gjenstander, jf. Grágás, Rannsóknaþáttr kapittel 1, andre og tredje setning. Hvis høyet er verdt mer enn et halvt øre, kan Tore stevne Kjetil for at han «vili sér fé nýta». Dette er noe annet enn tyveri og kan oversettes til at en vil dra seg fordeler av gjenstanden. Kjetils straff kan da bli fredløshet, jf. Grágás, Rannsóknaþáttr kapittel 1 fjerde setning. Saken skal i så fall anlegges på det tredje alltinget etter at Tore fikk kunnskap om borttakelsen av høyet, jf. Grágás, Rannsóknaþáttr kapittel 1 ellevte og tolvte setning. Det kan virke som om Tore i sagaen ikke har disse juridiske uttrykkene på plass. Når han snakker om hendelsen med Kjetil, kaller han det for et rán. Rán er regulert i Grágás, Rannsóknaþáttr kapittel 2, og omfatter både handrán som er når en gjenstand blir tatt direkte fra eieren, og rauðarán, som er hvis eieren ikke holder på gjenstanden, men erklærer at det er hans. Fellesnevneren er at eieren må være til stede, og at gjerningsmannen må ha tatt gjenstanden med vold. En mulighet er at forfatteren har blandet sammen uttrykkene her. Rannsóknaþáttr inneholder mange ulike former for tyveri og ran, og det er ikke sikkert at han kjente Grágás godt nok til å vite forskjellen. I tillegg er det ikke sikkert at det var disse uttrykkene som var i bruk i samfunnet, men noe som lovgiveren hadde forsøkt å kodifisere 327

med et mer presist språk for å skille situasjonene i en lovbok. Ved muntlig fremstilling av reglene kunne det vært en annen måte å formulere det på. En annen mulighet er at forfatteren ikke ville legge juridiske uttrykk i munnen på Tore. Tore er en vanlig handelsmann på Island og kan mest sannsynlig ikke lovboken utenat. Uansett er det ikke mange som i en vanlig samtale strør rundt seg med juridiske termer, enten de er jurister eller ikke. Kanskje har forfatteren villet skape mer troverdighet i dialogene og dermed brukt et mer hverdagslig uttrykk. Leseren vil likevel forstå at det her er snakk om en ulovlig borttaking av en gjenstand, uansett om det er omtalt som rán, eller þjófnaðr, altså tyveri, som er den korrekte formuleringen etter Grágás, Rannsóknaþáttr kapittel 1. I tillegg er Tore en karakter som er glad i overdrivelser. Kanskje ville forfatteren gjøre det hele mer dramatisk ved å la Tore ordlegge seg på denne måten. Ran høres unektelig mer inngripende ut enn tyveri, og Tore gjør seg nytte av retorikken for å få sympati. Når Tore påstår overfor Arngrim at Kjetil har ranet alt høyet hans, så han ikke har fôr til dyra sine i det kalde været, er det mer som ikke stemmer. Ifølge Helge og Kjetil har de lagt igjen nok høy så Tore skal ha fram til neste allting. Og når han i tillegg beskylder Kjetil for ran, skaper det en bedre fortelling for Tore. Det kan se ut som uttrykket rán har ført til noen misforståelser i forskningen i ettertid, siden mange viser direkte til Grágás, Rannsóknaþáttr kapittel 2, og ikke til kapittel 1, uten noen særlig begrunnelse. I en fotnote til teksten i Íslenzk fornrit utgaven, hevder utgiverne Sigurður Nordal og Guðni Jónsson at Kjetil er skyldig i rauðarán i Grágás, Rannsóknaþáttr kapittel 2, som kan oversettes til grovt ran (Hænsa-Þóris saga 1938, fotnote s. 16). Siden Íslenzk fornrit går for å være den grunnleggende kildeutgaven til de norrøne tekstene i dag, har denne misforståelsen blitt lagt til grunn i senere tekster om sagaen – for eksempel i den norske oversettelsen fra 1972 og i den tyske fra 1989 (Hønse-Tores saga 1972, 65, Hænsa-Þóris saga 1989, 67).

328

Nye tanker om fordeling I Jónsbók er regelen ganske annerledes. Med denne loven ble det innført en spesialregel for handel med dyrefôr hvis noen var i nød, jf. Jónsbók, búnaðarbálkr kapittel 12 «Um heysölur í héraði» (Om høysalg i herredet): Ef menn þurfa í byggðum hey að kaupa, þá skal sá er þarf fara til umboðsmanns konungs með tvo votta og biðja hann þing stefna, og nefna til sex skyndsama menn að rannsaka byggðarlag til heysalna, svo víða sem þarf, og þar sem hey finnst til afhlaups ætli fyrst hrossum bónda traðgjöf til sumars, sauðfé og geitum til fardaga, mjólkkúm til þings. En það sem af gengur, seli sem flestra manna gengur í milli í því héraði, fyrri þar hreppsmönnum en öðrum, þeim þó að fullar vörslur leggi í móti. En sá er eigi vill svo hey selja sem fyrr skilur, gjaldi hálfa mörk, hálft konungi en hálft þeim er heysölu var synjað, og hafi þó hey fyrir öngvan pening og sé skipt að jafnaði þeirra í milli er þurfa. En ef konungs umboðsmaður vanrækir til að fara, þá gjaldi hann hálfa mörk þeim er hey þurfti að kaupa. En ef nökkur ver oddi og eggju það hey sem uppnæmt er eftir lögum, þá veri hann ógildur, hvort sem hann fær sár eða aðrar ákomur. En ef hann deyr af þá sé undir konungs miskunn. (Jónsbók 2004, 165) Hvis noen trenger å kjøpe høy i bygda, da skal den som trenger å kjøpe, dra til kongens ombudsmann med to vitner og be han stevne ting og oppnevne seks skjønnsomme menn til å ransake bygda for høy så vidt som det trengs. Og der det finnes til overs, skal en først regne fôr til hesten til bonden til sommeren, til sauene og geitene til fardagene og til melkekyrne til tinget. Og det som er til overs, selges til dem som trenger, til en pris som går mellom de fleste, først til hreppsmennene, og så til andre selv om de gir full betaling. Den som ikke vil selge det høyet han skylder, må betale en halv mark, halve til kongen og halve til den som høysalget var beregnet til, og han må gi fra seg høy han skylder uten betaling, som deles likt mellom dem som trenger det. Og hvis kongens ombudsmann forsømmer plikten sin, så skylder han en halv mark til dem som trengte å kjøpe høy. Og hvis noen forsvarer med odd og egg det høyet som han er skyldig etter loven, da blir han ugild, selv om han får sår eller andre kroppsskader. Men om han dør, er saken under kongens miskunn.

329

Illustrasjon 3. Utdrag fra Jónsbók, Búnaðarbálkr, kapittel 12. (Stofnun Árna Magnússonar í íslenskum fræðum AM 350 fol., 36v. Foto: Stofnun Árna Magnússonar í íslenskum fræðum)

Kjetil kunne gått til kongens lokale ombudsmann og bedt om hjelp etter denne bestemmelsen. Ombudsmannen var på denne tiden en i kongens tjeneste som hadde ansvaret for bestemte områder (Gunnar Karlsson 2000, 94). Han skulle undersøkt på alle gårder i distriktet om det fantes noe høy til overs. For å regne ut om noen hadde mer enn de trengte, skulle først eierens hester ha nok til sommeren, så sauene og 330

geitene, og til slutt kyrne fram til neste allting. Hvis det så ut til å være noe til overs etter dette regnestykket, skulle det selges til den som trengte høyet, for en passende pris. Kjetil følger bestemmelsen i Jónsbók nesten ordrett, og bruker samme regnestykke: «Svá hyggsk mér um heykost þinn, at góðr fengr mun af ganga, þó at fé þínu ǫllu sé inni gefit til alþingis, ok vil ek þat kaupa.» (Hænsa-Þóris saga 1938, 15), (Det ser ut for meg som om du vil få en god slump høy til overs, selv om dyra dine skulle fôres inne fram til Alltinget, og det vil jeg kjøpe.) (Hønse-Tores saga 2014, 210). Han sjekker at Tore har nok selv, understreker at han vil betale, akkurat slik Jónsbóks Búnaðarbálkr kapittel 12 krever. Tore synes dette regnestykket er meningsløst, og hevder at Kjetil kunne tatt alt høyet han ville, siden han er i en bedre maktposisjon. Kanskje ser Tore for seg at Kjetil kom til å gå tom for høy igjen allerede etter kort tid, og komme igjen og på nytt hevde at han var i nød. Dette ville vært mulig etter Jónsbók, siden vilkåret kun er at det må være noen som «þurfa í byggðum hey að kaupa» (i bygda som trenger å kjøpe høy). Eiendomsretten stod som nevnt sterkt på Island i tiden under Grágás, og dette hadde ikke forandret seg med innføringen av Jónsbók. Regelen kan være et uttrykk for en fordelingstanke, hvor de som hadde de riktige ressursene, skulle dele med andre. Eiendomsretten ble satt til side for andres behov. Likevel var det kun de som kunne betale for seg, som fikk fôr, men når prisen skulle settes ut fra kjøperens stilling, kunne det ikke alltid være snakk om store summer for den som måtte gi fra seg høyet, jf. Jónsbóks Búnaðarbálkr kapittel 12. Eiendomsretten ble i prinsippet overstyrt av norskekongens tanker om fellesskap. Når Tore nekter å gi fra seg høyet, måtte han etter regelen i Jónsbók betalt en bot til kongen og gitt fra seg høyet uten å få noen betaling, jf. Jónsbóks Búnaðarbálkr kapittel 12. Hvis han hadde forsvart høyet sitt med «oddi og eggju», ville han blitt dømt fredløs. Tore blir sittende inne mens Kjetil tar med seg høyet, så om Jónsbók hadde vært i kraft, ville det blitt en bot og ingen betaling. Det er noe merkelig at forfatteren ikke har skrevet inn mer fysisk motstand hos Tore. Hvis han hadde ønsket å sette hele bestemmelsen om tvungent høysalg på spissen, burde han også tatt med dette. Kanskje er ikke Tore ærekjær 331

nok til å gå til kamp mot Kjetil? Resultatet av høysalget blir i alle fall en blodig konflikt med mye hevngjerrighet, og ikke ordnede sanksjoner som lovgiveren bak Jónsbók må ha sett for seg. En lignende scene dukker opp i Brennu-Njáls saga. Njáls saga er antatt nedskrevet på slutten av 1200-tallet, og dermed i samme tid som eller etter Hænsa-Þóris saga (Liestøl 1975, 7). I Njáls saga er Gunnar en god karakter som gir høy til alle i bygda, og kan sammenlignes med Kjetil. Gunnar går etter hvert tom for høy og mat, og drar til Otkjell for å høre om han har noe å selge. Otkjell svarer i kjent «Hønse-Tore-stil»: «Hvárttveggja er til […] en hvárki vil ek þér selja.» (Brennu-N jáls saga 1971, 121), (Jeg har begge deler […] men ingenting vil jeg selge til deg). Da sier Tråin Sigfusson: «Þess væri vert, at vér tækim ok legðim verð í staðinn.» (Brennu-Njáls saga 1971, 121) (Det hadde vært til pass om vi tok alt og la igjen betaling i stedet). Refererer Tråin her til Hænsa-Þóris saga og Jónsbók? Når han bruker en slik referanse, er det sannsynlig at forfatteren av Njáls saga har visst om konflikten i Hænsa-Þóris saga, siden de er skrevet på samme tid. Leserne på slutten av 1200-tallet kjente til spørsmålet om eiendomsretten, og visste hva det innebar om noen tok gods uten samtykke. Dette kan styrke en påstand om at Hænsa-Þóris saga var populær og hadde en viss innvirkning eller gjenspeilet en mening i samfunnet. Tilsvarende bestemmelse i Norge? I Landsloven er det en tilsvarende bestemmelse for bønder i nød.3 Som tidligere nevnt er det antatt at sagaen er skrevet like før, eller på samme tid som Jónsbók ble vedtatt. Jónsbók var skrevet med Landsloven som mal, og det er sannsynlig at forfatteren kjente til denne og kan ha brukt den som inspirasjon for sagaen. I den tilsvarende bestemmelsen i Landsloven er det kun ransaking etter korn som er tillatt, og ikke etter høy, som på Island. Ordningen er noe annerledes her, hvor den som «þurfu», altså trenger å kjøpe frøkorn, kan dra til kongens ombudsmann med to vitner og be han stevne til ting og oppnevne menn som kan

Landsl ǫg Magnúss Hákonarsónar, 49r. http://clarino.uib.no/menota/catalogue.

332

ransake i alle bygder «viða sem þarf» (så vidt som det trengs).4 Videre står det at ingen må malte korn til salg «i slikum stornavðsyníum» (i slik stornød), med mindre kongen gir tillatelse til det. Det er her snakk om tilfeller hvor det er krisetilstander i landet og alle må dele på det de har. Stornavðsyníum er et kraftig ord, så dette er ganske sikkert en bestemmelse for de store uårene som herjet på denne tiden. Også i denne bestemmelsen skal bonden selge til en rimelig pris, men om han motsetter seg salget, kan ombudsmannen bryte seg inn og kreve bøter på en halv mark sølv til kongen. Til slutt kommer et forbud mot å forsvare seg med odd eller egg. Om bonden blir skadet av kongens menn, har han ingen rett på erstatning, og om han dør, beror det på kongen om familien skal få bot for skaden. Dette må være det samme lovforslaget folket på Island var misfornøyd med, etter Árna saga biskups. Var reduksjonen av eiendomsretten i nødstilfeller en for stor endring for islendingene? Og hadde det kanskje gått rykter om hvor strenge kongens menn kunne være? Uansett hadde kongen i Norge siste ord, og bortfallet av erstatning om en verger seg med odd og egg, ble stående også på Island. Mest sannsynlig er bestemmelsen utformet for norske forhold, hvor mel og korn var en livsviktig del av kostholdet. Om bøndene ikke hadde nok mel, eller nok korn til å så i jorda i tide, ville dette få store konsekvenser. Island hadde et noe annet kosthold enn Norge på grunn av at det klimatisk var vanskeligere å dyrke korn der. De satset derfor heller mer på husdyr, som sau. Tilgangen på dyrefôr ble derfor et av de mest kritiske punktene om det ble uår på Island. Dette kan være grunnen til at denne bestemmelsen ble endret til å handle om høy på Island i stedet for korn og mel, som i Norge. Husdyr var òg en viktig ressurs i Norge på denne tiden, men her var det større tilgang på dyrefôr i utmark. I tillegg økte befolkningen kraftig i Norge i tidlig middelalder, så lite mat kan ha vært et mer prekært problem her enn på Island. Bestemmelsene i Landsloven og Jónsbók kunne redde flere familier fra matmangel, men kunne også gjennomføre et nytt prinsipp

4 Landslǫg Magnúss Hákonarsónar, 49r. http://clarino.uib.no/menota/catalogue.

333

fra kongen om at en i samfunnet måtte dele med hverandre når det var dårlige tider. I Grágás, Fjárleigur (bolken om leie) kapittel 41, finnes det en bestemmelse om at en skulle forsørge personer i sitt nærområde som ikke kunne forsørge seg selv. Dette er noe annet enn å skulle fordele ressursene mellom de som et år var uheldig med sin egen avling. I tillegg kan det være et element av misnøye mot at dette skulle styres fra Norge og ikke lokalt av høvdingene og bøndene selv. I Hænsa-Þóris saga er det akkurat dette som tas opp – forholdet mellom kongemakt og høvdingmakt – og det er ganske tydelig at forfatteren prøver å få fram hvor lite rettferdige høvdingene kunne være. Med en så generell lovbestemmelse som høy-/kornbestemmelsen i Jónsbók og Lands loven var, ble kongen en mer upersonlig representant for reglene, og ikke en som utøvde lokalt skjønn over individene. De som opptrådte urettferdig, slik som Hønse-Tore, ville få sin straff på tinget etter den nye loven. Andre juridiske spørsmål i sagaen Selv om hovedspørsmålet i kapittelet handler om høyranet/-kjøpet, vil jeg gå inn på andre juridiske problemstillinger som presenteres i sagaen, for å vise til sammenhengen mellom rett og litteratur. Handlingen i sagaen viser til regler som var gjeldende enten på tiden da sagaen ble skrevet, eller i tiden før. Jeg vil først vise til tidligere forskning på spørsmålet om straff i sagaen. Senere går jeg inn på noen spredte scener som peker seg ut i handlinga som særlig interessante juridisk. Til slutt vil jeg forklare hvordan konflikten blir løst mellom de to sidene i saken. Björn Sigfússon har spekulert i om det etter Jónsbók kunne vært en mulighet for at brennemennene gikk fri. Siden Kjetil ikke gjorde alt riktig etter regelen i Jónsbók om høykjøp, mener Sigfússon at kjøpet er å betrakte som et ran etter Jónsbók, Mannhelgi (bolken om personlig trygghet) kapittel 3. Videre mener han at Kjetil skulle blitt fredløs, og at Tore og de andre hadde rett til å hevne seg på han etter Mannhelgi kapittel 2. Da ville de gått fri, siden det etter Mannhelgi kapittel 2 er mulig å hevne seg på menn som har gjort bestemte handlinger som er definert i samme bestemmelse. Det er nok at det er vitner som har sett at de har gjort den kriminelle handlingen (Björn Sigfússon 1962, 359). 334

Her kan jeg ikke slutte meg til Sigfússons konklusjon. Som tidligere nevnt, kan ikke det at Kjetil tok høyet, ses på som et ran. I Mannhelgi kapittel 3 står det riktignok at «Það er hernaður er þeir taka menn eður fé manna af þeim nauðgum» (det er plyndring når en bortfører noen eller tar eiendeler fra dem mot deres vilje), noe som etter ordlyden kan stemme med sagaen. Likevel står bestemmelsen i Mannhelgi, noe som peker mot at det er den personlige integritet som skal beskyttes, ikke eiendomsretten. Med ran er det alltid vold tilknyttet etter Jónsbók, og Kjetils handlinger stemmer derfor ikke med ordlyden når bestemmelsen er plassert her. Det er mer sannsynlig at Kjetils handlinger ville falt under Þjófabálkur (bolken om tyveri) kapittel 1. Etter denne bestemmelsen er det i tillegg straffefritak for stjeling av mat, som det kan være en mulighet for at Kjetil dekkes av, og som jeg ikke går nærmere inn på her. Videre i sin artikkel fremlegger Sigfússon at brennemennene hadde rett til å hevne seg etter Mannhelgi kapittel 2 uten å få straff. Det er som nevnt kun bestemte kriminelle handlinger som kvalifiserer til at noen kan hevne seg etter denne bestemmelsen. Blant annet gjelder det for «menn þeir sem láta líf sitt fyrir útilegu, þýfsku eður rán» (dem som bruker livet sitt på lovbrudd, tyveri eller ran (se også engelsk oversettelse: «those men who devote their lives to thievery or robbery», Jónsbók 2010, 39), som det kan være en mulighet for at Sigfússon har tenkt på. Likevel er det umulig å beskrive det som at Kjetil har dedikert livet sitt til tyveri og ran ved kun én handling som kanskje kan defineres som tyveri etter Jónsbók. Det ser derfor ikke ut til at det er noen mulighet for straffritak for brennemennene etter Jónsbók. Kjetil forteller at han er blitt kalt for ransmann. Å fornærme noen med ord på denne tiden, var nærmest noe av det verste en kunne gjøre. Etter Grágás, Vígslóði (bolken om slåssing og manndrap) kapittel 113 medfører det landsforvisning å si noe som ikke kan oppfattes i god mening, til en annen, og «hvert orð vera sem mælt er, en ekki skal að skáldskaparmáli ráða», (hvert ord skal forstås slik de er sagt, og ikke etter et dikterspråk). I Jónsbók, Mannhelgi kapittel 24–26 er det også en regel om dette, men straffen er mildere. Kjetil har etter Grágás og Jónsbók all rett til å kjenne seg fornærmet. 335

Mens husene på Ørnolvsdal står i brann, drømmer Herstein at klærne til faren står i flammer. I sagaene er det en sterk tradisjon for drømmesymbolikk, og symbolene har en viktig betydning enten for å forstå hva noen av karakterene tenker, eller som et frampek om noe som skal skje (Turville-Petre 1964, 356). Herstein forstår hva som har skjedd, og drar sammen med fosterfaren sin, Torbjørn Stigende. Torbjørn har blitt lovet støtte hos Tunga-Odd, og sammen rir de til Kjetils gård. Der tar Odd en bjørkestaur fra et av husene og rir motsols rundt huset med den i hånda og sier: «Hér nem ek mér land, fyrir því at hér sé ek nú eigi bygðan bólstað. Heyri þat váttar, þeir er hjá váru» (Hæn sa-Þóris saga 1938, 25), (Her tar jeg land, for her ser jeg ikke noe bygd bosted. Hør det, de vitner som er til stede) (Hønse-Tores saga 2014, 215). Å fare med ild rundt det landet en ville ta, hevder filologen Dag Strömbäck var en av de vanligste formene for å sikre seg landnåm (Strömbäck 1928, 204). Dette er omtalt flere steder i Landnámabók, blant annet i en fortelling om Sæmund, som kom fra Norge og bar ild rundt et område han ville sikre seg rett til på Island (Landnámabók 1968, 229). Det er i tillegg en noe annerledes historie i Landnámabók, hvor Jørund gode bar ild rundt et område og viet det til hov (Landná mabók 1968, 350). I denne sammenhengen kan det tyde på at helging med ild hadde noe å gjøre med hedensk kultur. Dette kan også stemme med Odd, som i sagaen ikke er omtalt som noen hederlig og heller ikke kristen person. Om det å ri med ild rundt landområder på 1200-tallet var forbundet med hedensk tid, kan det være nyttig for forfatteren å bruke dette som et virkemiddel for å karakterisere høvdingen Odd som en utdatert og urettferdig person i fortellingen. Samtidig rir Odd motsols rundt gården, noe som i middelalderen var forbundet med trolldom. Trolldom var det ikke heldig å bli assosiert med på denne tiden, og igjen kan dette være et bidrag til å sverte Odds karakter (Mitchell 2011, 103–104). Det kan godt ha vært en gammel skikk å ta land og signe det med ild, men etter de juridiske kildene vi har bevart i dag, var dette ikke en gyldig måte å skaffe seg eiendomsrett på. Herstein har mest sannsynlig arvet gården, jf. Grágás, Erfðaþáttr (bolken om arv) kapittel 1, og er den rette eieren. Hvis Odd skal ta over gården, må han ha en 336

gyldig avtale med Herstein: «ef land eigi með votta handsalað, þá er sem ókeypt sé» (hvis kjøp av land ikke er bekreftet med et håndtrykk, regnes det som ukjøpt), jf. Grágás, Landabrigðisþáttr (bolken om kjøp og salg av jord) kapittel 2. Også etter Jónsbók har Herstein arveretten, jf. Jónsbók, Erfðatal (bolken om arv) kapittel 1. Jónsbók har også samme regel for salg av eiendom, hvor salget må avsluttes med at partene utveksler håndtrykk, jf. Jónsbók, Landabrigðabálkr (bolken om kjøp og salg av jord) kapittel 6. Odd har derfor ingen rett til å ta gården til Kjetil. Dette må forfatteren også ha visst, og kanskje har han som tidligere nevnt ønsket å kritisere høvdingmakten. Høvdingen Odd kan ved sin makt ta andres eiendom uten at arvingen Herstein har noe han skulle sagt. Med den nye kongemakten ville ikke de gamle høvdingene ha rett til å styre på den måten de har gjort tidligere. Samfunnet ble mer gjennomregulert med Jónsbók, og folket måtte kanskje forholde seg mer til en skriftlig normering og ikke så mye de eldre kulturbestemte normene. Det kan være noe av dette Torbjørn, fosterfaren til Herstein, mener når han sier til Herstein: «Þega þú, ef þú mátt, hvat sem í gerisk» (Hænsa-Þóris saga 1938, 25), (Ti om du kan, hva enn som skjer) (Hønse-Tores saga 2014, 215). Hvis de ikke bryr seg om det Odd har gjort, vil kanskje de skriftlige lovene kunne redde dem. Kanskje ville forfatteren si noe om hvordan høvdingene før kunne herje som de ville, og vise hvor uheldig det kunne slå ut? Uansett er dette et eksempel fra en fjern fortid for forfatteren, som kan illustrere hvor urettferdig en høvding kunne være. Herstein og mennene hans drar fra branntomta og prøver å overtale Gunnar på Gunnarstad til å gifte bort datteren sin, Turid, til Herstein. De forteller ikke om konflikten, men prøver i det skjulte å få med seg flere allierte. Gunnar mener han ikke kan avgjøre spørsmålet om giftermål alene, og vil spørre Turid, moren hennes og fosterfaren Tord Gjelle til råds. Etter Grágás har Gunnar eneretten til å gifte bort datteren sin og trenger ikke forhøre seg med andre, jf. Grágás, Festaþáttr kapittel 1. I Jónsbók er denne regelen endret, og Gunnar måtte forhørt seg med moren til Turid, jf. Jónsbók, Kvennagiftingar (bolken om bortgifting av kvinner) kapittel 1. Enten prøver Gunnar å kjøpe seg tid i den litt forhastede friersituasjonen, og tenker ikke på det juridiske, 3 37

eller så kan forfatteren ha sneket inn et hint om endringen i den nye lovboken her. I denne scenen ser det ut til at forfatteren mener det kunne vært en fordel om Gunnar hadde brukt litt mer tid og ikke latt seg overtale av Torkjell og Herstein så raskt. Det er ikke sikkert at dette trenger å ha noe med den juridiske forskjellen på de to lovene å gjøre, men forfatteren skriver heller ikke noe imot endringen. Etter at giftermålet er bestemt, forteller de fosterfaren Tord om brannen, og han føler seg lurt da han sa ja til å gifte bort Turid. Han er nå forpliktet til å støtte Herstein. Torvald mener i sagaen at det er en skam at det ikke er ordnet så Tore og Kjetil kunne inngå et forlik. I Grágás er forlik om straffbare handlinger noe som kan inngås ved voldgift, altså utenfor tinget. Etter Grágás, Þingskapaþáttr (bolken om tingordningen) kapittel 41, kan en utnevne andre menn til å avsi en voldgiftskjennelse om straffen i saken. Historikeren Jesse Byock hevder med utgangspunkt i sine studier av sagalitteratur at forlik gjennom voldgift var en vanlig måte å løse konflikter på. Grunnen mener han kan være at det fantes mange uskrevne normer om dette i samfunnet, og i tillegg at det var dyrt og strevsomt å fremme saker på tinget (Byock 1999, 48). Det kunne vært høvdingens oppgave å få i stand et forlik på denne måten for å bevare fred i området, og unngå en eskalerende konflikt som her (Jón Viðar Sigurðsson 2017, 72). Et annet sted i sagaen hvor forlik står sentralt, er når Torvald spør Kjetil hva han vil gjøre «fyrir lǫgmálsstaðinn» (Hænsa-Þóris saga 1938, 22), altså med den rettslige siden av saken. Torvald og Tore ønsker et forlik med Kjetil om hvilken straff han skal få. Kjetil har alt tilbudt erstatning for høyet, så det er kun den strafferettslige siden av saken de spør etter. Kjetil svarer at han ikke vil gjøre annet enn det Torvald «gerir ok einn skapir» (Hænsa-Þóris saga 1938, 22), (gjør og måtte stelle i stand) (Hønse-Tores saga 2014, 213). Hvis de har planer om et forlik, betyr det at Kjetil ikke har godtatt den eventuelle straffen, slik han må etter Grágás for å kunne bli dømt av en voldgiftsrett, jf. Grágás, Þingskapaþáttr kapittel 41. Torvald og Tore kommer dermed ingen vei med voldgift om de vil ha han straffet, og de bestemmer seg for å stevne Kjetil på tinget. 338

Under bryllupsfesten til Herstein og Turid lover Herstein: «at áðr alþingi er úti í sumar, skal ek hafa fullsekðat Arngrím goða eða sjálfdæmi ella» (Hænsa-Þóris saga 1938, 34), (at før Alltinget er over i sommer, skal jeg ha fått Arngrim gode dømt til fulle, eller selv ha fått selvdømme) (Hønse-Tores saga 2014, 219). Gunnar lover det samme for Torvald. Selvdømme omtales ikke direkte i Grágás, men etter juridisk terminologi betyr dette at det inngås et forlik ved at en av partene skal bestemme straffen til den andre. Dette ligner noe på voldgiftsrett, men forskjellen er at det kun er den ene parten som skal bestemme straffen til den andre, og ikke utvalgte voldgiftsdommere. Den aktuelle bestemmelsen er Grágás, Þingskapaþáttr kapittel 41, hvor en mann ved håndtrykk kan overlate til en annen at han skal bestemme straffen. Det er sannsynligvis dette Herstein sikter til, og han har trolig planer om å få Arngrim med på en slik forliksordning. Om dette ikke går, vil han stevne han på tinget. Herstein er søksmålsberettiget etter Grágás, Vígslóði kapittel 35, siden «Sonur manns er fyrst vígsakaraðili eftir föður sinn» (Sønnen er første saksøker i drapssaken etter faren sin). Gunnar lover at han skal få selvdømme eller søke Torvald fredløs. Her er det trolig snakk om at han skal støtte Herstein i saken, helt til Torvald er dømt. Gunnar kan ikke selv stevne Torvald, siden han ikke er søksmålsberettiget, jf. Grágás, Vígslóði kapittel 35. Også selvdømme er problematisk, siden Grágás, Þingskapaþáttr kapittel 41 viser til at den som kan bestemme straffen, er «hinn», som vil si den andre. Dette må være den andre parten i saken, og mest sannsynlig den samme som har søksmålsrett ved tinget. Likevel kan det tenkes at Gunnar har en rett til selvdømme, siden han er alliert med Herstein. Allianser var som nevnt viktig på denne tiden, og alle skulle støtte den som var blitt gjort urett mot. Det kan også være grunnen til at Herstein, Gunnar og Tord har fordelt hvem de skal få dømt i talene i bryllupet, siden de alle kjenner seg krenket. Det er likevel litt rart at Tore ikke nevnes i disse talene. Det kan ha noe å gjøre med at Tore skulle hevnes direkte om det gikk, og ikke stevnes på samme måte som de andre. Etter Grágás, Vígslóði kapittel 13 var bestemte former for hevn tillatt. Om en ble skadet, kunne en «hefna sára sinna» (hevne skadene 339

sine) før neste allting. Også de menn som er i allianse eller familie med den som er skadet eller drept, kan utføre hevn. Innen det første døgnet etter skaden eller drapet kan hvem som helst hevne seg på den skyldige. Dette viser at hevnen kunne være bred, men samtidig at den var satt i et komplisert system. At saken til slutt kom til Alltinget, hevder Byock var det som sluttet hevnrekken (Byock 2001, 206). Ofte kom de til et kompromiss, og de som ikke hadde fulgt reglene, ble dømt fredløse. I Jónsbók nevnes verken selvdømme eller voldgift. Det er heller ikke forbudt, så det kan tenkes at denne ordningen bestod lenge etter at Jónsbók ble vedtatt. Samtidig var blodhevn ikke tillatt etter Jónsbók, noe som var en stor nyvinning i loven. Kanskje var det da tryggere å ta saken til domstolen siden det gamle normsystemet var i endring. Samtidig kan Jónsbók være starten på forandringen av rettssystemet på Island. I tiden under Grágás kan det se ut som at forlik mellom partene var det viktigste å få til, og at en eventuell rettssak også hadde forlik som et underliggende mål. Ut fra sagalitteraturen kan det virke som målet i fristatstiden var å finne en løsning mellom partene, slik at de kunne leve sammen i samfunnet etterpå. Mange av disse løsningene kan se ganske uheldige ut i dag, men for å få slutt på en blodig konflikt med mange ledd av hevn kunne en rettssak med en løsning hvor begge partene ble hørt, være minst like nyttig som en dom fra en uavhengig dommer på tinget. «Ok lýkr þar Hænsa-Þóris sǫgu» – konklusjon Hovedtemaet for kapittelet har vært konflikten mellom Hønse-Tore og Blund-Kjetil, og hvordan vi kan se at den har sin bakgrunn i uenigheter om eiendomsretten til høy ved uår i avlinga. Med en gjennomgang av viktige juridiske spørsmål i sagaen viser jeg hvordan nye regler har vært en stor inspirasjon for forfatteren av sagaen. Gjennom dette har jeg videre diskutert om forfatteren av sagaen kan ha vist egne meninger, eller har prøvd å fremme det ei gruppe i samfunnet mener om nye regler og ny fordeling av makt. Til dette har jeg brukt en delvis juridisk metode for å finne fram og tolke reglene, og lese dem i sammenheng med handlingen i sagaen. 340

Konklusjonen min er at det er tydelig at forfatteren har hatt en politisk mening bak Hænsa-Þóris saga. Hovedspørsmålet om høykjøpet fra Tore kan være et eksempel på at forfatteren ønsket å vise at Jónsbók inneholdt en fornuftig regel om dette. Hadde den nye regelen i Jónsbók vært gjeldende på Kjetil og Tores tid, ville Kjetils og leilendingenes dyr blitt spart, og Tore hadde vært nødt til å gi fra seg det han etter lovens regnestykke ikke trengte. Forfatteren kan ha søkt å kommunisere et standpunkt om at individet ikke hadde de samme rettighetene mot storsamfunnet om det var krise, og at det ble nødvendig med et inngrep i eiendomsretten. Samtidig kan det tenkes at han ønsket å få fram hvor ille samfunnet hadde vært på 900-tallet, og sette det inn i en dagsaktuell kontekst med spørsmålet om høy. Likevel er det åpenbart hvem som er den gode og den onde i konflikten, og hvem som har retten på sin side etter Jónsbók. Hadde det vært den dårlig likte karakteren Tore som hadde opptrådt riktig etter Jónsbók, ville det vært mer nærliggende å forstå sagaen som en kritikk av bestemmelsen, men her er det den gode Kjetil som handler lovlydig. Det er ikke sikkert at det var enighet på Island om den nye regelen, og kanskje har forfatteren forsøkt å skape et bilde av konflikten. Samlet sett kan det virke som forfatteren av Hænsa-Þóris saga har forsøkt å vise fordeler ved Jónsbók. Han synes å ha iscenesatt flere situasjoner hvor bestemmelser fra lovboken ble satt på spissen. Gjennom dette ble det kanskje lettere for leserne å se for seg situasjoner som kunne bli regulert av de nye bestemmelsene. Uansett er sagaen et unikt eksempel på en forening mellom rett og litteratur. Forfatteren har tydelig hatt kunnskap om både retten og de gamle skikkene i samfunnet. Det er derfor sannsynlig at Hænsa-Þóris saga har vært et innlegg i den pågående politiske debatten på slutten av 1200-tallet om Jónsbók. I dag kan vi bruke sagaen til å se hva som opprørte folk i tiden da Jónsbók skulle vedtas, og forstå mer av rettskulturen på slutten av 1200-tallet.

341

Kilder og litteratur Primærmateriale

Trykte kilder Braastein, T. og Gustav Indrebø, overs. 1972. Soga om Hønse-Tore. Oslo: Det Norske Samlaget. Ebel, Uwe, overs. 1989. Hænsa-Þóris saga. Metelen: Verlag Dagmar Ebel. Einar Ól. Sveinsson, utg. [1954] 1971. Brennu-Njáls saga. Íslenzk fornrit 7. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag. Gunnar Karlsson m.fl, utg. 2001. Grágás. Reykjavík: Mál og menning. Guðrún Ása Grímsdóttir, utg. 1998. Árna saga biskups. I Biskupa sögur, bind 3. Íslenzk fornrit: 17. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag. Jakob Benediktsson, utg. Íslendingabók. 1968. I Íslendingabók – Landnámabók. Íslenzk fornrit: 1. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag. Már Jónsson utg. 2004. Jónsbók. 2004. Reykjavík: Háskólaútgáfan. Sandsmark, Gro-Tove, overs. 2014. Hønse-Tores saga. I Rikdom og makt, tro og kamp, bind V av Islendingesagaene: samtlige sagaer og førtini tætter, redigert av Jon Gunnar Jørgensen og Jan Ragnar Hagland, 205–225. Reykjavík: Saga Forlag. Sigurður Nordal og Guðni Jónsson, utg. 1938. Hænsa-Þóris saga. I Borg firðinga sögur. Íslenzk fornrit 3. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag. Taranger, Absalon, overs. 1962. Magnus Lagabøtes Landslov. 3. opplag, Oslo: Universitetsforlaget.

342

Sekundærlitteratur

Andersson, Theodore M. 1964. The Problem of Icelandic Saga Origins. New Haven og London: Yale University Press. Berger, Alan J. 1976. «Old Law, New Law, and Hænsa-Þóris saga.» Scripta Islandica 27: 3–12. Björn Sigfússon. 1962. «Staða Hænsa-Þoris sögu í réttarþróun 13. aldar». Saga 62: 347–370. Reykjavik: Timarit Sögufélags. Byock, Jesse L. 2001. Viking Age Iceland. London: Penguin Books. Clover, Carol J. 1982. The Medieval Saga. Ithaca, NY: Cornell University Press. Dennis, Andrew, Peter Foote og Richard Perkins. 1980. Grágás. Laws of Early Iceland, bind 1. Winnipeg: University of Manitoba Press. Gísli Sigurðsson. 2004. The Medieval Icelandic Saga and Oral Tradition. Oversatt av Nicholas Jones. Cambridge, MA: Harvard University Press. Gunnar Karlsson. 2000. Iceland’s 1100 Years: The History of a Marginal Society. London: Hurst & Company. Helgi Þorláksson. 1992. «Social Ideas and the Concept of Profit.» I From Sagas to Society, redigert av Gísli Pálsson, 231–245. Enfield Lock: Hisarlik Press. Heusler, Andreas. 1913. Zwei Isländergeschichten – die Hønsa-Þores und die Banda manna saga. Berlin: Weidenmannsche Buchhandlung. Jón Viðar Sigurðsson. 2017. Skandinavia i vikingtiden. Oslo: Pax forlag. Jørgensen, Michael Riber. 2010. «Constructing History: The Use of the Past as a Model for the Present in the Icelandic Sagas». Collegium medievale 23: 5–32. Liestøl, Aslak. 1975. «Forord». I Njålssoga, 7–8. Oslo: Det Norske Samlaget. Magnús Már Lárusson. 1962. «Jónsbók.» I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 7, 612-617. Oslo: Gyldendal. Miller, William Ian. 1990. Bloodtaking and Peacemaking. Feud, Law and Society in Saga Iceland. Chicago: The University of Chicago Press. Mitchell, Stephen A. 2011. Witchcraft and Magic in the Nordic Middle Ages. Pennsylvania: University of Pennsylvania Press. Mundal, Else. 2013. «Sagalitteraturen». I Handbok i norrøn filologi, redigert av Odd Einar Haugen, 418–462. Oslo: Fagbokforlaget. Mundt, Marina. 1972. «Innleiing». I Soga om Hønse-Tore, 7–17. Oslo: Det Norske Samlaget. Nakrem, Johanne Fjesme. 2016. «Hvat villtu þá gera fyrir lǫgmálsstaðinn?» Mastersoppgave, Universitetet i Oslo. Lest 16. juni 2020. http://urn.nb.no/ URN:NBN:no-57349.

343

Sekundærlitteratur

Norseng, Per G. 2000. «Hønse-Tore en gang til: Synet på profittmotivert handel i de islandske sagaene.» I Holmgang. Om førmoderne samfunn. Festskrift til Kåre Lunden, redigert av Anne Eidsfeldt mfl., 161–187. Oslo: Historisk institutt, Universitetet i Oslo. Ólafur Lárusson. 1960. Lov og ting. Oversatt av Knut Helle. Oslo: Universitetsforlaget. ONP = Ordbog over det norrøne prosasprog: registre. 1989. København: Den Arnamagnæanske Kommission. Ordower, Henry. 1991. «Exploring the Literary Function of Law and Litigation in Njal’s Saga.» Cardozo studies in law and literature 41: 41–61. Schulman, Jana K. 2010. «Introduction». I Jónsbók, the Laws of Later Iceland, xi–xxxii. Saarbrücken: AQ-Verlag. Sigurður Líndal. 1982. «Lögfesting Jónsbókar 1281». Tímarit lögfræðinga 32 (4): 182–195. Sigurður Nordal. 1938. «Hænsa-Þóris saga». I Borgfirðinga sǫgur, VII–XXXVIII. Íslenzk fornrit 3. Reykjavík: Hið íslenzka fornritafélag, Simonsen, Karen-Margrethe, Porsdam, Helle og Skov Nielsen, Henrik, red. 2007. Lov og litteratur. Århus: Aarhus Universitetsforlag. Strömbäck, Dag. 1928. «Att helga land.» I Festskrift tillägnad Axel Hägerström den 6 september 1928 av filosofiska och juridiska föreningarna i Uppsala, 198–220. Uppsala: Almqvist & Wiksells Boktryckeri. Sunde, Jørn Øyrehagen. 2005. Speculum legale – Rettsspegelen. Bergen: Fagbokforlaget. Turville-Petre, Gabriel. 1964. «Dream Symbols in Old Icelandic Literature.» I Festschrift Walter Baetke: dargebracht zu seinem 80. Geburtstag am 28. März 1964, redigert av Kurt Rudolph, Rolf Heller og Ernst Walter, 343–354. Weimar: Hermann Böhlaus Nachfolger.

344

Forfatterpresentasjoner

Bo Alexander Granbo Master i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Utdannet jurist og arkeolog, med masterprosjekt ved Landslovsprosjektet 2014–2024 (nå kalt Magnus Lagabøters landslov og bylov). Bidraget er en omarbeidet versjon av masteroppgaven «Nauðsyn i Magnus Lagabøters Landslov: En studie av rimelighet som rettferdighetsideal i 1200-tallets rettskultur» (2019). Brage Thunestvedt Hatløy Master i rettsvitskap og stipendiat ved Det juridiske fakultetet, Universitetet i Bergen. Skriv doktorgradsavhandling om utviklingar i formueretten i norsk mellomalder, med vekt på Magnus Lagabøtes landslov av 1274. Utvalde publikasjonar: «Komparativ mellomalderrett: Eit døme på rettshistorisk komparativ metode» i Fordom og forventning: Ei handbok i rettshistorisk metode (red. Jørn Øyrehagen Sunde, 2019) og «Dei første jusstudentane i Bergen» i Rett i vest: Festskrift til 50-årsjubileet for jurist-utdanningen ved Universitetet i Bergen (red. Johan Giertsen mfl., 2019). Anna Catharina Horn Ph.d. i norrøn filologi ved Göteborgs universitet. Er for tiden forsker ved programmet Modes of Modification. Variance and Change in Medieval Manuscript Culture ved Universitetet i Oslo, med middel alderens administrative og juridiske tekster som hovedområde. Hun disputerte i 2016 med avhandlingen: Lov og tekst i middelalderen. Produksjon og resepsjon av Magnus Lagabøtes landslov. Utvalgte pulikasjoner: «The Scribe and his Exemplars: A Comparative Study of Four Manuscripts by Thorgerus Haquini» (Studia Neophilologia 86, 2014), «Lovrevisjonene til Magnus Håkonsson Lagabøte. En historiografisk undersøkelse» (Maal og Minne 2018/2).

Else Mundal Professor emerita i norrøn filologi ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium, Universitetet i Bergen, har publisert arbeid om norrøn litteratur, språk og kulturhistorie. Innanfor norrøn kulturhistorie har kvinnehistorie vore eit sentralt forskingsfelt. Av arbeid som byggjer på lover frå norrøn tid, kan nemnast: «Barneutbering», Norskrift 56 (1987), «Kvinner som vitne i norske og islandske lover i mellomalderen», i Sagnaþing helgað Jónasi Kristjánssyni sjötugum 10.arríl 1994 (1994), «‘svá kona sem karlmaðr.’ Women in Old Norse Society», i Nordic Middle Ages – Artefacts, Landscapes and Society. Essays in Honour of Ingvild Øye on her 70th Birthday (red. Irene Baug, Janicke Larsen og Sigrid Samset Mygland, 2015). Johanne Fjesme Nakrem Master i rettsvitenskap og bachelor i nordisk språk og litteratur med norrønt og islandsk som spesialområde. Jobber for tiden som dommerfullmektig i Vest-Telemark tingrett. Publikasjoner: «‘Hvat villtu þá gera fyrir lǫgmálsstaðinn?’ En juridisk lesning av Hønse-Tores saga» (Masteroppgave 2016. Universitetet i Oslo). Ole-Albert Rønning Nordby Ph.d. i historie, Universitetet i Oslo. Har arbeidet med kunnskapshistorie og norsk rettshistorie i middelalderen. Disputerte i 2019 på avhandlingen «The judicial oath in medieval Norway: compurgation, community and knowledge in the thirteenth century» (Universitetet i Oslo), om rettslig edsavleggelse i Norge i middelalderen. Utvalgte publikasjoner: «The Self in Legal Procedure», i The Theory and Method of the Self (red. Stefka Eriksen mfl., 2020); «The Politics of Exile», i Nordic Elites in Transformation 2 (red. Kim Esmark mfl., 2020); Donations, Inheritance and

345

Forfatterpresentasjoner

Property in the Nordic and Western World from Late Antiquity until Today (red. sammen med Helle Møller Sigh og Helle Vogt, 2017). Karen Arup Seip Ph.d. i historie fra Universitetet i Oslo. Forskningsbibliotekar ved Nasjonal biblioteket. Arbeider med privatarkiv, med vekt på tidligmoderne tid. Disputerte i 2016 med avhandlingen «…inghen Riddher Eller God Mand Skal Haffue Mer End Try Par Kledher Aff Silke…». Adelig sosialt demonstrativt forbruk i 1500-tallets Danmark-Norge. Utvalgte publikasjoner: «Luksusvarer fra nord: etterspørsel etter pels og levende dyr på 1500-tallet» i Kompassrosen (red. Benedicte Briså og Bente Lavold, 2009), «Etter å ha drukket tett og danset nok, slo vi til slutt apotekerens vinduer i stykker» i Den rianske vending (red. Erik Opsahl mfl., 2015).

sammen med Bjørg Dale Spørck (Edda 2013/4); «Camilla Colletts notater til en ‘Levnetsbeskrivelse’», sammen med Tone Modalsli (Edda 2017/3); og diverse utgivelser i Nasjonalbibliotekets elektroniske serie NB kilder (http://urn. nb.no/URN:NBN:no-57817).

Jørn Øyrehagen Sunde Dr.juris, professor ved Institutt for offentleg rett, Universitetet i Oslo, forskar ved Museet Baroniet Rosendal og Nasjonalbiblioteket. Arbeider særleg innanfor fagfelta rettshistorie og komparativ rett. Leiar ulike prosjekt om Landslova av 1274, er medleiar på Politirettshistorieprosjektet 1689–2019, og leiar Forskargruppa for Rett, samfunn og historisk endring. Har redigert 12 bøker og sjølv skrive Speculum legale – rettsspegelen (2005), Den juridiske komedien (2007) og Høgsteretts historie 1965–2015 (2015). Mette Refslund Witting Cand.philol. i nordisk språk og litteratur. Forskningsbiblio tekar ved Nasjonalbibliotekets seksjon for sjeldne bøker og privatarkiv med særlig ansvar for 1800-tallets forfattere. Har utgitt brev og upubliserte manuskripter av Camilla Collett: «Camilla Colletts brev til Amalie Skram»,

346

Skriftserien Nota bene

Skriftserien Nota bene er Nasjonalbibliotekets egen formidlingskanal både for forskningsresultater som bygger på samlingen i biblioteket og for forskning med relevans for denne samlingen. Alle manuskripter blir fagfellevurdert. Nota bene har en vid tematisk profil. For å speile den fulle bredden av samlingen, vil publikasjonene kunne ta utgangspunkt i for eksempel håndskrifter, trykte kilder, film, musikk, bilder, kringkasting og digitale medier. Vi gir ut både monografier, kildedekritiske utgaver og artikkelsamlinger.

Nota bene 1 Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket | Marianne Takle | 2009 Nota bene 2 The Archive in Motion. New Conceptions of the Archive in Contemporary Thought and New Media Practices | Eivind Røssaak (red.) | 2009 Nota bene 3 Axel Charlot Drolsum. Brev 1875–1926 | Bjørg Dale Spørck | 2011 Nota bene 4 Opplysning, vitenskap og nasjon. Bidrag til norsk bibliotekhistorie | Ruth Hemstad (red.) | 2011 Nota bene 5 Latin Manuscripts of Medieval Norway. Studies in Memory of Lilli Gjerløw | Espen Karlsen (red.) | 2013 Nota bene 6 Den engasjerte kosmopolitt. Nye Bjørnson-studier | Liv Bliksrud, Giuliano D’Amico, Marius Wulfsberg og Arnfinn Åslund (red.) | 2013 Nota bene 7 Naturen og eventyret. Dokumentarfilmskaperen Per Høst | Gunnar Iversen | 2014 Nota bene 8 Å bli en stemme. Nye studier i Camilla Colletts forfatterskap | Trond Haugen (red.) | 2014 Nota bene 9 Propagandakrig. Kampen om Norge i Norden og Europa 1812–1814 | Ruth Hemstad | 2014 Nota bene 10 Small Country, Long Journeys. Norwegian Expedition Films | Eirik Frisvold Hanssen and Maria Fosheim Lund (red.) | 2017

3 47

Litteratur Skriftserien Nota bene

Nota bene 11 Reformasjonstidens religiøse bokkultur cirka 1400–1700: tekst, visualitet og materialitet | Bente Lavold og John Ødemark (red.) | 2017 Nota bene 12 I dørtrekken fra Europa. Festskrift til Knut Sprauten. I anledning 70-årsdagen 22. juni 2018 | Ola Alsvik, Hans P. Hosar og Marianne Wiig (red.) | 2018 Nota bene 13 Litterære verdensborgere. Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519–1850 | Aasta M.B. Bjørkøy | Ruth Hemstad | Aina Nøding og Anne Birgitte Rønning (red.) | 2019 Nota bene 14 Lov og lovgivning i middelalderen. Nye studier av Magnus Lagabøtes landslov Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip (red.) | 2020

348

© Nasjonalbiblioteket, Oslo 2020 ISBN 978-82-7965-461-2 (trykt) ISBN 978-82-7965-462-9 (e-bok) ISSN 1891-4829 (trykt) ISSN 2535-4337 (e-bok) Design: Superultraplus Designstudio, www.superultraplus.com Trykk: Erik Tanche Nilssen AS Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Den gamle lovboken fra middelalderen ligger foran oss som et vakkert vitnesbyrd om tidligere tiders bruk og forståelse av lov og rett, av formidling og lærdom. Mange har arbeidet med og forholdt seg til lovboken og dens innhold: lovgiveren og hans rådgivere som har utformet lovens bokstav, skriveren som møysommelig har skrevet ned teksten side for side, lagmenn og dommere som har lest, tolket og dømt forbrytere, og samfunnet og det kollektive minnet som har tilpasset seg nye normer og nye krav. Vi må heller ikke glemme samleren, som idet loven ble erstattet av nye, trykte lovbøker, har grepet tak i den gamle og sikret dens overlevelse frem til vår tid.

NOTA B E N E

innført i samfunnet. Filologer, historikere og rettshistorikere er blant tekst, visualitet og materialitet dem som har søkt ny kunnskap om denne loven som fikk slik stor betydning for datidens mennesker og samfunn. Skriftserien Nota bene er Nasjonalbibliotekets egen formidlingskanal Bente Lavold og både for forskningsresultater som bygger på samlingen i biblioteket, John Ødemark (red.) og for forskning med relevans for denne samlingen. Alle manuskripter blir fagfellevurdert. Nota bene har en vid tematisk profil. For å speile den fulle bredden av samlingen, vil publikasjonene kunne ta utgangspunkt i for eksempel håndskrifter, trykte kilder, film, musikk, bilder, kringkasting og digitale medier. Vi gir ut både monografier, kildekritiske utgaver og artikkelsamlinger.

11 I S B N : 9 7 8 - 8 2 -7 9 6 5 - 4 6 1 - 2

788279

654612

NASJONALBIBLIOTEKETS SKRIFTSERIE

Reformasjonstidens religiøse Det er snart 750 år siden Magnus Lagabøte utformet teksten som ble gjeldende lov i over 400 år. Landsloven fra 1274 er i denne antologien bokkultur i sentrum for en rekke nye studier fra de mange perspektivene og de cirka 1400–1700: mange rollene som har vært involvert da loven ble utarbeidet og