Språk i arkivet by Nasjonalbiblioteket

NOTA B E N E

Språk i arkivet Historier om hvordan språk reflekterer

Johanne Ostad og Elise Kleivane (red.)

NASJONALBIBLIOTEKETS SKRIFTSERIE

samfunnet

Språk i arkivet

Språk i arkivet Historier om hvordan språk reflekterer samfunnet

Johanne Ostad og Elise Kleivane (red.)

N A S J O N A L B I B L I O T E K E T, O s l o 2 0 2 1

Innhold

Forord

Elise Kleivane og Johanne Ostad

DEL 1: SPRÅK OG SAMFUNN GJENNOM HISTORIEN

1. Innledning. Språk i arkivet

109

Arne Bugge Amundsen

6. Den norske nasjonen og demokratiet under press – «jøden» som internasjonalismens hærfører i den norske dags- og vittighetspressen 1905–1924

Ane Ohrvik

5. Svarteboken fra Borge 1732. En kritisk lesning

Anna Catharina Horn

4. Hemmelig kunnskap: kryptering i norske svartebøker

Elise Kleivane

3. Form og formål: Landsloven som brobygger i norsk historie

Elise Kleivane og Johanne Ostad

2. Skrift og språk i mellomalderen. Ms.8° 102, Kvikne-psalteret

134

Lars Bjørndal-Lien

7. Høyreekstrem bruk av historiske symboler: Runer i propaganda fra 1930 til i dag

Karoline Kjesrud

DEL 2: NORSKE SPRÅKPIONERER

Just Knud Qvigstads pitesamiske ordliste

Olve Utne

Språkforskeren Carl Johan Sverdrup Marstrander som keltolog – særlig irskfilolog

Jan Erik Rekdal

151

178

205

10.

Slavisten Olaf Broch og kampen for det liberale Russland

Kari Aga Myklebost

11.

Språkforsker og misjonær Paul Olaf Bodding: en selvmotsigelse?

Erik Andvik

12.

Historien om Ragnhild Kåta – hva kildene forteller

Eli Raanes og Johanne Ostad

Bidragsytere

301

Skriftserien Nota bene

302

224

251

279

Forord

Elise Kleivane og Johanne Ostad

Interessen for språk er stor: Bøker om språk topper salgslistene, avise nes språkspalter er populære, firma som bytter navn, blir gjenstand for omfattende offentlige diskusjoner. Samtidig vokser behovet for kunn skap om språk og språkbruk. For språk er identitet. Språk er politikk. Og alle beslutninger som berører språket – det være seg på det indivi duelle plan eller i samfunnet generelt – kan ha store konsekvenser. I denne boken presenterer vi bidrag fra forskere fra forskjellige fagdisipliner som har undersøkt ulike aspekter ved språkhistorien, i og utenfor Norge. Bidragene dekker både diakrone og synkrone perspek tiver, ulike språklige modaliteter og forskning på språk i andre land. Mange av kapitlene springer ut av bidrag som ble presentert i forbin delse med en seminarrekke ved Nasjonalbiblioteket i 2018 om «Språk i arkivet». Forfatterne i denne boken har i all hovedsak tatt utgangspunkt i ori ginalkilder som befinner seg i Nasjonalbibliotekets samling. Hvert kapittel gir ny innsikt i aktuelle temaer, og samlet gir boken oss viktig kunnskap om ulike sider ved det norske samfunnet gjennom tusen år. Samtidig synliggjør bidragene viktigheten av å gå til de originale kil dene i forskningen – til å finne språk i arkivet. 8

Takk til bilderedaktør Sofie Steensnæs Engedal, og til alle bidragsytere, fagfeller og andre gode kolleger og hjelpere som har gjort denne publi kasjonen mulig. En særlig takk til Karen Arup Seip for enestående faglig og praktisk hjelp. Oslo, 14. april 2021

DEL 1: SPR ÅK OG SAM FU N N G J E N NOM H ISTOR IE N

1. Innledning. Språk i arkivet

Elise Kleivane og Johanne Ostad

Språket spiller en avgjørende rolle i alle menneskers liv. Vi trenger språk til å gjøre oss forstått, og til å forstå menneskene og verdenen som omgir oss. Språket er også uløselig knyttet opp mot vår egen identitet; det er dialekten som gir oss stedstilhørighet, sosiolekten som gir oss gruppetilhørighet, og det er ord og uttrykk som er unike for vår egen kultur og historie. I ethvert samfunn har dermed språket og bruken av dette stor betydning. Språket kan være det som binder oss sammen i et større fellesskap, men det kan også være et element i makt utøvelse og et symbol på utenforskap. Hvem har tilgang på hvilken informasjon? Hvem hindres i å bruke morsmålet sitt? Hvem sitt språk brukes i religionsutøvelsen, i forvaltningen, i skolen? Språkbruk reflek terer samfunnet vi lever i, hvordan det var før, og hvordan det er nå. Det er avgjørende å forstå hvordan språk brukes, og hvilke kon sekvenser det kan ha. I vårt skriftpregede samfunn er forståelsen av og evnen til å bruke språk i skrift essensiell for at man skal kunne ta effek tivt del i samfunnet – det handler om å ha tilgang til demokratiske prosesser. Da spiller det en rolle hvilket språk som blir brukt i den skriftlige kommunikasjonen, og dessuten hvilket språk som blir brukt i muntlig kommunikasjon i for eksempel administrasjon eller utdanning. Forskning på språk, både i et synkront og diakront perspektiv, gir oss innsikt i hvordan språk kan fungere som verktøy for både eksklusjon og inklusjon, maktutøvelse og forståelse. 12

I Nasjonalbibliotekets samling finnes det dokumenter på språk fra alle verdenshjørner, eksempler på språk som er nesten utdødd, og arkiver etter modige forskere som reiste ut i verden i en tid da dette fortsatt var uvanlig. Hvert dokument og arkiv er unikt og representerer personer eller fenomener som på ulikt vis har satt spor etter seg i lan dets historie. Samtidig forteller arkivene mye om norsk historie og språkets rolle i den, og de er en rik kilde for forskere som interesserer seg for språk og språkhistorie. Arkivenes egenverdi Arkiv defineres tørt i SNL som «et lokale der det blir oppbevart arkiv dokumenter».1 Dette stemmer også for Nasjonalbiblioteket, som opp bevarer en stor mengde privatarkiver. En del av disse var tidligere kjent som Håndskriftsamlingen. I arkivet finnes det en enorm mengde arkivdokumenter, i lokaler som er sikret både mot innbrudd og mot klimatiske påkjenninger. I denne antologien brukes imidlertid begrepet arkiv om materia let selv, ikke om det fysiske rommet. Sue McKemmish beskriver dette som «[…] documents made or received and accumulated by a person or organisation in the course of the conduct of affairs and preserved because of their continuing value» (McKemmish 1993, 2). Arkiv refere rer altså heretter til arkivdokumentene (arkivalia)2 som er samlet i Nasjonalbiblioteket. Men hva består denne samlingen med arkivdokumenter av? I første rekke omfatter den personarkiver, altså arkiver etter enkeltperso ner, og samlingen er nok mest kjent for sine historiske forfatterarkiver: Wergeland, Collett, Ibsen, Bjørnson, Undset … Hyllemeter på hylle meter med håndskrevne manuskripter, brev, dagbøker, tegninger og fotografier – og i noen tilfeller også gjenstander – som har tilhørt for fatterne. Dette er viktig materiale som gir oss innsikt i «det åndelige

https://snl.no/arkiv

En grundigere diskusjon av arkivbegrepet er å finne i Røssaak (2010) og Lundemo (2010).

presisjonsarbeidet» (Flugsrud 1986). I utkast etter utkast kan vi følge forfatterens prosess mot et ferdig verk. Dette beskriver også den østerrikske forfatteren Stefan Zweig i sin selvbiografi Verden av i går (Zweig [1948] 2014). Han eide selv en større manuskriptsamling og lot seg tydelig fascinere av det manus kriptene kan fortelle. [En kunstner] er aldri eller nesten aldri i stand til å forklare ekstasens øyeblikk, da ordene føyde seg sammen til en strofe, eller de enkelte toner til en melodi, som siden klang videre gjennom århundrer. Det eneste som kan gi en svak anelse om denne ufattelige skapelsesprosess, er de hånd skrevne bladene, framfor alt de famlende førsteutkast, som ennå ikke er ferdig til trykk og er oversådd med rettelser. Ut av dem krystalliserer litt etter litt den endelige form seg (Zweig [1948] 2014, 359).3

Og nettopp dette er den ubetalelige verdien av slike manuskripter. De kan gi innsikt i hvordan en forfatter har arbeidet, og hvordan et verk har endret karakter. Et kjent eksempel på dette er Henrik Ibsens Et dukkehjem, som i eldre utkast i Nasjonalbibliotekets samling (Ms.4° 1113:f) har en annen avslutning enn det som til slutt skulle bli et av tea terverdenens mest kjente sceneøyeblikk: Nora forlater Helmer og slår døren igjen etter seg når hun går (Ibsen 2008, Svatun 2006, 42 ff.). Lyriker og universitetsbibliotekar Philip Larkin kaller dette «the meaningful value», men viser også til det han kaller «the magical value», nemlig verdien av å faktisk holde et dokument i hendene som en kjent kunstner selv har holdt i (se Foster 2014). Alle som jobber i eller har besøkt et arkiv, har nok følt på denne magien i møte med et vakkert gammelt manuskript eller et brev fra fortiden.4 Utover dette har arkivene en enorm historisk verdi, og de utgjør noen av de viktigste kildene som vi bygger historien og historiene på

3 Das einzige, was eine leise Ahnung dieses unfassbaren Schöpfungsprozesses gewähren kann, sind die handschriftlichen Blätter und insbesondere die noch nicht für den Druck bestimmten, die mit Korrekturen übersäten, noch ungewissen ersten Entwürfe, aus denen sich dann erst allmählich die künftige gültige Form kristallisiert (Zweig 1944). 4 En videre drøfting av ulike typer verdier av privatarkiver er å finne i Lange og Mangset (2001, 78).

(Røsjø et al. 2007). Brev og dagbøker er gode eksempler på arkivalia som gjenspeiler en verden og et samfunn som ikke lenger finnes, og som kan gi oss ny innsikt og nye perspektiver på historien. Arkivene og det de representerer, er en del av vår kulturarv, og ifølge McKemmish er de «a source for our understanding and identification of ourselves, our organisations and our society» (McKemmish 1993, 7–8). Samtidig er det svært viktig å sette informasjonen man finner i riktig kontekst, og vite hva man faktisk kan si ut fra de kildene som eksisterer. Toneangivende samfunnsgrupper blir lett overrepresentert (Lange og Ødegaard 2001, 30). Et arkiv representerer dessuten alltid et utvalg. Det finnes vel knapt noe personarkiv der ikke arkivskaperen selv, etterkommerne eller arkivaren har fjernet noe. Dette kan være fordi man har ansett materialet som uviktig (ibid.), eller fordi man av ulike grunner bevisst ønsket å skjule en side av personen eller historien. En viktig side av historien er dermed også det som ikke finnes i arkivet. Hvilket materiale finnes ikke? Og hvilke personer er ikke representert? Et kjent sitat i arkivverdenen lyder «Quod non est in actis, non est in mundo», og det oversettes ofte med at «Det som ikke finnes i arkivene, finnes ikke i verden» (ibid.). Derfor er det viktig at Nasjonal bibliotekets samling inneholder arkivalia etter personer fra alle sam funnslag og grupper, inkludert urfolk, nasjonale minoriteter og nyere minoritetsgrupper. Arkivene som tas inn, er i første rekke personarkiver etter opp havspersoner av nasjonal betydning innenfor kulturfeltet. Forskerarki vene utgjør også en stor del av tilveksten, det vil si nye arkiver som kommer inn i samlingen. Men også tilsynelatende mindre spektaku lære arkivalia som matoppskrifter, regnskapsbøker eller brev fra ukjente personer sier noe om samfunnet disse kulturpersonene levde i, og øker dermed forståelsen av både tidsperiode og personer. Ett eksempel er arkivet etter Hallvard Bergh (Ms.fol. 4648), der det befinner seg en rekke tiggerbrev fra norske bønder og arbeidere. De forteller til dels i detalj om hvorfor de trenger penger, og disse beskrivelsene gir et svært godt innblikk i livet på landet i Norge cirka anno 1900. I mange tilfeller kan interessen for informasjonsinnholdet i arki vet til og med være større enn interessen for arkivskaperen selv. Dette 15

betyr naturligvis ikke at arkivskaperne i seg selv er uinteressante, men at den allmenne interessen for arkivet i større grad dreier seg om deres faglige arbeid enn om dem som privatpersoner. Bevaringsverdien øker dersom det er snakk om materiale det ellers er mangel på, noe som kan skyldes alt fra dårlige arkivrutiner til krigshandlinger (Lange og Mangset 2001, 95). Arkiver med nedtegnelser om og på ulike språk er et godt eksempel på dette: I Nasjonalbibliotekets samling befinner det seg språkdokumentasjon fra språk i områder der ingen språkforsker lenger har tilgang, som fra deler av Kashmir, for eksempel i arkivet fra Ruth Laila Schmidt (Ms.fol. 4679). Og i arkivet etter Georg Morgen stierne (Ms.fol. 4201) befinner det seg skriftlige eksempler på språk fra Afghanistan, der tilsvarende språkdokumentasjon i landet selv i all hovedsak er forsvunnet – nettopp i forbindelse med krigshandlinger. Dette er bare noen eksempler på dyrebar dokumentasjon som befinner seg i arkivene i Nasjonalbiblioteket. Arbeidet med denne type arkiver krever økt bevissthet og kunn skap om kulturen det representerer. Dette er særlig viktig i formidlin gen av materialet og hvilken kontekst det presenteres i. De siste årene har vi sett en økende erkjennelse av dette, og det utvikles planer og resolusjoner på flere områder.5 Men det gjenstår fortsatt mye. Håndskriftsamlingen i Nasjonalbiblioteket Håndskriftsamlingen kan føre sin historie tilbake til 1786, da kansel liråd Halvor Andersen testamenterte en stor samling av bøker og manuskripter til et fremtidig norsk universitet (Flugsrud 1986). Uni versitetet ble opprettet nøyaktig 25 år senere som Det Kongelige Frederiks Universitet, og siden den tid ble universitetsbibliotekets manuskriptsamling utvidet gjennom gaver og kjøp. I 1999 ble biblio teket delt: Det som nå er Universitetsbiblioteket, flyttet til Blindern, mens det som nå er Nasjonalbiblioteket, ble værende i lokalene på Solli plass i Oslo (Takle 2009, 11).

Se for eksempel «Tandanya – Adelaide Declaration».

Mens innholdet i samlingen av håndskrifter tidligere kunne betegnes som noe fragmentarisk og tilfeldig (Flugsrud 1986), er det i nyere tid kommet tydelige mandater og retningslinjer for aksesjoner (akkvisisjoner) – altså hva man skal sørge for å få inn i samlingen. Nasjonalbiblioteket prioriterer privatarkiver etter opphavspersoner av nasjonal betydning innenfor kulturfeltet. Dette omfatter også et særlig ansvar for arkiver innenfor film og musikk. Et annet sentralt arkiv organ, Arkivverket, har hovedansvar for offentlige arkiver. Herunder har Riksarkivet ansvar for arkiver etter sentrale statlige organer,6 mens resten av arkivverket, bestående av åtte statsarkiv, Samisk arkiv og Norsk helsearkiv,7 har egne mandater for det de skal samle inn. Utover dette finnes det en rekke spesialsamlinger over hele landet (Lange og Ødegaard 2001, 37 ff.) Språkarkivene – en unik kilde til historisk forståelse I dag består privatarkivsamlingen ved Nasjonalbiblioteket av tusenvis av arkiver fordelt på ca. 4500 hyllemeter. Herunder finnes også flere store institusjonsarkiver etter forlag, foreninger og teatre m.m. Noen arkiver brukes igjen og igjen, mens andre er helt ukjente. Et godt verk tøy for å finne frem til det man er interessert i, er bruk av emneordene i Hanske,8 der man ut fra en tematisk inndeling kan søke på emner som adel, dagbøker, kvinnesak – eller språk. Emneordet språk er satt på så ulike arkiver som på enkeltdoku menter som helt eller delvis er skrevet på et annet språk enn norsk, på omfattende arkiver etter språkforskere og på arkiver etter etnologer, antropologer og misjonærer som har samlet språkprøver fra landene de har oppholdt seg i. Disse omtales dermed som språkarkiver. Det er nå gjort en jobb med å kategorisere de ulike arkivene enda bedre. Samiske dokumenter finner man for eksempel nå under

https://www.arkivverket.no/om-oss/besok-oss/riksarkivet-og-statsarkivet-i-oslo

https://www.arkivverket.no/om-oss/hva-er-arkivverket/historikk

8 H anske er Nasjonalbibliotekets digitale katalog over privatarkiv og musikkmanuskripter. www.nb.no/hanske

emneordene språk, samiske språk og urfolksspråk. Samtidig digitali seres stadig nye arkiver og arkivdokumenter, slik at disse kildene til (språk)historien i Norge blir tilgjengelige for flest mulig. Språkarkivene er en unik kilde til historisk forståelse. De vitner om møter mellom språk og kulturer opp igjennom tidene, de gir inn sikt i fortidens maktstrukturer og verdisyn, og de dokumenterer språk som for mange ellers hadde forblitt ukjent. I denne antologien vil alle disse perspektivene belyses. Den første delen handler nettopp om hvordan arkiver eller arkivdokumenter kan fortelle noe om historien ut fra hvilke språk som er brukt, og hvordan de er brukt. Med språk mener vi her ikke bare nasjonalspråk, talespråk og skriftspråk, men også ulike stilnivåer, symbolbruk og det som sies mellom linjene. Kapitlene i denne første delen presenteres kronologisk og skaper til sammen et større bilde som gjenspeiler ulike sider ved utviklingen av det norske samfunnet gjen nom nærmere tusen år. Og på samme måte som arkivdokumentene er ulike, presenteres historiene på ulikt vis: En enkel runeinnskrift fra middelalderen kan fortelle like mye om samfunnet vårt som en samlet gjennomgang av flere årganger med avisartikler. I den andre delen presenterer vi et knippe norske språkpionerer som hver og én har viet store deler av livet til språkvitenskapen, om enn på svært ulikt vis. De fleste arkivene fra denne andre delen ble skapt omtrent i samme tidsperiode, og det er ikke tilfeldig: På slutten av 1800-tallet var norske fagfolk helt i front innenfor språkforskningen (Collett i Nickelsen, 2012). De inspirerte påfølgende generasjoner for skere. Dessuten var norske forskere tidlig ute med å oppsøke de frem ste miljøene og lærestedene i utlandet, noe som ifølge Collett (ibid.) er en viktig del av forklaringen. Språkpionerene som omtales i denne antologien, er gode eksempler på nettopp dette. Del 1: Språk og samfunn gjennom historien Den norske språkhistorien i skrift starter med runeinnskrifter med urnordisk språk på 100-tallet e.Kr. Dette var språket til menneskene som levde i de sørlige delene av Skandinavia og et stykke ned i det som er dagens Nord-Tyskland. De levde utenfor Romerrikets grenser, men 18

av det arkeologiske materialet kan vi se at de likevel var i kontakt med romerne og de folkene som var innlemmet i Romerriket, gjennom blant annet handel og som soldater/krigere. Disse «skandinavene» hadde etablert mer eller mindre permanente bosetninger i områder med godt jordbruksland, og de drev jordbruk og dyrehold. Og de hadde skrift. På slutten av folkevandringstiden, rundt år 700, har det urnordiske språket utviklet seg til norrønt, og også runeskriften gjen nomgår endringer. Norrønt er språket som snakkes i Norge i viking tiden og middelalderen, og som i senmiddelalderen, altså fra 1400-tallet og fremover, utvikler seg til moderne norsk. I middelalderen førte kontakt med hanseatene til en rekke nyord i språket, og parallelt med dette var latin etter kristningen av Norge et viktig fremmedspråk. Med kristningen kom også bokstavskriften til Norge, og med den både nye typer skriftlige tekster og ny skriftteknologi, der det kanskje viktigste var boken. Gjennom hele middelalderen skriver man med både runer og bokstaver i Norge. Et helt konkret eksempel på dette kan vi se på per men til et psalter fra 1200-tallet, det såkalte Kvikne-psalteret, der det finnes innskrifter med både runer og bokstaver. Kvikne-psalteret er et av de eldste bevarte manuskriptene som er skrevet i Norge, og permen er den eldste bevarte bokpermen fra Norge. For første gang er denne permen undersøkt ved hjelp av en Video Spectral Comparator, og der med har Elise Kleivane kunnet undersøke innskriftene på et detaljnivå som før ikke har vært mulig. Kvikne-psalteret representerer samtidens språkvalg, både i muntlig bruk og i skriftspråk, og Kleivane løfter frem de tospråklige og toskriftlige aspektene. Jamført med Sverige og Dan mark var man i Norge og på Island tidlig ute og langt fremme med å ta i bruk folkespråket i skrift. Dette passet godt inn i fortellingen om den norske folkeånden og selvforståelsen vår i nasjonsbyggingsperioden, og forestillingen om at vi tidlig «trengte unna» den fremmede latinen, lever fortsatt. På sett og vis stemmer det, men samtidig har det ikke blitt lagt vekt på hvor viktig og integrert latinen faktisk var blant folk flest i middelalderen, selv om den var avgrenset til spesifikke deler av livet og samfunnet. Kvikne-psalteret minner oss dermed på hvordan bruken av språk gjenspeiler samfunnet. 19

Eldre lovtekster gjenspeiler også helt tydelig det samfunnet de beskriver reglene for. Inneholder de forbud mot visse handlinger, impliserer jo dette at slike handlinger faktisk var noe folk på et gitt tidspunkt i historien fikk seg til å gjøre. Men i tillegg til at lovtekstene selv er åpenbare kilder til historieforståelse, ser vi at valg av språk i denne type manuskripter sier mye om samfunnet og tiden de ble skapt i. Dette gjelder også Magnus Lagabøtes landslov fra 1274, den første lovteksten i Norge som skulle gjelde for hele landet. Anna Catharina Horn har undersøkt tre avskrifter av denne teksten fra tre ulike histo riske perioder, og hun viser til hvordan visuelle virkemidler som layout, skrift og fargebruk, og ikke minst språket, kan fortelle noe om dem som skrev disse manuskriptene, og hva målet med arbeidet var. Horn synliggjør hvordan loven har hatt betydning langt utover sitt egentlige virkeområde, og at den har gått fra å være et middel for å forene et rike og avsi rettferdige dommer til å bli et symbol på norsk identitet gjen nom 500 år. Språket var også et viktig virkemiddel i de sagnomsuste svarte bøkene. Svartebøker var betegnelsen på manuskripter som skulle ha praktisk, medisinsk og magisk innhold. De ble skrevet av mennesker fra ulike sosiale og kulturelle lag av befolkningen, og det at innholdet til dels ble kryptert, bidro til mystifiseringen av disse bøkene. Innholdet skulle ikke være for alle. Ane Ohrvik ser på årsakene til at kunnskap ble skjult, og hvem som benyttet seg av slikt hemmelighold. Videre ser hun på språklige teknikker i en rekke slike norske svartebøker og viser hvor dan blant annet nettopp språket ble et virkemiddel for hemmelighold. Mens Ohrvik tar for seg et større utvalg av slike manuskripter, går Arne Bugge Amundsen inn i ett spesielt manuskript, nemlig det som kalles svarteboken fra Borge. Amundsen viser hvordan en ung offiser samler informasjon som skal støtte opp under egen karriere og fremme egne interesser. Bokens eier skjulte deler av innholdet ved hjelp av koder eller lønnskrift og forhindret dermed andre i å få innsikt i denne kunnskapen. Boken i seg selv gir et innblikk i samfunnet fordi det gjenspeiler hva som var viktig, og hva som ga status for en ung yrkesmilitær. Samtidig vitner manuskriptet om eierens gode språk kunnskaper og makten som fulgte med dette. 20

Også i nyere tid signaliserer språk og symboler maktforhold i samfunnet, blant annet gjennom hvordan man omtaler en sak eller personer. Dette kommer tydelig frem i Lars Bjørndal-Liens kapittel, som tar for seg omtalen av jøder i norsk dags- og vittighetspresse mel lom 1905 og 1924. Kapitlet er basert på Bjørndal-Liens doktoravhand ling, der han har gått igjennom en rekke aviser og tidsskrifter og funnet eksempler på hvordan «jøden» ble brukt som symbol på fenomener i samfunnet som angivelig sto i kontrast til vår egen nasjonalånd og selvforståelse. «Jøden» ble symbol på storkapitalismen i utlandet som ville utnytte ressursene i Norge, og «jødekapital» en metafor for det moderne Norge og Europas skyggesider. Etter første verdenskrig ble begrepet også knyttet til en internasjonal kommunistisk arbeider bevegelse, og det ble «bolsjevikjøden» som nå truet norske interesser. Bjørndal-Lien viser at denne bruken av «jøden» som symbol sto i kon trast til pressens beskrivelse av den jødiske minoriteten i Norge. I den nasjonale identitetskampen ble ikke denne gruppen sett på som noen trussel; likevel ble bruk av «jøden» et vanlig retorisk grep for å frem stille nettopp alt som den bestående norske samfunnsorden og nasjonal kultur ikke representerte. Mens «jøden» frem til 1930-årene hadde vært en metafor i den offentlige diskursen, ble den ekte og levende jøden etter hvert av noen sett på som en trussel. Og nettopp i dette tidsrommet ble den norrøne arven utnyttet som et effektivt verktøy for å gi retorisk kraft til dem som ville drive dette fremover. Karoline Kjesrud viser i sitt bidrag hvor vellykket dette faktisk var, og hvordan nasjonalsosialistene tok over den norrøne estetikken i sin symbolbruk. Disse symbolene ble viktige virkemidler som skapte rask gjenkjennelse og en felles identitet. Også i dag fungerer de historiske symbolene som emblemer for høyre ekstreme bevegelser. I disse seks kapitlene ser vi hvordan språket reflekterer det sam funnet det ble brukt i. Tegn på en liten bokperm gir oss innsikt i et flerspråklig samfunn, mens valg av språk i lovtekster forteller oss om vår selvforståelse og hvem vi ønsket å være. Språk som krypterings metode i svartebøkene forteller hva menneskene var forventet å kunne og ikke, og hva som var viktig for de ulike samfunnslagene på denne 21

tiden. Men språk i en mer overført betydning, som metafor og symbol, viser hvilken kraft ord og symboler har, både til å splitte et samfunn og til å skape identitet i ulike grupper. Som Lars Bjørndal-Lien selv beskriver det i sitt bidrag i denne antologien: «Nasjonalbibliotekets samlinger er en rik kilde til vår nasjonale identitetsbygging og selvfor ståelse, og, ikke minst, en kilde til hvordan selvforståelsen kom til uttrykk i språket.» Del 2. Norske språkpionerer Nasjonalbiblioteket er opptatt av å ta vare på arkiver etter sakprosa forfattere, og dette vil også omfatte språkforskere. Kapittelforfatterne i denne delen av boken har valgt litt ulike innganger til arkivmaterialet, og de bruker materialet til å besvare ulike spørsmål, men felles for dem alle er at de beskriver livet og virket til ulike fagpionerer og forskere, og at språk står sentralt. Just Knud Qvigstad (1853–1957) er særlig kjent for sin innsats for samiske språk og samisk kultur. Han dokumenterte både språk og dialektvariasjoner, noe som var uvanlig i hans samtid, og han samlet så vel eventyr som informasjon om samisk medisin. Han var svært pro duktiv og publiserte sitt siste arbeid da han var 104 år. Olve Utne legger i sitt kapittel vekt på Qvigstads arbeid for det pitesamiske språket, og han tar utgangspunkt i Qvigstads ordboksmanuskript fra 1928. Han presenterer også Qvigstads hovedkilder for denne samlingen. Det er interessant med tanke på verdien ordsamlingen har for nettopp pitesa misk; det sannsynliggjør at hjemmelsmennene og kvinnene represen terer nettopp dette språket og ikke et av de andre nærliggende samiske språkene. Utnes grundige gjennomgang åpenbarer Qvigstads nitide og ikke minst svært viktige arbeid: Nedtegnelsene fra forrige århundre bidrar i dag til å revitalisere pitesamisk på tvers av landegrensene. Interessen for språk som står i fare for å dø ut, er også tydelig i arbeidene etter Carl Johan Sverdrup Marstrander (1883–1965) og Olaf Broch (1867–1961). Både keltologen Marstrander og slavisten Broch var tilknyttet Universitetet i Oslo, og begge var del av en generasjon frem ragende språkforskere. «I mer enn hundre år var lingvistene ved Uni versitetet i Oslo virkelig i verdenstoppen. Det er ikke mange – om noen 22

– andre fagfelt ved universitetet som har noe liknende å vise til» (Collett i Nickelsen 2012). Marstrander lærte seg både irsk, bretonsk og mansk, og var svært opptatt av utrydningstruede språk. Jan Erik Rekdal viser hvordan Marstranders pionerarbeid i felten på den irske landsbygda bidro til at kunnskap om irsk ikke gikk tapt, og at flere fikk øynene opp for språket og kulturen. Han reiste ut på feltarbeid i mange runder og dokumenterte språk som det på den tiden verken fantes standard tale mål eller skriftspråk for. Særlig det at han reiste ut til utkantene for å studere språket slik det var der, og at andre senere fulgte i hans fotspor når de skulle velge områder for feltarbeid, gjør Marstrander til en vir kelig pioner. Han var også opptatt av kulturen, og samlet fortellinger og folkeeventyr der han kom. Gjennom oppholdene ble hans politiske engasjement vekket, og han var meget kritisk til Englands behandling av det irske folk. Også Broch ble politisk engasjert gjennom sitt arbeid med ulike språk og kulturer. Han startet med å lære seg verdensspråket russisk, men fattet snart interesse for andre slaviske språk og ble en fremstå ende ekspert på disse. Hans innsats for å ta i bruk nye metoder innen for fonetikk, og hans arbeider innenfor sammenlignende slavisk fone tikk, står seg den dag i dag. Kari Aga Myklebost geleider oss igjennom hans biografi og viser at han gjennom sin språkinteresse og sitt senere politiske liv og levnet la ned en massiv innsats for både språkvitenska pen og for det politiske forholdet mellom Norge og den store naboen i øst. Hans innsats innenfor humanitært arbeid har også satt spor etter seg. Det er liten tvil om at språk fylte livet hans: Gjennom språket ble han samfunnsengasjert, og i dette engasjementet trengte han språk. En annen som viet sitt liv til språk, var misjonæren Paul Olaf Bodding (1865–1938). Hans utgangspunkt var imidlertid et litt annet enn de tre andre: Han var misjonær og i første rekke ute etter å omvende mennesker fra santalfolket i India. Men betyr dette at hans språkarbeid ikke veier like tungt? Dette diskuterer Erik Andvik i det fjerde kapitlet om norske språkpionerer. For Bodding var uten tvil en språkpioner: Han oppholdt seg i India i over 40 år, og brukte store deler av oppholdet til å dokumentere santalsk språk og kultur. Akkurat som Qvigstad og Marstrander var Bodding interessert i det folkegruppen 23

han bodde hos, fortalte og trodde på, ikke bare i språket, og han samlet blant annet folkeeventyr, kunnskap om tradisjonell medisin og annet stoff som strengt tatt ikke var sentralt for verken språkarbeidet eller misjonen. Andvik argumenterer i sitt bidrag for at Boddings arkiv nettopp vitner om en interesse og respekt for folket, kulturen og ikke minst språket, noe som gjør at man ikke bør underkjenne Boddings innsats som språkforsker. Til slutt presenteres en språkpioner av litt annen art, nemlig Ragnhild Kåta, den døvblinde jenta fra enkle kår som ble «oppdaget», og som ble gjenstand for en storstilt kampanje for å samle inn penger slik at hun kunne få skolegang. Hun kom til døveskolen på Hamar, der hun fikk undervisning av lærere som også er språkpionerer gjennom de nye metodene de utviklet for språkopplæringen for døvblinde. Ragnhild Kåta var begavet, og hun lærte både å snakke og skrive, og ikke minst forstå hva andre sa og skrev. Johanne Ostad og Eli Raanes diskuterer det som er blitt fortalt om Ragnhild Kåtas liv, og som i sam tiden ble presentert som en suksesshistorie. Hvordan hun selv egentlig opplevde alt dette, har ikke kommet like godt frem. Men hun hadde språket i sin makt, og noen få brev etter henne er bevart i Nasjonal biblioteket, og her får vi glimt av hvordan hun selv opplever situasjo nen hun er i. Ostad og Raanes diskuterer det som kommer frem i disse brevene, opp mot den mer offisielle historien. Historiene om arkivene og personene som skapte dem, er inter essant lesning i seg selv. Men også gjennom disse lærer vi om Norge, om betydningen av språk i ulike deler av verden, om norske forskeres innsatser for små, skriftspråksløse eller undertrykte språk, og om den særlige aktiviteten i tiårene rundt 1900 der norske forskere var frem tredende. Disse arkivene er viktige kilder den dag i dag for de språk samfunnene det gjelder, og både arkivene og arkivmaterialet selv, samt personene som skapte dem, fortjener å bli løftet frem fra glemselen. Forskerne som har satt seg inn i arkivene etter disse fem språkpione rene, bidrar med viktig arbeid. Ikke bare ved å gi oss ny kunnskap om de ulike språkpionerene, men også ved å sette pionerenes arbeid og liv i en kontekst som kan bringe ny historisk innsikt.

Historien i arkivene Arkivene ligger der, men de må brukes. Sigrid McCausland (1993) understreker hvor viktige brukerne, i hennes tilfelle nettopp forskere, er for å spre informasjon om arkivene. Akkurat dette er noe av funksjo nen denne antologien har: å fastholde og videreformidle det viktige arbeidet og de viktige oppdagelsene som allerede er gjort, samt å publi sere forskningsresultater basert på disse arkivene. Utallige arkiver og arkivdokumenter kunne ha blitt forsket på og presentert i tillegg til dem som behandles her, eller istedenfor disse, og de kunne ha bidratt med helt andre perspektiver på vår felles historie. Men vi håper at denne antologien kan øke bevisstheten rundt og kjennskapen til disse verdifulle arkivene, arkiver som er viktige kilder til kunnskap om språk. Øyvind Ødegaard kaller dette «arkivbevisstgjøring» og peker på hvor viktig det er å formidle denne type «smaksprøver og appetittvekkere» (Ødegaard 2001, 262). I samme ånd maler Ann Pederson et dystert bilde av arkivenes fremtid hvis de ikke når ut til folk, blant annet gjen nom publikasjoner (Pederson 1993). Uten brukere og uten forskning og formidling vil arkivene forbli i magasinene, slik stortingsmeldingen Kjelder til kunnskap og oppleving beskriver det, som «svar utan spørs mål» (St.meld. 22, 1999–2000). Språk er makt, pennen er mektigere enn sverdet, språk er tan kens drakt – kapitlene i denne boken viser hvordan det å ha et eget språk og ha kunnskap om og respekt for andre språk er essensielt for menneskelig samhandling og historieforståelse. Det være seg på det helt personlige plan, for å kunne forstå andre kulturer og bevare sin egen kultur, og helt ut i den internasjonale politikken.

Kilder og litteratur Primærmateriale

UTRYKTE KILDER Nasjonalbiblioteket Ms.4° 1113:f Ms.fol. 4648 Ms.fol. 4679 Ms.fol. 4201

Sekundærlitteratur

Arkivverket. «Om oss» https://www.arkivverket.no/om-oss/besok-oss/riksarkivet- og-statsarkivet-i-oslo (Lest 15.08.2020) Arkivverket. «Hva er Arkivverket» https://www.arkivverket.no/om-oss/hva-er- arkivverket/historikk (Lest 15.08.2020) Flugsrud, Sverre. 1986. «Håndskriftsamlingen.» I UB: Universitetsbiblioteket i ord og bilder, redigert av Bo Norlin og Bendik Rugaas, 64–91. Oslo: Universitets forlaget AS. Foster, Graham. 2014. «The Meaningful Magic of Manuscripts.» https://englit heritage.wordpress.com/2014/11/14/the-meaningful-magic-of-manuscripts/ (Lest 15.08.2020) Ibsen, Henrik. 2008. Henrik Ibsens skrifter. 7. Samfundets støtter, Et dukkehjem, Gengangere, En folkefiende. Innledninger og kommentarer. Oslo: Universitetet i Oslo. Lange, Vilhelm og Dag Mangset. 2001. «Planmessig bevaring.» I Privatarkiver. Bevaring og tilgjengeliggjøring, redigert av Vilhelm Lange, Dag Mangset og Øyvind Ødegaard, 60–109. Riksarkivaren, skriftserie 11. Oslo: Kommuneforlaget. Lange, Vilhelm og Øyvind Ødegaard. 2001. «Privatarkiver.» I Privatarkiver. Bevaring og tilgjengeliggjøring, redigert av Vilhelm Lange, Dag Mangset og Øyvind Ødegaard, 16–47. Riksarkivaren, skriftserie 11. Oslo: Kommuneforlaget.

Sekundærlitteratur Litteratur

Lundemo, Trond. 2010. «Archival Shadows.» I The Archive in Motion. New Conceptions of the Archive in Contemporary Thought and New Media Practices, redigert av Eivind Røssak, 183–196. Nota bene. Oslo: Novus Press. McCausland, Sigrid. 1993. «Access and Reference Services.» I Keeping Archives, redigert av Judith Ellis, 273–305. Victoria: The Australian Society of Archivists Inc. McKemmish, Sue. 1993. «Introducing Archives and Archival Programs.» I Keeping Archives, redigert av Judith Ellis, 1–24. Victoria: The Australian Society of Archi vists Inc. Nickelsen, Trine. 2012. «Språkforskerne: Hundre år i fremste rekke.» https://www.apollon.uio.no/artikler/2008/spraak-historie.html (Lest 15.08.2020) Pederson, Ann. 1993. «User Education and Public Relations.» I Keeping Archives, redigert av Judith Ellis, 306–349. Victoria: The Australian Society of Archivists Inc. Røsjø, Ellen, Otto A. Meijer, Ayesha Iqbal Kahn og Gro Røde (red.) 2007. Spor etter oss. Oslo multikulturelle arkiver. Oslo byarkiv. https://www.oslo.kom mune.no/OBA/publikasjoner/spor_etter_oss.pdf (Lest 15.08.2020) Røssaak, Eivind. 2010. «The Archive in Motion: An Introduction.» I The Archive in Motion. New Conceptions of the Archive in Contemporary Thought and New Media Practices, redigert av Eivind Røssaak, 11–26. Nota bene. Oslo: Novus Press. SNL. https://snl.no/arkiv (Lest 14.08.2020) St.meld. nr. 22. 1999–2000. Kjelder til kunnskap og oppleving. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-22-1999-2000-/id192730/ (Lest 15.08.2020) Svatun, Birte. 2006. I manns minne. Fra Nasjonalbibliotekets samling. Oslo: Nasjonalbiblioteket. «Tandanya–Adelaide-Declaration.» https://www.ica.org/sites/default/files/tan daya_adelaide_declaration_eng.pdf (Lest 15.08.2020) Takle, Marianne. 2009. Det Nasjonale i Nasjonalbiblioteket. Nota bene. Oslo: Novus forlag. Zweig, Stefan. 1944. «Die Welt von gestern: Erinnerungen eines Europäers.» https://www.projekt-gutenberg.org/zweig/weltgest/titlepage.html (Lest 15.08.2020) Zweig, Stefan. 2014. Verden av i går. Oslo: Aschehoug [1948]. Ødegaard, Øyvind. 2001. «Formidling.» I Privatarkiver. Bevaring og tilgjengelig gjøring, redigert av Vilhelm Lange, Dag Mangset og Øyvind Ødegaard, 257–268. Riksarkivaren, skriftserie 11. Oslo: Kommuneforlaget.

2. Skrift og språk i mellomalderen. Ms.8° 102, Kvikne-psalteret

Elise Kleivane

I Nasjonalbibliotekets samling finst det ei lita perle. Ei perle blant mange, får ein kanskje seie, men denne eine skil seg ut ved på eiga hand å vise at Noreg i mellomalderen var ein kultur der to språk, nor rønt og latin, og to skriftsystem, runer og latinske bokstavar, levde saman. Begge språka og begge skriftsystema kunne i utgangspunktet bli brukte til alle slags språklege ytringar, men i praksis hadde dei kvar sine bruksfelt, med nokre overlappingar. Perla det er snakk om, er eit fragment av eit handskrive psal ter som er bunde inn i treperm. Psalteret blei skrive rundt år 1200, eller truleg litt tidlegare, og permen er nesten like gammal. Manus kriptet blir oppbevart i Nasjonalbibliotekets samling med signaturen Ms.8º 102 og er òg kjent som Kvikne-psalteret.1 Det er fleire ting som gjer denne arkivgjenstanden så interessant: Psalteret er blant dei eldste bevarte manuskripta vi har, som er skrive i Noreg. Permen er faktisk

1 Nasjonalbiblioteket har lagt ut digitaliserte bilete av Kvikne-psalteret her: https://www. nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digimanus_54661. Referansar til bilete av psalteret er hit. I forhold til slik manuskriptet sannsynlegvis var då det var nyskrive, manglar det fleire blad, og nokre blad er blitt lagde til på seinare tidspunkt. I øvre høgre hjørne på recto-sidene er nummeret på blada blitt skrive inn (det er ikkje synleg på alle blada). Denne folieringa blei gjord medan manuskriptet var i slik stand som det er i dag, dvs. nummeret på blada (folieringa) svarar til talet på blad nå. Når eit manuskript er foliert og ikkje paginert (blada og ikkje sidene er nummererte), så refererer ein til nummeret på bladet, og «recto» eller «r» for «framsida» av bladet (den sida som er til høgre når manuskriptet er oppslått), og «verso» eller «v» for «baksida» (den sida som er til venstre når manuskriptet er slått opp).

den eldste bevarte bokpermen frå Noreg. Og på bakpermen er det ikkje mindre enn to innskrifter skorne inn i treet: éi som er ei blanding av runer og latinske bokstavar, og éi med berre bokstavar. Det er desse to innskriftene som er i fokus i dette kapittelet, men eg presenterer og beskriv i tillegg psalteret både som objekt og som ei bok i bruk i mel lomalderen. Målet er å løfte fram dette unike materialet – som rett nok ikkje var like unikt i si samtid – og å drøfte nokre særleg interessante aspekt ved val mellom språk og skriftsystem og kva dei fortel om bru ken av skriftspråk i mellomalderen. Folk i mellomalderen var merksame på kva dei ville med det dei skreiv, i minst like stor grad som i dag. Og dersom ein vil oppnå noko, er det smart å velje dei verkemidla som mest sannsynleg vil føre fram til det ein vil. Når vi studerer språklege ytringar frå ei tid langt tilbake, kjenner vi ikkje intensjonane til dei som produserte ytringane, og vi kan ikkje spørje dei. Derimot kan vi nærme oss desse intensjonane ved å studere val av språk, skriftsystem og kva dei skreiv på, og sjå dette i lys av det vi elles veit om den kulturelle konteksten som ytringane skulle verke i. Psalter Eit psalter er i prinsippet Salmane frå Bibelen, men eit psaltermanu skript kan ha fleire andre tekstar i tillegg, slik som til dømes andre bibelske hymner, kalendrar, liturgiske songar og truvedkjenninga. Salmane var heilt sentrale i tidebønene og i messeliturgien.2 Hovud elementet i tidebønene er Salmane, og tidebønene er strukturerte slik at ein skulle lese gjennom alle salmane i løpet av ei veke. Den monas tiske tradisjonen (i kloster) og den sekulære tradisjonen (i kyrkjer) skil seg hovudsakleg ved at inndelinga av kva for salmar ein skulle lese til kva tid, er litt ulik, og at ein i den monastiske tradisjonen las fleire og lengre andre tekstar i tillegg til Salmane. Ved soknekyrkjer var tide bønene i praksis ei privat lesing ved presten, og ikkje nødvendigvis noko som kravde at fleire var involverte.

Om tidebøner og monastisk og sekulær tradisjon, sjå t.d. Helander (1982, sp. 255–258).

Psalterteksten var på latin. I mellomalderen var latin eit språk som måtte lærast, det var ikkje morsmål.3 Latin var likevel eit viktig framandspråk for alle, særleg i den katolske (vestkyrkjelege) delen av verda, og i mange samanhengar kan ein sjå mellomalderen som tospråk leg, der folkespråka (morsmål) og latin var språk som alle måtte ha eit forhold til. Det var stor variasjon mellom folk når det gjaldt kor mykje latin dei kunne, og kor mykje dei måtte bruke det, men alle høyrde latin i kyrkjene og kunne dei sentrale bønene og truvedkjenninga – i større eller mindre grad.4 Latin var språket i liturgien, for Bibelen, for inter nasjonal kommunikasjon og for svært mykje av kunnskapslitteraturen, og dei som meistra latin, hadde utdanning, som regel presteutdanning eller meir. Latinske bøner og frasar var likevel kjende blant folk, og mange lånord frå latin – anten direkte eller via andre språk som fransk eller engelsk – blei del av det norrøne folkespråket. Kvikne-psalteret som arkivgjenstand Før eg kjem til innskriftene på permen, vil eg presentere Kvikne-psalteret som arkivgjenstand. Arkivsignaturen til Kvikne-psalteret er Ms.8º 102. Signaturen fortel at dette er noko som er oppbevart på Nasjonal biblioteket i Oslo (NB), og at det er eit manuskript (ms.) og ikkje ei trykt bok. Manuskriptet er bunde saman til ei bok, og det i eit ganske lite format, ein «oktav» (8º). Manuskriptet måler ca. 18 x 12 centimeter. Det er blitt registrert i samlinga til Nasjonalbiblioteket som nummer 102 i serien av manuskript i 8º-format. Av dette låge nummeret kan ein òg sjå at manuskriptet kom i biblioteket si eige tidleg i samlinga si historie.5

3 Eg avgrensar meg her og i det følgjande til den nordiske mellomalderen, som tek til om lag 1050 og varer til om lag 1550. 4 Sjå t.d. Tanner og Watson (2006) og Kleivane (2020) for meir om kva kyrkja ønskte at folk skulle kunne. 5 Oktavserien på NB (tidlegare Universitetsbiblioteket) går i dag (2020) til nummer 3883. «Oktav» blir òg brukt for å beskrive formatet til trykte bøker, men terminologien har opphav i beskrivinga av manuskript på pergament. Det største formatet, folio (fol), er så stort blad som ein får av skinnet til éin kalv når ein brettar det éin gong. Når ein brettar dette ein gong til, får ein kvart-format (4º), brett det ein gong til, så blir det ein oktav (8º), endå ein gong, så blir det duodecim-format (12º). Innanfor desse formata er det ganske stor variasjon i dei eksakte måla.

Vi veit litt om historia til psalteret før det kom til det som då var Universitetsbiblioteket i Christiania, og som sidan 1999 har vore Nasjo nalbiblioteket. Denne historia er med på å kaste lys over innskriftene på permen. På innsida av permen er det klistra inn to papirlappar, éin på frampermen og éin på bakpermen, med opplysningar om mellom anna proveniensen til psalteret (sjå illustrasjon 1). Lappane er klistra inn opp ned i forhold til psalterteksten, og slik at den første lappen står på bakpermen og den andre på frampermen. Det kan tyde på at den som klistra dei inn, ikkje har vore merksam på eller særleg oppteken av innhaldet i boka, men kanskje har vore meir oppteken av runene på utsida av bakpermen og kom til å rekne det som frampermen.

Illustrasjon 1: Papirlappane som er klistra inn på innsida av frampermen og bakpermen. Dei er klistra inn slik at den første (her vist til venstre) er klistra inn på bakpermen, og den andre (her vist til høgre) er klistra inn på frampermen. Jamført med psalterteksten står dei opp ned, men her er bileta snudd slik at leseretninga på lappane blir rett. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Opplysningane på lappane er signerte Rambech Knoff på Vollan («Wollum», som ligg i Kvikne), 18. januar 1867. Han skriv at boka er funnen i arkivet etter avdøde pastor Rambech. Det ser då ut til at psal teret har vore i privat eige på 1700-talet. Pastor Rambech døydde i 1780. 31

Vidare opplyser Rambech Knoff at psalteret i 1863 og tre år framover har vore ved Universitetet i Christiania. Elles skriv han at boka blir rekna for å vere 700–800 år gammal, at skrifta er «munkelatin», og at det truleg er runer på permen. bragt ned til Universi tetet i Christiannia og var borte i 3 Aar. Skriften er Munkela tin. Paa Permen anta ges at være Runer. Flere Oplysninger vides ikke. Wollum 18de Januar 1867. Rambech Knoff.

Denne Bog der af Ælde antages 7 a 800 Aar gammel er forefunden i salige Pastor Rambechs Arkiv paa Wol lum. Bogen siges at være en Bönnebog og blev i Aaret 1863 i November af constitueret Sorenskriver Rönning

I protokollane på Nasjonalbiblioteket finst det seinare opplysningar om at psalteret var blitt kjøpt for 10 kroner, truleg i 1881.6 Han som selde psalteret til biblioteket, hadde i sin tur kjøpt det av fanejunker Rambeck Knoph i Kvikne, altså han som har skrive dei innklistra papirlappane. Ut frå dette kan vi plassere psalteret i Kvikne på 1700-talet og fram til det kom til Nasjonalbiblioteket. Psalteret er skrive for hand, med fjørpenn og blekk på perga ment, så det er altså ikkje ei trykt bok. Det er eit manuskript og der med heilt unikt fordi når nokon sit og kopierer – skriv av – eit førelegg for hand, blir avskrifta alltid ulik førelegget. Kvar skrivar har til dømes sin skrivestil. Han eller ho har ulik storleik på bokstavane og gjer sine eigne feil. Det finst mange handskrivne psalter, men det finst ingen andre psalter som ser akkurat likt ut, som har akkurat dei formene på bokstavane, der akkurat dei same orda får plass på same side, og som har akkurat dei same skrivefeila som i Kvikne-psalteret. Dette er noko av det som gjer handskriftsamlingar slik som den på Nasjonal biblioteket så fantastiske å arbeide med: Alt er unikt materiale. Det er

6 I protokoll skriven etter 1953 av dåverande leiar for Håndskriftsamlingen, Solveig Tunold (Ms.fol. 3872:E) ved Nasjonalbiblioteket, står 1881 med spørsmålsteikn etter.

ikkje som med trykte bøker eller andre typar trykte tekstar der ein kan ha fleire eksemplar som er så godt som heilt like. Kvikne-psalteret har høgst sannsynleg vore eit bruksmanuskript og ikkje eit praktmanuskript.7 Det kan vi mellom anna sjå av at perga mentet ikkje er av den beste kvaliteten. Mange av blada har hatt hòl allereie då teksten blei skriven; det ser vi fordi teksten er skriven rundt hòla (t.d. blad 13 og 14). Vi kan òg sjå at det har vore eit bruksmanu skript av skadane som har oppstått på blada og manuskriptet etter at det var skrive. Dette er skadar som kan stamme både frå slitasje ved bruk og frå ugunstige oppbevaringsforhold. I dag består psalteret av 40 blad. Men når vi les psalterteksten, ser vi at det manglar mykje. Og når vi studerer den materielle tilstanden til manuskriptet, kan vi sjå at det manglar heile legg, fleire blad og delar av blad (t.d. blad 19, 21, mellom blad 35 og 36, og blad 36–40).8 Nokre av desse skadane er reparerte ved at ein til dømes har sydd på ein ny del med ny tekst på øydelagde blad (t.d. blad 35). På mange blad er òg skrifta svært utydeleg på grunn av slitasje (t.d. blad 22 og 25). I tillegg er psalteret sett saman av to, kanskje tre, ulike delar. Desse delane er ulike produksjonsei ningar, der i alle fall éin av delane heilt tydeleg er lagd til seinare, kanskje for å erstatte blad som var gått tapt (meir om dei ulike delane nedanfor).9 Alt dette er spor etter bruken av psalteret. I tillegg har det nok vore ein

7 Det som følgjer, er ikkje ei fullstendig kodikologisk beskriving av Ms.8° 102, men ei slik er under arbeid (Kleivane et al.) og vil bli publisert i ein annan samanheng. Der vil m.a. leggfordelinga, skrivarhender, paleografiske trekk og dei bevarte tekstdelane bli gjorde greie for og analyserte. 8 Eit legg er (som regel) fire dobbeltblad som blir bretta midt på til eit «hefte», som då får åtte blad (16 sider). Fleire slike legg blir sydde fast til kvarandre i ryggen og festa til permen på boka. 9 Eit manuskript kan vere sett saman av ulike delar som er produserte av ulike personar til ulike tider og på ulike stader, og med ein opphavleg intensjon som ikkje nødvendigvis svarar til slik bruken blei seinare. Termen «produksjonseining» viser til eit manuskript, eller ein del av eit manuskript, som er blitt produsert som ei eining. Teikn på dette kan vere at same skrivarhanda finst i heile eininga, eller at det mellom tekstane ikkje er grenser som fell saman med leggrenser innanfor den aktuelle eininga. Vidare kan fleire produksjonseiningar vere bundne saman til ei brukseining, slik som Kvikne-psalteret. «Brukseining» er altså ein term for eit manuskript eller ein del av eit manuskript som har vore i bruk som ei eining ei tid. Meir om termane «produksjonseining» og «brukseining», sjå t.d. Kwakkel (2002).

periode der ingen har sett verdien av denne gamle, sundslitne og språkleg utdaterte boka, og dermed har ein ikkje hatt grunn til å ta særskilt godt vare på ho. Når presten etter reformasjonen ikkje lenger heldt tidebønene og latinen gradvis blei mindre brukt, mista Kvikne-psalteret sin opphav lege funksjon og dermed all verdi. Verdien kom tilbake ei god stund sei nare, men i ei anna form etter kvart som ei antikvarisk interesse voks fram, og fleire fornminne, slik som Kvikne-psalteret, blei då selde eller leverte inn til arkiverings- og bevaringsinstitusjonar eller til private samlingar. Det er òg andre ting enn tilstanden på pergamentblada som tyder på at dette psalteret ikkje er laga for å vere eit praktmanuskript, men heller eit bruksmanuskript. Storleiken er ein indikasjon på dette. For matet er så lite at psalteret lett kunne transporterast dersom presten eller nokon andre hadde behov for å ta det med seg. Dei manuskripta som folk i mellomalderen hadde meir som prydgjenstandar eller statusmarkørar, er gjerne av større format, har finare og lysare pergament og viser endå meir bruk av fargar. Psalterteksten blei gjerne delt inn i liturgiske bolkar i manuskripta, der kvar bolk blei markert med ein ekstra stor og fin ini tial.10 Særleg stor og fin var gjerne initialen til Salme 1 (Beatus vir).11 Det er brukt farga blekk i Kvikne-psalteret òg, i hovuddelen av manuskriptet, som er blad 8–40. Der er sjølve teksten skriven med mørkebrunt, og byrjinga av kvar salme blir markert med initial. Desse initialane strekker seg over to liner og er skrivne med farga blekk: grønt, blått og raudt, kvar initial har to eller tre av desse fargane. Salme 38 og 114 har ekstra stor initial som strekker seg over tre liner. I tillegg blir det første ordet i kvar salme framheva ved at det er skrive (hovudsakleg)

10 Ein initial er ein forstørra bokstav, gjerne i ein annan farge enn blekket elles, og mange gonger dekorert med bordar og planteornament – nokre gonger òg med dyr og menneske. 11 Inndelinga i desse liturgiske bolkane varierer noko mellom dei ulike manuskripta og dei ulike tradisjonane, men i tillegg til Salme 1 (Beatus vir) var bolkane ofte inndelte ved Salme 26, 38, 52, 68, 80, 97, 101 og 109 i psalter som blei brukte utanfor kloster (Royal Manuscripts, 123, 267 og 269). I kloster var bolkane ofte mindre (van Liere 2014, 30). I denne artikkelen følgjer nummereringa av salmane Vulgata. Der er inndelinga basert på den greske omsetjinga Septuaginta, som skil seg frå nummereringa som er basert på den hebraiske inndelinga. Den hebraiske er den som blir brukt i mellom anna den moderne norske omsetjinga. Skilnadane er i hovudsak den at salmane mellom Salme 9 og Salme 147 er forskyvde eitt nummer høgare der inndelinga går tilbake til den hebraiske.

med majusklar, altså store bokstavar. Versa blir markerte ved at første bokstav er ein forstørra majuskel, og fargen på desse alternerer mellom raudt og blått eller grønt (sjå illustrasjon 2). Dette gjer jo at det ser finare ut, men hensikta er først og fremst at det skal bli lettare å finne fram i teksten. Når storleiken på bokstavane varierer etter kven som skriv, og talet på liner per side varierer mellom kvart manuskript og av og til innanfor eit manuskript, då blir det plass til ulik mengd tekst på kvar side. Dermed har det lite for seg å referere til sidetal når ein skal finne fram ein særskild tekststad. Inndelinga av bibeltekstane i vers var heller ikkje heilt standardisert så tidleg, derfor var bruk av fargar og storleiken på initialane dei viktigaste hjelpemidla når ein skulle finne fram til ein særskild stad i teksten i eit manuskript.12

Illustrasjon 2: Blad 33v og 34r. Her tek salme 77, Attendite popule meus, legem meam, til på blad 33v med ein stor <A> i blått og raudt, og med planteornament som går ut i margen. Det første ordet i salmen er utheva ved bruk av majusklar: <ATTENDITE>. Versa blir markerte med forstørra majuskel i alternerande raudt, blått og grønt. Foto: Nasjonalbiblioteket.

12 Den inndelinga av Bibelen i kapittel og vers som vi kjenner i dag, i dei norske bibelomsetjingane, voks gradvis fram på 1200-talet, kanskje litt før, og utover. Når det gjeld Det gamle testamentet, er det variasjon mellom dei inndelingane som går tilbake til dei hebraiske skriftene, og dei som går tilbake til den greske (Septuaginta), og den latinske (Vulgata) som igjen byggjer på den greske. Inndelinga i dei protestantiske (eller lutherske) omsetjingane følgjer den hebraiske (van Liere 2014, 43–45).

Det er ikkje heilt klarlagt om blad 1–4 høyrer til same produksjonsei ninga som hovuddelen, og det manglar mange blad mellom blad 4, som sluttar med Salme 17,42, og hovuddelen, som tek til på blad 8 med Salme 36,9. Ein indikasjon på at det kan vere snakk om ulike produk sjonseiningar, er at dei fire første blada ikkje har fått initialar skrivne inn med fargar. Det er sett av plass til initialar ved salmar og vers, og på dei første fem sidene (blad 1r–3r) er vers-initialane blitt fylte inn med eit anna, blåsvart, blekk. På dei tre neste sidene (blad 3v–4v) er dette ikkje blitt gjort. I den andre delen av manuskriptet, blad 5–7, er det òg sett av plass til initialane, men dei er ikkje fylte i. Nå er det ikkje uvanleg at initialane ikkje er sette inn alle stader i eit mellomalderma nuskript. Det var ofte to avskilde prosessar: Dei som skreiv teksten, sette av plass til initialar, som deretter blei fylte i med farga blekk sei nare. Særleg i mindre prestisjefylte handskrift kan ein ofte sjå dette. Det er som regel ikkje vanskeleg å setje inn dei bokstavane som mang lar, ut ifrå samanhengen. Men for Kvikne-psalteret sin del er det verd å merkje seg skiljet mellom den fremre delen og hovuddelen her.13 Blad 5–7 er derimot heilt klart skrivne seinare enn dei to andre delane. Her er skrifta av yngre type, mindre fint utført, og det ser ut som om dette er tre blad som er skrivne raskt saman, truleg for å fylle ut noko som manglar i psalteret. Men slik psalteret er bunde saman, er blada sette inn feil: Blad 7 skulle stått framfor blad 5. Når dette skjedde, er uvisst, men det var slik då protokollen med Solveig Tunolds hand blei skriven (sjå note ovanfor), og blada blei lagde til etter at permen blei laga. Skrifta og initialane blir av Michael Gullick (2013, 135) karakte riserte som påverka av engelske modellar, og kvaliteten vurderer han som «mediocre». Jamført med mange engelske og andre prakteksemplar

13 Derfor vil eg i det følgjande handsame Kvikne-psalteret som at det består av tre delar. Av desse vil eg ikkje her ta stilling til om den første og den tredje delen høyrer til same produksjonseining eller ikkje. Men slik manuskriptet er i dag, skil dei seg tydeleg frå kvarandre ved illumineringa og det er ikkje samanhengande tekst eller legg mellom dei. Sjølv om ikkje alle blada i den tredje delen heller er samanhengande ved tekst eller legg, så reknar eg han som éi eining på grunn av det samanhengande illuminasjonsprogrammet.

av psalter kan kanskje Kvikne-psalteret verke enkelt eller middelmåtig. Det er sparsamt utsmykka, det er så, men skrifta er lett å lese, og initia lane og fargane gjer nytten som navigasjonspunkt, slik dei skal. Dette støttar opp om at det har vore eit brukspsalter, ikkje ein statusmarkør, slik også Åslaug Ommundsen (2007 1, 83–84) meiner. Basert på korleis skrifta ser ut, blir hovuddelen av manuskriptet (blad 8–40) datert til slutten av 1100-talet, og det er fleire skrivarhen der som har bytta på å skrive denne delen (Gullick 2013, 135). At mange har teke del i skrivinga, kan tyde på at han er blitt skriven i eit kloster eller ved ei større kyrkje der produksjon av bøker har vore ein del av arbeidet. Den delen som er blad 1–4, ser ut til å vere skriven av andre skrivarhender enn hovuddelen, men dei to delane er om lag like gamle. Beskriving av innskrifter I dette kapittelet er det innskriftene på bakpermen som står i sentrum. Det er nødvendig å diskutere innskriftene i detalj for å kunne seie noko om dateringa, kva innskriftene seier, og kva dei fortel om norsk skrift historie i mellomalderen. Det er, som nemnt i innleiinga, to innskrifter. Den eine er ei blanding av runer og latinske bokstavar, og ho er blitt beskriven i Norges innskrifter med de yngre runer (NIyR), der denne innskrifta har fått nummer N 553 (NIyR 5, 162–163). Sjølv om denne innskrifta er omtalt der, er det likevel meir å seie om ho. Den andre innskrifta er derimot ikkje publisert tidlegare, så det blir gjort for før ste gong nedanfor. Sjølv om runer er baserte på same prinsipp som bokstavar, der eitt skriftteikn (eitt grafem) i utgangspunktet represen terer éin språklyd (eit fonem), meiner eg det er rett å snakke om runer og bokstavar som to ulike skriftsystem. Det er òg utbreidd praksis innanfor runologien og epigrafikken. 14 Før beskrivinga og diskusjonen av innskriftene og kva dei kan fortelje om bruken av språk i mellomalderen, kjem det her ein «nøkkel»

14 Epigrafikk er læra om og studiet av innskrifter. Epigrafi er innskrifter, i denne artikkelen er det innskrifter med runer og med bokstavar som er emnet.

til beskrivingane. Å gi att runer med bokstavar blir kalla translittere ring, medan attgiving av bokstavane i ei innskrift eller eit manuskript blir kalla transkribering. Der både runer og bokstavar er involvert, skriv eg translitterering. Runer blir translittererte med feite typar, bokstavar blir trans kriberte slik at majusklar («store bokstavar») står med STORE bok stavar og minusklar («små bokstavar») med små bokstavar. Grafem blir markert med vinkelparentes <G>. Fonem blir markert med skråstre kar /f/. Parentes markerer teikn som er sette inn som forslag der teikna i sjølve innskrifta ikkje er mogleg å identifisere sikkert. Eg set konse kvent inn to prikkar der innskrifter markerer ordskilje ved hjelp av interpunksjonsteikn, uavhengig av kor mange eller kva slags teikn som faktisk er nytta i innskriftene. I translitterering og transkribering som blir sitert frå andre kjelder, blir derimot markeringa i kjeldeteksten brukt. For beskrivinga av både runer og bokstavar bruker eg termane «hovudstav» og «bistav». Dei aller fleste runer og mange bokstavar har ein rett strek som «berande element», det blir kalla hovudstav, og min dre strekar – eller bogar – som skil skriftteikna frå kvarandre (skilna den på <K> og <P>, til dømes). Desse mindre elementa blir kalla bistav, og om dei har rund form, blir dei kalla belg. I majuskelskrift finst det variasjon i bokstavformene, og hovud skiljet går mellom former som er prega av rette liner (versal form), andre som er prega av rundare former (uncial form). Ein <M> kan til dømes bestå av berre rette liner, eller dei ytre stavane kan vere bøygde. I beskrivinga av minuskelinnskrifter er kroppen den delen av bokstaven som står i midtlengderommet (jf. Terminologie zur Schrift beschreibung 1999, 10). Midtlengderommet er det feltet som går frå den synlege eller tenkte grunnlina til den synlege eller tenkte skulderlina som er der dei fleste bokstavane stoppar, særleg <a, e, i, o, u, n>. Dette blir ofte blir kalla x-høgda i paleografisk litteratur (jf. Handbok i norrøn filologi 2013, 209). Bokstavar som har delar som går over eller under midtlengderommet, har høvesvis overlengd og underlengd. Her vil eg bruke termane «kropp» (del som står i midtlengderommet), og «rygg» (alternerer med hovudstav), «fot» (for rak eller krumma line som 38

bokstaven «står» på) og «hals» (for krumma line i øvre del av bokstaven). Ein fot eller annan del av ein bokstav som går ned under grunnlina, men som ikkje er eit distinktivt trekk ved bokstaven, kallar eg «hale». Runeinnskrifta I innskrifta som er ei blanding av runer og bokstavar, står det: KuiKna:KKa:a(m)ik:. Dette er ei innskrift i norrønt språk, i motset nad til den latinske teksten i psalteret. På normalisert norrønt er det Kvikna kirkja á mik, altså «Kviknes kyrkje eig meg». I innskrifta er ordskilje markert med tre punkt, med unntak av dei to siste orda, der ordskilje ikkje er markert. Tre punkt markerer òg slutten på innskrifta. Stadnamnet Kvikne har opphavleg vore ei fleirtalsform, Kviknar, og i innskrifta står det i genitiv, Kvikna. «Kyrkje» er skrive med ei forkorta form, <KKa>. Forkortingar ved samantrekking slik som dette var vanleg å bruke når ein skreiv manuskript. I manuskriptskrift finn ein då gjerne ein forkortingsstrek gjennom k-ane i dette ordet (jf. Seip 1954, 62). Verbet er á, som tyder «eig», og det er presens, 3. person eintal av verbet eiga. Og det som Kviknes kyrkje eig, det er «meg», mik, altså psalteret sjølv. Den translittereringa eg har gitt her, skil seg noko frå slik inn skrifta er publisert i NIyR, og ei drøfting av translittereringa av inn skrifta er viktig for ein diskusjon av kva ristaren har vore påverka av når denne blandingsinnskrifta blei skriven. Det eg her gir att som K, blir der transkribert k. Det eg har translitterert som runer, ui, er der attgitt som bokstavar, ui. Dette må vere ein feil, noko James E. Knirk (1981, 56 note 6) òg kommenterer: «I-en i kuikna kunne selvsagt være runetegn, og det viser seg at u-en også er runetegn. De fire første k-ene er de eneste latinske bokstaver i innskriften. (Ifølge Aslak Liestøl har Magnus Olsen sannsynligvis misoppfattet ham angående lesemåten.)» I NIyR har dei òg teke med ein forkortingsstrek over kka, og dei set inn tre punkt (som også innskrifta har) som interpunksjonsteikn, der eg set to. Talet på punkt spelar inga rolle i denne drøftinga, hovudsaka er at det er brukt interpunksjonsteikn.

Illustrasjon 3: Nærbilete av innskrifta med blanding av runer og bokstavar på bakpermen. Ho er beskriven i Norges innskrifter med de yngre runer (NIyR), med nummer N 553. Fotograf: Wlodek Witek / Nasjonalbiblioteket.

Forma på <K> liknar veldig på minuskel-k slik som ein finn i manu skriptskrift (sjå Seip 1954, 16 og 72). I NIyR blir dette teiknet beskrive som ein minuskel-k, og det same gjer Knirk (1981, 52) der han skildrar K-ane på Kvikne-psalteret i jamføring med ein tekst skriven med runer i eit manuskript (København, AM 327 4º, blad 1r), der den same K-en òg er brukt.15 Han seier at denne K-en berre finst i manuskript-runene han diskuterer, og på Kvikne-psalteret, men at den latinske majuskelen (og då meiner han den versale forma) blir brukt for /k/ i nokre rune innskrifter, sjølv om han ikkje nemner nokon døme. Den latinske majuskelen med versal form – der begge bistavane går rakt og skrått høvesvis opp og ned frå midten av hovudstaven, i full høgd – finst altså i nokre runeinnskrifter. Det er likevel ikkje heilt openbert at denne lukka k-forma bør reknast som ein minuskel-k. I bokstavinnskrifter frå 1200-talet er det i

15 Bilete finst her: https://handrit.is/en/manuscript/imaging/da/AM04-0327#page/1r++(1+of+184)/mode/2up

all hovudsak majusklar som blir brukte – eit unntak er dei få «graffiti»- innskriftene som finst med bokstavar, og den andre innskrifta på Kvikne-psalteret (meir om den nedanfor). Først godt ut på 1300-talet og på 1400-talet blir minusklar vanleg å bruke i innskrifter. Då er det ei kantete, gotisk frakturskrift som blir brukt.16 Eg kjenner ikkje til nokon norske bokstavinnskrifter frå mellomalderen som bruker den versale forma av <K>; i både majuskel- og minuskelinnskrifter er det den lukka forma som blir brukt. Eit godt døme finst på Vår Frue kyr kje i Trondheim (Syrett nummer 12).17 Dette er ei innskrift på norrønt. I innskrifter med latinsk tekst blir <K> sjeldan brukt, der blir <C> brukt i staden.18 I bokstavinnskrifter med majusklar har altså <K> same eller liknande form som i innskrifter med minusklar, og eg meiner at det ikkje er sjølvsagt å kalle dette ein minuskel når innskriftene elles bru ker majusklar og det heller ikkje er noko alternativ til å notere /k/, anna enn ved <C>. I NIyR har dei notert ein forkortingsstrek i forkortinga av kirkja til «kka». Det er vanleg med slik forkortingsstrek i manuskriptskrift. Men etter å ha undersøkt innskrifta ved hjelp av Nasjonalbibliotekets Video Spectral Comparator 6000 (VSC6000) saman med konservator Wlodek Witek, så meiner eg at det som kan sjå ut som ein forkortings strek, ikkje er det, men heller to sprekkar i treverket. Likevel er forkor tinga, med eller utan forkortingsstrek, eit trekk som kan vise til

16 Døme på slik skrift kan ein mellom anna sjå på drikkehornet med museumsnummer T134 (NTNU Vitenskapsmuseet, Trondheim), mellom anna i namna på dei tre vise menn, Iaspar, Melchior og Balthazar. Gravsteinar med døme på slik skrift er mellom anna Syrett nummer 94–99. Syrett har gitt ut The Roman-alphabet inscriptions of medieval Trondheim (2001), og eg bruker her nummereringa i hans katalog som referanse til innskrifter frå Trondheim. 17 Syrett (2001, 39–40) skriv at den lukka K-en er den einaste forma i majuskelinnskriftene frå Trondheim, frå heile mellomalderen, og at den opne, versale <K> ikkje finst der. Han seier forma er «basically an enlarged minuscule», og at denne forma òg er den føretrekte i manuskriptskrift, med referanse til Seip (1954, 27). Relikvieskrinet frå Fortun kyrkje har eit alfabet med majusklar der både <C> og den lukka <K>-en er med. Det er òg runer på skrinet (N 303) og dei og bokstavane blir beskrivne i NIyR 4, 80-82. 18 Unntaket ser ut til å vere i <KALENDAS>, eller forkortinga av det, <KL> eller <KAL>, som tyder «første dag i månaden», og då er det den lukka K-en som blir brukt.

påverknad frå manuskriptskrift. Men forkorting av ord er ikkje uvan leg i innskrifter med bokstavar. Gravsteinen i Eidfjord gamle kyrkje kan nemnast som døme, der ordet kirkju rett nok er skrive heilt ut, <KIRKIV>, men verbet gera er forkorta <GA> med forkortingsstrek over, så ein kan ikkje eintydig seie at forkortinga på Kvikne-psalteret viser til påverknad frå manuskriptskrift. Lesinga av to runer må kommenterast til slutt. Den siste runa er ei k-rune. Kvisten som går opp til høgre ut frå hovudstaven, er svært utydeleg, men i forstørring og med kontrollerte lysforhold i VSC6000 blir kvisten tydeleg, og runa kan identifiserast som ¯. Det er interessant å merkje seg at ristaren av denne innskrifta har rista bokstav-k sjølv om han kjende rune-k. Dei to k-ane kan vere eit utslag av tendensen mot eit ideal om variasjon i bokstavformer som vi ser især i bokstavinn skrifter på 1200-talet. Særleg <A>, <M> og <T> kan ha fleire ulike former i same innskrift. Av den tredje siste runa kan ein berre sjå ein hovudstav, med andre ord ein i. Eg har ikkje klart å sjå sikre spor etter kvistar på denne runa som ville gitt runa ∙, som er venta ut ifrå samanhengen, og heller ikkje andre spor som kunne identifisere dette som ei rune for /m/.19 Men då resten av innskrifta så klårt tyder på at dette er ei eigarinn skrift, som vi elles har mange av, så er ei restituering, slik NIyR òg har gjort, til m rimeleg trygg. Påverknad frå manuskriptkultur eller epigrafi med bokstavar? Den som skreiv runeinnskrifta på Kvikne-psalteret, viser heilt klart påverknad frå bokstavskrift. Bokstaven <K> er det tydelegaste teiknet, men forkortinga av kirkja er eit indisium på det same, for sjølv om for kortingar ikkje er ukjent i runeskrift, er det mindre vanleg. Det som ikkje er klart, er om denne påverknaden kan seiast å vere frå manu skriptkulturen eller frå innskrifter med bokstavar.

19 Slike spor kunne vere runding, prikk eller strek øvst på hovudstaven, for å gi ein kortkvist-m ( ´ º ¹ ), sjølv om denne m-forma ikkje er venta i Noreg så seint som på 1200-talet.

Det er vanleg å hevde at runeinnskrifter som viser trekk som ikkje passar inn i dei «runeortografiske konvensjonane», viser påverknad frå bokstavskrift, og med det meiner ein som oftast manuskriptkultu ren. Det har ikkje vore forska så mykje på bokstavinnskrifter i Norden, og derfor har det vore lett å oversjå at mange av dei trekka som stikk seg ut som uvanlege eller mindre typiske i runeinnskrifter, like godt kan vere påverknad frå bokstavinnskrifter som frå manuskriptskrift. Like eins kan det som verkar som typiske trekk ved runeinnskrifter, vise seg å heller vere noko som er typisk for innskrifter, uavhengig av om dei er skrivne med runer eller bokstavar. Eitt slikt trekk er at ein ikkje bruker mellomrom for å markere ordgrenser. Når mellomrom blir brukt for å markere ordgrense i runeinnskrifter, meiner eg det finst godt grunnlag for å kalle det påverknad frå manuskriptkulturen. Men at ein ikkje markerer ordgrenser eller markerer ordgrenser ved inter punksjonsteikn, det er ikkje typisk for runeortografi, men for innskrif ter i det heile.20 I innskrifta N 553 er ordgrenser markerte med inter punksjonsteikn mellom dei tre første orda, i tillegg til at innskrifta blir avslutta med tre prikkar, medan det ikkje er markert ordgrense mellom dei to siste orda, amik, á mik. Dette er heilt i tråd med praksis i inn skrifter, og heilt annleis enn i manuskriptteksten på pergamentblada som er sjølve psalteret. Der blir ordgrenser markerte med mellomrom. I diskusjonen om bokstaven <K> ovanfor kjem det fram at ein på bakgrunn av forma på <K> åleine ikkje kan seie at den som rista innskrifta, viser kjennskap til manuskriptskrift, fordi den lukka K-en er den vi finn både i manuskriptskrift og i bokstavinnskrifter. At rista ren kjende til manuskriptskrift, er klart, for innskrifta står jo på per men til ei bok med manuskriptskrift i. Men av det ein ser i innskrifta isolert, viser den som rista, ikkje påverknad som må komme frå manuskriptskrift.

20 Her snakkar eg om situasjonen i den nordiske mellomalderen, ca. 1050–1550. Tidlegare blei ordgrenser også i manuskriptskrift anten ikkje markerte (scripta continua) eller markerte ved interpunksjonsteikn, men det var før vi hadde manuskriptskrift i Norden. Om bruken av mellomrom for å markere ordgrenser, sjå t.d. Saenger (1997).

Bokstavinnskrifta Den andre innskrifta på bakpermen av psalteret er skoren inn i ytter kanten av permen, og denne innskrifta er med bokstavar. Det står <heruarlesensalteri>. På normalisert norrønt blir det Hér var lesinn psalteri, det vil seie «Her var psalteret lese» (illustrasjon 4). Ordgrensene er ikkje markerte, verken med mellomrom eller med interpunksjonsteikn.

Illustrasjon 4: Nærbilete av bokstavinnskrifta: <heruarlesensalteri>. Til venstre, og mellom runeog bokstavinnskrifta, er det rissa inn eit merke som har form som ein stor rune-u, med ein boge på bistaven. Dette merket blir ikkje kommentert i dette kapittelet, og det er uklart om det skal ha språkleg meining, eller om det kan vere eit bumerke eller liknande. Fotograf: Wlodek Witek / Nasjonalbiblioteket.

Bokstavane i innskrifta er minusklar. Dei er skorne djupt inn i treper men, truleg med kniv eller liknande reiskap. Det ser ut som om dei fleste linene er skorne to gonger, med kniven éin gong skrått inn frå venstre og éin gong skrått frå høgre, slik at profilen på kutta blir v-forma. Mange av strekane blir avslutta som lange, tynne riss – nesten som bokstavar skrivne med penn på pergament. Innskrifta er lett å sjå, og bokstavrissa er tydelege. Det som gjer lesinga litt vanske leg, er at fleire av bokstavane finst i ulike former. Det gjeld særleg <a>, <e> og <r>. 44

Det er to former av <e>, der begge har ein kropp som står på grunnlina, men den første <e> (bokstav 2) er meir kantete i forma og har fot som går ut til høgre på grunnlina, medan dei tre andre <e> (bokstavane 8, 10 og 16) er noko meir ovale i forma og har fot som går skrått ned til høgre, under grunnlina, som ein hale. Bokstavane 8 og 10 har fått lange føter, medan bokstav 16 har noko kortare fot. Det er to <a> i innskrifta, bokstav 5 og 13. Dei er ganske like i forma, med kropp forma som ein rettvinkla trekant, horisontalt «tak» og rett fot ut til høgre. Skilnaden mellom dei er at bokstav 5 ikkje har markert undersida av kroppen, berre foten ut til høgre. Bokstav 13 har markert undersida med ein strek som går vidare og blir til foten. Dei største skilnadane ser vi i <r>. Bokstavane 3, 6 og 17 er <r>, og dei to første har form som minner om majusklar. Bokstav 3 har dessutan full høgd, medan bokstav 17 har form som minuskel <r> i midtlengderommet. Bokstavane 3 og 6 har hovudstav med bistav og belg, mest tydeleg på bokstav 6, men belgane møter ikkje hovudstavane. Begge har bistaven utforma som underlengd, eller hale, og bokstav 3 har òg hale til venstre på hovudstaven. På bokstav 3 verkar underleng dene mest å vere ornamentale, men på bokstav 6, som heller ikkje har full majuskelhøgd, går belgen heilt ned til grunnlina, og underlengda får dermed meir funksjon av fot på bistaven og liknar slik meir på ein kapitél-r <R> (bokstav som har form som ein majuskel, men med høgda tilpassa midtlengderommet) enn majuskelen <R>. På bokstav 17 har ryggen ein horisontal strek som går ut til venstre, og bistaven går skrått opp til høgre frå nedre del av ryggen og har ei avslutning med ein horisontal strek til høgre. Elles kan ein leggje merkje til at dei to <l> (bokstav 7 og 14) har ulik form, då den første har ein fot til høgre nedst ved grunnlina, der den andre har underlengd som går ned under grunnlina og endar i ein tynn strek, i tillegg til at risset øvst startar frå venstre på den første og frå høgre på den andre. Datering av bokstavinnskrifta Innskrifta må vere like gammal som eller yngre enn permen, som på si side må vere like gammal som, eller truleg litt yngre enn, hovuddelen 45

av psalteret. Ei rimeleg eldste datering av innskrifta er derfor ca. 1200, dersom dateringa av permen til ca. 1200 i seg sjølv er rett. Innskrifta er ikkje lang, og språkleg (ordval og grammatikk) er det ikkje noko i inn skrifta som kan hjelpe til med dateringa: <heruarlesensalteri> kan både vere norrønt og nyare norsk. Men ordstillinga med subjektet til slutt i passivsetninga peiker noko meir i retning norrønt språksteg. I nyare norsk ville ein heller vente Her var psalteri lesinn. Substantivet psalteri finst både som hannkjønnsord og inkjekjønnsord, og den som skreiv innskrifta på Kvikne-psalteret, har rekna det som hannkjønns ord. Det ser vi av endinga -inn på det infinitte verbet. Dersom det hadde vore rekna som inkjekjønnsord, ville endinga vore -it. Endinga på verbet er rett nok skriven <en> i innskrifta, men det er ikkje uvan leg at dobbel konsonant ikkje blir markert. Det gjeld særleg i runeinn skrifter, men òg bokstavskrift i både manuskript og innskrifter. At ristaren av innskrifta bruker <e> og ikkje <i> i endinga, kan vere fordi dialekta til den som skreiv, har hatt det vi kallar vokalharmoni.21 Psal teri er eit lånord i norrønt, og som i innskrifta her får det ofte ein meir «nordisk» skrivemåte utan <p> fremst. Slik ser ein det i det eldste skriftlege dømet på ordet i ein norrøn tekst, i Stockholm, Holm perg 15 4º (blad 74v, line 4, den «Islandske homilieboka»), datert til ca. 1200.22 Men altså, ingen av desse språklege kriteria kan tidfeste innskrifta. Når vi ser på innhaldet i innskrifta, kan referansen til lesing av psalteret vere ein indikasjon på at innskrifta er skriven i ei tid då lesing av nettopp denne teksten var sentral – og tankane går då lett til tide bønene og tida før reformasjonen. Men Salmane var òg relevant etter

21 Vokalharmoni er ein progressiv fjernassimilasjon, altså at rotvokalen påverkar kvaliteten til ein trykklett vokal i endinga av ordet (i alle fall i samband med høge og mellomhøge rotvokalar, medan det er noko meir komplisert i samband med låge rotvokalar). Vokalharmoni finn vi i dei fleste norske dialektar i norrøn tid, med mogleg unntak av nokre område av Vestlandet (Handbok i norrøn filologi 2013, 619–620). Vokalharmoni er såleis venta i Kvikne, som ligg i grensetraktene mellom trøndsk, nordvestlandsk og austlandsk. Men innskrifta er for kort og har dermed for få døme til at ein kan sjå om det verkeleg er vokalharmoni eller ikkje i innskrifta. 22 Bilete finst her: https://handrit.is/en/manuscript/imaging/is/HolmPerg04-0015#page/74v++(150+of+211)/mode/2up

reformasjonen, så dette åleine kan ikkje sikkert datere innskrifta til mellomalderen. Dermed står det att å sjå på kva bokstavane sjølve kan fortelje om datering. Minusklane som er brukte, er ikkje dei typiske gotiske frakturminusklane som vi vanlegvis møter i innskrifter frå ut på 1300talet og framover. Formene på bokstavane på permen minner meir om manuskriptskrift, derfor kan ei jamføring med bokstavar i manuskript vere nyttig. Av bokstavane i innskrifta er det forma på bokstav 17 <r> og dei to <a> som kan seie oss noko om datering. Den r-forma som bokstav 17 har, svarar til ei form som Seip skildrar slik: «Fra engelsk skrift i 13. hå. kommer en skikk å skrive r i ett drag […]. I norsk diplom skrift kunne kvisten [dvs. bistaven] gå ut fra hovedstaven helt nede ved grunnlinjen […]», og han viser til døme frå 1277 og framover (1954, 72). Dei to andre <r>, som minner om majuskel- eller kapitél-r (bokstav 3 og 6), hjelper ikkje særleg med dateringa. Slike kan bli brukte i staden for minuskel-r både i dei eldste manuskripta og i heile mellomalderen, men verkar å ha vore særleg frekvent brukte mot slutten av 1200- og utover på 1300-talet (Seip 1954, 18, 80 og 124). Kva gjeld a-formene, minner den forma bokstav 5 har, med open botn, om ein <a> som dukkar opp i København, AM 619 4º («Gamal norsk homiliebok»). Dette manuskriptet er skrive ca. 1200–1225, ikkje lenge etter Kvikne-psalteret.23 På blad 72v finn vi handskrifta til ein skrivar som bruker fleire a-former, deriblant den opne, til dømes i line 26 <bannaða fianda>.24 Det som eg ovanfor skildra som eit horisontalt «tak» på <a>, kan òg analyserast som ein horisontal versjon av halsen til karolingisk <a> (som har boge og hals som bøyer seg til venstre) og treng ikkje vere ein

23 Stokkeland 2010 gir eit oversyn over diskusjonen om skrivarar og forholda mellom dei ulike delane av AM 619 4º. 24 Bilete finst her: https://handrit.is/en/manuscript/imaging/da/AM04-0619#page/72v++(144+of+160)/mode/2up. Denne opne a-en finst det òg døme på litt seinare i Uppsala, Universitetsbiblioteket DG 8 (blad 70–110, ca. 1225–1250, manuskriptet inneheld Den legendariske Olavssagaen). Bilete finst på http://www.alvin-portal.org/alvin/home. jsf?dswid=-642, søk på «DG 8» i søkjefeltet.

<a> av insulær type (altså med boge, men utan hals) og med «tak». Karolingisk <a> er den vi oftast ser i norske manuskript (Seip 1954, 14). Dette i seg sjølv hjelper ikkje mykje med dateringa, men det at det ikkje er antyding til at «taket» – eller halsen – bøyer inn og ned mot bogen, slik utviklinga av <a> går mot «toetasjar-a» i norsk skrift frå ca. 1250 og utover (Seip 1954, 70), tyder på at vi heller er på 1200- enn på 1300-talet i denne innskrifta. Til ei kort jamføring kan ein sjå på <a> og <r> i sjølve psalter teksten: Her blir karolingisk <a> med hals brukt i den fremste delen og i hovuddelen. Men særleg i den fremste delen er halsen på <a> av ulik lengd, og nokre ser nærmast ut som <a> av insulær type. I den andre delen (blad 5–7) er berre insulær <a> brukt, noko som kan tyde på at denne delen av psalterteksten er skriven mot slutten av 1300- eller 1400-talet (Seip 1954, 116). I heile psalteret er <r> av same form, med ein hovudstav i midtlengderommet og ein bistav som går ut til høgre frå øvre del av hovudstaven, anten i form av ein strek med litt bøyg eller mest som ein prikk eller diamantforma. Med andre ord er ikkje <r> i manuskriptet lik nokon av <r> i bokstavinnskrifta på permen. Basert på denne jamføringa med manuskriptskrift kan siste halvdel av 1200-talet vere ei rimeleg avgrensing for når bokstavinn skrifta blei skriven. Korleis skal ein forstå innskrifta? Bokstavinnskrifta er språkleg lett å forstå, men korleis skal ein for stå kva den som skreiv, meinte med å skrive nettopp dette på denne staden? Og korleis kan folk seinare ha oppfatta denne bodskapen? Tolkingsnyansane ligg hovudsakleg i adverbet hér. Det er primært eit stadsadverb, «her», men tydinga «nå» ligg ikkje langt unna dersom ein tenkjer «her» i tydinga «når ein har komme til denne staden». Det er òg mogleg å sjå eit element av «med dette» i adverbet, altså når ein lukker att boka, var lesinn psalteri. Kva gjeld situasjonen som kan ha framkalla «behovet» for å risse innskrifta, er det nærliggjande å forstå det slik at det er ein kommentar til det å lese Salmane. Når ein lukker att permen og ser baksida av boka, så ser ein innskrifta som kommenterer det ein har gjort. Med tanke på 48

at dette psalteret har vore eigd av Kvikne kyrkje, som runeinnskrifta seier, ligg det nære å tenkje seg at det har vore i bruk av presten i tide bønene. Bokstavinnskrifta blir ekstra aktualisert i slik bruk; når han har lese gjennom heile psalteret på ei veke og så lukkar att boka, då set innskrifta punktum. Sjølv om psalteret ikkje nødvendigvis blei lese samanhengande frå byrjing til slutt, kan ein likevel sjå innskrifta som ein referanse til handlinga: det å lese i psalteret.25 Men akkurat kva slags lesing som låg i tankane til den som skreiv innskrifta, er ikkje mogleg å slå fast. Innskrifta kan ha blitt skriven som ein kommentar til ei oppattakande hending som det å lese i psalteret slik eg nettopp skis serte, anten generelt (handlinga å lese i psalteret) eller spesifikt (å ha lese gjennom heile). Eller innskrifta kan opphavleg ha blitt rissa inn som ein kommentar til éi einskild hending – for seinare å fungere som kommentar til ei oppattakande hending. Ei slik einskild hending kan vere når éin person har arbeidd seg gjennom heile den latinske teksten, til dømes i samband med opplæring i latin. Psalteret var ein mykje brukt tekst til latinopplæring. Og når ristaren av innskrifta endeleg har jobba seg gjennom heile psalteret, markerer han det med å risse inn innskrifta i permen. Bokstavinnskrifta kan òg vere skriven som og ha fungert som eit supplement til runeinnskrifta. Dei er begge plasserte på bakpermen, runeinnskrifta øvst, i forhold til leseretninga for innskriftene, og bok stavinnskrifta nedanfor. Truleg er runeinnskrifta den eldste av dei to innskriftene, men det treng ikkje vere lenge mellom dei. Kva ristarane som rissa inn desse innskriftene i permen ville med det dei skreiv, til dømes om den eine er ein «kommentar» til den andre, det kan vi ikkje vite. Men når innskriftene først er der, synlege og lesbare, vil dei sam spele med kvarandre og med den gjenstanden dei er rissa inn i. Slik kan ein seie at N 553, runeinnskrifta, lèt psalteret fortelje at det er eigd av Kvikne kyrkje, og at bokstavinnskrifta sitt «her» då kan referere

25 Ordninga for tidebønene går ikkje heilt kronologisk gjennom Salmane frå byrjing til slutt. Lesestykka hoppar att og fram mellom dei ulike salmane i dei ulike tidebønene, så psalteret blei ikkje nødvendigvis lese frå byrjing til slutt.

spesifikt til Kvikne kyrkje: Eigarinnskrifta Kvikna kirkja á mik blir følgd opp av kommentaren Hér var lesinn psalteri. Skrift og språk i norsk mellomalder Før bokstavskrift, manuskriptteknologi, latinsk språk og den kristne tekstkulturen blei introdusert her i nord, hadde vi skrive med runer på vårt eige folkespråk i om lag 1000 år allereie.26 Med tanke på at vi i dag (stort sett) skriv berre med bokstavar, kan ein lett tenkje at bruken av runer tok slutt når bokstavane kom. Men slik var det ikkje. Tvert imot ser vi at bruken av runer aukar dei første par hundre åra etter at både bokstavane og den latinske tekstkulturen hadde fått fotfeste her. Av dette ser vi at ein auke i éin type skriftbruk generer auke også i andre typar skriftbruk (Spurkland 2001, 166–168). Ikkje berre lever runer og bokstavar side om side, men dei lever òg saman i mange tilfelle, slik som på Kvikne-psalteret. Kvikne-psalteret har fått relativt lite merksemd blant forskarar. Det blir av og til nemnt på grunn av alderen på permen og like eins fordi manuskriptet er eit av dei eldste bevarte som er skrivne i Noreg. Men fordi psalterteksten er på latin, og fordi dette er ein tekst som finst bevart i ei mengd andre manuskript rundt om i Europa, så har ein ikkje interessert seg særleg for innhaldet i akkurat Kvikne-psalteret. Det er hovudsakleg innskrifta på bakpermen som har gitt Kvikne- psalteret eit visst renommé. Runer på ei kyrkjebok! Men det finst ei mengd runeinnskrifter på både kyrkjer og kyrkjeinventar, så det i seg sjølv er ikkje unikt. Det eg derimot vil løfte fram Kvikne-psalteret for, er at det representerer den mangfaldige språk- og skriftkulturen som fanst i Noreg i mellomalderen. Her, på éin gjenstand, ser ein eit handfast møte mellom latinsk språk, norrønt språk, latinske manus

26 Eller, bokstavar hadde faktisk nådd Norden lenge før kristninga, men då som dekor m.a. på sverd og smykke som var produserte lenger sør. Til dømes har ein funne eit sverd (museums nummer C17765) med bokstavane S og F, i det same gravfeltet som eit av dei eldste arkeologisk daterbare runefunna våre, lansebladet frå Øvre Stabu (N KJ31, museums nummer C17770). Lansebladet blir datert til ca. 200 e.Kr. For ei innføring i manuskriptskrift og korleis ho blei introdusert til Noreg, sjå t.d. Holm-Olsen (1990).

kriptbokstavar og innskrifter med runer og bokstavar. I tillegg er runeinnskrifta ei blanding av runer og bokstavar. Så sjølv om verken manuskriptteksten eller innskriftene på permen eksplisitt kommente rer val av språk og skriftsystem eller blandinga av desse på same boka, så fortel denne arkivgjenstanden mykje om bruken av språk i Noreg i mellomalderen. Det er ikkje berre blandinga av skriftteikn frå ulike skriftsystem vi ser her – det er mykje meir. Men for å ta blandinga først: Det vanle gaste er at runeskrift og bokstavskrift blir brukt kvar for seg. I manu skript blir bokstavar brukte, og språket kan vere anten norrønt eller latin. Men det finst nokre unntak der ein ser runer i manuskript òg, og desse unntaka kan ein dele i tre kategoriar: Først er det nokre rune teikn som er blitt brukte som forkortingsteikn i manuskripttekstar. Det gjeld i all hovudsak runa for /m/, ·, som hadde namnet maðr («men neske» eller «mann»).27 Ein annan kategori av runer i manuskript er runer brukte i notisar i margar. Det kan vere eigarnotisar, bøner (Ave Maria er vanleg) eller heilt andre ting.28 Den tredje kategorien er den som det er færrast døme på, og det er manuskript som er skrivne med runer.29 Med unntak av desse tre kategoriane av runer i manuskript er altså runer i mellomalderen brukte som skriftteikn på anna materiale enn pergament, med andre ord på tre, metall, stein og bein. Denne fordelinga er ikkje berre eit spørsmål om materiale, men om kva slags tekstar som blei skrivne på kva type gjenstand. Lange og komplekse tekstar treng meir skriveflate og raskare skriftteknikk, og dersom den ferdige teksten skal kunne flyttast på, er codexen – boka – eit svært

27 Runene hadde namn slik at den første lyden (fonemet) i namnet var den lyden som runa representerte (med unntak av to der lyden aldri opptrer fremst i ord: /ŋ/ og /r/). Dette har sannsynlegvis vore eit mnemoteknisk hjelpemiddel, altså ei hjelp til å hugse lydverdien til runene. Det er likevel ikkje sikkert at dei runenamna vi har bevart, går heilt tilbake til runene sin oppkomst (Spurkland 2001, 20–21). Sjå òg Kjesrud i denne boka. 28 Om runer i manuskript på denne måten, sjå t.d. Knirk (1981) og Bauer (2018). 29 Det finst to bevarte døme. Det største er «Codex Runicus» (København, AM 28 8º, datert til ca. 1300), der skånske lov er skriven med runer (og nokre andre kortare tekstar). Det andre er eit fragment med ein mariaklage skriven med runer (Stockholm, KB A 120, datert til ca. 1300). Bilete finst her: https://handrit.is/en/manuscript/imaging/da/AM08-028/undefined#page/1r++(1+of+202)/mode/2up og her: https://www.manuscripta.se/ms/100248

praktisk medium. Mykje meir praktisk enn til dømes ein stor bunt tre pinnar eller ein diger stein med runer. Det er mogleg å skrive lange, komplekse tekstar med runer på pergament, men det viser seg at skrift kulturen har visse normer eller konvensjonar som gjer at i manuskript bruker ein bokstavar. Runeinnskrifter finst altså i hovudsak på gjenstandar som òg er noko anna enn å vere skriftberarar, til dømes reiskapar, kyrkjer, grav steinar, smykke og våpen, men det finst òg bevarte døme på trestykke som ser ut til å vere utforma berre for å vere berarar av skrift. Det er dei såkalla «runekjevla» eller «runepinnane» som ein har funne mange av ved utgravingar i norske mellomalderbyar, dei aller fleste i Bergen. Dei fleste runeinnskriftene i Noreg er skrivne på norrønt, men det finst likevel mange som har latinsk tekst.30 Bokstavinnskrifter finst òg med både norrønt og latinsk språk, og på dei same typane gjenstandar. Unntaket er trestykke slik som «runepinnane»; på desse er det i all hovudsak brukt runer og ikkje bokstavar.31 Det finst gjensidig påverknad og overlapping også mellom innskrifter med bokstavar og manuskriptskrift, men det er lettare å oversjå fordi det ikkje er like iaugefallande som når vi møter runer i manuskript. Men blant dei skriftkonvensjonane som vi ser i det epi grafiske respektive manuskriptmaterialet, ser vi av og til at element frå det eine er brukte i det andre. Ein kan til dømes finne mange døme på «epigrafisk skrift» i manuskript, slik som i København, AM 78 4º (eit lovmanuskript frå ca. 1300, skrive i Noreg). Her blir dei ulike bolkane markerte med at dei første orda er skrivne med store majusklar. Det kan ein sjå også i andre manuskript, jf. ovanfor om markering av salmar i Kvikne-psalteret. Men i AM 78 4º ser vi i tillegg at orddelinga mellom

30 Sjå t.d. Spurkland (2001, 186–209) og Zilmer (2018) om materialet frå Bryggen i Bergen. Sjå t.d. Knirk (1998) om innskrifter med latinsk tekst. 31 Tekstane som finst på slike pinnar, kan vere alt frå eigarinnskrifter, skriveøvingar, fuþarkinnskrifter (altså runerekka, som å skrive alfabetet med bokstavar), latinske bøner, amulettekstar, skrytemeldingar og latinsk og norrøn poesi. Sjå særleg band 6 av NIyR, som tek for seg materialet frå Bryggen i Bergen. Sjå òg Johannessen (2011) og Gosling (1998) om materialet frå Tønsberg, og Hagland (1998) om materialet frå Trondheim.

desse framheva orda er markert med interpunksjonsteikn, i samsvar med epigrafisk norm, ikkje manuskriptnorm. Det ser vi mellom anna på blad 9r <ALA:SKALL> og blad 62r <SV:ER>.32 Døme som dette viser at vi bør slutte med å studere skrift og skriftsystem isolert i ulike disiplinar som runeepigrafi, bokstavepigrafi, manuskriptskrift, numis matikk, sigillografi og så vidare.33 Dersom ein er interessert i å studere skrift og skriftsystem i bruk for å lære om skriftspråk som historisk fenomen, er det meir hensiktsmessig å sjå på skriftbruken utan slike avgrensingar. Kvikne-psalteret viser oss altså døme på latinsk tekst skriven med bokstavar på pergament og to innskrifter på trepermen på nor rønt, éi som blandar runer og bokstavar, og éi med bokstavar. Psalter teksten er på latin, og det er heilt som forventa; denne teksten skulle vere på latin mellom anna for at teksten i liturgien skulle vere den same. I tillegg var liturgien for søndagsmessa og messa på andre festdagar på latin. Dette var jo eit språk som folk flest ikkje meistra, det var eit språk som måtte lærast. Det var det berre dei færraste som gjorde, men nokre lærte litt, og nokre få lærte mykje. I ein tekst som gjer greie for – på norrønt – krava og ansvaret til dei ulike vigslingsgradene for geist lege, blir det sagt at for å kunne vigslast til prest må ein kunne så mykje latin at ein kan skilje på hannkjønn og hokjønn: «Prestr skal kunna […] látinu svá at hann viti hvárt hann kveðr karlkennt eða kvennkennt».34 Akkurat kva nivå av latinkunnskap dette viser til, er ikkje heilt open bert, men det er nærliggjande å tru at det er så høgt at ein kan lese liturgien, og at ein kan seie fram tekstane for dei ulike rituala med rette endingar alt etter om ein omtalar kvinne eller mann. Mykje av liturgien

32 Bilete finst her: https://handrit.is/en/manuscript/imaging/da/AM04-0078#page/ Acc+Mat+4r+(1+of+142)/mode/2up. I tillegg er det verd å nemne at <K>-en som er brukt i <SKALL>, har same «lukka form» («forstørra minuskel») som i eigarinnskrifta (N 553) på permen av Kvikne-psalteret, og i bokstavinnskrifter med majusklar elles. 33 Sjå likande synspunkt hos Debiais (2018). 34 Stockholm, KB, Holm perg 5 fol, blad 60rb (ca. 1350–1365). Den same teksten finst òg i Reykjavík, AM 238 XXIII fol, blad 1v (1400-talet); her står det at presten skal «viti hvárt hann kveðr karlmann eða konu». Teksten er normalisert av forfattaren. Begge tekststadene finst i utgåva til Kolsrud (1952, 110) og omsett av Kleivane (2014, 151).

var den same kvar søndag og messedag, andre delar var dei same i liturgiske periodar eller på særskilde festdagar. Slik var det mogleg for dei fleste som kom ofte til kyrkja, å lære seg å kjenne att dei ulike litur giske ledda dei høyrde – sjølv om dei ikkje forstod kva alle orda tydde. Og her er vi ved eit sentralt moment. Kvifor var liturgien på latin når så få forstod det? For å forstå dette må ein hugse på at prestane og «dei lærde» hadde ansvar som gjekk i to retningar. På den eine sida hadde dei eit ansvar for å forkynne den rette læra slik den katolske kyrkja lærte. For å hindre at dei heilage tekstane skulle få innhaldet endra som følgje av at omsetjingar ikkje nødvendigvis kan gi att det fulle meiningspotensialet i det latinske språket, eller at noko blir omsett feil eller unøyaktig, er det tryggaste å halde teksten eins i éi språkdrakt.35 På den andre sida hadde dei eit ansvar for å formidle dei heilage tek stane – og mest av alt bodskapen i dei – til kyrkjelyden. Dette var svært viktig då det stod om frelsa til dei einskilde sjelene. Formidlinga blei gjord i preiker og i anna opplæring, og sjølvsagt på folkespråket. Her har vi ein nøkkel til å forstå betre kven dei ulike bevarte skriftlege kjel dene rettar seg mot. Er det eit brev eller ei forteljing eller eit lærdoms verk der språket er på latin, er det ikkje retta direkte mot allmugen, men mot andre som er «lærde», det vil seie dei som har utdanning som inkluderer både språket latin og det tilhøyrande tekstlege universet. Innhaldet i desse latinske tekstane – bodskapen i dei – kan likevel vere meint å nå allmugen, men då via eit munnleg ledd, eller eventuelt eit nytt skriftleg ledd der språket var folkespråket. Er ein tekst skriven på norrønt, kan ein gå ut ifrå at han har vore meint å ha eit breiare nedslagsfelt. Ikkje nødvendigvis at folk skulle lese teksten sjølve, men gjerne få han lesen opp for seg. Det treng altså ikkje vere berre eit spørsmål om kva språk den meistrar som komponerer ein tekst, men òg kven teksten er skriven for. Den store innverknaden som latin har

35 Nå førte handskriftsoverleveringa likevel til feil og varierande lesemåtar, trass i at det var på latin overalt, men dette var ein klar over. Forsøk til revideringar blei gjort fleire gonger, både av Bibelen og andre liturgiske tekstar, men feil og variasjon og eldre variantar sneik seg fort inn att. Men dette var likevel berre småtteri jamført med variasjonane som ville oppstå dersom òg fleire språk var involvert.

hatt på norsk språk, sjølv om det ikkje var eit språk alle meistra, ser vi i alle dei latinske orda som blei blanda inn i norrønt. Dette er især ord for idear, ting og funksjonar som blei introduserte gjennom kristninga og kyrkja. Men endå meir gjennomgripande for skriftog språkkultu ren vår var det faktum at saman med kristendomen kom den latinske bokstavskrifta. Det mest eksepsjonelle med Kvikne-psalteret Kvikne-psalteret illustrerer altså mange interessante aspekt ved skriftog språksituasjonen i norsk mellomalder, og som den eldste bevarte permen frå Noreg er gjenstanden allereie av særskild interesse. Dei to innskriftene på permen står òg fram som fantastiske døme på toskrifts kulturen i mellomalderen. Kva gjeld innhaldet i innskriftene, er den eine av ein kjend type, ei eigarinnskrift, medan den andre er meir eineståande i så måte – især for bokstavinnskrifter. Det er ikkje uvan leg å finne eigarinnskrifter, særleg med runer, der gjenstanden «snak kar» gjennom skrifta og refererer til seg sjølv. Men bokstavinnskrifta Hér var lesinn psalteri har, jamført med runeinnskrifta på Kvikne- psalteret, få parallellar både med tanke på at det er brukt bokstavar – rissa inn i tre – og med tanke på innhaldet i innskrifta. Den nærmaste parallellen finn vi i avslutningsfrasar på slutten av sagaer og andre for teljingar, slik som i Ǫrvar-Odds saga (Boer (utg.) 1888, 196), som sluttar slik: «ok lýkr þar nú sǫgu Ǫrvar-Odds […]» – «og der sluttar nå sagaen om Orvar-Odd». Dette er ikkje ein eksakt parallell til innskrifta på Kvikne-psalteret, men typen avslutningsformular som refererer til stad og tekst, minner om innskrifta. Vi har ikkje andre bokstavinn skrifter med slikt innhald og slik funksjon bevart frå norsk mellomal der. Dei kan ha funnest, men gått tapt. Vi har i det heile vore mest opptekne av innskriftene med runer, og mange innskrifter med bok stavar er nok blitt borte fordi dei ikkje er blitt rekna som interessante. Så trass i alt det som gjer Kvikne-psalteret eineståande, er det likevel bokstavinnskrifta som er det mest eksepsjonelle.

Kjelder og litteratur Primærmateriale

UTRYKTE KJELDER Manuskript Den arnamagnæanske samling, Københavns universitet AM 78 4º. https://handrit.is/en/manuscript/imaging/da/AM04-0078#page/ Acc+Mat+4r+(1+of+142)/mode/2up (Lest 27.05.2020) AM 327 4º. https://handrit.is/en/manuscript/imaging/da/AM04-0327#pa ge/1r++(1+of+184)/mode/2up (Lest 27.05.2020) AM 619 4º. https://handrit.is/en/manuscript/imaging/da/AM04-0619#pa ge/72v++(144+of+160)/mode/2up (Lest 27.05.2020) AM 28 8º. https://handrit.is/en/manuscript/imaging/da/AM08-028/undefi ned#page/1r++(1+of+202)/mode/2up (Lest 27.05.2020) Kungliga biblioteket, Stockholm A 120. https://www.manuscripta.se/ms/100248 (Lest 27.05.2020) Holm perg 5 fol. Holm perg 15 4º. https://handrit.is/en/manuscript/imaging/is/Holm Perg04-0015#page/74v++(150+of+211)/mode/2up (Lest 27.05.2020) Nasjonalbiblioteket, Oslo Ms.fol. 3872: E. Håndskriftsamlingens kataloger i protokollform Ms.8º 102. Psalterium (Kvikne-psalteret). https://www.nb.no/items/URN:NB N:no-nb_digimanus_54661 (Lest 27.05.20) Stofnun Árna Magnússonar í íslenskum fræðum, Reykjavík AM 238 XXIII fol. Universitetsbiblioteket, Uppsala DG 8. http://www.alvin-portal.org/alvin/home.jsf?dswid=-642 (Lest 27.05.2020), søk på «DG 8» i søkjefeltet.

Primærmateriale

Rune- og bokstavinnskrifter Eidfjord gamle kyrkje Gravstein (Ragna Ásolfsdotter) Kulturhistorisk museum, Oslo N KJ31, lanseblad (museumsnummer C17770), Øvre Stabu C17765 (museumsnummer), sverd, Øvre Stabu Nasjonalbiblioteket N 553, bokperm (Ms.8º 102), Kvikne kyrkje Nidarosdomen, Trondheim Syrett nummer 94–99, gravsteinar Universitetsmuseet, Bergen N 303 / museumsnummer MA54, relikvieskrin, Fortun stavkyrkje Vitenskapsmuseet, Trondheim T134 (museumsnummer), drikkehorn, ukjend stad Vår Frue kyrkje, Trondheim Syrett nummer 12, dedikasjonsinnskrift

TRYKTE KJELDER Boer, R.C. (utg.). 1888. Ǫrvar-Odds saga. Leiden: Brill. Kolsrud, Oluf. 1952. Messuskýringar. Liturgisk symbolik frå den norsk-islandske kyrkja i millomalderen. Oslo: Jacob Dybwad.

Sekundærlitteratur

Bauer, Alessia. 2018. Runica manuscripta as an example of intermediality in manuscripts? I Epigraphy in an intermedial context, redigert av Alessia Bauer, Elise Kleivane og Terje Spurkland, 174–189. Dublin: Four Courts Press. Debiais, Vincent. 2018. «Essay on a Visual Perspective of Medieval Writing.» I Byzantine and Post-Byzantine Art: Crossing Borders, redigert av Emmanuel Moutafov og Ida Toth, 129–148. Sofia: Institute of Art Studies (Bulgarian Academy of Sciences). Gosling, Kevin. 1998. «The Runic Material from Tønsberg.» I Universitetets Oldsaksamling. Årbok 1986–1988, redigert av Bjørn Myhre, 175–187. Oslo: Univer sitetets Oldsakssamling. Gullick, Michael. 2013. «A Preliminary List of Manuscripts, Manuscript Frag ments and Documents of English Origin or the Work of English Scribes in Norway Datable to before 1225.» I Latin Manuscripts of Medieval Norway. Studies in Memory of Lilli Gjerløw, redigert av Espen Karlsen, 123–197. Oslo: Novus. Hagland, Jan Ragnar. 1998. Runer frå utgravingane i Trondheim bygrunn 1971–94. Med eit tillegg av nyfunne innskrifter elles frå byen (N774–N894). Manuskript tilgjengeleg her: https://web.archive.org/web/20161104103439/http://www.hf. ntnu.no:80/nor/Publik/RUNER/runer-N774-N894.htm (Lest 23.09.2019) Handbok i norrøn filologi. 2013. Redigert av Odd Einar Haugen (fleire forfattarar). 2. utgåve. Bergen: Fagbokforlaget. Helander, Sven. 1982. «Tidegärd.» Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid, 18, redigert av John Danstrup, spalte 255–259. Opptrykk av 1. utg. [1956–1978]. København: Rosenkilde og Bagger. Holm-Olsen, Ludvig. 1990. Med fjærpenn og pergament: vår skriftkultur i middel alderen. Oslo: Cappelen. Johannessen, Charlotte. 2011. «Runematerialet fra Tønsberg.» Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Kleivane, Elise (oms.). 2014. «Messuskýringar.» I Messuskýringar. Norrøne messe forklaringer i norsk oversettelse, redigert av Kristin Norseth, 55–153. Oslo: St. Olav forlag. Kleivane, Elise. 2020. «Christian Knowledge in Late Medieval Norway.» I Faith and Knowledge in Late Medieval and Early Modern Scandinavia, redigert av Karoline Kjesrud og Mikael Males, 213–242. Turnhout: Brepols. Kleivane, Elise et al. Under arbeid. Kodikologisk beskriving av Kvikne-psalteret. Knirk, James E. 1981. «‘Fanden ta deg! Amen!’ To runenotiser i AM 327 4º.» Maal og minne 1–2:51–57.

Sekundærlitteratur

Knirk, James E. 1998. «Runic Inscriptions Containing Latin in Norway.» I Runeninschriften als Quellen interdisziplinärer Forschung, redigert av Klaus Düwel, 476–507. Berlin: Walter de Gruyter. Kwakkel, Erik. 2002. «Towards a terminology for the analysis of composite manuscripts.» Gazette du livre médiéval 41:12–19. NIyR (sjå Norges innskrifter med de yngre runer). Norges innskrifter med de yngre runer (NIyR), 1–6. 1941–1990. Redigert av Aslak Liestøl mfl. Oslo: Kjeldeskriftfondet. Ommundsen, Åslaug. 2007. Books, scribes and sequences in medieval Norway, 1–2. Doktoravhandling, Universitetet i Bergen. Royal Manuscripts.The Genius of Illumination. 2011. Redigert av Scot McKendrick mfl. London: British Library. Saenger, Paul. 1997. Space Between Words.The Origins of Silent Reading. Stanford: Stanford University Press. Seip, Didrik Arup. 1954. Palæografi. B Norge og Island. Nordisk kultur XXVII I:B. Oslo: Aschehoug. Spurkland, Terje. 2001. I begynnelsen var FudÈ×K. Norske runer og runeinnskrifter. Landslaget for norskundervisning. Oslo: Cappelen. Stokkeland, Ranveig. 2010. «Skrivarproblemet i homilieboka.» I Vår eldste bok. Skrift, miljø og biletbruk i den norske homilieboka, redigert av Odd Einar Haugen og Åslaug Ommundsen, 115–129. Bibliotheca nordica 3. Oslo: Novus. Syrett, Martin. 2002. The Roman-alphabet inscriptions of medieval Trondheim, 2 band. Senter for middelalderstudier. Skrifter nr. 13. Trondheim: Tapir. Tanner, Norman og Sethina Watson. 2006. «Least of the Laity. The Minimum Requirements for a Medieval Christian.» Journal of Medieval History, 32:395–423. Terminologie zur Schriftbeschreibung. 1999. Deutsche Inschriften. Wiesbaden: Reichert. van Liere, Frans. 2014. An Introduction to the Medieval Bible. New York: Cambridge University Press. Zilmer, Kristel. 2018. «Fixed and fleeting? Thoughts on the materiality and mediality of inscribed artefacts from medieval Bergen.» I Epigraphy in an interme dial context, redigert av Alessia Bauer, Elise Kleivane og Terje Spurkland, 75–100. Dublin: Four Courts Press.

3. Form og formål: Landsloven som brobygger i norsk historie

Anna Catharina Horn

Det finnes tekster som leses og brukes aktivt over lang tid, og som tolkes og gjentolkes gjennom tid og rom. Et eksempel på en slik sen tral tekst er Bibelen, som har hatt betydning for mennesker og sam funn gjennom snart 1700 år. En annen, mer lokal tekst er Magnus Lagabøtes landslov. Fra den ble innført i 1274, har den vært i bruk og formet det norske samfunnet frem til nyere tid, og den har blitt produsert og reprodusert igjen og igjen, også etter at den ikke lenger var gjeldende lov i Norge. I Nasjonalbibliotekets samlinger finner vi flere avskrifter av Landsloven, ikke bare fra middelalderen, men også fra senere perioder. Vi kan følge den fra høymiddelalderen under et relativt stabilt kongedømme til dansketid på 1500-tallet, og videre til en gryende nasjonal bevissthet på 1800-tallet. Det er interessant at i alle disse fasene i landets historie har Landsloven hatt en funksjon, og i dette kapitlet vil jeg trekke frem tre av Landslov-manuskriptene som oppbevares på Nasjonalbiblioteket som hver er produsert i en av disse periodene. Selv om lovteksten er den samme, er de alle utformet på ulike måter og med ulik bruk av visuelle virkemidler som layout, skrift, fargebruk og ikke minst språket. Hva kan disse virkemidlene fortelle om dem som skrev disse manuskriptene, og om målet med arbeidet? Dette bidraget vil forsøke å svare på disse spørsmålene gjennom å vise hvordan skrivere av tre manuskripter, ett fra hver av de nevnte periodene, har formet den samme teksten, Landsloven, for å oppnå et bestemt formål. Selve tekstens innhold er i denne sammenhengen ikke 60

det sentrale. Det er språket, i kombinasjon med materialfilologiske og historiografiske aspekter, som er viktig for å belyse tekstens funksjon i ulike kontekster.1 I dette kapitlet vil derfor studiet av de enkelte manu skriptene stå i sentrum. For hvert av manuskriptene er det tre forhold jeg først og fremst vil berøre: Den historiske konteksten, det vil si sam funnet i den perioden manuskriptet ble skrevet, dernest skriveren selv og hans valg av språk, og dessuten selve manuskriptet, det vil si det fysiske objektet som bærer teksten sammen med språket. Disse forhol dene kan ikke alltid skilles, for språket er knyttet til skriveren, og skri veren og den historiske konteksten kan ha hatt betydning for hvordan manuskriptet er utformet. Slik vil hvert enkelt manuskript represen tere et kulturelt vitnesbyrd både på et overordnet, samfunnsmessig nivå, og et underordnet, individuelt nivå. Magnus Håkonsson og Landsloven Landsloven ble utarbeidet under kong Magnus Håkonsson (d. 1280) som senere ble gitt tilnavnet Lagabøte, og den ble endelig vedtatt i 1274 etter en lengre prosess med revisjoner av lovene. De gamle sagaene sier ikke mye om lovgivning og lovrevisjoner, de viktigste kildene er lovene selv. De ulike landskapene, eller lagdømmene, hadde egne lover som var forskjellige. Disse var Gulating, som omfattet Vestlandet, Agder, Hallingdal og Valdres; Frostating, som omfattet Trøndelag og Hålo galand; Eidsivating, som omfattet det indre Østlandet med Oppland, Hedmark og Romerike – og til sist Borgarting, som omfattet landska pene rundt indre og ytre Oslofjord, til og med Telemark og Bohuslen. Da Landsloven ble innført, representerte den noe nytt, siden det nå ble én lik lov i alle lagdømmene, og den avløste dermed de tidligere landskapslovene. Vi kan imidlertid se i de bevarte manuskriptene av

1 Flere lignende materialfilologiske studier er tidligere gjennomført, og vi har på den måten fått ny kunnskap om formål og bruk av tekster. For eksempel viser Anne Mette Hansen hvordan format, utforming og innbinding av manuskriptet AM 421 12mo vitner om en bærbar, privat bønnebok som har vært i bruk i senmiddelalderen, og dessuten også etter reformasjonen (Hansen 2006). I en annen studie analyserer Stefka Eriksen hvordan en fransk romanse er oversatt og formet for å tilpasses ulike miljøer i Norge og på Island på henholdsvis 1200- og 1400-tallet (Eriksen 2014).

Landsloven at det refereres til blant annet «gulatingsmennene», som for eksempel i innledningen til Kristendomsbolken: «Þat er vpp haf laga varra Gula þíngs manna» (Det er opphavet til våre, gulatingsmenne nes, lover), vist i illustrasjon 1. I det andre kapittelet i Tingfarebolken oppgis det dessuten hvor mange menn som skal møte på for eksempel Eidsivating eller Frostating med klare geografiske referanser knyttet til det enkelte lagdømmet, og i slike tilfeller ser vi at dette enkelte manu skriptet skulle gjelde i nettopp det oppgitte lagdømmet. Mye av innholdet i Landsloven er en videreføring av bestem melser fra de tidligere landskapslovene. Men det er også mye nytt av gjennomgripende karakter. Særlig viktig er innføringen av prinsippet om rimelighet, som innebærer at intensjonen bak en handling vurde res mer enn selve handlingen, og skyld vurderes mer ut fra omstendig hetene enn fra resultatet (Sunde 2005, 148). Landsloven er en omfattende tekst på ca. 45 000 ord, men den er velorganisert. Den innledes med en prolog, der kong Magnus hilser tingmennene og forklarer hensikten med loven, hva som er kildene, og hvordan loven er organisert. Deretter følger ni bolker eller tematiske seksjoner: 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9.

Tingfarebolken, om organiseringen av tinget Kristendomsbolken, om kongevalg – inneholder tronfølgeloven fra 1273 Landevernsbolken, om leidang og leidangsplikt Mannefredsbolken, om personlig sikkerhet og straffer for drap og vold Arvebolken, om ekteskapsinngåelse, arv og omsorg for umyndige Odelsbolken, om salg av jord Landsleiebolken, om leie av jord og leilendingens plikter Kjøpsbolken, om kjøpsavtaler og handel Tyvbolken, om tyveri og tilhørende straffer

Til slutt følger retterbøter utstedt av kongene Håkon Håkonsson (1217–1263) og Magnus Håkonsson.2 Deretter avsluttes det hele med en epilog med datering av vedtaket på de enkelte lagtingene.

2 Retterbøter er rettsbestemmelser som oppdaterer, eller forbedrer (bøter på), allerede eksisterende lover.

Hvert eneste manuskript av Landsloven er skrevet for hånd, og én skriver kan ha hoppet over deler av teksten eller omformulert den, en annen kan ha lagt til et kapittel fra eldre lover, i noen manuskripter er samme kapittel skrevet to ganger, på forskjellige steder. Slike varian ter er typiske kjennetegn ved en manuskriptkultur: Ingen manuskrip ter er helt like, hvert manuskript er unikt. Trykte skrifter ble produsert først fra annen halvdel av 1400-tallet, og det er verdt å merke seg at to av de tre manuskriptene i denne undersøkelsen er skrevet etter at det ble vanlig å trykke tekster. De ble imidlertid skrevet i den hensikt å ligge til grunn for trykte utgaver. 1300-tallet – Ms.4° 1 Det første manuskriptet av Landsloven, originalen fra 1274, finnes ikke lenger, det er gått tapt. De bevarte manuskriptene er alle avskrifter, og avskrifter av avskrifter. Det er i dag bevart 39 mer eller mindre komplette manuskripter av Landsloven fra middelalderen, og dessu ten fragmenter fra nærmere 50 manuskripter. Hovedvekten av disse er datert til mellom 1300 og 1350, altså innenfor en periode på 50 år. Noen få av dem er datert til sent på 1200-tallet, og noen få til annen halvdel av 1300-tallet. Det er ikke bevart noen manuskripter av Landsloven fra 1400-tallet. I den grad det bevarte materialet er representativt for pro duksjonen av Landsloven, ser vi en relativt intens produksjonsperiode i første halvdel av 1300-tallet og et fall i produksjonen etter ca. 1350 (se oversikt hos for eksempel Horn 2016, 5). To av 1300-tallsmanuskriptene befinner seg på Nasjonalbiblio teket. Det eldste av dem, Ms.4º 1, er datert til første fjerdedel av 1300-tallet, altså i perioden med stor produksjon av Landslov-manu skripter.3 I tillegg til Landsloven inneholder manuskriptet blant annet utdrag fra den islandske biskop Arnes kristenrett og en rekke yngre retterbøter. Disse tekstene er skrevet av andre skrivere og er lagt til senere (Storm 1885, 724–726).

3 Alle dateringer er i henhold til ONP (Ordbog over det norrøne prosasprog) hvis ikke annet er oppgitt. ONP benytter for øvrig den foreldede hyllesignaturen OsloUB 1 4°, mens her i artikkelen benyttes det nye signatursystemet.

Landsloven i Ms.4º 1 er skrevet på pergament og fyller 86 blad, det vil si 172 sider. Det er én skriver som har skrevet hele lovteksten. I andre kapittel i Tingfarebolken oppgis antall nemndemenn som skal møte på tinget fra blant annet Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane. Det indikerer at manuskriptet var ment å brukes av en lagmann i Gulating lagdømme. Vi kjenner sjelden identiteten til skriverne fra denne perioden, ei heller denne skriveren. Språket er norrønt, det vil si språket som ble snakket på Island og i Norge i middelalderen. Men selv om språket er det samme, kan man se visse forskjeller i ortografi og paleografi som kan antyde om skriverne har vært norske eller islandske. Gustav Storm mener håndskriften ligner de islandske rundt 1300, men at ortografien vesentlig er norsk (Storm 1885, 724). Jónas Kristjánsson mener også at skriveren er islandsk, og at ortografien er norsk (Kristjánsson 1967, 53). Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørck mener på sin side at skriveren er norsk ut fra ortografiske kriterier, samtidig som de påpeker utfor dringene med å legge islandske og norske målmerker til grunn ved bestemmelse av skriverhånd. Det var tett kontakt mellom norske og islandske skrivere, og de har trolig blitt påvirket av hverandre (Rindal og Spørck 2018, 28–29, 51–52). De diskuterer imidlertid ikke skriften som sådan. Skriften er en gotisk fraktur, en formell skrift der hvert skrifttegn er skrevet adskilt fra hverandre. En nærmere beskrivelse av frakturskriften finnes hos Albert Derolez, som betegner den som en textualis (Derolez 2003, 72). Et paleografisk trekk som går igjen gjennom hele lovteksten, og som er karakteristisk for islandske skrivere, er at man setter et punkt over en konsonant for å markere dobbel konsonant. Utformingen og ornamenteringen av de store initialene har dessuten fellestrekk med andre manuskripter som man antar er skrevet av islendinger i Norge. Det er hverken overraskende eller unikt, siden Island på 1300-tallet var et skattland under den norske kongen, og det var et relativt tett kultu relt samkvem mellom Island og Norge. Blant annet dro islendinger til Norge for å utdanne seg ved domkapitlene, og det var flere som tok oppdrag som skrivere i Norge. Det var også islendinger ved kongens hird, slik som Haukr Erlendsson, som også selv skrev et lovmanuskript, 64

trolig til eget bruk, rundt 1310–1320. Fragmenter av dette lovmanu skriptet er bevart ved Riksarkivet i Oslo (NRA 2α– θ). Bolkene begynner alltid med en større initial enn kapitlene, og i illustrasjon 1 vises avslutningen av Tingfarebolken og den store initia len, en ‘þ’, som innleder Kristendomsbolken. Initialen er formet av gule staver som er dekorert av stengler i rødt som slynger seg rundt om hverandre i sirkler. De har blader på enden, ikke ulikt rankemotivene fra flere av de bevarte stavkirkeportalene. Illustrasjon 2 viser en annen type initial. Odelsbolken begynner her med en forstørret minuskel ‘n’ i to farger, rødt og grønt. All dekor er i rødt, og også her er dekoren for met som sirkler som ender i bladmotiver. Denne typen rød ornamente ring er også benyttet på de mindre initialene som innleder de enkelte kapitlene, men da i mindre omfang, slik vi ser nederst i illustrasjon 2. De store initialene som innleder bolkene, skiller seg fra de mindre kapittelinitialene, og indikerer tydelig tekstens hierarkiske struktur. Initialene er utformet med sikkerhet og presisjon og ser ikke ut som et nybegynnerarbeid. Studier i andre manuskripter som er produsert i Norge på samme tid, viser initialer med lignende utforming. I manu skriptet AM 45 fol., også kalt Codex Frisianus, som inneholder Snorres kongesagaer, Heimskringla, finner vi initialer med samme type dekor som i Ms.4º 1. Dette manuskriptet er også datert til begynnelsen av 1300-tallet og er også skrevet av en islending, trolig i Norge.4 Det er på mange måter et praktmanuskript. Formatet er større, manuskriptet har to spalter, og initialene er også større. Men hvis vi ser på stilen og utforming av de store initialene på for eksempel blad 7v og 56v, finner vi de samme elementene som initialene i Ms.4º 1. Initialen på 7v er en ‘H’ i blått med dekor i rødt, slik initialen ‘n’ er i Ms.4º 1.5 Initialen ‘M’ på blad 56v er gul og dekorert med røde ranker som slynger seg i sirkler, lik initialen ‘þ’ i Ms.4º 1.6 Også i dette manuskriptet veksler det mellom

4 https://handrit.is/en/manuscript/view/da/AM02-045 5 https://handrit.is/en/manuscript/imaging/da/AM02-045#page/7v++(15+of+249)/mode/2up 6 https://handrit.is/en/manuscript/imaging/da/AM02-045#page/56v++(113+of+249)/ mode/2up

disse to stilene i dekoren, selv om den røde dekoren først og fremst brukes på de små initialene og mer sjelden på de store. Det er også forskjeller mellom manuskriptene, for eksempel er det trolig to forskjellige skrivere, men det er likevel såpass mange lik heter at man kan spørre seg om disse to manuskriptene kan knyttes til det samme skrivermiljøet, eller skriptoriet, der felles konvensjoner og tradisjoner har gitt føringer for utformingen av initialene. Ved større skriptorier var det ofte andre som tegnet initialene enn selve skriveren. Vi vet ikke om det er tilfellet her, men det kan ikke utelukkes at samme person har tegnet initialene i de to manuskriptene, selv om det er to forskjellige skrivere som har skrevet tekstene. Fellestrekkene mellom de to manuskriptene som peker mot islandske skrivere, viser de tette båndene mellom norsk og islandsk skriftkultur der vi må regne med en stor grad av gjensidig påvirkning både for skrivemåter og visuell utforming. Skriveren kan ha vært prest eller klerk knyttet til et større miljø der prestene i tillegg til kirkelige plikter har påtatt seg oppdrag med å skrive Landsloven. Lovens refe ranser til Gulating knytter manuskriptet til Vestlandet og Bergen, det største politiske og kulturelle sentrum i Norge på 1200-tallet. Skriveren kan ha vært knyttet til et av skriftsentrene der, for eksempel domkapit telet, den kongelige kapellgeistligheten eller ett av klostrene i byen. Den videre bruken av manuskriptet, hvilke lagmenn som brukte det, eller hvor det befant seg, er ikke kjent. Det har imidlertid vært i aktiv bruk, og yngre hender har skrevet inn både eldre og nyere bestemmelser i margen. I tillegg er det senere lagt til yngre retterbøter og forordninger fra 1300-, 1400- og 1500-tallet. Den yngste av disse er fra 1562. Manuskriptet er innbundet i skinn, og på skinnet er det tryk ket inn «I. P. 62». Eieren har også på innsiden ført opp sitt bumerke og initialene «I. P. 1562». Nederst på siste blad er det skrevet pergaments manuskript «No 1» i katalogen over eiendelene til Olavo Irgens, biskop i Bergen, død i sitt 80. år i 1803. 35 år senere befant manuskriptet seg ved Christiania Universitetsbibliotek. Ytterligere informasjon om manuskriptet og dets proveniens er å finne i Witting 2020.

Illustrasjon 1: Magnus Lagabøtes landslov, Gulatingsversjonen, Ms.4° 1 (ca. 1300–1325), blad 5v viser siste kapittel av Tingfarebolken og første kapittel av Kristendomsbolken. Den store initialen, en ‘þ’, er farget gul og dekorert med rankemotiver som slynger seg i sirkler i initialens hulrom og rundt initialens hovedstav. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Illustrasjon 2: Magnus Lagabøtes landslov, Gulatingsversjonen, Ms.4° 1 (ca. 1300–1325), blad 40v viser siste kapittel av Arvebolken og første kapittel av Odelsbolken. Initialen, en forstørret minuskel ‘n’, er farget i rødt og grønt og dekorert med ranker. Foto: Nasjonalbiblioteket.

1500-tallet – Ms.fol. 5 I de følgende hundreårene endret den politiske situasjonen seg i Norge. Fra 1319 var landet i en personalunion med Sverige, og fra 1389 var det en del av Kalmarunionen, initiert av dronning Margrethe (1388–1412). Under de skiftende politiske forholdene, der sentralmakten først hadde sete øst i Kalmar og senere sør i København, representerte Landsloven en kontinuitet i Norge, og loven var i aktiv bruk også på 1400- og 1500-tallet. På 1500-tallet begynte imidlertid en ny fase i Norges histo rie. Etter at Sverige trakk seg ut av Kalmar-unionen, ble Norge i 1537 erklært som et lydrike under den danske kronen, og sentralmakten hadde sete i København. Den danske kongen innsatte gjerne dansker som lensherrer, biskoper og prester i Norge. Også språket var i endring. For eksempel falt kasus bort i sub stantiver, og en betydelig mengde lånord, særlig fra tysk, hadde kom met inn i norsk talemål. Som følge av en økende andel danske embets menn i Norge ble dansk i stadig større grad benyttet som skriftspråk, og alt som kom av nye lover og direktiver fra København, var skrevet på dansk. Bibelen ble oversatt til dansk i 1550, og trykkpressen gjorde at den og andre tekster ble raskere distribuert ut over landet. Ikke uventet kom det et krav om at den norske loven måtte oppdateres, både når det gjaldt innhold, for å få med nye og fjerne utdaterte bestemmelser, og når det gjaldt språk. Loven måtte skrives på dansk, slik at det danske embetsverket kunne forstå innholdet. Det ble gjort flere forsøk på å oversette Landsloven. Den versjonen som det er bevart flest avskrifter av, er ifølge Storm utar beidet i perioden 1532–1536 (Storm 1879, 29, Rindal og Spørck 2018, 86). Men selv om denne oversettelsen fikk stor utbredelse, viser flere domsbrev at mange lagmenn fortsatt brukte de gamle lovbøkene som grunnlag for dommene (Storm 1879, 37–41). Etter befaling fra kong Fredrik II (1559–1588) ble lagmennene sønnenfjells i 1572 igjen samlet for å gå gjennom og oversette Landsloven til dansk og deret ter sende et eksemplar av denne til kongen (NRR II, 11). Resultatet av dette oversetterarbeidet er bevart i tre manuskripter, og det er ifølge Storm tydelig at de har benyttet NKS 1642 4to (Codex Tuns bergensis), datert til første fjerdedel av 1300-tallet, som grunnlags 69

tekst for oversettelsen (Storm 1879, 43). Men det synes som om heller ikke dette forsøket resulterte i en ny tilfredsstillende oversettelse til erstatning for de gamle norrøne lovbøkene, siden utbredelsen ble såpass begrenset. Mot slutten av århundret ser det imidlertid ut til at det danske regjeringsrådet i København, på vegne av den unge, umyndige kong Christian IV (1588–1648), ønsket en avklaring og en ny, autorisert landslov for Norge. I 1592 ble det sendt et pålegg til stattholderen i Norge, Axel Gyldenstjerne, om igjen å samle alle lagmennene for å skrive en mest mulig oppdatert versjon av Landsloven på dansk, som deretter skulle trykkes opp. De skulle ta for seg «en af Lovbøgerne, som sidste Gang paa Danske er bleven udsat» (NRR III, 229). Det ble avholdt et møte vinteren 1592–1593 i Oslo, der syv lag menn og kansleren Hans Pedersen Litle var til stede. Hva som skjedde på dette møtet, er ukjent. Men i juli 1593 ble et nytt kongebrev sendt til Norge. Her klages det over at pålegget fra forrige brev ennå ikke var fullgjort eller etterkommet. Pålegget ble deretter gjentatt, med flere presiseringer: For det første skulle lagmennene «uden al Undskyldning eller Forhaling» møtes etter innkalling fra stattholderen og ha med seg hver sin lovbok, «de retteste og bedste I have eller bekomme kunne», og som Hans Pedersen Litle deretter skulle gjennomse, korrigere, forklare og på «Dansk udsette» (NRR III, 301). Et nytt møte ble avholdt først i januar/februar 1595 i Oslo, med ni lagmenn til stede. Blant dem var Morten Nielssen, lagmann i Stavanger, og Pål Helgesen, lagmann i Bergen. Heller ikke fra dette møtet finnes det noe referat, men det som imidlertid synes klart, er at etter dette møtet dro disse to lagmennene hjem og begynte å skrive hver sin oversettelse av Landsloven. De ikke bare oversatte loven, de skrev samtidig av den norrøne teksten, slik at norrøn og dansk overset telse sto i parallelle kolonner. Finn Erik Vinje diskuterer de mange forsøkene fra det danske riksstyret på å oversette Landsloven til dansk i løpet av 1500-tallet, og mener at en motvilje fra nordmennene ligger bak. Trolig har de norske lagmennene forstått lovteksten, og respekten for det gamle språket har vært stor (Vinje 1967, 36–37). 70

I Nasjonalbibliotekets samlinger finner vi lovmanuskripter fra alle disse tre fasene på 1500-tallet. Fra den første fasen er det bevart opp mot 20 manuskripter. Fra den andre fasen er det bevart ett, Ms.4º 553, skrevet av Hans Jacobsen Loe, lagmann i Tønsberg ca. 1575, og fra den siste fasen er Morten Nielssens lovbok, med signaturen Ms.fol. 5, bevart. I Ms.fol. 5 innleder Morten Nielssen med et eget forord, før pro logen, der han først forklarer hvordan han har oversatt og innført nyere rettelser på det danske språk, og deretter hvorfor han også har beholdt loven i den gamle norske språkdrakten: Oc strax derhoss wdj Lige maade findis den gammel Norske Wforandret, baade Laugen oc Rettebøtterne De meeste besonderligeste her wdj Landet haffuer veret at bekomme Saa det gammel Nordske tungemaal icke skulle bliffue forglæmt, oc met alle bliffue needlagt. Oc paa det den menninge Mand den rettelig leede, bruge oc forstaa kand, alle til help, bistand och trøst (Ms.fol. 5, innledningen (ufoliert)).

Hensikten er altså å sikre at det gamle norske tungemålet ikke skal glemmes og bli «needlagt», slik at den menige mann kan bruke og for stå loven. Man kan her ane forklaringen på den motstanden de norske lagmennene hadde mot en oversettelse av Landsloven, nemlig at den bunner i en uvilje mot å oppgi det norske språket. Selve lovteksten er skrevet i to spalter, der spalten innerst mot ryggen, både på venstre- og høyresidene, er den norrøne teksten, mens den danske oversettelsen står i den ytterste spalten. Ifølge Storm har forelegget vært Landsloven i AM 322 fol (Storm 1885, 712). Illustrasjon 3 viser avslutningen av kapittel 14 i Mannefreds bolken og begynnelsen av en retterbot fra 1568, før kapittel 15, om vådeverk, begynner. Både initialer og titler er skrevet i rødt, og både initialen og skriften i den første linjen, som innleder teksten i det nye kapittelet, er større enn kapitteltittelen. Skriften er en gotisk kursiv, og den dekorative initialen og den forstørrede tittelen er for met etter den såkalte kansellifrakturen, som ble utviklet ved kansel liet i København med trykte initialer og titler som modell (Johan nessen 2007, 18). Retterboten er skrevet i full spaltebredde – her var 71

det ikke behov for oversettelse, siden den ble skrevet på dansk i utgangspunktet. Dette manuskriptet skulle tjene som underlag for en ny trykt utgave av Landsloven, men de visuelle virkemidlene for organisering og systematisering av teksten er beholdt. Det synes klart at dette var en lov som fortsatt var i bruk, og som var forventet å være i bruk lenge, selv om det likevel er en mer nøkternt utformet tekst. Morten Nielssen begynte å skrive loven i 1595, trolig like etter det nevnte møtet, og var ferdig to år senere. Manuskriptet ble bundet inn i skinn og datert på innsiden til 1597.

Illustrasjon 3: Morten Nielsens lovhåndskrift, Ms.fol. 5, blad 68v (1595–1597). Bildet viser en retterbot fra 1568 og begynnelsen på kapittelet om vådeverk. I høyre spalte, innerst mot ryggen, står den norrøne teksten, og i venstre spalte, ytterst, står den danske oversettelsen. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Det ble imidlertid aldri sendt til kansleren for gjennomsyn, slik det ble pålagt i brevet fra riksrådet i København, men ble værende i familien. Det samme gjelder manuskriptet som Pål Helgesen skrev. Noe skjedde, som vi ikke kjenner til. I 1596 fylte Christian IV 18 år, og han tok straks over styringen av landet. I 1602 var han i Oslo og sendte ut ytterligere pålegg om å komme med forslag til lovtekst. Det står at «vi forfare, aldeles intet at være derved gjort og samme vor Befaling ikke at være fuldgjort og efterkommet, som det sig burde» (NRR III, 679). Det ble innkalt til nytt møte i 1603, men det er ikke kjent hva som ble resultatet av dette møtet, annet enn at av de ni lagmennene som var på møtet i 1595, var bare tre tilbake i 1603, de andre var enten døde eller avsatt. Morten Nielssen døde i 1601 og Pål Helgesen ble avsatt, og danske jurister ble innsatt som lagmenn, eller dommere, i de ledige embetene. I 1604 kom Landsloven i dansk oversettelse, med oppdateringer, i trykt versjon, kjent som Christian IV norske lov. Den trykte Chris tian IVs norske lov ble benyttet i Norge frem til 1687, da Christian Vs norske lov kom. Med den ble et helt nytt lovverk innført i Norge, og Landsloven var ikke lenger gjeldende lov. Med den trykte utgaven ble de mange manuskriptene av Landsloven overflødige, og mange ble ødelagt. Andre ble samlet på som eksotiske relikvier fra en gammel tid. Og slik havnet de fleste av de norske lovmanuskriptene i danske og svenske arkiver, men noen ble også tatt vare på i Norge. I Mette Refslund Wittings artikkel «Nasjonalbibliotekets landslovhåndskrifter og deres proveniens» finnes en oversikt over og en beskrivelse av hvordan de bevarte landslov håndskriftene ved Nasjonalbiblioteket fant veien hit (Witting 2020). 1800-tallet – Ms.4° 686 Dansketiden ble politisk sett en relativt stabil periode for Norge. Dan skenes involvering i napoleonskrigene fikk imidlertid konsekvenser. Da Danmark i februar 1814 ble tvunget til å avgi Norge til Sverige, begynte man å gjøre seg tanker om selvstendighet for Norge. Grunn loven ble utformet og signert 17. mai, tre måneder før landet endte i en personalunion med Sverige. Grunnloven fikk imidlertid leve videre, og Stortinget ble etablert. 73

I kjølvannet av opplysningstiden og de nasjonalromantiske strømningene i Europa, ønsket man også i Norge å bygge en ny norsk identitet og nasjonalfølelse. Det unge Stortinget valgte å se tilbake til tiden før danskene overtok, og allerede i 1830 bevilget de midler til å sette i gang arbeidet med å utgi de gamle norske lovene fra middelalde ren. Ikke på dansk, som da var det etablerte skriftspråket i Norge, men på det norrøne språket, som de færreste kunne lese. Arbeidet ble tildelt historikeren Rudolf Keyser (1803–1864), som sammen med P.A. Munch (1810–1863) brukte flere år i danske, svenske og norske samlinger for å arbeide med lovmanuskriptene. Keyser var særlig opptatt av nasjonal historie. Han hadde i studietiden oppholdt seg to år på Island, der han hadde lært seg norrønt. Tilbake i Christia nia var han den første som underviste i norrønt på universitetet, et språk ingen leste på dette tidspunktet. Munch og Keyser sammenlignet alle manuskriptene av Lands loven med hverandre for å finne den beste teksten. De fordelte manu skriptene i fire grupper etter lagdømmetilhørighet, og deretter valgte de ett manuskript i hver gruppe som de skrev av for hånd. De noterte avvik i de andre manuskriptene i en egen spalte. Det var en systematisk og vitenskapelig fremgangsmåte, og det står respekt av det arbeidet som ble gjort, den dag i dag. Arbeidet resulterte i fembindsverket Norges gamle Love indtil 1387 (1846–1895), der Keyser og Munch var ansvarlige for de tre første bindene. Alle avskriftene til Keyser og Munch oppbevares ved Nasjonal biblioteket. Illustrasjon 4 viser Keysers avskrift av Landsloven for Borgarting fra 1836, der hovedteksten, etter NKS 1642 4to (Codex Tunsbergensis), står i spalten til venstre og alle variantene til høyre. Bildet viser begynnelsen på Odelsbolken, som handler om salg av jord. Sammenlignet med tilsvarende sted i Ms.4º 1 (illustrasjon 1) er for skjellen slående. Skriften er en latinsk skjønnskrift, der bokstavene er forenklet i forhold til den gotiske. Den er liten med tydelig helning, og bokstavene henger sammen. Det var særlig i akademiske kretser at denne skriften erstattet den gotiske kursiven utover på 1800-tallet, og både Keyser og Munch benyttet latinsk skjønnskrift (Johannessen 2007, 24–29). Der skriveren fra middelalderen brukte stor initial, dekor 74

Illustrasjon 4: Rudolf Keysers avskrift av den nyere Borgarthingslov etter Codex Tunsbergensis, med varianter (1836), Ms.4° 686, side 143, fra begynnelsen av Odelsbolken. Selve lovteksten står i venstre spalte, og i høyre spalte har Keyser notert varianter til teksten i de øvrige manuskriptene av Landsloven. Foto: Nasjonalbiblioteket.

og farger for å markere begynnelsen på en ny bolk, til hjelp for leseren, benyttes det i Ms.4º 686 ingen farger, store initialer eller andre blikk fang som signaliserer at en ny tematisk seksjon i loven begynner. Vari antene i høyre spalte er skrevet med enda mindre skrift enn hovedtek sten i venstre spalte. Dette er ingen tekst for en lagmann som leter etter en bestemt regel for å dømme i en bestemt sak, dette er et viten skapelig arbeid, der hver bokstav, hvert ord og hver variant har like stor verdi og skal noteres og registreres for ettertiden, uansett. Det er særlig grunn til å løfte frem Stortingets valg av tekster til utgivelse. Parallelt med utgivelsene av de gamle norske lovene skjøt debatten om etableringen av et norsk skriftspråk fart i norsk offentlig het, og det gamle norrøne språket ble et ideal for mange. Blant annet valgte Ivar Aasen i sin kartlegging og systematisering av de norske dialektene helst de formene som lå nærmest de norrøne, til sin ordliste. Slik ble nyutgivelsen av Landsloven både et symbol på språket som en viktig faktor for norsk identitet, og en brobygger fra en stolt fortid til datidens gjenoppbygging av en nasjonal bevissthet. Keyser og Munchs avskrifter var grunnlaget for de trykte utgavene som ble utgitt i tre bind i perioden 1846–49, der Landsloven ble trykket i bind 2 i 1848. Arbeidet deres var av en slik kvalitet at manuskriptene deres også ble benyttet av Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørck som grunnlag for kollasjonering i deres nye utgave av Landsloven i 2018. Oppsummering I dette kapittelet har jeg gjennomgått tre manuskripter av Landsloven fra hver sin epoke i norsk historie i den hensikt å undersøke hvordan skriverne har formet teksten for å tjene et bestemt formål i sin samtid. Tidlig på 1300-tallet, da Landsloven var en relativt nyetablert lov, ble den skrevet av en profesjonell skriver til bruk for en lagmann, med de visuelle virkemidlene man hadde til rådighet for å gjøre det lett å finne frem i teksten. På 1500-tallet var Landsloven fortsatt gjeldende lov, men språket var under press, og kravet fra danske myndigheter om å oversette loven til dansk møtte motstand hos norske lagmenn på grunn av konsekvensene, både for det norske språket, der loven var 76

det siste man hadde som ennå var på norsk, men også for det rettslige, at den menige mann skulle forstå loven for best å kunne få sin rett. Løsningen ble en delt løsning, der Landsloven ble skrevet på både danske og norrønt i parallelle spalter. I den tredje epoken hentet 1800-tallets nasjonsbyggere frem de gamle norske lovene fra middel alderen som et ledd i å bygge en ny nasjonal bevissthet. Landsloven var nå ikke lenger i bruk, og den var skrevet på et språk som ingen lenger kunne lese, men den representerte et kontinuum i norsk historie som var et viktig grunnlag for å gjenoppbygge en norsk identitet. Slik har Landsloven i norrøn språkdrakt blitt formet og omformet for å tjene ulike formål i sin samtid, og den har dermed hatt betydning langt ut over sitt egentlige virkeområde, fra å være et middel for å for ene et rike og avsi rettferdige dommer til å bli et symbol på norsk identitet gjennom 500 år.

Kilder og litteratur Primærmateriale

UTRYKTE KILDER Nasjonalbiblioteket Ms.4º 1

Magnus Lagabøtes landslov, Gulatingsversjonen

Ms.4º 686 Keysers avskrift av den nyere Borgarthingslov etter Codex Tunsber gensis, med varianter Ms.fol. 5 Kong Magnus Lagabøtes landslov, retterbøter o.a. Lovhåndskrift, oversettelse til dansk fra 1500-tallet

Den Arnamagnæanske Samling AM 45 fol. Codex Frisianus – Fríssbók – Konungabók – Noregs konunga sǫgur; Norge eller Island, 1300–1324. https://handrit.is/en/manuscript/view/da/ AM02-045;jsessionid=CD1AB1B74D5B6732A1E830362E6B51CB (Lest 29.10.2019)

Sekundærlitteratur

Derolez, Albert. 2003. The Palaeography of Gothic Manuscript Books. Cambridge: Cambridge University Press. Eriksen, Stefka. 2014. Writing and reading in Medieval manuscript culture: the translation and transmission of the story of Elye in Old French and Old Norse literary contexts. Turnhout: Brepols. Hansen, Anne Mette. 2006. «Senmiddelalderlige bønnebøger. Kulturarv og andagtsbøger.» I Studier i Nordisk 2004–2005. København: Selskab for Nordisk Filologi. Horn, Anna Catharina. 2016. Lov og tekst i middelalderen. Produksjon og resepsjon av Magnus Lagabøtes landslov. Göteborgsstudier i nordisk språkvetenskap 26. Göteborg: Göteborgs universitet.

Sekundærlitteratur Litteratur

Johannessen, Knut. 2007. Den glemte skriften. Gotisk håndskrift i Norge. Riksarkivaren skriftserie 28. Oslo: Universitetsforlaget. Kristjánsson, Jónas. 1967. Skrá um íslenzk handrit í Noregi. Reykjavik: Hand ritastofnun Íslands. NGL = Norges Gamle Love indtil 1387. Bind I–V. 1846–1895. Christiania: Ifølge offentlig Foranstaltning og tillige med Understöttelse af det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. NRR = Norske Rigs-Registranter I–XII (1523–1660). Ved C.A. Lange, E.O. Heiberg, S. Petersen, O.G. Lund, J.E. Sars, O.A. Øverland, Y. Nielsen og E.A. Thomle. Christiania. 1861–1891. ONP = Ordbog over det norrøne prosasprog. https://onp.ku.dk/onp/onp.php (Lest 29.10.2019) Rindal, Magnus og Bjørg Dale Spørck. 2018. «Handskriftene av Magnus Lagabøtes landslov i norrøn språkform og i omsetjing til dansk, med og utan tekstkritisk verdi.» I Kong Magnus Håkonsson Lagabøtes landslov (utg.), redigert av Magnus Rindal og Bjørg Dale Spørck, 18–54. Oslo: Arkivverket. Storm, Gustav. 1879. Om Haandskrifter og Oversættelser af Magnus Lagabøters Love. Christiania: Christiania Videnskabsselskabs Forhandlinger. Storm, Gustav. 1885. Haandskriftbeskrivelse. NGL IV. Christiania: Efter offentlig Foranstaltning. Sunde, Jørn Øyrehagen. 2005. Speculum legale – rettsspegelen. Bergen: Fagbok forlaget. Vinje, Finn-Erik. 1967. Den norske landsloven i svensk målform. En språklig- historisk undersøkelse. Oslo: Universitetsforlaget. Witting, Mette Refslund. 2020. «Nasjonalbibliotekets landslovhåndskrifter og deres proveniens.» I Lov og lovgivning i middelalderen, redigert av Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip, 32–66. Oslo: Nota bene.

4. Hemmelig kunnskap: kryptering i norske svartebøker

Ane Ohrvik

Få ting vekker vår nysgjerrighet mer enn en hemmelighet. Tanken på at noe er skjult og unndratt deg, pirrer lysten og behovet for å avdekke det skjulte og få innsyn i og viten om det du ikke har tilgang til. Du bare må avsløre hemmeligheten! For hva kan vel hemmeligheten skjule av spennende, interessant eller viktig informasjon og kunnskap? Dette behovet for å avsløre, som ofte vekkes i møte med hemmeligheter, er det som gir hemmeligheter verdi – både for de privilegerte innvidde og for de utenforstående. For de innvidde gir hemmeligheter foruten til gang til den skjulte kunnskapen også makt og kontroll, de kan styrke sosiale fellesskap og bidra til å befeste sosiale og kulturelle hierarkier. De uinnvidde er ikke bare utenforstående til det som er skjult, men også til de sosiale og kulturelle nettverkene som omgir hemmeligheten. Å vite at man ikke vet, gjør at man mister makt, kontroll og frihet over sin egen posisjon ut fra hemmelighetens potensielle verdi alene. Det å være «lykkelig uvitende» oppnår man dermed trolig helst der man er uvitende om sin uvitenhet. Dette kapittelet vil diskutere noen av de faktorene som lå til grunn for å begrense innsyn til eller hemmeliggjøre informasjon og kunnskap i det tidlig moderne Norge og Europa. Hva var årsakene til at kunnskap ble skjult? Hvem benyttet seg av hemmeliggjøring, 80

og hvilke teknikker ble anvendt? Kapittelet vil vise at ulike språklige virkemidler og krypteringsteknikker ble tatt i bruk på systematiske og usystematiske måter i hemmeliggjøringen. Som empiriske eksempler fra Norge benyttes de såkalte norske svartebøkene, manuskripter med praktisk, medisinsk og magisk inn hold skrevet av individer fra ulike sosiale og kulturelle lag av befolk ningen i den tidlig moderne perioden og inn i moderne tid.1 I Norge finnes det over hundre slike bøker og hefter bevart i ulike arkiver og private samlinger, deriblant Nasjonalbiblioteket.2 De norske eksem plene som benyttes i dette kapittelet, er primært hentet herfra.3 Hemmelig kunnskap Det finnes ulike grader av hemmeliggjøring, akkurat som det finnes ulike grader av åpenhet (Vermeir 2012). Den italienske ingeniøren Giovanni da Fontana (ca. 1395–1455) krypterte sine beskrivelser av kompliserte tekniske konstruksjoner og militære maskiner gjennom chiffrering for å hindre innsyn, og Galileo Galilei (1564–1642) brukte anagrammer da han skulle formidle sine oppdagelser av måner på Saturn til sin kollega Johannes Kepler i 1610 (Eamon 1996, 88f., Bia gioli 2006).4 Tilsvarende viser svarteboksmanuskripter og europeiske

1 Å kalle dem som skrev svartebøkene «forfattere», kan være problematisk. For det første finnes det tidvis kopiering av innhold mellom ulike svartebokmanuskripter som teknisk sett gjør de som skrev dem, til kompilatorer (compilator) mer enn forfattere og de bruker ofte selv betegnelser som «sammenskrevet» om den skriveprosessen de har vært del av. For det andre er svartebøkene også knyttet til en utstrakt attribueringstradisjon der bøkene blir tilskrevet den historisk-legendariske figuren Cyprianus, angivelig en berømt trollmann som ble omvendt og ble en av de første kristne biskopene i oldkirken. Mer om forfatterrollen og attribueringstradisjonen i de norske svartebøkene er å finne i Ohrvik (2018, 99–139). 2 En stor del av disse manuskriptene ble for noen år siden digitalisert og gjort offentlig tilgjengelig gjennom et felles digitaliseringsprosjekt mellom Nasjonalbiblioteket og Norsk folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo. Også manuskriptene i denne studien finnes digitalt tilgjengelig i denne databasen: https://www.hf.uio.no/ikos/tjenester/kunnskap/ samlinger/norsk-folkeminnesamling/trolldom 3 Manuskriptene er Ms.4° 832, Ms.4° 1819, Ms.8° 108, Ms.8° 640:b, Ms.8° 640:c:1, Ms.8° 2124, Ms.8° 2918, Ms.8° 3136, Ms.8° 3182 og Ms.8° 3186. 4 Den første beskjeden lød «smaismrmilmepoetaleumibunenugttauiras» som i latinsk språkdrakt ble «Altissimum planetam tergeminum observavi». Her informerte Galilei om at han hadde oppdaget at «den øverste av planetene var tre-formet».

magiske bøker fra samme periode og senere til et mangfold av til dels velutviklede krypteringsmetoder for å skjule deler av innholdet for utenforstående. Da den danske teologen og forfatteren Erik Pontoppi dan skrev boken som fikk kallenavnet «Fejekosten» i 1736, en bok som ga en rekke eksempler på overtroen han mente levde i beste velgående i den dansk-norske befolkningen, skjedde dette på latin. Med tittelen Everriculum fermenti veteris (i forkortet form) ville Pontoppidan forsi kre seg om at boken ble lest av de latinkyndige «Sjælens Læger», nem lig prestene, som forberedelse til opplysning av «…de Syge selv, (…) de ulærde Sjæle» som generelt sett ikke kunne lese latin (Pontoppidan 1736, 18f., Olrik 1923, 62ff.). Det å gjøre informasjon og kunnskap mindre tilgjengelig eller skjult i renessansen og det tidlig moderne Europa handlet på denne måten oftere om å begrense tilgangen til en mindre definert gruppe av innvidde og sjeldnere om full hemmelig holdelse. Motivasjonene for hemmeliggjøring var ofte like varierte som teknikkene som ble anvendt for å skjule kunnskapen. Behovet for å beskytte og hindre innsyn i vitenskapelige funn og tekniske oppfin nelser, militære strategiske valg og diplomatiske korrespondanser, forbudt kjærlighet og politiske protester – for å nevne noe – har alltid vært til stede. Hemmeliggjøringen har ikke bare bidratt til å beskytte hemmelighetene selv, men også dem som har båret dem. Hemmelig heter kan også være potente og farlige. Men selv om de konkrete hem melighetene som historisk sett har blitt skjult bak ulike krypterings teknikker, kan være aldri så interessante og fascinerende, er det, som også Koen Vermeir og Dániel Margócsy påpeker, like interessant og relevant å studere hemmeliggjøringens sosiale dynamikker og språk lige teknikker (Vermeir og Margócsy 2012, 160). Kapittelet skal også handle om dette. Forenklet sett kan vi si at det finnes to former for hemmelig kunnskap: den kunnskapen som simpelthen blir beskrevet som eller får karakteristikken «hemmelig kunnskap» uavhengig av om den faktisk er det eller ei, og den kunnskapen som gjennom ulike språklige eller andre virkemidler gjøres mindre tilgjengelig for å hindre andres inn syn. Førstnevnte form for «hemmelig kunnskap» innebærer altså en 82

påstand om eller beskrivelse av visse kvaliteter ved kunnskapen og ikke bruk av språklige eller andre virkemidler for å skjule den.5 Det forenklede skillet av hemmelig kunnskap som henholdsvis idé og praksis vil sees i lys av Koen Vermeirs karakteristikker av hem meliggjøring og skillet han foretar mellom esoteriske tradisjoner og allegorisk hemmeliggjøring (Vermeir 2012, 178ff.). Esoteriske tradisjo ner har en diakron tilnærming til hemmeliggjøring der historiske tra disjoner og deres spesifikke normer for hemmeliggjøring står i sentrum. Den allegoriske hemmeliggjøringen inkluderte på sin side den symbol isme som ble brukt for å si noe på andre og potensielt fremmede måter.6 Kryptografiske metoder var således en del av den allegoriske hemme liggjøringen. Når jeg nedenfor diskuterer hvordan kunnskap ble kvali tativt vurdert som hemmelig, er diskusjonen inspirert av Vermeirs tanker om esoteriske tradisjoner. Likeledes vil diskusjonen om de språklige virkemidlene som ble brukt til å skjule kunnskap, sees i lys av Vermeirs refleksjoner rundt allegorisk hemmeliggjøring. Fordi skrift språk i seg selv kan definere graden av åpenhet og tilgjengelighet til en tekst, vil bruken av ulike språk i dansk-norske tekster og svartebøker diskuteres før kryptering som allegorisk hemmeliggjøring. Kryptering av tekst er like gammelt som skriftspråket selv, og metodene som har blitt anvendt for å skjule teksters betydning for uvedkommende, er utallige. Dette kapittelet vil vise noen av dem. Hemmelig kunnskap som idé Innføringen av trykkekunsten medførte, slik mange har påpekt, til en «demokratisering» av kunnskap. Kunnskap som før var forbeholdt en begrenset manuskriptsirkulasjon kunne nå – i alle fall potensielt – bli

5 Vender vi blikket mot den semantiske betydningen som betegnelsen «hemmelig kunnskap» kunne ha i det tidlig moderne Europa, dukker også en tredje betydning opp. Ifølge Sandra Cavallo kunne betegnelsen like godt fungere som en konkret beskrivelse på hvilken type kunnskap det faktisk var snakk om. I Italia under renessansen var for eksempel «hemmelighet» og «oppskrift» praktisk talt synonymer (Cavallo 2011). 6 Koen Vermeir introduserer også en tredje kategori som han kaller teatralsk hemmeliggjøring. Både som metafor og i praksis fokuserte denne hemmeliggjøringspraksisen på en form for ryddighet og på avsløring og økt tilfang av kunnskap (Vermeir 2012, 181–184).

trykket i mangfoldige eksemplarer til et mye bredere publikum. Den raskt økende mengden av bøker på folks eget talespråk til erstatning for latin bidro i betydelig grad til den økende tilgjengeligheten. I dette nye markedet av bøker ble hemmeligheter «big business». Og den største genren av bøker som hevdet å avsløre hemmeligheter var de italienske secreti-bøkene.7 Den venetianske humanisten Girolamo Ruscelli publiserte i 1555 boken I secreti del reverendo donno Alessio Piemontese under nettopp pseudonymet Alessio Piemontese hvor han lovet leseren avsløringen av en mengde praktiske og medisinske oppskrifter som han hevdet å ha samlet gjennom en årrekke. Boken ble en umiddelbar suksess og kom i mange opplag i århundret som fulgte, og den bidro i etableringen av en helt spesiell kommersialisering av såkalte hemmeligheter (Eamon 1996, 2011, Leong and Rankin 2011). Hemmeligheter knyttet til ulike hånd verk hadde allerede en god stund vært distribuert i manuskriptform og i noen første trykte eksemplarer (Smith 2011). Bøker fra 1520-årene, med titler som Opera nova chiamata Secrieti secretorum – i dette tilfel let en bok som inneholdt husholdningsoppskrifter – hadde beredt grunnen for å avsløre hemmeligheter (Ohrvik 2018, 32–37). Det var imidlertid med Ruscellis bok at hemmeligheter ble storhandel, og svært mange fulgte i hans fotspor. Mellom 1555 og 1577 ble det i Italia publisert bøker med titler som Secreti diversi et miracolosi (Gabriele Falloppi), I Secreti (Isabella Cortese), Secreti medicinali (Pietro Bairo) og Li Maravigliosi secreti di medicona e cirurgia (Giovanni Battista Zapata). Alle titlene lovet avsløringer av hemmeligheter. Her ble en mengde praktiske kunster tilgjengeliggjort, som hvordan man behand let sykdom og preparerte medisiner, hvordan man laget parfyme og blekk, og hvordan man preparerte skinn og bearbeidet metaller. I mange sammenhenger hadde slik kunnskap vært hemmelig, beskyttet av laug som kun hadde videreført kunnskapen til nye lærlinger i laug ene. Det som en gang hadde vært hemmeligheter for folk flest, ble nå

7 Den mest omfattende studien av denne bokgenren er foretatt av William Eamon i boken Science and the Secrets of Nature (Eamon 1996).

tilgjengeliggjort og «avslørt». I andre sammenhenger var bøkene og pamflettene samlinger av muntlig og skriftlig informasjon og kunn skap som ellers var relativt lett tilgjengelig. Å tilby hemmeligheter – enten de var det eller ikke – kunne uansett være god forretning på 1500- og 1600-tallet og fristet derfor mange forfattere og forleggere til å publisere – særlig innenfor håndverkskunnskap, medisin og magi (Gentilcore 2006, Storey 2011). De italienske secretibøkene fikk sine regionale varianter rundt om i Europa. I England var fellesbetegnelsen «books of secrets», akku rat som i Italia, og her ble hemmeligheter publisert få år etter de første italienske bøkene kom ut (Kavey 2007). I 1566 dukker blant annet Ruscellis bok opp for første gang i engelskspråklig drakt, da oversatt «out of French into English» som tittelsiden informerer om (Ruscelli 1566). I Tyskland kom tilsvarende bøker ut under fellesbetegnelsen Kunstbüchlein ettersom det var nettopp det de var: bøker om kunster.8 Disse fikk også sine danske varianter av kunstbøker, og på midten av 1600-tallet ble en rekke tyske kunstbøker oversatt til dansk i serien Oeconomia Nova. Igjen finner vi Ruscellis bok nevnt når tittelsiden i en av bøkene informerer at boken er en oversettelse fra tysk: «Paa Tyske Tungemaal først sammenskreven aff den vitberømte velforfarne Mand Alexio Pedemontano. Er nu meenige Mand til beste oc Tieniste paa vort Danske Sprog transferet, udsat oc til Trycken forfærdiget» (Hake 1648). På få år hadde Ruscellis hemmeligheter blitt oversatt til fransk, engelsk, tysk og dansk – og helt sikkert også andre europeiske språk. At «hemmelighet» og «oppskrift» etablerte et semantisk slekt skap i kontekst av disse bøkene, hadde nok sin enkle forklaring i at oppskriftene nettopp hevdet å være det – hemmeligheter.

8 Den semantiske betydningen av ordet konst eller kunst stammer fra det tyske ordet Kunst, som betyr «kunnskap» eller «kunnskap om gjøren», og kommer fra verbet kunnen, å vite. I Ordbog over det danske sprog står det om betydningen av kunst i den tidlig moderne perioden: «om viden ell. kundskab; en ved belæring, studium ell. erfaring erhvervet teoretisk indsigt paa et ell. andet omraade; i videre anv., om dygtighed, færdighed ell. rutine, erhvervet ved øvelse ell. erfaring, især som modsætn. til det fra naturens haand givne (jf. ogs. bet. 1.3); ogs. om udøvelse af en saadan færdighed» (Ordbog over det danske sprog 1952).

De nordiske svartebøkene, som først og fremst ble produsert i manuskriptform, var på mange måter de håndskrevne versjonene av de trykte kunstbøkene, bortsett fra at de også inneholdt en god del magiske oppskrifter. Disse hadde også sine europeiske slektninger i manuskriptform og hadde gjerne titler som henviste til bøkenes hem melige eller magiske innhold. Mens de nordiske svartebøkene gjerne ble titulert som svartebok, svartkonstbok, svartebog, konstbog, kunst bok og for den dansk-norske konteksten også Cyprianus, var det ofte innledningene og fortalene i manuskriptene som gav bud om bøkenes «hemmelige» kunnskap. At svartebøkene bidro til avsløringen av hemmelig eller tidligere skjult kunnskap, kommer indirekte til uttrykk gjennom formaninger om å holde kunnskapen for seg selv. To svartebøker fra Nasjonalbiblio tekets håndskriftsamling er eksempler på dette. Den ene, en svartebok fra Eiker i Buskerud datert til siste halvdel av 1700-tallet, kommer med en formaning til leseren på side 2: «Denne Bog beder ieg enhver Chris ten Mand vil holde skjult, men nÿttig, til sit Huus, for uden Sÿnd, men brug Maadehold» (Ohrvik 2012a, 282).9 Tilsvarende advarer en annen svartebok fra midten av 1700-tallet med proveniens i Østfold til slutt i manuskriptet: Gud allermægtigste! I Naade forbÿde: at det skulde komme i noged Men niskes Haand, der vilde bruge de herudi befindende Ting til at tiene Fanden og hans Anhang med, men den samme aller Barmhiertigste Gud! Regiere en hver, for Jesu Christi Skÿld, ved den værdige Hellig Aand: af de med störste Betænksomhed og nøÿeste Overlæg, Bruger og Ud Rafi nerer allene det, hvorved Guds Navn kand Helliges, Priises og Æres (…) (Ohrvik 2012a, 294f.).10

I disse eksemplene maner man til både hemmeligholdelse av kunnskapen samt måtehold og forsiktighet i bruk av den. Ikke alle bør og kan ha til gang til svartebøkenes kunnskap, for det er ikke alle som (underforstått)

9 Manuskriptet er Ms.8° 640:b. Manuskriptets innledning er transkribert og gjengitt sammen med andre paratekster fra norske svartebøker i min doktoravhandling (Ohrvik 2012). 10 Manuskriptet er Ms.4° 832.

evner å forvalte den rett eller har gjort seg fortjent til den. Å beskrive kunnskapen som potent, farlig, eksklusiv og hemmelig blir således en sentral autoriseringsstrategi for å bekrefte kunnskapens verdi. Den sosiale dynamikken knyttet til hemmelig kunnskap, der inkludering og ekskludering går hånd i hånd i den esoteriske tradisjo nen svartebøkene står i, er også noe Koen Vermeir understreker: «The ‘do not divulge it’ label implies a specific rhetoric that plays with the psychodynamic and social characteristics of secrecy (…) and the circu lation of confidential information shapes and differentiates specific social relationships (…)» (Vermeir 2012, 180). Svartebøkene etablerer i disse innledningene et innenforskap og et utenforskap som er tett forbundet med kristne dyder og en moralsk livsførsel (Ohrvik 2012b). Det er likevel verdt å spørre hvilken leser svartebøkene retter seg mot i maningen til forsiktighet og måtehold av kunnskapen. Fra folketradi sjonen som skildrer bruken av svartebøkene, vet vi at bøkene var svært personlige og sjelden tilgjengelige eller brukt av andre enn eierne selv (Stokker 2007, Ohrvik 2018). Leseroppfordringene i disse paratekstene blir dermed i stor grad introverte og rettet mot eieren selv som den tra disjonelt eneste leseren av boken og får først sin aktualitet igjen når en ny leser i form av ny eier overtar boken. Det kan også være at bøkene retter seg mer mot en intendert leser – faktisk eller ideell – som innehar den kulturelle kompetansen til å forstå konvensjonene som tas i bruk i paratekstene. Svartebøkene beskriver også kunnskapen mer eksplisitt som eksklusiv og «hemmelig» der det aktuelle manuskriptet bidrar til avslø ringen. Når en bok hevder å inneholde vitenskapelig kunnskap fra «Høylærde og Konsterfarne Doctoribus», promoteres kunnskapen som eksklusiv og spesiell.11 Kunnskapen skal angivelig ha hatt en begrenset åpenhet, tett knyttet til visse grupper og miljøer av lærde vitenskaps menn og dermed ikke tilgjengelig for andre før nå med det aktuelle manuskriptet. Noen beskriver utgivelseshistorikken til hemmelighe tene, ofte gjennom en ganske ensartet fortelling om den mytiske

Ms.4° 832, tittelsiden.

Cyprianus, som skal ha skrevet svartebøkene.12 En svartebok fra rundt 1800 med ukjent proveniens forklarer for eksempel at innholdet i boken stammer fra utgivere som «…udgav först Cÿprianii Hemmeligheder i Trÿkken, som og Dog tilforen havde veret Trÿkket med Munkestiil, han kaldede hende Cyrpianii Cecrete, …».13 At svartebøkene langt fra representerer noen avsløring av hemmeligheter eller eksklusiv lærd kunnskap fra vitenskapsmenn er mindre viktig i denne sammenhengen. Det interessante er at de ønsker å fremstille kunnskapen som eksklusiv og hemmelig, mest sannsynlig motivert av å øke innholdets verdi for den aktuelle (eller også intenderte) leseren. Den kvalitative beskrivelsen av kunnskapen som hemmelig og tidligere skjult for innsyn finnes også i tilsvarende europeiske manu skripter. To franske manuskripter fra 1700-tallet er eksempler på dette med titler som Les secret misterieux que dieu a Reuellez au Sage Et Sauuent Salomon Fils de dauid Traduit de Lhebreux En francois og Livre du Secret des Secrets ou la Clavicule de Salomon qui est le véritable Grimoire contenu en deux livres [sic.].14 Også innledningene forklarer kunnskapen som hemmelig gjennom betegnelser som «Secrets des Secrets de Tozgraec», «Secretorum» i et annet, tyskspråklig manuskript eller «Secreta Secretorum» i et flerspråklig manuskript fra 1600-tallet.15 Med sistnevnte betegnelse gir manuskriptet også en direkte referanse tilbake til det mest populære manuskriptet med samme navn som angivelig avslørte hemmeligheter i middelalderen, nemlig Secretum secretorum (hemmelighetenes hemmeligheter). Dette var et pseudo- aristotelisk manuskript som sirkulerte i Europa fra 1200-tallet av, og som den dag i dag er bevart i mange hundre eksemplarer. Fascinasjo nen for hemmeligheter og motivasjonen for å holde visse former for kunnskap skjult har med andre ord en lang historie i Europa. Hemme lig kunnskap inngikk ikke bare i en sosial dynamikk, men hadde en

12 Les mer om Cyprianus og attribueringshistorien som er forbundet med navnet hans i Ohrvik (2018, 99–134). 13 Ms.4° 1819, fortalen. 14 Wellcome Library Ms. 4667 og Wellcome Library Ms. 4662. 15 Wellcome Library Ms. 4662, Wellcome Library Ms. 4477 og Wellcome Library Ms. 7298.

retorisk kraft og ble brukt som middel til å fremheve kunnskapens verdi, selge den inn og gjøre den ettertraktet, enten det var for svarte bokskrivere, naturfilosofer, håndverkere eller virtuoser i det tidlig moderne Europa (Vermeir 2012, 180). Grader av åpenhet Hva som bestemmer gradene av åpenhet i en tekst er oftest forbun det med de teknikkene som bidrar til å skjule innholdet eller begrense innsyn fra utenforstående. Historisk sett var måtene og teknikkene man anvendte svært forskjellige og ikke alle kan betegnes som hem meliggjøringsstrategier. En av de enkleste måtene å begrense innsyn fra utenforstående var rett og slett å bruke et fremmed språk man antok uønskede lesere ikke kunne. Da Pontoppidan valgte å skrive sin «Fejekost» på latin i 1736, som nevnt innledningsvis, visste han at bondebefolkningen, som han beskrev i mindre fordelaktige ordelag, og hvor han mente den usunne overtroen florerte, normalt ikke leste latin. Lærde geistlige, derimot, de som kunne få bukt med overtroen i befolkningen gjennom aktiv opplysning og opplæring i den sanne kristne troen, burde kunne lese latin og dermed forstå budskapet hans. Graden av åpenhet i teksten hans var dermed utelukkende bestemt av språket som ble brukt, og som etter alt å dømme fungerte etter Pon toppidans intensjon: nemlig å ekskludere lesere. Pontoppidan bedrev imidlertid ikke en aktiv hemmeliggjøringsstrategi slik krypterings teknikkene vi senere skal diskutere var et uttrykk for. Han kunne ikke være sikker på at den latinske boken hans ikke ble lest av bondebefolk ningen, men sannsynligheten var ikke stor. Siden budskapet likevel skulle nå dem til slutt (om enn i en noe destillert form via de lokale prestene) var det nok ikke så farlig for Pontoppidan om boken ble lest av enkelte av dem. En rekke norske svartebøker anvender andre språk enn dansk sporadisk eller i større sammenhenger i tekstene.16 Latin eller kvasilatin

16 Manuskriptet Ms.8° 108 fra Nasjonalbiblioteket med tittelen Dass Haupt Buch von allen Kunst Stücken welche man möchte haben wollen fra 1783 er imidlertid utelukkende skrevet på tysk.

forkommer hyppigst, etterfulgt av tysk og, atskillelig sjeldnere, fransk.17 Bruken av andre språk enn dansk påvirker graden av åpenhet i teksten. Når ulike språk kombineres, kan teksten potensielt bli mindre tilgjen gelig for dem som ikke kan språkene. Hvorvidt flerspråklighet i svar tebøkene er skapt med nettopp den intensjonen, er imidlertid vanske ligere å avgjøre. Bruken av latinske fraser er det elementet som fore kommer i flest manuskripter. Men det er svært vanskelig å avgjøre om dette elementet brukes intensjonelt som middel til å begrense tilgan gen til teksten. Et manuskript på 158 sider fra siste halvdel av 1700-tallet inneholder blant annet flere avskrifter fra magiske latinspråklige verk med referanser til blant annet Cornelius Agrippa (1486–1535).18 Disse avskriftene er ikke bevisste forsøk på å begrense åpenheten til teksten, men uttrykk for en kopieringspraksis fra originalspråket til verkene. Bruken av tysk enkelte steder er sannsynligvis eksempler på det samme. Bruken av latin i de mer omfattende danskspråklige delene av boken kan derimot vitne om en annen strategi og har sin parallell i mange andre svartebøker (jf. Ohrvik 2012a, 195–254). Mange manu skripter bruker uttrykk som probatum est, som betyr «bevist», for å underbygge og styrke troverdigheten til kunnskapen som presenteres. Andre igjen benytter deler fra det trinitariske formularet på latin, nemlig «in nomine patris et filii et spiritus sancti» i stedet for «i Faderen, Sønnens og Den hellige ånds navn», en velkjent og mye brukt formel som ofte avslutter en signing eller annen type oppskrift i svartebøkene. Latin har nok vært anvendt for å skape inntrykk av en mer lærd tekst hvis funksjon var å bidra til autoriseringen av innholdet. At de latinske frasene ofte er plassert til slutt i en oppskrift, gir også oppskriftene en ekstra utsagnstyngde i den performative dimensjonen teksten er en del av. Når teksten ble lest opp eller resitert som del av en konkret

17 Språkelementer og tegn fra andre alfabeter kjennetegner også de språklige teknikkene som anvendes i svartebøkene som går under betegnelsen lønnskrift, og disse diskuteres separat nedenfor. 18 Se Ms.8° 2124.

behandlingssituasjon, inngår de latinske frasene som forsterkende performative autoriseringsstrategier der behandlingen gis ytterligere troverdighet og legitimitet. Bruken av latin kunne også gi et skjær av noe høytidelig, noe litt fremmed og kanskje også esoterisk, avhengig av leserens språklige kunnskapsnivå. Foreløpig er imidlertid den latin ske bruken innenfor det man kan anta at folk uten kunnskap om latin likevel kunne vite, nemlig at sistnevnte frase var en del av en liturgisk formel som opprinnelig ble brukt i den katolske kirke. I den såkalte svarteboken fra Borge fra 1732, som diskuteres mer inngående av Arne Bugge Amundsen i denne boken, ser vi imidlertid en litt annen måte å bruke latinske ord og uttrykk på hos forfatteren Ulrich Christian Heide, som kan peke mot en mer aktiv begrensning av tilgang til teksten. I en av de siste oppskriftene i svarteboksdelen av manuskriptet finnes en oppskrift på beskyttelse mot ulike farer med tittelen «En Charachter eller figur at giøre», der et par latinske elementer dukker opp på følgende måte: hvo som haver i str. … hos sig Kand icke overvindes, ej heller af Kugle eller vaaben faa skade, ultimo begierer du at gaa et sted hvor en for borgen skat er ned graven didhen skyder eller skuffer den sig. [illustrasjon] Denne figur Maa udj Bly være skaaren paa Hellig Christ Mittag Ante ortum Solis.19 Begge de latinske frasene er knyttet til sentrale direksjoner for når man skal utføre visse handlinger. Mens «ultimo» i sammenhengen betyr «til slutt», peker «ante ortum solis» mot at handlingen skal utfø res «før soloppgang». Uten større kjennskap til latin går disse sentrale anvisningene tapt, og oppskriften som sådan blir nærmest ubrukelig,

19 Se Ms.8° 3182. Min kursivering. Arne Bugge Amundsen har tidligere gitt ut deler av dette manuskriptet i transkribert form (Amundsen 1987).

særlig ut fra de utbredte forestillingene som fantes om at slike rituelle elementer burde følges til punkt og prikke for å oppnå den ønskede virkningen. Selv om man her ikke kan hevde at bruken av latin peker mot en allegorisk hemmeliggjøring i Koen Vermeirs forståelse av begrepet, strekker denne formen for latinbruk seg likevel mot en slik forståelse (jf. Vermeir 2012). Latinbruken peker utover en performativ autoriseringsstrategi og mot en essensiell forståelse for teksten som forutsetter latinkunnskaper – uansett om de forutsatte latinkunnska pene skulle være relativt lett tilgjengelig for dem som søkte dem, eller ikke. Denne sosialt bestemte åpenheten, der man ønsket å ha kontroll med hvem som hadde tilgang til kunnskapen, og bevisst begrenset eller hindret innsyn for utenforstående, var og er generelt den vanlig ste formen. Ulike sosiale fellesskap av «innvidde» – enten det var håndverkerlaug eller grupper av vitenskapsmenn i The Royal Society i London som beskyttet sin kunnskap, eller privatpersoner som utvekslet kunnskap og informasjon – skapte forpliktende sosiale bånd som bidro til å begrense åpenhet eller opprettholde hemmeligheter (Leong and Rankin 2011, Long 2004). Og skulle man være ekstra sik ker på at kunnskapen var beskyttet, kunne man anvende krypterings teknikker. Teknikker for hemmeliggjøring Vitenskapsmenn og oppfinnere i den tidlig moderne perioden brukte gjerne anagrammer når nye oppdagelser eller oppfinnelser skulle spres. Anagrammer kunne like godt være en beskyttelsesteknikk visse opp finnere eller vitenskapsmenn brukte mot andre som ønsket å stjele en oppdagelse eller oppfinnelse og for eksempel publisere den uten at den rette opphavspersonen ble kreditert som nok var noe av motivasjonen bak Galileo Galileis anagrambruk nevnt innledningsvis (Láng 2015, 130). Nettopp av denne grunnen holdt for eksempel den danske viten skapsmannen og astronomen Tycho Brahe seg med sitt eget trykkeri på øya Hven i Øresund, hvor han hadde bygget observatoriet Stjerne borg. Vitenskapsmenn som formidlet sine oppdagelser mellom hver andre, men ønsket å skjule kunnskapen for omverdenen, kunne utvikle 92

til dels svært kompliserte krypteringsteknikker for å sikre hemmelig holdelse.20 Mens vitenskapelige miljøer hadde behov for å beskytte sine oppdagelser, var de arenaene med muligens de lengste tradisjonene i kryptering og hemmeliggjøring, diplomatiet og det militære. Enten det var å beskytte statlige hemmeligheter, disposisjoner eller militær- strategiske valg ble det i disse miljøene utviklet svært sofistikerte krypteringsteknikker for å sikre kontrollen med informasjonstilgangen. På samme måte kunne ungarske konger og ottomanske sultaner korre spondere med sine allierte etter lignende intrikate system og teknikker (Láng 2014, 5). På det mer «sivile» plan ble også hemmeliggjøring i skriftform praktisert gjennom en rekke ulike teknikker. Ioanna Ior danou har blant annet vist hvordan venetiansk handel og produksjon gjennom middelalderen var bygget rundt hemmeliggjøring og en jakt etter å avsløre disse. Den tidlig moderne perioden viser til en økende grad av profesjonalisering av denne hemmeliggjøringen (Iordanou 2018). På tilsvarende vis kunne private korrespondanser mellom hem melige elskere, politiske meningsfeller og nære vennskap vise til mer eller mindre kompliserte krypteringsteknikker (Láng 2015). I de norske svartebøkene foregår hemmeliggjøringen gjennom kryptering med forskjellig vanskelighetsgrad. I krypteringstradisjo nens egen sjargong kan vi skille mellom kryptering som anvender koder der et helt ord eller en hel frase erstattes med et ord, nummer eller symbol, og de former for hemmeliggjøring som kun erstatter enkeltbokstaver i et ord. Det sistnevnte, som for eksempel kan være sifrering, er strengt tatt ikke en kode, men er like fullt kryptert (Singh 2000). Strategiene for hemmeliggjøring i svartebøkene kan grovt deles inn i fire kategorier eller teknikker: sifrering, ukonvensjonell alfabetise ring, lønnskrift og «Caracterene». Jeg behandler disse kategoriene nedenfor.

20 En mer detaljert oversikt og beskrivelse av de krypteringssystemene som ble anvendt i Europa, er å finne i for eksempel Láng (2018).

Sifrering Sifrering er enkelt sagt en metode der bokstaver i en tekst byttes ut med siffer. I nevnte svartebok fra Borge benyttes flere former for kryp tering, og sifrering er en av dem. Sifreringen i Borge-boken følger enkle, om ikke umiddelbart transparente prinsipper: 1 = a, 2 = e, 3 = i, 4 = o, 5 = u, 6 = l, 7 = m, 8 = n og 9 = r. Det ujevne mellomrommet mellom bokstavene i alfabetet som sifreres, gjør ikke krypteringen umiddelbar logisk – i alle fall for et utrent øye. I den første delen av bokstavsifreringen følges vokalene i alfabetet, men dette brytes med bokstaven l, hvor sifreringen går over til konsonanter. Når heller ikke mellomrommene mellom bokstavene i alfabetet som er gjenstand for sifrering, er like og mønsterdannende, gis det dermed ikke noen umid delbare hint til krypteringsnøkkelen. En oppskrift i svarteboken for hvordan man skal få folk til å like seg, ser dermed slik ut i kryptert og avkryptert form: At du Kand hafve y8d2st h48 At du Kand hafve yndest hos 1664 f46K skrif dise ord paa alle folK skrif dise ord paa et stycke reent papier med et stycke reent papier med d3t 2g2t Bl4d dit eget Blod, Mersus Stalon, Metoro Mersus Stalon, Metoro 21 Texto Texto

Med ett unntak har de sifrerte ordene beholdt én eller to bokstaver i hvert ord som gir en liten indikasjon eller hint om ordenes egentlige betydning. Akkurat som i bruken av latinske ord ovenfor hindrer potensielt også her krypteringen forståelsen av helheten for leseren fordi sentrale direktiver i oppskriften som betinger oppskriftens suk sess, er skjult.22 Hva Heide kan ha ment med krypteringen sin, skal jeg komme tilbake til nedenfor.

21 Se Ms.8° 3182. 22 I en annen sammenheng har jeg diskutert mer inngående hvilke faktiske opplysninger som blir kryptert i svartebøkene, og hvorvidt disse opplysningene kan tillegges en spesifikk betydning ved å inneha for eksempel magiske kvaliteter, se Ohrvik (2014).

Ukonvensjonell alfabetisering I det jeg har valgt å kalle ukonvensjonell alfabetisering, består krypte ringen av at alfabetet benyttes på en ikke-normativ måte for å danne ord. Å stokke om på den konvensjonelle rekkefølgen av bokstaver i et ord etter et bestemt mønster, eller å skrive baklengs, er typiske eksem pler på ukonvensjonell alfabetisering. Nasjonalbiblioteket har minst to eksempler på svartebøker der deler av teksten er kodet gjennom ukonvensjonell alfabetisering. I et manuskript med ukjent alder, og som ble skrevet av i 1850-årene, er deler av en standard tekst som er kalt «Cyprianus’ fortale», kryptert helt i noen avsnitt.23

Illustrasjon 1: «Cyprianus’ fortale», som ofte fungerer som en innledning i svartebøkene, fremstår sjelden i kryptert form, men i denne avskriften av en svartebok fra 1800-tallet gjør den det. Djevelformaningen som skjuler seg bak krypteringen, skulle med andre ord ikke komme alle for øye. Ms.8° 640:c:1. Foto: Nasjonalbiblioteket.

23 Manuskriptet er Ms.8° 640:c:1.

Teksten begynner med en ukryptert overskrift, som for å vekke lese rens nysgjerrighet, før den påfølgende teksten er fullstendig kryptert (Ohrvik 2012a, 288f.). Krypteringsnøkkelen til denne kodingen er ikke oppgitt i dette manuskriptet, men ser ut til å følge et relativt enkelt prinsipp, der hver bokstav har blitt erstattet med neste i alfabetet. I lesingen må man dermed bytte ut bokstavene på følgende måte: b = a, c = b, d = c, e = d, f = e, g = f, osv. En Forbandelse til at manne D. Obbs ev xjm ibxf vematu ef Bg= hsvoet Fohmf, eb tlbm ev pn Npshfofo obbs ev tubbfs pq bg ejo Tfoh tjhf tbbmfeft (…)

En Forbandelse til at manne D. Naar du wil hawe udlåst de Af= grunds Engle, da skal du om Morgenen naar du staaer op af din Seng sige saaledes (…)

Disse fire kodete linjene etterfølges av nesten to fulle sider med kryp tert tekst som skjuler djevelforbannelsen. Kirkehistorikeren Anton Christian Bang (1840–1913) mer enn antyder i sin gjennomgang av dette manuskriptet at det er avskriveren selv, folkeminneinnsamler Anders Olsen Liverud, som i 1850-årene foretar en kryptering av deler av teksten «hvis Indhold han maa have syntes var altfor farlig for almindelige Folk, …» (Bang 1901, xiv). Det er imidlertid ikke mulig å fastslå med sikkerhet at det er Liverud som står for krypteringen. Men skulle det være tilfellet, er det et interessant eksempel på en ganske sen og «sekundær» hemmeliggjøringspraksis av svartebøkenes innhold, der avskriveren kan ha fryktet misbruk av bokens innhold blant leserne han gjorde den tilgjengelig for gjennom avskriving. Den allerede nevnte svarteboken fra Borge bruker også teknik ken med å skrive baklengs. Som krypteringsnøkkel er den kanskje den enkleste av de tre formene den unge Heide bruker, der selve inngan gen, det å forstå at teksten faktisk er skrevet baklengs, er den største hindringen. Ta en egip ehci Laks eufilb regnavs, dys ellitnemrot deor i te edelK dvih, dla ned dnuts nuh revfah emmas

At en pige iche skal blifue svanger, syd tormentille roed i et Klede hvid, ald den stund hun hafver samme 96

edelK aap gis ad redaks nuh tetni. P.S: eller giør en P38d 1f f6yv2 R4882 og St3ck i hendes K12d29 idem.24

Klede paa sig da skader hun intet. P.S: eller giør en Pind af flyve Ronne og stick i hendes Klæder idem.

De seks første linjene skriver Heide med unntak av ett ord alle ordene baklengs, mens han i de to siste linjene går over til sifrering etter de samme prinsippene som vist over. Kombinasjonene som anvendes, vit ner om en lekenhet og utforskning fra Heides side som muligens kunne ha handlet like mye om en utforskning av krypteringsteknikker som et behov for å faktisk skjule kunnskapen for utenforstående. Heides mili tære bakgrunn og utdannelse kan ha gitt ham inspirasjon eller også tilgang til nettopp de krypteringsteknikker han anvender, og som han bruker deler av svarteboken sin på å teste ut. At flere krypteringsteknikker forekommer i ett og samme manuskript, var imidlertid ikke uvanlig, og vi kan se det både i norske svartebøker og i utenlandske eksempler. I det britiske manuskriptet fra 1600-tallet med tittelen Secreta Secretorum, som ble nevnt tidligere, og som er skrevet på fransk, latin, spansk og italiensk og laget over en lengre periode, benyttes både sifrering og ukonvensjonell alfabetise ring som krypteringsteknikker.25 I dette manuskriptet er side etter side kryptert, tidvis med vekslinger mellom krypteringsteknikkene, noe som bidrar ytterligere til hemmeliggjøringen. Lønnskrift og runer Lønnskrift betyr hemmelig skrift. I den kulturhistoriske fagtradi sjonen har lønnskrift eller lønnformler tradisjonelt blitt brukt som en skandinavisk samlebetegnelse for all tekst i svartebøkene som er forsøkt skjult gjennom kryptering uten noen videre spesifikasjon (Bang 1901, xiv–xxxi, Ohrt 1917, 91 og 1921, Klintberg 1980, 52–57). Når jeg likevel skiller ut lønnskriften som en egen kategori blant flere

24 Se Ms.8° 3182. 25 Wellcome Library Ms. 7298.

krypteringsteknikker, skyldes dette at betegnelsen primært knytter seg til en spesifikk form for kryptering som kan sies å være den vanligste i svartebøkene der flere ulike tegn og bokstaver opptrer i sammenheng. Derfor kan man – til en viss grad – argumentere for at lønnskrift betegner en egen krypteringsform. Teknikken er illustrert i et «lønnal fabet» – sannsynligvis en senere innført tekst – i en svartebok fra Haf slo fra midten av 1700-tallet.26 I dette «lønnalfabetet» er tegnene i den hemmelige skriften satt opp, samt hvilken bokstav hvert tegn erstatter. Krypteringen i dette alfabetet kombinerer blant annet runer, siffer og latinske og greske bokstaver i tillegg til hebraiske bokstaver, som i svar tebøkene forbindes med den jødiske kabbalatradisjonen. Lønnskriften som benyttes i svartebøkene, er ikke lik fra manuskript til manuskript. Tvert imot virker lønnskriften å være original og individuelt utformet med varierende grad av kompleksitet i bruk av tegn og symboler som sannsynligvis viser tilbake til hver enkelt svartebokskrivers kunnskap og krypteringsteknikk. Det antyder også at bokstavenes og tegnenes opprinnelige betydning i varierende grad er blitt erstattet med skri vernes egne fortolkninger på kreative vis. Minst to manuskripter fra nasjonalbibliotekets svarteboksamling gjengir lønnskrift på en eller annen måte.27 I en dansk svartebok som er datert 1760, brukes en form for lønnskrift på tittelsiden til å skjule det som kan være en formel av noe slag. Kun «Cyprianus» kan umiddelbart leses ut av sammenhen gen. Dette gir en indikasjon på at lønnskriften skjuler en formaning eller besvergelse.28 Krypteringen ser her ut til å være atskillig mindre komplisert, selv om det er brukt både runer, siffer og latinske bokstaver i formelen. Et annet sted i boken benyttes en annen form for lønnskrift med større variasjon i bruken av tegn, symboler og siffer. I en svarte bok fra Sandar i Vestfold fra siste halvdel av 1700-tallet benyttes også lønnskrift i tillegg til «caracterene», som diskuteres nedenfor.

26 Boken er en del av De Heibergske Samlinger i Sogn, no. 2408. 27 Disse er Ms.8° 3136 og Ms.8° 3186 fra Nasjonalbibliotekets samling. Siden det er typografisk utfordrende å gjengi eksempler i denne og neste del, henvises det til illustrasjonene. 28 Jeg har ikke fortolkningsnøkkelen til denne lønnskriften.

Illustrasjon 2: Lønnskrift brukt i en svartebok datert 1769, Ms.8° 3136. Foto: Nasjonalbiblioteket.

I motsetning til sifrering og ukonvensjonell alfabetisering er det som her betegnes som lønnskrift og «caracterene», et språk og en tegnbruk med ekstra betydningslag. For lønnskriftens del var runene og bokstavelementer fra andre språk i tillegg til andre tegn ikke bare en måte å kryptere på, men også en måte å tillegge krypteringen ytterligere betydning – særlig i magisk øyemed. Selve bruken av lønnskriftens skriftelementer peker tilbake på en skriftlig magisk tradisjon som strekker seg tilbake til middelalderen og antikken, og som henger sammen med at både det greske og latinske alfabe tet fikk en vidstrakt bruk i magisk praksis. Hvordan bokstaver og tegn i språket får en iboende magisk kvalitet utover det som knytter seg til praksis, er imidlertid vanskeligere å avgjøre. Som Terje Spurkland har påpekt i for bindelse med runeskriften, var nok denne, i motsetning til hva som har vært en ganske utbredt oppfatning, en skrift primært skapt for kommuni kasjon mellom mennesker (Spurkland 2005, 22). I norrøn religion blir runene en del av den religiøse kultusen, men de er ikke mer magiske enn annen skrift som uttrykker magi eller beskriver magisk praksis, for eksem pel gresk og latin. Det betyr altså ikke at språket i seg selv ble oppfattet som magisk. Man kunne imidlertid tenke seg at skriftspråkets esoteriske og mulige magiske kvaliteter økte proporsjonalt med synkende kunnskap om og forståelse av det aktuelle språket. Det kunne muligens forklare bruken av for eksempel greske og hebraiske bokstaver i svartebøkenes lønnskrift, som vi kan anta at mindretallet av den norske befolkningen hadde kjenn skap til, og den mulige magiske tilleggskvaliteten disse språklige elemen tene fikk i de kryptiske oppskriftene. Det kan muligens også forklare bru ken av runer i lønnskriften og bruken av runer alene.29 Vi må likevel ta høyde for at skrifttegnene kanskje først og fremst fikk sine magiske kvalite ter gjennom den magisk-rituelle praksisen de var en del av.

29 Blant annet Ms.8° 81 og Ms.8° 83 benytter runer. Denne bruken av runer er imidlertid ikke det som går under betegnelsen lønnruner. Det sistnevnte defineres av Jonas Nordby som «runeskrift som på systematisk vis er endret slik at en konsekvent nøkkel må anvendes for å finne den opphavelige teksten» (Nordby 2018, 54). Line Kathinka Helstad har i en masteroppgave nylig studert bruken av runer i norske svartebøker ut fra deres form, innhold og funksjon. I sin studie viser hun hvordan runene blir brukt både som en kryptologisk teknikk og som stilistiske grep, og at de muligens også kunne ha blitt oppfattet som tegn med magiske kvaliteter blant noen skrivere (Helstad 2019).

100

Caracterene «Caracterene» (caracter/character) er strengt tatt ikke en krypterings teknikk. De inngår som del av en tekstlig kultur som går tilbake til middelalderen og antikken, der magiske manuskripter i tillegg til tekst inneholdt en rekke ulike magiske figurer. Figurene fungerte som instrumenter for å aktivere himmelske og åndelige krefter, og som visuelle enheter for å organisere rituelle elementer som ble ansett som mektige i seg selv (Page 2019, 432). Caracterene i de magiske manu skriptene – enten vi snakker om tekster fra antikken, middelalderen eller tidlig moderne tid – var figurer som befant seg i mellomrommet mellom tekst og bilde. De var og er figurer eller tegn med en svært lang brukshistorikk, der den magiske fortolkningsnøkkelen viser en impo nerende kontinuitet. De var som oftest mystiske grafiske tegn uten verbale eller typografiske ekvivalenter, men som gjerne tilsvarte vanlig skrift i størrelse. I svartebøkene kan de i noen sammenhenger være til forveksling lik bokstaver og det jeg her betegner som lønnskrift. En viktig forskjell er likevel at caracterene identifiseres av skriverne selv i svartebøkene som et sett selvstendige tegn skilt fra andre. I motsetning til lønnskriften er heller ikke caracterenes funksjon å skjule språklige elementer som for eksempel er del av en formel. Caracterene fungerer heller som selvstendige, sentrale magiske elementer som man oppfattet at hadde en potent eller iboende magisk kraft som kunne aktiviseres gjennom rituelle handlinger, at man skrev dem ned og bar dem på seg, eller som del av tekstformler. På den måten representerer muligens caracterene den mest subtile formen for allegori. Allerede kirkefaderen Augustin av Hippo (354–430) identifiserer og omtaler «caracterene» som del av den magiske praksisen han beteg ner som overtro. I De doctrina Christiana skriver han om bruken av de tegn som hevdes å inneha krefter til å fremme ønskelige resultater: In this class we must place also all amulets and cures which the medical art condemns, whether these consist in incantations, or in marks which they call characters, or in hanging or tying on or even dancing in a fashion certain articles, not with the reference to the condition of the body, but to the certain signs hidden or manifest. (Her sitert etter Fanger 2019, 33.)

101

Illustrasjon 3: Caracterene. Ms.8° 3136. Foto: Nasjonalbiblioteket.

102

Ifølge Augustin er ikke caracterene bygget på teorier om naturlige årsaks sammenhenger eller på godtatt religiøs eller filosofisk lære. De represen terer heller ikke noen inngripen fra andre og må dermed oppfattes som overtro. Skeptiske kritikere til magiske praksiser fra ulikt hold både i middelalderen og i den tidlig moderne perioden er på mange måter ekko av Augustins tidlige kritikk – med Pontoppidan og hans Fejekosten som et av eksemplene. Amuletter og sedler mot tannverk kaller han «ørkesløst Edderkoppe-Spind», mens brannbrev som skulle beskytte mot husbrann, var «det taabeligste Visvas» (her sitert etter Olrik 1923, 62ff.). Når den tidligere nevnte danske svarteboken Cyprianus Trekandt fra København forklarer bokens innhold, opplyser den at den er «Ret forcklaring holdende inde formaninger og frie Konster Iligemaade Konste bog og Charactererne [sic.] Datum von Wittenberg 1707».30 At den inneholder «Charctererne», viser nettopp til den oppramsin gen som gjerne foretas av disse tegnene og symbolene i svartebøkene – stort sett uten nærmere forklaring. Deretter forekommer de i nevnte svartebok under overskrifter som «om du vil slaaes med nogen som er din arrige fiende tag denne Character paa dig. (…)» eller «Hvem som denne Character paa sig bær er frie fra ondt». Denne spesifikke bruken, der caracterene fun gerer som beskyttende og hjelpende magiske elementer i formler og ritualer og som objekter, ser ut til å være caracterenes viktigste funksjon.31 Den samme bruken kan vi også observere i en svartebok fra ca. 1800. Gjennom flere oppskrifter listes caracterene til slutt i beskrivelser som de elementene som bidrar til beskyttelse, her gjennom en helt spesifikk fare: «No 54. Characterer: Hvem denne Characteer paa sig bær, er frii fra Orm og For gift, fra meget Ondt fra Troldom og Sviig: etc: […]» I andre oppskrifter er beskyttelsen som søkes via caracterene, mer allmenn og ment å dekke alle mulige farer et menneske kunne utsettes for, eller også er all fare identifisert, slik som her: «No 57. En Anden. Hvem denne Caracteer hos sig bær, skal Være fri for alt Ondt eller onde Skud som er Finskud (…)».32

30 Se Ms.8° 3136. Les mer om hvorfor Wittenberg dukker opp som et opphavssted i denne og andre svarteboktitler i Ohrvik (2018, 179–184). 31 Se for eksempel Ms.4° 1819, Ms.8° 3136 og Ms.8° 3186. 32 Begge eksemplene er hentet fra Ms.4° 1819.

103

Hemmeligheten bak hemmeligheter Å selge ideen om kunnskap som hemmeligheter var god handel i Europa i den tidlig moderne perioden. Det idéhistoriske og retoriske slektskapet mellom Europa og Norge er tydelig i synet på hemmelighe ter i norske svartebøker. Ideer om at tekster representerte avsløringen av hemmelig kunnskap fant nemlig også veien inn i disse manuskript ene og vitner om at hemmeligheter hadde en egenverdi som ga legiti mitet til kunnskapen som ble presentert, og var ettertraktet på tvers av sosiale og kulturelle grenser. Mens den faktiske hemmeliggjøringspraksisen – krypteringen – i norske svartebøker er nærmest sjangerdefinerende, er funksjonen den har i tekstene, ikke alltid like tydelig. Svartebøkene viser ikke til de mest komplekse og sofistikerte krypteringsteknikkene man kunne se eksempler på i andre tekstkulturer i Europa på denne tiden, men den viser like fullt til variasjon og individualitet. Vel ønsket nok svarte bokskriverne å skjule deler av kunnskapen sin, men like fullt vitner krypteringsteknikkenes balansegang mellom det lovmessige og det individuelle om både lekenhet og en disposisjon for å eksperimentere med det som skulle gjøres hemmelig. Kanskje var det nettopp denne individualiteten som man mente kunne sikre hemmelighetene for utenforstående? Som denne studien viser, befinner krypteringen i svartebøkene seg i spennet mellom en praktisk tilsløringsteknikk og ideer om hemmelig kunnskap. Krypteringen skjuler innhold og for ståelse og bruker språk og tegn med nettopp skjulte betydningslag og forståelser – selv for skriverne som anvendte og skrev dem ned.

Kilder og litteratur Primærmateriale

UTRYKTE KILDER Nasjonalbiblioteket Ms.4° 832 Ms.4° 1819 Ms.8° 81 Ms.8° 83 Ms.8° 108 Ms.8° 2124 Ms.8° 640:b Ms.8° 640:c:1 Ms.8° 2918 Ms.8° 3136 Ms.8° 3182 Ms.8° 3186

Wellcome Library, London Ms. 4477 Ms. 4662 Ms. 4667 Ms. 7298

De Heiberske Samlinger, Sogn No. 2408

105

Litteratur Primærmateriale

TRYKTE KILDER Hake, Peter. 1648. En liden dog konsterig Bog. Om adskillige slags Farffve oc Bleck. Vol. 2, Oeconomia Nova. Kiøbenhaffn: Jørgen Holst. Pontoppidan, Erik. 1736. Everriculum fermenti veteris, seu residuae in Danico orbecum paganismi tum papismi reliquae in apricum prolatae, opusculum restituendo suae , aliqua ex parte, integritati Christianismo velificaturum. Hafniae: E Typo grapheo S. Reg. Majest. privil. Ruscelli, Girolamo. 1566. The secrets of the reverend Maister Alexis of Piemont: containing excellent remedies against diverse diseases, wounds, and other accidents, with the maner to make distillations, parfumes, confitures, dying, colours, fusions, and meltings … Translated by W. trans. London: Ward.

Sekundærlitteratur

Amundsen, Arne Bugge. 1987. Svarteboken fra Borge. Sarpsborg: Borgarsyssel Museum. Bang, A. Chr. 1901. Norske Hexeformularer og magiske Opskrifter.Videnskabs selskabets skrifter II. Kristiania: I commission hos Jacob Dybwad. Biagioli, Mario. 2006. Galileo’s instruments of credit: telescopes, images, secrecy. Chicago: University of Chicago Press. Cavallo, Sandra. 2011. «Secrets to Healty Living: The Revival of the Preventive Paradigm in Late Renaissance Italy.» I Secrets and knowledge in medicine and science, 1500–1800, redigert av Elaine Leong og Alisha Rankin, 191–212. Farnham: Ashgate. Eamon, William. 1996. Science and the Secrets of Nature: Books of Secrets in Medieval and Early Modern Europe. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. Eamon, William. 2011. «How to Read a Book of Secrets.» I Secrets and knowledge in medicine and science, 1500–1800, redigert av Elaine Leong og Alisha Rankin, 23–46. Farnham: Ashgate. Fanger, Claire. 2019. «For magic. Against method.» I The Routledge History of Medieval Magic, redigert av Sophie Page og Catherine Rider, 26–36. London og New York: Routledge. Gentilcore, David. 2006. Medical charlatanism in early modern Italy. Oxford: Oxford University Press. Helstad, Line Kathinka. 2019. «Runer i norske svartebøker.» Masteroppgave, Universitetet i Oslo.

106

Sekundærlitteratur Litteratur

Iordanou, Ioanna. 2018. «The Professionalization of Cryptology in Sixteenth- Century Venice.» Enterprise & Society 19(4):979–1013. Kavey, Allison. 2007. Books of Secrets: Natural Philosophy in England, 1550–1600. Urbana and Chicago: University of Illinois Press. Klintberg, Bengt af. 1980. Svenska trollformler. [Ny utg.]. Red. Vol. nr. 216. Stockholm: FIBs lyrikklubb. Láng, Benedek. 2018. Real Life Cryptology. Amsterdam: Amsterdam University Press. Láng, Benedek. 2014. «People’s Secrets: Towards a Social History of Early Modern Cryptography.» Sixteenth Century Journal 45(2):291–308. Láng, Benedek. 2015. «Ciphers in Magic: Techniques of Revelation and Conceal ment.» Magic, Ritual, and Witchcraft 10(2):125–141. Láng, Benedek. 2015. «Shame, Love, and Alcohol: Private Ciphers in Early Modern Hungary.» Cryptologia 39(3):1–12. Leong, Elaine and Alisha Rankin. 2011. «Introduction: Secrets and Knowledge.» I Secrets and knowledge in medicine and science, 1500–1800, redigert av Elaine Leong og Alisha Rankin, 1–22. Farnham: Ashgate. Long, Pamela O. 2004. Openness, Secrecy, Authorship.Technical Arts and the Culture of Knowledge from Antiquity to the Renaissance. Baltimore & London: The Johns Hopkins University Press. Nordby, Jonas. 2018. «Lønnruner: kryptografi i runeinnskrifter fra vikingtid og middelalder.» PhD-avhandling, Universitetet i Oslo. Ohrt, Ferdinand. 1917. Danmarks Trylleformler: Innledning og tekst. Vol. 1. Køben havn, Kristiania: Gyldendal. Ohrt, Ferdinand. 1921. Danmarks Trylleformler. Efterhøst og lønformler. Vol. 2. København, Kristiania: Gyldendal. Ohrvik, Ane. 2012a. Conceptualizing Knowledge in Early Mordern Norway: A Study of Paratexts in Norwegian Black Books. Oslo: Faculty of Humanities, University of Oslo. Ohrvik, Ane. 2012b. «’… For All Honest Christian and Science-Loving Readers’. Religious Encounters in Early Modern Norwegian Black Books.» Arv. Nordic Yearbook of Folklore 68:7–26. Ohrvik, Ane. 2014. «A Hidden Magical Universe? Exploring the Secrets of Secrecy in Early Modern Manuscripts.» Arv: Nordic Yearbook of Folklore 70:101–124. Ohrvik, Ane. 2018. Medicine, Magic and Art in Early Modern Norway: Conceptuali zing Knowledge. Palgrave historical studies in witchcraft and magic. London: Palgrave Macmillan.

1 07

Litteratur Sekundærlitteratur

Olrik, Jørgen (red.) 1923. Fejekost: Til at udfeje den gamle surdejg eller de i de danske lande tiloversblevne og her for dagen bragte levninger af saavel hedenskab som papisme: 1736. Vol. 27. København: Schønbergske forl. Ordbog over det danske sprog. 1952, redigert av D. D. S.-o. Litteraturselskab. København: Gyldendal. Page, Sophie. 2019. «Medieval magical figures. Between image and text.» I The Routledge History of Medieval Magic, redigert av Sophie Page og Catherine Rider, 432–457. London and New York: Routledge. Singh, Simon. 2000. The Code Book.The Secret History of Codes and Codebreaking. London: Fourth Estate. Smith, Pamela H. 2011. «What is a Secret? Secrets and Craft Knowledge in Early Modern Europe.» I Secrets and knowledge in medicine and science, 1500–1800, redigert av Elaine Leong og Alisha Rankin, 47–68. Farnham: Ashgate. Spurkland, Terje. 2001. I begynnelsen var FudÈ×K. Norske runer og runeinnskrifter. Landslaget for norskundervisning. Oslo: Cappelen. Stokker, Kathleen. 2007. Remedies and Rituals: Folk Medicine in Norway and the New Land. St. Paul, Minn.: Minnesota Historical Society Press. Storey, Tessa. 2011. «Face Waters, Oils, Love Magic and Poison: Making and Selling Secrets in Early Modern Rome.» I Secrets and knowledge in medicine and science, 1500–1800, redigert av Elaine Leong og Alisha Rankin, 143–166. Farnham: Ashgate. Vermeir, Koen. 2012. «Openness versus secrecy? Historical and historiographical remarks.» The British Journal for the History of Science 45(2):165–188. Vermeir, Koen og Dániel Margócsy. 2012. «States of secrecy: an introduction.» The British Journal for the History of Science 45(2):153–164.

108

5. Svarteboken fra Borge 1732. En kritisk lesning

Arne Bugge Amundsen

En av de eldste såkalte svartebøkene i norske samlinger er svarteboken fra Borge. Dette er betegnelsen som brukes på dette manuskriptet i Norsk folkeminnesamlings register over norske svartebøker.1 Beteg nelsen går tilbake til den første som i vitenskapelig øyemed utga og kommenterte norske tekster om folkelig magi, forgjørelse og helbre delse, nemlig dr.theol. Anton Christian Bang (1840–1913), professor i norsk kirkehistorie (1884–1895), kirkestatsråd (1893–1895) og biskop over Kristiania stift (1896–1912). Bang utga – i nært samarbeid med professor Moltke Moe (1859–1913) – det som til da var kjent av slike manuskripter.2 Dette kapitlet er et forsøk på å lese den såkalte svarteboken fra Borge kritisk ved å stille spørsmål om hvem som har skrevet denne teksten, hvordan innholdet i teksten skal forstås, og på hvilken måte dette manuskriptet har blitt del av et norsk korpus av svarteboks manuskripter.

https://www.trolldomsarkivet.uio.no/ikos/svarteboker/registrant-svarteboker-07022012.pdf

Les om Bangs posisjon i forskningshistorien i Amundsen (2007). Se også Amundsen (2013).

109

Svarteboken fra Borge har arkivnummeret Ms.8° 3182 i Nasjonal biblioteket.3 Det er en liten bok, ca. 15,5 cm høy og 10,5 cm bred, skre vet på papir. Manuskriptet er på 50 blad samt perm/omslag. Noen blad – blad 41v–42r og 43v–50r – er ubeskrevne. Skriften på side 50v er yngre enn det øvrige.4 De fleste øvrige sidene er fylt med skrift, men på noen er bare halve siden eller mindre brukt, for eksempel side 13r, 17r og 30v. Opprinnelig har ikke bladene vært nummerert, men en senere hånd har med blyant satt inn en nummerering med arabiske tall i øverste høyre hjørne av hvert blad. I dette kapitlet brukes denne folieringen og angivelse av recto (r) og verso (v), i henvisninger til sider i manuskriptet (en utdypende forklaring er å finne i Kleivane i denne antologien). Svarteboken fra Borge – en utgivelseshistorie Da Anton Christian Bang publiserte sin bok, befant manuskriptet seg i Universitetsbibliotekets (nå: Nasjonalbibliotekets) manuskriptsamling, men før det kom til biblioteket, hadde det allerede en stund vært på samlerhender. Den lærde norrønfilologen Johan Fritzner (1812–1893), sogneprest i Tjølling, hadde hatt det lille heftet i sin samling før det kom til biblioteket. Hvordan det havnet hos Fritzner, er ikke umiddel bart så lett å forklare. Men historien til manuskriptet før det havner hos Fritzner, blir diskutert nedenfor. Bangs utgave av svartebøker var strukturert ved at han først presenterte og analyserte de manuskriptene han hadde kjennskap til, og deretter gjenga de enkelte «oppskriftene» etter et slags tematisk sys tem som han antagelig hadde skapt selv. Hver oppskrift fikk et num mer, og så ble det anført hvilke manuskripter som inneholdt disse oppskriftene (Bang 1901–1902). Dette gjør det egentlig umulig å få noe helhetlig bilde av det enkelte manuskriptet, og de språklige og stilis tiske variasjonene mellom tekstene er det heller ikke enkelt å få noe inntrykk av. Senere har imidlertid enkelte svarteboksmanuskripter

3 Ms.8° 3182 er gjengitt i faksimile her: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digimanus_124217 4 Dessuten står det «Fredrikshald» på innsiden av bakpermen og (trolig) «Particen» på innsiden av forpermen.

110

blitt publisert i sin helhet, og dette dreier seg til dels om manuskripter som Bang ikke kjente til.5 Selv har jeg utgitt Svarteboken fra Borge med en historisk innledning og en tekstkommentar (Amundsen 1987). Den gangen var den primære intensjonen å utgi en tekstkritisk utgave av manuskriptet som gikk ut over det Bang hadde formådd å gjøre.6 Jeg gjorde også et forsøk på å identifisere den «O. Møller» som hadde satt sitt navnetrekk på manuskriptets forside, som korporal Ole Møller fra det bergske infanterikompani i Smaalenene.7 Illustrasjon 1: Ms.8° 3182, 1r. Tittelsiden av manuskriptet, med navnetrekk. «Lacker Bog / tillige Med / adskillige / Balsomer at Præparer(e) / saa og / hvorledes Mand skal omgaaes / Med slette farver saavel / som adskillige Particularia / Sammenskrefven / af / Ulrich Christian / Heide / m[anu] p[rop]ria / Næssgaard / d. 12 Maj 1632 / 1732 / OMøller.» Heide har brukt ulike skriftstiler for å markere deler av teksten. Han skriver gotisk skrift, men uthever noen ord ved å bruke latinsk skrift. I transkripsjonen er dette markert med kursiv. Heides under- og overstryking er også markert. Parentes i transkripsjonen markerer restituert tekst, og skarpe klammer oppløste forkortinger. Man kan se på blant annet forskjellen i fargen på blekket at ikke alt er skrevet samtidig. Foto: Nasjonalbiblioteket.

5 For eksempel Østberg (1925), Espeland (1974), Gjermundsen (red.) (1980) og Garstein (1993). 6 En lignende undersøkelse er senere foretatt av en av de såkalte Jeløysvartebøkene, se Resløkken (2014). 7 I transkriberingen den gang (Amundsen 1987, 17) fulgte jeg Bang, som leste signaturen «O. I. Møller», men det må være feil. Signaturen er «O. Møller».

111

Møller var til stede som vitne under det militære skiftet etter oberst Ulrich Christian Heide i årene 1785–1786. Ut fra auksjonskatalogen er det ikke mulig å finne ut om manuskriptet var blant de solgte objek tene, men det er sannsynlig at korporal Møller overtok manuskriptet (Amundsen 1987, 19). Om denne identifikasjonen er riktig, er det tale om Ole Eriksen Møller, som hadde vært en av oberst Heides under offiserer. Senere genealogiske undersøkelser har vist at Ole Eriksen Møller (1754?–1822) i 1788 kjøpte gården Bærengen i Berg. Gården ble værende i familien også etter hans død. Fra 1784 bestyrte han dessu ten fergestedet i Svinesund, det viktige overfartsstedet på kongeveien mellom Sverige og Norge. Fra 1810 overtok han formelt stillingen som fergemann, og denne stillingen må ha gitt ham gode inntekter. Ferge mannsstillingen gikk videre til sønnen Peder Olsen Møller (1791–1852), som også fungerte som postmester. Ole Eriksen Møllers enke, Malene Pedersdatter, døde i 1849 og etterlot seg som arvinger, i tillegg til Peder Olsen Møller, blant andre Erik Olsen Møller (f. 1790), som da var over tollbetjent i Bergen.8 En kvalifisert gjetning er at Erik Olsen Møller, som det eldste av barna, overtok manuskriptet, og at det deretter på en eller annen måte har blitt fanget opp av Johan Fritzner, hvis far Werner Andreas Fritzner (1777–1863) i samme periode også var over tollbetjent i Bergen, og altså kollega av Erik Olsen Møller.9 Ifølge Bang var det adjunkt Martin Arnesen (1829–1905) i Fredrikshald som på siste side i manuskriptet beskrev kodenøkkelen som Heide brukte i de magiske oppskriftene.10 Arnesen er ikke nevnt som eier av manuskrip tet, så muligens har han skrevet tillegget etter at manuskriptet kom til Universitetsbiblioteket. I sin innledning til utgaven av magiske oppskrifter gir Anton Christian Bang manuskriptet betegnelsen Æ, og når han gjengir tekster

8 Les mer om ham i Melbye (1977–1982), sub verbo Møller, Erik. Møller tok avskjed som overtollbetjent i Bergen i 1855. 9 Les mer om ham i Melbye (1977–1982), sub verbo Fritzner, Werner Andreas. Fritzner var overtollbetjent i Bergen i perioden 1821–1854. Resonnementet for den kvalifiserte gjetningen er hentet fra Antonsen (1996). 10 Fol. 50v under overskriften «Nøgle til Particularia» med signaturen «M. Ar.». Bang (1901–1902, xxv).

112

derfra, anfører han «Borge (Sml.) c. 1735». Bang har altså plassert manuskriptet geografisk og kronologisk. Når det gjelder proveniens, anfører tittelsiden faktisk en del opplysninger. Det sies klart at forfat teren er «Ulrich Christian Heide», og at det er skrevet på «Næssgaard d 12 Maj 1632». Årstallet er først uthevet med nyere og mørkere blekk, deretter overstrøket og årstallet «1732» påført under med samme blekk. I tillegg finnes altså Ole Møllers signatur på tittelsiden. Blekkfargen og skriftstilen kan tyde på at det er Martin Arnesen som har tilført de to «rettelsene» av årstallet. Alt – både skriftform, stavemåter og innhold – tyder på at årstallet 1732 er det riktige. «Næssgaard» må være herregården Nes i Torsnes.11 Nes lå i det som på 1700-tallet var betegnet som Borge og Torsnes prestegjeld, men det var først på slutten av 1800-tallet at Borge formelt ble hovedsognet. I 1730-årene bodde sognepresten på prestegården Heie i Torsnes, og sognets hovedkirke var Holm kirke i Torsnes, så strengt tatt burde man kalle manuskriptet «svarteboken fra Torsnes». Herregården Nes var allerede i 1730-årene et gammelt og ærverdig anlegg, med en imponerende, trefløyet hovedbygning i sten og tegl og med hager og vollgrav rundt, alt anlagt av adelsmannen Vincens Bildt (1606–1658) i 1650-årene. I 1732 var gården eid av den danske adelsmannen Knud Gyldenstierne Sehested (ca. 1688–1758), som gjennom giftermål først hadde overtatt den andre herregården i Torsnes, Thorsø, og deretter kjøpt Nes. Sehested residerte selv med sin familie på Thorsø, mens Nes ble brukt til andre formål. Ved siden av å være godsbesitter og representant for dansk uradel var Sehested yrkesoffiser. I 1730 var han blitt major og sjef for 1. smaalenske nasjo nale infanteriregiment med borgeske kompani som livkompani. Året etter ble han først oberstløytnant og så oberst, og fra da av hadde han det skjebergske kompani som livkompani (Ovenstad 1949, 395).

11 Den vanlige betegnelsen på herregården er både historisk og i dag Nes. Men på 1600-tallet forekom det at man i Norge etter dansk mønster endret skrivemåten på herregårder til -gård eller -holm for å markere deres spesielle status (Amundsen 2019, 241 og 263). Spesifikt om herregården Nes, se (Amundsen 2019, 243ff.).

113

Illustrasjon 2: Anton Christian Bang (1840–1913). Fotograf: Ludwik Szacinski. Eier: Nasjonalbiblioteket.

Hva så med forfatteren? Bang betvilte at eieren kunne være «den bekjendte Oberst [Ulrich Christian Heide], der døde 1785 paa Gaarden Heides Hytte», fordi han, ifølge Bang, i årene 1732–1735 var i russisk krigstjeneste og altså ikke kan ha befunnet seg i Torsnes i de aktuelle årene. Men dette vil jeg undersøke nærmere i det følgende. Bang fant heller ingen likheter i håndskrift mellom svarteboken og andre, senere dokumenter skrevet av oberst Heide. Bang viser imidlertid til at det 114

fantes et sagn om boken, og at sagnet hevdet at boken var skrevet av en militær person. Dermed postulerte Bang at forfatteren måtte være en annen offiser som bar navnet «Ulrich Christian Heide», og som hadde vært i tjeneste under major Sehested (Bang 1901–1902, xxiv–xxvi). I det følgende argumenterer jeg for at det likevel kan ha vært den «bekjendte» oberst Heide som er forfatteren av manuskriptet, og at det ikke er behov for Bangs postulerte oberst. Ulrich Christian Heide – en biografi Mye av det som Bang skriver om Ulrich Christian Heide, er klart feil, og det totale bildet som kildene danner, er også et annet enn det Bang beskriver. Det finnes for eksempel ingen belegg for at det fantes en annen offiser i Norge med dette navnet enn «den bekjendte Oberst». Bang viste til opplysninger i samleverket Norske Stiftelser fra 1858 for å dokumentere at Heide ikke var i Norge i 1732 og de påfølgende årene, men dette bokverket gir ingen eksakte belegg for når den «bekjendte» oberst Heide var i russisk tjeneste. Utgiveren av verket, Nicolay Nico laysen (1817–1911), skrev en kort biografi over testatoren Heide, og den gikk ut på følgende: Heide var født i 1706 som uekte sønn av en offiser Heiberg og en datter av Jørgen Harder, sogneprest i Ås. Han gikk som ganske ung i russisk krigstjeneste og deltok i felttog under grev Mün nich. Ellers anfører Nicolaysen – som tross alt var opptatt av norske stiftelser – at den ugifte Heide, som da var oberst, ved testament av 1784 delte sine midler mellom Krigsskolen i Christiania og hans lokale sognekirke, Asak kirke, som var annekskirke i Berg prestegjeld nord for Fredrikshald. I alt fikk de to institusjonene vel 807 riksdaler etter at boet var skiftet to år senere. Heide hadde dessuten allerede i 1776 donert en boksamling på 457 bind og noen observasjonsinstrumenter til skolen. I 1777 ble det bestemt at bøkene skulle oppbevares for seg og kalles «den Hejdeske Gave».12 Midlene som ble testamentert til Asak kirke, ble brukt etter intensjonen, nemlig til å forskjønne kirken. Det ble også hengt opp et malt portrett av Heide i kirken, men det

12 Nicolaysen (1858, 7, 9, 275 og 929f.). Bang anfører feilaktig side 922.

115

ble antagelig ødelagt ved en brann i 1891. Den altertavlen som allerede i 1780 ble anskaffet for Heides midler, er imidlertid intakt. Den er ganske enkelt utført, med et maleri av Jesus på kne i Getsemanehagen. Underteksten til maleriet er «Saa Elskte Gud Werden», og altertavlen har Heides våpenskjold på toppen – en springende hjort i sølv på sort bunn – og årstallet 1780. Altertavlen ble ikke tatt i bruk i den nye Asak kirke fra 1893, og havnet senere på Norsk Folkemuseum.13 Det virker som om mye av informasjonen om Heide kommer fra de betraktninger og øyeblikksbilder som sogneprest Jacob Nicolai Wilse (1736–1801) ga av sine møter med oberst Heide i 1776 og 1781 (Wilse 1791, 217–223). Wilse regnet Heide som en fortrolig venn, en som behersket «de brugeligste Sprog og de practiske Videnskaber».14 Wilse beskriver Heide i første rekke som en sann patriot som forsøkte å bruke det han hadde sett og lært i utlandet, til fedrelandets beste. Ikke minst gjaldt det oppdyrkingen av en husmannsplass som han kjøpte og utviklet, og som ble hetende Heidehytten (nå: Heiderød, Prang 2014). Det som skjedde på denne gården under Heides driftige eierskap, var gjenstand for et langt, patriotisk hyllingsdikt av Thomas Rosing de Stockfleth (1742–1808), som i perioden 1768–1781 var byfogd, auksjo narius og postmester i Fredrikshald (Stockfleth 1780). Både Wilse og Stockfleth beskriver hvordan Heide drev et møn sterjordbruk, la nytt land under plogen og eksperimenterte med biavl, humledyrking og tjærebrenning. Hans eksempel, som delvis bygde på observasjoner han hadde gjort under sine opphold i utlandet, ble viktig for mange av de lokale bøndene. Han dyrket også poteter, og andre i omegnen lot seg inspirere av det. Han ga bort settepoteter til mange av sognets fattige for å gjøre dem mer selvhjulpne.

13 På Heides tid var Asak kirke en trekirke fra ca. 1630. I 1870 ble kirken erstattet av en ny kirke i bindingsverk. Det var denne kirken som brant i 1891, og det ble opplyst at noe av det gamle interiøret ble reddet. Portrettet av Heide nevnes imidlertid ikke. Da den nåværende kirken i Asak fikk altertavle, var det en kopi av Adolph Tidemands alterbilde i Bragernes kirke (1871) med motiv av Jesu oppstandelse. 14 Det heter også at han kunne snakke fransk, tysk og russisk, og at han «kan noget af Mathematiken» (Ovenstad 1948, 439).

116

Wilse beskriver Heides interesse for meteorologiske observasjo ner, og at han hadde både et solur og et termometer. Våningshuset på Heidehytten var på én etasje. Det var tilpasset Heides behov som ugift offiser med «Bibliothek, Rust- og Materialkammer». Han hadde opp ført en egen paviljong, kledd med kobberstikk som viste festninger og andre motiver, og som han brukte som «Skrive- og Parolstue». Og han var en mann som var opptatt av religion og fromhet (Wilse 1791, 222f.): Nu 70 Aar gammel, bier han paa det tilkommende med en Christens Haab, da han i al den Tid, jeg kiendte ham, høitagtede den sande Andagt, og blant andre underholdende Skrivter læste gierne i en gudelig Bog, helst naar han saae, Forfatteren forstod sine Ting.

Dette var vurderingene av Ulrich Christian Heide i hans siste leveår. Da gjenstår det fortsatt å foreta koblingen til «Næssgaard» og den militære karrieren. Jacob Nicolay Wilse var den første som i den trykte litteraturen nevnte at Heide hadde vært i russisk krigstjeneste under grev Münnich og hadde observert felttog i Ukraina og på Krim. Wilse er faktisk enda mer spesifikk om dette russiske oppholdet, for han nevner to konkrete slag: Perikope på Krim og Otsjakiv i Ukraina. Dette er opplysninger som Wilse må ha fått direkte fra Heide. Grev Burkhard Christoph von Münnich (1683–1767) ble i 1732 russisk felt marskalk og startet med rekruttering av nye offiserer. I årene 1735–1739 var han sentral i den russisk-østerrikske krigen mot det ottomanske rike, og i den forbindelse inntok han byene Perekop i 1736 og 1738 og Otsjakiv i 1737. Karrieren til von Münnich tok imidlertid brått slutt i 1741, og han ble sendt til Sibir (Feder 1997). Dette gir oss grunnlag for å trekke noen konklusjoner om Ulrich Christian Heides bakgrunn og liv før han endte på Heidehytten. Opp lysningene om hans fødselsår varierer i sekundærlitteraturen mellom 1706 og 1711. Ingen relevante kirkebøker er bevart, så det virker som om disse anslagene er basert på Wilses opplysninger. Wilse skrev at han møtte Heide i 1776 og 1781, og beskrivelsen ble avsluttet med at Heide var 70 år. Fra sammenhengen virker det som om det er det siste møtet som ga grunnlag for Wilses beskrivelse av Heides religiøse 117

innstilling, og det tyder på at fødselsåret er ca. 1711. Men dersom det er det første møtet som legges til grunn, er fødselsåret ca. 1706. Wilse skrev ikke noe om hvor Heide kom fra, bortsett at han hadde arbeidet seg oppover den militære rangstigen fra nederst til øverst. Nicolay Nicolaysen var som nevnt mer spesifikk, og opplyste at Heide var født utenfor ekteskap av en datter av Jørgen Harder, sogne prest i Ås, og «en Offiser Heiberg». Militærhistorikeren Olai Ovenstad (1870–1954) skriver derimot at Heide var født i Hobøl i 1711 og var sønn av en ikke navngitt løytnant (Ovenstad 1948, 439). Ikke noe av dette forklarer slektsnavnet Heide, og hverken Nicolaysen eller Ovenstad angir sine kilder, så det er vanskelig å ettergå disse opplysningene. Noen aktuell «Offiser Heiberg» er det vanskelig å finne (Ovenstad 1948, 435ff.). Om vi imidlertid fastholder opplysningene til Nicolaysen, fører én av linjene tilbake til Ås prestegjeld. Ulrich Christian Heides morfar, sogneprest Jørgen Jørgensen Harder, døde allerede i 1686 og etterlot seg enken Helle (Helene) Jacobsdatter og seks uforsørgede barn. Enken må ha sittet i trange kår, og i hvert fall to ugifte døtre bodde sammen med moren på enkesetet Berg i Ås i 1711. Da presteenken Helle Jacobs datter døde i 1739, skal hun ikke ha hatt noen arvinger i Norge (Vik 1971, 123). At Heide har satt denne slektslinjen høyt, indikeres ved at han i 1784 betalte for en reparasjon av morforeldrenes epitafium i Ås kirke (Christie 1969, 39).15 Med dette som bakgrunn kan vi gå videre med Heides militære karriere. Wilse hadde åpenbart rett da han skrev at Heide hadde arbei det seg oppover den militære rangstigen fra et beskjedent utgangs punkt. Han har neppe hatt noen arv å tære på eller noen bondegård å overta fra morens familie, og dermed var en militær karriere åpenbart nærliggende. Heide dukker opp som sersjant ved det 1. smaalenske nasjonale infanteriregiment i 1733, som altså var Knud Gyldenstierne Sehesteds regiment. Han rykket opp som fenrik ved samme regiment og hadde denne stillingen til han fikk avskjed 31. mai 1737. Så var han

15 En nærmere beskrivelse av dette epitafiet finnes i den nylig utgitte katalogen over norske epitafier, https://ub-media.uio.no/norske-epitafier-1537-1700/#/12261789370002204.

118

borte fra de militære rullene i Norge en stund, men 28. januar 1743 ble han premierløytnant ved kaptein Rudolph Woldemar Rømelings (1704–1776) gevorbne infanteriregiment. Heide var knyttet til dette regimentet frem til 1765. Da ble han premiermajor ved sitt gamle regiment, det 1. smaalenske nasjonale infanteriregiment, som sjef for det bergske kompani. Dette kompaniet byttet han med det onsøyske kompani i 1779. Oberst ble han i 1780. Heide opplyste i 1747 selv at han hadde tjent i det militære i seksten år, hvorav ti år som offiser, og at han hadde fulgt krigen ved den russiske armeen i seks år (Ovenstad 1948, 439). Disse opplysningene gjør det mulig å rekonstruere følgende: Ulrich Christian Heide startet sin militære karriere i 1731. Han var de første årene knyttet til oberst Sehesteds regiment, og i den perioden antagelig bosatt på oberstens herregård Nes i Torsnes. Han gikk i rus sisk krigstjeneste i 1737 – noe som forklarer opplysningen om at mor moren, presteenken Helle Jacobsdatter i Ås, ikke hadde noen arvinger i Norge i 1739 – returnerte til Norge i 1743 og fortsatte sin militære karriere i hjemlandet. At det er denne Ulrich Christian Heide – «den bekjendte Oberst» – som har skrevet «svarteboken fra Borge» og datert den på Nes herregård 12. mai 1732, er dermed sannsynliggjort. Datoen 12. mai 1732 ser ut til å vise til dagen da manuskriptet ble påbegynt. Senere i manuskriptet nevnes datoene 29. oktober 1732 og 15. januar 1735,16 så Heide må ha fortsatt å innføre notater i hvert fall frem til 1735. Så langt manuskriptets proveniens – forfatteren, eierne og bak grunnen. Manuskriptets innhold Hva slags tekst er så dette? Tidligere har forskningen fokusert på at dette er et svarteboksmanuskript. Fra ett perspektiv er det selvsagt riktig. Det er endog mulig å tenke seg at manuskriptets øvrige innhold opprinnelig var intendert som en slags innpakning for å skjule dets indre kjerne, nemlig magiske formler og opptegnelser – opptegnelser

16 Fol. 25v, hvor for øvrig den samme vekslingen mellom 1732 og 1632 finnes, og 37v.

119

som dessuten delvis er skrevet i kode. Allerede tittelsiden indikerer at dette er en mulig tolkning. Tittelen sier eksplisitt at manuskriptet inne holder oppskrifter på lakk og balsam, men skjuler det øvrige innholdet under betegnelsen «Particularia». Samtidig fremstår forfatteren av tek sten med navn, sted og datering, noe som indikerer personlig eierskap til hele innholdet. Innholdet innledes ikke med magiske opptegnelser, men med noe som for ettertiden fremstår som ganske prosaiske tekster om hvordan for eksempel lakk, ferniss, tinktur, terpentin og ulike pulver, farger, forgylling, forsølving og andre ekstrakter skulle lages. Det finnes også en beskrivelse av hvordan man kunne male på glass eller trykke på lær. Ikke noe tyder på at manuskriptet ble utformet med sikte på at andre skulle kunne ta del i det, men den kryptiske tittelsiden var antagelig komponert for å skjule deler av innholdet for et nysgjerrig blikk utenfra. Hvorfor en ung offiser i 20-årene mente at slik kunnskap var relevant, er ikke umiddelbart lett å forklare. Her er et forsøk: Denne kunnskapen var knyttet til produksjon av møbler, interiører og kunst gjenstander. De ulike balsamene som ble beskrevet, kunne brukes i forbindelse med både personlig hygiene og medisinsk behandling. Men både de kunstneriske ferdighetene og balsamproduksjonen kunne være relevante for en ung mann som ønsket å skape seg en standsriktig posisjon. Det å kunne «forferdige» møbler, tapeter og andre gjenstan der som sømmet seg for en levemåte som adskilte seg fra bøndenes, var i seg selv viktig. Å kjenne oppskriften på balsamer som kunne helbrede og gjøre deg attraktiv, var også kunnskap som gjorde innehaveren annerledes. Dette var ikke kunnskap som datidens bønder hadde til gang til eller interesse av. Det standsmessige kommer vi kanskje enda nærmere med beskrivelsen av hvordan man kunne rense galoner, flor, kniplinger og diamanter.17 Samlet sett handlet denne kunnskapen ikke om bønder eller borgere, men om militære offiserer. En militær offiser hadde sine egne kodekser og preferanser. Økonomisk var ikke en militær karriere

17 Fol. 26r–v.

120

nødvendigvis veldig lukrativ, men standsmessig og symbolsk ga den mange fordeler. En offiser hadde sin egen kommandolinje utenom lokalsamfunnet, han hadde sin egen æreskodeks og sine egne dom stoler dersom han skulle havne i konflikt med noen. En viss teknisk ferdighet var viktig, spesielt på symbolsk viktige felt: våpen og våpen bruk, skrift og dokumentproduksjon, interiør og stil, klesdrakt og personlig hygiene. Underoffiseren bak manuskriptet viser seg enda tydeligere ved sin beskrivelse av fekteøvelser.18 Under dateringen «Vien d 15 Januarj 1735» befinner det seg en to-siders satirisk tekst om den stormakts politiske situasjonen i Europa: Alle de europeiske kongedømmene vil ha overmakt, og jesuittene er overalt – «Die Jesuiten stechen die Nase in alles», «Pohlen verursachet alles» – og bak det hele står «der Teufel und seine Mutter». Den tysk-romerske keiser Carl VI (1685–1740) fremstilles som et rådvilt offer for de politiske målene til kongene av Polen, Frankrike, Spania og Sardinia. På spørsmål om hvor disse fire monarkene vil føre ham, svarer keiseren: «das wajs der Teufel wo diese 4re mich hinfüren Wollen».19 Spesielt avansert er ikke denne teksten, og Russland nevnes merkelig nok ikke, men den viser likevel hvordan for fatteren et par år før han faktisk meldte seg til tjeneste for den russiske hæren, forsøkte å følge med i europeisk politikk. Det er lite sannsynlig at Heide selv har forfattet teksten, men teksten viser samtidig at han forsto og leste tysk. Imidlertid skjer det et skifte i teksten etter overskriften som fyller sidene mellom de praktiske oppskriftene om lakk og balsamer og den storpolitiske satiren, for det er her den såkalte svarteboken befinner seg.20

18 Fol. 29v–30v. 19 Fol. 37v–38r. 20 Fol. 31r–37r.

121

Illustrasjon 3: Ms.8° 3182, 31r. Particularia. Første side av «svarteboksdelen» av manuskriptet. Tallkoden er brukt flere steder. Foto: Nasjonalbiblioteket.

122

Den er delvis skrevet i kode, som i adjunkt Martin Arnesens tolkning21 ser slik ut: 1 = a, 2 = e, 3 = i, 4 = o, 5 = u, 6 = l, 7 = m, 8 = n, 9 = r. At kodet skrift blir brukt kun i denne delen av manuskriptet, markerer at innholdet i hvert fall delvis skal holdes skjult, og at det representerer kunnskap som en vanlig leser ikke skulle forstå fullt ut. Når koden brukes, ser teksten for eksempel slik ut: «At ingen T946d fo6ck skal forg3492 Dig, Bind disse ord p11 D3g Habor Antlo ger Æratin, in 847382, P1t93s F: S: S, 1728.»22 Alternativt settes bare overskriften i kode, slik som her: «At St3662 B64d».23 En annen måte å skjule tekstens innhold fra direkte forståelse, er å skrive den baklengs, som i tilfeller med et ekstra følsomt tema: «Ta en egip ehci Laks eufilb regnavs».24 Koden eller andre former for tildekking av teksten er imidlertid ikke brukt konsekvent. Noen formler skrives helt ut, for eksempel: «Skrif disse ord paa et stycke papiir som er Reent, Burig, Berto, Berig, og set det udj Næsen det Hielper».25 I ett tilfelle vil forfatteren gi inn trykk av at han skriver med sitt eget blod, og da bruker han rødt blekk. Det gjelder en figur som gjør innehaveren usårbar eller gjør det mulig å finne en skjult skatt. Figuren skulles skjæres i bly før soloppgang.26 Hvor alvorlig simuleringen av eget blod er tenkt fra Heides side, er vanskelig å avgjøre. Det har imidlertid vært en vanlig forestilling at om man ønsket å komme i forbindelse med onde eller truende krefter, kunne man signere med sitt eget blod.27 Manuskriptet slutter imidlertid ikke her. Det ser som nevnt ut til at Heide har gjort innførsler i manuskriptet mellom 1732 og 1735. Også manuskriptets eier etter 1785 har skrevet i det. Ole Møller har skrevet «Hr Proviant-Forvalter Tanbergs Extracht» med volum og pris

21 Fol. 50v. 22 Fol. 31r. 23 Fol. 31r. 24 Fol. 32v. 25 Fol. 31r. 26 Fol. 36v. 27 Grambo (1994, 118ff.) gir flere eksempler på dette.

123

Illustrasjon 4: Ms.8° 3182, 36v. Figur man skulle skjære i bly. Skrevet i rødt blekk for at det skal se ut som blod. Foto: Nasjonalbiblioteket.

124

på de enkelte ingrediensene som skal til for å lage ekstrakten. Denne ekstrakten kunne brukes for å gi «Klare Øyen», men den kunne også «styrcke hükomelsen, holder altiid aaben Lif,28 og styrcker de Indvortis Lemmer Imod Pest». «Hvo som Bruger dette Behøver ej anden Medi cin men kand Leve frisk og Sund til den af gud beskik(/) kede Tiid».29 Deretter kommer – fortsatt med Møllers hånd – en oppskrift på hvor dan man kurerer tannpine.30 Møller bruker ingen koder eller andre teknikker for å skjule innholdet. I begge tilfeller kaller han dessuten oppskriftene «Recept», altså en oppskrift på et legemiddel. Det er ikke snakk om lesning av uforståelige tekstformler eller lignende, bare om hvordan man blander mer eller mindre sjeldne ingredienser. Møller har oppfattet ekstrakten som «Medicin», antagelig på linje med den han kunne få på et apotek. Medisinen virket rasjonelt, men selvsagt under Guds overvåkning («den af gud beskik(/) kede Tiid»). Antagelig står vi overfor eksempler på medisinsk kunnskap som ble spredt gjennom de militære nettverkene. Opptegnelsene har en så teknisk presis form med angivelse av eksakte mål og eksakte priser på ingrediensene at kunnskapen bør ha vært formidlet skriftlig, enten gjennom løse opptegnelser, manuskripter eller håndbøker. Heides manuskript er i seg selv et eksempel på hvordan formidlingen kunne skje: en kompilasjon bygget på ulike kilder. Den «Proviant-Forvalter Tanberg» som Ole Møller viser til, må være Jørgen Andersen Tan(d) berg (ca. 1682–1754), som i noen få år (1710–1712) var knyttet til Smaa lenene, først som proviantskriver på Basmo festning i Rødenes og der etter som proviantforvalter i Fredrikshald. Senere var Tandberg knyt tet til Kongsvinger festning (Ovenstad 1949, 474). I siste del av manuskriptet finner vi igjen Ulrich Christian Heides håndskrift med overskriften på «Mad: Kyhles Pflaster». Den er

28 Dvs. forhindrer forstoppelse. 29 Fol. 38v–39v. 30 Fol. 39r.

125

skrevet på tysk, og om plasteret sies at det «Ist Gut für allen Wunden».31 Hvem «Mad: Kyhle» er, kan ikke fastslås med sikkerhet. En mulighet er at det dreier seg om en av de to hustruene til (den antagelig svensk fødte) offiseren Carl Gustav Kyhle (født ca. 1713), som tilhørte Ulrich Christian Heides egen generasjon. Med kapteins grad var Kyhle kom panisjef i Odalen fra 1747 og i Eidsberg fra 1751. Kyhles første kone var en tysk kvinne, Agneta Margrethe. Hun døde i 1751 (Ovenstad 1949, 86), så det er en mulighet at hun er den «Mad: Kyhle» som Heide viser til. Om det er riktig, betyr det at Heide brukte manuskriptet aktivt ganske lenge. Så følger enda en oppskrift på en ekstrakt, igjen med Heides hånd. Den mangler overskrift.32 Til slutt følger en lønnskriftkode – en kode for å uttrykke et hemmelig budskap ved å erstatte bokstaver med andre bokstaver eller tegn – med forklaring på latin. Den er skrevet med Heides hånd, men underlig nok har han ikke benyttet den i manuskriptet.33 Teksthistorie og kunnskapshistorie Ulrich Christian Heides manuskript er materielt sett en liten notisbok med marmorert pappbind. Boken eller heftet måler 10 x 15 cm og består av 50 blad som er paginert i etterkant med blyant. Ytre sett er ikke notisboken oppsiktsvekkende, og den kunne dermed plasseres og oppbevares diskret hos eieren. Det virker som om boken var i aktiv bruk med nye innførsler frem til siste del av 1700-tallet, og de to første eierne har brukt den som sted for nedtegnelse av det de må ha oppfat tet som relevant kunnskap. Når den gikk over til å bli et kulturhistorisk dokument eller en samlergjenstand, er mer uklart, men det må antage lig ha skjedd midt på 1800-tallet. Kunnskapen som Heide og Møller samlet i notisboken, har hatt mange kilder. Det mer håndverksmessige innholdet eller forhold som

31 Fol. 40r–41r. 32 Fol. 42v. 33 Fol. 43r. Ohrvik skriver i denne boken også om andre typer lønnskrift.

126

berørte offisersferdigheter og politikk, utgjør omkring halvparten av notisboken. Kildene til dette kan ha vært mange – instruksjonsbøker i fektekunst, aviser, nyhetsblader eller såkalte kunstbøker med praktisk, håndverksmessig innhold (Ohrvik 2012, 46f.). Når det gjelder den andre halvparten av innholdet, magiske og medisinske formler og oppskrifter, oppgir Heide og Møller altså i to tilfeller kilder: tekster de har funnet hos proviantforvalter Tanberg og madam Kyhle. Når det gjelder de andre formlene og oppskriftene, er det faktisk svært få av dem som har direkte forelegg i andre norske svartebøker.34 Tematikken kan være felles med innholdet i andre svarteboksformler, men det virker umulig å finne kilden eller kildene til Heides samling med slike formler. Samtidig er det sannsynlig at han også her har hatt skriftlige forelegg. Språket i tekstene er såpass komplisert at det ikke er sannsynlig at han har nedtegnet etter muntlig tradisjon. Om han så har skrevet av etter ett eller flere manuskripter, er vanskeligere å avgjøre. Gitt situasjonen han befant seg i – på en litt avsides herregård i Torsnes i Smaalenene – er det mest rimelig å anta at Heide har hatt ett skriftlig forelegg for det meste av denne delen av manuskriptet. Som allerede nevnt, virker det rimelig å se notisboken som en samling med opptegnelser som en ung og ugift underoffiser i Norge regnet som nyttig kunnskap i 1730-årene. Det gjelder også det som Heide samlet under overskriften «Particularia». Disse magiske opp skriftene kretser også rundt et lite antall temaer:35 - oppnå beskyttelse mot trolldom (1, 6) - oppnå beskyttelse mot tyveri (2, 32) - oppnå beskyttelse mot brann (3)

34 I min utgave av svarteboksdelen av manuskriptet (Amundsen 1987) delte jeg innholdet inn i 35 oppskrifter. En oppskrift ble da regnet som det innholdet som var rubrisert under samme overskrift eller hadde samme tema, men noen av de 35 oppskriftene (nr. 11, 31 og 33) beskrev flere forskjellige fremgangsmåter (kalt nr. 11 a–b, 31 a–b og 33 a–d). I tillegg må nok medregnes de senere opptegnelsene etter for eksempel Madam Kyhle og proviantforvalter Tandberg, i alt 4. Samlet gir dette 44 oppskrifter. 35 Tallene viser til oppskriftsnummereringen hos Amundsen (1987).

127

- oppnå beskyttelse mot blødning (4, 5) - oppnå beskyttelse mot skudd og sår (18–19, 34) - oppnå kvinners kjærlighet og gunst (6, 11a–b, 12–17) - undersøke om en kvinne er jomfru (10, 27) - hindre at en kvinne blir gravid (11a–b) - oppnå alles kjærlighet og gunst (5, 6, 7) - vinne i spill (21–25, 33a–d) - treffe det man sikter på (28–30) - vinne i (retts)saker (5, 31a–b) - skremme fiender (5, 32) - vinne i slåsskamp (20) - oppnå kunnskap (om alt) (8, 9) - oppnå kontakt med en venn utenlands (26) - finne en skjult skatt (34–35)

Den unge Ulrich Christian Heide ønsket altså å gjøre militær karriere, gjøre lykke ved spillebordet blant sine kolleger, beskytte seg mot skader, sår og andre angrep på hans person og oppnå rikdom og kjærlighet. Når man legger dette sammen med notisbokens øvrige innhold, får man et interessant bilde av hvilken kunnskap Heide ville sikre seg, og hvilke mål han siktet mot. I mange andre svartebøker er innholdet ofte rettet «utover» i den forstand at innehaveren av tekstene bruker oppskriftene på andre, enten dyr eller mennesker, og legger opp til å praktisere sine kunn skaper ganske bredt i lokalsamfunnet. Det ser ikke ut til å være tilfellet med Heides manuskript, der innholdet er rettet mer «innover» mot hans egne behov, ambisjoner og mål. Han har mest sannsynlig samlet opptegnelser for seg selv med sikte på sin egen karriere og kompetanse bygging. Noe av det mest «ømtålige» innholdet har han dessuten villet skjule for andres innsyn gjennom bruk av koder eller lønnskrift (Ohr vik 2014, 110–116). Særlig gjelder det tekstene som behandlet erotikk og seksualitet. Manuskriptet viser også en ung offiser som behersket språk og språklige koder. Hans senere dokumenterte kunnskaper i fransk og russisk finnes det ingen spor av, men derimot omgås han tysk og dansk skriftspråk med selvfølgelighet, og han viser interesse for og kyndighet i koding av tekster for å gjøre dem utilgjengelige for andre lesere. 128

Ulrich Christian Heide har åpenbart ikke vært den eneste nor ske 1700-tallsoffiseren som hadde interesse av svartebøker og magiske oppskrifter. Hans notisbok viser tydelig at det i militære kretser har sirkulert andre manuskripter med lignende innhold. Det finnes også et par andre bevarte svarteboksmanuskripter som ser ut til å ha sirkulert blant militære offiserer på 1700-tallet.36 Innholdet i disse manuskrip tene har mange likheter med Heides tekster. Den svenske idéhistorikeren Ronny Ambjörnsson har i en samling essays om europeiske mannsmyter løftet frem Don Juan- skikkelsen som sentral, ikke minst på 1700-tallet. Don Juan var opptatt av spill og kvinner, av aristokratisk opprør mot fedre og kirke og av å skaffe seg karriere, yndest og personlig nytelse. Han utforsket også fri mureri og andre kilder til skjult kunnskap (Ambjörnsson 1990, 49–72). Don Juan var ingen historisk skikkelse, men myten om ham ble frem stilt i litteraturen og i teater- og operaforestillinger over hele Europa. At det i Don Juan-mytens ulike elementer også finnes referanser til den livsverden og de idealer som den unge offiseren Ulrich Christian Heide forsøkte å uttrykke gjennom sitt manuskript, er tydelig. Heide var ingen aristokrat, men han brukte det militære systemet til å gjøre karriere og realisere sine mål. I denne virkeligheten sto kvinner, yndest, penger, våpen og spill sentralt, det samme gjorde skjulte kilder til kunnskap. Manuskriptet viser oss sider av den unge Ulrich Christian Heide. Den aldrende Heide viste seg som en fortsatt kunnskaps søkende offiser. Det bildet som Jacob Nicolay Wilse ga av ham, fortel ler dette tydelig. Det samme gjør den forholdsvis store boksamlingen han bygde opp, og hvor mange av bøkene viste hans interesse for moderat opplysningspreget litteratur (Amundsen 1987, 18). Midt i dette bildet av en «opplyst» og aldrende, religiøst hengiven oberst befinner altså også notisboken fra hans unge dager seg – han kastet den aldri. Om Heides manuskript skal settes inn i et større perspektiv,

36 Det dreier seg om de manuskriptene som Bang kaller U og U*, og som han mener er tekstmessig nært beslektet (Bang 1901–1902, XVII–XX).

129

er det rimelig å plassere det i en militær standskultur. Det er en kultur som er lite utforsket her i landet, men den var preget av egne æresko dekser og en kamp for sosial og kulturell anerkjennelse i den strengt regulerte enevoldsstaten Danmark-Norge. Den kunnskapen Ulrich Christian Heide i 1730-årene samlet i notisboken sin, forteller indirekte en del om dette, og det var en kunnskap som ga ham potensiell makt og kontroll over sin egen fremtidige skjebne.

Kilder og litteratur Primærmateriale

UTRYKTE KILDER Nasjonalbiblioteket Ms.8° 3182

DIGITALE KILDER Universitetsbiblioteket i Oslo Digital katalog over norske epitafier 1537-1700, https://ub-media.uio.no/nor ske-epitafier-1537-1700/#/ (Lest 21.12.2020)

TRYKTE KILDER Bang, Anton Christian. Norske Hexeformularer og Magiske Opskrifter. 1901–1902. Videnskabsselskabets Skrifter II. Historisk-filos. Klasse. 1901:1. Kristiania: (Jacob Dybwad). Nicolaysen, Nicolay. 1858. Norske Stiftelser. Samling af Fundatser,Testamenter og Gavebreve, samt historisk-statistiske Efterretninger, vedkommende milde Stiftelser i Kongeriget Norge III. Christiania: Chr. Tønsberg. [Stockfleth, Thomas Rosing de]. 1780. Heydes Hytte, et Digt, af een hans Ven 1779. København: Nicolaus Møller. Wilse, Jacob Nicolai. 1791. Reise-Iagttagelser i nogle af de nordiske Lande, med Hensigt til Folkenes og Landenes Kundskab II. København: S. Poulsen. Østberg, Kristian. 1925. Svartboka. Oslo: Steenske forlag.

131

Litteratur Sekundærlitteratur

Ambjörnsson, Ronny. 1900. Mansmyter. Liten guide till manlighetens paradoxer. Stockholm: Fischer & Co. Amundsen, Arne Bugge. 1987. Svarteboken fra Borge. Sarpsborg: Borgarsyssel Museum. Amundsen, Arne Bugge. 2007. «Svartebøker og folkekulturens elendighet. Anton Christian Bang og hans spor i norsk folkloristisk faghistorie.» I Folkliga föreställ ningar och folklig religiositet. Festskrift till professor Ulrika Wolf-Knuts, redigert av Lena Marander-Eklund, Sofie Strandén og Nils G. Holm, 87–97. Åbo: Åbo Akademis Förlag. Amundsen, Arne Bugge. 2013. «A Genre in the Making. The First Study of Charms in Norway.» I The Power of Words. Studies on Charms and Charming in Europe, redigert av James Kapaló, Éva Pócs og William Ryan, 15–26. Budapest / New York: Central European University Press. Amundsen, Arne Bugge. 2019. «Reformation, Manors and Nobility in Norway 1500–1821.» I Estate Landscapes in northern Europe, redigert av Jonathan Finch et al., 241–263. Aarhus: Aarhus University Press. Antonsen, Inger. 1996. «Malene og Ole Møller i Berg.» Runar. Slektshistorisk tidsskrift for Østfold, hefte 32. nr. 2, 16. årgang, 2–9. Christie, Sigrid og Håkon Christie. 1969. Norges kirker. Akershus II. Land og kyrkje. Oslo: Forlaget Land og Kirke. Espeland, Velle. 1974. Svartbok frå Gudbrandsdalen. Norsk Folkeminnelags skrifter 110. Oslo/Bergen/Tromsø: Universitetsforlaget. Feder, Ursula. 1997. «Münnich, Burchard Christoph Graf von.» Neue Deutsche Biographie 18, 530–532. URL: http://www.deutsche-biographie.de Garstein, Oskar. 1993. Vinjeboka. Den eldste svartebok fra norsk middelalder. Oslo: Solum forlag. Gjermundsen, Arne Johan (red.) 1980. Ole Steensen Hotvet Læge-Bog vedkom mende Mennisker, Hæster og Kiør. Skrifter fra Holla Historielag 3. Ulefoss: Holla Historielag. Grambo, Ronald. 1994. I liv og død. Dråper av blodets historie. Oslo: C. Huitfeldt forlag. Melbye, Osv. 1977–1982. Tollere gjennom 300 år 1563–1886. Oslo: Norsk Slekts historisk Forening. Ohrvik, Ane. 2012. «Conceptualizing Knowledge in Early Modern Norway. A Study of Paratexts in Norwegian Black Books.» PhD-avhandling, Universitetet i Oslo. Ohrvik, Ane. 2014. «A Hidden Magical Universe? Exploring the Secrets of Secrecy in Early Modern Manuscripts.» Arv: Nordic Yearbook of Folklore 70:101–124.

132

Sekundærlitteratur

Ovenstad, Olai. 1948. Militærbiografier. Den norske hærs officerer fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814 I. Oslo: Norsk slektshistorisk forening. Ovenstad, Olai. 1949. Militærbiografier. Den norske hærs officerer fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814 II. Oslo: Norsk slektshistorisk forening. Prang, Roger. 2014. Oberst Heide og gården Heiderød. Halden: Fredrikshalds bokforlag. Resløkken, Åmund Norum. 2014. «‘Svarteboka’ – En ældgammel skreven bog fra det 13. aarhundrede. Forhandlinger om opprinnelse og forfatterskap.» I «En vild endevending av al virkelighet» – Norsk Folkeminnesamling i hundre år, redigert av Line Esborg og Dirk Johannsen, 197–206. Oslo: Novus forlag. Vik, Trygve. 1971. Ås bygdebok. Gårdshistorie I. Ås: Ås kommune.

133

6. Den norske nasjonen og demokratiet under press – «jøden» som internasjonalismens hærfører i den norske dags- og vittighetspressen 1905–1924 Lars Bjørndal-Lien

I perioden fra unionsoppløsningen og frem til Stortingsvalget i 1924 var forestillinger om jøder en ikke ubetydelig tematikk i den norske dags- og vittighetspressen, men hvordan ble jødene fremstilt i norsk presse i denne perioden? Dette var tema for min doktoravhandling i historie fra Universitetet i Oslo, som dette kapittelet bygger på (Lien 2015). Mine undersøkelser viser at det finnes to svar på dette spørsmå let: Den ene pressefremstillingen var nøytral til positiv omtale av den beskjedne jødiske minoriteten. Her fremstilles jødene som en uanselig minoritet som i likhet med andre nordmenn gjorde sitt beste for seg og sin familie, en gruppe mennesker i søken etter balanse mellom den jødiske minoritetsidentiteten og majoritetssamfunnets idealer. I den andre finner vi en langt mer abstrakt språkdrakt, hvor jødene har en helt særegen språklig funksjon. Denne funksjonen er viktig hvis man skal forstå antisemittisme i Norge (og Europa) utover den nazistiske ideologien i 1930-årene. Her kobles ikke den antisemittiske språkdrak ten til begreper som fascisme, rasestaten, rasehierarki, Mein Kampf og hakekors, men til honnørord som demokrati, parlamentarisme, rettfer dighet og frihet. Nasjonalbibliotekets samling er en rik kilde til vår nasjonale identitetsbygging og selvforståelse og, ikke minst, til hvordan selvfor ståelsen kom til uttrykk i språket. På hvilken måte ble det identitets 134

dannende språket en maktfaktor i konstruksjonen av majoritetssam funnets selvbilde, og hvordan tjente forestillinger om jødene til å sementere det norske selvbildet? Jødene og det jødiske i arkivene Det å finne minoritetsstemmene før den andre verdenskrig i de nasjo nale arkivene kan by på utfordringer, og i noen tilfeller er de ikke eksisterende. Det er ikke fordi minoritetsgruppene har unnlatt å sette sitt tydelige avtrykk i det norske samfunnet, men fordi ikke alle har en tradisjon for skriftlig overlevering av sin mytologi, historie og kultur. Det faktum at minoritetsstemmen er fraværende, har gjort at majori tetsstemmen i flere tilfeller har vært bestemmende for hvordan enkelte minoritetsgrupper ble oppfattet i samtiden og historisk (NOU 2015: 7, Brustad et al. 2017, Lien og Zetterlund Stenhammer 2001). Samtidig er ikke det å ha en skriftlig tradisjon nødvendigvis ensbetydende med at verken minoritetsidentiteten og/eller historien og tradisjonene når majoritetssamfunnet. Jødene er én av fem grupper som i dag har status som nasjonal minoritet,1 og de er utvilsomt den minoriteten med størst avtrykk i våre nasjonale arkivers samlinger før andre verdenskrig. Norske jøder deltok i den ordinære pressen, og til tross for sin beskjedne størrelse hadde de en egen tidsskriftproduksjon. Israeliten, organ for Skandina visk-jødisk ungdomsforbund, utkom i perioden 1916–1920. I tillegg til å informere leserne om jødisk liv i Skandinavia, var ikke tidsskriftet fremmed for å bringe en kritisk røst i retning antisemittiske stemmer i den norske offentligheten, om enn i relativt fromme ordelag. Den sionistiske avisen Jødisk tidende utkom i 1918. Den hadde riktignok en kort levetid, men fremstår likefullt som et ambisiøst prosjekt i den forstand at det var en avis i fullformat. I 1929 kom første utgave av Det Mosaiske Trossamfunns månedsblad Hatikwoh, et blad som fortsatt

1 I Norge har jøder, romanifolk/tatere, rom, kvener og skogfinner hatt status som nasjonal minoritet siden 1998. Europarådets rammekonvensjon har ingen klar definisjon på betegnelsen nasjonal minoritet, men i Norge ble lang historisk tilknytning avgjørende for hvem som ervervet statusen.

135

utgis. Etter den nazistiske maktovertakelsen i 1933 var bladet en viktig kilde til informasjon om den urovekkende utviklingen i Tyskland.2 Fra et majoritetsperspektiv er det liten tvil om at dagspressen, særlig i tiårene etter unionsoppløsningen, fattet interesse for den jødiske minoriteten i Norge (Lien 2015, 84ff.). Som en del av folkeopp lysningen undersøkte deler av pressen fra tid til annen hvordan jødisk liv artet seg i Norge, og i hvilken grad det kunne betraktes som utfor drende for det norske samfunn. Det ville derfor være nærliggende å tro at de jødiske presseorganene ville vært en kilde til informasjon om de jødiske miljøene. Her kunne den øvrige pressen fått innblikk i politiske betraktninger, debatter om utdanning, religiøs praksis og jødisk norsk og skandinavisk foreningsarbeid. Her kunne de også fått innblikk i jødisk integreringsstrategier og minoritetsperspektiver på det norske samfunn. Likevel er det ingen referanser i mine undersøkelser som viser til at den norske pressen tok den jødiske pressen i nærmere øye syn, eller at majoritetspressen hadde kunnskap om dens eksistens. Den norske pressens tilnærminger til den jødiske minoriteten ser ut til å være et mål om et uhildet møte med det ukjente og fremmede. Journa listene tok til gatene og brukte intervjuer og observasjoner i sine undersøkelser. I hvilken grad anså politiet minoriteten som problema tisk? Hvordan var boforholdene? Gikk de jødiske barna på skole? Hvil ken type arbeid gjorde jødene? Var det gettotilstander i hovedstaden? Likevel, fra minoritetens perspektiv var funnene overraskende oppløftende. Politiet bemerket at jødenes tilstedeværelse var uproble matisk. Det ble fastslått at jødene bodde og arbeidet som folk flest, at barna gikk i ordinære norske skoler, og at man ikke kunne snakke om gettotilstander i Norge. Uttrykk for det jødiske, for eksempel gjennom reisningen av synagogen i Bergstien i 1919, ble møtt med interesse og beundring i pressen.3

Samtlige tidsskrifter er tilgjengelige i Nasjonalbibliotekets samling.

3 Jf. Aftenposten 24. januar 1911, Dagbladet 29. januar 1911, Tidens Tegn 14. mai 1913 og 24. november 1923.

136

«Jøden» i norsk presse Samtidig fantes det en annen jøde i den norske pressen. Dette var en jøde som hadde eksistert i den norske bevisstheten og pressediskurs i lang tid, en jøde som var tilstedeværende selv i perioden hvor det var ulovlig for jøder å oppholde seg i Norge (1814–1851). En jøde karakteri sert gjennom sitt skjulte nærvær, sin evne til å være overalt uten å bli identifisert verken som individ eller gruppe, og som legemliggjorde Europas nært forestående undergang. En parasittisk jøde som holdt vertsnasjonen i jerngrep gjennom sitt verdensomspennende nettverk, en jøde som trengte seg inn i det europeiske samfunn og destabiliserte den biologiske og kulturelle harmonien. En jøde som levde som en parasitt på Europas nasjoner, og som ble fremmet som arketypen på fedrelandsfiendtlig atferd. En jøde som måtte nedkjempes hvis Norge som nasjon skulle beholde sine tradisjoner og egenart.4 Som kunstne ren Anders Castus Svarstad, Sigrid Undsets ektemann, uttrykte det, var emansipasjonen av jødene et skjebnesvangert grep for Europas nasjoner. Den frihet som jødene ervervet, gjorde at de nå befant seg i ledersjiktet overalt i de europeiske samfunn: Der hvor engang i tiden den rike jødiske kjøbmand var blit mishandlet, var nu vokset op et banksyndikat som med usynlig haand holdt hans land i strupen. Og derborte i arbeiderkvarteret hvor den jødiske pantelaaner og agerkarl engang i tiden var plyndret og fordærvetslaat, der var vokset op et andet syndikat og dette syndikatet holdt landets arbeideres vilje i sine hænder (Tidens Tegn 1. juli 1922).

Hvordan harmonerte dette med oppfatningen av den jødiske minorite ten i Norge? I svært liten grad. Det ser vi når selv aktører som produ serte særdeles grove antisemittiske uttalelser, var overrasket over nor ske jøders negative reaksjoner på antisemittiske artikler i avisene. En av dem var aksjemegler Hans Bell fra Trondheim. I en kronikkserie i

4 Jf. Tidens Tegn 23. desember 1910 og 20. mai 1922, Aftenposten 9. januar 1912 og 22. januar 1921, Nationen 7. desember 1923 og 24. september 1924, Trondhjem Adresseavis 22. desember 1923 og Namdalen 25. januar 1924.

1 37

Dagsposten hevdet han at jødenes mål var å utslette de nasjonale sam funn for selv å ta over makten. Han ble møtt med kritikk fra jødiske aktører i Trondheim, og tydelig indignert over dette ønsket han å gjøre det klart at det ville «[…] ses at uttalelserne ikke er basert paa vore hjemlige typer av racen, men paa det internationale jødefolk, som alle rede spiller en betydelig rolle over alt i den civiliserte verden» (Dags posten 20. august 1920). Den jødiske minoriteten i Norge var i svært liten grad egnet som representant for forestillingen om den jødiske verdensmakt. Minoriteten var liten og transparent, og i Norge kunne man ikke vise til jøder i maktposisjoner, som for eksempel politikere eller forlagsdirektører. Den jødiske verdensmakt slik den ble fremstilt i norsk presse, var en abstraksjon, en trussel utenfra, men som også ville ramme Norge hvis vi ikke var på vakt.

Illustrasjon 1: Tyrihans trykket denne karikaturen hentet fra det franske vittighetsbladet Le Rire. Den groteske fremstillingen av «jøden» med dype lommer stinne av penger, var en kommentar på den «jødiske parasitt» som gjennom sin pengemakt fikk innflytelse på «vertsnasjonen». Tyrihans nr. 30, 1921. Foto: Nasjonalbiblioteket.

138

Som det fremgår av kildene, var den andre jøden et bilde på en degene rert samfunnstilstand. Den andre jøden, heretter «jøden», kunne ikke arresteres. Denne «jøden» kunne ikke utvises. Denne «jøden» var en metafor for uønsket samfunnsutvikling, en metafor for internasjona lisme og antinasjonalisme, en metafor for kapitalisme og bolsjevisme (jf. illustrasjon 1). Denne «jøden» måtte bekjempes gjennom sjelens renhet og ivaretakelsen av de norske tradisjonene og den nasjonale bevisstheten (Lien 2015, 87ff.). Koder for «jødiskhet» I den antisemittiske forestillingsverden var det lite som var tilfeldig, også hva gjaldt de visuelle fremstillingene av «jøden». For at «jødiskhet» skulle stå for noe mer enn bare det ytre, var fremstillingene avhengig av koder, en aksept for ytre karakteristika som skilte «jøden» fra majori tetsbefolkningen. Visuelle uttrykk som utseende, klær, hygiene, språk og kroppsspråk var signalfunksjoner om alt fra «jødens» sjelsliv, moral og seksualitet. Fysikken og tradisjonelle forestillinger om «jøden» i for bindelse med penger og handel var det dominerende uttrykket for «jødiskhet» i perioden. I likhet med den visuelle koden var ikke pen gene bare et bilde på griskhet, men et bilde på «jødens» fordervede sjelsliv, moral og religiøsitet (Lien 2015, 121–124). «Jødens» ytre ble brukt som en metafor for hans moralske til kortkommenhet og ble i karikaturens verdensbilde ensidig fremstilt med slette egenskaper og mangel på moralske skrupler: Han var en uærlig, grisk svindler, gjerrig og uegnet for personlige relasjoner og genuine følelser, det være seg familiære, vennskapelige, religiøse eller nasjonale. Enhver menneskelig opphøyet egenskap ble overskygget av det ene mål som fulgte den visuelle fremstillingen av «jøden»: en mate rialistisk ånd uten dypere mening enn profitt. Fra et moralsk ståsted ble «jøden» ansett som fordervet og uforbederlig. Selv når «jøden» skulle gjøre opp regnskap for livet, blir alvoret i situasjonen overskyg get av muligheten for profitt (jf. illustrasjon 2).

139

Illustrasjon 2: Vikingen nr. 44, 1915. Foto: Nasjonalbiblioteket.

I Vikingens antisemittiske forestillingsverden var «jødens» sjel så fordervet at selv i skjæringspunktet mellom paradis og helvete kommer profitten i førsterekke. Karikaturen og billedteksten inneholder i tillegg en rekke eksempler på koder som understreker «jødiskheten»: Navnet (Isak og Sara var typiske navn i karikaturene) og den norsk-jiddiske aksenten, den store kroppsformen som vitner om egennytten fremfor allmennytten, måten han slår ut med armene på, illustrerer «jødens» unndragelse av skyld ovenfor en bedratt eller misfornøyd kunde, og den feminine beinstillin gen viser «jødens» femininitet eller manglende (nasjonale) mandighet. I fremstillingen av «jøden» overskygget det materielle all form for menneskelighet og sjelsliv, men i enda større grad var «jøden» frarø vet enhver form for nasjonal tilhørighet. «Jødens» ytre fremtoning 140

hadde en viktig funksjon som kontrast til det «norske». «Jøden» næret ingen følelser eller forståelse for naturen, jorden (bonden), tradisjoner og familiebånd. «Jøden» hadde ikke nasjonalånd og derav ikke nasjo nale kjerneverdier som mandighet, styrke, ære og sunnhet. «Jøden» ble brukt som en metafor for alle menneskelige kvaliteter som samfunnet ikke var tjent med. Eivind Saxlund, forfatteren av den antisemittiske boken Jøder & Gojim, hevdet at hans motivasjon for å skrive boken var å gi «[…] støtte for den gamle og ærlige, norske Nationalkarakter, som jeg nødig vil se undergravet av semitisk Livsopfatning» (Saxlund 1910, 9). Som det fremkommer i kildematerialet ble «jøden» fremstilt som en samfunnsparasitt som måtte fordrives for å redde det nasjonale sam funn fra sammenbruddet (Lien 2015, 125–133). Internasjonalisme versus nasjonalisme Forestillingen om «jøden» som internasjonalist ble sentral i den norsk nasjonale pressediskursen og gjorde seg gjeldende allerede på andre halvdel av 1800-tallet (Lien 2015, 50–56). Konstruksjonen holdt seg stabil gjennom hele perioden, dog med kontekstuelle tilpasninger. I lys av den tidlige venstrenasjonalismens proteksjonisme benyttet vittig hetspressen «jøden» som metafor for farene ved for eksempel utenlands lån og utenlandsgjeld. Denne argumentasjonen gjør den utspekulerte «jøden» til et bilde på den naive «nordmannens» underdanige møte med storkapitalismen i verdensmetropolene, et argument for norsk økono misk isolasjonisme. «Nordmannens» varme og godtroenhet var ikke skikket til møtet med «jødens» systematiske utbytting. I tillegg ble unionsvennlige aktører i norsk offentlighet fremstilt som «forjødede» i den forstand at de kjempet for å bevare unionen (internasjonalismen) fremfor å ta kampen for den nasjonale friheten. Konsesjonsstriden og «den internasjonale jødekapital» Det var likevel først med unionsoppløsningen i 1905 at «jøden» for alvor kom på banen i en norsk kontekst. Med den nasjonale friheten fulgte den interne kampen for eierskapet til det nasjonale. Fiendebildet var endret. Det var ikke lenger Sverige som utgjorde trusselen mot norsk selvstendighet. Den største trusselen mot norsk selvstendighet var først og fremst mangelen på 141

konsensus om hva som utgjorde «norskhet». To motstridende holdninger var dominerende i årene som fulgte unionsoppløsningen: Var det «norskhet» å bygge landet økonomisk, eller var det økonomisk selvforsvar? Debatten ble særlig koblet til konsesjonsstriden i årene som fulgte fra unionsoppløsningen og frem til første verdenskrig. Kort for talt handlet det om hvorvidt utenlandske investorer og entreprenører skulle tillates å investere i ressurser i Norge, særlig i tilknytning til gru vedrift, skoger og, mer enn noe annet, energiproduksjon gjennom nor ske fosser. I Norge fantes det verken kapital eller teknologi for å kunne utnytte ressursene, og Norge ble derfor et interessant investeringsobjekt for utenlandske investorer i samarbeid med norske gründere. Hva hadde «jøden» med konsesjonsstriden å gjøre? Relativt lite ifølge den ordinære partipressen. I pressen ble det først og fremst refe rert til utenlandsk kapital og spekulasjonskapitalisme. For vittighets pressen var saken en annen: Hvordan illustrere noe så abstrakt som utenlandsk spekulativ kapital? Løsningen ble å legge seg på en allerede godt etablert tradisjon i europeisk sammenheng: forestillingen om «den internasjonale jødekapital» (jf. illustrasjon 3). Ifølge Vikingen avviste statsminister Michelsen «De udenlandske jøder» under parolen «Norge for nordmændene». «Norges herligheder» skulle bevares på norske hender.

Illustrasjon 3: Vikingen nr. 15, 1907. Foto: Nasjonalbiblioteket.

142

Noe som fremkommer tydelig i kildematerialet, er at forestillingen om «jødekapitalismen» hadde en helt spesifikk funksjon. «Jødekapitalismen» ble et uttrykk for en spesiell form for børs- og spekulasjonskapitalisme som satte egennytten fremfor allmennytten. «Jødekapitalismen» ser ikke ut til å illustrere langsiktig verdiskapning, vern om nasjonale ressurser og pleiing av internasjonal eksport og importmarkeder, men valutaspe kulasjon, stor profitt på kortsiktige investeringer uten hensyn til nasjo nale interesser. Konsesjonsstriden ble koblet til en «jødisk-materiell kapitalånd», men vel så mye ble det referert til en forestilling som kan beskrives som en «samfunnsforjødning», det vil si ikke-jødiske nord menn som angivelig skulle være smittet av en «jødisk» ånd og moral. Dette rammet i særlig grad norske politikere som Wollert Konow (Frisinnede Venstre) og Gunnar Knudsen (Venstre) og industrigründer Sam Eyde, men også en rekke andre personer i den norske offentlighe ten ble av vittighetspressen fremstilt som «forjødet».5 «Jødekapital» ble en metafor for det moderne Norge og Europas skyggesider, som sto i skarp kontrast til den allmennyttige og oppbyggende nasjonalånd. Dette taler for at «jødekapitalismen» i så måte sto for mer enn bare inter nasjonalismen. Den sto også for antinasjonalismen, i den forstand at den og dens medsammensvorne ble forestilt å undergrave nasjonalkul turen. Norge sto i fare for å befinne seg i en identitetsløs sfære, dominert av «jødens» nedbrytende materialistiske idealer (Lien 2015, 273). «Jødebolsjevismen» Som følge av revolusjonære bevegelser hjemme og internasjonalt ble forestillingen om «jøden» intensivert etter den første verdenskrig. Kob lingen mellom jødene og radikale bevegelser oppstod lenge før revolu sjonen i 1917, men først med radikaliseringen av den norske arbeider bevegelsen kom «jøden» som revolusjonær til overflaten i norsk presse (Lien 2015, 276). Revolusjonsfrykten i Norge var forståelig, særlig i årene 1920 og 1921 da arbeiderbevegelsen var på offensiven. Hvis det

5 Jf. Vikingen nr. 33, 1913, Humoristen nr. 14 og 35, 1910 og nr. 4, 1920, Hvepsen nr. 8, 1910 og nr. 30, 1913, Veslefrik nr. 21 og 25, 1910, nr. 40, 1912 og nr. 44, 1918.

143

mektige tsarveldet kunne styrtes, hvorfor skulle ikke lille Norge lide samme skjebne? I tillegg var forestillingen om den mektige allesteds nærværende «jøde» en etablert størrelse i den norske pressediskursen. Et vesentlig poeng i både den konservative pressen og bonde pressen var at bolsjevikene ikke bare hadde mange jøder blant sine medlemmer, men at bolsjevismen i sin essens var jødisk (jf. illustra sjon 4) og satt ut i livet av «[…] jøder som gjemmer sig under sine slaviske navn» (Tidens Tegn 1. juni 1923). Pressens engasjement var likevel ikke først og fremst motivert av sympati med Russland, men av konsekvensene de revolusjonære kreftene i Europa ville få for Norge.

Illustrasjon 4. «Bolschevisme er jødisme» fastslo Nationen i 1923 og brukte bilgiganten Henry Fords antisemittiske pamflett The International Jew som bevis: «Sikre og paalidelige oplysninger faar man i den brochyre (Den internationale jøde) som den industrielle amerikanske storindustrielle Henry Ford, av fædrelandskjærlighet, lot utsende i nogen millioner eksemplarer i Amerika.» Nationen 4. april 1923. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Klassekampen endret forestillingen om et definert «vi» i nasjonalistisk forstand. Mens tiåret etter unionsoppløsningen hadde brakt Norge inn i en periode med nasjonalistisk fanatisme, vitnet de revolusjonære kreftene etter den første verdenskrig om en nasjonal desintegrasjons prosess, hvor internasjonal klassekamp overstyrte de nasjonale felles skapsidealene. Arbeiderbevegelsen stilte seg utenfor den etablerte ideen om nasjonen og profilerte seg som en internasjonal bevegelse som gikk til kamp mot den borgerlige nasjonalstaten. For den borgerlige og kon servative pressen i Norge var den norske arbeiderbevegelsens tilslut ning til Den kommunistiske internasjonale (Komintern) et konkret bilde på arbeiderbevegelsens internasjonale, ikke nasjonale, solidaritet 144

(jf. Bull 1922, Langfeldt 1961, Maurseth 1972, Fure 1984, Maurseth 1987, Egge 1995, Bjørgum 1996 og 2002, Egge og Roginskij 2006). I dragkampen mellom sosialismen som internasjonal bevegelse og norsk nasjonalidentitet ble arbeiderklassen ansett som et offer for arbeiderbevegelsens overgrep i den konservative pressen (Lien 2015, 289). Slik det ble fremstilt i den konservative pressen, var arbeider klassen et offer for arbeiderbevegelsens antinasjonale atferd, på samme måte som det russiske folk var offer for «bolsjevikjødens» terrorregime. Arbeiderklassen ble ifølge den konservative pressen ført bak lyset når den anså at arbeiderbevegelsen arbeidet for rettferdighet for en kuet samfunnsklasse. I virkeligheten hadde arbeiderbevegelsen underkastet seg trellekår under «Moskva-jøden» eller «Moskvas internationale jøde hjerner», slik forestillingen ble beskrevet i Tyrihans (1920, nr. 45). En borgerlig antikommunistisk politikk var derfor å komme arbeider klassen til unnsetning før det «forjødede» mindretallet av ledere i den norske arbeiderbevegelsen førte den stolte norske arbeider ut i ulykken. Ifølge den borgerlige pressen forhindret arbeiderbevegelsen en sunn og demokratisk utvikling av arbeidernes posisjon i det norske samfunn og frarøvet derfor arbeiderklassen sin rettmessige plass innenfor det nor ske nasjonale fellesskapet. Et borgerskap spiddet på jødiske bajonetter – stortingsvalget i 1924 Forestillingene om «jødebolschevismen», «bolschevikjøden» eller «Moskvajøden» dukket opp med jevne mellomrom i den konservative pressen og bondepressen i årene etter revolusjonen i Russland. Det vil likevel være rimelig å si at høsten 1924 skiller seg ut i den forstand at bruken av forestillingene og bevisstheten om forestillingenes funksjon var av bevisst retorisk og polemisk art i valgkampinnspurten. Hvis man skal tro den konservative hovedstadspressen, sto Norge overfor et nytt være eller ikke være foran stortingsvalget i 1924. Valget handlet ikke om trivielle partipolitiske uenigheter. Valget ble beskrevet som et nytt 1814 og 1905, men denne gangen var det ikke danskene eller svenskene som truet den norske selvstendigheten, men «bolsjevikjøden», som sto parat på grensen, klar til å invadere det 145

norske samfunn med den norske arbeiderbevegelsen som fortropp.6 Stemmeretten var den norske borgers våpen i kampen mot landsforræ derne. Hvis man derimot ga sin stemme til Arbeiderpartiet, var det identisk med å ta farvel med nasjonalidentiteten, friheten og demokra tiet. «Stem norsk, stem norsk i dag!» var Aftenpostens parole på valgda gen. En stemme til Høyre eller Frisinnede Venstre var en stemme for friheten. For å mane kvinnene og hjemmesitterne til valgurnene rettet Aftenposten kritikk mot borgere som hevdet at de ikke benyttet sin stemme fordi de ikke forsto seg på politikk. Artikkelen var ført i pen nen av forretningsmannen og eieren av familieselskapet Astrup & Søn, direktør i Den norske Creditbank, og senere Stortingsrepresentant for Høyre, Sigurd Astrup:7 Ser da ikke folk, hvad det nu gjælder? Ser de ikke at det denne gang gjæl der vort land, selve vort fædreland, Norge? Skal det forbli i nordmænds eie og styres av norske mænd i frihet eller skal vi frivillig overgi oss til slaveri under russiske jøder? Vil man faa øinene op nu, og forstaa at det Moskva-jøderne vil, er ikke bare at indføre kommunismen her i landet. saa snart det er besørget, vil de fremmede horder strømme ind over vort land med vaaben i haand og erobre landet til evig eie. Tænk det store og stolte norske folk lydig og skjælvende under den russiske knut og spiddet paa russiske bajonetter! (Aftenposten 17. oktober 1924)

I hvilken grad sto Aftenpostens retorikk seg målt mot de politiske realiteter i 1924? Den sosialistiske revolusjonen som det norske bor gerskapet fryktet i 1921, hadde ingen rot i virkeligheten i 1924. Tvert imot. Arbeiderpartiet trakk seg ut av samarbeidet med Komintern i 1923. Mindretallet som ønsket å fortsette samarbeidet, trakk seg ut av partiet og dannet Det kommunistiske parti. Splittelsen førte arbei derbevegelsen over på defensiven, og selv om Arbeiderpartiet fortsatt var forankret i et sosialistisk verdigrunnlag, anså partiet seg som et

6 Jf. Aftenposten 1. og 14. april og 16., 17., 20. og 24. oktober 1924, Tidens Tegn 15., 16. og 18. oktober 1924, Bergen Aftenblad 16. oktober 1924 og Morgenbladet 18. oktober 1924. 7 Astrups oppfordring ble også trykket i Morgenbladet (18. oktober 1924), men må regnes som unntaket som bekrefter regelen hva angikk referanser til «jødebolsjeviken» i den avisen.

146

ikke-revolusjonært nasjonalt parti som forholdt seg til parlamentariske og demokratiske spilleregler. Inn mot valgkampen i 1924 var arbeider bevegelsen i realiteten knesatt. Fra konservativt hold handlet det om å knuse sosialismen en gang for alle (Lien 2015, 295–300). Arbeiderbevegelsens politikk ble fortsatt forklart som fremmed og antinasjonal. Sosialismen var ifølge den konservative pressen og bondepressen i sin essens bygget på «jødisk» internasjonalis tisk livsanskuelse, og det var derfor ingen grunn til å ta lettere på arbeiderbevegelsen etter splittelsen. Ifølge redaktør Jæger-Leirvik i bondeavisen Namdalen var det umulig å gjennomføre sosialismen på den ene siden og holde nasjonale verdier i hevd på den andre siden. Sosialismen var bygget på brudd med nasjonale bånd og var uforen lig med norsk kultur fordi den «[…]med sin semitiske oprindelse er bygget paa semitisk sifer-vurdering av livsverdiene» (Namdalen 5. januar 1923). Valget i 1924 var derfor enkelt: Ved å sørge for at kon servative krefter vant valget, vant folket fedrelandet. Valget var en holdningskamp hvor vern om demokratiet, friheten og den nasjonale identiteten var alternativet til den «jødiske» sosialismens terror og brutalitet, en apokalyptisk fremtid hvor «jøden» hadde verdensherre dømmet og ikke-jødene var trellbundet. Konklusjon Nasjonalbibliotekets pressesamlinger speiler norsk samfunnsliv og norske holdninger på godt og vondt. Fra århundreskiftet og frem til midten av 1920-årene viser den norske dags- og vittighetspressen en holdning mot jøder som kan bidra til å fortelle oss mye om fiendebildekonstruksjoners funksjon(er) i et samfunn. Antisemittiske forestillinger ble flittig brukt i partipolitiske polemikker i pressen i den hensikt å ramme politiske motstandere og samfunnsklasser. Selv om det fantes utslag av antisemittiske holdninger i de aller fleste av pres sens partiorganer, er det liten tvil om at den konservative pressen og bondepressen var dominerende. Det er også grunn til å ta vittighetspressen på alvor. Et uttalt mål for vittighetspressen var å bringe sannheten frem i lyset gjennom å blottlegge den økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle situasjonen i 1 47

Norge. Vittighetspressen skulle ta temperaturen på samfunnet, og påfallende ofte fremstilte satiren «jøden» som årsak til «samfunns feberen». Som konstruksjon er «jøden» i norsk dags- og vittighetspresse særs interessant. Særlig iøynefallende er den tilsynelatende dualis tiske tilnærmingen til jødene i denne perioden. Jøder og det jødiske utgjorde sjeldent noe markant tema, men var likevel koblet til de fremste politiske, økonomiske og sosiale utfordringene i norsk sam funnsliv i perioden 1905–1925: Konsesjonsstriden, økonomiske kriser og klassekampen utgjorde konflikt- og kriseområdene i perioden som var særs viktige i den norsknasjonale identitetskampen. Samtidig ser vi at konflikt- og trusselbilder i norske presse i svært liten grad var koblet til den jødiske minoriteten i Norge. Fint lite ble skrevet om jødene i et innvandrings- og/eller minoritetsperspektiv. I Norge, i motsetning til i kontinentaleuropeiske nasjoner som Tyskland og Østerrike, utgjorde ikke jødene noe «spørsmål» som gjorde krav på noen «løsning». Tvert imot ble den jødiske minoriteten unndratt skyld i den forestilte jødiske sammensvergelsen mot de europeiske samfunn. Den «jødiske» abstraksjonen handlet ikke om faktiske jøder, men om forestillingen om «jødisk» som motkultur til den bestående norske samfunnsordenen og nasjonalkulturen. Det å påpeke det «jødiske» i ulike politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale sammenhenger var identiske med å avvise ulike forhold som fremmedelementer i norsk nasjonalidentitet. «Nordmannens» provinsielle og proteksjonistiske natur og «jødens» parasittiske kosmopolitisme og internasjonalisme var antipoder, og det «jødiske» hang som en mørk og truende skygge over «nordmannens» demokratiske sinnelag og frihetstrang.

Kilder og litteratur Primærmateriale

TRYKTE KILDER Bull, Edvard. 1922. Arbeiderbevægelsens stilling i de tre nordiske land 1914–1920. Trondheim: Det norske Arbeiderpartis Forlag (gjenopptrykt i TFAH nr.1, 1976). Saxlund, Eivind. 1910. Jøder og gojim. Christiania: Hovedkommissionen hos J. Aass’ forlag.

PERIODIKA Årgangene 1905–1924 Aftenposten Bergen Aftenblad Dagbladet Dagsposten Hatikwoh Humoristen Hvepsen Israeliten Jødisk tidende Morgenbladet Namdalen Nationen Tidens Tegn Trondhjem Adresseavis Tyrihans Veslefrik Vikingen

1 49

Litteratur Sekundærlitteratur

Brustad, Jan A.S., Lars Lien, Maria Rosvoll og Carl Emil Vogt. 2017. Et uønsket folk. Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom 1915–1956. Oslo: Cappelen Damm. Bjørgum, Jorunn. 2002. «Et perspektiv på splittelsesprosessen i Arbeiderpartiet 1921–1923. En dialog med den unge Per Maurseth.» I Historie, kritikk og politikk. Festskrift til Per Maurseth på 70-årsdagen 7. juni 2002, redigert av Haakon With Andersen mfl.Trondheim: Historisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet. Bjørgum, Jorunn. 1996. «Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeider bevegelse 1906–1918.» Doktoravhandling, Universitetet i Oslo. Egge, Åsmund. 1995. Komintern og krisen i Det norske Arbeiderparti. Oslo: Universi tetsforlaget. Egge, Åsmund og Vadim Roginskij (red.) 2006. Komintern og Norge. DNA-perioden 1919–1923. En dokumentasjon. Oslo: Unipub. Fure, Odd-Bjørn. 1984. «Mellom reformisme og bolsjevisme. Norsk arbeider bevegelse 1918–1920.» Doktoravhandling, Universitetet i Bergen. Langfeldt, Knut. 1961. Moskva-tesene i norsk politikk. Oslo: Universitetsforlaget. Oppr. magisteravhandling i statsvitenskap, UiO 1956. Lien, Lars og Madeleine Zetterlund Stenhammer. 2017. «‘De fremmede’ i pressen. Omtale av nasjonale minoriteter og urfolk i media fra 1900 til andre verdenskrig.» I Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900–2016, redigert av Nik. Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorson Plesner. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Lien, Lars. 2015. «‘…Pressen kan kun skrive ondt om jøderne’. Jøden som kultu rell konstruksjon i norsk dags- og vittighetspresse 1905–1925.» Doktoravhandling, Universitetet i Oslo. Maurseth, Per. 1987. Gjennom kriser til makt (1920–35). Oslo: Tiden. Maurseth, Per. 1972. Fra Moskva-teser til Kristiania-forslag: Det Norske arbeider parti og Komintern fra 1921 til februar 1923. Oslo: Pax. NOU 2015: 7. Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romani folket fra 1850 til i dag. Oslo.

150

7. Høyreekstrem bruk av historiske symboler: Runer i propaganda fra 1930 til i dag

Karoline Kjesrud

Innledning Norrøne idealer har vært med på å skape identitet for landet og nasjo nen og for autoriteter som har styrt eller har ønsket å styre i genera sjoner. Den norrøne arven ble et særlig effektivt verktøy for å sikre nasjonalsosialistisk fremgang i 1930-årene. I dag ikler høyreekstreme grupper seg igjen runer som symboler. I dette kapittelet er målet å undersøke hvordan norrøne symboler ble brukt i det nasjonalsosialis tiske propagandaapparatet på begynnelsen av 1900-tallet, og hvordan runer brukes i høyreekstrem propaganda distribuert av Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) i dag. En sammenligning av nasjonal sosialismens intensjon og praksis med nåtidig propaganda vil bidra til en dypere forståelse av konsekvensene ved at dagsaktuelle ekstremis ter gjør runer til emblemer for et hatefullt budskap. Hvilke budskap uttrykker de historiske symbolene når de fungerer som emblemer for høyreekstreme bevegelser? Og hvem definerer egentlig tegnenes sym bolverdi? Ny nasjonalsosialisme og høyreekstremisme har de siste årene vært et aktuelt forskningstema i Europa. En av årsakene er at høyre ekstreme partier igjen er synlige i det politiske landskapet, og i mange europeiske land deltar høyrepolariserte partier i lokale og nasjonale regjeringer. Noen forskere har vært opptatt av hva disse bevegelsene gjør med den demokratiske grunnideen (for eksempel Eatwell og 1 51

Mudde 2004), hvordan ekstremisme arter seg i ulike land (Merkl og Weinberg 2005, Mammone, Godin og Jenkins 2013), og hvordan høy reradikale ideer har utfoldet seg i Europa i et langtidsperspektiv, som i et kontinuum fra 1920-årene og frem til i dag (Strømmen 2014). Aktu aliteten vises også ved at det i 2016 ble etablert et eget senter for ekstre mismeforskning ved Universitetet i Oslo: Centre for Research on Extremism (C-REX). Senteret har til formål å utvikle empirisk og teoretisk kunnskap om årsaker til, og konsekvenser av, ekstremisme. Forskere ved senteret hevder at det er behov for å kvantifisere forståel sen av politisk ekstremisme og dessuten systematisk gå gjennom defi nisjoner og begreper som benyttes om politisk ekstremisme (Ravndal og Bjørgo 2018). De høyreekstreme holdningene vinner frem gjennom digitale medier, synlige kampanjer og gateaktivisme. I dag florerer ekstreme ytringer i ulike nettbaserte forum der de har gode vekstvilkår (Strøm men 2014, Tromp 2018). Nettets tilsynelatende uendelige rom for meningsutveksling og proklamering av ytringer gjør det vanskelig å få et fullstendig bilde av situasjonen. Alternative nettbaserte oppslags verk, nettsider og nyhetsfeeder formidler et budskap som er bygget opp av frykt og hat, og opphøyer «det autentiske» og historiske kultur tradisjoner. De alternative formidlerne baserer ofte sine saker på histo riske autoriteter, kulturminner og historiske symboler (Kjesrud 2017), der runer og vikingtidsornamentikk plukkes ut som egnete symboler. Den norrøne arven er ment å representere en fortid som uttrykker stor heten ved det nordiske folkets ekspansjon og forvaltningen av genuine håndverkstradisjoner. Nasjonalsosialismens bruk av norrøne ideer har blitt gransket tidligere, særlig folketradisjoner med nasjonalromantisk karakter (se for eksempel Emberland 2003 og 2009 og Emberland og Kott 2013), men også runebruk har blitt drøftet (Hunger 1984). Hvordan rune kunnskapen og bruken av historiske symboler i nasjonalsosialismen den gang står i relasjon til dagens høyreekstreme bruk av historiske symboler, er så langt ikke blitt behandlet. Dette kapittelet er således et nytt bidrag til forskningen på tematikken. Her vil dagens høyreek stremisme sammenlignes med bruken av norrønt idégods som ble 152

satt i system av nasjonalsosialismens velutbygde organisasjon i 1930og 40-årene. Hva betyr det egentlig at høyreekstreme og ideologiske brukere flagger runer som sine symboler? Hvilken historie er de knyttet til? Symboler har en sterk evne til å kommunisere et fortettet bud skap. Når visuelle tegn eller symboler brukes som identitetsmarkører, tiltrekker de seg brukere som søker identitet og tilhørighetsfølelse. Symbolene får gjerne økt oppmerksomhet. Filosofen Norbert Elias formulerer det som at de kan «lokke til seg kjærlighet». Symboler for ideologi er derfor ofte like mye symboler for et kollektiv (Elias [1989] 1994, 29). For mange er runene symboler og markører for nettopp fel lesskap. Bruken av norrøne symboler var nøye gjennomtenkt, planlagt og beskrevet i det nasjonalsosialistiske propagandaapparatet i Tyskland og i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, liksom i nåtidig høyre ekstrem propaganda distribuert av Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM). De uttalte propagandastrategiene har satt sitt preg på propa gandaen fra de ulike periodene, derfor vil utdrag og eksempler på nasjonalsosialistiske propagandastrategier både fra 1930- og 40-årene og i dag presenteres innledningsvis i dette kapittelet. Propaganda strategiene og andre ideologiske tekster som er skrevet i de innerste nasjonalsosialistiske kretser, vil være utgangspunktet for å avdekke hva som ligger til grunn for utvelgelsen og definisjonen av bestemte sym boler og emblemer, særlig runer. Når dette grunnlaget er lagt, vil kil der som vitner om bruk av runer som symboler, fra Nasjonalbiblio tekets krigstrykk- og småtrykksarkiver og fra dagsaktuell propaganda presenteres. I Nasjonalbibliotekets arkiver er det særlig bildematerialet fra nasjonalsosialistiske møter og sammenkomster som viser hvordan symboler, særlig runer og andre norrøne symboler, ble brukt til ulike formål og i ulike tilstelninger. Bildematerialet som gir innsikt i vår egen tids bruk av runer som nasjonalsosialistiske emblemer, finnes i stort omfang på internett. Til slutt i kapittelet vil den propagandistiske bruken av runer som symboler før og nå sammenlignes, og konsekven sene diskuteres.

153

Materiale: Propagandastrategier I Mein Kampf beskriver Adolf Hitler en tydelig plan for propagan davirksomheten i organisasjonen. Han brukte uthevet skrift i deler av teksten for å understreke viktige poenger: Hvem skal en rette propagandaen til? Til vitenskapens og intelli gensens folk eller til de mindre dannede lag av folket? Den skal evig og alltid være rettet til de brede lag! […] Propagandaens oppgave er ikke å lære opp den enkelte vitenskapelig, nei, den skal gjøre den store mengde oppmerksom på visse kjensgjerninger, handlinger, nødvendige ting osv., så de rykker innenfor mengdens synskrets og den blir klar over den rollen de spiller. […] Propagandaen er ikke og kan ikke i og for seg være nødven dig; for som plakaten har den bare til oppgave å gjøre mengden oppmerk som. Den skal ikke opplyse den som i forveien har vitenskapelige erfarin ger eller som arbeider på å skaffe seg kunnskap og innsikt. Derfor må propagandaen alltid prøve å virke ikke så mye på den «såkalte» for stand som på kjenslelivet. All propaganda må være folkelig, og må ligge på et slikt nivå at det kan bli forstått av de mest innskrenkede blant det publikum den vender seg til. Dess større menneskemengden er den vil virke på, dess lavere må det rent åndelige trinn i propagandaen være (Hitler [1924–1926] 1941, 172).

Propagandaplanen handlet om å sikre tilhengere og medlemmer til bevegelsen: «Propagandaen prøver på å tvinge en lære inn på hele folket» (ibid., 205). Samtidig understreker han: «Propagandaen arbeider med hele samfunnet for å omvende det til en idé og gjøre det modent for den tid da denne idéen skal seire […]» (ibid., 206). Propagandaen skulle altså vinne folkets følelser og sympati omkring en idé, nemlig ideen om et rent germansk rike, frihet til folket, bondestandens løft og arbeidernes nye tid. Nasjonalsosialismen på begynnelsen av 1900-tallet spilte på følelser. De opprettet en ekstern fiende i bolsjevismen, de styrket den nasjonale identiteten gjennom historie, natur, bondestanden, ætt og tradisjon, og de appellerte til en frihetstanke og til ideen om nord-europeernes uropprinnelse. Dette var en helt bevisst strategi for å skape sympati for ideen som senere kunne forvaltes av medlemmene i organisasjonen (ibid., 206).

154

Illustrasjon 1: I Nasjonalbibliotekets samling oppbevares Vidkun Quislings prakteksemplar av Adolf Hitlers Mein Kampf. Boken er skinninnbundet og har forgylt bakgrunn for tittelen samt et forgylt ørnesymbol. Foto: Nasjonalbiblioteket.

155

Medlemsopptaket kunne stoppes på et visst tidspunkt for å unngå at for mange medlemmer ville ha innvirkning på avgjørelser, styre og organisasjon, og – ikke minst – man kunne nøye velge hvem som skulle få medlemskap: «[O]rganisasjonen tar bare opp i sin ramme dem som det ikke er noen fare for at de av psykologiske grunner skal bli en hemsko for at rørsla blir utbredt videre» (ibid., 206). Propaganda utviklerne spilte på natur, historie, egenart, identitetsfølelse og tilhø righet til en urgermansk identitet. Det gjorde at fortidsinteressen ble akseptert og imøtekommet på ulikt hold. Ideen må sies å ha vært en historisk identitet der betydningen av rase, kraft og krigeridealer var blant det viktigste å formidle. I tillegg var kjærligheten til naturen, kraften i vannet, solen og fjellene, det gamle håndverket og den opp smuldrede bondeætten tydelig. Ideen fikk raskt gjenklang i befolknin gen – den var sympatisk og spilte på en felles identitetsfølelse og en oppreisning av folket etter forgangne idealer i de nye industrisamfun nene. Hvordan ble så Hitlers propagandaplan implementert i det norske nasjonalsosialistiske apparatet? Propagandastrategier i Propaganda Håndboken Nasjonal Samling ble regnet som et fullverdig parti fra 1933. Da hadde de etablert flagg og Olavsmerket (et annet navn på solkorset) som emblemer (Norvin 2005, 24). Walter Fürst var den første pro pagandasjefen til Nasjonal Samling. Han sørget for at partiet og dets budskap ble formidlet i fargerike motiver (Dahl 2005, 8). Plakater med bonderomantisk innhold ble produsert i store mengder. Den senere propagandasjefen, minister Gulbrand Lunde, sjef for Kultur- og fol keopplysningsdepartementet, produserte en egen propagandahåndbok til bruk i organisasjonen, utgitt for første gang i 1940. Hitlers ideer lå til grunn for boken. En ny oppdatert og utvidet versjon ble utgitt av Rikspropagandaledelsen i 1942. I denne finnes klare og utfyllende instrukser og beskrivelser av arbeidsoppgavene som er tillagt fylkes propagandalederen, kretspropagandalederen og lagpropagandalederen. Her er for eksempel egne kapitler om plakatoppslag, sensur og kontroll oppgaver. Plakatene var et viktig verktøy i partiets propagandavirk somhet, da de ga mulighet til å overbevise folk om budskapet. Det var 156

strenge regler for plakatopphenging. Minst én skulle henges opp på offentlige kontorer (Lunde 1942, 16). I fet skrift står følgende, tydelig inspirert av Hitlers Mein Kampf: «En over hele landet utbygget, sterk propagandaorganisasjon er en betingelse for at våre idéer bryter igjen nem og holdes levende i det norske folk. Den enkelte propagandaleder må være sig sitt ansvar bevisst som et ledd i dette apparat» (ibid., 16). I Norge la rikspropagandaledelsen opp til at stevner og utstillin ger skulle få folk til å slutte opp om ideen. Verdien av å pynte lokalene med Nasjonal Samlings flagg og symboler ble derfor fremhevet (ibid., 10). I teksten ble det understreket at man måtte bruke lokaler med rik tig størrelse: «Det er bedre med et lite, overfylt hus enn med et stort og tynt besatt. […] Det er bedre med få, gode møter enn mange og dårlige» (ibid., 11). Videre ble det understreket at det måtte ligge en plan bak utdelingen av hver brosjyre, og at de kun skulle distribueres til personer man trodde vil studere dem (ibid., 13–14).

Illustrasjon 2: Kulturminister og propagandaleder Gulbrand Lunde utla klare formuleringer om hvordan hver minste nasjonalsosialistiske tilstelning skulle dekoreres. Symboler var viktige virkemidler som skapte rask gjenkjennelse og en felles identitet. Fotograf: Ukjent. Eier: Nasjonalbiblioteket.

1 57

Propandastrategier i Den nordiske motstandsbevegelsen I 2016 erklærte den finske, svenske, norske og danske motstandsbeve gelsen at de til sammen utgjør en enhetlig organisasjon: Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM). Slik fikk de samlet aktivismen i de ulike landene under en felles plan. I dag er DNM den største aktive nasjonalsosialistiske bevegelsen i de nordiske landene, og medlemmene fører en aggressiv propaganda. En viktig del av deres strategi er å pre sentere nyheter med et alternativt blikk under slagordet «I en tid av løgn og universelt bedrag er det å si sannheten en revolusjonær handling» (www.frihetskamp.net). I det offentlige programmet deres, Vår vei. Ny politikk for en ny tid, som er tilgjengelig på de ulike språkene, er beve gelsens hovedideer og politiske mål beskrevet. Bevegelsen har nylig revidert og trykket opp en aktivisthåndbok der strategier for å leve som nasjonalsosialist i det 21. århundret er formulert. Materialet som gjengis i dette kapittelet, er hentet fra Vår vei og det propagandamateriell som ligger fritt tilgjengelig på nettsidene for de ulike landene: Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island. Foreningen har også en engelsk og en rus sisk nettside, men de er langt mindre oppbygd. På nettsidene finnes egne sider med propagandamateriell som kan lastes ned og skrives ut. DNM legger opp til å spre sitt budskap gjennom «folkeopplys ning, tradisjonell gateaktivisme, torgmøter, demonstrasjoner og andre mer utradisjonelle aksjoner» (Vår vei, 49). I tillegg legger de vekt på et kameratslig miljø i organisasjonen, og derfor arrangeres det hytteturer og andre sosiale tilstelninger (ibid.). En viktig del av bevegelsens pro paganda og informasjonsflyt skjer via nettsidene. Nettsidenes nyhets publikasjoner bidrar til deres «folkeopplysning». Her presenteres nyhe ter kjent fra allmennpressen sett gjennom en nasjonalsosialistisk linse, som et korrektiv til den allmenne fremstillingen. Bevegelsen har et eget punkt i sitt politiske program som handler om å motvirke det de anser som «folkefiendtlig propaganda», det vil si mediefremstillinger som propagerer masseinnvandring: «Folkefiendtlig propaganda vil under det kommende nasjonalsosialistiske styret, være ulovlig og straffbart» (ibid., 23). DNM arrangerer torgmøter og demonstrasjoner der de ofte opptrer uniformert og bærer skjold sammen med flagg og faner. Bevegelsens tradisjonelle gateaktivisme handler om å dele ut 158

løpesedler, henge opp plakater og klistremerker, o.l. Plakatene viser dystre og maskuline motiver. Fargene grått og grønt går igjen, det samme gjør t-runen. Propagandaen spiller på følelseslivet, slik oppfor dringen også lød i Mein Kampf. Begrensninger i materialet Det er store forskjeller mellom den omfattende organisasjonen bak nasjonalsosialismen i 30- og 40-årene og nasjonalsosialismen i dag. Millioner av mennesker fulgte Hitler, noen hundre mennesker er til knyttet DNM. Forskningsinstitusjonen Ahnenerbe hadde på det meste 137 vitenskapelig ansatte (Pringle 2006, 2009). DNM antas å ha hoved tyngde i Sverige, med 200–300 medlemmer, mens bare 40 medlemmer og et antall støttespillere i Norge samt mindre grupperinger i Finland og Russland. Organisasjonen har egne nettsider også i Danmark og Island, men i disse landene er det begrenset aktivitet (Bjørgo og Gjels vik 2018, 60). Selv om bevegelsenes omfang da og nå er forskjellig, har DNM en agenda som søker å mobilisere og bygge opp organisasjonen. I 30- og 40-årene var det nasjonalsosialistiske apparatets økonomi styrt sentralt med store budsjetter. DNMs økonomi er bygget opp av med lemsavgifter og støttemedlemskap. Alle kan skrive ut propagandamate riell på egne skrivere og kjøpe propaganda via nettbutikker. I dag gir privatøkonomien en annen ramme for organiseringen av propagandaen. Resultater: Runer som symboler T-runen er som nevnt mye brukt i DNMs visuelle propaganda. Bak grunnen for å bruke runene som symboler ligger i runenes urnordiske navn. Runene i den eldre futharken fulgte et akrofonisk prinsipp, det vil si at de hadde navn som begynte på den lyden tegnet skulle repre sentere. Navnet kunne derfor hjelpe en å huske lyden, og runelyden ville hjelpe en å huske navnet. Mange av runenavnene kan lett assosi eres med en bondes dagligliv; de vedrører dyrking, vær og vind og var dermed lette å huske. S, s-runen, hadde navnet sól, som betyr sol, b, b-runen bjarkan betyr bjørk, og n, n-runen nauð betyr nød. De eldste kildene til runenavnene er basert på runedikt som er bevart i angel saksiske manuskripter fra 900-tallet. 1 59

Runetegn

Urnordisk

Norrøn form

runenavn

av navnet

Betydning på norsk

*fehu

fé

«fe, gods, eiendom, penger»

*ūrur

úrr

«vill okse, urokse»

*þurisar

þurs

«tusse, troll»

*ansur

áss

«gud»

*raidu

reið

«ridning, rideferd, vogn»

*kauna

kaun

«byll, kong»

*gebu

gj f

«gave»

*wunju

ikke belagt i norrønt

«fryd»

*hagalar

hagall

«hagl»

*naudir

nauð

«nød, trengsel, trelldom»

*īsar

íss

«is»

*jāra

ár

«år»

*perþu

ikke belagt i norrønt

usikker betydning

*īwar

ýr

«barlind»

*algir

elgr

«elg»

*sōwilu

sól

«sol»

*tīwar

Týr

krigsguden Tyr

*berkana

bjarkan

«bjerkeris»

*ehwar

jór

«hest»

*mannar

maðr

«mann, menneske»

*lagur

l gr

«vann»

*ingwar

Ing

et gudenavn

*dagar

dagr

«dag»

*ōþila

óðal

«odel, eiendom»

De urnordiske formene er rekonstruerte former. Tabellen er basert på Spurkland (2001, 21).

160

Når runene forstås som et tegn, en markør for noe mer enn lydver dien, kalles de i dag for begrepsruner. Det var ideen om begrepsrunene som dannet grunnlaget for symbolene som den nasjonalsosialistiske bevegelsen utviklet. Det urnordiske språket fungerte for dem som en identitetsmarkør for den urgermanske rase, det samme gjorde runene fra den eldste futharken. De enkle formene med rette linjer var lette å huske og tiltrakk seg raskt oppmerksomhet. Runene ble videreutvi klet som identitetsmarkører for nasjonalsosialistene på begynnelsen av 1900-tallet. Flere runer ble da tillagt nytt symbolsk innhold. Idé historikeren Björn Andersson har tolket symbolutviklingen av runene i sammenheng med «Völkisch»-ideene som vokste frem i det tyske sam funnet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Der ble positivisme, materialisme og mekanistiske tankestrukturer forkastet til fordel for mystisisme og okkultisme, som viste seg på det estetiske planet gjennom symbolisme, dekadens og «fin de siècle»-stemninger (Andersson 1995, 144). Symbolene formidlet noe bestandig, noe som var stabilt, de formidlet universelle mønstre og en orden som mennes kene ikke kunne sette seg over (Andersson 1995, 144–146). På denne tiden vokste det frem ideer om raselære i kombinasjon med religiøse ideer utviklet rundt okkultisme og mystisisme, ideer som ble fremmet blant annet av blant annet av Joseph Arthur Gobineau (1816–1882) og Helena Petrovna Blavatsky (1831–1891). Den østerrikske okkultisten og raseideologen Guido von List (1848–1919) og Karl Maria Wiligut (1866–1946) videreutviklet ariosofien, en filosofisk retning som kom binerte raseideologi med okkultisme, og uttrykte ideene gjennom runeokkultisme (Karlsson 2010). Guido von List publiserte en serie bøker på sitt forlag Verlag der Guido von List Gesellschaft i perioden 1909–1912. I hans serie finnes titler som Die Namen der Völkerstämme Germaniens und deren Deutung (nr. 4), og Die Kabbala und die Esote rik des Armanismus (nr. 7). Den esoteriske kunnskapen, som for de innvidde lå skjult i runene, var imidlertid ikke tilgjengelig for alle. De siste sidene i bøkene hans inneholder medlemslister med mange betyd ningsfulle menn. Da SS-forskningsinstitusjonen Ahnenerbe skulle utvikle et symbolspråk, fant de inspirasjon i «det genuint nordiske», representert 1 61

i folkekultur, runer og håndverkstradisjoner. Både Wilhelm Saures fra SS og Reichsführer SS, Heinrich Himmler, besøkte Gudbrandsdalen i Norge for å studere kulturarven etter urgermanerne. De mente de fant spor av den rene nordiske rasen i den «uberørte» norske bonde kulturen (Emberland og Kott 2013, 74–75, 183–185). Ulike sterke kref ter i den nasjonalsosialistiske organisasjonen fremhevet håndverker idealer. Håndverkerne ble fremholdt som en av de viktigste bærebjel kene i samfunnet i taler, skrifter og kunstutstillinger. De norske tradisjonene ble svært viktige. Det var i håndverket nasjonens egenart lå (Lunde 1941–1943 bd. I., Barfoed 1943, Aune 1943). Nasjonalsosialistene valgte ut runetegn og fremhevet dem som symboler for den nasjonalsosialistiske bevegelsen. Den nasjonal sosialistiske utviklingen av symboler handlet blant annet om å tillegge en symbolverdi til bestemte runetegn, eller andre grafiske former. Runenes enkle grafiske form appellerte til ideer om noe universelt og naturnært: primære egenskaper. En del av symbolene kan forstås i for lengelsen av runenes navn, men forbindelsene er ikke alltid like klare. Ett eksempel er r-runen · med navnet *algi r (norrønt elgr, «elg»). I vikingtid og middelalder ble denne runeformen brukt for lyden m, med det norrøne navnet maðr, og i middelalderens manuskripter ble runen · brukt som forkortelse for ordet maðr, som betyr «menneske». I nasjo nalsosialismens symbolspråk ble denne runen brukt som et symbol for «liv». Da runen ble vendt opp ned, ö, refererte den til «død». Følgelig ble symbolparet betegnet som Lebensrune og Totrune. I det nasjonal sosialistiske tidsskriftet Ragnarok, som kom ut månedlig i perioden 1934–1945 med et opplag på hele 3000, brukes Totrune og Lebensrune som symboler for død og liv. Hver nekrolog i tidsskriftet markeres med Totrune. De samme symbolene ble brukt i offentlige seremonier og begravelser, for eksempel i minnesskriftet (utgitt av Rikspropaganda ledelsen) etter Gulbrand og Marie Lunde, som omkom i en bilulykke i oktober 1942. Bildene fra minnesamværet etter dem viser også utstrakt bruk av runen som symbol for døden. Enda mer eksplisitt ble det gjort på krigskirkegården Duderhof West, der hver gravplass ble markert av en Totrune av bjørkegrener i stedet for kors eller gravmonument (Dahl, Hagtveit og Hjeltnes 2009, 91). 162

O, o-runen med navnet *ōþila (norrønt óðal, «odel, eiendom»), ble symbolet for ideen om Blut und Boden. Begrepet odel fungerte som et lokkemiddel for soldater som tjenestegjorde for Tyskland. Som følge av problemer med frivillig rekruttering ble soldater fra 1942 lovet jor degods som betaling for krigsdeltakelse (Emberland 2009, 126). Det var behov for en mengde sterke ariske kolonister ved det Storgerman ske rikets yttergrenser (Emberland 2009). Jordegods ble grunnlagt i en overordnet idé om odel som skulle sikre den enkelte soldats familie land i generasjoner fremover. Odelsretten ble forstått som en slektsrett, Blut und Boden (blod og jord). Odelsrunen ble trukket frem som sym bol for det hele. Runen h, som er skrifttegnet for lyden h i den yngre futharken, ble satt i sammenheng med den eldre H h-runen *hagala r (norrønt hagall, «hagl») og ble gitt betydningen av det tyske Heil, som betyr «trygg, sikker». s var en videreutvikling av S, s-runen *sōwilu (norrønt sól, «sol»), og ble tegnet for «seier» (Andersson 1995, 154). T-runen, t *tīwa r (norrønt Týr, som er navnet til krigsguden Tyr), ble symbolet for «kamp». Den nederlandske historikeren Hermann Wirth (1885–1981), som var leder av Ahnenerbe fra 1935 til 1938, hadde en viktig rolle i utviklingen av runer som symboler på begynnelsen av 1900-tallet (Hunger 1984, 220–238). Han hadde gitt ut en bok om historien til en atlantisk-nordisk rase, hvor han viste interesse for religion, symbolikk og skrift (Wirth 1928). Denne boken la grunnlaget for utviklingen av symboler til den nasjonalsosialistiske bevegelsen generelt og til Ahnen erbe spesielt. Wirth hadde en sterk interesse for helleristninger, histo riske monumenter og solsymbolikk, og han konstruerte nye symbolske meninger til runetegnene. Den tyske språkforskeren Wolfgang Krause ble tilknyttet Ahnen erbe med et eget forskningsinstitutt for studier av runer, Lehr- und Forschungsstätte für Runen- und Sinnbildkunde, i Göttingen i 1940. Først og fremst var han språklig innrettet i sitt arbeid med runene, og han produserte kunnskap som har vært viktig i senere runeforskning. Krause bidro ikke direkte til symbolutviklingen som kom til å karakte risere nazismen generelt, men han ble oppfordret av Ahnenerbe til å 163

tilgjengeliggjøre runemonumenter med formålet å løfte frem en urger mansk arv (Hunger 1984, 220–238). I arkivmateriale etter Krause som ligger ved Stadtbibliothek Göttingen, kommer det frem at han ble spurt til råds om utviklingen av symboler for grupperinger og skoler i det nasjonalsosialistiske regimet (Cod. Ms. W. Krause A 131). Ahnenerbes symbolutvikling var ment for alle som sympati serte med nasjonalsosialismen. De samme symbolene ble brukt i Norge, men det fantes også noen regionale forskjeller. Det viktigste symbolet for Nasjonal Samling (NS) var Olavskorset. I tidsskriftet Ragnarok, som drøftet ideologiske og kulturelle spørsmål knyttet til det nasjonalsosialistiske prosjektet, ble valget av Olavskorset som NS-symbolet kritisert. Ragnarok-kretsen mente at Olavskorset «sym boliserer et mørkt avsnitt i vår historie», nemlig da Olav Haraldsson stormet frem med «for en stor del utenlandske menn og fremmede idéer under krigsropet ‘Tyn bøndene, tyn bøndene’, den gang Olav Konge sank i døden og hans lære vant seier, kom noe uekte og unatur lig inn i vårt folks liv. Inntil da hadde – bevisst eller ubevisst – ideen om blod og slekt og jord preget folkets liv» (Jacobsen 1937, 60). Rag narok-kretsen mente det var en norrøn, ikke en kristen, ideologi som lå bak nasjonalsosialismen. Derfor passet solhjulet som symbol: «Sol hjulet er et nordisk symbol. Olavskorset er det ikke. Olavskorset er uttrykk for en universalistisk idé. Den nordiske tanke kan aldri bli universalistisk […]» (ibid.). Selv brukte de hagal-runen som emblem for tidsskriftet. Gulbrand Lunde forklarte symbolverdiene til Olavskorset ut fra Olav Haraldssons rikssamlingsprosjekt, som han førte videre etter sine forfedre: «Olav Haraldsson er blitt symbolet på Harald Hårfagres rikstanke, som han førte videre under det gamle norrøne solkors. Sol korset kalles da også ofte Olavskorset. […] Denne Olav Haraldssons norrøne ånd er ikke død i Norge» (Lunde 1941–1943 bd. II., 102). Lunde fremhever kontinuiteten i symbolikken: «Solen har alltid stått som symbol for de nordisk-germanske folk. Det vitner solhjulene på våre helleristninger om. Og de våknende germanske folk har igjen tatt opp soltegnet som sitt merke, hakekorset og solkorset. […]» (Lunde 1941–1943 bd. III, 95). 164

Illustrasjon 3: De nasjonalsosialistiske samlingene var nøye planlagte og organisert. Det ble brukt sterke estetiske virkemidler, og farger, symboler og virkemidler ble nøye arrangert for å treffe flest mulig. Fotograf: Ukjent. Eier: Nasjonalbiblioteket.

I dag profileres særlig t-runen og ng-runen som emblemer for Den Nordiske Motstandsbevegelsens propaganda. Sammensetningen av disse to runene kaller de for «Riksrunen». Utviklingen av organisasjo nens emblem er nøye uttenkt og redegjort for. Symbolikken beskrives slik: Det samlende symbolet for Den nordiske motstandsbevegelsen er Riks runen. Symbolet består av en Tyrrune og en Ingrune. Tyrrunen symboli serer djervhet, offervilje, kamp og seier. Ingrunen symboliserer fruktbar het, kreativitet, skaperkraft, målbevissthet og fokus. Symbolet er fylt med et grønt felt som symboliserer vår kobling til naturen og dens evige lover. Den hvite kanten symboliserer vår rase, og runens svarte farge for midler struktur, orden, hierarki og disiplin (https://www.motstandsbeve gelsen.org/vare-symboler/).

Da DNM stilte til parlamentarisk valg i Sverige i 2016, videreutviklet de riksrunen til et nytt symbol for den parlamentariske grenen: I likhet med moderorganisasjonen så beholder også den parlamentariske grenen Tyrrunen. Denne runen symboliserer for oss kampen og arven. 165

Tyr var ifølge våre forfedres tro, de stridendes gud. Han forfektet mot, ære og ikke minst offervilje. Offervilje beviste Tyr da han ofret sin egen hånd i gapet på Fenrisulven, for gudenes og menneskehetens beste. Tyr runen får oss til å vende blikket bakover til våre forfedre, men får oss også kanskje først og fremst til å se fremover mot de strider vi står overfor. Runen innebærer rasens vilje til liv, og beredskapen til å sikre selve livet hva det enn må kreve av oss som følger dens vei. Runen er svart, og som for oss betyr struktur, orden og disiplin. Samtlige viktige egenskaper for en organisasjon som står overfor en så viktig oppgave som vår. Runen er omgitt av et grønt felt. Vi har alltid blitt forbundet med fargen grønt, og fortsetter gjerne med det i fremtiden. Det grønne står for vår kobling til naturen og dens evige lover. Da dette er kjernen i vår ideologi, er det helt naturlig for oss å bruke denne farge. Utenfor det grønne feltet er det et rødt tannhjul. Den røde fargen står for den nasjonale sosialismen, retten til arbeide og kampen mot den sionistiske kapitalen. Tannhjulet symboli serer folkefellesskap og tanken om at alle nordboere blir født og skal vokse opp med samme rettigheter og plikter. Hjulet symboliserer også løsrivel sen fra det internasjonale finansdiktaturet og forutsetningen for en sann suverenitet (https://www.motstandsbevegelsen.org/vare-symboler/).

Illustrasjon 4: Den Nordiske Motstandsbevegelsen bruker en sammensatt t-rune og en ng-rune som sitt rikssymbol. For den svenske parlamentariske grenen har de lagt til et rødt tannhjul rundt det sammensatte rikssymbolet for å symbolisere nasjonalsosialismens farge, folkefellesskap og «løsrivelsen fra det internasjonale finansdiktaturet». Bildet viser forberedelser til en demonstrasjon i den svenske byen Falun 1. mai 2017. Fotograf: Jonas Skybakmoen / Filter Nyheter.

166

Den Nordiske Motstandsbevegelsen er opptatt av å forankre identite ten til den nasjonalsosialistiske ideologien historisk, slik også Gulbrand Lunde, Heinrich Himmler og Hermann Wirth gjorde på begynnelsen av 1900-tallet. Men heller ikke da var det nytt. Allerede på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet lå det en politisk identitets skapende interesse bak arbeidet med runer. Både i Sverige og Dan mark-Norge ble runene brukt for å dokumentere landenes historie lengst mulig tilbake i tid. I Sverige begynte dokumentasjonen av runer og runeinnskrifter på slutten av 1500-tallet, da antikvaren Johannes Bureus (1568–1652) fulgte i fotsporene til de antikvarisk interesserte brødrene Johannes Magnus (1488–1544) og Olaus Magnus (1490–1557) og begynte å dokumentere og kartlegge svenske oldsaker (Vennberg 1926). Bureus var Sveriges første riksantikvar og riksbibliotekar. Han var den første som nedtegnet runealfabetet, og han avtegnet over 200 runesteiner. I likhet med flere samtidige vitenskapsmenn (for eksempel Georg Stiernhielm og Olof Rudbeck) var Bureus interessert i okkul tisme, drømmer og profetier. Han introduserte konseptet «adalrunor», som hadde samme funksjon for de runekyndige som det kabbala har for jødiske mystikere (Karlsson 2010, Norris 2015). På begynnelsen av 1600-tallet ble den danske legen og naturforskeren Ole Worm satt til å dokumentere monumenter og innskrifter fra Danmark-Norge, med inspirasjon fra den svenske praksisen. Han arbeidet ved universitetet i København, Danmark-Norges hovedstad og et samlingssted for kultu rell og intellektuell utvikling. Han ble støttet både av kongen og mange av landets fremstående menn for sitt arbeid med oldsaker og runer. Norske embetsmenn oppfordret biskoper i Danmark og Norge til å sende både gjenstander og dokumentasjon om gjenstander til Køben havn, slik at Worm fikk tilgang til dem i sitt arbeid (Wimmer 1905, 191). Slik kunne lærde menn utenfor landets grenser forstå at Danmark- Norge, som for øvrig også omfattet Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene og Shetland, hadde en lang og innholdsrik historie (Moltke 1958, Skovgaard-Petersen 2010). Bureus samlet sin runekunnskap i Runokänslanas lärospän og katalogiseringsprosjektene Runahäfd og Monumentum veterum Gothorum. I motsetning til Ole Worms Danico rum Monumentorum ble ikke Bureus’ verk utgitt. Standardverk for de 1 67

norske, svenske og danske runeinnskriftene ble produsert fra slutten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet og inneholder behørig dokumenta sjon av alle gjenstander som var funnet frem til da (Norges Indskrifter med de ældre Runer, Norges innskrifter med de yngre runer, Sveriges Runinskrifter, Danmarks Runeindskrifter). Dokumentasjon og tolkning av runeinnskrifter har siden Worm og Bureus vært preget av interesser i tiden. Interessen for runenes potensial som symbolbærere med esoterisk og ideologisk budskap kom til å prege runefagets holdninger under de nasjonalsosialistiske strøm ningene og i tiden etter. De nasjonalsosialistiske bevegelsenes symbol utvikling på begynnelsen av 1900-tallet bidro til en fagintern reaksjon, der særlig den danske runologen Anders Bæksted (1906–1968) tok et oppgjør med teorier og hypoteser om runenes magiske karakter i boken Målruner og Troldruner. Runemagiske studier (1952). Han hadde sett seg lei på kollegaers lefling med magiske fortolkninger av runer og rune innskrifter. Ikke minst tok han avstand fra nasjonalsosialismens sym boltunge runebruk. Bæksteds avstandstaken har bidratt til at den språkhistoriske forståelsen av runer har siden dominert blant runologer (Kjesrud 2017). Diskusjon: Fra symbolbruk til aktivisme Når nasjonalsosialistiske grupperinger i dag bruker norrøne symboler, synes bruken å være basert på andre prinsipper enn den nasjonalsosia listiske propagandaen. Retorikken er annerledes, og målgruppen er langt mindre. Mens Hitler og Lunde bestemt uttrykte at propagandaen skulle skape sympati og treffe det brede lag i befolkningen, er det lite som tyder på at disse prinsippene ligger til grunn for DNMs propagan dastrategi. DNM klistrer opp merker, bruker sperrebånd og deler ut løpesedler til tilfeldige mottakere. Strategien er langt mer aggressiv enn i 30- og 40-årene, da utdelingen av brosjyrer inngikk i en spesiell plan. DNMs propaganda appellerer til andre sider ved følelsesregiste ret enn den nasjonalsosialistiske propagandaen gjorde i 30- og 40-årene. I tillegg til t-runen, med referanse til det nasjonalsosialistiske sym bolinnholdet «krig» og den urnordiske betydningen Tīwa r norr. Týr, er bevegelsens propaganda preget av knyttede never, kampklare menn, 168

våpen og ord som «knus», «stopp» og «bekjemp». Propagandaen retter seg først og fremst mot følelsene sinne og aggresjon. Det innebærer at den ikke vil nå ut til en like bred gruppe som i 30- og 40-årene, men den treffer en mer spesifikk gruppe som søker samhold i nettopp kamp, brutalitet og råskap. Med denne propagandastrategien vil sympatien for den nye nasjonalsosialismen neppe nå like bredt som på begynnel sen av 1900-tallet. Likevel er skadepotensialet stort, for propagandaen retter seg eksplisitt mot mennesker som er beredte til å utøve vold. Betydningen av individenes bidrag er viktig for DNM: Man skal være villige til å ofre seg for ideen. Slik står det i forordet til DNMs Aktivisthåndbok: Du har forstått at Motstandsbevegelsen og nasjonalsosialismen er det eneste som vil bekjempe våre fiender og lede vårt folk til seier. Du har valgt å uselvisk ofre alt, for å vinne alt, og det er for deg denne håndboken er skrevet. Håndbok for aktivister i Motstandsbevegelsen er en manual for den som har viet sitt liv til den nasjonalsosialistiske frihetskampen (https://www.motstandsbevegelsen.org/gjor-rett-frykt-intet/).

DNM bygger opp organisasjonen og mobiliserer til gateaktivisme. De organiserer ikke voldelige aksjoner, men demonstrerer og utøver gate aktivisme, der uniformer og skjold er en del av uttrykket. Selv om DNM ikke har så stor oppslutning, er de synlige i samfunnet. Ekstremismemiljøer blir ofte forbundet med voldsutøvelse. I en svensk rapport fra 2009 (Korsell et al. 2009) kom det frem at 1409 per soner i ekstremistmiljøer (også antifascistiske) var pågrepet for 9329 forbrytelser, hvorav 2432 av dem var politisk motiverte. Halvparten (1225) av handlingene kan knyttes til hvit-makt-miljøer, og i tillegg er hvit-makt-miljøene overrepresentert i forbrytelser som ikke er politisk motiverte, med hele 5332 forbrytelser (ibid., 13, 54–85). Den ti år gamle svenske rapporten konkluderte med at hvit-makt-miljøene stort sett var defensive, og at de sjelden planla angrep. Mye har endret seg siden den tid, det viste ikke minst terroraksjonen som rystet Norge bare to år etter, der 77 mennesker ble brutalt drept og 260 skadd på Utøya og i Regjeringskvartalet i Oslo. Det kan likevel være vanskelig å måle trusselsituasjonen i dag. Jacob Aasland Ravndal påpekte i en artikkel i 1 69

2016 at det er behov for å utvikle gode datasett som kan måle omfanget av høyreekstrem vold. I 2019 oppsummerte han i en bloggpost på C-REX sine nettsider (med tall fra den nevnte artikkelen og Freilich et al. 2014) at dødelig vold som følge av høyreekstreme handlinger har avtatt de siste ti årene. Han fremhever at høyreorientert ideologi søker nye meningsfeller i identitære forum, der motstand mot multikultura lisme og masseinnvandring samt støtte til det vest-europeiske folkets etnokulturelle identitet uttrykkes gjennom en mer boklig tilnærming og en korreksjon av verdensforståelsen. Et forskningsoppdrag initiert av Justis- og beredskapsdeparte mentet og gjennomført av Tore Bjørgo, Ingvild Magnæs Gjelsvik, Bir gitte P. Haanshuus, Cora Alexa Døving og Terje Emberland ble publi sert i 2018 under tittelen Høyreekstremisme i Norge. Utviklingstrekk, konspirasjonsteorier og forebyggingsstrategier (Bjørgo 2018). Tore Bjørgo og Ingvild Magnæs Gjelsvik har i kapittelet om utvikling og utbredelse av høyreekstremisme i Norge viet DNM, som blir regnet som den best organiserte høyreekstreme gruppen i dag, stor opp merksomhet. Forskerne ser ikke bort fra at aktivistene kommer til å utøve vold i fremtiden (Bjørgo og Gjelsvik 2018, 90). Skadepotensialet per i dag er avhengig av individenes kampvilje, som igjen motiveres gjennom nettaktivisme, kamptrening og dyrking av brorskap. Det er imidlertid vanskelig å måle bevegelsens omfang og skadepotensiale når det er individer som utøver enkelthandlinger, ikke nødvendigvis en samlet gruppe. Det foregår imidlertid en form for sentralisering i DNM i dag. Mange av bevegelsens aktive medlemmer, inkludert lede ren for den norske grenen, har bosatt seg i området rundt Dalarna i Sverige. Denne sentraliseringen gjorde det mulig for DNM å stille til riksdagsvalg i Sverige i 2018. Rapporten påpeker at det er grunn til bekymring med tanke på DNM-miljøet: «Det skyldes dels at de er langt sterkere organisert, mer disiplinerte og mer ideologiske enn det vi har sett fra tidligere nynazist miljøer, og at dagens deltakere i hovedsak er voksne, og ikke rotløse og forvillede ungdommer» (ibid., 91). En annen konsekvens som stadig blir mer aktuell, er hvordan nettaktivismen kan plukkes opp av ulike mottakere og bevisst eller 170

ubevisst være med på å farge populistiske strømninger som har større politiske påvirkningsmuligheter (Tromp 2018, 187–188). Identitære forklaringsmodeller bygger ofte heller på historiske forskningsautori teter, symboler og monumenter enn på den nyeste forskningen (Trædal 2004, Kjesrud 2017). Når nye høyreekstreme retninger igjen ikler seg med runer som symboler, vekker det ikke bare skygger fra den nasjonalsosialistiske fortiden, det utfordrer også runologen Bæksted og hans etterfølgeres kontante avvisning av runer som noe annet enn kilde til språk og skriftsystem. Når t-runen, Tyr-runen, opptrer på plakater, sperrebånd og løpesedler, hjelper det ikke å forklare mannen i gata at t-runen er grafemet, den grafiske formen, til fonemet, altså lyden, t. Den symbol tunge ladningen til runetegnet er umiskjennelig. På den måten kan hatefulle budskap være med på å gi slagside til den faglige interessen for historie, språk og kulturarv. Slik sett er arven fra Ahnenerbe kan skje mer fremtredende enn man skulle tro. Selv om DNM ikke har egne forskningsinstitusjoner som driver med symbolutvinning, er symbolene grundig begrunnet, og foreningen legger stor vekt på å for midle alternative perspektiver på nyhetsbildet. Emblemene deres blir symboler for et identitetsfellesskap som ytrer hatefulle budskap. Konklusjon I dette kapittelet har nasjonalsosialismens intensjon og praksis på begynnelsen av 1900-tallet blitt sammenlignet med den høyreekstreme propagandaen som blir distribuert av Den Nordiske Motstandsbeve gelsen i dag. Mange av symbolene som ble brukt i 30- og 40-årene brukes også i dag, men det finnes betydelige forskjeller i både innhold og utforming. En vesensforskjell er at den nasjonalsosialistiske propa gandaen i 30- og 40-årene var rettet mot de brede lag i befolkningen, mens dagens høyreekstreme propaganda har en langt smalere mål gruppe. Adolf Hitler og Gulbrand Lunde la til rette for å treffe alle. De hadde et klart og tydelig budskap som spilte på følelser – følelser for naturen, bondestanden, opphavsideer, håndverkeridealer på den ene siden og følelser mot den felles fienden bolsjevismen på den andre siden. Løpesedler skulle bare deles ut til de man trodde ville studere 171

dem. Valget av symboler til bruk for de nasjonalsosialistiske bevegel sene i 30- og 40-årene var basert på ideer om en uridentitet, koblet sammen med raseideologi og okkultisme. En egen forskningsinstitu sjon stod for symbolutviklingen, og målet var at emblemene som ble bevegelsens varemerker, skulle være tiltalende for folk samtidig som de hadde et dypere symbolsk innhold. Runenes navn var opphavet til en del av symbolverdien som ble tillagt runetegnene. Alle symboler, runer inkludert, ble tillagt verdier som var viktige for den nasjonalsosialis tiske bevegelsens oppslutning blant folk. DNM sprer propaganda på en langt mer aggressiv måte. Likevel treffer ikke budskapet deres nødvendigvis det brede lag. DNM har sjelden budskap som vekker følelser for natur, håndverk og bondeidea ler, men retorikken deres er basert på et fiendebilde av minoritetsgrup per som innvandrere, jøder og homofile. Det er disse gruppene DNM tar til orde mot, med knyttede never og runetegnet t for Týr. Medlem menes motivasjon er å bygge opp en organisasjon med tungt ideologisk innhold: De arbeider for raserenhet og hvit identitet. Budskapet deres appellerer først og fremst til de lag i befolkningen som stimuleres av kamp- og voldsretorikk: de som har kamp- og offervilje. Runetegnene blir dermed bærere for et voldsbejaende og hatefullt budskap.

Kilder og litteratur Primærmateriale

UTRYKTE KILDER Stadtbibliothek Göttingen Cod. Ms. W. Krause A 131: Brevveksling mellom Erich John (Adolf-HitlerSchule) og Professor Krause (Göttingen), datert 19.5.38, 23.5.38 og 11.7.38.

TRYKTE KILDER Marie og Gulbrand Lunde. Et liv i kamp for Norge. Utgitt av Rikspropagandaledelsen. Blix Forlag. 1942. Aune, Hermann. 1943. «Våre gamle bumerke.» Skuggsjå 2(6):237-240. BARFOED, LIV. 1943. «Norsk ornamentikk – Norsk treskurd.» Skuggsjå, 54-58. Hitler, Adolf. [1924–1926] 1941. Min Kamp. Fullstendig utgave i to bind. Oslo: J.W. Stenersens forlag. Holmboe, Egil. 1944. Nordmanna folket. Oslo: Nordmanns-forbundet. Jacobsen, Hans S. 1937. «Vidkun Quisling og N.S.» Ragnarok 3(3):57-65. List, Guido von. 1909. Die Namen der Völkerstämme Germaniens und deren Deutung. Wien: Verlag der Guido von List. List, Guido von. 1909–1912. Die Kabbala und die Esoterik des Armanismus. Wien: Verlag der Guido von List. Lunde, Gulbrand. 1940. Håndbok for propaganda. Oslo. Lunde, Gulbrand. 1942. Propaganda Håndboken. Oslo. Lunde, Gulbrand. 1941–1943. Kampen for Norge. Foredrag og artikler. Bind I–III. 1933–1942. Oslo: I kommisjon: Centralforlaget. Sæther, Orvar. 1941. Hirdboken. Oslo: Stenersen. Wirth, Hermann. 1928. Der Aufgang der Menschheit. Untersuchungen zur Geschichte der Religion, Symbolik und Schrift der atlantisch-nordischen Rasse. Jena: Eugen Diederichs Verlag in Jena.

1 73

Litteratur Primærmateriale

DIGITALE KILDER frihetskamp.net (Lest 12.07.19) motstandsbevegelsen.org (Lest 12.07.19) https://www.motstandsbevegelsen.org/gjor-rett-frykt-intet/ (Lest 12.07.19)

Sekundærlitteratur

Andersson, Björn. 1995. Runor, magi, ideologi. En idéhistorisk studie. Uppsala: Swedish Science Press. Bjørgo, Tore (red.) 2018. Høyreekstremisme i Norge. Utviklingstrekk, konspirasjons teorier og forebyggingsstrategier. Oslo: Politihøgskolen. Bjørgo, Tore og Ingvild Magnæs Gjelsvik. 2018. «Utvikling og utbredelse av høyreekstremisme i Norge.» I Høyreekstremisme i Norge. Utviklingstrekk, konspira sjonsteorier og forebyggingsstrategier, 27–143. Oslo: Politihøgskolen. Bæksted, Anders. 1952. Målruner og Troldruner. Runemagiske studier. København: Nordisk Forlag. Dahl, Hans Fredrik. 2005. «Nasjonalsosialismens plakatkunst.» I Parti og plakat. NS 1933–1945, redigert av Tom B. Jensen og Hans Fredrik Dahl, 7–22. Oslo: Historisk forlag. Dahl, Hans Fredrik, Bernt Hagtvet og Guri Hjeltnes. 2009. Den norske nasjonalsosialismen. Oslo: Pax Forlag. Eatwell, Roger og Cas Mudde. 2004. Western democracies and the new extreme right challenge. London: Routledge. Elias, Norbert. [1989] 1994. «Om Nasjonalisme.» I Elias og Habermas. Nasjona lisme og Nasjonal Identitet, oversatt av Eivind Tjønneland. Oslo: Cappelen Akade misk Forlag. Emberland, Terje. 2003. Religion og rase: Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933–1945. Oslo: Humanist forlag. Emberland, Terje. 2009. «Viking og odelsbonde.» I Jakten på Germania, redigert av Terje Emberland og Jorunn Sem Fure, 126–151. Oslo: Humanist forlag. Emberland, Terje og Matthew Kott. 2013. Himmlers Norge. Oslo: Aschehoug Forlag. Freilich, Joshua D., Steven M. Chermak, Roberta Belli, Jeff Gruenewald og William S. Parkin. 2014. «Introducing the United States Extremist Crime Database (ECDB).» Terrorism and Political Violence, 26:372–384.

174

Sekundærlitteratur Litteratur

Hunger, Ulrich. 1984. Die Runenkunde im Dritten Reich. Frankfurt am Main: Peter Lang. Danmarks Runeindskrifter. 1941–1942, redigert av Lis Jacobsen og Erik Moltke. København: Ejnar Munksgaard. Karlsson, Thomas. 2010. «Götisk kabbala och runisk alkemi. Johannes Bureus och den götiska esoterismen.» Phd-uppsats, Stockholms Universitet. Kjesrud, Karoline. 2017. «Runer som identitære symboler og fagmiljøenes ansvar.» Norsklæraren, 4:42–52. Korsell, Lars, Johan Olsson, Anette Nyqvist, Daniel Vesterhav, Johanna Skinnari, Hanna Nilsson Sahlin, Ahn-Za Hagström, Anna-Lena Lodenius, Eva Sundström, Patrik Baard og Jan Carle. 2009. Våldsam politisk extremism. Antidemokratiska grupperingar på yttersta höger- och vänsterkanten. Rapport 2009:15. Stockholm: Brottsforebyggande rådet, Information och förlag. Mammone, Andrea, Emmanuel Godin og Brian Jenkins. 2013. Varieties of right-wing extremism in Europe. London: Routledge. Merkl, Peter H. og Leonard Weinberg. 2003. Right wing extremism in the 21 century. London: Frank Cass. Moltke, Erik. 1958. Jon Skonvig og de andre runetegnere. Bind II. København: Ejnar Munksgaard. Norges Indskrifter med de ældre Runer, I–III. 1891–1924. Redigert av Sophus Bugge. Christiania: Kildeskriftsfondet. Norges innskrifter med de yngre runer, 1–6. 1941–1990. Redigert av Magnus Olsen mfl. Oslo: Norsk historisk kjeldeskrift-institutt. Norris, Matthew. 2015. «A Pilgrimage to the Past. Johannes Bureus and the Rise of Swedish Antiquarian Scholarship 1600–1650.» PhD-avhandling, Lunds Universitet. Norvin, Kjell. 2005. «Plakaten som propaganda.» I Parti og plakat. NS 1933–1945, redigert av Tom B. Jensen og Hans Fredrik Dahl, 23–42. Oslo: Historisk forlag. Pringle, Heather. 2006. The Master-Plan: Himmler’s Scholars and the Holocaust. New York: Hyperion. Pringle, Heather. 2009. «Fra forfedrenes rom til ‘Ahnenerbe’. Himmlers forskningsinstitutt.» I Jakten på Germania, redigert av Terje Emberland og Jor unn Sem Fure, 111–125. Oslo: Humanist forlag. Ravndal, Jacob Aasland. 2016. «Right-Wing Terrorism and Violence in Western Europe: Introducing the RTV Dataset.» Perspectives on Terrorism, 10:3. Ravndal, Jacob Aasland. 2019. «Is right-wing terrorism and violence on the rise?» Right now! Universitetet i Oslo. https://www.sv.uio.no/c-rex/english/ news-and-events/right-now/is-right-wing-terrorism-and-violence-on-the-rise. html (Lest 12.07.19)

175

Litteratur Sekundærlitteratur

Ravndal, Jacob Aasland og Tore Bjørgo. 2018. «Investigating Terrorism from the Extreme Right: A Review of Past and Present Research.» Perspectives on Terrorism 12(6):5-22. Skovgaard-Petersen, Karen. 2010. «Saxo, Snorre og den nationale historie forskning i 1600-tallet.» I Saxo og Snorre, redigert av Jon Gunnar Jørgensen, Karsten Friis-Jensen og Else Mundal. København: Museum Tusculanums forlag. Spurkland, Terje. 2001. I begynnelsen var FudÈ×K. Norske runer og runeinnskrifter. Landslaget for norskundervisning. Oslo: Cappelen. Strømmen, Øyvind. 2014. Den sorte tråden: europeisk høyreradikalisme fra 1920 til i dag. Oslo: Cappelen Damm. Sveriges Runinskrifter. 1900–1981, redigert av Erik Brate, Elias Wessén, Sven B.F. Jansson, Elisabeth Svärdström mfl. Stockholm: Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien. Tromp, Carline. 2018. «Trollene som ikke sprakk. Et forsøk på kart og kompass til alt-right.» Nytt Norsk Tidsskrift, 35(2):178-189. Trædal, Vidar. 2004. «Arkeologi i yttersta cirkeln?» I Mellan Thomsen och Däniken. Oenig diskussion kring alternativ arkeologi, redigert av Pia Andersson og Stig Welinder, 51–64. Lindome: Bricoleur Press. Vennberg, E. 1926. «Johan Bure.» I Svenskt biografiskt lexicon band 6, 688. Riksarkivet. Wimmer, Ludvig. 1905. «Ole Worm.» I Dansk biografisk leksikon bind XIX, 191–195, København: Gyldendalske Boghandels Forlag.

1 76

DEL 2: NORSKE SPRÅKPIONERER

177

8. Just Knud Qvigstads pitesamiske ordliste

Olve Utne

I dette kapittelet blir det presentert eit hittil lite kjent manuskript av J.K. Qvigstad: hans arjeplogsamiske, eller pitesamiske, ordliste. Etter ein kort introduksjon til pitesamisk språk ser vi på kva for språksamfunn som faktisk er dokumenterte i manuskriptet. Dette gjer vi ved kjeldedykk på kvar av dei oppgjevne heimelsfolka: Kvar budde dei, kvar kom dei frå, kva dreiv dei med, og kva rolle hadde dei i sine lokalsamfunn. Deretter ser vi på sjølve ordlista, med vekt på omfang (kor mange oppslagsord), utval (kva for emne er fyldig behandla; vi ser der særleg på trearbeids- og skiterminologi) og Qvigstads språklege analyse (med ei kortfatta saman likning med den samtidige språkforskaren Eliel Lagercrantz). Til slutt ser vi på rolla manuskriptet akkurat no spelar i den pitesamiske språkre vitaliseringa gjennom arbeidet med ordboksappen BidumBágo. Bakgrunn: pitesamisk språk Pitesamisk har tradisjonelt vore snakka i nordlege delar av Arjeplog og Arvidsjaur kommunar i Sverige og i Saltdal, Beiarn, Misvær, Meløy og Rødøy kommunar, og dessutan delar av Fauske, Bodø og Rana kommu nar, i Noreg. Sidan dei siste tiåra på 1900-talet har språket vore utdøydd som morsmål på norsk side, men det finst framleis nokre titals menneske i Sverige som beherskar språket og bruker det i større eller mindre grad. Det pitesamiske språkområdet grensar mot lulesamisk i nord og umesamisk i sør. Typologisk sett høyrer pitesamisk til den samiske greina 1 78

i den uralske språkfamilien. Den presise underdelinga finst det ulike syn på,1 men det tradisjonelle hovudsynet er at pitesamisk er det sørlegaste av dei sentralsamiske språka. Definerande språklege trekk inkluderer det nordlege trekket stadieveksling2 og det sørlege trekket omlyd.3 Kombina sjonen av desse to trekka er felles med det sørlege nabospråket umesamisk, som pitesamisk har mykje til felles med. Andre trekk som i større eller mindre grad er felles for desse to språka, inkluderer ein sterk tendens til lang monoftong der nabospråka har stigande diftong, og stadieveksling som er mindre omfattande og enklare oppbygd enn i dei nordlegare språka. Der lule- og nordsamisk har veksling mellom v og t (f.eks. blir kt til vt i luokta (‘vik’) når det blir bøygd i fleirtal luovta (‘viker’)), har pitesa misk ikkje konsonantveksling i kvalitet (konsonanttype), berre i kvantitet (konsonantlengd) (f.eks. blir kkt til kt, som i luakkta (‘vik’) og luokta (‘viker’)). Det er derfor ikkje urimeleg å rekne både pitesamisk og umesa misk som overgangsspråk mellom sentralsamisk og sørsamisk heller enn å rekne pitesamisk som eintydig sentralsamisk. Første gongen vi møter ei språkform som blir rekna som pite samisk, er 1738, då Pehr Fjellström (1697–1764) gav ut ei omsetting av Svebelius’ katekisme til ei språkform som den norske språkforskaren Knut Bergsland karakteriserte som tilnærma pitesamisk. I 1780 kom så Lexicon Lapponicum av Erik Lindahl, Johan Öhrling og Johan Ihre ut med ei kompromissform mellom umesamisk og pitesamisk, men utan stadieveksling og omlyd. Neste gong vi møter ei større, systematisk kjelde til pitesamisk, er i 1890-åra, då Halász Ignácz (1855–1901) gav ut ei pitesamisk tekstsamling (1893) og ei ordliste med grammatisk oversyn

1 For eit meir generelt oversyn over ulike syn på inndelinga av samiske språk, sjå Håkan Rydvings bok Words and Varities: lexical variation in Saami frå 2013. 2 Stadieveksling: systematisk variasjon i kvantitet (lengd) eller kvalitet (type) av konsonantar mot slutten av 1. staving i somme grammatiske former. Eitt eksempel er det pitesamiske ordet for ‘kofte’, som er gáppte i nominativ eintal og gápte i genitiv eintal. Stadievekslinga har òg konsekvensar for vokalar i første stavinga i visse fall. Meir om stadieveksling nedanfor. 3 Omlyd: endring av vokal/diftong i rotstavinga pga. påverknad frå nabostavingar. For eksempel blir det pitesamiske ordet for ‘fot/bein’ juællge (forma i nominativ eintal) til juolge i genitiv eintal og til julgij i genitiv fleirtal.

1 79

(1896). Just Knud Qvigstad gav ut boka Nordische Lehnwörter im Lap pischen i 1893 med ein del referansar til pitesamisk, og i 1938 gav han ut De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylker, der mange namn frå pitesamisk område er inkludert. Den finske språkforskaren Eliel Lager crantz (1894–1973) gav ut ein pitesamisk grammatikk (1926) og sju sider med pitesamiske tekster i Synopsis des Lappischen (1943). Då dei ikkje-samiske språkforskarane Halász Ignácz og Just Knud Qvigstad begynte å arbeide med blant anna pitesamisk allereie kring 1880-åra, fanst det ikkje noko pitesamisk skriftspråk, eller noka skildring av det pitesamiske lydsystemet for den saks skuld. Den første skildringa av det pitesamiske språksystemet utført av ein person med samisk morsmålskompetanse kom først med Israel Ruongs doktor avhandling over eit halvt hundreår seinare. Hans doktoravhandling (1943) er gjennomført i den første systematiske pitesamiske ortografien som står i eit mesta gjennomført 1 : 1-tilhøve til pitesamisk fonologi. Qvigstads «Lappisk ordliste, Arjeplog dialekt» Qvigstad var eit arbeidsjarn i felten, og han etterlét seg ei ordboks manuskriptsamling som i dag finst ved Nasjonalbiblioteket med kata lognr. Ms.8° 1465.

Katalognummer:

Manuskript:

Ms.8° 1465:a

Lappisk ordliste, Arjeplog dialekt (Beiarn, Saltdalen, Rana).

Ms.8° 1465:b

Enare-lappisk ordliste.

Ms.8° 1465:c

Kautokeino. Karasjok. Kistrand. Polmak. Lebesby. Tana. Karesuando.

Ms.8° 1465:d

Kvænangen. Ordliste. I–III.

Ms.8° 1465:e

Lappisk ordliste. Lenvik. Ibestad. Ofoten.

Ms.8° 1465:f

Lyngen. Ordliste.

Ms.8° 1465:g

Skoltelappisk ordliste.

Ms.8° 1465:h

Tysfjordlappisk ordliste I og Lappisk ordliste. Kalfjord. Vesterålen. Tysfjordlappisk ordliste II.

Ms.8° 1465:i

Varanger. Lappisk ordliste I–III.

Ms.8° 1465:k

Vestfinmarken.

180

Det er mange interessante aspekt ved Qvigstads pitesamiske ordliste: Kven var kjeldene? Kva for geografisk bakgrunn hadde dei? Kor stor er ordlista samanlikna med andre pitesamiske kjelder? Kor unikt er ord tilfanget? Kor presis er notasjonen, og kva kan vi lese ut av han? Korleis kan lista vere til nytte for det pitesamiske språkrevitaliseringsarbeidet? Det vil føre for langt å gå inn på alle dei relevante spørsmåla i dette kapittelet, men vi kan håpe på at nokon tek på seg ein grundigare ana lyse av materialet etter kvart – for eksempel i ei mastergradsoppgåve. Forkortingar og tilvisingar Det arjeplogsamiske (pitesamiske) manuskriptet Ms.8° 1465:a, som er det vi tek for oss her, er upaginert. Som sidetilvising blir av praktiske omsyn «o.» (oppslag) brukt, med tilvising til det digitaliserte dokumen tet som er tilgjengeleg gjennom søk på katalognummeret i Hanske.4 Pitesamiske ord blir i utgangspunktet attgjevne i den pitesamiske 2019-ortografien.5 Ved bokstavrett sitat frå manuskriptet står ordet etter sidetilvising slik: o. 47: dab’čat (‘bryne’). Manuskriptet er ikkje datert. Men ut frå den noterte tidfestinga av siste intervju til 1928 har vi valt å late dette stå som den mest mogleg nøyaktige dateringa, og vi refererer derfor her til manuskriptet som Qvigstad 1928. Forkortingane som blir brukte i dette kapittelet, følgjer stort sett konvensjonell praksis i filologien. Verdt å merke seg er at sI–sII–sIII blir brukt for stadievekslingstrinna:6 v1 blir brukt for vokalen/difton

www.nb.no/hanske

5 2019-ortografien for pitesamisk blei underskriven den 20. august 2019 i Arjeplog og er den aller første offisielle ortografien for pitesamisk. I det følgjande blir sitat frå Qvigstads ordboksmanus attgjevne i kursiv, og her står ‘g.’ for ‘genitiv’. Ord som blir attgjevne etter 2019-ortografien, blir markerte med feite typar, og her står ‘G’ for ‘genitiv’. Teiknet ~ blir brukt mellom variantar. 6 Stadievekslingstrinn: Stadievekslinga kan sorterast i tre trinn; ved I (trinn 1) har vi kort, enkel konsonant etter vokalen i rotstavinga (f.eks. biena (‘hund’) eller gusa (‘kyr’)); i II har vi dobbel konsonant eller konsonantgruppe utan dobling etter vokalen (f.eks. gussa (‘ku’), gápte (‘kofter’)); og i III har vi overlang konsonant eller konsonantgruppe med dobling av første konsonant etter rotvokalen (f.eks. fál’lá (‘kvalar’), gáppte (‘kofte’)). Vokalkvantiteten (lengda på vokalen) i rotstavinga blir i visse fall påverka av, men er ikkje i seg sjølv avgjerande for, stadievekslinga.

181

gen i første stavinga (rotstavinga) av ord, og tilsvarande blir v2 og v3 brukte for vokalen/diftongen i andre og tredje stavinga. Sitat frå manuskriptet og frå kjelder via Historisk befolkningsregister blir att gjevne i kursiv. Kjelder og heimelsfolk Qvigstad skriv dette først (o. 2) i manuskriptet:

Opslagsord efter Lindahl-Öhrling. M = Mavas (Amund Nilsen Pavval, Holtan i Fauske) (1926) Sn = Semisjavre (nord) (Lars Sjulsen). (1926). S = Anna Pedersdatter (1890 Mo), 65 år gammel. N=N ils Mortensen Evensgaard (1890 Saltdalen). 50 år gl. Og hans sön Petter Nilsen Nupen (1928) Intet merke = Njarga (Jonas Larsen Lævron Trolid (1923 og 1927) og hans söster Elsa (1927) (undertiden Nj.) Jonas Larsen f. i Sverige 1865 og sösteren Elsa f. i Salatvuobme 1870 Det følgjande er eit forsøk på å plassere alle heimelsfolka geografisk og genealogisk og å kople dei opp mot Historisk befolkningsregister (histreg.no). Formålet med den biografiske gjennomgangen er dels å gje ordsamlinga ein menneskeleg dimensjon, dels å gjere greie for bak grunnen og livet til heimelsfolka og kva dette kan fortelje oss om kva delar av det pitesamiske denne ordsamlinga representerer. Amund Nilsen Pavall Amund Per Nilsen Pavall blei fødd 18.11.1880 i Mávasvuobme i Arje plog av foreldra Nils Anders Ammason Pavall (f. 1834 i Kvikkjokk i Jokkmokk) og Inga Nilsdotter Skåbble (f. 1851 i Skåbble i Arjeplog). I folketeljinga 1891 var han registrert som logerende hos familien på Faus keeidet, dit dei kom året før. I folketeljinga 1900 er han oppført som busett hos familien på Holtan i Fauske. Faren Nils er registrert som Gaardbruger S og Ren lap, og Amund står oppført med Gaardsarbeide og Jagt. Amund er ikkje til stades under folketeljinga, og anteken opp 182

haldsstad var Sørfold.7 Garden familien hadde kjøpt, var Holtan. Han har fungert som base for reindrifta på Bodøhalvøya sidan den tid – frå 1960 som einaste driftseining (Mikkelsen 2013). Amund gifta seg med Sara Margretha Andersdotter Steggo frå Arjeplog, og dei fekk tolv born saman. Qvigstad intervjua Amund i 1926. Amund Pavall døydde 20.10.1963 i ein alder av mesta 83 år. Lars Sjulsen Lars Sjulsen kom frå Semisjaur (Simisjávvre) og blei intervjua i 1926 – om opplysningane i manuskriptet stemmer. Men det har berre late seg oppspore éin Lars Sjulsen/Sjursen/Sjulsson med fødestad Semi sjaur som har vore busett/aktiv i området innanfor den tida Qvigstad dreiv feltarbeid, og han døydde lenge føre 1926, så heimelsmannen Lars Sjulsen er enten ikkje registrert i histreg.no, eller så er årstalet feil. Lars Sjulsson blei fødd i Semisjaur i Arjeplog 20.05.1855. Han flytta til Eiteråga i 1871 for å arbeide som dreng. I 1882 gifta han seg med Zak(a)rine Marie Olsdotter frå Randalen. Dei leigde jord på Granneset i Dunderlandsdalen, og Lars er nemnd som Forpagter Gaardbr. der i folketeljinga 1900. Lars døydde av lungetuberkulose 02.03.1901.8 Lars og Zakrine hadde fire søner og ei dotter: Sivert Sakarias (1886–1965), Ole Anker Martin (f. 1888, truleg død før 1900), David Kristian Juel (f. 1892) Emil Sander (f. 1895) og Inga Eline (f. 1899). Det kunne kanskje tenkjast at ein av dei attlevande sønene var den som blei intervjua, og at det faktisk hende i 1926. Men vel så truleg er det nok at intervjuet fann stad med Lars, og då gjerne i 1890, då han intervjua både Anna Persdotter, truleg i Storforshei-området, og Nils Morten son i Evenesdalen på nordsida av Saltfjellet.

7 Amund Nilsen Pavall i Historisk befolkningsregister (http://histreg.no/index.php/person/ pf01037524004670) 8 Lars Sjursen (Sjulsson) i Historisk befolkningsregister (http://histreg.no/index.php/person/ pf01037516004175), Lars Sjulson i «Sørsamiske slekter» frå Sijti jarnge (http://sijtijarnge.no/ sorsamiskeslekter/vefslapskk/sida5/h____4yx.htm)

183

Anna Pedersdotter Den Anna Pedersdatter som blei intervjua som 65-åring av Qvigstad i Mo kommune i 1890, er etter alt å dømme Anna Persdotter, f. 04.04.1827 i Rasswerta i Arjeplog. Ho gifta seg i Arjeplog i 1862 med Gabriel Gabrielsson (f. 1834 i Arjeplog, d. 1904 på Nevernes i Rana), og dei fekk to søner: Anders (f. 1865) og Per Jonas (f. 1867). I 1872 er dei registrerte som innflytta til Mo, men dei dukkar ikkje opp i folke teljinga 1875. I folketeljinga 1891 er Anna og Gabriel registrerte i Eite raa og Urtfjeld, og i folketeljinga 1900 er dei registrerte under Lapheien med anteken opphaldsstad Nævernes søndre som Off[entlig] und[erstøt tet] Pladsbruger u[den] J[ord]. På Nævernes søndre finst Anna Pedersdot ter nemnd som m[idler]t[idig], med sedvanlig bosted Nævernes nordre. Gabriel døydde 16.07.1904 på Nevernes, og Anna, nemnd som enke etter husmandslap, døydde av alderdom på Nevernes 19.11.1905.9 Nils Mortenson Evensgaard og Petter Nilsen Nupen Nils Mortenson blei fødd 02.04.1838 i Arjeplog.10 Han gifta seg i Saltdal kyrkje 13.05.186111 med Johanna Pedersdotter., f. 21.09.1834 på Nordnesfjellet i Saltdal.12 Dei busette seg på rydningsbruket puinn Nupen under Evenesgård i Evenesdalen i Saltdal. Vi ser av folketeljinga 1865 at dei hadde to kyr, fem sauer og åtte geiter – og 30 reinar; av åkerbruk sette dei ½ tynne potet.13 Ti år etter sette dei tre tynner potet og ⅛ tynne bygg. Reinflokken hadde minska til ti dyr. Dei hadde sju sauer og fire geiter, dei hadde ei ku og to kalvar/ungdyr, og dei hadde skaffa seg ein hest.14 Attåt gardsarbeidet og reindrifta dreiv Nils med

9 Ane (Anna) Pedersdatter (Persdotter) i Historisk befolkningsregister (http://histreg.no/ index.php/person/pf01037516004451), Anna Persdotter i «Sørsamiske slekter» frå Sijti jarnge (http://sijtijarnge.no/sorsamiskeslekter/vefslapskk/sida4/h____7ao.htm) 10 Folketeljing 1910 for Saltdal. 11

Klokkarbok for Saltdal prestegjeld (https://www.digitalarkivet.no/kb20071029630499)

12 Ministerialbok for Saltdal prestegjeld (https://www.digitalarkivet.no/kb20071119650417) 13 Folketeljing 1865 for 1840P Saltdal prestegjeld, 1865, 79 (https://www.digitalarkivet.no/ ft20090806310371) 14 Folketeljing 1875 for 1840P Saltdal prestegjeld, 1875, 2053–2055 (https://www.digitalarkivet.no/ft20110308260140)

184

trearbeid og selde skufler og ski, medan Johanna dreiv med helbreding. Nils blei intervjua av Qvigstad i 1890. Nils Mortensen døydde i 1919.15 Sonen Peder (Per) Nilsen Nupen (f. 1866 i Saltdalen) budde hos foreldra i 1875 og 1891; i 1900 står han framleis med Nupen som bustad, men arbeider i Sulitjelma og driv med jakt. I 1910 bur han i Nupen og driv med jakt og som skiarbeider i hop med faren. Etter at faren døydde, tok Peder over gardsdrifta og dreiv vidare med små bruk og reindrift. Han blei intervjua av Qvigstad i 1928. Peder Nilsen Laupen drukna i 1939.16 Jonas Larsen Trolid og Elsa Storhaug Jonas Larsen Leuron/Trolid (f. 1865 i Arjeplog) og søstera Elsa Stina Larsdotter Storhaug (f. 1869 i Saltdal) blei saman med søskena Greta Kristina og Stina Margreta nemnde som forsørgde av mora, enka Kristine Larsdotter (Snok, f. 1838) frå Arjeplog, i folketeljinga 1875. Faren, Lars Jonasson (f. 1819), hadde døydd i 1875.17 Dei blei registrerte på Storhaug (Storhågen) i Beiarn, og som næringsveg for mora står det Flyttelap bor i Telt Nærer sig ved Rensdyravlen. I 1891 står dei fire borna som drivarar og mora som logerende. I 1900 bur Kristine hos sonen Lars Larsen, som no bruker familienamnet Leuron, med kone og barn, på Gleinbakk, og Kristine arbeider som Komag[-] og skallesyerske.18 Jonas Larsen Leuron/Trolid gifta seg med Eline Olsdt., og i folketeljinga 1900 står dei oppførte på Troaalien øvre, han som Gaard bruger, skogarb. og ho som Gaardmandskone. Dei har borna Anna (f. 1895), Kristine (f. 1898) og Lars (f. 1900). I 1910, framleis i Troålia, har sonen Ole (f. 1902) komme til. I folketeljinga 1910 har mora Kris tine, no 72 år gammal og oppført som Gaardmskone Fattigunderstøttet,

15 Nils Mortensen Evensgaard i Historisk befolkningsregister (http://histreg.no/index.php/ person/pf01036918003067) 16 Saltdal: gård og slekt 3:144. Peder (Per) Nilsen Nupen i Historisk befolkningsregister (http://histreg.no/index.php/person/daid/pf01036918003068) 17 Munnleg opplysning frå Gunnar Storhaug. 18 Kristine Larsdatter Snok Trolid i Historisk befolkningsregister (http://histreg.no/index.php/ person/pg00000002063863)

185

komme dit. Kristine døydde i Troålia 16.08.1912. Våren 1921 blei Jonas og søstera Elsa intervjua av den finske språkforskaren Eliel Lager crantz (Lagercrantz 1926, 4). Jonas blei intervjua av Qvigstad i 1923 og 1927.19 Han døydde i 1946.

Illustrasjon 1: Elsa Storhaug og Jonas Larsen Trolid saman med den finske språkforskaren Eliel Lagercrantz våren 1921. Foto: Ukjent. Utlånt frå Gunnar Storhaug.

Elsa Stina Larsdotter Storhaug (f. 1869 i Saltdal) gifta seg med Peder Johan Israelsen (f. 1860 i Beiarn), og i folketeljinga 1900 er han oppført som Bruger af um[a]tr[ikuleret] jord[,] skogarb[eide] m J og ho som Bru gerens kone. I folketeljinga 1910 er dei oppførte som Gaardbruker og Gaardbrukerkone same staden. Dei har no fem born: Lars (f. 1891), Indianna (f. 1896), Idar (f. 1902), Margrethe (f. 1906) og Olof (f. 1910). Elsa blei intervjua av Qvigstad i 1927. Ho døydde på Storhågen mesta 92 år gammal 23.09.1961.20

19 Jonas Larsen i Historisk befolkningsregister (http://histreg.no/index.php/person/ pf01036917001917) 20 Elsa Larsdatter i Historisk befolkningsregister (http://histreg.no/index.php/person/daid/ pf01052423001539)

186

Oppsummering Denne biografiske gjennomgangen gjev oss eit verdifullt tidsbilde frå den tida ordlistetilfanget blei innsamla av Qvigstad, og gjev oss eit inn trykk av kva ord som kan ha vore viktige og i flittig bruk. Heimelsfolka var alle fødde mellom 1827 og 1880, og alle var enten sjølv fødde i Arje plog eller hadde minst éin forelder som var fødd i Arjeplog. Geografisk sett var det to heimelsfolk med tilhald i Rana, to i Saltdal, to i Beiarn og ein i Fauske etter kommuneinndelinga 1964–2019. Yrkesmessig sett er reindriftssamar, jegerar, handverkarar, skogsarbeidarar, husmenn, bønder/bondekoner og industriarbeidarar representerte. Kjønnsforde linga er ujamn, med fem menn og to kvinner. Den einaste faktoren som står fram som klårt einsidig, er den felles tilknytinga alle har til Arjeplog, med atterhald om at Amund Nilsen Pavall hadde far frå Jokkmokk. Dette sistnemnde kan vere ein grunn til at noko av ordtil fanget som er merkt med «M.» for Mávas, tenderer litt meir enn venta mot lulesamisk, slik som for eksempel ordet for skaft (knivskaft) o. 195: M. nahta, g. nada, der pitesamisk normalt sett har nađđa ~ narra ~ nadda og lulesamisk har nahta. Men i indre og midtre strøk har det nok uansett vore nok systematisk mobilitet over Kjølen til at eit merk bart dialektskilje ikkje verkar sannsynleg. Og i den grad det nokon gong har vore eit markant språkleg skilje mellom arjeplogsamisk og ein eventuell sjøsamisk dialekt i dei ytste fjordbygdene, så er alle spor etter det forsvunne i Sør-Salten i dag, og slik var det nok òg då Qvigstad dreiv innsamlingsarbeidet sitt. Likevel ligg det ei usikkerheit i akkurat det siste: Stadnamnsamlinga som Qvigstad presenterte i si bok om stadnamn i 1938, utelèt med få unntak stadnamn frå gamle Bodø/ Bodin, sjølv om det både (1) var samar som heldt til i området på Qvig stads tid, og det (2) fanst/finst etablerte, kjende stadnamn som det er naturleg å rekne med sannsynleg eller sikker samisk tilknyting for. Eksempel på det siste inkluderer bynære stadnamn som Mosti og Bestemorenga (jf. biesta ~ bæsstak, ‘kjerr’ og muorra, ‘tre’) så vel som mange namn sørvest for Børvasstindan, inkludert Beibermåsken, Snokki, Firampivatnet, Geitkoppitjønna (jf. pitesamisk gåhpe, ‘grop’) og Skuttivatnet. Vi veit ikkje i dag kva Qvigstad sin motivasjon for denne utelatinga var, men det er vanskeleg å sjå heilt bort frå tenden 187

sen i samtida hans til å avskrive det samiske i randområda. Konkret inneber det (1) randområdet mot eldre tid: Qvigstad var sjølv motstan dar av teorien om innlån frå nordgermansk til samisk i urnordisk tid; (2) randområdet sørover, som vi blant anna ser i Yngvar Nielsens fram rykkingsteori); og (3) randområdet ut mot kysten og nært byen, som vi ser av Qvigstads arbeid. Tendensen var altså å inkludere berre det som blei oppfatta som det ukontroversielt samiske kjerneområdet. Oppslagsord Manuskriptet har to band; band 1 har 190 oppslag i tekstdelen, og band 2 har 145. Mot slutten av band 2 er det tre blanke oppslag. Dei fleste oppslaga har full høgreside som er ordna etter oppslagsorda i Lexicon Lapponicum, og på venstresidene er det i mange fall lagt til ei eller fleire andre ordboksinnførslar. For å lage eit overslag over talet på opp slagsord utan å telje gjennom alle dei 335 sideoppslaga kan vi sjå på mengda oppslagsord på eit utval av sider. I den følgjande komparative tabellen mellom Halász’ ordliste (1896), som kom først, Qvigstads ord liste (ca. 1928) og Wilburs ordbok (2016) blir talet på oppslagsord under eit utval forbokstavar samanlikna:

Halász 1896 – i % av Wilbur 2016 Qvigstad 1928 – i % av Wilbur 2016 Wilbur 2016

B+P 21

E+I+Æ/Ä

O/Å

sum

149

328

101

109

723

130,7 %

64,2 %

96,2 %

63,2 %

81,3 %

78,5 %

453

103

735

50 %

88,6 %

76,2 %

73,7 %

76,9 %

79,8 %

114

511

105

134

921

21 Tala for stemte og ustemte konsonantar og for fremre vokalar er slått saman for å unngå feilkjelder ved ulik fonologisk tolking.

188

Stikkprøven viser eit snitt på 79,8 % for utvalet hos Qvigstad, med ein variasjon på +/–8,8 pp. i underkategoriane, med unntak av utliggjaren A med 50 %. Dette indikerer alt i alt eit oppslagsordtal på kring 80 % av Wilbur 2016. Ut frå at talet på oppslagsord i Wilburs ordbok er 5447, kan vi altså med denne samanlikninga laust anslå omfanget av Qvig stads ordliste til drygt 4300 oppslagsord. Men Halász har òg omtrent same snittet – der med ein variasjon på +/– 17,7 pp, med unntak av utlig gjaren A. For Halász har ei full oppteljing vist ca. 3390 oppslagsord. Ei vidare samanlikning av ordtilfanget hos Qvigstad og Halász for bokstavane A, E, F, H, J, L, N, O, P, S, Ts/C, Tj/Č og U viser ein subtotal på 2322 oppslagsord for Qvigstad, mot 2275 for Halász. Dette skulle i prinsippet tilseie berre ca. 3460 oppslagsord. Vi ser her ein stor skilnad i overslaga. Når vi ser nærmare på mengda oppslagsord per bokstav, så finn vi fort grunnen: Det er til dels svært store skilnader på andelen oppslagsord for kvar bokstav mellom ordlistene. For somme bokstavar, slik som H (124 (H.) vs. 122 (Q.)), O (109 (H.) vs. 103 (Q.)) og U (36 (H.) vs. 42 (Q.)) er talet ganske likt. Andre viser ei sterk overvekt hos Qvigstad, slik som N (155 (H.) vs. 276 (Q.)) og L (202 (H.) vs. 320 (Q.)). Men så har vi òg bokstavar der Halász har betre dekning, slik som A (149 (H.) vs. 57 (Q.)) og F (77 (H.) vs. 59 (Q.)). Alt i alt ser vi at dekningsgraden for dei ulike bokstavane er ulik nok til at ei rimeleg presis samanlikning basert på eit utval bokstavar ikkje viser seg å fungere særleg bra som indikator for det samla talet på oppslagsord. Men dette hintar òg til ein styrke i dei tre hovudordboks kjeldene: Ordtilfanget utover det grunnleggande er relativt ulikt for kvar kjelde, noko som gjev ein klår gevinst for det samla talet på doku menterte ord. Ordtilfanget Qvigstads ordliste inneheld ein del ord som ikkje er registrerte i andre kjelder til pitesamisk. Område som er særleg godt dekte samanlikna med andre kjelder til pitesamisk, inkluderer gardsdrift, trehandverk og kystkultur. I samband med Qvigstad sin hypotese om at samisk språk var sekundært i området og hadde lånt inn nordgermanske ord i rela tivt nyare tid, var han òg spesielt interessert i å dokumentere ord han 189

meinte var innlånte, noko som viser seg i at han tok med relativt mange lånord. Det følgjande er nokre eksempel på innlånte ord i ordlista: Lånord frå skandinavisk kan eksemplifiserast med ådårdit (o. 216: ǭd ǫrdet) ‘årelate’, jf. svensk åder, ‘(blod)åre’; og dálla (G dálla) (o. 48: dal’la, g. dālla) ‘dall, ambar’, eit tydeleg lånord frå nordgermansk dall. Utanom lånorda viser ein del oppslagsord samband sørover. Her kan eit eksempel vere: gånntså (o. 107: gon’co, g. gōnco) ‘ulv’; jf. sør samisk gööntse. Andre ord viser samband mot lule- og nordsamisk; tru leg er den nordlegaste informanten hovudårsaka til dette. Eit eksempel på dette er albas (o. 9: alpas, g. al’basa) ‘gaupe’ der dei andre kjeldene til pitesamisk berre har det sørlegare ordet råhtem. Og Qvigstad doku menterer somme ord som er felles både nord- og sørover: álos (o. 9: ālōs (àllosau […], ællosau)) ‘sevje’, jf. sørsamisk aaloes og lulesamisk álos, der pitesamisk elles har suobet. Og fergim (o. 68: fērgim) ‘tvore’ finst ikkje i andre kjelder til pitesamisk enn i Qvigstads ordliste, men ordet finst i sørsamisk i forma hiergeme, på lulesamisk i forma hierkkin, på nordsamisk i forma herkken og på finsk i forma härkin. Somme ord ser ut til å vere heilt unike for pitesamisk: muossa (o. 189: muossa, g. muosa) ‘skokk, flokk (fugle-)’, med samansetjingane gássamuossa (‘gåseflokk’), gerunmuossa (‘fjellrypeflokk’) og rieksakmuossa (‘lirypeflokk’); ordet ser ikkje ut til å vere belagt i nord-, lule-, ume- eller sørsamisk. Det same gjeld ådádak (G ådádaga) (o. 214: ǭdadak) ‘oterhole, oterhi’. Trearbeid og skiterminologi Ordtilfanget for trearbeid og skiterminologi er svært fyldig i manus kriptet, som vi ser av ordtilfanget for verktøy og arbeidsprosessar: I tillegg til dei vanlege reiskapsnamna for øks (ákksjo, æksjutj), kniv (nijjbe) og hammar (væhttjer (o. 314: vǣhčir)) finst det såleis ord for passar (svárrva (o. 270: svar’va, g. svārva)), teksel (væŧŧka (o. 326: væŧ’ka ell. væt’ka, g. vieŧka, vietka)) og navar (nábár (o. 195: nābar)). For høvel finn vi heile seks ord, inkludert dei tre usamansette orda hevil (o. 135: hēvel), råhker (o. 229: rǫhker) og ullák (o. 304: ullāk) så vel som dei samansette radderåhker (o. 229: rădde-rǫhkir) (‘randhø vel, flathøvel brukt til høvling av siderand på ski’), ullaråhker (o. 229: 190

ulla-r.) (‘holkilhøvel til å lage fure under ski’) og tjimakråhker (o. 229: čimak-r.) ‘krokhøvel, bogehøvel (til å høvle den konvekse sida av ski tuppen)’. Det finst to grunnverb for å høvle (hevildit (o. 135: hēveldet), råhkerdit (o. 229: rǫhkirdet)). Mange ord for reiskapsdelar, reiskaps futteral og liknande har òg komme med. Vi kan nok særleg kjenne att skimakarane Nils Mortensson og Peder Nilsen Nupen i Saltdal i det rike spesifikke ordtilfanget for ski i manuskriptet – ein termrikdom for trearbeid som er såpass uvanleg i samisk leksikografi at vi har valt å sjå meir på dette ordtilfanget her. • • • • •

•

• •

bietsek (G bietsega) (o. 26 bēcek) ‘høgreski’ sabeknjuonne (G sabeknjuone) (o. 211: sabek-njunne) ‘skitupp’ sabekræjjdo (G sabekriejdo) (o. 226: sabek-rēido, pl.) ‘skibinding’ jukksa (G juksa) (o. 226: juk’sa, g. juksa) ‘hælband på ski’ besu (G besuga) (o. 226: bēsu, g. bēsuga) ‘tåband av lêr på ski’. Ettersom Qvigstad ikkje alltid treffer rett med -o og -u, og ettersom lulesamisk har bæsoj (G bessuga), kan det hende at rett oppslagsform heller burde vere bieso (G bes(s)uga). Ordet er òg blant anna i slekt med ágŋobessudak (‘hamleband av bjørkevidje’). s abek (G sabega) (o. 239: sabēk, g. [sabēk]a) ‘ski (begge like lange)’ Qvigstad legg til: Sabekit dihke sōgest, rāwnost, becest, sālljast. (‘Ski lagar dei av bjørk, rogn, furu, selje.’) ulla (G ulla) (o. 304: ul’la, g. ulla) ‘fure under ski’ vierra (G viera) (o. 314: vierra, g. viera) ‘kringle (trinse) på skistav’

Mykje av ordtilfanget som gjeld ski og trearbeid i Qvigstads manus kript, er ikkje nemnt i verken Halász 1896 eller Wilbur 2016. Av usamansette ord som gjeld ski og trearbeid hos Qvigstad, er om lag halvparten ikkje nemnde i dei andre. Mengda av samansette ord om same emne som er unike for Qvigstads lister, er enda høgare, ca. 82 %. Det heng for så vidt saman med at det er dei usamansette orda som er prioriterte i Wilbur-ordlista. Dette er nok eit eksempel på kor verdifullt dette materialet etter Qvigstad er for dokumentasjonen av pitesamisk.

191

Illustrasjon 2: Oppslag 239: Ved oppslagsordet sappek (sabek) ser vi ikkje berre ulike samansetjingar med sabek-, men òg ei setning på pitesamisk om kva treslag ski blir laga av. Foto: Nasjonalbiblioteket.

192

Formlære Mot slutten av band 2 av qvigstadordlista er det ein svært kortfatta grammatikkdel på ni sider. I hovudsak består denne delen av stikk prøvar på pitesamisk morfologi. For eksempel består substantivdelen berre av bøying av to ord (men nokre ekstra eksempel for kasuset komitativ22), og berre i eintal (o. 342). Av interesse for pitesamisk språkhistorie er akkusativsformene āhčeb, āhčeu (av áhttje ‘far’), der den førstnemnde forma er eit eldre drag som i dag først og fremst er vanleg i umesamisk og nordleg sørsamisk. Lydlære Qvigstads konsonanttranskripsjon følgjer den diakritiske tradisjonen etter Stockfleth og Friis, som ligg til grunn for moderne nordsamisk ortografi, heller enn den di- og trigrafiske tradisjonen etter Lexicon lapponicum, som ligg til grunn for dei moderne ortografiane for alle språka frå lule- til sørsamisk. Vokalsystemet hans følgjer i hovudsak same systemet, men med tillegg av vokalteikn frå nordgermanske språk, inkludert norrønt, for meir presis notasjon av vokalvariasjonen. Somme av Qvigstad sine til legg blei seinare vidareførte i Konrad Nielsen-rettskrivinga,23 som ligg til grunn for den diakritisk baserte ortografien for nordsamisk. I det pitesamiske vokalsystemet er det generelt tydeleg skilnad på kort og lang vokal både i sI (stadievekslingstrinn I) og sII – eit trekk som blir enda tydelegare i og med den utstrekte bruken av monoftong der dei fleste andre samiske språka har diftong. Eit særdrag ved pitesa misk er dei sekundære vokalforkortingane i sIII, der uo går til ua/uæ (sistnemnde blir rekna som kort diftong ettersom det første elementet, u, blir uttalt som ein halvvokal [w] og totallengda av segmentet faktisk er kort: [uo] -> [wa] / [wæ]) og ie går til æ. Ruong 1943 unnlèt i stor grad å notere kvantitet for a (kort a) og á (lang a): «Das Zeichen ^ über

22 Komitativ: reiskapskasus, eller «med-form» (eksempel: bejvijn (‘med dagen’), av bæjjve (‘dag’)). 23 Sjå https://nn.wikipedia.org/wiki/Konrad_Nielsen-rettskrivinga på nynorsk Wikipedia.

193

einem a gibt nur die etymologische Quantität an. Der qualitative Unterschied zwischen den mit â und a bezeichneten Lauten ist nicht so gross, dass zwei verschiedene Zeichen nötig wären.»24 Qvigstad noterer derimot gjennomført kort vokal i sIII for pitesamisk – sjølv der den underliggjande rotvokalen er lang, og lang vokal i sII og sI. Saman med overgangen frå lange til fonetisk sett korte diftongar i same posi sjon gjev dette eit symmetrisk system av kort vokal i sIII. Dette blir synleggjort i tabellen under: • •

•

Første kolonne inneheld dei underliggande fonema. Andre kolonne inneheld 1.-stavingsvokalar i stadievekslingstrinn I og II. I første rad visest for eksempel korleis bokstaven (grafemet) á blir uttala som [a:] og Qvigstad noterer ā. Tredje kolonne inneheld 1.-stavingsvokalar i stadievekslingstrinn III. Her ser vi korleis bokstaven (grafemet) á blir uttala som kort [a] etter å ha gjennomgått ei vokalforkorting. Så ser vi òg at Qvigstad der faktisk note rer a. Høgre kolonne inneheld 2.-stavingsvokalar, som utløyser omlyd i første vokal, slik vi ser for eksempel her: Ordet for ‘fot’ i nominativ eintal er juællge (tIII, -e); i illativ eintal juallgáj (tIII, -á), i akkusativ eintal juolgev (tII, -e) og i komitativ eintal julgijn(a) (tII, -i). Ordet for ‘fot’ i nominativ eintal er juællge (sIII, -e); i illativ eintal juallgáj (sIII, -á), i akkusativ ein tal juolgev (sII, -e) og i komitativ eintal julgijn(a) (sII, -i).

24 Ruong (1943, ix). Omsetting ved kapittelforfattaren: «Teiknet ^ over ein a indikerer berre den etymologiske kvantiteten. Den kvalitative skilnaden mellom lydane indikert med â og a er ikkje så stor at det ville vere nødvendig med to ulike teikn.»

194

sI – sII

sIII

(fonetisk lang vokal)

(fonetisk kort vokal)

/aa/

á [a:] (Qvigstad: ā) æ [ɛ:] (Qvigstad: )

á [a] (Qvigstad: a) æ [ɛ] (Qvigstad: æ)

-á, -a, -o, -e -u, -i

/ie/

ie [ıe] (Qvigstad: ie, e) e [ı:] (Qvigstad: e, i)

æ [ɛ] (Qvigstad: æ) e [ı] (Qvigstad: e, i)

-á, -a, -o, -e -u, -i

/uo/

uo [uo] (Qvigstad: uo) uo [uo] (Qvigstad: uo) u [u:] (Qvigstad: u)

ua [wa] (Qvigstad: oa) uæ [wæ] (Qvigstad: uo, ue) u [u] (Qvigstad: u)

-á, -a, -o -e -u, -i

/åå/

å [o:] (Qvigstad: ) u [u:] (Qvigstad: u)

å [o] (Qvigstad: ) u [u] (Qvigstad: u)

-á, -a, -o, -e -u, -i

Note: Fonemisk transkripsjon står i /skråklammer/ og fonetisk transkripsjon i [skarpe klammer]. Qvigstads notasjon står i kursiv, resten er grafem etter gjeldande ortografi.

I 1920-åra begynte Eliel Lagercrantz sitt arbeid med pitesamisk – til dels med same heimelsfolka som Qvigstad. Den negative korrelasjo nen25 mellom vokal- og konsonantkvantitet som vi ser hos Qvigstad, og som dessutan er eit hovuddrag ved sørsamisk, blei eit hovudfokus for Lagercrantz: Auf dem südlappischen Gebiet wurde ein wichtiges Lautgesetz, das Gesetz der negativen Korrelation mit Bezug auf Dauer, Stärke und Artikulationsart des Stammvokalismus formuliert (vgl. Sprl. des Südl. S. 148). […] Der [arjeploglappische] Stammvokalismus und konsonantismus sind nicht allein durch die Quantitätsstufen der einzelner Lauttypen gekennzeichnet, sondern vielmehr durch das Kompensationsverhältnis, die Korrelation zwischen Stammvokalismus und konsonantismus, die die ganze Quan titätsstrukturierung des Wortes bestimmt und dieses in jedem Falle als

25 Negativ korrelasjon: Større lengd i konsonantsenteret inneber forkorting av føregåande vokal/diftong.

195

eine in typischer Weise zentrierte Gestalt erscheinen lässt. Auf lautkombi natorischen Gebiet ergibt sich infolgedessen die Theorie des Gestaltwechs els, die die zu eng gewordene Theorie des Stufenwechsels ersetzt.26

Der både Lagercrantz og Qvigstad altså ser eit komplementært system, ser vi eit tydeleg skilje mellom dei to forskarane: Lagercrantz er vit skapsmannen som tek med seg ein hypotese, prøver han blant anna instrumentelt, og formulerer ein teori. Qvigstad står snarare fram som naturalisten – i vitskapshistorisk tyding: Fokuset hans låg i hovudsak på å observere og samle ei størst mogleg mengd ord.

Illustrasjon 3: Dábblo-brettet med speleinstruksjonar (o. 338) er eit talande eksempel på Qvigstad si mangefasetterte tilnærming. Foto: Nasjonalbiblioteket.

26 Lagercrantz (1926, 9f.). Omsetting ved kapittelforfattaren: «I det sørsamiske området blei ei viktig lydlov, lova om negativ korrelasjon med omsyn til lengd, styrke og artikulasjonsart for stammevokalar, formulert (jf. Sprl. des Südl. 148). […] [Det arjeplogsamiske] stammevokal- og stammekonsonantsystemet er ikkje berre kjenneteikna av kvantitetstrinna til dei enkelte lydtypane, men vel så mykje gjennom kompensasjonstilhøvet – korrelasjonen mellom stammevokalsystem og stammekonsonantsystem som bestemmer heile kvantitetsstruktureringa av ordet og lét dette vise seg som eit på typisk vis sentrert gestalt. På det lydkombinatoriske området framtrer følgeleg gestaltvekslingsteorien, som erstattar stadievekslingsteorien som er blitt for snever.»

196

Qvigstad i dag: rolla i den pitesamiske språkrevitaliseringa «Gjenoppdaginga» av Qvigstads arjeplogsamiske ordliste er viktig i seg sjølv, og vi kan ønske oss at nokon gjer eit større analytisk arbeid med dette manuskriptet så vel som dei andre manuskripta i samlinga. Men det spesifikke tidspunktet den arjeplogsamiske ordlista kom fram i lyset på, fell saman med eit vendepunkt i det pitesamiske samfunnet. Sidan Juhani Lehtiranta noko prematurt erklærte pitesamisk som utdøydd i sin finskspråklege pitesamiske grammatikk i 1992,27 har det skjedd mykje. Ei litt nøyare undersøking avdekte at det var kring 30–50 personar som framleis beherska pitesamisk tidleg i 2000-åra. Peter Steggo begynte å arbeide med ein pitesamisk blogg med ein til rettelagd lulesamisk ortografi (2007–2008). Arjeplogs sameförening begynte å samle inn ord til ei planlagd ordbok som blei redigert av Joshua Wilbur og utgjeven i 2016. Joshua Wilbur gjorde feltarbeid i Arjeplog og skreiv ein pitesamisk grammatikk som doktorgrads avhandling (2013; utg. som bok i 2016), Ann-Charlotte Sjaggo har skrive ein kontrastiv pitesamisk/lulesamisk grammatikk (2015), og det blei nedsett ein komité for etablering av ein offisiell pitesamisk orto grafi. Tysdag 20. august 2019 blei den pitesamiske ortografien offisielt godkjend ved protokollunderskrift i Arjeplog. Innsamlingsarbeidet som munna ut i ordboka som blei utgjeven i 2016, utgjorde ein formidabel innsats og er utan samanlikning grunn steinen i moderne pitesamisk leksikografi. Samtidig gjer det tidsmessig og geografisk/sosiologisk sett konsentrerte utvalet nødvendigvis denne ordboka isolert sett til eit lokalt tidsbilde. Det leksikalske omfanget av Qvigstads pitesamiske ordliste, med truleg kring 4000 oppslagsord – i kombinasjon med det trass alt avgrensa pitesamiske kjeldematerialet elles – gjer i seg sjølv at ordlista nødvendigvis må spele ei sentral rolle i pitesamisk leksikografi. Det

27 « Now extinct, Arjeplog Saami was spoken in the mountain region in the western and northern parts of the Arjeplog parish in Sweden and also in neighbouring areas in Norway» (Lehtiranta 1992, ii).

197

temporale omfanget er éin faktor: Innsamlingsarbeidet har skjedd over ein periode på mesta 40 år, frå 1890 til 1928, med alt det inneber for stoffmodning og systeminnsikt. Ein annan viktig faktor er den geo grafiske dekninga: Ikkje berre er dette det einaste systematiske, spesi fikt pitesamiske verket som eksplisitt dekker norsk område – som utgjer ein stor del av det historiske språkområdet totalt – men dokumentasjo nen av det pitesamiske bruksspråket på norsk side gjer òg sitt til å dekke spesifikke semantiske område (f.eks. saltvassfisk) som nok elles ville mangla. Ei utfordring er likevel at ingen av heimelsfolka heldt til heilt nede ved sjøen, og det dokumenterte ordforrådet for havfuglar, havfiske, saltvassbåtar m.m. er derfor naturleg nok framleis relativt sparsamt. Der kjem til gjengjeld Qvigstads lulesamiske ordlistemanus kript til hjelp med sitt foldasamiske28 maritime ordforråd. Det som i særklasse gjer Qvigstads arbeid nyttig for den pitesamiske språkrevita liseringa, er den «naturalistiske» tilnærminga hans. Ordlista er ikkje ein vitskapleg analyse, men noko i akkurat denne samanhengen enda mykje meir verdifullt: ei veritabel skattkiste av dokumentert pitesamisk ordtilfang som i stor grad komplementerer dei andre kjeldene. Eit mål bør vere å samkøyre alle dei historiske og nyare språkkjel dene til pitesamisk i éin base som grunnlag for vidare leksikografisk arbeid så vel som for grammatisk analyse. Der vil Qvigstads ordliste utgjere ein av grunnpilarane saman med Halász’ pitesamiske tekstkorpus. BidumBágo Kapittelforfattaren har sidan sommaren 2017 arbeidd i samråd med Peter Steggo og Joshua Wilbur med ein pitesamisk ordboksapp for smarttelefon («BidumBágo» – så langt (april 2021) med 4902 oppslags ord og foreløpig berre for Android), og ei hovudutfordring der er naturleg nok å få med eit så vidtfemnande ordforråd som mogleg utan å gå på akkord med kjeldene, språkstrukturen og språksamfunnet. Der

28 Foldasamisk: den tradisjonelle samiske dialekten kring Folda – vår tids Sørfold og tilgrensande delar av Bodø og Steigen kommunar. Foldasamisk blir rekna blant dei lulesamiske dialektane.

198

ordboka frå 2016 gjev eit synkront bilde av pitesamisk i Arjeplog i tida kring 2010, er appen meint å legge til eit diakront perspektiv gjennom å inkludere eldre kjelder – frå Thodals grensekart (1763) via Lexicon Lapponicum (1780), Halász’ verk frå 1893–1896, Qvigstads verk frå 1893–1938 og Lagercrantz’ verk frå 1926–1941 til Ruongs avhandling frå 1943, og etter kvart også andre nedteikningar og tekster ved blant anna språkvitaren Israel Ruong og, ikkje minst, forfattaren og sam funnsdebattøren Lars Rensund (1901–1993), som heldt pitesamisk skriftkultur levande gjennom sine pitesamiskspråklege spalter i Same folket frå 1936 og heilt fram til 1992.29 Den nye pitesamiske litteraturen frå og med 2020 vil òg få ein plass. Programvare Programvara i app-produksjonen har inntil nyleg vore WeSay, men i skrivande stund er produksjonen under flytting til det kraftigare pro grammet FieldWorks Language Explorer (FLEx). Konvertering til mobil-app, så langt berre for Android, skjer gjennom programmet Dictionary App Builder. Målspråk Det tidlegare publiserte materialet inkluderer målspråka norsk (Qvig stad 1928), svensk (Sjaggo 2015, Wilbur 2016), engelsk (Wilbur 2016), tysk (Halász 1896, Lagercrantz 1926, Lagercrantz 1939, Ruong 1943), finsk (Lehtiranta 1992) og ungarsk (Halász 1896). I appen BidumBágo er målspråka svensk, nynorsk, bokmål, engelsk og tysk. Rettskriving Den pitesamiske ortografien i appen er tilpassa 2019-ortografien, med eitt foreløpig unntak: inkludering av bokstaven æ der 2019-ortografien berre har ä. Dermed er alfabetet som blir brukt, dette: a, á, b, c*, d, đ, e, f, g, h, i, j, k, l, m, n, ŋ, o, p, q*, r, s, t, ŧ, u, v, w*, x*, y, z*, ä~æ, ö, å

29 «Lars Rensund» på svensk Wikipedia: https://sv.wikipedia.org/wiki/Lars_Rensund, opplysningar frå Peter Steggo og Joshua Wilbur.

199

Di- og trigrafar for enkeltfonem er: dts, ts, dj, dtj, tj, nj, sj (og på norsk side historisk sett lj) Bokstavar merkte med asterisk* blir berre brukte i framandord og ufullstendig integrerte lånord. Bokstavar som uttrykkjer meir enn eitt fonem i same posisjon, er: å – står for både for /ɔ/ og /ɔ:/; u – står for både /u/ og /uo/[u:] i første staving når andre staving har /i/ og /u/; e – blir i praksis brukt for både /e:/ og /e/ i andre staving; proble met blir arbeidd med. Artikkelstruktur Ordboksartiklane inkluderer som minimum oppslagsord, ordklasse og definisjonar på målspråka. Etter som det blir mogleg, blir det òg teke med eksempelsetningar med omsetting til målspråka, illustrasjons

Illustrasjon 4: Somme gonger kan ein illustrasjon vere nyttig. Frå appen BidumBágo.

200

bilde, kjelder (inkl. ordform i kvar kjelde), samansette ord med opp slagsordet som sisteledd, etymologiske opplysningar og – for stad namna sin del – geografiske koordinatar. Val av oppslagsform er avhengig av mange faktorar, inkludert dokumentert uttale, skriftleg form i nyare og eldre kjelder, nærskylde ord elles i materialet og, når det tilgjengelege materialet ikkje gjev eit klårt nok svar, ei vurdering av orda ut frå samiske grannespråk og eventuelle ikkje-samiske opphavsspråk ved innlån. Blant anna av den grunn er det viktig å få med så nøyaktige kjeldeopplysningar som mog leg. Definisjonane og eksempelsetningane skal i sin tur definere tyding(ar) og bruksområde så presist som mogleg. Men like viktig er det at bilda og eksempelsetningane skal gje ordboka eit levande uttrykk og – ikkje minst – gje best mogleg støtte til levande språkbruk. Appen og den pitesamiske språkrevitaliseringa Bidumsáme giellaælládahttem, eller den pitesamiske språkrevitalise ringa, har komme godt i gang dei siste par åra. Basert hovudsakleg på publikasjonane som allereie er nemnde, gav Hans Ragnar Mathiesen, som er kjend for sine kunstnariske og detaljrike samiske kart, ut kartet «Bidumsáme dáfo» i 2014, med pitesamiske stadnamn som i hovudsak stemmer med den seinare offisielle rettskrivinga. Wilburs (2013) og Sjaggos (2015) grammatikkar og Wilburs ordbok (2016) har vore vik tige, og for ordboka sin del svært populære, reiskapar i språkarbeidet. Det er blitt arrangert ein del korte pitesamiske språkkurs dei siste åra, hovudsakleg ved Peter Steggo. På desse pitesamiske språkkursa er del takarane i det siste blitt rådde til å bruke appen BidumBágo.30 Den første offisielle pitesamiske rettskrivinga blei offisielt under skriven i Arjeplog i august 2019, og samtidig fekk språket status som eit av dei samiske skriftspråka i Sverige og Noreg. Det har vore etterspurnad etter barnebøker, og den første barne boka på pitesamisk, Biejve näjjda (originaltittel Solens datter, Somby/

30 Opplysning frå Peter Steggo.

201

Ousland), omsett av Inger Fjällås og Peter Steggo, blei lansert på Arje plogs vintermarknad i mars 2020 som den første av fleire planlagde bøker på pitesamisk. Etter kvart som det blir omsett eller skrive nye pitesamiske bøker, vil desse inngå i språkkorpuset og danne grunnlag for utviding av ordbøkene både i ordtilfang og ordbrukseksempel. Framtidige mog legheiter for ordboksarbeidet inkluderer å bruke BidumBágo-basen som grunnlag for fleire ordbøker til og frå pitesamisk, både på papir og som e-bøker for lesebrett. Stadnamndelen av BidumBágo er per mars 2020 oppe i 390 stadnamn frå det pitesamiske språkområdet, med historiske skrift former, i all hovudsak basert på Qvigstads arbeid, og koordinatar. Dette kan vere eit solid grunnlag for offisielle namneformer når for skrift om stadnamn blir revidert til å inkludere pitesamisk språk i nær framtid. Konklusjon Vi har sett at Qvigstads heimelsfolk alle hadde ei tilknyting til Arjeplog personleg eller gjennom foreldra, og at dei samtidig spela ei integrert rolle i sine lokalsamfunn i Sør-Salten og Rana – blant anna i reindrift og jordbruk, som handverkarar og som språklege/kulturelle ressurs personar. Ei samanlikning av omfang og tematikk med andre kjelder peikar mot eit totalomfang på kring 3400–4300 oppslagsord, der blant anna ordtilfanget for trehandverk og ski er mykje meir omfattande enn i nokon andre tilgjengelege kjelder. Nettopp variasjonen i ordtilfang mellom dei ulike kjeldene er verdifull for ein breiast mogleg dokumen tasjon av språket – og for eit best mogleg utgangspunkt for den pitesa miske språkrevitaliseringa som har komme i gang for fullt dei siste åra. På fleire vis enn eitt kan vi altså trygt seie at Just Knud Qvig stads verk – både dei trykte bøkene hans frå 1896 og 1938 og det utrykte ordboksmanuskriptet hans frå ca. 1928 – har hjelpt, og vil fortsette å hjelpe, med å sette det pitesamiske språket på kartet att, over 60 år etter at han døydde mesta 104 år gammal den 15. mars 1957.

Kjelder og litteratur Primærmateriale

UTRYKTE KJELDER Nasjonalbiblioteket Ms.8° 1465:a Lappisk ordliste, Arjeplog dialekt (Beiarn, Saltdalen, Rana) TRYKTE KJELDER Halász, Ignácz. 1885. Sprachtexte im schwedisch-lappischen Dialecte der Luleund Pite-lappmark: gesammelt und zum Teil mit ungarischer Übersetzung, sowie einem lappisch-ungarisch und deutschen Glossar. (Lapponica; 1) Budapest: [s.n.]. Halász, Ignácz. 1893. A Pite-lappmark Arjepluogi egyházkerületéből. Budapest: Kiadja a Magyar Tudományos Akadémia. Halász, Ignácz. 1896. Pite lappmarki szótár és nyelvtan. Rövid karesuandói lapp szójegyzékkel. Budapest: Magyar Tudományos Akadémia. Lagercrantz, Eliel. 1926. Sprachlehre des Westlappischen nach der Mundart von Arjeplog. Helsinki: Suomalais-ugrilainen seura. Lagercrantz, Eliel. 1941. «Gebirgsdialekt in Arjeplog.» Synopsis des Lappischen, redigert av Eliel Lagercrantz, 2(4):311-318. Oslo Etnografiske Museums skrifter. Ruong, Israel. 1943. Lappische Verbalableitung dargestellt auf Grundlage des Pitelappischen. Uppsala universitets årsskrift; 1943:10. DIGITALE KJELDER https://www.histreg.no/ (Lest 14.08.2020) https://sijtijarnge.no/ (Lest 14.08.2020) https://www.digitalarkivet.no/ (Lest 14.08.2020)

203

Sekundærlitteratur

Lehtiranta, Juhani. 1992. Arjeploginsaamen äänne- ja taivutusopin pääpiirteet. Helsinki: Suomalais-ugrilainen seura. Lindahl, Erik, Johan Öhrling og Johan Ihre. [1780] 2016. Lexicon lapponicum eller lapsk ordbok: med ordförklaringar på svenska och latin och ett svenskt-lapskt register […]. Ord & visor. http://www.raamesuenne.se/Lexicon_lapponi cum_20160330.pdf (Lest 14.08.2020) Mikkelsen, Anne Kalstad. 2013. Natur og mennesker i det pitesamiske området. Masteroppgave, Universitetet i Tromsø. Rydving, Håkan. 2013. Words and Varities: lexical variation in Saami. Helsinki: Suomalais-Ugrilainen Seura. Sjaggo, Ann-Charlotte. 2015. Pitesamisk grammatik: en jämförande studie med lulesamiska. Tromsø: Senter for samiske studier. Wilbur, Joshua. 2013. A corpus-based grammar of spoken Pite Saami. Dissertation zur Erlangung des Doktorgrades der Philosophischen Fakultät. ChristianAlbrechts-Universität zu Kiel. Wilbur, Joshua. 2014. A grammar of Pite Saami. Berlin: Language Science press. Wilbur, Joshua (red.) 2016. Pitesamisk ordbok: samt stavningsregler. Freiburg: Albert-Ludwigs-Universität Freiburg.

204

9. Språkforskeren Carl Johan Sverdrup Marstrander som keltolog – særlig irskfilolog

Jan Erik Rekdal

Det kan være fristende å si at språkforskeren Carl Marstrander «levde mer enn han sang» i arbeidet med moderne keltiske språk. Hverken standard talemål eller skriftspråk eksisterte for noen av disse språkene da Marstrander beveget seg ute i felten. Men det var der han lærte seg både irsk, bretonsk og mansk, og han gjorde omfattende nedtegnelser og samlet materiale som han aldri kom til å publisere, bortsett fra en lengre eventyrstudie, «Deux contes irlandaise», som kom på trykk i 1912 (Bergin og Marstrander 1912, 371–486). Likevel kan det hevdes at han som feltforsker var en pioner. Hans forskningsprofil og engasje ment for truede språk var atypisk blant klassisk orienterte filologer, ikke bare på den tiden da han levde og virket, men også senere. Jeg vil her konsentrere meg om Marstranders innsats for de kel tiske språkene – som talespråk. Han innså tidlig at tallet på dem som talte språkene, sank i hurtig tempo, og han mente derfor at man burde konsentrere seg om dialektene, eller «talemålene», som han selv sa, og få dem beskrevet før de forsvant. Til grunn for undersøkelsen i dette kapittelet ligger publisert og upublisert materiale av Carl Marstrander selv samt publisert materiale av hans elever, som utførte mye av denne nedskrivingen som han ivret for etter sitt første opphold ute i felten på sørvestkysten av Irland. Nasjonalbiblioteket har en stor samling av Carl Marstranders notater og arbeider. Dette arkivet (Ms.fol. 4702) omfatter både forarbeider til publisert materiale og materiale som ikke er blitt publisert. 205

Illustrasjon 1: Lørdag 23. november 1963 ble det i Dagbladet publisert en artikkel om Marstrander. Artikkelen var signert «Plut» og var illustrert med denne tegningen av den svensk-norske tegneren Gustav Hammarlund. Gjengitt med tillatelse fra Dagbladet.

206

Carl Marstrander Marstrander ble født i Kristiansand 26. november 1883 og var sønn av Fredrik Marstrander og Christiane Henriette Brodtkorp Sverdrup (Rekdal 1999). Han kom som student til Christiania i 1902. Her stu derte han klassisk filologi og sammenliknende indoeuropeisk språk vitenskap, med særlig vekt på germansk, under Sophus Bugge og Alf Torp. Sophus Bugge var den som oppmuntret ham til å se nærmere på de keltiske språkene. Særlig dreide det seg om studiet av eldre språktrinn, og spesielt gammel- og mellomirsk med sitt vell av tekster. Allerede i 1907 drar han til Dublin med et stipend fra Universitetet i Oslo.1 Først og fremst skulle han fordype seg i studier av eldre irsk, men sommeren samme år finner vi ham ute på sørvestkysten av landet, nærmere bestemt i grevskapet Kerry (Ciarraí) – helt ute ved kysten i provinsen Munster. Dit var han reist for å lære seg å snakke moderne irsk og her ankom han den lille landsbyen Baile an Fheirtéaraigh (Bal lyferriter) på nordvestspissen av Dingle-halvøya. Han synes imidlertid det var for mye engelsk å høre der og dro derfra over til den lille øya Blasket. Her ble han boende i noen måne der mens han lærte seg å snakke irsk, og i notatene hans fra dette opp holdet, som finnes i Håndskriftsamlingen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo (Ms.fol. 4702:3:n), ser vi at han dessuten begynte å beskrive dia lekten. Carl Marstrander ankom Irland anno 1907 og møtte et samfunn som lå langt nede, en utpint og undertrykket koloni. Store deler av dyrkbar mark lå brakk etter den katastrofale hungerkatastrofen landet hadde vært igjennom i 1845–1851. Majoriteten av befolkningen hadde hovedsakelig berget seg på poteter, og da potetavlingene ble ødelagt av råte flere år på rad, førte dette til en omfattende hungersnød. Som følge av denne startet en massiv emigrasjon – særlig til Amerika. Befolkningen, som hadde vært på omkring 8,5 millioner før hunger katastrofen, ble redusert med nærmere 4 millioner i tiårene etter 1845.

1 Fra 1811 til 1939 het universitetet Det kongelige Fredriks universitet, men endret så navn til Universitetet i Oslo.

2 07

Illustrasjon 2: Kartet er utarbeidet av forfatteren og ble først publisert i Rekdal 1983.

Nedgangen varte ved, og i 1911, fem år etter at Marstrander kom til vestkysten av Irland, viser en folketelling at folketallet hadde sunket til 4,4 millioner. Den store hungerkatastrofen i 1840-årene var uten side stykke i 1800-tallets Europa. Man anslår at ca. 3 millioner mennesker i Irland hadde hatt potet som hovednæringskilde i 1845. Sultedøden slo hardest til blant de fattige, og de var i stort flertall irsktalende. Emigra sjon gjorde det dessuten maktpåliggende for dem som vokste opp, å 208

lære seg engelsk raskest mulig før de reiste ut. Derfor fikk denne hungerkatastrofen så store konsekvenser for irskens stilling i det irske samfunnet. Irland var en koloni under England frem til etableringen av Den irske fristat i 1922, som fra da av i praksis ble betraktet som en dominion av Det britiske samveldet, helt frem til Den irske republikk var et faktum i 1949. Folketellingen før hungerkatastrofen spurte ikke etter hvilke språk den enkelte brukte, slik folketellingene i tiårene etter gjorde. Men når hungerkatastrofen i tiåret 1841–1851 tok livet av ca. 2 millioner mennesker, og den dessuten førte til stor emigrasjon, kan vi regne med at tallet på irsktalende ble sterkt redusert i denne perioden. Folketellingen i 1851 oppgir at tallet på irsktalende er ca. 1,5 millioner. I tiåret etter, i 1861, er tallet på irsktalende mindre enn 1,1 million. Reduksjonstakten minker noe i tiårene fremover, men i 1901 er det totale antall irsktalende nede i ca. 600 000. Denne drastiske nedgangen i antall irsktalende skyldes hoved sakelig emigrasjon fra de fattige områdene langs vestkysten. Hit ankommer den 24 år gamle studenten Carl Marstrander som meren 1907. Året etter oppholdet der setter Marstrander, som nå er uni versitetsstipendiat, ord på observasjonene han hadde gjort seg om forhol dene på vestkysten. Dette gjør han i frie ordelag i en rapport han kalte «Lidt af hvert fra Irland», som stod på trykk i Det Norske geografiske sel skabs aarbog (1908–1909, 107–144). Rapporten er en eneste lang kom mentar til den politiske, sosiale og språklige situasjonen landet – kolonien – befinner seg i anno 1907. Det er et sterkt og utilslørt vitnesbyrd om fat tigdom og undertrykkelse, særlig om forholdene ute på vestkysten, hvor han hadde oppholdt seg nesten et halvt år for å lære seg talespråket. Jeg vil hevde at en nordmann i 1907 – to år etter unionsoppløs ningen og 93 år etter utformingen av en norsk grunnlov – burde ha spesielt gode forutsetninger for å forstå den politiske situasjonen Irland befant seg i. Og det synes å stemme når vi ser hvor skarpt Marstrander beskriver det han i sin rapport fremstiller som kynisk engelsk kolonia lisme. Han bruker flere sider (side 9–14) på å forklare fattigdommen blant jordbrukerne han møter og bor hos, forklaringen er tidvis i en refsende tone, og med helt klar fordømmelse av den langvarige utplyndringen av irske ressurser som engelske godseiere stod for. I ref 209

Illustrasjon 3: Første side av originalmanuskriptet til «Lidt af hvert fra Irland». Det er kun de fire første sidene av teksten som er bevart i original i Nasjonalbibliotekets samling. Ms.fol. 4702:3:h:4. Foto: Nasjonalbiblioteket.

210

sende ordelag tar han for seg lovbestemmelsene mellom godseier (som ble omtalt som «irsk adel»), forpakter og leilendinger. Han viser detal jerte kunnskaper om lover og forordninger bestemt i England. Om den «saakaldte irske adel» skriver han at den ikke er «grod af irsk jord og at den aldrig vil slaa fast rod paa irsk grund. Den har sine rødder i Eng land, sine sugearme i Irland og trækker aarligaars ud af det arme land 11 mill. £, et beløb som overstiger med 1/10 de aarlige skatteindtægter for det hele land» (side 12). Feltarbeid Man kan spørre hvordan det hadde seg at en urban nordmann fra beste borgerskap med bakgrunn fra katedralskolen i Kristiansand og Univer sitetet i Oslo søker seg ut for å lære seg talespråket. På denne tiden hørte dette til unntakene snarere enn regelen blant filologer med tradisjo nelle studier i klassiske språk og germansk. Vi kjenner bare til et fåtall som hadde gjort dette før ham i Irland. To av disse er tyskeren Franz Nikolaus Finck (1867–1910) og dansken Holger Pedersen (1867–1953). Finck, som ble professor i lingvistikk ved universitetet i Berlin2, dro til Aranøyene og skrev en tobinds monografi over talespråket: Die Araner mundart – Ein beitrag zur erforschung des westirischen (1899). Pedersen, som senere ble professor i språkvitenskap ved Universitetet i Køben havn, oppholdt seg i 1895 på Aranøyene i flere måneder. Dette resulterte ikke i noen dialekt-monografi, men det dannet en del av grunnlaget for hans doktoravhandling Aspirationen i Irsk (1897). Det er svært sannsyn lig at Marstrander kjente til arbeidene til Finck og Pedersen og at han derfor valgte å dra til en annen del av vestkysten, nemlig den sørvestre, til halvøya Dingle i grevskapet Kerry – som var jomfruelig mark, ennå ubeskrevet. Herfra dro han så videre til øya Blasket. Marstrander må tidlig ha blitt klar over rikdommen som lå skjult i språket til den ellers lutfattige befolkningen ute langs kysten av

2 Grunnlagt som Berliner Universität i 1810, i dag heter universitetet Humboldt Universität zu Berlin.

211

Irland. Marstrander beskriver fattigdommen i klare ord, men like fullt holder han også frem den rike forteller- og sangtradisjonen som han møter ute på øya Blasket. Han kommenterer med rette at forteller tradisjonen er avtakende, mens sangtradisjonen fremdeles står sterkt. Men en gedigen forteller (seanchaí) – og i tillegg en kvinne – levde der ute på øya da Marstrander kom dit i 1907: Peig Sayers (1873–1958). Peig kom fra fastlandet innenfor (Dún Chaoin), men flyttet til øya Blasket da hun i 1893 ble gift med øyboeren Pádraig Ó Guithín. Hun fødte elleve barn, hvorav seks levde opp. Av dem var det bare én som ikke emigrerte til Amerika. Peigs far var en stor forteller, og hun hadde lært mye av ham – også et repertoar av lange fortellinger som kunne strekke seg over flere kvelder, og som vanligvis var forbeholdt menn å fortelle. Marstrander nevner ikke Peig i sin artikkel «Lidt af hvert…», men han skal etter sigende ha oppfordret engelskmannen Robin Flo wer til å dra ut til Blasket for å samle inn fortellinger fra Peig. Dette skjedde da Flower studerte hos Marstrander mens han i 1910–1913 vir ket som professor i keltisk og sammenliknende språkvitenskap ved School of Irish Learning. Allerede i 1910 dro Flower til Blasket første gang, der han tidlig begynte å samle inn folkloristisk materiale – også fra Peig Sayers. Gjennom formidlingen av Peigs store repertoar satte Flower både Peig og Blasket på kartet, og det førte til at den ene kjente forskeren etter den andre kom til Blasket, blant annet for å lytte til Peigs fortellinger. At Marstrander hadde fått med seg rikdommen i den muntlige fortellertradisjonen, kommer tydelig frem i innledningen til den over hundre sider lange artikkelen «Deux contes irlandaise» fra 1912, som ble nevnt innledningsvis, der han publiserer to irske eventyr samt gjør rede for liknende versjoner av disse som finnes over hele Europa. Her uttrykker Marstrander i sterke ordelag behovet for å ta vare på den muntlige fortellertradisjonen i Irland – det som er igjen av den. Han oppfordrer til opprettelsen av et professorat i folkloristikk, slik det var blitt gjort selv i små land som Norge og Danmark: J’apprécie à sa juste valeur l’œuvre, si remarquable à beaucoup de points de vue, que des hommes comme MM. Hyde, Lloyd et autres ont accomplie dans le folklore irlandais. Mais il faut maintenant un homme qui puisse se consacrer intégralement à l’organisation des recherches 212

folkloristes dans l’Irlande toute entière. Il est impardonnable qu’on ait négligé de créer dans la nouvelle Université une chaire de professeur de folklore. Même dans les petits pays comme la Norvège et le Danemark cette science est représentée. Je sais bien que mon conseil restera une clameur dans le désert, mais il n’en est pas moins certain que l’Université se doit à elle-même de réparer cette erreur (Marstrander 1912, 372). Jeg verdsetter med rette arbeid som er så betydelig på flere måter, som menn som Douglas Hyde og Lloyd og andre har utført innen irsk folke minne. Men nå trengs det noen som kan vie seg helt til oppbyggingen av folkeminneforskning for hele Irland. Det er utilgivelig at man har unnlatt å opprette et professorat i folkeminnegranskning i det nye universitetet. Selv i små land som Norge og Danmark har man slik forskning. Jeg vet godt at mitt råd vil være som et rop i ødemarken, men det er allikevel ikke mindre påkrevet at universitetet selv bør gjøre noe med denne unnlatel sen (oversettelse av kapittelforfatteren).

Han sier også at dette forutsetter en enorm innsats for beskrivelsen av de ulike dialektene – eller med andre ord: talespråket – i Irland før de forsvinner: Dans cent ans, la langue celtique sera devenue muette en Irlande; car la Ligue Irlandaise n’est pas toute-puissante et, au XXe siècle, la foi ne trans porte plus les montagnes. Dans cent ans, la plus grande partie des ancien nes traditions se sera aussi perdue, et je dis que c’est un devoir d’honneur pour l’Irlande de sauver de l’oubli ce qu’il en reste encore. Il est indis pensable de se mettre à de soigneuses études phonétiques et grammatica les de tous les patois depuis Wateford jusqu’à Donegal (et jusqu’en Ecosse). Il faut rassembler systématiquement tout le vocabulaire nouvel-irlandais, afin qu’on puisse nous donner un jour un bon dictionnaire nouvel-irlan dais et il faut enfin recueillir immédiatement les contes irlandais et tout ce qui reste encore des anciennes traditions (Marstrander 1912, 372). Om hundre år, vil det keltiske språket (irsk) stilne i Irland; for The Gaelic League er ikke allmektig, og i det 20. århundret flytter ikke tro lenger fjell. Om hundre år vil størsteparten av gamle tradisjoner også være tapt. Og jeg hevder at det vil være en æressak for Irland å redde fra glemselen det som ennå fins. Det er påkrevet å sette i gang med grundige fonetiske og gram matiske studier av dialektene fra Waterford helt til Donegal (og helt til Skottland). Man må foreta systematisk innsamling av hele det nyirske 213

ordforrådet, slik at vi en dag kan få en god nyirsk ordbok, og endelig må man øyeblikkelig samle inn irske eventyr og fortellinger og alt det som ennå fins av gamle tradisjoner (oversettelse av kapittelforfatteren).

Marstrander viser ellers i innledningen at han hadde god oversikt over folkediktningen som var samlet inn i flere land i Europa, og ikke bare det innsamlingsarbeidet Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe allerede hadde gjort i Norge. Det er åpenbart fra alle hans notater og nedtegnelser at Mar strander hadde kunnet utarbeide dialektmonografier både for irsk, mansk og bretonsk, men det ble aldri til noe. I stedet viet han tiden sin til forskning på eldre språktrinn innen norsk (runer), norsk landnåm og jorddeling på øya Man, samt indoeuropeisk språkforskning. Av Marstranders etterlatte notater ser vi at han tidlig begynte å skrive ned det han lærte seg. Noe av det tidligste jeg har funnet, er fra en notat bok merket «Varia – Ny-irsk – Dublin». Her ser vi dessuten eksempel på den nærmest kalligrafiske håndskriften som er anvendt på de irske frasene. De norske oversettelsene er ført med en tynnere pennesplitt. Alt det irske er skrevet i den irske skrifttypen som var utbredt frem til 1950-årene, og som delvis baserer seg på skriften vi finner i de irske middelaldermanuskriptene. Flere av setningene Marstrander har skre vet ned, er nokså rustikke. Han skriver for eksempel om kuer og kalver og om å skjære seg i fingeren. Det kan peke i retning av at de er skrevet etter at han kom ut i felten, noe som også passer tidsmessig, og ikke i Dublin, slik det står skrevet utenpå notisboken. Marstrander i arkivet For cirka tjue år siden oppdaget jeg et manuskript blant de av Mar stranders papirer som ennå ikke var sortert. Manuskriptet er på 80 sider, og omslaget bærer tittelen «Fra Blasket: Nedtegninger under et ophold paa Great Blasket Isl. Sommeren 1907» (Ms.fol. 4702:3:n). Manuskriptet er delvis skrevet med en nesten kalligrafisk sirlighet i sort blekk på kostbart papir med vannmerket Browne & Nolan, Dublin, men denne skjønnskriften avtar radikalt etter hvert, og mot slutten er det nærmest snakk om skriblerier. 214

Illustrasjon 4: «Fra Blasket. Nedtegnelser under et opphold paa Great Blasket Isl. 1907». Begynnelsen på originalmanuskriptet, som befinner seg i Nasjonalbibliotekets samling. Ms.fol. 4702:3:n. Foto: Nasjonalbiblioteket.

215

Den unge forskeren tar for seg alle ord han finner i den da nettopp utgitte irsk-engelske ordboken til Dinneen fra 1904 (Irish-English Dictionary, Dublin 1904), og kommer så langt som til ordet aimhridhe («ufruktbar, steril») – med andre ord, ikke særlig langt. Vi merker oss at han anvender en allerede eksisterende ordbok som han følger i sin beskrivelse av dialekten. For hvert ord angis uttalen av ordet på øya og et synonym der de i øyas dialekt bruker et annet ord enn det som står i ordboka. I noen tilfeller oppgir han også idiomer som omfatter bruk av ordet. Ofte følger også en innføring av språkhistoriske, etymologiske kommentarer, som i noen tilfeller eser ut til små studier i seg selv. Språket som anvendes, er datidens dansk-norske skriftspråk. Her må bemerkes at da Marstrander godt og vel tjue år senere kom til øya Man for å gjøre studier i det som var igjen av mansk talespråk – et språk i nær slekt med irsk og skotsk-gælisk – fulgte han samme fremgangs måte: I første bind av notatbøkene derfra følger han ordene oppført under A i Cregeens ordbok Dictionary of the Manks language (1835) og innfører uttalen, uttrykk der ordet er anvendt og språkhistoriske kom mentarer.3 Marstrander forlater Blasket en gang på høsten 1907, i hvert fall før jul, for hjemme i Norge hadde han fått et stipend i sammenliknende språkvitenskap for året 1908. Året etter ble han professor ved The School of Irish Learning i Dublin, hvor han oppholdt seg til 1913. Da ble det opprettet et professorat i keltisk for ham ved Universitetet i Oslo, og han flyttet hjem igjen til Norge. Med sin store interesse for eldre språk, germansk språkforskning generelt og ikke minst de andre keltiske språkene som fremdeles levde, kan ikke Marstrander ha hatt mye tid til å følge opp studiet av dialekten på Blasket. I 1938 kom imid lertid ut en omfattende studie av dialekten inne på fastlandet ved den svensk-franske forskeren Marie Sjoestedt-Jonval: Description d’un parler irlandais de Kerry. Studien var basert på opphold hun hadde der fra 1925 til 1929. Om Sjoestedt-Jonval hadde blitt oppmuntret av

3 Cand.philol. Mads Haga har blant annet transkribert dette manuskriptet av Marstrander i sin hovedoppgave fra 2005, Liosta Focal ón mBlascaod agus a Údar, Carl Marstrander.

216

Marstrander til å gjøre dette arbeidet er ukjent for meg, men det er sannsynlig. Ikke mange år etter Sjoestedt-Jonval besøkte Marstran ders elev Carl Hjalmar Borgstrøm – som senere skulle bli professor i sammenliknende språkvitenskap ved Universitetet i Oslo – Blasket og Peig Sayers på Marstranders oppfordring. Mens Borgstrøm var lecturer i komparativ filologi ved Trinity College Dublin (1932–1935), satte han seg inn i dialekten ute på Blasket. Det ser vi både av anmel delsen han senere gjorde av Sjoestedt-Jonvals dialektstudie, og ikke minst av eventyret han skrev ned fra Peigs munn, og som jeg fant i arkivene til Department of Irish Folklore ved University College Dublin i et manuskript datert 1932. I 1915 utgir Marstrander den banebrytende studien Bidrag til det norske sprogs historie i Irland, der han ser på norrøne lånord i irsk og de fonetiske og fonologiske endringer som disse lånene gjennomgår når de blir tatt opp i det irske språket. I dette arbeidet finner vi en rekke referanser til Ivar Aasen og Hans Ross. Denne språkhistoriske under søkelsen viser oss nok en Marstrander mer på hjemmebane enn med dialektbeskrivelser. Men fire år senere, i 1919, samme år som hans bok om hettittisk kom ut, dro Marstrander på sitt andre feltopphold – i Bretagne. Her skal han i tre samfulle år ha oppholdt seg og etter sigende det aller meste av tiden ute i felten – ofte i telt. Han studerte ulike bretonske dialekter, og notatene herfra fyller over 20 hefter, som også befinner seg i Nasjonalbiblioteket (Ms.fol. 4702:2). Heller ikke noe av dette er blitt publisert, men takket være cand.philol. Lars Ivar Widerøe (2013) er det blitt bedre kjent blant internasjonale forskere av bretonsk. Marstranders tredje og siste feltarbeidet ble så på øya Man. Dit kom han første gang i 1929, muligens et år tidligere. Der reiste han rundt med en stor magnetofon og tok opp tale fra ulike steder på øya. På denne tiden anså man mansk som nærmest utdødd, men det stemte ikke. Mansk holdt seg faktisk i live enda en generasjon etter Marstran ders ankomst, talt av en liten gruppe språkbrukere. Den siste personen som skal ha kunnet snakke mansk flytende, døde i 1977. Fra opphol dene på Man gjorde Marstrander en rekke opptak på voksruller, som siden er spilt over på moderne utstyr og tatt vare på av Manx Museum 217

i Douglas. Marstrander så klart at denne Askepott blant de gæliske språk snart ville forsvinne – irsk- og skotskgælisk var bedre stilt. I dagboken han førte under det første oppholdet på Man, fra juni til september 1929, skriver han: «I det hele velfornøid med opholdet her. Det materialet jeg har samlet vil uten tvil ha betydelig verdi videre når keltisk sprog om en 5–10 år er totalt forsvunnet fra øen» (Marstrander, i Rekdal 1983).4 Det fikk han rett i. Marstrander var smertelig klar over at alle de keltiske talesprå kene var truet, og satte derfor i gang med sitt prosjekt for å få beskrevet mest mulig av skotskgæliske dialekter. Prosjektet A Linguistic Survey of the Gaelic Dialects of Scotland, som han selv ledet, var støttet av Nansenfondet og lord Glentanar,5 og gjorde det mulig å sende forskere til Skottland for å beskrive dialektene der. Marstrander dro ikke selv ut i felten i Skottland, men han oppmuntret sin student Carl Hjalmar Borgstrøm, og senere sin svenske elev Nils Holmer og også Magne Oftedal, til å dra dit, og de foretok dialektstudier i fleng. Det var særlig de gæliske dialektene ute på Hebridene de beskrev. På dette feltet ble Carl Hjalmar Borgstrøm en pioner, etterfulgt av Nils Holmer og Magne Oftedal, og senere også av andre utenlandske forskere. Store deler av deres arbeider ble trykt i Norsk tidsskrift for sprogvidenskap, som Marstrander startet i 1928. Mye tidligere, fra 1915 til 1916, hadde Marstrander fått sin stu dent Alf Sommerfelt til å dra og beskrive en dialekt i det nordvestre hjørnet av Irland – Torr-dialekten i grevskapet Donegal. Umiddelbart etterpå tok Sommerfelt, etter oppfordring fra Marstrander, for seg en dialekt i Bretagne, trolig ennå mens Marstrander selv befant seg der. Sommerfelt endte dessuten opp med å gjøre dialektstudier i Wales (Sommerfelt 1921, 1922, 1925). Borgstrøm (1940, 5) siterer Marstrander, som en gang uttalte seg slik: «The Celtic family of languages is slowly but surely nearing its

4 Originalmaterialet befinner seg på Manx Museum, Isle of Man, i Manx National Heritage Library and Archives, og har katalogsignaturen MS 05358B. 5 Lord Glentanar het Thomas Coats (1894–1971) og var 2. Baron av Glentanar. Han var gift med Grethe Dagbjørt Thoresen fra Oslo.

218

extinction. No national bombast nor Celtic Congress can conceal this truth». De er ikke alle døde ennå, som kornisk og mansk, men både bretonsk og skotskgælisk kan se ut til være døende, likedan irsk som tradisjonelt talespråk. Synet på nytten av de keltiske talespråkene var stort sett negativt i første halvdel av 1900-tallet: et språk talt av fat tigfolk og ikke for dem som ville komme seg litt opp i samfunnet. Det gjaldt både i Irland, Skottland og Bretagne – derimot i mye mindre grad i Wales. Marstrander fikk snart en ruvende posisjon innen kel tisk språkforskning både i Irland og internasjonalt. Ved at han selv hadde reist ut i felten blant de fattigste i landet for å lære seg å snakke språket, var han med på å gjøre kontinentale forskere oppmerksomme på verdien av disse talespråkene i seg selv og på deres interessante og utfordrende språklige trekk. Dette tilførte dem en viss internasjonal status, og man begynte å innse deres egenverdi – de ble ikke lenger bare regnet som bleke avleggere av eldre språklige forelegg. De keltiske språkene hadde alle sin middelalderlitteratur, men ble i nyere tid knapt skrevet, og dagligtalen var stort sett forbeholdt en fattig landsens befolkning – de fleste analfabeter. Derfor hadde man ikke helt innsett at disse talespråkene var resultater av en interessant utvikling av skrift språkene fra middelalderen. Marstrander var blant de første filologer til å innse at moderne keltiske talemål talt av fattige småbønder og fiskere som hverken kunne lese eller skrive sitt morsmål, hadde stor verdi i seg selv. Som han skriver om irsk talemål i et utkast til noe som kan ha vært tenkt som et reisebrev til en norsk avis: «Her i disse fattige omgivelser lyder ennu vakkert keltisk mål rent og uforfalsket i lydret udvikling af oldirsk gjennom 1000 år, et underlig mål, i bund og grund forskjellig fra de øvrige indogermanske sprog til hvilke det er knyttet ved urslegtskabets bånd» (Marstrander, i Rekdal 1983). Arven etter Marstrander Marstrander fullførte ikke sine studier av de ulike dialektene han lærte i Irland, Bretagne og på Man, og han publiserte knapt noen av sine notater. Men han fikk gjort andre forskere og ikke minst sine studenter oppmerksomme på betydningen av å kjenne de keltiske talemålene – særlig dersom man primært var interessert i de eldre språktrinnene. 219

Marstranders innsats her førte til at synet endret seg på viktigheten av å studere språket i felten, i dets sosiokulturelle kontekst dersom språket ennå var levende, og han dannet skole: For det første fikk han forskere – historiske språkforskere så vel som middelalderfilologer – til å innse verdien av et opphold i felten for å lære seg talespråket, og for det andre fikk han dem til å se at det som i dag er perifert, ikke alltid har vært det. Etter Marstrander skulle alle til Blasket, det være seg tyske, engelske, norske eller franske forskere, og en irskfilolog som ikke hadde vært i felten en stund, fremsto ikke lenger som stueren. Marstrander ivret også for at man måtte få folk til å fortelle om livene sine der ute, og som et resultat av dette gjorde man de lokale i stand til å lese og skrive sitt eget morsmål. Dette arbeidet ble fulgt opp av andre forskere, deri blant Robin Flower. Det var så som så med skolegangen i disse områ dene, både på Marstranders tid og en god stund etter, de som kunne lese og skrive, hadde bare lært å lese og skrive engelsk, ikke morsmålet sitt, irsk. Den første av lokalbefolkningens egne beskrivelser på mors målet utkom i 1929, det var livsskildringen An tOileánach («Øyboeren») av blasketboeren Tomás Ó Criomhthain. Ti år senere kom Peigs fortel ling om sin egen oppvekst inne på fastlandet, Machnamh Seanamhná («En gammel kones betraktninger»). Denne fortellingen ble pensum i irske skoler i årene som kom. I 1954 ble befolkningen på Blasket mer eller mindre tvangsflyttet inn til fastlandet, og øya er i dag øde og ube bodd. Dette tydeliggjør hvor viktig det er å handle når alle tegn peker i retning av at det haster. Av folk under tjue år er det i dag ytterst få som til daglig snakker et keltisk språk som sitt morsmål.

Kilder og litteratur Primærmateriale

UTRYKTE KILDER Nasjonalbiblioteket Ms.fol. 4702 Carl Marstrander: etterlatte papirer

Manx National Heritage Library, Isle of Man MS 05358B Carl Marstrander: dagbok

TRYKTE KILDER Finck, Franz Nikolaus. 1899. Die Araner mundart. Ein beitrag zur erforschung des westirischen. Marburg: Elwert’sche Verlags-Buchhandlung. Marstrander, Carl J. 1908–1909 «Lidt af hvert fra Irland.» Det norske geografiske selskabs aarbøger vol. 2, 107–144. Marstrander, Carl J. 1912. «Deux contes irlandais.» I Miscellany presented to Kuno Meyer by some of his friends and pupils on the occasion of his appointment to the chair of Celtic Philology in the University of Berlin, redigert av Osborn Bergin og Carl Marstrander, 371–486. Halle: Max Niemeyer. Marstrander, Carl J. 1915. Bidrag til det norske sprogs historie i Irland. Videnskapsselskapets Skrifter. II. Hist.-Filos. Klasse. 1915. No. 5. Kristiania: Jakob Dybwad. Ó Criomhthain, Tomás. 1929. An tOileánach («Øyboeren»). Dublin: Muintir C. S. Ó Fallamain [Fallon]. Ó Máille, Tomás. 1912. «Merugud Cleirech Choluim Chille.» I Miscellany. Presented to Kuno Meyer by some of his friends and pupils on the occasion of his appointment to the chair of celtic philology in the Universtity of Berlin, redigert av Osborn Bergin og Carl Marstrander, 307–326. Halle: Niemeyer. Sayers, Peig. 1939. Machnamh Seanamhná («En gammel kones betraktninger»). Baile Átha Cliath: Oifig an tSolatháthair.

221

Sekundærlitteratur

Borgstrøm, Carl Hj. 1937. «The dialect of Barra in the Outer Hebrides.» Norsk tidsskrift for sprogvidenskap VIII,71–242. Oslo: H. Aschehoug & Co. Borgstrøm, Carl Hj. 1939. «Anmeldelse av Sjoestedt-Jonval (1938).» Norsk tidsskrift for sprogvidenskap XI,272–276. Oslo: H. Aschehoug & Co. Borgstrøm, Carl Hj. 1940. «The dialects of the Outer Hebrides.» A linguistic survey of the Gaelic dialects of Scotland I. Norsk tidsskrift for sprogvidenskap. Suppl.bind I. Oslo: H. Aschehoug & Co. Borgstrøm, Carl Hj. 1941. «The dialects of Skye and Ross-shire.» A linguistic survey of the Gaelic dialects of Scotland II. Norsk tidsskrift for sprogvidenskap. Suppl.bind II. Oslo: H. Aschehoug & Co. Holmer, Nils M. 1938. «Studies on Argyllshire Gaelic.» Skrifter utgivna av K. Humanistiska Vetenskaps-Samfundet i Uppsala 31:1. Uppsala: Almqvist & Wik sells Boktryckeri. Holmer, Nils M. 1940. «On some relics of the Irish dialect spoken in the Glens of Antrim.» Uppsala Universitets årsskrift, 1940:7. Uppsala: Almqvist & Wiksells Boktryckeri. Holmer, Nils M. 1942. «The Irish language in Rathlin Island, Co. Antrim.» Todd lectures XVIII. Dublin: Hodges, Figgis & Co. Holmer, Nils M. 1962. The Gaelic of Kintyre. Dublin: The Dublin Institute for Advanced Studies. Holmer, Nils M. 1962–1965. «The dialects of Co. Clare. Part I–II.» Todd lectures XIXXX. Dublin: Hodges, Figgis & Co., II: Dublin: The Royal Irish Academy. Oftedal, Magne. 1956. «The Gaelic of Leurbost, Isle of Lewis.» A linguistic survey of the Gaelic dialects of Scotland III. Norsk tidsskrift for sprogvidenskap. Suppl.bind IV, 469-471. Oslo: H. Aschehoug & Co. Pedersen, Holger. 1897. Aspirationen i Irsk. En Sproghistorisk Undersøgelse. Leipzig. Rekdal, Jan Erik. 1983. «Carl Marstranders møte med Irland.» Forskningsnytt fra Norges almenvitenskapelige forskningsråd, 28(7):23-27. Oslo: Universitetsforlaget. Rekdal, Jan Erik. 2007. «Carl Marstrander’s Encounter with the Great Blasket.» Fil súil nglais = a grey eye looks back: a festschrift in honour of Colm Ó Baoill, redigert av Kaarina Hollo og Sharon Arbuthnot, 263–268. Tigh a’ Mhaide, Brig o’ Turk, Perthshire: Clann Tuirc. Sjoestedt-Jonval, Marie 1938. Description d’un parler irlandais de Kerry. Paris: F. Champion. Sommerfelt, Alf. 1921. Le breton parlé à Saint-Pol-de-Léon. Phonétique et morpho logie. Paris: Edouard Champion.

222

Sekundærlitteratur

Sommerfelt, Alf. 1922. The dialect of Torr, Co. Donegal. I. Phonology. Christiania: Jacob Dybwad. Sommerfelt, Alf. 1925. «Studies in Cyfeiliog Welsh. A contribution to Welsh dialectology.» Avhandlinger utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. II, Hist.-Filos. klasse 1925:3. Oslo: Jacob Dybwad. Sommerfelt, Alf. 1927. «Munster vowels and consonants.» Proceedings of the Royal Irish Academy XXXVII. Section C. Archæology, linguistic, and literature, 195–244. Dublin: Hodges, Figgis, & Co. Sommerfelt, Alf. 1929. «South Armagh Irish.» Norsk tidsskrift for sprogvidenskap II, 107–191. Widerøe, Lars Ivar og Daniel Le Bris. [2007] 2013. «Carl J.S. Marstranders dialektstudier i Bretagne fra 1919 til 1922.» Oversatt fra fransk i Lochlann: Festskrift til Jan Erik Rekdal på 60-årsdagen, 198–218. Hermes Academic Publis hing, Oslo.

223

10. Slavisten Olaf Broch og kampen for det liberale Russland

Kari Aga Myklebost

Rundt forrige århundreskifte trådte Olaf Broch (1867–1961) fram i norsk offentlighet som en enestående språkforsker med internasjonalt ry innenfor slavistikken allerede i ung alder. I løpet av første halvdel av 1900-tallet opparbeidet han seg i tillegg en posisjon som en av Norges fremste eksperter på Russland og den slaviske verden. Brochs yrkesliv som slavist sammenfalt med en svært turbulent fase i Russlands histo rie, og språkforskningen førte ham til et av tidens brennende politiske spørsmål: Hva foregår i Russland, og hva vil utviklingen i øst bety for Norge som naboland? Gjennom et biografisk perspektiv på Olaf Broch gir denne artikkelen et innblikk både i russisk samfunnsliv og politikk gjennom år med verdenskrig, revolusjon og etablering av Sovjetstaten, og i Brochs vitenskapelige virke og hans omfattende innsats for å bygge relasjoner mellom Norge og Russland.1 Artikkelen tar også opp mindre kjente sider ved norske historiske aktører som Fridtjof Nansen og Halvdan Koht, som sammen med Broch engasjerte seg i «det russiske spørsmål» – framtiden til Norges stormaktsnabo i øst.

1 Det fins ingen samlet biografisk framstilling over Olaf Brochs liv og virke, og denne artikkelen er del av et pågående biografisk prosjekt. Den fyldigste framstillingen av Brochs liv er Egeberg (2004). En kort oversiktsartikkel av Svein Mønnesland fins i Norsk biografisk leksikon, og artikler om deler av Brochs virksomhet er publisert av filologer som Arne Gallis, Siri Sverdrup Lunden, Jan Ivar Bjørnflaten og Tamara Lönngren samt historikere som Vladimir Anatoljevitsj Karelin og kapittelforfatteren.

224

Olaf Broch ble i 1900 Norges første professor i slaviske språk, med særlig vekt på russisk. Da var han 33 år gammel og hadde allerede gjennomført en rekke feltarbeid i slaviskspråklige områder i Sentralog Øst-Europa. Han ble i professoratet til han gikk av for alderen i 1937. Det språklige materialet som Broch samlet inn som ung forsker skulle komme til å ligge til grunn for flere banebrytende arbeider innenfor slavisk fonetikk, Brochs hovedfelt. Broch var en produktiv språkforsker, og hans siste publikasjon som baserte seg på feltarbei dene fra unge år, kom i 1957.2 Blant universitetsstudentene i Kristiania var Broch kjent for sitt levende engasjement for de slaviske språk og kulturer. Han forfattet flere lærebøker og oversatte russiske bestselgere som Anna Karenina og Brødrene Karamazov, slik at de ble tilgjengelige for norske lesere. I løpet av årene ved universitetet utdannet han en håndfull slavister som sammen skulle komme til å danne et miljø for slaviske studier i Norge. Broch blir derfor kalt den vitenskapelige slavistikkens grunn legger i Norge (Egeberg 2004). Siden slavistikk er et nokså smalt felt i Norge, er ikke Olaf Broch særlig godt kjent her hjemme. Han huskes kanskje først og fremst for sin forskningsadministrative innsats, blant annet som generalsekretær for Det norske vitenskapsselskapet gjennom to årtier fra 1924 til 1945 (Fure 2011, 275, Egeberg 2004).3 I den slaviske verden, hvor slavistik ken naturlig nok inntar en mer sentral plass i offentligheten, er dette annerledes. Brochs arbeider om slavisk fonetikk er fortsatt pensum for russiske studenter i dag, og i 2017, da det var 150 år siden Brochs fødsel, ble det arrangert jubileumsseminarer i Moskva og St. Petersburg i Russland og i Kiev og Lviv i Ukraina. Her deltok norske, russiske og ukrainske slavister og historikere med foredrag som belyste Brochs betydning både i samtiden og ettertiden (Lönngren og Khobzey 2018).

2 En komplett bibliografi over Olaf Brochs vitenskapelige publikasjoner er å finne i Scando-Slavica t. III, Copenhagen/Munksgaard (1957). 3

Jf. også Aftenposten 10.12.1945, «En administrator i norsk vitenskap».

225

Illustrasjon 1: Olaf Broch (i forgrunnen) og Den nordiske felleskomite for utforsking av de russiske statsarkiver. Møte i Riksarkivet i Oslo 12. september 1932. Fotograf: Halvor Brinchmann. Eier: Nasjonalbiblioteket.

Brochs samfunnsmessige virke omfattet etter hvert kulturelle, diplo matiske, politiske, økonomiske og humanitære spørsmål i forholdet mellom Norge og Russland. I en periode på rundt femti år, fra 1890årene og fram til 1940-årene, forfattet Broch en stor mengde artikler om Russland og Øst-Europa i norsk presse og i ulike tidsskrifter.4 Den jevnlige produksjonen av artikler, svært mange publisert i Aftenpos ten og Morgenbladet, vitner om at Broch så det som en viktig del av sin professorgjerning å opplyse den norske opinionen om russiske og østeuropeiske samfunnsforhold. Broch var av borgerlig-demokratisk

4 En bibliografi over Brochs avis- og tidsskriftsartikler fram til 1942 fins i Norsk bibliografisk bibliotek, bind 3, hefte 5 (Oslo 1937–1945, Fabritius & Sønner), 156–162.

226

politisk overbevisning og såkalt russofil, med en sterk beundring for det russiske folket og den russiske kulturen. Hans artikler om og fra Russland og etter hvert Sovjetunionen dannet en motvekt i norsk offentlighet både til mengden av alarmistiske framstillinger av «den russiske fare» fra konservativt politisk hold og til arbeiderpressens romantiserende framstillinger, særlig etter oktober 1917.5 Under første verdenskrig ble Broch for alvor engasjert i politiske og humanitære spørsmål, først knyttet til russiske soldater i tysk krigsfangenskap og deretter til emigranter og politiske flyktninger fra Russland i Norge i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen i 1917. Tidlig på 1920-tallet arbeidet Broch sammen med blant andre Fridtjof Nansen for å bedre forholdene for russiske intellektuelle under det nye bolsjevikregimet. Gjennom sitt brede samfunnsengasjement ble Broch en nøkkelfigur i relasjonene mellom Norge og Russland på borgerlig side av det norske politiske landskapet gjennom første halvdel av 1900-tallet. Slavisten Brochs samfunnsengasjement, og særlig hans humanitære innsats sammen med Fridtjof Nansen, vil bli belyst i artikkelens andre halvdel. Først skal vi se nærmere på Brochs akademiske virke. Det geografiske nedslagsfeltet for Olaf Brochs språkforskning var omfattende, noe som avtegner seg i hans etterlatte papirer. Det fins brev etter Broch ved institusjoner i blant annet Kiev, Praha og Beograd i tillegg til Moskva og St. Petersburg. Den fyldigste dokumentsamlingen oppbevares hos Nasjonalbiblioteket. Den inneholder flere hundre brev til og fra regis trerte personer i tillegg til en ikke ubetydelig mengde uregistrerte brev, dokumenter og manuskripter. Noe fotomateriale fra Brochs liv fins

5 Noe av forklaringen på at Olaf Broch i dag er lite kjent utover slavistikkens fagkretser er muligens at han, sammen med andre figurer på borgerlig og liberal side av det norske politiske landskapet med relasjoner til Russland og Sovjetunionen, har havnet i skyggen av de mange profilene fra den norske arbeiderbevegelsen som samarbeidet med russiske sosialister innenfor parti- og fagbevegelse og etter hvert Komintern, jf. Bjørnson (1990), Egge og Roginskij (2006), Egge, Holtsmark og Komarov (red.) (2015).

227

også her.6 Mye av korrespondansen omhandler språkvitenskap og sla vistikk, og samlingen viser at Broch samarbeidet tett med Europas ledende slavister i sin samtid. Mange av brevene er skrevet på ulike slaviske språk – i hovedsak russisk, men også ukrainsk, polsk, tsjekkisk, bulgarsk og serbisk. I tillegg fins korrespondanse på tysk, fransk, engelsk og de skandinaviske språkene. En stor del av brevene som omhandler språkvitenskap, er knyttet til Brochs hovedverk om slavisk fonetikk, Otsjerk fiziologii slavjanskoj retsji (1910), som også ble utgitt på tysk (Slavische Phonetik 1911).7 Grunnlaget for Olaf Brochs sterke posisjon som slavist og russ landskjenner ble lagt i studieårene. På vei inn i sitt tjuende år bestemte han seg for å studere russisk. Vi vet ikke hvor ideen kom fra, men noen år tidligere, da Broch var gymnasiast ved Kristiania Kathedralskole, hadde en lærer tatt med en bunke russiske aviser til klassen. Olaf stu derte nysgjerrig de kyrilliske bokstavene i avisene, og muligens var det i denne sammenhengen interessen for språket ble vekket.8 Det har også blitt antydet at Brochs far, Johan Anthon Zincke Broch (1827–1923), som var kjøpmann og bryggerieier på Horten, mente at det var lyse

6 Brevsamling 337 (Brevs. 337) etter Olaf Broch ved Nasjonalbiblioteket i Oslo omfatter 13 bokser med alfabetisert korrespondanse, både private brev og embetsbrev, i tillegg til seks bokser med uregistrert materiale. Det uregistrerte materialet ble donert til Håndskriftsamlingen av Arne Gallis i 1962, og en første fortegnelse over dette ble utarbeidet av kapittelforfatteren i 2014 i forbindelse med oppstarten av biografiprosjektet om Olaf Broch. Brochs oldebarn Ann Bergithe Trampe Broch bidro i 2016 og 2017 til å utvide fotosamlingen etter Broch betydelig ved å donere flere familiealbum til Nasjonalbiblioteket. I brevsamlingen fins også etterlatte papirer etter Olaf Brochs far, Johan Anthon Zincke Broch, samt Olafs søster Lagertha Broch (1864–1952), forfatter, illustratør og kvinnerettsforkjemper. Samlingen inneholder i tillegg et titalls brev fra Brochs kone, Ninni Broch (1868–1955), til Olaf. Blant disse papirene er det særlig Anthon Brochs Familiebog (ført fra 1879 til 1914) og brevene fra Ninni som gir innsikt i familien Brochs historie og hverdagsliv. En stor takk rettes til Ingvild Broch for transkribering av Anthon Brochs Familiebog. Om Brevs. 337, se også Gallis (1967), Sverdrup Lunden (1986 og 1998), Bjørnflaten (2012), Lönngren (2015b, 83 f.), Karelin og Myklebost (2017) og Lynum (2019). 7 Dette brevmaterialet er bare delvis utforsket og fortjener en grundig studie av slavister som kan vurdere Brochs innsats og rolle i slavistikkens historie, både i Norge og i Europa for øvrig. Siri Sverdrup Lundens artikler fra 1986 og 1998 om korrespondansen mellom Broch og Vatroslav Jagic samt Jan Ivar Bjørnflatens artikkel fra 2012 utgjør sammen en begynnelse på en slik studie. 8 Jf. Aftenposten 02.08.1957, «Norsk filolog med internasjonalt ry». Av professor Erik Krag.

228

framtidsutsikter for norsk handel med Russland (Egeberg 2004, 223, Bjørnflaten 2012, 62). Dette var en utbredt holdning i deler av det nor ske handelsborgerskapet sist på 1800-tallet. Den russiske økonomien var i vekst, befolkningen økte, og et jernbanenett var under rask utbyg ging i imperiet. Mange spådde at Russland ville bli et viktig marked for norsk eksport i tiden framover. I Norge fantes det imidlertid ikke noe russiskstudium i 1880årene, og kunnskaper i russisk språk var en sjeldenhet (Egeberg og Gallis 1982, 5–8, Nielsen 2014, 371–376). Våren 1887 henvendte Olaf Broch seg til Johan August Lundell (1851–1940), slavist og dosent ved universitetet i Uppsala og en av de fremste kapasiteter på russisk språk i Skandinavia. Lundell rådet Broch til å starte et selvstudium, og som meren ble brukt til det. Kanskje leste Olaf Broch Russisk Sproglære til praktisk Behov (1876) av Hans Blom, den eneste norske læreboken i russisk på denne tiden. Men studiet gikk trått, syntes Broch: «[H] vad jeg har faaet ind, er kun en del parleur-sætninger, og naar man da desuden kun faar daarlig beskjed om udtalen, saa forstaar De vel, hvordan det gaar», skrev Broch til Lundell i mai.9 Noe måtte gjøres for å få bedre grep om språket. Høsten 1887 reiste den unge studenten til Moskva på studieopphold med et anbefalelsesbrev fra Lundell i baga sjen. Brevet var stilet til Fjodor Je. Korsj (1843–1915), slavist og pro fessor ved Moskva universitet og en del av forskningsmiljøet innenfor russisk lingvistikk kjent som Fortunatov-skolen. Kretsen rundt Korsj og lingvisten Filip F. Fortunatov (1848–1914) ble regnet som ledende i Russland og nøt internasjonal anerkjennelse for sine arbeider innenfor den formal-lingvistiske retningen og neo-grammatikken.10 Her havnet Broch høsten 1887. Broch var ikke den eneste utlendingen som benket seg for å høre Fortunatov og Korsj forelese ved Moskva universitet; her var både tyske, franske, tsjekkiske, serbiske og svenske studenter (Fajnsjtejn,

Broch til Lundell 25.05.1887 (Brevs.337).

10 En kort nyere framstilling av Fortunatov-skolen er å finne i Vekovisjtsjeva og Khukhuni (2013).

229

upubl.). Men viktigst for Broch ble en ung russer, den 23 år gamle medstudenten Aleksej Aleksandrovitsj Sjakhmatov (1864–1920), omtalt som «vårt vidunderbarn» av Korsj og Fortunatov. Som Broch var Sjakhmatov talentfull og ambisiøs i sine studier. De to var jevnaldrende og fant raskt tonen. Forholdet skulle etter hvert utvikle seg til et frukt bart faglig samarbeid og et livslangt vennskap.11

Illustrasjon 2: Fra Brochs språkvitenskapelige notater. «Skizze av russisk hist[orisk] gram[matikk], 1932». Ubeh. 67:II. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Om Aleksej A. Sjakhmatov og hans forhold til Olaf Broch, se Lönngren (2015a, 2015b.).

230

Etter oppholdet i Moskva vendte Broch hjem og studerte under to av de fremste filologene ved universitetet i Kristiania, Sophus Bugge (1833–1907) og Alf Torp (1853–1916). Men Moskva hadde gitt mersmak. Og Kristiania lå liksom for langt unna den slaviske verden, syntes Broch: «Vor egn ved Kristianiafjorden er jo deilig nok – og alligevel havde jeg hellere reist sydover eller østover ind i mere varme og mindre vakre egne; det er så besynderligt, hvorfor – men jeg længter bestandig ud til Russland og «slaverne» igjen», skrev han til Lundell i mai 1889.12 Veien til Russland gikk først via det europeiske kontinentet for Broch, som fortsatte studiene under to av nestorene innenfor slavistikken, August Leskien (1840–1916) i Leipzig og Vatroslav Jagic (1838–1923) i Wien. Broch opparbeidet et bredt nettverk ved de sentrale europeiske lærestedene for slaviske studier, og som vi skal se, bidro dette direkte til at han ble tilsatt som professor i slaviske språk ved universitetet i Kristiania noen år seinere. Broch utviklet fra starten en særlig interesse for språklige blan dingsområder eller kontaktsoner der ulike språk og dialekter møttes. I Leipzig ble han kjent med Daniel von Repay, en ung mann av ukrainsk herkomst fra grenseområdet lengst øst i Habsburgerriket (Bjørnflaten 2012, 62f.). Repay var en levende kilde til det språklige overgangsområ det mellom det vestslaviske språket slovakisk og det østslaviske språket ukrainsk, og under studiene i Wien oppfordret Jagic sin unge norske student til å undersøke denne regionen nærmere. Jagic mente at Broch var i besittelse av et uvanlig skarpt øre, og at han hadde forutsetninger for å studere ulike slaviske dialekter og deres fonetiske særtrekk slik allmuen brukte dem i hverdagen. Våren 1895 dro Broch på sitt første feltarbeid. Reisen gikk nettopp til Repays hjemtrakter i det såkalte Ublja-distriktet i grenseregionen lengst øst i Østerrike-Ungarn mot Russland og det ukrainske språkområdet. Etter noen uker rapporterte Broch hjem til Jagic at han hadde samlet flere eksempler på «de merk verdige blandingsdialektene av småruss. [ukrainsk] og slovakisk, som

12 Broch til Lundell 21.05.1889 (Brevs. 337).

231

det befinner seg et helt belte av i nærheten».13 Fra Ublja reiste Broch videre til Vilnius, hvor han studerte litauisk og hviterussisk. Han avsluttet sitt første feltarbeid med et besøk hos vennen Aleksej A. Sjakhmatov i St. Petersburg (Myklebost 2018a). Gjennom 1890-årene og fram til 1905 foretok Broch en rekke feltarbeider i det som i dag er Polen, Ukraina, Litauen, Hviterussland og Russland samt på Balkan. I 1899 engasjerte Jagic Broch i feltarbeid i det sørlige Serbia innenfor rammen av den såkalte Balkan-kommisjonen under Vitenskapsakademiet i Wien. Igjen var det en språklig blandet region som ble satt under lupen; fra mai til november registrerte Broch fonetiske særtrekk i grenseområdet mellom serbisk og bulgarsk språk. To år seinere ble han invitert av Det russiske vitenskapsakademiet til å foreta dialektstudier i Russland. I samarbeid med Aleksej A. Sjakhma tov utarbeidet og gjennomførte Broch en plan for å sammenligne fone tiske særtrekk ved en typisk sentralrussisk dialekt og en typisk nordrus sisk dialekt. Sommeren 1902 ble planen gjennomført; Broch reiste først til Kaluga guvernement i det sentrale Russland og deretter til Vologda guvernement i det russiske europeiske nord. En siste runde med feltar beid i 1904 og 1905 inkluderte slovensk og polsk språk (Myklebost 2018a). Vatroslav Jagic og Vitenskapsselskapet i Wien spilte en viktig rolle i mange av Brochs feltarbeider, enten som oppdragsgiver eller rådgiver. Broch publiserte sine resultater fortløpende, flere av dem i tidsskriftet Archiv für slavische Philologie, som ble redigert av Jagic, andre i den norske serien Videnskabsselskabets Skrifter. I 1907 inviterte Jagic Broch inn i arbeidet med en ensyklopedi over slavisk filologi. Broch fikk i oppdrag å forfatte et eget bind om fonetikk, og dette resul terte i boka Otsjerk fiziologii slavjanskoj retsji. Her sammenfattet han sine observasjoner fra en nesten 15 år lang periode med feltarbeid som dekket både vestslaviske, østslaviske og sørslaviske språk. På bakgrunn av sine arbeider innenfor slavisk fonetikk ble Broch valgt inn som medlem av Det russiske vitenskapsakademiet i 1916 (Egeberg 2004).

Broch til Jagic 11.04.1895 (Msfilm 122). Alle oversettelser av korrespondansen fra Broch til Jagic er gjort av Gerda Lovisa Marie Bergmann.

232

Et professorat i slaviske språk Også hjemme i Norge bygde Broch nettverk. I mars 1896 ble han inn valgt som medlem av Videnskabernes Selskab i Kristiania, bare 29 år gammel (Amundsen 1957, 554). Broch var del av en ny og tallrik norsk forskergenerasjon som gjorde seg gjeldende rundt århundreskiftet; over en tiårsperiode fram til 1903 ble det tatt opp 41 nye innenlandske medlemmer. Dette utgjorde den sterkeste økningen siden selskapets opprettelse (Amundsen 1957, 297–298). Samtidig arbeidet universitets professorer og forretningsmenn med handelsinteresser østover for en permanent stilling i russisk språk ved universitetet i Kristiania. Fra det historisk-filosofiske fakultetet sin side hadde man allerede i 1886 fore slått å opprette en dosentstilling i slaviske studier, men forslaget nådde ikke fram i Stortinget.14 Broch skrev til sin læremester Jagic i Wien at Norge ikke syntes å se nytten av kunnskap om slaviske forhold: «[…] under de nåværende forhold er man fedrelandet til liten nytte. […] Her er jo en slavist foreløpig mer å betrakte som en torsk i luften», sukket Broch.15 Men situasjonen skulle forandre seg i løpet av få år. Behovet for økte russiskkunnskaper ble mer påtagelig i 1890-årene, og da Stor tinget diskuterte saken på nytt i 1892, ble både handelspolitiske og diplomatiske hensyn framhevet. Norge trengte en russiskkyndig per son som kunne bistå myndighetene med opplysninger fra russisk presse, og som kunne tilby russiskundervisning til offiserer, konsuler, diplomater og handelsentreprenører, het det i stortingsforhandling ene.16 I juli 1896 ble en dosentpost i slaviske språk vedtatt opprettet. I begrunnelsen het det at nye opplysninger hadde framkommet det siste året, «særlig om den Vægt, der fra Forretningsmænds Side lægges paa, at Posten oprettes».17 Stillingen ble vedtatt som en personlig post for Broch, og framsto for Brochs familie hjemme på Horten som en milepæl. Far Anthon noterte gledesstrålende i sin dagbok: «Altsaa er

14 Jf. Chr. S. Stang, «Professor Olaf Broch 90 år» i Morgenbladet 03.08.1957. 15 Broch til Jagic 26.09.1895 (Msfilm 122). Jf. også Lunden (1998, 206). 16 St.prp. nr. 1 IV 1894, kapittel 2, s. 3. 17 Stortingsforhandlinger 1896, vol. 45, nr. 6a, Indst. S. XXI.

233

han nu endelig fast ansad UniversitetsLærer. Vorherre ske Tak for at dette Maal er naaed.»18 I 1900 ble stillingen omgjort til et professorat. I innstillingen fra Stortingets budsjettkomite het det at alle betenkelig heter man muligens hadde hatt med den unge og uprøvede dosent Broch nå var hevet; han hadde siden dosenturet ble opprettet «baade offentliggjort arbeider, som har vundet megen anerkjendelse hos fag mænd i flere land […] og tillige vist sig i besiddelse af en usedvanlig lærerdygtighed».19 Dermed kunne Broch tiltre en permanent stilling som «extraordinær professor i slaviske sprog, navnlig russisk», med en gasje på 4500 kroner.20 Det var særlig Yngvar Nielsen (1843–1916), dekan ved det histo risk-filosofiske fakultetet, som hadde argumentert målrettet for å få på plass et professorat i slaviske språk. 20. april 1899 rapporterte Nielsen i et brev til universitetets akademiske kollegium om hvordan Broch gjennom sine semester som dosent hadde klart å samle «et forholdsvis stort antal tilhørere» til sine forelesninger i russisk språk, og slik godt gjort at det var interesse for undervisning i russisk. Viktigere var like vel ifølge Nielsen at Broch gjennom sine publikasjoner hadde vunnet anerkjennelse internasjonalt og kunne skilte med vitenskapelige kon takter både i Østerrike-Ungarn og Russland.21 Brochs feltarbeid i Ser bia under ledelse av det anerkjente Vitenskapsselskapet i Wien hadde blitt lagt merke til i norske akademiske og politiske kretser, og styrket hans anseelse. Broch selv hadde bidratt aktivt til oppmerksomhet om feltarbeidet hjemme i Norge gjennom å publisere reisebrev i Aften posten. Til Aftenpostens lesere skrev ikke Broch så mye om fonetikk,

18 «Ant. Broch. Familiebog», 30. mars og 6. juli 1896 (Brevs. 337). Jf. også Broch til Jagic 14.07.1896 (Msfilm 122). 19 Stortingsforhandlinger 1899/1900 vol. 49, nr. 6a, Indst. S. XXI (1899/1900), s. 2; 20. 20 Stortingsforhandlinger 1900/1901 vol. 50, nr. 5, dokument nr. 8, s. 10. 21 RA, S-1022 Kirke- og undervisningsdepartementet, 2. skolekontor E, Ea4: Dekan Yngvar Nielsen til Det akademiske kollegium 20. april 1899.

234

men desto mer om folkeliv og natur på den serbiske landsbygda og om høyaktuelle politiske spørsmål som nasjonal gjæring blant serberne.22 Det var ingen selvfølge at universitetet i Kristiania skulle opp rette en stilling i slaviske språk, og kildene viser at særlig norske han delspolitiske interesser knyttet til Russland var avgjørende for Stortin gets behandling. Sikkerhetspolitiske vurderinger spilte trolig også inn, selv om dette ikke ble formulert i klartekst. Under unionsstriden med Sverige på slutten av 1800-tallet vokste russefrykten, og det ble fra ulike hold framhevet at det var i Norges interesse, som småstat med grense til Russland, å bygge opp kunnskap om russiske forhold (Nielsen 2014, 401–407, Bjørnflaten 2012, 61).23 For Broch innebar professoratet en stødig plattform for videre arbeid, både når det gjaldt forskning på slavisk fonetikk og undervisning i russisk for norske studenter. 60 år seinere skulle Brochs elev Christian S. Stang (1900–1977) understreke den enorme innsatsen Broch la ned i å etablere sitt undervisningsfelt: «[Han] hadde ingen forgjenger som professor i slaviske språk. Han grunnla den akademiske undervisning i slaviske språk i vårt land» (Stang 1961, 40). Den russiske frihetsbevegelse og Olaf Brochs samfunnsengasjement Med utbruddet av første verdenskrig sommeren 1914 gikk den slaviske verden som Broch kjente i oppløsning. Etter krigen var grensene i Sen tral-og Øst-Europa grunnleggende endret. Det store habsburgerriket, der Broch hadde kunnet reise fritt omkring og studere vest- og sørsla viske språk, fantes ikke lenger, og Serbia hadde blitt del av statsdannel sen Jugoslavia. Feltarbeid var ikke lenger like enkelt å gjennomføre, og på grunn av den politiske situasjonen i Europa kom språkforskningen i skyggen av andre spørsmål for Broch. Etter bolsjevikenes maktover takelse i Russland i oktober 1917 startet en ideologisk omstøpning av

22 Brochs reisebrev sto på trykk i Aftenposten fra juli til september 1899 under tittelen «Fra Serbien». 23 Utdypende framstillinger av den russiske fare og Norge rundt forrige århundreskifte er å finne i Nielsen (1991) og Berg (2019).

235

universitetene, Vitenskapsakademiet og den intellektuelle verden. De geopolitiske endringene og den indrepolitiske utviklingen i Russland førte Broch inn i et omfattende humanitært engasjement, samtidig som han fremmet skarp kritikk mot de nye bolsjevikiske makthaverne i Russland.

Illustrasjon 3: Olaf Broch skrev gjennom en årrekke om russisk politikk for Aftenposten. I mars 1917 brakte han nyheten om starten på Den russiske revolusjon til norske lesere. Faksimile: Aftenposten 15.03.1917, nr. 135. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Brochs politiske og humanitære virke var svært omfattende, og noen hovedlinjer skal trekkes opp her. Hans interesse for russisk politikk startet allerede tidlig på 1900-tallet. Gjennom sine studiereiser og feltarbeid før verdenskrigen ble Broch svært glad i det gamle Russland – han beundret kulturen, litteraturen og folket. Samtidig var han sterkt kritisk til det autokratiske tsarregimet, som han i likhet med andre liberalt orienterte vesteuropeere anså som undertrykkende og politisk utdatert. Ifølge Broch lå det russiske regimet som et mareritt over det russiske folket og framkalte frykt også i Vest-Europa, ikke minst i de nordeuropeiske småstatene (Karelin og Myklebost 2017). Fra utbrud det av den russisk-japanske krigen i 1904 fulgte Broch den indrepoli tiske dragkampen mellom tsarmakten og opposisjonen i Russland tett, og han formidlet sine inntrykk gjennom artikler i norsk presse. Da tsar Nikolaj II etter revolusjonen i 1905 kom med løfter om oppmyking av autokratiet, ga Broch uttrykk for stor glede og optimisme på vegne av 236

det russiske folket, og han skrev begeistret i Aftenposten om «den rus siske Frihedsbevægelse» (Myklebost 2017). I kjølvannet av det såkalte Oktobermanifestet i 1905 ble det for første gang dannet lovlige politiske partier i Russland, og en folkeforsamling – Dumaen – ble etablert. Broch gjenga i detalj de russiske partiprogrammene og debattene i Dumaen for Aftenpostens lesere, og han skrev om hvordan liberale rus siske krefter ville kunne føre Russland fram mot parlamentarisme og et moderne politisk system. Særlig hadde Broch forhåpninger til de kon stitusjonelle demokratene, med historiker Pavel Miljukov (1859–1943) i spissen. For Broch representerte Miljukov og hans parti en moderni sering av Russland som ville åpne for tettere bånd og et sterkere felles skap mellom Norge og Russland. Dette ville være gjensidig nyttig, både handelsmessig og politisk – og det ville bringe de to nabofolkene nærmere hverandre, mente Broch (Karelin og Myklebost 2017). Denne visjonen delte Broch med Konstantin N. Gulkevitsj (1865–1935), Tsar-Russlands siste sendemann til Norge fra 1916. Gulke vitsj ble raskt en nær venn og politisk alliert av Broch i arbeidet for det Gulkevitsj omtalte som «den russiske sak i Norge» – å vinne nord mennenes hjerter gjennom å fremme den russiske liberale bevegelsens synspunkter i norsk offentlighet og slik dempe russefrykten (Nielsen 2014, 505–507, 532–541).24 Etter februarrevolusjonen i 1917 og tsar Nikolaj IIs abdikasjon syntes det borgerlig-demokratiske framtids håpet for Russland nærmere enn noen gang. Miljukov ble utenriks minister i den russiske provisoriske regjeringen, og sammen med blant andre Gerhard Gran, redaktøren for Samtiden, inviterte Broch Miljukov til Norge for å holde forelesninger om russisk historie og politikk. Mil jukov fikk stor oppmerksomhet, og Broch og Gran sørget for at hans foredrag ble trykt i Samtiden, og at han ble intervjuet i Aftenposten. Der framhevet Miljukov Russlands avgjørende rolle innenfor ententen i kampen for å slå ned den tyske militarismen.25

24 Om forholdet mellom Broch og Gulkevitsj, se Karelin, Nielsen og Myklebost (red.) (2017). 25 Paul Miljukov «Russland og Europa» i Samtiden 1916, 445–463, 495–510, «Verdenskrigens aarsag» i Aftenposten nr. 482, 19.09.1916, og «Dumaens liberale fører om Ruslands ydre og indre politik» i Aftenposten nr. 471, 14.09.1916.

2 37

Da bolsjevikene tok makten i St. Petersburg i oktober 1917, ble Miljukov og de russiske liberale kreftene satt på sidelinjen. For Broch, som for store deler av det vesteuropeiske borgerskapet, kom maktover takelsen som et sjokk. Broch trodde og håpet i det lengste at bolsje vikene skulle bli nedkjempet og fratatt makten (Myklebost 2020), men slik gikk det ikke. I stedet flyktet tusentalls russere fra borgerkrig og det nye bolsjevikregimet. Allerede i 1915 hadde Broch engasjert seg i hjelpearbeid for rus siske krigsfanger i tysk fangenskap. Sammen med kolleger ved univer sitetet i Kristiania, blant andre geologen Viktor Moritz Goldschmidt (1888–1947), etablerte Broch en komité for russiske krigsfanger under universitetet i Kristiania.26 Broch videreformidlet brev og pakker fra soldatenes familier i Russland, og bidro til Røde Kors sitt arbeid for å gi russiske krigsinvalider og fanger hjelp i Norge. Våren 1917 ble rundt 300 sårede og syke russiske krigsfanger overført fra Tyskland til Norge. Broch deltok i organiseringen av innkvartering og hjelp, og framskaffet bøker, læremateriell og skrivesaker til de russiske invalidene (Karelin og Myklebost 2017). Da Oktoberrevolusjonen og den påfølgende bor gerkrigen brakte en strøm av russiske emigranter gjennom Norge på vei til Europa, var flere kjente personer fra russisk akademia og kultur liv innom Brochs hjem i Kristiania, blant andre filosof, økonom og publisist Peter Struve (1870–1944).27 Brochs omfattende humanitære engasjement overfor russiske flyktninger og krigsfanger – og noen år seinere også overfor kolleger innenfor akademia under det nye sov jetregimet – er bredt dokumentert i brevsamling 337 ved Nasjonal biblioteket.28 Til sin venn Aleksej A. Sjakhmatov skrev Broch i 1918 at hjemmet hans i Dybwads gate i Kristiania nærmest var blitt til et sen tralbyrå for hjelp og pakker, og at han selv ble omtalt som «den slaviske

26 J f. Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning for Beretningsaaret 1915–1916. Kristiania 1917. A.W. Brøggers Boktrykkeri A/S, s. 30. 27 Om russiske emigranter til Norge etter oktober 1917, se Teterevleva (2004). 28 Noe materiale fins også i Nasjonalbibliotekets billedsamling.

238

sendemann i Kristiania».29 Broch korresponderte med profilerte rus siske emigranter i Vest-Europa, og bidro til emigrantenes kamp mot det nye regimet ved å få oversatt og publisert bolsjevikkritiske artikler i norske tidsskrift (se for eksempel Broch og Struve 1919, 88–97 og Goulkevitch 1923, 125–227). Samarbeid med Fridtjof Nansen Med den russiske borgerkrigen fra 1918 oppsto et behov for nødhjelp inn til Russland. Broch kontaktet Fridtjof Nansen og foreslo et sam arbeid om å få matsendinger fram til Petrograd.30 Nansen var allerede engasjert i Folkeforbundets arbeid for repatriering av krigsfanger og skulle snart bli utpekt som forbundets høykommissær for flyktninger (Vogt 2011). Broch på sin side mottok brev fra venner og kolleger i den russiske hovedstaden med bønn om hjelp, og han var godt informert om de stadig vanskeligere forholdene, særlig det som angikk russiske intellektuelle og akademikere. Nansen tok imot Brochs invitasjon, og gjennom de påfølgende årene samarbeidet de to om forsyninger til Petrograd.31 Arbeidet foregikk til dels innenfor rammene av den norske avdelingen av Tsentrosojuz, hvor Broch var direktør fra 1919. Tsentro sojuz var en sammenslutning av russiske forbrukerkooperativer som erklærte seg uavhengig av bolsjevikene, og som støttet aktivt opp om «de hvite» i den russiske borgerkrigen. Organisasjonen hadde kontorer i flere vesteuropeiske byer (Karelin og Myklebost 2017). Hjelpearbeidet gikk også gjennom den finske slavisten Jooseppi Mikkola (1866–1946) og den såkalte Akademiske hjelpekomité ved universitetet i Helsinki. Via Mikkola ble nødhjelp sendt videre til den russiske forfatteren

29 Det russiske vitenskapsakademis arkiv, filial St. Petersburg (StPb filial ARAN), f. 134, op. 3, d. 186, l. 441 ob., Broch til Sjakhmatov 09.06.1918. Jf. også Morgenbladet 03.08.1957, «Professor Olaf Broch 90 år» av professor Chr. S. Stang. 30 Brevs. 337, Broch til Nansen 23.04.1919. Både brevsamling 337 og Nansens etterlatte papirer ved Nasjonalbiblioteket inneholder omfattende dokumentasjon av det humanitære samarbeidet mellom Broch og Nansen. 31

s.fol. 1988:RUP:6, Broch til Nansen 07.01.1921 (Ms.fol. 1988: RUS:4), Nansen til Broch M 13.01.1921 (Kjærheim (red.) 1966, 45), Nansen til Broch 01.02.1921 (Brevs 377).

239

Maksim Gorkij, som ledet Dom utsjenykh, De lærdes hus, i Petrograd (Hakkarainen 2012, Greve 1973, 158–184).32 Etter borgerkrigen og etableringen av sovjetregimet fortsatte Broch og Nansen sitt felles hjelpearbeid overfor russiske intellektuelle. De samlet inn penger og appellerte til sovjetrussiske myndigheter om å tillate større kontakt mellom russiske og utenlandske vitenskapsmenn. Vinteren 1922–1923 organiserte Broch og Nansen en såkalt adopsjon av universitetet i Voronezj, etter mønster fra europeiske vitenskapelige institusjoner. Adopsjonen innebar at norske vitenskapsmenn samlet inn midler og utstyr som ble sendt til det russiske universitetet. Det ble samlet inn penger fra kolleger av Broch og Nansen i Kristiania, Bergen og Trondheim, og pakker med mat, bøker og vitenskapelig utstyr ble sendt til universitetet i Voronezj gjennom Nansens hjelpeor ganisasjon og Det internasjonale Røde Kors.33 Hjelpearbeidet var politisk kontroversielt i og med at det fore gikk parallelt med vestmaktenes økonomiske boikott av det bolsjevi kiske Russland. I tillegg ble arbeidet vanskeliggjort fordi vestlige myndigheter ikke anerkjente bolsjevikene som rettmessige makthavere i Russland. Nansen – som ledende figur i det humanitære arbeidet for å avhjelpe hungeren i Russland fra 1921 – ble uglesett og kritisert både fra vestlig og sovjetrussisk hold (Vogt 2007, 111–115, Greve 1973, 161–170). Broch støttet Nansen offentlig ved flere anledninger, og sammen fikk de trykt appeller i norsk presse hvor de ba om at den gjensidige mistroen mellom vestlige og russiske myndigheter måtte ta slutt, slik at hjelp kunne framskaffes til det lidende russiske folket. Nødhjelpen ville bringe ære til Norge, skrev Broch og Nansen.34 I 1921 henvendte Broch seg direkte til Anatolij V. Lunatsjarskij, sovjetisk

32 Se også brev fra Mikkola til Broch 1920–1922 (Brevs. 337) og Finlands Nasjonalbibliotek, samling 150, diverse brev fra Broch til Mikkola 1920–1921. 33 Se også A.G. Jayne til Broch 03.11.1923, 21.11.1922 og 29.11.1922 og «Fridtjof Nansen kalder på vor hjælp» (udatert appell) (Brevs. 337), Broch til Jayne 04.11.1923 og 29.11.1922 og appell til universitetskolleger signert av Broch og datert desember 1922 (Ms.fol. 1988:RUS:2:P), Nansen til Broch 21.02.1923 (Brevs. 48), Aftenposten 24.01.1923, nr. 42. 34 Aftenposten 20.07.1921, nr. 337, Aftenposten 24.01.1923, nr. 42.

240

Illustrasjon 4: Vinteren 1922–1923 sirkulerte en appell blant norske vitenskapsmenn om å hjelpe kolleger ved universitetet i Voronezj. Brevs. 337, Ad Nansen, Fridtjof til Broch, Olaf. Udatert maskinskrevet opprop. Foto: Nasjonalbiblioteket.

241

folkekommissær for undervisningsvesenet, og ba om at de materielle forholdene for russiske intellektuelle måtte forbedres, og at det måtte legges til rette for økt kontakt mellom vitenskapsmenn på tvers av den nye ideologiske kløften mellom Russland og Europa. Broch fikk svar, men ingen hjelp fra Lunatsjarskij. Folkekommissæren forsikret Broch om at intellektuelle og vitenskapsmenn levde under gode vilkår i Sov jet-Russland til tross for de harde tidene.35 Til Sovjet-Russland Våren 1923 reiste Broch til Leningrad og Moskva for å se med egne øyne hvordan situasjonen i landet hadde utviklet seg. Kanskje reiste han med et håp om at den såkalte nye økonomiske politikken, som Lenin hadde lansert for å avhjelpe den økonomiske krisen i landet, innvarslet en opp mykning av bolsjevikenes ideologiske linje. Inntrykkene fra reisen pekte imidlertid i en annen retning. Etter hjemkomsten utga Broch boka Proletariatets diktatur. Set og tænkt fra forsommeren 1923. Her kom han med skarp kritikk av sovjetmyndighetenes politikk, særlig overfor «det åndelig Rusland», de intellektuelle. Tilstanden i landet var urovekkende, mente Broch; det russiske samfunnet var som stengt inne i kvalm feng selsluft og preget av «åndsterror og det moralske fordærv» (Broch 1923, forord). Boka var ment som en motvekt til de mange reiseskildringer ført i pennen av norske sosialister, som Broch karakteriserte som: […] fanatisk blændede partireisende […] iagttagere uten selvstændig erhvervede sammenligningspunkter med Russland før revolutionen, uten sproglig kundskap og de personlige berøringer, som skal til for at bryte gjennem teoriskallet og Potemkin-kulisserne ind til den groteske, den hule, den hudflettede virkelighet (Broch 1923, forord).

Brochs bok fikk bred omtale i den norske borgerlige pressen og møtte skarpe tilsvar, blant annet fra den profilerte arbeiderpartipolitikeren

35 Lunatsjarskij til Broch 21.05.1921 (Brevs. 337). Jf. Broch til Nansen 07.01.1921 (Ms.fol.1988:RUS:4), [Nansen til Broch 13.01.1921] (Kjærheim (red.) 1966, 45) Nansen til Broch 01.02.1921 og Broch til Nansen 21.06.1921 (Brevs. 337), Broch til Nansen 01.07.1921, vedliggende brev fra Broch til Lunatsjarskij (Ms.fol. 1988:RUS:4).

242

Edvard Bull (1881–1932), som i Arbeiderbladet syrlig kommenterte at Brochs forståelse av Russland tydelig ikke strakk seg utover slavistik ken (Myklebost 2018b). Verre var det at boka skaffet Broch problemer med sovjetrussiske myndigheter. I 1924 planla Broch en ny reise, denne gangen for å delta i 200-årsjubileet for Det russiske vitenskapsakademiet i Leningrad, som representant for Det norske vitenskapsakademiet. Men han ble nektet visum med den begrunnelsen at boka hans var så sterkt mislikt i den russiske opinionen at man risikerte folkelige opptøyer hvis Broch viste seg i Leningrad.36 Broch tok dette svært ille opp og gikk helt til topps i den norske regjeringen for å søke hjelp. Det hele endte med at han ikke reiste, under påskudd av sykdom i nær familie. Det norske vitenskapsakademiet overbrakte sin gratulasjon til Det russiske akade miet i form av et telegram (Amundsen 1960, 311–312). Få år seinere hadde konflikten lagt seg, og da Broch i 1928 søkte om innreise til Sovjetunionen for å lete etter dokumenter til skandina visk historie i russiske arkiver, ble han tildelt visum. Arkivstudiene var en del av et felles skandinavisk prosjekt, med historikere fra Norge, Sverige og Danmark. Broch representerte Norge i prosjektet, sammen med historiker og seinere utenriksminister Halvdan Koht. I en periode på fem år, fram til og med 1932, reiste Broch flere ganger til Moskva og Leningrad for å arbeide i arkivene – og samtidig få et bedre innblikk i virkeligheten i det nye Sovjetunionen.37 I Moskva traff Broch en av sine tidligere studenter, Vidkun Quisling, som nå arbeidet ved den norske legasjonen i byen. Quisling hadde oppholdt seg i Sovjet-Russ land i flere perioder, blant annet som Fridtjof Nansens høyre hånd under nødhjelpsarbeidet i Ukraina fra 1922 til 1926. Årene i Nansens tjeneste og som ansatt ved legasjonen i Moskva hadde gitt Quisling

36 Broch til Koht 16.08.1925 og 23.08.1925 (Brevs. 386). Se også Egge, Holtsmark, Komarov (2015, 340f.) og Lönngren (2015a, 44–47). 37 Brochs innberetninger fra reisene samt møteprotokoller og korrespondanse med medlemmene i den skandinaviske komiteen fins hos Riksarkivet, PA. 409: Den norske historiske forenings komité for arkivgransking i Russland.

243

førstehånds kjennskap til forholdene i Sovjet-Russland, og vi må anta at Broch og Quisling utvekslet kunnskap og drøftet utviklingen.38 De skandinaviske arkivstudiene pågikk samtidig med Stalins såkalte revolusjon ovenfra, som hadde som formål å bygge Sovjetuni onen industrielt og ideologisk gjennom femårsplaner. Sammen med Halvdan Koht etablerte Broch kontakt med russiske historikere som var under politisk press fra myndighetene, som Sergej F. Platonov (1860–1933) og Jevgenij V. Tarle (1874–1955). I brev diskuterte Koht, Broch og skandinaviske kolleger hvorvidt denne kontakten var til hjelp for de russiske historikerne, eller om det heller var slik at den satte dem i en sårbar posisjon overfor de bolsjevikiske myndighetene.39 Kort tid seinere ble både Platonov og Tarle sendt i eksil, dømt for pseudo- marxistiske holdninger og for kontakt med kontrarevolusjonære rus sere i utlandet. I 1932 døde den marxistiske historikeren Mikhail N. Pokrovskij, som i kraft av sin rolle som leder for Det sentrale arkiv i Moskva hadde skaffet Broch, Koht og deres skandinaviske kolleger tilgang til arkivene. Dermed stoppet de skandinaviske arkivstudiene. Etter sin død ble også Pokrovskij fordømt av ledelsen i bolsjevik partiet.40 I årene framover ble stadig større deler av russisk akademia rammet av politiske utrenskninger. Eksklusjon og eldre år For Broch må utviklingen i Sovjetunionen ha fortont seg som skrekke lig. I 1930- og 1940-årene skrev han flere artikler i Aftenposten og Mor genbladet hvor han kritiserte sovjetisk politikk og særlig de økonomiske forholdene for vanlige folk – industriarbeiderne og bøndene på de store

38 Det fins ikke mange kilder som forteller om Brochs forhold til Vidkun Quisling. Det er bevart kun tre brev fra Quisling til Broch i Nasjonalbibliotekets samling, mens noe mer fins i Quislings og Nansens etterlatte papirer. Bruddstykker av Brochs forhold til Quisling er kjent fra Hans Fredrik Dahls tobindsverk Vidkun Quisling. En fører blir til og Vidkun Quisling. En fører for fall (Aschehoug 1991 og 1992), som at Broch var Quislings russisklærer (Dahl 1991, 24), og at de to møttes i Moskva sist i 1920-årene (Dahl 1991, 133). Artikkelforfatteren arbeider med videre utforsking av forholdet basert blant annet på russiske arkiver. 39 Diverse brev mellom Broch og Koht 1927–1936 (Brevs. 337 og 386) og Ms.fol. 3718 Koht, Halvdan. 40 Om Pokrovskij og kampen om historiefaget i Sovjet-Russland i 1920-årene, se Enteen (1976).

244

jordbrukskollektivene som vokste fram under femårsplanene. Han for dømte også politiseringen og ensrettingen av den vitenskapelige sekto ren under bolsjevikene.41 Brochs kritikk ble stadig skarpere, og i 1949 ble han ekskludert fra Det sovjetiske vitenskapsakademiet, der han hadde vært medlem siden 1916. Eksklusjonen kom etter at han hadde publiserte en rekke kritiske artikler om den politiske tilstrammingen av forskningen i Sovjetunionen og om den såkalte Lysenko-saken i særdeleshet.42 Broch svarte på vedtaket om eksklusjon med forakt og ironi, både i norsk og internasjonal presse. Han publiserte enda noen sovjetkritiske artikler i Morgenbladet.43 I den tilspissede internasjo nale situasjonen sist i 1940-årene, med etableringen av det som skulle bli den kalde krigens harde fronter, plasserte Broch seg tydelig på anti-kommunistisk side i norsk offentlighet, med stikk også til norske kommunister i sine artikler om Sovjetunionen. Broch var nå over 80 år gammel, og fortsatt arbeidet han med publikasjoner innenfor slavis tikken. Han hadde fått festskrift fra sine kolleger og studenter både da han fylte 70 og da han fylte 80 år. På 90-årsdagen i 1957 fikk han lang og rosende omtale i flere norske aviser, og Aftenposten beskrev han som «slavistikkens nestor i Norden».44 Rett før han fylte 90 år deltok han da Vitenskapsakademiet i Oslo feiret sitt 100-årsjubileum, som akademi ets eldste medlem. Samme høst var han til stede på den internasjonale språkforskerkongressen ved Universitetet i Oslo, som ærespresident.45 Broch døde i januar 1961, 93 år gammel.

41 Jf. for eksempel Morgenbladet 08.03.1948, «Fra Sovjetstyrets økonomiske dogmatikk» av professor Olaf Broch, 09.03.1948, «Sovjet-politikk i Sovjet-musikk» av professor Olaf Broch, 01.06.1948, «Pressepolitikk og Sovjet-dialektikk», 30.06.1948, «Vår tids vitenskap sovjet-ideologisk bedømt» av professor Olaf Broch, 06.09.1948, «Rettroenhet og kjetteri i biologien. Sovjets bolsjevik-parti dekreterer» av professor Olaf Broch. 42 Eksklusjonsvedtaket fins i Det russiske statlige arkiv for sosialpolitisk historie (RGASPI), f. 17, op. 132, d. 40, l. 139. Jf. også Aftenpostens omtale av saken 28.08.1948, nr. 397, 27.11.1948, nr. 552, 18.12.1948, nr. 587 og 13.01.1949, nr. 20, Morgenbladet 14.01.1949, «Professor Broch ekskludert av Sovjets vitenskapsakademi». Se også Vestnik Akademii Nauk SSSR, No. 2, 1949: 130–134. En stor takk til Vladimir A. Karelin som har framskaffet dokumentet fra RGASPI. 43 Se for eksempel Morgenbladet 01.09.1949, «Sovjetborgernes personlige eiendom». 44 Aftenposten 02.08.1957, «Norsk filolog med internasjonalt ry» av professor Erik Krag. 45 Aftenposten 05.08.1957, «Sproget er grunnlaget for all sivilisasjon».

245

Gjennom et langt liv som språkforsker, brobygger mellom Norge og Russland og deltaker i det norske ordskiftet bidro Olaf Broch til å spre kunnskap om russisk kultur, politikk og samfunnsforhold. Gjennom hele hans levetid var forestillingen om Russland som trussel – både militært, kulturelt og sivilisatorisk – sterk. Brochs rolle ble i stor grad å nyansere og dempe bildet av den russiske fare ved å bidra til tettere bånd og økte kontaktflater mellom Norge og Russland. Samti dig uttrykte han sterk kritikk mot russiske og seinere sovjetiske myndigheter og de livsbetingelsene de ga den russiske befolkningen. Broch skrev i ulike sammenhenger om hvordan han oppfattet at det var et grunnleggende skille mellom det russiske folket, eller kulturen – som han beundret og var så glad i – og den russiske statsmakten, som han var sterkt kritisk til. Som del av sitt akademiske virke tok han på seg oppgaven med å arbeide for tilnærming og forståelse mellom nabostatene Norge og Russland, gjennom et halvt århundre som var preget av store geopolitiske endringer i forholdet mellom øst og vest i Europa. Det hører med til historien at Olaf Broch fikk tilbake sitt med lemskap i Det russiske vitenskapsakademiet posthumt i 1990, som del av glasnostpolitikken.

Kilder og litteratur Primærmateriale

UTRYKTE KILDER Nasjonalbiblioteket Brevs. 48 Brevs. 337 Brevs. 386 Ms.fol. 1988 Ms.fol. 3718 Msfilm 122 Riksarkivet PA. 409: Den norske historiske forenings komité for arkivgransking i Russland S-1022: Kirke- og undervisningsdepartementet, 2. skolekontor E, Ea4 Finlands nasjonalbibliotek Samling 150: Brev fra Broch til Mikkola 1920–1921 Det russiske statlige arkiv for sosialpolitisk historie (RGASPI) F. 17, op. 132, d. 40, l. 139 Det russiske vitenskapsakademis arkiv (StPb filial ARAN) F. 134, op. 3, d. 186, l. 441

TRYKTE KILDER Broch, Olaf. 1923. Proletariatets diktatur. Set og tænkt forsommeren 1923. Kristiania: Aschehoug. Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning for Beretningsaaret 1915–1916. Kristiania 1917. A.W. Brøggers Boktrykkeri A/S.

2 47

Primærmateriale

PERIODIKA Aftenposten juli–september 1899. Aftenposten 14.09.1916, 19.09.1916, 15.03.1917, 20.07.1921, 24.01.1923, 10.12.1945, 28.08.1948, 27.11.1948, 18.12.1948, 13.01.1939, 02.08.1957, 05.08.1957. Morgenbladet 08.03.1948, 09.03.1948, 01.06.1948, 30.06.1948, 06.09.1948, 01.09.1949, 14.01. 1949, 3.8.1957.

POLITISKE DOKUMENTER St.prp. nr. 1 IV 1894 Stortingsforhandlinger 1896, vol. 45, nr. 6a, Indst. S. XXI. Stortingsforhandlinger 1899/1900, vol. 49, nr. 6a, Indst. S. XXI Stortingsforhandlinger 1900/1901, vol. 50, nr. 5, dokument nr. 8

Sekundærlitteratur

Amundsen, Leiv. 1957. Det norske Videnskaps-akademi i Oslo 1857–1957, bind 1. Oslo: Aschehoug & Co. Amundsen, Leiv. 1960. Det norske Videnskabs-Akademi i Oslo, 1857–1957, bind 2. Oslo: Aschehoug & Co. Berg, Roald. 2019. «Mellom Albion og Bjørnen. Om mistillit til ‘krigerstatene’ på 1800-tallet.» I In the North, the East and West Meet. Festschrift for Jens Petter Niel sen, redigert av Kari Aga Myklebost og Stian Bones, 93–108. Stamsund: Orkana Akademisk. Bjørnflaten, Jan Ivar. 2012. «Из истории славистики в Норвегии. О переписке иностранных славистов с профессором Олафом Броком.» Slavica Litteraria Supplementum 2, 2012. Bjørnson, Øyvind. 1990. På klassekampens grunn (1900–1920), Arbeider bevegelsens historie i Norge, bd. 2. Oslo: Tiden Norsk Forlag. Bjørgum, Jorunn. 1996. Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeider bevegelse 1906–1918. Oslo: UiO. Dahl, Hans Fredrik. 1991. Vidkun Quisling. En fører blir til. Oslo: Aschehoug. Dahl, Hans Fredrik. 1992. Vidkun Quisling. En fører for fall. Oslo: Aschehoug. Egeberg, Erik og Arne Gallis. 1982. Slavistikkens historie i Norge. En oversikt. Meddelelser fra Slavisk-baltisk institutt, nr. 30. Oslo: Universitetet i Oslo.

248

Sekundærlitteratur

Egeberg, Erik. 2004. «Forskerprofil Olaf Broch.» Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2003. Oslo: Novus forlag. Egge, Åsmund og Vadim Roginskij (red.) 2006. Komintern og Norge. DnA- perioden 1919–1923: en dokumentasjon. Oslo: Unipub. Egge, Åsmund, Sven G. Holtsmark og Aleksej A. Komarov (red.) 2015. Aleksandra M. Kollontaj. Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930. Oslo: Res Publica. Enteen, George M. 1976. «Marxists versus Non-Marxists: Soviet Historiography in the 1920s.» Slavic Review 35(1):91–110. Fajnsjtejn, M.Sj. «Я скучаю по России.» Из писем Олафа Брока к русским ученым», upublisert manus i Kari Aga Myklebost sitt arkiv. Fure, Jorunn Sem. 2011. Inn i forskningsalderen. 1911–1940. Universitetet i Oslo 1811–2011, bok 3. Oslo: Unipub. Gallis, Arne. 1967. «Olaf Broch 1867–1961.» Scando-Slavica, tomus XIII. Copenhagen: Munksgaard. Greve, Tim. 1973. Fridtjof Nansen 1905–1930. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. Hakkarainen, Jussi-Pekka. 2012. «Books and Food for the Precious Brains: Re-establishing the International Scientific Relationships with Russian Scholars through the Relief Programme of the Academic Relief Committee of Finland in 1921–1925.» Sociology of Science and Technology 3(1):24-44. Karelin, Vladimir. A., Jens Petter Nielsen og Kari A. Myklebost, сост. 2017. К. Н. Гулькевич. Письма к Олафу Броку 1916–1923. Москва: Новое литературное обозрение. Karelin Vladimir A. og Kari A. Myklebost. 2017. «Professor Olaf Broch and His Russian World.» Istoriya. Problemy istorii Skandinavsko-Baltiyskogo regiona. Issue 4 (58) [Electronic resource]. Kjærheim, Steinar. 1966. Fridtjof Nansens brev. Bind IV. 1919–1925. Oslo: Universitetsforlaget. Lunden, Siri S. 1986. «Vatroslav Jagic’s letters to Olaf Broch.» I Jagicev Zbornik, redigert av Franges et al. Zagreb. Lunden, Siri S. 1998. «Jagic’s letters to Olaf Broch.» A Centenary of Slavic Studies in Norway.The Olaf Broch Symposium, redigert av Jan Ivar Bjørnflaten et al. Oslo: The Norwegian Academy of Science and Letters. Lynum, Nataliia. 2019. Humanitarian aid to Russian citizens during and after the First World War.The role of the Norwegian society and public figures. Masteroppgave, UiT Norges arktiske universitet. Lönngren, Tamara. 2015a. «‘… прошу не забыть, что есть у Вас друг’: Олаф Брок и Алексей Александрович Шахматов.» Slovo. Journal of Slavic Languages, Literatures and Cultures, no. 56, 37–57.

2 49

Sekundærlitteratur

Lönngren, Tamara. 2015b. ««Друг и помощник человечества»: Переписка норвежского слависта Олафа Брока.» Вестник Альянс-Архео, вып. 12, Москва-СПб. Lönngren, Tamara og Natalia Khobzey (red.) 2018. The Slavic World of Olaf Broch. Lviv: Shevchenko Scientific Society; University of Oslo, Nationial Aca demy of Sciences of Ukraine; Institute of Ukrainian Studies of I. Krypyakevich. Miljukov, Paul. 1916. «Russland og Europa.» Samtiden 1916. Myklebost, Kari A. 2017. «Drømmen om det frisinnede Russland.» Ottar. Norge og Russland: Et særegent naboskap. 1-2017, No. 314. Myklebost, Kari A. 2018a. «Olaf Broch – Ambassador for the Slavic World in Norway.» The Slavic World of Olaf Broch, redigert av T. Lönngren og N. Khobzey, 132–142. Lviv: Shevchenko Scientific Society; University of Oslo, Nationial Aca demy of Sciences of Ukraine; Institute of Ukrainian Studies of I. Krypyakevich. Myklebost, Kari A. 2018b. «Олаф Брок и его книга “Диктатура пролетариата”. История написания и резонанс.» Диктатура пролетариата (перевод с норвежского), сост. Леннгрен, Т., 18–33. Москва: Изд. им. Сабашниковых. Myklebost, Kari A. 2020. «The Russian Revolutions of 1917 and the Norwegian Slavist Olaf Broch.» The Russian Revolutions of 1917: The Northern Impact and Beyond, redigert av Kari A. Myklebost, J.P. Nielsen og A. Rogatchevski. Boston: Academic Studies Press. Mønnesland, Svein. 2009. «Olaf Broch.» Norsk biografisk leksikon. https://nbl.snl.no/Olaf_Broch (Lest 03.03.2019) Nielsen, Jens Petter. 1991. «Ønsket tsaren seg en isfri havn i nord?» Historisk tidsskrift 4:604–621. Nielsen, Jens Petter (red.) 2014. Russland kommer nærmere. Norge og Russland 1814–1917. Oslo: Pax forlag. Stang, Christian S. 1961. «Minnetale over Professor Olaf Broch holdt i Akade miets fellesmøte 24. mars 1961.» Årbok fra Det norske videnskaps-akademi. Ved professor Olaf Brochs bortgang. Oslo: Det norske videnskaps-akademi. Svendsen, Åsmund. 2013. Halvdan Koht.Veien mot framtiden. En biografi. Oslo: Cappelen Damm. Teterevleva, Tatajana. 2004. «Russiske emigranter i Norge fra 1917 til 1930årene.» Norge-Russland. Naboer gjennom 1000 år, redigert av Daniela Büchten et al., 304–317. Oslo: Scandinavian Academic Press. Vekovisjtsjeva, S.N. og G.T. Khukhuni. 2013. «F.F. Fortunatov: Mezjdu dvumja paradigmami.» Vestnik Moskovskogo gosudarstvennogo oblastnogo universiteta. Serija: Lingvistika. No. 6, 2013, 13–19. Vogt, Carl Emil. 2007. Nansens kamp mot hungersnøden i Russland 1921–23. Oslo: Aschehoug & Co. Vogt, Carl Emil. 2011. Fridtjof Nansen: mannen og verden. Oslo: Cappelen Damm.

250

11. Språkforsker og misjonær Paul Olaf Bodding: en selvmotsigelse?

Erik Andvik

På en språkvitenskapelig konferanse i Uppsala for noen år siden ble det vist til Heinrich August Jäschkes tibetanske leksikon. Dette leksikonet ble først utgitt i 1881 og er fortsatt i bruk som en standardreferanse (Jäschke 1985), men likevel var foredragsholderen, en lingvist og for sker på tibetoburmanske språk, rask med å legge til: «Ja, hvis vi kan stole på Jäschkes lingvistiske arbeid da – han var jo misjonær.» For de som kjenner igjen en slik skepsis i akademiske kretser, kan det være interessant å reflektere over hva som kan ligge bak kom mentaren. Kan det være så enkelt som at man går ut fra at misjonæren har sin primærkompetanse i teologi, ikke språkvitenskap, og at han anser evangelisering eller andre gjøremål som viktigere enn språkfors kning? Da kunne man lett mistenke at språkarbeidet blir en hobbysyssel som kommer i annen rekke etter det egentlige misjoneringsarbeidet. Eller kan det ligge noe dypere bak skepsisen? Er problemet at den vestlige misjonæren forsøker eller ønsker å påvirke en annen kultur i retning av sin egen, gjerne fra en posisjon av dominans eller makt, og altså kan beskyldes for kulturimperialisme? Språk er uløselig knyttet sammen med kultur, tradisjoner og verdisyn. Vil språkforsker misjonæren, overbevist om sine egne verdiers overlegenhet, ha en så negativ holdning overfor et folks tradisjonelle verdisystem og kulturelle levesett at han, bevisst eller ubevisst, lar sine fordommer komme i veien for en objektiv og nyansert fremstilling av denne folkekulturen? Evner språkforskermisjonæren å gi en objektiv beskrivelse av de begrepene 2 51

og tradisjonene som kjennetegner en folkekultur, når hans egentlige agenda er å forandre denne kulturen? Denne artikkelen tar for seg spenningen mellom det å være mis jonær og samtidig språk- og kulturforsker, slik Paul Olav Bodding var. Var han som misjonær så opptatt av å formidle det kristne budskapet at han overså eller undervurderte rikdommene og kompleksiteten i san talsk språk og kultur? Svaret kan finnes i Boddings etterlatte papirer. Han etterlot seg et omfattende arkiv med tusenvis av originaldokumenter som befinner seg i Nasjonalbibliotekets samling. Med bakgrunn i dette original materiale vil jeg undersøke om man kan si noe om Boddings syn på santalsk språk og kultur, og hvilken betydning dette hadde for hans språklige arbeid. Som et konkret eksempel tar jeg for meg Boddings holdning til bongaene, naturånder i santalsk folketro, og Maran Buru, åndenes fyrste. Har Bodding en overfladisk eller fordomsfull forståelse av santalenes språk og kultur, og særlig religionen? Videre vil jeg diskutere påstanden om at misjoneringsmotivet generelt vil undergrave en objektiv og vitenskapelig undersøkelse av et folks språk, kultur og verdensbilde. Må det alltid være en motsetning eller konkurranse mellom disse to anliggendene, eller kan de være til støtte for hverandre? Denne diskusjonen er viktig i og med at mye av verdens språk- og kulturforskning er gjort nettopp av slike hybride språkforsker-, antropo log- og etnolog-misjonærer. Et av de mest kjente eksemplene er William Carey. Carey oversatte Bibelen eller deler av den til flere titalls av Indias språk, han oversatte hinduklassiske skrifter til engelsk, og han skrev grammatikkbøker om Bengali, Sanskrit og Marathi. Han ble hyllet av The Asiatic Society for sitt arbeid med å gjøre indisk litteratur tilgjenge lig for vestlige lesere samt for sine nyttige vitenskapelige bidrag i så ulike felt som naturvitenskap, historie og botanikk (Thomas 1994, 47). Et mer moderne eksempel på en slik språkforsker-misjonær er Ken neth Pike. Pike oversatte Det nye testamentet til mixtec-språket i Mexico i 1951. I tillegg til bibeloversettelsesarbeidet utførte han lingvistiske studier i et titalls andre land og skrev over 250 vitenskapelige publikasjoner innen lingvistikk (SIL 2019a). Pike var også medgrunnlegger av den kristne orga 252

nisasjonen SIL International, som har både språkforskning og bibelover settelse som sitt formål.1 Men også Norge har flere slike språkfor sker-misjonærer, for eksempel Knud Leem (1697–1774). Leem var misjons prest og publiserte en rekke grunnleggende arbeider om samisk språk, blant annet En lappisk Grammatica i 1748 og flere leksikon (Grankvist 2009). Men arbeidet med å dokumentere tidligere ubeskrevne språk og kulturer, analysere språkene, utvikle skriftspråk og oversette tekster til og fra disse språkene samtidig som man forkynner evangeliet, har kon sekvenser for dem det gjelder. Og disse konsekvensene er det viktig at man har en kontinuerlig diskusjon omkring. Paul Olaf Bodding I arkivet etter Bodding finnes ca. 1500 upubliserte manuskripter som dannet grunnlaget for Boddings leksikon og andre publiserte vitenskape lige bøker og artikler. Her finnes det fabler og folkefortellinger, vitser og sanger samt tekster om mat, medisin, dagligliv og naturfenomener, de fleste skrevet av Boddings santalske språkmedhjelper Sagram Murmu, men også av en rekke andre. Manuskriptene er blitt møysommelig gjen nomgått av Santosh K. Soren (1999) og katalogisert i Nasjonalbibliotekets digitale katalog Hanske.2 Manuskriptene er dessuten digitalisert og til gjengelig fra Nasjonalbibliotekets nettsider.3 Sorens katalog alene er på 180 sider og er også tilgjengelig digitalt på Nasjonalbibliotekets nettsider.4 Eksempler på holdninger til Boddings arbeid i vår tid I 2015 ble det avholdt et symposium i anledning 150-års jubileet for Bod dings fødselsdag, arrangert av Kulturhistorisk museum (Universitetet i

1 SIL består i dag av 4800 medlemmer, som har stått for 68 000 publikasjoner om språk og kultur (SIL 2019b). SIL er også utgiver av Ethnologue, den anerkjente dokumentasjonen av verdens mer enn 7000 språk, som brukes av lingvister verden over. Til tross for dette har SIL vært utsatt for gjentatte anklager fra skeptiske akademikerkolleger om at misjonærmotivet undergraver de akademiske målsetningene (et nylig eksempel er å finne i Dobrin 2009). 2

www.nb.no/hanske

3 w ww.nb.no. Utvalgte dokumenter finnes også på en egen ressursside for det santalske materialet: https://www.nb.no/forskning/santali 4 https://www.nb.no/items/8593c88fac22f3169de5f98b5f076d58?page=0&searchText=Soren

253

Illustrasjon 1: Portrett av misjonær Paul Olaf Bodding (1865–1938), tatt cirka 1925. Foto: Agnes Sjølie (Elverum). Eier: Nasjonalbiblioteket. Flere foto av Bodding er publisert i Nasjonalbibliotekets Flickr-album «Den norske santalmisjon».

254

Oslo) og Universitetet i Tromsø. Der ble Bodding hyllet for sin omfat tende dokumentasjon av santalsk språk og kultur. En av bidragsyterne bemerket at Boddings arbeid «revived the morale of a militarily crushed and spiritually probing people» etter et folkeopprør som ble brutalt slått ned av britene i 1856 (Bleie 2016, 11). Bodding var opptatt av marginali serte grupper, og så det som en del av det kristne evangeliet å bidra til fol kets utvikling. Han startet selvhjelpsprogram, skolevesen og mikro-kre dittfond (Hodne 2006, 105). Bodding blir i dag sett på av mange santaler som en viktig figur i deres litterære og kulturelle bevegelse. Hans fødsels dag feires offentlig, og hans portrett er utstilt i offentlige bygg. I oppsum meringen av symposiet i 2015 skriver Tone Bleie at Bodding var «the most revered cultural hero of diku (foreign) origin among the Northern Santals in particular in the late twentieth century» (Bleie 2017, 20). Men på symposiet kom det også frem en del kritikk som går direkte på Boddings dobbeltidentitet som misjonær og språkforsker. Peter B. Andersen, lektor ved Institut for Tværkulturelle og Regionale Studier, Københavns universitet, påpekte i sitt innlegg at selv om Bodding samlet mange verdifulle tekster med folklore, så var hans hensikt med materialet å fremme engasjement for misjonsformålet. «The ultimate aim was evan gelization» (Bleie 2016, 9). Man aner her en implisitt antagelse om at et evangeliserende formål undergraver verdien av det akademiske arbeidet. Ruby Hembrom var mer konkret i sine anklager i sin presenta sjon, som siden har blitt publisert. Hun fremhever det hun kaller for «The Bodding paradox», nemlig at «while Bodding documented our stories as an ethnographer, he showcases a detachment from the real worth or essence of them. Christianity alienated us from our traditio nal stories» (R. Hembrom 2017, 53). Hun viderefører en kritikk som hennes far, den santalske teologen Timotheas Hembrom tidligere har kommet med (T. Hembrom 1996, T. Hembrom 2017). Hovedanklagen er at Bodding oppfattet de tradisjonelle naturåndene, bonga, som onde, noe som ledet ham til å bruke navnet på bongaenes fyrste, Maran Buru, som oversettelse for Satan eller djevelen selv i santali-katekismen Kuk’li Puthi (‘spørsmål og svar’). Maran Buru Bonga (maran = ‘stort’, buru = ‘fjell’) er høvding for alle bongaene, og skikkelsen har en viktig plass i santalenes tradisjonelle religion. T. Hembrom bruker spørsmål 255

nr. 146 som eksempel. Der blir bongaenes fyrste kalt for Maran Buru Soetan (Satan) og beskrevet som en «fallen engel» (T. Hembrom 2017, 47). T. Hembrom har betegnet grepet som intet mindre enn en «teologisk forbrytelse» (T. Hembrom 1996) og mener at det kan ha satt en stopper for dialog mellom santalenes folketro og (luthersk) kristendom (T. Hembrom 2017, 45). Bleie betegner Boddings beskrivelse som en grov feilfremstilling av santalsk kosmologi (Bleie 2016, 11). Det ble bemerket på Bodding-symposiet at mens mange forskere med bak grunn i samfunnsvitenskap har fokusert på Bodding som språkviter og etnolog, er det relativt få teologer og religionshistorikere som har viet ham interesse (Bleie 2016, 6). Denne artikkelen skal bidra til å fylle nettopp dette tomrommet. Ut fra en kristen teologisk synsvinkel skal jeg søke svar på spørsmålene formulert i innledningen: Vil misjone ringsmotivet undergrave en objektiv og vitenskapelig undersøkelse av et folks språk og kultur, og var dette tilfelle med Paul Olaf Bodding? Forskning i misjonens tjeneste Med tanke på den enorme forskningsproduksjonen og de varige resul tatene (jf. ovenfor) er det vanskelig å opprettholde en påstand om at Paul Olaf Bodding ikke tok seg bryet med å skaffe seg dyp kunnskap om santalsk språk og kultur. Bodding var pioner på et språklig felt, men språkarbeidet hans var likevel av høy standard. Hovdhaugen skriver: Skrefskrud’s (1873) grammar of Santali and his other publications on Munda languages are not impressive […] Skrefsrud had not fully under stood the basic structure and regularities of Santali, so it was his collea gue and successor Paul Olaf Bodding (1865–1938) who actually broke the code and was able to write a good grammar of the language (Hovdhaugen et al. 2000, 290).

Men dette forskningsarbeidet trenger man heller ikke se som en kon kurrent til arbeidet med formidling av det kristne budskap. Inngående kunnskap om det lokale språk og kulturen det representerer var helt nødvendig når målet var å produsere en santalsk bibeloversettelse. Bibeloversettere møter en rekke utfordringer som krever et dypdykk i ressursene til det lokale språket. Et eksempel er når mål språket mangler et begrep for et viktig bibelsk uttrykk. I Matteuse 256

vangeliet, for eksempel, sammenlignes Kristus med en hjørnestein med et sitat fra Salme 118: «Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein» (Mat 21,42). Hvordan skal man oversette dette for et folk som bygger sine hus av bambuspinner (Raen 2000)? Kulturelle forskjeller er også en hyppig kilde til misforståelser. Et klassisk eksempel på dette kommer til syne i en tekst fra Lukasevangeliet der Jesus oppfordrer tilhørerne til å be med frimodighet, fordi Gud ønsker å gi dem det som er godt: Finnes det en far blant dere som vil gi sønnen sin en orm når han ber om en fisk, eller gi ham en skorpion når han ber om et egg? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Far i himmelen gi Den hellige ånd til dem som ber ham! (Luk 11,11–13)

Problemet med denne teksten, som flere bibeloversettere har oppdaget, er at for noen folkegrupper, for eksempel Kibudu-stammen i Den demokratiske republikken Kongo, er slangekjøtt en utsøkt delikatesse. Her må det kreativ oversettelse til for å få frem det egentlige poenget med teksten (Wycliffe Bible Translators 2018, 11). Bodding trengte også språkkunnskap for å kunne misjonere Også Bodding møtte slike utfordringer. Noen var rent språklige. For eksempel kunne santalske pronomener bøyes i singularis og pluralis, som vi er kjent med i europeiske språk, men også i dualis (totall), og i tillegg kan de bøyes for distinksjonen mellom inklusiv og eksklusiv (ulike former for «vi», avhengig av om tilhøreren er inkludert eller ikke). Resultatet er fire former for «vi»: et «du og jeg»-vi, et «jeg og en annen, men ikke du»-vi, et «du, jeg og andre»-vi og et «flere personer, men ikke du»-vi. Bodding spør: «Da Peter paa Bjerget sagde til Herren, ‘Det er godt, at vi er her’, eller da Disciplene i Stormen raabte, ‘Frels os, vi forgaar’, var Herren taget med i dette vi eller os?» (Bodding 1915, 33). En bibeltekst som Bodding også strevde med på grunn av kultu relle forskjeller, var Salme 23 vers 4, «om jeg enn skulle vandre i døds skyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt». For den santalske befolknin gen var ikke skygge noe negativt, tvert imot. Bodding skriver: «I et

2 57

Illustrasjon 2: Bodding var opptatt av å ta vare på kunnskap om santalfolkets kultur og tradisjoner, og mesteparten av det han samlet inn, er nedtegnet av santaler selv: Han ville ikke at fortellingene og beskrivelsene skulle nedtegnes av en europeer som kanskje, bevisst eller ubevisst, flettet inn egne tolkninger og oppfatninger. Dette gir et unikt innsyn i santalsk kultur som allerede på Boddings tid var i ferd med å forsvinne. Her er bare én side av ett av de cirka 800 dokumentene. Ms.4° 1469. 131 titles – folk tales. Foto: Nasjonalbiblioteket.

hedt Land som her er det intet for færdende ved Skygge; det er tverti mod, hvad man længes efter og liker». Og han utdyper: «Saa maatte man søge et nyt Ord, der gav Udtryk for det mørke og dystre, hvor Synet ikke trænger gjennem. Vi fandt da ogsaa et godt Ord» (Bod 258

ding 1915, 36). Utfordringen krevde et dypdykk i det santalske språkets leksikalske ressurser. I stedet for det vanligste ordet for skygge, umul, lagde de en sammensetning av ordene dhund, som betyr «tåke» eller «dunkelhet» (som i en mørk skog), og moron, som betyr «død». Salme 23 vers 4 ble lydende slik: «Selv om jeg går i skyggen av dødens dunkelhet, frykter jeg ikke noe ondt.» (Ms.fol. 1943:C:3, 20). Bodding vier nesten halvparten av heftet «Lidt om Santalbibe lens tilblivelse» til «Oversættelsens Vanskeligheder»: Arbeidet har været langvarigt, og det har ikke været let altid. Undertiden har det kunnet gaa hurtigt; til andre Tider maatte jeg være glad, om jeg kom nogle Vers frem om Dagen. Ofte maatte vi efter Timers eller endog Dages Stræv sætte noget foreløbigt og saa vente, om Tiden skulde bringe Hjælp. […] Ofte kunde det hænde, at man under en Samtale med Santa ler om helt andre Ting, fik høre et Ord eller et Udtryk brugt, der ledte en paa Spor; […] Enkelte slige Ord kunde ligge som en Byrde paa en, saa det ordentlig kvak i en, naar man kom til at tænke paa det (Bodding 1915, 41).

For en bibeloversetter er språk- og kulturforskning et uunnværlig verktøy i arbeidet med å formidle det kristne budskap til et folk med en språklig og kulturell bakgrunn som kan være fjern fra den konteksten hvor de bibelske tekster ble skrevet. Inngående kjennskap til kultur og språk gjør misjonæren i stand til å vite hvordan han kan nå inn med budskapet, og hva som kan være en kilde til misforståelser (Baart 2011, Smalley 1995). Bodding selv hadde bygget opp sin kjennskap til språket ved å tilbringe måneder om gangen uten kontakt med andre vestlige personer og hvor han utelukkende snakket santalsk (Bodding 1915, 6). Leksikonet på 13 000 ord som Skrefsrud først hadde utarbeidet, og som Bodding etterhvert fordoblet, ble til stor nytte i oversettelsesar beidet (Bodding 1915, 17). Men den viktigste ressursen var ifølge Bod ding de «levende leksika», dyktige santalsktalende medarbeidere som kjente språket sitt, og som både hadde evnen til å forklare og gi eksem pler og, ikke minst, tålmodigheten som arbeidet krevde. Ett til krav ble stilt: selvstendighet. Den beste språkmedarbeideren «lod sig ikke imponere af Europæeren og sagde ikke ja til noget, naar han ikke følte, at det var rigtig Sprogbrug» (Bodding 1915, 5).

2 59

Beskyldninger om kulturimperialisme Beskyldningene om kulturimperialisme krever en grundigere behand ling. Var det slik at Boddings kristne verdensanskuelse hindret ham fra å innse verdien av de tradisjonelle historiene som han så omhyggelig doku menterte? Feilvurderte Bodding naturåndene bongaene og deres fyrste Maran Buru Bonga på grunn av synet på kristendommen som overlegen den santalske folketro? For Bleie fremstår det slik. Hun tilskriver de skandinaviske misjonærer en uvitenhet om santalsk kosmologi: The Scandinavians encountered a people whose worldview, including eschatology, they found profoundly difficult to understand. They thought the Santals appeased malevolent bongas out of fear and erroneously mis took them for trolls, influenced by Norwegian folklore. And in some cases as the devil […]. What escaped the missionaries was that in Santal escha tology, souls of ancestors pass through several stages before becoming benign and malevolent bongas. The living coexisted with the bonga world through rites of invocation, trance, remembrance, and appeasement. From they arrived, the missionaries discouraged ancestor and bonga worship as superstition; assuming the new religion would literally free the Santals from a fear-dominated and debased existence (Bleie 2017, 17).

Men det er vanskelig å se at Boddings negative vurdering av bongaene skyldes mangel på respekt for santalenes religiøse system. Oppførin gen for ordet bonga i santaliordboken består av hele 53 linjer og beskri ver mer enn 20 ulike typer bongaer, deriblant noen ondartede og noen av mer nøytral karakter. Her står det også at mange santaler i dag betrakter solen og månen som bongaer. At døde mennesker kan bli bongaer, fremgår eksplisitt i ordboksdefinisjonen. Boken Traditions and Institutions of the Santali (Bodding et al. 1942) inneholder et helt kapittel om «Beliefs connected to the bongas» i tillegg til seksjoner i kapitlene om «Worship» og om «Village Life». Man kan stille spørsmål til hvor mye av santalsk kultur «escaped the missionaries». Det er tvil somt at misjonærenes forståelse av santalsk kosmologi var så mangel full at de mistok bongaene for norske troll. At Bodding hadde en mer nyansert forståelse av bongaene enn man kan få inntrykk av hos Bleie, kommer frem i hans originalmanu skripter. I definisjonen for bonga i den publiserte ordboken inkluderes 260

riktignok ordet «demon» sammen med «spirit» og «godling» (Bod ding 1932, 324–325). Her er det interessant at i manuskriptet som ligger til grunn for den publiserte ordboken, er ordet «demon» fraværende, og bonga defineres som «god, deity, spirit» (Ms.fol. 1684, 1174). Det fore ligger også et håndskrevet manuskript av en reversert engelsk-santali ordbok som Bodding fikk i oppdrag å utarbeide, men som aldri ble publisert (Soren 1999, 96). I denne defineres det engelske ordet demon ikke som bonga, men som bhut (Ms.fol. 1685, 157), som også er definert i santali-engelsk ordboken som «evil spirit, demon» (Ms.fol. 1684, 1270). Men om ikke det skyldtes slett forskningsarbeid, var Boddings negative vurdering av bongaene ensbetydende med en nedverdigelse av santalsk folkereligion, grunnet en kulturimperialistisk holdning? Bodding var riktignok avvisende til visse kulturelle praksiser. Han var for eksempel negativ til bruken av de tradisjonelle trommene tamak og tumdak til dans, fordi dansen ble forbundet med fyll og utsvevende sex, noe kristen lære fordømmer (Bodding 1904a, 55). Men å være kritisk til visse elementer i kulturen er ikke ensbetydende med å nedvurdere kul turen som helhet. Det finnes i alle religioner og myter forklaringer på ondskap og dens opphav, og Bodding hadde blitt fortalt at alle bonga ene var betraktet som onde og universelt fryktet (Bodding 1920, 18, Bodding 1925b, iii). Når det gjelder bongaenes fyrste, Maran Buru, er denne aldri beskrevet i utelukkende onde eller negative ordelag i Boddings mate rialer, verken i den publiserte santali-engelske ordboken eller i manu skriptene som ligger til grunn for denne. I den publiserte utgaven finnes det en oppføring for Maran Buru, men her står det kun «The principal national spirit of the Santals. His real name is by old gurus said to be Lita» (Bodding 1935a, 233). Egennavnet er dannet fra adjektivet maran, ‘great, large, chief’ og substantivet buru, ‘fjell’. I det håndskrevne manuskriptet som ligger til grunn for ordboken, finner vi en oppføring for fellesnavnet maran buru, «a great mountain (the Himalayas, Hindu Kush, Parisnath)» (Ms.fol. 1684, 1320), men i manuskriptet finnes det ingen oppføring for egennavnet på bongae nes fyrste, Maran Buru. I oppføringen for navnet Lita står det «The name of a spirit, the same as Maran buru» i den publiserte ordboken 2 61

(Bodding 1935a, 141), og i manuskriptet er Lita beskrevet kun som «Maran buru» (Ms.fol. 1684, 1010). Det er også verdt å nevne at verken Maran Buru eller Lita fore kommer i noen av santali-utgavene av Bibelen (jf. Bodding 1904b, 1908 og 1911). Navnene forekommer ikke engang i de aller tidligste manu skriptene til Det nye testamentet, som Skrefsrud arbeidet med tidlig i 1890-årene, før det ble revidert og overtatt av Bodding i 1906 (Hodne 2006, 115). Både djevelen og Satan er konsekvent oversatt med transli terasjonen Soetan (Ms.fol. 1943:D). Utenom katekismen Kuk’li Puthi er manuskriptene for den reverserte engelsk-santali ordboken den eneste kilden som identifiserer Maran Buru med djevelen eller Satan. Her finner vi en oppføring for devil med definisjonen ‘Lita, Maran Buru, Soetan’ (Ms.fol. 1685, 164) og for Satan med definisjonen ‘Soe tan, Maran Buru’ (ibid., 559). Helhetsinntrykket er at når Bodding dokumenterte sin egen forskning om santalenes folketro, var hans beskrivelser av både bon gaene og deres fyrste Maran Buru detaljerte, nyanserte og nøytrale. Det er når man forsøker å finne de santalske ekvivalentene for begre per som var fremmede for santalene, altså i religiøse undervis ningstekster i engelsk-santali-materialene, at man bruker Maran Buru for Satan. Og dette var sannsynligvis en etablert konvensjon blant både misjonærene og kristne santaler allerede før Bodding kom til India (Murmu 1996, 81–82). Timotheas Hembrom hevder at Boddings forståelse av bongaene – og særlig bonga-fyrsten Maran Buru – bygger på en misforståelse. Ifølge Hembrom var skapelsesmyten som den santalske vismannen Kolean først fortalte til Lars Skrefsrud, en mutert og manipulert versjon av den tradisjonelle fortelling hvis autentisitet han betviler (T. Hembrom 2017, 47, T. Hembrom 1996, 48). Noen bongaer er nemlig gode. Når det gjelder bongaenes fyrste, Maran Buru, så sier historien at han ble sendt til jorden av Thakur Jiu (se nedenfor) for å hjelpe de første menneskene, men at han lærte dem å brygge øl, slik at de drakk seg fulle. Dermed ble det nærliggende for Bodding å identifisere denne figuren med den bibelske Lucifer, den øverste erkeengelen, som opprinnelig var god, men som falt i ondskap, og som i kristen tradisjon ofte har blitt identifi 262

sert med slangen som fristet Adam og Eva i Edens hage. Det at teologen T. Hembrom avviser både teorien om Satan som slange og teorien om Satan som fallen engel (en teori som er utbredt i både jødiske, kristne og islamske tradisjoner), gjør ham i hvert fall ikke vennligere innstilt til misjonærenes identifisering av Maran Buru med Satan. Folkekulturen som forberedelse for evangeliet Som nevnt ovenfor må bibeloversetteren gjøre et dypdykk i språk og kultur for å kunne formidle det kristne budskapet på en forståelig måte. Men i kristen missiologisk tenkning er ikke språk og kultur kun en bar riere som må overvinnes. Hvert språk og hver kultur har også noe unikt og vesentlig å tilby selve formidlingen av det budskapet misjonærene ønsker å dele. Bibeloversettere og teologer har oppdaget at stedegne språklige uttrykk og kulturelle oppfatninger kan avdekke nye betyd ningsaspekter og nyanser og dermed bidra til en rikere forståelse av det kristne budskapet. I det følgende vil jeg gi noen eksempler på dette. En av de største utfordringene for en kristen misjonær kan være å forkynne en monoteistisk religion inn i en polyteistisk kultur som til synelatende mangler begrep om en suveren, allmektig Gud som står utenfor skapelsen. Men som språkforsker-misjonæren Don Richard son har dokumentert, er det mange av disse polyteistiske kulturene som har begrep om en allmektig Gud som har skapt verden og alene hersker over alt det skapte. Ofte ligger det skjult i folkefortellinger og myter, en vag erindring av denne skaperguden som en skikkelse som folket en gang i tiden kjente og tilba, men som de har mistet kontakten med, glemt og fortrengt (Richardson 1991). Bodding og de norske misjonærene oppdaget et slikt gudsbe grep hos santalfolket. Når Lars Skrefsrud først begynte arbeid blant santalfolket i 1867, møtte han et folk som tilba en rekke ulike mindre guddommer, men tilsynelatende manglet et begrep for en allmektig skapergud. Når han begynte å forklare det kristne gudsbegrepet om den ene, allmektige Gud som hadde skapt verden, fikk han til sin store overraskelse høre at de visste hvem han snakket om. Det måtte være Thakur Jiu, som på santali betyr «den ekte Gud». Thakur Jiu var ikke en del av den skapte verden; det var han som selv hadde skapt alt som 263

Illustrasjon 3: Her ser vi definisjonen av Bonga både i originalmanuskriptet (Ms.fol. 1684 Santali words, basis of Bodding’s Santali-English Dictionary) …

264

… og i den trykte ordboken (Bodding 1932). Foto: Nasjonalbiblioteket.

265

finnes. Santalforfedrene hadde kjent til ham for lenge siden, men de hadde kommet bort fra ham, og han var blitt fjern for dem. Nå tilba de isteden solen, månen og ulike ånder og guder i naturen. Men idéen om Thakur Jiu hadde de aldri helt glemt. Noen trodde riktignok at Thakur Jiu var navnet på solguden som de tilba, mens andre som kjente til de gamle fortellingene, mente at Thakur Jiu ikke var solen, men den usyn lige skaperen av alt som kan ses (Bodding 1920, 7–9, 38–40, Bodding et al. 1942, 3–22, Murmu 1996, Richardson 1991, 35–39). Istedenfor å avvise Thakur Jiu omfavnet misjonærene navnet og brukte det når de snakket om Gud. Med dette kunne Bodding vekke santalfolkets interesse for misjonærens budskap. Istedenfor å se den kristne Gud som en ny og fremmed idé, forsto de det slik at Thakur Jiu hadde åpnet en vei for at de igjen kunne kjenne ham. Bodding trodde at denne ube visste erkjennelsen av en skapergud ikke var noe som bare gjaldt santal folket, men at det var en universell menneskelig egenskap. «Inde i den religiøse Bevidsthed findes hos alle Folk en dunkel Idé om, at bag alt staar en stor Magt eller Gud; men han er fjern, og det personlige For hold til ham er brudt» (Bodding 1904a, 12). Når T. Hembrom er kritisk til bruken av bonga som en over settelse for demoner, er det ikke fordi han er en motstander av at folkebegreper blir fylt med kristent innhold. Han argumenterer selv for bruken av det santalske navnet Thakur Jiu for Gud.5 T. Hem brom har likevel rett i at bruken av bonga for demon kan ha endret betydningen av begrepet slik at de kristne mistet kontakt med det

5 Rudy Hembrom og faren Timotheas Hembrom klandrer Bodding for at han i bibeloversettelsen brukte Isor/Ishwar – det bengalske ordet for Gud – istedenfor den tradisjonelle santalske navnet på den høyeste guddom, Thakur Jiu. Bodding forklarte derimot dette valget slik: «Vi benyttet længe Thakur som vort navn for Gud. Det er senere blit, ialfald i bibelen og kirken, ombyttet med Isor (fra Sanskrit Ishwara, herre, mester), som er blit almindelig indført i alle nord-indiske sprog. Isor er heller ikke noget uklanderlig ord for Gud» (Bodding 1920, 7). Ifølge Nyhagen gikk Bodding med på å benytte Isor som en innrømmelse overfor de andre misjonsselskapene som arbeidet blant santalene for å sikre en felles bibel (Nyhagen 1975, 266–270). Vi kan se i de håndskrevne utkastene av santalibibelen i manuskriptsamlingen (Ms.fol. 1943) at det er Isor som er brukt. I 1899-utgaven av santalikatekismen Kuk’li Puthi (Bodding 1899) brukes Thakur, men i 1935-utgaven er Thakur byttet ut og erstattet med Isor (Bodding 1935b).

266

tradisjonelle religiøse systemet. En bibeloversettelse vil ofte føre til språklige endringer. Når et ord blir brukt i en tekst som får utstrakt bruk i et samfunn, kan dette påvirke ordets betydning. En overset telse av Bibelen i et språksamfunn som har lite eller ingen litteratur fra før, vil uten tvil ha stor innflytelse på språket. Slik innflytelse fra Bibelen har vi sett i de vestlige språkhistoriene. Vi har mange eksem pler på ord og uttrykk som har kommet inn i språket via Bibelen (Smemo 2014), og også mange eksempler på hvordan bibelsk bruk har ført til betydningsendringer. Et eksempel er begrepet ἁμαρτάνω (hamartanō) på klassisk gresk. Opprinnelig betydde det «å bomme på målet, miste, ta feil» oftest som et resultat av manglende kunnskap. Da begrepet ble brukt i Septuagint, den greske oversettelsen av den hebraiske bibelen (Det gamle testamentet) som en oversettelse for det jødiske begrepet «synd», fikk det de samme overtonene av moralsk skyld som vi ser i Det nye testamentet (Brown 1986, 577). Et moderne eksempel kan nevnes fra Det nye testamentet på tshangla, et tibe to-burmansk språk i Bhutan. Begrepet sabbat er oversatt med et ord fra klassisk tibetansk, དུས་བཟང་ (dus-bzang). I buddhismen betegner dette ordet en dag som astrologene har valgt ut som gunstig for gjen nomføring av et viktig rituale (auspicious day på engelsk). Selv om det i utgangspunktet er nokså stor betydningsforskjell mellom dette ordet og ordet sabbat, har bruken av ordet i oversettelsen nå endret betydningen for de kristne. Dette er et vanlig oversettelsesfaglig grep, men det kan føre til at en bit av den buddistiske begrepsverden går tapt for tshanglatalende kristne. Den samme semantiske utviklingen kan ha skjedd med ordet bonga. Men uenigheten på dette punktet mellom T. Hembrom og Bod ding går på det opprinnelige innholdet i de tradisjonelle begrepene, altså den negative vurderingen av bongaene, ikke på legitimiteten av å fylle tradisjonelle begreper med kristent innhold. I kristen missiologisk tenkning finnes det en idé om at Gud har forberedt ulike folkegrupper til å ta imot evangeliet. Og dette skal han, ifølge denne tenkningen, ha gjort nettopp gjennom før-kristen mytologi. Den amerikanske lingvisten og misjonæren Don Richardson (1976) introduserte begrepet «redemptive analogies»: myter eller kultu 2 67

relle praksiser som gjør at det kristne budskapet får særlig gjenklang hos et folk. Han forteller om et ritual brukt av en liten folkegruppe i Papua Ny-Guinea når to krigende landsbyer ville slutte en fredspakt. Et barn fra den ene landsbyen ble adoptert av en familie i den andre. Barnet ble tatt godt vare på og behandlet som et symbol på fred. Barnet var et «fredsbarn». Så lenge barnet levde, ville det være fred mellom de to landsbyene. Fredsbarnbegrepet ble nøkkelen som åpnet folkets forståelse for det kristne budskapet – at Gud hadde sendt sitt barn til verden som et fredsbarn for å forsone verden med seg – og henvisning til denne tradisjonen i kristen formidling resulterte i at det kristne budskapet fikk innpass i kulturen. I sin videre forskning har Richardson dokumentert lignende «kulturelle nøkler» – myter i lokale kulturer og tradisjoner som han mener forbereder veien for mottagelse av det kristne budskapet (Richardson 1976). Den norske bibeloversetteren Sigmund Evensen oppdaget en slik nøkkel i kulturen til umanakaina-folket i Papua Ny-Guinea. Det mest sentrale symbolet innen kristendommen er uten tvil korset. Dette romerske torturinstrumentet har kommet til å representere selve kjernen i kristendommen – det man ser på som Guds selvoppofrende kjærlighetshandling overfor menneskene. Ulike bibeltekster påkaller denne rike symbolikken, for eksempel 1 Kor 1,18: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft» og Gal 6,14: «Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors». Korssymbolikken går til kjernen av evan geliet. Men hvilket forhold ville et stammefolk i Papua Ny-Guinea kunne få til dette hittil ukjente symbolet? En dag fikk Evensen høre om ripa teyateyama, umanakainernes eget forsoningsritual for landsbyer som hadde vært i konflikt. En gris ble slaktet som offer, og kjeven på grisen ble festet til toppen av en høy stolpe. Stolpen ble satt i bakken midt i landsbyen og sto der som en påminnelse til alle som så den, om at det var inngått en fredspakt. Så lenge stolpen ble stående, ville det være fred mellom landsbyene. Fredsstolpen ble for umanakaina-folket den metaforiske nøkkelen til å forstå symbolikken i det kristne korset. Evensen skriver:

268

Da umanakainaoversetterne oppdaget forbindelseslinjen til sitt eget fredsrituale, forstod de med en gang også hvilken radikal fredspakt det var Gud hadde tatt initiativet til ovenfor oss mennesker. Det var ingen hvilken som helst stolpe Gud hadde satt i bakken. Det var et kors. Det var ikke kjeven til en ofret gris som ble hengt på korset. Nei, det var Guds egen sønn, han som til og med var Gud lik (Evensen 2002, 230–231).

Lingvisten og bibeloversetteren David Watters har også rapportert om unike stedegne språklige uttrykk som utvider og utdyper et folks forståelse av det kristne budskapet (Watters 2011). På et tidspunkt i arbeidet med å oversette bibelen til kham-magar-språket i Nepal lette Watters etter et uttrykk for «kjærlighet» slik det brukes i Bibelen: den selvhengivende oppofrende kjærlighet som Gud viser oss ved å gi sitt liv på korset, og som både utfordrer og gjør mennesker i stand til å elske hverandre på samme måte. Khamspråket er preget av metaforiske uttrykk med det Watters beskriver som en intens skjønnhet og kraft. Et eksempel var nettopp uttrykket for ‘å elske’. Khamfolket er gjetere og nomader og bor i telt høyt oppe i Himalaya-fjellene, i landsbyer knyttet sammen av et nettverk av bratte fotstier. Når en vandrende fra en annen landsby ankommer, blir han – siden de ikke har hoteller eller gjestetelt – til budt overnatting ved at noen utvider sitt eget telt for å lage plass. Man flytter på teltstavene og strekker ut geitehårsteppene så langt de går. Uttrykket for å elske i kham benytter denne metaforen: å elske heter ‘å strekke ut sitt hjerte’. Uttrykket har overtoner av gjestfrihet, omsorg, generøsitet og det å gjøre den andres interesser til sine egne. Watters opplevde at det bibelske kjærlighetsbudskapet fikk en særegen kraft i en khamsk språkdrakt. Samtidig mente han at khamspråkets fulle potensial ble realisert gjennom møtet med det kristne evangeliet. For Watters var det som om det hadde ligget en uutnyttet mening i det khamske uttrykket som kom til sin fulle rett når det ble bærer av det bibelske kjærlighetsbudskapet (Watters 2011, 201). Watters antyder at dette ikke bare gjelder khamspråket, men alle språk og kulturer. Hver ny oversettelse av evangeliet til et nytt språk skjerper synet vårt, gir oss nye innsikter og uttrykker nye dybder i det kristne budskapet. Språk filosofen George Steiner uttrykker det slik: 2 69

A language casts over the thronged seas of encountered totality its own particular net. With this net, it draws to itself riches, depths of insight, lifeforms which would otherwise remain unrealized (Steiner 1997, 89–90).

Allerede hos kirkefedrene eksisterte det en oppfatning av de førkristne hedenske religioner som præparatio evangelica, «forberedelse for evangeliet». Dette var idéer og forestillinger som man mente Gud hadde lagt ned i ulike kulturer, og som ville vokse frem og bli frukt bare når de senere kom inn i en kristen fortolkningsramme (Jenkins 2011, 151, Martindale 1911). Den kristne litteraturviteren og apologe ten C.S. Lewis betegnet myter og metaforer som har eksistert i alle kulturer opp gjennom tiden, som «et virkelig om enn uskarpt glimt av guddommelig sannhet som faller inn i menneskets sjel» (Lewis 1982, 103). I Lewis’ tanke blir disse mytene fullkommengjort av evangeliet ved at de får et fokus på Kristus. Evangeliet fornedrer ikke de gamle forestillingene, det oppfyller dem. Babels velsignelse I den gammeltestamentlige beretningen om Babel forsøker mennes kene å nærme seg himmelen ved å bygge et tårn. Gud straffer dem for hovmodet ved å forvirre språket deres slik at de ikke lenger kan samar beide, men må oppgi prosjektet. Dette blir ofte tolket som at språklig mangfold er en form for straff fra Gud ved at det hindrer effektiv kom munikasjon mellom mennesker. Gitt en slik oppfatning blir språklig mangfold en forbannelse som misjonæren må overvinne når han for kynner evangeliet for et nytt folkeslag. Men i kristen teologisk tenkning overvinnes ikke «Babels for bannelse» ved at alle språkforskjeller utviskes, men ved at folkeslagene forenes i lovprisning av sin skaper nettopp ved sitt språklige mangfold. Et eksempel som beskriver dette, finnes i Apostlenes gjerninger kapit tel 2, som skildrer historien om den første pinse, der Den hellige ånd gir kraft til de troende og utruster dem til å være Jesu vitner ute i ver den. Her står det at de troende «begynte å tale på andre språk ettersom Ånden ga dem å forkynne». Det var samlet folk «fra alle folkeslag under himmelen» som overrasket «hørte dem tale om Guds storverk på sine egne tungemål» (Apg 2,1–11). I endetidsvisjonen til apostlen Johannes, 270

beskrevet i Johannesåpenbaringen, lovprises Kristus av «en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9). Her har ikke språklig mangfold blitt utslettet. Tvert imot blir Skaperen, slik det beskrives i teksten, lovprist av de ulike etniske og språklige grupperinger i all sin mangfoldige prakt. Bibeloversettelsesorganisasjonen Wycliffe uttrykker sin mang foldsteologi slik: «God is worthy to be known, worshipped and served in multiple, vastly different ways» (Trick 2018, min utheving). Målet med bibeloversettelse er «to bring the combined resources of all the languages of the world, each with its own eloquence, to the task of declaring God’s greatness and goodness» (Cowan 1979, 86, min utheving). David Watters har uttrykt det slik: «To truly do justice to the nature of God will require all the plethora of human languages» (Watters, personlig kommunika sjon). Språklig mangfold er ment å gi ære til Gud, og det gjør dette nett opp ved å anerkjenne og bekrefte folkeidentiteten som noe villet og ønsket av Gud. Paul Lewis skriver om visjonen til Wycliffe-grunnlegge ren William Cameron Townsend, som mente at ingen språkgruppe var for liten til å fortjene sin egen bibeloversettelse: [W]e are convinced that God values those «miserable little» languages and those «miserable little» identities and has a place for them around the throne of Revelation 7. [Townsend’s] vision ran counter to the prevailing culture in affirming the languages and cultures of the minority ethnolin guistic groups in the face of an overwhelmingly popular ideology of dis regard and nationalistic assimilation. Our vision must just as forcefully counter the prevailing contemporary ideology of globalized supranatio nal assimilation that would dress us all in Nike shoes, Levi jeans and Tommy Hilfiger T-shirts. We must reaffirm that God wants to speak to every tribe and every nation where they are – within their culture and through their language (Lewis 2018, 79).

Språklig mangfold oppfattes her som et gode i seg selv, villet av Skaperen, som forøker og mangfoldiggjør folkets lovprisning. Som George Steiner sier: «Babel was the contrary of a curse. The gift of tongues is precisely that; a gift and benediction beyond reckoning» (Steiner 1997, 89). «The affair at Babel was both a disaster and – this being the etymology of the word ‘disaster’ – a rain of stars upon man» (Steiner 1992, xviii). 271

At også Bodding oppfattet dette språklige mangfold som et gode,bevitnes av det omfattende forsknings- og dokumentasjonsarbei det han utførte. Språket var for Bodding nøkkelen til å forstå et folks dypeste tanker og verdier: Et Sprog giver et Folks Tanker og dets Tænkemaade; det er et fortrinligt og sandfærdigt Vidne om, hva der findes hos vedkommende Folk. Slig som man forefinder Språket, vil det altid være Resultatet af en lang Udvikling, der i meget, om end ikke i alt, er betinget af de forskjellige Livsforhold, hvorunder Folket har levet og lever. Meget af et Folks kultu relle Udvikling kan læses sikkert ud af dets Språk (Bodding 1915, 31).

At disse ordene kommer i heftet om tilblivelsen av Bibelen på santalsk, viser Boddings holdning til språkforskning som et viktig ledd i arbei det med å oversette Bibelen. Forskningen hadde en egenverdi, sam tidig som den var et uunnværlig ledd i formidlingen av kristendom. Synet på språklig mangfold som et gode anerkjenner mangfoldet av begreper og oppfatninger hos en folkegruppe som en uvurderlig skat tekiste med både egenverdi og potensial til å berike forståelsen av det kristne budskapet. Dette mangfoldsperspektivet forklarer Boddings holdning også til andre kulturelle fenomener. Folkefortellinger var verdsatt både for sin iboende verdi og for det de kunne belyse om santalfolkets menta litet og verdensanskuelse (Bodding 1925a, VIII). Endatil folkemedisin betraktet Bodding som en inngang til å forstå tankesettet til santalfol ket, i den grad at han i sine beskrivelser av 900 planter og trær brukt i santalsk folkemedisin inkluderte detaljerte beskrivelser av de religiøse og kulturelle oppfatningene som lå bak de ulike medisinske praksiser. I forordet forklarer han verdien av slike beskrivelser slik: To know how an uncivilized people tries to face and fight disease and everything connected therewith, is to know how they try to tackle, or evade tackling, some of life’s great problems. Facing disease man often reveals what is otherwise only seldom seen (Bodding 1927, 133).

2 72

Illustrasjon 4: Eksempel på Boddings arbeid med oversettelse av Bibelen. Her ser vi begynnelsen på Romerbrevet, med Boddings rettelser og tilføyelser. Ms.fol 1943:D:4:2. Foto: Nasjonalbiblioteket.

2 73

Avslutning Var Bodding så opptatt av misjoneringsformålet at han tok seg bryet med å erverve en inngående kjennskap til santalsk språk og kultur bare for å bruke kunnskapen til å erstatte det som for ham var hedendom og overtro, med kristendommen? Det er vanskelig å hevde dette når man ser at Bodding investerte mer tid i å utforske og dokumentere santal folkets språk og kultur, tradisjoner og fortellinger enn det som direkte bidro til hans misjoneringsvirksomhet. Mengden av og grundigheten i hans vitenskapelige arbeid er tegn på at han verdsatte mangfoldet og rikdommen i santalfolkets religiøse system for dets egen skyld. Misjonærer kan beskyldes for kulturimperialisme i sin innsats med å omvende andre mennesker til sin egen religion. Men når det gjel der misjoneringsformålet og den vitenskapelige tilnærmingen, må det ikke være en uungåelig konflikt. Tvert imot kan disse to anliggendene være til støtte for hverandre: I misjonærens oppfatning trenger den lokale kulturen det kristne budskapet, men det kristne budskapet utvikler også nye nyanser og dybder i møte med begreper, myter og tradisjoner i den lokale kulturen. Til dette prosjektet trenger misjonæren inngående kjennskap til målgruppens språk og kultur, for bare slik vil man lykkes med å formidle det kristne budskap inn i en ny kontekst. Dermed blir resultatet en beskrivelse av språk og kultur som bevares for fremtiden – en viktig dokumentasjon som kanskje ellers ikke hadde eksistert.

Kilder og litteratur Primærmateriale

UTRYKTE KILDER Nasjonalbiblioteket Ms.4° 1469

Santali manuscripts

Ms.fol. 1684 Santali words, basis of Bodding’s Santali-English Dictionary Work started by Skrefsrud Ms.fol. 1685 Santali words, basis of Bodding’s English-Santali Dictionary Work started by Skrefsrud Ms.fol. 1943

Translations of the bible in Santali

TRYKTE KILDER Bodding, Paul Olaf. 1899. Kuk’li Puthi. Benagaria: Indian home mission, Santhal pargana. Bodding, Paul Olaf. 1904a. Missionens Nødvendighed og Velsignelse: Belyst ved Træk af Santalfolkets Udvikling. Kristiania: Lutherstiftelsens Boghandels Forlag. Bodding, Paul Olaf. 1904b. Old Testament: P. 1: Genesis to First Samuel in Roman Santali. Kolkata: British and Foreign Bible Society. Bodding, Paul Olaf. 1908. Old Testament: P. 2: Second Samuel to Esther in Roman Santali. Kolkata: British and Foreign Bible Society. Bodding, Paul Olaf. 1911. Aboren probhu ar babancaoic Jisu Masi reak’Nawa Niam: Junani parsi khon hor parsite torjomaakat. [New Testament in Santali] 2 edition. Kolkata: British and Foreign Bible Society. Bodding, Paul Olaf. 1915. Lidt om Santalbibelens tilblivelse. Kristiania: Den Nordiske Santalmisjonen. Bodding, Paul Olaf. 1920. Santalernes Religion. Oslo: Den Nordiske Santal misjonen. Bodding, Paul Olaf. 1925a. Santal folk tales. 1. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Oslo: Aschehoug. Bodding, Paul Olaf. 1925b. «Studies in Santal Medicine and Connected Folklore: 1: The Santals and Disease.» Memoirs of the Asiatic Society of Bengal 1–130. Calcutta: Asiatic Society.

275

Litteratur Primærmateriale

Bodding, Paul Olaf. 1927. «Studies in Santal Medicine and Connected Folklore: 2: Santal Medicine.» Memoirs of the Asiatic Society of Bengal. 131–426. Calcutta: Asiatic Society. Bodding, Paul Olaf. 1932. A Santal dictionary: 1: A–C. Oslo: Det Norske Viden skaps-Akademi. Bodding, Paul Olaf. 1935a. A Santal dictionary: 4: L–Ph. Oslo: Det Norske Videnskaps-Akademi. Bodding, Paul Olaf. 1935b. Kuk’li Puthi. 2. ed. Benagaria: The Santal Mission of the Northern Churches. Bodding, Paul Olaf, Lars O. Skrefsrud og Sten Konow. 1942. Traditions and Institutions of the Santals. Oslo: Oslo Etnografiske Museum.

DIGITALE KILDER https://www.nb.no/forskning/santali/ (Lest 04.09.2020)

Sekundærliteratur

Baart, Joan. 2011. «On the Role of Linguistics in Language Programs.» Paper presented to the Eurasia Area Translation, Anthropology, and Linguistics Con sultants Training Seminar (TALC), held June 6–18, 2011, in Horsleys Green, UK. https://eurasia.sil.org/topics/linguistics/on_the_role_of_linguistics_in_lan guage_programs (Lest 04.09.2020) Bleie, Tone. 2016. «Remembrance, Reflection, Reconciliation and Renewal – The Bodding Symposium 2015.» Tribal Cultural Heritage in India Foundation. https://www.indiantribalheritage.org/?p=21077 (Lest 04.09.2020) Bleie, Tone. 2017. «Scholarship, Subtext, Submission, and Mission: Reintrodu cing Paul Olaf Bodding.» Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap 3:5–25. Brown, Colin. 1986. The New International Dictionary of New Testament Theology, Vol. 3 Pri-Z. Grand Rapids, Michigan: Zondervan. Cowan, George. 1979. The Word that Kindles. Chappaqua NY: Christian Herald Books. Dobrin, Lise M. 2009. «SIL International and the disciplinary culture of linguis tics: Introduction.» Language 85(3): 618–619. Evensen, Sigmund. 2002. De Skjulte Ordene. Oslo: Verbum.

2 76

Sekundærliteratur Litteratur

Grankvist, Rolf. 2009. «Knut Leem.» Norsk biografisk leksikon. https://nbl.snl. no/Knut_Leem (Lest 18.08.2020) Hembrom, Ruby. 2017. «The Santals and the Bodding Paradox.» Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap 3:51–58. Hembrom, Timotheas. 1996. «Maran Buru Bonga – Satan Equation a Theological Crime.» Indian Journal of Theology 38(2):43–54. Hembrom, Timotheas. 2017. «An Indigenous Theologian’s Perspective on the Bodding Era.» Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap 3:43–50. Hodne, Olav. 2006. Oppreisning: Misjonæren og Vitenskapsmannen Paul Olaf Bodding 1865–1938. Oslo: Luther Forlag. Hovdhaugen, Even, Fred Karlsson, Carol Henriksen og Bengt Sigurd. 2000. The History of Linguistics in the Nordic Countries. Helsingfors: Societas Scientiarum Fennica. Jäschke, Heinrich August. 1985. A Tibetan-English dictionary. Kyoto: Rinsen Book Co. Jenkins, Philip. 2011. The Next Christendom: The Coming of Global Christianity. New York: Oxford University Press. Lewis, C.S. 1982. Mirakler. Oslo: Ansgar. Lewis, Paul. 2018. «Back to Tetelcingo: Rediscovering SIL’s Roots in Holistic Service.» A Threefold Purpose: Rediscovering the Heart of SIL, edited by Gary Simons, 73–89. Dallas: SIL International. https://leanpub.com/athreefoldpur pose (Lest 18.08.2020) Martindale, C.C. 1911. «Paganism.» I The Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. Retrieved June 29, 2019 from New Advent: http://www.newadvent.org/cathen/11388a.htm (Lest 18.08.2020) Murmu, Stephen. 1996. «Understanding the Concept of God in Santal Traditional Myths.» Indian Journal of Theology 38(1):72–87. https://www.biblicalstudies.org. uk/pdf/ijt/38-1_072.pdf (Lest 18.08.2020) Nyhagen, Johan. 1975. Santalmisjonens Historie: Med Særlig Henblikk på Utviklingen i India og Norge 1867–1967 2:2. Oslo: Den Norske Santalmisjon. Raen, Konstanse. 2000. Prøv deg som bibeloversetter. Oslo: Bibelselskapet. Richardson, Donald. 1976. Fredens Barn. Oslo: Filadelfiaforlaget. Richardson, Donald. 1991. Forberedt for Evigheten. Ottestad: Prokla-Media. SIL. 2019a. «SIL Language and Culture Archives.» https://www.sil.org/resour ces/search/contributor/pike-kenneth-l (Lest 24.06.2019) SIL. 2019b. «SIL 2017 Annual Update Online Version.» https://www.sil.org/ about/reports (Lest 24.06.2019)

277

Litteratur Sekundærliteratur

Smalley, William A. 1995. «Language and Culture in the Development of Bible Society Translation Theory and Practice.» International Bulletin of Missionary Research 19(2):61–71. Smemo, Dag Kjær. 2014. Skriften på veggen – og andre bibelord i dagligtale. Oslo: Verbum. Soren, Sagram Santosh Kumar. 1999. Santalia: Catalog of Santali Manuscripts in Oslo. Copenhagen: Nordic Institute of Asian Studies. Steiner, George. 1992. After Babel: Aspects of Language and Translation. Oxford: Oxford University Press. Steiner, George. 1997. Errata: an Unexamined Life. London: Phoenix. Thomas, T. Jacob. 1994. «Interaction of the Gospel and Culture in Bengal.» Indian Journal of Theology 36(2):38–53. Trick, Doug. 2018. «Just teach them English – not!» Word Alive (Jan.). Wycliffe Canada. http://wordalive.wycliffe.ca/stories/just-teach-them-english-not (Lest 30.06.2019) Watters, David. 2011. At the Foot of the Snows. Seattle: Engage Faith Press. Wycliffe Bible Translators. 2018. «Words for Life Autumn 2018.» https:// docplayer.net/120895258-Words-for-life-autumn-2018.html (Lest 30.06.2019)

2 78

12. Historien om Ragnhild Kåta – hva kildene forteller

Eli Raanes og Johanne Ostad

En ung jente holder hånden opp mot ansiktet til læreren sin. Med finger tuppen kjenner hun mot leppen hans. Når han snakker, kjenner hun munnbevegelsene, vibrasjonen og luftstrømmen han lager. Bildet er kjent. Det viser Elias Hofgaard, bestyrer på Hamar døvstummeinstitutt, som øver sammen med sin døvblinde elev Ragnhild Kåta. Prosjektet han har, er ambisiøst: Den språkløse 14-åringen skal med berøring lære å bruke og forstå norsk tale. Historien om hvordan de lykkes med dette, er en peda gogisk og skolehistorisk seier, og Ragnhild Kåte blir kjent som den første døvblinde i verden som lærer å snakke. Historien om Ragnhild Kåta er en historie om et norsk banebrytende pedagogisk språkarbeid i opplæring av døvblinde på slutten av 1800-tallet. Men hvordan kom dette språkarbeidet til nytte i Norge og internasjonalt, og hvilken betydning fikk opplæringen for Ragnhild Kåta selv? Kan kildematerialet føre til ny kunnskap om tidlig norsk pedagogisk utviklingsarbeid og om en historisk person? Hvordan kan det å gå til originalkilder gi nytt liv til en historie som allerede er kjent? Ut fra litteraturen vi i dag har tilgjengelig, vil vi først gi et his torisk bakteppe for historien om Ragnhild Kåta, hvilke muligheter for opplæring og skolegang fantes det for døve og døvblinde personer på hennes tid? Videre vil vi belyse Ragnhilds opplæring og hvilken betydning denne fikk. Det finnes flere vitenskapelige publikasjoner 2 79

om den banebrytende opplæringsmetoden som ble utviklet på Hamar, om Hofgaard som var bestyrer og døvelærer der, og om Ragnhild Kåta selv (Hansen 1930, Vivian 1966, Stenquist 1974, Reed et al. 1982, Reed et al. 1989, Enerstvedt 1996, Simonsen 1998, Ostad 2017), og i tillegg til dette er Ragnhild Kåtas liv tema for både skriftlige og filma tiserte beretninger (Hammer 1954, Sandberg [2006] 2014, Døves video 1999). Videre er Nasjonalbibliotekets avisdatabase en viktig kilde til samtidige og historiske beskrivelser: Et søk på Ragnhild Kåta per 19.6.2019 gir 189 treff.

Illustrasjon 1: Ragnhild Kåta og Elias Hofgaard. Fotograf ukjent. Antatt fotografert mellom 1888 og 1900. Foto: Anno Domkirkeodden.

280

Vi forteller hennes historie basert de trykte kildene. De eksisterende publikasjonene gir oss tidsbilder på hva som ble skrevet i hennes sam tid, men viser også hvordan ettertiden har vurdert læringsmetodene og Ragnhilds egen rolle i utviklingsarbeidet. Deretter går vi til det origi nale kildematerialet etter Kåta og ser på hvordan og om dette støtter opp under de historiene som gjennom tidene er fortalt gjennom de trykte kildene som bøker og aviser. Utdannelse av døve og døvblinde i et historisk perspektiv Undervisning for døve og blinde var et område som ble utviklet over hele Europa fra slutten av 1700-tallet, og i Norden fra 1800-tallet. Både Danmark og Sverige opprettet døveskoler før Norge, men i 1825 startet Andreas Christian Møller landets første organiserte døveundervisning i Trondheim. Ved denne skolen ble tegnspråk benyttet i undervisnin gen helt fra oppstarten. Mange døve elever var samlet, og det oppstod et naturlig språkmiljø med visuell tegnspråklig kommunikasjon. Dette skolemiljøet er regnet som arnestedet for norsk tegnspråk (Vonen 2012, Bull et al. 2018). I løpet av de neste tiårene ble det opprettet ytterligere fire nye døveskoler rundt i landet (Sandberg [2006] 2014). Tilbud for barn med kombinert syns- og hørselstap ble imidlertid ikke tilsvarende bygd ut som tilbud for hørselshemmede. De første døveskolene i Norge hadde nok sporadisk hatt døve elever med tiltagende syns vansker, men ingen hadde som Ragnhild vært helt døv og blind ved oppstarten av skolegangen. Det eksisterte heller ingen kjente opplæ ringsmetoder for døvblinde elever. Hamar døveinstitutt, slik det først het, ble etablert i 1882 av lærer Peter Elias Hofgaard. Da Ragnhild kom til skolen på Hamar, hadde den vært i drift i bare noen få år. Elevtallet var ikke stort; bare om lag ti elever ble tatt opp årlig. De fleste elever som kom til døve skolene på 1800-tallet, var språkløse da de begynte, og mange kom til skolene først ved 12 års alder eller senere (Bull 1887, Raanes 2013). Mye av undervisningen skjedde individuelt og i klasser med små elevgrup per (Sandberg [2006] 2014, 11). Det var – og er – mange utfordringer ved undervisning av døv blinde personer. Behovet for mer kunnskap om dette ble tatt opp i en 281

serie artikler under overskriften «Fortællinger om blinde Døvstumme» i 1864 i Nordiske Blade for Døvstumme. De fleste fikk ikke undervisning. Da tiltak for «forsømte døve» ble bygget opp på slutten av 1800-tallet gjennom Hjemmet for døves arbeid, var døvblinde personer en gruppe som ble nevnt som ikke hadde fått dekket sine behov for kommunika sjon. «Abnormskoleloven» fra 1881 (lov om abnorme børns undervis ning) innførte så skoleplikt i en felles lov for døvstumme, blinde og «åndssvake børn». Loven påla døveskolene å velge en metode – enten talemetode eller tegnmetode. Under Ragnhilds skolegang pågikk det en metodediskusjon om hvordan undervisningen av døve elever burde skje, både ved de etablerte døveskolene i Norge og internasjonalt. Fra 1880-årene skjedde det en overgang der talemetoden ble dominerende. Dette innebar at artikulasjon og taletrening ble valgt fremfor det å bruke tegnspråk i undervisning og til kommunikasjon (Simonsen 1998). Hamar døvstummeinstitutt var en relativt nyetablert døveskole da Ragnhild kom dit, og hadde en ung og engasjert bestyrer og døve lærer i Elias Hofgaard. Han hadde gjennomført studieopphold innen døveundervisning både nasjonalt og internasjonalt og studert hvordan opplæring i talt språk burde vektlegges for døve barn. Han drev der med skolen basert på taleundervisning av døve (oralistisk undervis ning). Dette sto i motsetning til den manuelle metoden (undervisning med tegnspråk) og var den mest brukte metoden i Ragnhild Kåtas samtid. I 1892 skriver Hofsgaards svoger Lars Havstad et innlegg i American Annals of the Deaf om opplæring av døve i Norge. Han opp summerer da at alle døveskolene i Norge – med unntak av døveskolen i Trondheim – benytter oral opplæringsmetode (Havstad 1892, 113–118). Havstad var for øvrig selv døv og en pioner for døves rettigheter. Han var journalist og kjent som en av de første døve i Norge til å ta examen artium. Et møte og et engasjement Men hvem var så Ragnhild Kåta, den døvblinde ungdommen som etter hvert skulle bli Hamar døveinstitutts mest kjente elev? Ragnhild Tollefsdatter Kåta ble født i Vestre Slidre 1873. Tre år gammel ble hun 282

rammet av skarlagensfeber, en skjebne hun delte med mange barn på den tiden. Uten medisinsk behandling var alvorlige febersykdommer livstruende. Ragnhild ble svært dårlig, og sykdommen resulterte i tap av flere sanser, blant annet hørsel, syn og luktesans. Etter sykdommen hørte hun ikke lenger det som ble sagt til henne, og talespråket hun så langt hadde utviklet, forsvant relativt raskt. Dette er tidligere beskre vet for barn som mister hørselen, og der rehabilitering ikke tilbys (Raanes 1991 og 2013, Freeberg 2001). De videre barneårene tilbragte Ragnhild hjemme på gården hos familien. Hun var avhengig av de kjente omgivelsene og av familiens hjelp. Man kunne ikke snakke med henne, og skolegang var utelukket (Bergh 1895, 1920, Kulbrandstad 1995, Hammer 1954, Sandberg [2006] 2014). Sommeren 1887 treffer Hallvard Bergh Ragnhild for første gang (Bergh 1895). Ifølge Hammer (1954) ble Bergh gjort oppmerksom på Ragnhild og hennes skjebne da han besøkte en seter i nærheten av der hun bodde. Historien hennes har tydeligvis interessert ham slik at han ville se denne døvblinde ungdommen med egne øyne. Møtet med Ragnhild og familien gjør inntrykk, og han bestemmer seg for å prøve å hjelpe henne til et bedre liv. Han skriver et innlegg i Verdens Gang i 1887 der han gir en følelsesladet beskrivelse av hennes skjebne, og ber om penger til å «kjøbe hende en livrente» (gjentrykk i Fædrelandet 26.07.1887). Historien får stor oppmerksomhet og trykkes på nytt i flere aviser, også i USA. Avisenes opprop og innlegg om Ragnhild Kåta genererte umid delbart et stort engasjement. På avisenes forsider ble det publisert oppdateringer over hvor mange penger som hadde blitt samlet inn, for eksempel i Stavanger Amtstidende og Adresseavis (02.02.1888): Under overskriften «Kvittering for gaver til Ragnhild Kåta-eiet» kan man lese om hvem som har betalt, og hvordan pengene kom inn. Det kom store summer fra USA (400 dollar), og avisen selv bidro med 108 kroner og 41 øre. Avisens skribent lar seg tilsynelatende overraske av mangfoldet blant giverne: «Som en raritet vil jeg fortelle at et par småpiger i Dram men foranstaltede en basar og sendte som utbytte av sitt arbeide 25 kroner». Bidragsviljen ble også dokumentert i leserbrev. En lærer fra Kirkebyhaugens skole skriver at han leste Berghs tekst for elevene, og 283

«det var lett at se på de grådfylte øine, at nu var hjerteisen smeltet». Og barna samlet inn 15 kroner og 50 øre (Fædrelandet 19.11.1887). Fortel lingen om barnet som levde uten syn og hørsel, og hennes utfordringer gjorde inntrykk. Ragnhild Kåta ble dermed, i løpet av relativt kort tid, en kjent person i sin samtid. Berghs opprop førte ikke bare til at det ble samlet inn penger, han fikk også kontakt med journalisten og pioneren Lars Havstad. Han oppfordret Bergh til å ta kontakt med svogeren Elias Hofgaard, besty rer for Hamar døvstummeinstitutt. Bergh følger oppfordringen, og dette resulterer i at Hofgaard tar imot Ragnhild som elev. Dermed kunne Ragnhild Kåta begynne på skolen, bare ett år etter sitt første møte med Hallvard Bergh (Hammer 1954, Sandberg [2006] 2014, Grinna at al. 1993, 61–65). Illustrasjon 2: Forfatter Hallvard Bergh 11.07.1906. Fotograf: Hans H. Lie / Maihaugen.

284

Hofgaards metode – språkopplæring av Ragnhild Kåta Den første tiden ved skolen skal ha vært tung. Hun kjente ikke omgi velsene, hun kjente ingen av menneskene rundt seg, og hun trengte pleie. Det tok tid før Hofgaard klarte å vinne hennes tillit. Men når tilliten først var på plass, kunne undervisningen begynne. Hofgaard starter opplæring basert på orale prinsipper for under visning av døve elever. Men da hun ikke kan se, får han henne til å holde fingrene sine mot underleppen hans mens han gjentar og gjentar språklyder enkeltvis. Han får henne så til å kjenne på sin egen munn og hals og oppfordrer henne til selv å uttale språklydene. En aktivitet der Ragnhild sammen med andre barn øver på hvordan ord skal uttales, beskrives i Hammer (1954, 7). Hofgaard lar henne være til stede når han underviser de andre døve barna: «Hun ble ført inn i klasseværelset. Der fikk hun først legge hånden på lærerens munn når han spurte, og så på elevens munn når han skulle svare. Hun var storglad når hun fikk lov til å klappe hodet til barnet som svarte rett og dra i håret til det barnet som svarte galt. Da lo hun høyt, og synes selv hun gjorde sine saker flott». Det blir laget motiverende læringsaktiviteter der Ragnhild i oppdagende og lekbasert aktivitet er i samspill med andre. Dette lærer henne både oppmerksomhet rundt språkbruk og måter hun kunne lære å møte og omgås andre barn på. Skolegangen med andre barn gjør hennes verden større. I en artikkel i The Volta Review fra 1930 skriver Hansen om denne opplæringsfasen. I artikkelen beskrives det hvordan Hofgaard underviste Ragnhild i tale via berøring. Oppgaven ble å lære henne å føle hvordan talelydene ble dannet slik at hun kunne lære tale. Dette ble gjort med til dels andre teknikker enn det som var utviklet for å undervise seende døve elever. (Hansen 1930, 225). Hun viser seg å ha svært gode evner til å munnavlese ved berøring, og hun lærer å uttale tale på nivå med de beste av skolens døve elever. Dette er oppsiktsvek kende og skaper stor publisitet. Ragnhilds opplæring følger videre skoleplanen for lesing og skriving. Hun lærer å skrive vanlige bokstaver utformet med støttelinjer for å følge skriveretningen. I løpet av de påfølgende årene lærte Ragnhild Kåta å forstå tale og å kunne snakke selv (Hammer 1954, Sandberg [2006] 2014). Hun lærte 285

også å skrive for hånd og å lese punktskrift, på tross av at tilgangen til lesestoff i punktskrift var begrenset; ofte var det kun deler av bibeltekster som var tilgjengelig i en punktskriftlig versjon. Davidsen (2011, 70) påpe ker at Ragnhild Kåta antagelig var den første døvblinde i verden til å lære seg å beherske Brailles punktskrift. En indikasjon på hennes lese ferdigheter er beskrivelser i et intervju med Kåta fra Opland Arbeiderblad: Jeg spør om Ragnhild kan lese. Det blir funnet frem en del bøker for blinde, og Ragnhild fører høire hånds pekefinger fremover den opp høiede skrift og leser: Lukas evangelium, annet oplag. Indremisjonens trykkeri i Oslo. For å vise hvor skarp hun er, blev boken levert op ned, men Ragnhild snudde den med det samme hun fikk den i hånden (Opland Arbeiderblad 1938, 3).

Hofgaards metode fikk stort gjennomslag i utlandet. Internasjonale fagpersoner besøkte skolen og tok metoden tilbake til sine respektive hjemland (Langfjæran 1973, Grinna et al. 1993, 63), både i form av konkret opplæring og publikasjoner (f.eks. Lamson 1890). Den kanskje mest kjente eleven som fikk nyte godt av dette, var den amerikanske forfatteren Helen Keller, som på lik linje med Ragnhild ble døvblind i en alder av tre år. Både i intervjuer (f.eks. Adresseavisen 01.06.1957) og i sin selvbiografi The story of my life nevner Keller det pedagogiske utviklingsarbeidet for Ragnhild Kåta som hun mente hadde hatt stor påvirkning på sin egen opplæring (Keller [1903] 1996). Hofgaard beskrives i flere kilder som en oppfinnsom og dyktig lærer (Anderson 1960, 118–120, Jensen 1978). Han var svært engasjert i elevenes opplæringsprosess og sørget for å holde et godt pedagogisk nivå i personalgruppen på skolen. Han tok selv utfordringen med å tilby Ragnhild skolegang og ville prøve ut oral opplæring for sin første døvblinde elev. Ragnhild Kåtas opplæring, og ikke minst opplæringen av døv blinde i USA med samme teknikk for taleopplæring, fører til økt interesse flere steder for spesialpedagogisk arbeid blant døvblinde. Dette ser man blant annet i Nordisk Tidsskrift för Döfstumskolan, som i innholdsforteg nelsen til 1911-utgaven inneholder hele seks artikler om opplæring av døv blinde med referanser til Helen Kellers opplæringssituasjon. 286

Historien i arkivene Det er en enestående historie som er fortalt. Hofgård var uten tvil en dyktig lærer og Ragnhild en begavet elev. Men hva sier så originalkil dene? Og hva finnes av originalmateriale etter Ragnhild Kåta? I Nasjonalbiblioteket befinner det seg arkiver etter tusenvis av personer som på hver sin måte har hatt betydning for norsk kulturliv og historie. Ett av disse ble levert til Nasjonalbiblioteket i 2014 og har tilhørt Hallvard Bergh (1850–1922). Bergh var barnebokforfatter, folke minnesamler og lærer, men også kjent som den døvblinde Ragnhild Kåtas venn og støttespiller. Papirene etter Bergh ble sortert og syste matisert i løpet av 2016, og en katalog med oversikt over alt innholdet ble publisert på nett samme år. Av særlig interesse for dette studiet er den delen av Berghs arkiv som omhandler Ragnhild Kåta (katalogsig natur Ms.fol. 4648:C). I dette nykatalogiserte arkivet er Ragnhild til stede både i brev hun selv har skrevet til Hallvard Bergh, og i brev som Hallvard Bergh har skrevet om henne til andre støttespillere og fagpersoner. Flere av dokumentene i arkivet inneholder sirlig førte regnskapsoversikter over bruk av midler som tilhørte Ragnhild, og som Hallvard Bergh ser ut til å ha forvaltet. Kildematerialet tilfører ny informasjon om Ragnhild Kåtas liv, og supplerer andre kjente kilder som har vært tilgjengelige blant annet via Statsarkivet på Hamar.1 I arkivmaterialet i Nasjonalbiblioteket kommer Hallvard Berghs engasjementet tydelig frem, og vi skjønner at det ikke var en tilfeldighet som gjorde at nettopp han kom til å hjelpe Ragnhild: Her finnes både tigger- og takkebrev, så det var ikke første gang Bergh hjalp mennesker som var vanskeligere stilt enn ham selv. Brevene vitner om hyppige utbetalinger, ofte til for ham helt ukjente personer. En typisk ordlyd er som i dette takkebrevet fra 27. september 1906: «Kjære og högvyrde Herr Hallvard Bergh, Da jeg den 27de juni, dette aar, hafde modtaget et Brev og derinde 50 Kroner, fra en mand, som aldrig havde hört mig

1 Statsarkivet i Hamar, SAH/SKOLE-003 – Hamar offentlige skole for døve og ARK/262 – De døves vel.

287

snage et ord, og som jeg hafde aldrig seet i min levetid, da faldt jeg i saa stor forundring, at jeg kunde ikke udtale noget i lang stund deref ter» (Ms.fol. 4648:A). Det var ikke uvanlig på denne tiden at personer med god råd utviste generøsitet til verdige trengende. Dette er kjent og finnes også dokumentert i flere andre arkiver i Nasjonalbibliotekets samling, for eksempel i papirene etter Ivar Aasen, Sam Eyde og Roald Amundsen. Men det å skrive et slikt opprop i avisen på vegne av andre var en offensiv strategi som ikke var så vanlig. Utover det at Hallvard Berghs engasjement står så klart frem, kommer dessuten resultatene av Ragnhilds opplæring tydelig frem i arkivmaterialet, samt at dokumentasjonen på hennes skriveferdighet utvides. Brevene som er skrevet av Ragnhild, er tekster som viser selv stendighet i meningsytring, og samtidig en forankring hos de venner og familiemedlemmer hun omgås. Skriveferdighet består av mange komponenter eller delferdigheter som må beherskes: håndskrift, ord forråd, ortografi, tegnsetting, grammatikk og tekststruktur (Evensen 2010, 14). Tar vi for oss brevene fra Ragnhild Kåta, ser vi at hun, i de brevene vi har som kilder, har en god skriftlig fremstillingsevne. Hun har en godt lesbar håndskrift der bokstavene og ordene ligger på linje, det er passe avstand mellom bokstaver og ord, og riktig bruk av tegn setting. Man kan naturligvis ta det forbehold om at det ikke er Ragn hild Kåta selv som skriver, men at noen hjalp henne. Vi har imidlertid ingen informasjon som tyder på at så er tilfelle, og skriften er gjen kjennbar fra de ulike brevene skrevet fra ulike steder og over tid. I brevet fra 21.4.1899 står det: «Hofgård hjælper mig at læse norsk tids skrift for blinde og at skrive breve. Jeg læser og skriver også alene». Hun skrev helst med blyant på vanlig papir, der papiret ble lagt på en riflet plate slik at hun kjente linjene (Sandberg [2006] 2014, 99, Kolstad2). Etter hvert skrev hun også vanlig trykk ved hjelp av en trykkemaskin som ifølge Kolstad var utviklet av hennes lærer. Brevet fra Ragnhild i Hamar statsarkiv (fra 17.7.1900) bærer tydelig preg av å ha blitt skrevet med et hjelpemiddel der bokstavene er presset ned i

Statsarkivet i Hamar, ARK/262 – De døves vel, udatert artikkelmanuskript av Sigrid Kolstad.

288

papiret for å gjengi et følbart relieff.3 De tidligere kildene og brevene fra Nasjonalbibliotekets samling er håndskrevne med blyant på papir. Utover dette er ortografi, tegnsetting og grammatikk i all hoved sak korrekt i henhold til datidens normer, og det er heller ikke noe å utsette på tekststrukturen eller ordforrådet. Ragnhild viser god skrift lig uttrykksevne og god språkforståelse. De nykatalogiserte brevene viser at hun behersker brevsjangeren til fulle. På tross av at hun er døvblind og levde som språkløs i mange av sine barneår, viser Ragn hild i sine brev en stor grad av sosial orientering mot andre. Brevene viser at hun forholder seg til mange, og hun bruker høflighetsetablerte koder til å knytte kontakt og få vite nytt. Når hun skriver for eksempel «Hvad gjør De?», «Hvad gjør Margrethe?» og «Med venlig hilsen fra min mor», forstår vi at hun har etablert en relasjon til dem hun skriver direkte til. Setninger med fremstilling av direkte ønsker er innbakt i høflige fraser, som i denne formuleringen i et brev til Bergh, skrevet 11. februar 1900: «Jeg vil bede Dem være så snil at skrive til mig og sende mig nye klæder til Hamar». Det er dessuten verdt å merke seg hennes bruk av abstrakte begreper, noe som er vanskeligere å lære enn konkrete begreper, og som det tar lengre tid å beherske (Lorusso et al. 2017). Eksempler på dette finner vi i hennes korrespondanse der hun bruker ord som viser til nyanser for følelser og opplevelser, som «bedrøvet» og «morsom». Barn uten noen diagnose bruker flere år på å utvikle skrive ferdigheter og å beherske ulike sjangre. I dag introduseres døve, blinde og døvblinde barn for opplæring tidlig, nettopp for å sikre en god utvikling, og det finnes spesialpedagogisk opplæring for de som skal dekke disse barnas opplæringsbehov (Fosse og Klingenberg 2008). Internasjonal forskning viser likevel at mange døve elever sliter med å utvikle skriveferdighetene sine (Mayer og Trezek 2019). De bevarte tekstene fra Ragnhild Kåta – som var i tenårene før hun fikk noen som helst form for pedagogisk opplæring – er derfor oppsiktsvekkende.

Se beskrivelse hos Myrvang (2002).

289

Å formes som person Men hva kan kildene si oss om Ragnhild Kåta som person? Hvilken rolle hadde hun egentlig i historiene som er blitt skrevet om henne? Kan kilde materialet gi oss ny kunnskap om en historisk person? Og hvordan kan det å gå til originalkilder gi nytt liv til materiale som tilsynelatende er kjent? La oss først vende tilbake til hva som er skrevet om henne som person, og hvordan hun er blitt fremstilt i litteraturen og mediene. Så vidt vi kan se, er Hallvard Berghs tekst i Verdens gang den første publi serte kilden der navnet hennes er nevnt. Målet med oppropet var å oppnå folks medfølelse. Bergh var forfatter og dyktig til å uttrykke seg, og dessuten var det en sak og en tekst han var personlig engasjert i. I et brev fra 24.09.1887 skriver han: «Jeg var dybt grebet, da jeg skrev om hende» (ukjent mottaker, Ms.fol. 4648:C:1). Tittelen på oppropet var «Vesle-Ragnhild», og han skriver: «Ragnhild Kaata-eiet i Slidre, «var fire aar til høsten» og en ven liden gjente med blaa øine og røde kinder. I solens guld hun fløi, tvitrede og lo fra morgen til kveld. Det skortede vel ofte paa mad, og klæderne var fillede; med det var dog altsammen saa inderlig fint og morsomt alligevel, syntes Vesle-Ragnhild». Derpå følger et avsnitt om hvor glad, blid og grei hun var, men så inntreffer det tragiske: Hun blir alvorlig syk. Hun dør ikke, men får, som tidli gere beskrevet, varig men. Dette beskrives slik: «Blomsterne kan prange med sine skiønneste farver: Hun kan ikke glæde sig ved dem. Solen kan kaste sin smukkeste sølvglans udover fjorden: men det er ikke for hende. Mama kan smile sit yndigste morssmil: Vesle-Ragnhild fornemmer ikke mer heraf end dørstolpen. Hun kravler i et mørke, som aldrig oplives ved noget lys, i en taushed, som aldrig afbrydes av nogen lyd.» (Fædrelandet 26.07.1887, 2). Det er en følelsesladet tekst, skrevet for å oppnå mest mulig sympati og medfølelse for «Vesle-Ragn hild». Den skaper et bilde av en hjertegod, men hjelpeløs liten jente – selv om Ragnhild på dette tidspunktet allerede hadde nådd tenårene. Denne teksten ser ut til å ha skapt et grunnlag for hvordan Ragn hild senere omtales: I 1954 kom den første utgaven av historien «Ragn hild Kåta – et sant eventyr» av Ragnvald Hammer. Hammer lener seg på Berghs tekst, både i ordlyd og tone: «Ragnhild Torleivsdatter Kåta eiet, fire år til sommeren, kjente seg så glad. Det var så mye deilig å se 290

og høre, så mye å spørre om og svare på. Alle var snille, og det var så morsomt å leve» (Hammer 1954). Og slik beskriver han Ragnhilds situa sjon etter sykdommen: «Blomstene var vel like vakre som før, men hun kunne ikke se dem» (ibid.). Hammer forteller videre om hvordan hun lærte å snakke, og han beskriver konfirmasjonsdagen hennes: «Det ble en høytidsdag for henne og for alle som hadde hjulpet henne fram. Og det var en triumfdag for Hofgaard som ved sin store oppofrelse hadde vist at nestekjærlighet kjenner ingen grenser. Nå sto de ved målet» (ibid.). Også i en nekrolog over Ragnhild Kåta, som var publisert i De døves vel, beskrives Hofgaards «store oppofrelse» (1947, 20). Nafstad (1999) skriver om utviklingen av undervisning av døv blinde, og hun beskriver en fortellerstil med likhetstrekk i oppbygnin gen av historier, og som følger en mal for eventyr i utformingen av biografifortellinger. Hun sammenligner Hammers (og andre) beskri velser med fiksjonsfortellinger som Sonjas jakt på julestjernen i Sverre Brandts kjente teaterstykke «Reisen til julestjernen»: The motivation to search for the ‘star’ (to find the word or sign) and to go toward the left (listen to the heart) is to hope for wonder by way of devo tion, love and compassion. Hope transforms deafblindness into a positive dimension in identity (theirs and ours), to a hindrance that can be over come (Nafstad 1999, 19).

I motsetning til Hammers beskrivelse fra 1954, er beskrivelsen av Ragn hild Kåta i Historien om De Døves Vel (Sandberg [2006] 2014) adskillig mer nøytral. Her handler det i større grad om hennes språklige og aka demiske utvikling etter at hun ankom Hamar døvstummeinstitutt. Bokens forside synliggjør hvilket ikon Ragnhild Kåta ble: Det er Ragn hild og hennes andre lærer, Petra Heiberg, som pryder forsiden. Det er for øvrig interessant å merke seg at originalfotoet som er brukt på forsiden av boken, opprinnelig også viste en annen døvblind elev, John Grytbakk (Sandberg [2006] 2014, 16). Vi vet ingenting om hvorfor Grytbakk ble redigert bort, men det sier kanskje noe om hvor viktig Ragnhild Kåta var i sin samtid, hvor godt opplæringen hennes lyktes, og hvordan hun slik ble viktig for skolen og senere også for organisasjonen De Døves Vel på Hamar. Hamar døvestummeinstitutt og det senere De 291

Døves Vel var i drift i Hamar i 68 år (Sandberg [2006] 2014, i forordet). Arbeidet på skolen i Hamar gjenspeiles i en rekke avisartikler, skrevet både i samtid og i ettertid. Da Ragnhild døde i 1947, ble det publisert lengre nekrologer i flere aviser, blant annet i Valdres (18.02.1947) og Opland Arbeiderblad (14.02.1947). I Porsgrunns Dagblad (15.02.1947) ble det til og med meldt om dødsfallet på første side. I svært mange av tekstene er ordlyden lik det vi har sett i de to ovennevnte publikasjonene: Ragnhild Kåta beskrives som en «solstråle» og som en liten, vever skik kelse «med det vakre, beåndede ansiktet» (Valdres 18.02.1947). Hvilken informasjon får vi så fra de håndskriftlige kildene? I den delen av arkivet i Nasjonalbiblioteket som inneholder regnskap og bilag, får man et blikk inn i Ragnhilds hverdag. Der befinner det seg blant annet lister over bestillinger fra skolen på vegne av henne, kvittering på kjøp og krav om dekking av reiseutgifter for ledsager. Bestillingene inneholder i all hovedsak ønske om klær og sko, men også blonder, knapper, «theaterkonfect», drops og grått og sort strikkegarn. I tillegg er det lister over navngitte givere av pengesummer og over ulike banker der pengene er satt inn (Ms.fol. 4648:C:2). Ved en gjennomgang av korrespondansen som er arkivert under signaturen Ms.fol. 4648:C:1, nevnes Ragnhild i nesten hvert eneste brev. Det ligger i sakens natur, for brevene er sortert under samme signatur nettopp fordi de omhandler henne. Her finnes det blant annet brev fra Bergh til Kåta og vice versa og brev fra Havstad og Hofgaard til Bergh. En formulering som går igjen i brevene, er at Ragnhild «lever vel». Utdraget fra et brev fra Hofgaard til Bergh er således helt repre sentativt for korrespondansen: «Vedlagt følger mål til kjole til Ragn hild. Støvler behøver De ikke sende henne nu, da jeg har anskaffet hende et par i disse dage. Ragnhild lever vel og gjør god fremgang» (03.04.1894). I arkivet er det også brev fra Michael Anagnos, leder for Perkins School for the Blind i Boston. Han ber om mer informasjon om Ragnhild, og tilsynelatende følger han utviklingen hennes nøye: I shall consider it a very great favor if you will be so kind as to send me copies of papers which contain your writings and especially whatever may be prin ted about Ragnhild Kaata. I am delighted to hear that she is doing well and I should like very much to have the story of her education (27.03.1896). 292

Illustrasjon 3: Et typisk eksempel på bilag fra arkivet som viser hva som ble bestilt og kjøpt på vegne av Ragnhild Kåta. Ms.fol. 4648:C:2. Foto: Nasjonalbiblioteket.

293

Kunnskap om Ragnhild igjennom hennes brev I det nykatalogiserte materialet i Nasjonalbiblioteket er det totalt tre brev til Hallvard Bergh fra Ragnhild Kåta selv, signert 28.10.1897, 21.04.1899 og 11.02.1900, som ikke tidligere har vært tilgjengelige. I til legg eksisterer det et brev datert 17.09.1900 i arkivet etter døvstumme instituttet ved Statsarkivet i Hamar (SKOLE-003). Det tidligste brevet vi har fra henne, fra 1897, er interessant. Etter flere års skolegang er hun nå hjemme, tilbake i Vestre Slidre hos familien. Og i brevet skriver hun: «Jeg vil ikke tilbake til Hamar. Jeg har det ikke godt på Hamar. Jeg har det meget bedre hjemme hos min moder». Og videre: «Hofgård har skrevet breve at jeg skal komme til Hamar for at lære mere. Jeg er konfirmeret og en voksen pige. Jeg vil ikke til Hamar». Likevel, det neste brevet er skrevet nettopp fra Hamar. Hva skjedde i mellomtiden? Ragnhild ville ikke tilbake til skolen. Hun skrev at hun ikke hadde det godt der. Like fullt viser neste brev, skrevet halvannet år senere, at hun er på plass på Hamar. I Hammer (1954) refereres det ikke eksplisitt til Ragnhilds egne ønsker. Det fortel les at Ragnhild, etter at hun sluttet på skolen, ble mer og mer passiv, og at utviklingen hennes stagnerte på grunn av manglende stimulans. «Men bestyrer Hofgaard glemte ikke sin gamle elev. Hver sommer besøkte han henne og da lyste hun opp. Da han så at Ragnhild sårt trengte det, lot han henne få bo på Furubakken noen år» (gjengitt i Sandberg [2006] 2014, 101–102). Man skal være forsiktig med å legge for mye betydning i ett enkelt brev. Men med brevet fra Ragnhild formidles en historie som ikke har blitt fortalt, og som gir noen nye perspektiver på det som har blitt stående som fortellingen om Ragnhild Kåtas liv. Som tidligere påpekt inneholder flere av brevene fra Hofgaard til Bergh formuleringen om at Ragnhild «lever vel». Det er imidlertid noen få formuleringer som også kan gi støtte til versjonen om at Ragnhilds egne ønsker og valg ikke alltid var styrende for hva som faktisk skjedde med henne. Allerede i 1892 skriver Hofgaard: «Som alle kjender til, er Ragnhild hjemme hver sommerferie. Man bør vel endnu ikke nægte henne den fornøyelse» (21.03.1892). Er dette en indikasjon på at Hof gaard senere faktisk nektet henne å reise hjem? I et senere brev fra 294

Illustrasjon 4: Første side av brev fra Ragnhild Kåta til Hallvard Bergh, datert 28. oktober 1897. På side to fortsetter brevet slik: «…efter mine klæder og boger. Jeg vil læse hjemme hverdag. lev vel Halvard Berg.» Ms.fol. 4648:C:1. Foto: Nasjonalbiblioteket.

295

Hofgaard til Ragnhilds mor (01.08.1999), skriver han imidlertid at hun selv ikke ønsker å reise hjem: «Efter hva jeg kan forstå, er det meget den lange reise til vestre slidre, som hun gruer seg for». Vi finner ikke noe mer informasjon i brevene som kan kaste lys over hva Ragnhild faktisk ville, og hva som faktisk skjedde. Ombestemte hun seg etter det første brevet, der hun skriver at hun ikke ville reise? Ble hun overtalt? Skjedde det noe på hjemmebane som førte til at hun ikke ville bli der likevel? Det man vet, er at hun kom tilbake til Hamar. Brevet hennes i Statsarkivet på Hamar viser også at hun var hjemme igjen i Val dres sommeren 1900. Arkivet gir oss ikke svar på disse spørsmålene, det gjør heller ikke avisartikler om henne eller senere publikasjoner. Men det arkivmaterialet helt tydelig gir oss, er en side ved historien om Ragnhild Kåta som ikke er fortalt. Og det er Ragnhilds egen stemme som forteller oss dette. Det endrer kanskje ikke på «det sanne eventyret» om Ragnhild Kåta, men det viser hvor viktig det er å skille mellom hva som er skrevet om en person, og hva som er skrevet av vedkommende selv. Konklusjon Det hersker ingen tvil om at arbeidet som ble gjort ved skolen på Hamar, var banebrytende. Hofgaards innsats og resultater nådde langt utenfor landegrensene og hadde dermed innflytelse på andre med store kommu nikasjonsutfordringer. Omtalen av Ragnhild Kåta ble kjent i USA og dannet grunnlaget for taleopplæringen som Helen Keller og andre døv blinde fikk i USA. Arkivene etter Hamar døvstummeinstitutt og De Døves Vel bekrefter dette. Kildematerialet etter Bergh gir dessuten ny innsikt i faglig korrespondanse, både nasjonalt og internasjonalt. Videre bringer kildematerialet oss ny kunnskap om den histo riske personen Ragnhild Kåta. Det gir nytt liv til en historie som tilsy nelatende allerede er kjent. Brevene gir stemme til en person med så god opplæring at hun har språklig og kommunikativ evne til å uttrykke krav om selvstendighet og selvbestemmelse. Originalmaterialet får dermed frem en døvblind kvinnes egen stemme, og det kaster nytt lys over en historie vi trodde vi kjente.

Kilder og litteratur Primærmateriale

UTRYKTE KILDER Nasjonalbiblioteket Ms.fol. 4648

Arkiv etter Hallvard Bergh

Statsarkivet i Hamar SKOLE-003 – Hamar offentlige skole for døve, saksarkiv, korrespondanse og saksdokumenter ordnet kronologisk, Eske Da-1, Inngående brev 1901–1902 ARK/262 – De Døves Vel, udatert artikkelmanuskript av Sigrid Kolstad

TRYKTE KILDER Abnormskoleloven. Oth.Prp. No 2 (1879) Ang. Udfærdigelse af en Lov om Skoler for Abnorme Børn. Lov om abnorme Børns Undervisning. 8. juni 1881. Bergh, Hallvard. 1895. «Ragnhild Kåta’s merkelege soge.» Gjengitt i Kyrkjeblad for Vestre Slidre, årstall ukjent. Bergh, Hallvard. 1920. «Ragnhild Kåta.» I Lesebok for folkeskulen. Landsmålsut gåva A, fyrsta band, redigert av Nordahl Rolfsen og Bent Støylen, 202–204. Kris tiania: Jacob Dybwads forlag. Hansen, Anders. 1930. «The first Case in the World: Miss Petra Heiberg’s Report.» The Volta review, 32:223–228. Havstad, Lars A. 1892. «How the Deaf Converse in Norway.» American Annals of the Deaf, XXXVII, no. 2, redigert av Edward Allen Fay, 113–118. Lamson, M.S. 1890. «Ragnhild Kaata.» American Annals of the Deaf 35(3):217–219.

PERIODIKA Nordiske Blade for Døvstumme, 1864 Fædrelandet, 1887 Stavanger Amtstidende og Adresseavis, 1888

297

Primærmateriale

Opland Arbeiderblad, 1938 og 1947 Adresseavisen, 1957 De Døves Vel, 1947 Valdres, 1947 Porsgrunns Dagblad, 1947 Nordisk Tidsskrift för Döfstumskolan, 1911

Sekundærlitteratur

Anderson, Per. 1960. Hovedlinjer i døveundervisningens historiske utvikling. Oslo: S. Hammerstads boktrykkeri. Bull, Ole. 1887. Tunghørte, Døve og Aandsvage. Separataftryk af Norsk Magazin for Lægevidenskaben, 6–7. Kristiania: Det Steenske Bogtrykkeri. Bull, Tove, Espen Karlsen, Eli Raanes og Rolf Theil. 2018. «Andre språk i Noreg.» I Norsk språkhistorie II: praksis, redigert av Helge Sandøy, Agnete Nesse, Brit Mæhlum, Sine Halkjelsvik Bjordal og Stig Rognes, 417 – 532. Oslo: Novus Forlag. Davidsen, Bjørn. 2011. «Punktskriftens betydning for døvblinde.» I Louis Brailles punktskrift – enkel og genial: en artikkelsamling, redigert av Davidsen et al., 70–75. Bodø: Licentia forlag. Døves video. 1999. Portrett Ragnhild Kåta. Produksjon på tegnspråk. Medvirkende Leikny Holden, Jon Martin Brauti, Ragnhild Nese og Ester Vestbye. Ål: Døves video. Enerstvedt, Regi Theodor. 1996. Legacy of the Past.Those who are gone but have not left. Some aspects of the history of blind education, deaf education, and deaf-blind education with emphasis on the time before 1900. Dronninglund: Nordpress. Evensen, Lars Sigfred. 2010. «En gyldig vurdering av elevens skrivekompe tanse?» I Rammer for skriving. Om skriveutvikling i skole og yrkesliv, redigert av Jon Smidt, Ingvild Folkvord og Arne Johannes Aasen, 13–31. Trondheim: Tapir akade misk forlag. Fosse, Per og Oliv G. Klingenberg (red.) 2008. Pedagogiske og psykologiske perspektiver på opplæring av synshemmede. Melhus: Tambartun kompetansesenter i samarbeid med Snøfugl. Freeberg, Ernest. 2001. The Education of Laura Bridgman: First Deaf and Blind Person to Learn Language. Cambridge: Harvard University Press.

298

Sekundærlitteratur

Grinna, Marianne, Mona Holm, Christiane Sørensen og Bjørg Winswold. 1993. «Kvinnen i norsk døvehistorie.» Prosjektoppgave, Statens spesiallærerhøg skole. Bergen: Døves forlag A/S. Hammer, Ragnvald. 1954. «Ragnhild Kåta – et sant eventyr fortalt av Ragnvald Hammer.» De døves blad, nr. 5/6 (innstikk). Jensen, Jorunn. 1978. «Elias Hofgaard – banebryter i arbeidet for døv-blinde.» Hamar Arbeiderblad, 11. mars. Keller, Helen. [1903] 1996. The Story of My Life. Mineola, New York: Dover Publications, inc. Kulbrandstad, Lars Anders. 1995. «Elias Hofgaard – minoritetspedagogisk pioner på Hamar.» I Peilepunkter. Festskrift til Thor Ola Engens 50-årsdag 11. Januar 1995, redigert av Lars Anders Kulbrandstad og Bjarne Øygarden, 46 – 61. Vallset: Oplandske bokforlag. Langfjæran, John. 1973. «Ragnhild Kaata – et hundreårsminne.» Døves Tids skrift nr.13:10–11. Lorusso, Maria Luisa, Michele Burigo, Alessandro Tavano, Anna Milani, Sara Martelli, Renato Borgatti og Massimo Molteni. 2017. «Learning and Using Abstract Words: Evidence from Clinical Populations.» BioMed Research International 2017(3):1–8. doi: 10.1155/2017/8627569 (Lest 09.07.2020) Mayer, Connie og Beverly Trezek. 2019. «Writing and Deafness: State of the Evidence and Implications for Research and Practice Education sciences.» Edu cation sciences 9(3), 185. https://doi.org/10.3390/educsci9030185 (Lest 09.07.2020) Myrvang, Bjørn. 2002. «Døvblinde Ragnhild Kåtas brev.» Hamar Arbeiderblad, 28. september. Nafstad, Anne. 1999. «Educating the deafblind – State of the Art – Does the Education of the Deafblind have a future?» I Fornuft og følelser – perspektiver etter 150 års undervisning for døve og døvblinde, redigert av Eva Simonsen og Knut Arnesen, 19–40. Oslo: Skådalen kompetansesenter. Ostad, Johanne. 2017. «Ragnhild Kåta – den første døvblinde i verden som lærte å snakke.» Aftenposten historie, 9:126–131. Raanes, Eli. 1991. «Historien om Synnøve: utvikling av initiativ og kommunika sjon hos en døvblind person som har vært utsatt for langvarig deprivasjon.» Hovedoppgave i pedagogikk, Universitetet i Trondheim. Raanes, Eli. 2013. «Døve på slutten av 1800-tallet – en språklig og kulturell grup pering?» Maal og minne 105(1):84–118. Reed, Charlotte M., Mary Jo Doherty, Louis D. Braida og Nathaniel I. Durlach. 1982. «Analytic study of the Tadoma method: Furter experiments with inexperienced observations.» Journal of Speech and Hearing Research, 25:216–223.

299

Sekundærlitteratur

Reed, Charlotte M., Mary Jo Doherty, Louis D. Braida og Martin C. Schultz. 1989. «Analytic study of the Tadoma method: Effects of hand position on segmental speech perception.» The Journal of Speech and Hearing Research, 32:921–929. Sandberg, Per-Øivind. [2006] 2014. Historien om De Døves Vel. Gjøvik: Foreningen Døves Vel. Simonsen, Eva. 1998. «Vitenskap og profesjonskamp. Opplæring av døve og åndssvake i Norge 1881–1963.» Doktoravhandling, Universitetet i Oslo. Stenquist, Gertrude. 1974. The story of Leonard Dowdy. Deaf-Blindness Acquired in Infancy. Watertown: Perkins School for the Blind. Vik, Astrid Kristin. 2010. «Bruk av multimodale lesemedier: en studie av 11 elever som er sterkt svaksynte, på grunnskolens mellom- og ungdomstrinn i Norge.» Doktoravhandling, Universitetet i Oslo. Vivian, Rose. 1966. «The Tadoma method: A tactual approach to speech and speechreading.» The Volta Review, 68:733–737. Vonen, Arnfinn Muruvik. 2012. «Tegnspråk i Norden.» Sprog i Norden 43(1):105–118. Takk til Per-Øivind Sandberg.

300

Bidragsytere

Arne Bugge Amundsen: professor i kultur historie ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo

Johanne Ostad: dr.phil. og forsknings bibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, seksjon for sjeldne bøker og privatarkiv

Erik Andvik: førsteamanuensis i norsk ved NLA Høgskolen, Bergen

Olve Utne: cand.philol. og seniorrådgiver ved Nasjonalbiblioteket, Norsk lokalhistorisk institutt (NLI)

Lars Bjørndal-Lien: ph.d., historiker og formidler ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter Anna Catharina Horn: forsker i norrøn filologi ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo Karoline Kjesrud: førsteamanuensis i middelalderkunst ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Elise Kleivane: førsteamanuensis i skriftkyndighet og skriftkultur ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo Kari Aga Myklebost: professor i historie ved Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi, UiT Norges arktiske universitet Ane Ohrvik: førsteamanuensis i kulturhistorie ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo Jan Erik Rekdal: professor i irsk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo Eli Raanes: førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning, NTNU

301

Skriftserien Litteratur Nota bene

Skriftserien Nota bene er Nasjonalbibliotekets egen formidlingskanal både for forskningsresultater som bygger på samlingen i biblioteket og for forskning med relevans for denne samlingen. Alle manuskripter blir fagfellevurdert. Nota bene har en vid tematisk profil. For å speile den fulle bredden av samlingen, vil publikasjonene kunne ta utgangspunkt i for eksempel håndskrifter, trykte kilder, film, musikk, bilder, kringkasting og digitale medier. Vi gir ut både monografier, kildedekritiske utgaver og artikkelsamlinger.

Nota bene 1 Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket | Marianne Takle | 2009 Nota bene 2 The Archive in Motion. New Conceptions of the Archive in Contemporary Thought and New Media Practices | Eivind Røssaak (red.) | 2009 Nota bene 3 Axel Charlot Drolsum. Brev 1875–1926 | Bjørg Dale Spørck | 2011 Nota bene 4 Opplysning, vitenskap og nasjon. Bidrag til norsk bibliotekhistorie | Ruth Hemstad (red.) | 2011 Nota bene 5 Latin Manuscripts of Medieval Norway. Studies in Memory of Lilli Gjerløw | Espen Karlsen (red.) | 2013 Nota bene 6 Den engasjerte kosmopolitt. Nye Bjørnson-studier | Liv Bliksrud, Giuliano D’Amico, Marius Wulfsberg og Arnfinn Åslund (red.) | 2013 Nota bene 7 Naturen og eventyret. Dokumentarfilmskaperen Per Høst | Gunnar Iversen | 2014 Nota bene 8 Å bli en stemme. Nye studier i Camilla Colletts forfatterskap | Trond Haugen (red.) | 2014 Nota bene 9 Propagandakrig. Kampen om Norge i Norden og Europa 1812–1814 | Ruth Hemstad | 2014 Nota bene 10 Small Country, Long Journeys. Norwegian Expedition Films | Eirik Frisvold Hanssen and Maria Fosheim Lund (red.) | 2017

302

Skriftserien Nota bene Litteratur

Nota bene 11 Reformasjonstidens religiøse bokkultur cirka 1400–1700: tekst, visualitet og materialitet | Bente Lavold og John Ødemark (red.) | 2017 Nota bene 12 I dørtrekken fra Europa. Festskrift til Knut Sprauten. I anledning 70-årsdagen 22. juni 2018 | Ola Alsvik, Hans P. Hosar og Marianne Wiig (red.) | 2018 Nota bene 13 Litterære verdensborgere. Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519–1850 | Aasta M.B. Bjørkøy | Ruth Hemstad | Aina Nøding og Anne Birgitte Rønning (red.) | 2019 Nota bene 14 Lov og lovgivning i middelalderen. Nye studier av Magnus Lagabøtes landslov Anna Catharina Horn og Karen Arup Seip (red.) | 2020 Nota bene 15 Notated Music in the Digital Sphere: Possibilities and Limitations Margrethe Støkken Bue and Annika Rockenberger (eds.) | 2021 Nota bene 16 Språk i arkivet. Historier om hvordan språk reflekterer samfunnet Johanne Ostad og Elise Kleivane (red.) | 2021

303

© Nasjonalbiblioteket, Oslo 2021 ISBN 978-82-7965-465-0 (trykt) ISBN 978-82-7965-466-7 (e-bok) ISSN 1891-4829 (trykt) ISSN 2535-4337 (e-bok) Design: Superultraplus Designstudio AS, www.superultraplus.com Trykk: Erik Tanche Nilssen AS Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Både for enkeltmennesker og for samfunnet generelt spiller språket

N en O Tsentral A B rolle. E N EDet sier noe om hvem vi er, hvor vi kommer fra,

og hvor vi hører til – det utgjør altså en stor del av vår identitet. Språk reflekterer også samfunnet, hvordan det fungerer, og hvordan vi ønsker at det skal fungere. Hvilke språk bruker vi, og hvilke språk ønsker vi ikke i samfunnet vårt? Det er ingen tvil om at språk reflekterer samfunnet og kan gi oss innsikt i egen historie, på godt og vondt. I denne antologien har kapittelforfatterne tatt for seg privatarkiver og dokumenter som på hver sin måte representerer personer eller fenomener som på forskjellig vis har satt spor etter seg i landets historie. Felles for arkivdokumentene som blir behandlet her, er at de alle, på en eller annen måte, handler om språk. Hvert eneste privatarkiv og dokument for seg er unikt, og til sammen skaper de et større bilde som gjenspeiler ulike sider ved utviklingen av det norske samfunnet gjennom nærmere tusen år. Og ikke minst – de synliggjør hvor viktig det er å bruke slike originale kilder når vi skal se tilbake på vår egen historie og selvforståelse. tekst, visualitet og materialitet Skriftserien Nota bene er Nasjonalbibliotekets egen formidlingskanal både for forskningsresultater som bygger på samlingen i biblioteket, og for forskning med relevans for denne samlingen. Alle manuskripter blir fagfellevurdert. NotaBente bene har en vid Lavold ogtematisk profil. For å speile den fulle bredden av samlingen, vil publikasjonene kunne ta John Ødemark (red.) utgangspunkt i for eksempel håndskrifter, trykte kilder, film, musikk, bilder, kringkasting og digitale medier. Vi gir ut både monografier, kildekritiske utgaver og artikkelsamlinger.

11 I S B N : 9 7 8 - 8 2 -7 9 6 5 - 4 6 5 - 0

788279

654650

NASJONALBIBLIOTEKETS SKRIFTSERIE

Reformasjonstidens religiøse bokkultur cirka 1400–1700: