Opplyst, utstillingskatalog på norsk (bokmål)

Glimt fra en kulturhistorie

Nåtiden hviler på det som har vært.

I Opplyst løftes noen av norsk kulturhistories unike, spektakulære og betydningsfulle objekter opp fra magasinenes mørke og frem i lyset. Disse representerer øyeblikk i vår felles historie og forteller om store gjennombrudd, kreative mesterverk og avgjørende hendelser som har formet vårt ytringsrom og vår nasjon.

I Nasjonalbibliotekets samling finnes store deler av det som er publisert for en norsk offentlighet fra 1100-tallet og frem til vår egen tid. Samlingen er vår felles hukommelse, og her henter vi fortellinger om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Opplyst er en slik fortelling.

Ca. 1150–1200

Et psalter er en bok som først og fremst inneholder Salmenes bok fra Bibelen. Disse 150 såkalte Davidssalmene utgjorde kjernen i døgnets åtte tidebønner og var fordelt over ukedagene etter et fast mønster. Slik ble uken en kristen syklus, en tidsenhet av tro og bønn. Psalteret var en av middelalderens mest utbredte sjangere.

Dette psalteret er fra andre del av 1100-tallet og regnes som den eldste boken som er laget i Norge og som fortsatt er intakt. Opprinnelig har det nok inneholdt alle salmene. En del sider ble borte alt i middelalderen, men ble erstattet med nye sider med samme innhold på 1400-tallet.

Kvikne-psalteret er typisk for sin tid og sitt sted. Det er skrevet for hånd på pergament, på latin, og skriften ligger tett opp mot den man kunne se i profesjonelt utførte engelske psaltere. De norske skriverne lå imidlertid ikke på samme kalligrafiske nivå som de engelske, og hadde neppe skrevet bøker før. Dekorasjonene er få og enkle.

Det fragmenterte innholdet holdes fremdeles på plass av solide permer av tre, som antakelig er fra første halvdel av 1200-tallet. På baksiden er det risset inn, med en blanding av runer og latinske bokstaver, at «Kvikne kirke eier meg».

2 Magnus Lagabøtes landslov i Codex Hardenbergianus

Midten av 1300-tallet

Kong Magnus Lagabøtes landslov av 1274 er et storverk i europeisk rettshistorie. Dette var den tredje riksdekkende lovboken i Europa, og den ble først avløst av Christian Vs norske lov i 1687. Landsloven omformet det norske samfunnet, etablerte lovgivning som styringsinstrument, ga de svakeste rettigheter og dannet utgangspunktet for en norsk statsmakt.

Det er bevart 39 manuskript og over 50 manuskriptfragmenter av landsloven. Codex Hardenbergianus er det vakreste av dem alle. Lovmanuskriptet ble skrevet i Bergen på norrønt på midten av 1300-tallet, og har ti dekorerte og illustrerte bokstaver (såkalte illuminasjoner) som formidler essensen i teksten.

Codex Hardenbergianus er en sammenbinding av flere lovtekster. Landsloven er den største og viktigste, men bindet inneholder også det som kaltes retterbøter, senere lover, som utfyller eller erstatter regler i landsloven, og erkebiskop Jon Raudes kristenrett.

Den mest betydningsfulle arven etter landsloven av 1274 er at vi innretter oss etter vedtatte lover, fremfor å la makt være avgjørende. Landsloven la grunnlaget for at vi som lever i landet i dag, assosierer ordet lov med frihet og rettigheter, ikke med maktmisbruk og undertrykkelse.

Eier: Det Kgl. Bibliotek, Danmark.

3 Biblia. Det er den gantske Hellige Scrifft, udsæt paa Danske 1550

De store religiøse omveltningene som ble utløst av Martin Luther i 1517, fikk også betydelige kulturelle ringvirkninger. Reformasjonen førte med seg en styrking av menneskets individuelle tro, mens kirkens rolle som formidler og fortolker ble svekket. I stedet ble Guds ord, altså Bibelen, tyngdepunktet i det religiøse livet. Derfor måtte Bibelen oversettes fra latin til språk folk forsto: til deres talemål. Trykkekunsten, som ble introdusert i Europa midt på 1400-tallet, gjorde det mulig å produsere bøker raskere, billigere og i større antall enn før.

Bibelen som er stilt ut her, kalt «reformasjonsbibelen», er den første fullstendige bibelen på dansk. Den er trykket i 1550 og baserer seg særlig på 1545-utgaven av Luthers tyske bibeloversettelse, mens trykktypene og illustrasjonene var de samme som ble brukt til trykking av en nedertysk bibel i 1534. I alt inneholder «reformasjonsbibelen» 85 illustrasjoner i tresnitt.

For Norge innebar også reformasjonen slutten på politisk selvstendighet. Riket ble underlagt Danmark, og kirken fikk kongen som overhode. I denne danske bibelutgaven er kong Christian IIIs portrett noe av det første som møter deg. Kongens blikk er himmelvendt; i den hanskeløse hånden holder han en skriftrull med Guds ord. Våpenskjoldet på den andre siden viser hans verdslige makt.

Trykker: Ludowich Dietz, København.

Datert 1604

Et himmelbrev er et kjedebrev, altså et brev som oppfordrer mottakeren til å kopiere og sende det videre. Brevet som vises her, er en kopi, skrevet av for hånd. Originalen skal ifølge brevteksten være forfattet av «Gud Herren selv» og sendt med en engel til Mikkelborg, nåværende Istanbul, hvor det angivelig hang i luften skrevet med gylne bokstaver. Den som skrev av brevet og viste det til andre, skulle bli tilgitt for alle synder; den som ikke trodde og ikke kopierte, skulle dø, og hans barn skulle «lide den onde død». Når dommedag kom, ville den som hadde brevet i hus, bli spart for alle pinsler. Teksten oppfordrer leseren innstendig til å leve etter Guds bud og Jesu ord, og gå i kirke på søndager. Brevet bærer underskriften «Jeg, den sande Jesus Cristus.»

Selv om få slike brev er bevart, vet vi at himmelbrevet har vært en populær sjanger i det reformerte Europa, der kirken ikke lenger kunne tilby skrifte og tilgivelse. Teksten i himmelbrevene har holdt seg bemerkelsesverdig stabil gjennom 1700- og 1800tallet. Brevene ble kopiert for hånd, men sirkulerte også i trykte varianter, ofte vakkert dekorert og fargelagt. De ensides himmelbrevene var lette å frakte med seg og selge. Boktrykkerne tjente gode penger på å trykke himmelbrev i store opplag. Mange ville kjøpe frelse og lykke for en skilling eller to.

Himmelbrev, bakside

Datert 1604

Himmelbrevet er datert 1604. Men papiret det er skrevet på, er utstyrt med et vannmerke som viser Amsterdams byvåpen. Vannmerket beviser at brevet ikke kan være skrevet tidligere enn i 1675. Årsaken til tilbakedateringen er ukjent.

Brettekantene viser at brevet har vært foldet fem ganger, trolig for at eieren kunne bære det på seg som en lykkeamulett. Det kan ha skjedd ofte, for kantene er slitte, og kryssene de danner, er hullete. Sidene som har vendt ut når brevet har vært sammenbrettet, er mørkere enn de andre. Det tyder på at himmelbrevet har vært i bruk, båret i lommer eller inn mot huden, og lest eller vist frem igjen og igjen.

1763

Norske Intelligenz-Seddeler regnes som den eldste norske avisen. Dette første nummeret kom ut i Christiania i mai 1763. Utgiveren og redaktøren var Samuel Conrad Schwach, en prøyssiskfødt boktrykker med utdannelse fra København.

I Christiania hadde han gitt ut flere andre typer periodika før han satset på nyhetsavisen. Det var krevende å få dette til. Sensuren var streng, og myndighetene ga bare tillatelse til å gi ut nyhetsaviser i København, der de kunne holdes under kontinuerlig oppsikt. Schwach omgikk dette dels ved å begrense stoffet til annonser, økonomisk stoff og religiøse betraktninger, dels gjennom et tidstypisk lojalitetsbånd til etatsråd og tidligere magistratspresident i Christiania, Nicolai Feddersen. Feddersen hadde interesse i å holde sin hånd over Schwach: Han hadde investert i Jerusalem Papirmølle, som leverte papir til avisen med god fortjeneste.

Med tiden kunne Norske Intelligenz-Seddeler koste på seg bredere innhold, men først fra 1814 av, da Grunnlovens § 100 slo fast at «Trykkefrihed bør finde Sted», kunne den trykke egentlig politisk stoff. Avisen ble gitt ut helt frem til 1920, da den gikk inn i Verdens Gang.

Utgitt av Samuel Conrad Schwach. Se transkribert tekst i monterlommen til venstre.

Denne aller første utgaven av Norske IntelligenzSeddeler inneholder lite av det vi i dag vil regne som journalistikk. Det innledende verset er en hilsen til avisens lesere, og her blir det poengtert at publikasjonen er norsk:

Her kommer nu et Blad, som fører Norsk Beretning / Om en og anden Ting, som ogsaa tiene kand. Slik antydes det at det finnes en særlig norsk måte å betrakte verden på, men det er en ytterst forsiktig patriotisme som kommer til uttrykk. For øvrig inneholder avisen enkle kunngjøringer om skipsavganger og -anløp og om ting som er å få kjøpt, om fødsler, dødsfall og ekteskap, beslaglagt tyvegods, og en artikkel om hvordan sitroner kan oppbevares for å holde seg over vinteren i Norge.

Den kanskje mest interessante teksten for oss i dag, er en kort og moraliserende betraktning om hvordan skarpsindige mennesker kan være tilbøyelige til å kritisere andres feil og mangler snarere enn å rette på sine egne. Det er ikke lenger klart hvem denne teksten rettet sin brodd mot i 1763, men den er vel ikke mindre gyldig i dag?

Den originale avisen er skrevet med den gotiske skriften fraktur, som kan være vanskelig lesbar for oss i dag. I monterlommen til høyre ligger en transkribert versjon.

Dorothe Engelbretsdatter:

Siælens Sang-Offer, salmebok 1685

Salmedikteren Dorothe Engelbretsdatter var den første norske profesjonelle forfatteren i Danmark-Norge. Debutboken hennes, Siælens Sang-Offer, ble utgitt i Christiania i 1678. Førsteutgaven finnes ikke lenger, men boken kom i hele syv utgaver bare i Engelbretsdatters levetid. Hennes direkte og sangbare språk bidro til at hun ble en av de mest populære forfatterne på 1600-tallet.

Flere av Engelbretsdatters bøker hadde et bilde av forfatteren som såkalt frontispis, en detaljert illustrasjon på siden vendt mot tittelbladet. Portrettet i denne utgaven av Siælens Sang-Offer, fra 1685, viser en skrivende kvinne midtveis i livet. På skrivebordet foran henne står en hodeskalle og et timeglass. Dette var barokke emblemer som skulle minne betrakteren om livets forgjengelighet. I portrettet henspiller emblemene også på Engelbretsdatters dypt personlige erfaringer. Syv av de ni barna hennes døde da de var små. Var det noe livet hadde vist, så var det at døden venter oss alle. Dette er et tilbakevendende tema i flere av salmene i boken. I «Aften Psalme» – som i Norsk salmebok 2013 er trykt under tittelen «Dagen viker og går bort» – heter det:

Våre dager ser sin slutt. / Timeglasset renner ut. / Døden oss i hælen går. / Evigheten forestår.

Utgitt av Christian Geersøn, Kiøbenhaffn.

6

Kongeriget Norges Grundlov, plakat 1836

Den norske Grunnloven av 1814 var en forfatning som la lovgivningsmakten i hendene på et parlament, Stortinget, og begrenset kongens makt. Representantene skulle velges fra en velgermasse av mannlige statsborgere over 25 år, som også hadde en viss eiendom. Selv om dette inkluderte bare rundt 40–45 % av mennene – stemmerett for kvinner var ennå ikke noe tema – var det en radikal ordning etter tidens europeiske målestokk. Grunnloven var ikke bare en liberal forfatning, men sikret også stor grad av norsk selvstendighet i unionen med Sverige. Derfor ble den et viktig symbol for det norske nasjonale fellesskapet.

I 1820-årene begynte man å trykke Grunnloven i plakatformat, og disse politiske ikonene ble populære veggbilder, gjerne i glass og ramme. Denne versjonen fra 1836 er spesielt flott. Illustrasjonen viser Eidsvollsbygningen og portretter av noen av mennene som hadde vært med på Eidsvoll i løpet av seks uker våren 1814, eller på det første overordentlige Storting høsten samme år, da unionen ble inngått. Grunnloven er datert 4. november, men det er kun mindre endringer fra 17. mai-grunnloven. Nederst er underskriftene til de 79 stortingsrepresentantene.

Litograf: J.C. Walter. Utgiver: Prahl.

Ikke alle følte seg like inkludert i det norske politiske fellesskapet. Arbeider-Foreningernes Blad var det første radikale arbeiderbladet i Norge. Det ble etablert av aktivisten Marcus Thrane i 1849. Thrane var en iherdig og dristig forkjemper for utvidet stemmerett og sosiale reformer, og han var lederen av det som ble kalt Thranebevegelsen – Norges første politiske massebevegelse. I 1850 henvendte han seg til kongen og krevde blant annet allmenn stemmerett. Men selv om den norske Grunnloven var liberal i sin samtid, hadde ytringsfriheten sine grenser, ikke minst når den ble brukt til å mobilisere arbeiderklassen: Thrane ble dømt til syv års fengsel.

Den 4. juni 1853 viet Arbeider-Foreningernes Blad førstesiden til forslag til endringer av fem paragrafer i Grunnloven, denne gangen utformet av historikeren og politikeren Ludvig Kristensen Daa. Alle forslagene dreide seg om utvidelse av stemmeretten.

«Draumkvedet» etter Maren Ramskeid, manuskript

Ca. 1840–1850

Til grunn for mye av 1800-tallets innsamling av eventyr, sanger, noter, dialekter og gjenstander lå forestillingen om at alt dette var ulike uttrykk for en folkelig kultur med dype røtter. En kultur som var gammel, nasjonal, og grunnleggende stabil. Innsamlingen var derfor også en søken etter en felles opprinnelig historie.

I Norge sto denne kulturtenkningen sterkt, med kjente samlere som Asbjørnsen og Moe, Ivar Aasen, Ludvig Mathias Lindeman – og presten og salmedikteren Magnus Brostrup Landstad. En gang i 1840-årene skrev han ned «Draumkvedet» mens tjenestejenta Maren Ramskeid fra Telemark sang balladen for ham. Ramskeids og Landstads versjon er den mest utførlige vi kjenner, og i sin samtid ble den brukt som grunnlag for forsøkene på å rekonstruere en original.

«Draumkvedet» skildrer en visjon så stor at diktet kan vekke tanker om Dantes Den guddommelige komedie . I dag hersker det usikkerhet både om «Draumkvedet»s alder og om hvorvidt de mange nedtegnelsene kan regnes som glimt av samme ballade.

Landstads hastige manuskript er fullt av rettelser og tilføyelser. Kontrasten til Gerhard Munthes utsmykkede bokutgave – i skuffen under – er slående.

1 Agnes Buen Garnås: Draumkvedet, 1984

Utgitt av Kirkelig Kulturverksted | 2:24 (utdrag)

2 Arne Nordheim: Draumkvedet, med Kringkastingsorkesteret, Ingar Bergby (dirigent), Grex Vocalis, 2006

Utgitt av Simax Classics | 4:27 (utdrag)

8

8 Moltke Moe (red.) og Gerhard Munthe (ill.): Draumkvæde. Et digt fra mellomalderen

1904

Den praktfullt utstyrte Draumkvæde er dekorert og illustrert av Gerhard Munthe. Til og med skriften tegnet han for hånd. Utgaven inneholder bare selve balladen, uten noen tilleggsopplysninger. Det angis kun kort at teksten er redigert av Moltke Moe. Moe var professor «i norsk Folkesprog med Forpliktelse til ogsaa at foredrage norsk Folketradition», altså i det som senere ble kalt folkloristikk. Professoratet var Nordens første i faget og representerte en vending fra et romantisk til et akademisk blikk på folkediktningen.

Moe skulle ikke bare redigere teksten: Han skulle også utarbeide et vitenskapelig noteapparat. Oppgaven var vanskelig, og Moe ble aldri ferdig. Dette til stor frustrasjon både for Munthe og utgiveren

Forening for Norsk Bogkunst, som skulle presentere boken som sin første utgivelse. I det lengste håpet de å kunne lage et supplementsbind med kommentarer, men det ble aldri gjort. Dermed ble Munthes bok et særegent litterært smykke, stilistisk moderne, men uten den vitenskapelige dimensjonen den var tiltenkt.

Utgitt av Forening for Norsk Bogkunst, Kristiania.

Georg Ossian Sars: vitenskapelige tegninger av sjøstjerne, torsk, krepsdyr og blåhval

Ca. 1860–1890

Georg Ossian Sars var den ledende norske zoologen i andre del av 1800-tallet og er fremdeles en av de mest siterte norske naturforskerne. Som ung var han mye til sjøs, lønnet av staten for å utvide kunnskapsgrunnlaget for norsk fiskerinæring og senere for hvalfangst. Han oppdaget blant annet at torskens rogn ikke synker, men flyter på havflaten, og i 1865 lyktes han med å befrukte rognen kunstig. I 1874 ble Sars professor i zoologi og publiserte mye, særlig om krepsdyr. Materialet som er stilt ut her, viser hans sjeldne begavelse som vitenskapelig tegner.

Sars var del av en liten gruppe mennesker som var dominerende i både den vitenskapelige og den kunstneriske norske offentligheten. Hans bror Ernst ble tidens store norske historiker. Én søster, Mally, giftet seg med komponisten og dirigenten Thorvald Lammers. En annen av Sars-søstrene, Eva, studerte med Lammers og var en feiret romansesanger da hun møtte og giftet seg med Fridtjof Nansen, som også begynte sin karriere som zoolog – og tegner. Georg Ossian Sars var selv, i tillegg til å være en fremstående vitenskapsmann og tegner, en habil fiolinist. Sars’ arbeider er eksempler på hvordan kunst og vitenskap virket inn på hverandre.

9

Eventyrsamleren Peter Christen Asbjørnsen var ikke en like betydningsfull forsker som Georg Ossian Sars, men også han var zoolog, og ikke minst var han en av de første som presenterte Darwins utviklingslære for et norsk publikum. I 1853 fant han en ukjent sjøstjerneart i Hardangerfjorden, på bemerkelsesverdig dypt vann: 380 meter. Man kjente ikke til at det fantes liv så dypt ned. Han kalte den Brisinga endecacnemos, etter gudinnen Frøyas halssmykke Brisingamen.

Seksten år etter Asbjørnsen oppdaget Sars enda en sjøstjerneart, Brisinga coronata, på så mye som 600 meters dyp, utenfor Lofoten. Sars skrev en artikkel på engelsk om funnet, som ble publisert i 1875. Denne sendte han til selveste Charles Darwin, som svarte vennlig og anerkjennende i et lite brev i april 1877:

Dear Sir,

Allow me to thank you much for your kindness in having sent me your beautiful memoir on Brisinga. It contains discussions on several subjects about which I feel much interest. I congratulate you on your discovery of the new proofs of Autography which promises to be of much service to those who like yourself are good draughtsmen.

With the most sincere admiration for your varied works in Science, I remain, dear Sir

Yours very faithfully

Charles Darwin

9 Brev fra Charles Darwin til Georg Ossian Sars 1877

Henrik Ibsen: Peer Gynt. Et dramatisk digt, førsteutgave og andreutgave med egenhendige rettelser

1867

Henrik Ibsens Peer Gynt blir regnet som et hovedverk i den norske litteraturen, dels på grunn av stykkets språklige kvaliteter, og dels på grunn av den sammensatte studien av Peer Gynt – som for mange også har fremstått som en studie av det norske. Stykket ble påbegynt i Roma i 1867 og for det meste skrevet på øya Ischia i Napolibukta. Nesten ti år senere kom den første oppsetningen, i 1876 på Christiania Theater, med musikk av Edvard Grieg.

Inspirasjonen til Peer Gynt-skikkelsen fant Ibsen i P.C. Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (1845), der Per Gynt blir presentert som «en Skytter i Kvam i gamle Dage». Han skal blant annet ha fått bukt med haugtroll og den «store Bøjg i Etnedalen». Og han var visstnok også «en Eventyrmager og Ræglesmed».

Ibsens Peer Gynt er da også en som vet å rømme og dikte seg vekk fra virkeligheten. I åpningen av stykket utbryter mor Aase: «Peer, du lyver!». Han er seg selv nok, men som løken er han dypest sett uten kjerne, og hvor enn han reiser, finnes Bøjgen som lokker og lurer med sitt «gaa udenom».

Førsteutgaven ble utgitt av Den Gyldendalske Boghandel (F. Hegel) i København.

Andreutgave (1867) med rettelser, hovedsakelig språklig modernisering, av Henrik Ibsen og andre, til tredjeutgaven (1874).

10

Peer Gynt, NRK 1993

Ved NRKs oppstart av regulære, landsdekkende fjernsynssendinger i 1960 ble det nystartede Fjernsynsteatret en viktig kulturbærer for nordmenn. Her nådde klassiske og moderne skuespill frem til publikum i en utstrekning som før hadde vært utenkelig, og ikke minst ble Henrik Ibsens skuespill, særlig samtidsdramaene hans, en åpenbaring for mange nordmenn som før bare kjente til Ibsen ved lesning eller av omtale. Som egen teaterinstitusjon, med fast ansatt ensemble, ble Fjernsynsteatret avviklet i 1990. Det ble avløst av den nye programavdelingen NRK Drama, som siden bare unntaksvis har produsert forestillinger basert på scenedramatikk.

Produksjonen av Peer Gynt i 1993, med Paul-Ottar Haga i hovedrollen, var slik sett et unntak, en forestilling som korresponderte både med det «gamle»

Fjernsynsteatrets profil og med det nye, mangefasetterte TV-uttrykket som tekniske fremskritt nå hadde gjort mulig. Dette var ikke minst tydelig i scenene fra Dovregubbens hall.

Klipp hentet fra NRK Arkiv.

Henrik Ibsen: Et Dukkehjem. Skuespil i tre akter, manuskript og førsteutgave

1879

«Jeg må se at komme efter, hvem der har rett, samfundet eller jeg», utbryter Nora mot slutten av Et Dukkehjem, det andre av Henrik Ibsens tolv samtidsdramaer. Natt til tredje juledag forlater hun mann og tre barn. Gjennom Ibsens siden så berømte retrospektive teknikk har publikum da, ved stykkets kontroversielle avslutning, fått rullet opp en fortid som viser at ekteskapet mellom Nora og Helmer har vært preget av løgn og forstillelse.

Et Dukkehjem (1879) ble Ibsens store internasjonale gjennombrudd. Det er hans mest spilte stykke verden over, og det er oversatt til over sytti språk.

Kvinnens stilling i samfunnet var et omstridt tema i den offentlige debatten i andre halvdel av 1800-tallet.

Camilla Colletts ekteskapsroman Amtmandens Døttre (1854–55) var blant bøkene som tidlig ble heftig diskutert. I de eldste notatene til Et Dukkehjem skriver

Ibsen: «Der er to slags åndelige love, to slags samvittigheder, en i manden og en ganske anden i kvinden». I stykket utforsker han hva slags konsekvenser dette får for kvinnen i det praktiske liv.

10

Førsteutgaven er utgitt av Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn) i København.

Ved NRKs oppstart av regulære, landsdekkende fjernsynssendinger i 1960 ble det nystartede Fjernsynsteatret en viktig kulturbærer for nordmenn. Her nådde klassiske og moderne skuespill frem til publikum i en utstrekning som før hadde vært utenkelig. Ikke minst ble Henrik Ibsens skuespill, og særlig samtidsdramaene hans, en åpenbaring for mange nordmenn som før bare kjente til Ibsen ved lesning eller av omtale.

Produksjonen av Et dukkehjem i 1973, med Lise Fjeldstad i rollen som Nora, var det første norske fjernsynsteaterstykket i farger. Forestillingen var originalprodusert for TV, men knyttet seg langt på vei til den kjente Ibsen-tradisjonen i norsk teater. Likevel fikk den et moderne preg gjennom nærbilder, skiftende kameravinkler, en lettere replikkføring og et forhøyet tempo i spillestilen. For eksempel fikk den kjente tarantellascenen en nærgående heftighet som en sceneoppsetning vanskelig kan oppnå.

Klipp hentet fra NRK Arkiv.

10 Henrik Ibsen: Hedda Gabler. Skuespil i fire akter, manuskript og førsteutgave 1890

Under arbeidet med Hedda Gabler, som ble utgitt i 1890, noterte Henrik Ibsen en av ideene til stykket: «Den traditionelle vildfarelse at en mand passer for en kvinde». I et annet notat skriver han følgende om en bestemt kvinnetype han mener å ha observert:

Hovedpunkter:

1) De er ikke alle skabte til at være mødre.

2) Det sandselige drag er i dem, men de har skræk for skandalen.

3) De fornemmer at der er livsoppgaver i tiden, men de kan ikke få tag i dem.

Historien om generaldatteren Hedda Gabler som til slutt skyter seg selv, skapte enorm debatt i samtiden. Kritikerne var ikke nådige. Flere av dem mente stykket burde hatt en tydeligere moral og at det manglet en klar idé.

Som navnet forteller, er Hedda Gabler mer sin fars datter enn hun er sin manns hustru. Hun kjeder seg med Jørgen Tesman, som hun har giftet seg med for å bli forsørget. Fra faren har hun ikke arvet annet enn et portrett og to pistoler. Når hun ikke finner en vei til frihet, velger hun å «dø i skønhed».

Ingrid Bergman, Isabelle Huppert og Cate Blanchett er blant dem som har gitt liv til Hedda Gabler på scenen.

Førsteutgaven ble utgitt av Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn) i København.

1975

Ved NRKs oppstart av regulære, landsdekkende fjernsynssendinger i 1960 ble det nystartede Fjernsynsteatret en viktig kulturbærer for nordmenn. Her nådde klassiske og moderne skuespill frem til publikum i en utstrekning som før hadde vært utenkelig. Ikke minst ble Henrik Ibsens skuespill, og særlig samtidsdramaene hans, en åpenbaring for mange nordmenn som før bare kjente til Ibsen ved lesning eller av omtale.

Fjernsynsteatrets Hedda Gabler, med Monna Tandberg i hovedrollen, ble første gang vist i 1975, basert på Nationaltheatrets forestilling fra 1971. Dette var ingen direkte overføring fra teaterscenen, men en studioproduksjon tillempet fjernsynsmediet. Stykket var språklig bearbeidet, og kameraføringen lot seeren komme nærere på skuespillerne, noe som ga blant annet sluttscenen en særlig intimitet. Men oppsetningen fulgte ellers lojalt stykkets originalmanus og plasserte seg gjenkjennelig i den tradisjonen Ibsens dramatikk ble fremført i, gjennom det tjuende århundre.

Klipp hentet fra NRK Arkiv.

Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe: Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr, bind I–III

1883–1887

I slutten av 1830-årene innledet Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe et samarbeid som resulterte i en rekke samlinger med norske folkeeventyr. Den første utgaven kom høsten 1841. De to reiste landet rundt, samlet og nedtegnet historier som til da bare hadde vært del av de muntlige tradisjonene. Forfattere som Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson var blant dem som lot seg inspirere av eventyrene.

I 1883 kom det første av tre bind med eventyr for barn – med illustrasjoner av Theodor Kittelsen, Erik Werenskiold og Otto Sinding. Hvor egnet enkelte av disse uhyggelige historiene var for de minste, kan man sikkert diskutere, men samlingene var uansett uttrykk for samtidens voksende bevissthet om barn og barndom.

Til slutt i tredje bind fulgte en liste med ordforklaringer. Leseren visste godt hvem Espen Askeladd var, men hva betydde «Askeladd»? Jo: «den yngste af flere Brødre (den som endnu sidder hjemme og roder i Asken, medens de andre er ude paa Arbeide)». Slik ble eventyrene, for både barn og voksne, en kilde til ny språklig kunnskap.

Utgitt av Gyldendal, Kjøbenhavn.

11

Ivar Aasen: Norsk Ordbog med dansk Forklaring

1873

I en tid da nordmenn fortsatt skrev dansk, la språkforskeren og dikteren Ivar Aasen grunnlaget for nynorsk som skriftspråk i Norge. I 1850 ga han ut Ordbog over det norske Folkesprog. Boken inneholdt mer enn 25 000 oppslagsord, og var resultatet av et årelangt arbeid med å samle inn og systematisere dialekter. Norsk Ordbog med dansk Forklaring (1873) er en utvidet og revidert utgave som viser Aasens store begavelse som språkforsker.

Det språkvitenskapelige pionerarbeidet til Ivar Aasen skjedde parallelt med at den norske nasjonalstaten tok form også på andre områder. I dag er det to offisielle skriftspråk i Norge: norsk, med de likestilte målformene bokmål og nynorsk, og samisk, i samiske forvaltningsområder. Samisk er en samlebetegnelse på flere språk, og disse er de eldste minoritetsspråkene i landet.

Ivar Aasen var 58 år gammel da fotograf Carl

Christian Wischmann tok det første av i alt tre portrettbilder av ham. Det var muligens en blandet erfaring. Den 11. september 1871 noterer Aasen i dagboken: «Hos en fotograf». 13. september er han hakket mer meddelsom: «Hos Fotografen […] Slet Humør».

Utgitt av Mallings Boghandel, Christiania.

Carl Christian Wischmanns protokoll

1870–1874

Fotografiet ble lansert i 1839 av franskmannen Louis Daguerre, som lagde de første såkalte daguerreotypiene. Til å begynne med hadde de færreste råd og mulighet til å la seg fotografere, men utover 1800-tallet ble det stadig mer vanlig.

Carl Christian Wischmann var en dansk-norsk portrettfotograf som de siste førti årene av livet hadde atelier i Christiania. Wischmanns protokoll er en katalog over alle fotograf- oppdragene hans fra 1870 til 1874. Protokollen viser et lite utsnitt av Christianias befolkning i denne perioden, og gir oss dermed et enestående tidsbilde. Bildene er limt inn i en gammel regnskapsprotokoll som en gang tilhørte en skomaker. Bak og mellom bildene kan man se spor av gamle skomakeroppdrag, som en ny ladning med støvler: «20 springstøvler, nye». Wischmanns fotografier er datert og plassert i kronologisk rekkefølge. I snitt hadde han tre kunder daglig. De portretterte er i alle aldre og fra ulike samfunnslag. Noen ser inn i kameraet, noen ser ned, andre igjen til siden. De fleste ansiktene er ukjente, men noen kjenner vi igjen. Den 11. september 1871 tok Wischmann det første av til sammen tre fotografier av Ivar Aasen. Bildet som er utstilt her, er det mest kjente portrettet av ham.

Edvard Grieg: Concert op. 16 (a-mollkonserten), manuskript

1868

Sommeren 1868 og den påfølgende vinteren skrev Edvard Grieg sin eneste klaverkonsert, i a-moll. Den 3. april 1869 ble konserten urfremført på Tivoli i København. Grieg var selv en fremragende pianist, men han hadde andre forpliktelser og var ikke til stede da vennen Edmund Neupert ble konsertens første solist. Morgenbladet rapporterte senere om «et særdeles interessant Arbeide», der særlig de to siste satsene vakte begeistring.

[V]ore musikalske Kritikere har om denne Komposition udtalt sig med stor Anerkjendelse og navnlig fremhævet det Originale og det eiendommelig Nordiske, der gjennem den udtaler sig.

Flere kritikere fremhevet dette nordiske preget som særegent for a-mollkonserten – dette i en periode da det ville, uberørte landskapet ble gjort til et av nasjonens sterkeste symboler.

Samtidig inngikk verket i en europeisk konserttradisjon, og det etablerte seg nokså raskt i det internasjonale repertoaret. Grieg reviderte konserten gjennom hele sitt videre liv, og ikke minst arbeidet han mye med orkestreringen av den store åpningsakkorden. I dag vil mange straks kjenne konserten igjen allerede der. Fremdeles i dag står verket som et ikon i norsk musikkhistorie.

2 Adagio | 6:45

Fra Edvard Grieg (1843–1907), Norsk Kulturråds klassikerserie. Jens Harald Bratlie, piano. Oslo-Filharmonien, dirigert av Mariss Jansons. Polygram Records A/S, Oslo, 1988.

1888

Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884 av den radikale kvinnesaksforkjemperen Gina Krog og den mer moderate venstrepolitikeren Hagbard Berner. Det var landets første interesseorganisasjon for kvinner. I formålsparagrafen het det at foreningen skulle «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet». I februar 1887 kom første nummer av foreningens tidsskrift Nylænde, med Krog som redaktør. Fra 1894 tok Krog selv over som utgiver.

Lik stemmerett for kvinner og menn var lenge et for radikalt mål for Norsk Kvinnesaksforening. For Gina Krog var det hele tiden en uttalt kampsak. I lederartikkelen «Stemmeret» fra mainummeret av Nylænde i 1888, påpeker redaktøren hvor «hult og fraseagtigt» argumentet om rettferdighet og menneskeverd blir om begrepet allmenn stemmerett kun refererer til «stemmeret med udelukkelse af alle kvinder».

Nylænde var et viktig organ, ikke bare for stemmerettskampen i Norge, men også fordi det lot kvinner komme til orde i offentligheten.

I 1913 ble Norge det fjerde landet i verden som innførte allmenn stemmerett for menn og kvinner. Utgitt av Norsk Kvinnesaksforening, Kristiania.

Gina Krog (red.): Nylænde, nr. 9, tidsskrift

14

Camilla Collett og Emilie Diriks: Forloren

Skildpadde, nr. 1–5 og 7, håndskrevet tidsskrift

1837

Forfatteren Camilla Collett er særlig kjent for sin roman Amtmandens Døttre (1854–55). Hun var feminist og det første æresmedlemmet i Norsk Kvinnesaksforening. Etter hvert ble hun også en av de mest profilerte bidragsyterne i Nylænde.

Sommeren 1837 hadde hun ennå ikke debutert som forfatter. Sammen med venninnen Emilie Diriks fikk hun ideen om å lage et tidsskrift. Bladet skulle komme ut en gang i uken «paa fiint Postpapir», og skulle gå fra hånd til hånd i «en lille udvalgt Kreds af Damer». Tidsskriftet fikk navnet Forloren Skildpadde, etter en matrett det var forventet at enhver kvinne skulle beherske på denne tiden. Emilie Diriks og Camilla Wergeland (pikenavnet) hadde større ambisjoner: De ville lage en litterær rett med «Qvintessentzen af Damers Vid og Sjelsfiinhed».

Bladet kom i seks utgaver. De to redaktørene ga seg ut for å være menn, Hr. CW (Camilla Wergeland) og Hr. ED (Emilie Diriks), og skrev selv alle tekstene. Tidsskriftet rommet alt fra essay og noveller til reiseskildringer og oppdiktede dødsannonser, og kan forstås som et forsøk på å skape rom for sin egen stemme – dette i en tid da kvinner hadde liten tilgang til offentligheten.

Edvard Munch: Selvportrett med knokkelarm

1895

Edvard Munch er en verdenskjent norsk grafiker og maler. Han var en av modernismens viktigste kunstnere, som gjennom mer enn seksti år eksperimenterte innenfor flere stilretninger og med ulike teknikker, blant annet grafikk, tegning, maleri og skulptur. Selvportrett med knokkelarm er et litografi – et steintrykk – fra 1895. Dette nå berømte selvportrettet var blant hans tidlige litografier. Bildet er bygd opp rundt sterke kontraster. Ansiktet er hvitt, nesten likblekt, og bakgrunnen beksvart. Nederst i bildet ligger den hvite knokkelarmen som en påminnelse om døden.

Bildet ble trykt i Berlin, der Munch hadde holdt til siden tidlig i 1890-årene, sammen med andre kunstnere som Sigbjørn Obstfelder, Gustav Vigeland og August Strindberg. Det var også i Berlin, i kunstnerforeningen, Munchs såkalte «skandaleutstilling» åpnet

5. november 1892. Etter fem dager ble utstillingen stengt fordi kunstkritikere og ikke minst majoriteten i kunstnerforeningens styre mente at verkene var ubearbeidede og skisseaktige. Utstillingen innebar imidlertid ikke en skandale for Munchs posisjon i offentligheten; snarere markerte den hans internasjonale gjennombrudd. Året etter, i 1893, malte han sitt mest berømte bilde. Skrik har, sammen med en rekke av Munchs senere ikoniske verker, gitt ham en enestående posisjon i kunsthistorien.

Den islandske skalden og høvdingen Snorre Sturlason skrev sitt store verk om de norske kongene, Heimskringla, antakelig i første halvdel av 1230-årene. Teksten dekker tiden fra Norges mytiske opphav til slaget på Re i Vestfold i 1177. Folkelesning ble Snorres historier først med denne illustrerte utgaven, Kongesagaer, gitt ut på J.M. Stenersens Forlag i 1899. Sagaene ble ikke bare mye lest; de ble også en sterk impuls for norsk litteratur og den historiske romanen som sjanger.

Det var forlaget som tok initiativet til utgivelsen, og de kontaktet illustratørene først: Halfdan Egedius, Christian Krohg, Gerhard Munthe, Erik Werenskiold, Eilif Peterssen og Wilhelm Wetlesen. Siden ble Gustav Storm engasjert som oversetter fra norrønt. Werenskiold fikk hovedansvaret for illustrasjonene, Munthe for dekorasjonene. Sammen ga de den norske middelalderhistorien et helt nytt og distinkt uttrykk, med klare bånd til samtiden. Werenskiold brukte Fridtjof Nansen som modell for heltekongen Olav Tryggvasson, mens Munthes særegne art noveaux-dekor ble enormt populær i kunstindustri og interiørarkitektur – til tross for at Snorre-utgavens aller første setning slo fast at «Enhver anvendelse af Værkets Udstyr er forbudt.»

Utgitt av J.M. Stenersens Forlag, Kristiania.

Hulda Garborg: Heimestell. Uppskrifter og rettleidingar for smaae hushald, helst paa lande, kokebok

1899

Kjøkkenet ble et sted for bøker i 1845, da Hanna Winsnes ga ut kokeboken Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen. I et berømt essay raljerte forfatteren Arne Garborg over Winsnes’ manglende bevissthet om egen velstand:

Man tager … tager … tager … og plages ikke af spørgsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden.

Hulda Garborg hadde en mer utviklet evne enn sin mann til å se betydningen av Winsnes’ praktiske tilnærming til husarbeid. I sin egen kokebok, Heimestell (1899) – den første på landsmål i sjangeren, og med et eget kapittel om «Dumme mannfolk» – hentet hun mye fra Hanna Winsnes’ bøker. Men Garborg var mer opptatt av internasjonale impulser, ikke minst av tysk vegetarianisme. Nytt og dristig var det også at hun anbefalte å plukke og bruke sopp, som var godt, sunt og gratis.

Hulda Garborg engasjerte seg i den folkelige kulturen og i arbeidet for å skape felles nasjonale kulturuttrykk. Hun grunnla det som skulle bli Det Norske Teatret og etablerte og spredte kunnskap om folkedrakter og folkedans. Postkortet i monterskuffen viser henne som nasjonalt ikon, i bunad mellom bjørketrær.

Utgitt av avisen Den 17de Mai, Kristiania. Foto på postkort: Eivind Enger.

17

Stemmesedler – ja og nei – fra folkeavstemningen

om monarki

1905

Under den norske folkeavstemningen om oppløsning av unionen med Sverige 13. august 1905 stemte en kompakt majoritet på 99,95 % for oppløsning – kun 184 stemte imot. Dette demonstrerte overfor Sverige at det norske folket sto bak Stortingets vedtak om oppløsning av unionen 7. juni, som fra svensk side ble oppfattet som en revolusjon. Norske kvinner, som ikke fikk stemme, satte i gang en omfattende underskriftsaksjon. For første gang siden 1380 var Norge en helt selvstendig stat.

Bare tre måneder senere stemte man så om fremtidig styreform: Skulle Norge være monarki eller republikk? Utfallet var ikke like opplagt som i august, og Stortinget ønsket ikke en ny folkeavstemning som kunne skape politisk kaos. Men republikanerne krevde å bli hørt, og danske prins Carl, som hadde fått tilbud om å bli norsk konge, ønsket et tillitsvotum. Den nye avstemningen 12. og 13. november ble gjort så enkel som overhodet mulig: «ja» eller «nei» til prins Carl.

Det er påfallende hvor forskjellig de to stemmesedlene ble utformet. «Ja» er skrevet med større bokstaver, runde og åpne i formen; «nei» står i mindre typer og er skarpere i uttrykket. Utfallet av avstemningen ble 79 % for og 21 % imot å tilby Carl Norges krone.

18 Kong Haakon, dronning Maud og kronprins Olav

ankommer Norge, filmopptak

1905

Kun to uker etter folkeavstemningen, 25. november 1905, ankom prins Carl – nå kong Haakon VII – Norge sammen med dronning Maud og kronprins Olav. Det var en begivenhet ikke bare for det selvstendige Norge, men også for den gryende norske film- og kinobransjen.

Flere skandinaviske filmfotografer fulgte kongefamilien på turen fra København, først med det danske kongeskipet «Dannebrog», og deretter, ved innseilingen til Kristiania, med det norske skipet «Heimdal». Resultatet var flere korte nyhetsfilmer som ble vist på kinoer blant annet i hovedstaden få dager senere. Det korte klippet som vises her, er ett av flere bevarte filmopptak. Bildene viser at kameramannen åpenbart hadde vanskelige arbeidsforhold i menneskemylderet og snøfokken. Det er derfor ikke alltid like lett å få øye på den ferske kongen – hans ranke fremtoning til tross.

Datidens filmopptak var korte, som oftest varte de ikke mer enn noen få minutter, og nyhetsfilmer var en viktig del av kinorepertoaret. Filmene fra denne dagen er blant de tidligste filmopptakene fra Norge, og kongens ankomst til landet er den første offisielle hendelsen i Norge dokumentert på film.

Filmopptak ved Peter Elfelt. Flere navn er ikke kjent, men det er mulig at andre står bak deler av opptakene.

Den norske kinoloven ble vedtatt i 1913 og trådte i kraft året etter. Med denne loven ble det bestemt at film skulle forhåndssensureres, og at dette skulle utføres av en og samme instans. Man gikk også inn for kommunal kontroll over kinodriften. Før 1913 hadde politiet myndighet til å sensurere teater, film og varieté: En tjenestemann så en forestilling samme dag den ble satt opp, og sensurerte eventuelt i etterkant.

De fire fragmentene som er bevart fra stumfilmen Dæmonen (1911), er de klippene som ble sensurert. Filmen ble produsert av filmmannen Jens Chr. Gundersen, som på denne tiden eide flere kinoer i Oslo. Han lagde filmen i Danmark. Det åpnet for flottere innspillingsstudioer og mer kostbare kostymer, men i enkeltes øyne beheftet det også filmen med den slags umoral dansk film var beryktet for. De sensurerte scenene viser lystige lag med festing, erotiske tilnærminger og en stilisert fransk dans – også den med et mulig erotisk potensial. I en rolle som mannlig danser ser vi for øvrig den kjente norske maleren Per Krohg.

Dæmonen hører til de første norske spillefilmene som ble produsert fra 1911 og frem til kinoloven ble vedtatt.

Produsert av A/S Norsk Films Kompani. Regi: Alfred Lind.

«Sydpolbrevet», brev fra Roald

til kong Haakon VII 1911

Amundsen

Den 14. desember 1911 nådde Roald Amundsen Sydpolen sammen med en utvalgt gruppe ekspedisjonsmedlemmer: Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting. De satte opp et lite telt for å markere, synliggjøre og skape selve polpunktet, og Bjaaland fotograferte resten av følget foran teltet. Etter fire dager reiste de raskt tilbake til skipet «Fram» for å være sikre på å kunne presentere nyheten først. Ekspedisjonen var planlagt i minste detalj og var også en nøye regissert, global mediebegivenhet.

Den konkurrerende britiske ekspedisjonen, ledet av Robert F. Scott, nådde polen over en måned senere, da Amundsen og hans menn var bare en ukes marsj fra «Fram». Scotts ekspedisjon fant teltet og et brev Amundsen hadde skrevet til den norske kongen – i tilfelle de ikke skulle vende tilbake selv. Amundsen la også igjen en lapp der han ba Scott poste brevet, som lå i en tøymappe sydd av samme stoff som teltet.

Alle medlemmene av Scotts ekspedisjon omkom på tilbaketuren. Brevet, som lå i tøymappen, ble funnet ved Scott, og ble dermed et sikkert bevis på at også de hadde vært på polpunktet.

1912

Disse to fotografiene viser Robert F. Scotts menn ved polpunktet 18. januar 1912. På det ene bildet står fire av mennene ved det norske teltet som markerte at Sydpolen allerede var nådd; på det andre poserer samtlige ekspedisjonsmedlemmer med britiske og engelske flagg. De er preget av anstrengelsene og skuffelsen. For oss som ser bildene i ettertid, er det umulig å fri seg fra vissheten om at ingen av dem ville overleve tilbaketuren.

Negativene ble funnet på den døde kroppen til Scott og fremkalt allerede på basen. Fotografiene er av eksepsjonell kvalitet. Det er mulig å se sømmen i teltduken og utløsersnoren til kameraet fra hånden til Edgar Evans. Tekstene på baksiden av bildene er skrevet av den fremragende fotografen Herbert Ponting, som hadde ventet på Scott og de andre ved basen. Senere omtalte Ponting Scotts bilder som «antakelig de mest tragisk interessante fotografier i verden».

Øverst: Discovery of Amundsen’s tent at the South Pole by Captain Scott’s party. January 18th. 1912. This print was made from a negative in the roll ffilm which lay for 8 months beside Scott’s body before it was found by the Search Party, & later developed.

Nederst: Captain Scott, Dr Wilson, Captain Oates, Lieut Bowers and Petty Officer Evans at the South Pole. January 18th 1912. – This print was made from a negative in the roll ffilm which lay for 8 months beside Scott’s body before it was found by the Search Party, and later developed.

Arbeidernes leksikon, bind I–VI

1932–1936

I den politisk turbulente mellomkrigstiden tok et særegent norsk leksikonverk form: Utformingen av det som fikk tittelen Arbeidernes leksikon, startet i 1931, og ble i perioden 1932–1936 utgitt på Arbeidermagasinets forlag, med Jacob Friis og Trond Hegna som redaktører. Artiklene ble skrevet av medlemmer av gruppen Mot Dag, en organisasjon som i 1920-årene var tilsluttet først Arbeiderpartiet, så Kommunistpartiet, før den ble en uavhengig revolusjonær forening i 1929.

Arbeidernes leksikon skulle være et motleksikon – det skulle utgjøre en motvekt til de borgerlige konversasjonsleksikonene. Leksikonet ble redigert ut fra en tanke om at heller ikke vitenskapelig kunnskap er politisk nøytral. Modellen var det store sovjetiske leksikonet. Initiativet kom fra arbeiderbevegelsen og kretsen rundt Arbeidermagasinet. Ambisjonen var å opplyse arbeiderklassen, og dette ut fra bevegelsens «egen opfatning av samfundsutviklingen og samfundsforholdene».

Logoen på bokryggen formidler et bestemt syn på kunnskap: Lesning er veien til innsikt og opplysning.

Utgitt av Arbeidermagasinets forlag, Oslo.

22 Dagsnytt 9. april 1940 og nyheter fra London

7. mai 1945, NRK

1940 og 1945

Da andre verdenskrig brøt ut i Norge i april 1940, fikk kringkastingen avgjørende betydning. I 1933 hadde radioselskapet NRK blitt etablert, fem år etter at de første norske radiosendingene startet. I løpet av kort tid fikk radioen stor utbredelse og en sosialt samlende funksjon.

Under krigen fortsatte NRK sendinger fra London, der også regjeringen og kongehuset var i eksil. Høsten 1941 inndro den tyske okkupasjonsmakten norske radiomottakere.

Den 9. april 1940 kunne NRK ved blant andre Toralv Øksnevad – snart kjent som «stemmen fra London» – fortelle at tyskerne var gått i land i en rekke norske byer. Den tyske sendemannen skulle ha oppfordret Norge til ikke å gjøre motstand. Forslaget ble møtt med et enstemmig nei fra regjeringen.

Fem år senere, 7. mai 1945, meldte NRK ved Hartvig Kiran at tyskerne hadde overgitt seg. Til slutt i sendingen kom seksten særmeldinger, blant dem: «Tobent rev», «Kalvedans til frokost» og «Kjærlighet uten strømper». Dette var kodede beskjeder til Milorg og britiske agenter i Norge. I denne sendingen kunne man også høre morsesignalet for victory.

1 Dagsnytt 9. april 1940 | 41:30

2 Nyheter fra London 7. mai 1945 | 3:11

Georg W. Fossum: Deportasjon av norske jøder, 35 mm filmnegativ

1942

Den 26. november 1942 ble 529 norske jøder deportert fra Oslo havn. Det tyske lasteskipet «Donau» dro fra Oslo på ettermiddagen og la til i Stettin noen dager senere. Siste stopp var Auschwitz, der de fleste umiddelbart ble drept I gasskamrene. Av 529 overlevde ni personer. Deportasjonen ble organisert av norsk politi i samarbeid med okkupasjonsmakten.

Georg W. Fossum var i slutten av tjueårene i 1942. Han fotograferte krigens Oslo for hjemmefronten, og var på havna denne novemberdagen fordi han hadde fått et tips fra en i politiet om at noe skulle foregå. Bildet viser en gruppe mennesker som står med ryggen mot kamera og ser «Donau» manøvrere seg forbi Vippetangen, med Hovedøya i bakgrunnen.

Bildet ble ikke vist offentlig før 26. januar 1994 i Aftenposten, etter at journalisten Liv Hegna hadde etterlyst fotografier av deportasjonen. Under krigen sendte hjemmefronten ufremkalte filmer med kurer til Stockholm, men i dette tilfellet ble kureren avslørt og filmen liggende i Norge, trolig ikke fremkalt før en gang etter krigen.

I dag står bildet som en tydelig påminnelse om den norske medvirkningen til utryddelsen av jøder.

23

Offisiell åpning av Ekofisk-feltet, NRK Dagsrevyen 1971

Etter tre års leting på norsk sokkel fant Phillips Petroleum Company høsten 1969 verdens største oljefelt. Feltet ble kalt Ekofisk. Geologene var i utgangspunktet usikre på om Ekofisk var drivverdig, men prøveproduksjonen viste at oljeutvinningen kunne bli ytterst lønnsom. Den 9. juni 1971 kom statsminister Trygve Bratteli, sammen med representanter for Stortinget og regjeringen og øvrige gjester fra inn- og utland, til den flyttbare boreriggen Gulftide. Der foretok statsministeren den formelle åpningen av feltet.

«Denne dagen kan bli en merkedag i vår økonomiske historie,» sier Bratteli i dette utdraget fra Dagsrevyens dekning av åpningen. «Jeg håper de forventninger som knytter seg til oljeproduksjonen, vil bli innfridd.» Etter en ganske kort tale trekker han til side en liten, enkel gardin og avduker en plakett på riggens vegg. Denne beskjedne seremonien åpner for en dramatisk endring av det norske samfunnet.

Oljeindustrien forvandlet ikke bare landets økonomi, men hele Norges rolle og betydning i verden.

NB: De første 20 sekundene har TV-klippet kun lyd, ingen bilder.

Arvid Sveen: «Varig vern av Alta-Kautokeino-elva!», plakat

1979

I 1968 la Vassdrags- og energidirektoratet frem planene om å bygge ut Alta-Kautokeino-vassdraget. Planene ble raskt møtt med sterk og organisert motstand, for konsekvensene ville bli store, både for miljøet, lokal bosetning og lokale interesser, og ikke minst for reindriftsnæringen. Folkeaksjonen mot utbyggingen ble dannet i 1978 og samlet inn 15 000 støtteunderskrifter, men Stortinget vedtok utbyggingen, som blant annet omfattet en 110 meter høy demning ved elvegjelet Sautso, kjent for sin rike fauna.

Konflikten eskalerte voldsomt. I 1979 sultestreiket samiske demonstranter foran Stortinget, og aksjonister stanset anleggsarbeidet. Samtidig utvidet konflikten seg fra å være et lokalt og nasjonalt anliggende, til å vekke oppmerksomheten til den voksende internasjonale bevegelsen for urfolks rettigheter. Arvid Sveens plakat viser Altaelva som grensen mellom ødeleggelse og vern, mellom industri og primærnæringer og mellom statlig elite og landets befolkning.

Norsk samepolitikk hadde i lang tid hatt fornorskning som mål. Alta-Kautokeino-saken ble et historisk vendepunkt. Den ledet direkte frem mot en ny samelov og grunnlovsparagraf og mot Sametinget, som ble åpnet i 1989. Da hadde kraftverket vært i drift i to år.

© Arvid Sveen / BONO 2020.

25

Darkthrone: A Blaze in the Northern Sky, LP 1992

A Blaze in the Northern Sky ble utgitt vinteren 1992 og er bandet Darkthrones andre album. Sammen med andre norske band, som Mayhem, definerte Darkthrone det som etter hvert ble kjent som tidlig norsk black metal.

Utgivelsen balanserer mellom blodig alvor og teatralsk iscenesettelse. Omslaget til A Blaze in the Northern Sky viser et kornete fotografi av et av bandmedlemmene med liksminke på en kirkegård. Lydbildet er røft, riff-basert og lo-fi, vokalen guttural og heslig. Tekstene omhandler død, krigere, gravkamre, hedendom. Låta «The Pagan Winter» åpner med en djevelpåkallelse:

Horned master of endless time / Summon thy unholy disciples.

Norsk black metal var lenge en lukket musikkultur. Utover i 1990-årene ble flere oppmerksomme på varianter av sjangeren gjennom presseoppslag om drap og kirkebranner, senere også gjennom black metalband som søkte mot mer kommersielle uttrykksformer og kulturell aksept. Men Darkthrone står utenfor disse fortellingene. A Blaze in the Northern Sky kom ut like før de kjente skandalene og tragediene. Bandet har vært kritisk til kommersialisering, bortvendt fra den allmenne kulturoffentligheten og har ikke spilt konserter siden 1990-årene.

Utgitt av Peaceville Records.

26

1. «Kathaarian Life Code» | 10:35

2. «In The Shadow Of The Horns» | 6:58

3. «Paragon Belial» | 5:22

4. «Where Cold Winds Blow» | 7:21

5. «A Blaze in the Northern Sky» | 4:53

6. «The Pagan Winter» | 6:34

Oslonett ble stiftet i 1991 og hadde sitt utspring i informatikkmiljøet ved Universitetet i Oslo, der flere brukte internett som forskningsplattform. Firmaet leverte internett til privatpersoner og småbedrifter og ga næringslivskurs i bruk av den nye informasjonsteknologien. I 1993 satte de opp Norges første kommersielle nettsted, www.oslonett.no.

Under de olympiske vinterleker på Lillehammer i 1994 la Oslonett fortløpende ut resultatene fra konkurransene. Interessen var enorm: I løpet av et drøyt døgn midt i februar hadde Oslonett 130 000 treff, som på den tiden var et internasjonalt oppsiktsvekkende høyt tall. Høsten samme år dekket nettstedet også EU-avstemningen. I ettertid har disse livedekningene fått noe av æren for at såpass mange norske husholdninger koblet seg på internett tidlig.

I 1995 lanserte Oslonett søketjenesten Kvasir etter modell av amerikanske Yahoo!. Kvasir var en tidstypisk portal der man, i tillegg til vanlige fritekstsøk, kunne finne frem til informasjon via en klikkbar innholdsmeny. Samme år ble Oslonett kjøpt opp av Schibsted, som et første skritt i Schibsteds satsing innen multimedia.

2016

Høsten 2015 var det premiere på en ny nettdramaserie skrevet og regissert av Julie Andem og produsert av NRK P3. Serien het SKAM og ble raskt et kultfenomen, særlig blant ungdom, for så å tiltrekke seg seere i alle aldersgrupper og til slutt bli et internasjonalt mediefenomen.

I SKAM møter vi en vennegjeng på Hartvig Nissens videregående skole, på Frogner i Oslo. Serien består av fire sesonger og er blitt berømmet for å ta ungdomskulturen på alvor, og for å ta opp kompliserte temaer som homofili, voldtekt, psykisk sykdom og religion. SKAM ble vist på seriens hjemmeside, der det fortløpende ble lagt ut klipp, meldinger og innlegg fra sosiale medier. Klippene ble hver uke samlet i én episode som gikk på TV. Seriens fiktive personer hadde virkelige profiler i sosiale medier som Facebook og Instagram – et grep som løftet serien inn i offentligheten på en helt ny måte. Da kjærlighetshistorien mellom Noora og William pågikk i sesong 2, engasjerte flere hundre tusen seere seg i hashtagen #WILLIAMMÅSVARE. Den tredje sesongen handler om Isak, som etter en kort periode med tvil og benektelse innser at han er forelsket i Even. Andems kommentarer i manuskriptene viser blant annet hvor mye ved scenene som var improvisert.

Nasjonalbiblioteket mottok i 2018 manuskriptene til episode 3 og 8, sesong 3, av dramaserien SKAM. Fordi materialet er lysømfintlig vil de utstilte sidene rullere.

2016

I ungdomstiden intensiveres forhandlingene om hvem man er, hvor man hører til, hvem man vil være, og ikke minst kan være. Og hvem man forelsker seg i, kan virke avgjørende.

Isak, spilt av Tarjei Sandvik Moe, er hovedperson i tredje sesong av SKAM, som skildrer forelskelsen mellom to gutter. Forholdet mellom Isak og Even, spilt av Henrik Holm, er komplisert, men ikke nødvendigvis fordi de er homofile. Vel så vesentlig er det at Even allerede har en kjæreste og at han har maniske perioder, og at Isak har et komplisert forhold til foreldrene sine, med en mor som sender han kristenforkynnende meldinger. Samtidig tar denne tredje sesongen på alvor at et brudd med det heteronormative ofte byr på ekstra utfordringer knyttet til egen identitet. Også i 2016.

Klipp hentet fra NRK Arkiv.

29 Karpe Diem: Heisann Montebello

2015–2017

Hiphopduoen Karpe Diem (fra 2017 bare kalt Karpe) består av Chirag Rashmikant Patel, som er vokst opp i Oslo med indiske foreldre, og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid, også oppvokst i Oslo, med norsk mor og egyptisk far. Allerede på debut-EP-en Glasskår (2004) synger de om å være ung med flerkulturell bakgrunn.

Heisann Montebello ble regnet som duoens mest politiske prosjekt siden debuten: I november 2015 ble først tre singler sluppet – i en av dem blir daværende justisminister Anders Anundsen omtalt som «en feiging». Mellom februar og juni 2016 kom så tre nye singler, før «Gunerius» kom i august og foreløpig avrundet albumet. Alle singlene ble lansert med hver sin musikkvideo og siden utgitt i en samleboks. I desember 2017, etter fire eksklusive kinovisninger av den eksperimentelle musikkfilmen Adjø Montebello, slapp duoen ytterligere to låter: «Dup-i-dup» og «Rett i foret».

I «Gunerius»-videoen blir private filmklipp fra oppveksten til de to, blandet med klipp fra det Norge de er vokst opp i: Gro og Kåre i debatt, demonstrasjoner for og mot EU, oljeplattformer, vigslingen av Rosemarie Køhn, drapet på Arve Beheim Karlsen. Magdi sier: Jeg danser på gjerdet, mellom grådighet og ambisjoner.

Utgitt av Karpe Diem DA

1. «Au Pair». Regi: Kristian Berg | 5:45

2. «Hvite menn som pusher 50». Regi: Marie Kristiansen | 4:01

3. «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din». Regi: Kavar Singh | 5:12

4. «Hus/hotell/slott brenner». Regi: Stian Andersen | 4:39

5. «Attitudeproblem». Regi: Torgeir Busch, Thea Hvistendahl og Kristoffer Klunk | 5:01

6. «Den islamske elefanten». Regi: Thea Hvistendahl | 7:32

7. «Gunerius». Regi: Erik Treimann | 6:18

8. «Dup-i-dup». Kun lyd | 2:36

9. «Rett i foret». Kun lyd | 4:18

1771–1994

Hvert eneste nå i den norske offentlighetens historie er fylt, ikke bare av fortidens hendelser, men også av et spekter av mulige fremtider. Nasjonalbiblioteket er dermed mer enn en historisk samling, det er også et sted for tidligere tiders visjoner for fremtiden – i hvert fall om de har vært satt på trykk. Disse små trykksakene vitner om noe av det norske folkebevegelser har kjempet for.

Flere av disse kampsakene er da også blitt realisert, som kvinnelige representanter på Stortinget og et Norge utenfor EU. Noen, som oppfordringen til kongen om å overlate Slottet til fellesskapet, er blitt stående som kuriositeter. Andre kampsaker spilte en større rolle for sivilsamfunnet før enn de gjør nå. Det gjelder ikke minst de folkelige kristne foreningenes arbeid for misjon og for Norge som et kristent trosfellesskap.

De politiske, religiøse og ideologiske folkebevegelsene ble viktige kanaler for politisk innflytelse utover på 1800-tallet. De endret Norge og knyttet folk sammen om felles sak. Både argumentene og emnene i de frivillige foreningenes historie griper inn i hverandre på tankevekkende måter, som Riksmålsforbundets krav fra 1960 om at «riksmålsfolket» måtte få «status og rettigheter som sproggruppe» – en rettighetstenkning som skulle prege senere arbeid for å styrke andre minoriteter.

UTSTILLING

Design: Nissen Richards Studio

Lys: Studio ZNA

Utstillingen er realisert med økonomisk støtte fra Eckbos Legat og Sparebankstiftelsen DNB.

TEKSTKATALOG

Design: Superultraplus Designstudio AS

Trykk: Erik Tanche Nilssen AS