PANORAMA NORGE
1 P A N O R A M A
N O R G E
Høstfarger i Døråldalen, Rondane.
2 P A N O R A M A
N O R G E
Dagene kommer, kommer De ser pĂĽ meg, ventende, fylt av lys som hĂĽper. H A N S
B Ă˜ R L I
3 P A N O R A M A
N O R G E
Landet med det rare i..... Er Norge et fjordland? Absolutt. Er Norge et fjelland? Åja. Er Norge et skogland, et vannland, et havland? Javisst. Til og med et kulturland er Norge. For ikke å snakke om at det er nordlysets, mørkets og midnattssolens land -og elgens, laksens og menneskenes hjem. Dessuten må vi huske at Norge er trollenes og vettenes, Nøkkens og Huldras rike!! Norge er virkelig landet med det rare i, landet som rommer det meste. Det er landet som står med føttene i det sure gufset fra den mellom-europeiske maurtuen og strekker seg så langt at det får tak i iskanten rundt Nordpolen med fi ngertuppene. Mor Norges lange legeme har en variasjon og spennvidde som overgår det meste. Her fi ns landskap i alle slags fasonger og livsvilkår som svinger mellom det nærmest kontinentale og det arktiske. Innsatsviljen til landets beboere er det heller ingen ting å si på. Torsken og fi skeren, reinsdyret og samen, sauen og bonden, gråspurven og byboeren; de trosser alle gladelig snøstorm, regn og kulde for å bo i dette landet. Men det er fordi de også får slik en rikelig belønning: midnattssol og sprakende nordlys, fuglesang og fargerike blomstertepper, skispor mellom snøtunge graner, brusende fosser og lune badeviker. Norge er såvisst ikke noe gammelt legeme som ligger der sammenkroket med ryggen i en stiv Bechterew-bue. Mor Norge er i fi n form, med roser i kinnene og friske fraspark! Nå skal ingen innbille leseren at alt er rosa som morgenrøden i Norge. Nordmenn er generelt ikke noe lurere enn andre, og de har påført landet sitt mang en stygg skramme. Elver er lagt i rør, urskogen er snart en saga blott og industrien slipper ut gifter til vann og luft. Men heldigvis er det ikke så mange nordmenn i Norge, derfor har de tross alt ikke rukket å gjøre like mye ugagn mot landskapet som de fleste andre folkeslag. Skal vi dessuten håpe at tiden snart er moden for at økonomene kan skjønne at den aller beste og mest langsiktige butikk er å bevare Norge som en grønn lunge i en stadig mer urban verden? Landet er stort og menneskene få, det betyr at du ennå kan fi nne steder som er slik Skaperen mente de skulle være. Og du kan også stort sett gå hvor du vil når du vil i Norge. Det gjør da også alle gode innbyggere i dette landet. Knapt noen sliter mer gummisåler i steinrøyser og plastski på skaresnø enn nordmannen og nordkvinnen.
4 P A N O R A M A
N O R G E
Å skildre Norge på en ny måte er ikke lett, det har vært forsøkt opptil flere ganger før. Stilt overfor denne utfordringen fi kk jeg iden: Siden Norge er et langt land, så må det beskrives med lange bilder! Først da får vi plass til mangfoldet og linjene, kraften og skjønnheten som gjemmer seg i hvert synspanorama. Det blir en reise i tid og rom gjennom nordmennenes hjem, med et nytt perspektiv, et nytt blikk! Vi gløtter inn i alle dørene -til alle rommene -under det blå eller blygrå taket. Mange steder vil man nikke gjenkjennende; jo, mellom blide sørlandshus og julerøde bjørketrær i fjellbandet har man da vært. Og ved de bølgende åsene og på vidda. Men vent, der kjente vi oss ikke igjen; i tåkeskogen med de sprikende solstrålene, i det blå nattlyset, i de brytende bølgene, i fjelltoppenes steinfurer borte i himmelranden. Kanskje sto det en dør på gløtt også til det underjordiske da ett og annet bilde ble tatt, kanskje fi lmen registrerte noe du ikke så med dine 9-til-4-øyne? Slik kan en bok som denne forhåpentligvis fortelle en litt annen historie enn den virkeligheten du selv opplever på din ferd, enten du er født her med ski på bena og nisselue godt ned over ørene -eller du kommer utenfra og for første gang setter dine føtter på norsk jord. Vil du gjennomføre din første oppdagelsesferd i dette merkelige, grisgrendte landet med pondus og lang giraffhals, så vit at det tar litt tid å bli kjent med sjelen til land og folk. Men blir du først bitt av Norges-basillen, da vil du knapt reise noen andre steder i denne runde verden. For Norge er slipt i så mange fasetter at du aldri vil kunne bli mett, du vil aldri oppleve det samme om igjen. Ja, selv om du kommer tilbake til nøyaktig det samme stedet, blir opplevelsen en annen. Årstidene, været, lyset, dyrene, fuglene, plantene og menneskene, oppskriften er aldri lik. Hvis du vil reise i Norge og begynne turen makelig, er det bare å fortsette å bla i denne boken. Men, obs; Husk varme klær! Her møter du både den lune og den barske siden av landet! P Å L
H E R M A N S E N
5 P A N O R A M A
N O R G E
K A P I T T E L
1
F J O R D L A N D E T
FJORDLANDET Historien om fjordlandet er historien om et hav som, da det møtte Norge, ikke nøyde seg med å kaste bølger forgjeves mot harde klippevegger. Ikke så rart egentlig, for hvem finner seg i å bli stengt ute fra et så lokkende rike? Det gikk slik det måtte gå. Havet tok seg turer innover i landet av ren nysgjerrighet og smidde lange, krokete sølvtråder etter seg. For det havet så av landet var så gildt og fint at det aldri drømte om å trekke seg tilbake igjen dit det rettelig hørte hjemme. Dermed ligger fremdeles tråder av salt sjø innover i fjellriket, lik en blekksprut med lange armer på leting etter Mor Norges hjerte. Ikke for å ta det, nei, bare for å komme nær det, kjenne varmen og den kjærlige pulsen -og kanskje også for å gi kjærtegn tilbake og gjøre veien lett for den som vil ut i den store verden. Utsikt over Lysefjorden og Prekestolen i Rogaland.
7 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
H
avet hadde ikke hastverk. I flere hundre millioner år arbeidet det med saken. Landmassene
ble knadd og eltet av store krefter, områder tørnet sammen, kolossale fjell ble skjøvet over hverandre. Så hevet landet seg, før det igjen ble knuget ned av breer og fossende vann. Ikke bare en gang, men gang på gang. Det siste, avgjørende støtet ble satt inn i tertiærtiden (70-2 milllioner år tilbake). Da hevet landet seg igjen mot vest. Viltre vannmasser kastet seg i desperasjon utfor de bratte skrentene i sin higen etter å nå havet. Slik drev de på gjennom noen årmillioner, og sakte, men sikkert spiste de seg ned i fjellmassivet, som etterhvert ble seende ut som en gammel, hakkete sagkrakk. Så ble klimaet kaldere, og hjordene med elefanter og flodhester i kystskogene måtte fi nne seg andre jaktmarker. Ispansrene la seg som sukkerglasur over landet, og overmakten på landskapet ble stor. Ti, femten eller kanskje tjue ganger kom og gikk ismassene. I hakkene etter elvene la isen seg ekstra godt til rette og knadde det den var kar om. Så ble de vestvendte dalene både bredere og dypere – og strakte seg helt ut mot havet. Bare en liten terskel lå igjen da isen sa takk for seg for siste gang 10 000 år tilbake, en terskel havet ikke hadde noe problem med å skritte over. Den vennlige invasjonen var et faktum. De urgamle fjellene har sett hele dette skuespillet. De har sett sola tenne flammende bål i fjelltoppene når natt blir til dag. De har med undring sett hele skulptureringen av landskapet og opplevd det dramatiske øyeblikket da havet vandret inn i landet og spredte lysglitter inn mellom de golde berghamrene. Fjellene fi kk kjærlighet til landet og gledet seg over hvordan det ufruktbare og kalde riket sakte skiftet ansiktsuttrykk. Landet ble mildere og mykere, og vennlige smilerynker la seg på plass. Det ble grønt av hengende bjørker i liene, og buldrende, hvite fosser fi kk innramming i grønn passepartout. Syngende struper kom seilende på fjærlette vinger og lette klauver knaste mot steinene i liene. Det ble liv og røre – og fjellene lente seg tilbake for å nyte det deilige synet. Men, snart kroket de seg framover igjen og myste mot fjellsidene. Det dukket opp små glenner i skogen, øksehogg gav gjenlyd mellom fjellveggene og hus ble bygd med rykende ljorer. På vannflaten innover i fjordene skvulpet det små eggeskall på bølgene. Etterhvert ble de til store båter, elegante, sveisne vikingskip som brukte fjordene som hovedveier på tur til og fra sine ville ferder i vesterled. Ordet fjord er avledet av ”å fare”, må vite. Her inne i fjordlandet lå landets vitale navle i store deler av vikingtiden. Naturen var hard og tålte ikke for mange mennesker tett innpå seg. Slo den seg vrang med et uår eller to, satte skipene seil og folk speidet etter andre levelige plasser langs kyststripen, eller de stakk til havs for å oppdage nytt land; Island, Grønland, eller kanskje Vinland? Fjorder fi ns overalt i Norge, fra Oslofjorden til Varangerfjorden. Mange er både lange og fi ne, javel, men ofte også litt slake og ensformige. Det virkelige fjordlandet, med buldrende villskap, tusser og troll, det landskapet som høres ut som skingrende hardingfeler, det vender ansiktet mot vest, fra Stavanger i sør til Ålesund i nord. Her er severdigheter som knapt har sitt sidestykke andre plasser på kloden. Nåvel, fi ne fjorder fi ns andre steder også. Men ingen av dem har i tillegg til villskap og dramatikk også lunhet og hjertelag nok til å huse mennesker oppi det hele. Ingen andre steder kan man høre fortellingene om mennesker som skapte seg et hjem langt oppe i åssidene, hvor de måtte leke geiter for å kunne ferdes mellom husene. Men et slikt liv hadde sine fordeler også: når futen kom for å kreve inn sin skatt og tidende, da kunne de bare kveile opp taustigen i det bratteste partiet, og øvrigheten måtte vende nesen hjem igjen!
8 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
Fjordlandets sørligste utpost er samtidig blant de mest steile og hustrige. Nakne grunnfjellsklipper lener seg utover fjorden i svimlende høyder. Stedet er selvfølgelig Lysefjorden, en 45 kilometer lang vannvei som graver seg hele 450 meter ned i fjellet under vannflaten. Bortsett fra inngangsporten da. Terskelen som isen la fra seg med et lettelsens sukk etter at sprengningsjobben var gjort, stikker opp til bare 13 meter under bølgene. Den nær 600 meter høye Prekestolen, som når som helst truer med å sprekke i ryggen og kaste sine glattslipte og skarpskårne fjellmasser rett ned i saltvannet, er den desidert mest kjente attraksjonen på denne kanten av verden. Et par timers fottur er det ut til det tversoverkuttede geitostfjellet. Overraskende nok fi nner likevel så mange som 70 000 mennesker veien hit hvert år, og det taler sitt tydelige språk om at det ikke er noe utpreget behov for å bore en stolheis inn i fjellmassene – som enkelte næringsinteresser leker med planer om! Selv ikke tannlegene er like geskjeftige som dette landets store skare av fjellborere og sprengnigsbaser. Hvor blir det av den besettende rusen og gleden over selv å ha gjort en innsats hvis man kan ta heisen fra bølgene og opp i sekshundrede etasje? Hva blir da forskjellen mellom dette underverket av gneis og granitt under fri og stor himmel og en av Manhattans skyskrapere? Lenger nord har vi små fjordavstikkere som Jøsenfjord, Saudafjord og Åkrafjorden, fjordarmer på lengde med Lysefjorden, men stort sett uten dennes velde. Her er det stort sett bredere og lunere landskap, men til gjengjeld har menneskene mange steder funnet seg utkomme langs vannfl aten. Neste blekksprutarm på kartet er stor og vid, og forgrener seg selv igjen som et tre med sprikende greiner. Hardangerfjorden er den nest største av vannarmene, ganske lun og trivelig i målet og med mange mennesker i sin favn. Og menneskene setter også pris på fjorden, der de lar den ramme inn av rosa blomsterflor i lyse maidager. Lenger nord følger Sognefjorden i egen majestet. Av mange kalt Kongen blant fjordene, men jeg vil heller si Dronningen; så vakker og ven, vill og lunefull er det bare en kvinne som kan være. 300 lange kilometer syr den seg inn i kniplingsduken Norge, i lange kast med både korssting og attersting i de forskjelligste himmmelretninger. Fjærlandsfjorden, Lusterfjorden, Aurlandsfjorden – og selveste Nærøyfjorden, det smaleste og mest kunstferdige stinget av dem alle. Nordfjord, et drøyt stenkast videre på vår ferd, ender ikke med like vilt sprikende fi ngre som Sognefjorden. Lett rundete bakker med grønne bygder følger fjorden helt til veis ende. Men våger vi oss noen skritt videre, og noen meter over havflaten, fi nner vi prototypen på det ekte vestlandske landskapet – Loen og Olden, to dalfører med fjell, topper og mystiske blåbreer. Endestasjonen for vår lille reise i fjordlandet er Storfjorden, med avstikkerne Hjørundfjorden og Synnulvsfjorden. Disse fjordene har sine egne avleggere igjen, henholdsvis Norangsfjorden og Geirangerfjorden. Det var hit de kom først, fjordturistene, som nøt livet på dekket av sine nymotens, prustende dampbåter for mer enn hundre år siden. Ikke så mye er forandret i de store linjer siden den gang. Sunnmørsalpene danser fremdeles springar i sine hvite gevanter i speilsalen ved den vårbleke Norangsfjorden. Og Geirangerfjorden, med sine fossesøstre og berømte fjellskrentgårder, lever sitt liv mellom regntunge tåkedotter og sveipende solgløtt -slik den alltid har gjort.
9 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
I Nærøyfjordens trange favn stanger båtene baugen i brusende vannremser på flukt fra iltre isbreer, men det er også plass til grønne lunger med mennesker på. Otternes bygdetun ved naboen Aurlandsfjorden er et monument over århundrers slit.
Man kan komme til verdens ende på en løgn, men man kan aldri komme tilbake igjen. O R D TA K
1 0 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
1 1 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
Kaskader av vannrette snøfjoner mot blygrått vann, - og så brått en lyskaster som sveiper over Synnulvsfjorden, ved fødestedet til Geirangerfjorden. Og den åndeløse, lange pastellmorgenen over Aurlandsfjorden, som sakte tennes fyr på, selv i 15 minusgrader. Det er fjordlandets vinterhemmelighet.
Hvis lyset slokker deg, så følg det - kanskje er det din stjerne. S E A
1 2 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
1 3 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
Midten av mai er ikke bare 17. mai og nasjonalromantiske parader, ogsü for vestlandsnaturen er det den perfekte paradetid. Blü üser graver seg ned i Suldalvannets speil, mens fruktblomstene kranser Sørfjorden i Hardanger.
Et liv - et lite glimt mellom to evigheter. U K J E N T
1 4 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
1 5 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
1 6 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
Geirangerfjorden er essensen av fjordenes dramatikk og spenning. Geitebukken sjekker damer og jager rivaler.
En av de viktigste reiser man kan foreta er den som har til mül ü møte en annen pü halvveien. U K J E N T
1 7 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
Fjæreplytten svirrer rastløst over den asurblå fjæra i fokket fra en piskende hjulvisp. Så plutselig er kremen stiv, og vinden haster av sted videre utover Kvalsundet. Men se som det har sprutet over landskapet!
Klassikerne skal en lese om vinteren for da er en i bedre stand til å konsentrere sine tanker, les historie om sommeren, for da har en best tid, les de gamle filosofer om høsten, for deres tanker er sjarmerende, og les de nye forfatteres samlede verker om våren, for da vender naturen tilbake til livet. C H A N G
C H A O
1 8 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
1 9 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
Snøbygene sveiper over Sandfjorden, ytterst i Varangerhalvøyas golde og arktiske ørkenlandskap. Her er raudberglaven en av de få vekstlige fargeklatter. Selv i sommervær er det også karrig på Nordkappklippen, der verden slutter. Goldt og barskt, javel, men snøuglene har funnet sitt kjærlighetsrede her i verdens utkant.
2 0 P A N O R A M A
N O R G E
F J O R D L A N D E T
2 1 P A N O R A M A
N O R G E
Dette var noen sider fra boken Bestill p책: www.naturkultur.no
Dette var noen sider fra boken Bestill p책: www.naturkultur.no