Det blinde øyet og det døve øret

KRONIKKTekst: Wenche Skorge, styremedlem i Naturvernforbundet i Rogaland

I skrivende stund saumfarer letemannskaper i Valencia-regionen underjordiske garasjer på leting etter omkomne etter flomkatastrofen. Så langt er over 200 mennesker bekreftet døde, antallet savnede er ennå er ukjent.

Flommen er den verste i moderne spansk historie. 5000 soldater deltar i redningsoperasjonen, den mest omfattende militære innsats i Spania i fredstid noensinne.

«Det er ingen tvil om det, dette styrtregnet ble intensivert av klimaendringene» sier Dr. Friedrike Otto, klimaforsker ved Imperial College i London. Han er også leder av World Weather Attribution, en forskningsorganisasjon som analyserer sammenhengene mellom ekstremvær og klimaforandringer. Ifølge deres studier ble styrtregnet i Valencia-regionen 12 prosent mer intenst og dobbelt så sannsynlig som før oppvarmingen på nærmere 1,5 grader.

De dårlige klimanyhetene hagler. Verdens skoger var i 2023 en kilde til netto utslipp, takket være branner. Enkelte forskere mener Golfstrømmen står i fare for å destabiliseres. Polene, Grønland og verdens breer smelter i faretruende tempo, for å nevne noe.

Inneværende år ligger an til å bli det varmeste i nyere historie, og passere 1,5 grader i forhold til førindustriell tid. Ifølge WHO, Verdens helseorganisasjon, dør over 175 000 europeere hvert år av hete allerede, og tallet ligger an til å øke. Summen av studier og vitenskapelige fakta viser utvetydig at klimaet på jorden endrer seg i høyt tempo, og at vi er i en krisesituasjon.

Meanwhile i Stavanger, som det heter, er KåKånomics akkurat avsluttet, Nordens største, beste og morsomste økonomifestival, ifølge arrangørene. Oljeleting og velferd var ett av temaene. Økonomiprofessor Knut Einar Rosendahl fra NMBU la fram et notat han, forsker Ådne Cappelen og stipendiat Emil Karlsen nylig har utarbeidet. Konklusjonen deres er at effekten av letestans for norsk velferd vil være beskjeden.

I debatten som fulgte deltok blant andre leder av Næringsforeningen i Stavanger, Harald Minge. Karakteristisk for aktørene som pusher på for mer leting, lot Minge være å forholde seg til innholdet i studien.

Panelet var underveis også innom det regjeringsoppnevnte Klimautvalget 2050 sin rapport. Den inneholder en skisse til en realistisk klimaomstilling i tråd med Paris-avtalen. «Vi var jo enige om at den rapporten skulle legges bort» kommenterte Minge i en bisetning før han fortsatte på sin argumentasjon for mer olje.

De såkalte styringspartiene Ap og Høyre tar klimapolitikken på alvor i festtaler, men ikke i praksis. «Utvikling, ikke avvikling» er Aps slagord, men politikken er dekkende for begge partier. For den som måtte lure på hva den består i, har AUF-leder Astrid Hoem definert den ganske presist: «Jeg kaller det «litt sånn drill, baby drill»-politikk.»

I forslaget til nytt program for Ap er det bare AUF som ønsker at oljeletingen skal begrenses til felt der det allerede er infrastruktur. Høyre på sin side flørter med åpning av Lofoten.

Regjeringen skuffer med å legge fram et høringnotat som ikke skjerper klimamålene fram mot 2035, slik Paris-avtalen legger opp til at vi skal. Tvert imot kan klimapolitikken bli svekket. Både Ap og Høyre er under press fra industri- og næringsinteresser. Skattepakken til oljebransjen i forbindelse med epidemien ble for raus, erkjenner Erna Solberg i ettertid. Næringen solgte inn bønnen om skattelettelser med trusler om tap av arbeidsplasser og teknologisk kompetanse. I ettertid viser det seg at skattepakken bidro til storstilt innleie av utenlandsk arbeidskraft. Interessen for grønn omstilling i olja er svakere nå enn på flere år.

Oljeselskapene breier seg i den offentlige debatten ved å bruke argumenter som går langt utover det som er deres rettmessige domene. Strengt tatt er det i hovedsak begrenset til bransjens rammevilkår. Verken finansieringen av «velferden vår» eller Norges rolle i krig og konflikt skal defineres av oljeselskapene. Eller oljefaglige direktorater for den saks skyld.

Særlig trist er det at fagbevegelsen, som en gang i tiden stod for internasjonal solidaritet, nå gir klimaofrene en kald skulder. Frode Alfheim, leder i det fusjonerte Fagforbundet Styrke, sier det rett ut: «Forbundet skal framstå som et sterkt og tydelig oljeforbund». Ansvarlighet for oljeselskapene er i Alfheims verden å ha «en aggressiv letepolitikk».

De mektiges ubendige vilje til å vende det blinde øyet og det døve øret til klimavitenskapen og ødeleggelsene som følger med, er nedslående. Norge er ett av verdens rikeste land, men vi kan selvsagt ikke løse alle verdens problemer alene. Det er imidlertid gode grunner til at vi skal utvise lederskap i møte med klimakrisen.

For det første har vi høye utslipp per capita, ti ganger mer enn mange land i Afrika og Asia. For det andre: Noen må gå foran. Norge som en stor oljeprodusent «pønsjer» over vektklassen sin på dette feltet. Norges veivalg vil bli lagt merke til. For det tredje: Vi har tjent oss rike på krisen. Vi har moralsk plikt til å yte vår skjerv og vel så det.

I en mer uskyldig tid kalte Bjørnstjerne Bjørnson den norske flåten for «vår ære og vår makt». Selv om synet på næringen er blitt mindre romantisk, har begrepet overlevd.

Hva med oljen om hundre år? Skal vi fortsatt kunne pynte oss med suksesshistorien «Lykkeland»?

Eller har oljehistorien blitt til «vår skam og vår avmakt» i en klimadegradert verden?

Skal framtidens barn legge blomster ved minnesmerkene over vår tids politiske ledere, eller skal de kaste gjørme på dem, som flomofrene gjorde med den spanske kongen da han kom på besøk til dem?

Valgene vi tar de neste årene vil avgjøre.