1 minute read
PTSD
I møte med andres smerte kan hun selv få hvile. Kjenne eget blikk være rolig, gi bolig. Trygge den andre i stormens kast, kunne si at verden likevel står. Det er bare vi som går i stå. Verden rygger fra henne der hun er nær. Hun kan ikke begripe at hun ikke klarer å gripe den sjanse som livet har skjenket. Lykken ligger der jo like forut. På tross, hun favner den ikke. Blir som frosset til glass, ser skinnet av lykken i dass. Lar seg beruse, og farlig suse.
