Norrøna Magazine #9

No 09

V책r/sommer 2013 Velkommen til naturen

Spring/Summer 2013 Welcome to nature

photo: frode sandbech

Welcome to nature

Check out our entire range of products at norrona.com, or find your local dealer at norrona.com/stores. For more updates and news, join us on facebook.com/norrona.

Welcome to nature

Norrøna Magazine

Foto Photo : Sverre Hjørnevik

6 7

Sted Loaction : Advendtdalen, Svalbard, Norway

Vår/sommer 2013

Spring/Summer 2013

14 16 18 20 32 38 56 58 68 74 80 92 94 108 115 116 122 124 126 128 130

Innhold

Content

Leder Medarbeidere Norrøna nyheter Tilbakeblikk : Afghanistan Road Trip Portrett : Klatreren Svalbardscener Mitt kjøretøy : Joacim Nyhaugen Følg din sti Piz Badile Rett opp Høyt i nord Folk : Balansekunstneren Eventyrøya Raske føtter Norrøna anno : 1970 Historien om PrimaLoft Fjelldoktoren Fjellmusikk Norrønas ansatte Ting Neste utgave

Editorial Contributors Norrøna News Retrospect : Afghanistan Road Trip Portrait : The Climber The Svalbard Scenes My Ride : Joacim Nyhaugen Blaze Your Trail Piz Badile Straight Up High North People : Balancing Act Adventure Island Fast Feet Norrøna anno : 1970 The History of PrimaLoft The Mountain Doctor Mountain Music The Norrøna Staff Things Next issue

Norrøna Magazine

Foto Photo : Kristoffer H. Kippernes

8 9

Sted Loaction : Verma, Romsdalen, Norway

Vår/sommer 2013

Spring/Summer 2013

Side 58 - 67 : Følg din sti

Page 58 - 67 : Blaze Your Trail

Norrøna Magazine

Foto Photo : Kari Medig

10 11

Sted Loaction : Baffin Island

Vår/sommer 2013

Spring/Summer 2013

Side 94 - 107 : Eventyrøya

Page 94 - 107 : Adventure Island

Norrøna Magazine

Vår/sommer 2013 Kolofon

Spring/Summer 2013 Colophon

Eivind Eidslott

Redaktør

Editor

Chris Holter

Fotoredaktør

Photo Editor

Sletten & Østvold Kine Vaagan

Design og Art Direction Praktikant / junior designer

Design and Art Direction Intern / Junior Designer

Sverre Hjørnevik Kari Medig Frode Sandbech Jonas Bendiksen Kristoffer H. Kippernes Espen Røst Hindu Kush Expedition 1972 Daniele Castellani Sindre Lundvold Hans Herbig PrimaLoft

Fotografer

Photographers

Geir Anders Rybakken Ørslien Henning Reinton Kristin Folsland Olsen Emily Nilsen Hilde Bjørgaas Øyvind Yksnøy Randi Fuglehaug Giuliano Bordoni Matthias Knaus

Journalister

Writers

Kristian Hammerstad Bendik Kaltenborn

Illustratører

Illustrators

Doug Mellgren Runar Eidslott

Oversettere

Translators

Colin Field

Engelsk korrektur

English Copy Editor

Bjørn Fjellstad

Markeds- og kommunikasjonsdirektør

Director Marketing and Communications

Iselin Næss

Salgs- og markedskoordinator

Managing Assistant

Postproduksjon AS

Billedbehandling

Imaging

Stibo Graphic, Denmark

Trykk

Print

12 13

Antalis AS

Papir

Paper

Omslag Cover : Baffin Island

Norrøna Magazine

Norrøna Magazine er et norsk frilufts­ magasin om mennesker, steder og øyeblikk i aktiviteter som fotturer, terrengløping, terreng­sykling, fjell­klatring, ski og snowboard.

Norrøna Magazine is a Norwegian out­door m ­ agazine about people, places and moments in activities such as trekking, trailrunning, mountaineering, mountain­ biking, climbing, skiing and snowboarding.

Norrøna Magazine gis ut to ganger i året gjennom kjente friluftsmagasiner og gjennom Norrønas utsalgssteder i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Østerrike, Sveits, Italia, Frankrike, Spania, UK og USA.

Norrøna Magazine is published twice a year through well-known outdoor magazines and through Norrøna Sport retailers in Norway, Sweden, Denmark, Germany, Austria, Switzerland, Italy, France, Spain, UK and US.

Velkommen til naturen

Welcome to nature

Foto Photo : Kari Medig

Norrøna Sport AS Nye Vakås vei 20 N-1395 Hvalstad Norway (+47) 66 77 24 00 marketing@norrona.com www.facebook.com/norrona www.norrona.com

M

Ø M E R KE ILJ T

541-004 TRYKKSAK

Photo: Chris holter Ad: sletten & Ă˜stvold

Jan Erik Blom, 72, is probably Norway's most famous hunter. His passion for hunting started when he was just a boy. Jan Erik hesitates to talk about his prey, and would rather talk about the pure joy of being outdoors.

svalbard lifetime

Norrøna svalbard.

For a lifetime of outdoor experiences.

Welcome to nature

Redaktør Editor : Eivind Eidslott

Leder

Editorial

Du måtte sette deg ned. Pulsen sto i taket. Sola var eneste gjest på himmelen. Ingen vind, ingen skygge.

Bare du og et fjell og et stort beist av en nedoverbakkeorientert stisykkel. Du hadde trillet den, dyttet den, båret den opp. Hadde du bannet, også? Det var vanskelig å si. Alt var bare en grøt av forventninger.

Store, enorme forventninger.

You had to sit down. Your pulse had gone through the roof. The sun was alone in the heavens. No clouds. No shadows. Just you, a mountain and a big beast of a downhill mountain bike. You rolled it, pushed it, and carried it to get it up here. Did you mutter and curse along the way? Hard to say.

Everything was just a mishmash of expectations.

Big, enormous expectations.

Noen ganger stopper man opp, tar en pause, snakker Sometimes you stop, take a break, and talk about om gode sommerminner. Da dukker det gjerne opp nice summer memories. They tend to be stories historier om hav : bading, stuping, dykkermasker. about the ocean : swimming, diving, scuba masks.

14 15

Et surfebrett.

En robåt.

En fiskestang.

A surfboard.

A rowboat.

A fishing rod.

Helt konkrete bilder av sjøliv. Ingenting å si på det.

Men noen ganger skapes andre sommerminner.

Noen ganger skapes en intens følelse, et blaff av mestring, noen sekunders total tilstedeværelse. Det noen kaller for flytsonen. Langt fra havet, langt til fjells. Tre ganger tre hurra for slike sommerminner, også.

Clear images of life by the sea. Nothing wrong with that. But there are other summer memories : intense feelings, the sense of mastery, and a few seconds of being totally there. Some call it being in the zone.

Far from the sea. Deep in the mountains. Three cheers for those summer memories as well.

Pulsen din sank der oppe på fjelltoppen. Kanskje fordi det ligger så mye ro i forberedelsene? Du tok på knebeskyttere. Du tok på albuebeskyttere. Du tok på deg hjelmen. Og du klikket på plass hjelmreimen under haka, og du vrikket hjelmen litt fram og tilbake, du sjekket at den satt der den skulle. Så kom det : øyeblikket hvor alt var klart. Stisykkelens forhjul sto ved begynnelsen på en sti.

Your heart rate slowed up here on the mountaintop.

Is it because of all the calm preparations? You put on your kneepads. You put on your elbow pads. Put on your helmet. You snap the helmet strap under your chin, and wiggle your helmet back and forth ; making sure it is properly seated. It is time. The moment has come. The front wheel of the mountain bike is on a trail.

Du holdt inne bremsene.

Pause.

Du slapp bremsene.

Aldri mer pause.

You’re squeezing the brakes.

Waiting.

You release the brakes.

No more waiting.

Det fins en legendarisk sykkelsti i Whistler, British Columbia. Den er kanskje en av verdens aller beste.

Den har perfekte, doserte svinger. Dedikerte kvinner og menn har brukt hundrevis – eller tusenvis – av timer på å rydde skog, grave små og store hopp i jorda, skape den optimale sykkelopplevelsen. Stien heter A-Line.

There is a legendary bike trail in Whistler, British Columbia. It may well be the best in the world. It has perfectly banked turns. Dedicated men and women have spent hundreds – maybe thousands – of hours clearing the forest, digging small, deep jumps in the dirt, creating the ultimate biking experience. The trail is called A-Line.

Men nå er du på en helt annen sti. Alene, blant hemmelige fjell. Du holder god fart. Du er kanskje ikke på A-Line. Men det føles likevel bedre. Når du skal fortelle om ditt beste sommerminne, har du funnet et navn.

My Line.

But now you’re on a completely different trail.

Alone, in secret mountains. You’re going fast. You’re not on A-Line. But it feels even better. When you talk about your best summer memories now, you’ll use a new name : My Line.

Photo: Chris holter Ad: sletten & Østvold

Børge Ousland, 50, was the first polar explorer to complete a solo expedition to the North Pole without re-supplying. He was also the first to cross the Antarctic continent alone and the first to sail around the Arctic.

svalbard lifetime

Norrøna svalbard.

For a lifetime of outdoor experiences.

Welcome to nature

Vår/sommer 2013 Medarbeidere

Spring/Summer 2013 Contributors

Giuliano Bordoni (31) Vår italienske Norrøna-ambassadør er tilbake i spaltene med en entusiastisk reportasje om bestigningen av nordveggen på Piz Badile i Alpene. Giuliano er både fjellguide og slakter, og driver oppsiktsvekkende mye med skikjøring, fjellklatring, isklatring og terrengsykling. Giulianos favorittdestinasjoner er vestkysten av Canada og Nord-Norge. Ser du en blid italiener med Norrønaklær og svært fargerike solbriller i et eller annet eksotisk fjellområde til sommeren, så er sannsynligheten stor for at det er Giuliano.

Giuliano Bordoni, 31 Our Italian Norrøna ambassador is back on our pages with an enthusiastic report on climbing the north face of Piz Badile in the Alps. Bordoni is both a mountain guide and a butcher and does a noteworthy amount of skiing, mountain climbing, ice climbing and mountain biking. Bordoni’s favorite destinations are western Canada and northern Norway. So if you see a cheerful Italian wearing Norrøna clothing and very colorful sunglasses in some exotic mountain area this summer, it’s probably Bordoni.

Emily Nilsen (33) Det er en ære for Norrøna Magazine å få samarbeide med den svært dyktige kanadiske skribenten Emily Nilsen. Hun bor i Nelson, British Columbia, og elsker terrengsykling, terrengløping og randoneeturer. Emily skrev sine første tekster på en Commodore 64 da hun var liten – og har bidratt i magasiner som Kootenay Mountain Culture og Mountain Life Magazine. Gled deg til å lese hennes reportasje fra Baffin Island på side 94 i dette magasinet!

Emily Nilsen, 33 It is an honor for Norrøna to work with talented Canadian writer Emily Nilsen. She lives in Nelson, British Columbia and loves mountain biking, trail running and backcountry treks. Nilsen wrote her first stories on a Commodore 64 when she was a little girl and has contributed to such magazines as Kootenay Mountain Culture and Mountain Life Magazine. Enjoy her report from Baffin Island on page 94 of this magazine.

Kristoffer H. Kippernes (26) Det er en stor glede å få presentere en fremadstormende norsk fotograf ved navn Kristoffer H. Kippernes. I 13-årsalderen ble han lidenskapelig opptatt av to ting : bilder og sykling. Siden har de to tingene gått hånd i hånd, og Kristoffer er allerede en av de store sykkelsportfotografene i Skandinavia. Norrøna Magazine sendte ham naturlig nok på reportasjetur til et nytt terrengsykkelparadis : Romsdalen på den norske vestkysten. Det magiske resultatet kan du se på side 58.

Kristoffer H. Kippernes, 26 It is a great pleasure to introduce a rising star among Norwegian photographers by the name of Kristoffer H. Kippernes. At age 13, he got hooked on two things : photos and cycling. Since then, the two have gone hand in hand, and Kippernes is already one of the big cycling photographers in Scandinavia. So naturally, Norrøna sent him on a reporting trip to a new mountain biking paradise : The Romsdal valley on Norway’s west coast. You can see the magical results on page 58.

16 17

Norrøna Magazine

Photo: Chris holter Ad: sletten & Østvold

Hilde Bjørgaas, 29, is one of Scandinavia's leading mountain climbers. She has climbed big walls in Norway, Greenland and USA. Hilde is also a trekking enthusiast and loves the wilderness.

svalbard lifetime

Norrøna svalbard.

For a lifetime of outdoor experiences.

Welcome to nature

18 19

Norrøna nyheter

Norrøna News

Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Chris Holter

Ny omsetningsrekord.

Nye ambassadører.

Nye butikker.

New sales record.

New ambassadors.

New stores.

Jørgen Jørgensen, daglig leder og eier i Norrøna, kunne i 2012 glede seg over en ny, all time high omsetningsrekord. Selskapet han leder har opplevd framgang over flere år – og marsjfarten er fortsatt svært høy.

Jørgen Jørgensen, owner and chief executive of ­Norrøna, was delighted by all-time high sales for 2012.The company has enjoyed a solid upswing over the past few years and is maintaining that brisk pace.

– Hvorfor går det så bra med Norrøna, Jørgen?

– Jeg tror det handler om hardt arbeid over lang tid og vår evne til å tenke nytt. Vi har en innovasjonstakt som er helt unik. Denne takten kan vi ha på grunn av våre profesjonelle medarbeidere – som med kunnskap og entusiasme utvikler nye Norrønaprodukter hver dag – inhouse – i vårt hovedkvarter utenfor Oslo. Jeg er svært stolt av Norrønas medarbeidere.

Vi har blant annet våre egne designere, vi har vår egen systue og vi har våre egne testere – dyktige ski- og fjellsportutøvere som stiller strenge krav til produktene de bruker.

Blant disse finner vi Norrønas tre nye og svært kjente ambassadører : freestyle skikjøreren Even Sigstad. Magnus Midtbø – en av verdens beste klarere. Og den svenske storfjellsskikjøreren Christine Hargin – som vant Freeride World Tour i 2012.

– Men du er ofte ute og tester samples selv, også?

– Ja. Det synes jeg er en svært spennende og viktig del av jobben min. Ved å teste alle nye produkter kommer jeg inn under huden på utviklingsprosessene og får bidra med mine egne synspunkter.

Jørgensen cites a number of factors for that strong performance.

“I think it’s all about hard work over a long time, and our ability to think new. The pace of our innovation is unique. We can thank our highly professional staff for keeping up that fast tempo by using their knowledge and enthusiasm to develop new products every day and in-house at our headquarters on the outskirts of Oslo. I am extremely proud of Norrøna’s team. Among other things, we have our own designers, our own sewing studio and our own product testers; expert skiers and mountain sports enthusiasts who set high standards for the products they use,” says Jørgensen.

These experts include three of Norrøna’s new and extremely well-known ambassadors : freestyle skier Even Sigstad ; Magnus Midtbø, one of the world’s best climbers; and Swedish big mountain skier Christine Hargin, winner of the Freeride World Tour for 2012.

But Jørgensen himself also routinely tests the company’s products.

“Yes. I think it’s very exciting and an important part of my job. Testing all products lets me get under the skin of the development process and offer my own views.”

I fjor høst fikk Jørgen den svært prestisjefylte prisen Ernst & Young Entreprenuer of the Year innenfor kategorien handel. Juryens begrunnelse var blant annet at Jørgen på en imponerende måte har videreutviklet produkter med kvalitet og funksjonalitet. Juryen trakk også fram at Jørgen viser mot når Norrøna åpner stadig flere selvdrevne salgskanaler.

– Vår nettbutikk og våre egne brand stores er viktig for Norrøna, sier Jørgen selv.

– I våre brand stores får vi vist fram hele produktporteføljen, i alle farger og i alle størrelser. I tillegg kommer vi i nærkontakt med kundene våre. Det er kundene vi lever for, det er de vi lever av.

Bare den siste tiden har Jørgen åpnet nye Norrønabutikker både på Strømmen Storsenter utenfor Oslo og i Langevåg utenfor Ålesund.

– Hva med brand stores utenfor Norge?

– Det går svært bra med vår flagship store i Stockholm – og vi skal sikkert åpne flere rundt omkring, avlutter Jørgen hemmelighetsfullt.

Last autumn, Jørgensen won the highly prestigious Ernst &Young Entrepreneur of the Year 2012 award in the trade category. Among other things, the judges cited the impressive way Jørgensen has further developed products of such quality and functionality.

The panel also praised Jørgensen for being resolute and fearless about opening more and more of ­Norrøna’s own sales channels.

“Our online store and our own brand stores are important for Norrøna,” says Jørgensen. “Our brand stores allow us to show off our whole portfolio of products in all colors and sizes. They also let us stay in close touch with our customers. We live for our customers because they are our livelihood.”

Recently, Jørgensen opened new Norrøna brand stores at the Strømmen Storsenter shopping center near Oslo and in Langevåg near the city of Ålesund.

And brand stores are not limited to Norway alone.

“It’s going very well with our flagship store in ­Stockholm and we are sure to open more elsewhere,” says Jørgensen secretively.

Les mer på www.norrona.com

Read more on www.norrona.com

20 21

Tilbakeblikk :

Retrospect :

Dette er historien om en norsk Himalayaekspedisjon i 1972. De kjørte bil fra Oslo til Kabul før de begynte å klatre.

This is the tale of a 1972 Norwegian Himalaya expedition. They drove from Oslo to Kabul before they started the climb.

Afghanistan Road Trip

Tekst Text : Henning Reinton

22 23

Foto Photos : Expedition members & Espen Røst

– Vil du være med som medisinmann og klatrer på den store norske Hindu Kush-ekspedisjonen 1972?

Med kanintestikler og spirocheter i den ene handa og telefonrøret i den andre tenker jeg et øyeblikk over saken, men med et blikk på kanintestiklene er det avgjort : – Flott, når skal vi dra?

“Do you want to come along as medicine man and climber on the great Norwegian Hindu Kush Expedition of 1972?”

With rabbit testicles and spirochete bacteria in one hand and the phone in the other, I thought it over for a second and took one look at the rabbit testes. That was enough : “Great. When do we leave?”

Disse ordene er fra et minneskrift brødrene Per Ludvig og Håvard Ove Skjerven fikk etter at faren Ove Skjerven døde i en klatreulykke i Peru i 1984.

Klatrekameratene til faren gikk sammen om å samle artikler skrevet om turer han hadde vært på. Noen er skrevet av faren sjøl. Som teksten over – et utdrag fra turrapporten han skrev til sin egen arbeidsplass, Statens Institutt for Folkehelse, etter Hindu Kush-ekspedisjonen i 1972. Mannen i den andre enden av telefonen den februardagen i 1972 het Erik Boehlke. Nå – 40 år seinere – sitter han i en sofa sammen med brødrene Skjerven og ser på bilder fra Hindu Kush-turen.

– Det var ingen ekspedisjonssjef, ingen ranking – dette var et bestevennsopplegg. Men man måtte jo ha hatt stegjern på beina før. Du ringer jo ikke på hos naboen og spør om han vil være med på en en tre måneders tur til Afghanistan.

– Hva var Afghanistan dengang for unge nordmenn?

– Det var et eventyrland, det var som tatt fra «1001 natt». Og det hadde det vært fortsatt, om det ikke hadde kommet russere og andre.

– Hvor kom turideen fra?

– Ideen var Odds.

Those words are from a scrapbook the Skjerven brothers – Per Ludvig and Håvard Ove – got after their father, the physician and climber Ove Skjerven, died in a climbing accident in Peru in 1984. Their father’s climbing buddies had worked together to collect articles about the treks he had been on. Some were written by their father himself, such as the lines above. They were gleaned from his own report to his employer, the Norwegian Institute of Public Health, after the Hindu Kush expedition in 1972. The man at the other end of the phone line that February day in 1972 was named Erik Boehlke. Now, 40 years later, he’s sitting in a sofa with the Skjerven brothers looking at pictures from the Hindu Kush trek.

“There was no expedition leader, no rank. It was just best friends. But you had to have worn crampons on your feet before the start. You don’t just ring the neighbor’s doorbell and ask if he wants to join a three-month trip to Afghanistan,” says Boehlke.

Afghanistan had a special attraction for young Norwegians at the time.

“It was like a wonderland. Something out of ‘One Thousand and One Nights.’ And it would still be if the Russians and others hadn’t come,” he says.

And the idea for the trip?

“It was Odd’s” recalls Boehlke.

Odd Eliassen, that is.

– Når man er på tur, snakker man alltid om planer for neste tur, sier Odd Elisassen.

I 1971 var han med på en internasjonal ekspedisjon til Everest. Turen endte i krangel. Men en østerriker Odd gikk mye sammen med kunne ikke å få sagt nok godt om ett fjell : Noshaq. Et fjell på nesten 7 500 meter, det høyeste i Afghanistan.

– Hvorfor ble det den turen?

– Tja, Erik og Per Gran hadde vært i Peru året før.

Noe måtte vi jo finne på.

Erik og Odd var bestevenner. Gran ble med igjen. De trengte en lege, og det var ikke så mange klatrende leger dengang. Dermed ringte telefonen hos folkehelsa. David Isles fra Everest-turen ble også med.

De hadde noen håndskisser fra østerrikerne. Og et verdenskart. Det navigerte de etter.

“When you’re on a trek, you’re always talking about plans for the next trek,” says Eliassen.

In 1971, he had been part of an international expedition to Everest. That trek ended in a dispute. However, Eliassen spent a lot of time on that trip with an Austrian who couldn’t stop praising one mountain : Noshaq. A nearly 7 500 meter mountain. The highest in Afghanistan. Somehow, it turned into the target of their expedition.

“Well, Erik and Per Gran had been in Peru the year before. We had to come up with something,” says Eliassen.

Boehlke and Eliassen were best friends. Gran joined up again. They needed a doctor, and there weren’t that many climbing physicians at the time. That’s why Skjerven’s phone rang at the public health institute.

David Isles from the Everest trip also joined in. Plus, they had a few hand drawn sketches from the Austrian. And a world map. That’s how they navigated.

Det er 10 000 kilometer fra Oslo til Kabul.

– Ove hadde jo en bil, en boble, men vi trengte en bil

It’s 10 000 kilometers from Oslo to Kabul.

“Ove had a car, a VW Beetle, but we needed one more

1 Erik Boehlke (i midten) forteller om Hindu Kush-turen til Ove Skjervens sønner, Håvard og Per Ludvig Skjerven.

2 VW Transporten klar for avreise fra Oslo.

3 Kart over Europa og Midtøsten med inntegnet rute for bilturen.

4 I Teheran fikk ekspedisjonen låne den norske ambassadesekretærens hus med basseng.

1 Erik Boehlke (middle) tells Ove Skjerven’s sons Håvard and Per Ludvig Skjerven about the Hindu Kush expedition.

2 A VW Transporter ready for departure from Oslo.

3 Map of Europe and the Middle East showing the route.

4 In Tehran, the expedition got to borrow the Norwegian embassy secretary’s house and pool.

til, sier Boehlke.

Han gikk til Volkswagen-importøren.

– Jeg forklarte hva det gjaldt, og han ble etter hvert blid og sa vi kunne få en VW Transporter på langtidsavbetaling. Han sa : «Dere betaler et avdrag, så låner dere bilen på tur og leverer den tilbake – og så får dere igjen pengene».

– Hvilke vurderinger gjorde dere før dere dro i forhold til høyde?

– Vi kunne ikke klatre med surstoff, det hadde vi ikke råd til. Men fra en brannstasjon fikk vi med oss noen røykdykkermasker, og vi fikk et firma til å bygge dem om til oss med munnstykker. Tilsammen hadde vi tre flasker oksygen som reserve.

David Isles fløy til Oslo fra Boston. Den 25. juni pakket de ett tonn utstyr og fem mann i de to bilene og dro avgårde.

– Hvor langt kjørte dere hver dag?

– Vi kjørte så lenge det var lyst.

– Kjørte alle?

– Nei, jeg kjørte ikke.

– Hva gjorde du?

– Jeg hadde regnskapet, og det var et rot. Tenk på alle de forskjellige valutaene. Det var jo ikke Euro dengang.

car,” says Boehlke. So he went to see the Volkswagen importer.

“I explained what it was about. And after a while, he got interested and said we could have a VW Transporter on long-term financing. He said, ‘You pay an installment, borrow the van for the trip, and return it when you get back and then get your money back,’” says Boehlke.

They had to be creative when it came to dealing with the altitude.

“We couldn’t climb with oxygen because we couldn’t afford it. But we got some firefighting masks from a fire station, and got a company to modify them with regulators. All in all, we had three bottles of oxygen in reserve,” he said.

Isles flew to Oslo from Boston. On June 25, they packed a ton of equipment and five men into the two vehicles.

“We drove as long as it was light” every day, says Boehlke.

Everyone drove, except him.

“I didn’t drive,” he said.

“I did the accounting and it was a mess. Just think of all the different currencies. There were no euros back then.”

Gjennom europa sov de hos venner og kjente.

I København plukket de opp en japaner som ble med til Beograd og syklet tilbake på en damesykkel han

While crossing europe they stayed with friends and acquaintances. In Copenhagen, they picked up a Japanese man who rode with them to Belgrade

1 2

3 4

24 25

Per Gran (til venstre) og David Isles tar en pause under oppstigningen til fjellet Korpusht-e-Yakh i Afghanistan. De deltok p책 den norske Hindu Kush-ekspedisjonen i 1972.

Per Gran (left) and David Isles take a break during the climb on the peak Korpusht-e-Yakh in Afghanistan. They participated in the Norwegian Hindu Kush-expedition in 1972.

1 Ove Skjervens boble («Den blå hindu») ved avreise fra Hoff terrasse i Oslo.

2 Mt. Damavand (5 610 moh) – det høyeste fjellet i Iran.

3 Ekspedisjonens innleide lastebil på veien mellom Ishkashim og Qasi-Deh. 4 Ove Skjerven i Ob-e-Safed-leiren.

1 Ove Skjerven’s VW Beetle (nicknamed «The Blue Hindu») at departure from the street Hoff terrasse in Oslo.

2 Mt. Damavand (Elevation 5 610 meters), Iran’s highest mountain.

3 The expedition’s rented truck on the road between Ishkashim and Qasi-Deh. 4 Ove Skjerven in the Ob-e-Safed camp.

hadde lånt av Odd. Fra og med Tyrkia sov de under åpen himmel.

– Det var ikke ende på ulykker. Fra vi kom ut av Østerrike og til vi kom til Teheran var det mye. Du kom kjørende ut av en sving, og så kom en annen bil imot deg, på samme side av veien – sånne ting ble du så vant til at du ble hjernevaska, sier Boehlke.

– Tok all kjøringen på kroppen?

– Nei, vi var alle i god form fra før av. Vi hadde uansett ikke råd til å fly, og Afghanistan har jo ikke noen havner. Det eneste vi merket var at jo dess lengre østover vi kom, dess dårligere i magen ble vi.

– Og dere brukte verdenskartet?

– Ja. Det går jo ikke an å kjøre feil.

Hos ambassadøren i Ankara fikk de ett råd : «Hvis noe skjer, ikke stopp, kjør som faen.» I det kurdiske området nær grensa til Iran sprang en liten gutt ut i veien og ble kastet opp i luften av bobla. Han kom seg på beina igjen og sprang videre. Men nordmennene så at folk reagere. De trykket gassen i bånn og kjørte mot grensa, mens det kom menn ridende til hest bak dem. For Ove, som var lege, var det vondt å dra fra den lille gutten.

– Jeg husker vi så støvskya nærme seg mens vi sto på grensekontrollen. Det var bra den kontrollen gikk fort, sier Eliassen.

and then rode back on a lady’s bike he had borrowed from Eliassen. Starting in Turkey, they slept out under the stars.

“There was no end to the accidents. From the time we left Austria until we got to Tehran there were a lot. You’d come driving out of a bend and a car would be coming toward you in the same lane. You got so used to such things, almost as if you were brainwashed,” says Boehlke.

But he recalls the long drive as not all that bad.

“We were all in good shape. And, regardless, we couldn’t afford to fly, and Afghanistan doesn’t have any ports. The only thing we noticed was that the farther east we went, the worse our stomachs got,” he says.

And the whole way, they followed their world map.

“You can’t go wrong,” he says.

The ambassador in Ankara gave them one piece of advice : “If something happens, don’t stop, run like hell.” In the Kurdish area near the Iranian border, a little boy ran in front of the Beetle and was thrown up into the air. He got back on his feet and kept running. But the Norwegians saw people reacting.

They floored it and headed for the border, while men on horseback were chasing them. For Skjerven, as a doctor, it was tough to leave the little boy.

“I remember that we saw a cloud of dust approaching while we were at the customs checkpoint. I’m glad we cleared that quickly,” says Eliassen.

1 2

26 27

3 4

Ove skriver : «I fin stil passerte vi fjellet Ararat, uten å se verken Noaf eller Arken, og krysset grensen til sjahens Iran. Sjahen og Farah Diba så vi heller ikke mye til, derimot begynte det å bli plagsomt mye kameler og esler i kjørebanen.

Etter vel to ukers kjøring, 700 km om dagen, nådde vi midt ute i ørkenen grensen til det forgjettede land, Afghanistan. Vi ble ønsket velkommen i + 48C med frisk sandstorm, sannelig ingen spøk for en vinterglad og kuldekåt nordmann.»

De kom til Kabul 12. juli. Derfra chartret de en Twin Otter til Faizabad. Der leide de en russiskbygget lastebil, og fulgte verdenskartet over elver til den lille landsbyen Qazi.

– Vi dyttet mer enn vi kjørte, sier Boehlke.

I Qazi engasjerte de 25 bærere som hjalp dem på den tre dager lange marsjen inn til base camp på 4 600 meter. Bærerne var sure av og til, men så lenge de fikk røyke opium var alt bra.

– De måtte jo ha olje for å få det til å virke, og de gikk tom. I desperasjon fikk de låne litt olje fra en sardinboks, og det brant som bare tusan.

– Var dere fristet til å prøve opium?

– Nei. Men da vi overnattet på et hotell i Kandahar kom eieren inn med en pakke svart Afghan. Jeg tror Ove prøvde – men han ble dårlig av det. Han kom gående inn på rommet, og så datt han.

Skjerven writes : “In fine style, we passed Mount Arafat, seeing neither Noah nor an Ark, and crossed the border into the Shah’s Iran. We didn’t get to see much of the Shah or (his Queen) Farah Diba either.

On the other hand, there were an annoying number of camels and donkeys in the road. After over two weeks of driving more than 700 kilometers a day, way out in the middle of the desert, we got to the border of the Promised Land : Afghanistan. We were greeted by 48 degree C temperatures and a sandstorm, which was really no laughing matter for us winter and cold-loving Norwegians.”

They reached Kabul on July 12. From there, they chartered a Twin Otter plane to fly them to Faizabad, where they rented a Russian-built truck, and followed their world map across rivers to the small village of Qazi.

“We pushed more than we drove,” says Boehlke.

In Qazi, they hired 25 bearers to help them on the three-day march to the base camp at 4 600 meters.

The bearers were surly at times, but as long as they got to smoke opium, everything was fine.

“They had to have oil to do that, and they ran out.

In desperation, they borrowed a little oil from us out of a sardine can and it burned like a house fire,” he recalls.

The Norwegians weren’t interested in trying it themselves.

“But when we spent the night at a hotel in Kandahar, the owner came in with a package of Black Afghan hash. I think Ove tried it, and it made him sick. He walked into the room and fell over,” says Boehlke.

Diagnoseliste. Svart Afghan-sjukdommen er ikke på lista Ove lagde da han kom hjem. Tallene i parentes anga antall medlemmer som hadde fått hver diagnose :

Diagnosis list. The Black Afghan Ailment was not on the list of diseases Skjerven made when he got home. The number in parenthesis says how many expedition members suffered from the ailment.

«Appetittløshet (5) Insomnia (5) Diare (5)»

“Lack of appetite (5).

Insomnia (5).

Diarrhea (5).”

Ove skriver : «Vi spydde og avførte vanntynt vekselvis, og av og til samtidig når magekrampene var på det verste. Et lyspunkt var det for legen, som dermed fikk rikelig med materiale for hjemsendelse til bakterologen på Folkehelsa. Denne forsendelsen var ikke så enkel, for ettersom hasjisj er en av landets viktigste eksportartikler tok det lang tid å overbevise postmesteren om at pakken ikke inneholdt hasj, men bæsj.»

Det var over 20 diagnoser på lista.

Blant dem :

Skjerven wrote : “We alternated between vomit and runny excrement, at times both at the same time when stomach cramps were at their worst.

A bright spot for a doctor was thus a rich selection of samples to send home to the bacteriologist at the health institute. Sending that shipment was not that easy since hash is one of the country’s main exports.

It took a long time to convince the postmaster that the package was full of poop rather than pot.”

There were over 20 diagnoses on the list.

Among them :

«Haemorrhoider (2) Frostskader (3) Pneunomi (1) Angina (1)»

“Hemorrhoids (2).

Frostbite (3) Angina (1)”

28 29

Ove Skjerven klatrer vesteggen p책 Asp-e-Safed under den norske Hindu Kush-ekspedisjonen i 1972.

Ove Skjerven climbs the west wall of Asp-e-Safed during the Norwegian Hindu Kush expedition in 1972.

30 31

– Hvem hadde angina?

– Det må ha vært David, sier Boehlke.

Angina?

“It must have been David,” says Boehlke.

De tilbrakte 28 dager på fjellet. De gikk akklimatiseringsturer og etablerte camper på 5 500, 6 300 og 7 000 meter. Ove og Odd startet mot toppen om natten den 8. august. De trosset vind og vær og funnet av tre bulgarere som hadde fryst ihjel året før og tok seg opp til vesttoppen av Noshaq, hundre meter under hovedtoppen.

Tre dager seinere var det Boelhke, Per Gran og David sin tur.

– Det var bikkjekaldt, - 35 grader og sterk vind. Vi prøvde å gjemme oss så godt vi kunne i anorakkhettene, sier Boehlke.

Ruta fulgte en lang, slak stigning, og så en brattere travers bort til nordveggen, der det var noe scrambling.

– På nordveggen var det enda mer vind, det var så forblåst at snøen ikke la seg. Så var det relativt flatt, men vi visste jo ikke hvor hovedtoppen var.

Du ser stadig en topp, men så er det en kul til. I den høyden er hvert skritt pyton. Jeg vet ikke hvor mange timer vi gikk bortover, men vi kom nå til toppen til slutt.

Da var det bare Per Gran og Boehlke i følget.

På vei ned ser de David på vesttoppen. Han hadde fått lungebetennelse på en akklimatiseringstur.

– Han forsynte seg av sardinboksen min og trodde det var solkrem. Vi fikk geleidet ham ned, det var så vidt vi kom ned til leir 3 før det ble mørkt.

De ga ham surstoff fra de hjemmelagde utstyret.

David hadde lungeødem og svekket syn. Da de fikk ham videre ned og beina tinte opp, ble det også klart at han hadde koldbrann.

They spent 28 days on the mountain. They went on acclimatization trips, and set up camps at 5 500, 6 300 and 7 000 meters. Skjerven and Eliassen started for the summit during the night of August 8.

They defied the wind, cold and discovered the bodies of three Bulgarians who froze to death the previous year, before making it to the western peak of Noshaq, a hundred meters below the main summit.

Three days later, it was Boehlke, Gran and Isles’ turn.

“It was freezing cold. Minus 35C and strong winds.

We tried to hide as much as we could in the hoods of our anoraks,” says Boehlke.

The route followed a long, gentle slope up to a steeper traverse over to the north face, where there was some scrambling.

“There was even more wind on the north face.

It was so windy that the snow didn’t settle. So it was relatively flat but we didn’t know where the main summit was. You kept seeing new peaks, one hump after another. At that altitude, every step was the pits. I don’t know how many hours we spend crossing it, but finally we made it to the top,” he says.

Just Gran and Boehlke made the climb. On the way down, they saw Isles on the western peak. He had gotten pneumonia during acclimatization.

“He was helping himself to one of my sardine cans, and thought it was sun tan oil. We escorted him down, and we just made it to Camp 3 before dark,” says Boehlke.

They gave him oxygen with their homemade equipment. Isles also had pulmonary edema and impaired vision. They got him farther down, and thawed his leg, only to see that he had gangrene.

De fikk låne en bæremeis designet for å bære mennesker av den italienske ekspedisjonen som var på fjellet samtidig – ledet av Reinhold Messner.

– Jeg hadde David på ryggen, det var jo en bør på 70 kilo. Så sklei jeg på en islagt stein i en liten bekk og havna i en kulp med David over meg. Jeg lå under vannet til Ove fikk dratt han vekk. Vi gikk oss varme igjen, men David måtte bare sitte i meisen i sin våte dunjakke, sier Odd Eliassen.

De skiftet på å bære David i to dager til de møtte en mann som kunne leie dem et muldyr. David ble til slutt flydd hjem. Han endte med å amputere tre tær.

Det var ikke det eneste som ble borte på turen.

Diareen gjorde at det samlede vekttap var på førti kilo, eller gjennomsnittlig åtte kilo per mann. Per Gran hadde rekorden med vekttap på 13 kilo etter 33 dager sammenhengende diaré. Odd Eliassen ble lagt inn på epidemisk avdeling på Ullevål i tre døgn etter at han kom hjem. VW Transporteren ble også lettere underveis : – På grensa til Iran måtte vi legge igjen mange kilo utstyr. Vi måtte gi fra oss jerry-kanner og

They borrowed a pack frame designed for carrying people from an Italian expedition on the mountain at the same time. It was led by Reinhold Messner.

“I had David (Isles) on my back, and it was a 70 kilogram load. Then I slipped on an icy rock in a small creek, and ended up in a small pond with David on top of me. I lay under water until Ove pulled him off. We walked until we got warm, but David just had to sit there in the frame in his wet down jacket,” says Eliassen. They took turns carrying David for two days, until they met a man who could rent them a mule. Isles was flown home, where he ended up having three toes amputated.

Those were not the only things lost. Diarrhea resulted in a collective weight loss of 40 kilograms.

Gran had the record, with 13 kilos lost in 33 days of non-stop diarrhea. Eliassen was admitted to the epidemic unit of Oslo’s Ullevål hospital for three days after his return home. The VW Transporter was also lighter.

“On the border to Iran, we had to leave many kilograms of equipment. We had to turn over jerry cans

1 Ved elveovergangen ovenfor Ob-e Safed-leiren.

2 Base camp etter snøvær. Utsikt mot Asp-e-Safed-ryggen.

3 Tirich Mir sett fra toppen av Asp-e-Safed.

4 Ove Skjerven på Qasi-Deh-breen.

5 Utsikt fra Noshaq mot Tirich Mir i Pakistan.

6 Ove Skjerven på midttoppen av Noshaq, 7 350 m.o.h.

1 At the river crossing above the Ob-e-Safed camp.

2 Base camp after snowfall. The view toward Asp-e-Safed ridge.

3 Tirich Mir seen from the Asp-e-Safed peak.

4 Ove Skjerven on the Qasi-Deh glacier.

5 The view from Noshaq toward Tirich Mir in Pakistan.

6 Ove Skjerven on the mid peak on Noshaq, elevation 7 350 meters.

klatreutstyr før vi fikk fortsette hjemover, sier Eliassen.

and climbing gear before we could head home,” says Eliassen.

Skjerven-brødrene fulgte på hvert sitt vis i farens spor : Håvard er lege, Per Ludvig har blant annet klatret storveggen Trango i Pakistan.

I artikkelsamlingen de fikk etter at faren gikk bort, er det også en artikkel av Erik Boehlke. Han skriver : «Tross Davids sykdom på slutten var det en fin tur, med god stemning og mye moro. Til de som stiller seg tvilende til at det går an å ha det moro under klatring i 7 000 meters høyde : Prøv sjæl.»

The Skjeven brothers each followed in their father’s footsteps in their own way. Håvard Skjerven became a doctor, and Per Ludvig Skjerven climbed the great wall Trango in Pakistan. In the collection of articles they got after their father’s demise is an article by Boehlke. He writes : “Despite David’s illness toward the end, it was a great trip, with a good mood and a lot of fun. To anyone who doubts that climbing at 7 000 meters can be fun : Try it yourself.”

Takk til Erik Boehlke og Skjerven-brødrene for godt vertskap og utlån av foto til denne reportasjen.

Thanks to Erik Boehlke and the Skjerven brothers for their hospitality and photos for this story.

1 2

3 4

5 6

32 33

Portrett : Klatreren

Portrait : The Climber

Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photos : Chris Holter

Magnus Midtbø er en av verdens aller beste klatrere. Og han er Norrønas nye ambassadør

Magnus Midtbø is one of the world’s best climbers. And he is Norrøna’s new ambassador.

Klokka er rundt to om natten. Høyt oppe i de sveitsiske alpene kjører en hvit Ford Connect varebil i god fart på svingete veier. Bak rattet sitter en rødhåret nordmann med oppsiktsvekkende store biceps og triceps. Han har kjørt langt. Han har – på mange måter – vært på en evig reise helt siden han var tenåring. Nesten alltid alene. Nesten alltid med metal eller hardrock på ørene. Plutselig ser han at det kommer en politibil med fulle sirener bak ham.

Ikke bare det : nå kommer en politibil med blålys rett mot ham, også. De to politibilene skrenser opp på hver sin side – slik at varebilen blir sperret inne i tunellen. Snart er den unge nordmannen omringet av menn i uniform. De peker på ham med pistoler.

It’s about 2 a.m. High in the Swiss Alps, a white Ford Connect minivan is making good time on the winding roads. Behind the wheel is a red-haired Norwegian with remarkably large biceps and triceps. He has driven far. He has, in many ways, been on an endless journey that started in his teens. Almost always alone. Almost always with heavy metal or hard rock in his ear. Suddenly, he notices a police car behind him with a wailing siren. Not just that. Another police car with flashing blue lights is coming straight at him.

The police cars slide to a halt to his front and back, so the van is trapped in the tunnel. The young Norwegian is suddenly surrounded by men in uniform. They are pointing handguns at him.

Men først : la oss spole tilbake til 1992. Hjemme hos familien Midtbø i Bergen står fire år gamle Magnus og stirrer opp på en fem meter høy stolpe i huset.

Foreldrene har forelengst oppdaget at den vesle gutten er en aktiv krabat – som løper, hopper, spiller fotball, faller ned trapper og – ikke minst – klatrer.

Nå smyger Magnus seg opp stolpen, han er snart to meter over bakken, tre meter, fire meter, fem meter.

– Hvis du faller nå, så slår du deg kraftig, sier faren til Magnus.

Magnus bryr seg ikke. Han har full kontroll. Og foreldrene gir heller ingen ordre om at han skal komme seg ned. Etter å ha studert utsikten fra toppen av stolpen en stund, klatrer Magnus rolig ned igjen.

– Klatring er livet mitt.

Han sier det rett ut. Han nøler ikke. Han mener det. Magnus Midtbø, nå 24 år, sitter tilbakelent i kafeen ved siden av Klatreverket, Norges største klatresenter i Oslo. Han holder rundt en liten kaffekopp med kalkede fingrer. Han er blitt mer kjent det siste året – spesielt etter at NRK sendte en times tv-dokumentar om ham. En tv-scene hvor Magnus tar en rekke pull-ups med kun én finger har snart fått en million seere på Youtube.

– Når begynte du egentlig å klatre, Magnus?

– Jeg liker selvsagt å tenke at jeg har klatret hele livet. Men første gang jeg var i en klatrevegg, var jeg 11 år. Foreldrene mine tok meg med til Bergenshallen like ved der vi bodde. Det var kanskje den største dagen i mitt liv. Jeg skjønte med en gang at klatring var noe helt annet enn fotball og tennis – noe eget, en utrolig bevegelsesglede, en spesiell stemning. Det første halvåret fikk jeg og en kompis penger til å klatre med en instruktør én time i uka.

Det var en hellig time, altså. Etter dette første halvåret kunne jeg klatre så mye jeg ville. Så da flyttet jeg rett og slett inn i klatrehallen. Jeg gjorde lekser der, spiste der og trente der.

But first : Let us rewind to 1992. At the home of the Midtbø family in the city of Bergen, four-year old Magnus is standing and looking up a five-meter tall pillar in the house. His parents have long since discovered that the little boy is an active tyke, who runs, jumps, plays football, falls down stairs, and, not least, climbs. Little Magnus starts shinnying up the pillar ; two meters above the ground, three meters, four meters, five meters.

“If you fall now, it’s going to hurt,” says his father.

The little boy doesn’t care. He’s in control. And his parents don’t order him to come down. After studying the view from the top of the pillar, he calmly climbs back down.

“Climbing is my life,” says Magnus Midtbø, now 24. He says it right out, with no hesitation as he leans back in the café of Norway’s biggest climbing center, Klatreverket in Oslo. He’s holding a small cup of coffee with chalked fingers. He’s become better known in the past year, especially after Norwegian public broadcaster NRK did an hour-long documentary about him. One scene, in which Midtbø does a series of pull-ups with one finger, will soon pass a million views on YouTube.

So, when did you start climbing?

“Of course, I like to think I’ve climbed my whole life.

But the first time I was on a climbing wall I was 11.

My parents took me to the Bergen (Climbing) Hall, near where we lived. That may have been the biggest day in my life. I knew immediately that climbing was a whole different thing from tennis or football. Its own thing, an amazing joy of movement, a special feeling.

The first six months, a friend and I got enough money to climb one hour a week with an instructor. That was a sacred hour. After the first six months, I could climb as much as I wanted. I basically moved into the climbing center. I did my homework there, ate there and trained there,” recalls Midtbø.

34 35

Magnus klatret hele tiden. Og han ble raskt god.

Veldig god.

– Jeg klatret vanskelighetsgraden 7b + etter ett år.

Etter to år klatret jeg 8a og kom på landslaget.

Det stoppet ikke der. 14 år gammel begynte Magnus å reise rundt i verden for å klatre i verdenscupen og prøve seg på vanskelige klipperuter. Da han var 16 vant han junior-VM.

Midtbø climbed all the time. He quickly became good.

Very good.

“I was climbing a 7b + degree of difficulty after one year. After two years, I was climbing 8a, and made the national team,” he says.

It didn’t stop there. At age 14, he started to travel the world to compete in World Cup events and attempt difficult rock climbs. At 16, he won the junior world championship

– Hvordan ble du så god til å klatre?

Magnus tenker seg om. Svarer ikke med en gang.

– Det var min greie, på en måte. Foreldrene mine klatrer ikke – de har aldri pushet meg til å bli bedre.

Jeg pusher bare meg selv. Og så har jeg valgt å gå mine egne veier.

– Hvordan da?

– Da jeg begynte på landslaget var alt bare rot.

De hadde tiårsprogrammer. De sa : «enten kan du bli litt god nå eller veldig god om ti år.» Det var ikke noe gøy å høre for en utålmodig 12-åring. Jeg så heller på hvordan de beste i verden trente – og fikk raskt avkreftet landslagets treningsstrategi. De beste tenkte ikke mengdetrening. De beste gir alltid maksimalt på alle ruter, hver gang, hele året rundt.

De beste velger kvalitet framfor kvantitet. Da jeg var 14 år gammel spurte jeg lederen for Olympiatoppen i Hordaland om han var enig i klatrelandslagets treningsopplegg. Han var helt uenig. «Du må gjøre det du skal bli god på. Skal du bli god til å løpe 1 000 meter, må du løpe 1 000 meter», sa han. Han tenkte likt som meg.

– Hva synes du om nivået på klatringen i Norge?

– Det er lavt. Det er altfor lett å komme opp på et godt nasjonalt nivå. Og for de fleste er det behagelig å holde seg der – blant de beste i Norge. Men det er milevis fra norsk toppnivå til internasjonalt toppnivå. I Norge er det for mye vafler og brus og tap og vinn med samme sinn. Vi må bli flinkere til å finne talentene. Og det er ikke nødvendigvis de som er gode til å klatre når de er 13 år gamle, men de som brenner mest for klatring. De som har en endeløs indre motivasjon.

– Kunne du tenke deg å bli trener selv?

– Ja, kanskje. Men da måtte de jeg skulle trent vært veldig, veldig motiverte. Jeg tror ikke det fins så motiverte klatrere i Norge akkurat nå. For å bli god i klatring i dag trenger man egentlig den kinesiske eller østeuropeiske treningsdisiplinen.

How did you get to be so good?

Midtbø thinks it over. He doesn’t answer right away.

“It was my thing, in a way. My parents weren’t climbers. They never pushed me to be better. I pushed myself. And I decided to go my own way,” he says.

“When I joined the national team, it was a mess. They had a 10-year program. They said, ‘You can either be a little good now, or really good in 10 years.’ That was not much fun to hear for an impatient 12-year-old.

I looked, instead, at how the best in the world trained, and quickly debunked the national team training strategy. The best didn’t think about doing a lot of training. The best always gave everything on all routes, every time, all year. The best pick quality over quantity. When I was 14, I asked the head of the (Norwegian sports training organization) Olympiatoppen for Hordaland county what he thought of the national climbing team training strategy. He disagreed totally. ‘You have to do what you want, to be good at it. If you want to be good at running the 1 000 meters, you have to run the 1 000 meters,’ he said. He thought like me,” recalled Midtbø.

What do you think of the level of climbing in Norway?

“It’s low. It’s much too easy to reach a good level on the national scale. And for most, it’s comfortable to stay put there, being among the best in Norway.

But the international top levels are miles from the Norwegian top levels. In Norway, there are too many waffle and soda sales, and the ‘It’s not whether you win or lose’ mentality. We have to be better at finding the talent. And it is not necessarily those who are good at climbing at age 13 who have the greatest passion for climbing ; that unlimited inner motivation,” says Midtbø.

Could you imagine being a coach yourself?

“Yes, maybe,” he says. “But then the person I was training would have to be very, very motivated. I don’t think there are any climbers in Norway who are that motivated right now. To be good at climbing, you need Chinese or East European climbing discipline.”

Céüse, Fontainebleau, Siurana, Santa Linya, Cote d’Azur, Trøndelag, Rodellar. Magnus har reist rundt i verden i over ti år allerede. Han har overnattet på jernbanestasjoner. Han har overnattet i huler.

Han har besøkt et utall land, byer, klatresentre og klipper. De store klatreidolene fra barndommen er nå Magnus� venner.

– Hva kjennetegner verdens beste klatrere?

Céüse, Fontainebleau, Siurana, Santa Linya, Cote d’Azur, Trøndelag, Rodellar. Midtbø has already travelled the world for more than a decade. He has spent the night at railway stations. He has slept in caves.

He has visited an endless number of countries, cities, climbing centers and rock faces. The big climbing idols of his childhood are now his personal friends.”

What makes the world’s best climbers?

– Store ego.

– Hva mener du?

– De har mye selvtillit. De har ikke noe respekt for rutegradering. De bare kjører på.

– Har du mye selvtillit selv?

– Nei. – Det kan du ikke mene?

– Jeg skulle gjerne hatt mer selvtillit. Jeg må på en måte booste den selvtilliten jeg har. Men jeg jobber med saken.

“A huge ego,” he says.

Why? “They have a lot of self-confidence. They have no respect for grading of routes. They just do it.”

Do you have a lot of self-confidence.

“No.” You must be kidding?

“I would like to have more self-confidence. In a way, I always have to boost what self-confidence I do have. But I’m working on it.”

Magnus kommer til finalen i de fleste verdenscupkonkurransene han deltar i. I tillegg klatrer han verdens vanskeligste ruter. Den hardeste ruten han har gått er «Ali Hulk» (9b) i Spania. Nå drømmer Magnus om å gå en annen monsterrute : «Neanderthal» (9b) – også den i Spania.

– Det er bare én som har gått den før meg, og det er Chris Sharma. Han er nok den beste klatreren i verden gjennom tidene.

Han brukte flere år på å gå denne ruta, så hvis jeg klarer å gå den nå snart, så ville det vært frekt.

Magnus ler.

– Hvordan forbereder du deg til en slik rute?

– Jeg blir helt ADHD av å tenke på «Neanderthal» – jeg kan sitte og se en film på kvelden, og etter at filmen er ferdig så husker jeg ingenting, for det eneste jeg har sittet og tenkt på er neste flytt på denne klatreruta, hvordan krystallene ser ut på veggen, slike ting. Jeg blir helt hektet. Når jeg er på ruta, må alt klaffe.

Absolutt alt. Vær. Temperatur. Dagsform. Og så kan jeg ikke begynne å tenke. Alt må gå på rutine, på instinkt. Så fort du begynner å tenke, så blir du spyttet av ruta.

– Men blir du ikke nervøs av at det bare er Chris Sharma som har gått ruta før deg?

– Jeg kan ikke la meg vippe av pinnen. Jeg må tenke at jeg er bedre enn ham, at Sharma er blitt gammel.

Hehe. Jeg sier det ikke høyt, selvfølgelig, men jeg må tenke slik.

– Ville det vært enklere for deg å slutte med konkurranser og kun klatre verdens vanskeligste klipperuter?

– Ja. Samtidig har jeg veldig lyst til å vise at jeg kan vinne et verdenscuparrangement før jeg slutter å konkurrere. Jeg skiller meg litt ut allerede – for jeg

Midtbø makes it to the finals of most of the world cup events he competes in. In addition, he climbs the world’s most difficult routes. His hardest tour was “Ali Hulk” (9b) in Spain. Now he dreams of another monster route, “Neanderthal” (9b) also in Spain.

“Only one person has done it before me, and that was Chris Sharma. He is probably the best climber ever. He spent several years working on that route, so if I do it right away, it would almost be a little impolite,” says Midtbø.

How do you prepare for such a route?

“I go completely ADHD from thinking about the ‘Neanderthal.’ I can sit and watch a film on TV in the evening, and remember nothing about the film when it ends because I was thinking about the next move on that route the whole time ; how the crystals stick out of the wall, things like that. I get completely hooked. Everything has to come together. Weather.

Temperature. A good day for me. And I can’t start thinking about it then. It has to be routine, instinct.

As soon as you start thinking about it, the route spits you out.”

But doesn’t it make you nervous to think that Chris Sharma is the only one who has done the route before you?

“I can’t let that throw me off balance. I have to think that I’m better than him and that Sharma is getting old. Heh-heh. I don’t say it out loud, of course, but I have to think like that.”

Would it be easier if you stopped competing and concentrated on climbing the world’s most difficult routes.

“Yes, but I really want to prove that I can win a world cup event before I stop competing. I stand out a little already because I am the only one who competes

Right page : Magnus Midtbø climbing a route in the famous Spanish climbing paradise Margalef. Photo : Thomas Hansen

er den eneste i verdenscupen som også har gått en 9b ute. De andre verdenscupdeltakerne klatrer kun på plast. Det klarer jeg ikke. Jeg må klatre både ute og inne for å holde motivasjonen oppe.

and has also climbed 9b outdoors. The other world cup competitors only climb on plastic. I can’t do that.

I have to climb both in and outdoors to keep my motivation up.”

Om noen år ønsker Magnus å ta med seg de ekstreme klatreferdighetene sine ut i høyfjellet.

Han har begynt å tenke på storvegger.

– Hvis jeg finner den riktige partneren og det riktige prosjektet, så er jeg klar.

– Hva drømmer du om?

– Jeg har lyst til å klatre Trango. Den veggen lokker.

Det må jeg innrømme. Men for meg holder det ikke bare å gå en eller annen klatrerute i en eller annen storvegg. Jeg må pushe grensene. Jeg vil gjøre noe banebrytende på verdensnivå.

– Andre planer?

– Ja. Vi kan ikke la utenlandske klatrere være de eneste som går harde storveggsruter i Norge.

Vi må ta æren tilbake – på Blåmann i Troms og i andre norske vegger.

In a few years, Midtbø wants to take his extreme climbing skills to the high mountains. He has started thinking about big walls.

“If I find the right partner and the right project, I’m ready,” he says.

What are your dreams?

“I want to climb Trango. That big wall is tempting.

But for me, it is not enough just to go for some climbing route in some big wall. I have to push the limits. I want to do something groundbreaking at a world level.”

Other plans?

“Yes. We can’t stand by and allow foreigners to be the only ones to climb the difficult big wall routes in Norway. We have to redeem our honor on Blåmannen in Troms and elsewhere.”

Fra januar 2013 har Magnus Midtbø vært Norrøna-ambassadør.

– Hva har du lyst til å bidra med i Norrøna?

– Jeg liker at Norrøna er et norsk selskap. Det gagner alle i det norske klatremiljøet at vi støtter opp om norske aktører. Jeg skulle for eksempel ønske at alle som bygger nye klatrevegger i Norge benytter norske leverandører. Det vil styrke den norske kompetansen – og igjen styrke klatremiljøet.

I Norrøna vil jeg gjerne hjelpe til å utvikle nye produkter for klatrere. Og så ønsker jeg selvsagt å skape oppmerksomhet rundt merkevaren.

Midtbø became a Norrøna ambassador in January 2013. What do you want to contribute to Norrøna?

“I like that Norrøna is a Norwegian company.

It serves everyone in the Norwegian climbing community to support Norwegian players. For example, I wish everyone building climbing walls in Norway would use Norwegian suppliers. That would build up Norwegian competence, which in turn would strengthen climbing. At Norrøna, I want to help develop new products for climbers. And, of course, I want to draw attention to the brand.”

Tilbake til de sveitsiske alpene – hvor to politibiler har sperret unge Magnus Midtbø inne i en tunnel.

Politiet hadde lagt merke til den mistenkelige varebilen med grønne skilter via et overvåkingskamera og rykket derfor ut med fulle sirener. Nå ransaker de bevæpnede politimennene Magnus� bil fra topp til tå.

– De trodde sikkert at jeg var tungt lastet med narkotika eller andre smuglervarer, sier Magnus.

– Men etter hvert skjønte de tegningen.

– Hva mener du?

– Det eneste de fant bak i bilen min var jo en madrass, en klatresele og et klatretau.

Magnus smiler – Jeg trenger ikke noe mer enn det.

Back in the Swiss Alps, two police cars have penned Midtbø up in a tunnel. Police noticed the suspicious white van with green Norwegian license plates on their surveillance cameras, and set off in hot pursuit.

Armed police are now ransacking the vehicle.

“They probably thought it was loaded down with drugs or other contraband,” says Midtbø.

“But after a while, they figured it out.”

“All they found in my car was a mattress, a climbing harness, and a climbing rope,” says Midtbø, and smiles.

“I don’t need anything else.”

36 37

Høyre side : Magnus Midtbø klatrer en rute i det kjente spanske klatreparadiset Margalef. Foto : Thomas Hansen

Magnus Midtbøs beskrivelser av vanskelighetsgradene i klatring

Magnus Midtbø’s description of climbing grades

4a – 4c

Dette klatrer du uten å ha klatret før

4a – 4c

You can climb this without having climbed before

5a – 5c

Du er kommet i gang med klatring og har kjøpt utstyr

5a – 5c

You’ve started climbing, and bought equipment

Du klatrer kanskje annenhver eller hver uke

6a – 6c

You climb maybe once every week or two

7a – 7c

Du er seriøs og klatrer ofte

7a – 7c

You are serious and climb often

8a

Klatringen er blitt en livsstil

8a

Climbing has become a lifestyle

8a +

Dette nivået krever veldig mye trening

8a +

This level requires a great deal of training

8b

Du er blant de beste i Norge

8b

You are among the best in Norway

8b +

Du er blant de aller, aller beste i Norge

8b +

You are one of Norway’s very, very best

8c

Du er på elitenivå

8c

You are at the top echelon

8c +

Det er bare Sindre Sæther og jeg som har klatret 8c + i Norge

8c +

Only Sindre Sæther and I have climbed this grade in Norway

9a

Veldig hardt

9a

Very hard

9a +

Enda hardere - og mye, mye verre enn 9a

9a +

Even harder, much, much worse than 9a

9b

Vi er kun fem personer i verden som har gått denne graden i dag

9b

Only five of us in the world currently climb at this level

6a – 6c

38 39

Svalbardscener

The Svalbard Scenes

Foto Photo : Sverre Hjørnevik

Tekst Text : Eivind Eidslott

Norrøna har en berømt kolleksjon.

Den er laget for friluftsliv. Den heter svalbard. Her er årsaken.

Norrøna has a famous collection.

It is made for outdoor activities.

It’s called svalbard. This is why.

40 41 Vi kom ovenfra, i et skall av metall, med jetmotorer og servering av dyre peanøtter. Klatreren Hilde Bjørgaas var med. Jaktlegenden Jan Erik Blom var med. Og Børge Ousland – eventyreren, polaroppdageren, verdenskjent for sine bragder. Vi stirret alle ut av flyvinduet. Først så vi bare havet. Så kom skyene.

Så kom Svalbard.

We came from the sky above in a metal shell that had jet engines outside and expensive peanuts inside. Climber Hilde Bjørgaas was there. So was hunting legend Jan Erik Blom. Plus Børge Ousland, adventurer, polar explorer, and world famous for daring feats.

We all stared out the airplane window. At first we just saw ocean.

Then clouds. Then Svalbard.

Vi reiste til Svalbard med ett oppdrag : vise fram Norrønas nye svalbardkolleksjon, der den hører hjemme, i den unike naturen den er oppkalt etter. Norrøna-ambassadør Hilde Bjørgaas gikk ut av flyet og rett ut i villmarka.

– Dette, sa hun.

– Dette er så vakkert at jeg ikke vet hva jeg skal si.

We travelled to Svalbard with a mission : Present Norrøna’s new svalbard collection where it is at home, in the unique nature that is its namesake. Norrøna ambassador Bjørgaas stepped off the plane and right out in the wilderness.

“This,” she says.

“This is so beautiful that I’m at a loss for words.”

42 43 Si hei til tre generasjoner friluftsfolk. I denne trioen er det samlet så mye erfaring, så mye kunnskap, så mye entusiasme for verdens utkanter : Arktis, Antarktis, Grønlands storvegger, Alpenes klatreruter, Canadas mest bortgjemte jaktterreng, Himalaya, Patagonia, det innerste av Nordmarka. Ousland, Blom og Bjørgaas hadde – for å si det mildt – litt av hvert å snakke om. Vi andre lyttet. Og det vi hørte om, var turglede. Ekte, ren turglede. Turglede som varer hele livet. Som her – fra en fottur i Adventdalen.

Say hello to three generations of outdoor enthusiasts. This trio has vast experience, vast knowledge and vast enthusiasm about the far flung fringes of the planet : the Arctic, the Antarctic, Greenland’s big walls, climbing routes in the Alps, Canada's most remote hunting grounds, the Himalayas, Patagonia, the depths of Oslo’s Nordmarka forests. To put it mildly, Ousland, Blom and Bjørgaas have a lot to talk about. The rest of us just listen. And what we hear is a love of the outdoors. Genuine, pure love of the outdoors. That lasts for a lifetime. Like this hike in the Adventdalen valley.

44 45 Det ble en gang reist ei hytte i ingenmannsland. En fangstmann flyttet inn. Kanskje var han alene. Kanskje hadde han skjegg.

Og han jaktet på fugl, og han jaktet på rev, og han jaktet på sel, og sannsynligvis fikk han besøk av Kongen av Svalbard : isbjørnen.

Tenk å sitte ved kjøkkenvinduet, alene, mellom 78 og 79 grader nord, og se isbjørnen luske rundt på tunet.

Once upon a time, a shack was built in no-man’s land. A huntertrapper moved in. Maybe he was alone. Maybe he had a beard. And he hunted birds ; and he hunted foxes ; and he hunted seals ; and he almost certainly was visited by polar bears. Imagine sitting by your kitchen window, all alone at a latitude of between 78 and 79 degrees north, and watching polar bears prowling around your yard.

– Vi går i den retningen, sa jaktlegenden Jan Erik Blom.

– Hvorfor det? spurte Hilde Bjørgaas.

– Fordi det ser fint ut der borte, sa Jan Erik.

– Ja vel, sa Hilde.

Så gikk de. Mot breen. Mot fjellene.

“We’ll go that way,” says Blom, the legendary hunter.

“How come?” asks Bjørgaas.

“Because it looks nice over there,” says Blom.

“Sure. Why not,” says Bjørgaas.

So they set off. Toward the glacier. Toward the mountains.

46 47 Noen ganger virker det som om man forlater den virkelige verden og går inn i en fantasi, en filmscene, kanskje i «Ringenes Herre»?

I Skansebukta på Svalbard er det slik. Du kommer med båt, over Isfjorden, innover Billefjorden, med Bünsowland mot øst og Dicksonland mot vest. Du går i land, ser fjellene rett over deg, hører fuglene : alkekonge, lunde, teist, havhest og krykkje.

Dette er Skansebukta, tenker du. Og kanskje tenker du, like etterpå : dette er mitt Nirvana.

Sometimes it feels like you’ve stepped out of the real world and into a fantasy ; like a film set ; something out of “The Lord of the Rings,” perhaps. The Svalbard bay called Skansebukta is like that. You reach it by boat, across the waters of the aptly named Isfjord – Ice Fjord – into the Billefjord, with Bünsowland to the east and Dicksonland to the west. You go on shore, watch the mountains just above you, listen to the birds : little auks, puffins, guillemots, fulmars and kittiwakes. This is Skansebukta, you think. And maybe you think, soon afterwards : this is my Nirvana.

48 49 Det var i 1918 Dalen Portland Cementfabrik okkuperte hele Skansebukta på Svalbard og satte i gang forsøk på å hente ut gips fra fjellet. Det gikk ikke så bra, og driften ble lagt ned etter kun én sesong. På 1930-tallet forsøkte noen andre eventyrere seg og satte i gang ny prøvedrift. Det ble sprengt gruver. Det ble bygget et stort anlegg. Men etter noen få års innsats ble alt lagt ned. Igjen.

In 1918, Dalen Portland Cementfabrik occupied all of Skansebukta and started experimenting on ways of extracting gypsum, used in such things as plaster board and medical casts, from the area’s large deposits. It didn’t go well, and the operation only lasted one season. In the 1930s, another group of adventurers tried the same idea, but soon the production was shut down. Again.

Når var det han sa det? Var det den tredje dagen? Var det den fjerde? Var det i Skansebukta? Ved Borebreen? Utenfor Kapp Thordsen, ombord i en hurtiggående båt, iført overlevelsesdrakt?

Det er ikke godt å si. Men jaktlegenden Jan Erik Blom formulerte seg i hvert fall slik : – Jeg må si at Svalbard er et meget hyggelig sted.

What was it he said? Was it the third day? Maybe the fourth?

Was it at Skansebukta? At Borebreen glacier? Off Cape Thordsen in that fast boat with us dressed in survival suits? It’s hard to say.

But Blom put it like this : “I must say, Svalbard is a very nice place.”

50 51 I Adventdalen står restene fra gruvedriften overalt. Mellom disse taubanetårnene ble det fraktet kull, tonn på tonn, år etter år.

Nå er det bare én gruve igjen i Adventdalen – Gruve 7.

– Det må da være greit å klatre opp i det gamle tårnet, sa Hilde Bjørgaas, en av Norrønas klatreambassadører.

Vi rakk ikke å svare. Hun var allerede oppe.

In Adventdalen, the relics from mining are everywhere. Between these cable car towers, coal was once hauled, ton upon ton, year after year. Now only one mine is left in Adventdalen : Mine 7.

“It must be okay to climb up that old tower,” says Bjørgaas, one of Norrøna’s climbing ambassadors.

Before we can answer, she’s already climbed it.

Velkommen til Svalbard

Svalbard er en norsk øygruppe i Nordishavet og består av alle øyer, holmer og skjær mellom 74 og 81 grader nordlig bredde og 10 og 35 grader østlig lengde.

Tre øyer er befolket : Spitsbergen, Bjørnøya og Hopen. Største bosetning er administrasjonssenteret Longyearbyen på Spitsbergen.

Fly til Longyearbyen med SAS fra Oslo eller Tromsø. Se priser og flytider på www.sas.no. Fra flyplassen utenfor Longyearbyen går det buss og taxi inn til sentrum. Du kan også leie bil – vi anbefaler Svalbard Auto (www.svalbardauto.no).

Men : du kommer ikke så langt. Veinettet på Svalbard er relativt begrenset.

I Longyearbyen kan du velge og vrake mellom en mengde overnattingssteder – alt fra campingplasser til hoteller med høy standard. Vi kan på det varmeste anbefale å booke både reise, overnatting og guide gjennom Spitsbergen Travel (www.spitsbergentravel.no).

Det er meldeplikt hos Sysselmannen for store deler av Svalbard. Du kan heller ikke forlate Longyearbyen uten våpen og erfaring med hvordan du skal bruke det.

Dette på grunn av isbjørn. Organiserte turer anbefales – av hensyn til din egen sikkerhet og av hensyn til det sårbare miljøet. Et stort antall turarrangører tilbyr alt fra båtcruise, scooterturer, hundekjøring, kajakkturer, fjellturer, skiturer, breturer, dagsturer og ekspedisjoner over flere uker. www.spitsbergentravel.no www.basecampexplorer.com www.wildlife.no www.arctic-adventures.com www.svalbardhuskies.com

Fakta

Hvor

Reise

Overnatting

Guider

Mer info

Flights to Longyearbyen with SAS from Oslo or Tromsø. See prices and flight schedules on www.sas.no. From the airport outside the town, bus and taxi into the city center.

You can also rent a car – we recommend Svalbard Auto (www.svalbardauto.no).

But you can’t drive far : The road network in Svalbard is limited.

In Longyearbyen, there is a broad range of accommodations, from campsites to fancy hotels. We warmly recommend booking travel, lodging and guides through Spitsbergen Travel (www.spitsbergentravel.no).

Visitors are required to notify the Sysselmannen (Governor) for travel to much of Svalbard. You must not leave Longyearbyen without weapons and the ability to use them due to the risk of polar bear attacks.

Organized tours are recommended both for safety and to protect the fragile environment. A large assortment of tour companies offer cruises, snowmobile tours, dog sledding, kayaking, hiking, skiing, glacier tours, day trips, expeditions over several weeks and more.

Travel

Accommodations

Guides

www.basecampexplorer.com www.wildlife.no www.arctic-adventures.com www.svalbardhuskies.com

Svalbard is an archipelago in the Arctic Ocean that include all islands, islets and rocks located between 74 and 81 degrees north latitude and 10 and 35 degrees east longitude. Three of the islands are inhabited : Spitsbergen, Bjørnøya and Hopen. The largest settlement is the administrative center of Longyearbyen on Spitsbergen.

Where

More info

Welcome to Svalbard

Facts

Foto Photo : Chris Holter

Tekst Text : Eivind Eidslott

52 53

Brad Boren, head of research, design and development for Norrøna, says the new svalbard collection was inspired in part

by Norrøna’s old Arktis collection.

“We took the feel of these nice, classical product details and introduced a modern twist in the svalbard collection’s new shell gear. We’re introducing such things as a completely new svalbard jacket in twolayer Gore-Tex. This jacket has recycled nylon on the outside. On the inside, we have used a mesh lining to make the jacket feel warmer and more comfortable. Plus, the jacket has an extremely good hood, practical pockets and solid zippers. When it comes to color, we toned it down a bit. This is a product for avid outdoor enthusiasts who head out often and on long hikes, and want the clothes they buy to last a very, very long time. A typical user might, for example, do an exciting hike on foot on Svalbard, the Arctic archipelago that is the collection’s namesake,” says Boren.

At the same time, Norrøna is launching brand new svalbard pants in two-layer Gore-Tex and with the same warm, comfortable mesh lining. The svalbard line also includes new fleece products, such as a sweater and vest. And one of Norrøna’s best-sellers ever, the svalbard flex1 pant, is being carried over into the new collection with some minor improvements.

“I think svalbard is a collection with great potential,” says Boren. “It leaves no one out because it is for all outdoor enthusiasts.

I think everyone can find a new favorite piece of clothing among these products.”

Read more about the svalbard collection’s technical details at www.norrona.com

Les mer om svalbardkolleksjonens tekniske detaljer på www.norrona.com

This spring, svalbard – Norrøna’s collection for general outdoor recreation – is being re-launched and expanded.

Denne våren relanseres og utvides svalbard – Norrønas kolleksjon for generelt friluftsliv.

Brad Boren, sjef for Research, Design & Development i Norøna, forteller at den nye svalbardkolleksjonen blant annet har hentet inspirasjon fra bomullsproduktene i Norrønas gamle Arktiskolleksjon.

– Vi tok selve feelingen ved disse gode, klassiske produktdetaljene og introduserte en moderne vri i svalbardkolleksjonens nye skallbekledning. Vi presenterer blant annet en helt ny svalbardjakke i tolags Gore-Tex. Denne jakken har resirkulert nylon på utsiden. På innsiden har vi laget nettingfôr, slik at jakken føles varmere og mer komfortabel. I tillegg har jakken en meget god hette, praktiske lommer og kraftige glidelåser. Når det gjelder farger, så har vi tonet de litt ned. Dette er et produkt for entusiastiske friluftsmennesker som er ofte og lenge på tur – og som vil at klærne de kjøper skal vare svært lenge. En typisk bruker vil for eksempel gjerne gå spennende fotturer på Svalbard – øygruppen som hele produktserien er oppkalt etter.

Norrøna lanserer samtidig en helt ny svalbardbukse i tolags Gore-Tex og med det samme varme, komfortable nettingfôret. Svalbardserien inneholder også nye fleeceprodukter – både fleecegensere og en fleecevest. Og en av Norrønas største salgssuksesser gjennom tidene, svalbardbuksen flex1, videreføres selvsagt i den nye kolleksjonen med noen små forbedringer.

– Jeg tror svalbard er en kolleksjon med stort potensial, sier Brad.

– Den ekskluderer ingen – den er for alle friluftsinteresserte mennesker. Jeg tror alle kan finne noen nye favorittplagg blant disse produktene!

Behind the seams : svalbard

Gå etter i sømmene : svalbard

Price

Pris

Pris

2 499 NOK

svalbard Gore-Tex® Pants Meget værbeskyttende bukse laget av et spesielt resirkulert nylon, vanntett og pustende Gore-Tex® materiale, fóret med luftig mesh og 100 % resirkulert polyester.

For turer i fjell, skog og mark, når du behøver full beskyttelse mot regn og fukt.

Buksene har normal passform, custom-fitregulering i livet, justerbar ankelvidde samt luftefunksjon i lommene.

Price

279 EUR

svalbard Gore-Tex® Pants Waterproof jacket for all-season outdoor life. Made with a special recycled nylon, waterproof and breathable Gore-Tex® fabric, lined with 100 % recycled polyester and ventilating mesh. Classic outdoor design, for a broad area of use and all kinds of outdoor activity.

389 EUR

svalbard Gore-Tex® Jacket Waterproof jacket for all-season outdoor life. Made with a special recycled nylon, waterproof and breathable Gore-Tex® fabric, lined with 100 % recycled polyester and ventilating mesh. Classic outdoor design, for a broad area of use and all kinds of outdoor activity.

svalbard Gore-Tex® Jacket Vindtett turjakke for allsidig helårsbruk.

Jakken er laget av et spesielt resirkulert nylon, vanntett og pustende Gore-Tex® materiale, fóret med luftig mesh og 100 % resirkulert polyester. Klassisk friluftsdesign, med tanke på et bredt bruksområde for turer i fjell, skog og mark 3 399 NOK

The svalbard Collection

svalbardkolleksjonen

Photo: Marcela Cardenas / www.nordnorge.com

northern norway

Photo: Ole J Liodden / Naturfokus / www.nordnorge.com

54 55 Photo: Ole J Liodden / Naturfokus / www.nordnorge.com

DID YOU KNOW THAT...

Northern Norway offers you close encounters with wildlife like nowhere else. Reindeer, whales, sea eagles, puffins, guillemots, gannets and arctic foxes – even polar bears, if you go to Svalbard. In fact, the word ‘Arctic’ comes from the Greek word for bear, arktos. Bring your camera and binoculars for unforgettable photos and memories.

www.northernnorway.com

Tekst Text : Frode Sandbech

56 57

Foto Photo : Frode Sandbech

Mitt kjøretøy : Joacim Nyhaugen

My Ride : Joacim Nyhaugen

Navn : Joacim Nyhaugen Bosted : Lørenskog Yrke : Assistent / vikar på skole Aktiviteter : Surfing og snowboard

Name : Joacim Nyhaugen Home : Lørenskog, Norway Occupations : Assistant / substitute teacher Activities : Surfing and snowboard

Mitt kjøretøy : Ford Mustang cab Motor : 289 HK V8 Årsmodell : 1967 Kjøpt : Ca. 10 år siden

My ride : Ford Mustang convertible Engine : 289 HP V8 Year : 1967 Purchased : About 10 years ago

Hvor fikk du fatt i denne grombilen?

Den lette faren min etter veldig lenge. Etter ett år med leting fikk han kjøpt den gjennom en bekjent som driver med veteranbiler.

How did you get this ride?

My father looked for a long time. After years of searching, he bought it from an acquaintance who deals in classic cars.

Har du pimpet den på noe vis?

Ikke noe pimping. Nye felger og nakkestøtte på setene. Prøver å holde den så original som mulig.

Men det er alltid mange småting som må fikses.

Have you pimped it?

No pimping. New wheels and headrests on the seats. I try to keep it as original as possible.

But there are always little things that need fixing.

Hva er det med Mustanger, egentlig?

Utseende og lyd. Det har alltid vært en bil jeg synes er utrolig kul. Det lange panseret og de fete linjene.

Bruker ikke radioen eller anlegget i den. Hører på lyden av motoren.

What is it about Mustangs?

The look and the sound. It has always been a car that was incredibly cool. The long hood and awesome lines. Don’t use the radio or the stereo.

Just listen to the sound of the engine.

Når bruker du bilen?

Den brukes bare vår, sommer og høst. Sommerbil.

Cruiser som regel rundt med venner og viser oss frem. Det er helst eldre folk som snur seg. Regner med de får litt flashback til ungdomstiden sin.

When do you use the car?

It’s only used in the spring, summer or fall. Fair weather car. Usually, I cruise around with friends and show off. Most of the head turning is by older people. I guess they are having a flashback to their own youth.

Surfer og snowboarder Joacim Nyhaugen ute ü kjører sin Ford Mustang med brettet i baksetet.

Surfer and snowboarder Joacim Nyhaugen riding his Ford Mustang, with his board in the backseat.

58 59

Følg din sti

Blaze Your Trail

Noen følger drømmen. Noen av dem ender opp i Romsdalen.

Some follow their dreams. For some, that leads to Romsdal, Norway.

Tekst Text : Geir Anders Rybakken Ørslien

60 61

Foto Photo : Kristoffer H. Kippernes

Romsdal, altså. En fjellverden helt for seg selv på nordvestkysten av Norge. Men det er mer. Romsdal handler ikke bare om en overveldende kombinasjon av stupbratte fjellvegger, vakre fjorder, skarpe topper og myke, grønne daler. Det er liv i disse fjellsidene. Det beveger seg mennesker opp og ned liene her. Langs stier, elver og bekker, mot topper og utsikter. Hver dag, året rundt, er noen på tur.

Romsdal : A mountain world of its own on the west coast of Norway. But there is more. Romsdal is not just about an overwhelming combination of sheer rock walls, beautiful fjords, jagged peaks and gentle, green valleys. There is life on these mountainsides.

There are people moving up and down the slopes here. Along trails, rivers, creeks, toward summits and views. Every day, all year round, someone is up here.

Bygdene i Rauma kommune dyrker turkulturen så lidenskapelig at de har laget seg et slagord : «Verdens beste kommune for naturglade mennesker»­. Intet mindre. Og det er altså her, på et småbruk i Isfjorden i Rauma, at Tommy Soleim sitter og studerer et kart. Stuebordet er fylt av fjellskygger og høydekoter. Når han kikker ut vinduet, ser han fjelltoppene som omkranser denne vesle bygda øst for Åndalsnes. Tommy har vært på de fleste av dem siden han og kona Renate flyttet hit for et halvt år siden.

The villages under the umbrella of Rauma township are so into outdoor recreation they even have a motto : “The world’s best municipality for natureloving people.” No less. And it is here, on a small farm in the village of Isfjorden in Rauma that Tommy Soleim sits and studies a map. The living room table is full of mountain maps and contour lines. When he looks out the window, he sees the mountaintops that surround this hamlet east of the slightly larger village of Åndalsnes. Tommy has been on top of most of them since he moved here with his wife Renate six months ago.

Men det er ikke toppene han gransker på papirkartet denne sensommers fredagsettermiddagen.

Tommy leter etter stier. Hele sommeren 2012 har gått med til å gjennomsøke det bratte landskapet i Rauma på jakt etter godbiter for kresne stisyklister.

På småbruket Øvre Åsen har de to nemlig en plan. Tommy og Renate flyttet hit for å starte et nytt liv – og en ny bedrift. De vil bygge et pensjonat for fjellfolk og terrengsyklister, servere dem god mat og ta dem med opp i fjellene, på to hjul eller på ski. Dette er drømmen som fikk dem til å forlate Mjøndalen vest for Drammen og slå seg ned her.

But it is not the peaks he is investigating on this Friday afternoon in late summer. Tommy is looking for trails. He spent the whole summer of 2012 combing the mountainsides in Rauma for treats that would appeal to demanding mountain bikers. On the farm called Øvre Åsen, these two have a plan. Tommy and Renate moved here to start a new life, and a new company. They wanted to build a hostel for mountaineers and mountain bikers, serve them good food and take them up into the mountains on two wheels or two skis. This dream is what got them to leave the small town of Mjøndalen, about 55 kilometers west of Oslo, and settle down here.

De har ikke angret en dag. Nå har de invitert til en aller første prøvesmak. Inne i stua står Veronica Vikestrand og Bjørnar Strømmen. Norrønas egne terrengsykkelambassadører har reist fra Skodje i dag for å se hva Tommy pønsker på. Syklene står klare i bilene utenfor. Fjellene venter. Fredagskvelden nærmer seg, men vi vil ikke vente til i morgen. Det er på tide å hilse på Romsdalsnaturen.

They haven’t regretted it for a moment. And now they have invited us to the first taste test. Veronica Vikestrand and Bjørnar Strømmen, Norrøna’s own mountain biking ambassadors, are in the living room.

They have come from the town of Skodje today for the express purpose of checking out what Tommy is up to. The bikes are already in the cars outside. The mountains are waiting. Friday evening is closing in, but we just can’t wait until morning. It is time to get acquainted with Romsdal’s nature.

Et par timer senere ser jeg grønn lyng, høy himmel og et vidåpent landskap som ruller seg nedover mot fjorden foran meg. Kveldssola har satt fyr på horisonten. Det er fjelltopper rett bak, til høyre og til venstre. Tarløysa heter fjellet bak oss, drøyt tusen meter over fjorden. Bilen står parkert lengre ned, i enden av en setervei. Derfra har vi tråkket og trillet opp hit, for å nyte nedturen. Vi smaker på topptursykling – hovedretten i Tommys meny.

A couple of hours later I see green heather, clear skies, and a wide-open landscape rolling down toward the fjord in front of me. The evening sun has set the horizon on fire. There are mountains behind it, both to the left and right. The mountain behind us is called Tarløysa, roughly a thousand meters above the bay. The car is farther down, at the end of a farm track. From there, we pedalled and pushed to get up here, so we can enjoy the ride down. We get a taste of Alpine bike touring, the main course on Tommy’s menu.

Han vet at det er dette han vil leve av i årene som kommer. Nå vil Tommy vise oss hvorfor han vil gjøre det akkurat her. Bjørnar og Veronica er klare.

Vi har vært her oppe en god stund allerede, og badet i utsikten. Nå vil vi leke. Tommy nikker. Vi ruller avsted. Vi griper om brede styrer og dykker ned mot tregrensa på en smal stripe av hardpakket jord.

Et par kilometer senere gjør vi det stisyklister gjør når de er veldig, veldig fornøyd. Vi bremser ned, ler høyt, rister på hodet og gjør high-five med sykkelhanskene på. For en sti! For en fantastisk natur!

He knows exactly how he wants to make a living in the years to come. Now he is ready to show why he picked this particular place. Vikestrand and Strømmen are ready. We have been up here for a while, and savored the view. Now we are ready to play. Tommy nods. We start rolling. We grip the wide handlebars and dive down to the tree line on a narrow strip of hard-packed earth. A couple of kilometers later, we do what mountain bikers do when they are very, very happy : We put on the brakes, laugh out loud, shake our heads and give each other high fives with our riding gloves on.

Tommy smiler fornøyd der han pakker sykkelen inn i folkevognbussen. Han elsker å se folk le av adrenalinlykke etter en nedkjøring. Men han vet at det er mye arbeid som gjenstår. Mange stier som skal utbedres, mange nye ruter som skal oppsøkes og kartlegges. Men nå er han i gang.

Tommy is wearing a satisfied smile as he loads the bikes into the VW bus. He loves watching people laughing from the adrenaline rush after a downhill ride. But he knows there is still a lot of work to be done. Many trails need to be improved. Many new routes have to be investigated and mapped. But he has begun.

Tilbake på småbruket forteller han om morgendagen. Høstmørket lukker seg rundt hushjørnene, men turplanene hans lyser av sykkellykke. Vi skal opp til Sandgrovbotnen og stupe på smal sti fra 1 200 meter og ned skråningene mot Romsdalen og Verma. Mot kvelden skal vi sykle inn til Kavlisetra og løpe opp mot Kavliheia for å nå toppen før sola går ned, før vi skal smile oss gjennom blåtimen i den smekreste furuskogsstien vi noen gang har sett.

I overmorgen skal vi opp i Skorgedalen og sykle nydelige svinger i dyp blåbærlyng langs elva og ned mot Isfjorden.

Back at the farm, he talks about plans for the next day. The darkness on an autumn evening sneaks around the corners of the house, but Tommy lights up with enthusiasm when presenting the tour agenda. We will head up on Sandgrovbotnen mountain and dive down a narrow trail ; plunging 1 200 meters down an embankment toward Romsdal and the village of Verma. As evening approaches, we will ride to Kavlisetra and then jog up to the Kavliheia pass in time to see the sun go down, before we ride down at dusk through the finest pine forest trail we have ever seen. The next day, we will head up into Skorgedalen valley and ride down gorgeous curves through blueberry patches along the river as we descend to Isfjorden.

Vi skal få smake noe av det fineste norsk topptursykling kan by på. Renate serverer hjemmelaget syltetøy til kveldsmaten. Det går allerede gjetord om hennes kokkekunster her i bygda. Vi spiser oss langsomt mot midnatt. Verken Tommy eller Renate hadde regnet med dette da de så Oppdrag Sognefjorden på NRK 1 i mars 2011. Men noe skjedde da de satt der – hjemme i Mjøndalen – og så naturen, fjellene, snøen, fjorden, friheten. De så drømmen de bar på, i beste sendetid. Og de bestemte seg for å gjøre noe med den.

We are going to sample some of the best mountain biking Norway has to offer. Renate serves homemade jam at dinner. Word has already spread in the village about her culinary talents. We eat slowly as the clock ticks toward midnight. Neither Tommy nor Renate had expected this when they watched a Norwegian television show in March 2011 about extreme sports called “Oppdrag Sognefjorden” that was set in this region’s mountains. But something happened as they sat there, back home in Mjøndalen, and saw the nature, the mountains, the snow, the fjord and the freedom. They saw their dream on prime time TV. They decided to do something about it.

Da sommeren kom, satt de på en ferge i Sognefjorden, på leting etter et sted å bo. De var klare for å flytte, men de fant ikke stedet, selv etter flere uker på jakt. Så tenkte de på Isfjorden. Stedet de en gang hadde passert, beundret fjellene og naturen, og spøkt om at det var her de skulle ha bodd.

Hvorfor ikke? Noen måneder senere rykket de inn

When summer came, they found themselves on a ferry crossing the waters of Sognefjord, looking for a place to live. They were ready to move, but couldn’t find the right place, even after several weeks of house hunting. Then they thought of Isfjorden, a place they passed, commented on the beauty of and joked about living in. Why not?

62 63

Øverst : De firbeinte kompisene Alex og Heinze er vant til at husbonden sjelden er hjemme lenge av gangen. Tommy Soleim gjør seg klar for nok en topptur.

Top : The four-legged pals Alex and Heinze are used to their master not staying home for long stretches. Tommy Soleim gets ready for yet another mountain trek.

Nederst : Iskaldt fjellvann er smaken av eventyr. Bjørnar Strømmen og Veronica Vikestrand er på vei fra Sandgrovbotnen og ut til stien som stuper bratt ned mot Verma.

Bottom : Ice-cold mountain water is the taste of adventure.

Bjørnar Strømmen and Veronica Vikestrand on their way from Sandgrovbotnen mountain to a trail that plummets toward the village of Verma.

Øverst : Tommy og Renate kjøpte et småbruk, og fikk mye på kjøpet.

I et stort hus på tunet ligger en nedlagt skofabrikk. En dag gjenoppstår den som gjestehus.

Top : Tommy and Renate Soleim bought a small farm and got a lot thrown in on the deal. A large house in the yard once housed a shoe factory that will someday be resurrected as a guest house.

Nederst : Tommy har en sykkelgarasje med stil : Åsen skofabrikk ble lagt ned i 1964. Ingen har rørt den siden. Alt står som det gjorde da arbeiderne gikk hjem.

Bottom : Tommy Soleim has a classy bike garage : The Åsen shoe factory was shut down in 1964. No one has touched it since. Everything is exactly as it was when the workers finished their last shift.

64 65

Romsdalsfjorden gløder i kveldssola. Veronica og Tommy ruller fra foten av Tarløysa på vei mot Nysetra. Verden er et bedre sted her oppe.

The Romsdalsfjord glows in the evening sun. Veronica Vikestrand and Tommy Soleim roll from the foot of the mountain Tarløysa down toward Nysetra. The world is a better place up here.

Isfjorden is a beautiful backdrop. Kavliheia pass is center stage, and the trail down to the village is today’s show. Bjørnar Strømmen assumes the leading role with pleasure.

en annonse i Åndalsnes Avis. Par søker småbruk.

Den lange historien kan gjøres kort : De kjøpte dette småbruket på Åsen i Isfjorden. Tommy begynte å planlegge guidevirksomheten. Renate startet en cateringtjeneste. De kjøpte et nabohus for å bygge det om til pensjonat. De la ut bilder på nettet, folk ble nysgjerrige, og allerede i fjor høst begynte de å dukke opp. Telefonene fra internasjonale guideselskaper. Fotografene som vil vise fram Romsdal i verdens ledende sykkelmagasiner.

A few months later, they placed an ad in the local newspaper : Couple seeks small farm. To make a long story short : They bought a small farm at a spot called Åsen in Isfjorden. Tommy started planning his guiding operation, and Renate started a catering service. They bought a neighboring house to turn into a guest house. They posted pictures online, people got curious, and started turning up last fall.

They got calls from international guiding companies ; from photographers who wanted to show off Romsdal in the world’s leading cycling magazines.

Selv har jeg bare to tanker i hodet der jeg hekter en møkkete fulldemper bakpå bilen og setter kursen hjemover etter tre intense dager.

Personally, there were two thoughts in my head when I loaded my muddy full-suspension bike on the car’s bike rack, and headed for home after three intense days :

66 67

Isfjorden er en vakker kulisse, Kavliheia er hovedscenen, stien ned til bygds er dagens show. Bjørnar Strømmen inntar hovedrollen med glede.

1 : Romsdal er det nye store for norsk topptursykling.

2 : Jeg må tilbake hit.

1 ) Romsdal is the new mecca for Norwegian mountain biking.

2 ) I must return.

Fakta Velkommen til Romsdal

Facts Welcome to Romsdal, Norway

Hva

Bike Romsdal er et nystartet guideselskap som drives av Tommy og Renate Soleim.

Tommy spesialiserer seg på topptursykling med base i Isfjorden. Renate er en dyktig kokk, ansvarlig for pensjonatet Villa Vengetind – og designer i tillegg for sitt eget smykkemerke Infinity Design.

What

Bike Romsdal is a new guiding company run by Tommy and Renate Solheim. Tommy specializes in mountain bike tours based in the village of Isfjorden. Renate is a talented cook and is responsible for the guest house Villa Vengetind. She also designs her own line of jewelry called Infinity Design.

Hvor

Distriktet Romsdal ligger midt i Møre og Romsdal fylke. Dalføret Romsdalen strekker seg fra Lesja i Oppland og munner ut i Åndalsnes, som er kommunesenteret i Rauma. Bike Romsdal holder til i Isfjorden, nabobygda til Åndalsnes. Mer enn halvparten av landskapet i Rauma kommune ligger høyere enn 900 meter over havet.

Where

The Romsdal district is in the middle of western Norway county Møre og Romsdal.

The Romsdal valley stretches from Lesja township in Oppland county to Åndalsnes, which is the administrative center of the municipality of Rauma. Bike Romsdal is based in Isfjorden, which is the neighboring village to Åndalsnes. More than half the terrain in Rauma township has an elevation of more than 900 meters above sea level.

Reise

Tog : Raumabanen tar deg rett til Åndalsnes sentrum og bruker omlag 5,5 timer fra Oslo. Herfra er det ti minutter med bil til Isfjorden. Fly : Du kan fly til Molde eller Ålesund, som ligger én eller to timers biltur fra Isfjorden. Med bil bruker du drøyt seks timer fra Oslo eller fire timer fra Trondheim.

Getting there

Train : The Raumabanen Railway has a stop in the middle of Åndalsnes and takes 5.5 hours from Oslo. It then takes about 10 minutes by car to get to Isfjorden.

Plane : You can fly to Molde or Ålesund and then drive for an hour or two.

Car : About six hours from Oslo or four hours from Trondheim.

Utstyr

Stisyklingen i Romsdal er ofte bratt, så brede dekk og gode bremser er et must.

Fjæring på begge hjul gir deg mye bedre kontroll utfor og skåner kroppen i røft terreng. Bike Romsdal tilbyr utleiesykler tilpasset toppturer. Per i dag er dette eneste utleiealternativ i regionen.

Equipment

Trail riding in Romsdal is often steep, so wide tires and good brakes are a must.

Suspension on both wheels gives you much better control downhill, and spares your body in the rough terrain. Bike Romsdal has rental bikes suited to its tours and is currently the only rental option in the region.

Overnatting

Villa Kirketaket er pensjonatet som drives av Renate og Tommy Soleim. Det ligger noen minutters gange nedenfor småbruket deres i Isfjorden. Romsdal Lodge ligger også i Isfjorden, og har tre rom for utleie i et lite hus. I Åndalsnes finner du Grand Hotel Bellevue med 86 rom. Det finnes også flere campingsplasser i kommunen.

Accommodation

Villa Kirketaket is a guest house run by Tommy and Renate Soleim. It is a few minutes’ walk down from their small farm in Isfjorden. Romsdal Lodge is also in Isfjorden, and has three rooms for rent.

In Åndalsnes, the Grand Hotel Bellevue has 86 rooms. There are also several campgrounds.

Guide

Romsdal er tettpakket med tilbud for alle som liker å leke ute. Klatring, elvekajakk, padling, rafting, fiske, landeveissykling, toppturer på ski eller til fots eller med sykkel. Du finner mer om mulighetene på www.romsdal.com

Guiding

Romsdal is packed with options for those who like to play outdoors. Climbing, river kayaking, rafting, fishing, road biking, Alpine ski touring, or on foot or bike.

Learn more about the options at www.romsdal.com.

Mer info

bikeromsdal.com villavengetind.com romsdal.com

More info

bikeromsdal.com villavengetind.com romsdal.com

68 69

Piz Badile

Til topps via en av Alpenes store nordvegger.

To the summit via one of the Alps’ great north faces.

Tekst Text : Giuliano Bordoni

70 71

Foto Photo : Daniele Castellani

Piz Badile (3 308 moh.) ruver som en skifertavle mot himmelen fra landsbyen Bondo på den sveitsiske siden av fjellmassivet. Et mørkt våpenskjold, som opptar drømmer og håp for mange alpinister. Den bratte nordøstveggen avsluttes av den elegante nordtoppen, som reiser seg mellom Bregagliadalen i Sveits og Masinodalen i Italia.

Piz Badile (Elevation 3 308 meters) looms upward like a giant blackboard into the sky from the village of Bondo on the Swiss side of the mountains. It is a dark symbol that fuels the hopes and dreams of many mountaineers. The steep north face leads to the elegant northern summit, towering between the valleys of Bregaglia on the Swiss side and Masino on the Italian one.

Det var tidlig på nittenhundretallet. Alle de viktigste toppene i Alpene var besteget, men ennå var ikke alle klatreproblemer løst. Nordveggene på Badile, Eiger og Gran Jorasses gjensto som de siste gåtene – de siste storveggene som måtte beseires.

Dette var tiden for de alpine heltedåder. Italienske Riccardo Cassin var en av de store kunstnerne i den vertikale verden. Han ble født i 1909, og etter en kort karriere som bokser utviklet han seg som alpinist i løpet av 1930-årene. Han klatret først klipper i Dolomittene, og senere utforsket han de sentrale og de østlige Alpene.

It was the early 1900s. All the most important peaks in the Alps had already been climbed, but that did not mean all the climbing problems had been solved.

The north faces of Badile, Eiger and Grandes Jorasses were the last remaining mysteries ; the last great walls open to conquer. This was the age of Alpine daring. Italian Riccardo Cassin was one of the great artists of the vertical world. He was born in 1909 and, after a brief career as a boxer, became a mountaineer in the 1930s. At first, he climbed the cliffs of the Dolomite range and later explored the central and eastern Alps.

I juli 1937 nådde Cassin toppen av Piz Badile etter tre dagers klatring i dårlig vær sammen med Gino Esposito og Vittorio Ratti. I nabotaulaget var kameratene Mario Molteni og Giuseppe Valsecchi, som begge omkom av utmattelse under den lange returen.

In July 1937, Cassin reached the top of Piz Badile after three days of climbing in bad weather with Gino Esposito and Vittorio Ratti. On the parallel rope team were Mario Molteni and Giuseppe Valsecchi, who both died of exhaustion on the long descent.

Nå er det vår tur. Patrick Poletto, Bruno Mottini, Daniele Castellani og jeg avtaler å møtes ved Bagni di Massino, hvor vi setter igjen bilene mens en drosje står klar til å ta oss med til Bondo i Sveits.

Fra parkeringsplassen ved stien mot Rifugio Sasc Furä starter vi anmarsjen mot Piz Badile, i en varme og en fuktighet helt uvanlig for disse nordvendte fjellene. De tre kompisene mine klager hele veien over tunge ryggsekker, og er forbauset over at ikke jeg også gjør det. Jeg er litt forundret, men bryr meg likevel ikke om hintene deres og trasker bekymringsløst videre.

Now it is our turn. Patrick Poletto, Bruno Mottini, Daniele Castellani and I meet as agreed in the town of Bagni di Masino. We park the cars there while a taxi stands ready to take us to Bondo in Switzerland.

From the parking lot by the trail to the cabin Refugio Sasc Furä, we begin our approach to Piz Badile in a heat and humidity that are totally out of character for the north faces of these mountains. My three companions constantly whine about their heavy backpacks, wondering why I’m not also moaning and complaining about mine. I’m a little puzzled, but ignore the hints and push on without a care.

Ved ankomst til hytta er det på tide å ta noen fotos, og Daniele ber om å få noen bilder av meg mens jeg tømmer sekken. Jeg plukker sakte fram hjelmen, jakka, hettejakka og den ekstra t-skjorta, før en ukjent pose plutselig dukker opp mellom selen og klatreskoene. Jeg drar den opp, og de tre andre ler seg fordervet mens jeg ser ut som en idiot, utsatt for verdens eldste spøk. Sekken er full av stein! Både jeg, hyttevertene og de andre gjestene som har fulgt med på opptrinnet må gapskratte. Vårt vakre eventyr begynner på aller beste måte, med latter, og stemningen er spøkefull og avslappet, som alltid når vi fire møtes.

When we reach the cabin, it’s time for pictures, and Daniele asks to take a few of me as I empty my pack.

I slowly pull out a helmet, jacket, hooded jacket, and extra t-shirt before I notice an unfamiliar bag stuck between my climbing shoes and harness. I pull it out and the other three are laughing their heads off, while I’m left looking like a complete fool : The victim of the oldest prank in the world. The strange bag is full of rocks! The cabin host, the other guests who had watched all burst into laughter. Our beautiful adventure is off to the best possible start, with laughter and a mood that is playful and relaxed as it always is when we four meet.

Månen og hodelampene våre lyser opp veien til innsteget. Stiens første del er felles med ruta til Spigolo (nordeggen), men der det begynner å bli vanskelig

The moon and our headlamps light up the way to our entry point. The first part of the trail shares the route to Spigolo (the northern ridge) but when it starts

Forrige oppslag : Giuliano Bordoni, Bruno Mottini og Patrick Poletto klatrer nordveggen på Piz Badile i Sveits.

Previous spread : Giuliano Bordoni, Bruno Mottini and Patrick Poletto climb the north face of Piz Badile in Switzerland.

Øverst : Giuliano Bordoni, Bruno Mottini og Patrick Poletto på toppen av Piz Badile i Sveits.

Top : Giuliano Bordoni, Bruno Mottini and Patrick Poletto on top of Piz Badile in Switzerland.

Nederst : Giuliano Bordoni leder opp i den bratte og legendariske nordveggen Piz Badile.

Bottom : Giuliano Bordoni leads up to the steep and legendary north face of Piz Badile.

72 73

Giuliano Bordoni nyter utsikten fra en fjellhylle i Piz Badilemassivet i de sveitsiske alpene.

Giuliano Bordoni enjoys the view from a ledge on the Piz Badile massif in the Swiss Alps.

tar vi en kjapp rappell ned mot Cengalobreen, til en stor hylle. Hyllas eneste hindring er en gigantisk isblokk, og når vi har krysset den er vi klare til dans med den elegante, buktende veggen.

to get difficult we do a quick rappel down toward the Cengalo Glacier, to a big ledge. The ledge’s only obstacle is a giant block of ice, and when we cross that, we are ready to dance with the elegant curving wall.

Klatringen er variert, men alltid på fast fjell.

Vi klatrer raskt, og stopper bare opp for gi taulagene foran oss tid i vanskelige passasjer. Vi benytter ventetida til å fyre av noen bilder, og dra de vanlige replikkene som kjennetegner humøret og motet til vår sammensveisede gjeng. Himmelen er uten en eneste sky, og temperaturen er mild. Ikke et vindpust. Vi kunne ikke ha funnet en bedre dag.

Vi beveger oss oppover i den grandiose, tidvis overveldende vertikale veggen. Men vi løser problemene underveis, og jeg kan ikke la være å tenke på førstebestigerne og deres dristighet. Ved Cassins andre bivuakkplass tar vi en kort pause.

The climbing is varied, but always on solid rock, and we stop only to give the rope-teams ahead of us enough time on difficult sections. We pass the time by firing off photos, and make the usual wisecracks that define the mood and courage of our tightknit gang.

There is not a cloud in the sky. Not a puff of wind.

We couldn’t have picked a better day. We move up the grandiose, sometimes overwhelming, vertical wall. But we solve problems along the way, and I can’t help thinking of those first ascenders and their courage. At Cassin’s second bivouac point, we take a short break.

Så topper vi ut av veggen. Vi trykker hverandres hender og smiler. 75 år etter førstebestigningen nyter vi den fantastiske utsikten fra toppen, og vi skjønner fullt og helt hvor store Riccardo Cassin og hans kamerater var.

Then we top out. We shake each other’s hands and smile. Seventy-five years after the first ascent, we revel in the fantastic view from the top, and we fully understand just how amazing Cassin and his pals were.

Fakta

Velkommen til Piz Badile, Sveits

Facts

Welcome to Piz Badile, Switzerland

Hva

Nordøstveggen på Piz Badile (3 308 moh) i Bregagliafjellene på grensa mellom Italia og Sveits. Regnes som en av de store nordveggene i Alpene.

What

The northeast face of Piz Badile (Elevation 3 308 meters) in the Bregaglia Mountains on the Italian-Swiss border and seen as one of the great north faces of the Alps.

Utgangspunkt

Sasc Furä-hytta (1 904 moh.) I utkanten av den sveitsiske landsbyen Bondo i Bregagliadalen starter seterveien til Laret.

Bomvei. Billett (8 Euro) kjøpes på butikken i Bondo. Parkering ved Laret, her krysses bekken til sti mot Sasc Furä-hytta (1,5 timer). Fra Milano til Bondo : SS36 langs østsida av Comosjøen til Chiavenna.

Deretter SS37 forbi Villa di Chiavenna, og like etter tollstasjonen på den sveitsiske grensa er du i Bondo.

Starting point

Refugio Sasc Furä (Elevation 1 904 meters).

On the outskirts of the Swiss village of Bondo in the Bregaglia Valley a farm road leads to Laret. There is a toll, and tickets costing eight euros can be bought at the shop in Bondo. Parking is at Laret, cross the steam here on the trail to Refugio Sasc Furä (1.5 hours). From Milan to Bondo, take the SS36 along the east side of Lake Como to Chiavenna. From there on to Villa di Chiavenna, and just after the customs station on the Swiss border is Bondo.

Retur fra toppen

På den sveitsiske siden via Spigolo Nord (lang sti og vanligvis fullt av folk), eller på den italienske siden langs via Normale (klatring grad II og III). Deretter følges en grei sti fra Gianettihytta (2 534 moh) til Bagni di Masino.

Return from the summit

On the Swiss side via Spigolo Nord (a long trail usually packed with people), or on the Italian side via Normale (climbing grade II and III.) From there, it’s a good trail from the Refugio Gianetti to (Elevation 2 534 meters) to Bagni di Masino.

Fra Milano til Bagni di Masino

SS36 til veikrysset Trivio di Fuentes. Herfra SS38 til 4 km etter Morbegno, her følges SS404 til Val Masino og videre til San Martino. Deretter til venstre til Bagni di Masino. Det er mulig å ta drosje mellom Bagni di Masino og Bondo, om en vil gå opp på den ene siden av fjellet og ned på den andre.

From Milan to Bagni di Masino

Take the SS36 to the intersection Trivio di Fuentes. From there, take SS38 until you’re four kilometers past Morbegno and then follow SS404 to Val Masino and on to San Martino. Then take a left to Bagni di Masino.

You can also take a cab between Bagni di Masino and Bondo if you want to go up one side and down the other.

Bibliografi

«Solo Granito» – Guido Lisignoli, Mario Sertori – forlaget Versante Sud.

Guide book

“Solo Granito” by Guido Lisignoli and Mario Sertori. Publisher : Versante Sud.

Nyttige kontakter

Rifugio Sasc Furä : 0041 (0) 81 822 12 52

Useful contacts

Refugio Sasc Furä : 0041 (0) 81 822 12 52

Rifugio Gianetti : 0039 0342 641068

Taxi Alpe-Viaggi : 0039 0342 64 00 84

Guide Alpine Val di Mello : 0039 338 7609087

Guide Alpine : Giuliano Bordoni (0039 348 8747 912), Bruno Mottini (0039 333 62 23 597) og Patrick Poletto (0039 338 73 51 602) Alpint nødnummer 118

Refugio Gaetti : 0039 0342 641068

Taxi Alpe-Viaggi : 0039 0342 64 00 84

Guide Alpine Val di Mello : 0039 338 7609087

Guide Alpine : Giuliano Bordoni at 0039 348 8747 912, Bruno Mottini at 0039 333 62 23 597 and Patrick Poletto at 0039 338 73 51 602.

Alpine emergency no. 118

74 75

Rett opp

Straight Up

Norrønas klatreambassadør Hilde Bjørgaas vender alltid tilbake til de bratte fjellveggene i Lofoten.

Norrøna’s climbing ambassador Hilde Bjørgaas always returns to the steep mountain walls of the Lofoten islands.

Tekst Text : Eivind Eidslott

76 77

Foto Photo : Jonas Bendiksen

– Hvorfor er klatring i Lofoten så fascinerende, Hilde?

– Fordi Lofoten er så innmari vakkert. Og fordi klatringen nesten alltid er snill – samtidig som den gir luft under vingene. Kombinasjonen er uslåelig.

– Hva er ditt favorittsted i Lofoten?

– Umulig å avgjøre. Men et av mine favorittsteder er basert på minnene fra en sommer, og det er rett og slett krysset der du svinger av til Henningsvær fra hovedveien som går ut mot Å. Da er vi ikke bare på vei, men vi er nære!

– Hva er din favorittklatrerute i Lofoten?

– Uten tvil Vestpillaren på Presten.

– Hvor bør vi som ikke har klatret i Lofoten før begynne?

– Kalle (under Vågakallen) er et fint sted å starte når kileformen er rusten. For å klatre litt flere taulengder er ”Bare blåbær” en fantastisk fin tur.

Det fins fine og passe lange ruter på de aller fleste klippene du ser på vei ut mot Henningsvær, og det er stort sett bare å velge noe som ser fint ut!

– Hva liker du å gjøre i Lofoten når du ikke klatrer?

– Vi har ikke vært så flinke til å gjøre andre ting.

Jeg har likt å spise god mat og drikke noen glass vin etter en lang dag. Men det er så mye å gjøre som ofte blir bortprioritert : padle, gå fra hytte til hytte, dykke, fiske, surfe, gå på fjella som ligger mellom Svolvær og Narvik og prøve å finne nye ruter.

– Har du ett hemmelig Lofoten-triks?

– Ja, ta alltid med noe å plukke blåbær i! Og vær tålmodig. Sola kommer. Og da tørker det fort!

Q : Why is climbing in the Lofotens so fascinating?

A : “Because the Lofoten islands are so incredibly beautiful. And because the climbing is almost always nice while still letting you get some air under your wing. The combination is unbeatable.

Q : What is your favorite place on the Lofotens?

A : “Impossible to choose. But one place has become a favorite because of summer memories : It’s the crossroads where you take off for Henningsvær from the main road leading to (the village of) Å. That’s the point where we are no longer just on the road but almost there.”

Q : What is your favorite climbing route in the Lofotens?

A : “Without a doubt, Vestpillaren at Presten.”

Q : Where should those of us who have not climbed in the Lofotens start?

A : “Kalle (under Vågakallen mountain) is a good place to start when you’re a little rusty. To climb a few more pitches, the “Bare blåbær” (Just blueberries) route is a fantastic trip. There are routes of suitable lengths on almost all of the cliffs you see on the way to Henningsvær, and it is just a matter of picking one.”

Q : What do you like to do in the Lofotens when you’re not climbing?

A : “We haven’t been that good at doing other things.

I do like to enjoy good food and have a few glasses of wine after a long day. But there are so many options that get dropped because they are a lower priority, such as paddling, hiking from cabin to cabin, diving, fishing, surfing, trekking in the mountains between the (towns of) Svolvær and Narvik, and trying to find new routes.

Forrige oppslag : Norrønas klatreambassadør Hilde Bjørgaas klatrer øverste taulengde på Presten i Lofoten.

Previous spread : Norrøna’s climbing ambassador Hilde Bjørgaas does the top pitch on Presten (The Priest) wall in the Lofoten islands.

Venstre side : Hilde Bjørgaas sorterer klatreutstyret.

Left page : Hilde Bjørgaas sorting gear.

Øverst : Hilde Bjørgaas buldrer på steinene ved parkeringen til fjellveggen Presten i Lofoten.

Top : Hilde Bjørgaas bouldering on the rocks by the parking spot near the mountain wall Presten (The Priest) in the Lofotens.

Nederst : En klippe. En hånd. Sterke fingre. Loften byr på en mengde klatreruter med spektakulær utsikt.

Bottom : One Rock. One hand. Strong fingers. The Lofotens offers numerous climbs with spectacular views.

78 79

Hilde Bjørgaas klatrer ruta «Skiløperen» på Lille Festvågvegg i Lofoten.

Hilde Bjørgaas climbs the “Skiløperen” (The Skier) route on Lille Festvåg Wall in the Lofotens.

Høyre side : Hanna Mellin og Hilde Bjørgaas sorterer klatreutstyret etter å ha klatret til topps på Presten i Lofoten.

Right page : Hanna Mellin and Hilde Bjørgaas sorting gear after their climb to the top of Presten (The Priest) in the Lofoten islands.

Fakta Velkommen til Lofoten

Facts

Welcome to the Lofotens, Norway

Reise

Fly fra Oslo til Bodø eller Evenes med SAS eller Norwegian. Båt, buss eller leiebil videre til Lofoten. Du kan også fly videre med Widerøe til Svolvær.

Travel

From Oslo to Bodø or Evenes with the airlines SAS or Norwegian. Boat, bus or rental car from there to the Lofotens. You can also fly with the airline Widerøe to Svolvær on the islands.

Overnatting

I telt, i rorbuer, på hotell, hos Nordnorsk Klatreskole i Henningsvær eller på Lofoten Ski Lodge. Se mer på www.lofoten.info.

Accommodation

In tents, ‘rørbu’ cabins, hotels, at the Nordnorsk Klatreskole (North Norway Climbing School) in Henningsvær or at the Lofoten Ski Lodge. Learn more at www.lofoten.info.

Klatreområder

Det fins mange ulike klatrefelt i Lofoten, men det mest kjente området ligger på veien ut mot Henningsvær. Der ligger en rekke store og små klipper med stor variasjon i antall taulengder. For å komme seg dit kjører du fra Svolvær mot Henningsvær, og parkerer i en av de mange parkeringslommene langs veien, avhengig av hvilken klippe du skal til. Gandalfveggen og Festvågveggene ligger rett før brua over til Henningsvær.

Climbing areas

There is a great diversity of climbing in the Lofotens, but the best known spots are along the road to Henningsvær. There is a whole row of big and small cliffs offering a whole range for numerous pitches. To get there, drive from Svolvær toward Henningsvær, parking on one of the many spots along the road, depending on which cliff you’re heading for. Gandalf Wall and Festvåg Wall are just before the bridge to Henningsvær.

Utstyr

Av klatreutstyr kan det være fint med et vanlig rack, gjerne med dobbelt kilesett, kortslynger og en god del lengre slynger, samt dobbelttau og personlig utstyr. Telt, sovepose, liggeunderlag. Myggstift. Noe å plukke blåbær i. Og husk badetøy!

Equipment

For climbing, a standard rack is good, preferably with a double set of nuts, a number of long slings, double rope and personal equipment. Tent, sleeping bag and pad, insect repellent, something to collect blueberries in and don’t forget a bathing suit.

Guide

Lofoten Klatreskole (www.nordnorskklatreskole.no) arrangerer klatrekurs og guiding i Lofoten. Det samme gjør Northern Alpine Guides www.alpineguides.no.

Guide

The North Norway Climbing School (www.nordnorskklatreskole.no) offers classes and guiding on the islands, as does the Northern Alpine Guides (www.alpineguides.no).

Mer info

Rockfax-boken : «Lofoten Rock».

More info

The Rockfax-book “Lofoten Rock.”

80 81

Høyt i nord

High North

Tekst Text : Kristin Folsland Olsen

82 83

Foto Photo : Frode Sandbech

Kvaløya er Tromsøs Disneyland.

Kvaløya is Tromsø’s Disneyland.

Det er sensommer i Tromsø. Store regndråper klasker i bakken og tåka ligger lavt. Med andre ord : helt normalt sommervær på 69 grader nord.

Som alle andre turister begynner også vi med Fjellheisen. Vi må skaffe oversikt, legge planer. I løpet av fire minutter frakter gondolbanen oss opp 400 høydemeter. Til fjells. Ut i naturen. Det har allerede begynt å krible. Gjennom de mørke skyene skimter vi nemlig konturen av noe stort. Kvaløya.

It is late summer in the city of Tromsø in Norway’s arctic. Big drops of rain slap the ground and the fog hugs contours of the Earth. In other words, it’s a perfectly normal summer at this latitude, 69 degrees north. Like all tourists, we start with the Fjellheisen cable car. We need the overview for planning purposes. In four minutes, the aerial tram whisks us up 400 vertical meters. Into the mountains. Into nature. We already feel the tingle. Through the dark clouds, we make out something big : Kvaløya.

Or “Whale Island,” if we translate it.

Regnet klarer ikke skylle bort eventyrlysten. Det er med brede smil vi pakker oss selv inn i bilen, blant et virvar av klær, sykler og sure klatresko. Etter en liten times kjøretur ankommer vi vår base, Tromvik Lodge, som ligger på nordsiden av Kvaløya.

Havet og fjellene velter klisjéaktig inn gjennom de svære panoramavinduene i trevillaen. Rett utenfor, på terrassen som breier seg rundt hushjørnet, står en badestamp. Midt på sommeren, når sola aldri går ned, så er det akkurat her, i havet utenfor, at den ikke går ned.

– Velkommen, sier vert Tore Gjert.

The rain can’t wash away our sense of adventure.

We are all smiles as we hop into the car, packed in a jumble of clothing, bikes and sour climbing shoes.

After just under an hour’s drive, we reach our base, Tromvik Lodge, on the north side of Kvaløya.

The sea and the mountains fill the panoramic windows like some kind of scenery cliché. Right outside, a terrace rounds the corner of the building and leads to a hot tub. It’s midsummer in the Arctic, so the sun never sets. It stays right here, lingering over the ocean.

“Welcome,” says our host, Tore Gjert.

Kvaløya har rykte på seg for å levere varene til entusiastiske friluftsfolk. Øya, som er Norges femte største, kan tilby fantastiske fotturer, heftig terrengsykling og klatring i verdensklasse. Dedikerte

Kvaløya has a reputation for delivering the goods for enthusiastic outdoorsmen. Norway’s fifth largest island offers fantastic hikes, intense mountain biking and world class climbs. Devoted climbers get all

Forrige oppslag : Fjellheisen i Tromsø.

Previous spread : The Fjellheisen gondola in Trømsø, Norway.

Venstre side : Buldresteinene på Småbakkan.

Left page : The Småbakkan bouldering rocks near Tromsø.

Kvaløya tilbyr det meste et friluftsmenneske kan drømme om – inkludert sykling av høy kvalitet.

The island of Kvaløya offers just about everything an outdoorsperson could dream of – including mountain bike riding.

84 85

86 87

Forrige oppslag : Joar Nivfors utfordrer tyngdekraften og støter på ruta Akantus (7 +) på Gullknausen.

Previous spread : Joar Nivfors defies gravity and takes on the route Akantus (7 +) on the Gullknausen crag.

Fra toppen av Fjellheisen er det ypperlig turterreng. Trude Spaun tester løpeskoene sammen med hunden Maisa.

At the top of the cable car, Fjellheisen’s route is wonderful hiking terrain. Trude Spaun tests her running shoes in the company of Maisa the dog.

Bading i et fjellvann på 69° nord er alltid forfriskende.

Swimming in a mountain lake 69 degrees north latitude – well north of the Arctic Circle – is always refreshing.

klatrere blir blanke i øynene bare de hører navnet på øyas høyeste fjell, Store Blåmann. (1 044 moh.)

400 meter med storveggsklatring på 9-tallet er dog kun for spesielt interesserte. Heldigvis er det en fin vandresti om man vil ha en enklere vei til topps, og det finnes et godt utvalg av klatrefelt andre steder på øya. Hollendaren er fantastisk for de som liker lange, bratte riss i et massivt granittlandskap.

Skal du dit er overnatting på Hollendarhytta obligatorisk. Småbakkan er et velbrukt buldrefelt i Blåmannsvika, og i Ersfjorden finnes et hundretall av korte, boltede ruter, i tillegg til noen kileruter og buldring. Og vi må nevne ett sted til : Gullknausen.

Vi stikker dit.

glassy-eyed at the mere mention of the island’s biggest mountain, Store Blåmann (Elevation 1 044 meters). The 400 meters of Grade 9 big wall draw the most eager enthusiasts. Luckily, there is a nice hiking trail for those wanting an easier route to the summit, and there is a great variety of climbing elsewhere on the island. “Hollenderen” is fantastic for those who favor long, steep cracks in a solid granite mountainside. If you head there, staying at the Hollender Cabin is obligatory. “Småbakkan” is a much used boulder field at Blåmannsvika, and at the Ersfjord you’ll find a hundred or so short, bolted routes, plus sport climbing routes and bouldering.

And we have to mention one more place : Gullknausen. That’s where we’re heading.

Solen albuer seg fram gjennom tunge, mørke regnskyer og lager søyler av lys som forflytter seg over det åpne landskapet. Luften vi puster er salt og fjellfrisk på en gang. Det oppstår en herlig miks av ro og råskap når dramatiske fjell møter åpent hav.Anmarsjen er en flott opplevelse i seg selv. Mot syd troner Skamtinden og begynnelsen av Ersfjordtraversen. Skal man gå hele denne luftige traversen kan det ta et par dager. Man rangler bortover fjellrekka, over Store Hollendaren, Brattbergtind og Styrmannstinden, før man ender opp på Store Blåmann. Det ser innbydende ut. Ersfjordtraversen noteres sirlig på to-do-lista.

The sun elbows its way through the dark and heavy rainclouds, creating pillars of light over the open landscape. The air is salty and mountain fresh at the same time. There is a delightful mix of tranquility and wilderness where the mighty mountains meet the sea. The approach is a great experience in itself.

To the south is a peak called Skamtinden, and the start of the Ersfjord traverse. It can take a few days to hike that whole, lofty traverse. You wander along the mountain range, over Store Hollenderen, and the peaks Brattberg and Styrmann, before you end up at Store Blåmann. It looks inviting. Ersfjord traverse gets added neatly to the to-do list.

88 89

På terrassen på Tromvik Lodge gjør vi oss klare for dagens sykkeltur. (Foto : Kristin Folsland Olsen)

Getting ready for the day’s bike tour on the terrace of the Tromvik Lodge. (Photo : Kristin Folsland Olsen)

En fin sti leder oss inn i skaret mellom Brosmetind og Sørtinden. Det er vindstille nå, men vi får bakoversveis allerede når vi runder hjørnet og får se det. Klatrefeltet med stor K. 70 meter med gyllen granittvegg lener seg utover fjorden som ligger 200 meter lenger ned. Heftig.

– Hvem begynner?

Det blir stein, saks og pose.

– Yes! Maren smiler fornøyd mens hun knyter på seg klatreskoene.

Snart smyger hun oppover veggen. Det er både boltede og naturlig sikrede ruter her. Alt er bratt.

Noen ruter er brattere enn bratt. Vi klatrer til skyene vinner over sola og det ikke er mer pump igjen i underarmene.

A good trail leads us into the pass between the peaks Brosmetind and Sørtinden. It’s calm. But we get hammered by the wind the moment we round the corner and catch sight of it : Climbing wall with a capital ‘C.’ Some 70 meters of golden, granite wall leaning out over waters of the fjord 200 meters below. Awesome.

“Who leads?”

Rock, scissors, paper decides.

“Yes,” gushes the winner, Maren, smiling happily as she ties her climbing shoes.

She starts crawling up the wall. There are both bolted and naturally secured routes here. Everything is steep. Some routes are steeper than steep. We climb until the sun defeats the clouds, and our forearms can pump no more.

Det er nesten hensynsløst vakkert her i nord. Lyset har sin egen fargeskala og tiden sin egen hastighet.

Eller nei, det har den ikke. Det går jo ikke. Det er vel heller det at vi glemmer tiden, og at klokka lett blir 04 på natten, og vi fremdeles sitter i badestampen og måper over «hvor fett dette er!»

Vi blir sittende å måpe alle sammen. Ikke bare vi søringene og svensken. Trude måper også.

Og hun er ekte nordlending.

The beauty seems almost ruthless here in the north. The light has its own color scale and time has its own pace. No, it doesn’t. We can’t claim that. It’s us who forget time. It can easily be 4 am, and we are still in the hot tub, saying “How cool is this?”

We all sit there gawking. Not just those of us from south Norway and the Swede, but Trude as well.

And she is from here. From the North.

Fakta Velkommen til Kvaløya

Fakta Welcome to Kvaløya, Norway

Reisen dit

Fly til Tromsø med SAS eller Norwegian.

Lei gjerne en bil og kjør til Kvaløya på 45 minutter.

Getting there

Fly from Oslo to Tromsø on SAS or Norwegian. Rent a car and drive 45 minutes to Kvaløya.

Stedet

Kvaløya er Norges femte største øy og ligger i Troms kommune. Den østlige delen av øya er med Tromsbrua knyttet til Tromsø.

Kvaløya er et paradis for friluftsinteresserte. Her finnes flotte fotturer, heftig terrengsykling og klatreklipper av ypperste kvalitet. Om vinteren er det her du vil være med toppturski. Midnattssol fra 20 mai til 22 juli. Mørketid fra 25 november til 17 januar. www.tromsoklatring.no www.ridetromso.com

The place

Kvaløya is Norway’s fifth largest island and is in the Arctic township of Troms. The east side of the island in connected to the city of Tromsø by a bridge. Kvaløya is a paradise for outdoor enthusiasts. If offers great hikes, intense mountain biking and world class climbing walls. During the winter, this is the place to be for Alpine ski touring. Midnight Sun from May 20 until July 22. Polar night from November 25 to January 17. www.tromsoklatring.no www.ridetromso.com

Overnatting

Tromvik Lodge ligger ved den lille bygda Tromvik nordvest på Kvaløya, en liten times kjøretur fra Tromsø sentrum. I Tromvik bor det 100 mennesker og de fleste lever av fiske. Tromvik Lodge er bygget i 2011 og kan skilte med panoramautsikt over havet, badestamp på terrassen og badstue med vindu. Det finnes tre soverom og en hems, to bad, fullt utstyrt kjøkken og en stor, lys stue med sofa. www.tromviklodge.com

Accommodations

Tromvik Lodge is in the small village of Tromvik, on the northwest part of Kvaløya.

The village of Tromvik has a population of 100, most involved in the fishing industry.

Tromvik Lodge was built in 2011 and offers a panoramic view of the sea, a hot tub on the terrace and a sauna with a view from its window. It has three bedrooms plus a loft, two baths, a fully equipped kitchen and a large, bright living room with a couch. www.tromviklodge.com

Guider

Flere aktører tilbyr guidede turer i området : www.ascentdescent.com www.msmg.org www.arcticmountainguides.com

Guides

Several players offer tours in the area : www.ascentdescent.com www.msmg.org www.arcticmountainguides.com

APELAND

Husk å pante i sommer!

Bokser og flasker gjenvinnes igjen og igjen, så lenge du husker å pante.

Gjennom høyverdig gjenvinning blir bokser til nye bokser, mens gjenvinningsflasker blir til nye flasker og andre plastprodukter - som fleecejakker fra Norrøna.

Foto:Chris Holter, syklist: Frode Sande, sted: Canvas

DNB is Norway’s largest financial services group and an active contributor to society. We are committed to value creation, innovation and sustainable development. Each year we make donations to cultural, sporting, research and non-profit projects.

dnb.no

92 93

Folk : Balansekunstneren

People : Balancing Act

Tekst Text : Randi Fuglehaug Foto Photo : Sindre Lundvold

Det fins en nordmann som ser ut til å være i mer balanse enn alle andre.

One Norwegian seems more balanced than the rest.

Eskil Rønningsbakken må som regel overgå seg selv, slå sine egne rekorder. Som da han tok med seg stolene han brukte på Kjeragbolten til toppen av Radisson SAS Hotell i Hamburg, og stablet dem opp for å balansere 108 meter over bakken. Eller som da han stablet stolene sine oppå den nye Svinesundbroen, 91,7 meter over vannet, rett etter at den hadde åpnet, og VG kalte det «Bro-sjokket».

As a rule, Rønningsbakken has to outdo himself and beat his own records ; such as when he took chairs to the top of the Radisson SAS Hotel in Hamburg, and stacked them up so he could balance on them 108 meters above the ground. Or when he stacked his chairs on the Svinesund Bridge linking Norway and Sweden, and balanced 91.7 meters over the water just after the bridge opened. Norway’s largest newspaper, VG, called it “The Bridge Shock.”

Han har balansert usikret på toppen av en 100 meter høy mast foran 10 000 mennesker i SaudiArabia under feiringen av Eid, avslutningen på den islamske fastemåneden Ramadan, på oppdrag fra landets kongefamilie. Han har stått på hendene i en trapes under en varmluftballong i 1200 fots høyde.

Han har verdensrekorden i den noe uvanlige grenen baklengssykling, der han brukte syv timer på å sykle 142,4 kilometer, og han har hengt etter tærne i Eiffeltårnet. Phillipe Petit sa det slik i dokumentarfilmen «Man On Wire» : «Livet bør leves på kanten.

Du må være rebelsk : nekte å rette deg etter regler, ikke fornekte dine egne suksesser, nekte å gjenta deg selv. Se hver dag, hvert år og hver idé som en sann utfordring – da lever du livet ditt på stram line.»

He balanced unsecured on top of a 100 meter tall mast in front of 10 000 people in Saudi Arabia at the invitation of the country’s royal family to celebrate Eid, which marks the end of the month-long Islamic fast of Ramadan. He has done handstands on a trapeze under a hot air balloon at an altitude of 1 200 feet, or about 365 meters. He holds the world record in the somewhat peculiar discipline of backwards bicycling, using seven hours to ride 142.4 kilometers.

He has hung by his toes from the Eiffel Tower. As Phillipe Petit said in the “Man on Wire” documentary film : “Life should be lived on the edge of life. You have to exercise rebellion : to refuse to tape yourself to rules, to refuse your own success, to refuse to repeat yourself, to see every day, every year, every idea as a true challenge – and then you are going to live your life on a tightrope.”

Burde ikke vi alle leve litt mer på kanten? Hva hadde vi oppnådd om vi hadde tatt litt flere sjanser i hverdagen? Hadde ikke det fått oss til å sette litt mer pris på tryggheten? Eskil tror at det å kjenne at noe er litt utrygt en stund kan være en del av balanseregnskapet vi mennesker trenger.

«I tidligere generasjoner var jo livet i seg selv ekstremt nok for mange. Det å overleve, dyrke, fiske, bosette seg langt oppå fjellet, det fylte det naturlige behovet for å kjenne på det ekstreme. Selv om vi i dag lever langt mer komfortabelt, tror jeg det behovet kommer tilbake for veldig mange. Jeg tror alle har behov for å kjenne at vi kan kontrollere noe mer enn bare å sitte på baken, noe mer enn bare å være til. Tidligere var jo mannen ute og jaktet og jaget og slåss. Hvis en aldri får kjent på det der, blir man en pudding.»

Shouldn’t we all live a little more on the edge? What could we accomplish if we took a few more chances in everyday life? Wouldn’t we appreciate feeling safe even more afterwards? Rønningsbakken believes that having the sense of danger from time to time is part of the balance we humans need.

“In past generations, life itself was extreme enough for many. To survive and grow covered the natural need to feel the extremes. Even though we now live far more comfortably, I think that many people still feel that need. I think everyone needs to feel they control something more than just sitting on their behind, something more than just existing. In the past, man had to go out and hunt, chase and fight.

If you have never had that feeling, you turn into pudding,” he said.

Journalist Randi Fuglehaug er ute med boka «Balansekunst» (Kagge forlag) om Eskil Rønningsbakken.

Journalist Randi Fuglehaug’s book “Balansekunst” (“Balance Art”) about Eskil Rønningsbakken has been released by the Kagge publishing house in Norway.

94 95

Eventyrøya

Adventure Island

Velkommen til Baffin Island.

Jordas siste villmark.

Welcome to Baffin Island.

The last wilderness on Earth.

96 97

Forrige oppslag : Chris Rowat går oppover en rygg med Mt. Asgard i bakgrunnen, Bafinn Island, Canada.

Previous oppslag : Chris Rowat ascends a ridge above camp with the flat-topped Mt. Asgard in the background, at Baffin Island, Canada.

Chris Rowat nyter utsikten ved Schwarzenbach-fossene. Ovenfor disse fossefallene ligger en skjult dal hvor det ble jaktet på villrein i gamle dager.

Chris Rowat takes in the view at Schwarzenbach Falls. Above and beyond this waterfall is a hidden valley that was traditionally used to hunt caribou.

Tekst Text : Emily Nilsen Foto Photo : Kari Medig

– De har dratt avgårde for å arrestere bikkja, flirer Gary, en lokal fyr i trettiårene fra det nordkanadiske tettstedet Qikiqtarjuaq.

Jeg halter ved siden av ham langs en grusvei i retning av sykestua. Leggmuskelen min banker akkurat der en hvit husky for noen få minutter siden glefset seg gjennom huden min. Ikke akkurat den velkomsten til Baffin Island jeg hadde håpet på.

“They’ve gone to arrest the dog,” jokes Gary, a thirtysomething local from the north Canadian hamlet of Qikiqtarjuaq.

I limp beside him down a gravel road towards the Nurse’s Station. My calf throbs where a white husky, minutes earlier, had clamped and punctured. Not the kind of welcome to Baffin Island I had hoped for.

Jeg er her sammen med tre venner for å gå en fottur gjennom Akshayukpasset i Auyuittuq nasjonalpark i Nunavut-territoriet. Den 97 km lange turen vil føre oss fra North Pangnirtung-fjorden til Pangnirtung-fjorden og over polarsirkelen, med noen avstikkere opp på brearmene til Penny Ice Cap. I denne unike landpassasjen, omringet av is, finnes mange loddrette granittvegger. En av dem er Mount Asgard, herostratisk berømt for at James Bond BASE-hoppet på ski ut fra den flate toppen i filmen The Spy Who Loved Me. Helt siden jeg fikk se Mount Asgard for første gang, har jeg visst at jeg bare måtte oppleve dette fjerne hjørnet av verden hvor fjellene stiger rett opp fra dalbunnen og flekker tenner mot isbreene rundt seg.

Three friends and I are here to hike through Akshayuk Pass in Nunavut’s Auyuittuq National Park. The 97 km journey will take us from the North Pangnirtung Fjord to the Pangnirtung Fjord across the Arctic Circle with a few side trips up and onto the Penny Ice Cap’s glacial fingers. Surrounded by ice, this unique land bridge is home to many sheer-faced granite walls, such as Mount Asgard. Ever since landing eyes on this mountain, infamously known as the flat-topped peak James Bond launches himself from in The Spy Who Loved Me, I knew I had to venture to this remote corner of the world. The mountains here burst from valley bottom and line the surrounding glaciers with a toothy grin.

Mens hun syr sammen leggen min, forsikrer sykepleieren at bikkja skal få sone sin straff : ti dager i rabieskarantene.

– Si fra på radioen hvordan det går om et par dager, kvitrer hun, nesten litt for muntert.

Rett bak henne henger en plakat som viser en rev med gapende kjeft. Den gliser ondt mot kameraet.

En advarsel mot rabies. En halvtime senere er vi stuet sammen på en båt som suser av sted de 85 kilometrene mot det nordlige startpunktet for turen gjennom nasjonalparken. Med proviant for 12 dager, 10 runder signalskudd mot isbjørn og én dose antibiotika mot hundebitt er vi endelig klare for tur.

Jeg synker ned i stolen og ser isfjellene gli forbi.

Store stykker som breen har kalvet ut i sjøen driver rundt, som isbiter i en Martini med blå Curaçau, og jeg nipper til de kommende dagenes opplevelser.

Men det begynner å bli sent. Jeg ser på klokka : den er halv ni, og skumringen har begynt å farge fjellene rosa. Nasjonalparkfolkene i Parks Canada anbefaler at en flytter seg minst fem kilometer inn fra kysten før en setter opp teltet, for å unngå isbjørn som lusker rundt i fjæra på jakt etter sel.

– Hold øynene åpne, advarer båtføreren vår, Billy Arnaquq, mens vi kjører innover fjorden mot dropp-punktet.

– En gang kjørte jeg faktisk på en isbjørn mens den svømte.

Vi diskuterer om vi skal sette i gang innover i terrenget i halvmørket, når noen brått roper fra baugen : – Bjørn!

While patching me up, the nurse confirms that the dog will serve time : ten days in rabies quarantine.

“Check-in on your radio in a couple days,” she advises, almost too chirpily.

Behind her, a rabies awareness poster shows an open-fanged fox leering towards the camera. Half an hour later, we are bundled on a boat zipping 85 km towards the northern trailhead of the park. With 12 days of food, 10 rounds of polar bear deterrent, and 1 dose of dog bite antibiotics, we are finally set. I sink into my seat and watch icebergs glide by.

Chunks calved into the ocean float by like ice cubes in a curacao martini. I take a moment to sip the upcoming adventure. Except, it’s getting late. I look at the clock : eight-thirty and dusk has started to pink the mountains. Parks Canada recommends hiking at least 5 km from the coast before setting up camp to avoid the polar bears that prowl coastlines hunting for seals.

“Keep your eyes peeled,” our boat driver Billy Arnaquq warns as he turns down the fjord nearing our drop-off, “I accidentally hit one once while it was swimming.”

We are in the midst of deciding whether or not to hustle inland in semi-darkness when from the bow of the boat someone yells, “Bear!”

98 99

Scener fra villmarken : elvekryssing, Overlord-hytta, ei hytte ved Pangnirtung, bein fra en narhval, skremmepistol mot isbjørn og tradisjonelle inuit-kniver.

Scenes from the wilderness : river crossing, the Overlord Hut, a cabin at Pangnirtung, bone from a narwhale, a polar bear deterrent gun and traditional inuit-knives.

Det hvite dyret labber over stokk og stein, mens det grynter irritert og stresset fordi vi er her. Vi flyter forbi i taushet, fascinert av isbjørnens evne til helt uanstrengt å løpe og klyve av sted i det ustabile terrenget.

– Vi kaller dem nanuk, sier Billy mens bjørnen snur seg mot båten og snuser i luften.

Han smiler megetsigende : – Kanskje dere skulle overnatte i nødhytta?

The white animal lumbers over rocks, huffing and grunting, stressed by our presence. We float by, conversations frozen, awed by the bear’s ability to effortlessly run and climb over the unstable terrain.

“We call them nanuk,” Billy tells us as the bear turns towards the boat sniffing the air.

He smiles knowingly, “maybe you should stay in the shelter tonight?”

Det er åtte nødhytter spredt utover i nasjonalparken. Parkbrosjyren understreker at de bare skal brukes «i tilfelle av dårlig vær med sterk vind, og i tilfelle av angrep fra isbjørn». Siden jeg allerede har fått bitemerker i leggen, siden sola er på vei ned og siden en nanuk lusker rundt i nærheten, så aksepterer vi gladelig tilbudet om å tilbringe vår første natt godt inntullet i den vesle, solide hytta.

Vi hiver sekkene på ryggen og tar sikte på den fruktis-oransje A-formede hytta, mens vi rett som det er kikker oss over skulderen etter bjørn. Etter middagen rusler jeg ned på stranda. Hodelykten min lyser opp knokler av sel og rester av en slede. Bleke symboler fra fortiden. Dette har vært inuittenes land i mer enn 10 00 år. Om vinteren, når sjøen har frosset, er den vanlige reiseveien gjennom Akshayukpasset en dagsreise med beltebil eller hundeslede mellom byene Pangnirtung og Qikiqtarjuaq. Om sommeren vil en uke eller to gi god tid til vandringen gjennom det pittoreske landskapet. Men vi har blitt advart om to ting : ekstremvind som river ubeskyttede telt i fillebiter, og vading over de raske og iskalde elvene, noe som av og til har tatt liv. På tross av advarslene vandrer vi fornøyd innover i dalen. Det åpne tundralandskapet hjelper oss sørover. Støvlene våre snor seg mellom de små kollene, og grunnen gir etter under føttene som om vi gikk på en springfjærmadrass.

Vi har pakket knappe rasjoner, men likevel bidrar de tunge sekkene til å holde farten nede. Vi trasker sakte gjennom passet, med gyngende steg.

There are eight emergency shelters located throughout the national park. The park brochure states they are to be used only “for inclement weather including high winds, and particularly, polar bear attacks.”

With one set of tooth marks already on my leg, a rapidly setting sun, and a nanuk prowling nearby, we graciously accept the park’s offer to spend our first night tucked into the robustly built mini-hut. We heave on our packs and hike towards the popsicle orange A-frame, glancing occasionally over our shoulders for bears. After dinner, I wander to the shore. Seal bones and a splintered wooden sled, bleached and symbolic of the past, are illuminated by my headlamp. The Inuit have occupied this land for over a thousand years. In winter, when the sea is frozen, the traditional travel corridor of Akshayuk Pass is a day’s commute by snowmobile or dog-sled between the towns of Pangnirtung and Qikiqtarjuaq.

In summer, one to two weeks allows plenty of time to walk leisurely through the impossibly picturesque landscape. But we are warned about two things : supersonic winds that shred unprotected tents into nylon confetti, and river crossings that have, on occasion, claimed hikers’ lives with their fast and frigid flows. Cautions aside, we are easily drawn into the valley. The wide, open tundra pulls us south. Our boots meander over hummocks and the ground bounces underfoot as though stepping on a spring-filled mattress. Yet even with strict rations our food-filled packs keep us from striding too quickly.

We take slow rebounding steps, plodding through the river-carved pass.

Sent på ettermiddagen kommer vi til den første sideelva, og må ta en avgjørelse. På slutten av en overraskende varm dag renner de to elvene over sine bredder når de møtes, og rullestein på størrelse med hvalrosskaller rumler rundt nede i dypet. På inuittenes språk inuktitut betyr navnet på nasjonalparken, Auyuittuq, «landet som aldri smelter». Men selv med en kald motvind har breene rundt oss smeltet og avgitt vann til elver og bekker hele dagen. Vi står alle fire ved elvebredden, ydmyket av naturen, og bestemmer oss for å slå tidlig leir slik at vannstanden i elva kan få synke i nattekulden. Nattevinden uler, og på tross av kraftige plugger flagrer teltet som en fanget fugl.

Steinras drønner mellom dalsidene, og elven virvler klosset av sted. Det finnes ikke ro i dalen i kveld.

We arrive at our first creek late in the afternoon with a decision to make. At the end of a surprisingly warm day, the braided river spills over the bank, and boulders the size of walrus skulls tumble deep beneath the surface. In the Inuit language of Inuktitut, the park’s name Auyuittuq means the land that never melts. But even with a chilly headwind, the surrounding glaciers have been melting and feeding the creeks, generously, all day. The four of us stand at the bank, humbled by nature, and decide to set up an early camp to let the coolness of night ease the surge. The night wind howls, and despite solid anchors the tent fabric flaps like a trapped bird. Rockslides echo from one side of the valley to the other and the river churns clumsily over itself.

Tonight, nothing in this valley is still. The entire

100 101

Emily Nilsen og Chris Rowat p책 Turner-breen p책 Baffin Island.

Mount Asgard og Loki i bakgrunnen.

Emily Nilsen and Chris Rowat take a stroll on the Turner Glacier.

Mount Asgard and Loki frame the background.

102 103

Det føles som om hele kløften er i bevegelse, og forskyver seg under vekten av sin egen topografi.

Jeg faller i søvn, og drømmer om narhval.

corridor feels as though it is in flux, shifting under its own topography. I drift back to sleep and dream about narwhales.

Vi er velsignet med en mild temperatur, en skyfri himmel og utsyn mot en fjellkrans med navn fra norrøne guder : Thor, Asgard, Loke og Odin. For klatrere og alpinister er dette området en honningkrukke for potensielle førstebestigninger. Mens vi vandrer sørover lukker dalveggene seg, det er som om gudene hadde bestemt seg for å hale opp broen og bare aller nådigst la oss passere. Mount Asgard (Sivanitirutingvak på inuktitut-språket) ser ved første blikk ut til å være en del av en magisk forestilling, der himmelen spiller sammen med tåken. Men de sylindriske, pannekakeflate tvillingtoppene er ekte nok med sine snøklatter på.

We are blessed with mild temperatures, windless skies, and mist-shrouded vistas of mountains named after Norse gods : Thor, Asgard, Loki, and Odin. For climbers and mountaineers this area is a jackpot for potential first ascents. Travelling south, the valley walls close in as though the gods themselves decided to pull up the drawbridge and let us humbly pass by. At first glance, Mt. Asgard (Sivanitirutingvak in Inuktitut) seems to be part of a magic trick the sky is playing with fog. But sure enough, the cylindrical towers are flat as pancakes with a dollop of snow resting on the twin-peaked top. Charismatically tall and making

Thor Peak, med det lokale navnet Qaisualuk, er forførende høy der den skrur seg inn i himmelen.

Vi nyter synet av den i flere dager, og jeg må gispe når vi lunsjer under det 1250 meter høye veststupet, som antas å være verdens høyeste klippevegg.

Vi klatrer opp på blåisbreer og ser turkise breelver som skjærer glatte linjer gjennom isen. Vi vandrer over tundraen mens vi ser etter gevir av caribou, og ville blåbær. På leting etter bortgjemte sidedaler strever vi oss opp mosegrodde bakker, og føler oss beklemte under en foss som tydeligvis er ment for kjemper. Dette er vandrerens paradis.

an angular swoop into the clouds, Thor Peak (known as Qaisualuk), keeps us visually clutched for days.

While eating lunch beneath its precipitous west face, the 1250 metre stretch above us lingers in my throat.

It is believably “the longest uninterrupted cliff face in the world.” We climb onto dry glaciers and watch turquoise glacial streams carve smooth lines through the ice. We wander over the tundra looking for caribou antlers and wild blueberries. In search of hidden valleys, we pull ourselves up mossy hillsides and feel compressed under a waterfall that has obviously been made for giants. It is hiker’s paradise.

Dagen før vi tok til på turen møtte jeg en gammel inuittkvinne. Hun flådde en sel med en skjellformet kniv, en ulu, på verandaen sin. Øynene hennes var melkehvite av alderdom. Hun spurte hva vi hadde

A day before our hike began, I met an old Inuit woman. She was skinning a seal with a shell-shaped knife, an ulu, on the porch of her house. Her eyes were milky with age and she asked what we were up

104 105

Forrige oppslag : Utsikten fra Schwarzenbach-fossene viser veien videre forbi Crater-innsjøen og sørover.

Previous spread : The view from Schwarzenbach Falls provides a preview to the next day’s hike past Crater Lake towards the southern trailhead.

Et perfekt leirsted under Mount Thor p책 Baffin Island.

A perfectly sheltered campsite at the base of Mount Thor.

106 107

Chris Rowat og Emily Nilsen hjelper hverandre over en av de mange elvene på vei mot Mount Thor.

Chris Rowat and Emily Nilsen join forces on one of many river crossings as they head towards Mount Thor.

tenkt å gjøre i Arktis. Jeg fortalte henne om planen vår om å vandre gjennom Akshayukpasset.

Hun nikket med hodet i retning mot sør og sa : – Det hadde vært fint. Å vandre herfra til dit.

Mens hun jobbet videre med kniven smilte hun lett, og sa : – Men jeg kan ikke bli med, jeg har nettopp operert et kne.

Mens vi skritter avgårde mot fjordkanten, til stedet hvor vi skal plukkes opp, tenker jeg på henne.

Vi reiste flere hundre mil med bil, fly og båt, for å kunne gjennomføre ferden vår gjennom hennes bakgård. Mens vi deler den siste sjokoladerasjonen mellom oss, kjenner vi en svak, uuttalt skyldfølelse.

I vår leting etter noe større enn oss selv, er det ingen tvil om at vi fant det her. I arktisk Canada.

to in the Arctic. I told her our plans to hike through Akshayuk Pass. She gestured in the general southern direction with her head and told me, “That would be nice. To hike from here to there.”

With her knife still moving she half-smiled and said, “But I can’t come, I just had knee surgery.”

As we stride towards the low tide line, our designated pick-up spot on the southern coast, I think of her.

We travelled thousands of miles by car, plane, and boat to venture by foot through her backyard.

Splitting the last of our chocolate rations, an unspoken sense of accomplishment settles mildly between us. On a quest to find something bigger than our own small selves, there is no question we found it in Canada’s Arctic.

Fakta Velkommen til Baffin Island

Fakta Welcome to Baffin Island

Hvor

Akshayukpasset er i Auyuittuq National Park. Nasjonalparken ligger i det sørøstlige hjørnet av Baffin Island, i Nuvanut-distriktet i Canada.

Where

Akshayuk Pass is located in Auyuittuq National Park. The park is located on the southeast corner of Baffin Island in the territory of Nunavut, Canada.

Hva

En 97 kilometer lang fottur med ryggsekk, langt borte fra sivilisasjonen, fra fjord til fjord etter inuittenes gamle reiserute, med avstikkere til omkringliggende breer og fosser.

What

A 97 km remote backpacking adventure – fjord to fjord – through a traditional Inuit travel corridor, with side excursions to the surrounding glaciers and waterfalls.

Reise

Fly : Til Qikiqtarjuaq fra Iqaluit med First Air (www.firstair.ca) eller Canadian North (www.canadiannorth.com). På returreisen, fly fra Pangnirtung til Iqaluit.

Båt : Fra Qikiqtarjuaq til startpunktet ved North Pangnirtung-fjorden. Avtal henting med taxibåt fra Overlord-hytta ved parkgrensa, til Pangnirtung.

Travel

Fly : Qikiqtarjuaq from Iqaluit on First Air (www.firstair.ca) or Canadian North (www.canadiannorth.com). On the return, fly out of Pangnirtung to Iqaluit.

Boat : Qikiqtarjuaq to the trailhead at the North Pangnirtung Fiord. Arrange for a water taxi pick-up from the Overlord shelter to Pangnirtung.

Qikiqtarjuaq : Siku Hotel (1-867-927-8111) Tulugak Co-op Hotel (1-888-866-6784) Gratis campingplass (Ring Hamlet Office om isbjørnfare : 1-867-927-8832) Privat overnatting kan også ordnes gjennom Hamlet Office.

Accomodation

Overnatting

Qikiqtarjuaq : Siku Hotel (1-867-927-8111) Tulugak Co-op Hotel (1-888-866-6784) Free Campground (Call Hamlet Office regarding polar bear risk : 1-867-927-8832) Home stays can also be arranged through the Hamlet Office.

Pangnirtung :

Auyuittuq Lodge (1-867-473-8955)

Kilabuk Lodge (1-867-473-8229) Pisuktinu Tunngavik Campground

(Ring Hamlet Office : 1-867-473-8953)

Privat overnatting (Ring Angmarlik

Interpretive Centre : 1-867-473-8737)

Pangnirtung :

Auyuittuq Lodge (1-867-473-8955)

Kilabuk Lodge (1-867-473-8229) Pisuktinu Tunngavik Campground

(Call Hamlet Office : 1-867-473-8953)

Home Stays (Call Angmarlik Interpretive Centre : 1-867-473-8737)

Utstyr

Vanlig utstyr for vandring i høyfjellet.

Pluss : GPS og satellittelefon (dårlig dekning enkelte steder i parken). Vandrestaver eller skistaver. Skotøy for elvekryssing (for eksempel neoprensko).

Equipment needed

Regular hiking / mountaineering equipment Plus : GPS and Satellite Phone (Spots do not work very well in the park). Hiking or Ski Poles (for stability on the river crossings). River Crossing Footwear (such as Neoprene Booties)

Turer med guide

For å få en oppdatert liste over lokale virksomheter og lisensierte guidefirmaer, kontakt : Angmarlik Interpretive Centre (1-867-473-8737) Parks Canada - Nunavut Office (1-867-975-4673)

Guide operators

For an up-to-date list of local outfitters and licensed guiding companies contact : Angmarlik Interpretive Centre (1-867-473-8737) Parks Canada - Nunavut Office (1-867-975-4673)

Baffin Island : «Climbing, Trekking and Skiing» by Mark Synnott (Rocky Mountain Books)

Guide books

Guidebøker

Nettsteder Nunavut Tourism : www.nunavuttourism.com

Parks Canada : www.pc.gc.ca/eng/pn-np/nu/auyuittuq/ index.aspx

Baffin Island : Climbing, Trekking and Skiing

by Mark Synnott (Rocky Mountain Books)

Web sites Nunavut Tourism : www.nunavuttourism.com

Parks Canada : www.pc.gc.ca/eng/pn-np/nu/auyuittuq/ index.aspx

108 109

Raske føtter

Fast Feet

Om høsten kan du få norske fjell helt for deg selv.

In the fall, you can have Norway’s mountains all to yourself.

Tekst Text : Matthias Knaus

110 111

Foto Photo : Hansi Herbig

«Hvem er denne Claus?» spurte jeg meg selv da en mann med hyggelig stemme ringte meg opp en vakker dag. Det viste seg snart at Claus er en turguide fra Tyrol som snart skal pensjonere seg. I snart ti år har han guidet turer gjennom nasjonalparkene i Sør-Norge. Ettersom han snart skal pensjonere seg, vil han at gjerne at jeg skal ta over som guide på turene til Norge. Etter et kort møte noen dager senere sto det klart for meg : jeg må til Norge. Jeg må sjekke ut disse fjellene.

Jeg må sjekke ut en av disse turene.

“Who is this Claus?” I asked myself when a man with a pleasant voice called me up one fine day.

It turned out that Claus was a guide from Tyrol who was about to retire. For almost a decade he guided treks through national parks in southern Norway.

Since he was retiring, he wanted me to take over as guide on the trips. We met briefly a few days later and it became clear to me : I had to go to Norway.

I had to check out these mountains. I had to check out these hikes.

Snart hadde jeg booket flybilletter til Oslo til meg selv og min venn Hansi. Claus’ beskrivelser av turen vi skulle gå virket svært lovende : strålende vandring i pittoreske omgivelser – med komfortable hytter og deilig, norsk mat. Hva mer kunne vi be om? Hansi og jeg bestemte oss likevel for at vi ville gjennomføre turen på en litt annen måte : vi ville gjøre den raskere. Med lett oppakning. Nesten som et slags langvarig terrengløp. Norge, her kommer vi!

I soon booked a flight to Oslo for myself and my friend Hansi Herbig. Claus’ description of the trek seemed highly promising : wonderful wandering in picturesque surroundings, comfortable cabins and good Norwegian food. What more could we want?

Herbig and I decided to do the trek in a slightly different way : Fast. With light packs. Almost like a long cross-country run. Norway, here we come!

Men når vi ankommer i midten av september er det allerede snø i det norske høyfjellet. I tillegg er det off-season : de betjente hyttene har stengt og mange av bussene mellom de ulike fjelldestinasjonene har sluttet å gå. Dermed må vi ta med en sovepose, Den Norske Turistforenings universalnøkkel til de ubetjente hyttene og litt ekstra tørrmat. Likevel klarer vi å pakke alt vi trenger til én ukes fjelltur i hver vår 25-liters sekk.

But when we arrived in the middle of September, there was already snow in the high mountains of Norway. Plus it was off season : The staffed lodges were closed and many of the buses between mountain destinations had stopped running. So we brought sleeping bags, collected the Norwegian Trekking Associations master key for their self-service cabins and carried some extra dehydrated food. And we still managed to pack everything we needed for a week-long trek in one 25-liter pack each.

Vi tar toget til Finse, Norges høyest beliggende jernbanestasjon, og skjønner raskt at dette kommer til å bli en helt annen turopplevelse enn det vi noen gang har vært med på tidligere : vi løper i en blanding av regn, snø og solskinn. Tidvis synker løpeskoene våre ned i dyp, tørr nysnø. Likevel beveger oss raskt.

Vi beveger oss lett. Helt fra Finse til Jotunheimen.

Og vi lar oss overvelde av hvor vakkert det er i de storslåtte, norske fjellene.

We took the train to Finse, Norway’s highest railway station, and immediately understood this would be a completely different trip than anything we had ever experienced. We ran in a mix of snow, rain and sunshine. At times, our running shoes sank deep into fresh powder. Yet, we still moved fast. We’re moved easily. All the way from Finse to Jotunheimen.

And we were overwhelmed by the beauty of the magnificent, Norwegian mountains.

Forrige oppslag : Matthias Knaus løper i terrenget mellom Finse og Geiterygghytta.

Previous spread : Matthias Knaus runs in the terrain between Finse and the Geiterygghytta cabin in Southern-Norway.

Stien gjennom Aurlandsdalen er tidvis bratt og spektakulær.

The path through the Aurland valley in Norway is at times steep and spectacular.

112 113

Øverst : Matthias Knaus nyter utsikten ned mot dalen et sted i Skarvheimen.

Top : Matthias Knaus enjoying the view down the valley somewhere in Skarvheimen, Norway.

Nederst : Hansi Herbig på god sti i Skarvheimen.

Bottom : Hansi Herbig on a good trail in Skarvheimen, Norway.

Høyre side : Matthias Knaus i godt driv gjennom den vakre Aurlandsdalen.

Right page : Matthias Knaus moving fast in the Aurlandsdalen valley, Norway.

Fakta Velkommen til Skarvheimen og Jotunheimen

Fakta Welcome to Skarvheimen and Jotunheimen

Hva

En rask fottur / terrengløpetur fra Finse til Gjendesheim – gjennom fjellområdene Skarvheimen og Jotunheimen. Turen følger merkede stier og benytter både betjente og ubetjente hytter.

What

A fast hike / trail run from Finse to Gjendesheim through the mountains of Skarvheimen and Jotunheimen. The hike follows marked trails and uses both staffed and self-service cabins.

Reise

Ta toget fra Oslo til Finse. Sjekk togtider og priser på www.nsb.no

Getting there

Take the train from Oslo to Finse. Check the train schedule and prices at the Norwegian state railroad website www.nsb.no.

Overnatting

Ta med Den Norske Turistforenings (DNT) universalnøkkel for å kunne benytte deg av DNTs selvbetjente hytter langs ruta. De fleste betjente hyttene stenger etter sommeren. Retur fra Gjendesheim til Oslo med buss. Les mer på www.turistforeningen.no.

Accommodations

Bring the Norwegian Trekking Association’s master key so you can use their self-service cabins along the way. Most staffed lodges close after the summer. Return from Gjendesheim to Oslo by bus. More at www.turistforeningen.no.

Utstyr

Ta med kompass og gode kart over området. Pakk med deg klær og utstyr til krevende værforhold. Hvis du – som artikkelforfatterne – går turen om høsten, må du huske at høst i norske fjell ofte betyr kulde og snø.

Equipment

Bring a compass and maps of the area.

Bring clothing and equipment for demanding conditions. If, like this reporter, you do the trek in the autumn, remember that fall in the Norwegian mountains often means cold and snow.

Mer info

www.ut.no

More information www.ut.no

M. ENGbloM / EaST RidGE of PRESaNElla

Odor-Free Norrøna stays fresh

Climb higher. Go further. See more. Now you can sweat all day and still stay fresh. Polygiene® permanent odor control technology makes clothing, footwear and gear odor free and last longer. No matter what challenges you take on.

The Norrøna Svalbard warm1 Sweater and /29 tech T-Shirt now feature Polygiene.

Polygiene AB E-mail: info@polygiene.com www.polygiene.com

Reduce your environmental footprint – wear several times before washing!

Norrøna anno :

114 115

Produkt Product : Katalog Catalogue

1970

116 117

Historien om PrimaLoft

The History of PrimaLoft

Tekst Text : Eivind Eidslott

118 119

Foto Photo : Chris Holter/ PrimaLoft

I snart 30 år har PrimaLoft levert et godt alternativ til dun.

For nearly 30 years, PrimaLoft has delivered a good alternative to goose down

Norrøna har samarbeidet med den amerikanske isolasjonsprodusenten PrimaLoft siden 2003. To år senere, i 2005, kom det første resultatet av samarbeidet : den legendariske Norrøna lofoten PrimaLoft Jacket. Norrøna Magazine spurte Norrønasjef Jørgen Jørgensen om hvilke egenskaper han setter størst pris på ved PrimaLoft : – PrimaLoft er det materialet som etterlikner dun best, sier Jørgen.

– I tillegg holder PrimaLoft deg varm selv om det blir fuktig, mens dunens varmeegenskaper forsvinner når den blir våt. PrimaLoft fungerer også meget godt som isolasjon i vanntette jakker. I slike jakker er det vanskelig å bruke dun fordi man trenger kammer til å legge dunen i, og da blir det mye ekstra materiale.

PrimaLoft, derimot, kan sys inn som løst fôr i jakken.

PrimaLoft er også mer slitesterkt enn dun.

Norrøna has worked with American thermal insulation-maker PrimaLoft since 2003. Two years later, in 2005, first result of that cooperation was unveiled : The legendary Norrøna lofoten PrimaLoft Jacket. Norrøna Magazine asked Norrøna’s owner and chief executive Jørgen Jørgensen which of PrimaLoft’s qualities he appreciates most.

“PrimaLoft is the material that best imitates down,” says Jørgensen. “On top of that, PrimaLoft stays warm even when damp, while warmth provided by down disappears when it gets wet. PrimaLoft also works extremely well as insulation in waterproof jackets. It is difficult to use natural down in such jackets because you need chambers for the down, which requires a lot of extra material. PrimaLoft is also more durable than down.”

– Hvilke Norrønaprodukter bruker PrimaLoft?

– Norrøna bruker PrimaLoft i en rekke produkter : lofoten PrimaLoft 100 Jacket, lofoten Gore-Tex PrimaLoft Jacket, lofoten Gore-Tex Gloves, lyngen PrimaLoft 60 Jacket, /29 Gore-Tex PrimaLoft Parka, narvik dri Gloves og Mittens og røldal Gore-Tex PrimaLoft Jacket og Pants – Har du dine egne favorittprodukter med PrimaLoft?

– Ja, røldal Gore-Tex PrimaLoft Jacket, /29 Gore-Tex PrimaLoft Parka og Lofoten PrimaLoft 100 Jacket er mine favoritter!

Jørgensen says Norrøna uses PrimaLoft in a wide variety of products, such as lofoten PrimaLoft 100 Jacket, lofoten Gore-Tex PrimaLoft Jacket, lofoten Gore-Tex Gloves, lyngen PrimaLoft 60 Jacket, /29 Gore-Tex PrimaLoft Parka, narvik dri Gloves and Mittens and røldal Gore-tex PrimaLoft Jacket and Pants.

“The røldal Gore-Tex PrimaLoft Jacket, /29 Gore-Tex PrimaLoft Parka and Lofoten PrimaLoft 100 Jacket are my favorites,’’ Jørgensen says.

PrimaLoft-historien begynner da US Army tidlig på åttitallet ønsket seg et alternativ til dun for å holde soldatene tørre og varme ute i felten. US Army likte dun, men mislikte at dunen mistet egenskaper når den ble våt. Hæren kontaktet da selskapet Albany International Corp (PrimaLofts tidligere morselskap) og spurte om de kunne levere et syntetisk alternativ til dun. Norrøna Magazine tar kontakt med PrimaLoft-lederne Eileen R. Berner, Sales & Marketing Director i USA, og Jochen Lagemann, Sales & Marceting Director i Europa, for å høre mer om PrimaLofts spennende historie.

The story of PrimaLoft begins with the U.S. Army in the early 1980s. They were seeking an alternative to goose down to keep its soldiers warm and dry when in the field. The U.S. Army liked down, but did not like that it lost its insulating qualities when wet. The army contacted Albany International Corp. (PrimaLoft’s former parent company) to ask whether they could supply a synthetic alternative to goose down. Norrøna Magazine got in touch with PrimaLoft to do a question and answer session about the company’s exciting history. Two of PrimaLoft’s key leaders, Eileen R. Berner, Sales & Marketing Director for the United States and Jochen Lagemann, Sales & Marketing Director for Europe, agreed to field some of our questions.

– Når kom det store gjennombruddet i forskningen på syntetisk dun?

– Gjennombruddet kom når forskerne hos Albany International fant opp mikrofiberteknologien, forteller Berner og Lagemann.

– Inntil da hadde ikke mikrofibre eksistert i det kommersielle markedet.

Q : When was your big breakthrough in developing synthetic down?

A : ‘’The breakthrough occurred when the Albany International scientists invented microfiber technology. Until that time, microfibers did not exist in the commercial marketplace.’’

Q : Who was behind that breakthrough?

Forrige oppslag : PrimaLofts hovedkvarter i Albany, New York, USA.

Previous spread : PrimaLoft’s headquarters in Albany, New York, USA.

Iselin Næss i Norrøna røldal-jakken. Dette er et av Norrønas mest populære PrimaLoft-produkter.

Iselin Næss in a Norrøna Røldal jacket, which is one of Norrøna’s most popular PrimaLoft products.

120 121

Foto av fibrene i PrimaLoft-stoffet.

Photo of the fibers in PrimaLoft materials.

– Hvem sto for dette store gjennombruddet?

– Jim Donovan regnes som «oppfinneren» av PrimaLoft. Han jobbet i 36 år i en R&D-avdeling i Albany International. Donovan holdt på et tidspunkt en presentasjon om sitt teams forskingsarbeid for å finne fram til syntetisk dun. I salen satt det fiberteknikere og forskere. Underveis i presentasjonen fikk Donovan vite at en journalist fra The New York Times var tilstede – på jakt etter «det nye» innen bekledning i kaldt vær. Donovan fortalte om prosjektet sitt til journalisten – og resultatet ble en artikkel i New York Times 30. november 1986 med tittelen «The Army May Have Matched the Goose».

Artikkelen ble også trykket i flere andre aviser rundt om i USA, og flere ledere og utviklere hos store, amerikanske utstyrsprodusenter ble interessert i den nye syntetiske dunen.

A : “Jim Donovan, who is considered the ‘inventor’ of PrimaLoft, worked at Albany International Corp for 36 years at a corporate R&D facility.

“Mr. Donovan delivered a research presentation about the work his team had conducted to develop a ‘synthetic down’ (as PrimaLoft was known at that time) at a meeting attended by fiber technologists and scientists. During the meeting, Mr. Donovan learned that a writer from the New York Times was looking for information about ‘what was new in cold weather clothing.’ Jim explained the project to the reporter.

“As a result of that interview, an article appeared in the Sunday New York Times on November 30, 1986 : The Army May Have Matched the Goose and was syndicated nationally in newspapers across the United States. The article caught the attention of developers and executives of major US outerwear manufacturers who were interested in testing this innovative new ‘synthetic down’ insulation.”

– Når ble PrimaLoft lansert på det private markedet?

– Det første kommersielle produktet med PrimaLoft ble lansert av LL Bean og POLO Ralph Lauren i 1989.

– Og hvordan reagerte konsumentene?

– Konsumentene ble overrasket over hvor nært opptil dunen PrimaLoft er. Og de likte svært godt hvor vannresistent, varmt, lett og komprimerbart materialet er.

– Hvilke store merkevarer benytter seg av PrimaLoft i sine produktet i dag?

– Norrøna, selvfølgelig! Og Patagonia, The North Face, adidas, Odlo, Nike, Berghaus, Schöffel, La Sportiva og mange andre.

– Hva er PrimaLofts planer framover?

– Vi fortsetter å utvikle innovative løsninger for å forbedre komforten og egenskapene i friluftsentusiastenes produkter. Men vi er også involvert i andre bransjer som mote, arbeidsklær og møbler.

– Noen nye materialer som vil komme fra PrimaLoft i årene som kommer?

– Ja! Vi vil komme med mange spennende innovasjoner. Det er bare å følge med!

Q : When was PrimaLoft launched in the marketplace?

A : “The first commercially available PrimaLoft garments (jackets) were manufactured by LL Bean and POLO Ralph Lauren in 1989.”

Q : How did consumers react?

A : “They were surprised how ‘down-like’ it was and they loved how water resistant, warm, light and compressible the PrimaLoft Insulation was and, of course, still is.”

Q : What big brand names now use PrimaLoft in their products?

A : “Norrøna, of course! Patagonia, The North Face, adidas, Odlo, Nike, Berghaus, Schöffel, La Sportiva, many others.”

Q : What are PrimaLoft’s future plans?

“We continue to develop innovative solutions to enhance the comfort and performance of outdoor enthusiasts but also for other industries like fashion, work-wear or even home furnishing.’’

Q : Will PrimaLoft introduce new materials in the years to come?

A : “Yes! Many exciting innovations are coming soon.

Stay tuned!”

Fjelldoktoren : Brannskade Scenario Peter og Nils er på en ukes telttur i den svenske nasjonalparken Sarek. Den fjerde dagen har Nils ansvaret for å lage middag. Han Illustr. Illustration : fyrer opp primusen og begynner å lete fram kokekar, men i et Bendik Kaltenborn/ uoppmerksomt øyeblikk snubler han og faller rett over primusen.

By Hands Ullskjorten tar fyr og Nils hyler av smerte. Han kaster seg raskt ned på bakken for å slukke flammene. Heldigvis slukker den vesle ullskjortebrannen med en gang. Men når Peter kommer løpende ser han at Nils likevel har fått et stort og stygt brannsår på magen.

Guttene er uten mobildekning og én dagsmarsj fra nærmeste betjente hytte. Hva skal de gjøre?

122 123

Tekst Text : Dr. Øyvind Yksnøy

Fjelldoktorens svar Overflaten vår består av celler. Riktignok er de ytterste cellene stort sett døde og vi mister de stadig, men like under dette laget er det stor aktivitet og en stadig nydannelse. Denne dynamiske overflaten gjør oss i stand til å føle og sanse, og vårt grensesnitt mot verden har en overflate på rundt 1,8m². Kroppens største organ har ikke bare til oppgave å kommunisere med omgivelsene våre, men skal også være barriere mot uheldig påvirkning utenfra. Men hva skjer når huden vår skades? Alvorlighetsgraden av en brannskade avhenger både av hvor stort areal som er skadet og hvor dyp forbrenningen er. Arealet på skaden kan man anslå ved å huske at håndflaten med fingrene samlet regnes som én prosent av kroppsoverflaten. Videre er tallet ni sentralt : En arm, fremsiden av benet, baksiden av benet og hodet regnes hver for seg å utgjøre ni prosent av kroppsoverflaten. Fremsiden av bryst og mage er tilsammen 18 prosent ; så også ryggen og baken. De fleste av oss har opplevd å bli solbrent slik at huden blir rød og tørr over et større område.

Solbrenthet er vanligvis overfladisk og derfor en mild grad av forbrenning (grad 1). En dypere forbrenning gir væskefylte blemmer (grad 2) som tegn på at også lærhuden er skadet. Tredjegradsforbrenning omfatter alle hudens lag. Huden blir oftest svart, grå, brun eller hvit, blodsirkulasjonen er opphevet og området blir smerte- og følelsesløst. Hva så med Nils og Peter? Det første de må gjøre er å kjøle ned skaden til Nils med kaldt vann. Nedkjølingen bør starte umiddelbart etter forbrenningen, og rennende vann er best.

Helst skal de kjøle i minst 20 minutter, eller til Nils er smertefri.

Brente klær bør fjernes raskt for å unngå at varmen de avgir skader huden ytterligere. Tekstiler som har brent seg fast i såret kan man la være, da det å rive dem bort ofte vil gjøre såret større. Dersom de har smertestillende medisiner bør Nils få dette. Videre bør de beregne omtrent størrelsen og graden av forbrenning. Det er arealet av 2. – og 3. gradsskaden som er viktig, og dersom dette overskrider 5 % av kroppsoverflaten til Nils bør han, om mulig, nokså raskt til lege. En skade på størrre enn 10-15 prosent av kroppsoverflaten er alvorlig. Brannskaden bør renses med desinfeksjonsmiddel dersom de har dette i førstehjelpsposen. Påføring av krem spesielt for brannskader kan vanskeliggjøre senere vurderinger av såret, men er samtidig god behandling, særlig dersom man er langt fra helsehjelp eller dersom skaden er av mindre omfang. Til sist bør såret forbindes med gasbind og kompresser. Brannskader gjør at man taper mye væske, både fordi huden lekker, men også fordi væske fra blodbanen lekker ut i vevet omkring brannskaden. Tilsammen gjør dette at Nils må drikke godt og i alle fall nok til at han må late vannet med jevne mellomrom. For Peter og Nils er dessverre eventyret i Sarek over. De bør oppsøke nærmeste hytte så raskt som mulig slik at Nils videre kan få den hjelpen han trenger. Når barrieren mot omverden er brutt vil han lett kunne få infeksjon, og da vil et sykehus, og ikke Sarek, være stedet for Nils.

The Mountain Doctor : Burns Scenario Peter and Nils are on a weeklong camping trip in Sweden’s Sarek National Park. On the fourth day, it’s Nils’ turn to make dinner.

He fires up the Primus camp stove and looks for a pot to cook in.

Slightly distracted, he trips and falls right on top of the stove. His woolen shirt catches fire, and he screams in pain. He throws himself to the ground to put out the flames. Luckily, he manages to put the fire out immediately, but when Peter comes running, he can see that Nils has a large and nasty burn on his stomach. There is no mobile phone coverage, and they are a full day’s hike from the nearest staffed lodge. What should they do?

The mountain doctor’s answer The surface of our bodies consists of cells. The outermost cells are mostly dead, and we constantly shed them. But right under that layer is a lot of activity and constant renewal. This dynamic surface enables us to feel and sense, and is our roughly 1.8 square meter interface with the world around us. The skin, often called the body’s largest organ, does not just communicate with our surroundings but also acts as a barrier between us and threats from the outside.

So what happens when our skin is damaged? The severity of a burn depends on the size of the area damaged and the depth of the burn.

A good trick for estimating the extent of the burn is to remember that the size of your hand including fingers is about one percent of the human body’s total surface area. An arm, the back or front of a leg and the head each are said to represent about nine percent of that surface area. The chest and stomach account for about 18 percent of the area, as do the back and buttocks. Most of us have suffered sunburn that turns a large area of our skin red and dry.

Sunburn is usually superficial and is considered a mild, or first degree, burn. A deeper, or second-degree burn causes fluid-filled blisters, which indicate that the dermis is also damaged. A thirddegree burn extends through all layers of skin, which usually turns black, grey, or white, and leaves the damaged area with no blood circulation and no sense of touch or pain. So what about Peter and Nils? First, they need to cool off Nils’ burn with cold water, preferably for 20 minutes or until Nil’s pain subsides. Burned clothing should be removed immediately to reduce the risk of its heat causing more damage. However, if fabric is stuck to the burn, leave it in place, since tearing it off might make the wound worse. Give Nils painkillers if available. Then they should do a rough estimate of the area and severity of the burns. What matters is the area covered by second and third degree burns, and if they cover more than five percent of the body, they should try to get Nils to a doctor, quickly if possible. A burn that covers more than 10-15 percent of the body is serious. The burn should be cleaned with disinfectant, assuming there is some in their first aid kit. Applying special burn ointments may make it more difficult for health personnel to assess the wound later, but is still a good treatment, especially when the victim is far from medical help or if the injury is relatively small. Finally, the wound should be dressed with gauze and compresses. Burn victims lose a lot of fluid, both because the damaged skin leaks and because fluids from the bloodstream seep into the tissue surrounding the wound. That means Nils should drink plenty of liquids, and at least enough to make him urinate regularly. Unfortunately for Peter and Nils, their adventure in Sarek is over. They should head for the closest cabin as quickly as they can so Nils can get the treatment he needs. Since his barrier to the outside world has been broken, Nils can easily get infected, so a hospital rather than the Sarek is the best place for him.

Fjellmusikk

Mountain Music

Dire Straits, «Dire Straits» (1978) Hei weekendkriger. Jeg vet at du har gledet deg hele uka. Jeg vet at du alt har kjørt mange timer på vei til tørr stein / dyp snø / raske Illustr. Illustration : stier. Jeg vet at baksetet tørnet inn under dunjakkene etter første Kristian stopp, at sidemannen som lovte å holde seg våken nå sover som en Hammerstad/ gris med kartet i fanget. 17 mil igjen. Du er væpnet til tennene med

By Hands kaffe / cola / Red Bull og fôrer beistet i magen med boller / snickers / nøtteblandingen du skulle spare til turen i morgen. Ute blir det mørkt. Resten av verden er i senga eller danser gjennom gatene i byene du har lagt bak deg. Jeg vet hva du trenger nå. Først, saksopplysning : Det er et etterslep hos bilindustrien. Da vi hørte på CDer, hadde bilene kassettspillere. Når bil-CD-spillerne kom, hadde vi iPods. Når bilene fikk iPod-stasjoner, streamet vi musikken vår.

For å kunne hjelpe deg de neste 17 milene, må du derfor love å skaffe deg Dire Straits på steinkake, 8-spors-kassett og hva enn den tingen er de har musikken på i Voyager-romsonden. Uansett framkomstmiddel må du alltid ha denne låta : «Sultans of Swing».

Den bærer deg hvor enn du vil. Bare husk å holde fast i rattet ved gitarsoloen ved 5 : 31, så du ikke roterer ut gjennom vinduet og flyr opp i sommernatta.

Dire Straits, “Dire Straits” (1978) Hey weekend warrior. I know you have been looking forward to this all week. I know you have spent hours driving to dry rock / deep snow / fast trails. I know the back seat became a bed under down jackets ; with the companion who promised to keep you awake sleeping like a log after the first stop. 170 kilometers to go. You are armed to the teeth with coffee / Coke / Red Bull and are feeding the beast in your belly with sweet rolls / Snickers / mixed nuts that you were supposed to save for tomorrow’s trek. It’s dark outside.

The rest of the world is in bed or dancing in the streets of the city you just left behind. I know what you need now. First, essential information. The auto industry always lags behind. When we started listening to CDs, cars came with cassette players. When CD players became standard, we listened to iPods. When cars got iPod docks, we streamed music. So to help you manage the next 170 kilometers, you must promise to obtain Dire Straits on any system needed, whether a 78-record, an 8-track or whatever it is they use for music on the Voyager space probe. Regardless of your means of transport, you must always have the “Sultans of Swing” available.

It takes you where you need to go. Just remember to hang onto the wheel during the guitar solo at 5 : 31 so you don’t spin out the window and fly into the summer night.

Willis Earl Beal, «Acousmatic Sorcery» (2012) Ring Willis. Beal har tlf. + 1 773 295 2135 og adresse PO Box 471881, Chicago, IL 60647, USA. Ringer du Willis, synger han for deg på telefonen ; skriver du til ham, sender han deg en tegning. Jeg nevner dette fordi du kanskje kunne likt en sånn telefonsamtale til en mann som høres ut som Tom Waits gjemt i kroppen til Otis Redding. Jeg nevner det også fordi det er noe som heter «økosystemtjenester». Det er et av ordene som bare finnes i offentlige rapporter. Det det egentlig betyr – tror jeg – er at myndighetene snur seg til naturen og spør : «What have you done for me lately?»

Naturen er for kul til å svare på sånne spørsmål. Det myndighetene vil er å sette en verdi på det naturen gjør for oss : Lager mat, transporterer masse på elva, pollinerer blomster, slike ting. Om presset på naturen for å levere flere tjenester øker, bør den ta en telefon til Willis og diskutere et samarbeid : Hvor kult hadde det ikke vært om du kunne ringe opp Lofoten og høre bølgene slå mot moloen i Henningsvær? Eller sendt et brev til Trollveggen og fått en blyanttegning av Fiva-ruta i retur? Jeg bare nevner det.

Willis Earl Beal, “Acousmatic Sorcery” (2012) Call Willis. Beal’s phone number is + 1 773 295 2135 and his address is PO Box 471881, Chicago, IL 60647. Call Willis, and he’ll sing for you. Write him, and he’ll send you a drawing. I mention that because you might enjoy a phone conversation with a man who sounds like Tom Waits hidden in Otis Redding’s body. I mention it because there is something called “ecosystem services.” That is one of those concepts that only exist in official documents. What it really means, I think, is that the government turns to nature and asks, “What have you done for me lately?” Nature is way too cool to answer such questions. What the government wants to do is put a price on things nature does for us, such as provide food, transport stuff on rivers, pollinate flowers and the like. If the pressure on nature to deliver more services increases, then you should put in a call to Willis and discuss collaboration. How cool would it be to call the Lofoten Islands in Norway’s Arctic and hear the sound of waves crashing on the breakwater at the village of Henningsvær?

I’m just mentioning it.

Adjágas, «Mánu Rávdnji» (2009) Velkommen til naturen i sunget form. «Nå skal jeg joike et dyr for deg og så skal du gjette hvilket det er. OK?» «OK. Pause. Vent! Får jeg vite om det er luft, vann eller land?» «Nei, du må høre» Det var en kjedelig lobby i et kjedelig hotell i en kjedelig by i Sør-Norge.

Vi ventet på en taxi som skulle ta oss vekk. Sara Marielle Gaup fra indiejoikbandet Adjágas joiket så det sang i hele lobbyen. De finnes tre offisielle samiske språk, med hver sin joikestil, toneregister og sangteknikk. Det er det jeg husker fra lynkurset jeg fikk. Det, og at joik er bruksmusikk – man joiker når man vasker opp, passer barn eller samler inn reinsdyr. Hvert dyr har sin joik, og joikene etterligner lyden av dyret. Så kom taxien. Eller : Den skulle komme straks. Vi reiste oss, og Sara utfordret meg til å gjenkjenne dyr.

Jeg var vært endel ute i naturen, men jeg var ikke så flink. Det var for mange norske ord i veien inni hodet mitt. Sara festet blikket mitt og sa : Du må høre! Jeg klarte hare på andre forsøk.

Adjágas, “Mánu Rávdnji” (2009) “Now I will sing a joik about an animal and you have to guess which one. Okay?” “Okay. Stop. Wait. Do I get to know whether its air, water or land?” “Nope. You have to listen.” It was in a boring lobby of a boring hotel in a boring town in south Norway. We were waiting for a taxi to come take us away. The joiking of Sara Marielle Gaup of the Norwegian indie joik band Adjágas filled the whole lobby. The Sami indigenous people have three official languages, each with their own joiking style, pitch and singing technique.

That’s what I remember from my crash course. And that joiking is practical music, used when doing the dishes, watching the children, or rounding up reindeer. Every animal has its own joik, and the joiks mimic the sound of the animals. Then the taxi arrived. Or it was about to arrive. We got up. Sara challenged me to guess the animal.

I have spent a lot of time outdoors, but I wasn’t all that good.

Too many Norwegian words in my head got in the way. Sara looked into my eyes and said, “You must listen!” I got ‘rabbit’ on my second attempt.

124 125

Tekst Text : Henning Reinton

126 127

Foto Photo : De ansatte The staff

Norrønas ansatte

The Norrøna Staff

Norrønas ansatte driver med svært mange friluftsaktiviteter. Her er noen gode minner fra forrige sommer.

Velkommen til naturen!

Norrøna's employees enjoy many outdoor activities. Here's some good memories from last summer.

Welcome to nature!

Ting : Tekst Text : Eivind Eidslott

1 2

128 129

3

4 5

Things :

1

Falkeblikk Friluftsfolk og jegere er mer enn gjennomsnittlig fascinert av kikkerter. Det er noe eget ved å sitte på en fjelltopp og nyte utsikten – studere den i detalj – gjennom et intrikat system av glasslinser. Hvis du drømmer om å ha kikkertenes Rolls Royce med deg på tur, bør du knuse sparegrisen og investere i den nye Sworovisionteknologien fra østerrikske Swarovski. Kombinasjonen av såkalte Field Flattener-linser og HD-optikk gir en bildeoppløsning du neppe har sett før. Kikkerten er så skarp, og byr på så god kontrast, at du øyeblikkelig får det berømte falkeblikket.

Hva : Swarovski EL-42 Swarovision

2

3

4

Hvor : swarovskioptik.com

What : Swarovski EL-42 Swarovision

Where : swarovskioptik.com

Price : Approx. 2 500 EUR

Løp der du vil Det tyske selskapet Dynafit er berømt for sine lette randonneski, randonnebindinger og randonnestøvler. Nå har vinterspesialistene fått øynene opp for sommersesongen, også – og lanserer blant annet terrengløpeskoen Feline GTX. Man skulle kanskje tro at det var umulig å treffe blink på første forsøk, men det har Dynafit klart med denne skoen : den er lett, den har god passform, den føles presis, den er vanntett, den har en Vibramsåle som suger seg fast i underlaget og – ikke minst – den føles rask. Løp og kjøp hvis du skal bevege deg raskt gjennom Jotunheimen, de franske alpene eller Rocky Mountains til sommeren.

Run free The German company Dynafit is famous for its light backcountry skis, bindings and poles. Now the winter specialist has turned its attention to the summer season as well, launching, among other things, the Feline GTX for Alpine trail running. You might think it impossible to hit the bull’s eye first try, but Dynafit did exactly that with this shoe. It is light, fits well, feels precise, is water proof, and has a Vibram sole for a tenacious grip and – most importantly – feels fast. Hurry up and buy a pair if you want to run fast in the mountains this summer, whether at Jotunheimen, the French Alps or the Rocky Mountains.

Hva : Dynafit Feline GTX

What : Dynafit Feline GTX

Hvor : www.dynafit.com

Pris : ca 1 800 NOK

Where : www.dynafit.com

Price : Approx. 240 EUR

En suite på fjellet Noen fjelltelt er veldig små og veldig lette. Andre fjelltelt er veldig store og veldig tunge. Flere produsenter har forsøkt seg på den ultimate utfordringen : å lage et stort fjelltelt som i tillegg er svært lett. Men dét er ingen enkel oppgave. Hvis noen skulle klare det, måtte det være Hilleberg. Den svenske teltprodusenten er verdenskjent for sin skyhøye kvalitet. Med det nye teltet Saitaris kan fire voksne – eller to voksne og tre barn – dra på tur sammen med ett telt, sommer som vinter, med god plass og fantastisk komfort. Er det ikke fristende å kunne sjekke inn i en suite uansett hvor du er?

A suite in the mountains Some mountain tents are very small and very light. Other mountain tents are very big and very heavy. Several manufacturers have tried to solve the ultimate challenge : Making a big mountain tent that is also very light. That was no easy task. But if anyone could do it, it had to be Hilleberg. The Swedish tentmaker is world famous for its sky-high quality. With this new tent, four adults, or two adults and three children, can head off with one tent, summer or winter, with plenty of room and fantastic comfort. Isn’t the idea of checking in to your own suite, no matter where you are, tempting?

Hva : Hilleberg Saitaris

What : Hilleberg Saitaris

Hvor : www.hilleberg.com

Pris : ca 13 500 NOK

Klatrelegender I fjor vant denne boka American Alpine Club Literary Prize i USA. Den vant Boardman Tasker Prize på Kendal Mountain Festival i England. Og den vant Munday Award ved Banff Mountain Festival i Canada. Hvorfor? Jo, fordi boka forteller ekstraordinære, spennende historier om hvordan polske klatrere kjempet seg ut av den kommunistiske festningen av et hjemland og toppet ut på noen av verdens hardeste – og mest utilgjengelige – klatreruter i Himalaya på 60-, 70og 80-tallet. For å si det på en annen måte : disse polske mennene og kvinnene klatret opp fra Jernteppet og inn i friheten.

Hva : Hvor : Bernadette McDonald www.amazon.com «Freedom Climbers»

5

Pris : ca 19 000 NOK

Eagle-eyed Outdoor enthusiasts and hunters are more fascinated by binoculars than most people. There is something special about sitting on top of a mountain and enjoying the view – through an intricate system of glass lenses. If you dream of bringing the Rolls Royce of binoculars on your treks, it’s time to smash the piggy bank and invest in the new Swarovision technology from Austria’s Swarovski.

The combination of field flattener lenses and HD technology provides resolution that is beyond anything you have ever seen.

Pris : ca 135 NOK

Where : www.hilleberg.com

Price : Approx. 1 800 EUR

Climbing legends Last year, this book won the American Alpine Club Literary Prize in the United States. It won the Boardman Tasker Prize at the Kendal Mountain Festival in England. And it won the Munday Award at the Banff Mountain Film and Book Festival in Canada. Why? Because the book tells the extraordinary and exciting tale of how Polish climbers fought their way out of their repressed, Communist fortress-of-a-homeland and topped out on some of the world’s hardest and least accessible climbing routes in the Himalayas in the ‘60s, ‘70s and ‘80s. Put another way : These men and women climbed their way past the Iron Curtain to freedom.

What : Where : Bernadette McDonald www.amazon.com «Freedom Climbers»

Price : Approx. 1 8 EUR

Den oppblåsbare revolusjon Det er allerede noen år siden SUPene – stand up paddle boards – tok hele verden med storm. Plutselig kunne folk flest forsøke seg på surfing i små, hyggelige bølger. Eller bare padle av sted på flatt vann. Problemet var størrelsen : å transportere en SUP av isopor rundt om kring er ingen enkel sak. Men i 2012-13 er det revolusjon på gang. Alle de store SUP-produsentene lanserer oppblåsbare varianter. Og etter en lang sommer på Fanatic Fly Air SUP, er det bare én ting å si : luft er like bra som isopor. Det opplåsbare brettet går ned i en bag, veier kun 12 kg og kan tas med overalt. Alltid.

The inflatable revolution It’s been a few years since SUPs – stand up paddle boards – took the world by storm. Suddenly, ordinary people could try surfing in small, friendly waves. Or just paddle across flat water. The problem was size : Hauling around a polystyrene board was no simple task.

But in 2012-13, the revolution is beginning. All the big SUP makers are launching inflatable versions. And after a long summer on a Fanatic Fly Air SUP, there is just one thing to say : Air is as good as polystyrene. And an inflatable board fits in a bag when you roll it up. It weighs 12 kilos and you can take it anywhere.

Hva : Fantatic Fly Air SUP 10’6

What : Fantatic Fly Air SUP 10’6

Hvor : www.fanatic.com

Pris : ca 9 000 NOK

Where : www.fanatic.com

Price : Approx. 1 000 EUR

Foto Photo : Danuta Piotrowski archive Sted Location : Trollveggen, Norway Klatrer Climber : Tadeusz Piotrowski

130

År 1974

Year :

Norrøna Magazine

Høst/vinter 2013/14 Neste utgave

Fall/Winter 2013/14 Next issue

Trollveggen Narvik Caucasus

Grensesprengende vinterklatring Byen, fjellene, skikjøringen Toppturene ingen hadde hørt om

Amazing winter climbing The city, the mountains, the skiing The unknown ski touring paradise

WarMEr DrIEr SofTEr The premium PrimaLoft® insulation products are a practical alternative to down and are used for high-quality, coldweather and all-season clothing and accessories. PrimaLoft® products stand for quality and offer superior warmth and all-round protection in freezing cold and bad weather.

WarMEr The ultra-fine PrimaLoft® microfibres mimic the structure of down. Your body heat is maintained and cold is kept out. The result: soft and warm insulation even in the worst conditions.

DrIEr

PrimaLoft® microfibres offer excellent water repellency: you stay warm even when wet and it dries much faster than down, guaranteeing your comfort. In addition, the material is very easy to maintain and suitable for washing machine and dryer.

SofTEr The fine and ultra thin PrimaLoft® fibres are very light, fluffy, soft and luxuriously tactile.

The microfibres are very compressible, so there’s very little storage space needed in your backpack and bounce back into action when unpacked. With PrimaLoft® insulation you feel good inside and out!

Take the PrimaLoft® Challenge at www.primaloft.com

photo by Kari Meding

We’re inside, so you don’t have to be.