Hjemme alene

Single på boligmarkedet – fra «boliger for enslige» til sykepleierindeksen.

INorge er det over én million mennesker som bor alene. Faktisk utgjør aleneboerne den største husholdningsgruppen med 1.027.942 husholdninger, ifølge Statistisk Sentralbyrå. Til sammenligning finnes det «bare» 302.790 husholdninger som består av ektefeller med barn, og 183.732 samboerhusholdninger med barn. Også i Oslo er det vanligst å være alene hjemme – her består 48 prosent av husholdningene av bare én person.

Sammen med de enslige forsørgerne representerer aleneboere den gruppen som i minst grad eier sin egen bolig. En annen statistikk som sier noe om det å være alene på boligmarkedet, er den såkalte sykepleierindeksen. Den angir hvor stor andel av boligene i en by en enslig sykepleier har råd til å kjøpe. For Oslos vedkommende er tallet nedslående – kun 1,5 prosent av boligene som er på markedet er innen rekkevidde for en sykepleier uten formue på lur.

Når sykepleierne får representere aleneboerne på boligmarkedet er det ikke fordi de er ekstra dårlig stilt, men fordi de representerer en gruppe med solid utdanning og trygge og viktige jobber. Det kunne like gjerne vært lærere eller politi­ og brannfolk. Poenget er at det kan være vanskelig å få seg sitt eget hjem for den som er alene. Og det er ikke noe nytt.

Boliger for enslige Etter andre verdenskrig var boligmangelen så prekær at enslige rett og slett ikke fikk lov til å flytte inn i leiligheter: «Enkeltpersoner gis ikke anledning til å tilflytte leilighet. Dog kan enkeltpersoner gis tillatelse til å ta i bruk hybelrom som etter sin art er bestemt for enslige personer», het det i Oslo kommunes romfordelingsnorm fra 1950.

Boliger var et knapphetsgode som måtte fordeles etter behov. Og det var familienes behov som kom først. Det var politisk bestemt, og førte til at aleneboere ble diskriminert på boligmarkedet helt fram til 1980­tallet. Regelen gjaldt husbankfinansierte boliger og OBOS­leiligheter, men også private utleieboliger. De rommene som etter sin art var bestemt for enslige personer var ofte mørke rom i

På 1960 ­tallet ble det bygd mange høyblokker med småleiligheter, som her på Lambertseter. I drabantbyene la man singelblokkene ofte i nærheten av T­ banen, og begrunnet det med at enslige ofte var yrkesaktive, og ønsket kortest mulig arbeidsvei. At man valgte å stable de enslige i høyden var også et spørsmål om fordeling. På den måten kunne man forbeholde den lave bebyggelsen for barnefamiliene.

Det var først i 1983 at Oslo kommune opphevet rom- underetasjer, trange «pikeværelser» eller overprisede krypinn i hybelhus.

Lekende barn til tross – Fossheim borettslag på Grünerløkka er et typisk singel­ b orettslag. Med sine 19 etasjer var dette det høyeste bolighuset i Oslo da det sto ferdig i 1966.

Mange enslige losjerte også i private leiligheter, og i den første etterkrigstiden måtte alle tre­ og fireromsleiligheter utformes slik at ett av soverommene egnet seg til utleie. Men å bo på hybel eller på en annen families nåde, opplevdes sjelden som noen varig løsning. I 1957 organiserte aleneboerne seg og stiftet Ensliges Forening – med retten til et eget hjem som kampsak nummer én.

To rom, men én seng

To år senere, i 1959, ble regelverket revidert. Nå kunne enslige få leilighet med ett rom og kjøkken. Det opplevdes som en stor seier, og gjorde straks utslag i boligbyggingen. Allerede i 1960 utlyste OBOS et reinspikka singel­borettslag: en høyblokk på Teisen med 108 ettromsleiligheter. Etterspørselen etter små leiligheter var enorm. Men for evig og alltid å sove på stua…?

De enslige krevde å ta del i den allmenne velstandsveksten, og to rom og kjøkken ble det nye kravet. Og her åpnet det seg faktisk et lite, om enn nokså absurd, smutthull. Hovedregelen var fortsatt at toromsleiligheter var forbeholdt ektepar med eller uten barn. Unntaket var leiligheter som «i tillegg til oppholdsrommet har sovealkove eller et lite soverom med bare plass for én seng», som det het hos Husbanken.

I OBOS var man ikke begeistret, og kviet seg for å bygge det man mente aldri kunne bli noe annet enn amputerte toromsleiligheter. Men fordi etterspørselen var til stede, ble det bygd noen toroms av «singeltypen» i noen av borettslagene på Ammerud, Tveita og Haugerud.

Boligpolitikk var familiepolitikk i etterkrigstiden. Kjernefamilien med mor, far og barn var normen, og andre grupper ble bevisst nedprioritert. Da Ensliges Forening ble stiftet i 1957 ble det anslått at det fantes 70.000 enslige i Oslo, og at 60.000 av dem manglet det man kunne kalle et eget hjem. Det ble sett på som en stor seier da enslige fikk lov til å ta i bruk vanlige toromsleiligheter, og ikke den amputerte typen med plass til bare enkeltseng.

Takarealer forutsetter et visst tilsyn, spesielt med sluk og andre gjennomføringer. Å kontrollere takets tilstand med jevnlige inspeksjoner og vedlikehold er en svært rimelig og god forsikring mot uforutsette overraskelser.

Et tøffere klima med mer ekstremvær og større nedbørsmengder vil kunne resultere i store belasninger på taket ditt. Her kan du som huseier være i forkant, og sørge for at taket er best mulig rustet for å tåle klimaendringene.

PROTAN tilbyr sjekk av taket med skriftlig rapport om hvordan tilstanden er på taket ditt, samt oversikt over hva som bør utbedres og hva som bør gjøres av vedlikeholdsarbeid.

Les mer på våre nettsider: www.protan.no/takforvaltning

Kontakt oss for en takprat:

Terje: 907 40 424

Øyvind: 908 63 428

Ove: 991 29 531

Christian: 940 05 636

Telefon 03350 (08 -16) e-post: takforvaltning@protan.no