Historisk

Anne-Kristine Kronborg Arkitekturhistoriker OBOS HISTORISK

Hjemme alene

→ Å være alene hjemme var ingen fest i etterkrigstiden. I den sosiale boligbyggingens gullalder ble enslige glemt.

«Enkeltpersoner gis ikke anledning til å tilflytte leilighet», het det i Oslo kommunes romfordelingsnorm fra 1950. Boligmangelen var enorm, og det var politisk bestemt at boligene skulle fordeles etter behov. Og i en tid der kjernefamilien var normen, var det familienes behov som kom først. Enslige ble henvist til «hybelrom som etter sin art er bestemt for enslige personer». Rasjoneringen gjaldt alle husbankfinansierte boliger og alle OBOS-leiligheter, men lenge også private utleieboliger. I 1959 ble reglene myket opp, og enslige fikk lov til å kjøpe ettromsleiligheter. Allerede året etter bygde OBOS et «singelborettslag» – en høyblokk på Teisen med 108 leiligheter med ett rom, kjøkken og bad. Etterspørselen var enorm. Samtidig åpnet det seg et smutthull: enslige kunne få kjøpe ettroms med sovealkove, forutsatt at minisoverommet kun ga plass til én enkeltseng! OBOS bygde en hel del leiligheter av den typen også. I 1969 ble helt vanlige toromsleiligheter tilgjengelige for enslige, og i 1977 nådde man en ny milepæl. Da fikk aleneboere over 30 år anledning til å kjøpe treromsleilighet. Først i 1983 ble romfordelingsnormen opphevet, og alle husholdningstyper ble formelt likestilt på boligmarkedet. ↑ Singelblokka på Teisen ruver i terrenget. Enslige ble stablet i høyden slik at barnefamiliene kunne få boliger med bakkekontakt. Bolig var et knapphetsgode i etterkrigstiden, og prioriteringene på alle måter knallharde.