En slekt gjennom harde tider

KAPITTEL 1

«De sier at vi nedstammer fra Heggelandskjempene», sa Jens Evensen og lo.

Jens Evensen var høy og kraftig, men ingen kjempe. Det var derimot far hans. Pølsemaker Jens Evensen veide 140 kg, og hadde never nesten som fenalår. Søster til Jens – Inger Hanna – var heller ikke småvokst. Hun var med rette oppkalt etter Inger Knudsdatter Hegland (f. 6.6.1815) som var berømt i hele distriktet for sin styrke: Hun alene julte opp et helt taterfølge som kom ubedt til gårds. Inger Hanna (f. 12.3.1921) lærte å slåss av sine brødre og slo knock-out på en mann som på bryggedans i Vollen i Asker kom med slibrige bemerkninger. Senere ble hun lege, og en gang klatret hun inn av vinduet til en gammel kone som ikke ville ta imot legebesøk. Mer om dette siden. Her får det være nok med en forsiktig antydning om at vi har å gjøre med en slekt hvor kraftige never, ureddhet, temperament og mental styrke må ha vært dominante arveegenskaper.

Sagnet og striden

Sagnet om Heggelandskjempene går helt tilbake til dansketiden, og handler om to storvokste brødre med uvanlig kraftige hender. De kom i klammeri med to danske skatteoppkrevere, to av de grådigste. Det endte med slagsmål, og slagsmålet endte med at nordmennene slo danskene i hjel. Danskekongen satte i gang ettersøking, og de to nordmennene måtte flykte til fjells. Der oppholdt de seg i tyve år, i Setesdalsheiene, Haukelifjell og på Hardangervidda. De levde av jakt og fiske, og ingen danske greide å ta dem. Heggelandskjempene var stadig på flukt, fra fjell til fjell. Etter tyve år tok de sjansen på å slå seg ned i en bygd langt nord i Setesdalen. Én av dem stiftet familie. Han ble stamfar til den slekten som i dag bærer navnet Evensen.

I all sin knapphet forteller ikke sagnet mer om futedrapet. Det har ikke vært mulig å finne noen rettsprotokoll som kunne kaste lys over hva som skjedde. Mest sannsynlig er det nok at Heggelandskjempene stakk til fjells før rettssamfunnet rakk å reagere. Det kan også være at de to ble dømt til fredløshet, men at tingboken eller rettsprotokollen er forsvunnet. Undersøkelser i Riksarkivet for Austre Moland, Holt, Bykle og Valle og i «Gamalt or Sætesdal» har ikke gitt noen støtte til det gamle sagnet. Da jeg prøvde å få verifisert sagnet om Heggelandskjempene, skrev jeg til Statsarkivet i Kristiansand, gjenga sagnet om Heggelandskjempene og spurte om sagnet kunne verifiseres. Det kom følgende svar datert 03.08.2009:

Vi kjenner ikke til dette drapet. Hvis det skjedde før midten av 1600-tallet, er det tvilsomt om vi har arkivkilder om hendelsen. Hvis det i det hele tatt finnes dokumentasjon i noen arkiver om drapet på fogden, ville det være sannsynlig at det var omtalt i lokalhistorisk litteratur eller til og med i rikshistoriske fremstillinger. Vi ser at det finnes eiendommer som heter Hegland i Holt, Åmli og Bygland, men kjenner ikke til om drapet er nevnt i lokalhistorisk litteratur derfra eller i Agder historielags årsskrift. Det nærmeste vi kjenner til av mulig drap på fogd er omtalt i kultursoga for Valle bind 7 s. 154 og gjelder vinteren 1540–41. Kanskje man ikke skal se bort fra at noen sterke menn fra Hegland var en del av den gjengen som jaktet på fogden ...

Det kan se ut som at sagnet har vært seiglivet i slekten Evensen, men noe allmenneie i disse bygdelagene er sagnet ikke. Det som er sikkert, er at dansketiden var preget av strid mellom norske bønder og danske embetsmenn, og at det ofte gikk på livet løs. Jens Evensens forfedre har vokst opp, og de

sterkeste har greid seg, i magre kår, gjennom generasjoner med sult, sykdom og kamp. Det er ikke noen dristig teori å hevde at disse harde og vanskelige levekårene har satt sitt preg på menneskene. De som i tidens løp overlevde, er blitt en sterk slekt.

Hva forteller kirkebøkene? Vi går ikke lenger tilbake enn til den senere pølsemakerens foreldre, skipstømmermann Even Jensen og Helene Marie Evensdatter. De fikk en sønn 11. desember 1877. Sønnen ble i samsvar med tradisjonen døpt Jens Evensen. Ifølge kirkeboken for Austre Moland kirke fant dåpen sted på julaften 1877, og fadderne var Even Evensen, far til Helene Marie, Lars Jensen, Ole Andersen, Inger Jensdatter og Karen Aamundsdatter. Skipstømmermannen Even Jensen og Helene Marie flyttet til Arendal. Even tok hyre på en seilskute som skulle til Australia med korn. Skuta forliste i Det indiske hav, i en voldsom storm utenfor Madagaskar. Even var den eneste som overlevde; han kravlet seg opp på rufftaket som kom flytende, og grep tak i kapteinens skipskiste som fulgte i kjølvannet av rufftaket. Inne i skipskisten fant han muskedundere og svære pistoler, som han festet i beltet. På rufftaket fikk han solstikk og syntes han hørte kameratene nede under rufftaket, og skar seg til blods ved å slå i skylightet med bare nevene.

En annen seilskute med kornlast og kurs for Australia observerte en flytende gjenstand i vannskorpen. I kikkerten syntes kapteinen at han så noe som beveget seg. Han antok at det var en sjørøver, og ville seile videre. Men kokken om bord på denne seilskuta var dansk, og han syntes han hørte noen skandinaviske eder. Kokken rodde bort og der var altså skipstømmermannen Even Jensen, mer død enn levende. Han måtte lokkes med en snaps for å komme opp i jolla til kokken og bli med til skuta. Vel om bord fikk han ordre om å drikke bare en teskje vann om gangen, men han drakk en hel liter og ble meget syk. Senere ble han satt i land på Madagaskar, hvor han restituerte seg ganske mirakuløst. På veien til Norge fra Madagaskar holdt han foredrag om forliset og tjente noen slanter på det, nok til å holde liv i seg og betale reisen. Helene Marie satt igjen i Norge med to små gutter. Hun ante ikke om ektemannen Even Jensen var levende eller død, eller hvor han var i verden. Jens Evensen senior kunne hele livet huske moren, slik hun gikk og gikk, frem og tilbake på gulvet med lillebroren i armene. Han så henne for seg i en rød nattkjole med hvite prikker, og ned over ryggen flommet en lang rødbrun flette. En vakker dag stakk naboen hodet inn gjennom vinduet og annonserte:

«Jeg synes så tydelig jeg så Even oppe i byen i dag!»

«Å Gud seg forbarme, om det var sant!»

Det var sant. Utpå dagen kom han hjem: «… hadde bare hilst på kjente sånn i forbifarten!»

Men tragedien innhentet snart den lille familien. Jens Evensen var bare seks år da moren Helene Marie døde av tæring, tidens folkesykdom, fattigsjuken. Jens og Even ble kalt inn til henne på dødsleiet. Hun tok farvel med dem og ba dem være flinke, snille og arbeidsomme. Da de kom ut, sa Jens til Even: «Nå har vi ingen mamma lenger», og de gråt begge to. Ikke lenge etter døde også faren av tæring. Tilbake var farbroren Lars Jensen. Han tok seg av de to foreldreløse guttene og ga dem et hjem hos seg. Senere i livet sendte Jens Evensen senior hver måned en liten sum til Lars Jensen, «til skråtobakk», og ga ham årlig en blådress! Onkel Lars var hver sommer fast gjest hos familien Evensen på Vollen.

Jens Evensen måtte være gjetergutt fra seksårsalderen. Det var ensomt for en seksåring inne på heiene. Han lå på ryggen og drømte og studerte skyene som dro forbi, inntil han bare hørte kubjellene som små klikk, langt, langt borte. Så var det å komme seg avgårde, gå etter låten og finne buskapen. Jens måtte også passe Even. Det morsomste Jens visste, var å trekke Even på kjelke til slakteriet nede i byen. «Nå må du lukke øynene til jeg sier fra!» Og så – når kjelken var kommet ned til, og inn i, slakteriet og de var midt oppe i slakteprosessen, sa han til den lille broren sin: «Nå kan du åpne øynene igjen!» Og lille Even åpnet øynene, ble livredd og skrek. Senere i livet var den store mannen rystet over hvordan han hadde skremt lillebroren sin: «At jeg kunne være så fæl mot ham!»

Lillebror Even ble styrmann. Det var godt gjort for en fattig og foreldreløs gutt. Han var som Jens pølsemaker en «Heggelandskjempe», stor og sterk. Han kunne bli forferdelig rasende og kom ofte ut i slagsmål. Under første verdenskrig 1914–18 seilte Even i konvoi fra England og for de allierte. En konvoi skulle gå over Norskehavet til Murmansk. Han syntes at konvoien gikk for sakte, brøt ordren og gikk ut av rekken. Da ble skipet ganske raskt torpedert av tyskerne, og Even mistet sertifikatet som styrmann. Han døde senere i USA.

Even hadde en sønn, John Herloff. Han var «gunner» på bombefly under andre verdenskrig og ble skutt ned over Frankrike under første invasjonsdag i Normandie, 6. juni 1944.

På slutten av 1800-tallet var døden en hyppig gjest hos småkårsfolk. Det er illustrerende at da Jens var gutt og ung mann, var hans høyeste ønske å få leve til han var 20 år. Men én gang holdt det på å gå galt med ham; han fikk difteri. Han måtte gå til sykehuset, nærmest en stor gård som lå ensomt til på grunn av smittefaren. Her ble han lagt i et rom for seg selv, og kommentaren var: «Å nei, at en slik gild gutt har fått denne sykdommen. Med eget rom har du kanskje håp om å greie deg!» Jens var meget syk. Han hørte pasienten

i rommet ved siden av gurgle seg uavlatelig. Kunne mannen på siderommet greie det så ofte, skulle vel han også greie det. Han skulle nok vise ham! Da Jens omsider ble frisk, fikk han vite at på naborommet var det ikke bare én mann, men et helt polsk skipsmannskap som gurglet seg etter hverandre, én for én! Som rekonvalesent gikk han ute i frisk luft og nysgjerrig tittet han inn på låven. Den var smekkfull av likkister! Jens Evensen var alltid litt fælen når han avsluttet denne historien.

Pølsemaker Jens Evensen hadde bare to års folkeskole. Slik var det for fattigfolk. Men han var rapp, og mer intelligent enn de fleste. Han kom seg inn i bakerlære, men det gikk han lei av og byttet med en kamerat som gikk i slakterlære. Slik gikk det til at han ble slakter og pølsemaker. Han ble en human slakter; bandt bind over øynene på slaktet, klappet og beroliget. Folk hadde jo vondt av sine gamle husdyr! Jens Evensen fikk ord på seg for å være hensynsfull mot både folk og fe. Fra alle kanter kom det bud på den unge slakteren. Som voksen kom han til Skien, da var han blitt utlært pølsemaker. Av de tyske og polske pølsemakerne i byen lærte han nye metoder og oppskrifter som var ukjent i Norge. Juleskinka ble brodert med roser av fett, og grisen til juledagsbordet fikk roser i ørene og eple i munnen. Jens var aldri redd for å jobbe overtid. Når de norske slakterne ellers gikk hjem, ble han igjen på arbeidsplassen og lærte mye som han tok med seg da han senere begynte for seg selv.

Han var – som sin bror – kjent for å ha kjempekrefter. Et polsk skipsmannskap sperret hele bredden på Storgata i Skien, og ingen klarte å komme forbi. Butikkeierne forskanset seg bak dørene. Det kom ilbud til Jens om hjelp. Han gikk alene mot hele banden. Slengte den ene polakken mot den andre, så det ble et skikkelig mannefall og hele banden flyktet. Jens fikk en ny historie om sine krefter. Han drakk varmt okseblod for å holde seg sterk; dette var visst ikke uvanlig på den tiden. Men han kunne også bli ganske rasende. En historie forteller om da han slo til en venn han hadde kommet i klammeri med. Vennen falt med hodet i veikanten og ble liggende. Jens trodde han hadde drept ham, og rente opp i heia. Derfra holdt han utkikk med hvordan det forløp med vennen. Det gikk bra, men etter dette lovet han seg selv aldri å slå i sinne. Dette ble en læresetning for slekten: En måtte aldri la raseriet ta overhånd, men bruke hodet!

Som ung slaktersvenn flyttet Jens til Kristiania. Hans ry om kjempekrefter gikk i forveien. Kristianiafolk trodde det var løgn og overdrivelser, og utfordret mannen med de store musklene. Han greide å bære et 160 kgs griseslakt på ryggen, uten å hvile, opp fem etasjer og ned igjen. Da han skjønte at han ikke ble tatt helt alvorlig tok han like godt hele børen en gang til, også denne

gang fem etasjer opp og ned. Da svartnet det for ham, men han hadde greid å gjennomføre.

Jens Evensen hadde ingen venner eller kjentfolk i Kristiania. Han leide et lite kvistværelse. En stol, et bord og en seng var hele interiøret. Julaften kjøpte han seg en julekake med rosiner og satte et rødt stearinlys i midten. Det var hele julefeiringen. Middag spiste han fast på et spisested for arbeidsfolk. En kone gikk fra bord til bord og prøvde å selge fyrstikker. Ingen var interessert. Jens syntes synd på henne og spanderte en tallerken suppe. Til takk spådde hun ham: «Du skal få et stort bord med mange mennesker å mette!»

Etter hvert fikk han nok av Tigerstaden. Han sa opp hybelen, kjøpte billett til England, pakket kofferten og gikk ned til kaia hvor båten skulle gå. På kaia satte han seg på kofferten og så på måkene, sånn som han var vant med fra Arendal. Han glemte bort tiden, sovnet, og båten gikk uten at han merket det. «Nei og nei», sa han til seg selv da han våknet og så en stripe av røyk ute i fjorden der båten forsvant, «da var det kanskje ikke meningen at jeg skulle til England likevel». Han ruslet opp til hybelen som han hadde sagt opp, og vertinnen ga ham hybelen tilbake. Det var en stille og rolig leietaker å ha. En gang kom Cirkus Norbeck til byen. Direktør Norbeck utga seg for å være byens sterkeste mann. Ingen kunne stå i mot ham i et nappetak. Så sikker var han at han utlovet 50 kroner, i dag tilsvarende cirka 3000 kroner, om noen skulle greie det. Jens ville prøve, men ba Norbeck om ikke å ta nakketak, fordi Jens hadde en skade i nakken. Det første Norbeck gjorde, var å ta nakketak. Da ble Jens ergerlig og slengte sirkusdirektøren opp i luften så han seilte over publikum og direkte på hode i sagflisen. Stor jubel. Norbeck ville ikke betale den utlovede premien, men publikum lagde pipekonsert. Den utlovede premien hentet han til slutt i en trillebår. Det var 10- og 25-øringer og småpenger, og Jens måtte telle opp der og da. Det glemte han aldri. Plakaten med annonseringen av sirkuset hadde æresplass hjemme på stueveggen.

Huset på Grønland

To viktige hendelser inntraff i Jens Evensen seniors liv: Han fikk jobb i slakterfirmaet Jens J. Andersen i Schweigaards gate i Kristiania, som sjef for pølsemakerne, og han traff Victoria Bjerkaas, fra Asker, som han selv senere karakteriserte som en «liten, mørk og bestemt dame». Victoria var åtte år yngre enn Jens, født i 1885, datter av politibetjent Ingebrigt Bjerkaas og Hanna Marie. Besteforeldrene hennes het Strand og bodde på en husmannsplass under Bjerkaas. Victoria og familien hennes bodde på Nordstrand. Faren hennes ble en aktet mann i Oslo, han gjennomgikk underoffisersskolen og ble så ansatt ved Ordensavdelingen i Oslo politi. Her tjenestegjorde han i 40 år. Han var overkonstabel ved Ekeberg gamle politistasjon og ble senere politibetjent i Vaterland og Hammersborg, som den gang ble regnet som vanskelige distrikter. I Aftenposten sto det ved hans bortgang: «Med sin bestemte, men samtidig rolige og humane opptreden var Bjerkaas meget avholdt i sine distrikter, hvorpaa han også fikk mange synlige bevis, da han sluttet sin tjeneste i politiet.»

Hanna Marie og Ingebrigt Bjerkaas hadde seks barn: Magna, Martin, Ingebrigt, Signe, Borg og Victoria. Slekten på Victorias morsside vet vi lite om, bortsett fra at den kom fra østsiden av fjorden, fra Aaslandsslekten. Victoria husket alltid sin bestemor med krittpipe i munnen: «Alt hun sa gikk på rim, som ost og prim».

Victoria var sin fars yndling. På dødsleiet var han for svak til å kunne se henne, men han kjente henne igjen ved å føle med hendene opp til ørene hennes. Victoria ble alltid rørt ved fortellingen om dette. Hun var glad og sang for moro skyld, utallige skillingsviser kunne hun. Hun tok ukentlige pianoundervisningstimer, og likte å gå i teater. Hun hørte alltid barna i leksene. «Jeg ble fornyet på det viset», fortalte hun.

Jens Evensen sto for innkjøpene til firmaet Jens J. Andersen. Han dro selv kjerra med kjøtt oppover bakken i Schweigaards gate, så svetten rant i strie strømmer. «Dette kan jo ikke fortsette», sa han til seg selv. Så snart han hadde spart sammen noen skillinger, kjøpte han en hest. Da han kjørte med hesten ut av torget etter handelen, så han at oppkjøperne lo av ham. Hva de lo av, fikk han oppleve på vei hjem: Hesten orket nesten ikke å gå! Han måtte lokke, true og, dytte den oppover bakken i Schweigaards gate, og til slutt fikk han den på plass i en liten stall han hadde fått rigget i stand i en kjeller. Der la den seg platt ned, og orket ikke å reise seg. Han var blitt lurt og gjort til latter. Men han var gutten sin som ikke ga seg, og han skulle vise de der inne på torget at hesten var fin, den! Han gnukket og gned hestens lemmer

og kropp med høydotter, men den lå nesten som død. Han prøvde å gi den vann, og han laget havrevelling til den. Måten han fikk i den maten var å stikke fingrene i vellingen og så inn i munnen på hesten. Til slutt begynte den å slurpe i seg noe fra tallerkenen han holdt foran mulen. Han vasket hesten, gnuret og striglet den, og ga ikke opp. Etter noen tid sto den på beina igjen, og etter noen uker kviknet den virkelig til. Han flettet man og hale, og en vakker dag var det store øyeblikket kommet da han med en smellfet og yppig hest inntok torget for å kjøpe kjøtt.

Victoria ble førstedame i butikken til Jens J. Andersen. Hun hadde sørget for å skaffe seg sekretærutdanning på Wangs sekretærskole, og påtok seg å føre bedriftens regnskapsbøker. Med en beskjeden startkapital på 752 kroner sluttet de hos Jens J. Andersen etter en tid og startet for seg selv med en liten kjøttforretning i Schweigaards gate. Victoria sto bak disken, hun sjarmerte kundene og opparbeidet seg en liten kundekrets. Butikken gikk greit, men det var for smått for Jens. Han hadde oppdaget at et lokale i Grønlandsleiret var til leie. Brødrene Smedsrud eide gården, og de hadde lagt ned butikken sin. Uten å rådføre seg med Victoria leide han lokalet. Det lå strategisk til på et hjørne og hadde store utstillingsvinduer. Det ble selvfølgelig rabalder. De kunne ikke arbeide i to forretninger, og kunne ikke dele seg.

Mot Victorias vilje sa de opp lokalet i Schweigaards gate, og 14. oktober 1907 åpnet de butikken i Grønlandsleiret 23. Jens gikk foran Victoria den lange veien ned bakken, forbi fengselet og kirken. Hun kom gråtende etter, og tørket tårene med forklesnippen. Jens åpnet døren og ga seg til å knekke kjøttbein. «Hva skal jeg gjøre?» spurte Victoria. «Gå bak disken og vask», var svaret. En kone stakk hodet inn og spurte hva som foregikk. «Kom inn, så skal du få et godt kjøp, som vår første kunde!» Nyheten spredte seg og kundene sto i kø for å få kjøpt rimelig kjøtt. Victoria måtte sende bud på søsknene sine for å få hjelp til å ekspedere. Da Victoria kom hjem om kvelden og skulle telle opp, ble bordet fullt av penger. På én dag hadde de solgt mer enn på én uke i Schweigaards gate, og nå lo og gråt hun om hverandre av lettelse. De hadde jo sittet trygt om enn smått i det, og hun var redd for at «den gale mannen» skulle ha satt alt over ende.

Victoria og Jens giftet seg i Grønland kirke 17. mai 1908. Det ble ikke noe stort bryllup; de var enkle og fordringsløse mennesker og gikk sammen bort til Grønland kirke og ble viet. En beskjeden begynnelse, men historien videre forteller om to mennesker med hjertelag, ambisjoner, krefter og evner langt over gjennomsnittet.

Etter noen år som leietaker og butikk med sikker inntekt mente Jens at han kunne kjøpe Grønlandsleiret 23. Han la seg på alle fire og målte opp går-

den. Kremmeren var en mester i å gjøre gode innkjøp og la krone til krone. Da gården ble til salgs, hadde han penger nok. Han forteller at han gikk oppover Grensen og møtte en bekjent som spurte hvor han skulle. «Opp til advokat Nansen for å kjøpe Smedsrud-gården». Det ble tatt som en god spøk; det var jo denne gården som ble kalt for «Slottet». Jens knappet opp jakken og viste frem lommeboken som var sprekkfull av pengesedler, han hadde med håndpenger til handelen i kontanter. Da handelen var gått i orden på advokat Nansens kontor, spraket og banket det slik i veggen at advokat Nansen hadde spurt hva dette var og reist seg og gått til vinduet for å se etter. Jens følte at han hadde fått følge av sine skytsengler!

Jens oppførte etter sitt eget hode Oslos første og største pølsefabrikk inne i gården. Han hadde stall i Platous gate 18, med tre hester og triller. Han var meget nøye på kjøretøyene, de skulle være nyvasket og med bra seletøy. Da hestene ble byttet med bil, kjørte han selv en sølvgrå Buick med registreringsnummer A–722 og lastebiler og varebiler ble merket med tydelig firmalogo. Kundene var den aldri sviktende inntektskilden; firmaet ble kjent for sin ekspertise, og navnet «Jens Evensen» var en garanti for god service.

Han ville ikke melde seg inn i organisasjonen for kommisjonærer på slakteriet. Her måtte man underkastes kreditt- og kjøpetillatelse etter organisasjonens ønsker. Men Jens ville stå fritt. Straks begynte man å sabotere ham. Da dette gikk opp for ham, betalte han ut alt han var skyldig på én dag. Han gikk rundt til hver og én og betalte kontant. Han var så sint at skjorteknappen sprakk! De høye herrer betvilte at Jens hadde kredittevne. Man syntes det måtte undersøkes i banken om mannen var gal eller om han drev og forfalsket utbetalingene. Svaret de fikk var: «Evensen kan ta ut så mange penger han vil – 1 million om han ønsker!» Dette var svaret fra banksjef Strand i Christiania Bank & Kreditkasse.

Det fantes stadig utfordringer som trengte løsninger, men fantasien overkom som oftest vanskelighetene. Juleslaktet kom for tidlig et år, og det fantes ikke fryserom i Oslo. Ingen turte kjøpe under slike forhold. Jens leide et stort lager inne i fjellet, av de militære, og der hengte han slaktet. I Oslo fantes det ikke svinekjøtt da julen kom og Jens Evensen kunne da selv velge prisene, uten konkurranse. Det var en handel han likte å minnes. Et slikt varp bygget opp bedriften, særlig når overskuddet legges vekk og ikke ødes på småtteri. Hadde han gjort en større forretning, satte han seg stille ned ved det store vinduet i spisestuen, og lot det hele synke inn. Følte han uro, så skyndet han seg å gjøre om handelen.

Under første verdenskrig hamstret myndighetene «Corned Beef» og lagret det i Cirkus Verdensteater i Oslo sentrum. Da de likevel ikke fikk bruk for

det og skulle selge, hadde ingen meldt seg som kjøper, og kjøttet var begynt å mugne. Etter kutt i prisen tok Jens på seg å tømme lokalene for Corned Beef-en. Han fikk ingen pølsemaker til å hjelpe seg og hentet løsarbeidere på brygga. Han drev folkene hardt og Corned Beef-en ble kjørt til Grønlandsleiret 23. Der ble muggen skåret fra kjøttet og fettet ble smeltet og lagt i sementkummer i kjelleren. Det var så lavt under taket at folkene knapt kunne stå oppreist. Hver smitt og smule ble solgt til såpefabrikken og ellers i forretningen. Han tapte ikke på den handelen!

I denne tiden kom det stadig nye oppfinnelser som førte til arbeidsbesparelser. En dansk oppfinner tilbød firmaet en maskin som kunne skjære opp kjøttet i tynne skiver. Etter å ha tilbudt maskinen til Evensens konkurrenter, uten å lykkes, kom han arg over tapt fortjeneste og trege, dumme nordmenn, og tilbød maskinen gratis. En velsignelse for kvinnene på Grønland, som nå fikk drøyd pålegget på nistepakken til unger og mann. Kundene sto i kø, og salget økte med 100 prosent. Dette var Oslos første påleggsmaskin.

Det var stor fattigdom blant folk i Kristiania og mange unger gikk barbeinte. Jens kjøpte sko til mange småunger hos madam Dahl. Han oppdaget at en unge var like barbeint neste dag. «Pappa har solgt skoene for ei flaske brennevin!» Pappaen fikk en privat opplevelse med oppfølgning av Jens, og ungen fikk et par nye sko. Han løp hjem «så det hvite på sålene lyste opp!» Hos Evensen spiste betjeningen og pølsemakerne lunsjen sin sammen med arbeidsgiverne oppe i privaten. Det skulle ikke gjøres forskjell på folk.

Hele ni år gikk det, fra bryllupet til Jens Ingebret ble født 5. november 1917. Mellomnavnet fikk han etter sin morfar. Etter Jens kom broren Victor, født 29. september 1919, og Inger Hanna 12. mars 1921. Ungene var ikke gamle før de fikk delta både i butikken og i familiens sosiale virksomhet. Familien Evensen organiserte suppekjøkken, og ungene ble sendt ut til trengende med spann og hilsen fra mor.

Forretningen gikk strålende. Innkjøp og priser ble diskutert rundt middagsbordet, og ungene måtte høre på. Firma Jens Evensen var blitt et handelshus, og barna skulle settes inn i strategiene. Da Jens Ingebret mange år senere for første gang var på tale som statsråd i en Arbeiderparti-regjering, ble han bedt om å møte Einar Gerhardsen. Da spurte Gerhardsen om navnet Evensen hadde noen forbindelse med slakter Evensen på Grønland. Jens kunne fortelle at jo, det var faren hans. Da sa Gerhardsen: «Jeg husker godt slakter Evensen på Grønland. Han var kjent for å gi god vekt til folk som hadde lite å betale med». Og ikke nok med det; ungene hadde fritt fram for å komme om kvelden før butikken lukket, for å få med seg de usolgte pølsesnabbene.

En annen historie som viser Evensens raushet var da en uærlig hestepasser stjal seletøyet i stallen i Platous gate. Han måtte sone sin straff i fengsel, og mistet jobben. Noe tid senere så Jens Evensen hestepasseren igjen, arbeidsledig og trist ute på Grønlands torg. Evensen ga ham uten mer dikkedarer nøklene til stallen og en ny jobb. Mannen glemte aldri den tilliten han ble vist. Han sa senere at dette hadde gjort sitt til at han ble en god medborger og hele resten av livet jobbet for Evensen-firmaet.

Som tidligere nevnt var Jens Evensens krefter legendariske. Familien husker en søndagstur langs bryggene i Piperviken. Fjorden lå blå og fin. Akershus kneiste på toppen av fjellet, og der lå badehus separat for kvinner og menn. På ettermiddagen tok Jens på seg spanderbuksene og bevilget drosje hjem, for hele familien. Drosjen var en av de eldste, stor og tung og klumsete, med H-seter og svigermorsete bak. Dessverre tok sjåføren feil vei, han kjørte over nederste bro, der Akerselva skvalpet over kjørebanen. Denne dagen skvalpet det så mye at motoren stanset, og vannet sto oppover til sveiva. Der sto de. Da tar fatter Jens av seg skoene, bretter opp buksebeina og trekker hele drosjen og familien opp av vannet. «Sikken en kæmpe-kar», sa den danskfødte sjåføren.

Den store pølsemakeren elsket små dyr. Som barn på Sørlandet hadde han holdt tamme duer. På Grønlands torg kom det hver sommer et sirkus og fornøyelsespark. En gang ble karusellen trukket av en enorm kjøter. Bikkja dro karusellen etter en kjetting, og bikkja var radmager og elendig. Dette orket ikke Jens å se på. Han fikk kjøpt hunden og tok den med til Grønlandsleiret 23, ga den en halv overdel av et slakt. Det gikk ned i rekordfart. Hunden ble døpt «Nero». Den frisknet til og fulgte Jens som en skygge i flere år, men gammel og syk måtte den til slutt avlives. Jens orket ikke å gå med den til «Cheval Dyrehospital», som jo ellers var den triste vei for gamle hunder. Han valgte den tyngste for seg selv, men kanskje det letteste for hunden; han skjøt den selv. Det var stor sorg. Skinnet lå foran peisen i mange år.

Den 14. oktober 1957 døde slaktermester Jens Evensen, på dagen 50 år etter at han åpnet butikken i Grønlandsleiret. Sønnen Victor Evensen og huslegen Ellen Gleditsch var til stede. De ville ha ham på sykehus. «Må jeg det? Nei, det vil jeg ikke,» skal Evensen ha sagt. Han fikk en lett død, la seg bare tilbake i sengen og utåndet. Familien samlet seg. Han ble lagt i kiste. Kisten ble så tung at seks mann måtte til for å bære kjempen ned trappene. På gaten hadde betjeningen og pølsemakerne dannet espalier. I hvite frakker og med luen i hånden sto de der, i to tette rader fra hovedinngangen til hjørnet der bilen ventet. Tause tok de farvel. En høvding var død.