Oppvekst og unge år

KAPITTEL 2

Kristiania, «den grå pestens by», Grønland krydde av unger, fyll, sykdom og elendighet. Det var streiker hvert år i tyveårene. Ungene Jens, Victor og Inger kom til i 1917, 1919 og 1921, men slaktermesteren flyttet aldri til Vestkanten, og bodde til daglig i Vollen i Asker. Ungene holdt seg mest til arbeiderungdommen på Slemmestad. Mor Victoria: «Ungene skal opp og fram!» Jens Evensen sa senere: «Mor lærte meg å like å pugge!» Rektor Halling til Store-Jens: «Din sønn er meget begavet. Han bør bli jurist!» Sylvei kommer inn i livet hans. Han starter jusstudiet og etablerer kollokviet. Krigen i Norge 1940-45, attentatet på statspolitisjef Marthinsen i februar 1945, frigjøringen, Quisling-saken, dødsstraffen, brudd mellom Jens Evensen og professor Skeie. Reiser med Sylvei til USA. Stilling hos Regjeringsadvokaten ga en åpning til videre karriere.

«Den delte byen» – klassekamp og menneskesyn

Victoria og Jens Evensen hadde det travelt med å bygge opp bedriften, samtidig som de fikk barna Jens Ingebret, Victor og Inger Hanna i perioden 1917–1921. Familien bodde i en stor leilighet i Grønlandsleiret 23, Smedsrudgården på Grønland som faren hadde kjøpt, og her vokste de tre barna opp i gode og trygge kår. Men slik var det ikke for alle. Rundt «Slottet» lå et av byens mest elendige strøk, her levde barnrike familier, og menneskenes liv var grå fattigdom, overbefolkede boliger, oppløste familier, arbeidsløshet, streiker, lockout, sykdom, drikkfeldighet og ofte ren nød.

På toppen av karrieren ble Jens Evensen ofte spurt om sin oppvekst, om han var stolt av sine foreldre? «Ja», kunne han svare, «jeg er stolt av mine foreldre, men jeg er ikke stolt av det samfunnet vi vokste opp i.»

Den som interesserer seg for Jens Evensen som menneske, kan ikke overse miljøet: den kalde, uflidde og tåkete byen, den usle bydelen, nøden han så rundt seg hver dag, alle konfliktene. Like lite kan en overse hans foreldre, deres særpreg og holdninger og deres rause solidaritet med folk som hadde det vondt. Jens Evensen var og ble gjennom hele sitt liv en svært spesiell personlighet, i det borgerlige og politiske liv en radikal einstøing. Barndommen og ungdommen i den delte byen har vært avgjørende for denne personligheten.

Så til byen. Var den virkelig så ille? Kristiania het byen, til og med 1924; Oslo fra 1. januar 1925. Knut Kjelstadli innleder fjerde bind av bokserien Oslo bys historie1 med å gjengi den engelske krigskorrespondent Stephen Grahams skildring fra Kristiania by i 1914, da Graham «hastet gjennom byen på vei hjem fra Petrograd». Graham forteller at Kristiania er en mye skitnere by enn London, forutsatt at hele London var East End. Trafikken besørges av hester og gatene ser ut som om de aldri blir rengjort. I byen finner man den rene London-tåke, tykk som ertesuppe og med en gjennomtrengende rå og kald luft. Folk på gatene så alle ut som «Costermongers».2 Butikkene er små og usle, og «de skitne blå sporvognene er de fæleste som den moderne Civilisation kan opdrive».

Kristiania-tåka var et produkt av natur og kultur: Plasseringen inne i en fjordbunn i skjæringen mellom havklima og fastlandsklima ga fuktighet. Oslogryta holdt på luftmassene. Den vestavinden som kunne vaske Oslogryta ren, var sjelden om vinteren. Sot og røykpartikler fra utallige skorsteiner og industripiper fikk vanndampen til å kondensere til tåke. Selv på en klar dag lå en hette av røyk over byen.

Fjerde bind i Oslo bys historie kalte Kjelstadli for Den delte byen. Allerede i tittelen får Kjelstadli frem den nådeløse forskjellen mellom østkant og vest-

kant. Skildringen av «Fattige i Kristiania» åpner Kjelstadli med å referere til Tryggve B. Steen som julaften 1910 delte ut pakker med mat fra grossererfirmaet Moberg & Co i Grensen. Steen forteller hvordan forfrosne mennesker sto og ventet utenfor inngangen til lageret. De fleste var kvinner, noen med små barn på armen. Enkelte forsøkte å karre til seg to pakker, men Steen og medarbeiderne hadde fått ordre om å bare gi ut én pakke til hver. Han beskriver hvor ille det sto til med de oppmøtte, de var et sørgelig syn; flere var syke, magre og dårlig kledd. Steen hadde ventet at pakkene skulle spre glede, men gleden uteble og de forsvant raskt med et lite, lavmælt «takk».3 Etter å ha fått pakken, dro folk tilbake til bosteder som kunne være som dette rommet i bakgården i Torggata 26 i 1913:4 «Det er et lavt kvistkammer og har sikkerlig før i tiden vært loftsbod. Lyset falder sparsomt gjennem et litet loftsvindu og værelsets størrelse er 9 x 11 fot. Her har fem personer bodd.» Kjelstadli beskriver Kristiania som «den grå pests by», og med stor bolignød. Leiligheten i Torggata var en av de verre, men ikke enestående, og forholdene ble ikke bedre med det første. I 1916 fortalte Aftenposten om elleve personer som bodde på ett rom uten kjøkken. I 1925 bragte Arbeiderbladet en historie om en familie med en tolv år gammel datter som bodde i et skur i Østgårds gate på Torshov, med et primusapparat som varmekilde. Datidas journalister og ettertidas historikere kunne velge fritt i skildringer av elendighet.5

I 1919 henvendte bydelslegen og høyrepolitikeren Cato Aall seg offentlig til formannskapet i anledning gråbeingårdene. Han tegnet et svart bilde av boligkomplekset. Veggdyr, kakerlakker og lus gjorde det utilrådelig for en fremmed herre å legge hatten og frakken fra seg. Kjellerne sto åpne, så her «huserer rotter og mus sammen med byens bærme». Beboerne i gråbeingårdene rykket ut mot Aall. Slik sosialpornografi gjorde ikke situasjonen deres bedre.6

Ifølge Kjelstadli var fattigdommen verst øst i byen. I de tidlige 1920-årene ble byens sosialstatistikk undersøkt, og en av de bydelene som kom dårligst ut var Fjerdingen – Vaterland. I områdene rundt Grønland var det noen gater som ble beskrevet som «nokså dårlige» eller «svært dårlige».7 Et stort problem i de fattige delene av byen var alkoholmisbruk. Statistikken fra 1924 viser at det var 71 drukkenskapsforseelser pr. 1000 innbyggere i Kristiania, til sammenligning var det 18 i Stockholm og åtte i København. Kristiania ble kun slått av Helsingfors med 91 saker pr. 1000. I år 1900 gjaldt to av tre saker i Kristiania drukkenskapsforseelser.8