Forord

Nå slipper jeg denne boken etter åtte års arbeid. Vi skal seile med Jens Evensen, en veldig spesiell mann. I dette forordet henvender jeg meg til den enkelte leser, som jeg gjerne vil ha med i båten.

Du vil kanskje reagere på samme måte som jeg, etter hvert som mitt arbeid med Jens Evensen gikk sin gang: Du vil kanskje spørre deg selv, slik som jeg har spurt: Kan dette være sant? Hvordan har han fått til alle disse tingene? Svaret ligger i Jens Evensens ufattelige arbeidsevne, hans juridiske tenkning, hans konsentrasjon, hans utrolige pågangsmot, hans kompromissløse vilje til å velge sin egen vei og hans tillit til mennesker som imponerer ham.

Med disse egenskapene seilte Jens Evensen så det fosset om baugen, bedre, fortere og lengre enn de fleste av sine samtidige. For å skissere karrieren: Jens Evensen gikk fra regjeringsadvokatembetet til å prosedere Norges fiskerigrensesak mot Storbritannia for Den internasjonale domstolen i Haag. Til denne jobben ble han håndplukket av to av tidens stjerneadvokater, Sven Arntzen og Maurice Bourquin. For å hindre at britene fikk fordelen av å prosedere på sitt eget språk, valgt de tre å prosedere på fransk. De vant saken på alle punkter. Neste sak for Den internasjonale domstolen var med samme besetning i «Gullklausulsaken» mot Frankrike, også her med seier. «De Hannevigske millioner» var en sak som hadde versert for domstolene siden 1917. Etter en skandaløs behandling for en lokal amerikansk domstol ville de fleste i Norge gå videre til Høyesterett i USA. Det var fire norske advokater med Jens Evensen som yngstemann på laget. Men i strid med sine tre eldre kolleger hevdet Jens Evensen at den påtenkte saken mot USA var for dårlig. Regjeringen var enig. Anken ble frafalt.

Midt oppe i dette chartret Jens Evensen privatfly til Irak for å redde flere hundre norske statsborgere med familier ut av den blodige revolusjonen i Irak. Flyveren satte flyet bakken, slapp av passasjerene og tok umiddelbart av igjen. Jens og hans følge ble øyeblikkelig arrestert av de revolusjonære, men reddet livet fordi han fra studietiden i USA husket ett navn. Han ropte på «Hassan Zachariya», og det viste seg at vedkommende tilhørte ledelsen hos de revolusjonære.

Jens Evensens dyktighet og hans mot må ha gjort inntrykk på regjeringen. Ikke lenge etter ble han headhuntet av utenriksminister Lange, med støtte av Einar Gerhardsen, til stillingen som sjef i Utenriksdepartementets rettsavdeling. Gerhardsen og Lange gikk utenom alle stivbente avansementsregler i UD.

Dette var i 1961. Norge beveget seg inn i en stadig mer kriserammet verden. EEC satte Norge i vanskeligheter, blant annet skapte Svalbard-Caltex-saken problemer. Men ett felt fortonet seg som fredelig for Norge: Landets fremste

geologer skrev i 1958 i en utredning: «Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.» Nordmenn trodde på dette i mange år.

En amerikansk oljedirektør var tilfeldigvis på biltur med familien langs den hollandske kanalkysten. Her sto boretårnene tett. Han funderte på om ikke denne forekomsten også gikk nordover, og reiste til Norge. Her traff han ikke Industridepartementet, som hadde hendene fulle med Kings Bay-ulykken på Svalbard. Han ble i stedet sendt til Utenriksdepartementet, og der traff han Jens Evensen, som trodde mer på amerikansk teft enn på norske geologer – men samtidig var han glad for at ingen trodde at det fantes olje på norsk sokkel. «Så blir det lettere for oss å forhandle.»

Sammen med dyktige medarbeidere fikk Jens Evensen i stand en oljekonsesjonslov i Norge, ifølge professor Fleischer «en av de viktigste lover som noen gang er skrevet», og nasjonen gjennomførte delelinjeforhandlinger med Storbritannia og Danmark.

Statens Oljeråd ble opprettet 9. april 1965. Jens Evensen var da på jobb i et middelhavsland, og tok seg en fridag på badestranden. Her får han låne en avis av et flymannskap og oppdager at han er blitt formann i Statens Oljeråd. Ingen hadde spurt ham. Vel hjemme gikk han til Einar Gerhardsen og spurte hvordan de kunne finne på å utnevne ham til rådsformann, uten å spørre på forhånd. Gerhardsen svarer uforstyrrelig: «Hadde vi spurt deg på forhånd, kunne du jo svart nei.»

Norge delte ut en rekke konsesjoner, og boringen på norsk sokkel kom i gang. Men det viste seg at forekomstene var små, og mange selskaper ga opp. Evensen og Gulnes hadde stilt som vilkår at ingen måtte gi opp boring uten å betale millionbøter. Norge ønsket en pålitelig kartlegging av sokkelen. 21. april 1967 inntreffer et fascistisk statskupp i Hellas, med terror og tortur. Tre nordiske land går til motangrep i Europarådet. Jens og Sylvei hadde huset på Vollen fullt av flyktninger. Jens Evensen går inn i kampen mot fascistene, og kommer i livsfare. De nordiske landene tvinger Hellas-juntaen til å gå ut av Europarådet.

I 1968 tar Jens Evensen doktorgraden på Harvard med fire avhandlinger i internasjonal rett. Og alt neste år SKJER UNDERET: En av pionerene – oljeselskapet Phillips – kommer til Evensen/Gulnes: «Vi har nå boret ni av våre ti tildelte borehull. Kan vi få gi opp det tiende hullet ?» Svaret blir: «Nei, etter kontrakten må dere da betale en million kroner». Styret i Phillips bestemmer at da kan selskapet like gjerne bruke pengene på det tiende hullet. Dette hullet viser seg å være EKOFISK, inntil da verdens største oljefunn til havs. Lille julaften 1969: Norge er en oljenasjon.

Etter at Norge sa nei til medlemskap i EF, ble Jens bedt om å lede frihandelsforhandlingene med fellesskapet, og i 1973 blir han statsråd i Handelsdepartementet. Opec stenger oljekranene, og både Kongen og Jens Evensen må ta trikken.

Et knapt år etter statsrådstiden i Handelsdepartementet blir Jens Evensen havrettsminister. Vi fikk lov om trålfrie soner og deretter lov om økonomiske soner. Da Norge fikk kontroll over større havområder, begynte også arbeidet med å forvalte fiskeressursene.

Gjennombruddet for 200 mils økonomiske soner kom under FNs Genèvekonferanse i 1975. Norges økonomiske sone er nå 2,4 ganger Norges fastlandsareal. Jens Evensen takket ja til oppdraget som leder av «Evensen-gruppen» i FN, og var en ledende figur i arbeidet om «Havets grunnlov». Han var statsråd med ansvar for havretten fra 27.09.1974 til 01.01.1079. Partiet vant valget, men Havrettssekretariatet ble opphevet ved APs eget vedtak.

I årsskiftet 1976/77 kommer Gråsone-saken for fullt. Midt oppe i vanskelige forhandlinger mellom Norge og Sovjet blir Gunvor Galtung Haavik anholdt som sovjetisk spion av stort kaliber. Hun tilsto at hun hadde hatt 259 møter med sin sovjetiske føringsoffiser. Norsk presse kom med kjempeoppslag, som Sovjet tilskrev den norske regjeringen. Det er uenighet i Stortinget, hvor fiskerne satset maksimalt på å få et forlik. Saken forsøkt torpedert i Stortinget, men avtalen gikk til slutt gjennom mot fire stemmer.

Så kom Treholt-saken. Jens Evensen var nominert som kandidat til dommerverv i Den internasjonale domstolen i Haag, verdens mest ansette domstol. Han var på presentasjonsturne i Afrika da bomben sprang. Jens Evensen hadde i årevis hatt Arne Treholt som sin underordnede. Han hadde ikke fått noen orientering om at han hadde en storspion som nær medarbeider, hverken fra sikkerhetspolitiet eller kolleger i regjeringen. Politiet ønsket å ha Treholt gående løs, på den måten å avdekke hans virksomhet i all stillhet.

Treholt ble pågrepet på Fornebu flyplass før flyavgang til Wien, med 66 graderte dokumenter i håndbagasjen. Jens Evensen fikk vite om pågripelsen da han var i Afrika, fra NRKs korrespondent. Han nektet å tro at dette kunne være sant, men falt så helt sammen.

Treholt fikk en straff på 20 års fengsel, men regjeringen slapp ham ut etter åtte år og fem måneder på grunn av sykdom. Treholt brukte frigivelsen til å angripe domstolene og myndighetene. Han anla hele fire saker om gjenopptagelse, og tapte alle. Men store deler av dommen kunne av sikkerhetshensyn ikke offentliggjøres. Dermed ble det greit for han å hevde i offentligheten at straffen var for streng, og mange var enige med han.

Siden 2011 har offentliggjøring av hele dommen vært tillatt, og jeg har derfor lagt hele dommen og domsgrunnene inn i min bok. Nå kan enhver lese, og gjøre seg opp en begrunnet mening, om dommens rimelighet.

Jens fortsatte som embetsmann, og han sto fortsatt i fokus, nå som leder av kampen mot atomvåpen. Den 8. oktober 1980 holdt han en uforglemmelig tale på landsmøtet i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund under overskriften «Atomvåpen og usikkerhetspolitikk». Han begynner foredraget slik: «Mandag den 8. august 1945 var en fin, klar sommermorgen i Hiroshima. Et enslig amerikansk bombefly kom inn over byen litt over klokken åtte. En bombe ble sluppet. Den var tre meter lang og 70 cm i diameter. Da den var 500 meter over bakken, eksploderte den med en voldsomhet som på et brøkdels sekund la to tredjedeler av byen i grus og som øyeblikkelig drepte 100 000 av byens 245 000 innbyggere. 50 000 ble alvorlig såret. Overlevende som hadde ansiktet vendt mot lynglimtet , ble blinde av lyset og varmen på meget lang avstand.»

Tidspunktet for foredraget var ikke så bra. Samme dag var det norsk kongebesøk i Finland, og finsk presse trodde at den norske regjering sto bak Jens Evensens foredrag. Men etter hvert viste det seg at det gjorde den slett ikke. Mange mente at Jens måtte gå av, men fremtredende jurister sa at en embetsmann har rett til å hevde sine meninger offentlig; han er ikke medlem av regjeringen. Jens’ tale innledet store folketog i mange land, fra København til Paris. Underskriftskampanjene gikk opp til 700 000 underskrifter.

Gjennom 16 år arbeidet Jens Evensen for «Havets grunnlov», havrettskonvensjonen som per 23. mai 2017 er ratifisert av 167 stater.

Han ble valgt til sitt dommerembete i Den internasjonale domstolen i Haag med 14 av 15 stemmer i Sikkerhetsrådet og med 133 av 159 i Generalforsamlingen. Han behandlet flere store saker som dommer, og disse er omtalt i boken. Jens Evensen fungerte i ni år som dommer i denne domstolen, verdens viktigste. Etter denne tiden kom han hjem til Norge, men ble etter hvert rammet av demens. Han døde 15. februar 2004 og ble bisatt i Asker kirke.

En av de – forbausende få – tilstedeværende fra Arbeiderpartiets ledersjikt var tidligere statsråd Einar Førde. Han skrev senere fra bisettelsen blant annet: «Olje og havrett er stikkorda for dei største nasjonale børene vårt land bar fram i det førre hundreåret. Som ingen annan sette Jens Evensen sitt personlege merke på desse banebrytande endringane for det norske samfunnet.» Han skriver også at han tenkte over «kor snøgt det går å bli gløymt».

Det var Einar Førdes ord som gjorde at jeg bestemte meg for å skrive en bok om Jens Evensen.

Hvorfor følte nettopp jeg meg kallet til å gjøre dette?

Jeg ble kjent med Jens Evensen under krigen, i 1943–44. Min far var advokat i Oslo. Den gang var det ganske vanlig at én advokat og én advokatfullmektig utgjorde et advokatfirma. Jens ble fullmektig hos far kort tid etter sin embetseksamen. Jeg gikk på gymnaset og jobbet deltid i firmaet, som bud.

Far var mye bortreist, og det ble til at Jens nærmest styrte advokatbutikken. Men han gjorde mye annet også, han og fars sekretær drev en illegal avis; jeg ble sendt hit og dit som bud. Du kommer nær innpå mennesker under sånne forhold. Han var modig, røff og effektiv, men snill. Han tok ikke seg selv så altfor høytidelig, han var en smule distré, og hadde en leken latter som smittet alle.

Krigen tok slutt. Men jeg opplevde ikke bare gleder våren 1945. To som stod meg nær døde en plutselig og tragisk død. Jens jobbet nesten døgnet rundt, men tok seg likevel tid til samtaler og omsorg i vonde stunder. En ungdom glemmer ikke sånt.

Våren 1946 hadde jeg uflaks og kolliderte med sykkel. Hele våren måtte jeg gå med gips fra hoften og ned. Hva med 17. mai? Men Jens og hans Sylvei visste råd. «Fatter Evensen» hadde en svær 8-sylindret Buick. De to unge menneskene brukte hele sin 17. mai til å underholde meg med å kjøre Oslo rundt i Buicken.

I juni samme år kunne det ha gått galt med både Jens og meg. Min far hadde leid en hyttesnekke som lå i Tønsberg, og den måtte kjøres til mine foreldres hytte på Skåtøy ved Kragerø. Jens påtok seg av ren godhet å kjøre båten. Så hang jeg meg på da, med gipset bein. Jens og jeg hentet båten en junikveld. Båten så ok ut, og motoren startet villig. Men da vi var utenfor Rakkebåene, så stanser motoren, bare noen hundre meter sydøst av brenningen. Da viste Jens hva han var til kar, han rev motorkassen av motoren og gikk løs på forgasseren med det som fantes av verktøy. Han arbeidet rolig og systematisk, skalv ikke på hendene, ikke et eneste banneord. Men vinden blåste i farlig retning, og vi drev stadig nærmere brenningen. Drivanker fantes ikke om bord. Etter et kvarters tid hadde Jens åpnet og renset forgasseren, startet motoren – og den gikk. Det rare var at jeg ikke ble redd. Med gips fra hoften og ned ville jeg gått til bunns som en dregg.

Senere har jeg fulgt Jens’ løpebane juridisk og politisk, så mye jeg kunne. Han var en kjempe, et forbilde, min ungdomshelt og venn.

Var Jens Evensen en god jurist, men en mislykket politiker? Da han var på popularitetstoppen, mente mange at han kunne kjempe seg frem til å bli leder av venstrefløyen i partiet, kanskje bli utenriksminister. Men Jens bare lo av tanken om seg selv som politiker. «Jeg er ingen politiker. Jeg er jurist og folkerettsmann

og humanist. Da egner man seg ikke som politiker», var noe han stadig gjentok i familiesammenhenger. Men han ville nok gjerne bruke politiske virkemidler for å få til det han trodde på, han ble havrettsminister fordi han ville lede norsk havrett fra høyeste nivå.

Jens Evensens personlige sjarm, hans faglige dyktighet og enorme arbeidskapasitet er det få som betviler. Men det betyr ikke at han var feilfri. Han var ikke så lite forfengelig, han likte pene dresser og lekre biler. Han var svak for smiger. Han var mannen som gikk sine egne veier og som kunne fremstå som temmelig arrogant.

Evensen var en glad gutt helt til Treholt-saken nesten knuste ham. Men han var ikke en glad gutt i betydningen kvinner, vin og sang. Nei, det gode liv var turene i Vestmarka sommer og vinter, sjøen, losskøyta «Vestkysten», bikkjene, trekkspillet. Han hadde sin Sylvei, og hun var hans beste støtte og største beundrer.

Til slutt: Slekten til Jens Evensen var fattige småbrukere eller tømmermenn i de kystnære bygdene i Agder, som i generasjoner hadde overlevd på eksistensminimum og som var blitt styrket av dét. Så kom faren, pølsemakermesteren på Grønland, kjempen som skapte en stor bedrift og en formue, men som likevel forsto fattigfolks situasjon. Han oppfordret sine ansatte til å organisere seg, tok med seg sønnene, én i hver hånd, sto utenfor butikken og så på arbeiderbevegelsens streiketog. Han ble hyllet av arbeidsfolkene som en skikkelig kar.

Ureddheten, tvisynet og selvstendigheten fikk Jens fra faren, iherdigheten fra moren, evnen til å ta et slagsmål fikk han fra gata på Grønland, fra snobbeskolen på Halling og fra arbeiderungdommen på Slemmestad. Alt dette var med på å skape en uvanlig sammensatt mann.

Jeg har brukt Utenriksdepartementets, Industridepartementets, Stortingets og Arbeiderbevegelsens arkiver, Evensen-relevant litteratur og media som grunnlag i arbeidet med boka. Under arbeidet har jeg hatt nær kontakt med Jens Evensens hustru Sylvei og hans sønn Jens Evensen jr., som begge har støttet meg.

Jeg vil rette en stor takk til alle som har bistått meg i arbeidet med boken gjennom disse årene. Spesielt vil jeg takke min gode venn Carsten Smith samt Erik Samuelsen og Kari Holm, som har vært del av en uformell samtalegruppe, og Jens Evensen jr.

Ingolf Vislie Oslo, oktober 2017