Jens Evensen - Havet, oljen og retten

FORORD Nå slipper jeg denne boken etter åtte års arbeid. Vi skal seile med Jens Evensen, en veldig spesiell mann. I dette forordet henvender jeg meg til den enkelte leser, som jeg gjerne vil ha med i båten.

Du vil kanskje reagere på samme måte som jeg, etter hvert som mitt arbeid med Jens Evensen gikk sin gang: Du vil kanskje spørre deg selv, slik som jeg har spurt: Kan dette være sant? Hvordan har han fått til alle disse tingene? Svaret ligger i Jens Evensens ufattelige arbeidsevne, hans juridiske tenkning, hans konsentrasjon, hans utrolige pågangsmot, hans kompromissløse vilje til å velge sin egen vei og hans tillit til mennesker som imponerer ham.

Med disse egenskapene seilte Jens Evensen så det fosset om baugen, bedre, fortere og lengre enn de fleste av sine samtidige. For å skissere karrieren: Jens Evensen gikk fra regjeringsadvokatembetet til å prosedere Norges fiskerigrensesak mot Storbritannia for Den internasjonale domstolen i Haag. Til denne jobben ble han håndplukket av to av tidens stjerneadvokater, Sven Arntzen og Maurice Bourquin. For å hindre at britene fikk fordelen av å prosedere på sitt eget språk, valgt de tre å prosedere på fransk. De vant saken på alle punkter. Neste sak for Den internasjonale domstolen var med samme besetning i «Gullklausulsaken» mot Frankrike, også her med seier. «De Hannevigske millioner» var en sak som hadde versert for domstolene siden 1917. Etter en skandaløs behandling for en lokal amerikansk domstol ville de fleste i Norge gå videre til Høyesterett i USA. Det var fire norske advokater med Jens Evensen som yngstemann på laget. Men i strid med sine tre eldre kolleger hevdet Jens Evensen at den påtenkte saken mot USA var for dårlig. Regjeringen var enig. Anken ble frafalt.

Midt oppe i dette chartret Jens Evensen privatfly til Irak for å redde flere hundre norske statsborgere med familier ut av den blodige revolusjonen i Irak.

Flyveren satte flyet bakken, slapp av passasjerene og tok umiddelbart av igjen.

Jens og hans følge ble øyeblikkelig arrestert av de revolusjonære, men reddet livet fordi han fra studietiden i USA husket ett navn. Han ropte på «Hassan Zachariya», og det viste seg at vedkommende tilhørte ledelsen hos de revolusjonære.

Jens Evensens dyktighet og hans mot må ha gjort inntrykk på regjeringen.

Ikke lenge etter ble han headhuntet av utenriksminister Lange, med støtte av Einar Gerhardsen, til stillingen som sjef i Utenriksdepartementets rettsavdeling.

Gerhardsen og Lange gikk utenom alle stivbente avansementsregler i UD. Dette var i 1961. Norge beveget seg inn i en stadig mer kriserammet verden.

EEC satte Norge i vanskeligheter, blant annet skapte Svalbard-­Caltex-saken problemer. Men ett felt fortonet seg som fredelig for Norge: Landets fremste 8