Rønning Tollefsen Offiserer bak piggtråd Dagbok fra krigsfangenskap 1943–1945
Tegninger fra Herman Willoch: Norske krigsfangetegninger 1942–1945 er gjengitt med tillatelse fra Almanakkforlaget, eier av opprinnelig utgiver, forlaget Eberh. B. Oppi. Omslagsillistrasjoner: Foto: Ludvig Hartmarks samling, Forsvarsmuseets bildearkiv. Tegning: Birger Ignacius, Norske krigsfangetegninger 1942–1945. Tekst fra Asbjørn Tollefsens dagbok.
Design: DesignBaltic Trykk: Dardedze holografija © Orkana forlag 2022 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN: 978-82-8104-525-5 www.orkana.no post@orkana.no
INNHOLD:
Forord ..................................................................... 7
SS slår til ............................................................... 10 Dagbok 1943 – Lang høst som krigsfange ............. 29 Dagbok 1944 – Glimt av håp ................................ 78 Dagbok 1945 – Krigens siste fase ....................... 155
Heimreisen .......................................................... 195 Anklage og dom .................................................. 210 I krigens fotefar ................................................... 216 Etterord .............................................................. 233 Kilder .................................................................. 234 Noter .................................................................. 237
FORORD
Mange år etter krigen lå det tre tettskrevne notisbøker i et skatoll i Målselv. Det var dagbøker som min onkel Asbjørn Tollefsen hadde skrevet i tysk krigsfangenskap.
Etter at krigshandlingene i Sør-Norge var slutt våren 1940, krevde tyskerne at de norske offiserene skulle avlegge æresord om ikke å gjøre motstand mot Tyskland så lenge Norge var okkupert. De fleste offiserene etterkom kravet for å slippe krigsfangenskap.
I Nord-Norge varte krigen lenger og ble avsluttet med en såkalt ærefull kapitulasjon den 8. juni. Her ble bare et fåtall fast ansatte yrkesoffiserer avkrevd æresord, mens vernepliktige offiserer og befal fikk fritt leide. Løytnant Asbjørn Tollefsen var blant dem.
Vel tre år seinere, i august 1943, ble likevel mer enn tusen norske offiserer arrestert av Hitlers SS og beordret til å bekrefte æresordet fra 1940 med ny underskrift. Nesten alle motsatte seg dette og ble sendt som krigsfanger til den tyskokkuperte polske byen Ostrzeszów.
I løpet av det nesten to år lange fangenskapet skrev flere av offiserene dagbøker. Allerede i 1950 kom boka I tysk krigsfangenskap. Norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942–1945. Året etter fulgte en bok med tegninger og malerier som offiserer hadde laget mens de satt i fangenskapet, Norske krigsfangetegninger 1942–1945. Det var kunstmaleren Herman Willoch, som selv
7
var krigsfange, som sto bak initiativet. I 2007 kom boka Offiser og krigsfange som hadde dagboka til oberst Johannes Schiøtz som kilde.
Asbjørn Tollefsen døde i 1953, og i en travel etterkrigstid var det liten tid å dvele ved det han hadde opplevd som krigsfange. Men i dagboka gir han et godt bilde av forholdene i den spesielle fangeleiren for norske offiserer. Han forteller om bekymringen for familien heime i Målselv, og gir leseren et nordnorsk perspektiv på fangeoppholdet i det tyskokkuperte Polen. Til hjelp for lesere som har fått krigstida på avstand, er dagboknotatene supplert med korte faktaopplysninger om krigens gang.
Av ukjent årsak stanser Asbjørn Tollefsens notater noen uker før Tysklands kapitulasjon. For å få med slutten av krigen og heimreisen har jeg støttet meg til boka I tysk krigsfangenskap, og til det onkel Asbjørn fortalte far etter heimkomsten sommeren 1945. Kaptein Borger Larsen, som også var fange og en god venn av Asbjørn, ga meg for noen tiår siden livfulle skildringer av oppholdet i Ostrzeszów og den dramatiske reisen tilbake til Norge våren 1945. Det Larsen fortalte i lange telefonsamtaler har vært til svært god hjelp i arbeidet med denne boka. Alle oversettelser fra tysk til norsk er gjort av forfatteren.
Etter å ha arbeidet med dette stoffet, var det viktig for meg å oppsøke Ostrzeszów og Luckenwalde for å se og beskrive disse stedene som har satt dype spor hos tusen norske offiserer. Takk til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for reisestipend som gjorde en studietur til Polen og Tyskland mulig.
8
Jeg takker Inger-Randi Carlsson som har tatt vare på sin fars dagbøker og latt meg låne dem og bruke dem i denne boka. Jeg takker også Eli Schiøtz og Orkana forlags redaktør, historiker Oddvar Svendsen, som begge har gitt råd og vært til god hjelp under arbeidet med boka.
Målselv, juli 2022 Rønning Tollefsen
9
SS SLÅR TIL
Den første jernnatta kom tidlig dette året.1 Potetkålen hadde fått det første brunskjæret mens det ennå hang høy til tørk. Folk sov da to tyske militærbiler kom sakte over Krokbekkbrua ved Bardufoss. De bremset ved den første bondegården. Etter litt nøling ble bildørene åpnet, og to SS-offiserer kom ut. Begge hadde våpen og gikk ned til våningshuset der de ga seg til å hamre på ytterdøra. En tredje mann kom etter og tok oppstilling for å vokte baksida av huset. Snart åpnet husbonden døra og kom ut på trappa der han ble møtt av skuddklare maskinpistoler. Tredjemann som var ubevæpnet, hadde hirduniform og var kjentmann fra bygda og veiviser. Én av tyskerne trakk fram et papir, så stivt ned i arket og leste opp en tysk tekst: «Im Namen des Führers des Grossdeutschen Reiches! Auf Befehl des Führers sind Sie sofort verhaftet.»
Hva sa tyskeren? Hva ville han, og hvorfor dette helvete midt på natta? Husbonden var overrumplet og kjente at det kokte innvendig, men nevekamp mot væpnede SS-offiserer var et dårlig valg. Han vinket heller på hirdmannen for å få en forklaring. «Dem har ordre om å arrestere deg.» Målføret var fra bygda. Han som skulle hentes var i førtiåra, middels høy og mager med mørkt hår. Nå satte han de blå øynene i offiseren, og spurte på tysk: «Warum?» Tyskeren, som var kaptein, gjorde tegn til at hirdmannen skulle svare.
10
«Der Führer har gitt ordre om at alle norske offiserer skal arresteres i natt.»
«Dette er jo galskap, for faen!»
Men protesten hadde ingen virkning. Hirdmannen var en nyttig idiot som ingen i bygda brydde seg om, men som blindt formidlet beskjed fra SS-offiserene: «Du må pakke det nødvendige og gjøre klar til å bli med straks.»
Angen av tørrhøy som skulle berges i hus varslet at dette ikke var tida for å reise bort. Men maskinpistolene gjorde det klart at i natt nyttet det ikke med diskusjon og protester. Arrestanten fikk en halvtime til å raske sammen det han i farten kom på. Han måtte ta farvel med kona som gråt, skjelven og forvirret, og dattera på fem år som satt søvnig i senga uten å forstå det som hendte.
Klokka var blitt halv fem om morgenen da løytnant Asbjørn Tollefsen, 42 år gammel, ble transportert heimefra den 16. august 1943. Han ante ikke at det ventet ham nesten to år i tysk krigsfangenskap.
Bonde og offiser
Asbjørn Tollefsen kunne tenkt seg et annet yrke enn å bli bonde. Men familietradisjonen var sterk og økonomien trang, så mye talte for at han som odelsgutt måtte gå den vanlige veien. Asbjørn så likevel et annet mulig yrkesvalg; en ny hærordning hadde opphevet fritaket fra militærtjeneste i de tre nordligste fylkene, og det var etablert en underoffisersskole i Harstad i 1899. Den muligheten grep Asbjørn, sjøl om faren, Rønning Tollefsen, som hadde møtt på Stortinget for Arbeiderpartiet, var skeptisk til militærvesenet. Faren måtte gi seg, og fra 1919 til 1922 var Asbjørn elev ved 6. divisjonens underoffisersskole i Harstad. I 1926 gjennomførte han
11
Infanteriets vinterskole og i 1927 og 1928 Statens gymnastikkskole i Oslo. Faren sørget likevel for at eldste sønn i 1930 fikk skilt ut en del av eiendommen, slik at han kunne livnære seg på eget bruk som bonde. Asbjørn stiftet familie, bygde hus og fjøs og var nå bonde ved siden av å gjøre tjeneste som vernepliktig befal i hæren. Etter få år ble Asbjørn utnevnt til løytnant og kom dermed inn i offiserenes rekker.
På 1930-tallet gikk Forsvaret på sparebluss. Det fastlønte befalskorpset var redusert fra 5000 til 600 mann, og rekruttskolen varte i 84 dager. Det ble ikke holdt repetisjonsøvelser, og innkjøp av våpen og utstyr var på det nærmeste stanset. I mangel av radioStatens Gymnastikkskole ble etablert i 1915 med én militær og to sivile linjer (lærer- og lærerinnelinjen). Skolen var toårig, og det siste året ga videregående opplæring. Bildet viser deltakere på forsvarets kull 1927/1928. Asbjørn i bakre rekke som nummer sju fra venstre. Privat foto.
12
utstyr brukte avdelingene morseflagg, og soldatene overnattet i snøhuler med ullteppe fordi soveposer manglet. Ved simulerte flyangrep ble kaffekverna brukt for å framkalle mitraljøselyd. Krigsutbruddet i Europa i 1939 kom som en stor overraskelse på et land som hadde bygd ned og forsømt forsvaret. I all hast ble det satt opp nøytralitetsvakt på grensen mot Finland, som var i krig med Sovjetunionen. I Troms ble førstebataljon av IR 16 kalt inn til tjeneste på Setermoen. Jula 1939 var all feiring avblåst, og løytnant Asbjørn Tollefsen og broren Sverre lå i beredskap i samme militæravdeling. Fra 9. april til 8. juni 1940 forsvarte norske soldater, sammen med briter, franskmenn og polakker, det nordlige Norge mot tysk invasjon. Gjenerobringen av Narvik den 28. mai er bokført i krigshistorien om Hitler-Tysklands første nederlag i den andre verdenskrig.
Etter den norske kapitulasjonen 8. juni sto valget for en offiser mellom å flykte til England og slutte seg til norske styrker, eller henge fra seg uniformen og innrette seg etter de nye forholdene i Norge. Asbjørn valgte å bli i Målselv for å drive gårdsbruket og ta ansvar for kone og en datter på fem år.
Kjøretur i kjent landskap
Etter arrestasjonen gikk turen sørover på riksvei 50. Tyskerne i forsetet sa ingenting, og det var god tid til å fundere over grunnen til arrestasjonen mer enn tre år etter det tyske overfallet på Norge 9. april 1940. Var en mulig forklaring på galskapen at rikskansler Vidkun Quisling hadde besøkt bygda for kort tid siden og deltatt i det store Håløygstevnet som nazistene arrangerte? Det hadde vært en vitamininnsprøytning for NS i hele Nord-Norge. Quisling
13
Kartskissen viser kampområdet i Narvik-fjellene de siste dagene av fjellkrigen. De norske soldatene hadde erobret høyde 620 og var i ferd med å starte et samordnet angrep mot høyde 698, som var tyskernes siste skanse før de ble drevet over grensen til Sverige. Kilde: Generalmajor Trygve Sandvik: Krigen i Norge 1940
hadde skremt med at Sovjetunionen og bolsjevikene fortsatt var en pest som truet Norge fra øst. NS måtte være årvåken og på vakt mot femtekolonister. Var det en slik frykt som nå fikk Hitler og hans norske medløpere til å handle i panikk? Eller skulle løytnant Tollefsen straffes fordi han i to måneder hadde slåss mot tyskere og østerrikere i fjellheimen rundt Narvik?
Som løytnant hadde han vært nestkommanderende i et av mitraljøsekompaniene. Han var med i den seige sluttkampen mot general Eduard Dietl som ledet de tyske styrkene i slaget om Narvik. Da norske myndigheter ga opp og ba om forhandlinger, var
14
de navnløse fjelltoppene rundt Holmvatnet erobret av de norske styrkene. Tyskerne hadde klargjort tog slik at generalens slagne soldater kunne sendes over grensen til Sverige. Som nestkommanderende fikk Asbjørn oppgaven med å føre kompaniets dagbok de to siste dagene av fjellkrigen:
Kampene innstilles. Forbud mot skyting, unntatt hvis tyskerne angriper og skyter. Kl. 15.00 kom ordre om hurtigst å forlate stillingen på høyde 620, som så ble rømmet i en fart. Mitraljøsene ble kløvet og kompaniet dro opp langs Karen-elva bak bataljons-co. Derfra marsj kl. 20.15. Kom til Brattbakken 9. juni kl. 22.50
10. juni kl. 00.05 marsjerte vi fra Brattbakken. Kl. 06.30 til Bones og kom frem til demobiliseringsstedet (Høiden) innen kl. 17.00. Deretter puss av alle våpen og innlevering. Derpå avlønning og dimisjon, som foregikk kl. 24.00.2
Det hadde vært to dager med sterke følelser. Lettelse fordi blodslitet i det ugjestmilde fjellet snart var over. Frykten for å miste liv og helse var borte, så det kjentes godt å bli kvitt tyngden av ansvaret som en offiser i krig må bære. Men det var vanskelig å godta at seieren ved Narvik ikke lenger hadde noen verdi. Det var ekkelt å bli transportert i en tysk bil forbi de gamle kampområdene; gjennom Kolbanskaret og over Jordbrua, forbi Lapphaugen med Gressdalen og Britatinden i øst. Branntomta etter Gratangen turisthotell lå som et dystert krigsminne med utsikt mot Fjordbotneidet og Gratangsbotn. Der ble 34 soldater fra trønderbataljonen tatt i bakhold og kaldblodig skutt og drept av
15
tyskerne, seksti ble såret. Navn på fjell og scener fra krigen hadde i tre år gitt dårlig nattesøvn: Roasme, Ørnfjell, Storebalak, Næverfjell, Kuberget.
Klokka var ennå ikke blitt sju da transporten sneglet seg nedover Bjerkvik-svingene og til Elvegårdsmoen. Her var det samlingsplass for arresterte offiserer nord for Bodø. I løpet av de neste dagene kom til sammen åtti mann til det som i 1940 hadde vært hærens viktigste mobiliseringslager i nord. Her hadde Forsvaret uniformer, gevær, maskingevær, kanoner og ammunisjon som tyskerne den 9. april fikk kontroll over uten å løsne skudd. Offiserene mente dette var en storstilt gave fra oberst Sundlo. Til og med 85 gode hester som sto oppstallet, fulgte med.
Nå gikk arresterte offiserer med knyttet neve i lomma og forbannet obersten som uten kamp hadde overgitt både Narvik og Elvegårdsmoen til general Dietl. Ingen av dem var i tvil om at Sundlo var en forræder som hadde deltatt i et avtalt spill. Hadde ikke Sundlo i 1921 vært i Russland og Ukraina under sultkatastrofen sammen med Nansen og Quisling? Og var det ikke forsvarsminister Quisling som i 1933 hadde utnevnt nazisten Sundlo til sjef for Nord-Hålogaland Infanteriregiment? Som militær sjef var han gjennom hele 1930-tallet en profilert NS-tilhenger som i tale og skrift ga klart uttrykk for nazistiske synspunkter. Rett nok hadde mange av offiserene som møtte Sundlo, latt seg sjarmere av friskusen. Han var lite militær som person og ikke redd for å synge ut sine standpunkter. Men etter oberstens handlinger som lokalforsvarssjef for Ofoten 9. april, var all sympati borte. Det var enighet om at når den tid kom, burde Sundlo henrettes sammen med Quisling. Men ingen våget å si det høyt.
16
