Innhold
FORORD 9 Innledning 12
Del 1 MELLOM MYTER, MAGI OG VIRKELIGHET 22
Nordland i litteraturen 26 Kunstnere i Lofoten og Lofoten i kunsten 47 Nordnorske billdekunstnere 61
Midnattssolens land – et nytt turistmål 73 Det distanserte blikket 81 «Riv skiten» – bygg nytt! 87
Antikviteter og kunst – to dedikerte samlere 94
Del 2 HENNINGSVÆR – ET FISKERISAMFUNN 102
Nessekongene i Henningsvær 111 Kvinneliv i fiskeværet 118 Boforhold og levekår i Nordland fra 1900 til 1950 121 Bygg og byggeteknikk i Henningsvær 125 Fyret på Kvitvarden – et lys i mørke 134 Mathilde Bordewichs kaviarfabrikk 142 Bolsøyhjørnet 148
Del 3 KULTURVERN – EN NY VEKSTNÆRING 156
Kulturminner i Nordland og reguleringsplanen for Henningsvær 163 Verdensarv 169
7
Kulturfredning av Henningsvær –et omstridt spørsmål 174
Kulturminner og tilskuddsordninger 178 Vern og transformasjon 182
Kulturvern i vinden 185 Det estetiske blikket 186
DEL 4 FRA KYSTNÆRING TIL KUNST –
TRE BYGNINGER I HENNINGSVÆR 194
Restaureringen av Henningsvær fyr 200 Restaurering av kaviarfabrikken 207 Restaureringen av Bolsøyhjørnet 215
Del 5 KULTUR SOM VIRKEMIDDEL
I KULTURMILJØFORVALTNINGEN 224 Statlig kulturpolitikk for visuell kunst 228
DEL 6 NORDLAND, ET KUNSTENS STED 236
Fra tørrfisk til kunst 253
Epilog 256 Noter 257 Referanser 265
Jeg
har en stille glede av å rusle rundt i gamle bydeler verden over. Det være seg Latinerkvarteret i Paris, det gamle bytorget i Praha med Kopernikus’ klokke eller Sjøgato i Mosjøen med Nord-Norges lengste rekke av trehus og brygger fra 1800-tallet. Det ligger en egen atmosfære over slike steder, av historie og levde liv.
Jeg føler den samme gleden når min venn kommer kjørende i sin A-Ford restaurert og bygd opp fra bunnen av, til unevnelige summer, og tar meg med på en kjøretur. Og skulle jeg velge meg et sted å bo i Oslo, og fikk valget mellom fasjonable Barcode med utsikt over fjorden og Ullevål Hageby bak universitetet, vet de som kjenner meg, hva jeg ville valgt.
Jeg har stor glede av gamle hus, gjenstander, farkoster og miljøer. Men det er ikke det falleferdige eller oppussing jeg søker. Jeg er ikke den som overvintrer i et gammelt båtvrak i opplag og drømmer om en sommer på sjøen i en fjern framtid eller ser for meg en skinnende Bugatti hvis jeg kun sitter med en liten del av den historiske bilen. Jeg orker ikke tanken på å male en slitt karm engang! Men jeg setter umåtelig pris på at andre påtar seg oppgaven og gjør dette for oss alle.
Den stille gleden kom over meg da jeg så Henningsvær fyr og den gamle kaviarfabrikken i Henningsvær for første gang. Bygningene eies av ekteparet Venke og Rolf Hoff, som selv bebor fyrboligen når de er i Henningsvær. Fyret ser ut som det alltid har gjort, mens kaviarfabrikken er gjort om til et «KaviarFactory» for kunst.
9
Jeg møtte dem i forbindelse med programmer jeg skulle lage om nordiske kunstsamlere, som ble produsert for NRK høsten 2020. Historien om Venke og Rolf Hoff var det ene av seks programmer. Ekteparet har vært pasjonerte kunstsamlere gjennom mange år og har en av landets største private samlinger som de viser fram i Henningsvær og i sin private bolig på Hoff gård i Oslo. Det var kunsten jeg kom for å snakke om, men intervjuene kom til å handle like mye om restaurering, for Venke Hoff hadde kjøpt enda et hus i Henningsvær, det gamle Bolsøyhjørnet, som hun hadde begynt å restaurere sammen med sin sønn, arkitekt Petter Hoff.
De tre historiske bygningene vakte min spesielle interesse, for det første fordi restaureringen er gjort med en imponerende følsomhet for byggenes autentiske form. For det andre ble jeg nysgjerrig på den lidenskapen, drivkraften og gjennomføringsevnen som ligger bak et bevaringsarbeid i så stor skala. Jeg fikk høre hva som skal til av kunnskap, mot og energi.
Bygningene i Henningsvær er reddet på et høyt profesjonelt nivå og er belønnet med mange priser. «Hun har forvandlet en grå andunge til en hvit svane», skrev Lofotposten da Venke Hoff mottok Vågans kulturpris i 2015.1 I 2018 mottok hun Nordland fylkets kulturpris.
Men restaureringsprosjektene er også en viktig kulturhistorisk dokumentasjon for Nordland og Lofoten, og Henningsvær især. Fyret med fyrboligene, kaviarfabrikken og Bolsøyhjørnet forteller en vesentlig
10
Henningsvær fyr. Foto: Marc Reisbig. KaviarFactory. Foto: Marc Reisbig.
historie om samfunns- og kulturhistorien til det nordnorske fiskeværet i perioden 1850–1950 da husene ble satt opp.
Jeg bestemte meg for å skrive en bok om kulturarv, bygningsvern og kunstformidling representert ved de gamle bygningene. Tre «samtidsruiner» fra Henningsværs nære fortid, som i perioden 1998–2021 ble gjort om til rom for kunst.2
Takk til Venke, Rolf, Petter og Mariken Hoff for mange gode samtaler om kunst og restaurering. Takk til Frode Pilskog ved Dalsfjord Fyrmuseum og Fridtjof Wangsvik ved Kystmuseet i Kabelvåg. Takk til mine informanter Lars og Ingeborg Simonsen, Harald Bordewich, Alf Per Johansen, Thor Ingvart Karlsen, Tutta Nicolaisen, Roald Kristiansen og Ben-Kato Lyngedal. Takk til min mann Odd Are Berkaak og venn Magne Lindholm for gjennomlesing og nyttige korrigeringer, og Fritt Ord, Kulturminnefondet og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening som har gitt meg finansiell støtte. Takk til fotograf og filmklipper Brynjar Widerøe ogfotograf Jan Haug som har hjulpet meg med bilder. Takk også til Orkana forlag som gir ut sakprosa, skjønnlitteratur og barnebøker med tilknytning til kystmiljøer, nordnorske forfattere og temaer. Sist, men ikke minst en stor takk til alle entusiaster som bruker tid, krefter og penger på kulturarven vår.
Oslo, september 2022
Marit Christina Lie
Denne boken ble skrevet under prosessen med Riksantikvarens arbeid med en kulturmiljøfredning av Henningsvær. I det boken skulle i trykken, 14. oktober 2022, ble fredningsforslaget vedtatt i statsråd. I fastsettelsen av forskrift om fredning av Henningsvær kulturmiljø er Henningsvær fyr og KaviarFactory innenfor fredningsområdet, mens Bolsøyhjørnet ligger utenfor fredningsområdet. Fyrlykta er vernet som en del av det fredete kulturmiljøet, i henhold til Elisabeth Nordling, seniorrådgiver, juridisk seksjon, Riksantikvaren, 19.10.22.
11
Venke Hoff mottar Vågan kommunes kulturpris. Foto: Lofotposten.
Innledning
Kultur og kulturarv spiller en stadig større rolle i samfunnsutviklingen. Å skape verdier i et lokalsamfunn blir ikke lenger sett på som utelukkende å etablere produksjonsbedrifter og legge til rette for utnytting av naturressurser. Det er bred politisk enighet om at kulturvern er en strategi for bærekraftig vekst, kulturelt, sosialt og økonomisk. I stortingsmeldingen Leve med kulturminner som kom i 2005, ble det tatt til orde for at kulturminner og kulturmiljø skal tas i bruk i større grad som en ressurs i utviklingen av levende lokalsamfunn.3 Ytterligere to stortingsmeldinger om kulturminnepolitikken har senere blitt lagt fram, Framtid med fotfeste4 og Nye mål i kulturminnepolitikken – Engasjement, bærekraft og mangfold. 5 Begge disse meldingene videreutvikler og forsterker perspektivene med vern gjennom bruk, og et økt offentlig og privat samarbeid. Kulturarv har blitt et nytt og viktig grunnlag for samfunnsøkonomien.
Lofoten har lenge vært en smeltedigel, der mennesker fra hele verden møtes, enten det er fiskere og handlende, turister, kunstnere eller sportsfolk, som tiltrekkes av naturrikdommen og de økonomiske mulighetene øyriket byr på. Lofoten er vakkert og fremstilles som noe av det mest attraktive Norge har som reiselivsdestinasjon, med arktisk naturopplevelser i midnattssol og nordlys.
Men stadig flere kulturturister kommer til øyriket med interesse for kultur og kulturarv.6 Reiselivsnæringen i Lofoten og Vesterålen har siden 2013 opplevd en sterk vekst. I perioden 2013–2017 vokste øyregionenes
12
verdiskaping med over 50 prosent, hvilket tilsvarer en årlig vekst på nærmere ti prosent.7
Nordland fylkeskommune var allerede høsten 2004 forespurt av Riksantikvaren om å sette i gang en målrettet prosess for å ivareta kystens kulturarv i Nordland. Fylkeskommunen etablerte forprosjektet «Den verdifulle kystkulturen i Nordland», som etter hvert ble en del av det nasjonale verdiskapingsprogrammet på kulturminneområdet med statlig finansiering fra 2007.
Helt fra starten av ble det viktig for Nordland fylkeskommune at satsingen skulle bidra best mulig til både en bedre kulturminnepolitikk og ny næringsutvikling. Ved å ta i bruk kystens kulturarv ville man automatisk bidra til verdiskaping på de viktigste utviklingsarenaene i fylket.
Riksantikvarens prosjektrapport «Den verdifulle kystkulturen i Nordland»8 har støttet nærmere 100 delprosjekter i landsdelen, som involverer blant annet istandsetting av bygninger, fartøy og landskap. I kulturminneplanen for Lofoten slås det fast at Henningsvær har stor
13
Henningsvær. Foto: Trond Isaksen. Riksantikvaren.
Henningsvær.
Foto: Vidar Lysvold.
verdi som nyere tids fiskevær.9 Derfor ble stedsutvikling og identitet viktige delprosjekter da verdiskapingsprogrammet skulle prioriteres.
Et av spørsmålene som ble reist, var hvordan Henningsvær kan utvikles slik at stedet beholder sin historiske karakter og samtidig videreutvikles som turistmål. Målet er at Henningsvær skal være et attraktivt bosted og samtidig gi rom for utvikling av ny næringsvirksomhet. Innbyggerne, næringsaktører, utbyggere og politikere ble involvert i arbeidet. Utfordringen ble å finne de ikoniske stedene og bygningene som oppleves som Henningsværs særpreg og identitet. Kommunen innså også behovet for å gå igjennom reguleringsplanen som var fra 1962, og gjøre en ny gjennomgang av mange dispensasjoner i byggesaker.
Av de elleve delprosjektene i Henningsvær som omfattet både kulturlandskapet, brygger og hus, var også restaureringen og ny bruk av den gamle kaviarfabrikken. Den ble omtalt som et «særegent bygg» for Henningsvær. Mange av innbyggerne har hatt sin arbeidsplass der og har personlige minner om stedet.
De tre historiske husene som Venke og Rolf Hoff har restaurert i Henningsvær, er gode eksempler på det private initiativet i kulturvernet.
14
De føyer seg inn i en lang rekke av ildsjeler i Norge som investerer både tid og penger i kulturvern. Store kulturverdier hadde gått tapt uten deres frivillige arbeid, det være seg gamle hus, kirker, fyrstasjoner, båter, mobile kjøretøy og kulturminner. Vår kulturhistorie ville vært fattigere uten entusiaster som dem, og deres innsats er av uvurderlig verdi i arbeidet med å ta vare på kulturminner. Jeg vil påstå at det kanskje ikke hadde vært kulturvern i Norge uten de frivillige og private aktørenes innsats. Det er stor sannsynlighet for at både kaviarfabrikken og Bolsøyhjørnet hadde stått og forfalt eller blitt revet.
Private aktører er drevet av en sterk lidenskap som de kan omsette i direkte handling. Interesserte og engasjerte eiere er det beste utgangspunktet for et godt resultat. De er selvsagt avhengige av offentlige og private støtteordninger fordi restaurering koster, men de lar seg sjelden stoppe fordi motivasjonen og drivkraften er kulturvernet i seg selv.
I denne boken vil jeg undersøke forholdet mellom et steds historie og kulturvern på den ene siden og kunst og kunstformidling på den andre siden. De tre utvalgte objektene i Henningsvær har vært i ulik bruk fram til nyere tid. Eierne har gjort bygningene om til arenaer for kunst,
15
Heimsundet. Foto: Trond Isaksen. Riksantikvaren.
men med ulike formål. Vernemetodene er også forskjellige. Fyrboligene på Henningsvær fyr er restaurert til boligformål for eierne og for gjestende kunstnere. Kaviarfabrikken er et transformert industriminne som anvendes som visningssted for internasjonal kunst og kunstprosjekter. Her er det foretatt minimale endringer av bygningen. Bolsøyhjørnet, som opprinnelig var både bolighus og butikk, restaureres etter antikvariske prinsipper og skal brukes til forskjellige kulturformål. I et bredere perspektiv er perioden mellom 1850 og 1950, da Henningsvær fyr, kaviarfabrikken og Bolsøyhjørnet ble bygd, en interessant og viktig epoke i norsk og nordnorsk kulturhistorie. Unionstiden med Danmark satte preg på de fleste samfunnsområder i Norge, fra økonomi og lovverk, til akademiske institusjoner og tilgang til læresteder. Litteraturen og billedkunsten som skapes i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, var sterkt preget av de romantiske strømningene som kom fra England, Tyskland og Frankrike. Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller og William Wordsworth var fanebærerne for den romantiske litteraturen, mens John Constable, William Turner og Eugène Delacroix var idealene for billedkunstnerne. I Norge preget Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland kunstdebattene med
16
sine feider rundt romantikkens sanne vesen og skarpe meninger om god og dårlig litteratur og kunst. Mot midten av 1800-tallet roet debattene og motsetningene seg ned og fant en forsonende retning som hadde som mål å kaste lys over våre nasjonale særtrekk. Akademia i det unge framvoksende Norge satte søkelys på landets særegne fortid gjennom historieskriving, språkforskning og innsamling av folketoner, eventyr og myter, og forfattere, kunstnere og komponister fant ny inspirasjon i de samme kildene. Den Kongelige Tegne- og Kunstskole var etablert i Christiania i 1822, men utover i 1840-årene dro landets toneangivende billedkunstnere til
Henningsvær har alltid vært preget av fiskeriene, med tørrfishjeller plassert der det har vært mulig. Foto: Trond Isaksen. Riksantikvaren.
17
Düsseldorf for å utvikle landskapsteknikken sin. Adolph Tidemand kom dit i 1837, Hans Gude i 1841, og i tur og orden skulle «alle» dit: August Cappelen, Lars Hertervig, Andreas Askevold og Amaldus Nielsen, for å nevne noen. Også nordnorske malere reiste til Düsseldorf og andre byer i Tyskland som kunne være viktige for utviklingen deres, Adelsteen Normann bodde i flere tyske byer i mange år, Ole Juul og Gunnar Berg var der i kortere perioder.
Nyere akademisk forskning har satt søkelys på representasjonen av Nord-Norge og nordlendinger i litteratur og billedkunst og hvordan landsdelen som kulturell konstruksjon artikuleres i litteratur- og kunsthistorisk sammenheng. Her har professor Nils Magne Knutsen (f. 1943)
18
Marked på Stokmarknes. Foto: Knud Knudsen. UBB.
Å 1974. Foto: Gullik Kollandsrud. Riksantikvaren.
bidratt med verdifull forskning og formidling.10 Kunsthistoriker Eli Høydalsnes (1960–2003) har også gitt oss en viktig representasjonsanalyse av Nord-Norge, der hun viser til historiske og samtidige bilder og tekster som forteller hvilke forestillinger og oppfatninger om landsdelen som råder i kunsthistorien.11 Dette temaet er stort og interessant og krever en langt grundigere redegjøring enn det som har fått plass i denne framstillingen.
Jeg trekker fram eksempler på litteratur og billedkunst som har vært og fremdeles er toneangivende for perioden 1850 til 1950, med et utvalg av regionale og nasjonale forfattere og kunstnere som har skrevet om og skildret nordlandskysten med Lofoten og Vesterålen som fantasi og virkelighet.
Ett av målene med denne boken er historieformidling slik at flere ser, opplever og forstår verdien av kulturmiljøene rundt oss og kan bli inspirert av mulighetene ved gamle bygg. Stedsutvikling har betydning for næringsliv, arbeidsplasser og velferd, men også for trivsel og følelsen av å høre til. Å ta vare på kulturminner og kulturmiljøer styrker stedets særpreg og identitet og kan bidra til å gi folk en historisk forankring.
19
Jeg bruker vekselvis begrepene «kulturarv», «kulturminner» og «kulturvern». «Kulturminner» har i den statlige forvaltningen av feltet tradisjonelt blitt brukt som begrep for «den fysiske kulturarven», og begrepet kulturminner brukes fortsatt når en skal relatere seg til enkeltobjekter. De siste årene har oppmerksomheten dreid seg mer og mer i retning av helheten og sammenhengen i de kulturhistoriske miljøene. Dette er relevant for å forstå kulturmiljøfredningen i Henningsvær. «Kulturarv» omhandler både de fysiske kulturminnene, men også den immaterielle kulturelle arven av ideer, holdninger og kunnskapsinnhold som setter de fysiske objektene inn i en samfunnsmessig ramme. Handelsstedene og fiskeværene på Helgeland, i Lofoten og i Vesterålen har en gammel og rik kulturhistorie. Arkeologer har funnet fiskesøkker og beinrester på fiskeplasser tilbake til steinalderen.12 Snorre omtaler samfunnene i Ynglingesaga. På 1100-tallet var Lofoten og Vesterålen en mektig landsdel både politisk og handelsmessig.
20
Stamsund 2007. Foto: Cornelis Horn Evensen. Riksantikvaren.
Våganstevnet var en viktig møteplass, og kong Øystein fikk ført opp en kirke i Vågan og rorbuer til fiskere.13 Gammel og nyere historie fra disse områdene har inspirert til kulturvern og en kulturvernspolitikk. De tre prosjektene i Henningsvær er i tillegg gode formidlingstiltak som kan bidra til å øke interessen for kulturarv og kunst. De viser også utfordringer og muligheter rundt kunstvirksomhet og vernepraksis.
21
Nusfjord 2009. Foto: Lisen Roll. Riksantikvaren.
