Samiske kvinner og samfunnsdeltagelse

Harrieth Aira

SAMISKE KVINNER

og samfunnsdeltakelse

En studie av lulesamiske

kvinners medborgerskap

Samiske kvinner og samfunnsdeltagelse. En studie av lulesamiske kvinners medborgerskap

Harrieth Aira

Forsidebilde: Harrieth Aira

Baksidebilder: Harrieth Aira og

Árran Lulesamisk senters fotoarkiv / Ragnhild Lien Ráhka

Forfatterportrett: Tomasz Wacko / Árran Lulesamisk senters fotosamling.

Utgivelsen er støttet av Árran Lulesamisk senter og Nordland fylkeskommune.

Design: DesignBaltic Trykk: Dardedze holografija

© Orkana Akademisk 2023 Orkana forlag as, 8340 Stamsund

ISBN 978-82-8104-539-2

www.orkana.no post@orkana.no

Forord

Politisk deltakelse og politisk innflytelse uavhengig av kjønn er et av de viktigste kriterier som kjennetegner et demokrati. Demokratiet i de samiske samfunn må også gjenspeile dette. Arbeidet med denne boka har derfor vært en reise for å undersøke om dette viktige kriteriet for et demokrati også gjelder det lulesamiske samfunnet. Eller for å si det med andre ord: Hva er til hinder for politisk deltakelse?

Det er mange å takke for at jeg har fått muligheten til å gjøre denne studien. Først og fremst takk til alle deltakere og informanter som har bidratt med viktige data til undersøkelsen. I forbindelse med oppløsning av organisasjonen Julevsámij Duodje (JSD) overdro JSD organisasjonens arkiv til Árran Julevsáme guovdásj Lulesamisk senter. Takk til JSD som tok vare på arkivet, et arkivmateriale som gir innsyn i viktige deler av lulesamenes etterkrigshistorie og samtidshistorie. Det gir også innsyn i den samiske revitaliseringstiden for å ta tilbake tapt kulturarv som holdt på å forsvinne, og sist, men ikke minst, bidrar det til å belyse lulesamiske kvinners deltakelse i organisasjonsliv, politikk og samfunnsliv. Takk til sentrale aktører og enkeltmedlemmer i JSD som har bidratt med supplerende informasjon som har vært til stor nytte. En spesiell takk til Karla Johnsen, JSDs første leder.

Takk også til Árran og tidligere direktør Lars Andreassen for tilrettelegging, som har gjort det mulig for meg å gjøre denne studien. Uten dette ville denne boka ikke blitt utgitt. Takk til kolleger for støtte og interesse. En særskilt takk til Randi Nymo, Jan Åge Riseth, Oddmund Andersen og anonyme fagfeller for viktige kommentarer til manuset. Takk til Elin Már Øyer Vister som etterspurte kunnskap om samisk kvinnehistorie. Det var det som var motivasjonen for å igangsette denne studien. Takk også til Sametinget og Nordland fylkeskommune for økonomiske bidrag til dokumentasjonsarbeidet og Nordland fylkeskommune for midler til utgivelsen av boka. Takk til Orkana forlag som har vært tålmodig i skriveprosessen og bidratt med hjelp og tips.

Min mor Karen Johnsen Gállok (1916–2007) har vært min største motivasjonsfaktor for å gjøre denne studien. Boka dediseres henne og alle andre lulesamiske kvinner i mellom- og etterkrigstidens samiske samfunn i Tysfjord.

Ájluokta – Drag, february 2023

Harrieth Aira

Sammendrag

Denne boka handler om lulesamiske kvinners samfunnsdeltakelse i Tysfjord. Gjennom en tidsperiode fra tiden rundt første verdenskrig, og opp mot våre dager, er lulesamiske kvinners posisjon og deltakelse i politiske og organisasjonsmessige fellesskap undersøkt, med hovedvekt på årene etter 1980. Lulesamiske kvinners politiske deltakelse i Tysfjord sammenlignes med andre samiske kvinners deltakelse i sørsamisk område og markasamisk område i Sør-Troms.

Funnene viser at lulesamiske kvinner i Tysfjord synes å ha stått utenfor sekundære fellesskap både historisk og fram til i dag. Fram mot 1970årene hadde de få andre sosiale arenaer enn hjemmesfæren, slekta samt deltakelse i den læstadianske forsamlingen. Dette i kontrast til samiske kvinner i andre områder og kvinner i norsk bygdemiljø i Tysfjord. Her engasjerte kvinner seg tidlig i andre fellesskap gjennom etablering, deltakelse og ledelse av frivillige organisasjoner eller organisasjonsarbeid av samepolitisk og lokalpolitisk karakter.

Mens det gjennom den nye kvinnebevegelsen i 1970- og 80-årene skjedde en sosial inklusjonsprosess der kvinner gjennom institusjonelle forordninger i Norge ble likestilt i politisk sammenheng, skjedde lite av det samme i Tysfjord. Lulesamiske kvinners samfunnsengasjement var nå en kamp mot fornorskning, og særlig var man opptatt av å berge lulesamisk duodje (håndverk) som var i ferd med å gå tapt. Etter at Sametinget ble etablert, ble lulesamiske kvinner fra Tysfjord i liten grad samepolitiske deltakere i samenes folkevalgte forsamling. Kun i to av i alt åtte valgperioder har kvinner fra Tysfjord blitt valgt til å representere den samiske befolkningen. Dette i stor kontrast til lulesamiske menn fra Tysfjord som har vært innvalgte sametingsrepresentanter i samtlige åtte valgperioder, også i sametingsrådet, som er Sametingets utøvende politiske organ.

Politisk medborgerskap har i mindre grad vedrørt lulesamiske kvinner som sådan, selv om enkeltkvinner har tatt del i politisk arbeid. Manglende politisk medborgerskap kan forstås ut fra et patriarkalsk fundert samfunnssystem i det samiske samfunnet i Tysfjord som har sin rot i sijddasamfunnet og læstadianismen. Disse normdannende institusjonene har lagt rammer for lulesamers handlinger uttrykt gjennom normer, verdier og

regler for hva som anses som akseptabelt og høvelig, og hva som ikke anses som akseptabelt og høvelig. Det å tale befolkningens sak utad og det å ta del i politisk arbeid er betraktet som en naturlig samfunnsorden først og fremst forbeholdt lulesamiske menn, og tilsvarende med kvinner i en tilbaketrukket rolle når det gjelder samepolitisk deltakelse. I dag synes et slikt arvet patriarkalsk normgrunnlag fortsatt å være gjeldende. Dette anses som et demokratisk problem for det samiske demokratiet i Tysfjord. Dette fordi grunnpilaren i demokratiet er den at alle skal ha muligheter for politisk deltakelse, og slik sett må folkevalgte organer avspeile hele befolkningen, også kjønnsmessig.

Tjoahkkájgæsos

Dát girjje la Divtasvuona julevsáme nissunij sebrudakoassálasstema birra. Vuostasj væráltdoaroájges gitta dálátjij la julevsáme nissunij sadje ja sæbrástallam politihkan ja siebrijn åtsåduvvam, sierraláhkáj gehtjadum 1980 rájes. Divtasvuona julevsáme nissunij oassálasstem buohtastahteduvvá ietjá sáme nissunij oassálasstemijda oarjjelsáme guovlon ja márkásáme guovlon Oarjje-Råmsån.

Guoradallama båhtusa vuosedi jut Divtasvuona julevsáme nissuna vuojnnet li læhkám ålggolin sekundærra siebrrevuodajn goappátjagá histåvrålattjat ja gitta udnátjij. Gitta 1970-låhkåj lidjin Divtasvuona julevsáme nissunijn gallegasj ietjá sosiála sæbrástallama gå sijdda, fuolkke ja læstadiánarij tjoaggulvis. Dát lij vuosstebiellen buohtastahtedum sáme nissunij dille ietjá sáme guovlojn ja rivggoj gaskan Divtasvuonan. Dajn birrasijn vuojn nissuna juo árrat sæbrástallagåhtin ietjá aktisasjvuodajda gå vuododin, vuolggin sebrulattjan ja jådedin moattelágásj bájkálasj siebrijt, sámesiebrijt ja ietjá politihkalasj bargojt.

Gå ådå nissunlihtudis 1970–80-jagijn buvtij sosiála sæbrástallamprosessajt gånnå nissuna institusjonála ásadimij baktu Vuonan dásseduvvin politihkalattjat, de ittjij dat sæmmi Divtasvuonan dáhpáduvá. Julevsáme nissunij sebrudakoassálasstem lej dalloj vuosstebarggo láddáduvvama vuosstáj, ja sierraláhkáj váraj válldet julevsáme duojev mij lij gáhtomin.

Gå Sámedigge ásaduváj de ettjin ga julevsáme nissuna bárep sámepolitihkkaj sebra ja válljiduvá sámij álmmukválljiduvvam diggáj. Dåssju guokta válggagávdajn aktij gáktsa válggagávdajs li nissuna Divtasvuonas válljiduvvam åvdåstittjat sáme álmmugav. Dát la sieldes vuosstebielle gå gehtjadip julevsáme ålmmåjt gudi li gájkka gáktsa válggagávdajn válljiduvvam sámedikkeájrrasin læhkám, ja aj læhkám sebrulattjan sámedikkeráden mij la Sámedikke doajmme politihkalasj ásadus.

Ælla ålos julevsáme nissunijs gejda politihkalasj viesátguojmmevuohta guosská, jus ga nágin ájnegis nissuna politihkan oassálassti. Dát viesátguojmmevuoda gåpsudallam máhttá dádjaduvvat Divtasvuona sáme sebrudagá patriarkála sebrudaksystiemas mij vuolggá sijddasebrudagás ja læstadianismas. Dá institusjåvnå li hábbmim dábijt julevsámij oassálasstemijda (dåjma ja dago) ma vuojnnuji dábij, árvoj ja njuolgadusáj baktu mij lulu vuogas ja dåhkkidahtte, ja mij ij lulu nav vuogas ja dåhkkidahtte. Álmmuga ássjijt ålgoldis væráldij åvdedit ja politihkalattjat barggat, vuohttu julevsáme sebrudagá milta luondulasj barggo majt julevsáme ålmmå galggi gåtsedit, ja nuppe láhkáj vuojnnet vas julevsáme nissuna galggi amástallat sámepolitihkalasj sæbrástallamijt. Uddni aj dákkir árbbidum patriárkála dábe vuojnnet doajmmi. Dát la stuorra gássjelisvuohta ja tjuolmma sáme demokratidjaj Divtasvuonan. Dan diehti gå demokratija vuodo ja gievrrudahka (juolgge) gájbbet gájkajda sæmmi máhttelisvuodajt politihkkaj sæbrrat, ja jur dan diehti vierttiji álmmukválljiduvvam dikke álmmugav spiedjildit, aj sjiervij hárráj.

DEL I INTRODUKSJON

Tysfjorden sett fra Dragsfjellet. Foto: Harrieth Aira

Kapittel 1

Innledning

1.1 Bakgrunn for valg av tema og presentasjon av problemstilling

En dag i 2016, noen uker før den internasjonale kvinnedagen 8. mars, fikk jeg en forespørsel fra kunstner og leder av Røst Artist in Residence (AiR), Elin Már Øyer Vister. 1 Hun spurte om Árran Julevsáme guovdásj, (heretter kalt Árran) som er min arbeidsplass, kunne bidra med foredrag om samisk kvinnehistorie på et arrangement som var under planlegging på Stormen bibliotek og kulturhus i Bodø 8. mars samme år. Det ble startskuddet for mitt dokumentasjonsarbeid om lulesamisk kvinnehistorie, i og med at jeg fikk bekreftet noe som jeg også antok: at dette var et uskrevet kapittel i samisk og norsk kvinnehistorie. Jeg måtte der og da sette meg ned og sammenfatte det som fantes av skriftlig og muntlig dokumentasjon, som resulterte i artikkelen «Áhká – oanegattjat sáme nissunhiståvrås / Áhká – et innblikk i samisk kvinnehistorie» (Aira 2016). Dette arbeidet resulterte ikke i en samtidshistorisk framstilling av lulesamiske kvinners samfunnsposisjon utenfor hjemmet, men antydet behovet for ytterligere forskning og dokumentasjon siden dette var et forskningsfelt som var lite undersøkt.

Hvordan har lulesamiske kvinners deltakelse i organisasjonsarbeid og politisk virksomhet vært, og hvordan er dette i dag? Dette ønsket jeg å vite mer om. Tidligere forskning som historikeren Bjørg Evjen presenterte i forbindelse med arbeidet med bygdebøkene for Tysfjord som ble utgitt i 1998 og 2001, viser lulesamiske kvinners fravær i organisasjonsliv i årene før første verdenskrig, mellomkrigstiden og de første årene etter andre verdenskrig (Evjen 2001, Evjen 1998: 225–226, 300–303). Dette i motsetning til samiske kvinner i samiske områder sør og nord for Tysfjord (Johansen

1 Røst Artist in Residence (Air) er en kunstnergruppe som har fått leieavtale med Kystverket om Skomvær Fyr, hvor de har etablert AiR. Her er profilen knyttet til miljø og økologi, der gjestende kunstnere deltar i tilknyttet virksomhet under besøket. https://rostair.com/residency/. Hentet 20.10.22.

2015, Nymo 2016). Evjen viser til at i de norske kvinnemiljøene i Tysfjord etablerte norske kvinner foreninger og organisasjoner allerede i 1889, men veksten var størst i 1920- og 1930-årene, og det ble fart i organisasjonslivet i Tysfjord i perioden 1920–1950 (Evjen 2001:107, Evjen 1998:225–226). Slik var det altså ikke når det gjaldt lulesamiske kvinner. Samtidig vet vi at i sørsamisk område var den samiske pioneren Elsa Laula Renberg en aktiv samepolitisk foregangskvinne som sammen med sine medsøstre etablerte samisk kvinneforening nettopp i den samme perioden. Dette ledet blant annet til det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917, som i dag danner grunnlaget for feiringen av sámeálmmuk biejvve (samenes nasjonaldag) (Johansen 2015). Det er derfor interessant å undersøke hvorfor denne tilsynelatende forskjellen finnes mellom samiske samfunn, på den ene siden det lulesamiske samfunnet i Tysfjord, og på den annen side det sørsamiske samfunnet i søndre del av Nordland og Trøndelag. Randi Nymos beskrivelse av organisasjonsdannelser blant samiske kvinner fra det markasamiske området i Sør-Troms, som er et samisk område nord for Tysfjord, viser de samme trekkene som i det sørsamiske samfunnet. Samiske kvinner dannet allerede i mellomkrigstiden foreninger og synes å ha et stort engasjement for bygdespørsmål, for lokalsamfunnet og bygdas innbyggere (Nymo 2016). Dette viser også et litt annet bilde, ved at kvinner i det lulesamiske samfunnet ikke opptrådte på samme måte som samiske kvinner i sørsamisk område og markasamisk område, ei heller i norsk bygdemiljø i Tysfjord. Hvorfor det var slik, er både viktig og interessant å undersøke. Dette synes også å være i tråd med egne observasjoner som samisk kvinne i Tysfjord fra min oppvekst i 1960–80-årene, og er også i samsvar med hva kvinnelige samepolitikere fra andre steder har kommentert når det gjelder spørsmål om lulesamisk kvinnedeltakelse i politikk og samfunnsliv blant tysfjordsamene.2 Derimot var flere lulesamiske menn fra Tysfjord aktive både samepolitisk og lokalpolitisk i mellomkrigstiden og utover etterkrigstiden (Evjen 2003, 2001, 1998).

En tredje begrunnelse for valg av tema er oppløsning av duodjeorganisasjonen Julevsámij Duodje (JSD) i 2014.3 JSD var en (for det meste) kvinneledet samisk organisasjon i lulesamisk område stiftet i 1981.

2 Blant annet uttrykker tidligere sametingsrepresentant og visepresident i Sametinget i perioden 1989–2001 Ing-Lill Pavall at hun flere ganger har undret seg over at så få kvinner fra Tysfjord har vært synlige ledere i samepolitisk sammenheng Ing-Lill Pavall. Personlig meddelelse 04.12.19.

3 Duodje=samisk håndverk. Duodje som begrep behandles i bokas kapittel 4.

Organisasjonen var i virksomhet i 22 år fram til 2003, og ble oppløst i 2014. JSD var også den første organisasjonen som satte lulesamisk duodje (samisk håndverk) på dagsorden, og jeg vil hevde den har vært en viktig premissgiver for duodje slik vi forstår duodje i dag. I 2014 overdro organisasjonen arkivet sitt til Árran. I forbindelse med denne overdragelsen forpliktet Árran seg til å dokumentere organisasjonens arbeid. Dette arbeidet påbegynte Astrid Mikkelsen4 i 2016, og da hun ikke kunne ferdigstille dette, overtok jeg dokumentasjonsprosjektet høsten 2016. Det gjorde det mulig for meg å fordype meg i organisasjonens arbeid. I løpet av arbeidets gang ble det klart at organisasjonens virksomhet også var en fortelling om lulesamiske kvinners samfunnsengasjement for egen kultur og kulturarv. De sentrale spørsmålene jeg ønsket å undersøke, var hva duodjeorganisasjonen oppnådde, og innen hvilke områder den ikke lyktes. Organisasjonen ble erstattet av en ny duodjeorganisasjon (Duodje Nordlánnda), og JSD ble til slutt oppløst. Det var derfor også relevant å undersøke hva som var grunnlaget for at organisasjonen ble nedlagt. Hensikten var å gi et bilde av JSDs virksomhet gjennom tjue år. Dette ledet meg til å undersøke hvordan disse forholdene var før JSD ble etablert, og som samfunnsviter var det naturlig for meg også å analyse historien i et samtidsperspektiv. Hvordan kan vi forstå lulesamiske kvinners samfunnsdeltakelse i dag sett i lys av historien? I tillegg har Árran i den senere tid dokumentert og forsket på samtidshistoriske problemstillinger i lulesamisk område (Aira 2019b, 2017, 2016, Soleim mfl. 2015, Mikkelsen 2016). Denne studien er også et resultat av dette forskningsfokuset, der samisk kvinnehistorie med hovedvekt på nåtiden undersøkes.

Problemstillingen i studien er derfor å undersøke a) hvorvidt det forholder seg slik at samiske kvinner i Tysfjord har vært fraværende i direkte politisk virksomhet og organisasjonsarbeid, og b) hvorvidt dette er et trekk ved det samiske samfunnet i Tysfjord i dag. Dette er studiens problemstilling og en side ved sekundære fellesskap i Tysfjord som i mindre grad er undersøkt sett med et kjønnet blikk bortsett fra Bjørg Evjens forskning (som nevnt ovenfor) (Evjen 2001 og 1998). Videre undersøkes følgende: c) hva kan forklare eventuelt fravær av politisk deltakelse, og d) hvordan

4 Takk til Astrid Mikkelsen, Drag i Tysfjord som på vegne av Árran våren 2016 påbegynte arbeidet med å dokumentere JSD.

skal vi forstå trekk ved det samiske samfunnet i Tysfjord over tid dersom denne antakelse har relevans? Hensikten er å frambringe ny kunnskap om kjønn i samiske samfunn i Tysfjord. Som nevnt er det utført forholdsvis lite forskning om kvinneliv og med kjønn som tema med utgangspunkt i det samiske samfunnet i Tysfjord. I tillegg til Evjens forskning er også Lina Hommes og Vilhelm Auberts forskning fra Tysfjord utført i 1960-årene relevant å studere med et annet blikk i dag enn den gang den ble utført (Homme og Aubert 1970). Homme og Aubert gjorde sosiologisk forskning på slutten av 1960-årene, blant annet fra Hellmofjorden i Tysfjord, og de var også aktive som aksjonsforskere ved at de engasjerte seg for leve- og boligforholdene blant samene i Tysfjord (Evjen 1999, Myrvoll 2010, Johnsen 2017). Men deres forskning ble klausulert og dermed lite tilgjengelig utenfor forskersamfunnet (Myrvoll 2010:70–73, Evjen 1999). Jeg vil i tillegg hevde at deres forskning også ble oppfattet som stigmatiserende av samene selv, fordi samene opplevde å bli plassert i en sosial klasse preget av forskernes klassifisering som fattigdom og lite sosial mobilitet,5 og fordi forskningen ble klausulert, kunne den bli oppfattet som paternalistisk (Myrvoll 2010:71, Evjen 1999). Dermed ble resultatet at lokalbefolkningen tok avstand fra denne forskningen fordi man mente seg negativt beskrevet (Johnsen 2017:10–12). Men deler av forskningsresultatene fra denne forskningen beskriver lokale forhold også med et kjønnet blikk. Dette er noe som jeg skal komme tilbake til senere i denne studien.

I tillegg har samfunnsviteren Sven Roald Nystø utført forskning om samisk organisasjonsdannelse i Tysfjord, beskrevet i to upubliserte artikler, der den ene er hans mellomfagsoppgave i samfunnsvitenskap fra 1982 (Nystø 1983, 1982). Hans artikler/notater behandler ikke kjønn som kategori, og undersøker dermed ikke samisk organisasjonsdannelse med et kjønnet blikk. Det er likevel vurdert som relevante forskningsbidrag for å forstå samfunnsdeltakelse og det å etablere samiske organisasjoner i et samisk samfunn der kristne verdier i læstadianismens virkelighetsforståelse står sterkt. Hva er fortellingen om samisk organisasjonsdannelse? Hvem var aktørene, og hva skjedde?

I 2017 utga Mikal Urheim boka Muhtem sáme årrombájkke. Bierggim ja barggo Oarjjevuonan 1940–1970 (Urheim 2017). Boka skildrer selvberging og arbeid i Hellmofjorden 1940–1970. I boka beskriver Urheim

5 Egne observasjoner om lokale oppfatninger om Hommes og Auberts forskning.

levemåten i Hellmofjorden i Tysfjord i perioden 1940–1970 gjennom egen oppvekst og bosetting i fjorden. Urheim var mangeårig lærer ved Musken skole i Hellmofjorden. Urheim hadde også historiefaglig bakgrunn og har skrevet en rekke artikler og notater om lulesamenes historie, språk og samfunnsliv. En periode var han også statsstipendiat. Urheim var i tillegg predikant i den læstadianske forsamlingen, og også en aktiv samepolitisk aktør i etterkrigstidens Tysfjord. Han beskriver det samiske sijddasamfunnet slik han forstår det uttrykt, og som i min forskning er relevant som kilde for å forstå det lulesamiske samfunnets interne samfunnsorganisering i Tysfjord. Evjen berører også dette i sine bygdebøker fra Tysfjord (Evjen 2001, 1998). I kapittel 5 og 6 gis en nærmere presentasjon og drøfting.

Marit Myrvolls doktoravhandling fra Musken i Tysfjord har gitt viktige bidrag for å forstå samisk virkelighetsforståelse i et samisk lokalsamfunn (Myrvoll 2010). Myrvolls avhandling er en studie av religiøsitet og tro i Musken i Tysfjord og hvordan læstadiansk troslære og verdigrunnlag preger livet i bygda. Hun beskriver det religiøse fellesskapets lederskap, også sett med et kjønnet blikk. Hennes forskning er relevant for å forstå læstadianismens institusjonelle betydning for individers handlinger i et samisk samfunn, og hvordan læstadianismens virkelighetsforståelse setter rammer for sosialt liv.

Videre gjorde Kristin Green Johnsen en mastergradsundersøkelse i 2017 som setter søkelys på hva statlig sentraliseringspolitikk gjennom boligaksjonen gjorde med samisk befolkning i lulesamisk område, og effekten av denne politikken i dagens samiske befolkning (Johnsen 2017). Masteroppgaven gir relevante bidrag for å belyse læstadianisme, men også andre sentrale trekk ved det lulesamiske samfunnet i Tysfjord, som eksempelvis slektas betydning, sijddasamfunnet (som i denne studien beskrives nærmere i kapittel 5), og tradisjon og fornorskning som rammer for hvordan samer artikulerer sin samiskhet.

Grenselosforskningen om samisk grenselosvirksomhet i Tysfjord og Hamarøy under andre verdenskrig gir også viktige bidrag for å belyse hvordan det samiske samfunnet mobiliserte gjennom uformelle nettverk til å lose omtrent 3000 flyktninger over grensen til frihet i Sverige (Svierik), flyktninger som av ulike grunner flyktet fra den tyske okkupasjonsmakten. Flyktningeruten over Tysfjord var muligens den største ruten i Nord-Norge,

og her spilte alle en viktig rolle. Lulesamiske kvinner deltok også, både som loser, men også indirekte med tilrettelegging for at flyktninger kunne loses over til Sverige (Soleim, mfl. 2015).

I tillegg gjorde Anna Gustafsson som sin doktoravhandling en etnografisk studie i 2010–2011 av duodje blant samene i Tysfjord. Studien fokuserer spesielt på rollen og betydningen av å lage og bære gáppte (samekofta). Hun utforsket hvordan dens produksjon og bruk er flettet sammen med lulesamenes vektlegging av duodje som etablering av personlig og sosialt velvære som følelse av selvtillit. Hun viste også til hvordan duodjeopplæring ikke bare er knyttet til å lære kun de tekniske ferdighetene ved å produsere et plagg, men også til å utvikle visse sosiale ferdigheter og dyder for å leve et godt liv. I tillegg undersøkte hun produktive duodjeaktiviteter innen den hjemlige sfære, som ofte har gått upåaktet hen (Gustafsson 2019, 2014).

Det er også verdt å nevne Astrid Eriksen fra Tysfjord og hennes doktorgradsforskning om vold i nære relasjoner i samiske miljø som også har data som omhandler forhold i Tysfjord (Eriksen 2020, 2017), og Anette Langås Larsen fra Tysfjord som i sin doktoravhandling har forsket på tradisjonell helbredelse som en del av samisk kulturtradisjon (Langås Larsen 2018).

Disse forskningsbidragene er viktige for både å kunne beskrive og forstå det lulesamiske samfunnet i Tysfjord før og nå. Men det er utført forholdsvis lite forskning som sammenligner samisk kvinneliv og samiske kvinners samfunnsposisjon mellom ulike samiske områder, og samiske kvinners samfunnsposisjon sammenlignet med norske kvinners. Det er heller ikke utført samfunnsvitenskapelig forskning som spesifikt undersøker lulesamiske kvinners samfunnsposisjoner og politiske deltakelse i dagens samfunn. Vi vet med andre ord ikke hvorvidt det lulesamiske samfunnet i Tysfjord scorer høyt på likestillingsbarometre i politisk sammenheng, eller om det er likestillingsutfordringer. Dermed har vi lite kunnskap om demokrati og politisk deltakelse i Tysfjord relatert til kjønn. Har det lulesamiske samfunnet demokratiske utfordringer, og hvilke konsekvenser vil dette eventuelt ha for demokrati, inklusjon og medbestemmelse? Dette er ansett om sentrale verdier i dagens samfunn.

Samisk kvinneliv generelt er et felt som jeg i tillegg vil hevde er lite forsket på. Det er utgitt likestillingshistoriske referanseverk og kvinnehistoriske referanseverk i Norge, men samisk kvinnehistorie er så vidt omtalt i disse (Danielsen mfl. 2015, Erichsen 2018, 2017). Se mer om dette i

kapittel 3. Samisk kvinnebevegelse er delvis beskrevet på et overordnet nivå (Halsaa 2013). Samiske kvinneforskere har beskrevet sørsamiske Elsa Laula Renbergs posisjon og sørsamiske kvinners aktive samfunnsengasjement i mellomkrigstiden, samt samisk bygdekvinnehistorie i Sør-Troms i mellom- og etterkrigstiden (Johansen 2015, Nymo 2016, 2011, 2003). Men forskning som eksplisitt undersøker kjønn i samiske samfunn på lokalt nivå og sammenligner samiske områder, og som omhandler temaet i et større allsamisk perspektiv både historisk og samtidshistorisk, synes kun å være utført i begrenset omfang. Derimot er samiske kvinners valgdeltakelse og representasjon i Sametinget undersøkt, men også dette på et overordnet nasjonalt nivå koplet til sametingsvalgene og total andel kvinnerepresentasjon i Sametinget (Pettersen mfl. 2017, Pettersen 2010, Pettersen 2005, Pettersen, et.al 2002). Tilsvarende undersøkelser på valgkretsnivå og særlig på lokalt/kommunalt nivå er det sparsomt med kunnskap om. Det er derfor relevant å trekke fram viktige funn fra disse allerede utførte forskningsbidrag. Samtidig er det behov for å gjøre ytterligere undersøkelser. Målet er å øke kunnskapen om samisk kvinnehistorie/ samtidshistorie generelt og lulesamisk kvinnehistorie/samtidshistorie spesielt. Hensikten er også å belyse lulesamiske kvinners samfunnsposisjon, som kan synes å ha vært ignorert samfunnsmessig og politisk, og peke på mulige konsekvenser av dette. Studiens samlede resultater skal bidra til å forstå og forklare de sammenhenger hvor lulesamiske kvinner lever sitt liv, og framskaffe innsikt i mekanismer som kan forklare hvordan disse har satt rammer for lulesamiske kvinners handlinger over tid.

Jeg er dermed opptatt av å undersøke samiske kvinners deltakelse i fora utenfor privatsfæren og hjemmesfæren. Innenfor rammen av denne studien innebærer dette at jeg ikke har undersøkt familiære eller slektskapsmessige relasjoner i husholdet sett ut fra et kjønnsståsted. Jeg har heller ikke undersøkt yrkesdeltakelsen utenfor hjemmet blant lulesamiske kvinner. Derimot har jeg avgrenset studien til å undersøke samfunnsdeltakelse, da knyttet til samfunnsdeltakelse innen politikk og organisasjonsliv.

1.2 Divtasvuodna – Tysfjord

Studien avgrenser seg til ett bestemt geografisk område som er Tysfjord. Tysfjord er Divtasvuodna på lulesamisk. Jeg velger heretter å bruke det norske navnet på Tysfjord. Tysfjord finner vi geografisk plassert mellom

de to byene Narvik (Áhkánjárga) og Bodø (Bådåddjo) i de nordre og midtre deler av Nordland. Fram til 1869 var Tysfjord felles kommune med Tjeldsund og Lødingen, men i 1869 ble Tysfjord egen kommune (Evjen 1998). Kommunen ble i 2020 delt ved at nordsiden av fjorden ble sammenslått med Narvik kommune og sørvestsiden av fjorden ble sammenslått med Hamarøy (Hábmer) kommune. Min beskrivelse av Tysfjord legger imidlertid til grunn den gamle kommuneinndelingen som varte fram til 2020.

I Tysfjord er det flere lokalsamfunn som både er geografisk og på andre måter er avdelt. Tysfjord er et tokulturelt og tospråklig samfunn, samisk og norsk. Dermed kan lokalsamfunn i Tysfjord også være etnisk basert som samiske lokalsamfunn og som ikke-samiske lokalsamfunn, eller en blanding med både samisk og norsk som en kategori. Videre utgjør de ulike lokale stedene i kommunen særegne lokalsamfunn. Samer er i dag en minoritet i Tysfjord. Dermed kan man også si at det er et samisk minoritetssamfunn og et ikke-samisk majoritetssamfunn eller storsamfunn i Tysfjord. Denne studien avgrenses i hovedsak til det interne samiske samfunnet i Tysfjord, og dermed er forholdene og relasjonene mellom samiske samfunn og det norske samfunnet i liten grad undersøkt og belyst. Dette begrunnes med at jeg skal undersøke det samiske samfunnets «indre liv». Det å undersøke etnisitet og etnisk kategorisering / etniske grenser ville også være relevant å undersøke, siden Tysfjord er et blandet samisk-norsk samfunn. Men min problemstilling dreier seg i større grad om intern samfunnsorganisering i det lulesamiske samfunnet i Tysfjord enn forholdet mellom det samiske og det norske i Tysfjord.

En utvidet nærmere presentasjon av Tysfjord følger av kapittel 2, og i særdeleshet det lulesamiske samfunnet. I dette kapitlet gis det også en presentasjon av læstadianismen slik vi forstår dens praksis i det samiske samfunnet i Tysfjord.

1.3 Begrepsavklaringer

Det er også nødvendig med begrepsavklaringer av enkelte sentrale begreper allerede i innledningen. Dette er begreper som går igjen gjennom hele studien, og som også bidrar til å avgrense den.

Kapittel 4

Duodje – et særskilt trekk ved samisk kultur

4.1 Innledning

I dette kapitlet gis en framstilling av duodje – det samiske håndverket. Duodje i lulesamisk område på norsk side er å være lite beskrevet i en forhistorisk/historisk sammenheng. Det gjøres derfor en gjennomgang av utvalgte deler av kildematerialet for å gi et bilde av duodjehistorien og dens plass i samisk livsverden og kulturelt ståsted fram mot 1980-årene. Dette for å gi et bakgrunnsbilde av duodjes posisjon i samfunnet for å forstå de aktiviteter og handlinger som senere dannet grunnlag for etableringen av en egen lulesamisk duodjeorganisasjon, JSD.

4.2 Håndverk, kunst og kulturarv

Duodje er den lulesamiske betegnelsen for håndverk, håndarbeid og sløyd med basis i samisk kulturtradisjon, den skapende aktiviteten som utøves i ulike materialer av enkeltsamer (Guttorm 2001:9, Kintel 2012). Det er et begrep som finnes i de fleste samiske språk og dialekter. For eksempel er tilsvarende begrep på nordsamisk «duodji» på sørsamisk «duedtie» og østsamisk «ǩiõtt-tuâjj gieht-duajj» (giehtaduodje, håndverk).

Duodje betegner videre både det å tilvirke noe og det ferdige produktet. Duodje bruker overveiende naturmaterialer som skinn, pels, ull, tre, røtter/tæger, horn og bein. Andre tradisjonelle materialer er klede og andre

Duodje. Foto: Árran Lulesamisk senters fotosamling.

tekstiler, tinn, perler, sølv, kråkesølv og metall. Form og farger varierer fra distrikt til distrikt, og det kan også være særlige tradisjoner innen den enkelte slekt.

Duodje er for mange samer en livsform, og har først og fremst vært bedrevet for å lage praktiske gjenstander og klær til eget bruk, men også som estetisk utfoldelse – det å skape noe kreativt – og som produksjon for byttehandel og salg. Duodje kan betegnes som en holistisk måte å se «det gode livet» på. Det handler med andre ord ikke bare om fingerferdighet og håndlagde produkter, men også en livsstil og en del av livet (Guttorm 2021, 2009, Gustafsson 2010, 2019).

Men duodje har også utviklet seg ved at nye gjenstander lages av tradisjonelle materialer og de samiske elementene føres videre med nye uttrykk og til nye bruksområder. Duodje gjenspeiler samisk levemåte og samiske kulturtradisjoner og uttrykker tilhørighet og identitet.75 Duodje, og i særlig grad gáppte (samekofta) er den mest synlige og iøynefallende identitetsmarkøren for lulesamisk identitet og egenidentifikasjon med sin særegne design og sine godt synlige farger. Sosialantropologer viser til at tekstilene kan forstås som det andre hudlaget til en person og koples til personens indre jeg og hans/hennes relasjoner til andre. Dermed blir ikke gáppte (samekofta) kun et plagg som beskytter og dekorerer kroppen, men også noe som viser brukerens sosiale, geografiske og kjønnsmessige tilhørighet (Gustafsson 2019:114). Duodje kan slik framstå som en sterk identitetsmarkør for samisk kultur, og for samenes oppfatning av seg selv som et eget folk.

Duodje kan også betegnes som en del av urfolkskunsten, og i nordsamisk brukes det også for å beskrive et verk eller åndsverk (Guttorm 2001:217, Guttorm 2009).

En beslektet term er dájdda som er et nytt konstruert ord fra finske «taide», som er introdusert av Sámi Dáiddačehpiid Searvi (Samisk kunstnerforbund) for å skille mellom duodje og kunst i vestlig forståelse av kunstbegrepet (Guttorm 2001:42).76

Duodjuhit betegner det å utøve duodje, altså selve den skapende handlingen som munner ut i et produkt. Individet – en utøver av duodje, altså skaperen av produktet – er duodjár (håndverkeren med basis i samisk

75 Kilder: Duodjeinstituhtta/Duodjeinstitutt, nettutgave. Hentet 03.05.20: http://www.duodjein.com/ og Árrans egne arkiv. Se også Gustafsson, 2010, 2014 og Guttorm, 2001.

76 I denne studien drøftes ikke innholdet og distinksjonen mellom duodje og dájdda. Se for eksempel Guttorm, 2001 for en detaljert drøfting av begrepene.

kulturtradisjon). Gunvor Guttorm viser til at det å duodjuhit krever en form for dahkam, som er det å lage, gjøre eller skape noe der en duodjár (håndverker) gjennom duodjuhibme (duodjeutøvelsen) bruker alle sine kreative evner i arbeidet. Dette betegner hun som bevegelse og noe som er kroppsliggjort handling, eller kroppsliggjorte erfaringer (Guttorm 2021). Eksempler på slik kroppsliggjort duodjeutøvelse kan for eksempel være gamle lengdemålenheter som duodjeutøveren fortsatt bruker som salla (favn), tjuvdde (fingerbredde), giehta (handbredde), goardda (tomme / en kvart alen) og stihkko (alen). Selv om offisielle lengdemål i dag, som meter, centimeter og millimeter, også brukes i duodjeutøvelsen, har de gamle lengdemålene betydning. Dette fordi de er enn del av det samiske språket og har blitt overført fra en generasjon til neste generasjon av duodjeutøvere som kroppsliggjorte lengdemål. Å utføre mål ved hjelp av kroppen for eksempel salla, er slik sett kroppsliggjort. Dette viser hvordan kroppslige handlinger og språk henger sammen, og der det samiske språkets betydning ikke kun handler om de enkelte fagtermer innen duodje, men også som en «kroppslig aktivitet» som en duodjár (duodjeutøver) vil bruke som en tillært erfaring eksempelvis i måltakingsprosesser, og som også videreføres til neste generasjon av duodjeutøvere. I duodjeutøvelsen er det språklige altså en naturlig del av det kroppslige, og motsatt.

4.3 Fra råmateriale til duodje

Duodje ble utviklet fra råmateriale som gjennom bearbeiding ble til duodjemateriale, som så igjen ble brukt for å lage ulike produkter av. Som eksempel ble ulike deler av reinen som ikke ble benyttet til mat, tatt vare på som råmateriale for å lage eksempelvis klær. Av reinskinnet ble det muoddá (pels til mudd/pesk) og duollje (sove- og sitteunderlag), og bellingene ble til gámasgálsoga (bellingsbukser). Tok man bort reinhåret fra reinskinnet, skrapte skinnet, sanket bark fra trær, tørket og kokte barkelåg som man garvet og beredte skinnet med, kunne man sy sválltjá (skinnkofter), vuossa (poser), giehtavæsko (vesker), bárkávuossa (ryggsekker) og lignende av det garvede skinnet. Det ble spunnet suodna (senetråd) av reinens fotsener som man kunne sy med. Reinhorn og reinbein var materiale for å lage nálo (nåler), soajrro (pren/syl) og spihto (strikkepinner) til å kunne sy og strikke med, og snjisskom (grindvev) til å kunne veve med. Reinhornene

ble emne til dåhppå (knivslire) og nahta (knivskaft), eller andre produkter som bassti (hornskje), nállogoahte (nålhus) med mer. Bellingene og pannehuden var materiale til fottøy – varme nuvtaga (skaller).

Andre hadde sauer som ga ull som ble spunnet og vevd til vádas (ullstoffer), og lájgge (garn) som ble strikket og vevd til varme hullobiktasa (ullplagg) og ráno (grener og tepper). Man sydde sismuoddá (innerpesk eller dork, som den også kalles) av ráffe (saueskinnet). Ráffe (saueskinnet) ble også brukt som roavggo (saueskinnsfell). Atter andre hadde geiter som ga geiteskinn som man kunne sy muoddá (mudd, pesk) av (Aira 2019b).

Naturen gir råmateriale til ulike duodjeprodukter. Foto: Fra Anders Nystøs fotosamling. Árran Lulesamisk senters arkiv.

Dersom dyrene i samenes hverdag ikke dekket alle behov, kunne man finne materialet i naturen. Vider (rikula) ble uthulet til náhppe (melkebolle eller kopp) eller gukse (øse). Never ble brukt til boartte (neverskrukke/ korg). Masurbjørka var knivskaftemne. Røtter fra trær ble bearbeidet til dájve (tæger) til å sy vuosstádæjvvo (osteformer), sálltetjåhke (saltflasker) og vieddegárre (tægerkurver) av. Planter ga farge til garn og stoffer.

Trærne var emne til ski, staver, møbler, inventar, pulker og båter, og de var reisverk, vegger og tak til lavvoer, gammer, hus, fjøs, uthus, forrådsbygninger og naust.77 Torv ble brukt til å tekke med, og suojnne (sennegraset) var den varmeste «sokken» en kunne ha i skallene eller kommagene (Urheim 2017, Aira mfl. 1995, Tveterås mfl. 2002).

Alt dette var hverdagsprodukter. Men de var også salgsprodukter og viktig for samenes økonomi og handelsforbindelser. Man brukte altså det man hadde i sine omgivelser i en selvbergingsøkonomi som ga et livsgrunnlag. Dette ble overført fra generasjon til generasjon som levende kulturarv og som et særskilt trekk ved samisk kultur.

4.4 En del av hverdagslivet

Samene har til alle tider holdt på med duodje, og duodje er slik sett en del av samenes hverdagsliv. Duodje kan derfor dokumenteres langt tilbake i tid både gjennom arkeologiske funn (Malde 2008, Svestad 2017, Løvlid 2010, Elstad 2018, Dunfjeld 2006:59–71) og i skriftlige kilder (Schefferus 1956, Düben 1873/1977, Skandfer 1996, Pirak 1937/1993:143–148, Aira, mfl. 1995:53–60, Hjortfors 2000a, Svensson 1985).

I det følgende skal noen av disse historiske kildene presenteres.

77 Det finnes en rekke betegnelser på samiske bygninger og reisverk, som: goahte, låvdagoahte, dåhpe, skiedjá, tjubuk, návsste/fiervváskiedjá, njalla, luovve, ájtte, suoŋer, ådnårisá, dæhkága, ávllemuorra, for å nevne noen. (Se f.eks. Kintel 2012).

Duodjuhibme (å holde på med duodje) er en viktig del av den samiske kvinnens hverdag. Foto: Árran Lulesamisk senters fotoarkiv/Ragnhild Lien Ráhka.

Duodje i arkeologiske funn

Duodje er gjenstand for flere arkeologiske funn. Et av dem er Skjoldehamndrakten. Et annet er funn av buefragmenter knyttet til tovedsbuen. I det følgende presenteres disse som funn som jeg argumenterer med kan knyttes til samenes duodjetradisjoner. Først presenteres Skjoldehamnfunnet, deretter tovedsbuen.

Skjoldehamnfunnet

Skjoldehamndrakten, en av Norges eldste bevarte klesdrakter, ble funnet i ei myr på Andøya i Vesterålen i 1936. Drakten er datert til andre halvdel av 1000-tallet og består av hette, kofte, skjorte, hoser, fotlapper, sko og teppe. Den døde var lagt på et reinskinn og inntullet i never (Elstad 2018:19). Nyere dateringer av både beinmaterialet og tekstilene viser at de er fra 995–1275 e.Kr. Flere forskere i dag mener at trekk ved drakten indikerer at det er snakk om et samisk klesplagg, mens andre forskere mener den kan knyttes både til samisk og norrøn tradisjon og kultur (Røskaft 2015:329, Løvlid 2010, Elstad 2018). Spesielt underbygges den samiske tilknytningen til banddekoren som finnes på skjortekragen og på løse dekorband som ble funnet sammen med selve drakten, og som hadde klare farger som rødt, grønt og gult. Drakten synes å ha størst likhet med lulesamiske og sørlige samiske draktskikker, mener Løvlid (2010: 195 og 330). Det det her vises til, er blant annet vevteknikker for eksempel innen lulesamisk duodjetradisjon der dekorbandene har samme vikleteknikk og avslutning som i dag benyttes på avslutningsdelen på lulesamisk avve (koftebelte) og som kalles tsavvet/tsavekbátte (tsavek-band)78 (Aira mfl. 1995:38).

Klærne har også dekorasjoner som benyttes i en annen kjent samisk vevteknikk som kalles viŋgodit eller «plukkteknikk». Plukkteknikk innen veving, en teknikk der mønstertrådene plukkes, er for øvrig en vevteknikk som også benyttes for eksempel på vevde dekorband innen norsk bunadsskikk, og også over store deler av det samiske området. Videre ligner skoene og skobandene personen hadde på seg, på samiske kommager og kommagband, noe som ikke er kjent innen norrøn tradisjon (Elstad 2018:23). Men Elstad åpner for muligheten for at drakten kan knyttes både til samisk og norrøn kultur, da i første rekke med det argument at man ikke har andre

78 Tsavvet er en bestemt måte å vikle eller surre renningsgarnet på i åttetallsformasjon.

samiske klesplagg fra samme tidsperiode å sammenligne med. Dermed kan det ikke utelukkes at plaggene kan ha like stor tilhørighet også i en norrøn kulturtradisjon mener hun (Elstad 2018).

Svestad (2017) argumenter med at sammenligningen av gravtype/ gravskikk, gravfunn og draktelementer tegner et heterogent bilde av Skjoldehamnfunnets etniske tilknytning. Skofragmentene, ankelbandene (skobandene) og funn av tinn (knapper og ringer blant annet på ankelband) og reinskinn, samt bruken av senetråd peker mot samisk tilknytning, også enkelte vevteknikker peker i denne retningen (Svestad 2017).

Men han åpner også for at Skjoldehamnfunnet kan peke mot det han betegner som kulturell hybridisering, altså det tredje rom som oppstår i møtet mellom samisk og norrøn kultur som innebærer «en oppløsning eller nedtoning av etniske eller kulturelle grenser så vel som sosiale maktstrukturer mellom grupper» (ibid:149). Hovedsakelig begrunnes dette med graven og gravskikken der bildet er mer tvetydig; at graven der personen lå, vitner om en blanding av både samiske og norrøne trekk.

Hvordan dette «tredje rom» eller denne hybridiseringen av etnisk identitet gir seg uttrykk, synes derimot å være mer uklart forklart hos Svestad. Han viser selv til en mulig tolkning:

Det er vanskelig å se bort fra draktens samiske tilknytning, men indikasjonen på et «tredje rom» åpner for at denne betydningen har spilt en mindre rolle i det kultur-naturmiljøet som eksisterte i Vesterålen i vikingtid og tidlig mellomalder (ibid:149)

Kan det tolkes dit hen at han mener at de som gravla den døde, anså vedkommende for å ha både samisk og norrøn tilknytning? Eller at «det tredje rom» viser til en tredje etnisk gruppe i området? Kan det tenkes at draktens samiske tilknytning hadde mindre betydning for den gravlagte personens etnisitet? Eller kan det tolkes som at den døde personen hadde en spesiell posisjon i samfunnet? Kan det videre tenkes at de som gravla den døde anså vedkommende som en samisk person, mens de selv hadde en norrøn/ norsk tilknytning og følgelig gravla de den døde ut fra sine kjente norrøne/ norske gravtradisjoner? Eller kan det tenkes at personen ikke hadde vært spesielt opptatt av å markere etnisk samisk tilknytning i sitt levde liv, men hadde gitt uttrykk for at hans/hennes samiske tilknytning i form av disse

gjenstander skulle følge med i graven?79 Svestads tolkning om «det tredje rom» eller «hybridisering» åpner for flere tolkninger av den gravlagtes etnisitet, og synes derfor noe uklar.

Denne studien har ikke til hensikt å konkludere med den etniske tilknytningen til den gravlagte personen i Skjoldehamnfunnet. Men ut fra egen kunnskap om duodje er jeg enig med Svestad i hans argumentasjon både om skofragmentene (tolket som rester av kommager/skaller), ankelbandene/skobandene (som vuoddaga, kommagband), funn av tinn og bruk av senetråd, som alle er kjente materialer, produkter og form innen duodje.

Vevteknikken vingodum (plukkteknikk) på skobandene og flerfargede vevde band gir en indikasjon på en nordlig samisk tilknytning koplet til Ofoten og Sør-Troms, samt tornesamisk region, som strekker seg inn på svensk side. Dette dersom en legger dagens tradisjoner for tilvirkning av kommagband (vuoddaga) til grunn. Dagens lulesamiske flerfargede kommagband tilvirkes med låhtåm-teknikk, som betyr at kommagband flammes/flettes med låhtåmmuorra (flammepinne) framfor å veves med snjisskom (grindvev) og med spesielle mønstre. Lulesamiske hverdagsband kunne også være vevde band, men da som regel ensfargede band. Det finnes imidlertid også eksempler på flerfargede vevde kommagband ved Norsk folkemuseum som har kjennetegn som ligner dagens tradisjonelle lulesamiske flammede kommagband, blant annet et par vevde kommagband i rødt og blått som er veldig lik dagens flammede kommagband for menn, men disse er ikke lagd med plukkteknikk. I forbindelse med Bååstede-prosjektet80 er kommagbandene overført til Árran. Proveniens/ opprinnelse til disse er ukjent.81 Mønsteret på de vevde skobandene med forskjellige mønsterrapporter i plukkteknikk kjenner man imidlertid igjen også i lulesamisk vevtradisjon, men da på ave (koftebeltene) på lulesamisk, betegnet som vingodit (plukkmønster). Man kan selvsagt argumentere med at tilvirkning av lulesamiske kommagband kan ha endret seg fra veving

79 En slik praksis er i dag ikke uvanlig. Eksempelvis brukte ikke min mor (f.1916–d.2007) samekofte verken til hverdag eller som høytidsplagg. Men da hun ble gammel i 80-årene ordnet hun selv sine «reiseklær» som var gáppte/samekofta som hun ikke hadde brukt på over 50 år. Den var likevel så vesentlig for henne at hun ønsket å bli gravlagt i den, selv om hun ikke hadde brukt den på lenge. Og slik ble det. Det var den eneste gangen jeg så min egen mor kledt i gáppte, den dagen da vi kledte den på henne etter at hun var død, foruten om på gamle fotografier fra hennes ungdomstid.

80 Bååstede-prosjektet er et stort tilbakeføringsprosjekt der 1600 samiske gjenstander ved Norsk folkemuseum/Kulturhistorisk museum tilbakeføres til samiske museer. Mer informasjon om prosjektet se. f.eks. her: Norsk folkemuseum (2020: Bååstede – samisk kulturarv tilbakeføres: https:// norskfolkemuseum.no/baastede.

81 Kommagbandene er avbildet på Digitalt museum med museumsnummer ÁRR-00913: https:// digitaltmuseum.no/011023296315/komag-band-til

til flamming, og at man dermed ikke kan legge så stor vekt på hvordan lulesamiske kommagband tilvirkes i dag. Men det forhold at det i det lulesamiske språket er to ulike termer for veving (snjisskom) versus flamming (låhtåm), synliggjør at det i språket har vært behov for å skille flamming fra veving som teknikk, kanskje nettopp fordi bruksområdet er forskjellig. Eksempelvis er det også enklere å lage kommagband som legges med flammeteknikk fordi man trenger kun garn og en flammepinne som lages av en bjørkepinne, som redskap, og bandene kan legges/flammes hvor som helst. Veving betinger at man i tillegg til garn også må ha med seg en bandgrind eller brikker for å veve med, og renningen må festes til noe. Det er ikke nødvendig når det gjelder låhtåm (flamming).

I tillegg indikerer det flettede bandet som er sydd ytterst på det vevde mønstrede kommagbandet, en nordlig samisk variant slik vi kjenner kommagbandene i nordsamiske områder fra Sør-Troms/Ofoten i Norge og tornesamisk område på svensk side. Ifølge Ellen Berit Dalbakk, tidligere duodjekonsulent i Duodjeinstituhtta, og selv fra dette området i Skånland, har kommagband for kvinner fra Skånland slike flerfargede, flate flettede band ytterst i enden av kommagbandet, mens på kommagband som brukes av kvinner for eksempel fra Gáresávvun/Karesuando i Sverige som ligger nordøst for Sør-Troms / det tornesamiske området, har dette flettede bandet kun én farge, nemlig rød. Dalbakk mener videre at hoveddelen av ankelbandet/kommagbandet på Skjoldehamndrakten ligner på nissunvuoddaga (kvinnekommagband) fra tornesamisk område, og særlig fra tornesamisk område på svensk side (Inga mfl. 1986:39). Her er det tradisjon for kommagband vevd i plukkmønster med asymmetriske mønstre. Det at mønsteret er asymmetrisk, knyttes til at bandet har vært brukt av en kvinne. Dette siden kommagband for menn har symmetriske mønstre ifølge henne.82 Hun viser til at slike vevde kommagband med plukkmønster tradisjonelt har vært mindre vanlig på norsk side (ibid). Et flettet band i enden av kommagbandet er ikke kjent i lulesamiske kommagband. Her flammes den ytterste delen av kommagbandet som et smalere band som kalles uhtsalåhtå eller unnalådåsj, og som er cirka 40 cm langt (Aira 2000:73).

På den annen side kan det å ta utgangspunkt i dagens gáppte-tradisjoner (samekoftetradisjoner) og dagens kommagband være problematisk. Dette fordi det forutsetter at tilvirkningen har skjedd på samme måte

82 Ellen Berit Dalbakk, personlig meddelelse pr. e-post av 10.01.20.

Ankelband fra Skjoldehamnfunnet sammenlignet med kommagband fra Sør-Troms.

Foto av ankelbandene fra Skjoldehamnfunnet utlånt fra Åsa Elstad.

Foto av dagens nissunvuoddaga/ kvinnekommagband fra Skånland utlånt fra Ellen Berit Dalbakk.

ubrutt over lang tid, uten endringer av noe slag. Det er en forutsetning som det er lite belegg for, med mindre man anser likheten mellom dagens kommagband fra Sør-Troms/Ofoten og skobandene i Skjoldehamnfunnet som svært like med ett felles opphav. Det kan igjen sannsynliggjøre en ubrutt tradisjon. Alternativt kan man tenke seg at også andre enn personer med samisk tilknytning har tilvirket klær og produkter med utgangspunkt i duodje. I dag anser jeg at det er for lite forskningsmessig belegg for å kunne trekke en slik konklusjon. Det er mer sannsynlig å kunne sammenligne Skjoldehamndraktens ulike deler med dagens duodjetradisjoner, spesielt gáppte (samekofta) og tilbehør til den. Dette fordi dagens samekofte har vært samenes bruksplagg og hverdagsbekledning opp til nyere tid, selv om den i dag i mindre grad er nettopp dette. Gáppte (samekofta) har i tillegg en ubrutt brukstradisjon.

Spørsmålet er også om de vevde skobandene/kommagbandene er vevd med brikkevev eller grindvev. Elstad argumenter med at brikkevev ikke er kjent i samisk vevtradisjon, noe som kan være en indikasjon på manglende samisk tilknytning (Elstad 2018:20). Løvlid argumenterer også med at ankelbandene (skobandene) er vevd med brikkevev (Løvlid 2010:119). Dikka Storm argumenter på sin side med at de er vevd med grindvev (gjengitt i Svestad 2017:145). Svestad drøfter ikke spørsmålet om hvorvidt brikkevev er kjent i samisk kulturtradisjon (ut fra det som han selv kaller sin egen manglende kompetanse innen vevtradisjoner), men i fotnoten

til artikkelen viser han likevel til tre brikkevevsfunn i samiske områder (ibid:144). Det første er på Geahčeváinjárga innerst i Varangerfjorden der Knut Odner dokumenterte fire vevbrikker av bein med fem hull i på den samiske boplassen G 244 b, som sannsynligvis er fra tidlig 1400-tall (Odner 2001:33–36). Vevbrikker av bein er også funnet på den samiske boplassen Juikenttä i Nord-Finland datert til 1200–1600-tallet (Carpelan 1975:65). Undersøkelsen av ei samisk grav i Kramvik i Vardø kommune som er datert til 1460–1645 e.Kr., har resultert i et funn av det som ifølge Svestad skulle være et brikkevevd, smalt silkeband, men Schanche skriver at dette er et grindvevd smalt band av silke (2000:128).83 Men dette viser brikkevevsfunn også i samiske områder, i alle fall på to av stedene henvist til ovenfor. Sannsynligheten er derfor stor for at også samene har hatt brikkevevstradisjoner, på samme måte som i norrøn kulturtradisjon, og at veving med brikkevev innen samisk kulturtradisjon derfor ikke kan utelukkes.

Et annet trekk ved Skjoldehamnfunnet som kan knyttes til duodje, er kragen på skjorta. Den er i stripet stoff med tre forskjellige vertikale striper i fargene brunrød/olivengrønn, gyllen (som opprinnelig trolig har vært gul) og grønn (Løvlid 2010:98). Kragen har klare fellestrekk med ráhka (kragen) på mannskofta til den tradisjonelle gákti 84 (samekofta) slik den fortsatt brukes den dag i dag i Sør-Troms og Ofoten, med tre vertikale felter, der de brede feltene er i rødt og med smale pyntestriper i klede i gult og grønt eller blått (Inga mfl. 1986). Det er nærliggende å spørre seg om kragen på dagens mannskofte er et bilde av kragen på skjorta i Skjoldehamnfunnet? Ráhka, kragen på samekofta er i dag oftest knyttet til mannens bekledning. Men sválltjá, den lulesamiske skinnkofta har goahkka (krage) både på kvinnekofta og mannskofta (Aira mfl. 1995). Den tradisjonelle silbbagoahkka, sølvkragen, er også et plagg som kvinner tradisjonelt har brukt. Det kan derfor argumenteres med at skjorta i Skjoldehamnfunnet har mange likhetstrekk med dagens tradisjonelle gákti (samekofte), og slik sett kan den knyttes til å være et samisk plagg. Disse tre vertikale stripene på skjorta i avvikende farger, gir grunnlag for å argumentere for Skjoldehamndraktens historiske tilknytning til markasamisk/ nordsamisk koftetradisjon

83 Min referanse viser til Svestad (2017:144) siden jeg ikke er arkeolog og således ikke har arkeologisk kompetanse til å vurdere disse brikkevevsfunn som han henviser til.

84 Gákti er samekofte på nordsamisk. På lulesamisk er det gáppte

Skjorten i Skjoldehamnfunnet og ráhka/kragen på mannskofta for SørTroms side ved side. Foto av skjorten fra Skjoldehamnfunnet utlånt fra Åsa Elstad. Foto av mannskofta fra Sør-Troms, Harrieth Aira.

Bildet illustrerer dette ved at skjortekragen og koftekragen er fotografert ved siden av hverandre, noe som etter min vurdering viser likheten mellom disse.

Jeg konkluderer derfor med at Skjoldehamnfunnet har sterke elementer ved seg som er kjent innen duodje, både materialvalg, form, vevteknikk og dekor. Samlet sett gir dette grunnlag for å konkludere med duodje som kan dokumenteres langt tilbake i tid, i dette tilfellet datert til andre halvdel av 1000-tallet.

Tovedbuen

Et annet arkeologisk funn som kan knyttes til duodje, er funn/fragmenter av tovedbuene, som ofte omtales som samiske. En tovedbue er en spesiell type laminert pilbue som i motsetning til helvedbuen er satt sammen av to treslag (toved kommer av det norrøne «tviviđr»), og har et karakteristisk plankonvekst tverrsnitt og en dekor som gjør at de skiller seg fra andre buetyper som for eksempel den enkle langbuen (Malde 2008). De to vedslagene (bjørk og furu (tennar)) ble enten limt sammen med lim lagd av fiskeskinn (abbor) eller de ble surret sammen av bjørkenever (Malde:36–41). Buestrengen kunne være sene, råhud, eller hamp. Pilen hadde bjørkeeller furuskaft og spiss av skifer, flint eller jern. Pilen måtte også ha fjær, men man har ikke noen særlig kunnskap om pilene brukt til tovedbuen, dermed er det ikke mulig å fastslå hvilke typer fjær som ble benyttet.

Politisk deltakelse og politisk innflytelse for alle voksne borgere er et av de viktigste kriteriene som kjennetegner et demokrati. Harrieth Aira har undersøkt om dette kriteriet også gjelder det lulesamiske samfunnet i Tysfjord. Hun presenterer her resultatene av sitt forskningsprosjekt om samisk kvinnehistorie fra Tysfjord, med hovedvekt på etterkrigstiden. Prosjektet har pågått fra 2016 til 2022 og har blant annet tatt opp spørsmål som lulesamiske kvinners medborgerskap. Lulesamiske kvinners posisjon og virke i hverdagsliv og samfunnsarbeid har tidligere vært lite beskrevet som et eget tema. Hvordan har deres deltakelse i samfunnet vært, og hvordan er dette i dag? Hva vet vi, og hva må vi vite mer om? Disse spørsmålene søker forfatteren å besvare i sin studie.

Boka viser at lulesamiske kvinners politiske innflytelsesmuligheter har vært varierende, og funnene gir ny kunnskap om ulike sider ved det samiske samfunnet i Tysfjord. I boka drøftes viktige spørsmål som likestilling, demokrati og innflytelse.

Harrieth Aira er statsviter med tilleggsutdanninger i journalistikk, administrasjon, organisasjonsvitenskap og lulesamisk språk. Hun arbeider med forskning og dokumentasjon og er faglig leder for forvaltningen av museumssamlingene på Árran Lulesamisk senter i Tysfjord. Aira er fra Svenjunnjá/Pålsommarset i Tysfjord.

ISBN: 978-82-8104-539-2

www.orkana.no

Orkana Akademisk