Jens Evensen - Havet, oljen og retten

Ingolf Vislie

JENS EVENSEN H a v e t ,

o l j e n

o g

r e t t e n

Orkana

Jens Evensen Havet, oljen og retten Ingolf Vislie

Utgivelsen er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.

Forsidebilde: Nordlands Framtid.

Arkiv: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Baksidebilde: Arkiv Jens Evensen jr.

Design/omslagsdesign: DesignBaltic.com Trykk: Merkur Grafisk

© Orkana 2017 Orkana forlag as, 8340 Stamsund ISBN: 978-82-8104-310-7

www.orkana.no post@orkana.no

Innhold Forord...................................................................................................................8 KAPITTEL 1 En slekt gjennom harde tider...............................................................................15 KAPITTEL 2 Oppvekst og unge år ..........................................................................................27 KAPITTEL 3 Svenneprøven: Fiskerigrensesaken mot Storbritannia...........................................61 KAPITTEL 4 Gullklausulsaken Frankrike – Norge 1955–1962.................................................79 KAPITTEL 5 En historisk rettssak: The hannevig case Norge–Usa 1917–59.............................93 KAPITTEL 6 Redningstokt revolusjonen i Irak 1958..............................................................113 KAPITTEL 7 Evensen headhuntes til Utenriksdepartementet.................................................123 KAPITTEL 8 Landnåm i havet Et stykke norgeshistorie .........................................................139 KAPITTEL 9 Det store spillet Delelinjeforhandlingene med Storbritannia og Danmark.........173 KAPITTEL 10 Olje og gass – en ny næring i Norge..................................................................189 KAPITTEL 11 I pionerenes tid.................................................................................................217 KAPITTEL 12 Han grep utviklingen og så mulighetene............................................................239 KAPITTEL 13 «Hey, hey lbj, how many kids did you kill today?» Doktorgrad på Harvard under vietnamkrigen.........................................................................................251

KAPITTEL 14 Kamp for demokrati og menneskeretter i Hellas................................................265 KAPITTEL 15 De ti oljebud. Statens Oljeråd...........................................................................301 KAPITTEL 16 Von i hangande snøre? Forhandlingene med EF/EU om frihandelsavtale..........319 KAPITTEL 17 Statsråd i Handelsdepartementet. Opec stenger kranene og kongen tar trikken.335 KAPITTEL 18 Statsråd og leder av Havrettssekretariatet...........................................................351 KAPITTEL 19 Innføring av 200 mils økonomiske soner. Forholdet til EF og Storbritannia......359 KAPITTEL 20 Gråsonen. Iskalde forhandlinger med Sovjet under den kalde krigen.................373 KAPITTEL 21 Kampen mot atomvåpen...................................................................................415 KAPITTEL 22 De forente nasjoners. Havrettskonvensjon av 1982. «Havets grunnlov»..............443 KAPITTEL 23 Treholt-saken – et rettsdrama............................................................................471 KAPITTEL 24 Dommen og fire forsøk på gjenopptagelse.........................................................521 KAPITTEL 25 Haavik-saken. Spionsaken fra 1977, med bånd bakover til 1961 og fremover til 1985 ..............................................................................................567 KAPITTEL 26 Haag.................................................................................................................585 Noter................................................................................................................597 Kilder................................................................................................................634

«Det ville ikke være urimelig om alle nordmenn, av pur takknemlighet, hadde en byste av Jens Evensen i sine hjem.»

Jonas Wergelands ord i Forføreren av Jan Kjærstad

«Eg sat i Asker kirke, og tenkte over kor snøgt det går å bli gløymt.»

Einar Førde etter Jens Evensens bisettelse

FORORD Nå slipper jeg denne boken etter åtte års arbeid. Vi skal seile med Jens Evensen, en veldig spesiell mann. I dette forordet henvender jeg meg til den enkelte leser, som jeg gjerne vil ha med i båten.

Du vil kanskje reagere på samme måte som jeg, etter hvert som mitt arbeid med Jens Evensen gikk sin gang: Du vil kanskje spørre deg selv, slik som jeg har spurt: Kan dette være sant? Hvordan har han fått til alle disse tingene? Svaret ligger i Jens Evensens ufattelige arbeidsevne, hans juridiske tenkning, hans konsentrasjon, hans utrolige pågangsmot, hans kompromissløse vilje til å velge sin egen vei og hans tillit til mennesker som imponerer ham.

Med disse egenskapene seilte Jens Evensen så det fosset om baugen, bedre, fortere og lengre enn de fleste av sine samtidige. For å skissere karrieren: Jens Evensen gikk fra regjeringsadvokatembetet til å prosedere Norges fiskerigrensesak mot Storbritannia for Den internasjonale domstolen i Haag. Til denne jobben ble han håndplukket av to av tidens stjerneadvokater, Sven Arntzen og Maurice Bourquin. For å hindre at britene fikk fordelen av å prosedere på sitt eget språk, valgt de tre å prosedere på fransk. De vant saken på alle punkter. Neste sak for Den internasjonale domstolen var med samme besetning i «Gullklausulsaken» mot Frankrike, også her med seier. «De Hannevigske millioner» var en sak som hadde versert for domstolene siden 1917. Etter en skandaløs behandling for en lokal amerikansk domstol ville de fleste i Norge gå videre til Høyesterett i USA. Det var fire norske advokater med Jens Evensen som yngstemann på laget. Men i strid med sine tre eldre kolleger hevdet Jens Evensen at den påtenkte saken mot USA var for dårlig. Regjeringen var enig. Anken ble frafalt.

Midt oppe i dette chartret Jens Evensen privatfly til Irak for å redde flere hundre norske statsborgere med familier ut av den blodige revolusjonen i Irak.

Flyveren satte flyet bakken, slapp av passasjerene og tok umiddelbart av igjen.

Jens og hans følge ble øyeblikkelig arrestert av de revolusjonære, men reddet livet fordi han fra studietiden i USA husket ett navn. Han ropte på «Hassan Zachariya», og det viste seg at vedkommende tilhørte ledelsen hos de revolusjonære.

Jens Evensens dyktighet og hans mot må ha gjort inntrykk på regjeringen.

Ikke lenge etter ble han headhuntet av utenriksminister Lange, med støtte av Einar Gerhardsen, til stillingen som sjef i Utenriksdepartementets rettsavdeling.

Gerhardsen og Lange gikk utenom alle stivbente avansementsregler i UD. Dette var i 1961. Norge beveget seg inn i en stadig mer kriserammet verden.

EEC satte Norge i vanskeligheter, blant annet skapte Svalbard-­Caltex-saken problemer. Men ett felt fortonet seg som fredelig for Norge: Landets fremste 8

geologer skrev i 1958 i en utredning: «Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.»

Nordmenn trodde på dette i mange år.

En amerikansk oljedirektør var tilfeldigvis på biltur med familien langs den hollandske kanalkysten. Her sto boretårnene tett. Han funderte på om ikke denne forekomsten også gikk nordover, og reiste til Norge. Her traff han ikke Industridepartementet, som hadde hendene fulle med Kings Bay-ulykken på Svalbard. Han ble i stedet sendt til Utenriksdepartementet, og der traff han Jens Evensen, som trodde mer på amerikansk teft enn på norske geologer – men samtidig var han glad for at ingen trodde at det fantes olje på norsk sokkel. «Så blir det lettere for oss å forhandle.»

Sammen med dyktige medarbeidere fikk Jens Evensen i stand en oljekonsesjonslov i Norge, ifølge professor Fleischer «en av de viktigste lover som noen gang er skrevet», og nasjonen gjennomførte delelinjeforhandlinger med Storbritannia og Danmark.

Statens Oljeråd ble opprettet 9. april 1965. Jens Evensen var da på jobb i et middelhavsland, og tok seg en fridag på badestranden. Her får han låne en avis av et flymannskap og oppdager at han er blitt formann i Statens Oljeråd. Ingen hadde spurt ham. Vel hjemme gikk han til Einar Gerhardsen og spurte hvordan de kunne finne på å utnevne ham til rådsformann, uten å spørre på forhånd.

Gerhardsen svarer uforstyrrelig: «Hadde vi spurt deg på forhånd, kunne du jo svart nei.»

Norge delte ut en rekke konsesjoner, og boringen på norsk sokkel kom i gang. Men det viste seg at forekomstene var små, og mange selskaper ga opp.

Evensen og Gulnes hadde stilt som vilkår at ingen måtte gi opp boring uten å betale millionbøter. Norge ønsket en pålitelig kartlegging av sokkelen.

21. april 1967 inntreffer et fascistisk statskupp i Hellas, med terror og tortur.

Tre nordiske land går til motangrep i Europarådet. Jens og Sylvei hadde huset på Vollen fullt av flyktninger. Jens Evensen går inn i kampen mot fascist­ene, og kommer i livsfare. De nordiske landene tvinger Hellas-juntaen til å gå ut av Europarådet.

I 1968 tar Jens Evensen doktorgraden på Harvard med fire avhandlinger i internasjonal rett. Og alt neste år SKJER UNDERET: En av pionerene – oljeselskapet Phillips – kommer til Evensen/Gulnes: «Vi har nå boret ni av våre ti tildelte borehull. Kan vi få gi opp det tiende hullet ?» Svaret blir: «Nei, etter kontrakten må dere da betale en million kroner». Styret i Phillips bestemmer at da kan selskapet like gjerne bruke pengene på det tiende hullet. Dette hullet viser seg å være EKOFISK, inntil da verdens største oljefunn til havs. Lille julaften 1969: Norge er en oljenasjon.

9

Etter at Norge sa nei til medlemskap i EF, ble Jens bedt om å lede frihandelsforhandlingene med fellesskapet, og i 1973 blir han statsråd i Handelsdepartementet. Opec stenger oljekranene, og både Kongen og Jens Evensen må ta trikken.

Et knapt år etter statsrådstiden i Handelsdepartementet blir Jens Evensen havrettsminister. Vi fikk lov om trålfrie soner og deretter lov om økonomiske soner. Da Norge fikk kontroll over større havområder, begynte også arbeidet med å forvalte fiskeressursene.

Gjennombruddet for 200 mils økonomiske soner kom under FNs Genèvekonferanse i 1975. Norges økonomiske sone er nå 2,4 ganger Norges fastlandsareal. Jens Evensen takket ja til oppdraget som leder av «Evensen-gruppen» i FN, og var en ledende figur i arbeidet om «Havets grunnlov». Han var statsråd med ansvar for havretten fra 27.09.1974 til 01.01.1079. Partiet vant valget, men Havrettssekretariatet ble opphevet ved APs eget vedtak.

I årsskiftet 1976/77 kommer Gråsone-saken for fullt. Midt oppe i vanskelige forhandlinger mellom Norge og Sovjet blir Gunvor Galtung Haavik anholdt som sovjetisk spion av stort kaliber. Hun tilsto at hun hadde hatt 259 møter med sin sovjetiske føringsoffiser. Norsk presse kom med kjempeoppslag, som Sovjet tilskrev den norske regjeringen. Det er uenighet i Stortinget, hvor fiskerne satset maksimalt på å få et forlik. Saken forsøkt torpedert i Stortinget, men avtalen gikk til slutt gjennom mot fire stemmer.

Så kom Treholt-saken. Jens Evensen var nominert som kandidat til dommerverv i Den internasjonale domstolen i Haag, verdens mest ansette domstol.

Han var på presentasjonsturne i Afrika da bomben sprang. Jens Evensen hadde i årevis hatt Arne Treholt som sin underordnede. Han hadde ikke fått noen orientering om at han hadde en storspion som nær medarbeider, hverken fra sikkerhetspolitiet eller kolleger i regjeringen. Politiet ønsket å ha Treholt gående løs, på den måten å avdekke hans virksomhet i all stillhet.

Treholt ble pågrepet på Fornebu flyplass før flyavgang til Wien, med 66 graderte dokumenter i håndbagasjen. Jens Evensen fikk vite om pågripelsen da han var i Afrika, fra NRKs korrespondent. Han nektet å tro at dette kunne være sant, men falt så helt sammen.

Treholt fikk en straff på 20 års fengsel, men regjeringen slapp ham ut etter åtte år og fem måneder på grunn av sykdom. Treholt brukte frigivelsen til å angripe domstolene og myndighetene. Han anla hele fire saker om gjenopptagelse, og tapte alle. Men store deler av dommen kunne av sikkerhetshensyn ikke offentliggjøres. Dermed ble det greit for han å hevde i offentligheten at straffen var for streng, og mange var enige med han.

10

Siden 2011 har offentliggjøring av hele dommen vært tillatt, og jeg har derfor lagt hele dommen og domsgrunnene inn i min bok. Nå kan enhver lese, og gjøre seg opp en begrunnet mening, om dommens rimelighet.

Jens fortsatte som embetsmann, og han sto fortsatt i fokus, nå som leder av kampen mot atomvåpen. Den 8. oktober 1980 holdt han en uforglemmelig tale på landsmøtet i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund under overskriften «Atomvåpen og usikkerhetspolitikk». Han begynner foredraget slik: «Mandag den 8. august 1945 var en fin, klar sommermorgen i Hiro­shima. Et enslig amerikansk bombefly kom inn over byen litt over klokken åtte. En bombe ble sluppet. Den var tre meter lang og 70 cm i diameter. Da den var 500 meter over bakken, eksploderte den med en voldsomhet som på et brøkdels sekund la to tredjedeler av byen i grus og som øyeblikkelig drepte 100 000 av byens 245 000 innbyggere. 50 000 ble alvorlig såret. Overlevende som hadde ansiktet vendt mot lynglimtet , ble blinde av lyset og varmen på meget lang avstand.»

Tidspunktet for foredraget var ikke så bra. Samme dag var det norsk kongebesøk i Finland, og finsk presse trodde at den norske regjering sto bak Jens Evensens foredrag. Men etter hvert viste det seg at det gjorde den slett ikke. Mange mente at Jens måtte gå av, men fremtredende jurister sa at en embetsmann har rett til å hevde sine meninger offentlig; han er ikke medlem av regjeringen. Jens’ tale innledet store folketog i mange land, fra København til Paris. Underskriftskampanjene gikk opp til 700 000 underskrifter.

Gjennom 16 år arbeidet Jens Evensen for «Havets grunnlov», havrettskonvensjonen som per 23. mai 2017 er ratifisert av 167 stater.

Han ble valgt til sitt dommerembete i Den internasjonale domstolen i Haag med 14 av 15 stemmer i Sikkerhetsrådet og med 133 av 159 i Generalforsamlingen. Han behandlet flere store saker som dommer, og disse er omtalt i boken.

Jens Evensen fungerte i ni år som dommer i denne domstolen, verdens viktigste.

Etter denne tiden kom han hjem til Norge, men ble etter hvert rammet av demens. Han døde 15. februar 2004 og ble bisatt i Asker kirke.

En av de – forbausende få – tilstedeværende fra Arbeiderpartiets ledersjikt var tidligere statsråd Einar Førde. Han skrev senere fra bisettelsen blant annet: «Olje og havrett er stikkorda for dei største nasjonale børene vårt land bar fram i det førre hundreåret. Som ingen annan sette Jens Evensen sitt personlege merke på desse banebrytande endringane for det norske samfunnet.» Han skriver også at han tenkte over «kor snøgt det går å bli gløymt».

Det var Einar Førdes ord som gjorde at jeg bestemte meg for å skrive en bok om Jens Evensen.

11

Hvorfor følte nettopp jeg meg kallet til å gjøre dette?

Jeg ble kjent med Jens Evensen under krigen, i 1943–44. Min far var advokat i Oslo. Den gang var det ganske vanlig at én advokat og én advokatfullmektig utgjorde et advokatfirma. Jens ble fullmektig hos far kort tid etter sin embetseksamen. Jeg gikk på gymnaset og jobbet deltid i firmaet, som bud.

Far var mye bortreist, og det ble til at Jens nærmest styrte advokatbutikken.

Men han gjorde mye annet også, han og fars sekretær drev en illegal avis; jeg ble sendt hit og dit som bud. Du kommer nær innpå mennesker under sånne forhold. Han var modig, røff og effektiv, men snill. Han tok ikke seg selv så altfor høytidelig, han var en smule distré, og hadde en leken latter som smittet alle.

Krigen tok slutt. Men jeg opplevde ikke bare gleder våren 1945. To som stod meg nær døde en plutselig og tragisk død. Jens jobbet nesten døgnet rundt, men tok seg likevel tid til samtaler og omsorg i vonde stunder. En ungdom glemmer ikke sånt.

Våren 1946 hadde jeg uflaks og kolliderte med sykkel. Hele våren måtte jeg gå med gips fra hoften og ned. Hva med 17. mai? Men Jens og hans Sylvei visste råd. «Fatter Evensen» hadde en svær 8-sylindret Buick. De to unge menneskene brukte hele sin 17. mai til å underholde meg med å kjøre Oslo rundt i Buicken.

I juni samme år kunne det ha gått galt med både Jens og meg. Min far hadde leid en hyttesnekke som lå i Tønsberg, og den måtte kjøres til mine foreldres hytte på Skåtøy ved Kragerø. Jens påtok seg av ren godhet å kjøre båten. Så hang jeg meg på da, med gipset bein. Jens og jeg hentet båten en junikveld.

Båten så ok ut, og motoren startet villig. Men da vi var utenfor Rakkebåene, så stanser motoren, bare noen hundre meter sydøst av brenningen. Da viste Jens hva han var til kar, han rev motorkassen av motoren og gikk løs på forgasseren med det som fantes av verktøy. Han arbeidet rolig og systematisk, skalv ikke på hendene, ikke et eneste banneord. Men vinden blåste i farlig retning, og vi drev stadig nærmere brenningen. Drivanker fantes ikke om bord. Etter et kvarters tid hadde Jens åpnet og renset forgasseren, startet motoren – og den gikk. Det rare var at jeg ikke ble redd. Med gips fra hoften og ned ville jeg gått til bunns som en dregg.

Senere har jeg fulgt Jens’ løpebane juridisk og politisk, så mye jeg kunne.

Han var en kjempe, et forbilde, min ungdomshelt og venn.

Var Jens Evensen en god jurist, men en mislykket politiker? Da han var på popularitetstoppen, mente mange at han kunne kjempe seg frem til å bli leder av venstrefløyen i partiet, kanskje bli utenriksminister. Men Jens bare lo av tanken om seg selv som politiker. «Jeg er ingen politiker. Jeg er jurist og folkerettsmann

12

og humanist. Da egner man seg ikke som politiker», var noe han stadig gjentok i familiesammenhenger. Men han ville nok gjerne bruke politiske virkemidler for å få til det han trodde på, han ble havrettsminister fordi han ville lede norsk havrett fra høyeste nivå.

Jens Evensens personlige sjarm, hans faglige dyktighet og enorme arbeidskapasitet er det få som betviler. Men det betyr ikke at han var feilfri. Han var ikke så lite forfengelig, han likte pene dresser og lekre biler. Han var svak for smiger.

Han var mannen som gikk sine egne veier og som kunne fremstå som temmelig arrogant.

Evensen var en glad gutt helt til Treholt-saken nesten knuste ham. Men han var ikke en glad gutt i betydningen kvinner, vin og sang. Nei, det gode liv var turene i Vestmarka sommer og vinter, sjøen, losskøyta «Vestkysten», bikkjene, trekkspillet. Han hadde sin Sylvei, og hun var hans beste støtte og største beundrer.

Til slutt: Slekten til Jens Evensen var fattige småbrukere eller tømmermenn i de kystnære bygdene i Agder, som i generasjoner hadde overlevd på eksistensminimum og som var blitt styrket av dét. Så kom faren, pølsemakermesteren på Grønland, kjempen som skapte en stor bedrift og en formue, men som likevel forsto fattigfolks situasjon. Han oppfordret sine ansatte til å organisere seg, tok med seg sønnene, én i hver hånd, sto utenfor butikken og så på arbeiderbevegelsens streiketog. Han ble hyllet av arbeidsfolkene som en skikkelig kar.

Ureddheten, tvisynet og selvstendigheten fikk Jens fra faren, iherdigheten fra moren, evnen til å ta et slagsmål fikk han fra gata på Grønland, fra snobbeskolen på Halling og fra arbeiderungdommen på Slemmestad. Alt dette var med på å skape en uvanlig sammensatt mann.

Jeg har brukt Utenriksdepartementets, Industridepartementets, Stortingets og Arbeiderbevegelsens arkiver, Evensen-relevant litteratur og media som grunnlag i arbeidet med boka. Under arbeidet har jeg hatt nær kontakt med Jens Evensens hustru Sylvei og hans sønn Jens Evensen jr., som begge har støttet meg.

Jeg vil rette en stor takk til alle som har bistått meg i arbeidet med boken gjennom disse årene. Spesielt vil jeg takke min gode venn Carsten Smith samt Erik Samuelsen og Kari Holm, som har vært del av en uformell samtalegruppe, og Jens Evensen jr.

Ingolf Vislie Oslo, oktober 2017

KAPITTEL 1

EN SLEKT GJENNOM HARDE TIDER

«De sier at vi nedstammer fra Heggelandskjempene», sa Jens Evensen og lo.

Jens Evensen var høy og kraftig, men ingen kjempe. Det var derimot far hans.

Pølsemaker Jens Evensen veide 140 kg, og hadde never nesten som fenalår.

Søster til Jens – Inger Hanna – var heller ikke småvokst. Hun var med rette oppkalt etter Inger Knudsdatter Hegland (f.

6.6.1815) som var berømt i hele distriktet for sin styrke: Hun alene julte opp et helt taterfølge som kom ubedt til gårds.

Inger Hanna (f. 12.3.1921) lærte å slåss av sine brødre og slo knock-out på en mann som på bryggedans i Vollen i Asker kom med slibrige bemerkninger. Senere ble hun lege, og en gang klatret hun inn av vinduet til en gammel kone som ikke ville ta imot legebesøk. Mer om dette siden. Her får det være nok med en forsiktig antydning om at vi har å gjøre med en slekt hvor kraftige never, ureddhet, temperament og mental styrke må ha vært dominante arveegenskaper.

Jens Evensens butikk på Grønland. Foto: Thorleif Wardenær / Nasjonalmuseets bildesamling Creative Commons.

Sagnet og striden Sagnet om Heggelandskjempene går helt tilbake til dansketiden, og handler om to storvokste brødre med uvanlig kraftige hender. De kom i klammeri med to danske skatteoppkrevere, to av de grådigste. Det endte med slagsmål, og slagsmålet endte med at nordmennene slo danskene i hjel. Danskekongen satte i gang ettersøking, og de to nordmennene måtte flykte til fjells. Der oppholdt de seg i tyve år, i Setesdalsheiene, Haukelifjell og på Hardangervidda. De levde av jakt og fiske, og ingen danske greide å ta dem. Heggelandskjempene var stadig på flukt, fra fjell til fjell. Etter tyve år tok de sjansen på å slå seg ned i en bygd langt nord i Setesdalen. Én av dem stiftet familie.

Han ble stamfar til den slekten som i dag bærer navnet Evensen.

I all sin knapphet forteller ikke sagnet mer om futedrapet. Det har ikke vært mulig å finne noen rettsprotokoll som kunne kaste lys over hva som skjedde. Mest sannsynlig er det nok at Heggelandskjempene stakk til fjells før rettssamfunnet rakk å reagere. Det kan også være at de to ble dømt til fredløshet, men at tingboken eller rettsprotokollen er forsvunnet. Undersøkelser i Riksarkivet for Austre Moland, Holt, Bykle og Valle og i «Gamalt or Sætesdal» har ikke gitt noen støtte til det gamle sagnet. Da jeg prøvde å få verifisert sagnet om Heggelandskjempene, skrev jeg til Statsarkivet i Kristiansand, gjenga sagnet om Heggelandskjempene og spurte om sagnet kunne verifiseres. Det kom følgende svar datert 03.08.2009: Vi kjenner ikke til dette drapet. Hvis det skjedde før midten av 1600-tallet, er det tvilsomt om vi har arkivkilder om hendelsen. Hvis det i det hele tatt finnes dokumentasjon i noen arkiver om drapet på fogden, ville det være sannsynlig at det var omtalt i lokalhistorisk litteratur eller til og med i rikshistoriske fremstillinger. Vi ser at det finnes eiendommer som heter Hegland i Holt, Åmli og Bygland, men kjenner ikke til om drapet er nevnt i lokalhistorisk litteratur derfra eller i Agder historielags årsskrift. Det nærmeste vi kjenner til av mulig drap på fogd er omtalt i kultursoga for Valle bind 7 s. 154 og gjelder vinteren 1540–41. Kanskje man ikke skal se bort fra at noen sterke menn fra Hegland var en del av den gjengen som jaktet på fogden ...

Det kan se ut som at sagnet har vært seiglivet i slekten Evensen, men noe allmenneie i disse bygdelagene er sagnet ikke. Det som er sikkert, er at dansketiden var preget av strid mellom norske bønder og danske embetsmenn, og at det ofte gikk på livet løs. Jens Evensens forfedre har vokst opp, og de 16

sterkeste har greid seg, i magre kår, gjennom generasjoner med sult, sykdom og kamp. Det er ikke noen dristig teori å hevde at disse harde og vanskelige levekårene har satt sitt preg på menneskene. De som i tidens løp overlevde, er blitt en sterk slekt.

Hva forteller kirkebøkene? Vi går ikke lenger tilbake enn til den senere pølsemakerens foreldre, skipstømmermann Even Jensen og Helene Marie Evensdatter. De fikk en sønn 11. desember 1877. Sønnen ble i samsvar med tradisjonen døpt Jens Evensen. Ifølge kirkeboken for Austre Moland kirke fant dåpen sted på julaften 1877, og fadderne var Even Evensen, far til Helene Marie, Lars Jensen, Ole Andersen, Inger Jensdatter og Karen Aamundsdatter.

Skipstømmermannen Even Jensen og Helene Marie flyttet til Arendal. Even tok hyre på en seilskute som skulle til Australia med korn. Skuta forliste i Det indiske hav, i en voldsom storm utenfor Madagaskar. Even var den eneste som overlevde; han kravlet seg opp på rufftaket som kom flytende, og grep tak i kapteinens skipskiste som fulgte i kjølvannet av rufftaket. Inne i skipskisten fant han muskedundere og svære pistoler, som han festet i beltet.

På rufftaket fikk han solstikk og syntes han hørte kameratene nede under rufftaket, og skar seg til blods ved å slå i skylightet med bare nevene.

En annen seilskute med kornlast og kurs for Australia observerte en flytende gjenstand i vannskorpen. I kikkerten syntes kapteinen at han så noe som beveget seg. Han antok at det var en sjørøver, og ville seile videre. Men kokken om bord på denne seilskuta var dansk, og han syntes han hørte noen skandinaviske eder. Kokken rodde bort og der var altså skipstømmermannen Even Jensen, mer død enn levende. Han måtte lokkes med en snaps for å komme opp i jolla til kokken og bli med til skuta. Vel om bord fikk han ordre om å drikke bare en teskje vann om gangen, men han drakk en hel liter og ble meget syk. Senere ble han satt i land på Madagaskar, hvor han restituerte seg ganske mirakuløst. På veien til Norge fra Madagaskar holdt han foredrag om forliset og tjente noen slanter på det, nok til å holde liv i seg og betale reisen. Helene Marie satt igjen i Norge med to små gutter. Hun ante ikke om ektemannen Even Jensen var levende eller død, eller hvor han var i verden.

Jens Evensen senior kunne hele livet huske moren, slik hun gikk og gikk, frem og tilbake på gulvet med lillebroren i armene. Han så henne for seg i en rød nattkjole med hvite prikker, og ned over ryggen flommet en lang rødbrun flette. En vakker dag stakk naboen hodet inn gjennom vinduet og annonserte: «Jeg synes så tydelig jeg så Even oppe i byen i dag!» «Å Gud seg forbarme, om det var sant!»

Det var sant. Utpå dagen kom han hjem: «… hadde bare hilst på kjente sånn i forbifarten!»

17

Men tragedien innhentet snart den lille familien. Jens Evensen var bare seks år da moren Helene Marie døde av tæring, tidens folkesykdom, fattig­ sjuken. Jens og Even ble kalt inn til henne på dødsleiet. Hun tok farvel med dem og ba dem være flinke, snille og arbeidsomme. Da de kom ut, sa Jens til Even: «Nå har vi ingen mamma lenger», og de gråt begge to. Ikke lenge etter døde også faren av tæring. Tilbake var farbroren Lars Jensen. Han tok seg av de to foreldreløse guttene og ga dem et hjem hos seg. Senere i livet sendte Jens Evensen senior hver måned en liten sum til Lars Jensen, «til skråtobakk», og ga ham årlig en blådress! Onkel Lars var hver sommer fast gjest hos familien Evensen på Vollen.

Jens Evensen måtte være gjetergutt fra seksårsalderen. Det var ensomt for en seksåring inne på heiene. Han lå på ryggen og drømte og studerte skyene som dro forbi, inntil han bare hørte kubjellene som små klikk, langt, langt borte. Så var det å komme seg avgårde, gå etter låten og finne buskapen.

Jens måtte også passe Even. Det morsomste Jens visste, var å trekke Even på kjelke til slakteriet nede i byen. «Nå må du lukke øynene til jeg sier fra!» Og så – når kjelken var kommet ned til, og inn i, slakteriet og de var midt oppe i slakteprosessen, sa han til den lille broren sin: «Nå kan du åpne øynene igjen!» Og lille Even åpnet øynene, ble livredd og skrek. Senere i livet var den store mannen rystet over hvordan han hadde skremt lillebroren sin: «At jeg kunne være så fæl mot ham!»

Lillebror Even ble styrmann. Det var godt gjort for en fattig og foreldreløs gutt. Han var som Jens pølsemaker en «Heggelandskjempe», stor og sterk.

Han kunne bli forferdelig rasende og kom ofte ut i slagsmål. Under første verdenskrig 1914–18 seilte Even i konvoi fra England og for de allierte. En konvoi skulle gå over Norskehavet til Murmansk. Han syntes at konvoien gikk for sakte, brøt ordren og gikk ut av rekken. Da ble skipet ganske raskt torpedert av tyskerne, og Even mistet sertifikatet som styrmann. Han døde senere i USA. Even hadde en sønn, John Herloff. Han var «gunner» på bombefly under andre verdenskrig og ble skutt ned over Frankrike under første invasjonsdag i Normandie, 6. juni 1944.

På slutten av 1800-tallet var døden en hyppig gjest hos småkårsfolk. Det er illustrerende at da Jens var gutt og ung mann, var hans høyeste ønske å få leve til han var 20 år. Men én gang holdt det på å gå galt med ham; han fikk difteri. Han måtte gå til sykehuset, nærmest en stor gård som lå ensomt til på grunn av smittefaren. Her ble han lagt i et rom for seg selv, og kommentaren var: «Å nei, at en slik gild gutt har fått denne sykdommen. Med eget rom har du kanskje håp om å greie deg!» Jens var meget syk. Han hørte pasienten 18

i rommet ved siden av gurgle seg uavlatelig. Kunne mannen på siderommet greie det så ofte, skulle vel han også greie det. Han skulle nok vise ham! Da Jens omsider ble frisk, fikk han vite at på naborommet var det ikke bare én mann, men et helt polsk skipsmannskap som gurglet seg etter hverandre, én for én! Som rekonvalesent gikk han ute i frisk luft og nysgjerrig tittet han inn på låven. Den var smekkfull av likkister! Jens Evensen var alltid litt fælen når han avsluttet denne historien.

Pølsemaker Jens Evensen hadde bare to års folkeskole. Slik var det for fattigfolk. Men han var rapp, og mer intelligent enn de fleste. Han kom seg inn i bakerlære, men det gikk han lei av og byttet med en kamerat som gikk i slakterlære. Slik gikk det til at han ble slakter og pølsemaker. Han ble en human slakter; bandt bind over øynene på slaktet, klappet og beroliget.

Folk hadde jo vondt av sine gamle husdyr! Jens Evensen fikk ord på seg for å være hensynsfull mot både folk og fe. Fra alle kanter kom det bud på den unge slakteren. Som voksen kom han til Skien, da var han blitt utlært pølsemaker. Av de tyske og polske pølsemakerne i byen lærte han nye metoder og oppskrifter som var ukjent i Norge. Juleskinka ble brodert med roser av fett, og grisen til juledagsbordet fikk roser i ørene og eple i munnen. Jens var aldri redd for å jobbe overtid. Når de norske slakterne ellers gikk hjem, ble han igjen på arbeidsplassen og lærte mye som han tok med seg da han senere begynte for seg selv.

Han var – som sin bror – kjent for å ha kjempekrefter. Et polsk skipsmannskap sperret hele bredden på Storgata i Skien, og ingen klarte å komme forbi. Butikkeierne forskanset seg bak dørene. Det kom ilbud til Jens om hjelp. Han gikk alene mot hele banden. Slengte den ene polakken mot den andre, så det ble et skikkelig mannefall og hele banden flyktet. Jens fikk en ny historie om sine krefter. Han drakk varmt okseblod for å holde seg sterk; dette var visst ikke uvanlig på den tiden. Men han kunne også bli ganske rasende. En historie forteller om da han slo til en venn han hadde kommet i klammeri med. Vennen falt med hodet i veikanten og ble liggende. Jens trodde han hadde drept ham, og rente opp i heia. Derfra holdt han utkikk med hvordan det forløp med vennen. Det gikk bra, men etter dette lovet han seg selv aldri å slå i sinne. Dette ble en læresetning for slekten: En måtte aldri la raseriet ta overhånd, men bruke hodet!

Som ung slaktersvenn flyttet Jens til Kristiania. Hans ry om kjempekrefter gikk i forveien. Kristianiafolk trodde det var løgn og overdrivelser, og utfordret mannen med de store musklene. Han greide å bære et 160 kgs grise­slakt på ryggen, uten å hvile, opp fem etasjer og ned igjen. Da han skjønte at han ikke ble tatt helt alvorlig tok han like godt hele børen en gang til, også denne 19

gang fem etasjer opp og ned. Da svartnet det for ham, men han hadde greid å gjennomføre.

Jens Evensen hadde ingen venner eller kjentfolk i Kristiania. Han leide et lite kvistværelse. En stol, et bord og en seng var hele interiøret. Julaften kjøpte han seg en julekake med rosiner og satte et rødt stearinlys i midten. Det var hele julefeiringen. Middag spiste han fast på et spisested for arbeidsfolk. En kone gikk fra bord til bord og prøvde å selge fyrstikker. Ingen var interessert.

Jens syntes synd på henne og spanderte en tallerken suppe. Til takk spådde hun ham: «Du skal få et stort bord med mange mennesker å mette!»

Etter hvert fikk han nok av Tigerstaden. Han sa opp hybelen, kjøpte billett til England, pakket kofferten og gikk ned til kaia hvor båten skulle gå. På kaia satte han seg på kofferten og så på måkene, sånn som han var vant med fra Arendal. Han glemte bort tiden, sovnet, og båten gikk uten at han merket det.

«Nei og nei», sa han til seg selv da han våknet og så en stripe av røyk ute i fjorden der båten forsvant, «da var det kanskje ikke meningen at jeg skulle til England likevel». Han ruslet opp til hybelen som han hadde sagt opp, og vertinnen ga ham hybelen tilbake.

Det var en stille og rolig leietaker å ha.

En gang kom Cirkus Norbeck til byen. Direktør Norbeck utga seg for å være byens sterkeste mann. Ingen kunne stå i mot ham i et nappetak.

Så sikker var han at han utlovet 50 kroner, i dag tilsvarende cirka 3000 kroner, om noen skulle greie det. Jens ville prøve, men ba Norbeck om ikke å ta nakketak, fordi Jens hadde en skade i nakken. Det første Norbeck gjorde, var å ta nakketak. Da ble Jens ergerlig og slengte sirkusdirektøren opp i luften så han seilte over publikum og direkte på hode i sagflisen. Stor jubel. Norbeck ville ikke betale den utlovede premien, men publikum lagde pipekonsert. Den utlovede premien hentet han til slutt i en trillebår. Det var 10- og 25-øringer og småpenger, og Jens måtte telle opp der og da. Det glemte han aldri. Plakaten med annonseringen av sirkuset hadde æresplass hjemme på stueveggen.

20

Huset på Grønland To viktige hendelser inntraff i Jens Evensen seniors liv: Han fikk jobb i slakterfirmaet Jens J. Andersen i Schweigaards gate i Kristiania, som sjef for pølsemakerne, og han traff Victoria Bjerkaas, fra Asker, som han selv senere karakteriserte som en «liten, mørk og bestemt dame». Victoria var åtte år yngre enn Jens, født i 1885, datter av politibetjent Ingebrigt Bjerkaas og Hanna Marie. Besteforeldrene hennes het Strand og bodde på en husmanns­ plass under Bjerkaas. Victoria og familien hennes bodde på Nordstrand.

Faren hennes ble en aktet mann i Oslo, han gjennomgikk underoffisers­skolen og ble så ansatt ved Ordensavdelingen i Oslo politi. Her tjenestegjorde han i 40 år. Han var overkonstabel ved Ekeberg gamle politistasjon og ble senere politibetjent i Vaterland og Hammersborg, som den gang ble regnet som vanskelige distrikter. I Aftenposten sto det ved hans bortgang: «Med sin bestemte, men samtidig rolige og humane opptreden var Bjerkaas meget avholdt i sine distrikter, hvorpaa han også fikk mange synlige bevis, da han sluttet sin tjeneste i politiet.»

Hanna Marie og Ingebrigt Bjerkaas hadde seks barn: Magna, Martin, Ingebrigt, Signe, Borg og Victoria. Slekten på Victorias morsside vet vi lite om, bortsett fra at den kom fra østsiden av fjorden, fra Aaslandsslekten.

Victoria husket alltid sin bestemor med krittpipe i munnen: «Alt hun sa gikk på rim, som ost og prim».

Victoria var sin fars yndling. På dødsleiet var han for svak til å kunne se henne, men han kjente henne igjen ved å føle med hendene opp til ørene hennes. Victoria ble alltid rørt ved fortellingen om dette. Hun var glad og sang for moro skyld, utallige skillingsviser kunne hun. Hun tok ukentlige pianoundervisningstimer, og likte å gå i teater. Hun hørte alltid barna i leksene. «Jeg ble fornyet på det viset», fortalte hun.

Jens Evensen sto for innkjøpene til firmaet Jens J. Andersen. Han dro selv kjerra med kjøtt oppover bakken i Schweigaards gate, så svetten rant i strie strømmer. «Dette kan jo ikke fortsette», sa han til seg selv. Så snart han hadde spart sammen noen skillinger, kjøpte han en hest. Da han kjørte med hesten ut av torget etter handelen, så han at oppkjøperne lo av ham. Hva de lo av, fikk han oppleve på vei hjem: Hesten orket nesten ikke å gå! Han måtte lokke, true og, dytte den oppover bakken i Schweigaards gate, og til slutt fikk han den på plass i en liten stall han hadde fått rigget i stand i en kjeller.

Der la den seg platt ned, og orket ikke å reise seg. Han var blitt lurt og gjort til latter. Men han var gutten sin som ikke ga seg, og han skulle vise de der inne på torget at hesten var fin, den! Han gnukket og gned hestens lemmer 21

og kropp med høydotter, men den lå nesten som død. Han prøvde å gi den vann, og han laget havrevelling til den. Måten han fikk i den maten var å stikke fingrene i vellingen og så inn i munnen på hesten. Til slutt begynte den å slurpe i seg noe fra tallerkenen han holdt foran mulen. Han vasket hesten, gnuret og striglet den, og ga ikke opp. Etter noen tid sto den på beina igjen, og etter noen uker kviknet den virkelig til. Han flettet man og hale, og en vakker dag var det store øyeblikket kommet da han med en smellfet og yppig hest inntok torget for å kjøpe kjøtt.

Victoria ble førstedame i butikken til Jens J. Andersen. Hun hadde sørget for å skaffe seg sekretærutdanning på Wangs sekretærskole, og påtok seg å føre bedriftens regnskapsbøker. Med en beskjeden startkapital på 752 kroner sluttet de hos Jens J. Andersen etter en tid og startet for seg selv med en liten kjøttforretning i Schweigaards gate. Victoria sto bak disken, hun sjarmerte kundene og opparbeidet seg en liten kundekrets. Butikken gikk greit, men det var for smått for Jens. Han hadde oppdaget at et lokale i Grønlandsleiret var til leie. Brødrene Smedsrud eide gården, og de hadde lagt ned butikken sin. Uten å rådføre seg med Victoria leide han lokalet. Det lå strategisk til på et hjørne og hadde store utstillingsvinduer. Det ble selvfølgelig rabalder. De kunne ikke arbeide i to forretninger, og kunne ikke dele seg.

Mot Victorias vilje sa de opp lokalet i Schweigaards gate, og 14. oktober 1907 åpnet de butikken i Grønlandsleiret 23. Jens gikk foran Victoria den lange veien ned bakken, forbi fengselet og kirken. Hun kom gråtende etter, og tørket tårene med forklesnippen. Jens åpnet døren og ga seg til å knekke kjøttbein. «Hva skal jeg gjøre?» spurte Victoria. «Gå bak disken og vask», var svaret. En kone stakk hodet inn og spurte hva som foregikk. «Kom inn, så skal du få et godt kjøp, som vår første kunde!» Nyheten spredte seg og kundene sto i kø for å få kjøpt rimelig kjøtt. Victoria måtte sende bud på søsknene sine for å få hjelp til å ekspedere. Da Victoria kom hjem om kvelden og skulle telle opp, ble bordet fullt av penger. På én dag hadde de solgt mer enn på én uke i Schweigaards gate, og nå lo og gråt hun om hverandre av lettelse. De hadde jo sittet trygt om enn smått i det, og hun var redd for at «den gale mannen» skulle ha satt alt over ende.

Victoria og Jens giftet seg i Grønland kirke 17. mai 1908. Det ble ikke noe stort bryllup; de var enkle og fordringsløse mennesker og gikk sammen bort til Grønland kirke og ble viet. En beskjeden begynnelse, men historien videre forteller om to mennesker med hjertelag, ambisjoner, krefter og evner langt over gjennomsnittet.

Etter noen år som leietaker og butikk med sikker inntekt mente Jens at han kunne kjøpe Grønlandsleiret 23. Han la seg på alle fire og målte opp går22

den. Kremmeren var en mester i å gjøre gode innkjøp og la krone til krone.

Da gården ble til salgs, hadde han penger nok. Han forteller at han gikk oppover Grensen og møtte en bekjent som spurte hvor han skulle. «Opp til advokat Nansen for å kjøpe Smedsrud-gården». Det ble tatt som en god spøk; det var jo denne gården som ble kalt for «Slottet». Jens knappet opp jakken og viste frem lommeboken som var sprekkfull av pengesedler, han hadde med håndpenger til handelen i kontanter. Da handelen var gått i orden på advokat Nansens kontor, spraket og banket det slik i veggen at advokat Nansen hadde spurt hva dette var og reist seg og gått til vinduet for å se etter. Jens følte at han hadde fått følge av sine skytsengler!

Jens oppførte etter sitt eget hode Oslos første og største pølsefabrikk inne i gården. Han hadde stall i Platous gate 18, med tre hester og triller. Han var meget nøye på kjøretøyene, de skulle være nyvasket og med bra seletøy. Da hestene ble byttet med bil, kjørte han selv en sølvgrå Buick med registreringsnummer A–722 og lastebiler og varebiler ble merket med tydelig firmalogo.

Kundene var den aldri sviktende inntektskilden; firmaet ble kjent for sin ekspertise, og navnet «Jens Evensen» var en garanti for god service.

Han ville ikke melde seg inn i organisasjonen for kommisjonærer på slakteriet. Her måtte man underkastes kreditt- og kjøpetillatelse etter organisasjonens ønsker. Men Jens ville stå fritt. Straks begynte man å sabotere ham. Da dette gikk opp for ham, betalte han ut alt han var skyldig på én dag. Han gikk rundt til hver og én og betalte kontant. Han var så sint at skjorte­knappen sprakk! De høye herrer betvilte at Jens hadde kredittevne.

Man syntes det måtte undersøkes i banken om mannen var gal eller om han drev og forfalsket utbetalingene. Svaret de fikk var: «Evensen kan ta ut så mange penger han vil – 1 million om han ønsker!» Dette var svaret fra banksjef Strand i Christiania Bank & Kreditkasse.

Det fantes stadig utfordringer som trengte løsninger, men fantasien overkom som oftest vanskelighetene. Juleslaktet kom for tidlig et år, og det fantes ikke fryserom i Oslo. Ingen turte kjøpe under slike forhold. Jens leide et stort lager inne i fjellet, av de militære, og der hengte han slaktet. I Oslo fantes det ikke svinekjøtt da julen kom og Jens Evensen kunne da selv velge prisene, uten konkurranse. Det var en handel han likte å minnes. Et slikt varp bygget opp bedriften, særlig når overskuddet legges vekk og ikke ødes på småtteri.

Hadde han gjort en større forretning, satte han seg stille ned ved det store vinduet i spisestuen, og lot det hele synke inn. Følte han uro, så skyndet han seg å gjøre om handelen.

Under første verdenskrig hamstret myndighetene «Corned Beef» og lagret det i Cirkus Verdensteater i Oslo sentrum. Da de likevel ikke fikk bruk for 23

det og skulle selge, hadde ingen meldt seg som kjøper, og kjøttet var begynt å mugne. Etter kutt i prisen tok Jens på seg å tømme lokalene for Corned Beef-en. Han fikk ingen pølsemaker til å hjelpe seg og hentet løsarbeidere på brygga. Han drev folkene hardt og Corned Beef-en ble kjørt til Grønlandsleiret 23. Der ble muggen skåret fra kjøttet og fettet ble smeltet og lagt i sementkummer i kjelleren. Det var så lavt under taket at folkene knapt kunne stå oppreist. Hver smitt og smule ble solgt til såpefabrikken og ellers i forretningen. Han tapte ikke på den handelen!

I denne tiden kom det stadig nye oppfinnelser som førte til arbeidsbesparelser. En dansk oppfinner tilbød firmaet en maskin som kunne skjære opp kjøttet i tynne skiver. Etter å ha tilbudt maskinen til Evensens konkurrenter, uten å lykkes, kom han arg over tapt fortjeneste og trege, dumme nordmenn, og tilbød maskinen gratis. En velsignelse for kvinnene på Grønland, som nå fikk drøyd pålegget på nistepakken til unger og mann. Kundene sto i kø, og salget økte med 100 prosent. Dette var Oslos første påleggsmaskin.

Det var stor fattigdom blant folk i Kristiania og mange unger gikk barbeinte. Jens kjøpte sko til mange småunger hos madam Dahl. Han oppdaget at en unge var like barbeint neste dag. «Pappa har solgt skoene for ei flaske brennevin!» Pappaen fikk en privat opplevelse med oppfølgning av Jens, og ungen fikk et par nye sko. Han løp hjem «så det hvite på sålene lyste opp!»

Hos Evensen spiste betjeningen og pølsemakerne lunsjen sin sammen med arbeidsgiverne oppe i privaten. Det skulle ikke gjøres forskjell på folk.

Hele ni år gikk det, fra bryllupet til Jens Ingebret ble født 5. november 1917.

Mellomnavnet fikk han etter sin morfar. Etter Jens kom broren Victor, født 29. september 1919, og Inger Hanna 12. mars 1921. Ungene var ikke gamle før de fikk delta både i butikken og i familiens sosiale virksomhet. Familien Evensen organiserte suppekjøkken, og ungene ble sendt ut til trengende med spann og hilsen fra mor.

Forretningen gikk strålende. Innkjøp og priser ble diskutert rundt middagsbordet, og ungene måtte høre på. Firma Jens Evensen var blitt et handelshus, og barna skulle settes inn i strategiene. Da Jens Ingebret mange år senere for første gang var på tale som statsråd i en Arbeiderparti-regjering, ble han bedt om å møte Einar Gerhardsen. Da spurte Gerhardsen om navnet Evensen hadde noen forbindelse med slakter Evensen på Grønland. Jens kunne fortelle at jo, det var faren hans. Da sa Gerhardsen: «Jeg husker godt slakter Evensen på Grønland. Han var kjent for å gi god vekt til folk som hadde lite å betale med». Og ikke nok med det; ungene hadde fritt fram for å komme om kvelden før butikken lukket, for å få med seg de usolgte pølsesnabbene.

24

En annen historie som viser Evensens raushet var da en uærlig hestepasser stjal seletøyet i stallen i Platous gate. Han måtte sone sin straff i fengsel, og mistet jobben. Noe tid senere så Jens Evensen hestepasseren igjen, arbeidsledig og trist ute på Grønlands torg. Evensen ga ham uten mer dikkedarer nøklene til stallen og en ny jobb. Mannen glemte aldri den tilliten han ble vist. Han sa senere at dette hadde gjort sitt til at han ble en god medborger og hele resten av livet jobbet for Evensen-firmaet.

Som tidligere nevnt var Jens Evensens krefter legendariske. Familien husker en søndagstur langs bryggene i Piperviken. Fjorden lå blå og fin. Akershus kneiste på toppen av fjellet, og der lå badehus separat for kvinner og menn.

På ettermiddagen tok Jens på seg spanderbuksene og bevilget drosje hjem, for hele familien. Drosjen var en av de eldste, stor og tung og klumsete, med H-seter og svigermorsete bak. Dessverre tok sjåføren feil vei, han kjørte over nederste bro, der Akerselva skvalpet over kjørebanen. Denne dagen skvalpet det så mye at motoren stanset, og vannet sto oppover til sveiva. Der sto de. Da tar fatter Jens av seg skoene, bretter opp buksebeina og trekker hele drosjen og familien opp av vannet. «Sikken en kæmpe-kar», sa den danskfødte sjåføren.

Den store pølsemakeren elsket små dyr. Som barn på Sørlandet hadde han holdt tamme duer. På Grønlands torg kom det hver sommer et sirkus og fornøyelsespark. En gang ble karusellen trukket av en enorm kjøter. Bikkja dro karusellen etter en kjetting, og bikkja var radmager og elendig. Dette orket ikke Jens å se på. Han fikk kjøpt hunden og tok den med til Grønlandsleiret 23, ga den en halv overdel av et slakt. Det gikk ned i rekordfart.

Hunden ble døpt «Nero». Den frisknet til og fulgte Jens som en skygge i flere år, men gammel og syk måtte den til slutt avlives. Jens orket ikke å gå med den til «Cheval Dyrehospital», som jo ellers var den triste vei for gamle hunder. Han valgte den tyngste for seg selv, men kanskje det letteste for hunden; han skjøt den selv. Det var stor sorg. Skinnet lå foran peisen i mange år.

Den 14. oktober 1957 døde slaktermester Jens Evensen, på dagen 50 år etter at han åpnet butikken i Grønlandsleiret. Sønnen Victor Evensen og huslegen Ellen Gleditsch var til stede. De ville ha ham på sykehus. «Må jeg det? Nei, det vil jeg ikke,» skal Evensen ha sagt. Han fikk en lett død, la seg bare tilbake i sengen og utåndet. Familien samlet seg. Han ble lagt i kiste.

Kisten ble så tung at seks mann måtte til for å bære kjempen ned trappene. På gaten hadde betjeningen og pølsemakerne dannet espalier. I hvite frakker og med luen i hånden sto de der, i to tette rader fra hovedinngangen til hjørnet der bilen ventet. Tause tok de farvel. En høvding var død.

KAPITTEL 2

OPPVEKST OG UNGE ÅR

Kristiania, «den grå pestens by», Grønland krydde av unger, fyll, sykdom og elendighet. Det var streiker hvert år i tyveårene.

Ungene Jens, Victor og Inger kom til i 1917, 1919 og 1921, men slaktermesteren flyttet aldri til Vestkanten, og bodde til daglig i Vollen i Asker. Ungene holdt seg mest til arbeiderungdommen på Slemmestad.

Mor Victoria: «Ungene skal opp og fram!»

Jens Evensen sa senere: «Mor lærte meg å like å pugge!» Rektor Halling til Store-Jens: «Din sønn er meget begavet. Han bør bli jurist!» Sylvei kommer inn i livet hans. Han starter jusstudiet og etablerer kollokviet.

Krigen i Norge 1940-45, attentatet på statspolitisjef Marthinsen i februar 1945, frigjøringen, Quisling-­saken, dødsstraffen, brudd mellom Jens Evensen og professor Skeie. Reiser med Sylvei til USA. Stilling hos Regjeringsadvokaten ga en åpning til videre karriere.

Sylvei og Jens Evensen ble kjent som unge og holdt sammen et langt liv. Arkiv: Jens Evensen jr.

«Den delte byen» – klassekamp og menneskesyn Victoria og Jens Evensen hadde det travelt med å bygge opp bedriften, samtidig som de fikk barna Jens Ingebret, Victor og Inger Hanna i perioden 1917–1921. Familien bodde i en stor leilighet i Grønlandsleiret 23, Smedsrudgården på Grønland som faren hadde kjøpt, og her vokste de tre barna opp i gode og trygge kår. Men slik var det ikke for alle. Rundt «Slottet» lå et av byens mest elendige strøk, her levde barnrike familier, og menneskenes liv var grå fattigdom, overbefolkede boliger, oppløste familier, arbeidsløshet, streiker, lockout, sykdom, drikkfeldighet og ofte ren nød.

På toppen av karrieren ble Jens Evensen ofte spurt om sin oppvekst, om han var stolt av sine foreldre? «Ja», kunne han svare, «jeg er stolt av mine foreldre, men jeg er ikke stolt av det samfunnet vi vokste opp i.»

Den som interesserer seg for Jens Evensen som menneske, kan ikke overse miljøet: den kalde, uflidde og tåkete byen, den usle bydelen, nøden han så rundt seg hver dag, alle konfliktene. Like lite kan en overse hans foreldre, deres særpreg og holdninger og deres rause solidaritet med folk som hadde det vondt. Jens Evensen var og ble gjennom hele sitt liv en svært spesiell personlighet, i det borgerlige og politiske liv en radikal einstøing. Barndommen og ungdommen i den delte byen har vært avgjørende for denne personligheten.

Så til byen. Var den virkelig så ille? Kristiania het byen, til og med 1924; Oslo fra 1. januar 1925. Knut Kjelstadli innleder fjerde bind av bokserien Oslo bys historie1 med å gjengi den engelske krigskorrespondent Stephen Grahams skildring fra Kristiania by i 1914, da Graham «hastet gjennom byen på vei hjem fra Petrograd». Graham forteller at Kristiania er en mye skitnere by enn London, forutsatt at hele London var East End. Trafikken besørges av hester og gatene ser ut som om de aldri blir rengjort. I byen finner man den rene London-tåke, tykk som ertesuppe og med en gjennomtrengende rå og kald luft. Folk på gatene så alle ut som «Costermongers».2 Butikkene er små og usle, og «de skitne blå sporvognene er de fæleste som den moderne Civilisation kan opdrive».

Kristiania-tåka var et produkt av natur og kultur: Plasseringen inne i en fjordbunn i skjæringen mellom havklima og fastlandsklima ga fuktighet.

Oslogryta holdt på luftmassene. Den vestavinden som kunne vaske Oslogryta ren, var sjelden om vinteren. Sot og røykpartikler fra utallige skorsteiner og industripiper fikk vanndampen til å kondensere til tåke. Selv på en klar dag lå en hette av røyk over byen.

Fjerde bind i Oslo bys historie kalte Kjelstadli for Den delte byen. Allerede i tittelen får Kjelstadli frem den nådeløse forskjellen mellom østkant og vest28

kant. Skildringen av «Fattige i Kristiania» åpner Kjelstadli med å referere til Tryggve B. Steen som julaften 1910 delte ut pakker med mat fra grossererfirmaet Moberg & Co i Grensen. Steen forteller hvordan forfrosne mennesker sto og ventet utenfor inngangen til lageret. De fleste var kvinner, noen med små barn på armen. Enkelte forsøkte å karre til seg to pakker, men Steen og medarbeiderne hadde fått ordre om å bare gi ut én pakke til hver. Han beskriver hvor ille det sto til med de oppmøtte, de var et sørgelig syn; flere var syke, magre og dårlig kledd. Steen hadde ventet at pakkene skulle spre glede, men gleden uteble og de forsvant raskt med et lite, lavmælt «takk».3 Etter å ha fått pakken, dro folk tilbake til bosteder som kunne være som dette rommet i bakgården i Torggata 26 i 1913:4 «Det er et lavt kvistkammer og har sikkerlig før i tiden vært loftsbod. Lyset falder sparsomt gjennem et litet loftsvindu og værelsets størrelse er 9 x 11 fot. Her har fem personer bodd.»

Kjelstadli beskriver Kristiania som «den grå pests by», og med stor bolignød.

Leiligheten i Torggata var en av de verre, men ikke enestående, og forholdene ble ikke bedre med det første. I 1916 fortalte Aftenposten om elleve personer som bodde på ett rom uten kjøkken. I 1925 bragte Arbeiderbladet en historie om en familie med en tolv år gammel datter som bodde i et skur i Østgårds gate på Torshov, med et primusapparat som varmekilde. Datidas journalister og ettertidas historikere kunne velge fritt i skildringer av elendighet.5 I 1919 henvendte bydelslegen og høyrepolitikeren Cato Aall seg offentlig til formannskapet i anledning gråbeingårdene. Han tegnet et svart bilde av boligkomplekset. Veggdyr, kakerlakker og lus gjorde det utilrådelig for en fremmed herre å legge hatten og frakken fra seg.

Kjellerne sto åpne, så her «huserer rotter og mus sammen med byens bærme». Beboerne i gråbeingårdene rykket ut mot Aall. Slik sosialpornografi gjorde ikke situasjonen deres bedre.6

Ifølge Kjelstadli var fattigdommen verst øst i byen. I de tidlige 1920-årene ble byens sosialstatistikk undersøkt, og en av de bydelene som kom dårligst ut var Fjerdingen – Vaterland. I områdene rundt Grønland var det noen gater som ble beskrevet som «nokså dårlige» eller «svært dårlige».7 Et stort problem i de fattige delene av byen var alkoholmisbruk. Statistikken fra 1924 viser at det var 71 drukkenskapsforseelser pr. 1000 innbyggere i Kristiania, til sammenligning var det 18 i Stockholm og åtte i København. Kristiania ble kun slått av Helsingfors med 91 saker pr. 1000. I år 1900 gjaldt to av tre saker i Kristiania drukkenskapsforseelser.8

29

Jens Evensen er en av norgeshistoriens viktigste personer. Få andre, om noen, har betydd mer for den norske velferdsstaten enn han. Han ga oss oljen og fisken.

Evensen var sentral i en rekke viktige saker for Norge helt fra 1940-tallet. Han var også en engasjert motstander av atomvåpen og han var en aktiv menneskerettsforkjemper.

Gjennom Vislies skarpe penn, med nøyaktige og detaljerte beskrivelser og grundig bruk av et bredt kildemateriale, fortelles historien om Jens Evensens profesjonelle liv. Slik fortelles også en del av Norges historie.

Ingolf Vislie er pensjonert høyesterettsadvokat. Gjennom nitide kildestudier og egne refleksjoner tegner han et sterkt bilde av en mann han setter svært høyt både personlig og profesjonelt.

ISBN: 978-82-8104-310-7

Orkana

www.orkana.no