1.Til Ishavets øyer

Vi er på Ruijahavet.1

Skipet stanger seg i retning øyer i nord. Grønne dønninger som kommer rullende fra den store havvidda, får skipet til å gynge, der framme blåner fjerne klippeøyer langs kanten av havflata, og bakom ruver bratte klippestrender, som nesten helt og holdent fyller himmelranden. Grå skyer driver over den høye himmelen og sleper seg over de høyeste fjellene, og hvite måser flakser skrikende etter skipet.

Bare mot vest og nordvest ligger storhavet helt åpent.

Dette er det store Ruija, det gamle stolte Ruija, som har vært kjent og omtalt i hele Finland, helt siden eldgamle dager. Omtalt med frykt og beven.

1 Ruija er det gamle finske navnet på Nord-Norge. Se også oversetters forord. O.a.

Hit manet allerede fordums trollmenn de grusomste plager, også onde farsotter:

Til den fæle Rutjafossen,2 skrekkelige virvelstrømmen, dit hvor bølgen hissig brøler, helt til Rutjahavets bredder, til uendelighetens grenser.

Her red trollmenn og hekser på virvelvinder og stjal seg med trolldom til skyss langs luftveien, og nattestid skjøt de sine brennende piler så det hvinte i lufta.

Ruija var et dystert sted. Det skremte, men virket også forlokkende. I all sin ødslighet og gru hadde det … noe, som kunne overvinne selv den verste frykt.

Og mange var det, hvis sti førte til Ruijas mørke bakland.

Og hit, «hvor bølgen hissig brøler, helt til Rutjahavets bredder», kan stien fortsatt lede en reisende.

Helt til de ytterste utkantene.

For vil du lære det gamle Ruija å kjenne, den mest avsidesliggende utposten, hvor ikke ett Guds tre vokser, hvor det endeløse storhavet driver enorme berg av vann mot fjellveggene og får klippene til å dundre, hvor landet ofte er dekket av grå skodde, men sjelden blir belyst av den guddommelige sola – da må du ta deg til Ruijas ytterste øyer.

Først der er Ruijakysten virkelig ishavskyst.

Og dit er det at skipet stamper seg vei. Dønningene jager hverandre over havvidda, de ruller makelig, som enorme åsrygger av vann, utstrakte over hele havet. Lydløst kommer en dønning og går, for straks å bli avløst av en ny, like lydløs og hemmelighetsfull. Det store skipet løper i jevn fart og gynger fra den ene dønningen til den andre, og de blånende kystklippene reiser seg alt høyere, mens de samtidig antar en mørkere tone. De skyter opp av det åpne havet som borgen til et gammelt bergtroll, med skremmende svarte klippevegger, spisse tårnkjegler, og kolossale steinurer som borgruiner langs strendene. Biske ber-

2 Rutja er en form av Ruija. I den finske folkediktningen, som sitatet er hentet fra og som var grunnlaget for eposet Kalevala, er Rutja et mytisk, skremmende sted i nord, ofte nevnt i besvergelser. O.a.

gtroll må en gang ha rotet rundt her, bedrevet gjensidig munnhuggeri og hivd svære steinblokker på hverandres bosteder for å ødelegge dem – eller glammet de sammen i lystig lag, eller danset de vilt med sjøuhyrer?

Men menneskeskapte er steinurene ikke.

Skipet nærmer seg øya, rundt en høy bergvegg og inn en liten fjord, hvor en kan skimte at det bor mennesker aller innerst. Det er et avsidesliggende fiskevær der ved kysten, en hel klynge av små torvdekte stuer langs fjæra. Lenger vekk, oppi lia, ligger en og annen hytte, og ute på en fjern odde er det et krypinn av torv som ser mest ut som en tue på ei myr, et reir for underjordiske troll, maahiaiset, med en svart, gapende døråpning og ett eneste innfult stirrende øye av en vindusglugge. Men ved selve fjæra glimrer et staselig hvitt hus, bygdas beste, handelsmannens hus, og ved siden av står eierens store, røde sjøbuer, hvor gavlene har dører over hverandre i to–tre etasjer. Med staselige, breie tak rager de på hundre påler i kanten av fjæra som noen kystspøkelser, og på hundre påler hviler brygga ved siden av, den gamle moloen som skyter ut mot storhavet. Havet veksler mellom å vaske de hundre beina dens med tungt, salt vann, og å la dem stå og tørke. Her og der langs fjæra, endatil på de høye åsene, står lange rekker med Hundre meter høye klippevegger fiskehjeller, tørkestillaser, hvor fisken fra langs strendene. havet henger side om side, over råvedstang etter råvedstang. Men rett bak bygda reiser det seg en høy, dyster klippe, som ser ut til å kunne velte overende snart. Og oppå den høye bergveggen, over bygda og alt sammen, klatrer hvite geiter.

Skipet gir fra seg et langtrukkent brøl, og kystfjellene svarer fra begge sider, de brøler én gang, to, tre, de gir gjenlyd flere ganger, slik at hele fjorden er et eneste langt brøl. De gamle bergtrollene lever fortsatt i fjellene, og derfra morer de seg med å svare på vandrernes rop.

Lite fiskevær.

Snart glir en stor båt ut på fjorden, arbeidet fram med sjeldent lange årer, og med en hel skare mennesker om bord. Mange små sjekter beveger seg smidig med to–tre mennesker om bord, og med rykk og slit kommer også en og annen enslig båtmann roende. Og alle haster de mot skipet. Der ute på fjorden, under bygda, under fjellenes blikk, foregår det marine samkvemmet, der utveksles varer, post og reisende. Den store båten legger seg inntil skipssiden, og gjennom sideporten på skipet går trafikken. En løftekran slipper det ene varepartiet etter det andre ned på dekk, mens den gnisser, slamrer og summer. Småbåtene kretser rundt, også de får sin del, en reisende eller hva enn det måtte være. Det aller viktigste er dog postmannen i den store båten. Med veska si stiger han ærverdig inn i lugaren til skipets postmann, og vender tilbake derfra med enda større ærverdighet, og med veska fylt av den store verdenens visdom, ærender og budskap. Dem venter den avsidesliggende bygda på.

Noen har dessuten rodd ut for å se på fjordkommersen bare for moro skyld. Også småtasser fra stuene og barna fra jordtrollreiret kaver rundt, like viktige de som alle de andre. Det er bare det at nesa lekker likesom holken gjør det, så det er nok å passe på med begge deler, vrangborden på de tjukke ullvantene blomstrer, og buksene henger skjødesløst i én sele.

Båt blir rodd ut på fjorden for å møte skipet.

Bygda på den fjerntliggende øya har igjen fått hilsener fra den store verdenen. Tilfreds begynner bygdefolket å ro mot land. Storbåten, med sin postmann, ror så det bruser om stavnen. Sjøulker, garvet av havet, synger mens de trekker de lange årene, i lange tak. De er fire–fem mann, hver med sin egen åre. Synger gjør også de unge sjøfarerne som sitter ubekymret på varestabler, eller står akterut med armen rundt ei jente. Båten løper i sprang mot den hjemlige moloen, og småbåtene kommer hastende etter. Barna fra jordtrollreiret støyer i sjekta si, noen trekker årer, noen kaver med en åre hvor halve bladet mangler, noen hiver vann på sjøen med et gammelt auskar. Det flagrer i fillete buksebaker, som geiper på eiernes vegne mot verdens forfengelighet.

Hver og en styrer mot sin egen strand, men storbåten går til handelsmannens brygge, til den store, hundrebeinte moloens beskyttelse. Fornøyd klatrer havroerne opp de våte, høye trappene, som reiser seg opp av fjæra og livet i havet, opp over flomålet, til menneskenes verden.

Skipet er allerede ute i fjordgapet, med stavnen vendt mot havet, og etterlater seg en lang strime av røyk, som løser seg opp i lufta. Vel ute av fjorden gjør skipet nok en lang sving rundt klippeneset og styrer mot et annet fiskevær. Slike finnes rundt på øya i nær sagt hver en fjord. Der kurer de alene, trygge for havets vinder i høye klippers hegn. Det er bare skip som noen ganger kommer for å hilse på dem.

Slik er det i godt vær. Men når den grå skodda favner hele øysamfunnet og ligger som en kald, fuktig ånd over havet, må skipet gjøre stans på storhavet, ule og vente på at havet åpner seg. Der ligger det så i den grå, ugjennomsiktige tåka og burer som et spøkelse i en dyster, våt verden – noen ganger får det ligge og ule i flere døgn.

Ingenting er å se, annet enn grå, fuktig skodde, og det store, ulende havtrollet i dens midte.

Men når en storm setter inn, et slikt ruskevær som bare havet og fjellverdenen kan by på, som flerrer av tak, river hus i stykker og velter båter overende, da får reisende til øyene gynge på havvidda både på langs og på tvers. Grønnskimrende fjell av vann braser med dunder og brak mot skipet, hiver det i lufta og oversprøyter dekket. I slikt vær greier ikke skipet å gå inn til hver havn, men blir nødt til å seile forbi.

Fra berget sitt må den skrekkslagne kystbygda se på havseileren kjempe mot bølgene ute på havet. Tidvis forsvinner skipet i en dyp kløft mellom brottsjøer, tidvis vogger det på toppen av en kjempebølge, for så å styrte så bratt ned at propellen går på tomgang i lufta.

Båt på fjorden, inntil skipsside.

Tilskuerne på land leser bønner og tror at sjøfareren hvert øyeblikk vil forsvinne i det frådende havet. Forsvinner gjør det da også mange ganger, sporløst, men igjen og igjen spretter det opp av dypet, gynger og stanger seg fram i stadig stigende raseri.

Midt på vinteren, i den dystre mørketida, når sola ikke er å se på flere uker, hersker en lang natt på de ytterste øyene, og ruteskipet må famle i mørke. Svøpt i et hvitt klede av is og rim peser skipet da tungt over det nattlige storhavet, med

bøttevis av frost i fanget, sekkevis av rim i skjødet, belte lagd av is rundt livet, hålke over hele kroppen.3

Skipet stamper seg vei over det isfrie Ishavet; hostende og prustende skjærer det isdekte spøkelset gjennom svarte virvler som kulda ikke legger noen demper på. Ut i den svarte natta blåser det svart røyk, mens det ene øyet lyser rødt, det andre grønt.

Himmellysene viser seg bare nå og da i det mørke nord, de flammer opp som svære bål over himmelen og sprer seg som en uhyggelig himling over den svarte havvidda. Skipet raser gjennom natta, det gynger under det fryktinngytende nordlyset, som flagrer rundt himmelen og havet, farer lydløst hit og dit, for så plutselig å styrte fwresende ned i det bølgende storhavet …

Og fra den mørke kysten skinner røde varsellykter som øynene til vaktsomme troll.

3 Fra den finske folkediktningen. O.a.