1. GAME OF THRONES

1.

GAME OF THRONES

Det var forventning i luften da de svenske troppene langsomt rykket frem. Først hørte man bare trommer, så dukket det opp speidere, og så stadig flere soldater i blått og gult. Det ble løsnet skudd. På den norske siden forberedte artilleriet seg. Spenningen steg. Så hørte man en munter guttestemme rope: «Heia Norge!»

Til hans og andre tilskueres fornøyelse vant laget med rød uniform også slaget ved Bakås skanse 8. mai 2016 – slik det hadde gjort krigsvåren 1716.

Det var bare lek, men på alvor. En gjenskapt krig.

Til hverdags er skansen, som man kommer til ved å ta T-banen til endestasjonen Ellingsrudåsen på Furusetbanen, et fredet kulturminne. På Kulturminnesøk skriver riksantikvaren at:

Skansen ligger ved Gamle Strømsvei, på nordsiden av veien. Den har en grunnform som kalles dobbelt tenalje med åpen rygg. Skansen dekker et areal på ca. 1607 kvadratmeter. Det bevarte murverket i vollen har sannsynligvis bare vært fundamentet for et tømret brystvern. 2

Skansen er et såkalt retranchement, en halvprovisorisk befestning. En av seks som skulle stenge innfartsveiene til Christiania – og det var nettopp denne oppgaven forsvarerne klarte den 14. mars 1716, da Karl XIIs karolinere angrep skansene ved Bakås og på Gjelleråsen. I stedet for fortsatt rask fremrykning ble det blåst retrett. Dermed ble det vunnet viktig tid på den norske siden. Man rakk å forsterke forsvaret av Akershus festning. Svenskene måtte tenke på ny. Det meste gikk galt.

Ved Gjelleråsen er det en minnestein med ordene:

HER STANSET BØNDER OG SOLDATER CARL XII UNDER HANS MARSJ GENNEM SKEDSMO 1716.

Bakås og Gjelleråsen er eksempler på at historien iblant er mer spennende enn artefaktene som sådanne – eller snarere at det er først gjennom historien at gjenstandene virkelig blir synlige. Og kan bli til levende historie.

Man pleier å si at det er større interesse for Sverige i Norge enn vice versa. Ser man på historien, er det feil. Ikke minst gjelder det interessen for Oslo – eller Harald Hardrådes by, som den en gang het (Hardråde var halvbror av Olav den Hellige). I realiteten byr historien langt bakover både på kongebryllup og svensk deltagelse i ikke fullt så festlige forsøk på å ta Oslo i besittelse.

I den historien gjenfinner man tablåer som fører tankene til HBO-serien Game of Thrones. På Hardrådes tid og senere. I 1302 inngikk den svenske hertug Erik forlovelse med Ingeborg, den tre år gamle datteren til Norges kong Haakon. Ifølge annalene var dronning Eufemia henrykt over sin vordende svigersønn. Men «serien» gikk videre. Vennskapet mellom herrene tok slutt, og Erik gikk i stedet i forbund med Danmark.

I 1309 inntok hertug Erik selve byen, men Akershus – Haakon og Eufemias festning – holdt stand. Svenskene måtte til slutt slå retrett. Samtidig intrigerte den svenske kong Birger for å gifte bort sin sønn med Ingeborg. Birger var bror av Erik. I stedet ble Erik forsonet med Haakon. I 1311 giftet Erik seg med den da 11-årige Ingeborg. Senere manøvrerte Erik for å overta Norges krone etter kong Haakon. Gjennom unionstraktaten i Oslo i 1319 ble Eriks sønn Magnus den første svensk-norske kongen.

Game of Thrones fortsatte også etter at Sverige, Norge og Danmark i 1397 gikk i union, Kalmarunionen. Maktkamper og renkespill hørte med i bildet. På midten av 1400-tallet ble kong Karl Knutsson Bonde kalt til konge også av Norge. Enskjønt alle hadde ikke kalt på svensken, men ville heller ha en dansk konge. De som styrte i Oslo hørte til den gruppen i det interne norske maktspillet. Knutsson Bondes forsøk på å tvinge byen til lydighet mislyktes. Han ble i stedet tvunget til retrett.

Kalmarunionen varte til 1523, da Sverige trådte ut. Gustav Vasa ville imidlertid overta Norge, og marsjerte mot hovedstaden. Oslos borgere brente byen. Akershus festning holdt stand. Også Gustav Vasa måtte gjøre retrett.

Sverige og Danmark-Norge ble erkefiender. Og for Norges del ble det enda mørkere i det som er blitt kalt 400-årignatten. Alternativt dobbeltmonarkiet.

Gjennom oslohistorien er det flere eksempler på samme slags minner om svenskhet som ved Bakås, som lever samme temmelig anonyme tilværelse. Også disse er det verdt å huske – ikke minst fordi de inngår i prosessen med å bygge den norske nasjon. Men så ble det jo 1814. Og alle vet vel hvordan det var. Eller? Iallfall var ikke den norske holdningen like entydig negativ som man kunne ha trodd da unionen ble oppløst i 1905.

Skriket på Ekeberg

I august 2013 hørtes en forferdelig skriking i Ekebergskogen. Men det lød verre enn det var. Det var aldeles fredelig. Det var den serbiske performancekunstneren Marina Abramovics hommage til Edvard Munch og hans maleri Skrik (som kanskje utspilte seg der). 270 personer – fra førskolealder til 97 – kom og skrek. Siden ble det til en film som ble vist da Christian Ringnes’ skulpturpark ble innviet samme høst.

Ved Munch-punktet i Ekebergparken står det nå enhver fritt å lage sin egen performanceforestilling av Skriket. Men parken har også en annen historie. En mindre fredelig. Under okkupasjonen ble Ekebergsletta minelagt av tyskerne, som ganske riktig identifiserte området som et mulig sted til å landsette allierte tropper. Stedet var også viktig for det tyske luftforsvaret.

En plakett minner om at det som ble kalt Svenskesletta i Ekebergskråningen fungerte som tysk krigskirkegård (etter krigen ble gravene flyttet til Alfaset). I dag kalles området for Hundesletta – og hvorfor trenger ingen direkte forklaring. Men sletta har altså også en svensk historie. Med langt flere skrik involvert enn i Abramovics performance.

Hvor fremmed det enn kan virke i dagens perspektiv, var altså kongerikene Sverige, Norge og Danmark en gang i en og samme union. Det var aldri noen idyll, hvilket ikke minst blodbadet i Stockholm i 1520 er en bitter påminnelse om. Skilsmissen ble heller ikke lykkelig. Danskene næret en glødende misnøye med at svenskene hadde oppløst unionen.

Da misnøyen hadde glødet lenge nok, brøt den nordiske syvårskrigen ut i 1563. Her sto Sverige mot Danmark-Norge, Lübeck og Polen. Kampene bølget frem og tilbake. I 1567 gikk svenskene inn i Norge igjen. Hamar ble inntatt, og de satte kursen mot Christiania. På veien kom det til kamp på

det som siden ble Svenskesletta. Den 18. mai vant svenskene i første omgang over de dansk-norske styrkene. Akershus festning ble beleiret, men holdt stand, og svenskene ble fordrevet fra Christiania fem dager senere. Det fløt mer blod på Svenskesletta.

Svenskene måtte vende hjem med uforrettet sak. Og det skulle gjenta seg. Inntil det ikke gjentok seg – og Norge måtte spille annenfiolin i en påtvunget union med Sverige. Men tiden var ennå ikke inne.

Kanonkulen i Posthuset

Ser man opp på hjørnet av Tollbodgaten og Dronningens gate, får man øye på en kanonkule et stykke oppe på fasaden til Posthuset. Det er en detalj sprengfull av historie. Kanonkulen, som ble funnet på loftet til Posthusets forgjenger, ble en gang skutt fra Akershus festning.

Karl XII var kanskje en stor kriger, men det er sikkert og visst at han ikke var det hele tiden. I opptakten til det som kalles den store nordiske krigen førte den 18-årige kongen sin tallmessig underlegne hær til en strålende seier over russiske styrker ved Narva i året 1700. Så skiftet han fokus til et langtrukkent felttog i Polen, og først i 1708 var tiden igjen inne til å ta seg av erkefienden fremfor noen, tsarens Russland. Det gikk dårlig. Slaget ved Poltava ble en katastrofe. Kongen selv ble tvunget på flukt. Han ble værende i Tyrkia til 1714.

Et stykke opp på veggen ser vi kanonkulen. Foto: Max Arvidsson

Krigerkongen hadde feiret triumfer på slagmarken, men krigslykken hadde for lengst snudd da han i 1716 vendte blikket mot Norge. Planen var å gjøre comeback med et angrep på Danmark, i håp om å fremtvinge en separat fred med danskene og dermed få ryggen fri overfor Russland. Værgudene satte imidlertid en stopper for å krysse Øresund. Løsningen ble å ta Norge i stedet. Med en begrenset styrke på 7 000 mann ble felttoget innledet den 8. mars 1716. Planen var å innta Christiania og Akershus festning i en knipetangsmanøver.

De svenske styrkene inntok Christiania 21. mars, men selve festningen holdt stand. Kongen hadde uflaks med været igjen. Samband og ledelse fungerte dårlig. Det var mangel på musketter, og det er ikke den største krigskunst å starte en beleiring uten beleiringsartilleri. Dessuten hadde de problemer med forsyning av vann og mat.

Det kunne muligens ha gått bedre for angrepshæren om det ikke hadde vært for den store brannen i Christiania i 1686. I stedet for å bygge nytt nærmest festningen, hadde man valgt å prioritere et større skytefelt og forsterkning av vernevollene. Svenskene var forlagt i Vaterland. Derfor kanonkulen på posthusveggen.

Situasjonen ble akutt for det svenske erobringsfremstøtet da det kom en forsterkning på 4 000 mann fra Danmark. Natten mellom den 29. og 30. april lød signalet for svensk retrett. Under tilbaketoget forsøkte kongen å innta Fredriksten festning i Halden. Det gikk heller ikke. Borgerne satte byen i brann.

Sett fra norsk synsvinkel hadde man ikke bare drevet Karl XII tilbake over Kjølen, men dessuten vunnet en liten (26. mars 1716) og en historisk (23. april 1716) seier i Moss. Norge fikk også sin første store krigshelt i «moderne tid» da danske flåtestyrker under ledelse av Peter Wessel Tordenskiold gjorde rent bord mot en svensk unnsetningsflåte i slaget ved Dynekilen. En stolt og fornøyd Tordenskiold har siden 1901 stått som statue på hedersplass i Oslo.

Men også Bakås kan sees i et større perspektiv – det nasjonsbyggende. Geir Nordhus i Groruddalen Historielag, som var prosjektleder for feiringen på Bakås skanse, mener at:

Den vellykkede motstanden [...] førte på sikt til en gryende bevissthet om hva Norge, og det å være norsk, innebar. Det var noe som bandt landet sammen, både i solidaritet og i et ønske om å styre sin egen fremtid. 3