INNLEDNING

Norges største verdensberømthet er svensk. Hvert år siden 1901 setter svensken Alfred Nobel Norge på verdenskartet. Når det nærmer seg, venter verden ivrig på Den norske Nobelkomiteens kunngjøring av hvem eller hvilke som tildeles årets fredspris – og når den deles ut den 10. desember i Oslo rådhus, sendes seremonien verden rundt. Det bidrar til oppmerksomheten at dette som regel gir støtet til samme spørsmål som etter Eurovision Song Contest: Var det riktig «melodi» som vant?

En rundtur i butikker og kafeer på Karl Johan kan fortsatt iblant gi en lett uvirkelig følelse av å være med i en Disney-film – «alle snakker jo svensk». Det er en film som ofte får tittelen «Partysvensker». I virkeligheten er de unge svenskene i Oslo akkurat som unge svensker i Sverige. Det vil si forskjellige. Men oslosvenskene er dessuten både middelaldrende og eldre. Og møtene med dem er for det meste hverdagslige. I butikken. I byggebransjen. På sykehuset. På universitetet. På jobben.

Før bølgen av arbeidsinnvandring fra Sverige i 1990-årene så bildet annerledes ut. Å treffe en svenske på perrongen til toget fra Oslo kunne i 1980-årene gi samme eksotiske følelse som et møte mellom landsmenn i fjerntliggende fremmede land. Klart at man vekslet noen ord svensker imellom. Kjører man båndet enda noen tiår bakover, blir det enda mer glissent mellom svenskene. «Har menigheten noen fremtid?», spurte kyrkoherde Axel Weebe da han i 1958 gjorde opp status over sin tid som sogneprest i den svenske Margareta-menigheten i Oslo.

Det kom andre tider.

Svenskene er den tredje største innvandrergruppen i Norge etter den polske og litauiske: 36 000 innvandrede og 3 000 barn født i Norge av svenskfødte foreldre. Knapt 3 700 svensker har skiftet til norsk statsborgerskap. De siste årene er imidlertid nettoinnvandringen erstattet av nettoutvandring. I 2018 skrev 2 103 seg inn og 2 161 ut. Og aldersprofilen har forandret seg. Sammenlignet med for noen år siden er det snarere svensker i alderen 26–35 som flytter inn, mot yngre svensker tidligere, i aldersgruppen 18–25.

Man finner innvandrede svensker i de aller fleste norske kommuner, men ikke i Larvik eller Holmestrand med sine luksuriøse sommerhytter. Heller ikke i noen av øykommunene på Vestlandet, men der bor det strengt tatt ikke så mange i det hele tatt. I syv kommuner var det 500–999 innflyttede svensker, og i fem kommuner 1 000–1 999 (Bærum, Bergen, Tromsø, Trondheim og Stavanger). Så kommer Oslo. «Hovedstad» for svenskene også, kan man si.

I Oslo er svenskene den fjerde største innvandrergruppen etter pakistanere, polakker og somaliere. I januar 2019 var antallet svensker 12 213 – mer enn en tredobling siden begynnelsen av 1990-årene. I rekordåret 2015 var det 13 911 svensker manntallsført i Oslo. Antall personer med svensk såkalt landbakgrunn i Oslo 2019 utgjorde ca. 27 000, og på landsbasis 125 466. 1

Den svenske statistikken over antall arbeidspendlere viser at drøyt 29 000 hadde sin hovedinntekt i Norge i 2014. Nesten like mange (av typen helge- og sesongarbeidere) hadde inntekt fra den andre siden av Kjølen. Västra Götaland og Värmland dominerer. Profilen på arbeidspendlerne? Nesten tre fjerdedeler er menn, to femdeler er under 30 år, og knapt en tredel jobber i Oslo.

I likhet med andre innvandrergrupper er svenskene ikke videre synlige i den norske offentligheten. Hverken i nyhetene eller på debattplass. I litteraturen er de en sjeldenhet. På film og i TV møter man svenske skuespillere fra Sverige, men de spiller som regel ikke svensker. Tuva Novotny har vært å se i seriene Nobel, Dagny og Lilyhammer. Hun snakker norsk, men spiller iallfall på svensk i Kongens nei.

Ikke nok med det. De to produsentene bak den langstrakte Hotel Cæsar i TV2 var svenske. Og mer erkenorsk enn lagerformann Marve Fleksnes kan det vel ikke bli? Enda fatalitetene i 1972–1982 i Norges første sitcom var en konvertering fra en britisk TV-serie, og mannen bak Rolv Wesenlunds rollefigur var den svenske regissøren og manusforfatteren Bo Hermansson. Og Fleksnes, rettere sagt Wesenlund, var faktisk mer svensk enn som så. Han hadde en slektshistorie med svenske aner.

Hermansson var også med på å lage TV-serien Fredrikssons fabrikk, som gikk på NRK i 1990–1993. Serien kan best sammenfattes som godmodig mobbing av den dumme svensken. I Bent Hamers film Salmer fra kjøkkenet fra 2003 representerer den svenske hovedrolleinnehaveren et annet sverigebilde: den firkantede ingeniørkunsten på modernismens bakside. Filmen hadde en svenske som medprodusent og medforfatter.

Marve Fleksnes er et norsk ikon. Manusforfatter og regissør var svensken Bo Hermansson. Foto: Kamerareportage / Scanpix

Dette er eksempler på at mangel på synlighet altså ikke trenger å være det samme som mangel på tilstedeværelse. Svenskhet i Oslo og Norge er sånt som stammer fra eller forbindes med Sverige. Som direkte eller indirekte har en eller annen slags svensk bakgrunn. Og den finnes både via mennesker og fysiske gjenstander. Som hverdag. I dag. Og som rester – og fortellinger – fra i går.

Typisk norsk – selv nasjonale markører – kan ha en svensk opprinnelse. Utenfor Slottet i Oslo står Hans Majestet Kongens Garde givakt i mørkeblå uniformer med utførelse og tilbehør etter mønster av den svenske gardens modell fra 1886. Hatten («En form for bowler i filt og sort bøffeltagl-dusk») var inspirert av de italienske alpejegerne Bergsaglieri og designet av unionskongen Karl XVs hustru dronning Louisa.

Garden ble opprettet i 1856 og var med betegnelsen Hans Majestät Konungens Norska Garde stasjonert i Stockholm. Først i 1888 ble den forflyttet til Norge. Et senere eksempel på skjult svenskhet er T-banen i Oslo. Den ble først anlagt i 1920-årene, men ble ombygd i 1960-årene, og da med Stockholms tunnelbana som forbilde. Skiltene med stor T er hentet fra den svenske hovedstaden. Lenger tilbake i tiden var svenske rallare med da jernbanesporene ble lagt utover i landet fra hovedstaden. Det samme gjelder sporveisnettet i Oslo. I vår tid er det heller ikke vanskelig å finne eksempler på en svensk bakgrunn.

Aroma er den mest populære eplesorten i Norge. Eplet er opprinnelig svensk. Smågodis er mindre nyttig, men også godt. Svenske Candy King er størst på det norske markedet.

Stukkaturen i Nobelinstituttets tak ble utført av den svenske stukkatøren Oscar Andersson. Høyesterett fikk snekkerarbeidet signert av snekker Engström. Bak innredningen i Nationaltheatret sto møbelsnekkerfamilien Carl P. Svensson, hvis bedrift siden ble til Svenssons i Lammhult. Sønnen Erik startet møbelfabrikk i Oslo, gikk konkurs og flyttet tilbake til Stockholm.

Hotell Continentals Dagligstue heter nå passende nok Bar Boman. Theatercaféen med enkel overnatting fra 1900 ble i 1909 overtatt av oslosvenske Caroline Boman og hennes norske mann Hans Christian Hansen. Hun hadde innvandret i 1887 for å arbeide på Grand Hotel. De skapte siden Hotel Continental, som nå drives av familien i fjerde generasjon.

Oslo er full av svenske spor. Mens andre ting er borte. I Henrik Ibsens gate, et steinkast fra Nobelinstituttet, ligger Eero Saarinens arkitektoniske mesterverk fra 1957, det som tidligere var den amerikanske ambassaden. Før den tid lå det som på folkemunne het Frøkenklosteret der. Det offisielle navnet var Stiftelsen Kong Oscars Minde; det ble oppført i 1861–62 for å gi husly til eldre jomfruer.

Selskabet til Omsorg for ældre ugifte Damer ble stiftet i 1854 med det formål å samle inn penger til et aldershjem. Og det gjorde man. Man hadde også samlet inn penger for å feire at kong Oscar I hadde frisknet til etter en sykdom. Kongen overlot gledespengene til byens disposisjon, og de ble sluset videre – med det kongelige vilkår at navnet skulle bli Kong Oscars Minde. Stiftelsen eksisterer fortsatt, med den passende adressen Oscars gate 90, og rommer også en kongeleilighet med minnen från fornstora unionsdar.

Stukkatørmester Andersson, møbelfabrikant Svensson og snekker Engström var alle med i den første store bølgen av arbeidsinnvandring til Oslo, den som for alvor skjøt fart i 1870-årene. Men svensker hadde kommet tidligere enn som så.

To steinkast fra Nobelinstituttet ligger Arbins gate, en tverrgate mellom Henrik Ibsens gate og Løkkeveien. Den er oppkalt etter Peter Arbin (1741–1804), som var byråkrat i byen (utnevnt til by- og raadstueskriver). Slekten var svensk. Peter Eriksson Arbien (1674–1733) flyktet til Christiania etter en duell med dødelig utgang. Han gjorde seg siden bemerket ved å være ansvarlig for gjenoppbygningen av byens vannsystem, som Karl XIIs tropper hadde ødelagt i forbindelse med beleiringen av Akershus festning i 1716.

Grev Caspar Herman Wedel Jarlsberg var en av hovedpersonene i det politiske spillet i årene rundt dannelsen av den svensk-norske union i 1814

I 1814 hadde Christiania vært en liten landlig småby i det danske riket, men i 1905 var byen Norges hovedstad. Og større, rikere og mer moderne. Oslo Museum

– og baron Fritz Wedel Jarlsberg i forbindelse med oppløsningen i 1905. Slekten hadde en svensk tilknytning gjennom løytnant Arvid Storm, som rømte til Norge etter at han i 1674 hadde trukket sabelen og drept dikteren Lasse Lucidor i et fylleslagsmål på en Stockholms-kro.

Listen over innflytting eller inngifte kan gjøres svært lang. Otto Ruge (1882–1961) er Norges mest respekterte militært i moderne tid (lenger bakover i historien har man Peter Wessel Tordenskiold). Ruges far var kammerherre Christian Conrad Carl Ruge. Mor var svenske Hilda Ellen, født af Sillén på familiegodset Skoftesta.

I vår tid er Oslos ordfører Marianne Borgen en representant for den politiske adelen som har svenske røtter, med en mormor fra Värmland. I en enquete i 2016 som ble besvart av 28 av 39 medlemmer av bystyret i Oslo, var hun en av seks med svensk bakgrunn. Det er også en morfar, svoger og svigerforeldre samt en tippoldefar med i bildet. Blant dem som sitter på oslobenken på Stortinget er én halvt svensk (på morssiden), og en annen har svensk tippoldemor og svenske søskenbarn. Venstres daværende partileder Trine Skei Grande svarte at hun ikke hadde noen nålevende, men at hun var litt usikker på slektsforholdene lenger bakover («mulig noen fra Sverige rundt år 1650»).

Det er også svensk tilknytning i pengeadelen. Slekten Andresen er norsk industrihistorie, ikke minst ettersom man i flere generasjoner drev Tiedemanns Tobaksfabrik. Johan H. Andresen har en svensk mor, grevinne Marianne Ebba Therese Bielke. Inngiftet i slekten i 1960 under en seremoni på slottet Sturefors i Östergötland. Full galla og med en innleid mesterkokk for den høytidelige anledningen (Tore Wretman).

Og så er det alle de andre «Kari og Ola Nordmann» i Oslo med minst en dråpe svensk blod i årene. Iblant virker som om minst annenhver osloboer har en eller annen slags slektstilknytning – i nåtiden eller fortiden – til Sverige.

Som familien Hallén. Allerede i 1820-årene etablerte Jens Christian seg som hanskemaker i Christiania. Med seg hadde han svennebrev fra Landskrona og arbeidserfaring fra København. Det gikk bra med familieforetagendet. Rundt 1900 drev de fire hanskefabrikker og tre farverier. Varemerket het Nellah. De hadde butikk over flere etasjer på Egertorget (i dag motebutikk, men med bevart interiør). Etterkommere av gründeren driver butikken Hanske-Hallén på Karl Johan. Og Halléngården fra 1931 på Grünerløkka har naturligvis navn etter – ja, nettopp.

Det hører til livets gang at minner blir borte (eller aldri engang noensinne blir husket). Få husker nok historien bak Sophies Minde i Trondhjemsveien 235, bygg 79, men det var Oscar II som opprettet et fond i dronningens navn for å finansiere en skole for funksjonshemmede barn. Skolen Sophies Minde ble innviet av konSverige ville ikke kutte unionsbåndet til Norge, men den store majoriteten av nordmenn viste gen selv i 1902. Det er mulig at under folkeavstemningen i 1905 at de ville bli en dronning Sophie likevel var den selvstendig stat på ordentlig. egentlige grunnleggeren. Hun var i tidens ånd engasjert i velgjørenhetsarbeid.

I siste halvdel av 1800-tallet var byen i sterk vekst. Det ble flere gater. I 1878 kom Stockholmsgaten, Göteborggaten, Malmøgaten, Karlstadgaten og Marsstrandgaten. Koblingen til Sverige i unionstiden speiles i navnene. Men det skjuler seg også svenskhet bak mindre åpenbare gatenavn. For de fleste er Louises gate bare et navn, men for den som kan historien, er navnet knyttet til den svensk-norske unionen. Gaten er oppkalt etter Karl XVs hustru. Det er et eksempel på at saker, personer, plasser og hendelser fortsatt eksisterer som slumrende påminnelser. I vid forstand kan de kalles artefakter.

I streng forstand er artefakter menneskeskapte «gjenstander» som bærer med seg kunnskap om det samfunnet de er skapt i. Det dreier seg om rester som gjør det mulig å forstå fortiden og kanskje også nåtiden bedre. En annen måte å uttrykke det på, er at artefakter er meningsbærende, men også at meningen kan ha ulikt innhold for forskjellige grupper eller forandre seg med tiden.

Det er ikke forbausende at minner blekner i tidens løp. Det gjelder også minnesmerker. Etter hvert risikerer de å bare bli merker, uten å minne oss om noe som helst. Hver generasjons «nærminne» øker avstanden til fortiden. Slik har det alltid vært, men i vår tid er glemselen mer utbredt.

Det er fremtiden som skimrer. Denne boken vil minske avstanden ved å minnes svensk-norsk historie. Oslosvensk historie.

Et slags kollektivt hukommelsestap kan også oppstå som et resultat av at historiske spor mer eller mindre bevisst blir fortrengt som følge av tidsånden.

1814 (union), 1905 (unionsoppløsning) og 1940 (svik) er slike brytningsår i den norske historien. Alle med innflytelse på relasjonene mellom Sverige og Norge. Söta bror utvider perspektivet på en felles historie.

Söta bror er også en bok om svensker i Oslo. Liv og levnet. Arbeid og kapital. Institusjoner og tradisjoner som holder svenskheten oppe. Svensker. Mennesker som har satt spor etter seg. Kort sagt: Boken er et søk etter det svenske Oslo – «post-it-lapper» som når de legges ved siden av hverandre, viser et nytt bilde av oslosvenskene, svenskheten i Oslo og relasjonene mellom Sverige og Norge.

DET VAR EN GANG