Horisonten - Flekkerøy Menighetsblad nr. 3/desember 2023 by Aksell AS

Den norske kirke

FLEKKERØY MENIGHETSBLAD

Tenn lys! Et lys skal brenne For denne lille jord, Den blanke himmelstjerne Der vi og alle bor Må alle dele håpet Så gode ting kan skje. Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det Eivind Skeie

NR. 3/DES 2023 1

Uten deg mangler jeg historie, hensikt og håp @mariapoesi

Maria Berrum Lande er jenta bak sitatene på koppene i kafé Pust.

NR.3.2023

PUST I BAKKEN S. 4

JOHN VISTE S. 22

FLEKKERØYMENIGHET.NO

SØNDAGSMIDDAG S. 8

OVE S. 24

MER FESTIVALEN S. 33

FORSIDE FOTO: LINDA TORKELSEN

MARIT LOLAND TVEIT REDAKTØR

Englene synger høyt i kor. Synger om fred på vår jord. Verden var aldri helt forlatt. En stjerne skinner i natt. Det er ufred og krig i verden nå. Det er sorg, frykt, ondskap. Det brenner flere steder på vår felles jord. Jens Stoltenberg talte i Nordisk Råd i høst. I en kommentar av Emil André Erstad i Vårt Land 4. nov 2023, beskriver Erstad hvordan Stoltenberg brukte talen sin til å minne om at vi i Norden har levd i blodig og voldsom krig med våre naboer i mange år. Ifølge Erstad forteller Stoltenberg om Norden, når han møter mennesker fra områder der konflikter fremstår som umulige å overkomme: «der fiendene er så evige, og forakten så sterk». Stoltenberg forteller: «Vi var fiender. Nå er vi venner. Med Nordisk Råd som et av de fineste uttrykkene for det vennskapet. Da kan også andre bli venner, slutte å sloss. Og i stedet samarbeide og leve i fred. Fred er alltid mulig. Det er mitt budskap til dere i dag» Jeg synes Stoltenberg sitt budskap forteller om håp. Han viser til at fred er politikk og at også krig er politikk. Det er resultat av prioriteringer, maktkamp og politiske valg. Vi må aldri miste håpet om fred. Det er håp for vår jord og for våre medmennesker i områder som nå brenner. I denne utgaven av Horisonten kan du lese om Sigrun sin søndagsmiddag med familien Pavlovska fra Ukraina. Arild har tatt en prat med Ove Pettersen om fiskerlivet og litt annet. Vår nyvalgte leder av Menighetsrådet har tatt en velfortjent Pust i bakken med Sigrun, og Linda deler Maria’s refleksjoner om livet. John Viste ser i bakspeilet denne gangen og du bør også få med deg Sakarias Johansen sin forunderlige reise. Og enda er det litt mer.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste». JESAJA 9.6.

Vi håper du finner førjulsfred og ro, og at noen øyeblikk med bladet vårt kan bli gylne. Med dette ønsker vi i redaksjon alle våre lesere en velsignet julehøytid og alt godt for det nye året.

Ikke desto mindre skal det bli hyggelig å få tid til en kaffekopp med henne, uten at hun er på vei opp på talerstolen eller har et haleheng av barn fra Søndagsklubben etter seg.

En pust i bakken

Vi tar det formelle først. Anne Margrete og Jarle flyttet til øya for nesten tjue år siden. Med på flyttelasset hadde de eldstemann Olav. Etter hvert har familien blitt utvidet og teller i dag 5 medlemmer. Tenåringene Mats og Sofie Marie er elever på ungdomsskolen, mens Olav for lengst har flyttet ut. Anne Margrete vokste opp på Jæren og traff bergenseren Jarle på Fjellhaug i Oslo. Hun forteller at valget om å bosette seg på Sørlandet var ganske naturlig. Paret flyttet til Kristiansand da Anne Margrete fikk jobb som turnuslege ved Sørlandet Sykehus, og siden slo de seg ned på øya, nærmere bestemt Paulen. - Vi hadde jo både familie og venner her ute, og de siste årene har svigerforeldrene mine også kommet til øya, forteller Anne Margrete.

Hjerte for Afrika - Men dere har ikke helt grodd fast på øya, kommenterer jeg og tenker på familiens bakgrunn som misjonærer. - Nei, vi kommer stadig tilbake til Afrika. Faktisk har Sofie Marie og jeg nettopp kommet hjem etter en ukes tur til Haydom i Tanzania, forteller Anne Margrete og smiler varmt.

Alltid beredt til nye oppgaver! Horisonten har avtalt å møte den nye lederen for menighetsrådet, slik at både vi og leserene kan bli bedre kjent med henne. Egentlig tenker jeg at Anne Margrete Hetland Vik ikke trenger noen nærmere presentasjon. Hun har nemlig i en årrekke hatt ulike roller og verv i menigheten vår. 4

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Familien Vik har hatt flere opphold på det afrikanske kontinent. Som ganske nyutdannet hadde Anne Margrete legetjeneste på sykehuset i Haydom ett års tid. I tillegg var de ute for NLM i Etiopia i 2019-2021. Anne Margrete jobbet ved poliklinikken på sykehuset, mens Jarle jobbet med skoleutvikling sammen med rektor på den lokale skolen. Oppholdet i Etiopia ble annerledes og bød på andre utfordringer enn det familien kunne ha forutsett. De dro ned da verden holdt pusten før det store covidutbruddet. Situasjonen i Etiopia var såpass uavklart at familien ble sendt hjem noen måneder til ting hadde roet seg. Det er vanskelig å anslå hvor hardt landet ble rammet, for mørketallene for antall smittede er nok store. Først på slutten av oppholdet hadde etiopierne tilgang til vaksine. - Det første året kom Olav ned og feiret jul med oss, men året etter lot det seg ikke gjøre, forklarer Anne Margrete.

Jul i et fremmed land - Hvordan opplevde dere å feire jul i Afrika? Anne Margrete trekker fram gode minner som at julemiddagen besto av pinnekjøtt laget av geit, som var tørket gjennom hele høsten. De opplevde å synge jula inn på fjelltur, sammen med venner fra et internasjonalt husfellesskap. Første juledag var det gudstjeneste på etiopisk

vis; masse sang og dans skapte et høyt støynivå, og ingen så ut til å haste hjem for å sette over potetene. Vi reflekterer over hvordan spesielt førjulstida her til lands har utviklet seg. Handelsstanden tar stadig nye grep for å lokke oss til å dra kredittkortet, enten det er snakk om Black Friday eller Cyber Monday. - Det var befriende å slippe alt fokuset på forbruk, erkjenner Anne Margrete. Det kan være krevende å komme hjem til et materialistisk forbrukersamfunn. Samtidig er det skremmende hvor fort vi omstiller oss.

Misjonsengasjement Det er tydelig at Anne Margrete er en engasjert og dedikert kvinne, enten det dreier seg om misjonærtjeneste eller frivillig arbeid i menigheten. Hun forteller smilende at noe av gløden kanskje ble tent i møte med historiene til lærer og forfatter Gerd Borgenvik, mor til Håkon. (red. anm.) Den unge Anne Margrete lot seg nemlig begeistre av Borgenviks bøker om misjonærdatteren Katrine, som vokste opp på Madagaskar. Misjonærkallet har tydeligvis sittet løst hos flere i slekta til Anne Magrete, og hun ramser opp både kusiner og onkel som har tjenestegjort i Kenya og Tanzania. Dette ga henne tidlig en drøm om å besøke en verdensdel som er fjernt for de fleste nordmenn. Selv om familien ikke har noen umiddelbare planer om å bosette seg i Afrika igjen, legger ikke Anne Margrete skjul på at hun nærer en livslang kjærlighet til dette kontinentet.

Jeg nevnte innledningsvis at Anne Margrete har hatt mange verv og arbeidsoppgaver i Flekkerøy menighet i årenes løp. - Vi har en fantastisk menighet!, utbryter Anne Margrete. Det er så flott å være en del av et aktivt fellesskap. Samtidig er det viktig at kirka også blir et sted hvor en møter Gud. Vi kan ikke pøse på med aktiviteter bare for aktivitetenes skyld. Den nye lederen av menighetsrådet legger vekt på at hun ønsker et fellesskap hvor den enkelte kan få vokse og bruke de nådegavene som er gitt av Gud. Derfor er bønn og personlig relasjon til Gud viktig. Hun trekker fram menighetens smågrupper som verdifulle fellesskap. Jeg tenker på engasjementet til Anne Margrete. Alle timene hun bruker som frivillig både i kirka og som speiderleder. - Hva gjør du for deg selv? undrer jeg. Det blir stille. Det er som om hun ikke helt skjønner spørsmålet. Det kommer en unnskyldende latter. - Neii, altså… Jeg har jo fri på fredagene, sier hun forsiktig. Jeg venter på at hun skal fortelle om besøk på Aquarama eller rolige løpeturer i Jegersberg, etterfulgt av kafebesøk. Det viser seg at Anne Margretes egenpleie går ut på at hun er med i staben for bibelkurset 40-dager som holdes i Kristiansand Frikirke. Hun utdyper at det er godt å få tid til åndelig påfyll. - Så er det fint når det åndelige kan kombineres med strikketøy, legger hun smilende til. Hun prøver å få litt tid til hobbyer innimellom vervene.

Det var befriende å slippe alt fokuset på forbruk i Afrika, erkjenner Anne Margrete. Det kan være krevende å komme hjem til et materialistisk forbrukersamfunn. Samtidig er det skremmende hvor fort vi omstiller oss. - Det handler selvsagt først og fremst om menneskene. Men også den roen vi opplever der. Å kunne ha en hverdag fri fra den berømmelige tidsklemma. Klimaet er naturligvis også noe vi kan savne. Vi bodde faktisk 1600 moh, så om dagstemperaturen kunne være helt oppi 36 grader, var nettene ofte kjølige. - Du savnet ikke skjærgård og sjø, da? innvender jeg i et forsøk på å framsnakke Flekkerøya. - Absolutt, medgir Anne Margrete. Det ble lite saltvann på huden der nede.

- Du har ikke vurdert Korall, da? sier jeg avslutningsvis. Jeg tenker det kan vært fint for henne å delta i et fellesskap uten at hun har noe ansvar eller rolle utover det å stille opp.

Hun takker smilende for tilbudet, før hun legger til at sang aldri har vært hennes greie. Og så får jeg endelig en fun fact, som jeg har etterlyst i løpet av intervjuet; - Jeg fikk faktisk toppkarakter av musikkæreren min Per Johannes (Sørfonden) på Vigrestad ungdomsskole. - Men det var fordi jeg kunne pugge teori, ler hun. Vi avslutter den gode samtalen. Anne Margrete skal prøve å finne roen i skibbua i Paulen. Det er for øyeblikket hjemmet deres, mens huset er under oppussing. Det er ingen tvil om at denne dama lever et hektisk liv, samtidig som hun utstråler en imponerende ro. TEKST OG FOTO: SIGRUN BUHAUG

UNIKE GAVER, UNIKT FELLESSKAP: SKATTENE I HVER ENKELT På reisen mot å våge å utvikle sine egne talenter har tvil, usikkerhet, og frykt vært nære følgesvenner for Maria. Likevel er hun takknemlig for at hun trosset dem. “Gud ønsker å bruke de gavene han har lagt ned i oss, selv om vi ikke alltid selv ser hvordan vi skal få brukt dem,” reflekterer Maria.

enne indre overveielsen er dypt forankret i Marias personlige reise, en reise som har vært formet av støtte og oppmuntring fra ulike mennesker gjennom ulike livsfaser.

Veien fra barndommens ord til anerkjennelse som forfatter Fra barndommens steg til dagens rolle som poet og forfatter, har mennesker bygget broer for Maria, åpnet dører og skapt arenaer for hennes utfoldelse. Barndommens kjærlighet til ord fant sin første støtte i Bjarne Hovland, en norsklærer som meldte henne på skrivekonkur-

Den norske kirke Flekkerøy menighet

ranser og trykket tekstene hennes i menighetsbladet. Maria minnes denne støtten som avgjørende for hennes tro på seg selv. I kirkesammenheng fant Maria ikke bare støtte, men også en arena for å utvikle seg. Hun ble oppmuntret til å lese bibeltekster på gudstjenester og formidle egne tekster, en erfaring som ble avgjørende for hennes utvikling som formidler. Senere, som konfirmantmedarbeider, fant Maria ny motivasjon til å uttrykke sin tro gjennom poesi og hun gav ut sin første bok. Støtten fra lærere, menighet, og kreative miljøer ble helt avgjørende for troen på seg selv.

Å våge å dele Maria deler ærlig erkjennelsen om at det kan være vanskelig å ta skrittet ut og bruke sine gaver og talenter. Selvkritikk, frykt for å ikke være gode nok, og samfunnets forventninger kan danne barrierer. «Å våge å stikke hodet frem, og si at jeg har noe å komme med. Til og med fra Gud, var ikke lett.» Her på Sørlandet, hvor janteloven kanskje sitter litt ekstra i, har flere eldre damer kommet bort til meg etter talene mine og uttrykt: “Så modig du er. Det hadde jeg aldri våget da jeg var på din alder. Det er fantastisk at du tør å trå fram.” Dette fenomenet belyser en kultur og jantelov som også har satt sitt preg på kristne miljøer, reflekterer Maria. Men det er så viktig at man trosser denne, fortsetter hun. Og Maria har selv måtte erkjenne at det ikke handler om å være perfekt. «Det er kanskje nettopp det at det er uperfekt som gjør at det taler ekstra til folk.» Maria opplevde at det var mye rom for dette i kirka, hvor folk ville henne vel og hadde «kjærlighet i blikket», som hun sier. «Det var liksom ikke så farlig å feile». Hun håper at hennes historie kan inspirere andre til å våge å dele sine unike talenter med fellesskapet.

Gudegitte gaver og varm kaffe: Marias preg på Kafe Pust Vi trenger trygge arenaer å trene på dette og en av arenaen hun ser dette i kraft er i kirkas egen kafe. I hjertet av Kafe Pust finner Maria ikke bare et sted å ta en pust i bakken, men et sted der mennesker med ulike talenter og gaver samles for å skape noe ekstraordinært. Maria formidler at kafeen er velsignet fordi de som

akkurat dette: “Gud spurte meg hva jeg hadde i hendene. Jeg hadde en penn, så da brukte jeg den.” På det tidspunktet Maria skrev boken sin «Brødsmuler og fadervår», befant hun seg midt i en periode hvor bokskriving virket fjernt, men det var akkurat riktig timing. “Det har lært meg at hvis Gud vil at man skal gjøre noe, forsørger han for det. Hennes tankevekkende betraktninger inspirerer leserne til å reflektere over sitt eget potensial: “Hva har du i hendene dine som Gud kan bruke? Hvilke ressurser har du som Gud kan mangedoble til velsignelse for ditt lokalsamfunn? Og hvor kan du trene?” I følge Maria er kirken og Kafe Pust en slik arena, der frivillige, på hver sin unike måte, legger til rette for at besøkende kan erfare en bit av Guds kjærlighet. Du er verdifull for Gud Historien, rik på eksempler fra enkeltpersoner som har formet menneskeheten, minner oss om vårt guddommelige potensiale og den helt spesielle rollen vi innehar som skapende vesener. Budskapet er tydelig: “Dine evner er svært verdifulle for Gud.” Maria formidler dette som en innbydelse til å utforske ens egen unikhet, selv når man føler seg begrenset. «Dette er mer enn en kafé; det er et rom for å utforske, utvikle og dele det beste av det Gud har lagt ned i oss med andre,» avslutter hun. Og vi trenger deg! TEKST & FOTO: LINDA TORKELSEN

jobber der, investerer tid og omtanke i hver detalj fra den gode maten til den vennlige atmosfæren. Hun understreker at det er en dypere intensjon bak hver handling, som om det ligger gode tanker bak hver kaffekopp som serveres. I dette fellesskapet av ulike talenter blir Kafe Pust et l evende eksempel på hvordan mennesker kan bringe sitt unike bidrag til lokalsamfunnet. Maria har selv satt sitt eget preg på stedet gjennom poesi trykket på hver kopp, men formidler at de gudegitte gavene som blir utfoldet her, ikke nødvendigvis handler om å skape kunst i tradisjonell forstand, men om å bringe noe unikt og hjertevarmt til bordet. Kafeen trenger alle typer frivillige. To fisker og fem brød Maria reflekterer over den vanlige oppfatningen mange deler - følelsen av at de ikke har noe spesielt å bidra med, at deres talenter ikke er bemerkelsesverdige. Hun trekker inn bibelske historier for å minne oss om at selv de mest begrensede ressursene kan bli noe betydningsfullt når de overgis til Gud. Parallellen til historien om fem små brød og to små fisk er en inspirasjon til å se verdien i det tilsynelatende beskjedne. Hva har du i hendene? Maria deler et øyeblikk hvor Gud utfordret henne på

Selvkritikk, frykt for å ikke være gode nok, og samfunnets forventninger kan danne barrierer. 7

Søndagsmiddag i godt selskap

F.v.: Nataliia, Veronika, Mariia, Yevhen Pavlovska

“November er så trist og grå- men nyttig likevel. For nå kan barna finne på å lage moro selv..” Jeg lar meg inspirere av Alf Prøysens strofer i visa “Året rundt” når jeg inviterer til søndagsmiddag, nettopp en slik grå novemberdag. Dette er måneden hvor vi virkelig bør tenne lys og hygge oss i godt selskap. Og jeg har lyst til å bli bedre kjent med Nataliia Pavlovska og familien hennes. Norsk, engelsk og litt polsk Mange av dere drar sikkert kjensel på denne lille, blide kvinnen som trakterer baristamaskinen flere dager i uka i kafe Pust. Hun og familien kom flyttende til øya i høst, og hun har på rekordtid kommet i kontakt med mange kirkegjengere. Hun har vært bøssebærer for TV-aksjonen, sang i koret under menighetshelga og nå er hun klar for Korall. Selv ble jeg kjent med Nataliia og døtrene på menighetsturen på Solstrand. Jeg lot meg raskt imponere over det pågangsmotet hun viser, til tross for at familien, som andre ukrainere, lever i skyggen av en krig. Langt fra familie og venner.

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Praten er godt i gang allerede før vi har rukket å sette oss til bords. Det går mest i norsk, men innimellom slår eldstedatter Veronika (15) over på engelsk. Hun snakker svært godt engelsk, et språk begge foreldrene har måtte lære parallelt med norskopplæringen. Far, Yevhen, henger språklig litt etter. Han kom til Norge ca 6 måneder etter resten av familien, og har først nylig begynt på norskkurs. Ettersom han jobber utelukkende med polakker i byrået Malpol, foregår all kommunikasjon i løpet av arbeidsdagen på polsk. Med tanke på språkbarrieren, går samtalen forbausende lett rundt bordet om alt fra fritidsinteresser, mattradisjoner og

julefeiring, til alvorlige tema som uro og krig. Og smil og humor er heldigvis et universelt språk.

Jul i hjemlandet med salmesang ved dørene Familien Pavlovska kommer fra en liten landsby i Lviv regionen, helt vest i Ukraina. Nataliia forteller at hun og døtrene først søkte tilflukt i Polen, før de kom til Norge i august i fjor. Planen var egentlig at de skulle dra til Canada, hvor de har slektninger. Men tilfeldighetene gjorde at Nataliia kom i kontakt med en norsk kvinne som jobbet for Caritas, og dermed vokste det fram et ønske om å komme her til lands. - Vi forlot svigermor og foreldrene mine i hjembyen vår. Vi er glade for at vi ikke flyktet til et annet kontinent, forteller Nataliia. Nå tar de sjansen på å feire jul sammen med foreldrene hjemme i Ukraina ganske snart.

høytiden, når mange er samlet. Hun forteller det vi allerede har en mistanke om; ukrainerne, og spesielt de eldre, er trøtte av den utmattende krigen. Den lammende frykten folk kjente på da krigen brøt ut i februar 2022, har utviklet seg til det jeg oppfatter som en resignasjon. -De eldre tar flere sjanser nå, sier Nataliia stille. Vi savner venner og familie. Ellers ikke noe, forteller Nataliia og Yevhev. Vi er blitt så glade i den friske lufta, naturen og ikke minst drikkevannet her i Norge. Det er fantastisk at vi kan drikke godt, rent vann rett fra krana. De forteller videre at de dyrket poteter og andre grønnsaker i hagen hjemme. Det er slike små kjøkkenhager som blir redningen for mange ukarainere nå. Det er grei tilgang på varer i butikkene, men smått med midler å handle for.

Trives godt på øya Det er tydelig at de nye vennene våre trives godt i Norge og på øya. - Jeg elsker å fiske, forteller Yevhen. Han har fått både Enhver flittig husmor torsk og makrell i Alsvika, og vi benytter skal servere 12 retter anledningen til å fortelle om den lokale “makrell på gloen”.

Nataliia og døtrene forteller ivrig om juletradisjonene i hjemlandet. - Barna går fra hus til hus sent på kvelden på julaften, én for den 24. desember, forteller Tiendeklassingen Veronika har hatt noen Veronika. De synger julehver av apostlene begivenhetsrike måneder på sitt nye hjemsanger for familiene i nabosted. Hun ble konfirmert i husene og blir belønnet Flekkerøy kirke i september, og deretter med godteri eller penger. Også bar det rett til Oslo på klassetur. voksne kan ta følge med barna. De kler seg i kostymer og framfører julespill Hun forteller at de er en gjeng jenter på skolen som til med sang og drama. - Blir de godt tatt i mot sammen representerer ulike språk og kulturer. Felles for over alt?, sier jeg litt forbauset. Det virker ikke som de helt dem alle er at de elsker å snakke engelsk, og det gjør de forstår problemstillingen. Det er tydelig at salmesang ved hver dag. Hele tiden! Nå kan hun takke foreldrene som dørene er en tradisjon som blir satt stor pris på i betalte for ekstra engelskundervisning på skolen i hjembyen deres. Ukraina. De har nemlig ikke mye positivt å si om undervisningen i hjemlandet. Det later til at skolen der er lite Vi fortsetter samtalen om juletradisjoner. -Slik ser et opptatt av elevenes trygghet og mestring. -Jeg liker skole skikkelig julemåltid utbryter Nataliia og viser bilder på mye bedre nå, smiler Veronika. Nå opplever jeg at jeg er mobilen sin. Inngangen til julehøytiden er tydeligvis travel blitt mye flinkere, ikke minst i matematikk. Hun forteller for ukrainerne. De går i kirka tidlig på formiddagen. Så at KRLE faktisk er et nytt fag for henne. I Ukraina underer det hjem til et fulldekket bord. Enhver husmor med vises det bare i etikk, ikke i religion. respekt for seg selv skal sørge for at hele 12 retter (en for hver av apostlene) blir satt fram julaften. Vi lar oss imponere over synet av alle de forseggjorte, kunstferdige smårettene på mobilskjermen. Alt er faktisk vegetar for kjøttet må vente. Advent er fastetid for katolikkene, og det betyr at de avstår fra å spise kjøtt ukene før 1. juledag. Julaften avsluttes tradisjonelt med midnattsmesse. -Den varer lenge!, legger jentene til.

Jul i et krigsherjet land -Men hvilke tanker har familien om å feire jul i et krigsherjet land? De er forberedt på at årets julefeiring vil bli annerledes. Portforbudet sørger for at de må ta til takke med en gudstjeneste tidlig på formiddagen. Det er ikke vanskelig å se at Nataliia er beveget når hun gir uttrykk for sin bekymring for at russerne vil intensivere bombingen i

Lillesøster Mariia går i 7.klasse. Hun gir uttrykk for at det tar tid å bli kjent, men håper å få flere venner etterhvert. Hun rynker litt på nesa over forslaget mitt om å begynne på dans. -Jeg liker å klatre!, sier hun bestemt. Et besøk i Aquarama har absolutt gitt mersmak. På spørsmål om hvilke tanker de har om framtida, er både Nataliia og Yevhen klare; - Vi ønsker å bli. For jentenes skyld. De forteller om store utfordringer i hjemlandet, bl.a knyttet til korrupsjon. Den grå ettermiddagen er gått over til mørk kveld. Et hyggelig møte og en god prat er over for denne gang. Heldigvis kan vi ta opp tråden neste gang jeg stikker innom kafe Pust! TEKST & FOTO: SIGRUN BUHAUG

Kirka i Ambovombe

klar til innvielse!! I tiden forut for innvielsen av ny kirke på Flekkerøya i 2019 fikk Arve Nilsen en kjempeide: «Når vi blir velsignet med ny kirke på Flekkerøya, da burde vi bygge en ny kirke, et annet sted i verden». Karen Kilane og Jan Egil Norheim tente på ideen. Og det gikk ikke mange dagene så hadde Jan Egil – gjennom sine kontakter i NMS og på Madagaskar – prosjektet klart: Sør på Madagaskar, nærmere bestemt i Ambovombe– blant kanskje de fattigste av de fattige jobber ekteparet Toromaree (kona) og Tazavo (mannen). De er de store drivkreftene i arbeidet. Kona ble i 2020 valgt til visepresident i Den gassisk lutherske kirka på Madagaskar, som den første kvinnelige visepresident noensinne. Jan Egil fikk treffe henne på årets generalforsamling for NMS i Stjørdal. Mannen Tazavo er privat næringsdrivende og svært aktiv i menighetsbyggende arbeid. Det er han som har hatt ansvaret for byggearbeidet. (Vi hadde på forhånd undersøkt og klarert med leder for NMS på Madagaskar, Arild Bakke – at dette var trygt å gjennomføre både i forhold til korrupsjon og øvrige forhold). Her trengte de virkelig ny kirke! Menigheten vokste, men et skur var alt de hadde å holde gudstjeneste i. Menighetsrådet sa ja til prosjektet. På innvielsesdagen i desember 2019 kom det inn ca. kr. 60.000 i kollekt til prosjektet, og gjennom et par kollekter seinere, samt diverse tiltak nådde vi ca. kr. 115.000. Et bidrag på ca. kr. 35.000 fra Misjonsforeningen bidro til fullfinansiering av prosjektet med en ramme på ca kr. 150.000. Men så kom jo korona med varemangel, prisstigning og nedstengning både her og der. I tillegg regnet det nesten ikke i det hele tatt på mange måneder i Ambovombe, noe som gjorde at man ikke fikk vann til sement for å

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Toromaree er visepresident i den gassisk lutherske kirke. Hennes mann Tazavo er ansvarlig for bygging av kirka. De er også drivkreftene i menighten.

støpe grunnmuren. Det har vært masse forsinkelser, og ting tar litt lengre tid på Madagaskar enn det gjør i Norge. Opprinnelig budsjett for kirkebygget var på kr. 120.000. Gjennom Coronatiden med prisstigning og varemangel ble dette økt til kr. 150.000, noe som ble løst ved hjelp av Misjonsforeningen. Men en kirke trenger jo også utstyr som alter, døpefont, talerstol og benker som menigheten kan sitte på. En kjapp telefon til Ole Tørressen, og Mannsmøtene løste den saken med en kollekt på kr. 32.000. Nå er kirka ferdig, og har allerede vært i bruk i ca. 6 mnd. Men den offisielle innvielsen med besøk fra både kirkeledelsen på Madagaskar, og misjonærer fra NMS skjer søndag 10.desember. Takk til alle som har bidratt!! På samme måte som vårt eget kirkebygg har blitt til rik velsignelse for vår menighet, vet vi at kirkebygget som nå står ferdig på Ambovombe blir til rik velsignelse både for menigheten og for landsbyen på Madagaskar. TEKST: JAN EGIL NORHEIM FOTO: NMS

HÅKONS REFLEKSJONER

Å bære eller ikke bære – det er spørsmålet. Noen tanker – inspirert av Kompani Lauritzen og fire snakkesalige prester… Det er torsdag. Jeg er allerede en dag på overtid i forhold til å få noen prestetanker til menighetsbladet ned på papiret. Og tankene går tilbake til to veldig fine ting jeg opplevde i går (i skrivende stund). Det ene et TVprogram, det andre en Onsdagskirke. TV-programmet var Kompani Lauritzen. Jeg innrømmer det uten bygsel og skjensel: tårene renner tidvis når jeg ser på det der. Her har man samlet en gruppe ungdommer som har sine forskjellige utfordringer og «issues» i livet og kjører dem gjennom et temmelig beintøft program. For å gjøre dem til den beste versjonen av seg selv. Ja, dere kjenner til det. Å se hva som skjer med disse ungdommene, se hvordan dette kloke befalet bygger dem opp sakte, men sikkert, det er bare så vakkert. TV på sitt aller beste! I går var det «Operasjon Istapp». Ungdommene jages opp, får ikke mat og må ut i marsj med full oppakning for å bestige et fjell med ski og pulk. På veien legges det inn et isbad i 2 graders vann. Så går ferden videre oppover. Flere er en hårsbredd fra å gi opp. Men så ser vi hvordan de backer hverandre opp og klarer brasene som gruppe, som fellesskap. De bærer hverandre, så å si. Og den som, overraskende nok, imponerer mest av alle, er vår venn nr 10, Åteigen fra Vennesla. En kar med et lavt selvbilde etter mye mobbing opp gjennom, men som fort utmerker seg som en som har enormt mye omtanke for dem rundt seg. Nr 10 har et imponerende driv opp fjellsida. Og et imponerende humør som drar med seg makkeren. Når et annet par står fast i bakken, så hjelper han til så de kommer seg opp. Befalet kaller det siden rett og slett en bragd. Disse ungdommene tåler mye mer enn de sjøl vet og tror. Og de får oppleve at de kan klare nær sagt hva som helst når de holder sammen og bærer hverandre – mentalt og fysisk. Forrige onsdagskirke (i skrivende stund) var fire snakkesalige prester på besøk hos oss på Onsdagskirka og spilte inn Podcast direkte hvor de samtalte om neste

søndags tekst. Den kjente fortellingen fra Markus om de fire vennene som må bryte hull i taket for å få firt sin lamme venn ned foran Jesus. Det var en nydelig samtale å være vitne til, som munnet ut i det samme temaet: Hva et godt fellesskap, eller en menighet, skal være. For det er det de er et bilde på disse fire vennene. Som har så stor tillit til Jesus. Som ikke gir seg, som ikke lar seg stoppe av noen hindringer. En menighet er et fellesskap som bærer de som trenger det. Gjennom omsorg, praktisk omtanke, forbønn. Noen ganger er vi med og bærer. Andre ganger trenger vi selv å bli båret. Da er det fint å ikke være alene, men å være en del av gruppe hvor vi tar vare på hverandre! Slik som denne gjengen med ungdommer på Setnesmoen. Eller disse fire vennene i Mark 2. La oss ta med oss dette perspektivet inn i adventstida og juletida. Det er en tid hvor vi koser oss maks. Samtidig vet vi at det er mange blant oss som ikke gleder seg til

Det er en tid hvor vi koser oss maks. Samtidig vet vi at det er mange blant oss som ikke gleder seg til denne tida, som kjenner på sorg og savn. denne tida, som kjenner på sorg og savn. Som kanskje sliter med å få endene til å møtes, til å kunne skaffe det som trenges av mat og gaver osv for å kunne ha en grei feiring. Vi kan utvide dette bære-perspektivet til gjelde ikke bare menighetsfellesskapet, men hele lokalsamfunnet. For det er nok av dem iblant oss som i denne tida fremover trenger å bæres i enda større grad enn vanlig. For vi tror på en Gud som bar hele verdens skyld på sine skuldre. Og som bærer oss gjennom livet, fra dag til dag. Han som selv en gang ble båret fram av en ung mor. Ha en velsignet adventstid!

Sakarias Johansen sin forunderlige reise Illustrasjonsfoto - Pexels

Nedenfor kan du lese den utrolige historien om Sakarias Johansen fra Flekkerøy. Først bidro han til å redde livet til en tysk/jødisk familie som forliste utenfor Flekkerøy rett før andre verdenskrig. I tillegg reddet han livet til Per Gunnar Seglem fra Flekkerøy, som ble rammet av tuberkulose etter opphold i konsentrasjonsleir i Tyskland. Disse to historiene er deler av et nettverk av hendelser, som får en til å reflektere over om hendelsene er tilfeldighetenes spill eller deler av noe større. Finn fram kaffekoppen, sett deg godt til rette og nyt denne utrolige historien fra Flekkerøy. Historien er fritt gjenfortalt og delvis kopiert fra Flekkerøy Historielags årsskrift nr. 10: Brødrenes mirakuløse redningsaksjoner av Else Helene Larssen.

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Georg Kristiansen Foto: Privat

Sakarias Johansen Foto: Privat

Historien starter med at unge Sakarias Johansen, (født 1899) kalt Sakki, blir fritatt fra militærtjeneste på grunn av eksem. Det er tidlig på 1900-tallet, og han velger derfor å friste lykken i Amerika, som så mange andre på den tiden. På den andre siden av Atlanteren får han hyre i et taubåtrederi som tauet store jernlektere med steinlast på Michigansjøen (Lake Michigan). Etter hver lossing måtte lekterne feies rene, og etter ha pustet inn denne giftige blandingen av rust og steinstøv en tid, ble Sakki syk og sendt til lege i Chicago. Det viste seg at han var alvorlig lungesyk, og måtte slutte i jobben. Medisinen han fikk foreskrevet var å spise så rå oksebiff som mulig i store mengder.

og sterk, og på utrolig vis kom Sakki seg opp på et høyt skap og fikk dradd de to andre opp i sikkerhet. Resultatet av denne opplevelsen ble et livslangt vennskap mellom en professor i medisin, en professor i kjemi og en fisker fra Flekkerøy i Norge. Og deres veier skulle krysses igjen.

Flukt før Krystallnatten Etter en tid vendte Sakki tilbake til Norge og kjøpte fiskeskøyte sammen med sin bror Georg. Det blir sagt at brødrene var driftige fiskere som det stod respekt av i vide kretser. En uværsdag med landligge, sterk kuling og regntykke i begynnelsen av november 1938, fikk Sakki for seg at han måtte gå til sin bror, for de måtte ruste seg for en tråletur på Revet (Revet er et trålefelt i Skagerrak der Norskerenna skrår opp mot Danmark). Men han slo raskt fra seg tanken som vanvidd. Like etter kom likevel tanken for ham på nytt. Og enda en gang slo han den vekk, for uværet var blitt verre. Men da ideen kom til ham for tredje gang, som en tydelig stemme, gikk Sakki til sin bror. ”Er det slik, da må vi dra,” svarte Georg.

Foto: Pexels

Sakki skal ha spist biff, biff og atter biff og han ble frisk. Om det var på grunn av biff eller fordi han ikke lenger var i det usunne arbeidsmiljøet er usagt, men han ble frisk og arbeidsløs.

Badet løshunder i lutbad En dag han gikk gatelangs fikk han se en plakat om ledig stilling ved døra til et langt, smalt hus. Sakki gikk inn og presenterte seg, og han fikk jobb. Men for en jobb! Hver morgen kom politiet fra Chicago med billass med løshunder som var fanget i løpet av natten. Hundene var fulle av utøy, og Sakki måtte stelle dem og bade dem i lutbad. Bedriften han hadde fått jobb i var Parke - Davis Pharmaceutical Company, en farmasøytisk industribedrift hvor Sakki arbeidet i avdelingen som produserte vaksine mot Rabies (hundegalskap). Rabies smitter ved bitt, og det ble derfor tatt spytt av hver hund som utviklet rabies. Dette var et risikabelt oppdrag, for prøven måtte tas mens hunden var i live. Hver morgen kom det to vitenskapsmann fra bedriften for å ta prøver, og det var Sakkis jobb å hjelpe til å få hunden ut av buret. En morgen kom to nye menn, som ikke var kjent med prosedyren. Den ene var professor i medisin, den andre professor i kjemi. Denne dagen skulle det tas prøve av en kjempesvær hund, angivelig den største Sakki hadde sett. Hunden var livsfarlig syk, rasende sint og desperat med all sin styrke. I ubendig villskap slet hunden seg løs og gikk til angrep på de tre forsvarsløse mennene. Sakki var spenstig

Snart etter stampet ei lita 42 fots skøyte med en ca. 45 HK’s maskin ut Vestergapet mot Trålerevet. En tur på ca. 4- 4,5 timers kjøring. Vinden økte på fra kuling til storm, sterk storm. Dagene er korte i november, når det i tillegg til sterk høststorm striregner fra lavt skydekke, blir sikten minimal. Og timene gikk! Georg Kristiansen sto til rors på turen til Revet. Han skal ha fortalt at han prøvde å snu flere ganger, men rattet lystret ikke. Det sto bom fast. Uværet var så heftig at det ikke var tilrådelig å snu båten, derfor sto brødrene i styrehuset og mente de fikk kaste ut drivankeret og legge skøyta bi. Akkurat da fikk de øye på ei knekt stormast og et flerret seil. En havseiler holdt på å bli brukket ned. Skøyta kom seg bort til havaristen, som viste seg å være en tysk havseiler med en familie om bord, og fikk først reddet barna og moren deres. Da familiefaren ble halt over rekka og kom ombord i skøyta, reiste havseileren baugen og gikk ned. Og akkurat i det øyeblikket avtok vinden som ved et trylleslag. Selv om vinden avtar, kan sjøen være grov i flere døgn, men uværet har kulminert. Det viste seg at det var en tysk/jødisk familie som var reddet. Familiefaren var professor i medisin ved et universitet, men de hadde hatt en anelse om at ”det brant under føttene” og besluttet å flykte til England slik at han kunne slutte seg til det medisinske miljøet der. Denne redningsdåden i Skagerrak skjedde to - tre døgn før Krystallnatten mellom 9. og 10.

Penicillin mot tuberkulosen, men uten effekt. Den unge gutten ble bare dårligere og dårligere og sjansen var liten for at han ville overleve sykdommen. Denne nyheten gikk ”som ild i tørt gress” på Flekkerøy, og via Røde Kors fikk Sakki kontaktet sine venner i Chicago og spurt om det fantes en nyere og bedre medisin enn Penicillin. Svaret var ja! Et nytt antibiotikum, Streptomycin, var nylig blitt fremstilt i USA. Medisinen ble sendt til Sverige og den dødssyke ble behandlet med denne. Dette hadde effekt, og Per overlevde tuberkulosen.

Herr og fru Seglem som nygift. Foto: privat.

november i 1938. Den tysk/jødiske familien kom ikke til England, men ble tatt imot med åpne armer av Sakki’s venner i Chicago. Kontakten mellom fiskeren i Norge og professorene i Chicago ble holdt helt til krigen brøt ut i 1940 og all kontakt med Amerika og de allierte ble brutt.

En medisin mot tuberkulose Etter krigsutbruddet og okkupasjonen av Norge i 1940, ble et nettverk av motstandsgrupper etablert. De representerte sterke krefter mot tyskerne og nazistyret, noe som appellerte til ungdommen. Sønnen i et av nabohusene til Sakki, Per Gunnar Seglem, engasjerte seg i motstandsgruppen Eichingergruppen eller Kongshirden. I august 1942 ble hele gruppen arrestert i løpet av få dager, og etter opphold på Arkivet og Grini ble Per sendt til Konsentrasjonsleir i Tyskland. Etter krigen kom Folke Bernadotte dit med sine ”hvite busser”. Han fikk reddet Flekkerøygutten som da var blitt aldeles utmagret og sterkt angrepet av tuberkulose. Via Røde Kors fikk Per sin mor vite at sønnen levde, og at han var på sykehus i Sverige. Der hadde han fått

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Et nettverk av tilfeldige hendelser? Etter freden, da forholdene ble stabilisert og kontakten med Amerika gjenopptatt, viste det seg at den tysk/jødiske medisinprofessoren som sammen med sin familie ble reddet fra sin havarerte havseiler i 1938 hadde vært med i teamet som fremstilte Streptomycin. Se for deg alle disse hendelser av tilsynelatende tilfeldigheter: En ung fisker blir fritatt fra militærtjeneste. Han drar til Amerika og finner seg en jobb der han blir venn med to professorer i medisin og kjemi. Han reiser etter hvert tilbake til Norge, der han igjen blir fisker sammen med broren. Et merkelig varsel, som trosser all sunn fornuft, fører til at brødrene berger en tysk/jødisk familie der far er professor i medisin. Familien reiser til Amerika og det blir opprettet kontakt mellom disse tre professorene i medisin og kjemi. Og den tysk/jødiske familiefaren som ble reddet av Flekkerøyfiskere i 1938 er sentral i å framstille en viktig medisin som redder en ung Flekkerøygutt fra tuberkulose etter krigen. En ung Flekkerøygutt som er naboen til hans egen redningsmann. Tilfeldigheter? KILDE: FLEKKERØY HISTORIELAG. Historielags årsskrift nr. 10 og, ÅRSSKRIFT NR. 10 OG 15. BEARBEIDET AV MARIT LOLAND TVEIT.

MIN BESTE JULESANG

Deilig er jorden Fikk en uventet utfordring da jeg trasket hjem fra det gamle fiskemottaket på Lindebø her om dagen. Jeg hadde levert båten til opplag, og hadde beregnet å ringe fruen så hun kunne hente meg, men hadde selvfølgelig glemt telefonen hjemme! Der kommer Nikolaisen kjørende, og han har fått for seg at jeg er den rette til å skrive et innlegg i Menighetsbladet om «Min beste julesang»…! Gjennom tidende. Her så jeg jo mitt snitt til å få fri skyss hjem, og forhandlet meg frem til at hvis han (dvs, Aasmund jr) kjørte meg hjem, skulle jeg ta utfordringen og finne fram til den beste julesangen, så her sitter jeg da. Vel, det er mange å velge mellom, som «Til den gamle simple stue» og så videre, men jo mer jeg funderer, sitter jeg bare igjen med en sang som ikke vil vike.

Deilig er jorden, prektig er Guds himmel, skjønn er sjelenes pilgrimsgang. Gjennom de fagre riker på jorden går vi til paradis med sang. Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang. Aldri forstummer tonen fra himlen i sjelens glade pilgrimssang.

For de gjør noe med oss.

Englene sang den, først for markens hyrder; skjønt fra sjel til sjel det lød. Fred over jorden, menneske fryd deg. Oss er en evig Frelser født

Valget er ikke særlig originalt, men denne sangen er som et lite stykke Norge; Ingen over, ingen ved siden.

MELODI: SCHLESKISK FOLKEMELODI

Noen lyse hoder hadde i fjor, tror jeg det var, tenkt å ikke ha sangen med , men mener det endte med at den ble sunget likevel. Jeg tror det er viktig at enkelte tradisjoner, som denne sangen på Julaften, er klokt å beholde.

Voksen har jeg rukket og bli, og etter fylte ca 30 år og frem til nå, når jeg går til kirke på Julaften, har det ubestridte høydepunktet vært når gudstjenesten er slutt, alle blir bedt om å reise seg og stemmer i «Deilig er jorden».

TEKST: BERNHARD INGEMANN ÅR: 1850

Da blir jeg rørt hver gang, til og med her jeg sitter og skriver. Da først senker julefreden seg. Da er det jul! TEKST & FOTO: JARL ABRAHAMSEN

KORALL KORET FOR ALLE Jeg husker ikke nøyaktig når det skjedde, men det skjedde i de dager at Korall ble innskrevet i manntall. Det må ha vært i den tiden da Bjørg Wallevik var ordfører i Kristiansand, altså mellom 1991 og 2003. På stiftelsesmøtet hadde vi navnekonkurranse, og om jeg ikke husker helt feil var det mitt forslag som vant. Koral med en l betyr korsang. Vi valgte Korall med dobbel l og med dobbel betydning: «Et kor for alle, til og med for tenorer.» Navnet lyver litt, eller egentlig veldig mye, for det var i utgangspunktet et kor kun for kvinner og menn fra 30 til 45 år. Etterhvert nærmet flere og flere seg den øvre aldersgrensen, og jeg tror den aller første var Harald Fjell. Styret i koret tok da den fornuftige beslutningen at øvre aldersgrense for å begynne var 45 år, men det var ingen øvre grense for når man måtte slutte. Derfor er jeg fremdeles med i Korall selv om jeg har nådd AFP-alder, og det er jeg veldig takknemlig for! Vi har gjennom årenes løp vært privilegerte og blitt ledet av veldig mange dyktige dirigenter, men jeg tror ikke jeg fornærmer noen når jeg skriver at uten Eivind Pedersen hadde ikke Korall eksistert i dag. Han satte standarden for Korall, og han skrev utallige melodier til tekster av ulike forfattere. Han var spesielt glad i Haldis Reigstad, sangen «Nistepakka» var i mange år vår signatursang, og Reigstad hadde en egen evne til å få sagt mye med få ord: «Ei lita nistepakke vart lagt i Jesu hand. Og det ble mat den gongen til mange tusen mann. For Jesus han

FOTO: PRIVAT

velsigna den gåva som han fekk.. Og det var ikkje nokon som svoltne frå han gjekk.» Et av Koralls aller største høydepunkt var konserten der vi kun fremførte tekster og melodier av Reigstad og Eivind, sammen med Garness som består av to søstre som er barnebarn til Reigstad. Det har også vært mange andre høydepunkt, men ikke alt vi har gjort har blitt like godt tatt imot. En lørdag kveld sang vi på Revsnes Hotell på Byglandsfjord. Ikke alle som var der var spesielt interesserte i vår type sang og musikk, og ikke alle som var der hadde kun drukket Pepsi Max. Midt i korsangen fikk jeg øye på en kar som passerte ute i ganga. Han ristet intenst på hodet, holdt seg hardt for ørene og gikk med svært raske skitt fordi stedet der vi sang av full hals. To ganger i året arrangerer vi konserter, en vårkonsert og en julekonsert. I mange år har vi vi hatt fantastisk lyd og eminente musikere med på konsertene våre. Vi sender en stor takk til Endre Samuelsen og Håkon Eivind Larsen, og håper at de fortsetter i mange år til! Nå er det snart tid for en ny julekonsert, og vår dyktige dirigent Magritt Elveseter har sydd sammen et knippe med sanger som garantert kommer til å skape god julestemning i Flekkerøy kirke søndag 10. desember kl. 19.30. Konserten heter «Lang desember natt», og det kan være mange lange og mørke netter i desember. Vi håper at julekonserten kan gi litt lys i mørket, og skape en forventning mot underet som skjedde den første julenatt. Vi sees på konserten, og jeg håper at familien Nilsen fra Dønga også i år fyller første rad. Koralls julekonsert blir ikke helt den samme uten! Korhilsen fra Paul Richardsen

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Julekonsert Lang desember natt

KORALL m/band Søndag 10. des kl 19.30 i Flekkerøy kirke Billetter ved inngangen V kr 150,- / B kr 50,-

Aktiviteter

Med forbehold om endringer

FASTE AKTIVITETER BARN/UNGDOM Babysang / 0-12 mnd Puls i Flekkerøy kirke Annenhver tirsdag, kl.11.00-12.30 Deler av året Søndagsklubben / 0-10 år Menighetssalen, Flekkerøy kirke Søndager, kl. 11.00 (Fleste gudstjenester) Sennepskornet barneforening / 2-4.trinn Menighetssalen i Flekkerøy kirke Annenhver mandag, 18.00-19.00 SoulKids / 1.-4. trinn Kirkesalen i Flekkerøy kirke Hver tirsdag kl. 17.00 – 17.45 Gutteforeningen Rasken / 3- 6. trinn Sløydsalen på Flekkerøy skole Annenhver tirsdag 18.00-19.30

FOTO: YNGVE VOGT

Sydkorset jenteforening / 5-8.trinn Puls i Flekkerøy kirke Annenhver mandag, 18.30-20.00

Large ungdomsmøter / 8. trinn + Flekkerøy Kirke Lørdager kl 20.00

Hverdagsmess / Alle Flekkerøy kirke En torsdag i måneden, kl. 19.30

Soul Children / 5.-8.trinn Kirkesalen i Flekkerøy kirke Hver tirsdag, 18.00-19.30

VOKSNE/ALLE

Gudstjeneste / Alle Flekkerøy kirke Søndager kl 11.00

Betweens / 5.-8.trinn Puls i Flekkerøy kirke. Søndager, kl. 11.00. (Fleste gudstjenester) You2 Fritidsklubb/Chill / 6. – 8. trinn Flekkerøy kirke Annenhver fredag kl.19.00 -21.00 Konfirmantundervisning / 14-15 år Flekkerøy Kirke Ca annenhver torsdag kl.18.00-19.30 Soul Teens / 9.trinn + Kirkesalen i Flekkerøy kirke Annenhver tirsdag, 19.30-20.30

Den Den norske norske kirke kirke Flekkerøy Flekkerøy menighet menighet

Kafè Pust / Alle Flekkerøy kirke Man, tir, tor, fre, 11.00-14.00 Ons. 11.00 - 16.00 Annenhver / Videregående + Pust i Flekkerøy kirke Annenhver torsdag, kl. 19.30 Strikkekafé / Voksne Flekkerøy kirke En mandag i måneden, kl. 19.00 Korall-øvelse / Voksne Flekkerøy kirke Annenhver onsdag, kl.19.30 Onsdagskirke / Alle Flekkerøy Kirke Annenhver onsdag, kl.19.30-21.00

Bønnemøte / Alle Hjerteslag Annenhver mandag, kl.19.00-20.00 Morgenbønn / Alle Stangefjellet Onsdager kl 07.00 – 07.15 Deler av året Morgenbønn / Alle Hjerteslag Torsdager kl 07.30 – 07.45 Vi over 60 / 60 + Menighetssalen i Flekkerøy kirke 1 lørdag i mnd kl.15.00-16.30

Pust (kafé) Mandag–fredag: 1100 – 14.00 + torsdag kl 19-21 Lørdag: Stengt

ENKELTARRANGEMENTER I PERIODEN Julemiddag «Vi over 60» / 60 år+ Flekkerøy kirke 09. des. kl. 14.00 Gudstjeneste / Alle Flekkerøy kirke 10. des. kl. 11.00 Julekonsert Korall / Alle Flekkerøy kirke 10. des. kl. 19.00 Vi synger julen inn / Alle Flekkerøy kirke 17. des. kl. 16.00 Julekonsert – Exodus gospelkor / Alle Flekkerøy kirke 19. des. kl. 19.00 Konserten – Hjem til jul / Alle Flekkerøy kirke 22. des. kl. 19.00 Julaftens familiegudstjeneste 1 / Alle Flekkerøy kirke 24. des. kl. 15.00 Julaftens familiegudstjeneste 2 / Alle Flekkerøy kirke 24. des. kl. 16.30 Juledag, høytidsgudstjeneste / Alle Flekkerøy kirke 25. des. kl. 12.00 Nyttårsbord / Ungdom Flekkerøy kirke 6. jan. kl. 19.00

FOTO: YNGVE VOGT

Fellesmøtene 2024 i Kristiansand / Alle Krs. Live, Kristiansand 9.-14. januar Hverdagsmesse / Ungdom/voksne Flekkerøy kirke 18. jan. kl. 19.30 Vi over 60 / 60 år+ Flekkerøy kirke 20. jan. kl. 15.00 Gudstjeneste / Alle Flekkerøy kirke 21. jan. kl. 11.00

Onsdagskirke / Ungdom/voksne Flekkerøy kirke 24. jan. kl. 19.30 Impuls i Stavanger / Ungdom Imikirken, Stavanger 26.-28. januar Basar til NMS eldre kvinneforening / Alle Flekkerøy kirke 27. jan. kl. 15.00 G2 - gudstjeneste / Ungdom/voksne Flekkerøy kirke 28. jan. kl. 19.30

Gudstjeneste / Alle Flekkerøy kirke 7. jan. kl. 11.00

Endringer kan forekomme. Følg med på www.flekkeroymenighet.no

BOB, BOB OPPLØSNING

Bak fra venstre: Arne Nilsen Berge, Marie-Lovise Klungeland, Benjamin Ruud Nilsen, Solan Leonard Larsen, Ruben Stokkeland, Laurits Johan Schleyer Kristiansen, Magnus Grundetjern, Olai Bjørndal, Isak Harstad Andersen, Adrian Mossestad, Milla Andås. Midten fra venstre: Malin Rødland Uppstad, Veronica Pavlovska, Jenny Berentsen, Lisa Mari Matre Olsen, Lindis Schleyer Kristiansen, Linnea Lindebø Teigen, Amanda Brommeland,

Emiil Nikolay Sigmond, Malin Høye, Stine Arnesen, Erle Røsstad, Håkon Borgenvik. Foran fra venstre: Dennis Bakken-Kristoffersen, Maria Otilie Flottorp, Sivert Helland Richardsen, Eline Kristiansen, Natalie Gjeruldsen Flåt, Fredrik Lyngroth Sagstuen, Mari Abrahamsen, Jørgen Brommeland. FOTO: GLENN IVAR TØNNESSEN

I bakspeilet Skal jeg få gjort alt jeg har lyst til og har planer om, må jeg bli minst 100 år Da jeg ble spurt om å skrive litt om mitt liv til ”Bakspeilet” svarte jeg ja. Da er det naturlig å starte med litt mimring fra barneåra - hjemme på Nærbø på Jæren - der jeg ble født i 1934. Min far hadde kjøpt gård der i begynnelsen av 20-åra. Så kom Børskrakket” i USA 1929 - med forplantninger til Europa. Du har sikkert hørt uttrykket ”De harde 30-åra”. Men vi små barna visste ikke at vi var fattige. De fleste rundt oss var i samme situasjon. Ingen ble ertet av den grunn. Derfor har jeg helst bare gode minner fra barneåra. Spesielt takker jeg for min gode mor, som trofast bar vår store familie fram for sGud i bønn.

Oppvekst under krigen Jeg begynte ikke på skolen før det året jeg fylte 8 år. Det var i 1942 under krigen. Tyskerne okkuperte Norge i 5 år. Ikke hadde vi radio, hustelefon, mobiltelefon eller bil og ikke engang en sykkel. Transporten foregikk med hest og kjerre. Mot slutten av krigen fikk vi tak i en gammel herresykkel, men det var ikke dekk på den - bare felgene. Det problemet løste vi ved å tilpasse en vannslange, som vi fylte med sand. Vi skjøtet med en liten buet pinne og småspiker. Det funket jo, men det humpet jo litt hver gang skjøtepinnen passerte bakken. Det var den jeg lærte å sykle på. Under krigen var det stor varemangel. Derfor ble det innført rasjonering på mange varer. Hver familie fikk utdelt rasjoneringskort fra Forsyningsnemnda i kommunen. Rasjoneringsmerkene liknet på store frimerkeark og hadde forskjellige farger. Det var rasjonering på bl.a. margarin, sukker, mel, kaffe, tobakk, sko og diverse andre varer. Men vi som bodde på en gård var jo bedre stilt enn de som bodde i byen og ikke kunne

Den norske kirke Flekkerøy menighet

JOHN VISTE

dyrke poteter og grønnsaker selv. Vi hadde også melk og noe begrenset tilgang til kjøtt fra egne kyr og andre husdyr. Da krigen var slutt fikk vi radio. Da syntes jeg det var utrolig gildt å høre på musikk. Spesielt Alice Babs når hun jodlet og sang om Gjøkuret. Og når Carl Jularbo spilte trekkspill. Ja - tenk for en forskjell fra nåtiden.

Tobakksplantasje i hagen Jeg tror nesten alle mannfolk røykte i den tida og tobakk var mangelvare. Min far dyrket tobakksplanter i hagen. Etter det jeg husker ble de minst 1 meter høye. Ferdig utvokst ble de kuttet og hengt opp til tørk på låven. Når de var tørre nok ble de karvet opp til tobakk. Det meste ble levert til fabrikk i Stavanger for oppkarving og pakket i tobakksesker, men noe ble skåret opp med skarp kniv hjemme. Men det var ikke store mengder. Stort sett bare til eget bruk og til venner og kjente. - Heimeavla tobakk. Jeg var bare 10 år da krigen sluttet og brukte naturlig nok ikke tobakk. Men kort tid etter krigens slutt kom 3 av mine halvbrødre hjem fra sjøen, De hadde vært i utenriksfart under hele krigen. Og de røykte ferdige sigaretter - en røykte South State, en Camel og en Pall Mall. Ofte stumpet de sigarettene før de var opprøkt. Da var det fin anledning for meg og min 2 år yngre bror - Arne - å ta disse stumpene med oss ut bak løa og røyke resten. En gang husker jeg vi innhalerte for mye slik at vi ble kvalme - og spydde. Vi var ikke engang blitt tenåringer. Det mest vanlige var å begynne å røyke når en ble konfirmert, for konfirmasjon var liksom overgangen fra barn til voksen i den tida..

Ble herdet i oppveksten På mange måter var det tøft å vokse opp på en gård. Vi ble vant med at kyr eller hester døde eller ble syke og måtte avlives. Ja, katter og kattunger måtte ogaå

Handelsskole i Grimstad. Sommeren 1956 fikk jeg jobb på Gartnerhallen i Kristiansand. De følgende år minnes jeg egenlig som de mest fantastiske år i mitt liv. Ungdomsåra. Det skyldes nok i stor grad at Gunhild kom inn i bildet og ”kapret” meg. At jeg, som var så blyg og sjenert, skulle bli så velsignet og lykkelig er nesten et under. Jeg føler at livet har vært en så utrolig god reise, og at jeg er blitt så velsignet med familie: kone, 4 sønner, 13 barnebarn og 7 oldebarn. For en rikdom.

ALLE FOTO: PRIVAT

avlives for ellers ble det altfor mange av dem. Og det samme med hunder - for ikke å snakke om rotter. I fjøset og gjødselkjelleren var det til tider enormt med rotter. Vi brukte store rottefeller omtrent som ei krabbeteine, bare litt mindre. De var laget av metallnetting. Rottene ble lokket inn med litt flesk. En gang husker jeg det var 18 rotter i fella. Så var det å ta fella med ned til bekken og drukne dem. Jeg glemmer aldri synet av dette når rottene kjempet for livet med snuten opp i nettmaskene i forsøk på å få luft. Men det var jo ikke så lenge før det ble stille. På den tiden var det ingen seksualundervisning verken i skolen eller i hjemmene. Vi ble bare fortalt at det var Storken som kom med babyene. Men det var det vel bare de aller minste som trodde på. Vi litt større fikk ”seksualundervisningen” av å se når dyrene parret seg. Både hester, kyr, ja hunder og katter også, og selvfølgelig kaninene og hanene i hønsegården. Det var også tøft å se når ei ku kalvet og når hester fødte. Det var tydelig smertefullt for dyra også. Jeg tror vi som opplevde det på flere måter ble ganske herdet. Jeg og Arne lurte oss også til å se når grisen ble slaktet i brønnhuset. Vi hadde ordnet med et kikkhull fra låven slik at vi kunne se rett ned til slaktestedet. Etter konfirmasjonen i 1949 hadde jeg forskjellige kortvarige jobber. Veldig mange spørsmål og mye tvil om kristendommen tok overhånd og jeg forlot min kristne tro Men min mor medvirket sterkt til at jeg noen år senere fikk gå på Tryggheim Ungdomsskule i 195253 (Folkehøgskule) Der fikk jeg min kristne tro tilbake. Men kort tid etter måtte jeg i militæret. Frimodigheten sviktet. Troen min i de 16 månedene i militæret kan sammenlignes med en båt som bare er fortøyd i baugen - uten akterfeste - Ja - dere vet hvordan det kan ende. Men brev fra min mor og en jente i den tiden gjorde nok at jeg kom hjem igjen med troen i behold.

Fra sjenert unggutt til firebarnsfar Første halvår 1956 gikk jeg på Drottningborg

Litt fra de 29 åra vi bodde i Hannevikåsen Vi giftet oss i 1961 i Flekkerøy kirke, var vel blant de første som ble viet der. Etter vielsen gikk hele bryllupsfølget i et langt tog til Skjærgårdsheimen for å feire dagen. Det var en flott solskinnsdag. Vi bodde på Jaktodden noen måneder før vi sammen med et vennepar flyttet inn i nybygd 2-mannsbolig på Fjelltoppen 9 i Hannevikåsen. Derfra var det kort vei til barneskolen Karl Johans Minne på Tinnheia. En fantastisk tid med gode minner fra ferieturer både somrer og vintre, og fra fotballkampene, kameraten min og jeg spilte på et lag kalt ”Frukt og grønnsaker” i bedriftserien. 2 ganger ble vi bedriftsmestere med bilde og omtale i Fædrelandsvennen. Jeg var også Krf. representant i bystyret i 4 valgperioder i årene 1983 -1999. Veldig interessante år. Vårt åndelige hjem var Misjonshuset i Setesdalsveien 2 Der var hele familien engasjert i mange år. Der var søndagsskole, barneforeninger, gutteklubb, ungdomsgruppe, ungdomsforening og flere kor og voksenforeninger. Rike gode år som gav hele familien vår god kristen ballast med videre i livet.

24 år som pensjonist En ny epoke startet da jeg i 1999 ble uføretrygdet pga. hjerneslag i 1994. Det var en svær nedtur. Lammelser og hukommelsestap og synsforstyrrelse og lang tids sykemelding. Men heldigvis kom jeg gjennom dette uten store problemer. Pensjonisttilværelsen har vært en fantastisk tid. Jeg får dyrket mange hobbyer. Å arbeide på Gjenbruken på Lumber er fantastisk givende. Jeg har deltatt der siden starten i Voiebyen i 2007. Å gå turer i skog og mark og gå på møter i Kirken eller Bedehuset. Sitte i Go-stolen og nyte musikk med en kopp varm kakao. Drive med hobby-fotografering - og mye - mye mer. Skal jeg få gjort alt jeg har lyst til og har planer om, må jeg bli minst 100 år. Ja - det å få bo på Flekkerøya er bare fantastisk. Og det at jeg har fått være så frisk det meste av min levetid er vel også en av årsakene til at jeg blant mine venner noen ganger har sagt litt humoristisk: ”Håper jeg får det like godt i himmelen som jeg har hatt det her på jorda”. Til avslutning Jeg takker hver dag for livet og har et sterkt ønske om å være et vitne - og på forskjellige måter være med og prise og ære Jesu navn. Om alt det andre vi steller med rakner og faller i grus, Jesus står fast, som frelser og seiersherre.

Ove har lagt seg ned for å se om han er lengre enn denne «Makrellstørja». Fisken vant. Den veide 200 kilo og var nærmere to meter lang (foto Kristoffer Pettersen)

Trives som fisken...

- At jeg noen gang skulle få oppleve å hente en fisk opp fra havet som var både lengre og tyngre enn meg sjøl, var vel aldri i tankene mine den gang jeg startet i dette yrket for ordentlig allerede som 15-åring, sier Ove Pettersen og smiler.

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Makrellstørje Men, jommen sa det smør litt i høst. Tidligere hadde han og mannskapet på tråleren Piraja dradd ombord flere Håkjerringer som gjerne er 4-5 meter lange. Men det er en fisk de ikke «regner med» og som ikke leveres inn for videresalg.

Mannskapet er glade for å ha fått masse ræg i Finnmark.

Ove forteller: - Tidligere i høst lå vi med båten rett vest av Egersund. Og det var jo en blanding av både overraskelse og glede da vi fikk øye på denne makrellstørja. Etter hvert var det bare å legge seg ned på dørken ved siden av denne ruggen, sier en lattermild Ove og fortsetter:

- Størja var jo mye større enn meg sjøl der jeg strakte meg i full lengde. Den veide 199 kilo og var rundt to meter lang. Mens jeg sjøl veier 73 kilo og Ove på kaia i Egersund måler 180 centimeter med tråleren Piraja. fra topp til tå, sier Ove. Han forteller videre at mens han var på land litt senere i høst, hentet de andre gutta på Piraja opp ei ny makrellstørje som var ti centimetere lengre enn den han lå og koste seg sammen med.

En Mæbing Ove er oppvokst på Mæbø, nærmere bestemt inne på den vesle fjellknausen der du kjører inn mot venstre på toppen av bakken ned mot Alsviga. I oppveksten ble det mye lek med barna i nærmiljøet. Fotball, skihopping, langrenn og skøyting var nok grenene de brydde seg mest om. Men, med pappa Kristoffer (Bitten) og onkel Ingvar som ivrige yrkesfiskere, ble det jo en del snakk om de voksnes hverdag når de var hjemme mellom alle øktene ute på havet. - Må jo le litt i dag. Jeg minnes ennå at det var båter jeg likte best å leke med i sandkassa da vi var i den alderen. Kanskje lå det noe allerede der, sier Ove og undrer litt.

For den blide Mæbingen ble med årene så «oppslukt» i dette yrket at han like godt sluttet på skolen noen uker før han gikk ut av niende klasse - Jeg var 15-16 år, og ville være med på makrellfisket, som jeg jo hadde vært med på før. Husker også godt at jeg og fetteren min Øyvind Kristoffersen la ut garn langs brygga nede i Skudeviga. Da fiskerne kom inn med fangsten, stod det jenter på brygga og tok i mot og sløyet fisken. Vi samlet det opp, heiv det på sjøen, og satte garna på samme plassen. Joda, jeg hadde nok «fiskeblod» i kroppen, sier Ove Pettersen.

Medeier Høsten 1972 ble han medeier i sin første båt. Sammen med pappaen og onkelen kjøpte de «Poiken», og Ove husker dette som en spesiell opplevelse. - Jeg brukte sparepengene mine den gang. 10.000 kroner var jo mye i ‘72. I tillegg hadde de to «gamlingene» båten Ponny, sier Ove. I 1976 kjøpte de Pirion, og året etter var Ove blitt skipper. - Jeg tok skippersertifikatet sammen med mange andre fiskere fra øya. Kurset ble holdt her ute, og det var stor stas for oss alle. - Siden har det gått slag i slag, og i 1983 bygde vi Piraja. Den gang ble Ponny solgt, sier Ove som forteller videre at når det gjelder dagens fartøy har de et samarbeid med Aamodt Fiskeriselskap i Søgne.

Ble Kjæring Med årene ble Ove en Kjæring, slike navn som har hengt, og følger ennå med befolkningen som har røtter her ute fra fra tidenes morgen. I 1983 giftet han seg med Skålevig-jenta Gunn, og i årenes løp fikk de barna Kristoffer, Kathrine, Karoline og Abraham. De igjen har gitt Ove og Gunn åtte barnebarn. - Kjæring og Kjæring. Vi er vel Skudevigere vi som bor her nede i Skudeviga, sier Ove og ler litt mer enn tidligere i praten. Men, det er ikke bare til sjøs og på hjemmebane Ove koser seg. Han er glad i idrett, med både løpesko og ski under beina. Han har deltatt i det populære arrangementet Terrengkarusellen i 36 år, han har løpt Svalandsgubben hele 23 ganger (rekord på 1,58 t.), videre har han deltatt mange ganger i både Sesilåmi og Hovden Tour. Så løper han selvfølgelig Fløymila og han kan også skryte litt av et NM-sølv i terrengløp (40-45 årsklassen) i sin tid. Og når det endelig finnes litt fritid igjen er han med å synger i Flekkerøyguttene og i høst ble han med i menighetsrådet i Flekkerøy kirke. - Får fritida til å gå, sier Ove som også var søndagsskolelærer i ti år her ude på denne vakre ø. FOTO: PRIVAT TEKST: ARILD HANSEN

KIRKENYTT «Annenhver» i Flekkerøy kirke Annenhver torsdag samles ungdom i alderen 16 år og oppover i Flekkerøy kirke. Fra kl. 19.30 er det deilig bakst, chips, sjokolade, brus og baristakaffe i kafeen. Fra kl. 20.00 samles vi i menighetssalen for bibelundervisning i ulike temaer. Alle har med Bibel og gjerne skrivesaker. I løpet av høsten har vi hatt flere spennende temaer fra ulike bøker i Bibelen, for eksempel har vi hatt en økt

Den norske kirke Flekkerøy menighet

med Lectio Divina, forelesning om Noah, undervisning om bønn og en forelesning om skapelesesberetningen i 1. Mosebok. Undervisningen varer i ca 45 minutter, og starter som regel med at vi leser den aktuelle bibelteksten sammen. Etter undervisningen går vi sammen i grupper og snakker om hva vi har lært. Vi har hatt besøk av ulike mennesker som underviser oss, blant annet en snekker, en toppidrettsutøver, en fastlege og en misjonær! Egentlig burde hele Flekkerøy kirke få oppleve disse kveldene. Å lese høyt fra Bibelen sammen og snakke med unge mennesker om hva tekstene kan bety i eget liv er uvurderlig. Velkommen til alle som går på videregående og alle unge voksne som vil bli bedre kjent med Bibelen!

FLEKKERØY MENIGHETSRÅD, 2024 - 2027 Anne Margrete Hetland Vik, leder 2024 Lasse Innvær Pettersen, nestleder 2024 Jorunn Kleiven Sagedal, Fellesrådsvararepresentant Hilde Wallerud Schønberg Sven Bjørn Hillesund Torunn Stautland Haraldsen Emilie Pettersen Ove Pettersen Rune Nikolaisen, 1. varamedlem. Fellesrådsrepresentant Bård Gotskalk Austafjord, 2. varamedlem Per Johannes Sørfonden, 3. varamedlem Anita Belland Arnesen, 4. varamedlem Bente Wam Fjell, 5. varamedlem Håkon Borgenvik, sokneprest Roy Øverland, daglig leder og sekretær

FOTO: YNGVE VOGT

9.–14. JANUAR I KRS LIVE

2024

Awin Khalili Holm PULS Lovsang

Martin Cave Bønn for møtet hver dag kl. 19:00

Møtene streames direkte på FELLESMØTENE.no, Kanal 10, pTro og FM 101,2. (opptak kl. 21:30 på Kanal 10 - fre, lør og søn)

Anette Løken Jahr

Kveldsmøte med Martin Cave Formiddagsmøte med Martin Cave Kveldsmøte med Martin Cave Kveldsmøte med Martin Cave Åpen dag med Martin Cave på “Bibelskolen 40 Dager” i Kristiansand Frikirke FRE 1930: Kveldsmøte med Martin Cave LØR 1930: Ungdomsmøte med Awin Khalili Holm SØN 1100: «ALLE SAMMEN»-møte med Anette Løken Jahr SØN 1930: Kveldsmøte med Awin Khalili Holm

TIRS 1930: ONS 1100: ONS 1930: TOR 1930: FRE 9-14:

17. DES

19. DES

Den norske kirke Flekkerøy menighet

22. DES

24. 25. DES

: r e l a f e b n a n e t n o s i r o H

ÅRETS KOKEBOK FRA GATEMAGASINET MOT Gi en julegave med mening i år Kokeboka kjøper du av MOT-selgerne

200 Kroner halvparten til selger

Oppskrifter basert på råvarer fra havet og jorda

Den norske kirke Flekkerøy menighet

MER FESTIVALEN

Kjempegøy på MER- festivalen, fredag 22 september. Vi var der for 2 år siden og det var like gøy denne gangen. Kanskje litt enda gøyere denne gang, siden vann til pizzaen ble byttet ut med saft. Ved inngangen til kirken fikk alle elevene fra 4-7 trinn utlevert hvert sitt armbånd. Så ble de 157 elevene delt inn i 4 forskjellige lag. Så måtte vi delta i forskjellige konkurranser utover kvelden. En av dem gikk blant annet ut på å danne en fin sirkel. De som da fikk den fineste sirkelen, vant 20 poeng. Vi hadde også en konkurranse om å treffe en ball i kista. Vi gikk opp i kirken og hadde andakt. Etter hvert hadde vi pizza fra Pizzabakeren og det var super godt, vi spiste 40 pizzaer. Så var det game show med de samme lagene. Det var jevnt, men til slutt så vant rødt lag. Til slutt hadde vi glowparty. Vi fikk maling i fjeset, malingen lyste i mørket. Alle danset og hoppet helt til det var slutt.

Arrangementet ble sponset av Sparebanken Sør, Skjærgårdsbygg, Flekkerøy bygg, Norlock og Elektrolaget.

Med vennlig hilsen Kamilla Lauvland, Ida Martinsen, Andrea Engedal, Olivia Kleiveland, Tuva Torgersen, Hermine Schou-Nilsen og Elisabeth Salvesen.

ÅRETS JULEGAVE Er du på jakt etter en gave som virkelig berører hjertet?

Kjøp Kafe Pusts eksklusive krus og kopper, vakkert dekorert med hjertevarme dikt fra vår dyktige poet, Maria Berrum Lande Koppene gir ikke bare gir en god start på dagen, men åpner for meningsfulle samtaler rundt kjøkkenbordet. Livet, troen og hverdagen reflekteres gjennom diktene med en enkel og inderlig tone. Gi dem som gaver til jul, bursdager eller som en oppmuntring til noen du er glad i. Våre ettertraktede kopper er nå tilbake med seks nye dikt – sikre deg

Den norske kirke Flekkerøy menighet

din før de forsvinner! Etter stor suksess har vi trykket opp flere enn noen gang. Våre kopper har tidligere blitt utsolgt, så ikke gå glipp av sjansen til å sikre deg en før hyllene går tomme igjen! Som en ekstra bonus, ved å kjøpe koppene, bidrar du til å støtte Kafe Pust og vårt arbeid for å nå mennesker. Du er med på å skape et sted der mennesker blir sett og inkludert. Besøk Kafe Pust og sikre deg dine kopper i dag, eller gi oss beskjed, så får du dem tilsendt. Årets fineste julegave venter på deg!

etabl. 1933

www.andas.no Døgntelefon: 38177450

Den norske kirke Flekkerøy menighet Den norske kirke Flekkerøy menighet

Taktelt - Kajakk - SUP - Camping Mjåvannsvegen 51 / friluftsoutlet.no

Vil du annonsere i Flekkerøy Menighetsblad? Kontakt Rune Nikolaisen, tlf 905 91 362 Skippergata 47A, 4611 Kristiansand tlf 461 90 056 • annelinebegravelsesbyraa.no

Vil du annonsere i Flekkerøy Menighetsblad? Kontakt Rune Nikolaisen, tlf 905 91 362

37 23

10 kjappe Reidar Opsahl

1. Hvem er du? En godt voksen kar med farsrøtter og slektsnavn fra Gudbrandsdalen, og mor fra øya. Bosatt på Sildenestangen, gift med min kjære Snefrid siden 1985 2. Hva er best med Flekkerøya? Fortsatt et ganske trygt sted å vokse opp, og med en herlig dugnadsånd. 3. Er det noe du ville ha endret her ute på Øya? Er nok mer opptatt av å bevare enn å forandre, men en trygg skolevei for alle hadde vært på sin plass. 4. Hva slags forhold har du til kirka og egen tro? Fast tilhørighet i kirka, hadde stor glede av å lede menighetsrådet da ny kirke ble bygd. Har også hatt mange fine stunder på bedehuset. Innimellom minnes jeg også kristendomstimene på skolen som noe trygt og godt. 5. Hvordan er Øya om 50 år? Øya vil – på godt og vondt – følge utviklingen i samfunnet for øvrig. Så må jeg innrømme at jeg ofte lurer mer på om det i det hele tatt vil gå enda 50 år før Jesu gjenkomst. 6. Er det noe du brenner for? Brenner er nok vel sterkt, men som menighet må vi aldre glemme at vi har et stort misjonsansvar, og vi er en så ressurssterk forsamling at enda mer kan gjøres. 7. Hva har du lært av livet etter å ha levd noen tiår? At opplevelsen av å være til nytte for andre mennesker betyr svært mye for mange. Så har jeg også erfart at flere som aldri har gitt det minste uttrykk for det, viser seg å ha en barnetro som de griper til når livet byr på tøff motgang. Det viser hvor viktig det er at det blir etablert en grunnleggende tro hos våre barn og unge.

Reidar Opsahl

8. Er det noe aldri kommer til å gjøre? Strikkhopping og andre «luftige» øvelser 9. Har du et godt råd til de unge som vokser opp her ute? Bry deg om andre mennesker, og ta Gud med på livsvandringen. 10. Hvilket spørsmål håpet du at jeg ville stille? Er det noen som har hatt spesiell betydning for din kristne tro?

Den norske norske kirke kirke Den Flekkerøy menighet menighet Flekkerøy

Støtt menighetsbladet Horisonten Vipps 825060 Du har mulighet for å få skattefradrag på beløpet. Bank 3000.07.70031. Merk beløpet: Støtte menighetsbladet.

FAMILIENYTT

Horisonten Flekkerøy menighetsblad

DØPTE:

Ansvarlig utgiver: Flekkerøy menighet

270823 270823 270823 100923 100923 151023

I redaksjonen: Marit S. Loland Tveit Redaktør Arild Hansen Journalist

Ulrik Stiansen Udland Matilda Løvås Skogseid Emiil Nikolay Sigmond Rebekka Djupedal Eile Tellefsen Jacob Aksnes Sandøy

VIGSLER:

Sigrun Buhaug Journalist

300923 300923

Linda Torkelsen Fotograf og journalist

DØDE:

Roy Øverland Journalist

090823 040923 220923 041023 141123 141123 211123

Rune Nikolaisen Annonsesalg og koordinator Ragnhild Beite Grafisk design Trykk: Aksell

Ina Synøve Sjølie Hagen og Lars Fredrik Kjølleberg Johanson Jeanette Borgersen og Leif Erik Sigurdsen

Dag Magne Maberg Arve Ulseth Trygve Kåre Nuland Harald Reinhardsen Gurine Marie Pedersen Jane Olive Olsen Lillian (Lill) Elefsen

Tips: Gå til flekkeroy.kristiansand@kirken.no og merkes med Horisonten

Flekkerøy menighet Vragesløyfen 1 4625 Flekkerøy Telefon: 38 19 68 10 flekkeroy.kristiansand@kirken.no Nettsted: flekkeroymenighet.no Facebook: Flekkerøy menighet

Kontortid: Mandag – torsdag 9.00–15.00 Bankgiro: 3000.07.70031 Vipps:114621

Håkon Borgenvik Sokneprest hakon.borgenvik@ HB547@kirken.no

Roy Øverland Daglig leder/ Menighetskonsulent RO983@kirken.no

Oscar Jansen Organist oscarjansen@me.com

Trond Sjøvold Kirketjener trond.sjovold@ TS329@kirken.no

Linda Torkelsen linda.torkelsen@ LT428@kirken.no

Else Norheim Trosopplærer else.norheim@ EN769@kirken.no

Arne Nilsen Berge Menighetspedagog for ungdom AB683@kirken.no

Foto: Linda Torkelsen