HORISONTEN - NR. 2 OKT. 2024 by Aksell AS

Den norske kirke

FLEKKERØY MENIGHETSBLAD

NR. 2/OKT 2024

Jeg

NR.2.2024

Maria Berrum Lande er dikteren bak sitatene på koppene i kafé Pust.

UNDERVEIS

Vi er alle på vandring. Noen ganger er det oppoverbakke, andre ganger endeløse sletter. På veien er det fort gjort å få skrubbsår eller belastningsskader. Kanskje er ryggsekken du bærer for tung. De fleste blir før eller siden våte på beina, og må henge sokkene til tørk både her og der. Noen ganger er turen kald og mørk, andre ganger går man i strålende soloppganger mens medvinden gir støtte i ryggen. Uansett kan det være godt å ha noen å dele erfaringene og opplevelsene med, slik at veien videre oppleves lettere å ta fatt på.

I dette nummeret av Horisonten vil du møte ulike mennesker fra Flekkerøy som alle er på livets landevei. I Håkons refleksjoner får du inspirasjon til hvordan du kan finne gylne øyeblikk underveis. Jørgen Kristiansen tar seg en pust i bakken i kirkas egen kafe, og mimrer tilbake til planleggingen av det nye kirkebygget som stod ferdig i 2019. Karsten Baldersheim Nilsen forteller om hvordan Speideren kan være et godt sted å være om man ønsker å orientere seg og sette kurs. I fortellingen Sett får du møte en tigger som erfarer at alle bare går forbi. Og Sigrun Buhaug har vært på pilegrimsferd til Nidarosdomen og vandret i guddommelig natur sammen med mennesker fra ulike deler av verden.

I Flekkerøy menighet er du velkommen uansett hvor du måtte være på din vandring gjennom livet. Den kristne troen bærer i seg et himmelhåp, og dette himmelhåpet gir en retning som det er lettere å sette kursen etter om vi gjør det sammen. Underveis kan det også være en stor opplevelse å plutselig oppdage at det er Gud som går ved siden av deg på veien.

Med ønske om en god høst fra oss i redaksjonen

TEKST:

MARIA BERRUM LANDE

FOTO:

THIOGOMOBILE, PEXELS

Må din vei komme deg i møte, vinden alltid være bak din rygg, solens lys leke på ditt kinn, regnet falle vennlig mot din jord. Og må Guds gode hånd verne om deg til vi møtes igjen.

KELTISK VELSIGNELSE

En pust i bakken

Jørgen Haugland Kristiansen trenger neppe noen introduksjon. Han er vel det nærmeste vi kommer ordfører på Flekkerøya. Et kjapt Google-søk viser at han er både siviløkonom, forfatter og politiker. De fleste av oss kjenner han kanskje best fra politikken, men det er ikke utenkelig at du kan ha observert han i sjekta på fisketur, har truffet han på fjellet, eller bare i kirkebenken en søndag formiddag. Men da helst i misjonskirka.

Engasjement

-Hadde det ikke vært for meg, hadde det neppe blitt ny kirke på øya, sier Jørgen ubeskjedent. Han er velvilligheten selv når vi tar kontakt med han og stiller opp på kort varsel. Og selv om han er kjendis på øya, tenker vi at han muligens har noen ukjente sider eller historier på lur, som er vel verdt å skrive om. Vi er

nysgjerrige på hvor han har fått dette engasjementet fra, hva som har formet han og hvilke saker han er mest stolt over å ha fått utrettet. I tillegg må vi selvsagt rette blikket framover. Det er tross alt snakk om en potensiell framtidig leder for KrF.

Dreven og impregnert politiker

Det er utvilsomt en erfaren politiker vi møter i Kafe Pust denne onsdagskvelden. Allerede i 2001 ble han valgt som fylkesleder i KrFU, og takket være hva han betegner som en generøs arbeidsgiver i SR-Bank, har han fått levd ut sitt politiske kall parallelt med jobben i banken. Men han har ikke noe ønske om å dra fram noen merittliste over saker han har fått gjennomført etter å ha vært politisk aktiv i snart et kvart århundre.

En karriere i politikken krever at du er tykkhudet, eller “impregnert”, som Kristiansen kaller det. Han beskriver hvordan dårlig presseomtale kunne gå ut over nattesøvnen i begynnelsen, men at han raskt ble ferdig med å la negativt fokus gå inn på seg.

Han medgir at det er en krevende situasjon i KrF med en partileder som plutselige takket for seg og et parti som vipper rundt sperregrensen. Det har vært et høyt forbruk av ledere innen partiet. Om sin egen rolle sier han enkelt; -Jeg må først bli nominert til førsteplass i Agder, så kan en eventuell stortingsplass være sikret. Det aner meg at han fortsatt er sulten på nye arbeidsoppgaver og mer ansvar. Han etterlyser statsråder fra Kristiansand og vektlegger viktigheten av å ha politikere som taler på vegne av Sørlandet.

- Nå ryker kirka di, Jørgen!

Ettersom samtalen finner sted i kirka, kommer vi raskt inn på temaet kirke og menighetsliv. Jørgen lener seg ivrig framover på stolen. -Det var jeg som fikk tale på vegne av kommunen ved åpningen av kirka, vet du. Den gleden ville jeg ha etter å ha stått på i en lang og krevende prosess.

Planene om utvidelse, som begynte med et beskjedent budsjett på 11-12 millioner i 2007, skulle ende med en splitter ny kirke med en prislapp på drøyt 93 mill. Mange av oss kan med glede og stolthet se tilbake på første søndag i advent i 2019 hvor herligheten endelig skulle åpenbares.

Flere ganger så det skummelt ut for kirkas framtid, og da Justvik skole skulle bygges, hang Flekkerøy kirke i en tynn tråd.

- Nå ryker kirka di!, sa rådmann Sommerseth til meg, humrer Jørgen og legger til; det er et under at den ble bygd. Det måtte åpenbart sterke forhandlinger og en aldri så liten hestehandel til for at kirka forble i budsjettet. Og kanskje den siste kirka bygd av kommunen.

20-årsdag på Radiumhospitalet

Vi går lenger tilbake i tid. Mange av dere har sikkert både lest og hørt Jørgen fortelle om erfaringene som ung kreftpasient og hvordan sykdommen har preget valgene han har tatt siden. Når jeg likevel ber han fortelle om hvor dette samfunnsengasjementet kommer fra, er jeg ikke helt forberedt svaret jeg får. -Å overleve kreftsykdommen gjorde noe med meg. Da jeg feiret

Jørgen mimrer tilbake på ungdomsårene på slutten av åttitallet. Han husker godt at de måtte gå til Åshavn for å ta Leik til byen. -Jeg var for tunnelen, legger han raskt til, og smiler ved tanke på den lokale “revyvisa” om Størkson & co. Det var en opphetet debatt på øya.

-Hva tenker du om Flekkerøya i dag, sammenliknet med det øysamfunnet du vokste opp i?, spør jeg nysgjerrig. Jørgen blir ettertenksom, før han reflekterer rundt de naturlige endringene en dobling av folketallet medfører. - Dialekten forsvinner jo, sier han, uten at han virker nevneverdig bekymret for det. -Det er jo en naturlig utvikling, konkluderer han. I tillegg er det et langt større mangfold her ute, med 3 menigheter som samler folk søndag formiddag. Så lenge alle finner sin plass, ser han ikke det problematiske i denne endringen.

Kristiansen har selv bakgrunn fra Misjonssambandet og bedehuset, men etterhvert har det blitt naturlig å støtte opp om en lokal menighet. Valget har falt på Misjonskirken, selv om de tre guttene har blitt konfirmert i Kristiansand Frikirke. Han ivrer for Misjonskirkens misjonsprosjekt i Colombia, og er ikke fremmed for et engasjement utenlands når han legger politikken på hylla.

Stand up show

Vår tilmålte tid går mot slutten, og Kristiansen sjekker diskret mobilen.

- Du har jo ikke spurt noe om hummerfisket!, utbryter han lett bebreidende, før han forsikrer at teinene er på plass.

Det lille han har av fritid tilbringes gjerne på sjøen, på hytta på Bortelid, eller med jaktlaget på rypejakt. Og mange søndager, så sant Liverpool spiller, er det åpent hus i Svartefjell.

Å overleve kreftsykdommen gjorde noe med meg. Da jeg feiret tjueårsdagen min på Radiumhospitalet ga jeg meg selv et løfte om at jeg ville gi noe tilbake til samfunnet.

tjueårsdagen min på Radiumhospitalet ga jeg meg selv et løfte om at jeg ville gi noe tilbake til samfunnet, sier Jørgen, og uttrykker takknemlighet over å ha blitt frisk, takket være dyktig helsepersonell og svært kostbar behandling.

Han forteller videre om en flott oppvekst med aktive foreldre som tok lederansvar. -Mamma var visst den tredje på øya som gikk på gymnaset. Ho har på mange måter vært ei foregangskvinne, sier han om jordmor Rigmor. Far Odd var engasjert i Misjonssambandet og hadde ellers sitt virke i kommunen.

- Du har ikke noen overraskelser å komme med til slutt, da? fisker jeg avslutningsvis.

- Sånn fun-fact, mener du? sier Jørgen og drar på smilebåndet. Etter en kort pause smeller det fra han; du vet kanskje ikke at jeg driver med stand up show?

Dette kan virkelig lage store overskrifter, tenker jeg, og prøver se for meg en rakrygget, dresskledd Kristiansen på scenen på Caledonien. Han avbryter tankerekken min ved å forklare at han flere ganger med hell har hatt ansvar for helaften med gode historier fra politikken på menyen, bl.a i Randesund Misjonskirke. - Jeg kommer gjerne til Flekkerøy kirke også, tilføyer han, før han må komme seg hjem til yngstesønnen, som allerede har ringt et par ganger. The show must go on.

TEKST: SIGRUN BUHAUG. FOTO: RUNE NIKOLAISEN

Håkon Borgenvik PREST

HÅKONS

REFLEKSJONER

Gylne øyeblikk

Du kan ikke planlegge det.

De bare kommer.

Disse gylne øyeblikkene.

Da tiden står stille –og alt er bare fint.

Bål. Kakao. Marshmallows.

Stillhet.

Hillestadheia, en lørdag i september. Vi har vært ute på langtur med barnebarna, helt til et skogholt minst 200 meter unna hytta... Tilbake igjen går de andre inn. Men fireåringen Tuva og jeg fyrer opp i bålpanna på utsida. Så sitter vi der, vi to. På hvert vårt sitteunderlag på kanten av plattingen. Foran ilden. Og gjør ingenting. Nåja, bortsett fra å drikke kakao med marshmallows, da, og hive og hive en og annen pinne på bålet.

«Det er dette som er selve livet» skrev jeg på Facebook og fikk noen kommentarer som gikk på slikt som hva med båten, Kniben, makrellfiske, fuglene. Joda, alt det der er fine ting å ha i livet sitt. Men ingenting kan måle seg med dette: Sitte slik foran et bål. Med en fireåring som faktisk har ro i sjela til å sitte der riktig lenge. Med bestefar. Eller «far» som er hederstittelen jeg har fått. «Av og til sitter jeg her og tenker» sier Ole Brum. «Andre ganger bare sitter jeg.» Gylne øyeblikk.

Stillhet kan være en slitsom greie. Når den ikke er valgt, men påtvunget, eller oppstår fordi vi ikke har noe å snakke om. Og så fyller vi stillheten med – ja – en skjerm i en eller annen størrelse eller form. Men stillheten kan også være det fineste som fins. Den gode stillheten er det

motsatte av tomhet. Den er fylde. Den er mettet med nærvær, med fellesskap, ordløst fellesskap – ja, med kjærlighet, for å bruke et så stort ord. Enten denne stillheten oppstår mellom et barnebarn og en bestefar, eller mellom to ektefeller som har levd lenge sammen, eller den gode stillheten mellom deg og din himmelske Far.

«Mennesket har med sitt ustanselige prat en egen evne til å få Gud til å tie stille» skriver den sveitsiske legen og forfatteren av en rekke bøker om teologi og spiritualitet, Adrienne von Speyr. Satt på spissen, men det er et poeng her som er verdt å ta med seg. Vi tenker gjerne at bønn formes med ord. Vi snakker til Vår Herre hele tiden.

Men vi trenger stadig å lære å bli stille, og la Han snakke til oss. Det gjør han ikke ved å diktere budskap eller skrive skrift på veggen, ikke for meg i alle fall. Men i stillheten arbeider Gud med oss på måter vi knapt merker og ikke kan forstå. Stillheten vi oppsøker hos Gud gjør noe med oss, den gjør noe med vår måte å møte verden, menneskene, skaperverket på. Vi trenger å finne tilbake til stillheten. For finner vi den, da finner vi oss selv. Og finner vi oss selv, så finner vi også Han som har skapt oss i sitt eget bilde.

Kjell A. Nyhus skriver i en artikkel i magasinet Strek: «Stillheten er ikke fravær, en mangel, tenker jeg. Stillheten er noe – et rensende og klarende stoff, en vind som vasker himmelen rein. Den er et øye som ser uten nytteformål, uten begjær. Et øye mot det uutgrunnelige, mot Gud. Det er her ateistene tar så feil. De mener at de veit hvem Gud er. Ja, for man kan vel bare benekte noe man mener å vite noe om? Jeg stiller meg i rekken av troende gjennom alle tider som sier at de tilber det uutgrunnelige livsmysteriet, det vi ikke forstår. Om vi gjør Gud «forståelig» blir vi uungåelig til en sekt. Det er gjennom undringen og kjærligheten vi favner Gud.»

Deus semper major. Gud er alltid større.

I bakspeilet

Rune Nikolaisen

Æ de’ derre edanes???

For ett års siden kunne vi lese soknepresten i Hægebostad mimre «I Bakspeilet» om at det var hans fortjeneste at det selges Nugatti på Øya.

Og da vi for 30 år siden flyttet til Flekkerøya som nokså nygifte, kom vi med kanskje litt urbane vaner fra vår tid i Oslo. I hvert fall hadde de hverken fetaost eller Balsamico-eddik i Sparbutikken. Jeg spurte pent om de kunne ta det inn, og ikke lenge etter var det på plass i hyllene. Dette kaller jeg kundeservice! Og da jeg for første gang kjøpte produktene, fikk jeg spørsmål i kassa « - Æ de’ derre edanes?»

Hvis du tenker på presten fra Hægebostad når du handler Nugatti, kan du også i takknemlighet ofre en tanke på innflytterne når du står på butikken med fetaosten i hånda.

Jeg er oppvokst i Einerstien i Voiebyen, og har min bakgrunn fra ungdomsforeningen på Tryggheim bedehus, fra «Laget» og VUG. Voie menighet ble etter hvert skilt ut fra Vågsbygd, og gudstjenestene ble holdt i Gymsalen i Voie skole. Vi var tre kamerater som delte på jobben som kirketjener: stoler, alter og alterringer skulle settes på plass før, og ryddes bort etter Gudstjenesten.

I 1980 kunne vi innvie Voie kirkes første byggetrinn, men vi beholdt kirketjenerjobben. Kirkeklokka var manuell, og en søndag gikk jeg surr i tellinga. I hvert fall ble det 4 x 3 klokkeslag – noe som ble behørig kommentert av menigheten.

Omtrent på denne tida kom jeg ut av skapet. Jeg hadde vært på kino mange ganger, men ikke fortalt mamma det. James Bond, Bud Spencer og Grease var ikke helt stuereine, for å si det sånn. Og samvittigheten min var deretter. Men endelig tok jeg mot til meg; «I kveld skal jeg på kino. Jeg skal se Ghandi-filmen». Det ble stille, men etter ei stund kom kommentaren: «Kan du gå på kino og kalle deg kristen?» Det har heldigvis gått framover.

I sjuende klasse var jeg på klassefest. Tror alle guttene i klassen var forelsket i Mette Arntsen. Hun danset med den ene etter den andre, mens jeg jeg satt i sofaen og var misunnelig på mine klassekamerater. Jeg tenkte: «Skal

jeg spørre om dans, nei, jeg tør ikke». Fram og tilbake gikk tanken, til jeg plutselig står foran Mette på dansegulvet: «Skal vi danse» fikk jeg stotret fram. Svaret glemmer jeg aldri: «Jammen, Rune, det er jo ikke noe musikk!» Fikk en knekk der, ja.

Ikke ukjent med Flekkerøy

Vi var en gjeng som var med i 7.Kristiansand Sjøspeider, og disponerte Colin Archer’en «Gyda» nesten som vår egen båt. Det ble ikke få turer til øya, vi hadde nemlig blitt kjent med Gro, Tove og Elsa! Kjellerstua hos Gro eller bua ved Skibbusundet var faste møtesteder. Og det hente vi besøkte «Bageriet». Men der så de bare dumt på oss. Byfolk!! – tror jeg de tenkte (nokså nedlatende). Men jentene tok vel i mot oss, og en av oss kapret Gro!

Tida i Oslo

Planen var å studere teologi, men sykdom forpurret disse planene. Fulltidsstudier kombinert med fulltidsjobb i Posten og fulltidsengasjement i Storsalen ble for mye. Studiene ble lagt på hylla, men jeg fikk en spennende karriere i Posten!

Jeg ble også engasjert politisk på denne tida, og 1. mai var på mange måter en høytidsdag på Høybråten, hvor vi bodde. Dagen startet med Gudstjeneste i kirka, hvor presten aldri gikk på akkord med forkynnelsen. Og vi hadde alltid besøk av en partitopp. Spennende å møte Rune Gerhardsen, Jens Stoltenberg og Thorbjørn Berntsen (leppa fra Grorud) for å nevne noen. Etter Gudstjenesten var det festarrangement for store og små på Folkvang.

(Som nyinnflyttet på øya opplevde jeg kontrasten til Oslo. 1. mai 1995 gikk jeg ut for å heise flagget. En mann kom gående forbi og sa: «Mi flager ikkje på 1.mai!»)

I løpet av årene i Oslo ble Storsalen mitt andre hjem. Mange i samme alder og interesser møttes til korøvelser, bibelgrupper og lørdagsmøter. Storsalen og Misjonssalen ble av Vårt Land kritisert for å være Norges største kristne sjekkeplasser. Som om det skulle være galt å finne seg en kjæreste med samme livssyn.

Vi var tre kamerater som bodde i kollektiv og alle fant vi vår kone i Storsalen!

I 1994 fikk jeg jobb som førstekonsulent (fint skal det være) ved hovedpostkontoret i Kristiansand. En skikkelig kremjobb, hvor jeg måtte tiltre nokså kjapt. Vi leide «Aud og Fritjof» sitt hus, men tenkte Øya var et midlertidig stoppested. Dyrt var det med tunnelen enten man skulle på jobb, eller ha besøk fra fastlandet. Men tilfeldighetene ville det annerledes. Tørres (gamlerektoren) sørget for at Sigrun fikk jobb på skolen, og vi har aldri etter det sett oss tilbake!

Da Torjus var gammel nok til å begynne på Søndagsskolen, forstod jeg at det var ei «mannegreie» å følge barna til bedehuset. Vi stod i en ring og røykte og drakk kaffi, men det gikk ganske mange uker før noen i det heile tatt snakket til meg. Men jeg ga meg ikke. Stilte meg

opp i ringen flere søndager på rad. Til slutt var det én som tok kontakt. Jeg husker spørsmål hans ennå: «Æ’ det du som er gift med ho derre som løber?»

Engasjerment

Heilt fra tidlig oppvekt har jeg vært engasjert. Og etter snart 30 år på øya har jeg vært innom juniorstyret i Fløy, styrearbeid i skolekorpset med turer i inn- og utland, 17.mai-komité, menighetsråd og diverse utvalg i menigheten. Og som leder i Korall.

Men det som har gitt meg størst glede er sjøspeideren. Alle turer, alle vennskap som er bygget der. Da jeg ble med som leder der var vi ca 30 speidere og ledere, og vi satt oss et mål: Vi skal bli større enn Fløy!

Nå er vi ikke der ennå (og kanskje vi ikke kommer dit!), men speideren på øya har vokst seg til å bli et stort og livskraftig barne- og ungdomsarbeid. Det er bare å se på anlegget i Kårholmen!

Gi åtte minutter

13. oktober var det konsert i kirka i anledning Verdensdagen for psykisk helse. Vi som var til stede fikk oppleve et stjernespekket program, som beveget seg fra mørke mot lys. Masse flotte solister, kor, kvartetter, husorkester og dansere deltok. Kveldens desiderte høydepunkt for meg var hiphop-dansen til Gina Therese Seglem Gundersen. Sangen «Better Days» ble levendegjort gjennom dansen. Teksten understreket at det kan komme bedre dager.

Og vi ble oppfordret til å bry oss: ta opp telefonen og snakk med én som kanskje trenger noen å snakke med. Gi åtte minutter hver dag – du har likevel 23 t og 52 minutter igjen til deg selv…

Taktelt - Kajakk - SUP - Camping Mjåvannsvegen 51 / friluftsoutlet.no

Vil du annonsere i Flekkerøy Menighetsblad?

Kontakt Rune Nikolaisen, tlf 905 91 362

Skippergata 47A, 4611 Kristiansand tlf 461 90 056 • annelinebegravelsesbyraa.no

Vil du annonsere i Flekkerøy Menighetsblad? Kontakt Rune Nikolaisen, tlf 905 91 362

SETT

Jeg er en tigger.

Min far skammer seg over meg. Jeg som en gang var familiens stolthet, er ikke lenger å regne

som en sønn.

Et menneske uten syn, er bare et halvt menneske. Et ubrukelig menneske som bare er i veien. Men jeg husker hvordan det var å se. Jeg husker fargene i flammer, lyset på himmelen før solen går ned. Jeg husker formene til de vakre krukkene moren min lagde. Og jeg husker fargen på håret hennes; mørkt brunt med brusende krøller. Og min fars kraftfulle, senete hender som arbeider. Jeg husker synet av rennende vann i bekken. Men jeg kan ikke huske mitt eget ansikt. Jeg kjenner det med hendene mine, men det er som å kjenne på et sort hull. Hvordan ser jeg ut? Hvordan ser andre meg? Jeg kan ikke se blikkene deres, men jeg hører de avvisende lydene. Skrittene som blir raskere når de passerer meg. Stemmene som blir lavere om de er flere. Og pusten deres blir kortere i frykt for at de skal lukte meg.

Jeg er en tigger. Ved første øyekast er det penger jeg vil ha. Om du hadde sett nærmere, ville du sett at det jeg aller mest ønsker meg er å få slippe fri fra mørket. Men det er ingen som ser. Det er ingen som spør.

En dag er han plutselig her. Jeg kan høre på lang avstand, at det må være han jeg har hørt snakk om. Noen roper navnet hans. Jeg hører lyden av en folkemengde. De er på vei i retning av plassen min her ved byporten. Lyden av ivrige stemmer. Skrittene på veien. Da begynner jeg å rope. Jeg vet ikke hvor kraften i stemmen min kommer fra, for jeg pleier aldri å rope. Men nå roper jeg så høyt at jeg overdøver den livlige menneskemengden. Jeg roper etter Jesus. Jeg roper på hjelp.

Først stilner det litt. Så begynner den ivrige praten igjen, kanskje enda mer intens en tidligere, i håp om å

overdøve meg? Jeg roper igjen. Jeg roper og roper. Noen begynner å kjefte. Noen sier jeg skal være stille, at han ikke har tid. Han må ikke gå forbi! Har han gått forbi? Jeg roper igjen. Så blir det plutselig stille. En mannsstemme sier at jeg skal reise meg. «Han vil at du skal komme», sier han. Jeg kjenner hånden hans rundt min. Han reiser meg opp. Kappen, som er det eneste verdifulle jeg eier, faller i bakken. Jeg beveger meg i retning av Jesus, det er rart at jeg vet veien. Jeg vet nøyaktig hvor han står. Jeg forsøker å rette meg opp i den stive ryggen mens jeg stanser foran han. Han er så nær at jeg hører pusten hans. Ser han på meg nå? Hva tenker han om meg? Er han sint?

Han er helt rolig i stemmen når han sier: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Det er nesten så jeg må le, for han må da vite svaret? Eller er han virkelig opptatt av hva jeg trenger? Vet han at jeg er i mørket? Jeg må ikke gråte nå. «Jeg vil så gjerne se.» Jeg har brukt opp stemmen, det kommer bare en hviskelyd. Jeg hvisker det en gang til. «Mester, la meg få se.» Så kjenner jeg hendene hans på hodet.

Det første jeg ser er omrisset av føttene mine i sanden. Deretter, blikket hans. Kommer det lys ut av øynene hans? Eller er det bare noe jeg innbiller meg? Og himmelen, skal den være så blå? Og solen så hvit? Hva er denne følelsen av varme som sildrer gjennom hele kroppen?

Han ser på meg og øynene hans ler. Hendene hans hviler på skuldrene mine mens han sier: «Gå nå. Troen din har reddet deg.» Jeg trekker pusten skjelvende. Nå smiler jeg tilbake. Og jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme hvordan ansiktet hans ser ut.

TEKST: MARIA BERRUM LANDE

FOTO: TIMUR WEBER, PEXELS

MIN SANG

MIRIAM ODDDERSTØL NAVNET JESUS

FOTO: PRIVAT

NAVNET JESUS BLEKNER ALDRI

Sangen «navnet Jesus» er en sang som har fulgt meg hele livet. Dette er en håpssang som formidler så fint at det er Jesus som ønsker å lede oss gjennom livet i

alle de forskjellige fasene vi går igjennom. Det er Hans navn som lyser og viser oss mennesker vei, og Hans navn vil alltid bestå.

Denne sangen ble skrevet av frelsesoffiser David Welander i 1923 og han skrev den til en fengende melodi, en Zulu-melodi. Denne norske sangskatten er oversatt til flere språk, og ble faktisk kåret til århundrets salme for noen år tilbake. Så det er ikke bare meg som har denne som en favoritt. Det er mange som har utgitt denne sangen, men for meg så er det Oslo Gospel Choir sin versjon på albumet salmeskatt som jeg liker best. Syns de klarer å formidle den på en fin måte

Det er det tredje verset som jeg er mest glad i; « Midt i nattens mørke blinker, som et fyrlys Jesu navn og hver hjelpløs seiler vinker inn til frelsens trygge havn. Og når solen mer ei skinner, Jesu navnet lyser enn, da den frelste skare synger høyt dets pris i himmelen»

Vi har et fantastisk flott fyrtårn ut på Oksøy, og det fyrtårnet har hjulpet mang en fisker og båfører å finne leia trygt hjem.

Et sånn fyrtårn ønsker Jesus å være for oss mennesker på vår livsvandring.

Navnet Jesus blekner aldri

Tæres ei av tidens tann

Navnet Jesus det er evig

Ingen det utslette kan

Det har bud til unge gamle

Skyter stadig friske skudd

Det har evnen til å samle

Alle sjeler inn til Gud

Ref

Navnet Jesus må jeg elske

Det har satt min sjel i brann

Ved det navnet fant jeg frelse

Intet annet frelse kan

Jesu navn hvor skjønt det klinger

La det runge over jord

Intet annet verden bringer

Håp og trøst som dette ord

For det navn må hatet vike

For det navn må ondskap fly

Ved det navn skal rettferds rike

Skyte friske skudd på ny

Ref

Midt i nattens mørke blinker

Som et fyrlys Jesu navn

Og hver hjelpløs seiler vinker

Inn til frelsens trygge havn

Og når solen mer ei skinner

Jesu navn det lyser enn

Da den frelste skare synger

Høyt dets pris i himmelen

Ref

glimt f ra

Den norske kirke Flekkerøy menighet

me nighetsturen

Solstrand, Lindesnes . 27-29. september

En fantastisk menighetstur til Solstrand Camping, Lindesnes. 208 stk. deltakere fra vår flotte menighet med helgens hovedtema: «Jesus – Mesternes Mester».

Glimt fra en gøy helg med godt fellesskap både oppover og utover…

FOTO: PRIVAT

Bak f.v.: Håkon Borgenvik, Jonas Ohm

Elias Gunvaldsen

Jonas Vikane, Kevin Jør-gensen, Tim Tobiassen, Torjus Fjell Rødland, Ulrik Oppebøen, Erlend Aurdal Dale, Arne Nilsen Berge

Midten f.v.: Lucas Neville Abrahamsen, Johan Akeland Hillesund, Jonas Lykke Tonstad, Oliver Finne Kristoffersen,

Magnussen,

Dørum,

Elias Martinsen, Mons Lindebø Mattingsdal, Samuel Dvergsnes Kristiansen, Anders Vestøl Lindebø Foran f.v.: Tidemann Halvorsen, Filip Nilsen, Jørgen Mikalsen Friestad, Rebekka Jansen Walde, Johan-Emil Gundersen, Johan Martinsen, Ib Odin Harper, Amelia Olszewska

FOTO: GLENN IVAR TØNNESSEN

BokMagasinet

Bok&Media i Oslo har etablert BokMagasinet i Flekkerøy kirke. BokMagasinet har bøker fra fem forlagshus og utgjør ca. 80% av salget av kristen litteratur.

Forlagene er: Lunde forlagene, Verbum/Bibelselskapet, Hermon forlagene, Prokla media og Inspirasjon forlag.

BokMagasinet har bare de bøkene man til enhver tid finner i hyllene – og har ingen «skaffeplikt».

Sted: BokMagasinet er plassert i Kafé Pust i Flekkerøy kirke.

Åpningstid: Alle dager når kirken er åpen.

Alt salg skjer via egen selvbetjent kasse direkte til Bok & Media i Oslo.

Flekkerøy kirke har etablert en bokvert som har et overoppsyn med BokMagasinet på vegne av Bok&Media. Bokvert er Torunn Haraldsen.

Velkommen innom Flekkerøy kirke og BokMagasinet.

De første kundene i Bokmagasinet i Flekkerøy kirke. F.v.: Åse Johanne Gamst og Marte Hove Øverland.

Den norske kirke

Flekkerøy menighet

Hans Petter Foss, leder av Bok og media i Oslo.

VÆR BEREDT!

– beretninger fra Flekkerøy BK Sjø

Speidergudstjenesten ble i år feiret ved Speiderhuset søndag 11. august. Her fikk

Flekkerøy menighet innblikk i små og store hendelser og endringer i Flekkerøy BK

Sjøs speidergruppe ved gruppeleder Karsten Baldersheim Nilsen. I den følgende teksten gjengis innholdet han formidlet til glede for Horisontens lesere:

«Speidergruppa på Flekkerøy har 150 medlemmer, og dermed utgjør den en av Norges største speidergrupper. Vi håper at alle som har lyst, kommer og melder seg inn. Store og små. Vi skal ha plass til alle. Og dere er hjertelig velkomne. Jeg kjenner jo at jeg kan ikke stå her i dag uten å kyde litt av oss sjøl. Vi er ei sjøspeider- gruppe som tar steg:

Vi var første gruppe som la vekk gaffelriggen og gikk over til ny type seiling. Ikke alle grupper i regionen tok det så pent. Men de ser nå hva vi har, og de ser at de ligger etter, enten de innrømmer det eller ikke. Vi er også framme i skoene når det gjelder navigering. Vi lærer speiderne om kart-plottere, radar, apper til værmeldinger osv. Vi bruker det som er på markedet, mens andre fremdeles navigerer etter papirkart. Og i fjor høst kjøpte vi ny båt, IGJEN! Lederne brukte vinteren til å restaurere båten. Det har vi gjort for å kunne tilby flere speidere noe ut over det vanlige. Vi drar både på enkle turer i skjærgården lokalt, og turer langt vekk hjemmefra. Vi ønsker å gi speiderne minner og opplevelser fra barne- og ungdomstida som de husker livet ut.

Vi ser at litt av det sosiale livet til unge mennesker har flyttet inn i en skjerm. Det ønsker vi å være en motpol og

et alternativ til. Vi i speideren på øya ønsker å ha det gøy sammen. Vi vil at de skal sitte på eldresenteret å minnes da de var på tokt i Finland, på båttur til Bodø eller på leir i Polen. Mye er gjort, og mer kommer! Dette skal den nye seilbåten, Strabo, hjelpe oss med.

Vi har i år hatt mange turer, korte som lange:

- Hver høst er gruppeturen til Oves gård på Evje en slager som mange gleder seg til.

- I vår var vi på is-tur til Brekkestø, som endte opp med tre sider i Se og Hør!

- Strabo har hatt speiderne våre på tokt i fem uker, to av disse med Maxier og Lambo med.

- Vi har hatt ei uke med speidere fra Luxemburg, Portugal og Irland. Nå ligger Strabo i Ålesund, snart klar for returen til Flekkerøya. Da har hun vært ca 9 uker på tur.

Mange har fått minner for livet det siste året, inkludert meg selv. Utenom turer, er det folk her på speiderhuset stort sett alle ukedager. På møtene kjører vi på med maritim opplæring og kursing. Vi lærer om naturen, og hvordan vi skal ta vare på den. Og vi har det gøy. Det er ikke speiding hvis ikke det er moro!

TEKST: KARSTEN BALDERSHEIM NILSEN

FOTO: PRIVAT

STORTRIVES PÅ KAFE PUST

Jane begynte som frivillige på Kafé Pust for ett år siden. To dager i uken møtte hun opp på jobb, og denne består av så mangt. b.l.a. flittig bruk av kokeplatene, smøre flotte rundstykker, vaffelsandwich, toast og vaffelsteking.

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Fra venstre: Heidi Jørgensen, Jane Carin Holseter Kjølleberg, Hege Martinsen, Gro Anita Helland og Sidsel-Inger Helland

Jane Carin Holseter Kjølleberg er for tiden vikar på kafe Pust.

Her sitter Jane og Abby med litt opplæring, før Abbys første arbeidsdag i kafeen.

I desember 2019 så den nye Flekkerøy kirke dagens lys. I takt med åpningen av det flotte og høyreiste hvite bygget som preger deler av rundkjøringen på Flekkerøy, åpnet også Kafé Pust. - Her stortrives jeg, sier Jane Carin Holseter Kjølleberg til «Horisonten».

Frivilligheten

I sommer ble hun forespurt om å være vikar, og drive kafeen mens leder Linda Torkelsen er ute i mammapermisjon.

- Jeg trivdes jo så godt her, så det takket jeg ja til. Jeg begynte 1. august, og så er Linda tilbake i sin faste stilling utpå vårparten en gang, sier Jane som forteller videre: - De som hjelper til bak disken gjennom hver eneste uke og måned, er her på frivillig basis. De gjør en kjempegod jobb, og de er så absolutt med og bidrar til at miljøet er prima. Så også de mange gjestene som besøker kafeen. Her er det faste folk som kommer ukedagene gjennom, i tillegg til de som gjerne har vært på dagstur her ute på øya. Så arrangeres det jo mye forskjellig i kirka i løpet av året, og da blir gjerne kafeen tatt i bruk. Vikarjobben består blant annet i å ha ansvar for bemanningen, samt alt det administrative, sier Jane, og smiler. Og legger til: - Kafeen er åpen mandag-fredag kl. 11-14 og, som sagt, er driften av basert på frivillighet. Det er veldig mange

som ønsker å hjelpe, men samtidig trenger vi alltid nye, sier Jane. Ta gjerne kontakt (99032342) dersom du har lyst til å høre mer, eller har lyst til å bli med og bidra.

Fin ballast

Jane kommer opprinnelig fra Voiebyen, og det var i ytre Vågsbygd hun gikk sine første skoleår. Etter å ha gått på både Voie, Sjøstrand og Møvig skoler, gikk turen til Vågsbygd VGS. I jobbsammenheng har den alltid så blide jenta ti år bak seg i Kristiansand kommune. På kemnerkontoret, i administrasjonen og på Vågsbygd skole. Veien videre gikk til Hobbyhimmelen, før enkelte Shellstasjoner rundt om i byen fikk glede av hennes arbeidsinnsats. Dette fikk også Fløy Sport kjenne på da de drev sin egen butikk. I de siste 22 årene har hun vært konsulent for Tupperware - de siste fem som distributør for hele Sørlandet.

Jane er gift med Jarle Holseter, og de holder hus i det som på gammelt av her ute heter «Langebakken» på Vesterøya. Hun har sønnene Lars Fredrik, Per Anders og Ole Jørgen og en bonussønn, Sebastian.

- To barnebarn er det og kommet, så hverdagen smiler, sier Jane, og smiler.

TEKST OG FOTO: ARILD HANSEN

Liv Hauge, t.v. Jane og Vivian Holm trives i kafeen.

KIRKENYTT

En betraktning til ettertanke og etterfølgelse:

EN SPESIELL DAG

Det hender at jeg våkner i 3-4 tida på natta, med både kreative idéer og løsninger på alle utfordringer. Det hender også at jeg våkner i 3-4 tida på natta, med negative tanker om problemer som virker uløselige.

Natt til onsdag 11. september var en sistnevnt natt, og jeg var sliten da telefonen ville ha meg opp. Dagen var fullspekket med gjøremål, og i tillegg skulle jeg i to begravelser. Jeg så for meg en slitsom dag, uten særlig mange lyspunkter, og jeg hadde en følelse av å ikke strekke helt til.

Så feil kunne jeg ta. Jeg fikk oppleve fantastiske begravelser til to eldre mennesker på over 90 år som har betydd veldig mye for veldig mange. Den flotte kirka på Flekkerøya var fylt til randen på begge begravelsene, og stor takknemlighet er de mest dekkende ordene av innholdet.

I den ene begravelsen satt jeg ved siden av en mann som var noen år eldre enn meg. Jeg kjente han ikke, men på vei ut av kirka snudde han seg mot meg og sa: «Tusen

3. NOV

takk for den flotte sangen. Du sang så fint». Litt forfjamset fikk jeg sagt tusen takk, og kjente at de ordene gjorde veldig godt.

Ute på gravplassen hilste jeg på en kjenning. Kona hans hadde jeg ikke hilst på tidligere, men når det var gjort sa hun: «Å ja, det er jo du som er så god til å skrive». Jeg fikk stotret frem tusen takk, de ordene gjorde også veldig godt, og jeg fikk lyst til å finne frem blyanten igjen.

Det er muligens litt rart at jeg skriver det, men etter to begravelser gikk jeg oppløftet hjem med stor takknemlighet.

Jeg fikk også noe å tenke på. Tenk om jeg kunne være flinkere og rausere med oppmuntrende ord, og løfte andre opp. Et smil, bli sett og et godord foran kaffemaskinen på jobb kan bety mye mer enn man aner.

Neste gang jeg våkner med negative tanker i 3-4 tida på natta, skal jeg forsøke å tenke på den dagen som inneholdt to fantastiske begravelser og to andre gode opplevelser.

Paul Richardsen

Kirkehelg

i Flekkerøy kirke med Per Arne

Dahl SÅRBARHETENS KRAFT - OM Å FINNE STYRKE NÅR DU ER SVAK

Lørdag

kl. 12.00 - Familietreff.

• Soulkids synger

• Speidere har aktiviteter for barn

• Grøtfest

• Per Johannes Sørfonden og Nina Kobbeltvedt med barn deler tanker om «Gud og deg, når du har det vanskelig».

• Foreldre får god tid til smil og lun prat sammen»

i kafé Pust

kl. 1900 – Per Arne Dahl – Sårbarhetens kraft.

• Per Arne Dahl

• Korall

• Flekkerøy bluesband

• Frank-Otto Pedersen – bilder

• Nattverd / Forbønn

Ta deg god tid i kafé Pust.

Den er åpen før og etter stunden i kirkerommet.

Søndag

kl. 1100 – Gudstjeneste, med Per Arne Dahl Nattverd

kl. 1900 – G2, med Per Arne Dahl Nattverd

Undervisningskomiteen i Flekkerøy kirke

”Syng jula inn”

Årets ”Synge jula inn” blir noe helt nytt og annerledes. Flekkerøy menighet skal arrangere en Like til Betlehemforestilling og konsert, med håp om og tro på at det blir en flott opplevelse!

Det er veldig mange gode krefter som må i sving i menigheten for å få dette til, og det blir skuespill, solosanger, duetter, barnesanger, ungdomssanger, hyrde- og vismennsanger, engledans, og sist, men ikke minst, mange allsanger for hele menigheten.

Det blir kun lokale sangere i hovedrollene, og i tillegg blir hele Soul-familien, Believe dansestudio, og en gjeng fra Korall og prosjektkor med på årets «Synge jula inn».

Vår eminente organist Oscar blir kapellmester, noe som betyr at det musikalske er i de aller beste hender. Oscar har tidligere spilt på mange av forestillingene som var i det gamle teateret.

«Like til Betlehem» startet så tidlig som i 1985, og mange av dere kan de fantastiske sangene som spilles og synges i utallige hjem på Flekkerøya og på Sørlandet i desember.

Det er selvfølgelig gratis å være med på «Synge jula inn», men det vil bli gitt anledning til å gi noen kroner til et godt formål.

Håper det blir en stor familiefest i vår flotte kirke søndag 15. desember kl. 18:00!

PS! Hvis det underveis viser seg at det blir veldig stor interesse, kan det bli aktuelt med en ekstraforestilling kl. 15:00.

Med sanghilsen

Paul Richardsen

Leder av Stiftelsen Like til Betlehem

Aktiviteter

Med forbehold om endringer

FASTE AKTIVITETER

BARN/UNGDOM

Babysang / 0-12 mnd

Puls i Flekkerøy kirke. Annenhver tirsdag, kl.11.00-12.30. Deler av året

Søndagsklubben / 0-9 år

Menighetssalen, Flekkerøy kirke

Søndager, kl. 11.00. (Fleste gudstjenester).

Sennepskornet

barne-forening / 2-4.trinn

Menighetssalen i Flekkerøy kirke Annenhver mandag, 18.00-19.00.

SoulKids 4 år / 4. trinn

Kirkesalen i Flekkerøy kirke. Hver tirsdag kl. 17.00 – 17.45

Gutteforeningen Rasken / 3- 6. trinn. Sløydsalen på Flekkerøy skole. Annenhver tirsdag 18.00-19.30

Soul Children / 5.-8.trinn

Kirkesalen i Flekkerøy kirke. Hver tirsdag, 18.00-19.30

Betweens / 4.-8.trinn

Puls i Flekkerøy kirke.

Søndager, kl. 11.00. (Fleste gudstjenester).

You2 Fritidsklubb / Chill / 6. – 8. trinn. Flekkerøy kirke. Fredager kl.19.00 -21.00. (Med noen unntak)

Konfirmantundervisning / 14-15 år

Flekkerøy kirke. Ca annenhver torsdag kl.18.00-19.30

Soul Teens / 9.trinn +

Kirkesalen i Flekkerøy kirke

Annenhver tirsdag, 19.30-20.30

Large ungdomsmøter - Hang out / 8. trinn + Flekkerøy. Lørd. kl 20.00

VOKSNE/ALLE

Kafè Pust / Alle

Flekkerøy kirke. Man.- Fre., kl. 11.00-14.00

Strikkekafé / Voksne

Flekkerøy kirke. En mandag i måneden, Kl. 19.00

Korall-øvelse / Voksne

Flekkerøy kirke. Annenhver onsdag, kl.19.00

Onsdagskirke / Alle

Flekkerøy kirke. Annenhver onsdag, kl.19.30-21.00 (Høysesong)

Gudstjeneste / Alle

Flekkerøy kirke. Søndager kl 11.00

Bønnemøte / Alle

Hjerteslag. Annenhver mandag, kl.19.00-20.00

Morgenbønn / Alle

Stangefjellet. Onsdager kl 07.00 – 07.15. Deler av året.

Morgenbønn / Alle

Hjerteslag. Torsdager kl 07.30 – 07.45

Vi over 60 / 60 +

Menighetssalen i Flekkerøy kirke. 1. lørdag i mnd kl.15.00-16.30

FOTO: YNGVE VOGT

Pust (kafé)

Mandag–fredag: 1100 – 14.00

Lørdag: Stengt

ENKELTARRANGEMENTER I PERIODEN

Ungdomshelg, X-large / Ungdom Flekkerøy kirke 18.-20. oktober

Ungdomsgudstjeneste/møte / Alle Flekkerøy kirke 20. oktober kl. 18.00

Strikkekafé / Voksne Flekkerøy kirke. 21. oktober kl. 19.00

Supertirsdag med middag og konsert / Alle. Flekkerøy kirke 22. oktober fra kl. 16.30

Vi over 60. Over 60. Flekkerøy kirke 26. oktober kl. 15.00

Gudstjeneste, Bots- og bønnedag / Alle. Flekkerøy kirke. 27. okt. kl. 11.00

Onsdagskirke / Ungdom - voksne Flekkerøy kirke. 30. oktober kl. 19.30

Gudstjeneste, Allehelgensdag / Alle Flekkerøy kirke. 3. november kl. 11.00

«Sigvart-konsert» m/ Paul og venner / Alle. Flekkerøy kirke, 3. november kl. 19.30

Kirkehelg, familiesamling / Alle Flekkerøy kirke 9. november kl. 11.00

Kirkehelg, lørdagskveld med Per Arne Dahl / Ungdom/voksne Flekkerøy kirke, 9. november kl. 19.00

Kirkehelg, gudstjeneste / Alle Flekkerøy kirke. 10. november kl. 11.00

Kirkehelg, G2-gudstjeneste Ungdom/voksne. Flekkerøy kirke 10. november kl. 19.30

Onsdagskirke / Ungdom - voksne Flekkerøy kirke. 13. november kl. 19.30

Gudstjeneste / Alle. Flekkerøy kirke 17. november kl. 11.00

Salmekveld / Ungdom/voksne Flekkerøy kirke. 17. november kl. 19.00

Supertirsdag med middag og konsert / Alle. Flekkerøy kirke. 19. nov. fra kl. 16.30

Gudstjeneste, Lys våken 6. trinn / Alle. Flekkerøy kirke. 24. nov. kl. 11.00

G2-gudstjeneste / Ungdom - voksne Flekkerøy kirke. 24. november kl. 19.30

Onsdagskirke / Ungdom - voksne Flekkerøy kirke 27. november kl. 19.30

Julemarked / Alle

Flekkerøy kirke. 30. november kl. 14-18

Gudstjeneste, 1. søndag i adventstiden / Alle. Flekkerøy kirke 1.desember kl. 11.00

Julesangkveld sammen med Av-og-til koret / Alle

Flekkerøy kirke 1.desember kl. 19.00

Julekonsert Flekkerøy skolekorps / Alle

Flekkerøy kirke. 2. desember kl. 18.00

Gudstjeneste, 2. søndag i adventstiden / Alle

Flekkerøy kirke. 8. desember kl. 11.00

Julekonsert med KORALL / Alle

Flekkerøy kirke. 8. desember kl. 19.00

PILEGRIM PÅ HJEMLIGE TRAKTER

Jeg har lenge hatt et ønske om å gå deler av pilegrimsleden til Nidaros, og i sommer ble drømmen til virkelighet. I slutten av juli pakket jeg sekken, dro på meg de nye hikingskoene og satte meg på toget til Dovre.

Her møtte jeg storesøster Kristin, som skulle være reisefølge og romkamerat de neste to ukene. Vi hadde valgt Gudbrandsdalsleden, men nøyde oss med de 250 km fra Dovre til Trondheim. Mange kjenner sikkert til ruten over Dovrefjell, men alle er nok ikke klar over at pilegrimsleden består av hele ni ulike ruter. Disse rutene, kjent som Pilegrimsleden, har vært vandret av pilegrimer i over tusen år og tilbyr en flott kombinasjon av natur, kulturarv, fysiske anstrengelser og mulighet for åndelige opplevelser. Pilegrimsleden kan spores tilbake til middelalderen, da pilegrimer fra hele Europa reiste til Nidarosdomen for å minnes Olav den hellige. I dag er disse rutene merket og tilrettelagt for moderne vandrere. Uansett rute- alle veier fører til Nidaros.

Kong Salomo og Jørgen Hattemaker

Vi fikk god hjelp av pilegrim.no i forberedelsene til turen. Her kunne vi planlegge dagsetappene med utgangspunkt i overnattingsstedene som ligger langs leden. Vi var godt fornøyde med fasilitene på pilegrimsgårdene. Jeg kan naturlig nok ikke gå i detalj på alle stedene vi var innom, men vil gjerne trekke fram Fokstugu fjellstue som legger opp til daglige samlinger med tidebønner. Vi ankom våte til skinnet tidlig på ettermiddagen, og ble varmt mottatt av vertskapet. Etter en enkel middag, som vi selv lagde på felleskjøkkenet, tok vi med oss kaffekoppen i en av de vakre stuene. Her kom vi raskt i prat med våre medvandrere fra USA, Nederland og Sveits, som også hadde gått fra Budsjord denne lørdagen. Og mens vi delte dagens opplevelser og sjekket YR enda en gang,

fikk vi selskap av den tyske pilegrimspresten, Bernd Lohse, som hadde sin vaktuke. Det viste seg at han hadde gått Gudbrandsdalsleden hele 11 ganger, og han fortalte villig hva vi kunne forvente de neste etappene. Han inviterte til tidebønn i stabburet (eller mer respektfullt; kapellet Guds Huset). Vi fikk også med oss en kort nattverdsmesse søndag morgen. Vi opplevde at Laudates omnes gentes klinger godt både med norsk, amerikansk og tysk aksent.

Selv om innlosjering generelt var av god standard, var det varierende grad av luksus og komfort. Vi bodde som kong Salomo på Konsvold fjellstue, hvor det var treretters middag på kvelden og en rikholdig frokostbuffet før avgang. Her var det hotellstandard, og prisen var deretter. Langt mer primitivt var det den påfølgende natten. Den ble tilbragt på Ryphusan refugium. Til gjengjeld var det sosialt og intimt i hytta, som kan sammenliknes med en ubetjent DNT-koie med kombinert sovesal og oppholdsrom med kjøkkenkrok og nødproviant til salgs. Vi søstre havnet på feltseng i teltet rett bak “koia”, ettersom det ikke var rom for oss i herberget. Men vi fikk en fin avslutning på dagen med turens mest forfriskende bad etterfulgt av kakao i koppen.

Og regnværet hadde heldigvis vett til å brake løs først etter at vi var trygt omsluttet av soveposen.

Enklere liv

Noe av det beste med å være pilegrim, eller vandrer for den saks skyld, er at livet oppleves som enkelt i betydningen ukomplisert. Joda, sekken på drøye 10 kilo kan absolutt gnage på skuldrene og stramme rundt hoftene, og de første dagene vurderer du om det er juks å få sekken transportert til ditt bestemmelsessted. Men så

erfarer du at om ryggen verker aldri så mye, så blir du på en måte født på ny hver morgen. Etter en god natts søvn er kroppen klar for nye 25 km. Høydepunktet på dagen er gjerne formiddagsmaten, som i aller høyeste grad kan beskrives som enkel. Polarbrød med peanøttsmør og knekkebrød med ost på tube. Kaffe på termos og en sjokoladebit til dessert. Det blir ikke bedre enn det. Jeg husker godt gleden over å komme til Joker i Rennebu. Vi hadde ikke sett en butikk på en halv uke, og nå sto vi svette og sultne foran velfylte reoler med alle verdens fristelser. Sekkene ble fylt til bristepunktet, og ingen hadde tanke for at det fortsatt var en mil igjen av dagens etappe og at sekken allerede var overvektig.

Fortrolige samtaler

Vi ble raskt en liten gruppe som stort sett holdt følge i løypa, ettersom vi hadde det samme målet for dagens etappe. Kontrasten var stor fra den første famlende samtalen over suppebollen på Dovre, til det høylytte sel-

skapet som med begeistring feiret ankomsten til Nidaros. Det var også ganske påfallende hvor ofte samtalen gikk fra det trivielle til langt dypere tema. Vi kom i prat om utfordringer som møter oss i livet, det være seg sykdom, samlivsbrudd eller utenforskap. Og litt om tro og tvil også. Likevel kom det ikke så tydelig fram om den enkelte jaktet på en åndelig opplevelse, men felles for vandrerne var åpenbart et ønske om å bruke kroppen, men også kjenne på hvilepulsen. Vi var en sammensatt gjeng som etter hvert ble ganske så sammensveiset. Jeg har lært at ordet pilegrim betyr fremmed. Min opplevelse er at de menneskene jeg kom i kontakt med raskt framsto som nye venner, ikke fremmede.

Pilegrimspasset

Et par uker før avreise foreslo Kristin at hun skulle kjøpe pilegrimspass til oss. Litt halvhjertet svarte jeg bekreftende på forslaget. I den grad jeg noen gang har fått noen utmerkelser i livet, har jeg vært rask til å putte det ned i

Godt å komme fram, og henge sokkene til tørk. Søstrene Sigrun og Kristin etter å ha fått Olavsbrevet.

bekreftelse på vel gjennomført pilegrimsvandring. Blomsterflora i Skaun.

en skuff. Syns liksom medaljer og diplomer fort kan føre til rot eller bare samle støv. (Godt jeg ikke har for vane å innkassere pokaler...)

Uansett, å få stempel i passet ble raskt like motiverende som den velkjente fisken i garnet på kortet fra Søndagsskolen. På en god dag ble det nytt stempel både i kirka og på overnattingsstedet, og passet ble tatt vare på som den edleste diamant. Å få nytt stempel var ekstra stas ettersom det var stor variasjon når det gjaldt motivet på de ulike stemplene. Pilegrimspasset er blitt en flott minnebok fra en opplevelsesrik vandring.

Nye stier på hjemlige trakter

Etappene våre var av litt vekslende lengde, ettersom de måtte legges opp etter mulighetene for overnatting. Men i snitt gikk vi drøyt 20 km hver dag. Terrenget opplevdes middels krevende. Det ble noen stigninger, men aldri bratte eller luftige partier. Det høyeste punktet på Dovrefjell ligger på vel 1300 moh. Turens mest spektakulære etappe var utvilsomt Vårstigen, eller den gamle kongevei, som ligger mellom Dombås og Oppdal. Knapt noen annen fjellvei har vært så mye omtalt og fryktet som denne stien på 6 km. Men jeg vil tro at det er langt enklere å forsere dette bratte partiet til fots, enn med hest og firehjuls vogn, som kong Christian VI i sin tid gjorde. Ellers trasket vi over myr, gikk på veier av grus eller asfalt, men mest på myke, og til tider gjørmete skogsstier.

Godværet med langt over tjue grader satte inn for fullt da vi kom til Trøndelag. Plutselig framsto både Rennebu og indre Skaun som vakre bygder med frodige marker, idylliske vann og velholdte gårdstun. Og bringebær! Jeg har vel knapt sett så mange busker med store, søte og saftige villbringebær. Som utflyttet Orkdaling ble jeg faktisk overrasket over hvor vakkert det var å gå gjennom trøndelagsbygdene og videre over Byneset mot Nidaros.

Takknemlighet

Selv om en pilegrimene anno 2024 ikke nødvendigvis først og fremst er drevet av åndelig søken, var det tydelig at å besøke kirkene var viktig for de menneskene vi møtte. Langs leden kom vi innom mange vakre kirker både fra middelalder og barokk, og det var en nærmest høytidsstemt gruppe som inntok den majestetiske Nidarosdomen en varm ettermiddag i august. To friske damer tok imot oss på Nidaros pilegrimsgård og sørget for at vi ble belønnet med Olavsbrevet (ja, et diplom...) og gullstempel i passet. De tok seg god tid til å gratulere og snakke med hver enkelt pilegrim, så jeg kjente meg faktisk både stolt og glad over å ha kommet i mål.

Når jeg nå ser tilbake på denne turen, føler jeg meg takknemlig over å ha delt denne opplevelsen med min søster. Sammen har vi skaffet oss mange fine minner, og vi er allerede i gang med å planlegge neste tur.

Selv om en pilegrimene anno 2024 ikke nødvendigvis først og fremst er drevet av åndelig søken, var det tydelig at å besøke kirkene var viktig for de menneskene vi møtte.

Den norske kirke Flekkerøy menighet

Søstrene ved Meldal kirke, hvor vi ble døpt som barn.

Endelig framme ved Nidarosdomen.

10 kjappe

Magne

Karlsen

1. Hvem er du?

Magne Karlsen, 70 år, sønn av Johan og Randi i Paulen. Gift med ei Oslojente, Anne Kari siden 1975.

2. Hva er best med Flekkerøy

Synes miljøet her på øya er bra. Har også flesteparten av barn og barnebarn boende her ute.

3. Er det noe du ville ha endret her ute på Øya?

Ikke så mye jeg ville endret på, men litt mer lik behandling av bygging i strandsonen.

4. Hva slags forhold har du til kirka og egen tro?

Er nok ikke den som går mest i kirken, men synes kirken har hatt en positiv utvikling siden jeg var ung. En kirke som brukes hele uken og ikke bare på søndager. Har nok beholdt en del av min barnetro. Det positive i dag er at det er mer liv i kirken nå. I min barndom var det mye snakk om helvete. Tror på en kjærlig Gud.

5. Hvordan er Øya om 50 år?

Håper at øya ikke er helt nedbygd om 50 år. Ellers er det vanskelig å spå hva som kommer. Da jeg var liten ble varer transportert med hest og kjerre av Ingvald i Revemyra.

6. Er det noe du brenner for?

Håper våre barnebarn får en like god oppvekst som vi hadde.

7. Hva har du lært av livet etter å ha levd noen tiår?

At livet fort kan snu, min kjære ble rammet av atypisk parkinson for 3-4 år siden. Så ting kan endre seg raskt i livene våre.

8. Er det noe du aldri kommer til å gjøre eller prøve?

Har aldri vært redd for å gjøre nye ting, så kan ikke si at det er ting jeg ikke vil prøve, men for tiden har vi jo naturlige begrensinger pga min kones sykdom.

9. Har du et godt råd til de unge som vokser opp her ute?

Vær engasjerte, om det er speider, Fløy, kirken eller andre aktiviteter.

10. Hvilket spørsmål håpet du at jeg ville stille?

Har ikke peiling.

Støtt menighetsbladet Horisonten Vipps 825060

Du har mulighet for å få skattefradrag på beløpet. Bank 3000.07.70031.

Merk beløpet: Støtte menighetsbladet.

Magne Karlsen

Horisonten Flekkerøy menighetsblad

Ansvarlig utgiver: Flekkerøy menighet

I redaksjonen:

Sigrun Buhaug Journalist

Maria Berrum Lande Skribent

Roy Øverland Skribent

Arild Hansen Journalist

Rune Nikolaisen Annonsesalg og koordinator

Ragnhild Beite Grafisk design

Neste nummer kommer i desember. Redaksjonelt stoff til menighetsbladet, innen 20.november.

Trykk: Aksell

Tips:

Send til flekkeroy.kristiansand@kirken.no og merkes med Horisonten

Håkon Borgenvik Sokneprest 901 78 999 HB547@kirken.no

Trond Sjøvold Kirketjener 913 62 890 TS329@kirken.no

Roy Øverland

Daglig leder 909 27 901

RO983@kirken.no

Jane C. Holseter Kjøllberg

Leder av Kafé Pust, vikar 990 32 342

JK827@kirken.no

DØPTE:

240324 Mads Frøysaa Pedersen

240324 Vilma Jackson Tønnessen

240324 Ole Follerås

140424 Johanne Jahnsen

200424 Alfred Skau Nilsen

020624 Katrine Skaran

020624 Sigrid Skaran

080624 Linnea Maria Nicolaysen

090624 Nora Kalsnes Reinhardsen

090624 Isak Stray

090624 Johannes Norheim

040824 Sigrid Peersen Ringvoll

040824 Tiril Lindevik Røraas

110824 Magnus Moan (Florø kirke)

250824 Nova Lakseide

110924 Elias Gunvaldsen Dørum

110924 Ib Odin Harper

220924 Vilde Aanundsen

VIGSLER:

130424 Anne Karlsen og Jakob Buch Møberg

290624 Justyna Barbara Jendretzka og Ruben Aanesland

290624 Ingrid Stokkeland og Olaf Mosby

060724 Nora Bjørseth Nilsen og Noa Oliver Kristiansen

010824 Ingeborg Gunnersen og Thomas Kulien

030824 Julie Olsen Henneli og Lars-Georg Reinlund Sæther

030824 Rebekka Loland og Vemund Sørhaug

100824 Andrea Kristiansen og Sindre Hauge

240824 Julie Åkseth og Tobias Bjerland

DØDE:

090224 Georg Gundersen

310324 Marta Hansson

120424 Serine Marie Rønning

290624 Svein Rønjum

190724 Bjørg Kristiansen

270724 Gerda Pedersen

040824 Roald Guttormsen

120824 Terje Martinsen

130824 John Øistein Liane

230824 Ann-Elise Myklevold

290824 Hjørdis Ingrid Pedersen

290824 Leif Johan Nilsen

310824 Lillian Ingebretsen

Oscar Jansen Organist 908 024 53 oscarjansen@me.com

Else Norheim

Trosopplærer – 0-12 år. 472 89 089 EN769@kirken.no

Arne Nilsen Berge

Menighetspedagog for ungdom 482 83 211 AB683@kirken.no

Aase Randi Iversen Renholder aaserandii54@ gmail.com

Det er blitt høst, og allting er forandret, og her i nord går døgnet stadig mer mot natt.

Vår gamle jord er blitt en sommer eldre, og har fått flere sår.

Men Gud er like nær.

SINDRE SKEIE

FOTO: NIKOLAEVA NASTIA