Den norske kirke
FLEKKERØY MENIGHETSBLAD
NR. 3/DES 2024
La meg få smake din nåde i alle de små gledene
@mariapoesi
Maria Berrum Lande er dikteren bak sitatene på koppene i kafé Pust.
Jul på Flekkerøya og i verden
Nå er det jul igjen, både i verden og i denne lille avkroken her oppe i nord. Her på øya lever vi stort sett i fred og frihet, og mange gleder seg nok over å kunne feire enda en jul sammen med dem man er glad i. Noen gruer seg derimot til familiesammenkomster, mens andre gruer seg til mangelen på disse. Kanskje er det første gang du skal feire jul uten en du har mistet? Kanskje du opplever at jula kun frembringer stress og skuffelser, enten i deg selv, eller hos dem rundt deg, og egentlig bare kunne tenke deg å droppe hele greia?
Uansett hvor i verden du befinner deg i jula, eller hvem du er sammen med, så håper vi du får muligheten til å kjenne på følelsen av takknemlighet og hvile denne jula. Og kanskje er det du som skal bety en forskjell for enkeltmennesker i ditt nærmiljø disse dagene? Kanskje er det du som skal minne noen på håpet som ligger i fortellingen om at Gud ble født blant menneskene?
Vi er omgitt av en verden som ulmer av uro, krig og maktsyke mennesker. Det er lett å miste motet. Likevel lever det mennesker over hele denne jordkloden som feirer jul på tross av vanskelige levekår. En kvinne fra Nord-Korea fortalte en besøkende fra Åpne Dører at hun gledet seg til jul: «Jeg er i full gang med juleforberedelsene! Jeg har opprydning i hjertet mitt. Jeg kaster, rydder, sorte rer, vasker godt i alle kroker og pynter. Krybben står tom og klar for Jesus-barnet». Hele julefeiringen skulle foregå i hjertet hennes.
I denne juleutgaven av Horisonten vil du møte mennesker
TEKST: MARIA BERRUM LANDE
ILLUSTRASJON: KI
fra vår egen øy, som også har noe å fortelle om hvordan jula feires rundt om i verden. I «Håkons refleksjoner» mimrer presten vår tilbake til reisen han gjorde til Egypt hvor han fikk feire jul sammen med koptiske kristne. I «Juletradisjoner fra andre land» forteller fire personer, som er bosatt på øya, om hvordan de pleide å feire jul i sine hjemland. I tillegg får vi møte noen lokale helter som har vokst opp på Flekkerøya, og som har ulike hjertesaker: Erika Ravn Mortensen har opplevd kreft på kroppen, og brenner for forskning på brystkreft, samtidig som hun er så takknemlig for lokalmiljøet på øya gjennom tøffe år. Kenneth Vestberg er også en Flekkerøy-patriot med hjerte for både korsang og Fløy-fotball.
God jul, kjære øyboere. Måtte du få kjenne litt julefred helt inn i hjerterota.
Guds fred over fjellet og åsen
La det gro der vi bygger og bor
Guds fred over dyran på båsen
og ei frossen og karrig jord
Du ser oss i mørketids-landet
Du signe med evige ord
Husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord
TRYGVE HOFF
Liker å strekke seg etter mye gøyalt
“Jeg
har vel aldri hatt noe problem med å fylle både hverdager og helger,” sier Kenneth Vestberg og smiler, samtidig som han henter frem sin velkjente, smittende gode latter som folk her ute på øya har hørt mang en gang.
Kenneth er oppvokst borte på Hattesteinen på Lindebø, der familiehuset ligger idyllisk til med flott utsikt utover hele Lindebøkilen, Vestergabet og over mot fastlandet. Hvor mor og far fremdeles bor og trives.
Den glade gutten har fylt 52 år, og jommen har han fått mye med seg på livets vei. Han begynte i første klasse på barneskolen oppe i Myra, et greit kast med fiskestanga fra Kårholmen, hvor han har bodd i mange år. Først i besteforeldrenes hus, før han bygde nytt for ikke så lenge siden. Og siden det kun var en skole på øya den gang, måtte han også gå ungdomstida
på skolen som ble tatt i bruk første gang i 1953. - Så ble det ett år på Yrkesskolen inne i byen. Jeg hadde ikke så veldig mange planer den gang, så jeg tok livet litt med ro. Jeg hadde jo hatt en del jobber i feriene og fritida forøvrig nede på «Bua» hos Konrad Nilsen & Sønn på Geiderøya. Et sted som jeg trivdes veldig godt, sier Kenneth og smiler. Og det kommer flere smil: - Jeg måtte jo også kle meg opp i Kongens klær. Da ble det som rekrutt på Lista, og resten av tjenesten ble avviklet i Heimevernet på Gimlemoen, sier han og fortsetter:- Så ble det enda mer jobb på Geiderøya. Jeg var blant annet med og tok imot makrellsnurperne, og i 1989 fikk jeg fast ansettelse. Så nå har jeg jobbet der, og på Fladen hvor bedriften også hadde mottak, i 35 år. Sett bort fra åtte måneder da jeg
jobbet hos Per Ole Pedersen som drev Cemo dengang de holdt til i Høllen i Søgne, sier Kenneth. Idag drives alt ifra store, flotte lokaler på Mjåvann.
Sang i kor
Kenneth startet veldig tidlig med å synge i kor. Først ble det yngreskoret i Flekkerøy kirke. Videre ble det ungdomskoret, før det ble Korall, da det var tid for det. Han gav seg for 4-5 år siden.
- Jeg sang vel til sammen i kor i rundt 30 år. Ikke verst det, sier Kenneth, som også har hevet stemmen andre steder.
Rægestimen
En del av den velkjente guttegjengen som startet Rægestimen ei lita stund etter århundreskiftet, har holdt koken siden.
- Vi har hatt det utrolig gøy sammen. Vi har reist til utallige bortekamper, og vi stiller jo alltid opp ute på idrettsanlegget når Fløy spiller sine hjemmekamper, i all slags vær. Noen ganger kan vi stille mannsterke, mens vi kan være noen få ved en annen anledning. “Men, folk hører oss okke som,” sier Kenneth.
- Og når tid har dere sunget «høyest»?
- De fleste hører oss jo. Men det var jo veldig gøy, og litt ekstra da vi rykket opp til tredje nivå i 2004, og selvfølgelig da vi allerede i debutåret like etter, holdt på å rykke rett opp i det som kalles «OBOS» i dag. Og det var jo veldig gøy med de to turene vi hadde til Brasil og til Cuba, sier Kenneth, som selv spilte litt ball i gutteklassene for sitt kjære Fløy.
- Det var bare helt for gøy, så det ble med det i tidlig alder.
Kubikk
Om Kenneth liker fart og mye spenning med fotballspillet på kunstgresset, elsker han også å sitte på motorsykkelen. En Suzuki 1400 kubikk som han har hatt siden den var ny i 2008, og som er godt brukt.
Turene har vært mange, og lange. Veldig lange.
- Det er en flott gjeng med sykkel-glade gutter fra øya. Vi har kjørt mange i lag, mens vi gjerne bare har vært to som drar av gårde. Og da snakker vi gjerne om turer til Trollstigen, Geiranger, Atlanterhavsveien, og vi har kjørt gjennom veldig høye brøytekanter over Suleskar. Ellers har vi hatt mange flotte dagsturer rundt i vår egen langstrakte landsdel i mange år.
Jakt
Når sykkelen får stå i ro, henter han frem hagla. Da kaller fjellet. Og da handler det om fly eller bil som fremkomstmiddel.
- Vi har vært i Finnmark, og vi har vært mye i Hattfjelldalen. Og vi drar på jakt lokalt i Setesdalsheiene.
Målet er å komme hjem med ryper, reinsdyr, rådyr eller elg i sekken. I mellomtiden fra deadline og til utgivelse av «Horisonten», har Kenneth og noen kompiser fra øya vært på villsvinjakt i Sverige. Hvis dette har gått like greit, har Kenneth også villsvin på jakt-kontoen sin.
- Får jo håpe vi får noen greie treff. Det er jo mye spenning i jakt, vet du, avslutter Kenneth, selvfølgelig med et godt smil.
Fra toppen:
På rypejakt med Lennart
På jobb på “Bua” Godt med en hvilepause
TEKST: ARILD HANSEN. FOTO: PRIVAT. ILLUSTRASJON: KI
i bakspeilet
Erika Ravn Mortensen
Mye sykdom, men aller mest varme
Vi vet ikke noe om framtiden, alt vi vet er at vi har hverandre her og nå.
Jeg kunne sagt at de siste årene mine har vært preget av sykdom og død. Men det hadde ikke vært hele sannheten: De siste årene har like mye vært preget av varme, omsorg, vennskap, humor og håp.
Jeg er takknemlig for at jeg flyttet hjem igjen til Flekkerøy akkurat da jeg gjorde. Midt i alt er jeg tross alt glad at jeg bodde akkurat her da jeg fikk brystkreft. Og jeg er takknemlig for at jeg denne jula har opplevd fellesskapet og dugnadsånden så sterkt i arbeidet med kalenderen jeg lager til inntekt for forskning på brystkreft.
Oppvekst
I 1979 ble jeg født på Flekkerøy. Det var en oppvekst med mye moro, venner og gode hverdager. Jeg er den yngste av fire søsken. Jeg husker en kveld jeg var 14 år og på besøk hos venninna mi, Hildegunn. Plutselig kom pappa og hentet meg der. Dansken i høyfjellet, min far som elsket å kjøre rundt på mopeden sin og prate med alle og enhver mens han fortalte historier og lo, han var nå alvorlig. Storesøstera mi, Veronika hadde fått leukemi, sa han. Kreft, det var det jo liksom ingen andre som hadde, tenkte jeg.
Stor omveltning
Allerede neste dag ble Veronika flydd til Oslo for behandling. Hun var mamma til to små gutter, den yngste var bare ni måneder. Han ble bokstavelig talt tatt rett av puppen og gitt til oss. Pappa jobbet i Nordsjøen og storesøsknene mine hadde flyttet hjemmefra. Livet og hverdagen ble snudd på hodet. Mamma og jeg var igjen hjemme. Jeg fikk fortsette å leve tenåringslivet mitt. Men jeg husker jeg måtte brette babytøy og mate baby med tåteflaske før jeg kunne løpe ut og henge med venner. Men også fra disse årene står omsorgen og omtanken fra folk på Flekkerøy igjen. Noe som gjorde inntrykk, var at folk på øya gikk sammen om å spleise på klippekort
gjennom bommen i tunnelen slik at vi kunne besøke
Veronika gjennom sykdommen.
Veronika døde i 1996, da jeg var 17 år. Etterhvert meldte hele familien seg som blodgivere. Vi hadde sett hvor mye det betydde. I den forbindelse ble det oppdaget at pappa også hadde leukemi. Han levde med sykdommen i ti år. For åtte år siden fikk mamma kreft. I 2021 ble det oppdaget at jeg hadde brystkreft, og nå nettopp fikk mamma tilbakefall.
Sammensveiset familie
Om det er tøft? Selvsagt. Men vi har også fått noe igjen: Nærhet. Vi har blitt sammensveiset som familie, vi har blitt rausere med hverandre, vi tåler hverandre. Kanskje handler det om at vi ikke lenger tar det som en selvfølge at det kommer nye dager. Vi vet ikke noe om framtiden, alt vi vet er at vi har hverandre her og nå.
Fatigue
Vi flyttet tilbake til Flekkerøy fra Arendal da mamma ble syk. Vi falt for et stort, flott hus. Etter kreftbehandlingen min har jeg fått fatigue. Jeg som alltid har hatt tusen jern i ilden, flere jobber, som elsker å være sosial og oppleve verden. Det er vanskelig å akseptere at jeg ikke lenger kan gjøre alt jeg vil. Men jeg prøver å ta vare på livet, her og nå, slik det er. Til slutt flyttet vi fra drømmehuset til en leilighet. Kreftene må spares på. På Hustofta er det også fint å leve i de gode og de mer krevende dagene. Vi faller på plass.
Omsorg av mennesker og Gud
Å falle på plass på Flekkerøy handler selvsagt om nærhet til sjø, morgenbad, turer i skogen og vakker natur. Men aller mest handler det om menneskene. Spesielt da jeg var syk: Blomster eller nybakt brød på døra, perifere mennesker som plutselig kommer nær, alle som sier de ber. Pappa sa at han helt konkret og fysisk kjente styrken fra folk som ba. Slik opplever jeg det også. Kanskje er det sånn at når du mister fotfestet i livet, når du ikke har noe mer konkret å lene deg mot – da trår Gud fram for
deg. Jeg har lyst til å takke klassekamerater som har sendt meldinger, alle som har gitt praktisk hjelp og alle som har bedt. Jeg håper alle får kjenne en slik omsorg, selv har jeg fått en påminning om hvor viktig det er å huske andre.
Kalender som protest mot kreft
Denne førjulstiden har jeg virkelig fått opp levd fellesskapet og dugnadsånden ekstra sterkt her på øya! Sammen med mange fri villige har jeg laget en kalender til inntekt for forsking på brystkreft.
I 2021 fikk jeg ikke bare brystkreft, jeg fikk også to nye hjertevenner, Siren og Lene. Først kalte vi oss kreftvenninnene, men fightsisters føltes mer riktig. Det var oss tre gjennom alt.
Og vi feiret alt vi kunne! Vi prøvde pa rykker og kastet parykker, vi gråt, vi lo, vi startet hver dag med faste morgen møter på Facetime og ufiltrert prat, vi drakk kaffe, vi laget mat, reiste på tu rer, badet og danset.
Da var vi tre, nå er vi to.
Denne kalenderen er til Lene, til Siren som har fått tilbakefall, til mamma som kjemper, til pappa og Veronika. Kalenderen er en pro test mot kreften som røver med seg så gode folk, og det er et varmt minne om dem vi mis tet. Kalenderen er et ønske om latter, fest og varme i møte med det vonde og smertefulle. Jeg håper du har lyst til å kjøpe kalenderen og være med på å støtte forskning på bryst kreft. Jeg vet ingenting om fremtiden, men jeg vet hvilke mennesker jeg har her og nå. Jeg har ikke råd til å miste noen flere. Og det har ingen av oss.
Siren, som lever med tilbakefall, Lene som vi mistet i vår og meg. Fightsisters.
Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. Mitt favoritt-bibelvers.
Mitt hjertebarn nå om dagen: Kalender der all inntekt går til forskning på brystkreft. Jeg håper du vil være med på dugnaden og kjøpe en kalender! Den selges på bl.a på Kiwi øya og på nett: https://www. easychoice.no/products/kreftforeningens-kalender
Familien min har vært preget av sykdom og død. Men aller mest er forholdet vårt preget av nærhet, humor og raushet.
Med ønske om en fin dag!
Hilsen Erika Ravn Mortensen
FOTO: PRIVAT
Å gjenkjenne Gud
Hver dag ser hun foreldre stige inn i tempelet med sine nyfødte guttebarn. Det er ikke noe spesielt å bemerke med paret som nå
har trådt over terskelen og inn i tempelet. De er fattigslig kledd og ser trøtte ut. Men Anna ser det likevel: Her kommer han.
Hun har bodd i tempelet i Jerusalem siden mannen hennes døde. Da var hun fremdeles ung. Anna, Fanuels datter. Nå er hun gammel. 84 år har hun blitt. Tempelet er hennes hjem, hun forlater det sjelden. Står alltid i tjeneste. Natt og dag i bønn og faste. Bak henne ligger et liv som hun ikke hadde drømt om. Å være barnløs enke er en strevsom merkelapp. Men likevel! Livet hennes har vært meningsfylt. Å få leve i Guds hus med evnen til å trøste, oppmuntre og rettlede mennesker har vært mer enn hun drømte om. Det var dette som ble hennes liv. Et liv i nærvær av Gud som har gitt henne alle disse nådegavene. De kaller henne en profet. Hun har forsonet seg med at det snart er over. Hun har gjort det hun skulle. Oppgaven hennes er fullendt. Men i dag ser hun at det beste gjenstår. Han har spart det beste til slutt.
Hun går den lille familien i møte. De blir oppmerksomme på den målrettede gangen hennes, og stopper opp. Hun møter foreldrenes blikk og strekker ut armene sine. «Gud være lovet! Her kommer dere med ham som alle venter på! Han som skal gi frihet til Jerusalem. Og jeg skal rope det ut med mine siste åndedrag til alle som ønsker å høre! Kan jeg få holde ham?»
Anna holder den lille gutten i armene sine. Hun klemmer forsiktig rundt den lille pekefingeren. Tenk å få holde ham slik! Hun tørker bort en tåre med håndbaken mens hun bøyer hodet nærmere, studerer ansiktet hans og hvisker: «Jeg kjente
TEKST: MARIA BERRUM LANDE ILLUSTRASJON: VERONIKA PAVLOVSKA
MIN SANG
DEILIG ER JORDEN
Deilig er jorden har alltid vært min favoritt julesang. Når jeg er i kirken på julaften, alle reiser seg og en stor forsamling stemmer i “fred over jorden, menneske fryd deg oss er en evig frelser født” får jeg gåsehud og nakkehårene reiser seg.
For et år siden skulle jeg synge julekonsert, og denne sangen stod som vanlig på repetoaret. Flere hadde gitt tilbakemelding om at de syntes det var vanskelig å skulle synge denne sangen, for er egentlig jorden deilig? Det går ikke en dag uten at vi blir minnet om grusomhetene som skjer på jorden. Krig, fattigdom, sult, flukt og mennesker i nød, og jeg kan også kjenne på hvordan man kan stå å synge en slik sang når verden er som den er.
Deilig er jorden er ikke bare en salme, men en hymne til håpet og troen på det evige. Teksten er skrevet av Bernhard Severin Ingemann og ble skrevet i en tid der mennesker, som idag, kjempet med lidelse, krig og usikkerhet. At vi fortsatt synger denne salmen, selv når verden føles mørk, er ikke en fornektelse av elendigheten, men en kraftfull erkjennelse av at skjønnhet og håp kan eksistere midt i alt som smerter.
Vi synger “deilig er jorden” fordi vi trenger å minnes at verden er vakker til tross for alt som prøver å bryte oss ned. Det å synge denne sangen kan hjelpe oss til å insistere på at det gode fortsatt finnes, at kjærligheten er sterkere enn hatet, og at vi som mennesker har kraft til å bygge, helbrede og håpe.
Når vi samles i kirken på julaften, og vi reiser oss for å synge Deilig er jorden, håper jeg vi kan løfte blikket oppover. Jeg håper sangen kan runge ut i kirkerommet som aldri før og at vi som synger “deilig er jorden” kan søke trøst i noe større- Gud, felleskap og kjærligheten. Jeg vet at hvertfall jeg skal synge den mer inderlig enn noen gang, med et håp om “fred over jorden”, der mennesker kan “fryde seg” og at det er oss født en evig frelser.
TEKST & FOTO: MONICA REINERTSEN
Deilig er jorden, prektig er Guds himmel, skjønn er sjelenes pilgrimsgang! Gjennom de fagre riker på jorden går vi til paradis med sang.
Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang; Aldri forstummer tonen fra himlen i sjelens glade pilgrimssang.
Englene sang den, først for markens hyrder; skjønt fra sjel til sjel det lød: Fred over jorden, menneske fryd deg! Oss er en evig Frelser født!
BERNHARD INGEMANN (1850)
Babys a ng og
Babysang annenhver
tirsdag 11-12.30
Believedansere
Believe barnedans
Mandager 1715 - 1800
ILLUSTRASJONER: KI
En trygg havn
UKRAINA:
På flyktningsenteret til kirken Love of Christ møter vi
4 måneder gamle Miran og moren Takhmina. De har vært i fangenskap og på flukt siden krigen brøt ut for snart tre år siden. Mens de eldste barna leker i portrommet utenfor, forteller Takhmina oss sin historie, med Miran ved brystet.
Da russerne kom
Russerne kom så fort at familien ikke rakk å flykte. Soldater smalt opp døra hjemme hos henne, der hun satt alene med barna. De neste ni månedene ble et mareritt, der hun bare fikk oppleve dagslys en eneste gang. Takhmina og barna ble låst inne i kjelleren, mens soldatene slo seg ned i huset. Hun og barna turte ikke gå ut. En bøtte ble toalettet til hele familien, rå poteter og innimellom noen grønnsaker var alt de fikk å spise. Lukten var forferdelig.
En pensjonert nabo risikerte livet ved å levere drikkevann til familien noen ganger i uken.
Tryggheten
Ukrainske styrker klarte til slutt å ta tilbake området der de bodde. Nylig kom hun til tilfluktsrommet i Mykolaiv der Kirkens Nødhjelp, sammen med den lokale menigheten, har gjort bomberommet under kirken om til et trygt hjem for folk på flukt. Her finnes senger,
kjøkken, dusj og aktivitetsrom for barn. En nydelig lukt av borschtsuppe siver ut fra kjøkkenet.
-For første gang på veldig lenge sover vi nå gjennom hele natten. Det er så stille og godt her, og det føles som vi har kommet til en trygg havn.
Folk i menigheten og andre frivillige hjelper flyktningene med det de trenger. Takhmina og barna har hatt besøk av en psykolog i dag tidlig, og jobber nå med å skaffe seg nødvendige papirer, slik at de kan få sosialstøtte og komme seg videre i livet.
-Det er Guds velsignelse at vi klarte å komme oss levende hit til dette stedet, sier Takhmina.
Både i Ukraina og i Norge skal vi snart feire jul og minnes den natten Jesusbarnet ble født inn i en verden med fattigdom, forfølgelse og nød.
Nå, som da er Gud midt i lidelsen og nøden. Vi ser gang på gang at mennesker finner trøst og håp i troen på noe som er større. Større enn oss selv, større enn fortvilelsen og større enn ”her og nå”. Kirkens Nødhjelp samarbeider med kirker og religiøse partnere verden over. Vi har en tilleggsverdi i vårt diakonale arbeid - troen på et håp, og at alle mennesker er like mye verd. Det er vårt kall og vår oppgave å bekjempe nød og fattigdom. Sammen med kirkene i Norge redder vi liv, bygger sterke lokalsamfunn og kjemper for rettferdighet - hver dag.
FOTO: HÅVARD BJELLAND, KIRKENS NØDHJELP
SLIK GIR DU ÅRETS
VIKTIGSTE JULEGAVE:
Vipps et valgfritt beløp til 2426 Send GAVE på SMS til 2426 og gi 300 kroner.
Gavekonto: 1594.22.87248
MIN FAVORITTJULEPYNT:
FRA FARMOR
«Min favorittjulepynt er disse tre små englene som farmoren min har laget!» sier Jenny Marie Jansen Walde med et smil. De tre englene er strikket med hvitt garn, og har gullvinger
formet
av
gullpapir. Ansiktene er laget av trekuler. Hvert år på lille julaften henger Jenny Marie de tre englene opp på juletreet hvor de får en sentral plass.
«Farmor strikka mange engler. Først til eget juletre, og så mange til barn og barnebarn.» Nå har de blitt den julepynten som betyr aller mest for Jenny Marie.
«Englene betyr spesielt mye for meg fordi farmor lagde dem. De minner meg om henne og det store hjertet hennes. Hun er mitt store forbilde. Hun var veldig flink med hendene og laget så mye fint!» Jenny Marie har i tillegg en tro på at det finnes virkelige engler, slik de er beskrevet i Bibelen, og har hørt om flere som har hatt møter med engler.
Farmoren til Jenny Marie har vært en viktig og nær person for henne gjennom både oppvekst og voksen alder. «Hun bodde i nabolaget, og jeg var der ofte. Hun fikk meg alltid til å føle meg velkommen.» Jenny Marie forteller videre at det finnes nok eldre fiskere på Flekkerøya som vet hvem farmoren hennes var. «Marit Jansen var datter til Lars-Wichmann som sammen med familien startet Wichmann motorfabrikk på Rubbestadneset. Flere fiskebåter hadde en Rubb, og det var visstnok mulig å høre at en båt hadde en slik motor bare ved hjelp av den særegne lyden.» Jenny Maries farmor jobbet som ung hos faren i tegnestua på fabrikken der motorene ble designet.
Jenny Marie liker å pynte til jul, og har tradisjoner knyttet til dette som hun ønsker å gi videre til egne barn. «Jeg liker å pynte med julekrybber og engler. Jula handler jo om at Jesus blir født!» Hun viser frem flere julekrybber hun tar frem i adventstida som hun har funnet på diver-
se bruktbutikker. En av dem får stå som et midtpunkt i adventskransen.
Det er fint å vente på jul, synes Jenny Marie. «Jeg prøver å verne om desember og advent. Jeg vil så gjerne at det skal være en tid for ro, ikke stress og kav. Jeg har selv vokst opp med at vi ventet med å pynte juletreet til lille julaften, og vi ventet med å pynte med rødt frem til da.»
Jenny Maries ønske for egne barn er at de skal få en opplevelse av at det beste med jula er å være sammen med hverandre.
Savnet etter farmoren er stort, også i jula. De hjemmelagde englene fungerer som en god påminnelse om hvem hun var, og livet hun levde.
I kristendommen og Det nye testamentet er engler beskrevet som himmelske sendebud og åpenbaringsformidlere, som personlig skytsengler og som oppvartende og lovprisende tjenere ved Guds trone.
Ifølge evangeliene skal Jesus ha snakket om engler ved flere anledninger.
To engler blir nevnt ved navn i Det nye testamentet: Gabriel og Mikael. Begge disse englene forekommer også i Daniels bok i Det gamle testamentet.
KILDE: SNL.NO
«Jeg prøver å verne om desember og advent. Jeg vil så gjerne at det skal være en tid for ro, ikke stress og kav.
fra andre land Juletradisjoner
Candy Wood
Fra: USA
Jobber som: Frivillig medarbeider i kafe Pust
Min juletradisjon: I USA har hver familie sine egne tradisjoner knyttet til hvordan man feirer jul. Disse tradisjonene blir overlevert gjennom generasjoner, men kan gjerne endres på for å tilpasse seg personer som blir en del av familien gjennom for eksempel giftemål.
Det er mange blandede familier i Amerika, og ulike familier feirer jul på den dagen som passer dem best. Det betyr at man ikke alltid klarer å feire jul på selve julaften eller 1. juledag, men vi prøver å planlegge det slik at alle kan være med.
Favoritt- tradisjonen i min familie, er at vi pleier å åpne gaver rundt midnatt på julaften. Jeg pleide å vekke ungene, dersom de ikke allerede var våkne, og vi drakk kakao eller varm melk og åpnet gaver sammen. En av ungene fikk rolle som Santa og delte ut gaver, og hver og en åpnet sin gave mens de andre så på. Det er alltid spennende å se reaksjonen til den som åpner gaven. Den beste delen er å vite at man har gitt noe som man tror den andre vil like.
I vår familie pleier vi også å tulle med innpakningen av gaven. Noen ganger bruker vi duct tape, bare for å se på hvordan de andre må streve med å åpne gaven. Det oppstår mye latter når det ikke er lov å bruke saks eller kniv, og det heller ikke er lov å gi assistanse.
Rienke Kasper
Fra: Nederland
Jobber som: Ansatt på Skjærgårdsheimen for UiO, frivillig medarbeider i kafe Pust
Min juletradisjon: I Nederland feirer mange noe som kalles Sinterklaas. Det er kallenavnet på Sankt Nikolas som var biskop i Tyrkia. Han gav gaver og beskyttelse til foreldreløse og fattige, dette er samme biskop som Santa Claus også er basert på. Midt i november begynner en liten nyhetsoppdatering på tv som forteller hvor langt Sinterklaas har kommet på veien. Hvert år er det like spennende om han kommer frem eller ikke. Barn får sette skoen sin ved peisen en eller flere ganger i løpet av de to ukene Sinterklaas er i Nederland. I bytte mot en tegning eller gulrot, får barna små gaver eller Sinterklaas-godteri i skoene.
Den 5. desember er siste dagen med mulighet for å motta gaver fra Sinterklaas. Om det fremdeles finnes barn i hus som tror på Sinterklaas, får man gjerne en nabo til å plassere en sekk med gaver til alle i husstanden på utsiden av inngangsdøra, slik at det ser ut som om Sinterklaas har vært der.
Om det kun er voksne til stede på festen den 5. desember, får alle ansvar for å kjøpe en gave til en av de andre som er med på festen. Ofte legger man ned ekstra innsats i denne ene gaven, og skriver et dikt eller pakker den inn på en kreativ måte som skal beskrive konkrete egenskaper ved personen du gir gaven til. En gang strikket jeg en hund med stetoskop til min far som er veterinær.
I området hvor jeg vokste opp i Nederland, er det ikke vanlig for kristne å gi hverandre gaver til jul. Et av mine beste juleminner er fra julaften, på ettermiddagen, etter at man har vært i kirka. Familien samles rundt bordet, vi drikker varm kakao og spiser deilige julekjeks, godteri og snakker om gudstjenesten vi har vært på og livet generelt. Selv om det ikke er en stor begivenhet, betyr denne stunden mye for meg, og det er et godt juleminne.
Flurin Elia Kasper
Fra: Sveits
Jobber som: Ansatt på Skjærgårdsheimen for UiO, leder på Betweens
Min juletradisjon: I min familie har vi hatt en tradisjon som handler om at vi samles hver søndag i advent rundt middagsbordet. Vi hadde en svær kurv på bordet full av alle slags nøtter, mandariner, dadler, fiken, sjokolade og Lebkuchen (en slags pepperkake). Vi tente stearinlys, og min far leste høyt fra evangeliene. Vi takket Gud for at han lot seg føde blant menneskene, og så spiste og pratet vi om alt mulig, også om Gud. Denne juletradisjonen har betydd mye for meg i min oppvekst.
Marcus Ditz
Fra: Sverige
Jobber som: Kokk som jobber hos fiskeeksperten Reinhartsen, aktiv i Søndagsklubben
Min juletradisjon: I Sverige har vi en ganske lik julefeiring som i Norge. Men om jeg skulle trekke fram det jeg synes er mest forskjellig, så handler det om maten. I Sverige blir det servert mange flere måltider enn kun «julemiddag». Vi har noe vi kaller for «Julbord». Selv pleier jeg å starte med å forberede julematen allerede siste uke i november. Jeg fyller pølser, røker ribbe og bacon, samt laks rett før jul. Det skal lages syltesild og strømming, kjøttboller, gravlaks, Janssons fristelse og så klart juleskinke som ifølge tradisjonen skal lages klar to dager før julaften. Et annet navn på julaften er «Dopparedagen», noe som betyr at man i eldre skikk pleide å dyppe brød i gryta som man kokte
juleskinken i før julefreden kunne senke seg.
I tillegg til dette har vi julefrokost, julelunsj og grøt innimellom det hele, samt småkaker og godteri. Og så skal vi heller ikke glemme gløggen. Om det er noe svensker er glade i, så er det gløgg. Gjerne med litt portvin i. All maten vi lager, pleier å holde gjennom hele uka og fram til nyttårsaften. Jeg pleier å si at vi spiser ifra vi står opp den 23. desember til vi går og legger oss den 24 desember. Gjennom dagen rekker vi også å se på «Kalle Ankas jul» på TV kl 15.00, som har vært en tradisjon i Sverige sine 1960. Mange familier går til Midnattsmesse på julekvelden, mens andre går på Julotta på 1. juledag.
FOTO: PRIVAT
Håkon Borgenvik PREST
HÅKONS
REFLEKSJONER
JUL I EL QUESSIA
Vi sitter i en sliten Toyota Hiace, tett inntil hverandre i baksetet. Det går i en vill fart nedover motorveien, fra Kairo mot Øvre Egypt. Ikke akkurat chartertur-ferie til luksushoteller, dette. Vår sjåfør ligger på hjul, nærmest bokstavelig talt, ca 37 cm bak en pickup full av tungt væpna politimenn.
Det å reise nedover denne veien er ikke helt risikofritt, hverken på den ene eller andre måten. Det setter troen litt på prøve, for å si det sånn. Jeg er på tur med min gode broder og pilegrimstur-kamerat, Tom Martin Berntsen. Det er like over nyttår, og vi har hatt noen dager på det vidunderlige stedet Anafora, mellom Kairo og Alexandria, og er på vei mot El Quessia for å feire jul der biskop Thomas har sitt bispesete. Den store ortodokse juledagen er jo som kjent 7. januar.
Med oss i bilen og på reisen har vi diakonene Erling Jakobsen og Per Emanuelsen, i tillegg til biskop Thomas og en amerikansk jente med egyptiske foreldre og et ganske så norsk navn; Nora. Hun er en koptisk kristen som har slått seg ned hos biskop Thomas og går han til hånde med mye forskjellig. Nora har enormt stor respekt for biskopen, som oss alle, men kan også spøke og tøyse med ham. Et vakkert far-datter forhold. «I can´t imagine the world without bishop Thomas.» sier Nora, før hun napper dagboka mi ut av hendene mine og skriver “St Pishoy” med store bokstaver. «Hvem er det?» spør jeg, og så får vi en vakker fortelling mens vi er underveis: Vi passer akkurat stedet der denne fortellingen utspant seg. St Pishoy var en hellig mann, en av ørkenfedrene fra Nildalen. En gang gikk det et rykte om at Herren selv skulle vise seg på en fjelltopp der i nærheten. Alle stormet av gårde oppetter fjellryggen for å se. Langs veien lå en krøpling som også gjerne ville opp, men ingen brydde seg om ham. Bortsett fra St. Pishoy. Han stoppet, løftet krøplingen og bar ham opp. På veien møtte han et tog av skuffede mennesker på vei ned igjen. Ingen Kristus
på den fjelltoppen! Vel oppe, oppdager St Pishoy at det var den gamle krøplingen som var Kristus selv..
Fire ulike politieskorter følger oss på veien nedover. Vi føler oss som very important persons. Og tenker at vi vekker veldig mye unødig oppmerksomhet. Til slutt er vi dog fremme og politieskortene og maskinpistolene takker for seg. Midt inne i denne enkle byen med moskeer på alle kanter kommer vi til en stor jernport i enden av en gate. Utenfor sitter en væpnet politimann på vakt 24 timer i døgnet. Bak portene åpenbarer det seg et stort, gammelt, ærverdig hus, og biskop Thomas sin kirke, biskopens residens.
Vi spiser kveldsmat mens det jobbes utenfor. Man setter opp en julekrybbe med figurer, selv dromedarer er i mer eller mindre naturlig størrelse! Selve krybben er et reisverk av jernstenger som sveises opp på utsiden av kirka. Når byens prominente muslimske ledere kommer på besøk på julekveldsgudstjenesten dagen etter, 6. januar, så er det noe de ikke vet. Når jula er vel over, så blir dette jernreisverket stående, og litt etter litt kler man det inne, og vips har man utvidet kirken. Det er lov å være lur i et land hvor det stikkes alle mulige kjepper i hjulene om man har behov for mer plass og ønsker å utvide en kirke.
Neste dag tar vi en tur til El Muharraq, et klosterområde i en liten by i nærheten. Porten er prydet med en mosaikk av et motiv som er enormt viktig og identitetsskapende for de kristne i Egypt: Bildet av Den hellige familie på flukt til – ja nettopp, Egypt. Innenfor de høye murene åpenbarer det seg et stort, vakkert område med flere store kirker og eget teologisk fakultet. Midt i området finner vi et lite, nokså anonymt kirkerom. Bak
billedveggen, ikonostasen, står alteret, slik det alltid er i ortodokse kirker. Vi har en eikestokk som alter i vår kirke på Flekkerøya. Her står det en svær firkantet stein. Tradisjonen vil ha det til at det var hit Den hellige familie flyktet og bosatte seg før det var trygt å vende hjem igjen. I følge den samme tradisjonen skal Maria ha brukt denne steinen som stellebord for Jesusbarnet. Kan dette stemme, tenker en skeptisk europeer, eller er det bare en legende? Et barn ville aldri stilt det spørsmålet… «Det hersker en egen fred her» sier Nora, og vi skjønner hva hun mener. Det er et ladet sted, ladet med nærvær, med fred. Et «tynt» sted, et sted der hinnen mellom himmel og jord kjennes tynnere enn ellers. Vi leser Jes 19,19: «På den tid skal det være et alter for Herren, midt i Egypt» ber en bønn og reiser tilbake til El Quessia.
Så er det julekveld og vi får æresplass helt fremme i koret foran ikonostasen. Vis a vis den muslimske delegasjonen som forsvinner når de har avlevert sine hilsener. Kirka er pyntet med flotte draperier og fargerike bannere. En lang prosesjon av vakkert kledde korgutter og diakoner i liturgiske klær kommer inn sammen med biskop Thomas i all sin skrud. Vi mistenker at han trives adskillig bedre i den svarte kappa og enkle kysa han pleier å gå med. Og så er messa i gang og den monotone, særegne liturgien fyller kirkerommet sammen med velduftende røkelse. Det synges fra begynnelse til slutt, bortsett fra et lite opphold under biskopens juletale. Erling synes liturgien minner mest om vinden når den uler rundt hushjørnene på hytta hjemme i Setesdalen… Liturgien er i alle fall nesten like gammel som vinden selv. Det er St Basils liturgi, uforandret fra 400-tallet. Vi synger med fedrene, den samme sang som er sunget gjennom århundrer. Man roter ikke med tradisjonen i en ortodoks kirke.
Kirka er smekkfull. Midt i liturgien blir vi kalt frem og synger et vers av «Deilig er jorden», antakelig like fremmedartet for dem, som denne liturgien er for oss. Tidsdemonen som vi ris av hjemme, hvor en gudstjenestes verdi nærmest er omvendt proporsjonal i forhold til hvor mange minutter den tar – den demonen har dårlige arbeidsvilkår her. Men folk sitter heller ikke stille i timevis. De vandrer ut og inn og har det riktig trivelig. Vi skjønner lite, bortsett fra et «kyrie eleison» og et «gloria», men prøver å følge med på det de andre gjør og gjøre det samme, reiser oss, setter oss, korser oss. Det er en gudstjenestefeiring for sansene mer enn for de små grå. Vi trer nærmest ut av tiden, kaster loss og flyter med i en elv av bølgende monoton liturgi som noen ganger øker i styrke til kraftige stryk. Og andre ganger vides elva ut og liturgien avtar i styrke. Vi tar ikke landkjenning før fire timer senere.
Deretter strømmer vi ut av kirka og inn til et vakkert dekket festbord med kjøtt og godsaker og alt man har lyst på. Med biskop Thomas ved enden av bordet. En mann med mot, med vennlighet, med ydmykhet, med klokskap, og med en enkel tillit til Jesus som gjør inntrykk. Nå er kopterne ferdige med fasten sin og det er tid for fest! Jeg kjenner jeg misunner dem litt. Og jeg tenker:
Hvor enormt mye mer er ikke julefesten verdt, når du ikke tar den på forskudd i 1-2 måneder før den faktisk kommer! Kanskje vi burde bruke adventstida til å faste litt?
Dagen etterpå er det juledag med fyrverkeri og festkledde jenter. Dette er omtrent eneste dag i året at koptiske jenter får lov å pynte seg. Hundrevis av mennesker passerer forbi biskopen der han sitter. For å hilse på ham, få hans velsignelse og kysse hånda hans. Sikkert slitsomt. Men det er slående hvordan han lyser opp når det kommer et barn. Da tar han seg god tid.
Midt i denne festen kalles vi inn på kontoret til biskopens advokat Ezed. Vi får høre sjokknyheten om et attentat mot en annen julegudstjeneste i en by i nærheten. Ekstremister skjøt inn i folkemengden på vei ut etter messa, mange ble såret, flere drept. En påminnelse om risikoen ved å være en kristen og feire jul i et land som dette. Vi spør om det kunne skjedd her også, men Ezed mener at biskop Thomas har pleiet et så godt forhold til lokalmiljøet og moskeene i nærheten at det neppe ville gjort det, selv om han er vel kjent med dødstrusler. Men risikoen er alltid der og vi spør Ezed om han ikke er redd. Da sprekker ansiktet opp i et stort smil og han sier: «No, no, it would have been an honour to be a martyr for Christ!»
Så nærmer vårt opphold seg slutten, og politieskorten står klar. Det samme gjør en flokk med nydelig barn som sender oss av sted med en kristen barnesang. Og vi gjør som Den hellige familie, vender nordover igjen – mot en tryggere tilværelse. Med oss i bagasjen har vi opplevelser for livet – og inntrykket av en kirke som skinner som et lys i mørket. Med en historie som strekker seg helt tilbake til sin grunnlegger, apostelen Markus. Og med et vitnesbyrd om evangeliets kraft. Et budskap om en Gud som elsket oss så høyt at han ble et sårbart, lite menneskebarn, på flukt fra fiender. Et lys som ble tent i verdens mørke, og som fortsatt skinner – jo mørkere, desto sterkere.
Kirken
i Kristiansand tilbyr samtaleog støttegruppe for de som har gjennomgått
samlivsbrudd.
Ny gruppe starter opp mandag 6.januar 2025 og vi har fortsatt noen få ledige plasser. Tilbudet er gratis og åpent for alle. Gruppen samles på kveldstid 8 ganger i løpet 4-5 måneder. For påmelding eller spørsmål, ta kontakt med din lokale menighet eller koordinator for gruppen, Tone Schalla, mob 992 98 133 TS942@kirken.no
Den store håpsfortellingen
FOTO: JESWIN,PEXELS
«Det skjedde i de dager,» slik begynner juleevangeliet. Noe stort skjedde i vår historie som fikk konsekvenser for hele verden. Da Jesus ble født, ble Gud et menneske. Fortellingen om Josef, Maria og det lille Jesusbarnet er noe av det vakreste som noen gang er blitt skrevet. Julen viser at vi betyr noe for Gud. Vi er ikke glemt, men elsket av Gud.
De gamle grekerne snakket om kraften bakfra. Med det mente de at de gode hendelsene i fortiden gir oss kraft til å leve i dag. Vissheten om ikke å være glemt, men elsket av vår skaper, har båret mennesker i både gode og tunge tider. Underet på Betlehemsmarkene har gitt kraft til mennesker i 2000 år.
Men grekerne snakket ikke bare om kraften bakfra, men også om kraften forfra. Med forfra tenkte de på hva som en gang skal skje. Hva vi tror om fremtiden påvirker livet vårt her og nå.
Juleevangeliet handler ikke bare om hva som en gang skjedde i vår historie. Det inngår i den store fortellingen om hva som en gang skal skje med oss og vår verden. «I dag er det født dere en Frelser, han er Den salvede, Herren», sang englene. Mot slutten av sitt liv på jorden skjedde det noe dramatisk i Jesu liv. Ikke bare ble Gud menneske, han gav også sitt liv på et kors. Lovsangen og gleden fra Betlehemsmarkene ble byttet med klage, sorg og død. Det er for å gi mitt liv for dere at jeg er kommet, sa Jesus.
Men heller ikke Jesu død er siste ordet i hva som skal skje med oss og denne verden. Jesu oppstandelse fra de døde, endret vår fremtid. Disippelen Peter skriver til sine venner for å oppmuntre dem: «Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født
oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. (1. Pet 1,3)»
Disse ordene blir lest ved hver dåp i kirken og når vi tar avskjed med et kjært menneske. Han som ble født som et lite forsvarsløst barn, viste seg å være sterkere enn dødens og mørkets makt. Gud skal en gang skape en ny verden hvor det er slutt på all ondskap og lidelse. Vi bekjenner at vi tror på «legemets oppstandelse og det evige liv» Det er ikke døden og mørket som seirer til sist. Vi lever i mørkere tider enn på lang tid. Svein Ellingsen beskriver oppstandelsen som «lyset fra Guds fremtid». Med lyset fra Betlehemsmarken og lyset fra Guds fremtid får vi hjelp til å leve her og nå. Også når livet er krevende. For det er bare med kraften bakfra og forfra at livet kan leves i nået.
Velsignet adventsog juletid!
Stein Reinertsen Biskop i Agder og Telemark
Misjonsforeningen blir misjonsutvalg
På årsmøtet i Flekkerøy misjonsforening 23.mai i år, ble det vedtatt at Flekkerøy misjonsforening innstilte sin virksomhet f.o.m. 30.6.24, og fra samme dato ble det opprettet et misjonsutvalg som knyttes til Flekkerøy menighet.
Flekkerøy misjonsforening ble etablert i 1864 og er altså 160 år i år. Den har stort sett hele tiden vært en paraply-organisasjon for:
Det Norske Misjonsselskap (NMS), Indremisjonsselskapet/ Normisjon, Israelsmisjonen og Sjømannskirken/Den norske Kirke i utlandet. Under disse organisasjonene har man totalt hatt 3 barneforeninger og 5 kvinneforeninger. Foreningen har hatt eget styre med formann og 4-6 styremedlemmer.
Det har i mange år vært et veldig tett og nært samarbeid mellom misjonsforeningen og menigheten. Ved årtusen-skiftet der møteukenes tidsalder begynte å bli sterkt redusert tok misjonsforeningens daværende formann Jan Egil Norheim og daværende menighetsrådsmedlem Terje Mesel (også medlem i misjonsforeningen) initiativ til en strategiprosess der et samarbeid mellom misjonsforeningen, Menigheten og Ungdomsforeningen ble etablert.
Av konkrete tiltak/målsetninger fra det første strategi-dokumentet kan nevnes:
1) Ungdommen fikk råderett over lørdagskveldene til
ungdomsarbeidet – noe som etter en viss tid ble til opprettelsen av Large i 2004 som i dag er menighetens (og store deler av øyas) ungdomsarbeid.
2) Presten skulle ha bosted på Flekkerøya. Dette ble realitet allerede året etter i 2001 da Gunnar Lindtveit ble ansatt som prest på Flekkerøya.
3) Det ble etablert et misjonsprosjekt.
Dette skulle vekselvis med 2 -3 års varighet skifte mellom prosjekter for NMS og Normisjon. Her har vi da forløperen for dagens misjonsprosjekt i Estland for NMS.
4) Sikre full gudstjenestedekning på Flekkerøy. Da de forordnede gudstjenestene kun hadde ressurser til ca. 30 -32 gudstjenester i året påtok misjonsforeningen seg ansvaret for å gjennomføre de øvrige 15 – 16 gudstjenestene som var nødvendig for at det ble gudstjeneste hver søndag (unntatt på sommeren). Dette ble løst ved hjelp av prester fra de 4 organisasjonene, innleid organist og de øvrige funksjonene ble utført på dugnad. Hvilken betydning dette har hatt for utviklingen til Flekkerøy menighet kan man bare ane! Etter hvert som de offentlige/kirkelige ressursene er økt, har antallet gudstjenester der misjonsforeningen har hovedansvaret blitt redusert til 8 -10 gudstjenester pr. år.
Det nye misjonsutvalget vil få totalansvaret for misjon i Flekkerøy menighet, og deres oppgave vil være å sikre at misjon gjennomsyrer både barne-, ungdoms- og voksenarbeidet, herunder gudstjenestearbeidet i Flekkerøy Menighet.
Misjonsutvalget får følgende sammensetning: 3-5 medlemmer i ulik alder som brenner for misjon, og som ønsker å sette misjon høyt på agendaen i Flekkerøy menighet.
Misjonsutvalget består pt av følgende:
- Jan Egil Norheim
- Endre Sagedal
- Ivar Sandnes
- Trosopplærer Else Norheim (møterett)
- Menighetspedagog Arne Nilsen Berge (møterett).
Det jobbes også med 2 kvinnelige representanter, som ikke er helt på plass i øyeblikket.
Misjonsutvalget har hovedansvaret for Menighetens Misjonsprosjekt, samtidig som de har hovedansvaret for de gudstjenestene som Misjonsforeningen tidligere hadde ansvaret for.
Det vil være naturlig at Menighetens Misjonsprosjekt velges blant de 7 misjonsorganisasjonene som er med i SMM (Samarbeid Menighet og Misjon)-samarbeidet, men ut fra historien til Flekkerøy misjonsforening vil de 3 organisasjonene i samarbeidet (NMS, Normisjon og Den norske Israelsmisjon) ha en fortrinnsrett ved valgene.
Misjonsutvalget vil ha ansvaret for å foreslå og utarbeide informasjon om nytt Misjonsprosjekt, som så godkjennes endelig av MR.
Misjonsutvalget vil også kunne sette seg andre mål for menighetens misjons-innsats.
De styrer selv sin virksomhet, men er selvsagt åpne for innspill fra både ansatte, menighetsråd og øvrige menighets-medlemmer.
De lager sin egen årsberetning som tas inn i menighetens årsmelding/årsmøte.
De vurderer også hvordan man kan skape økt engasjement, informasjons-deling, og økt kunnskap om hvordan vi kan nå ut med evangeliet til nye mennesker i andre deler av verden.
Vi håper og ber om at dette blir en formålstjenlig endring, og at det fremover kan skape ytterligere misjonsglød på Flekkerøya, sier tidligere leder i misjonsforeningen Jan Egil Norheim.
Dette er vi veldig glade og takknemlige for, sier leder i Menighetsrådet Anne Margrete Hetland Vik. Misjon er jo et av satsingsområdene for Menighetsrådet, og vi tror og håper dette vil øke misjonsengasjementet ytterligere.
Vi vil også si en hjertelig takk for den fantastiske innsatsen misjonsforeningen har bidratt med i mange, mange år, avslutter Anne Margrete.
TEKST: JAN EGIL NORDHEIM
Aktiviteter
Med forbehold om endringer
FASTE AKTIVITETER
BARN/UNGDOM
Babysang / 0-12 mnd
Puls i Flekkerøy kirke.
Annenhver tirsdag, kl.11.00-12.30. Deler av året
Søndagsklubben / 0-9 år
Menighetssalen, Flekkerøy kirke
Søndager, kl. 11.00. (Fleste gudstjenester).
Sennepskornet barneforening / 2-4 trinn. Menighetssalen i Flekkerøy kirke. Annenhver mandag, 18.00-19.00.
SoulKids / 4 år - 4. trinn
Kirkesalen i Flekker-øy kirke. Hver tirsdag kl. 17.00 – 17.45
Gutteforeningen Rasken / 3- 6. trinn
Sløydsalen på Flek-kerøy skole
Annenhver tirsdag 18.00-19.30
Soul Children / 5.-8.trinn.
Kirkesalen i Flekkerøy kirke. Hver tirsdag, 18.00-19.30
Betweens / 4.-8.trinn. Puls i Flekkerøy kir-ke. Søndager, kl. 11.00. (Fleste gudstjenester).
You2 Fritidsklubb/Chill. 6. – 8. trinn Flekkerøy kirke. Fredager kl.19.00 -21.00. (Med noen unntak)
Konfirmantundervisning / 14-15 år
Flekkerøy kirke. Ca annenhver torsdag kl.18.00-19.30.
Soul Teens / 9.trinn + Kirkesalen i Flekker-øy kirke
Annenhver tirsdag, 19.30-20.30
Large ungdomsmøter / Hang out 8. trinn + Flekkerøy kirke. Lørd. kl 20.00
VOKSNE/ALLE
Kafè Pust / Alle
Kafè Pust. Flekkerøy kirke Man.- Fre., 11.00-14.00
Strikkekafé / Voksne
Flekkerøy kirke. En mandag i måneden, Kl. 19.00
Koralløvelse / Voksne
Flekkerøy kirke. Annenhver onsdag, kl.19.00
Onsdagskirke / Alle
Flekkerøy kirke. Annenhver onsdag, kl.19.30-21.00 (Høysesong)
Gudstjeneste / Alle
Flekkerøy kirke. Søndager kl 11.00
Bønnemøte / Alle
Hjerteslag. Annenhver mandag, kl.19.00-20.00
Morgenbønn / Alle
Stangefjellet. Onsdager kl 07.00 – 07.15 Deler av året.
Morgenbønn / Alle
Hjerteslag, torsdager kl 07.30 – 07.45
Vi over 60 /60 + Menighetssalen i Flekkerøy kirke 1. lørdag i mnd kl.15.00-16.30
ENKELT-
ARRANGEMENTER
I PERIODEN
Hjem til jul – konsert / Alle
Flekkerøy kirke 22. desember kl. 19.
Julaftens familiegudstjeneste / Alle Flekkerøy kirke 24. des. kl. 14.30.
Julaftens gudstjeneste / Alle
Flekkerøy kirke 24. des. kl. 16.00.
Juledags høytidsgudstjeneste / Alle Flekkerøy kirke 25. des. kl. 12.00.
Jule 9-gruppe Ungdom
Flekkerøy kirke 25. des. kl. 21.00.
Fellesmøtene 2025 / Alle KRS Live 4.-9. januar.
Pust (kafé)
Mandag–fredag: 1100 – 14.00
Lørdag: Stengt
Gudstjeneste / Alle
Flekkerøy kirke 5. januar kl. 11.00.
Nyttårsbord for ungdom
Ungdom Flekkerøy kirke 11. januar kl. 19.00.
Gudstjeneste / Alle
Flekkerøy kirke 12. januar kl. 11.00.
Supertirsdag med middag / Alle
Flekkerøy kirke 14. januar kl. 16.30.
Vi over 60 / 60+
Flekkerøy kirke 18. januar kl. 15.00.
Gudstjeneste / Alle
Flekkerøy kirke 19. januar kl. 11.00.
Onsdagskirke / Ungdom/ voksne
Flekkerøy kirke 22. januar kl. 19.30.
Impuls i Stavanger / Ungdom
Imikirken, Stavanger 24.-26. januar.
Basar til NMS eldre kvinneforening
Alle Flekkerøy kirke 25. januar kl. 15.00.
Gudstjeneste / Alle Flekkerøy kirke 26. januar kl. 11.00.
Strikkekafé / Ungdom/voksne
Flekkerøy kirke 27. januar kl. 19.00.
Familiegudstjeneste / Alle
Flekkerøy kirke 2. februar kl. 11.00.
G2- gudstjeneste /Ungdom/voksne Flekkerøy kirke 2. februar kl. 19.30.
Onsdagskirke / Ungdom/ voksne Flekkerøy kirke 5. februar kl. 19.30.
Gudstjeneste / Alle Flekkerøy kirke 9. februar kl. 11.00.
Supertirsdag med middag / Alle Flekkerøy kirke 11. februar kl. 16.30.
Vi over 60 / 60+ Flekkerøy kirke 15. februar kl. 15.00.
Felles gudstjeneste / Alle VOIE kirke 16. februar kl. 11.00.
G2- gudstjeneste / Ungdom/ voksne Flekkerøy kirke 23. februar kl. 19.30.
Strikkekafé / Ungdom/voksne
Flekkerøy kirke 24. februar kl. 19.00.
Basar til Sennepskornet/ Rasken barneforeninger / Alle Flekkerøy kirke 1. mars kl. 15.00.
Gudstjeneste / Alle Flekkerøy kirke 2. mars kl. 11.00.
Damenes aften / Damer Flekkerøy kirke 3. mars kl. 19.00.
Mannsmøte / Menn Flekkerøyhallen 4. mars kl. 19.10.
Onsdagskirke / Ungdom/voksne Flekkerøy kirke 5. mars kl. 19.30.
Ungdomshelg – Xlarge
Ungdom Flekkerøy kirke 7.-9. mars.
Supertirsdag med middag / Alle Flekkerøy kirke 11. mars kl. 16.30.
Vi over 60 / 60+
Flekkerøy kirke 15. mars kl. 15.00.
Gudstjeneste / Alle
Flekkerøy kirke 16. mars kl. 11.00.
Onsdagskirke / Ungdom/voksne Flekkerøy kirke 19. mars kl. 19.30.
Endringer kan forekomme. Følg med på www.flekkeroymenighet.no
Tårnagenthelg / 3. trinn
Flekkerøy kirke 22.-23. mars.
Familiegudstjeneste / Alle
Flekkerøy kirke 23. mars kl. 11.00.
G2- gudstjeneste / Ungdom/ voksne Flekkerøy kirke 23. mars kl. 19.30.
Strikkekafé / Ungdom/voksne
Flekkerøy kirke 24. mars kl. 19.00.
Gudstjeneste / Alle
Flekkerøy kirke 30. mars kl. 11.00.
Vil du annonsere i Flekkerøy Menighetsblad?
Kontakt Rune Nikolaisen, tlf 905 91 362
Skippergata 47A, 4611 Kristiansand tlf 461 90 056 • annelinebegravelsesbyraa.no
Jeg hører til blant de mer distré i landet, og har et langt «synderegister» med morsomme historier å fortelle.
“Ta en Borgenvik”
Faktisk var det slik at da jeg fylt 40 år, så hadde vi en konkurranse i selskapet som vi kalte «Sant eller usant? –Har Håkon virkelig gjort dette?»
Det var nok å ta av, for å si det sånn… Smått utrolige historier. Når jeg blir utfordret til å fortelle om en av disse episodene, så blir det litt vanskelig å velge, det er mange godbiter å ta av.
Men la meg fortelle om den gangen jeg fortsatt var prest i Holum, og vi skulle ha gudstjeneste på Skjærtorsdag på Kloster, et lite grendehus litt oppover i dalen. Vi pleide å kombinere dette med grilling og litt lek og moro etterpå, slikt som mesterskap i konetrilling (dama i trillebår…), kasting av vernestøvel mm. Men uansett: Jeg var som regel en av de første som ankom stedet. Et år med tidlig påske, låste jeg meg inn og tenkte at det var litt kaldt i
lokalet. Det stod en god gammel Jøtul der med ved og det hele. Men ingen opptenningsposer eller liknende. «Hva skal jeg bruke for å få fyr?» tenkte jeg og sjekket rundt etter noe papir. Jeg fant noe, krøllet det sammen og fyrte opp. Det funka fint, og varmen kom sakte men sikkert i lokalet.
Etter hvert nærmet gudstjenesten seg, og jeg tenkte jeg skulle sette meg ned og se gjennom det jeg skulle si. Men hvor hadde jeg nå lagt fra meg preika? Jeg klappet på jakke og sjekket i alle lommer, i prestekoffert og overalt, men ingen preik var å finne. Helt til lyset gikk opp og rullegardinet ned for meg på en gang – for å si det sånn. Aaaah! Papirene jeg hadde funnet og fyrt opp i peisen med! Dermed var det en noe stresset prestemann som gjennomførte en kort gudstjeneste. Men det skal sies: Sjelden har en preken varmet menigheten så godt!
TEKST: SOGNEPREST HÅKON BORGENVIK
TEGNING: OSCAR JANSEN
Horisonten Flekkerøy menighetsblad
Ansvarlig utgiver: Flekkerøy menighet
I redaksjonen:
Sigrun Buhaug Journalist
Maria Berrum Lande Skribent
Roy Øverland Skribent
Arild Hansen Journalist
Rune Nikolaisen Annonsesalg og koordinator
Ragnhild Beite Grafisk design
Neste nummer kommer i mars 2025 Redaksjonelt stoff til menighetsbladet, innen 16. Februar.
Trykk: Aksell
Tips: Send til flekkeroy.kristiansand@kirken.no og merkes med Horisonten
Håkon Borgenvik Sokneprest 901 78 999 HB547@kirken.no
Trond Sjøvold Kirketjener 913 62 890 TS329@kirken.no
FAMILIENYTT
DØPTE: 131024 Felix Johnsen 131024 Alma Husby Andås 101124 Emil Bratlie Johansen
VIGSLER: Ingen
DØDE:
260924 Gunleiv Arne Karlsen 161024 Stein Omar Hansen 211024 May-Britt Torkildsen Joa
Støtt menighetsbladet Horisonten Vipps 825060
Du har mulighet for å få skattefradrag på beløpet. Bank 3000.07.70031.
Roy Øverland
Daglig leder 909 27 901 RO983@kirken.no
Jane C. Holseter Kjøllberg Leder av Kafé Pust, vikar 990 32 342 JK827@kirken.no
Oscar Jansen Organist 908 024 53 oscarjansen@me.com
Else Norheim Trosopplærer – 0-12 år. 472 89 089 EN769@kirken.no
Arne Nilsen Berge
Menighetspedagog for ungdom 482 83 211 AB683@kirken.no
Aase Randi Iversen Renholder aaserandii54@ gmail.com
10 tips til hvordan du kan bety en forskjell for andre i jula
1. Det er kraft i å velsigne. Velsign folk på øya, i byen og i landet vårt.
2. Invitér noen inn på en kopp kaffe, gløgg eller julebakst.
3. Gi en god klem!
4. Si noe oppmuntrende til folk du møter i løpet av dagen.
5. Bak et brød og levér på døra til noen du ikke kjenner så godt.
6. Skriv en julehilsen på ruta til snødekte biler.
7. Inviter noen på filmkveld med klementiner og julebrus.
8. Tilby noen tiden din. Kanskje kjenner du en som trenger hjelp til å handle inn gaver, pynte huset eller måke snø?
9. Skriv et julekort til et menneske du ikke har snakket med på en stund.
10. Gi en liten gave til en på jobben uten å forvente å få noe igjen.