GU
STPR IS
20
elin anna labba
9 788253 042480
ISBN: 978-82-530-4248-0
Herrene sendte oss hit
I 1919 blir Norge og Sverige enige om å begrense hvor mye rein som får fl ytte over grensen, den norske staten vil ha utmarka til sine egne. Med det innledes flyttingen av et stort antall samiske familier med reinsflokker. Myndighetene kaller løsningen en dislokasjon, på samisk fødes ordet bággojohtin, tvangsflytting. De nomadiske samene som hittil har bodd i Sverige om vinteren og Norge i sommerhalvåret, får ikke lenger komme tilbake til Norge. I stedet blir de plassert ulike steder i Sverige. De første som tvinges avgårde, forlater hjemmene sine i den tro at de skal få vende tilbake. Samiske Elin Anna Labba, som selv kommer fra en familie som ble flyttet på 1920-tallet, forteller nå historien sett gjennom de tvangsflyttedes øyne. Teksten bygger på nærmere hundre intervjuer med tvangsflyttede samer. Labba har samlet beretninger, bilder, brev og joiker, og fremmaner et kor av røster fra de som ikke lenger kan fortelle. Boken skildrer harde liv, store reinsflokker som går tapt, barn som overlates til slektninger og som ikke får se familien på mange år. Labba levendegjør sorgen over tapet av det norske havslandet og ikke minst den dype respekten overfor og kjærligheten til naturen.
20 stagar
e
p
ri
ET
AU
pax.no
elin anna labba
Herrene sendte oss hit om tvangsflyttingen av samene
eatnehat, guohttet dál dearvan mu bohccuid nana nana voija voija
čáppa duovdagaččat
voija voija nana nana leat nu čábbát ahte čuovggade
Joik gjengitt av Johan Turi
elin a n na l a b ba
Herrene sendte oss hit Om tvangsflyttingen av samene ov er sat t av t ru d e m a r st ein (mn o)
pax forlag a/s, oslo 2021 7
Innhold
01 Bures eatnehat Først
15
02 Rájit
21
03 Mearráriikkas
27
04 Gaskaija vuostá in vuolgge
43
05 Goahtoeanan, báze dearván
61
06 Stuoranjárga
79
07 Ná dat lea ipmil gohččun neavrri dahkat
99
Grenser
I havslandet
Jeg farer ikke mot midnatt Farvel, mitt hjemland Nest siste sommeren
Dette har Gud bedt djevelen gjøre
08 Hearráváldi
Herreveldet
119
09 Dat lávii juoigat Sárevuomi
135
10 Amas riikkas
151
Joiken som stilnet Fremmed land
11 Dáppe láidestit eará jienain, gilljot iežá huvkimiin 171
Her leder de reinsdyrene på et annet språk
12 Oappát ja vieljat
185
Giittán
193
Bildekilder Ordliste og forklaringer
194 200
Sist
Takk til
Sážžá / Senja
Båddådjå / Bodø
Gárasavvon / Giron / Kiruna
Árjepluovve / Arjeplog Gávtsjávrrie / Ammarnäs Tråante / Trondheim
Striima / Strimasund Julevu/ Luleå Staare / Östersund
Ubmeje / Umeå
12 Stuehkie / Stockholm
Romsa / Tromsø
Guovdageaidnu / Kautokeino
Karesuando Aanaar / Inari Jåhkåmåhkke / Jokkmokk Murmansk
13
Suorgi/Kittdalen. Eldgammel flytteled mellom sommer- og vinterland, i nærheten av dagens grense mellom Sverige og Norge.
01
Bures eatnehat Først
Stien går oppover tørre myrer, forsvinner, dukker opp igjen. Etter en stund fører den inn i en glissen skog. Bjørketrær vokser krokete. Stien er gammel, kroppen registrerer det. Jeg tar av på skrå inn mot en åpning lenger fram. Tråkker i mose, over felte, morkne bjørkestammer. Jeg vet at marka tar tilbake, at det jeg leter etter, knapt synes lenger. Jeg går fra gammeplass til gammeplass. Den første ligger lengst oppe på høyden med utsikt mot havet lenger nede. Den er så gammel at bare ildstedet er igjen. Litt høyt gress og noen overgrodde steiner. På de andre er det myke ringer av nedfalt torv. Jeg har vært her før, og jeg vet hvor jeg skal. Jeg går gjennom et gammelt reingjerde og passerer en kaldkilde der vannet fremdeles er klart. Jeg har aldri vært på et sted som er like stille som dette her. Jeg hører ingen vind selv om jeg vet at det blåser. Det er lenge siden gammene ble reist og barn løp omkring. Det er lenge siden noen satt og vevde utenfor, tente opp i árran, slo det skarpe skohøyet. De eldre har fortalt om hvordan de hilste på marka da de kom hit, på fjellene, på boplassene og på stiene, men jeg tør 15
ikke. Hvor hører jeg egentlig til? Hva er hjemmet mitt? Jeg har snakket om det med andre barnebarn av tvangsflyttede. Hvilken del av våre nye samebyer og steder kan vi kalle våre? Jeg pleier å føle meg hjemme i utkanten av marka, på steder jeg vet at ingen andre lengter til, sa noen. Jeg er utenpå marka der jeg bor, sier en annen. Det er ikke sånn at jeg vantrives, men jeg når ikke inn. Den finsk-samiske poeten Áillohaš har sagt at vi bærer vårt hjem i vårt hjerte. Kan man det dersom man har blitt tvunget vekk? Kan jeg sørge over et sted som aldri har vært mitt? Det har gått over 100 år siden de første tvangsflyttingene. Da tok slekten vår for siste gang reinsdyrene over strømmen til fastlandet. Siden da har boplassen stått tom. Det er en plass som hvisker til oss som vet, som kommer hit innimellom. Til de fleste sier den ingenting. Det finnes ingen kunnskap om dem som har levd her. Den samiske historien er slik. Den er små forskjeller i vegeta sjonen, en vag forhøyning i bakken, gammer som har blitt brent ned. Vår fortelling er skiltet som ingen satte opp, kapitlet som aldri fikk plass i historieboka. Samtidig har det i flere år pågått rettsprosesser mellom samebyer nordpå og den norske staten. Samebyene slåss om retten til gamle reinbeiteland som de har blitt tvunget til å forlate. I Vapsten i Västerbotten har menneskene som bodde der opprinnelig, stevnet etterkommere av dem som ble tvangsflyttet dit. De sitter i retten, mot hverandre, men i en historie Sverige har tvunget på dem. Jeg legger meg ned i lyngen. At marka tar tilbake boplassene, er som det skal være, men jeg sørger over fortellingen som også forsvinner. Den renner ut av hendene på meg nå, og det er derfor 16
Váhkara Risten med barna Márge og Joná. På fanget har hun minsten som ikke overlevde sine første år.
jeg er her. Min váre, min farfar, og søsknene hans bodde her. Og foreldrene deres, Risten og Gárena Jovnna. Denne plassen var hjemmet deres. Jeg ville begynne med å skrive om dem, men jeg kom ikke i gang. Jeg fant bare et svart-hvitt-bilde i et arkiv i Helsingfors, et bilde av en mor med tre små barn. Ett av barna er váre da han var ti år. Kofta er fillete, og jeg vet hvorfor ingen har reparert den. De er igjen i Gárasavvon, på vinterlandet, midt på sommeren, når de burde ha vært ved havet. De har fått et rom i ting huset for å kunne få bo med sin alvorlig syke sengeliggende isá. Dersom tidpunktet stemmer, har noen fotografert dem akkurat 17
idet faren deres har gått bort. «Lamhet etter slaganfall» står det som dødsårsak i kirkeboka. Risten blir enke med et antall reinsdyr man knapt kan overleve på. Senere blir hele slekten tvangsflyttet, og hun setter barna i raiden. I 1923 kommer de fram til Jåhkåmåhkkefjellene. Den følgende tiden er et tomrom. De ville aldri fortelle. Nå vet jeg at familien min ikke er den eneste, det Sápmi jeg har vokst opp i, er fullt av mennesker som har slikket sine sår i stillhet. Dette blir derfor en bok som handler om dem jeg kan skrive om, om dem som er på opptak, bevart i arkivene, og som har villet fortelle. De som har bilder, brev, dikt og dokumenter. Jeg er takknemlig for hver minste lille fortelling og for det de har delt. I deres historie kan vi ane vår. Ord for ord skriver jeg fram min egen familie. Gjennom årene har jeg intervjuet mange, både dem som selv har vært med under tvangsflyttingene og deres barn og barnebarn. Utover det har jeg fått lov til å benytte andres intervjuer, som alle er gjort med eldre som har gått bort for lenge siden. Det er en tekst bygget på et kor av fortellere. Korte historier, joik, minnefragmenter. Jeg har vevd og fuget sammen, av og til med klare farger, men av og til er halvparten av veven hull og stillhet. De muntlige fortellingene har blitt falmet med tiden. Jeg har måttet akseptere at tekstens form ufrivillig er som hele den samiske historien, som en skolisse noen har hugget over med øks. Trådene er ikke engang fliset opp, de tar bare plutselig slutt, og mønsteret vårt er så vanskelig å gjenoppta. I løpet av arbeidet har også de jeg selv intervjuet, begynt å forsvinne, en etter en. Hver gang føles det som at jeg mister en bit av meg selv. Hvem skal vi spørre nå? Jeg har hørt så mange 18
De som ikke behøver å flytte med reinsdyrflokken, tar båten over fjorden. Med valper og barn i armene.
historier om tvangsflyttinger som det er andres oppgave å skrive. Det gjelder ikke minst historien om dem som var der fra før, og som i sin tur ble tvangsflyttet da de nordsamiske familiene flyttet inn. Jeg håper på flere som forteller mens det ennå er tid. For mange av dem jeg har møtt, er det å fortelle en måte å lege sår på. På det språket jeg elsker mest, er det nesten samme ord, å minnes og å fortelle. Muitit er ordet for å minnes, og å fortelle er muitalit. De vi forteller om, minnes vi. Giitos eatnat. Takk, muore, váre, áhkku, áddjá – mine egne og andres. Dette er min vev til dere. Det er slik jeg vil joike dere. 19
GU
STPR IS
20
elin anna labba
9 788253 042480
ISBN: 978-82-530-4248-0
Herrene sendte oss hit
I 1919 blir Norge og Sverige enige om å begrense hvor mye rein som får fl ytte over grensen, den norske staten vil ha utmarka til sine egne. Med det innledes flyttingen av et stort antall samiske familier med reinsflokker. Myndighetene kaller løsningen en dislokasjon, på samisk fødes ordet bággojohtin, tvangsflytting. De nomadiske samene som hittil har bodd i Sverige om vinteren og Norge i sommerhalvåret, får ikke lenger komme tilbake til Norge. I stedet blir de plassert ulike steder i Sverige. De første som tvinges avgårde, forlater hjemmene sine i den tro at de skal få vende tilbake. Samiske Elin Anna Labba, som selv kommer fra en familie som ble flyttet på 1920-tallet, forteller nå historien sett gjennom de tvangsflyttedes øyne. Teksten bygger på nærmere hundre intervjuer med tvangsflyttede samer. Labba har samlet beretninger, bilder, brev og joiker, og fremmaner et kor av røster fra de som ikke lenger kan fortelle. Boken skildrer harde liv, store reinsflokker som går tapt, barn som overlates til slektninger og som ikke får se familien på mange år. Labba levendegjør sorgen over tapet av det norske havslandet og ikke minst den dype respekten overfor og kjærligheten til naturen.
20 stagar
e
p
ri
ET
AU
pax.no
elin anna labba
Herrene sendte oss hit om tvangsflyttingen av samene